http://naturfag.no/side/vis.html?tid=616447

Bærekraftig utvikling Begrepet bærekraf t ig utv ik l ing b le i 1987 sat t på den in ternasjonale pol i t iske dagsorden i rappor ten Vår fe l les f ramt id , som b le utarbeidet av Verdenskomis jonen for mi l jø og utv ik l ing.  Arbeidet b le ledet av Gro Har lem Brundt land og rapporten b l i r der for ka l t Brundt landrappor ten.

I Brundtlandrapporten blir bærekraftig utvikling definert som:

”utvikling som imøtekommer dagens behov uten å ødelegge mulighetene for at kommende

generasjoner skal få dekket sine behov”.

Bærekraftig utvikling baserer seg på tre pilarer:

Naturmiljø

Økonomi

Sosiale forhold

Brundtlandrapporten skulle danne grunnlag for et internasjonalt samarbeid om globale miljø- og utviklingsproblemer. Bruntlandrapporten er i dag et førende dokument i forhold til bærekraftig utvikling. Kommisjonen som skrev rapporten, fremhever en tro på at mennesker kan bygge en framtid som er rikere, tryggere og mer rettferdig, innenfor naturens bæreevne.

Under verdenstoppmøtet om miljø og utvikling i Rio de Janeiro i 1992 var det en historisk enighet mellom rike og fattige land: Fattigdom og miljøproblemer er nært knyttet sammen på mange og kompliserte måter. Både rike og fattige land må ta tak i miljø- og fattigdomsproblemene, og de rike landene må støtte fattige land i dette arbeidet med penger, kunnskap og teknologi. Toppmøtet utarbeidet en omfattende handlingsplan for bærekraftig utvikling kalt ”Agenda 21”, og opprettet et eget FN-organ kalt FNs kommisjon for bærekraftig utvikling (UNCSD).

Selv om bærekraftig utvikling nå er en etablert politisk målsetning både nasjonalt og internasjonalt, har likevel begrepet vært omdiskutert siden det ble lansert. Ved FN-konferansen om bærekraftig utvikling i Johannesburg i 2002, 10 år senere, var det sprikende forståelse av hva bærekraftig utvikling burde innebære.

1

Program for forskning og utredning for et bærekraftig samfunn

Nasjonal strategi for bærekraftig utvikling

Finansdepartementet: Bærekraftig utvikling

Utenriksdepartementet: FNs kommisjon for bærekraftig utvikling

Biologisk mangfoldBiologisk mangfo ld er v ik t ig for vår t l ivsgrunnlag. En bærekraf t ig utv ik l ing forutset ter vern og bærekraf t ig bruk av b io logisk mangfo ld , ford i tapet av naturmangfo ld v i l komme t i l å redusere kommende generasjoners valgmul igheter kra f t ig .

Biologisk mangfold, eller naturmangfold, omfatter ikke bare mangfold av alle arter som

finnes, men også mangfoldet av genetisk variasjon innen arter, samt variasjonen av

naturtyper og leveområder. I dag går arter tapt 100-1000 ganger raskere enn det som har

vært naturlig de siste hundre millioner år. Dette skyldes menneskelig påvirkning. I FN-

rapporten «The Millenium Ecosystem Assessment» (MA) som er laget av over 1300 forskere

fra 95 land blir det hevdet at menneskeskapte endringer i økosystemene de siste 50 årene

har gått raskere enn i noen annen periode i menneskets historie. Dette viser at utviklingen i

dag ikke er bærekraftig.

Rydding av nytt jordbruksland har ført til massivt tap av biologisk mangfold. Siden 1945 har mer land blitt dyrket opp enn i det 18. og 19. århundre til sammen. Samtidig er nå 10-30 % av pattedyr, fugl og amfibier utryddingstruet. I havet er svært mange fiskearter de siste 50 år truet av overfiske. Utstrakt bruk av ødeleggende fiskemetoder skader også koraller, havbunn, sjøfugl, hval og fisk. I tillegg blir store områder hvert år avskoget, ytterligere avskoging vil føre til tap av biologisk mangfold, erosjon, redusert vannforsyning, redusert flomdemping og tap av livsgrunnlag for urbefolkninger i skogen. Avskoging kan også føre til økt forekomst av malaria og kolera, samt økt risiko for nye sykdommer.

Motsatt kan for eksempel bevaring av skog, ikke bare bevare mangfoldet og senke risiko for sykdommer, men også sikre ferskvannsforsyninger og redusere effekten av utslipp av drivhusgassen CO2. Den overordnede konklusjonen til disse 1300 forskerne som står bak MA er at mennesket kan redusere belastningen på naturen, og bruke den til å øke velstanden for alle. Det er mulig å snu den negative utviklingen hvis vi bare bestemmer oss for å mobilisere menneskelige ressurser nå. Kofi Annan, generalsekretær i FN kommenter dette slik: “Bare ved innsikt i vårt miljø og hvordan det virker, kan vi ta de riktige beslutningene for å beskytte det. Bare ved å verdsette alle våre verdifulle naturlige og menneskelige ressurser kan vi ha håp om å bygge en bærekraftig framtid”.

2

Våre barn vil ikke ha muligheter for å kreve tilbake den naturen som vi har tatt fra dem. En

tapt art er tapt for alltid. Ødeleggelse av natur gjør altså at vi fratar våre etterfølgende

generasjoner muligheter.

I tillegg rammer overforbruk av naturressurser de som bruker minst. Verdens 1,2 mrd fattige som lever under FNs fattigdomsgrense på mindre enn 1 dollar om dagen, vil rammes hardt. Om lag 900 millioner av disse ekstremt fattige menneskene er avhengig av velfungerende økosystemer for å overleve. De bor på landsbygda og deres overlevelse er direkte knyttet til biologisk mangfold og det naturen kan gi. Gjennom naturens mangfold og velfungerende økosystemer er mennesker sikret å få dekket sine primære behov gjennom tilgang til mat, medisiner, brensel, fôr til husdyr, samt mange inntekts- og utviklingsmuligheter. I tillegg yter velfungerende økosystemer livsnødvendige tjenester som luft- og vannrensing, flomkontroll, forebygging av tørkekatastrofer, minking av drivhuseffekt og nedbryting av dødt organisk materiale. Den direkte avhengigheten som fattige mennesker har til naturen gjør dem ekstra sårbare ovenfor endringer av naturmiljøet.

Sammendrag av ”Millenium Ecosystem Assessment”

Milleniun Ecosystem Assessment

Fattigdom, miljø og utvikling – intensjoner og praksis i norsk miljøbistand

Hva er bærekraft ig ressursbruk?Brunt landrappor ten s ier at ”Verden må s ikre en jevn fordel ing av begrensede ressurser og legge t i l re t te fo r en teknolog i som kan redusere presset ” . Samt id ig er det ikke faste grenser for befo lkn ingsvekst e l ler ressursbruk, det te innebærer forsk je l l ige grenser for bruk av energi , råstof f , vann og landarealer .

Det kan være svært komplisert å avgjøre hva som er bærekraftig bruk av ressurser for nålevende generasjon, særlig med tanke på å ivareta sosial rettferdighet både mellom og innen generasjoner. Ny kunnskap og teknologi kan øke bæreevnen for et ressursgrunnlag.

Samtidig utgjør hensynet til miljø en sentral del av kravet om bærekraft. Minstekravet for en bærekraftig utvikling er at økosystemene, klimatiske prosesser og atmosfæren ikke settes i fare. Som Brundtland selv gir uttrykk for: ”Dessverre er det slik at nesten all virksomhet medfører en eller annen form for miljøproblemer. Derfor vil alltid spørsmålet om en virksomhet bidrar til bærekraftig utvikling måtte besvares relativt. Vi må ofte se på hvordan tilstanden var før og hvordan alternativet vil være, og om virksomheten over tid kan erstatte en annen virksomhet”. Med andre ord må det gjøres en rekke avveininger, der

3

beslutningstakere må veie hensyn til miljø opp mot hensynet til befolkningen. Dette er ikke alltid enkelt.

En overordnet ramme for våre handlingsvalg bør imidlertid være at vi ikke setter varige spor som påvirker våre etterkommeres handlefrihet, mulighet til å få dekket sine behov og overlevelse. Vi må derfor respektere naturens tålegrenser og basere våre valg på langsiktighet.

© W W F - C A N O N / M I C H E L G U N T H E R

L o k a l e f o l k f r a N e p a l s o m b æ r e r v e d

Olje, gass og kullForskerne i FNs k l imapanel mener a t uts l ipp f ra forbrenning av foss i le brensler og andre uts l ipp av dr ivhusgasser kan g i en menneskeskapt dr ivhusef fekt som kan føre t i l k l imaendr inger i form av b lant annet mer ekst reme værforho ld. T i l t ross for mange forsøk på å få t i l en bærekraf t ig energibruk, er verdens samlede krav t i l energ i i form av foss i le brensler voksende.

Den menneskeskapte drivhuseffekten blir av mange sett på som den største miljøtrusselen

verden står overfor. FNs klimapanel mener at de stadig økende utslippene av klimagasser til

atmosfæren med overveiende sannsynlighet har vært med på å skape global oppvarming.

Økt gjennomsnittstemperatur kan gi mer ustabilt og ekstremt vær i form av blant annet

hyppigere stormer, tørke og flom. For eksempel har den globale middeltemperaturen økt

med 0,6 ºC de siste 150 år, i tillegg har nedbøren de siste 20 årene økt med 5-10 % over

4

nordlige breddegrader. Hovedkilden til klimagassutslipp er forbrenning av fossilt brensel som

olje, kull og gass brukt til oppvarming og transport.

En viktig strategi for å unngå klimaendringer vil derfor være å gå over til nye fornybare

energikilder som ikke gir utslipp av karbondioksid. Men overgang til nye energikilder har gått

sakte. På 1970- og 80-tallet var det stor optimisme og tro på at teknologi som benytter nye

fornybare naturressurser som sol, vind, biomasse og bølger skulle bli reelle alternativer til

forurensende energikilder. I dag kommer fremdeles over 80 % av energiforsyningen på

verdensbasis fra fossile energikilder.

Energibruken i de industrialiserte landene har vokst de siste årene til tross for mange forsøk på å få til et redusert og mer bærekraftig forbruk av energi. Nye undersøkelser viser at OECD-landene har økt sitt energiforbruk med 27 % fra 1980 til 2003. Samtidig har utviklingslandene økt sitt forbruk av energi og vil fortsette økningen i årene som kommer. For eksempel har Asia doblet sitt energiforbruk i samme tidsperiode. Mye av økningen i forbruket i utviklingslandene framover vil være i forbindelse med infrastruktur for husholdninger, firmaer, transport, helse og andre offentlige tjenester. Det er derfor verken etisk eller praktisk å argumentere for begrensninger i energiveksten for utviklingslandene. Dette plasserer ansvaret for reduksjoner i global energivekst hos de industrialiserte landene.

Selv om verden i dag ikke har et bærekraftig forbruk av fossile brensler, er det imidlertid svært vanskelig å avgjøre hvor mye av fossile brensler som kan utnyttes i et bærekraftig utviklingsperspektiv. Et bærekraftig forbruk av olje og gass for Norges del bør innebære et redusert tempo i utvinningen. Det er knyttet stor usikkerhet til tempoet i utvinningen fremover, men i følge prognoser av gjenværende utvinning på norsk sokkel regner man med at det er grunnlag for oljeutvinning i ytterligere 50 år og gassproduksjon i ytterligere 100 år.

Sosial rettferdighetI Brundt landrapporten b l i r bærekraf t ig utv ik l ing def inert som: ”utv ik l ing som imøtekommer dagens behov uten å ødelegge mul ighetene for at kommende generasjoner skal få dekket s ine behov” . Def in is jonen av bærekraf t ig utv ik l ing dekker ikke bare mi l jø og økonomi, men den dekker også menneskel ige og sosia le behov.

5

Begrepet bærekraftig utvikling har et sterkt budskap om en jevnere fordeling av verdens ressurser mellom mennesker og på tvers av landegrenser og generasjoner. I Brundtlandrapporten har begrepet et bredere innhold som innebærer en større grad av demokrati. Fordeling og individuelle muligheter uavhengig av kjønn og bakgrunn er også en viktig del av begrepet.

Bærekraftig utvikling slik vi bør se det i dag, strekker seg altså langt utover det å oppnå bærekraft bare med hensyn på miljø. Brundtlandrapportens målsetning om større solidaritet for å dekke menneskelige behov, kan også betegnes som ”sosial rettferdighet”. Store og voksende forskjeller mellom rike og fattige grupper i utviklingslandene er et voksende problem, og ikke sjelden er økt rikdom for de rike skapt gjennom overutnyttelse av naturen som går på bekostning av de fattige.

Sosial rettferdighet skal gjelde både innen og mellom generasjoner. Brundtlandrapporten beskriver sosial rettferdighet innen generasjoner på følgende måte: ”En bærekraftig utvikling forutsetter (…) at samfunnene dekker menneskelige behov både ved å øke produktiviteten og ved å sikre alle like muligheter”. Sosial rettferdighet mellom generasjoner innebærer like valgmuligheter for kommende generasjoner når det gjelder bruk av biologisk mangfold, bruk av ikke-fornybare energikilder og andre naturressurser, økonomiske muligheter med mer.

© M A R I A S V I L A N D

S k o l e b a r n i I n d i a

6

Økonomi

Dagens økonomiske verdensordning er ikke bærekra f t ig . Utv ik l ings landene har i mange år et ter lyst mer ret t ferd ighet i in ternasjonal økonomi , hvor hel ler ikke den økologiske d imensjonen er ivaretat t .

Eksport av naturressurser er fortsatt en viktig del av økonomien i mange utviklingsland.

Urettferdige handelsavtaler, subsidier i rike land, økt utenlandsgjeld, samt stagnasjon i

bistand fra de industrialiserte landene er med på å forårsake alvorlige problemer for

økonomien i mange utviklingsland.

Dette styrker behovet for inntjening, som ofte fører til miljøødeleggelser og svekkede

økosystemer. For eksempel er handel med tropisk tømmer en viktig faktor som fører til

avskoging i tropene. Avskogingen skjer mye raskere enn skogen kan bli fornyet, i mange

områder kommer skogen aldri tilbake. Dette fører til tap av levebrød for mange mennesker

som lever direkte av de ressursene skogen kan gi. I tillegg ødelegges muligheten for at

framtidige generasjoner kan høste av ressursene i skogen.

Global fattigdom kan ikke reduseres av de fattige landene alene. I tillegg til å gi økonomisk

og faglig bistand til fattige land, må bedre handelsbetingelser, økt gjeldsslette og et mer

likeverdig økonomisk samarbeid mellom fattige og rike land sikres før utviklingen i mange

land blir økonomisk bærekraftig. Også de store internasjonale selskapene som driver

virksomhet i fattige land, har et stort ansvar for å bidra til bærekraftig utvikling i disse

landene.

Uten en rimelig kapital- og kunnskapstilførsel er det få utsikter til bedring i levestandard for

mange av de fattigste landene. Ifølge Brundtlandrapporten er det to ting som må oppfylles for

å få en rettferdig økonomisk fordeling mellom fattige og rike land

De økosystemer som den globale økonomien er avhengig av, må vernes

De økonomiske partene må bli overbevist om at grunnlaget for økonomisk samarbeid

er rettferdig

På tross av forsøk for å få til en mer rettferdig verdensøkonomi øker gapet mellom fattige og

rike land. I 1900 tjente de rikeste landene i verden omkring 8 ganger så mye som de fattigste

landene. I 1989 tjente de rike landene 59 ganger så mye som de fattigste landene. Tall for

Norge viste at vi tjente 20 milliarder kr mer på oljen enn forventet bare i første kvartal av

7

2006. Det er forventet at OECD landene vil ha en årlig økonomisk vekst på rundt 3 % de

nærmeste årene. Til sammenligning har veksten i mange afrikanske land vært negativ i flere

år. Dette viser at dagens økonomiske forbindelser mellom fattige og rike land ikke er

forenelig med en bærekraftig utvikling.

© W W F - C A N O N / P E T E R E G E A

T ø m m e r p å e t l o k a l t s a g b r u k i K a m e r u n

Kan mil jøvern og økonomisk vekst foregå samtidig?Utvik l ings landenes krav om ”utv ik l ing” og indust r i landenes bekymr ing for ”mi l jøet” representerer en hovedkonf l ik t i fors tåelsen og g jennomfør ingen av en bærekraf t ig u tv ik l ing.

Begrepet ”utvikling” er i første rekke knyttet til å dekke menneskelige behov, mens kravet om ”miljømessig bærekraft” kan representere en begrensning på målsetningen om utvikling. En bærekraftig utvikling må nødvendigvis inneholde en rekke vanskelige kompromisser, ikke bare mellom natur og mennesker, men også mellom nålevende- og fremtidige generasjoner, samt kompromisser mellom fattig og rik. Når det gjelder konflikten mellom hensynet til miljø og hensynet til utvikling, kan vi i lys av dette stille spørsmål om økonomsk vekst og miljøvern kan foregå samtidig. Er det slik at enten miljøvern eller økonomisk vekst må ofres på bekostning av hverandre? Eller er det mulig å finne et alternativ der samspillet mellom økonomisk vekst og miljøvern kan gå hånd i hånd, og til og med gi fordeler til både fattige og rike land?

8

Enkelte hevder at økonomisk vekst i industrialiserte land fører til mindre miljøbelastning, selv om det er få bevis på dette i dagens moderne samfunn. For eksempel hevder EUs miljøbyrå at Europas regjeringer ennå ikke har klart å frikoble den økonomiske utviklingen fra økt miljøbelastning. Denne utviklingen vil forsterkes i framtiden ettersom nye medlemsland blir moderne, markedsøkonomiske forbrukssamfunn. Europa vil samlet ha et voksende problem så lenge økonomisk vekst går hånd i hånd med økt miljøbelastning.

For mange fattige land kan overgangen fra et jordbrukssamfunn til et industrialisert samfunn medføre mer forurensning, fordi økonomisk vekst øker mengden ressurser som blir brukt, samtidig som mengden avfall øker. Samtidig kan vi ikke hindre de fattige landene i industrialisering. Reduksjon av fattigdom i utviklingslandene vil ofte innebære økt forbruk av materielle goder og gjennom økt bearbeiding av råvarer. Dermed er det stor sannsynlighet for at de vil bli brakt inn i en forurensende industrialiseringsprosess med større utnyttelse av naturressursene. Et alternativ kan være overføring av ”ren” og effektiv teknologi fra industrialiserte land, selv om dette til nå har vist seg å være vanskelig. I mange utviklingsland kan vi få en situasjon der krav til miljøvern må senkes på bekostning av økonomisk vekst. Den rike delen av verden har selv vært igjennom en forurensende industrialiseringsprosess, på lik linje har utviklingsland en legitim rett til å øke sin velstand. Det er viktig at rike land bistår fattige land med å ta i bruk den beste teknologien slik at miljømessige og sosial konsekvenser av utviklingen blir minst mulig.

Kanskje aller viktigst i denne sammenhengen er at i-landene står for 95 % av all menneskeskapt forurensning gjennom tidene og at utviklingslandenes samlede utslipp i dag er mindre enn en fjerdedel av det som kommer fra i-land, samtidig som befolkningen i u-landene er fire ganger større. Erfaringene i OECD-landene viser at tekniske forbedringer (renere teknologi) ikke tar høyden for økningen i forbruk i vestlige land. En stadig økende etterspørsel etter lys, varme, avkjøling og de mange andre goder som er avhengig av energi betyr at den samlede energibruken i OECD land har økt fra 1980 og fram til i dag. Et av mange eksempler på dette er at tekniske forbedringer på biler for å minske utslipp ikke oppveier en økt størrelse på den gjennomsnittlige bilen og en økt vekst i bilbruken. Også når det gjelder CO2 kan vi i dag ikke belaste utviklingslandene for deres bidrag. Mange frykter økt fart i global oppvarming når land som Kina og India raskt øker sin velstand og energiforbruk, samtidig som de økte mengdene av CO2 i atmosfæren hovedsakelig er et resultat av vestens forbruk av fossilt brensel. På tross av at vestlige land kan belastes for hoveddelen av globale miljøproblemer, utgjør vestens bekymring for ”miljøet” og utviklingslandenes krav om ”utvikling”, en hovedkonflikt i forståelsen og gjennomføringen av en bærekraftig utvikling.

Ordforklaring: Grønt konsum – forbrukere velger det miljøriktige alternativet av en vare eller tjeneste.

9

© W W F - C A N O N / A N D R E W K E R R

Ty s k k u l l k r a f t v e r k

Mil jøgifter

Mi l jøgi f ter utg jør i dag en stor fa re for mennesker og naturmi l jø. I en undersøkelse g jor t av WWF, Generat ions X survey , e r det funnet spor av hele 73 u l ike mi l jøgi f ter i b lodet hos 13 fami l ier f ra 12 europeiske land. Såkal te ”nye” mi l jøgi f ter er mest utbredt i den indust r ia l iser te delen av verden, mens utv ik l ings landene for tsat t har s tore punktuts l ipp av mi l jøgi f ter typ isk f ra fabr ikker , samt mange steder høy bruk av sprøytemidler , og i byene høy lu f t forurensning.

Bare på det europeiske markedet er det registrert 100 000 ulike kjemikalier.

Miljøverndepartementet antar at rundt 50 000 av disse er i bruk i Norge. Rundt 9 000 av

kjemikaliene som vi bruker i dagligdagse produkter er undersøkt for mulige skadevirkninger.

Det vil si at det finnes liten eller ingen kunnskap om virkningene på helse eller miljø for

nærmere 90 prosent av stoffene på markedet. I tillegg finnes det svært liten kunnskap om

den samlede effekten disse miljøgiftene har på både mennesker og natur.

10

I WWF sin undersøkelse ble tre generasjoner testet i til sammen 13 familier. Blant annet ble

det hos eldre mennesker funnet PCB og DDT. Selv om DDT ble forbudt for 30 år siden, kan

man finne målbare verdier i blodet hos mennesker den dag i dag, fordi halveringstiden av

dette stoffet i naturen er svært lang. Hos de yngste forsøkspersonene i undersøkelsen ble

det funnet nyere stoffer som bromerte flammehemmere og syntetisk musk, dette er

syntetiske stoffer som i likhet med PCB og DDT har svært lang halveringstid. Disse stoffene

vil eksistere i naturen i mange tiår framover.

De ”nye” miljøgiftene som brommerte flammehemmere, syntetisk musk og en rekke andre

meneskeskapte tilsettingstoffer finnes i en mange forbruksvarer vi omgir oss med til daglig.

Syntetisk musk finner vi blant annet i toalettartikler som sminke, deodoranter og parfyme,

mens brommerte flammehemmere finnes i elektriske apparater samt i, møbler, tekstiler,

leker, plast, CDer, DVDer mm. Disse miljøgiftene gir en bitteliten eksponering fra et nærmest

uendelig antall produkter, og det er derfor vanskelig å forutsi hvilke mengder av disse

stoffene som skal til før de har negative helseskadelige effekter.

Såkalte ”nye” miljøgifter er mest utbredt i den industrialiserte delen av verden, mens

utviklingslandene fortsatt har store punktutslipp av miljøgifter fra fabrikker, landbruk og

luftforurensning i byene. De samlede utslippene av miljøgifter i utviklingslandene økes

ytterligere ved flytting av forurensende industri fra i-land til utviklingsland. Dette er lønnsomt

for vestlige bedrifter fordi miljøregler ikke eksisterer i samme grad som i industrialiserte land.

Dette fører til at mennesker i mange utviklingsland blir utsatt for store mengder giftige

kjemikalier på grunn av vestlig industriforurensning. Et eksempel er flytting av garverier av

lær til utviklingsland hvor store mengder krom renner rett ut i bekker og elver. Et annet

eksempel er opphugging av skip i utviklingsland. Disse skipene er ofte fulle av miljøgifter og

arbeiderne mangler ofte verneutstyr.

At miljøgifter også gjør stor skade i naturen har vært kjent lenge, men hvilken effekt de nye

typene miljøgifter har på planter og dyr vet man foreløpig lite om. I naturen er det særlig i dyr

og fugler høyt oppe i de marine næringskjedene man finner miljøgifter, fordi giftstoffene

spres med vann og luftstrømmer og til slutt ender opp i havet. Hos sel i det tilsynelatende

”rene” Arktis finner vi miljøgifter som stammer fra hverdagsprodukter som stekepanner, PCer

og sofaer. Forskere har også funnet påvirkning fra hormonhermende stoffer hos isbjørner i

Arktis, noe som har ført til anlegg for tvekjønnethet hos en del individer. Miljøgifter kan altså

gjøre stor skade svært langt fra utslippskilden.

Bruk av giftige stoffer bør begrenses kraftig, og mange av dem bør forbys. I følge

Brundtlandrapporten må forbrukerne bli mer bevisst om farene ved miljøgifter. Regjeringene

11

bør stimulere til opprettelse av informasjonssentre om kjemiske forbruksprodukter. I tillegg

bør kartlegging, regulering og merking av helsefarlige kjemikalier trappes opp. Når det

gjelder miljøgifter er ”føre-var-prinsippet” i liten grad blitt brukt, dette er en utfordring for

myndighetene i mange land. I arbeidet med ny kjemikalielovgivning i EU (REACH), som ble

avsluttet i 2005, var det store dragkamper mellom miljøorganisasjoner og industri.

Miljøorganisasjonene jobbet for en streng miljølovgivning, mens industrien kjempet med

argumentasjonen opprettholdelse av arbeidsplasser og derfor en svak lovgivning. Med sitt

tunge lobbyapparat klarte industrien i stor grad å nå fram med sine krav.

Utvikl ingen er forskjel l ig i ul ike deler av verdenEksempler på land som har hat t en s tor økonomisk utv ik l ing de s is te årene, er Hong Kong, S ingapore, Sør-Korea og Taiwan. Disse landene rangeres av Verdensbanken som  land med høy inn t jening. I t i l legg har K ina hat t en år l ig økonomisk vekst på 10 % over de s is te 20 årene og India har hat t år l ig vekst bare l i t t i underkant av det te.

Når det gjelder menneskelig utvikling globalt sett, har man oppnådd framskritt som økt gjennomsnittlig levealder i utviklingsland og økt lese- og skrivekyndighet. I tillegg har mange land hatt sosialt orienterte fremskritt når det gjelder utvikling som har gitt klare fordeler til befolkningen.

På den andre siden har mange land i Latin-Amerika, sentral Asia og særlig Afrika sør for Sahara hatt lav eller negativ økonomisk vekst i samme periode. Spesielt i Afrika har det vært en økning i væpnede konflikter og kollaps i statlig administrasjon. Mange land og befolkningsgrupper opplever det som har blitt kalt ”den globale tredelte humane krise” av dyp fattigdom, sosial oppløsning og miljøødeleggelse.

I de aller fleste vestlige land har økonomien blitt kraftig forbedret de siste tiårene. På miljøsiden er trolig de samlede utslippene fra industrien på vei ned, selv om dataene på dette er usikre. For eksempel har utslipp av støvpartikler fra tysk stålindustri blitt mindre. Et annet eksempel er svensk cellulose og papirindustri, som har redusert flere typer forurensning med 90 % på de siste 60 årene. På samme tid har andre typer utslipp økt kraftig, for eksempel utslipp av drivhusgasser.

I Norge er det mange områder innen miljø hvor tendensene er positive:

Utslippene av ozonødeleggende stoffer er betydelig redusert og Norge ligger godt an når

det gjelder oppfølgingen av sine utslippsforpliktelser.

Forurensning til luft av svovel- og nitrogenoksider er betydelig redusert.

12

Fiskebestander er gjenoppbygd etter tidlige tiders overfiske, med silda som et godt

eksempel.

Stadig større andel av avfall går til gjenvinning eller energiutnytting.  

Utslipp av enkelte av de farligste avfallstoffene fra industrien er redusert.

Utslipp av fosfor og nitrogen til vann er redusert med hhv. 30 % og 50 % de siste 15

årene.

Mange nye nasjonalparker er opprettet og det vernede arealet i Norge er på 12,5 %

av landarealet. Målet i nasjonalparkplanen er på 13 %.

Selv om det finnes mange eksempler på positive trekk når det gjelder å få til en bærekraftig

utvikling, er det viktig å merke seg at de rike landenes forbruk ofte er en viktig årsak til

forurensning i fattige land og at i-landenes forbruksforurensning størst betydning for globale,

regionale og økologiske endringer. Med andre ord er rikdom, ikke verdens fattigdom, i dag

hovedårsaken til globale miljøproblemer og helseskader forårsaket av et forurenset miljø.

Både gjennom flytting av forurensende industri til land i sør og urettferdige handelsavtaler, er

industrilandene i stor grad med på å forsterke miljø- og utviklingsproblemer i

utviklingslandene. For eksempel taper utviklingslandene daglig 2 milliarder dollar på grunn av

urettferdige handelsavtaler med de industrialiserte landene, noe som bidrar sterkt til økte

forskjeller i utviklingen mellom rike og fattige land.

13

© W W F - C A N O N / J O S H I S H I M I Z U

B a r n t a r e t b a d , I N D I A .

Internasjonalt arbeid med bærekraft ig utvikl ing Den europe iske union (EU) og andre vest l ige land, Verdens

hande lsorganisasjon  (WTO) og Forente nasjoner   (FN) har de mest sent ra le

ro l lene i arbeidet med bærekraf t ig utv ik l ing .

Internasjonalt er ”bærekraftig utvikling” en målsetning for Den europeiske union (EU),

Verdens handelsorganisasjon (WTO) og Forente nasjoner (FN). EU er i dag verdens største

bidragsyter av utviklingshjelp og står sammen med medlemslandene for 56 % av den

samlede offentlige bistanden i verden. Mye av midlene blir gitt gjennom FN og ulike

bistandsorganisasjoner. EUs utviklingspolitikk i de fattige landene fokuserer på

fattigdomsbekjempelse, forbedring av infrastruktur og produksjonspotensial, samt økt

administrativ kapasitet og bedre institusjoner. Norge har ikke formelt samarbeid med EU i

bistandsspørsmål, men målene og metodene er mye like. I arbeid for en bærekraftig utvikling

står miljørettet bistand sentralt. Dette er en viktig type bistand som er innrettet for å både

bekjempe fattigdom og løse miljøproblemer på samme tid.

Verdensbanken er i dag en av verdens mektigste finansinstitusjoner og setter gjennom sine betingelser for lån, bistand og gjeldsslette for utviklingslandene standarden for de rike landenes utviklingspolitikk og bistand. I tillegg til Verdensbanken er Det internasjonale pengefondet (IMF) en viktig aktør i arbeidet med bærekraftig utvikling. Noen av deres oppgaver er å fremme internasjonalt pengesamarbeid, stabil økonomisk vekst og yte finansiell bistand til fattige land. I de senere årene har både Verdensbanken og Pengefondet blitt kritisert for å presse et markedsliberalistisk system på landene de støtter med økonomiske midler.

FN har kanskje den mest sentrale rollen i arbeidet med bærekraftig utvikling. Det var FN som tok initiativet til å opprette Verdenskommisjonen for miljø og utvikling (Brundtlandkommisjonen) i 1983. I tillegg har FN opprettet UNEP (United Nations Environment Program) som jobber med miljøspørsmål og UNDP (United Nations Development Program) som jobber med utviklingsspørsmål. Når det gjelder bærekraftig utvikling har FN etablert UNCSD (United Nations Commission on Sustainable Development). FN jobber i tillegg med bærekraftig utvikling gjennom forskningsprogrammer, rådgivning til land og regjeringer, samt overvåkning.

14

FN utarbeidet i år 2000 8 mål for å bekjempe fattigdom i verden, de såkalte tusenårsmålene. De åtte målene skal oppnås innen 2015. I dag jobber FN, mange land og mange organisasjoner sammen for å nå disse målene. Mange mener dette er urealistisk høye mål å sette for verdenssamfunnet. Bare å realisere det første målet om å halvere fattigdommen kan synes som en utopi for mange. I følge Verdens helseorganisasjon (WHO) dør 18 millioner mennesker hvert år av fattigdomsrelaterte årsaker. Samtidig er det hevdet av kjente økonomer at vi har både økonomi og kunnskap til å nå disse målene. Det viktigste spørsmålet er kanskje om det finnes politisk vilje i stor nok grad for å nå disse målene.

I Norge danner ”bærekraftig utvikling” utgangspunkt for paragraf 110b i grunnloven, tillegg er begrepet nedfelt i Kommuneloven fra 1993, og begrepet utgjør en overordnet forståelsesramme for miljø- og utviklingspolitikk i Norge. Det er også utarbeidet nasjonal strategi og handlingsplan for bærekraftig utvikling, samt nasjonale indikatorer som skal si noe om grad av bærekraft i norsk politikk.

FN (Forente nasjoner)

FNs tusenårsmål

EU (Den europeiske union)

WTO (Verdens handelsorganisasjon)

15

Usikker kunnskap

Nesten a l l v i ten om natur l ige systemer har i seg større e l le r mindre grad av us ikkerhet . Blant annet har v i svært us ikker og mangel fu l l kunnskap innen en rekke mi l jøfe l t .

Når vi leser vitenskapelige artikler eller tidsskrifter får vi ofte et inntrykk av vitenskapelighet

og presisjon, og at den som har skrevet dokumentet kjenner virkeligheten. Men ofte

innebærer denne kunnskapen betydelig grad av usikkerhet.

For eksempel har vi usikker kunnskap om hvor mange arter som finnes i på kloden og

konsekvensene av tap av ulike arter. Mange av artene ennå ikke er kartlagt, men forskerne

antar at jordens arter kan være mellom 5 og 30 000 millioner. I tillegg er 70 % av jordens

overflate dekket av hav, og kunnskapen om hva som finnes av arter i havet er svært

mangelfull. Det betyr at vi utrydder arter som vi ennå ikke har rukket å beskrive.

Kunnskapsmangelen om arter er et globalt problem. Totalt er nærmere 16 000 arter

dokumentert truet av utryddelse på verdensbasis. Det reelle tallet er sannsynligvis en del

høyere, på grunn av det store antallet arter vi ikke kjenner. Det er også knyttet stor

usikkerhet til effekten av utryddelsen av enkeltarter, fordi artene lever sammen i komplekse

næringsnett. Visse arter kan forsvinne uten at det har noen funksjon i økosystemet, men

dersom viktige arter forsvinner kan dette bety at naturen responderer i brå og uopprettelige

vendinger. Forandringer i økosystemene som følge av artstap har i dag meget usikker

kunnskap om.

Når det gjelder klima opererer vi også med store usikkerheter. Selv om konklusjonene er

rimelig sikre når det gjelder spørsmålet om klimaendringene er menneskeskapt. Derimot er

det knyttet stor usikkerhet til hvor stor del av klimendringene den menneskeskapte

komponenten utgjør. Klimaforskerne har også usikker kunnskap om hva konsekvensene av

et varmere klima vil bli for mennesker, hvordan samfunnsutviklingen vil være framover, og

hvordan den naturlige drivhuseffekten virker sammen med den menneskeskapte

drivhuseffekten. Klimaet på jorden er styrt av komplekse systemer både i atmosfæren og

biosfæren, og det er vanskelig å lage gode modeller for dette. En betydelig del av

usikkerheten i forhold til klima ligger også i selve klimamodellene.

Når mennesker søker ny kunnskap om naturen blir elementer fra naturen ofte puttet inn i

modeller. Modellene er i større eller mindre grad forenklinger av virkeligheten. Naturen er

alltid mye mer kompleks en de modellene menneskene forsøker å beskrive naturen med. På

16

grunn av at modellene ikke har med alle faktorene som spiller inn i naturen, får vi usikker

kunnskap om naturen og naturlige fenomener.

Usikker kunnskap kan også knyttes til feilkilder i form av usikkerhet i de tallene som blir

puttet inn i modellene. Når vi for eksempel måler noe ute i naturen ligger det ofte en viss

usikkerhet i måleinstrumentene. Vi opererer også med en viss usikkerhet knyttet til teknikker

for å telle individer i en bestand. Disse små feilene som ofte oppstår når vi teller eller måler

noe i naturen kalles for feilkilder. Forskjellige typer feilkilder leder til usikkerhet i vår viten om

naturen. Dette gjør at vi ofte må bruke føre-var-prinsippet.

Føre-var-prinsippet

På FNs toppmøte i R io 1992 b le det vedtat t e t set t pr ins ipper som re tn ingsl in jer for utv ik l ing i f ramt iden. Pr ins ippene handler om al le menneskers ret t t i l u tv ik l ing, og samtid ig menneskers ansvar for mi l jøet . E t av d isse pr ins ippene er føre-var-pr ins ippet .

Aldri før har det vært så viktig å kontrollere menneskenes innvirkning på biosfæren, som

utgjør basisen for all menneskelig eksistens. Vi opererer med uforutsigbar og usikker

kunnskap om dette, men samtidig en mulig katastrofal risiko for eksempel når det gjelder

spredning av genetisk modifiserte organismer, klimaforandringer etc. For å beskytte

mennesker og miljø mot usikker risiko av menneskelig aktivitet ble føre-var-prinsippet

utviklet.

Føre-var-prinsippet er ofte sett på som et helhetlig prinsipp for bærekraftig utvikling.

Opprinnelig var føre-var–prinsippet mest fokusert på å beskytte mot alvorlige og spesielt

uopprettelig skade på naturressurser, fordi dette vil senke mulighetene for fremtidige

generasjoner i å få dekket sine behov. Fremdels bygger føre-var-prinsippet på etiske ideer

om likehet både mellom og innen generasjoner.

I den senere tid har bekymringen vokst for at vitenskap og teknologi har bidratt til nye trusler

mot menneskelig eksistens eller livskvalitet. Føre-var-prinsippet har nå utviklet seg fra å

være et prinsipp i hovedsak med tanke på miljø til å bli et etisk prinsipp som omfatter et mye

videre område. Prinsippet har en potensiell verdi som et førende dokument for

beslutningstakere på alle nivåer i alle land. UNESCO (FNs komité for etikk i vitenskap og

teknologi) har laget en rapport der føre-var-prinsippet et beskrevet slik at FNs medlemsland

kan bruke det i etiske vurderinger også i nye valg som følge av økt vitenskap og teknologi.

17

I følge UNESCO sin rapport om føre-var–prinsippet skal dette brukes i følgende tilfeller

Når det eksisterer betydelig vitenskapelig usikkerhet

Når det eksisterer scenarier eller modeller som vil gi vitenskapelig sannsynlighet

for mulig skade

Når usikkerhet ikke kan reduseres på kort sikt uten å samtidig å overse andre

viktige faktorer

Når potensial for ødeleggelse er tilstrekkelig stort for nåværende eller for

fremtidige generasjoner eller på annen måte moralsk uakseptabelt

Når det er nødvendig å handle nå siden utsettelse av tiltak vil gjøre det signifikant

vanskeligere eller mer kostbart senere

Føre-var-prinsippet er nedfelt i en rekke internasjonale miljøavtaler. Eksempler er

Cartagenarotokollen om handel med bruk av genmodifiserte organismer, Konvensjonen om

biologisk mangfold fra 2000, FN-avtalen om vandrende fiskebestander og

Stokkholmkonvensjonen om lite nedbrytbare organiske forbindelser. I disse miljøavtalene er

prinsippet rettslig bindende. I Norge skal føre-var-prinsippet i utgangspunktet inngå i

planlegging og virksomhet innen alle sektorer, og det skal være et overordnet prinsipp i norsk

miljøpolitikk. På nasjonalt nivå er prinsippet blant annet nedfelt i Nasjonal handlingsplan for

bærekraftig utvikling, i Svalbardmiljøloven og det er foreslått inkludert forslag til ny

naturmangfoldlov og havressurslov.

UNESCO

18