Den sjette mannen

David Baldacci

Den sjette mannenOversatt av Henning Kolstad

David BaldacciOriginalens tittel: The Sixth Man

Oversatt av Henning Kolstad

Copyright © 2011 by Columbus Rose, Ltd.

Published by agreement With Lennart Sane Agency AB.

Norsk utgave:© CAPPELEN DAMM AS, 2015

ISBN 978-82-02-42748-1

1. utgave, 1. opplag 2015

Omslagsdesign: Rune Kårstad-HærnesOmslagsfoto: iStockphoto

Sats: Type-it ASTrykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2015

Satt i 9.9/12 pkt. Sabon og trykt på 70 g Holmen Book Cream 2,0.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovensbestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver

eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i denutstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med

Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar oginndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

Til David Young og Jamie Raab, forlagsbransjensdynamiske duo og mine venner

Det eneste som potensielt kan være verre enn ikke å seskogen for bare trær, er ikke å se trærne for bare skog.

Anonym

Forord

«Få slutt på det!»Mannen krøp sammen over det kalde metallbordet, hardt

forknytt med sammenknepne øyne og sviktende stemme.Han sugde i seg luft og slapp den ut igjen som om det villebli hans siste åndedrag. Hodetelefoner pumpet en hard skurav ord inn gjennom ørekanalene og fylte hjernen til briste-punktet. En serie sensorer var festet til et seletøy av grov duksom satt fastspent rundt overkroppen. I tillegg hadde han enhette med elektroder som målte hjerneaktivitet. Lyset i rom-met var grelt.

For hvert lydhugg og hver videosalve knøt hele kroppenseg som om han fikk en trøkk av selveste tungvektsmeste-ren.

Han brast i gråt.I et mørklagt naborom fulgte en liten gruppe lamslåtte

menn dette opptrinnet gjennom enveisglass.Veggskjermen i rommet med den gråtende mannen var to

og en halv meter bred og to meter høy. Den ville vært somskapt for å se amerikansk elitefotball. Men de digitale bil-dene som virvlet over skjermen viste ikke svære brander sombuste omkring i lagdrakt og kolliderte så hjernecellene drys-set. Dette var ultratopphemmelige data som svært få i for-valtningen hadde tilgang til.

Sammenlagt, og sett med et erfarent blikk, var de sværtavslørende for de hemmelige aktivitetene som pågikk rundtom på kloden.

Det var krystallklare bilder av mistenkelige troppebeve-gelser i Korea langs trettiåttende breddegrad.

7

Satellittbilder av byggeprosjekter i Iran viste underjor-diske rakettsiloer som liknet enorme penneholdere gravd utav bakken, sammen med sydende varmestrålesilhuetter aven fungerende atomreaktor.

Overvåkningsbilder tatt fra stor høyde over Pakistan visteødeleggelsene etter en terroreksplosjon på et marked dergrønnsaker og kroppsdeler dekket like store deler av bak-ken.

Fra Russland kom sanntidsvideo av en militær kolonneute på et oppdrag som kunne utløse en ny global krig.

Fra India strømmet data om en terroristcelle som planlasamtidige angrep mot sensitive mål for å skape regionaluro.

I New York var det tatt avslørende bilder av en fremstå-ende politisk leder sammen med et menneske som ikke varhans kone.

Fra Paris kom mengder av tall og navn som representerteøkonomisk etterretning mot kriminelle foretak. De passerteså raskt at de så ut som en million kolonner sudoku serverti hyperfart.

Fra Kina var det hentet hemmelige opplysninger om etmulig kupp mot landets ledelse.

Fra tusener av føderalt finansierte samordningssentrerundt om i USA strømmet etterretningsinformasjon om mis-tenkelig virksomhet enten blant amerikanere eller blant ut-lendinger som opererte innenfor landets grenser.

Fra medlemmene av Fem Øyne-alliansen – USA, Storbri-tannia, Canada, Australia og New Zealand – kom en kom-pilering av topphemmelige meldinger, alle av enorm betyd-ning.

Slik fosset det inn fra alle verdenshjørner og ble løpendepresentert i høydefinisjon.

Hadde det vært en Xbox eller et PS3-spill, ville det værtdet vanskeligste og mest spennende som noensinne haddevært skapt. Men det var ikke noe oppdiktet ved dette. Hervar det virkelige mennesker som levde og døde hvert enestesekund hver eneste dag.

8

I etterretningsmiljøets øverste sjikt var denne øvelsenkjent som «Veggen».

Mannen som satt krumbøyd over metallbordet var litenog slank. Huden var lysebrun, håret var kort og svart ogsatt klistret til den lille skallen. Øynene var store og røde avgråt. Han var trettien år, men så ut som om han var blitt tiår eldre i løpet av de fire siste timene.

«Vær så snill å få slutt på det. Jeg orker ikke dette. Jegklarer ikke dette.»

Denne kommentaren fikk den lengste mannen bak en-veisglasset til å røre på seg. Han het Peter Bunting. Hanvar førtisju år, og dette var ganske enkelt hans operasjon,hans ambisjon, hans liv. Han levde og åndet for det. Detvar aldri helt ute av tankene hans. I løpet av det siste halv-året var han blitt betydelig gråere i håret av grunner knyt-tet direkte til Veggen, eller rettere sagt problemer med Veg-gen.

Han var kledd i skreddersydd jakke, skjorte og slacks.Kroppsbygningen var atletisk, men han hadde aldri drevetidrett og var ikke spesielt velkoordinert. Det han hadde varrikelig hjernekapasitet og en umettelig trang til å lykkes.Han hadde fullført høyskoleutdannelsen nitten år gammel,tatt en videregående utdannelse ved Stanford og fått det pre-stisjetunge Rhodes-stipendet til Oxford. Han hadde en per-fekt kombinasjon av strategisk teft og kynisk sluhet. Hanvar en holden mann med gode forbindelser, men folk flesthadde aldri hørt om ham. Han hadde mange grunner til åvære lykkelig, og bare én til å være frustrert, for ikke å sisint. Og akkurat nå så han på den.

Eller rettere sagt på ham.Bunting så på nettbrettet han hadde i hånden. Han hadde

stilt mannen en rekke spørsmål hvor svarene var å finne i da-tastrømmen. Han hadde ikke fått et eneste svar. «Jeg håperinderlig at dette er en smakløs fleip,» sa han til slutt. Menhan visste at det ikke var det. Her fleipet folk aldri om noesom helst.

En eldre, mer småvokst mann i hvit, krøllet skjorte slo

9

hjelpeløst ut med hendene. «Problemet er at han er gradertsom E-Fem, Bunting.»

«Ja, denne femmeren holder tydeligvis ikke mål,» huggBunting tilbake.

De snudde seg og så gjennom glasset igjen da mannen irommet rev av seg hodetelefonene og skrek at han hadde fåttnok. «Jeg slutter! Med en eneste gang! Ingen sa at det villebli slik.»

Bunting la nettbrettet fra seg på et bord og lente seg opp-gitt mot veggen. Mannen i rommet var Sohan Sharma. Hanhadde vært deres siste og beste håp om å fylle stillingen somAnalytiker. Analytiker med stor A. Det var bare én slik stil-ling.

«Direktør?» sa den yngste mannen i gruppen. Han varknapt tretti, men det lange, uregjerlige håret og det guttak-tige fjeset fikk ham til å virke mye yngre. Adamseplet skvattnervøst opp og ned som en heis i skytteltrafikk mellom eta-sjene.

Bunting gned tinningene. «Jeg hører, Avery.» Han tyggeti seg et par syreregulerende tabletter. «Bare pass på at det erviktig. Jeg er litt stresset, som du sikkert merker.»

«Sharma er en ekte femmer etter alle akseptable krite-rier. Det var først da han møtte Veggen at det raknet forham.» Han kastet et blikk på raden av dataskjermer somviste Sharmas fysiologiske data og hjernefunksjoner. «The-ta-aktiviteten har steget over alle grenser. Klassisk ekstreminformasjonsoverdose. Det begynte ett minutt etter at viskrudde Veggens gjennomstrømning på maks.»

«Ja, det der har jeg også skjønt.» Bunting pekte medhånden på Sharma, som nå lå på gulvet og gråt. «Men enekte femmer, og så skjer det der? Hvordan kan det væremulig?»

«Hovedproblemet,» sa Avery, «er at vi har en eksponen-tiell økning i datamengden som fosser mot Analytikeren. Titusen timer video. Hundre tusen rapporter. Fire millionermeldte hendelser. Den daglige satellittbildesamlingen løperopp i mange terabyter, og det er etter filtrering av materialet.

10

Avlyttede radio- og telekommunikasjonsmeldinger som kre-ver vurdering utgjør tusener av timer. Bare praten på slag-markene kunne fylle tusen telefonkataloger. Dette velter innhvert eneste sekund hver eneste dag i stadig økende meng-der fra en million forskjellige kilder. I forhold til de dataenesom var tilgjengelige for bare tjue år siden er det som å ta etfingerbøl med vann og forvandle det til en million Stillehav.For den siste analytikeren har vi skrudd datastrømmen be-traktelig ned rett og slett fordi vi har vært nødt.»

«Og hva er det egentlig du vil frem til, Avery?» spurteBunting.

Den unge mannen trakk pusten raskt. Ansiktsuttrykketvar som om han lå i vannet og akkurat hadde skjønt at hankunne komme til å drukne.

«Vi kan ha støtt på menneskehjernens grenser.»Bunting kikket rundt på de andre. Ingen av dem ville møte

blikket hans. Det var som om elektriske strømninger smat-ret i den fuktige luften fra ansiktssvetten deres.

«Det finnes ikke noe sterkere enn en fullt utnyttet, fulltutnyttbar menneskehjerne,» sa Bunting utstudert rolig. «Jegville ikke holde ut i ti sekunder mot Veggen, for jeg brukerkanskje elleve prosent av mine små grå – mer kan jeg ikkeprestere. Men en E-Fem får Einsteins hjerne til å fortone segsom en fosterhjerne i forhold. Ikke engang en Cray super-computer kommer i nærheten. Det er kvantedatabehandlingmed kjøtt og blod. Hjernen kan operere lineært, romorien-tert, geometrisk og i alle nødvendige dimensjoner. Den er enperfekt analysemekanisme.»

«Jeg skjønner det, Bunting, men –»Buntings stemme ble skarpere. «Det er blitt bevist i alle

undersøkelser vi noensinne har gjort. Det er et faktum somligger til grunn for alt vi holder på med her. Dette har jegsagt til presidenten selv og til alle andre nedenfor ham imaktpyramiden. Og nå påstår du at det ikke stemmer?»

Avery ga seg ikke. «Universet er kanskje i konstant eks-pansjon, men alt annet har sine begrensninger.» Han gesti-kulerte mot rommet bak enveisglasset der Sharma fortsatt

11

gråt. «Og det kan være det vi står overfor akkurat nå. Denabsolutte grensen.»

«Hvis du har rett i det du sier,» sa Bunting bistert, «sittervi ufattelig stygt i det. Da er det over og ut. Kroken på døra.Skurkene vinner. Bare å dra hjem og vente på verdens under-gang. Hilset være Taliban og al Qaeda, de jævlene. Hundreog ett er ute. De vinner.»

«Jeg forstår frustrasjonen din, Bunting. Men å ignoreredet åpenbare er aldri særlig lurt.»

«Så skaff meg en Sekser.»Den unge mannen virket lamslått. «Seksere finnes ikke.»«Tull! Det var det vi trodde om Toere til og med Fem-

mere.»«Men like fullt –»«Finn en jævla Sekser til meg. Ingen protester, ingen ut-

flukter. Bare gjør det, Avery.»Adamseplet dannet et krater. «Javel, Bunting.»«Hva med Sharma?» spurte den eldste.Bunting snudde seg mot den hulkende analytikeren som

hadde spilt fallitt. «Kjør avslutningsrutinene, få ham til åundertegne alle de vanlige papirene og gjør det klart for hamat hvis han sier et eneste ord om dette til noen, blir han siktetfor landssvik og må sitte i føderalt fengsel resten av livet.»

Bunting gikk. Kaskaden av bilder stoppet endelig, og detble mørkt i rommet.

Sohan Sharma ble geleidet ut til en varevogn som sto klar.I den satt tre mann. Da Sharma hadde tatt plass, la en av ka-rene den ene armen rundt Sharmas hals og den andre rundthodet. Han rykket de grove armene i hver sin retning, ogSharma segnet sammen med brukket nakke.

Varevognen kjørte vekk med liket av den rene E-Femme-ren som ganske enkelt ikke var skarp nok i hjernen lenger.

NI MÅNEDER SENERE

Kapittel 1

Den lille jetmaskinen dumpet hardt ned på rullebanen iPortland i Maine. Den spratt opp igjen og slo ned enda har-dere. Selv piloten lurte nok på om han kunne holde den tjue-fem tonns maskinen på asfalten. Den unge flygeren haddeprøvd å nå flyplassen før et uvær, derfor hadde han gjort etbrattere innlegg med større fart enn flytypens håndbok an-befalte. Vindskjæret i forkanten av kaldfronten hadde fåttjetflyet til å vingle om rollaksen. Annenflygeren hadde sagtfra til passasjerene at landingen ville bli skumpete og tem-melig ubehagelig.

Det hadde han fått rett i.Hovedhjulene fikk bakkekontakt for annen gang og holdt

den, og et øyeblikk senere møtte nesehjulets kvalitetsgummiasfalten. Den bratte, hurtige innflyvningen hadde fått engod del av de førtiåtte passasjerene i den smale kabinen tilå klemme om armlenene så knokene hvitnet, mumle noenbønner og til og med gripe spyposene i seterygglommene.Da motorene ble reversert, hjulbremsene koblet inn og far-ten sank merkbart, pustet de fleste lettet ut.

Men én mann våknet først da maskinen svingte av rul-lebanen og takset inn til den lille terminalen. Den lange,mørkhårede damen ved siden av ham så dovent ut gjennomvinduet, totalt uberørt av den turbulente innflyvningen oguryddige landingen.

Da de var fremme ved gaten og piloten slo av de to Gene-ral Electric jetturbinene, reiste Sean King og Michelle Max-well seg og tok bagasjen ned fra skapet over setene. Mens

15

de var på vei ut langs den trange midtgangen sammen medde andre passasjerene, kom det en kommentar fra en tydeliguvel dame bak dem: «Jøye meg, den landingen var hard.»

Sean så på henne, gjespet og masserte nakken. «Var dendet?»

Damen virket forbauset og så på Michelle. «Tuller han?»«Når du har sittet på klappseter i en lavtgående C-17 midt

i et tordenvær,» sa hun, «og deiset tre hundre meter gjennomlufthull flere ganger i minuttet med fire panserkjøretøy spentfast med kjetting ved siden av deg, og lurt på om et av demville rive seg løs, brase ut gjennom skrogsiden og dra degmed, da var denne landingen ganske tam og udramatisk.»

«Hvorfor i all verden gjorde du det?» spurte damen stor-øyd.

«Det lurer jeg også på hver eneste dag,» svarte Sean iro-nisk.

Både han og Michelle hadde klærne, toalettsakene ogandre nødvendigheter i håndbagasjen, men de måtte innombagasjekarusellen og hente en førtifem centimeter lang stiv,låst koffert. Den tilhørte Michelle. Hun hentet kofferten ogstakk den i bagen.

Sean så lattermildt på henne. «Du må være dronningen avtidenes minste innsjekkede koffert.»

«Inntil de begynner å la ansvarlige folk sette seg på flymed ladde våpen, må jeg løse det med denne. Hent leiebilen,så kommer jeg tilbake om et øyeblikk.»

«Har du bæretillatelse på den der her oppe?»«Får håpe vi ikke behøver å finne ut det.»Han bleknet. «Nå tuller du vel?»«I Maine trenger du papir bare hvis du bærer våpenet

skjult. Så lenge det er synlig, trenger du ingen bæretilla-telse.»

«Men du legger det i hylster. Det vil si at det er skjult. Fak-tisk er det jo skjult nå også.»

Hun åpnet lommeboken og viste ham et kort. «Det er der-for jeg har en bæretillatelse for tilreisende. Med den kan jegbære våpenet skjult i hele Maine.»

16

«Hvordan har du greid å få tak i det? Det er bare noenfå dager siden vi fikk høre om denne saken. Du kan ikke haskaffet bæretillatelse så fort. Det har jeg undersøkt. Det eret berg av papirarbeid og seksti dagers ventetid.»

«Far er gode venner med guvernøren. Jeg ringte ham, oghan ringte guvernøren.»

«Stilig.»Hun fant dametoalettet, gikk inn i en bås, åpnet den låste

kofferten og ladet pistolen raskt. Hun stakk våpenet i hyl-steret og gikk over i terminalens parkeringshus, der leiebil-firmaene var samlet. Der fant hun Sean i full gang med åfylle ut papirene for bilen de trengte til neste fase av turen.Michelle viste også førerkortet, siden hun skulle stå for detmeste av kjøringen. Ikke at Sean hadde noe imot å kjøre,men Michelle var en altfor stor kontrollfrik til å la ham gjøredet.

«Kaffe,» sa hun. «Det er et serveringssted inne i selve ter-minalen.»

«Du drakk da den kjempekoppen du kjøpte på flyet?»«Det er en stund siden nå. Og det er langt å kjøre dit vi

skal. Jeg trenger koffeindosen.»«Jeg sov. Jeg kan kjøre.»Hun nappet nøklene ut av hånden hans. «Tror ikke

det.»«Ærlig talt, jeg kjørte da Dyret, ikke sant?» Det var pre-

sidentens limousin han siktet til.Hun kikket på nøkkelskiltet med leiebilens data. «Da får

du ingen problemer med hybrid-Forden du har bestilt. Detvil vel ta hele dagen å få den opp i hundre. Jeg skal spare degfor frustrasjonen og ydmykelsen.»

Hun hentet seg en ekstra stor kopp svart kaffe. Seankjøpte en donut med melis og spiste den i passasjersetet.Han børstet av hendene og skjøv setet så langt bakover detgikk i småbilen, men likevel var den hundre og åttiåtte cen-timeters kroppen ubehagelig sammenkrøket. Det endte medat han la beina på dashbordet.

Michelle la merke til det. «Hvis airbagen blåser seg opp

17

der,» sa hun, «vil den pløye beina dine gjennom frontruta ogamputere dem mot kanten av metalltaket.»

Han skottet på henne og rynket den ellers så rolige pan-nen. «Du får la være å gjøre noe som utløser den, da.»

«Jeg har ingen makt over andre bilister.»«Det var du som forlangte å være styrmann – unnskyld,

styrperson. Så sørg for at jeg har det trygt og behagelig.»«Skal bli, sjef,» kvitterte hun irritert.De kjørte et par kilometer i taushet. «Vi høres ut som et

gammelt ektepar,» bemerket Michelle etter en stund.Han så på henne igjen. «Ikke er vi gamle, og ikke er vi gift.

Med mindre du har ordnet noe uten å si fra til meg.»Hun nølte litt, så sa hun det bare: «Men vi har ligget med

hverandre.»Sean skulle til å svare, men så tok han seg tydeligvis i det.

Et slags grynt var det eneste som kom.«Det forandrer en del,» sa hun.«Hvorfor forandrer det en del?»«Det er ikke bare jobb lenger. Det er personlig. Vi har gått

over streken.»Han rettet seg opp i setet og fjernet beina fra den skumle

airbagens rekkevidde. «Og nå angrer du på det? Det var dusom tok initiativet, om jeg ikke husker feil. Plutselig var dunaken.»

«Jeg har ikke sagt at jeg angret på noe, for det gjør jegikke.»

«Ikke jeg heller. Det skjedde fordi vi åpenbart hadde lystbegge to.»

«Greit. Og hvor vil det si at vi står nå?»Han lente seg tilbake i setet og så ut gjennom vinduet.

«Jeg er ikke sikker.»«Flott, det var akkurat det jeg håpet du skulle si.»Han kikket bort på henne og la merke til konturene av

spente muskler og bein rundt kjeven.«At jeg er usikker på hvordan jeg skal forholde meg til

dette, betyr ikke at det som skjedde mellom oss var trivielteller ubetydelig. Det er innviklet.»

18

«Innviklet, ja. Sånn er det jo bestandig. For mannen.»«Ålreit, hvis det er så enkelt for damene, får du si hva du

synes vi bør gjøre.»Hun svarte ikke.«Bør vi fly av gårde og finne en prest for å gjøre det offi-

sielt?» fortsatte han.Hun sendte ham et blikk, og Forden slingret litt. «Mener

du alvor? Er det det du vil?»«Jeg kaster ut ideer. Siden du tydeligvis ikke har noen.»«Vil du gifte deg?»«Vil du?»«Det ville virkelig forandre en del.»«Ø … ja, det kan du si.»«Kanskje vi bør ta det langsomt.»«Kanskje det, ja.»Hun trommet på rattet. «Unnskyld at jeg fløy av skaftet

med dette her.»«Glem det. Og vi har nettopp fått Gabriel plassert hos en

alle tiders familie. Det var også en stor forandring. Det erriktig å ta det langsomt nå. Går vi for fort frem, risikerer viå gjøre en stor feil.»

Gabriel var en elleveåring fra Alabama som Sean og Mi-chelle hadde tatt seg midlertidig av etter at moren ble drept.Nå bodde han hos en familie hvor faren var en FBI-agentde kjente. Paret var i ferd med å adoptere Gabriel for-melt.

«Greit,» sa hun.«Og nå har vi en jobb å gjøre. La oss konsentrere oss om

det.»«Så det er slik du prioriterer? Jobben går foran det per-

sonlige?»«Ikke nødvendigvis. Men som du sa er det langt å kjøre.

Og jeg vil gjerne tenke på hvorfor vi er på vei til det enestemaksimalsikrede føderale fengselet for sinnssyke i hele USAfor å treffe en kar som definitivt risikerer å miste livet.»

«Vi skal dit fordi du og advokaten hans har kjent hver-andre lenge.»

19

«Såpass har jeg oppfattet. Har du lest bakgrunnsstoffetom Edgar Roy?»

Michelle nikket. «Offentlig tjenestemann som boddealene på bygda i Virginia. Tilværelsen hans var ganske al-minnelig helt til politiet oppdaget levningene av seks perso-ner som var begravd i låven hans. Da ble tilværelsen hansalt annet enn vanlig. Etter min oppfatning er bevismateria-let overveldende.»

Sean nikket. «Roy ble funnet på låven med spaden i hån-den og levninger av seks lik begravd i hullet han tydeligvisholdt på å fylle igjen.»

«Det der er litt vanskelig å sno seg unna i retten,» menteMichelle.

«Synd han ikke er politiker.»«Hvorfor det?»Sean smilte. «Hadde han vært politiker, kunne han vridd

på det og sagt at han egentlig holdt på å grave dem opp forå redde dem, men det var for sent, de var allerede døde. Ognå sto han tiltalt for å ha opptrådt barmhjertig.»

«Han ble altså arrestert, men kjent utilregnelig. Derfor blehan sendt til Cutter’s Rock.» Hun tidde litt. «Men hvorforMaine? Hadde ikke Virginia noen anstalt som passet?»

«Det ble en føderal sak, av en eller annen grunn. Dermedble FBI koblet inn. Når noen kjennes utilregnelig, havner deder FBI velger å sende dem. Enkelte maksimalsikrede føde-rale fengsler har psykiatriske avdelinger, men man kom tilat Roy trengte noe mer enn som så. St. Elizabeth’s Hospitali Washington D.C. ble flyttet for å gjøre plass til et nytt ho-vedkontor for Antiterrordepartementet, og de nye lokalenevar visstnok ikke sikre nok. Og da ble Cutter’s Rock enestealternativ.»

«Hva kommer det merkelige navnet av?»«Rock fordi det er klipper der, og en kutter er en skips-

type. Maine er tross alt en sjøfartsstat.»«Jeg glemte at du er sjøulk.» Hun slo på radioen og var-

meapparatet og skalv. «Jøss så kaldt det er, selv om det ikkeer vinter ennå,» sa hun surt.

20

«Dette er Maine. Her kan det være kaldt når som helst pååret. Se på breddegraden.»

«Du verden hva en kan lære hvis en sitter lenge nok inne-stengt på trange steder.»

«Nå høres vi faktisk ut som et gammelt ektepar.» Hansatte nærmeste varmeventil på full kraft, trakk igjen glidelå-sen på vindjakken og lukket øynene.

Kapittel 2

Under Michelles vanlige tunge gassfot raste Forden langs In-terstate 95 forbi småbyene Yarmouth og Brunswick og fort-satte mot delstatshovedstaden Augusta. Da de hadde passertAugusta og neste større by var Bagnor, begynte Michelle å sepå omgivelsene. Det var tett barskog på begge sider av veien.Fullmånen ga skogen et sølvgrått ferniss som fikk Michelletil å tenke på matpapir over salatgrønnsaker. De passerte etelgfareskilt.

«Elg?» utbrøt hun og skottet på Sean.Han åpnet ikke øynene. «Maines delstatsdyr. Ikke bra å

kollidere med. De veier mer enn denne Forden, og de ergretne. Kverker deg på et blunk.»

«Hvordan vet du det? Har du vært ute for elg noengang?»

«Nei, men jeg ser mye på Animal Planet.»De kjørte enda en time. Michelle scannet terrenget konti-

nuerlig, sveipet blikket fra venstre til høyre og tilbake somen menneskelig radar. Vanen var så innarbeidet at hun ikkeklarte å la være, selv om det var mange år siden hun haddetjenestegjort i Secret Service. Men som privatdetektiv øns-ket hun kanskje ikke å la være. Med gode observasjoner varman forberedt. Og å være forberedt var aldri dumt, særligikke når noen prøvde å ta livet av deg, noe som ofte var til-fellet med henne og Sean.

«Her er det noe som ikke stemmer,» sa hun.Sean slo opp øynene. «Hva da?» Han gjorde noen raske

sveip med blikket selv.

22

«Vi er på Interstate 95. Den går fra Florida til Maine.Lang asfaltstrekning. Stor ferdselsåre. Rene rørledningenfor ferierende østkystboere.»

«Ja, hva så?»«Jo, vi er den eneste bilen på veien i noen av retningene,

og det har vi vært en halv times tid. Har det vært atomkriguten at vi har fått rede på det?» Hun trykket på scanneknap-pen på radioen. «Jeg må ha nyheter. Jeg må ha sivilisasjon.Jeg må få fastslått at vi ikke er de eneste som fortsatt lever.»

«Nå får du slappe av, da. Det er rett og slett utkantstrøkher oppe, motorvei eller ikke. Mengder av plass, lite folk.Mesteparten av befolkningen bor ute ved kysten, Portland,der vi kom fra. Resten av staten er rik på areal og ganske fat-tig på mennesker. Ja, Aroostook fylke er større enn RhodeIsland og Connecticut til sammen. Maine er faktisk likestort som alle de andre New England-statene sammenlagt.Og når vi kommer forbi Bangor og fortsetter nordover, blirdet enda mer grisgrendt. Motorveien slutter ved en liten bysom heter Houlton. Derfra tar du kystveien resten av styk-ket opp til nordspissen av grensen mot Canada.»

«Hva finner en der oppe?»«Steder som Presque Isle, Fort Kent og Madawaska.»«Og elg?»«Sikkert. Bra vi ikke skal dit. Det er virkelig langt.»«Kunne vi ikke fløyet til Bangor? De har vel flyplass der?

Eller Augusta?»«Ingen direkteflyvninger. De fleste avgangene dit hadde to

eller tre overganger. En av dem forutsatte at vi fløy helt nedtil Orlando før vi dro nordover. Vi kunne fløyet fra Balti-more, men da ville vi fått en overgang på LaGuardia, og derblir det lett kluss. Dessuten måtte vi ha kjørt til Baltimore,og der nede kan I-95 være et mareritt. Det er raskere og sik-rere på denne måten.»

«Du er et oppkomme av nyttige opplysninger. Har duvært mye i Maine?»

«En av de tidligere presidentene jeg beskyttet har et som-mersted her oppe.»

23

«Bush senior på Walker’s Point?»«Akkurat.»«Men det er på kysten av søndre Maine. Kennebunkport.

Vi fløy over det stedet før vi landet i Portland.»«Pent område. Vi pleide å ledsage Bush i følgebåten.

Greide aldri å holde følge med ham. Mannen er fryktløs.Han har over åtte hundre hester fordelt over tre Mercurypåhengsmotorer på en trettitofoter som heter Fidelity III.Mannen likte å gi full guffe på den åpne Atlanteren i ganskegrov sjø. Jeg var med i Zodiacen som skulle prøve å holdetritt. Eneste gang jeg har kastet opp på vakt.»

«Men det området er ikke så avsides som dette,» sa Mi-chelle.

«Nei, det er mye mer folk der nede.» Han så på klokken.«Og nå er det sent. De fleste her oppe står vel opp ved dag-gry og drar på jobb. Det betyr at de antakelig har lagt segnå.» Han gjespet. «Det skulle jeg gjerne gjort selv.»

Michelle så på GPS-en. «Omtrent ved Bangor tar vi av framotorveien og kjører østover mot kysten.»

Han nikket. «Mellom to byer som heter Machias og East-port. Helt ute ved vannet. Massevis av småveier. Ikke lett åta seg frem til, og det er jo fornuftig, for da er det heller ikkelett å ta seg vekk fra hvis en morderisk gærning har greid åstikke av.»

«Har noen flyktet fra Cutter’s Rock noen gang?»«Ikke så vidt jeg vet. Og hvis de skulle gjøre det noen

gang, ville de ha to ting å velge mellom: Enten villmarkeneller det kalde vannet i Maine-bukta. Ingen av delene er spe-sielt tiltalende. Og Maine-boere er hardbarkede folk. Ikkeengang forrykte mordere vil nok legge seg ut med dem.»

«Så vi skal møte Bergin i kveld?»«Stemmer. På vertshuset hvor vi skal bo.» Sean så på

klokken. «Om to og en halv time, omtrent. Og klokken ti imorgen tidlig besøker vi Roy.»

«Hvor kjenner du Bergin fra, sa du?»«Han var jusprofessoren min ved University of Virginia.

Kjernekar. Drev privat praksis før han begynte å undervise.

24

Noen år etter at jeg tok eksamen, åpnet han praksis igjen.Forsvarsadvokat, selvsagt. Har kontor i Charlottesville.»

«Hvordan har det seg at han representerer en psykopatsom Edgar Roy?»

«Han har spesialisert seg på håpløse tilfeller, tenker jeg.Men han er en førsteklasses advokat. Jeg vet ikke hvilkenforbindelse han har med Roy. Han vil vel orientere oss omdet også.»

«Men du har ikke sagt noe mer om hvorfor Bergin enga-sjerte oss.»

«At jeg ikke har sagt mer om det, kommer av at jeg ikkeer helt sikker. Han ringte og sa at han begynte å gjøre frem-gang i Roys sak, og at han trengte å få visse ting etterforsketav folk han kunne stole på før han tok opp saken i retten.»

«Hva slags fremgang? Slik jeg har forstått at saken står,venter de bare på at han skal få igjen vettet slik at de kandomfelle og henrette ham.»

«Jeg kan ikke si at jeg forstår hvilken teori Bergin har.Han ville ikke snakke om det i telefonen.»

Michelle trakk på skuldrene. «Det finner vi vel tidsnokut.»

De tok av fra motorveien, og Michelle styrte Forden øst-over langs stadig dårligere og mer forblåste asfaltveier. Dade nærmet seg havet, krøp saltlukten inn i bilen.

«Vått og sleipt,» bemerket hun. «Uimotståelig.»«Du får venne deg til den lukten. Den er nok overalt her

oppe.»Hun anslo at de hadde igjen omtrent en halv times kjøring

langs en ekstra øde veistrekning da det sølvgrå mørket blebrutt av et annet par billykter. Men de var ikke i kjørebanen.De var på veiskulderen. Michelle senket uvilkårlig farten daSean rullet ned vinduet for å se bedre.

«Nødblinkere,» sa han. «Det er noen som har motor-stopp.»

«Bør vi stoppe?»Han veide for og imot. «Vi bør vel det. Kan hende de

ikke engang har mobildekning her oppe.» Han stakk hodet

25

ut for å se bedre. «Det er en Buick. Kan ikke tenke meg atnoen ville bruke en Buick til å lokke intetanende bilister i enfelle.»

Michelle la hånden på pistolen i hylsteret. «Tror ikke vikan kalles intetanende bilister.»

Hun senket farten og svingte inn bak den andre bilen.Varselblinkerne gikk av og på, av og på. Midt i Maines vid-strakte kystområder så det ut som en liten, flakkende brann.

«Det sitter noen bak rattet,» bemerket Michelle og satteautomatgiret i park. «Det er den eneste jeg ser.»

«Da er han kanskje betenkt over oss. Jeg går ut og bero-liger ham.»

«Jeg dekker deg i tilfelle noen gjemmer seg på dørken ogikke vil beroliges.»

Han svingte de lange beina ut og gikk sakte mot bilen frapassasjersiden. Skrittene knaste i det beskjedne laget av grusi veikanten. Pusten dampet i den kjølige luften. Et sted inne iskogen hørte han et dyrebrøl og lurte et øyeblikk på om detkunne være en elg. Animal Planet hadde ikke gjort det klarthva slags lyder elgen egentlig lagde. Og Sean hadde ikke lysttil å finne ut av det selv.

«Trenger du hjelp?» ropte han.Blink, blink fra nødblinkerne. Ikke noe svar.Han kikket på mobiltelefonen han hadde i hånden. Han

hadde dekning. «Har bilen sviktet? Skal vi ringe etter enkranbil for deg?»

Ingenting. Han nådde bort til bilen og banket på sidevin-duet. «Hallo? Er alt i orden?» Fyren rørte seg ikke.

Seans neste tanke var et illebefinnende. Infarkt, kanskje.Sjødis sløret månen nå. Inni bilen var det så mørkt at hanikke kunne skjelne stort. Han hørte en bildør gå opp, og dahan snudde seg, så han at Michelle steg ut med hånden påpistolskjeftet. Hun kastet et spørrende blikk på ham.

«Jeg tror mannen har et illebefinnende.»Hun nikket og kom nærmere; støvlettene klapret mot as-

falten.Sean gikk forsiktig rundt til førersiden og banket på

26

ruten. I mørket så han ikke annet enn konturene av mannen.Det røde skinnet fra nødblinkerne lyste opp bilens indre ogkastet et fargeskjær over omgivelsene før det sluknet igjen,som om bilen var opphetet det ene sekundet og kald detneste. Desto vanskeligere ble det. Han banket på ruten igjen.

«Hallo? Er det noe i veien?»Han prøvde døren. Den var ulåst. Han åpnet den. Man-

nen bikket sidelengs og ble hengende i sikkerhetsbeltet. Seangrep ham i skulderen og rettet ham opp samtidig som Mi-chelle kom styrtende.

«Infarkt?» spurte hun.Sean så på mannens ansikt. «Nei,» sa han bestemt.«Hvordan kan du vite det?»Han tente mobiltelefonlykten og lyste på det enslige

skuddsåret mellom mannens pupiller. Bilens interiør varoversprøytet med blod og grålig hjernemasse.

Michelle kom nærmere. «Kontaktsår,» sa hun. «Hudenhar svimerke etter munningen og siktekornet. Tror ikke enelg har gjort det der.»

Sean sa ikke noe.«Se om du finner navnet hans i lommeboken.»«Trengs ikke.»«Hvorfor ikke?» ville Michelle vite.«Fordi jeg kjenner ham,» svarte Sean.«Hva? Hvem er han?»«Ted Bergin. Min gamle professor og Edgar Roys advo-

kat.»

Kapittel 3

Politiet fra distriktet dukket først opp. En enslig fullmektigfra Washington County i en rusten og medtatt, men funge-rende amerikaner med V-åtter under panseret og forskjel-lige sambandsantenner boret inn i bagasjeromslokket. Hansteg ut av bilen med den ene hånden på tjenestevåpenet ogblikket festet på Sean og Michelle. Vaktsomt gikk han nær-mere. De forklarte hva som hadde hendt, og han sjekketliket, mumlet en mild ed og tilkalte forsterkninger i en fart.

Et kvarter senere kom to uniformerte biler fra delstats-politiets J-tropp og bråstoppet bak dem. Betjentene komut av sine marineblå utrykningsvogner, unge, høyvokste ogslanke, og de stivede uniformene skinte som farget is i detsvake, disige lysskjæret. Åstedet ble sikret og vakter satt ut.Sean og Michelle ble avhørt av betjentene. En av dem tastetsvarene inn på den bærbare datamaskinen han hadde nap-pet med seg fra bilen.

Da Sean forklarte hvem de var og hvorfor de var her, ogdet som var viktigere, nemlig hvem Ted Bergin var og at hanrepresenterte Edgar Roy, gikk en av delstatsbetjentene unnaog snakket i håndmikken, antakelig for å tilkalle flere folk.Mens de ventet på forsterkninger, hadde Sean et spørsmål tildem: «Kjenner dere til Edgar Roy?»

«Alle her i området kjenner til Edgar Roy,» svarte en avdem.

«Hva kommer det av?» ville Michelle vite.«FBI kommer så fort de kan,» sa den andre betjenten.«FBI?» utbrøt Sean.

28

Betjenten nikket. «Roy er føderal fange. Vi har klare in-strukser fra Washington. Om noe skjer med ham, skal detilkalles. Det var det jeg nettopp gjorde. Nåja, jeg sa fra tilpolitiløytnanten, og så melder han det inn.»

«Hvor er FBIs nærmeste distriktskontor?» spurte Mi-chelle.

«Boston.»«Boston? Men vi er i Maine.»«FBI har ikke noe offisielt kontor i Maine. Alt går gjen-

nom Boston i Massachusetts.»«Boston er langt unna,» sa Sean. «Må vi bli her til de

kommer? Vi er temmelig gåene begge to.»«Politiløytnanten vår er underveis. Dere kan snakke med

ham om det.»Tjue minutter senere kom løytnanten, og han var ikke

særlig velvillig. «Bare hold dere her,» var det eneste han safør han gikk for å snakke med betjentene sine og se overåstedet.

Åstedsteknikerne dukket opp et par minutter senere,klare til å sikre bevismateriale. Sean og Michelle satt på pan-seret på Forden og fulgte med. Bergin ble offisielt erklærtdød av en mann Sean antok var rettsmedisiner eller politi-lege – han kunne ikke huske hvilket system som ble brukti Maine. De skjønte av løsrevne samtalebrokker mellomåstedsteknikerne og delstatsbetjentene at prosjektilet fort-satt befant seg i hodet til den døde.

«Avfyrt i direkte kontakt, men null utgangssår, det må havært et finkalibret våpen,» mente Michelle.

«Men like fullt dødbringende,» påpekte Sean.«Kontaktskudd mot hodet er nesten alltid det. De slår i

stykker kraniet, mykvevet i hjernen pulveriseres av trykk-bølgen, massiv blødning, organet slutter å fungere. Alt skjerpå et blunk. Død.»

«Takk, jeg kjenner prosessen,» svarte han tørt.Mens de satt der, så de at noen av delstatsbetjentene kik-

ket bort på dem fra tid til annen.«Er vi mistenkt?» spurte Michelle.

29

«Alle er mistenkt inntil de elimineres.»En stund senere kom løytnanten bort til dem igjen. «Poli-

tiobersten er på vei.»«Og hvem er politiobersten?» spurte Michelle høflig.«Øverste sjef for Maine-politiet.»«Javel,» sa hun. «Men vi har avgitt forklaring.»«Så dere to kjente avdøde?»«Jeg kjente ham,» svarte Sean.«Og dere fulgte etter ham hit opp?»«Vi fulgte ikke etter ham. Det forklarte jeg for betjentene

dine. Vi skulle møte ham her oppe.»«Det ville være fint om du kunne forklare det for meg,

King.»Ålreit, vi er mistenkt, tenkte Sean.Han gikk gjennom reisen deres trinn for trinn.«Så dere visste ikke at han var her, mener du? Det var bare

en tilfeldighet at dere var de første som kom til stedet?»«Det stemmer,» sa Sean.Mannen skjøv den bredbremmede hatten bakover. «Jeg

for min del liker ikke tilfeldigheter.»«Ikke jeg heller,» sa Sean. «Men de forekommer av og til.

Og det er ikke så mange folk eller boliger her. Han skulletil samme sted som vi, og han brukte samme vei. Og det ersent. Hvis noen tilfeldigvis skulle komme over ham, var detstor sjanse for at det ble oss.»

«Altså ikke så stor tilfeldighet likevel,» tilføyde Michelle.Mannen hørte tydeligvis ikke etter. Han så på klumpen

under jakken hennes. Hånden hans gikk til pistolen, og hanplystret lavt, noe som øyeblikkelig fikk fem av betjentene tilå komme farende.

«Maxwell, har du våpen på deg?»De andre politifolkene ble anspent. Sean så det engstelige

uttrykket til de to betjentene som hadde kommet først tilåstedet, og han skjønte at de ventet en solid overhaling forå ha oversett noe så innlysende.

«Det har jeg,» sa hun.«Hvorfor visste ikke karene mine dette?»

30

Han sendte et langt blikk mot de to betjentene. De varblitt omtrent like bleke som månen.

«De spurte ikke,» svarte hun.Løytnanten trakk pistolen. I neste øyeblikk var seks våpen

rettet mot Sean og Michelle. Samtlige mot dødbringendetreffpunkter.

«Vent,» sa Sean. «Hun har bæretillatelse. Og pistolen erikke avfyrt.»

«Legg hendene på hodet begge to. Med fingrene sammen-flettet. Straks.»

De gjorde som han sa.Michelles pistol ble konfiskert og undersøkt, og begge ble

ransaket for andre våpen.«Fullt magasin,» sa en av betjentene til politiløytnanten.

«Har ikke vært avfyrt på en stund.«Nåja, vi vet ikke hvor lenge mannen har vært død heller.

Og det er bare ett skudd. Lett nok å putte inn en ny patronfor å fylle magasinet.»

«Jeg skjøt ham ikke,» sa Michelle bestemt.«Og om vi hadde gjort det, tror du vil ville blitt her og

ringt etter politiet?» tilføyde Sean.«Ikke noe jeg kan ta stilling til,» sa løytnanten og leverte

Michelles pistol til en av karene sine. «Putt den i en bevis-pose og registrer den.»

«Jeg har bæretillatelse på den,» sa Michelle.«Få se den.»Hun leverte den til ham, og han lot blikket gli raskt over

den før han leverte den tilbake. «Bæretillatelse hjelper ikkehvis du brukte våpenet til å skyte den mannen.»

«Avdøde har et finkalibret inngangssår og ikke noe ut-gangssår,» sa Michelle. «Et skudd på middels hold ville tato-vert kruttslam inn i huden. Men her ble kruttet tydeligvisblåst inn i sårbanen. Munningen er brent inn i huden. Detser ut til å være kaliber .22, eller kanskje .32. Det siste giret åtte millimeters avtrykk. Mitt våpen ville laget et nestenfemti prosent større hull enn som så. Hvis jeg hadde skuttham på kontakthold, ville skuddet gått gjennom både hjer-

31

nen og nakkestøtten, deretter ville det antakelig knust bak-ruten og fortsatt en kilometer eller to.»

«Jeg kjenner våpenets ytelser, Maxwell,» sa han. «Det eren Heckler & Koch .45 – det er den vi bruker i delstatspoli-tiet.»

«Min er egentlig en forbedret utgave av den dere rettetmot oss.»

«Forbedret? På hvilken måte?»«Våpenet deres er en eldre og mer elementær modell. Min

Heckler & Koch er mer ergonomisk, og den har et magasinpå ti, kontra tolv hos dere, på grunn av den nye formgivnin-gen. Skjeftestammen og skjefteryggen har ruglet overflate ogfingerforsenkninger, slik at våpenet ligger lavere i hånden oggir bedre kontroll og rekylmotstand. Så har den en forlen-get sleide som passer både høyre- og venstrehendte, en Pica-tinny universalrail i stedet for Heckler & Kochs egen USP-utstyrsrail som dere har. Dessuten har den en mangekantetO-ringpipe. Den kan nedlegge det meste som går på to, selvom den er en kompakt modell på sju hundre og åtti gram.Og den er laget rett over delstatsgrensen i New Hampshire.»

«Du kan mye om våpen, unge dame?»«Hun er entusiast,» svarte Sean; i kompanjongens øyne så

han et glimt av økende sinne over politimannens nedlatendetone.

«Hva så?» sa hun. «Skal ikke jenter være våpenkyndige?»Politiløytnanten smilte brått, tok av seg hatten og dro

hånden gjennom det lyse håret. «Å, her i disse traktene kanså å si alle traktere våpen. Lillesøstera mi har alltid skuttbedre enn meg, faktisk.»

«Der ser du,» sa Michelle; sinnet hennes avtok raskt dahun hørte den åpenhjertige innrømmelsen. «Og dere kan tabomullsprøver av hendene mine, dere finner ikke kruttslamder.»

«Du kan ha brukt hansker,» påpekte han.«Det er mye jeg kan ha gjort. Hvordan blir det, vil dere ta

kruttslamprøven?»Han gjorde tegn til en av teknikerne, som strøk bomulls-

32

sonder over hendene på både Michelle og Sean og analysertedem på stedet.

«Rene,» sa han.«Tenk det,» sa Michelle.«Så dere to er privatdetektiver?» spurte løytnanten.Sean nikket. «Bergin engasjerte oss for å hjelpe til med

Edgar Roy-saken.»«Hjelpe til med hva? Mannen er så skyldig som det går an

å bli.»«For å bruke dine egne ord, det er ikke noe vi kan ta stil-

ling til,» sa Sean.«Har dere gyldig bevilling i Maine?»«Vi har fylt ut skjemaene og betalt avgiften,» sa Sean.

«Nå venter vi på beskjed.»«Det vil si at svaret er nei? Dere har ikke bevilling?»«Men vi har ikke gjort noe etterforskningsarbeid ennå

heller. Fikk nettopp oppdraget. Vi søkte så fort vi kunne.Områdene hvor vi er godkjent har gjensidig gyldighetsavtalemed Maine. Det er bare en formalitet. Godkjennelsen fårvi.»

«Folk som vil satse på privat etterforskning, trenger eneller annen form for spesiell bakgrunn. Hva er deres? Mili-tær? Politi?»

«Secret Service,» sa Sean.Løytnanten så på Sean og deretter Michelle med ny re-

spekt. Karene hans gjorde det samme.«Begge to?»Sean nikket.«Har dere voktet presidenten noen gang?»«Sean har det,» sa Michelle. «Jeg kom ikke til Det hvite

hus før jeg sluttet i etaten.»«Hvorfor sluttet du?»Sean og Michelle vekslet et kort blikk.«Vi hadde fått nok,» sa Sean. «Ville gjøre noe annet.»«Fett nok.»Tre kvarter senere kom en bil til. Løytnanten kastet et

blikk på den. «Det er politioberst Mayhew,» sa han. «Må

33

ha kjørt som et svin, jeg tror han var på Skoweghan-kanteni kveld.»

Han skyndte seg bort for å ta imot sin øverstkomman-derende. Obersten var høy og bredskuldret. Selv godt inne ifemtiårene hadde han bevart sine slanke linjer. Øynene varrolige og våkne, væremåten energisk og saklig. Sean synteshan minnet om en Hollywood-inspirert politivervingspla-kat.

Han ble orientert om situasjonen, tok en titt på liket ogkom bort til dem. Etter presentasjonene spurte Mayhew nårde sist hadde hatt kontakt med Bergin.

«Snakket med ham i telefonen før i dag, det var vel rundthalv seks. Litt før vi satte oss på flyet.»

«Hva sa han?»«At han skulle møte oss på overnattingsstedet hvor vi skal

bo.»«Og hvor er det?»«Martha’s Inn ved Machias.»Politiobersten nikket anerkjennende. «Hyggelig sted.

God mat.»«Godt å høre,» sa Michelle.«Noe annet fra Bergin? E-post? Tekstmeldinger?»«Ingenting. Jeg sjekket før vi satte oss på flyet. Og etter

at vi landet. Jeg prøvde å ringe ved nitiden, men han svarteikke. Jeg kom rett til mobilsvar og la igjen en beskjed. Hardere noen formening om hvor lenge han har vært død?»

Obersten enset ikke spørsmålet. «Har dere sett noenandre biler?»

«Ingen andre enn Bergins,» sa Sean. «Ganske ensom vei-strekning. Og vi så ingen tegn på at en annen bil har stoppeti nærheten av hans. Men hvis den ikke hadde en eller annenvæskelekkasje, ville den vel ikke satt noen spor heller.»

«Så dere vet ikke noe om hvor han kan ha vært på vei ikveld?»

«Jo, jeg regner med at han skulle møte oss på Martha’sInn.»

«Vet dere hvor Bergin hadde tatt inn? På Martha’s?»

34

«Nei, hun hadde visst ikke flere rom.» Sean rotet i lom-mene og tok frem notisboken. Han bladde.

«Gray’s Lodge. Det var der han bodde.»«Akkurat. Jeg kjenner til det stedet også. Det ligger nær-

mere Eastport. Ikke så hyggelig som hos Martha.»«Du får visst sett deg om,» sa Michelle.«Jeg gjør da det,» svarte obersten uberørt. Han kastet et

blikk mot bilen. «Det eneste er at hvis Bergin kom fra East-port-kanten, ville han kjørt i motsatt retning. Dere kom sør-vestfra. Eastport ligger i nordøst. Og han ville ikke kjørt sålangt som hit. Om han skulle til Martha’s, ville han tatt avnesten en mil lenger fremme langs denne veien.»

Sean så på bilen, deretter på obersten. «Jeg vet ikke hvajeg skal si. Det var slik vi fant ham. Bilen sto i samme ret-ning som vår.»

«Komplisert,» mente politimannen.Sean snudde på hodet da en svart Cadillac Escalade brå-

stoppet med hvinende dekk og fire mann i FBI-vindjakkebokstavelig talt bykset ut. Det føderale kavaleriet fra Bostonvar kommet.

Og atskillig mer komplisert blir det nå, tenkte han.