David Garland

”The limits of the sovereign state”

”The culture of high crime societies”

Valgfag kriminologi 09.10.06

Hvem er David Garland? Professor, NYU Sosiolog,

sosial-/kriminalfilosof Går for å være vanskelig

Hvorfor David Garland? Utviklingstendenser som er sentrale i

vestlige samfunn (som Norge) – man kan være uenig i detaljer, men Garland har blitt et sentralt navn, en ”standardhenvisning”.

Et signalnavn – Garland borger for kvalitet!

Garlands prosjekt Først litt bakgrunn for å sette artiklene inn i

en sammenheng

Garlands prosjekt – samlet sett To artikler som må leses i sammenheng –

overlapper og utfyller hverandre. Å beskrive endringer i det han kaller

kriminalitetskontrollkultur (culture of crime control) i Storbritannia og USA i senmoderne tid.

Å sette denne utviklingen inn i en samfunnsmessig (strukturell) og kulturell sammenheng.

The culture of control Se også boka

The culture of control, der artiklene inngår i en mer helhetlig sammenheng.

Hva slags endringer da? Eksempelet Megan’s lov Et konkret eksempel på en utvikling som Garland omtaler

som del av en større tendens: Megan’s Law Megan Kanka var en jente på sju som ble voldtatt og drept i

1995. I 1996 ble det vedtatt en lov som gav politiet mulighet til å giv

informasjon om ”sex-offenders” til publikum. Dette førte først blant annet til at sedelighetsforbrytere måtte

ringe på til naboene og fortelle om hvem de var og hva de hadde gjort.

Dette har utviklet seg videre: se http://www.meganslaw.ca.gov/

Kriminalitetskontrollkomplekset Kriminalitetskontrollkomplekset betyr for Garland

et sammensatt sett av praksiser og institusjoner – alt fra privatpersoner som låser utgangsdøren, til justismyndighetenes bruk av fengselsstraff – altså ”samfunnets” (deg, meg, alle, staten, etc.) innsatser for å bekjempe/motarbeide kriminalitet og kriminalitetens skadevirkninger, samlet sett.

Garland mener altså at det gir mening å se svært ulike praksiser som eksempler på samme tendens.

Makronivå/strukturnivå Artiklene er et forsøk på å beskrive en bestemt utvikling på

makronivå – dvs. i ”fugleperspektiv”, for samfunnet som helhet. Han ønsker å beskrive brede mønstre i hvordan man tenker om og handler overfor kriminalitet på tvers av lokale variasjoner – som gjelder på flere steder = høyt abstraksjonsnivå.

Og han ønsker å sette utviklingen i forhold til sosiale og kulturelle endringer i senmoderniteten mer generelt.

Fokus er altså på strukturelle mønstre på tvers av grenser og konkrete sammenhenger. Det betyr selvsagt ikke at vestlige samfunn er like. Det er tvert imot lett å finne enkelteksempler som går imot de tendensene G. beskriver. Men Garland fokuserer på likhetene/mønstrene, og ikke forskjellene.

Det senmoderne samfunn OBS! Når samfunnsvitere sier at noe er moderne,

betyr det at det er gammeldags! Det moderne samfunn: industriell revolusjon,

byråkratisering, rasjonalisering, oppfatning av forholdet mellom språk og virkelighet, etc. etc.

I dag går debatten om vi lever i et senmoderne/høymoderne (videreføring) eller postmoderne (brudd) samfunn. Vi (vesten) har uansett fjernet oss fra moderniteten.

Garlands teorier er altså historisk spesifikke.

Senmoderne samfunn ”…the distinctive pattern of social,

economic and cultural relations that emerged in America, Britain and elsewhere in the developed world in the last third of the twentieth century (…) [that] brings with it a cluster of risks, insecurity and control problems that have played a crucial role in shaping our [vestlige samfunns] response to crime” (Garland 2001: viii, min uth.).

Risikosamfunnet U. Bech: senmoderne samfunn er besatt av alt som er farlig –

av risiko – i en slik grad at det gir mening å si at vi lever i et globalisert risikosamfunn. Alt er farlig, og du kan ikke gjøre noe med det. Risiki har blitt globale.

Videre: vi forholdet oss til farer og risiki på måter som er annerledes enn tidligere.

Garland forsøker å beskrive mønstre i hvordan senmoderne samfunn forholder seg til og tenker om en bestemt form for risiko: risikoen for kriminalitet.

Sagt på annen måte: hvordan sosiale og kulturelle faktorer spesifikke for det vestlige senmoderne samfunn skaper en bestemt forståelse av og kontrollinnsats overfor kriminalitet.

Hva er kriminologi? Garland beskriver kriminologi som det praktisk

rettede studiet av hvordan man kan bekjempe kriminaliteten. Dermed er kriminologi i hans begrepsverden en teori om hva kriminalitet kommer av, og en teknikk for å motvirke den. Når han beskriver hvordan det senmoderne samfunnet skaper grobunn for to ulike kriminologier, mener han altså noe annet enn det vi i Norge vanligvis forstår med begrepet.

The limits of the sovereign state

The limits of the sovereign state Målet med denne artikkelen: å beskrive en

spesifikk historisk situasjon i vestlige ”senmoderne” samfunn der mye og stadig mer kriminalitet har blitt et ”normalt sosialt faktum”. Dette betyr at det er bred enighet om at det er mye kriminalitet, at det blir stadig mer. Dette har blitt en ”vedtatt sannhet” –kriminaliteten øker – selv når det ikke ser ut til å stemme.

Frykt for kriminalitet Også frykt for kriminalitet er ”normalt sosial

faktum”. Selv om kriminalitet er ulikt sosialt fordelt, og selv om ”høyrisikogruppen” er veldig liten, oppfattes kriminalitet mer generelt i befolkningen som en ”vanlig del av livet”.

Resultater av ”normaliseringen” av kriminalitet – historisk tilbakeblikk Opp til sekstitallet: – stor tiltro til myndighetenes

straff/velferd-modell. Krigen mot kriminaliteten skulle vinnes, og det var relativ enighet om hvilke midler som skulle brukes.

Så: straffemodernismens krise! Foruroligende forskningsresultater (Martinson) sprer tvil og usikkerhet – Nothing Works.

I dag: forventningene er tonet kraftig ned. Kontroll av enkeltmenneskers handlinger forstås som noe staten bare har begrenset mulighet til.

Fra krig til administrasjon Dermed skiftes fokus over til å begrense

kriminalitetens skadevirkninger. Målet er mer moderate forbedringer – ”hvis vi kan få ned tilbakefallet med én prosent…”

Det er altså ikke snakk om å forsøke å vinne en krig man ikke kan vinne, men å administrere et problem på mest mulig kostnadseffektiv måte.

Sentralt trekk er kost/nytte-tanke. ”Mest mulig kriminalomsorg per krone.”

Limits of the sovereign state Dette har ført til forvitring av en tidligere sentral

myte: at den suverene staten (sovereign state) kan produsere lov og orden for sine borgere, at staten kan kontrollere kriminaliteten på sitt territorium. Dette kaller Garland ”lov og orden-mytologiene”.

Dette føyer seg inn i mer generell mistillit til staten fra flere hold i det senmoderne samfunn.

Den vanskelige kriminalpolitikken Dermed ser staten behovet for å tone ned

egen rolle som trygghetsleverandør. Samtidig er politikerne redde for kostnadene ved å fremstå som ”soft on crime” = enighet i kriminalpolitikken.

Hvordan dempe forventningene, samtidig som man fremstår som ”ansvarlig og handlingsrettet”?

Det tilbakevendende problemet Å anerkjenne kriminalitetsproblemet, men

samtidig fraskrive seg mest mulig ansvar for det, uten å fremstå som defensive.

To parallelle tendenser: Criminology of the Self – den nye

hverdagskriminologien. Criminology of the Other – det stadige økte

fokus på straff og utstøtelse.

Tendens 1: Criminology of everyday life Ved siden av en økning i fangebefolkningen – det tradisjonelle

moderne svaret – ser man en ny retning innen kriminalitetsbekjempelse med en ny rasjonalitet: den nye hverdagskriminologien.

Med dette mener Garland nye teoretiske rammeverk som er mer eller mindre løst sammenflettet: rational choice theory, routine activity theory, situasjonell kriminalitetsforebygging, etc.

Felles er at kriminalitet forstås som normalt, som noe som forventes, og som ikke må forklares. I motsetning til tidligere kriminologi som så kriminalitet som avvik fra normalen, noe som måtte forklares.

Målet er så å forsøke å minske kriminalitetens skadevirkninger gjennom fokus på offer, gjerningsperson eller situasjonen de treffes på.

Offentlig/privat partnerskap Denne nye kriminologien anerkjenner videre statens

begrensede muligheter, og henvender seg dermed til organisasjoner og privatpersoner med tips og råd om hvordan man kan minske risikoen for kriminalitet i dagliglivet. Staten og justissektoren er ikke lenger de eneste (eller de viktigste?) kriminalitetsbekjempende aktørene.

Offentlige ”ansvarliggjøringsstrategier” innebærer at man forsøker å bekjempe kriminalitet indirekte, gjennom å iverksette ulike ikke-statlige aktører: ”KRÅD gir råd” (www.dep.krad.no), aktive lokalsamfunn, nabokjerringa, natteravnene. = eksempler på det Garland kaller ”governance-at-a-distance”.

Kommersialisert trygghetsmarked I forlengelsen av dette har trygghet blitt en vare

på et marked. Som alle andre varer på alle andre markeder er

trygghet ujevnt fordelt blant forbrukerne. De som statistisk oftest blir ofre for kriminalitet,

er også dem som har råd til minst trygghet, i en selvforsterkende viktimiseringsprosess.

Eksempler på offentlig/privat samarbeid Overvåkningteknologi Alarmer Vekterbransjen Arktitektur/design/formgivning

Busskur Gruslegging

Taggepatrulje ”Tyverisikre” produkter Gated Communities

Nye statlige oppgaver Dette innebærer ikke at staten trekker seg

tilbake til en nattvekterrolle. Staten siver snarere utover og legger nye opphaver til sine gamle.

Hvem er den kriminelle i et slikt perspektiv? Før: den kriminelle var en dårlig tilpasset,

svakt sosialisert avviker. Nå: den kriminelle er en opportunistisk

forbruker hvis tilgang til enkelte goder må begrenses. ”Situational man” mangler moral og selvkontroll.

Defining down deviance En sentral tilpasning til denne situasjonen er ulike

forsøk på å definere ned kriminaliteten. Mindre alvorlig kriminalitet forstås som lite kostnadseffektivt å prioritere. Dette skjer parallelt med at ”kriminaliteten øker” – selvfølgelig. Samtidig som justissektoren kommer i kontakt med flere og flere saker, gjør de det de kan for å ignorere de sakene som oppfattes som de minst alvorlige.

Omdefinering av suksess og fiasko En vanlig strategi i møte med kritikk: omdefinere kriteriene for

suksess og fiasko. Eksempel: Kriminalomsorgen fokuserer på sikkerhet som

ansvarsområde – dermed blir få rømninger suksess for kriminalomsorgem.

Derimot forstås rehabilitering av den enkelte kriminelle som noe som i stor grad er den enkeltes eget ansvar (”å sko den enkelte for et liv uten kriminalitet”).

Dermed blir det store tilbakefallet til ny kriminalitet ikke fiasko for kriminalomsorgen. Justissektorens virksomhet må forstås og formuleres slik at arbeidet virker suksessfylt.

Tendens 2: Hysterisk fornektelse og strengere straffer Samtidig som den praktisk orienterte armen av justissektoren har

forsøkt å tilpasse seg sine nye begrensninger, har den politiske siden reagert med det Garland kaller hysterisk fornektelse.

Forskning: strengere straffer, økte fullmakter til politiet og økt bruk av fengsel fører ikke til mindre kriminalitet.

Politikernes svar: strengere straffer, økte fullmakter til politiet og økt bruk av fengsel.

Hvorfor? Hva ønsker man å oppnå? Disse spørsmålene er ikke relevante fra et politisk ståsted der strengere straffer forklarer seg selv: ”A show of punitive force against individuals is used to repress any acknowledgement of the state’s inability to control crime to accepted levels” (Garland 1996: 460).

”Straffende segregasjon” Three strikes lovgivning Chain gang Boot camps Scared straight/short sharp shock Supermax-fengsler Megan-nettsider I Norge: Forvaringsinstituttet,

høysikkerhetsavdeling på Ringerike fengsel, ”nulltoleranse”, VIC…

Digresjon: Joe Arpaio – Amerikas strengeste sheriff!

Offentlig straffarbeid (chain gangs) Sjudagersuke Må selv betale for tjenester som for

eksempel legehjelp Billigst mulig mat (35 cent) Bare undervisnings-TV Besøk gjennom glassvegg eller

videolink Bare rosa undertøy – skal være

ydmykende Ikke røyk, filmer, kaffe, porno Mediepersonlighet – merk: sheriffer

er på valg…

Men: en likestillingens mann…

Hvem er den kriminelle i dette perspektivet? Denne straffende tendensen følges av en

kriminologi som ser ganske annerledes ut enn hverdagskriminologien over.

Her er den kriminelle den avvikende Andre, medlemmer av rasemessige, kulturelle og/eller sosiale grupper som skiller dem fra normale Oss. Dette er kriminologien som beskriver de gode fiender, dem som både fortjener og har godt av å straffes strengt.

Denne tendensen er politisert og populistisk Folkets mening, ikke ekspertenes. En mediestyrt og

slagordbasert kriminalpolitikk. Offerets rolle er viktigere enn tidligere. Og da selvsagt det

verdige offeret – kvinner, barn, gamle, osv. Dette er statistisk sett utypiske ofre.

Å være for ofrene har av en eller annen grunn blitt det samme som å være mot gjerningsmennene. Kriminalitet iscenesettes som en konflikt mellom to enkeltpersoner. Den som snakker på vegne av ofrene snakker på vegne av oss alle i en konflikt der ”vi” må stå sammen mot ”dem”. Dette kunne ha skjedd hvem som helst av ”oss”. Det skapes forestilte fellesskap der ”de kriminelle” plasseres utenfor.

To tendenser – to kriminologier Samtidig som kriminalitet fra den grunne enden

defineres bort, blir de som svømmer ut på dypet møtt med strengere og strengere straffer = en ambivalent justissektor.

”There is a criminology of the self, that characterizes offenders as rational consumers, just like us; and there is a criminology of the other, of the threatening outcast, the fearsome stranger, the excluded and embittered” (Garland 1996: 461).

To statlige parallelle strategier Det foregår altså to parallelle statlige

utviklingsløp: Preventivt partnerskap – en ny form for

rasjonalitet med fokus på skadereduksjon og sikkerhet gjennom reduksjon av kriminelle muligheter.

Straffende segregasjon – strengere straffer, three strikes-lovgivning, minimumsstraffer, innskrenking av prøveløslatelse, fengsling av barn, etc.

Ulike bruksområder De to perspektivene har ulike bruksområder: Én kan brukes til å gjøre kriminalitet til rutine og

dermed til å medvirke til ulike preventive løsninger.

Den andre kan brukes til å demonisere den kriminelle, og dermed skape en frykt og usikkerhet som understreker statens rett til å straffe, og forlengelsen skape legitimitet for staten selv.

To ulike forståelser av de kriminelle ”avvikerne”

Criminology of the Self – kvantitativt avvik: den kriminelle er ”som oss andre”, men avviker i grad.

Criminology of the Other – et kvalitativt avvik: den kriminelle er fundamentalt annerledes, et avvik i kvalitet.

Altså ulike forståelser av ”målgruppene”

De kriminelle I: oss alle sammen. Leilighetsforbryteren som ikke må få muligheten.

De kriminelle II: avvikerne, de syke, freaks. Farlige ikke-mennesker samfunnet må beskytte seg mot.

Hva mangler? Det tredje alternativet Det som ekskluderer i og med dette

tosporede løpet er den tidligere så sentrale rollen i midten – den kriminelle som har det vanskelig og som det er statens ansvar å hjelpe. Dette er en figur som er på vei ut i det senmoderne samfunn. ”Enhver er sin egen lykkes smed” er en menneskeforståelse som har gode vekstforhold i kriminalpolitikken.

The culture of high crime societies

The culture of high crime societies Målet med denne artikkelen: å beskrive

det sosiale og strukturelle grunnlaget for den nyere utviklingen: ”…the ways in which certain shifts in social structure and cultural sensibilities have made politics of this kind more likely” (2000: 347, min uth.).

Utgangspunktet er altså (jf. Limits of the sovereign state):

Høye kriminalitetsrater oppleves normalt Straff/velferds-tanken (velferdsstaten som

løsning på kriminalitetsproblemet) har mistet troverdighet

Justissektoren oppleves som ute av stand til å trygge sin befolkning

= Staten måtte gjøre noe.

Forutsetninger Hva er/har vært sosiale/strukturelle og kulturelle

forutsetningene for denne utviklingen? Garland beskriver flere faktorer som samvirker og gjensidig påvirker hverandre:

1. Ny kriminalitetserfaring2. Ny ”situasjon for den liberale middelklasse”3. Medietilpasning 4. Kommersialisert kriminalitetskontroll5. Teknologifisert kriminalitetskontroll6. Frustrasjon

1: Ny kollektiv kriminalitetserfaring Det senmoderne mennesket er besatt av risiko og

risikohåndtering. Alt kan være farlig: mat, drikke, luft, regnet, biler, båter,

fly, hus, mennesker, dyr… Usikkerhet er normaltilstanden.

…og økt kriminalitet er/oppleves som normaltilstanden Dette er med på å gjøre nye, hardere, straffende

kontrollformer mulige å svelge. Neddefineringsstrategien har ført til en opplevelse av at

”politiet gjør jo ikke noe uansett”. Stor avstand mellom mønstre i opplevelsen av risiko og

faktisk viktimisering

2: Ny situasjon for ”den liberale middelklasse” Gruppen som iflg Garland i størst grad har endret oppfatning de

siste 20-30 år. En gruppe som i stor grad utgjorde justissektorens funksjonærer,

og som samtidig var viktig ”grunnfjellsstøtte” for velferdsstaten. Delte i stor grad en ”humanistisk” og ”sivilisert” forståelse av

kriminalitet og den kriminelle. Kriminalitet ble sett som et fattigdomsproblem.

Levde i stor avstand fra ”problemet”. De siste tiårene har situasjonen endret seg. Garland lanserer to

forklaringer: Deres argumentasjon har blitt mindre motstandsdyktig mot populistisk lov-

og-orden-argumentasjon. Sin egen lykkes smed-argumentasjon står sterkere.

Denne gruppen har selv gått over til mer straffende/hardere svar på kriminaliteten. En mer generell høyrevind utover på åttitallet. Kriminaliteten kom også plutselig til suburbia.

3. Medietilpasning Kriminalitet fascinerer og engasjerer! Media spiller utvilsomt en nøkkelrolle her – forsterket fokus

på individuelle ofre, blod, drap og eksplosjoner. Massemedia har dramatisert og forsterket den nye kollektive

erfaringen av den altomfattende kriminaliteten. Medias fremstilling gir et skjevt bilde av kriminaliteten. Merk: Det er dette bildet folk tenker og handler (og stemmer)

utifra. Dermed blir kriminalpolitikken og kriminalitets-

kontrollkomplekset tilpasset medias fortelling om kriminaliteten, ikke for eksempel kriminalstatistikkens.

4. Kommersialisering Det offentlige rom er i større grad enn før

privateid og privatkontrollert. ”Dårligere forbrukere” vises bort, jf. Lomell (2006).

Folk kjøper overfallsalarmer, bilstereo der fronten kan fjernes, tagge-patrulje, etc. Det blir rutine, det forventes av alle ”ansvarlige voksne”. ”Din families sikkerhet er det viktigste” og ”man kan ikke sette en pris på din families sikkerhet”.

Etter hvert en global tendens: Gated communities. Eks: http://www.crimedoctor.com/gated.htm

5. Teknologifisering En utbredt tro på teknologi og teknologiske

løsninger generelt i samfunnet – ”i fremtiden skal alt bli bedre”

Eks: Megan’s law-nettsider Overvåkning Alarmer Osv

6. Frustrasjon Justissektoren oppleves som ineffektiv.

Folk er resignerte og frustrerte samtidig. Det kostbare målet om å reintegrere forbrytere i samfunnet erstattes av (det mindre ambisiøse) målet om minst mulig skade skapt av kriminalitet.

Sammenhengen mellom artiklene: Samlet sett kan 1-6 kan sies å til sammen

utgjøre en viktig del av bakgrunnen og forutsetningene for den utviklingen Garland beskriver i begge artiklene, som han mener å ha sett i de vestlige senmoderne samfunnene