Eldre som edle

Hvordan ser Norge ut om 20 år? Ifølge det viktige Statistisk Sentralbyrå er vi da midt inne i «eldrebølgen». Jeg arbeider nå med mitt svennestykke innen arkitektutdanningen og har sett i krystallkula.

Dette begrepet er helt feil. Samfunnet vil endres, ja med en introduksjon av et stort antall eldre – men samfunnet vil ikke noen tiår senere være yngre igjen. «Eldrebølgen» innebærer en permanent aldring av hele samfunnet. Dette må vi ta inn over oss, og dermed diskreditere dette mye brukte ordet. Aldringen av samfunnet vårt er en gave og en positiv utvikling. Det vil også endre samfunnet vårt, til det bedre.

Det har vært mye prat om «eldrebølgen» som kommer til å ramme Norge og de fleste vestlige land. Og i de siste har ulike media vært fylt opp til randen av visjoner, praktiske løsninger og skildringer knyttet til de siste tiårene av det vi kjenner som menneskelivet. Peter G. Peterson hevdet i 2004 faktisk at USA kan gå konkurs med bakgrunn i økte utgifter til helseomsorg. Mye av oppmerksomheten til «eldrebølgen» er koblet til negative aspekter ved hverdagen. For eksempel de essensielle budsjetter i landets kriker og kroker. La oss her likevel ikke fortape oss i tall, se heller større på det.

Jeg ser aldring som en grunnleggende positiv sak, jeg vil slettes ikke være med på at «eldrebølgen» skal være en trist tilværelse for storsamfunnet. Men hvis man kan anerkjenne underliggende utviklingstrekk og skjønne hvordan «bølgen» heller kan være en ressurs, kan vi komme ut av tungsinnet og bedre våre samfunn. Aldringen av våre samfunn er en evolusjonær kjempesuksess!

Tenk deg, drøm deg et øyeblikk tilbake når du satt på fanget til en bestemor eller en bestefar? Kanskje du også løp rundt på et teppe og runde rammer på veggen med sort-hvitt bilder kikket på deg. Et stort ur sa tikk-takk i stua. Dette var riktig fint, ikke sant?

For meg er det naturlig og vanlig å omtale eldre som «de eldre», jeg har ikke mine besteforeldre i live lengre. Men jeg husker dem godt - som varme, gode og rike mennesker. Kontakten mellom generasjoner er veldig viktig. Her ligger det helsekroner! Det er viktig for eldre mennesker med et givende sosialt fellesskap, særskilt hvis de er pensjonert fra en tilværelse i arbeidslivet. Og det er også en god opplevelse for barn og barnebarn å forholde seg til de som har gått foran oss. I tillegg kan det være et sunnhetstegn på våre byer.

Når mennesker som har noe grått eller hvitt hår er i overveldende flertall av samfunnet vil vi se strukturelle

forandringer på en rekke områder. Vi må endre fokus fra å se på tall til å se på helhetlige strukturer og kvaliteter. Et tydelig sted vi kan erfare dette, kan være i byrommene. Her finner vi indikatorer på hvor demokratisk og inkluderende samfunnet er. Torgalmenningen er kjempeflott!

Men et annet rom er fellesrom på institusjoner. Det er viktig for fremtidens helsevesen å kunne anerkjenne alle som individer. Solveig Hauge påpekte i 2004 at fellesskapet på stua i institusjoner bryter sammen når personalet ikke er tilstede. Dette indikerer at institusjons-modellen kan ha alvorlige svakheter. Et utendørs byrom, tettbebygd eller kanskje bare en rånestripe – har uansett en mye større rikhet i uttrykk, inntrykk for enkeltmennesker og ulike tilbud for enkeltmennesker. 1 bygget svar kan ikke være svaret for 50 mennesker.Vi må tenke nytt omkring eldreboliger – de kan gjerne være midt i byen. Kanskje en lei «hyblifisering» av Nygårdshøyden kan begrenses?

Dessverre har begrepet om bærekraft innen stedsutvikling og prosjektering av bygg fått en snever og trist definisjon. Det handler visstnok bare om karbonutslipp, energibruk delt på kvadratmetre og en veldig maskinering av hele vår tradisjonelle boform. I passivhus får man ikke åpne vinduer etter eget behov. Hvor sunt er dette? Bærekraft betyr levende omgivelser, respekt for naturlige og sosiale prosesser. Også gode byrom og gode møtesteder ved bostedet er bærekraftig. På et gitt postnummer vil det i framtidens vellykkede steder være en rik, bærekraftig sosial mix.

En parallell til det nevnte byrommet eller institusjonens fellesrom kan være reklame. Ved å skjønne denne bransjen kan vi skjønne mye av budskap som formidles i samfunnet. Flere aspekter ved markedsføring er allerede enkle, ekle og ubehagelige for mange av oss idag. Det handler ofte om kvantitet (mas, mas, mas) og intense inntrykk (masse farger, masse fart, masse ord). Kort sagt, de er ofte for enkle. Jeg vil spå en vesentlig endring i måten våre førere av markedet må henvende seg til den største og mektigste kundegruppen. Bl.a. Helen Fischer har allerede påpekt at mennesker som nå er eldre forandrer verden hver dag med sin kjøpekraft og sitt antall. Kanskje den tragiske telefonselgerbransjen visner (har selv jobbet der) og erstattes av mer sosiale og inkluderende sammenhenger på kafeer der et budskap skal presenteres skikkelig og argumenteres for? Slikt sett er det sosiale internettet bare en sped start på en opplæring av denne bransjen, at mennesker er unike.

Akkurat som Bergen by er gammel og er attraktiv kan også enkelte bygninger være gamle og attraktive. Steder i en urban sammenheng som har en eldre bygget sammenheng med for eksempel sjøen er gull verdt. Fordi idet våre byområder tar steget inn i en ny tid er det varige og tunge verdier som vil få forrang og være attraktive. Minimalisme vil nok visne. Fotografer og alle oss andre blir glad og lar oss fascinere av patina, tidens uttrykk og unike trekk ved bygninger eller fasader, og akkurat dette gjelder oss mennesker imellom også.

Forskning peker på at eldre som har kontakt med yngre mennesker, gjerne barn, har bedre helse og bedre helbred enn hva som er tilfellet med eldre med mindre sosial omgang.

Hvis vi igjen ser på byrommet og gatene våre vil dette få økende betydning. Utstrakt bruk av informasjonsteknologi i både håndholdte og større enheter er en multiplisering av offentligheten. Dette er også knyttet til hvordan vi behandler hverandre som mennesker. Planlegging og prosjektering for medmenneskelige omgivelser og naturlige prosesser i alle fasetter vil få en økt betydning. Herunder også eldre i byrommet.

Om et par tiår vil vi som samfunn erfare at mye av konfliktene vil knytte seg til tid og ikke areal. For eksempel levetid og pleietid. Konflikter i verden frem til 2. verdenskrig handlet om territorier. Dagens virusangrep fra Israel og USA på Irans atomvåpenprogram viser noe annet. Dette er ikke sci-fi. Tendensen er at preventive og ikke-materielle intervensjoner vil få større betydning. Vi må se på våre fysiske omgivelser med nye briller.

Vi må drive tilrettelegging for prosesser. Slik som gartnerne i kommunen har tilrettelagt for blomster i Bergens vår.