Ekte magi

Elizabeth Gilbert

Ekte magiMot til å leve kreativt

Oversatt av Signe Prøis

Elizabeth GilbertOriginalens tittel: Big Magic

Oversettelse: Signe Prøis

Copyright © 2015 Elizabeth GilbertAll rights reserved

Norsk utgave:© CAPPELEN DAMM AS 2016

ISBN 978-82-02-50233-11. utgave, 1. opplag 2016

Omslagsdesign: Helen YentusOmslagsfoto: Henry Hargreaves

Forfatterfoto: Timothy Greenfield-SandersSats: Type-it AS, Trondheim 2016

Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2016

Satt i 10,5/14 pkt. Sabon og trykt på 80 g Holmen Book Cream 1,6

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og

tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennomavtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvarog inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

Innhold

Mot til å være kreativ . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Henrykkelse . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Tillatelse . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Utholdenhet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Tillit . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Guddommelighet. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

7

25

59

97

137

183

Mot til å være kreativ

Skjulte juveler

Det var en gang en mann som het Jack Gilbert, men som ikke vari familie med meg – dessverre.

Jack Gilbert var en stor dikter, men fortvil ikke dersom du aldrihar hørt om ham. Det er ikke din feil. Han var aldri noe opptatt avå bli kjent. Men jeg kjente til ham, og jeg var, på ærbødig avstand,svært glad i ham, så tillat meg å fortelle deg om hvem han var.

Jack Gilbert ble født i Pittsburgh i 1925 og vokste opp midt blantbyens røyk og bråk og industri. Som ung mann jobbet han på fab-rikker og stålverk, men fikk tidlig kallet om å skrive dikt. Et kall hanbesvarte uten å nøle. Han viet seg til poesien på samme måte somandre menn vier seg til Gud og blir munker: som en andaktshand-ling, som en kjærlighetserklæring, og en livslang søken etter nåde ogdet som ligger utenfor erfaringens grenser. Jeg tror det antagelig eren svært god måte å bli dikter på. Eller å bli hva det skulle være på,egentlig, som ditt hjerte måtte begjære og som gjør deg levende.

Jack kunne ha blitt berømt, men det var ikke hans greie. Hanbesatt både talentet og karismaen som berømmelsen krever, men hanvar aldri interessert. Hans første diktsamling, som ble utgitt i 1962,vant den prestisjetunge Yale Younger Poets-prisen og ble nominerttil Pulitzer. Han vant dessuten både leseres og kritikeres interesse, enikke ubetydelig bragd for diktere i vår samtid. Det var noe ved hamsom trakk folk til seg og holdt dem fanget. Han var kjekk, lidenska-pelig, sexy og briljant på scenen. Han hadde en magnetisk kraft påkvinner og var et forbilde for menn. Han ble fotografert for Vogue

9

og framsto vakker og romantisk. Folk var helt gale etter ham. Hankunne vært en rockestjerne.

Men i stedet ble han bare borte. Han ville ikke forstyrres av allviraken. Senere i livet kunne han fortelle at han hadde funnet heleberømmelsen kjedelig – ikke fordi den var umoralsk eller demorali-serende eller noe, men rett og slett fordi det var den samme greia hverbidige dag. Det han søkte, var dypere, mer sammensatt, mer variert.Så han hoppet av. Han bosatte seg i Europa og ble værende der i tjueår. En stund bodde han i Italia, en stund i Danmark, men størstepar-ten av tiden bodde han i en gjeterhytte på en fjelltopp i Hellas. Derfrafunderte han over livets uforanderlige mysterier, betraktet hvordanlyset forandret seg, og der skrev han sine dikt i fred. Han fikk sineforelskelser, sine utfordringer og sine seire. Han var lykkelig. På eneller annen måte hadde han nok å leve av, ved å tjene noen kronerher og der. Han trengte ikke stort. Han lot navnet sitt forsvinne ut iglemselen.

Etter to tiår dukket Jack Gilbert opp til overflaten igjen og utgaen ny diktsamling. På nytt falt bokverdenen for ham. På nytt kunnehan blitt berømt. Og på nytt forsvant han – denne gangen i ti år.Dette skulle bli gangen hans i fortsettelsen: isolasjon, etterfulgt av eneller annen storslagen utgivelse, etterfulgt av mer isolasjon. Han varsom en sjelden orkidé, en sånn som bare blomstrer med mange årsmellomrom. Han drev aldri med egenreklame. (I ett av de få inter-vjuene han noensinne ga, ble Gilbert spurt om hvordan han troddedenne avsondretheten hadde påvirket karrieren hans. Da lo han ogsa: «Den har antagelig vært skjebnesvanger.»)

Den eneste grunnen til at jeg i det hele tatt fikk nyss om Jack Gil-bert, var at han – ganske sent i livet – dro tilbake til USA, og – avgrunner som vil forbli ukjente – fikk seg en midlertidig stilling somlærer ved Institutt for kreativ skriving ved Universitetet i Tennessee,Knoxville. Året etter, i 2005, fikk jeg nemlig den nøyaktig sammestillingen. (Rundt på campus fikk stillingen etter hvert det spøkefulletilnavnet «Gilbert-embetet».) Jeg fant Jack Gilberts bøker på konto-ret mitt – det samme kontoret som hadde vært hans en gang. Det varnesten som om man fortsatt kunne kjenne varmen etter ham i rom-

10

met. Jeg leste diktene hans og ble slått av deres prakt, og av hvor-dan de minnet meg om Whitman. («Vi må tørre å risikere nytelsen,»skrev han. «Vi må være så sta at vi godtar gleden vi har av denneverdens hensynsløse prøvelser.»)

Vi hadde samme etternavn, han og jeg, vi hadde samme jobb,vi hadde sittet på samme kontor, vi hadde undervist mange av desamme elevene, og nå hadde jeg forelsket meg i ordene hans; naturlignok ble jeg også oppriktig nysgjerrig på selve mannen. Så jeg spurtefolk: Hvem var Jack Gilbert?

Studentene fortalte at han var den mest besynderlige mannen denoensinne hadde møtt. Han hadde liksom vært av en annen verden,sa de. Det virket som han levde i en verden av konstant forundring,og han hadde oppfordret dem til å gjøre det samme. Han haddeikke lært dem hvordan man skriver dikt, sa de, men hvorfor; det varnytelsen. Det var den hardnakkede gleden. Han hadde fortalt demat de måtte leve ut sine mest kreative sider som en måte å kjempe til-bake mot verdens mange hensynsløse prøvelser på.

Men mest av alt hadde han oppfordret studentene sine til å visemot. Uten dette motet ville de aldri bli i stand til å innse hvor høytevnene deres favnet, befalte han dem. Uten dette motet ville de aldribli så dypt kjent med verden som den higer etter å bli kjent. Utendette motet ville livene deres forbli små – og mye mindre enn de anta-gelig ønsket seg at livene deres skulle være.

Selv traff jeg aldri Jack Gilbert, og nå er han borte – han døde i2012. Jeg kunne sikkert gjort det til mitt personlige kall å lete hamopp og møte ham mens han fremdeles var i live, men jeg ville egent-lig aldri det. (Livet har lært meg at man skal være forsiktig med åmøte sine helter ansikt til ansikt; det blir fort en enorm skuffelse.) Ogjeg likte dessuten godt måten han levde i fantasien min på, som enmassiv og mektig størrelse, skapt av diktene sine og av historiene jegvar blitt fortalt. Så jeg bestemte meg for ikke å bli kjent med ham pånoen annen måte enn gjennom min egen innbilningskraft. Og der erhan den dag i dag: fortsatt levende og fullstendig internalisert i meg,nesten som om jeg hadde drømt det.

Men jeg vil aldri glemme noe den virkelige Jack Gilbert sa til noen

11

andre – til en faktisk person av kjøtt og blod, en sjenert studentved Universitetet i Tennessee. Den unge kvinnen fortalte at Jack Gil-bert hadde tatt henne til side en ettermiddag etter poesiklassen hanunderviste. Han hadde gratulert henne med en innlevering og spurthenne om hva hun ønsket å gjøre i livet. Nølende hadde hun innrøm-met at hun kanskje kunne tenke seg å bli forfatter.

Han ga henne et smil fylt av bunnløs medlidenhet og spurte: – Hardu mot til det? Har du mot til å frembringe slikt arbeid? De juvelenedu skjuler i ditt indre håper svaret ditt er ja.

Definisjonen på et kreativt liv

Jeg tror dette er det sentrale spørsmålet som alt kreativt liv er betin-get av: Har du mot til å bringe fram de skjulte juvelene du bærer

inni deg?Altså, ikke at jeg vet hva du bærer inni deg. Det kan jeg umulig

vite. Det er ikke sikkert du vet det selv engang, enda jeg mistenkerat du har fått noen hint så langt i livet. Jeg vet ingenting om hvilkeevner, ambisjoner, lengsler eller hemmelige begavelser du har. Detsom derimot er sikkert, er at noe usedvanlig ligger beskyttet inni deg.Dette sier jeg med den største trygghet, fordi jeg faktisk mener atvi alle er vandrende oppbevaringssteder for skjulte skatter. Jeg trordette er et av de eldste og mest sjenerøse pussene universet spillermed oss menneskene, både for sin egen og vår fornøyelse: Universetbegraver sjeldne juveler i dypet av oss, og trekker seg så tilbake forå se om vi klarer å finne dem.

Det er jakten på disse juvelene som er det kreative livet.Motet til i det hele tatt å begi seg ut på denne jakten – det motet

markerer skillet mellom et ordinært liv og et fortryllende liv.Og de, ofte, overraskende konsekvensene av den jakten er hva jeg

liker å kalle Ekte magi.

12

En utdypet tilværelse

Når jeg snakker om «kreativt liv» i denne boka, må du vite at jegikke nødvendigvis snakker om å strebe etter et liv som profe-

sjonelt og utelukkende er dedikert til kunsten. Jeg sier ikke at du måbli en dikter som bor på en fjelltopp i Hellas, eller at du må opptrei Carnegie Hall, eller at du må vinne Palme d’Or-prisen under film-festivalen i Cannes. (Men bevares, dersom du har lyst til å prøve degpå noen av disse kunststykkene; kjør på! Jeg elsker å se folk som sik-ter mot stjernene.) Nei, det jeg mener når jeg snakker om «kreativtliv», favner bredere. Jeg snakker om et liv som i større grad drivesav nysgjerrighet enn av frykt.

Et av de kuleste eksemplene på kreativt liv jeg har sett de sisteårene, var da min venninne Susan begynte å stå på skøyter da hunvar førti. Eller, sannheten er at hun allerede kunne stå på skøyter.Hun hadde konkurrert i kunstløp da hun var liten og bestandig els-ket det, men lagt det på hylla i tenårene da det ble tydelig at hun ikkehadde det som skulle til for å bli proff. (Å, de vakre tenårene – tidenda «de begavede» blir penset vekk fra flokken, tiden da man plasse-rer byrden av hele samfunnets kreative drømmer på de tynne skuld-rene til noen få utvalgte sjeler, og samtidig dømmer alle de andretil å leve en mer alminnelig, inspirasjonstom tilværelse! For et flottsystem …)

Så Susan gikk ikke på skøyter de neste femogtjue årene. Hvorforgidde det, når du ikke kan bli best? Men så fylte hun førti. Hun følteseg tiltaksløs. Hun følte seg rastløs. Hun følte seg trist og tung. Hunforetok en aldri så liten selvransakelse, av den typen folk gjør når defyller runde år. Hun spurte seg selv om når hun sist hadde følt seg vir-kelig lett, lykkelig og – jepp – kreativ med seg selv. Til sin store for-ferdelse gikk det opp for henne at det var flere tiår siden hun haddefølt seg sånn. Hun hadde faktisk ikke hatt den slags følelser sidenhun var i tenårene, på den tiden da hun fortsatt drev med kunstløp.Hun ble helt forskrekket over å innse at hun hadde nektet seg selvdenne livsbejaende aktiviteten i så mange år, og nysgjerrig etter å seom hun fortsatt elsket å drive med det.

13

Så hun fulgte nysgjerrigheten sin, kjøpte et par skøyter, fant enishall, ansatte en trener. Hun ignorerte stemmen inni seg som sa atdet var både karaktersvakt og latterlig å begi seg i gang med lig-nende galskap. Hun undertrykket følelsene av ekstrem forlegenhetved å være den eneste middelaldrende dama på isen, midt blant allede små, fjærlette niåringene.

Hun bare kastet seg ut i det.Tre morgener i uka sto Susan opp før soloppgang og brukte den

groggy timen før den krevende jobben hennes startet, til å gå påskøyter. Hun gikk og gikk og gikk på skøyter. Og ja, hun elsket detlike høyt som hun bestandig hadde gjort. Hun elsket det kanskje tilog med enda høyere, fordi hun nå, som voksen, endelig hadde per-spektiver nok til å sette pris på gleden skøytingen ga henne. Den fikkhenne til å føle seg levende og evig ung. Hun følte seg ikke lengerbare som et produkt av de tingene hun kjøpte, eller som summen avhverdagens forpliktelser. Hun utrettet noe for seg selv, og med segselv.

Det var en livsendrende beslutning. Det var som om hun falt påplass i sin opprinnelige bane, der hun spant seg tilbake til livet igjenpå isen – snurret rundt og rundt og rundt …

Legg merke til at min venn verken sa opp jobben eller solgtehuset, eller kuttet alle vennskapsbånd og flyttet til Toronto for åtrene 70 timer i uka med en streng skøytetrener på olympianivå. Ognei, denne historien slutter heller ikke med at hun vinner en enestemesterskapsmedalje. Det trenger den ikke å gjøre. Den slutter fak-tisk ikke i det hele tatt, fordi Susan fortsatt driver med kunstløp fleremorgener i uka – ene og alene fordi det å gå på skøyter fortsatt er denbeste måten hun åpenbarer en skjønnhet og en sanselighet i livet på,som hun ikke finner fram til på noen annen måte. Og hun vil helsttilbringe så mye tid som overhodet mulig i en slik tilstand mens hunfortsatt befinner seg på denne jorda.

Det er alt.Det er det jeg kaller et kreativt liv.Og selv om det kreative livets veier og utfall vil variere noe helt

vanvittig fra person til person, kan jeg love deg dette: Et kreativt liv

14

er et utdypet liv. Det er et større liv, et lykkeligere liv, et utvidet liv, oget helvetes mye mer interessant liv. Å leve på den måten – gjennomstadig og hardnakket frambringing av juvelene som ligger skjult iditt indre – det er i seg selv en kunst.

Fordi det bestandig vil være Ekte magi til stede i et kreativt liv.

Skummelt, skummelt, skummelt

La oss nå snakke litt om mot.Hvis du allerede har motet som trengs for å bringe fram juve-

lene som ligger skjult i ditt indre, så er det fantastisk. Da fyller duantagelig livet med ordentlig interessante ting allerede, og vil ikke habruk for denne boka. Bra for deg!

Men hvis du ikke føler deg modig, la oss se om vi ikke kan hjelpedeg litt. For det kreative livet er den tapres vei. Dette er noe vi allevet. Og vi vet dessuten at når motet dør, dør kreativiteten også. Allevet at frykten er som en øde gravlund hvor drømmene våre drar forå tørke ut i den brennheite sola. Dette vet vi; men noen ganger vet viallikevel ikke hva vi kan gjøre med det.

La meg gi deg en oversikt over de mange grunnene til at du muli-gens er redd for å leve et mer kreativt liv:

Du er redd for at du ikke er begavet.Du er redd for å bli avvist eller kritisert eller latterliggjort eller mis-

forstått eller – enda verre – oversett.Du er redd for at det ikke finnes noe marked for akkurat din krea-

tivitet, og at det derfor er meningsløst å følge den.Du er redd for at noen andre har gjort det samme bedre allerede.Du er redd for at alle har gjort det samme bedre allerede.Du er redd for at noen skal stjele ideene dine, og at det derfor er

tryggere å oppbevare dem i mørket for evig og alltid.Du er redd for at du ikke skal bli tatt alvorlig.

15

Du er redd for at dine arbeider ikke er politisk, følelsesmessig ogkunstnerisk viktige nok til å skape forandring i andres liv.

Du er redd for at drømmene dine er pinlige.Du er redd for at du en dag skal se tilbake på dine kreative bestre-

belser som et enormt ødeland hva gjelder både tid, innsats og penger.Du er redd for at du ikke besitter disiplinen som kreves.Du er redd for at du ikke besitter arbeidsplassen, eller den økono-

miske friheten, eller nok ledige timer til å konsentrere deg om å væreoppfinnsom eller utforskende.

Du er redd for at du ikke har utdanningen eller universitetsgradensom skal til.

Du er redd for at du er for feit. (Jeg vet ikke akkurat hva dettehar med kreativitet å gjøre, men livet har lært meg at de fleste av ossgår rundt og er redde for at vi er for feite, så la oss inkludere det påangstlisten også.)

Du er redd for å fremstå som kjedelig, eller dum, eller dilettantisk,eller narsissistisk.

Du er redd for at det du viser fram, skal opprøre familien din.Du er redd for hva dine likemenn og kollegaer kommer til å si der-

som du uttrykker dine personlige meninger høyt.Du er redd for å slippe løs dine indre demoner, og du vil virkelig

ikke møte dine indre demoner.Du er redd for at du allerede har nådd toppen.Du er redd for at du egentlig aldri har nådd noen topp.Du er redd for at du har vanskjøttet kreativiteten din så lenge alle-

rede at det er for sent å få den tilbake.Du er redd for at du er for gammel til å begynne nå.Du er redd for at du er for ung til å begynne nå.Du er redd for at siden du har lyktes en gang i livet allerede, kom-

mer det sikkert ikke til å gå bra en gang til.Du er redd fordi du aldri i livet har lyktes med noe, så hvorfor

gidde å prøve?Du er redd for å bli en one-hit wonderDu er redd for å bli en no-hit wonder …

16

OK, jeg har ikke all verdens tid, så jeg avslutter angstlistenher. Det er uansett en bunnløs og deprimerende liste. Så la megbare oppsummere den slik: SKUMMELT, SKUMMELT, SKUM-MELT.

Alt er så jævlig skummelt.

Svakhetenes forsvar

Det er viktig at du vet at den eneste grunnen til at jeg kan snakkeom frykt på en såpass myndig måte, er fordi jeg har kjent så

grundig på den selv. Jeg kjenner hver eneste av fryktens krinkler ogkroker, fra topp til tå. Jeg har vært redd hele mitt liv. Jeg var liv-redd allerede da jeg ble født. Jeg overdriver ikke; spør hvem detskulle være i familien min og de vil bekrefte at jo, jeg var en van-vittig vettskremt unge. Mine tidligste minner handler om å væreredd, og det gjør i grunnen alle minnene jeg har fra fortsettelsenogså.

I oppveksten var jeg ikke bare redd for alle de typiske og legitimetingene som barn er redde for (mørket, fremmede, og bunnen i etsvømmebasseng), men jeg var også redd for en lang liste med heltgodartede ting (snø, helt kule barnevakter, biler, lekeplasser, trapper,Sesam stasjon, telefonen, brettspill, dagligvarebutikken, skarpe gres-strå, enhver ny situasjon, absolutt alt som kunne bevege seg, osv.,osv., osv.).

Jeg var en sensitiv og lett traumatiserbar skapning som brøt sam-men i krampegråt ved den minste forstyrrelse i eget kraftfelt. Farenmin pleide irritert å kalle meg Den sørgelige perle. Den sommeren dajeg var åtte år, reiste vi til kysten av Delaware, og jeg ble så opprørtav det havet at jeg prøvde å få foreldrene mine til å hindre alle men-neskene på stranda fra å gå ut i bølgene. (Det ville vært så veldig myebedre for meg hvis de bare kunne sitte trygt i ro på håndklærne sinemed en bok, var det så mye å be om?) Hvis jeg hadde fått bestemme,

17

hadde jeg tilbragt hele ferien – eller helst hele barndommen – innen-dørs, krøllet sammen i fanget til moren min, med dempede lys, oghelst med en kjølig klut i pannen.

Dette er en helt grusom ting å si, men altså: Jeg hadde antageliglikt å ha en av de forferdelige mødrene med Münchausens syndrom,som sørget for at jeg bestandig var syk, svak, og døende. Jeg haddelett hjulpet henne til å skape et fullstendig hjelpeløst barn, hadde jegbare fått muligheten.

Men jeg fikk ikke en sånn mor.Hun var ikke i nærheten engang.Det jeg fikk, var en mor som ikke fant seg i det. Hun fant seg ikke i

et eneste øyeblikks drama engang, hvilket antagelig er det beste somhar skjedd meg. Moren min vokste opp på en gård i Minnesota, somet høyreist produkt av tøffe, skandinaviske innvandrere, og hun drevikke og oppdro små feiginger. Aldri i livet. Planen hun hadde for åfå bukt med frykten min, var nesten komisk, så rett fram var den:Hver gang det var mulig, tvang hun meg til å gjøre akkurat det jegvar mest redd for.

Redd for sjøen? Ut i sjøen med deg!Redd for snøen? Ut og måk!Tør ikke ta telefonen? Du har herved ansvaret for å ta telefonen

her i huset!Dette var ingen avansert strategi, men den var konsekvent. Og tro

meg når jeg sier at jeg strittet imot. Jeg gråt og furtet og mislyktesmed vilje. Jeg nektet å lykkes. Jeg dro beina etter meg, jeg haltet ogskalv. Jeg kunne gjøre hva det skulle være for å bevise at jeg var følel-sesmessig og fysisk komplett avkreftet.

Hvilket moren min møtte med et: – Nei da, det er du ikke.I flere år kjempet jeg mot min mors stoiske tro på min styrke og

mine evner. Og så en dag, en gang i tenårene, forsto jeg omsider atdet var en skikkelig merkelig kamp å drive med. Å skulle forsvaresvakhetene mine? Var det virkelig den slagmarken jeg ønsket å ofrelivet på?

Eller som ordtaket sier: «Argumenterer du for begrensningenedine, får du beholde dem.»

18

Hvorfor ville jeg beholde begrensningene mine?Det viste seg at det ville jeg ikke.Jeg vil ikke at du skal beholde dine heller.

Frykt er kjedelig

Gjennom livet har jeg ofte lurt på hva det var som gjorde at jegomsider sluttet å spille rollen som Den sørgelige perle, nesten

over natten. Det var helt klart flere faktorer involvert i den utviklin-gen (tøff mamma-faktoren, bli voksen-faktoren), men jeg tror førstog fremst det var dette: Jeg innså til slutt at frykten min var kjede-lig.

Den hadde vel å merke vært kjedelig for alle rundt meg bestan-dig, men det var først midt i tenårene at selv jeg syntes det. Jeg trorden ble kjedelig av samme grunn som Jack Gilbert syntes berømmel-sen var kjedelig: fordi det var den samme greia hver eneste, bidigedag.

Da jeg var rundt femten år, innså jeg at frykten min var uten varia-sjoner, uten dybde, uten substans, uten struktur. Jeg la merke til atden aldri forandret seg, aldri frydet seg, aldri vendte eller endte påuventet vis. Frykten min var en sang med bare én tone – med bare ettord, faktisk – og det ordet var «STOPP»! Frykten min hadde aldrinoe mer interessant eller underfundig å tilby enn det ene, bestemteordet, som lød igjen og igjen på full guffe i en uendelig loop:«STOPP, STOPP, STOPP, STOPP!»

Hvilket medførte at frykten min alltid tok forutsigbart kjedeligeavgjørelser, som i en Du velger slutten-bok som egentlig bare har éneneste slutt: ingenting.

Jeg innså også at frykten min var kjedelig fordi den var helt likalle andres frykt. Jeg forsto at alle andres fryktsang også har densamme, kjedelige teksten: «STOPP, STOPP, STOPP, STOPP!» Rik-tignok varierer volumet fra person til person, men selve sangen er

19

bestandig den samme, fordi alle mennesker ble utstyrt med densamme engstelsesbagasjen mens vi var under produksjon i våre mød-res liv. Og det gjelder ikke bare oss mennesker: Hvis du fører hån-den din over et petriglass med et rumpetroll, vil du se at rumpetrolletkrymper seg under skyggen av den. Det rumpetrollet kan ikke skrivedikt, det kan ikke synge, det vil aldri kjenne på kjærlighet eller sja-lusi eller triumf, og det har en hjerne på størrelse med et punktum,men det er faen meg redd for det ukjente allikevel.

Vel, det er jeg også.Det er vi alle. Og det står det ikke noe særlig respekt av. Skjønner

du hva jeg mener? Du får ikke noe ekstra kred av å være redd for detukjente, det er det jeg mener. Frykt er et dypt og urgammelt instinkt,eller med andre ord et evolusjonsmessig livsviktig et … men det gjørdet ikke noe smartere av den grunn.

Gjennom hele mitt unge og nervøse liv var jeg fiksert på fryktenmin, som om den skulle vært det mest interessante ved meg, mensden faktisk var det mest ordinære. Når sant skal sies, var den fryktenantagelig det eneste ved meg som var 100 % ordinært. Jeg hadde enkreativitet i meg som var unik; jeg hadde en personlighet i meg somvar unik; jeg hadde drømmer og perspektiver og ambisjoner i megsom var unike. Men frykten min var ikke unik overhodet. Den varingen sjelden, håndlaget gjenstand; den var ikke annet enn en mas-seprodusert ting, til salgs på hyllene i en helt alminnelig kiosk.

Og det var altså det utgangspunktet jeg ønsket å bygge hele iden-titeten min på?

Det kjedeligste instinktet jeg hadde?Panikkrefleksen i mitt enfoldigste, indre rumpetroll?Nei.

20