Postboks 2501, 7729 SteinkjerTlf.: (+47) 74 13 46 60E-post: post@tfou.no

www.tfou.no

Kongensgt. 42. Postboks 2501, 7729 Steinkjer

Telefon: 74 13 46 60. Faks: 74 13 46 61

E-post: post@tfou.no

Rapport 2013:8

Ra

pp

ort 2

013:8

ISSN: 0809-9642

ISBN: 978-82-7732-179-0

Hanne Hestvik KleivenRoald LysøHåkon Sivertsen

Spille mer på lag?

Forprosjekt: Utvikling av en bærekraftig velferdspolitikk i Inderøy, Verran og Steinkjer

Tittel : SPILLE MER PÅ LAG? FORPROSJEKT: UTVIKLING AV EN BÆREKRAFTIG VELFERDSPOLITIKK I INDERØY, VERRAN OG STEINKJER

Forfattere : Hanne Hestvik Kleiven, Roald Lysø, Håkon Sivertsen, Anders Haraldsen

Notat :

Prosjektnummer : 0809-9642 978-82-7732-179-0

ISSN : 0809–9634

Prosjektnavn : Bærekraftig velferdspolitikk

Oppdragsgiver : Inn-Trøndelag-samarbeidet: Steinkjer, Inderøy og Verran kommune.

Prosjektleder : Hanne Hestvik Kleiven

Medarbeider : Roald Lysø, Håkon Sivertsen og Anders Haraldsen

Layout/redigering :

Referat :

Emneord : Kommunal velferdsproduksjon, partnerskap, dialog, mobilisering, lokalsamfunn.

Dato : Mai 2013

Antall sider : 57

Utgiver : Trøndelag Forskning og Utvikling AS Serviceboks 2501, 7729 STEINKJER Telefon 74 13 46 60 Telefaks 74 13 46 61

i

FORORD

Denne rapporten er utarbeidet av Trøndelag Forskning og Utvikling AS (TFoU) på oppdrag fra det interkommunale Inn-Trøndelag-samarbeidet som består av de tre kommunene Steinkjer, Inderøy og Verran i Nord-Trøndelag. Samarbeidsprosjektet har som hovedmål fortsatt å kunne opprettholde et godt tjenestetilbud i tre selvstendige kommuner. Det politiske arbeidsutvalget for dette forprosjektet består av Erik Bartnes fra Steinkjer, Elisabeth Erle Borg fra Steinkjer, Einar Haug fra Steinkjer, Torgeir Skevik fra Verran og Ragnar Nossum fra Inderøy.

Det ble i oktober 2012 utlyst behov for ekstern bistand til et utviklings- og innovasjonsforprosjekt med tittelen «Utvikling av en bærekraftig velferdspolitikk» og TFOU ble gitt dette oppdraget. Inn-Trøndelag-kommunene ønsket i et forprosjekt å undersøke interessen og muligheten for å utvikle en dialog/konsensusbasert modell som vil gi et bedre grunnlag for kommunal bærekraft, kalt «Handshake-modellen». Prosjektet er blitt finansiert med skjønnsmidler fra Fylkesmannen i Nord-Trøndelag. Sett i lys av regjeringens nye strategi for innovasjon i kommunesektoren har dette vært et veldig spennende prosjekt for TFOU som regional FoU-utvikler å få lov til å bidra inn i.

Forprosjektet har hatt karakter av å være en viktig utviklingsprosess og denne rapporten er bygd opp rundt hovedpunktene i denne prosessen, eller reisen, om man vil. Innledningsvis presenterer vi bakgrunn for prosjektet, og hva som finnes av relevant kunnskap på feltet og eksempler fra andre kommuner. Deretter presenteres en oversikt over arbeidsprosessens innhold som består av; 1. Avklarende avgrensninger/prioritering/strategi. 2 Status 10 siste år. 4. Fremtidsscenarier. 4. Spørreskjemadata og 5. Dialogmøter. Til sist følger en oppsummering og anbefalinger til veien videre for å realisere et hovedprosjekt.

Vi vil takke alle som har deltatt på dialogmøter med stort engasjement og de som har tatt seg tid til å besvare spørreskjema-undersøkelsen. Vi takker Inn-Trøndelag-samarbeidets politiske arbeidsutvalg, og spesielt leder Erik Bartnes, for å vise mot til å løse utfordringer. Vi takker også prosjektleder Anders Haraldsen, for godt samarbeid og inspirerende og motiverende diskusjoner i prosjektperioden.

Hanne Hestvik Kleiven, seniorforsker ved TFoU har vært prosjektleder. Medarbeidere ved TFoU har vært seniorrådgiver Roald Lysø og seniorrådgiver Håkon Sivertsen.

TFoU takker for oppdraget.

Steinkjer og Trondheim, mai 2013

Hanne Hestvik Kleiven prosjektleder

iii

INNHOLD

side

FORORD i

INNHOLD iii

FIGURLISTE iv

TABELLER v

SAMMENDRAG 1

1. INNLEDNING OG BAKGRUNN 2

2. HVA SKJER NASJONALT OG REGIONALT 5 2.1 Tidligere forskning og kunnskapsstatus 6

2.1.1 Frivillighetens egenart og frivillighet i endring 8 2.1.2 Fungerer partnerskap? 10

2.2 Eksempler på kommuner som får det til 11

3. AVGRENSNINGER OG GJENNOMFØRING AV OPPDRAGET 13 3.1 Utdype, avgrense og konkretisere forprosjektets innhold 14 3.2 Status og utviklingstrekk siste 10 år 16 3.3 Scenarier 10 år frem i tid 21 3.4 Måling av interesse ved hjelp av spørreskjemadata 27

3.4.1 Spørreundersøkelse som del av datainnsamling for forprosjektet «Bærekraftig velferdspolitikk» 29

3.5 Dialogmøter i Inderøy, Verran og Steinkjer 32

4. SAMMENFATNING OG VEIEN VIDERE 37 4.1 Sammenfatning 37 4.2 Anbefalinger for et hovedprosjekt 39

4.2.1 Kommunenes rolle – prosjektplanlegging og gjennomføring 39

LITTERATUR 43

VEDLEGG 45

iv

FIGURLISTE

Figur 1 side 2

Figur 2 side 18

Figur 3 side 18

Figur 4 side 19

Figur 5 side 19

Figur 6 side 20

Figur 7 side 20

Figur 8 side 21

Figur 9 side 28

Figur 10 side 28

Figur 11 side 30

Figur 12 side 30

Figur 13 side 31

Figur 14 side 32

v

TABELLER Tabell 1 Oversikt over prosjektaktivitet 13

1

SAMMENDRAG

Denne rapporten er utarbeidet av Trøndelag Forskning og Utvikling AS (TFoU) på oppdrag fra det interkommunale Inn-Trøndelag-samarbeidet som består av de tre kommunene Steinkjer, Inderøy og Verran i Nord-Trøndelag. Dagens kommunale utfordringsbilde er bakgrunnen for at dette forprosjektet er blitt realisert. Kort oppsummert ser man fem kommende «bølger» der ute som vil påvirke bærekraften til dagens velferdsordninger. Eldrebølgen, trygdebølgen, migrasjonsbølgen, sentraliseringsbølgen og «den-høye-forventnings»-bølgen, i tillegg til reformbølgen i offentlig sektor. Velferd har derfor i det offentlige ordskiftet blitt en kostnad snarere enn en investering. Sentralt i dette står særlig den såkalte eldrebølgen. Inn-Trøndelag-kommunene ønsket i dette forprosjekt å undersøke interessen og muligheten for å utvikle en dialog/konsensusbasert modell som vil gi et bedre grunnlag for framtidig kommunal bærekraft, kalt «Handshake-modellen». Det er en modell som vil kunne gi større rom for frivillig innsats, for organisasjoner og enkeltpersoner i et lokalsamfunn for å sikre velferden til de som trenger støtte, bistand og motivasjon til mestring. Den overordnede hovedproblemstillingen i forprosjektet lyder: Er det mulig å få en dialog med velferdsaktørene for å skape forståelse for at lokalsamfunn og kommune må inngå partnerskap for å samhandle i arbeidet med å møte de framtidige tjenesteforventninger og finansiering av disse?

Dette forprosjektet har hatt karakter av å være en viktig utviklingsprosess og denne rapporten er bygd opp rundt hovedpunktene i denne prosessen, eller reisen, om man vil. Innledningsvis presenterer vi bakgrunn for prosjektet, og hva som finnes av relevant kunnskap på feltet og eksempler fra andre kommuner. Vi ser at «handshakemodellen» er svært relevant i forhold til signaler fra nasjonale myndigheter gjennom Stortingsmeldinger og innovasjonsstrategier. I en litteraturgjennomgang av forskning og eksempler fra andre kommuner, ser vi at det foregår mye på feltet kommunale samarbeid både nasjonalt, regionalt og lokalt. En sammenfattende konklusjon er at dette i stor grad er enkelttiltak, og at det finnes lite overordnet systematikk i dette slik som «handshake-modellen» initierer. Deretter presenteres en oversikt over arbeidsprosessens innhold som består av; 1. Avklarende avgrensninger/prioritering/strategi. Et viktig grep har vært å konkretisere prosjektet til å ha fokus på to viktige kommunale tjenesteområder; barn fra utsatte familier og hjemmeboende enslige eldre. 2 Status 10 siste år – her presenteres økonomiske utviklingstrekk på sentrale kommune tjenesteområder. 3. Fremtidsscenarier. Her har vi utviklet 3 mulige scenarier for lokalsamfunnets utvikling 10 år frem i tid, basert på grad av lokal mobilisering. 4. Spørreskjemadata. Her har vi benyttet data fra Seniorundersøkelsen 2011, og i tillegg utført en egen survey blant privatpersoner som har eller er aktive i lag/foreninger/organisasjoner. 5. Dialogmøter. I april gjennomførte vi tre åpne dialogmøter om tematikken i Inderøy, Verran og Steinkjer. Til sist følger en oppsummering og erfaringsbaserte anbefalinger til veien videre for å realisere et hovedprosjekt. Her er konklusjonen at gjennom analyse av det innsamlende datamaterialet ser vi tydelig en interesse og et engasjement for å kunne realisere «handshake-modellen» i lokalsamfunnet. TFOU anbefaler å gå videre med søknad til et hovedprosjekt.

2

1. INNLEDNING OG BAKGRUNN I den norske velferdsmodellen har kommunen et stort lovpålagt ansvar for å yte gode oppvekstsvilkår, helsehjelp og omsorg, noe vi i dag tar ganske for gitt. Framtidas store velferds- og omsorgsutfordring har likevel i lang tid ligget som en truende sky over kommune-Norge. Kort oppsummert ser man fem kommende «bølger» der ute som vil påvirke bærekraften til dagens velferdsordninger. Eldrebølgen, trygdebølgen, migrasjonsbølgen, sentraliseringsbølgen og «den-høye-forventnings»-bølgen, i tillegg til reformbølgen i offentlig sektor. Velferd har derfor i det offentlige ordskiftet blitt en kostnad snarere enn en investering. Sentralt i dette står særlig den såkalte eldrebølgen. Den startet som en befolkningsbølge av barn og unge i etterkrigsårene, som i dag er middelaldrende og på vei inn i alderdommen. Eldrebølgen treffer særlig hardt i distriktskommunene der man står overfor et demografisk tidsskille. Her synker antall yngre betydelig i forhold til antall eldre. Det fører til hardt trykk på kommunale tjenester som allerede er under press. Mangel på kompetent arbeidskraft og ny rekruttering blir dermed en ekstra utfordring for småsamfunnene (St.meld nr.25 2008; Wiborg 2005). Samtidig er det et politisk ønske å opprettholde befolkningsgrunnlaget i distriktene, blant annet ved å bidra til at de blir mer attraktive å flytte til.

Dette er, slik vi i TFoU oppfatter det, bakgrunnen for initiativet til dette forprosjektet. Inn-Trøndelag-kommunene Inderøy, Verran og Steinkjer, ser nå at kommunene ikke har mer enn «tiden av veien» før det ikke lenger er snakk om utfordringer, men harde økonomiske realiteter. Inn-Trøndelag-kommunene tenker at det må til mer enn en tverrpolitisk dugnad. Dugnaden må involvere alle som kan bidra til løsningen. Ikke minst brukerne av velferdsordningene – som er kommunens innbyggere. Dette er også i tråd med signaler fra myndighetenes side der det etterlyses andre innovative løsninger og at flere tar ansvar for velferdsproduksjonen. De krevende omsorgsutfordringene kan ikke overlates til den kommunale helse- og sosialtjenesten alene, men må løses med grunnlag i et offentlig ansvar som involverer de fleste samfunnssektorene, og ved å støtte og utvikle det frivillige engasjement fra familie og lokalsamfunn, organisasjoner og virksomheter. Snarere enn å frykte de stigende behovene, bør de endringene vi møter heller stimulere til nytenkning. Det oppfordres til en helhetlig innovasjonssatsing der vi finner løsninger i mellomrommet mellom helse- og sosialtjenestene og de øvrige kommunale sektorene og mellom kommune, nærmiljø og næringsliv (NOU 2011, Daatland og Veenstra 2012).

Inn-Trøndelag-kommunene ønsker altså å utrede hva som kan settes inn av tiltak hvis dagens velferdsordninger ikke har tilstrekkelig bærekraft i framtida. Ser en inn i "glasskula" er det mye som tyder at dagens velferdsordninger ikke har tilstrekkelig bærekraft. Denne utfordringen ble synliggjort blant annet i Steinkjerrådmannens forslag til budsjett for 2012 og økonomiplan 2012-15. Her synliggjøres spesielt effekten av eldrebølgen. For å utvikle/sikre en bærekraftig velferdspolitikk til beste for innbyggerne i Inn-Trøndelag-kommunene Steinkjer, Inderøy og Verran, er det nødvendig å prøve ut nye former for samhandling. Morgendagens velferdsutfordringer krever bedre løsningsmodeller i tillegg til en forsterkning/-effektivisering av dagens løsninger.

Inn-Trøndelag-kommunene ønsker å prøve ut om en dialog/konsensusbasert modell vil gi et bedre grunnlag for bærekraft. Ved konsensus forsøker man å treffe beslutninger hvor alle slutter seg til konklusjonen av diskusjonen. Modellen har fått

3

navnet «Handshake-modellen» - og det er en modell som vil kunne gi større rom også for frivillig innsats, for organisasjoner og enkeltpersoner i et lokalsamfunn for å sikre velferden til de som trenger støtte, bistand og motivasjon til mestring.

Figur 1: Handshakemodellen

Modellen viser:

1) Aktørene i velferdstjenestene (bransjen)

2) Nivåene/ "partene" i det offentlige

3) Behovet for å avgrense/prioritere – spesielt i prosjektet

4) Dialogsirkelen mellom aktørene

5) "Handshake" som mål og konsensusmetodikk som virkemiddel.

6) En eventuell avgrensning av dialogen til å gjelde mellom det offentlige og innbyggerne

4

INN-TRØNDELAG-kommunene har videre definert dette utviklingsprosjektets formål slik:

- Finne en balanse mellom offentlig finansierte og ytte tjenester og befolkningens egen medvirkning både finansielt og på tjenestestøtte, slik at kvalitet og trygghet for tjenester til innbyggere med et reelt behov, kan sikres innenfor en totalramme som er bærekraftig på sikt.

Dette er en strategi som også fremheves i NOU «Innovasjon i omsorg» (NOU 2011:11), og som både politikere og fagpersoner ser er nødvendig for å møte framtida på en bærekraftig måte. Dette er en strategi som skal komme i tillegg til videre anstrengelser for effektivisering av ressursbruken, utvikling av nye arbeidsformer, utprøving av velferdsteknologiske muligheter for å trygge brukerne og bedre arbeidsmiljøet for ansatte etc.

Prosjektet er todelt: et avklarende forprosjekt – og senere et eventuelt hovedprosjekt.

Den overordnede hovedproblemstillingen i forprosjektet lyder: Er det mulig å få en dialog med velferdsaktørene for å skape forståelse for at lokalsamfunn og kommune må inngå partnerskap for å samhandle i arbeidet med å møte de framtidige tjenesteforventninger og finansiering av disse?

Forprosjektet skal altså avklare hvorvidt et hovedprosjekt er gjennomførbart, og hvordan innbyggerne ser på deltakelse videre i et hovedprosjekt. I forprosjektet etableres nærmere kontakt mellom kommunene og innbyggerne gjennom de organisasjonene som finnes i kommunen. Organisasjonene vil også være helt sentrale medspillere i et hovedprosjekt. Det avvikles derfor i forprosjektet, avklaringsmøter mellom kommunene, innbyggerne og organisasjonene. Bistand fra eksternt fagmiljø understrekes da en har behov for et kunnskapsbasert/FoU-basert beslutningsgrunnlag for et eventuelt hovedprosjekt.

Skissert oppgavefordeling mellom kommune og forprosjektressursene:

Kommunen: Tilrettelegge for og invitere til dialogmøtene mellom kommunen og innbyggerne. Bidra til poengtert og beskrivende status for de aktuelle tjenesteområdene, utviklingstrekk siste 10 år, samt prognoser for de neste 10 årene. Sørge for nødvendig forankring i egen organisasjon, informasjon og relevant mediedekning vedrørende prosjektets ide.

TFOU, prosjektressurs/ekstern støtte: Gjennomføre møtene, prosessdriver. Systematisk dokumentere resultatene fra møtene og progresjonen i forprosjektet. Kartlegge prosjekter i regionen som jobber med tilstøtende prosjekter i om mulige løsninger. Oppsummere og melde tilbake til oppdragsgiver, som grunnlag for eventuelt hovedprosjekt.

OPPSUMMERING: Det kommunale utfordringsbildet er altså bakgrunnen for at dette forprosjektet er blitt realisert og vi har her gjennomgått kjernepunktene som Inn-Trøndelag-samarbeidet ønsket gjennomført i sin utlysning. I neste kapittel vil vi plassere prosjektet i en nasjonal kontekst og se på tematisk kunnskapsstatus, samt eksempler på allerede etablerte samarbeid som «Handshake»-modellen kan relateres til. Deretter vil vi i kapittel 3 presentere hvordan vi har løst oppdraget, og avslutningsvis vil vi kapittel 4 oppsummere og komme med forslag til veien videre.

5

2. HVA SKJER NASJONALT OG REGIONALT

Det kommunale utfordringsbildet som Inn-Trøndelag-samarbeidet legger til grunn for dette forprosjektet er også en nasjonal utfordring. Problemstillingene og de kommunale utviklingstendensene er velkjente og etter hvert godt debatterte i norsk offentlighet. Tematikken får nå stadig mer fokus og oppmerksomhet både nasjonalt, regionalt og lokalt. For eksempel kjørte Trønderavisa i vinter en artikkelserie om eldrebølgens utfordringer for Nord-Trøndelag og Adresseavisen kjører i vår en artikkelserie om «Mitt Midt-Norge om 10 år» som belyser fremtidige kommunale utfordringer i forhold til befolkningssammensetning. Kommunenes Sentralforbund (KS) og de store frivillige organisasjonene som blant annet Røde Kors og Norske Kvinners Sanitetsforening, organisert i sammenslutningen «Frivillighet Norge», sammen med sosiale entreprenører jobber aktivt med dette i ulike samarbeidsfora og prosjekter. Man har startet på et langsiktig arbeid for å identifisere og hente ut innovasjonspotensialet i nye typer partnerskap. En plattform for kommunale samarbeid er nå blant annet på plass (www.frivillighetsnorge.no). Også i offentlige utredninger og Stortingsmeldinger reises tematikken og gradvis ser vi nå at det også skisseres forslag til løsninger, der kommunal innovasjon og partnerskap er sentrale nøkkelord. Kommunene må mobilisere sine omgivelser og utvikle nye samarbeid med frivillig sektor og sivilsamfunn. Dette er to av løsningene flere peker på når kommunene framover står ovenfor krevende utfordringer som tjenesteleverandør og lokaldemokratiutvikler. I Hagen-utvalgets NOU fra 2011, kalt «Innovasjon i omsorg» står det blant annet følgende:

«Samfunnet står overfor store oppgaver på omsorgsfeltet de neste tiårene. Framtidas omsorgsutfordringer kan etter utvalgets oppfatning ikke overlates til helse- og sosialtjenesten alene. De må løses med grunnlag i et offentlig ansvar som involverer de fleste samfunnssektorer, og ved å støtte og utvikle nye former for engasjement og deltakelse fra familie og lokalsamfunn, organisasjoner og virksomheter. Dette handler minst like mye om hva slags framtidssamfunn vi skal bygge, som hvordan helse- og omsorgssektoren skal utvikle seg.» ( NOU 2011: 11 - Innovasjon i omsorg).

Regjeringen lag i vår frem en Stortingsmelding som følger opp «Innovasjon i omsorg», kalt «Morgendagens omsorg» (Melding til Stortinget nr 29). Den tar utgangspunkt i fem hovedinnspill fra Hagen-utvalget: næromsorg, framtidas bostedsløsinger og nærmiljø, teknologistøttet til omsorg (velferdsteknologi), kommunalt innovasjonsprogram og omsorg som næring og eksport. Noen av hovedsakene i meldingen er å understøtte og styrke kommunenes forsknings-, innovasjons- og utviklingsarbeid, legge bedre til rette for pårørende, frivillige og ideelle virksomheter, faglig omstilling med større vekt på tidlig innsats, rehabilitering og aktiv omsorg, velferdsteknologi og nye bostedsløsinger til omsorgsformål. Videre la regjeringen i april frem sin nye strategi for innovasjon i kommunesektoren med tittelen «Nye vegar til velferd». Blant de konkrete tiltakene som skisseres er økonomisk støtte til innovasjonsprosjekt i kommunene, slik at de kan skape bedre tjenester og gjøre hverdagen enklere for folk som bor der. Her uttaler kommunalminister Liv Signe Navarste følgende:

«Eg rådar kommunane til å samarbeide med tilsette, innbyggjarar, frivillige, næringsliv og utdannings- og forskingsinstitusjonar for å lukkast best med

6

innovasjon. Fleire hovud tenkjer alltid betre enn eitt» (Nye vegar til velferd 2013).

I Stortingsmeldingen «Folkehelsemeldingen – god helse, felles ansvar» som også ble lagt frem i april, signaliserer regjeringen at de vil utvikle samarbeidet med frivillig sektor om å sette deltakelse, medvirkning og sosial inkludering på dagsorden i det lokale folkehelsearbeidet (Melding til Stortinget nr 34). Kommunene skal stimuleres til tettere samarbeid med frivillig sektor lokalt.

Inn-Trøndelag-kommunenes prosjekt og ambisjoner er uten tvil dagsaktuelle og plasserer seg inn i et større bilde som handler om hvordan vi som samfunn skal løse noen åpenbare og stadig voksende floker.

2.1 Tidligere forskning og kunnskapsstatus Det er relevant å spørre seg hva som allerede foregår på dette feltet som vi kan kalle kommunal innovasjon og partnerskap mellom offentlige, private og frivillige, i forhold til å løse velferdsutfordringer. En undersøkelse gjort av KS i 2010 av norske kommuner, viser at det finnes et stort omfang av samarbeid mellom kommunen og frivillige organisasjoner innenfor kommunale tjenesteområder. Størst er omfanget innenfor kultur og fritid (80 %), med helse- og omsorg på en god andreplass (64 %). Bare 20 prosent har utviklet en lokal frivillighetspolitikk, men over halvparten har utviklet konkrete samarbeidsavtaler/partnerskapsavtaler. I en studie av Berntsen (2012) finner han at norske kommuner ofte har en eller annen form for relasjon med frivillig sektor, men at disse gjerne er i tilknytning til enkeltaktiviteter sammen og gjerne basert på tillit. Respondentene i undersøkelsen oppgir at kommunene har planer og strategier som regulerer relasjonen til frivillig sektor, men at det i liten grad finnes formaliserte avtaler, for eksempel partnerskapsavtaler, mellom kommunene og frivillig sektor. De ulike respondentene er også i tvil om hvor funksjonelle slike partnerskapsavtaler mellom kommunene og frivillige lag og foreninger vil kunne være. Kommunene oppgir også at de har en eller annen form for organisert dialog med kommunens frivillige organisasjoner, men at disse fungerer i varierende grad (Berntsen 2012).

Det er altså særlig frivillig sektor som blir pekt på som en viktig samarbeidspartner der økt samhandling kan supplere eller komplettere det offentlige tilbudet, og det er tjenestetilbudet innenfor helse- og omsorgsfeltet som vies størst bekymring og oppmerksomhet. I en studie av Disch og Vetvik fra 2009, finner de at 67 % av kommunene svarte at de vil satse mer på å styrke samhandlingen med frivillige personer og frivillige organisasjoner i den framtidige prioriteringen av kommunale omsorgstjenester (samme for brukere over og under 67 år). Jo større kommunen er, jo mer ønsker en å styrke både offentlige og frivillige tilbud til brukere av pleie- og omsorgstjenester. 69 % av kommunene sier at de vil ha stort behov for innsats fra frivillige personer, og 66 % sier de vil ha stort behov for innsats fra frivillige organisasjoner for å gjennomføre kvalitativt gode omsorgstjenester i kommunen. Behovet for frivillige fremstår i følge Disch og Vetvik som størst i kommuner med over 5000 innbyggere (Disch & Vetvik, 2009).

7

Frivillig sektors rolle, og også det som kan kalles sosiale entreprenører, som tjenesteprodusent innen pleie- og omsorg har altså fått økt oppmerksomhet de siste tiårene. Det offentlige har nå med andre ord en økt forventning om at frivillig sektor i større grad skal bidra i velferdsproduksjonen i samfunnet. Lorentzen (2010a:) diskuterer denne forventningen blant annet i forhold til kompetansebehov hos amatørene. Han mener det mangler strategier for hvordan man skal lykkes å oppfylle disse forventingene, og at man på dette feltet er kommet for kort. I tillegg til økonomiske argument for å få mer frivillighet inn i offentlig pleie- og omsorg gis også andre argument knyttet til innholdet i det frivillige arbeidet. Komplementariteten innebærer at frivilligheten kan bidra med tjenester innen pleie- og omsorg hvor de offentlige ikke strekker til. Dette gjelder kanskje spesielt sosiale tilbud, som ofte kuttes ned på i en presset hverdag innen offentlig pleie. Her viser forskning at brukere i enkelte tilfeller foretrekker de frivillige, siden de representerer noe som oppfattes som mer «ekte» og at relasjonene oppleves som mer «likeverdige» enn de gjør i forhold til profesjonelle pleie-ytere (Nødland, Bergsgard, Bjelland, & Leknes, 2007). At det er amatører som bidrar ser med andre ord ut til å kunne være en fordel. Samtidig viser undersøkelser at det ubetalte frivillige arbeidet innenfor rusfeltet møter utfordringer på grunn av manglende kompetanse blant de frivillige. Det kan med andre ord se ut til at ubetalt frivillig innsats innen pleie- omsorg ser ut til å fungere når den amatørmessige frivilligheten befatter seg med omsorg (og pleie) som berører sosiale oppgaver som ikke forutsetter spesiell kompetanse.

På oppdrag fra Distriktssenteret gjennomførte Trøndelag Forskning og Utvikling en studie i 2012, der vi fikk innblikk i gode eksempler på samarbeid mellom kommuner og frivillig sektor på pleie- og omsorgsfeltet (Solbjør et.al 2012). Vi gjennomførte en intervjustudie i sju norske kommuner, der det i hver av disse var minst ett samarbeidsprosjekt på feltet. Vi ønsket å få svar på hva som fremmer eller hemmer samarbeid og samhandling på pleie- og omsorgsfeltet i kommunene. Vi fant at fremmere for samarbeidet er at kommunen koordinerer samarbeidet med frivillig sektor og legger til rette for samarbeid og for de konkrete tiltakene frivillige skal bidra til. Det fremmer også samarbeidet at det legges til rette infrastruktur for de frivilliges arbeid. Å ha tilgang på kontor i nærheten av kommunale tjenester på feltet øker kommunikasjonen og muligheter for samarbeid. Den viktigste fremmeren for samarbeid ser ut til være personene som deltar, både ildsjelene blant de frivillige og kontaktpersonene fra kommunen. Frivillig arbeid i pleie- og omsorgssektoren fremmes av at de frivillige får gleden av å glede andre. Lokalpatriotisme og lokal dugnadsånd er viktige distriktspesifikke fremmere. I tillegg er det fremmende for samarbeidet at det er kort vei mellom de frivillige og den kommunale administrasjonen eller kommunens representanter på feltet.

Når det kommer til hemmere for samarbeid er usikkerhet rundt økonomisk støtte til tiltak, vanskelig tilgjengelig kommuneorganisasjon og dårlig informasjonsflyt mellom partene. Det hemmer samarbeidet at det stilles forventninger om profesjonalitet til de frivillige, eller dersom de profesjonelle ser på frivillig arbeid som truende for eget arbeid eller kompetanse. Rekruttering av nye frivillige kan være vanskelig, og dette kan hemme samarbeidet mellom frivillige og kommunen. Det er en utfordring dersom samarbeidet blir for personavhengig, enten blant de frivillige eller i kommunen. Frivillig arbeid i pleie- og omsorgssektoren er en utfordring dersom brukerne av tiltakene er spesielt sårbare eller syke. Små kommuner i distriktet kan ha vanskelig for å få i gang samarbeid med frivillige eller frivillige tiltak fordi det er for få frivillige som ønsker å bidra. Sosiale strukturer i småsamfunn kan hemme nye tiltak som innebærer kontakt på tvers av faste sosiale mønster. Avstander mellom sentrum og

8

utkant i kommunene kan gjøre det vanskelig å nå alle innbyggerne i kommunen med tilbudene (Solbjør et al 2012).

2.1.1 Frivillighetens egenart og frivillighet i endring1

En måte relasjonen mellom frivilligheten og det offentlige tar form er gjennom ulike former for støtte fra det offentlige til frivilligheten. Her er det imidlertid noen utfordringer som bør påpekes. Nødland et al (2007) viser til at man gjennom fordeling og offentlige prioriteringer av ulike former for støtte til frivilligheten kan søke å styre innholdet i frivilligheten. Dette kan imidlertid bidra til å undergrave det frivillige arbeidet og det «bottom-up» preget man finner her, og som er en viktig drivkraft for deltakerne i frivilligheten. Blir det for mye offentlig styring av frivilligheten står den i fare for å miste sin egenart og det som gjør den attraktiv for deltakelse. En viktig påpeking blir derfor at samarbeidet mellom det offentlige og frivilligheten ikke må bære for sterkt preg av offentlig styring (Nødland, Bergsgard, Bjelland, & Leknes, 2007). Det blir viktig at frivillighetens egenart (bla uavhengigheten og initiativet) ivaretas, at samarbeidet tilpasses de områder og former som er hensiktsmessige. Samtidig er det viktig at det frivillige arbeidet ikke sees på som en erstatning for offentlig tilbud, men at man holder på komplementariteten i tjenestene. Tar man ikke hensyn til dette i samarbeidet mellom frivilligheten og det offentlige, vil kan kunne stå i fare for å undergrave samarbeidet mellom frivilligheten og det offentlige i denne sektoren (Nødland, Bergsgard, Bjelland, & Leknes, 2007).

Enjolras (2008) viser til at relasjonen og samspillet mellom frivilligheten og det offentlige på grunn av endringer i samfunnet generelt er i bevegelse. Dette knytter han til overgangen til det såkalte nettverkssamfunnet hvor styring og regulering i mindre grad skjer ut fra hierarkier og fra maktsentrum (Enjolras, 2008). Overordnede autoriteter mister innflytelse. I stedet ser man utviklinger av mer likeverdige relasjoner og flatere samordninger. Forfatteren viser til at ideer om partnerskap ser ut til å spre seg når man forstår hvordan man samordner relasjoner mellom det offentlige og frivilligheten. Enjolras (2008) slår fast at dette vil få konsekvenser for frivilligheten ved at man ser nye former for mobilisering og koordinering av frivillig innsats samt større muligheter for selvorganisering og kollektive aksjoner. Nettverk som organiseringsform vil kunne overta for hierarkiet.

En annen sentral utfordring knyttet til den ulønnede frivilligheten som vil kunne få konsekvenser for samarbeidet mellom frivilligheten og det offentlige finner vi i utviklingstrekk innen frivillig sektor. Dette er utviklingstrekk som reflekterer generelle samfunnsendringer. Frivilligheten i Norge har vært gjenstand for relativt store endringer de siste ti årene. Disse endringene er dokumentert av flere. Et hovedtrekk er at de store organisasjonene som har sine røtter i folkebevegelsene ser ut til å svekkes jamfør makt- og demokratiutredningen (Wollebæk & Selle). De dokumenterer en endring i organisasjonslivet ved at de store, utadrettede, demokratiske og hierarkiske folkebevegelsene som hadde samfunnsbygging som mål svekkes. Alle lagstyper (avholdslag, mållag, sosiale og humanitære lag) som hadde vokst kontinuerlig fram mot 1980-tallet gikk sterkt tilbake fra 1990-tallet. Dette var lag som tilhørte de

1 Del 2.2.1 er basert på litteraturgjennomgang i Frivillighetsrapporten fra TFOU (Solbjør et.al 2012).

9

tradisjonelle og nasjonale folkebevegelser. I stedet så man at det vokste fram en annen type frivillighet. Den nye frivilligheten har andre egenskaper. De nye organisasjonene følger ikke nødvendigvis den samme hierarkiske og demokratiske organiseringen med lokal, regional og nasjonalt-nivå. Gulbrandsen og Ødegård (2011) viser i sin rapport til at man nå kan finne organisasjoner med kun to nivå: et nasjonalt koordinerende og lokal-lag, noe som gir mening innenfor rammene av nettverkssamfunnet.

Videre fant Wollebæk og Selle (2000) at organisasjonene rettet blikket, aktiviteten og innsatsen mot egne medlemmer og medlemmenes interesser og behov. De nye organisasjonene har ikke samme utadrettede fokus. Orienteringen er mot det lokale og ikke på å forandre storsamfunnet. Målene er å utforme uforpliktende og uformelle aktiviteter i det lokale, de har en mer instrumentell innretning og kortsiktig tidshorisont, noe som forklares ved at globaliseringsprosesser har gjort av mennesker søker til det trygge i det lokale (Wollebæk & Selle).

Også tidsbruken innen frivilligheten endrer seg. Wollebæk og Sivesind (2010) viser at antall personer som bruker mer tid enn 1 time på frivillig arbeid i uka synker. Også kortidsfrivilligheten har sunket i andel. Det har også blitt flere som ikke er medlemmer i noen organisasjon og passiviteten er blitt større i forhold til å delta og forplikte seg gjennom medlemskap. En årsak som gis til denne utviklingen er tidsklemma som moderne familier ofte befinner seg i på grunn av mye tid brukt i lønnet arbeid, når begge foreldrene står i jobb. Forfatterne beskriver likevel den nye frivilligheten som en organisert individualisme. Dette begrunnes ved at årsakene til å delta i frivillig arbeid knyttes til den enkeltes livsprosjekt og til selvutvikling (Wollebæk & Sivesind, 2010). Å delta i frivillig arbeid bunnes ikke i kun av solidaritet og ønske om å forbedre samfunnet, men også om å føle seg verdsatt og betydningsfull. Man ser derfor at flere ønsker å gjøre en tidsavgrenset innsats, at færre ønsker å påta seg tillitsverv og forplikte seg over tid (Gulbrandsen & Ødegård, 2011). En viktig forklaring på endringene i motivasjon og deltakelse er moderniseringsprosessene i samfunnet generelt. Det moderne samfunnet er preget av individualiseringsprosesser som innebærer at den enkelte i større grad kan velge livsstil og eget livsprosjekt.

Ser vi imidlertid på hvordan nyere forskning beskriver deltakelse i frivillig arbeid i spredtbygde strøk, finner vi i nyere undersøkelser at den nedgangen i frivillig arbeid som har skjedd generelt ikke i samme utstrekning finner sted i spredtbygde strøk (Wollebæk & Sivesind, 2010). Det er med andre ord en geografisk ulikhet i deltakelse i frivillig arbeid hvor spredtbygde strøk ser ut til å holde stand. Nedgangen skjer i tettbygde og sentrale strøk og ikke i distriktene. Dette er en tendens som har vedvart på hele 2000-tallet (ibid: 53). Frivillig sektor er viktig for lokalsamfunn i distriktene (Vågen, 2005). Forklaringer som gis på denne utviklingen er at det ser ut til at det er lettere å rekruttere til frivillig arbeid i samfunn der «alle kjenner alle». Rapporten viser at respondenter i storbyen i større grad enn i spredtbygde strøk opplever at de ikke har blitt spurt om å delta og at de opplever det som vanskeligere å vite hvor de skal starte. Wollebæk og Sivesind (2010) konkluderer derfor med at det er de mer uoversiktlige og upersonlige forholdene som gjør det vanskeligere å rekruttere til frivillighet i storbyene. Samtidig er det jo også i storbyene at utbudet for andre aktiviteter er større, mens det fortsatt kan være slik at de frivillige organisasjonene i stor grad fremdeles representerer sosiale arenaer og viktige aktiviteter i små samfunn.

Når det kommer til utviklingstrekk i frivilligheten som retter seg mot velferd finner vi også her endringer over tid. Wollebæk og Sivesinds rapport (2010) slår fast at dette har vært et felt hvor de brede organisasjonene har stått sterkt. Det har også vært et felt

10

hvor de frivillige har vært rekruttert fra lavinntektsgrupper i samfunnet (og dermed skilt seg ut fra andre typer deltakergrupper). At høystatusgrupper har gjort en innsats for lavstatusgrupper som veldedighet har med andre ord ikke preget dette arbeidet. Nå viser forfatterne at dette ser ut til å snu, og at velferdsarbeid har begynt å få en «høystatusprofil» i større grad en tidligere (ibid: 56). Vi har allerede sett at de brede folkeorganisasjonene er under press, hvor vi finner at en del av dette arbeidet tradisjonelt har vært gjennomført. Denne tendensen ser ut til å forsterke en sterkere sosial lagdeling i frivillig arbeid hvor høyere utdanning og høy inntekt i sterkere grad ser ut til å korrelere positivt med deltakelse i frivillig arbeid. Jo høyere utdanning og inntekt en har, jo større sannsynlighet er det for at man deltar i frivillig arbeid, også i forhold til velferdstjenester.

2.1.2 Fungerer partnerskap?

I en rapport fra Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten har man undersøkt hvilke typer partnerskap innen helse og omsorgsfeltet som finnes internasjonalt, mellom offentlige, det private og frivillige organisasjoner (Bakke og Vege 2012). Funnene de har kommet frem til har avledet noen nyttige læringspunkt i forhold til hva som må til for å lykkes: Alle relevante aktører må jobbe sammen mot et felles mål for å realisere potensialet i partnerskapet. Brukermedvirkning, og leder- og medarbeiderforankring er helt avgjørende for å lykkes. Det må gjøres målinger og evalueringer underveis. Roller og ansvar må avklares, og man må dele en felles visjon, felles mål, ha tillit og gode relasjoner. De har også oppsummert utfordringer ved partnerskap: Stor kompleksitet i forhold til ledelse, kultur og lovverk, uklare beskrivelser og uklar rollefordeling. Partnerskap er ingen enkel vei til suksess. Det finnes ingen ideell modell som kan benyttes til alle partnerskap til alle tider. Visjon, mål og kontekst er faktorer som bør påvirke hvordan et partnerskap planlegges og gjennomføres (Bakke og Vege 2012).

Denne gjennomgangen av tidligere forskning og kunnskapsstatus gir oss nyttig innsikt i forhold til hvilket landskap vi befinner oss i med dette Inn-Trøndelag-prosjektet, og det gir verdifulle refleksjoner som vi kan ta med oss i den videre arbeidsprosessen. Det er også flere igangsatte forsknings- og utredningsprosjekt på gang som vil være svært relevante for Inn-Trøndelag-samarbeidet. Høgskolen i Gjøvik har startet et større forskningsprosjekt om frivillighet i omsorgssektoren, der tiltak i over 50 kommuner vil analyseres. Målet er å avdekke hva som er godt samspill i samhandling mellom fagpersoner og frivillige i omsorgssektoren, og funnene vil ha overføringsverdi og kunne brukes som «eksempler til etterfølgelse» i forhold til hva frivillig arbeid kan gi til norsk omsorgssektor i framtiden. KS har også under bestilling en utredning om hvilke utfordringer kommunen kan møte som arbeidsgiver i slike samarbeidsprosjekt med frivillig sektor og sosiale entreprenører innen helse om omsorg (kommer høst 2014). Se også http://www.sivilsamfunn.no/ for mer oversikt over relevant forskning på feltet.

11

2.2 Eksempler på kommuner som får det til Det foregår allerede mange spennende og innovative prosjekt der kommunen samarbeider med andre aktører for å skape velferd, også i de tre kommunene Inderøy, Verran og Steinkjer. Steinkjer kommune har deltatt i utviklingsprosjektet «Byer i Midt-Norge. Fra pilot til skvadron» som har bidratt til at de har utviklet en egen frivillighetspolitikk. Her har også Noen AS oppstått i mellomrommet mellom det offentlige og private og bidrar på omsorgsfeltet. I Verran kommune har man gjennom bygdeutviklingsprosjektet «Pilot småskalasamfunn» sammen med Ung Gnist-prosjektet, fått nyttige og relevante erfaringer. I Inderøy kommune er også utviklingsprosjektet «Inderøy 2020», FOLK2-kultur/helse-prosjektet og «Innbyggerundersøkelsen 2012» nyttig i vår sammenheng. I Inderøy har nylig den sosiale entreprenøren Maurtua etablert seg, som skaper nye og avlastende tilbud for demente, kurs og veiledning av utsatte familier, par med mere på en gård. De har også fått oppmerksomhet i NRK, se http://www.nrk.no/tvaksjonen/tradisjonsmat-godt-for-demenssyke-1.10959225. I Mosvika har pensjonistene dratt i gang utvidet sløydopplæring for ungene i skolens lokaler på ettermiddagstid og de samarbeider med foreldre om å sørge for trygt følge til skolen. I Verran samarbeider kommunen og Lions om å kjøre ut grus til eldre hjemmeboende. Nord-Trøndelag Røde Kors samarbeider med kommunene om «Ferie for alle», et tilbud til barn fra utsatte familier. Stort og smått; til sammen utgjør denne aktiviteten mye for velferden i kommunene. Men i likhet med resten av landet er dette eksempler på at samarbeidet i stor grad er enkeltprosjekt og enkelttiltak. Det ser ut til å mangle en klar systematisk modell/retning på å løse dette slik som «Handshake»-modellen legger opp til.

På forespørsel fra TFOU svarer KS at de kommunene som per i dag har fått til mest på dette feltet er Arendal, Bærum, Trondheim og Nittedal. I Arendal har fem frivillige organisasjoner, Arendal kommune og KS Agder sett på mulige samhandlingsformer, og det har resultert i prosjektet "Med hjerte for Arendal". Prosjektet har som mål å styrke samhandlingen mellom det offentlige og de frivillige organisasjoner, for å klare å ta et felles ansvar og grep om omsorgsutfordringene i kommunen. Videre skal prosjektet bidra til å styrke det frivillige engasjement som gjøres i kommunen i dag, for å sikre betingelsene for en aktiv samarbeidspartner. Nittedal kommune er den som i størst grad har utviklet en helhetlig modell for å løse velferdsutfordringer, som ligner det Inn-Trøndelag-kommunene legger opp til gjennom handshake-modellen. Nittedal har i flere år praktisert bruk av partnerskapsavtaler med ulike organisasjoner. Arbeidet har stor betydning for blant annet folkehelsearbeidet og for trygge oppvekstmiljø i kommunen. Partnerskapsarbeidet handler om å spille på lag, om å jobbe helhetlig og langsiktig med lokale problemer. Arbeidet er tuftet på verdistyring, ikke regelstyring. De tar utgangspunkt i et problem og kobler så ulike aktører som er berørt av det, og jobber ut fra en «Stein på stein»-tankegang. Som ordføreren har uttalt:

"Når vi har et problem putter vi alle gode krefter rundt samme bord. Enkelt forklart så samler vi dem vi trenger for å løse problemet." (www.ks.no)

Partnerskapsarbeidet i Nittedal kommune er basert på likeverd der alle parter forplikter seg. Avtaler forankres politisk og ledelsen har eierskap. Felles for alle avtaler er at de settes inn i en større helhet og bygger opp under politisk vedtatte mål. Hver avtale er unik, forskjellighet er rettferdig. Gjennom å satse på bred dialog, avbyråkratisering og reelle lokale problemer har kommunen gradvis utviklet sitt arbeid. Rundebordskonferanser og åpne dialogmøter er blant suksessfaktorene, sammen med en tydelig ledelsesforankring, en dedikert ressurs til koordinering samt

12

økonomiske midler til å understøtte arbeidet. Arbeidet har ikke bare vært enkelt, i starten ble prosessen preget av både profesjonsstrid og mistro. «Det tar tid å bli kjent, men nå som tillitsforholdet er etablert har vi mange gode krefter å spille på. Dette vil vi» uttalte ordføreren på et KS-seminar. Se ellers vedlegg for flere eksempler.

13

3. AVGRENSNINGER OG GJENNOMFØRING AV OPPDRAGET

I det følgende vil vi beskrive hvordan dette oppdraget med forprosjektet «Utvikling av bærekraftig velferdspolitikk» er løst. For å repetere målsetningen: Forprosjektet skal avklare hvorvidt et hovedprosjekt er gjennomførbart, og hvordan innbyggerne ser på deltakelse videre i et hovedprosjekt.

Helt konkret handler dette om å teste ut hvordan lokalsamfunnene i Steinkjer, Inderøy og Verran oppfatter «Handshake»-modellen og om de kan tenke seg til å bidra til å realisere en slik arbeidsmåte for å sikre en bærekraftig velferdsproduksjon i sin hjemkommune. Innledningsvis følger en oversikt over prosjektaktiviteten og deretter går vi gjennom hver delaktivitet: avklarende arbeidsmøter, status 10 siste år, scenarier, spørreskjemadata og dialogmøter.

Tabell 1 Oversikt over prosjektaktivitet

Oppgave/aktivitet Okt-Des 2012

Jan-Feb 2013

Mars-Mai 2013

Innledende møter/arbeidsmøter mellom prosjektleder, TFoU og politisk styringsgruppe (5.11, 13.11, 19.11, 6.12, 12.12)

x

Arbeidsmøter mellom prosjektleder og/eller pol.styringsgruppe og TFoU for å utdype, konkretisere, avgrense og presentere prosjekt (8.1, 15,1, 1.2, 7.3, 5.4, 8.4 og 16.4)

x x

Research/dokumentasjon av relevante prosjekt nasjonalt/regionalt

x x x

Utarbeide tallmateriale siste 10 år x x

Utarbeide og presentere scenarier x

Presentasjon av relevante data fra seniorundersøkelsen

x

Utarbeide, analysere og fremstille egne spørreskjemadata

x x

Dialogmøter: invitere, forberede, mediekontakt x x

Gjennomføre dialogmøter (9.4 Inderøy, 10.4 Verran, 11.4 Steinkjer)

x

Sammenfatte/skrive rapport/forberede veien videre (15.5)

x

14

3.1 Utdype, avgrense og konkretisere forprosjektets innhold

«Handshake»-modellen er en teoretisk modell utviklet av Inn-Trøndelag-samarbeidet, som skisserer et sett av aktører i lokalsamfunnet som skal gå sammen i dialog og komme til enighet om en retning for å samarbeide i fremtiden. «Handshake», eller håndtrykket, skal symbolisere inngåelse av et partnerskap. Modellen er generell og overgripende, og det skisseres samtidig et klart behov for å avgrense og prioritere når modellen, eller prosjektet, skal omsettes i praksis. Partnerskap kan vi se på både som et styringsverktøy, en form for kollektiv samhandling og en finansieringsmodell, alt etter hvilket ståsted man har. Begrepet dekker mange ulike former for samarbeid og gir også assosiasjoner til andre begrep som betegner samarbeid mellom organisasjoner, og det er ikke umiddelbart intuitivt hva som skiller det ene fra det andre: Hva er for eksempel forskjellen mellom det å inngå i et konkret samarbeide med andre organisasjoner om et felles prosjekt/mål, og det å inngå i et partnerskap? Og hva skiller partnerskap fra andre former for offentlig-privat samarbeid som for eksempel bestiller/utfører modell, privatisering og konkurranseutsetting? Og ikke minst; partnerskap, på lik linje med andre verktøy og metoder som benyttes i forbedringsarbeid, er komplekse intervensjoner som skal implementeres i komplekse organisasjoner.

I de innledende arbeidsmøtene var det derfor stort behov for grundige diskusjoner omkring modellen og hvilke alternative måter vi kunne velge å løse dialogprosessen på. Hvor stort omfang på dialogen skulle vi ha ambisjoner om å nå, hvilke områder skulle prioriteres, hvilke grupper skulle kontaktes og mobiliseres, gjennom hvilke kanaler og så videre? I så måte har prosjektet vært i en kontinuerlig utvikling som er naturlig for denne typen innovasjonsprosess, eller reise, som vi har vært gjennom. Vi har endret både form og innhold underveis og etter hvert funnet frem til den versjonen som ble mest hensiktsmessig ut fra de gitte prosjektrammer. En utfordring underveis har vært å ikke gli over fra utmeislingen av dialogprosessen i forprosjekt til å fokusere på løsninger som tilhører hovedprosjekt.

I forhold til å skulle presentere prosjektet i prosessen med å oppnå innbyggerdialog, ble en viktig første avgrensing å konkretisere begrepet «bærekraftig velferdspolitikk» noe mer. For folk flest er det et relativt abstrakt begrep som ikke umiddelbart gir et tydelig bilde av hva saken dreier seg om. Vi kunne valgt å invitere til en bred medborgerdialog om hele feltet velferdsproduksjon, men mener at å bryte det ned til å satse på to definerte tema var en bedre strategi. For det første tror vi folk lettere lar seg inspirere av det konkrete. Man klarer å forstå hovedutfordringene gjennom å se for seg to konkrete eksempler på hva vi mener, og det gjør det enklere å mobilisere ut fra egne interesser og muligheter til å bidra i sitt lokalsamfunn. Vi ser også at andre liknende prosjekt har lyktes der de velger en inngang med å ta utgangspunkt i et helt reelt problem for så å koble ulike aktører som er, eller kan være, berørt av det til dialog og samarbeid.

15

Ut fra dette generelle ønsket om å sikre en bærekraftig kommunal velferdsproduksjon valgte vi altså å peke på to konkrete områder som utgjør en svært betydelig andel av det kommunale velferdstilbudet. Vi ønsket å teste ut handshakemodellen ved å fokusere på disse to områdene:

1) Trygg oppvekst/Utsatte familier

2) Bo lengre hjemme/Hverdagsmestring enslige eldre 80+

Med utsatte barnefamilier mener vi for eksempel familier der det oppleves sammensatte utfordringer/sårbarhet knyttet til lav inntekt/arbeidsledighet, fysisk/psykisk sykdom/uførhet, bolig, eneforsørger, rus/vold og liknende. For gruppen eldre hjemmeboende er det i hovedsak hjelp til å mestre en praktisk hverdag og bekjempe ensomhet som er utfordringen. Et fellestrekk ved disse to temaområdene er at de omhandler grupper som på ulike måter opplever en svekket tilhørighet i sin hverdag. Her ser vi et stort potensiale for forebyggende lokale samarbeid med de frivillige, privatpersoner, næringsliv og sosiale entreprenører, for å komme denne bristen i tilhørighet til livs ved å koble på lokalsamfunnets egne krefter. Gjennom å invitere til dialog ønsket vi å undersøke mulighetene for å inngå partnerskap som både kan øke livskvaliteten for barn i utsatte familier og enslige hjemmeboende eldre. Det kan bety store besparelser både menneskelig og samfunnsøkonomisk dersom Inn-Trøndelag-kommunene klarer å løfte disse to temaområdene.

I utgangspunktet så vi for oss noen mulige samarbeidspartnere som bør treffes til dialogmøte innen hvert felt:

1) Trygg oppvekst/Utsatte familier Fra kommunene: Barnevern, helsestasjon, kommunelege, barnehagestyrer/ped.ledere, skolesjef/oppvekstsjef, rektor barne- og ungdomsskole, kontaktlærere, foreldrekontakter barnehage/skole, elevrådsledere, BUP, NAV, folkehelsekoordinator, krisesenter ++

Fra det frivillige/private: Frivillighetssentralene, velforeningene, Sanitetskvinnene, Røde Kors, Mental helse, idrettslag, 4H, ungdomsklubb, menighetene, Speideren, Turistforeningen, jeger/fiskeforeninger, teater/musikkgrupper, Lions, organisasjonen MOT, og Voksne for barn, HiNT: Helse- og sosialutdanningene og førskole/allmennlærer + +

2) Bo lengre hjemme/Hverdagsmestring enslige eldre 80+ Fra kommunene: Helse/omsorgssjef, enhetsledere og seksjonsledere i helsetjenestene; hjemmetjeneste/eldre/sykehjem, kommunelege, fagforeningsledere innen helse, matombringingstjenestene, fysioterapeut/ergoterapeuter, kulturskolen, rektor ungdomsskole og videregående skoler, ungdomsrepresentanter/elevrådsleder ++

Fra det frivillige/private: Pårørendegrupper, interessegrupper som f.eks. demensforeningen, Sanitetskvinnene, Røde Kors, «Livsglede for eldre, idrettslag,

16

pensjonistforeningene, helselag, velforeningene, teater/musikklag, skolekorps, Ungt entreprenørskap, treningssentre, HINT: Helse og sosialutdanningen + +

Etter en vurdering ble det avklart at dette ble for omfattende innen forprosjektets rammer. Vi valgte i stedet å ha dette forslaget med som veiviser for å synliggjøre hvordan løsningene og tiltakene i et eventuelt hovedprosjekt praktisk kan utformes. Vi valgte også å tone ned den svært brede folkedialogen ut fra to årsaker: En av dem var ut fra en realisme på hvor stor interesse det ville være realistisk å skape rundt åpne generelle folkemøter, og hvilken representativitet det ville gitt. Men den viktigste årsaken er en klar realitetsorientering rundt hvem som i størst grad vil være i stand til å bidra i realisering av et hovedprosjekt, såfremt det ble enighet om å gå videre. Hvem var viktigst å nå i denne avklarende omgangen, hvor var det avgjørende å oppnå en forankring? Bred erfaring tilsier at dersom kommunene skal inngå partnerskap med lokalsamfunnet er det viktig og først og fremst mobilisere de mest engasjerte. Da må man nå de som allerede er drivkreftene for det som skjer av aktivitet – de såkalte ildsjelene. I de fleste kommuner i dag er det i stor grad innen frivillig sektor vi finner dem; i lag og foreninger og hos frivillighetssentralene, i tillegg til de sosiale entreprenørene som er begynt å dukke opp i det små. Ved å samle de engasjerte ildsjelene til dialog, har vi også strategisk mobilisert de viktigste drivhjulene for å sette «Handshake»-modellen ut i praksis. Dersom ikke de er på plass vil heller ikke det brede lag av folket bidra. I denne sammenhengen blir de opinonsbærere som viderefører dialogen med folk de har rundt seg, slik at vi får en «ringer-i-vann»-effekt. Vi valgte å plante prosjektideen i de som i størst grad er i stand til å dyrke den videre. Det er «bærekraftig» å spille på lag med de gode kreftene som allerede er i sving. Ildsjelene er helt nødvendig for å gi kraft til nybrottsarbeid og utvikling. Dialogprosessen ble dermed i større grad innrettet mot å nå denne bestemte målgruppen ved hjelp av direkte kontakt, og fremfor generell kontakt i sosiale medier og massemedier.

3.2 Status og utviklingstrekk siste 10 år En viktig oppgave med dialogprosessen har vært å skape en forståelse for det økonomiske og menneskelige utfordringsbildet. I dette arbeidet har det vært helt nødvendig å koble sammen dokumentasjon som til sammen har gitt kunnskap om utfordringsbildet for kommunene. Gjennom å presentere utviklingstrekk for de siste 10 år på de mest aktuelle tjenesteområdene, har dette bildet blitt svært tydelig. Vi presenterer her hovedpunktene i dette materialet, som er hentet fra statistikkbanken hos Statistisk sentralbyrå (SSB) og i hovedsak utarbeidet av prosjektleder Anders Haraldsen. Dette materialet var grunnleggende for presentasjonene som ble gitt i dialogmøtene.

VERRAN:

- 398 av 1709 (23,3%) av innbyggerne i alderen 18-68 år står utenfor det ordinære arbeidsmarkedet.

- Av de 104 på AAP har 64 (61%) en muskel/skjelett/psykisk lidelse.

17

- Sykmeldingen i Verran kommune er i første kvartal 2013 ca. 10%.

- 33 % av 10-endeklassingene oppgir at de har vært beruset mer enn 10 ganger siste år (HUNT-data/Steinkjer).

- Ca. 20% dropper ut av videregående skole. NAV Verran har til enhver tid mellom 20 og 30 ungdommer (16-24) "ledig".

- Driftsutgifter til barnevern er steget fra 1,3 mill. til 3,8 mill. i løpet av 10 år.

STEINKJER

- 2499 av 13221 (18,9%) av innbyggerne i alderen 18-68 år står utenfor det ordinære arbeidsmarkedet.

- Av de 857 på AAP har 500 (58%) en muskel/skjelett/psykisk lidelse.

- Sykmeldingen i Steinkjer kommune er var i 2012 9,1%. (12,2 i avd. omsorg og 6,8% i avd. helse).

- 33 % av 10-endeklassingene oppgir at de har vært beruset mer enn 10 ganger siste år (TFoU-data).

- Ca. 20% dropper ut av videregående skole. NAV Steinkjer har til enhver tid mellom ca. 200 ungdommer (16-24) "ledig".

- Driftsutgifter til barnevern er steget fra 11 mill. til 36 mill. i løpet av 10 år.

INDERØY

789 av 4102 (19,2%) av innbyggerne i alderen 18-68 år står utenfor det ordinære arbeidsmarkedet.

Av de 263 på AAP har 158 (60%) en muskel/skjelett/psykisk lidelse.

Sykmeldingen i Inderøy kommune er i første kvartal 2013 ca. 13%.

33 % av 10-endeklassingene oppgir at de har vært beruset mer enn 10 ganger siste år (HUNT-data/Steinkjer).

Ca. 20% dropper ut av videregående skole.

Driftsutgifter til barnevern er steget fra 5 mill. til 15 mill. i løpet av 10 år.

Videre presenterer vi her en grafisk fremstilling av tallmaterialet over tiårsperioden i seks figurer nedenfor; nærmere bestemt sum brutto driftsutgifter i kommunene, antall arbeidsledige, barn med tiltak utenfor opprinnelig familie, barn med

18

undersøkelse eller tiltak i barnevernet, lønnsutgifter pleie og omsorg, og antall enslige over 80 år.

Figur 2: Sum brutto driftsutgifter i kommunene.Fant ingen figurlisteoppføringer.

Figur 3: Totalt antall arbeidsledige 25 - 66 år.

Figur 4: Barn med tiltak utenfor opprinnelig familie.

0

500 000

1 000 000

1 500 000

2 000 000

2 500 000

2003 2004 2005 2006 2007 2008 2009 2010 2011

1702 Steinkjer

1723 Mosvik (t.o.m.2011)

1724 Verran

1729 Inderøy (t.o.m.2011)

Sum

504 477 502

442

293 306 371 369 380

319

0

100

200

300

400

500

600

2002 2003 2004 2005 2006 2007 2008 2009 2010 2011

1702 Steinkjer 1723 Mosvik (t.o.m. 2011)

1724 Verran 1729 Inderøy (t.o.m. 2011)

Inn-Trøndelag Lineær (Inn-Trøndelag)

19

Figur 5: Barn med undersøkelse eller tiltak i barnevernet

34 43 47

56 57 64 77

89 105 103

5 4 4 4 5 9 10 12 11 9 7 11 16 15 17 20 27 23 31 29

50 62

71 79 83 97

118 128

151 146

020406080

100120140160

2002 2003 2004 2005 2006 2007 2008 2009 2010 2011

1702 Steinkjer 1723 Mosvik (t.o.m. 2011)

1724 Verran 1729 Inderøy (t.o.m. 2011)

Sum Lineær (Sum)

0

100

200

300

400

500

600

2002 2003 2004 2005 2006 2007 2008 2009 2010 2011

1702 Steinkjer 1723 Mosvik (t.o.m. 2011)

1724 Verran 1729 Inderøy (t.o.m. 2011)

Sum

20

Figur 6: Lønnsutgifter pleie og omsorg

Figur 7: Antall enslige over 80 år

258 718 275 092 287 787 305 926 323 607 357 579 366 518 385 984 404 707

050 000

100 000150 000200 000250 000300 000350 000400 000450 000

2003 2004 2005 2006 2007 2008 2009 2010 2011

1702 Steinkjer 1723 Mosvik (t.o.m. 2011)

1724 Verran 1729 Inderøy (t.o.m. 2011)

Sum

636 655 658 673 689 706 741 746 740 737

49 50 52 55 54 48 47 45 48 48

139 148 157 158 154 142 143 129 131 130 190 187 177 176 173 168 177 177 180 180

0

100

200

300

400

500

600

700

800

2002 2003 2004 2005 2006 2007 2008 2009 2010 2011

1702 Steinkjer 1723 Mosvik (t.o.m. 2011)

1724 Verran 1729 Inderøy (t.o.m. 2011)

21

3.3 Scenarier 10 år frem i tid

Fortid 2003 Nåtid 2013 Framtid 2023

Vi har sett oss 10 år tilbake i tid og det har vært viktig for oss å tenke disse relativt negative utviklingstendensene videre frem i tid. Hvor går vi dersom vi fortsetter som før? Vi har derfor tenkt oss fremover 10 år i tid. Hvordan vil livet og velferdstilbudet i de tre kommunene Inderøy, Verran og Steinkjer utvikle seg dersom vi ser 10 år fram i tid? 10 år er kanskje ikke så lenge, men ser vi 10 år tilbake i tid var det ingen som var verken på Facebook eller Twitter, ingen surfet på Internett på mobilen og vi levde fortsatt i uvisshet om svineinfluensa-epidemien i 2009, og den store internasjonale finanskrisen. Vi hadde til og med røykerom på jobben. Visst er mye uvisst, men de tre Inn-Trøndelag-kommunene opplever noen felles framtidige utfordringer på 2010-tallet, med både lik og noe ulik underliggende dynamikk. For å trigge noen tanker om hvor vi vil som lokalsamfunn har vi utviklet tre ulike scenarier, eller fremtidsfortellinger. De er ikke en prognose, men et forsøk på å lage ulike troverdige beskrivelser av mulige framtider knyttet til kommunal velferdsproduksjon. De skal bidra til å belyse konsekvenser av viktige veivalg vi foretar i dag og forhåpentligvis stimulere til refleksjon over egen rolle og ønsker for fremtiden i dialogprosessen. Stikkord som inngår i hvert scenario er: det offentliges rolle, «hjelpere», grunnleggende verdier, situasjonsbeskrivelse av lokalsamfunnet, bruk av teknologi, boform og fokus på gruppen 80+, og utsatte familier. Ut fra dette ser vi for oss lokal mobilisering som den avgjørende drivkraften. Der vi har tre mulige utfall; full mobilisering, delvis mobilisering og ingen mobilisering. Figur 8: Velferdsscenarier

22

Scenarie a) «Hånd i hånd» - full mobilisering - Fra passiv mottaker til aktiv deltaker i lokalsamfunn og eget liv Inderøy, 2023: Enken Lisa (78) nyter hjemmebakt brød og salat fra kjøkkenhagen i storstua på ”Fellestunet”. Hit valgte hun å flytte etter at mannen døde og de solgte hjemgården. Å bo alene der ble både ensomt og for tungvint når barna bor i Oslo. ”Fellestunet” er en av gårdene på Inderøy som ønsket å bidra til bedre livskvalitet for både eldre, barn og ungdom, som et tillegg til ordinær gårdsdrift. Det kom til som en forlengelse og nytenkning rundt konseptet «Inn på tunet» og har blitt en populær trend i distrikts-Norge. Her har de bygd 20 små boenheter i tilknytning til gården som de leier ut til eldre enslige. Ved å installere ny velferdsteknologi er det blitt tryggere og mer praktisk å bo lengre inn i alderdommen. I tillegg har de bygd fem familieleiligheter for alene-foreldre. Bonden har engasjert flere «vaktmestere» og avlastere gjennom NAV-prosjektet «Grønt arbeid» som gir arbeidstrening for folk som er delvis uføre, eller i en rehabiliteringsprosess. Her er også de eldre og familiene på frivillig basis engasjert med oppgaver tilpasset erfaring, evne og helsetilstand. Som gammel bondekone er Lisa ivrig på å dyrke i kjøkkenhagen, om enn i mindre skala enn før. Beboerne på «Fellestunet» har dannet en velforening som leier inn en fysioterapeut som tilbyr massasje og tilrettelagt trening for hver enkelt og i felleskap. De arrangerer også daglige trimturer og naturopplevelser i frisk luft som holder dem spreke, friske og i vigør. I tillegg har de ansatt en hjelpepleier som tilbyr de enkle helsetjenester til en rimelig pris.

I storstua på gården driver bonden kafe med daglig middagstilbud og lokalmatbutikk med mye turistbesøk. Her foregår det kulturelle aktiviteter, der kulturskolen og andre frivillige organisasjoner har tilhold. Elevene ved ungdomsskolen jobber mye i kafeen mot at de får inntekter til skoletur. Barnehagen og skolen kommer også hit for å oppleve gårdsliv. De eldre har påtatt seg oppgaver med å hjelpe til med ting som baking og snekring sammen med barna og ikke minst byr de på god tid og et fang å sitte i. Ola (9 år) er et av barna som pleier å være mye på «Fellestunet» gjennom et prosjekt der utsatte familier får avlastning for å mestre en krevende hverdag. Lisa er blitt hans «reservebestemor» som er god å ha når det er tøffe tak på hjemmebane. Det er Inderøy Unge Sanitetskvinner som gjennom sponsormidler fra næringslivet og privat donasjoner har fått til et helt nytt konsept der målet er å forebygge omsorgssvikt ved å ta i bruk lokale krefter. Det har blitt en stor suksess og barnevernet i kommunen opplever en markant nedgang i antall saker. «Fellestunet» har dermed blitt en sosial boform og et sted der det yrer av liv og privat og frivillig engasjement. Bonden har fått sterkere inntektsgrunnlag og beboerne mestrer sitt liv på en mer aktiv og selvstendig måte enn før. At flere generasjoner møtes og betyr noe for hverandre gir mye livsglede, hjelp og mening. Generasjonkløften er opphevet. De eldre får bukt med ensomhet og inaktivitet – og kanskje mest av alt opplevelsen av å være gammel og hjelpeløs, og ikke lenger bety noe for andre. Fremtidsbildet «Hånd i hånd» er historien om å vende tilbake til urnorske verdier som dugnadsånd, likhet og fellesskap. Folk hadde i lang tid vært frustrert og resignert over et kommunalt velferdstilbud som for lengt hadde passert sin kapasitet. Gapet mellom et stadig økende behov og et for dårlig tilbud ble alarmerende stort. I dette kjølvannet vokste det etter hvert frem en gryende mobilisering og handlekraft blant lokalbefolkningen. Avmakten skapte omsider en motmakt. I spissen for dette sto en gruppe ressurssterke ildsjeler, frivillige lag og organisasjoner som sa «vi tar saken i egne hender; vi lager våre egne løsninger som blir mye bedre enn hva kommunen

23

alene kan tilby». Kommunens rolle som velferdsprodusent ble altså betydelig nedtonet. De ressurssterke eldre krevde et like verdig og aktivt liv som før, og folk ønsket heller ikke utviklingen med stadig større forskjell mellom de som var «innenfor» og «utenfor» blant barna og ungdommene sine. Det vokste med andre ord frem en svært sterkt og lokalt forankret mobilisering i lokalbefolkningen, til stor overraskelse for mange både i og utenfor Inderøy. Det krevde enormt mye innsatsvilje og egeninnsatsen varierer selvfølgelig og går i bølger. Nøkkelen for å lykkes lå i å snu det mentale bildet i hodet til folk om egen rolle i lokalsamfunnet. Kommunen hadde hatt ansvaret og innbyggeren kunne passivt motta, eller passivt vente på at noen i kommunen skulle ordne opp. Folks fokus var på egne rettigheter som andre skulle sørge for. Men med kniven på strupen klarte man til slutt å endre innstilling mot heller å tenke «hva er mine plikter og hva kan jeg bidra med?». Det ble inngangen til å tenke nytt om eget ansvar og nye muligheter for velferd. Veien dit var svært tung å gå, men etter hvert skapte mer deltakelse og det å bry seg også en sterk følelse av å mestre. Tanken på å gå tilbake til rollen som passiv mottaker ble mer og mer fjern. Frivillighetsarbeidet har blitt satt i et skikkelig system der en privat frivillighetssentral gjør hovedjobben. De er gitt høyere status ved at flere private donerer penger og næringslivet sponser gode lokale prosjekt. Slik blir gapet mellom offentlig fattigdom og privat rikdom betydelig redusert.

Det er en helseframtid med mange frivillige hender, men med få spesialister. Telemedisinens inntog har gjort behovet for å reise til sykehus-undersøkelser mindre, nå foregår mye på video-overføring fra det lokale helsehuset. Trenden er at folk i samme situasjon danner selvhjelps-fellesskap som deler kunnskap og omsorg til nytte i egen hverdag, enten det handler om psykisk eller fysisk sykdom, eller andre livsbelastninger i ulike livsfaser. Pensjonister hjelper pensjonister, pårørende av demente hjelper pårørende av demente, alene-foreldre hjelper alene-foreldre, tidligere rusmisbrukere hjelper andre rusmisbrukere. Familie, venner og naboer er blitt dratt inn som ressurser og bidrar mye ut fra sine forutsetninger. Kravet om formell kompetanse er blitt mindre og i stedet gir man veiledning og oppfølging av profesjonelle der noen vil gjøre en innsats. Frivillig sektor er blitt den sentrale bærebjelken som leverandør av omsorg og pleie, og for aktivisering og forebygging. Lokalbefolkningens egeninnsats og imponerende mobilisering har derfor også bidratt til å redusere behovet for kommunale velferdstjenester. Det har igjen skapt en positiv sirkel der kommunen nå har fokus på folkehelse med forebygging og koordinering, som igjen ytterligere har redusert behovet for kostbar og arbeidskrevende akutthjelp og behandling. SCENARIE B) Bygge bro og sprenge grenser - Lokalt forankret partnerskap mellom folk og kommune Steinkjer, 2023: Petter (15 år) er på vei til naboen Leif (84 år) for å måke snø og det utgjør 1. og 2. skoletime i dag. Når inngangspartiet og oppkjørselen er ryddet venter en kaffekopp og trivelig prat i stua. Begge ser fram til dette ukentlige treffet som er en del av den nye satsningen på partnerskap mellom enslige eldre, barne- og ungdomsskole, Røde Kors Omsorg, Bondelaget og helse- og sosialenheten i kommunen. Leif får kjærkommen hjelp og et sosialt innslag i hverdagen som fort kan bli ensom for han selv om han helst vil bo hjemme. Han har vært enkemann i snart 10 år, og er barnløs. Petter får brukt seg selv på en annen måte enn i den teoretiske skolehverdagen som han sliter med å få taket på. Tilbake på skolen igjen har han påfyll av ny energi og konsentrasjon. Senere i uka treffer han Leif igjen på kveldstid

24

når de drar på fisketur sammen. Petter er speider og det er derfor han er med på denne turen som er en del av et annet partnerskapsprosjekt. Her har speideren, turistforeningen, jeger- og fiskeforeningen og pensjonistforeningen inngått et samarbeid med folkehelsekoordinator, kommunelege, helsestasjon og barnevern. Konseptet er at de frivillige lagene inviterer folk ut på tur - folk som normalt sett ikke kommer seg avgårde av ulike grunner, men som gjerne ønsker å være med. Her får de sammen oppleve natur- og friluftsliv i sosialt felleskap. De koser seg med forskjellige aktiviteter som kanopadling, skigåing, fiske, grilling og ikke minst gode samtaler rundt bålet. Kommunen stiller opp med bil og nødvendig utstyr, i tillegg til at foreningene får et ekstra økonomisk tilskudd. Det er primært kommunelegen og helsesøster som gir informasjon om hvem som bør inviteres til å bli med på tur. Målet har vært å finne de barna som vokser opp i såkalt utsatte familier, der foreldre sliter såpass mye at barna lider under dette. Ved å gi barna naturopplevelser der de opplever mestring sammen med flere gode og trygge voksenpersoner, kan det gi en verdifull og robust ballast i livet, både nå og senere. Å få lov til å bli med der de tidligere har følt seg utestengt både sosialt og økonomisk, øker selvfølelsen. Dessuten har også de eldre fått bli med på dette laget. Mange enslige eldre har ikke lenger så mange venner rundt seg og det er tungt å dra på tur alene. Sammen er dette blitt en dynamitt-gjeng som har det gøy sammen og de både gir og får om hverandre. I oppstarten kviet mange seg nettopp for hvordan man skulle velge ut og invitere de som var «trengende». Men etter hvert som den nye måten å tenke velferdssamarbeid på utviklet seg, så gikk det seg til. Det som før ble ansatt som tabu, for privat og skambelagt, ble etter hvert mer naturlig å forholde seg til. Det var faktisk bedre å tørre å ta tak, enn å unngå det i frykt for å tråkke feil. Det ble kult og ikke kleint å få bli med. Idrettslagene har også inngått denne typen partnerskap. Med litt drahjelp får nå den utsatte barnefamilien tilgang til fellesskapet gjennom håndball, ski og fotballklubber. De blir kjent med andre foreldre, der barna deltar på lik linje som alle de andre, uansett foreldrenes bakgrunn og ressurser. Barna som møter trygge voksne i frivilligapparatet og deres foreldre som bygger viktige nettverk. Fremtidsbildet «Bygge bro og sprenge grenser» er historien om hvordan kommunen, de frivillige og enkeltpersoner har gått sammen om løse problemer som kommunen ikke lenger var i stand til å gjøre på en god nok måte alene. Den nødvendige erkjennelsen av et stadig større behov for velferdstjenester i tradisjonell forstand og mangel på ressurser og evner til å møte dette, skapte omsider et felles ønske om endring og nytenkning. En bittersøt hverdagsrealisme lå i bunn som verdigrunnlag, mer enn en oppblomstrende solidaritetsbølge. Velferdsutfordringene måtte løses på en måte der både kommune og lokalbefolkning spiller mer på lag og sammen skaper en framtidig bærekraftig velferdsproduksjon. Tidligere hadde kommunen i stor grad drevet med sitt og frivillige og private med sitt, side om side. Nå oppsto ideen om å bygge bro med mer samarbeid og nye tverrfaglige måter å jobbe på. Det skjedde gradvis ved at kommunen inviterte til tematiske rundebordskonferanser. I Steinkjer var første tema ut «Eldrebølgen» der alle som kunne tenkes å bli koblet sammen som samarbeidspartnere ble tatt med i et rådslag. Her møtte kommuneadministrasjon, ansatte i hjemmetjeneste og sykehjem, kommunelege, fagforeningsledere, fysioterapeut/ergoterapeuter, kulturskolen, rektorer, elevrådsledere, pårørendegrupper, interessegrupper som blant annet demensforeningen, Sanitetskvinnene, Røde Kors, «Livsglede for eldre», idrettslag, pensjonistforeningene, teater- og musikklag, skolekorps, lokale bedrifter og helse- og sosialutdanningen på HiNT. Med andre ord det meste som kunne krype og gå fra lokalsamfunnet ble mobilisert. Gjennom heftige diskusjoner dukket det opp kreative ideer og de fant sammen frem til en rekke konkrete løsninger som blant annet gjorde det lettere for enslige eldre å bo lengre

25

hjemme i egen bolig. Gjennom mer samspill utviklet det seg etter hvert et «Partnerskapssamfunn» der man så at en økning i forebygging reduserte noe av behovet for velferdstjenester. Prosjektene skapte en ny form for mobilisering i lokalsamfunnet der mer eierskap til utfordringene gjorde at folk følte et sterkere ansvar for å bidra og bistå sine egne. Og etter hvert som man klarte å etablere en partnerskapskultur oppsto det stadig nye prosjektideer. Ved å handle på nye måter innenfor samme kommuneøkonomi som tidligere, klarte man å få mer og bedre velferd ut av disse kronene. Kommunen så at man ved å samhandle og kommunisere bedre internt også fikk løst opp i floker som tidligere hadde bremset mer enn fremmet tjenestetilbudet. Gjennom tettere samarbeid med NAV begynte helt nye dører med muligheter å åpne seg. Ubrukte menneskelige ressurser kom til syne og ble tatt i bruk. I hjertet av dette arbeidet etablerte kommunen en Frivillighetssentral med hovedansvar for å koordinere tiltak og rekruttere bidragsytere. For frivillige organisasjoner ble gode skriftlige samarbeidsavtaler med kommunen avgjørende. Her inngikk begge forpliktelser som gjorde arbeidet forutsigbart og ikke minst ga det anerkjennelse og synlighet. Frivilligheten fikk etter hvert behov for en mer profesjonalisert lokal administrasjon og ved hjelp av kommunale midler fikk flere, blant annet Røde Kors og Saniteten, ansatt daglig ledere på fulltid. Det er bred politisk støtte til å finansiere frivilligheten fordi man ser at en krone gitt ofte er hundre kroner tilbake. Samtidig er det også blitt mer vanlig at private donerer av sin formue til lokale prosjekt. Tilfanget på frivillige varierer, men er strengt tatt for lite. Det er også noe mangel på arbeidskraft i helsevesenet, som kommunen sørger for å bøte på ved arbeidsinnvandring fra Sør-Europa. Noen kommersielle aktører har også dukket opp og tilbyr private helsetjenester for de mest ressurssterke. Men i hovedsak har man klart å bevare en lokalt forankret velferdsproduksjon, ut fra en felles mobilisering i lokalbefolkningen. Den innovative videreutviklingen av den nordiske velferdsmodellen har fått stor oppmerksomhet både i Norge og i utlandet. SCENARIE C) Egen lykkes smed i en global verden Verran 2023: Espen (24) er fortvilet over egen situasjon. I dag skulle den ungen mannen egentlig møtt opp på et jobbintervju, men angsten stoppet han i siste liten. I mange år har han slitt med angst og depresjon og gått inn og ut av kontorer hos kommunen og i NAV for å få hjelp og sosialstøtte. På ungdomsskolen startet rusavhengigheten og han falt av muligheten til mer utdanning. Han kjenner mange rundt seg som har det på samme måte, og undrer seg ofte over at livet skulle bli så tungt å bære. Avstanden mellom han og kameratene han vokste opp sammen med har blitt formidabel. Den offentlige velferden er nå redusert til kun basisytelser. Espen føler ikke at det lenger finnes noen vei ut av uføret. Han bor fortsatt hjemme og evner ikke å verken leie eller kjøpe egen bolig. Men nå har han heldigvis et håp igjen om en dag å arve sin velstående tante Anna (83). Hun nyter ennå livets glade dager og ser ikke ut til å miste livsgnisten med det første. Som enslig enke i stor enebolig har Anna gått til innkjøp av en rekke tjenester fra private tilbydere som dukket opp i løpet av 2010-tallet. Snømåking, gressklipping, husvask, tilkjøring av middag og matvarer, vedlikehold av huset, ja, det meste tas hånd om av andre for en ganske grei pris. Den narkomane nevøen tiltror hun ikke inn i huset for hjelp lenger. Mens mange før synes det var et nederlag å kjøpe vedlikeholdstjenester, har det nå nærmest blitt trendy blant

26

hennes venner. Dessuten synes hun det kommunale tilbudet ble så dårlig etter hvert at hun valgte å kjøpe seg til hjelp fra andre som leverte flere typer tilbud med bedre kvalitet. Shopping hadde alltid vært en lidenskap, og hun var strålende fornøyd med å få et større utvalg på sitt «kjøpesenter» for velferd. Særlig mye av den nyttige velferdsteknologien hadde hun sansen for. Den gode helseforsikringen hun har etter mannen har også gjort livet mye lettere de gangene hun har trengt hjelp og behandling på det private sykehuset i Trondheim. Gjennom denne ordningen får hun også hjemmebesøk av en sykepleier som sørger for at hun får det helsetilbudet hun trenger. Litt språkproblemer har det vært da det for det meste er greske og spanske pleiere som sendes opp til Verran. Nye arbeidsinnvandringsregler i Norge har ført til at det for det meste er utlendinger som jobber i både det private og offentlige helsevesenet, for en betydelig lavere lønn enn det norske arbeidstakere krever. Framtidsbildet «Egen lykkes smed i en global verden» er historien om hvordan den kommunale velferdsproduksjonen og tilbudet gikk i stå. Folk ble i stor grad overlatt til seg selv og ble dermed på mange måter «sin egen lykkes og helses smed». Til tross for at varsellampene lyste gjennom hele 2010-tallet og det ble ropt varsko om kommunens evne til å håndtere fremtidens velferdsproduksjon, ble lite og ingenting gjort for å avverge krisen i forkant. Både politikere og folk flest var avventende og i kommunen selv var de ansatte så opptatt med å utføre sine dag- til dag-oppgaver, at det fantes ingen kraft til å mobilisere til felles løft eller kommunal innovasjon. Ungdommen engasjerte seg ikke lenger i lokalpolitikk, og nyrekrutteringen uteble. Ved forrige kommunevalg var det store problemer med i det hele tatt få folk til å stille på liste. Interessen for å delta i frivillige lag og organisasjoner dalte rett i bunn etter en lengre nedgangsperiode. Mange av de historisk tradisjonelle velferdsyterne som Sanitetskvinnene, Røde Kors og Frelsesarmeen var for lengst lagt ned, siden det ble for tungt for de få ildsjelene som var igjen å få til noen meningsfull aktivitet. Idrettslaget måtte etter hvert betale lønn til de som orket å stille opp som trenere for barneaktiviteten. Men livet gikk sin skjeve gang, folk hadde mer enn nok med sitt og var i grunn godt fornøyd. Det var blitt helt OK å si at høyt at man ikke hadde tid til å yte for andre enn seg selv. Den lokale politiske debatten om fremtidens velferdsmodell var fraværende. Krisestemningen ble derimot svært trykkende da folk merket at kommunale tilbud man hadde vært vant til enten forsvant, fikk dårligere kvalitet eller at ventetidene økte. Kommunen som tjenesteprodusent klarte knapt å ta seg av de mest presserende oppgavene. Lokalsamfunnet ble et mer sårbart samfunn der de som faller utenfor faller svært dypt. Avstanden mellom de som lykkes og de som ikke gjør det, er mer merkbar. Samfunnet har av den grunn hardnet noe mer til, og det er ikke bare i Trøndelag, men i hele landet det har gått i den retningen. Du er mer avhengig av det sosiale nettverket om du trenger hjelp, familien må trø mer til nå. Men samtidig som den tradisjonelle velferdsproduksjonen gikk i stå, åpnet det seg et vindu for mye muligheter ved at det etablerte forsvant og noen nye spirer grodde frem. Deregulering og privatisering ble i stor grad motsvaret. Etterspørselen etter hjelpende hender var tilsynelatende umettelig og tilgangen på arbeidskraft ble enorm da innreisereguleringene ble endret. I løpet av kort tid vokste det frem et uregulert marked for helse- og sosialtjenester, som til manges overraskelse viste seg å fungere ganske bra. En jevn strøm av arbeidssøkere fra fjerntliggende land kom til Trøndelag, fra kulturer hvor det er tradisjon å ta vare på sine eldre. De har stor omsorgsevne, men i liten grad kunnskap om helse og behandling. Gjennom de internasjonale firmaene de jobber i, blir de tilbudt korte kurs i det mest grunnleggende, og de har tilgang til relevant kompetanse og støtte via nettet 24 timer i døgnet. De fleste av disse støttesentralene ligger i lavkostland. Kun i spesielt kompliserte og alvorlige tilfeller vil pasienter være i kontakt med det spesialiserte helsevesenet og da først via elektronisk

27

kommunikasjon. Men for de som faller utenfor i den andre enden av livsfasen, barn og unge, finnes det per i dag ingen forebyggende eller behandlende tilbud til salgs, og ei heller noen kjøpekraft om de skulle dukke opp.

3.4 Måling av interesse ved hjelp av spørreskjemadata

En inngang til å undersøke om det finnes en interesse for å bidra til innsats for lokalsamfunnet i Inn-Trøndelag-kommunene, har vært ved å anvende spørreskjemaundersøkelser. Vi baserer oss på to undersøkelser. Den første er Seniorundersøkelsen som ble gjennomført av Trøndelag Forskning og Utvikling på oppdrag fra Innherred Seniorforum i 2011. Den er besvart av 1100 personer over 55 år fra de syv kommunene Frosta, Levanger, Verdal, Inderøy, Mosvik, Steinkjer og Verran. Noen av spørsmålene derfra er relevante for dette forprosjektets problemstillinger. Seniorene er nemlig spurt om de ønsker å bidra inn i et frivillig engasjement. Tallmaterialet viser at omlag 8 av 10 ønsker å bidra med frivillighet innen omsorgsektoren. Seniorene ønsker i størst grad å hjelpe andre eldre, men også barn og ungdom. Det ble listet opp noen mulige arbeidsområder som kan være aktuelle. Disse arbeidsområdene er ikke nødvendigvis noe alle kommunene bruker i dag, men kan stå som eksempler på hvilke arbeidsområder som virker attraktive for frivillig arbeid. I figur 9 nedenfor ser vi at å bidra i idrettslag og kultur-arrangement er det som appellerer til flest, men også å være med i et skogsarbeidslag, være besøksvenn og hjelpe til på et eldrehjem er noe mange hadde sagt ja til dersom de ble forespurt om det. Når det gjelder kjønnsforskjellene på hva seniorene ønsker å bidra med er det ikke uventet flest menn som ønsker å bidra med vaktmestertjenester, mens kvinner ønsker å bidra med besøkstjeneste, dagsenteraktivering og kafédrift. Mange menn ønsker også å drive med matombringing.

Figur 9: Spørsmål om frivillig innsats

Vi har mange former for frivillighet i Norge. Dugnader i lag og foreninger, idealistisk arbeid i interesseorganisasjoner og lignende. Hva hadde du svart ja til om du ble spurt om å bidra med frivillig innsats til følgende:

28

51

49

48

44

37

35

31

29

29

26

25

20

14

0 10 20 30 40 50 60 70

Kulturarrangement(musikk/teater/festival/spel mm)

Skogsarbeidslag (rydde stier, vedlikeholdefriluftsområder ol.)

Besøksvenn

Idrettslag

Hjelp på eldrehjem/sykehjem

Leksehjelp i skolen

Røde Kors

Støttekontakt

Matombringing for kommunen

Sanitetsforening

Assistent i barnehage (høytlesing,"ekstrabestemor/far" mm)

Natteravn

Kirkelig/menighetsarbeid

Prosentandel som svarer JA

Figur 10 nedenfor viser fire punkter som skiller seg tydelig ut som faktorer som er avgjørende for at man sier ja til en forespørsel om å bli med på en aktivitet som kan defineres som frivillig arbeid.

Figur 10: Spørsmål om hva som skal til for å si ja til å bidra

29

51%

26%

35%

39%

49%

5%

49%

37%

1%

45%

3%

0% 10% 20% 30% 40% 50% 60%

Jeg blir personlig forespurt

Jeg kjenner noen andre som er med

Jeg har erfaring fra lignende oppgaver

Jeg har stor interesse for det som skal gjøres

Det er sosialt

Jeg tjener noen kroner på det

Jeg får bidra til noe positivt for andre mennesker

Jeg får bidra til noe positivt for nærmiljøet/lokalsamfunnet

Det er med på å utvikle karrieren min

Det er noe meningsfylt jeg kan fylle fritiden med

Annet

Hva tror du vil være avgjørende for at du må si ja til å bli med på en aktivitet som kan defineres som frivillig arbeid? (Sett inntil tre kryss)

Å bli personlig forespurt, at det er sosialt, man får bidra til noe positivt for andre mennesker og at det er noe meningsfullt å fylle fritiden med, oppgis som det viktigste. Svært få angir kategoriene som peker på egen vinning; tjene penger og karriere¬utvikling. Dette er verdifull informasjon for hensikten med vårt forprosjekt. Den tydeliggjør et potensiale som kan forløses til innsats i en partnerskapsmodell, og den angir også viktige innspill til strategi for å nå de som ønsker å involveres, der direkte kontakt blir svært viktig.

3.4.1 Spørreundersøkelse som del av datainnsamling for forprosjektet «Bærekraftig velferdspolitikk»

I arbeidsmøtene ble det klarlagt et ønske om også å utvikle en egen spørreskjemaundersøkelse for å supplere funnene fra Seniorundersøkelsen. Denne ble gjennomført i løpet av februar og mars. Den epost-baserte surveyen ble sendt ut på e-post til 314 personer i de tre kommunene Inderøy, Verran og Steinkjer. Utvalgskriteriet var basert på at disse personene hadde vært eller er aktiv i frivillige organisasjoner, lag og foreninger. Svarprosent ble 41 prosent, med 130 antall svarende. Lav svarprosent ved spørreundersøkelser er en generell utfordring. Spør man privatpersoner er for eksempel en svarprosent på mellom 30 og 40 ikke uvanlig i spørreundersøkelser. Vi kunne ønsket flere svar for å bedre datakvaliteten, men samtidig gir dette materialet oss nyttig innsikt i noen tendenser og holdninger blant de mest aktive i de tre Inn-Trøndelag-kommunene. Surveyen ble sendt ut til de samme som også ble personlig invitert til dialogmøtene på epost. Dette ga oss muligheten til å introdusere tematikken og ideen om et mulig partnerskap som løsning på fremtidens velferdsutfordringer – i forkant av møtene, slik at problemstillingene til diskusjon fikk tid til å modne.

30

0% 5% 10% 15% 20% 25% 30% 35% 40% 45%

Ja, tror det er en realistisk mulighet med stort potensialeJa, tror det er en mulighet, men bare i liten grad

gjennomførbartVet ikke

Nei, tror nok ikke det er mulig i stor nok grad

Nei, tror det er helt urealistisk

43%

37%

14%

6%

1%

Spørsmål: Partnerskapsløsningen: Kan forpliktende partnerskap i lokalsamfunnet være en løsning på fremtidens velferdsutfordringer?

54% 42%

31% 31% 36%

56%

8% 16% 13%

InderøySteinkjerVerran

Ja, tror det er en realistisk mulighet med stort potensiale

Ja, tror det er en mulighet, men bare i liten grad gjennomførbart

Vet ikke

Nei, tror nok ikke det er mulig i stor nok grad

Nei, tror det er helt urealistisk

Vi spurte et direkte spørsmål om partnerskapsløsningen. I resultatene i figuren nedenfor ser vi at troen på parterskapsløsningen absolutt er tilstede, og til dels også overraskende høy. Et flertall heller mot at dette er realiserbart.

Figur 11: Er partnerskap løsningen?

Ser vi på svarene fordelt på de tre kommunene i figur 12 nedenfor ser vi noe variasjon knyttet til denne troen. Optimismen er høyest i Inderøy og lavest i Verran, med Steinkjer midt i mellom. Det er også svært få som mener at partnerskapsmodellen er helt urealistisk.

Figur 12: Partnerskapsløsningen, fordelt på kommuner

31

26%

22%

22%

20%

18%

16%

16%

15%

14%

14%

6%

0% 5% 10% 15% 20% 25% 30%

Få med barn fra utsatte familier til sosiale tilstelninger/arrangementeri lokalmiljøet.

Hjelpe barn i utsatte familier til å få delta i fritidsaktiviteter de normaltutelukkes fra pga. familieøkonomi/evne til å delta i pålagt…

Leksehjelp i skolen

Hjelpe til med ferie/høytidsaktiviter for utsatte barn arrangert avfrivillige organisasjoner.

Besøksvenn for en barnefamilie (feks være en «reservebestemor/far»)

Helgeavlastning for en barnefamilie med ekstra behov

Annet

Støttekontakt for et barn/en ungdom

Familiestøtte: bistå med hjelp når det oppstår krise/sykdom/ekstrabehov i barnefamilier.

Ønsker ikke bidra

Assistent i barnehage (lese bøker, bistå i lek inne og ute,hobbyaktiviteter, tur, mat etc)

Vi spurte videre hvilken type frivillig innsats de kunne tenke seg å bidra i, så fremt de hadde tid og kapasitet til rådighet. Aktivitetene ble fordelt på de to tematiske områdene barn/unges oppvekst og eldreomsorg. Når det gjelder barn og unges oppvekst ser vi i figur 13 nedenfor, at et flertall ønsker å bidra til å hjelpe og inkludere utsatte barnefamilier. Det er liten variasjon mellom kommunene på disse synspunktene.

Figur 13: Frivillig innsats i barn/ unges oppvekst

32

34%

28%

26%

18%

16%

13%

13%

11%

10%

8%

7%

0% 10% 20% 30% 40%

Aktiviseringspatrulje (dra på kino/konsert/sos.tilstelninger/bibliotek etc)

Vaktmestertjenester hos hjemmeboende(snømåking/strøing/plenklipp/div.vedlikehold etc)

Besøksvenn for hjemmeboende eldre/syke

Ønsker ikke å bidra

Matombringing for kommunen

Ledsager ved pasientreise til lege/sykehus

Aktivering på dagsenter/sykehjem(samtale/håndverk/høytlesning/musikk/dans/servering)

Delta i kafedrift i dagsenter/sykehjem

Annet

Omsorg og støtte til alvorlig syke/pårørende enten hjemme eller på institusjon

Kjøkkenhjelp for hjemmeboende eldre

I figur 14 nedenfor ser at interessen for å bidra innen helse og omsorg, er størst på aktiviseringspatrulje, besøksvenn og vaktmestertjenester. Dette samsvarer også med funnene fra Seniorundersøkelsen.

Figur 14: Frivillig innsats helse og omsorg

Respondentene i undersøkelsen er allerede svært aktive og bruker mellom 1 og 6 timer i uken på frivillig arbeid. 20 prosent av dem kan tenke seg å øke innsatsen, mens det også er 13 prosent som ønsker å redusere innsatsen. Tallene synliggjør at det finnes en stor ressurs ute blant de aktive i lokalsamfunnene, at det er en interesse for å bidra i partnerskap og også en interesse for å hjelpe på de to områdene vi har pekt på forprosjektet, nemlig barn og unges oppvekst og eldre hjemmeboende.

3.5 Dialogmøter i Inderøy, Verran og Steinkjer

I uke 14 gjennomførte vi tre åpne dialogmøter der vi inviterte nåværende og tidligere aktive personer fra organisasjoner, lag og foreninger, og sosiale entreprenører. I tillegg møtte flere politikere og privatpersoner uten tilknytning til en bestemt forening. Representanter fra Røde Kors, Sanitetskvinnene, idrettslagene og frivillighetssentralene var best representert. Som nevnt i kapittel 2, ble dette utvalget gjort ut fra et strategisk ønske om å komme i dialog med de meste relevante personene

33

som kan tenkes å bidra inn i et hovedprosjekt. Invitasjonene ble sendt på epost til de samme personene som også mottok spørreundersøkelsen. Det ble informert gjennom pressemelding til lokale medier og via sosiale medier, fortrinnsvis Facebook. Mediedekningen ble ikke som ønsket i forkant, noe vi tar til etterretning. Vi ønsker å presentere prosjektet i lokalmediene i forbindelse med avslutning av forprosjekt-rapporten, for på den måten sørge for at allmenheten i lokalsamfunnene er mer bredt orienterte.

OPPMØTE PÅ DIALOGMØTENE:

Inderøy: ca. 25 oppmøtte - Verran: ca. 12 oppmøtte - Steinkjer: ca. 11 oppmøtte

Opplegg: En viktig innledende del av møtet var å bidra med kunnskap om utfordringsbildet, for derigjennom skape en forståelse for at lokalsamfunn og kommune må inngå partnerskap for å samhandle om løsningene i framtida. Her ble det gjennom presentasjon av tallmaterialet for utviklingstrekkene siste 10 år, kommunisert hvilke utfordringer hver enkelt kommune står ovenfor, og at de også har mange felles utfordringer i Inn-Trøndelag-samarbeidet. Vi presenterte også scenarie-tenkningen 10 år frem i tid og funn fra spørreundersøkelsen.

Deretter gikk de fremmøtte i gruppearbeid som ble avsluttet med oppsummerende diskusjon.

Gruppearbeid: Vi henviste til «Handshake-modellen» som viser Frivilligheten – Sosiale entreprenører – De private – Det offentlige og Innbyggerne i samarbeid om tiltak for barn, unge og eldre. De ble så bedt om diskutere følgende:

• Hva kan frivilligheten samarbeide med de andre om? • Hva kan innholdet i dette samarbeidet være? • Hva kan dere samarbeide om? • Hva må til for at det skal være mulig å få til et godt samarbeid mellom

frivilligheten og de andre aktørene? • Hvilke utfordringer ser dere i et slikt samarbeid? (for Frivilligheten og

for andre aktører)?

Når de gjelder bruken av begrepet «frivilligheten» her er det forstått i svært vid forstand, og i diskusjonene ble fokus således rettet mot alle som kan bidra – skolelever, næringsliv, private, etc.

Det var mye som gikk igjen i de tre kommunene, både i forhold til ønske om å bidra og ideer til løsninger. Kanskje det aller viktigste som skjedde på møtene var at de fremmøtte ble tydelig klar over utfordringsbildet, som igjen mobiliserte en energi og gnist til å gå sammen i «handshakemodellen». En felles hovedkonklusjon er at de alle ønsker å gå videre til hovedprosjekt. Det ble også stilt spørsmål med det videre mandatet i et hovedprosjekt. Hvem skal være med her?

Her følger en oppsummering av essensene fra disse diskusjonene på dialogmøtene. Disse er nyttige å ta med seg i videre arbeid både i forhold til hva folk mener om et potensielt samarbeid og hva innholdet og strukturen bør være.

34

Hva kan «frivilligheten» samarbeide med de andre om/hva kan innholdet i dette samarbeidet være?

Viktig å tenke nytt, meisle ut ny modell for hvordan vi organiserer oss til framtida. Ikke gå i gamle spor.

Skjer allerede mye bra, men et problem at man ikke vet av hverandre og hva

som skjer.

Pensjonister må trø til og de unge må rekrutteres tidlig. Gjerne som del av et frivillighetsopplegg i barneskole/ungdomsskole/videregående. Vil være dannende for resten av livet og stimulere til samfunnsansvar.

Frivilligheten kan ta ansvar for å skape flere alternative fritidsaktiviteter for barn som ikke finner seg tilrette i feks i fotball. Sørge for de ikke faller utenfor.

Forbyggende aktiviteter/folkehelse både for barn og eldre er det meste sentrale; skape mestring og bryte ensomheten. Eks Home Start, besøkstjeneste, eldrefadder, mentor for ungdom og flytninger, velværedag for eldre, kjøre på butikken, leseombud, skyss, vaktmesterbank, turvenn, grønn omsorg, fornuftig bruk av tomme ungdomshus. Må også tenke noe nytt; kanskje skal frivilligheten tørre å trø lenger inn på privatlivet, ikke bare underholde og lage kafe.

Ressurssterke foreldre bør ikke bare drifte aktiviteter for egne barn, men utvide til å inkludere flere som står utenfor.

Vi må utnytte mellomrommet mellom arbeidsfør og ufør – ikke bare enten eller.

Ungt entreprenørskap i samarbeid med næringslivet og frivilligheten bør utvikles videre. Også mer generell sponsing fra næringslivet til lokale tiltak bør prøves ut.

Ulike organisasjoner og foreninger kan også samarbeide på tvers for å løse problemer uavhengig av kommunene. Men forutsetter at man vet om hverandre og hva man gjør.

Betingelser for mer samarbeid og utnyttelse av det vi allerede har i dag:

Kommunen må være ansvarlig for å si tydelig fra om hvilke behov man har og hvor man trenger hjelp/samarbeid.

Avklare behov i lokalsamfunnet – ikke ro uten retning.

35

Trenger et møtested, en arena for å bli kjent og synliggjøre hva man kan bidra med. Mye som skjer, behov for å sette det i system.

Behov for en frivillighetssentral med en koordinator som sørger for å koble sammen aktørene i partnerskapsmodellen. Frivillighetssentralen må være det sentrale kommunikasjonsleddet.

Trenger noen ansvarlige aktører som drifter og administrerer – et problem å få til dette i frivilligheten i dag.

Behov for konkrete skriftlige samarbeidsavtaler mellom likeverdige parter.

Må tenke nytt om finansiering av frivilligheten; en krone gitt er ti tilbake.

Frivilligheten evner bedre å løse problemer mer fleksibelt enn kommunen klarer alene. Tilskudd fremfor loddsalg.

Gjensidig tillit og respekt mellom partene er viktig; tydelig rolleavklaring og grensedragning likeså. Må tørre å slippe til frivilligheten, med sin egenart.

Å glede andre/bidra er sterk motivasjon, men man ønsker også noe igjen slik at det oppstår en vinn-vinn-situasjon. Man må få noe selv og ha det artig.

Utfordringer?

Taushetsplikten.

Fagforeningene.

Den ”lukkede” og lite fleksible kommunen.

Regel- og lovverk – blir utfordret inn i ny tid.

Forpliktelse fra frivillige – stabilitet/forutsigbarhet.

Rekruttering av frivillige. Mer offentlig anerkjennelse kan øke statusen til frivilligheten.

Hvis ikke utviklingen med mindre rekruttering endres, kan ikke lokal frivillighet lenger være en partner som kan bidra inn i et partnerskap med kommunene. Like viktig å styrke frivilligheten gjennom prosjektet, som å legge nye oppgaver på frivillige inn i et partnerskap.

Noen sitater fra møtene:

«Når vi får prøve oss og ser at det nytter får vi mer selvtillit og mestringsglede. Motiverer til enda mer innsats».

36

«Kulturendring må til: ”Gjøre det som passer meg”-holdningen råder, den må stoppes, utviklingen er ødeleggende. Dannelsen og samfunnsansvaret må dannes i barne og ungdomsår.»

«Vi kan ikke lenger bare klage på ”hainn kommunen”».

«Go`foten er viktig – bare man ikke får den i rævva»,

37

4. SAMMENFATNING OG VEIEN VIDERE

4.1 Sammenfatning

I denne rapporten gjør vi rede for hvordan vi har løst oppgaven med å undersøke om det finnes et grunnlag for å gå videre til hovedprosjekt gjennom en dialogprosess. Arbeidet som ligger til grunn viser tydelig at det er en klar interesse for dette – svaret er JA. Oppsummert baserer vi denne konklusjonen på et datagrunnlag bestående av spørreskjemadata og dialogmøter, i tillegg til dokumentasjon på hva som foregår nasjonalt på dette utfordringsfeltet. Vi har også gjort et betydelig avklaringsarbeid for å presentere «handshake-modellen» i offentligheten, gjennom avgrensning til to hovedtema, til å presentere dokumentasjon på utviklingstrekk 10 år tilbake i tid, og utvikle scenarier 10 år frem i tid basert på grad av mobilisering.

Vi ser at alle de tre kommunene Steinkjer, Inderøy og Verran har aktive og mangfoldige lokalsamfunn med mange ulike lag, foreninger og organisasjoner som kan være potensielle partnere. Det finnes sosiale entreprenører, og det finnes også noe tradisjon for at næringslivet deltar i samfunnsutvikling, spesielt i Verran. Det finnes også en stor andel seniorer som kan tenke seg å bidra i frivillige engasjement. Dette styrker mulighetene for å realisere partnerskap – og det er nå mobilisert en interesse og et engasjement for å delta. Møtene viste tydelig at når folk treffes virvles det opp mange gode ideer og visjoner – og engasjementet for lokalsamfunnet er sterkt. Hver av de tre kommunene har også sin egenart, der noen er kommet lengre enn andre i forhold til kommunale samarbeid. Dette får også betydning for utviklingen av et felles hovedprosjekt.

Utfordring 1: I forhold til frivilligheten som samarbeidspartner har vi identifisert noen utfordringer. Det mangler en kultur for tverrfaglig samarbeid og ikke minst mangel på samarbeidsstrukturer, som felles møteplass, nettside, ansvarlig koordinator etc. Videre er det også en utfordring at rekruttering til frivillig innsats er blitt vanskeligere og mer usikker. I tillegg oppleves det en usikkerhet knyttet til kommunens evne til å være sentral aktør i partnerskapet. Dette er en utfordring for partnerskapsmodellen som må tas hensyn til.

Utfordring 2: I forhold til å mobilisere lokalsamfunnet er det en utfordring for kommunene å utvikle og omforenes om en god intern forankringsprosess og konkret handlingsplan. Å realisere det menneskelige og økonomiske potensialet i en kommunal partnerskapsmodell er på ingen måte en «quick fix», eller en løsning der problemene løser seg selv. Det innebærer hardt arbeid, mot, vilje og engasjement.

Ut fra disse konklusjonene blir da spørsmålet: Hvor går veien videre?

I forkant av dette veivalget er det naturlig å gjøre en evaluering av forprosjektet: Har forprosjektet i tilstrekkelig grad klargjort at det er grunnlag for å gå videre? Det er vår, TFoU`s, oppfatning at det er tilstrekkelig klargjort. Likevel kan det diskuteres om dialogen har vært bred nok, om det strategiske valget av å invitere de som allerede er aktive i lokalsamfunnet fremfor det brede lag var et godt grep? Om det ble satset for lite på mediedekningen?

38

Det ble tidlig i forprosjektet om å prioritere innsats i forhold til frivillighetens mulige rolle i utviklingen av en modell for bærekraftig velferdsutvikling. En konsekvens av dette er at andre grupper ikke ble tatt med, men inkluderes i et eventuelt hovedprosjekt. En av gruppene vi ikke har vært i direkte kontakt med, eller har tatt del i dialogen, er det tradisjonelle næringslivet. Denne gruppen antar vi vil ha stor betydning både i forhold til rekrutteringstiltak av arbeidstakere, tilrettelegging i egen bedrift, samarbeid mellom bedrifter, kommune, lokalsamfunn og frivillighet. I ettertid kan vi se at disse kunne vært inkludert i prosjektet, og vil være svært viktig å mobilisere til å delta i et hovedprosjekt.

Innledningsvis i forprosjektet ble det vurdert å involvere den kommunale organisasjonen i større grad for å sørge for en tydelig forankring hos de mest sentrale aktørene i et eventuelt partnerskap. Dette ble vurdert til å være for omfattende innen prosjektrammen, men blir avgjørende viktig å inkludere i et hovedprosjekt.

Mulighetene for å realisere et hovedprosjekt er tilstede, og TFoU ønsker gjerne å bistå i dette arbeidet. Gitt signaler fra både nasjonale og regionale myndigheter, som nevnt i kapittel 2, er realisering av «Handshake-modellen» et levedyktig, tidsriktig og viktig prosjekt med gode muligheter til videre finansiering. Prosjektet kan ha evnen til å løse noen av fremtidsflokene. Overføringsverdien av et slikt prosjekt antas å være høy, og det er sannsynlig at både KS og andre kommuner vil ha interesse for prosjektet da problemstillingen ikke er unik for Inn-Trøndelag-kommunene. I forhold til prosessen som allerede er satt i gang gjennom dialogmøtene anbefaler vi også å fortsette arbeidet innen rimelig tid, for å beholde den motivasjonen og det engasjementet som kom ut av dialogmøtene.

Vår anbefaling i forhold til relevante finansieringskilder:

• Regionalt Forskningsfond utlyser midler med frist 4. september. Her står innovasjon i offentlig sektor sentralt i årets utlysning. Se http://www.regionaleforskningsfond.no. TFOU ønsker svært gjerne å bidra som utvikler og følgeforsker på et slikt prosjekt og foreslår at vi samarbeider om en søknad.

• I regjeringens strategi for kommunal innovasjon opplyses det at det skal komme bevilgninger til kommunene gjennom fylkesmannen i 2014. Det vil også være et relevant sted å søke for å videreføre forprosjektet de allerede har bidratt på.

• KS har flere utviklingsprosjekt på trappene i forhold til kommunale partnerskap og det er grunn til å følge med på hva som kommer i nærmeste framtid.

• TFOU skal gjennom et bredt samarbeidsprosjekt med flere FoU-institusjoner søke på et større forskings- og utviklingsprogram i Norges Forskningsråd, kalt «Flere aktive og sunne år», i 2014. Se

http://www.forskningsradet.no/no/Artikkel/Mer_om_satsingen_Flere_aktive_og_sunne_ar/1253981824910?lang=no. Her ønsker vi gjerne å inngå samarbeid med INVEST-kommunene.

39

4.2 Anbefalinger for et hovedprosjekt

Våre anbefalinger vil ha karakter av refleksjoner med utgangspunkt i våre erfaringer og vurderinger av arbeidet med å teste ut en «handshake-modell», både fra forprosjektet og fra andre prosjekt vi har gjennomført – ikke som en fasit for et hovedprosjekt.

4.2.1 Kommunenes rolle – prosjektplanlegging og gjennomføring

Før-analyser Det er nødvendig å ta seg tid til å foreta grundige og balanserte før-analyser med perspektiv på ønsket utvikling før en setter i gang et hovedprosjekt av denne typen. Før-analyser bør gjennomføres for å kvalitetssikre prosjektets innretning, målsettinger og organisering og for å danne grunnlag for lokal forankring. Forprosjektet tok mål av seg til å bidra i så måte (spesielt i forhold til frivillig sektor) og vi mener at før-analyser på flere områder kan være er viktige for strategisk tenkning omkring:

• nødvendig prosjektforankring • arbeidsmetodikk og medvirkning • organisering • kobling til eventuelle overordnede program • kobling til overordnede planer i kommunene

Forankring Det er nødvendig at denne type prosjekter er tungt forankret i kommunenes analyser og planer for samfunnsutvikling.

Reell forankring er en viktig forutsetning for å få gjennomført tiltak.. Det innebærer at det bør etableres et eierforhold til mål og tiltak hos kommunale beslutningstakere, ledere og ansatte, næringsliv og innbyggere som skal gjennomføre innsatser. Der ledelsen og andre sentrale aktører legitimerer, synliggjør, støtter, følger opp og deltar i samarbeidet er sjansene for å lykkes store. I motsatt fall ser det ut til at samarbeidet har lett for å forvitre, tiltakene blir løsrevet fra helheten og at effekten blir kortvarig.

Forankringsarbeidet er viktig, ikke minst der en ønsker å få implementert nye arbeidsformer!

40

Kontinuitet og medvirkning Kontinuitet i arbeidet, både mht. deltakelse/medvirkning og i forhold til konkrete handlinger/tiltak og handlingsrekker synes å være en forutsetning for å lykkes. Å skape god medvirkning må være en kontinuerlig prosess under hele prosjektforløpet – enten en snakker om hovedprosjekt, enkelte delprosjekt eller om deltakelse i ulike grupper i regi av prosjektet. Det er dessuten viktig at det ikke blir for lang tid mellom planlegging, gjennomføring og tilbakemelding i forhold til konkrete tiltak og aksjoner.

I alt prosjektarbeid er det viktig at involverte aktører opplever at de har likeverdig og reell medvirkning fra begynnelse til slutt i prosessen, samt at det ikke skapes unødige brudd i medvirkningsprosessen. Dette er en forutsetning for å skape engasjement, motivasjon, forpliktelse, "commitment" og vilje til oppfølging. Ikke minst er dette viktig i forhold til medlemmene i ulike grupper.

Kompetente prosjektledere og erfarne prosjektdeltakere Prosjekterfaringer viser at kompetanse om prosess, om samarbeid og de områder det skal samarbeides om er nødvendig, og at det derfor er viktig at prosjektene bemannes med et bredt spekter av kompetanse (prosesskompetanse, praktisk og teoretisk/fagkompetanse), og at det legges til rette for kunnskapsdeling, deling av erfaring og læring.

Fokus på overføring til ordinær virksomhet - implementering I et hovedprosjekt bør en ha ambisjoner om å få til både varige arbeidsformer og samarbeid mellom kommune, næringsliv, lag og foreninger og befolkning slik at en skal kunne arbeide sammen om å oppnå målet om et bærekraftig velferdstilbud. Ett av målene vil med andre ord være å endre atferd hos samarbeidspartene, og at en i ettertid skal se at samhandlingsmønstrene er befestet og lever videre – til kommunens, innbyggernes og samfunnets beste.

Gjennom hele prosjektperioden er det nødvendig å være oppmerksom på, og gjennomføre tiltak i forhold til, kritiske faser prosjekter som regel må gjennomleve slik at en forhindrer demobilisering og sikrer videreføring:

• Bevisstgjøring og motiveringsfase, der behov, verdier settes i fokus • Startfasen, dvs. valg og anvendelse av ulike arbeidsmetoder • Organiserings- og prosessutformingsfase som går på systematisk og planmessig

arenabygging, rekruttering av deltakere, medvirkning, dialog og samarbeid • Resignasjonsfase – demobilisering. Erfaringer tilsier at fasen før eller senere vil

inntreffe. Tidspunkt og varighet vil variere • Remobilisering, dvs. formalisering av nødvendig samarbeid, instituering av

funksjonell arbeidsdeling og rutinisering av systematisk dialog som er nødvendig for "å blåse liv" i prosessen og gjøre den selvbærende

Gjennom prosjektperioden er det derfor viktig å synliggjøre små og store tiltak som gjennomføres, enten det er planer, samarbeidstiltak, kulturtiltak eller fysiske resultater.

41

For å opprettholde motivasjon og å inspirerer til videre eller ny innsats er det like viktig å "feire små seire" som å vise fram resultater til slutt i prosjektet.

Informasjon og kommunikasjon God, åpen og målrettet informasjon er nødvendig, både i forhold til beslutningstakere, ledere, ansatte, andre premissleverandører, til alle aktører som deltar i samarbeidet eller blir berørt av tiltak, både for å sikre forankring, aksept, legitimitet og deltakelse

I prosjekter der det er en ambisjon om å etablere andre eller forbedrede samhandlings-/samarbeidsrutiner mellom offentlige og private aktører innebærer dette at endringene vil omfatte mange grupper og individer. God informasjon vil derfor være nødvendig for at aktører som blir berørt, men som ikke direkte er med i prosessen skal oppleve at de likevel er oppfattet som viktige og fortjener informasjon. Utfordringen blir derfor å finne den riktige balansen mellom mengde informasjon og hva som er god nok informasjon. Videre må en være seg bevisst at informasjon ikke kan erstatte kommunikasjon mellom de som skal samarbeide og utvikle noe i fellesskap.

I kommunikasjonen med omgivelsene er det både viktig og nødvendig med løpende innsats for å synliggjøre prosjekt, delprosjekter, innsatser, deltakere og resultater. Dette er særdeles viktig i forhold til å kunne forebygge eller håndtere konflikter.

Tema- og nettverkssamlinger som motivasjons- og arenabygger Godt planlagte – målrettede – tema- og nettverksseminar med aktuelle og poengterte bidrag og tid til idéutvikling, drøftinger og meningsbryting gir god effekt både i forhold til å skape motivasjon for videre arbeid, samhandling mellom deltakerne og som nettverks-/arenabygger. Dette er det viktig å fokusere på i gjennomføringen av et hovedprosjekt.

43

LITTERATUR

Bakke T og A. Vege (2012). «Partnerskap mellom offentlige, private og frivillige organisasjoner brukt til kvalitetsutvikling i primærhelsetjenesten. En beskrivelse av to modeller». Rapport fra Kunnskapssenteret nr 15-2012. Oslo: Norwegian Knowledge Centre for the Health Services.

Berntsen, B. (2012): «Kommunal frivillighetspolitikk», studentoppgave Høgskolen i Lillehammer

Daatland, S. O. og M. Veenstra (2012). "Bærekraftig omsorg", rapport fra NOVA.

Disch, P. G., & Vetvik, E. (2009). Framtidas omsorgsbilde. Kristiansand: Senter for omsorgsforskning, Universitetet i Agder.

Elvegård, K., Berg, B., Kermit, P., & Jæger, I. (2012). Fra pilot til skvadron. Evaluering av Frivillighetsprosjektet Byer i Midt-Norge. Trondheim: NTNU Samfunnsforskning.

Enjolras, B. (2008). Nettverkssamfunn og frivillig organisering. En kunnskapsstatus.Oslo: Institutt for samfunnsforskning.

Gulbrandsen, T., & Ødegård, G. (2011). Frivillige organisasjoner i en ny tid. Utfordringer og endringsprosesser. Oslo: Senter for forskning på sivilsamfunn og frivillig sektor.

Kommunenes Sentralforbund, KS (2010). Frivillighetsundersøkelsen.

Lorentzen, H. (2010a). Frivilligsentralen mellom stat, kommune og sivilsamfunn.Olso: Institutt for samfunnsforskning.

Melding til Stortinget nr. 29: «Morgendagens omsorg». Helse og omsorgsdepartementet.

Melding til Stortinget nr. 34: «Folkehelsemeldingen. God helse – felles ansvar». Helse og omsorgsdepartementet.

NOU 2011:11 ”Innovasjon i omsorg”. Helse og omsorgsdepartementet.

Nødland, S. I., Bergsgard, N. A., Bjelland, A., & Leknes, E. (2007). Kommunenes samhandling med frivillig sektor. Stavanger: ISIS.

Kommunal og regionaldepartementet (2013). «Nye vegar til framtidas velferd». Regjeringens strategi for innovasjon i kommunesektoren.

Solbjør, M., B. Johansen og H. Hestvik Kleiven (2012: kommer), «Samarbeid mellom kommuner og frivillig sektor på pleie- og omsorgsfeltet. En kartlegging». Rapport Trøndelag Forskning og Utvikling.

Stortingsmelding nr.25 (2008-2009). (2008). Mestring, muligheter, mening- Framtidas omsorgsutfordringer. Oslo: Helse- og omsorgsdepartementet.

Stortingsmelding. nr. 39 (2006-2007). (2006). Frivillighet for alle. Oslo: Kultur- og kirkedepartementet.

Wiborg, A. (2005). Flere unge til distriktene? Muligheter og utfordringer for økt til(bake)flytting av unge voksne. Bodø: Nordlandsforskning.

Wollebæk, D., & Selle, P. (2000). Frivillig innsats. Fagbokforlaget: Bergen.

Wollebæk, D og K. H. Sivesind (2010). Fra folkebevegelse til filantropi? Frivillig innsats i Norge 1997-2009. Oslo: Senter for forskning på sivilsamfunn og frivillig sektor.

45

VEDLEGG 1. Utlysningen fra Inn-Trøndelag

2. Regionale forskningsfond:

http://www.regionaleforskningsfond.no/prognett-midtnorge/Nyheter/RFF_MidtNorge_lyser_ut_30_millioner/1253985078390/p1253953730514

3. Til inspirasjon! Noen eksempler på samarbeidsprosjekt mellom kommuner, private og frivillige/sosiale entreprenører

1. Utlysningen fra Inn-Trøndelag Vedlegg a) Utfordringsbildet og prosjektbeskrivelse 1.0 Utfordringsbildet i "Sitat-form" "Et bærende prinsipp for den norske modellen er kollektiv finansiering av individuelle rettigheter. På individnivå er det ingen krav om at innbetalingene skal tilsvare de samlede utbetalingene – forstått som bruk av tjenester og mottak av stønader – men på makronivå må de samlede inntektene være høye nok til å dekke de samlede kostnadene".

NOU 2011: 7

Det ligger implisitt i den norske velferdsmodellen at det er et avhengighetsforhold på tvers av generasjonene. For den enkelte arter kravet til solidaritet mellom generasjoner seg også som en omfordeling over livsløpet. Man betaler mye inn i visse livsfaser, og henter mye ut i andre.

"Konklusjonen er likevel den samme: på lang sikt kan en videreføring av dagens standarder på offentlige velferdsordninger ikke finansieres uten å øke skattebyrden".

SSB -Indikatorer for bærekraftig utvikling 2011.

"Vi er allerede inne i eldrebølgen, men det er først i 2020 at det blir mange 80-åringer. Men det er nå politikerne må ta de rette valgene. Vi kan doble standarden innen helse- og omsorg fram til 2020, men deretter må det kuttes både i standard og bemanning.

"42 prosent av innbyggerne i EU-landene sier at de er svært bekymret eller ganske bekymret for at andelen eldre i befolkningen vil øke. I Norge er det bare 20 prosent som deler denne bekymringen".

Forskningsleder Erling Holmøy i SSB

"Men med det vi vet om eldrebølgen i dag, hva den vil koste og hvor mange som må jobbe i omsorgssektoren, må vi se i øynene at det ikke kommer til å gå"

Kommunalminister Liv Signe Navarsete i Aftenposten 06.02.12

"Samfunnet står overfor store oppgaver på omsorgsfeltet de neste tiårene. Framtidas omsorgsutfordringer kan etter utvalgets oppfatning ikke overlates til helse- og sosialtjenesten alene. De må løses med grunnlag i et offentlig ansvar som involverer de fleste samfunnssektorer, og ved å støtte og utvikle nye former for engasjement og deltakelse fra familie og lokalsamfunn, organisasjoner og virksomheter. Dette handler minst like mye om hva slags framtidssamfunn vi skal bygge, som hvordan helse- og omsorgssektoren skal utvikle seg."

NOU 2011: 11 - Innovasjon i omsorg

"Det offentliges rolle vil først og fremst være å legge til rette for sosiale møteplasser, koordinere og stimulere til utvikling av sosiale nettverk og markere at diskriminering og segregering er uakseptabelt. Men det er først og fremst lokalsamfunnet og den enkelte som i fellesskap må ta ansvar for aktivitetene gjennom sine organisasjoner, foreninger,

47

kulturvirksomheter og mer uformelle sosiale sammenhenger. Offentlige ordninger bør derfor utformes slik at de stimulerer til egenansvar, selvorganisering og brukerstyrte løsninger."

St.meld. nr. 25 (2005-2006) Mestring, muligheter og mening

2.0 Framtidsbølgene INVEST-kommunene er blant de 20 %-ene som deler bekymringen for den økende andel eldre i befolkningen. Særlig fordi eldrebølgen kun er en 1 av 5 utviklingstrekk som vil kunne påvirke dagens velferdsordningers bærekraft. INVEST-kommunene ser også at kommunene ikke har mer enn "tiden av veien" før det ikke lenger er snakk om utfordringer, men harde økonomiske realiteter.

2.1 Eldrebølgen

I følge prognosene vil INVEST-kommunene har ca. 900 fler personer over 65 år i 2020. Om 20 år vil 100 kommuner ha flere pensjonister enn yrkesaktive. Vi trenger arbeidskraft for å støtte den omsorgen. Samtidig representerer kommende eldregenerasjoner store ressurser, både helsemessig og økonomisk. I historisk sammenheng har vi kanskje aldri hatt en så frisk generasjon eldre, med så høy utdanning og stor erfaring og med god økonomi

2.2 Trygdebølgen (Yngreomsorgen)

Per i dag er 27.000 nordmenn under 30 år på arbeidsavklaringspenger. Gjennom et arbeidsliv kan det i verste fall bety én million tapte årsverk. Får vi 100 unge uføre i jobb er det en gevinst på 40 millioner kroner per år, som betyr en milliard gjennom yrkeslivet. 1 million kroner på et offentlig budsjett er skatten fra en vanlig arbeidstaker i ca. 10 år. Ingen andre land bruker så mye penger som Norge på ikke å jobbe, nemlig 4,8 prosent av BNP, nesten tre ganger mer enn gjennomsnittet i OECD.

2.3 Migrasjonsbølgen

Innvandrerbefolkningen i Norge øker raskt, og vil dobles i løpet av de neste 15 årene til 1,1 millioner mennesker. Det er positivt med tilførsel av arbeidskraft, men det er også store utfordringer. Andelen sysselsatte ligger lavere for innvandrerbefolkningen enn for etnisk norske. Det er spesielt tilfelle for de ikke-vestlige innvandrerne. Med den raske veksten i innvandring, kommer fortsatt 80 prosent av innvandrerne i 2030 til å være førstegangsinnvandrere. Integreringsutfordringene vil vedvare.

2.4 Sentraliseringsbølgen

Den nasjonale flyttingen fra utkantene til de større byområdene ser ut til å fortsette. Resultatet kan bli en akselererende todeling mellom vekstkommuner og uttynningskommuner.

2.5 Forventningsbølgen – "*12rikdommens dilemma" /*3 Bamauls sykdom

«Stonesgenerasjonens» krav om høy standard når den havner på sykehjem, er ikke innbakt i de såkalte framskrivningene om utgifter og behov for helsepersonell. Uten noen form for standardøkning, vil det være nok helsepersonell frem til 2030. Etter det er det manko. Med standardøkning som tvinger seg frem, går det ikke i hop. Med en standardøkning på bare 1 prosent i perioden, vil det være behov for en firedobling av antall ansatte i omsorgssektoren. Samtidig med at det altså er færre yrkesaktive bak hver pensjonist.

2.6 Reformbølgen i offentlig sektor

HVPU-reformen og samhandlingsreformen har gitt og gir kommunene nye ressurskrevende oppgaver. Dette gir effekter i blant annet vridning av ressursbruk fra eldre til yngre brukere og høyere terskel for å få tildelt tjenester.

2.6.1 «Næromsorg» – Den andre samhandlingsreformen

Den første samhandlingsreformen har hovedfokus på en bedre ressursutnyttelse i den kommunale helse- og omsorgstjenestenes helsefaglige og medisinske samarbeid med spesialisthelsetjenesten. «Den andre samhandlingsreformen» handler like mye

1

*Baumols sykdom

Velferdsproduksjon preges av det økonomene kaller Baumols sykdom, dvs. av en arbeidsintensiv karakter med begrensede muligheter for produktivitetsvekst. Mens økt produktivitet i en stor del av næringslivet gir grunnlag for økte lønninger til de ansatte, må budsjettene øke for å gi de ansatte i velferdsbransjen lønnsøkninger.

**Rikdommens dilemma

Når den private velstanden øker her i landet, øker også forventningene og kravene til de offentlige velferdstilbudene. Det blir større sprik mellom det vi er vant til og forventer i våre private liv, og det vi kan vente av det offentlige. Og bakom synger oljeformuen. Dette er en klagesang som kan kalles de stigende forventningers misnøye.

49

om å mobilisere ressurser og setter samspillet med familien, det sosiale nettverket og lokalsamfunnet i sentrum for oppmerksomheten. Medborgerskap innebærer mer enn forbruk av offentlige ytelser. Samfunnets fellesskapsløsninger forutsetter at folk også tar ansvar for oppbygging og utforming av tjenestetilbudet og har en rolle både som produsenter og konsumenter. Omsorg skal være en selvfølgelig del av et levende og pulserende samfunn og prege mellommenneskelige relasjoner i familie og lokalsamfunn, organisasjoner og institusjoner og i uformelle sammenhenger der mennesker møtes, arbeider sammen og bor sammen. Det er nødvendig å tenke nytt om samspillet mellom de offentlige ordningene og det sivile samfunn, utforske de nye formene frivilligheten tar, og sette fokus på alternative arbeidsmetoder, driftsformer og organisering som utfordrer til medborgerskap. Det er også viktig at prosjektet som helhet orienterer seg i forhold til andre prosjekter som tar for seg mulige løsninger skissert i pkt. 4.0

3.0 Mer enn en politisk dugnad Kommunalminister Liv Signe Navarsete signaliserer, etter besøk i Danmark, at det må til en tverrpolitisk dugnad. INVEST-kommunene tenker at det må til mer enn en tverrpolitisk dugnad. Dugnaden må involvere alle som kan bidra til løsningen. Ikke minst brukerne av velferdsordningene – kommunens innbyggere.

4.0 Oppsummering/mulige løsninger: Morgendagens velferdsutfordringer krever bedre løsningsmodeller i tillegg til en forsterkning/-effektivisering av dagens løsninger. 1) Effektivisering av drift. Det kan fortsatt finnes innovative løsninger for å få

mer tjeneste ut av hver krone. 2) Reduksjon av nivå og type tilbud i tjenestene, men fortsatt innenfor

kommunenes sørge-for-ansvar etter loven. 3) Prioriteringer av de som trenger tjenestene mest. 4) Medfinansiering gjennom økt brukerbetaling, der kommunen kan påvirke

dette. Unntaket er der brukerbetaling er regulert gjennom statlig forskrift. 5) Inntekter til kommunen gjennom økte skatter og avgifter og en generell

egenandelsøkning for alle kommunale tjenester. 6) Økt bruk av offentlige ordninger som stimulerer til mestring, egenansvar,

selvorganisering og brukerstyrte løsninger 7) Økte statlige bevilgninger 8) En "ny" velferdsdialog med innbyggerne om kring forventninger og bidrag

5.0 Handshake-modellen INVEST-kommunene ønsker å prøve ut en "Handshake-modell " med involvering/dialog som metode og konsensustekning*** som virkemiddel.

Figur 1 Handshakemodellen for utvikling av bærekraftig velferdspolitikk

1

Modellen viser: 1) Aktørene i velferdstjenestene (bransjen) 2) Nivåene/ "partene" i det offentlige 3) Behovet for å avgrense/prioritere – spesielt i prosjektet 4) Dialogsirkelen mellom aktørene 5) "Handshake" som mål og konsensusmetodikk som virkemiddel. 6) En eventuell avgrensning av dialogen til å gjelde mellom det offentlige og innbyggerne

6.0 Problemstilling

***Ved Konsensus forsøker man å treffe beslutninger hvor alle slutter seg til resultatet av diskusjonen

51

Er det mulig å få en dialog med velferdsaktørene for å skape forståelse for at lokalsamfunn og kommune må inngå partnerskap for å samhandle i arbeidet med å møte de framtidige tjenesteforventninger og finansiering av disse? Dette er en strategi som fremheves i NOU. 11 – 2011 (innovasjon i omsorg), og som både politikere og fagpersoner ser er nødvendig for å møte framtia på en bærekraftig måte. Dette er en strategi som skal komme i tillegg til videre anstrengelser for effektivisering av ressursbruken, utvikling av nye arbeidsformer, utprøving av velferdsteknologiske muligheter for å trygge brukerne og bedre arbeidsmiljøet for ansatte etc. En dialog med velferdsaktørene betyr også å gi større rom for frivillig innsats, for organisasjoner og enkeltpersoner i et lokalsamfunn for å sikre velferden til de som trenger støtte, bistand og motivasjon til mestring.

7.0 formal INVEST - kommunene ønsker å definere dette utviklingsprosjektets formål slik: Finne en balanse mellom kommunalt finansierte og ytte tjenester og befolkningens egen medvirkning både finansielt og på tjenestestøtte, slik at kvalitet og trygghet for tjenester til innbyggere med et reelt behov, kan sikres innenfor en totalramme som er bærekraftig på sikt.

8.0 Forprosjektet 1. Forprosjektet skal avklare hvorvidt et hovedprosjekt er gjennomførbart, og

hvordan innbyggerne ser på deltakelse videre i et hovedprosjekt. 2. I forprosjektet etableres nærmere kontakt mellom kommunene og

innbyggerne gjennom organisasjonene som finnes i kommunen. Organisasjonene vil også være helt sentrale medspillere i et hovedprosjekt. Det avvikles derfor i forprosjektet, avklaringsmøter mellom kommunene, innbyggerne og organisasjonene.

3. Bistand fra eksternt fagmiljø understrekes da en har behov for et kunnskapsbasert/FoU-basert beslutningsgrunnlag for et eventuelt hovedprosjekt

8.1 Oppgavefordeling mellom kommune og forprosjektressursene:

Kommunen:

Tilrettelegge for og invitere til dialogmøtene mellom kommunen og

innbyggerne. Bidra til poengtert og beskrivende status for de aktuelle

tjenesteområdene, utviklingstrekk siste 10 år, samt prognoser for de neste 10 årene.

Sørge for nødvendig forankring i egen organisasjon, informasjon og relevant mediedekning vedrørende prosjektets ide.

Prosjektressurs/ekstern støtte:

Gjennomføre møtene, prosessdriver. Systematisk dokumentere resultatene fra møtene og progresjonen i

forprosjektet. Kartlegge prosjekter i regionen som jobber med tilstøtende

prosjekter i forhold til pkt. 4.0 – mulige løsninger Oppsummere og melde tilbake til oppdragsgiver, som grunnlag for

eventuelt hovedprosjekt. Billedlig kan dette framstilles på følgende måte:

Figur 2 Oversikt over innholdet i forprosjektet

53

8.2 Forventninger til FOU-instansen

Prosjektet er både et utviklingsprosjekt, og et dokumentasjons/forskningsprosjekt. Det er viktig at FoU-instansen er i stand til, på en troverdig og enkel måte, å følge utviklingsarbeidet, gjøre aktuell utviklingsresultater fra lignende arbeid tilgjengelig, nytte forskningsmetodikk som kan fremskaffe troverdige og etterprøvbare resultater og fremstille resultatene slik at de lett kan ha konsekvens for kommunenes videre planlegging og styring.

8.3 Prosjektforankring/styring

Prosjektet er forankret gjennom politiske vedtak i alle INVEST-kommunene og ordførerne i kommunene er styringsgruppe. Det er etablert en arbeidsgruppe med representanter for alle 3 kommunene som har ansvar prosjektets framdrift. Arbeidsgruppen har prosjekt og sekretariatsleder for INVEST-kommunene som sekretær.

8.4 Framdrift

Forprosjektet forventes gjennomført i 2012 slik at en kan ha oppstart av hovedprosjektet primo 2013.

3. Til inspirasjon! Noen eksempler på samarbeidsprosjekt mellom kommuner, private og frivillige/sosiale entreprenører

Friminuttet: Drives av Kirkens Bymisjon i Drammen kommune. Et fritidstilbud for barn som trenger ”litt ekstra”. Barna kommer til ”Friminuttet” etter skolen og får en god middag, leksehjelp og ulike aktiviteter både ute og inne. Tilbudet bemannes av en virksomhetsleder, miljøterapeuter og mange frivillige medarbeidere. Barna hentes på skolen, og kjøres hjem om kvelden. Har også aktiviteter i ferie/helg. Foreldre får tilbud om individuelle samtaler, samtalegruppe og råd og veiledning i forhold til hjelpeapparatet. Samarbeider tett med skoler og andre instanser i forhold til tilrettelegging av tiltak for enkeltfamilier/barn.

http://www.bymisjon.no/Virksomheter/Friminuttet/

I Kristiansund: Her samarbeider Friluftsrådet og frivillige lag og organisasjoner for å tilby spennende og varierte tilbud for barn og unge i vinterferien. http://www.kristiansund.kommune.no/artikkel.aspx?MId1=1797&AId=3193&MId2=1760&MId3=185

I Stjørdal: «Storforeldremøte» med tittelen «Bry deg». Nettverksamarbeid mellom foreldreutvalg ved alle skoler i kommunen, rektoer, politi og organisasjonene MOT og Mental helse. Målet med møtet er å sette fokus på nettverksbygging blant foreldre og vise viktigheten av gode og åpne relasjoner mellom foreldre og barn. I tillegg settes fokus på sammenhengen mellom rus og mental helse.

«Hortensia – i partnerskap for fattigdomsbekjempelse». Et tverrfaglig prosjekt for å hjelpe utsatte barn. NAV Horten, Familiehuset i Horten kommune, og KREM, som er en sosialentreprenør og brobyggerorganisasjon og frivillige lag for foreninger, har vært kjerneaktører i arbeidet og utgjort et likestilt koordinerings- og prosjektteam. Også forsknings- og utviklingssamarbeid med Telemarksforsking. I tilknytning til dette er det dannet systemer for løpende, tverrfaglig og samordnet fagutvikling gjennom flerfaglige kollegateam og veiledning. http://www.krem-norge.no/hortensia-i-partnerskap-for-fattigdomsbekjempelse/

Hverdagsmestring og hverdagsrehabilitering: Bodø kommunes prosjekt «Hverdagsrehabilitering. Lengst mulig i eget liv – i eget hjem». http://www.ks.no/tema/Innovasjon-og-forskning/Innovasjon/Tilbake-i-eget-liv/

Nedre Eiker kommune: Bråta Bo og aktivitetssenter har avtaler med frivillige og forpliktende avtale med ungdomsskolen om å drive kafe og aktiviteter.

55

Nissedal kommune: Gjennom den kommunale frivillighetssentralen sørger de for at frivillige bistår eldre som bor hjemme. De utfører praktiske oppgaver som vedkjøring, snømåking, strø sand, plenklipping, matombringing etc. I tillegg ivaretar de det sosiale og motvirker ensomhet med besøk og ut på tur-opplegg.