Side 4

-r v. ;1

Fra «omgangsskole» til «sentralslott»:

En lærer ser ses tilbake

måtte bli i sin post og ikke søke seg til andre kretser. Noe hun lojalt etterkom.

Denne tida var ei hard og vanskelig tid for Hanna Berg-Angell. Mannen hennes døde i 1943 og hun satt igjen som enke med de to småjentene sine. I tillegg ble broren Lars arrestert av tyskerne og satt i fangenskap på Grini.

Alt var kaos, vanskelighet-er og uvisshet i denne tida, forteller hun. Å være alene om å holde heimen sammen i ei slik ulvetid slet både på motet og kreftene, men som den sterke kvinne hun var, klarte hun seg gjennom vanskene. Bl.a. måtte hun de siste krigsårene ta ut torv om sommeren til vinterbrensel da brenselmangelen var på det verste.

Endelig kom freden i 1945. Hanna Berg-Angell tok seg nå lærerpost i Fagernes skolekrets på Aspelund.

I 1946 gifter hun seg med Alf Angell fra Finnfjordbotn, og litt seinere bygde de seg en koselig heim på Finnsens der de framdeles bor.

Forholdene på Fagernes var svært primitive til å begy.me med. Skolen på stedet hadde brent ned tørst i 20-årene. Og så utrolig det enn kan høres så gikk det hele 25 år før det ble bygd nytt skolehus. Så da fru Angell begynte som lærer her måtte hun sammen med avdøde lærer Andreas Blomli (de var bare to lærere i kretsen) flakke fra gård til gård og drive undervisning. Det var en regelrett omgangsskole helt til det endelig ble bygd ny skole på Fagernes i 1952.

Undervisningen foregikk 1 flere forskjellige privathus. Det var på gården Haugen hos Anders Haugen, på gården Aspelund hos Erik

forbedring for både lærere og elever.

I 19 år var Hanna Berg-Angell lærer i Fagernes krets. Da søkte hun seg over til Finnsnes barneskole og fikk post der. Og i denne posten var hun helt til hun gikk av for aldersgrensen i fjor.

Folkeskolen på Finnsnes er jo som kjent en stor og moderne skole med tidsmessige og varierte undervisning3midler. Så en har nok full dekning for det en innledningsvis sa at fru Angell's liv som lærer har spent over hele registeret fra omgangsskole til «sentralslott». Og at 1 de 43 år hun har vært lærer, har skolen 1 Lenvik hatt en utvikling i materiell standard som er helt enestående.

Om denne utviklingen

Forts, side 6

— av Karl Karlsen —

Steen, l Fagerbukt hos Kristian Simonsen og på Vonheim hos Johan Rasmussen. I tillegg til disse privathusene brukte de også ungdomshuset på Høllanes og bedehuset 1 Andersdal til undervisninga.

Det sier seg sjøl at det måtte være svært tungvint å drive undervisning under slike forhold. Alt av undervisningsmateriell måt-te de frakte med seg gårdlmellom. Forresten undervisningsmateriell — de tørste årene var det stort sett ei kuleramme til småskolen og noen kartruller til storskolen. Det var hele greia forteller fru Angell, selv om det ble litt bedre etter hvert.

På gården Aspelund val-det telegrafstasjon i rommet ved siden av «skolestua)). Veggen imellom var en tynn panelvegg med dør i. Så skolen og telegrafen drev en gjensidig forstyrrelsesvlrk-somhet for hverandre.

Da det ble innført handarbeid for elevene i skolen fikk fru Angell tildelt fire kroner årlig til handarbeidsmateriell, og symaskinen måtte hun låne på gården der hun skolte. Senere tok de jentene som bodde nærmest «skolestua)) symaskin med seg når de hadde handarbeid. Handar-beidundervlsnlngen tok fru Angell på «overtid)) utenom den ordinære skoletida.

I 1952 opphørte så «flyttsametilværelsen)) da Fagernes skole var ferdig, og undervisningen kom inn i ordnede og normale forhold. Noe som var en kolossal

Dette er våningshuset til Johan Rasmussen på Aspelund. Et av de privathusene Hanna Berg-Angell måtte bruke til skolestue rett etter krigen 1940/45.

Dette bildet er også en klasse fra Fagernes skole. Bildet er fra 1959. Kjenner noen seg igjen her også?

Miste skoledag 1 skoleåret 1977/78 var sikkert en vemodig dag for Hanna Berg-Angell. Da «la hun inn årene» etter så og si 43 års sammen-hengende arbeid som lærer i grunnskolen og kunne nyte sitt velfortjente otium som pensjonist.

Mosteparten av denne lange arbeidsdagen er nedlagt 1 Lenvik, og den har spent over hele det skiftende spektrum i utviklingen skolen har gjennomgått fra Ilke før krigen og til nå.

Hennes arbeidskår har i sannhet vært skiftende. Hun har arbeidet under forhold som nærmest må karakteriseres som en gammeldags omgangsskole, og hun har tjenestegjort i våre dagers «sentralslott». Kort sagt er hennes virke som lærer på en måte et tverrsnitt av skolehistorien i Lenvik 1 etterkrigsårene — på godt og vondt.

Hanna Berg-Angell trenger neppe noen nærmere presentasjon. Til det er hun for godt kjent både innen sin egen kommune og langt utenfor dens grenser, men for ordens skyld skal vi gjøre det likevel.

Hun er opprinnelig Hillesøy-væring. Født og oppvokst 1 Buvika i den forhenværende Hillesøy kommune. De var en søskenflokk på sju, og blant dem den kjente læreren og forfatteren Lars Berg.

19 år gammel gikk Hanna Berg-Angell Trondenes Folkehøgskole, og året etter kom hun inn på Tromsø off. lærerskole og ble uteksaminert derfra 11935.

Sin første post fikk hun på «heimebane» 1 Buvika. Det var et vikariat for broren Lars som var lærer der. Posten var delt på kretsene Buvika og Sommarøy og vekslet med fire ukers skole i Buvika og tre 1 Sommarøy. I Sommarøy var befolkningen delt l to religiøse leirer — babtistene og pinsevennene, bg av de 14 elevene l klassen var det bare tre som tilhørte statskirka.

Disse forholdene gjorde at undervisninga 1 religion ble en vanskelig balansegang for

den unge lærerinna. Men det gikk bra, forteller fru Angell

Etter to år i Buvika/Sommarøy tok hun seg lærerpost 1 Lysbotn på Nord-Senja. Også her var hun på en måte på heimebane, i og med at farsslekta hennes var fra Lysbotn. Bygda var på den tida uten veg og elektrisitet,1

og derfor nokså avstengt og isolert. Men Hanna Berg-Angell vant seg mange venner der og ble «pott og panne» 1 allt foreningsliv på stedet. Bl. a. formann i ungdomslaget «Liv» som broren Lars i sin tid hadde stiftet.

Etter to år i Lysbotn fikk hun seg post på Gibostad i 1939 og her var hun i seks år.

På denne tiden hadde hun giftet seg og fikk to barn 1 ekteskapet.

Så kom krigen i 1940 og alt den innebar. De nye «myndighetene» gjorde store anstrengelser for å nazifisere skolen og påvirke lærerne til å gå over til «nyordningen)). Bl.a. fikk de tilsendt en hel

del nazilitteratur som fru Angell fluksens ekspederte til ovnen. Dette kom de «rette myndigheter)) for øre og hun fikk en skarp advarsel. Noe hun selvfølgelig ikke tok hensyn til.

På grunn av bensinrestrik-sjonene under krigen ble skoleruta fra Svartfjell til Gibostad innstilt, og det ble opprettet fellesklasse på Svartfjell for barna derfra fra høsten 1940. Siden fru Angell var den sist tilsatte læreren på Gibostad måtte hun ta denne posten og hadde den i fire år.

Forholdene var ytterst primitive og provisoriske p.g.a. krigen. Bygningen som var tatt til skolestue var så kald og trekkfull at det gikk på helsa løs både for barna og læreren. Fru Angell forteller at dersom de holdt ei tent fyrstikk nede ved golvlista, sloknet den øyeblikkelig på grunn av golvtrekken. Golvet i skolestua var bare et enkelt bordlag og muren under bygget var delvis ramlet ned

Bildet viser fru Hanna Berg-Angell sammen med en av klassene sine på Fagernes skole i 1956. Er det noen som kjenner seg igjen?

slik at vinden og trekken hadde fritt spillerom.

Til slutt ble forholdene så ille at skolen måtte flytte til privathuset til Hans Pedersen i Svartfjell. Her var det mye bedre, men så trangt om plassen at en av ungene måtte sitte i en krok for seg sjøl med et lite bord til pult.

På grunn av barna sine måtte fru Angell bo på Gibostad og gå eller sykle til skolestua i Svartfjell. Siste vinteren hun var her ble ikke vegen Svartfjell/Gibostad brøytet slik at hurt måtte bruke skiene som fram-komstmiddel det meste av skoleåret. Ikke ville hun søke seg ny post heller, for parolen fra de norske myndighetene i England var at hver lærer

Eventyret om summe-tonen som forsvant, eller historien om telefonauto-matiseringa!

— Truls -

Te le fonautomatiser ing kan føre med seg både det ene og det andre av kompl ikas joner for den som r a m m e s av dette teknikkens f r amsteg . D e r f o r v a r det heller ikke uten grunn at enkelte så. m e d g ru f r a m til den dagen telefonene i Ø v e r b y g d skulle automatiseres her før jul.

F r a et bol ighus i Ø v e r b y g d berettes det om innspurten av tele-fonautomatiser inga. Samtl ige abonnenter hadde fått utlevert sine nye telefoner med samtl ige tall f r a 1 til 0. D e siste dagene fø r det store øyeblikket, v irret en viss forv i r r ing i trådene, og m a n visste a ldr i helt sikkert hvilken av de to telefonene som v a r i bruk. Enkelte ganger virket gamle svarten, og andre ganger v a r det 1-2-3-4-5-6-7-8-9-0'era som skulle skaf fe kontakt med omverdenen.

Således v a r det en unggutt i Ø v e r b y g d som g j e rne ville r inge til en kamera t av seg, og f r a e ldre søsken som hadde vært borti automattelefon i godt og vondt tidl igere fikk han vite at det v a r summetone i den automatiske og at det v a r den han nå skulle bruke .

Gutten b ladde i telefonkatalogen m e d de nye, 5-numre de s i f ferene og fant nummere t til kameraten . Så v a r det ba re r ing inga ig jen. E n l ang stund gikk og m a n hørte ikke noen lyder f r a kommodebordet i g angen som skulle tyde på at det v a r oppstått kontakt.

Den eldre søsken ruslet ut i gangen for å seg hva som sto på, og fant sin yngre b ro r l iggende på kne fo ran entre-kommoden. H a n lå der, løftet på den g råe automaten, kikket under entre-kommoden, snudde seg og spurte m e d oppgitthet i s temmen:

— Si meg , kor e d e t e g e n t l i g dokk f i jn dein dærrane summetonen lisen?

Politisk regne-kunst I den politiske regning det ofte kan skje (og det er det ravende gale) at to og to gj erne er seks eller tre, mens fire kommer sjelden på tale.

K . K .

Saga i — Forts, fra s ide 2 kunne stille seg over etter når elva v a r stor. N å r ho v a r sommarlita, kunne ein kom-me seg over m e s t alle stader, og i somrar m e d lite nedbør kan e l v a vere tørr lange tider.

H a m n e l v a g j ø y m e r også triste minner. E i n gong elva v a r i f lom skulle M a r g a r e t e s j å til ein a v sønnene sine, Petter Halvorsen,. som budde på sørsia elva. Ho skulle krype etter stokkane, som v a r glatt etter regnver. G a m a l og stiv som ho v a r tapte ho balansen, gleid utfor og nedi e lva og drukna. E i t barn skal også ha mista livet i Hamn-elva. Like utfor moloen rod-de ein mann, for noko over 100 år sia, mot ein stein. E l v a v a r stor og stri, båten g j e k k rundt og mannen drukna.

Sist s o m m a r v a r det i k k j e vatn å s j å i H a m n e l v a på eit par månader. O g j a m n vass-føring er det uråd å få til, slik som tilhøva er oppe i lia der elva k j e m frå.

En lærer ser seg — Forts. fra midtsidene alltid har vært til det gode, er hadde barna som elev fra de en sak som nok kan begynte på. skolen til de diskuteres. sluttet, lærte de barna å

På spørsmål om hva hun kjenne og kunne disponere ut synes er den største fra det både pedagogisk og forskjellen på det «gamle» menneskelig. Det siste ikke kontra det «nye» skolemiljøet minst. når en ser bort fra det rent I vår tid er opplegget slik materielle, svarer Hanna at læreren får et mer Berg-Angell at den største overflatisk kjennskap til forskjellen etter hennes elevene. Og i de store mening finnes i den sentralskolene med mange gjensidige kontakten mellom klasser er det mye elever, lærere og foreldre. vanskeligere å få den rette

Tross de primitive kontakten med dem. forholdene i den gamle Som oftest kjenner ikke skolen — eller kanskje læreren barnets foreldre og nettopp derfor — fikk læreren omvendt, slik at den viktige en enestående kontakt med kontakten mellom lærere og elevene og ikke minst foreldre blir for sporadisk, foreldrene. Dette er en av de store

Læreren kjente så og si svakhetene i dagens foreldrene til hvert eneste skolemiljø, hevder Hanna barn personlig, og fikk et Berg-Angell. Og med sin inngående kjennskap til lange arbeidsdag i skolen og hvert enkelt barns store erfaring fra den heimemiljø og bakgrunn. samme, skulle hun være den Når de så i tillegg gjerne rette til å uttale seg om det.

Skibotntransporten — Forts, fra side 3

Vi var t re u n g d o m m e r s o m Det te g jo rde jeg o g va lg te d ro o p p o v e r for å ta h å n d o m m e g u t en h o p p e jeg l ikte g o d t hestene. De f i nnene s o m k o m o g t o k ti l m e d k jø r ingen ig jen, t i lbake m e d d e m var sivi le, o g vi Etter en t id var k jø re t ranspor t -f o r s t o d på d e m at de var lei seg en over , o g det s o m nå s t o d i f o r de t inn t ru fne . h o d e t på karene var å k o m m e

M i n egen hest k o m ikke seg he im. M e n d e n n e g a n g e n t i lbake. Finnene fo r ta l te at d e n var de t ingen « N o r d s t j e r n e » å s ty r te t o m og d ø d e da de var t i reise m e d . M e l l o m S k i b o t n o g mil f ra Silas. N o e de norske Kvesmenes i L y n g e n var d e t ikke dyr legene fan t r imel ig s iden vei . Det ble da ti l a t s ledene o g hestene hadde s tå t t u te i u ts ty re t ble send t m e d bå t ti l iskulden fra de ble t a t t t i l de Kvesmenes , m e n s karene f i kk k o m t i lbake til Silas. leid en k j e n t m a n n m e d seg o g

Til S k i b o t n k o m nå t re no rske leide hes tene over f je l let ti l dyr leger s o m t o k taks t på de Kvesmenes . Derf ra b r u k t e de t o hestene s o m hadde v æ r t i d ø g n på h e i m t u r e n . F innland, og v i f i kk g o d t g j o r t verd i for r ingelse o g e rs ta tn ing f o r En av dy r legene var bl i t t ig jen i de hestene s o m var k o m m e t S k i b o t n fo r å v æ r e m e d på å bor t . avvik le f o r e t a g e n d e t . Han l ikte

Selskapet send te n å f e m h o p p e n m i n g o d t , o g s iden han hester f ra T r o n d h e i m til T r o m s ø . b o d d e hos h a n d e l s m a n n Beck Disse skul le senere se t tes inn i ble de t ti l at jeg so lg te hes ten ti l S k i b o t n t r a n s p o r t e n , o g s iden jeg h a m o g t o k loka lbåten he im. O g hadde mis te t m i n , f i kk jeg lø f te d e r m e d var d e t s lut t på o m at jeg bare skul le ve lge m e g even ty re t , f o r l i t t av et even ty r ut en av disse. var de t .

Veg utan fotefar

Av Edvard Ruud V i g å r he r i s a n d — h a r g j o r t d e t — o g g je r det f r å d a g e n v å r r a n n . K v a r t i d s b ø l j e j a m n a r — v å r t f o t e f a r u t , o g i n g e n v e i t l i ve t — f ø r d a g e n er s l u t t , —

S t o r t e n k t e g å r v i — m e d n e s a i s k y . V i v e n t a r k v a r k v e l d — a t v å r d a g k j e m p å n y . M e n t r a s s all v å r v i s d o m -d e t f i n s t i k k j e e in — s o m ø y g n a r f r å m o r g o n — t i l k v e l d s t i m e n s e i n . —

Fo r de i s o m e ig f r a m s y n m e d p l a n a r o g t r u — s o m f r e i s t a r m e d t a n k e n -e in p l a n f ø r e b u , p r o g r a m o r d er : N ø l i k k j e , b e r r e t a f a t t — d å a n d r e k a n s jå — de i m å l d u ha r s a t t , — d e n v e g d u v i l g å — m e d t r u o g m e d t r å . —

Orrfuglen - en av de mange

taperne i naturen — A v K a r l Karlsen —

Ssjo-hyssj, ssjo-hyssj, oh, 0,0,0,0,0,0, oh,0,0,0,0,0,. H v e m av oss som er k o m m e t til skjels år og alder har ikke hørt denne langttrekkende trolske låten oppe fra liene i lyse v å r døgn — morgen og kveld.

Orrebulderet og den mystiske sjoingen v a r et naturlig og vanlig innslag i det store naturorkesteret når det spilte opp i en harmonisk v å r symfoni.

D e t var. Ennå kan en høre orrhanene spille om

våren. Men det markerte innslaget i «den store symfonien» er borte. D e t er for det meste bare spredte solonummer å høre.

Det er ikke tvil om at denne v a k r e og staselige hønsefuglen m e d sitt karakter-istiske og eiendommelige vårspill er på full fart ut av v å r lokale fauna. Og det er synd — stor synd.

F o r knapt en mannsalder siden v a r orrfuglen et nokså vanlig syn her i området for de som vandret i skog og mark. Det hendte ikke så sjelden at en om vinteren kunne se s m å flokker på 6-8 stykker som satt og beitet knopper i høge bjerketrær. E l l e r en kunne få seg en liten støkk i livet når en kom rennende ned over liene på ski og en orrfugl braste opp mellom beina på en så snøgovet stod.

Orrfuglene pleide nemlig «å g å i dokk» under og etter større snøfall. D e t vil si at de rett og slett lot seg snø ned. Antakelig både for å skjule seg og for å holde varmen bedre i den lunende snøen.

Slike naturopplevelser forekommer nesten ikke lenger. D e n ødslige v i n t e m a -turen er blitt enda mere ødslig. Selv rypene — disse v a k r e kvite vinter-nasjo-nalfuglene er blitt i betenkelig mindretall.

Den som om våren har vært så heldig å f å se orrhanene på leiken har hatt en naturopplevelse som sent vil g l e m m e s . Det er et syn å se disse vakre, blåsvarte og metallglinsende hanene m e d utslåtte halefjær så den snøkvite undergumpen synes — med slepende v e n g e r og oppblåst f j æ r k r a g e valse rundt p å spilleplassen. A v og til gjør de et hopp ende til værs, mens de innimellom sjoer og bobler av full hals. Alt til ære for hønene som blygt holder seg i bakgrunnen slik som det sømmer seg det s v a k e kjønn — ihvertfall i orrfuglenes verden.

Slike uforglemmelige naturinntrykk K U N N E en slumpe til å f å se dersom en for varlig fram. N å derimot er et slikt skuespill nærmest uoppnåelig for en skogsvandrer.

F a k t u m er at de fleste levende skapnin-ger ute i naturen — f r a fisken i havet og elvene til dyr og fugler på landjorda — er på stadig vikende front og i m a n g e tilfelle

g å r katastrofalt tilbake. Til og m e d frosken som før om vårene kvekket og holdt sin spesielle vårkonsert i d a m m e r og veigrøfter er blitt en sjeldenhet.

D e t er for så vidt ganske typisk at de arter som stort sett holder stand, og i m a n g e tilfeller øker, er kråke, ravn og rev — skapninger som lever høyt på velferds-samfunnets søppelplasser, og som har en egen evne til å tilpasse seg mennesket og menneskelig aktivitet.

Kan vi så gjøre noe for å. forhindre eller ihvertfall bremse på denne uheldige utvikling?

Ti lbakegangen er nok betinget a v et helt årsakskompleks som kan føres tilbake på den menneskelige aktivitet i dagens samfunn og er dermed ikke så lett å klarlegge. M e n en ting kan vi ihvertfall rent umiddelbart g jøre og det er å ikke absolutt jakte på alt som lever og rører seg, men bruke børsa m e d vett og fornuft.

Å drive j a k t på en stor og l ivskraft ig bestand a v småvilt , er en ting, m e n å skyte fugler og dyr som en v e t er fåtal l ig og i sterk t i lbakegang er noe annet. De som driver j a k t bør derfor både i egen og framtidige jegeres interesse vise natur-vett.

Så når det g j e l d e r orrfuglene i distriktet vårt. Spar dem. Løft ikke g e v æ r e t til skudd om du på en jakttur skulle treffe på en av de få som enda er igjen. E n v å r uten orrespill i liene, eller en vinter uten annet levende liv ute i naturen enn stort sett kråke og rev, er en altfor høg pris å betale for en død fugl i ryggsekken eller i fryseboksen.