Innhold

Kapittel 1: Jeg vil jo bare se bra ut naken 7

Kapittel 2: På startstreken: Fra sofagris til Ironman 13Opp fra sofaen, tjukken

Fra vom til vaskebrett

Farvel – poteter, brød og pasta?

Matskapraneren

Lykkelig av å bevege seg

Triatlon: Variert trening gir motivasjon

Svømming: Svømmer som en skiftenøkkel?

Sykling: Full fart framover

Løping: Gjør det enkelt

Race-rapport: Min første triatlon

Møte med en jernmann

Jernbyrden

Kapittel 3: treningsbibelen 67Lytt til erfarne triatleter!

Skikk og bruk i triatlon

Alt til sin tid

Veien mot din første triatlon: Forslag til periodeplan (26 uker)

Du må utfordre deg selv

Effektiv trening

Mestre mil etter mil

Hvordan få en slapp mosjonist klar for Norseman

På helsa løs

Hvordan unngå å bli utbrent

4

89457_triatlon_r1.indd 4 14/12/11 08.46

iNNHOLD

Kapittel 4: gi viljen krefter 93Manipuler grenseverdiene dine

Smertestillende – uten resept

Selvpineren

Veien mot ironman – periodisering i praksis

Veien mot din første ironman: Forslag til periodeplan (26 uker)

Du skal utfordre prestasjonsangsten

Jakten på formtoppen

De siste forberedelsene

Den lengste dagen

Legg en plan – og følg den

Hold på energien

Hold hodet kaldt

innspurten

Etter den søte kløe ...

Kapittel 5: Vi besatte 131De store hordene

Gamlingene kommer

Gradvis eldre, gradvis bedre?

Race-rapport: La petite mort – den lille død (ironman France)

Race-rapport: Tårer i lykkerus (Kalmar)

Race-rapport: Biggest og baddest (Norseman)

Race-rapport: Stjernestøv fra Tyskland – og gleden ved å mestre (ironman Regensburg)

Kapittel 6: Epilog: I skiftesonen 155Et bedre menneske?

Anbefalelsesverdig lesning

5

89457_triatlon_r1.indd 5 14/12/11 08.46

HARDT OG LANGT – FRA SOFAGRiS TiL iRONMAN

6

– Do you just want to lose weight,

or are you looking to increase

strength and flexibility as well?

– i want to look good naked!

Fra filmen «American Beauty»

89457_triatlon_r1.indd 6 14/12/11 08.46

TRiATLON

7

1Jeg vil jo bare se bra ut naken

89457_triatlon_r1.indd 7 14/12/11 08.47

HARDT OG LANGT – FRA SOFAGRiS TiL iRONMAN

8

Jeg trener ikke fordi jeg må, men fordi jeg kan Jeg er 40 år og har fire unger. Jeg har full jobb og er fort-

satt gift. Jeg har verken verdensrekorder eller olympiske

medaljer. Og jeg kommer aldri til å få noen heller.

Jeg er ikke noe talent i idrett, og jeg er ingen utpre-

get vinner. Slik har det alltid vært. Jeg har en fortid som

dvask og overvektig. Jeg har knapt vunnet en sportskon-

kurranse i hele mitt liv. Jeg har imidlertid en altfor dyr

sykkel, en tredemølle og et råskinn av en våtdrakt.

Jeg tror ikke jeg har det i meg; et sterkt ønske om å

bli best. Jeg drømmer ikke om å vinne Birken eller Tour

de France. Det er sikkert artig med edelt metall og laur-

bær, men det er ikke det som drar meg opp av senga om

morgenen.

Johan Kaggestad har trent noen av de beste lang-

distanseutøverne i verden og mener at sultne ulver jager

best. Muligens er jeg ikke sulten nok. Det kan være at jeg

er for makelig anlagt. Kanskje jeg trives for godt i komfort-

sonen.

Men det har seg nå engang slik at jeg liker trening.

Jeg liker i hvert fall å bevege meg. Og jeg synes det er ar-

tig å mestre. Derfor trener jeg opp mot 650 timer i året.

Og jeg har fullført ironman sju ganger. Like fullt; jeg har

alltid fullført uten å være i tetsjiktet, uten sponsorer og

uten favorittstempel. Jeg glir i mål i det stille, langt unna

tv-kameraer og oppmerksomhet fra speaker.

Men jeg liker altså å svette, gjerne i timevis. Jeg liker

å kjenne at muskulaturen strammer seg og at kroppen

fungerer. Jeg liker rusen av endorfiner og dopamin som

strømmer gjennom meg etter en hard økt. Jeg liker å

klage over skader i legg og knær. Jeg liker velværet etter

trening, på sofaen med en pils i hånda. Jeg liker å være

støl, og jeg liker å skryte i lunsjen på jobb dagen etter.

Jeg er ikke toppidrettsutøver, men jeg anser meg selv

som en topp idrettsutøver. Jeg liker å knive og å pre-

stere. Jeg liker målebånd, wattmålere, oksygenopptak,

puls, stoppeklokker og rekorder. Særlig begeistret er jeg

for personlige rekorder. De personlige rekordene betyr

mer enn all verdens verdensrekorder. Det er sikkert stas

å gruse alle andre, men det artigste er altså å slå seg

selv. Eller naboen.

Jeg ønsker ikke å få telegram fra statsministeren, bli

skrevet inn i historiebøkene eller få navnet mitt risset inn i

stein. Men jeg liker å holde meg i form og jeg ønsker opp-

riktig å bli bedre. Jeg tror på utvikling og mestring. Jeg

tror på den barnlige gleden i det å få til noe. Jeg tror på

verdien i å sette seg et mål og jobbe mot dette. Jeg tror

på å flytte grenser. i hvert fall på å skyve på dem.

Og jeg synes det er veldig artig å få noe til. For det

er virkelig moro å prestere. Jeg blir oppriktig glad når jeg

lykkes, når jeg får noe til. Men jeg trenger altså ikke å bli

best. Det er ikke det som motiverer meg. Jeg trenger

bare å bli bedre.

Endorfinjunkie

Jeg er en middelaldrende mann, halvveis i livet. Jeg blir

aldri verdens beste i noe som helst. Til det er jeg for gam-

mel. Jeg er ikke engang best i nabolaget. En sekstenåring

nede i gata her løper lett fra meg. Jeg kan pakke det inn;

understreke verdien av erfaring og rutine, men det hjelper

ikke. En pubertal, kvisete slamp uten kontroll på lemmene

sine distanserer meg lett. Det skjer ikke en gang iblant,

det skjer hver uke.

Men like fullt; jeg er på kjøret. Jeg er hektet på hard

og lang trening. Jeg er en treningsnarkoman endorfin-

junkie. Treninga er min flukt i hverdagen. Adrenalinet ren-

ser tankene. Jeg glemmer hvem jeg er, hvor jeg er. Alt

89457_triatlon_r1.indd 8 14/12/11 08.47

9

JEG ViL JO BARE SE BRA uT NAKEN

er bare kropp og handling. Hørselen forsterkes, synet blir

skarpere. Det er avhengighetsskapende.

Og selv om jeg ikke er best, og aldri kan bli det, så kan

jeg altså bli bedre. Litt bedre enn det jeg var. Litt bedre

enn det jeg er. Det er en velsignet forbannelse.

Meg som idrettsutøver ville det vært vanskelig å fore-

stille seg for noen år siden. Nå skjer det utenkelige. Jeg

takker nei til det siste glasset med vin hvis jeg skal trene

neste morgen. Og det skal jeg. Alltid. Jeg trener. Hver dag.

Jeg har fire unger som vokser opp i et hjem hvor kramper

og laktat er like selvfølgelig som strøm i stikkontakten.

Jeg trener altså ikke for å bli verdensmester. Det har

jeg overhodet ingen ambisjoner om. Jeg er fornøyd hvis

jeg får et merke eller en t-skjorte spekket med logoer.

Eller som jeg liker å si til kona: Jeg trener for at du skal

ha noe vakkert å hvile øynene dine på. Jeg ofrer feit mat,

godteri, øl og nachspiel for å se bra ut naken. Jeg gjør det

for din skyld, kjære.

Det hender at hun tror meg.

MaMIl-ene kommer

Det blir stadig flere av oss; vi middelaldrende som gir oss

i kast med langdistanse, det harde og lange. Birken er

fulltegnet på sekunder. interessen for Oslo Maraton har

eksplodert. Det er ventelister til Norseman. Stadig flere

sykler Grenserittet, Nordsjørittet, Trondheim–Oslo eller

Kristiansand–Hovden, eller de går turrenn som Grenade-

ren eller Sesilåmi på ski.

New York Marathon har nesten 50 000 deltakere og

er utsolgt to år i forveien. Vasaloppet og Marcialonga har

kraftig vekst i antall deltakere. ironman-konkurranser blir

fulltegnet på minutter.

Over hele verden er det vekst innen utholden-

hets- og langdistanseidretter. Og de fleste rekruttene

er menn i sin beste alder. under ironman i Klagenfurt

i Østerrike var gjennomsnittsalderen 39,3 år. i England

har triatlon blitt den raskest voksende idretten blant

menn over førti.

Vi er MAMiL-ene – middelaldrende menn i lycra. Kall

det gjerne en midtlivskrise. Navnet skjemmer ingen. Vi

har ikke hestehale, kabriolet eller en 25-årig blondine. Du

finner oss ikke på en seilbåt eller en golfbane. Vi er ma-

rinert i cera og melkesyre, og vår elskerinne er en altfor

dyr sykkel som vi vasker, polerer, oljer og masserer. Og vi

vurderer seriøst å barbere leggene våre for å spare tre

nanosekunder.

De ivrigste MAMiL-ene vil påpeke at alder er relativt.

At det kun er et tall, og at det mest av alt handler om

mentale verktøy, tankemodeller og innstilling til livet. At

det ikke handler om hvordan man har det, men om hvor-

dan man tar det.

Klart det finnes noen aldringstegn. For min del be-

gynner jeg å se eldre ut på bilder enn i speilet. Men det

sikreste tegnet på at jeg er middelaldrende, er at jeg føler

meg yngre enn det jeg er. Jeg føler meg som atten. Men

jeg er ikke atten. Og jeg har heller ingen grunn til å føle

meg som atten.

Likevel er det slik at jeg oppfører meg upassende,

som for å dekke over uomtvistelige fakta. Og det er altså

stadig flere av oss. Som synes å mene at livslykken ligger

i stivheten og vekta i en sykkelramme. Karbonracer og

pulsklokke er blitt min generasjons hentesveis.

trening – quo vadis?

Man kan ha en filosofisk tilnærming til trening. Jeg synes

det er ganske ok å løpe, sykle og svømme innimellom.

Men jeg føler tidvis at jeg må sette meg ned og stille de

samme spørsmål som mennesket har stilt seg siden an-

89457_triatlon_r1.indd 9 14/12/11 08.47

HARDT OG LANGT – FRA SOFAGRiS TiL iRONMAN

10

tikken og som har opptatt filosofer og dagdrivere siden ti-

denes morgen: Hvem er jeg? Hva gjør jeg med livet mitt?

Hva handler egentlig trening om? Og, hvorfor trener jeg?

Før gjorde jeg det motsatte av trening. Og jeg klaget

ikke. På ingen måte. Jeg vil hevde at jeg var en lykke-

lig mann. Jeg leste samtidspoesi og Shakespeare, kunne

Kama Sutra på rams, imponerte i gastronomisk elite-

divisjon med sjøkreps i sjokoladesaus og vodkamarinert

roastbeef. Og jeg briljerte med viner med duft av vått løv,

viskelær og blyantspiss.

Jeg ser fortsatt film. Jeg er da ingen kulturvandal.

For all del. Jeg gleder meg storveies over dramaturgi,

spenningskurver og gode prestasjoner på skjermen eller

på lerretet. Men jeg ser aldri filmen fra sofaen lenger.

Jeg ser den fra sykkelsetet. Jeg setter sykkelen på rulla,

trykker filmen inn i spilleren og forsvinner bort i en rus

av Scorsese og endorfiner. Romantisk armkrok i sofaen?

Sayonara. Velkommen, dopamin og styrketråkk.

I det lange løp

Hvorfor velger jeg slik? Det mest innlysende svaret er

mestring. Veien mot målet er fascinerende. Det handler

om å få det til. Å trene er som et eventyr av H.C. Ander-

sen, en stygg andunge som blomstrer i siste kapittel og

som lever lykkelig alle sine dager.

Den trente kroppen funker på en helt annen måte. Gjen-

nom mange timers trening har den gjort seg klar til det

virkelig lange løpet. Og det er en del av grunnfilosofien; det

skal fungere i det lange løp.

Det er mange veier til toppen av Olympen. Mangelen

på fasit er kjempefascinerende. utålelige er de skrå sikre,

men de tar feil. Det finnes ikke én vei til målet. Det finnes

ikke én oppskrift. Den som måtte hevde det, har skjønt

lite av langdistanseidrett. Jeg fascineres av at det egentlig

ikke er mulig å si at «jeg har gjort alt jeg kan».

For en mosjonist er det alltid en løgn å tro at man har

gjort alt man kan. Du kan alltid presse inn litt til. Selv i den

travleste hverdag. Du hadde ikke tid til å trene i dag, sier

du? Nei vel. Tok du tåhev mens du pusset tenner? Sto du

på ett bein da du snakket i telefonen? Hadde du ikke tid til

30 minutter løp eller 15 minutter core?

Dersom du er proff, trener du kanskje 20–30 timer

i uka og er du mosjonist, kanskje 8–10 timer. Det er en

ekstrem forskjell, men vi er alle med på den samme kon-

kurransen. Det er fascinerende.

Fordi jeg kan

Jeg trener fordi jeg liker å mestre, jeg liker å overvinne

meg selv og få til noe jeg trodde ville være umulig. Men

dette er ikke nødvendigvis en besettelse, slik mange tror.

i bunn og grunn trener jeg ikke fordi jeg må, men fordi jeg

kan. Det er mitt mantra.

For meg handler det ikke om å bli best, men om å

bli best innenfor mine forutsetninger, at jeg benytter meg

av de mulighetene livet har gitt meg. i mitt liv finnes det

fire barn, en jobb og en ektefelle. Slik er det, og slik skal

det være. Jeg er ikke villig til å ofre dette for at jeg skal

komme i bedre fysisk form, perse med to minutter eller få

flatere mage.

Men innenfor de gitte rammene er det mye jeg kan

gjøre. Jeg vet at det koster meg noe. Jeg tror ikke på for-

sidene til ukebladene eller TV-shop som lover meg store

forandringer over natta. Det er ikke slik det fungerer. Å

sikre bedre vaner eller oppnå bedre resultater krever en

innsats. Det er en hard og lang reise. Men jeg verdset-

ter det. Motstand er ikke et problem i seg selv, det er en

utfordring. Det er noe givende i det å møte motstand, og,

89457_triatlon_r1.indd 10 14/12/11 08.47

JEG ViL JO BARE SE BRA uT NAKEN

ikke minst, i det å overvinne denne motstanden.

Gleden over å mestre noe nytt er en gave vi bør unne

oss. Jo visst er det krevende, jo visst kan det bli travelt.

Det er mye som skal til for å få hverdagen til å fungere.

i løpet av hver eneste dag tar du hundrevis av valg. Vi

bombarderes av informasjon og vi sliter med å sortere

og prioritere. Summen av alle disse valgene påvirker deg.

Det er summen av alle disse valgene som til slutt gjør at

du blir deg. Slik er det med oss alle. Og da handler det

igjen om hvor og hvem du ønsker å være, og hva du øn-

sker å oppnå.

Vi trenger alle en drivkraft. Vi trenger en form for

brensel som gjør det verdt å stå opp om morgenen, noe

som gjør at vi motiverer oss for å holde på. Jeg trener

ikke fordi jeg må, men fordi jeg kan. Jeg er privilegert som

har anledning til å trene.

Noen mennesker sliter med angst og tør ikke å være

alene, andre har kreft eller andre krevende sykdommer,

eller de har alvorlige fysiske funksjonshemninger. Jeg er

frisk og feirer det med å trene, hver dag.

Se bra ut naken

Jeg tror på det lange løp. Jeg tror oppriktig på at mosjon

vil gi meg en bedre alderdom, at det er viktig å trene

jevnlig. Det handler om kroppens funksjonalitet og om å

være bevisst på hjertets sentrale rolle. Å mosjonere vil gi

meg færre helseplager. Fysisk aktivitet vil gjøre meg min-

dre utsatt for diabetes og hjerte/kar-sykdommer. Å trene

kjernemuskulaturen vil styrke ryggen min og dermed gi

mer færre sykedager når jeg blir eldre.

Og ja, jeg vet at den dypeste tilfredsstillelsen oppstår

man gjennomfører noe som koster litt, noe som er hardt

og langt. Jeg liker å passere smertegrensen, å miste

kontrollen. Jeg finner lykken gjennom lidelsen. Etter å ha

slåss mot kulda, klokka og melkesyra fylles jeg med et

voldsomt behag, en salig glede. Jeg liker rett og slett å

være ruset på endorfiner og dopamin. Og klarer jeg ikke å

legge til rette for fem-ti treningstimer i løpet av ei uke, vel,

da har jeg et stort organisatorisk problem.

Men, samtidig vet jeg at det ikke er derfor jeg trener.

Strengt tatt. For når vi skjærer det inn til beinet, så hand-

ler det bare om én ting: Jeg vil jo bare se bra ut naken.

89457_triatlon_r1.indd 11 14/12/11 08.47

HARDT OG LANGT – FRA SOFAGRiS TiL iRONMAN

12

«Ja, tænke det; ønske det; ville

det med,-- men gøre det!»

Henrik ibsen

89457_triatlon_r1.indd 12 14/12/11 08.47

TRiATLON

13

2På startstreken:Fra sofagris til Ironman

89457_triatlon_r1.indd 13 14/12/11 08.47

14

HARDT OG LANGT – ALT OM TRiATLONTRENiNG

For noen av oss handler trening om veien fra tjukkas til smukkas, fra drunk til hunkHjemme har jeg liggende et bilde av meg selv. Jeg står

ved siden av nobelprisvinner i litteratur, José Saramago.

Vi står på terrassen hans hjemme på Lanzarote. Et sjel-

dent og unikt møte. Klart jeg var stolt. Ja, så stolt var jeg

at jeg spurte om noen kunne ta et bilde av oss sammen.

Vel hjemme burde bildet hengt på veggen i stua. Men

nei, det ligger i en skuff. Jeg skjemmes ikke. Det er mer

snakk om ergrelse. Jeg ergrer meg over hvordan jeg ser

ut. Jeg veide om lag 100 kilo da bildet ble tatt, nesten 20

kilo mer enn i dag. Og det synes.

Det var da jeg så bildet at det slo meg. At nok var

nok. Ok, jeg var ikke smellfeit. Jeg var bare litt … lubben.

Men det ergret meg.

Jeg var jo så aktiv, jobbet natt og dag. Løp nes-

ten hele dagen. Hadde ikke tid til å spise, men tok det

igjen på kvelden. Da spiste jeg som en boa constrictor.

ifølge en tv-dokumentar kunne en boa spise et helt dyr

alene, nærmest i én jafs. Og så gikk det 4–6 dager før

neste måltid. Jeg var der. Nesten.

Jeg var ikke mer aktiv enn at jeg gikk opp i vekt. Så

pass fikk jeg med meg. Men det skulle bare mangle. Jeg

var ikke et fleskeberg. Jeg var et kjøttberg. Jeg var et

tidels tonn med muskler. Trodde jeg.

Det var først da feriebildene ble framkalt at det slo

meg: Fred Arthur, du er tjukk.

Å innse at du kunne vært annerledes, er første steg.

Dernest krever det noe av deg. For ingenting er enkelt.

Og, jo visst gjør det vondt når knopper brister. Eller sagt

på en annen måte: Det e itjnå som kjem tå sæ sjøl. Livet er ingen lineær kurve. Det er mer som en trapp.

Det går litt sånn i rykk og napp. Akademikerne snakker

om paradigmeskifter. Vi andre om skippertak. Men hva er

det som gjør at vi av og til endrer kurs? For min egen del

handlet det altså om noen feriebilder. Det var da jeg så

dem, og stusset, at jeg forstod at noe var annerledes enn

forventet.

Det begynte med forfengelighet. Jeg var tjukk, i beste

fall kvapsete. Jeg hadde et estetisk forbedringspotensial.

Løsningen var innlysende. Prosjekt Blåhval måtte

iverksettes asap zulu. Straks! Slanking var imidlertid uak-

tuelt. Jeg er nemlig for glad i mat til å la være å spise.

Dessuten; slanking? Eh, det er i overkant feminint. Hvem

ønsker vel å identifisere seg med glorete ukeblader: Slik

blir du radmager på ei uke! Ned i vekt uten at det koster

deg noe som helst. Elisabeth gikk ned 14 kilo med sjoko-

ladekuren! Les mer!

Nei, svaret var innlysende. Her måtte det maskulin lut

til. Jeg skulle ikke slanke meg. Jeg skulle bare endre litt …

kroppsfasong. Jeg måtte trene.

Valget falt på løping. Det er enkelt og hensiktsmessig.

Jeg trenger ikke noe spesielt utstyr og jeg kan gjøre det

når det passer meg. Det er ikke som med tennis, at man

trenger noen å spille med eller en bane. Så lenge du har

sko og en vei, er det bare å legge av gårde.

Å trene var det minste problemet i verden. Hadde jeg

ikke vært aktiv i min ungdom? Jeg var en habil langrenns-

løper fram til jeg var sytten. Ble nummer 98 i norgescu-

pen. Tok gull i Sørlandsmesterskapet i stafett. Og jeg løp

orientering. Var på kretslaget og greier. ingen eliteutøver.

Det var jeg ikke. Men like fullt; jeg var en sporty friskus! Og

i militæret hadde jeg vært en tøffing på tremila. Kystjeger

hadde jeg også vært. Lusket rundt i den norske skjærgår-

den og gledet meg til neste 3000-meter-test.

Et par turer, og vips, så var jeg igjen en atletisk sylfide!

Denne tanken slo meg i november. Og jeg skulle helt

89457_triatlon_r1.indd 14 14/12/11 08.47

15

PÅ STARTSTREKEN: FRA SOFAGRiS TiL iRONMAN

klart begynne med en gang. Straks, faktisk. Neste uke. Til

mandag i hvert fall. Seinest til helga.

Tida gikk. Plutselig slo det meg at jeg aldri fikk tid til å

trene. Heldigvis holdt jeg ikke denne dårlige samvittighe-

ten for meg selv. Jeg tømte meg, øste all min frustrasjon

over den som sto nærmest. Med andre ord; regelrett

sutring.

– Men, er det ikke bare å stikke ut en tur, da? sa kona.

– Jammen, jeg har jo aldri tid. Det passer ikke.

– Hvorfor ikke?

– Nei, det er alltid et eller annet som kommer i veien.

Enten må jeg jobbe om kvelden, eller så er det noe med

ungene.

– Kan du ikke bare dra ut nå da?

Jeg kikket ut av vinduet. Det var mørkt. Det snødde

forsiktig der ute.

– Nei, nå er det for seint, sa jeg og slo på tv-en. Var

jeg heldig, var det noe potegull igjen i skapet.

Jeg led i stillhet, også på julaften. Heldigvis fantes det

trøst i julemarsipanen. Og snart stod ribba på bordet.

Godteriet til ungene var for lengst spist opp. ingen grunn

til at de små skulle få i seg alt det sukkeret alene.

Gaven fra kona var uvanlig diskré. En liten konvolutt,

det var det hele. Jeg åpnet den med en viss forventning.

Dette var ganske sikkert ikke noe som stod på ønskelista.

Oppi konvolutten lå et grønt ark. Jeg brettet det ut.

Overskriften var «Rævesand rundt». Nedenfor var en

slags tabell. Rutene strakk seg fra én til hundre. Ved si-

den av tallene var det åpne felter.

– Og hva er så dette?

– Det er et «green card», humret kona.

Jeg kikket spørrende på henne. Golf? Det var det

siste som fristet. Elbil og sixpence? Tror ikke det, nei.

– Hver gang du har lyst på en løpetur, kan du vifte

med dette kortet. Så skal jeg ta ungene. Jobben kan jeg

ikke gjøre noe med, men dette kan kanskje gjøre det litt

lettere for deg.

Der og da visste jeg at jeg elsket henne. Dette var ak-

kurat det jeg trengte. Bare vent til nyåret! Da skal jeg be-

gynne. Dette blir tidenes nyttårsforsett. Det er ikke lenge

til. Men, først. Litt mer julebrus. Og en kake.

Det ble januar. Og februar. Og det ble mars. i skapet

på badet lå et lite, sammenbrettet ark. ingen kryss, ingen

notater. Arket var like ubesudlet nå som for tre måneder

siden. Rutearket var uforandret. Det var ikke kroppen.

– Nei, søren heller, sa jeg da jeg hørte det knaket i

badevekta.

Grensa til forfengelighet var for lengst pulverisert. Nå

gikk det på æren løs. Det fantes ingen vei tilbake. At jeg

var feit, var nå én ting. Tjukke folk var da vitterlig lykkelige!

Det var slik jeg husket tjukkasen fra da jeg var liten. De

runde var trivelige. Bakermester Snipp fra Jul i Skomaker-

gata var en trivelig kar. Og på gamle komedier i sort-hvitt

var det alltid tjukkasene som var fornøyelige gledesspre-

dere.

Eller, jeg kunne satse på en karriere i næringslivet.

Administrerende direktør med pondus og sigar? Det var

meg. Det oste av meg, at jeg var bemidlet, at jeg unnet

meg kun det beste i livet. Allmuen nøyde seg med sild,

brød og poteter. Jeg mesket meg med gåselever og trøf-

ler.

Dette var imidlertid langt unna sannheten. Jeg var

verken rik eller blid. Jeg var pottesur. At jeg inntok positu-

ren som en blåhval på land, var ille nok. At jeg ikke hadde

tiltakslyst eller evnen til å ta meg selv i nakken, var faktisk

langt verre.

Jeg snudde på hælen, fisket fram noe gammelt tre-

ningstøy, snørte joggeskoa og steg ut i vinterværet.

89457_triatlon_r1.indd 15 14/12/11 08.47

16

HARDT OG LANGT – ALT OM TRiATLONTRENiNG

Å løpe rundt Rævesand skulle bli en grei sak. Det var

om lag fem kilometer. Jeg kikket på klokka. Viseren stod

rett opp. Jeg burde være tilbake om en halv time.

En halv time senere stod jeg på Rævesand med hen-

dene på knærne og heiv etter pusten. Runden hadde én

bakke. Nå stod jeg midt i den og funderte på formulerin-

gene i testamentet. Jeg var døden nær. Det svartnet i

hodet, og alt svimlet for meg.

Det var da jeg forstod at dette slett ikke handlet om

forfengelighet. Det handlet om noe langt mer alvorlig,

nemlig min egen helse.

tips mot forandring

1. Sett deg et konkret mål.

2. Legg en enkel plan.

3. Spør deg selv: Hvorfor?

4. Kontinuitet.

5. Vær tålmodig!

opp fra sofaen, tjukkentrening bedrer livskvaliteten, mestringsfølelsen og

gir bedret fysisk funksjon i kroppen.

Vi mennesker er skapt for bevegelse. Etter millioner

av år med jakt, jordbruk og hardt fysisk arbeid har evolu-

sjonen formet våre kropper til dagens utgave for å bevege

seg. ifølge evolusjonen er vi konstruert for lange, uthol-

dende bevegelser. Men det er jo lenge siden evolusjonen.

Steinaldermenneskene hadde neppe sofa, fjernkontroll,

laptop og pizza. Og de levde lenge før bil, fly og heis.

På en plakat på et treningssenter står det skrevet:

«Muskler er vanskelige å få, men lette å miste. Kroppsfett

er lett å få, men vanskelig å miste». Det er meg. Jeg har

lett for å legge på meg. Om jeg ikke er i tilstrekkelig fysisk

aktivitet, blir jeg fort tykk. ikke alle er slik. Noen trenger

ikke å trene eller passe på kostholdet for å holde seg

slanke. De spiser sjokolade og søtsaker i stedet for frukt

og grønt fem ganger om dagen, og ser fortsatt ut som et

lite stykke silkepapir.

Men slik er verden og livet; slett ikke rettferdig.

Selv om du allerede trener et par ganger i uka; det er

lett å glemme at hverdagstrimmen er den viktigste. i mot-

setning til hva vi liker å tro, er vi nordmenn faktisk blant

de minst aktive i Europa. Ja, og verre skal det bli. ifølge

Jorunn Sundgot-Borgen, professor ved Norges idretts-

høgskole og medlem av Nasjonalt råd for fysisk aktivitet

og helse, så slår Norge faktisk uSA i andel mennesker

som utvikler overvekt.

Vårt selvbilde som et natur- og fjellvandrende folk,

født med ski på beina, falmer når tendensene undersø-

kes vitenskapelig. Tall fra Norges idrettshøgskole viser at

80 prosent av Norges befolkning ikke engang følger rå-

dene til Helsedirektoratet om minst 30 minutters daglig

fysisk aktivitet. Derfor er det store helseproblemet ikke

at noen få trener for mye, men at de fleste ikke trener

nok.

Mange vet ikke hvor lite de faktisk beveger seg. Se

for deg en helt normal dag på kontoret. Du har kjørt bil til

jobb, tatt heisen opp fra parkeringshuset og på vei bort til

pulten tar du med deg en kaffe. Fram til lunsj er du stasjo-

nert ved arbeidsplassen, så går du bort i gangen og tar

heisen ned til kantina. Der sitter du og spiser en halvtime,

5 tips mot forandring

89457_triatlon_r1.indd 16 14/12/11 08.47

17

PÅ STARTSTREKEN: FRA SOFAGRiS TiL iRONMAN

før du igjen gjennomfører den samme prosedyren og en-

der opp ved pulten igjen.

undersøkelser viser at mer fysisk aktivitet gir enormt

utbytte for muskler og skjelett. Man bedrer livskvaliteten,

mestringsfølelsen og får bedret fysisk funksjon i kroppen.

Men hvordan kan du enkelt bli mer aktiv?

Å trene handler om prioriteringer. At du i det hele tatt

leser dette, viser at du ønsker å gjøre noe med livet ditt,

at du ønsker å bli så sprek som mulig, så god som livet og

tida tillater. Det krever noe av deg, og det vet du allerede,

bare du kjenner godt etter.

Det handler ikke om å ofre alt for å bli verdensmester.

Det kan andre ta seg av. Men noe må du ofre. Du får ikke

mer tid enn tidligere. Men du kan ommøb lere litt i livet

ditt. På det viset kan du frigjøre litt tid. Å få på plass gode

treningsrutiner handler altså mest om å ofre de riktige

tingene.

Litt etter litt legger du om kostholdet, med mer grønn-

saker i måltidene og proteiner gjennom fisk i stedet for

kjøtt. Du drikker mindre alkohol. Du legger deg tidligere og

sover bedre. Tidvis er det hardt å måtte trene hver dag

og styre unna fristelser. Men etter hvert blir endringene

synlige. Kroppsvekten stabiliserer seg på et riktig nivå,

stoffskiftet ligger stabilt på et høyere nivå, hjertet pumper

bedre og pusten går lettere. Kroppen blir i det hele tatt

sterkere og sunnere.

De av oss som opplever at vekta øker ved den minste

utskeielse, får en jevnlig påminnelse om verdien av å holde

seg i form. i det lange løp kan det anses som en velsig-

nelse. Og da er kanskje ikke livet og verden så urettferdig

likevel.

VISStE du at?

Hjernen virker bedre hos aktive enn hos in-

aktive. Trening og nye impulser flerdobler

muligheten for at nydannede nerveceller i

hjernen overlever. Dermed bedrer du evnen til

å lære noe nytt, det være seg golf, tango eller

et nytt språk. Aktive mennesker er mer hand-

lekraftige, har kortere reaksjonstid, er flinkere

til å planlegge og bedre til å gjøre flere ting

samtidig.

89457_triatlon_r1.indd 17 14/12/11 08.47

HARDT OG LANGT – FRA SOFAGRiS TiL iRONMAN

18

Prioritering nummer 1: Meningen i livet

Noen ønsker å dra til Afrika, andre skal bli astronaut. Vi

har alle store drømmer. Å begynne å trene handler ikke

om dette i det hele tatt. De store drømmene er gjerne

umulige å gjennomføre. i beste fall krever det mange og

lange steg. i vårt tilfelle handler det om å ta ett eneste

steg, nemlig steget over dørstokken.

Men ja, noen steg er vanskeligere enn andre. Det

første er gjerne det vanskeligste. Like fullt, som Børge

Ousland sier: Det er ikke vanskelig å gå til Sydpolen. Det

handler bare om å sette den ene foten foran den andre.

Mange nok ganger.

Å begynne å trene handler ikke om å finne menin-

gen med livet. Det handler om å finne meningen i livet.

Å komme i gang er en seier i seg selv. På kort sikt vil du

beruses av gleden ved å mestre. På lang sikt vil du oppnå

bedre helse og færre sykedager. Du lever lenger og du

lever bedre.

Sett deg mål ved siden av treninga. Dette kan gjelde

både familie og jobb. Vær ærlig med deg selv om hvor vik-

tig de ulike målene er. Prioriter dem! Vektinga av målene

er avgjørende for veien videre. Sett opp en prioritering og

ta konsekvensen av valgene dine!

Prioritering nummer 2: Program i hverdagen

Hver uke består av 336 halvtimer. Noen av disse kan du

prioritere til trening. Selv den amerikanske presidenten

finner tid til å trene. Da er det nok muligheter for deg

også.

Å trene i hverdagen krever imidlertid struktur og pla-

ner. Skal du oppnå «atletisk suksess», er du nødt til å ta

noen valg. Det har lite for seg å sette seg mål hvis du er

ikke evner å sette disse ut i livet. Det hjelper lite at du

avtaler med deg selv at du skal svømme to ganger neste

uke, og så viser det seg at du er bortreist i forbindelse

med jobb hele uka.

Vær ærlig overfor deg selv! Hvor mye har du anled-

ning til å trene? Det bør være samsvar mellom hva du

ønsker deg og det du kan få til. ikke innbill deg selv at du

kan trene 30 timer i uka ved siden av full jobb. Sett deg

realistiske mål, og sett disse inn i en plan, gjerne i samar-

beid med en trener. Husk dessuten at det er god gevinst

i de mange små øktene også! Tok du tåhev sist du ventet

på bussen? Foretrakk du trappa framfor heisen? Gikk du

av bussen et stopp tidligere enn strengt tatt nødvendig?

Prioritering nummer 3: atletisk fokus

Så snart du har avklart overfor deg selv hvilke mål du har

satt deg og hvor mye treningstid du har til rådighet, bør

du tenke på hva slags treningsform du skal foretrekke.

Skal du sykle mye? Eller skal du løpe? Kanskje du foretrek-

ker å svømme eller å løfte vekter?

Treningsformen henger kanskje sammen med hvilke

mål du har satt deg. De ulike målene krever ulike tre-

ningsformer. Skal du løpe 10 kilometer gateløp, gå Bir-

ken, sykle Trondheim–Oslo eller delta på Norseman? Det

er uansett liten vits i å trene volleyball hvis du skal løpe

Oslo Maraton.

Det viktigste er imidlertid at du begynner å bevege

deg, og da er all aktivitet positivt. Da gjelder det å finne

treningsformer som er morsomme.

89457_triatlon_r1.indd 18 14/12/11 08.47

Veien mot et nytt liv

Steg 1: Finn motivasjonen

Vær ærlig mot deg selv: Er du fornøyd? Hvis svaret er

ja, trenger du ikke å lese lenger. Da er du framme. Hvis

svaret er nei, bør du spørre deg selv om du kan gjøre noe

med det. Finn et mål du kan jobbe mot. Det kan være å

redusere kroppsvekta eller midjemålet. Men det kan også

være å løpe 10 kilometer eller å fullføre en ironman.

Steg 2: nye spisevaner

Spis ofte! Å spise som en boa constrictor er ingen løs-

ning. Spis mange, små måltider i stedet for ett stort.

Nøy deg med én porsjon! Du får sikkert mat i morgen

også! Hold deg unna sukker og salt, og kutt ned på fett.

Godteri og brus spiser du kun på lørdager. unngå kaker

og desserter.

Steg 3: drikk mindre alkohol

Her er målet ditt: Fra drunk til hunk. Menn drikker dobbelt

så mye alkohol som kvinner. Hvor mye påvirker det mid-

jemålet ditt? Sannsynligvis en hel del. Alkohol inneholder

mye energi og bidrar derfor til overvekt og fedme. unngå

særlig øl og longdrinks! Og unngå å bli bakfull. Da ryker

treningsøkta neste dag.

Steg 4: Mer søvn, mindre stress

Fight or flight! Vi er programmert til å produsere «suk-

ker» i stress-situasjoner. Da utløser vi energi til å flykte.

Stresser du på jobb, frigjør du energi og stresshormonet

kortisol, som ikke bidrar til stort annet enn at du eser (yt-

terligere) ut rundt magen. Slapp av, stress ned, sov godt!

Steg 5: Kom i form

Sorry, du blir ikke sprek av å se på Sportsrevyen eller

Champions League. ingenting kommer av seg selv. Skal

du øke forbrenningen din, er du nødt til å bevege deg mer.

Belønningen er sterkere kretsløp, bedre kondisjon, flatere

mage og strammere muskulatur. i tillegg vil du føle deg

bedre og sove bedre.

19

89457_triatlon_r1.indd 19 14/12/11 08.47

© CAPPELEN DAMM AS 2012

iSBN 978-82-02-36803-6

1. utgave, 1. opplag 2012

Omslagsdesign: Erlend Askhov, ASKHOV DESiGNLayout: Bente C. Bergan

Fotografier: Jørgen Melau, Sondre Steen Holvik, Tor Erik Schrøder, Tore André Baardsen, Anne Syljuåsen, Tomm W. Christiansen, Dirk Andreas Hasenclever, Are Skjævestad, Gro Asdal, Juliane Asdal, Arild de Lange Nilsen/Presis 360 og Fred Arthur Asdal.

Satt i Eurostile LT STD 9/14 og trykt på 115 g Arctic Volume White 1,1Trykk og innbinding: Livonia Print Sia, Latvia 2012

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom av-tale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

89457_triatlon_r1.indd 166 14/12/11 08.49