S. J. Bolton

HøstofferOversatt av

Sigrid Larsson

S.J. BoltonOriginalens tittel: Blood Harvest

Oversatt av Sigrid Grande

Opprinnelig utgave:© 2010 by S.J. Bolton

Norsk utgave:© CAPPELEN DAMM AS, 2011

Denne utgave:© CAPPELEN DAMM AS, 2014

ISBN 978-82-02-43786-21. utgave, 1. opplag 2014

Omslagsfoto: Caryn Drexl/Arcangel Images (jente i skogen)og Getty Images (nattskog)

Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen, 2014

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovensbestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm ASer enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare

tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennomavtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til

åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføreerstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter

eller fengsel.

www.cappelendamm.nowww.sjbolton.com

Til familien Cooper, som bygde sitt store, flottenye hus på en åskam på en lynghei …

«Den som kjemper mot uhyrer, må vokte segså han ikke selv blir et uhyre. For når du stirrerlenge inn i avgrunnen, stirrer også avgrunnen

inn i deg.»

Friedrich Nietzsche, tysk filosof (1844–1900)

«Hun har holdt øye med oss en stund nå.»«Ja, Tom?»«Noen ganger er det som om hun alltid er der, bak

en steinhaug, i skyggene ved foten av tårnet, under enav de gamle gravene. Hun er flink til å gjemme seg.»

«Det må hun være.»«Noen ganger kommer hun veldig nær, før du aner

det. Du tenker på noe annet, og plutselig skvetter dutil av en av stemmene hennes, og en kort stund blirdu lurt. Hun får deg virkelig til å tro at det er broreneller moren din som gjemmer seg bak hjørnet.»

«Og så skjønner du at det ikke er det?»«Ja, for det er ikke dem. Det er henne. Jenta med

stemmene. Men i det samme du snur hodet, er hunborte. Hvis du er veldig rask, kan du kanskje få etglimt av henne. Men vanligvis er det ingenting der;alt er akkurat slik det var, bortsett fra …»

«Bortsett fra hva da?»«Bortsett fra at nå er det som om verden holder på

en hemmelighet. Og så får du den følelsen i magen,den som sier: Hun er her igjen. Hun holder øye meddeg.»

9

Prolog

3. november

Det hadde altså skjedd – det som bare et tilbakeblikkkunne ha fortalt ham at han hadde fryktet. På enmåte var det nesten en lettelse å vite at det verste varover, at han ikke trengte å late som lenger. Kanskjehan nå kunne slutte å oppføre seg som om dette varen vanlig småby, og at disse menneskene var vanligemennesker. Harry tok et dypt åndedrag og oppda-get at døden lukter avløpsrør, fuktig jord og kraftigindustriplast.

Hodeskallen, som befant seg knapt to meter unna,så bitte liten ut. Som om han nesten kunne lukkehånden rundt den hvis han tok den opp. Men nestenverre enn hodeskallen var hånden, som lå halvveisgjemt i sølen. Beina i den ble bare så vidt holdt sam-men av bindevev, og det så nesten ut som om denprøvde å krype opp fra bakken. Den sterke, kunstigebelysningen flimret som strobelys, og i et lite sekundvar det som om hånden rørte på seg.

Regnet lød som pistolskudd mot presenningen overham. Så høyt oppe på lyngheien nærmet vinden seg

11

stiv kuling, og det provisoriske polititeltet maktetikke å stenge den helt ute. Da han parkerte bilen forbare tre minutter siden, hadde klokken vært 03.17på natten. Natten ble ikke mørkere enn dette. Harryble klar over at han hadde lukket øynene.

Politioverbetjent Rushtons hånd lå fortsatt påarmen hans, enda de hadde nådd fram til det inner-ste sperrebåndet, og ikke kom til å slippe innenfordet. I tillegg til dem var det seks andre personer iteltet, alle kledd i samme hvite hetteoverall og gum-mistøvler som Harry og Rushton nettopp hadde tattpå seg.

Harry kjente hvordan han skalv. Fortsatt med øy-nene lukket kunne han høre den stadige, insisterendetrommingen av regnet mot telttaket. Han kunne fort-satt se hånden. Han kjente at han begynte å svaie, ogåpnet øynene rett før han nesten tok overbalanse.

«Litt tilbake, Harry,» sa Rushton. «Bli ståendepå matten, er du snill.» Harry gjorde som han fikkbeskjed om. Kroppen var liksom blitt for stor: Delånte støvlene var håpløst trange, klærne strammetog beina i hodet føltes altfor spinkle og skjøre. Lydenav vinden og regnet fortsatte, som lydsporet på endårlig film. Altfor mye lys og lyd midt på natten.

Hodeskallen hadde trillet vekk fra overkroppen.Harry så en brystkasse, den var så liten, så liten.Kroppen hadde fortsatt klær på, og det skinte i småknapper under lyset. «Hvor er de andre?» spurte han.

Politioverbetjent Rushton pekte med hodet og vistevei over aluminiumsplatene som var lagt ut til be-skyttelse mot sølen. De gikk langs kirkemuren. «Pass

12

på hvor du går,» sa Rushton. «Hele området er eteneste kaos. Der, ser du?»

De stanset ved ytterkanten av det innerste sperre-båndet. Det andre liket var fortsatt intakt, og så ikkenoe større ut enn det første. Det lå med ansiktet ned isølen. En liten gummistøvel satt på den venstre foten.

«Det tredje ligger ved muren,» sa Rushton. «Vans-kelig å få øye på, det er delvis skjult av steinene.»

«Også et barn?» spurte Harry. Løsthengende flakav presenningen slo så kraftig i vinden at han nestenmåtte rope for å gjøre seg forstått.

«Ser sånn ut,» bekreftet Rushton. Brillene hansvar prikkete av regn. Han hadde ikke tørket av demsiden han kom inn i teltet. Kanskje han var takknem-lig for den dårlige sikten. «Du ser hvor muren harrast sammen?» fortsatte han.

Harry nikket. Et område på omtrent tre meter avsteinmuren som markerte grensen mellom Fletcher-eiendommen og kirkegården hadde rast sammen, ogjorden den hadde demmet opp, hadde veltet inn ihagen som et lite skred. En gammel barlind haddeogså blitt veltet i skredet. I det grelle lyset minnetbarnålene ham om bølgende kvinnehår.

«Da den raste sammen, ble gravene på kirke-gårdssiden rotet opp,» sa Rushton. «Og spesielt én,en barnegrav. Graven til ei lita jente som het LucyPickup. Problemet vårt er at kartet antyder at detbare var hun som lå i den graven. Den var ny da denble gravd til henne for ti år siden.»

«Jeg er klar over det,» sa Harry. «Men da …» Hansnudde seg tilbake til synet foran seg.

13

«Ja, da skjønner du problemet vårt,» sa Rushton.«Hvis lille Lucy ble begravd alene, hvem er da deandre to?»

«Kan jeg få være litt alene med dem?» spurteHarry.

Rushton ble smal i blikket. Han så fra de småskikkelsene til Harry og tilbake igjen.

«Dette er vigslet jord,» sa Harry, nærmest for segselv.

Brian Rushton gikk vekk fra ham. «Mine damer ogherrer,» ropte han. «Ett minutts stillhet, er dere greie,for sognepresten.» De tilstedeværende betjentene såopp. En av dem åpnet munnen for å protestere, mentok seg i det da han så ansiktsuttrykket til Rushton.Harry mumlet fram en takk og begynte å gå nærmeredet avsperrede området til en hånd på armen for-talte ham at han måtte stanse. Hodeskallen på liketnærmest ham var stygt skamfert. Nesten en tredel såut til å mangle. Han husket da han hadde hørt omhvordan Lucy Pickup hadde dødd. Han trakk pustendypt, oppmerksom på at alle rundt ham sto urørlig.Flere fulgte med på ham, mens andre holdt hodetbøyd mot bakken. Han løftet den høyre hånden ogbegynte å gjøre korsets tegn. Opp, ned, til venstre.Han stanset opp. Nå som han sto nærmere og merdirekte under lysene, hadde han bedre utsikt til dettredje liket. Den lille skikkelsen hadde på seg noe– en pyjamas? – med et brodert mønster langs hals-linningen: et lite pinnsvin, en kanin, en and med kysepå hodet. Figurer fra Beatrix Potters fortellinger.

Han begynte å snakke nesten uten å vite hva han

14

sa. Det var en kort bønn for de dødes sjeler, menkunne ha vært hva som helst. Han måtte ha gjortseg ferdig, for åstedsfolkene gjenopptok arbeidet sitt.Rushton klappet ham på armen og førte ham ut avteltet. Harry gikk uten innsigelser, og med visshetenom at han var i sjokk.

Tre små lik, veltet ut fra en grav som bare skulleha inneholdt ett. To ukjente barn hadde delt LucyPickups siste hvilested med henne. Men en av demvar ikke ukjent, i hvert fall ikke for ham. Barnet iBeatrix Potter-pyjamasen – han visste hvem hun var.

DEL EN

Måne i ne

1

4. september (ni uker tidligere)

Familien Fletcher hadde bygd sitt store, flotte, nyehus på en åskam på lyngheien i en småby som tidenså ut til å ha overlatt til seg selv. De bygde på enrelativt liten tomt som sognet, som sårt trengte pen-ger, trengte å kvitte seg med. De bygde så nært inntilde to kirkene – den ene gammel, den andre sværtgammel – at de nærmest kunne lene seg ut fra so-veromsvinduene og ta på skjelettet av det eldgamletårnet på den eldste kirken. Og på de tre andre si-dene av hagen hadde de de roligste naboer de kunneha håpet på – tiårige Tom Fletchers yndlingsvits påden tiden, siden familien Fletcher hadde bygd sitt nyehus midt på en kirkegård. De burde virkelig ha visstbedre.

Men Tom og lillebroren Joe hadde vært så opp-rømte i begynnelsen. Inne i det nye hjemmet sitt haddede digre rom, som fortsatt luktet av fersk maling. Utehadde de den buskbevokste kirkegården med de for-vitrede gravsteinene, der det var som om eventyr frabøkene bare ventet på dem. Inne hadde de også en

19

stue som skinte i utallige nyanser av gult, alt avhen-gig av hvor på himmelen solen befant seg. Ute haddede gamle bueganger som strakte seg opp i himmelen,huler innenfor vegger av eføy som var så gammel ogstiv at den holdt seg oppe av seg selv, og gress somvar så langt at seks år gamle Joe nærmest forsvant idet. Inne begynte huset å reflektere personligheten tilguttenes foreldre, etter hvert som hvert av rommeneble utstyrt med nye farger, malerier og utskårne dyre-figurer. Ute gjorde Tom og Joe kirkegården til sinegen.

Den siste dagen av sommerferien lå Tom på gra-ven til Jackson Reynolds (1875–1945) og sugde tilseg varmen fra steinen. Himmelen hadde sammefarge som morens kornblå yndlingsmaling, og solenhadde vært framme og gjort jobben sin siden tidligpå morgenen. Det var en strålende dag, som Joe likteå si.

Tom ville ikke ha kunnet si hva det var som for-andret seg. Hva det var som gjorde at han gikk fra åha det bra og føle seg varm og glad mens han tenktepå hvor gammel man måtte være for å kunne prø-vespille for Blackburn Rovers, til … tja … ikke å hadet bra. Men brått, i løpet av et sekund, virket ikkefotball like viktig lenger. Det var ikke egentlig noe iveien, han hadde bare lyst til å sette seg opp. Se hvasom befant seg i nærheten. Om noen …

Tåpelig. Men han satte seg likevel opp og så segrundt mens han lurte på hvordan Joe hadde klart åforsvinne igjen. Kirkegården strakte seg lang som enfotballbane stadig brattere nedover åsen. Nedenfor

20

var det noen rekker med terrassehus og deretter flereåkre. Bortenfor dem, i bunnen av dalen, lå nabobyenGoodshaw Bridge, der han og Joe skulle begynne påskolen igjen mandag morgen. Tvers overfor dalen ogbak den, grensende mot nesten alle sider av den, lålyngheien. Masser av den.

Toms far likte å si hvor glad han var i heien, iNord-Englands utemmede natur, storslåtthet og reneog skjære uforutsigbarhet. Tom var enig med faren;selvsagt var han det, han var bare ti, men iblant lurtehan på om ikke et landskap som var forutsigbart (hanhadde slått opp ordet og visste hva det betydde) kan-skje ikke var så dumt. Iblant følte nemlig Tom – selvom han helst ikke ville innrømme det – at heien rundtdet nye hjemmet hans var litt for uforutsigbar.

Men han var selvsagt tåpelig; det var jo heltåpenbart.

Men det var som om han stadig fikk øye på enny bit med stein, et ørlite dalsøkk som ikke haddevært der før, en lyngtue eller en treklynge som duk-ket opp over natten. Av og til, når skyene drev overhimmelen og skyggene fra dem jaget over bakken,syntes Tom det virket som om lyngheien bølget ogkruste seg – slik vann gjør når noe beveger seg underoverflaten – eller rørte på seg, som et monster somakkurat var i ferd med å våkne. Og en sjelden gang,når solen gikk ned over dalen og mørket senket seg,kunne ikke Tom la være å tenke at heien rundt demhadde kommet nærmere.

«Tom!» ropte Joe fra den andre siden av kirke-gården, og for en gangs skyld ble ikke Tom irritert

21

over å høre ham. Steinen under ham hadde blitt kald,og på himmelen over ham hadde flere skyer kommettil.

«Tom!» ropte Joe igjen, rett inn i Toms øre. Jøs-ses, Joe, det var kjapt. Tom spratt opp og snudde segrundt. Joe var ikke der.

Rundt hjørnet på kirkegården begynte noen trærå skjelve. Vinden var i ferd med å øke på, og nårvinden på heien virkelig mente alvor, trengte den innoveralt, også på de stedene som lå mer skjermet til.I buskene nærmest Tom var det noe som rørte påseg.

«Joe,» sa han, lavere enn han hadde ment, forhan likte virkelig ikke tanken på at noen, om såbare Joe, gjemte seg blant de buskene og holdt øyemed ham. Han satte seg igjen mens han stirret påde store, grønnskimrende bladene og ventet på atde skulle røre på seg igjen. Det var laurbærbusker,høye, gamle og tettvokste. Det var ingen tvil om atvinden hadde økt; nå kunne han høre den i tretop-pene. Men laurbærbuskene foran ham rørte ikke påseg.

Det hadde sikkert bare vært et eller annet merke-lig ekko som hadde fått ham til å høre Joes stemmerett i nærheten. Samtidig hadde Tom akkurat densamme kriblende følelsen han fikk når noen tok hami å gjøre noe han ikke burde. Og hadde han ikkedessuten nettopp kjent Joes pust i nakken?

«Joe?» prøvde han igjen.«Joe?» gjenlød stemmen hans. Tom tok to skritt

bakover og støtte hardt inn i en gravstein. Han kikket

22

rundt seg til alle kanter, dobbeltsjekket at det ikkevar noen i nærheten, og huket seg ned mot bakken.

Her nede var bladverket på laurbærbuskene merglissent. Tom kunne se flere bare greiner blant nes-lene på bakken. Han kunne også se noe annet: enskikkelse som bare så vidt kunne skimtes, men somsamtidig ikke var vegetasjon. Det minnet litt om– hvis han flyttet på seg, ville han kanskje kunne sedet bedre – en stor og veldig skitten menneskefot.

«Tom, Tom, kom og se!» ropte broren hans, ogdenne gangen lød han som om han var langt unna.Tom ventet ikke til han ropte på nytt, men sprangopp og løp i retning av der brorens stemme haddekommet fra.

Joe satt på huk ved muren som skilte kirkegårdenfra hagen deres. Han så på en grav som virket nyereenn mange av de som omga den. Ved foten sto ensteinstatue.

«Se, Tom,» sa Joe før storebroren hadde stanset.«Det er en liten jente. Med en dukke.»

Tom bøyde seg ned. Statuen var rundt tretti centi-meter høy og forestilte en liten, lubben jente medkrøllete hår, iført penkjole. Tom rakte ut hånden ogskrapte vekk litt av mosen som grodde på den. Skulp-tøren hadde gitt henne perfekt meislede sko og enliten dukke i favnen.

«Småjenter,» sa Joe. «Det er en grav for småjen-ter.»

Tom så opp og oppdaget at Joe hadde rett – nes-ten. Ett enkelt ord var hogget inn i steinen. Lucy.Det var mulig det sto mer også, men det var i så fall

23

dekket over av eføy. «Bare én liten jente,» sa han.«Lucy.»

Tom skjøv vekk eføyen som vokste over gravstei-nen til han kunne se datoene. Lucy hadde dødd for tiår siden. Hun hadde bare vært to år gammel. Jenniferog Michael Pickups elskede datter, lød inskripsjonen.Det var alt som sto.

«Bare Lucy,» gjentok Tom. «Kom, vi går.»Tom begynte å gå tilbake. Han tok seg forsiktig

fram gjennom det høye gresset, passet på å unngå nes-ler og skjøv til side bjørnebærbusker. Bak seg hørtehan rasling i gress og skjønte at Joe fulgte etter ham.Etter hvert som han gikk oppover åsen, kom dengamle klosterkirken til syne.

«Tom,» sa Joe med en stemme som det liksom varnoe feil med.

Tom sluttet å gå. Han kunne høre gresset bevegeseg rett bak ham, men snudde seg ikke, ble barestående og stirre på det gamle kirketårnet uten egent-lig å se det mens han lurte på hvorfor han plutseligvar så redd for å snu seg rundt for å se etter broren.

Han snudde seg. Det var høye gravsteiner rundtham på alle kanter. Ingenting annet. Han ble plut-selig klar over at han hadde knyttet nevene. Dettevar faktisk ikke morsomt. Så begynte buskene noenmeter unna å røre på seg igjen, og der kom Joeløpende gjennom gresset, rød i ansiktet og pesende,som om han hadde strevd med å holde følge. Hankom nærmere, nådde igjen broren og stanset.

«Hva er det?» sa han.«Jeg tror noen følger etter oss,» hvisket Tom.

24

Joe spurte ikke hvem eller hvor eller hvordan Tomvisste det, men stirret bare på ham. Tom tok broreni armen. De skulle hjem, og de skulle hjem nå.

Eller nei, kanskje ikke. På muren som skilte deneldre delen av kirkegården fra gravlunden som skrå-net nedover åsen, sto seks gutter oppstilt og så pådem. Tom merket at hjertet økte takten. Seks gutterpå muren og kanskje én til rett i nærheten.

Den største gutten holdt i en tykk, forgreinet kvist.Tom så ikke steinen som ble kylt mot ham, menhan kjente den suse i luften foran ansiktet. En annengutt, som hadde på seg en karakteristisk vinrød ogblå fotballtrøye, tok sikte. Joe reagerte kjappere ennstorebroren og slengte seg ned bak en stor gravstøtte.Tom fulgte etter akkurat idet den andre steinen komsusende.

«Hvem er de?» hvisket Joe samtidig som en nystein kom farende.

«Gutter fra skolen,» svarte Tom. «To av dem gåri klassen min.»

«Hva er det de vil?» Joes bleke ansikt hadde blittenda blekere.

«Jeg vet ikke,» sa Tom, enda han gjorde det. Enav dem ville ta ham, mens de andre bare hjalp til.En stein traff kanten på gravstøtten, og Tom så stø-vet fare opp fra den. «Han i Burnley-trøya er JakeKnowles,» medga han.

«Han du sloss med?» spurte Joe. «Da du ble sendttil rektor? Han med faren som ville få deg utvist fraskolen?»

Tom huket seg ned og bøyde seg fram og håpet at

25

det høye gresset ville skjule ansiktet hans når han tit-tet fram. En annen gutt fra Toms klasse, Billy Aspin,pekte mot en ansamling med busker like ved graventil den lille jenta som Joe nettopp hadde funnet. Tomsnudde seg tilbake til Joe. «De ser ikke hit,» sa han.«Vi må forte oss. Følg etter meg.»

Joe fulgte etter da Tom pilte fram i retning av etstort og høyt gravkammer, et av de største på denskrånende bakken. De klarte det. Steiner kom susendegjennom luften, men Tom og Joe var i trygghet bakden digre steinkonstruksjonen, som hadde et jern-rekkverk rundt seg. Den hadde også en jernport, oginnenfor den var det en tredør som førte inn i grav-kammeret. Et familiemausoleum, hadde faren deressagt, som sannsynligvis var veldig stort på innsiden ogstrakte seg inn i den utgravde åssiden og hadde massehyller der framtidige generasjoners kister skulle stå.

«De har delt seg opp,» ble det ropt fra muren.«Dere to, bli med meg!»

Tom og Joe så på hverandre. Hvis det var slik atde hadde delt seg opp, hvorfor befant de seg da sånær hverandre at Tom kunne kjenne Joes pust motansiktet?

«De er tette i pappen,» sa Joe.Tom lente seg fram fra gravkammeret. Tre av gut-

tene gikk langs muren mot Lucy Pickups grav. Deandre tre stirret fortsatt i retning av dem.

«Hva er den lyden?» sa Joe.«Vinden?» foreslo Tom uten å bry seg om å høre

etter. Det var en ganske trygg antagelse.«Det er ikke vind. Det er musikk.»

26

Joe hadde rett. Det var uten tvil musikk, en lav,taktfast rytme og en dyp mannsstemme som sang.Pappskallene hadde også hørt det. En av dem hoppetned og løp mot veien. Resten fulgte etter. Musikkenble høyere, og Tom hørte en bilmotor.

Det var John Lee Hooker. Faren hadde flere av cd-ene hans og spilte dem – på veldig høyt volum – nårmoren var borte. Noen kom kjørende opp åsen ogspilte John Lee Hooker på bilstereoen: Her var sjan-sen til å komme seg vekk. Tom gikk sidelengs bortfra gravkammeret.

Bare Jake Knowles var fortsatt å se. Han så segrundt og fikk øye på Tom, som ikke gjemte seg dennegangen. Begge guttene visste at spillet var over. Bareat …

«Han har balltreet ditt,» sa Joe, som hadde fulgtetter Tom fram fra gjemmestedet. «Hva er det hangjør?»

Jake hadde Toms balltre, og baseballen hans også,en stor og veldig tung, rød ball som Tom hadde blittadvart under trussel om en langsom og pinefull død(som var slik moren snakket når hun var alvorlig) omikke å leke med i nærheten av bygninger, og særligikke bygninger med vinduer, var det forstått? Tomog Joe hadde øvd på kast ved kirken, og hadde lagtfra seg både balltre og ball ved muren, og nå haddeKnowles dem.

«Han har rappa dem,» sa Joe. «Vi kan ringepolitiet.»

«Jeg tror ikke det,» sa Tom idet Jake snudde segvekk fra dem og mot kirken. Tom så Jake kaste bal-

27

len lett opp i luften. Så svingte han balltreet med storkraft, og ballen seilte gjennom luften og inn i detsvære glassmaleriet på sideveggen av kirken. En blårute knuste samtidig som bilmotoren ble skrudd av,musikken døde, og Jake løp etter kameratene sine.

«Hvorfor gjorde han det?» spurte Joe. «Han knusteet vindu. Han kommer til å bli drept.»

«Nei, ikke han,» sa Tom. «Vi.»Først bare stirret Joe på broren, men så skjønte han

det. Han var kanskje bare seks og helsikes irriterende,men han var ingen pappskalle.

«Det er urettferdig.» Joes vesle ansikt fortrakk segi sinne. «Vi sier det.»

«De kommer ikke til å tro på oss,» sa Tom. Seksuker på sin nye skole og allerede tre gjensittinger, toturer til rektor, uendelige skjenneprekener fra klasse-forstander og ingen som trodde på ham. Og hvorforskulle de det, når Jake Knowles hadde halve klassenpå sin side; det var nesten så de hoppet opp og nedpå stolene sine, så ivrige var de etter å støtte ham.Og også de som ikke virket som om de var vennermed ham, var altfor redde for ham og gjengen hanstil å si imot. Seks uker med å få skylden for alt JakeKnowles satte i gang. Kanskje det var han som varpappskallen.

Han tok Joe i hånden, og så løp de så fort de kunnegjennom det høye gresset. Tom klatret over murenog så seg rundt over hele kirkegården. Så bøyde hanseg ned for å hjelpe Joe opp. Jake og de andre guttenevar ikke å se, men det var hundrevis av gjemmestederrundt den gamle kirkeruinen.

28

En gammel sportsbil, lyseblå og med masse krom,sto parkert like ved kirkeporten. Kalesjen var slåttned. En mann satt lent over passasjersetet og rotetgjennom dashbordet. Han fant det han lette etter, ogrettet seg opp. Han så ut til å være omtrent på aldermed faren til Tom, rundt trettifem, men var høyereenn faren, og tynnere.

Han gjorde tegn til at Joe skulle følge etter ham,tok opp balltreet (bare dumt å la bevismateriale liggeigjen så alle kunne se) og løp til de kunne krype innpå yndlingsgjemmestedet sitt. De hadde oppdaget detrett etter at de hadde flyttet inn: en svær, rektangulærsteinplate av en grav som hvilte på fire steinstøtter.Gresset rundt den vokste høyt, og så fort guttenehadde krøpet under den, var de ikke mulig å få øyepå.

Føreren av sportsbilen åpnet døren og steg ut. Dahan snudde seg mot kirken, kunne guttene se at hårethans hadde samme farge som håret til moren deres(rødblondt, ikke rødt), og krøllete, sånn som hen-nes, bare at mannens hår var kort. Han hadde på segshorts som rakk til knærne, en hvit T-skjorte og rødeCrocs. Han gikk over veien og inn på kirkegården.Der inne stanset han opp på stien og så bak seg. Såsnudde han seg sakte rundt mens han tok inn overseg brosteinsgatene, terrassehusene, begge kirkene ogheien bak og bortenfor det hele.

«Han har ikke vært her før,» hvisket Joe.Tom nikket. Den fremmede mannen gikk forbi

guttene og bort til kirkens hovedport. Han tok framen nøkkel fra lommen. Sekundet etter svingte døren

29

opp, og han gikk inn. Tom krøp fram og så segrundt. Billy Aspin sto bak dem. Og i samme nå komde andre medlemmene av gjengen fram fra gravstøt-ter og begynte å klyve over muren. Brødrene varomringet.