hts nr 1 2010 til issuu

NR. 1 2010, 31.ÅRG. STRØMMESTIFTELSENS INFORMASJONSMAGASIN

>>>Å VOKSE OPP BAK MURENE

>>>NÅR NATUREN SVIKTER

>>>PÅ TUR MED SYNKENDE BIL

Fengselsbarna:

Klima:

Reisebrev:

Bitre bønner?Tema: Etisk handel

2 HJELP TIL SELVHJELP 1 2010 | www.strommestiftelsen.no

STRØMMESTIFTELSEN er utviklingsorganisasjonen som hjelper folk i gang. Som gir fattige mennesker starthjelp til klare seg på egenhånd. Lang erfaring har vist oss at milde gaver

ikke hjelper folk ut av fattigdom. Derfor gir vi heller muligheter. ANSVARLIG REDAKTØR: Trond M. Backer REDAKTØR: Siri Landstad Guttormsen JOURNALISTER: Egil Mongstad, Asle StallelandGRAFISK DESIGN: Oddvar Paulsen TRYKK: United Press OPPLAG: 26.500 ADRESSE: Skippergaten3, Boks 414, 4664 Kristiansand

TELEFON: 03002 FAX: 38 02 57 10 E-POST: [email protected]

innholdNR. 1 2010, 31.ÅRG. STRØMMESTIFTELSENS INFORMASJONSMAGASIN

3 Leder

4-5Innblikk

6-7Fangenes barn

8-9Hjertevenn

10-11Verden Rundt

12-18Tema: Etisk handel

203 millioner på 3 døgn

21-23Hvem ødela huset vårt?

24-27Storhet&Støv - Holdningshumoristen

28-29Norge Rundt

31Smilet

32-33We are sinking!

34Gullkorn fra 2009

35Lokalt eierskap og lokal forankring

Forsidebildet:Rettferdig handel, hva er det?Se Temasider på sidene 12-18. Foto: ClipArt/Office 2008

14

4

20

21

12

6

3www.strommestiftelsen.no HJELP TIL SELVHJELP 1 2010

Magasinet kommer med fem nummer i året. Ettertrykk anbefales med henvisning til hts (Hjelp til Selvhjelp) som kilde. hts arbeider etter Redaktørplakaten og Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. Trykket på miljømerket, resirkulert papir.

HJELP TIL SELVHJELP ISSN 0806 - 1602

Nytt år, nye muligheter. Jeg begynte med shopping. Lørdag 2. januar startet jeg dagen med å stå 40 minutter i kø for å komme inn i en av New Yorks hotteste klesbutikker på 5th Avenue. Vi hadde fått USA-turen i gave av en i familien, og dollarkursen var lav, men likevel; hva er det som driver meg til å stå i kø i bit-ende kulde for å kjøpe klær som ikke en gang er på salg?

Jeg kan selvfølgelig skylde på barna mine. De unge vet jo hva som gjelder i 2010. Men det er jeg som trekker Visakortet. Jeg skal endelig ”bli ny og trendy”, og tenker lite på det store apparatet bak; produksjon, import, miljø, markedsføring, mennesker.Det er jeg som glad og fornøyd bærer posen med klær ut av butikken, ispedd noen forstyr-rende gram med ettertanke: Hvem vil jeg være dette året?

Noen få dager senere er jeg tilbake på jobb i Skippergata i Kristiansand. Jeg leser oversikten over våre gaveinntekter for desember 2009. 300 kroner, 1000 kroner, 3400 kroner, 20 000 kroner! Vi går mot inn-samlingsrekord i Strømmestiftelsen, til tross for finanskrise og sterkere konkurranse i givermar-kedet. Jeg blir både glad og stolt av det gode resultatet, men mest av alt blir jeg ydmyk og takknemlig. Våre givere har tillit til oss, og tillit til vårt arbeid for en verden uten fattigdom. Jeg vet godt hva 300 kroner kan bety for en ung kvinne på landsbyen i Bangladesh, det er noe ganske annet enn hva en ny skjorte betyr for en 45-åring fra Kristiansand.

Hvem vil jeg være dette året? Setningen gir meg ikke fred. Og jeg merker at det kjennes bedre å være mannen som erkjenner hvor lite en skjor-te betyr, enn han som står i kø for å handle trendy klær.

Nytt år, nye muligheter! I Strømmestiftelsen skal vi i 2010 virkeliggjøre kjerneverdiene våre; utfordrende, inkluderende og resultatfokusert. Jeg kjenner jeg er motivert og sulten. Vi skal strekke oss enda lenger. Vi skal engasjere flere, og vi skal bli enda bedre. Vi skal hjelpe flere mennesker ut av fattigdom.

Hvem vil jeg være dette året? Jeg vil være en mann som ser andre, ikke bare meg selv.Jeg vil være en mann som gir, og ikke bare tenker på hva jeg kan få ut av ting.Jeg vil være en mann som tør å innrømme feil, og som våger å gå, selv om ikke jeg kjenner landskapet.

Jeg ER allerede en mann som innser jeg har en vei å gå for å få det til, og jeg har fornøyd innsett at jeg ikke kommer til å være den mest trendy mannen i gata uansett. Det kan jeg leve godt med, mine verdier ligger ikke i klærne jeg går i.

Tusen takk for at du også har valgt å løfte blikket fra vår materielt rike hverdag, og gjør noe med den urettferdigheten som finnes ute i verden. Jeg vet i hvert fall at Strømmestiftelsens arbeid og givernes penger er med på å gi fattige mennesker mulighet til å klatre ut av fattigdom i 2010.

Det nye året gir uten tvil nye muligheter. For oss alle.

Godt nytt år,

Trond Backer kommunikasjonssjef

Hvem vil jeg være dette året?

432

8

24


- I alle områder der Strømmestiftelsen arbeider er mennes-ker avhengige av klimaforholdene. En liten klimaendring kan få svært store konsekvenser i Afrika, mens det ikke betyr så mye for oss i Europa, sier Tenga. - Primærnæringene i områdene der Strømmestiftelsen har sitt arbeid er landbruk, skogbruk og fiske. En liten tempera-turendring kan forårsake forandringer i nedbøren. I Afrika har det gjennom de to siste tiårene skjedd store endringer i når og hvor mye regn som kommer. Noen steder kan det gå altfor lang tid uten regn, og man opplever en dramatisk tørke. Man opplever også at regnet som kommer er altfor kraftig. I Vest-Afrika opplevde vi i 2009 flom man tidligere ikke har sett maken til.

Hvordan påvirker dette Strømmestiftelsens arbeid?- Flommen i Vest-Afrika i fjor er et godt eksempel på at klimaendringene påvirker prosjektene våre. I Mali, Niger og Burkina Faso jobber vi med Speed Schools, et intensivkurs for barn som ikke har fått begynne på skolen på grunn av fattigdom. Flere av disse skolene lå i de flomrammede om-rådene. Noen kurs ble stoppet fordi menneskene i området flyktet. I andre områder ble skolebygningen stedet der folk søkte tilflukt fra vannmassene. Det er viktig å kartlegge hva klimaendringene gjør med menneskenes hverdag i prosjektområdene våre, slik at vårt arbeid kan hjelpe dem best mulig, sier Tenga.

Tenga mener Strømmestiftelsen må kjempe klimakampen på to fronter: I prosjektene og fra hovedkontoret i Norge. - Det er viktig at de rike landene tar ansvar og holder sine internasjonale miljøforpliktelser. Det er forurensningen fra rike land som skader fattige land mest. Strømmestiftelsen må derfor være med og påvirke vår egen regjering, og andre rike land, til en ansvarlig miljøpolitikk. I prosjektlan-

Når naturen svikter

Klimaendringene påvirker mer enn noe annet fattige menneskers liv.

Det er derfor ikke mulig å bekjempe fattigdom uten også å jobbe for

miljøet, mener programsjef i Strømmestiftelsen Titus Tenga.

dene ser vi at mennesker trenger tilgang på miljøvennlig teknologi. På landsbygda i Afrika er det ofte slik at kvinnene må gå langt for å skaffe brensel til for eksempel matlaging. Mange steder er dette et stort miljøproblem fordi det bidrar til avskoging. Samtidig er dette blant forholdene som fører til at jenter blir nektet utdanning. I dag finnes det alternative energiformer, men den er svært sjelden tilgjengelig for fattige. - Ofte ser vi en ond sirkel, der fattige mennesker bidrar til avskoging fordi de trenger brensel. Skal vi endre på dette er vi nødt til å skaffe dem alternativ energi, sier Tenga.

Han mener Strømmestiftelsen også kan bidra til større bevissthet blant fattige, siden vi samarbeider med grasrot-organisasjoner i prosjektene våre. - Når du kjører bil mellom Burkina Faso og Niger ser du en enorm forskjell fra den ene siden av grensa til den andre. I Burkina Faso ser man tydelig hvordan miljøet er behandlet med stor bevissthet. Når du kjører inn i Niger ser du at alt er hugget ned. Forandringer må komme både ovenfra – fra myndighetene, og nedenfra – fra grasrota. Her kan vi bidra. Samtidig mener Tenga vi må ha svært klart for oss at vi ikke kan klandre de fattige som hugger ned skogen for klima-endringene: - Det er en betydelig forskjell på skadene som vi i den rike delen av verden påfører miljøet og skaden som forårsakes av fattige i Sør. Vi bryter ned miljøet for å skaffe oss luksus. Mens det for fattige veldig ofte handler om den eneste muligheten de har for å overleve, sier Tenga.

Tekst: Asle Stalleland


Les mer om hvordan klimaendringene påvirker verdens fattigste på side 21.


Fangenes barnBarna på Casa de la Amistad - Vennskapshuset – vet så alt

for godt hva vold er. De møter den ofte i fengselet, der mamma

og pappa sitter.

Tekst&foto: Egil Mongstad, Cochabamba, Bolivia


Carla Botani er bekymret for barna. Lederen for dagsenteret Casa de la Amistad skulle så gjerne hatt et 24-timerstilbud til dem. Men pengene strekker ikke til. Derfor må hun hver eneste ettermiddag se at barna, noen av dem helt nede i treårsalderen, må ta den tunge veien forbi parken og inn til fangevokterne som låser dem inn til en ny natt med mamma eller pappa på cella. - Barn skulle aldri vært utsatt for dette. Det er ikke riktig, men hva kan vi gjøre når vi ikke har midler til gi dem et døgntilbud, sier Carla, som også er psykolog.

HAR SETT MER ENN DE FLESTE Det er ettermiddag på Venn-skapshuset. Noen få hundre meter bortenfor ligger kvinnefengselet, og like i nærheten fengselet for menn. Der sitter menn og kvinner dømt for drap. De sitter der for narkotikasmugling, ran, tyveri, svin-del, voldtekt, incest, vold og andre overgrep mot barn. Det er både tungt kriminelle, og folk med mildere dommer.På Casa de la Amistad sover noen av barna deres, de har spist og de minste skal hvile. Barna her er som barn flest, de leker, snakker, skri-ker, springer, bråker. Noen leser og andre forsøker å sove litt. Men felles for dem er at de har sett mer enn de fleste andre barn.- Barna er fra tre til 18 år. De mellom tre og fem er her hele dagen, mens de fra seks til 18 går på skole om morgenen eller på ettermid-dagen. Når de ikke er på skolen er de her, forteller Carla, som har vært i dette arbeidet i 11 år.

EN OND SIRKEL Et av barna er fem år gamle Ruth. Da mamma ble fengslet for å smugle narkotika ble hun og søsteren igjen hos stefaren. En gang forgrep han seg på de to jentene og voldtok den eldste. Hun ble gravid – 13 år gammel. Da hun fortalte om vold-tekten til de ansatte på dagsenteret kontaktet de politiet og stefaren ble arrestert. Nå sitter han inne, og mor som har sonet straffen for narkotikasmugling har valgt å være i fengselet sammen med han. Sammen med dem bor også Ruth. Den eldre søsteren bor med sin datter hos en familie utenfor fengselet.

- Noe av det som bekymrer mest er alt disse barna blir utsatt for på cella, som for eksempel i Ruths tilfelle. Hver kveld går hun fra våre trygge rammer til en natt i et fengsel der alt kan skje. Når far eller

mor kommer på besøk har de ingen plass å gjøre av seg, og barna må være vitne til alt som skjer på cella. De opplever slossing, vold, skrik, alkohol og narkotika. Mot bestikkelser lar politi og voktere både prostituerte, narkotika og alkohol være tilgjengelig i fengselet, og foreldrenes oppførsel og aggressivitet overføres til barna.

- Barn som vokser opp her sliter ofte med store traumer og blir diskriminert på grunn av bakgrunnen sin når de kommer ut i samfunnet og skal gå videre på skole. Det er en ond sirkel som ikke så lett lar seg bryte. Ruth får aldri tilbringe en natt utenfor fengselet, sier Carla.

Derfor forsøker dagsenteret også å arbeide med foreldrene i fengse-let – en oppgave som slett ikke er lett. For svært mange av dem som sitter inne fornekter hva de har vært med på, og mener de ikke har behov for hjelp.

STREIF AV LYS - Vårt arbeid er å gjøre barneårene så gode som mulig for disse barna, og å forsøke å hindre at de blir som sine foreldre. Det er ingen lett oppgave – men vi får tilbakemeldinger fra unge voksne som har klart seg bra – som har fått skole og utdan-ning, og stiftet familie. Det får oss til å se streif av lys og tro på det vi gjør, og motiverer oss til å fortsette dette fantastisk viktige arbeidet – sier Carla.

> FAKTA

Dagsenteret Casa de la Amistad er et av prosjektene under paraply-organisasjonen VIVA nettverk – et nettverk av flere kristne organisasjo-ner som arbeider for barns oppvekst og levekår. VIVA nettverk støttes av Strømmestiftelsen.

Casa de la Amistad

Det er ettermiddag, og barna får en velfortjent hvil på dagsenteret før de om noen timer skal tilbake til sine foreldre på cella.

Barn skulle aldri vært utsatt for dette, det er ikke riktig. Men hva kan vi gjøre når vi ikke har midler til et døgntilbud, sier Carla Botani, psykolog og daglig leder på dag-senteret Casa de la Amistad i Cochabamba.

HJELP TIL SELVHJELP 1 2010 | www.strommestiftelsen.no

2010 Vil du ha hjelp?

– Mamma og jeg har snakket mye med Jose om hvordan vi har det hjemme; hva som gjør meg glad og lei meg og sånn. Jeg fortalte ham at jeg blir mest glad når mamma er sammen med pappa, og at jeg blir lei meg når mamma gråter. Da går jeg ut på gata, sier Michael (11).

Michael (11) tar sats og reiser seg opp. I noen sekunder blir han stående og svaie mens Hjertevennen Irene holder ham hardt i hendene. Med skrekkblandet fryd tar han de første vaklende skrittene. – Nå skulle mamma ha sett meg!

Det er hundrevis av barn som Michael i Pachacutec, en fattig forstad til Lima. Mange har foreldre som jobber opp-til 12 timer hver dag. Dermed er barna mye overlatt til seg selv. Pachacutec er preget av vold og kriminalitet, og un-gene trenger et trygt sted å være når foreldrene er borte. På aktivitetssenteret til Tierra de Niños møter barna voksne, omsorgsfulle mennesker som gir dem mestringsfølelse og trygghet.

Hjertevennene Irene og Jhoan i Peru

Se filmen med Michael på stylter: www.hjertevenn.no

8

www.strommestiftelsen.no HJELP TIL SELVHJELP 1 2010www.strommestiftelsen.no HJELP TIL SELVHJELP 1 2009

Vil du ha hjelp?

Har du lyst til å sende en hilsen til Irene

og Jhoan, Michael

og de andre barna? Send en epost til postkrs

@stromme.org.

Skriv «Hilsen til Hjertevenn» i emnefeltet.

Vi formidler hilsenen vi

dere til barna.

Tidlig ettermiddag utenfor aktivitetssen-teret: Flere barn har kommet fra skolen for å tilbringe noen timer sammen med gode venner i trygge omgivelser. På den lille avsatsen ved inngangsdøra sitter ungene på rekke og

rad mens de hjelper hverandre med styltene.

Det er god stem-ning, og barna ler og prater i mun-nen på hverandre. Aktivitetslederen, Jose, går fra barn til barn og strammer remmene rundt føttene. Han sier noe hyggelig og får dem til å smile før han hjelper dem på beina.

Mange av barna har full kon-troll, og sprader nonchalant ved siden av hverandre mens de tøyser og tuller. Andre er ny- begynnere og trenger trygge hender å støtte seg til – før de våger å slippe taket. Da er det godt å bli tatt imot av noen som bryr seg om deg og vil deg vel.

Hjertevenn er Strømme-stiftelsens fadderordning.

Hjertevenner i Norge bidrar til at alle barn i våre prosjekter får hjelp, og håp om en fremtid uten fattigdom. I 2010 fortset-ter vi å følge Hjertevennene Irene og Jhoan som bor i Pachacutec, en forstad til Lima i Peru.

Strømmestiftelsens samar-beidspartner, Tierra de Niños, jobber med å skape varige endringer for men-nesker i dette området. Fokusområdene er kvalitet i skolen, helseforebyggende arbeid, deltakelse og lokalt lederskap, yrkes- opplæring og kultursatsning.

På www.hjertevenn.no kan du se filmer og lese mer om Hjertevennene og bar-na i Pachacutec.

9


verden rundt

FN markerer 2010 som det internasjonale natur-

mangfoldåret, det internasjonale ungdomsåret og

det internasjonale året for tilnærming mellom kultu-

rer. Målet med det internasjonale naturmangfoldåret

er å forhindre at stadig flere livsformer går tapt.

- Ødeleggelse av natur og utryddelse av dyre- og

plantearter vil ramme oss hardt. Skal vi ta vare på

naturmangfoldet må vi handle nå, sier general-

sekretær Kari Solholm i FN-sambandet.

Målet med det internasjonale ungdomsåret er å

dra nytte av ungdommens energi, fantasi og initiativ

for å takle de utfordringene vi står overfor i verden.

FN ønsker også å oppmuntre til dialog og forståelse

på tvers av generasjonene. Det internasjonale året for

tilnærming mellom kulturer skal prege utformingen

av politikk på alle nivåer, fra lokalt til internasjonalt.

Hans Rosling, som er professor i internasjonal helse

ved Karolinska Institutet, mener verdensbildet vårt

hører hjemme på 1950-tallet. Rosling mener nemlig

at verden ikke lenger kan deles opp i to grupper;

utviklingsland og industriland. Professoren tar ut-

gangspunkt i levealder og størrelse på familier for å

poengtere at verden har endret seg drastisk. De aller

Her kommer en oppfordring til alle oss i

Norge, fra Siril Aartun. Siril jobber i ett av

Strømmestiftelsens prosjekter i Lima, Peru,

gjennom vårt utvekslingsprogram Act Now.

”Vær utålmodig, menneske!

Sett dine egne spor.

Det gjelder vårt evige, korte liv.

Det gjelder vår jord. ”

Inger Hagerup

- Vi har ikke tid til å vente. Mennesker lider i

dag, i dette minutt, i dette øyeblikk. Vil DU

være med å bekjempe fattigdom? spør Siril.

Natur, ungdom og kultur

I-land og u-land

11 år gamle Charity Muthoni er en av

verdens yngste fotballedere. Charity

er medlem i Mathare Youth Sports As-

sociation (MYSA) og skal lede over 2000

medlemmer.

- Jeg håper dette ansvaret kan gi meg

erfaring som kan hjelpe meg til å bli en

god fortballspiller, journalist eller forsker.

Kan du drømme det, kan du også gjøre

det, sier den unge lederen.

MYSA arbeider med gutter og jenter i

Mathareslummen. Fotball er utgangs-

punktet for flere aktiviteter i klubben

som Strømmestiftelsen i flere år har

arbeidet sammen med. I

tillegg til fotball arbeider

MYSA med miljø, HIV

og AIDS-forebyggen-

de arbeid, lederutvik-

ling, kulturaktiviteter,

og andre sosiale og

miljøbyggende aktivite-

ter i slummen. MYSA har også

en av de aller beste profesjonelle

fotballagene i Kenya, Mathare United,

som figurerer blant topplagene

i den kenyanske ligaen.

Tidenes yngste leder i MYSA

- Vær utålmodig, menneske!

fleste land har beveget seg vekk fra å ha kort levetid

og store familier. Verden består altså av minst tre

grupper, ifølge Rosling: Den rike vesten, emer-

ging economies (utviklingsøkonomier) og The

Bottom Billion (den nedre milliarden). Det er den

sistnevnte gruppen som trenger bistand og lever

på under én dollar dagen, hevder professoren.

For første gang siden 2002 er ikke listen over lands

pressefrihet fullstendig dominert av Europa, melder

Reporters Sans Frontières. Kun 15 av landene på de

20 første plassene er fra Europa, sammenliknet med

18 i 2008. 11 av disse er EU-medlemmer. Bulgaria,

Slovakia, Kroatia og Tyrkia er de EU-landene

som skuffer mest i rankingen.

Også Italia, som sliter med or-

ganisert kriminalitet og angrep

på journalister som jobber for å

avsløre mafiavirksomhet, skuffer.

Frankrike faller også på listen, mest på grunn

av arrestasjoner av journalister, og politikeres inn-

blanding i medias arbeid. Dette inkluderer

Frankrikes president, Nicolas Sarkozy.

På aller siste plass i pressefrihet ligger Eritrea,

som følger tett etter Nord Korea.

Danmark, Finland, Norge,

Sverige og Irland ligger på delt

førsteplass på listen.

Kilde: Reporters Sans Frontières.

Mindre pressefrihet i Europa


I forrige nummer fortalte vi at Strømmestiftelsen hadde

fått 3000 venner på Facebook, og ba også deg bli med

på slektstreff. Nå har vi 10 000 venner!

- Dette er en viktig milepæl for oss. Nå har vi 10 000

venner fra hele verden som følger våre jevnlige oppda-

teringer på Facebook, noe som betyr at vi får ut budskapet vårt til enda flere enn det vi tidligere har gjort.

Og flere skal vi bli, lover kommunikasjonssjef i Strømmestiftelsen, Trond M. Backer.

Hvis du er på Facebook, men ennå ikke har blitt venn med oss, er du fortsatt hjertelig velkommen.

Skriv inn ”Strømme Foundation” i søkefeltet, så finner du oss. Velkommen!

En Juala-ball, en ball laget av papir, plast-

poser og hyssing, ble nylig solgt på en

galla i Dubai til den nette sum av 205 000

dollar (1,2 millioner kroner). Ballen er la-

get av Peter Ndolo, en gutt fra Mathare-

slummen i Kenya, og en av de som er

med i Mathare Youth Sports Association

(MYSA). Gallaen samlet inn penger til

arbeid blant ungdom i Palestina. Hvem

som er den heldige kjøper er ikke kjent.

MYSA har drevet arbeid i Mathareslum-

men i over 20 år. Tusenvis av slike baller

er blitt laget, brukt og kastet gjennom

årene. Det finnes utallige eksempler på

de som gjennom idrett og fotball har

fått sin fremtid endret gjennom MYSA.

Og nå har altså en ball - laget av barn

i slummen - brakt glede til palestinske

ungdommer. Strømmestiftelsen har

siden 1986 vært med å støtte arbeidet

i MYSA.

Hett på nett

Verdens dyreste ball?

• Detfinnesrundt218millioner

barnearbeidere i verden.

• 126millionerbarnutførerarbeidsom

skader dem.

• 5,7millionerbarnerslaver,ogarbeiderog

lever under ekstremt uverdige forhold.

• 1,8millionerbarnerfangetisex-og

pornoindustrien.

• 1,2millionerbarnblirhvertårsolgt

som slaver.

• BareiBangladeshmå7,42millioner

barn jobbe isteden for å gå på skole.

Det vil si 1 av 6 barn.

• BarnearbeidforekommeroftestiAsia

(122 millioner), etterfulgt av Afrika sør for

Sahara (49,3 millioner) og Latin-Amerika

ogKaribia(5,7millioner).

Visste du at...

Les mer om arbeidet vårt på www.strommesiftelsen.no

Vi kom ikke hit for å frykte fremtiden. Vi kom for å forme den.

Barack H. Obama

Gravkamre i nærheten av Egypts pyramider

indikerer at de store verkene Cheops og

Chephren-pyramidene ble bygget av frie

menn, ikke slaver, melder BBC.

Hvor gravkamrene ble funnet, er grunnen til

spekulasjonene. Gravene, som er laget av tørket

leire, er datert 4500 år tilbake i tid.

- Disse gravkamrene ble bygget ved siden av

kongens pyramide, noe som indikerer at disse

menneskene ikke var slaver, sier sjefsarkeolog

Zahi Hawass.

Den egyptiske regjeringen har lenge kjempet

for det de kaller ”myten” om at slaver bygde py-

ramidene, der de mener det undergraver den

kunnskapen det trengs for å bygge et slikt verk,

og det faktum at oldtidens Egypt var sofistikert.

Pyramidene ble ikke bygget av slaver

www.levebrod.no

“Før du er ferdig med frokosten din har du vært avhengig av halve verden”. Ordene ble uttalt av Martin Luther King for mer enn femti år siden, og er blitt san-nere for hvert år som har gått. Kaffen er fra Guatemala, druene fra Sør-Afrika og buksa fra Bangladesh. Handel bringer verden til oss og oss til verden.

Den globaliserte handelen gir muligheter til flere jobber og mindre fattigdom i land som i dag er fattige. Når teen jeg kjøper er produsert på Sri Lanka betyr dette at mitt forbruk av te bidrar til arbeidsplasser et annet sted i verden. De senere årene har vi imidlertid sett en rekke eksempler på at de som tjener på produksjon i fattige land sitter på fancy kontorer i London eller New York, mens teplukkere, bønder og fabrikkarbeidere i såkalt fattige land blir grovt utnyttet.

Slike avsløringer har skapt et stort en-gasjement blant oss forbrukere. Vi vil ikke handle klær som er sydd av barn som heller burde gått på skole. Bana-nene frister ikke så mye hvis vi vet at de som plukker dem må håndtere giftige kjemikalier som gjør dem sterile, som

tjener så lite at barna deres bare får ett

måltid om dagen, og som får sparken hvis de fagorga-niserer seg. I Norge og andre rike land har forbrukere stått opp, brukt makten som ligger i kjøpekraften vår, og mer eller mindre tvunget de store selskapene til å ta mer hensyn til både mennesker og miljø når de lager produktene vi skal kjøpe. Vi finner også bedriftsledere som er drevet av et genuint engasjement for å gjøre verden litt bedre. Strømmestiftelsens samarbeidspart-ner Stormberg er her et godt eksempel.

Vi vil gjerne handle rett, men det er ikke alltid like lett å vite hvordan vi skal gjøre det. Vi kan i dag kjøpe fairtrade-sertifisert kaffe i de fleste dagligvarebutikker, men for mange andre produkter mangler vi tydelige etiske alternativer. Den som vil gå i bukse og sko man vet er produsert på etisk forsvarlig vis risikerer å fryse på beina. Enda mer forvirret blir vi når vi kan se på TV at ikke en gang alle plantasjer som er fairtrade-sertifi-sert holder det de lover arbeiderne.

Mange selskaper er kjempegode til å fortelle hvor opptatt de er av menneskerettigheter og miljø. Noen få er gode til faktisk å gjøre jobben også. For meg som forbruker er det vanskelig å vite hvilke bedrifter som bare er svære i kjeften og hvilke som også har et stort

Ikke lett å handle rettKommentar av Asle Stalleland

HJELP TIL SELVHJELP 1 2010 | www.strommestiftelsen.no12

TEMA ETISK HANDEL

og godt hjerte. Jo mer man setter seg inn i etisk handel, dess flere spørsmål ønsker man å stille.

Man kan miste motet av mindre. Men, vær så snill, ikke gi opp! For det er nettopp i spørsmålene nøkkelen til å handle rett ligger. Vi må slippe spørsmålene ut – til butikkene vi handler. Utfordre

folk vi kjenner i bedriftene som handler med Sør. Sende e-post til ledere i multinasjonale selskaper. Søke på internett, der vi kan få svar på mange spørsmål fra forskere, journalister og organisasjoner som har besøkt de som jobber i Bangladesh og Guatemala med å lage varene vi kjøper.

Som forbrukere har nemlig du og jeg all makt over selskapene som faktisk lever av våre kjøp. Alt som skal til er at vi er litt smarte og kreative - og at vi står sammen. I England viste organisasjonen Christian Aid hvordan man kan gjøre dette, da de for noen år siden ville få supermarkedene til å ta etisk ansvar.

De satte opp bøsser på offentlige steder, ikke for å sam-le inn penger, men kassalapper. Tanken var like enkel

som den var genial. Hvis du vil at supermarkedet ditt tar etisk ansvar viser du det ved å legge kassalappen i bøssa. Beløpene fra dine kassalapper viser nemlig hva du er verdt for butikken. Når måneden er slutt telles beløpene fra lappene opp og overrekkes butikksjefen. Gjerne med lokalavisen tilstede.

Kassalappinnsamlingen engasjerte alt fra punkere på 16 til 90 år gamle kirkegjengere. Da jeg noen år senere var innom en Marks&Spencer- butikk i London så jeg noe av resultatet. En stor kampanje preget hele butikken. Ikke for økt salg, men for miljøet – intet mindre enn å redde planeten vår. ”Plan A to save the earth. Because there is no plan B”.

En slik kampanje er det ikke vanskelig å være enig i. Og når en av Englands største butikker tenker slik, blir man fristet til en slik optimisme at man nesten kan tro at plan A for jorda faktisk har en sjanse.

Les mer om samfunnsanvar på side 30.

Ikke lett å handle rett

www.strommestiftelsen.no HJELP TIL SELVHJELP 1 2010 13

ClipArt-illustrasjoner


TEMA ETISK HANDEL


Vi møter Kulasekara, Karunawathi, Padwanadhi og Thushani ute i temarkene. De fire kvinnene prater ivrig og stemningen er god. De ler når jeg spør om livet har forandret seg etter at Strømme-stiftelsen startet arbeidet her. – Det har det, ingen tvil, roper de lykkelig. – Før var det mellommenn som stakk av med det meste av fortjenesten fra plukkingen vår, sier Kulasekara, mens de andre nikker ivrig.

De måtte alle finne seg i ussel lønn og respektløs behandling i mange år. – De betalte en dårlig kilopris, og enda verre, de jukset grovt på vekta. Om vi prøvde å diskutere med dem, sluttet de å kjøpe av oss, og da sto vi uten inntekt. Vi tjente altfor lite, og kunne bare så vidt overleve på lønna vi fikk, sier Thushani.

Te-selskapet

I mange år ble teplukkerne

grovt utnyttet av kyniske

oppkjøpere. Nå har de

selv tatt kontrollen over te-

bladene – og sine egne liv.

Tekst&foto: Asle Stalleland

Jeg har tre barn og drømmer om en god framtid for dem.

Thushani

>>>


– Nå jobber vi sammen, og det er mye mer effektivt. I dag jobber vi på temarken som Padwanadhi har ansvar for. I morgen hos en av oss andre. Det å jobbe sammen gjør også arbeidsdagen hyggeligere.

HELE ÅRET PLUKKER de teblader, fra halv åtte om morgenen til klokka fem om ettermiddagen. Rundt 30 kilo ligger i sekken når ar-beidsdagen er over. I tillegg dyrker de grønnsaker. Alt organiseres av kvinnene og ingen mellomledd tar av profitten. Thushani bryter ut i et smil. – Nå har jeg til og med to sarier, og har råd til utdanning for barna. Hver uke greier jeg å spare penger, sier hun. Hverdagen er forandret. Nå kan kvinnene også ha drømmer for framtida.

Vi sier adjø til kvinnene og lar dem fortsette sankingen, mens vi set-ter kursen for selve sentrum for forandringen i distriktet – markeds-senteret. Det er her teen veies før et av medlemmene setter seg inn

Ting forandret seg imidlertid radikalt da Strømmestiftelsens samar-beidspartner SHGRC (self help group resourse centre) begynte å mobilisere menneskene til å skape endring i sine egne liv. Det første de gjorde var å finne en måte å kvitte seg med oppkjøperne på. Kvinnene organiserte seg i små grupper for å stå sammen. Grup-pene møtte hverandre jevnlig i landsbyforeningen, og sammen med Strømmestiftelsen og SHGRC begynte de å selge direkte til tefa-brikkene. Nå er det kvinnene selv som kontrollerer hele prosessen, fra plukking og veiing, til transporten til de fire fabrikkene de har avtale med. Kiloprisen er høyere. Og ingen jukser lenger på vekta. – Nå kan vi endelig selge teen vår til rettferdige priser, sier Kulase-kara.

Gruppene har også ført til en annen viktig forandring i kvinnenes hverdag. Nå samarbeider de. – Før jobbet vi alltid alene, forteller Thushani.

Jeg drømmer om å eie min egen temark. Jeg er også så vidt i gang med en liten forretning og vil utvide denne.

Karunawathi

>>>

Ingen jukser lengre på vekta, og damene kan endelig selge teen til rettferdige priser.

TEMA ETISK HANDEL


Kulasekara

Jeg drømmer om at vi får et sterkere lokal samfunn gjennom selvhjelpsgruppene, slik at vi alle klarer oss selv og får det vi trenger.

i lastebilen de leier og kjører tebladene til en av de fire fabrikkene de har avtale med.

Når vi ankommer markedssenteret står en rekke kvinner i kø med sekkene sine. Noen stappfulle, andre halvfulle og noen med en full plastpose. Alle får veid teen, og de kan selv se på vekta at det stem-mer. Kvinnene prater sammen, og latteren sitter løst. Blant dem som får veid opp teen sin er Nilmini Priyangani. Hun løfter den store sekken opp og hekter den til kroken på vekten. 20 kilo viser det. Slett ikke verst for en kvinne som driver med flere inntektsbringen-de aktiviteter ved siden av teplukkingen. Hun forteller at livet har forandret seg radikalt for henne og de tre barna etter at prosjektet ble startet.

- TIDLIGERE TJENTE jeg så vidt litt penger på å selge mat jeg lagde, og prisen vi fikk for teen var veldig dårlig. Nå som vi selger direkte til fabrikken har det skjedd en rask og stor forbedring i dagliglivet, sier hun. Den driftige kvinnen baker også brødvarer som hun leverer til et utsalg tidlig hver morgen, før hun går til skolekantinen hun driver. Deretter er det teplukking.

Nilmini er aktiv i selvhjelpsgruppa, der hun i fellesskap med andre kvinner jobber for å finne løsninger på ulike utfordringer i lokalsam-funnet. Medlemmene i gruppa sparer også sammen, og bevilger ulike lån til medlemmene fra sparekassa. Fellesskapet er sterkt og tilbakebetalingen hundre prosent. – Her hjelper vi hverandre, og andre trår til når et medlem for eksempel skal ha et stort arrangement hjemme, sier hun energisk. Nilmini har fått to lån. For det første kjøpte hun teplanter. Nå har hun en egen tehage. Hun leverer 50 kilo blader hver uke, mot bare 10 kilo i uka tidligere. For det andre lånet kjøpte Nilmini mat-lagingsutstyr som kommer svært godt med til de andre virksom-hetene hennes. Mannen jobber også, og hjelper henne med kanel-dyrkingen de har startet med hjemme.

– Nå lever jeg et lykkelig familieliv med mannen og barna mine, forteller kvinnen som får bare kort tid siden slet med å få endene til å møtes. Hun ser fremover og har enda flere planer. – Jeg har nylig fått byttet sykkelen min i en moped, så jeg kan komme raskere mellom virksomhetene mine. Jeg ønsker å utvide både tehagen, kantina og matproduksjonen etter hvert. Den største drømmen min er likevel at de tre barna mine skal få en god utdan-nelse. Denne drømmen er i ferd med å bli sann.

Min største drøm er å skape en god framtid for de to barna mine.

Padmawathi

Nilmini i tehagen.

Øyvind Aadland Generalsekretær i Strømmestiftelsen

Hvis du drikker kaffe, og synes fairtrade-kaffen sma-ker godt, så synes jeg man burde kjøpe dette. Hvis du ikke føler den er like god som den kaffen du vanligvis drikker, så trenger man ikke kjøpe den. Det er fortsatt forbedringspotensiale i Fairtrade-ordnin-gen, men vi er på rett vei. Jeg tror at ved å velge Fairtrade, så vil det bli enda bedre etter hvert. Så i stedet for å fokusere på dårlig samvittighet, bør man heller fokusere på mulighetene Fairtrade gir oss! Personlig kjøper jeg kaffen min i Afrika, hvis jeg er ute og reiser. Ellers kjøper jeg Fairtrade, og er godt fornøyd med den.

Initiativ for Etisk HandelMens Max Haavelaar er en sertifise-ringsordning for rettferdig handel, jobber Initiativ for Etisk Handel (IEH) med etisk handel som en prosess. IEH er ingen garantiordning, men sikrer at medlemsbedriftene hele tiden jobber målbevisst for at deres egen og leverandørers virksomhet skal være i tråd med menneskeret-tigheter, arbeiderrettigheter og ta hensyn til miljøet.Mer enn 80 norske bedrifter forplikter seg i dag til å jobbe for etisk handel gjennom medlemskap i IEH. Les mer om IEH på www.etiskhandel.no

Bitre bønner?Det er ikke alltid like lett å handle rett, spesielt ikke når man er i butikken og står foran valgets

kvaler: Pris, smak, etikk, tilgjengelighet. Bør vi få dårlig samvittighet hvis vi velger bort Fairtrade-

kaffen? HTS spurte tre personer som har litt meninger om temaet:

Helle Mjøs informasjonsansvarlig Fairtrade Max Havelaar Norge

Fairtrade ønsker ikke å appellere til folks dårlige samvittighet, men heller å fortelle folk at de bidrar til rettferdig handel og bære-kraftig utvikling i Sør ved å velge Fairtrade-merkede produkter. Vi tror at kunnskap og oppfordring er en bedre måte å få folk til å ta gode valg, og at mangel på kunnskap er hovedårsaken til at ikke alle alltid kjøper Fairtrade, og vi vil derfor ikke si til noen at de skal ha dårlig samvittighet for ikke å velge Fairtrade-merket kaffe.

Thea Namtvedt Tuv styremedlem i Strømmestiftelsens ungdomsorganisasjon, Re:Act

Jeg mener vi bør ha dårlig samvittighet for å velge bort Fairtrade-kaffen i butikken. Når man kjøper Fairtrade-produkter er man med på å gjøre verdenshandelen mer rettferdig, man garanterer produsentene en minstepris for varene sine og produsentene får forbedrede arbeidsvilkår. Dersom man vet disse tingene, og den rettferdige varen du velger bort er av like god kvalitet som en annen ”vanlig” vare, bør det absolutt komme et stikk av dårlig samvittighet hvis man lar være å kjøpe den.

Mange velger bort Fairtrade-produkter fordi man dessverre ikke vet hva det inne-bærer å handle rettferdig. I løpet av de siste årene har det imidlertid blitt satt et større fokus på nettopp dette, og unnskyldningen holder snart ikke lenger. Jeg har satt det som mitt nyttårsforsett å handler mer rettferdig, og håper at flere velger å gjøre dette. Det er en enkel måte å vise engasjement på som de aller fleste kan få til, og som virkelig betyr en forskjell.

Fairtrade-systemetOver en million bønder og plantasje-arbeidere i 58 land i Afrika, Asia og Latin-Amerika er tilknyttet Fairtrade-systemet. De internasjonale Fairtrade-standardene er:• Rettferdigråvarebetalingsomdek- ker produksjonskostnader og helst gir et lønnsoverskudd.• Langsiktigehandelsavtalersom gir forutsigbarhet rundt inntekt.• Beskyttelseavmiljøetogforbe- dringer av bøndenes og arbeidernes arbeidsforhold.• Demokratiskeprosesserogmed bestemmelsesrett på arbeidsplas- sen, med et spesielt fokus på styrking av kvinners posisjon.

- Kjøp Fairtrade! - Ta gode valg - Fokuser på mulighetene

HJELP TIL SELVHJELP 1 2010 | www.strommestiftelsen.no18

TEMA ETISK HANDEL


DET HÅPLØSE MÅ BLI TIL HÅP!

Du kan fortsatt gi din støtte til

kontonummer: 6319 07 62000eller ring vår givertelefon 820 44 050 og du gir kr. 200,-

w w w. s t r o m m e s t i f t e l s e n . n o

Hvor mange som virkelig mistet livet i jordskjelvet på Haiti får vi kanskje aldri vite. Men vi vet at de som overlevde skjelvet den 12. januar – de skal fortsette å leve.

Lidelsene og tapene etter skjelvet på Haiti er enorme. Mer enn noen gang trenger Haiti og menneskene der vår hjelp videre. For det er i dag at morgendagen begynner.

Våre partnere på Haiti, World Relief og Geneva Global, skal arbeide for å vedlikeholde håpet og gjøre det håpløse til håp. Fortsatt er det stort behov for rent vann, medisiner, leger og syke-pleiere, mat og drivstoff til biler. Men mest av alt er det behov for fokus på fremtiden for Haiti. Våre partnere skal være der lenge og de trenger fortsatt vår bistand.

Takk til alle som har bidratt gjennom innsamlingen til Haiti.


Giverglede for Haiti

Støtt arbeidet på HaitiDe menneskelige lidelsene etter jordskjelvet på Haiti er enorme, og arbeidet for å hjelpe ofrene i et av verdens fat-tigste land fortsetter. Strømmestiftelsen samarbeider med to internasjonale utviklings- og nødhjelpsorganisasjoner, World Relief US og Geneva Global. Disse er i Haiti, og hjel-per ofrene med vann, tepper, mat og medisinsk hjelp til tu-sener skadde og hjemløse. De deler også ut solcellepanel, mobiltelefoner, radioer og lommelykter til ofrene.For å fortsette det arbeidet som allerede er satt i gang, trenger vi din hjelp. Gi ditt beløp til kontonummer: 6319 07 62000, eller besøk oss på www.strommestiftelsen.no.

Stella Makhame (21) gikk med bøsse og samlet inn penger for Haiti.

Maria Arredondo stilte opp for Haiti, ved å fram-føre Grand Prix-låta ”The touch”.

Start-spillerne stilte opp og gikk med bøsser også: Branislav Miličević, Christian Bolaños, Olufemi Oladapo og Solomon James Owello.

Dag Otto Lauritzen i engasjerende samtale med OneCall: De donerte 100 000 kroner til Haiti!

Tekst&foto: Siri L. Guttormsen

3 millioner på 3 døgn. Det var målet Strømmestiftelsen satte seg da næringslivet i Kristiansand ble utfordret til dugnad for Haiti.Allerede første kvelden ble det samlet inn i underkant av 2 millioner kroner, og ved aksjonens slutt 23. januar var målet nesten nådd. Omlag 2.5 millioner kroner var kommet inn på en dugnad der både næringsliv og privatpersoner ga av lommebok og hjerte.

RINGEGLEDE Ved aksjonens start, onsdag 20. januar, møtte nær-mere 30 næringslivstopper og kjendiser opp. De gikk gjennom te-lefonlista si, ringte og utfordret sine nettverk til å gi en gave til nød-hjelpsarbeidet. Resultatene lot ikke vente på seg. Før det var gått en halv time hadde gjengen ringt inn over 1 million kroner. Stemningen steg, telefonlinjene glødet, og for noen måtte det batteriladere til for å klare å holde tritt med den store ringegleden.

- Fantastisk å oppleve givergleden fra næringslivet i byen i kveld. Aksjonen fikk en kjempestart, skriver en av deltakerne på Facebook etter at kvelden var over.

BASAR Aksjonen fortsatte med at frivillige bøssebærere fra hele byen stilte på en treningskamp for Start, og det hele ble avsluttet med en stor basar på kjøpesenteret Sandens i Kristiansand. Blant annet holdt Grand Prix-aktuelle Maria Arredondo en minikonsert, og Start-spillerne gikk med bøsser for Haiti.

- Jeg er så glad for å kunne hjelpe til, det er tragisk det som har skjedd i Haiti. Jeg har et godt samarbeid med Strømmestiftelsen, og er glad for at jeg kan hjelpe Haiti gjennom dere, forteller Arredondo etter konserten.

- Det er utrolig motiverende å oppleve dette engasjementet, og vi er kjempefornøyde med å ha klart å samle inn så mye penger til Haiti, sier kommunikasjonssjef i Strømmestiftelsen Trond Backer.

www.strommestiftelsen.no HJELP TIL SELVHJELP 1 2010 21

Hvem ødela huset vårt?

Tekst&foto: Asle Stalleland >>>


Det er et sørgelig skue som møter oss på Nishantis tomt. Svært sørgelig. Det en gang så flotte murhuset er bare ruiner. Taket er borte, bærebjelker brukket, og store deler av veggene revet

ned. – Det nytter ikke å bygge det opp igjen, sier tobarnsmoren og ser ned. – Da vi kom til huset, sto en elefant utenfor og spiste jackfrukt av treet i hagen vår, mens den andre var i full gang med å ødelegge huset i sin jakt på mat. Siden vi nettopp hadde mistet et familiemed-lem i et elefantangrep torde ingen å gripe inn. Vi sto som skrekk-slagne tilskuere til elefantens fullstendige ramponering av huset vårt, forteller Nishanti. Familien sto på bar bakke da huset deres ble rasert. De ble reddet av et mikrofinanslån som gav dem muligheten til å bygge et lite, enkelt hus, der de bor og driver en liten butikk. Med inntektene fra butikken og arbeidet på rismarkene klarer familien seg gjennom hverdagen.

Nishanti (32) var i begravelsen til en slektning som hadde blitt drept i et elefantangrep, da de hørte bråket

fra hennes eget hus. En elefant slo til nok en gang.

I LANDSBYEN ER ANGREP fra ville elefanter et stort problem. Jun-gelområdene elefantene holder til i, blir stadig mindre. Dette er blant annet på grunn av at landsbyer mangler elektrisitet, så de hogger ned trær til brensel. Dermed får elefantene mindre mat. Flokker av ville, sultne elefanter kommer derfor til landsbyene på jakt etter mat. Noen ganger raserer de avlingene. Andre ganger kjenner de lukten av risen folk lagrer hjemme, tramper inn i husene, og ramponerer dem fullstendig.

Beboerne har med hjelp fra en av Strømmestiftelsens samarbeids-partnere nylig organisert seg i smågrupper og en landsbyorganisa-sjon, der de samles for å finne løsninger på områdets problemer. Og problemer er det nok av. I tillegg til elefantangrepene, har de for dårlig drikkevannsforsyning, veien til landsbyen er elendig, og det finnes ingen ungdomsskole. I ett år har de hatt møter, og som gruppe har de allerede oppnådd viktige resultater hos de lokale

>>>


myndighetene. Skolen har fått dobbelt så mange lærere som før, og ungdomsskoleelevene blir nå fraktet fra landsbyen med skolebuss.

GJENNOM LANDSBYGRUPPA opplever de for første gang at de blir hørt på av myndighetene. Mange har fått yrkesopplæring, som har gitt dem jobb og kjærkommen inntekt. Flere har også fått mikrofinanslån og startet egne virksomheter.Elefantene er det imidlertid svært vanskelig å gjøre noe med. Viltvoktere kommer av og til og hjelper dem med å bli kvitt dem, med de store dyrene kan komme tilbake allerede dagen etter. Når vi deltar på et møte i landsbygruppa, blir diskusjonen svært ivrig når elefantproblemet tas opp. Mange vil snakke, hender og armer gestikulerer ivrig. – Huset mitt ble ødelagt, sier en. – To ganger har de rasert vårt hus, nesten roper en annen. Andre forteller om nære slektninger som har blitt drept.

– Elefantene kommer ofte om natten, og vi er alltid redde når vi legger oss, forteller en kvinne med et lite barn på fanget.

Ingen ser noen løsning på problemet. – Elefant-trusselen gjør det enda vanskelige å skape utvikling i denne landsbyen, sier Prabath Sapukotanage ved Strømme-stiftelsens kontor på Sri Lanka.– På grunn av elefantene er det veldig vanskelig for landsbybe-boerne å planlegge noe som helst framover. Gjennom landsby-organisasjonen har de nå imidlertid en større sjanse enn de noen gang har hatt til å overtale myndighetene til å gi dem det de kanskje trenger aller mest: Et elektrisk gjerde rundt landsbyen for å holde elefantene unna.

SRI LANKA

Colombo

Dambulla

Illustrasjonsfoto: Oddvar Paulsen


Holdnings-humoristen

- Noe av det mest seriøse du kan jobbe med er humor,

sier komiker, revymann, regissør og tekstforfatter Pål Mangor

Kvammen(47)fraStavanger.

Tekst: Eva Dønnestad


I denne artikkelserien ønsker vi å lete etter noe felles menneskelig, tross ulike livsforhold. Noen av de samme spørsmålene om livet blir stilt til men-nesker i Norge og mennesker i noen av de andre landene Strømmestiftelsen arbeider i. Kanskje vi har noe å lære av dem vi gir støtte til? Det finnes storhet og støv i alle mennesker. Styrke og svakhet. Det finnes en storhet og støv i dem som hjelper. Det finnes storhet og støv i dem som mottar hjelp. Det er lettere å motta noe fra dem som også ser storheten i deg. Kanskje vi skulle begynne å bruke ordet dele i stedet for hjelpe? STORHET&STØV lar mennesker dele tanker og erfaringer fra livet. Ved å tåle støvet og lete etter storheten i hveran-dre, kan vi dele verdighet, på tvers av grenser og livssituasjon.

K omikeren tror humor kan påvirke holdninger.

Får du folk til å le og åpne opp, er de mer mottakelige for budskap. Humor kan påvirke holdninger og dermed forandre folk og samfunn. Humoren forandrer ikke folk,

men den kan være med å gjøre folk oppmerksomme på noe de kan forandre selv, tror Pål. Han tror komikere kan være med å gi informasjon og kunnskap som kan forandre holdningene til både kirken, homofile, lykke, og til utviklingsarbeid. - Kirken kan jo ikke mene at det er bedre for et barn å fryse i hjel i 20 minusgrader på gata i Romania, enn å bo hos et homofilt par i Norge? >>>

Foto: Egil Mongstad


Livsmotet og livsgleden var det som beveget han mest i møtet med Strømmestiftelsens arbeid blant barn og unge i Nairobi. De har jo verken kjendiseri eller penger som målestokk for lykke, slik noen har her i landet. Han legger til at han også har sett den totale håpløsheten i øynene, men da hos barn som levde på gata i 20 minusgrader i Murmansk. - Det er til og med forskjell på å være fattig i et varmt land og i et kaldt land. Vi må til enhver tid spørre de vi skal gjøre noe for, hva de trenger mest, understreker Pål.

FØLGER LYSTEN Vi møter han på et gammelt bedehus som er blitt omskapt til kulturhuset ”Stavangeren.” I samarbeid med flere andre artister har Pål vært med å bygge dette opp, til stor glede for hele regionen. Her holdes det konserter og show. I fjor ledet Pål en stor konsert med blant andre Morten Abel og flere kjente komikere – der alle inntektene gikk til Strømmestiftelsen. 14. september i år trår de til igjen med show og et stunt, som foreløpig er en hemmelighet.

Han klemmer oss velkommen i det tidligere bedehuset som har fått bar og scene for andre artister enn predikantene. - Jeg leste på nettet at du hadde bursdag om et par dager? - Hva? Det hadde jeg glemt, smiler Pål. - Feirer du ikke? - Nei, men jeg setter pris på å få meldinger fra kompiser og sånt. Så du hvilket år jeg ble født?- Du er født i 63. - Oj, da blir jeg jo 47 år. - Hva er fint med å være 47 år? - Jeg har mulighet til å velge bort prosjekter jeg ikke har tro på. Jeg kan velge mer ut fra lyst. Nå gjør jeg bare det jeg synes er kjekt. - Det hørtes litt luksuriøst ut? - Ja, det har ikke alltid vært sånn. Det er et av godene ved å ha vært trofast i samme bransje og utviklet seg i mange år. Da kan jeg velge litt. Om ikke på øverste hylle, så i hvert fall på den hylla det skjer noe gøy.

MED NOE PÅ HJERTET Pål har noe på hjer-tet. Han startet sin scenekarriere med å spille i band. Han hadde et sterkt politisk engasjement, og det var tekstene som var det viktigste for han. Det er noe av dette engasjementet han føler han nå har funnet tilbake til i det han gjør for Strømmestiftelsen.

- Det er mye de ikke har fått til i USA, men de ligger foran oss i å bringe humoren inn i politikk og samfunnsutvikling. De store humorshowene har makt på en annen måte enn i Norge. De komi-kerne som har hatt muligheten her i landet, har skuslet det bort og blitt ondskapsfulle. Du skal aldri parodiere en du ikke liker, lærte jeg av Yngvar Numme. Og du skal skyte mot makta, ikke mot

dem som ligger nede. Dagfinn Lyngbø er favorittkomikeren min i Norge i dag. Han tar ofte utgangspunkt i egne feil og mangler.

- Så du må kjenne deg selv godt for å bli en god komiker? - Ja, du må i hvert fall møte både feil og mangler, kanskje også med et smil om munnen. - Er det sårbart? - Alt er vel sårbart på en eller annen måte. Også humor.- Griner du? - Jeg kan storgrine av Disneyfilmer. Jeg kan grine av glede når en premiereforestilling er over, sier han og forklarer at han ofte kjenner

på en stor ensomhet i garderoben etter en forestilling. - Men på scenen er jeg alltid lykkelig, forklarer han.

HUMOR I EGEN SKILSMISSE Pål klarer til og med å se noe fornøyelig i skilsmissepro-sessen han gikk gjennom for noen år siden. Han forteller ivrig om sitt møte med NAV, som hadde litt vanskelig for å forstå at ett av de to barna han og kona hadde sammen, skulle bo hos han som var mann. I starten krevde de at han betalte bidrag for begge barna, og det månedlige beløpet var på det meste oppe i over elleve tusen kroner.- Jeg prøvde å forklare kontaktdama mi på NAV-kontoret at ett barn bodde hos meg og ett bodde hos ekskona mi. Hun trodde ikke på dette og var svært mistenksom. Hun sluttet samtalen med å si. ”Du er vel skyld i at du har havnet i denne situasjonen, du også. Mannen min var også sånn…” Det var da jeg skjønte det var mye bitterhet på egen mann hun fikk tatt ut i mistroen til meg.- Dette er blitt en stor sak over flere år, i retten og greier. Bidraget har havnet på rette beløp. For rett skal være rett. Og det morsomme i denne saken er at NAV har vært med å betale bidragene de krevde av meg ved å leie meg inn til forestillinger, ler komikeren hjertelig. - Og dette er med i showet ditt? - Ja, det er klart. Jeg henter mye fra eget liv. Det blir ofte mer gjenkjennelig da. For vi er jo ikke så forskjellige.

LE DET BORT Da en humorkollega ville ha han med til Kristian-sand for å høre mer om Strømmestiftelsen, tenkte han at han ikke ville bli en del av en sånn kristen sekt som han trodde Strømmestif-telsen var. Han var skeptisk. - Men det var før jeg ble en del av sekten, ler han.

- Etter møtet med Strømmestiftelsens arbeid i Nairobi, var jeg frelst. Disse folka samarbeider med folk, de hjelper dem ikke. De lar folk starte forandring selv i livene sine. Og de arbeider med lyst. De kler ikke på seg sånne, «jeg synes synd på deg»-blikk.

>>>

> FAKTAPål Mangor Kvammen (47)Stavanger. Skilt, 2 barn, ny kjæreste som har 3 barn. Pål Mangor Kvammen er en dreven ringrev i humorfaget. Han skapte seg et navn som en av grunnleggerne av Stavanger Revyteater, og har senere gjort suksess i revyer sammen med Steinar Lyse, Kristian Arntsen og som soloartist. De siste årene har Pål satt opp flere soloforestillinger, og høsten 2009 er han aktuell med nytt show: ”Max Mangor”. Kvammens figurer er høyt elsket av publikum, så som den styrt-rike Preben jr. og den noe kort-tenkte Kurt Kevin.I tillegg til artistkarrieren er Pål Mangor Kvammen også instruktør, produsent og tekst-forfatter. Han har skrevet tek-ster for Dizzie Tunes, Vazelina Bilopphøggers, Øyvind Blunck og Hege Schøyen. I 2006 mottok han Komiprisens fagpris for sin innsats innen regi, tekst og produksjon.


- Er humor viktig i utviklingsarbeid? - Humor er undervurdert i alt arbeid med mennesker. Der humor er fraværende, blir problemene noen ganger mye større enn de be-høver å være. Humoren burde fått mye større plass i psykiatrien, for eksempel. Det er ikke alltid gravalvoret løser problemer, det er mye vi kan le bort. Humor er et overlevelsesinstrument som fungerer verden over, mener Pål Kvammen.

- Kan humor fungere på tvers av kulturer? - Den visuelle humoren fungerer godt. Når noen sklir på et banan-skall ler folk uansett hvilket sted på kloden de bor. - Hvordan opplevde du det da du besøkte Kenya? - Humor er jo ikke å ha ”lott og løye” hele tiden. Men det handler om å være åpen for situasjonskomikk. Men jeg er ikke typen som er et trekkplaster som får folk til å le hele tiden. Da vi besøkte Jamii Bora, var kollegaen min med det samme omgitt av leende barn som han tullet og hadde det gøy med. Mens da kan jeg gjerne trekke meg litt tilbake. - Med et stille smil rundt munnen? - Ja. Gjerne litt betraktende.

SMINKE VERDEN RUNDT På turen vår var det også med en erfa-ren ”rød” journalist som i mange år hadde kjempet mot klasseskiller.

Vi besøkte noen unge jenter som hadde fått arbeid på en fabrikk. Han var veldig engasjert i rettighetene deres, og i lønna. ”Hvor mye tjener dere? Spurte han. ”15-16 kroner timen” svarte jentene. ”Det var det jeg tenkte,” sier han. Og det neste spørsmålet stiller han enda mer engasjert, for å få noe belærende å skrive til ungdommen i Norge når han kommer hjem. ”Hva går lønna deres til, da?” Spør han. Og venter de skal svare litt ydmykt, at alt går til mat og hjelp til familien. Men jentene på fabrikken i Nairobi ser litt fnisende på han og sier:” Til sminke og klær og parfymer og sånn.”

Han fikk ikke det han ventet. Unge jenter ligner unge jenter verden over.

En komiker fra Stavanger kan til og med ha en lystelig, høylydt, seriøs samtale med en kvinnelig skribent fra Kristiansand. Det er håp.

Humoren forandrer ikke folk, men den kan være med å gjøre folk oppmerksomme på noe de kan forandre selv

Foto: Egil Mongstad

Pål Mangor Kvammen og Vamps Øyvind Staveland på besøk i Kenya for å besøke noen av Strømmestiftelsens prosjekter.


Norge rundtTidligere kvalitetssjef i

Strømmestiftelsen,

Lars-Ivar Gjørv ble

nylig hedret for godt

kvalitetsarbeid i Brussel.

Gjørv er en av om lag

20 000 personer i European Foundation for

Quality Management-nettverket, som jobber

for å evaluere og styrke konkurranseevne og

forbedringspotensial innenfor næringsliv, of-

fentlig- og frivillig sektor.

- Jeg har arbeidet med dette siden 2002 og

ser hvor viktig det er for en virksomhet, som

for eksempel oss i Strømmestiftelsen, å ha

styringsverktøy som kan gi oss metoder for å

skape bedre resultater både ute og hjemme,

sier Gjørv.

Eide skole i Aust-Agder valgte å ha en litt

annerledes adventskalender i 2009. I sin

«omvendte adventskalender» bidro elevene

med hver sin anonyme konvolutt med et

hemmelig beløp i. Hver dag åpnet elevene

en konvolutt, og det samlede beløpet gikk

til Strømmestiftelsen. Til sammen kom det

inn 6400 kroner. I tillegg fikk de inn 4000

kroner av Grøm Rotary, og i forbindelse med

FN-dagen samlet skolen inn 2945 kroner.

Skolen har valgt at pengene skal brukes til

å bygge hus til sju fattige barnefamilier på

Sri Lanka.

Skandinaviska Enskilda Banken (SEB) i Norge har valgt å

støtte Strømmestiftelsens med 200 000 kroner i 2010. De

siste tre årene har konsernet støttet mikrofinansarbeid

gjennom Strømmestiftelsens samarbeidspartner Jamii

Bora.

- Vi er glade for å støtte et arbeid som i høyeste grad er i

tråd med våre verdier, yrkesmessig og menneskelig sett,

sier stabssjef i SEB, Joar Langeland.

SEB er et nordeuropeisk finanskonsern som betjener

400.000 bedrifter, institusjoner og fem millioner privatpersoner.

- Vi er glade for at SEB ser at et slikt samarbeid skaper verdier, ikke bare for menneskene i prosjektet i

Sør, men også for ansatte i egen bedrift, sier leder av Strømme Business Partner, Rune Mørland.

Strømmestiftelsen mottok en halv million

kroner fra juleturneen ”Stille Natt, Hellige

Natt”. Pengene fra konsertene vil blant

annet bidra til at flere barn i Vest-Afrika får

en sjanse til komme tilbake til skolen. Anita

Skorgan, Marian Aas Hansen, Rune Larsen

og Torstein Sødal reiste Sør-Norge rundt

og holdt i alt 48 konserter i 38 kirker i 2009.

- Samarbeidet med Strømmestiftelsen gir

konserten en ekstra dimensjon som betyr

mye, sier Rune Larsen.

SEB Norge bekjemper fattigdom

Pris for kvalitetsarbeid

Juleturné ga 500 000

Omvendt adventskalender slo an

www.levebrod.no

Like før jul 2008 lanserte Strømmestif-

telsen sin nettbutikk levebrød.no. Salget

og interessen for etiske julegaver var

stor, og det ble solgt gaver med mening

for 165 000 kroner. I 2009 ville enda flere

at julegavene skulle gå til Strømmestif-

telsens prosjekter. I alt ble det solgt for

220 000 kroner.

Flere fikk Levebrød til jul

Foto: Fredrik Arff

Foto: Strømm

estiftelsen


Denneflottevenninnegjengengikkjulebukk4.juledag2009iKristiansandogsamletinn574krkroner

til Strømmestiftelsen (og en haug godteri, naturligvis). Mange takk til alle som ga!

Jentene på bildet heter Tiril, Helene, Tuva, Margrethe og Ingrid. Hanna, Marie og Live var også med og

gikk julebukk, men de hadde gått hjem da bildet ble tatt.

Julebukker med mening

En meningsmåling gjennomført av Norstat viser at hele 84 prosent av ungdom i alderen mellom

17og19årmenerfattigelandikkekantaskyldenforsinegenfattigdom.

Bare ti personer av de 600 som er spurt mener de fattige landene selv må ta skylden for at de er

fattige, i følge undersøkelsen som ble gjennomført på vegne av Strømmestiftelsen.

57prosentmenerogsåatfattigdomiutviklingslandkanutryddes.

I undersøkelsen blir det også spurt om en selv kan gjøre en forskjell i

bekjemping av fattigdom og om en selv ønsker en mer rettferdig fordeling

av verdens ressurser.

54 prosent av de spurte mener de kan gjøre en forskjell i bekjemping

avfattigdom,mens45prosentikkevarenige.74prosentønskerogså

en mer rettferdig fordeling av ressursene.

Undersøkelsen viser tydelig at norsk ungdom har tro på

at det er mulig å utrydde fattigdom og at den vestlige

verden må ta en stor del av ansvaret for at verden er

blitt slik den er.

- Dette er oppløftende og viser at ungdom ser

utover, er interessert i utviklingsarbeid og en mer

rettferdig verdensfordeling, sier generalsekretær

Øyvind Aadland i Strømmestiftelsen.

Testamentariske gaver 2009

AslaugSvalastog,Oslo:75000,-

Victor Bræck, Mjølkeråen: 244 008,50

Eli Søndenå, Hafrsfjord: 20 000,-

Olga Jakobine Molvær, Langevåg:

1 2600 000,-

PerHauge,Haugesund:582471,-

Leif J. Breilid, Fresvik: 100 946,-

MaryHevrøy,Ask:7687,-

Agnes Marie Hansen, Kristiansand:

541377,-

Bergljot Emblem, Ålesund: 10 000,-

Anna Tobine Gundersen, Farsund: 8 000,-

Totalt: 2 829 489,50

Jubileumsgaver 2009

Kari og Esten Solem bryllup

Ane Marte Bræin og Asbjørn Høyem

Amundsen bryllup

Anne-Margrethe Sivertsen og Eivind

Myhr bryllup

Erling Brenn og Helga Marie Sørhagen

bryllup

Eldbjørg Løyning, 80 år

Snorre Kjesbu, 40 år

GudrunNomeland,70år

Hildegunn Sarita Selle, 40 år

Gudny Culley, 60 år

Jorunn Haugdal, 50 år

Bente Bertheussen, 60 år

Ole Harald Laache, 50 år

Totalt: 95 264,-

Mener fattigdom kan utryddes

Foto: Privat

I Strømmestiftelsen er vi svært

glade for den tillit som vises oss

gjennom minnegaver, jubileums-

gaver og testamentariske gaver.

Vi kjenner stor ydmykhet og ansvar

for forvaltningen av disse gavene.

Hjertelig takk til alle som tilgodeser

vårt arbeid på denne måten!

Øyvind Aadland, Generalsekretær


synspunkt

Samfunnsansvar i praksis

Synspunkt er spalten der HTS utfordrer samfunnsdebattanter til å dele sine meninger om aktuelle temaer innen utvikling og menneskerettigheter. Synspunkt gjenspeiler ikke nødvendigvis Strømmestiftelsens mening.

Bedrifters samfunnsansvar blir ofte sett på som å ”gi noe tilbake til samfunnet”, veldedighet, eller rappor-tering på hvordan virksomheten påvirker mennesker og miljø. Mange bedriftsledere blir fjerne i blikket og vrir seg usikkert i stolen når temaet tas opp. Og det med rette! Ofte mangler vi en konkretisering av hva samfunnsansvar betyr i praksis og en synliggjøring av hvorfor og hvordan det kan bidra til bedriften.

Teplukkerne i artikkelen tidligere i bladet er et godt eksempel på at ansvarliggjøring og markedsmeka-nismer kan bidra til utvikling for fattige. Vi mener det også er mulig for bedrifter å tjene penger på å bidra til slik utvikling.

Bedrift og samfunn trenger hverandre. Bedriften er arbeidsgiver, skattebetaler, tilbyder av produkter, innovatør og forurenser. Samfunnet er forbruker, ar-beidstager, premissgiver og tilgang på naturressurser. Bedrifter trenger et sunt, velfungerende samfunn å operere i – en grobunn for å selge sine produkter, hente god arbeidskraft og nødvendige råvarer.

Men det er også slik at samfunnet trenger bedriftene – ikke bare som tilbyder av arbeidsplasser, men også fordi utfordringer som klimaendring, fattigdom, res-sursmangel og korrupsjon er for store til å løses av stater og bistandsorganisasjoner alene. Til det trengs også den kapital, innovasjon og distribusjon som næringslivet har.

CK Prahalad, professor ved University of Michigan, kaller muligheten for ”shared value” – tiltak som skaper verdi for bedriften og for samfunnet. Slike tiltak er nødvendige, men ikke enkle. Det fordrer nemlig en annen slags tenkning enn det mange store bedrifter er vant til. I tillegg til markedsforståelse på grasrotnivå er deltakelse og selvhjelp en del av løsningen, noe som understrekes av ellers ideologiske motstandere somVerdensbankenogOxfam.Manglermandettekan man oppleve det som BP gjorde i sin anti-AIDS kampanje i Afrika, da man dessverre fant ut for sent at de asiatiske kondomene man hadde kjøpt inn var for små for afrikanske menn.

Godt grunnarbeid og forståelse for lokale forhold er med andre ord en forutsetning for å lykkes; Lytte til, tilpasse, skreddersy, delegere, og være ydmyk for at

samfunn og folk er forskjellige. Hvordan kan dette gjø-res konkret? Her er eksempler på bedrifter som bruker sin verdikjede til gode for både bunnlinje og samfunn:

Bedrifter kan kjøpe fra lokale leverandører og få gode, kostnadseffektive produkter som også skaper levebrød og trygghet for leverandørene. Giganten GlaxoSmithKlineerledendeisåkalte”helsedrikker”iIndia - til det trengs trygge leveranser av høykvalitets melk. Som et resultat av kunnskapsoverføring og ut-bygging av infrastruktur til landsbyer gjøres dette av småbønder. Dette har ført til økt kvalitet, produktivitet og økte inntekter for bøndene.

Bedrifter kan også levere gjennom små ”mikrobedrif-ter” i fattige land. Noen ganger er infrastrukturen så dårlig at lastebiler ikke kommer frem. Eller så er salg av produkter og tjenester helt avhengig av lokal tillit – du kjøper ikke fra noen du ikke kjenner.

Coca-Cola har etablert et system av minidistributører i Afrika og Asia. Disse har en god oversikt over hva som selger og ikke selger i markedet, noe som i sin tur gjør at butikkene slipper å ha ”hyllevarmere” som tar opp plass. Inntektene er oppe i 426 millioner dollar og gir arbeid til mer enn 11.000.

Vi kjenner flere eksempler på bedrifter som selger til de fattige. Vodaphone viser at det lønner seg å for-stå behov og begrensninger i markedet. Når selskapet lanserte sitt telebank-konsept i Afghanistan, måtte de ta hensyn til høy analfabetisme i mange områder – og brukte derfor stemmegjenkjennelse for å kunne tilby tjenester også til de som ikke kan lese og skrive.

Vodaphone har bevisst satset på ”bunnen av pyrami-den” – de fattigste, men største markedene i verden. Arun Sarin, tidligere toppsjef i selskapet, forklarer suksessen i land som Kenya, Tanzania, Afghanistan og India med nettopp muligheten til å forandre egen livs-situasjon. Ved å hjelpe mennesker til å bli ”economic engines in their own right” gir man muligheter i stedet for engangsbidrag.

Dette betyr ikke at nødhjelp, bistand og budsjettstøtte er overflødig. Men det betyr at forretningsmodeller som fungerer også for fattige kan og må være en del av utviklingsagendaen.

Ylva Lindberg (øverst)

er daglig leder i SIGLA,

som driver rådgivning for

bedrifter innen etikk og

samfunnsansvar. Hun har

mer enn 10 års erfaring fra

næringslivet, blant annet

som konsulent i McKinsey

& Company, markedssjef i

Orkla og aksjeanalytiker i

KLP Kapitalforvaltning.

Kristine Kjær er Master-

student i Internasjonal

Business og Politikk ved

Handelshøyskolen i Køben-

havn, og skriver for tiden

masteroppgave om strate-

giske partnerskap mellom

næringsliv og organisasjon

i Norge.


Eg ser deg - blikket ditt - augo dine - det varme smilet. Kva tenkjer du? Kva er dine håp? Kva er dine draumar? Kvifor smiler du? For om enn sju hav og alle verdens kontinent – språk – kulturar og religion skil oss - så har me ein felles himmel over oss, ein himmel som kvelvar oss saman på den same planeten. Foto: Egil Mongstad.


Vannet strømmet inn i skoene mine og jeg stabbet meg opp på tørrere bane. Enda en gang kikket jeg ned på mine lilla,

høyhælte lakksko. Det finnes ikke dårlig vær, lærte jeg som barn. Men det finnes upassende

skotøy, tenkte jeg.

Tidligere på dagen hadde jeg tapt skodiskusjonen med regions-direktør Priscilla. Vi skulle forflytte oss fra Uganda til Sør-Sudan. Fire dager med besøk hos ulike aktører innen mikrofinansnæringen i Sør-Sudan stod for tur.Priscilla bad meg innstendig om å ta på meg heldekkende sko og bytte fra mitt første valg, plastikksandaler - disse som man kan

Oppdrag Sør-SudanOppdrag: Besøke og lære om mikrofinans Sted: Sør-Sudan, Yei og JubaAnsvarlig: Anja Elise Ø. Husebø, mikrofinansrådgiver i Strømmestiftelsen

“We are sinking. We are sinking. Get out of the car!”

Jeg åpnet døren, hoppet den lille meteren ned mot

bakken og landet trygt i en stor dam.

dusje med. Hun sa noe om ormer og jeg følte ikke for å trekke det lenger enn nødvendig. Lytt til de lokale, har jeg lært. Det var dessuten ikke aktuelt å teste de nye løpeskoene mine på gjørmete og sølete veier. Skjorte, skjørt, dressjakke og løpesko er vel heller ikke motepolitiets favoritt.

Likevel: Jeg var ulastelig antrukket etter kleskoden for landet og dagens oppdrag. Ikke mitt førstevalg, men det handler om å vise respekt og å få respekt. Og faktisk, i Øst-Afrika gjelder det å gå med høye hæler, til tross for at sandaler faktisk er greit.

I DET HØYE Dagen hadde begynt tidlig. Da frokostsalen på hotellet åpnet seks, stod jeg klar ved døren. Avreise kvart over. Mens sola gikk fra rød til gul var vi på vei over rullebanen for å klatre om bord i det lille flyet som skulle frakte oss nordover på det afrikanske kontinen-tet. Jeg tok plass helt foran, rett bak piloten, og hadde fin utsikt gjen-nom frontvinduet. Flyverten kom om bord, så på forsamlingen og konstaterte at vel, vi så ut som en gjeng med reisevante mennesker. Og lurte videre på hva vi forventet av ham. Han pekte mot utgangen, sa ”nødutgang” og ba oss feste setebeltene.

We are sinking!

Anja Elise Ø. H

usebø


Da han var ferdig, kom det tydelig fra ett av de bakre setene: ”La oss be”. Vi ble ledet gjennom bønn for piloten, og en sikker og behagelig reise. Hele flyet stemte i; ”Amen”. Vi var på vei.

ISDEKKET VEI Etter å ha landet trygt på sør-sudansk jord og stem-plet passet, flyttet vi oss fra fly til bil. Jeg og mine lokale kolleger skulle besøke et prosjekt og møte kvinnene som var involvert. Bilturen på fem mil tok tre timer.

Det humpet opp, ned, fra den ene siden, fram, og opp igjen. Det var god tid til å se på det grønne landskapet og de små landsbyene vi passerte. Veien er laget av leire, og når det regner fylles det dammer med vann. I tillegg blir den like glatt som en isdekket vei i Norge på vinteren.

Vi humpet oss framover, og for min del på vei inn i drømmene, da jeg plutselig kjente et dunk. Jeg kikket ut vinduet og så et hjul trille forbi bilen jeg satt i. Vårt hjul. Det venstre bakhjulet hadde løsnet og rullet i full fart framover. Heldigvis var vi to biler i følge og etter litt omstokking på flokken var den ene bilen på vei mot kvinnene vi skulle møte.

Nå, fire timer og noen få kilometer senere, stod jeg altså der i mør-ket under stjernehimmelen og tømte vannet fra skoene mine. Bilen stod halvveis på veien, halvveis i en elv. Opplyst av billyktene var jeg glad det var mørkt. Bena var sølete, lysebrune og våte, og den hvite skjorta skulle bli en utfordring å få blendahvit igjen.Sliten og full av inntrykk la meg i sengen den kvelden, innsluttet av myggnetting og renvasket med det oppvarmede vannet jeg hadde fått levert i en bøtte. Jeg konstaterte fornøyd at det hadde vært en god dag. Jeg var like hel og ved godt mot.

Ved siden av sengen stod de lilla skoene til tørk.

Jeg kikket ut vinduet og så et hjul trille forbi bilen jeg satt i. Vårt hjul.

Foto

: Anj

a El

ise Ø

. Hus

ebø

> FAKTAStrømmestiftelsen i Sør-SudanStrømmestiftelsen driver utviklings-arbeid gjennom lokale samarbeids-partnere i Sør-Sudan. Sør-Sudan er i den tidlige oppbyggingsfasen av mikrofinansvirksomhet. Borgerkrigen som ble avsluttet med fredsavtalen i 2005 har krevd mer enn 2,5 millio-ner liv. Dette er det høyeste tallet på drepte siden andre verdenskrig. Mer enn fem millioner, av landets 15 mil-lioner innbyggere, har flyktet fra sine hjem. Nesten halvparten av disse er flyktninger i eget land, såkalte internt fordrevne.

SUDAN

Khartoum

JubaYei

Skrevet av: Eva Dønnestad, Asle D. Stalleland og Siri L. Guttormsen

Gullkorn fra 2009Det sies at et bilde kan si mer enn tusen ord. Noen ganger

kan et enkelt sitat faktisk gjøre det samme. HTS har samlet noe

av det beste fra året som har gått, og håper de kan være til

inspirasjon – og ettertanke.

Jeg lurer på hva det er med oss rike…”Jeg lurer på hva det er med oss? Om rikdommen har sendt oss inn i en eller annen dvale.. Det er visst like skummelt å bli født mett som å bli født sulten. Alle har en vei å gå, uansett.”

Øivind Staveland, musiker i gruppa Vamp

Å tenke framover…”Når jeg så familien som trengte hjelp, tenkte jeg at barna ville kunne bli gode samfunnsborgere i framtida hvis de får hjelp gjennom denne vanskelige perioden.”

Silawathi Silva, en sann venn i nøden, Sri Lanka

Videre…”Når jeg tar bilder for Strømmestiftelsen og egne prosjekter ønsker jeg at kameraet skal være et humant blikk. Som ser klart. Som verdig formidler videre at det finnes mennesker som har det annerledes enn oss. Uten nødvendigvis å klage mer. At det finnes håp, også der forholdene er uverdige.Jeg liker når vi trosser vanskeligheter og kommer oss videre.”

Per Fronth, Kunstfotograf

Jeg tenker, derfor er jeg…”Hva du tenker, hvordan du reagerer, hva du gjør, det viser hva slags menneske du er og hva slags verdier du har. Det er på bakgrunn av dette at vi som mennesker gjør våre valg.”

Erling Borgen, journalist, filmskaper og forfatter

Mulighet til å ta ansvar..”Mennesker må gis mulighet til å ta ansvar selv. Gjennom mikrofinans får de fattige lån og begynner å arbeide. De blir de hevet opp til å bli personer i stedet for å være hjelpetrengende stakkarer. Jeg tror forresten ikke at mennesker trenger så mye ferie, vi kan bli slitne av kjedsomhet. Mennesker som jobber og gjør mye, orker gjerne å gjøre enda mer, merkelig nok.”

Johannes Sannesmoen, rådgiver Strømmestiftelsen

Et smil…”Jeg blir glad når jeg ser barna smile. Da tenker jeg at jeg er privilegert som kan få være med å gi dem en sjanse til å utvikle seg selv og lokalmiljøet de er en del av. Det gjør meg glad.”

Jose Louis, bistandsarbeider

Det vi har til felles…”Noe av det mennesker har til felles, er at vi kjemper for å over-leve. Enten kampene har det ene eller det andre navnet. Enten vi har mye eller lite materielt, så kjemper vi for å overleve. På hver våre måter, i hver våre liv.”

Marian Aas Hansen, artist

Å drømme…”Ikke alle drømmer blir sanne, men i dag har min største drøm gått i oppfyllelse”

Wilson Maina, Jamii Bora-medlem som har flyttet fra slummen inn i eget hus.

En annen gledeoppskrift…”Mennesker fra Sri Lanka kunne kommet til Norge og lært oss om hvordan vi skal takle livet når det ikke er så bra. Hvordan vi kan vise varme. Hvordan vi skal ta oss av familie og de eldre. Jeg blir også nysgjerrig på den gleden jeg ser hos dem som mangler alt materielt. Den gleden som er så uavhengig av ytre velstand. Her har vi kanskje også noe å lære.”

Kurt Mosvold, investor

God nok…“Aldri – aldri skal noen fortelle deg at du ikke strekker til – at du ikke er god nok”

Fernando Vasques, tidligere kriminell, til sin tre år gamle datter

Gjøre jobben…”Når lånekundene har det bra og lever lykkelig sammen med familien sin kan jeg også være fornøyd med meg selv. Da vet jeg at jeg har gjort jobben min.”

Hemamali Jeeravethne, lånerådgiver hos Strømmestiftelsens samarbeidspartner Centre for Human Development, Sri Lanka



Generalsekretær Strømmestiftelsen

Dette er store og svulstige ord i bistandsdebatten, men er likevel helt grunnleggende. Vi har i denne spalten også tidligere tatt opp problemstillingen i forhold til hvordan drive riktig bistandsarbeid. Denne problemstillingen - og ekkoet fra den internasjonale bi-standsdebatten om bistandsarbeid overhodet - er til nytte, og må hele tida drive oss mot forbedringspotensialet.

Samtidig ser vi at det er en stadig økende trend i flere mot-takerland som stiller kritiske spørsmål til NGO-kulturen (Non Governmental Organizations). Nå er ikke denne kulturen ensartet, men det er ikke tvil om at NGO-miljøet ofte ender opp som subkulturer, som oppleves noe fremmed og ofte isolert fra lokal-kulturen. Innpakningen knyttet til biler, kontor og infrastruktur forsterker avsender/mottaker-syndromet, og i mange sammen-henger framstår NGO-miljøet som en ”utviklingsindustri”.

Inn i sårbare lokalsamfunn som sliter med store utfordringer kan den utenforstående hjelpen komme inn som ”den store red-ningspakken” som forsterker bildet av David og Goliat. I mange tilfeller er det vel naturlig at man tar imot det som tilbys utenfra, og som kan synes å være en umiddelbar løsning på eksistensielle behov.Vi vet at i de fleste kulturer er det sosiale institusjoner, formelle og uformelle, som er sterkt forankret i det sosiale fellesskap. Disse institusjonene er som ”lim”, og fungerer som mekanismer for å skape samhandling både i daglig liv og i felles utfordringer. Det er klart at når krisene som rammer blir så formidable som ved natur-katastrofer/krig og undertrykkelse, da blir det ofte nødvendig med ekstern hjelp. Det avgjørende er da hvordan denne eksterne hjelp organiseres og forankres. Det er krevende, men helt nødvendig at den lokale ressursen ikke skyves til side og overkjøres. Her har vi gjort og gjør mye feil. Intensjonen hos avsender kan være veldig god, men hvis opplevelsen hos mottaker blir pasifiserende, da har vi en stor utfordring. Eierskap til løsning er en grunnforutsetning for bærekraftig utvikling.

Mange land ser denne voksende ”bistandsindustrien” som en trussel mot disse lokale sosiale institusjonene, og fremmer restrik-tive lover for å begrense NGO-miljøet. Vi ser jo også at mange, både lokalt og internasjonalt, ser det lukrative i å drive en NGO, og vi ser at slike organisasjoner dukker opp som paddehatter over store deler av verden. Og vi skal med rette spørre om såkalte aksepterte administrasjonsutgifter bidrar til å skape en usunn elite lokalt, og et internasjonalt ”jetset” internasjonalt?

”Lokalt eierskap” og ”lokal forankring”

Det kan være en sterk verditapping hvis disse lokale institusjo-nene etter hvert settes ut av spill og ukritisk erstattes av eksterne ressurser. La oss ta et eksempel som ikke dreier seg om løsning av primærbehov i en krisesituasjon. I Norge liker vi å vise til en kol-lektiv dugnadsånd. Hvor mange vaffelsalg, flaskeinnsamlinger og sosiale nettverk har ikke drevet for eksempel korpsbevegelsen i Norge. Hva hadde skjedd på lengre sikt hvis Coca Cola-konsernet hadde gått inn og tatt totalansvar for økonomien i norske korps? Selvsagt skal vi ikke trekke for sterke sammenligninger, men poenget er at lokale og kulturelt baserte initiativ for å løse lokale utfordringer ikke må overkjøres.

Fra å være et ikke-offentlig supplement til offentlig virksomhet, utvikler NGO-initiativet seg til å bli en motpol. Det er selvsagt mange grunner til det, også klare politiske- og menneskerettig-hetsforhold, som dessverre preger konfliktområder hvor nettopp NGOene befinner seg. Likevel vil vi understreke behovet for å få til et bedre samarbeid mellom myndigheter, de lokale institusjonene og NGOene.

Til slutt: Strømmestiftelsen har mange ganger understreket (bl.a. i Stortingshøringene til Bistandsbudsjettet) at det må føres en mer aktiv politikk for å samstemme overføringskanalene til bistandsar-beid. En må føre en aktiv dialog med mottakerlandet om krav til samspill mellom de tre aktørene; myndigheter, lokalsamfunn og NGOene. Her må det være gjensidige krav også til NGOene om å spille sammen med lokalsamfunn og myndigheter, slik at et bærekraftig eierforhold kan skapes.

Her har vi en klar og praktisk utfordring i ”den store debatten” for å kunne vise til resultatbasert bistand.

Å komme ut av fattigdom handler om å få muligheter

hts nr 1 2010 til issuu

Documents