hts nr 1 2015 issuu

NR. 1 2015, 36. ÅRG • STRØMMESTIFTELSENS INFORMASJONSMAGASIN

2 HJELP TIL SELVHJELP 1 2015 | www.strommestiftelsen.no

FORSIDEBILDET

ANSVARLIG REDAKTØR: Rune Mørland REDAKTØR: Egil Mongstad JOURNALISTER: Egil Mongstad, Asle Stalleland, Siv Iren S. Kolstad, Miriam Hagen,Nadeeja Abeyasekera GRAFISK DESIGN: Oddvar Paulsen TRYKK: Unitedpress.no OPPLAG: 22.500 ADRESSE: Skippergata 5, Boks 414, 4664 Kristiansand TELEFON: 03002 GIVERKONTONUMMER: 6318.09.53878 FAX: 38 02 57 10 E-POST: [email protected]

kontrollerer at innsamlede midler brukes riktig. Strømmestiftelsen forplikter seg til å fortelle deg at gaven har kommet frem, og gi deg fortløpende informasjon om arbeidet.

Magasinet kommer med fire nummer i året. Ettertrykk anbefales med henvisning til Hjelp til Selvhjelp som kilde. Trykket på miljømerket, resirkulert papir.

HJELP TIL SELVHJELP ISSN 0806-1602

NR. 1 2015, 36. ÅRG • STRØMMESTIFTELSENS INFORMASJONSMAGASIN

En «vegg» av underskrifter mot barneekteskap gjør landsbyen til barneekteskapsfri sone. Les mer side 23. Foto: Strømmestiftelsen.

SIDE 24

SIDE 20

SIDE 22

SIDE 16

SIDE 28

SIDE 26

SIDE 14

SIDE 18

SIDE 4

SIDE 6

SIDE 30

Nei til barneekteskap

10 år etter tsunamien

Grønnsaker til lunsj

Takk for gavene

Jordbruk uten jord

Smått & stort

Jobbskaperne i Mwanza

Forandringen i Nepal

Innblikk Hjertevenn - plaster og trøst

Kaffekoppen med biskop Reinertsen

Fadder

3HJELP TIL SELVHJELP 1 2015 | www.strommestiftelsen.no

GAMAL KUNNSKAP – NYE MÅL

Kvifor skal me drive utviklingsarbeid? Kva er føremålet? Hjelpe det, får folk det betre?

Det hender at eg sjølv stiller meg dei spørsmåla. Og det er sjølvsagt riktig? Me må til ei kvar tid spørje om det me gjer føre til at folk får det betre – at det blir meir skulegong, at fleire får arbeid, at born får betre utdanning. Blir kvinnene respektert, og får dei ein betre posisjon i samfunnet? Kjem fleire ut frå fattigdom?

I mars var bistands-Norge, frivillige organisasjonar, næringsliv, styresmakter og bistandsforvaltinga, samla til innovasjonsdugnad i Trondheim. Målet var å samle gode idear og nye, innovative løysingar som kan være med å bidra til å oppnå bærekraftmåla innafor helse og utdanning innan 2030. Dette er mål som skal erstatte tusenårsmåla som blei vedtekne i 2000. Ein av dei mange gode ideane som er lagt fram, er Strømmestiftelsens Speed School – også kalla hurtigskule. Programmet gjev born som har mista sjansen til skulegong ein sjanse til å begynne på skulen. Prosjektet har fått stor oppslutnad og er blitt ein suksess i fleire land i Vest-Afrika.

Vi veit at skulegong er heilt grunnleggande for utvikling. Vi veit og at det verkar mot rekruttering til ekstremisme og radikalisering. Vi veit også at arbeid og arbeidsplassar er eit grunnleggande virkemiddel mot rekruttering til ekstreme grupper. Dette er to viktige innsatsområder for Strømmestiftelsen. Utdanning og jobbskaping. Kunnskap og arbeid. To heilt grunnleggande føresetnader for utvikling.

Det er ikkje alltid like lurt å dvela ved det som ligg bak oss. Men skal framtida og morgondagens bistand og utviklingsamarbeid endrast og bli betre, må det også sjåast i lys av fortida. Tusenårsmåla har gjort at svært mange viktige og kritiske mål er nådd. Det er til dømes slik at talet på ekstremt fattige i verda er halvert.

I dette bladet ser me oss litt attende. Me har besøkt gamle prosjekt på Sri Lanka og spurt kva som skjedde etter at me reiste der ifrå. For etter at tsunamien råka Sri Lanka i 2004, sette Strømmestiftelsen i gang eit til-tak med å byggje opp små, lokale mikrofinans-institu-sjonar. Her fekk kvinner og menn spare og låne pengar. Her gjekk diskusjonane om felles utfordringar og om ein finne fram til felles svar og løysingar.

I dag, etter ti år, lever disse organisasjonane i beste velgåande. Dei fortset å tene lokalsamfunnet og spele ein viktig rolle i utvikling av nærmiljø og lokalsamfunn.

- Då tsunamien kom, kom det mange hit for å hjelpe. Etter kort tid reiste dei fleste her ifrå. Men Strømme-stiftelsen gav oss noko som me framleis har glede og nytte av. Det er me svært takknemlege for, sa fleire eg møtte då eg besøkte området for litt sidan.

Jau, det nyttar. Det skapar positive endringar. Utvikling fører til betre kvardagar, meir skulegong, fleire i arbeid, meir fattigdomsutrydding. Men me må aldri slutte med å stille spørsmål om det nyttar, og om det me gjer føre til god utvikling. For det er dei kritiske spørsmåla som er grunnlaget for morgondagens suksess.

Egil Mongstad redaktør

Strømmestiftelsen er utviklingsorganisasjonen som hjelper folk i gang. Som gir fattige mennesker starthjelp til å klare seg selv på egenhånd. Vår erfaring er at milde gaver ikke hjelper folk ut av fattigdom. Derfor gir vi heller muligheter. Utgangspunktet for vårt arbeid er knyttet til det kristne verdigrunnlaget med Jesu liv og lære som inspirasjon og rollemodell for nestekjærlighet.

Våre verdier:

MENNESKEVERD, SOLIDARITET OG RETTFERDIGHET


«Hjelp til Selvhjelp» er Strømmestiftelsens motto, og det er ikke få ganger vi har vist til den forslitte, men ganske så pedagogiske klisjeen «Gi en mann en fisk, og han har mat den dagen. Lær ham å fiske, og han har mat resten av livet». For «Resten av livet», de tre siste ordene i denne setningen, er helt sentrale i det Strømmestiftelsen gjør.

STARTHJELPEN Strømmestiftelsen vil gi starthjelpen som gjør at fiskeren, bonden, syersken og alle vi jobber med kan kom-me varig ut av fattigdom. Klarer de fattige seg like godt, eller bedre, ett, to og ti år etter at vi har avsluttet arbeidet i området? Hvis ikke er det all grunn til å spørre seg om det var verdt både arbeid, tid og penger. Når vi går inn i en ny landsby, starter vi alltid med å spørre folk hva de selv mener er de største utfor-dringene. Hvorfor er de fattige? Hva skal til for at de kan komme seg varig ut av fattigdom? Våre ansatte setter seg ned sammen med landsbybeboerne og lærer dem ulike verktøy for å analysere situasjonen. Hva er egentlig de grunnleggende årsakene til fattig-dommen? Hvordan kan disse overvinnes?

FORANDRING Den første oppgaven er ofte å forandre folks tenkemåte. Mange av dem vi jobber med har vært fattige og undertrykt hele livet og mangler fullstendig troen på egne evner og ressurser. Dermed mangler de også troen på at en forandring er mulig. Heldigvis ser vi gang på gang at det er mulig. I dette magasinet kan vi lese flere eksempler på det.

TAR ANSVAR Så begynner en målrettet jobbing på flere fronter. Bevisstgjøringen er en konstant prosess. Samtidig arbeider vi for å få folk i jobb, gjennom både utdanning og mikrofinans. Barnas utdanning styrkes, ikke minst ved at man lærer voksne å ta ansvar for at barna deres får det de har krav på fra den lokale skolen. Skolene får sine varianter av Foreldrenes Arbeidsutvalg (FAU) og utfordrer skoleledelse og lærere slik at de tar ansvar.

RETTIGHETER Noe av det viktigste vi gjør er å lære folk om deres rettigheter og hvordan de kan fremme disse overfor dem som har ansvaret – som oftest offentlige myndigheter på lokalt og nasjonalt nivå. For å fortsette med fiskeklisjeen: Hva om det er en fabrikk på den andre siden av innsjøen som forurenser vannet slik at fisken dør? Da er det viktig at lokalbefolkningen kjenner sine rettigheter – og vet hvordan de kan forhandle med både

fabrikkeierne og myndighetene som har forvaltningsansvaret for innsjøen og landets lover og regler.

SAMMFUNNSHUS En som passer godt til å illustrere dette, er Chandrawathi fra Sri

Lanka. Det er flere år siden jeg traff henne for første gang. Hun var aktiv i landsby-organisasjonen, som blant annet med stor innsats overfor offentlige myndig-heter hadde klart å overta en gammel

skole og gjøre den om til et samfunnshus. Gjennom medlemskapet i spare- og låne-

gruppa hadde hun begynt å tjene gode penger på å dyrke gresskar og mais og hadde firedoblet inntekten sin. Livet var blitt bedre, og hun fikk råd til å gi barna en utdanning.

FLOMMEN To år senere rammet en flom området. Jeg tenkte på Chandrawathi. Var gresskarene under vann og avlingen ødelagt? Var alt de hadde bygget opp falt i grus? Det gikk enda to år før jeg helt tilfeldig traff henne igjen på et prosjektbesøk i områ-det og fikk spurt henne hvordan det hadde gått etter flommen. Chandrawathi smilte. - Jeg mistet alt, men nå er jeg omtrent på samme nivå som da du traff meg sist. Takket være det vi har lært, og landsbyorgani-sasjonen, har vi klart å bygge oss opp igjen raskt. Dette hadde vi aldri greid tidligere. Nå går det bra for meg, selv om jeg ble rammet av en slik katastrofe, forteller hun.

FORTSETTELSEN I eventyrene lever heltene lykkelig alle sine dager. I utviklingsarbeid er det ikke like enkelt. Selv om man jobber seg ut av den største fattigdommen, kan livet fortsatt være tøft for Chandrawathi og andre helter vi jobber med. Likevel er det en stor forskjell på før og etter at Strømmestiftelsen har vært der, og Chandrawathi historie forteller noe viktig. Til syvende og sist er det hvert enkelt menneske som bor i landsbyen – sammen med landets myndigheter – som har ansvaret for at folk skal kunne leve godt der de bor. Ikke Strømmestiftelsen eller andre hjelpere utenfra. Det er når vi klarer å få folk til selv å fremme sine rettigheter overfor dem som har ansvar, og myndighetene i praksis viser at de er sitt ansvar bevisst at vi har lykkes med vårt arbeid og kan trekke oss ut – for resten av livet. •

Resten av livetASLE STALLELAND

«Lær en mann å fiske, og han har fisk resten av livet», sier vi. Men hva om han blir lei av å spise fisk hver dag? Eller det ikke er mer fisk igjen i innsjøen?

FOTO

: EGIL M

ON

GSTA

D


6

TEMA 10 ÅR ETTER TSUNAMIEN/SRI LANKA

- Det var vel ikke en eneste en av oss her på Sri Lanka som ikke ble berørt av kjempebølga den morgenen. Jeg hadde selv familie i noen områder ved kysten. Jeg ville hjelpe dem. Men i tillegg måtte også jeg løfte blikket. For overordnet alt annet var de enorme ødeleggelsene og lidelse-ne som hele nasjonen vår ble påført, forteller Nimal

Martinus. Han er regiondirek-tør for Strømmestiftelsens arbeid i Asia og var, som de

aller fleste denne andre juledagsmorgen, sammen med familien da meldinga om tsunamien kom.

MOBILISERTE - Hva vi stod overfor, ble mer og mer klart for oss etter hvert som omfanget av katastrofen gikk opp for oss alle. Vi fikk også meldinger fra de andre landene som var rammet, og begynte å forstå hvilken enorm katastrofe dette var. Hva skulle vi gjøre, hva kunne vi gjøre, hvordan skulle vi arbeide? Vi mobiliserte alle vi kunne få tak i fra kontoret og fikk tak i mange frivillige. Behovet for hjelp var skrikende, forteller Martinus.

NØDHJELP - Sammen med hovedkontoret i Kristiansand planla vi hva vi skulle gjøre, hvordan vi skulle jobbe og hvordan vi kunne hjelpe. Vi samlet informasjon fra våre samarbeidspartne-re, og med de ressursene vi hadde begynte vi å kjøpe inn og

distribuere varer som skulle dekke basisbehovene til dem vi skulle jobbe med. Folk trengte tak over hodet,

og det var skrikende behov for vann, tepper, mat og medisiner. Vi jobbet tett sammen med våre

lokale samarbeids-partnere, myndigheter, kirker, templer og mos-

keer. Vi ville nå så bredt ut som mulig, forteller Nimal. Arbeidet ble en

kamp mot tiden. - Vi organiserte våre partne-

- Jeg kommer aldri til å glemme

Det er ti år siden nå. Med voldsom kraft rammet en av de største naturkatastrofene i moderne tid det naturskjønne Sri Lanka. Om morgenen slo en kjempebølge inn over strender

og hjem, og tok tusenvis med seg til en våt grav.

re, satte opp ulike arbeids- og koordineringsgrupper med hver sine ansvarsområder, og koordinerte arbeidet med nasjonale myndigheter. Vann var en av de største utfordringene. Brønner var ødelagt av saltvann og kraftig forurenset, så vi begynte å rense brønner. Etter hvert startet vi også arbeid med å finne mer permanente og sikre steder å bo for dem som hadde mistet hjemmene sine. Mange følte at det var utrygt å bo i de store og overfylte leirene, spesielt de med barn, forteller Nimal.

REHABILITERING I starten sørget Strømmestiftelsen for telt, vann, pledd og sanitære forhold til 2000 familier. Rehabiliteringsfasen som kom etterpå var et omfattende og vanskelig arbeid å ta fatt på, et arbeid som noen steder varte i flere år. - Det var en krevende periode. Mange ble rett og slett late, gjorde seg avhengige av hjelp og utnyt-tet den rause tilgangen på nødhjelp. Fra nødhjelp var det viktig å komme i gang med et langsiktig og bære-kraftig rehabiliteringsarbeid. I fiskerlandsbyene fikk de båter, garn, motorer og annet viktig redskap for å komme i gang med å fiske. Litt etter litt begynte folk å arbeide, klarte å skape et levebrød og startet med å byg-ge opp igjen et liv, forteller Nimal Martinus.

IKKE FORBEREDT Han innrømmer at verken han eller Strømmestiftelsen var forberedt på en katastrofe som den som kom. - Tallet på døde, ødeleggelsene, antall hjemløse

NADEEJA ABEYASEKERA

HJELP TIL SELVHJELP 1 2015 | www.strommestiftelsen.no


og omfanget av katastrofen var så over-

veldende. Folk fikk store psykiske problemer og klarte ikke takle livet videre, og mange var redde for at en ny tsunami skulle ramme, sier Nimal. Han forteller også om organisasjoner som gikk utenom lokale myndigheter, og som tilbød høye lønninger og gjorde at lokale organisasjoner mistet nøkkelpersonale og kompetanse. - Pengebruken var i noen tilfeller helt uforståelig, og nådde ikke frem til dem som virkelig hadde behov. Det er ille at myndighetene våre ikke klarte å overvåke og stoppe det, sier regiondirektøren.

VEIEN VIDERE I Strømmestiftelsen arbeidet vi med tsunami-rehabilitering gjennom 19 lokale institusjoner og partnere. - Det var viktigere for oss at folk kom tilbake i arbeid fremfor at de fikk gaver for å klare seg. Vi satte derfor i gang et prosjekt der folk fikk betalt for å rydde. 33 000 familier ble med i dette pro-

grammet. Vi støttet også arbeid som gikk ut på å bearbeide den psykiske påkjenningen tsunamien hadde påført barn og

voksne, og vi bygde opp små og lokale mikrofinans-organisasjoner. - Vi ville gi langsiktig bistand og bygge bære-kraftige lokalsamfunn som kunne klare seg videre når oppmerksomheten på tsunamien hadde lagt seg. Mens mange organisasjoner forlot landsby-ene og tsunamiofrene etter kort tid, ble vi der i flere år. Målet var at mennesker skulle få en

sjanse til å byg-ge seg opp med livskraftige og gode samfunn.Tsunamien var en enorm kata-strofe. Nærmere 40.000 men-nesker døde på Sri Lanka, og 600.000 familier mistet hjemmene sine. I tragedien var det godt å se hvordan vi på mange måter klarte å stå sammen for å hjelpe hverandre. Det er mange minner jeg vil glemme etter denne tragedien, men det å se og oppleve hvordan selv de aller fattigste kunne dele det lille de hadde med dem som ikke hadde noen ting igjen, det er opplevelser jeg for alltid vil bære med meg som forgylte øyeblikk, sier Nimal Martinus. •

TSUNAMI 26. desember 2004• Jordskjelv med styrke 9,3 på Richters skala skjer ved kysten vest for Sumatra i Indonesia• Tsunamien utvikler bølger på opp mot 20 m • 14 land ble rammet• 228 000 mennesker mistet livet• 1,7 millioner ble hjemløse. • Land som ble hardest rammet var: Indonesia, Sri Lanka, Malaysia, Thailand og India.

40 000 mistet livet på Sri Lanka og 600 000 familier ble hjemløse Strømmestiftelsen gav nødhjelp til 2000 familier, og langsiktig bistand til over 33 000 familier.

SRI LANKA

COLOMBO

Berørte områder/Sri Lanka

Alle reportasjebilder fra Sri Lanka , desember 2004.

Nimal Martinus.



Den 26. desember klokka 07.58, lokal tid, i havet vest for Sumatra, gikk det et jordskjelv som utløste en tsunami verden ikke har sett maken til i moderne tid. Med en hastighet på over 800 kilometer i timen, raste bølga mot land. I løpet av kort tid hadde de enorme vannmassene, noen steder med en høyde på 20 meter, slått inn over vest-Sumatra og krevd tusenvis av menneskeliv.

– men det viste en nasjon i solidaritetDramatisk

EGIL MONGSTAD


Lars-Ivar Gjørv (nr. 2 fra høyre) var på plass for Strømmestiftelsen allerede i slutten av desember 2004. Her sammen med et sammensatt legeteam.

Klokka 09.20, lokal tid, nådde bølga Sri Lanka og skylte inn over fredelige fiskerlandsbyer, bade-strender, veier, broer og jernbane og tok med seg liv og eiendommer. Ødeleggelsene var drama-tiske, og tapene av menneskeliv var enorme. 14 land ble rammet av kata-strofen. 228.000 mennesker mistet livet. Verst rammet var Indonesia, Sri Lanka, Malaysia, Thailand og India. – Det var uvirkelig. Da omfanget av katastrofen

begynte å gå opp for oss og vi så bildene og fikk høre rappor-tene fra områder som ble rammet, så skjønte vi etter hvert også hvor dramatisk dette var, sier Lars-Ivar Gjørv. Han var da markeds- og kommunikasjonssjef i Strømmestiftelsen. – Jeg hadde vært på gudstjeneste, og før det fått med meg på nyhetene om et større jordskjelv i havet utenfor Sumatra. Men omfanget av naturkatastrofen ble jo først klart for oss etter hvert som tv-bildene og reportasjene begynte å komme utover dagen og ettermiddagen, forteller Gjørv. Ved hovedkontoret i Skippergata i Kristiansand ble det mobilisert.– Vi var jo ingen nødhjelpsorganisasjon, men her var det ingen tvil om at vi måtte gjøre noe. Vi var hele tiden i kontakt med vårt kontor på Sri Lanka. I flere av kystområdene som hadde blitt rammet, hadde vi arbeid, og medlemmer i organisasjoner vi samarbeidet med, var sterkt rammet av katastrofen. På hjemmebane ble det mobilisert. Privatpersoner, næringsliv, skoleklasser, gamle og unge – alle ville hjelpe. Oppfinnsomheten

var stor, og det ble gjennom-ført en enorm dugnadsinnsats fra mange for å hjelpe ofrene etter tsunamien. – Det var helt fantastisk å oppleve! Det var en mobi-lisering av engasjement og giverglede som er helt uten sidestykke, forteller Gjørv.

Få dager etter katastrofen var han selv på plass på Sri Lanka. – Det var viktig for oss å være der. For det første for å gi støtte til våre folk som hadde et enormt press på seg. For det andre for å se med egne øyne de voldsomme ødeleggelsene, for så å rapportere hjem. Bildene var sterke. Møte med barn som hadde mistet mor og far, søsken og hele familier, barn som på grunn av de sterke opplevelsene ikke kunne snakke. Det er inntrykk og bilder som har brent seg fast. Vi kom raskt i gang med nødhjelp. Det kunne vi fordi vi arbeider gjennom lokale organisasjoner som var i områder som var rammet. I tillegg hadde vi penger som vi i starten kunne låne fra vårt lokale mikrofinansfond. Slik kom vi raskt ut med nød-hjelp og kunne dele ut mat, vann, tepper, telt, utstyr til å rense brønner og så videre. I starten gav Strømmestiftelsen, gjennom sine partnere, nødhjelp til over 33.000 mennesker. Bare i løpet av få dager i 2004 og hele 2005 samlet vi inn 10,5 millioner kroner fra enkeltpersoner, næ-ringsliv og organisasjoner til Sri Lanka. Givergleden var enorm, husker Lars-Ivar Gjørv. I tillegg kom det penger fra internasjonale organisasjoner, fra utenriksdepartementet og andre givere.I forbindelse med tsunamien brukte Strømmestiftelsen ca. 13 mil-lioner kroner på hjelpearbeidet i Sri Lanka i 2004 og 2005. •

Det var en mobilisering av engasje-ment og giverglede som er helt uten sidestykke, forteller tidligere markeds- og kommunika-sjonssjef i Strømmestiftelsen, Lars-Ivar Gjørv.



– Jeg så bølga komme innover igjen. Den bygde seg opp og ble større og større. Jeg sprang for livet mot en høyde inne på stranda. Havet nådde meg igjen og den siste delen sprang jeg i vannet. Det var helt forferdelig, forteller han. I trygghet inne på en høyde kunne Abdul se dramaet som utspant seg på havet foran ham. Det var den andre bølga som tok liv. – Jeg så døden i havet den dagen. Det var så mange som døde. Vi så dem, våre kollegaer, våre naboer og venner. I havet. Det var grusomt, forteller Japar.

Så døden i havetAbdul Japar (40) hadde dradd sine garn. Han hadde ryddet og rensket garna,

og tok et bad i sjøen, da han forstod at noe var rivende galt. Under ham forsvant havet, og framfor ham var det et par hundre meter til land.

Kooperativet som ble etablert etter tsunamien har vært helt avgjørende for Abdul Japar kona Fauzia. Med hjelp av lån har han nå kjøpt sin egen fiskebåt.

Han berget livet, men mistet samtidig leve-brødet den dagen. Og han visste ingenting om familien sin, kona og barna.

Nå er det gått ti år siden den dramatiske opplevelsen på stranda i Arugam Bay på østkysten av Sri Lanka. Både kona og barna klarte seg.

– Som svært mange andre, stod vi på bar bakke etter bølga. Vi måtte starte helt på nytt. Jeg hadde ikke egen båt den gangen, og etter tsunamien var det ingen båteiere

som reiste ut for å fiske, så det gikk lang tid før jeg var på sjøen igjen, sier den erfarne fiskeren. I likhet med så mange andre her, er det havet som er levebrødet for Abdul og familien.

I 2006 startet Strømmestiftelsen opp et kooperativ like utenfor byen Potuvil på Sri Lankas østkyst. Woman s Production and Services Cooperative Ltd. Kooperativet har over 1000 medlemmer og har vært avgjørende for hvordan folk her har klart å reise seg etter tsunamiens ødeleggelser. Det er flest kvinner i grup-pa, men også noen menn har fått plass. Blant dem er Abdul Japar.

– Jeg ble med i kooperativet og fikk låne penger der. Jeg ville kjøpe min egen båt, men det jeg fikk fra kooperativet var ikke nok. Båten kostet 160.000 rupi med motor (9.000 kroner). For å få råd, pantsatte jeg smykkene til kona mi og lånte litt ekstra fra noen venner. Nå har jeg også kjøpt garn, forteller han. I tillegg til inntekten fra fiske, selger familien høns, egg og de dyrker grønnsaker. – Men jorda er forurenset av saltvann, så avlingene blir ikke store, forteller Japar.

Han prøver å spare 100 rupi i måneden (vel fem kroner), men det er ikke alltid han klarer det. De har fem barn som alle går på skolen. Skolepenger, bøker og skoleuniformer skal betales. På trammen utenfor huset, som han har bygd opp igjen etter tsunamien, ligger hauger med garn han må reparere. Det er ikke hver dag det er vær til å dra på havet. Da bruker han tiden til å reparere og se etter fiskeredskapene. – Kooperativet tilbyr oss en sikkerhet som er viktig.– Uten, vet jeg ikke hvordan det ville gått med oss, sier fiskeren. •

EGIL MONGSTAD

Sujanthana Santharalingham er leiar i spare- og lånegruppa i landsbyen Komari på austkysten av Sri Lanka. Gruppa blei stifta året etter at tsunamien så hardt råka landsbyen.

– Øydeleggingane var store. Bylgja tok med seg hus, husdyr, folk og eigedomar. Det var enormt. På kort tid var alt snudd om. Det var så vondt, fortel Sujanthana. No er det gått ti år sidan den drepande bylgja. I dag leiar ho kooperativet som har fått ei svært viktig rolle i utviklinga av lokalsamfunnet etter tsunamien.

Det var Strømmestiftelsen sine folk på Sri Lanka som tok initia-tivet til å starte kooperativet. I alt blei det starta seks slike i dette området der medlemmar kunne spare og låne for å koma i gang att med handel og økonomi etter tsunamien.

– Det var mange organisasjonar som kom for å hjelpe etter tsunamien. Både Strømmestiftelsen og andre kom først med naudhjelp, og det var mykje hjelp å få. Men det gjekk ikkje så lenge før den eine etter den andre også reiste her ifrå. Men det som Strømmestiftelsen kom med er her framleis, sier Sujanthana.

Ho har leia arbeidet i kooperativet sidan starten og har sett kva det betyr for landsbyen. - Strømmestiftelsen hadde ein langsiktig idé med dette. Det har

EGIL MONGSTAD

Hjelpa som vart værandeDet starta med 150 medlemmar i februar 2006. I dag har «Samanthipo woman’s production

and Services co-op Society» 482 medlemmar. Målsettinga er å få med heile landsbyen.

me sett meir og meir. De kom hit med kunnskap og gav oss kompetansen me trong for å drifte eit kooperativ. No ser me kva dette har betydd for utviklinga av samfunnet vårt, men også kva det betyr for oss kvinner og enkeltfamiliar. Arbeidet med Strømmestiftelsen har vore ein stor motivasjon. De gav oss noko å tru på, og viste oss at det er mogeleg å endre vilkåra våre. Medan andre reiste herifrå utan å etterlate seg mykje, fekk me dette. Det er me takksame for, fortel Sujanthana.

I dag står kooperativet heilt på eigne bein. Økonomisk klarer dei seg bra, men det er større etterspurnad etter lån enn kva kooperativet har inne av eigenkapital. – Det er ei utfordring. Me treng meir pengar for å møte det behovet, fortel ho.

Medlemmane består av både muslimar, tamilar og singalesarar. – Me har respekt for kvarandre, og kvarandre sin religiøse ståstad. Kooperativet spelar ein viktig rolle i å byggje bru og forsoning mellom oss. På møta tek me opp felles utfordringar og saker me er opptekne av. Me snakkar om utdanning, skule-gong, overgrep mot barn, barnearbeid, og korleis me kan hindre at born sluttar på skulen. Og så er det eit tema at kooperati-vet treng eit nytt kontor. Her me er no, er det alt for lite, seier Sujanthana Santharalingham. •

4De gav oss kooperativet – det er me svært takksame for, sier Sujanthana Santharalingham.

HJELP TIL SELVHJELP 1 2015 | www.strommestiftelsen.no 11



Det hender de spør etter ting vi ikke kan gi. Da gråter hjertet mitt.

SULOSANA, TREBARNSMOR


– Jeg var hjemme da bølga kom. Først en liten, etterpå kom den store. Jeg kom meg på en sykkel og trådde for livet. Mannen min og barna mine sprang hver for seg. Vi var ikke sammen. Jeg hadde ingen idé om hva som hadde skjedd, men jeg flyktet for livet, forteller 45 år gamle Sulosana Sinnathambi.

Den dramatiske flukten var en kamp på liv og død. Bak henne kom masser med sjø, foran lå redningen. – Jeg løp til skogkanten, og jungelen ble redningen for meg og mange andre. Der møtte jeg heldigvis også mannen og barna mine. Vi ble der i 15 dager. Uten et sted å bo, ikke noe skjul å legge seg under. Det var bare oss, skogen og himmelen, forteller Sulosana.

Etter hvert kom hjelpa og familien ble internert i en leir. Åtte måneder senere kunne de flytte hjem. – Vi hadde mistet hus og alle våre eiendeler. Men vi hadde livet, forteller 45-åringen. Bare i Komari ble 400 hjem jevnet med jorda og mange menneskeliv ble tatt.

Sulosanas familie fikk hjelp til å bygge opp huset, og har nå klart å gjenskape hverdagen. Før tsunamien var ekteman-nen fisker, og kunne tjene 10 – 12 kroner om dagen dersom fisket var bra. Nå er han løsarbeider. Han bygger hus, fisker og tar de jobbene han kan få. Sulosana har begynt med kyllingoppdrett og eggsalg. I tillegg har familien geiter og et stykke land der de dyrker grønnsaker. Med to inntekter klarer familien seg.– Vi klarer oss bra. Vi kan stort sett

Jungelen ble redningen

Komari. Hvite strender, kokospalmer som strekker seg mot en blå – blå himmel, og turkis sjø mot

det indiske hav. Komari var en perle og et uberørt tropisk paradis. Så kom tsunamien.

spise tre måltider om dagen. Det var ikke alltid mulig før. Alle tre barna våre går på skole og får det som de har behov for, men ikke alt de ønsker seg. Det hender de spør etter ting vi ikke kan gi. Da gråter hjertet mitt. En dag spurte sønnen min om han kunne få en sykkel. Da måtte vi si nei, forteller hun. Sulosana Sinnathambi er medlem i “Samanthipo woman’s production and Services co-op Society”. Der har hun vært med siden oppstarten etter tsunamien. I tillegg til å spare, har hun tatt opp lån. Pengene har hun investert i 20 kyllinger og 12 geiter. Hun har også gjort invester-inger i åkeren.

– Vi klarer oss. Tsunamien ødela alt, men vi reddet livene våre. Kooperativet gav oss ny tro på at vi kunne komme oss videre. Vi har tatt opp flere lån og sparer i koope-

rativet. Nå vil vi låne mer for å utvide. Vi vil kjøpe flere kyllinger og kanskje også noen geiter. Og så vil vi utvide arealet for å dyrke mer grønnsaker, sier hun. •

EGIL MONGSTAD

Sulosana reddet livet og familien, men mistet alt annet etter tsunamien. Medlemskap i kooperativet som Strømmestiftelsen startet i 2006 har vært viktig for at familien har klart å bygge seg opp igjen.

SRI LANKA

Komari

COLOMBO


– Når jeg tenker på det, så er det faktisk veldig uvanlig i skoler her i Sør-Sudan, og til og med i mitt hjemland Uganda, smiler undervisningsinspektør Kurong Stanley ved St. Thomas Prima-ry School. Vanligvis får skoleelever ugali, som er en maisgrøt, og bønner til lunsj.

Skolen, som ligger langt øst i delstaten Øst Equatoria og er en del av biskop Paride Tabans fredssenter, har sin egen kjøkken-hage. Da Kurong Stanley ble ansatt ved barneskolen her for over ett år siden, var bare en fjerdedel av kjøkkenhagen utnyttet. Kurong bestemte seg for å gjøre noe med dette og introduserte pløying med okser for å gjøre jordbruksprosjektet mer effektivt.

– Her har folk levd på nødhjelp altfor lenge. De har spist, men har ikke tatt seg bryet med å gå og plante i hagen. Jeg vil sikre meg at skolen er selvforsynt, sier Kurong.

– Er matmangel et problem her?– Ja, det er et veldig stort problem. I forrige semester måtte vi stenge skolen på grunn av matmangel, forklarer undervis-ningsinspektøren. Han tok med seg et okseåk fra Uganda. På den tiden var Kristen Fløgstad Programdirektør i Holy Trinity Peace Village Kuron (HTPVK). Han ble interessert i prosjektet, kjøpte inn en okse og ga også penger til vedlikehold av plogene. Paride kjøpte en okse til, og dermed var oksepløyingsprosjektet i gang.

Grønnsaker hver dag

Elevene ved St. Thomas Primary School får noe som er svært uvanlig i afrikanske skoler: grønnsaker til lunsj hver dag.

Stanley trente opp oksene og hentet nevøen sin fra Uganda for å hjelpe til med det. I mars pløyde de skolens åker, og de plantet i begynnelsen av april. 2014 var uvanlig tørr i Øst Equatoria, og skolen måtte derfor plante tre ganger før det begynte å gro i juni.

– Dette året har vært veldig uvanlig, men på grunn av pløyingen har det vært mulig å plante igjen og igjen. Det ville vært umulig dersom vi bare brukte manuelt arbeid, sier Kurong.I den 15 mål store åkeren gror det nå okra, pigeon, erter, green gram, millet og sorghum, noe som resulterer i grønnsaker til elevene hver lunsj.– Flere av grønnsakene vi har plantet er nye for dem, og vi vil introdusere enda flere. Jeg har fortalt dem at å spise sunt er vel-dig bra for intelligensen. Da vi startet med å gi dem grønnsaker til lunsj, ble barna veldig glade. De gikk rundt og smilte mens de sa «takk, takk.» Jeg fortalte dem at hardt arbeid lønner seg, smiler Kurong.

Det er han som driver prosjektet i tillegg til jobben han har som undervisningsinspektør. Han er også prest i Kuron når biskopen er på reiser. Nå leter han etter mer penger til prosjek-tet. De trenger 10.000 dollar for å få det ordentlig i gang. Det vil blant annet dekke en vogn til oksene, som kan transportere vann og utstyr til landbruksprosjektet. Siden tørketiden er tøff og alt arbeid da kan bli ødelagt, ønsker han seg også en vann-pumpe som drives på solceller.

– Jeg tror dette er en god investering både for skolen og det lokale Toposa-samfunnet. Mitt ønske er at skolen vår skal bli en modell for skoler i hele Sør-Sudan. Hvis vi videreutvikler prosjektet kan vi kanskje til og med selge grønnsaker og skape en inntekt for skolen. Denne skolen vil bli et paradis, sier Kurong entusiastisk. •

REPORTASJE KURON, SØR-SUDAN

Undervisningsinspektør Kurong Stanley viser at mye av det som ble plantet i juni er klart til å bli høstet av elevene. FO

TO: M

IRIA

M H

AGEN

MIRIAM HAGEN

fredskorpser i Sør-Sudan


FOTO

S: PR

IVAT

Elevene ved St. Thomas Primary School må arbeide i skolens åker for å lære om landbruk. Her blir noen av dem veiledet av undervisningsinspektør Kurong.

Elevene ved St. Thomas barneskole er glade for å få grønnsaker til lunsj. Undervisningsinspektør Kurong Stanley har brukt mye av sin fritid på skolens jordbruksprosjekt for å sørge for at elevene spiser sunt.


En liten gruppe mennesker er samlet på enkle plaststoler i en sirkel i skyggen under det store mangotreet. For dem alle har det skjedd store endringer de siste fire årene. Etter at Strøm-mestiftelsen startet arbeid med utdanning og mikrofinans på stedet, har livet tatt en ny og positiv vending for svært mange i den lille landsbyen ved Victoriasjøen.

Yohana Sukari er leder for en av landsbyens spare- og lånegrup-per. Den energiske mannen forteller en historie som imponerer. – Før jeg ble med i gruppa, eide jeg bare en sykkel. Jeg syklet rundt i landsbyen og solgte melk, sier han.

– Etter å ha spart en stund fikk jeg råd til to sykler til, så jeg fikk med meg brødrene mine i virksomheten. Senere fikk jeg spart opp penger og kjøpte til sammen åtte kuer, så nå går forretningene veldig godt, forteller han. 400 FAMILIER For fire år siden ble det startet ni spare- og lånegrupper i området. I dag er over 400 familier engasjert i mikrofinans.

Foreldre har fått jobb og inntekt. Barna får gå i barnehage og på skole. På fire år har mikrofinans forandret landsbyen Masemele i Tanzania.

Brobyggerne– Det har skjedd store endringer for hele familien etter at Strømmestiftelsen kom hit. Tidligere forstod jeg lite om hvor-dan markedet virket og syntes det var vanskelig å finne ut hvordan jeg kunne tjene og spare penger. Gjennom Strøm-mestiftelsen har jeg lært hvordan jeg kan drive forretninger effektivt – og hvordan jeg kan spare penger. Nylig åpnet jeg til og med en bankkonto, forteller han.Med sitt siste lån har Yohana satt i gang et nytt, stort prosjekt: En bygning med plass til 12 butikkboder. Han har tro på at dette skal skaffe nye inntekter for ham selv og andre i landsbyen. Når bygget står ferdig, skal de fleste bodene leies ut. BEDRE SKOLEGANG Strømmestiftelsen og vår lokale samar-beidspartner TAHEA jobber helhetlig med å skape jobber og inntekt til de voksne, mens barna i landsbyen sikres en utdan-ning. Før fantes det ingen førskole og barnehage i området, men nå finansierer spare- og lånegruppene dette. – Spare- og lånegruppene har virkelig bidratt til bedre skolegang for barna. Strømmestiftelsen utdannet lærere og assistenter, mens spare- og lånegruppene betaler lønnen deres. Alle spare-

REPORTASJE MWANZA, TANZANIA

ASLE STALLELAND

ALL

E FO

TO: O

DD

VAR

PA

ULS

EN

Skolen gir barna en fremtidsdrøm.

Yohana med butikkbodene han skal leie ut.

Spare- og lånegruppa har endret livet for mange i landsbyen. Kvinnen på bildet har startet sin egen bedrift.


og lånegruppene setter også av penger i et felles utdannings-fond for landsbyen. Dette fondet finansierer måltider på skolen for barna, forteller, Yohana Sukari. – I det siste har de eldste barna våre også blitt med på møtene i gruppa, for vi mener det er viktig for dem å lære om entre-prenørskap, om å spare penger og å bruke og investere dem fornuftig, forteller han. LIKESTILLING Yohanas kone, Laurencia Sukari, forteller at spare- og lånegruppene har vært viktige for likestillingen i landsbyen. Etter at hun fikk hjelp til å skaffe seg en jobb, har familien fått råd til skolepenger for deres ti barn. – Først ville ikke mennene ha oss med, forteller hun. Mange kvinner i landsbyen ble forlatt av mennene sine og slet med å forsørge seg selv og barna. Jeg oppfordret disse til å bli med i gruppene. Vi gav oss ikke, og etter hvert har vi klart å snu det. Nå er kvinnene velkomne og verdsatte medlemmer i spare- og lånegruppene. For min egen del har deltakelsen bidratt til at jeg har klart å skape en egen virksomhet og inntekt, forteller hun. OVERTRO OG LÆRERSKEPSIS Gjennom samtalene og diskusjonene i spare- og lånegruppene har folk i landsbyen fått ny kunnskap og det har skjedd viktige holdningsendringer.– Vi har i stor grad fått bort overtroen som tidligere preget samfunnet. Før forlot skolelærerne ofte landsbyen etter veldig kort tid, fordi mange trodde lærerne var hekser og gjorde livet vanskelig for dem. Etter at vi startet med spare- og lånegruppe-ne har folk forstått at dette ikke er riktig. Lærerne er nå velkom-ne, blir tatt godt vare på og inkludert blant folk i landsbyen, forklarer Laurencia.

BROBYGGER Yohana er stolt over det de har oppnådd, men ser også framover til å finne løsninger på utfordringene lands-bybeboerne fortsatt står overfor. – Det er et stort problem at vi mangler elektrisitet. Dessuten har vi for få brønner og derfor dårlig tilgang til drikkevann. Rett utenfor skolen går det en vei der biler og motorsykler av og til kjører temmelig fort, og vi er bekymret for barnas sikker-het. Derfor ønsker vi også å få satt opp et gjerde rundt skolen, forteller han engasjert, med et blikk som forteller at dette, dette skal de også få til sammen. •

Før forlot skolelærerne ofte landsbyen etter veldig kort tid, fordi mange i landsbyen trodde lærerne var hekser og gjorde livet vanskelig for dem. Etter at vi startet med spare- og lånegruppene har folk forstått at dette ikke er riktig.

FOTO

: OD

DVA

R PA

ULSEN

Yohana og Laurencia er entreprenører og jobbskapere i landsbyen.


SMÅTT & STORT FRA NÆRT OG FJERNT

Moderne slaveri øker, og flere barn enn før blir utsatt for menneskehandel. Like før jul kom FN rapporten «The 2014 Global Report on Trafficking in Persons» som viser at hvert tredje offer for menneskehandel er barn. Det er en økning siden forrige rapport for to år siden, da tallet var nærmere én til fire. I følge rap-porten er det Afrika og Midtøsten som har flest tilfeller

av handel med barn. I disse områdene er to av tre tilfeller handel med barn. Det er fortsatt sexindustrien som er størst når det gjelder menneskehandel.

I tillegg er det en økende handel med mennesker til ulike andre former for slavearbeid. Rapporten forteller at to av tre tilfeller av menneskehandel er

med jenter. Jenter og voksne kvinner utgjør 70 prosent av all menneskehandel. Dette er tall vi kjenner til. Mørketallene for vårt tids moderne

slavehandel er dessverre mye høyere. I følge rapporten skjer menneskehandel fra minst 152 land til 124 land verden over.

Lillian Wennerberg fra Strømmestiftelsen er her sammen med de to «superjentene» Eline (9) og Frida (6) (bildet) som hadde hørt om barnehagen Miles2Smiles i slummen i Kampala i Uganda. De ville gjøre noe for barna som er så heldige at de får gå der og samlet tomflasker som de pantet. De plukket skjell som de malte og laget tegninger som de solgte til besteforeldre og andre i familien.

Totalt fikk de inn 1.085 kroner til barnehagen! Tusen, tusen takk for innsatsen jenter!

Vil du lese om barnehagen, kan du gjøre det her: https://strommestiftelsen.no/miles-2-smiles

20 lag stilte opp da Nes videregående skole i februar arrangerte den tradisjonsrike nattcupen i volleyball. Cupen er blitt en årlig tradisjon for skolen på Årnes i Akershus utenfor Oslo. I flere år har de vært med å støtte organisasjonen Child Restoration Outreach i byen Mbale i Uganda, et prosjekt som gir gatebarn hjelp til å komme bort fra gata, rehabilitering fra rusmisbruk og skolegang. – Volleyball-cupen er en fin måte å skaffe penger på. Vi ønsker å være med å gjøre noe for barna i Ugan-da, sier en av ild-sjelene for cupen, Andra Skovseth til avisa Raumnes. Cupen klarte å samle inn 20 000 kroner til prosjektet. •

Nattcup for gatebarna

Slavehandel er økende

Vil hjelpe barna i Uganda

Er Rogalendinger født med et ekstra lykkelodd i lomma? Det kan virke sånn, etter Strømmestiftelsens Jobbskaper-konkurranse og vervekampanje sist høst, der sjansen var å vinne to el-biler. Kampanjen gikk ut på at alle som registrerte seg som «Jobbskaper», eller vervet en eller flere til å bli jobbskapere, ble med i trekningen av bilene.

Og det var mange som ville bli med. Konkurransen og kampanjen gav 750 nye jobbskapere fra hele landet som årlig vil bidra med over to millioner kroner. Det betyr 4000 jobbmuligheter for fattige mennesker i sør. Men «Gull-nøklene» gikk altså til Rogaland, der to heldige vinnere nå suser rundt i hver sin el-bil. Og de to er; Bergljot Byre, 23 år fra Finnøy, og Jens Tore Skare-Nilsen 46 år fra Figgjo (bildet). Bilene er gitt av Sparebankstiftelsen Sparebanken Sør.Og skulle du ønske å bli jobbskaper kan du gjøre det her: www.jobbskaper.no

Ikke hver dag man vinner en el-bil!

FOTO

: ØYSTEIN

VENÅ

S SØR

ENSEN

FOTO

: STRØ

MM

ESTIFTELSEN

FOTO

: GR

O J. K

ILEDA

L


JOBB SKAPER FRAMTID!www.jobbsk aper.no

JOCELYNE TYNON er ansatt som controller for mikrofinans i Strømmestiftelsen. Jocelyn har utdanning innen internasjonal ledelse og strategi. Hun har ar-beidet i FN i flere år, spesielt med fredsarbeid og fredsforebyggende arbeid. Hun kommer fra en stilling i FN i Khartoum i Sudan.

VIDAR MOSEIDJORD er ansatt som økonomisjef i Strømme-stiftelsen. Han har arbeidet i flere år i det private næringslivet, og kommer fra stilling som økonomisjef i Tratec. Han er utdannet siviløkonom fra Norges Handelshøgskole i Bergen.

TORE MARTIN HERLAND er ansatt som controller i Strømme-stiftelsen. Han skal arbeide spesielt med økonomiforvaltning i program og prosjektvirksom-heten. Herland har i flere år arbeidet for Kirkens Nødhjelp og kommer fra stilling som områderepresentant for Kirkens Nødhjelp i Kongo, Rwanda og Burundi. Han har tidligere også arbeidet for Norsk Folkehjelp. Han har mastergrad i økonomi fra handelshøgskolen i Oslo og utviklingsstudiet ved UIA.

ØYSTEIN VENÅS SØRENSEN er ansatt i Strømmestiftelsen som nettverksbygger / fundraiser. Han skal spesielt arbeide med skoler og folkehøgskoler. Han har vært student ved Hald Internasjonale senter i Mandal og arbeidet som Act Now student i Uganda. Sørensen er utdannet lærer fra lærerhøgskolen i Volda.

Nyansatte

Han ble svært overrasket, Per Øyvind Bø Grønningsæter fra Oslo, da han en sen fredag kveld i februar fikk den hyggelige beskjeden om at han hadde vunnet El-bilen i lotteriet ved Sagavoll folkehøgskole. Bilen er en gave fra Sparebankstiftelsen Sparebanken Sør. Det ble solgt lodd for over en halv million kroner. Pengene fra lotteriet går til Strømmestiftelsens utdannings-, og mikrofinansprosjekt i byen Mwanza i Tanzania, som Sagavoll støtter.Lotteriet er en del av Sagavolls Prosjekt Øst Afrika. Utover våren planlegger Sagavoll både jobbuke og sponsorløp til inntekt for prosjektet. •

Glad El-bil vinner

FOTO

: SIRI L. TH

OR

KILD

SENFO

TO: SIR

I L. THO

RK

ILDSEN

FOTO

: SAGAVO

LL FOLK

EHØ

GSK

OLE

FOTO

: SIRI L. TH

OR

KILD

SENFO

TO: SIR

I L. THO

RK

ILDSEN

Jarle Midtbø (Skien bil som leverte bilen), Anita Standal Digernes og Nora Nesbakken (Prosjekt Øst-Afrika v/Sagavoll Folkehøgskole), Ingrid Bø Grønningsæter (fra familien som vant EL-bilen).

Ønsker du og din bedrift å gjøre

en forskjell?Sammen med Strømmestiftelsen kan norske bedrifter gi fattige, initiativrike mennesker muligheten til å klatre ut av fattigdom, og samtidig skape stolthet og entusiasme innad i bedriften. Ta kontakt i dag: [email protected] eller ring oss 03002.


ForandringenUngdom i Nepal vil skape forandring. Og de får det til. Takket være en dags arbeidsinnsats

fra norsk ungdom i Operasjon Dagsverk.

Morgensolen skinner forsiktig gjen-nom det lille vinduet i det mørke rommet. På gulvet sitter 20 jenter,

tre av dem har små barn som krabber rundt i det vesle rommet. Foruten døren og det lille vinduet er veggene så å si dekket med plansjer og illustrasjoner som jentene har laget. Jentene er mellom 13 og 19 år og deltakere i Samvad. Pro-grammet skal, med støtte fra Operasjon Dagsverk, gi 25.000 ungdommer i Nepal

kunnskap og mot til å være en stemme for den unge generasjonen.

GRUPPEARBEID I dag skal de snakke om alkoholisme. Gruppen sitter i en halvsirkel rundt veilederen, som snakker om følgene av alkoholmisbruk. Så deler de seg i fire grupper, og samler seg rundt hvert sitt store papirark for sammen å kartlegge hva alkoholmisbruk fører med seg. Alle er med. De prater og gesti-

kulerer mens de skriver og illustrerer på arket. Så blir arkene samlet inn, og gruppene skal dele det de har kommet frem til med hverandre, og fortelle om sine erfaringer.

STERKE HISTORIER Ti minutter senere er all tvil man eventuelt måtte hatt om temaets relevans skjøvet hardt og brutalt til side. Jentene har delt historier, de har snakket, de har hvisket, de har ropt, de

ASLE STALLELAND

SAMVAD NEPAL


Med Samvad har jeg fått nye tanker og nytt håp.

har grått og de har funnet trøst i hver-andre. En forteller om den alkoholiserte faren som tok livet sitt, en annen om bestefarens selvmord, om svigerfar som satte hele familien i gjeld på grunn av misbruket. En historie utløser den neste, altfor mange i den lille forsamlingen har foreldre som drikker og skaper utrygghet og lidelse i hjemmet. Så kommer også latteren. Ei jente forteller fnisende om den gangen hun smakte på det som kom ut fra hjemmebrentsapparatet. Hun ble så full at hun sovnet på gulvet. Moren ble livredd fordi hun ikke klarte å få henne til bevissthet da hun forsøkte å vekke henne. Venninnene brøler av latter, før alvoret igjen tar dem.

Veilederen styrer samtalen med en imponerende ro og myndighet. Hun har så vidt passert 20 år. Hun har lignende

bakgrunn som de fleste jentene, men har mot alle odds klart å skaffe seg en høyere utdanning.

PROBLEMTREET Så går de igjen i grupper for å snakke om årsakene til alkoholmisbruk. De tegner et tre på arket – det såkalte problemtreet. Ved treets røtter begynner de å skrive de grunn-leggende årsakene: Fattige foreldre med mange barn som bruker rus som flukt fra hverdagens utfordringer. Press, særlig fra menn, for å drikke.–Dette er det viktig å ha analysert godt, sier veilederen. – Kutter vi greiner eller river av blader, vil treet fortsette å vokse, men hvis vi klarer å fjerne røttene, vil treet dø, sier veilederen.

FREMMEDARBEIDER Knappe to år etter at Operasjon Dagsverk-program-met «Kasteløs, men kampklar» kom i gang, ser vi allerede store endringer for ungdommene, deres familier – og faktisk hele landsbyer og kommuner. Programmet skal gi 25.000 ungdommer, de fleste daliter (kasteløse) et ettårig kurs. 75 prosent av kursene er for jenter, men gutter får også sjansen. I en guttegruppe ble farene ved å reise til India for å skaffe jobb diskutert. Brutal fattigdom gjør at mange barn og ungdommer blir tvunget til å slutte på skolen og reiser til India for å ta jobbene inderne selv helst vil slippe. Mohan Khadra (19) kaster seg ivrig inn i diskusjonen. Han vet godt hva det betyr for en ungdom å forlate hjemmet for å jobbe i det mektige nabolandet.

KYLLINGER – Jeg måtte slutte på skolen etter 5. klasse for å jobbe. Siden jeg var 15 har jeg jobbet halve året i India med ren-gjøring på et hotell. Det var hardt arbeid, dårlig mat og losji. Eierne behandlet meg elendig. Med Samvad har jeg fått nye tan-ker. Jeg har lært at det finnes andre måter å klare seg på. Jeg og tre andre gutter i Samvad-gruppa nå har startet oppdrett

av kyllinger. Jeg håper at dette skal sikre meg, slik at jeg aldri mer trenger å dra til India for å jobbe, sier han engasjert.

SAMVAD Etter åtte måneder med Samvad har det allerede skjedd store endringer med 19-åringen, som ble sett på som en av landsbyens bråkmakere. I dag er han en positiv og dynamisk ung mann, som også gjør det han kan for å få andre til å forandre seg. Han har begynt hjemme, der foreldrene tidligere nektet kasteløse å komme inn. I Mohans Samvad-gruppe er flertallet kasteløse, og han ville ikke lenger godta at foreldrene diskriminerte. – Jeg tok dette opp med foreldrene mine, og etter mange samtaler har de sett at de ikke har grunn til å diskriminere kaste-løse. I dag er hjemmet vårt åpent for alle, forteller han stolt. •

< Samvad-programmet skal gi 25.000 ungdommer, de fleste kasteløse kalt daliter, et ettåring kurs. 75 prosent av deltakerne skal være jenter og 25 prosent gutter.

Mohan Khadra trives godt i klassen og har bestemt seg for at han ikke vil tilbake til India for å arbeide. Nå vil han jobbe hjemme.

KATHMANDU

NEPAL


Det formelig kryr av mennesker på den åpne sletta. Her er både ung og gammel, flest unge. Kanskje så mange som 1000 mennesker har tatt seg frem til den åpne plassen denne dagen. Dagen er historisk. I dag skal kommunens ledelse og politimesteren skrive under på en bestemmelse som gjør kommunen til den første barneekteskapsfrie kommunen i Nepal.

Barneekteskap – nei takk!

ASLE STALLELAND

SAMVAD NEPAL


Det er to år siden Samvad startet i Nepal. Og flere steder setter samvadkursene alt sterke og tydelige spor etter seg. Enkeltpersoner, familier og til og med lokalsamfunn en-

drer seg når ungdommer øver forsiktig press, påpeker urett og diskriminering, og peker på menneskerettigheter og løsninger. Ungdommene som ønsker forandring viser i mange tilfeller et imponerende mot og evne til å få gjennom sine mål.

EN FESTDAG I kommunen Paklihawa, ikke langt unna byen Siddharthnagar like ved grensa til Inda, var inntil nylig omkring 80 prosent av alle ekteskapene som ble inngått, barneekteskap. Det ville ikke lenger ungdommene i Samvadsentrene akseptere og gikk til kommunen for å få en slutt på praksisen. De mobi-liserte alt fra foreldre til politi og ledere i kommunen. Og de fikk resultat. Det er stor stemning når innsatsen deres blir gjort synlig for alle og kommunen, på et stort arrangement i byen, erklærer seg som barneekteskapfri sone. Ungdommer fra de ulike samvadklassene deltok. Det var sang, dans, taler, drama – alt kyndig ledet og bundet sammen av dyktige veiledere i samvadgruppene.

ASLE STALLELAND

NEI TIL BARNEEKTESKAP Responsen er helt enestående. Mer enn 1000 av kommunens 10.000 innbyggere hadde møtt opp for å få med seg denne historiske hendelsen. Blant talerne var kommunens øverste ledelse, politisjefen og tidligere leder av Operasjon dagsverk, Mio Kristiansen. Han var leder da Strømmestiftelsen vant avstemmingen om Operasjon dagsverk til Samvad i 2012. Jubelen når nye høyder når den 22 år gamle norske lederen går på scenen. – Det er fantastisk at dere sier nei til barneekteskap! Barn og ungdom skal få lov og ta seg en utdanning – lære – og de har selvsagt rett til å være unge og ha det gøy, sier han til stor applaus.

TAKK TIL OPERASJON DAGSVERK Etter å ha danset på scenen til – om mulig – enda større applaus, får OD-lederen også æren av å være den første som skriver under på at kommu-nen skal være fri for barneekteskap. Etter han følger de lokale lederne, kommunens øverste leder, politisjef, rektor og andre. Kommunen er erklært barneekteskapfri sone, noe som trolig vil bety at over 90 prosent av innbyggerne respekterer det. En stor forandring har skjedd, takket være initiativet og innsatsen fra Samvadungdommene i Nepal – og OD-ungdommene i Norge som i 2012 jobbet inn pengene som gjør dette mulig. Det er imponerende det Samvadgruppene i kommunen har fått til. Det blir lagt merke til langt utenfor området, og flere vil også prøve å få til dette. Men det er ingen enkel oppgave, sier leder for Strømmestiftelsens arbeid i Nepal, Ramesh Shrestha. - Når kommunen blir erklært fri for barneekteskap og ledere

for alle samfunn sektorer stiller seg bak, er det stor grunn til å tro at nesten alle vil respektere det. Det får med andre ord store konsekvenser for tusenvis av ungdommer fremover, sier Ramesh Shrestha. •

3 Mange hundre er samlet for å feire og delta på festen som markerer slutten for barneekteskap i byen.

Avtalen skrives under til jubel og begeistring for mange skuelystne.

Politimesteren er en av dem som holder tale i forbindelse med at byen inngår denne historiske avtalen.


Plaster og trøstMed veska full av førstehjelpsutstyr og et smil som strekker seg over hele ansiktet, ankommer

sykepleier Elizabeth Masaba (57) barnehagen Miles2Smiles i Kampala.

Det er onsdag, og det lille kontoret hos Miles2Smiles er omgjort til en liten helses-tasjon. Skrivebordet er ryddet for å gi plass til sterile plaster, bandasjer, vitaminkapsler og flasker med rensevæske. I dag er det ikke barnehagebestyreren som er sjef, men en sykepleier med glimt i øyet og en t-skjorte med påskriften: Beskytt barnet ditt. Gi vaksiner.– Kall meg Elizabeth den andre, gliser hun.En hånd rekkes frem, og damen med det store smilet presenterer seg. – Den andre?– Min mor var Elizabeth den første. Jeg er nummer to. Min datter er Elizabeth den tredje, og forrige måned ble jammen meg Elizabeth den fjerde født, blunker hun og viser frem et bilde av barnebarnet på mo-biltelefonen.Mens hun klargjør dagens helsesjekk, tar hun seg tid til å fortelle om jobben sin. – Jeg elsker å jobbe med familier. Jeg føler meg så heldig som har dette yrket, smiler hun.

UKEBESØK Hver uke kommer syke-pleier Elizabeth Masaba på besøk til Miles2Smiles for å ha en helsesjekk av bar-na. Det har hun gjort de siste fem årene.– Jeg gir vitaminer, vaksiner og sjekker barnas høyde og vekt. Flere av barna som kommer til barnehagen lider av underer-næring. Da hjelper jeg til med å få dem på en næringsrik diett, forteller Elizabeth.Hun holder frem et måleband som hun bruker til å måle omkretsen på barnas ar-mer, før hun nøye noterer tallet i en proto-koll som følger barnas utviklingskurve.– Etter ferier ser vi ofte en oppblomstring av underernæring. Det er ikke alltid at

foreldrene har råd til riktig kosthold. Når barnehagen er åpen, får barna hvert fall ett næringsrikt måltid om dagen, forteller sykepleieren. – Noen ganger sender jeg mat hjem med foreldrene, slik at de har noe å gi barna i helger og ferier.

FEBERKRAMPER OG KOMMUNIKASJON Elizabeth har bred erfaring fra det ugan-diske helsevesenet. Hun har jobbet som jordmor i 30 år, og har egen spalte i avi-sen der hun gir helseråd til foreldre. På kontorveggene hos Miles2Smiles henger det undervisningsplakater om hygiene og

> En gutt slo seg til blods da sykepleieren var innom. I løpet av få minutter var han plastret og klar for mer lek. – Det er veldig viktig at sår behandles raskt, spesielt nå i regntida. Da er det ekstra mye bakterier som flyter rundt i vannet på bakken, forteller sykepleieren.

SIV IREN S. KOLSTAD, KAMPALA, UGANDA

Fadder


kosthold, som Elizabeth benytter når hun har kurs for mødrene i Miles2Smiles.– Jeg har en dukke som jeg bruker for å demonstrere hvordan man behandler spedbarn. Jeg viser mødrene hvordan de bør vaske og stelle barna sine. Jeg lærer dem også at de må smile til barna og kommunisere aktivt med dem. Det er så viktig for et barns fremtid at det får nærhet de første årene, forklarer Elizabeth.

KVINNERS HELSE For mødrene i Miles2Smiles kan det være vanskelig å få medisinsk hjelp og veiledning. De har ofte store barneflokker, dårlig råd og mangler helseforsikring. – Her i Kampala kan kvinner stå i kø en hel dag på sykehuset uten å få hjelp. For at barna skal få det bedre, er det viktig at man tenker på hele familien. Derfor gir jeg mødrene opplæring i enkel førstehjelp. Det er viktig at de får kunnskap om hva de skal gjøre dersom barna får feberkrampe, forklarer sykepleieren. – Samtidig som mødrene leverer barna i barnehagen, kan de komme inn-om meg og slå av en prat. Jeg deler også ut prevensjonsmiddel og gir vaksine mot livmorhalskreft, forteller hun.

PLASTER OG TRØST Så kommer et barn gråtende. Han har slått kneet. Blodet sil-drer nedover leggen. Elizabeth handler raskt. Gutten løftes opp på kontorbenken, som i dag gjør nytten som pasientseng,

og i løpet av et blunk er såret renset og plastret.– Det er veldig viktig at sår behandles raskt, spesielt nå i regntida. Da er det ek-stra mye bakterier som flyter rundt i van-net på bakken, og det er lett å få alvorlige infeksjoner, forklarer hun.Gutten har tørket tårene, såret er plastret og han har fått en god klem av sykeplei-eren før han springer ut igjen for å leke mer.Det ringer i veska til den populære syke-pleieren.

– Hallo? Jada, jeg kommer. Hun må videre til andre stasjoner. – Neste gang jeg kommer skal jeg gi poliovaksiner, forklarer hun mens hun pakker sammen sin mobile helseklinikk. •

Det var Elizabeth som hjalp vesle Latif da han kom til barnehagen som baby.– Jeg husker ham godt. Han var veldig tynn, men det ordnet seg da vi fikk ham på riktig diett, forteller Elizabeth Masaba.

Hver onsdag er sykepleier Elizabeth Masaba innom Miles2Smiles for å passe på at barna holder seg friske. Hun holder også kurs i ernæring og førstehjelp for mødrene til barna som går i barnehagen.

FOTO

: MIL

ES2S

MIL

ES

Hver natt sover det barn på en søppel-haug. De sulter, fryser og er ensomme. Noen blir kidnappet og solgt som sex-slaver. Andre sniffer flybensin eller lim for å unnslippe en brutal virkelighet. Mange blir frarøvet fremtiden sin fordi de må jobbe og ikke får gå på skole.Barn skal ikke ha det slik. Er du Hjertevennfadder, gir du beskyt-telse, trygghet, skolegang og en bedre barndom til barn som er med i våre prosjekter. Det kan være i prosjekter som driver barnehager, førskoler, skoler, dagsenter eller barnelandsbyer for ga-tebarn. Et mål for oss er å gi barn det de har krav på etter internasjonale lover og rettigheter.

I Hjelp til Selvhjelp vil du noen ganger møte barna Layla og Latif (bildet), våre Hjertevenner i prosjektet Miles 2 Smiles i Uganda. Andre ganger vil du lese om andre barn i våre prosjekter og bli kjent med deres hverdag, deres gleder og mange utfordringer. Som redaktør kan jeg love at du skal få lese om barn som får en bedre hverdag, skolegang, en jobb mulighet og en sjanse til å fullføre skolegang, fordi du som Hjertevennfadder gjør det mulig. Men du vil også bli kjent med barn som ikke har fått den sjansen. Egil Mongstad, red. Så til sist: «Vi ønsker å beskytte våre Hjertevenner. Derfor er navnene vi bruker ikke deres riktige navn. Men historiene er ekte.»

Fadderwww.fadder.no


Beitemangel i Andesfjellene tvinger bøndene til å finne nye løsninger. Et avansert dyrkingssystem gir tilgang til grønfôr året rundt.– Nå slipper dyrene å sulte i perioder med tørke, sier Dorotea Machuca Taype (40).

Jordbruk uten jordDet er formiddag i Rantay, 3500 meter over havet i det peruan-ske høylandet. Sola skinner sterkt. I skyggene biter en kald vind. Dorotea (40) bekymrer seg verken for varme eller kulde om dagen. Hun er i skyene over at familien har fått et drivhus. – Med et drivhus kan vi dyrke fôr til dyrene også under tørketida. Jeg er veldig glad, smiler Dorotea og peker mot drivhuset i bak-gården. Bak den oransje presenningen har hun fått installert et system som gjør det mulig å dyrke bygg uavhengig av sesong og værforhold i fjellene. – Dette er en stor mulighet for oss til å få det bedre, sier hun.

OVERBEITE OG TØRKE For bønder som Dorotea, har vilkårene blitt stadig verre de siste årene. Overbeite i Andesfjellene har ført til store, nakne sletter, og det er vanskelig å finne grønne enger.

Familier bruker store deler av dagen til å finne beite til flokkene sine. – Siden jeg var 10 år gammel, har jobben min vært å lete et-ter grønne beiteområder til sauene og samle gress til familiens marsvin. I perioder med tørke måtte jeg gå veldig langt, forteller Dorotea.Hun beskriver hvordan mangelen på beiteområder gjorde at buskapen sultet. – I perioder med tørke ble dyrene tynne og triste. Nå som de får spise grønfôr, er de runde og glade, forteller hun.

DYRKER UTEN JORD De siste årene har Strømmestiftelsen vært med på et jordbruksprosjekt som benytter seg av Hydro-ponics-teknologi. Det er teknologi som muliggjør plantevekst

HYDROPHONICSDyrkingsprosjektet Hydroponics drives av Strømmestiftelsens partner Tierra de Niños i den peruanske Huancavelica regionen. Prosjektet har mottatt støtte av Strømmestiftelsen og USAID siden september 2013, for å fremme entreprenørskap og etablering av familiebedrifter i Andesfjellene. Prosjektet tar i bruk en teknologi som kalles hydroponics. Det er et system som muliggjør plantevekst uten jord, og benytter seg kun av små mengder vann. Prosjektet har åpnet et gründersenter som bidrar med teoretisk og praktisk veiledning til familier. Senteret har et drivhus på 120 kvadratmeter. 54 familier er med i prosjektet.

Hydroponic fôr:• Byggfrø dyrkes på plastbrett, og i løpet av bare 12 dager spirer det frem grøntfôr.• Høy produksjon: 1 kg byggfrø produserer 6-8 kg grøntfôr. • Lavt vannforbruk: For å produse-re 1 kg grøntfôr trengs 2 liter vann. • Krever lite plass: 1 m² gir 3000 kg fôr årlig. • Trenger ikke jord• Trenger ikke gjødsel • Kan benyttes som fôr til kuer, sauer, lamaer, marsvin, osv.

REPORTASJE PERU

JEANETT VILLEGAS & SIV IREN S. KOLSTAD JEANETT VILLEGAS & PETER MOERS


Med et drivhus kan vi dyrke fôr til dyrene også under tørketida.

uten jord, og som benytter seg kun av vann. Prosjektet startet nettopp for å finne en løsning på beiteproblemene. Gjennom prosjektet får familier i Andesfjellene arbeidstrening og opplæring i teknologien. Det skjer i et drivhus som prosjektet har satt opp i nærområdet.– Vi har lært hvordan man dyrker bygg i et drivhus, hvordan dyrene fôres med bygg og hvordan man best sørger for at dyrene holder seg friske, forklarer Dorotea.

FAMILIEPROSJEKT Etter at hydroponics-prosjektet ble startet i Rantay, åpnet det seg nye muligheter for Doroteas familie.– Det var mannen min, Alejandro, som deltok på det første prosjektmøtet, og da han kom hjem var han overbevist om at vi måtte delta. Deretter overtalte han andre naboer til også å delta, ler Dorotea som verken kan lese eller skrive, men hun lærer gjennom å lytte og øve.– Jeg har brukt mye tid i drivhuset, sier hun.

Alejandro jobber i den lokale gruva i Huancavelica, og tilbringer mesteparten av tiden i de mørke gruvegangene, mens Dorotea jobber hjemme. Med hydroponics kan hun brukte tiden på å dyrke grønnsaker og passe barna i stedet for å lete etter beite-mark til dyrene.– Det er hardt arbeid å skaffe mat på bordet og betale skole-gangen, men vi jobber for barnas fremtid, sier hun.

JOBBSKAPING MED HYDROPONICS Peter Moers i Strømme-stiftelsen har jobbet med hydroponics-prosjektet i Peru. Han tror at vi i fremtiden vil se mange flere jordbruksprosjekter som benytter seg av denne teknologien. – Vi lever i en verden med store klimaendringer. Tørke ødelegger beitemarker og gjør det vanskelig å holde liv i dyrene, forteller Moers.Strømmestiftelsens prosjekter er hovedsakelig på landsbygda, der de fleste er helt eller delvis avhengige av jordbruket. Derfor er det viktig å finne løsninger som forhindrer at klimaendringer skaper større fattigdom blant bønder. – Med hydroponics-fôr kan familier holde dyr uten å ha tilgang til beiteområde. Systemet trenger minimalt med vann og plass for å fungere. Det krever ikke gjødsel, og man kan sikre fôr gjennom lengre tørkeperioder. Riktig næring til dyrene gjør også at familier tjener bedre på kjøttet, forklarer Moers. Han tror at hydroponics er én av løsningene for fremtidens jord-bruk.– Det ligger et stort potensiale i å bringe teknologi som denne og nye ideer til lokalsamfunn som er avhengig av jordbruket. Jordbruket er også den sektoren som har størst muligheter for å skape flere arbeidsplasser, forklarer han. •

Dorotea Machuca Taype foran familiens drivhus. Vanningssystemet har de mottatt gjennom prosjektet, mens drivhuset har de bygget selv av presenning. Famili-en benytter små hydroponicsmoduler (dyrkingssystemer) for å produsere fôr til familiens sauer og marsvin.

Overbeite har ført til at større områder i Andesfjellene er eroderte. Klima som skifter mellom tørke og kraftig regnskyll, gir dårlige vekstforhold i beitemarkene.

PERU

RantayLIMA


- Velferdsstaten er et gode, men velferdsstaten må ikke bli vår sovepute og ta fra oss ansvaret. I fremtiden vil det bli stort behov for flere hender, mer frivillighet, mer omsorg. Det er oppgaver som velferdsstaten ikke vil klare alene, men som vil kreve enda flere frivillige hender, sier biskop Stein Reinertsen i Agder og Telemark bispedømme.

MEDMENNESKE I snart to år har han vært biskop. Det har vært to spennende, utfordrende og innholdsrike år. Engasjert som han er, deltar han i samfunnsdebatten og har mellom svært mye annet også markert seg som en som også forsvarer retten til å tigge. - Det er vår plikt både som kristen, og som menneske å bry seg om dem som har det vanskelig. «Slik som jeg har elsket dere skal dere også elske hverandre», sa Jesus. Vi har en plikt, men møtet med Gud og Guds kjærlighet gjør dette til noe mer enn en plikt, sier Reinertsen.

CATWALK Han liker ikke det han mener er et samfunn som utvikler seg i retning av at det viktigste blir å smi vår egen lykke. - Jeg er dessverre redd vi går mot et samfunn der vi bygger vår egen catwalk, der det viktigste er å bli sett, og ikke det å se. Her er det mitt bilde, mitt ego, min trivsel og min «bare jeg har det godt-tankegang», som blir viktigere enn å se hele bildet. Det blir feil. Tiggerdebatten, debatten om asylbarna og flyktninger, og den evige debatten om innvandring er noen eksempler på det, sier biskopen. - Det å bry seg hører med til den menneskelige natur. Det ligger i vårt vesen. Men spørsmålet er om vi er i ferd med å bli innkrøkt i oss selv. En selvopptatt verden er ingen god verden. Som med-menneske og som kristen har jeg et ansvar også for dem som lider nød. Tar vi ikke innover oss den virkeligheten vi lever i, med alle dens fasetter, blir livet i seg selv tomt. Når vi diskuterer om vi skal fjerne tiggere fra gatene våre og gjøre tigging til en forbrytelse, så ligger det i det også et ønske om å ta bort det vi ikke liker å se. Men hvert menneske, hver tigger, hver fattig og alle dem vi ikke liker, er skapt og har verdi fordi de er mennes-ker. Menneskeverdet er noe som er gitt oss i kraft av det at jeg er til. Vi kan ikke fjerne oss fra det, sier Reinertsen.

MEDMENNESKE Hvorfor skal jeg bruke min tid og mine penger på å hjelpe mennesker ut fra fattigdom?- Fordi vi har en plikt til det. Dessuten er det sunt å dele. Og skulle noen lure, så er det en rekke gode tiltak å gi til, og å

Med rett til å være medmenneske

Er vi i ferd med å utvikle et samfunn der det viktigste av alt er vår egen lykke og vellykkethet? Og der velferdsstaten er svaret på alle våre utfordringer?

bruke tid på. Vi må se, delta, være aktive, protestere, snakke om det som er urett, og gjøre det som er riktig. For mye lidel-se blir møtt med taushet, og altfor mange lider fordi jeg vender blikket bort når jeg møter dem som har det vondt. Vi må bruke de riktige ordene. Når et lidende menneske får et navn, da blir det mer enn bare det. Da blir det et medmenneske, et menneske med verdi, en mor og en far, en datter og en sønn. Når vi klarer å se det, da er vi kommet et godt stykke lenger, sier biskopen. Han mener tiggerdebatten er en krevende debatt. - Når jeg går gjennom Markensgata i Kristiansand, så gir jeg til tiggerne. Men tigging er heller ikke løsningen, løsningen ligger i alternativene. Vi må se begge deler, virkeligheten og mennes-kene, derfor må vi gi og så må vi søke etter gode løsninger. Det verste er å ikke gjøre noe, og lure oss selv til å tro at vi kan gå gjennom livet uten å bli lurt. Det samfunnet som kan garantere at du aldri vil bli lurt, finnes ikke. Derfor må vi ta sjanser, og la respekten for mennesket veie tyngre enn angsten for å bli lurt, sier biskop Reinertsen.

TIENDE - Er det mulig å gi uten å få noe igjen?- Du gir ikke for å få, men når du gir så får du alltid noe tilbake. Her gjelder ikke de matematiske reglene. Her i landet har vi gode tradisjoner for å gi. Misjon og bistand er gode eksempler på det. Men vi skulle snakke mer om det å gi tiende. Det finnes men-nesker som gir svært mye. Men det er også mennesker som har mye, men som gir lite, og kanskje ingen ting. Jeg skulle ønske vi hadde en mer bevisst holdning til dette. Kjærlighet til våre med-mennesker må, enten det er tiggere eller fattige mennesker i sør, vises i konkret handling og i villighet til å dele av det som er mitt eget, sier han.

KJENNE AT VI LEVER Han har reist mye og sett fattigdommens mange ansikter, både på søppelfyllinga i Kairo, i Nepal, i Kenya og flere andre steder. - Jeg tror vi alltid vil ha mennesker rundt oss som det er vårt ansvar å dele våre penger og vår tid med. Vi lever i en rik del av verden og vi må ikke glemme at mennesker som lever i fattig-dom er våre søsken. Det er i møte med våre medmennesker at vi kjenner at vi lever. Derfor er slike møter så uendelig viktige dersom vi åpner oss for rikdommen i det å være medmennes-ke. Det er fullt mulig å være velstående og likevel fattig, og det er ingen tvil om at det er mulig å være fattig, men samtidig rik. Fattigdom handler om så uendelig mye mer enn kroner, sier biskop Stein Reinertsen. •

EGIL MONGSTAD

KAFFEPRATEN MØT BISKOP STEIN REINERTSEN

HJELP TIL SELVHJELP 1 2015 | www.strommestiftelsen.no 29

Å bry seg hører med i den menneskelige natur, sier Stein Reinertsen.

Tusen takk for gavene! I 2014 mottok vi vel 5,5 millioner kroner i testamentariske gaver, minnegaver og gaver gitt oss i forbindelse med jubileum og åre-målsdager. Det finnes ganske sikkert også andre som har gitt oss gaver i forbindelse med sine merkedager, men som vi ikke har fått med i denne oversikten. Vi vil bare si tusen takk til dere alle!

TESTAMENTERE EN GAVEFor noen kan det være en spennen-de tanke at noe av det jeg har vært opptatt av og engasjert i, kan leve videre etter meg når jeg er borte. Vi har utarbeidet en informasjons-brosjyre som omhandler det å testamentere. Vi vet at det kan være vanskelig å snakke om dette, at det er sensitivt og at vi i vårt samfunn kanskje ikke er så vant å snakke om det å testamentere. Men vi opplever at vi er i en tid der det har blitt mer og mer vanlig å testa-mentere. Vi ser også at vi i Strømmestiftelsen får flere store og mindre gaver testamentert til arbeidet vi gjør. Det betyr mye.

Er du interessert, så sender vi deg gjerne brosjyren vi har laget om dette temaet. Vi vil selvsagt behandle din henvendelse til oss konfidensielt og med stor respekt. Vi har streng forvaltning av betrodde midler, slik at gaven når sitt formål. Vi gir veiledning og gratis hjelp eller advokatbistand til alle som ønsker veiledning eller råd i opprettelse av testament.

Ønsker du å få tilsendt denne brosjyren, eller snakke med oss om dette, så ta svært gjerne kontakt med Turid Skjævestad: E-post: [email protected] eller på telefon 38 12 75 23Du kan også ringe vårt sentralbord på tlf. 03002 eller sende e-post: [email protected] laste ned brosjyre og informasjon på: https://strommestiftelsen.no/slik-stotter-du-oss/testamentarisk-gave

Du kan skape fremtidens muligheter

- gi en gave i ditt testament!

Du kan skape_FINI-utg.indd 1

29.04.14 13:50

ILLU

STR

ASJ

ON

SFO

TO: S

TRØ

MM

ESTI

FTEL

SEN

HJELP TIL SELVHJELP 1 2015 | www.strommestiftelsen.no30


Tusen takk for gavene! TESTAMENTARISKE GAVER:Ingebjørg HaugestølAslaug StrømmeArne Jon NortvedtSolveig AlbertSolrun Marie LøvikArthur Oskar PedersenAnna EftevandForskudd testament: Dordi Børte

Totalt kr 5 181 401,-

MINNEGAVER:Aslaug StrømmeMärtha Pavlova WibeAnne EspedalenAstrid EseOddbjørn AlmenningPer BjørnestadHans SkardTor-Bjørn Mosvold

Totalt: kr 87.058,-

ÅREMÅLSDAGER OG JUBILEUMSGAVER:Benedickte Bjerknes 22 årJorunn Aarvik 40 årKjartan Nordby 40 årOle Bjørn Ervum 50 årAksel Mjøs 50 årAud Margrethe Selvik 50 årMay Toril Holvik 50 årSteinunn Egeland 60 årErling Birkeland 60 årAnne Lise Aadland 60 årØyvind Aadland 60 årHarald Holtet 70 årRuth Wenche Søfteland 70 årGerd Birkreim Arnesen 70 årGunnar Strømme 70årLisbet Samdahl Høiden 75 årRichard og Tone Willoch Rettedals bryllupAnne Malene Noddeland og Øyvind Mongstads bryllupMarte Martilla og Tore Dybdals bryllupWenche Irjall og Øystein Holtes bryllup

Totalt: kr 257.271,-

Moses Nyara var berre fem år gamal då foreldra hans døydde og han måtte flytte til ei tante. Her blei han god arbeidskraft. Men han fekk ikkje begynne på skulen. Seinare flytta han til ein onkel. Her hadde han sitt eige jord-stykke der han dyrka tomatar, kål, bønner og mais som han selde for å betale skulepengar. - Men dei tok pengane eg tente. Dei sa til meg at eg berre kunne flytte om eg ikkje godtok det. Men eg ville på skulen. Eg var misunneleg på venene mine og dei som gjekk på skulen, for eg ville også lære slik som dei. Difor dyrka eg grønsaker så eg kunne betale skulepengane mine sjølv. Men onkel ville ikkje det, fortel Moses. I dag er han blitt 22 år gammal, og er elev på hurtigskulen i landsbyen. Accelerated Learing program, er ein hurtigskule som Strømmestiftelsen driv i landsbyen Lubule i Sør Sudan. Målet er å gje born og unge, som aldri fekk gå på skule, ein sjanse til det. Moses heldt no på med tredje trinn. Draumen er at han skal klare det og så utdanne seg til prest. Det vil være ein siger for den unge mannen. •

Ein andre-klassing på 22

Endeleg har bøkene fått innhald og meining for Moses, som etter nesten 20 år kunne setje seg på skulebenken for aller første gong.

SKOLEBESØK SØR-SUDAN

EGIL MONGSTAD


Fadder

ØNSKER DU Å BLI HJERTEVENNFADDER?

For bare 8 kroner dagen (250 kroner måneden) gir du trygghet, skolegang og en bedre barndom til alle barn i Strømmestiftelsens prosjekter. Du vil få tilsendt informasjon

og oppdateringer om Hjertevennene dine.

www.fadder.no

Ring 03002 eller gå til www.fadder.no

For bare 8 kroner dagen (250 kroner måneden) gir du trygghet, skolegang og en bedre barndom til alle barn i Strømmestiftelsens prosjekter. Du vil få tilsendt informasjon

og oppdateringer om Hjertevennene dine.

Ring 03002 eller gå til www.fadder.no

Dagen reiseklubb er et samarbeid mellom Dagen, turoperatører som G Travel samt norske bistands- og misjonsorganisasjoner. Sammen inviterer vi til unike reiseopplevelser. Reiser som forvandler liv. Velkommen ombord.

EN UNIK REISE TIL NEPAL I SAMARBEID MED STRØMMESTIFTELSEN

PROGRAM:Avreisedag: Torsdag 19. nov:Avreise fra OSL Gardermoen kl 12.15.

Dag 1, fredag 20. nov: KATMANDUTransfer til Annapurna hotel med lunsj og introduksjon av Strømmestiftelsen i Nepal. Vi kjører til BHAKTAPUR hvor det blir by-sightseeing, inkludert NYATPOLA TEMPLE, det gamle kongelige palasset, GOLDEN GATE. Middag med kulturforestilling på NEPALI CHULO.

Dag 2, lørdag 21. nov: Vi reiser til LUMBINI Frokost på GOKARNA. Vi kjører fra Kathmandu til Lum-bini med turistbuss, en 7-8 timers kjøretur gjennom nydelig landskap. Lunch langs veien på restaurant. Middag og overnatting på hotel.

Dag 3, søndag 22. nov: LUMBINIFull dag med Strømmestiftelsen på SAMVAD CENTREMiddag og overnatting på hotel.

Dag 4, mandag 23. nov: LUMBINI Full dag med Strømmestiftelsen på SAMVAD CENTREMiddag og overnatting på hotel.

Dag 5, tirsdag 24. nov: LUMBINI/POKHARAVi utforsker LUMBINI, fødestedet til BUDDHA. Vi besøker PUSKERNI POND, GARDEN MAYADEVI TEMPLE, ASHOKA PILLARM og kjører videre til POKHARA via PALPA SYANGJA, en 7-9 timers kjøretur gjennom vakkert landskap med elver, vakre åssider og små landsbyer. Vi ankommer POKHARA og med middag og overnatting på hotel. Kveldstur på markedet ved innsjøens bredder.

Dag 6, onsdag 25. nov: POKHARAVi reiser til SARANGOT, en vakker landsby 1592 m.o.h. der vi ser soloppgangen og nyter synet av mektige Himalaya. Mulighet for ekstra flytur over fjellene. Båttur på PHEWA LAKE hvor vi skuer utover ANNAPURNA AREAS. POKHARA er Nepals flotteste naturlige dal og en meget populær turistattraksjon. Vi besøker den tibetanske leiren, DEVI’S FALL, MOUNTAIN MUSEUM, og LAKE SIDE MARKET.

Dag 7, torsdag 26. nov: POKHARA/KATHMANDU.Vi kjører fra POKHARA til KATHMANDU med buss. Lunsj underveis langs elven. Vi ankommer KATHMANDU for middag og overnatting på hotellet.

Dag 8, fredag 27. nov: KATHMANDU.Vi utforsker fargerike KATHMANDU DURBAR SQUARE, det gamle kongelige palasset i Kathmandu, TEMPLE OF KUMARI og JAGANNATH TEMPLE samt det enorme KASTHMANDAP TEMPLE bygget i det 12. århundre.

Dag 9, lørdag 28. nov: Fridag i KATHMANDUDagen er til egen disposisjon.

Dag 10, søndag 29. nov: HjemreisedagFrokost på hotellet før transfer til flyplassen. Ankomst OSL Gardermoen: Kl 17.05.

Bli med Strømmestiftelsen på en helt unik tidagers reise til Nepal. Turen vil by på me-ktige naturopplevelser, spennende kultur og gripende møter med modige mennesker Strømmestiftelsen samarbeider med i kampen mot fattigdom.

Turen til Nepal arrangeres av G Travel i samarbeid med Strømmestiftelsen og avisen Dagen. Reiseleder fra Strømmestiftelsen er Egil Mongstad som har arbeidet i Strømme- stiftelsen i 17 år. Han er journalist og har i flere år vært redaktør for bladet Hjelp til Selvhjelp. Egil har lang reiseerfaring og har vært flere ganger i Nepal. Øystein Samnøen fra Dagen deltar også som vertskap.

“Mektig og rørende”

TURFAKTA: Sted: NepalDato: 19. – 29. november 2015Vertskap: Egil Mongstad og Øystein Samnøen Pris for reisen: kr. 24.974,-

INFORMASJON OG PÅMELDING: G Travel, Postboks 11, 4661 Kristiansand

E-post: [email protected]: 381 25 652

Påmeldingsfrist: 1. juli 2015

PRISEN INKLUDERER: Flyreise T/R OSL, hotellovernattinger i henhold til program, 3 måltider/dag, inngangsbilletter, buss, engelsktalende guide, tips og reiseleder. Flyskatt som pr 20.02.15 er kr 2.474,-.

TILLEGG: Reiseforsikring, vaksiner, reise til/fra OSL Gardermoen. Enkeltromstillegg kr. 5.000,-. Flytur over fjellene dag 8 kr 2.000,-. Visumkostnad ca. kr 200,- (USD 25,-).

G Travel formidler gunstige priser på forsikring og innlandstransport til/fra OSL om ønskelig: Tlf 381 25 652.

Vi tar forbehold om tid- og prisendring grunnet økede skatter/avgifter, prisstigning, valutaendringer samt andre forhold vi ikke er herre over.


Ei tåre for ord som ikkje blir sagt ei tåre for smerte ei tåre...

Tekst: Egil MongstadFoto: Øystein Venås Sørensen


FORANDRINGER SOM VARER

Fungerende generalsekretær Kristine S. Sødal

Det er resultatene som teller. Det er virkelig sant når det gjelder bistand. Uten at mennesker får det bedre og kom-mer ut fra fattigdom, er det vi holder på med helt forgjeves. Gjennom de siste ti-årene er fattigdommen redusert, og det blir stadig færre som lever i ekstrem fattigdom.Selv om vi ikke kommer til å nå målet om utdanning for alle innen 2015, er det likevel slik at flere og flere barn går på skole. Barnedødeligheten går også tilbake, og tallet på mødre som dør under svangerskapet er redusert. Det er virkelig gledelig at flere av tusenårsmålene er innen rekke-vidde, og at vi beveger oss i riktig retning.

I januar møtte jeg Claudia Gonzalez. For flere år siden grunnla Claudia gatebarnprosjektet Alalay i Bolivia. Den unge ingeniørstudenten i La Paz ble så opprørt av et møte med en gategutt at hun valgte å hoppe av studiene og vie livet sitt for å hjelpe gatebarn. Alalay startet i 1990, og vi i Strømmestiftelsen har vi vært med å støtte prosjektet siden 1994. Jeg er sikker på at valget Claudia tok ikke var enkelt. Men resultatene av det valget hun gjorde har vært enormt. Siden starten i 1990 har over 25.000 barn fått en bedre barndom og en ny start på livet. Dette er barn som har levd deler eller mye av barndommen på gata. Det mange av dem har opplevd tar det tid å bearbeide, og noen av barna har fått dype sår de må leve med resten av livet. På Alalay har de fått hjelp til å fortsette å leve med disse opplevelsene.

Da jeg nylig besøkte Alalay utfordret jeg Claudia til å si hvem av gatebarna som hadde gjort sterkest inntrykk på henne gjennom alle disse årene. Hun fortalte meg om Edwin. Hjemme opplevde Edwin grusomme ting som gjorde at han og søsknene måtte rømme fra faren. Det var bedre å leve på gata enn å bo hjemme. Edwin bodde der han kunne

finne et sted å sove, enten det var under broer, i papp-kartonger eller i de tette greinene i trærne i parken. Så ble han funnet av Alalay og Claudia. Han fikk trygge ram-mer, kjærlighet og omsorg. Han opplevde at noen trodde på ham og gav ham en mulighet, og han fikk til og med en utdannelse som kokk. I 2003 møtte han den norske verdensmesteren i kokkefaget Charles Tjessem. Så har ballen rullet videre. Sammen har de laget kokebok.

I dag er Edwin Gutierrez en dyktig kokk i London, der han blant annet har jobbet på et av verdens aller beste hoteller. Han har også arbeidet på velrenommerte restauranter i Brasil og Bolivia. Edwin fikk en mulighet, og han grep den med begge hender.

Det er mange som Edwin der ute, som fikk muligheten og som gjorde noe med den. Jeg har møtt flere, og jeg skulle gjerne tatt dere med til noe av disse møtene. Møter med sterke kvinner, som med litt hjelp tar tak i eget liv og jobber seg ut av fattigdom. Ideene er mange, kreativiteten er stor, viljen er enorm og resultatene er i mange tilfeller helt enestående. Jeg blir både imponert og rørt av å se hvor lite det er som skal til for å skape store endringer for enkeltpersoner og familier.

Det som er klart, er at disse endringene ikke skapes uten at dere er med. Vi trenger mennesker her hjemme som bryr seg og er opptatt av å hjelpe andre mennesker til et bedre liv. I Norge har vi en lang tradisjon for det. Vi har en rik historie gjennom misjon og bistand i det å vise omsorg og solidaritet. Det er en rikdom vi må ta vare på slik at vi kan fortsette med å hjelpe mennesker til å komme ut fra fattigdom.

Vi har en rik historie gjennom misjon og bistand i det å vise omsorg og solidaritet.

Vi har kort og godt lykkes.

Ett, av og til to, måltider var det ekteparet Sukari klarte å tilby barna sine. Da de ble med i en liten spare- og lånegruppe, blomstret talentene deres, og som reale gründere, har de i dag kuer og melkeproduksjon pluss distribusjon med flere sykler. De driver en butikk, og har fått råd til fast eiendom. Mat på bordet og skolegang er en selvfølge for barna.

JOBBSKAPER ER ENKELT. OG DET VIRKER.

www.jobbskaper.no

hts nr 1 2015 issuu

Documents