1

Aksjonsgruppa Stopp Huken – Vern Marka

Til: alle bystyrepartier, bystyrekomiteer og byrådet

Oslo 30.08.2011

Ad. notat fra byråden for nærings- og eierskapspolitikk av 24.08.2011, saksnr.

200602822-132 og Oslo Veis utredning om avvikling av Huken pukk- og asfaltverk

I Akers Avis Groruddalen (AAGD) 11.05.2011 sier næringsbyråd Øystein Sjøtveit: ”Jeg har

senest i dag instruert Oslo Vei om å fremlegge en avviklingsplan, hvor jeg har bedt om at

verket nedlegges i løpet av ett til to år.” Med andre ord i 2012 til 2013.

Notatet av 24.08.2011 har overskriften ”Plan for Eventuell (vår utheving) avvikling av

virksomheten ved Huken pukk- og asfaltverk”. Ordet eventuell kan tyde på at byråden har

kommet på andre tanker enn instruksjonen om avvikling som ble gitt Oslo Vei den 11. mai.

Oslo Veis utredning er kun en argumentsamling mot avvikling:

Oslo Vei ble altså ifølge AAGD bedt om å framlegge en avviklingsplan med tanke på

nedlegging i løpet av ett til to år, mens i notatet står det at selskapet ble ”bedt om å vurdere to

alternativer; en snarlig nedleggelse i løpet av 2012, samt en lengre avviklingsperiode frem

mot leieavtalens utløp i 2021.” Har byråden misledet AAGDs lesere eller er han feilsitert? Vi

har ikke sett noe dementi fra byrådens side.

I lys av de konstaterte ulovlighetene som er begått av Oslo Veivesen (dvs. Oslo kommune) og

Oslo Vei A/S, er det oppsiktsvekkende at byrådet fortsatt lar denne saken behandles av

næringsbyråd Sjøtveit. Hans mandat som generalforsamling i Oslo Vei AS gjør at uttrykket

“på begge sider av bordet” blir et for svakt bilde for å illustrere hans manglende habilitet. Når

vi dertil vet at Oslo Vei har en ensidig interesse av å opprettholde driften i Huken lengst

mulig, var det ingen grunn til å forvente en balansert utredning. Notatet/utredningen er ikke

bare ubalansert, men mangler de fleste kjennetegn på en plan. I beste fall har vi fått en

argumentsamling mot avvikling. Dvs. et notat som i svært liten grad følger opp de spørsmål

og utfordringer som knytter seg til bystyrets vedtak 17. november i fjor.

Vi finner det overraskende at byråden ukritisk bringer en slik ensidig utredning videre. På

bakgrunn av bystyrets enstemmige vedtak 17.11.2010 er det minste man bør kunne forlange

av byens ledelse (byrådet) sørger for å gjennomføre de undersøkelsene bystyret har bedt om

og for å starte et etterbruksprosjekt så snart som mulig. Man bør også kunne forvente at

byrådet sørger for en uavhengig avviklingsplan med sikte på nedlegging i 2012, senest 2013.

Kostnader ved avvikling:

Det kommer tydelig fram av notatet at det er kostnadene ved en rask avvikling (2012) som er

den store bekymringen. Dette gjelder særlig mht. fjerning av lageret av returasfalt, som

ifølge Oslo Veis anslag utgjør vel halvparten av avviklingskostnadene.

Det er flere måter å redusere kostnadene ved å fjerne dette lageret, noe Oslo Vei ikke

bryr seg med å informere om i sin utredning:

Stans av alt mottak av returasfalt som strakstiltak. Til informasjon mottas det

tonnevis med returasfalt hver eneste dag. Ved å stanse dette mottaket, og dermed følge

Fylkesmannens vedtak om maksimum deponi på 30.000 tonn (i dag er det trolig lagret

240.000 tonn), vil deponiet gradvis minske etter hvert som det brukes i

asfaltproduksjon.

2

Returasfalt har stor verdi, og kan, så langt det er interesse for det, hentes gratis

eller til en lav pris av aktører som produserer asfalt.

Ved direkte henvendelse til Veiteknisk Institutt får vi opplyst at ved seneste målinger

ikke er påvist avrenning, eller utlekking av miljøgifter fra returasfalten. Det er gjort

analyse av vannprøver fra 2 borehull og det er heller ikke funnet spor av

oljekomponenter i vannet. Det bekreftes videre at returasfalten kan benyttes til

gjennfylling og bli værende i Huken etter en godkjennelse fra Klif. Dette bør

utredes nærmere.

Hvor skal Oslo Vei A/S få stein fra?

De som har utformet notatet ser ikke ut til å ha tatt innover seg at Oslo Vei ikke har tillatelse

til å ta ut mer stein i Huken. Utvidelsesplanene er skrinlagt iht. bystyrevedtaket av

17.11.2010. I nordre Huken er det tatt ut mye mer stein enn det som var tillatt etter

reguleringsplanen (S-1859), sannsynligvis 3 mill. tonn, tilsvarende minimum 12 års uttak i

Huken (lenger enn Oslo Vei AS har eksistert). Et eventuelt uttak i søndre Huken

(reguleringsområde fra 1962, reg.plan S-1014 og S-1015) må Oslo Vei ifølge næringsbyråden

søke om til Plan- og bygningsetaten (PBE). Det er av flere grunner ikke gitt at de får en slik

tillatelse:

PBE har allerede gjort en juridisk vurdering og kommet til at en eventuell

gjenopptakelse av uttak i området krever omregulering iht. markaloven. Det har ikke

vært uttak i området siden begynnelsen av 1970-tallet og kan derfor ikke komme inn

under unntaket i markaloven om ”igangværende råstoffuttak”.

Åpningen for uttak fra næringsbyrådens side er med grunnlag i markaloven påklaget

til Fylkesmannen i Oslo og Akershus (FMOA).

Det kongelige kommunal- og arbeidsdepartement skrev 3. november 1962 i

stadfestelsesbrevet: ”Departementet forutsetter at kommunen tar mest mulig hensyn til

nærliggende bebyggelse og tilstøtende friluftsområder”. Oslo kommune har siden den

gangen regulert de nærmeste områdene (ned til 150 meter unna) i sør til boligformål

og bebygget med svært mange boliger.

En av begrunnelsene for forslaget til utvidelse innover i marka på slutten av 1960-

tallet var at området på det nærmeste var uttømt, samt av hensyn til nærliggende

bebyggelse som den gangen inkluderte atriumhusene.

På denne bakgrunnen, hvor skal Huken få stein fra fram til 2021? Er det slik at notatet og

”utredningen” bygger på en forutsetning om at pukkverket blir utvidet enda en gang,

stikk i strid med skrinlegging av utvidelsesplanene og opprettelse av etterbruksprosjekt,

som ble vedtatt i bystyret 17.11.2010?

Juridiske aspekter:

For å ivareta rettsforståelsen, både i myndighetsapparatet og blant folk flest, må Oslo

kommune ta hensyn til ulovlighetene som er begått i nordre Huken. Det vil være

uforståelig om de som har forbrutt seg får lov til å fortsette som om ingenting hadde skjedd.

Vi tar det for gitt at ledelsen i en etat eller et aksjeselskap, som er gitt ansvaret for å forvalte et

regulert område, kjenner til reguleringsplanens krav og forutsetninger. Derfor bør det kunne

påstås at de alvorlige bruddene på reguleringsplanen i nordre Huken er gjort med forsett.

Eventuelle forsøk på å overse bruddene på reguleringsplanen og plan- og bygningsloven vil

derfor være uholdbart for både Oslos folkevalgte og Oslos ledelse og administrasjon om.

Allmennhetens kjennskap til en slik unnfallenhet vil i framtiden svekke tilliten til at byens

ledelse er i stand til eller villig til å håndheve kommunale lover og regler.

3

Noen kommentarer til selve skrivet fra Oslo Vei, vedlagt byrådens notat:

Notatets vedlagte ”utredning” fra Oslo Vei er noe helt annet enn en avviklingsplan. Vi vil som

nevnt snarere kalle det en argumentsamling mot avvikling. Det er all grunn til å foreta en

uavhengig kvalitetssikring av Oslo Veis kostnadsanslag. Det er også gode grunner til å

forkaste ”utredningen” p.g.a. sterk slagside, for eksempel:

Den mangler alternative løsninger som koster mindre (se nedenfor mht. returasfalt)

Den mangler en utredning av de positive samfunnsmessige, helsemessige konsekvensene

for mange tusen menneskene som bor i Grorud bydel ved en avvikling og nedlegging. Å

sikre best mulig bomiljø for befolkningen er Oslo kommunes ansvar og oppgave.

Den mangler forutsetningene for ”klimaregnskapet” for alternativ A. Beregningen av

antall CO2 ekvivalenter kan ikke aksepteres uten at forutsetningene synliggjøres.

Aksjonsgruppa har gjort utregninger av antall tonnkilometer dersom Hukens leveranser

skulle erstattes av de alternative leverandørene i Oslo og Oslos nærområder og

sammenliknet med om leveransene fortsatt skulle skje fra Huken. Avviket til Oslo Veis

tall er stor (jfr. Planprogramforslaget for utvidelsesplanene som nå er skrinlagt). Hvis man

tar hensyn til at Oslo Vei har mange leveranser utenbys, blir det marginale forskjeller.

Større leveranser vil alltid finne sted etter konkurranse med andre, og det er ingen garanti

for at det nærmeste pukk- /asfaltverk får anbudet. De marginale avstandene mellom flere

leverandører i regionene hvor Huken ligger, betyr at eventuelle beliggenhetsmessige

konkurransefortrinn ved plassering er ubetydelige. Dersom praksisen med å hente stein fra

andre steinbrudd fortsetter, vil sannsynligvis CO2-regnskapet slå negativt ut for videre

drift ved Huken.

Forsøket på å framstille basalten i Huken som helt spesielt verdifull i forhold til andre

steintyper underbygges ikke av tallene i tabellen. Påstanden om at ”steinstøvet fra Huken

kommer ”best” ut av de kommersielle pukkvariantene, og kun gir en mild immunrespons”

mangler en sammenlikning med andre steintyper. Utelatelsen av dette kan tyde på at det er

marginale forskjeller. I denne sammenhengen er det på sin plass å påpeke at Oslo Vei har

en praksis som går ut på å selge store mengder av denne “verdifulle” basalten til helt

andre formål enn asfalt, for eksempel drenering, grusganger, turveier osv. Hukens

begrensede markedsandel, betyr at det er en liten andel av asfalten som stammer fra

Huken. Selv om Huken-asfalten skulle være av god kvalitet har den i praksis liten

betydning for asfaltsituasjonen i Oslo-regionen. Å fremheve basaltens fortrinn i asfalten

blir derfor i hovedsak en teoretisk oppstilling..

Den mangler fullstendig juridiske vurderinger som tar hensyn til andre lover enn

mineralloven. Dette gjelder ikke minst markaloven, i og med at hele Huken-området

ligger i marka (jf. juridisk uttalelse fra Advokatfirmaet Norman & Co. ANS nedenfor).

Det er helt uforståelig at et støyende og forurensende industrianlegg har noe å gjøre i et

boligområde med tusener av mennesker og rekreasjonsområdene i marka. Oslo har hatt

mange år på seg til å vurdere og planlegge alternativer til Huken som ikke belaster

innbyggere og deres rekreasjonsområder.

Det unnlates å nevne alternative kilder til stein og byggeråstoffer. Et av disse som

overhodet ikke nevnes er den enorme mengden med stein som blir tilgjengelig når

Follotunnelen sprenges ut. Denne steinmengden representerer ifølge prosjektet 8 års

forbruk i Oslo og Akershus-regionen. Jernbaneverket ved Lise Backer sier at

steinkvaliteten i Folloprosjektet kan variere med drivsystemet, men er av god kvalitet og

består for det meste av gneis. Steinmassen kan knuses til pukk og maskinsand i ulike

fraksjoner. Massen er også egnet som tilslagsmateriale for betong- og asfaltproduksjon. I

alt 4 pukkverk er interessert i råmaterialene og ingen avtaler er inngått ennå.

4

Kommentarer til hvert enkelt punkt i underlaget for de økonomiske konsekvensene ved

alternativ A, som ifølge Oslo Veis anslag beløper seg til kr. 129 mill:

Omstillingskostnader egne ansatte (kr. 21,0 mill): Disse kostnadene kan minimeres

ved at ansatte går over til andre selskaper.

Tap på inngåtte avtaler utover 2012 (kr. 5,0 mill): Vi regner med at Oslo Vei har gjort

en risikovurdering ved inngåelse av langsiktige kontrakter. Når Oslo Vei har tatt denne

risikoen, på tross av den usikre situasjonen mht. uttak og driften ved Huken, er det

naturlig at selskapet tar konsekvensene (som er en del av risikoen).

Tap Oslo Vei AS lider ved kjøp av asfalt og pukk fra andre leverandører (svekket

konkurransekraft) (kr. 24,0 mill): Ledelsen og styret ved Oslo Vei må ha kjent til den

usikre situasjonen mht. uttak og drift ved Huken, og bør ut fra dette tatt hensyn til

denne risikoen i sine økonomiske analyser. Dette argumentet er vanskelig å forstå, for

Oslo kommune vil vel legge ut oppdragene på anbud som før når Huken er nedlagt og

Oslo Vei ikke lenger er markedsaktør i asfaltmarkedet. Markedet vil fortsatt styre, slik

det er lagt opp til av byrådet og Oslo kommune.

Fjerning av asfaltflak (gjenbruksasfalt) (kr. 66,0 mill): Se ovenfor i dette brevet der det

foreslås 3 mulige alternativer for å redusere disse kostnadene i forhold til å legge hele

kostnaden på Oslo kommune eller Oslo Vei. Dette er alternativer Oslo Vei har utelatt

fra sin utredning, men som det er viktig å få utredet.

Royalty (kr. 2,4 mill): Vi regner med at dette gjelder leiekostnadene Oslo Vei har for å

drive i Huken (ifølge leieavtalen beløper dette seg til kr. 300.000 per år), og kan

umulig settes opp som kostnad for Oslo Vei AS. Dette vil være penger spart for Oslo

Vei, men mindre inntekter for Oslo kommune. Beløpet er så lavt at det ikke bør være

noen grunn til å legge særlig vekt på det. Dette understrekes av det faktum at Huken

faktisk er uttømt.

Tap på investeringer i faste installasjoner og rullerende materiell (kr. 10,4 mill): Slike

investeringer må ha vært gjenstand for risikovurdering, ikke minst p.g.a. den usikre

situasjonen mht. uttak og drift ved Huken. Det er derfor naturlig at Oslo Vei også tar

konsekvensene. Vi regner dessuten med at Oslo Vei vil få en god del tilbake gjennom

salg av utstyr.

Kommentarer til de juridiske konsekvenser som Oslo Vei har satt opp:

Oslo Vei nevner kun mineralloven, og påstår at steintypen i Huken er så spesiell at

mineralloven gjelder. Dette underbygges ikke, annet enn ved en vag uttalelse fra Direktoratet

for mineralforvaltning. Alf Larsen i Direktoratet for mineralforvaltning nevner ”Regional plan

for masseforvaltning (interregional)”. Dette er en plan som kunne ha ført til noe annet enn

Oslo Veis og Oslo kommunes ensidige fokus på Huken, ikke minst med tanke på viktige

samfunnsmessige aspekter som å unngå å legge steinuttak nær boligbebyggelse og viktige

rekreasjonsområder.

Vi har innhentet en foreløpig juridisk uttalelse fra Advokatfirmaet Norman & Co. ANS:

”Når Stortinget har besluttet at Huken skal omfattes av Markaloven kan rent økonomisk

argumentasjon ikke tillegges særlig vekt.

Minerallovens § 44 kan etter vårt syn ikke tilføre Oslo Vei / kommunen juridisk dekning

for fortsatt drift. Bestemmelsen skal sikre at nedleggelse/stans av bergverksdrift ikke

gjennomføres uten at nødvendige sikkerhets- og miljømessige hensyn blir ivaretatt.

Direktoratet kan ikke pålegge Oslo Vei / Oslo kommune videre utvinning.

Jeg viser for øvrig til Minerallovens § 47 som eksplisitt angir at Markalovens arealer er

unntatt fra leting og undersøkelser etter Minerallovens bestemmelser!”

5

Det Oslo Vei og direktoratet dessuten ”glemmer” er at det ikke finnes noen reguleringsplan

som gir Oslo Vei lov til å ta ut mer stein. De jomfruelige markaområdene innenfor dagens

brudd representerer uerstattelige verdier for befolkningen i form av frilufts-, natur- og

idrettsverdier (jf. Markalovens formål).

Som kjent ligger hele Huken innenfor markagrensa slik at markaloven er gjeldende. I tillegg

ligger Huken tett inntil store boligfelt der det bor mange tusen mennesker. Disse innbyggerne

representerer store verdier for Oslo by, verdier som utvilsomt bør telle mye mer enn uttak av

stein ved Huken.

Nye brudd på tidligere løfter om snarlig stans av Huken, vil fortelle oss at de menneskelige

hensyn på nytt settes til side. Ser vi igjen at Groruddalens befolkning glemmes? Nå bør nok

være nok. I Groruddalen lever vi nemlig et langt kortere liv enn i vestlige bydeler.

Oslo Vei har forholdsvis liten markedsandel. Dvs. at konsekvensene ved nedlegging

overdrives kraftig i Oslo Veis skriv.

Når det gjelder informasjonen om minerallovens § 44, kan vi ikke se at det bør by på noe

problem å sende melding til Direktoratet for mineralforvaltning om at driften ved Huken

legges ned. Mineralloven er ikke overordnet andre lover. Dersom direktoratet virkelig mener

at disse steinressursene er av nasjonal betydning, burde Oslo Vei ha blitt saksøkt for misbruk

av verdifulle mineraler gjennom mange år fordi en stor andel av steinressursene selges til helt

andre formål enn asfalt, eksempelvis drenering og grusganger til huseiere.

Andre kommentarer til Oslo Veis skriv:

Det påstås at det er faste asfaltverk i storbyer i hele Europa, uten at det nevnes ett

eneste eksempel. Uansett gir ikke dette noen som helst grunn til å belaste de store

bomiljøene i Grorud bydel lenger.

Det virker som om Oslo Vei og andre er likegyldige overfor beboernes opplevelse av

sterkt ubehag p.g.a. asfaltproduksjonen i nærmiljøet. Det er også grunn til å tenke på at

topografien i området ofte gjør at avgassene fra asfaltkokingen har en tendens til å bli

liggende og samle seg i boområdene.

Det er nedfelt i leieavtalen mellom Oslo kommune og Oslo Vei at den kan sies opp

ved misligheter. Dette har Oslo kommune all grunn til å benytte seg av p.g.a.

mislighetene mht. uttak uten tillatelse, både arealmessig og i dybden.

Det er all grunn til å spørre hvorfor Oslo Vei øker sine egne og Oslo kommunes egne

kostnader i forbindelse med bortkjøring av returasfalt ved å ta imot stadig mer

returasfalt (mange tonn daglig).

Hvordan kan Oslo Vei ha en ”forsvarlig og konkurransedyktig drift” når de ikke har

mer stein å ta ut? Fortsatt tilkjøring fra andre uttakssteder må være uaktuelt p.g.a. den

omfattende tungtrafikken som kommer i tillegg til ”normal” Huken-trafikk.

Avslutning:

Det bør konkluderes med en rask avvikling av Huken, og evt. en omorganisering av Oslo Vei

til å drive med sin tradisjonelle virksomhet.

For Aksjonsgruppa Stopp Huken – Vern Marka

Vennlig hilsen

Frode O. Hansen (sign) Per Kr. Holth (sign)

Erik Grønvold (sign) Dag Tveit Bråthen (sign)