44. årgangSep. 2014Kr. 69,–5

Blir Norge med på å byggeverdens største teleskop?

side 14

s. 24: Planetene bidrar til Solas variasjoner

s. 32: Røntgensignal fra mørk materie

s. 34: Tvillingstjerner viser veitil planeters indre

s. 36: Planet med beboelige forholdvar falsk alarm

Nyheter • Bokomtaler • Stjernekart • Sol og måne • Astrofotos • KalenderInterpress NorgeReturuke: 47

Ny europeisk suksess:For første gang

går en romsonde nå

I banerundt enkomet

Side 34

s. 30: Meteoritt på KolaFunnet med norsk hjelp

s. 46: Norsk amatørastronommed falkeblikk på Mars

Kommer Norgetil å ta del i byggingen

av verdens største teleskop?

Medarbeidere i denne utgave:Tor E. Aslesen, Anthony Ayiomamitis, Magne Berg,Morten Bilet, Arne Bjørndahl, Tryggve Dyrvik,Øyvind Grøn, Ragnvald Irgens, Per Erik Jorde,Henning Knutsen, Trond Larsen, Steinar Midtskogen,Jan-Erik Solheim, Ole Alexander Ødegård

2 Astronomi 5/14

Utgiver:Norsk Astronomisk SelskapPostboks 1029 Blindern, 0315 OsloOrg.nr. 987 629 533ISSN 0802-7587

Abonnementsservice:Bli medlem / avslutte medlemskap /melde adresseforandring / gi beskjedom manglende blad:«Astronomi», c/o Ask Media AS,Postboks 130, 2261 KirkenærOrg.nr. 990 684 219Tlf. 46 94 10 00 (kl. 09.00-15.00)Faks 62 94 87 05e-post: abonnement@askmedia.noGirokonto: 7112.05.74951

Ask Media fører abonnements registerfor en rekke tidsskrifter. Vær vennlig åoppgi at henvendelsen gjelder bladetAstronomi. Vi gjør oppmerksom på atAsk Media kun fører medlemsregiste-ret for NAS og ikke har mulighet til åbesvare astronomi-spørsmål.

Henvendelser til Norsk AstronomiskSelskap: Se kontaktinfo side 57.

Redaktør:Bidrag, artikler, bilder, annonser o.l.:«Astronomi», v/Trond Erik Hillestad,Riskeveien 10, 3157 BarkåkerTlf. 99 73 73 85nas-astronomi@astro.uio.no

Layout:Eureka Design AS v/ Bendik NerstadTlf. 46 94 12 70. www.eurekadesign.noTrond Erik Hillestad

Trykk:Flisa Trykkeri, Boks 23, 2271 FlisaTlf. 62 95 50 60. www.flisatrykkeri.no

Innholdet eller deler av innholdeti tidsskriftet må ikke kopieres,mangfoldig gjøres eller på annen måtebe nyttes uten redaktørens tillatelse.

Nyhetstjeneste:Drevet av Astrofysisk institutt og NAS:www.astronomi.no

Fornøyd med bladet? Ros/ris sendestil nas-astronomi@astro.uio.no

1-14 13. feb. 4-14 10. juli2-14 27. mars 5-14 18. sep.3-14 25. mai 6-14 20. nov.Startdatoer for løssalg hos Narvesen.NAS-medlemmer vil normalt få bladeti postkassen noen dager tidligere.

ASTRONOMI Innhold

NAS-veven:På www.nas-veven.nokan du diskutere astro-nomi, utveksle erfa-ringer og møte like -sinnede.

Utgivelser i 2014:

Planetene bestemmersolflekkperiodens lengde?Det er velkjent at Solas aktivitet varierer, menhvorfor akkurat 11 år, som er gjennomsnitts -tiden fra et minimum til det neste?Og hvorfor avviker perioden både titt og oftefra de 11 årene?Det er mye som tyder på at planetene har enfinger med i spillet. 24

Kurve: Jan-Erik Solheim. Solfoto: SDO/HMI Continuum

Den 22. mai var representanterfra Det europeiske sørobservatoriet(ESO) i Oslo for å sondere interessenfor norsk medlemskap i organisasjo-

nen, som rår over verdens størsteobservatoriepark. ESO starter snartbyggingen av et teleskop med fire

ganger større speildiameterenn noe annet verden har sett.

14

Ill.: ESO

Bidrag til Astronomi:Artikler bør leveres tre måneder før utgivelse. Publisering i en bestemt utgave kan ikke garanteres.Bladet og foreningen drives i stor grad på frivillig basis. Vi er glade for bidrag til bladet, men med vårbegrensede økonomi kan vi dessverre ikke honorere artikler og bilder.

Astronomi 5/14 3

Faste spalter

58 AstroGalleri

Lesernes egne bilder

41 Astronomisk poesiMinimax

4 AstroNytt

EKSTRASOLARE PLANETERBeboelig planet i nabolaget . . . . . . . . 6

GALAKSERSpor av mørk materie? . . . . . . . . . . . 9

KOSMOLOGIMørke gammaglimt . . . . . . . . . . . . 11

ROMFARTAstronaut kjørte bil fra rommet . . . . 11

SMÅLEGEMERTo meter lang jernmeteorittfunnet på Mars . . . . . . . . . . . . . . . . . 6Hva holder asteroider sammen? . . . . 9Salt hav under Titans iskappe . . . . . 10Ung stjerne belyser meteoritt-mysterium . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 10

STJERNEREn uvanlig kald hvit dvergstjerne . . . . 7En gammel Y-dvergs utvikling . . . . . . 8

52 BokomtalerØystein Elgarøy:Astronomi – en kosmisk reise . . . .50

John Krige: Fifty years of Europeancooperation in space . . . . . . . . . .51

UiO: Almanakk for Norge 2015 . . . . 51Jan-Erik Ovaldsen:Himmelkalenderen 2015 . . . . . . . .51

Larsen, Bilet, Thoresen, Selbekk:Norske meteoritter . . . . . . . . . . . .52

55 InfoOpplysninger om NAS . . . . . . . . . . .57Om lokale astroforeninger . . . . . . . .55

57 Lederen har ordetStjerneastronomien i Norge.Kan den få en ny vår i ESO?

56 MøtekalenderMøter og andre arrangmenter

52 RapportNorske meteoritterlansert til stor stas . . . . . . . . . . . . . .52DSE på utstillingenThe History of Space Photography . .54

42 SolsystemetStjernekart, planeterog beskrivelse av stjernehimmelen

55 Trykkfeil / Leserbrev

Forside: Kunstnerisk fremstilling av banefartøyetRosetta, som nå studerer kometen67P/Churyumov-Gerasimenko. Rosettasvingespenn er 32 meter, mens kometen eromtrent 3,5-4 km stor.Les artikkel på side 20.Foto av kometkjernen: ESA/Rosetta/NAVCAM

Ill. av romsonden: ESA, C. Carreau/ATG medialab

Annonser:Dinkikkert.no ..............................4, 5KikkertSpesialisten AS ..................13N.J. Opsahl AS ..............................12Solarmax forlag ............................12Teno Astro AS .........................18, 19

Meteoritt falt nedpå Kola-halvøyaMed norske, finske og russiske observasjo-ner av en kraftig ildkule, lyktes det å finneen meteoritt som falt 19. april 2014, barefå mil fra grensen til Norge. 30

Røntgensignalfra mørk materie?Det er funnet en ukjent spektrallinje i far-gespekteret fra fjerne galakser. Mye tyderpå at denne strålingen har sitt opphav iUniversets mørke materie. 32

Stjerne kaster lys overen planets sammensetningEn gruppe planetforskere har vist hvordan dekan utnytte fargespekter-undersøkelser avtvillingstjerner til å finne ut mer om hvordankjempeplaneter dannes. 34

Gliese 581d og 581ger likevel ikke planeterDen røde dvergstjernen Gliese 581 har flereplaneter, hvorav to har virket gunstige forutviklingen av liv. Nå viser det seg at beggekan være falsk alarm. 36

Mars-våren 2014Mars sto ikke spesielt nær Jorda dennevåren og forsommeren og var du blant demsom rettet teleskopet mot planeten, syntesdu kanskje at det var fryktelig vanskelig åse detaljer på den lille planetskiven. Denneobservasjonsrapporten viser at det tilsyne-latende umulige er mulig likevel. 46

Rosetta er ankommet kometen67P/Churyumov-Gerasimenko

Den europeiske Rosetta er fremme ved sittmål og skal som første romsonde gå i banerundt en kometkjerne. Kometen viser segimidlertid å være en pussig verden.Rosetta-forskeren Emily Lakdawalla kunnederfor ikke dy seg for å tegne dette fabel-dyret oppå et ekte fotografi. 20

AstroNYTT

Den mindre meteoritten foran erkalt Lebanon B. Bildet viser halv-kuleformete fordypninger i meteo-ritten. De skyldes trolig en form forerosjon. En annen mulighet er atfordypningene har inneholdt oli-vinkrystaller i en fjern fortid. Detteer funnet i en sjelden type meteo-ritter som er funnet på Jorda ogkalles pallasitter.På Jorda er steinmeteoritter

vanligere enn jernmeteoritter. PåMars er det omvendt. Dette kan hasammenheng med at jernmeteorit-ter har større motstandskraft over-for erosjonsprosesser som har for-gått på Mars i dens tidlige historie.I tillegg, på Jorda, er det mye let-tere å bli oppmerksom på jernme-teoritter, fordi de i større grad ennsteinmeteoritter skiller seg fra jor-diske steiner.

Øyvind GrønKilde:http://mars.jpl.nasa.gov/multime-dia/images/?ImageID=6433

SMÅLEGEMER

To meter lang jernmeteorittfunnet på Mars

En to meter lang jernmeteoritt på Mars foto-grafert av kjøretøyet Curiosity 25. mai 2014.Foto: NASA/JPL-

Caltech/LANL/CNES/IRAP/LPGNantes/CNRS/IAS/MSSS

Det er oppdaget en superjordmed litt over 5 jordmasserbare 16 lysår fra Solsystemet.

Den 25. juni annonserte engruppe astronomer at de har fun-net nok en planet, kalt Gliese

832c, i bane rundt stjernen Gli-ese 832. En Jupiter-liknende pla-net, Gliese 832b, ble funnet i2009. Denne bruker 9,4 jordiskeår på å bevege seg rundt Gliese832.Stjernen Gliese 832 er en rød

dvergstjerne med overflatetem-peratur på 3472 grader og bare2,6 % av Solas luminositet(utstråling). Derfor er den beboe-lige sonen mye nærmere dennestjernen enn den er i Solsyste-met. På Gliese 832c varer et årbare 36 jordiske døgn. Planetensavstand fra stjernen er omtrent

Den 25. mai 2014 fotograferte Curiosity den største jernmeteoritten som erfunnet på Mars. Den er to meter lang og har fått navnet Lebanon.

EKSTRASOLARE PLANETER

Beboelig planet i nabolaget

Egenskapene til superjord-kloden GJ 832c. Planetengår i bane nær den indregrensen av den beboeligesonen til en rød dverg-stjerne. Som skala er brukt1 AE = avstanden fra Jordatil Sola = 149,6 millionerkilometer.Ill.: HL @ UPR Arecibo

6 Astronomi 5/14

Astronomi 5/14 7

AstroNYTT

en sjettedel av Jordas avstandfra Sola. Planeten har minst 5,4jordmasser og befinner seg gan-ske nær den innerste grensenav den beboelige sonen.Man vet lite om planetens

atmosfære. Men hvis den eromtrent som Jordas, er overfla-tetemperaturen på stjernensvært lik Jordas temperatur.Siden planeten er såpass stor,kan det godt hende den har tyk-kere atmosfære enn Jorda. I såfall kan det være forhold omtrentsom Venus på denne planeten.Da er det for varmt der til å værevelegnet for utvikling av liv.

Øyvind GrønKilde: http://phl.upr.edu/press-releases/gliese832

En gruppe astronomer har oppdaget en hvit dverg-stjerne som er så kald at karbonet på overflateneksisterer i krystallinsk form – en diamant på stør-relse med Jorda.

Den første antatte diamantstjernen ble oppdaget for tiår siden oppdaget av en gruppe astronomer. Dette er enhvit dvergstjerne med 1,1 solmasser kalt BPM 37093,bare 50 lysår fra Sola. Beregninger basert på observa-sjonsdataene og teori for faste stoffer under høyt trykk,tydet på at den har en diamantliknende kjerne med endiameter på 4000 km.Astronomien er i vår tid i en rivende utvikling drevet

frem av et vell av observasjoner med stadig bedreobservasjonsutstyr og analysemetoder. De enkelte skrit-tene kan ofte være små, men hver bidige dag lastes detinn omtrent 50 nye vitenskapelige rapporter om astro-nomiske temaer i preprintarkivet med internettadressehttp://xxx.lanl.gov/. Et eksempel er den nye diamant-kandidaten:Pulsaren PSR J2222-0137 ble oppdaget med Green

Bank teleskopet i 2007. Den er en nøytronstjerne med1,2 solmasser som roterer 30 ganger i sekundet.Avstanden ble bestemt til å være 870 lysår fra Solsyste-met. Regelmessige variasjoner i pulsarens periode visteat den har en medstjerne. De to stjernene beveger seg

rundt et felles massesenter med en periode på bare2,45 døgn.Et preprint fra 21. mai 2013 innledes med: «Den

binære pulsaren PSR J2222-0137 er et gåtefullt systemsom består av en millisekundpulsar og en medstjerneav ukjent natur».I et preprint datert 2. juni 2014 rapporterer en gruppe

astronomer at egenskapene til pulsarens medstjerne nåer blitt klarlagt. Den er en hvit dvergstjerne med 1,05solmasser. Det er en gammel stjerne. Astronomenemener den ble dannet da Melkeveien oppsto for 11 mil-liarder år siden, og at det er lenge siden den ble for-vandlet fra å være av Solas type til en hvit dvergstjerne.I fasen som en hvit dverg består stjernen hovedsakeligav karbon og oksygen, og det foregår ikke fusjon i stjer-nens indre. Derfor avkjøles den jevnt og trutt. Nå eroverflatetemperaturen nede i 2700 °C. Dette er den kal-deste hvite dvergkjernen som er observert. Temperatu-ren er lav nok og stjernen gammel nok, til at karbonettrolig er krystallisert, slik at stjernen fremtrer som enkjempemessig diamant.

Øyvind GrønKilde: https://public.nrao.edu/news/pressreleases/cold-white-dwarf

STJERNER

En uvanlig kald hvit dvergstjerne

Illustrasjon av en hvit dvergstjerne med en diamantliknende kjerne.Ill.: Travis Metcalfe og Ruth Bazinet, Harvard-Smithsonian Center for Astrophysics

8 Astronomi 5/14

AstroNYTT

STJERNER

En gammel Y-dvergs utvikling

Y-dverger er en underklasse av de brunedvergene, altså stjerner som har så litenmasse at de er på nippet til å måtte kallesplaneter. De utvikler seg svært langsomt.

Når vi studerer Y-dvergenes fargespektrum, kanvi se absorpsjonslinjer (mørke linjer) for ammo-nium i spekteret. Det er foreløpig oppdaget 20stjerner i denne klassen. Y-dverger har mellom9 og 25 jupitermasser.De er svært kalde stjerner og omtales også

som ultrakalde brune dverger. Y-dverger haroverflatetemperatur på under 330 °C. Den kal-deste y-dvergen som hittil er oppdaget, erWD 0806−661B med en overflatetemperatur påomtrent 80°C.Et av kriteriene for å kalle et legeme en pla-

net og ikke en stjerne, er at det ikke produserersin egen varme. Det gjør en stjerne. Den inter-nasjonale astronomiske union har vedtatt athvis legemet er i stand til å fusjonere døyte-rium, skal det kalles en stjerne, og hvis det ikkegreier det, skal legemet kalles en planet.For å kunne fusjonere døyterium må en y-

dverg ha minst 13 jupitermasser. Dette betyr atde letteste y-dvergene kanskje ikke er brunedvergstjerner, men svære gassplaneter.En gruppe astronomer har oppdaget et stjer-

neliknende objekt som har en overflatetempe-ratur på mellom 100 °C og 150 °C. Dette ermellom temperaturen til Jorda og Venus. Nor-malt ville et slikt objekt vært oppfattet som enplanet. Men en spektroskopisk analyse av strå-lingen fra objektet viste trekk som er typiske forstjerner. Ikke bare det, men typiske for stjernersom er dannet for omtrent 10 milliarder årsiden.Denne stjernen har mellom 20 og 30 jupiter-

masser og befinner seg mellom 33 og 55 lysårfra Jorda på den sydlige himmelhalvkulen.Hvis den er så gammel som astronomene

mener den er, så har den en interessant utvik-lingshistorie. Først oppsto en dvergstjerne medover 2800 °C (stadium 1 på figuren). Dette ersamme temperatur som Solas nærmeste nabo-stjerne, den røde dvergstjernen Proxima Cen-tauri har. Denne fasen varte bare i tjue millionerår. Etter omtrent hundre millioner år med jevn

avkjøling var overflatetemperaturen sunket tilomtrent 1500 °C (stadium 2). I dette stadiet vardet silikatskyer i stjernens atmosfære. Etter enmilliard år var temperaturen sunket til tusengrader, «kaldt» nok til at metan og vanndampvar dominerende gasser i dens ytre lag (sta-dium 3). De siste ni milliarder årene har detvært en langsom avkjøling, og temperaturen ernå mellom 100 °C og 150 °C (stadium 4).I de kommende årene vil romteleskopet

WISE, som observerer i den infrarøde delen avspekteret, bli brukt til å lete etter flere rødedvergstjerner av forskjellige typer. Dette er van-lige stjerner som er vanskelige å observerefordi de sender ut stråling med mye mindreintensitet enn varmere stjerner.Innenfor dette forskningsområdet er det fort-

satt er mye å lære.Øyvind Grøn

Kilde: http://www.ras.org.uk/news-and-press/2493-planet-like-object-may-have-spent-its-youth-as-hot-as-a-star

Fire trinn i utviklingen av y-dvergen WISEJ0304-2705. 1. Objektet oppsto som en dverg-stjerne for kanskje ti milliarder år siden. Over-flatetemperaturen var lenge 2800 °C (stadium1), men sank senere til 1500 °C (stadium 2),1000 °C (stadium 3) og deretter til mellom 100 °C og 150 °C (stadium 4).Ill.: John Pinfield, 2014

Astronomi 5/14 9

AstroNYTT

Sammen med en gruppe astro-nomer har Esra Bulbul studertrøntgenstråling fra en galakse-hop 250 millioner lysår fra Mel-keveien, kalt Perseushopen. Dadata fra 12 observasjonsdager i2012 ble analysert, oppdaget deen spektrallinje de ikke haddesett før.

Spektrallinjen ble observert medromobservatoriet Chandra og svartetil en energi på 3560 elektronvolt.Bulbul og medarbeidere gjorde

omfattende analyser for å under-søke om det kunne dreie seg om eninstrumentfeil. Det ble blant annetgjort tilsvarende observasjoner medromobservatoriet XMM-Newton.Den samme spektrallinjen dukket

opp. Da 73 andre galaksehoper bleobservert så man spektrallinjen istrålingen fra disse også. Så for-skerne har konkludert med at detmå være en kilde der ute som for-årsaker denne strålingen. Det dreierseg ikke om en instrumentfeil.Det finnes databaser der fre-

kvensene til alle kjente atomæreoverganger er listet opp. Denne fre-kvensen er ikke med i listen. Medandre ord kjenner man ingenatomær overgang som forårsakerdenne spektrallinjen. Dette betyr atenten har fysikerne oversett enatomær overgang, eller så kommerikke denne strålingen fra ordinærmaterie.Dersom strålingen ikke kommer

fra ordinær materie, kan kilden

være mørk materie. Allerede noenmåneder etter at et preprint med denye dataene var offentliggjort,hadde teoretikerne kommet oppmed 60 forskjellige muligheter forkilder av mørk materie som kunnegi opphav til denne spektrallinjen,inkludert aksioner, sterile nøytrinoerog eksotiske partikler som skulleeksistere ifølge supersymmetriskstrengeteori.

Så mange muligheter som alle erknyttet til svært spekulativ fysikk,betyr at vi vet svært lite om dennespektrallinjens opphav. Den omtalesforeløpig som mysteriet i Perseus-hopen.

Øyvind GrønKilde:http://chandra.harvard.edu/press/14_releases/press_062414.html

Nye undersøkelser viser at enasteroide holdes sammen bådeav gravitasjon og av molekyl-krefter som klistrer sammenmaterien den består av.En gruppe forskere har studert

asteroiden 1950 DA. Det viste segat den roterer så raskt at hvis baregravitasjon hadde holdt den sam-men, ville den ha løst seg opp forlengst. Såkalte kohesive krefter,dvs. krefter som holder to flater i

kontakt med hverandre sammen,bidrar til at legemene som en aste-roide består av, fester seg til hver-andre.

Øyvind Grøn

Kilde:http://www.universetoday.com/113912/gravity-isnt-the-only-thing-holding-asteroids-together-study/

SMÅLEGEMER

Hva holder asteroider sammen?

Til høyre: Illustrasjon av hvordan steiner, sandkorn og små partikler samler seg til en asteroide. I denne prosessen er gravitasjon den virk-somme kraften. Til venstre: Inn-zoomet versjon av forrige figur. Når legemene kommer i kontakt med hverandre, bidrar molekylkrefter til åklistre dem til hverandre.

GALAKSER

Spor av mørk materie?

Spekteret i området fra 3,2 til 3,9 keV i røntgenstråling registrertmed romteleskopet Chandra fra galakser i Perseus-hopen.Ill.: NASA/CXC/SAO/E.Bulbul, m.fl.

10 Astronomi 5/14

AstroNYTT

Analyse av 10 års observasjonsdata med Cas-sini har vist at den ytre iskappen på Titan fort-satt er i ferd med å størkne, og at det er et havunder den som er like salt som Dødehavet.

Romsonden Cassini har hver gang den har pas-sert over Saturns måne Titan, målt tyngdeakse-lerasjonen på månens overflate. Slike målinger

kan brukes til litt av hvert. I Norskehavet brukespresisjonsmålinger av tyngdeakselerasjonen tilå finne ut hvor det er olje under havbunnen.Cassinis målinger, som har foregått over en

periode på ti år, er blitt brukt til å finne ut hvor-dan tykkelsen av Titans iskappe varierer, og til åanslå tettheten av vannet under isen. Siden salt-vann har litt større tetthet enn ferskvann, kan

slike målinger fortelle oss hvor salt vannet er.Målingene har vist at vannet under den faste

kappen er omtrent like salt som Dødehavet.Øyvind Grøn

Kilde:http://www.nasa.gov/press/2014/july/ocean-on-saturn-moon-could-be-as-salty-as-the-dead-sea/

Titans antattesammensetning.Ill.: A.D. Fortes/UCL/STFC

SMÅLEGEMER

Salt hav under Titans iskappe

Studier av en ung solliknende stjerne hargitt informasjon som kan løse et jordiskmysterium.

Ved å bruke det europeiske infrarøde romtele-skopet Herschel har forskere oppdaget interes-sante trekk ved en stjerne i den nydannedestjernehopen OMC2 FIR4. Stjernens omgivelserinneholder nemlig en mindre andel av to kje-miske forbindelser enn det som tidligere erobservert rundt andre såkalte protostjerner.

Årsaken er trolig en at en mye større stjerne istjernehopen, utsender en kraftig stjernevindmed energirike partikler. Det påvirker den ungestjernens omgivelser.Oppdagelsen får forskerne til å tro at Sola

har blåst en tilsvarende kraftig solvind da denvar nydannet. De meteoritter vi finner i dag,inneholder mer av grunnstoffet beryllium-10enn forventet. Dette stoffet dannes ikke i stjer-ner eller supernovaeksplosjoner, men derimot ienergirike kollisjoner mellom partikler – dvs. i

solvinden fra unge stjerner. Men siden stoffetraskt brytes ned til andre partikler, må produk-sjonen av beryllium-10 i Solsystemet ha værthøy, like før gass- og støvskyen rundt Solaklumpet seg sammen til stein og etter hvertplaneter.

Trond Erik HillestadKilde:http://www.esa.int/Our_Activities/Space_Sci-ence/Herschel/Young_sun_s_violent_history_solves_meteorite_mystery

SMÅLEGEMER

Ung stjerne belyser meteorittmysterium

Astronomi 5/14 11

AstroNYTT

Gammaglimt er kortvarige ogenormt energirike gammastrå-lingsblaff. De fleste etterlaterseg en såkalt etterglød som kanvare i flere uker. Men ikke alle,viser det seg.

Gammaglimtene er formet somjetstrømmer ut fra eksploderendekjempestjerner som etterlater segsvarte hull. De er delt i to klasser:kortvarige som varer under to sek-under og langvarige som varer frato sekunder og opp til noen minut-ters tid.I virkeligheten er gammaglim-

tene starten på mer langvarige sig-naler. Eksplosjonen av en massivstjerne er riktignok kortvarig: Denvarer bare noen sekunder. Nårsjokkbølgen fra stjerneeksplosjo-nen treffer materie i omgivelseneskjer en kraftig oppvarming og detoppstår et plasma som sender utintens stråling. Dette gjør at gam-maglimtet går over i en mer lang-varig etterglød med avtagendeenergi. Intensiteten blir lavere ogbølgelengden til strålingen lengre.Denne ettergløden kan vare i flereuker.Det har vært observert etterglød

i røntgenområdet for nesten alleobserverte gammaglimt, men isynlig lys bare for halvparten avdem. Gammaglimt der man ikkehar observert etterglød i denoptiske delen av spekteret, kalles«mørke gammaglimt».Astronomene mener nå at selv

mørke gammaglimt har en etter-glød i den optiske delen av spekte-ret, men at intensiteten av dennestrålingen avtar så raskt at manikke har observert gammaglimtettidlig nok med optiske teleskoper.Astronomene har vært i tvil om

hvorfor intensiteten av den optiskeettergløden til de mørke gamma-glimtene avtar så raskt. En mulig-het er at de eksploderende stjer-nene er så langt fra oss at lyset fra

ettergløden er svekket så mye påvei mot oss, blant annet på grunnav Universets ekspansjon, at viikke har greid å observere den. Enannen mulighet er at den eksplo-derende stjernen befinner seglangt inne i en galakse skjult bakstore mengder støv som ikke slip-per det synlige lyset gjennom medmindre intensiteten er ekstremthøy slik den er helt i startfasen avden optiske ettergløden. En tredjemulighet er at den eksploderendestjernen befinner seg ganske nærkjernen av en aktiv galakse omgittav plasma og skyer av molekylærgass.Nå har en japansk gruppe av

astronomer brukt observatorietAtacama Large millimeter Array(ALMA) til å gjøre observasjonermed det mål å kartlegge forekom-stene av molekylær gass og støv ivertsgalaksene til to gammaglimt,GRB 020819B og GRB 051022.Lyset har reist henholdsvis 4,3 og6,9 lysår på vei fra galaksene tilJorda.Det ble observert mindre mole-

kylær gass og mer støv enn astro-nomene hadde ventet. Forholdetmellom tettheten av støv og mole-kylær gass er ti ganger større idisse galaksene enn i det astrono-mene omtaler som vanlige galak-tiske, stjernedannende omgivelser.

Dette betyr at gammaglimteneble sendt ut fra et område med enannen sammensetning av materieenn det som er vanlig i aktivestjernedanningsområder. Kanskjeskyldes dette intens ultrafiolettstråling fra stjernene som eksplo-derte og dannet gammaglimtene.Slik stråling vil ødelegge moleky-lene i en gass som består av mole-kyler, mens støvet vil forbli intakt.Støvet vil hindre mesteparten av

strålingen fra ettergløden av etgammaglimt i å komme ut av

galaksen. Med mindre vi er sværtraske til å rette et optisk teleskopmot gammaglimtets posisjon, vil viderfor observere bare den mestintense og energirike strålingen fraeksplosjonen – selve gammaglim-tet og røntgendelen av ettergløden.

Øyvind Grøn

Kilde:http://www.eso.org/public/news/eso1418/

ROMFART

Astronaut kjørte bilfra rommetESA-astronauten Alexander Gerst har, fra Den internasjonaleromstasjonen, fjernstyrt et kjøretøy på jordoverflaten.

Det ble også tatt bilder og gjort andre målinger med kjøretøyet, somheter Eurobot. Resultatene skal ha vært oppløftende. Vi må anta atfremtidens bemannede utforskning av Solsystemet vil foregå ved atastronauter sender fjernstyrte roboter ned til overflaten av et him-mellegeme, før mennesker selv stiger ned til overflaten.

Trond Erik HillestadKilde:http://www.esa.int/Our_Activities/Operations/Gerst_drives_car-sized_rover_from_space

KOSMOLOGI

Mørke gammaglimt

Til venstre et radiobilde som viser molekylær gass ved vertsgalaksen til gammaglimtet GRB 020819B,tatt ved hjelp av ALMA. I midten tilsvarende bilde av støv i samme område. Til høyre vertsgalaksen foto-grafert i den optiske delen av spekteret. Krysset indikerer posisjonen til gammaglimtet.Foto: Bunyo Hatsukade(NAOJ), ALMA (ESO/NAOJ/NRAO)

Lokale astronomi-foreninger får kr 200for å verveTilbudet er åpent for lokaleastronomi foreninger og gjel-der ved verving av ordinære medlemmermed mottakeradresse i Norge, og vedførstegangs innmelding i Norsk Astrono-misk Selskap. Medlemskapet begynner åløpe når innmeldingen mottas og løper dafremover for seks utgaver av Astronomi – viettersender ikke tidligere utkomne bladerpga. høye portoutgifter.1. Lokalforeningen krever inn kontingent

fra det nye medlemmet (kr 400,-).2. Overfør kr 200 til vår abonnements -

service som drives av firmaet Ask Media(kontonummer se side 2) og send en e-post med tydelig beskjed om navn ogadresse for det nye medlemmet, hvilkenlokalforening du representerer, og atbestillingen gjelder Astronomi.

3. Lokalforeningen beholder kr 200,- somvervepremie – pr. vervede medlem.

4. I de påfølgende år vil NAS innkreve kon-tingenten fra det nye medlemmet.

Bli medlem i Norsk Astronomisk Selskap og få seks utgaver av Astronomii året. Kun kr 400. Kontakt vår abonnentservice: abonnement@askmedia.noeller tlf. 46 94 10 00 (hverdager kl. 09-15)

12 Astronomi 5/14

�����#�� �� ��"� � �*7�'*67*�,3)7�23/��".�-&5�6&77�2*)�!*0*�"8*�45.6*2*�7.0�&1*5./&26/�2.9>B 3,�-&5�23*2�7.0'8)�631�0.,,*5�0&2,7�82)*5�'87.//*2*�C39*5�7-*5*D�

��%���"��� ��(���#��

����������������� �������

����������� ������!"����� !*0*�"8*�����!� �A5�/5��� ��� �������#$���� !*0*�"8*� ���3140*7*�B �935< �A5�/5������ ��������#$�� � !*0*�"8*�����3140*7*�B �935< �A5�/5������ ��������������� !*0*�"8*��������3140*7*�B �935< �A5�/5�� ������������ ��������� ������������� ������������!� �&2347.(��&503:��27*5+&(*� �A5�/5������ ����������������� �:./��3.27��6753�!��.2)*5� �A5�/5������� ���������������� ���?��3553��5.61 �A5�/5������ ����������������� �&5&(355��-373��*26��66*1'0<�+35�!�5.2, �A5�/5��� �� ������

����� ��������� ������������!���������������� ����$���� �4*;����11��D�3/80&5���*002*5�� �A5�/5������� ���������$��� �4*;���11��D�3/80&5���*002*5�� �A5�/5����� ����������$��� �4*;���11��D�3/80&5���*002*5�� �A5�/5����� �� �������

����� ������������� ������������� �' � ��������� �"��!)��'%�$���"�"!� �� ��"� � ����"�����' �"���#!�&������� �!� �

��% �� #.00.&1��47.(6�%*2.7- 7&5� ����E��� � ���������%���� #.00.&1��47.(6�%*27- 7&5������E������ ����������� ����� #.00.&1��47.(6��*,5*=� ������������ ������������������� #.00.&1��47.(6��5&2�!85.613�������������� ������������� #.00.&1��47.(6�$#����11�3/80&5�����?��������� � ������

� .//* 5 7 4*6 .& 0 . 6 7 *2 �� � @ �!* 0 � ������ � @ �#*'6-34 � @ ��8 7 . / / � . � !532)-* .1

��������������� �������

�������� �"��!� �� ��"� � �&'5.//*2�631�-&5�7&77�67*,*7�344�7.0�)*�'*67*��87*2�>�45.6*�)*5*77*5�

���

���

14 Astronomi 5/14

European Extremely Large Telescope(E-ELT) vil bli vårt største øye motrommet når det står ferdig tidlig nestetiår. Foreløpig design.Ill.: ESO

Astronomi 5/14 15

Kommer Norgetil å ta del i byggingenav verdens størsteteleskop?

Den 22. mai var representanter fra Det europeiskesørobservatoriet (ESO) i Oslo for å sondere interes-sen for norsk medlemskap i organisasjonen.Astronomer på Institutt for teoretisk astrofysikk,med instituttleder Viggo Hansteen i spissen, ønskerå få Norge inn i verdens største observatorium.

AV TOR E. ASLESEN

For Norge venter svært spennende muligheter hvis vi blirmedlem i Det europeiske sørobservatoriet. ESO har ver-

dens mest omfattende samling av store teleskop og ligger dess-uten i tet med sitt avbildningsutstyr og sine avanserte målein-strumenter.

Bygger verdens størsteTorsdag 19. juni 2014 ble de første salvene sprengt på den3000 meter høye fjelltoppen Cerro Armazones for å lage etfundament for verdens største teleskop. Teleskopet kalles euro-peisk ekstremt stort teleskop eller E-ELT etter sin engelskebetegnelse.

T.v.: Claus Madsen er seniorrådgiver for internasjonale for-hold i ESO. T.h.: Fernando Comeron er ESOs representant iChile. De to var i Oslo i mai for å informere om E-ELT.Foto: Tor E. Aslesen (bildemontasje)

16 Astronomi 5/14

Dette vil, ifølge ESO-representan-ten dr. Fernando Comeron, bli som et40 meter stort speil med fleksibilitetsom en diger kontaktlinse. Nærmerebestemt 800 «kontaktlinser» som sit-ter i en struktur som skal veie 2000tonn og vris rundt med Jordas rotasjoni en 100 meter vid bygning med kup-pel.De tynne speilene skal kunne bøyes

og tilpasses ettersom lufturoen for-styrrer retningen til det innkommendestjernelyset. Dette gjøres ved å la enlaser sende lyset sitt opp i atmosfæ-ren, måle hvordan noe av lyset reflek-teres og sendes tilbake til teleskopet, ograskt beregne hvordan optikken skalkompensere for å motvirke effektenav lufturoen.Dette kalles adaptiv optikk og er helt

avgjørende for et teleskop av dennestørrelsen.– Uten adaptiv optikk er ikke dette

teleskopet bedre i billeddannelse ennet middels stort amatørteleskop, føydedr. Comeron til i sitt foredrag for lyd-

høre astronomer og andre interessertei Helga Engs hus på Blindern 22. maii år.Sammen med danske Claus Madsen,

også fra ESO, besøkte de Institutt forteoretisk astrofysikk for å få astrono-mene der til å starte en prosess for åfå Norge inn som medlem i Det euro-peiske sørobservatorium.

Supre observasjonsforholdESO ble stiftet i 1963 for å oppføreastronomiske teleskoper på den sør-lige halvkule. Etter en tid ble detbesluttet at Chile i Sør-Amerika varden aller sterkeste kandidaten til åhuse en ny generasjon av teleskoperoperert av europeiske astronomiskeinstitusjoner.Det inter-amerikanske observatoriet

på Cerro Tololo hadde allerede tele-skopbygninger under oppføring pådette tidspunkt. De første teleskopeneble satt i drift der i 1965, mens ESOkom etter og startet aktiviteten påParanal-observatoriet i 1969.

Begge observatoriekompleksene lig-ger i Atacama-ørkenen, som er det tør-reste stedet på Jorda som er tilgjenge-lig for daglig menneskelig ferdsel ogsamtidig har en meget rolig atmo-sfære.De atmosfæriske forholdene på 30

grader sørlig bredde blir ideelle forastronomiske observasjoner når pas-satvindene treffer en høy fjellkjede ogskyene blir liggende i ca. 2000 metershøyde over havet. Observatoriene lig-ger alle sammen over denne høyden.Liknende er forholdene på 30 gradernordlig bredde der observatoriene påKanariøyene ligger, i omtrent sammehøyde over havet.

Industrielle muligheterClaus Madsen foredro om prosessenog kostnadene med å bli med i ESOog mente at mulighetene for norskindustri til å bli med på teknologi -utvikling i forbindelse med 40-metersteleskopet som skal stå ferdig i 2024skulle være store. Men det er vanske-

Astronomi 5/14 17

lig å tallfeste siden mye er på planleg-gingsstadiet i denne fasen av tele-skopbyggingen.Foreløpig ser det ut til at Norge årlig

må betale 5 millioner euro og etengangsbidrag på 36 millioner euroom vi melder oss inn i 2015.Et medlemskap i ESO arter seg for

øvrig annerledes enn i den europeiskeromfartsorganisasjonen ESA, derNorge ble medlem i 1987. I ESA beta-ler hver medlemsnasjon en basiskon-tingent og kan i tillegg betale for å blimed i enkeltprogrammer. I ESO blirman derimot med i alle programmer.Omsetningen som skapes i norsk

romfartsrelatert industri på grunn avESA-medlemskapet, er for øvrig flereganger høyere enn det Norge betaleri medlemskontingent til ESA.

Nye forskningsfelt?I Oslo har astronomene arbeidet medSola siden 1950-tallet og de tok oppkosmologi på 1960-tallet. Dette erområder der det nå er utviklet betyde-

lig spisskompetanse, mens tradisjonellnattaktiv stjerneastronomi til nå ikkehar hatt en bred plass.Det er her mulighetene ligger for å

rekruttere og utvikle nye områder forframtidas astronomer i Norge, vedsiden av å være langt framme i sol -fysikk og kosmologi. Vi kan si at detsom ligger mellom disse to disiplinenebare sporadisk har vært inne i Oslo-miljøet. I Tromsø har dette vært arbei-det med, men for tiden er det ikkenoen aktivitet.Norge deltar i dag i Nordisk optisk

teleskop, som har vært aktivt påKanari øya La Palma siden 1989. Nor-ske astronomer har også deltatti arbeid på Det europeiske sørobser-vatoriet, men nå er kanskje tiden innefor at også norsk industri kan delta– i byggingen av E-ELT, som blir ver-dens største teleskop i flere tiår fram-over. Byggingen omfatter ikke bareselve oppføringen av stål og betong,men også instrumenter, avansert tek-nologi og presisjonstilvirkning, områ-

der der norsk industri er svært kon-kurransedyktig.Dette er en utfordring norsk tekno-

logi og industri må kunne se mulighe-tene i, sammen med astronomenei Norge!

E-ELT sammenliknet med ESOs firenåværende VLT-teleskoper og Colos-seum i Roma.Ill.: ESO

Mål for E-ELTTeleskopet skal bidra til å finne svar pånoen av de mest ambisiøse utfordringenei moderne astronomi:• Direkte avbildning av jordlike planeterrundt sollike stjerner

• Mulig registrering av biomarkørerpå fjerne himmellegemer

• Direktemåling av Universets ekspansjon• Leting etter eventuelle variasjonerhos fysikkens fundamentalkonstanter

• Studere de tidligste objektene i Universet• … og andre utfordringer som pr. i dag erukjente

Medlemmer i ESO1962: Belgia, Frankrike, Tyskland, Neder-

land, Sverige1967: Danmark1982: Sveits, Italia2001: Portugal2002: Storbritannia2004: Finland2006: Spania2007: Tsjekkia2008: Østerrike2010: Brasil

Hovedkvarteret er utenfor München i Tysk-land. Chile er vertsland for observatoriene,men ikke selv medlemsland.

Kometen 67P/Churyumov-Gerasimenko fotografert på 104 km avstand av Rosetta-sonden. Selv om «hodet» (øverst) harflere parallelle linjer, viser «nakken» spredte kampestein på et jevnt underlag. Kometens «kropp» (nederst) ser ut til å hamer forrevne trekk.Alle foto: ESA/Rosetta/MPS for OSIRIS Team MPS/UPD/LAM/IAA/SSO/INTA/UPM/DASP/IDA

20 Astronomi 5/14

Rosetta er ankommet kometen67P/Churyumov-GerasimenkoRosetta er ankommet kometen67P/Churyumov-Gerasimenko

Etter ti års reise er den europeiskeromsonden Rosetta ankommet sittendelige mål. Nå planlegges en landing.

AV ØYVIND GRØN

Kometen 67P/Churyumov-Gerasimenko bleoppdaget i 1969 av Klim Ivanovych Chu-

ryumov og Svetlana Ivanovna Geras. Den går ien avlang bane rundt Sola med en periode påseks og et halvt år. Kometekjernen roterer meden periode på 12,7 timer. Den har en utstrek-ning på 3,5-4 km og en masse på tretti tusenmilliarder tonn.Romsonden Rosetta ble skutt ut i rommet i

2004 og har som mål å landsette en sonde påkometens kjerne. Den 6. august 2014 komRosetta fram til kometen etter ti års reise. Detble umiddelbart tatt noen fenomenalt skarpebilder av kometkjernen.

Dette er sannsynligvis et nedslagskrater, men i såfall må det ha skjedd mye på geologifrontensiden krateret ble dannet. Sjekk den merkeligeutveksten (innfelt)!

Kometens todelte struktur. Detaljer ned til 5,3 meter. «Baksiden» av kometen.

Rosetta er ankommet kometen67P/Churyumov-GerasimenkoRosetta er ankommet kometen67P/Churyumov-Gerasimenko

Astronomi 5/14 21

22 Astronomi 5/14

Detaljbilde av et jevnt område på «krop-pen». I utkanten av bildet ser vi kampe-stein, kratere og klipper.

Det er planlagt at banefartøyet Rosetta skal landsette den 100 kilo tungelanderen Philae i november 2014. Philae skal bore seg 23 cm ned i over-flaten og analysere jordsmonnet med sitt medbrakte laboratorium.Illustrasjon: ESA/ATG medialab

Kometen fotografert fra ulike vinkler.Bildene ble tatt på omtrent 100 kmavstand.Foto: ESA / Rosetta / NavCam / Emily Lakdawalla

Astronomi 5/14 23

Stort banefartøyRosetta er bygget på oppdrag for deneuropeiske romfartsorganisasjonenESA. Den har en masse på 2900 kg,hvorav 165 kg utgjøres av de 11 viten-skapelige instrumentene om bord. Lan-dingsfartøyet Philae har 10 instrumen-ter.Navnet Rosetta er hentet fra den

berømte Rosetta-steinen, som førte tilat det for ca. 200 år siden ble mulig åtolke egyptiske hieroglyffer.Navnet Philae er hentet fra en øy i

elven Nilen, der det finnes en obeliskmed inskripsjoner på flere skriftspråk,som gjorde det mulig å tolke hieroglyf-fene på Rosetta-steinen.Ideen er at romsonden Rosetta skal

hjelpe oss å finne svar på mysterienerundt noen av de eldste himmellege-mene i Solsystemet, akkurat somRosetta-steinen i sin tid ga et helt nyttvindu inn mot oldtidens Egypt.

teh

Her ser vi tre ulike typer terreng.Det mest fremtredende er detjevne området. Kanskje er detsand som dekker over det som erunder. Deretter har vi de for-revne områdene. På ett sted ser viet mulig nedslagskrater, somkanskje er blitt utvisket av ulikeprosesser.

Detaljer ned til 2,2 meter. Vi ser«hodet» til venstre, som kasterskygge på «nakken» og «krop-pen» til høyre.

Her er kometkjernen tenkt plassert i New York. Den har liten refleksjonsevneog derfor en svært mørk overflate.

Komplisert baneSelv om flere romsonder tidligere harpassert kometer, er Rosetta den før-ste som går inn i bane rundt en komet.For å få Rosetta inn i samme bane

rundt Sola som kometen, har det værtnødvendig å følge en omfattende oglang reise i Solsystemet. Rosetta bleskutt opp 2. mars 2004, fikk gravita-sjonshjelp fra Jorda den 4. mars 2005,Mars 25. februar 2007, Jorda 13.november 2007 og Jorda 13. novem-ber 2009. Den komplekse banengjorde det mulig å styre sonden nærasteroidene Steins 5. september 2008og Lutetia 10. juli 2010. Romsondengikk deretter i dvale 8. juni 2011 og blevekket opp igjen 20. januar 2014. Itidsrommet mai-august 2014 foretokden en serie manøvre for å peile seginn på kometen, hvorpå den kom fram6. august.Kometen vil passere nærmest Sola

13. august 2015 og romsonden vil dakunne observere hvordan kometensaktivitet øker etter hvert som den kom-mer nærmere Sola. Ferden er planlagtavsluttet 31. desember 2015.

teh

24 Astronomi 5/14

Iet tidligere nummer av Astronomi (nr.4/2010) har jeg skrevet at for målestasjoneri Norge er det en sammenheng mellom leng-den av en solflekkperiode og middeltempera-turen på samme sted i neste periode: Lengresolflekkperioder gir lavere temperatur i nesteperiode.Da solflekkperiode 23, som sluttet i desember

2008, ble 2,2 år lengre enn den foregående,kunne dette brukes til en prognose om laveretemperaturer i den solflekkperioden vi nå erinne i.I det følgende diskuterer jeg hva som bestem-

mer hvor lang solflekkperioden er og konklu-derer med at det er planetene som bestemmer atvi i dette hundreåret vil ha lange solflekkperi-oder. Vi kan vente et dypt solflekkminimumsom kan gi lavere temperaturer.

Litt historikkGalilei observerte solflekker med sitt teleskopi 1612. Han oppdaget at de fulgte Sola, ogkunne ut fra dette bestemme at Sola roterte.Solflekkperioden ble oppdaget av den tyske

apoteker Samuel Heinrich Schwabe som obser-verte Sola i hele 43 år (1825-1867) fra sittobservatorium i Dessau, omkring 80 km sør-

vest for Berlin. Han publiserte sitt funn i 1843,og direktøren for observatoriet i Bern (senereZürich), Rudolf Wolf, definerte solflekktallet,med ekstra vekt på grupper av flekker. Hanstartet i 1848 systematiske tellinger som fort-setter med samme teleskop den dag i dag. Utfra opptegnelser har det vært mulig å rekon-struere de månedlige solflekktall helt tilbake til1611. Siden statistikken var ufullstendig før1750, ble solflekkperiodene nummerert slik atperiode nr. 1 starter i 1755 (figur 1).Vi er nå på sjette året inne i periode 24.

I gjennomsnitt er en solflekkperiode på 11 år,men lengden kan variere. Hva denne variasjo-nen kan skyldes er tema for denne artikkelen.Edvard Walter Maunder studerte historiske

opptegnelser av solskiven, og fant ut at sol -flekkene var omtrent totalt fraværende i perio-den mellom 1645 og 1715. Dette perioden,som falt sammen med Den lille istid i Europa,er blitt kalt Maunder Minimum (figur 2).George Ellery Hale fant i 1908 at solflekkene

var magnetiske og at de skifter magnetiskkarakter med en 22-årsperiode. Det kalles Hale-perioden.Solflekkene er et mål for solaktiviteten, spe-

sielt solvinden, som fører til variasjoner i kos-

Illustrasjon: Venus,Jorda, Jupiter ogSaturn er de plane-tene som øver størstgravitasjonsinnfly-telse på Sola.Bidrar de dervedogså til å styresolaktiviteten?Solfoto: Hinode JAXA/NASA

Planetene bestemmersolflekkperiodens lengde?Det er mye som tyder på at planetene bidrar til å styre Solas aktivitet.Solaktiviteten viser nemlig variasjoner som samsvarer med bevegelsesmønstre hos planetene.

AV JAN-ERIK SOLHEIM

Astronomi 5/14 25

misk stråling som treffer Jorda. Den kosmiskestrålingen fører til at det blir dannet radio aktiveisotoper, Be-10 og C-14, som fungerer som etarkiv for solaktivitet langt tilbake i tid. Forskerehar på denne måten funnet at det er 8000 årsiden det har vært en like lang periode med såstor solaktivitet som vi hadde i siste del av for-rige århundre (Solanki m.fl., Nature, 2004).Rekonstruksjon av solaktiviteten de siste

1000 år viser at det har vært flere perioder medlav solaktivitet med en avstand på ca. 200 år.Disse har fått navn Oort (1040-1080), Wolf(1280-1350), Spörer (1460-1550), Maunder(1645-1715) og Dalton (1790-1830) minima(se også figur 7). I disse periodene har klimaetpå Jorda vært kaldere.

En klokke inne i Sola eller utenfor?Den generelle oppfatning blant dagens solfor-skere er at Solas aktivitet og variable utstrålingkan forklares ved hydromagnetiske modellerfor Solas dynamo, hvis dynamikk styres av kao-tiske prosesser.Modellene forklarer forløpet og detaljene i

det som skjer i løpet en solflekkperiode, mener ikke er i stand til å forklare hvorfor lengdenav solflekkperioden er 11 år og den magnetiske

perioden (Hale-perioden) er 22 år. Det vil si:modellene gir riktige svar hvis noen parame-tre, som kan velges fritt, gis bestemte verdier.Det er tre forklaringer det spekuleres på: om

lengden av solflekkperioden kan skyldes tilfel-dige variasjoner; om det finnes en klokke innei Sola; eller om det finnes noe utenfor Sola somgir impulser på rette tidspunkt. Hvis det var til-feldige variasjoner er det neppe sannsynlig atperioden kan holde seg omkring 11 år gjennommange århundre. Hvis det er en klokke innei Sola, vet vi ikke hvor den er og hva som førertil at den går relativt jevnt. Derimot vet vi atplanetene i vårt solsystem har perioder somstemmer ganske bra med solflekkperioden.Jupiter har en baneperiode på 11,86 år. Aller-

ede Rudolf Wolf spekulerte på om dette kunneha en sammenheng med solflekkperioden. I til-legg er Jupiter og Saturn i samme retning sett fraSola med 19,86 års mellomrom (synodisk peri-ode). Dette gir en tidevannsvirkning som vi kal-ler springflo. En tilsvarende virkning har vi nårJupiter og Saturn står på linje på hver sin sideav Sola. Tiden mellom hver springflo på Solablir derfor halvparten av 19,86 år, dvs. 9,93 år.Også planetene Jorda og Venus har omtrent

like stor tidevannsvirkning på Sola som Jupi-

Figur 1. Figuren viser månedlige solflekktall tilbake til år 1750, med fargekode som angir hvor mange dager i månedender data mangler. Etter NASA/Marshall Space Flight CenterIll.: David Hathaway/NASA/ARC 2014/08

Figur 2. Mangelen på solflekkeri årene 1640-1720 kalles MaunderMinimum.Ill. etter NASA/MSFC

26 Astronomi 5/14

ter, og de står i samme retning med 22,14 årsmellomrom sett fra Sola. Men konfigurasjonenSol-Venus-Jord-Jupiter har samme tidevanns-virkning som Jord-Venus-Sol-Jupiter og til sam-men gir dette en tidevannsperiode på 11,07 år,som tilsvarer gjennomsnittlig solflekkperiode-lengde siden 1611. Analyseres solflekktallet

siden 1700 finner vi alle disse tre periodene, sefigur 3.Vi ser at den observerte solflekkperioden

siden 1700 inneholder tre perioder som allestemmer overens innenfor måleusikkerhetenmed tidevannsperioder fra planetene. Dendirekte tidevannsvirkningen på Sola fra plane-tene er meget liten. Venus og Jupiter gir størstvirkning: 0,7-2 mm på soloverflaten. For at virk-ningen på Sola skal være observerbar må detfinnes en mekanisme som forsterker de svakesignalene. Dette kommer jeg tilbake til i sluttenav artikkelen.

Bestemmelse av solflekkperiodenslengdeLengden av en solflekkperiode kan måles fratopp til topp, mellom maksima, eller mellomminima. En solflekkperiode starter ved at flek-ker med motsatt magnetisk polaritet dukker oppved høye breddegrader, samtidig som det fort-satt er flekker igjen ved lave breddegrader fraden forrige perioden. Normalt er det to år derflekker fra to påfølgende perioder kan finnessamtidig.For å finne tidspunkt for maksimum og mini-

mum av solflekkperiodene bestemmes topp ogbunn av en glattet månedlig solflekkurve og entilsvarende kurve for grupper av solflekker. Forminima brukes i tillegg antall dager uten sol -flekker og hvor mange gamle og nye flekkersom er tilstede samtidig. Siden lengden mellomsol flekkminima er bestemt ved flere parametre,brukes dette som mål for solflekkperiodenslengde.En tabell over solflekkperioders maksima,

minima og lengde kan lastes ned fra følgendenettsted:http://www.ngdc.noaa.gov/stp/space-weather/solar-data/solar-indices/sunspot-numbers/cycle-data/table_cycle-dates_maximum-minimum.txt

Variasjon av solflekkperiodens lengdeUt fra opptegnelser har det vært mulig åbestemme lengden på i alt 36 solflekkperioder.De varierer mellom 8,2 og 15 år. Midlere lengdeer 11,06 ± 1,5 år. Sorterer vi solflekkperiodeneetter lengde finner vi at halvparten er 10,7 åreller kortere, og den andre 11,0 år eller lengre.Pussig nok finner vi ingen solflekk -periodelengder mellom 10,7 og 11 år.Sorter vi lengdene i stolper med halvårs

bredde får vi fordelingen som vist i figur 4. Viser at det er flest perioder med lengde omkring10 år, mens vi kunne vente flest i 11-årsboksenhvis det er en såkalt normal fordeling. Denne

Figur 3. Frekvensanalyse av månedlige solflekktall siden 1700. Top-pene viser hvilke perioder som dominerer. Vi ser at solflekkperiodensom i gjennomsnitt er 11 år består av fire perioder. Tre av disse finnervi igjen i samstilling mellom tidevannsplanetene Venus, Jorda og/ellerJupiter.Ill.: Jan-Erik Solheim

Figur 4. Antall solflekkperioder med lengderi stolper på halve år. Vi ser at fordelingen erskjev, dvs. den er ikke symmetrisk om midt-punktet. Dette forteller oss at det er mer ennen solflekkperiode.Ill.: Jan-Erik Solheim

Astronomi 5/14 27

Figur 5. Solflekkperiodenes lengde siden 1615. Det er ikke umiddelbart lett å se noe mønster i variasjonene, men detteanalyserer vi i figur 6 og 7.Ill.: Jan-Erik Solheim

skjevheten forteller at det muligens er mer ennen solflekkperiode slik som vi fant ved analyseav solflekktallene.

Variasjon av solflekkperiodens lengdesiden 1615Figur 5 viser lengden av solflekkperiodenesiden 1615. På 1600-tallet varierer lengden avsolflekkperioden svært mye. Det kan skyldesat det var få flekker (Maunder-minimum) ogvanskelig å bestemme lengden. Mellom 1725 og1800 er det flest korte perioder, mens detmellom 1800 og 1900 er flest lange. I forrigeårhundre var det igjen flest korte perioder.

O-C analyse viser systematiske variasjo-ner i solflekkperiodelengdenAstronomer som arbeider med variable stjer-ner har utviklet en teknikk som kalles O-C ana-lyse. Dette er en enkel måte å lete etter perioder,og se om de er stabile.Analysen utføres på følgende måte: Vi starter

med å anta at det finnes en fast periode, somfor eksempel mellom formørkelser av formør-kelsesvariable stjerner, mellom lysmaksima forvariable stjerner etc. Har vi funnet en hendelsekan vi beregne når den neste skal inntreffe ut

fra den antatte perioden. Dette kaller vi tids-punktet «C». Så observerer vi når hendelseninntreffer (tidspunkt «O») og lager et diagramover avviket O-C. Hvis vi får en jevnt stigendeO-C kurve er perioden lengre enn vi trodde, ogvi kan korrigere perioden og derved C til vi fåren kurve som ikke stiger (eller synker).Differansen O-C forteller om hendelsen kom-

mer for tidlig eller for sent. Tenker vi på usik-kerheten i bestemmelse av lengden av solflekk -perioden, og da særlig muligheten for feil nårdet er lite solflekker, vil feil kunne korrigeres avtidspunkt for gode observasjoner når det erstørre variasjoner i solflekktallet. Vi bruker peri-oden P=11,06 år og beregner O-C for lengdenav de 36 periodene som er observert.Resultatet er vist i figur 6. Vi ser at solflekk-

minimum har vært opptil 4 år for tidlig omkring1620 og 1750, mens det har vært omtrent 4 årfor sent omkring 1900. Etter 1900 har solflekk -periodene stadig blitt kortere, unntatt for peri-ode 24 som ble to år lengre enn den foregå-ende. Analyserer vi forløpet finner vi at det eren periode på ca. 190 år som kontrollerer leng-den av solflekkperioden, og hvis den fortsetterå kontrollere, er vi nå i et århundre der vi kanvente oss lengre solflekkperioder.

28 Astronomi 5/14

190-årsperioden og dype minimai solaktivitet de siste 1000 årSelv om solflekktall eksisterer kun fra 1612 hardet vært mulig å konstruere tidligere solflekk-tall fra årringer i trær og radioaktivt karbon,som samsvarer med solflekktallet i nyere tid.I figur 7 er vist en slik rekonstruksjon der ogsåen enkel sinusfunksjon med periode på 190 årer tegnet inn.Sammenligner vi de konstruerte eldre sol -

flekkdata med de nyere, ser vi at vi at solflekk-tallet det siste hundre år har vært det høyestepå tusen år. Videre ser vi at det alltid har værtet dypt solflekkminimum nær minima, eller littetter minima, i 190-årsperioden. Alle de 5 sol -flekkminima har kommet i oppstigende fase av190-års perioden. Det er derfor høyst sannsyn-lig at vi står foran et dypt solflekkminimum.Dette kan få betydning for klimaet på Jorda deneste tiårene.

Figur 6. Her har vi antatt atden gjennomsnittlige solflekk-periodelengden er 11,06 år(stiplet vannrett linje). Densåkalte OC-analysen viserhvordan minima har kommetopptil fire år for sent eller fortidlig sammenlignet medgjennomsnittsperioden. Ensinuskurve (rød) med periode190 år og variabel amplitudegir best tilpasning til observa-sjonene.Ill.: Jan-Erik Solheim

Figur 7. Den nederste kurven viser rekonstruert tiårs gjennomsnittlig antall solflekkgrupper for perioden 950-1895(Usoskin m. fl. Astronomy & Astrophysics, 2007) forlenget til 2014 ved justerte internasjonale solflekktall (SILSO).Den øverste kurven viser 190-årsperioden som styrer lengden av solflekkperioden 1615-2009, forlenget over hele perio-den. På denne er markert navngitte perioder for minimum aktivitet med en tykkere kurve. Siden alle minima har værtpå oppstigende gren av denne sinuskurven, er et fremtidig (Ventet) minimum også antydet ved stiplet tykk kurve.Ill.: Jan-Erik Solheim etter Scafetta

Astronomi 5/14 29

190-årsperioden kan forklaresved tidevannsplaneteneNår to eller flere svingeperioder virker på etsystem, oppstår det en modulasjon av signaletsom vi kaller beat-perioden. Vi har tidligereidentifisert to viktige perioder for solflekkene:Hale-perioden på 22,14 år som kan skyldesSola-Venus-Jord-Jupiter på linje, og Jupiter-Saturns synodiske periode på 19,86 år. Beat-perioden for disse to er 193 år. Dette gir en godforklaring på 190-årsperioden.

Solas bane slingrerpå grunn av planetene –kan det forklare solflekkperiodene?Figur 8 viser hvordan Sola har beveget segi forhold til planetsystemets massesenter (kaltbarysenteret) mellom 1980 og 2010. Som enheter brukt Solas radius. Vi ser at Sola blir tvungettil å gjøre raske endringer i sin bane. Dette førertil akselerasjoner som gir krefter som virkerogså inne i Sola. Det er foreslått to mulige ste-der hvor slike krefter kan ha stor virkning, og giden forsterking av planetsignalene som er nød-vendig for at de kan observeres.Det ene forslaget er at mer masse blir presset

inn i det området der kjernereaksjoner produ-serer energi i sentrum av Sola. Endring i ener-giproduksjonen fører til trykkbølger som vil få

Solas diameter til å øke – vi får mer solstråling.Forslaget begrunnes med at kjernereaksjoneri Sola gir et energiutbytte som er 4 millionerganger sterkere enn det gravitasjonsvirkningenav tidevannskreftene gir. Dette kan ifølgeNicola Scafetta (2012) forklare variasjonenei innstråling fra Sola over en solflekkperiode.En annet forslag (Abreu, 2012) er at det laget

der Solas dynamo ligger, forandrer form i taktmed tidevannspåvirkningen fra planetene. Dettelaget ligger et stykke under soloverflaten og deter allerede funnet ved heliosesmiske observa-sjoner at det avviker fra kuleform.Hvilke av disse to forslagene som er mest

sannsynlige, er gjenstand for forskning.Analyserer vi periodiske variasjoner i has-

tigheten til solsenteret finner vi mange av desolflekkperiodene vi har beskrevet ovenfor. Enøkning av stråling fra Sola i fase med plane-tene Merkur, Venus, Jorda og Jupiter, er måltmed flere satellitter i perioden 2003-2013. Virk-ningen var størst når solaktiviteten var stor. Deter derfor mye som peker på at planetene bidrartil styring av Solas aktiviteter.Det er funnet andre sollignende stjerner som

har aktivitetssykler med perioder mellom 7 og14 år. Noen av disse har planeter. Det blir spen-nende å finne ut om også disse planetene styreraktivitetsperiodene til moderstjerna.

Figur 8. Solsenterets bevegelse i forhold til Solsystemets barysentrum i årene 1980 til 2010. Barysenteret er det fellestyngdepunktet for alle legemer som finnes i Solsystemet. Enheter på aksene er solradius. Vi ser at solsenteret kan væreopptil 2 solradier fra barysenteret.Solfoto: ESA/NASA

30 Astronomi 5/14

Med norske, finske og russiskeobservasjoner lyktes vi å finne enmeteoritt som falt 19. april 2014, barefå mil fra grensen til Norge.

AV STEINAR MIDTSKOGEN

Natt til 19. april lyste en bolide opp himme-len over Kola-halvøya. To russiske bilister

fotograferte ildkula med sine bilkameraer ogla videoene ut på Youtube, som raskt skapteoverskrifter verden over. Flere kameraer tilhø-rende meteorgruppa i den finske astronomi-foreninga Ursa registrerte den også. Mangesom så den fra norsk og finsk side, meldte innobservasjonene. Dessuten registrerte flereinfralydstasjoner over Skandinavia hendelsen.Dermed var det rikelig med informasjon somkunne brukes til å bestemme bolidens baneog hvor eventuelle meteoritter kunne ha faltned.Både den finske meteorittgruppa og Norsk

meteornettverk begynte i de påfølgendedagene å samle inn informasjonen og analy-sere den. Et videoopptak fra Snezhnogorskstod sentralt, som registrerte hendelsen framotsatt side av de finske fotografiske obser-vasjonsstedene. Analysene resulterte i at vi fantdet sannsynlig at flere fragment hadde falt nedtil bakken og vi kunne angi et nedfallsfelt medgod nøyaktighet. Meteoroiden hadde en opp-rinnelig masse på rundt 500 kg. Den gikk nes-ten rett nordover og fragmenterte i 35 og 28km høgde. Den nådde en lysstyrke på -18 ellerlysere. Det estimerte nedslagsfeltet har til delsvanskelig skog- og myrdekt terreng medmange mindre innsjøer, men også enkelte åpne

sletter. Et heldig sammentreff var at blant deytterst få vegene som finnes her, går vegenmellom Ivalo i Finland og Murmansk i Russ-land gjennom området. Det er dermed muligå kjøre bil helt inn i nedfallsfeltet!Denne informasjonen førte til at man eta-

blerte en internasjonal ekspedisjon som skullesøke etter meteorittene. Forskere fra Ural føde-rale universitet i Jekaterinburg reiste sammenmed en representant fra den finske meteor-gruppa. Etter tre fulle dager til søk var fang-sten to meteoritter på 120 og 48 gram, beggefunnet i det kalkulerte nedfallsfeltet for meteo-ritter på denne størrelsen. Det er første gangat bilder fra den finske meteorgruppa medvir-ker til et meteorittfunn. Med stor sannsynlig-het ligger det langt flere meteoritter i området,men søkeområdet er vanskelig, spesielt der destørste bitene forventes å ligge.Etter ekspedisjonen har meteorittene blitt

undersøkt. De er steinmeteoritter (kondritter),foreløpig klassifisert som H5. Meteorittfunnet vilantakelig bli kalt opp etter elva Annama somrenner nær funnstedet.– Kola-nedfallet er sjeldent, sier meteorfor-

skeren Maria Gritsevich ved det finske geode-tiske institutt.– Det er et av bare 22 nedfall der det har vært

mulig å bestemme meteoroidens bane i Sol-systemet, før den kom inn i jordatmosfæren.Kunnskap om hvor den kom fram, vil hjelpeoss til å forstå Solsystemets dannelse og utvik-ling, sier hun.

Mer om funnet kan leses på nettsidene tilNorsk meteornettverk (norskmeteornett-verk.no) og hos finske Ursa(https://www.ursa.fi/index.php?id=6404)

Meteoritter falt nedpå Kola-halvøya

Astronomi 5/14 31

Rød strek viser ildkula, oran-sje kryss er eksplosjonene oggrønn ellipse viser nedfalls-feltet. Det var krafig vind fravest, som har blåst meteorit-tene flere kilometer østover.Det forklarer hvorfor ellipsenikke ligger i fortsettelsen avstreken, og at den liggerskakt.Ill.: Steinar Midtskogen, kartgrunnlag fra

Yandex

Thomas Kohout og Maria Gritsevich organiserte leteekspedisjonen og har iettertid bestemt meteorittenes fysiske egenskaper.Foto: Jukka Lariola / Tähdet ja avaruus, Ursa

Den finske amatørastro-nomen og fysikklærerenAsko Aikkila klarte åfange ildkulens bane fraKuusamo i Finland, 19.april 2014.Foto: Asko Aikkila / Finnish Fireball

Network

Den russiske amatør astronomen Nikolai Kruglikovfant det første fragmentet 29. mai 2014, midt på engrusveg.

Foto: Thomas Kohout

32 Astronomi 5/14

Iforrige nummer av Astronomi ble et over-skudd av gammastråling fra Melkeveiens sen-trum omtalt. Her ble det observert mer gam-mastråling enn det man kunne gjøre rede for,ut fra alle kjente strålingskilder som består avvanlig materie.Astronomene har derfor spekulert på om strå-

lingsoverskuddet kom fra mørk materie, og detble derfor kalt mørk-materie-gammastrålings-signalet (mmγ-signalet). Teorien var at strå-lingen kom fra sammensmelting av partikkel-antipartikkelpar med partikkelmasser påmellom 30 og 40 protonmasser.

Røntgensignal fra mørk materie?Nå er det kommet et tilsvarende signal i rønt-gendelen av spekteret – et mørk-materie-rønt-genstrålingssignal (mmx-signal). Det dreier segom en tidligere ukjent spektrallinje med fre-kvens som omregnet til masse svarer til sjutusendeler av en elektronmasse.Hvis begge signalene kommer fra mørk mate-

rie, så må det være svært forskjellige typermørk materie. Mens mmγ�-signalet kanskjekommer fra såkalte WIMPs, weakly interactingmassive particles, så kommer mmx-signalet sig-nalet kanskje fra såkalte sterile nøytrinoer.

Sterile nøytrinoerVanlige nøytrinoer er svært lette partikler utenelektrisk ladning eller fargeladning. Derfor mer-ker de ikke noe til den elektromagnetiske kraf-ten eller den sterke fargekraften som holderkvarkene sammen i protoner og nøytroner.De vanlige nøytrinoene merker derimot den

svake kraften som forårsaker radioaktivitet. Detgjør ikke en liknende type hypotetiske partikler

som kalles sterile nøytrinoer. De gir seg baretil kjenne ved sin gravitasjonsvirkning og erderfor kandidater til å være mørk materie-par-tikler. Massen til sterile nøytrinoer er ukjent.Det har vært lett etter sterile nøytrinoer vedhjelp av partikkelakseleratorer, men hittil er detikke funnet spor av dem.Forslaget om at finnes sterile nøytrinoer kom-

mer ikke rett ut av tryllekunstnerens hatt. Moti-vet for antagelsen om at de eksisterer, kommerfra den såkalte standardmodellen for elemen-tærpartikler. Ifølge denne modellen skulle allenøytrinoer være masseløse slik fotoner er, ogbevege seg med lysets hastighet. Men de sisteårene har observasjoner vist at de vanlige nøy-trinoene har masse. Partikkelteorien viser atdette kan forklares på en naturlig måte dersomdet eksisterer sterile nøytrinoer.

Fra spekulasjon til vitenAstrofysikeren Esra Bulbul hadde en idé. Hunvisste at det er mulig å forbedre kvaliteten av etsamlet sett av observasjonsdata ved å leggemange bilder over hverandre (på engelsk kalt«stacking»).I gamle dager ville dette svare til å legge flere

transparenter med fotografier oppå hverandre.I våre dager gjøres dette ved hjelp av datamas-kiner. Man får da bedret signal/støy-forholdet ogfjernet instrumentfeil.Bulbul ville stacke arkiverte røntgenfotogra-

fier som var samlet med romteleskopene Chan-dra og XMM Newton. Dette ville forbedredatakvaliteten og slik håpet hun å finne øvregrenser for mengden av mørk materie i galak-sehoper. Hun håpet også å finne spor i farge-spekteret (svake emisjonslinjer) som burdeeksistere ifølge teorien, men som ennå ikkehadde vært observert.Etter å ha brukt over et år på å jobbe seg

gjennom observasjonsdataene fra 73 galakse-hoper som hun fant i arkivet til XMM Newton-teleskopet, oppdaget hun noe annet: en spek-trallinje som verken var forutsagt eller observerttidligere. Den hadde en frekvens som svarer tilenergien av en partikkel med sju tusendeler aven elektronmasse.Bulbul fant igjen denne spektrallinjen i obser-

Røntgensignalfra mørk materie?

Det elektro-magnetiskespektrumGammastråling erden mest energi-rike strålingen i detelektromagnetiskespektrum, fulgt avrøntgenstråling,ultrafiolett strålingog deretter synliglys. Gamma- ogrøntgenstråler måskyldes prosessersom er svært ener-girike.

Nye undersøkelser av arkiverte observasjoner har avslørten tidligere ukjent spektrallinje i strålingen fra 73 galakse-hoper. Det spekuleres på om strålingen kommer fra såkaltesterile nøytrinoer, som er en av mange kandidater til hvaUniversets mørke materie består av.

AV ØYVIND GRØN

Astronomi 5/14 33

vasjoner av galaksehopen Perseus gjort medromteleskopet Chandra.Sammen med en gruppe kolleger undersøkte

Bulbul om spektrallinjen kunne forklares somstråling fra et kjent grunnstoff i et varmtplasma. En gjennomgang av alle muligheterviste at dersom dette var tilfellet, skulle de ogsåha funnet andre spektrallinjer med bestemtebølgelengder, og ingen av disse spektrallinjeneble funnet. Det så ut til at spektrallinjen ikkekom fra vanlig materie.Dermed måtte astronomene lete etter en

annen forklaring – at emisjonslinjen skyldtesstråling fra mørk materie. Spektrallinjen ble nåtolket som et røntgensignal (X-rays på engelsk)fra mørk materie, et mmx-signal.Med så liten energi i partikkelsammenheng –

en ti milliontedel av energien til mmγ-signalet –måtte det dreie seg om en meget lett partikkel.Den beste kandidaten er sterile nøytrinoer.Astronomene presiserer at de på ingen måte

har bevist eksistensen av sterile nøytrinoer.Flere observasjoner og analyser er nødvendigefor å avgjøre saken. Et lovende tegn er alleredekommet. En uke etter at Bulbuls team lastet innsin rapport i preprintarkivet (http://xxx.lanl.gov/)kom det en ny rapport fra et team under ledelseav A. Boyarsky, hvor de rapporterte om at densamme spektrallinjen var funnet i strålingen fragalaksen M31 observert med XMM Newton-observatoriet.For å bli kvitt usikkerheten om det kan dreie

seg om instrumentfeil i Newton-observatoriet,vil Bulbul nå undersøke dataene fra det japan-ske røntgenobservatoriet Suzaku. I 2015 harJapan planer om å sende opp en sonde, Astro-H, med observasjonsutstyr for å registrere rønt-genstråling med stor presisjon. Med data fradenne sonden håper Bulbul å oppnå en utvety-dig konklusjon om hva som forårsaker dennespektrallinjen – dersom den eksisterer også ide nye dataene.

Røntgenfotografi av galaksehopen Perseus tatt med romteleskopet Chandra. Ovalen fremheverobservasjoner sentrert om en energi på 3,56 tusen elektronvolt, kalt mmx-signalet. Dersom massentil et elektron gjøres om til energi, får man 511 tusen elektronvolt. Dvs. mmx-signalet har en energisom svarer til 7/1000 av elektronets masse.Foto: NASA/CXC/SAO/E.Bulbul, m.fl.

34 Astronomi 5/14

En gruppe planetforskere har visthvordan man kan utnytte spektrosko-piske undersøkelser av tvillingstjernertil å kaste lys over strukturen og dan-nelsen av kjempeplaneter.

AV ØYVIND GRØN

Planetforskerne er ikke helt sikre på hvor-dan store gassplaneter som Jupiter er blitt

dannet. En mulighet er at de er oppstått ved atskyer av støv har trukket seg sammen under

påvirkning av sin egen gravitasjon. En annener at større steiner har festet seg til hverandre ogdannet legemer som har trukket til seg stadigflere steiner, slik at det har dannet seg en kjerneav fjell. Denne har fortsatt å vokse slik, at densgravitasjonsfelt etter hvert er blitt sterkt nok tilå trekke til seg store mengder gass.Trolig har begge teoriene noe for seg, og

begge deler skjer. Men planetforskerne menernå å ha observert spor som viser at prosessen derdet danner seg en kjerne av stein, i hvert fall eroperativ. Sporene ble funnet i moderstjernensatmosfære.

En stjernes atmosfærekaster lys over en planetssammensetning

Figuren viser Jupiterssammensetning, meden kjerne av steininnenfor tykke lag avgass.Ill.: NASA / R.J. Hall

Astronomi 5/14 35

Forskeren Marcelo Tucci Maia sier det slik:«Våre resultater viser at både dannelsen avkjempeplaneter og planeter som minner omJorda, etterlater seg registrerbare spor i atmo-sfæren til moderstjernen.»Maia og kolleger rettet 3,5-meter Canada-

Frankrike-Hawaii-teleskopet mot to solliknendestjerner i dobbeltstjernesystemet 16 Cygni.Begge stjernene er dannet fra den samme pro-tostellare skyen for omtrent ti milliarder år sidenog har omtrent like store masser. De er tvil-lingstjerner.Men bare den ene stjernen, 16 Cygni B har en

kjempeplanet i bane rundt seg. Forskerne ana-lyserte lyset fra de to stjernene med en spek-trograf og brukte et dataprogram til å få fremdifferansen. Hvis strålingen fra tvillingstjer-nene hadde vært helt lik, ville de da ikke fåttnoe signal i det hele tatt. Men det kom frem etsignal, og dette ble tolket som et resultat av detsom skjedde da stjernene ble dannet: den ene bledannet med en kjempeplanet og den andre uten.Systemet fungerer derfor som et laboratoriumfor å studere dannelsen av kjempeplaneter.Resultatet av observasjonene er vist på den

skjematiske figuren. Her er forskjellen i fore-komster av grunnstoffer registrert i spekteret

fra 16 Cygni A og 16 Cygni B plottet langs y-aksen. Langs x-aksen har vi den såkalte kon-densasjonstemperaturen til grunnstoffene. Deter mer av alle grunnstoffene i atmosfæren tilstjernen 16 Cygni A enn 16 Cygni B. Dette tol-kes som et resultat av at manglende stoffer i 16Cygni B en gang ble brukt til å danne denskjempeplanet.16 Cygni B har større underskudd av grunn-

stoffer med høy kondensasjonstemperatur, slikesom jern, nikkel, magnesium og silisium, enn avmer flyktige stoffer. Stoffene det er størst under-skudd av, ble brukt til å danne kjempeplanetensfaste kjerne da 16 Cygni B og dens kjempe-planet ble dannet. Fra underskuddet av dissestoffene i stjernen 16 Cygni B beregnet for-skerne at kjempeplaneten har en fast kjernemed mellom 1,5 og 6 jordmasser. En modellav strukturen til en jupiterliknende planet ervist på hovedfiguren.Disse resultatene er samtidig en ny metode

til å finne stjerner som har kjempeplaneter. Detfinnes en del tvillingstjerner i Melkeveien. Stu-dér dem med spektrograf og finn forskjellen iforekomster av ulike stoffer i de to stjernene.Den som har underskudd av tunge stoffer, hartrolig brukt disse til å danne en planet.

Stjernen 16 Cygni Bhar mindre mengdeav alle de måltegrunnstoffene enn16 Cygni A, særligav de mer hardføregrunnstoffene. Detrelativt store under-skuddet av hardførestoffer i 16 Cygni Bskyldes at de erbrukt til å dannekjempeplanetenskjerne da stjerneneog kjempeplanetenble dannet for ti mil-liarder år siden.Ill.: M. Tucci Maia, J. Meléndez,

I. Ramírez

36 Astronomi 5/14

Gliese 581 d ble oppdaget i april 2007. Pla-netens masse er ca. 8 ganger Jordas.

Omløpstiden er 84 dager og avstanden tilmoderstjernen Gliese 581 er ca. 0,25 AE (0,25ganger Jordas avstand fra Sola).Gliese 581 g ble oppdaget 29. september 2010

av Steven Vogt og hans team ved hjelp av Keck1-teleskopet på Hawaii og HARPS-instrumen-tet på La Silla-teleskopet ved Det europeiske

sydobservatoriet i Chile. Omløpstiden rundtstjernen er 37 dager og avstanden bare 0,136AU fra stjernen. Fordi Gliese 581 er en røddvergstjerne, er dette likevel innenfor den bebo-elige sonen, faktisk nesten midt i. Planeten harmellom 3,1 og 4,3 ganger Jordas masse, og fra1,3 til 2,0 ganger Jordas diameter, avhengig avom planeten i hovedsak består av stein eller is.Gravitasjonen ved overflaten er forventet å ligge

Gliese 581d og 581glikevel ikke planeterDen røde dvergstjernen Gliese 581 er en av de mest spennende stjernene som har planeter. Ikkebare fordi den har mange, men også fordi to av dem antas å befinne seg i den beboelige sonen avplanetsystemet. Nå viser det seg at begge de to planetene kan være falsk alarm.

AV ØYVIND GRØN

Astronomi 5/14 37

mellom 1,1 og 1,7 ganger Jordas. Dette er noktil å holde på en atmosfære som vil være tyk-kere enn den vi har på Jorda.Disse opplysningene sto å lese i den norske

Wikipedia så sent som 6. juli 2014. Men nå erdet kommet forskning som trekker dette i tvil.Planetsystemet til Gliese 581, slik det ble opp-fattet i 2010, er illustrert i figur 1.

To typer usikkerhetDet er vanligvis to kilder til usikkerhet i et viten-skapelig resultat som er basert på målinger: sta-tistisk usikkerhet og systematisk usikkerhet. Denstatistiske usikkerheten kommer fra unøyaktig-heter i målingene. Den systematiske usikker-heten kommer fra usikkerhet i tolkningen avobservasjonsdataene.Et slående eksempel har vi i oppdagelsen av

Universets ekspansjon: Den belgiske pateren ogkosmologen Georges Lemaître annonserte i1927 at Universet ekspanderer. Han hadde utle-det dette fra en universmodell som var en løsningav likningene i Einsteins relativitetsteori. Enkonsekvens var at galaksene skulle bevege segvekk fra Melkeveien med en hastighet som øktemed avstanden (seinere kalt Hubbles lov).Lemaître brukte hastighetsmålinger av 42 tåker(galakser) målt av Vesto Slipher. Lemaître esti-merte galaksenes avstand med utgangspunkt iHubbles antagelse om at de alle sendte ut strå-ling med samme intensitet. Avstandene kunnedermed beregnes ut fra hvor sterkt de lyste settfra Jorda. Dette ble publisert på fransk i et litekjent belgisk tidsskrift.To år seinere annonserte Hubble den samme

sammenhengen mellom hastighet og avstand.Men han avsto fra å snakke om Universetsekspansjon, blant annet fordi han var skeptisktil den generelle relativitetsteorien.Det ingen av dem visste, var at det var enormt

store systematiske feil i avstandbedømmelsenesom gjorde at Universets ekspansjonsfart bleestimert til å være nesten ti ganger større ennverdien som ansees korrekt i vår tid. Blant annetlyser ikke alle galakser med samme intensitet.Statistiske usikkerhet har forskerne som regel

bra kontroll over. De vet hvor nøyaktig obser-vasjonsutstyret er. De systematiske usikkerheteneer mye skumlere. Det er ikke så lett å vite hvaman ikke vet.

Historien om oppdagelsen av planeteneI et preprint [1] fra 12. september 2011 ble opp-dagelsene oppsummert av «HARPs-gruppen»,som gjorde de første observasjonene av plane-tene rundt Gliese 581:«Blant de nesten 500 planetsystemene somnå er med i listen til Exoplanet Encyclopediainntar Gliese 581-systemet en spesiell plassbåde blant astronomer og i bevisstheten tilfolk flest, siden det inneholder den eneste eks-trasolare steinplaneten i den beboelige sonentil moderstjernen, og også den letteste ekstra-solare planeten vi kjenner til dags dato.I 2005 oppdaget vi Gliese 581 b, en Neptun-liknende planet med planetår på fem jordiske

Figur 1. Denne figuren med planeter i ulikeavstander fra stjernen Gliese 581 ble publiserti 2010. Her er planetene Gliese 581d og g mar-kert i stjernens beboelige sone.Ill.: ESO, modifisert av Henrykus og Trond Erik Hillestad

38 Astronomi 5/14

døgn. Oppdagelsen var basert på 20 radiellehastighetsmålinger med HARPS-spektrogra-fen på ESOs 3,6m teleskop. Det ble så gjort 30nye HARPS-målinger. Ved hjelp av disse 50observasjonene fant vi to nye planeter, Gliese581c og Gliese 581d med minimumsmasserpå henholdsvis 5 og 8 jordmasser og banepe-rioder på 13 og 84 døgn. Minimumsmassenegjør det mest sannsynlig at de er steinplaneter.Periodene lokaliserer planetene til å befinneseg ved den indre og ytre kanten av stjernensbeboelige sone. (Disse oppdagelsene ble rap-portert i 2007.)Med ytterligere 69 HARPS-målinger, dvs. alti alt 119 målinger, identifiserte vi til slutt enfjerde planet, Gliese 581e, med en mini-mumsmasse på under to jordmasser og enbaneperiode på tre døgn. (Denne oppdagelsenble rapportert i 2009.) Til dags dato er detteden av de kjente ekstrasolare planetene somhar minst masse. De nye dataene førte ogsåtil at baneperioden til Gliese 581d ble justertned fra 84 til 67 døgn.Opprinnelig førte oppdagelsen av Gliese 581ctil størst begeistring, siden enkle beregningerav likevektstemperaturen på planetens over-flate tydet på at det kunne eksistere vann påoverflaten av den. Men mer realistiske bereg-ninger der en tok hensyn til drivhuseffekten,viste at det trolig er så varmt på overflaten avGliese 581c at vann raskt ville koke bort, mensGliese 581d trolig var passe varm til å holdepå vannet. Derfor ble den siste planeten snartoppfattet som den mest beboelige av de fireplanetene.»

Så kommer vi til planetene nevnt i innledningen581d og 581g. I preprintet [1] skriver HARPS-gruppen:«Vogt og medarbeidere har nylig annonsertoppdagelsen av to nye planeter i Gliese 581-systemet, basert på en analyse av de 119HARPS datapunktene og 122 nye målinger

med Keck-teleskopets HIRES-instrument. Deto nye planetene, Gliese 581f og Gliese 581g,sies å ha henholdsvis 7 og 3 jordmasser ogperioder på henholdsvis 433 og 33 døgn.Annonseringen vakte stor oppsikt siden Gliese581g befinner seg midt i stjernens beboeligesone.»

Tidlig tvil om eksistensen av Gliese 591gMen allerede en drøy uke etter at det 29. sep-tember 2010 ble annonsert at eksoplaneten Gli-ese 581g var oppdaget, ble det reist tvil om rea-liteten av dette. En gruppe astronomer vedobservatoriet i Geneve hadde brukt HARPs-instrumentet i lengre tid enn Steven Vogtsgruppe av astronomer, og de undersøkte umid-delbart om de kunne finne spor av planeten Gli-ese 581g i sitt observasjonsmateriale. Ved et møte i Den internasjonale astronomiske

union i Torino ca. to uker senere fortalte et med-lem av «HARPS-gruppen», Francesco Pepe, atde fant tegn til eksistensen av planetene b, c, dog e i sine data, men ikke Gliese 581g. Han saat hovedårsaken til dette var at dersom Gliese581g eksisterte med de annonserte egenskapene,så ville den ha så liten virkning på bevegelsen avstjernen Gliese 591 at dopplersignalet fra dennebevegelsen ville drukne i støy som skyldtesbevegelser av plasmaet i utkanten av stjernen,uansett hvor stor nøyaktigheten til målingenevar.I denne sammenhengen er det verdt å merke

seg at Vogt og medarbeidere skrev i sin kon-klusjon fra 29. september:«For å være helt ærlig så kan det skjule segikke-oppdagete systematiske feil i HIRES-dataene. Dette er meget vanskelig arbeid ogdet er verken skamfullt eller forsmedelig omdet blir avdekket systematiske feil med dettenivået av presisjon.»

Preprintet [1] ble publisert et år etter Vogts

Figur 2. Til venstre Vogts modell med fem planeter i sirkulære baner. Til høyre HARPS-gruppensmodell med fire planeter der en av dem beveger seg i elliptisk bane.

Astronomi 5/14 39

annonsering av oppdagelsene av Gliese 581f ogGliese 581g. I løpet av dette året gjordeHARPS-gruppen 121 nye målinger av stjernensbevegelse. Resultatet var at de ikke fant noeoverbevisende spor av Gliese 581f og Gliese581g i dataene som nå omfattet 240 HARPS-målinger av Gliese 581.

Vogt og medarbeidere slår tilbakeI et preprint fra 18. juli 2012 argumenterer Vogtog to medarbeidere for eksistensen av Gliese581 g, mens Gliese 581f er trukket tilbake. Ipreprintet [1] var konklusjonen basert på enmodell av planetsystemet der én av planetenebeveget seg i en elliptisk bane. I 18. juli-pre-printet ble det argumentert for at alle planetenegår rundt Gliese 581 i sirkelbaner med stjerneni sentrum. En illustrasjon av de to modellene ervist i figur 2.Dennis Overbye har i New York Times 20.

august 2012 kommentert diskusjonen [2]. Hanskriver:«Dr. Forveille [preprint 1, red.anm.] og hanskolleger konkluderte med at observasjonsda-taene passet best med en modell der Gliese581 har fire planeter, hvorav én med en ellip-tisk bane og periode på 69 døgn. En slik pla-net kan mistolkes som en planet med halv-parten så stor periode, noe som muligens kanbidra til å forklare Dr. Vogts planet.Dr. Vogt og hans kolleger hevder at et sliktarrangement vil være ustabilt og lede til enkollisjon mellom to planeter i løpet av 200 000år. Ifølge deres analyse basert på antagelsen atalle planetene beveger seg i sirkulære baner,finner de at et system med fem planeter pas-ser best med dataene.»

Den 22. november 2012 kom astronomen R.V.Baluev med et preprint. Han hadde gjort en nyanalyse av HARPS- og HIRES-dataene, og fantat de inneholder en støykomponent med peri-ode på 10 døgn. Ved å ta hensyn til dette i tolk-ningen av dataene. kom han frem til at Gliese-systemet bare inneholder tre planeter, Gliese581 b, c og e.

Stjernens aktivitet skaper støyNår dopplermetoden brukes til å identifisereplaneter rundt andre stjerner, er et av proble-mene å ta hensyn til stjernens aktivitet.Den 3. juli 2014 publiserte P.M. Robertson og

medarbeidere en artikkel i Science med tittelen«Stellar aktivitet opptrer som planeter i denbeboelige sonen av M-dvergen Gliese 581».Samme dag publiserte Robertson en blogg [3]der han gav en glimrende popularisering av dettearbeidet. La oss følge Robertson:

«Ikke all støy i observasjonsdataene kommerfra måleinstrumentet. Når dopplermetodenbrukes til å finne planeter, måles forskyvningerav spektrallinjer i lyset fra moderstjernen.Dopplereffekten gjør at hvis lyskilden beve-ger seg mot oss, forskyves det observerte lysetmot kortere bølgelengder, og hvis kilden beve-ger seg vekk fra oss, forskyves lyset mot lengrebølgelengder. Slik kan man måle hastighetenlangs synslinjen for en stjerne.Regelmessige endringer i den observerte bøl-gelengden til en spektrallinje i lyset fra enstjerne er et tegn på at stjernen har en periodiskhastighetsendring langs synslinjen. Dette kanbety at stjernen roterer rundt det felles masse-senteret til stjernen selv og en planet som gåri bane rundt den. Det kan følgelig være et tegnpå at det går en planet rundt stjernen.Men det behøver ikke være det. Stjerneakti-vitet med storstilte strømninger av plasma ide ytre delene av en stjerne kan lage dopp-lersignaler som minner om de som kommerfra hele stjernens bevegelse. Blant annet lagermagnetfelter knyttet til stjerneflekker storevertikale strømninger i stjernens plasma. Sig-nalene som fanges opp med presisjonsspek-trografer som kan måle hastigheter på under1 meter per sekund, slike som HARPS ogHIRISE, kan domineres av bevegelser somhar sammenheng med stjerneaktivitet. Hvisman ikke greier å skjelne disse typene signa-ler fra hverandre, kan signaler fra stjerneakti-vitet feiltolkes som tegn på at man har opp-daget en planet.»

Robertsons team utviklet en metode for å sileut signaler som skyldes stjerneaktivitet, fraobservasjonsdataene. Basert på observasjonerav spektrallinjer laget de en modell for hvordandopplersignalet avhenger av stjerneaktivitet. Dekalibrerte modellen ved å bruke den på Gliese581, som har i hvert fall to sikre planeter, Gli-ese 581 b og c. De modellerte stjerneaktivite-ten og trakk dette signalet fra observasjonsda-taene. Så undersøkte de hvilken virkning dettehadde på dopplersignalene fra de sikre plane-tene. Det viste seg at signalene fra disse plane-tene ble mye tydeligere da støyen fra stjerneak-tiviteten ble fjernet. Dermed fikk de bekreftetkorrektheten av modellen. Det viste seg også atsannsynligheten for at signalet ikke skyldes enplanet, i tilfellet Gliese 581e, ble 800 gangermindre da støyen fra stjerneaktiviteten ble fjer-net. Dermed fikk man en sterk bekreftelse påat Gliese 581e virkelig er en planet.De kunne da gå videre å undersøke hvordan

denne metoden virket på signalene fra de usi-kre planetene Gliese 581 d og g. Det viste seg at

40 Astronomi 5/14

signalene fra disse planetkandidatene forvantda stjerneaktivitetssignalet ble trukket fra obser-vasjonsdataene.Dermed kunne forskerne konkludere at det

som så ut som dopplersignaler forårsaket av pla-netene Gliese d og g sine gravitasjonsvirkningerpå moderstjernen, i virkeligheten var signalersom kom fra stjerneaktiviteten. Dette bekreftetresultatene Baluev kom med for to år siden.Så nå ser planetsystemet til Gliese 581 ut som

vist på figur 3, og listen over potensielt beboe-lige eksoplaneter er som vist på figur 4.

Referanser1. T. Forveille og medarbeidere. «The Harpssearch for southern extra-solar planets.XXXII. Only 4 planets in the Gl 581 system»ArXiv: 1109.2505.2. D. Overbye. «A Planet ‘Just Right’ forLife? Perhaps, if It Exists». New York Times.20. august 2012.http://www.nytimes.com/2012/08/21/science/space/just-right-or-nonexistent-dispute-over-

goldilocks-planet-gliese-581g.html?pagewan-ted=all&_r=03. P.M. Robertson. «Gliese 581 and the StellarActivity Problem».http://hpf.psu.edu/2014/07/03/gliese-581/

Figur 3. Planetsystemet til Gliese 581 slik detoppfattes 3. juli 2014. Banene til de innerste pla-netene e, b og c er vist med heltrukne sirkler. Desom var feiltolkninger av signaler fra aktivite-ten på overflaten av Gliese 581, er stiplet. Denbeboelige sonen er farget grønn.Ill.: P.M. Robertson

Figur 4. Planeter akseptert som potensielt beboelige pr. 4. august 2014,opplistet etter deres avstand fra Jorda. Gliese 581 d og 581 g ble i juli 2014fjernet fra oversikten. Størrelsen til Jorda, Mars, Jupiter og Neptun ervist i samme skala, for oversiktens skyld.Ill.: PHL @ UPR Arecibo (phl.upr.edu)

Astronomi 5/14 41

Astronomisk poesi

MINIMAX

Tar du en titt i mikroskopetDa har du en grunn til å stå fram og rope:

I forhold til de krypene der,Er du stor, ja diger, skikkelig svær!

Men ser du på stjerner en vinternattKan synet gjøre deg svak og matt,

I forhold til Universets dypEr det du som er liten – et ynkelig kryp.

Det kommer neppe noe godtAv å se på stort eller se på smått.Så se deg heller i speilet, min bror.For der er du akkurat passelig stor.

Magne Berg

42 Astronomi 5/14

Astronomi 5/14 43

Nymåne

25. aug.24. sept.23. okt.22. nov.

SolsystemetLaget med bidrag fra Per Erik Jorde,Trond Larsen, Mikkel Steine og TrondErik Hillestad

September 201411 Månen okkulterer Uranus

(se detaljer under til høyre)14 Fra måneoppgang til ca. kl. 21

står Månen nord i stjernehopenHyadene, 62 % fase

22 Merkur største østlige vinkelav-stand fra Sola (26°, aftenstjerne)

Oktober 201407 Uranus i motstilling til Sola08 Total måneformørkelse, ikke syn-

lig fra Norge. Dypest kl. 12.5612 Månen passerer gjennom stjer-

nehopen Hyadene, ca. fra kl. 04til 06, nesten fullmåne

16 Merkur i nedre samstilling medSola (på «forsiden» av Sola)

20-24 Brukbart god aktivitetfra meteorsvermen Orionidene

23 Partiell solformørkelse, ikke syn-lig fra Norge (den inntreffer når vihar natt). Formørkelsen er synlignord i Stillehavet og Amerika

25 Venus i øvre samstilling medSola («bakenfor» Sola)

25 Månen okkulterer Saturn, synligfra deler av Sør-Norge (se detal-jer nede til høyre)

November 201401 Merkur største vestlige vinkelav-

stand fra Sola (19°). Merkur ernå så flott som den kan være fraNorge, som morgenstjerne

08 Fra måneoppgang til ca. kl. 20 erfullmånen sentralt i stjernehopenHyadene. Kl. 20 er den 1/2° N forden klare stjernen Aldebaran

16 Merkur i nedre samstilling medSola (på «forsiden» av Sola)

17-18 Meteorsvermen Leonidene18 Saturn i samstilling med Sola

Desember 201405 Fullmånen passerer foran stjer-

nehopen Hyadene. Dette varerfra ca. 5/12 kl. 22 til 6/12 kl. 04.

Månen nærmest og fjernest fra Jorda

Månefasene

Avtakendehalvmåne16. sept.15. okt.14. nov.14. des.

Voksendehalvmåne2. sept.1. okt.

31. okt.29. nov.

Fullmåne

9. sept.8. okt.6. nov.6. des.

Dato Kl.21/09 02.5723/09 23.4626/09 20.3511/10 04.3914/10 01.2816/10 22.1719/10 19.0628/10 08.3331/10 05.2203/11 02.1105/11 23.0008/11 19.4811/11 16.3720/11 07.0423/11 03.53

Lysminima for AlgolAlgol er enstjerne somavtar fra lys-styrke 2,1 til3,4 i løpet avfem timer. Såstiger lysstyr-ken tilbake tildet normale.Dette kan lettses uten tele-skop.

Tidspunkter etter

www.olravet.fr/

Algol

20/09 405 820 km18/10 404 861 km15/11 404 296 km13/12 404 542 km

Alle klokkeslett i denne spalten er oppgitti mellom-europeisk tid (MET) på vinteren,og norsk sommertid fom. siste søndag i marskl. 02 til siste søndag i oktober. kl. 03

08/09 358 399 km06/10 362 495 km03/11 367 909 km28/11 369 865 km

MeteorsvermerSverm Varighet Maks. Stråler Fart Antall

Start - Slutt Dato ut fraDelta Aurigidene 10/10 - 18/10 12/10 Kusken Meget raske FåDraconidene 06/10 - 10/10 08/10 Dragen Svært sene VariabeltSørlige Tauridene 10/09 - 20/11 10/10 Tyren Langsomme FåEpsilon Geminidene 14/10 - 27/10 18/10 Tvillingene Meget raske FåOrionidene 02/10 - 07/11 21/10 Orion Meget raske MiddelsNordlige Tauridene 20/10 - 10/12 12/11 Tyren Langsomme FåLeonidene 06/11 - 30/11 18/11 Løven Meget raske MiddelsAlfa Monocerotidene 15/11 - 25/11 22/11 Enhjørningen Meget raske Variabel

Okkultasjonav Saturn25. oktober passererMånen foran Saturn. MEN:Månen står bare 21° fraSola og går ned ca. 0,5-1timer etter solnedgang.Fram med teleskopet!

Saturn forsvinner bakMånens mørke side.Månen går ned før Saturnkommer fram igjen. Her ertidspunkter for Saturnsforsvinning (i norsk som-mertid) og høyde overhorisonten for noen steder:

Halden 18.03 2° 05’Hamar 18.00 1° 28’Oslo 18.01 2° 01’Tønsberg 18.02 2° 21’Porsgrunn 18.02 2° 51’Kr.sand 18.02 4° 11’Stavanger 17.59 4° 47’Bergen 17.56 4° 14’Ålesund 17.53 2° 46’Trondheim 17.55 0° 28’

Andre okkultasjoner11. september passererMånen foran Uranus. Startog slutt i Vardø er kl. 03.37og 04.03 norsk sommertid.

I Tromsø 03.28 og 03.59,i Bodø 03.38 og 03.54,i Namsos 03.33 og 03.44og i Kristiansund 03.32 og03.37. I byene Ålesund (kl.03.33), Molde (03.34) ogSteinkjer (03.39) passererMånen ekstremt nær Ura-nus (ca. 3 til 8 buesek-under unna).

20. september passererMånen foran stjernehopenM67. Synlig fra Sør-Norge(for lyst i nord), start ca.03.45 norsk sommertidsett fra Oslo.

Astronomi 5/14 45

Jorda nærmest Sola: 4. jan. kl. 13 Jevndøgn: 20. mars kl. 17.57 og 23. sep. kl. 04.29Jorda lengst fra Sola: 4. juli kl. 04 Solsnu: 21. juni kl. 12.51 og 22. des. kl. 00.03Tidspunktene gjelder for 2014.

Astronomi 5/14 47

Aug 27 10 22 +10 10 Leo 22 03 11

Sep 26 12 10 -01 07 Vir 00 01 27

Okt 26 14 01 -12 19 Vir 01 59 44

Nov 25 16 02 -20 41 Sco 03 58 1

So

la

2014 R.A. Dekl Stjerne- LSTt m ° ´ bilde t m s

Mer

kur

Venu

sM

ars

Sep 21 13 26 -11 48 0,1 60 7 26,4 A

Sep 26 13 42 -13 56 0,2 51 7 26,0 A

Okt 01 13 53 -15 19 0,4 40 8 24,1 A

Okt 06 13 55 -15 35 1,0 25 9 19,9 A

Okt 11 13 47 -14 15 – 10 10 12,6 A

Okt 16 13 28 -11 09 – 0,5 10 2,7 A

Okt 21 13 10 -07 30 – 5,8 10 8,5 M

Okt 26 13 04 -05 23 0,6 26 8 15,7 M

Okt 31 13 13 -05 34 -0,4 50 7 18,5 M

Nov 05 13 34 -07 26 -0,7 70 6 18,1 M

Nov 10 14 00 -10 09 -0,8 83 6 16,1 M

Nov 15 14 29 -13 07 -0,8 91 5 13,4 M

Nov 20 15 00 -16 00 -0,8 95 5 10,5 M

Nov 25 15 31 -18 37 -0,9 98 5 7,6 M

2014 R.A. Dekl Mag Fase Diam Elongt m ° ´ % " °

Sep 16 10 58 +08 04 -3,9 98 10 10,4 M

Sep 21 11 21 +05 42 -3,9 99 10 9,1 M

Sep 26 11 44 +03 15 -3,9 99 10 7,8 M

Okt 01 12 07 +00 46 -3,9 99 10 6,5 M

Okt 06 12 30 -01 44 -3,9 100 10 5,2 M

Okt 11 12 53 -04 14 -3,9 100 10 3,9 M

Okt 16 13 16 -06 43 -3,9 100 10 2,7 M

Okt 21 13 39 -09 07 -3,9 100 10 1,6 M

Okt 26 14 03 -11 27 -3,9 100 10 1,0 A

Okt 31 14 27 -13 40 -3,9 100 10 1,7 A

Nov 05 14 52 -15 44 -3,9 100 10 2,8 A

Nov 10 15 17 -17 38 -3,9 100 10 4,0 A

Nov 15 15 42 -19 21 -3,9 100 10 5,2 A

Nov 20 16 08 -20 50 -3,9 99 10 6,4 A

Nep

tun

Ura

nus

Sat

urn

Jup

iter

Aug 27 01 00 +05 39 5,8 4 138 M

Sep 26 00 56 +05 15 5,7 4 168 M

Okt 26 00 52 +04 48 5,7 4 161 A

Nov 25 00 48 +04 27 5,8 4 130 A

Aug 27 22 33 -09 55 7,8 2 177 M

Sep 26 22 30 -10 12 7,8 2 153 A

Okt 26 22 28 -10 24 7,9 2 123 A

Nov 25 22 28 -10 26 7,9 2 92 A

Aug 27 15 04 -15 05 1,4 16 74 A

Sep 26 15 13 -15 49 1,4 16 47 A

Okt 26 15 25 -16 41 1,4 15 21 A

Nov 25 15 40 -17 33 1,3 15 6 M

Aug 27 08 47 +18 25 -1,8 32 25 M

Sep 26 09 11 +16 49 -1,9 33 48 M

Okt 26 09 29 +15 29 -2,0 36 73 M

Nov 25 09 40 +14 44 -2,2 39 100 M

2014 R.A. Dekl Mag DiamElongt m ° ´ " °

2014 R.A. Dekl Mag DiamElongt m ° ´ " °

Sep 06 15 28 -20 18 0,7 88 7 71,5 A

Sep 16 15 56 -21 51 0,7 88 6 68,4 A

Sep 26 16 25 -23 08 0,8 88 6 65,4 A

Okt 06 16 55 -24 07 0,8 89 6 62,6 A

Okt 16 17 26 -24 44 0,9 90 6 59,8 A

Okt 26 17 58 -24 57 0,9 90 6 57,2 A

Nov 05 18 31 -24 45 0,9 91 6 54,6 A

Nov 15 19 04 -24 05 1,0 91 5 52,1 A

Nov 25 19 37 -23 00 1,0 92 5 49,7 A

PLANETENE i oktober-novemberSØR-NORGEMerkur kommer fram på morgenen litt sørfor øst fra ca. 22/10 og blir en meget gunstigmorgenstjerne. Best er den fra sist i oktobertil ca. 10/11 når den kommer opp inntil 2,2timer før Sola, den forsvinner i morgenlyseti sørøst mot slutten av november. Finn denmed teleskopet før soloppgang og følg dentil etter at Sola har stått opp så den kommerhøyt nok over horisonten, da vil du se densfaser tydelig, særlig i slutten av okt. Tidligi november er den nær Spica i Jomfruen.Venus er morgenstjerne til tidlig i oktober,så forsvinner den i morgenlyset og kommer«bak» Sola i øvre samstilling. Den kommerøst for Sola utover i november, men er van-skelig å se uten kikkert. Dette er innled-ningen til en gunstig periode den vil få påaftenhimmelen våren 2015.Mars sees svært lavt i sør-sørvest tidlig påkvelden, så på ettermiddagen. Bruk prisme-kikkert hvis du ikke får øye på den. Den økersin nedgangstid etter Sola.Jupiter sees i Krepsen, fra 14/10 i Løven oger best på morgenen i øst og sørøst. Fra sisti oktober er den i sør før soloppgang.Saturn sees lavt i sørvest tidlig på kveldeninntil slutten av oktober, da den forsvinneri kveldslyset.Uranus er i opposisjon den 7. oktober medlysstyrke 5,7 og diameter 3,7’’. Den er i sørseint på natta og sees hele natta. Den er isørlige Fiskene, ca. 4° sørvest for stjernaEpsilon og ca. 3° sør-sørøst for Delta, 62 og

60. I november er den rett sør for de trestjernene. Utover høsten er Uranus i sørseint på kvelden.Neptun i Vannmannen er lavere i sør, den erunder en grad nordvest for Sigma og inovember 1° vest for stjerna. Den er i sørtidligere på kvelden.

NORD-NORGEMerkur blir gunstig også her. Kommer frampå morgenen omtrent som for Sør-Norge,den kommer opp inntil tre timer før Sola.Venus sees på morgenen til tidlig i oktober,for resten av året er den ikke synlig.Mars og Saturn er ikke synlige.Jupiter er i øst-sørøst på morgenen, fraslutten av oktober i sør før soloppgang.Uranus og Neptun er omtrent som for Sør-Norge. Neptun er rundt 10° høyt i sør.

SPITSBERGENMerkur er langtfra den letteste planet å sefra så langt nord som Spitsbergen, men nåsees den fra slutten av oktober til ca. 10.-11. november i sørøst-sør på formiddagenmed maksimal høyde 6,5°.Venussees i september på morgenhimmeleni øst. Den forsvinner tidlig i oktober.Jupiter er i sør på morgenen, når mørketidabegynner sees den døgnet rundt.Uranus sees i september på morgenen. Dener i sør seint på natta i oktober, så seint påkvelden.Øvrige planeter er ikke synlige.

46 Astronomi 5/14

Selv om Mars ikke sto spesieltnær Jorda denne våren og for-sommeren, var det mye å se påden lille planet skiven. Disseobservasjonene er gjort fraStabekk i Bærum.

AV TROND LARSEN

Mars kom i opposisjon(sto i motsatt himmel-

retning av Sola) den 8. aprilog var nærmest Jorda den 14.april med en maksimal lys-styrke på -1,5 og tilsynelatendediameter 15,2’’.Minsteavstanden fra Jorda var

92,39 millioner kilometer. Dette vardermed en av Mars’ mer fjerne opp-osisjoner til Jorda (se figur nesteside), og den lille visuelle størrelsenpå planeten samt dens nokså lavehøyde i sør, også fra Sør-Norge,gjorde det vanskelig å se noen over-flatedetaljer. Var du den som så påMars, vendte du kanskje ditt tele-skop skuffet bort igjen. Mars så kan-skje ut som en ørliten skive mednoen utydelige merker, langt fra debilder og filmer vi har fått fra Marsi en årrekke med sonder som kret-ser rundt den og biler og annet somhar landet og som kjører rundt påoverflaten.Vi må huske på at Mars er en liten

planet og da ser den også liten ut i alleteleskop, også når den har sine næreopposisjoner sett fra Jorda.Mars var denne gang i Jomfruen og

gjorde stjernebildet til et blikkfang,dens ildfarge stod i kontrast til den blå-hvite Spica, og først i mai var den nærden kjente dobbeltstjerna Gamma Vir-ginis, Porrima.Jeg observerte Mars sjøl med et Intes

Micro Alter-M 178 mm Maksutov-Cassegrain teleskop f/10 og et Celes-

tron 12 mm okular. Det ble brukt stjer-nediagonal, så orienteringen er speil-vendt med nord opp og øst til høyre,Mars dreide mot venstre. Alle tider ernorsk i sommertid.En ekstra bonus var dvergplaneten

Ceres og den lyssterkeste asteroidenVesta i opposisjon 15. og 13. april. Devar morsomme å følge med 15x70prismekikkert. Fra ca. midten av marstil ut mai og under alle observasjonenevar begge synlige i feltet samtidig, deholdt seg mest nordøst og nord forMars i Jomfruen.

Tidlig i opposisjonen var det sværtlite å se pga. mye overskya og uroligvær, så jeg kom seint i gang. Som teg-ningene viser, var det likevel mye å sepå Mars’ overflate. Det var høysom-mer og seinsommer på Mars’ nordligehalvkule, som vendte mot Jorda.Detaljene på tegningene er noe for-

sterket og litt subjektivt forskjellige.Den nordlige polkalotten holdt segknøttliten under alle observasjonene.Det gikk igjen et belte som omkran-set kalotten og som viste mange flottedetaljer, det markete området Mare

Mars-våren 2014

Mars slik den fremsto i teleskopet 26. mai. Alle tegninger er utført av artikkel-forfatteren.

Astronomi 5/14 47

48 Astronomi 5/14

OverflatetrekkMars-døgnet varer 24,6 timer og sett i tele-skop vil det kunne være mulig å se at over -flatetrekkene forskyver seg i løpet av entimes tid. For å se navnene på hvilkelandskaps formasjoner som er synlige tilenhver tid, kan du sjekke simulatoren MarsProfiler hos tidsskriftet Sky & Telescope:

http://www.skyandtelescope.com/wp-content/observing-tools/mars_profiler/mars.html

Mars-banener eksentrisk, dvs. at avstanden mellomMars og Sola varierer. Derfor vil ogsåminsteavstanden mellom Jorda og Marsvariere, altså avstanden når Sola og Marsstår i motsattt himmelretning sett fraJorda (opposisjon).Som vi ser av figuren, var 2003 et år

der Mars sto spesielt nær Jorda. Den vilogså stå forholdsvis nær i 2016 og 2018.Ulempen for oss i Norge er at Mars sto/vil stå lavt på himmelen under alle disseopposisjonene. Under opposisjoneni 2020 vil Mars derimot stå brukbart høytpå himmelen, samtidig som den er gan-ske nær Jorda.

Acidalium var lett synlig og så ut somet stort oksehode. I sør så jeg ofte delangstrakte mareområder, her var Syr-tis Major typisk framtredende, det så utsom Mars «viste finger’n». Lengst sørvar Hellas-området, denne gang helthvitt, et tegn på at den sørlige pol -kalotten hadde sin maksimale utstrek-ning. Ellers så jeg mer diffuse detal-jer midt på skiva og noen skyer påMars’ kveldsrand kunne sees.Konklusjon er at det er mye å se på

Mars.Men i kommende år vil Mars ikke

være gunstig plassert fra Norge underde neste opposisjonene:

22. mai 2016, nærmest Jorda 30. mai,deklinasjon -21,7°, minsteavstand 75,28millioner kilometer, lysstyrke -2,2, tilsynela-tende diameter 18,6’’

27. juli 2018, nærmest Jorda 31. juli, dekli-nasjon -25,5°, minsteavstand 57,59 mill.km, lysstyrke -2,8, tils. diameter 24,3’’

Deklinasjonen forteller oss at Marsstår altfor lavt på sørhimmelen underselve opposisjonene. Og når planetensees på morgenen før opposisjoneneog tilsvarende på aftenen etter oppo-sisjonene, er dens diameter for litenog den viser få eller ingen detaljer.

Vi må derfor helt fram til dette åretfor å få sett Mars bra fra Norge igjen:

13.-14. oktober 2020, nærmest Jorda 6.oktober, deklinasjon +5,5°, minsteavstand62,07 mill. km, lysstyrke -2,6, tils. diameter22,56’’

Merk at mot slutten av årets oppo-sisjon ble flere av mine observasjonergjort inntil to timer FØR solnedgang.Trikset var å finne planeten på dag-himmelen. Det var bryet verdt, medvisshet om at Mars ikke vil vise slikedetaljer igjen fra Norge før tidligst juni2020.

Astronomi 5/14 49

Mars-opposisjonen 2014 fra start til mål. Bemerk plane-tens rotasjon og hvordan størrelsen i teleskopet avtar, etter-som den fjerner seg fra Jorda (den var nærmest 14. april).

50 Astronomi 5/14

Bokomtaler

Fra Universitetsforlaget har jeg fått tilsendtei bok om astronomi. Den er skrevet av

min venn, Øystein Elgarøy, som er professorved Institutt for teoretisk astrofysikk ved Uni-versitetet i Oslo. Her har han ansvaret for detpopulære introduksjonskurset som gir generelloversikt over de fleste emner som tilhørerastronomien. Den nye boka skal nå være pen-sum for dette kurset, men den skal ogsåkunne leses av nyfikne folk som har fattetinteresse for astronomi.Jeg iler med å meddele at boka er et ærlig

og solid arbeid. Alle emner vi forventer for etsådant kurs og en slik introduksjon, blir ser-vert. Her er stoff om observasjon, historikk ogfysikk-lover. Sol, planeter og stjerner bliromtalt. Endelig utvides perspektivet skikkelig,for da får vi kunnskap om vår egen Melkevegog drar videre til andre og fjerne galakser. Tilslutt blir den altomfattende kosmologien gittsin plass.Jeg tok selv dette kurset første gang det ble

forelest våren 1972. Da var det forfatterens farsom foreleste, og de inspirerende forelesning-ene er nå bevart som kjære og hyggeligeminner. Jeg foreleser selv et tilsvarende kursher ved Universitetet i Stavanger og har derforvurdert om jeg nå bør skifte lærebok. Dettealternativet har jo norsk tekst. Dessverre blirikke det noe av. Det er knapt noe galt med detsom står i boka. Innvendingen skyldes alt somikke står her; alt jeg savner. Det er så mye avinformasjonen som kunne vært utvidet ogutdypet. Jeg likte meget godt diskusjonen omstjernenes fødsel, liv og død, men de særdelesinteressante månene i Solsystemet burde fåttstørre plass.Kurset krediteres med 10 studiepoeng, som

jo skal representere forventet arbeidsinnsats i1/3 av semestret. Jeg leste hele boka på tokorte dager i et bedagelig tempo. Jeg synestekstmengden burde vært minst tre ganger såstor. Jeg ville også tatt med mange forkla-rende figurer. Det er ofte mye lettere å få framdet vesentlige ved hjelp av en tegning ennmed bare ord. Dertil tror jeg boka ville blittmer attraktiv for publikum om en hadde span-dert en mye større mengde fine fargefotogra-fier av forskjellige objekter. Det er mulig åspare seg til fant.Elgarøy har også omtanke for noen saker

som jeg ikke synes fortjener plass, når han

likevel skjærer stoffet til beinet. Størrelses-klassen til stjerner er bare et logaritmisk målfor energifluksen fra stjerner og burde barebetraktes som en antikvarisk kuriositet. Ste-ady-State-modellen for kosmos fikk dødsstø-tet for omtrent 50 år siden. Nå er den ikkemer levende enn gammel sild i lake. Denneomtalen kunne gjerne erstattes med å fortelleog forklare hvorfor stråling var den domine-rende energi-formen i det tidlige univers.Men her er jo meget å glede seg over. Jeg

leste med fryd utgreiingen av hvordan Aristarkfant størrelsesforholdet for Jord og Sol. Detsamme gjelder fortellingen om de vitenskaps-menn som virket i middelalderen. Her kunneforfatteren gjerne nevnt pionerene RogerBacon og William Ockham. Selv om de ikkenettopp var astronomer, har de en solid plass idenne epoken av vitenskapens historie. Det erogså gledelig at Elgarøy nevner forskjelligearabiske vitenskapsmenn. Men liv og aktivitetfor disse vismennene kunne gjerne vært utvi-det med minst ei side til hver. Jeg savner ogsåUlugh Beg. Denne kongelige mongolen var ensærdeles dyktig astronom.

Til slutt vil jeg komme med et forslag til nyttstoff om forfatteren vil utvide boka i en nyutgave. Elgarøy nevner at Tycho Brahe ikkeaksepterte den heliosentriske modellen tilKopernikus på grunn av fraværet av parallak-sebevegelse hos stjernene. Hvis Jorda virkeligbeveget seg rundt Sola, måtte det bety atstjernene er uhorvelig langt unna. Men såkommer det som ikke blir omtalt til vanlig: Forøyet synes stjernene på himmelen å ha enviss utstrekning. Brahe målte denne stør-relsen. Hvis en aksepterer at stjernene erumåtelig langt unna, vil det bety at stjerneneer mange hundre ganger så store som Sola.Vår egen lyskilde måtte være en ubetydeligdverg. Det gikk omtrent 250 år før George Airyfaktisk kunne forklare hvorfor lysgangengjennom atmosfæren bevirket at de punktfor-mige lyskildene blir forstørret.

Henning Knutsen

Øystein Elgarøy: Astronomi – en kosmiskreise. Universitetsforlaget. 2014. ISBN 978-82-15-02222-2. 286 sider kr. 499.

Astronomi for kurs og hygge

Astronomi 5/14 51

Femti årmed europeisk romforskning

Den europeiske romfartsorganisasjonenESA har gitt ut boken Fifty years of Euro-

pean cooperation in space.ESA feirer sin 50-årsdag nå i 2014. Organisasjonen ble formelt

stiftet i 1964, selv om ideen om et europeisk samarbeid kan førestilbake til minst 1958.I anledningen har den anerkjente vitenskapshistorikeren John

Krige utgitt en 544 sider tykk bok om ESAs historie. Jeg har ikkeselv sett boken, så jeg vil her bare gjøre oppmerksom på at den

finnes. Prisen er ikke avskrekkende, 35 euro, og det påløper ikke moms på bøker som bestillesfra utlandet. Boken har EAN/ISBN nummer: 97820701020297.

Trond Erik HillestadLes mer om hvordan du kan bestille boken hos ESA: http://www.esa.int/About_Us/Welcome_to_ESA/ESA_history/Fifty_years_of_European_cooperation_in_space

Himmelkalenderen 2015

Himmelkalenderen lages av astronom Jan-Erik Ovaldsen og feirer ti år i 2015.

Kalenderen har vært omtalt i tidligere åri Astronomi, så jeg gir den ingen dyp omtaledenne gang. Kort oppsummert inneholderHimmelkalenderen oversikt over astronomiskebegivenheter i 2015, inkludert, sol, måne, pla-neter, meteorsvermer, sol- og måneformør-kelser, kometer og mye annet, i tillegg til 140sider mer generelt astronomistoff, rikt illus-trert.2015-utgaven har dessuten helt nye og

oversiktelige stjernekart laget av Per ErikJorde, som også har laget stjernekartenei Astronomi.Det følger mye jobb og lite rikdom ved å

lage en slik oversikt, og for å spare kostnadervil boka ikke lenger selges i bokhandelen. Denutgis på forfatterens eget forlag, Månelys, ogvil være til salgs på forlagets nettside fra 1.oktober.Landets astronomiforeninger får som vanlig

spesialrabatt og kan dermed selge Himmel -kalenderen til sine medlemmer med en litenfortjeneste.Signerte bøker kan kjøpes på:

http://www.himmelkalenderen.com/hk/ eller gjennom din lokale astronomiforening.

Trond Erik Hillestad

Jan-Erik Ovaldsen: Himmelkalenderen2015. ISBN 9788299713931. Utgitt på Måne-lys forlag. Format 11,5 * 16,5 cm. Kr 149.

Almanakk for Norge 2015

Almanakk for Norge har vært laget av Universitetet i Oslohvert år siden 1814, men den har en forhistorie som går

tilbake til 1643.Almanakken er en kjær følgesvenn for amatørastronomer

og andre som liker å følge med på små og store begivenhe-ter gjennom året. 2015-utgaven forventes i salg fra 10. okto-ber. Den kan kjøpes i de fleste bokhandler.Jeg selv har ikke sett neste års utgave ennå, så denne

omtalen er basert på tidligere utgaver: Almanakk for Norgeinneholder oversikter over sol, måne og planeters bevegelse,formørkelser, meteorsvermer, formørkelser, ulike begivenhe-ter, stjernekart og «sivile» merkedatoer.

Trond Erik Hillestad

Universitetet i Oslo: Almanakk for Norge 2015 (ISBN 9788205476134) og Almanakk forNoreg (ISBN 9788205476141). Gyldendal forlag. Format 10*14 cm. Kr 59.

Abonnér på AstronomiFå Astronomi direkte i postkassen. Kun kr 400,-for seks utgaver av Astronomi. Tegn abonnementpå tlf. 46 94 10 00 (kl. 09.00-15.00) eller bruke-post: abonnement@askmedia.no

Spesialpris for biblioteker og skoler som fylleren utlånsfunksjon, kr 100,- for seks utgaver.

Ønsker du bladet sendt til utlandet må duplusse på 50,- pr. seks utgivelser.

52 Astronomi 5/14

Rapport

Boken «Norske meteoritter» er et egenfi-nansiert dugnadsprosjekt for å presentere

de (til nå) 16 kjente norske meteorittene. Defire som står bak, har gått grundig til verks.– Jeg tror ingen andre museer i verden har

en tilsvarende bok, tror meteorittekspert Mor-ten Bilet, som har vært med på å lage boken.For i tillegg til å ha en grundig omtale av

meteorittene, har boken bilder av sværtmange finnere. Og ikke minst, de spennendehistoriene rundt hvert funn.

Overraskende oppslutningBilet kan fortelle at det ligger temmelig myefrivillig arbeid bak boken og derfor var detekstra hyggelig at så mange deltok på lanse-ringen. Tross alt snakker vi om et snevert feltinnenfor astronomien, som igjen er et snevertfelt for folk flest. Men meteoritter fenger, detviser mediedekningen av de norske funnenedet siste tiåret. I vårt lille land har vi vært vitnetil at meteoritter har truffet tre bygninger påseks år, pluss fire nesten-treff. På verdensba-sis er bygningstreff svært sjelden, det går somregel mange år mellom hver treff. Utrolig!

Seks finneremed sjeldne historierI tillegg til å få møte de fire som har lagetboken, fikk publikum treffe seks finnere avnorske meteoritter. Antakelig har det aldriskjedd, at så mange meteorittfinnere har værtsamlet på ett brett i Norge før:• Oddmund Hatlestad fant Viksdalen-meteo-ritten i 1992. Den stammer fra asteroidenVesta og er den eneste kjente akondritteni Norge.

• Steinar Engh oppdaget en lekkasje fra hus-taket sitt i taket i februar 2014. Denne his-torien var en slags «Oslo-meteoritten del2», idet de første bitene fra dette nedfalletble funnet i 2012.

• Det var nemlig Anne-Margrethe Thomassensom fant den første av Oslo-meteorittene.Hun fant ødelagte plankebiter og et hulli taket på hytta si. Taket ligger nå i kjellerenpå Naturhistorisk museum.

• Ragnar Martinsen fant den første av Moss-meteorittene i 2006. Som kjent satt han påutedoen da meteoritten falt få meter unna.Det er nå verdens mest kjente utedo, denhar til og med vært avbildet av NASA.

• Inger Maren Fjeldheim representerte sin far,geologen Terje Fjeldheim, som fant enmeteoritt i Setesdalen i 2013. Seneregravde Morten Bilet og Terje Fjeldheim oppkrateret. Det er nok et av de få fall i ver-denshistorien, der noen har tatt med segselve krateret til forskningsformål.

Tidligere publikasjonerDet ble utgitt en norsk bok om meteoritter på1970-tallet og skrevet et artikkel om norskefunn i Astronomisk Tidsskrift på 1980-tallet(den gang et av to medlemsblader i NorskAstronomisk Selskap), mens Morten Bilet selvga ut «Himmelens budbringere» i 2008.Alle disse er mer generelle og mindre illus-

trert. Den ferske boken samler vesentlig merinformasjon om de norske funnene.

Mer om boken– Noe av hensikten med boken er at flere skalfå vite hvordan meteoritter ser ut, sier Bilet.Boken beskriver hva du kan gjøre dersom

du tror du har funnet en meteoritt. Den omta-ler leting etter meteoritter og ikke minst NorskMeteornettverk, en frivillig sammenslutningsom blant annet driver automatiserte videoka-meraer for å fange opp mulige ildkuler, slik atmulige fallsteder kan beregnes.Bildene fra meteornettverket har allerede

bidratt til ett meteorittfunn (Kola-halvøya2013) og nettverkets primus motor, SteinarMidtskogen, fotograferte trolig også Valle-meteoritten (2013).Boken har videre en omtale av de tre kjente

norske meteorittkratrene, og Naturhistoriskmuseums prosjekt for å motivere skolebarn tilhjelpe geologene med å finne flere kratere.En annen fyldig del er omtalen av mikrome-

teoritter, som er ført i pennen av Norges ube-stridt mest erfarne på dette feltet, Jon Larsen.Mikrometeoritter er et forsømt forskningsfelt

og generelt lite omtalt i verdenslitteraturen,men det henger jo nært sammen med meteo-rer og meteoritter.

Fire spesialister står bakØivind Thoresen er amatørgeolog som harspesialisert seg på makrofotografering avmineraler. I forbindelse med meteorittbokenhar han gjort et uvurdelig arbeid: Hvelvet derde originale meteorittene befinner seg, er blittåpnet for anledningen, og Thoresen har tattflere hundre bilder av hver meteoritt. Bildeneer tatt fra mange vinkler og med mange for-skjellige fokusplan, og deretter satt sammen.De kan forstørres opp til 2x2 meter om ønske-lig. De norske meteorittene er derfor grundigdokumentert for ettertiden.Jon Larsen er amatørgeolog og i norsk

sammenheng svært erfaren på å studeremikrometeoritter. Han er også jazzmusiker(kjent fra gruppen Hot Club de Norvège) ogkunstner. Boken «Norske meteoritter» er utgittpå Kunstbokforlaget DGB, som Larsen starteti 2008.Morten Bilet forhandler meteoritter og

mineraler, og motiverer til at alle norske mete-oritter skal gjøres tilgjengelig for forskningenved Naturhistorisk museum. Han er amatøras-tronom og amatørgeolog, og selvlært ekspertpå meteoritter og meteorittleting. Rune S. Selbekk er førsteamanuensis/kura-

tor ved Naturhistorisk museum. Han har publi-sert forskningsartikler og populærvitenskape-lige artikler innenfor geofagene og er i dagansvarlig for Norges nasjonale meteorittsam-ling ved museet.Etter seansen takket de fire bokskaperne

alle som har bidratt i dugnaden.Trond Erik Hillestad

NettadresserBoken har ISDN nr: 7029660051101. Kanbestilles i bokhandelen eller bestill signerteeksemplarer via Morten Bilet, nettbutikk:www.geotop.no/storefront.php?pid=2348NB. Begrenset opplag! Se også:www.facebook.com/NorskeMeteoritter

Norske meteoritter lansert til stor stasDet er ikke ofte norske boklanseringer – innenfor vårt interesseområde – samler overhundre mennesker, men lørdag 14. juni var det stor aktivitet på Naturhistorisk museumi Oslo. Hele seks meteorittfinnere var tilstede for å kaste glans over arrangementet.

Astronomi 5/14 53

Rune S. Selbekk ga enlevende beskrivelse av dennorske meteorittsamlingenved Naturhistoriskmuseum.

Bak fra venstre: Ragnar Martinsen (Moss-meteoritten, 2006), Anne-Margrethe Thomassen (Oslo, 2012), Rune S. Selbekk (bokutgiver),Karin Martinsen (Moss, 2006), Steinar Engh (Oslo, 2012, men funnet i 2014), Inger Maren Fjeldheim (datter av Terje Fjeldheim, som fantValle i 2013), Jon Larsen (bokutgiver).Foran fra venstre: Øivind Thoresen og Morten Bilet (bokutgivere), Oddmund Hatlestad (Viksdalen, 1992).

54 Astronomi 5/14

Rapport

Utstillingen var en del av Fotografiets dagpå Karljohansvern i Horten og var organi-

sert av det nasjonale museet for fotografii Norge, Preus. I 2014 er det 175 år siden deførste fotografier ble tatt og Fotografiets dagsamlet nesten fire tusen fotointeresserte franær og fjern.Romfotoutstillingen ble presentert av Ragn-

vald Irgens, som leder astronomi- og rom-fartsforeningen DSE. Ifølge Irgens har astrono-mien har vært en viktig medspiller til foto-kunsten gjennom hele dens historie. De 148utstilte bildene i Horten viste dette tydelig.

Dette er en internasjonal fotoutstilling somer blitt laget i California. Den har tidligere værtvist på utvalgte steder i USA og Europa, ogden var i Horten i perioden 15. juni til 14. sep-tember 2014. Deretter ble den skipet tilNederland. Utstillingen viser blant annet hvor-dan astronomer helt fra begynnelsen var med

på å utvikle fototeknologien, og hvordan detnye mediet revolusjonerte vår viten om Uni-verset.Bildene er valgt ut av Jay Belloli, tidligere

direktør for galleriprogrammer ved ArmoryCenter for the Arts i Pasadena, California. Hanhar fått hjelp fra folk ved Jet Propulsion Labo-

Fotografiets historieLørdag 24. august inviterte foreningen Deep Sky Exploration til den internasjonale vandreutstillingen«The History of Space Photography», som ble vist på Preus museum i Horten.

Formann i DSE, Ragnvald Irgens, har oversatt og/eller selv skrevetde norske tekstene til bildene og presenterte utstillingen med storkunnskap.

Tre tidlige astronomiske fotografier: Tilvenstre William Herschels 40-tommersteleskop fotografert av hans sønn JohnHerschel i september 1839, en 20-minut-ters eksponering av nymånen utført avJohn W. Draper 26/3-1840, og til høyre denstore kometen i 1882 fotografert fra Sør-Afrika av David Gill.

Astronomi 5/14 55

Trykkfeil / leserbrev

ratory (som drifter alle NASAs interplaneta-riske sonder) til å velge ut bilder som bådeer estetiske og som kan belyse fotografietshistorie, mens utstillingen organiseres avCalifornia/International Arts Foundation. Denorske bildetekstene var delvis oversatt ogdelvis skrevet for egen hånd av RagnvaldIrgens (en omfattende jobb!), mens bildenevar hengt opp og profesjonelt lyssatt avPreus museum.Irgens har brede kunnskaper innenfor

astronomi og romfart og er alltid fascine-rende å høre på. Vi fikk fortellinger omEdwin Hubbles fotografier av variable stjer-ner i Andromeda-galaksen, som gjorde detmulig å måle Universets utvidelse, om det

første fargebildet av nevnte galakse i 1958,det første familiebildet av Jorda og Månentatt av Voyager 1 i 1977, og om nyereutforskning utført med romsonder og avan-serte bakkebaserte teleskoper.Bildene imponerte og jeg fikk inntrykk av

at NASA/JPL har gitt sine innspill til bildeut-valget – på godt og vondt. Her var en over-vekt av bilder tatt med observatorier ogromsonder fra USA. Innsatsen fra blantannet Europa (f.eks. ESA og ESO) fikk liteplass. Så jeg vil nok hevde at utstillingenikke var helt nøytral historisk sett. Mensiden det stod så profesjonelle aktører bak,ble det uansett en herlig opplevelse.

Trond Erik Hillestad

Universets utvidelsesfarter en artikkel vi har fått flere synspunkter på.Leif E. Jørgensen skriver følgende:I Astronomi 4/14 startet jeg med interesse

å lese artikkelen «Universets utvidelsesfartgjennom alle tider». Artikkelen hadde imidler-tid en mangel, nemlig en tabell eller liknendeover nettopp utvidelsesfarten gjennom alletider. Jeg håper Astronomi kan rette på dettei en fremtidig artikkel.Redaktørens svar: Jeg er enig i at en slik

tabell ville vært svært interessant. Jeg for-søkte å konsultere forskningsrapporten somdannet grunnlaget for artikkelen, pluss søktepå nettet, men uten å komme i mål. Univer-sets utvidelse er et aktivt forskningsfelt somvi uansett kommer tilbake til, før eller siden –inkludert den etterlengtede fartstabellen.

Trond Endrestøl understreker ordenes betyd-ning når det gjelder samme artikkel, deringressen fastslår at «Ved å studere 140 000kvasarer har en gruppe astronomer bestemtUniversets ekspansjonshastighet de siste timilliarder årene med to prosents nøyaktig-het.» Det samme budskapet gjentas i bilde-teksten for figur 2.Redaktørens svar: Det er jeg som har redi-

gert denne feilen inn i artikkelen og jeg måbare beklage at den overlevde korrekturles-ningen. To prosents nøyaktighet er ikke myeå skryte av, selv ikke på et «usikkert» fagom-råde som Universets ekspansjonsfart. Det rik-tige skal være en usikkerhet på inntil to pro-sent.

Et kort liv, men vakkert…Trond Endrestøls gode falkeblikk fant ogsåtrykkfeil i artikkelen «Solsystemets fjernesteområder». På side 17 står det i figurteksten tilbildet av Jan Hendrik Oort, at mannen varfødt i år 1900 og døde i 1900.I virkelighetens verden døde ikke mannen

det samme året som han ble født, men fikkleve til 1992.

Vinglete pagineringSom om dette ikke var nok, ble det også rotmed sidetallene i nr. 4. Sidene 24-29 fikknumrene 6-11, mens 34-35 fikk 4 og 5.

Redaktørens svar: Det er alltid kjedelig nårnoe går feil, særlig når man ikke har noenandre å klandre det for. Pagineringsrotet skyl-des arbeidsprosessen med bladet og normaltgår dette på skinner. Nummer 4 ble ferdigstilti en hektisk periode og jeg må bare beklageat jeg ikke klarte å fikse disse feilene i kor-rekturlesningen.

Sola og MelkeveigalaksenI artikkelen «Har mørk materie betydningenfor hyppigheten av katastrofale kometkolli-sjoner med Jorda?» sto å lese at Sola bruker250 millioner år på å bevege seg rundti Melkeveien.Trond Larsen påpeker vennlig at en ny og

redigert måling av Solas omløp i galaksen gir208 millioner år.

Takk for gode innspill! Red.

Oversikt over astronomiforeninger og kontakt -personer. Foreningene har ulikt aktivitetsnivå. De erfrittstående og ikke underlagt Norsk AstronomiskSelskap.

Hammerfest: Ernst Olav Aune, http://www.ham-merfestastronomi.org

Tromsø: Steinar Thorvaldsen, mobil 955 53 130,http://traf-astro.net/

Andøya: Harald Fodstad. Tlf. 76 14 65 48Astronomiforeningen ved Andøy vgs: HugoLarsen. Tlf. 913 99 879

Vesterålen: knut.riibe@trollfjord.no, mobil 91862 427

Bodø: Vigdis Thorstensen og Eivind Nilsen.www.astro.uio.no/nas/bodo

Mosjøen: Knut Tverå, mob. 900 11 404,post@trollvar.no, http://www.trollvar.no/ipub/pages/astronomi.php

Trondheim: Birger Andresen og Terje Bjerkgård.http://www.taf-astro.no

Gal-Aksen, Autronica Astronomiske Forening,robert.brevik.larsen@kongsberg.comÅlesund: Torbjørn Myhre. Tlf. 70 14 10 18Nordmøre: Magnar Fjørtoft. Tlf. 71 53 11 20,http://www.astroweb.no

Ørsta-Volda: v/ Lars Børge Rebbestad.Tlf. 70 06 11 44

Sogn og Fjordane: http://www.astronett.comBergen: Roar Inge Hansen, mob. 971 67 260,http://www.bergenastro.org/

Haugaland: Tore Bjørnsen.http://haugaland-astronomi.no

Stavanger: Terje Holte. http://www.ux.uis.no/saf/Agder: Terje Lindstrøm, tlf. 38 03 04 97, mobil915 61 007, astroiagder.blogspot.no,https://www.facebook.com/astroagderastronomiforeningeniagder@gmail.com

Kragerø: Jan-Åge Pedersen.http://www.krageroastro.org

Grenland: Jon Inge Hanger, tlf. 906 15 126http://www.grenlandastronomi.no

Kongsberg: Ingolv Olsen, tlf. 32 73 45 02 (kveld),ingolv.olsen@kongsberg.com

Vestfold: DSE: Tlf. 33 46 14 46.http://www.dse.no

Vestfold: Tore Rolf Lund. natursenter.com Oslo: Stig Foss. http://www.oafweb.orgRomerike: johannes.schweitzer@norsar.noHadeland: Inge Lars Birkeli og Anne Marit E.Prest hagen. http://www.hadeland-astro.net

Gjøvik og Toten: https://nb-no.facebook.com/gotaf1

Lillehammer: tormod-sten.palmesen@broad-park.no, tlf. 920 58 539

Hamar og Omegn: Eirik Mikkelsen.http://www.hoaf.no/, eirikmik@gmail.com

Romedal: Jan-Erik Myra. Tlf. 62 58 35 18Norsk Astronautisk Forening: http://www.romfart.no

CV-Helios Network: Nettverk for solobservasjonv/Kjell Inge Malde: http://www.cv-helios.net

Norsk Meteornettverk: Nettverk for meteoritt-søk, http://www.norskmeteornettverk.no

Lokale foreninger

56 Astronomi 5/14

Møtekalender og aktiviteter

Tips om kommende arrangementer kansendes til nas-astronomi@astro.uio.no

Mange astronomiforeninger har jevnligemøter. At møtene ikke står oppført her, kanskyldes at programmet ikke var ferdig førAstronomi gikk i trykken. Sjekk derfor nettsi-dene deres jevnlig eller ta direkte kontakt forå se hva som er på gang.

Kontaktopplysninger for astronomi foreningenefinner du på forrige side.

TromsøPlanetariet i Nordnorsk Vitensenter viser fil-men Opplev nordlyset hver dag kl. 15.15.Flere visninger på lørdag og søndag.Senteret har fire nye astro-installasjoner.nordnorsk.vitensenter.no

TrondheimPlanetarievisninger i Vitensenteret hver lørdagog søndag kl. 13. vitensenteret.com

Bergen3D-visninger relatert til vitenskap (og tidvisastronomi) på VilVite. www.vilvite.no

HaugesundHaugaland Astronomiske Forening møtes føl-gende tirsdager kl. 18.00: 30/9, 28/10 og25/11: Julemøte med grøt og mandel

SandnesUmoe-planetariet i Vitenfabrikken har vis-ninger tirsdag-søndag. www.jaermuseet.no

Stavanger Astronomiske Forening møteshver onsdag kl. 19.30 og alternerer mellomByhaugskafeen (oddetallsuker) i Stavanger ogVitenfabrikken i Sandnes (partallsuker). Deførste møtene etter sommerferien er:Byhaugskafeen: 24/9, 8/10, 22/10, 5/11,19/11, 3/12, 17/12Datoer for Vitenfabrikken: 17/9, 1/10, 15/10,29/10, 12/11, 26/11, 10/12

KristiansandAstronomiforeningen i Agder har møter:11/9: Årsmøte og foredrag14/10: Observasjonskveld (Fomalhaut)18/11: Utstyrskveld, medlemmenes aften.Klubbhuset, Møvik fort

ArendalOpplev verdensrommet i 3D på VitensenteretSørlandet. http://vitensor.no

VestfoldAstronomi- og romfartsforeningen Deep SkyExploration (DSE) har møter:11/9: Medlemsmøte med foredrag (Utvik-lingen av vårt verdensbilde)19/9: Observasjonskveld på NOVA22-28/9: DSE Ekspedisjon 2014 til Peene-münde, Ven m.m.3/10: Åpent hus (med tema Observasjoner avmeteorsvermer)24-26/10: Stjernetreff 2014. Helgesamlingmed foredrag, diskusjonsgrupper, teleskoput-stilling, observasjoner, astrokino og sosialtsamvær.25/10: Okkultasjon av Saturn. Observasjoner.5/11: Medlemsmøte med foredrag (Satellitterfor miljø- og klimaovervåking v/Rune Solberg)8/11: Kulturnatta i Larvik21/11: Observasjonskveld på NOVA5/12: Juleavslutning (Åpent hus)27/12: Romjulsobservasjoner på NOVAhttp://www.dse.no

SarpsborgInspiria Science Center har planetariefilmer og-visninger hver lørdag og søndag.http://www.inspiria.no/

OsloOslo AmatørAstronomers Forening (OAF) harmøte følgende torsdager kl. 18.30 hos Nor-man ASA, Strandveien 37 på Lysaker:18/9, 23/10, 27/11, 18/12.http://www.oafweb.org

Institutt for teoretisk astrofysikk på Blindernhar naturvitenskapelige foredrag på fredager11.15-12.00. Noen utvalgte forelesninger:3/10 med Pia Zacharias, 10/10 med PhilipBull, 31/10 med Piyali Chatterjee, 7/11 medCaroline Sassier, 7/11 med Martin Wiesmann,14/11 med Yoshiaki Kato, 12/10 om det kos-mologiske romobservatoriet Planck, ved pro-fessor Hans Kristian Eriksen, ITA.http://www.mn.uio.no/astro/om/aktuelt/arrangementer/?view=allupcoming

Kosmologikonferansen Beyond ACDM blirarrangert i Oslo fra 13. til 17. januar 2015.Arrangeres av Institutt for teoretisk astrofysikki samarbeid med andre forskere.

http://www.mn.uio.no/astro/forskning/aktuelt/arrangementer/konferanser/kosmologikonferanse.html

Meteoritter: himmelens budbringere. Foredrag26/10 kl. 13 på Zoologisk museum i Oslo.http://www.geofreaks.no/hva-skjer.html

Norsk Teknisk Museum har åpent astroamfi,samt planetarievisning utvalgte helger.http://www.tekniskmuseum.no/

Solobservatoriet på HarestuaOvernattingsturer med teleskoptitting, fore-drag og sosialt samvær arrangeres følgendehelger:26.-28. september: OAF-tur til Solobservato-riet på Harestua. Påmelding til Tore Engen,engen.tore@gmail.com24.-26. oktober: NAS-tur til Solobservatorietpå Harestua. Påmelding til Hans K. Aspenberg,hans@aspenberg.no21.-23. november: OAF-tur til Solobservato-riet på Harestua. Påmelding til Tore Engen,engen.tore@gmail.com

GjøvikVitensenteret Innlandet har planetarievisningerhver lørdag og søndag kl. 13.00.http://www.vitensenteret.no/

Astroshow med Sannes & ØdegaardAnne Mette Sannes og Knut Jørgen Røed Øde-gaard arrangerer astroshow på de følgendesteder, alle kl. 19.00: 24/9 Bø i Telemark, 1/10Surnadal, 7/10 Kolbotn, 17/10 Haugesund kl.19.00 og 21.30, 21/10 Elverum,23/10 Otta, 26/10 Røros, 28/10 Herøy,29/10 Ålesund, 30/10 Sandefjord,31/10 Skoleforestilling i Sandefjord (kl. 09),4/11 Fauske, 5/11 Mosjøen, 12/11 Skien,17/11 Støren, 18/11 Melhus, 19/11 Orkdal,20/11 Bjugn, 25/11 Levanger, 26/11 Namsos,27/11 Steinkjer, 4/12 Moss.www.starship.no/pages/aktiviteter.html

UtlandetEuropean AstroFest 2015. London 6.-7.februar 2015. http://europeanastrofest.com/

Northeast Astronomy Forum. New York 18.-19. april 2015.http://www.rocklandastronomy.com/neaf.html

Astronomi 5/14 57

Stjerneastronomien i Norge.Kan den få en ny vår i ESO?

I Norge har det aldri vært mange astronomer. Det er jo ganskeenkelt fordi det ikke har vært mange mennesker her og desom har vært i faget har måttet prioritere. Fram til for få årsiden var det kun én professor og den stillingen var i Oslo, påInstitutt for teoretisk astrofysikk.Astronomien i Norge har aldri hatt et bredt spekter av fag-

områder. På 1800-tallet da Christopher Hansteen var den før-ste astronomiprofessor var det posisjonsmålinger av himme-lens stjerner som dominerte. Observatoriet ved Solli plass,som stod ferdig i 1834, var opptatt av meridianmålinger for åplassere Norge på verdenskartet. På slutten av 1800-tallet ogbegynnelsen av neste århundre var mer enn bare øyemålingmed teleskop blitt en del av faget. Spektroskopi og fotografivar blitt viktige verktøy og studiet av stjernenes individuelleegenskaper begynte å ta form. I vårt land viste det seg atingen astronomer tok opp denne tråden i noen særlig grad.Daværende professor Hans Geelmuyden, som hadde stillingenfra 1892 til sin død i 1919, var kjent for sin motstand mot allmodernisering av astronomiforskningen. På 1920-tallet tokutviklingen av fysikk i sin allminnelighet et stort sprang fram-over i anvendelsen av relativitetsteori og fram for alt kvante-mekanikken, som kunne brukes til å forklare hvordan stjer-nenes og himmeltåkenes spektre ble til. På 1930-tallet fantman også forklaringen på det eldgamle spørsmål om hva somfikk stjernene til å lyse i det hele tatt, nemlig den kjernefysiskefusjonen av protoner til heliumkjerner. Nå hadde Norge fått enav de fremste astronomer i verden, nemlig professor SveinRosseland. Han var med på å utvikle teorien bak stjernenes ogstjernetåkens lysutsendelse og var til og med til stede på detførste møtet mellom astronomer i 1942 der «big bang» teorienom Universets tilblivelse ble diskutert for første gang i detalj.Stjerneastronomien ble imidlertid i stor grad bedrevet av

amatører eller skal vi også si halvprofesjonelle som SigurdEinbu på Dombås. Han oppdaget i 1912 en nova i stjernebildetGemini og han skrev oppdaterte bøker, som en som het«Solor og atom» på 1930-tallet. Han var født på Lesjaskogi 1866 og døde i 1946. Han var også Norsk Astronomisk Sel-skaps første æresmedlem.Norsk astronomi er på sine nåværende områder i verdens-

klasse og i solfysikk og kosmologi er vi på de fremste plasser.Norge bør også etablere seg i utforskingen av stjerneverdeneni Melkeveien der søking etter liv på fjerne planeter og andreområder, der både ingeniørmessige og observasjonsmessige

utfordringer og overraskelser ven-ter.Dette kan vi, om vi får til en inn-

melding i Det europeiske sørobser-vatorium i Chile og dets 40

meters teleskop!Tor E. Aslesen, leder i NAS

Lederen har ordet

Norsk Astronomisk Selskapble stiftet 25. februar 1938 oger landets nasjonaleastronomi forening.NAS har til formål å

fremme interesse for og sprekjennskap til astronomi. For-eningen har også til formål åstøtte og motivere til lokalvirksomhet.Alle med interesse for

astronomi kan bli medlem iNAS, det kreves ingen spesiellutdannelse, bare at du betalermedlemskontingenten.Medlemskap i NAS koster

kr 400,- og gir deg seks utga-ver av bladet Astronomi.Bibliotek og skoler som fylleren utlånsfunksjon kan tegneabonnement til rabattert priskr 100,-. Tillegg for forsen-delse til utlandet, kr 50,- pr.seks utgaver.Du kan bli medlem, melde

adresseforandring elleravslutte abonnementet ved åkontakte vår Abonnements-service, som drives av selska-pet Ask Media AS, adressefinner du på side 2.NAS er en frivillig organisa-

sjon. Les mer om medlem-skap og aktiviteter i NAS pånett sidene våre,www.nas-veven.no

Foreningens adresseNorsk Astronomisk Selskap,Postboks 1029 Blindern, 0315Oslo. Org.nr. 987 629 533.

NAS-styret 2014-2015E-post: styret@nas-veven.no

Leder: Tor Aslesen, Åsengt. 4b, 0480 Oslo.Tlf. 416 66 273, taslesen@gmail.com

Nestleder: Erik Rabe Røstad,eraberostad@yahoo.no

Kasserer: Steinar Moen, Tron stad vegen30, 4645 Nodeland. Tlf. 909 40 088,stolmo1@online.no

Styremedlem:Trygve Gerhard Hanssen,astronomi@hanssen.no

Styremedlem: Håkon Dahle, Oslohakon.dahle@astro.uio.no

1. vara: Stine Fredriksen,stine-fr@online.no

2. vara: Eirik Newth,eirik.newth@gmail.com

3. vara: Are Vidar Boye Hansen,are.hansen@akademiet.no

Valgkomité:Formann Torsten Aslaksen, Tromsø.Tlf. 413 31 338,torsten.aslaksen@gmail.com

Stig Corneliussen, Kongsberg.Tlf. 928 83 293, stigcor@hotmail.com

Ståle Kildahl, Hokksund. Tlf. 950 70 948,staale.kildahl@multiconsult.no

RevisorDavid A. Wright,davidalanwright@yahoo.com

Web-ansvarligHans K. Aspenberg. Tlf. 971 86 261,hans@aspenberg.no

Styret for Westin-fondetHåkon Dahle, Torsten Aslaksen, SteinarMoen (se kontaktinfo lenger opp)

Informasjon om NAS

Klart jeg vil abonnere på Astronomi! Kun kr. 400 for seks utgaverav bladet.Navn: ____________________________________

Adresse: ____________________________________

Evt. e-post: ____________________________________

Evt. telefon: ____________________________________

tlf. 46 94 10 00 (hverdager kl. 09-15)

Kan sendes i e-post til abonnement@askmedia.no

58 Astronomi 5/14

Lysende nattskyer har det vært også denne sommeren, og dette er all-tid et vakkert «krydder» i de Østlandske tussmørkenettene. Fenomenetskyldes at småpartikler gir skydannelse i så stor høyde at Sola lyser pådem selv når vi har tussmørke nede på bakken. Dette flotte bildet ertatt av Ole Alexander Ødegård fra Raufoss, som fotograferte ved et litetjern på Bøverbru.

Til venstre: Det flotte galakse-paret M65 og M66 i stjernebil-det Løven. Bildet ble tatt medet QSI 583 kamera gjennom etOrionoptics 12" ODK teleskop.Fotografert 5. april 2014 avArne Bjørndahl.

AstroGALLERI

AstroGALLERI

Den berømte stjernen My Cephei, ogsåkalt Granatstjernen fordi den er så rød,er den klareste på bildet. Området huserflere tåker. Bildet ble tatt med et Canon60Da kamera, som er modifisert slik atdet er mer følsomt for rødt lys. Med et«vanlig» digitalkamera er det vanskeli-gere å få fram slike tåker godt. 200 mmteleobjektiv. Bildet er tatt av TryggveDyrvik fra Nordfjordeid.

Astronomi 5/14 59

Å fotografere stjernespor rundt himmelpolen er noe av detenkleste vi kan gjøre. Det illustrerer på en god måte hvordanstjernehimmelen ser ut til å dreie i løpet av natten.Bildet er tatt med helt enkelt utstyr, et Canon EOS 350D

kamera med zoomobjektiv 18-55 mm, innstilt på vidvinkel

18 mm f/f5,6. Egentlig er det snakk om 284 eksponeringer à1 minutt hver, til sammen en nesten 5 timer lang avbildning.Hadde fotografen utført dette som én enkelt eksponering, villehimmelbakgrunnen blitt altfor lys, men i datamaskinen er det«lett» å sette sammen alt til ett enkeltbilde.

I forgrunnen den greskepyramiden i Hellinikon.16 pyramider er kjent

i Hellas. Én datering tyderpå at akkurat denne blekonstruert rundt 2720f.Kr., og i så fall er den etårhundre eldre enn deberømte pyramidene påGiza i Egypt, men dette eromstridt. Dens lengste sideer iallfall 14,7 meter oghøyden 3,5 meter.Enkelte tror pyramiden

har hatt et astronomiskformål, men det er mersannsynlig at den rett ogslett er en massegrav forsoldater.Les mer om bildet og

hvordan det ble tatt påhttp://www.perseus.gr/Astro-Star-Trails-Pyramid-Hellinikon-2014.htm

Foto: Anthony Ayiomamitis

Stjernespor over gresk pyramide