Så bankerdet plutselig på

Etgar Keret

Så bankerdet plutselig på

Oversatt fra engelsk avAleksander Melli

Etgar KeretOriginalens tittel: Suddenly a Knock on the Door

Oversatt fra engelsk av Aleksander Melli

Copyright © by Etgar KeretPublished by arrangement with The Institute for the Translation

of Hebrew Literature.

Norsk utgave:© CAPPELEN DAMM AS 2012

ISBN 978-82-02-36510-3

1. utgave, 1. opplag 2012

Omslag: Are KleivanSats: Type-it AS

Trykk og innbinding: ScandBook AB, Sverige 2012

Innkjøpt av Norsk kulturråd.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovensbestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS erenhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt iden utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtalemed Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvarog inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

Innhold

Så banker det plutselig på . . . . . . . . . . . . . . . . . .Lyveland . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Cheesus Christ . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Simyon . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Lukk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Sunn start . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Lagarbeid . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Pudding . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Faktisk så har jeg hatt noen fenomenale stiverter i

det siste. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Glidelåsen. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Den veloppdragne lille gutten . . . . . . . . . . . . . . .Mystique. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Kreativ skriving . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Snott. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Grip gjøken i halen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Velg en farge . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

715303745495766

71899398

101109113123

5

Gule og blå. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Hva har vi i lommene? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Dårlig karma. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Ari . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Tispe. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Fortellingens seier . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Fortellingens seier, II . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .En god omgang juling. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Hva ville du ønske deg av gullfisken? . . . . . . . . . .Ikke helt alene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Et skritt videre . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Den store blå bussen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Hemoroide . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .September hele året . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Joseph. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Gravmat . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Mer liv . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Parallelle universer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Oppgradering . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Guava . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Overraskelsesfest . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Hvilket dyr er du? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

128138141154159164167168179189193201210213218222228236239246250281

Så banker det plutselig på

«Fortell meg en historie,» kommanderer mannen medskjegg som sitter i sofaen i stuen min. Situasjonen er altannet enn hyggelig, må jeg si. Jeg er en som skriver his-torier, ikke en som forteller dem. Og selv det er ikke noejeg gjør på kommando. Sist gang noen ba meg fortelledem en historie, var det sønnen min som spurte. Det varfor ett år siden. Jeg fortalte ham et eller annet om en feog en fritte – jeg husker ikke engang akkurat hva – og in-nen to minutter sov han som en stein. Men dette er enhelt annen situasjon. For sønnen min har verken skjeggeller pistol. Sønnen min spurte pent, mens denne man-nen prøver å rane meg for en historie.

Jeg prøver å forklare mannen med skjegg at hvis hanlegger bort pistolen så vil det slå ut i hans favør, i vår fa-vør. Men fyren insisterer. «I dette landet,» forklarer han,«må du bruke makt for å få noe.» Han kom nettopp hit fraSverige, og i Sverige foregår ting på en helt annen måte.

7

Hvis du vil ha noe der oppe, spør du bare pent, så får dudet vanligvis. Men ikke i kvelende, klamme Midtøsten.Her trenger man bare å oppholde seg i én uke før manskjønner hvordan ting fungerer – eller snarere, hvordande ikke fungerer. Palestinerne ba pent om en stat. Fikkde det? Ikke faen om de fikk. Altså gikk de over til åsprenge unger på bussene, og da begynte folk å lytte. Bo-setterne ville ha dialog. Var det noen som responderte?Ikke tjangs. Altså ble de fysiske, begynte å helle kokendeolje på politimennene som patruljerer grensen, og plut-selig hadde de et publikum. I dette landet er det maktsom er rett, og det spiller ingen rolle om det handler ompolitikk eller økonomi eller parkeringsplasser. Rå makter det eneste språket vi forstår.

Sverige, stedet fyren med skjegg har gjort aliyah fra, eret progressivt land, veldig langt framme på svært mangeområder. Sverige er ikke bare ABBA og Nobelprisen.Sverige er en helt egen verden, og alt de har oppnåddder har de oppnådd på fredelig vis. I Sverige, hvis hanhadde oppsøkt vokalisten i Ace of Bace, banket på dørahennes og bedt henne synge for ham, så ville hun in-vitert ham inn på en kopp te. Etterpå ville hun draddfram den akustiske gitaren fra under senga og spilt forham. Og alt sammen med et smil! Men her? Jeg mener,hadde han ikke viftet med pistolen, så ville jeg kastet

8

ham ut umiddelbart. Hør, sier jeg, i et forsøk på å snakkefornuft med ham. «Hør selv,» sier han surt, og spennerhanen på pistolen. «Enten forteller du meg en historie,ellers så får du en kule mellom øynene.» Jeg kan se atvalgmulighetene mine er begrenset. Fyren mener alvor.«To mennesker sitter i et rom,» begynner jeg. «Plutse-lig banker det på døra.» Fyren med skjegg stivner til, etøyeblikk tenker jeg at historien kanskje har grepet ham,men det har den ikke. Han lytter etter noe annet. Deter noen som banker på døra. «Åpne døra,» sier han, «ogikke prøv deg på noe. Uansett hvem det er, få dem tilå stikke – og gjør det fort, hvis ikke kommer dette til ående dårlig.»

Den unge mannen foran døra utfører en spørreunder-søkelse. Han har et par spørsmål. De er korte. Han spørom den høye luftfuktigheten i sommer, og hvordan denpåvirker humøret mitt. Jeg sier at jeg ikke er interessert,likevel dytter han seg forbi meg og går inn.

«Hvem er det?» spør han, og peker på fyren med skjegg.«Det er nevøen min fra Sverige,» lyver jeg. «Faren hansdøde i et skred, og han er kommet for å delta i begravel-sen. Vi satt nettopp og gikk gjennom testamentet. Kan duvennligst respektere privatlivet vårt og gå?» «Kom igjen,kompis,» sier intervjueren og klapper meg på skulderen.«Jeg har bare noen få spørsmål. Gi en stakkar sjansen til

9

å tjene seg et par ståler, da … De betaler meg per per-son som svarer, ikke sant.» Han slenger seg ned på so-faen min med samlepermen i hånda. Svensken setter segved siden av ham. Jeg står fremdeles, og prøver å si detsom om jeg mener det: «Jeg ber deg om å gå. Dette eret veldig upassende tidspunkt.» «Jaså, upassende?» Hanåpner samlepermen og drar fram en stor revolver. «Hvaer det som er upassende med meg? Er det det at jeg ermørkere? At jeg ikke er bra nok? Svensker har du tid til,all verdens tid. Men har du et lite minutt til overs for enmarokkaner, en krigsveteran som etterlot deler av miltensin i Libanon? Nei, virker ikke som du har et jævla mi-nutt til overs for meg.» Jeg prøver å snakke ham til for-nuft, sier at det overhodet ikke er sånn det har seg, at hansimpelthen dukket opp da samtalen min med svenskenhadde nådd et ømfintlig punkt. Men intervjueren løfterrevolveren opp foran leppene sine og gir tegn om at jegmå holde kjeft. «Vamos,» sier han. «Nok unnskyldninger.Sett deg ned der borte, og spytt ut.» «Hva er det jeg skalspytte ut?» spør jeg. Sannheten er at jeg er ganske an-spent nå. Svensken har også pistol. Tingene kan kanskjeutarte. Øst er øst og vest er vest og alt det der. Ulik men-talitet. Eller svensken kan klikke, simpelthen fordi hanvil ha historien for seg selv. Solo. «Ikke provoser meg,»advarer intervjueren. «Jeg har kort lunte. Ut med histo-

10

rien – ut med den fort.» «Ja,» stemmer svensken i. Handrar også fram våpenet. Jeg rensker halsen og begynnerpå nytt. «Tre mennesker sitter i et rom …» «Og ikke prøvdeg på noe ’Plutselig banker det på døra’-tull,» avbrytersvensken. Intervjueren skjønner ikke helt hva han me-ner, men backer ham opp. «Sett i gang,» sier han. «Ogikke noe banking på døra. Fortell oss noe annet. Overraskoss.»

Jeg blir taus, og puster dypt inn. Begge mennene stir-rer på meg. Hvordan klarer jeg alltid å havne i sånnesituasjoner? Skal vedde på at sånne ting aldri skjer medAmos Oz eller David Grossman. Plutselig banker det pådøra. Blikkene deres blir truende. Jeg trekker på skuld-rene. Dette handler ikke om meg. Det er ingenting i minhistorie som kan kobles til bankingen. «Få ham vekk,» be-ordrer intervjueren. «Få ham vekk, uansett hvem det er.»Jeg åpner døra så vidt på gløtt. Det er et pizzabud. «Er duKeret?» spør han. «Ja,» sier jeg, «men jeg har ikke bestiltpizza.» «Her står det Zamenhoffgata nummer 14,» bjefferhan mens han peker på leveringsseddelen og dytter segforbi meg. «Og så?» sier jeg. «Jeg har ikke bestilt pizza.»«Ekstra stor, familiestørrelse,» insisterer han. «Halvpartenmed ananas, halvparten med ansjos. Forhåndsbetalt. Kre-dittkort. Bare gi meg tipset mitt så stikker jeg.» «Er duogså her for en historie?» spør svensken. «Hva da, en his-

11

torie?» sier pizzabudet, men det er åpenbart at han lyver.Han er ikke spesielt god til det. «Vis oss den,» ansporerintervjueren. «Kom igjen, ut med pistolen.» «Jeg har in-gen pistol,» innrømmer pizzabudet utilpass, og trekkerfram en kjøttøks fra under pappesken. «Men jeg skjærerham opp i juliennestrimler hvis han ikke rasker på oghoster opp en virkelig bra en.»

De tre mennene sitter i sofaen – svensken til høyre,så pizzabudet, så intervjueren. «Jeg klarer det ikke pådenne måten,» sier jeg til dem. «Jeg klarer ikke å få i gangen historie når dere tre sitter her med våpen og greier.Ta dere en spasertur rundt kvartalet, så har jeg noe tildere når dere kommer tilbake.» «Rasshølet kommer til åringe purken,» sier intervjueren til svensken. «Hva trorhan, at vi er født i går?» «Kom igjen, bare gi oss en,så stikker vi etterpå,» ber pizzabudet tynt. «En kort en.Ikke vær så gjerrig, da. Det er harde tider, vet du. Ar-beidsledighet, selvmordsbomber, iranere. Folk er sultnepå noe annet. Hvorfor tror du ellers at tre lovlydige ka-rer som oss går så langt. Vi er desperate, mann, despe-rate.»

Jeg rensker halsen og begynner på nytt. «Fire mennes-ker sitter i et rom. Det er varmt. De kjeder seg. Luftkjøle-ren funker ikke. En av dem ber om en historie. Nestemannstemmer i, og den tredje …» «Det er ikke en historie,»

12

protesterer intervjueren. «Det er en øyenvitneskildring.Det er akkurat det som skjer her og nå. Akkurat det viprøver å flykte fra. Ikke prøv deg på å dumpe virkelighe-ten på oss som en søppelbil. Bruk fantasien din, mann.Skap noe, dikt noe, ta’n helt ut.»

Jeg nikker, og begynner på nytt. «En mann sitter i etrom, helt alene. Han er ensom. Han er forfatter. Hanønsker å skrive en historie. Det er lenge siden sist hanskrev en historie, og han savner det. Han savner følel-sen av å skape noe ut av noe. Nettopp – å skape noe utav noe. For det å skape ut av ingenting er når du dikternoe opp av løse lufta, noe som i så tilfelle ikke har noenverdi. Det kan alle gjøre. Men noe ut av noe betyr noesom virkelig var der hele tiden, inni deg, noe du oppda-ger som en del av noe nytt, noe som aldri har skjedd før.Mannen bestemmer seg for å skrive en historie om situa-sjonen. Ikke den politiske situasjonen og ikke den sosi-ale situasjonen heller. Han bestemmer seg for å skrive enhistorie om den menneskelige situasjonen, den mennes-kelige tilstanden. Den menneskelige tilstanden slik hanopplever den akkurat nå. Men ingenting kommer opp.Ingen historie melder seg. For den menneskelige tilstan-den slik han opplever den akkurat nå synes ikke å væreverdt å fortelle om, og han skal akkurat til å gi opp nårdet plutselig …» «Jeg har advart deg,» avbryter svensken.

13

«Ikke noe banking på døra.» «Jeg må det,» insisterer jeg.«Hvis ingen banker på døra, blir det ingen historie.» «Laham,» sier pizzabudet stille. «Gi ham litt spillerom. Vildu at det skal banke på døra? Greit, la det banke på døra.Så lenge det gir oss en historie.»

Lyveland

Robbie var sju år da han fortalte sin første løgn. Morenhadde gitt ham en krøllete gammel seddel og bedt hamgå ut for å kjøpe en tjuepakning med Kent hos dagligva-rehandleren. Robbie kjøpte iskrem i kjeks i stedet. Hanbeholdt vekslepengene, gjemte dem under en stor, hvitstein i bakgården til leilighetsblokken deres, og da morenspurte hva som hadde skjedd, fortalte han at en kjempe-svær, rødhåret gutt som manglet en fortann hadde takletham på gata, fiket til ham og tatt pengene. Hun troddeham. Og siden har Robbie fortsatt å lyve. Da han gikkpå videregående skole tok han seg en total slækkeuke påstranden i Eilat, etter å ha solgt elevrådgiveren en histo-rie om tanta hans fra Beer Sheba som hadde oppdaget athun hadde kreft. Da han var i hæren ble den imaginæretanta blind, og fikk ham så til de grader ut av knipa dahan tok tjuvperm. Det ble verken militærfengsel ellerleirarrest på ham. Ingenting. En gang han kom to timer

15

for sent på jobben, hadde han diktet opp en løgn omen schæferhund han hadde funnet liggende langs veien.Hunden var blitt påkjørt, fortalte han, og han hadde le-vert den hos veterinæren. I denne løgnen var hunden lami begge beina, og han hadde tatt den med til veterinærenbare for å få beskjed om at den aldri ville klare å brukebakbeina igjen. Det gjorde susen. Det var mange løgneri kjølvannet av Robbies liv. Syke løgner, armløse løgner,drepende løgner, alt annet enn myke og harmløse løg-ner. Løpende løgner eller løgner i bil, tyvaktige løgner ogløgner med stil. Han fant opp løgnene på et blunk, ogtenkte aldri at han en dag kunne støte på dem igjen.

Det hele begynte med en drøm. En kort, tåkete drømom hans døde mor. I drømmen satt de begge på en strå-matte midt ute på en åpen, hvit flate som ikke syntes å hanoen begynnelse eller slutt. Ved siden av dem på denneuendelige, hvite flaten sto en kuletyggismaskin med bob-letopp, av det gammeldagse slaget der man legger enmynt på maskinen, vrir om håndtaket – og ut kommeren kuletyggis. I drømmen fortalte Robbies mor at livetetter døden drev henne på veggene, for menneskene vargode, men det fantes ikke sigaretter noe sted. Ikke bareingen sigaretter. Ingen kaffe. Ingen radio. Ingenting.

«Du må hjelpe meg, Robbie,» sa hun. «Du må kjøpeen kuletyggis til meg. Jeg oppdro deg, sønn. Alle de

16

årene ga jeg deg alt, og ba ikke om noe tilbake. Men nåer det på tide at du gir den gamle moren din noe. Kjøpen kuletyggis til meg. Helst rød, om du kan, men blå erogså fint.» I drømmen gravde Robbie i lommene, igjenog igjen, i håp om å finne litt småpenger. Ingenting. «Jeghar ikke noe,» sa han med tårer i øynene. «Jeg har ikkesmåmynter. Jeg har sjekket alle lommene.»

Tatt i betraktning at han aldri gråt når han var våken,var det rart å gråte i drømmen. «Kikket du under stei-nen?» sa moren, og holdt ham hardt i hånda. «Kanskjemyntene fremdeles ligger der?»

Så våknet han. Klokken var fem om morgenen, detvar lørdag og fortsatt mørkt ute. Plutselig var Robbie påvei inn i bilen for å kjøre til stedet der han hadde boddsom liten. Gatene var tomme for trafikk, og han bruktemindre enn tjue minutter på å komme fram. I bygnin-gens første etasje, der Pliskins dagligvarehandel en ganghadde vært, fant han nå en lavprisbutikk, og ved sidenav var ikke skoreparatøren lenger, men et mobiltelefon-utsalg som tilbød oppgraderinger som om morgendagenikke fantes.

Selve bygningen hadde ikke forandret seg. De haddeflyttet for mer enn tjue år siden, og den hadde ikke en-gang fått et nytt strøk med maling siden den gangen. Ha-gen i bakgården var også den samme, et par blomster, en

17

vannkran, en rusten vannmåler, ugress. Og i hjørnet vedsiden av klessnorene lå den hvite steinen.

Han sto i bakgården til bygningen der han hadde vokstopp, han var kledd i parkasen, han holdt en stor plast-lommelykt i hånda og følte seg rar. Halv seks om mor-genen på en lørdag. Tenk om en nabo dukket opp – hvaskulle han si? Min døde mor kom til meg i en drøm ogba meg kjøpe en kuletyggis til henne, derfor kom jeg hitfor å lete etter småpenger?

Rart at steinen fremdeles var der etter alle disse årene.På den annen side, hvis du tenker på det, så pleier jo ikkesteiner bare reise seg opp og gå. Han plukket den opp,forsiktig, som om den kunne skjule en skorpion. Men detvar ingen skorpion under den, heller ingen slange, og in-gen mynter. Bare et hull på størrelse med en grapefrukt,og et lys som skinte opp av hullet.

Robbie prøvde å kikke inn i hullet, men lyset blendetham. Han nølte et øyeblikk, så stakk han hånda inn. Hanlå på bakken og strakte ut armen helt opp til skulderenmens han prøvde å berøre noe på bunnen. Men det varingen bunn, og det eneste han kunne berøre var laget avkaldt metall og kjentes som et håndtak. Håndtaket til enkuletyggismaskin. Robbie vred om så hardt han kunne ogkjente at håndtaket reagerte på berøringen hans. Dettevar øyeblikket da kuletyggisen burde ha rullet ut. Det var

18

nøyaktig nå den burde ha funnet veien ut av maskinensmetalliske innvoller og inn i hånda til den lille gutten somventet utålmodig på at den skulle dukke opp. Dette varnøyaktig det øyeblikket da alle de tingene burde ha fun-net sted. Men de gjorde ikke det. Så snart Robbie var fer-dig med å vri om håndtaket, befant han seg plutselig her.

«Her» var et annet sted, men også et velkjent sted. Detvar stedet i drømmen om moren. Nakent og hvitt, utenvegger, gulv, tak, sollys. Bare det hvite, og en kuletyggis-maskin. En kuletyggismaskin og en svett, stygg, rødhå-ret gutt. Robbie hadde av en eller annen grunn ikke lagtmerke til ham før nå, og i det samme Robbie skulle til åsmile til gutten eller bare si noe til ham, sparket rødtop-pen ham i skinneleggen så hardt han kunne, slik at Rob-bie falt ned på knærne og ble stående på kne og vri seg ismerte. Nå som Robbie var nede på knærne, var han oggutten like høye. Gutten kikket Robbie i øynene, og selvom Robbie visste at de aldri hadde møttes, var det noevelkjent ved ham. «Hvem er du?» spurte han gutten somsto foran ham. «Jeg?» svarte gutten og ga ham et stygt smilmed én manglende fortann. «Jeg er den første løgnen din.»

*

Robbie kavet seg opp på beina. Skinneleggen var vondsom bare pokker. Gutten var borte for lengst. Robbie

19

gransket kuletyggismaskinen. Innimellom de runde ku-letyggisene kunne han se halvgjennomsiktige plastkulermed billige pyntegjenstander. Han gravde i lommene forå finne litt småpenger, så husket han at guttungen hadderappet lommeboka hans før han stakk av.

Robbie gikk haltende av sted, uten å gå i noen be-stemt retning. Siden det ikke fantes noe å orientere segetter på den hvite flaten, bortsett fra kuletyggismaskinen,kunne han ikke gjøre annet enn å prøve å bevege segvekk fra den. Hver gang han gikk noen få skritt, snuddehan seg for å forsikre seg om at maskinen faktisk blemindre.

På ett tidspunkt snudde han seg rundt og oppdaget enschæfer som sto ved siden av en mager gammel mann medglassøye og uten armer. Han gjenkjente hunden umid-delbart, på måten den halvveis krøp framover, de to for-beina som strevde med å slepe det paralyserte bekkenetetter seg. Det var den påkjørte hunden fra løgnen hans.Den peste av anstrengelsen og opphisselsen, og var gladfor å se ham. Den slikket Robbies hånd og kikket intenstpå ham med tåreblanke øyne. Robbie klarte ikke helt åplassere den magre, gamle mannen.

«Jeg er Robbie,» sa han.«Jeg er Igor,» sa den gamle mannen og presenterte seg.

Han klappet Robbies hånd med en av krokene sine.

20

«Kjenner vi hverandre?» spurte Robbie etter et par se-kunder med pinlig stillhet.

«Nei,» sa Igor og løftet hundehalsbåndet med den enekroken. «Jeg er bare her på grunn av ham. Han fikk fer-ten av deg mange kilometer unna og ble veldig gira. Hanville at vi skulle finne deg.»

«Så det er ingen forbindelse – mellom oss?» spurteRobbie. Han kjente seg lettet idet han sa det.

«Du og jeg? Nei, ingen forbindelse overhodet. Jeg eren annens løgn.»

Robbie spurte nesten hvem sin løgn han var, men hanvar redd spørsmålet kanskje ville oppfattes som uhøfligpå dette stedet. For den saks skyld ville han likt å spørrenøyaktig hva dette var for et sted, og om det fantes mangeflere mennesker her bortsett fra han selv, og flere løgnereller hva det var de kalte seg. Men han tenkte det kan-skje kunne være et følsomt tema og at han ikke burdeta det opp helt ennå. Altså klappet han Igors handikap-pede hund i stedet for å si noe. Hunden var fin, og denvirket glad for å treffe Robbie, som ønsket at løgnen hanskunne hatt litt mindre smerte og lidelse i seg.

«Kuletyggismaskinen,» spurte han Igor noen minuttersenere. «Hva slags mynter tar den?»

«Liraer,» sa den gamle mannen.«Det var en gutt her nettopp,» sa Robbie. «Han tok

21

lommeboka mi. Men selv om han ikke hadde gjort det,ville jeg ikke hatt noen liraer i den.»

«En guttunge som mangler en tann?» spurte Igor. «Detlille avskummet stjeler fra alle. Han spiser til og medhundens Pedigree. Der jeg kommer fra, i Russland, villede tatt en sånn guttunge og satt ham ut i snøen i baretrusa, så ville de ikke sluppet ham inn i varmen igjen førhele kroppen ble blå.» Igor pekte på baklomma med enav krokene. «Jeg har noen liraer der bak. Forsyn deg. Jegspanderer.»

Robbie nølte, men fisket en liramynt opp av lommatil Igor. Han takket gamlingen og tilbød ham Swatch-klokken sin til gjengjeld.

«Takk,» sa Igor og nikket. «Men hva skal jeg med enplastklokke? Dessuten har jeg det ikke travelt med åkomme meg noen steder.»

Da han så at Robbie kikket rundt seg etter noe annetå gi ham, stoppet Igor ham og sa, «Jeg står i gjeld til deguansett. Hvis du ikke hadde funnet på den løgnen omhunden, ville jeg vært helt alene. Så nå er vi skuls.»

Robbie hinket så raskt han kunne tilbake til kuletyg-gismaskinen. Han hadde fremdeles vondt der rødtoppenhadde sparket ham, men mindre vondt enn før. Han dyt-tet liraen inn i sprekken, trakk pusten dypt, lukket øy-nene og vred om håndtaket.

22

Han befant seg utstrakt på bakken i bakgården til dengamle bygningen deres. Lyset fra daggryet malte himme-len i mørke avskygninger av blått. Robbie trakk armenut fra hullet i bakken. Da han åpnet neven fant han enrød kuletyggis i hånda.

*

Før han dro la han steinen på plass igjen. Han spurte ikkeseg selv om hullet, og om nøyaktig hva som var skjeddder nede. Han bare satte seg i bilen, rygget og kjørte avsted. Den røde kuletyggisen la han under puta, til mo-ren, i tilfelle hun kom tilbake i drømmen.

Til å begynne med tenkte Robbie mye på det, på ste-det, hunden, Igor, alle de andre løgnene han hadde for-talt – løgner han hadde vært så heldig å slippe å møteigjen. For eksempel den bisarre løgnen han hadde fortaltekskjæresten, Ruthie, da han ikke kunne rekke fredags-middagen hos foreldrene hennes – om en viss niese hanhadde som bodde i Natanyah og fikk bank av ekteman-nen, og hvordan fyren hadde truet med å drepe henne,altså måtte Robbie dra dit en tur og hjelpe til med åroe ting ned. Den dag i dag hadde han fremdeles ingenanelse om hvorfor han hadde funnet på noe så skrudd.På den tiden tenkte han kanskje at jo mer komplisert ogforskrudd historien var, jo større var sjansen for at Rut-

23

hie ville tro ham. Noen mennesker melder avbud fra fre-dagsmiddager ved å si at de har vondt i hodet eller noe.Ikke han. Men på grunn av skrønene hans fantes det nåen mishandlet kone og en gærning av en ektemann derute et sted, ikke langt unna, i et hull i bakken.

Han vendte ikke tilbake til hullet, men noe ved stedetble værende hos ham. Til å begynne med fortsatte han ålyve, men bare løgner der ingen ble banket opp og ingenhaltet eller døde av kreft. For eksempel: Han kom forsent på jobben fordi han måtte vanne plantene i tantasleilighet mens hun var i Japan og besøkte sin framgangs-rike sønn. Eller: Han kom for sent til en svangerskapsfestfordi en katt nettopp hadde fått kattunger på trappa hansog han måtte ta seg av de små pusene. Sånne greier.

Men de positive løgnene var mye vanskeligere å finnepå. I hvert fall hvis du ville at de skulle lyde troverdig.Generelt sett er det slik at hvis du forteller folk noe fælt,så kjøper de det med en gang, fordi det slår dem som nor-malt. Men finner du på fine ting, blir de mistenksomme.Altså tok Robbie seg etter hvert i å trappe ned løgnene.Det skjedde veldig gradvis. Først og fremst av latskap. Ogmed tiden tenkte han mindre og mindre på det stedet. Påhullet. Helt til morgenen da han overhørte Natasha fraregnskapsavdelingen som pratet med sjefen sin. Onkelenhennes, Igor, hadde fått hjerteinfarkt, og hun trengte å

24

ta seg litt fri. Stakkars gamling – en enkemann som al-lerede hadde mistet begge armer i en ulykke i Russland.Og nå var det hjertet. Han var så alene, så hjelpeløs.

Sjefen på regnskapsavdelingen innvilget henne vel-ferdsfri på flekken, uten å stille spørsmål. Hun gikk borttil kontoret sitt, hentet veska og forlot bygningen. Robbiefulgte etter Natasha helt til bilen hennes. Da hun stop-pet opp for å fiske opp nøklene fra veska, stoppet hanogså opp. Hun snudde seg. «Jobber ikke du i innkjøps-avdelingen?» spurte hun. «Er ikke du assistenten til Za-guri?»

«Ja,» sa Robbie og nikket. «Jeg heter Robbie.»«Kult, Robbie,» sa Natasha og ga ham et nervøst, rus-

sisk smil. «Så hva skjer? Trenger du noe, eller?»«Det dreier seg om den løgnen du fortalte i sted, til sje-

fen for regnskapsavdelingen,» stotret Robbie. «Jeg kjen-ner ham.»

«Du fulgte etter meg helt til bilen min bare for å an-klage meg for å være en løgner?»

«Nei,» sa Robbie. «Jeg mente ikke å anklage deg. Vir-kelig. Det er kult at du er en løgner. Jeg er også en løg-ner. Men han Igor fra løgnen din – jeg har møtt ham.Han er virkelig en kjernekar. Og du, om jeg får lov til åsi det, vel, du har gjort ting vanskelig nok for ham somdet er. Altså ville jeg bare …»

25

«Kan du flytte deg fra bilen, eller?» avbrøt Natasha is-kaldt. «Du står i veien.»

«Jeg vet at det virker helt usannsynlig, men jeg kanbevise det,» sa Robbie, og kjente seg mer og mer urolig.«Igor har ikke et øye. Jeg mener, han har det, men bareett. På et eller annet tidspunkt må du ha funnet på noeom at han hadde mistet det ene øyet, ikke sant?»

Natasha var allerede i ferd med å sette seg i bilen, menstoppet opp. «Hvor har du det fra? Er du en venn avSlava?»

«Jeg kjenner ingen som heter Slava,» mumlet Robbie.«Bare Igor. Virkelig. Om du vil kan du få treffe ham.»

*

De sto i bakgården til den gamle bygningen hans. Robbieflyttet steinen til side, la seg ned på den fuktige jorda ogdyttet armen helt ned i hullet. Natasha sto over ham.Han holdt ut den andre armen og sa, «Hold deg fast.»

Natasha så på mannen som lå utstrakt ved føttene hen-nes. Rundt tretti, ganske kjekk, i ren, hvit, strøken skjortesom allerede var litt mindre ren og mye mindre strøken.Den ene armen hans satt fast i hullet, kinnet var klistrettil bakken.

«Hold deg godt fast,» sa han. Og idet hun rakte hamhånda kunne hun ikke annet enn å spørre seg hvordan

26

det hadde seg at hun alltid trakk til seg sånne særinger.Da han hadde begynte å legge ut om alt det pisspreiketved bilen, hadde hun tenkt at det kanskje var en søt måteå legge an på henne, men nå skjønte hun at denne fy-ren med de myke øynene og det blyge smilet virkelig varen gærning. Fingrene hans grep hennes fingre. Slik holdthan henne som fastfrosset i omtrent ett minutt, han påbakken, hun over ham, litt framoverbøyd, med et for-tumlet uttrykk i ansiktet.

«Okei,» hvisket Natasha med mild, nesten terapeutiskrøst. «Vi holder hender. Hva nå?»

«Nå,» sa Robbie, «vrir jeg om håndtaket.»

*

De brukte lang tid på å finne Igor. Først møtte de enhårete, pukkelrygget løgn, åpenbart argentiner, som ikkesnakket noe annet enn spansk. Så en annen av Natashasløgner – en overivrig politimann med kippa, som insis-terte på å anholde dem og sjekke dokumentene deres,men aldri hadde hørt om Igor. Til slutt var det Robbiesmishandlede niese fra Natanyah som hjalp dem. Da defant henne var hun opptatt med å mate kattungene fraden ferskeste løgnen hans. Hun hadde ikke sett Igor på etpar dager, men visste hvor de kunne finne hunden hans.Og når det gjaldt hunden, så snart den var ferdig med å

27

slikke Robbie i hendene og ansiktet, fulgte den dem merenn gjerne til Igors sengeleie.

Igor var i temmelig dårlig form. Huden var gustengulog han svettet tungt. Men han lyste opp idet han så Na-tasha. Han var så begeistret at han klarte å heise seg oppog klemme henne, selv om han så vidt klarte å stå. Detvar da Natasha begynte å gråte og be ham om tilgivelse,for denne Igor var ikke bare en av løgnene hennes, hanvar også onkelen hennes. En oppdiktet onkel, men like-vel. Og Igor sa til henne at hun ikke måtte være lei seg,livet hun hadde funnet opp for ham hadde kanskje ikkealltid vært lett, men han hadde hatt glede av hvert enestesekund, og hun trengte ikke å bekymre seg, for sammen-liknet med togkrasjet i Minsk, ranet i Odessa, lynet somslo ned i ham i Vladivostok og den rabiate ulveflokkeni Sibir, var hjerteinfarktet bare for småtteri å regne. Ogda de kom tilbake til kuletyggismaskinen, dyttet Robbieen énliramynt inn i sprekken, tok hånda til Natasha ogba henne vri om håndtaket sammen med ham.

Med en gang de kom tilbake til bakgården la Natashamerke til at hun holdt en plastball i hånda med et billigsmykke inni; et stygt, gullfarget, hjerteformet smykke.

«Vet du hva?» sa hun. «Jeg skulle egentlig til Sinai ikveld og være der et par dager sammen med en venn,men jeg tror jeg avlyser, jeg drar heller tilbake til Igor

28

i morgen og tar meg litt av ham. Har du lyst til å blimed?»

Robbie nikket. Han visste at dersom han skulle bli medhenne, ville han måtte komme opp med en ny løgn påkontoret. Han var ikke så sikker på hva den skulle være.Det eneste han visste var at løgnen måtte være lykkelig,full av lys, blomster og solskinn. Og hvem visste – kan-skje til og med en smilende baby eller to.