Fredrik A. Walby Leder programkomiteen NSSF

Kjære konferansedeltaker! Velkommen til 10. nasjonale konferanse om selvmordsforskning og -forebygging!

Nasjonal selvmordsforskning og -forebyggingskonferanse har vært arrangert hvert annet år siden

1997. Nasjonalt senter for selvmordsforskning og -forebygging (NSSF) har gjennom årene

samarbeidet med ulike aktører om konferansen. I år arrangeres konferansen for 10. gang, og vi er

svært glade for at en stor gruppe av kolleger med utgangspunkt i Stavanger universitetssjukehus

(SUS) og prosjektet Velg å Leve tok initiativet til å arrangere denne jubileumskonferansen sammen

med oss.

Programkomiteen har bestått av deltakere fra SUS/Velg å Leve, NSSF, Landsforeningen for etterlatte

ved selvmord (LEVE) og Mental Helse. Vi har også utvidet formatet på konferansen til å omfatte både

et kveldsarrangement for publikum, en prekonferanse og en hel dag spesielt tilegnet elever i

videregående skole. Alt dette som et resultat av Stavangermiljøets lange tradisjoner for å jobbe

lengre ut mot befolkningen for å komme tidligere inn med forebygging og behandling.

Programmet på hovedkonferansen er som suicidologien: sammensatt og mangfoldig. Vi har i år valgt

å legge noe mer vekt på praktiske workshops og mer læringsorienterte bidrag enn tidligere. Samtidig

favner programmet vidt, og alt fra grunnforskning til erfaringskunnskap er representert. I løpet av tre

dager, med mer enn 70 ulike bidrag, bør det være mulig for alle å finne noe til både nytte og glede.

En konferanse er ikke bare en arena for formidling av kunnskap og erfaringer, det er også en

møteplass for alle som er interessert i dette svært viktige området. Jeg vil oppfordre alle til å knytte

nye kontakter, gripe fatt i foredragsholdere eller potensielle samarbeidspartnere samt å delta aktivt i

både planlagte og mer spontane diskusjoner og interaksjoner på konferansen. På denne måten øker

utbyttet både for hver og en av oss og for feltet som helhet.

God konferanse!

1

10. nasjonale konferanse om selvmordsforskning og -forebygging

Om konferansen

Konferansen arrangeres av Nasjonalt senter for selvmordsforskning og -forebygging (NSSF)

v/Universitetet i Oslo i samarbeid med Velg å leve v/Helse Stavanger HF og Stiftelsen

Psykiatrisk Opplysning (PsykOpp).

Nasjonal fagkomite/programkomite

Leder av komiteen: Fredrik Walby, NSSF – forsker, psykologspesialist

Anita Johanna Tørmoen, NSSF – førsteamanuensis Jan Olav Johannessen, SUS – forskningssjef Klinikker for psykisk helse Vigdis Fredheim, SUS – leder/psykologspesialist BUPA Siv Hilde Berg, SUS – psykolog, ph.d student Sybille Greiner, LEVE Rogaland – leder, brukerrepresentant Rune Helland, Mental Helse – fagsjef, brukerrepresentant Erlend Mork, OUS – psykologspesialist Anine Therese Kildahl, NSSF – rådgiver Marit Helgeland Marvik, SUS – adm. konsulent Velg å leve

Lokal fagkomite/programkomite Stavanger

Leder av komiteen: Vigdis Fredheim, SUS – leder/fagleder/psykologspesialist BUPA

Jan Olav Johannessen, SUS – forskningssjef Klinikker for psykisk helse Gudrun Austad, RVTS Vest – psykiatrisk sykepleier Kjetil Moen, SUS – forsker/sykehusprest Melissa Anfinnsen Ramsland, SUS – klinisk vernepleier Siv Hilde Berg, SUS – psykologspesialist, ph.d. student Inge Joa, SUS – leder TIPS/PsykNettVest, førsteamanuensis Sveinung Dybvig, SUS – formidlingskonsulent Sybille Greiner, LEVE Rogaland – leder, brukerrepresentant Marit Helgeland Marvik, SUS – adm. konsulent Velg å leve

Organisasjonskomite

Leder av komiteen: Marit Helgeland Marvik, SUS – adm. konsulent Velg å leve

Anita Kjølsrud, NSSF – administrasjonsleder Wenche Andreassen, NSSF – seniorkonsulent Aida Jane Naqasha, PsykOpp – konferanseansvarlig Vigdis Fredheim, SUS – leder/fagleder/psykologspesialist BUPA Sveinung Dybvig, SUS – formidlingskonsulent

2

Skoledag 1. april 2019

Skoledagen har som mål å sette fokus på ungdom og

livsmestring

Program skoledag Clarion Hotel Energy

09:30 Musikkinnslag: Say something Stavanger katedralskole avd. Bjergsted

09:35 Åpning ved Helseminister Bent Høie

09:45 Livsmestring

Else Kåss Furuseth

10:35 Kulturinnslag

Sandnes VGS

10:45 Når du kommer langt nok ut…

TBA

11:15 Musikkinnslag: No diggety

11:25 Lunsj Kun medbrakt mat

12:00 Film

12:05 Dans

Vågen vgs

12:10 Ferdigheter du kan bruke selv Anita J. Tørmoen

12:40 Drømmer

Stavanger katedralskole, avd. Bjergsted

12:45 Hvor kan en henvende seg med tunge tanker, og hvilken hjelp kan en få?

Vigdis Fredheim

13:05 Dans Stavanger katedralskole, avd. Bjergsted; koreograf Victoria Jane Harley

13:10 Å skape sin egen vei og reise

Adil Khan

15:10 Slutt

3

Prekonferanse 1. april 2019

Dødsvanskelig – selvmordet og den profesjonelle

Program prekonferanse

Opportunity, Clarion Hotel Energy

09:30 Registrering

10:00–10:05 Åpning av prekonferanse

Helle Schøyen

10:05–10:15 Musikalsk innslag

Kjell Inge Torgersen

10:15–11:00 Death at work

Kjetil Moen

11:00–11:45 Når noe går galt

Terje Mesel

11:45–12:20 Lunsj

12:20–12:30 Musikalsk innslag

Kjell Inge Torgersen

12:30–13:00 Mentimeter

Kjetil Moen

13:00–13:30 Erfaringsdeling

Jone Schanche Olsen

13:30–13:45 Møte med et selvmordsrammet system

Tove Bjørnå

13:45–14:15 Panel

Kjetil Moen, Terje Mesel, Jone Schanche Olsen, Tove Bjørnå og Sybille Greiner

14:15 Musikalsk innslag

14:30

Kjell Inge Torgersen Slutt

4

Publikumsarrangement 1. april 2019

Kan vi forebygge flere selvmord?

Tid:

18:00 til 19:30

Sted:

Stavanger kino, Sal 1

Sølvberggt. 2,

4002 Stavanger

Hvert år dør 500–600 mennesker av selvmord i Norge, to tredjedeler er menn. I 2017 var det over

fem ganger så mange som døde i selvmord som i trafikkulykker. Selvmord er et betydelig

samfunnsproblem og berører flere tusen etterlatte og nærstående. Nesten halvparten av alle

nordmenn som dør i selvmord har hatt kontakt med spesialisthelsetjenester for psykisk helse og rus

siste året før selvmordet. Den høye andelen som har kontakt før et selvmord peker på et betydelig

forebyggingspotensial i tjenestene. Samtidig viser statistikken at det fortsatt er et behov for å gjøre

noe for mange av de som aldri er i kontakt med noe hjelpeapparat.

Hvordan kan vi forebygge flere selvmord?

Else Kåss Furuseth er kjent for de fleste som komiker. Hun har både gjennom teateroppsetninger,

tv-serier og på mange andre måter vært en sterk stemme for å få satt selvmordsproblematikken på

dagsorden i samfunnet.

Else Kåss Furuseth vil innlede debatten. Deretter vil et panel bestående av politikere, representanter

fra brukerorganisasjoner og fagmiljøer snakke om hvordan vi kan gjøre mer for å forebygge at så

mange dør i selvmord.

I panelet:

Else Kåss Furuseth, standupkomiker, skuespiller, reporter, programleder og etterlatt

Maria Jahrmann Bjerke, statssekretær i Helse- og omsorgsdepartementet (HOD)

Ingvild Kjerkol, stortingsrepresentant og helsepolitisk talsperson for Arbeiderpartiet (Ap)

Terese Grøm, generalsekretær i Landsforeningen for etterlatte ved selvmord (LEVE)

Rune Helland, fagsjef i Mental Helse

Fredrik A. Walby, forsker og psykologspesialist, Nasjonalt senter for selvmordsforskning og

-forebygging (NSSF)

Debatten ledes av Jan Olav Johannessen, professor i psykiatri ved Stavanger universitetssjukehus og

prosjektleder for Velg å Leve

Velkommen til årets viktigste debatt!

5

Konferanse 2. og 3. april 2019

Tangled up in blue – Gettin’ through

Program tirsdag 2. april

08:30 Foajé Registrering

Plenumssesjon 1

Møteledere: Marit H. Marvik og Fredrik A. Walby 09:00 Energy Hall 1+2 Velkommen og åpning av konferansen

Leder programkomiteen, forsker og psykologspesialist Fredrik A. Walby (NSSF)

Generalsekretær Tove Gundersen (Rådet for psykisk helse)

Statssekretær Maria Jahrmann Bjerke (Helse- og omsorgsdepartementet)

09:25 Energy Hall 1+2 Musikalsk innslag Tom Roger Aadland

09:35 Energy Hall 1+2 PL–1: Ut av fortvilelsen Samtale ledes av: Gudrun Austad Erfaringskonsulent Liv Fevang (Stavanger universitetssjukehus)

Nestleder Oddmund Holgersen (LEVE Rogaland) Brukerrepresentant Marianne Hansen (Mental Helse)

10:05 Energy Hall 1+2 PL–2: Velg å leve - et eksempel på befolkningsrettet forebygging Professor Jan Olav Johannessen (Stavanger universitetssjukehus)

10:30 Pause

Plenumssesjon 2 Møteledere: Inge Joa og Anita J. Tørmoen

10:45 Energy Hall 1+2 PL–3: Youth suicide prevention across settings

Associate Professor Jo Robinson (Orygen, Australia)

11:45 Lunsj

Plenumssesjon 3 Møteledere: Melissa Ramsland og Lars Mehlum

12:45 Energy Hall 1+2 Danseinnslag Kongsgård VGS Elever

12:50 Energy Hall 1+2 PL–4: Suicide and self-harm in people with immigration background: what do we know from Norwegian data?

Professor og fungerende senterleder Ping Qin (NSSF)

6

13:10 Energy Hall 1+2 PL–5: Null visjon – fane eller floskel? Erfaringsoverføring fra samferdsel som inspirasjon i det selvmordsforebyggende arbeidet

Professor Geir Sverre Braut (Stavanger universitetssjukehus)

13:30 Energy Hall 1+2 PL–6: Zero Suicide Implementation in New York Professor Barbara Stanley (Columbia University, USA)

14:15 Pause

14:30 Parallelle sesjoner

14:30 Energy Hall 1+2 PA–1: Safety planning Barbara Stanley

Møteledere: Vigdis Fredheim og Ingrid Camilla Aasbøe Heggland

14:30 Energy Hall 3 PA–2: Safe ways to talk about suicide on social media The #chatsafe project: young people, social media, and suicide prevention

Jo Robinson Møteledere: Jan Olav Johannessen og Anine T. Kildahl

14:30 Share 2 PA–3: Youth Aware of Mental Health (YAM) i Norge

Rune Helland Møteledere: Lars Øhlckers og Ping Qin

14:30 Opportunity PA–4: Pårørende og behandler som etterlatt

Møteledere: Kjetil Moen og Erlend Mork

PA–4.1: Pårørende som etterlatt

Sybille Greiner og Oddmund Holgersen

PA–4.2: Behandler som etterlatt

Kristin Fredriksen og Annika Hagerman

14:30 Confidence PA–5: Null-visjon; erfaringer fra Bergen og Karmøy kommuner

Møteledere: Gudrun Austad og Egil Haga

PA–5.1: Erfaring fra Bergen kommune

Audun Pedersen

PA–5.2: Erfaring fra Karmøy kommune

Nora Olsen-Sund

14:30 Share 1 PA–6: Frie foredrag Møteledere: Inge Joa og Melissa Ramsland

PA–6.1: Selvmord under og etter kontakt med tverrfaglig spesialisert rusbehandling

Martin Ø. Myhre

PA–6.2: Trender i selvskading blant ungdom i Norge

Anita J. Tørmoen

7

PA–6.3: Samvariasjon mellom alvorlighet i selvskadingsatferd og kriteriene for emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse

Ruth-Kari Ramleth PA–6.4: The Influence of Health and Sociodemographic Factors on Risk for

Deliberate Self-Harm in Young Adults

Ketil B. Lunde PA–6.5: Retningslinjer for forebygging av selvmord blant unge i

Storbritannia Nina Danielsen Clarke PA–6.6: Boka «Fasetter av sorg» Tove V. Bråthen

16:00 Pause

Plenumssesjon 4 Møteledere: Gudrun Austad og Sybille Greiner

16:15 Energy Hall 1+2 PL–7: Paneldebatt: Null-visjon, en god idé?

Professor Geir Sverre Braut (SUS) Erfaringskonsulent Torbjørn Mohn-Haugen (Erfaringssentrum) Psykologspesialist Vigdis Fredheim (SUS) Spesialist i psykiatri Jeanette Bjørke-Bertheussen (SUS) Generalsekretær Terese Grøm (LEVE) Senterleder og professor dr. med. Lars Mehlum (NSSF) Spesialrådgiver Audun Pedersen (Bergen kommune) Ordfører Jarle Nilsen (Karmøy kommune)

17:00 Slutt

19:30 Festmiddag (se side 12 for mer informasjon)

8

Program onsdag 3. april

Plenumssesjon 5

Møteledere: Vigdis Fredheim og Karoline Lindquist 08:30 Energy Hall 1+2 Musikalsk innslag Sveinung Dybvig og Nina Helgeland Gundersen

08:40 Energy Hall 1+2 PL–8: Kartleggingssystemet: Hva har vi gjort, hva kommer og hva så? Forsker og psykologspesialist Fredrik A. Walby (NSSF)

09:00 Energy Hall 1+2 PL–9: Akutt suicidalitet

Psykiater og professor Arne Vaaler (NTNU og Universitetssykehuset i Trondheim)

09:30 Energy Hall 1+2 PL–10: Suicidale pasienter innlagt i psykiatriske akuttmottak (SIPEA)

Psykiatrisk sykepleier, ph.d. Liv Mellesdal (Haukeland universitetssykehus)

10:00 Pause

10:30 Parallelle sesjoner

10:30 Energy Hall 3 PA–7: Selvmord i akuttfasen av psykisk lidelse Møteledere: Melissa Ramsland og Fredrik A. Walby

PA–7.1: Suicidfare under og rett etter utskrivelse

Kristin Jørstad Fredriksen

PA–7.2: Vurdering av akutt suicidfare – en flerdimensjonal tilnærming Utgangspunkt i psykometrisk instrument MARIS.

Karina Høyen

PA–7.3: Hvordan bør akutt suicidfare behandles?

Astrid Prestmo

10:30 Energy Hall 1+2 PA–8: Hvordan gjøre en selvmordsrisikovurdering Erlend Mork

Møteledere: Gudrun Austad og Egil Haga

10:30 Share 1 PA–9: CAMS: Introduksjon til en psykoterapeutisk tilnærming

Siri Toven Møteledere: Vigdis Fredheim og Synøve M. Wiig

10:30 Share 2 PA–10: Dialektisk atferdsterapi (DBT): En introduksjon

Anita J. Tørmoen og Gjertrud Kvalstad Møteledere: Marit H. Marvik og Karoline Lindquist

10:30 Consentrate PA–11: Selvmord i brukerperspektiv

Sybille Greiner, Berit Marie Dybsjord og Marianne Hansen

Møteledere: Inge Joa og Rune Helland

9

12:00 Lunsj

13:00 Parallelle sesjoner

13:00 Energy Hall 3 PA–12: Selvmord og selvmordsforebygging i døgnavdelinger – fokus på miljøpersonalets rolle

Martin C. Veland og Martin Ø. Myhre Møteleder: Gjertrud Kvalstad

13:00 Energy Hall 1+2 PA–13: CGT: Behandling av komplisert sorg

Lars Mehlum Møteleder: Ketil B. Lunde

13:00 Confidence PA–14: «Extreme challenges» – Nasjonal kartlegging av pasienter med

svært alvorlig selvskading og omfattende behandling i døgninstitusjon

Elfrida H. Kvarstein, Andrea Holst og Fredrik A. Walby Møteledere: Melissa Ramsland og Ruth-Kari Ramleth

13:00 Consentrate PA–15: Medier og selvmord

Møteledere: Sveinung Dybvig og Anine T. Kildahl

PA–15.1: Da Øystein forsvant

Tove Bjørnå

PA–15.2: Storebroren som måtte finne Øystein

Bjørn Tore Husby

PA–15.3: Selvmord i psykiatrien

Annemarte Moland

13:00 Share 1 PA–16: Veiledende materiell for kommunene om forebygging av selvskading og selvmord

Synøve M. Wiig, Åse L. Mattson og Wenche Øiestad

Møteledere: Gudrun Austad og Anita Kjølsrud

13:00 Share 2 PA—17: Frie foredrag

Møteledere: Jan Olav Johannessen og Erlend Mork

PA–17.1: Omsorgen for pasienter i selvmordsfare er under press

Julia Hagen

PA–17.2: Forebygging av selvmordsatferd hos akuttinnlagte pasienter med psykotisk depresjon

Kristin Jørstad Fredriksen

PA–17.3: Regional rutine for kartlegging og vurdering av selvmordsrisiko

Tone Tveit

13:00 Attention PA—18: Frie foredrag

Møteleder: Siri Toven

PA–18.1: Fagfolks refleksjoner om brukermedvirkning i selvmordsforebyggingen

Kristin Espeland

10

PA–18.2: Selvmordsforebygging i Finnmark

Ola Robertsen

PA–18.3: LINK – Livsmestring i norske klasserom

Karen Ringereide og Torstein Garcia de Presno

14:30 Pause

Plenumssesjon 6 Møteleder: Lars Mehlum og Vigdis Fredheim

14:50 Energy Hall 1+2 Musikalsk innslag Sveinung Dybvig og Nina Helgeland Gundersen

15:00 Energy Hall 1+2 PL–11: Paneldebatt: Hvordan forebygge flere selvmord i PHV? Psykiater og professor Arne Vaaler (NTNU og Universitetssykehuset i

Trondheim) Forsker og psykologspesialist Fredrik A. Walby (NSSF) Psykiater, overlege og ph.d.-kandidat Kristin Jørstad Fredriksen (SUS) Klinikksjef Martin C. Veland (Lovisenberg Diakonale Sykehus) Seniorrådgiver Karin Gravbrøt (Helsedirektoratet) Fylkesleder Sybille Greiner (LEVE Rogaland) Fagsjef Rune Helland (Mental Helse)

16:00 Energy Hall 1+2 PL–12 Oppsummering

Senterleder og professor dr. med. Lars Mehlum (NSSF)

16:15 Slutt

11

Postere

PO–1

Selvskading siste år hos elever i ungdoms- og videregående skole

Anita J. Tørmoen, Fredrik A. Walby og Martin Ø. Myhre

PO–2

Nasjonalt Kartleggingssystem for selvmord i psykisk helsevern og tverrfaglig spesialisert

rusbehandling (Kartleggingssystemet)

Fredrik A. Walby, Anine T. Kildahl og Martin Ø. Myhre

PO–3

«Extreme challenges» – Nasjonal kartlegging av pasienter med svært alvorlig selvskading og

omfattende behandling i døgninstitusjon

Elfrida H. Kvarstein

12

Festmiddag tirsdag 2. april kl. 19:30 – Energy Hall

Toastmaster: Oddvar Vignes

Tid:

19:30

Sted:

Energy Hall

Clarion Hotel Energy

Stavanger

Aperitiff

Velkommen ved leder av organisasjonskomiteen

Marit Helgeland Marvik

Hovedrett

Kalvefilet med potetterte, stekt kål, pastinakkpure, kirsebær sjysaus, sesongens grønnsaker og perleløk

Minikonsert

Tom Roger Aadland

Festtale – 10. års jubileum

Lars Mehlum

Dessert

Nemesiskake, syltet kirsebær, pistasj-crumble, kirsebærsorbet og sjokolade ganache

Takk for maten tale

Karoline Lindquist

Kvelden fortsetter med småprat og nettverksbygging!

13

14

Abstracts: Parallelle sesjoner

PA – 1

Safety planning

Stanley B. Columbia University, New York

The Safety Planning Intervention (also known

as the Stanley-Brown Safety Plan; SPI; Stanley

& Brown, 2012) is a widely used brief

intervention and has been shown to reduce

suicidal behaviors and to increase treatment

engagement when coupled with brief follow-

up phone contact (Stanley et al, JAMA

Psychiatry, 2018). It is widely used by

organizations implementing the Zero Suicide

model as well as the Veteran’s Administration

in the United States. The intent of SPI is to help

individuals lower their imminent risk for

suicidal behavior by employing a pre-

determined set of potential coping strategies

and a list of individuals or agencies whom they

may contact. Individuals follow a pre-

determined set of internal coping strategies,

social support activities, and help-seeking

behaviors. They also develop strategies to

reduce access to lethal means. The SPI has

been found to be efficacious in decreasing

suicidal behavior and enhancing treatment

engagement. Individuals at risk for suicide

were found to have 45 % fewer suicidal

behaviors than those in usual care. SPI also

results in a significantly higher level of

treatment engagement. Importantly, the

quality of intervention delivery has an impact

on outcomes. Thus, it is important that

clinicians delivering the SPI learn how to create

a positive collaborative approach and to

provide the requisite psychoeducation to

develop high quality safety plans.

PA – 2

Safe ways to talk about suicide on social

media The #chatsafe project: young people, social

media and suicide prevention

Robinson J. Orygen – The National Centre of Excellence in

Youth Mental Health

The Internet and social media have

fundamentally altered the communication

landscape. Users are now at the centre of the

communication process. This is particularly

true for young people, who, unsurprising, are

the most avid consumers of social media. With

respect to suicide, young people actively use

social media to seek, explore, produce, and

engage with suicide-related content. This

poses both risks and potential benefits. In

response, our research group recently

developed a comprehensive set of evidence-

informed guidelines to foster safe and helpful

interaction among peers on social media.

We employed the Delphi expert consensus

method to develop the guidelines. This

involved a systematic peer-reviewed and grey

literature search. ‘Action items’ within included

sources were extracted and formed the basis of

a questionnaire that was completed by two

expert panels: young people and professionals

(i.e., suicide prevention experts and media and

communications professionals). Two

questionnaire rounds were conducted and

items that achieved consensus by both panels

were included in the guidelines. The published,

text-based, #chatsafe guidelines are available

online.

To maximise the accessibility and uptake of the

#chatsafe content, we are currently working on

implementing the guidelines through a large-

scale social media campaign co-designed with

young people. In partnership with a digital

technology and design company, we have

conducted 10 co-design workshops, with over

100 young people, across Australia. Workshops

have focused on ‘Defining’ young peoples’

15

needs and wants, and ‘Designing’

corresponding social media-based solutions

using the #chatsafe guide as a theoretical

framework.

In this presentation I will (i) provide an

overview of the #chatsafe guidelines and the

Delphi expert consensus method we used; (ii)

describe the co-design and youth participation

process and methodology we used; (iii) share

workshop evaluation data, campaign

directions, and multimedia message

prototypes; and (iv) discuss findings and future

directions with workshop delegates.

PA – 3

Youth Aware of Mental Health (YAM) i

Norge

Helland R. Mental Helse

Tema: YAM (Youth Aware of Mental Health) er

et klasseromprogram som forener kognitiv,

emosjonell og erfaringsbasert innlæring for å

fremme den psykiske helsen og forebygge

suicidale tanker og handlinger samt depresjon.

YAM er systematisk evaluert og har vist seg å

ha god langtidsvirkning: SEYLE er en stor

europeisk randomisert kontrollert studie

gjennomført i 10 EU-land (på 168 skoler med

11 000 elever) der YAM viste seg å redusere

depresjoner, selvmordstanker og

selvmordsforsøk med 50 %. YAM fokuserer på

underliggende problemer og fremmer samtale,

diskusjon og refleksjon samt utvikler

ferdigheter for å møte livets utfordringer i

tillegg til å øke kunnskap om psykisk helse.

Gjennom workshopen vil metodikk og evidens

for YAM presenteres.

YAM er oversatt til norsk og vil i løpet av 2019

tas i bruk i Norge. Mental Helse er

hovedansvarlig for utbredelse i Norge, og

samarbeider med en rekke organisasjoner og

institusjoner om dette.

Målgruppe for workshopen er alle som

arbeider med forebyggende psykisk

helsearbeid og selvmordsproblematikk i

politikk og forvaltning, forskning og utøvende

tjenester innen helse- og utdanningssektoren,

interesseorganisasjoner og alle andre

interesserte.

PA – 4

Pårørende og behandler som etterlatt

PA – 4.1

Pårørende som etterlatt

Greiner S. & Holgersen O. LEVE Rogaland

De fleste etterlatte opplever store belastninger

etter et selvmord, og for mange fører disse

belastningene med seg kroniske lidelser. Det

kan være snakk om psykiske påkjenninger som

krever behandling over lang tid, og som veldig

ofte fører til uførhet og svekket livskvalitet.

Dette kunne vært unngått dersom etterlatte

fikk den rette oppfølgingen etter selvmordet.

En slik oppfølging kan også spare samfunnet for

store økonomiske belastninger.

Det viser seg at mange etterlatte får så store

fysiske plager at uføretrygd er eneste utvei.

Som etterlatt og engasjert i arbeidet vi gjør i

forebyggende sammenheng, og for

ivaretakelse av de som allerede har mistet

noen i selvmord, er vi i enda større fare for å få

helseproblemer. Årsaken er at vi jobber både

med etterlatte og forebygging i tillegg til å

skaffe til veie de ressursene vi trenger for å

kunne se positive resultater.

Et bedre system på hvilke hjelpeinstanser og

hva slags hjelp etterlatte får når selvmordet

inntreffer vil lettere kunne fange opp

mennesker som er rammet. Hjelpeapparatet vil

også kunne tilpasses ulike former for støtte til

hele familien. Oppfølgingen av

familiemedlemmer bør gå over lang tid og

tilpasses ut fra relasjonen den enkelte har til

den som er død. Familiekonstellasjonene i dag

er langt fra som før. Dette må tas med i

vurderingene når man skal hjelpe hele familien.

Det må bli bedre klarhet i hvem som er

ansvarlig for oppfølgingen av den familien som

er rammet. Mange etterlatte oppfatter

psykiatrien som langt fra kompetente til å

16

ivareta både den de har mistet og dem selv som

etterlatte. Det medfører enormt mye sinne og

hat mot psykiatrien – og forhindrer mange i å

ta imot hjelp.

Vi har mange etterlatte som ikke har sett noe

til hverken kriseteam eller andre som er en

naturlig del når andre katastrofale hendelser

rammer mennesker. Vi som jobber frivillig har

stilt krav om at det blir lagt inn obligatoriske

prosedyrer når et selvmord rammer

mennesker. Da elimineres all tvil om både

hvem som er ansvarlig og hva som skal utføres

av hjelp.

PA – 4.2

Behandler som etterlatt

Bjørke-Bertheussen J., Hagerman A.,

Hegelstad W. & Fredriksen K.J. Stavanger universitetssjukehus

Selvmord har store omkostninger for de

nærmeste og samfunnet for øvrig. I de tilfeller

hvor den som dør av selvmord har hatt en faglig

ansvarlig i psykisk helsevern, blir denne også

berørt. Vi ønsker å belyse hvordan en

kollegastøttegruppe i sykehuset kan være med

på å ivareta behandler i etterkant av et

selvmord.

I forkant av oppstart av

«Kollegastøtteordningen» våren 2014 hadde

klinikkledelsen ved Psykiatrisk Divisjon ved

Stavanger universitetssjukehus sett behovet

for en mer systematisk ivaretakelse av

kollegaer i slike situasjoner. Det var behov for

støtte i forhold til den emosjonelle opplevelsen

og belastningen over tid – som et supplement

til allerede eksisterende ordninger (inkludert

bedriftshelsetjenesten og oppfølging fra

ledelse).

Når suicid skjer under døgnopphold i sykehus

eller i etterkant av dette, får ofte faglig

ansvarlig lege/psykolog mange ulike roller. En

skal ha samtaler med pårørende, skrive

redegjørelse til eget foretak og

tilsynsmyndigheter, i tillegg til å håndtere egne

reaksjoner. Følelse av å være utilstrekkelig, av

å ha gjort en feil, skam, skyld, sorg, sinne,

søvnvansker, angst og tankekjør kan være

fremtredende. Vi følger opp etter behov og

ønske; fra kun én henvendelse der tilbud gis, til

oppfølging over flere måneder.

Kollegastøttegruppen har ingen debrifings-

eller tilsynsfunksjon.

Det blir i parallellen presentert enkle tips til

behandlere og ledelse for best mulig

håndtering i etterkant av et selvmord. Råd til

behandler likner råd ved vanlig sorgarbeid, og

tips til ledelse går på hvordan en på systemnivå

samt ved personlig oppfølging kan ivareta den

ansatte som har mistet en pasient. Håp ved

denne type kollegastøttearbeid er at en kan

være bidragsyter i å forebygge utbrenthet og

sykemeldinger, samt hindre at behandlere

slutter i jobben sin etter slike hendelser.

Arbeidet vårt er presentert i en kronikk i

Tidsskrift for Den norske legeforening under

tittel «Kollegastøtte når pasienten tar sitt liv».

Forfattere er Jeanette Bjørke-Bertheussen,

Annika Hagerman, Wenche ten Velden

Hegelstad og Kristin Jørstad Fredriksen.

PA – 5

Null-visjon; erfaringer fra Bergen og

Karmøy kommuner

PA – 5.1

Erfaringer fra Bergen kommune

Pedersen A. Bergen kommune

Bystyret i Bergen vedtok i november 2018 en

handlingsplan for selvmordsforebygging i

Bergen 2018–2022. Utgangspunktet var et

innbyggerinitiativ fra LEVE, og planen er laget

med bred medvirkning fra både offentlige

instanser, ideelle organisasjoner og

brukerorganisasjoner. Planen ble utviklet i et

samarbeid mellom ulike enheter i Bergen

kommune, Hordaland fylkeskommune, Helse

Bergen HF, RVTS, RKBU og LEVE.

Planen oppsummerer det vi vet om Bergen når

det gjelder selvmord, også der Bergen er ulik

resten av landet. Planen har et sterkt fokus på

barn og unge og en rekke av tiltakene er knyttet

17

til utdanningsinstitusjoner på ulike nivå. Noen

av de første tiltakene som er realisert er

opplæring av ansatte ved Universitet i Bergen

og Norges Handelshøyskole (NHH). Bergen

kommune har samarbeidet med RVTS om noen

programmer både i skolene og eldreomsorgen,

og disse rulles nå ut til alle byområdene.

Tiltakene i planen handler mye om å styrke

kompetansen og handlingsberedskapen hos

ansatte ved ulike offentlige og private

institusjoner, men handler også om å ha

tilgjengelige akuttilbud i kriser. Ikke minst er

det viktig at kunnskap om hvor en kan få hjelp

i kriser er lett tilgjengelig. Den handler også om

samhandling og oppfølging etter

selvmordsforsøk, men i liten grad om det som

skjer mens personer er i psykiatrisk behandling.

Gruppen som har laget planen er nå noe

utvidet og etablert som en gruppe som skal

følge realiseringen av planen.

Presentasjonen vil omhandle både prosessen

med å lage handlingsplanen og om resultatet

og hva de 17 tiltakene handler om.

PA – 5.2

Erfaringer fra Karmøy kommune

Olsen-Sund N. Karmøy kommune

Kommunestyret i Karmøy signaliserte i

desember 2017 at «en har ingen å miste i

Karmøy kommune». Styret vedtok da at

kommunen skulle jobbe etter en nullvisjon

gjennom å bidra med større åpenhet knyttet til

selvmord og ved å øke den forbyggende

innsatsen. Utgangspunktet for vedtaket om en

nullvisjon var et initiativ fra lokalpolitikere.

Den politiske saken, som ble behandlet av

kommunestyret, tar opp de forbyggende

tiltakene som tidligere var i kommunen og

peker videre på hva som bør være satsingen

fremover. Det blir også vektlagt at tiltak

fremover bør være tverretatlig, men at en da

trenger en tverretatlig kompetanseheving på

avdekking og håndtering av selvmordsatferd.

Vivat, som får støtte av Helsedirektoratet og

RVTS, står for kompetanseheving av

selvmordsforebyggende tiltak i Karmøy

kommune. Karmøy kommune samarbeider

med RVTS.

I tillegg til det interne tverretatlige samarbeidet

vil kommunen styrke samarbeidet med

helseforetaket, høgskolen og frivillige

organisasjoner for å bedre

selvmordsforebyggingen. Eksempelvis er det

viktig med gode møteplasser og arenaer som

bidrar til inkludering der folk lever og bor. Det

å bidra til større åpenhet om selvmord og sørge

for støtte i samfunnet er noen av kommunens

hovedfunksjoner. Dette innebærer at

kommunen øker informasjonen om hvilke

muligheter og tiltak som finnes for å få hjelp og

støtte.

I presentasjonen vil bakgrunnen for vedtaket

om nullvisjon beskrives samt hvordan vi har

valgt å organisere arbeidet og hvilke erfaringer

vi har gjort oss i prosessen så langt.

PA – 6

Frie foredrag

PA – 6.1

Selvmord under og etter kontakt med

tverrfaglig spesialisert rusbehandling

Myhre M.Ø., Kildahl A.T. & Walby F.A. Nasjonalt senter for selvmordsforskning og

-forebygging, Universitetet i Oslo

Bakgrunn

Ruslidelser er en viktig risikofaktor for

selvmord. Ingen studier har hittil undersøkt

kontakt med spesialisthelsetjenester for rus

siste år før selvmord i et nasjonalt

representativt utvalg. Fra tidligere studier er

det kjent at det eksisterer til dels store

forskjeller mellom kvinner og menn med

ruslidelser. Målet med denne studien var å

undersøke forskjeller i bruk av tjenester

mellom menn og kvinner i kontakt med

tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB) før

selvmord.

Metode

Som et ledd i registerstudien til Nasjonalt

kartleggingssystem for selvmord ble alle

dødsfall kategorisert som selvmord i

18

Dødsårsaksregisteret i perioden 2009–2016

koblet med behandlingshistorikk fra Norsk

pasientregister (N = 2190). Personer som

hadde kontakt med tverrfaglig spesialisert

rusbehandling året før de døde i selvmord ble

inkludert i studien.

Resultater

419 personer hadde kontakt med TSB i løpet av

året før de døde i selvmord.

Alkoholbrukslidelser (32,9 %) var den vanligste

rusdiagnosen, fulgt av bruk av opiater (14,3 %)

og multiple stoffer (11,2 %). Vi fant en høy

forekomst av personer i kontakt med både TSB

og psykisk helsevern siste år – med signifikante

kjønnsforskjeller. Dette gjaldt både kontakt

siste år, døgnbehandling siste år, antall

innleggelser og antall polikliniske kontakter –

som alle var vanligere hos kvinner.

Konklusjoner

TSB er en viktig sektor for

selvmordsforebygging. Mange av personene

som hadde kontakt med TSB hadde også

kontakt med psykisk helsevern. Kvinner mottar

mer behandling og har en høyere grad av

kontakt med psykisk helsevern enn menn.

Selvmordsforebyggende tiltak må derfor ta

høyde for dette og sørge for trygge overganger

mellom sektorene.

PA – 6.2

Trender i selvskading blant ungdom i

Norge

Tørmoen A.J.1, Myhre M.Ø.1, Walby F.A.1,

Grøholt B.2 & Rossow I.M.3 1Nasjonalt senter for selvmordsforskning og

-forebygging, Universitetet i Oslo2,

Universitetet i Oslo, 3Folkehelseinsituttet

Bakgrunn

Selvskading er særlig utbredt blant ungdom og

forbundet med negative livshendelser,

psykiske plager og selvmord. Ungdoms levekår

er betydelig endret i senere år. Det er hittil lite

kunnskap om hvorvidt det har skjedd endringer

også i omfang av – og risikofaktorer for –

selvskading. På bakgrunn av dette undersøker

vi om forekomst av selvskading blant unge er

endret over tid, og i hvilken grad en eventuell

endring i forekomst kan tilskrives endring i

risikofaktorer for selvskading.

Metode

Vi har benyttet data fra spørreundersøkelser

blant elever ved ungdomsskoler på to

tidspunkt; Ung i Norge fra 2002 (N = 5 842) og

Ungdata-undersøkelsene fra 2017/18 (N = 29

063). Respondentene har fylt ut spørreskjema

med spørsmål om ulike livsvilkår, herunder

fritidsbruk, problematferd, psykisk helse og

selvskading. Vi undersøkte endring i forekomst

av selvskading siste år over 15-årsperioden fra

2002 til 2017/18, samt endring i potensielle

forklaringsvariabler. I hvilken grad slike

forklaringsvariabler bidro til å forklare

endringen i selvskading over tid, ble analysert

ved logistiske regresjonsmodeller.

Resultater

Vi finner en betydelig økning i forekomst av

selvskading i perioden; fra 4.1% til 16.2%. Det

er særlig økningen i depressive symptomer

som kan forklare økningen i forekomst av

selvskading. Økningen varierer betydelig

mellom gutter og jenter, og mellom yngre og

eldre ungdomsskoleelever (8. vs. 10. klasse) og

mellom dem som bor i store byer og dem som

bor på mindre steder. Økningen i

depresjonssymptomer har hatt større

betydning for økt selvskading blant jenter enn

blant gutter og blant eldre enn blant yngre

ungdomsskoleelever.

Konklusjoner

Det har skjedd en betydelig økning i

selvskading blant ungdom. Økning i depressive

symptomer forklarte imidlertid bare en liten

del av økningen i selvskading, og andre faktorer

enn de vi har målt, må undersøkes for å finne

ut hva økningen skyldes. Denne forskningen vil

få betydning for å planlegge tiltak, herunder

forebyggende intervensjoner og planarbeid.

19

PA – 6.3

Samvariasjon mellom alvorlighet i

selvskadingsatferd og kriteriene for

emosjonell ustabil personlighetsfor-

styrrelse

Ramleth R-K, Grøholt B., Diep L.M. &

Mehlum L. Nasjonalt senter for selvmordsforskning og

-forebygging, Universitetet i Oslo

Bakgrunn

Studier av selvskadende voksne viser at

emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse er

forbundet med mer alvorlig selvskading og

høyere suicidrisiko, og at disse pasientene bør

tilbys spesialisert behandling. Selvskading blant

ungdom er hyppig. Det er lite kunnskap om

betydningen av emosjonell ustabil

personlighetsforstyrrelse hos ungdom. Her

presenteres preliminære data fra en studie der

vi undersøkte om det var sammenheng mellom

alvorlighetsgrad av selvskadingsatferd og antall

kriterier på emosjonell ustabil

personlighetsforstyrrelse, og om reduksjon i

kriterier på emosjonell ustabil

personlighetsforstyrrelse var forbundet med

reduksjon i alvorlighetsgrad av

selvskadingsatferd.

Metode

Vi studerte selvskadingsatferd blant 70

selvskadende ungdommer med symptomer på

emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse

som deltok i en randomisert kontrollert studie

på effekten av Dialektisk atferdsterapi (DBT)

for ungdom. Alvorlighetsgrad av

selvskadingsatferd ble målt ved antall

selvrapporterte selvskadingsepisoder, antall

ulike selvskadingsmetoder brukt, antall

selvskadingsepisoder med suicidal intensjon og

rapporterte suicidaltanker. Kriteriene på

emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse

ble vurdert ved SCID-II intervju. Ungdommene

ble undersøkt ved inklusjon og etter tre år.

Resultater

Antall kriterier på emosjonell ustabil

personlighetsforstyrrelse var signifikant

korrelert med alvorlighet av selvskadingsatferd

både ved inklusjon og ved tre års oppfølging.

Både antall kriterier på emosjonell ustabil

personlighetsforstyrrelse, antall

selvrapporterte selvskadingsepisoder, antall

selvskadingsepisoder med suicidal intensjon,

antall ulike selvskadingsmetoder og

rapporterte suicidaltanker var statistisk

signifikant redusert fra inklusjon til tre-års

oppfølging. Antall kriterier på emosjonell

ustabil personlighetsforstyrrelse ved inklusjon

var ikke statistisk signifikant korrelert med

alvorlighet av selvskadingsatferd ved tre års

oppfølging.

Konklusjoner

Ungdommer som rapporterer alvorlig

selvskadingsatferd i form av hyppig

selvskading, høyt antall selvskadingsepisoder

med selvmordintensjon, bruk av flere ulike

selvskadingsmetoder samt høyt nivå av

selvmordstanker bør utredes for emosjonell

ustabil personlighetsforstyrrelse. Klinikere

trenger mer kunnskap om utredning og

behandling av emosjonell ustabil

personlighetsforstyrrelse hos barn og unge.

PA – 6.4

The Influence of Health and

Sociodemographic Factors on Risk for

Deliberate Self-Harm in Young Adults

Lunde K.B.1, Mehlum L.1, Melle I. 2, Stanley

B.H.1,3 & Qin P.1 1National Centre for Suicide Research and

Prevention, University of Oslo; 2NORMENT K.G.

Jebsen Centre for Psychosis Research,

University of Oslo; 3Department of Psychiatry,

Columbia University.

Background

Deliberate Self-Harm (DSH) is relatively

frequent in young adults and is a strong risk

factor for subsequent suicide. Several

sociodemographic and health related risk

factors have been documented in the

literature. However, risk factors seldom occur

in isolation, and more knowledge pertaining to

the interacting effect of multiple risk factors

20

can increase our understanding of at-risk

populations.

Method

Data were derived from four Norwegian

national registers interlinked with personal

identifiers. We included all incident cases of

hospital presented DSH (aged 18–35) from the

Norwegian Patient Register in the period 2008–

2012 and up to 20 age, gender and date

matched controls per case from the Central

Population Register. Conditional logistic

regression was performed to calculate odds

ratios. A classification tree analysis was

conducted to explore at-risk subgroups and risk

factor configurations.

Results

Cases in our sample had a median age of 24 and

52.4 % were female. The strongest

independent risk factor was the lowest

educational level (OR 7.8). Other prominent

risk factors included high residential mobility

(OR 2.3), low income (OR 2.9), marital

dissolution (OR 3.9) and sick leave spell due to

mental problems (OR 4.0). Having multiple risk

factors was associated with increased risk,

especially for those with the lowest

educational level.

Conclusion

DSH in young adults is associated with multiple

and co-occurring sociodemographic and health

related disadvantages, with the strongest

independent risk factor being restricted

education. Based on these findings,

preventative efforts should in part be directed

at reducing premature school-dropout and the

accumulation of multiple sociodemographic

disadvantages.

PA – 6.5

Retningslinjer for forebygging av

selvmord blant unge i Storbritannia

Clarke N.D. PAPYRUS Prevention of Yong Suicide

Bakgrunn

I Storbritannia dør nå flere unge under 35 år

ved selvmord enn av noen andre årsaker.

Selvmord i aldersgruppen 15–19 år stiger.

Dette er svært bekymringsverdig.

Tiltaket

PAPYRUS er en nasjonal ideell organisasjon

som arbeider med selvmordsforebygging blant

unge i Storbritannia. PAPYRUS blir ofte

kontaktet av skoler og andre institusjoner som

trenger hjelp til å støtte unge som sliter, eller

som har mistet en ungdom til selvmord. De

besluttet derfor å utarbeide retningslinjer for

selvmordsforebyggende tiltak ved skoler og

universiteter. To spesifikke produkter til bruk i

institusjoner ble utarbeidet – ett for personer

under 18 år og ett for personer over 18 år.

Hensikten var å hjelpe de ansatte ved

institusjonene til å føle seg tryggere på hvordan

de kan hjelpe barn og unge som sliter med

selvmordstanker. Pilotprosjekter med

oppfølging ble lansert ved flere institusjoner.

Resultater

Det er vanskelig å dokumentere effekten av

slike tiltak fordi man aldri helt vet hvor mange

liv man kan ha reddet. Ansatte ved

institusjonene bekrefter allikevel selv at

tiltakene gjorde en stor forskjell for dem og for

de unge de hadde ansvar for. Filmsnutter med

vitnesbyrd dokumenterer dette.

Hva har vi lært?

Vi har lært at selv små tiltak kan føre til at

miljøet i institusjonene blir åpnere og tryggere

for de som sliter med selvmordstanker. Den

største utfordringen er å nå frem til

institusjoner som ikke har opplevd selvmord.

PAPYRUS vil i det videre arbeidet fortsette med

å skape bevissthet omkring retningslinjene, slik

at de kan bli implementert ved flere aktuelle

institusjoner.

PA – 6.6

Boka «Fasetter av sorg»

Bråthen T.V. Livsrom AS

Bakgrunn

I juni 2017 mistet jeg broren min i selvmord –

han ble begravet på sin 53-årsdag. Etter dette

begynte jeg å skrive dikt som skildret sorgen.

21

Da jeg delte disse på Facebook viste responsen

at de kunne være lindrende for flere enn meg

selv. På bakgrunn av dette oppsto boka

«Fasetter av sorg», som består av mine dikt og

refleksjoner illustrert med foto av Ida Kristin

Vollum.

Bokas fokus og innhold

Etter hvert som boka vokste fram skjønte jeg at

dette var et åpenhetsprosjekt og at det måtte

handle om flere sider av sorgen enn det som

var knyttet til min brors selvmord. Jeg valgte

derfor å dele boka inn i følgende kapitler:

Kjære Terje – om det å miste Terje og sorgen knyttet til dette.

Kjære meg – om egen erfaring og sorg knyttet til å være i utmattelse og depresjon gjennom flere år og om veien ut.

Kjære dere – om behovet for å bli sett og møtt når man er i sorg og om det å våge å møte mennesker i en vanskelig livssituasjon.

Takk til livet – om livet. Døden gjør at man tydeligere kjenner livet, og i dette kapitlet takker jeg livet for alt det rommer.

Det ble en bok som tok utgangspunkt i det å

miste noen i selvmord, men endte opp med å

bli en bok som også favner psykisk helse på en

erfaringsbasert og bred måte. Det har vist seg

at mange kjenner seg igjen i det jeg skriver og

er glad for at dette har blitt satt ord på.

PA – 7

Selvmord i akuttfasen av psykisk lidelse

PA – 7.1 Suicidfare under og rett etter

utskrivelse Fredriksen K.J. Stavanger universitetssjukehus

PA – 7.2 Vurdering av akutt suicidfare - en

flerdimensjonal tilnærming. Utgangspunkt i

psykometrisk instrument MARIS. Høyen K. St. Olavs hospital HF

PA – 7.3 Hvordan bør akutt suicidfare

behandles? Prestmo A. St. Olavs hospital HF

Prediksjon av suicidfare er vanskelig ved

alvorlige psykiske kriser. Det er økende

mengde data som indikerer at dette bør gjøres

relatert til det tidsspennet vi tenker framover.

a) Varselsignaler som indikerer umiddelbar fare.

b) Risikofaktorer som indikerer langtids- eller livstidsfare.

Forskjellen på et varselsignal og en risikofaktor

kan eksemplifiseres med en analogi til akutt

hjertesykdom. Hvis pasienten er en overvektig,

storrøykende mann med høyt serumkolesterol

og høyt blodtrykk, er det en forøket risiko for

hjertesykdom en gang i livet. Hvis mannen

derimot kommer til akuttmottaket med

klemmende brystsmerter, tungpust, kaldsvette

og kvalme, er dette «varselsignaler» for

umiddelbar fare.

Prospektive studier indikere at dynamiske

faktorer er de mest viktige varselsignalene når

det gjelder å predikere suicidfare under og i

perioden rett etter en akutt livskrise. Alvorlig

angst, agitasjon, panikk, global insomni,

alvorlig anhedoni og økning i

alkohol/rusmiddelbruk i forbindelse med

krisen, er varselsignaler for suicid det

etterfølgende året etter sykehusinnleggelse

(Goodwin 2003). Alvorlig agitasjon og

«desperasjon», blandet angst og depresjon

med psykose, global insomni, og intense,

smertefulle emosjoner som for eksempel uttalt

skam er «varselsignaler» som medfører

umiddelbar suicidfare (Goodwin 2003).

Parallellsesjonen vil fokusere på vurdering av

akutt suicidfare og behandlingen av slike

tilstander. Innlederne vil i tillegg redegjøre for

forskningsdata fra egne, norske studier.

22

PA – 8

Hvordan gjøre en

selvmordsrisikovurdering

Mork E. TIPS Sør-Øst, Oslo universitetssykehus

Tema: Hvordan gjøre en selvmordsrisiko-

vurdering.

Målgruppe: Personer som gjør selvmords-

risikovurderinger i psykisk helsevern eller

førstelinjetjenesten.

Læringsmål: Legge grunnlaget for å kunne

gjøre kunnskapsbaserte selvmordsrisiko-

vurderinger og øke bevisstheten om de kliniske

utfordringene det innebærer.

Sesjonen vil først ta for seg formål og funksjon

ved selvmordsrisikovurdering – hvorfor

vurdere selvmordsrisiko? Videre vil sentrale

faktorer som inngår i en

selvmordsrisikovurdering gjennomgås – hvilke

forhold kan øke risikoen for selvmord og hvilke

forhold er potensielt beskyttende. Deretter vil

sammenhengen mellom vurdering, tiltak og

behandlingsplanlegging gjennomgås og

drøftes.

Det vil bli satt av rikelig med tid til å belyse og

drøfte med deltakerne sentrale utfordringer

ved å gjøre selvmordsrisikovurderinger.

Eksempler på slike tema er at selvmordsrisiko

varierer over tid og med situasjon – hvordan

håndtere det? Akutt selvmordsrisiko vs.

vedvarende forhøyet selvmordsrisiko. Hvordan

få vurderingen til å bli en nyttig del av

behandlingsplanleggingen og unngå at det

oppleves som et hinder for relasjon og det

kliniske arbeidet.

Om foredragsholder: Erlend Mork, PhD, er

spesialist i klinisk psykologi og arbeider nå på

Regional kompetansetjeneste for tidlig

intervensjon ved psykose ved Oslo

universitetssykehus HF. Han har tidligere

arbeidet klinisk ved akuttavdeling og poliklinikk

i psykisk helsevern for voksne og ved Nasjonalt

senter for selvmordsforskning og -forebygging,

UiO. Han har forsket på behandlingskjeden for

personer med suicidal atferd og

selvmordsatferd blant pasienter med

psykoselidelser. De siste årene har han

arbeidet med opplæring i, og implementering

av intervensjoner utviklet for personer med

suicidal og selvskadende atferd.

PA – 9

CAMS: Introduksjon til en

psykoterapeutisk tilnærming

Toven S. RVTS Øst

I denne workshopen vil vi introdusere

prinsipper og arbeidsformer i CAMS

(Collaborative Assessment and Management of

Suicidality), og invitere til en drøfting av

anvendbarheten i klinikk. CAMS er ikke en

selvstendig terapeutisk metode, men et

terapeutisk rammeverk som det er knyttet

terapeutiske strategier og verktøy til, spesielt

utviklet for møtet med selvmordstruede

mennesker.

CAMS beskrives ofte som «broen» fra

selvmordsrisikovurderingen til behandlingen.

Hensikten er så raskt som mulig å engasjere

pasienten i vurderingen og håndteringen av sin

egen selvmordsrisiko. CAMS er dermed

forenlig med andre aktuelle

behandlingsmetoder. Det vesentlige er at

behandlingsplanen er utviklet i dialog med

pasienten, og at den har et eksplisitt

selvmordsforebyggende formål.

Utgangspunktet for CAMS er antakelsen om at

selvmordstruede pasienter er ambivalente. De

har grunner til å dø, men også grunner til å leve.

Selvmordsønsket oppfattes som et

forandringsønske som gir mening sett fra

pasientens opplevelse.

CAMS er utviklet av dr. David Jobes ved The

Catholic University of America. Den

forskningsmessige støtten til metoden er

voksende, og er nylig supplert med en ny

randomisert kontrollert studie fra Norge der

man fikk positive resultater når CAMS ble tatt i

23

bruk for en heterogen pasientgruppe i

spesialisthelsetjenesten.

Workshopen er for alle som ønsker å bli

nærmere kjent med CAMS og som har

interesse for det kliniske møtet mellom

selvmordstruede personer og behandlere både

i spesialisthelsetjeneste og i kommunale

tjenester.

PA – 10

Dialektisk atferdsterapi (DBT): En

introduksjon

Tørmoen A.J.1 & Kvalstad G.2 1Nasjonalt senter for selvmordsforskning og

-forebygging, Universitetet i Oslo, 2St. Olavs

hospital

Dialektisk atferdsterapi (DBT) er en variant av

kognitiv atferdsterapi for komplekse lidelser.

Metoden ble opprinnelig utformet for kvinner

med kronisk suicidalitet og Emosjonelt ustabil

personlighetsforstyrrelse (EUP), men siden har

den vist seg som en godt fungerende

behandling for personer med en rekke psykiske

lidelser der problemer med regulering av

emosjoner står sentralt – slik som blant annet

rusavhengighet, overspisingslidelse, depresjon

hos suicidale ungdommer og depresjon hos

eldre. Standardvarianten av DBT er poliklinisk,

men det er laget tilpasninger til andre settinger

som dag- og døgnavdelinger.

DBT bygger på antakelsen om at mennesker

med EUP mangler mellommenneskelige

ferdigheter, ferdigheter i å regulere seg selv

(inklusive følelser) og ferdigheter i å tolerere

smerte. De hindres også, av ulike personlige og

miljømessige faktorer, i å få brukt de

ferdighetene de faktisk har.

DBT er en prinsippstyrt, delvis manualbasert

behandlingsmetode som gir behandlere

retningslinjer og gode redskaper i møtet med

mennesker med ulike former for emosjonell

reguleringssvikt, selvskading og

selvmordsforsøk.

Introduksjonen vil ta for seg sentrale

antagelser i behandlingen og gi et innblikk i

terapiformen.

PA – 11

Selvmord i brukerperspektiv

Hansen M.1, Dybsjord B.M.2 & Greiner S.3 1Mental Helse, 2Landsforeningen for pårørende

innen psykisk helse (LPP), 3Landsforeningen for

etterlatte etter selvmord (LEVE)

Marianne Hansen vil snakke om den markante

endringen i oppførsel når man lever på en

destruktiv måte fordi man ønsker å dø. Hennes

perspektiv er egne erfaringer helt fra tenårene

og til dags dato. Marianne har også erfaring

som mor til barn med selvmordstanker og hun

er tilhenger av at åpenhet er viktigste faktor for

å lykkes.

Berit Marie Dybsjord har lang erfaring som

pårørende og vil dele sine synspunkter på tvang

som et middel til forebygging. Som pårørende

gjennom mange år fremhever hun hvor viktig

det er med åpenhet samt hvor viktig det er å

spre kunnskap ut til foreldre, foresatte og

personell ved barnehage og skoler – slik at barn

blir sett og får en følelse av at de er gode nok

og viktige i samfunnet.

Sybille Greiner er opptatt av at åpenheten

rundt det å snakke om selvmordstanker er

første steg til å kunne forstå, forhindre og leve

videre etter selvmord i en nær relasjon. Vi som

sitter igjen er en viktig kilde til åpenhet og vi er

kilden til kunnskapen rundt det mennesket og

historien som ligger bak. Tettere samarbeid

mellom fag og erfaring gir en sterkere

grunnmur i selvmordsforebyggingen.

PA – 12

Selvmord og selvmordsforebygging i

døgnavdelinger – fokus på

miljøpersonalets rolle

Veland M.C.1 & Myhre M.Ø.2 1Klinikk for psykisk helsevern – Lovisenberg

Diakonale Sykehus, 2Nasjonalt senter for

selvmordsforskning og -forebygging,

Universitetet i Oslo

Selvmordsforebygging i døgnbehandling

foregår i en tverrfaglig og organisatorisk

kontekst. Relativt lite oppmerksomhet har blitt

rettet mot miljøpersonale som sykepleiere,

24

vernepleiere eller miljøterapeuter og deres

rolle i selvmordsforebygging i døgnbehandling.

Videre spiller organisering og struktur en viktig

rolle i det selvmordsforebyggende arbeidet.

Innlegget vil være todelt. Den første delen

presenterer sentrale funn i internasjonal

forskning om selvmord under døgnbehandling

– særlig forskning med relevans for

sykepleiere, vernepleiere eller andre

miljøterapeuter. Et sentralt funn er at

pasienter som dør i selvmord under

døgnbehandling er en heterogen og

sammensatt pasientgruppe uten klart

definerende kjennetegn. Videre vil eksempler

på psykososiale, strukturelle og organisatoriske

tiltak med evidensstøtte bli presentert. Vi

presenterer et eksempel på hvordan bruk av

evidensbaserte intervensjoner – som

selvmordsstatus-skjema, atferdsaktivering og

kriseplan – kan benyttes for å strukturere

behandling for pasienter med

selvmordsproblematikk i døgnbehandling.

Den andre delen vil tematisere og reflektere

rundt den skjøre balansen mellom kontroll og

tillit, sikkerhet og trygghet i

behandlingsmiljøene i psykisk helsevern med

døgnopphold. Den vil også tematisere hvilke

forventninger som ligger til PHV når det gjelder

garantier for overlevelse og reaksjonene fra

samfunnet når tragedien inntreffer – er vi der

vi skal være? Litt om erfaringer fra nybygget på

Lovisenberg Diakonale Sykehus når det gjelder

bygningsmessig sikring som risikoreduserende

tiltak. Vi vil også berøre temaet om å gjøre feil.

Hvordan lærer vi av feilene som kan føre til

alvorlige hendelser som selvmord og

selvmordsforsøk? Er ansvaret riktig plassert, er

rollene riktig fordelt og er kompetansen basert

på riktige kriterier?

Avslutningsvis vil vi åpne for spørsmål og

diskusjon med deltagere i salen.

PA – 13

CGT: Behandling av komplisert sorg

Mehlum L. Nasjonalt senter for selvmordsforskning- og

forebygging, Universitetet i Oslo

Komplisert sorg er en psykisk lidelse som

forekommer hos om lag syv prosent av alle som

opplever tap av nærstående. Det er betydelig

høyere forekomst hos foreldre som har mistet

barn samt ved plutselig og voldsom død. Det er

stor mangel på kunnskap og kapasitet til å drive

behandling spesifikt rettet mot kompliserte

sorgtilstander. Dette er et problem blant annet

for de mange som årlig rammes ved å bli

etterlatt ved selvmord.

Behandling av komplisert sorg (Complicated

Grief Treatment, CGT) er en manual- og

evidensbasert terapimetode utviklet av Dr.

Katherine Shear, professor i psykiatri ved

Columbia University i New York. Nasjonalt

senter for selvmordsforskning og -forebygging

(NSSF) har siden 2012 tilbudt CGT-utdanning i

Norge i samarbeid med terapiutvikleren og

flere kull med CGT-terapeuter er utdannet.

I denne workshopen gir CGT-lærer Lars

Mehlum deltakerne en innføring i hva som er

kjennetegnene ved komplisert sorg og hva som

skiller tilstanden fra normal sorg og andre

psykiske lidelser. Det gis en kort oversikt over

kunnskapsgrunnlaget for CGT og

hovedelementene i behandlingsmetoden

presenteres. Deltakerne får også informasjon

om ressurser til bruk i behandling rettet mot

kompliserte sorgtilstander og om muligheter

for å få videre opplæring i terapimetoden.

Workshopen passer godt for alle som ønsker å

skaffe seg økt kompetanse i sorgbehandling.

25

PA – 14

«Extreme challenges» – Nasjonal

kartlegging av pasienter med svært

alvorlig selvskading og omfattende

behandling i døgninstitusjon.

Kvarstein E.H.1, Holst A.2, 3 & Walby F.A.4 1Seksjon for Personlighetspsykiatri, Oslo

universitetssykehus/Institutt for klinisk

medisin, Universitetet i Oslo, 2Psykiatrisk

klinikk, Haukeland universitetssjukehus, 3Ekspertrådet, Nasjonalt kompetansetjeneste

for personlighetspsykiatri (NAPP), Oslo

universitetssykehus, 4Nasjonalt senter for

selvmordsforskning og -forebygging,

Universitetet i Oslo.

Bakgrunn

Gjentatt og svært alvorlig selvskading er lite

belyst i forskningslitteratur, men gir store

utfordringer på både pasient og

helsetjenestenivå og kan medføre omfattende

døgninnleggelser. Nasjonal

kompetansetjeneste for personlighetspsykiatri

(NAPP) opprettet derfor i 2016 en

prosjektgruppe for å utrede dette nærmere. I

en screening undersøkelse (Holth et. Al. 2017)

ble omfanget av døgninnlagte pasienter

grunnet alvorlig selvskading kartlagt.

Trinn I: Screening undersøkelse:

Avdelingsledere ved voksenpsykiatriske

døgnavdelinger/døgn DPS i Norge ble invitert

til et telefon intervju. Studien indikerte over

400 døgninnlagte pasienter innen målgruppen

i 2016. I 109 tilfeller ble alvorlige medisinske

sekvele rapportert, hvorav 5 dødsfall. Studien

viste også grunnleggende usikkerhet innen

helsetjenestene knyttet til forståelse av

psykopatologi, samarbeid, behandling og

ansvar. 122 rapporterte alvorlige

samarbeidsproblemer. På bakgrunn av denne

undersøkelsen initieres nå prosjektets Trinn II.

Trinn II: Nasjonal kartlegging av pasienter og

helsetjenester

Prosjektet vil undersøke psykopatologi,

personlighetsfungering og

helsetjenestesamarbeid for pasienter innlagt

ved psykiatriske døgnavdelinger og DPS døgn

grunnet alvorlig selvskading. Alle norske HF-er

er invitert til å delta. Datainnsamling starter

oktober 2019 og vil pågå i ett år. Deltagende

avdelinger tilbys høsten 2019 kliniske

fagseminarer om alvorlig selvskading,

differensialdiagnostikk, bruk av systematiske

evalueringsinstrumenter, mulighet for klinisk

drøfting og etablering av faglige nettverk.

Prosjektgruppen representerer alle

helseregioner, relevante spesialistmiljø (NSSF,

RVTS, TIPS, NAPP og Nettverk for

personlighetsforstyrrelser) og

brukerrepresentasjon. Prosjektleder er Elfrida

H. Kvarstein. Prosjektet støttes av

Extrastiftelsen/Rådet for psykisk helse.

Workshop:

Vi representerer prosjektgruppen og vil

presentere generell kunnskapsstatus i feltet,

screeningundersøkelsen og redegjøre for Trinn

II. Brukererfaringer med ulike diagnoser og

variasjoner i behandlingsopplegget og hvordan

ytre påvirkning kan være både konstruktivt og

uheldig vil beskrives. Det vil bli muligheter for

samtale/diskusjon.

Mer om prosjektet: http://www.med.uio.no/klinmed/forskning/gruppe

r/personlighetspsykiatri/forskningsprosjekte

r/extreme-challenges.html

PA – 15

Medier og selvmord

PA – 15.1

Da Øystein forsvant

Bjørnå T. Stavanger Aftenblad

En tirsdag i midten av mars 2017 ringte Bjørn

Tore Husby redaksjonen i Stavanger Aftenblad.

Det hadde da gått fire måneder siden hans

bror, Øystein Geithus Husby, tok sitt eget liv.

Han ble 30 år.

Familien mottok en tekstmelding en novemberkveld i 2016 hvor lillebroren tok farvel. Politiet ble kontaktet, men da de ikke fant Øystein i leiligheten eller i nabolaget avsluttet de ifølge Bjørn Tore leteaksjonen etter få timer. Heller ingen frivillige

26

letemannskaper skulle ha blitt kalt inn. Bjørn Tore opplevde mediene som reserverte i omtalen av forsvinningen, og hva lillebroren hadde gjort på legevakten den dagen han forsvant fikk han ikke vite.

Han følte seg alene og overlatt til seg selv i en svært kritisk situasjon.

Hvert år tar mellom 500–600 personer sitt eget liv i Norge, og man antar at det er betydelige mørketall. Samtidig regner man at 5–6000 pårørende eller nærstående personer blir berørt. Likevel er selvmord et tema vi i pressen vegrer oss for å gå inn i.

Vær Varsom-plakaten slår fast at vi skal være ekstra varsomme i omtalen av selvmord, blant annet blir smittefaren fremhevet. Etterlatte har ofte en komplisert sorg, og det er et vondt sakskompleks å dykke ned i over lenger tid.

Kunne vi lære noe av det Bjørn Tore og familien gjennomgikk? Kunne vi, ved å rekonstruere det som skjedde i denne saken, klare å belyse hvordan viktige samfunnsaktører reagerer når én blant oss forsvinner på denne måten? Hvem blir involvert? Hvilke vurderinger gjør de som er satt til å hjelpe og vi som skal belyse? Hva bør vi gjøre om vi bekymrer oss for om en som står oss nær? Og er det noe å lære av folk som har overlevd selvmordsforsøk og lever gode liv i dag?

Dette prøvde vi å gi svar på i reportasjeserien "Da Øystein forsvant", du finner lenke til serien her: https://www.aftenbladet.no/magasin/i/zRyo1/Da-Oystein-forsvant.

PA – 15.2

Storebroren som måtte finne Øystein

Husby B.T.

Agenda for innlegget: - Kompleks sorg; frykt, sinne, skyld, frustrasjon, takknemlighet og nostalgi. - Å balansere operativt redningsarbeid og bunnløs sorg. - Samfunnets berøringsangst i møte med selvmord. - Mangelfull beredskap for psykisk helse i akutte situasjoner.

- Hvorfor fanget ingen opp broren min i løpet av de 30 årene han levde? - Hvorfor er samfunnet slik at noen av oss mangler meningsfull tilknytning?

PA – 15.3 Selvmord i psykiatrien Moland A. NRK

Annenhver dag tar minst en pasient i psykisk

helsevern sitt eget liv under eller rett etter

behandling. Det er i gjennomsnitt 250 liv i året.

«Vi kan ikke redde alle» er ofte svaret fra

psykisk helsevern når pasienter begår

selvmord, men med så høye selvmordstall

hvorfor ikke heller spørre seg: Kan vi redde

flere?

Med graveprosjektet «Selvmord i psykiatrien»

lette NRK systematisk etter mulige svar. Aldri

har et innsynsarbeid i NRK tatt så lang tid eller

møtt så mye motstand fra forvaltningen.

Journalistene arbeidet i 2 år for å få innsyn i og

deretter sammenstille opplysninger om

selvmord begått av pasienter i

spesialisthelsetjenesten.

Målet med prosjektet var å finne ut om det

skjer behandlingsfeil når pasienter begår

selvmord. Hvilke feil er det i så fall og hvordan

kan de unngås?

Ved å gjennomgå samtlige 200 tilsynssaker

etter selvmord i årene 2014–2016 avdekket

prosjektet gjentatte systemfeil/behandlingsfeil

av pasienter som under eller rett etter

behandlingen tok sine egne liv:

I halvparten av de 200 sakene har

tilsynsmyndighetene påpekt lovbrudd.

Undersøkelsen avdekket at det er de

samme bruddene på

Spesialisthelsetjenesteloven, Helse- og

omsorgsloven og Helsepersonelloven som

skjer igjen og igjen.

Det er spesielt fire avvik som er gjentatte:

1. Dårlig samarbeid mellom behandlende

instanser og manglende kontinuitet for

pasienter.

27

2. Dårlige eller manglende

selvmordsrisikovurderinger og

kartlegginger.

3. Manglende utredning og uklare

diagnoser eller diagnose ikke stilt.

4. Journalfeil.

Over halvpartene av sakene der lovene om

forsvarlig behandling er brutt, følger ikke

fylkesmennene opp sakene slik de skal. Det

ble i disse sakene ikke stilt krav til sykehus

eller institusjoner om å rapportere inn

hvordan feilene rettes opp.

Av de 200 selvmordene skjedde 56 mens

pasientene var skrevet inn på

sykehus/andre institusjoner.

Minst 28 pasienter begikk selvmord inne

på avdelingene – de fleste på eget rom.

Gjennomgangen av tilsynssakene avdekket

en rekke gjenstander pasientene hadde

brukt på egne rom eller avdeling: lisser,

snorer, skjerf, belte, ledninger, tau og

medisiner.

12 pasienter sto i behandlingskø da de

begikk selvmord. Loven ble brutt i 11 av

disse 12 sakene.

Mange pasienter som tok sitt eget liv

hadde klart uttrykt at de ikke ville skrives ut

eller at de ville legges inn.

Ingen har tidligere sammenstilt innholdet og

utfallene av tilsynssaker etter selvmord i

psykisk helsevern. Systemsvikten og de

gjentatte behandlingsfeilene av suicidale

pasienter som NRK avdekket med prosjektet

kan bidra til økt læring mellom sykehus og

institusjoner, skjerpe pasientsikkerheten og

forhåpentligvis forebygge flere selvmord i

psykisk helsevern.

NRKs undersøkelser ble publisert i en rekke

nyhetsoppslag og debatter på nett, tv og radio

vinteren 2018 samt tv-dokumentaren

«Selvmord på lukket avdeling». Flesteparten av

hovedsakene finner du her:

https://www.nrk.no/selvmordipsykiatrien/

PA – 16

Veiledende materiell for kommunene om

forebygging av selvskading og selvmord

Wiig S.M.1, Mattson Å.L.2 & Øiestad W.3 1RVTS Øst, 2RVTS Vest, 3Helsedirektoratet

Bakgrunn

Mange har vært i kontakt med

primærhelsetjenesten i tiden før et selvmord.

Ansatte i kommunen har derfor en viktig rolle i

forebygging ved tidlig avdekking, behandling av

risikofaktorer og for videre henvisning til

spesialisthelsetjenesten der dette er

nødvendig.

Helsedirektoratet har sammen med nasjonale

og regionale fagmiljøer samt

brukerorganisasjoner utarbeidet et veiledende

materiell for kommunene om forebygging av

selvskading og selvmord. Dette materiellet ble

lansert på Helsedirektoratets nettsider i juni

2017. Ressurssenter for vold, traumatisk stress

og selvmordsforebygging (RVTS) har fått i

oppdrag fra Helsedirektoratet å bistå med å

gjøre materiellet kjent for kommunene i våre

respektive regioner.

Tiltak: gjøre det veiledende materiellet kjent i

kommunene

Som et ledd i arbeidet med å gjøre materiellet

kjent, har flere av de regionale sentrene

arrangert fylkesvise samlinger for ledere og

ansatte i kommunen som kommer i kontakt

med personer som skader seg eller er

selvmordsnære. Det er i tillegg utarbeidet en

Power Point presentasjon av det veiledende

materiellet med tilhørende veivisere som kan

benyttes i implementeringsarbeidet inn mot

tjenestene.

Om parallellen

RVTS Vest, Øst og Helsedirektoratet vil i denne

parallellen redegjøre for Power Point

presentasjonen og gi en forkortet versjon av

innholdet i våre fylkessamlinger. Vi vil vise

hvordan en kan bruke det veiledende

materiellet i praktisk arbeid med

selvmordsnære gjennom to cases.

28

PA – 17

Frie foredrag

PA – 17.1

Omsorgen for pasienter i selvmordsfare

er under press

Hagen J., Knizek B.L. & Hjelmeland H. Institutt for psykisk helse, NTNU

Bakgrunn

Å yte behandling og omsorg for pasienter som

kan være i selvmordsfare er utfordrende, og

det å forhindre selvmordshandlinger er

vanskelig. En rapport publisert ved Nasjonalt

senter for selvmordsforskning og -forebygging

viser at omlag 43 % av alle selvmord i Norge

skjer blant personer som er/har vært i kontakt

med spesialisthelsetjenestene for psykisk helse

og rus i løpet av det siste året av sitt liv. Det har

vært økt fokus på selvmordsforebygging i

helsetjenestene de siste 10 årene – blant annet

gjennom de «Nasjonale retningslinjer for

forebygging av selvmord i psykisk helsevern».

Hovedfokuset har imidlertid vært på

identifisering og håndtering av psykiske lidelser

og selvmordsrisiko, mens kvaliteten på den

direkte omsorgen som ytes overfor pasienter

har vært mindre vektlagt. Mer kunnskap om

helsearbeidere og tidligere pasienters

erfaringer er viktig for å kunne belyse dagens

praksis og for å kunne bidra til bedre

selvmordsforebygging i psykisk helsevern.

Metode

Kvalitativt design hvor data er innsamlet ved

semistrukturerte individuelle intervjuer og

analysert ved hjelp av tematisk analyse,

systematisk tekstkondensering og fortolkende

fenomenologisk metode. Deltakere er 16

helsearbeidere som jobber i 10 ulike

psykiatriske døgnavdelinger (psykiatere,

psykologer, psykiatriske sykepleiere) samt 5

tidligere innlagte suicidale pasienter.

Resultater

Fokus på diagnostikk og

selvmordsrisikokategorisering, begrenset

direkte omsorg for pasienter samt en

fragmentert psykisk helsetjeneste kan utfordre

behandlernes innsats for å oppnå god

kontakt/relasjon med pasienter i

selvmordsfare. Erfarne sykepleiere opplever å

kunne fange opp og respondere på

selvmordsatferd blant pasienter, men de

mottar ikke tilstrekkelig veiledning og støtte i

det de opplever som et emosjonelt krevende

arbeid. Pasientene søker samhørighet i møte

med helsearbeidere for å føle seg trygge nok til

å dele egne problemer og suicidalitet. De søker

individualisert behandling og omsorg for å føle

seg anerkjent som verdifulle personer, og de

søker støtte for å fremme egen

bedringsprosess.

Konklusjoner

Studien tyder på at det er viktig å prioritere en

mer relasjonell, emosjonell og personsentrert

behandling og omsorg for pasienter som kan

være i selvmordsfare. Det kan bidra til bedre

selvmordsforebygging.

PA – 17.2

Forebygging av selvmordsatferd hos

akuttinnlagte pasienter med psykotisk

depresjon

Fredriksen K.J.1,2, Schaufel M.A.5,6,

Johannessen J.O.2,3, Walby F.A.4, Davidson

L.7 & Schøyen H.K.1,8

1Clinic of adult psychiatry, Stavanger University Hospital, 2Faculty of Social Sciences, Institute of Health, University of Stavanger, 3Regional Centre for Clinical Research in Psychosis, Clinic of adult psychiatry, Stavanger University Hospital, 4National Centre for Suicide Research and Prevention, Institute of Clinical Medicine, University of Oslo, 5Department of Thoracic Medicine, Haukeland University Hospital, 6Research Unit for General Practice, Uni Research Health, 7Department of Psychiatry, Yale School of Medicine, 8Department of Clinical Medicine, Section for Psychiatry, Faculty of Medicine and Dentistry, University of Bergen

Bakgrunn

Vi har lite forskningskunnskap om

selvmordsforebyggende strategier i sykehus

for pasientgrupper med antatt høy

selvmordsrisiko. Målet var å undersøke

29

hvordan psykotisk deprimerte pasienter

erfarte at innleggelse på lukket sengepost

forebygget suicidal atferd.

Metode

Semistrukturerte intervjuer av ni akuttinnlagte pasienter som ved tid for utskrivelse hadde en depressiv episode med psykose som ledd i uni- eller bipolar lidelse. Intervjuet ble tapet og transkribert og analysert ved systematisk tekstkondensering. Resultatene blir presentert tematisk basert på pasienters egne beskrivelser av hvilke av de ulike behandlingsstrategiene i sykehus som opplevdes selvmordsforebyggende.

Resultater

Deltakerne opplevde: 1) Selvmordsforsøk ble

fysisk avbrutt eller hindret; 2) Beskyttelse og

støtte i et innelåst gjemmested; 3) Medisinsk

behandling mot ulevelige symptomer; 4) Hjelp

til å redefinere egen identitet og situasjon.

Konklusjoner

Psykosesymptomer kan trigge suicidal atferd

under en alvorlig depressiv episode. Intensiv

behandling og beskyttelse med en

psykosefokusert tilnærming kan være

nødvendig. Det er viktig for helsepersonell å

oppnå den tilliten som er nødvendig for å skape

en behandlingsallianse med pasienter som er

angstfylte og paranoide – tid til samtale synes

her å være essensielt.

PA – 17.3

Regional rutine for kartlegging og

vurdering av selvmordsrisiko

Tveit T. Bjørgvin DPS, Haukeland universitetssykehus

Bakgrunn

I styringsgruppe for pasientsikkerhet, Helse

Vest ble det i 2017 vedtatt endringer i tiltak for

å forebygge selvmord. Styringsgruppen vedtok

å gå vekk fra bruken av hjelpeskjema for

vurdering av selvmordsfare i Helse Vest og

automatiske målinger av dette tilgjengeliggjort

i styringsportalen, da dette var vurdert som

uhensiktsmessig.

Tiltaket

Fagdirektørene i Helse Vest pekte ut fagfolk fra

alle helseforetakene, og ba om at det ble

utarbeidet en regional rutine for kartlegging og

vurdering av selvmordsrisiko. Faggruppen

møttes og hadde mailutvekslinger mellom

møtene. Samarbeid med NSSF i utformingen.

Resultater

Arbeidet med regional rutine for kartlegging og

vurdering av selvmordsrisiko er nå publisert –

februar 2019, og alle nødvendige endringer i

DIPS er utført. Implementering i

helseforetakene er i gang.

Helseforetakene skal i løpet av 2019 ha

journalgjennomganger for å følge med på at

det blir gjort selvmordsrisikovurderinger.

Rutinen forsøker å være enhetlig på tvers av de

forskjellige situasjonene der kartlegging og

vurdering blir foretatt, men må testes ut i

praksis for å se hvordan dette fungerer.

Rutinen tydeliggjør viktighet av tydelig

dokumentasjon – spesielt for kommunikasjon

mellom ulike aktører. Den legger også vekt på

helseforetakenes ansvar for god opplæring av

medarbeidere i dette utfordrende arbeidet.

Selve rutinen vil bli presentert, og det vil bli gitt

en kort beskrivelse av arbeidet i faggruppen.

PA – 18

Frie foredrag

PA – 18.1

Fagfolks refleksjoner om

brukermedvirkning i

selvmordsforebyggingen

Espeland K., Hjelmeland H. & Knizek B.L. Institutt for psykisk helse, NTNU

Bakgrunn

Studiens formål er å finne mulige svar på

hvorfor det ikke har vært nedgang i

selvmordsraten de siste 20 årene samt bidra til

å utvikle mer effektive selvmordsforebyggende

strategier. I Handlingsplan for forebygging av

selvmord og selvskading (2014–2017) påpekes

det at brukererfaring er essensielt. Ett av

30

forskningsspørsmålene i studien er hvordan

brukermedvirkning bedre kan integreres i det

selvmordsforebyggende arbeidet.

Metode

Vi intervjuet 22 fagpersoner som arbeider eller

har arbeidet med implementering av nasjonale

handlingsplaner og retningslinjer og/eller

selvmordsforskning. Intervjuguiden var

semistrukturert og brukermedvirkning var ett

av fire tema. Dataene ble analysert ved bruk av

tematisk analyse.

Resultater

Deltakerne tror brukernes perspektiver er

verdifulle fordi de har kunnskap om hva som

hjelper/ikke hjelper. Historiene til mennesker

med egne erfaringer kan bidra til at andre

opplever nærhet til temaet – noe som kan

bidra til å endre holdninger. Brukerstemmen

blir av noen deltakere beskrevet som

nødvendig for å forstå betydningen av

selvmordsforebygging. Deltakerne beskrev

også utfordringer: generalisering (det som er

«sant» for én person er ikke nødvendigvis det

for andre), fagkunnskap versus brukererfaring,

etikk (ivaretakelse av de som deler historien

sin) samt uklarheter knyttet til begrepet

«brukermedvirkning».

Konklusjoner

Brukermedvirkning er viktig på grunn av

brukernes verdifulle erfaringer og kunnskap,

men kan også være utfordrende. Det er behov

for å høre ulike brukerstemmer, samarbeid

mellom fagfolk og brukere, forberedelse og

ivaretakelse av de som deler egne erfaringer

samt refleksjoner, diskusjoner og klargjøring av

begrepet. Sammen med brukerstemmer kan

fagfolks refleksjoner hjelpe oss til bedre å

integrere brukermedvirkning i det

forebyggende arbeidet.

PA – 18.2

Selvmordsforebygging i Finnmark

Robertsen O. RVTS Nord

Bakgrunn

Historisk sett har Finnmark ligget høyt på

statistikken over selvmord sammenlignet med

befolkningen for øvrig. Dette gjelder også den

samiske delen av befolkningen – spesielt blant

unge menn.

Tiltaket

RVTS Nord har vært engasjert i et toårig

selvmordsforebyggende prosjekt i samarbeid

med Fylkesmannen og SANKS. I samarbeid med

Fylkesmannen har det vært arrangert årlige

nettverkssamlinger hvor oppfølging av

etterlatte etter selvmord har hatt en viktig

plass. I flere år har kurset «Førstehjelp ved

selvmordsfare» vært arrangert i mange

kommuner.

RVTS Nord har de siste to årene undervist på

DPS-nivå i kartlegging og vurdering av

selvmordsrisiko. Undervisningen har rettet seg

både mot behandlere og miljøpersonale, og er

delt mellom undervisning for nyansatte og

vedlikeholdsundervisning. Ansatte i

kommunehelsetjenesten har også deltatt.

Resultater

Ansatte i hjelpeapparatet beskriver at de

opplever økte ferdigheter og bevissthet i

forhold til å yte relevante tiltak overfor denne

gruppen. Om dette har gitt seg utslag på

statistikken over forekomst av selvmord er

vanskelig å si noe sikkert om, men det er verdt

å merke seg at selvmordsraten i Finnmark har

gått ned de siste årene.

Hva har vi lært?

Erfaringen er at målrettede tiltak rettet mot

ulike aktører i det selvmordsforebyggende

arbeidet gir økt kompetanse i forhold til

kartlegging, vurdering og tiltak. Felles

undervisning for ulike aktører gir grunnlag for

økt samarbeid om selvmordsutsatte personer.

31

PA – 18.3

LINK – Livsmestring i norske klasserom

Ringereide K. & de Presno T.G. RVTS Sør

Bakgrunn

Dagens ungdomsgenerasjon er på mange

måter velfungerende. De gjør det godt på

skolen, det er mindre kriminalitet og rus enn

tidligere og de trener og spiser sunt. Samtidig

strever mange med depressive symptomer. 25

% rapporterer at de har skadet seg selv med

vilje og 10 % at de har forsøkt å ta sitt eget liv.

WHO understreker at skolen er en viktig arena

for forebygging av selvmord. Flere studier

indikerer at tiltak rettet direkte mot

elevgruppen har god effekt. LINK er et tiltak

som kan styrke barn og unges psykiske helse og

potensielt forebygge selvmord. Det er ett av

tiltakene som Utdanningsdirektoratet

anbefaler i skolens selvmordsforebyggende

arbeid.

Tiltaket

LINK er et universelt forebyggende tiltak. Det er

utarbeidet i samarbeid med lærere,

helsesøstre og RVTS Sør. Målene er å bidra til å

styrke den enkeltes selvbilde, styrke

opplevelsen av tilhørighet og utvikle

konstruktive mestringsstrategier. Tiltaket

inneholder 29 samlinger, lærerveiledning,

øvelseshefte med mer. I LINK fokuseres det på

lek, glede, samhandling, refleksjon og

hjelpsøking.

Resultater

I 2017 ble det gjennomført en pilotstudie i

samarbeid mellom RVTS Sør, RBUP Øst og Sør

og skoler i Lillesand kommune. Studien har en

kvantitativ og en kvalitativ del. Elever og lærere

har deltatt. De foreløpige resultatene er

lovende, men funnene indikerer at kvaliteten

på implementeringen har avgjørende

betydning for hvorvidt man lykkes med tiltaket.

Hva har vi lært?

Behovet for å arbeide med å fremme psykisk

helse i skolen er udiskutabelt, og LINK kan bidra

med faginnhold og metode når fagområdet

«Folkehelse og livsmestring» skal inn i skolen.

32

Abstracts: Postere

PO – 1

Selvskading siste år hos elever i ungdoms-

og videregående skole

Tørmoen A.J., Walby F.A. & Myhre M.Ø. Nasjonalt senter for selvmordsforskning og -

forebygging, Universitetet i Oslo

Bakgrunn

Selvskading er et betydelig helseproblem blant

unge og det er viktig å monitorere forekomsten

nasjonalt og regionalt. Fylkes- og

kommuneoversikter kan være svært

anvendelige for å forebygge selvskading og

selvmordsforsøk.

Metode

Data ble hentet fra Ungdata undersøkelsen,

som er et kvalitetssikret og standardisert

system for spørreundersøkelser utført i

kommuner i Norge. Responser på spørsmålet

Har du i løpet av de siste 12 måneder forsøkt å

skade deg selv? fra 2017/2018 ble hentet ut fra

undersøkelsen. Responser både fra

ungdomsskolen og videregående skole ble

inkludert. Kommunenummer ble brukt til å

gruppere responser på fylke, og forekomst ble

analysert fordelt på fylke.

Resultater

Kommuner fra 12 av 19 ulike fylker hadde

respondert på spørsmålet. 49 923 elever ble

inkludert i analysen. Den samlede forekomsten

av selvskading siste år var 16,3 %, og varierte

fra 11,8 % i Sogn og Fjordane til 21,0 % i

Hedmark. Data manglet for Oslo, Østfold,

Oppland, Aust-Agder, Vest-Agder, Hordaland

og Rogaland. Forekomsten av selvskading var

høyere hos jenter (22,4 %) enn gutter (11,2 %)

i alle fylker inkludert i undersøkelsen.

Konklusjoner

Kunnskap om forekomsten av problemet

kan anvendes direkte inn i tiltak overfor

sårbare grupper og i planarbeid. Det er stor

variasjon i antallet respondenter per fylke og

siden tallene er basert på forekomst i enkelte

kommuner bør oversikten kun anvendes som

et grovt estimat på forekomst i fylker.

PO – 2

Nasjonalt Kartleggingssystem for

selvmord i psykisk helsevern og

tverrfaglig spesialisert rusbehandling

(Kartleggingssystemet)

Walby F.A., Kildahl A.T. & Myhre M.Ø. Nasjonalt senter for selvmordsforskning og

-forebygging, Universitetet i Oslo

En nasjonal registerstudie har avdekket at

nesten halvparten av de som dør i selvmord i

Norge har hatt kontakt med

spesialisthelsetjenestene for psykisk helse og

rus siste år før dødsfallet. Det har allikevel ikke

eksistert noen løpende systematisk innsamling

av data på selvmord under og etter behandling

i disse tjenestene.

Helsedirektoratet har gitt Nasjonalt senter for

selvmordsforskning og -forebygging (NSSF) i

oppdrag å etablere et nasjonalt

kartleggingssystem for selvmord i psykisk

helsevern (PHV) og tverrfaglig spesialisert

rusbehandling (TSB). Formålet er å identifisere

alle selvmord under og de første 12 månedene

etter behandling i disse tjenestene. Ved å

innhente systematiske opplysninger om

pasientene, behandlingen de fikk og

omstendigheter rundt dødsfallet er målet å

identifisere muligheter for forebygging på

systemnivå i tjenestene og på sikt å kunne

evaluere virkningen av potensielle tiltak.

Alle selvmord og dødsfall med usikker årsak

skal registreres i Kartleggingssystemet dersom

pasienten var under behandling eller hadde

mottatt behandling i PHV, TSB eller tilhørende

avtalespesialister siste år før selvmordet.

Kartleggingssystemet benytter en

totrinnsmodell for datainnsamling.

Helsevirksomhetene registrerer alle kjente

selvmord ved å fylle ut kartleggingsskjemaet

som kobles med registerdata fra Norsk

33

pasientregister (NPR) og Dødsårsaksregisteret

(DÅR). En årlig sammenstilling av DÅR og NPR

identifiserer selvmord som ikke er registrert,

slik at de kan registreres på samme måte som i

trinn 1.

Kartleggingssystemet har dispensasjon fra

taushetsplikten etter helsepersonelloven § 29

b, og benytter Tjenester for sensitive data (TSD)

og nettskjematjenesten ved UiO for innsamling

og håndtering av data. Alle analyser gjøres på

aggregerte data, og det vil ikke være mulig å

identifisere enkeltpersoner i rapporter eller

andre publikasjoner. Data fra

Kartleggingssystemet utleveres aldri til andre.

PO – 3

«Extreme challenges» – Nasjonal

kartlegging av pasienter med svært

alvorlig selvskading og omfattende

behandling i døgninstitusjon.

Kvarstein E.H. Seksjon for Personlighetspsykiatri, Oslo

universitetssykehus/Institutt for klinisk

medisin, Universitetet i Oslo

Bakgrunn

Gjentatt og svært alvorlig selvskading er lite

belyst i forskningslitteratur, men gir store

utfordringer på både pasient og

helsetjenestenivå og kan medføre omfattende

døgninnleggelser. Nasjonal

kompetansetjeneste for personlighetspsykiatri

(NAPP) opprettet derfor i 2016 en

prosjektgruppe for å utrede dette nærmere. I

en screening undersøkelse (Holth et. Al. 2017)

ble omfanget av døgninnlagte pasienter

grunnet alvorlig selvskading kartlagt.

Trinn I: Screening undersøkelse:

Avdelingsledere ved voksenpsykiatriske

døgnavdelinger/døgn DPS i Norge ble invitert

til et telefon intervju. Studien indikerte over

400 døgninnlagte pasienter innen målgruppen

i 2016. I 109 tilfeller ble alvorlige medisinske

sekvele rapportert, hvorav 5 dødsfall. Studien

viste også grunnleggende usikkerhet innen

helsetjenestene knyttet til forståelse av

psykopatologi, samarbeid, behandling og

ansvar. 122 rapporterte alvorlige

samarbeidsproblemer. På bakgrunn av denne

undersøkelsen initieres nå prosjektets Trinn II.

Trinn II: Nasjonal kartlegging av pasienter og

helsetjenester

Prosjektet vil undersøke psykopatologi,

personlighetsfungering og

helsetjenestesamarbeid for pasienter innlagt

ved psykiatriske døgnavdelinger og DPS døgn

grunnet alvorlig selvskading. Alle norske HF er

invitert til å delta. Datainnsamling starter

oktober 2019 og vil pågå i ett år. Deltagende

avdelinger tilbys høsten 2019 kliniske

fagseminarer om alvorlig selvskading,

differensialdiagnostikk, bruk av systematiske

evalueringsinstrumenter, mulighet for klinisk

drøfting og etablering av faglige nettverk.

Prosjektgruppen representerer alle

helseregioner, relevante spesialistmiljø (NSSF,

RVTS, TIPS, NAPP og Nettverk for

personlighetsforstyrrelser), og

brukerrepresentasjon. Prosjektleder er Elfrida

H. Kvarstein. Prosjektet støttes av

Extrastiftelsen/Rådet for psykisk helse.

Mer om prosjektet:

http://www.med.uio.no/klinmed/forskning/gr

upper/personlighetspsykiatri/forskningsprosje

kte r/extreme-challenges.html

Referanse:

Holth F., Walby F.A., Røstbakken T., Lunde I.,

Ringen P.A., Ramleth R.K., Romm K.L., Tveit T.,

Torgersen T., Urnes Ø., Kvarstein E.H. (2018).

Extreme challenges: psychiatric inpatients with

severe self-harming behavior in Norway: a

national screening investigation. Nordic Journal

of Psychiatry, 1-9.

34

Index: Abstracts

Bjørke-Bertheussen, J.: PL–7, PA–4.2

Bjørnå, T.: PA–15.1

Braut, G.S.: PL–5, PL–7

Bråthen, T.V.: PA–6.6

Clarke, N.D.: PA–6.5

Davidson, L.: PA–17.2

Diep, L.M.: PA–6.3

Dybsjord, B.M.: PA–11

Espeland, K.: PA–18.1

Fevang, L.: PL–6.1

Fredheim, V.: PL–7

Fredriksen, K.J.: PL–11, PA–4.2, PA–7.1, PA–17.2

Gravbrøt, K.: PL–11

Greiner, S.: PL–11, PA–4.1, PA–11

Grøholt, B.: PA–6.2, PA–6.4

Grøm, T.: PL–7

Hagen, J.: PA–17.1

Hagerman, A.: PA–4.2

Hansen, M.: PL–1, PA–11

Hegelstad, W.: PA–4.2

Helland, R.: PL–11, PA–3

Hjelmeland, H.: PA–17.1, PA–18.1

Holgersen, O.: PL–1, PA–4.1

Holst, A.: PA–14

Husby, B.: PA–15.2

Høyen, K.: PA–7.2

Johannessen, J.O.: PA–17.2

Kildahl, A.T.: PA–6.1, PO–2

Knizek, B. L.: PA–17.1, PA–18.1

Kvalstad, G.: PA–10

Kvarstein, E.H.: PA–14, PO–3

Lunde, K.B.: PA–6.4

Mattson, Å.L.: PA–16

Mehlum, L.: PL–7, PL–12, PA–6.3, PA–6.4, PA–13

Melle, I.: PA–6.4

Mellesdal, L.: PL–10

Mohn-Haugen, T.: PL–7

Moland, A.: PA–15.3

Mork, E.: PA–8

Myhre, M.Ø.: PA–6.1, PA–6.2, PA–12, PO–1, PO–2

Nilsen, J.: PL–7

Olsen-Sund, N.: PA–5.2

Pedersen, A.: PL–7, PA–5.1

Prestmo, A.: PA–7.3

de Presno, T.G.: PA–18.3

Qin, P.: PL–4, PA–6.4

Ramleth, R-K.: PA–6.3

Ringereide, K.: PA–18.3

Robertsen, O.: PA–18.2

Robinson, J.: PL–3, PA–2

Rossow, I.: PA–6.2

Schaufel, M.A.: PA–17.2

Schøyen, H.K.: PA–17.2

Stanley, B.: PL–6, PA–1, PA–6.4

Toven, S.: PA–9

Tveit, T.: PA–17.3

Tørmoen, A.J.: PA–6.2, PA–10, PO–1

Vaaler, A.: PL–9, PL–11

Veland, M.C.: PL–11, PA–12

Walby, F.A.: PL–8, PL–11, PA–6.1, PA–6.2, PA–14,

PO–1, PO–2

Wiig, S.M.: PA–16

Øiestad, W.: PA–16

35

Hjelp oss å bli bedre! Evaluering av 10. nasjonale konferanse om selvmordsforskning og -forebygging

Scann QR-koden med ditt mobilkamera eller åpne evalueringsskjemaet i nettleseren på

følgende adresse: https://skjema.uio.no/113597

36