Lang flukt

Arnfinn Haga

Lang flukt

© CAPPELEN DAMM AS 2012

ISBN 978-82-02-35538-8

1. utgave, 1. opplag 2012

Kart: Kai ØvreOmslagsdesign: Bente Cecilie Bergan

Omslagsfoto: iStockphotoPortrettfotografier: Privat

Sats: Type-it ASTrykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2012

Satt i 10,5/13,5 pkt. Berling og trykt på 90 g Munken Print Classic 1,5.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovensbestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er

enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i denutstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med

Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar oginndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

Til minne om to inspirasjonskilder, i sin tid lektorerved Voss off. landsgymnas:

Olav Høyland (1923–2006)ogEinar Mørkeset (1919–2003)

Innhold

Pionerer i motstandskampen 9Definisjoner 11

De møttes på Ulven 13Optikeren i Haugesund 15En radiosender 24«Vent et øyeblikk!» 31«Dieser Müller läuft einmal weg» 38

Flukten 53Starten 55Over fjell og finne 64«Har de høyrt på makjin» 73Stikkbrev og maskering 85Sylvia Salvesen og Kongens Budbringere 101«God dag, vi kommer med sol» 107Sylvarnes og Ortnevik 118Motorskøyta «Kvalen» 131– Et sted i Norge 139Grytøyra 142Olai tok på seg jakka 146

7

Siste runde for Erling Marthinsson 163Tilbake 165Gestapo finner et spor 175Siste hilsen 189

Etterord 193Kilder 201Kart 205

Pionerer i motstandskampen

Den ene hovedpersonen i denne beretningen, Carl Wil-helm Müller, hilste jeg tidlig på da jeg for førti år sidenbegynte å arbeide med den illegale motstandsbevegel-sen under okkupasjonen 1940–1945. Han og den andrehovedpersonen, Erling Marthinsson, var blant de få sommaktet å rømme fra tysk fangenskap, det ble en flukt påflere måneder over store deler av Sør-Norge.

Historien er kort nevnt i noen av mine tidligere bøker,men jeg har alltid kjent en trang til å fortelle den i sinhelhet. Da jeg nylig oppsøkte steder de to var innom påferden, kom jeg i kontakt med folk som hadde hatt meddem å gjøre.

Carl Wilhelm Müller og Erling Marthinsson haddehele tiden det for øye å ta seg over til England for å deltai den videre kampen. Flukten skjedde på et tidspunkt dabritene stod alene mot nazihærene i Vest-Europa, og førUSA kom med i krigen.

Utover i ufredsårene her hjemme hendte det nok atfolk stod og været for å se hvilken vei vinden blåste førde tok endelig stilling for eller imot okkupasjonsmak-ten. Det kan ingen si om disse to og de andre pionerene,som gikk inn i illegal tjeneste mens utfallet ikke bare var

9

uvisst, det kunne unektelig se ut til å tippe i tyskernesfavør.

Heidarusti, Os, i mai 2012A. H.

Definisjoner

Abwehr var betegnelsen på den tyske militære spionasjeog kontraspionasje.

Arbeidstjenesten var en tidsavgrenset arbeidsinnsats isamfunnsgagnlig øyemed. Tvungen arbeidstjeneste formenn i 20-årsalderen ble innført her i landet i 1941.Den var bygd opp etter tysk mønster, med hovedvektpå eksersis og ideologisk påvirkning.

Gestapo var forkortelse for Geheime Staatspolizei, dethemmelige tyske nazipolitiet.

Grenseboerbevis var et dokument alle personer over 15år måtte ha. Det var en form for pass som blant annetviste hva for politidistrikt innehaveren hadde lov å fer-des i. Skulle man reise utenfor distriktet, ble det krevdspesiell passerseddel.

Kadreie vil si å manøvrere en båt slik at den holder segpå omtrent samme sted.

Kompani Linge var en spesialavdeling oppsatt i Storbri-tannia i 1941 for å utføre hemmelige oppdrag i Norge.Personellet ble kalt lingekarer. Navnet er etter kompa-niets første sjef, Martin Linge.

11

Kvartmil er det samme som en nautisk mil, 1852 meter.Landsøl var en type lettøl.Loddskudd er måling av havdybde med lodd.Mesan(mast) er et annet ord for aktermast.Nasjonal Samling (NS) var det norske nazipartiet, ledet

av Vidkun Quisling. Tilhengerne ble kalt nazister ogquislinger.

NN-fanger var slike som ble sendt til tilintetgjørelses-leirer i Tyskland og annekterte områder, for eksempelNatzweiler. NN stod for Nacht und Nebel (natt ogtåke).

Semidiesel ble brukt om oppfyringsmotor.Sipo (Sicherheitspolizei) inkluderte Gestapo og Kripo

(Kriminalpolizei). Fra høsten 1939 ble SD (Sicher-heitsdienst) knyttet sammen med Sipo til én institu-sjon.

Statspolitiet (Stapo) var benevnelsen på det norske na-zipolitiet, opprettet av politiminister Jonas Lie ettermønster av Gestapo. (Det må ikke forveksles med enutrykningsstyrke 1933–1936 av samme navn.)

Stikkbrev er en skriftlig etterlysning (med signalement)av en person som kreves arrestert.

Styrbord er høyre side av et fartøy sett aktenfra, motsattside kalles babord.

Wehrmacht var betegnelsen på den tyske krigsmakt fra1935 og til sammenbruddet ti år senere. For nordmennble det vanlig å omtale den som vernemakten.

De møttes på Ulven

Optikeren i Haugesund

I 1940 fylte Carl Wilhelm Müller 30 år. Han var opti-ker og drev sin egen butikk i Haugesund. Enda han varså pass voksen, hadde han ikke tatt bryet med å gifteseg.

Han begynte å føre dagbok 8. april det året, da detble opplyst i radioen at britiske sjøstridskrefter la ut mi-nebelter i norsk farvatn og at et tysk skip ble torpedertnede på sørlandskysten. Det ble spesielt bemerket at desom ble plukket opp av sjøen, var unge og hadde allekortklipt hår, samt at det var hester om bord. Mangemente dette måtte dreie seg om landgangstropper, slikogså Carl Wilhelm.

De var inne på det riktige der, for morgenen etter fløyilbudene om landsetting av nettopp tyske tropper i kyst-byene fra Sør-Norge og nord til Narvik.

Det første optikeren gjorde da han fikk summet seg,var å gå til bankboksen og legge fra seg kikkerter og annethan hadde i forretningen av sånt som helst ikke burdefalle i hendene på tyskerne.

Det har vært mye diskutert hvordan det den gangenhadde seg med mobiliseringsordre for norske soldater.I hvert fall var det slik at ifølge den ordren Carl Wil-

15

helm hadde, skulle han møte tredje mobiliseringsdag påHvalsmoen ved Hønefoss.

Ingen tysker var å se i Haugesund 9. april, derfor reg-net han med å ha noenlunde god tid da han dagen etterom morgenen tok ski og ryggsekk og spaserte til Sentral-holdeplassen ved Posthuset. Idet han stilte seg opp forå vente på bussen, så han en lang rekke tyske soldatermarsjerende over Risøybrua. Han fryktet for at han ikkeskulle slippe ut av byen i tide, så han fortet seg oppoverSkjoldavegen. Ved enden av den fikk han stoppet en mø-tende lastebil, som snudde og kjørte ham et stykke inn-over til de rakk fram til Eivindsvatnet, men der rant dentom for bensin. Den velvillige sjåføren slo ut med neveneog kunne bare beklage.

Carl Wilhelm var heldig og fikk skyss videre til Etne.Der traff han flere han kjente, blant dem en militærkap-tein, og de ble enige om å reise til Voss. Lastebiler kjørtedem så langt veien rakk, deretter tok de ferje innover denlange og smale Åkrafjorden.

Underveis fikk de høre rykter om et tysk marinefar-tøy som nærmet seg på samme kursen. De bykste i landved ei steinrøys og gjemte seg i den. Da intet marine-fartøy viste seg, ville ferjeskipperen dra videre, men blestanset av en fortvilet løytnant. Under en stein haddehan gjemt en konvolutt med ordrer for at tyskerne ikkeskulle få fatt i dem om han selv ble tatt til fange. Men ialt virvaret kunne han ikke huske nøyaktig hvilken steindet dreide seg om. Han kjente ikke ordlyden i ordrene,for han hadde fått beskjed om å åpne konvolutten førstnår han kom til Voss. Etter at en hel skare hadde lett enstund etter den, kunne ikke skipperen vente lenger, såmest sannsynlig ligger papirene der fremdeles.

16

Carl Wilhelm meldte seg til tjeneste på Voss og bleinnrullert i hjulrytterkompaniet, der han ble utnevnt tilordonnans og fikk utlevert både trøsykkel og motorsyk-kel. Det siste var litt betenkelig, for den var lunefull.Det var en tålmodighetsprøve å sparke den i gang, ognår den først putret og gikk, var det vanskelig å få stop-pet den òg. Ved en anledning holdt det på å gå helt galtda han skulle fram med en hastemelding, motoren rusteopp slik at det var bare så vidt han ikke kjørte utfor enbratt skrent, foran øynene til flere forskrekkede offise-rer.

Undertiden var det stor forvirring i troppene, for ek-sempel når de skulle flytte fra ett sted til et annet i kre-vende skogslende eller oppe i fjellsidene. En dag da felt-toget var inne i sluttfasen, holdt ledende offiser en korttale der han sa at de som ville, kunne bli og fortsettekampen, mens de som ønsket det, kunne dra hjem. ForCarl Wilhelms vedkommende sluttet felttoget på ei se-ter opp mot Mjølfjell hvor restene av hjulrytterkompa-niet ble oppløst. Han vant seg velberget hjem igjen.

Da hadde han og en kompis allerede bestemt seg for ådra nordover for å melde seg til tjeneste på Narvik-fron-ten, men mens de var i ferd med å pakke koffertene, bledet slutt der også.

Et minne han alltid hadde om felttoget, var et lite såri pannen av ei geværkule, trolig en rikosjett.

Illegal motstand i Haugesund begynte mens norske ogallierte tropper fremdeles sloss i Nord-Norge. Et knippeivrige og framsynte ungdommer mente at først av altgjaldt det å slutte kontakt med England, med tankepå trådløs forbindelse over Nordsjøen. Rett forbi kai-

17

anleggene i byen passerte det meste av kysttrafikken,og guttene mente at tips om den ville interessere bri-tene.

En mann som var journalist av yrke, satte seg fore å draover til England med fiskeskøyte. Den stod ut fra kystenallerede natt til 17. mai den første krigsvåren. Turen overtil Shetland gikk greit, den eneste heftelsen var at i romsjø ble den praiet og kontrollert av en britisk ubåt. Kortetter ilandstigningen meldte journalisten seg i Naval In-telligence Department i London.

Der i kontorene hadde strategene stilt seg litt spør-rende til om Norge ville bli en fullt ut alliert, etter denegenrådige britiske mineleggingen på norskekysten 8.april og etter den unektelig haltende innsatsen kompa-niene deres hadde stått for spesielt i Sør-Norge. Nå vardet åpenbart at i hvert fall Haugesund var villig til å segjennom fingrene med det meste.

Etter et lynkurs i morsing og «x for u og seks for sju»reiste journalisten hjem igjen med den samme skøytahan hadde reist over med, og med den samme besetnin-gen.

Fra krigsutbruddet og fram til denne tid hadde kongHaakon, kronprins Olav og vår politiske ledelse vært påflukt, med andre ord i to måneder. Den 7. juni er frafør en talende dato i norsk historie. Nettopp den dagenentret kongen og mesteparten av regjeringen den bri-tiske krysseren «Devonshire» ved Tromsø og satte kur-sen for Storbritannia. Og samme dato på kveldstid kak-ket skøyta med journalisten inn til ei vik på vestsiden avKarmøy. Der gikk han i land med to sett radiosendere ibagasjen.

Haugesunderne sluttet kontakt med London med en

18

gang. I det vesentlige hadde sendingene informasjonerom skipstrafikken, som britene hadde bedt spesielt om,men også om troppeforflytninger, militære lagre og mertil. Etter hvert var godt og vel tjue personer med i inn-samlingen av etterretninger. Det hele gikk knirkefrittuke etter uke. Radiosenderen – med kodenavnet Hard-ware – var flittig på luften i nøyaktig to måneder. Det varden første underjordiske radiosenderen med det en kankalle regulær drift i det okkuperte Norge.

Men en uke inn i august var det altså slutt. Da blesendergruppen angitt av en nordmann som kjente jour-nalisten fra før og hadde utnyttet deres gode vennskap.Mannen var endog løytnant i Flyvåpenet, og hadde ståtti ledtog med tyskerne fra første dag.

Det fulgte en rekke arrestasjoner. Bare noen få rakk åsmette unna.

Carl Wilhelm Müller var en av dem som så stills-lig hadde forsynt telegrafisten med etterretninger. Hanvisste ingenting om hva som var under oppseiling da tysksivilkledd politi dukket opp i forretningen 11. august ogtok ham med seg.

Først ble han puttet inn på et kott på loftet i Turnhal-len. Der satt han i timene etterpå og grublet over hvasom i all verden hadde gått skeis. Samtidig var han opp-tatt av hvordan han skulle makte å få gitt beskjed videreom arrestasjonen. Til alt hell hadde kottet et vindu, ogen gang han så ut, fikk han øye på en bekjent som nær-met seg nede i gata. Fort skrev han «tatt» og navnet sittpå et papir, rullet det sammen og kastet det ned foranføttene på ham. Kjenningen satte foten på lappen, så segrundt og bøyde seg for liksom å knytte den ene skolissa.

19

Han reiste seg og skjelte som snarest opp mot vinduenefør han skrittet videre med lappen i lomma.

Senere fikk fangen i loftsrommet selskap av en mannsom hadde vært tilsluttet den samme sendergjengen. Førde ble ført videre til Bergen etter to døgn, ble de avkrevdto kroner og femti øre per dag for kosten. Den andre varraka blakk, så Carl Wilhelm tilbød seg å betale for beggeto, men han fikk ingen kvittering for beløpet, som hansenere skulle likt å ha.

Fangene ble plassert i Bergen kretsfengsel, hvor det varen tysk og en norsk avdeling. Carl Wilhelm havnet i densom administrativt var i norsk regi. Folk som var arres-tert fordi de hadde motarbeidet okkupantene, ble sett påsom alt annet enn vanlige kjeltringer, så fangevokterne iden avdelingen var greie og hjelpsomme så langt fellenrakk.

Carl Wilhelm var et friluftsmenneske og hadde værtaktiv speider siden gutteårene, og nå var det en plage forham at han ikke kunne ha vinduet åpent om natten. El-lers tok han alt rolig, etter det han selv sa. Han var avdet strukturerte slaget, for eksempel demret det aldri enmorgen over Bergen uten at han barberte seg. Middagenvar til vanlig spekesild, rett fra saltlaken. Han gjemte enskvett av vatnet han fikk til ymse slags vasking, og tokbrodden av den verste saltsmaken med det.

En dag fikk han tilsendt et lite norsk silkeflagg fra endame han kjente, en som daglig leste i Bibelen og sa athun bad for ham. Flagget brettet han pent sammen og lainn i lommeboka.

Fangene ble satt til ymse slags aktiviteter. Fengselsle-delsen må ha merket seg at de i Carl Wilhelm hadde med

20

en systematiker å gjøre, og en pålitelig kar ellers også,for jobben hans ble å bringe et rikholdig arkiv i orden ogblant annet føre regnskap for salg av fangenes arbeider.Dette fant han snart riktig interessant, ikke minst da hankunne lese alle rapporter om flukt og fluktforsøk.

Tanken på flukt var slett ikke fremmed for ham selvheller, og her stod det blant annet at den nye delen avfengselet ikke burde brukes for varetektsfanger, da jern-stengene var så dårlige at de kunne files over med et bar-berblad. I ensomme stunder undersøkte han stengene,og fant ut at det utrolig nok forholdt seg slik. Det gavham selvsagt ideer om hvordan han selv skulle kommeseg ut i det fri. Samtidig likte han ikke tanken på å be-nytte seg av denne kunnskapen, av hensyn til dem somhadde betrodd ham jobben. Om han stakk av, kunnekonsekvensene kanskje bli skjebnesvrangre for dem.

Rettssaken ble holdt i Tinghuset i Bergen. Den fikk storoppmerksomhet, mange større aviser skrev om den. Såtidlig i krigen var retten ganske åpen. Tyskerne ville visehvordan de lot rettferdigheten skje fyllest, og håpet atstemningen i folket ville snu mot dem som gjorde opp-rør og laget problemer.

Carl Wilhelm hadde lært seg tysk, men det fortaltehan ikke. Under forhørene ville han ha tolk, for da fikkhan bedre tid til å tenke seg om før han svarte. Nå varikke tolken alltid presis nok i formuleringene, så fangenmåtte av og til bryte inn og presisere hva han egentighadde ment.

Det ble siden sagt av flere av de arresterte at atmosfæ-ren i rettssalen var helt elektrisk.

I Haugesund bodde den kjente speiderlederen Victor

21

Carlsen, som hadde vært med og organisert virksomhe-ten rundt radiosenderen. Det var han som hadde rekrut-tert sin speidervenn Carl Wilhelm til å sanke opplysnin-ger. Carlsen var en av dem som hadde greid å flykte, hanreiste til Shetland over Ålesund.

Av den grunn ble det slik under eksaminasjonene atbåde den ene og den andre skjøv alt ansvar over på spei-derlederen. Selv hadde de skjønt fint lite av det de varmed på.

En gang sa en av aktorene at når tyskerne hadde inva-dert England, skulle de vite å få tak i denne Victor Carl-sen, som så visst skulle få svare for hele synderegisteret.

Da dommen falt i den såkalte krigsretten, ble ti manndømt til døden. Den yngste i gruppen hørte til de døds-dømte. Etter at dommen ble kunngjort, sa han til et parav sine medfanger:

«Det er verre å se slikt på film enn å være med på detselv!»

«Det er vel slik med det en selv lever seg inn i,» varCarl Wilhelms kommentar.

De dødsdømte ble senere benådet, de ble da idømtti års tukthusstraff. Resten, sju mann som ble dømt tiltukthus eller fengsel, fikk sin straff en del redusert.

Carl Wilhelm ble løslatt 16. desember 1940, og arrestertpå nytt 8. februar 1941. Den reelle årsaken til dette tierhistorien om, men selv kalte han det senere «juleferie».

Få dager etter løslatelsen bestemte han seg for å reisetil Oslo. Foreldrene hans bodde i Frognerveien, og bro-ren Fredrik var lege i Kolbotn. Han hadde fått et mellom-oss-sagt-vink om at Carl Wilhelm var i kjømda. Helefamilien var samlet i Frognerveien for å feire julaften da

22

Fredrik med ett grep hatt og frakk og unnskyldte seg medat han måtte på sykebesøk. Han kjørte ned til jernbane-stasjonen på den tiden toget fra Bergen var ventende, ogkom tilbake med Carl Wilhelm. Det ble jubel, smil oggråt kvelden til ende.

Dommene ble forkynt 24. februar. Carl Wilhelm bledømt til to års tukthus. Dagen etter ble han og de seksandre som slapp unna dødsdom, kjørt til fangeleiren Ul-ven i Os om lag tre mil sør for Bergen.

Tanken på flukt måtte «gå i andre retninger», som hanselv ordla seg.