lars saabye christensen magnet

MAGNET

Lars Saabye Christensen

MAGNET

roman

© CAPPELEN DAMM AS 2015

ISBN 978-82-02-49274-81. utgave, 1. opplag 2015

Omslag ved Stian HoleMaleri på innbrett: Johan Gørbitz’ «Mannsakt»

Olje på papir oppklebet på lerretFotograf: Jacques Lathion

© Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design;Stiftelsen Arkitekturmuseet

Illustrasjonene av Storm P, «Den underlige mand 2», «En underligmand. 1941», «I badesaesonen» og «Verdenssituationen» på sidene 186 og

187, er alle gjengitt med tillatelse av Storm P. Museet.

Sats: Type-it AS, TrondheimTrykk og innbinding: ScandBook AB, Falun 2015

Satt i Minion 10,2/12,5 pkt. og trykt på Munken Print Cream 80/1,5

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovensbestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver

eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning deter hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for

rettighetshavere til åndsverk.Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og

inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

PROLOG

Denne romanen begynner ikke slik:Jeg har aldri vært i Amerika.

Noen vil sannsynligvis innvende at dette egentlig er to romanerog at de burde stått hver for seg. Jeg må komme dem i forkjøpet:Jeg er ikke enig. Det måtte bli på den måten. Livet selv, om jeg kanfå bruke så store ord, brøt inn i arbeidet med en kraft og presisjonsom det ikke var mulig å stå imot. Det finnes valg som ligger utenforkritikkens felt. Leseren vil forstå det underveis. Nå er det i hvert fallsagt.

Dette kan jeg også si:Å fotografere er å utelate. Å skrive er å tilføye.De som leter etter stoff om Jokum Jokumsens fotografiske tek-

nikk må jeg henvise til artikler i diverse tidsskrifter og kataloger,bl.a. Moma Annual, Louisiana Revy, Popular Photography og 54thVenice Biennale. Jeg er mer opptatt av håndverket, som jeg anser sombindeleddet mellom teknikken og kunsten.

Jeg har tonet ned mitt eget forfatterskap, som spriker i alle retnin-ger, og heller samlet det i én utgivelse, nemlig den romanen jeg all-tid har ønsket å skrive, Magnet.

Noen steder har jeg dempet meg betraktelig, i andre partier harjeg overdrevet og kanskje gått over streken, alt ettersom humøret harsvingt. Jeg skriver fordi jeg ikke har en hale til å logre med eller stikkemellom bena. Jeg mener likevel at jeg har holdt fast ved det som erromanens grunntone: Den handler til syvende og sist om å få tidentil å gå.

Dette betyr også at det både er harde knuter og løse tråder her.

5

Enkelte karakterer har jeg ikke vært i stand til å følge helt fram, rettog slett fordi jeg mistet dem av syne, for eksempel Dr. Q, men ryk-tene sier at han endte sine dager på Gram Parsons-rommet på TheJoshua Tree ved Mojaveørkenen. Jeg skulle også likt å vite hvem detvar som stod bak bombetrusselen mot Chateau Neuf da LeonardCohen holdt konsert der i mai 1976. De harde knutene er uansetti flertall. Det skal ikke være tvil om at det er Jokum Jokumsen ogSynne Sager som er hovedpersonene og jeg har fulgt dem så langtsom råd er. Jeg kom inn i denne fortellingen med en såpass tungbagasje at min eneste bønn er å være lettlest. Leseren har med andreord ingenting å frykte.

Det skal nok gå godt.Jeg husker et uttrykk fra folkeskolen: spyttet i blokkfløyten. Det var

når det surklet i instrumentet og det begynte å dryppe munnvannfra tuten i stedet for toner.

Det finnes spytt i blokkfløyten her også, men det hører med i mittorkester.

Jeg hadde for øvrig gleden, om jeg kan si det, av å treffe beggehovedpersonene ved to anledninger, først på Sogn Studentby, høst-semesteret 1976, og senere under mindre hyggelige omstendigheteri Danmark, 2001, på Løkke Sanatorium, på folkemunne kalt Halv-vejshuset, hvor både Jokum og jeg ble skrevet inn og hvor jeg ogsåfikk anledning til å dele hans drømmer, helt til vi til slutt fant frihe-ten sammen der den hører hjemme, nemlig på bunnen. Det er der-for jeg er uenig med ham, når han tenker, rett før sin halsbrekkendeugjerning, at nederst er vi like lave. Jeg vil hevde det er omvendt:Nederst er vi like høye. Jeg vil likevel si at jeg etter beste evne harholdt meg i bakgrunnen, til tross for at jeg innimellom også snekmeg til noen møter med dem. En sjelden gang har jeg heller ikkekunnet motstå fristelsen til å åpne fortellingens vinduer og si hvajeg mener. Se ikke på dette som et litterært virkemiddel, men hellersom den ensommes plutselige snakkesalighet. Litt moro må også jegkunne ha det.

Jeg har ikke satt meg som mål å nevne alle Jokum Jokumsensfotografier. De som vil vite mer kan finne det i andre kilder, noener nevnt innledningsvis. Jeg mener likevel at jeg har trukket inn de

6

vesentligste arbeidene hans, selv om jeg gjerne skulle brukt plass påseriene fra studietiden med Synne i København, men det lå dessverreikke til rette for det da dette kom på banen. Et annet bilde som jeggjerne skulle viet større oppmerksomhet er Norwegian Halleluja, tatti Den Norske Sjømannskirken i San Francisco, trolig i 1985, i mineøyne et høydepunkt i hans produksjon. Jokum anså det mer som envits, en kommentar. Jeg er uenig med ham. Når det gjelder selvport-rettene som Jokum tok etter hvert, har jeg latt disse ligge og i stedetlatt dem skinne gjennom i min skildring av ham.

Den barokke, danske dikteren, slaktersønnen Robert Storm Peder-sen (Storm P.), som ifølge Woels Danske Litteraturhistorie dyrket densåkalte knock-out-formen, og som Lauritz Jokumsen, Jokums far, sjel-den unnlot å sitere fra, skrev for øvrig: Ovre i San Francisco dør overfemhundrede mensker om Dagen af Grin – og der æ’ Fart i Grinet – jæ’kændte en Mand der grinede en hel Time – paa fem Minutter.

Jeg kan også sitere ham: Efteraarets Blade faldt som Dagene af enKalender.

Hadde jeg hatt krefter skulle jeg skrevet mer om Jens Olesens ver-densur i København, særlig den gangen Jokum var på sommerferiesammen med sine foreldre i Hillerød og fikk velge mellom å besøkezoologisk have eller dette verdensuret. Han sa siden at han angret påvalget.

Og ikke minst skulle jeg gjerne sett Alfhild Jokumsen, Jokumsmor, trille høyreist av sted over Skillebekk på sin sorte damesykkelmed kolonialvarer, garnnøster og sytråd i kurven på styret.

Jeg er, som man vil merke, besatt av rekkefølge. Noe må kommeførst og noe må følge etter. Det gjelder for måltider, musikk, arbeid,reiser, idrett, klær, kunst, kjærlighet, sykdom, elskov og romaner.Men selv om rekkefølgen jeg nevner dette i er tilfeldig, blir summenden samme: Livet er en rekkefølge.

Tilfeldigheten er en del av denne rekkefølgen.Jeg vil takke Synne Sager for at jeg fikk legge ved Veiene som for-

svinner, som inngikk i hennes doktoravhandling om Edward Hop-per. Likeledes takker jeg for at jeg fikk bla i hennes pensumbøker, derjeg særlig interesserte meg for sekundærlitteraturen, bl.a. professorNorbert Schneiders Tingenes realitet og symbolikk.

7

Jeg vil også takke Arve Storviks kone Ruth Storvik for tillatelse tilå benytte tekstene hans. De som vil lære seg melodien får vær så godkjøpe platene.

Denne romanen kunne begynt slik:For å vise at tiden har gått må man ha minst to bilder.Så var heller ikke det helt sant.Kanskje det er det eneste jeg har kommet fram til.Når noen en sjelden gang kjenner meg igjen, pleier de å spørre,

forbløffet over at jeg i det hele tatt er i live, om hva jeg har gjort sidensist. Da svarer jeg: Jeg? Jeg har pusset sølvtøyet.

Og holdt fluene på avstand.

INNHOLD

STUDENTBYEN. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

NED I NATTEN . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

GAVER. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

OPP I DAGEN. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

JETLAG . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

KARRIERE . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

21. 2. 1989 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

AVSKJED . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

JOKUM JOKUMSEN MINDE-EKSPEDITION . . . . . . . . . . .

EPILOG . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

11

243

279

325

355

483

643

659

671

713

STUDENTBYEN

PROSESSEN

Jokum var som vanlig den siste på lesesalen. Han studerte littera-turvitenskap, grunnfag. Han trodde han skulle bli forfatter. Det

ble han ikke. Han ble fotograf. Dette var i april, 1976. Det var til ogmed en fredag. Han måtte gjøre ferdig kollokvieoppgaven om FranzKafkas Prosessen. Men det måtte jo de andre i gruppen også og de varferdige med den for lengst. Var Jokum latere eller flittigere enn dem?Umulig å si foreløpig. Han tenkte: Jeg sitter igjen. Jeg sitter igjen igjen.Han hadde allerede skrevet åtte A4-sider, linjerte, og syntes ikke detvar blitt til noe, til noe han kunne være bekjent av. Han syntes i dethele tatt at lite ble til noe. Noe? Hva var noe? Heller ikke det haddeJokum svar på. Det han skrev hadde han enten lest før eller hørt fraandre, dette om individet som blir knust og utslettet av systemet, denbyråkratiske skjærsilden, alt det som allerede står der, svart på hvitt,det åpenbare, det man kan gjespe seg til selv på en dårlig dag. Ogdette var en dårlig dag. Fredag var det. Men det var altså noe meddenne romanen, som for lengst var opplest og vedtatt, som Jokumikke fikk tak på. Dette plaget ham. Han ville gjerne skrive noe origi-nalt, noe enestående, i det minste noe personlig, i beste fall noe nytt,en tanke som blir tenkt for første gang. Hvordan kunne han forres-ten vite det, hvis en slik tanke, mot formodning, skulle slå ham, atingen allerede hadde tenkt den? Det var umulig. Kanskje noen til ogmed tenkte den samtidig med ham. Kanskje det satt en annen stu-dent på en lesesal i for eksempel Mongolia, hvis det fantes lesesalerder, og tenkte det samme som Jokum? Det meste kan man ikke vite.Nei, han burde valgt en annen roman, en roman som bare han haddelest, da kunne tankene hans også ha vært nye, frie, så å si, men fan-

13

tes en slik roman? Og hvordan kunne han være sikker på at ingenandre hadde lest den. Da måtte han i så fall skrive den selv. Det varen tanke, å skrive en roman selv og så tolke den, men Jokum komikke lenger enn til tanken. Det ble altså med tanken. Det pleide det.Han lot være å tenke, i den grad det var mulig, og tok i stedet for segslutten på Prosessen, som han lenge hadde tumlet med, både i våkenog drømmende tilstand: Når Josef K. endelig skal forlate Domkir-ken, sier han til Presten: Men jeg kan ikke finne frem alene i mørket.Og dette var Jokums poeng, hans enkle oppsummering, at Josef K.vil ha hjelp, det er alt han vil ha, men alle som sier de vil hjelpe hamveileder ham i stedet mot døden. Hva betyr det? Det betydde ifølgeJokum at man ikke kan stole på noen og at dette livet, her ment somtilværelsen som sådan, i bunn og grunn er tragisk. Vi vet vi skal døog underveis er det heller ikke særlig hyggelig.

Livet er altså en ond sirkel.Det fikk holde foreløpig.Det var imidlertid noe annet som også plaget Jokum, men som lå

utenfor, eller snarere etter selve romanen, og som likevel var uløse-lig knyttet til den. For i et etterord forteller Max Brod, forfatterensfortrolige venn, at han motsatte seg Kafkas innstendige ønske om åbrenne ulest alt hva du måtte finne hos meg. På den måten reddet MaxBrod blant annet Prosessen fra flammene. Tenke seg til. Tenke seg tilen verden uten Prosessen ! Kan man tenke seg til det? tenkte Jokum oghadde altså begynt å tenke igjen. Det kunne man vel egentlig. Andreverdenskrig ville uansett ikke vært unngått. Norge ville likevel stemtnei til EEC. Noen ville før eller senere oppfunnet atombomben oghusleien på Sogn Studentby ville vært like høy.

Og så? tenkte Jokum. Og så?Slik lå det an: Hvis Prosessen ikke hadde kommet ut ville han ikke

sittet her og skrevet kollokvieoppgave om den. Han ville kanskjevært et annet sted, ute, på byen, på kjøret, eller på livet, som det ogsåhet. Men mest sannsynlig ville han sittet akkurat her likevel, siste-mann en fredag kveld i april, på lesesalen på Sophus Bugge, Univer-sitetet i Oslo, bare med en annen roman enn Prosessen, for eksempelDen fremmede av Camus eller Hamsuns På gjengrodde stier. Deneneste forskjellen ville med andre ord vært at tankene hans var et

14

annet sted, ikke hos Josef K., men hos Mersault eller oldingen påVinderen Psykiatriske Klinikk, og den fordømte kroppen hans villevært nøyaktig den samme og han ville sittet på den samme vondestolen, nei, livet var en sirkel, en ond sådan. Jokum kom i det hele tattikke på noe som kunne gjort Jokum til en annen enn den han var,det måtte i så fall være at han ikke var blitt født og at en annen der-med hadde tatt hans plass i stedet, hvis den da rett og slett ikke bareville blitt stående tom, men hva fikk han, Jokum, ut av det, ingen-ting, absolutt ingenting, eller kanskje det hadde hjulpet hvis han hetnoe annet, ikke Jokum, å, hvordan kunne de, disse foreldrene hans,finne på noe slikt? Han kunne for eksempel hett Josef K., hvis MaxBrod, Kafkas utro venn, hadde brent Prosessen, for da ville jo det nav-net vært ledig. Men Jokum? Av alle navn å velge mellom valgte deJokum, og fornavnet forfulgte ham inn i etternavnet også, han varsin egen sønn i navnet, hans fulle og hele navn var nemlig JokumJokumsen.

Eller hva om han var blitt byttet om ved fødselen, at han ble lig-gende igjen på sykehuset og en annen hadde tatt hans plass?

Dette var også til liten eller ingen trøst.Men det fikk i det minste Jokum til å gå god for avslutningen, at

livet stort sett var tragisk, at det var tilnærmet meningsløst, vi varskapt i en meningsløs Guds bilde, om Gud i det hele tatt fantes, noeJokum tvilte sterkt på, men som han heller ikke med sikkerhet kunneavvise, altså tvilte han. Han likte å kalle seg det, i gode stunder vel åmerke, en sterk tviler. Han la arkene i en brun konvolutt, slikket påkantene, det smakte råte, forekom det ham, kanskje smaken haddenoe med nedfallsfrukt å gjøre, brune, bløte epler i gresset, i ferd medå gå i oppløsning, han måtte svelge flere ganger, plutselig kvalm,eller søvnig, det brant i øynene, før han klebet igjen konvolutten ogskrev navnet til lederen i kollokviegruppen utenpå, Ottar Hansen,det var navnet sitt, det, Ottar Hansen, solid, likefrem, ingen dikkeda-rer, Ottar Hansen, det var et navn som adlød sitt navn. Da ble Jokumbrått lagt i mørke. Han gjemte ansiktet i hendene og trodde meddet samme at dette mørket kom innenfra, fra hans eget mørkekam-mer, at hans indre nå var sluppet løs, kanskje det var et etterleng-tet sammenbrudd, ja, et sammenbrudd var det. Det måtte komme.

15

Han nøt dette bildet av seg selv, det var nesten som en forestilling:Den slitesterke og trofaste, men tross alt menneskelige studentensendelige sammenbrudd. Jo, det måtte komme, før eller senere. Detkunne jo ikke fortsette slik. Nå hadde det kommet. Hvis en av define jentene på for eksempel kunsthistorisk institutt hadde sett hamsitte på denne måten, tragisk, alene på lesesalen, sent fredag kveld,med ansiktet i hendene, badet i sitt indre mørke, ville det ikke gjortet visst inntrykk? Så absolutt. Men kanskje jentene på kunsthistoriskinstitutt hadde hjerter av stein? Hva visste vel Jokum om de kunst-historiske hjerter? Lite. De kunsthistoriske hjerter var et pensum hanikke var fortrolig med. Men han arbeidet med saken. Det skal sies.Jokum hadde et sterkt ønske om å bli dypt fortrolig med dette pen-sum. Jeg tenker da særlig på hun som bodde vegg i vegg med hampå Sogn Studentby, som tok mellomfag i kunsthistorie, og som vietter hvert skal komme tilbake til. Jokum kunne gjerne tenkt seg ågå opp i henne, både skriftlig og muntlig. Uansett satt han jo der imørket og dermed kunne jo ingen se ham likevel. Men var det ikkeheller et mørke i overført betydning det var snakk om, et mørke mankunne bli sett i, melankoliens nattlys. Det burde være mer skjebnei livet mitt, tenkte Jokum, mer storhet, mer høyde, ikke bare centi-metre, det burde rett og slett vært mer å miste, nei, dette siste trakkhan straks tilbake, hvorfor skulle han ha mer å miste? Han ville ikkeha mer å miste, det måtte i så fall altså være noen av alle disse centi-metrene han var velsignet, eller snarere forbannet med, helst mange.Det finnes et uttrykk, nemlig å skyte i været. Og bare for å ha nevntdet: Jokum hadde skutt i været. Nå hadde han nådd sitt mål, et målhan for øvrig aldri hadde satt seg. Det var kroppen som hadde nåddsitt mål. Jokum var altså i utakt med sin egen kropp. De hadde ulikeinteresser. Kroppen ville skille seg ut. Jokum ville gå i ett. Kroppenville opp. Jokum ville ned. Han hadde lenge vært i tvil om det i dethele tatt var hans kropp, om han ikke bare hadde kommet feil, rettog slett, og en morgen ville misforståelsen bli oppklart, han villevåkne i en alminnelig kropp, en kropp som var hverken mer ellermindre. Så skjedde ikke. Livet var ikke en ond sirkel. Livet var en ondstige.

Han slapp hendene fra ansiktet og i samme øyeblikk kom lyset til-

16

bake, ikke hans indre lys, men langs rørene i taket, i leselampen påpulten, det knitret overalt, elektriske, mystiske koordineringer, for-bindelser utenfor ham selv, og tingene rundt ham, på de andre pul-tene, begynte å skinne, ubetydelige, forlatte ting som han ikke haddelagt merke til før, rykket plutselig nærmere og krevde større plass:en blyantspisser, en opptrekker, en brevkniv, en nøkkel, en bruskork,det var akkurat som om disse tingene overtok lyset, eller snarere,lyset kom til syne i dem, uten disse tingene ville lyset vært usynlig.Noen kremtet høyt. Jokum snudde seg. Lent mot dørkarmen stodselveste Vaktmesteren fremdeles med hånden på hovedbryteren, all-mektig, overbærende, streng. Klokken var altså åtte. Jokum stakkkonvolutten i skuldervesken, ryddet pulten og gikk bort til Vaktmes-teren, som ikke var villig til å slippe denne siste studenten forbi utenvidere. Han så opp på Jokum, som altså er noe ganske annet enn å seopp til.

– Du studerer for mye, sa Vaktmesteren.– Gjør jeg?– Jeg har lagt merke til deg.– Har du?– Om jeg har? Øynene dine er røde. Og du er bleik.– Ja. Og så?– Og så? Du skulle vært ute på livet nå, du. Mager er du også.Jokum dukket seg, noe han hadde for vane. Det skjedde ved at han

løftet skuldrene og krummet ryggen og nakken. Han sparte kanskjenoen centimetre på den måten, men det var ikke et vakkert syn. Hanlignet heller en mistenkelig person, og hva var det godt for da? Detvar jo et vakrere syn han ville bli, vakker og alminnelig. Men i stedetfor å virke lavere, fremstod han altså som fordekt, et menneske mednoe å skjule. Forfengeligheten, som er sjenansens skygge, var størreenn fornuften. Ingen lot seg lure, bortsett fra han selv. Og Jokumdukket seg altså, uten en tanke. Han måtte tvert imot tenke seg omfor ikke å gjøre det, for å stå imot kroppens evinnelige hukommelse.Kunne bare denne kroppen ha lettere for å glemme, glemme sittpensum, slik Jokum også gjerne ville glemme sin kropp og sitt lang-strakte navn.

– Jeg vet det, sa han.

17

– Hva da?– At jeg er mager.– Det skal være sant og visst! Og du sitter her mutters alene. På en

fredag!– Jeg vet det også. Men mange takk for at du sier ifra. Ellers hadde

jeg ikke kommet på det selv.– Å, det var så lite. Ingen årsak.Vaktmesteren ga endelig plass, på en overdreven måte, han buk-

ket dypt og sopte nesten gulvet med hendene. Gjorde han narr avJokum? Det var i så fall ikke første gang. Jokum ville skynde seg forbi,men nå som han hadde sjansen ombestemte han seg, det var slikhan var, han var et ombestemt menneske, han kunne snu på en fem-øring.

– Har du lest Prosessen? spurte han.– Prosessen? Det ringer en bjelle. Men det er lenge siden. Lenge.– Hva husker du best fra den?Det virket som om Vaktmesteren følte behov for å komme med

en forklaring på hvorfor han hadde lest Prosessen, at det ikke haddevært frivillig, at det hadde vært under spesielle omstendigheter,under et visst press, og det slo Jokum, mens dette stod på, at forham var det omvendt, at han måtte forklare hvorfor han eventueltikke hadde lest en roman som ble brakt på bane, og hva var forkla-ringen da, jo, tid, det tar tid å lese, og selv om man bruker all dentid man har til rådighet, man må jo dessverre arbeide, blant annetfor å få råd til å kjøpe bøker, får man likevel ikke tid til å lese alt. Deter med andre ord et altfor radikalt misforhold mellom tid og litte-ratur og i og med at man lite kan gjøre med tiden, burde man i ste-det begrense litteraturen, man kan tenke seg utgivelsesfrie år, i denhensikt at leserne kan hente seg inn, komme à jour, i den grad deter mulig, det ville heller ikke vært urimelig å legge visse begrensnin-ger på forfatterne, som ofte er taletrengte og forfengelige, men utensjenansens korrektiv, en svært uheldig kombinasjon. Jokum kunnestøttet seg til Anatomy of Melancholy av Robert Burton, som utkom i1621, hvor forfatteren skriver dette: Vi har allerede et uendelig kaosog et virvar av bøker. Vi knuses under dem, våre øyne gjør vondt av ålese, våre fingre av å bla. Jokum så altså for seg åtte titler pr. forfat-

18

ter, uansett genre, det fikk holde, og den forfatter som ikke fikk sagtdet han hadde å si med åtte titler hadde heller ikke noe å si og sliktblir det sjelden god litteratur av uansett. Dette, blant annet, tenkteJokum på mens Vaktmesteren la ut:

– Jeg leste Prosessen da jeg var sammen med et kvinnfolk som varglad i å lese romaner og hun leste akkurat den da vi var sammen. Også leste jeg den også. For å se hva hun drev på med, ikke sant. Ellerhun ba meg om å lese den. Sånn var det. Hun ba meg lese Prosessenfordi hun ville vite hva jeg syntes om den. Jeg tror det var en slagstest. Hører du etter?

– Ja. Og hva husker du best?– Kvinnfolket, så klart.– Hvem?– Hun som ba meg lese den.Jokum begynte å bli sliten. Han skulle ikke begitt seg ut på dette.

Alt fortonte seg et øyeblikk som uframkommelig, sperret. Han sa:– Jeg tenkte heller på selve romanen. Hva du husker best fra …– Vel, det er kanskje upassende å si, men …Vaktmesteren dro en gul, skitten pussefille opp av lommen og

begynte å gni på lysbryteren.– Skitneste stedet på hele universitetet, sa han. Lysbryterne. Skitne

fingre. Vasker ikke studenter seg på hendene?– Trykksverte, sa Jokum.– Men det alvorligste er at studentene ikke skal tukle med lysbry-

terne. Det er jeg og ingen andre som slår av og på. Og nå skal jeg slåav.

Jokum krummet ryggen enda mer.– Hva mente du med upassende?Vaktmesteren trakk på skuldrene.– Jeg syntes den var morsom. Prosessen altså.– Morsom?– Jeg lo i hvert fall.– Hele tiden?– Nei, nei, ikke hele tiden. Det er vel ikke meningen heller. Hvem

orker å le hele tiden? Men jeg lo godt da de kom for å hente denne,hva het han?

19

– Josef K.– Ja, Josef K, da de kom for å hente ham til slutt. Makan til høflig-

het på de herrene! Og flosshattene! Nei, da lo jeg virkelig godt.Vaktmesteren stakk pussefillen i lommen igjen og lo visst bare ved

tanken på dette skjebnesvangre opptrinnet. Jokum sluttet seg til lat-teren hans. Man skal helst ikke la noen stå og le alene.

– Ja, makan til høflighet skal man lete lenge etter, sa han.– Men dette kvinnfolket, hun som fikk meg til å lese boka, hun

likte ikke at jeg lo.– Ikke?– Hun gjorde det slutt på grunn av det. At jeg lo. Har du en kjæ-

reste?– Jeg? Nei. Jeg …– Jeg skal gi deg et godt råd likevel. Hvis du noen gang får deg en

kjæreste, så aldri les en bok som hun liker mens dere er i samme rom.Aldri. Forstått?

– Jeg tror da det.– Og gå nå. Noen må arbeide også!Jokum gikk ut og satte seg på trappen. Han så lyset bli sluk-

ket inne på lesesalen og omformulerte straks dette synet, jeg sermørket bli tent. Den store vaktmesteren arbeidet. Han slukket lysog tente mørke. Himmelen over Blindern bøyde seg til alle kanter.April rant bort. Tiden rant bort og hva var tiden annet enn selvelivet? Altså var det livet hans som rant, rant bort. Han åpnet kon-volutten, tok fram arkene og tilføyde, selv om han ikke hadde ledden eneste gang: Jeg vil også hevde at Prosessen kan leses som kome-die, i den grad man ler, og det er det beviselig noen som gjør. Han laoppgaven på plass igjen, slikket langs kanten og denne gangen min-net ikke smaken om råte, eller de brune eplene i gresset, den fikkham heller til å tenke på dykkermasker, eller snarere snorkelen, snor-kelens ovale munnstykke, en både bløt og ru følelse mot leppene,før man lar seg synke og inntrykkene skifter tyngde og hastighet.At begge disse minnene, råte og gummi, var knyttet til somme-ren, i det minste sensommeren, måtte være tilfeldig, men like fulltpåtagelig, så lenge Jokum ikke var av dem som satte mest pris påsommeren, heller ikke våren, som kanskje allerede var i gang, den

20

oppskrytte våren. Det var andre årstider som lå hans hjerte nær-mere, for eksempel høsten, og da særlig oktober, og hvis han kunnevalgt den beste tiden i oktober, ville han sagt de to midterste ukene,og nærmest perfekt ville det vært om han i disse to ukene i okto-ber kunne sluppet begge søndagene, gjerne lørdagene også, og ladet regne, la det gjerne regne fra morgen til kveld og natten lang.Da kunne Jokum ganske enkelt vært i sitt ess, noe han sjelden var.På den annen side, den som stadig er i sitt ess, spiller sannsynlig-vis med falske kort. Det forundret Jokum: Han hadde aldri dykket,hverken i sjø eller badekar, heller ikke med maske og i hvert fall ikkemed snorkel. Hvordan kunne da smaken minne ham om det, omnoe han aldri hadde gjort? Levde minnene sitt eget liv? Eller hen-tet de kunnskap fra drømmene og drømmene kunne han jo ikkegå god for. Så visste Jokum nøyaktig hva det var denne konvolut-ten smakte, den smakte magnet. Han hadde stukket en magnet imunnen en gang, for å se om den kunne samle tankene hans. Detkunne den ikke. I stedet mistet han de siste melketennene. Magne-ten var en gave fra faren. Moren forbød ham å leke med den, i hvertfall å stikke den i munnen. Hva hadde en magnet der å gjøre? Hankunne ikke huske sist han hadde tenkt på den, denne magiske støv-kosten, hvor var den nå, lå den et sted og samlet jernspon og tan-ker?

Jokum fikk imidlertid ikke klebet igjen konvolutten på skikkeligvis. Lim virker som kjent bare én gang, det er limets vesen. Konvo-lutten var mer åpen enn lukket da han omsider la den i postkassentil Institutt for Litteraturvitenskap. Nå er det gjort, tenkte han ogble ikke gladere av den grunn. Det var konvolutten til en som tvilte,en som ikke kunne bestemme seg, lukket, åpnet og lukket. Så gikkhan hjem, om man kan kalle dette for hjem, hjem til 12 kvadrat-meter hybel på Sogn Studentby, blokk 3, rett bak Puben, hvor handelte kjøkken, bad og telefon med tre andre studenter. Disse varArve Storvik, musikkvitenskap, Bengt Åker, samfunnsvitenskapelig,og sist men ikke minst, Synne Sager, kunsthistorie, som Jokum altsåhadde et godt øye til og som på sin side hadde en høyst levendeog like ulovlig hamster i en kasse, eller et slags bur under sove-sofaen; dyret het for øvrig Hubert. Nei, tenkte Jokum, det er ikke

21

hun, Synne Sager, mellomfag, det er jeg som er sist, men ikke minst.Det hadde stått på russekortet hans, sist men ikke minst. Hva hjalpdet? Han pleide å drømme om det omvendte, først men ikke størst.Aller helst ville han være i midten, i det alminnelige, i det som såmange foraktet, men hvor Jokum i stedet så noe avklaret og vak-kert, hvor han ikke behøvde å stikke seg ut, stikke seg opp, stikke segfrem.

På døren hans hang det to beskjeder, den ene festet med en teg-nestift, den andre med skotsk tape. Døren hans var en veggavis. Hanville ikke at døren hans skulle være en veggavis. Han ville at denskulle være en dør, som man kunne åpne og lukke, ikke lese, ogdette fikk ham til å tenke på konvolutten igjen, at han heller ikke nåkunne bestemme seg, at han stadig åpnet og lukket døren og vissteknapt hvilken vei han skulle, kom han eller gikk han, og når han førsthadde tenkt dette, kunne han ikke da likeså godt tenke at han varoppgaven, oppgaven han aldri ble fornøyd med, at han trakk seg selvut og inn av en konvolutt? Men hvem skulle han levere seg til? Hvemskulle lese ham? Kunne det bare vært Synne Sager. Han skulle gjerneoverlevert seg til henne. Jokum rev ned lappene og tok dem med seginn på rommet, som bestod av, bortsett fra fire vegger, tak, gulv ogvindu, en sovesofa som var for kort, en billy bokhylle som var forliten, et skrivebord som var for lavt, to stoler som også var for laveog et trangt klesskap med et speil på innsiden der Jokums portrett,dukknakket og sammenklemt, som om dette klesskapet var en foto-automat, hang i skjul hver gang han skulle skifte skjorte. Han stoden stund ved vinduet, tankeløs og trett. Studenter var på vei mellomblokkene, alle i følge med noen, med hverandre. Over på Puben, somlå så nær at Jokum forestilte seg at han bare kunne strekke ut håndenog løfte en halvliter fra disken, satt enda flere studenter og de la heltsikkert planer for helgen, nøyere enn de forberedte seg til eksamen.Så trakk Jokum for gardinene, satte seg i sovesofaen og brettet ut lap-pene. Den første beskjeden var fra Arve Storvik, musikkstudenten,fest i femmer’n, garantert øl & damer. Det var alltid mye damer rundtArve Storvik. Det hadde noe å gjøre med den akustiske gitaren hans,som han aldri la langt fra seg. Men hvis damene ikke fikk ham tokde heller ingen andre og hva hjalp det da? Da var man jo like langt,

22

eller kortere. Man var avvist. Man hadde fått sitt pass påskrevet: uøn-sket. Den andre lappen var fra Bengt Åker, altså statsviteren: allmøtei høyblokka, husleiestreiken. Men ingen lapp var fra Synne Sager. Ogda kunne det i grunnen være det samme. Damer var ikke Jokumssterke side. Han husket sitt første kyss. Det kom ikke før i russeti-den. Jeg beklager at jeg her bryter med kronologien, men erindrin-gen kjenner ingen rekkefølge, den er hulter til bulter, eller for å låneet uttrykk fra Arve Storviks bransje: Erindringen har ingen setliste.Den er en kaotisk konsert. Verre er det at det man vil huske gjerneer svøpt i tåke, utydelige, unnvikende punkter, mens det man helstvil glemme rykker nærmere, som innpåslitne, kravstore gjester. For-holdt det seg med minner som med tingene, bare at det var tiden,ikke lyset, som fikk dem til å skinne? Og denne tiden valgte altsåå komme til syne i de dårlige minnene. Hva jeg skulle sagt, JokumJokumsens første kyss: Han var på en fest, russen fra Vestheim skole,en villa på Bygdøy. Han var ikke invitert. Det var åpent hus. Ingenhus er mer stengt enn de som er åpne. Han gikk. Det skulle han ikkegjort. Han drakk gin. Det skulle han heller ikke gjort. Han stod utepå terrassen. Parene som danset i hagen til lyden av det tynne løvetog fjorden som lå som et blått glimt mellom trærne i bakgrunnen.Lave, usynlige stemmer i mørket som omringet hagen. Latteren innei stuene. Festen var ikke lenger ung. Jeg er endelig fri, tenkte Jokum,lett som ingenting, og svelget isbitene. Da kom en pike bort til ham,med russelue og røde, vide bukser, hun lignet en klovn. Hun var søt.Alle piker er søte, tenkte Jokum. I hvert fall i kveld. I kveld er allepiker søte. Han burde lagt merke til stillheten i huset. Han burdelagt merke til ansiktene i vinduene. Men han la bare merke til dennepiken, selvopptatt som han var. Han hadde ikke sett henne før. Kan-skje hun kom fra en annen skole. Kanskje hun kom fra en annenklode. Det kunne være det samme. Hun hadde kommet til ham. Hunla hodet bakover og smilte. – Skal vi danse? Før Jokum fikk svart tokhun hånden hans og trakk ham ut på plenen. De danset. De dansettil bølgene og løvet i det myke, fuktige gresset. De var et umake par.Alle par som Jokum var med i var umake. De hadde hagen for segselv. Jokum kunne ikke tro at det var sant. Det var foreløpig sant.Han var tankeløs. Han var fri. – Det er du som er sist men ikke minst,

23

sa hun. Jokum burde allerede ant uråd. Men den som er fri anerfred og ingen fare. – Hva står på russekortet ditt ? spurte han. – Gjett.– Først men ikke størst. Jokum ante ikke hvor han tok det fra. – Du ermorsom også, sa hun. – Å, jeg vet nå ikke det, sa han og holdt rundthenne. Det vil si, han holdt rundt skuldrene hennes. Hadde han fun-net sitt livs kjærlighet? Det var ikke umulig. – Jeg vil kysse deg, sa hun.Dette skremte imidlertid vettet av Jokum, men han lot seg likevelikke skremme. Han var bedøvet av frihet og gin. Han burde husketat våren ikke var hans årstid. Han burde sagt at de heller fikk ta opptråden til høsten. – Gjerne for meg, sa han. Jokum mannet seg opp ogbegynte sin reise ned til henne, selv om hun stod på tå. Men hun komham plutselig i forkjøpet. – Vent litt, sa hun. Piken ble borte bare etøyeblikk og kom tilbake med en gardintrapp. Den satte hun foranJokum. Jo, han burde visst bedre. Hva burde man vite bedre enn?Man burde vite bedre enn det man vet. Hva visste Jokum? Ingenting.Hun begynte å klatre og stilte seg øverst. Det var ikke nok. Hun rakklikevel ikke opp. Jokum hørte allerede latter i mørket. Ansiktenekom til syne, skinnende, flekkete ansikter. De begynte å rope i stedet,taktfast: Stige, stige, stige! Nå visste Jokum bedre: alt. Men hva hjalpdet? Ingenting. Noen kom med en stige og stilte den mot Jokumsbrystkasse. Piken, som en gang var søt, men som nå hadde fått enbitter smak, begynte å klatre, sakte, trinn for trinn, i månens flom-lys, mens gjestene rykket nærmere, i en sirkel rundt dem. – Jeg bekla-ger at jeg ikke har heis, sa Jokum, han var jo morsom også. Da hunnådde toppen og applausen ingen ende ville ta, lente hun seg overskulderen hans og hvisket: – Unnskyld. De fikk meg til det. Så kyssethun ham. Men hva hadde Jokum mest lyst på, denne sene fredagen iapril? Han hadde lyst på Synne Sager. Det var stille inne hos henne,så vidt han kunne høre, når han la venstre øre mot tapetet og lyt-tet nøye. Han kunne ikke engang høre Huberts lille hjul. Hva haddehan ellers mest lyst på? Det var studentens valg. Det stod mellom øleller allmannamøte. Men det fantes et tredje valg, midt mellom skalog skal ikke, et smutthull. Det heter fravær. Det heter sovesofaen påhybel 318, Sogn Studentby.

Så Jokum gikk ingen andre steder enn der han satt. Til slutt lahan seg ned, der så mange søvnløse studenter hadde ligget før ham

24

og grudd seg til eksamener, både skriftlige og muntlige, grudd segtil morgendagen og gjerne dagen etter den også, grudd seg til livetsom lå foran dem, den strålende fremtiden deres, som veide langttyngre enn det øyeblikket de allerede hadde levd. For Jokum fikkheller ikke sove. Tankene var for mange. De kom i flokk og følge ogovermannet ham, søndagsmiddagen hos foreldrene, faren som villesi at han var for tynn og var det forresten ikke snart på tide å hamed seg en pike, det fantes vel piker også på dette universitetet, ogmoren som ville nøde ham til han måtte ut på dass og spy kote-lett, i hvert fall den stekte ananasen hun alltid pyntet den med. Detforholdt seg nemlig slik at Jokum sjelden eller aldri var sulten. Hankunne ikke noe for det. Leger hadde undersøkt ham, de fant ikkenoe galt, riktignok var han høy, usedvanlig høy for enhver alder,men legene kunne ikke finne noe galt med ham, altså kunne hanikke være frisk, slik så Jokum på det, men det var han alene om. Sultvar en egenskap han rett og slett ikke hadde. Var dette hans storhet?Det måtte i så fall være en ussel storhet, dessuten kunne han ikkenoe for det og dermed var det vel heller ingen storhet, for storhetmå være noe man kan noe for, noe man går inn for, gjerne på tversav det man selv ønsker. Jokums livrett var kokte poteter med skall.Hvor var han? Hvor var han i tankene? Han er hos foreldrene. Hanskulle ut på badet for å spy. Men ikke denne gangen! Denne gan-gen skulle han i stedet reise seg fra bordet, gjerne velte glassene sam-tidig og rope det ut: Hvorfor døpte dere meg Jokum! Og han skulleikke sette seg før han fikk svar. Han hørte stemmer fra Puben, derhan kunne sittet og drukket øl, likevel lå han her, i sine egne tanker.De var også et slags selskap, men ensomt i lengden. En fest fortsatteute på kjøkkenet, akustisk gitar, flasker og nattmat, som ble avslut-tet med en spinkel versjon av Internasjonalen som igjen ble avløstav noe som lignet hard strengelek og håndbak. Jokum kunne gå utdit, det var ikke langt, men han ble liggende på den altfor kortesovesofaen som stod inntil veggen og på den andre siden av akku-rat den veggen lå altså Synne Sager, som sannsynligvis ikke tenkte athan, Jokum Jokumsen, også lå på den andre siden. Kunne han hørehenne puste nå, vri seg, gjespe, klynke? Hvorfor skulle hun klynke?Da kunne han banke på døren og spørre om hun trengte trøst. Han

25

måtte gjøre noe med livet sitt. Når ingen andre gjorde det. Menmest av alt tenkte Jokum på oppgaven. Han ville bli gjort til lat-ter. Hele kollokviet ville le ham sønder og sammen, nei, ikke le, deville håne ham, sette ham til veggs, og det var ikke store forskjellen.Både komedie og tragedie! Kunne han ikke bestemme seg? Den for-dømte vaktmesteren! Men nå var det for sent. Skulle han snike segav gårde til lesesalen igjen i nattens såkalte mulm og mørke og stjelehele postkassen? Nei, det var som sagt for sent. Det begynte alle-rede å lysne, disse forferdelige nettene i april som ble kortere og kor-tere og rant ned i vårens kummer og sluk. Så fløt Jokum omsiderinn i en sval søvn, tross alt, og heller ikke nå slapp litteraturentak i ham, men dette var drømmenes pensum: Han så for seg bil-dene han satt igjen med etter å ha lest. For det var ikke dypsindigetanker, budskap, visjoner, ideologi eller andre kjepphester han sattigjen med, det var bilder, ganske enkelt bilder av ansikter, som por-tretter i et mørkt og hemmelig galleri, og disse ansiktene var ladetmed en menneskelighet, menneskelighet i alle slags former, og hverteneste ansikt hadde sitt særpreg, sitt uttrykk, for menneskelighetenvar uten grenser, det var plass til alle ansikter, alle menneskelighe-ter. Dette talte så sterkt til Jokum at han var like ved å gråte i søvne,for blant disse ansiktene, disse portrettene, fantes også hans, hansansikt, han var i en sammenheng, han hang tross alt i de menneske-liges galleri. Men Jokum ble også urolig i denne drømmen. En set-ning fra Prosessen slapp ikke taket, selv ikke i søvne, og den setningenburde han gjort mer ut av i oppgaven. Det var altså en egenskapved Leni, dette enkle og like fullt kompliserte kvinnfolket hos dengamle advokaten, som Jokum hadde bitt seg merke i: Denne egenhetbestår i at Leni synes at enhver mann som blir anklaget, også blir vak-ker.

Var det slik med alle kvinnfolk?Jokum våknet med en bestemt følelse av at noen var inne på rom-

met hans. Og ganske riktig, ved døren, som var lukket, stod en frem-med mann, med hendene på ryggen, kledd i en slags grå, kanskje blådress, jakken var kneppet helt opp til halsen, mens en annen mann,like fremmed, og kledd på samme måte, åpnet skapet, og Jokummøtte blikket hans i speilet på innsiden. Mannen snudde seg i det

26

samme og løftet armen, avvergende, idet Jokum satte seg opp, for-skrekket, men mest av alt overrasket.

– Bare bli liggende, sa mannen, høflig, stemmen var behagelig.Jokum la seg ned igjen og fulgte mennenes langsomme, men nøye

bevegelser med øynene. Han som stod ved døren gikk nå bort tilskrivebordet, løftet på noen bøker og bladde fort gjennom en bunkeforelesningsnotater, halvhjertet, men altså likevel nøye, noe som fikkJokum til å tro at de var erfarne, at de hadde gjort dette mange gan-ger før, på andre hybler. Den andre undersøkte skapet, skjøv kles-hengerne med Jokums tre skjorter fram og tilbake. Jokum la ogsåmerke til at begge mennene brukte hansker, lyse, tynne hansker somlignet hud, hansker som gikk i ett med hendene. Brukte ikke spio-ner, etterforskere og tyver slike? Jokum hadde aldri sett dem før, like-vel minnet de ham om noen, så kom han på det, de minnet hamom Jehovas Vitner som pleide å dukke opp på døren i barndom-men, høflige, unge menn, nei, de var heller uten alder, akkurat somdisse mennene, og kledd likt, i lange, mørke frakker, mørke dresser,hvite skjorter, de lignet også på hverandre. Moren hans slapp demaldri inn, tvert imot, hun jagde dem av gårde, svusj, pleide hun å si,hvis du først slipper dem inn blir du ikke kvitt dem, svusj! Og nårmoren hans sa svusj gjaldt det å holde seg unna. Burde Jokum gjøredet samme, si svusj, og ganske enkelt få disse mennene ut, til å for-svinne? Han som rotet i bøkene og notatene, snudde stolen mot sen-gen og satte seg overskrevs på den.

– Pleier du å sove med klærne på, Jokum? spurte han.– Nei, det gjør jeg …– Det ble vel litt sent i går, da?– Nei. Jeg kom fra lesesalen klokken …– Og du har flyttet sovesofaen?– Ja. Hvordan det?– Hvordan det? Er det ikke heller vi som skal spørre hvorfor det?– Fordi … fordi jeg sover best på den siden. Jeg kan godt flytte den

tilbake. Er dere fra studentsamskipnaden?Den andre, han som var mest interessert i skapet, avbrøt Jokum,

men stod fremdeles med ryggen til.– Er du interessert i Edvard Munch, Jokum?

27

Nå satte han seg opp, enten de ville det eller ikke.– Munch? Jeg er vel det.Mannen snudde seg endelig og han som satt overskrevs på sto-

len lo, kort, og strøk den glatte, stramme håndbaken langs munneni samme øyeblikk.

– Hvorfor tror du vi er fra studentsamskipnaden?– Nei, jeg vet ikke. Det er mine foreldre som. Som betaler husleien

for meg. Hvis det er den det gjelder. Er dere fra politiet?– Har du gjort noe galt?– Nei, ikke som jeg vet. Kan dere ikke …Han på stolen avbrøt Jokum igjen.– Var du på Puben i går?– Nei. Hvordan det?– Det er vi som stiller spørsmålene. Bare svar, er du snill.– Nei. Jeg var ikke på Puben. Jeg går sjelden dit. Jeg satt på lesesa-

len til den stengte og gikk rett hjem, jeg mener hit, og jeg gikk ikkeut igjen.

– Sover du godt, Jokum?Jokum var tørr i munnen, men han turte ikke be om et glass vann,

og ikke turte han gå ut på kjøkkenet heller, selv om det hadde værtbedre å fortsette denne samtalen der, eller var det et forhør, jo, detlignet mer forhør, og da var det kanskje best at det foregikk her inne,at det hele ble mellom dem, til tross for at han ikke kunne forstå athan hadde gjort noe galt, bortsett fra at han hadde flyttet på soveso-faen, som ikke tilhørte ham, som var en del av det faste inventaret,men han kunne heller ikke huske at det stod i kontrakten eller for-skriftene at dette var forbudt.

– Det er vel litt opp og ned. Med sovingen. Mener jeg. Særlig nåsom det blir lysere. Om nettene.

– Du er altfor lang for den sofaen. Det gjør vel ikke saken bedre.– Nei, men jeg er vel blitt vant med det.– Så du var for det meste våken i natt?– Kanskje.De to mennene så på hverandre et øyeblikk, nesten ulykkelige, og

Jokum fikk det for seg at han hadde ansvaret for dem, at han ikkemåtte skuffe dem, at han måtte sørge for at de trivdes.

28

– Jeg kan ikke nekte for at jeg lå våken en stund. Særlig mellomtolv og to.

– Mellom tolv og to. Hørte du noe spesielt?– Nei. Bare det vanlige. Nachspiel.– Så de andre holdt deg også våken. Lyse netter, for kort sovesofa

og hensynsløse studenter. Du har det ikke helt lett, du, Jokum?Jokum angret straks på det han hadde sagt. Han ville på ingen

måte sette de andre i et dårlig lys eller baktale dem, sine nærmeste,så å si. På den annen side ville han heller ikke virke uvillig overfordisse fremmede mennene.

– Det er vel slik det er på en studentby, sa han.Den ene lo igjen, på samme måte, kort og hest, og dro håndbaken

over munnen. Den andre lukket skapet, gikk bort til vinduet, kikketut mellom gardinene og begynte å snakke mens han stod der.

– Vi lever i et fritt samfunn, gjør vi ikke? sa han.– Jo. Vi …– Jo? Er du i tvil?– Nei. Overhodet ikke.– Og hva betyr det?– Det betyr vel at vi, at vi har visse rettigheter. Derfor …Begge mennene lo nå, hjerteløst, forekom det Jokum, en meka-

nisk latter som sluttet like brått.– Rettigheter, du. Nei, det betyr at vi må passe ekstra godt på. Jo

bedre vi passer på, jo friere er det. Er du ikke enig?– Jo, det er vel noe i det. Jeg mener, det er noe i det.– Står du forresten ofte her? Ved vinduet?– Det hender. Jo.– Og ser livet passere, hva heter det, revy?Det var en underlig ting å si og Jokum følte seg ille til mote,

mer enn han allerede var. Han lot være å svare og var hellerikke sikker på om det siste var et spørsmål eller bare en slagsbetraktning, en nedlatende betraktning. Svusj, sa han inni seg,men de to mennene forsvant ikke av den grunn. Mannen vedvinduet fortsatte å snakke, og det han sa nå gjorde Jokum nær-mest lettet, for det antydet en hensikt med dette uanmeldte besø-ket.

29

– Du er vel klar over at det henger malerier av Edvard Munch påveggene der nede i Puben?

– Ja. Og hvis dette gjelder ham, altså Munch, er det kanskje bedreå snakke med Synne.

– Synne?– Synne Sager. Hun studerer kunsthistorie. Hun bor på hybelen

ved siden av.Mannen trakk til side gardinene med et rykk og et grått, nesten

skittent lys falt inn på gulvet og la seg der som en matt dam. Jokummåtte holde seg for øynene noen sekunder, blendet av morgenen,uansett hvor grumsete og uren den var, eller kanskje han satt slikfordi han hadde brakt Synne Sagers navn på bane, nærmest truk-ket henne inn i disse anliggender, for å avlede oppmerksomheten fraseg selv. Han holdt snart ikke ut lenger. Mannen slapp gardinene oggned hendene mot hverandre, det lød som et hissig insekt.

– At Munchs malerier henger der, på studentenes egen pub, betyrikke at de tilhører studentene. Studentene har dem kun til låns. Dekan ikke ta seg friheter. Maleriene tilhører nemlig det norske folk. Erdu med?

– Ja, absolutt.– Og derfor må vi passe ekstra godt på.– Det har jeg også full forståelse for.– Der ser du. Vi kommer overens. Bare vi respekterer hverandre.Jokum ville gjerne følge opp dette og spørre om hvordan de kom

seg inn. Han var sikker på at han låste døren før han la seg, det gjordehan jo hver kveld, så hvorfor ikke i går. I så fall måtte mennene hadirket opp døren, eller skaffet seg en nøkkel som passet, uten hanssamtykke, og hva slags respekt var det? Jo, de måtte være fra sam-skipnaden. Der hadde de jo nøkkel til alle hyblene. Mannen komham imidlertid i forkjøpet.

– Og du så ingenting spesielt da du stod her ved vinduet i natt?– Nei, som sagt, men jeg stod der heller ikke lenge.Mannen var taus noen sekunder. Så gikk han raskt mot døren.

Den andre fulgte etter. Det var også han, den andre, som like gjernekunne vært den første, de var jo nærmest ikke til å se forskjell på,som fikk det siste ordet:

30

– Du hører fra oss.Mange år senere, da det meste hadde skjedd og Jokum trodde det

var over, skulle han huske disse ordene, du hører fra oss. Noen holderdessverre alltid hva de lover.

De lukket døren etter seg, lydløst. Jokum ble sittende og lytte, omde avla resten av hyblene et besøk, han kunne ikke høre noe. Kanskjede allerede hadde gjort det, før de kom til ham. Jokum bykset borttil vinduet, men støtte borti stolen, som jo var flyttet på, falt så langhan var og da han skulle reise seg, slo han hodet i bordkanten, hanbannet og forbannet disse sjofle mennene som hadde skapt denneuordenen i hans nøye utregnede interiør. Når man nådde Jokumshøyde, måtte man være nøye med alt, pinlig nøye, og ta hensyn tildet meste, dørkarmer, mellomrom, lysekroner, sengegjerder, him-linger, tak, avstander og ikke minst de som sitter bak deg, for eksem-pel på kino, i auditoriet eller en sjelden gang på teateret, for bare ånevne noe. Før Jokum fikk lent seg mot vinduskarmen var menneneute av syne. Veien mellom blokkene lå øde. De tykke, brune gardi-nene i Puben var trukket for. Det eneste tegn til liv var en gammelparole som fremdeles hang mellom tørkestativet og oppslagstavlen,selv om slaget for lengst var vunnet: Fløtt deg EEC, du står i veien forsola. Trøsten var at det begynte å regne.

Jokum dusjet, den var ledig og ingen forstyrret ham imens, i dethele tatt virket alt fraflyttet, forlatt. Så fortet han seg inn på rommetigjen, tok på seg de samme klærne og sparte de siste rene han haddetil i morgen, til søndagsmiddagen hos foreldrene, fikk møblene til-bake på plass og la bøkene og forelesningsnotatene i riktig rekke-følge. Etterpå gikk han ut på kjøkkenet og satte over kaffe, det vil sivann. Kjøleskapet stod åpent. Det dryppet fra hylle til hylle, seige,blå dråper som landet på en revnet pakke med salami, kjøleskapetsgrelle farger blendet ham, en botanisk hage, han husket plutseligdet gamle kjøleskapet hjemme, da han var barn, det var lyden hanhusket, en vedvarende dur, industriell og søvndyssende, et kjøleskapbygget etter et annet prinsipp, å holde varmen ute, og ikke som nå,å holde kulden inne. Han lukket døren og var glad for at han ikkevar sulten. På gulvet lå gitaren, med to strenger røket, ellers tommeølflasker, brødsmuler og en grå strømpe. Jokum ryddet her også.

31

Hvor var de andre? Drev Arve Storvik og Bengt Åker gjøn med ham?Han hadde vært inne på tanken. At det var de som hadde funnet opphele denne morgenen. Han kom ikke på noe annet uttrykk, finne opphele denne morgenen. Jokum var ikke uvant med gjøn. Men dette? Davannet kokte kom Synne Sager, skjøv to skiver ned i brødristeren ogsatte seg. Håret hennes hang i floker, drømmenes permanent, hanskulle gitt et helt pensum for å vite hva hun drømte om og han skullegitt hånden sin for å kunne stryke den gjennom håret hennes og ret-te ut flokene. Ellers gikk hun barbeint, åtte av tåneglene var røde, oghun var bare kledd i en burgunder slåbrok, silke, som ga fra seg enlyd som minnet om løv når hun trakk den strammere rundt seg, somom hun ville skjule hvor flat hun egentlig var. Jokum skammet seg idet samme. Flat? Hun var akkurat passe der hun skulle være det. Ogville liksom hun, Synne Sager, gidde å skjule noe for ham? Jokumkunne ikke tenke seg andre som var penere enn Synne Sager og detvar i grunnen fint å se at hun også kunne se såpass ustelt ut. Like fulltble han helt skjelven, men klarte omsider å blande pulver og vann tilen kopp kaffe som han satte foran henne.

– Fest i går? spurte han.– Bare sovet urolig. Takk. Du er snill, Jokum.– Jeg også.– Hva da?– Sovet urolig, mener jeg.Han satte seg. De drakk kaffe sammen. Hun så på ham over kop-

pen og sa ikke mer. Var det noe i blikket hennes? Skjemt? Eller så hunham slik Leni gjorde i Prosessen, som en anklaget og derfor vakkermann. Det siste tvilte han på. Jokum måtte si noe mer. Han senketstemmen.

– Har du også hatt besøk?– Nei. Hva mener du? Besøk?– To menn. I tredveårene. Omtrent. De var her nettopp.– Aner ikke hva du snakker om.– De var helt likt kledd. I sånne dressjakker uten krage, ikke sant.

Omtrent som Beatles brukte i begynnelsen. Eller Mao.– Har du hatt besøk av maoistene?– De snakket om Munch. Om bildene på Puben.

32

– Hva med dem?– De sa at vi, altså studentene, bare hadde dem til låns. At de var

folkets eie.– Og det kom de til deg for å fortelle?– Ja! Og så brukte de hansker. Lyse, stramme hansker.– Sikker på at du ikke har drømt, Jokum?– Jeg har sant å si vært inne på tanken. Men …– Men …– De flyttet på stolen min og rotet i bøkene.– Kanskje du har gått i søvne. Jeg hører masse rare lyder fra rom-

met ditt om natten.Jokum holdt nesten pusten. Bare det, bare det at hun hørte ham.

La hun også øret mot veggen? Nei, det var en viss forskjell på hennesog hans lyder. Synne Sager lokket. Jokum forstyrret. Men likevel.

– Gjør du? Hva slags?– Det sier jeg ikke høyt, Jokum. Noe skal du få ha for deg selv.Synne lo og Jokum satt taus en stund. Regnet mot vinduet. Stri-

per av skitt. Vann som rullet i rørene. Øde sekunder i alle klokker.En studentby lørdag morgen i april er så langt utenfor pensum somdet går an å komme.

– De sa du hører fra oss da de gikk, sa Jokum.– Hvis de gjør det har du ikke drømt. Jeg mener, hvis de kommer

tilbake.– Eller kanskje jeg bare er sanndrømt.– Plutselig reiste Synne seg og var like ved å velte koppene.– Du sa vel ikke noe om Hubert!– Selvsagt sa jeg ikke noe om Hubert.– Det var sikkert ham de så etter! Noen har sladret. Faen!Synne løp inn på rommet sitt. Jokum ventet helt til hun ikke kom

tilbake. Skivene spratt opp av brødristeren, brune og gjennomsik-tige. Så ryddet han av bordet. Etter en stund innfant Arve Storvikseg, ikke helt oppredd ennå han heller, det var han forresten sjelden.Ellers var han en glad gutt. Slik likte han i hvert fall å fremstå. Hanvar dirigent for Lite Anarkistisk Kor, som blant annet sang i begravel-ser når ingen andre sangere eller musikere i regionen var friske. Forøvrig gikk det rykter om at han stemte Senterpartiet, men det er som

33

man vet hemmelig. Han hentet solbærsaft i kjøleskapet, satte seg ogla den skadede gitaren i fanget.

– Visste du at tysk kunne vært det amerikanske nasjonalspråket?spurte han.

– Nei. Kunne det?– Det manglet bare to stemmer da de lagde den amerikanske

grunnloven. Eller hva den nå heter over der.– Manglet to stemmer på hva?– På at de skulle snakke tysk og ikke engelsk. To stemmer. Kan du

tenke deg. Hadde det blitt noe blues da, mon tro?Arve slo en akkord på de fire strengene som var igjen og begynte

å synge: Ich wachte dieser Morgen mit Kartoflen in mein Kopf. Ichwachte dieser grausomme Morgen mit Kartoflen in mein Kopf. Donnerund Blitzen, Ich bin ein grosse Tosk.

– Nei, sa Jokum.– Det har du rett i. Man kan knapt synge blues på norsk. Jeg våk-

net i morges og begynte å bli panisk da nyhetene på Norge ble lest opppå samisk.

– Den var jo ganske god.– Men det syntes ikke Bengt. Han mente jeg diskriminerte samene

og burde ta sjølkritikk på fordommene mine mot dialekter ogurfolk.

– Hva skjedde med gitaren?– Bengt likte ikke akkordene mine til Internasjonalen heller. Han

mente de var borgerlige. Det ble blodsutgytelse.– Hvordan borgerlig?– Han hevder at septimer er borgerlige. Jeg for min del mener at

septimer absolutt tilhører arbeiderklassen. Det er moll som er bor-gerlig. Hvor ble det av deg, forresten? Så du ikke lappen, din bendel-orm?

– Nei, jeg …I det samme kom Bengt Åker, et utilfreds, mistenksomt og like-

vel optimistisk menneske, som hadde brutt, ifølge ham selv, medsin sosialfascistiske familie, faren var toller på Svinesund, riktignokbeskyttet han landets grenser, så langt kunne Bengt, hvis han la god-siden til, strekke seg, men han var og ble den sosialfascistiske statens

34

tjener, og var derfor ikke til å stole på. Han kom ikke fra hybelen sin,men gjennom ytterdøren med en bunke stensiler i hendene, blanke,fuktige ark som luktet sprit, eller gammelt etterbarberingsvann, noesom fikk Jokum til å tenke på russetiden, ikke politikk, han måttelene seg mot kjøleskapet. Bengt stanset, ristet regn av skuldrene ogfestet blikket på ham.

– Og hvor ble det av deg, Jokum? Så du ikke beskjeden min?– Jo, men jeg …– Jo, men jeg. Det sier du hver gang. Det holder ikke, Jokum. Jeg

er faktisk jævla skuffa over deg.– Det var ikke meningen.– Meningen? Det er et jævla borgerlig svar. Du skal huske det,

Jokum, at alt er politikk.– Alt?– Politikk er alt.– Brødskivene også?Bengt Åker nappet den ene skiven til Synne opp av risteren, den

var svidd, nesten sort, og tok en bit, det knaste og det så ut som omdet drysset aske fra munnen hans.

– Særlig akkurat denna brødskiven, din overbygning.– Ikke kall meg overbygning, er du snill.– Er du nærtagende? Jeg trudde ikke du likte navnet ditt uansett?Jokum ble svar skyldig og Bengt Åker snudde seg mot Arve Stor-

vik og tok heldigvis ham for seg i stedet.– Og deg gidder jeg ikke snakke til engang.– Takk skal du ha, kamerat. Men du skal faen meg erstatte de to

strengene.Jokum lurte på om han skulle spørre dem også, om de hadde fått

uventet besøk i morges. Han lot være. Han skjønte det ikke helt, mendet gjorde ham forlegen, bare å tenke på de to mennene gjorde hamforlegen, uansett om det var en drøm eller ikke. Det var mer enn nokat han hadde spurt Synne, han burde ikke gjort det heller, nei, hanburde ikke skremt henne. Det er visse ting man burde holde for segselv. Livet var pinlig nok som det var. Var det ikke tragisk livet burdevære? Det ga i det minste en mening. Det pinlige var meningsløst,et spill av tid, tid man kastet bort på andre, hva andre tenkte om en.

35

Men Jokum hadde ennå ikke, som antydet, format til det tragiske,han hadde bare lengselen etter det.

Bengt la løpesedlene på bordet med et smell og løftet en knyttetneve, de innviddes og utvalgtes hilsen.

– Bare så dere veit det, har dere gått glipp av en historisk begiven-het. Vi er i streik! Allmøtet vedtok full husleiestreik! Nå skal blodsu-gerne i Staten og Samskipnaden få smake sin egen medisin!

– Jævla bra, sa Arve. Jeg er nemlig blakk.– Og hvem har skylden for det? At du er blakk? Det er de samme

blodsugerne!– Og kelneren på Puben. Han har også litt skyld.Bengt satte seg og pekte på Arve.– Jeg er så jævla trøtt av den småborgerlige anarkismen din, Arve

Storvik. Hva mener du egentlig? At kelneren utnytter deg? Det er faenmeg han som blir grovt utnytta! Hvilken side står du på? Blodsu-gernes eller arbeidernes side?

– Er kelnere en del av proletariatet?– Hovedsaken, Arve Storvik, er at kelnerne også blir utbytta! De

er kapitalistenes tjenerskap. Se det på den måten og prøv å lære noeav det.

– Skal vi ikke ha kelnere under sosialismen? Skal alle bare forsyneseg selv?

Jokum hadde hørt dette før, mange ganger, og gikk tilbake til rom-met sitt, uten at de la merke til det. Han tok fram På gjengrodde stier,begynte å lese, men fant seg ikke til rette i den. Det var noe foruret-tet, noe kokett over fortelleren, altså Hamsun, den stadige påmin-nelsen om hvor døv han var, hvor gammel han var, i det hele tatthvor synd det var på ham, fortelleren var hverken komisk eller tra-gisk, bare latterlig, eller kanskje enda verre, nemlig patetisk. Jokumkjente seg med andre ord igjen og denne gangen passet det ham dår-lig. Han la boken til side og leste i stedet i Den fremmede, men hellerikke der fant han ro, det var noe humørløst og glissent over roma-nen han ikke likte. Ingenting var godt nok for Jokum denne mor-genen. Men ett sted måtte han stanse og lese om igjen, en passasjefra skildringen av rettssaken. Meursault, den anklagede, får det forseg at juryen finner ham latterlig, og han gjør seg da denne reflek-

36

sjonen: Jeg vet godt at det var en tåpelig tanke siden de som var her,ikke var ute etter å finne det latterlige, men det kriminelle. Forskjel-len er likevel ikke så stor. Hvis man tok Camus på ordet, og hvorforskulle man ikke det, og samtidig hadde Kafka i tankene, nærmerebestemt hans karakteristikk av Leni, nemlig at hun syntes en ankla-get mann var vakker, kunne man ikke da med hånden på hjertet siat en latterlig mann også var vakker? Jokum noterte seg dette, menkunne ikke helt avgjøre om det var en trøst. Deretter bladde hanganske åndsfraværende i Den store Gatsby, men kjedet seg i selska-pet. Han ble enda mer urolig. Var han ikke i stand til å like roma-ner lenger? Dette var for mesterverk å regne, Camus og Fitzgeraldvar banebrytende i sine litterære analyser av den moderne livsfø-lelse, den moderne eksistens, skildret gjennom henholdvis rettssakog fest, to ikke helt ulike begivenheter, mens Hamsun representertede varige svekkede sjelsevnenes triumf. Hva skulle han ta seg til da,hvis han ikke lenger fant ro i romanene? Forresten, ro? Leste Jokumfor å få ro, for å finne trøst? Er det ikke heller sannhet man skal opp-søke i litteraturen? Og sannheten er sjelden forenlig med trøst og ro.Ikke slik Jokum så det. Ro betyr å finne seg til rette i romanens hus,i det rommet som er forbeholdt leseren, det kan være et bøttekotteller en ballsal, et kontor eller en celle, spiller ingen rolle, det må barevære rom for leseren, helst med utsikt og egen utgang. Så kan uroenog tvilen komme som den vil. Til slutt satt Jokum med bind V i DenLille Salmonsen, leksikonet han hadde fått av sin far da han flyttethjemmefra, og hjemmefra var ikke særlig langt for Jokums del, barefire stasjoner på Frognertrikken og en overgangsbillett til Sogns-vannsbanen, men likevel, hjemmefra, det er et helt annet liv, uansetthvor kort det er. Han slo opp på hamster: (Cricetus cricetus), en bro-get, plump, korthalet Gnager, litt større enn en Rotte. Hører til Musefa-milien (Muridæ) (se. Mus). Lever i Mellomeuropa; kjent for sine storeVinterforråd (inntil 50 kilo) av Korn, Ærter o. Lign., som hjembæresi Kjeveposene. Derav Uttrykket en «Hamster» om en forsynlig Person.I neste rubrikk, under Hamsterskinn, stod det at det tilberedes årligto millioner pelsverk av hamsterskinn. Men dette var i 1938, hvavar tallet i dag, 38 år senere? Hadde verden gått fremover? Var tallethøyere eller mindre? Tok man mer hensyn til hamstere nå? Var det

37

ikke noen som hadde sagt at et samfunns kvalitet kan måles i hvor-dan man behandler dyrene, det er selve sivilisasjonens vannmerke.Var det Bjørneboe? Foretrakk kvinner andre typer skinn, for eksem-pel mink, rev? Og dessuten: Hvor mange hamstere gikk med til énpels? Det kunne ikke være få, kanskje hundre, kanskje mer, tenk å gåkledd i tusen hamstere. Jokum plasserte albuene på bordet og lentepannen mot hendene. Det var akkurat dette. At det hopet seg opp.Hva skulle han med dette? Kunne man ikke leve et anstendig liv selvom man ikke visste at hamster spiser erter og at man i 1938 lagde tomillioner pelsverk av dem? Hva er det som egentlig er godt å vite? OgJokum ga seg ikke der heller, med hamsterskinn, for neste oppslag,etter hamster og hamsterskinn, var Hamsun, Knut (f. 1859). Men erhan ikke død? tenkte Jokum. Nei, i 1938, når man lager to millio-ner pelsverk av hamsterskinn, var Knut Hamsun ennå ikke død. Hanhar nettopp gitt ut Ringen Sluttet og andre verdenskrig har ennå ikkebegynt. Den bare nærmer seg. Hvem ser det? Hvem ser tegnene, nei,ikke tegnene, men begivenhetene, selve begivenhetene og ikke teg-nene, for det er en viss forskjell på begivenheter og tegn. Hitler mar-sjerer inn i Østerrike, nei, han kjører i bil over grensen ved Branau,hans fødeby. Deretter knuser han Tsjekkoslovakia. Hjemme i Tysk-land har han også nok å gjøre. Jødene blir fjernet fra alle offentligestillinger. Det følger netter av krystall. I Kairo krever den arabisk-panislamittiske kongress en araberstat som omfatter hele Palestina,samt innvandringsstopp for jøder. I Norge foretar politiet en razziai redaksjonslokalene til avisen Klassekampen. De leter etter beviserfor verving til borgerkrigen i Spania. Den eneste gode nyheten er atJoe Louis forsvarer sin tittel mot tyskeren Max Schmeling og vinnerpå knockout i første runde. Men en god nyhet for noen er en dår-lig nyhet for andre. Finnes det nyheter som utelukkende er gode? Ognår begynner en krig, en verdenskrig, eller hvor, hvor begynner den?For et sted må den begynne, i en tanke, i en setning, i et håndtrykk,i en rute som knuses, i en bok som brennes. Og foreldrene hans,hvor befant de seg i livet, hvilken sinnstilstand var de i, i 1938, attenog femten år gamle, ennå ukjente for hverandre. Så de lyst på frem-tiden, la de planer, som om ingenting hendte? Var de mennesker slikmennesker pleier å være? Jokum måtte spørre dem. Det måtte han.

38

Før det var for sent. Er det mulig å leve alminnelig, tenke alminnelig,oppføre seg alminnelig, i en førkrigstid? Men kanskje de ikke visstedet, at de levde i slike tider? Jokum tok seg i å lengte etter en ver-denskrig, slik Tom Kristensen (4) lengtet etter katastrofer i det safi-riske bakrusdiktet Angst, fra 1932: Asiatisk i Vælde er Angsten/ Den ermodnet med umodne Aar./ Og jeg føler det dagligst i Hjærtet,/som omFastlande dagligt forgaar./ Men min Angst maa forløses i Længsel/ og iSyner af Rædsel og Nød./ Jeg har længtes mot Skibskatastrofer og modHærværk og Pludselig Død. Kunne Jokum påberope seg en lignendeangst? På ingen måte. Den var ennå ikke modnet. Han var ennå isine umodne år, han fylte 22 til sommeren. Hans angst var forelø-pig litterær. Men levde man ikke tross alt i en førkrigstid nå også,i disse dager? Kunne det ikke smelle når som helst? Jo. I hvert fallifølge Bengt Åker, Rød Front, Sigurd Allern, Tron Øgrim, AKP(ml)og kollokviegruppen på litteraturvitenskap. Man levde i imperialis-mens tidsalder, den aggressive amerikanske imperialismen og densvikefulle sovjetiske sosialimperialismen. Kunne ikke en verdenskriggi Jokum den storheten, den indre høyden, som han lengtet så etter?Nei, han ville være den første som ble skutt. Det fantes ikke dype nokskyttergraver til ham. Jokum slo opp på Kafka, når han først var igang, og det var han alltid, det er alltid noe å slå opp, noe mer å vite,det var akkurat som om informasjonen formerte seg, fikk han viteén ting var det straks noe annet han ikke visste og som han måttefå klarhet i. Ett navn ble til to, to ble til enda flere og slik bare fort-satte det. Til hans store forskrekkelse: Kafka stod der ikke, i Den LilleSalmonsen. Det stod bare kort om Gustav Kafka (f. 1883) ty., psy-kolog, forfatter av verket Einfuhrung in die Tierpsychologie. Fantesikke Frans Kafka i 1938? Var han glemt eller ennå ikke husket? For-skrekkelsen gikk over i lettelse. Dette hullet i leksikonet ga ham plass,han kunne fylle det selv, eller bare la det bli stående, en tom spalte,en ledig tanke. Eller måtte han se seg nødt til å lese Gustav Kafkasinnføring i dyrepsykologi? Kunne det lære ham mer om hamstere,slik at han kunne finne en snarvei, eller omvei, til Synnes kunsthis-toriske hjerte? Drømmer, bare drømmer. Nei, det var ikke i littera-turen, men i drømmene Jokums angst hørte hjemme. Det stod forøvrig videre om Hamsun i 1938: H’s betydning for nyere norsk Lyrik

39

og Prosa er overordentlig. Hans Digtning er et levende Udtryk for Kri-sen i europæisk Aandsliv rundt Aarhundreskiftet. Som saadan ikkeuden en vis Ensidighet i Kulturkritikken. Jokum noterte dette på etark, satte bind fem av Den Lille Salmonsen på plass i hyllen, skyndteseg over til kolonialen før den stengte og kjøpte en pakke frosneerter. Han glemte heller ikke poteter, som han altså pleide å koke ogspise med skallet på, for han hadde fått det for seg at alt nærings-stoffet han trengte fantes i skallet, og dermed trengte han i grunnenikke spise mer enn dette. Dessuten hadde han etter hvert kommet tilat han likte potetskall og var en stund inne på tanken å fjerne selvepoteten og bare beholde skallet. På vei tilbake stanset han utenforPuben. Det hadde sluttet å regne. Luften var tydelig og nær. Han fikksnart hodepine. Snøen lå i skitne render langs plenene som lignet degule, slitte parykkene til fortvilte menn man noen ganger kunne fåøye på rundt vinmonopolet på Majorstua en lørdag etter stengetid.Døren var åpen. Jokum gikk inn. I det lumre halvmørket, som luk-tet våt aske og svette, så han kelneren som ryddet bak disken. Jokumble stående mellom bordene. Han kunne ikke se noen malerier avEdvard Munch på veggene, bare plakater og reproduksjoner. Kelne-ren rettet seg plutselig opp og rakte armene i været, som om hanovergav seg.

– Pokker, du skremte meg!– Det var ikke meningen.– Jøss, jeg trodde, nei, jeg veit da faen hva jeg trodde.Kelneren senket armene, fortsatte å se på Jokum og ristet på

hodet.– Hvor høy er du egentlig?Jokum dukket seg, på den måten som allerede er omtalt.– Jeg virker alltid litt lenger i mørket.Kelneren lo og skrudde på lyset i taket, skittent lys rant over dem,

som regn, Jokum dukket seg enda mer.– Ser ikke særlig forskjell, jeg. Dessuten har jeg stengt. Hvis du er

tørst må du prøve på Liket i stedet.– Nei, jeg lurte bare på om, om det henger noen Munch-bilder

her.Kelneren lo igjen og la begge hendene på disken.

40

– I dag tar du visst ikke bare feil av målestokken og klokka, menav kalenderen også. Lenge siden selveste Munchen hang her. Ingensom tar sjansen på det lenger.

– Hvor lenge da?– Flere år. Ett av dem ble stjålet. Så ble de andre bildene flyttet til

Munchmuseet. Synd, forresten. Han livet litt opp.– Fant de det? Det stjålne bildet?– Aner ikke. Jeg vet bare at bildene var i så skral forfatning at man

kunne vri halvlitere ut av dem.– Har det forresten vært noen her i dag og spurt etter … etter

Munch?– Nei, bare du. Og hvis du er i bakrus eller har dårlig samvittighet

eller sannsynligvis begge deler, anbefaler jeg raspet gulrot og hoste-saft.

Jokum takket for hjelpen han ikke hadde fått og kom seg omsiderhjem, la potetene i skapet, kokte ertene og ventet til det var kveldnok. Da tok han mot til seg og banket på Synne Sagers dør. Var detkanskje ikke lørdag? Et søvnig svar lød fra den andre siden, ja, nei.Han åpnet døren sakte og så inn. Hun lå på sovesofaen, fremdeles ibare slåbrok, men med hamsteren i fanget, akkurat der han gjerneselv skulle lagt sitt eget hode til rette.

– Jeg fikk noen erter til overs, sa Jokum. Og så tenkte jeg at kan-skje Hubert hadde lyst på. Litt erter.

Han holdt fram skålen han hadde lagt de bleke ertene i.Synne satte seg opp og puttet Hubert i kassen hvor den straks

begynte å trå på hjulet som var festet der, det var hamsterens sirkus.– Du er snill, du, Jokum, sa hun.Det hadde hun allerede sagt en gang før i dag. I det hele tatt var

det mange jenter som i tidens løp hadde sagt til Jokum at han varsnill, uten at det hadde blitt noe mer på ham av den grunn, snareretvert imot, det hadde i grunnen blitt svært lite, om ikke ingenting.Det var heller hans erfaring at de gufne og ugreie guttene som regelsatt igjen med potten, de fikk det som de ville og fikk det de ville, detsom Jokum ikke fikk. Han hadde med andre ord ikke fått noe igjenfor å være snill. Han spurte:

– Vet du forresten hvor mange hamstere som går på én pels?

41

Synne ble straks knivskarp i blikket, stemmen like spiss:– Hva sa du?– Hvor mange hamstere som …Hun kastet en kulepenn på ham og var så opphisset at hun bom-

met.– Ikke snakk slik når Hubert er til stede!– Det var ikke meningen.– Du skal ikke snakke slik selv om Hubert ikke er til stede. Aldri!Jokum krummet nakken, det var bare en annen måte å dukke seg

på, og tok et skritt nærmere sovesofaen, og det gikk mange vanligeskritt på ett skritt når Jokum tok det.

– Skal jeg sette ertene …– Jeg tror ikke Hubert har lyst på ertene dine lenger.– Nei?– Ikke jeg heller, forresten.Jokum ble stående ganske rådvill og ulykkelig mellom døren og

sovesofaen, men nærmere sovesofaen enn døren, med en skål erterhan altså ikke visste hva han skulle gjøre med, mens Synne la segbakover igjen og hjulet sluttet å rulle i Huberts lille manesje. Hanla merke til en halv flaske vanlig rødvin og et glass i vinduskarmen.På veggen hang to innrammede reproduksjoner av gamle stilleben,drueklaser, blomster, mynter, en globus, et par hansker og en bibelvar noe av det Jokum fikk øye på i motivene og alt var badet i etmørkt, tungt lys. Ved døren stod syv par sko og en liten, brun kof-fert. Og på platespilleren i bokhyllen lå Leonard Cohens Songs froma room. Det er imidlertid grenser for hvor lenge man kan stå slik,med en skål allerede lunkne, fargeløse og ikke minst uønskede erter.Jokum skulle til å begynne sitt nødvendige tilbaketog, det toget hansom oftest tok, og som dessverre alltid var forsinket, men da måtteSynne likevel ha fattet en slags godhet for ham, tross alt, han haddejo kommet i de beste hensikter, hun sa:

– Du kan godt sette deg litt her.Jokum satte seg, meget forsiktig, for ikke å ødelegge noe, på kan-

ten av sovesofaen.– Takk.– Har du hørt noe mer fra de du fikk besøk av? Eller drømte om?

42

– Nei. Ikke du heller? Jeg mener …– Ingenting. Jeg tror du drømte. Jeg drømmer ganske mye selv

også. Men …Synne reiste seg brått, så brått at Jokum glapp skålen og ertene tril-

let ut over sovesofaen og ned på gulvet, alle som en. Det ble litt avet liv nede hos Hubert. Hadde det hjulet vært festet til et kraftverkville det kunne lyst opp hele studentbyen, kanskje Kringsjå også, ogda kunne man kanskje satt ned husleien likevel.

– Nå vet jeg hvem du minner om!Det skulle hun ikke sagt. Hun var heller ikke den første som sa

det. Av en eller annen grunn var folk, nesten de fleste, opptatt av åfinne ut hvem Jokum minnet om. Sånn var det vel å være noe for segselv. Jokum ville ikke være noe for seg selv og samtidig ville han helstikke ligne på noen. For som oftest lignet han på heller sære skikkel-ser, gjerne hentet fra tegneserier, tivoli, revyer, filmer og romaner ogandre tvilsomme steder. Han hadde bl. a. lignet på Langbein, DonQuijote, Halvan, Tati, Juster og Paturson, islendingen som lengeble regnet som verdens høyeste mann og som turnerte med SirkusArnardo i mellomkrigstiden. Hvem var det denne gangen?

– Du ligner på Johan Gørbitz’ Mannsakt !Jokum la seg på kne og begynte å plukke erter. Når et visst antall

erter ligger i en skål, virker de ikke mange, men spredd utover et gulver de utallige. Johan Gørbitz’ mannsakt sa ham ingenting.

– Hvem?– Johan Gørbitz malte portretter av borgerskapet i København og

Kristiania rundt 1800. Bildet henger forresten i Nasjonalgalleriet.Jokum skulle gjerne spurt om hun likte det bildet, om det var et

vakkert portrett, det vil si, han skulle gjerne spurt om hun likte ved-kommende, den portretterte, men han turte ikke, det var vel ikkeakkurat noe godt tegn å ligne en borger fra omtrent atten hundre,malt av en heller ukjent kunstner.

– Pensum? sa han.Synne svarte ikke. Jokum ville mer enn gjerne være hennes pen-

sum. I stedet spurte hun:– Når ble du så høy, Jokum?– Da jeg var tolv.

43

– Har det vært vanskelig?– Vanskelig og vanskelig. Moren min måtte skjøte på buksene

mine. Og det er alltid noen bak meg som blir sure.– Jeg mener deg, Jokum. Ikke alle andre. De gir jeg faen i. Har det

vært vanskelig for deg?Jokum ble forbløffet over språket hennes, men likte det likevel.

Han skulle gjerne sagt det selv. De gir jeg faen i. Nå kunne han for-talt om lange blikk, latter, gjøn og uønsket oppmerksomhet; hankunne fortalt om en påfallende ensomhet, men var ikke all ensomhetdet, påfallende, det finnes sannsynligvis en egen ensomhet for hvereneste som er ensom. Han sa i stedet det som faren hans hadde lærtham å si når det røynet på.

– Jeg har i hvert fall god utsikt, sa Jokum.Synne nikket og lot Jokum plukke erter i fred en stund. Der nede

på gulvet, på bunnen av hennes verden, fant han, bortsett fra disseertene, en truse, to silkestrømper, et støvete kamferdrops, en leppe-stift, to hårnåler, en tampong, en tørr leppestift, en trikkebillett oget sørgebind.

– Er noen død? spurte han.– Død? Hvorfor spør du? Er det så skittent?– Sørgebindet.– Å, det. Picasso. Alle på kunsthistorie gikk med sørgebind da

Picasso døde.Jokum lurte på om han skulle tilby seg å rydde, men kom til at det

var å gå for langt. Det kunne også misforstås. Han lot derfor dissetingene ligge der de lå. Kanskje de var lagt i en bestemt rekkefølge ogdannet et hemmelig stilleben. Plutselig sa Synne, eller snarere, hunslo dette fast:

– Du burde begynne med hatt.– Tror du det vil hjelpe?– Absolutt.– Vil det ikke bare få meg til å virke enda høyere?– Nei, tvert imot, det vil gjøre deg mer avsluttet.– Avsluttet?– Ja, nå forsvinner du liksom bare der oppe. I løse luften, liksom.

I det blå. Mener jeg.

44

Synne lo og gjemte munnen bak hånden, forlegen, nesten skam-full, kunne det virke som. Jokum likte henne enda bedre.

– Såret jeg deg? hvisket hun.Jokum ristet på hodet og slapp den siste erten i skålen.– Jeg har nok hørt det verre.De lo begge to, og kunne derfor le det bort, for skal man le noe

bort må man gjøre det sammen, alene nytter det ikke, da ler man detbare nærmere. De lo det bort, mens Jokum reiste seg, forsiktig så hanikke kom borti noe, og overalt hvor han reiste seg ble det lavt undertaket, men ikke denne gangen.

– Nå kan du få mate hamsteren min, sa Synne.

1. Halvorsen, Stig (1937–), no. vaktmester, tidligere lærer påelektrikerlinjen, sluttet i skolen i 1965, etter en konflikt med enelev som ikke ville klippe håret, noe Halvorsen mente innebar enfare, både for eleven selv og resten av klassen, guttens lange hårkunne for eksempel ta fyr når de loddet. Begynte som vaktm.ved Historisk-filosofisk fakultet, Blindern, i 1967, hvor han varansatt inntil han ble pensjonert i 1998. Medl. av Det NorskeArbeiderparti fra 1960 til 2011, da han meldte seg ut, grunnetpartiets innvandringspolitikk. Ugift.

2. Storvik, Arve (1951–1999), no. Musiker og låtskriver, cand.mag.ved Universitetet i Oslo, med fagkretsen musikkvitenskap, sosiologiog engelsk. Var leder for Lite Anarkistisk Kor 1974–1975. Hanutga langspillplaten Vannskille i januar 1977, som senere er blittregnet som en klassiker og kom med på Morgenbladets liste over de100 beste norske platene gjennom tidene. En av hans mest kjentesanger er Underskudds-Blues, som venstresiden, særlig marxist-leninistene flittig brukte til ulike formål. Det siste verset kom ikkemed på platen og trykkes for første gang her. Plateselskapet Maiskyldte på at det formelt brøt med sangen ellers og derfor svekkethelheten. Det var også Mai som fikk Arve Storvik til å syngekamerat, selv ville han helst sunget mine venner.

45

Du tror visst du bare kan velge og vrake

mellom sukkertøy, brennevin, lapskaus og kake

Men, kamerat, det er ikke sånn

Det er heller samling i bånn

Det er salg, salg, alt er på salg

Det er så mye å velge i at du ikke har noe valg

Du tror visst at dette her er demokrati

Og at det er du som har alt å si





Du tror visst at ærlighet varer lengst

Og at det er det eneste som trengs





Jeg frykter aller mest at jeg skal bli til overs

Og stå på riktig hylle i helt feil skap

For uansett hvor billig du selger deg

Går det til sjuende og sist med tap

Arve Storvik var ansatt som musikklærer ved Trondheim Katedral-skole, samtidig som han stadig virket som trubadur og skrev sangerfor andre artister, bl.a. Ta meg som jeg er, som kom på tredje plass iden nasjonale Grand prix-konkurransen i 1997, sunget av Tor Endre-sen. Omkom i en bilulykke på vei til en spillejobb på Pers Pub i Stein-kjer i 1999. Etterlot seg kone og to barn. Cd-en Feil Fil, med etterlattesanger, kom ut i 2002.

46

3. Åker, Bengt (1950–), no. frilanser. Avbrøt studiene vedUniversitetet i Oslo i 1976 og begynte som portør påDiakonhjemmets Sykehus. Aktiv i fagforeningsarbeid, har innehatten rekke sentrale verv i AKP(ml) og sittet i Klassekampens styre fra1979–88. Åker har vært en sentral aktør i den offentlige politiskedebatt i Norge, særlig kjent for sin direkte stil og talemåte. Brøtmed den marxistisk-leninistiske bevegelsen i 1989 og dannet i 2000firmaet I Egen Hånd, hjelp til selvhjelp, og har siden vært enskattet foredragsholder. P.t. bosatt i Thailand.

4. Kristensen, Tom (f. 1893), da. Forf. K., der siden 1924, med noglefaa Aars Afbrydelse, har været Litteraturanmelder ved «Politiken»,debuterede 1920 med en samling Digte: Fribytterdrømme. Senerekom «Mirakler» (1922), «Paafuglefjeren, Digte fra Kina» (1922),«Verdslige Sange» (1927) og «Mod den yderste Rand» (1936), hvorman kan følge K’s kunstneriske Udvikling fra Efterkrigsaarenes«ekspressionistiske», farveberusede og ordglade Lyrik til den modneSkribents afklarede Ro. Ogsaa som Prosaist har K. haft stor Bet. formoderne da. Litt. Efter «Livets Arabesk» (1921), en pessimistisk ogsatirisk Samfundsroman, har K. i «Hærværk» (1930) med megetpsykologisk og stilistisk Kraft analyseret sin Generations sjæleligeProblemer og Kvaler.

5. Gørbitz, Johan (1782–1853), no. maler, virksom i Kbh., Bergen,Dresden, Wien, Paris og Oslo fra 1836. Malede portrætter,Miniaturportretter og Landskaber. Hans Portrætter er for øvrigtlaget i en omhyggelig utpendslet Teknik. Karakteriseringen erintim, men ikke særligt dybtgående.

lars saabye christensen magnet

Documents