leseferdighet og skolevesen 1740– 1830 · «forstå» skal det likevel ikke tolkes dit hen at jeg...

Heimen, ISSN 0017–9841, bind 45, 2008, side ?–?

1

Leseferdighet og skolevesen 1740–1830Pietister, «potetprester» og et ungt norsk Storting

Av Lis BybergHøgskolen i Oslo

At leseferdigheten blant folk flest økte markantpå 1700-tallet, har flere årsaker. I denne artikke-len vil jeg særlig fokusere på innsatsen til to ak-tørgrupper: Pietistene, som spilte en viktig rollei første halvdel av århundret, og opplysnings-prestene, som sto sentralt mot slutten av århun-dret. Begge grupper så på skolesatsing som etviktig virkemiddel.

Artikkelen vil konsentrere seg om tre historis-ke faser: Først innføringen av den obligatoriskeallmueskolen 1739/41, deretter biskop PederHansens utvikling av skolevesenet i Kristian-sands stift rundt 1800, og til slutt det norskeStortings arbeid med en ny norsk skolelov, en-delig vedtatt i 1827.

Allmuens leseferdighet vil være den røde trå-den gjennom artikkelen.

Hva er egentlig leseferdighet?Når det gjelder leseferdighet, finnes alle stadier:fra å kunne bokstavere seg langsomt gjennomkjente tekster – til det å kunne lese en ukjenttekst og forholde seg til tekstens innhold. I geist-lige rapporter fra 1700-tallet skilles det ofte mel-lom innibok- og utanboklesing. Ifølge JosteinFet dekker den siste betegnelsen at man har lærtseg kjente religiøse tekster utenat. Den førstedekker alle andre former for boklesing slik hanbeskriver det i boken Lesande bønder, der hanser leseferdighet som det stadium da leserenmed varierende dyktighet greier å identifisereog tolke de mest vanlige ordbildene uten å gåveien om staving.1 Den danske historikerenCharlotte Appell kaller dette basal leseferdighet

og understreker det samme som Fet: Å lære tek-ster utenat er ikke leseferdighet. Hun har funnetflere eksempler fra midten av 1600-tallet somviser at utenatlesing slett ikke er forstadiet tilselvstendig lesing. Tvert imot, sier hun, barnalærte først å lese innibok, som et hjelpemiddelfor senere å kunne fremsi teksten utenat.2 Nårenkelte skoleforskere, i min artikkel først ogfremst representert ved Knut Tveit og hans im-ponerende arbeid Allmugeskolen på Austlands-bygdene 1730–1830, mener at elevene på 1700-tallet kun lærte å lese kjent tekst, innebærer detfra mitt ståsted at de ikke hadde utviklet lesefer-dighet.

For egen del vil jeg bruke begrepet leseferdig-het om evnen til å lese og forstå ukjente tryktetekster. Tekstene de leste var på dansk, men ogsåallmuen var kjent med danske ord og uttrykk,ikke minst via prestene. Når jeg bruker begrepet«forstå» skal det likevel ikke tolkes dit hen at jegmener at alle hadde en dypere intellektuell for-ståelse av vanskelige abstraksjoner som «Hel-liggjøre» eller «Retferdiggjørelse». De kjenteigjen og kunne ta til seg ordene, men hva den en-kelte la i dem vet vi mindre om. At de fleste lestelangsommere enn hva vi gjør i dag, kan vi gå utfra, ikke minst fordi vi langt høyere grad er om-gitt av trykket tekst i hverdagslivet vårt.

Lesing av håndskrift forutsetter en annen kom-petanse enn lesing av trykket tekst, og vil ikkebli behandlet i denne artikkelen.

Leseferdighet og skolevesen 1740–1830. Pietister, potetprester og et ungt norsk Storting

2

Den pietistiske innflytelsenI 1730-årene introduserte pietistene regelverkom leseopplæring. Pietistene var ikke tilfredsmed den gamle katekismeundervisningen, derbarna skulle lære utenat. De krevde at ungdom-men skulle lære å lese sin katekismus og sin bi-belhistorie selv, hevder Reidar Myhre i sin bokDen norske skoles utvikling.3 Ungdommenskulle både kunne lese og forstå hva de leste.Kongen, Kristian 6., var selv pietist og innførteforordningen om konfirmasjonen fra 1736, somkrevde at alle skulle ha undervisning, d.v.s. etkirkelig forberedelseskurs på tre måneder, førkonfirmasjonen. For å sikre at undervisning blelik i de ulike deler av riket lot kongen Erik Pon-toppidan utarbeide en lærebok felles for alle.Pontoppidans forklaring med sine 759 spørsmål

og svar til Luthers lille katekismus ble innført ialle menigheter.

I 1739 kom så Forordning om Skolerne paaLandet i Norge, det neste store pedagogiske til-tak. Forordningen slo fast prinsippet om at allebarn på landet skulle gå på skole.4 Barna skullelære kristendom og lesing. Dette var de to obli-gatoriske fagene, også kalt elementærfagene,helt frem til 1827.5 At leseopplæringen var vik-tig, ble understreket i et reskript fem år senere(1744) som slo fast at ingen fikk slutte skolenfør de kunne «lese i bok». Fire år deretter (1748)utarbeidet så den samme Pontoppidan, igjen påoppdrag fra myndighetene, en lærebok for lære-re: Kort og enfoldig Undervisning for Skolehol-dere om den Maade paa hvilken de best muligkunde lære Børn at lese.6 Tittelen avspeiler hvorviktig nettopp leseundervisning var for myndig-hetene.

Stortingsforhandlinger i Katedralskolens høresal, tegnet av Henrik Wergeland. Foto: Nasjonalbib-lioteket, Billedsamlingen.

Lis Byberg

3

Blant bøndene var det stor motstand mot sko-leforordningen av 1739, ikke minst fordi de vis-ste at de selv måtte dekke alle utgifter, både nårdet gjaldt lærerlønn og faste skolelokaler. For-slaget ble derfor revidert i Placat av 1741. Denholdt fast på prinsippene i forordningen, menoverlot samtidig til den enkelte menighet åiverksette bestemmelsene.7 Myndighetene øn-sket seg fortsatt primært faste skoler, men om-gangsskoler var og forble det vanlige, helt fremtil 1860-årene.8

Nivået på leseferdigheten ved allmueskolens innføringNår bøndene protesterte var det også fordi demente at forordningen av 1739 var unødvendig.Det viser følgende historie fra Sogndal, somOddvar Johan Jensen forteller om. Den 9. juli1749 var Pontoppidan, som nå var blitt biskop iBergen, på visitas i bygda. Han var svært mis-fornøyd med hvordan det sto til med skolesa-ken. Bøndene var ikke villige til å betale lønn,verken til læreren ved den faste skolen i Vik el-ler til omgangsskolelærerne. Bøndenes argu-menter var tydeligvis ikke nye for biskopen,som noterer litt irritert i vistasprotokollen:«Nogle begyndte ogsaa med deres sedvanligeUdflukter om at lære deres Børn selv, ligesomde vare lærte».9

At bøndene, ofte moren i familien, lærte barnå lese, finnes det en lang rekke eksempler på.Selv har jeg bl. a. registrert to bønder som biskopPeder Hansen rapporterer om fra Bjelland pre-stegjeld i Finslands sogn. En av disse var JohnOlsen Næsset, født bare noen år etter at allmue-skolen ble obligatorisk (1746), som sier om sinmor: «Da hun kunde læse got baade præntet ogSkrift, lærte hun sine Børn det ligeledes».10

Næsset ble skoleholder, d.v.s. omgangsskolelæ-rer, som 19-åring og underviste i lesing og skri-ving både i eget sogn og i nabosognene i alle de16 årene han innehadde stillingen.11 Arbeids-fordelingen i bondesamfunnet gjorde det natur-lig at det var moren som drev leseopplæring,mener Vannebo, som slett ikke utelukker tidligleseferdighet.12

Foreldrenes plikt til å undervise egne barn ergammel. I Kristian 3.s kirkeordinans fra 1537

deles ansvaret for undervisningen av allmuen pålandet mellom presten, degnen og hjemmet. Detholdt imidlertid med å lære utenat for å tilfreds-stille myndighetenes krav, slik at unge kunnemotta nattverden og også gifte seg.13 Det av-holdt likevel ikke en rekke foreldre fra å driveleseopplæring.

Foreldres undervisning av egne barn fortsatteogså etter at obligatorisk skole ble innført. Somsvar på et spørreskjema departementet sendte uti 1818, om hvorvidt foreldrene pleide å under-vise barna sine, svarte 80 prosent av prestene aten eller begge foreldrene underviste egne barn.Prestene ga også uttrykk for at de var fornøydmed kvaliteten på foreldrenes innsats. Det er in-teressant å notere at de også forteller at det førstog fremst var mødrene som bedrev leseopplæ-ringen.14

Knut Tveit er en av dem som er skeptisk til ef-fekten av foreldrenes opplæring. Han konklude-rer med at «allmugeskolen kom til eit land ianalfabetisme».15 Andre forskere har et langtmer positivt syn på utbredelsen av leseferdighe-ten på denne tiden. Jostein Fet har vist at bøndereide bøker, og det var bøker som ikke ble brukti forbindelse med konfirmasjonen. Både han ogOddvar Johan Jensen16 har analysert sjeleregis-tre fra lokale prester i tiden før allmueskolensinnføring, og konkluderer med at en svært høyprosentandel kunne lese allerede på denne tiden.Dansk forskning, bl.a. Charlotte Appell i Læs-ning og bogmarked i 1600-tallets Danmark17 ogHenrik Horstbøll i Menig mands medie. Det fol-kelige bogtrykk i Danmark 1500–184018, be-krefter inntrykket av tidlig leseferdighet iDanmark-Norge. Skolens betydning for å vide-reutvikle og alminneliggjøre denne ferdighetenskal imidlertid ikke undervurderes.

Skolene i byeneDet fantes ingen spesielle lovbestemmelser omskolevesenet i byene slik det fantes for lands-bygda. Det vanlige mønsteret i byene var at detfantes både en latinskole og en allmueskole. Påden siste ga klokkeren eller en skolemester ele-mentærundervisning i kristendomskunnskap,lesing, skriving og regning.


4

Byer og kjøpsteder motstod press fra staten omopprettelse av skoler, nettopp med henvisning tilat de allerede hadde tilfredsstillende ordninger.Situasjonen var den samme i Danmark, man ak-septerte ikke statlig innblanding. I Danmarkmåtte kjøpstedene gi seg på dette i 1814, men iNorge varte denne situasjonen helt til 1848.19 Såmens allmueskolen på landsbygden ble obliga-torisk, hadde man ikke tilsvarende lovkrav i by-ene.

Selv om det ikke fantes lovbestemmelser, fore-kom det likevel arbeid for å forbedre allmuesko-len i byene. Jeg kommer tilbake til et eksempelpå dette når jeg presenterer biskop Hansens ak-tiviteter i Kristiansand by mot slutten av århun-dret. Det var ellers særlig utviklingen av videre-gående skoler for borgerskapet, som allmenn-dannende realskoler, eller borgerskoler og yr-kesskoler man konsentrerte seg om i byene.20

Mye kan tyde på at analfabetismen blant van-lige folk var høyere i byene enn på landsbygda.En skolestatistikk, riktignok fra så sent som1837, viser at 18 prosent av barna i skolepliktigalder i byene ikke gikk på skole. Tilsvarende tallfor landbygda var 5 prosent. På den annen sidevar det flere av elevene som i tillegg kunne skri-ve og regne i byskolen enn i skolene på lands-bygda.21

Allmueskolen rundt midten av 1700-talletKnut Tveit har spesielt undersøkt utviklingenav allmueskolen i Akershus stift. DaværendeAkershus stift var stort – det omfattet fylkeneOppland, Hedmark, Østfold, Akershus, Buske-rud, Telemark og Vestfold. Det er med andreord en stor andel av befolkningen som omfattesav hans undersøkelse.22

Tveit viser at det skjedde en veldig utvikling iskoletilbudet i løpet av 1740-årene. I løpet av tiår hadde nesten 90 % av bygdene i stiftet fåttskole.23 Ved innføringen av den obligatoriskeskolen fikk hver bygd tre omgangsskolelærere.Tallet på lærere sett forhold til folketallet holdtseg stabilt lenge. Først mot slutten av opplys-ningstiden ser vi en stigning.24

Helt frem til skoleloven av 1827 var det bareto fag som var obligatoriske: lesing og kristen-domskunnskap. Allerede lærerinstruksen fra

1744 understreker i § 11 at leseundervisningenvar viktig: «Alle Børn i Skolen skal han aller-først og frem for anden Lærdom lære at læse re-eligt og reent i Bøger».25 Både jenter og gutterfikk opplæring i elementærfagene. Her var detikke noen diskriminering kjønnene imellom.26

Barna gikk på skole fra de var 7 år gamle.27

Hvor mange år barna gikk på skole, ser ikke uttil å ha endret seg i løpet av siste halvdel av1700-tallet, mener Tveit.28 Øvre aldersgrensefor skolegangen var konfirmasjonen. Skolefor-ordningen av 1739 krevde at barna som gikk påomgangsskole, skulle være på skolen i minst tremåneder per år. For elevene på fastskole sies detat elevene skulle være på skolen hele eller halveåret, eller i hvert fall tre måneder.

Det var særlig de tre første årene man forventetregelmessig skolegang.29 En forklaring på detteer at lesekunnskapen var så viktig. Så lenge sko-len kun under-viste i lesing og kristendom, rakkdet at elevene, etter at de hadde lært å lese, vartilstede innimellom, slik at læreren kunne høredem i katekismen, hvilket var nødvendig forkonfirmasjonen.

Til enhver tid var fravær et problem, for sko-legang krevde ressurser av foreldrene, mat ogklær, samt noe skolemateriell. Dessuten innebarbarnas skolegang tap av arbeidskraft og arbeids-inntekter for familien. Likevel ser det ut til at defleste sendte barna på skole, selv om de ikkenødvendigvis var der hele tiden. Tveit mener atca halvparten av elevene var fraværende til en-hver tid.30 Det høres veldig høyt ut, og jeg erusikker på om han da inkluderer det langt høy-ere, og slik som jeg forstår det, allment aksep-terte fraværet i de høyere klassetrinnene.Straffen for ikke å sende barna på skole var iprinsippet mulkt, men dette ble aldri brukt. Der-imot ble barna nektet konfirmasjon til vanlig tidog det var alvorlig, både religiøst, økonomisk ogsosialt.31 Det er derfor grunn til å tro at foreldre-ne ville sikre seg at barna lærte seg lesing. Denviktigste grunnen til fravær fra skolen var imid-lertid fattigdom.

Myndighetenes målsetning var at undervisnin-gen skulle omfatte alle barn på landet. For å sikredette tok man noen administrative grep. Allere-de i 1743 ble de lokale skolekommisjonene også

Lis Byberg

5

pålagt å være fattigkommisjoner. Dette var nep-pe tilfeldig. Hvis allmueskolen skulle fungeresom ønsket, var det helt nødvendig at også fat-tige barn fikk tilgang til undervisningen.

Lokalsamfunnet fant sine egne løsninger pådenne utfordringen. I protokoller fra fattigvese-net i Rendalen, riktignok fra en noe senere peri-ode, fremgår det at man sendte fattige barn rundtpå gårdene sammen med omgangsskolelæreren.Ordningen fungerte for den delen av året skolenvarte. I 1802 noteres at to barn i Øvre Rendalen«følger Skolemesteren for at undervises i Kris-tendom og tillige paa hvert Sted at nyde tilligemed Skolemæsteren Forpleyning». Tilsvarendeløsning valgte man for to barn i Ytre Rendalensamme år.32 Også påfølgende år ble det besluttetat «Barnet (…) følger Skolemesteren i den nor-dre Rode».33 I 1804 kan man lese at tre fattigebarn som man ikke får satt ut på legd, skal «følgeSkoleholdere i Skolegangstiden for da at nydeUndervisning og Forpleining tillige».34 Fortsatti 1807 listes det opp barn som følger skolehol-deren rundt. Ordningen sikret fattige barn bådeundervisning og mat i skoletiden. For resten avåret måtte fattigkommisjonen bevilge spesiellemidler. Det viser en protokoll fra 1799, der detbevilges 1 riksdaler 2 skilling til Kari Gudmuns-datter Hornsetts datterdatter, «og etter at Skolener sluttet for Foråret 1800 tillægges henne Bar-nets Føde Sommeren igiennom av hver Gaard-man ½ Setting Korn».35

Skolen fikk det meste av inntektene sine gjen-nom en progressiv skatt: Kontingenten. Denneble enten fastsatt frivillig, eller ved ligning ettermatrikkelskyld. Rundt 1800 kom rundt 70 pro-sent av skolens inntekter fra ligning.36 I tilleggtok man opp kollekt i kirken til den lokale sko-levirksomheten. Diverse andre mindre bidragfra kirkeeiere og lignende kom også inn. Det varderimot aldri snakk om at foreldrene skulle be-tale skolepenger til allmueskolen: Skolegangenvar gratis for barna. Derimot skulle foreldreneholde skolebøker. Fattige fikk skolebøker viaskolekassen eller via fattigkassen. Av skolensinntekter gikk svært lite til skolemateriell. Denstore utgiftsposten var lønn til omgangsskolelæ-reren.

De fleste lærerne i allmueskolen var av bonde-slekt. Flere er også registrert som husmenn, ogsådisse sannsynligvis yngre bondesønner. Å blilærer representerte et alternativ til en fremtid ilandbruket. Mange var tiltrukket av dette. Manskal heller ikke se bort fra at for begavede ung-gutter som vokste opp i fattige kår, var læreryr-ket et middel til å få tilfredsstilt kunnskaps-trangen.37 I min undersøkelse av hvem somkjøpte bøker på et antall norske bokauksjoner iperioden 1750–1815, fant jeg flere skoleholderesom også var husmenn.38

De fleste skoleholdere var autodidakter, utennoen formell utdanning. Men vedkommendemåtte opp til det som kalles «prosteprøven», derde ble prøvet i lesing og kristendom. Sannsyn-ligvis tok de fleste den.39 At en skoleholder ikkehadde formell utdanning, betydde imidlertidikke nødvendigvis at det var en mann uten real-kompetanse. Sivert Aarflot i Ørsta ble som 19-åring tilsatt som skoleholder. Egen lesning gaham omfattende kunnskaper i botanikk, zoologi,historie, geologi, økonomi og matematikk, såvel som praktiske husflidfag. Han satte seg ogsåinn i gammelnorsk og norsk språkhistorie.40

Aarflot kan ikke sies å være representativ fordatidens omgangsskolelærere, men det er hellerikke bildet av lærere som totalt kunnskapsløseog helt uten leseferdighet. Den vanlige lærer lået sted mellom disse ytterpunktene. Variasjonenvar sannsynligvis stor. Det ble etter hvert opp-rettet lærerseminarer, men bygdeskolene haddesjelden råd å ansatte seminarister eller studentersom lærere.41

Den rasjonalistiske nytenkning mot slutten av århundretNettopp utdanning av omgangsskolelærerne varet sentralt satsningsområde både for biskop Pe-der Hansen og for biskop Frederik Julius Bech,begge ledende menn innen norsk pedagogisktenkning og skoleutvikling i annen del av 1700-tallet. Denne var så godt som utelukkende knyt-tet til den rasjonalistiske geistlighetens virksom-het, sier Myhre. Når de var opptatt av en bedreutdanning var det ikke minst fordi de ønsket åutvide emnene elevene skulle undervises i, også


6

utover skriving og regning. Nå skulle i tillegghistorie, geografi og naturlære inn på timepla-nen. Dessuten var det ønskelig med flere fasteskoler.42

Biskop Hansens engasjementPeder Hansen var virksom i Kristiansands stift iårene 1798–1804. På denne tiden omfattet stif-tet Agder-fylkene, Rogaland og Øvre Telemark.Hans store engasjement i skolesaken kommerklart frem i den omfattende korrespondansenhan hadde med Kanselliet i København. Likeviktig er hans presentasjon av planer og virk-somhet i tidsskriftet han utga: Archiv for Skole-væsenets og Oplysnings Udbredelse i Christi-ansands Stift.43 Reidar Myhre omtaler dettesom Norges første pedagogiske tidsskrift.44

I artikkelen «Efterretning om Skolevæsenet iChristiansand» beskriver Hansen hva som

skjedde da han kom til byen som nyutnevnt bi-skop.45 Det var byskolenes situasjon han førstble gjort oppmerksom på. Selv om det var bor-gerklassen og embetsmennene som klaget overat det i Kristiansand ikke fantes skoler de kunnesende sine barn til, var det allmueskolene bisko-pen var opptatt av. Det er disse jeg vil konsen-trere meg om her.

Allmueskolen i Kristiansand byHansen fant tre allmueskoler som undervistebarn i «at læse i Bog» i Kristiansand by.

En av skolene ble kalt «Kirkens Fattiges Sko-le». Her fant han 16 elever, skitne og med utsletti hodet og på kroppen og dårlig kledt. Det var fåskolebøker, men dog noen: Katekismer, evange-liebøker og Pontoppidans forklaringer. Bisko-pen skriver i artikkelen at han var fornøyd medlærerens kompetanse.

Den andre skolen var etablert av stiftsprostStøren for garnisonens barn. Også dette var enskole for barn av fattige eller av foreldre sombare kunne betale en meget liten avgift. Skolenhadde noenogtyve elever. I tillegg til lesing be-sto undervisningen av litt skriving og regning.Læreren var en jysk bondekar, forteller bisko-pen, uten mye kunnskap. Både «fattigskolen»og Størens skole hadde meget dårlige lokaler.

Den tredje skolen var den beste. Den var opp-rettet av en privatperson, konsul Isaachsen, somdrev skipsverv, reperbane, tobakksfabrikk, tøm-merplasser og skipsfart. Han hadde mange i ar-beid, også en del fattige. Deres barn fikk under-visning uten at foreldrene behøvde å betale noe.Også betalende foreldre valgte å sende barna tildenne skolen, siden den ble ansett som bra. Tilsammen hadde skolen rundt 70 elever. Også hervar læreren fra Jylland. Han både skrev og reg-net ganske godt. Skolelokalene var lyse, menluften ble fort dårlig, bemerker biskopen.

Etter å ha inspisert de tre eksisterende skolenefor allmuen, foretok biskopen en kartlegging avantall barn i byen og deres foreldres betalings-evne og utarbeidet følgende oversikt (se nesteside):

Biskopen prioriterte en forbedring av skoletil-budet for de 181 barna, hvis foreldre helt man-glet evne til å betale noe for barnas skolegang.

Norges første pedagogiske tidsskrift kom ut i to bind i 1800–1803. Skannet fra original i Gunne-rusbiblioteket, Trondheim.

Lis Byberg

7

Hans første tiltak var å skaffe penger. Han hen-vendte seg derfor til byens innbyggere og ba omet årlig bidrag. Skal de fattige barna undervisestrenges også penger til å kle dem opp, understre-ker biskopen. Rapporter og regnskaper om virk-somheten lot biskopen trykke i den lokale avis,Christiansands Ugeblad, slik at alle givernekunne følge virksomhetens utvikling.

Biskopens henstilling resulterte i 450 riksda-ler. Han opprettet en komité med stiftsamtman-nen, byens president, rektor og konsulIsaachsen, og disse utarbeidet så en detaljertplan. Jeg tillater meg å tro at biskopen selv i storgrad var den som sto for innholdet i planen. Ut-arbeidelse av planer var en av hans sterke si-der.46 Komiteens medlemmer utarbeidet der-etter kompendier innen forskjellige emner, somlærerne selv måtte skrive av, siden de innsamle-de pengene ikke rakk til lærebøker. Allerede tid-lig påfølgende år, 1799, hadde man fått kleddopp 60 fattige barn. I begge allmueskolene fan-tes nå to værelser, ett for hvert kjønn. Disse varhvitmalt og lyse.

Planen gir anvisninger om hvordan en skole-uke skal se ut:

Elevene går på skole tre timer på formiddagenog tre timer på ettermiddagen. Dagen både inn-ledes og avsluttes med sang og bønn. Emnenedet undervises i de enkelte dagene, varierer.Mandag, tirsdag og onsdag undervises det i re-ligion og antropologi på formiddagen, skriving

og regning på ettermiddagen. Torsdag og fredagundervises det i naturlære og naturhistorie påformiddagen, geografi, med statistikk, og fedre-landets historie på ettermiddagen. Dette gjelderde større barna. Det vil si, formiddagen er fellesbåde for gutter og jenter. Men på ettermiddagenmøter ikke jentene. Da ble de samlet i et eget lo-kale sammen med en lærerinne, og fikk under-visning i spinning, søm og strikking.

De små barna som skal lære å lese, møter førsttil tredje time på formiddagen. Mens de får le-seopplæring, sitter de eldre barna og renskriveregne notater fra undervisningen tidligere på da-gen. Småbarna har deretter fri til tredje time påettermiddagen, da de igjen undervises i lesing.Både gutter og jenter møter til disse timene, sålenge de skal lære å lese. Utover disse to timeneundervisning per dag skal småbarna ikke møte.

Pedagogiske grepBiskopen gir detaljert anvisning på hvordan le-seundervisningen for de små barna skal foregå.To bokstaver, en stor og en liten, i både gotiskog latinsk skrift, skal trykkes på papir og hvertbarn skal få et eksemplar. Etter å ha lært boksta-vene går man videre til enstavelsesord som bar-net skal legge sammen på bordet. Han under-streker at man skal velge ord som barnet kanvære interessert i og som er lette å forstå. Der-etter sies det klart: «Til Øvelse for Børnene atlæse i Bog, maae ingen Religions Bog vælges,men et annet Skrivt, som indeholder enten mo-rende Fortællinger, eller Biographier, eller Na-turhistorie».47 Han påpeker at religionensskrifter er uforståelige for små barn. De blir der-med kjedelige for barna. Biskopen forutsetteraltså at man tar utgangspunkt i barnas interes-ser. Det er på ingen måte snakk om en mekaniskinnlæring av konfirmasjonsforberedende tek-ster.

Ytterlige et par områder fra planen for allmu-eskoler i Kristiansand by vil jeg trekke frem.Begge vitner om en moderne innstilling til sko-len, med innsikt i hvordan barn fungerer. Omlengden på den enkelte time sier biskop Hansenat «Hver vitenskap skal kun undervises i 45 mi-nutter, deretter har elevene 15 minutter til å væreute.»


8

Planen har også instruksjoner om utformingenav skolens uteareal. Det skal finnes et områdesom ikke er brolagt, der det skal finnes en delstylter, en linje som barna kan vende ved når deløper, et mastetre til å klatre etter hendene,springstokker, støtter med en line til å hoppeover. «Gymnastiske øvelser kan her bedrivesunder lærerens oppsyn i 15 minutterspauseneom sommeren,» sier biskopen.

Planen tenker også på barnas videre leveveieretter avsluttet skolegang, og anbefaler at guttersom viser lyst og anlegg for håndverk, får til-bringe et par timer daglig etter skoletid hos enhåndverker. Har guttene anlegg for sjøfart, skalde opplæres i navigasjon. Her hører vi at vi er ien kystby. Pikenes undervisning i søm og strik-king har også som mål å gi dem tjeneste etter av-sluttet skolegang.

Planen for allmueskolene i Kristiansands by er,som vanlig var på denne tiden, meget detaljert.Den tar også for seg hvordan barna skal værekledd, ordningen med skolepolitiet48 som skalpåse at barna møter på skolen, hygieniske for-hold – blant annet foreskriver den obligatoriskbading to ganger i uken om sommeren – vaskingav skolens lokaler etc.

Biskopen sendte planen til Kanselliet i Køben-havn for kongelig konfirmasjon. Da stod densterkere, som et reglement fastsatt av Kongen.Tre år senere avrapporterer biskop Hansen omskolenes fremdrift i bind 2 av tidsskriftet sitt.49

Utviklingen har gått som ønsket. Undervisnin-gen går som den skal og de ungdommer som haravlagt eksamen, har fått arbeid i tjeneste hosgodt folk eller som handelsbetjenter eller har fåttarbeid hos håndverkere eller i sjøfarten.

Hansen og omgangsskolelærerneBiskop Hansen engasjerte seg ikke bare i under-visningen av barn i byene. Han var også opptattav å forbedre allmueskolen på landet og utar-beidet en omfattende plan. Mange av biskopensforslag sammenfalt med forslag biskop Bechsenere fremmet, og som jeg vil behandle neden-for. Her vil jeg kun trekke frem biskopens pla-ner for skoleholdernes vilkår. Et skoledistriktskulle ikke være større enn at skoleholderenkunne oppholde seg minst en uke om året hos

enhver oppsitter. Alle var pliktige til å ta imotskoleholderen og gi ham kost, værelse, seng,lys og varme. Skoleholderne skulle være fra all-muen og mellom 18 og 25 år. De skulle tjene i10 år. Sognepresten hadde ansvar for å foreslåhvem som skulle være skoleholder. Når et klok-kerembete ble ledig skulle stillingen inndras oglønnsmidlene gå til skolekassen. Skoleholderneskulle seg imellom dele på klokkertjenesten.Nivået på skoleholderens lønn er også lagt inn ibiskopens plan. Den skulle være lik for alle ogøke etter ansiennitet.

En minst like viktig innsats for å bedre skole-tilbudet for allmuebarn på landet var den opp-læring av skoleholdere som biskopen bedrev. Iperioden 1799–1803 fikk rundt 100 skoleholde-re fra stiftet undervisning seks uker om vinteren,fra åtte om morgenen til åtte om kvelden, hos bi-skopen i Kristiansand.50 Han foreleste blant an-net i undervisningsmetoder og når det gjelderleseopplæring, var budskapet det samme somhan ga lærerne i byskolene i Kristiansand: Reli-giøse bøker skulle ikke benyttes i leseopplærin-gen.51

Biskop Frederik Julius Bechs engasjementBiskop Peder Hansen forholdt seg i sitt reform-arbeid hele tiden til Kongen og Kanselliet i Kø-benhavn. Biskop Frederik Julius Bech startetsitt reformarbeid i forhold til de samme dansk-norske myndigheter, men etter få år var det detnye norske Storting som skulle overbevises omnødvendigheten av reformer i undervisnings-sektoren.

Bech så at bedre utdanning for omgangsskole-lærerne var et strategisk sted å starte. Han var bi-skop over Akershus stift, men han var ogsåvisepræses i Selskabet for Norges Vel, en posi-sjon han visste å utnytte. I 1810 utarbeidet hanForslag til at danne Almuens Ungdoms Læreresamt Ideer og Vink til de paa Landet i Norge om-gaaende Almueskolelæreres hensigtsvarendeDannelse.52 Bech la forslaget frem for direksjo-nen for Selskabet for Norges Vel. Han hadde be-regnet kostnadene til 15 000 riksdaler, et betyde-lig beløp. Selskapets direksjon sluttet seg til bi-skopens forslag, men med den ikke uvesentligeendring at der Bech hadde foreslått at opplegget

Lis Byberg

9

skulle gjennomføres i løpet av 3 år, sa direksjo-nen 12.53

Påfølgende år ble Bech sekretær i kommisjo-nen som skulle komme med forslag til ny lov omallmueskolen på landet. Av protokollen fra kom-misjonens møte 29. juni 1813 fremgår det at bi-skop Hansens plan av 1804 var oppe tilbehandling.54

Det norske Storting og ny skolelovDa bruddet med Danmark kom i 1814, var detfølgelig allerede i gang et omfattende planar-beid for å forbedre skolevesenet. Nå var det opptil Stortinget å sørge for at Norge fikk en oppda-tert skolelov. Bech la frem et forslag om lov omallmueskolen. Det er all grunn til å tro at detteforslaget bygget på den tidligere kommisjonensarbeid. Lovforslaget innebar at alle elever skul-le lære å lese, både håndskrift og trykket skrift,kristendom og noe bibelhistorie, elementærregning og salmer. Elevene i de faste skoleneskulle i tillegg undervises i nye emner, somskriving, naturlære, naturhistorie, Norges histo-

rie, havedyrking, Grunnloven og bondens al-minnelige juridiske plikter.

Odelstinget behandlet saken på det første or-dentlige Storting, i møte 1. mai 1816, og vedtokmed knappe 28 mot 27 stemmer å ikke realitets-behandle den. Saken ble i stedet oversendt Stor-tingets lovkomité, med anmodning om at det blelagt frem et lovforslag for det neste Storting.55

Dette skulle vise seg å bli en skjebnesvanger av-gjørelse, sett fra allmueskolens side.

Lovkomitéen la riktignok frem et forslag pådet andre ordentlige Storting i 1818,56 men Stor-tinget henla saken.57 I 1821 tok så prost Dein-boll opp saken, men heller ikke nå ble sakenbehandlet. Deinboll ga seg ikke. Han tok sakenopp igjen i 1824 og da besluttet Stortinget åoversende forslaget til regjeringen, med anmod-ning om at sakkyndige uttalelser fra geistlighe-ten og kirkens organer skulle innhentes.58 Detkom inn en lang rekke uttalelser. Da Kongenfremla sitt forslag til lov i februar 1827, haddesaken 108 vedlegg. Og endelig – etter to gangersbehandling i Odelsting og Lagting ble så lovenendelig vedtatt og fikk kongelig sanksjon 21.juli samme år.59

Tiltross for biskopenes sterke engasjement forå inkludere nye fagområder og det faktum atmange skoler allerede ga undervisning i flerefag, var kravene i den nye loven heller beskjed-ne. Loven slår fast at barna, både ved omgangs-skolene og de faste skolene, skal få basisunder-visning i lesing, skriving, sang, regning, ogsåhoderegning, og bibelhistorie. Forslagene om enmer omfattende opplæring i naturlære og norskhistorie har forsvunnet på veien, sammen medjuridiske spørsmål og Grunnloven. Samtidig erdet interessant å notere seg at der Kongen i sittforslag sa at hver skole burde ha en Bibel, detnye testamentet, en salmebok og en postill, såføyde Stortinget til at skolene også skulle ha eteksemplar av Grunnloven og en regnebok.60

Man kan spørre seg hvorfor det tok så lang tidå få vedtatt den nye skoleloven, og hvorfor Stor-tinget var så tilbakeholdent med hva de våget åinkludere i den. Den viktigste årsaken var fryk-ten for kostnadene. Stortinget viser blant annettil at Kongen allerede i 1739 hadde måttet mo-

Biskop Bechs ambisiøse plan for lærerutdan-ningen. Skannet fra original i Gunnerusbiblio-teket,Trondheim.


10

derere sitt opprinnelige forslag om faste skoleretter protester fra de norske bøndene.61

Selv om loven var amputert i forhold til delangt mer ambisiøse planene som tidligere varlagt frem, både av biskopene Hansen og Bech,og av Stortingets egen lovkomité, gjenstod prin-sipielt viktige bestemmelser. Regning og skri-ving ble obligatorisk. Også tidligere haddemange fått slik undervisning, men når den nåskulle omfatte alle, gagnet det spesielt jenteneog de fattige i samfunnet.

Hva så med leseferdigheten rundt år 1800?Tveit mener i 1991 at det er grunn til å hevde atanalfabetismen var utryddet i Akershus stift da1800-tallet tok til. Han mener imidlertid at detkun var snakk om at man kunne lese kjente tek-ster.62 Jeg mener at han her tar feil, og vil kortanføre noen av mine egne funn som jeg menerviser at leseferdigheten slett ikke var begrensettil kjente tekster.

Biskop Hansen foretok tre visitasreiser menshan var stasjonert i Kristiansands stift. Mineanalyser av hans innførsler om leseferdighet ivisitasprotokollene viser at i 70–90 prosent avsognene har han funnet at den konfirmerte ung-dommen leste godt eller bedre.63 Det er uteluk-ket at biskopen ville ha vært fornøyd hvisungdommene bare kunne lese kjent materiale,altså materiale han kunne ha grunn til å tro dehadde lært seg utenat.

Biskop Hansen og biskop Bechs ønsker om ut-videlser av fagene i allmueskolen i byene så velsom på landet er for meg ytterligere et tydeligsignal om at alminnelig leseferdighet på dettetidspunkt var en selvfølge. Hansens syn på atkristendombøker ikke skulle benyttes i leseopp-læringen, sier meg det samme. Først når barnakunne lese, skulle de få lese disse bøkene. Lese-opplæringen var nå inne i en fase hvor det varnaturlig å diskutere pedagogiske metoder, somskulle gjøre opplæringen mer attraktiv for nyesmåbarn.

Mine egne funn når det gjelder hvem somkjøpte bøker på norske bokauksjoner, viser ogsåat det slett ikke bare var overklassen som var in-teressert i bøker. På bokauksjonene på preste-gården i Oppdal i 1792 og på prestegården i

Melhus i 1800 utgjorde bøndene hele 17 prosentav bokkjøperne.64 I byene var det langt færre avdem, der var det bare skoleholdere med bonde-bakgrunn som kjøpte. Til gjengjeld var det bådehandelsbetjenter, tjenere, fullmektiger og tilsva-rende som kjøpte bøker på disse auksjonene.

En rekke funn fra andre forskere viser det sam-me. Mot slutten av 1700-tallet økte omfanget avtrykket materiale i samfunnet, og dermed til-gjengeligheten til ukjente tekster. Jostein Fet på-viser en klar økning i bøker i de undersøkteskiftene fra 1739 til 1800.65 La meg også minneom Hans Nilsen Hauges formidable bokproduk-sjon rundt slutten av 1700-tallet. 250 000 ek-semplarer, sier Dag Kullerud, 120 000 menerBerge Furre. Uansett, størrelsen på bokproduk-sjonen sett i forhold til folketallet i 1801, somvar drøyt 880 000, er et klart tegn på at folk flestkunne lese ukjent tekst. Ikke minst når vi huskerat Hans Nielsen Hauge ikke primært henvendteseg til borgerskapet og embetsstanden.66

Så min konklusjon er at pietistiske og rasjona-listiske geistliges engasjement, på henholdsvisførste og annen halvdel av 1700-tallet, skaffetNorge en landallmue som kunne lese ukjenttrykket skrift. De hadde god hjelp av engasjerteforeldre. Den obligatoriske skolen sikret imid-lertid at leseferdigheten omfattet også de fattige.Rundt 1800 må vi kunne hevde at leseferdighe-ten i prinsippet omfattet alle. Dermed ikke sagtat situasjonen var den samme utover på hele1800-tallet, i hvert fall ikke i byene, men det eren annen historie.

Lis BybergHøgskolelektorAdr.: Høgskolen i Oslo

Postboks 4, 0130 OsloE-post: [email protected]

Noter1 Fet, Jostein (1995). Lesande bønder. Litterær kul-

tur i norske allmugesamfunn før 1840. Oslo, s.24.

2 Appell, Charlotte (2001). Læsning og bogmarkedi 1600-tallets Danmark. 2 b. København, s. 833.

3 Myhre, Reidar (1998). Den norske skoles utvik-ling. Oslo, s. 22.

4 Ibid., s. 23.

Lis Byberg

11

5 Tveit, Knut (1991). Allmugeskolen på Austlands-bygdene 1730–1830. Oslo, s. 95.

6 Myhre 1998, s. 23.7 Ibid., s. 23.8 Ibid., s. 23.9 Jensen, Oddvar Johan (1995). «’… lære deres

Børn selv, ligesom de vare lærte…’. Sjeleregis-tret som kilde til allmuens kunnskapsnivå føropprettelsen av allmueskolen». S. 85–90. Hei-men, nr. 2, s. 85ff.

10 Hansen, Peder (1800–1803). Archiv for Skolevæ-senets og Oplysnings Udbredelse i Christian-sands Stift.

B. 1–2. København. B.1, s. 239ff.11 Frem til 1781.12 Vannebo, Kjell Ivar (1984). En nasjon av skrive-

føre. Om utviklinga fram mot allmenn skrivefer-dighet på 1800-tallet. Oslo, s. 5.

13 Fet 1995, s. 26ff.14 Tveit, 1991, s. 203.15 Ibid., s. 45.16 Jensen 1995, s. 85ff.17 Appell 2001.18 Horstbøll, Henrik (1999). Menig mands medie.

Det folkelige bogtryk i Danmark 1500–1840. Kø-benhavn.

19 Tveit 1991, s. 52.20 Myhre 1998, s. 27.21 Ibid., s. 31.22 Tveit 1991, s. 55.23 Ibid., s. 54.24 Ibid., s. 68f.25 Ibid., s. 96.26 Ibid., s. 99.27 Det var ulike oppfatninger om i hvilken alder bar-

na burde begynne på skolen. I Danmark begyntebarna på skole i 5–6-årsalderen. Pedagogisk in-teresserte biskoper senere på 1700-tallet mente 8år var en mer passende alder for skolestart.

28 Tveit 1991, s. 81.29 Ibid., s. 85.30 Ibid., s. 93.31 Ibid., s. 93.32 Ibid., s. 153.33 Ibid., s. 155.34 Statsarkivet Hamar. Rendalen Sokneprestembete.

Protokoll vedr. fattigvesenet 1744–1844, s. 164–166.

35 Ibid., s. 141.36 Tveit 1991, s. 195.

37 Solerød, E. (1967). Tønsberg seminar. Et skole-holderseminar for Akershus stift omkring 1800.Hovedoppgave i pedagogikk. Oslo, s. 9.

38 Byberg, Lis (2007). Brukte bøker til bymann ogbonde. Bokauksjonen i norsk litterær offentlighet1750–1815. Oslo.

39 Tveit 1991, s. 135.40 Fet 1995, s. 59.41 Tveit 1991, s. 168f.42 En ting var hvilke fag som var obligatoriske, noe

annet virkeligheten. I år 1800 viste det seg atrundt halvparten av skolene allerede underviste iskriving og regning. Flere underviste også i histo-rie og geografi. Når det gjelder disse fagene vardet mer vanlig at guttene fikk opplæring, fortellerTveit. Tveit 1991, s. 97.

43 Hansen 1800–1803, B. 1 og 2.44 Myhre 1998, s. 26.45 Hansen 1800–1803, B. 1, s. 3ff.46 Han utarbeidet også planer for leseselskap for

bønder og planer for utdanning av omgangssko-lelærerne, se Byberg 1998.

47 Hansen 1800–1803, B. 1.48 Fysisk avstraffelse var forbudt mens undervisnin-

gen pågikk.49 Hansen 1800–1803, B. 2.50 Biskopen inngikk avtaler med de lokale prestene

om at de skulle følge opp undervisningen, etter atbiskopen sluttet. Jeg har skrevet mer om bisko-pens undervisningsopplegg i Byberg 1998, s.53ff.

51 Hansen 1800–1803, B. 2, s. 71.52 Bech, Frederik Julius (1810). Forslag til at danne

Almuens Ungdoms Lærere samt Ideer og Vink tilde paa Landet i Norge omgaaende Almue-Skole-læreres hensigtsvarende Dannelse. Utgivet af detKongelige Selskab for Norges Vel. Christiania.

53 Stortinget. O.E.P. 1 for 1827. Stortingets arkiv.54 Ibid.55 Stortinget. Storthings-Efterretninger 1814–1833.

1ste Bind indeholdende Rigsforsamlingen og detoverordentlige Storthing i 1814 samt de to førsteordentlige Storthing 1815–16 og 1818. Udgivneefter offentlig Foranstaltning. Christiania 1874, s.383.

56 Stortinget. Lovkomiteen. Udkast til en Lov an-gaaende Almue-Skolevæsenet paa Landet i Nor-ge, affattet i Committeen for Rigets Lovgivning.Christiania 1818.

57 Stortinget. Storthings-Efterretninger 1814–1833.1ste Bind, s. 630.


12

58 Stortinget. Storthings-Efterretninger 1814–1833.2det Bind. Indeholdende tredie ordentlige Stor-thing 1821, andet overordentlige Storthing 1822samt fjerde og femte ordentlige Storthing 1824 og1827. Udgivne efter offentlig Foranstaltning.Christiania 1878, s. 482.

59 Ibid., s. 685ff.60 Ibid., s. 687.61 Ibid., s. 685.62 Tveit 1991, s. 121f.63 Her gjengitt etter Byberg 2007, s. 117.64 Byberg 2007, s. 197.65 Fet 1995, s. 85f.66 Her gjengitt etter Byberg 2007, s. 111.

Trykte kilderAppell, Charlotte (2001). Læsning og bogmar-

ked i 1600-tallets Danmark. 2 b. Køben-havn.

Bech, Frederik Julius (1810). Forslag til at dan-ne Almuens Ungdoms Lærere samt Ideerog Vink til de paa Landet i Norge omgaa-ende Almue-Skolelæreres hensigtssva-rende Dannelse. Udgivet af det Konge-lige Selskab for Norges Vel. Christiania.

Byberg, Lis (2007). Brukte bøker til bymann ogbonde. Bokauksjonen i den litterære nor-ske offentlighet 1750–1815. Oslo.

Byberg, Lis (1998). Biskopen, bøndene og bø-kene. Leseselskapene i Kristiansandsstift 1798–1804. Oslo.

Fet, Jostein (1995). Lesande bønder. Litterærkultur i norske allmugesamfunn før 1840.Oslo.

Hansen, Peder (1800–1803). Archiv for Skole-væsenets og Oplysnings Udbredelse iChristiansands Stift. B. 1–2. København.

Horstbøll, Henrik (1999). Menig mands medie.Det folkelige bogtryk i Danmark 1500–1840. København.

Jensen, O. J. (1995). «’… lære deres Børn selv,ligesom de vare lærte…’. Sjeleregistretsom kilde til allmuens kunnskapsnivå føropprettelsen av allmueskolen». Heimen,nr. 2, s. 85–90.

Myhre, Reidar (1998). Den norske skoles utvik-ling. Oslo.

Solerød, E. (1967). Tønsberg seminar. Et skole-holderseminar for Akershus stift omkring

1800. Hovedoppgave i pedagogikk. Os-lo.

Tveit, Knut (1991). Allmugeskolen på Aust-landsbygdene 1730–1830. Oslo.

Vannebo, Kjell Ivar (1984). En nasjon av skri-veføre. Om utviklinga fram mot allmennskriveferdighet på 1800-tallet. Oslo.

Stortingspublikasjoner:Stortinget. Storthings-Efterretninger 1814–

1833. 1ste Bind indeholdende Rigsfor-samlingen og det overordentlige Stor-thing 1814 samt de to første ordentligeStorthing 1815–16 og 1818. Christiania1874.

Stortinget. Storthings-Efterretninger 1814–1833. 2det Bind, indeholdende tredie or-dentlige Storthing 1821, andet overor-dentlige Storthing 1822 samt fjerde ogfemte ordentlige Storthing 1824 og 1827.Christiania 1878.

Stortinget. Kongeriget Norges femte ordentligeStorthings Forhandlinger i Aaret 1827.No. 3, for April Maaned. Christiania1827.

Stortinget. Love, Anordninger, Kundgjørelser,aabne Breve, Resolutioner m. m., dervedkomme Kongeriget Norges Lovgiv-ning og Offentlige Bestyrelse. I tidsføl-gende orden og uttogsviis samlede ogudgivne af C. Arntzen og R.A. Arntzen.5te Bind, indeholdende Aarene 1826,1827 og 1828, med hosføiede Registre.Christiania 1820.

Stortingets lovkomite. Udkast til en Lov angaa-ende Almue-Skolevæsenet paa Landet iNorge, affattet i Committeen for RigetsLovgivning. Christiania 1818.

Stortingets lovkomite. Udkast til en Lov angaa-ende Almue-Skolevæsenet paa Landet iNorge. Christiania 1824.

Utrykte kilderStatsarkivet Hamar. Rendalen Sokneprestem-

bete. Protokoll vedr. fattigvesenet 1744–1844.

Stortinget. O.E.P. 1 for 1827. Stortingets arkiv.

leseferdighet og skolevesen 1740– 1830 · «forstå» skal det likevel ikke tolkes dit hen at jeg...

Documents