misjonsmagasinet m2 nr 6 2011

NR 6 2011 – LØSSALG KR. 40,-

MISJONSMAGASINET

B-POSTABONNEMENT

Misjon med begge hendeneKan vi si at Gud er god uten å gjøre godt?

n Misbrukt på misjonsskolen

n Norges største indremisjon

LEDER

INNHOLD

04Det som egentlig skjedde på

internatskolen.

18 Hva skjedde med kris-tendommens vugge?

22Her lukter det kristenmannsblod.

10Norges største menighet

sitter hjemme.

14 Pip og Santi trenger ikke selge sex lenger.

De tolv apostlene ba disiplene velge seg ut syv menn som skulle ta vare på den daglig utdelingen til fattige enker. Deretter fort-satte de å forkynne evangeliet. På denne måten nådde Guds Ord stadig flere.

En bærebjelke innen IBRAs strategi for radiokommunikasjon, er å gjøre radioen til «folkets egen radio». Det er ikke alltid nok å kle det gode budskap inn i en ny språk-drakt, når man ønsker økt oppmerksom-het. Jo mer lokalt fokus programmene har, desto viktigere er det å holde oppe det som for lyttere er både relevant og viktig.

Der IBRA kombinerer radioprogram-mer med et oppriktig engasjement for å gi enkeltmennesker en bedre hverdag, ser vi en generell større interesse for alle typer program vi kringkaster. Dette er sant om matutdeling til fattige, såvel som treplan-ting i Afrika eller egenproduserte helse- og relasjonsprogram.

Vi vil gi med begge hender. Vi vil at alle mennesker skal få høre evangeliet om Jesus, samtidig ønsker vi av hele vårt hjerte å gi hjelp til de som for øyeblikket er i nød.

Dette blir for noen problematisk. Jeg har hørt det bli sagt at man skal ikke gi nødhjelp, for deretter å «presse evangeliet» på «uskyl-dige» mennesker. Jeg har også hørt de som sier en ikke kan «preke for tomme mager». En kan sikkert være enig eller uenig i mye av dette. I Norge har vi lang tradisjon for å gi hjelp. En god venn av meg sa en gang: «Den er fattig den som ikke har noe å gi til andre». Det er godt sagt.

Samtidig står evangeliet på egne ben, og er en Guds kraft til frelse for hver den som tror, enten man er sulten eller mett.

Jan NestvoldDaglig leder IBRA

Mat for kropp og sjel

«Gode gjerninger mot vår neste er en naturlig frukt av livet med Gud»

VerdighetDet unike barnekoret Watoto har nylig turnert i Norge. Med seg i kofferten fra Uganda hadde de foreldreløse barna sterke historier om hvordan kjærligheten i evangeliet har revet dem ut av fattigdom.

De i dag så lykkelige og talentfulle barna fikk en ny tilværelse takket være misjonæ-rer som ikke bare dro ut for å holde møter og forkynne evangeliet, men som samtidig tok tak i de sosiale og menneskelige utfordringene - i Ugandas tilfeller det store antallet foreldreløse barn på grunn av HIV/AIDS og krig.

Watotos visjon er «å redde et barn, trene en leder og gjenoppbygge en nasjon». Med evangeliet som utgangspunkt driver de medisinsk arbeid, skolearbeid, psykisk behand-ling og åndelige disippelgjøring.

Norges pionérmisjonærer tenkte på samme måte da de reiste ut. De bygde syke-hus, barnehjem og skoler, samtidig som de forkynte evangeliet. Det var umulig å preke evangeliet for syke og sultne mennesker uten å gjøre noe med behovene.

Bibelen er krystallklar. Vårt kall innbefatter både ånd, sjel og kropp. At den praktiske omsor-gen er en viktig del av det å leve ut evangeliet i vår hverdag, sier Jakobs brev tydelig i kapittel én vers 27: ”En gudsdyrkelse som er ren og feilfri for Gud, vår Far, er å hjelpe enker og foreldreløse barn i deres nød, og ikke la seg flekke til av verden.” Dessuten er Bibelen tydelig på at gode gjerninger mot vår neste er en naturlig frukt av livet med Gud.

De motsetninger som fra tid til annen kommer til uttrykk mellom sosialt arbeid og evangeliserende misjon, er i virkeligheten to sider av samme sak. Selve evangeliets DNA er å løfte opp hele mennesket; kropp, sjel og ånd. Evangeliet gir hver enkelt en unik verdighet på alle områder i livet, uansett bakgrunn og forutsetninger.

Sosialt arbeid og misjon hører uløselig sammen. Der evangeliet finner vei, løftes mennesker opp fra fornedrelse til verdighet. Historien viser oss eksempler på hvordan misjon som satser tosidig, er med og bidrar til økt livskvalitet, utvikling, utdannelse og helse. Samtidig gjør evangeliet sin virkning ved å forandre mennesker innenfra og ut. Det er vanskelig å tenke seg det ene uten det andre.

2 M2 – desember 2011

PYM har vært engasjert i misjon i mer enn 100 år. I alle disse årene har pinsebeve-gelsen for det meste blitt oppfattet som en vekkelsesbevegelse, med hovedfokus på menneskers omvendelse og frelse. På mange måter stemmer dette med virkelig-heten. Rundt 90 prosent av alle som kom-mer til tro på Jesus Kristus i verden i dag, gjør det gjennom kontakt med pinseven-ner. Mange steder i verden vokser pinsebe-vegelsen raskt.

Men bildet er på ingen måte ensidig. Selv om evangeliet har blitt proklamert, har det sosiale engasjementet nesten alltid vært like stort. Selv om pinsevenner har vært opptatt av å vinne mennesker for himmelen, har deres tjeneste i dagliglivet vært jordnær. Størstedelen av verdens pinsevenner kommer fra de fattigste lag av folket. Da faller hjelpe-arbeid og nødhjelp naturlig inn i dagliglivet. Da handler det ikke om å sende midler til noen fremmede, det handler om å hjelpe de som står en nær av familie, venner, naboer og arbeidskolleger. Da handler det om å strekke ut hjelpende hender til de man møter i det daglige.

Nettopp derfor er PYM tydelig på at vi driver misjon med begge hender. Vi vil være frimodige i det evangeliserende arbeidet, men vi vil samtidig ha et høyt diakonalt engasje-ment. Vi vil være med og bygge nye menighe-ter, men vi vil også være positive samfunns-byggere. I vårt arbeid skjønner vi forskjellen på venstre og høyre hånd. Vi forvalter norske bistandsmidler etter de retningslinjer myn-dighetene gir, samtidig som vi frimodig bru-ker egne innsamlede midler til misjonerende tiltak. Vi vil fortsette å strekke ute begge hendene for å hjelpe mennesker. Vi vil være både misjonale og diakonale i vår tjeneste.

Bjørn BjørnøGeneralsekretær PYM

MISJONSBILDET

Misjonsmagasinet M2 utgis av KS Publikasjoner AS i sam-arbeid med stiftelsen IBRA

Media Norge og foreningen De Norske Pinsemenigheters Ytremisjon (PYM).

Ansvarlig redaktør:Anne Gustavsen [email protected] Utviklingsredaktør:David André Østby [email protected] Bilagsredaktør:Rakel E. Berntzen [email protected]:Øyvind B. Edvardsen, [email protected], layout og bildebehandling:David André Erichsen [email protected]

For abonnement eller andre henvendelser kontakt:KS Publikasjoner AS Adr: Postboks 1180 Sentrum, 0107 Oslo Epost: [email protected] Tlf: 22 75 75 75PYM Adr: Boks 6647 St. Olavs plass, 0129 Oslo Epost: [email protected] Tlf: 47 45 45 54IBRA Media Norge Adr: Postboks 4, 8651 Mosjøen Epost: [email protected] Tlf: 41 33 49 47

John Wycliffe (ca. 1328 – 1384) var en engelsk teolog og reformator, som i sterke ordelag kritiserte paven og oppfordret kirken til å oppgi sine eiendommer og verdslige makt. I etter-tiden er han kjent for å ha oversatt Bibelen til engelsk, slik at folk flest kunne lese den. På oljemaleriet fra1800-tallet leser Wycliffe sin oversettelse av Bibelen for keiser Johan av Gent. I dag jobber organisasjonen Wycliffe for å oversette Bibelen til alle levende språk i verden. Navnet har de tatt for å hedre sin forgjenger.

Anne GustavsenAnsvarlig redaktør

Misjon med begge hendene

Anne GustavsenAnsvarlig redaktør

Foto

: W

ikim

edia

co

mm

on

s

M2 – desember 2011 3

Kari Grasmo ble utsatt for gru-somme overgrep på den norske internatskolen i Kobe. Etter 25 år fikk hun misjonsorganisasjonene til å stenge alle slike skoler.Tekst og foto: Anne Lise Søvde

Misjonærjenta på 64 år vokste opp i en familie med to yngre søstre, mor og far. Familien Grasmo var de eneste nord-

mennene i en mellomstor japansk by. Jentene snakket flytende japansk og litt norsk i hjemmet.

– Jeg hadde en vidundelig barndom sammen med de japanske barna, fortel-ler Kari.

Faren hennes var redd jenta skulle bli for japansk, så da Kari var seks år søkte foreldrene henne til internatskolen i Kobe, ett år før tiden.

– Heldigvis fant misjonsledelsen ut at jeg ikke var internatmoden, og jeg

kunne bli hjemme ett år til.

Året etter var det ingen vei tilbake, og Kari ble sendt til Kobe på den norske inter-natskolen.

– Jeg var bare syv år og opplevde det

som et stort svik fra foreldrene mine. Avstanden til hjemmet var nesten ti timer med tog, så mulighetene for hjem-reise ble sjeldne. Nå i ettertid ser jeg at bare det å sende barn bort fra sine tryg-geste omgivelser er et overgrep. Lite visste jeg at et mangeårig helvete ventet

på den andre siden av internatgjerdene, sier hun.

Seksuelle overgrepTiden på internatet er en stor mørk skygge i livet mitt, spesielt nettene.

– Vi fikk bare besøke foreldrene våre én gang i måneden. Far fortalte senere at jeg ikke kjente ham og mor igjen da jeg var på hjembesøk. Savnet og sorgen skapte hull i hukommelsen min, som enda gjør at jeg ikke har klare minner fra perioder på internatet.

Det skulle nemlig vise seg at rekto-ren ved den norske skolen var misjonær og pedofil.

– Vår overgriper la sitt begjær på jenter i førpuberteten, og forgrep seg systematisk på internatets jenter fra de var rundt ti år. Nettene var helt grufulle, og frykten rådet på de enkle soverom-mene, sier hun.

Hun var livredd hver kveld for at nettopp hennes dørklinke skulle være den som sakte ble skjøvet ned og døren ble åpnet med en bestemt hånd, en hånd som siden tvang henne til å gjennomføre grusomme seksuelle handlinger.

– Voldtektene gjorde oss til

Forlatt og forgrepet

Kari Grasmo


«KYLLING». Dette maleriet er ett av 53 bilder i

Kari Grasmos ustilling, «Barne-

skjebner». Her skildrer hun sin

oppvekst som misjonærbarn

i Japan.


rektorens sexslaver og kosejenter. At vi bodde flere jenter på rommene brydde misjonæren seg lite om. Vi hadde ingen mulighet til å beskytte oss mot lydene fra rektorens overgrep mot de andre jentene. Vi ble rett og slett opplært til en slags gruppesex, og visste nøyaktig hva han gjorde med jentene.

Tvunget til taushetMinst ti jenter fra ti år og oppover ble utsatt for seksuelle overgrep i løpet av de åtte årene Grasmo gikk på skolen. Misjonsrektoren tvang jentene til å holde overgrepene for seg selv, og ikke fortelle noe til noen om hva som skjedde på skolen nattestid. Han kjente selv barnas foreldre og hadde gått på misjonsskole sammen med flere av dem.

– Hvordan kunne slike overgrep foregå gjennom så mange år uten at noen tok affære?

– Han var jo selve rektoren. Han hadde fri adgang til alle rommene i internatet, og ingen stilte spørsmål eller reiste mistillit mot øverste leder ved den norske skolen. Syv til åtte voksne men-nesker visste at overgrepene foregikk, men alle la lokk på sannheten, sier Kari.

Fra Oslo skolestyre, som den gang sto formelt ansvarlig for de norske sko-lene i utlandet, kom det aldri et tilsyn, ikke en kontroll.

– Det var ingen som brydde seg om oss internatbarn, sier Kari.

Den pietistiske kulturen lærte dem

at de skulle være rene, en renhet de ikke ville fornekte. Derfor mener Kari at virkningene av overgrep i kristne miljøer blir forsterket.

Et ødelagt seksualliv– Jeg vil påstå at det er mye verre med overgrep i kristne miljøer enn andre steder, fordi fromheten legger en slags pietistisk skam på barna.

Selv etter at hun er blitt voksen sliter Kari Grasmo med kjærligheten:

– Under overgrepene koblet jeg hodet av kroppen og sverget på at han ikke skulle utslette meg. Han tok ifra oss det fineste vi hadde, vår uskyld. Selv som voksen klarer jeg ikke stole på snille menn som viser kjærlighet.

Blant langtidsvirkninger forteller Grasmo om jenter som fremdeles har dårlig samvittighet, som har et ødelagt eller forstyrret seksualliv, eller som til og med har mistet evnen til å tenne på annet enn ekstrem sex. Selv forteller hun at hun aldri har unnet seg selv å bli mor.

– Etter mange brutte relasjoner og tre aborter, kommer jeg kanskje til å ende opp ensom, sukker hun.

– Jeg tror egentlig ingen mann har elsket meg, og selv har jeg ikke gitt hjer-tet mitt til noen.

Etter en stund legger hun til; – enda.

LivsløgnDen eneste muligheten for å beskytte seg selv var gjennom fortrenging og livsløgn.

– Jeg laget meg en historie som skulle holde i 24 år. Jeg var overbevist om at overgriperen og rektoren aldri hadde lyktes i min seng. Da jeg var sammen med de andre internatjentene, som også var overgrepsofre, forklarte jeg dem at jeg hver gang hadde klart å rulle meg inn, først i dyna og deretter i overtrekket, og at han ikke hadde klar og presse seg på.

Men livsløgnen ble plukket av henne

«Jeg vil påstå at det er mye verre med overgrep i kristne miljøer enn andre steder, fordi from-heten legger en slags pie-tistisk skam på barna»

DEN GANGEN. Bildet viser Kari Grasmo fra tiden i Japan.

Millioner av barn og voksne trenger vår hjelp.

Vær med å redde liv!GI EN GAVE PA KONTO:

5005 06 89465Merk gaven ”Afrikas horn”

Sultkatastrofen Afrikas horn

Tlf 22 44 93 50 www.starofhope.noEn nordisk bistandsorganisasjon


Tidligere generalsekretær i PYM, Svein Jacobsen, har jobbet mye med misjonærbarn, både i tiden som misjonsleder og gjennom

sjelesorg og veiledningsarbeidet i Synzy-gus. Han har selv vært misjonær og far i Swaziland, og mener det er positivt at ingen misjonærbarn lenger blir sendt på internatskoler langt unna foreldrene sine.

– Mange av misjonærbarna har vokst opp med et psykisk press som har gitt dem mye smerte, forteller Jacobsen.

– For noen ble atskillelsen fra for-eldrene en stor tilleggsbelastning som fratok dem den naturlige muligheten for trøst og beskyttelse som barn trenger.

Behov for forsoningDen tidligere generalsekretæren mener det fremdeles er behov for forsoning mellom mange misjonærforeldre og misjonærbarn.

– Mange foreldre bærer på mye smerte knyttet til de valg de måtte ta i forhold til familien for at misjonsarbei-det ikke skulle bli skadelidende. Dette har det ikke vært snakket så mye om. Bibelen snakker også om behovet for å vende foreldrenes hjerter til barna og barnas hjerter til foreldrene.

– Vil du si at misjonærene ikke visste bedre da de sendte barna på internatskoler?

– Internatskolene ble opprettet for at barna skulle få skolegang ikke altfor langt unna foreldrene i en trygg set-ting. Også barn av diplomater og forret-ningsfolk i utlandet gikk på misjonens internatskoler. Men i etterkant ser vi at så mange som en fjerdedel av alle misjo-nærbarna som har bodd på internat har opplevd omsorgssvikt i ulik grad.

Han viser til en undersøkelse gjen-nomført av organisasjonen Normisjon. Nå har alle misjonsorganisasjonene tatt et oppgjør med internatskolesyste-met, og ingen driver slike skoler i dag. Sammen har man gitt en uforbeholden unnskyldning og beklagelse til alle som har opplevd internatsystemet som smer-telig og belastende.

Nytt blikk på teologi– Har misjonsorganisasjonene gjort sitt, nå som internatskolene er nedlagt?

– Nei, jeg tror ikke vi har nådd fram til alle med nødvendig hjelp, selv om vi de siste årene har tilbudt samtaler og noen samlinger for misjonærbarn av norske pinsemisjonærer. Det er fortsatt voksne «misjonærbarn» som bærer med seg sår og traumer fra oppveksten, og som har behov for å oppleve at deres historie blir tatt på alvor.

I tillegg mener Jacobsen det er behov for å snakke om teologien og bibelforståelse som lå, og til dels ligger til grunn for kallsforståelsen og misjonær-tjenesten i våre sammenhenger.

– Det skylder vi både de som strever med en opplevelse av at misjonens Herre tillot «ofring» av barna fordi «hedninge-nes» behov var så viktig. Ikke minst må vi gjøre dette av hensyn til de misjonær-familiene som i dag satser på å tjene Gud i en annen kultur, med de utfor-dringer det fører med seg. Som misjons-organisasjoner må vi legge best mulig til rette, både praktisk og økonomisk, slik at familiene kan tjene Gud med glede, uten unødige belastninger, sier Svein Jacobsen, tidligere generalsekretær i PYM.

mange år etter, hjemme på hennes eget kjøkken.

– Det var først da jeg var 38 år at jeg ikke lengre klarte å bære på den grufulle sannheten. Det første jeg opplevde var et enormt opprør og hat mot foreldrene mine, Gud og misjonen.

Hun hadde blitt oppdratt så strengt at hun aldri hadde gjort opprør mot for-eldrene under oppveksten eller tenårene. Etter hatet kom erkjennelsen.

– Erkjennelsen av sannheten, og erkjennelsen av at dersom jeg skulle komme videre måtte jeg få et uttrykk for sinnet og hatet. Det måtte rett og slett ut av kroppen. Først etter at jeg hadde fått sinnet ut, kom kreativiteten tilbake og jeg kunne begynne med arbeidet å male internatbarnas historier.

Grasmo forteller om kunsten som ble en vei til å bearbeide de grufulle hendelsene. Hun har malt overgrep og internatliv i en utstilling på 53 bilder under navnet «Barneskjebner». Gjennom bildene forteller hun barnas historier, viser deres savn og lengsel etter forel-drene, samt frykten og de traumatiske overgrepene. De utfordrer oss til å sette barns behov for kjærlighet høyere på dagsorden, ikke minst som misjonsbeve-gelser.

– Etter at jeg kom frem med min his-torie, sendte jeg over hundre brev til alle mulige misjonskontorer, kirker og skoler, hvor jeg krevde at de norske internatsko-lene skulle stenge.

«Det er ikke barna som skal ambu-lere mellom skole og hjem, men lærerne som må ambulere mellom misjonær-hjemmene», skrev jeg, noe som organisa-sjonene etterhvert tok til etterretning.

– Alle de norske internatskolene har heldigvis blitt stengt, og barn får plass på internasjonale skoler i nærheten av foreldrene sine, sier hun.

En kamp for barnaGrasmo brenner fremdeles for å hjelpe internatbarna og andre barn som har blitt utsatt for overgrep. Hun holder foredrag om overgrep, reiser rundt med utstillingen «Barneskjebner» og har studert overgriperes adferd.

– Hva med foreldrene dine, hvordan tok de imot sannheten om overgrepene?

– Både min mor og min far fikk sjokk da jeg fortalte om overgrepene og utstil-lingen av «Barneskjebener». De kjente rektoren, som hadde gått bort to år tidligere, godt.

– Mor var for syk til å se utstillin-gen, men far så den, og gransket ethvert bilde med omtanke. Da organisasjonen Redd Barna kjøpte 24 av bildene, sne-kret han kasser til dem, slik at kunsten kunne spres til flere. Dette ble hans siste misjonstjeneste.

Selv har Grasmo ikke lenger noen tro på Gud, eller kontakt med kristne mennesker. Når jeg spør henne hva hun tenker om Gud gir hun meg et kort smil og sier:

– Dersom det er en Gud der oppe, så ser han vel også hjertet mitt.

En uforbeholden unnskyldningEn undersøkelse blant misjonærbarn viser at en fjerdedel har opplevd ulik grad av omsorgssvikt på norske internat-skoler. Nå er internatskolene nedlagt for godt.

Tekst: Anne Lise Søvde Foto: KS


Med jevne mellomrom står traumatiserte misjonærbarn fram i mediene, og spørs-målet melder seg på nytt: Er

misjon gjennomførbart med familie?– Ja, svarer brasilianske Maité Celeti.

Sammen med mannen, Gerson Celeti, og deres fire barn har hun vært misjonær i Brasil, Senegal, USA, Italia og nå i Norge.

Så moderer hun svaret:– Men det har ikke alltid vært

enkelt. Egentlig tror jeg ingen synes det er enkelt å kombinere fulltidsjobb med familieliv, uansett hvor man bor eller hva man jobber med.

Lærer av historienMaité Celeti skulle gjerne ha gjort noen ting annerledes, hvis hun fikk velge om igjen.

– Vi skulle aldri ha sendt barna våre på internatskole, sier hun.

På en internatskole i Senegal opp-levde en av døtrene deres å bli misbrukt. Dette har vært veldig tøft for familien.

– Din datters opplevelse er ikke unik. Hva kan vi lære av historien?

– Aldri mer inter-natskoler, svarer hun resolutt.

– Barna er vårt ansvar! Vi bør være sikre på at vi kjenner menneskene vi sender ut på misjonsfeltet, særlig de som skal jobbe med barn, sier hun.

Misjon er noe man må gjøre sammen

som familie. Ingen bør reise som misjo-nær til steder hvor barna ikke kan bo, ifølge Celeti:

– Da bør man heller la være å dra, eller sende barnløse eller misjonærer uten barn dit.

Positiv opplevelseJohannes Redse er rektor ved Gå Ut Senteret i Hurdal, og tidligere misjonær i Elfenbenskysten, sammen med kone og fire barn. Han mener bestemt at familier kan reise ut på misjon.

– Ja, familieliv og misjon kan abso-lutt gjennomføres. Det hadde aldri vært aktuelt for oss å reise ut som misjonærer hvis ikke barna kunne være sammen med oss. Vi opplevde årene i Elfenbenskysten som positive for vår fami-lie. Det tror jeg barna våre også vil konkludere med.

I Elfenbenskysten registrerte han for-øvrig at de misjonærene som måtte sende barna sine på internatskole syntes det var vanskelig.

– Selv om barna ble veldig godt ivaretatt på internatet, var det mye gråt, både ved ankomst og avgang, sier han.

FordelerBåde Celeti og Redse kan komme på flere grunner til at barna kan ha fordel av et misjonsopphold.

– Misjonærbarn får en langt videre horisont enn barn som kun vokser opp

i Norge. De får et annet forhold til den tredje verden, dersom misjonstjenesten utføres i et utviklingsland, og en sterkere solidaritet med mennesker fra andre kulturer, sier Redse.

– Misjonærbarn blir også språklig, og ofte faglig, sterke. I tillegg til at de blir tilpasningsdyktige og mindre fordoms-fulle, sier Celeti.

Medienes fokusRedse er lei seg på vegne av alle som har opplevd internatlivet som et overtramp. Samtidig kunne han tenke seg en mer balansert fremstilling i mediene:

DILEMMA

– Ja, takk, begge delerHvordan kombinere misjon og familieliv – hvis det i det hele tatt er mulig?Tekst: Rakel E. Berntzen Foto: Shutterstock

«Misjonær-barn får en langt videre horisont enn barn som kun vokser opp i Norge»

Johannes Redse

Maité Celeti


– Mediene er ute etter sensasjonelle oppslag. Man får inntrykk av at misjonær-barn har blitt ofret på misjonens alter. Én slik historie er én for mye, men jeg skulle likevel ønske at misjonærbarn med posi-tive opplevelser også kunne komme til orde. For dem er det flest av, sier han.

Internatskoler er på ingen måte et fenomen bare for misjonærer. Også diplomater og næringslivsansatte sender sine barn på internasjonale skoler. Vi hører sjeldent deres historier.

– Jeg tør påstå at misjonsorga-nisasjoner er vel så flinke som norsk næringsliv til å følge opp sine barn i

forhold til skolegang og kulturtilpasning, mener Redse.

Dagens praksis– Hvordan har skolepraksisen forandret seg siden dere reiste ut?

– I dag kjenner foreldre mer til ring-virkningene av internatlivet. Oppmerk-somheten har ført til større sikkerhets-tiltak og andre skoleløsninger. I tillegg gjør internett det mulig å skolere barna hjemmefra, sier Celeti.

– Vi har gått tilbake til omgangssko-lelæreren, som reiser rundt og undervi-ser barna der de finnes. Læreren følger

også opp foreldre eller andre som under-viser barn. Noen har også samlinger over en eller to uker, der en av foreldrene er tilstede, sier Redse.

Den dramatiske reduksjon i antall misjonærer fra Norge de siste tjue årene har redusert behovet for lærere betrakte-lig. Det finnes ikke noe sted med større lærertetthet enn på misjonsfeltet. Én lærer på to elever er ikke uvanlig.

– Ordningen med omreisende lærere er en økonomisk belastning, men misjonsorganisasjonene velger likevel å gjøre det slik - fordi barna kommer foran alt annet, sier Redse.

«Oppmerk-somheten har ført til større sikker-hetstiltak og andre skole- løsninger»

ATSKILT. Ikke få internatbarn har kjent på savn, mens de var vekke fra foreldrene i lange perioder om gangen.


Jeg traff en kar her om dagen som tilfeldigvis hadde fått med seg ti minutter av «Tv-pastoren» med Egil Svartdahl. De ti minuttene

forandret livet hans. For meg gjør sånne historier det verdt å holde på, sier Leif Ingvald Skaug.

«Indremisjon»Han er daglig leder i Vidvinkel Media (TV Inter), produksjonsselskapet som nesten hver uke leverer TV-programmer med kristent innhold som både NRK og TV2 viser i beste sendetid. Det gjør Leif Ingvald til leder for både «Norges største kirke» og en gedigen «indremisjon».

– Vi vil gjøre Jesus synlig på fjernsyns-skjermen for de som er på utsiden og i ytterkanten av kirka, det er absolutt snakk om misjon. Det handler i det store og hele om å holde historien om Kristus levende

der folk befinner seg. Begynner vi å lage tv for den kristne kjernen, har vi ikke vært tro mot oppdraget vårt, forklarer han.

Og med programmer som «Pastor på prøve» og barnetv-seriene «Tårnagentene» og «Fride på skipet», har TV Inter klart å gjennomføre nettopp det som har vært deres visjon; nemlig å formidle en kristen og levende tro for folk flest på en nær og ærlig måte.

Stuerent– Hvilke fortrinn har det å drive misjon gjennom media framfor tradisjonell evan-gelisering?

– Det er enklere for meg å si til naboen at han kan se et tv-program på TV2 i kveld, fremfor å gi ham en bro-sjyre. Det er stuerent for de aller fleste, og det vet jeg mange benytter seg av.

For misjonæren Skaug, som selv har

vokst opp med misjon på søndagsskolen og prøvd seg som gateevangelist, vil at alle skal høre evangeliet. At misjon på fjernsynsskjermen er effektivt i så måte er han ikke i tvil om.

– Vi når veldig mange på kort tid. Med tanke på per krone brukt og antall personer nådd, er det vi gjør noe av det mest effektive innen misjonsarbeid. Jeg tør påstå at dette er det desidert heftig-ste man kan være med på av misjonsar-beid innenfor Norges grenser.

Men å drive misjon gjennom mediene har også sine klare utfordringer. Skaug forteller om en bransje i stor endring som krever at de følger med i utviklingen. Også økonomien kan sette en stopper for hvor langt de kan nå, og Skaug tror mange kristne ikke er klar over hvor viktig media er som misjonsverktøy.

– Det koster å lage god tv, og hadde

IndremisjonærenAt Jesus blir synlig for opp til en million tv-tittere hver uke, er grunnen til at Leif Ingvald Skaug gidder å gå på jobb hver morgen.Tekst: Åsne Gotehus Foto: Leif Ingvald Skaug

PROFILEN

«Det koster å lage god tv, og hadde vi hatt mer og rutte med, kunne vi ha produsert mye mer»

Led 12

– for de som enda ikke tror

Jeg vil bygge min menighet

Pinsebevegelsens lederkonferanse

Dato 9. – 12. februar 2012Sted Oslofjord Convention CenterHovedtaler Phil Dooley


vi hatt mer å rutte med, kunne vi ha produsert mye mer, forklarer han.

Det ser likevel ikke ut til å forpurre Skaugs framtidsplaner for Tv Inter.

– Vi feirer tjue år i år, og skal rette blikket mot de neste 20. Vi har ikke tenkt å legge inn årene nå, sier Skaug og smiler.

RingvirkningerOg 20 nye år kan absolutt forsvares. Tv Inter får stadig inn tilbakemeldinger fra seere som har fått en ny dimensjon til livet på grunn av programmene deres.

Skaug forteller om tilbakemeldinger fra en mor som en dag hører sin seks år gamle sønn gråte etter å ha sett en av TV Inters barneserier «Fride på skipet». I episoden gir ei lita jente fra Benin sine eneste to leker i ren takknemlighet til Fride, etter å ha fått synet tilbake etter en operasjon.

– Det gikk opp for den norske seks-åringen at han selv hadde rommet fullt av leker, og nå ville han selv gi bort sine. Barn fatter veldig mye. Slike tilbakemel-dinger gjør at vi føler vi har truffet veldig godt med det vi driver med.

Privilegium og marerittI 2009 hadde TV Inter produsert over 500 timer med kristent innhold til de norske rikskanalene. Det har blant annet gitt dem «Medierosen 2011», en pris Familie og Medier årlig deler ut til aktø-rer som fremmer kristne verdier i medi-ene på en god måte. For å være misjonær med tv-skjermen som virkemiddel er en balansekunst.

– Skal vi komme gjennom til folk i en hektisk mediehverdag med stadig nye inntrykk, må vi våge å sprenge noen rammer. Vi må tørre å tenke annerledes, uten å justere budskapet av den grunn, forklarer Skaug, som forteller at de har fått alle former for tilbakemeldinger.

– Noen synes programmene våre inneholder for lite vekkelseskristen-dom, mens andre igjen mener vi er «for kristne». Å balansere dette er en vanske-lig oppgave, og kan være både et privile-gium og et mareritt.

Selv om han lytter til tilbakemeldin-gene som gis, er Skaug likevel tydelig på hva som betyr mest for han i slike situa-sjoner.

– Det er viktigere for meg at jeg når ut til kompisene og naboene mine med Jesus, enn hva noen få kristne sier jeg skal gjøre.

DET VIKTIGSTE. Leif Ingvald Skaug synes naboenes

tilbakemeldinger er viktigere enn de kristnes.


Hadde det ikke vært for noen som fikk kall fra Gud til å hjelpe oss, ville vi gått til grunne i det fornedrende livet

som vi levde. Det sier Pip (26) og Santi (28). De er to av mange jenter som har fått hjelp av misjonærene Dary og Ole Martin Mydland, etter å ha vært offer for prostitusjon i Siem Reap i Kambodsja.

I Kambodsja, der 1,7 millioner men-nesker ble drept under Pol Pots Røde Khmer-regime på syttitallet, florerer prostitusjonen for fullt. Siem Reap er en av de mange byene der turister fra den vestlige verden får sine seksuelle lyster tilfredsstilt. Men enda verre er det for de jenter som blir offer for den såkalte lokale prostitusjonen. Den som ikke foregår i turiststrøkene, men der fattige jenter for en billig penge selger sine krop-per til kambodianerne.

Deres eneste redningPip og Santi er to av jentene som opp-lever virksomheten i «Hvite Duer» som en redning. «Hvite Duer» er egentlig et helt vanlig hus i en av Siem Reaps trange bakgater. Det ble startet da Dary og Ole Martin Mydland valgte å flytte fra hovedstaden Pnomh Penh til grensebyen Siem Reap. Byen er kjent for prostitusjon i alle slags former, der både unge kvin-ner og mindreårige barn er slaver under forholdene.

– Var det ikke for dette stedet, og Dary og Ole Martin, ville vi gått til grunne. Noen rakte ut hendene og dro

oss opp, sier de to jentene med stor takk-nemlighet i blikket.

De kommer fra bordellene et steinkast fra stedet som Dary og Ole Martin har leid. Hver måned bruker de to engasjerte misjonærene ca. 20.000 norske kroner for å holde dette barmhjertighetsarbeidet i gang. De spenner buen til det ytterste, men stadig står de overfor menneskeskjebner som gjør at de ikke kan regne i kroner og øre. Derfor gjør også Gud økonomiske under. De håper at de som leser dette vil hjelpe dem med både bønn og økonomi, slik at enda flere kan reddes ut fra det forferdelige liv de lever.

Fattigdom og fyllI et lite hjørnerom i senteret for de prosti-tuerte forteller Pip og Santi sine grusomme historier om fornedrelse og oppgitthet, mens tårene renner nedover kinnene deres. De kommer begge fra en bordell i landsbyen Rokrak, som ikke ligger så langt fra misjonens senter. Rokrak betyr «den ødelagte landsbyen». Det var her Pip og Santi solgte sine kropper til hensynsløse menn for en billig penge, og var sikre på at de gikk sin egen død i møte.

– Jeg kommer fra en veldig fattig familie, der fyll og vold var en del av tilværelsen. Tre ganger flyttet pappa fra oss. Jeg kjente han ikke før jeg var elleve år, og da han kom flyttede tilbake sa jeg til mamma, at «den mannen er ikke min pappa», sier Pip.

På grunn av fattigdom måtte hun slutte på skolen, og ble sendt til hoved-

staden Phnom Penh som tjenestejente. Senere klarte hun å rømme, og kom til en familie som ga henne 70 kroner i månedslønn. For den prisen utnyttet de henne på det verste.

– Det var da jeg forsøkte å rømme til Siem Reap. Noen fortalte at jeg kunne få en servitørjobb. Men denne jobben viste seg å være i sexindustrien, sier Pip, og forteller at hun var 18 år da hun mistet sin uskyld til en gammel mann. Han kjøpte henne for bare noen få kroner.

– Fra det øyeblikket var alt ødelagt, sier Pip tankefull, og ser ut av vinduet, mens tårene renner. Hun ble gravid, og fødte en datter, etter at mannen hadde forsvunnet med en annen prostituert. Bare elleve dager etter fødselen var hun igjen til-bake på bordellen for å tilby sine tjenester.

Se side 16, eller

vedlagte giro

INNSAMLINGSAKSJONEN

Farvel tvangs-prostitusjonTakket være «Hvite Duer» er Pip og Santi ikke lenger tvunget til prostitusjon.Tekst og foto: Oddvar Johansen

LEVENDE MIRAKLER. Santi med sin datter som mirakuløst ikke var smittet av aids.

«Jeg var et menneske som ingen ville ha noe med å gjøre»


– Jeg måtte tilbake til slaveriet så fort som mulig for å forsørge min datter og min mamma. At jeg solgte kroppen min var deres eneste håp, selv om jeg var totalt ødelagt innvendig, sier Pip lavmælt.

Uten håp– Jeg var et menneske som ingen ville ha noe med å gjøre. Jeg hadde kommet så langt at jeg ikke lenger trodde det var noe håp for meg. Livet mitt hadde ingen verdi, sier Santi, og tenker tilbake på hvordan hun hadde det tidligere.

På grunn av stor fattigdom ble hun tidlig gift. Men like etter vielsen oppda-get hun at ektemannen hennes hadde AIDS.

– Det var som et skrik inni meg. Jeg var gravid i syvende måned, og

jeg var sikker på at jeg også hadde fått den dødelige sykdommen. Da ropte jeg: «Gud, om du finnes, vær så snill og hjelp meg!»

Santi ble undersøkt, og det viste seg at hun ikke hadde blitt smittet av aids, selv om alle ting tilsa at hun også skulle vært smittet.

– Legene sa at de aldri har opplevd noe lignende, smiler hun gjennom tårene, selv om nøden var stor da det hele sto på.

Ny identitetMannen hennes døde to dager etter at hun fikk beskjed om at hun ikke hadde AIDS. Visst var det spennende da hun fikk prøvene fra sitt nyfødte barn. Sor-gen over å ikke ha en ektemann var stor,

men gleden over resultatet på prøven av barnet overgikk alt. Legen sa at barnet heller ikke var smittet!

Santi måtte reise til Siem Reap for å skaffe seg en ny identitet. I landsbyen hun kom fra var alle redde for henne. De kjente til historien om hennes døde ektemann.

I Siem Reap havnet hun i prostitu-sjonsmiljøet og ble utnyttet av mange.

I en av de mørkeste stundene var det noen som fortalte om «Hvite Duer».

– Jeg visste ikke at de var kristne, men jeg benyttet alle anledninger til å få hjelp, sier Santi.

– Etter hvert gikk det opp for meg at Gud hadde mennesker som satte alt inn for å gi meg håp og framtid, og som ikke var som de som i flere år utnyttet meg.

LEVENDE MIRAKLER. Santi med sin datter som mirakuløst ikke var smittet av aids.

«Legene sa at de aldri har opp-levd noe lignende»


Skal man dømme etter to tilfreds-stillende og lykkelige ansikter, er misjonærene Dary og Ole Martin Mydland der de føler at de skal

være. Ole Martin Mydland fra Hauge i Dalane møter oss på flyplassen i Siem Reap i Kambodsja. De fleste reiser den ti timer lange strekningen mellom Bang-kok og Siem Reap med buss, men for å spare tid tok vi et småfly som gjorde turen unna på under en time.

Siem Reap er Kambodsjas grenseby i vest. Det er som vi har forflyttet oss femti år tilbake i tid, til den gang ame-

rikanske soldater fra Vietnamkrigen «oversvømmet» Bangkok. Det var da sex-industrien med sine nattklubber, såkalte tyrkiske bad, massasjeinstitutter og det som verre er, skjøt opp som paddehatter. Ingen vet nøyaktig hvor mange mennes-ker som bor fast i byen, men det sies at de var 140.000 innbyggere i 2006.

SexhovedstadenGrensebyen Siem Reap i Kambodsja har tatt over det negative stemplet som Sørøst-Asias sexhovedstad. Når vi kjører fra fly-plassen til hotellet i bykjernen står dørene

til de beryktede stedene allerede på vidt gap. Selv om ikke neonbelysningen er like blendende som i Bangkok i sekstiårene, trenger man ikke mye fantasi for å forstå hva som skjuler seg bak dørene.

Forholdene er annerledes i dag enn for noen tiår siden, da 1,7 millioner men-nesker ble drept under Pol Pots hatefulle regime, og da alle innbyggerne ble drevet ut av byene for å drive jordbruk. De fleste tyrannene er nå døde, men minnene etter de mørke årene i verdenshistorien kan sees på museer, der haugevis av hodeskaller er utstilt til frykt og advarsel.

Hvilken merkelapp tyrannene enn hadde, hadde de én ting felles – de man-glet respekt for menneskelivet. Nesten alle kambodsjanere har noen i familien som ble drept under kommunistenes herjinger. Noen ble til og med tvunget til å hakke ihjel sine egne familiemedlem-mer, forteller en eldre mann vi møtte i hotellobbyen.

INNSAMLINGSAKSJONEN

Under juletreet i noen norske hjem ligger gaver som kan redde jenter ut av sexslaveriet i Kambodsja.Tekst og foto: Oddvar Tegnander

Gir sexslaver en ny sjanse

«Ett menneske i Guds øyne er mer verdt enn hele verden»


de ber om at Gud skal minne noen om å bli partnere i det viktige arbeidet.

– De fleste av jentene selger ikke bare sex. De blir også gjeldsslaver, etter-som de trekkes i «lønn» hver gang de er syke, eller det som enda verre er - hver gang kunden ikke får oppfylt sine per-verse ønsker og klager til bordelleieren, sier Ole Martin.

En annen virkelighetVi kjører gjennom porten til huset de har leid i nærheten av gatene med prostitu-sjon, narkotikamisbruk og dyp fattig-dom. Her bor 25 jenter i alderen 18 år og oppover.

Når vi ankommer «Hvite Duer» sit-ter jentene på steingulvet med benene i kors, slik man ofte gjør i Sørøst-Asia. Plastikkstolene står ubrukte langs veg-gen, til glede for en eldre nordmann.

– Noen av jentene er nye her, mens andre har vært ved sentret siden det

Mange kommer også for å besøke Ang-kor Wat, en av verdens største turistat-traksjoner. Likevel reiser mange til Siem Reap for å utnytte unge jenter, som kom-mer fra fattige forhold på landsbygda. Disse jentene er villige til å selge krop-pene sine til nordmenn og andre vestlige for en slikk og ingenting. Selv etter at bakmennene har tatt sitt, sitter jentene igjen med mange ganger mer enn de ville ha tjent i ærlig arbeid på rismarkene eller fabrikkene.

BarneprostitusjonBarneprostitusjonen er utbredt i Kam-bodsja, selv om landets myndigheter gjør hva de kan for å hindre det. Men de er for sent ute. Perverse turister fra hele verden har allerede oppdaget mulighe-tene i landet.

Dersom Dary og Ole Martin hadde hatt nok midler kunne de hjelpe mange flere. Det er dette som er målet deres, og

Til tross for at terroren mot befolk-ningen nå er en saga blott, er ikke min navnløse samtalepartner sikker på om utviklingen etter har vært til det bedre. Han er «vaskeekte» buddhist, men snak-ker som en ekte pinsepredikant:

– De som ødelegger barn og ungjen-ters sjel – de som er vår framtid – er nok like grufulle som de som dreper nasjo-nens innbyggere. Ikke minst har aids blitt et kjempeproblem i landet vårt, sier han tankefullt.

Perverse turister– Det er så mange prostituerte her at vi bare må konsentrere oss om de vi har anledning til å hjelpe, og at ett menneske i Guds øyne er mer verdt enn hele ver-den, sier Ole Martin Mydland, mens vi kjører sakte gjennom smågater fulle av turister.

For i bykjernen er det utlendingene som dominerer. Ikke alle turister er like.

Se side 16, eller vedlagte giro

Gir sexslaver en ny sjanse

«Perverse turister fra hele verden har allerede oppdaget mulighetene i landet»

EN VIKTIG LEKSE.

Barna i en landsby utenfor

Siem Reap lærer å be.


ble startet for snart tre år siden, sier Ole Martin.

Ikke bare får de oppleve den kjærlig-heten og omsorgen de alltid har savnet, de lærer også et yrke. Blant annet lager de gratulasjonskort, vesker og klær. Noen lærer seg frisørfaget eller lignende. Artiklene de lager sendes til Norge og andre land.

Det hele begynte i deres hjem, der de benyttet annen etasje for å hjelpe jen-tene. Etter hvert tillot økonomien dem litt mer privatliv.

– Hadde vi hatt penger ville mange flere som ønsker hjelp, komme seg vekk fra det helvete de lever under. Vi kunne hatt sentre over hele landet, sier Dary.

Livets oppholdDe hadde først tenkt å starte et arbeid blant gatebarna, som det også er stort behov for. De begynte å gå på byen for å oppsøke dem som trengte hjelp, og de ble skrekkslagne av nøden de møtte.

Hvordan rogalendingen Ole Martin Mydland havnet i Kambodsja er en historie for seg selv. Ved første øyekast

kan det se ut som en tilfeldighet, men det protesterer Ole Martin på.

– Jeg var vel ikke akkurat det man kal-ler en brennende kristen, men jeg ble med noen ungdommer fra Hauge i Dalane på misjonskonferansen i Oslo Kristne Senter. I det siste møtet gikk jeg fram sammen med de andre for å bli bedt for. Han som ba for meg sa at han så en globus med et sterkt lys som blinket over Sørøst-Asia.

Fantasi eller virkelighet?En fyr med livlig fantasi, sa Ole Martin til seg selv. Men der tok han feil. Året etter var han på en ny misjonskonfe-ranse, og her opplevde han at Gud talte igjen.

– Gud bruker mange merkelige metoder. Jeg var egentlig ikke innstilt på å dele evangeliet med noen, men plutselig så jeg for meg alle de fargerike frimerkene fra Kambodsja som jeg hadde i samlingen min. Jeg hadde ikke sett dem på flere år, men nå var de der. Jeg skjønte ikke så mye av dette, bortsett fra at jeg plutselig ble veldig interessert i alt som hadde med Kambodsja å gjøre, sier han.

Etter hvert fikk han et inderlig ønske om å bli brukt av Gud, men han visste ikke helt hvordan det skulle skje.

– Jeg hadde ikke kjennskap til norsk misjon i det hele tatt, men gikk inn på

INNSAMLINGSAKSJONEN

Se side 16, eller vedlagte giro

internett, og der kom jeg over Ungdom i Oppdrag. Det tiltalte meg, og for å gjøre en lang historie kort, ble det forberedel-ser i Australia, forteller han.

LengtetEtter en kort tur til Kambodsja kunne han slå fast at dette var hans framtidige misjonsland.

– Opplevelsen var så sterk at da jeg kom hjem gikk jeg rundt og lengtet etter å få sette føttene mine på kambodsjansk jord igjen, forteller Ole Martin.

I 2001 dro han dit igjen. Han hadde lovet å bli der ett år. Nå er det snart slutt på 2011, og han er fortsatt der. I 2004 traff han kambodsjanske Dary. De er gift og venter barn i nær framtid.

Gud brukte frimerkesamlingen

– Jentene er her fra tre til seks måneder, men vi er ikke så nøye på det. Noen er her opptil et år. Dette er deres hjem, og i løpet av tiden deres her setter vi alle ting inn for å gi dem en balast for livet videre, sier Dary.

– De aller fleste lykkes det for, sier Dary, som av naturlige årsaker er lederen og «mor» på senteret.

Hun gleder seg over at noen av de tidligere prostituerte nå er ute i landsby-ene og underviser om følgene av å selge kroppen sin. Fem av jentene har giftet seg og fått barn.

Forebygger prostitusjonOgså Dary og Ole Martin reiser til landsbyene rundt Siem Reap med jevne mellomrom. Gjennom opplysning og utdanning håper de på å forebygge at nye jenter blir offer for det moderne slave-riet.

– Det finnes tusener av barn fra svært fattige hjem som kan bli utsatt for

prostitusjon eller annet tvangsarbeid, dersom ikke noen gjør noe for dem mens de er små, forteller Dary.

Tanken gjør henne opprørt. Men til tross for at sexindustrien ser ut til å eskalere rundt henne, har hun tro på at når Guds menighet gjør sitt, kan de redde de dyrebare menneskene, en for en.

Hun trenger bare se på jentene rundt seg. De sitter på gulvet og synger en takkesang til Jesus. Ingen blir truet til å søke frelse på Hvite Duer-senteret, men det skal mye til for at de ikke gjør det.

«Plutselig så jeg for meg alle de fargerike frimerkene fra Kam-bodsja»

FOREBYGGER PROSTITUSJON. Dary og Ole Martin Mydland når barna før de eventuelt blir misbrukt av andre.

!Vil du støtte «Hvite Duer» og redde jenter

fra tvangsprosti-tusjon, overfør din pengegave til kontonummer 3000.16.85372 Innsamlings- nummer: 50996


n Gjennom langsiktige prosjekter hjelper PYM bistand familier i Kenya, Mosambik, Niger, Somaliland og Uganda.n Vi satser på utdanning, kvinner, antiomskjæring, mikrofinans, alfabetisering og forebyggende hiv og aids-arbeid.n Konto: 3000.17.00770 – merk gaven «Egenandel Afrika»n Hver krone blir til ti kroner gjennom NORAD-støttede prosjekter.n Bli med på tidenes løft for Afrika!

Når hver generasjon teller

som treffer«Hvem er du? Hva gjør du? Hva betyr du? Det gir god design svar på. God design spisser ditt budskap.»David André Erichsen grafisk designer

Telefon: (+47) 970 35 284 Epost: [email protected] Nettside: www.daesign.no

Idé,

teks

t og

grafi

sk d

esig

n: D

avid

And

ré E

richs

en, D

aesi

gn A

S

Fot

o: A

nne-

Kar

i Myr

vik


F orrige sommer slo Tyrkia Hellas som mest populære reisemål for norske turister. Landet kan se ut som paradis, med sin vakre natur

og gode klima, men slik oppleves det ikke for alle.

Til tross for Tyrkias sekulære styre-form blir kristne hetset på det groveste på grunn av deres tro. Ifølge Åpne Dørers landprofil fra i år anerkjenner Tyrkia kun noen få religiøse grupper og undertrykker i praksis alle andre. «I løpet av det siste året

har det vært arrestasjoner av kristne og også fysiske angrep. To menn ble dømt til syv måneders fengsel fordi de ble anklaget for å samle inn informasjon om borgere uten tillatelse, men de ble benådet med bøter,» melder Åpne Dører.

Søren Disby fra IBRA Media i Sverige har Tyrkia på hjertet, og det er ikke ferie-paradiset han tenker på. Men i stedet for å se på problemene, ser han muligheter.

– I Tyrkia bor det rundt 75 millioner mennesker, mindre enn 4000 av dem er kristne. Det ser jeg som en enorm mulig-het for evangeliet, sier han.

RekordsatsingI 2005 tok IBRA Media, med Søren Disby i spissen, initiativet til en av de største mediesatsinger i Tyrkia på lenge. Sammen med flere menigheter og orga-nisasjoner startet de en kristen satellitt-kanal på tyrkisk. Kanalen har fått navnet Kanal Hayat som betyr «Livets kanal».

Tv-kanalen har vært i full drift siden 2007 og sender tjuefire timer i døgnet hver dag, året rundt. Program-mene kan tas inn via parabol over hele Europa, store deler av Sentral-Asia og

TYRKIA

– Tyrkia for våre føtter

KANAL HAYATn Ble grunnlagt i 2005, med sen-dinger fra 2007 med den hensikt å nå Tyrkia og Sentral-Asia med evangeliet. IBRA Media er en viktig støttespiller for kanalen.

n Sender pro-grammer på tyrkisk, azeri og turkmen. I tillegg planlegger de et program på uzbekisk.

n Programmene sendes via satel-litt og streames live på kanalens hjemmeside www.kanalhayat.tv Her kan man også laste ned programmene.Nærmere 20 000 programmer lastes ned hver måned.

En gang var de kristendommens vugge. I dag har Tyrkia mindre enn 4000 kristne. – Men det er i ferd med å endre seg, sier Søren Disby fra Kanal Hayat.


Nord Afrika. I tillegg kan man følge dem direkte, eller laste dem ned, på kanalens egen hjemmeside.

– Naturligvis finnes det utfordringer, moderer Disby.

– En av dem er å gjøre kanalen kjent for et bredere publikum. En annen utfor-dring er å følge opp alle menneskene som kontakter oss, men den enorme respon-sen er på den andre siden det mest fantastiske av alt, sier Disby.

Søker frelseDet er ikke få tv-seere som tar kontakt med kanalens oppfølgingsteam. Siden starten har antallet økt fra noen få titall til over fem hundre hver måned. Mange har enten spørsmål relatert til den kristne tro, eller de har allerede bestemt seg for å følge Jesus.

– Det er ikke uvanlig at de kontakter oss i all hemmelighet, i frykt for hvordan familie og venner vil reagere. I slike tilfel-ler blir ofte TV-programmene og kon-takten med oppfølgingsteamene eneste mulighet til å få undervisning og felles-skap med andre kristne, sier Disby.

Å følge opp nye kristne kan være en

utfordring i seg selv, særlig når mange kommer fra deler av Tyrkia uten en eneste menighet. Likevel velger kanal Hayat å la oppfølgingen være relasjons-basert:

– Vi har et team som tar i mot all innkommende respons, og et annet team som jobber med oppfølgingen. I praksis vil det si å starte nye forsamlinger, eller sluse nyomvendte inn i allerede eksiste-rende forsamlinger, sier Disby.

Kristne står framI Tyrkia er de evangeliske menighetene ganske nyetablerte, og nesten alle med-lemmene kommer fra en ikke-kristen bakgrunn. Derfor har undervisningspro-gram høy prioritet i kanalen.

Også de kristne i landet opplever kanalen som positiv.

– Mange kristne forteller at fel-lesskapet dem i mellom er sterkere på grunn av kanalen. De har blitt mer frimodige til å bekjenne troen og leve den ut.

I mai startet produksjonen av en ny programserie på Kanal Hayat. Program-mene tar opp tema som tradisjonelt er

oppfattet som tabubelagt eller for van-skelige for tv. Programmene ledes av to pastorer, der en av dem har bakgrunn som psykolog.

Trosser forfølgelse– De snakker åpent og gir Bibelens syn på situasjonene som belyses. De gir også publikum veiledning i konkrete situasjo-ner, sier Disby.

En av pastorene er en kurder fra Øst-Tyrkia. Fordi han har vært frimodig på tv, har han måtte tåle forakt og forføl-gelse fra flere hold i Tyrkia.

Til tross for forfølgelse har flere kristne valgt å stå fram og gi den kristne troen et ansikt.

– I dag har vi en liste med de navn på mennesker som har sagt de vil være med i programmene. Det er nytt for oss, sier Disby.

I Norge har flere menigheter som IBRA samarbeider med, finansiert store deler av sendingskostnadene til Kanal Hayat. I tillegg har mange enkeltperso-ner gitt øremerkede gaver til det store arbeidet.

«Til tross for forføl-gelse har flere kristne stått fram på tv»

VERDT ALT. Det er ikke få tv-seere som tar kontakt med Kanal Hayat, og de fleste av dem er muslimer som ellers ikke ville ha hørt evangeliet.


Det å være god har en egenverdi, mener Digni-leder Jørn Lemvik og sosialantropolog Marianne Skjortnes. De tror ikke på gode gjerninger for å frelse mennesker.

Tekst: Rakel E. Berntzen Foto: Shutterstock


Noen ganger får forkynnelsen og menighetsbyggingen det meste av oppmerksomheten i misjon. Andre ganger blir misjonsarbei-

det først og fremst humanitær bistand. Hvordan kan man balansere mellom misjon og bistand best mulig?

Jørn Lemvik, leder for Digni (tid-ligere Norsk Misjons Bistandsnemnd) mener misjon og bistand ikke skal balan-seres. Begge står støtt på egne bein:

– Jeg tror på en diakoni som ikke er instrumentell. Det vil si, vi gjør ikke gode gjerninger for å oppnå noe annet. Det å være en god neste har sin egenverdi.

SamaritanenLemvik mener historien om den gode samaritan er et godt eksempel.

– Gud har bedt oss om å ta oss av hverandre uten andre tanker enn at Han elsker oss – og vår neste – og ber oss om å være gode medmennesker for hverandre,

slik den gode samari-tanen illustrerer,

sier han.Marianne

Skjortnes, sosialantropolog

ved Misjonshøg-skolen, er enig:

– Man trenger ikke forkynnelse for å rettferdiggjøre de

gode gjerningene. Begge deler står på egne ben, sier hun.

– Fullverdig alene– Trenger vi større frimodighet på å for-midle evangeliet i det sosiale arbeid som følger misjonsarbeidet?

– Jeg tenker tvert i mot. Det sosiale arbei-det trenger ikke større frimodighet. Samtidig er det viktig å si at både misjon og diakoni har egenverdi, og må derfor ikke gis i tillegg til det andre for at et misjons-arbeid skal bli skikkelig, sier Skjortnes.

Lemvik mener det bør være opp til den enkelte organisasjon og kirke hvor-dan de ser på dette spørsmålet.

– Alle er fri til å legge opp arbeidet som de vil – og alle er fri til å ha sitt eget syn på forholdet mellom diakoni og evangelisering. Men dersom organisasjo-nene ønsker å finansiere prosjekter via

Digni sin kanal – må de leve etter prin-sippene om at diakonien ikke er instru-mental, sier han.

Kristne på jobb– Kan man formidle evangeliet med gode gjerninger alene?

– Diakoni er å vise Guds kjærlighet til mennesker i nød. Den norske kirke definerer diakoni som evangelium i handling. Det betyr at handlinger taler. Diakonien blir ikke bedre om den følges av forkynnelse og ord. Så, i noen situa-sjoner er dette kanskje nok for å formidle Guds kjærlighet, sier Skjortnes.

– Diakoni er evangelisering på samme måte som det talte ordet, men jeg ser likevel på misjon og diakoni som to likestilte oppdrag som Gud har gitt oss. I bistandsarbeidet konsentrerer vi oss om diakonien. Når det er sagt, er det viktig for meg å si at de som arbeider i prosjek-tene skal kunne være «kristne på jobb». Det er lov å snakke om å utfordre troen, både egen og andres, sier Lemvik.

Som kristen vil misjon og diakoni for Skjortnes alltid være knyttet sammen:

– I misjonssammenheng er det brukt mye krefter på å skille misjon og diakoni, men for oss kristne er de to bundet sammen av Jesu kjærlighet, sier hun.

Siden misjonsorganisasjonene forholder seg til offentlige midler, mener hun likevel at man må skille de to.

– Vi må ha to tanker i hodet samti-dig, for å verken gå på akkord med våre egne perspektiver eller myndighetens betingelser, sier hun.

Et bedre liv– Kan moderne bistandsmodeller – med sitt fokus på materialistiske verdier, marked og veksttenkning – fremme de verdier vi som kristen misjon ønsker?

– Bistandsmodeller dreier seg ikke bare om materialistiske verdier, de dreier seg om at mennesker skal få et bedre liv, sier Skjortnes, som tar sterk avstand fra at kristne gir løfter om velstand.

– Jeg tror ikke det stemmer at dersom du blir en kristen får du mer velstand. Målet er heller at mennesker skal få et verdig liv med god helse, mat og utdanning, og verdig-het er absolutt en kristen verdi. For oss som er kristne er verdigheten knyttet til vår verdi som mennesker som er skapt i Guds bilde, og elsket og ønsket av ham. Denne formen for verdighet vil ikke den sekulære bistandstenk-ningen ha i seg, sier hun.

TEMA: MISJON MED BEGGE HENDER

Misjon medbegge hender

Marianne Skjortnes


Ryktene svirret i Jerusalems gater. «Har du hørt at de solgte alt de eide og ga pengene til de fattige», spør en kvinne. «Det er

litt merkelig at de ber for syke og snakker fremmede språk, men de virker så ekte og oppriktig gode», svarer en annen. «Jeg synes de minner om Messias, han de sa stod opp fra døden for noen år tilbake», sier mannen ved siden av.

Ryktene svirret, og det var slik de som fulgte Jesus fikk navnet «kristne» – små kristuser.

Ring ringRyktene svirrer i Kristiansand også. På kontoret til Filadelfia i Dronningensgate kimer telefonen. En eldre kvinne ringer for å fortelle at hun gjerne kunne trengt litt hjelp til å reparere et stakittgjerde. Det er en perfekt oppgave for Service Kontakten, menighetens egen frivillighetssentral.

– Det varierer veldig hvor mange henvendelser vi får, sier Lasse Rosten, menighetens administrative leder.

– Det går mye i plenklipp og snømå-king, og innimellom trenger noen hjelp til å handle, komme seg til tannlegen eller større ting, som å flytte eller male, forklarer han.

Både unge og eldre, gifte og enslige, tar kontakt med menigheten. De har hørt om Service Kontakten gjennom bekjente, eller kanskje gjennom kommu-nen eller mediene. I dag formidler ulike kommunale instanser deres gratistjenes-ter, og tjenesten har fått støtte av kom-munen flere år på rad.

SorgEtter flere år er kristiansandbefolknin-gens terskel for å be pinsemenigheten om hjelp høvlet ned med bønn, justert fokus og praktisk arbeid. Det var på høy tid, mener Lasse Rosten. Innadvendte kirker, ghettokirker, lukkede forsamlin-

ger, som han kaller dem, gjør ham sorg-full på Guds vegne.

– Filadelfia var en etablert og tradi-sjonell menighet. I alle år var vi utadvendt når det gjaldt misjon og bistand i utlandet, men vi glemte nok litt vår egen by.

Han tror ikke Filadelfia var stort annerledes enn andre pinsemenigheter:

– Så mange kirker har blitt kristne ghettoer – lukkede forsamlinger der ingen går ut og ingen kommer inn. Det var akku-rat dette Jesus kritiserte fariseerne for. De mente de hadde svaret, men hadde en dømmende holdning til dem utenfor som ikke hadde sett det samme, sier han - vel-dig tydelig til i Kristiansand å være.

VendepunktetVendepunktet kom for ti, kanskje femten år siden, da menighetens hjerte begynte å våkne og slå i takt med Guds. Det er slik de ser det.

Det hele begynte med en voksende bønnevekkelse. Kort tid etter etablerte de et tilbud for byens rusmibrukere. Så kom satsningen på barn gjennom Solkol-len Barnehager, og for syv år siden ble Service Kontakten født. Siden har enda flere av menighetens medlemmer kom-met i funksjon – en vinn-vinn situasjon, ifølge Rosten:

– Ikke alle er flinke til å preke eller synge, men de er flinke med hendene og liker å snakke med folk. Her finner de sin tjeneste.

På mange måter tenker han at det disse tjenerne gjør taler høyere enn noen preken. Forsamlingen deres er større og plattformen når langt lengre.

Ingen baktankerDet gleder Rosten langt inni hjertet når mennesker som ikke kjenner Jesus står der med tårer i øynene, og ikke vet hvordan de skal takke. Han synes også det er rent rørende å lese tilbakemeldingene fra takk-

nemlige mennesker i avisen. Noen ganger får de også samtaler som stikker dypere.

– Hvis de spør hvorfor vi gjør dette, hender det at vi svarer at han som er vårt forbilde var opptatt av å gjøre godt. Som hans etterfølgere er det naturlig for oss å velsigne folk. Eller vi kan si at vi selv har fått så mye at vi ønsker å gi noe tilbake, og så er samtalen i gang.

Men det er viktig at de som søker hjelp ikke skal oppleve at de får noe annet enn det de har bedt om.

– Vi må være ekte, hvis ikke mister vi troverdigheten. Vi har ingen baktan-ker med å hjelpe. Vårt oppriktige ønske er å dele Guds godhet med andre, men vi forventer ingenting tilbake.

Rosten må likevel innrømme at det bes, særlig når plener klippes.

– Vi ønsker jo at dette skal føre til åndelig lengsel hos mennesker. Selv om hjelpearbeid er rent praktisk, har folk sosiale og åndelig behov også. Alle Jesus kom i kontakt med og hjalp praktisk, fikk også åndelig hjelp, sier han.

Vide porterDet nærmer seg jul. Nok en gang arran-gerer Filadelfia juleselskap for byen. Hit inviteres alle som har fått hjelp av Service Kontakten det siste året. Mange takker ja til invitasjonen, særlig eldre og ensomme.


Lukter kristen- mannsblodMenigheten Filadelfia Kristiansand begynner å minne mistenkelig på de første kristne.Tekst: Rakel E. Berntzen Foto: Morten Larsen

«Så mange kirker har blitt kristne ghettoer – lukkede forsam-linger der ingen går ut og ingen kommer inn»


– Nordmenn liker å holde en vellykket fasade. Har terskelen for å tilby hjelp, og på den andre siden, spørre om hjelp, vært høy?

– Nei, vi har noen forutinntattheter som er helt bak mål. Vi kristne er i altfor stor grad styrt av frykt. Frykt har aldri skapt noe i Guds rike. Frykt er djevelens våpen. Tro og kjærlighet bygger Guds rike og løser mennesker. Folket er over-begeistret, de, sier Rosten.

Hans erfaring er at mange har vren-gebilder av kristendommen også. De tror at kristne sitter klare med pekefingeren.

– Vi har fått forsoningens tjeneste. Da må vi forlate benkeradene og gå ut til folket. Dette brenner jeg for. Hvis alle menigheter hadde en relasjon til byen, ville vi vært anerkjente og velsett av folket. Vi må virkelig våkne, og skjønne hva Jesus gjorde. Han var trygg, ekte og kjærlig, og han våget å møte mennesker uten frykt.

– Kan dere komme i fare for å gjemme dere bak gjerningene og unnlate å forkynne?

– Vi kan alltid havne i grøfter. Vi kan også gjemme oss bak at vi går på gudstjeneste hver søndag. Vi tror at det har løst saken, men tør ikke å si et pip til venner og kolleger resten av uka. Hva hjelper det når naboen sliter? På samme måte kan det å gjøre godt bli et alibi for at vi har gjort vårt. Det som

driver oss må være kjærligheten til Jesus, sier han.

Jesus i DyreparkenDet er ikke bare Filadelfia som har kløvet ut av sin trygge møtearena. I oktober skjedde noe ekstraordinært i Kristian-sand. Ungdommer fra ulike menigheter tok med barn på tur til Dyreparken, invi-terte asylsøkere til fest, pusset frivillig opp en lekeplass, delte ut boller og kort til naboer eller fremmede. Fenomenet skjedde over hele byen hele måneden. «Tjen» er et initiativ som springer ut fra «Ungdom Sammen for Byen» – det fel-leskristne nettverket i Kristiansand, hvor Filadelfia også er med.

Morten Haave, som er ansatt for prosjektet, mener behovene er store i verdens rikeste land, hvis man bare ser etter.

– Akkurat som Jesus kom for å frelse dem som var fortapt, vil vi gå til dem som trenger det mest. Mange nordmenn er fattige på relasjoner. De er ensomme.

Han tror at Jesus blir glad når barn, som av ulike grunner ikke får gå i Dyre-parken, blir invitert dit av hans folk. For kanskje er det nettopp Dyreparken Jesus ville ha besøkt den dagen, om han var i Kristiansand. Eller rettere sagt: han var i Dyreparken den dagen.

NY LEKEPLASS. I oktober sørget

ungdommene i Filadelfia

Kristiansand for ny

lekeplass for barna i en

belastet bydel.

HERMON FORLAG

Alle våre 600 titler finner du på www.hermon.no,mange av dem også hos din kristne bokhandler

Ordretelefon 63 80 30 99

EN ULYKKE. ET MIRAKEL. OG ET OVERNATURLIG MØTE SOM VIL GI DEG NY INNSIKT OM HIMMELEN, ENGLER OG Å HØRE GUDS STEMME.

I 2004 var Kevin Malarkey og hans seks år gamle sønn Alex utsatt for en forferdelig bilulykke. Alex ble lam, og det virket som om han ikke kom til å overleve ulykken.

«Jeg tror Alex har reist for å være sammen med Jesus», sa en venn til den skrekkslagne faren.

Da Alex våknet opp av koma to måneder senere, hadde han en utrolig beretning på hjertet. Han kunne fortelle om hendelser på ulykkesstedet og på sykehuset mens han var bevisstløs. Om den overjordiske musikken som rett og slett lød forferdelig for en seks år gammel gutt. Om englene som tok ham med seg gjennom portene til selve Himmelen. Og aller mest forunderlig – om møtet og samtalene med Jesus.

Gutten som vendte tilbake fra himmelen er den sanne beretningen om en ganske alminnelig gutts svært uvanlige ferd. Etter hvert som du betrakter Himmelen og Jorden gjennom Alex’ øyne, får du ny innsikt i mirakler, livet bakenfor denne verden og den kraften som bor i en fars kjærlighet.

Kr. 298,- Innbundet

NYHET!


Seraphine Lutala ser seg fort fra side til side. Så krysser hun veien. Hun ser ung ut, der hun tripper over gressplenen utenfor det nye

hjemmet sitt på landsbygda i Kongo. Først når hun nærmer seg kan man se levd liv tegnet i ansiktet hennes, som årringene på et voksent tre. Det har felt sine blader, overlevd sine vintre og nå blomstrer det igjen.

Hun begynte som mange andre. Med drømmen om ”lykkelig alle sine dager” giftet hun seg med drømmeprinsen, bare 17 år gammel. Det ble et kortvarig eventyr. I 1993 fikk ektemannen høre at kongolesiske soldater planla å ta livet av noen av hans venner fra Rwanda. Da han forsøkte å advare dem, kostet det ham livet.

AleneTilbake satt Seraphine med syv barn å forsørge. Med mannen forsvant mye av familiens inntekter. For å skaffe mat, klær og skolegang til barna, så hun etter hvert ingen annen utvei enn å prostitu-ere seg.

– Jeg solgte ikke bare kroppen min, jeg solgte sjelen også. For å døyve smer-tene, begynte jeg å drikke alkohol. Livet mitt hadde raknet, og nå ble det bare mer og mer ødelagt.

Seraphine løfter haken når hun for-teller om tragedien. Det er som om hun vil gjøre seg sterk. Hun forteller at hun møtte en ny mann. De hadde akkurat gif-tet seg da hun ble alvorlig syk. Det var da han forlot henne, og igjen var hun alene om å forsørge de syv barna sine.

SykdomDet var da Seraphine kom i kontakt med noen kristne. Mannen i familien er pas-

tor i en av IBRAs samarbeidsmenigheter i Kongo.

– De visste ikke hva godt de skulle gjøre for oss, og jeg visste ikke hvordan jeg skulle ta i mot. Jeg var overveldet og glad, men ville ikke ha noe med Gud å gjøre, forteller hun.

Men noen av såkornene hadde falt i god jord. Da den eldste datteren hennes, Apendeki Aline, ble 12 år, ville hun gjøre det kjent for alle at hun hadde blitt en kristen og lot seg døpe.

– Da jeg hørte at datteren hadde blitt kristen, ble jeg veldig sint og sendte henne på dør. Dette er noe jeg ikke er stolt av. Jeg gjorde vel bare det samme mot andre som andre hadde gjort med meg. Men det er ingen unnskyldning, sier Seraphine.

IBRA-pastoren inviterte Seraphines datter til å flytte inn hos sin egen familie. Nå sørget menigheten for henne.

Til aksjonNoe godt hadde tydeligvis skjedd med Apendeki. Det kunne ikke Seraphine nekte for.

– Datteren min ble ikke bitter, slik jeg ville ha blitt. I stedet syntes hun synd på meg. Det var tydelig at hun hadde noe annet på innsiden, forklarer Seraphine.

Apendeki ville så gjerne gjøre noe for å hjelpe moren. Siden de ikke kunne ha kontakt, samlet hun sine kristne venner for å be for moren. Samtidig ble Serap-hine stadig sykere. I hele tre år sloss hun mot sykdommen. Det gikk åpenbart mot slutten, og Seraphine var sengeliggende og hundre prosent pleietrengende. På sykehuset kunne de ikke gjøre stort. Til tross for at alt håp så ut til å være ute, nektet Apendeki å slutte å be for sin mor. En dag tok hun mot til seg og gikk på


Overbevist av godhetSeraphine Lutala gjorde alt for å støte kristne vekk, mens de bare fortsatte å gjøre godt.Tekst og foto: Jan Nestvold


sykebesøk – en dag Seraphine sent vil glemme:

– Apendeki fortalte at Gud hadde gitt henne et løfte om at jeg skulle bli helt frisk. I menigheten bestemte de seg for å holde tre dagers intensiv bønn og faste for meg, forklarer Seraphine.

Den tredje dagen var hun fortsatt veldig dårlig, men noe hadde skjedd. For hver dag som nå gikk, ble hun stadig bedre. Etter to måneder var hun helt frisk.

OverbevistSeraphine tviholder på sin slitte bibel. Hun går aldri et sted uten. Etter at hun ble frisk, visste hun hvem hun skulle takke.

– Jeg gjorde alt for å støte men-nesker fra meg, særlig de som virkelig brydde seg om meg, sier Seraphine.

Det var spesielt vanskelig å ta i mot godheten fra kristne. De bare fortsatte å gjøre godt mot henne, samme hvordan hun oppførte seg tilbake. Og de ga henne aldri opp.

– Jeg kapitulerte og innså at Gud faktisk var god. Han ga meg livet i gave, og elsket meg på tross av meg. I dag føler jeg meg ny. Det betyr ikke at jeg ikke møter motgang, men jeg har noe å møte motgangen med, sier hun.

Hun har tro nå. Tro på at det Gud gjorde for henne kan han også gjøre for andre. Nå bruker hun tiden på å be for andre, aller mest for den ene sønnen sin. Han har store problemer med en fot som kanskje må amputeres.

– Det Gud gjorde med meg kan han også gjøre for andre. Det tviler jeg ikke på. Vi venter bare på at han skal innfri løftene sine, sier Seraphine og deiser den tunge skinnbibelen på fanget sitt.

KAPITULASJON. De sådde gode gjerninger og vannet med bønn. Til slutt kunne ikke Seraphine Lutala kjempe mot Guds godhet mer.


Da evangelisten William Booth i 1865 gikk omkring for å forkynne Guds Ord i Øst-Londons gater, så han mennesker ligge gatelangs

i rennesteinene. Da forstod han det som i dag er blitt Frelsesarmeens hovedvisjon: Ingen kan bli frelst på tom mage.

– Vi skal ha blikket rettet oppover, men vi er også medmennesker på jorda. Vi kan ikke komme nær en gudstro uten å være nær de vi omgås, forklarer Bjørn Løvdahl. Han er offiser i Frelsesarmeen, en internasjonal evangelisk bevegelse som vil forkynne evangeliet på en helt konkret måte.

Hele mennesketDet er tidlig om morgenen. Gatene på Grønland i Oslo er allerede folksomme i det Fyrlyset åpner dørene. Hver dag kommer rundt 170 mennesker med rusavhengig-het til dagsenteret for det som er Frelses-armeen hovedvisjon, nemlig suppe, såpe og frelse. Her tilbyr de blant annet gratis, varm og næringsrik mat, en sovesal for de slitne, rent tøy og dusjmuligheter, eller rett og slett bare en god samtalepartner.

– Vi ser en naken og kler han, vi ser en sulten og gir han mat, sier Løvdahl og siterer Bibelen.

– Uten å bli for gjerningsorientert, mener jeg gjerninger bør følge en tro. Det ser vi blant annet i Jakobs brev. Vår tje-neste er motivert av kjærligheten til Gud. På Fyrhuset deler vi ut suppe og mat, men det er også en plass hvor nestekjærligheten leves ut i praksis, utdyper han.

En høy stjerneFyrlyset på Grønland står på historisk grunn. Allerede i 1894 ble den første jule-middagen servert her til de fattige i byen.

Eva Thømt er sosionom og har job-bet på Fyrlyset i over 12 år.

– Hos oss kommer mennesker fra alle sjikt i samfunnet. Noen har ingen skolegang. Andre har universitetsgrader. De er intelligente og ressurssterke men-nesker.

Man trenger ikke å være kristen for å like de marineblåkledde frelsessoldatene. Både næringsliv og privatpersoner har gladelig donert sine kroner til organisa-sjonen, blant annet gjennom TV-aksjo-nen i 1995.

– Hvorfor har dere så høy troverdighet i nordmenns øyne?

– Det sosiale arbeidet som drives av den verdensomspennende bevegelsen, er både Thømt og Løvdahls resolutte svar.

– Vi er synlige i det sosiale arbeidet som gjøres. Vi er ofte først ute i katastro-fer som tsunamier og jordskjelv, og vi er proaktive i forhold til å se hvilke behov som finnes til enhver tid, sier Thømt, som forteller at de ofte får henvendelser når de går i Oslos gater med «Frelsesar-meen» trykt på genseren.

Både óg– Folk vet hvem vi er, og vi får mange gode samtaler på grunn av det. Vi er rol-lemodeller og går i det stille, det tror vi er vel så viktig som å prate, forklarer hun.

– Kan tause gjerningers tale være nok til å formidle evangeliet?

Thømt svarer på spørsmålet med et eksempel:

– På Fyrlyset møter vi fysiske behov hos våre gjester, men vi legger aldri skjul på det åndelige aspektet. Hver onsdag og søndag holder vi andakt, og faktisk tror jeg gjestene forventer at Gud og Jesus nevnes, sier hun.

Er det en onsdag uten andakt, hen-der det at gjestene etterlyser det.

– Vi er tydelig på at det skal skinne gjennom hvem vi er, det er viktig for oss ansatte. Og brukerne vet det godt, selv om vi ikke slår dem i hodet med Bibelen, sier Thømt.

Bare i Oslo driver Frelsesarmeen flere botilbud for rusavhengige. I tillegg er de synlige i blant annet fengselsarbeid, barne- og familiearbeid og misjon - alt er drevet ut fra ønsket om å møte mennes-kets fysiske, psykiske, sosiale og åndelige behov. Dette er selve kjernen i Frelsesar-meens tankegang.

Mer enn bare suppe

«Vi kan ikke komme nær en gudstro uten å være nær de vi omgås»

Spør hvem som helst hva de synes om Frelsesarmeen. Mest sannsynlig er svaret at de gjør mye godt og har høy troverdighet.Tekst: Åsne Gotehus Køhn

Foto

: Fr

else

sarm

een

/Cam

illa

Ort

en.

METTER MAGER.

På Fyrlyset på Grønland tilbyr Frelsesarmeen

mat, over-natting, rent tøy,

dusjmuligheter - eller rett og

slett en samtale-partner.


Mer enn bare suppe

Vi deler med andre som trenger det, så for oss er det å få nye kunder en dobbel glede. Vi får anledning til å vokse og få flere fornøyde kunder – som i sin tur betyr at vi får mer å dele med andre. Vi skal være den beste banken for ideelle organisasjoner og verdiorienterte bedrifter – vi driver jo etter de samme prinsippene selv. Derfor er det også lettere for oss i Verdibanken å finne fleksible og skreddersydde løsninger for alle dere som driver verdistyrte virksomheter.

Dere vil ha en langsiktig bankforbindelse – vi ønsker oss fornøyde og trofaste kunder. Vi vil gjøre vårt beste for at du skal kunne gjøre ditt beste for andre. Kontakt oss i dag, så finner vi i fellesskap ut hvordan.

Ring oss på telefon 22 99 14 00 eller besøk oss på www.verdibanken.no

Verdibanken er tydelig forskjellig fra andre banker på ett viktig område.

Gjør en god gjerning. Bytt til Verdibanken i dag!

Dersom evangeliet om Jesus vir-kelig er verdens beste budskap, dersom den påstanden er sann, da er menigheten for liten i

dagens Europa. Noe er svært mistenke-lig. En systemfeil eller en eller annen form for tankeblokkering må ha stop-pet opp våre gudgitte og så fantastiske hjerner. Hvorfor har ikke det kristne budskapet hatt større gjennomslagskraft de siste fire-fem generasjonene?

Budskapet om Jesus er verdens beste story! Ikke vær urolig! Du har ikke blitt lurt med hensyn til evangeliet og din frelse. Men du har kanskje blitt grundig lurt med hensyn til den kristne menighetenes funksjon og din mulighet til å påvirke menigheten. Du har kanskje blitt lurt i forhold til din oppgave i din samtid og i ditt fellesskap.

Dobbelt lurtJeg ble som nyfrelst både lurt og full-stendig forledet av feige kirkeledere. Disse lederne hadde virkelig misforstått det meste rundt den kristnes posi-sjon og oppgave. En redd, forskremt og

innadvendt kirke, er virkelig dobbelt lurt. Hva mener jeg? Jo, du forstår at et grått, religiøst liv er mye tristere enn et ikke-kristent liv. En død religion er virkelig et reelt taperlodd i livet. Et nytt og friskt Jesus-liv derimot, fylt av Den Hellige Ånd og tro, er helt fantastisk!

Jesus ønsket ikke at vi skulle isolere oss fra vår samtid. Gud elsket verden og sendte derfor Jesus til den. Han vil at vi skal leve midt i verden, men ikke være av verden. Akkurat som Jesus, ble vi sendt av Gud til verden for å elske, påvirke og vinne!

Trodde jeg spøkteEn eller annen gang på slutten av nit-titallet satt jeg sammen med en gruppe forretningsmenn på en restaurant på Arlanda flyplass, nord for Stockholm. Jeg var på vei hjem fra en av mine mange rei-ser som misjonær, og skulle egentlig bare ha mellomlandet der, men på grunn av

UTFORDRINGEN

Prest for kirke-fremmedeHvis ikke folk vil gå i kirken, så tar du med deg Guds rike ut på gatene og inn i hjemmene, utfordrer den svenske evangelisten Johannes Amritzer.Tekst: Utdrag fra Johannes Amritzers bok «Prest for den som ikk går i kirken» Foto: Shutterstock

tåke og sterk vind ble flyet mitt innstilt og SAS bød på en overnatting. Vi var syv menn som alle ufrivillig hadde strandet der den kvelden. Vi avtalte å møtes i lob-byen for å bruke de matkupongene som flyselskapet så sjenerøst hadde skaffet oss. En mann i sekstiårene tar ledelsen i gruppen på en naturlig måte.

Seks forretningsmenn og en misjo-nær gikk ut for å spise og slå i hjel tiden, alle lengtet egentlig hjem. Ingen kjente hverandre. Vi hadde satt oss ned, og alle hadde allerede rukket å bestille hver sin øl, og jeg en cola. Forretningsmannen i sekstiårene foreslo at vi tok runden og presenterte oss for hverandre. Svenskene tinte opp minutt for minutt etter hvert som de fortalte om seg selv. Jeg hadde rukket å samle meg og tenkt gjennom dette. Jeg sa:

– Ja, jeg er prest for dem som ikke går i kirken, med spesialisering på bibelsk healing og eksorsisme.

Det ble musestille. Alle stirret, leder-typen bannet, lo og sa:

– Du tuller med oss, den var god!– Jeg sa:

Johannes Amritzer


– Nei, men begynte også å le og forklarte hva jeg mente:

– Det finnes simpelthen for mange prester for dem som allerede går i kirken, så vi tenkte at det var på tide å hente ut noen prester fra kirkene som kan være prester på heltid for alle dem som ikke går i kirken. Det er mange som ikke går i kirken nå for tiden. Går dere i kirken?

– Nei, svarte de i munnen på hver-andre.

– Ja, sa jeg, der ser dere! Da er jeg deres prest!

Utviklet en livsstilEtter hvert som kvelden gikk ble tvilen deres byttet ut med stadig mer tillit til presten. Jeg fortalte dem alt de ville vite om både healing og eksorsisme, men mest om Jesus. Til slutt var jeg alles prest og en av gjengen. Jeg hadde inntatt min rette posisjon i fellesskapet og hadde en ekte påvirkningsmulighet.

Da vi går tilbake til Radison SAS, dunket noen meg i ryggen i det vi slen-tret inn i lobbyen og sa: «Du er min type prest, du…» Jeg var akseptert og respek-

tert. Jeg hadde ikke drukket tre øl, smis-ket eller gått på kompromiss med min radikale Jesus- og bibeltro for å vinne dem. Jeg hadde vært prest på ordentlig. Jeg hadde stått opp for Jesus!

Dette har etter hvert utviklet seg til en livsstil og et uavbrutt eventyr i samarbeid med Den Hellige Ånd. Der jeg bor er jeg kvartalsprest, der jeg handler, er jeg kjent som misjonæren og iblant pastoren.

Bli prestI følge apostelen Johannes er du både konge og prest (Åp.1,5-6). Begynn å regjere over dine omgivelser som en liten konge med kjærlighet og varme. Du tilhører Guds store kongerike. Bli prest, vær prest for alle dem som ikke går i kirken. Jeg tror på menigheten. Både nyfrelste og modne kristne trenger dette fellesskapet. Men vi er for tiden altfor få i menigheten, og vi trenger å slå ned noen vegger for å få med flere folk.

Ta et større ansvar! Europa trenger denne typen kristne.

«Det var på tide å hente ut noen prester fra kirkene som kan være prester på heltid for alle dem som ikke går i kirken»

BOK. Johannes Amritzer forteller mer om hva dette innebærer i boken «Prest for den som ikke går i kirken»


Navn................................................................................................................................................

Adresse...........................................................................................................................................

Postnr./sted...................................................................................................................................

Tlf.......................................................................................................................................................

E-post..............................................................................................................................................

M211

KS Publikasjoner AS

Svarsending 3031

0092 OsloFyll ut kupongen, få KS ett år for kun kr. 980,-

PUBLIKASJONER

a-postabonnement

De fleste norske barn får alt de ønsker seg, men får de alt de trenger? side 6

Benjamin (31) eksperimenterer med Jesuslivet.

Kultur side 12 og 13

Menigheten skal være det tryggeste sted på jord.

Innspill side 6 og 7

Irske Ida har vært på veien for Finn-marks barn i 26 år.Midten

UKE 41 | 2011 | ÅRGANG 108

Korsets Seier

Tittel 2Helt på viddaAnn Mari Andersen (41) bryr seg

ikke om hva andre mener. Side 4 og 5

og få den rykende ferske boken «Nærbilder

– TV-pastorens bekjennelser» av Egil Svartdahl, som gave!

Bestill KS nå!

– DIN MEDIEMISJONÆR

… at Gud sendte sin egen sønn til jorden for å betalte prisen for all synd alle mennesker til alle tider har begått, eller kommer til å begå. Derfor vil ethvert menneske som tror på dette ikke gå fortapt, men få evig liv!

Besøk oss på www.ibra.no

Vi sender de beste nyhetene...


PÅ NETT MISJONSDINGSEN

– Anne, vet du hva?– Nei, hva da?– Jeg har mitt eget Papayatre!Jeg så med vantro på den unge

landsbyjenta i grønn og rosa uniform. Har DU? Hvem sa du skulle plante et papayatre? Jeg kjente jeg ble nysgjerrig. Det pene ansiktet ble overrasket over min uvitenhet.

– Husker du ikke, sa hun.– Nei, hva?– Husker du ikke at du var i klassen

min – syvende klasse – for et år siden?Det begynte å demre for meg. Du

gravde ned en shilling i jordgulvet i klasserommet og spurte oss om det ville bære frukt. Så lagde vi et regnestykke på tavlen over hva som ville skje om du tok shillingen, kjøpte et papayafrø, plantet, vannet og sørget for at det fikk passe med sol…

Jeg hadde vært frustrert over barna som ikke gadd å plante papaya enda trærne kunne bære masse verdifull frukt i løpet av et års tid. Mitt håp var at barna ville forstå.

Et papayatre kan bære 100 frukt i året og hver frukt kan selges for 50 shillings, sammen regnet vi ut at det ble 5000 shillings i året, mer enn noen av dem kunne drømme om. Jeg hadde sagt at om de gikk hjem og ikke hørte på det jeg sa, ville det være like dumt som om de fikk penger og gravde dem ned i jorden. Kunnskap er verdifullt – mer verdt enn penger, sa jeg. Men kunnskap hjelper ikke om vi ikke bruker den.

Jenta i grønn og rosa uniform strålte.

– Papayatreet mitt har masse frukt, sa hun stolt.

– Om en måned kan jeg selge fruk-ten på markedet. Tjene mine egne pen-ger. Jeg har plantet enda et tre som også vil gi frukt, og søsteren min skal gjøre det samme, sa jenta.

Jeg sådde et frø av kunnskap inn i barna, men hadde ingen mulighet til å påvirke veksten etter at det var sådd. Jeg ante ikke hva utfallet ville bli. Utfallet kjenner vi aldri når vi sår. Noen ganger kan vi påvirke, andre ganger ikke. Men vi kan alltid hvile i naturlovene og i Guds løfter om at den som sår skal høste.

Min frustrasjon over foreldrene til barna i landsbyen fikk meg til å tenke. De var fattige og blinde — de så ikke poten-sialet i deres egen jord før vi satte i gang en konkurranse med en okse i førstepre-mie. Hva da med oss? Vi er rike, men ser vi potensialet i vår egen jord? Bruker vi de ressursene og den kunnskapen vi er så heldige å ha?

Anne Louise HübertLes mer om hennes sanne eventyr

på www.anneblogger.no

www.wycliffe.noI Norge tar vi det nærmest for gitt at vi kan lese Bibelen på norsk. Dette er imidlertid ingen selvfølge for mennesker andre steder i verden. Wycliffe i Norge jobber med bibeloversettelse og språkre-latert utviklingsarbeid. Den norske nettsiden deres, forteller alt om det spennende pionerarbeidet de driver.

www.ywam.noYWAM har om lag 16 000 personer i heltidsengasjement fordelt over 180 ulike nasjoner og 800 lokaliteter. Bare i Norge har den norske grenen, Ungdom i Oppdrag, åtte sentre som trener og sender norske ungdommer ut med evangeliet til folkeslagene. På ywam.no leser du mer om hvordan de jobber for «å kjenne Gud og gjøre han kjent.»

www.om-norge.noOperasjon Mobilisering er på mange måter Ungdom i Oppdrags tvillingbror. OM har trent mer enn 125.000 mennes-ker over hele verden i evangelisering, disippelgjøring og tverrkulturelle opp-drag. Siden organisasjonen ble startet i 1957, har de delt ut millioner av bibler. Utallige mennesker verden rundt har søkt frelse eller mottatt nødhjelp, utdan-ning, yrkestrening og annen bistand gjennom deres arbeid. Denne nettsiden er en inspirasjon!

PÅ TAMPEN

Et sant eventyr

VISSTE DU AT

n Samtidig som Hans Nielsen Hauge forkynte, fikk han også tid til å skrive bøker og starte næringslivsvirk-somhet overalt hvor han kom. n Bøkene hans solgte i tusenvis av eksemplarer. Han regnes som en fore-gangsmann innen papirindustri og tekstilindustri. Han var også med på å anlegge sagbruk, møller og fabrikker. n Hauge ville bygge fabrikker til beste for medmennesker og la grunnlaget for tusenvis av arbeidsplasser i Norge. Arbeid og materielle verdier så han på som en velsignelse.

Liten lapp med stor verdi Selv om de fleste misjonærer har byttet til digitale kommunika-sjonsmåter, var brevet den eneste kontakten de første misjonærene hadde med kjente og kjære i hjemlandet. Dersom det foregikk noen kommunikasjon i det hele tatt.

Det første frimerket, The Penny Black, ble utgitt i England i 1840. Frimerkenes historie faller sammen med prinsippet om enhetsporto, at det skulle koste det samme å sende et brev til et hvilket som helst sted i et land, uavhengig av avstand. Kostnadene ved sendingen vil likevel variere med forsendelsens vekt, og stige ved utenlandssendinger.Kilde: Wikipedia Fo

to:

Wik

imed

ia C

om

mo

ns


M2 er et misjonsmagasin som utgis av KS publikasjoner AS i samarbeid med stiftelsen IBRA Media Norge og foreningen De Norske Pinsemenigheters Ytremisjon. PUBLIKASJONER

Hva har du på hjertet? Si det i M2! For annonsering, kontakt markedsansvarlig Øyvind Bruun Edvardsen – [email protected]

Returadresse: KS Publikasjoner AS, Postboks 1180 Sentrum, 0107 Oslo

Gra

fisk

Des

ign:

Dav

id A

ndré

Eri

chse

n - w

ww

.dae

sign

.noM2 ser på misjon fra flere sider. Misjon er ikke menn og kvinner med tropehjelm og lendeklede.

Misjon er en livsstil. Og den er grenseløs. Vi kan alle ta nye skritt for våre medmennesker.

Følg Jesus i dine egne sko

Se side 16, eller

vedlagte giro

misjonsmagasinet m2 nr 6 2011

Documents