MEDISINSK HISTORIE

Medisinsk historie

Norske leger i Kongo 1885 – 1908 1490 – 5

Aksel Ongreaksongr@online.noHis

Sammendrag

Kongofristaten som ble opprettet i 1885 under Leopold 2.s formynderskap, ble hans private koloni. I 1908 ble kolonien, etter utenlandsk press, overtatt av den belgiske staten på grunn av kongens vanstyre. Til koloniseringen rekrutterte kongen mange fra land utenom Belgia. Fem norske leger tok tjeneste i frista-ten. To måtte reise hjem etter et års tid på grunn av malaria, mens én gjen-nomførte tre års kontraktstid uten å være syk en eneste dag. Mest kjent ble Inge Heiberg (1861 – 1920) og Johan Cammermeyer (1872 – 1949). En sove-sykeepidemi herjet fristaten i årene 1896 – 1906, og begge engasjerte seg i bekjempelsen av den.

Ved en internasjonal diplomatisk konfe-ranse i Berlin i 1884–85, der Belgia ikkedeltok, ble Kongofristaten (État Indépen-dant du Congo) etablert under kong Leo-pold 2.s (1835–1909) formynderskap.Frihandel, avskaffelse av slavehandel,misjonsvirksomhet og utforskning varføringer for utviklingen av dette store, sen-tralafrikanske landet. I virkeligheten blefristaten kongens private koloni og handels-foretak. Til koloniseringen rekrutterte hanogså skandinaver. Det ble en skjebnetunginnsats i Afrikas hjerte, som det har værtnokså stille om (1). Men i de senere årenehar omskrivning av kolonihistorien ført tilny interesse for Kongofristaten (2, 3, 4, 5).

Over 200 nordmenn tjenestegjorde i kolo-nien. Den største gruppen var sjøfolk, dennest største militære offiserer. Men ogsåjurister, leger og andre dro til Kongo. Deble ansatt for tre år om gangen av Kongo-fristaten eller handelskompanier. På en listeover 187 norske kongofarere finner man femsom virket som leger (6).

Det har i de senere årene vært en del inter-esse for Norges bidrag til kolonialisme. I denforbindelse kom jeg til å skrive en artikkeli Bjarkøy historielags årbok 2010 om min

1490

mormors fettere som tjenestegjorde somsekondløytnanter i leiehæren Force Publiquei Kongo (7). Arbeidet med den artikkelenvekket interessen for legene som dro dit.

Denne artikkelen skal handle om disselegene, om hvorfor de dro, og hva de opp-levde der nede. For å finne informasjon harjeg kontaktet Afrika-arkivet i det belgiskeutenriksdepartementet, Institute of TropicalMedicine Antwerpen, Liverpool School ofTropical Medicine, Bernhard-Nocht-Institutfür Tropenmedizin Hamburg, Royal Societyof Tropical Medicine and Hygiene London,Musée McCord Museum i Montreal og TheWellcome Trust i London.

Legene og deres faglige bakgrunnPeter Munch Søegaard (1866–1923)tok medisinsk eksamen i desember 1891.I 1894 ble han ansatt i Kongofristaten, menetter et års tid måtte han i 1895 reise hjempå grunn av malaria (8).

Inge Valdemar Heiberg (1861–1920) tokmedisinsk eksamen i 1893 og ble høsten1897 ansatt i fristaten Kongo (9). Etter atfristaten i 1908 ble belgisk koloni, ble hani 1911 «Médecin en Chef», og han var denførste medisinaldirektøren for BelgiskKongo, bosatt i Boma. Han ble fra 1903engasjert i kampen mot sovesyke. Mellom1903 og 1920 skjenket han flere hundregjenstander til kongoavdelingen i Etnogra-fisk museum i Kristiania og ble museetsstørste giver noensinne (2). I 1908 ble hanridder av St. Olavs orden, for allmennyttigvirksomhet. Han fikk også flere belgiskeordener. Han vendte hjem til Kristianiamed sviktende helse i 1920 og døde korttid etter. På kransen til hans båre skrevHistorisk museum: «til den bedste av detsvenner.» (10) Han var bror av forfatterenGunnar Heiberg (1857–1929) og sto, somham, i 1880-årene Kristiania-bohemennært. Etter hvert trakk han seg mer tilbakeog ble beskrevet som beskjeden og selv-kritisk, men elskverdig, hjelpsom, klokog fintfølende (10). Malaria og influensahadde satt sine spor, og med aortainsuffi-siens i tillegg sviktet hjertet. (9, 11, 12).

Olaf Berge (1868–1915) tok medisinskeksamen i 1892. I 1898 dro han til Kongo,men måtte reise hjem i 1899 på grunn av«haardnakket klimatfeber, fièvre hematu-rique». Kort etter hjemkomsten fikk hanet residiv «ledsaget af forholdsvis sværeleversymptomer» (13).

Johan Widing Heiberg Cammermeyer(1872–1949) tok medisinsk eksamen

i 1899. I 1904 dro han til Kongofristaten(14). Etter tre års kontraktstid var hanhjemme i 1907. Samme år dro han tilbaketil Kongo med stasjon i Boma. I 1919 blehan «Médecin inspecteur provincial», ogi 1923 ble han ridder av Den belgiske Løve-ordenen for sitt virke som sjef for medisinal-styrelsen i Ekvator-provinsen. Han fikk forøvrig flere ordener, blant annet erindrings-medalje for sin virksomhet under krigen1914–18. Han dro hjem i 1923 og slo segned i Kristiania med blod- og tropesyk-dommer som spesialitet. Han donerte en storsamling etnografika til Historisk museum.Til tollernes fortvilelse hadde han med seg60 kolli da han kom hjem i 1923 (2).

Jan Haavik (1879–1953) tok medisinskeksamen i 1906 og dro i 1907 til Kongo-fristaten der han virket i Uele-distrikteti statens tjeneste i tre år. Om oppholdeti Kongo skrev han: «Jeg gruede for Congo.Til min behagelige overraskelse opdagedejeg straks, at jeg trivedes udmerket dernedei hjertet af «Det mørke fastland», (…) jegvar ikke en dag syg dernede. Jeg tænkerendnu paa dette merkelige land. Har af ogtil lidt «nostalgie d’Afrique.» (15).

De norske legene som dro til Kongofri-staten hadde ingen utdannelse i tropesyk-dommer da de ble ansatt. Da Heiberg retur-nerte til Kongo 1.5. 1903 over England (16),fulgte han et kurs i tropemedisin ved Liver-pool School of Tropical Medicine (17).Skolen ble grunnlagt i 1898 og var denførste institusjon som ble opprettet spesieltfor tropesykdommer. Heiberg er registrert

Hovedbudskap■ Fem norske leger tjenestegjorde

i Kongofristaten

■ To av dem ble engasjert i bekjempelsen

av en stor sovesykeepidemi i en tid da

man ikke hadde effektiv behandling

■ Tvangsundersøkelse og isolasjon

ble oppfattet som en del av et under-

trykkende regime av afrikanerne

■ Nedbryting av sosiale strukturer

i lokale samfunn, med tvungen migre-

ring av arbeidskraft, bidro til epide-

miens omfang

■ Da sovesykeepidemien etter hvert

avtok, skyldtes det like mye sosiale for-

bedringer som medisinske fremskritt

Tidsskr Nor Legeforen nr. 12 – 13, 2012; 132: 1490 – 5

MEDISINSK HISTORIE

som student nr. 63, regnet fra undervis-ningen startet i 1899. Den neste institusjonenvar Institut für Schiffs- und Tropenkrank-heiten i Hamburg, i dag Bernhard-Nocht-Institut für Tropemmedizin, som startet sinvirksomhet i 1900 med marinelegen Bern-hard Nocht (1857–1945) som direktør.

Cammermeyer fulgte kurs i tropemedisini 1907 ved Ecole de Médecine Tropicalesom ble opprettet i Bruxelles i 1906, mensenere flyttet til Antwerpen. Haavik, sombare hadde 11/2 måneds praktisk erfaringetter medisinsk eksamen da han dro tilKongo i 1907, fikk kurs i tropesykdommeri Bruxelles.

Hvorfor dro de til Kongo?Man kan undre seg over hva som fikk legertil å reise til Afrika på slutten av 1800-tallet. De må ha kjent til den høye dødelig-heten og sykeligheten og den risikoen deutsatte seg for. Likevel dro de. Faktorersom penger, arbeidsløshet, misjonærvirk-somhet, nysgjerrighet og eventyrlyst kan haspilt inn (18). Risikoen for å pådra seg tro-

pesykdommer med høy dødelighet, even-tuelt varig svekkelse av helsen, var nokskremmende, men det var heller ikkeufarlig her hjemme hvor tuberkulosensom herjet, var den største dødsårsaken.

Om kongofarerne som gruppe skriverKjerland og Bang at de reiste ut fordi deikke fant seg til rette i Norge – enten fordide ikke fant arbeid, eller fordi de ønsketseg bort fra vanskelige personlige ellersosiale forhold (19). I Heibergs tilfelle kankjærlighetssorg ha vært en medvirkende daBokken Lasson (1871–1970) gjorde sluttpå et forhold som hadde vart i sju år (11, 12,20). Olaf Berge skriver at det ikke haddemanglet på advarsler da han dro til Kongo(13). Men han ønsket innstendig å få lagtseg opp midler slik at han kunne studerekirurgi et par år i utlandet. I stedet ble dettidlig hjemreise til assistentlegestillingved «Eg sindsygeasyl».

Da Munch Søegaard i 1905 anmeldteboken Skandinaver i Congo, spurte hanhvorfor de unge kongofarerne så freidig«havde gaaet Lidelser og Død imøde der-

nede i det mørke Afrika». I festtalene, grav-talene og nekrologene var det for å arbeidei sivilisasjonens og filantropiens navn, meni virkeligheten tjente de bare merkantileinteresser som fylte kong Leopolds penge-pung (21). Elfenbein og kautsjuk var kon-gens viktigste inntektskilder, ervervet vedtvangsarbeid som ble pålagt innbyggerne.

Sykdom og dødBerge forteller at da han reiste hjem i 1899,etter et års opphold, var over halvparten avreiseselskapet på nedturen enten døde ellerreist hjem på grunn av sykdom. Det sam-lede antall skandinaviske kongofarere var812 fra 1878 til og med 1902, hvorav100 var norske (22). Av leger var det tosvenske, tre danske og tre norske. Av de100 norske døde 22 i Kongo og to på hjem-reisen. I alt 28 personer måtte reise hjempå grunn av sykdom før utløpet av førstetermin. Av de 812 skandinavene var det 182som døde i Kongo, og 24 som døde somfølge av oppholdet.

Noen dødsårsaksstatistikk har jeg ikke

Ekspedisjonen krysser en elv på veien mellom Kasongo og Lusambo. Bildet er trolig fra den 12. trypanosomiasis-ekspedisjonen til Kongo i 1903 arrangert av Liverpool School of Tropical Medicine. Det stammer fra bind fem av i alt sju fotoalbum fra perioden 1902 – 05. Foto Wellcome Library, Wellcome Images, London

Tidsskr Nor Legeforen nr. 12 – 13, 2012; 132 1491

MEDISINSK HISTORIE

funnet. Dette var i en tid da tropesykdom-mer ble en egen gren av medisinen, hvorman hentet kunnskap fra veterinærmedisin,protozoologi, parasittologi, helmintologi,

entomologi, bakteriologi, hematologi,kjemi og mikroskopi (23). Da man opp-daget at mange av sykdommene som gikkunder navnet klimatfeber, skyldtes mikro-organismer som ble overført av insekter,var det et stort fremskritt.

Av sykdommer som europeerne kunnebli utsatt for i Kongo, synes malaria ogdysenteri å ha vært de hyppigste dødsårsa-kene. Kronisk malaria kunne føre til dødenflere år etter hjemkomsten (7). Som Godøyformulerer det: Kongo levde bokstaveligtalt inne i de hjemvendte kolonistene,gjennom malariaparasitten. Mange måtteleve livet ut med tilbakevendende feber-anfall med svettetokter og frysninger, led-saget av groteske fantasiinntrykk (2).

I den fiktive, men faktabaserte og delvisselvbiografiske romanen Mørkets hjerte,forteller Joseph Conrad (1857–1924) omlegeundersøkelsen av Marlow, Conradsalter ego, før han reiste til Kongo for å væreflodskipper (24). Legen spør om han kanfå måle Marlows hode, for i vitenskapensnavn ba han alltid om å få måle kranienepå dem som reiste ut. «Og når de kommer

tilbake?» spurte Marlow. «Å, da ser jegdem aldri, og dessuten skjer forandringenepå innsiden, vet De.»

For kongofarerne kunne hjemkomstenvære vanskelig. Erfaringene deres fraAfrika ble ikke verdsatt, de hadde pro-blemer med å få jobb, og holdningene ogpersonligheten de hadde utviklet i Kongo,viste seg lite gangbare i det norske sam-funnet. «Tilværelsen i Kongostaten tærtepå skandinavene. Alkohol, sykdom, kame-rater som stadig døde, utrivelige belgiere;det fantes nok av ting som gjorde livet van-skelig for dem» (2). Legene kom imidlertidfort i gang med medisinsk virksomhet etterhjemkomsten, unntatt Heiberg som var sykog døde kort etter.

Sovesykeepidemi og helsevesenDe medisinske aktivitetene i Kongofristatenvar diffuse. Det manglet både ressurserog personell. Mangel på interesse for helse-problemer burde ikke forbause i en stat somførst og fremst var opptatt av finansiellvirksomhet (25). I 1905, etter 20 år, haddeKongofristaten bare omtrent 30 leger.

Legen John Lancelot Todd (1876 – 1949) med en ape som ble brukt i eksperimenter på en ekspedisjon i Kongo 1903 – 05. Foto Wellcome Library, Wellcome Images, London

Inge Heiberg (1861 – 1920) var en stor donator til Etnografisk museum i Kristiania i årene fra 1903 (i dag Kulturhistorisk museum i Oslo). Bilde fra boken Universitetets ethnografiske samlinger

1857 – 1907: en historisk oversigt over deres tilbli-

velse, vækst og udvikling av Yngvar Nielsen, utgitt i 1907. Foto Wikimedia Commons

1492 Tidsskr Nor Legeforen nr. 12 – 13, 2012; 132

MEDISINSK HISTORIE

I tillegg til statens leger var noen ansatti private selskaper og innen kristen misjon.I hele kolonien var det i 1910 bare 41 leger(1). Et helsevesen eksisterte knapt påpapiret og var mest innrettet for statensinteresser og de fåtallige hvite kolonistene.

Kampen mot sovesyke ble imidlertid enspesiell virksomhet. De sosiale og økono-miske sidene ved sykdommen, i tillegg tilde medisinske, har historikeren MaryinezLyons gjort rede for i avhandlingen TheColonial Disease (23).

I Kongofristaten og Øst-Afrika rasteen stor sovesykeepidemi mellom 1896og 1906 med kanskje 300 000 døde i fri-staten og 500 000 i Uganda og Kenya. Epi-demien blir av de fleste forklart med migra-sjonen av infiserte personer til sykdomsfrieområder, påtvunget av kolonimakten. Kon-goelven med bifloder i Øvre Kongo varhovedferdselsåren, trafikkert av små damp-båter, hovedsakelig ført av skandinaviskesjøfolk. Epidemien spredte seg imidlertidogså langs karavaneveiene. Kongofristatenhadde ingen klare grenser og heller ikkeen homogen befolkning. Det var mange

etnisiteter, språk og dialekter. De innfødtelevde i mindre områder og ernærte seggjennom landbruk, noe husdyrhold, fiskelangs elvene, tradisjonelt håndverk og han-del med de nærmeste lokalsamfunnene.Brutale stammekriger forekom. Underkoloniseringen av fristaten med tvangsar-beid og tvangsflytting av mannlig arbeids-kraft oppsto det store forandringer i lokalesamfunnsstrukturer. Brudd på den tradisjo-nelle levemåten gikk særlig ut over matpro-duksjonen, noe som førte til underernæringog svekket helse (23).

Av økonomiske grunner ble det viktigå stoppe epidemien. En demografisk kriseville medføre mangel på arbeidskraft tilå samle kautsjuk. Men i Øst-Afrika, hvorkvegdrift var en levevei av stor økonomiskbetydning for bøndene, ble dyresovesykenviktigere å bekjempe enn den humane.

Etter en henvendelse fra kong Leopold tilLiverpool School of Tropical Medicine bledet i 1903 sendt en ekspedisjon med bety-delig finansiell støtte fra kongen for å studeresanitære forhold, sovesyke og andre tropiskesykdommer i Kongo. Det var blitt påvist

trypanosomer for første gang i blod bare to årtidligere, i 1901. I 1902 ble det fastslått atparasitten var en protozo som fikk navnetTrypanosoma gambiense (nå T. brucei gam-biense). Samme år ble den påvist i cerebro-spinalvæske, og i 1903 ble det bevist at denble overført av tsetsefluen. Forskere vedekspedisjonen var John Everett Dutton(1874–1905) og John Lancelot Todd (1876–1949). Cuthbert Christy (1863–1932) deltoken tid. Ekspedisjonen gikk i land i Boma23. september. Heiberg, som de kjente frakurset i tropemedisin, var avgitt for å hjelpeekspedisjonen og fulgte den fra ankomst tilden ble avsluttet i 1905 (23, 26).

Man studerte også «tick fever» som liknetpå den europeiske tilbakefallsfeberen somskyldes spiroketen Borrelia recurrentis medlus som vektor, Pediculus humanus corporis.I Kongo fant de at den afrikanske variantenav sykdommen skyldtes en annen spiroket,Borrelia duttoni, og at vektor var en flått,Ornithodorus moubata. Dutton og Todd fikkbegge tilbakefallsfeber. Todd overlevde,men Dutton døde 29 år gammel 27.2. 1905i Kasongo og ble begravet der (26, 27).

Heiberg (til venstre) og Dutton i Kasongo i januar 1905. Fotografi av figur 5 i litteraturreferanse nr. 26, mottatt fra biblioteket, Institute of Tropical Medicin, Antwerpen

Tidsskr Nor Legeforen nr. 12 – 13, 2012; 132 1493

MEDISINSK HISTORIE

Ekspedisjonens hovedinteresse ble try-panosomiasis (afrikansk sovesyke). Vedhuman sovesyke henger tre faktorer sam-men: mennesket, parasitten og tsetsefluen.Vektoren var det lite å gjøre med på dentiden, men man ryddet vegetasjon påanløpsstedene for dampbåtene og rundtstasjonene for å redusere tsetsefluens livs-betingelser. Man hadde ingen god behand-ling mot parasitten, men man kunne hindreat infiserte individer blandet seg med friske.De viktigste funnene og tiltakene blebeskrevet som at lymfeknuteforstørrelse varet meget konstant fenomen ved human try-panosomiasis. Parasitten kunne lett påvisesi aspirat fra punkterte knuter, og i et infisertområde ville alle med hovne lymfeknutersannsynligvis ha sykdommen.

Enhver innfødt med hovne knuter skullederfor betraktes som syk inntil det motsattevar bevist. Videre mente de at det burdeopprettes et karantenesystem som hindreten infisert innfødt i å reise til et distrikt dersykdommen ikke fantes (28).

Dutton, Todd og Tobey fant en ny parasitti tarmen på tsetsefluer som kunne tilhøreMyxosporidia. For å hedre samarbeidet medHeiberg og spesielt hans observasjoner avT. loricatum som de nesten alltid fant hosinfisert frosk, ga de den nye parasitten nav-net Myxosporidium heibergi (29). I et bio-grafisk leksikon står det at Heiberg etter sindød ble hedret av Jérôme Rodhain (1876–1956) ved at han ga navnet heibergi til entrypanosom som han hadde funnet hos flag-germus (30). Men oppdageren skrev Hei-bergs navn feil slik at parasittens vitenskape-lige navn er Trypanosoma heybergi (31).

Behandling av sovesykenMen hvordan skulle sovesyke behandles?I 1904 ble det meldt at arsenpreparatetAtoxyl kunne helbrede infiserte dyr. Selv omdet viste seg at preparatet bare virket i tidligestadier med rikelig parasitter i blodet, kunneman i sen fase av sykdommen få noe virk-ning i kombinasjon med antimonpreparatetEmetique, sublimat, stryknin eller natrium-jodid. På denne tid var Tyskland kolonimakti Øst-Afrika, og spredningen av sovesyke-epidemien fra Uganda ga grunn til bekym-ring, særlig dyresykdommen som haddebetydning for det økonomiske utbyttet avkvegdrift. Robert Koch (1843–1910) bleda leder for en ekspedisjon til Øst-Afrikai 1906–07. Dels skulle man gjøre epidemio-logiske undersøkelser, dels prøve ut medika-menter, inkludert Atoxyl. Behandlingen meddette medikamentet var i begynnelsen megetlovende. Etter forsøk på mennesker viste detseg imidlertid at medikamentet hadde alvor-lige bivirkninger, inkludert blindhet (32),noe som tilsa at preparatet ikke var egnet forterapeutiske formål. Atoxyl i mindre doserga imidlertid trypanosomfritt blod i måneds-vis, og dermed var den syke ikke smitte-førende ved tsetsestikk. Det kunne ifølgeKoch utnyttes epidemiologisk (33).

Cammermeyer rapporterte gode behand-lingsresultater fra sykehuset i Boma meden blanding av Atoxyl, sublimat og natrium-jodid, som han kalte Satoxyl, og som synteså være etter egen oppskrift. Bakgrunnen fordette kombinasjonspreparatet kan ha værtpositive erfaringer med sublimat og natrium-jodid i sent stadium av syfilis, men også eneksperimentell undersøkelse som viste goderesultater med sublimat i sent stadium på rot-ter (34). Han redegjorde for sine funn etterå ha brukt preparatet på 800 pasienter frafebruar 1908 til og med første halvår 1911(35, 36, 37). Dødeligheten som i 1904 var100 %, var etter første halvår i 1911 falt til14 % med denne behandlingen. Blindhethadde han ikke observert. Men da Cammer-meyer på seks pasienter prøvde Soamine,

med samme virkestoff som Atoxyl, ble to avpasientene blinde (38, 39). Etter behandlin-gen var begge uten påvisbare parasitter, denene etter full kur, den andre etter seponeringmidtveis i behandlingen. Den anbefaltedoseringen kunne ha vært for høy menteCammermeyer, men han kommenterte ikkeKochs resonnement.

I Heibergs rulleblad fra kongotiden erdet notert at han særlig hadde beskjeftigetseg med forskning på sovesyken. Dette erogså temaet i et intervju som ble gjort medHeiberg da han var hjemme på permisjoni 1906 (40): «Doktor Heibergs Bolig erogsaa Laboratorium. I tallrige Reagensrørligger en Sort Flue. Det er den farligeTsetseflue, det Insekt, der i Regelen gjørTjeneste som den forfærdelige Trope-sygdom Sovesygens Smittebringer.» Hei-berg fortalte at han hadde gjort studiet avdenne sykdommen til sin spesialitet og athans siste ekspedisjon var viet disse stu-diene. Videre fortalte han at han haddeorganisert et stort hospital i Leopoldvillefor pasienter med sovesyke og at hanarbeidet på et forslag til forholdsreglerfor å hindre at sykdommen spredte seg tilområder som ikke var infisert. HistorikerenMaryinez Lyons viser til flere rapportersom Heiberg sendte myndighetene (23).En av disse rapportene, der han foreslo enrekke tiltak, er datert 18. 2. 1907. Hoved-punktene var at arbeidskraft ikke måtterekrutteres fra infiserte distrikter, at enrekke kontrollposter burde opprettes dermigrerende afrikanerne måtte passere,«som gjennom en sil». Mobile enheterskulle rydde reservoarene for parasitter oginsekter. Dette var i overensstemmelse medrådene fra Dutton og Todd. I Leopoldvilleble det utarbeidet et reglement med anbe-falinger (23, 37). En cordon sanitaire, enkjede av kontrollposter, ble opprettet forå hindre spredning. Særlig viktig var dettei de nordøstlige distriktene.

Heiberg ble 30.11. 1907 beordret tildirektør for lasarettet ved kontrollposteni Ibembo ved bifloden Itimbiri «for å sette enstopper for sovesyken». Etter avløsning gikkhan om bord i SS Albertville 26.4. 1910 ogdro til Belgia for formelt å avslutte sin tredjetermin. Han vendte imidlertid tilbakei desember og ble 28.1. 1911 utnevnt tilmedisinaldirektør for hele Belgisk Kongo.

Lasarettet IbemboLasarettet i Ibembo åpnet i mai 1907. Det låved «inngangsporten» til det økonomiskviktige Uele i den nordøstlige delen avKongo og skulle hindre spredning til disseområdene, som man antok var fri for syk-dom, bortsett fra i få og små endemiskefoci. Ibembo hadde vært utgangspunktet formilitære ekspedisjoner inn i Uele og haddefra 1907 en viktig militær treningsleir. Allebåter, kanoer og karavaner skulle stoppesog undersøkes, og ingen måtte reise videreuten å ha snakket med legen. Lasarettet var

En passiar med Doktor Heiberg. Aftenposten nr. 681, 18.11. 1906

Beordringen av Heiberg til å lede observasjonsposten og lasarettet i Ibembo for å bekjempe sovesyke

1494 Tidsskr Nor Legeforen nr. 12 – 13, 2012; 132

MEDISINSK HISTORIE

ansett som det viktigste i regionens kjedeav kontrollposter.

Langs ferdselsrutene skulle alle kontrol-leres og suspekte undersøkes nøye. Vedpåvist sykdom måtte man avgjøre om ved-kommende skulle sendes ut av territorieteller legges inn på lasarettet. De innlagteskulle behandles med Atoxyl og isoleres,i varierende grad fra isolat til å være underlempelig oppsyn. Kontakt med familienkunne bli nektet. Friske og syke ektefellerkunne også bli nektet samvær. Å bli innlagtble oppfattet som livsvarig fengselsstraff.Mange av de innlagte med korrekt diagnosefølte seg helt friske. Behandlingen haddeliten effekt, og etter hvert ble sykdommensymptomatisk og førte til at pasientene døde.Dette ble av pasientene oppfattet slik at detvar selve oppholdet som gjorde dem syke.Vestlig medisins karantene, permanent isole-ring og andre tiltak ble av kongoleserne opp-fattet som en del av kolonimaktens under-trykkende regime. Tiltakene hadde hellerikke den ønskede epidemiologiske virk-ningen. Mellom mars 1907 og mars 1909døde 33 % av de isolerte pasientene, og 6 %rømte. Frustrasjonen hos de innlagte ga seguttrykk i flere opprør i 1909 og 1910. Vakt-styrken måtte forsterkes. Heiberg skrevi en rapport at lasarettet nærmest var et per-manent fengsel som burde ha inskripsjonen«Ved inngang her la alt håp fare» (23).

I Belgisk Kongo ble det i 1910 også inn-ført et system som innebar at innfødte ikkekunne forlate sitt oppholdssted mer enn30 km uten et medisinsk pass, undertegnetav lege som erklærte at vedkommende ikkehadde trypanosomiasis (23).

I 1912 ble det oppdaget at sykdommeni alarmerende høy grad var utbredt ogsåi Uele-distriktet, som er hovedtemaeti Lyons avhandling. I 1920-årene fikk manbedre medikamenter, i tillegg til at helse-vesenet ble styrket og de sosiale forholdenebedret. Resultatet var at sykdommen begynteå gå tilbake. Men som ved tilbakegangenav tuberkulose i vår del av verden, menermange i ettertid at fremgangen like myeskyldtes bedre sosiale forhold som medi-sinske tiltak. I 2009 ble det på verdensbasismeldt 9 878 tilfeller, og i 2010 var det ennedgang til 7 139, noe som er de lavestetallene de siste 50 årene (41, 42). Blant36 endemiske land er forekomsten størsti den demokratiske republikken Kongo(DR Kongo). I vårt land er trypanosomiasisen importert sjeldenhet (43).

Kongofristatens opphørKong Leopolds grove utbytting og vanstyreførte til internasjonale reaksjoner. I inter-vjuet i Aftenposten i 1906 avviste Heibergden voksende kritikken av forholdenei fristaten som overdrevne rykter. Å gi inn-trykk av at situasjonen var tilfredsstillendeog å trekke et slør over de faktiske forhol-dene var ofte regelen (25). Men etter uten-landsk press måtte kongen i 1908 overlate

kolonien til den belgiske staten, som opprin-nelig ikke var interessert i å være koloni-makt. Deretter ble forholdene gradvis bedre.Norske leger har senere virket i BelgiskKongo, og etter frigjøringen i 1960 var flereder i FN-tjeneste.

Jeg takker Bjørn Godøy for råd, Espen Wæhle for nyttige adresser i Bruxelles, Afrika-arkivet i det belgiske utenriksdepartementet for opplysninger fra Heibergs rulleblad, bibliotekar Dirk Schooen-baert ved Institute of Tropical Medicine Antwerpen som fant beskrivelsen av T. heybergi, arkivarer og bibliotekarer ved Liverpool School of Tropical Medicine, Bernhard-Nocht-Institut für Tropen-medizin i Hamburg, Royal Society of Tropical Medicine i London, Musée McCord Museum i Montreal, The Wellcome Trust i London og Arendal bibliotek for mye hjelp.

Aksel Ongre (f. 1934) er tidligere overlege og spesialist i radiologi.

Han er nå pensjonist og interesserer seg for

medisinsk historie fra nyere tid og har skrevet

flere artikler.

Forfatter har fylt ut ICMJE-skjemaet og oppgir

ingen interessekonflikter.

Litteratur1. Wæhle E. Deres drømmer ble til mareritt – skjeb-

netunge år med skandinavene i Kongo. I: Knudsen AV (red.). Bornholm – CONGO – tur/retur. Rønne: Bornholms museum, 2003: 81 – 94.

2. Godøy B. Solskinn og død. Nordmenn i kong Leo-polds Kongo. Oslo: Spartacus, 2010.

3. Morel ED. Kongelig slaveleir. Historien om et ter-rorregime. Tillegg av Syphilia Morgenstierne om kong Leopolds norske kongofarere. 2. utg. Brandbu: Fritt og vilt, 2007.

4. Hochschild A. Kong Leopolds arv. En beretning om grådighet, forferdelser og heroisme i det koloniale Afrika. Oslo: Pax, 2005.

5. Reybrouk DV. Kongo. Historien om Afrikas hjerte. Oslo: Font, 2011.

6. Kongelig slaveleir. Historien om et terrorregime. www.frittogvilt.no/kongeligslaveleir/norske.html (30.5.2012).

7. Ongre A. To fra Bjarkøy i Kongofristaten og Belgisk Kongo. I: Furu E, Storvik W (red.). Årbok for Bjarkøy 2010. Bjarkøy Slekts- og Historielag, 2010: 81 – 4.

8. Larsen Ø. (red.). Norges leger. Oslo: Den norske lægeforening, 1996; bd. 5: 321 – 2.

9. Larsen Ø. (red.) Norges leger. Oslo: Den norske lægeforening, 1996; bd. 2: 592 – 3.

10. Dedichen HA. Inge Heiberg. Nekrolog. Tidsskr Nor Lægeforen 1920; 40: 502 – 4.

11. Wæhle E. Monganga Makazzi, Judchi og andre nordmenn under Kongostjernen 1885 – 1918. I: Alsaker K, Bang AK (red.). Nordmenn i Afrika – afrikanere i Norge. Bergen: Vigmostad & Bjørke, 2002.

12. Wæhle E. Inge Heiberg: un médecin norvégien au Congo et la lutte contre la maladie du sommeil. I: Vellut J-L (dir.). La mémoire du Congo – le temps colonial. Tervuren: Musée Royale de l’Africe centrale, 2005: 232 – 234.

13. Berge O. Spredte erindringer fra Congo. I: Larsen Ø (red.) Norges leger. Oslo: Den norske lægefor-ening, 1996; bd. 1: 268 – 70.

14. Larsen Ø. (red.). Norges leger. Oslo: Den norske lægeforening, 1996; bd. 1: 552 – 3.

15. Larsen Ø. (red.). Norges leger. Oslo: Den norske lægeforening, 1996; bd. 2: 416 – 7.

16. Aftenposten Aften 2.5. 1903.17. Liverpool School of Tropical Medicine. Register

TM/13/11/1/1, No. 63 Inge Heiberg.

18. Probst HB. En myg og en flue – historien om at være Monganga i Congo. I: Knudsen AV. Bornholm – Congo – tur/retur. Rønne: Bornholms museum, 2003: 211 – 23.

19. Kjerland AK, Bang AK. (red.). Nordmenn i Afrika – Afrikanere i Norge. Bergen: Vigmostad & Bjørke, 2002: 187 – 8.

20. Lasson B. Slik var det den gang. Oslo: Gyldendal, 1938: 165 – 6.

21. Søegaard PM. Oberstløitnant Søegaard Jenssen-Tusch: Skandinaver i Congo. Anmeldelse. Morgen-bladet, Aftennummer, 8.4. 1905.

22. Jenssen-Tusch H. Skandinaver i Congo. Svenske, norske og danske mænds og kvinders virksomhed i Den uafhengige Congostat. Kjøbenhavn: Gylden-dal Boghandel – Nordisk Forlag, 1902 – 1905.

23. Lyons M. The colonial disease. A history of sleeping sickness in Northern Zaire, 1900 – 1940. Cambridge: Cambridge University Press, 1992.

24. Conrad J. Mørkets hjerte. Oslo: Kagge Forlag, 2003: 27.

25. Vellut J-L. European medicine in the Congo Free State. I: Janssens PG. Kivits M. Vuylsteke J. (dirs.). Analecta de réalisations médicales en Afrique centrale, 1885 – 1985. Fondation roi Baudouin, Masson-Paris – Peeters-Louvain, 1992: 62 – 81.

26. Lechat MF. L’expedition Dutton-Todd au Congo (1903 – 1905). Ann Soc Belg Med Trop 1964; 44: 493 – 512.

27. Anonym. Joseph Everett Dutton. Obituary. BMJ 1905; 1: 1020 – 1.

28. Todd JL. The prevention of sleeping sickness. BMJ 1908; 2: 1061 – 3.

29. Dutton JE, Todd JL, Tobey EN. Concerning certain parasitic protozoa observed in Africa. Ann Trop Med Parasitol 1907; 1: 285 – 370.

30. Dubois A. Heiberg (Inge-Valdemar). Biographie coloniale belge. Bruxelles: Institut royal colonial belge, 1951; 2: 463.

31. Rodhain J. Trypanosome d’un Cheiroptère insecti-vore Nycteris hispida Schreber au Congo belge. Bulletins de la Société de Pathologie Exotique, Tome XVI. Paris: Masson & Cie, 1923: 659 – 663.

32. Steverding D. The development of drugs for the treatment of sleeping sickness: a historical review. Parasites & Vectors 2010; 3. www.parasitesandvectors.com/content/3/1/15 (30.5. 2012).

33. Gradmann C. Laboratory Disease: Robert Koch’s Medical Bacteriology. Baltimore: Johns Hopkins, 2009: 201 – 229.

34. Moore B, Nierenstein M, Todd JL. On the treat-ment of trypanosomiasis by Atoxyl (followed by a mercury salt). Biochem J 1907; 2: 300 – 24.

35. Cammermeyer J. Traitement de la maladie du sommeil, pendant l’année 1908, par la méthode Atoxyl-Mercure-Iodure. Norsk Mag Lægevidensk 1910; 71: 76 – 8.

36. Cammermeyer J. Discussion. Proceedings of a Meeting of the Society on Friday, October 20th, 1911. Transactions of the Society of Tropical Medi-cine and Hygiene 1911; 5: 26 – 7.

37. Cammermeyer J. Om trypanose. Norsk Mag Lægevidensk 1912; 73: 98 – 103.

38. Cammermeyer J. Notes de pratique médicale africaine. Archiv für Schiffs- und Tropen-hygiene 1912; 16: 84 – 6.

39. Moore B. Atoxyl and Soamin and the treatment of sleeping sickness and syphilis. BMJ 1909; 6: 370 – 1. http://ukpmc.ac.uk/articles/PMC2318099/?page=1 (30.5.2012).

40. En passiar med Doktor Heiberg. Aftenposten nr. 681, 18.11. 1906.

41. WHO. African trypanosomiasis (sleeping sleek-ness). Fact sheet N 259 October 2010. www.who.int/mediacentre/factsheets/fs259/en/ (30.5.2012).

42. WHO. New cases of African trypanosomiasis conti-nue to drop. www.who.int/neglected_diseases/disease_management/HAT_cases_drop/en/index.html (30.5.2012).

43. Myrvang B, von der Lippe B. Afrikansk trypano-somiasis – en sjelden importsykdom. Tidsskr Nor Lægeforen 2002; 122: 33 – 4.

Mottatt 23.9. 2011, første revisjon innsendt 19.3. 2012, godkjent 31.5. 2012. Medisinsk redaktør Anne Kveim Lie.

Tidsskr Nor Legeforen nr. 12 – 13, 2012; 132 1495