perspektiver på arbeidsmiljøets historiewebsok.mikromarc.no/mikromarc3/web/get_binary.aspx?... ·...

Arbeiderhistorie 19975

ØYVIND BJØRNSON

P erspek tiver p å a rb e id sm i l jø e ts historie

N oen viktige linjer i arbeidsmiljøets historie i Norge kan fanges inn ved hjelp av to lover - Fabrikktil-

synsloven av 1892 og Arbeidsmiljøloven av 1977 - og tre spørsmål: Hvilke oppfatninger av arbeidervern/arbeidsmiljø nedfelles i de to lovene? Hvilke virkemidler har ansvarlige myndigheter ment var nødvendige for å skape et bedre arbeidsmiljø? Hvordan har debatten i andre land påvirket den norske utviklingen? Denne artikkelen vil behandle de to lovene og de tre spørsmålene.1

«I mer enn ett hundre år»

I mer enn ett hundre år har arbeidsvilkårene i norsk industri vært regulert ved lov. Den første loven fra 1892, «Lov om Tilsyn med Arbeide i Fabriker m.v.» eller bare Fabrikktilsynsloven, brøt med rådende liberal-økonomiske prinsipper om personlig frihet og kon- traktsfrihet, det at voksne myndige menn skulle kunne slutte arbeidskontrakter seg imellom uten innblanding fra staten eller noen annen autoritet. Fabrikktilsynsloven var en lov for det «egentlige fabrikkarbeidet» eller «virksomheter som ble drevet fabrikkmes

sig» som det også het. Det vil si at en forholdsvis liten del av all næringsvirksomhet og alle lønnsarbeidere i Norge falt inn under loven. I 1936 ble ordet «fabrikktilsyn» erstattet med «arbeidervern». De få var blitt til de fleste - en tendens som har fortsatt siden. Den siste viktige navneendringen kom i 1977 da «arbeidsmiljø» kom i stedet for ordet «arbeidervern».

Den norske lovgivningen kan ikke forstås isolert fra debatten i andre land. Heller ikke fra vedtak og konvensjoner fattet på internasjonale kongresser av organisasjoner som Den internasjonale arbeiderunionen, ILO osv. Dessverre finnes det så vidt jeg vet ingen systematiske forsøk på vurdere hvordan det hjemlige og det internasjonale filtres inn i hverandre i vår arbeidervernlovgi- ving. Å antyde noen sannsynlige sammenhenger og skissere den internasjonale rammen er likevel mulig.

Loven a v 1 8 9 2 - internasjonale perspektiver

Arbeiderbeskyttelse var et høyt prioritert område for regjeringer i nesten alle industrialiserte land i de siste tiårene av forrige århundre. Noe av bakgrunnen

6Arbeiderhistorie 1997

var skjerpede klassemotsetninger og et voksende gap mellom den økonomiske eliten og den nye arbeiderklassen. Spørsmålet om hvordan arbeidsvilkårene i industrien skulle reguleres, ble tatt opp på en rekke internasjonale kongresser, den første i Berlin i 1890, og deretter i 1897, 1900, 1905-06 og 1913. Ut av disse møtene oppsto organisasjonen the International Association for protective Labour Legislation med kontor i Basel (1900). Den ble en forløper for Den internasjonale Arbeidsorganisasjonen (ILO), grunnlagt i 1919. Meningen med ILO og kongressene var å anbefale vernetiltak og påvirke lovarbeidet i det enkelte land.2

Også Den andre Internasjonale drøftet jevnlig arbeidervernspørsmålet

på de ni kongressene som ble holdt mellom 1889 og 1914, og det var brei enighet om behovet for generelle internasjonale avtaler på feltet.3

Den tredje typen internasjonale konferanser som tok opp spørsmålet, var de internasjonale kvinnekonferansene, første gang i 1878 og deretter som ett av flere temaer fram til den 17. kongressen i 1914. Viktige spørsmål var om kvinner skulle ha et annet rettsvern enn menn - et særvem - for eksempel forbud mot nattarbeid.

De skandinaviske arbeiderkongressene var et fjerde møtested for diskusjoner om arbeidervern. Spørsmålet om innføring av åttetimers arbeidsdag var viktig, men også forbud mot nattarbeid og arbeid på helligdager og spørsmålet om ulykkesforsikring for

f

Den norske d e le g a s jo n til I lO s første a rb e id sk o n fe ran se , som ble holdt i W a s h in g to n høsten 1 9 1 9 . Foran (f.v.): N e s t led e r i LO, Jens Teigen , o d e ls t in g sp re s id en t J o h a n C a s tb e rg , r iksm eklingsm ann Jens M ich ae l Lund o g direktør G e o r g e Paus. Bak (f.v.): R edaktør J a c o b V idnes, by rå s je f W ilhe lm M o rg en s t ie rn e , fabrikkinspektør Betzy Kjelsberg o g e k sp e d i sjonssjef T h eo d o r G . Thorsen. (Foto: Harris & Ewing, W ash in g to n )


alle arbeidere. I 1897 i Stockholm ble det sagt at åttetimers arbeidsdag burde regnes som et forebyggende tiltak mot arbeidsulykker. Også særvern for kvinner ble anbefalt. Det bærende argumentet var at regulering av kvinners arbeid var nødvendig for å sikre utviklingen av en sunn slekt - de kommende generasjoner. Det ble også reist krav om at kvinner skulle kunne ansettes som fabrikkinspektører for blant annet å overvåke kvinners lønnsarbeid i hjemmet, det såkalte hjemmearbeidet, til slikt arbeid enten var avskaffet ved lov eller ved fagorganisasjonens inngrep.4

Vedtak på de internasjonale kongressene kunne brukes i den hjemlige debatten som argumenter for å få tilsvarende lovgivning i eget land. Særlig var dette tilfellet i tiåret før krigsutbruddet i 1914. Men da den norske arbeiderkommisj onen, Arbeiderkom- misjonen av 1885, begynte sitt utredningsarbeid, fantes det også eksempler fra andre land som viste hvordan arbei- derproblemet ble forstått og forsøkt løst. Sveits og England var tidlig ute og ble mye brukt som sammenligningsgrunnlag.

Allerede i 1864 vedtok parlamentet i kantonen Glarus i Sveits en fabrikklov for alle fabrikker i kantonen. Både menn og kvinner fikk tolv timers arbeidsdag, og nattarbeid ble forbudt. Andre kantoner fulgte etter. I 1877 kom den første nasjonalt dekkende fabrikkloven i Sveits. Arbeidstida for menn og kvinner skulle ikke overstige elleve timer. Forbudet mot nattarbeid gjaldt begge kjønn, men på visse vilkår kunne menn unntas fra loven. Begge bestemmelser viser at sammenlignet

med andre land gikk den sveitsiske loven langt i å begrense arbeidsgiverens og arbeidstakerens rett til på egen hånd å avgjøre hvor lang arbeidsdagen skulle være for voksne arbeidere. Det mest oppsiktsvekkende er kanskje likevel at kvinner og menn ble likestilt i et så viktig spørsmål.

Men i den sveitsiske loven som i seinere vernelover i andre land fantes det også bestemmelser som bare gjaldt kvinner. Kvanner med plikter i hjemmet hadde rett til lengre lunsjpause enn andre arbeidere. Meningen var at hun skulle bruke tida til å stelle i stand middagen for resten av familien. En annen særbestemmelse var at gifte kvinner ikke hadde lov til å rengjøre maskiner som var i gang. Gravide kvinner var pålagt å ta fri før og etter fødsel i til sammen åtte uker. Og myndighetene skulle utarbeide liste over fabrikker og arbeidsplasser der gravide kvinner ikke kunne arbeide.5

Særvernet for kvinner i den sveitsiske loven fulgte hovedstrømmen i internasjonal arbeidervernlovgivning. Det samme gjaldt det generelle forbudet for barn under 14 år mot å arbeide i fabrikker. England tilhørte denne hovedstrømmen, av mange - også norske reformatorer - regnet som foregangslandet når det gjaldt arbeidervern. Men i enda større grad enn for Sveits var arbeidervernet i England i forrige århundre et spørsmål om å regulere arbeidet til barn og kvinner. Grunnen var at verken bam eller kvinner ble regnet som myndige personer eller selvstendige individer og derfor ute av stand til å inngå arbeidsavtaler på egne vegne. Barna var underlagt foreldrenes vilje. De leide dem ut til de

A rbeiderhistorie 1997

L»

Fab r ik k arb e id e rsk e r i tekstilfabrikk i M a n c h es te r , E ngland . T egning fra om kring 1 8 6 0 .

mest kritikkverdige arbeidsoppgaver.6 Kvinnene på sin side ble presset til å arbeide av sine menn eller av onde arbeidsgivere og kunne av den grunn ikke regnes som frie arbeidere. Ja selv morsinstinktet kunne slavebinde dem og gjøre at de godtok de usleste arbeidsvilkår i bytte mot en mager lønn.7 Derfor var de ufrie på arbeidsmarkedet - som barna - og denne ufri- heten ga staten en legitim rett til å gripe inn i arbeidsforholdet på deres vegne. Annerledes var det med mennene. De ble regnet som frie og myndige individer som på egen hånd kunne inngå avtaler med arbeidsgiveren. Overfor voksne mannlige arbeidere grep myndighetene derfor ikke inn.

De første engelske arbeiderverntil- takene var preget av vurderinger som dette. Første gang barnearbeid ble regulert, var i 1833 da det ble forbudt for barn under ni år å arbeide i fabrikker. De mellom ni og 13 skulle ikke

arbeide mer enn åtte timer for dagen, og 12 timer var maksimumsgrensen for de mellom 13 og 18 år.81 1842 ble gruvearbeid forbudt for kvinner. I 1847 ble det bestemt at verken kvinner eller barn skulle arbeide mer enn ti timer, og i 1870-årene ble arbeidsdagen for disse to gruppene ytterligere redusert.

At kvinner og barn var ufrie på arbeidsmarkedet, var den viktigste begrunnelsen for staten til å gripe inn, men andre og mer kjønnsbestemte vurderinger talte også med. Avgjørende i guttenes tilfelle var det at kortere arbeidsdag var nødvendig for at de skulle utvikle seg til fullt arbeidsføre personer i voksen alder. For jentenes del ble det understreket at fabrikkarbeidet kunne hindre dem i å bli framtidige dyktige koner og mødre.

Lignende argumenter ble brukt overfor voksne kvinner. 1 tillegg ble det sagt at kvinnene, som arbeidet nesten nakne i gruvene sammen med menn,


ble seksuelt trakassert på arbeidsplassen. Sedelighet og moral var truet, og kvinnenes og nasjonens ære sto på spill, for kvinner som handlet usømmelig, var ikke i stand til å passe hjem og familie. For å redde nasjonens og kvinnenes ære var det nødvendig at staten gikk imellom. Debatten om kvinnearbeidet i gruvene vakte oppsikt og brakte til taushet dem som var imot enhver form for inngrep fra statens side i det frie kontraktsforholdet mellom arbeid og kapital. Resultatet var forbud mot kvinnearbeid i gruver under dagen.9

Et nytt moment i debatten om kvinners arbeid ble trukket inn på slutten av 1800-tallet da det ble hevdet at kvinner utkonkurrerte mannlige forsørgere - nok et tegn på sivilisatorisk tilbakeskritt. Kjennetegnet på et sivilisert samfunn var nemlig at kvinnen var hjemmeværende og mannen utearbeidende og eneforsørger, et syn som skulle vinne allmenn tilslutning i store deler av befolkningen i England som i andre land, Norge inkludert.

Oppsummerende kan vi si at grunnlaget for lovgivningen overfor kvinner fra starten var at kvinner ikke kunne regnes som frie, selvstendige individer, at deres moral led under fabrikkarbeidet og særlig under arbeidet i gruvene, at det igjen førte til at de ikke ville være i stand til å utføre sine huslige plikter - alt sammen tegn på sosial uorden. I et slikt perspektiv var det viktig å føre kvinnen tilbake til hjemmet.

I 1890-årene ble det skapt et annet grunnlag for statsmaktens inngrep. Moderskapet og det ufødte liv ble satt i sentrum. På nytt sto nasjonens ære og

framtid på spill, men denne gang vurdert ut fra nødvendigheten av å ta vare på de framtidige generasjoner - det ufødte liv. I 1890-årene, noe seinere enn i Sveits, fikk fabrikklovene bestemmelser som berørte moderskapet. Dreiningen mot å inkludere hensynet til det ufødte liv synes å være typisk for europeisk fabrikklovgivning rundt 1900.

Fabrikklovgivning bør ikke ses isolert fra annen sosialpolitisk lovgivning i det forrige århundret, særlig ikke fra de forsøk som ble gjort i mange land på å etablere et sosialforsikringssystem. Det karakteristiske ved den engelske utviklingen var den vekt staten la på forebyggende tiltak overfor spesielt utsatte grupper - kvinner og barn. Det tok lenger tid å komme den voksne mannlige arbeiderklassen i møte.

De innrømmelser som arbeidsgiverne gjorde overfor de mannlige arbeiderne, skyldtes i all hovedsak press fra fagbevegelsen. Det var også fagbevegelsen, eller dens understøttelsesforening- er, de såkalte «Friendly Societies», som ga arbeiderklassen en viss form for sikkerhet mot inntektsbortfall. Understøt- telsesforeningene utgjorde en viktig del av den engelske fagbevegelsen. Det var kasser mot arbeidsledighet, streik, sykdom, ulykker, alderdom etc. I 1875 var det rundt 3,5 millioner medlemmer i de offentlig registrerte understøttelses- foreningene, i 1889 mer enn 7,5 millioner.10 På dette tidspunktet var fagbevegelsen blitt en maktfaktor i det engelske samfunnet. Den ivaretok medlemmenes lønnsinteresser, regulerte deres arbeidstid og støttet dem økonomisk ved tap av arbeidsinntekt enten tapet skyldtes sykdom, ulykker, alderdom eller arbeidsledighet etc.

1 0 I

Da Arbeiderkommisjonen av 1885 ble nedsatt for å se på arbeiderspørs- målet, eller vurdere noen av de tiltakene som kunne bedre arbeiderklassens stilling i det norske samfunnet, var de engelske erfaringene med fabrikkvern viktige. Men den norske arbeiderklassen hadde ikke noen fagbevegelse som kunne kjempe fram kortere arbeidstid og høyere lønn, eller forsikringskasser der de fagorganiserte kunne forsikre seg. Når målet ikke bare var å forebygge fabrikkulykker, men også å gi fabrikkarbeiderne en viss økonomisk trygghet ved tap av inntekt, måtte oppmerksomheten vendes andre steder hen enn til England. Blikket falt på Tyskland.

Tysk påvirkning har veiet tungt når en skal forklare den sosialpolitiske utviklingen i Norge i årene fram til første verdenskrig. Særlig har en understreket at Norge fikk et forsikringssystem som langt på vei lignet det tyske. Tyskland fikk lover om sykeforsikring, ulykkesforsikring og invalide- og alderdomsforsikring i 1883, 1884 og 1889. Felles for dem var at de bare omfattet industriarbeiderklassen. I valget mellom frivillig og tvungen forsikring valgte en det siste, det vil si at arbeiderne ikke kunne velge om de ønsket å stå tilmeldt forsikringene. Og de var nasjonalt dekkende. Alle ga industriarbeideren rett til erstatning ved tap av arbeidsinntekt.

At staten grep inn på denne måten og opprettet obligatoriske forsikringer for alle som falt inn under bestemte inntektsklasser med finansielle bidrag fra arbeidsgiverne og staten, var noe nytt. Det skilte seg markert ut fra de engelske selvhjelpsordningene som


hadde utviklet seg nedenfra og hvor medlemmene betalte forsikringspremien.

Et annet skille mellom det tyske og det engelske systemet er i vår sammenheng minst like viktig: Arbeidervern var ikke en del av sosialpolitikken under Bismarck. Målet var ikke å forebygge ulykker og skader, men å kompensere for tapt arbeidsinntekt.11 Bismarck var skeptisk til vernetiltak fordi han oppfattet det som en intervensjon i fabrikkrommet og dermed som en trussel mot arbeidsgivernes profittmuligheter. Innenfor fabrikkens fire vegger skulle bedriftslederen ha full frihet til å disponere sine arbeidere og maskiner som han selv ønsket. Til forskjell fra arbeiderbeskyttelse berørte ikke forsikringsprinsippet maktforholdene på bedriften. Derfor satset Bismarck på forsikring - på kompensasjon i stedet for forebygging.12

Resultatet var at Tyskland ikke fikk en fabrikklovgivning slik som i de fleste andre land. Ikke før i 1918 kom det en lov som dekket voksne mannlige arbeidere. Og først i desember samme år anerkjente arbeidsgiverorganisasjonene og arbeiderorganisasjonene hverandre som likeverdige parter. En lov om arbeidsløshetsforsikring, som ofte er blitt motarbeidet fordi det er blitt innvendt mot den at den griper inn i forholdet mellom arbeid og kapital til arbeidernes fordel, ble først vedtatt i 1927.

Selv om de sosialpolitiske systemene i England og Tyskland var helt forskjellige, kom erfaringer fra begge til å påvirke den norske debatten sammen med den internasjonale debatten mer generelt. Et raskt blikk på de skandinaviske land er nok til å oppdage noen


likhetstrekk. Barnearbeidet ble tematisert først. Også her i landet var det barnearbeidet som først ble problematisert. I 1875, omtrent samtidig som tilsvarende initiativ i Danmark og Sverige, fikk sekretær i Statistisk Centralby- rå, Jacob Neumann Mohn, i oppdrag å forberede en lov om «...børns og unge menneskers anvendelse til fast arbeid utenfor hjemmet». Det direkte initiativet kom fra skolekommisjonen av 1871. Den arbeidet med forslag om å utvide undervisningstida og hadde støtt på problemet barnearbeid. Mohn bygde på dansk og svensk lovarbeid, men først i 1883 la regjeringen fram en proposisjon - en temmelig vidtgående utvanning av forslaget til Mohn.13 Regjeringen (Indredepartementet) begrunnet det med at det «... under vår forholdsvis innskrenkede fabrikkvirk- somhet har der visstnok ennu ikke gjennem sterkere misbruk vist seg noe fremtredende behov for en sådan beskyttelse».14

Saken tok en ny vending da regjeringen Sverdrup nedsatte den før omtalte Arbeiderkommisjonen av 1885. Initiativet kom fra Sverige, fra kong Oscar personlig, som inspirert av en tilsvarende svensk kommisjon ønsket å få utredet arbeiderspørsmålet også i Norge. Statsministeren kom initiativet i møte, og Arbeiderkommisjonen ble nedsatt. Den ble bedt om å komme med forslag til lover og andre tiltak som kunne hjelpe den ubemidle- de del av befolkningen ved tap av inntekt som følge av sykdom, arbeidsulykker og alderdom. Dessuten var det viktig å forebygge arbeidsulykker - det vil si etablere et fabrikkpoliti eller et fabrikktilsyn. Tanker som faller inn i et

11

europeisk mønster, som vi har sett, og som også samtida visste å understreke:

«De fleste K ulturlande have i den senere Tid skaffet sig en m ere eller m indre fuld- stæ ndig Fabrikpolitilovgivning, gaaende ud paa at sikre O m givelserne og Publikum i A lm indelighed m od Fare og Ulemp er af Fabrikdriften og specielt paa at betrygge de herved sysselsatte A rbeideres Liv og H else saavelsom i det H ele paa at hidføre en A rbeidsorden og Arbeidsvilkaar d e r ikke er til Skade for A rbeidernes Sund- hed, Moral og Sædelighed».

Fabrikktilsynsloven o g det so s ia le spørsm ålet

Debatten om arbeiderspørsmålet eller det sosiale spørsmålet var internasjonal. De løsninger som ble lagt fram i Norge ble vurdert på bakgrunn av de erfaringer som var gjort i andre land og brynet mot en norsk virkelighet. Noen særtrekk ved de norske løsningene er det viktig å understreke. Det ene er at vern, beskyttelse eller forebygging, spilte en viktig rolle. Her fulgte Norge grovt sagt det engelske eksempelet - eller for den del - det sveitsiske. Men når det gjaldt forsikringsordninger, kompensasjonsordninger for tap av arbeidsinntekt, fulgte en et stykke på vei det tyske eksempelet.

Bakgrunnen for det siste var nok at det blant fabrikkarbeiderne i 1880- og 90-årene ikke fantes noen fagbevegelse og derfor heller ikke noen fagfore- ningskasser. Det fantes heller ikke noe annet forsikringssystem ut over det temmelig rudimentære systemet av bedriftskasser en hadde enkelte steder, og enkelte håndverkskasser. I Norge måtte dermed den forsikringsbaserte delen av sosialpolitikken ha et annet


fundament enn den frivillige. Resultatet var i 1894 etableringen av en tvungen ulykkesforsikring for fabrikkarbeidere finansiert av arbeidsgiverne og dernest, i 1909, en sykeforsikringslov - også den tvungen, og i hovedsak beregnet på lønnsarbeidere og finansiert av dem, men med bidrag fra kommune og stat og arbeidsgiver.

Ulykkesforsikringsloven lignet klart den tilsvarende tyske, og noen tyske trekk finner vi også i sykeforsikringslo- ven, selv om de fleste ble luket vekk i løpet av den lange saksbehandlingsperio- den.15 Men da Stortinget i 1906 vedtok en midlertidig lov om stats- og kom- munebidrag til norske arbeidsledighetskasser, markerte det et utvetydig brudd med den tyske tradisjonen. Den norske loven var enestående i sitt slag. Bare Frankrike (1905) og Danmark (1907) var like tidlig ute.

Arbeidsløshetsloven var en radikal lov for sin tid. Den var den eneste av de tidlige forsikringslovene der arbeiderbevegelsens mobilisering hadde betydning for utfallet. Den skilte seg også ut på den måten at en frivillig ordning ble foretrukket framfor en tvungen, og at frivillige organer, fagforeningene og fagforbundene, fikk ansvaret for å håndheve loven i stedet for offentlige institusjoner. Hvorfor? Arbeiderbevegelsens makt og politiske innflytelse var ikke så stor at det kan forklare det som skjedde.

To forhold synes å ha vært viktige. Det ene var sosialøkonomenes rolle i forkant av loven. De banet veien for en ny forståelse av årsakene til arbeidsløshet. Individuelle og moralske forklaringer tapte terreng på bekostning av samfunnsmessige.16 Sosialøkonomene

hadde også gode muligheter til å påvirke de politiske beslutningene ved at de langt på vei maktet å etablere et samarbeid med politikere både i Stortinget og i statsapparatet blant annet som medlemmer av diverse kommisjoner og komiteer.17 En annen viktig faktor var at bøndenes og landdistriktenes motstand mot loven avtok fordi de slapp å bære det økonomiske ansvaret. Det ble plassert der bonderepresentan- tene mente det hørte hjemme: hos arbeiderne først og fremst - de skulle betale det meste av premiene - og hos bykommuner hvor arbeidsløsheten var stor.18

Samlet sett kan vi si at de viktigste statlige sosialpolitiske tiltakene som ble iverksatt før 1914, fabrikktilsynloven og forsikringslovene, viser at den norske lovgivningen skilte seg fra den engelske så vel som den tyske. Men statens interesse for arbeiderspørsmålet var ikke slutt med disse lovene. Ytterligere et viktig spørsmål ble stilt: Burde det offentlige regulere interessekampen mellom arbeid og kapital?

I årene rundt 1900 var det mange liberale både i Venstre og Høyre som hevdet at en måtte passe seg for ikke å vedta lover som støttet fagorganisasjonen på en slik måte at det ville bli vanskelig for uorganiserte arbeidere å inngå frie arbeidsavtaler med sin arbeidsgiver. Motsatt hevdet de sosialradikale i Venstre at staten måtte gripe inn og støtte arbeidernes bestrebelser på å danne fagforeninger - styrke den svake part i forholdet mellom arbeid og kapital - slik at arbeiderne kunne forbedre sin maktposisjon vis å vis arbeidsgiverne.

Motsetningene kom for en dag alt i


1890-årene da Stortinget flere ganger drøftet spørsmålet om å lovbeskytte arbeidernes stemmefrihet og deres rett til å danne politiske og faglige foreninger. Så lenge denne saken kunne forstås som en strid om enkeltindividets rett til selv å bestemme hvilket parti det skulle stemme på og til selv å avgjøre hvilken forening det skulle være medlem av - det vil si retten til politisk meningsfrihet - så lenge var Venstre villig til å støtte forslaget. I det øyeblikk

Stortinget hadde vedtatt en straffelov som beskyttet den frie politiske opptreden i valg og i møter, og spørsmålet kom til å dreie seg om lovbeskyt- telse av fagforeningenes virksomhet, delte partiet seg. Noen slo følge med Høyre som ville beskytte «de arbeidsvillige» mot overgrep fra fagbevegelsen. Det fantes ikke flertall på Stortinget for en fagforeningslov.19

Synspunkter som dette var også framme i debatten om arbeidsløshets- kassene, men denne gang seiret ikke de som fryktet «fagforeningstyrraniet». Også i fabrikktilsynets tidlige historie er det lett å oppdage tilsvarende meninger, og de kom på avgjørende vis til å prege det vernebegrepet eller de oppfatninger av helse som kom til å nedfelle seg i den første loven.

Fabrikktilsynslovens v e r n e b e g re p

Den maskinelle fabrikkproduksjonen og de plutselige arbeidsulykkene utgjorde rammen for fabrikktilsynet eller arbeidervernet i det forrige århundret og langt inn i vår eget. En var først og fremst opptatt av å unngå de akutte

13

farene ved maskinell drift, og for å beskytte arbeiderne måtte maskiner kapsles inn eller arbeidsprosesser legges helt om.

Det var arbeidsulykkene en måtte forhindre. Dette var det full enighet om, og stort sett var en også enig om at ingeniører var de beste til å hanskes med slike problemer, og at en derfor måtte ansette slike som fabrikkinspek- tører.

Men «vernebegrepet» i fabrikktilsynsloven rommet også en sunnhets- del. De første fabrikkinspektørene var ikke bare opptatt av ulykker, men også av fabrikkhygiene, av ventilasjon, belysning og reinhold, og etter hvert av den personlige hygiene - arbeiderne skulle ha mulighet til å vaske seg på hendene, bruk av felles håndkle ble sett på med skepsis på grunn av smittefaren, spytting ble fordømt av samme grunn osv. Flere priveter, atskilte for menn og kvinner, og reinere og mer hygieniske avtredelsesrom, var også krav som gikk igjen. Sansen for orden og reinslighet var ikke utbredt blant arbeiderne, ble det ofte hevdet. Det overordnede målet var å skape sunnere arbeidsplasser og dermed sunnere arbeidere for slik å heve befolkningens prestasj onse vne.

Også dette overordna målet sluttet alle politiske avskygninger seg til. Derimot fantes det ikke noe flertall på Stortinget for en fabrikktilsynslov som regulerte arbeidstida til voksne arbeidere, heller ikke et flertall som ønsket forbud mot nattarbeid for kvinner - til tross for alle internasjonale anbefalinger.

De som var imot normalarbeidsdag, argumenterte på et prinsipielt liberalt grunnlag. De hevdet at det var urimelig


å hindre voksne menn i sjøl å avgjøre hvordan de ville bruke sin arbeidskraft.20

«Det er horribelt å tenke seg m uligheten av at en fattig arbeider, eller en som er særlig interessert i å få litt ekstrafortjeneste en kort tid, skal bli straffet for sin flid; det opp rø rer frihetsfølelsen hos m ennesker som ikke er hildet i sosiale teorier og de sosialistiske lyster til å øve tvangsherre- døm m e over annen person.»-1

For denne Høyrestortingsmannen ble frihet først og fremst forstått som enkeltmenneskets rett til å utfolde sin egen vilje og sitt eget initiativ uten innblanding fra staten eller organisasjonene. Uttalelsen falt under debatten om fabrikktilsynsloven i 1909, men de samme argumenter var blitt brukt så lenge Stortinget hadde diskutert arbeidervern.

Også tilhengerne av en normal ar

beidsdag målbar i 1909 de samme synspunktene som før. De hevdet at det ikke var av lyst og fri vilje at arbeiderne sleit seg ut dagen lang i arbeidsgiverens tjeneste, men av tvang, fordi de trengte pengene til livets opphold, og fordi de var redde for å bli sagt opp om de ikke lystret ordre - det skjedde altså mot deres egentlige ønsker. Tilhengerne la også stor vekt på at det fantes moralske og åndelige grunner til å forkorte arbeidsdagen. Arbeiderne burde ha noen timer om dagen til familieliv, lesning osv,22 for da ville de kunne utvikle seg til å bli selvstendige individer i stand til å delta i styringen av samfunnet.

Regler om arbeidstid for voksne arbeidere kom ikke inn i fabrikktilsynsloven av 1892, heller ikke i 1909. Først i arbeiderbeskyttelsesloven av 1915 ble det slått fast at den alminnelige arbeidstid ikke måtte overstige 10

A rbe idss tokken ved Fredrikstad D a m p s a g o g Høvleri i 1 9 1 0 , m ed e t stort antall b a r n e a r b e id e r e .


timer daglig og 54 timer ukentlig. På dette tidspunktet hadde en god del fagforbund tariffestet kortere arbeidstid enn 54 timer. Loven av 1915 kan derfor vanskelig betegnes som et stort steg framover.

Sæ rvern for kvinner?

Norge var et av de land i Europa med færrest særbestemmelser for kvinner. For eksempel kom det aldri noe forbud mot kvinners nattarbeid - en fanesak for den sosialradikale fløy med Johan Castberg i spissen. En hovedgrunn var, mener Gro Hagemann, styrken til den borgerlige kvinnebevegelsen. De argumenterte for like rettigheter for menn og kvinner og hadde nære personlige kontakter og stor innflytelse innad i Venstre. Dette var viktig, men likevel ikke den eneste grunnen. Den skyldtes også en sterk liberal tradisjon på høyresiden i politikken. Også høyresiden støttet prinsippet om like rettigheter og bidro dermed til en kjønnsnøytral arbeidervemlovgivning. Arbeidervernloven av 1936 markerte slutten på kampen om kvinners vern i Norge. Det spesielle hos oss var at voksne kvinner ble inkludert i et utvidet helse og ver- nesystem for alle arbeidere. Felles bestemmelser for kvinner og menn ble det vanlige, selv om det også i den norske arbeidervernloven, som i andre lands lover, fantes bestemmelser som ga kvinnene særbeskyttelse i gravidi- tetsperioden.23

Det forelå en viss vilje til å gjøre noe med arbeiderspørsmålet i Norge i årene rundt 1900. Fabrikktilsynsloven kom på et forholdsvis tidlig tidspunkt, ulykkesforsikringsloven for industriarbei

dere likeså. Vilje var det også til å beskytte arbeidernes fagforeningsvirksomhet, men noen lov ble aldri vedtatt. Vernetanken stakk tilsynelatende ikke særlig dypt. Kom den i konflikt med grunnleggende liberalt tankegods om den personlige frihet, måtte den vike. Det ser vi også når innholdet i vernebegrepet i fabrikktilsynloven skal meisles ut. Det gikk svært lang tid før en fikk en normalarbeidsdag for voksne arbeidere, og det skjedde først etter at fagorganisasjonen hadde lagt forholdene til rette for det. Det kom heller ikke noe forbud mot kvinners nattarbeid. I dette perspektivet skilte loven om offentlig støtte til arbeidsledighetskasser fra 1906 seg ut. Når den kunne vedtas, var det sannsynligvis fordi bøndenes representanter lot de liberale prinsippene fare da de oppdaget at de selv slapp de økonomiske omkostningene med loven.

Fabrikktilsynslovens virkemidler

Loven av 1892 var en lov mellom staten og den enkelte bedriftseier. De ansatte skulle i visse tilfeller få uttale seg om arbeidsreglement. Fagorganisasjonen var overhodet ikke nevnt. Tanken var at det offentlige ved hjelp av statsansatte fabrikkinspektører og et løst korps av frivillig oppnevnte medlemmer av kommunale tilsyn skulle kontrollere at arbeidsvilkårene på den enkelte fabrikk var i samsvar med lovens intensjoner. Uttrykket fabrikkpoliti ble brukt, men det indikerer at inspektørene hadde større makt og myndighet vis å vis arbeidsgiverne enn de faktisk hadde. For selv om staten skulle overvåke fabrikklivet, var det


Syltetøyproduksjon u n d e r hygieniske forhold v ed A / S M o r M o n sen i S ta v a n g e r p å 1 950-tal let . «Kokekjelene s tår p å rekke o g r a d o g h a r inviduell be tjen ing» , he te r d e t i d e n m e d fø lg en d e bildeteksten.

fortsatt slik at den enkelte arbeidsgiver selv i stor grad bestemte hvordan arbeidsprosessene skulle utformes, hvilke maskiner som skulle brukes, hvordan arbeidslokalet skulle være osv.

Hovedoppgaven til Arbeidstilsynet var å oppdage lovbrudd, dernest å overbevise arbeidsgiveren om at mangler og feil måtte utbedres. Inspektørene informerte og anbefalte, ja om forholdene var graverende nok kunne de også kreve at noe ble gjort, og true med bot om ingenting hendte. Selv bot førte ikke alltid til bedring, for i det store og hele var det opp til arbeidsgiveren selv å bestemme om han ville følge de råd

som ble gitt eller ta truslene på alvor. Arbeidsgiverens makt over arbeidet var stor også etter 1892. Trussel om anmeldelse til påtalemyndighetene og ileggelse av bøter var virkemidler som sjelden ble brukt og som knapt nok fungerte som et ris bak speilet.24

I årene fram mot 1936 endret det norske samfunnet seg på vesentlige punkter. En fagorganisasjon vokste fram og med den et avtaleregulert arbeidsliv der særlig lønnsvilkår og arbeidstid ble regulert. Men selv etter at en revidert arbeidervemlov var vedtatt i 1956 og det ble sagt at det ved alle arbeidsplasser over en viss størrelse skulle opprettes en egen verneorganisasjon, var så vel arbeidstakernes som fagorganisasjonens muligheter til å påvirke vernearbeidet relativt begrenset. Interessen var heller ikke særlig stor. Og verneorganisasjonen ble en adskilt organisasjon i bedriften. Den ble ikke innlemmet i eller styrt gjennom den ordinære bedriftsorganisasjo- nen, like så lite som den ble en del av arbeidstakernes forhandlingssystem og interesseorganisasj on .

Loven a v 1 9 7 7 - internasjonale perspektiver

«De gylne årene» er en betegnelse som er brukt om 1950- og 1960-årene.25 Da opplevde de utviklede kapitalistlande- ne med tre firedeler av verdens produksjon og over 80 prosent av ferdig- vareeksporten en enestående økonomisk utvikling. Verdensproduksjonen av industrivarer ble firedoblet fra tidlig 1950-tall til tidlig 1970-tall, og verdenshandelen med industriprodukter tidoblet. Arbeidsledigheten forsvant på


1960-tallet. Folks velstand økte dramatisk. Trekkene kjenner vi også igjen fra det norske samfunnet. Særlig 1960- årene har et gyllent skjær over seg. Da hadde industrien sin glanstid og skapte grunnlaget både for en velstandsstat, med sterk vekst i antallet nye forbruksvarer, og en velferdsstat med utbygging av universelle trygdeordninger som et vesentlig kjennetegn.26

Framskrittets dominerende ideologi tok det for gitt at selve målestokken på menneskehetens framgang var at mennesket i stadig større grad skulle herske over naturen.27 Forurensing og økologiske ødeleggelser hadde en knapt nok begynt å legge merke til. Men på slutten av 1960-årene og 1970-årene vokste interessen for miljøvern og økologi i alle de vesteuropeiske industriland. Økologi eller læren om den gjensidige avhengigheten mellom organismene og deres miljø, var en lære som flere begynte å ta på alvor. Den understreket betydningen av å se mange faktorer i sammenheng i vurderingen av langtidseffektene av forurensing og giftutslipp. Dermed introduserte den en for- ståelseshorisont som også kom til å prege tenkningen omkring arbeidsmiljøet: for å forstå hvilken risiko arbeidstakerne utsatte seg for, var det nødvendig å vurdere samspillet mellom de ulike forurensingskildene som de ble påvirket av.

Forringelse av livsvilkårene utenfor og i fabrikklokalene utgjorde de uheldige følgene av vekst- og velstandsfilo- sofien og industrisamfunnets produksjonsmåte. Det var arbeid til alle - og de aller fleste hadde økonomisk fått det mye bedre i løpet av en kort tidsperiode. Men produksjons- og produktivi-

tetstvangens krav hadde forrang på arbeidsplassene, og mange arbeidet med helsefarlige stoffer uten at de selv eller noen annen trengte å være klar over det.

I 1969-70 kom vendepunktet i holdningen til arbeidsmiljø på blant fagorganiserte i Norge, i forbund som Norsk Jern- og Metallarbeiderforbund28, Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbund og flere. Landsmøtet til det førstnevnte forbundet i 1970 varslet om et gjennombrudd for arbeids- miljøproblematikken i vid forstand. Det signaliserte en ny og mer kritisk holdning til den moderne og effektiviserte bedriftsorganisasjon med sin rovdrift både på psykisk og fysisk helse. «... Det er tross alt en maksimumsgrense for hva folk kan prestere...», ble det sagt.29

F a g b e v e g e lse n var drivkraft

Fagbevegelsen ble den viktigste drivkraften i arbeidet for en ny arbeidsmiljølov. Hvordan skal vi forstå den nye interessen? Ennå vet vi for lite til å kunne gi noe klart svar på dette spørsmålet, men noen sammenhenger kan antydes. Den voksende interessen for forsøpling og forgiftning av naturen internasjonalt og i Norge, har uten tvil hatt betydning. Den førte til økt oppmerksomhet om bruken av kjemiske stoffer og hvordan de påvirket organismen. En måtte ikke glemme dem som arbeidet i de bedriftene som slapp ut det giftige avfallet. En arbeider ved Jernverket i Mo i Rana ordla seg slik i 1970:

■Vi pleier ofte å si det slik: det er rart m ed


en jem verksarbeider når han blir gammel. H an d ø r ikke, han bare ruster bort. Det høres kanskje som en vits, m en det er alvorlig nok. Vi blir fulle av støv og skitt. Vi ruster sakte bort. Det blir å hoste o p p støv hver eneste dag, slik d rar du liksom m ed deg e t stykke av arbeidsplassen hjem».’0

Gruvestreiken i Kiruna rundt årsskiftet 1969/79 var en vekker. Slik streiken ble oppfattet i Norge mente en den skyldtes produktivitetsjag og manglende medbestemmelse som igjen hadde ført til uverdige arbeidsforhold, og fagbevegelsen hadde latt det skje.31 Kiruna-konflikten ble «... et varsel fra individer som er blitt omdannet fra mennesker til maskiner, og som nå har nådd grensen for hva de kan makte», uttalte en klubbformann på en jern- og metallbedrift i Oslo.32

Arbeidsmiljøundersøkelsen til svensk LO på slutten av 1960-tallet var også viktig. Den viste at svært mange hadde et arbeidsmiljøproblem, og at forholdene i arbeidslivet på ingen måte var så rosenrøde som den offentlige statistikken ga inntrykk av. Norsk LO fulgte opp med en tilsvarende undersøkelse i 1971. I det hele faller initiativene til norsk LO inn i et nordisk mønster. Både fagbevegelsen i Danmark og Sverige var svært aktive tidlig på 70- tallet blant annet ved å sette fram krav om nye og strengere lovgivning.33 Uten tvil har meningsutvekslingen over landegrensene vært stor. Når det kunne skje på en fruktbar måte, har det sikkert sammenheng med at problemforståelsen var den samme, og at den var fundert på en bestemt oppfatning av hvordan arbeidslivet rent faktisk hadde utviklet seg de siste tiårene: Rasjonali

seringen og produktivitetsjaget hadde gått for langt, bruken av kjemiske stoffer var ute av kontroll osv.

Også i Norge oppsto det ulovlige streiker i 1970, i Oslo, Odda og Sauda blant annet. Noen av disse streikene hadde et arbeidsmiljøperspektiv ved seg, men de er også blitt tolket som et utslag av det antiautoritære opprøret som preget mange befolkningsgrupper i 1960- og 70-årene.34 Slik forstått rettet opprøret seg først og fremst mot ledelsen i LO og var et varsel om at lederne i fagbevegelsen generelt måtte bli mer var stemningene på grunnplanet. Ledelsen i LO trengte saker som igjen kunne føre dem på offensiven. Arbeidsmiljøet var en slik sak.

Det var også en god sak for Arbeiderpartiet. Etter den borgerlige maktovertakelse i 1963 hadde partiet startet en prosess for å fornye sin ideologiske profil. Engasjementet i miljøverndebat- ten rundt 1970 kan forstås mot en slik bakgrunn, og arbeidsmiljødebatten. Den skjøt for alvor fart rundt 1970, men lå nede i 1972 da EF-kampen tappet alle krefter.35 Striden om norsk medlemskap i Fellesmarkedet skapte nye skillelinjer og en mer intens strid i Arbeiderpartiet enn noen gang siden krigen. Gamle lojalitetsbånd ble brutt, både medlemmer og velgere var på flukt.36 Fra 1969 til 1973 sank velger- oppslutningen om Arbeiderpartiet fra 46,5 prosent til 35,3 prosent. En vesentlig del av stemmene gikk til Sosialistisk Valgforbund som fikk over 11 prosents oppslutning. Partiet trengte derfor nye saker for å komme på offensiven37 og for å unngå indre strid i eget parti.38 Regjeringens lovinitiativ i desember 1973, med krav om en rask


Feiling a v tøm m er m ed stokksag p å V å lb rå ten i S ta n g e å lm en n in g , 1 9 3 7 . Landbruks- og sk o g b ru k sn æ r in g e n e v a r særl ig utsatt n å r d e t g ja ld t anta ll ulykker. På slutten a v 19 30-ta l le t v a r d e t mer e n n 3 5 ulykker pr å r pr 1 0 0 årsverk i d isse n æ r in g en e .

saksbehandling og løfter om en ny arbeidsmiljølov innen utgangen av 1974, kan derfor sees som et ledd i Arbeiderpartiets forsøk på å skape større samhold innad i partiet og styrke sin posisjon overfor tidligere velgere og medlemmer. Regjeringen Bratteli struttet av reformvilje og styringstro.39 Et stortingsvalgprogram med en katalog av reformer skulle bli til proposisjoner og budsjettposter.40

På spor av en ny forståelse av arbeidsm iljø

For å forstå hvorfor verne- eller arbeidsmiljøbegrepet i den nye loven har et helt annet innhold enn i tidligere lover, er det nødvendig å gjøre noe mer utførlig greie for noen viktige aspekter ved arbeidsmiljødebatten forut for loven.

Arbeidervern var som sagt fra starten først og fremst et spørsmål om å

unngå de plutselige ulykkene som kunne oppstå ved fabrikkmessig drift. Derfor måtte maskiner kapsles inn eller arbeidsprosesser legges helt om. Personlig verneutstyr kunne også beskytte arbeiderne.

Arbeidervernloven av 1956 fastslo at arbeiderne etter bestemte regler skulle tildeles personlig verneutstyr. De hadde plikt til å bruke utstyret og til å ta godt vare på det.

Arbeidsmedisinske spørsmål ble definert ut av sosiallovgivningen i 1890-årene. De kom verken med i fabrikktilsynsloven eller ulykkesforsikringsloven. Den siste ga bare erstatning ved såkalte bedriftsulykker som førte til at den trygdede fikk legemsskader eller døde. Loven ble endret i 1928, og like etter fastslo regjeringen at noen bedriftssykdommer skulle likestilles med ulykker. Det var bedriftssykdommer som lignet ulykkene i forløp - akutte forgiftninger med kvelning

20

og skader og irritasjon på hud og vev som resultat.

Lista ble gjort lengre i 1929 og i 1935 da blant annet silikose kom med. Bakgrunnen var vedtak på ILO-konferanser i 1925 og 1934. Når Norge ratifiserte ILO-konvensjonene var det først og fremst av hensyn til den nasjonale prestisjen, og ikke fordi en hadde registrert eller regnet med at slike sykdommer var særlig utbredt.

Erstatningsberettigete yrkessykdommer er det vanlige begrepet for slike sykdommer - et trygdemedisinsk begrep - i motsetning til arbeidsbetingete sykdommer som er et medisinsk begrep. Det første er snevert definert ut fra en klar årsakssammenheng. For at en lidelse skal kalles en arbeidsbetinget sykdom, trenger ikke årsakssammenhengen til forhold i arbeidssituasjonen å være så klar.

I 1930-årene fikk Arbeidstilsynet en viss arbeidsmedisinsk ekspertise, og et resultat av dette var blant annet at en oppdaget langt flere tilfeller av silikose enn regnet med. Fra 1920 til 1935 ble det årlig registrert noe mer enn 30 tilfeller av arbeidsbetingede sykdommer, i 1935 119 og i 1939 284 - for en stor del silikose. I en femårsperiode etter krigen - fra 1947 til 1952, var antallet registrerte tilfeller av arbeidsbetingete sykdommer over 2500. Det var mange øyenskader, først og fremst som følge av sveiseblink, en god del belastningslidelser, yrkesmyalgi, som følge av ensidig, monotont arbeid, og dessuten - silikose. Men rundt midten av 1950- tallet ble antallet registrerte arbeidsbetingete sykdommer om lag halvert. Hvorfor er ikke lett å svare på, men bedre verneutstyr kan være en forkla


ring, strengere krav om årsakssammenheng mellom helse og arbeid ved bruk av diagnosen yrkesmyalgi, en annen.41 Kanskje har fallet på kurven forledet Arbeidstilsynet til å tro at norske arbeidsplasser var sunne? Sikkert er det i hvert fall at den yrkeshygieniske og arbeidsmedisinske ekspertisen i tilsynet aldri talte mange personer, og at de var ute av stand til å forutse hvilke helseproblemer langvarig industriarbeid førte med seg.

I 1970-årene var en mer villig enn før til å spørre på denne måten. Hadde ikke industriell produksjon uheldige virkninger på arbeidernes helse? Var det ikke viktig å oppdage de faktorene som virket inn? Dermed spurte en annerledes enn i 1890-årene da en hadde mest øye for de plutselige konsekvensene av fabrikkmessig drift, avkuttede fingre etc. Men fortsatt var det industriarbeidernes situasjon det meste dreide seg om - til tross for at gyldighetsområdet til loven var blitt kraftig utvidet.

Dette førte til en fornyet interesse for arbeidsmedisin og yrkeshygiene. Særlig ville en vite hvordan arbeiderne ble påvirket av de kjemiske stoffene som ble brukt i produksjonen.

En aktør som spurte om virkningene, var som nevnt fagbevegelsen. I 1974 krevde landsmøtet i Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbund at det indre miljøet måtte underlegges den samme strenge konsesjonsbehandling som det ytre. «Vi må ikke i bestrebelsene på å skape en ren natur, glemme arbeiderne inne i fabrikkene.» 42

Skepsisen til bruken av kjemiske stoffer og uroen over hvilke langtidsvirkninger slik bruk kunne føre med


seg, skyldtes nok for en stor del en mer generell redsel for hvilke risikoer en utsatte seg for på arbeidsplassen, men den skyldtes også reell påvisning av slik fare. Mest oppsikt vakte flere rapporter om sammenhengen mellom arbeidsmiljø og kreft. Alarmen gikk ved Falconbridge Nikkelverk i Kristiansand, Hydro sin PVC fabrikk på Herøya, ved Waardahl kjemiske fabrikk i Fana utenfor Bergen og flere andre steder.

«De farlige jobbene» og «Kamp mot helsefarlig arbeid» var aktuelle boktitler på denne tida. Ett av de kjemiske stoffene som skapte farlige jobber, var løsemidler, en fellesbetegnelse på væsker som brukes til å løse opp oljer, fett, voks, plast, maling, lakk, gummi, harpiks osv. Hyppige forbrukere av slike stoffer er bygningsarbeidere, spesielt malere og tapetsere, og enkelte verkstedarbeidere. Typiske straksreaksjoner på løsemiddelpåvirk- ning var rusfornemmelser (sniffing), svimmelhet, kvalme, hodepine og søv- nighet. Langvarig påvirkning mente man i 1975 kunne gi varig hjerneskade med psykiske forandringer, nedsatt hukommelse og svekket konsentrasjonsevne. Hvor kraftig påvirkning som skulle til for å gi slik seinskade, var usikkert.

Akutte påvirkninger fra løsemidler hadde nærmest det samme forløpet som plutselige ulykker, og påvirkning fra noen løsemidler ble regnet som erstatningspliktige yrkessykdommer etter ulykkestrygden/yrkesskadetryg- den. Virkningen av kronisk forgiftning var vanskeligere å påvise. Noen ble trøtte, de sov dårlig eller fikk hodepine. Mange fikk diagnosen «vårslapp».

Advarselen om hvilke langvarige virkninger løsemidler kunne ha, kom fra Danmark i flere malerrapporter tidlig på 1970-tallet. Innholdet i disse rapportene ble også kjent blant norske arbeidere - og usikkerheten:

«... hva skjer m ed rørleggerne når de sveiser eller limer plast? Hva m ed snekkerne som skjærer etem itt på byggeplassen? Hva m ed lakkeringsverksteder i trevareindustrien? Hva m ed m alerne og byggtapetse- rerne som om gås kjem iske p rodukter til daglig. Ja, hva m ed dem? Hva vet vi om skadevirkningene på kort sikt og på lang sikt? K unnskapene er lik 0.»

Uttalelsen falt på landsmøtet til Norsk Bygningsarbeiderforbund i 1974 og uttrykker følelser mange delte på denne tida.

Flommen av nye og ukjente kjemiske stoffer på arbeidsplassene, dårlig merking av stoffer og mangelfull informasjon om hvordan de virket, skapte uvisshet og utrygghet blant de berørte, og usikkerheten førte til krav om strengere merking av produktene. En bestemmelse om slik merking var kommet med i Arbeidervernloven av 1956, sammen med et fromt ønske om at farlige stoffer så vidt mulig skulle erstattes av mindre farlige, men nå ble kravet framført med større tyngde sammen med krav om mer forskning for å finne ut hvordan stoffene virket, krav om strengere håndheving av loven - kort sagt: krav om en ny arbeidervemlov.

Fra fagbevegelsen kom mange initiativ med sikte på å få gjort noe med forholdene. Den krevde et sentralregister over farlige stoffer. Den krevde at Arbeidstilsynet og arbeidsmedisinske forskningsmiljøer måtte tilføres større yrkeshygienisk og yrkesmedisinsk/arb-

22A rbeiderhistorie 1997

eidsmedisinsk kompetanse. Den krevde at helsetjenesten i bedriftene ble organisert slik at helse- og miljøproblemer ble avslørt så tidlig som mulig. Et viktig krav i denne sammenhengen var kravet om at arbeidsgiveren måtte bevise at et stoff eller produkt ikke var helsefarlig før det kunne tas i bruk. Krav om strengere forhåndskontroll eller en konsesjonsplikt for det indre miljø som det også het, var sentralt for noen fagforbund, kanskje særlig i Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbund. Utgangspunktet for de initiativ som ble tatt, var tiltro til at forskerne ville kunne påvise klare årsakssammenhenger, og at Arbeidstilsynet med en strengere lov i ryggen, ville kunne tvinge arbeidsgiverne til å rette på forholdene.

En annen langtidseffekt som ble diskutert var umyndiggjøringen av de ansatte, umyndiggjøring både i forhold til «ekspertene» og i forhold til maktstrukturen på bedriftene. Visste ikke arbeiderne bedre enn mange eksperter hvor skoen trykket, hvilke arbeidsmil- jøbelastninger som rammet hardest? Hadde ikke arbeiderne rett til å være med på å bestemme over sitt eget arbeidsmiljø?

Tanken bak mye av vernearbeidet var at det kunne tuftes på sikker kunnskap og tekniske normer. Dette slo an hos de fleste og i de fleste land.

«For de ansatte og deres organisasjoner kunne det fortone seg som om vitenskap en skulle ta hånd om arbeidstakernes helse, og for bedriftsledere og arbeidsgivere syntes det å væ re en fordel å ha klare krav og forholde seg til, noe som blant annet lettet p lanleggingen og p roduk sjonsarbeidet»

skriver Bjørn Gustavsen.

Uttrykket regelstrategi er brukt om denne tilsynspraksisen, og den dominerte i Norge helt fram til arbeidsmiljøloven trådde i kraft. Den forutsatte at hver enkelt av de faktorer som skaper belastninger i arbeidsmiljøet kan identifiseres, isoleres og behandles hver for seg. På 1970-tallet var det stadig flere, også eksperter, blant annet inspirert av en økologisk tankegang, som hevdet at dette ikke var tilfellet. Problemene i arbeidsmiljøet kunne ikke alltid tilbakeføres til en bestemt årsaksfaktor. Flere virket i stedet sammen.

I etterkrigstidas Norge ble det snakket mye om «den menneskelige faktor» eller «menneskelig svikt» - det vil si at en la vekt på egenskaper hos det enkelte individ som årsak til ulykker. Rundt 75 prosent av alle ulykker skyldtes individuelle feilvurderinger, mente Arbeidstilsynet, en oppfatning som ble kraftig imøtegått i 1970-årene. Kritikerne hevdet at det vanskelig lot seg gjøre å isolere en bestemt faktor som årsak til en bestemt hendelse. Dessuten tok begrepet om «menneskelig svikt» oppmerksomheten bort fra det objektive arbeidsmiljøet, maskinene og fabrikkrommet, fordi en tok det for gitt at i samspillet mellom menneske og maskin var det mennesket som skulle tilpasse seg maskinens funksjonsmåte og ikke omvendt.

Var tvilen først sådd om at årsaksfaktorene kunne isoleres og behandles hver for seg, var det nærliggende å spørre om ikke de ansattes egne erfaringer og opplevelser av arbeidsmiljøet burde tillegges vel så stor vekt som ekspertenes.

En annen grunn til at flere begynte å mene at arbeidernes erfaringer burde


telle med når arbeidsmiljøet skulle kartlegges, var påvisningen av at arbeiderne opplevde sitt miljø som mye dårligere enn det offentlige myndigheter hadde regnet med. I Sverige vakte den såkalte lille LO-undersøkelsen fra slutten av 1960-tallet stor oppsikt, en sosiologisk studie om hvordan LO-medlemmene opplevde sitt arbeidsmiljø. Undersøkelsen ga et helt annet og mer negativt bilde av arbeidsmiljøet enn det offisielle.

Omtrent 80 prosent av de spurte svarte at de «besvårades» av en eller flere miljøfaktorer, og 40 prosent at de i høy grad gjorde det. Belastninger var den miljøfaktoren som oftest ble nevnt, og 20 prosent av de spurte mente at de var blitt syke på grunn av faktorer i arbeidsmiljøet.43

Plutselig og uventet ble det fastslått at arbeidsmiljøet var mye farligere enn hva de fleste hadde regnet med. Statsminister Tage Erlander fortalte i ettertid at LO-undersøkelsen hadde skapt en annen og ny forståelse av arbeidsmiljøet og et krav om at drastiske politiske tiltak var nødvendige for å få gjort noe.44

Norsk LO fulgte opp og vedtok å gjennomføre en tilsvarende undersøkelse. Alt i 1971 forelå resultatene, og de var like nedslående, og nok en påminning om begrensningene i den offisielle statistikken. 47 prosent av de spurte opplevde støy som et problem, 45 prosent belastninger, 39 prosent klaget over trekk og nesten like mange over arbeidstempoet.

Klager på arbeidstempoet og andre problemer som ble omtalt i LO-under- søkelsen, må i hvert fall i noen grad skyldes reelle endringer i maktforhold, arbeidstempo etc på arbeidsplassen.

Tidlig i vårt århundre var det ofte slik at arbeiderne selv ved hjelp av egen erfaring og innsikt bestemte hvordan arbeidet skulle utføres, hvilket tempo det skulle arbeides i og når det skulle arbeides. Dette endret seg etter hvert. Produksjonsevangeliet i etterkrigstida, økt produksjon og produktivitet i bytte mot økt lønn og levestandard, ga arbeiderne mer i lønningsposen, men det skjedde på bekostning av behovet for menneskelig selvutfoldelse. 1 1962 startet LO og NAF et prosjekt, Samarbeidsprosjektet, som fanget opp dette problemet.

Sosioteknikken som teoritradisjon er uløselig knyttet til dette prosjektet. Noen aspekter ved denne teoritradisjonen fikk betydning for arbeidsmiljøde- batten. Det ene er teorien om de psykologiske jobbkravene. De framstilles som allmenne psykologiske behov som hefter ved individet og som må tilfredsstilles om det skal opptre aktivt og kreativt i arbeidet. Overført til arbeidsmil- jøarbeidet kan vi si at dersom arbeiderne skal kunne delta aktivt i dette arbeidet, må arbeidsorganisasjonen utformes på en slik måte at den ivaretar individenes behov. Arbeidsorganisasjonen må altså endres både for å ivareta individenes behov som individer og for å fremme arbeidsmiljøarbeidet i virksomhetene.

I løpet av Samarbeidsprosjektet utvikles tanken om at arbeiderne selv kan utforme sin egen arbeidssituasjon. Overført på arbeidsmiljøet betyr det at ekspertenes rolle bør tones ned. En behøver ikke å vente på en ekspertutta- lelse eller på det endelige beviset for at arbeidsmiljøet er dårlig, for å gjøre noe. Så snart partene i virksomheten har


Fra M e rå k e r Smelteverk i N ord-T røndelag , n o v e m b e r 1 9 7 2 . M a s s e n som skal smeltes blir s taket inn mot e lek troden . O v n s a rb e id e re n sitter inne i «bilen» o g h a r b a r e e t nett inggitter som skjold mot va rm es trå len e . Det h e n d e r a t f lam m en e slår over bilen, og en o v n sa rb e id e r m å v æ r e fo rb ere d t p å b ra n n s k a d e r som en del a v sin h v e rd a g , skrev A rb e id e r b l a d e t i en r e p o rta s je fra smelteverket s a m m e å r . (Foto: S. M a r ien b o rg )

kartlagt forholdene, kan de sette i gang. Egenaktivitet er et nøkkelord.

La oss til slutt trekke fram en tredje langtidsvirkning av den industrielle utvikling som også uroet mange - det å bli så utslitt av arbeidet at en ikke lenger klarer å henge med når kravet er økt effektivitet. Arbeid til alle var et overordnet mål for samfunnsutviklingen i etterkrigstida. Arbeid var en kilde til velferd, men også «...ei stor signing for individet...»15 Å arbeide var i tillegg en plikt man gjorde mot samfunnet. Det framgår av debatten om uføretrygden i 1959 at slike oppfatninger var utbredte. Målet var derfor å føre så mange som mulig tilbake til arbeidslivet gjennom attføring. Resten skulle få uføre

trygd. Det regnet en med ville gjelde 70 - 80 000 personer når den nye loven hadde stabilisert seg. I 1968 hadde antallet rundet 100 000, fire år seinere 150 000.46

Ville stadig flere bli tapere på arbeidsmarkedet? En undersøkelse fra Jernverket i Mo i Rana viser hvordan dette spørsmålet begynte å oppta de ansatte i andre halvdel av 1960-tallet. Flere arbeidere begynte å bli utslitte. Spørsmålet om attføringstilbud, omplasseringer, flere dagtidsstillinger og pensjonsalder presset seg fram etter hvert som arbeidsstokken ble eldre og en del fikk problemer med å henge med. «Kampen for økt effektivitet på alle felter har skapt et motsetningsforhold


mellom menneske og bedrift som kan bli vanskelig å løse, og en må være våken for denne utvikling», uttalte klubbstyret.47

Utover i 1970-årene viste flere rapporter at arbeidslivet utviklet seg på en måte som gjorde det vanskelig å innfri målet «Hele folket i arbeid». Var en i ferd med å skape et samfunn hvor bare den sterke og friske arbeidskraften ble- etterspurt?

Det var utviklingstrekk som dette statsminister Trygve Bratteli hadde i tankene da han i 1973 hevdet at trygghet for inntekt og arbeid ikke kunne være et privilegium for de få:

«I framtida vil vi bare godta at et sam funn e r norm alt når d e t gis plass for alle m ennesker. D et skal ikke væ re et sam funn for de sterke, de friske, de veltilpassede. Det skal ikke væ re et sam funn dirigert av p ro duksjonsenheter som trekker til seg de fysisk og psykisk m est velutrustede og overlater til de andre å væ re avvikere. Et sam funn som ikke har plass til gamle, til funksjonshem m ede, er ikke normalt. Siktepunktet for form ingen av sam funnet må være at der skal alle ha en plass, der skal alle k unne gjøre sin gjerning.»

Var målet arbeid til alle, var det ikke nok å opprette flere arbeidsplasser. En måtte også omforme arbeidsplassen slik at den samsvarte med den enkeltes behov. Arbeidsmiljøtiltak var her et virkemiddel. Skulle de eldre og de arbeidsuføre, de som var utstøtt fra arbeidslivet, ha arbeid, måtte arbeidsoppgavene tilpasses deres behov. Var det mulig å snu utviklingen og skape et arbeidsmiljø som var tilpasset behovene til den enkelte arbeidstaker?

Arbeidervernloven av 1956 hadde berørt spørsmålet. Her het det at arbeidsgiveren skulle ta hensyn til

arbeidstakernes forutsetninger ved tildeling av arbeid, «... deres alder, kyndighet og forutsetninger ellers...», men noen sterk spore til å forme arbeidsplassen etter arbeidstakernes forutsetninger var dette ikke. Kunne en oppnå mer med den nye arbeidsmiljøloven?

«A rbeidsm iljøforståelsen» i arbeidsm iljøloven

Med arbeidsmiljøloven fra 1977 begynner en ny epoke i arbeidervernets historie i Norge. Det skyldes ikke minst de klare signalene som gis om at folks helse skulle prioriteres høyere enn bedriftenes økonomi, at arbeids- miljøbegrepet får et utvidet og nytt innhold, og dernest troen på at det er mulig å skape et arbeidsmiljø ut fra arbeidstakernes behov.

Arbeidsmiljøloven understreket også betydningen av å vurdere samspillet mellom mange miljøfaktorer. For eksempel heter det at arbeidsmiljøet skal være «fullt forsvarlig» både ut fra en enkeltvis og samlet vurdering av de faktorene i arbeidsmiljøet som kunne ha innvirkning på arbeidstakernes fysiske og psykiske helse og velferd.

Med uttrykket «fullt forsvarlig» eller «full trygghet» som også ble brukt, ønsket departementet å signalisere at økonomiske forhold i den enkelte virksomhet ikke skulle kunne hindre utviklingen av et bedre arbeidsmiljø.

Dette var noe nytt, og NAF protesterte kraftig blant annet fordi en mente at det uklare uttrykket ville kunne bli et farlig våpen i hendene på de (politiske radikale arbeidere?) som ønsket å utnytte uklarheten.

26A rbeiderhistorie

i i a i i jt: * m :■ » i.r;;m ra ."i. 7 - •: :

Uttrykket fullt forsvarlig blir også brukt i paragraf 11 som omtaler bruken av giftige og helsefarlige stoffer. Det er ett av mange eksempler på dette aspektet av arbeidsmiljøet ble tillagt mye større vekt enn tidligere. At verneombudet hadde rett til å stanse farlig arbeid dersom det forelå en umiddelbar fare for arbeidstakernes liv og helse og faren ikke straks kunne avverges på annen måte, var trolig også en bestemmelse som primært var rettet mot risikoen ved bruk av kjemiske stoffer.

Men på et viktig punkt måtte fagbevegelsen gi seg. Den hadde som nevnt ønsket en bestemmelse om omvendt bevisbyrde, det vil si at arbeidsgiveren først måtte bevise at kjemiske produkter ikke var helsefarlige før de kunne tas i bruk. Både Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbund og Norsk Jern- og Metallarbeiderforbund ivret for dette. Også Kommunal og arbeidsdepartementet anbefalte det i sitt lovutkast. Men arbeidsgiverorganisasjonene protesterte og mange med dem. Forslaget var i strid med de grunnleggende prinsippene i en rettsstat, ble det sagt. Resultatet var at både departementet og de to forbundene som hadde gått i bresjen, måtte gi seg.

Det mest oppsiktsvekkende nye ved arbeidsmiljøforståelsen i den nye loven er den vekt som legges på det psykososiale arbeidsmiljøet. Dette omtales i paragraf 12 der det i de tre første punktene heter om tilrettelegging av arbeidet:

1. G enerelle kravTeknologi, arbeidsorganisasjon, arbeidstidsordninger og lønnssystem er skal legges o p p slik at arbeidstakerne ikke u tset

1997n u

tes for uheld ige fysiske eller psykiske belastninger, eller slik at deres m uligheter for å vise aktsom het og ivareta sikkerhetshensyn forringes. Forholdene skal legges til rette for at arbeidstakerne gis rimelig m ulighet for faglig og personlig utvikling g jennom sitt arbeide.

2. Utforming av arbeidetVed planlegging og utform ing av arbeidet skal det tas hensyn til den enkelte arbeidstakers m ulighet for selvbestem m else og faglig ansvar. En skal tilstrebe å unngå ensform ig gjentakelsesarbeid og arbeid som er styrt av m askin eller sam lebånd på en slik m åte at arbeidstakerne er forhindret fra selv å variere arbeidstakten. Arbeidet skal ellers søkes u tform et slik at de t gir m uligheter for variasjon og for kontakt m ed andre, for sam m enheng m ellom enkeltoppgaver og for at arbeidstakerne kan holde seg orientert om produksjonskrav og resultater.

3. Særlig om styrings- og planleggingssystem erA rbeidstakerne og deres tillitsvalgte skal holdes orientert om system er som nyttes ved planlegging og gjennom føring av arbeidet, h eru n d er om planlagte endringer i slike systemer. De skal gis den o pp læ ring som er nødvendig for å sette seg inn i system ene, og de skal væ re m ed på å utform e dem.

Det finnes andre eksempler i loven som også viser at en la stor vekt på å ivareta de ansattes psykososiale behov, men klarest uttrykkes det likevel i paragraf 12.

Også de eldre og de yrkeshemmede - de som Bratteli hadde viet spesiell oppmerksomhet - fikk imøtekommet


noen av sine behov. For eksempel heter det, i paragraf 9 punkt 1, at tekniske innretninger og utstyr bør konstrueres slik at de kan betjenes av eller tilpasses arbeidstakere med ulike fysiske forutsetninger. Og i nær tilknytning til denne bestemmelsen kan vi se paragraf 13 som særlig omhandlet yrkeshemmede arbeidstakere. Oppsigelsesvernet, som første gang kom inn i arbeidervernloven av 1936, ble styrket for alle arbeidstakere - ikke minst for de over 50 år. Det skjedde til dels mot NAF sin vilje.

Arbeidsm iljøloven o g d e nye virkem idlene

Nytt ved arbeidsmiljøloven var også de virkemidler som ble vedtatt for å forbedre arbeidsmiljøet. Arbeidernes erfaringer og engasjement skulle nå trekkes med i arbeidet på en fundamentalt annen måte enn tidligere.

I arbeidsmiljøloven blir det lagt stor vekt på å få fram at arbeidet for et bedre arbeidsmiljø er en kontinuerlig prosess. Det vil si at arbeidsmiljøproble- mene ikke er «løst» i det de tilfredsstiller lovens «norm». I stedet må en sette seg stadig nye mål. I dette arbeidet måtte arbeidstakernes personlige skjønn og erfaringer trekkes aktivt med i et samarbeid mellom arbeidsgiver og arbeidstaker i den enkelte virksomhet.

I paragraf 1, formålsparagrafen, kommer det framtidsrettede ved arbeidsmiljøloven klart fram. Lovens målsetting skal være

"...1. å sikre et arbeidsmiljø som gir arbeidstakerne full trygghet m ot fysiske og psykiske skadevirkninger og m ed en ver-

neteknisk, yrkeshygienisk og velferdsm es- sig standard som til enhver tid er i sam svar m ed den teknologiske og sosiale utvikling i sam funnet, 2. å sikre trygge tilsettingsforho ld og en meningsfylt arbeidssituasjon for den enkelte arbeidstaker, 3. å gi grunnlag for at virksom hetene selv kan løse sine arbeidsm iljøproblem er i sam arbeid m ed arbeidslivets organisasjoner og m ed kontroll og veiledning fra offentlige myndighet».

Forskere fra Arbeidspsykologisk institutt med erfaring fra Samarbeids- forsøkene var trolig drivkraften bak ønsket om å sette arbeidet for et bedre arbeidsmiljø inn i et kontinuerlig utviklingsperspektiv, godt støttet av fagbevegelsen. Under lovarbeidet ser det ut til å ha vært liten uenighet om denne linja. Den brøt med regelstrategien og oppvurderte arbeidernes erfaringer på bekostning av ekspertenes rolle og viten. Både fagorganisasjonen, departementet og i stor grad arbeidsgiverorganisasjonene godtok den.

Men også andre virkemidler trer tydeligere fram i arbeidsmiljøloven enn i noen tidligere vernelov. På grunn av den kjemiske helsefaren i arbeidslivet var fagbevegelsen opptatt av å styrke regelstrategien - eller Arbeidstilsynets politifunksjon. Kommunal- og arbeidsdepartementet mente det samme, mens arbeidsgiverne strittet imot. Resultatet var likevel en lov som ga Arbeidstilsynet fullmakt til å håndheve loven strengere og mer konsekvent enn før. Strengere straff og større likhet for loven var de bærende prinsipper som ble forfektet. Dette kan vi betrakte som en juridisk tilnærming til arbeidsmiljø- problemene noe som kan skyldes den sentrale plass juristene i departementet hadde under lovarbeidet.


I loven legges det også stor vekt på arbeidsgiverens formelle ansvar for at loven blir etterlevd. Vi kan si at arbeidsmiljøloven understreker denne plikten sterkere enn noen tidligere lov. Arbeidsgiveren har ansvaret for det planmessige vernearbeidet - det vil si ansvaret for vernearbeidet i linjeorganisasjonen.

Men for at det planmessige vernearbeidet i linjen skal bli fullverdig, må arbeidsgiverne trekke de ansattes erfaringer med fordi de vet hvor skoen trykker. I tillegg til denne organisasjonen finnes det en egen verneorganisasjonen adskilt både fra linjeledelsen og fagorganisasjonen bestående av arbeidsmiljøutvalg, verneombud etc, en organisasjon som kom inn i loven av 1956 og som LO og NAF i 1972 og 1974 vedtok å gi økt myndighet og ansvar.

Arbeidsmiljøloven fører denne tanken et steg videre. Verneombudet og arbeidsmiljøutvalget får økte muligheter til å påvirke linjeledelsens beslutninger. Fortsatt har ikke de lokale fagforeningene noen direkte plass i verneorganisasjonen. Verneombudet skal velges blant arbeidstakerne, men en lokal fagforening har rett til å utpeke verneombud, dersom visse betingelser er innfridd.

Verne- og miljøsakene ble ikke overført til de ordinære bedriftsorganene - verneorganisasjonen ble altså ikke nedlagt. Tanker om dette var framme under lovarbeidet, men verken LO eller Arbeiderpartiet ser ut til å ha ivret for dem. Kanskje var både LO og NAF mest interessert i en forholdsvis løst utformet samarbeidsmodell som det var opp til partene i den enkelte virk

somhet å prege og gi innhold ut fra egne ønsker og behov. Kommunal- og arbeidsdepartementet argumenterte på sin side for at arbeidsmiljøsakene ville ha druknet i andre saker. Fagforeningens kapasitet mange steder ville ikke ha maktet å håndtere dem. Andre forhold kan også ha spilt inn. Kanskje stolte ikke departementet helt på at de fagorganiserte ville prioritere helse framfor kronetillegg. Dessuten utgjorde de uorganiserte et stort mindretall under loven. Det talte imot å gi fagorganisasjonen stor innflytelse. Til slutt bør det understrekes at bedre arbeidsmiljø oppfattes som en universell rettighet på lik linje med velferdsgoder som alderstrygd, syketrygd etc. Slik sett kan vi si at også arbeidsmiljøloven preges av en rettighetstankegang og faller inn i det etablerte mønsteret fra sosialpolitikken for øvrig- først som en lov for spesielle grupper - i all hovedsak fabrikkarbeidere eller lønnsarbeidere - dernest som en lov for «alle» norske borgere.

N o e n ord til slutt

Ord som tilsyn, vern og miljø markerer viktige skiller i oppfatningen av hva som skulle regnes som alvorlig helserisiko i arbeidslivet - fra fabrikktilsynslovens særlige blikk for arbeidsulykker, farlige maskiner og tiltak for å beskytte arbeiderne mot disse, via arbeidervernloven av 1936 og dens oppmerksomhet rundt arbeidstid og ansettelsesforhold til arbeidsmiljølovens blikk for arbeidsbetingete sykdommer og det psykososiale arbeidsmiljøet.

I denne artikkelen har jeg forsøkt å antyde hva som nærmere menes med


disse uttrykkene, og hva som kan forklare endringene i forståelsen av arbeidervern/arbeidsmiljøbegrepet. Det særmerkte ved den første loven, fabrikktilsynsloven av 1892, var at den skilte ut en del av arbeidslivet som spesielt risikofylt - fabrikkarbeidet - og at den i særlig grad skulle fremme beskyttelse av arbeiderne mot bruken av maskiner. Arbeidstid for voksne arbeidere ble ikke omtalt i loven, heller ikke særvern for kvinnelige arbeidere - i særlig grad. Det var ikke tilfeldig. På et prinsipielt liberalistisk grunnlag motarbeidet et flertallet av Stortingets representanter slike bestemmelser. Først i 1915 fikk loven bestemmelser om arbeidstid, men til dagen i dag har det stått strid om arbeidstidsbestemmelsene i arbeidsmiljøloven. Særlig mye kvinnelig særvern fikk vi aldri i Norge, og det skyldtes hovedsakelig borgerlige kvinne - rettsforkjemperes sterke stilling i det norske politiske landskapet.

Fabrikktilsynsloven ble ikke båret fram av et engasjert grunnplan - den var en reform ovenfra - og den avfødte ikke den store entusiasmen. Det merket de første fabrikkinspektørene som ble motarbeidet både av arbeidsgivere og arbeidere da de skulle passe på at loven ble fulgt, til tross for at de alltid la stor vekt på at næringslivets ve og vel ble ivaretatt. Det hadde nemlig aldri vært Stortingets mening å legge hindringer i veien for utviklingen av en norsk industri. Arbeidstilsynet med sine inspektører måtte derfor ikke kreve mer av det praktiske liv enn hva det økonomisk kunne bære. Dette har også vært den dominerende oppfatning i Arbeidstilsynet helt fram til arbeidsmiljøloven.

Arbeidsmiljøloven var en reform nedenfra båret fram av stor entusiasme først og fremst fra de fagorganiserte og fagbevegelsen mer generelt, men også fra Arbeiderpartiet som både var bekymret over trekk ved den industrielle utviklingen og som trengte flere gode saker å markere seg på i forhold til sin konkurrent på venstresida i politikken Sosialistisk Valgforbund. I starten ble arbeidsmiljøet i stor grad løftet fram av media - aviser, radio og fjernsyn - og av rapportene fra intellektuelle på venstresida, sosialmedisinere og samfunnsforskere, som oppdaget industrien og industriarbeideren og avleverte alarmerende resultater og de vilkårene de arbeidet under.

Arbeidsmiljøloven representerte noe fundamentalt nytt i arbeidervernets historie i Norge fordi den ga klare signaler om at helse skulle prioriteres høyere enn økonomi, fordi den utvidet vår forståelse av arbeidsmiljøet, og fordi den klart og entydig slo fast at fabrikkinspektørene eller Arbeidstilsynet ikke aleine skulle bære ansvaret for arbeidsmiljøet.

Bekymringen for arbeidsmiljøet gjaldt fremdeles bekymring over arbeidsmiljøet til den voksne mannlige industriarbeider, men denne gang ikke så mye bekymring over de plutselige ulykkene i arbeidslivet eller hygieniske forhold som det at det ikke fantes nok vaskeservanter og toaletter , garderobeskap etc på arbeidsplassen, men mer faren ved langsiktig arbeid i industrien. Jeg har nevnt tre forhold: de uheldige følger langvarig påvirkning fra helsefarlige kjemiske stoffer kunne ha på arbeiderne, umyndiggjøringen av arbeiderne blant annet i forhold til egen

...........................

arbeidssituasjon som følge av mangeårig produktivitetsjag og rasjonalisering, og for det tredje utstøtingen fra arbeidslivet - også det ofte en følge av rasjonalisering og et oppstått misforhold mellom egne kvalifikasjoner og evne til arbeidsytelse og nye jobbkrav. Ut av dette kom det blant annet en utvetydig målsetting om at arbeidsplassen skulle utformes ut fra arbeidstakernes behov.

Et overordnet mål med arbeidsmil- jøarbeidet i den enkelte virksomhet var at en ikke på noe tidspunkt måtte slå seg til tåls med de mål som var oppnådd, men stadig sette nye mål. Arbeidsmiljøarbeidet skulle være en kontinuerlig utviklingsprosess og de ansattes erfaringer og innsikt måtte dras aktivt inn i prosessen. Dette var noe nytt, og nytt var det også at verneorganisasjonen, verneombud etc fikk større makt og myndighet. Alt dette fra to k lik ev e l ik k e v e rk e n a rb e id sg iv e ren eller

Arbeidstilsynet for ansvar. Klarere enn noen gang tidligere ble det nemlig også understreket at arbeidsgiveren - linjeledelsen - hadde det formelle ansvaret for arbeidsmiljøet samtidig som Arbeidstilsynet fikk klarsignal om at det kunne bruke hardere virkemidler for å drive sine pålegg igjennom. Det var mange hensyn som skulle tas - virkemidlene ble utformet med det for øye og sprikte i ulike retninger.

Arbeidsmiljøloven trådde i kraft 1. juli 1977. Forventningene var store. Er de blitt innfridd? Kom arbeidet med det psykososiale arbeidsmiljøet i gang eller fortsatte en på tradisjonelt vis med arbeidsulykkene? Har Brattelis visjoner om et arbeidsliv ikke bare for de friske


og vellykkede blitt innfridd, eller er det blitt stadig vanskeligere å holde på en jobb? Er det livslange ansettelsesforholdet blitt erstattet med mer bruk av midlertidig ansettelse samtidig som retrettmulighetene er blitt færre? Har det vært mulig å holde på entusiasmen fra 70-årene eller har en hardere økonomisk virkelighet nok en gang satt arbeidsmiljøet på sidelinja når viktige beslutninger om framtidig drift blir fattet? Betyr de ansattes erfaringer og synspunkter noe når viktige beslutninger fattes? Har vi en arbeidsmiljølov som ivaretar de nye yrkesgruppenes behov - den tjenesteytende sektor - eller preges loven i for stor grad av industriarbeiderens situasjon? Dette er noen av de mange spørsmål en kan stille til utviklingen etter 1977 på bakgrunn av den debatten som fant sted i forkant av arbeidsmiljøloven - men andre får svare.

N oter

1 Denne artikkelen bygger i all hovedsak på boka 100 år for bedre arbeidsmiljø, 1893- 1993 Arbeidstilsynet 100 år, Bjørnson 1993. Mer utførlig dokumentasjon for de meninger og påstander som settes fram i artikkelen finnes her. Av tids- og plasshensyn kommer jeg ikke inn på utviklingen etter 1977.

2 Wickander 1995, s. 313 ibid, s. 324 Engelbertsson 1991, s. 1635 Wecker 1995, s. 696 Lewis/Rose 1995, s. 967 Lewis/Rose 1995, s. 1048 Lewis/Rose 1995, s. 969 Lewis/Rose 1995 s. 9810 O. Dehii, Indberetning om Arbeiderfor-

hold og Arbeiderlovgivning. England og De forenede stater, Kra 1893, s. 40

3


11 Machtan 1996, s. 1912 Machtan 1997, s. 7, Bernsen 199313 Bull 1953, s. 4714 Bull 1953, s. 4815 En grundigere undersøkelse av de politiske

prosessene bak disse lovene finnes for eksempel i Bjørnson/Haavet 1994, s. 37-75

16 Rygg 1903 og Rygg 1911, s. 291, Seip 1984, s. 129

17 Ervik 1993, s. 16018 Bjørnson/Haavet 1994, s. 9119 Mjeldheim 1984, s. 359-36520 Bull 1953, s. 5421 Bull 1953, s. 10422 Bull 1953, s. 11723 Hagemann 1995, s. 278-28724 For en drøfting av dette aspektet ved

endringene av maktforholdene i den liberale staten, se Sund og Åmark 1990, s. 31

25 Hobsbawm 1997, s. 26326 Furre 1991, s. 34927 Hobsbawm 1997, s. 26728 Halvorsen 1991, s. 36629 Halvorsen 1991, s. 36830 Fra boka Tore Linne Eriksen, Rapport fra

Rana (1970), her sitert fra Kvande 1995, s. 167

31 Halvorsen 1991, s. 36732 Halvorsen 1991, s. 369, se også Kvande

1995, s. 166-167 om forholdene i Mo i Rana.

33 Bjørnson 1993, s. 24034 Bull 1979, s. 442-45535 Sørensen 1984, s. 5436 Bergh 1990, s. 637 Sørensen 1984, s. 5438 Furre 1991, s. 40439 Furre 1991, s. 41740 Furre 1991, s. 40441 Bjørnson 1993, s. 19342 Bjørnson 1993, s. 21643 Sund/Åmark 1990, s. 4544 Sund/Åmark 1990, s. 4645 Uttalt av Kjell Bondevik under debatten

om loven om uføretrygd i 1959, sitert fra Bjørnson/Haavet 1994, s. 253.

46 Bjørnson/Haavet 1994, s. 25847 Kvande 1995, s. 154

Litteratur

Bergh, Trond, 1970-tallet som historie, i Arbeiderhistorie 1990

Bernsen, Martin, Sosialpolitikk og risikofor- valtning. Om forutsetninger for institusjonalisering av arbeidervern og sosialforsikring i N orge og Sverige 1880-1920, i Ervik/Kuhnle (ed), Kunnskap, risiko og sosialpolitikk. Institusjonelle perspektiver på skandinavisk utvikling, 1993

Bjørnson, Øyvind, 100 år for bedre arbeidsmiljø. 1893-1993 Arbeidstilsynet 100 år, 1993

Bjørnson, Øyvind/Haavet, Inger Elisabeth, Langsomt ble landet et velferdssamfunn. Trygdens historie 1894-1994, 1994

Bull, Edvard, Arbeidervern gjennom 60 år, 1953

Bull, Edvard, Norges Historie bind 14, Norge i den rike verden. Tiden etter 1945, 1979

Dehle, O, Indberetning om Arbeiderforhold og Arbeiderlovgivning. England og De forenede stater, 1893

Engelbertsson, Bob, Ny struktur och ny lagstif- ning. Adolf Hedin och arbetarskyddet, i Uppsala Studies in Economic History 33, 1992

Ervik, Rune, Kunnskap og sosialpolitikk: Arbeidsløyse som sosial risiko i Noreg og Sverige 1880-1920, i Ervik/Kuhnle (ed), Kunnskap, risiko og sosialpolitikk: Institusjonelle perspektiver på skandinavisk utvikling, 1990 Furre, Berge, Vår hundreår, 1991

Hagemann, Gro, Protection or Equality? Deba- tes on Protective Legislation in Norway, i Kess- ler-Harris/Lewis/Wikander, 1995

Halvorsen, Terje, jern og metall 100 år, bind 2 1940-1991, 1991 Hanoa, Rolf, Fagbevegelsen og arbeidsmiljøet, 1974

Hobsbawm, Eric, Ekstremismens tidsalder. Det 20. århundrets historie, 1997

Arbeiderhistorie 1997■ ■ ■ ■

Kessler-Harris/Lewis/Wikander (ed), Protecting Women. Labor Legislation in Europe, the United States, and Australia, 1880-1920, 1995

Kvande, Lise, Fra arbeidarvern til arbeidsmiljø. Utfordringar og tiltak ved A/S Norsk Jernverk 1955-1975 (Rapport nr 6 Mo i Rana-prosjektet), 1995

Lewis, Jane/Rose, Sonya O, «Let England Blush»: Protective Labor Legislation, 1820- 1914, i Kessler-Harris/Lewis/Wikander, 1995

Machtan, Lothar, (upublisert manuskript), Forging the German Sozialstaat: Bismarcks Soci- al Policy - and more, 1997

Mjeldheim, Leiv, Folkerørsla som vart parti. Venstre frå 1880åra til 1905, 1984

Ravn, Anna-Birte,«Lagging Far Behind All Civilized Nations»: The Debate over Protective Labor Legislation for W omen in Denmark, 1899-1913, i Kessler-Harris/Lewis/Wikander, 1995

Rygg, Nicolai, Forsikring mot arbeidsløshed, i Statsøkonomisk tidsskrift 1903

Rygg, Nicolai, Om fattigspørsmålet, i Statsøkonomisk tidsskrift 1911

Schmitt, Sabine, «All These Forms of W omen's Work Which Endanger Public Health and Public Welfare»: Protective Labor Legislation for Women in Germany, 1878- 1914, i Kessler-Harris/Lewis/Wikander, 1995

Seip, Anne-Lise, Sosialhjelpstaten blir til. Norsk sosialpolitikk 1740-1920, 1984

Sund, Bill, Åmark, Klas, M akt och arbetsskador under 1900-talet, 1990

Sørensen, Knut Holtan, Arbeidsmiljølovgiv- ningen og kampen om arbeidsforholdene i Norge - et historisk riss. I Vardøger 15 1984

Wecker, Regina, Equality for Men? Factory Laws, Protective Legislation for Women in Swit- zerland, and the Swiss Effort for International Protection, i Kessler-Harris/Lewis/Wikander, 1995

Wikander, Ulla, Some «Kept the Flag of Feminist Demands Waving»: Debates at International Congresses on Protecting Women Workers, i Kessler-Harris/Lewis/ Wikander, 1995

Øvrig litteratur som det ikke direkte refereres til:Gustavsen, Bjørn, Hunnius, Gustav, New Pat- tems o f Work Reform - The Case o f Norway, 1981

Gustavsen, Bjørn, Noen linjer i miljøarbeidets utvikling, i Grunnbok i arbeidsmiljøoppUring, 1992

Karlsen, Jan Erik, Arbeidsmiljø og arbeidsskader, 1978

Venneslan, Knut, Arbeidsmiljøet i historisk perspektiv, i Seminarrapport Arbeidsliv og Arbeidsmiljø, Sefos publikasjon nr 1 1988

perspektiver på arbeidsmiljøets historiewebsok.mikromarc.no/mikromarc3/web/get_binary.aspx?... ·...

Documents