«Eleanor & Park minner meg ikke bare om hvordan det er å være ung og forelsket i en jente, men også om hvordan det er å være ung og forelsket i en bok.»

John Green, The New York Times

eleanor & park

rainbow rowell

e leanor & park

Oversatt av Agnete Øye

Til Forrest, Jade, Haven og Jerry– og alle andre bak i pickupen

Han hadde sluttet å prøve å se henne for seg.Hun dukket bare opp når hun følte for det, i drømmer og løg-

ner og små glimt.Han hadde kjørt til jobben her en dag og sett en jente med rødt

hår på gatehjørnet – og i brøkdelen av et åndeløst øyeblikk kunnehan ha sverget på at det var henne.

Så hadde han sett at jenta var mer blond enn rødhåret.Og at hun holdt i en sigarett … Og hadde på seg en T-skjorte

det sto Sex Pistols på.Eleanor kunne ikke fordra Sex Pistols.Eleanor …Som står bak ham til han snur seg. Som ligger ved siden av ham

like før han våkner. Som får alle til å virke gråere og kjedeligereog totalt uinteressante.

Eleanor som har ødelagt alt.Eleanor som er borte.Han hadde sluttet å prøve å se henne for seg.

august 1986

1

park

Det nyttet ikke å overdøve idiotene bakerst i bussen med lyden avXTC.

Park presset hodetelefonene mot ørene.I morgen skulle han høre på Skinny Puppy eller Misfits. Eller

kanskje han skulle ta opp en egen busskassett med så mye skri-king og uling som bare mulig.

Han kunne høre på New Wave igjen i november, etter at hanhadde fått førerkortet. Foreldrene hadde allerede sagt at Parkkunne få morens Chevrolet Impala, og han hadde spart til en nybilstereo. Når han begynte å kjøre til skolen selv, kunne han hørepå hva han ville og få sove tjue minutter ekstra.

«Det der er det ikke noe som heter!» var det en som ropte bakham.

«Det er det faen meg!» ropte Steve tilbake. «Drunken Mon-key-stil er en retning innenfor Kung Fu. Du kan drepe folk meddet …»

11

«Du er bare full av pisspreik.»«Du er full av pisspreik,» sa Steve. «Park! Hei, Park.»Park hørte ham, men svarte ikke. Hvis man overhørte Steve

en liten stund, hendte det at han flyttet oppmerksomheten til enannen. 80 prosent av det å overleve med Steve som medpassa-sjer handlet om å vite om akkurat det. De resterende 20 prosen-tene handlet rett og slett om å sitte med hodet bøyd …

Noe Park et øyeblikk hadde glemt. En papirkule traff ham ibakhodet.

«Det var notatene mine til Kropp og helse, din kødd!» sa Tina.«Beklager, jenta mi,» sa Steve. «Jeg kan lære deg alt om Kropp

og helse, hva vil du vite?»«Lær henne Drunken Monkey!» var det en som sa.«PARK!» ropte Steve.Park skjøv ned hodetelefonene og snudde seg. Steve holdt hoff

i baksetet. Hodet hans nådde nesten til taket selv når han satt.Steve så alltid ut som om han var omgitt av dukkemøbler. Hanhadde sett ut som en voksen mann siden sjette klasse, og det varfør han fikk helskjegg. Like før.

Noen ganger lurte Park på om Steve var sammen med Tinafordi hun fikk ham til å ligne enda mer på et monster. De flestejentene fra Flats var små, men Tina kunne ikke være høyere enn1,50. Og da regnet han med det gigantiske håret.

På ungdomsskolen var det en fyr som pleide å erte Steve med athan ikke måtte gjøre Tina gravid fordi kjempebabyene hans komtil å ta livet av henne. «De kommer til å sprenge seg ut av magenhennes akkurat som i Aliens,» sa han. Steve brakk lillefingeren sini trynet på gutten.

Da faren til Park fikk høre om det, sa han: «En eller annenburde lære den Murphy-gutten å knytte neven ordentlig.» MenPark håpet at ingen ville gjøre det, for eleven Steve slo til, kunneikke åpne øynene på en uke.

12

rainbow rowel l

Park kastet Tinas sammenkrøllede leksenotater tilbake. Huntok imot.

«Park,» sa Steve. «Fortell Mikey om Drunken Monkey-stilen.»«Jeg kan ikke noe om det,» sa Park med et skuldertrekk.«Men det finnes, ikke sant?»«Jeg tror jeg har hørt om det.»«Der ser du,» sa Steve. Han så seg om etter noe han kunne kaste

på Mikey, men fant ingenting. Han pekte i stedet. «Jeg sa jo det,for helvete.»

«Hva faen vet Sheridan om kung fu?» sa Mikey?«Er du helt åndssvak?» sa Steve. «Mora hans er kinesisk.»Mikey så nøye på Park. Park smilte og knep øynene sammen.

«Å ja, jeg ser det nå,» sa Mikey. «Jeg har alltid trodd at du varmexikaner.»

«Faen, Mikey, for en jævla rasist du er.»«Hun er ikke kinesisk,» sa Tina. «Hun er koreansk.»«Hvem da?» spurte Steve.«Moren til Park.»Parks mor hadde klippet håret til Tina siden barneskolen. De

hadde nøyaktig samme frisyre, lange permanentkrøller med fyl-dig, oppklippet lugg.

«Hun er jævla sexy, bare så det er sagt,» sa Steve og gliste. «Ikkevondt ment, Park.»

Park tvang fram enda et smil og sank ned i setet, satte på seghodetelefonene og skrudde opp lyden. Likevel kunne han høreSteve og Mikey fire rader bak.

«Men hva faen er vitsen?» spurte Mikey.«Du, hadde du hatt lyst til å slåss med en full gorilla? De er faen

meg svære. Som den apen i Never av stål. Tenk deg hvis den jæ-velen ble forbanna på deg.»

Park la merke til den nye jenta samtidig med de andre. Hun stoforan i bussen, ved siden av det første ledige setet.

13

eleanor & park

Det satt en gutt der alene, en førsteklassing. Han la sekken påsetet ved siden av seg og så en annen vei. Alle som satt alene flyt-tet seg til det ytterste setet. Park hørte Tina fnise. Hun frydet segnå.

Den nye jenta trakk pusten dypt og gikk videre langs midtgan-gen. Ingen så på henne. Park prøvde å la være, men klarte ikke.Det var nesten som en togkollisjon, eller en solformørkelse.

Jenta var nøyaktig den typen som blir utsatt for mobbing.Ikke bare ny – men stor og keitete. Håret sto ut til alle kanter,

og det var ikke bare krøllete, men ildrødt på toppen av det hele.Og klærne … det var som om hun ville at folk skulle se på henne.Eller kanskje hun ikke skjønte hvor håpløs hun så ut. Hun haddepå seg et skotskrutet skjørt, en herreskjorte, fem–seks snåle kje-der rundt halsen og noen skjerf knyttet rundt håndleddene. Hunminnet Park om et fugleskremsel eller en av bekymringsdukkenemoren hans hadde liggende på kommoden. Som noe som ikkeville overleve blant villdyra.

Bussen stoppet igjen, og flere elever kom på. De brøytet segforbi jenta, skumpet til henne og dumpet ned i setene sine.

Sånn var det nemlig – alle som tok bussen hadde sitt eget sete.Alle elevene valgte seg et første skoledag. Folk som Park, som varså heldige å ha et dobbeltsete for seg selv, hadde ikke tenkt å gi av-kall på det nå. Særlig ikke for en som henne.

Park så opp på henne igjen. Hun bare sto der.«Hei, der,» brølte bussjåføren, «sett deg!»Jenta begynte å gå bakover i bussen. Rett inn i løvens hule.

Herregud, tenkte Park, stans. Snu! Han kunne kjenne hvordanSteve og Mikey slikket seg om kjeften mens hun nærmet seg. Hanprøvde å se en annen vei igjen.

Så fikk jenta øye på et tomt sete rett overfor Park. Ansiktet lysteopp av lettelse, og hun fortet seg dit.

«Hei, der,» sa Tina skarpt.

14

rainbow rowel l

Jenta fortsatte.«Hei!» sa Tina, «Klovneguri.»Steve begynte å le. Kameratene sluttet seg til et sekund senere.«Du kan ikke sette deg der,» sa Tina. «Det er plassen til Mi-

kayla.»Jenta stanset og så opp på Tina, før hun så ned på det tomme

setet igjen.«Sett deg,» gaulet sjåføren fra førersetet.«Jeg må jo sitte et sted,» sa jenta bestemt og rolig til Tina.«Det er ikke mitt problem,» glefset Tina. Bussen slingret, og

jenta tok et skritt bakover for ikke å falle. Park prøvde å skru oppvolumet på Walkmanen, men det sto allerede på fullt. Han så påjenta igjen, det virket som om hun var på gråten.

Før han i det hele tatt hadde bestemt seg for det, rykket Parkinn mot vinduet.

«Sett deg,» sa han. Han hørtes sint ut. Jenta snudde seg motham, som om hun var usikker på om han var en av drittsekkene.«Faen heller,» sa Park lavt og nikket mot det ledige setet ved sidenav seg. «Bare sett deg!»

Jenta satte seg. Hun sa ingenting – gudskjelov takket hun hamikke – og hun passet på å ikke sitte for nærme.

Park snudde seg mot pleksiglassvinduet og ventet på at helveteskulle bryte løs.

eleanor & park

2

eleanor

Eleanor vurderte mulighetene sine:

1. Hun kunne gå hjem fra skolen. Fordeler: trening, farge ikinnene, tid for seg selv. Ulemper: Hun husket ikke den nyeadressen ennå, ikke engang hvilken retning hun skulle gå.

2. Hun kunne ringe moren og be om skyss. Pluss: en masse.Minus: Moren hadde ikke telefon. Eller bil.

3. Hun kunne ringe faren. Ha ha.4. Hun kunne ringe bestemoren. Bare for å si hei.

Hun satt på betongtrappen utenfor skolen og stirret ut på rekkenav gule busser. Bussen hennes sto klar. Nummer 666.

Selv om Eleanor kunne unngå bussen i dag, selv om den godefé skulle dukke opp med en flyvende gresskarvogn, ville hun fort-satt bli nødt til å finne ut hvordan hun skulle komme seg til sko-len neste morgen.

16

Og skulle liksom de djevelungene på bussen plutselig oppføreseg annerledes i morgen? Særlig. Det ville ikke ha overrasket Ele-anor om øynene trillet ut av skallen på dem neste gang de såhenne. Jenta i baksetet… hun med det lyse håret og den stein-vaskede dongerijakken? Det var nesten så man kunne se hornenestikke fram under panneluggen. Og kjæresten hennes var sikkertsatanist.

Den jenta – og alle de andre – hatet Eleanor allerede før dehadde sett henne. Som om de hadde fått i oppdrag å drepe hennei et tidligere liv.

Eleanor var usikker på om den asiatiske gutten som til slutthadde gitt henne en plass, var en av dem, eller om han bare varhelt dum. (Men ikke dum på den dumme måten … Han var i toav Eleanors fordypningsfag.)

Moren hadde insistert på at den nye skolen skulle plassere Ele-anor i fordypningsfagsklasser. Hun hadde friket helt ut da hun såhvor dårlige karakterer Eleanor fikk i fjor, i niende. «Det kan daikke komme som noen overraskelse, fru Douglas,» sa rådgiveren.Hah, tenkte Eleanor, jeg kunne ha fortalt litt av hvert som ville haoverrasket deg.

Uansett. Hun kunne like godt stirre på skyene i fordypnings-fagstimene. Det var like mange vinduer i alle klasserom.

Hvis hun i det hele tatt kom tilbake til denne skolen.Hvis hun i det hele tatt kom seg hjem.Eleanor kunne ikke fortelle moren om bussproblemet, for

moren hadde allerede sagt at Eleanor ikke trengte å ta bussen.I går kveld, da hun hjalp Eleanor med å pakke ut …:

«Richie sa at han kunne kjøre deg,» sa moren, «skolen er på veitil jobben hans.»

«Tenkte han at jeg skulle sitte på lasteplanet?»«Han prøver å slutte fred, Eleanor. Du lovet du skulle prøve,

du også.»

17

eleanor & park

«Det er lettere for meg å slutte fred på avstand.»«Jeg har sagt til ham at du er klar for å bli en del av denne fami-

lien.»«Jeg er allerede en del av familien. I et utvidet familiebegrep,

altså.»«Eleanor,» sa moren. «Vær så snill.»«Jeg tar bare bussen,» hadde Eleanor sagt. «Det er ikke så far-

lig. Da møter jeg jo folk.»Hah, tenkte Eleanor nå. Et gigantisk, dramatisk hah.Bussen hennes skulle snart kjøre. Noen av de andre bussene

svingte allerede ut på veien. En eller annen løp nedover trappeneved siden av Eleanor og sparket til vesken hennes. Hun trakk dentil seg og skulle til å si unnskyld – men det var den teite asiatiskegutten, og han rynket brynene da han så at var henne. Hun ryn-ket brynene tilbake, og han løp videre.

Akkurat, greit, tenkte Eleanor. Det var jo flaks at de helvetes-ungene fant et nytt mobbeoffer

rainbow rowel l

3

park

Hun snakket ikke til ham på hjemveien.Park hadde brukt hele dagen på å tenke ut hvordan han skulle

komme seg unna den nye jenta. Han ble nødt til å bytte sete. Detvar den eneste løsningen. Men hvilket sete skulle han bytte til?Han ville ikke klenge seg innpå noen av andre, og bare det å byttesete i seg selv ville fange Steves oppmerksomhet.

Park hadde forventet at Steve skulle kaste seg over ham såsnart han hadde gitt plass til jenta, men Steve hadde bare begyntå snakke om kung fu igjen. Park visste forresten en god del omkung fu. Fordi faren var besatt av kampsport, ikke fordi morenhans var koreansk. Park og lillebroren, Josh, hadde begynt å trenetaekwondo så fort de kunne stå på egne ben.

Bytte sete, hvordan …Han kunne sikkert finne et sete foran, hos førsteklassingene,

men det ville være et tydelig svakhetstegn. Dessuten likte han

19

ikke tanken på å la den snåle nye jenta bli igjen bak i bussen heltalene.

Hvorfor skulle han egentlig bry seg om det?Hvis faren hadde fått vite at han tenkte slik, ville han kalt Park

en feiging. Han ville ha sagt det høyt, til en forandring. Hvisbestemoren hadde fått vite det, ville hun ha klabbet til ham. Hvorer det blitt av manerene dine? ville hun ha sagt. Er det slik du be-handler en jente som ikke har det så greit?

Men Park hadde det ikke så greit selv – og sto ikke høyt nokpå den sosiale rangstigen til å kunne hjelpe den sløve rødhårin-gen. Det var bare såvidt han sto høyt nok til å holde seg unnatrøbbel selv. Og han visste at det var tragisk, men han var på enmåte takknemlig for at det fantes folk som den jenta. For folk somSteve og Mikey og Tina fantes også, og de måtte fôres. Hvis detikke var rødhåringen, ville det bli en annen, og hvis det ikke varen annen, ble det Park.

Steve hadde latt det passere i morges, men han kom ikke til åla det ligge i fremtiden …

Park kunne høre bestemorens stemme igjen: Ærlig talt, gutt,får du mageknip fordi du gjorde en god gjerning mens noen såpå?

Det var ikke engang en spesielt god gjerning, tenkte Park. Hanhadde latt jenta sette seg, men han hadde bannet til henne. Dahun dukket opp i engelskklassen i dag, kjentes det som om hunvar kommet for å hjemsøke ham …

«Eleanor,» hadde læreren, Stessman, sagt. «For et kraftfulltnavn. Det er et dronningnavn, vet dere.»

«Det er navnet til hun feite som spiller i Chipettes,» hvisket eneller annen bak Park. En annen lo.

Stessman pekte på en ledig pult på første rad.«Vi leser poesi i dag, Eleanor,» sa Stessman. «Emily Dickinson.

Kanskje du kan begynne?»

20

rainbow rowel l

Stessman åpnet boken hennes på riktig side og pekte. «Komigjen,» sa han, «høyt og tydelig. Jeg skal si ifra når du kan stoppe.»

Den nye jenta så på Stessman som om hun håpet at han flei-pet. Da det ble klart at han ikke gjorde det – det gjorde han nes-ten aldri – begynte hun å lese.

«Jeg hadde vært sulten, alle årene,» leste hun. Noen av de andrelo. Herregud, tenkte Park, bare Stessman kunne be en lubben jentelese et dikt om spising den første dagen i klassen.

«Fortsett, Eleanor,» sa Stessman.Hun begynte fra starten igjen, noe Park syntes var helt frykte-

lig.«Jeg hadde vært sulten, alle årene,» sa hun, høyere denne gan-

gen.

Min middagstid – var inne –Skjelvende trakk jeg bordet nærmere –Og rørte den utsøkte vinen –Det var det jeg hadde sett på bord –Når jeg kom sulten hjemi vinduet tittet etter rikdomJeg ikke kunne håpe på selv.

Stessman stoppet henne ikke, så hun leste hele diktet med densamme rolige, selvsikre stemmen. Den hun hadde brukt overforTina.

«Det var nydelig,» sa Stessman da hun var ferdig. Han strålte.«Simpelthen nydelig. Jeg håper du fortsetter her hos oss, Eleanor,i alle fall til vi skal ta for oss Medea. Du har en aldeles praktfullstemme.»

Sanderhoff laget ikke noe oppstyr da jenta dukket opp i histo-rietimen. Han sa riktignok «Å, dronning Eleanor av Aquitaine»da hun leverte hjemmeoppgaven. Hun satte seg noen rader foran

21

eleanor & park

Park og brukte hele timen til å stirre ut av vinduet, så vidt hankunne skjønne.

Park ante ikke hvordan han skulle bli kvitt henne på bussen.Eller bli kvitt seg selv. Derfor tok han på seg hodetelefonene førjenta satte seg, og skrudde lyden på full guffe.

Gudskjelov prøvde hun ikke å snakke til ham.

rainbow rowel l

To uvanlige mennesker.Én stor kjærlighet.

. . . Rødt hår, rare k lær. Står rett bak ham helt t i l han snur

seg. L igger ved s iden av ham helt t i l han våkner. Får a l le andre t i l å

v i rke grå og tr iste og kjedel ige …

. . . Han vet hvi lken sang hun v i l høre før hun har sagt noe. Han

begynner å le av v itsene hennes før hun har kommet t i l poenget. Det er

et søkk i brystet hans, l ike under halsen, som g jør at hun får lyst t i l å

love ham alt i verden, og ho lde det …

ISBN: 978-82-93346-00-5

www.fontini.no

Eleanor og Park er to forelskede sekstenåringer som er kloke nok til å vite at den første kjærligheten sjelden varer, men som likevel er modige og desperate nok til å forsøke.