studiehefte

ROMANTIKK

Jostein Christensen og Asbjørn Odin Aag

Videoteket

2

Videoteket

Videoteket 2020

Jostein Christensen og Asbjørn Odin Aag

Denne publikasjonen kan fritt benyttes av skoler, elever og privatister. Referanse til denne kilden kan

skrives slik:

Christensen, Jostein og Asbjørn Odin Aag. «Romantikk. Studiehefte». Videoteket 2020,

https://videoteket.no/wp-content/uploads/2020/01/Videoteket-studiehefte-romantikk.pdf

Siden dette er en kilde hentet fra internett, må du også oppgi nedlastingsdato, om du benytter studieheftet

på skriftlig eksamen. Henvendelse om utgivelsen kan rettes til post@videoteket.no

https://videoteket.no/wp-content/uploads/2020/01/Videoteket-studiehefte-romantikk.pdf

3

Videoteket

Hva er romantikk?

Romantikken er både en periode og en stilart hvor følelser står i sentrum. Den varer fra rundt 1770-1830 i

Europa, og først halvdel av 1800-tallet i Norge. Høydepunktet romantikken i Norge har man på 1830- og

40-tallet.

Man sier gjerne, litt forenklet, at det finnes to hovedtyper romantikk: universalromantikk, og

nasjonalromantikk. Nasjonalromantikken handler vanligvis om det spesifikt nasjonale. I Norge handler for

eksempel nasjonalromantikk ofte om fjell og fjorder, norske bønder, vikinger og så videre. Dette tar vi for

oss i forbindelse med temaet «forestillinger om det norske». Her og nå skal det dreie seg om

universalromantikk, eller generell romantikk, altså romantikk som ikke spesifikt handler om det nasjonale.

Under opplysningstiden og klassisismen på 1700-tallet, altså epoken før romantikken, hadde man satt

fornuften veldig høyt. I romantikken er det ikke slik at fornuft er noe dårlig, men mange begynner nå å føle

at mennesket er mer enn fornuft. Det som gjør mennesker interessante er at vi har evnen til å komme i

kontakt med noe mer enn det som kan oppleves med fornuften og sansene, noe annet, noe som er over oss

eller utenfor oss, som vi kan føle i intense, spesielle øyeblikk. Dette «noe mer» eller «noe annet» kaller man

i romantikken for «det guddommelige», eller verdensånden. Akkurat hva dette «guddomelige» skulle være,

kan variere fra romantiker til romantiker. For noen er det Gud i tradisjonell forstand, for andre er snakk

om en mer abstrakt kraft, eller selve naturen, som et levende vesen. Uansett, er det viktige her at fornuften

ikke lenger er det mest spennende med mennesket, og at det finnes dypere ting ved verden, hvor fornuft

og sanser ikke kan ta oss.

For å få kontakt med dette «guddommelige», må følelsene aktiveres. Følelsene er det som kan transportere

oss videre til, og sette oss i kontakt med, noe mer. Derfor skjer det i romantikken en oppvurdering av følelsene.

Hva er det så som vekker følelser? To viktige ting å nevne her er naturopplevelser, som er svært viktige i

romantikken, og kunst. Kunst, litteratur, musikk, og så videre, blir nå en mye viktigere del av menneskers

liv enn hva det hadde vært tidligere. Kunst er ikke lenger bare underholdning, men en vei til følelsene, og

dermed til en dypere innsikt og forståelse av verden: en måte å oppnå kontakt med det guddommelige på.

Til slutt, når kunsten blir viktigere i menneskenes liv, så blir også kunstnerne viktigere. Man begynner i

romantikken å se på malere, musikere og diktere som genier: en egen art, nærmest, av unike mennesker,

nesten profeter, som har en spesiell kontakt det guddommelige, og som er i stand til skape bilder, tekster

eller musikk som kan sette også vanlige mennesker i kontakt med dette «noe mer», dette som i hverdagen

er skjult for oss. Det er den enkle forklaringen på romantikken.

4

Videoteket

Opphav

Romantikken har røtter både i Storbritannia, Frankrike og Tyskland, men Tyskland er nok det aller

viktigste landet å nevne. Det er der de fleste mener at epoken starter for alvor. Ofte sier man at

romantikken oppstår som en blanding av to ting: Pietistisk inderlighetsdiktning på den ene siden og

pastoralsjangeren på den andre. Pietisme var en variant av protestantisk kristendom som var svært

populær i Tyskland, og pietistene lagde ofte religiøse dikt hvor hensikten var å vekke sterke følelser

overfor Gud. Mange av de første romantikerne i Tyskland var prestesønner, og følelsesaspektet ved disse

religiøse diktene som mange kjente hjemmefra, ble etter hvert tatt med over til en ny type dikting,

romantisk diktning, som ikke lenger bare handlet om Gud i tradisjonell forstand.

Pastoraldikting, eller hyrdediktning var en annen ting som inspirerte tysk romantikk. Pastoraldiktning var

en vanlig sjanger i antikken, altså i det gamle Hellas og Roma. I denne diktningen spilte idyllisk og vakker

natur en viktig rolle. Ofte befinner det lyriske jeget seg ute på landet, omgitt av rislende bekker, sauer som

gresser, og så videre. Ofte lengter man i disse diktene også tilbake til en enda bedre tid, en svunnen gullalder,

hvor alt var bedre. Når man blander følelsesaspektet fra den pietistiske inderlighetsdiktningen, og natur- og

lengselsaspektet fra pastoraldiktningen, begynner man altså å nærme seg det vi i dag kjenner som romantikk.

Filosofisk sett er mange romantikere inspirert av det som kalles nyplatonismen og av det som kalles

panteisme. I nyplatonismen tenker man, veldig, veldig forenklet sagt, at det virkelig sanne, skjønne og gode, det

som er mest ekte av alt i livene våre, ikke er det vi kan ta på, eller merke med sansene våre, men heller det

som finnes over oss, utenfor oss, eller bortenfor oss - beyond, er ordet man bruker på engelsk. Tanker som dette

er svært populære i romantikken. Man tenker seg at vi mennesker - i intense øyeblikk ladet med følelser -

er i stand til å komme i kontakt med dette som er utenfor oss, det virkelig sanne, vakre og gode, det

romantikerne kaller det guddommelige. Det bør presiseres at ikke alle romantikere er nyplatonister. Men de

lar seg inspirere av slike ideer og tanker.

Panteismen

Når det gjelder synet på naturen er mange romantikere inspirert av det som kalles panteisme, tanken om at

Gud over alt, i alle ting i verden. For panteister er ikke Gud som ser ned på vår verden utenfra, Ikke en

personlig Gud som bryr seg om hva hver og en av oss tenker, og hører på aftenbønnen vår. Snarere er det

slik at alt er Gud, eller en del av Gud. Man ser Gud, eller «det guddommelige» i alt, i trær, steiner, i fjell

vann, i blomstene, i menneskene og så videre. Også her må man være forsiktig. Det er ikke slik at alle

romantikerne var panteister. Mange av dem var kristne i tradisjonell forstand, men man lot seg inspirere av

tanker fra panteismen, på samme måte som man i dag kan la seg inspirere av buddhistiske tanker uten å

være buddhist. Mange romantikere så naturen som en levende organisme, en slags ånd, noe guddommelig,

som de ønsket å koble med, så å si .

5

Videoteket

Romantikk og klassisisme

Når man skal forklare hva romantikken er for noe, blir ting, som du sikkert allerede har merket, fort litt

svevende. En praktisk og enkel måte å forklare romantikken på er å sammenligne den med epoken som

kom før, nemlig klassisismen på slutten av 16- og på 1700-tallet.

I klassisismen skulle kunsten være en etterligning, av hvordan verden er. I romantikken, derimot, skal

kunsten være et uttrykk. Romantiske kunstnere prøver ikke først og fremst å beskrive verden og

samfunnet, men prøver i stedet å formidle hva de føler inni seg.

I klassisismen er regler veldig viktig. Reglene skal følges uansett. I romantikken er også regler viktig, men

de er viktige fordi de skal brytes. Romantikken er opptatt av det som er unikt og individuelt, og skal man

være unik, må man bryte med det som er vanlig, og gå sin egen vei. Man må følge sine egne regler.

I klassisismen er man opptatt av antikken. Man går tilbake til det gamle Hellas og Roma for å finne

inspirasjon. Hellas og Roma inspirerer også romantikerne, men i romantikken er middelalderen det som nok

inspirerer aller mest. Det er i denne epoken at man for eksempel finner unikt og individuelt ved hver

enkelt nasjon. Middelalderen i Tyskland er annerledes enn middelalderen i Norge, for eksempel.

I klassisismen ble dikterne sett på som vanlige håndverkere. Å lage skuespill eller dikt var på mange måter

enten et yrke, eller noe man holdt på med på fritiden. I romantikken ble kunstneren derimot, som allerede

nevnt, sett på som et geni: et spesielt menneske som kan «se» eller «motta» følelser og inntrykk som er

skjult for andre, og som har en spesiell evne til å videreformidle dette til vanlige folk, gjennom sin musikk,

dikting, og så videre. Det er noe nesten profetaktig ved hvordan man ser på kunstneren i romantikken. En

profet er jo nettopp en som har en spesiell kobling med det guddommelige, og som kan videreformidle

denne kontakten til vanlige mennesker. Ordet geni kommer av ordet genus, som betyr art. Diktergeniet

blir nesten sett på som en annen art menneske, en annen mennesketype kan man kanskje si, enn vanlige folk.

I klassisismen var drama eller teater den viktigste sjangeren. Drama egner seg godt til å vise frem hvordan

verden og menneskene er, som jo var det klassisistene gjerne ville. I romantikken poesien viktigst - lyrikken,

altså dikt. Mens dramaet viser frem verden, egner dikt seg på sin side godt til å formidle indre stemninger

og følelser.

To viktige inspirasjonskilder - Rousseau og den franske revolusjon

Vi har allerede nevnt at romantikken lar seg inspirere av pietistisk inderlighetsdiktning og pastoraldikning,

altså to sjangre innenfor diktningen, og av nyplatonisme og panteisme i filosofien. Historisk sett er det

verdt å nevne to inspirasjonskilder til: Den ene er opplysningsmannen Jean-Jacques Rousseau, og den

andre er den franske revolusjon

6

Videoteket

Rousseau var en opplysningsmann som levde midt på 1700-tallet. Han er strengt tatt først og fremst en

opplysningsmann, og ikke en romantiker, men han er likevel en enormt viktig inspirasjonskilde for

romantikerne. I historiefaget hører man gjerne om ham i forbindelse med tanker om folkeviljen, og den

franske revolusjon, og slike ting. I norskfaget derimot, er han mest interessant for å forstå romantikkens

tanker og verdier. Rousseau var sivilisasjonskritisk. Han mente at byer og sivilisasjonen ødela mennesket -

og at mennesket burde vende tilbake til naturen. Ifølge ham burde vi leve på landet, i kontakt med

naturen, slik vi opprinnelig var ment å gjøre. Dette, mente han, ville gjøre oss bedre og edlere. Denne

tanken lar romantikerne på 1800-tallet seg inspirere av. I tillegg var Rousseau opptatt av barndommen.

Barn var ifølge ham rene og uskyldige, og ennå ikke ødelagt av samfunn og sivilisasjon. Hos romantikerne

er det å oppvurdere naturen og det å se på byer og sivilisasjon som en styggedom, og det å lengte etter den

rene og uskyldige barndommen, noe svært vanlig.

Også den franske revolusjon, fra 1789 og fremover, kom å inspirere mange romantikere - først og fremst på

idéplanet. I 1789 gjorde den franske befolkningen opprør mot det gamle samfunnssystemet og

institusjonene. Blant annet ble Bastillen, et fengsel i Paris, stormet, og man kvittet seg etterhvert med

konge, adel, og hele den gamle samfunnsordenen. Begivenhetene var spontane, voldsomme, og

grensesprengende på alle måter, og de sendte sjokkbølger gjennom hele Europa. Frankrike var fritt. Dette

voldsomme og grensesprengende, og tanken på at gamle mønstre kan brytes og nye skapes, fylte

romantiske poeter med inspirasjon i land som Storbritannia og Tyskland. For de som ikke selv opplevde

de voldelige episodene var den franske revolusjon først og fremst en mektig idé. Det var nesten som å få

nye briller å se verden med. Flere så nå muligheter og et potensial for frihet som man tidligere ikke trodde

eksisterte. Disse politiske og samfunnsmessige hendelsene påvirket også kulturlivet. Også kunsten burde

være spontan, grensesprengende, voldsom, og bryte med det gamle og skape noe nytt, mente mange. Noe

var forandret, og flere følte at man nå trengte ny kunst og litteratur, for å formidle nye tanker og følelser, i

en ny tid.

7

Videoteket

Kjennetegn på romantikk

Når det gjelder kjennetegn på romantikken kan vi kanskje dele disse inn i tre kategorier: romantisk ideer,

romantiske motiver, og romantisk språkbruk.

Når det gjelder ideene vil vi her trekke frem tre viktige elementer: Opprør mot fornuft og rasjonalitet, en

oppvurdering av følelsene, og et spesielt syn på natur og ånd, og forholdet mellom de to.

1. Opprør mot rasjonaliteten

I romantikken gjør mange opprør mot rasjonaliteten, altså mot det ensidige fokuset på fornuft som hadde

vært så dominerende i opplysningstiden, epoken som var før. Romantikerne følte fornuftsfokuset som en

begrensning. Objektiv kunnskap er vel og bra, men denne kunnskapen er død, kun iskalde fakta. Det er

ikke saklig, objektiv kunnskap om verden som gjør oss mennesker interessante, eller som gjør livet verdt å

leve. Fantasien, følelsene, drømmer, beruselse - det finnes så veldig mye mer ved livet enn hva kalde og

objektive fakta har å by på. Romantikerne er som nevnt ikke motstandere av fornuften i og for seg, men de

mener at den ikke er nok.

I Henrik Wergelands dikt «Det befridde Europa», fra 1831, står det lyriske jeget på toppen av

Kaukasusfjellene mellom Øst-Europa og Asia. Han har full oversikt over landskapet under seg. Han ser

langt, men sier at det er mulig å se enda lenger, ved i stedet å lukke øynene sin, og se innover. «Sitt heller i

Natten, lukk Øynene til/ da måskje [kanskje] - ja, hvis din Genius vil -/ Du Mer får at se, end blot

Kappen av Guden». Med fornuften og sansene, det rasjonelle, ser vi bare det ytre og overfladiske ved

verden. Det er ved å lukke øynene våre, altså ved å koble vekk fornuften og sansene, og i stedet bruke

fantasien, inspirasjonen og følelsene, ved å lytte til det som er inni oss, at vi for alvor blir frie til virkelig å

«se» verden.

Et lignende opprør mot kalde fornuften finner man i Tyskeren Johann Wolfgang von Goethes

tidligromantiske brevroman fra 1774, Den unge Werthers lidelser. Denne romanen handler om en ung

adelsmann og maler ved navn Werther, som flytter fra byen og ut på landet. Werther er en følsom type

som lett lar seg sette ut av alt fra fuglesang, til rislende bekker, eller insekter i gresset. Han blir forelsket i

en jente som er forlovet med en annen mann, og når han i slutten av boken ikke får kvinnen han elsker,

begår han selvmord i en storm av følelser. Selvmord i 1774 betyr ikke bare å avslutte sitt eget liv. Det

betyr samtidig at man vender seg mot Gud, og frivillig velger å tilbringe evigheten Helvete. Romanens siste

ord er «... og ingen prest fulgte ham til graven». Werthers selvmord må kunne sies å være irrasjonelt. De

fleste som har opplevd kjærlighetssorg vet at ting pleier å bli bedre hvis man gir det litt tid. I

opplysningstiden og klassisismen ville en person som Werther blitt sett på som tåpelig og komisk. Men

dette er ingen opplsysningsroman. Goethe skriver på en slik måte leseren føler med og nesten heier på

8

Videoteket

Werther. Det blir noe heroisk, noe helteaktig ved lidenskapen hans. Det er godt kjent at unge menn i hele

Europa tok sitt liv etter å ha lest denne romanen. I Danmark-Norge var den til og med forbudt, fordi den

ble regnet som farlig for ungdommen. Å følge sitt hjerte istedenfor sitt hode er plutselig blitt et ideal, og

dette er noe vi finner igjen i det meste av den romantiske kunsten og diktningen.

2. Oppvurdering av følelsene

I romantikken oppvurderer man følelsene. Dette henger selvsagt sammen med den allerede nevnte

fornuftskritikken. Hvis ett ord skulle oppsummere romantikken, så ville kanskje nettopp «følelser» være

det aller beste ordet. Alle følelser er interessante for en romantiker, og alle følelser kan hjelpe oss å forstå

verden på en dypere måte. Noen følelser spiller likevel en større rolle enn andre.

Lengsel

Lengsel er kanskje den viktigste følelsen av dem alle. Det kan være snakk om en lengsel etter å komme i

kontakt med naturen eller fortiden, lengselen etter en forsvunnet tid, etter barndommen, etter å realisere

sine drømmer, etter et bedre samfunn, etter kvinnen man elsker. Det finnes mye man kan lengte etter,

men lengsel som følelse går svært ofte igjen i romantisk kunst og diktning. I Henrik Wergelands «Piken på

anatomikammeret» er det lyriske jeget sannsynligvis en ung medisinstudent som er med på en obduksjon

av en død, ung, prostituert kvinne. Plutselig kjenner han henne igjen som en barndomsvenninne, og en

strøm av følelser skyller over ham. Han begynner å tenke på barndommen som han tilbrakte sammen med

henne, og vi forstår at han lengter tilbake til denne, og til en renere og mer uskyldig tid, før samfunnet og

sivilisasjonen førte klasseforskjeller og urettferdighet inn i verden. I den tyske maleren Caspar David

Friedrichs berømte romantiske maleri «Vandreren over tåkehavet» står en person med ryggen til oss, og

betrakter en mystisk og spektakulær natur. Personen i maleriet (og vi som betrakter det), ser den

spektakulære naturen fra avstand, tilsynelatende å være fullstendig i kontakt med den. Også romantiske

malerier som dette er lengselen etter noe ofte et viktig element, selv om akkurat hva det lengtes etter kan være

et åpent spørsmål.

Inderlighet

Inderlighet er en annen ting som preger romantikken. Det man føler, skal man føle sterkt. Enten det er

snakk om den unge Werther som tar sitt liv i kjærlighetssorg, Friedrichs vandrer som betrakter naturen,

eller Wergelands medisinstudent som stirrer ned på sin gamle nabojente på obduksjonsbordet, så er

følelsene alltid ekte, intense og gjerne høytidelige. Det er et ideal i romantikken å la seg oppsluke. Man skal

ikke betrakte ting kaldt, objektivt og på avstand. Lidenskap, villskap, heftighet, trang og begjær er noe som

verdsettes. Dette er noe man merker i alt fra litteratur og malerkunst til musikk. Ta for eksempel

Beethovens symfonier, og hvor følelsesladde og intense disse er, eller se på den engelske maleren Turners

9

Videoteket

heftige sjø og himmel i bildet «Shipwreck of the Minotaur» fra 1810. Eller se hvordan Goethe skriver

setninger på over 200 ord som flommer over av følelser når han lar den unge Werther prøve å beskrive

hvilken lykke han føler når han ligger i skogen og ser insekter bevege seg i gresset. Det man føler i

romantikken, føler man gjerne med en viss intensitet.

Følelsen av å være annerledes

Følelsen av å være annerledes er også fremtredende i epoken. Man var som nevnt opptatt av det unike og

individuelle. Svært mange romantiske tekster handler om folk som ser verden på en annen måte enn

flertallet, eller som forstår noe som andre ikke forstår. Det å være annerledes, eller til og med eksentrisk,

litt smågal, var også noe mange romantiske kunstnere dyrket i sine egne liv. Man skulle liksom markere

overfor verden at man var annerledes, slik at folk forstod at de hadde å gjøre med et unntaksmenneske.

Henrik Wergeland gikk visstnok som regel med en mørkeblå frakk over en grønn fløyelsjakke, med en

blomst i knapphullet, og han hadde en levende huggorm på kontoret der han jobbet, som han likte å

skremme besøkende med. Den franske poeten Gérard de Nerval hadde en hummer som kjæledyr som

han en gang hadde reddet fra en restaurant, og som han skal ha hatt i bånd og gått tur med. «Jeg liker

hummere», sa han. «De er rolige, alvorlige, de bjeffer ikke, og de kjenner havets hemmeligheter».

Følelser generelt

Alle slags følelser tas opp i romantisk kunst, litteratur og musikk. Glede, ekstase, dyp sorg, fortvilelse,

mystiske eller religiøse opplevelser, kjærlighet, forelskelse. Ulike verk tar opp ulike følelser, men følelser er

alltid en helt sentral av selve verket. Den som lager kunstverket skal føle når han han eller hun lager det,

og den tar imot skal også føle når han eller hun leser et dikt, ser på et bilde, eller hører på musikk.

3. Natur og ånd - alt henger sammen med alt

Det siste vi nevner her når det gjelder viktige ideer og tanker i romantikken er det spesielle synet på natur og

ånd, og på forholdet mellom de to. I romantikken er man som nevnt opptatt av det som er utenfor fornuften vår,

utenfor det hverdagslige. Derfor blir romantikken fort åndelig og abstrakt. Man er også opptatt av

naturen, og for en romantiker henger forestillinger om ånd og natur tett sammen. Den tyske, romantiske

filosofen Schelling skrev at: «Naturen er den synlige ånd, mens ånden er den usynlige natur. Ånden, eller

den kraften som fyller verden, er usynlig, men man kan likevel merke den, i naturen rundt seg. Man

merker den når man ser hvor vakker en blomst er, eller når man står på toppen av et fjell og ser utover et

landskap, eller hvis man ser havet i full storm, eller når man hører fuglene synge tidlig en morgen. Men

naturen er altså ikke bare det ser rundt oss. Naturen er for romantikerne også en usynlig kraft, en ånd,

som finnes overalt rundt oss og som strømmer gjennom oss. Den er ikke bare en masse ulike ting, som

10

Videoteket

fjell, trær, blomster, dyr og så videre. Naturen er nesten et slags levende vesen, som vi selv er en del av:

Den er selve grunnkraften i verden, som hele tiden skaper og produserer alle ting ut av seg selv. Dette blir

veldig filosofisk og abstrakt, men romantikken ér filosofisk og abstrakt. Kanskje går det an å forenkle litt

og si at naturen for romantikerne blir et slags levende vesen, som vi alltid ser rundt oss, men som vi likevel

bare for alvor kan få kontakt med i spesielle, inspirerte øyeblikk.

De fleste romantikerne tenker at alt i denne verden, både materielle ting, altså det vi kan merke med

sansene våre, og åndelige ting, egentlig er ett og det samme. Derfor ser de ofte en forbindelse mellom alle

mulige ting: mellom gjenstander og ideer, mellom alt som er stort og alt som er smått. I et dikt om en

blomst, kan blomsten for eksempel symbolisere hele naturen, og hvor vakker denne er. Eller så kan den

samme blomsten symbolisere en vakker kvinne som det lyriske jeget elsker. Eller så kan man lese

blomsten som et bilde på skjønnhet generelt, altså skjønnheten i seg selv. En romantiker vil kunne tenke at

det finnes en kobling, en sammenheng mellom blomsten, den vakre kvinnen, naturen og skjønnhet i seg selv.

Denne «alt henger sammen med alt»-måten å tenke på gjør at romantiske tekster gjerne kan ha flere

temaer samtidig, og at enkeltord i dikt også kan tolkes på flere og originale måter.

I Wergelands dikt «Piken på anatomikammeret», møter vi det som sannsynligvis er en ung medisinstudent.

Han står over en død, ung prostituert på obduksjonsbordet. Jenta skal til å bli skåret i eller stukket i med

en kniv. Dette motivet kan tolkes som en kritikk av prostitusjonsvesenet på Wergelands tid. Det var

nemlig vanlig at unge menn gikk til prostituerte. Den unge mannen kan slik sett tolkes som en horekunde,

mens kniven symboliserer overgrep og penetrasjon, og den døde jenta representerer alle fattige

prostituerte som blir utnyttet fordi de ikke har noe annet valg. Samtidig kan det samme motivet tolkes

mer generelt, som at det handler om klasseforskjeller. Nå representerer den unge mannen overklassen,

jenta underklassen, og kniven alt det fæle overklassen gjør mot underklassen. Det er en sammenheng

mellom bildet av mannen, kniven og kvinnen, og mellom prostitusjonsproblemet spesielt, og det store

klasseskillet i samfunnet generelt. Alt henger sammen med alt, og enten diktet handler om en ung manns

møte med en gammel venninne, om prostitusjon eller om klasseskille, så ser ånden i diktet ut til å være den

samme: Dypest sett handler det om all slags urettferdighet og undertrykking ovenfra og ned.

En slik lesning er i helt i tråd med hvordan romantikerne selv tenker at poesi skal fungere. Alt fra den

minste lille hverdagslige ting til store og evige ideer henger sammen. Ifølge den romantiske, engelske

dikteren og billedkunstneren William Blake handler poesi om: «å se verden i et sandkorn/ og himmelen i

en villblomst/ å holde det uendelige i sin håndflate/ og evigheten i en time.»

11

Videoteket

Romantiske motiver

I romantisk kunst og dikting finnes det en del motiver som dukker opp svært ofte - mange av dem

naturmotiver. Det er viktig å understreke her, at et dikt ikke automatisk blir romantisk bare fordi det

nevnes blomster, fossefall eller fjell. Slike motiver dukker også opp i tekster fra andre epoker. Likevel, i

romantisk kunst og litteratur kommer de så ofte at vi godt kan kalle dem et kjennetegn på epoken.

Trær, gress og blomster

Romantikken er full av blomster og trær. Trær og blomster er blant de vanligste motivene i romantisk

malerkunst. Nesten alle romantiske poeter nevner et vell av blomster i diktene sine når de beskriver

kvinner de elsker eller erotiske opplevelser, men også når de tar opp politiske hendelser, eller filosoferer

om livet og verden. Når Johan Sebastian Welhaven i diktet «diktets ånd» skal beskrive ånden eller

«kraften» i et dikt, er det ikke tilfeldig at han sammenligner denne med «duft i roseblad», altså duften i en

rose. Kraften i et dikt er som rosens lukt i en blomst, sier Welhaven: Usynlig, men man merker likevel at

den er der. Wergeland er enda mer opptatt av blomster, og kan ofte bruke dem på ganske lure måter.

I «Piken på anatomikammeret», sammenlignes den døde pikens ansiktstrekk med en blomst som er frosset

inn i isen. Han fortsetter med å si at hun i barndommen var som en stemorsblomst på et tak av mose. Med

dette antyder han at hun kom fra fattige kår - mosen symboliserer det fattige og usle - men at hun var

annerledes og bedre. Hun var ikke mose, men en blomst. Stemorsblomsten er vakker, men teknisk sett blir

den faktisk klassifisert som et ugress, akkurat som denne jenta. Hun er fattig, og slik sett «samfunnets

ugress». Ordet «stemor» i stemorsblomst gir i tillegg konnotasjoner til 1800-tallets stemødre, som var

beryktet for å ikke bry seg om andres barn - tenk askepott. Noe av tematikken i dette diktet handler

nettopp om forskjellsbehandling av samfunnets barn - hvordan noen blir behandlet dårligere enn andre ut

fra klassen de er født inn i. Slik bruker Wergeland altså blomster til å si dype ting om samfunnet, og dette

eksempelet er bare et av mange.

Blomster og trær kan også fungere som inspirasjon. I diktet Wergelands dikt «Til en gran» hyller det lyriske

jeget grantreet som noe større, mer imponerende og mer hellig enn noen bygninger mennesker noen gang

har klart å bygge. I diktet «Til min Gyldenlak» henvender den samme dikteren seg til blomsten ved siden

av sengen sin, idet han tar farvel med livet.

Vann

Et annet vanlig romantisk motiv er vann i alle former: Romantikken er full av fossefall, rislende bekker,

elver, innsjøer, havet - og i norsk sammenheng også fjorder. Vannet kan symbolisere naturens ulike

12

Videoteket

temperamenter og stemninger, og vann i ulike former vekker ulike tanker og følelser hos oss mennesker.

Tidlig i Goethes «Den unge Werthers lidelser» ligger hovedpersonen inne i en skog og betrakter de små

vekstene på bakken mens han hører «den rislende bekken» i bakgrunnen. Slikt vekker selvsagt følelser i en

romantisk sinn. I norske Maurits Hansens nasjonalromantiske novelle «Luren» fra 1819 er novellens jeg-

forteller i Gudbrandsdalen, og hører «bekkenes rislen» sammen med fuglesang og kubjeller. Dette setter

også ham i en spesiell stemning, og gjør ham «høytidelig stemt».

Wergeland har for eksempel skrevet et langt dikt med tittelen «På havet i storm», og et ved navn

«Nordsjøen», og vann er også helt sentralt i mange nasjonalromantiske bilder, som Tidemand og Gudes

«Brudeferd i Hardanger», for å nevne et eksempel. Når Ivar Aasen i 1863 skriver det nasjonalromantiske

diktet «Gamle Norig», spiller vann en viktig rolle når det gjelder forestillinger om hva som representerer

«det norske». Aasen står i en romantisk tradisjon når han i starten første strofe av sitt dikt velger å

fremheve det at «Gamle Norge» har bølger som slår innover vår «lange strand», altså kysten vår, og at vi

dessuten har viker, vann og øyer, og daler med fossefall.

Fjellet

Fjellet er også generelt sett et viktig motiv i romantisk malerkunst og dikting - ikke bare i Norge. Symbolsk

eller metaforisk representerer fjellet det «der oppe», det guddommelige, eller det kan representere et mål,

noe man sikter mot, noe som gir inspirasjon. Fjellene er også evige sett med menneskers øyne, og upåvirket

av kriger og hele sivilisasjoners vekst og fall. Å være på fjellet kan symbolisere det å forlate hverdagen og

sivilisasjonen og alt som er lite og ubetydelig, og slik at man blir i stand til å se de store sammenhengene. På

fjellet får man overblikk, det rette perspektivet, og dette kan vekke inspirasjon og følelser som setter en i

kontakt med noe åndelig eller «det guddommelige».

Natten, månen og stjernene

Natten har noe av den samme inspirasjonskraften, og er også et vanlig motiv. Om natten er man gjerne

alene med seg selv, eller sammen med sine nærmeste, og da kommer tanker og perspektiver som man

sjelden har i dagslys. I den forbindelse dukker ofte også månen og stjernene opp i romantisk kunst og

litteratur. Månen er tradisjonelt blitt assosiert med lengsel. Den har alltid vært noe uoppnåelig for oss

mennesker, noe vi kan føle at vi har kontakt med, men som vi aldri kan nå. Stjerner har siden antikken

vært selve symbolet på evigheten og det uendelige. Vi ser dem, men de hører ikke til vår verden. De er for

mange til å telle, representerer slik sett også det uendelige. Ofte har også stjernene representert sjelene til

mennesker som allerede er døde. Slik sett er også natten, månen og stjernene godt egnet til å vekke

følelser.

13

Videoteket

Fugler og innsekter

Ørnen er et symbol på stolthet og makt, og tradisjonelt også på mektige tanker eller ideer. Uglen symboliser

visdom. En ravn kan være et tegn på død, eller et varsel om at noe dårlig skal skje. Fugler kan også ha mer

generell betydning uavhengig av art. For eksempel kan de sees på som naturens eller Guds sendebud, som

kommer med et eller annet tegn. Også Innsekter kan ha symbolsk betydning. De representerer naturen og

livet i en slags mikroskala. Når den unge Werther ligger i et skogholt og hører bekkenes rislen, ser han

med forundring på hvordan «... de tusenvis av forskjellige små vekster som gror helt nede ved bakken» og

«... den myldrende lille verden som utfolder seg mellom gresstråene ...». Så merker han, sier han, hvordan

denne «ufattelig brokete mangfoldighet av larver og insekter» kommer til å stå hans hjerte nær, og da føler

han «den allmektiges nærvær», altså Guds nærvær. Her ser vi at selv noe så lite som innsekter, henger

sammen med noe veldig stort. Man trenger ikke se utover mpt stjerene eller havet for å bli fylt av

inspirasjon.

Visse innsekter har også en helt spesiell symbolsk mening. Marihøner bringer hell og lykke, bier får oss til

å tenke på fruktbarhet og hardt arbeid, mens sommerfugler gjerne symboliserer skjønnhet, men samtidig

også forgjengelighet, altså det at ting ikke varer. Sommerfugler er svært vakre, men lever gjennomsnittlig

bare fra rundt en uke til en måned. Slik sett er de i seg selv en påminner om at skjønnhet aldri kan vare.

Den er alltid bare midlertidig.

Barndommen

Barndommen nevnes også såpass ofte i romantikken at den er verdt å nevne som et motiv i seg selv. Den

er for det første forbundet med følelsen av lengsel. Den er noe vi har mistet, noe de fleste ser tilbake på

som en slags forsvunnet gullalder. I tillegg representerer barndommen renhet, uskyld, det naturlige og

frihet fra den umoral som samfunnet har lært oss.

Den franske opplysningsmannen Rousseau, som vi allerede har nevnt, inspirerte mange romantikere. Han

mente at mennesket var født godt, og at det var sivilisasjonen som ødela det. Barnet representerer ofte

mennesket slik det burde være, i sin naturlige, frie og gode tilstand, før det ble ødelagt av sivilisasjonen. I

Wergelands dikt «Piken på anatomikammeret filosoferer den unge medisinstudenten over hvordan han og

den fattige jenta som ligger død på obduksjonsbordet var likeverdige som barn, før forestillinger om status

og klasse ble en del av livene deres. I «Piken på anatomikammeret» er det sivilisasjonen som har ført med

seg urettferdighet, klasseskille og prostitusjonsproblemer. Barndommen representerer i dette diktet et

ideal, en gullalder, noe vi bør lengte og strebe etter.

Slike tanker er ikke uvanlige i romantiske tekster. Den tyske romantikeren Hölderlin skriver: «Et

guddommelig vesen er barnet så lenge det ikke er dyppet i menneskets kameleonsfarge». Kameleoner er

14

Videoteket

kjent for å skifte farge for å tilpasse seg ulike omgivelser. At mennesket er kameleonsfargen bør vel her

tolkes som at også det tilpasser seg ulike situasjoner, og at mennesker dermed ikke er ekte, at de er falske,

og gjør det som lønner seg for å oppnå det de ønsker seg. Barn er ennå ikke dyppet i denne falskheten, og

er dermed guddommelig. De er ekte, gode og naturlige, slik vi alle burde være.

Hjertet, døden

Hjertet er også et vanlig romantisk motiv, særlig i litteraturen. Hjertet det som holder oss i live, ved å

pumpe blod rundt i kroppen vår, men det er også et symbol for følelser, kjærlighet og lidenskap, og en

motsetning til hjernen, som vi gjerne forbinder med fornuften og det rasjonelle. Ordet hjerte dukker

stadig opp i romantisk litteratur. Man snakker om hjertet sitt, eller til hjertet sitt, eller om eller til andres

hjerter.

Mange romantikere er også fascinert av døden, særlig av unge menneskers død. Romantikken er full av

døde, unge mennesker. De vekker følelser av lengsel og tap, samtidig som det også ofte er noe vakkert,

heroisk og beundringsverdig ved dem. Den amerikanske forfatteren Edgar Allan Poe sier at: «en vakker

kvinnes død er utvilsomt det mest poetiske emnet i verden - og det er på samme tid hinsides enhver tvil at

de leppene som er best egnet for et slikt emne er den sørgende elskerens.» Også selvmord ble romantisert av

mange romantikere. Vi har allerede nevnt Goethes unge Werther som begår selvmord i kjærlighetssorg. I

tidligere epoker hadde selvmordet først og fremst blitt sett på som et opprør mot Gud, og en stor synd. I

romantikken blir nå det i stedet et bevis på at ens følelser er ekte og oppriktige, og at man har mot og

besluttsomhet til å ta skjebnen i sine egne hender. Flere romantiske kunstnere i Europa tok sitt eget liv.

Selv Wergeland her hjemme gjorde et forsøk som 18-åring, om enn et noe halvhjertet et. Han hoppet fra

en låvebru mens mange så på, etter å ha blitt avvist av en jente. Han landet imidlertid mykt, og kom seg

raskt på beina igjen etter noen dager i sengen.

15

Videoteket

Romantisk språkbruk

Når det gjelder formen eller skrivemåten, merker man gjerne at en tekst er romantisk ved at språket blir

brukt på en spesiell måte.

Abstrakt språk

For det første er romantisk språkbruk veldig ofte abstrakt, og for moderne ører, ganske pompøs. Når

Goethes unge Werther skriver til sin venn om hvor godt det er for ham å være for seg selv i den vakre

naturen, skriver han ikke «det er godt for meg å være litt alene i denne vakre naturen». I stedet skriver han

at «Ensomheten er en kostelig balsam for mitt hjerte i disse paradisiske omgivelser». Han sitter i et

skogholt og lar naturen fylle ham med inspirasjon. Werther er en maler, og skulle ønske han var i stand til

å lage et bildet av det han opplever. Da sier han til seg selv: «å, om du kunne gjengi dette, kunne trylle

frem på papiret det som lever så fullt og varmt i deg, så det ble et speilbilde av din sjel, som din sjel er et

speilbilde av den uendelige Gud!» Slik ordbruk er ikke daglig kost i våre dager, men ord som «sjel», «ånd»,

«det høye», «evighet», «uendelig» og så videre, preger svært mye romantisk litteratur. Dette gjør at tekster

fra romantikken ofte krever en del av moderne lesere. Det tar litt tid å bli vant til denne spesielle måten å

uttrykke seg på.

Språket i romantiske tekster er ikke bare abstrakt, men også følelsesladet. Det man ønsker er jo gjerne å

formidle sine egne dype følelser, og å sette leseren i samme stemning. Hvordan gjør man så språket

følelsesladet?

Beskrivelser

For det første er romantisk språkbruk preget av mange beskrivelser. Man bruker svært mange adjektiver og

adverb, for å si det litt teknisk. Werther sier ikke bare at ensomheten er «en balsam» for hans hjerte. Den

er en kostelig balsam. Og han befinner seg ikke bare i «disse omgivelsene». Han befinner seg i «disse

paradisiske omgivelsene». Slike beskrivelser fargelegger teksten, og gjør at liksom opplever det personene i en

tekst tenker og føler.

Tegnsetning

Tegnsetningen er også med på å gjøre språket mer følelsesladet. Romantiske tekster bruker mer

utropstegn og spørsmålstegn enn hva man for eksempel tekster fra opplysningstiden gjorde. Utropstegn

og spørsmålstegn uttrykker i større grad holdninger og følelser der punktum gjerne avslutter objektive

faktasetninger.

16

Videoteket

Interjeksjoner

Romantiske tekster gjør også flittig bruk av interjeksjoner, følelsesmalende ord, som «Åh!» «akk!», og så

videre. Slike ord viser gjerne helt tydelig følelsene og holdningene til den som snakker.

Setningsbygning

I tillegg kan det være verdt å nevne syntaksen, altså setningsoppbyggingen. Ofte er setninger i

romantikken ganske lange. Folk som føler mye har også en tendens til å snakke mye, og innimellom får

man inntrykk av at det lyriske jeget i dikt, eller fortelleren i noveller og romaner, føler så mye at de ikke

klarer å stoppe sine egne setninger. I «Den unge Werthers lidelser», der Werther ligger og betrakter

insektene i gresset, og føler Guds nærvær, vises hans intense følelser gjennom det at han ikke klarer å

slutte å snakke:

Når denne deilige dalen dufter omkring meg og solen hviler høyt der oppe over det ugjennomtrengelige mørket i skogen, og

bare enkelte stråler lister seg inn i helligdommen der inne, hvor jeg ligger i det høye gresset ved den rislende bekken og ser

med undring på de tusenvis av forskjellige små vekster som gror helt nede ved bakken, ser den myldrende lille verden som

utfolder seg mellom gresstråene, merker hvordan denne ufattelig brokete mangfoldighet av larver og insekter kommer til å

stå mitt hjerte nær, og føler den allmektiges nærvær, han som skapte oss i sitt bilde, føler et pust av den altomfattende

kjærlighet som omgir oss og bærer oss inn til evig salighet – min venn! når da mine øyne sløres og verden omkring meg

liksom hviler helt i min sjel, som en elsket kvinnes skikkelse, da sukker jeg ofte og tenker: å, om du kunne gjengi dette, kunne

trylle frem på papiret det som lever så fullt og varmt i deg, så det ble et speilbilde av din sjel, som din sjel er et speilbilde av

den uendelige Gud! – Min venn – Men jeg makter det ikke, disse herlige synene er for mektige for meg.

Denne setningen er på over 200 ord, og blir ikke engang fullført skikkelig: Forfatteren Goethe skriver på

denne ukontrollerte måten, for å speile Werthers manglende kontroll over sine følelser. Dette er selvsagt

et drøyt eksempel, men det er typisk for mange romantiske tekster at setningene sjelden er korte og

poengterte. Svært ofte er de lange. Den som har mye på hjertet og er entusiastisk sliter jo gjerne med å

fatte seg i korthet.

Virkemidler

Når det gjelder virkemidler benytter romantikerne seg av hele registeret. Et par virkemidler er likevel ekstra

verdt å nevne, fordi de brukes ekstra ofte. For det første er besjeling og personifikasjon svært vanlig, altså det å

gi menneskelige egenskaper til døde ting, naturfenomener eller abstrakte ideer. Blomster, fjellet, vinden

eller havet kan bli levende, eller til og med noe dikterne snakker til eller med. Det samme gjelder for

«ånden», «sjelen», «evigheten» og lignende abstrakte ideer. Wergeland snakker til grantreet i diktet «Til en

gran», og med blomsten ved siden av sengen sin i «Til min Gyldenlakk». I «Diktets ånd» av Johan

Sebastian Welhaven forklarer dikteren hvordan poesi fungerer, ved å personifisere «ånden i et dikt».

Diktets ånd, kraften eller essensen i et dikt, blir her beskrevet som et levende vesen, som blir født ut av

17

Videoteket

diktersjelen, som fyller ordene på papiret med kraft, og som siden beveger seg videre til leseren og skaper

en bestemt følelse i brystet hans eller hennes. Personifikasjonen er her med på å gjøre noe som egentlig er

veldig abstrakt litt lettere å forstå.

Retoriske spørsmål er også noe romantikere benytter seg flittig av. I diktet «For trykkefriheten» av Wergeland

spør det lyriske jeget seg selv retorisk om sannheten kun er noe som skal holdes fanget inne i folks egne

hjerter, altså noe som skal holdes skjult og undertrykkes. Svaret gir seg selv. Selvsagt skal den ikke det. Vi

må ha trykkefrihet, og lov til å si og mene det vi tror på, mener Wergeland. Slike retoriske spørsmål er

vanlige i romantikken. De er med på å gjøre språket mindre nøytralt, og mer ladet med holdninger og

følelser.

Et siste mye brukt virkemiddel som vi kan nevne her er apostrofe - det å la teksten henvende seg til en

person som er fraværende, eller til noen som er død, eller til noe abstrakt. Det er ikke uvanlig at

romantikere snakker til hjertet sitt, eller til nevnte naturfenomener som fjell, fosser, vinden, og så videre.

Diktet «For trykkefriheten» som vi akkurat nevnte, slutter med at det lyriske jeget henvender seg direkte til

pressen: «Nei, presse, løft din sterke arm!/ Befri all verden i din harm/ fra tvang!». Slike apostrofer er også

ofte med på å gjøre språket mer inderlig og følelsene mer intense.

Pass på! Personifikasjon og besjeling, retoriske spørsmål og apostrofe brukes i andre litteraturhistoriske

epoker også. Det er ikke slik at et dikt er romantisk bare man finner bruk av besjeling og retoriske

spørsmål. Likevel har du å gjøre med et romantisk dikt, er sjansen stor for at noen av akkurat disse

virkemidlene er brukt, i tillegg til alle mulige andre virkemidler, så klart.

18

Videoteket

For å oppsummere

Romantikken er en kunst- og litteraturhistorisk epoke der følelsene står i sentrum. Den kommer fra ulike

steder, men Tyskland er kanskje aller viktigst å nevne. Romantikken fremhever følelser fremfor rasjonell,

kald og død kunnskap. Man tenker at det finnes «noe mer», enn det vi til daglig kan oppleve med sansene

og fornuften vår, og at det er følelsene som kan sette oss i kontakt med dette. Videre ser man i

romantikken ofte på naturen som et slags levende vesen, som både består av det vi ser rundt oss av trær,

blomster, fjell, hav og så videre, men også av det vi ikke kan se, ånden, tanker, sjelen vår, evigheten, ja

Gud selv. Alt henger sammen med alt i romantikken, og kunst og litteratur kan hjelpe oss til å få kontakt

med dette, og se og føle de store sammenhengene.

Vanlige romantiske motiver er naturfenomener som trær, blomster og gress, vann og fjell, natten, stjerner

og månen, fugler og insekter, i tillegg til barndommen, hjertet og døden. Romantisk språkbruk

kjennetegnes ofte av abstrakte ord og setninger, mange beskrivelser, utropstegn, spørsmålstegn og

interjeksjoner, lange setninger, og virkemidler som besjeling, personifikasjon og retoriske spørsmål - alt

som er med på å gjøre språket mer filosofisk og følelsesladet.

19

Videoteket

Videre lesing

Andersen, Per Thomas, 2001: Norsk litteraturhistorie, Oslo Haarberg, Jon, Tone Selboe, Hans Erik Aarset, 2007: Verdenslitteratur. Den vestlige tradisjonen, Oslo Uthaug, Geir, 2017, Romantikkens univers. Kunsten. Naturen. Mennesket, Dreyers forlag, Oslo

Aarnes, Sigurd. Aa, 1996, «En nasjonallitteratur blir til, 1807-1864)» i Fidjestøl, Bjarne, Peter Kirkegaard,

Bjarne Aa. Aarnes, Asbjørn Aarseth, Leif Longum, Idar Stegane, 1996, Norsk litteratur i tusen år, Gjøvik

20

Videoteket

Videoteket 2020 Jostein Christensen og Asbjørn Odin Aag Denne publikasjonen kan fritt benyttes av skoler, elever og privatister. Referanse til denne kilden kan skrives slik: Christensen, Jostein og Asbjørn Odin Aag. «Romantikk. Studiehefte». Videoteket 2020, https://videoteket.no/wp-content/uploads/2020/01/Videoteket-studiehefte-romantikk.pdf Siden dette er en kilde hentet fra internett, må du også oppgi nedlastingsdato, om du benytter studieheftet på skriftlig eksamen. Henvendelse om utgivelsen kan rettes til post@videoteket.no

https://videoteket.no/wp-content/uploads/2020/01/Videoteket-studiehefte-romantikk.pdfmailto:post@videoteket.no

Hva er romantikk?OpphavPanteismenRomantikk og klassisismeTo viktige inspirasjonskilder - Rousseau og den franske revolusjonKjennetegn på romantikkLengselInderlighetFølelsen av å være annerledesFølelser genereltRomantiske motiver

Trær, gress og blomsterVannFjelletNatten, månen og stjerneneFugler og innsekterBarndommenHjertet, dødenRomantisk språkbruk

Abstrakt språkBeskrivelserTegnsetningInterjeksjonerSetningsbygningVirkemidlerFor å oppsummereVidere lesing