3

Willy Ustad

Det taptetestamentet

© 2014 CAPPELEN DAMM AS

ISBN 978-82-02-45132-5

1. opplag 2014

Fotoillustrasjon på omslag: Eline Myklebust MadsenOmslagsfoto: Eline Myklebust Madsen og iStockphoto

Omslagsdesign: Camilla Iren NygårdSats: Type-it AS, Trondheim 2014

Trykk: UAB PRINT-IT, Litauen, 2014

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovensbestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS erenhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt iden utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtalemed Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvarog inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

Slik sluttet forrige bok:

Hun tidde og så på ham. Øynene hennes varsvarte, og munnen som en smal strek i ansiktet.

«Budet hans til deg er dette: Dersom du ikkesnur og rir bort herfra, kommer han til å settefyr på låven og brenne dem inne. Urda, Ulvhild,Kolrun og Rite – alle fire. Det er ordene hans.»

Et endeløst øyeblikk stirret de på hverandre.Så slu er Hansel-brødrene, tenkte han. Selv om

Skarphedin ikke skulle klare å drepe meg, vil desikre seg at jeg ikke får bosette selv den minsteav Bolt-ættens bygder igjen og bli en mann de måregne med.

«Du skal vite at Ulf Bårdssønn er et sted oppei åsen ovenfor Urdas hus,» sa hun. «Han venterogså på deg. Men det er ditt valg hva du vil gjøre,ikke hans eller vårt.»

Blikket hennes var mørkt nå, nesten svart.«Mange av oss tror han dreper dem likevel.

Som et varsku om hva vi har i vente dersom vi

5

prøver å dra til Verran på egen hånd, selv om duer levende eller … død.»

Det var som en stålklo knyttet seg i brystet påham. Den slu djevelen Skarphedin – han haddesikret seg at nesten hva som enn skjedde, ville Ey-vind tape. Om han ga etter ville ingen følge ham,ikke til Verran, ikke til noe sted, og han villevære merket som en niding for all fremtid. Hvorhan enn kom, ville han bære skammen og skyldenmed seg, som et merke i pannen.

Om han prøvde å fri dem og mislyktes, villefire mennesker dø. Kolrun som hadde kjempetsammen med ham, Ulvhild som hadde tatt imotham da han kom som rømling, og Kolrun, Riteog Urda som hadde berget ham da sotten haddeslått ham ned.

Han måtte prøve å fri dem. Det var ingen veiutenom, for stålkloen i brystet sa ham at den fryk-ten Ragnhild fortalte om bar en sannhet i seg.Skarphedin ville brenne dem inne, og om noenprøvde å reise til Verran, ville død og brann følgedem.

«Ikke la Skarphedins vakt se at du går herfra,»sa han og kjente at stemmen skurret som rustentjern.

Han må ikke forstå at jeg er kommet – ikkeennå. Men han skal få merke det når tiden kom-mer. Stålkloen om hjertet sa ham at han varmindre sikker enn han hørtes ut til.

6

Med ett kjentes det godt å vite at dersom Skarp-hedins gisler døde, ville han selv dø mens hanprøvde å berge Kolrun.

Berge dem alle, rettet han seg selv – berge demalle.

Kapittel 1

«De tok dem som sto deg nærmest,» sa Ulf Bårds-sønn lavt. Eyvind hadde hørt folk kalle ham UlfGlade, men nå lå det et stort alvor i det brede an-siktet hans. «Men ikke vet jeg hvem som sa detvar hos Ulvhild du liksom hørte hjemme her idalen.»

Eyvind svarte ikke. Han prøvde å tvinge til-bake raseriet som ulmet i ham. Han hadde møttUlf Bårdssønn der Ragnhild hadde sagt han villevære – oppe i åsen ovenfor den gamle legekvinnenUrdas hus.

Der nede, i Urdas bruntjærede låve, holdtSkarphedin fire fanger. Bisp Armands mannhadde valgt gislene med omhu. Ulvhild og de todøtrene hennes, Kolrun og Rite – de menneskenesom hadde slitt Eyvind løs fra selve dødens grepda sotten var så nær ved å ta ham. Noen måtte hafortalt Skarphedin det da han red rundt i bygdaog lovte folk både kirke og fritak for skatt og

9

tiende dersom de ble her, i stedet for å følge Ey-vind Bolt på en uviss ferd mot bedre jord. Demåtte ha valgt Urdas hus fordi det lå for seg selvi enden av dalen. Dermed var Urda også blitt etgissel.

Eyvind mintes det bleke, rasende ansiktet tilRagnhild da hun reiste seg på stien og ga hambudet fra Skarphedin. Folk kalte henne gjernefor Ragnhild Svarte for hårets skyld, og mot detsvarte håret hadde ansiktet hennes vært hvitt.

Dersom ikke folket i Jernadalen blir der de er,brenner han gislene inne.

«Livene til de fire i låven betyr ikke noe forham,» mumlet Eyvind. «De er bare et agn jegskal ta. Om dere reiser ut eller blir, betyr helleringenting for ham dersom jeg er død.»

Han hadde bedt Ragnhild si til Skarphedin atEyvind Bolt hadde snudd og ridd sin vei. Deville selvsagt ikke tro at han hadde gitt opp. Deville være på vakt fra det øyeblikket av, de villevente og holde utkikk – og det ville slite på demfordi han ikke kom. Ikke den første timen ellerden første dagen, men så ville årvåkenheten deresbegynne å svekkes.

Etter at han hadde snakket med Ragnhild,hadde han sluppet hesten løs og sneket seg opp-over åssiden der Ulf Bårdssønn lå i skjul. Ulf varbudd som til jakt, med øks og bue og matskreppe.Eyvind hadde bare så vidt sett ham før, en bred-

10

bygget og kraftig kar på hans egen alder. En mannsom hadde lett for å smile, men Ulf Bårdssønnsmilte ikke lenger.

«Jeg regnet med at du kom,» hadde han sagt.«Før det ville jeg ikke gjøre noe. Hadde en av demsynt seg og jeg hadde skutt ham, ville de kanskjedrept et av gislene som hevn.»

«Dersom du vil hjelpe meg, kan du bli nødt tilå drepe noen. Er du klar for det?»

Ulf hadde bare nikket.«Jeg har aldri drept noen før. Men jeg er en

venn av dem alle. Særlig Rite, kanskje. Og Kolrunog jeg jakter sammen i fjellet noen ganger. Jo, jegkan drepe for dem.»

De lå flate i det fuktige graset oppe i dalsiden,og solen hadde alt stått opp bak dem. Nedenforkunne Eyvind se taket og baksiden av Urdas låve.Til høyre for den lå huset hennes, lite og salrygget.Han kunne se vindusgluggen på langsiden.

«Det er nok de samme karene som Skarphedinhadde i Meråkrene,» sa Eyvind. «De ble husløseder, kan jeg vel si.»

«Hvordan det?»«Skarphedin hadde satt dem på Bolt-ættens

gårder for å holde den delen av arven unnameg, så jeg brente dem ned. Skarphedin mistet tomann, og selv greide han ikke drepe meg inne påfjellet.»

«Og nå har de ventet på deg en hel kveld og

11

en hel natt,» mumlet Ulf. «Jeg undres om de harsovet?»

«Ikke han,» mumlet Eyvind og pekte.En mann hadde reist seg fra et kjerr oven-

for reksterveien gjennom dalen, og han kom stivtgående mot huset. I hånden bar han en bue.

«Så det var han som skulle skyte meg når jegkom for å forhandle om gislene.»

Mannen gikk ikke rett til Urdas hus, men til lå-ven og slo neven hardt i døren. En annen mannstakk hodet ut. Det så ut som de vekslet noen ord,før mannen som hadde sittet i krattet gikk inn ihuset. Like etter kom mannen fra låven ut. Hanleide Rite med seg med et grep i det lange hårethennes. Eyvind kunne høre Ulf Bårdssønn skjæretenner ved siden av seg.

«Dersom de har gjort …»Eyvind hørte den skurrende lyden av mordlyst

i Ulf.«Jeg tror de bruker henne til å gjøre matstellet

for seg.»«Jeg begriper det ikke,» snerret Ulf, «en hel

bygd som ikke våger å samle seg og rett ogslett …»

«Jeg tror ikke folk her mangler mot, Ulf. Deskjønner at det ville kostet gislene livet. Skarphe-din ville drept først én og siden en annen, helt tilflokken ga seg og snudde.»

«Du sier at du ikke vil samle en flokk? Det fin-

12

nes dem som ville følge deg, nå når du først erher!»

«Ingen flokk,» sa Eyvind fast. «En flokk farerikke stille nok. Det ville gi Skarphedin et varsel.Så ville han bruke gislene som skjold for å slippeunna og drepe dem når han ikke trengte demlenger.»

Eller kreve å bytte dem mot meg. Hva ville jeggjort – hva ville folket her gjort?

«Du har kanskje rett. Hva gjør vi?»«Venter, og lar dem vente. Skarphedin vil aldri

tro at jeg bare har gitt opp og reist. De vet at jegvil komme, men ikke når og ikke hvordan. De måholde minst to mann på vakt om dagen og tre omnettene og vokte gislene attpåtil. Mens vi tenkerut en måte å ta dem på, blir de trøttere og merskvetne for hver time som går.»

Dagen kjentes endeløst lang. Eyvind trodde denmåtte kjennes lengre for mennene i Urdas hus.Skarphedin hadde kanskje trodd at Eyvind villekomme åpent for å forhandle om livet til gislene,og dermed stille seg opp som målskive. Det haddeikke skjedd, og etter det som var skjedd i Meråk-rene og på fjellet, hadde han vist Skarphedin athan kunne gjøre ting ingen hadde trodd. Nå varSkarphedin og mennene hans tvunget til å ventepå det uventede.

Det gikk ingen ned til kjerret ved veien igjen.

13

I stedet kunne de se to menn gå ut og forsvinneinn i bjørkeskogen like ved huset. Eyvind stirretskarpt på den ene av dem – mannen bar en arm-brøst. Først etter dugurdsleitet kom to andre utog avløste dem. En annen gikk den samme veien,og de hørte humringen fra hester, så kom hantilbake.

«Han har vel sett til hestene,» mente Ulf. «Deter en liten kve og et skjul på en flat flekk der oppe.Urda hadde hesten sin der, den tiden hun haddeen.»

Eyvind nikket og lyttet.«Jeg har sett dem ta fangene ut, men de har dem

alltid bundet, og det er to mann på én fange avgangen,» fortsatte Ulf. «De holder dem nok bun-det hele tiden der inne på låven. De løsner vel eneller to av gangen for å la dem spise. Og enda harde en mann der natt og dag for å vokte over dem.»

Og to på vakt i bjørkesnaret nær huset, tenkteEyvind. I natt må fire av dem være våkne, tre påvakt og én hos gislene. De får lite søvn nå. Nårtror de jeg vil komme?

Om natten, selv om den er lys. Så i mor-gen, etter at solen er stått opp, vil de kjenne segtryggere, og da vil de være trøtte.

Ingen av mennene i huset gikk ned til veieneller opp mot bygda. Eyvind husket hva farenhadde sagt da noen fortalte en saga fra Island omættestrider og gisler.

14

«Den som tar gisler, berøver seg handlefrihe-ten.»

Han så sannheten i ordene nå. Skarphedinkunne ikke sende menn ut for å lete etter ham.Han hadde for få til det, og i skogen dør den førstsom rører seg mest. Islendingen var bundet til sinegen plan, som alt hadde begynt å slå feil.

«Så du armbrøsten?» sa Ulf. «Den kan skyte enpil tvers gjennom et brystharnisk, har jeg hørt.»

«Ja, men en god bueskytter kan ha skutt trepiler før han rekker spenne den igjen.»

Natten kom, kort og lys. De sov en liten stund,etter tur. Ut mot morgensiden flyttet de seg. Dekrøp varsomt så langt at de kunne se hestene i denlille kvea og den andre siden av Urdas hus. Devar nærmere huset nå, og gjennom vindusgluggenkunne Eyvind se et gult og flakkende lys. Holdtde en fakkel brennende?

Skarphedin hadde lovet å brenne dem inne.Han er klar til å holde ord.

De våget så vidt hviske til hverandre. Hverbevegelse var nøye uttenkt, og ikke én kvist ellerpinne på marka måtte knekke, ikke én buskrasle.

Én mann i låven, tenkte Eyvind. To ute påvakt i bjørkesnaret et sted. Sikkert langt fra hver-andre slik at de kan holde utkikk på begge siderav husene. De vil være trøtte etter en lang natt.

15

Skarphedin og én mann til i huset. Det er demsom holder utkikk oppover mot åssiden, gjennomvindusgluggen.

Ulf rørte ved armen hans og pekte, uten å sinoe. Eyvind fulgte pekefingeren med øynene. Enrygg og et par armer som rørte seg – en av vaktenehadde reist seg og prøvde å myke opp skuldre ogrygg etter å ha sittet stille en hel natt. Så vinketmannen, og Eyvind merket seg at han så nedoverog til siden. Der vinket en arm tilbake, kanskjefemti skritt lenger unna. Eyvind målte retningerog synslinjer med øynene.

Ingen av vaktene kunne se låvedøren.Med ett visste han hvordan de skulle gjøre det.

Han la munnen tett inntil øret til Ulf og begynteå hviske. Ulf flekket tenner i et halvsmil og krøpinn bak en einerbusk – den var høy nok til å skjuleham selv om han reiste seg. Eyvind krøp sakte til-bake den veien de var kommet, i en lang svinggodt utenom husene.

Hvor var mannen han hadde sett vinke tilbake?Eyvind prøvde å skille ut det krattet han haddesett hånden svinge seg over, men alt så annerledesut når han så det fra en annen kant. Han visstehan var nær, bare et kort pilskudd eller mindre.Uendelig varsomt krøp han nærmere, men såingenting. Solen begynte å lyse på åssiden på denandre siden av dalen. Det var tiden nå, den rettetiden da de var trøttest og begynte å tro at dags-

16

lyset brakte trygghet med seg. Fortsatt så haningenting. Vakten måtte sitte godt skjult fra allekanter.

Hånden hans famlet på bakken og fant en stein.Han lirket buen av ryggen, holdt den og en pil ivenstre hånd. Så kastet han steinen av all kraft ien høy bue nedover mot allfarveien.

Mannen skjøt opp av krattet, med et kort oghardt stønn av anstrengelse. Han svingte en bueopp og fikk pil på strengen, men ble stående uvissmens han dreide hit og dit.

Eyvind kjente en besk tilfredsstillelse da hansiktet inn den brede ryggen og lot skuddet gå.Mannen stupte forover inn i krattet mens hanbrølte høyt og skingrende.

Eyvind kastet seg rundt og begynte å løpe.Oppover skråningen, rundt baksiden av låven ogned på kne med buen oppe. Den andre vakten be-gynte å rope: «Skarphedin, han kommer, han erher!»

Skyt, Ulf, tenkte Eyvind. Skyt!Ropet ble til et skarpt bjeff av smerte – Ulf

hadde skutt. Eyvind hørte det knapt. Han ventetmed buestrengen trukket hardt tilbake. Snart villeSkarphedin og den andre mannen i huset stormeut, snart, snart –

Han hørte døren slå mot veggen, og en mannkom fykende, raskt som en skygge. Alt før skud-det gikk, så Eyvind at det ikke ville ta ham. Pilen

17

slo inn i skinnkoften som sto som vinger bakden løpende mannen. Han gjorde et byks, falt ogrullet nedover skråningen, uskadd men skremt.Skarphedin, hvor var Skarphedin?

Et gult lys blusset opp på den andre siden avhuset. Fakkelen han hadde sett lyset av gjennomvindusgluggen, det kunne bare være den fakkelen.Lyset ble rødere og blandet seg med svart røyk.Tjærerøyk – Eyvind hadde tatt feil, Skarphedinhadde ikke løpt dit vaktene ropte om hjelp. Hanhadde satt fyr på låven.

Eyvind fór opp og løp rundt hjørnet av hu-set. Den tjærebredde låveveggen var alt dekketav flammer. Han hørte et slags brus, som lydenav mange stemmer og av løpende føtter. Kanskjevar det ilden. Foran døren sto Skarphedin bred-bent, og vill triumf syntes i ansiktet hans. Hanholdt sverdet i begge hender, og ropet hans rungetskarpt gjennom knitringen av flammer: «EyvindBolt! Skal du berge noen, så kom og slåss fordem!»

Eyvind visste han ikke ville rekke å få pil påstrengen før hogget rammet ham. Han slapp buenog rev sverdet av skjeden. Skarphedin hogg lavtog lumskt. Eyvind hoppet, og hogget strøk un-der føttene hans. Han kom skjevt ned og mistetjamvekten. Han så det blinkende sverdet svingetilbake og var sikker på at det ville ramme hamover nakken. Men akkurat da ble låvedøren bak

18

Skarphedin slått opp med voldsom kraft. Dentraff Skarphedin i ryggen og sendte ham frem-over, og sverdet hans hogg i jord. En mann tumletropende ut av døråpningen, rasende og medmunnen åpen: «Skal du brenne meg også inne,din …»

Skarphedin hadde funnet igjen fotfestet. Hanbykset bakover og traff mannen med ryggen,slengte ham inn mot døren så den braket i veggen.Han enset ham ikke, for blikket hans sto stivt motEyvind. Brått sperret han øynene opp og hev segtil side. Eyvind hørte et smakk da en pil slo inn imannen foran døren og naglet ham til den. Hangrep med begge hender om pilskaftet og begynteå skrike.

Skarphedin enset ham ikke. Han kom mot Ey-vind, bredbent og lettføtt – farlig. Et regn avgnister og glør og brennende trestykker fra lå-vetaket slo ned mellom dem, som en glødendefoss. Eyvind tok ikke blikket fra Skarphedin, mensparket bare ut med foten på måfå. Et glødendetrestykke traff islendingen i ansiktet.

«Det hindrer meg ikke, Eyvind Bolt!»Det var ikke sant. Eyvind så at mannen holdt

det venstre øyet lukket og at ansiktet hans varstivt og stramt av smerte. Han vek mot høyre forå dra fordel av at Skarphedin så dårligere til densiden.

En pil suste rett forbi Eyvinds hode og traff

19

Skarphedin i sverdarmen. Islendingen holdt på åmiste sverdet og skrek til, ikke av smerte, men avraseri. Han bråsnudde og løp, sprengte seg tversgjennom en flokk av jernadalinger som haddekommet til og videre. Eyvind enset ikke Skarp-hedin og heller ikke den skrikende mannen somsto naglet til døren. Han stupte inn i låven, inn isviende røyk og knakende treverk.

De satt ved veggen, med reip rundt føttene oghendene bak på ryggen. Et reip om halsen på hverav dem var festet til veggen. Bak dem ulmet ogrøk det av stokkene i veggen, og på utsiden brantden tjærebredde låven som en fakkel.

Eyvind rev frem kniven, kuttet og skar. I taketover ham begynte det å knake. Flammer slikketinn gjennom vindusgluggen og døråpningen. Hanfikk løs Urda først, deretter Ulvhild. Mens hanarbeidet med Rite og Kolrun, begynte veggen åbule seg innover. Han kuttet reipene om bena de-res, dro dem opp på føttene og føyset dem ut medhendene bundet på ryggen. Han kjente varmen svida han selv løp etter, forbi den skrikende mannensom fortsatt hang på døren.

Rop – mange rop, mange stemmer. Skarphe-dins stemme som ropte noe, den var langt bortenå. Menn svarte, andre stemmer skrek, rasende,ville …. En haglskur av stein og piler og ett enkeltspyd fulgte Skarphedin og to menn som stormløpoppover mot hestekvea.

20

«Flytt deg,» ropte Ulf. «Flytt deg så jeg kandrepe ham. Han brenner!»

Eyvind så det mens han løsnet reipene omhåndleddene til Kolrun – mannen som sto nag-let til døren skrek ennå, men uten lyd. Flammeneomsluttet ham, klærne hans brant, det gikk ikkeå komme nær ham. Før Ulf rakk å skyte styrtettaket ned. Veggen veltet inn og begravde mannenog gjorde låven til et brølende bål.

Først nå så han flokken av mennesker som varrundt ham på alle kanter. Menn og kvinnerfra Jernadalen, med økser, buer og til og medknortekjepper. Midt i flokken sto Lidvard medbjørneøksen i hendene.

«Vi så brannen,» sa han. «Da trodde vi at hanhadde gjort det han truet med, slik at det var umu-lig å gjøre galt verre. Så da grep vi det vi hadde ogkom, vi som bodde nærmest.»

Ulf Bårdssønn sto og stirret inn i bålet somhadde vært låven. Det spredte seg en stram stankav brent kjøtt og tjære fra det. Et drøyt stykkeunna hørte de hamringen av hestehover – Skarp-hedin og de to mennene som rømte sammen medham, var på vei bort. Ingen hadde hester i nærhe-ten, og det ville være fåfengt å forfølge dem.

«Jeg ble for sen to ganger,» sa Ulf. «Da han duskjøt ropte, la den andre av sted så fort at jeg baresneiet ham i knehasen.»

21

Han jeg skjøt, tenkte Eyvind. Det stemmer. Jegså bare to som løp bort sammen med Skarphedin.

De fant ham der han hadde falt – død. Pilen stoikke rett i hjertet, men nær nok.

«Du berget dem,» sa Lidvard. Blikket hanshvilte på de fire kvinnene som sto skitne og blekeved veggen til Urdas hus. «Du er ingen hvem somhelst, Eyvind Bolt.»

Eyvind kjente en forferdelig trøtthet, nestensom en utmattelse.

«Det gikk ikke helt som jeg planla det,» sa han.«Men det gikk. Hva som hadde hendt om dereikke hadde kommet, vet jeg ikke.»

Han kjente at han svaiet. Han tenkte på noefaren hadde sagt en gang.

Ingen plan holder lenger enn til det første møtetmed fienden.

Folk jublet omkring ham og trengte seg sam-men rundt ham. De slo ham på skuldrene, kvinnerklemte og kysset ham, og menn ristet håndenhans. Det var som å ri på en bølge, en flomav glede, av håp – av tiltro. Det kjentes som etseierstog da han gikk reksterveien oppover motUlvhilds hus, midt i flokken. Folk trodde på hamnå, og han visste at de ville følge ham.

Han spurte Lidvard, som gikk ved siden avham.

«Ragnhild Svarte sa at bygda var delt i to. Det

22

er den nok ikke nå, men hvor ille var det? Kom-mer det til å bli slik at hele bygda blir med, nåetter dette?»

Lidvard skiftet fot og falt inn i steg med ham.«Det var ille en stund,» sa han, «ille nok. Men

ikke så ille som det kunne blitt. Da Skarphedinsluttet å love folk all verdens gode ting og tok gis-ler i stedet, skjønte jo de fleste at det var noe annetenn velferden til folk i en avdal som lå bakom.Likevel er bygda delt, på den måten at det er fleresom blir, enn som drar. Men ondt blod er det ikkelenger.»

Lidvard bar øksen over nakken, som om hankom fra tømmerskogen. Eyvind hadde prøvd ålegge en arm rundt Kolrun for å støtte henne, menhun hadde ristet den av seg og gikk strak ved si-den av ham. Han kunne merke en dirring i henne,som når du knipser på en buestreng, og han så derøde merkene omkring håndleddene hennes. Hungikk og støttet moren, som så blek og medtatt ut.Rite lot seg støtte av Ulf Bårdssønn, og det så utsom hun likte det. Flokken omkring dem snak-ket opphisset, men Eyvind greide ikke å skille utordene.

«Eline ble igjen hos Urda,» sa Lidvard. Så hum-ret han lavt. «Jeg har vært gift med henne i tyveår snart, men aldri har jeg visst at hun var så godtil å kaste stein. Det bor et nifst sinne i henne, skaljeg si deg.»

23

«Da er det tross alt mange som vil følge meg tilden bygda jeg omsider fant?»

Lidvard trakk litt på svaret.«Nåå, du vet … ordkunstene til denne islen-

dingen er det nok ingen som tror på lenger, selvom han var god til å snakke for seg. Og han gaseg ikke heller, hos Einar Gudleivssønn var hanmange ganger – Einar i Brattbakken, som vi kallerham.

Men jeg tror at de som vil reise ut, blir om-trent like mange som det ellers hadde vært. Noenungdommer kommer vel til, for de er ikke bun-det av så mye som de eldre, og nå ser de at duer en som duger. Jo, noen flere blir det nok, mendet vet vi ikke før de står der. De som blir igjen,blir her fordi de har begynt å regne ut hvor myemer jord de selv kan få dyrke, når den eller den avgrannene drar sin kos. Med færre folk her blir detbedre levekår for dem som blir igjen også. Men dekommer til å mangle en smed, det kan jeg si deg.»

«Det blir en bygd som heter Verran,» sa Ey-vind. «Ni gårder som tilhører meg står tommeder. Sotten tok alle. Gode menn, som jeg kjente,på gode gårder med gode hus, og nær sjøen. Tid-lig våronn, aldri frost så tidlig at den tar kornet.»

Lidvard nikket sakte, og øksen vippet på denbrede skulderen hans. Flokken omkring dem be-gynte å tynnes, da folk gikk hver til sitt. Eyvindtenkte på hvordan det hadde vært å gå gjennom

24

en bygd der hvert eneste menneske var borte,mennesker han hadde kjent og verdsatt. Villegjengangerne deres hjemsøke bygda, hjemsøke demenneskene som kom og bosatte seg i hjemmenederes?

«Vi bør komme oss av sted til denne bygda di såfort vi kan,» sa Lidvard. «De fleste som ville dra,hadde vent seg til tanken før denne islendingen ogfolkene hans kom.»

«Be en fra hver huslyd om å komme til Ulvhildshus i morgen,» sa Eyvind. «Så kan vi få vite merom hvor mange vi blir.»

De stanset der veien opp mot Smedgården tokav. Lidvard grep Eyvind lett i ermet og snakketlavmælt til ham.

«Tror du denne bispen, Armand, har mangesom Skarphedin?»

«Kanskje. Jeg vet ikke. Han har prøvd å drepemeg tre ganger nå. Før det prøvde andre avArmands menn å ta livet av meg.»

«Hvordan gikk det med dem?» spurte smedenstille.

«De er døde nå.»«Jeg tenkte meg såpass. Hva slags bisp er dette,

som leier drapsmenn?»«Armand Hansel er pavens utsending og skal

prøve å øke pavestolens inntekter fra nordlan-dene. Men det han gjør, er å søke makt og rikdom

25

for seg selv og for broren. Broren heter Wilfred,og han er vel på vei til ættegården min nå, for åta den til et slags herresete for dem begge.»

Eyvind lo, en hes latter uten morskap i seg.«Da jeg skjønte at en flokk menn hadde satt seg

til på de gårdene jeg eier i Meråkrene, trodde jegdet bare var en røverflokk. De plyndret tommegårder og solgte tjuvgods vidt omkring. De haddekvinner også, minst én av dem var der ikke frivil-lig. Noen hadde solgt henne til dem, sa hun. Jegskjønte ikke at det var Skarphedins menn før jeghørte denne kvinnen fortelle om det.»

«Så vi er tilbake til den tiden det fantes treller,»mumlet Lidvard beskt. «Og så kong Magnus somforbød trellholdet for bare noen år siden. HolderSkarphedins karer til på Meråker-gårdene dineennå?»

«Neimen om de gjør. Jeg brente ned gårdene dehadde slått seg til på, da jeg trodde de bare varrøverpakk. Så fikk jeg Skarphedin etter meg.»

«Men du kom unna?»«Han hadde meg nesten, men så skjøt jeg hes-

ten under ham.»Lidvard plystret lavt mellom tennene og slo Ey-

vind lett på skulderen, før han tok veien opp motSmedgården.