Sirkus Stordalen

GUNNAR STAVRUM

SIRKUS STORDALENEn uautorisert biografi om Petter A. Stordalen

© Kagge Forlag AS 2014

Omslagsdesign: Terese Moe Leiner, Blæst designOmslagsbilde forside: © Frode Hansen, VG/scanpixOmslagsbilde bakside: privatSats: Dag Brekke | akzidenz asBoken er satt med: Lava 11/14,7Trykk og innbinding: Bookwell AB

ISBN: 978-82-489-1539-3

Kagga Forlag ASSyortingsgata 120161 Oslo

www.kagge.no

INNHOLD

PROLOG — 7PINSEVENNENE — 11

SPRIT OG SVART ØKONOMI — 20STORDALEN OG SØNN — 27

EN MANN — 32THE SKY IS THE LIMIT — 37VOKSENOPPLÆRING — 46

NÅDELØST — 53DA ALT SÅ MØRKT UT — 59

OSLORAIDET — 67GJELDSBARONENE — 85

HØK OVER HØK — 90BØRS OG BEGRAVELSE — 96

DOMMEDAG — 104SANNHETEN OM AVSKJEDEN — 120

«DU ER EN JUDAS!» — 122SPARK TIL HAGEN — 127

HOTELLPRINS PÅ NI MÅNEDER — 133ET FORRETNINGSMESSIG FORHOLD — 140

RINGREVEN RINGNES — 150ET RASKT HÅNDTRYKK — 158

SLAGET OM KØBENHAVN — 166

GRIBBENE SIRKLER — 173BRUDD PÅ FLERE STEDER — 182

MILLIARDHANDEL UTEN EN KRONE — 187NYE VENNER OG VENNINNER — 197

ARRESTERT I RIGA — 202GAMEPLAN GIGA — 211

FOR GODT TIL Å VÆRE SANT — 219MIN FØRSTE MILLIARDGEVINST — 225

RETT FRA LUNSJ TIL MIDDAG — 229EASY RIDER — 236

PRAHA-REGLENE — 243KONFLIKTEN MED RIVERN — 255

FØRSTEKLASSES MILJØAKTIVIST — 266DET FINASTE EG VEIT — 273

HVA DRIVER GUNHILD MED? — 276TØM OG RØM — 280

SIRKUS STORDALEN — 289COMEBACK FIRST — 295

POST FESTUM — 305SUPER FANTASTIC HOTEL — 315

STORDALENS STEINTAVLER — 326Epilog: VARGTIMEN — 335

7

P R O LO G

Tribunesvingen er fylt av 2500 ansatte, flydd inn fra hele Norden til Sveriges nye landslagsarena. Ute er det fire mi-

nusgrader og lett snødrev. Bussene har gått i skytteltrafikk hele morgenen. Musikken dundrer over høyttalerne. På scenen ly-ser to gigantiske bokstaver: VK – eller Vinterkonferansen 2014. Til tonene fra Pitbull og Ke$as «Timber» kommer ti kvinnelige dansere ut, iført hotpants og skjorter som er åpne helt ned til navlen.

It’s going down, I’m yelling timberYou better move, you better danceLet’s make a night, you won’t rememberI’ll be the one, you won’t forget.

Petter Anker Stordalen kommer deretter hoppende opp fra bak bardisken – i svart dress, cowboyhatt og med hendene over hodet. Han spurter over scenen, hopper opp på bordet der dan-serne står, løfter hendene i været, spurter igjen over scenen, ut blant publikum, tilbake over scenen, ut blant publikum på motsatt side, ned igjen.

8

Look up in the sky, it’s a bird, it’s a planeNah, it’s just me, ain’t a damn thing changedLive in hotels, swing on planeBlessed to say, money ain’t a thing.

Petter er dyvåt av svette og kjemper med å få igjen pusten: «Kjære venner, friends, friends of Nordic Choice. Det har aldri passet bedre å si det enn akkurat nå, i Friends Arena, vår arena. Er dere klare for VK?»

Publikum skriker.«Er dere klare for fest?»Nytt skrik fra publikum.«Vi har nemlig grunn til å feire. 2013 har vært vårt beste

år. Det startet som en rakett, med åpningen av The Thief. Som det første hotellet i Europa, gikk det rett inn på 1. plass på Trip Advisor – blant 86 hoteller i Oslo. I Nordic Choice er vi an-nerledes. Vi er annerledes, for ikke før champagneflasken var tømt, så måtte vi sprette en ny. Vi nådde en milepæl; vi ble Sveriges største hotellselskap.»

Jubel.«Det er jo sånn at Esso Motor-hotellene på mange måter fikk

litt rusk i forgasseren i 2013. Vi ble størst på grunn av våre kjære venner i Clarion Hotel Sens i Luleå. Der har vi Marcus Samuelssons restaurant Kitchen & Table i niende etasje. Det kunne like gjerne vært på Columbus Circle i New York.»

Jubel.«Clarion Hotel Amaranten i Stockholm, 461 rom på

Kungsholmen. Jeg lover dere én ting. Det skal være som fuglen Fønix. Fornyet skal det komme opp, og vi har begynt. Og sist, men langt fra minst, for ingenting er lite med Quality Hotel Friends. Bare se dere om. Dette er bakgården til Skandinavias største event-hotell. Stedet for de store øyeblikkene. Her har vi huset stjerner som Bruce Springsteen, Elton John, Swedish

9

House Mafia og Zlatan Ibrahimovic. Zlatan, du gjorde hat trick her, og vi har også gjort hat trick i hele Skandinavia.

Vi sa at 2013 skulle bli et hvileår. Et år for konsolidering. Men nei. Sånn gikk det ikke. Sannheten er at vi aldri har hatt mer trøkk, aldri investert mer, aldri hatt flere rom under byg-ging, aldri hatt større markedsandeler, aldri hatt flere ansatte, aldri vært flere her på VK, aldri hatt større suksess.

Det er bare noen dager siden hotellbransjens Oscar, der vi hentet hjem syv trofeer: beste hotellkjede, beste arbeidsplass, beste alt.

Kronen på verket, rosinen i pølsa, prikken over i-en, toppen på kransekaken, alle suksessers bestemor – den traff Nordic Choice som en komet 19. mai. Merk dere datoen. Norge har 17. mai, Sverige har svenska flaggans dag 6. juni, og for en uke si-den sendte jeg et brev til dronning Margrethe om å innføre 19. mai som en offisiell flaggdag, Det var dagen for det danske un-deret, dagen da vi kom tilbake til København. Og dere vet hva de sier: ‘We didn’t come here to lose, we came here to party’.

Vi er tilbake – ikke med ett, men med to helt enestående hoteller. Skt. Petri. Det er nesten noe religiøst over navnet. Skt. Petri. 268 rom. Det ledende designhotellet i Danmark, kåret til Skandinavias ledende businesshotell av CNBC. Og Comfort Hotel Vesterbo, 400 rom, luxury budget.

Vesterbro og Skt. Petri, er dere her?»Et hjørne av tribunen skriker.«Nei, det er ikke mange. Men jeg lover dere – de skal bli

flere. Hører dere, motorhotellene? Vi skal bli flere. Vi har så vidt startet. Festen har lige begynt. Og festen starter nå, med en av Danmarks største stjerner. Hun kom til Malmø; hun vant Europas hjerter. Hun hentet hjem verdens største sangkonkur-ranse; hun vant Eurovision Song Contest. Sverige har ABBA, Norge har Alexander Rybak, og nå har Danmark fått sin plass

på stjernehimmelen – ta godt imot Emmelie de Forest som en hyllest til dansk vinnerkultur.»

Inn kommer den danske Melodi Grand Prix-vinneren syn-gende, med to trommeslagere og fire menn som veiver med digre danske flagg i bakgrunnen:

How many times can we win and lose?How many times can we break the rules between us?Only Teardrops

På venstre side av scenen står Petter Stordalen og titter ut. Han ser forbi trommeslagerne, forbi den danske MGP-vinneren, ut på de opplyste ansiktene i publikum. Skjorta hans ligger klistret til brystet. Fortsatt puster han tungt. Der og da er krang lene med Brynestad glemt. Børsbøtene er betalt, bråket med Økokrim er ute av verden. Krigen med Rimi-Hagen er avsluttet. Ryktene om ham og Sveaas har blåst over. Og han har kommet seg ut av Christian Ringnes sine klør. Alt det er over. Alle nedturene og kampene og kranglene og våkenettene er glemt. Dette har vært det mest suksessrike året i hans liv. Allikevel vet han det innerst inne: at det ikke er nok. Petter Stordalen vil alltid ha mer.

Han snur seg, ser scenearbeiderne som kommer mot ham med sceneskiftet. De hjelper ham av med den mørke jakka, på med dressen i de danske fargene, før han raskt beveger opp trappene til scenen. Han går ut på scenen og snur seg mot publikum. Mens han venter på at applausen skal gi seg, lukker han øynene og strekker ut hendene.

11

P I N S E V E N N E N E

Guttebarnet som skulle bli døpt Petter Anker Stordalen, ble født 29. november 1962, og ble mottatt med så stor opp-

merksomhet fra familien at sykehuspersonalet lurte på om det var en kjendisbaby de stelte.

Slekta Stordalen kommer fra Jondalen like vest for Kongsberg. Petters farfar Peter Stordalen var nummer to av i alt 11 barn på gården Stordalen. Barneflokken talte både jenter og gutter, men pussig nok hadde ingen av brødrene fått en sønn. Petter Stordalen ble den første garantisten for at Stordalens familienavn gikk videre.

Eldstesøster Kjersti hadde kommet juli året før. Hos Stordalen kom barna «med ni måneder og ett kvarters mellom-rom». Han var nummer to i rekken av fire barn. Og han hadde kjøpmannsblod i årene.

«Kaller du gutten for Hjalmar, får du ikke butikken!»Stemmen gjallet i korridoren på Porsgrunn lutherske syke-

hus. Barnefar Knut Anker Stordalen fikk klar beskjed fra sin onkel Hjalmar: Her skulle det ikke være noen oppkalling.

I Porsgrunn var det mange som hadde trodd at onkel Hjalmar var faren til Knut Anker Stordalen. Knut kunne som 18-åring velge mellom å gå i lære som kjøpmann eller begynne

12

som volontør i Sparebanken på Kongsberg. Den fromme moren ønsket at sønnen skulle bli en respektabel bankmann, fremfor en litt mer lurvete kjøpmann. Men han som skulle bli Petter Stordalens far valgte å dra til Porsgrunn for å gå i lære hos onkelen.

Han flyttet inn i den lille leiligheten til Onkel Hjalmar i an-dre etasje i Vallermyrveien 2. Hjalmar drev butikk i etasjen un-der. For Knut ble oppholdet i Porsgrunn en oppvåkning av de sjeldne. Foreldrene Peter og Signe Marie hjemme i Jondalen var pinsevenner. Ikke drakk de alkohol, ikke bannet de, og ikke spilte de kort. Og hver søndag gikk de i Betel. Hos onkel Hjalmar var det andre regler. Han og tante Borghild var vel an-sette kjøpmenn i Porsgrunn, og de var medlemmer i Porsgrunn Handelsstands Forening, Porsgrunn Høyre og Odd Fellow. Knut ble ikke bare sendt på Handelsskolen; han ble sendt på danseskole, bryting og friidrett.

Men først og fremst var det hardt arbeid.For Hjalmar og Borghild ble Knut sønnen de aldri hadde

hatt. Utover på 1950-tallet ble det stadig mer opplagt at Knut en gang kom til å overta bedriften, siden onkel og tante ikke hadde egne arvinger.

Noen arving hadde ikke Knut heller; det var butikk og idrett som stod i hodet på ham. Men på den aller siste dansen i Brekkeparken i Skien høsten 1960 møtte han den ni år yngre Kari. Hun skulle bli hans livs kjærlighet.

Kari hadde kommet til festen med følge, men kavaleren som for anledningen gikk med hvite tennisstrømper, ble for full, og måtte ta en time out på toalettet. Da slo Knut til. Knut drakk ikke, så han tilbød seg å kjøre Kari hjem. Senere refererte han ofte til rivalen som «han med de hvite sokkene».

Tidlig i Kari og Knuts forhold tok han med seg Kari til hytta i Jondalen. Om kvelden skulle Knut vise seg. Han hoppet opp for å slå stiften over sengestolpen, men hælen slo opp i taklampa

13

så glasset knuste og fløy overalt. Dermed satt Kari i senga med glassbiter overalt, mens Knut dundret ned på madrassen.

Med en slik start, gikk det naturlig nok bare noen uker før Kari ble gravid. De måtte gifte seg.

Kari grudde seg til å møte de kommende svigerforeldrene og pinsevennfamilien, og det ble tisket litt om det rekord raske svangerskapet i begge familiene. Karis mor, Ruth Foss, var kjent som en streng dame. Men Hjalmar visste råd: «Peter og Signe kommer nok ikke til å si noe. De er ikke noe bedre selv. De kan jo finregne litt på når Ruth er født.» Familiene ga sin velsignelse til giftermålet.

«Har du noen ønsker for vielsen?» spurte Ruth Foss. «Før vielsen vil jeg gjerne at vi synger salmen ‘Herre, jeg har hand-let ille’,» spøkte Knut. Den vordende ektemannen hadde også et ønske til salme etter vielsen, da de formelt ville være gift: «Naglet til et kors på jorden».

Allerede 4. juledag 1960 giftet Kari og Knut Anker Stordalen seg, og drøyt seks måneder senere – den 12. juli 1961 – ble Kjersti født. Kort tid etterpå ble Kari gravid igjen.

«Føder du en gutt, skal du få en Singer symaskin,» sa Knut til kona. Kari fikk Petter og symaskin.

Knut Anker var en ambisiøs mann. Butikken i Vallermyrveien var grei nok, men Knut kunne tenke seg én butikk til. Han over-tok lokalene til et gammelt meieri i Bjørntvedtvegen i 1962.

Hjalmar var mer forsiktig av natur, og var skeptisk til ekspansjon. Men Knut lot seg ikke stagge. Nå hadde han to bu-tikker. Samtidig fikk han ytterligere to barn: Karen-Anne kom i 1966, Kjetil i 1968. Å skaffe barn var for min familie en kilde til billig arbeidskraft, har Petter sagt.

Kunne barna gå, kunne de hjelpe til i butikken. Alle jobbet, men ingen hadde talent for å drive butikk som Petter.

Alt i hjemmet til Stordalen handlet om butikkene. Knut A. Stordalen levde og åndet for butikkdrift.

14

De første årene pleide Petter å henge rundt skjørtene på mamma, men pappa ble etter hvert det store forbildet. Han vil-le hjelpe faren i butikken. Han ville mestre det å tjene penger. Fra han var liten ville Petter bli rik.

Han ryddet søppel og ordnet på lageret. Gikk med 2000 kundebrev som skulle legges i postkassene i nærområdet. Han pakket varer, var med på lagertellinger og vasket gulv. For alt han fikk til, ga faren ham skryt. Butikken ble Petters måte å komme nærmere faren.

Men Knut var tydelig på hvordan han ville ha det. Og Petter ble involvert i alt: Knuts tanker og systemer, regler og drift, årsregnskap og kvartaltall. Hver seier Knut hadde, delte Petter. Hver bekymring Knut hadde, delte Petter. Og alt han ville, var å bli som faren.

Petter var dårlig på skolen. Han interesserte seg ikke for det, og fikk det ikke til. Han var lav og kraftig og noen av de andre kalte ham Feite-Petter. «Lille feite Petter pæra», ropte de. Han hadde bolleklipp, og hadde ikke talent for idrett. På fotballa-get var han enten innbytter eller venstre back. «Der gjør du minst skade,» forklarte treneren. Men han ble aldri lei seg. Han skjønte ikke engang at han ble ertet. Han hadde jo butikken. Der var han noe. Der var han bedre enn alle andre.

Hver søndag syklet Petter rundt og samlet flasker. Etter hvert ble han kjent med alle uteliggerne i byen. Da han hørte fra en som var innom butikken at panten skulle heves med 25 øre, lagret han alle flaskene han fant, så fortjenesten skulle bli større. Det samme gjorde faren med butikkens tomflasker.

Middag var klokken tre hver dag, og det var aldri noen tvil om at de skulle spise sammen. Kari gjorde alt hjemme. Og hun var knallhard. Inn i stua kom ingen inn uten å ta av seg skoene. Hvis Knut var innom kjapt for å hvile, la han seg til å sove på stuegulvet med beina på kjøkkenet, så han skulle slippe å ta av seg skoene.

15

Hjemme i Furukollen ble oppgjøret tatt hver kveld. Barna satt på bordet og sorterte pengesedlene og talte kassabehold-ningen. Alle skulle ta del i hvordan det gikk med bedriften.

Knut A. Stordalen var en kjærlig far. «Jeg elsker dere, ungene mine,» kunne han si nesten daglig. Når Kari gikk forbi, kunne han si til barna: «Se på den deilige dama – hun er Porsgrunns flotteste.» De fire søsknene delte rom. Hver kveld la Knut dem, og han sang «Kjære Gud jeg har det godt» for dem før han sluk-ket lyset. Faren tullet med dem, fant opp figurer som «Baldrian Nuppesen», og kilte dem. Uansett hvor trøtt han var når han kom fra butikken, tok han seg tid til å fyre opp barna før det var kveld. Ble det for stille i huset, våknet han med et rykk fordi han regnet med at barna hadde funnet på noe galt.

Men det kunne gå en kule varmt også. En gang familien var på båttur i litt ruskevær, falt Kjetil i sjøen midt ute på fjorden. Kari skrek og bar seg. «Hold kjeft, Kari, du har tre barn til,» smalt det fra Knut.

Petter var en vilter gutt. Han hadde alltid en kul i panna eller noen blåmerker etter å ha satt utfor bakkene i en ny-bygget kassebil. Kjersti og Petter fikk tre kroner av faren hvis de hadde holdt fred gjennom dagen, og sammen med pelling av tomflasker ble formuen til en ny Apache-sykkel. Den røde DBS-sykkelen med tøft offroad-styre var den tidens statussym-bol for unge gutter.

«Petter var ikke noe elskelig lite barn. Han var en snørrete liten fyr, som stod innenfor gjerdet og kastet plommer etter folk som gikk forbi,» forteller barndomsvennen Ove Borgen. Han ble advart av sin mor mot å leke med Petter. En gang stjal Petter lua hans og løp alt han kunne hjemover. Ove la på sprang etter, og tok igjen Petter på dørstokken. Etter litt knuffing ble de venner.

Ved juleavslutningen fikk de andre barna karakterbok, mens Petter fikk en tegnebok i samme størrelse. Det var uvanlig å

16

dumpe på den tiden, men lærerne mente at Petter ikke hang med på skolen. Han fikk et halvår på seg, før han begynte igjen høsten 1969.

Knut var selvlært. Han tok ikke sønnens skolegang så alvor-lig. Manglet de en timevikar i butikken, skulket Petter skolen med farens velsignelse.

Velstanden kom etter hvert til familien Stordalen. I 1977 la Knut Anker Stordalen 520 000 kroner på bordet og kjøp-te det som må ha vært Porsgrunns fineste hus på Furukollen 15. Huset har definitivt byens flotteste utsiktstomt på 6,8 mål, og ble overtatt fra en tidligere direktør på Herøya. Da hadde faren etter hvert kjøpt og bygget opp fire butikker: «Hjalmar-butikken», butikken på Bjørntvedt, en liten butikk som lå på veien ut til industriarbeidsplassen på Herøya, og en butikk i noen brakker på Stridsklev.

Når det knep, trådte mor Kari til i kjøttdisken. På alle lør-dager, alle planleggingsdager og i alle ferier ble ungene fordelt i hver sin butikk som ekstravakter.

Med fire butikker ble Stordalens Marked AS en virksomhet av betydning i Porsgrunn. Knut var ekspansiv og ville vokse, men han tok aldri store sjanser. Han arbeidet hardt, og var di-rekte og klar med ungene.

Det var åpenbart at Petter tidlig ble sett ut av faren for en gang å overta butikken. Enkelte netter i jordbærsesongen sat-te far og sønn Petter seg i lastebilen og kjørte 13 mil hver vei, tur-retur Grimstad, for å hente bær. Petter var bare 16-17 år i denne perioden, men overtok likevel kjøringen når faren måtte sove. Og fremme i Porsgrunn på morgensiden ble Petter satt til å selge jordbær på torget eller ute på E-18, ved kleivene opp fra Langangen.

Stordalens smarte grep var å sikre seg bær til fast pris hele sesongen. Det ga stor fortjeneste i begynnelsen av sesongen, da det var lite bær å oppdrive i nærområdet. «Importen» fra

17

Aust-Agder sikret leveransen, og fast lav pris ga et pent over-skudd. Da familien senere bygget svømmebasseng hjemme, kalte faren det for Basenga Sengana – oppkalt etter det latinske navnet for en type jordbær, Senga Sengana.

Klagde Petter på dårlige bær eller lite salg, fikk han klar be-skjed fra faren: «Du må selge de bæra du har.» Det skulle sene-re danne grunnlag for sønnens forretningsfilosofi. Det hjelper ikke å klage på at naboen har et bedre produkt enn deg. Du må selge de produktene du har – ikke de du drømmer om å ha.

Petter viste et oppsiktsvekkende talent som jordbærselger, med et register av salgsteknikker. Torvkjerringene i Porsgrunn leverte skriftlig klage til Torvstyret over guttungen som stjal kundene fra dem.

Om sommeren kunne far og sønn kjøre den store Toyota Crown varebilen til Brunlanes, og stoppe ved Hellevannet for å bade. Da fikk Petter Helnøtt, kyllingvinger og Solo i bilen. Om vinteren dro de til lysløypa i Skien. Petter hang på faren så godt han kunne, og etterpå vanket det Helnøtt, mens faren unnet seg en pils.

I skolegården regjerte brødrene Espen og Einar Olsen. Særlig sistnevnte var en stor tøffing, og en dag banket han opp Petter i et friminutt i en ring av elever. Petter likte ikke å bli yd-myket foran alle, og svor på hevn. Om han ikke var større enn Einar Olsen, så var Petter raskere. Dagen etter skrek Petter et skjellsord etter skolens slåsskjempe, og fikk ham etter seg inn i de lange korridorene. Rundt hjørnet i enden av korridoren var det en klassisk skoledør som kunne svinge begge veier. Petter rakk å løpe rundt hjørnet, og holdt døren åpen, mens han stil-te seg i skjul bak den og hørte slåsskjempen nærme seg. Da Einar Olsen rundet hjørnet og inn den åpne døren, slang Petter svingdøren igjen rett i panna på den større gutten, som gikk ned for telling og havnet på sykehus.

18

Lærerne trodde det var et uhell, og alt gikk bra til Knut Anker Stordalen fikk høre historien. Han luktet lunta umiddelbart, og Petter måtte innrømme at det slett ikke var noe uhell.

«Du blir med meg,» kommanderte faren, og tok med seg Petter og en stor pose Twist opp til Porsgrunns lutherske sy-kehus. «Det er urettferdig,» protesterte Petter, men til ingen nytte. Han måtte gå canossagang til sykesengen og fremføre en unnskyldning. Men slåsskjempen lot ham være for etter tiden.

Petter var aldri noe idrettstalent, med noen få, men nokså sære, unntak: Ikke bare var han en kløpper på å ta push ups med én hånd, han var visstnok også uslåelig på håndstående armhevinger – hvor Petter stod på hendene opp mot veggen og heiste seg opp og ned med armene. Hans utvilsomt stør-ste talent var likevel styltegåing. Han lagde styltene selv, i alle fasonger. Noen var så høye at han måtte gå ut gjennom andre etasje for å komme opp på dem. Petters største øyeblikk i styl-tekarrieren var et lokalt mesterskap. Han ba faren om å få fri fra butikken. Faren skjønte at dette var viktig for sønnen, og lot ham stikke avgårde. Kvalifiseringsomgangene hadde gått mens han stod i butikken, men Petter klarte å snakke seg til å få bli med i finaleheatet.

Stylteentusiasten Petter gikk enkelt opp i ledelsen. Midt på siste langside mistet han den ene stylten. Det gikk et gisp gjen-nom publikum. Men det var et innlagt stunt. Petter hadde slup-pet stylten med vilje, og vant mesterskapet med en langspurt hinkende på én stylte. Noen år senere skulle han, ved å gjenta akkurat den bragden, ødelegge formiddagen til en av Norges mest profilerte forretningsmenn.

Familiens store hobby var turmarsjer, og både mor og far var engasjert i Porselensmarsjen, som ble arrangert i mai hvert år. To ganger to mil for barna, to ganger fire mil for de voksne. Allerede som 13-åring gikk Petter Admiralmarsjen – ti mil fra

Kongsberg til Larvik. Og han var med faren på firedagersmar-sjen i Nijmegen i Nederland.

Der andre støttet hverandre, var det full kamp mellom far og sønn Stordalen om å komme først til mål.

Stutte som enkelte av herrene i Stordalen-familien er, led de av gnagsår mellom skinkene. Det fikset Knut Anker Stordalen med en egenutviklet metode: ut med bukselinningen, og så en god neve potetmel i baken for å suge opp svette og unngå sår.

Hverken turmarsjer eller jordbærsalg pleier å være magne-ter på jenter.

Men når han fikk dem på tomannshånd og begynte å prate, gikk det bedre.

I Furukollen fikk han et enormt rom i øverste etasje, med et moderne stereoanlegg. Og med innendørs svømmebasseng var det naturlig å legge ungdomsfestene til Petters hus.

På ungdomsskolen var Petter avstandsforelsket i Anne Lene Kittelsen, også kalt «Pippi». De bodde 250 meter fra hver-andre, og var småkjærester - men aldri helt kjærester. Petter har ikke tall på hvor mange ganger han fulgte «Pippi» hjem opp Hasselstien etter skolefester. Petter leide sin røde Apache-sykkel med en hånd, og fikk ofte lov til å leie «Pippi» med den andre. Hver gang drømte han om et kyss når de skulle ta farvel, men som regel ble han skuffet.

Da Erik Dalene fikk en 100 kubikk motorsykkel, var det kjørt, selv for en med rød Apache.