sosialistisk fremtid nr 2 2004

ORGAN FOR BEVEGELSEN FOR SOSIALISME#2 / 2004 - LØSSALG KR. 20,-

sosialistisk

fremtid

H V E MH V E M S K A LS K A L E I EE I E ??V A N N E T - M I L I T Æ R E T - H I S T O R I E N - S A N N H E T E N

2 Sosialistisk fremtid nr. 2 - 2004

Utgis av: Bevegelsen for Sosialisme, Boks 131, 5804 Bergen.

E-post: [email protected]

Redaksjonen: Even Sandvik Underlid(redaktør), Jonas Svendsen, ThorBertelsen.

Signerte artikler står for forfatterens regningog representerer ikke nødvendigvisBevegelsen for Sosialisme sine synspunk-ter.

Trykk: Designtrykkeriet Opplag : 2000 ISSN 1503-6537

I N N H O L D

Vann som fellesgode

Bush - det minste ondet?

Militær privatisering

Betydningen avHugo Chávez

En ny utviklingsmodell iVenezuela?

Intervjuet: Hiroshima - en overlevendes historie

En annen verden ertilgjengelig på nettet!

En annen historie

Global apartheid

Folkets kjøkken

ssoossiiaalliissttiisskk

ffrreemmttiidd

4

6

9

10

12

14

16

18

20

23

Full åpenhet!

I skyggen av de nye kolonikrigene, angripes sivileog politiske rettigheter i vår egen del av verden.Mistenkeliggjøring av venstreorienterte, angiveriog overvåkning finner sted i stadig større omfang- også i Norge.

Enkelte små, men aktive grupperinger på norskog europeisk venstreside benytter denne utvik-lingen som argument for eget hemmelighets-kremmeri. De vil beskytte egen organisasjon ogmedlemmer på denne måten. Den som kjenner tilLundkommisjonens avsløring om den politiskeovervåkningen i Norge under den kalde krigen, vilkanskje ha en viss forståelse for tankegangenderes.

Men dette er ikke veien fremover. Et slikt hem-melighold bidrar nettopp til å gi makthavernesargumentasjon tyngde og skaper en ond sirkel.Skjuler vi noe? Viktigere - hemmeligholdet skrem-mer bort potensielle engasjerte, og svekker til-skuerens tillit. Historien skulle også ha vist ossbetydningen av å tilstrebe et visst samsvarmellom mål og middel. Det er ikke til fulle muligunder alle omstendigheter. Men strategiskebetraktninger fra begynnelsen av 1900-tallet har ialle tilfelle liten relevans for politisk arbeid idagens Norge.

Vi har ingenting å skjule.

Hvorfor Latin-Amerika?

En del lesere har bemerket vårt sterke fokus påsituasjonen i Latin-Amerika. Vi vil opprettholdedette fokuset. I denne verdensdelen foregår noenav de mest fremskredne forsøk på økonomisk ogpolitisk løsrivelse fra stormaktene,Verdensbanken og Det internasjonale pengefon-dets grep. Venezuela, Cuba, Argentina og Brasildanner kjernen i en stadig sterkere alianse motdiktatene fra nord. Vi kan vente flere maktoverta-kelser i de undertryktes favør i årene fremover,skjønt ingenting vil komme uten hard motstandfra de gamle herskernes side.

Redaksjonen

Forsidefoto fra: ww

w.free-pictures-photos.com

G L I M T A V V E R D E N

Sosialistisk fremtid nr. 2 - 2004 3

Økende motstand mot privatisering

Regjeringen er i utakt med folket.Nordmenns motstand mot privatisering harøkt kraftig. Dette går frem av en undersø-kelse utført av Norsk Monitor, som blegjennomført de siste månedene i fjor.

Høsten 2001 svarte 26 prosent at de er helteller delvis uenige i at privatisering er bra.Høsten 2003 var andelen økt til 41 prosent.Også andelen som foretrekker et høyt skat-tenivå fremfor kutt i velferd, har vokst bety-delig.

Aftenposten Interaktiv

Britene får Prozac i drikkevannet

Antallet Prozac-doser som konsumeres iStorbritannia, er nå så høyt at stoffene imedikamentet siver ut av avløpssystemet ognår grunnvannet, skriver The Observer.Miljøvernmyndighetene er bekymret, og berom nye undersøkelser for å vurdere eventu-elle negative virkninger av den utblandededepresjonsmedisinen.

TV 2 tekst-tv

4.000 fanger i sultestreik

Opp mot 4.000 palestinenske fanger i israel-ske fengsler vil gå i sultestreik.Sikkerhetsminister Tzachi Hanegbi sier atfangerne kan “sulte ihjel - deres krav vil ikkebli møtt”. Kravene handler bl.a. om rett til åfå besøk, adgang til telefon og stopp avovergrep i form av visitasjoner.

Israelske sikkerhetsstyrker er forberedt påden massive sultestreik, som vil foregå i 20forskjellige fengsler i Israel.

Modkraft.dk

Posten gjør Norge dyrere

Posten ønsker å ta mer betalt for å bringepost mellom landsdelene og til grisgrendtestrøk, enn for post sendt innenfor byene. Detåpnes for full konkurranse på postmarkedet i2007, og det er i en høringsuttalelse atPosten går inn for å fjerne enhetsportoen.Konsernsjef Kaare Frydenberg i Posten siertil Aftenposten at konkurrentene vil etablereseg der kostnadene er laverst, ofteste i tett-bygde strøk.

NRK tekst-TV

Amerikanske barn i fattigdom

Hvert sjette barn i USA lever i fattigdom.Rundt 13 millioner mindreårige amerikanerelider under matmangel eller direkte sult,heter det i en rapport fra organisasjonenChildren’s Defense fund. Rapporten viserogså at 70 prosent av elevene på fjerde trinni grunnskolen ikke kan lese eller mestrer sittpensum i matematikk.

NRK tekst-tv

Washington truer Iran

Representanter for USAs regjering har noken gang gjort det klart at de vil bruke Detinternasjonale atomenergibyrået (IAEA) sombrekkstang for å intensivere kampanjen motIran. Begrunnelsen er at Iran nekter å stansesitt atomenergiprogram.

Israelske ledere har antydet at de kankomme til å angripe iranske atomanlegg der-som ikke USA gjør det.

The Militant

“Hadde Kuwait vært verdensberømt for å dyrke blomkål hadde ingen i omverdenbrydd seg om at Irak inkorporerte denne lille diktaturstaten i 1990”.

Fredsforsker Jørgen Johansen til tidsskriftet Balder

OLJEKRISE: Verdens oljereserver minker, forbruket stiger, og prisene går bare en vei. Kontroll over landene som eksporterer det sorte gullet er av stor betydning for den industrialiserte verden. Foto: Nevada Bureau of Mines and Geology.


A K T U E L T

Drikkevann har tradisjonelt vært et felles-gode i Norge, ikke bare gjennom offentligforsyning eller andelslag eid av abonnen-tene, men også som ressurs.

Ingen har kunnet eie vannet. Grunneiere eiergrunnen under, men ikke selve vannet. Dettilhører fellesskapet. I dag er dette imidlertid iferd med å endre seg. Drikkevannet er blittobjekt for en global vannindustri. Norskeoffentlige vannverk er for flere år siden blittgjort oppmerksomme på den konkurransende vil bli utsatt for fra de multinasjonale vann-gigantene. Det eneste våpenet de tilsynela-tende har, er å posisjonere seg i markedet.

Finanstidsskriftet Fortune spådde i mai 2000at ferskvann kommer til å få den sammebetydning i inneværende århundre, som oljenhar hatt i det 20. Det betyr at drikkevann vilvære gjenstand for kriger og et lønnsomtinvesteringsobjekt. Flere multinasjonale sel-skaper har forstått dette. De to franskbaserteselskapene Vivendi og Suez eier rundt 70%av all privat vannforsyning i verden. De har enmengde datterselskaper. I Norge er Vivendinærværende gjennom Norsk Gjenvinning,Connex, Onyx Industriservice og nå ogsåVeolia Water. Sistnevnte har nylig inngått enkontrakt med Oslo kommune om bygging avdet nye Oset vannrenseanlegg. Selskapet harsikret seg opsjon på drift av vannforsyningeni 15 + 5 år.

Hvordan kan tjenester som leveres til selvkostvære av interesse for de multinasjonale sel-skapene? Det er innført nye regler for bereg-ning av selvkost og beregningsmetodenmuliggjør avkastning. Norske vann- ogavløpsanlegg har en stipulert verdi på 368milliarder kroner. Det ligger et enormt - forelø-

pig uutnyttet - økonomisk potensial i dennesektoren, og vi kan forvente en prisstigningpå drikkevannet, som minst er sammenlign-bar med den vi har erfart for energiforsyning-en.

For fire år siden ble det innført en endring iKommuneloven, som innebar at kommunaleog interkommunale tjenester, som var egnerettssubjekter måtte organiseres som egneforetak. Egne foretak minner sterkt om priva-te selskaper, selv om de er kommunale, inter-kommunale eller statlige. De skal drives etterbedriftsøkonomiske kriterier, ikke samfunns-økonomiske. Ser vi hva som er skjedd innenden liberaliserte energisektoren, kan vi fastslåat offentlige foretak ikke skiller seg fra privatvirksomhet på vesentlige områder. I og medat det offentlige har kastet seg på markeds-karusellen, fremtrer ikke offentlig vannforsy-ning som den ideelle løsningen. Vi har en his-torisk tradisjon for å overlate fellesoppgaver tildet offentlige. Vi har imidlertid gjennom desiste 25 årene, med akselererende hastighet,erfart at våre tillitsvalgte representanter i kom-muner og på Stortinget, handler stikk i stridmed våre interesser. Det offentlige synes ikkelenger å tjene fellesskapet. Fremtidens vann-forsyning er ikke beskyttet mot kommersiali-sering ved at den er offentlig. Flere momentertyder tvert i mot på at det ligger en strategi forkommersialisering nettopp i offentlig vannfor-syning. Utfordringen befinner seg i planeneom å danne store vannforsyningsområder.Disse bidrar til å legge sektoren til rette forinteresse fra de multinasjonale selskapene.

EUs Vanndirektiv befordrer en slik utvikling.Kravene er så omfattende og kostnadskre-vende at sammenslåinger av vannforsynings-anlegg synes å være eneste løsning. Staten,

ved kommunaldepartementet arbeider samti-dig for offentlig overtakelse av de mangeabonnenteide vannforsyningsanleggene. Detskjer gjennom statlige tilskudd til opprustning.Tilskuddene ytes mot en tilføyelse i samvir-kenes vedtekter om at det offentlige kan over-ta vannforsyningen, hvis den ikke finnerdenne tilfredsstillende. Det er ikke vanskelig åforestille seg at denne paragrafen vil bli hyp-pig benyttet.

Nok et pressmiddel for sammenslåinger og

Hvem skal eie vannet?

Hvordan kan vi stoppe en utvikling sombærer mot multinasjonale selskapersovertakelse av norsk vannforsyning,spør Trude Malthe Thomassen.

AV TRUDE MALTHE THOMASSEN

Finanstidsskriftet Fortune spådde i mai 2000 at ferskvann kommer til å få den sammebetydning i inneværende århundre, som oljen har hatt i det 20...


A K T U E L T

Israel: Sabotasje mot muren

Fredsaktivister fra Israel, Palestina og andre landgjennomførte nylig en mindre sabotasjeaksjonmot apartheidmuren.

Den symbolske hendelsen fant sted i forbindelsemed en 22 dagers protestmarsj som passerer allede steder og byer som berøres av muren.

I følge Shora Esmailian fra organisasjonen ISM,var aksjonen den første av sitt slag. Hun håperimidlertid at det skal bli flere.

Arbetaren

Haiti: Grovemenneskerettighetsbrudd

Instituttet for rettferdighet og demokrati i Haitihar publisert en 19-siders rapport om menneske-rettighetsbrudd etter USAs voldelige destabilise-ringsaksjon og påfølgende “frigjøring” av landettidligere i år. Rapporten inneholder bilder ogdetaljert informasjon om forsvinninger, tortur ogdrap på tilhengere av landets legitime presidentJean-Bertrand Aristide. Mange lik har blitt funnetuten hode eller armer. Rapporten bemerker spesi-elt avsløringen fra ansatte ved hovedsykehuset iPort au Prince om en massegrav ved Titanyen.De fleste europeiske medier har i stor grad unn-latt å rapportere om de groteske overgrepene,begått under en regjering som 15 av Haitisnabostater i Karibien nekter å annerkjenne.

Anthony Fenton / ZMag

Argentina avviserIMFs diktat

I lys av skarpe konflikter mellom Argentina ogDet internasjonale pengefondet (IMF), besluttetlandets regjering den 8. august å inntil videreavslutte forhandlingene. IMF krever at denargentinske regjeringen gjør opp med privatekreditorer før man kan begynne å diskuterereforhandling av landets utenlandsgjeld.

Argentinas president Néstor Kirchner kritisertehardt finansorganisasjon: “Det er veldig lett fordem å snakke om Argentina fra sine fredeligekontorer. Men deres feil har resultert i 15 millio-ner nye fattige i vårt land.” IMFs nyliberale kravhar de siste årene ført til devaluering og en dypøkonomisk krise i Argentina.

Granma Internacional

senere konkurranseutsetting fremkom-mer av en SINTEF-rapport bestilt avKommunaldepartementet. Der foreslåsdet at man innfører et system med"benchmarking". Benchmarking innebæ-rer at vannforsyningsanleggene skalkonkurrere seg imellom på effektivitet ogkostnadsreduksjon. Når benchmarking-systemet har fungert noen år, er nesteskritt å innføre et finansieringssystemsom tilsvarer det vi har for energiforsy-ningen.

Direktoratet for samfunnssikkerhet ogberedskap har ute til høring en rapportom sikkerhetsberedskapen i norsk vann-forsyning. Rapporten konkluderer med atberedskapen er god for de store vann-verkene, mens de 1700 minste trengerbedre beredskap og tryggere forsynings-systemer. Men: "Vanntilførselen kanogså variere kraftig gjennom året pågrunn av ustabile nedbørsforhold." Har viikke hørt noe lignende før i forbindelsemed energiforsyningen og fyllingsgradeni vannmagasinene? Mens Norges vass-drags- og energidirektorat, NVE, kan for-telle at Norge har nok vann til å forsynehele verden med drikkevann, erDirektoratet for samfunnssikkerhet ogberedskap bekymret for at vi skal ha forlite. Norge eksporterte i 2002 tre gangerså mye strøm som vi importerte. Da blirdet lav fylling i magasinene. Begynner viå eksportere drikkevann på samme måtesom det skjer med energien - uten folke-lig kontroll - kan det hende vi får høre atmangelen på drikkevann skyldes litenedbør...

Hvordan kan vi stoppe en utvikling sombærer mot multinasjonale selskapers

overtakelse av norsk vannforsyning?Offentlig vannforsyning synes ikke åvære løsningen, siden de offentlige fore-takene opererer kommersielt på lik linjemed private selskaper. Alternativeteksisterer allerede som tradisjonell orga-nisasjonsform innen vannforsyningen.Det er denne vi må bevare. Vi må arbei-de for at de små vannverkene forblir eidav abonnentene. Men det er også nød-vendig at vi krever eierskapet til de storevannverkene. De er allerede ett skrittlenger ute av demokratisk kontroll etterat de ble organisert som egne foretak.

Artikkelforfatteren er daglig leder iFolkebevegelsen for bevaring av

vann som fellesgode.

Markens grøde

SjølbergingNaturvennlig husbygging

Matauk

godhumus.org

K O M M E N T A R


Den 6. mai i år vedtok Representanteneshus en resolusjon som i realiteten autori-serer et "forkjøpsangrep” på Iran.Stemmeforholdet var 376 til 3. Upåvirketav den akselererende katastrofen i Irak"tok atter en gang Republikanere ogDemokrater hverandre i hendene for å iva-reta ansvaret amerikansk makt bærer medseg", som en skribent uttrykte det.

Denne formen for samarbeid på tvers avUSAs illusoriske politiske kløft har en langhistorie. Landets urbefolkning ble slaktet ned,Filippinene lagt i grus og Cuba og store delerav Latin-Amerika ble tråkket ned under lik-nende partisamarbeid. Et nytt slag populærehistorikere; journalistene som mottar lønn frarike aviseiere, dykket ned i blodpølene ogskapte den heroiske myten kalt amerika-nisme. Det 20. århundrets markedsføringsin-dustri har spunnet videre på dette, og gjortdet til en hel ideologi som spenner over bådekonservatisme og liberalisme.

I nyere tid har de fleste av USAs kriger blittiverksatt av liberale presidenter fra Det demo-kratiske partiet - Harry Truman i Korea, JohnF. Kennedy og Lyndon B. Johnson i Vietnam,Jimmy Carter i Afghanistan. Det kunstige mis-sile gap ble oppfunnet av Kennedys liberaleNew Frontiersmen som en begrunnelse forvidere kald krig. I 1964 gav en Demokrat-dominert kongress president Johnson tilla-telse til å angripe Vietnam, en fredelig bonde-nasjon som ikke utgjorde noen trussel motUSA. I likhet med de ikke-eksisterende mas-seødeleggelsesvåpnene i Irak, var begrun-nelsen et ikke-eksisterende ”opptrinn” hvoretter sigende to nordvietnamesiske vaktskiphadde angrepet et amerikansk krigsskip. Merenn tre millioner mennesker ble drept og etland rikt på muligheter ble rasert.

I løpet av de siste 60 årene har Kongressenbare en gang stemt for å begrense presiden-tens ”rett” til å terrorisere andre land. Detteunntaket, i form av The Clark Amendment(1975), var et produkt av den store beve-gelsen mot Vietnam-krigen. Unntaket bleopphevet i 1985 av Ronald Reagan.

Under Reagans angrep mot Sentral-Amerikapå 1980-tallet debatterte liberale røster, somTom Wicker i The New York Times, i fullt alvorom lille, fattige Nicaragua var en trussel motUSA. I dag har terrorismen erstattet det rødespøkelset, og en annen kunstig debatt er påvei. Dette er debatten om det minste ondet.Selv om få liberalt orienterte velgere ser ut tilå ha noen illusjoner om John Kerry, har de etaltoppslukende behov for å bli kvitt den "bøl-lete" Bush-administrasjonen. I England erdenne retningen representert ved avisen TheGuardian, som sier at det kommende presi-dentvalget er "eksepsjonelt". ”Kerrys feil ogbegrensninger er åpenbare”, mener avisen,”men de stilles i skyggen av den nykonserva-tive agendaen og den katastrofale krigspoli-tikken til George Bush. Nesten hele verden vilpuste lettet ut dersom den sittende presiden-ten taper dette valget”.

Hele verden kan godt komme til å puste lettetut: Bushregimet er både farlig og universeltforhatt; men det er ikke poenget. Vi har debat-tert det minste ondet så ofte på begge siderav Atlanteren at det er på tide å slutte å kve-rulere om det åpenbare, og heller kritiskundersøke det systemet som produsererbåde Bushene og deres demokratiskeavskygninger. For de av oss som gleder ossover å ha blitt voksne uten å ha blitt sprengt ifiller av amerikanismens krigsherrer -Republikanere og Demokrater, konservativeog liberale - og for millionene over hele ver-den som nå avviser det smittsomme i USAs

politiske liv, er det klart hva som er det virke-lige spørsmålet.

Det er fortsettelsen av et prosjekt som begyn-te for mer enn 500 år siden. SpesialtillatelsenKristoffer Kolumbus fikk i 1492 til å ”oppdageog erobre”, i en verden som paven betraktetsom ”sin eiendom som burde disponeres itråd med hans vilje”, har blitt erstattet av enannen form for piratvirksomhet. Det er snakkom amerikanismens hellige vilje, opprettholdtgjennom teknologiske fremskritt; da særlig desom finner sted i medieverden. ”Den trusse-len mot uavhengighet som kommer fra den

Kanskje er Bush det minste ondetAV JOHN PILGER

USAs krigsherrer:

Overherredømme er essensen i amerikanismen, John Pilger. Bildet er fra Vietnamkrigen.

K O M M E N T A R


nye teknologien ved slutten av det 20. århun-dre”, skrev Edward Said i Kultur og imperia-lisme, "kan komme til å bli større enn kolonia-lismen selv. Vi begynner å se at avkoloniali-seringen ikke innebar slutten på imperierela-sjoner men snarere utvidelsen av et geopoli-tisk nett som har blitt spunnet på siden renes-sansen. De nye mediene har makt til å pene-trere dypere i en 'mottakende' kultur enn noentidligere manifestasjon av vestlig teknologi”.

Enhver president i nyere tid er, i stor grad, etmedieskapt fenomen. Den morderiskeReagan er fortsatt en helgen; Rupert

Murdochs Fox Channel og det BBC man harfått etter Hutton har bare avviket i måten deutøver smiger på. Bill Clinton betraktes avliberalere som en president som gjorde noenfeil, men som var opplyst; selv om Clintonspresidentperiode var langt mer voldelig ennden til Bush, og målene hans var de samme:“Integrasjonen av landene i den globale fri-handelen”. Dette målet krevde, i følge NewYork Times, "at USA blander seg inn nasjo-nenes interne forhold i større grad enn noengang tidligere". Pentagons dominans overhele spekteret ("full-spectrum dominance")var ikke et produkt av de nykonservative menav den liberale Clinton, som godkjente detsom den gang var det største krigsbudsjett ihistorien. I følge The Guardian sender JohnKerry - Clintons arving - oss "oppløftendeprogressive rop". Det er på tide å slutte meddette tøvet.

Overherredømme er essensen i amerikanis-men, skjønt sløret kan byttes ut eller falle av.I 1976 kunngjorde Demokraten Jimmy Carter"en utenrikspolitikk som respekterer mennes-kerettighetene." I det skjulte støttet hanIndonesias folkemord i Øst-Timor og etabler-te Mujahedin i Afghanistan, som en terrorist-organisasjon som skulle kaste utSovjetunionen, og som senere fødte Talibanog al-Qaeda. Det var den liberale Carter, ikkeReagan, som la grunnlaget for George W.Bush. I fjor intervjuet jeg Carters fremsteutenrikspolitiske overlord - ZbigniewBrzezinski, hans nasjonale sikkerhetsrådgiverog James Schlesinger, hans forsvarssekre-tær. Ikke noen plan for den nye imperialismener mer respektert enn Brzezinskis. Hans bokThe Grand Chessboard: American primacyand its geostrategic imperatives (1997), tildeltbibelsk autoritet av Bushs bande, beskriverde amerikanske prioritetene som økonomiskunderleggelse av Sovjetunionen og kontroll

over Sentral-Asia og Midt-Østen.

Hans analyse sier at lokale kriger bare erbegynnelsen på en endelig konflikt somubønnhørlig leder til amerikansk verdensdo-minans. "For å bruke en terminologi sompeker tilbake til de gamle imperienes brutaletider", skriver han, "så er de tre store nødven-dighetene i en imperiebyggende geostrategi åforhindre at vassalene spiller under dekkemed hverandre og at alle er avhengige av dinsikkerhet, holde de skatteskyldige nasjoneneveike og beskyttede, og å forhindre barba-rene i å komme sammen."

En gang var det kanskje enkelt å avfeie dettesom en uttalelse fra den ekstreme høyresi-den. Men Brzezinski er mainstream. Blanthans dedikerte studenter finner manMadeleine Albright, som under hennes perio-de som statssekretær for Bill Clinton, beskrev500.000 døde irakiske barn under den USA-ledede blokaden som "en pris verdt å betale".Et annet eksempel er John Negroponte, sjef-stenkeren bak den amerikanske terroren iSentral-Amerika under Reagan, som for tidenfungerer som "ambassadør" i Bagdad. JamesRubin har også studert Brzezinski. Han varAlbrights entusiastiske apologet ved utenriks-departementet, og blir sett på som JohnKerrys nasjonale sikkerhetsrådgiver. Han erogså en sionist; dermed er ikke Israels rollesom terrorstat er noen aktuell problemstillingfor ham.

Kast et blikk over resten av verden. Mens Irakhar fylt avisoverskriftene har USAs siste grepi Afrika oppnådd liten oppmerksomhet. Hergår Clinton og Bush-politikken helt etter pla-nen. I 1990, lanserte Clintons African Growthand Opportunity Act et nytt kappløp omAfrikas ressurser. Humanitærbomberneundres hvorfor Bush og Blair ikke har angre-

skjønt sløret kan byttes ut eller falle av, skriver

“De fleste av USAs senere kriger er blitt igangsatt av presidenter fra Detdemokratiske partiet. Hvorfor forvente noe bedre av Kerry?

Debatten mellom USAs liberale og konservative er et falskneri; Bush erkanskje det minste ondet.”

K O M M E N T A R


pet Sudan og "frigjort" Darfur, eller intervenerti Zimbabwe eller Kongo. Svaret er at de ikkeinteresserer seg for menneskelig lidelse ogmenneskerettigheter, og at de er opptatt medå sikre seg de samme rikdommene som ledettil det store kappløpet ("The EuropeanScramble") ved slutten av det 19. århundre.Dette gjøres med de samme klassiske meto-der - undertrykkelse og bestikkelse, ogsåkjent som multilateralisme.

Kongo og Zambia besitter 50 prosent av ver-dens koboltreserver; 98 prosent av verdenskromreserver er i Zimbabwe og Sør-Afrika.Viktigere, det finnes olje og naturgass i Afrikafra Nigeria til Angola, og i Higleig, sørvest-Sudan. Under Clintons presidentperiode bleAfrican Crisis Response Initiative (Acri) opp-rettet i hemmelighet. Dette har gjort det muligfor USA å etablere "militære bistandspro-gram" i Senegal, Uganda, Malawi, Ghana,Benin, Algerie, Niger, Mali og Chad. Acri erledet av Colonel Nestor Pino-Marina, en eksil-cubaner som deltok i Grisebuktinvasjonen i1961. Han ble siden en offiser i spesialstyr-kene i Vietnam og Laos, og hjalp til å ledeContra-invasjonen i Nicaragua underReagan-regjeringen. Noen ting forblir.

Ingen av disse emnene blir diskutert i en pre-sidentkampanje hvor John Kerry forsøker åvinne ved å være mer Bush enn Bush.Multilateralismen eller den "muskuløse inter-nasjonalismen" som Kerry tilbyr i kontrast tilBushs unilateralisme representerer et håp forden naive; i virkeligheten bærer den med segenda større farer. Historikeren Gabriel Kolkomener at Bush har påført den amerikanskeeliten dens største katastrofe siden Vietnam.Kolko skriver i boken Dime's Worth ofDifference: Beyond the Lesser of Two Evils at"det er langt mer sannsynlig at Bush vil fort-sette å bryte ned alliansesystemet som er så

nødvendig for amerikansk makt [enn at Kerrygjør det]. Man trenger ikke å tro på teoriensom sier at jo verre det blir, jo bedre, men vimå åpent vurdere konsekvensene av et for-nyet mandat for Bush... Hvor farlig det ennmåtte være, kan det tenkes at et gjenvalg avBush er det minste ondet." Med NATO tilbakei følget under president Kerry, og medFrankrike og Tyskland som støttespillere, vilde amerikanske ambisjonene kunne oppnåsuten de napoleonske hindre som Bushsbande har stått overfor.

Lite skrives om dette i amerikanske aviser,selv ikke i de som vanligvis er verdt å lese.Washington Posts motvillige unnskyldning tilsine lesere den 14. august for ikke å "ha hørtgodt nok på de som stilte spørsmål om krigen[mot Irak]" innebar ikke noe brudd med avi-sens stillhet vedrørende den fare som USArepresenterer overfor resten av verden.Bushs popularitet har steget i meningsmåling-ene til over 50 prosent - ingen sittende presi-dent med en slik oppslutning på dette tids-punkt i valgkampen har noensinne tapt. Hansevne til å "snakke forståelig", som hele medi-emaskineriet promoterte for fire år siden -også Fox og Washington Post - blir igjenbelønnet. Som i kjølvannet av 11. september-angrepene unnlater mediene å gi amerika-nere et minimum av forståelse av det somNorman Mailer har kalt for "en før-fascistiskatmosfære". Den frykten vi andre bærer på eruten betydning.

Yrkesliberalerne på begge sidene avAtlanterhavet har spilt en betydelig rolle idette. Kampanjen mot Michael MooresFahrenheit 9/11 er et av mange eksempler.Denne filmen er ikke radikal og kommer ikkemed noen oppsiktsvekkende påstander; detden gjør er å bryte med de "respektable for-mer" for dissent. Derfor applauderer publi-

kum. Den bryter med journalistikkens uskrev-ne regler, som den stiller til skamme. Den gjørdet mulig for folk å begynne å plukke fra hver-andre den propagandaen som presenteressom nyhetsstoff: Den propagandaen som sierat "en suveren irakisk regjering arbeider fordemokrati" og hvor de som slåss i Najaf ogFallujah og Basra alltid kalles "militante" eller"opprørere" eller medlemmer av en "privathær", aldri nasjonalister som forsvarer sitthjemland og hvis motstand sannsynligvis harført til en utsettelse av angrep mot Iran, Syriaeller Nord-Korea.

Den virkelige debatten handler verken omBush eller Kerry, men systemet de represen-terer; den handler om bruddet med demokra-tiet og fremveksten av den amerikanskenasjonale sikkerhetsstaten i England ogandre land som kaller seg demokratiske, hvorfolk fengsles og nøkkelen kastes bort, landhvis ledere uhindret begår alvorlige forbry-telser steder langt borte - uhindret - og deret-ter, som med den kyniske Blair, inviterer ban-ditten de innsetter til å snakke på partietslandsmøte. Den virkelige debatten dreier segom hvordan de nasjonale økonomiene tving-es inn i et globalt system som splitter men-neskeheten som aldri tidligere og er årsak tilat 24.000 dør av sult hver dag. Den virkeligedebatten bør dreie seg om hvordan politik-kens språk og debatten ødelegges. Kanskjeer det samme, til syvende og sist, i ferd medå hende med selvrespekten vår.

Artikkelforfatteren er verdenskjent for sinundersøkende journalistikk, og snart aktuellmed ny bok: Tell Me No Lies.

“Den virkelige debatten handler verken om Bush eller Kerry, men systemet de representerer.”

Skattelette - hopp! “Terrorisme” -hopp! Privatisering - hopp!Konkurranseutsetting - hopp!“Modernisering av offentleg sektor” -hopp! Vi har her med såkalla “inn-ovasjonar” å gjere.

Ein “innovasjon” vi så langt har høyrt liteom her til lands er “innovasjonen” “pri-vatisering av krig.” I praksis bruk av lei-gesoldatar.

Som “innovasjonar” elles er også dennebest utvikla i Bush-USA og Blair-England.

Medan andre “innovasjonar” har opphavi siste halvdel av 1700 - talet og på 1800- talet, er denne litt spesiell. Han haropphavet sitt på 1300 - og 1400 - talet.Det fanst ikkje statsdanningar av 1900 -tals- type i Europa då. Paven, kongar ogfyrstar gav militærentreprenørar i opp-drag å reise hærstyrkar. Godt kjende frå1300 - talet er il condottiere frå dei nord-italienske byrepublikkane. Det gjeldogså bruken av der Landsknecht, dettyske ordet for leigesoldat. Dei bestkjende militærentreprenørane fråTrettiårskrigen er som mange alt veitWallenstein, Tilly og Gustav 2. Adolf.

Og no er dei attende.

I dag er dei entreprenørselskap, kallaPrivate militære firma. “Inventaret” idesse selskapa er av svært ulik kvalitet.I Irak er der gamle britiske kolonioffise-rar, folk frå det tidlegare Apartheid - regi-met i Sør-Afrika, men også tidlegareKGB-folk.

Storparten er likevel nokså “lause” eksi-stensar som nyttar høvet til å tene peng-ar. Dei er nemleg langt betre løna enndei regulære amerikanske styrkane der.Det forundrar ikkje at den som ivrar mestetter å privatisere krig erForsvarsminister Donald Rumsfeld iBush jr - regjeringa. Ein logisk konse-kvens av Modernisering av offentleg

sektor, for Rumsfeld, og mange andre.

Leigesoldatane blir løna av skattepengarførebels, men målet med privatiseringaer at dei skal vervast av dei store korpo-rasjonane, i oljebransjen, til dømes.Dermed kjem dei ikkje i konflikt med hek-sedoktor-formularen skattelette.

Bruken av private militære firma byr påein stor fordel: Det er svært vanskeleg åstille leigesoldatane og entreprenøranetil ansvar for krigsbrotverk. Dei to privatefirma CACI og Titan var til stades i AbuGhraib, då uheldige ting hende der. I junii år hadde det britiske private militæreentreprenørselskapet Erinys 14.000 ira-kiske tilsette. Erinys er altså med på å“irakifisere” okkupasjonen.

Erinys driv sjølvsagd større marknadsfø-ring. Det høyrer med når Det private ini-tiativ også mønstrar på slagmarka.Reklameannonsen deira lyder slik:“Erinys er ei internasjonal tryggingste-neste og ein risikokonsulent. Vi tilbyrkundane våre eit vidt spekter av tenesterfor å redusere risikoen ved å operere iustabile område. Det gjeld område somAfrika sør for Sahara og Vest-Asia ...

Erinys Irak er ein hovudkontraktør forIngeniørkorpset i Den amerikanske hær iGulfregionen. Vi har i oppdrag å syte fordetaljerte tryggingstiltak for einskildper-sonar i heile Irak og tryggingstenestereint allment.” (Monthly Review)

Morgonen søndag 22 august i år blei detein - ein gong meld i NRK radio at 75%av norske offiserar ikkje har tillit tilForsvarsminister Kristin Krohn Devold.Det er faktisk litt ille. Men kan hende harDonald Rumsfeld overtydd sin norskekollega om at det er god høgrepolitikk åsatse på private militærentreprenørarogså her til lands, om ikkje så lenge.

Artikkelforfattaren er historikar.

K O M M E N T A R


Innovasjon?

Bruken av private militære firma byr på ein stor for-del: Det er svært vanskeleg å stille leigesoldatane ogentreprenørane til ansvar for krigsbrotverk

AV KJELL ARNT LABUKT

Hugo Chávez vant en stor seier i folkeav-stemningen om hans videre presidentskap.Få dager tidligere holdt CIA-ledere fra flereland i Latin-Amerika møte i Chile. Der disku-terte man nye strategier for å avsette denpopulære presidenten.

Når CIA så at Chávez ville vinne folkeavstem-ningen med klar margin, begynte arbeidet for å“nøytralisere” resultatet.

CIA: - Vil forandre Latin-Amerika til et Cuba

William Spencer, en av CIAs policyansvarligeför Latin-Amerika, møtte i Santiago de Chilesammen med lokale ledere for CIA i Colombia,Ecuador, Brasil og Peru, med den målsetning å“analysere” situasjonen i Venezuela.

Alt må gjøres for å stoppe Chávez grunnleg-gende ambisjon om å “forandre Latinamerika tilen kopi av Fidel Castros Cuba”, siterer ElMundo fra CIAs planer. Også Argentina ogBrasil pekes ut som land som sprer “smitt-somme antiamerikanske fordommer”. En del avChávez plan, i følge CIA, er å styrte Bolivia ogColombias presidenter. Siden, i en dominoteori,skulle Chávez neste skritt være å få avsattPerus president gjennom argument om korrup-sjon, og å bruke motstanden mot nyliberalismeni Ecuador for også der gjennomføre et stats-kupp.

Presse Venezuela til å innføre unntakstilstand?

Av de mulige strategier som ble nevnt foran fol-keavstemningen, inngikk å få avsattBevegelsen for den femte republikk gjennomargumenter om grove feilaktigheter i valgpro-sessen. Et annet fantasifullt alternativ som blelansert var å tvinge frem en unntakstilstand vedå sette ut rykter om nye mordplaner motChávez.

Flamman / El Mundo

El Mundo: Nye CIA-planer mot Chávez


R E P O R T A S J E

Med alt lurvelevenet i tilknytning til Chávezsin angivelige autoritære ledelse, medopposisjonens streiker og demonstrasjo-ner og avstemningen i august 2004 om åavsette Chávez, er du tilgitt hvis du tenkerat ingenting konstruktivt gjøres iVenezuela og at nasjonens krefter i sin hel-het går med til politisk skitkasting.Naturligvis er dette akkurat det de storeprivateide mediemonopolene vil at du skaltro.

Men gå til de alternative Web-sidene somZnet, Venezuelanalysis.com eller Rebelión,for der vil du finne rapporter om alfabetise-ringskampanjer, helseklinikker i fattigstrøkenebemannet med cubanske leger, lokalsam-funnsbaserte boligbyggeprogrammer og jord-reformer. Venezuela gjennomgår en sosialforvandling som en ikke har sett lignende tilsiden de første årene avSandinistrevolusjonen iNicaragua.

Landbrukskollektiver

I løpet av de siste 15-20månedene har regjering-en begynt å omfordeleudyrket jord fra privateeiendommer eller offent-lig eiet land til fattigebønder eller jordløse landarbeidere. Ved ågjenoppta landreformprogrammene som blegjennomført i flere latinamerikanske land forflere tiår siden, er allerede 2,2 millioner hektarblitt fordelt til 116.000 familier organisert i koo-perativer.

Bare dette alene er bemerkelsesverdig idagens globaliserte verden hvor bare tankenpå kooperativer eller kollektiv landbruksvirk-somhet er avvist som utgått på dato og inef-fektivt, og land som Mexico har avviklet lang-

tids etablerte jordbrukskollektiver og åpnetderes landbrukssektor for markedes frie spill.

Men landbruksreformen i Venezuela gårutover det å tilfredstille bøndenes behov forland og fattigdomsbekjempelse. Den er sålangt det er mulig basert på økologisk praksisog har som hensikt å være hjørnesteinen i enfullstendig ny sosial og økonomisk modell, ret-tet mot selvforsyning, bærekraftighet og utvik-ling for urbefolkningen.

Bekjempelse av byråkratiet

Chaguaramal er et nytt oppdyrket områdeomgitt av tropisk skog og isolerte fattige lokal-samfunn noen få kilometer inn i landet fra kys-ten. Her har 144 familier så langt tjent på dan-nelsen av en SARAO eller selvorganisertlandbrukssamvirke. Planleggings- og utvik-

lingsdepartementet skaf-fet først land, penger ogutstyr, og familiene i nabo-laget begynte å organi-sere det nye samfunnetpå kooperativ basis.

Men først overlot departe-mentet gjennomføringenav prosjektet til et byråkra-tisk offentlig selskap,CORPOCENTRO, som

iverksatte den tekniske beslutningen uten åforhøre seg. Først i august 2003 etter at INTI(Det nasjonale landinstituttet) tok over ansva-ret for prosjekter av denne typen, begynteChaguaramal å likne et selvorganisert sam-funn, slik hensikten opprinnelig hadde vært."Vi lytter til lokalsamfunnene, vi åpner våredører for dem slik at de kan sette ut i livetderes egne prosjekter og drømmer" sa SilviaVidal, offisiell representant for INTI som nå eransvarlig for SARAOS-ene.De nye bosettingene består av gode hus byg-

get av bosetterne selv med materialer og tek-nisk assistanse fra staten, med grønnsaks-hager, en skole, et helsesenter og omsorg-senter for barn. Landbruksprodukter, kveg ogfisk produseres i kollektivet og da vi besøktedet ble vi servert en nydelig grillet fisk. Vikunne se hvorledes kooperativet forbedrer sinegen kompost og gjenvinner det meste avavfallet.

Ny bosetting i Chaguaramal

"Jeg er medlem av SARAO, jeg meldte meginn i april 2002" sier Gelipsa Rojas. Mittarbeidsfelt er å produsere kompost ved hjelpav mark, noe som vil gi oss kunstgjødsel …slik at vi unngår å ta i bruk kjemisk kunstgjød-sel…"

"Til å begynne med da CORPOCENTROledet virksomheten, fikk mannfolkene all opp-merksomhet. Vi kvinner måtte være hjemmeog gjøre husarbeid. Da INTI kom forandretdette seg. Det eksisterer fortsatt machohold-ninger, men vi er gradvis i ferd med å kvitteoss med disse. "Prosjektet med markkompostdrives av kvinner. Nå hjelper mennene til medhusarbeidet, vi er begge ansvarlige for det."

Chaguaramal er i delstaten Miranda som haren guvernør som er en rasende motstanderav Chávez og den revolusjonære prosessen,slik at alt som er oppnådd i de nye bosetting-ene er gjort til tross for systematisk obstruk-sjon av delstatsregjeringen. I en nabolandsby,Buenos Aires, som i utgangspunktet ikke del-tok i prosjektet, klarte opposisjonspolitikere åvende befolkningen til å bli motstandere avkooperativet ved å hevde at det ikke ville føretil noe godt for dem og ville bli drevet etterprinsippene til "cubansk slaveri". Men nå er enfamilier fra Buenos Aires blitt delaktig iSARAO og alle kan se de fordelene det med-fører.

En ny utviklings-

modell i Venezuela?AV DAVID RABY

“Venezuela gjennomgår en sosial forvandling som en ikke har sett lignendetil siden de første årene av sandinistrevolusjonen i Nicaragua.”

Planleggings- og utviklingsdepartementetskaffet først land, penger og utstyr, og familiene i

nabolaget begynte å orga-nisere det nye samfunnet

på kooperativ basis.


R E P O R T A S J E

Utvikling av innlandet

Hundrevis av kilometer unna, på andre sidenav kystfjellene og i Llanos, de innenlandsketropiske slettene, besøkte vi et sentralt utvik-lingsprosjekt, som er uttrykk for Chávez-regje-ringens mål om å flytte befolkningen ut avkystbyene. "Ezequiel ZamoraLandbruksindustrielle sukkerkompleks(CAAEZ) er bygget rundt en sukkerfabrikksom nå bygges av cubanske ingeniører ogteknikere og med brasiliansk utstyr, noe somer et direkte uttrykk for et ønske om latina-merikansk samarbeid. Komplekset og de til-knyttede landbrukskooperativene vil ikke bareprodusere sukker men også ris og andre pro-dukter som vi bidra til selvforsyningen.Venezuela, som er kronisk avhengig av sinoljeeksport, importerer 70% av maten til trossfor overflod av fruktbart land.

Så langt tilbake som 1975 ble dette områdetutpekt som ideelt for sukkerproduksjon - rør-sukker gir flere ganger høyere avkastning ennpå Cuba eller Brasil. Et førsteklasses vann-ingssystem ble bygget men deretter oppgitt,som følge av korrupsjon under tidligere regje-ringer. I 1990 tilbød en investor fra Costa Ricaå gå i partnerskap med lokale bønder, hanskaffet lån for dem slik at de kunne produseresukkerrør og bygge en mølle. Deretter trakkhan seg ut, stakk av med kapitalfondene oglot dem i stikken. "Jeg var en av de somsådde sukkerrør og ventet ni år på den førstehøsten som vi var ute av stand til å gjennom-føre på grunn av denne herren" uttalteFrancisco, et medlem av en av de tilknyttedekooperativene mens han bittert fordømtedette eksemplet på kapitalflukt.

Men nå er CAAEZ-prosjektet langt fremskre-det: Et gigantisk tiltak som vil etter hvert ha15.000 ansatte arbeidere, det består av ensukkerfabrikk og andre industriforetak og

landbruksområder. Her vil også økologiskemetoder bli vektlagt: For eksempel vil sukker-røravfallet bli omgjort til kompost og tilbakeførttil landbrukskooperativene. Alle de nye sosia-le tiltakene vil også bli satt i verk her, som foreksempel alfabetiseringskampanjen og helse-klinikk-tiltakene med cubanske leger.

Å gjøre Caracas grønnere

Men økologi dreier seg ikke bare om lands-bygda i Venezuela. I hjertet av Caracas, likebak Hilton Hotell, er en ubrukt stripe landomgjort til "organopóni-co" - en variant koloniha-ge som vi kjenner fra foreksempel Oslo. Denneer imidlertid offentlig.Arbeidsløse fra slumom-rådene får her jobb ogopplæring som jord-b r u k s s p e s i a l i s t e r .Jordbruksområder somdette dukker opp i byer over hele Venezuelaog bidrar dermed til Venezuelas selvforsy-ning. Da dette prosjektet startet ble det latter-liggjort av opposisjonen som hevdet at det varumulig å dyrke mat her og at det var uøkono-misk. Men nå kjøper mennesker fra de velstå-ende nabolagene produktene herfra når dekan få tak i dem. (Noe som ikke er lett pågrunn av stor etterspørsel).

En ny sosioøkonomisk modell

Jordreform, kooperative foretak, økologisklandbruk, bruk av lokale ressurser - dette eralle trekk ved en helt ny sosioøkonomiskmodell for Venezuela. Modellen er sammen-fattet i det programmet som forsøker å koordi-nere alle andre programmer og målsettinger:det står for regjeringsassistert hjelp i form avteknisk rådgiving og økonomiske fond over-ført fra oljeinntektene, til landbruksindustri og

handels-kooperativene og fører til jobber ogopplæring. Det oppmuntrer til lokale initiativ,selvforsyning, bærekraftighet og en utviklingsom springer ut innenfra og nedefra med storfolkelig deltagelse. Kvinnenes, de mørkhude-de og urbefolkningens betydning blir bevisstfremmet i dette programmet.

Denne nye modellen vil det ta årevis å utvikle,men den er allerede underveis og blir fremmetmed stor entusiasme. Den utelukker ikke enmulig nasjonalisering av den viktigste industri-en, men den peker i en retning som utfordrer

både den globaliserte kapi-talismen og statssosialsi-men av tradisjonell type.Den er også utgangspunk-tet for etableringen av det"Bolivariske alternativet forAmerika" (ALBA) somVenezuela fremmer somalternativ til det USA-spon-sete frihandelsområdet for

Amerika (ALCA).

Det er derfor Washington hater Chávez, ikkepå grunn av hans revolusjonære språkbruk,ikke på grunn av hans angivelige trussel motdemokratiet, men fordi det som skjer iVenezuela viser et alternativ til USAs planerfor verdensdelen.

Artikkelen er oversatt og bearbeidet til norsk av Knut Lindtner

Bildene er fra et kreativt opptog hvor reformene i Venezuela blir feiret. Mennene til venstre symboliserer sysselsettingsprogrammetVuelvan Caras, kvinnene til høyre symboliserer de nye rettigheter urbefolkningen har fått.

... det som skjer iVenezuela viser et alternativ til USAs

planer for verdensdelen.


P O R T R E T T

Valgdeltagelsen i Venezuela søndag den15. august var enorm. 94,9 prosent av vel-gerne stemte over spørsmålet om avset-telse av presidenten. Venezuela, under sinnye konstitusjon, tillater borgerne rettentil å avsette en president før valgperiodener utløpt. Ikke noe vestlig demokrati har entilsvarende rettighet i grunnloven.

Chàvez sin seier vil ha ringvirkninger ut overVenezuelas grenser. Det er en seier for defattige over de rike og en erfaring som Lula iBrasil og Kirchner i Argentina vil ha nytte av åstudere nøye. Det varFidel Castro, ikkeCarter, som anbefalteå gjennomføre denavgjørende folkeav-stemningen. Chávezviste folket tillit ved gidem makt og debesvarte dette sjene-røst. Opposisjon vil bare bringe seg selv iytterligere vanry ved betvile resultatet.

Venezuelas rikfolk og deres partier som iutgangspunktet var imot den nye grunnloven(de forsøkte blant annet å styrte Chávezgjennom et USA-støttet kupp og en oljestreikledet av korrupte fagforeningsledere), benyt-tet nå den nye grunnloven for å kvitte segmed den mannen som hadde utvidetVenezuelas demokrati. De mislyktes. Uansetthvor høyt de skriker - sammen med "bortfor-klarer"-vennene i media hjemme og i utlandet- skjønner hele befolkningen hva som harskjedd. Chávez slo motstanderne sine demo-kratisk for fjerde gang på rad.

Demokratiet i Venezuela, nå under ledelse avde bolivariske revolusjonære, har bruttgjennom det korrupte to-parti systemet sombare var til fordel for rikfolkene og deres ven-ner i vesten. Dette har skjedd til tross for denmassive fiendtligheten de er blitt møtt med frade privateide media: De to dagsavisene,Universal og Nacional sammen med GustavoCisneros TV-kanaler, sammen med CNN somaldri gjorde noe forsøk på å kamuflere sindirekte støtte til opposisjonen.

Noen utenlandske korrespondenter i Caracashar innbilt seg selv atChávez er en undertryk-kende "gorilla" og de sli-ter for å sannsynliggjøreegne fantasier som rea-liteter. De klarer ikkefremskaffe noen beviserfor politiske fanger, menprøver å koke suppe på

forhold som f. eks ikke vekker oppsikt når til-svarende ting skjer i Blairs Storbritannia.

For noen uker siden i Caracas hadde jeg enlengre diskusjon med Chávez fra tema somIrak til de minste detaljer i Venezuelas histo-rie, via politikk og til det bolivariske program-met. Det ble klart for meg at det Chávez for-søker å skape er intet mindre enn et radikaltsosialdemokrati i Venezuela, som vil overføremakta til de fattigste i landet. I disse tider medderegulering, privatisering og innordningenetter den anglosaksiske velferdsmodellen, blirChávez’ mål ansett som revolusjonære, selvom de ikke skiller seg fra Attlees politikk iStorbritannia etter andre verdenskrig.

Nesten en million barn fra slumbyene og defattigste landsbyene får nå gratis utdanning.1,2 millioner voksne analfabeter har fått læreå lese og skrive. Ungdomskole er gjort til-gjengelig for 250 000 barn som av sosialegrunner var utelukket fra dette under den tid-

AV TARIQ ALI

Opposisjonen er lysere ihuden og noen av dens

mest avskyelige tilhengereomtaler Chávez som en

svart ape.

Hovedvekten av Chávez’ støtte kommer fra det fa

Den bolivariske bevegelsenog Hugo Chávez:Hva bygger den folkelige oppslutningen på?

ligere regjeringen. Tre nye universitet ble satti drift i 2003 og enda seks vil stå klar i 2006.

Vedrørende helsetjenesten har 10.000cubanske leger forvandlet situasjonen i defattige distriktene hvor 11.000 lokale klinikker

er etablert og helsebudsjettet er tredoblet. Itillegg har man den økonomiske støtten tilsmåbedrifter, det nye boligprogrammet for defattige og loven om jordreformer som blefremlagt og vedtatt til tross for motstand, bådelovlig og voldelig, fra de gamle godseierne.Ved utgangen av 2003 hadde 2.262.467 hek-tar blitt delt ut til 116 899 familier. Grunnen tilChávez popularitet er derfor åpenbar. Ikkenoen tidligere regimer hadde følt noe ansvareller plikt til å hjelpe de fattigste.

Og en kan ikke unngå å legge merke til at detikke bare dreier seg om skillet mellom rike ogfattige, men også om hudfargen. Blant desom støtter Chávez er det mange mørk-hudede. De er etterkommere av slaver ellerav urbefolkningen. Opposisjonen er lysere ihuden og noen av dens mest avskyelige til-hengere omtaler Chávez som en svart ape.En dukketeaterforestilling med dette poengethvor en ape spilte Chávez ble organisert avden amerikanske ambassaden i Caracas.Men Colin Powell (USAs mørkhudede uten-riksminister) syntes ikke det var morsomt,noe som fremtvang en unnskyldning fra denamerikanske ambassadøren i Caracas.

Den bolivariske bevegelsen ønsket makt slikat virkelige reformer kunne gjennomføres. Altrikfolkene kunne tilby var en politikk som førtetilbake til gamle dager og at Chávez skulle blifjernet. Det blir derfor latterlig å antyde atVenezuela er på kanten av en totalitær trage-die. I virkeligheten er det opposisjonen somhar forsøkt å bringe Venezuela i den retning-en. Den bolivariske bevegelsen har vært utro-lig tilbakeholden. Da jeg ba Chávez om å for-

klare sin egen filosofi, sa han:

"Jeg tror ikke på de dogmatiske postulateneom den marxistiske revolusjon. Jeg aksepte-rer ikke at vi lever i en periode med proletæ-re revolusjoner. Alt dette må revideres.Virkeligheten forteller oss dette hver dag. Tarvi sikte i Venezuela mot et klasseløst sam-funn eller opphevelsen av den private eien-domsretten? Jeg tror ikke det. Men jeg harblitt fortalt at på grunn av omstendighetenekan vi ikke gjøre noe for å hjelpe de fattige,altså de menneskene som har gjort dette lan-det rikt gjennom sitt arbeid - for ikke å glem-me at noe av det var slavearbeid. Jeg vil aldriakseptere at det ikke kan skje en omfordelingav velstanden i samfunnet.

Våre øverste samfunnsklasser liker ikkeengang å betale skatt. Det er grunnen til at dehater meg. Vi sier: Du må betale skatten din!Jeg tror det er bedre å dø i kamp enn å holdehevet et meget revolusjonært og rent flagg,og gjøre ingenting… Den posisjonen slårmeg som meget behagelig, en god unnskyld-ning… Forsøk heller å lage din egen revolu-sjon, gå til kamp, rykk frem litt, selv om detkanskje bare en noen millimeter i riktig ret-ning, i stedet for å drømme om utopia."

Artikkelen er oversatt og bearbeidet av Knut Lindtner.


P O R T R E T T

“Jeg vil aldri akseptere at det ikke kan skje en omfordeling avvelstanden i samfunnet.”

- Hugo Chávez

attige flertallet i Venezuela. Foto: MinCI.


I N T E R V J U

Under verdenskonferansen mot atom- oghydrogenbomber i Hiroshima 2. – 9.august, møter jeg og fire andre ungdom-mer (fra Fiji, USA, Irland og Australia) enoverlevende etter atombomben som blesluppet over Hiroshima 6. august 1945.Toshio Fukada, forteller om denne dagen,for 59 år siden. En hendelse han huskersom om det skjedde i går.

Vi møter Toshio på en restaurant for å hørehans historie over en lunsj. Den nå 76 årgamle mannen smiler et litt trist smil, han nik-ker og gjentar at han så gjerne ønsker å for-midle det forferdelige som skjedde her forsnart 60 år siden.

- Frem til det tidspunkt bomben ble sluppet,sier Toshio, var den 6. august 1945 en heltvanlig dag. Jeg var den gang student, menutplassert for å arbeide med å forsynehærens våpenlager. Rett etter morgenmøtetventet jeg ved vestinngangen av bygning nr. 2for å motta dagens ordrer.Plutselig opplevde jeg etenormt lysblaff, ulikt noeannet jeg noen gang har sett.Det virket lysende oransje,sier Toshio Fukada.

Vi kan se på den gamle man-nen at han kan se dette lysetfor seg, og at han på nyttopplever tragedien i sitt minne. Vi skjønnerogså, at selv om vi prøver, kan vi nok aldri rik-tig forstå hvordan dette opplevdes. Til det erdet for grusomt.

- Hva skjedde så?

- Jeg skyndte meg inn i et skur hvor det varlagret geværer. Rett etter ble jeg truffet av lys-blaffet. Sand og støv virvlet i luften som varfarget svart. Heldigvis var jeg uskadd. Men da

jeg så mot venstre, kunne jeg se at jerndørenvar bøyd og skimtet lysglimt fra branngjennom åpningene rundt døren. Jeg sprangmot lyset, og klemte meg ut. På grunn av atluften fortsatt var fylt av sand og støv, kunnejeg ikke se så langt. Jeg kunne likevel se enenorm sky av røyk i vest. Jeg skjønte at “noe”hadde skjedd.

Vi er alle fem aktive i arbeidet mot atomvå-pen, og har derfor tilegnet oss mye kunnskapom atomvåpen gjennom lesning. Vi kjenner tilderes effekt på mennesker og miljø. Likevelblir vi alle grepet av å høre historien direktefra en som har opplevd atombomben.

- Hvordan gikk det med venner og familie?

- Mange av mine arbeidskamerater, som varblitt skadet, sprang rundt uten å vite helt hvade skulle gjøre. I etterkant forstår jeg jo at demå ha vært i sjokk. Klokken ti fikk vi lov til ågå hjem. Men på grunn av de store skadene

på veier ogbygninger vardet ikke muligfor meg åkomme hjemtil huset mitt.Jeg gikk tilba-ke til arbeids-plassen min,som nå var fylt

av skadde mennesker. Noen var fryktelig for-brente. Huden hang i laser fra de forbrentekroppene, men jeg hadde ingen mulighet til åhjelpe de stakkars menneskene. Det føltesfryktelig – å være så maktesløs.

Selv kjente jeg at jeg var sulten, og enormtbekymret for familien min. Jeg prøvde, nok engang, å komme meg hjem til huset mitt.Denne gangen dro jeg sammen med en venn.Vi møtte skadede mennesker som skrek ut i

smerte. På gatene kunne vi flere steder seforkullede kvinner med likene av sine forkul-lede barn i armene. Et annet sted lå en bud-bringer død på sin sykkel. Hauger av dødemennesker låg forbrente i gatene. Vi så ogsåmange døde hester, hunder og andre dyr - debare lå der - forbrente - eller svidd fast tilgaten. Alt var uvirkelig. Noen av de forbrentemenneskene sprang mot den store elven,som renner midt gjennom byen, i håp om atde kanskje kunne få døyvet noen av de stør-ste smertene ved å kaste seg i vannet.

- Senere, sier Toshio, så jeg at elven og områ-det rundt var fylt av døde mennesker. Trass iat de hadde rukket fram til vannet, hvor dehadde prøvd å kjøle seg ned, hadde de ikkeklart å overleve. Til det var brannskadene forstore. Området jeg bodde i, lå i ruiner. Da jegkom til huset vårt var det bare deler igjen avdet. Min far lå til sengs med brukket bein, ogen av mine søstre var i live. Verre var det medmin andre søster, som arbeidet i en butikknær sentret hvor atombomben ble sluppet.Der var alt utslettet – og hun var død.

- Hvordan opplevde du å miste familie og ven-ner slik, samt oppleve at hele byen ble brentned?

- Selvfølgelig var det hardt å miste sin søster,og mange venner. Men jeg kjenner også tilfolk som mistet hele sin familie under angre-pet, og som derfor må føle det mye verre. Detå se hele byen lagt i ruiner, med døde ogsårede i gatene, gjorde et sterkt inntrykk påmeg. Og noen av de som opplevde dennedagen vil helst bare glemme de grusommebildene, men jeg vil heller fortelle min historietil dere unge – i håp om at ingen noen gangvil måtte oppleve å bli rammet av atomvåpeni fremtiden.

Vi er alle rørt av historien til den gamle man-

EN OVERLEVENDEAV KATJA BRATSETH

59 år etter USAs atomvåpenangrep mot Hiroshima:

På gatene kunne vi fleresteder se forkullede

kvinner med likene avsine forkullede barn i

armene.


I N T E R V J U

nen. Når han avslutter, takker vi for at hanhar villet dele sin historie med oss. Vilover ham, at vi i hvert vårt land skal gjørehva vi kan for å forhindre at kommendegenerasjoner skal oppleve noe tilsva-rende som innbyggerne i Hiroshima ogNagasaki. Vi lover å fortsette kampen foren atomvåpenfri og fredelig verden. Vi for-teller den gamle mannen at vi vil gjøre det

vi kan for å påvirke våre regjeringer slik atmidler skal kunne brukes til fredsbyg-gende arbeid - og ikke til å forske frem nyeog mer ”brukervennlige” atomvåpen.

Artikkelforfatteren er leder for Ungdom mot Atomvåpen.

Fakta: Hiroshimabomben

Av byens befolkning på220.000 døde 66.000 nærmestmomentant og 69.000 ble sterkt skadet.

80% av byens areal, 6 km2,ble fullstendig ødelagt.

Sprengkraften på atombom-ben kan sammenliknes med 20.000tonn TNT.

Bare 30% av byens leger vari en slik forfatning at de kunne ytelegehjelp.

Mennesker som har opplevdatombomben (hibakushaer), sliterfortsatt med seinskader. Mange hardødd av leukemi og andre krefttyper.

Hvert år den sjette august,settes tusenvis av lysende lanternerut på elven som renner gjennomHiroshima - for å minnes de som blerammet av bomben. Den sammeelven brukte forbrente mennesker for59 år siden til å kjøle seg ned i - i håpom å døyve noe av smertene.

Den eneste bygningen som står igjen etter angrepet. Foto: Katja Bratseth.

ES HISTORIE

M E D I A


En annen verden er tilgjengelig på nettet!

Glem de multinasjonale nyhetsbyråene!

AV EVEN SANDVIK UNDERLID

Hvis du synes at de ledende medieselska-pene gir et ensidig bilde av verden - gjørnoe med det! Internett er redskapet dutrenger - det eneste problemet er å finnefrem... Sosialistisk fremtid hjelper deg påvei!

Først som sist; la oss begynne med nettste-det ZMag (1). ZMag er en veldig artikkelsam-ling produsert av “et fellesskap av menneskersom arbeider for sosial endring”, og oppdate-res daglig. Her bidrar fremstående skribentersom Noam Chomsky, John Pilger og mangehundre andre. Nettstedet er delt inn i seksjo-ner som omhandler alt fra lokale politiskekamper til prinsipielle og ideologiske debatterpå et nokså høyt plan. Mange venstreorien-terte aviser verden over henter materiale fradette nettstedet.

Noen av verdens dyktigste opposisjonelleskribenter bidrar til den USA-baserte nettavi-sen Counterpunch (2). Den er sterk på detmeste av internasjonalt stoff. Kvaliteten ogmengden på innenriksstoffet stiller angiveligekvalitetsprogrammer på TV som “60 minutes”i et nokså pinlig lys. Et nyhetsbrev som holderhøy kvalitet er Common dreams (3).

Britiske New Left Review (4) har sterkt fokuspå politisk teori. Mange av Europas ledendeintellektuelle har opp gjennom tidene bidratt tiltidsskriftet, hvis ideologiske grunnlag har værti stadig bevegelse. New Internationalist (5) ernok et imponerende tidsskrift med særligfokus på økologi, nettverksbygging og situa-

sjonen i den tredje verden. Kanskje et abon-nement på papirutgaven også kan være noe?

Fra våre naboland

Svenske Flamman (6) er i dag en partipolitiskuavhengig avis, og har mye interessant stoffsåvel om svenske som internasjonale forhold. Ellers har den gamle syndikalistavisenArbetaren (7) nesten alltid en interessantreportasje på lur. Blantdanske aviser kan nevnesDagbladet arbejderen (8) -utgitt av DKP-ml - og dendanske venstresidenswebportal Modkraft (9).Sistnevnte har også ensolid pekersamling.

Alternativ informasjonpå tysk, fransk, spanskog arabisk

Die Tageszeitung (10) harry på seg som en seriøs,tysk avis. Noen svergerogså til den gamle østtys-ke avisen NeuesDeutschland (11). LeMonde Diplomatique (12)utgis nå i 45 land, herunderNorge. Noen av bidragenekommer likevel først i den franske utgaven.Uansett hvilket språk man velger - her finnesmye interessant materiale. SpanskspråkligeRebelión (13) er sterk såvel på analyse- som

nyhetssiden. Arabiske Al Jazeera (14) - nåogså tilgjengelig i engelskspråklig utgave - eringen venstreorientert avis. Likevel kan detvære interessant å sette seg inn i dens syns-punkter omkring f.eks. okkupasjonen av Irak.

Debatt på nettet

E-post-listen KK-forum (15) er nå uavhengigav avisen Klassekampen. Debattene er av

varierende kvalitet, men en del bra nyhets-stoff blir videreformidlet gjennom nettverket.Det gjelder også BfS - forum (16), Raddis.net(17) og Ung og rød (18). Stiftelsen manifest

Et av mange nettsteder hvor man kan diskutere politikk -Bevegelsen for Sosialisme sin hjemmeside.

(19) er ikke et nettbasert debattforum,men presenterer et utvalg interessanteteoretiske innspill på hjemmesidene.

Flere pekere

For å følge de siste begivenhetene iVenezuela, er Venezuelaanalysis.com(20) kanskje det beste stedet å begynne.Cubas Granma Internacional (21) er til-gjengelig på flere språk og er i ferd med åbli en populærkilde til alternativinformasjon ogsåblant europeiskevenstreorienterte.

Det er selvsagtumulig å ta medalt godt materialesom finnes på nettet i en kort artikkel somdenne. For den som fortsatt er kunn-skapstørst er imidlertid Det røde surfebret-tet (22) et brukbart startsted. Broadleft(23) har en imponerende oversikt - medpekere - til venstreorienterte partier ver-den over. De er kategorisert etter politiskorientering. Jay’s Leftist and ProgressiveInternet Resources Directory (24) - pust! -burde også ha noe for en hver smak.

Til sist må jo Independent Media Center -bedre kjent som Indymedia - nevnes.Dette er et globalt grasrotmedieprosjekt,hvor alle som vil kommer til orde. Det fin-nes i en rekke lokale utgaver, og den inter-

nasjonale hovedsiden (25) burde være etgreit utgangspunkt.

Å bruke informasjonen til noe vettugt

Dersom de nevnte nettsidene stort sett ernye for deg, er det ikke utenkelig at du vilbli overrasket over mye av informasjonender. Hvorfor kommer ikke mer av dettefrem i norske aviser, på TV og i radio?Årsakene til det er sammensatte. Men det

går an å gjøre noemed situasjonen.Kanskje du kjenneren av lokalavisensfaste skribenter,som kan hjelpe degå få frem viktig infor-masjon? Du kanogså enkelt og greit

sende et leserbrev. Husk at selv om mansjelden får tilsvar, blir det man skriver lestav mange. Artikler kan også skrives ut ogkopieres opp. Vips, så har man en løpe-seddel. Nærmeste postkassestativ ellerbysentrum er også en egnet arena for dis-sidentvirksomhet...

Artikkelforfatteren er redaktør forSosialistisk fremtid.

Hvor finner jegsidene?

1 www.zmag.org/weluser.htm

2 www.counterpunch.org

3 www.commondreams.org

4 www.newleftreview.net

5 www.newint.org

6 www.flamman.se

7 www.arbetaren.se

8 www.arbejderen.dk

9 www.modkraft.dk

10 www.taz.de

11 www.nd-online.de

12 www.monde-diplomatique.fr

13 www.rebelion.org

14 english.aljazeera.net

15 www.itk.ntnu.no/ansatte/

Andresen_Trond/kk-f/

16 www.bevegelsen.no

17 www.raddis.net

18 members3.boardhost.com/ungogrod

19 www.stiftelsenmanifest.no

20 www.venezuelanalysis.com

21 www.granma.cu

22 www1.sv.no/eksternt

23 www.broadleft.org

24 www.neravt.com/left

25 www.indymedia.org


M E D I A

Dersom de nevnte nettsidenestort sett er nye for deg, erdet ikke utenkelig at du vil bli overrasket over mye av

informasjonen der.

En aannen hhis


H I S T O R I E

En klok mann sa en gang at den historienvi lærer på skolen er historien om Europasstørste forbrytere. Han hadde rett.Verdenshistorien vår er ingen verdenshis-torie.

Gaten går rett frem. Det er forbløffende. Dener stor og bred, kanskje åtte ganger så bredsom Warmoesgaten hjemme i Amsterdam, ogden går rett frem, det er ingen svinger.Dessuten ser den storøyde nederlandskegjesten slett ikke enden på den. Kanskje ten-ker han at nå er han endelig kommet til en vir-kelig storby, kanskje tenker han at dette er vir-kelig et sted som er verdt å besøke.Hovedstaden i et land som allerede hundre årtidligere sendte en diplomat til Portugal, enveltalende og klok mann. En neger.Nederlenderen er i bystaten Benin på denvestafrikanske kysten. Året er 1602.

Langt tidligere, århundrer tidligere, sitter engjeng lyshudede folk rundt et bål i en hule. Deer blant de folkeslagene som langt senereskal samles til et rike under kongen HaraldHårfagre og kalles nordmenn. Samtidig gårhandelen flittig i den vakre byen med det mer-kelige navnet Meroë, en besøkende fraArabia pruter med en av de lokale innbygger-ne, en sort mann kledd i bomull fra India. Ibakgrunnen går en kvinne forbi, hennes klærer laget av den fineste silke fra Kina.

Historiens store glemmebok

Sjansen er stor for at du aldri har hørt ombyen Meroë. Antagelig ringer det heller ingenbjeller når du hører navn som Bornu, Lunda,Kilwa, Pemba, Songo Mnara, Malindi,Auodaghast, Engaruka og Wad ben Naga.Trolig har du ikke hørt om kongerikene somoppstod, blomstret, visnet og forsvant i landetvi i dag kaller Sudan. Disse navnene, dissebyene, disse rikene har alle gått i historiensstore glemmebok. Det passer Ku Klux Klan.Det passet en mann med liten bart som du

sikkert kjenner til. Det passer oss. Afrikanerneer primitive. Det er Europa som er sivilisasjo-nens vugge.

Problemet er at det ikke er sant.

I året 1492...

... nådde Columbus endelig frem til det somslett ikke var Indias vestkyst. Samtidig måtteden syv år gamle mauriske gutten El Hasanben Muhammed el-Wazzan-ez-Zayyati, hansfamilie og tusenerandre muslimer flyktefra byen Granada i detvi i dag kaller Spania.

Hasan endte opp påsørsiden av havet, iMarokko. Som tenå-ring ble han med sinonkel på diplomatiskeoppdrag i både andrenordafrikanske land ogi kongeriket Ghana sørfor Sahara.

Noen år senere blehan tatt til fange avkristne pirater og etter-hvert skulle han fåmøte deres åndeligeoverhode, paven Leoden tiende. Pavenfriga den uvanlig lærdeslaven, døpte hanJohannis Leo de Medici, og gav han i opp-drag å skrive en italienskspråklig reisebeskri-velse av Afrika. Hasan satte fort i gang ogskrev et verk som i århundrer etterpå skullebli den viktigste kilden europeerne hadde tilkunnskap om det afrikanske kontinentet. Hanbesøkte blant annet den sagnomsuste byenTimbuktu.

Den mest utilgjengelige av alle byer

I sin bok fra 1526 skriver Hasan, eller LeoAfricanus som han da ble kallet: ”I midten avbyen står et tempel bygd av sten og mørtel,oppført av en arkitekt som heter Granata. I til-legg er det et stort palass, konstruert av densamme arkitekten, hvor kongen holder til. Deter mange forretninger, spesielt mange veveresom lager bomullsklær. Tøy blir også impor-tert fra Europa til Timbuktu, fraktet av ber-bere”.

Timbuktu, som i Europa ble regnet for denmest utilgjengelige av alle byer, var ikke såstolt og mektig som den en gang hadde værtda Leo Africanus besøkte den, men fremde-les var den et viktig senter for handel medafrikanske varer. Og med bøker. Et par hun-dreår tidligere, under kongen Mansa Musa,var byen ikke bare et av de viktigste kulturel-le sentrene i Afrika, den var blant de viktigste

Bildet er fra byen Meroë. I dag er det bare rester igjen av denen gang blomstrende byen.

AV ØYVIND STRØMMEN

H I S T O R I E


i hele verden. Kongen sørget for at storebiblioteker ble bygget og at islamske univer-siteter, såkalte madrasas, ble opprettet.

Også i det som bleAfrikas største impe-rium, Songhay, varTimbuktu en viktig by.Songhay-riket haddeen armé på 35.000mann, et velutvikletrettsvesen, et stort byråkrati, standardisertevekt- og lengdemål, en felles valuta og bok-stavelig talt flere tusen folkegrupper i sittområde. Først i 1612 falt riket sammen, pågrunn av krig og indre uro. Da var europeer-nes inntog i Afrika allerede begynt. I dag lig-ger byen Timbuktu i et av verdens fattigsteland, et land som fremdeles heter det sammesom under Mansa Musa, ørkenlandet Mali.

Flere historier

Det finnes flere historier som er støvet ned,flere riker som er glemt. Langs den afrikanskeøstkysten vokste store og rike bystater frem iløpet av hundrevis av år, Mogadishu, Barawa,Mombasa, Gedi, Pate, Malindi, Zanzibar,Kilwa og lengst sør Sofala. Ikke før portugi-serne gjorde sitt voldelige inntog i det sek-stende århundre begynte det å gå nedovermed disse bystatene. I det sørøstlige Afrikafant en den sentraliserte staten Zimbabwe. Idag er Mogadishu en by man forbinder medsult og nød. Zanzibar er bare en skygge avdet den en gang var. Zimbabwe er navnet pået land der en despotisk statsleder krever athvite farmere går fra jorden sin. I vestligeøyne virker det helt uberettiget.

Hva var det som hendte?

Hvorfor forsvant de afrikanske rikene? Hvavar det egentlig som hendte? Det finnes selv-sagt ikke bare et svar på disse spørsmålene.

Songhay-imperiet falt etter å ha tapt i en krigmot Marokko. Mali gikk i indre oppløsning.Bystatene i øst ble invadert av både portugi-

sere og arabere.

Ser en bedre etter erdet likevel sjokke-rende lett å konklu-dere at det fremfor alter en viktig grunn til atAfrika siden ble

slengt ut i en fattigdom som enda henger i.Grunnen er europeisk kolonialisme.

Det var vi som skapte ”den primitive sortemann”. Men det er en annen historie.

Artikkelforfatteren er redaktør for nettavisen Dilettant.no og frilansjournalist.

sosialistisk

fremtid

135,- for fire nr. fritt tilsendt

Sosialistisk fremtid, Boks 131, 5804 BERGEN

Tlf. 917 71 429

Lei av tabloidenes verdensbilde?

Prøv abonnement på etgarantert annerledes blad!

[email protected]

Africa News Update

få afrikanske nyheterfra afrikanske kilder

ww

w.a

frika

.no

Disse rikene har allegått i historiens store

glemmebok.

torie

TIL ENGASJERTE LESERE IOSLOOMRÅDET:

Vi undersøker for tiden mulighetenefor opprettelse av et lokallag i

hovedstaden.

Ta kontakt med Georg Ovesen (tlf. 22 21 33 15) dersom du kan

tenke deg å delta i dette arbeidet.

A N A L Y S E


Global apartDet er store spørsmål som reises: Er detmeningsfullt å bruke begrepet global apar-theid? Er Norge med på å opprettholde destrukturer som på politiker- og byråkrat-språk kalles globale rammevilkår, sann-synligvis fordi det er vilkår som rammerbåde vårt livsmiljø og det store flertallet avfattigfolk i Sør?

Mer grunnleggende spørsmål, både etisk ogpolitisk, er det vanskelig å stille. Og hvis noenmener at det på 20 minutter bare kan gisoverflatiske svar i stikkords form, så har deselvsagt rett. Jeg underviser på et studiumhvor vi i alle fall har et år på oss.

Om vi starter med statistiske mål på levefor-hold og fordeling av makt og ressurser, trerlikheten mellom Sør-Afrika og verdenssam-funnet som helhet usedvanlig skarpt fram. Ethvitt mindretall på under 15 % i apartheidsta-ten eide 87% av jorda og la beslag på enenda større del av de verdier som blei skapt.Omtrent den samme andel av verdens befolk-ning, også hovedsakelig hvit, kontrollereromtrent 80% av samlet produksjon, handel oginvesteringer. 225 dollarmilliardærer har ensamlet formue som svarer til BNP i land der2,5 milliarder mennesker bor. Som alle veit, erdet groteske forskjeller mellom svarte og hvitei Sør-Afrika med hensyn til levealder, barne-dødelighet og lese- og skrivekyndighet, detfortjener med rette all vår moralske avsky.Men forskjellene er langt større og mer per-verse hvis vi sammenlikner Norge meddagens Afrika Sør for Sahara. Et norsk livvarer 30 år lengre enn et gjennomsnittlig liv iAfrika, risikoen for å dø før fylte 5 år er 40ganger større i Afrika.

Apartheidsystemet ble med rette stempletsom en forbrytelse mot menneskeheten. Hvaskal vi da kalle et globalt system hvor mer enn30.000 barn dør – eller blir drept – hver enes-

te dag av sult og sjukdommer, hvor 800 milli-oner mennesker går sultne til sengs og hvor200 millioner barn aldri får begynne på skole? Viktigere enn å lese statistikk er det å forstå atapartheid i Sør-Afrika og global kapitalismeikke har oppstått tilfeldig, begge systemer erskapt gjennom en historie de har felles, dvs.europeisk ekspansjon, slavehandel, kolonise-ring, erobring av jord og storselskapers rov-drift på mennesker og naturressurser.Drivkraften har vært profitt og maktbegjær,tett vevd sammen med rasisme som enbærebjelke i vestlig kultur. Apartheid ble fast-tømret etter en serie blodige kriger mot slut-ten av 1800-tallet, som det britiske imperietførte på vegne av gull- og diamantselskaper.(Det var den gang det het krig og imperia-lisme, og ikke humanitær intervensjon, regi-meskifter og kampanjer for demokrati.) Frasamme tid stammer lovverket som forbødafrikansk arbeidskraft å oppholde seg i byenelenger enn deres arbeidstillatelse tilsa. Nårdet ikke lenger var bruk for deres arbeidskraft,ble de sparket tilbake til ufruktbare reservater.Parallellen til europeisk innvandringspolitikk,Schengenavtale og statlig rasisme er skrem-mende nær.

Det framheves ofte at sørafrikanske boeremente at de var utvalgt av gud, og at det varen religiøs plikt å herske over andre. Særligoriginalt er ikke dette, det forstår vi i dag nårvi lytter til George W. Bush, som mener at guder på amerikansk side i dagens korstog, og atdet var guds vilje at han ble president (Detsiste er muligens riktig, det var i hvert fall ikkeviljen til flertallet av velgerne).

Apartheid var noe langt mer enn en rasistiskfordom i bakhodet på tilbakestående kalvinis-ter, det var like mye et økonomisk systemsom handlet om profitt og utbytting av svartarbeidskraft i gruver og på plantasjer. Slik skil-te systemet seg ikke så mye fra den mer van-

lige formen for kolonialisme som ligger tilgrunn for dagens økonomiske verdensord-ning.

Apartheidsystemet var ikke bare et ideolo-gisk, religiøst og økonomisk system, det varforankret i brutal militærmakt, som ble satt innbåde overfor landets egen befolkning og enrekke naboland. Terroristbegrepet hang løst,den gang som nå. Selv om hovedtemaet ikveld er strukturell vold, og strukturellrasisme, kan dagens nyliberale form for glo-balisering – eller global apartheid – etter minmening ikke tenkes uavhengig av militarise-ring. McDonalds globale triumfferd forutsetter

Tore Linné Eriksen mener det gir mening å benytrende verdensorden. Illustrasjonsfoto: Demonstri Ottava, Canada.

AV TORE LINNÉ ERIKSEN

Apartheidsystemet ble med rette stemplet som en forbrytelse mot menneskeheten. Hhver eneste dag av sult og sjukdommer, hvor 800 millioner mennesker går sultne til


A N A L Y S E

også krigsflyselskapet McDonnells Douglas.

Vi kjenner alle de globale mekanismene somopprettholder og forsterker dette systemet, iførste rekke de store transnasjonale selska-pene, Verdensbanken, IMF og WTO. Detteer ikke åpne arenaer for diskusjon, menspydspisser for økende ulikhet og for forster-ket utbytting. Avgjørelsene treffes på omtrentlike demokratisk grunnlag som det helhvitesørafrikanske parlamentet.

Det er sagt mye pent om det offisielle Norgei kampen mot apartheid i Sør-Afrika.Riktignok ble det aldri gitt uforbeholden støt-

te til frigjøringsbevegelsenes kamp, menhumanitær bistand til deres flyktningeleirer inabolanda var et viktig bidrag. Samtidigleverte norske supertankere – med skiftenderegjeringers velsignelse – tonnevis av olje tilapartheidstatens krigsfly som bombet desamme flyktningeleirer, det kalles gjerne enbalansert politikk. Sanksjoner ble ikkegjennomført før apartheidreginets siste leve-dager, og da med store huller. Slik er Norge,et godt hjertelag nårdet ikke koster såmye, i alle fall ikkemer enn 0,89 % avBNP.

Siden det må sies kortog med store boksta-ver: I all hovedsakbidrar Norge til destrukturer og institu-sjoner som opprett-holder og forsterkerglobal apartheid. Etveldokumentert eksempel på dette er med-ansvaret for strukturtilpasningens herjinger iAfrika siden midten på 1980-tallet, det varikke en krig mot fattigdommen, men en krigmot de fattige. Norge syntes riktignok at detkunne ha vært gjort litt mer skånsomt, mensluttet seg til The Washington Consensus.Det minner meg om den norske diplomaten iCape Town som forsvarte politietsSharpevillemassakre i 1960 i sine rapporterhjem til UD, men som ved nærmere ettertan-ke la til : kanskje kunne politiet ha klart segmed en noe mindre nedslaktning. Eller: kan-skje kunne Verdensbanken ha klart seg mednoe mindre sosiale nedskjæringer.

Midt på 1970-tallet talte Norge sympatisk omen ny økonomisk verdensordning, ikke minstvar det forståelse for at statene i Sør hadderett til å verne om egne naturressurser og

beskytte eget næringsliv i en oppbyggingsfa-se, akkurat slik Norge og andre industrilandselv gjorde gjennom historien. Men det varden gang, nå er Norge blitt et oljeland og enbetydelig kapitaleksportør, med andre ord:en liten, men sulten imperialist. Nå er dettvangsliberalisering i Sør som står på dags-orden, både gjennom Verdensbanken, WTOog gatsavtaler, Norge har offensive interes-ser, som det heter på UD-språket.

Endringene i norsk kapita-lisme har – naturlig nok –ført til endringer i vår Sør-politikk eller utviklingspoli-tikk. Oljekapitalen harsamtidig gjort Norge til enkarbonbanditt med en glo-bal miljøpolitikk som kan-skje er det fremsteeksempel på hvordanvåre handlinger rammerbåde fattigfolk i Sør ogframtidige generasjoner.Hvis alle mennesker slip-

per ut like mye Co2 som en norsking, ville vitrenge fire- fem planeter til. Det er ikke heltlett å se hvor de skal tas fra, muligens kanUD sette ned en arbeidsgruppe for å under-søke saken.

I Sør-Afrika ble apartheidsystemet, i alle fallde verste utvekstene, avskaffet gjennom fol-keflertallets kamp, der frigjøringsbevegelser,kompromissløs ungdom, kirker og fagfor-eninger stod i spissen. Vi kan diskutere hvorstore, eller små endringene, er blitt i folkshverdag, men ingen svarte sørafrikanere vilsi at det som hendte i 1994 var uvesentlig. Tilsammenlikning er det ennå langt fram tilgrunnleggende endringer i global apartheid,og motkreftene er langt sterkere, men folke-lig mobilisering på mange fronter har skaptny optimisme i de siste åra.

Siden det må sies kortog med store bokstaver:

I all hovedsak bidrarNorge til de strukturerog institusjoner som

opprettholder og forsterker global

apartheid.

forts. neste side

theid

tte uttrykket “Global apartheid” om den nåvæ-rasjon mot de internasjonale finansinstitusjonene

Hva skal vi da kalle et globalt system hvor mer enn 30 000 barn dør – eller blir drept –sengs og hvor 200 millioner barn aldri får begynne på skole?

Hvilke endringer er så mest påkrevd i norskSør-politikk? Det er mye å ta fatt på, her skalbare gis noen eksempler som er mulig ågjennomføre på kort sikt, og som både inne-bærer praktiske reformer og tiltak som pekermot mer grunnleggende endringer. Et sted åstarte kunne i det minste være å motarbeideen utvidelse av WTOs maktområde til stadignye områder, slik det forhandles om i dissedager. Et annet bidrag kunne være å krevesletting av all gjeld uten de betingelser somVerdensbanken og Norge stiller opp. Istedener det landa i nord, slik Aksjon Slett u-lands-gjelda peker på, som skylder penger somerstatning av økonomiske og økologiske øde-leggelser. Og i gjeldsspørsmål harVerdensbanken ikke et fnugg av legitimitet.Mange andre steg er også viktige, slik sominnføring av tobinskatt og andre krav fraATTAC. Bistanden bør økes dramatisk ogbrukes til fattigfolks kamp for rettferdighet,ikke minst med tanke på hvor mye land iAfrika tappes for kapital gjennom fallenderåvarepriser. Og i dag, selvsagt aller viktigst:Norge må ta skarp avstand fra USAs militærekorstog, som gjør verden både mer utrygg ogmer urettferdig.

I skyggen av Irak-krigen står store deler avAfrika i disse dager overfor en av historiensalvorligste hungerkatastrofer. Det gjelderbåde i det sørlige Afrika, i Vest-Afrika og påAfrikas Horn. FN og VerdensMatvareprogram har fått inn bare en brøkdelav det de har sendt ut appeller om, og harflere steder måttet avbryte bistanden. Detsåkalte «verdenssamfunnet» ser på dettemed akkurat den samme likegyldighet somflertallet av hvite i Sør-Afrika så på utbyttingog sult i de afrikanske reservatene.

Det er utbredt enighet om at alle menneskelivså visst ikke var like mye verdt under apar-

theid i Sør-Afrika. Men er det ikke de sammeholdninger som dominerende krefter i detsamme «verdenssamfunnet» viser overforden katastrofale hiv/aids-epidemien, både nårdet gjelder å stille opp med helseressurser ogforskning? Det mest groteske uttrykk for detteer striden om patentlovgivning som gir sådyre medisiner at de er utenfor rekkevidde forde aller fleste, og der den åpning som bleskapt gjennom Doha-erklæringen i 2001 sei-nere er blokkert gjennom USAs opptreden iforhandlingsmøter i WTO i de siste måne-dene. USA har også stanset arbeidet i FNsmenneskerettighetskommisjon med å sikreen rettighetsbasert adgang til helseressurser iforbindelse med hiv/aids. Det er vanskelig åse på holdningene til denne katastrofen uav-hengig av det faktum at de alle fleste ofreneer fattige og svarte, altså et uttrykk for en ide-ologi i slekt med apartheid. Retten til liv er ihøyeste grad avhengig av hvor du bor og hvil-ken hudfarge du har (dvs. «race and space».)

Begrepet «global apartheid» er altså noelangt mer enn en enkel, lettvint eller fiks meta-for. Det er en brukbar og meningsfull måte åfange opp sentrale trekk ved dagens rådendeverdenssystem på. I motsetning til «globalise-ring» (eller i radikalt språkbruk: «nyliberal glo-balisering», «konsernstyrt globalisering»osv), tar det opp i seg noe langt mer enn enøkonomi- eller markedssentrert måte åbeskrive verden på. Begrepet inneholder enhistorisk dimensjon, dvs. at det minner om atbåde apartheid i Sør-Afrika og i global måle-stokk har en historisk framvekst med mangefellesstrekk. Systemet holdes ikke bare oppeav markedsmekanismer og aksjonærmakt,men av et sett av politiske institusjoner somsystematisk diskriminerer det store flertallet.Ved å trekke paralleller til Sør-Afrika blir detogså lettere å se hvordan begge systemer erforankret i militarisme og brutal statsmakt.

Begrepet har også en klar ideologisk/religiøsdimensjon, med en forankring i en utbredtvestlig forestilling om «sivilisatorisk» overle-genhet. Den kulturelle dominans og rasistiskenedvurdering av flertallet, er også en viktigdimensjon som mer økonomistiske begreperikke fanger opp. Den dramatiske ulikhet ilevekår og livsmuligheter er også en påmin-nelse om at global apartheid – på sammemåte som apartheid i Sør-Afrika – mangleretisk legitimitet, dvs. at det er systemer somutgjør forbrytelser mot menneskeheten.

Med tanke på avskaffelsen av apartheid – ialle fall i formell forstand – i Sør-Afrika, under-streker begrepet «global apartheid» at detikke er tale om noe evigvarende eller irrever-sibelt system, men at motstand både er muligog at kampen for frigjøring nytter. I dette lig-ger selvsagt et grunnleggende håp. Og tilslutt: begrepet stiller vanskelige spørsmål vedvår egen rolle, og da tenker jeg ikke bare pådet offisielle Norge, men på hver enkelt avoss. Er vi som «hvite, liberale sørafrikanere»,som i og for seg tok avstand fra apartheid,men som ikke engasjerte seg i aktiv mot-standskamp og som fant seg godt til rettemed sine privilegier?

Artikkelforfatteren er førsteamanuensis påutviklingsstudier ved Høgskolen i Oslo.

A N A L Y S E


Det er utbredt enighet om at alle menneskeliv så visst ikke var like myeverdt under apartheid i Sør-Afrika. Men er det ikke de samme holdningersom dominerende krefter i det samme «verdenssamfunnet» viser overfor

den katastrofale hiv/aids-epidemien, både når det gjelder å stille oppmed helseressurser og forskning?


FinnmarkArne LindbachHøvedsbakken 59800 Vadsø

tlf. 78953902e-post: [email protected]

TromsSofie OslandMalmvn. 949022 Krokelvdalen

tlf. 77676856e-post: [email protected]

NordlandJan Selmer MethiTrollbjørnveien 58028 Bodø

tlf. 75 51 87 89e-post: [email protected]

Knut LindtnerGranliveien 68370 Leknes

tlf. 76 08 43 99 mob. 913 09 168e-post: [email protected]

TrøndelagAnna Larsen RøeKong Øysteins vei 25B7046 Trondheim

mob. 413 32 396e-post: [email protected]

Møre og RomsdalKatja BratsethReipslagergata 96514 Kristiansund N.

Nancy Aalmo Brattset Gard6693 Mjosundet

tlf. 71 64 88 50mob. 980 36 288 e-post: [email protected]

Sogn og FjordaneGunnar SortlandDalevegen 206900 Florø


HordalandKjell UnderlidBarkaleitet 55115 Ulset


AkershusJohn NormannBlakstad Hageby 31B1392 Vettre


OsloGeorg OvesenOdvar Solbergsvei 340970 Oslo

tlf. 22 21 33 15

OpplandGaute Roaldsøy og Ingrid ØverbøSollia2840 Reinsvoll

tlf. 61 12 88 15 e-post: [email protected]

Her treffer du ossBevegelsen for SosialismePostboks 1315804 BERGEN

[email protected]

Bevegelsen for Sosialisme vil sette et grunnleggende annerledes samfunn - sosialis-men - på dagsorden.

Vi skal bygge broer hvor det finnes kunstige poli-tiske skiller. Vi ønsker å skape et miljø på tversav tradisjonelle skillelinjer - de være seg kultu-relle, aldersmessige eller mellom kjønnene.Bevegelsen for Sosialisme verken er eller vil blinoe politisk parti, men forener partipolitisk aktiveog folk som ikke finner seg til rette i de etablertepartiene. Organisasjonen prioriterer debatt ogulike former for opplysningsvirksomhet.

www.bevegelsen.no

Støtt vårt arbeid -Kontonummer: 0539 15 07653

Hvem er vi?

Høsten har begynt å feste grepet utenfor folkets kjøkken i Bergen og oktobernærmer seg med våte skritt og lekre ferske grønnsaker fra hardtarbeidende bøn-der i inn- og utland. Selv om oktoberrevolusjonen etter vår kalender faller inovember kan vi jo sende noen tanker til de modige arbeiderene og soldatenesom tok del i et av det forrige århundrets viktigste begivenheter. Så slip kniveneog legg ferdigmaten på hylla. Her kommer en nydelig, kraftig og blodrød suppesom burde kunne styrke den revolusjonære tålmodighet i de tusen hjem.

Fortsatt ikke vant til å lage mat? Fortvil ikke! Kjøp inn varene, sørg for å ha nød-vendige kjøkkenredskaper klare, og ta matlagingsprosessen rolig og steg forsteg.

Foruten ingrediensene vil det være et fortrinn om du har en skarp kniv evt. et riv-jern (eller svigermor som enkelte kaller denne innretningen), en kasserolle medlitt størrelse på og ei sleiv lett tilgjengelig.

Russsisk bortsj med smetana (4 pers.)

1/2 kg. rødbeter - surres4-5 revne gulrøtter - surres1/4 kg. rødkål 1 stor potet - surres2-3 hvitløksbåter -surres1 stor løk - surres1 bit persillerot - surres2-3 bokstomater (eller lignende)1 grønnsaksbuljongterning1 ts. Vegetapepper, saltsolsikkeolje eller annet fett

Arbeidsinstruks:

Finhakk potet, rødbeter, hvitløk og tomater. Riv gulrøtter. Snitt kål og løk i finestrimler. Varm opp gryta med fett av fritt valg oppi. Surr de grønnsakene som børsurres noen minutter før du hiver oppi resten og tilsetter vann. Så er det bare åsmøre seg med tålemod og kose seg med liflige dufter den timen det tar å kokesuppen ferdig. Smak til med pepper og salt og la suppen sette seg noen minut-ter før servering. Så var det smetanaen, her finnes det mange meninger, en heltkurrant og lettvint utgave får du om du blander halvt om halvt med pisket kremog rømme. Sett suppen og smetanaen på bordet og la alle forsyne seg avkameratslig lyst.

Når det gjelder drikke er det mange alternativ; kaldt norsk kranvann er en klassi-ker på folkets kjøkken, en russisk klassiker og et alternativ for de som vil ha noesterkere i glassene er frysebokskald russisk vodka.

Lykke til og måtte diskusjonene flyte fritt og fyrrig rundt bordet.

Neste gang på folkets kjøkken: Euryphragu

Folkets kjøkkenFolkets kjøkken

Russisk bortsjRussisk bortsj

BfS - BergenHeine JohansenMyraskjenet 305174 Mathopen

e-post:[email protected]

BfS - NarvikBjørn BorgsøIbsensvei 68517 Narvik

tlf. 76 94 20 29

Bergen Sosiale FBergen Sosiale Forumorum

22.-26. september:et mangfold av mennesker,møter og organisasjoner...

globalisering.no/bergen

Returadresse: Sosialistisk fremtid, boks 131, 5804 BERGEN

sosialistisk fremtid nr 2 2004

Documents