stud

entm

agas

inet

for H

F-fa

kult

etet

UiB

. n

r. 4

200

2 1

0. å

rgan

g

FORSIDE:

Marit Victoria Wulff Andreassen, f. 1971, er avgangsstudent ved Kuns-takademiet i Bergen. Hun arbeider på ulike måter med temaer som seksu-alitet, kropp og identitet. For tiden arbeider hun mest med tegning. I vår deltok hun ved Vårutstillingen i Tegnerforbundet i Oslo, hvor to av tegningene hennes ble kjøpt av Nasjonalgalleriet. Senere har hun fått BKH-akademistudentstipend. Tidligere har hun blant annet gått på Kunstskolen i Kabelvåg og Kunstskolen i Bergen.

Atriums redaktør Vivian Sandnes gikk bort den 14. oktober i år. Hun ble bare 23 år gammel. Dette num-meret av magasinet er dedikert til henne.

KJØPEFRI DAG

TIL BRASIL

DOKUMENTARFILM

LEDER 5

DEN GANG K

VINNENE K

ASTET GLANS

16

DET SUNNE SAMFUNN

18

JAKTEN PÅ VÅR SANNE N

ATUR 20

ITALIENSK REISE

23

DE SOM V

ET BEST

28

NEW A

GE FRA VENSTRE

34

HYENENES DAG

36

FORSKERSTAFETT 38

RØYKESUCK 44

ITALIENSK REISE S 23

NY RØYKELOV? S 44

S 14S 8

S 30

Lånekassen har ingenting å stille

opp mot Tines vilje til å hjelpe

barnehjemsbarn

Sannhet gjennom kameralinsen siden

1922

Fremtiden i Våre Hender viser hvordan

julen kan feires annerledes

5

Journalistansvarleg:Trym N. HolbekTrym.Holbek@student.uib.no

Fotoansvarleg:Henrik O. JenssenHenrik.Jenssen@student.uib.no

Layoutansvarleg:Roald RamsdalRoald.Ramsdal@student.uib.no

Journalistar:Anders B. KulsengBirgitte NitterRune EspelandYngvar HaaskjoldEspen A. EikHelene Lindquist

Fotografar:Ingvild Hansen GunnesSteinar SkjeggedalGuro LjoneSilje GrevsnesKåre Gustav HøyemKjetil SøråsTrond Arne Sørås

Layout:Line Marie KvaalLene Ulvesæter

Framside:Marit Victoria WulffAndreassen

publiserer bildemateriale i Atrium, og står ansvarlege for utforminga av Photonsidene.

livsstil til salgsSamfunnet og livene våre er sammensatt av mer eller mindre kompliserte sammenhenger. Et enkelt årsak-/ virkningsforhold, som det for mange kan være komplisert å være bevisst, er sammenhengen mellom maten man spiser, eventuelt ikke spiser, og følelsen av slapphet eller ubalanse i kroppen. Derfor er det trygt å vite at det finnes spesialiserte bøker og livsstilsmagasin som gir resepter på hva slags mat man bør spise, hvordan man blir rik, sosialt og sek-suelt attraktive og hvilke varer man bør kjøpe. De vil gi oss oppskriften på det vellykkede liv, og det er jo greit, for da slipper vi å velge. Vi hater å velge. Eksistensfilosofen Søren Kierkegaard beskriver menneskets angst som et resultat av for mange valgmuligheter. Vi elsker derimot å forbruke. Valgmulighetene og livsstilene rettes ofte inn mot et høyt forbruk. Men i det siste har vi ikke vært flinke nok. I USA kuttes renten med 1,25 prosent. Dette er et forsøk på å dempe nedgangen i den nasjonale og den internasjonale økonomien. Etter mye nedgang har også sjefen for det amerikanske kreditt-tilsynet SEC, Harvey Pitt, trukket seg fra jobben. Alle setter sin lit til at amerikanske, og etter hvert også euro-peiske forbrukere skal begynne å kjøpe mer. Pengene må

sirkulere. Høyt forbruk i befolkningen er limet som får samfunnet til å henge sammen, og dette er en systemsam-menheng som svært lenge har preget alles liv, ikke bare i USA men også i resten av den industrialiserte verden. Samtidig hater vi dårlig samvittighet. Konsekvensene av et høyt forbruk går nemlig i stor grad ut over de som nesten ikke har råd til forbruk i det hele tatt. Områder der naturressurser fraktes vekk og brukes opp og ingen penger strømmer tilbake. Der de ikke ser noe til den sirku-lasjonen vi ikke har nok av her i den industrialiserte delen av verden. Den beste måten å unngå dårlig samvittighet på, er ved å unngå å velge. Da har man i hvert fall sitt på det tørre. Det er ikke vondt ment. Det er jo så komplisert i dag. Da er det fint å ha religion å strekke seg etter. Nye oppskrifter på hvordan alt kan bli mye bedre, eventuelt mye verre før det blir bedre igjen. En livsstil satt i system. Retningslinjer som styrer våre valg. Den mest kompliserte sammenhengen er at vi forledes i illusjonen av at vi dyrker det individuelle, det unike i mennesket, mens vi samtidig avventer situasjonen og ser hva andre gjør. Før vi nok en gang unngår å velge.

Ragnar EggesvikStyremedlem

Atrium kjem ut to gangar i semesteret. Magasinet vert gjeve ut med stønad frå Det historisk-filosofiske fakultet og Kulturstyret. Desse står utan redaksjonelt ansvar.Atrium held til på rom nr. 404, Sydneshaugen skuleRedaksjonsmøte torsdagar 1800.

Adresse:AtriumHF-fakultetet, Sydnesplass 9, 5007 Bergen

Tlf: 55 58 20 79

epost: atrium@uib.no

Bidragsytarar dette nr: Silje GrevsnesGuro LjoneTrond Arne Sørås

Ansvarleg redaktør:Styret

Redaksjonssekretær:Carina Øklandcarina_oekland@hotmail.com

Økonomiansvarleg:Ragnar Eggesvikragnareggesvik@hotmail.com

foto

: Ing

vild

Han

sen

Gunn

es

skal makt være rett?

Dette er bare ett av temaene du vil finne i Atrium i 2003. Et år som kanskje vil bli husket for «Bush-doktrinen», nye Frp-ordførere, «kvalitetsreformen» osv. Følg med oss.

Beograd julen 2001: Tre år etter at NATO bombet den jugoslaviske hovedstaden. Flere sivile mål i byen ble truffet. En «begrenset militær aksjon» ifølge statsminister Bondevik.

foto

: Roa

ld R

amsd

al

9

tekst:

Ragnar Eggesvikragnareggesvik@hotmail.com

foto, ill: Steinar Skjeggedal, Adbusters

Ideen bak den kjøpefrie dagen kommer fra Canada, der reklamemedarbeideren Ted Dave i 1992 arrangerte en kampanje mot reklamens konstante appell til blant annet miljøskadelig overforbruk. Dagen har etter hvert blitt internasjonal og markeres i over 55 land. Verdens kjøpefrie dag blir markert på ulike måter rundt om i verden. I stedet for å kjøpe skal man heller refl ektere over konsekvensene av eget forbruk. I Norge markeres dagen siste lørdag i november hvert år. Dette er i år dagen etter den internasjonale markeringen. Grunnen til at dagen er forskjøvet i Norge er at markeringen er bedre å gjennomføre på en lørdag, siden det er mer folk i gatene da. Dessuten er det denne dagen det statistisk sett handles mest, ettersom handelsstanden åpner julegatene på denne tida.

30. novemberVi møter tre stykker fra aksjonsgruppa som arbeider med å forberede en markering på Kjøpefri dag i Bergen den 30. november. Ingar Flatlandsmo, Guri Tajet og Romy Ortiz er alle medlemmer av Framtiden i Våre Hender (FIVH), en av organisasjonene som vil markere denne dagen. - Hvordan vil dere markere dagen i år? - Vi vil som tidligere år samarbeide med fl ere organisasjoner. Det er tidlig i planleggingsfasen, men vi vil nok bli å fi nne på Torgalmenningen slik vi har vært tidligere år. Det kan være mange måter å markere en slik dag på, men det viktigste for oss er å skape en bevissthet om forbruk ute blant folk. Dette kan gjøres ved å dele ut gavekort på tid. Gavekortet kan man så gi hverandre i julegave istedenfor ting. Man kan gjøre tjenester for hverandre, og på den måten gi en fl ott gave som andre får bruk for. Det kan være viktig å påpeke at man ikke nødvendigvis snakker om å leve for minst mulig, men heller å være bevisst på hva det er vi forbruker, svarer Ingar. - Tjenester er for eksempel også forbruk, men det er ikke negativt å forbruke tjenester på samme måte som varer, kommenterer Guri. - Andre måter å markere på kan være å sette opp et juletre med grenene fulle av mobiltelefoner, som konstant ringer jula inn. Dette skal få folk til å se kombinasjonen mellom forbruk og julefeiring. Jorda x 4Rent samfunnsøkonomisk forutsetter all økonomi vekst. Forbruk er dermed essensielt både for den norske økonomien og for verdensøkonomien. Mange blir nok forvirret av å lese om forbruk, som i økonomiske perspektiver blir betegnet som svært positivt, men som

innenfor miljø og solidaritetsperspektiver fremheves i negative vendinger. Verdens Naturfond hevder i rapporten Den levende planeten 2002 at dersom alle mennesker i verden hadde samme forbruk som nordmenn, ville vi trengt fi re jordkloder. 144 land var med i denne beregningen, hvor Norge sitter med verdens sjette høyeste forbruk. Helt på topp i forbruk ligger innbyggerne i De Forente Arabiske Emirater, fulgt av USA, Canada, New Zealand og Finland. Sverige og Danmark havnet på henholdsvis niende og ellevte plass.

Bolig, biff og bilHva er det som driver forbruket mot stadig nye høyder? Hvorfor er det slik at vi omgir oss med stadig nye ting og ikke minst reiser mer? Norges forskningsråd har forsøkt å fi nne noen svar gjennom programmet Bærekraftig produksjon og forbruk, hvor tre særlig

problematiske områder blir skissert. Disse er de tre B-ene: Bolig, biff og bil. Til sammen legger disse beslag på rundt tre fjerdedeler av Norges forbruk av energi, materialer og landarealer. Store eneboliger med lang avstand til arbeidsplasser, butikker og kollektivtransport er en svært energikrevende boform. Samtidig er det tankevekkende at en sydenreise alene er like energikrevende som å varme opp en bolig i et helt år.

Treffer et ømt punktVi haster av gårde på kjøpesenteret Galleriet. Ikke for å kjøpe, men for å ta bilder. - Hvordan har folk reagert på markeringene tidligere år? De ser på hverandre. Guri er den som har vært med lengst. - Mange er jo nysjerrige, og stopper opp og lurer på hva det er vi driver med. De fl este stiller seg positive til saken og er interesserte, men det er jo alltid noen som murrer om moralisme. Markeringen treffer kanskje mange på et ømt punkt. Vi ønsker ikke å bli oppfattet som moraliserende mennesker som står med pekefi ngeren og sier ”fy”, og ”ikke gjør ditt og ikke gjør datt”. Vi ønsker heller å framstå på

en måte som gjør at folk tenker og refl ekterer over forbrukssamfunnet vi lever i, og hvilke konsekvenser det vil få i framtiden.

Livsstil og forbrukReklame og magasiner som forherliger penger og høyt forbruk er en del av samfunnet. I det norske livsstilsbladet Elle fl yter reklame og redaksjonelt stoff sammen i havet av forbruksdyrkning, trender og glansbilder. Redaktør Signy Fardal skriver på lederplass at hun vil beskrive seg som et nytelsesmenneske og en ekte «shopoholiker». Hun synes shopping er morsomt og engasjerende, bruker 50.000 kroner i året på å fornye garderoben, og hevder dette er langt mindre enn andre. I en undersøkelse svarer 76 prosent av norske tenåringsjenter at shopping er deres viktigste fritidsbeskjeftigelse. I USA er andelen 92 prosent. Fardal uttaler i et intervju i magasinet Folkevett, utgitt av FIVH, at hun ikke vil gi kvinner dårlig samvittighet for en livsstil alle har. Dårlig samvittighet har de hatt nok av, mener Fardal.

Bevisst livsførsel, ikke askeseVi står i rulletrappa på Galleriet. Folk haster forbi. Det er heldigvis ikke så mange her i dag. Pleier å være fl ere. Men det er jo ikke lørdag heller. - Er det ikke slemt gjort å gi folk dårlig samvittighet? Guri svarer: - Dersom folk får dårlig samvittighet, er det jo en grunn til det. Jeg tror mange er klar over konsekvensene av høyt forbruk. Spørsmålet er bare hvor langt framme i bevisstheten det ligger. Jeg liker også å kjøpe meg nye klær, men samtidig ønsker jeg å være samfunns- og miljøbevisst. Vi snakker ikke om en asketisk livsførsel, men om en etisk tenkemåte. Det enkleste er nok å la være å tenke på konsekvensene av eget forbruk, kjøpe det man har lyst på og råd til uten noen videre refl eksjon. Det krever likevel ikke så mye å vurdere om man egentlig trenger det man kjøper, og om man blir mer lykkelig, påpeker Guri.

etiskforbruk.noForskning viser at til tross for at stadig fl ere nordmenn får det bedre materielt, blir vi ikke mer tilfredse. Så langt det lar seg måle, har vi ikke blitt lykkeligere etter 1970 - til tross for at vårt forbruksnivå er mer enn fordoblet siden den gang. Dersom man ønsker å forbruke mer etisk, kan man gå inn på nettportalen etiskforbruk.no. Bak denne står Etisk forbrukernettverk, en sammenslutning av norske organisasjoner og stiftelser som arbeider med miljø, internasjonal solidaritet og dyrevern. Initiativtakerne mener

Nordmenn har et høyt forbruk. Dersom alle mennesker i verden hadde samme forbruk som oss, ville vi trengt fi re jordkloder. Lørdag 30. november markeres Kjøpefri dag i Bergen.

10 11

forbruksnyansertekst: Ragnar Eggesvikragnareggesvik@hotmail.com

foto: Steinar Skjeggedal

Forskeren Finn Arne

J ø r g e n s e n , t i l k n y t t e t

Institutt for T v e r r f a g l i g e

Kulturstudier ved NTNU i Trondheim,

etterlyser i sin tekst «Fanget i forbruket»

behovet for en mer nyansert forståelse av

f o r b r u k e r s a m f u n n e t . Han mener at forbruk som fenomen ikke kan sies å være en determinert og ensidig påvirkningsprosess. Det er ikke noe som kan omtales meningsfylt i kategoriene «bra» eller «dårlig». Forbruk kan ses som en viktig kulturell forhandlingsprosess og dermed også som et kampfelt. Jørgensen vil at man ved å innta en mindre moraliserende holdning til forbruk skal flytte blikket fra det normative

til det deskriptive. Spørsmålet blir da

flyttet fra «bra» eller «dårlig» til hva forbruk

er godt for. Dette er forenlig med det inntrykket

organisasjonen Framtiden i Våre Hender gir.

Man kan på mange måter se på forbruk som noe annet enn materielle ting; nemlig uttrykk, meninger og livsstil. Dermed kan forbruk, i følge Jørgensen, være en kreativ og symbolsk prosess. Å beskrive forbruk utelukkende som noe som gjør oss til viljeløse ofre for kapitalkreftene gir en for snever forståelse. En slik deterministisk holdning impliserer at forbruk kun styres av kapitalkreftene, og at vi blir fanget i forbruket. Ved å betrakte forbrukeren som passiv, åpner man ikke for handlingsrom. Vi må erkjenne at forbruk er et komplisert fenomen, hvor såvel nytte som nytelse, mennesker som kapitalkrefter, forskning, ideologi, politikk og kultur møtes og glir over i hverandre. For å åpne opp og få en helhetlig forståelse av hva forbruk er og kan være for ulike aktører, kreves det både åpenhet og tverrfaglig forskning. Dette er en utfordring, både for akademikere, næringsliv, trendforskere, journalister og den enkelte forbruker, skriver Jørgensen. Statens Institutt for Forbruksforskning (SiFO) avslutter i 2003 et større prosjekt som tar utgangspunkt i hverdagslivets materielle og kommersielle uttrykk, og stiller spørsmål om hvordan dette inngår i barn og unges liv. Problemstillingen sees på bakgrunn av

kommersialiseringsprosessen som har funnet sted, hvor en økende del av vårt dagligliv er avhengig av varer og k o m m e r s i e l l e investeringer. En økende andel g j e n s t a n d e r knytter seg spesielt til det å være ung. Dette prosjektet vil, som Jørgensen etterlyser i sin artikkel, forsøke å belyse disse problemstillingene på flere måter: både fra et handl ingsaspekt som fokuserer på de materielle gjenstandene som inngår i ulike aktiviteter, og fra et meningsaspekt som fokuserer på de symbolske sidene ved forbruket.

interessen for etisk forbruk er økende blant nordmenn, og at den nye nettportalen vil fylle et behov for mer oppmerksomhet og informasjon. Etisk forbruk omfatter hensynet til miljø, dyrevelferd og rettferdig handel med fattige land. Målet med portalen er å gi enkel tilgang til tips om hvordan vanlige forbrukere kan ta slike hensyn i hverdagen. Dette er en måte å skaffe seg informasjon på, dersom man allerede har reflekterte holdninger til forbruk. Hvordan arbeides det så for å skape disse holdningene ute blant folk? Hvordan sprer man informasjon om mindre forbruk i et informasjonssamfunn som er bygd opp rundt, og finansiert av en industri som jobber mot det kategoriske imperativet om mer forbruk?

AdbustersAdbusters er verdenskjent for å bruke reklameindustriens virkemidler mot den selv. Organisasjonen ble grunnlagt av kanadieren Kalle Lasn i 1989, og har i dag hovedsete i Vancouver, Canada. Gjennom såkalt motreklame vrir de på kjente reklamekampanjer, snur dem på hodet og retter fokus mot annonsørens mørke sider, bak det glansede bildet som reklamen presenterer. «Det er den stadig grådigere konsumkulturen og uetisk markedsføring vi jobber imot», har Kalle Lasn uttalt. Spesielt har Adbusters rettet hardt skyts mot multinasjonale selskaper som Nike, Phillip Morris Group (Marlboro) og McDonalds, sammen med den vestlige verdens TV-kultur og generelle forbrukshysteri. I det siste har organisasjonen også vært synlig

i amerikanske medier, som innbitte motstandere av reklame i skolen. I forbindelse med markeringen av Kjøpefri dag samler organisasjonen inn penger for å kjøpe sendetid på TV-kanalen CNN, der de vil kjøre antireklamer fredag den 29. november. Nå har de kanadiske aktivistene fått en avlegger i Norge som første land utenfor Canada. I første omgang er en håndfull designere, skribenter og kunstnere aktive på hjemmesiden. De håper også å kunne lansere en norsk utgave av magasinet Adbusters. Første trinn for den norske avdelingen blir uansett å bygge et slagkraftig nettverk av mennesker som kan være med å plassere organisasjonen på Norgeskartet. FIVH har et nært samarbeid med Adbusters, da de har samme mål.

You can’t beat the feeling…Vi vender oss tilbake til aksjonistene, og går ned i matvarebutikken Lerøy på Galleriet. Fotografen ønsker å ta noen bilder i nærheten av mineralvannsutvalget og prøver seg med et spørsmål:- Drikker dere Cola? Det blir stille. - Ingen kommentar, kommer det fra Ingar. - Cola har blitt nærmest umulig å komme unna, sier Guri. I dag er det svært vanskelig å finne mineralvannsmerker som ikke har tilknytning til det amerikanske selskapet. Solo er så og si ikke å se i butikkene lenger, og flere vann- og mineralvannsmerker er på infløkte måter eid av Coca Cola.

Snill aksjonUte på Torgalmenningen er det begynt å mørkne. - Det høres jo koselig ut å dele ut gavekort

og stille ut juletre med mobiltelefonpynt, men hvorfor går dere ikke mer radikalt til verks? Hvorfor ikke spraye, demonstrere, rope og lage litt rabalder som får handelstanden til å skjelve i kasseapparatene? - Vi kan jo bare svare på vegne av oss i Framtiden i Våre Hender. Vi ønsker en seriøs markering som setter fokus på saken og ikke på hvilke aksjonsmetoder vi bruker. Det er klart at det er mye man kan gjøre for å markere denne dagen og det er også ulike meninger blant oss i aksjonsgruppa om hvordan det bør gjøres. Noen mener vi bør henvende oss til enkeltpersoner mens andre mener vi bør henvende oss til mange, og da er vi jo i utgangspunktet uenige om aksjonsform. Men jeg tror det viktigste er å ikke skremme folk, men heller å få dem til å tenke, svarer Guri. Ellers vil hun påpeke at det er mange forskjellige organisasjoner og grupper som deltar i markeringen, deriblant Miljøheimevernet og Changemaker. Aksjonsgruppa ønsker å oppfordre alle som er interessert i saken til å støtte opp om markeringen på Torgalmenningen den 30. november. - En kjøpefri dag i året reduserer neppe vårt skyhøye forbruk. Men den kan bidra til refleksjon, mer medfølelse og bevisstgjøring som senere slår ut som varige politiske forandringer, avslutter de.

Kilder:http://www.hf.ntnu.no/itk/ikon/tekst/fa-kronikk1.htmlhttp://www.sifo.no/prosjekter/prosjektliste.htm#11-2000-15

Kilder: http://www.nrk.no/magasin/nyheter/okonomi/1454232.html http://www.nca.no/article/articleprint/1264http://www.bt.no/meninger/kronikk/article.jhtml?articleID=66768http://www.aftenposten.no/nyheter/miljo/article.jhtml?articleID=360733http://www.fivh.no/

Lem, Steinar: En ekte shopoholiker. Intervju med Signy Fardal. I: Folkevett nr. 2 2002

Lokalnytt fra Framtiden Vest: Oktober 2002

12 13

globaliseringsmøte i Belgia

tanker SolidaritetStadig flere store selskaper bruker arbeidskraft i U-land siden den er billig og det ofte ikke eksisterer systemer for å beskytte arbeidernes rettigheter. I-hjelpen er tittelen på en rapport som organisasjonen Fremtiden i Våre Hender har publisert. Rapporten hevder at Norge i år 2000 tjente ca. fem milliarder kroner ved å ha lave priser på en rekke u-landsvarer. I følge beregninger tilsvarer dette halvparten av det vi i de senere år har gitt i u-hjelp. Mange mener at vi i et land som Norge, som er rikere enn 98 prosent av verdens befolkning, bør ha råd til å betale en høyere pris for slike råvarer. I en undersøkelse gjort av MMI svarer 67 prosent av den norske befolkningen at de sier seg villig til å betale mer for varene fra u-land, dersom dette kan redusere fattigdommen i verden. Mange mener at det er en politisk oppgave å forandre prisutviklingen på verdensmarkedet slik at det

blir verdens fattige, og ikke verdens rike, som tjener mest på handelen. En bevisst

holdning blant forbrukerne er i så måte svært viktig for at dette

skal kunne gjennomføres.

om egetforbruk

Ragnar Eggesvikragnareggesvik@hotmail.com

MiljøHøyt forbruk betyr at man bruker mye av jordas ressurser. I dag er disse stort sett ikke fornybare. Høy bomullsproduksjon i fattige land krever for eksempel enorme vannressurser som igjen fører til at store områder blir tørrlagt. En løsning på dette kan være å gå over til andre materialer i klesproduksjon som for eksempel hamp, som klarer seg på mindre jord og vannressurser og i tillegg er svært slitesterkt. Videre kommer stadig flere forskere til enighet om at høyt forbruk av CO2 fører til store klimaforandringer.

DyrevernNår man ser kjøttet pakket inn i plast i varedisken på Rimi, kan det nok fortone seg fjernt for mange at mange dyr lider for at vi som forbrukere skal få billigst mulig mat. I de senere år har utvikling av sykdommer som munn- og klovsyke, kugalskap og salmonellabakterien i fjørfe satt søkelys på kjøttindustrien og måten dyr blir behandlet på. I det siste har flere bønder valgt å satse økologisk med frittgående dyr for å se om det er et marked for etisk forbruk av kjøtt.

Den 26. november vil en stor konferanse om globalisering finne sted i Louvain i Belgia. Statsminister i Belgia, Guy Verhofstadt skrev i den forbindelse et debattinnlegg i Aftenposten den 5. november med overskriften: «Hykleriet bak vår medfølelse». Her argumenterer Verhofstadt for hvordan man kan unngå en voldelig klassekamp mellom verdens fattigste og rikeste folkeslag. Det er svært bekymringsfullt at dette skal være utgangspunktet for diskusjonen. Ord som solidaritet og rettferdighet er fraværende. Det er altså viktigere å tenke på hvordan man kan unngå en voldelig klassekamp. Belgias statsminister snakker varmt om globalisering og frihandel. Han argumenterer for at mellom ytterpunktene to milliarder

svært fattige og en halv milliard rike, er det tre milliarder mennesker som har nytt godt av globaliseringen. Her trekker han særlig fram folkeslag i Asia (uten å nevne navn) som har sluppet den daglige kamp for å sikre seg tak over hodet, klær på kroppen og mat i magen. Disse tar han som bevis på at globalisering, det frie marked og frihandel er «den eneste beviste metoden til å fordrive fattigdom». Verhofstadt nevner riktignok at frihandel og globalisering ikke er tilstrekkelig for verdens to milliarder fattigste, og at det foregår diskusjoner omkring hvilke tiltak som må settes i verk. Det er dette møtet i Louvain skal dreie seg om, og det blir spennende å se hvilket utfall det får. Blir det hykleri med eller uten medfølelse?

tekst: Ragnar Eggesvikragnareggesvik@hotmail.com

foto

: Silj

e Gr

evsn

es

14 15

til Brasils hjerteMens noen higer og stresser etter jobb, karriere og penger, arbeider andre for at verden skal bli en smule enklere for verdens fattige. Tine er en av disse.

Første november satte hun seg på flyet til Brasil, nærmere bestemt Mogi das Cruzes, en fattig forstad utenfor São Paulo. I et halvt år skal hun jobbe på et barnehjem for foreldreløse. Oppholdet er selvfinansiert. Hun er en del av et lite apparat kalt Brazil Project. Målet er å hjelpe barna til et lettere og bedre liv.

Mer enn mat og drikkeTine Haukås-Eide Andreassen startet sitt voksne liv på vanlig måte. Etter endt allmennfaglig utdannelse startet hun på Høgskolen i Haugesund for å studere økonomi. Der kom hun i kontakt med en mann som har jobbet med gatebarn i tolv år, og derfra var veien kort til arbeidet i favelaen i Brasil. - Jeg jobbet først med fattige i to måneder utenfor en by som heter Salvador. Senere var jeg tilbake enda en gang, da i seks måneder, sier Tine.

Denne gangen dro hun ned til det samme barnehjemmet som sist, et brasiliansk prosjekt kalt AbraC. - Det går ut på at vi tar oss av barn opp til atten år gamle, men vi gir dem ikke bare klær og mat. Målet er at de, i tillegg til å få fylt primærbehovene, også skal få mulighet til utdanning og til å klare seg etter at de har blitt atten. Hun bruker av sine egne penger til mat og klær til barna, som utgjør rundt tretti stykker. Den eldste er sytten, den yngste syv. De fleste barnehjem i Brasil har få eller ingen tilbud til eldre barn. Det er mindre bråk med de yngste, problemet er bare at de stort sett får få tilbud utover de grunnleggende behovene. - Det er her problemet ligger, sier hun. - Etter hvert havner de på gata igjen, hvor det er få andre muligheter enn narkotika og prostitusjon. Der hvor jeg jobber forsøker vi å

bygge opp selvtilliten deres, trygghetsfølelsen og ikke minst troen på at de kan klare seg når de blir eldre. Barnehjemmet er delfinansiert av den brasilianske staten, selv om de som jobber der gjør dette hundre prosent frivillig. I tillegg til Tine arbeider også et norsk par fra Karmøy ved AbraC.

Den store forskjellenAndreassen har, som de fleste studenter, et større studielån å betjene. - Derfor kan jeg ikke være der nede så lenge av gangen, forteller hun. - Jeg må jo hjem til Norge for å jobbe og betale avdragene. Vi tjener jo ingen penger på dette; når man jobber som frivillig, går rentene selv om man kan slippe avdragene. Tine har derfor vært hjemme i Bergen de siste fire månedene, jobbet så mye som mulig, samt

brukt så lite penger som mulig. Målet har vært å kunne betale litt mer enn selve avdragene.- Hva er motivasjonen din? - Det er utrolig å se at man faktisk kan hjelpe noen på lengre sikt, at man kan gjøre en forskjell. Jeg deler rom med fem av de yngste pikene. Én natt våknet jeg av at den yngste av dem ropte på meg. Hun hadde hatt mareritt om at broren skulle drepes, krøp opp i sengen min hvor jeg kunne trøste henne, og falt etter hvert til ro og sovnet. En annen gang hadde jeg vært på internettkafé, og da jeg kom hjem kom flere av barna løpende mot meg, omfavnet meg og var så glade for å se meg. Det at jeg kan være der og hjelpe dem, og gi barn den tryggheten de fortjener og behøver, er motivasjon nok. Belønningen kommer når man ser forbedringer. Sist gang var det fire søsken som kom på døra vår. Vi hadde egentlig ikke plass til dem, men kunne ikke si nei. De var redde, både fysisk og mentalt syke og ekstremt underernærte. Men etter en stund med riktig mat, og ikke minst mye tid, kjærlighet, omsorg og trygghet, blomstret de. Det var helt fantastisk, stråler Tine.

Fordyrende mellomleddDessverre kan ikke frivillig arbeid utelukkende baseres på egne midler. Derfor har hun startet et prosjekt i Bergen som går ut på å samle inn penger og klær som hun kan ta med seg hver

gang hun drar nedover. - Vi har samlet inn utrolig mye klær fra butikker og privatpersoner. I tillegg jobber vi med å få sendt dette billigere enn vanlig, eller helst gratis. Da Tine dro nedover sist, hadde hun med seg hundre kilo overvekt. Dette fikk hun lov til å ta med gratis av et utenlandsk flyselskap. - Vi ønsker å få i stand avtaler som gjør at frakten ikke ruinerer prosjektet. Frakt med et shippingfirma koster cirka fire tusen kroner for en kubikkmeter med klær, inkludert fortolling i Brasil, og det selskapet jeg flyr med skulle opprinnelig ha 557 kroner per kilo i overvekt. Da blir det egentlig billigere å handle samme mengde klær der nede, fastslår hun. Heldigvis har kontakter hjulpet henne så langt, men et større nettverk er av fundamental betydning så lenge man ønsker å drive veldedig arbeid. - Hvis det er noen som kjenner noen i et shippingfirma, er det bare å ta kontakt, oppfordrer hun.

VisjonenI framtida håper og ønsker Andreassen å starte sin egen hjelpeorganisasjon, slik at hun og andre kan fortsette å hjelpe barn og unge i Brasil. - Det viktigste er å kunne gi dem et fundament som hjelper dem å klare seg videre i livet. Kjæresten min kom til barnehjemmet

hvor jeg jobber da han var ti år gammel. Han hadde aldri gått på skole, og var blitt kastet ut av moren sin da hun fant seg en ny kjæreste. Han var en av de heldige. Nesten hver dag opplever de pågang av barn som vil inn, eller familier som ikke kan ta seg av barna sine. I dag jobber kjæresten hennes på en skobutikk. - Målet i førsteomgang er å kunne få inn nok midler til å bygge et hus ved siden av barnehjemmet. Der vil vi forhåpentligvis kunne gi et tilbud til dem som er over atten, og hjelpe dem med videre utdanning. Vi vil være der for dem selv om de er for gamle for barnehjemmet. Mat og klær hjelper kun akkurat nå, men dersom de ikke får et bedre fundament, havner mange snart på gata igjen.

Idealist mot egoismeTil tross for belønning i himmelen og gleden over små barn som gjør store framskritt, er det en større idealisme som ligger bak. Frivillig arbeid gir tross alt verken bil, båt, hus eller DVD. I vår tids jag etter materielle luksusgoder og påfølgende nedbetalinger, er det få som stopper opp og reflekterer over hensikten. - Folk bør ta seg tid til å se seg rundt. Det er viktig å bli flinkere til å spørre andre om hvordan det går, og bry seg litt mer oppriktig. Selv familie og venner blir neglisjert i dag. Vi trenger mer omtanke her i landet, og selv om folk dessverre i altfor stor grad bare tenker på seg selv, er det vanskelig å gjøre noe med det. Det er det vi forsøker å gjøre når alt kommer til alt, avslutter hun.

tekst: Anders B. Kulsengakulseng@hotmail.com

foto: Ingvild Hansen Gunnes

16 17

den gang kvinnene kastet glans over interiøret

Mye bra har skjedd i kampen for kvinners rettigheter og likestilling. Spørsmålet er bare om tiden var en like stor mangelvare den gang kvinner var hjemmeværende husmødre.

tekst: Birgitte Nitterbirgitte.nitter@student.uib.no

ill: Husmorboka (1949).

kjent dem de andre strekker seg etter, så disiplin og orden skulle indoktrineres i de tusen hjem. «Kom renvasket og ordentlig kledd til bords. Kom presis. Sitt rett, passe langt fra bordet og med føttene samlet ved stolen. Legg ikke armene eller hendene på bordet. En må ikke blåse på suppa for å få den kald. Ha aldri kniven i munnen, spis med gaffelen. Søl ikke på duken. Å lese ved bordet er ikke høflig- brev, aviser osv. (Men en unntagelse kan kanskje gjøres med husfarens morgenavis).» Med alle bordets regler på plass, kunne en kanskje tillate seg å kjenne etter om maten smakte. Med mindre tungen var blitt skoldet av suppen før den tid.

Rikdom og sann lykkeForfatterne av Husmorboka gjentar ofte at rikdom og velstand ikke er sammenfallende med sann lykke og glede. De påpeker gjentatte ganger overfor de vordende husmødre at de ikke må føle seg dårligere enn sine mer velhavende venner, om huset deres ikke holder stand med like flott interiør. «Hjemmehyggen og atmosfæren er noe åndelig som stråler ut fra et godt og rikt sjelsliv. Derfor finner en ofte større glede ved å stige inn i et lite småkårshjem hvor en finner hjertelag og varme, ro og naturlig glede enn i elegante, rike hjem der en mange tider møter et oppstyltet, oppjagd og

utadvent liv». Det slår en at mye av den gamle visdom, for ikke å si sunt bondevett som nordmenn har levd etter i generasjoner, gikk tapt da befolkningen begynte å bade i olje og velstand. Mange nyrike i dag kunne trenge å skrive seg bak øret at «ein kan leva vel med lite og ille med mykje» og «den er armast som aldri er nøgd». Om disse vise ord fra Husmorboka tjente sitt formål og fjernet husmødrenes prestasjonsangst, var det likevel ingen grunn til å hvile på laurbærne ”for enhver kvinne bør vite at det rekker ingen vei med det fineste inventar om hun ikke selv holder mål som hjemmets gode fe, hjemmets midtpunkt”. Å leve opp til dette, krevde sin kvinne, og stilte ikke minst krav til klesdrakten.

«Klededrakten»I følge Husmorsbokas forfattere er det som kreves av en fornuftig klededrakt «at den skal være varig, pen, billig, lett og snu og vende og å holde ren. Den skal passe den person som har den på, og det arbeid han har. Den skal til daglig være slik at den er lett og ta av og på». Men det holdt hardt å tvinge husmødrene til bare å bruke fornuftige klesplagg. Til glede for husmødrenes

ektemenn ble det kuttet på skjørtelengden, selv om dette ikke vakte den samme begeistring på lærerværelset. «For moten med de korte kjolene har nemlig skapt trang til det utsøkte i strømper og fottøy, i en slik grad at det helsesame og økonomiske er trengt helt i bakgrunnen». Forfatterne anbefaler sterkt «å bruke ullsokker året rundt, av hensyn til klimaet i vårt råkalde land», og minner om at «moten er ikke en lov vi er pliktige til å følge. Den er først og fremst et forretningspåhitt, som spekulerer i menneskets, ikke minst kvinnens, trang til og lyst til forandring. Den opplyste og fint dannede kvinne følger aldri moten ut til grensen av det karikaturmessige». Kanskje var det den samme menneskelige trangen og lysten til forandring, som så fikk kvinnene til å ønske seg en karriere utenfor hjemmet? Og den samme trangen og lysten, som gjør at vi idag av og til lengter tilbake til en tilværelse med mindre stress og mer kvalitetstid, i hjemmets engang så lune atmosfære?

Kilde:Husmorboka. Utgitt ved Landslaget for husstell-lærerin-ner. Oslo: J. W. Cappelens forlag, 1949. 7. Opplag (Første

De siste femti årene har kravene i hverdagen endret seg, og farten har aksellerert. Stor og god innsats i likestillingskampen til tross; er spørsmålet om kvinner, eller menn for den saks skyld, er lykkeligere idag enn for femti år siden? Er det snakk om forhøyet livskvalitet når hesblesende karrierekvinner og supermødre kjøper ferdigmat på Rema, etter en lang arbeidsdag i et høyteknologisk kontorlandskap, for så å segne om foran tv’en når de kommer hjem? Med pizza i ovnen og med barna i ro en stakket stund foran datamaskinen, kan foreldrene lade opp akkurat nok til å orke å støvsuge og vaske noen klær før de stuper i seng…. Er det rart en kan bli litt nostalgisk av å tenke tilbake til den forgangne tid da mann og kone hadde komplimentære roller, til felles beste for voksne og barn i husholdet? Den gang da barna, i stedet for å bli plassert foran en datamaskin før de lærer å snakke rent, lekte sisten på tunet og hoppet paradis? Men la oss bevege oss bort fra romantiseringen. Hva skulle egentlig til for å bli en ordentlig husmor i første halvdel av vårt århundre? En kikk i Husmorboka fra 1949, første gang utgitt i 1930, kan gi oss en pekepinn.

Mann og husAller først måtte den kommende husmoren

få seg en mann, men hvordan dette skulle gripes an forteller Husmorboka ingenting om. Men med mannen vel i havn, og bryllupet vel overstått, var det ingen vei utenom å brette opp armene å gå i gang med de huslige sysler. Men den som tror at man på Husmorskolen ikke lærte annet enn å lage mat og stoppe strømper, må tro om igjen. Den jevne husmor satt igjen med relativt imponerende kunnskaper i fysikk, kjemi, elektrisitet og sykepleie, i tillegg til alt som skulle til for å skape et velfungerende og godt hjem for seg og sin familie. Til og med en plan for å bygge et funksjonelt og trivelig hus, var pensum på Husmorskolen. Med dertil hørende råd om hvordan huset burde innredes. «Har en bilder av forfedre bør de plasseres på en

hedersplass i daglig- eller spisestue, men det er ingen nødvendighet å ha dem i stort format». Et eksempel på en svunnen tids ideal om respekt for de eldre generasjoner. Det var til og med nødvendig å informere om at man ikke behøvde å strekke seg overdrevent langt i rollen som pliktoppfyllende etterkommer. Med forfedrene vel anbragt på veggen, sto kjøkkenet for tur. «Kjøkkenet kan gjøres hyggelig ved hjelp av lyse og vakre farger, pene gardiner og skinnende kokekar, men glem ikke at det er husmoren selv, i sin nette arbeidsdrakt og med sitt lyse humør og smil som til sist kaster det beste solskinn over interiøret». Litt av et ideal å leve opp til? Dette viser nok i hvor stor grad kvinner var forbundet med hjemmet. Nesten som en del av inventaret prydet hun sitt hjem. Men ikke i nedlatende eller negativ forstand. Kvinnen kjente sin plass, noe som blant annet førte til at man ikke ble skilt i tide og utide i disse dager. Med menneskelige konsekvenser av både positiv og negativ art.

BordskikkEn blir raskt oppmerksom på de naturaliserte vanene en har fått gjennom oppdragelsen her til lands, når en leser husmorbokas kapittel om bordskikk. Kanskje hang forskjeller i kunnskap om manérer sammen med forskjeller i stand i Husmorskolenes dager. Elitens vaner er jo som

18 19

Men private krefter var sterke partnere. Staten hadde verken midler eller kompetanse til å ha en fullstendig statsstyrt helseomsorg. Det oppstod et fast mønster i forholdet mellom stat, kommuner og frivillige organisasjoner når det gjaldt tiltak i helsesektoren. Private tok ofte initiativ, men ansvar for gjennomføringen delte de med det offentlige. Staten utviklet i denne perioden også en rekke lover som skulle sikre folkehelsa. Helsearbeid fikk et enorm oppsving i mellomkrigsårene. Drivkreftene var profesjonene, organisasjonene og kommunene. Å forebygge sykdom, da særlig smittsomme sykdommer som tuberkulose og kjønnsykdom, var en sentral oppgave som ble understreket gjennom moderne forskning. Det ble satt i gang storstilte folkeopplysningskampanjer for å bedre folkehelsa. I første omgang hadde det forebyggende arbeidet som formål å stoppe tuberkulosen. Men det førte for over i et mer generelt forebyggende helsearbeid. Mye av innsatsen ble rettet mot vitenskapelig barneoppdragelse. Både foreldrene og skolen fikk et spesielt ansvar for barnas helseutvikling. Bak denne utviklingen var Carl Schiøtz sentral. Han ga skolehelsearbeidet et systematisk preg. Masseundersøkelser skulle tjene vitenskapelige formål. De skulle danne grunnlag for normer for hva som var normalt og hva som var avvik. I Oslo fikk han gjennomført et omfattende program for å bedre skolebarnas helse. Dette arbeidet var et helt klart modernistisk prosjekt basert på rasjonalitet og vitenskapelige antakelser. Barna ble veid og målt og de svakelige ble plukket ut for behandling. Lærerne fikk en sentral oppgave i dette arbeidet og måtte inneha den nødvendige kunnskapen. Goksøyr og Strøm skrev, at lærerne måtte se på helseoppdragelsen som en av de viktigste oppgavene skolen har. I 1925 introduserte Schiøtz «Oslo-frokosten» som var et kostholdsrikt sammensatt skolemåltid. Gjennom skolen skulle barna lære å spise riktig mat på riktig måte, og selvfølgelig å spise pent. Skolefrokosten var helseoppdragelse og allmennoppdragelse. Ironisk nok var det svenskene som først satte i gang tiltaket. Det moderne svenske «Folkhemmet» lå langt foran i å forme «det nye mennesket».

KostholdErnæringsspørsmålet sto sentralt i folkehelsearbeidet. Et sunt kosthold var viktig for å frembringe sterke og friske nordmenn. Folket skulle fostres på tran, grovt brød og melk. Maten skulle være sammensatt slik at den innholdt de nødvendige næringsstoffene. Den mest elementære formen for ernæring kaltes

sikringskost. Tilleggskost var derimot matslag en kunne klare seg foruten. Fagfolk gikk hardt ut mot det de anså skadelig. Man skulle holde seg borte fra nytelsesmidler som kaffe, alkohol og tobakk. De innholder stoffer kroppen ikke trenger og som kan skade helsa. Kaffeforbruket i Norge hadde doblet seg siden 1870-tallet. En tannlegeprofessor uttalte at kaffedrikkingen «vil ødelegge vårt matstell og folkeernæring». Det samme synet gjaldt tobakksbruken som på denne tiden hadde svært få restriksjoner. Alkoholen var likevel den største fienden. Schiøtz sier at «helserøkt og alkohol hører ikke sammen». Tidligere hadde bruk og misbruk av alkohol vært en privatsak.

Dette gjaldt så lenge man kunne forsørge seg selv og ikke kom på kant med loven. Man hadde likevel lenge sett alkoholbruk som et problem. To bevegelser kjempet på hver sin side i kampen mot alkoholen. Avholdsfolket kjempet for et alkoholfritt Norge mens måteholdsbevegelsen arbeidet for bedre drikkevaner blant folk flest. Sammen var de enige om at alkoholbruk var et sosialt og individuelt normproblem. Løsningen lå i forebyggende arbeid på to plan; folkeopplysning og innskjerping av skjenkelovene.

En sunn sjel i en sunn kroppRundt om i Europa vokste det i mellomkrigstiden frem en interesse for at mennesket skulle skape seg selv gjennom å

trene sin egen kropp. Det er en tid som mange har beskrevet som «kroppens revolusjon». Man hyller det som er ekte og naturlig. Kroppen er legemeliggjørelsen av nasjonen og den naturlige rasjonalitetens ypperste produkt. En kan se en klar og naturlig forbindelseslinje mellom viljen til å oppdage og forandre samfunnet og forsøket å finne den kraft i kroppen som kan påskynde denne utviklingen. Det nye mennesket skulle utdannes etter rasjonelle mål i den moderne skolen og bli gode og opplyste samfunnsborgere. Administreringen av kroppen er en parallell til administreringen av samfunnet. Staten får større innvirkning og kontroll over samfunnet og den enkeltes kropp. Under denne tiden trer kroppen frem og blir politisk, kulturelt og rent fysisk veldig tilstedeværende. Man diskuterer offentlig spørsmål omkring seksualitet, hygiene og mosjon. Disiplinering av kroppen var et viktig statlig anliggende. Mange steder i Europa vokste det frem nasjonale bevegelser med fysisk fostring som formål. I sin mest ekstreme form ble de facistiske Kraft durch Freude og Hitler Jugend svært populære i Tyskland. Friluftsliv og mosjon ble fremhevet som grunnleggende norske fritidssysler. Fritjof Nansen uttalte at «idrett er botmidlet mot denne kulturlivets unatur; den fører tilbake mot natur-livets allsidighet, gjør mennesket igjen til et fritt, selvhjulpent, uavhengig vesen». God helserøkt gjennom idrett og mosjon skaper dermed bedre mennesker. Barn og unge bør være mest mulig ute og i fysisk aktivitet. Like viktig som tanken om en sunn kropp, var det å ha et sunt sinn. Boken Helse og treningslære kommer med gode råd til hvordan man kan vokte sinnets helse. «1. Vær våken. (...) Tanker, følelser og fantasi måtte stå under kontroll av viljen og forstanden. 2. Vær glad. Ukjærlige og urene tanker er gift for sinnet. Sørg for at det er fullt dagslys over livet ditt. 3. Vær god. Da er du den beste hjelp til å få en sunn sjel og bli et godt menneske.» Løvland referer i boken mye til Schiøtz og ser helse og trening som uatskillelig. Et sundt og rasjonelt menneske er også et mentalt frisk og samfunnsnyttig menneske.

Kilder:Goksøyr, Harald og Strøm, Axel: Vokster og helserøkt. Oslo: Fabritius og sønner, 1945.Løvland, Helge: Helse og treningslære. Oslo: Aschehoug, 1948.Schiøtz, Carl og Platou, Elisa: Helserøkt. Oslo: Fabritius & sønner, 1940. Seip, Anne-Lise: Veiene til velferdsstaten : norsk sosialpolitikk 1920 - 75. Oslo: Gyldendal, 1994.

«Alle vil gjerne være friske, for det er leit og vondt å være sjuk. Derfor gjelder det å verne kroppen mot de sjukdomsfarene vi stadig er utsatt for. Vi må prøve å unngå disse farene og holde kroppen så sterk og sunn som mulig. Dette vernet om helsa kaller vi helserøkt.» Sitatet er hentet fra Carl Schiøtz sin klassiker Helserøkt. I Schiøtz´ definisjon er det å røkte, eller forvalte helsa et individuelt ansvar. Man

må selv ta ansvaret for kosthold, mosjon og hygiene. Kriteriene for hva som oppfattes som riktig helserøkt innbærer en oppdeling av verden i dikotomier som riktig/sundt/naturlig versus feil/usundt/unaturlig. «Alle som bruker vettet sitt, vil skjønne at de må lære denne helserøkten og øve den godt inn som fast vane.» . Staten i samarbeid med vitenskapen skal legge til rette for individet gjennom opplysning

og lover. Individet plikter seg som fornuftig samfunnsborger til å innrette seg deretter. Helserøkt er forbyggende arbeid hvor individ og stat bør ha sammenfallende interesser. Ved Første verdenskrigs slutt hadde Norge et velutviklet helsevesen. En offentlig administrasjon var bygget opp sentral og lokalt. Det nye Norge sto overfor en rekke utfordringer, og helsevesenet var et offentlig ansvarsområde.

det sunne samfunnHelserøkt var oppskriften på å bli en sunn og rasjonell samfunnsborger i det moderne Norge.

tekst: Rune Espelandruneesp@hotmail.com

ill: Helserøkt. Oslo: Fabritius & Sønner, 1951.

20 21

jakten på vår sanne naturHva er det med samfunnet vårt som gjør at vi søker så mange alternativer?

tekst: Birgitte Nitter birgitte.nitter@student.uib.no

Våre tre største forlag gir i år ut tilsammen 81 helse og selvhjelpsbøker. Slike bøker skal hjelpe oss å takle livene våre bedre. De selger i voldsomme mengder. Forfatterne vil hjelpe oss å bli sunne, kloke, slanke, lykkelige, harmoniske, positive og struttende av selvtillit. Vi kan lese oss til åndelighet og mening i tilværelsen, og tilbys oppskrifter på karriereløft og et liv i overflod. For ikke å snakke om mer praktisk håndterbare løsninger, som å innrede hjemmet vårt på en måte som fremmer suksess, eller plassere pyramider under sengene for å få balanse i energiflyten.

Sprøtt eller spennende?I hvertfall alternativt. Men alternativt til hva? Trenger vi alternativer? Vi som bor i et land som to ganger på rad er kåret til verdens beste å leve i? Et av verdens rikeste land. En psykologiprofessor sier til Dagbladet-bilaget Bok at alle selvhjelpsbøkene som er i handelen, er et symptom på at noe er riv ruskende galt med samfunnet vårt. Aldri har nordmenn, ifølge professoren, vært fetere eller hatt flere personlige og samlivsmessige problemer enn nå. Kan ikke trygge rammer og materiell velstand gjøre oss lykkelige og tilfredse? Er et uforutsigbart, velorganisert liv for kjedelig for mennesker som i bunn og grunn rommer en dynamisk og kreativ kjerne? Et åndelig indre, som kanskje overses i vårt fornuftsbaserte og kyniske karrieresamfunn, hvor penger og sykelige krav til et vellykket ytre er det som teller? Den anerkjente samfunnsforskeren Gregory Bateson skrev i sitt kontroversielle bidrag til den sosialantropologiske fagdebatten i første halvdel

av vårt århundre, at menneskene i vårt samfunn er fremmedgjort for den indre forståelsen av sin egentlige natur. Menneskets iboende visdom er skjøvet i bakgrunnen, til fordel for en common sense væremåte, hvor vi ved hjelp av kortsiktige strategier kun er opptatt av å realisere umiddelbare og kortsiktige mål i vår nærmeste fremtid. Mennesket er først og fremst blitt opptatt av penger og makt, og

bruker all sin tid på å tenke ut rasjonelle strategier til å tilfredsstille sin grådighet. Bateson mente at hvis mennesket derimot lar det kortsiktige perspektivet ligge et øyeblikk, og fordyper seg i skapende prosesser- som kunst, poesi og religion, vil det få en helhetlig opplevelse av seg selv, og sin sanne natur. Alternativlitteraturen og New Age-bevegelsene ser ut til å være enige med Bateson.

Åndelig renessanse i en kapitalistisk verdenVi trenger tydeligvis hjelp til å leve innenfor rammene av vårt vellykkede samfunn. Vi hungrer etter råd og veiledning om hvordan vi skal bli harmoniske og

velfungerende, og opplyst av indre ro og skjønnhet. Vi oppfordres til mestring basert på selvutvikling for å «finne roen» eller balansen. Bøker som gir plass til åndelige sider ved tilværelsen bugner det av i alle byens bokhandler. Og de koster penger. Vi lever jo tross alt i en kapitalistisk verden, hvor til og med religion og lykke kan kjøpes.

Det perfekte og «Moder Natur»Gammel indisk visdom, kalt Ayurveda, beskriver et idealmenneske, der alle faktorer i den fysiske helse fungerer optimalt og er i perfekt harmoni,

der kroppen er fast og velproporsjonert. Huden er glatt, myk og strålende, øynene skinner, stemmen er velklingende, fyldig og sterk, gangen fast og spenstig. Essensen i den indre kraft skaper en sterk beskyttende og vakker aura omkring individet. Sterk, men vennlig, selvsikker i alt, tar problemer med lett sinn. Mange av selvhjelpsbøkene vil hjelpe oss med å finne veien tilbake til oss selv, og komme i kontakt med «Moder Natur». Ayurveda sier at hvis du er syk, er det nødvendig å lære å bli sunn, å underkaste seg Moder Natur for at hun skal overrisle deg med sine helbredende krefter. Latter er dessuten svært terapeutisk, og fremmer et langt liv, fordi den bidrar til at du tar alt, inkludert deg selv, mindre alvorlig. Og det er jo uten tvil positivt. Men å snu dine negative tankemønstre til positive, er lettere sagt enn gjort, men kanskje verdt et forsøk. Uten at det nødvendigvis er så veldig alternativt.

Kategorisering eller helhet?Hvis man skulle prøve å kategorisere de såkalte «livsstilsbøkene», ville man få et sprikende og broket bilde. Spennvidden er stor, under hyllen som er merket med «Alternativt» i bokhandlene. Alternativavdelingen unnslipper enhver kategorisering. Det er jo i bunn og

grunn snakk om holisme, er det ikke? Et helhetlig syn på liv, mennesker og åndelighet, et liv i harmoni. Servert i bruddstykker, gjennom bøker med vidt forskjellige forfattere, med vidt forskjellige livssyn. Mer eller mindre seriøse. Midlene er forskjellige, målet er velvære gjennom forandring eller forvandling. Hvis man likevel skulle forsøke å dele dem inn, ville det utvilsomt blitt en stor kategori med helserelaterte bøker. Kanskje er hele alternativavdelingen egentlig om helse? Helse i kropp og sjel og sinn. Avspent og positiv, med brune ris i magen, går en alle vanskeligheter rank og sterk i møte. Og virkemidlene for å bli slik er mange. Her representeres alle mulige former for alternativ medisin, fra noe så stuerent som homøopati, til fargehealing og blomsteressenser. I denne kategorien faller også avspenning og yoga, noe som er blitt svært så vanlig, kanskje kan det ikke engang betegnes som alternativt lengre? Hvem har vel ikke gått på yogakurs, med obligatorisk tarmskylling? Kategori to kan kalles mystikk, eller

ekstraordinære virkelighetsopplevelser, og disse bøkene selges for det meste til unge. Mystikkbøkene røper at det er mer mellom himmel og jord. Mye, mye mer. Her presenteres alt fra veiledning i hekseritualer og bruk av Tarotkort, til møter med ufoer og små grønne menn i alle farger og fasonger, og til og med personlige samtaler med Gud. Her er det mye gøy for en hver smak, hvis du er åpen vel og merke. Men det gjelder å holde tungen rett i munnen, og komme ned igjen med begge bena på jorden. For man risikerer å bli litt smårar (i hvert fall kan uinnvidde oppfatte en sånn) hvis man skal gå rundt å tenke på om de tankene en har i hodet akkurat nå egentlig er et sendebud fra stjernene, eller at det når som helst kan komme en UFO og plukke deg opp for å fortelle deg at du er et ledd i en utenomjordisk plan for jordens frelse. En tredje kategori vil kunne være den hvor man skal oppdage sitt indre selv. Kanskje er det derfor vitenskapen ofte virker så skeptisk til New Age? Her er det ikke et mål å være objektiv. Tvert imot, sannheten finnes inne i deg selv, og du må finne den og leve i samsvar med den. Forhåpentligvis er stemmen inne i deg klar, entydig og aldri i tvil om hva den, det vil si du mener, eller snarere føler og fornemmer.

22 23

Feng ShuiEt gøyalt innslag i alternativjungelen er Feng Shui. Feng Shui betyr «vind og vann», og det er kunsten å innrede hjemmet på en måte som virker positivt på livskvaliteten, sunnhet, rikdom og lykke. Man kan blant annet lese at en kvinne som savnet en ny mann etter å ha blitt skilt for tre år siden, ble anbefalt av en Feng Shui ekspert å sette en skål med vann i vinduskarmen langs øst-vest-aksen i hjemmet sitt. Hun fylte skålen med friskt vann hver dag, og vannet sto slik at ettermiddagssolen falt på det. Og vips, etter tre måneder, hadde hun møtt hele tre menn som ville ha kontakt. En annen klient opplevde at fi rmaet økte omsetningen sin med 70 prosent etter å ha plassert et akvarium med spraglete hurtigsvømmende fi sk i den østlige delen av hjemmet sitt. Man kan også lese at hvis man ofte krangler innenfor husets fi re vegger, kan det rett og slett skyldes et utbygg mot syd, som gir for mye lidenskap. Syd er nemlig ildens retning. Men løsningen er nær; tilførsel av jordenergi vil veie opp og skape fred og fordragelighet i hjemmet. En kasse med fet svart muld og en klatrende plante vil gjøre underverker. Vi som alltid har hørt at vi må jobbe oss igjennom problemene. Og så viser det seg at de bare skyldes uheldig innredning?

Hvem defi nerer sannheten? Er alternativbølgen urettferdig nedvurdert som tåpelig føleri av de som har «patent på virkeligheten» i et fornuftsbasert samfunn? Eller er dette snarere et rent symptom på et samfunn i ubalanse, slik alternativ-verdenen ofte hevder? Mennesker i den moderne verden trykker ihvertfall bøkene til sitt bryst, og vitner om at vi ikke er så forutsigbare og kvantifi serbare som det kanskje er ønskelig at vi skal være, i et samfunn som «forventer effektivitet»? Vi oversvømmes av informasjon. Alle vil lære oss å leve riktig, men mange er uenige om den rette oppskriften. Noe som er sunt den ene

dagen, er farlig den andre dagen. Det er i hvert fall farlig å bekymre seg, for bekymring er din verste fi ende. Men unngå for all del å bekymre deg over at du er bekymret. Livet er ikke lett, og det er det visst heller ikke meningen at det skal være. Men å se ting fra nye sider, slik den alternative litteraturen vil hjelpe oss til, kan uten tvil være frigjørende, og at en god latter forlenger livet, er viktig å huske på, beviselig eller ikke….

Det er lettere å spalte en atomkjerne enn å knuse fordommer. (Robert Oppenheimer).

Kilder:Brown, Simon: Feng Shui i praksis : Innred hjemmet ditt slik at det blir den rette ramme for sunnhet, velvære og suksess. Oslo: Bladkompaniet, 1999.

Näslund, Gørel Kristina: Le og lev lenger : en bok om latter og glede. Oslo: Grøndahl, 1991.

Luukanen, Rauni-leena: Sendebud fra stjernene. Oslo: Grøndahl, 1992.

Svoboda, Robert E.: Ayurveda for kvinner : din personlige guide til ny vitalitet og bedre helse. Oslo: Hilt & Hansteen, 2000.

italiensk reise

Hver høst drar en gruppe studenter på kunsthistorie grunnfag til Roma. Professor Gunnar Danbolt leder vei - ca. 30 meter foran.

tekst: Guro Ljone og Trym N. Holbekguroljone@hotmail.com, Trym.Holbek@student.uib.no

foto: Guro Ljone

Turen til Roma er en institusjon på Institutt for kulturvitenskap og kunsthistorie, IKK. Universitetslektor Jørgen Bakke mener den kanskje representerer siste rest av den allmenne dannelsesreisen. - Vesteuropeiske intellektuelle har reist til Roma siden 1600-tallet. Det var viktig for den som ville bli et dannet menneske å ha gjort en reise dit, for byen representerer en av de største samlingene av kulturskatter som eksisterer. Interessen for kunsthistorie har økt etter opprettelsen av Det Norske Institutt av arkeologen Hans Petter L’Orange i 1959. Også nordmenn skulle få seg en allmenndannelse. Grunnfagsturen til IKK legger vekt på å gi studentene en

håndfast opplevelse ved at kunst blir presentert i en historisk ramme.

- Ekskursjonen gjør at norske studenter får opplevd monumenter og kunstskatter i sin originale sammenheng,

noe lysbildefremvisning ikke makter å gjøre. Det er liten tvil om at turen er et hjertebarn for kunsthistorie.

Stor interesseDet er professor Gunnar Danbolt som leder turen, med stor kunnskap

og innlevelse. Farten og energinivået hans er kjent blant studentene, som alltid har problemer med å holde følge med ham. Danbolts evne til å inspirere

studentene viser seg i antallet som søker for å komme med. Noen ganger har mer enn 40 studenter reist i UiBs regi, men Bakke mener den ideelle gruppen bør være på mellom 20 og 25. - Tidligere har studentene blitt delt opp i to grupper, som har reist etter hverandre, men det er som regel et ressursspørsmål. Turen har i de senere år vært svært populær, og er nok en av årsakene til at mange velger å studere kunsthistorie i utgangspunktet.

Studere i RomaMed innføringen av den nye kvalitetsreformen vil alternative undervisningsformer få økt betydning. - Her representerer Romaturen en viktig kvalitet som vi vil bevare og integrere i det nye studiesystemet. Ideelt sett burde alle studentene vært i Roma, men det er et ressursspørsmål. Det er imidlertid viktig å opprettholde tilbudet for å vise norske studenter at det fi nnes muligheter for å studere i Roma. På de neste sidene vil et par av studentene som var med i høst presentere noen visuelle inntrykk fra turen.

foto

: Gur

o Lj

one

og S

ilje

Grev

snes

ffoto: Silje Grevsnes og Guro Ljone

28 29

de som vet best

tekst: Yngvar HaaskjoldYngvar.Haaskjold@student.uib.no

ill: www.krf.no, www.kjentfolk.no

De dukker opp overalt. I aviser, på tv og i radio. Til og med på det fl otte og moderne cybernettet briljerer de med sine gode råd og sikre tips. De er bedreviterne. De såkalte ekspertene. Samfunnets største kreftbyll. Med selvsikre glis om munnen forteller de deg alt du trenger å vite. Skal du investere i aksjer, kjøpe nye klær eller kanskje levere inn en tippekupong, vil ekspertene hjelpe deg å ta de riktige valgene. Hvorfor? Fordi de vet best. Eksperter og bedrevitere er å fi nne på alle plan i samfunnet. De fl este er ordinære folk i vanlige jobber spredt rundt i det ganske land. De fi nner glede i å dele gode råd og tips med omgivelsene, noe som gjør dem til et irritasjonsmoment. Men siden disse ekspertene velger seg ut få personer innenfor små geografi ske områder som de ønsker å dele sine råd og meninger med, utgjør de egentlig ikke noe omfattende samfunnsproblem. Det virkelige problemet er de store ekspertene, de såkalte yrkesekspertene. Hvem er så disse yrkesekspertene? Det er personer eller grupper som rett og slett lever av å gi råd og tips til uvitende landsmenn. De opererer innen en rekke fagfelt, som for eksempel; sport, økonomi, mote og sist men ikke minst; politikk. De bruker den fjerde statsmakt i et kynisk spill for å nå frem til massen. Noen av ekspertene har til og med gått så langt at de har tatt seg jobb i tradisjonsrike og høyt aktede medieinstitusjoner for å gi seg selv bedre arbeidsforhold. Innen økonomiens verden fi nnes det en mengde eksperter og bedrevitere. Skjult bak fl otte titler, gjerne på fremmede språk, gjør de sitt ytterste for å fremstå troverdige, noe de faktisk med hell også klarer. Med minimal faglig bakgrunn forsøker de med overbevisende snakk å få deg til å investere dine siste sparepenger i selskap hvis navn ender på .com eller andre lumskheter. Floskler som: ”Vi ser en klar oppgang i markedet,” eller ”Selskapet vil legge frem svært gode resultat neste kvartal,” er et vanlig våpen som blir rettet mot en stakkars småsparer. Et mer konkret ekspempel på ekspertenes innsikt viste seg da ikke mindre enn ni analytikere anbefalte aksjekjøp i Norske Skog, samme dag som bedriften offentliggjorde et tap på beskjedne 63 millioner. Disse ekspertene, som bare har byttet ut blårussdrakten med dress og slips, har en lei tendens til kun å spå oppgang i aksjemarkedet, selv om alle solemerker peker mot det motsatte. I motebransjen går det infl asjon i eksperter. Støtt og stadig presser de

seg frem i media for å bedømme kjente eller mindre kjentes valg av klær. De kritiserer alt fra valg av farger, form på hatter eller lengden på skjørt, for så å komme med en slags fasit på hvordan personen bør kle seg. Kikki Sørum er en av landets mest markante moteeksperter. Hun legger ut i det brede lag om sitt syn på hvordan folk bør gå kledd. Men når hun selv sprader rundt i en klesdrakt som får uniformene til pavens sveitsergarde til å fremstå som konservative prestekjortler, viser det bare hennes totale mangel på klessmak. Den største gruppen av eksperter og bedrevitere er utvilsomt de som kaller seg politikere. De er blant de mest aktive i media, og gjør alt som er mulig for å dele sine meninger med allmuen. Politikerne dekker ikke bare smale fagfelt som for eksempel økonomi, men de skal også være eksperter både innen kultur, utdanning, lov og orden, forsvar og miljø. Problemet til denne ekspertgruppen er at de ofte avslører manglende kompetanse. De fl este politikerne på Stortinget har så store hull i kunnskapen at selv de største legemene i verdensrommet skulle fått problem med å tette dem. Likevel hemmer ikke dette politikerne nevneverdig når det gjelder å komme med uttalelser til pressen. Snarere tvert i mot. I sin iver i å lede folket på riktig vei, kommer de med de mest hårreisende uttalelser. Kulturminister Valgerd Svarstad Haugland sa forleden at norske forfattere burde komme med hyppigere utgivelser for å tjene bedre. Dette føyer seg pent inn i rekken av mindre kloke utsagn fra den kanten. Det var sikkert ment som et godt råd til forfattere som føler at pengene ikke alltid strekker til, men kan også tolkes som en unison støtte til Margit Sandemo og andre med lignende skriveglød. Så til det viktigste av alt. Hvilke motiv har ekspertene for å dele sine meninger og gode tips med resten av samfunnet? Hvorfor holder de ikke bare de gode ideene for seg selv? Er det slik at det gir dem en pervers form for tilfredsstillelse at noen følger akkurat deres anbefalinger? Har ekspertene et dypt og inderlig ønske om at en gang vil spådommene deres gå i oppfyllelse, og at de da vil fremstå som genierklærte messiaser med glorie på størrelse med gassirklene rundt Saturn? Det er klart at en grundig psykologisk undersøkelse er påkrevd for å fi nne svar på de ovennevnte spørsmålene, noe som forhåpentligvis vil sette en stopper for ekspertenes og bedreviternes sjenerøse bidrag til samfunnsdebatten. Man bør ihvertfall vite bedre enn å høre på oss som tror vi vet.

30 31

slik

se

r sa

nn

he

t ut

tekst: Espen A. EikEspen.Eik@student.uib.no

ill: www.bowlingforcolumbine.com

Dokumentarfilmers verdi regnes ofte etter hvorvidt de blir oppfattet som troverdige. En dokumentarfilm består, som andre filmer, av enkeltbilder. Skal man vurdere en films troverdighet, er det derfor naturlig å begynne med bildet. Hva er det som gjør at et bilde oppfattes som «sant»? Tilliten vi har til fotografiske bilder skyldes forbindelsen bildet har til en begivenhet på et gitt tidspunkt i den «virkelige» verden. Det er dette som kalles det indeksikalske båndet, etter det lingvistiske uttrykket «indeks», det vil si et tegn som har en fysisk tilknytning til det tegnet representerer. Et typisk eksempel er spor i snøen, som har en fysisk tilknytning til det eller den som laget sporene. Innen dokumentarfilmen er dette båndet avgjørende for filmens autentisitet – det antas at det har eksistert en fysisk forbindelse mellom det en ser på skjermen og kameraet (bildet sees da som et fotokjemisk eller elektronisk avtrykk på filmen, og har dermed en fysisk forbindelse med virkeligheten). I tillegg til det indeksikalske båndet er også bildenes ikonografiske betydning viktig for hvordan publikum vurderer bildenes autentisitet. Det vil si at bilder, for å oppfattes som representasjoner av virkelighet, må ligne på en virkelighet som mottakerne kjenner fra før.

Det begynte som juksRobert Flahertys Nanook of the North fra 1922 regnes som den første dokumentarfilmen. Filmen var nøye planlagt på forhånd, og hver scene ble koreografert av Flaherty selv. Idealet var representativitet, det vil si at de scenene som ble vist ikke trengte være autentiske i den forstand at de var hendelser som utspant seg «for åpent kamera»,

men at de skulle gjenspeile de aktiviteter eller hendelser som normalt forekom. Det var flere grunner til at tidlige dokumentarer, som for eksempel Nanook, gjorde bruk av koreograferte scener. For det første var det viktig for filmskaperne å markere forskjellen mellom dokumentarfilmer og små filmsnutter av den typen man kan se i filmavisen, som på den tiden var svært vanlige. En dokumentar skulle derfor, ideelt sett, være gjennomarbeidet og velstrukturert, og ha en tydelig begynnelse, midtparti og slutt. Ved å lage en velstrukturert film viste man at dette var noe mer enn bare en tilfeldig samling klipp. Et annet viktig element er de tekniske begrensningene som datidens utstyr la på filmskapere. De tidlige dokumentarene var nøye koreografert som en naturlig følge av at kameraene var besværlige å håndtere. Dette gjorde sitt til at virkeligheten måtte «føye seg» etter kameraet, og ikke omvendt. Bruk av voice-over kom som en naturlig følge av at lydopptak utenfor studio var tilnærmet umulig å få til. Den begavede seerI dag vil seere ofte forstå når en scene er konstruert og når den ikke er det. Gjennom utallige timer med tv og kino, har dagens seere et bevisst forhold til hvordan en spillefilm ser ut. Hvis bildene man ser i en dokumentar ikke ligner på det vi kjenner som virkeligheten, hvis bildene ikonografisk minner om det en kjenner som fiksjon, vil troverdigheten synke. Et eksempel på en slik dokumentarfilm er Ulrich Seidls Animal Love, vist på Bergen Filmklubb i høst. Trolig vil mange ha problemer

med å oppfatte dette som en dokumentarfilm siden hver scene så tydelig er koreografert og stilisert. Men hvis en ser nærmere på filmer som ved første øyekast virker som en mer direkte formidling av «virkeligheten», finner en også der tydelige tegn på innblanding.

Sannheten er styggEtterhvert som lettere og bedre opptaksutstyr ble utviklet, forandret dokumentaren karakter. I kontrast til den tidligere nøye planlagte dokumentaren, ble filmskapere opptatt av å fange uforutsette hendelser på film. «Uhell» ble en del av uttrykket. Innenfor den amerikanske bevegelsen Direct Cinema samlet man seg om et sentralt dogme: kameraet skulle reflektere «virkeligheten slik den skjedde, ikke slik den ble rekonstruert eller skrevet av filmskaperne». Man var motstander av lyssetting, ekstralyd, intervjuer og i prinsippet også redigering. Idealet var at virkeligheten skulle utfolde seg som om det ikke var et kamera til stede. Jumpcuts, håndholdt kamera, dårlig lys, stirring i kamera og lignende ble regnet som tegn på filmens autentisitet – filmens «stygge» estetikk skulle vise at det ikke dreide seg om noe som var konstruert eller nøye planlagt. En av de mest kjente dokumentarfilmskaperne fra denne tida, Robert Drew, avskrev alle som arbeidet etter den gamle metoden med å si at de gamle dokumentarfilmene, med sin utstrakte bruk av konstruerte scener, ikke var annet enn forfalskninger. Den samme Drew forsto etterhvert at filmer burde ha en viss struktur hvis de skulle være attraktive for publikum. Hans filmer hadde derfor det man kan kalle en «krisestruktur», det vil si en klassisk fortelling med begynnelse, midtparti og en avslutning med en dramatisk stigning. Problemstillingen som oppstår rundt slike filmer er ganske opplagt: hvor oppstår denne strukturen? Er den der i virkeligheten, eller blir den konstruert i redigeringsprosessen?

Sannhet gjennom fiksjonPeter Harms-Larsen bruker begrepet «faktion» om det han definerer som en blandingsgenre, det vil si enten

fiksjon presentert i faktaformer eller, mer interessant i denne sammenheng, fakta presentert i fiksjonens former. Det naturlige spørsmålet til faksjonens form, er hvordan den påvirker sannhetsverdien til det som presenteres. Et mulig svar på denne problemstillingen finner man i Bill Nichols distinksjon mellom fortelling og argument. En fortelling, sier Nichols, er en historie fra en fiktiv verden. Et argument er også en en historie, men fra den virkelige verden. Det er viktig å merke seg at historien i seg selv ikke er fiktiv eller usann, det er hva den henviser til som avgjør om den kan regnes som «sann» eller ikke. Det er ved første øyekast naturlig å tro at dokumentarers form avhenger av temaet. Antagelsen er at siden man skal lage film om verden slik den er, bør filmens form følge av begivenhetenes gang. Dette er ikke nødvendigvis sant. «Form does not naturally follow content, and the structure of a nonfiction film depends as much on the retorical choices of the filmmaker as it does on the subject matter», sier Carl Plantinga, og påpeker det faktum at kausaliteten i en film ikke trenger å være den samme som i de begivenhetene den omtaler. Det finnes nemlig ikke historier i verden, det finnes bare kronologiske hendelser. En dokumentarfilmskapers jobb er å velge fra hendelsene, og tillegge hver og en av dem betydning, enten som begynnelse, midtparti eller avslutning. En films kausalitet kan dermed være bygget rundt logikken i argumentet, og ikke den historiske kronologien. Michael Moores dokumentarer har fått mye kritikk for nettopp å sjonglere med kronologien for å tilpasse den til filmens argument. Den meget populære Roger and me (1989) fikk ingen Oscarnominasjon fordi juryen mente Moore hadde trikset så mye at filmen ikke lenger kunne regnes som en dokumentar. M o o r e s siste film, Bowling for Columbine (2002), kulminerer i et intervju med våpen-entusiast og leder for National Rifle Association, Charlton Heston. Når Heston blir spurt om han har noen forklaring på USAs enorme problem med våpen og berserkergang, gir

Heston de samme argumentene som Moore

Dokumentarfilmer viser seeren noe som er sant, selv om den sannheten godt kan være en løgn.

32

tidligere har avfeid to ganger allerede i filmen – og han gir dem i samme rekkefølge som Moore tidligere har presentert dem. Dermed fremstår Heston for publikum som en som rett og slett ikke har fulgt med i timen. Dette er utvilsomt nøye planlagt av Moore i redigeringen. Litt sleipt kanskje, men meget underholdende. Og selv om Moore gjennom redigeringen gir Heston en ekstra kilevink, er argumentet tydelig: Selv om Heston har gjort seg til høytropende forkjemper for retten til å bære våpen, kan han egentlig ikke forsvare sine synspunkter. Bowling for Columbine fikk da også publikumsprisen under Bergen Internasjonale Filmfestival.

Sannhet via publikumDokumentarfilmforskeren Brian Winston hevder i sin bok Claiming the real (1995) at det finnes narrative strukturer i all tekst. Enhver ytring er tilpasset sammenhengen den skal inn i. Hvis man tar dette til etterretning, kan man si at en dokumentars bruk av fortellerstruktur ikke har innvirkning på dokumentarens sannhetsverdi. Så lenge alle tekster på en eller annen måte er narrative, kan man ikke bruke struktur som et argument mot en dokumentars troverdighet. Professor i kommunikasjon John Corner mener at en dokumentars sannhetsverdi kan vurderes ut fra to nivåer. Det første, primærnivået, omfatter de tekniske kvalitetene ved opptaket, nøyaktighet og graden av regi/skuespill. Sekundærnivået er strukturen i fremstillingen, eller, for å bruke Nichols’ begreper, argumentet som det første nivået blir bearbeidet gjennom. Corners argument er at begge disse nivåene spiller inn når man skal

diskutere en dokumentars sannhetsverdi. Man kan med andre ord ikke si at sannhetsverdien forringes ved at de enkelte scenene i filmen virker regissert eller konstruert. Man kan heller ikke, som vist ovenfor, si at sannhetsverdien forringes hvis argumentet i filmen fremstilles gjennom en gjenkjennelig narrativ struktur. Det er nemlig helhetsinntrykket som teller, sier Corner, og overfører med det fokus i sannhetsdebatten fra selve filmen over på filmens publikum. I følge Corners teorier er «sannhet» nemlig å anse som en pragmatisk konstruksjon, et forhold mellom publikum og filmen, og ikke en kvalitet ved filmen selv. I følge denne teorien vil dermed filmen kunne være sann i forhold til sin egen indre logikk, selv om argumentet den presenterer er usant. Sannhet gjennom tillitInnen det som kalles dokumentarens refleksive modus, viser man åpent frem filmskapernes meninger, og hvordan disse påvirker filmens uttrykk. Dette har en tydelig etisk dimensjon: ved at filmskaperen viser hva han tenker, spiller han/hun med «åpne kort» – publikum blir ikke lurt til å tro at filmene er objektive fremstillinger av verden. Samtidig det refleksive modus en naturlig konsekvens av publikums økende kunnskap om hvordan film lages. Det «nytter ikke» å late som om filmskaperen ikke har noen andre hensikter med å lage en dokumentarfilm enn å dokumentere en hendelse eller prosess. Publikum vet nå, mer eller mindre bevisst, at dokumentarer er argumenter. Det refleksive modus, sammen med bevisstheten om publikums sentrale rolle i konstruksjonene av sannhet, åpner for en

stilistisk frigjøring innen dokumentargenren. Så lenge man viser hva man gjør, det vil si hvordan man konstruerer argumentet, kan man gjøre nesten «alt» uten å miste troverdighet. En films troverdighet avhenger av argumentets troverdighet, og ikke av hvordan argumentet presenteres. Sannhet på film ser ut slik filmen viser den. Så blir det seerens oppgave, fra gang til gang, å avgjøre om det er det samme som sannhet i den virkelige verden. Enkelte av scenene i Nanook of the North var ikke bare iscenesatt virkelighet, men like mye Flahertys iscenesatte fantasi: «Den kanskje mest dramatiske av disse er scenen der Flaherty fikk overtalt Nanook og noen av vennene hans til å jakte på hvalross etter den gamle måten, med harpun. Selv om denne jaktformen ikke lenger var i bruk - et velrettet skudd med gevær sparte nå jegeren for strevet og farene ved harpunjakt - så gikk Nanook med på dette. (...) Nanook greide å få harpunen inn i ett av dyrene, men greide ikke få den klar av sjøen. De andre eskimoene kom til (...) men den desperate hvalrossen strittet i mot og fikk hjelp av en felle som låste sine tenner i dens. Nanook og vennene hans sto nå i fare for å bli dratt ut i sjøen til de rasende hvalrossene. Flaherty lå 30 meter unna med en telelinse og sveivet kamera. (...) Nanook og de andre ropte til ham at han måtte ta geværet og skyte hvalrossen. (...) Flaherty lot som om han ikke forsto, og sveivet videre. Til slutt greide de utslitte eskimoene å få hvalrossen på land, og Flaherty hadde fått den scenen han ønsket seg, men i flere dager etterpå var forholdet mellom regissøren og hans stjerne heller kjølig» (Sørenssen, s. 72 – 73).

Kilder:

Aspøy, Arild: Virkelighetskonkurransen : skandaler, virkemidler og dilemmaer i moderne TV-produksjon. Kristiansand: Høyskoleforlaget, 2000.

Elsaesser, Thomas og Buckland, Warren: Studying contemporary American film. London: Arnold Publishers, 2002.

Fossheim, Hallvard J. (red.): Filmteori : en antologi. Oslo: Pax, 1999.

Harms Larsen, Peter: Faktion som udtryksmiddel. Viborg: Forlaget Amanda, 1990.

Plantinga, Carl R.: Rhetoric and representation in non-fiction film. Cambridge: Cambridge University Press, 1997.

Sørenssen, Bjørn: Å fange virkeligheten : dokumentarfilmens århundre. Oslo: Universitetsforlaget, 2001.

34 35

new age fra venstre

tekst: Helene Lindqvisthl@gofairtrade.net

foto: Share International

- Vår verden er i krise. Millioner sulter, markedskreftene og materialismen tar overhånd og miljøet lider. Terje Wulfsberg, homøopat, og aktiv i Share Norge snakker med tydelig engasjement. Share Norge er en del av Share International, en verdensomspennende bevegelse som utgjør 3-4000 aktive. Idealister som tror på en bedre verden, og at Maitreya er den som skal føre oss inn på rett spor. En vanskelig oppgave kanskje, men så er Maitreya heller ikke noen hvem som helst.

En bevisshetstilstand- Ved hver nye tidsalder kommer en lærer og snakker til menneskene på det nivået de er på. Slike lærere er Buddhismens Buddha, Kristendommens Jesus, Hinduismens Krishna og Muslimenes Mohammed. Disse bor alle i

riket av Visdommens Mestre, riket over dyre- og menneskeriket, hvor Maitreya i denne tidsalderen er lederen. Dette riket er egentlig ikke et sted eller en beliggenhet, men en bevissthetstilstand. Første gang Maitreya viste seg fysisk var i en asiatisk del av London den 19. juli 1977. Det er også her han i dag har sin base. Spredningen av informasjon er det likevel en annen som har hovedansvar for; futuristen og foredragsholderen Benjamin Creme. Creme er en av få som jevnlig har kontakt med en av Maitreyas medarbeidere i Mesterhierarkiet. Informasjon om Maitreya blir gitt videre gjennom ham. Creme er dessuten redaktør av magasinet Share International, som siden 1982 har publisert nyheter om Maitreya.

Ingen sektTanken om at Share er en av disse svindlergruppene vi alle har hørt om, som lurer svake stakkarer for penger mot et sosialt fellesskap og et «meningsfylt» liv, er nærliggende. Men Wulfsberg avviser dette. - Share er ingen sosial snakkeklubb, arbeidet i Share er helt praktisk. Vi møtes for å diskutere hvordan vi skal spre informasjon, og iblant for å lære mer om Visdommens Mestre. Selv var jeg nylig på en konferanse i regi av Share i Nederland. - Hvordan sprer dere informasjon her i Norge? - Vi henger opp lapper om infomøtene og iblant deler vi ut aviser. I tillegg sender vi ut pressemeldinger og opprettholder et norsk internettsted. Om de som kommer til oss finner budskapet fornuftig, er opp til dem. Dette

handler kun om egen, indre overbevisning.

Raddis- Når kommer Maitreya? - Når menneskene er klare til å høre på ham, altså når situasjonen i verden er så kritisk at vi må forstå hans budskap. Sannsynligvis i forbindelse med et børskrakk. Noe av det første han vil gjøre, er å presentere menneskeheten for to ulike framtidsvisjoner. Fortsette som før, og skape en større og større kløft mellom fattig og rik, samtidig som vi ødelegger miljøet. Eller å skape en ny sivilisasjon hvor alle kan leve som likeverdige. - Han virker veldig samfunnsengasjert? - Det stemmer. Maitreya er svært bekymret over de store ulikhetene mellom fattig og rik, og de store skadene den rike delen av verden påfører miljøet blant annet ved vårt ekstremt høye forbruk. Han mener dessuten at markedskrefter og kommersialisering er en trussel for verden. Som løsning vil Maitreya foreslå et verdensomspennende bistandsprogram, samt opprettelsen av et FN-kontor som skal arbeide med fornuftig distribuering av verdens ressurser.

Også i BergenSelv om Maitreya ennå ikke er klar til å snakke for hele verden, kan Share International rapportere at han jevnlig besøker lokale religiøse arrangementer. Som regel «forkledt» som den lederen den enkelte religiøse gruppe venter på. Han snakker I 15-20 minutter og forsvinner sporløst. Hans mest kjente fremtreden er nok da han den 11. juni 1988 plutselig kom til syne på en utendørs bønne/healing-samling i utkanten av Nairobi, Kenya. Fotografier tatt under hendelsen ble vist av store nyhetsmedier verden

Hindustatue drikker melk i 1995

På slutten av nittitallet: frøene i en delt auberginer viser

det muslimske symbolet ”Ya-Allah”, som betyr ”Allah

eksisterer”

Når tiden er in

ne vil Maitre

ya, den høyeste i Hierarkiet

av Visdommens Mestre, fremtre

gjennom en global

mediesending - ifølge bevegelsen Share Internatio

nal.

over, også av CNN. Men Maitreya bekrefter også sin tilstedeværelse på andre måter: - De siste årene har en rekke uforklarlige hendelser funnet sted over hele verden. Wulfsberg viser frem bilder av drikkende Hindustatuer og et postkort med bilde av Maitreyas hånd, som har manifestert seg som et hologram utenpå et baderomsspeil i Barcelona, Spania. - Er det bare i land langt borte Maitreya viser seg? - Nei, det er det ikke. Også her i Bergen har han de siste årene tilsynegjort ulike tegn på sin tilstedeværelse. Dette gjør han ved hjelp av spesielle lyssirkler på husvegger når det er sol. Disse sirklene gir oss håp og forventninger om at noe godt er på vei.- Men er ikke lyssirklene bare refleksjoner fra vinduene på den andre siden av gaten? - Det kunne man kanskje tro. Men saken er den at det er først de siste årene at disse lyssirklene har vist seg.

Åndelig veilederShare International fremstår nok for oss utenforstående som en blanding av New Age og radikal venstrepolitikk vi ikke uten videre blir helt kloke på. Grunnen kan kanskje være at

vi sammenligner med skikkelser som Jesus og Mohammed. Det er imidlertid viktig å poengtere at dette ikke er noe religiøst, men kun en måte å forstå verden på. Maitreya selv har dessuten sagt at han ikke er noen religionsstifter, og at han ikke ønsker å bli tilbedt. Han er en åndelig veileder i ordets videste forstand, noe som inkluderer alle områder av livet, som vitenskap, politikk, økonomi, religion, og kunst. Det han vil er noe så enkelt, men likevel så vanskelig, som å bidra til en bedre verden.

Kilder:Tilsynekomsten – Share International, BakgrunnsinformasjonShare International, Special Information Issue

36 37

hyenenes dag

«Hver gang de fløy over hodene våre måtte vi kaste oss på bakken og vente på at de traff like ved. En gang de bombet vårt kompani, falt tre bomber ikke mer enn 15-20 meter fra der jeg befant meg, jeg hørte vinden og tenkte at nå er det min tur – jeg følte hver bombe på sekundet før eksplosjonen, og hver gang jeg kjente dette trykket visste jeg at det ikke var min tur ennå.»

tekst: Wladimir Chavez, oversatt av Eli Obrestadwladimir.vaca@student.uib.no

ill: www.nkp.no, history.acusd.edu/gen

For noen dager siden fikk jeg i hende et dokument av unik verdi. En god venninne (det virker som det beste her i livet alltid kommer fra gode venner) Ane Christiansen, sendte meg dagboken og de personlige brevene til en norsk soldat, Einar Juul Pettersen. Det er nå en gang slik at det å kikke på personlige dokumenter som dagbøker og personlige brev, vekker nysgjerrigheten hos de fleste. Denne Juul ( jeg kaller ham det heretter) gjorde interessante ting, nok til at noen skrev noen avsnitt om ham, og fremfor alt, nok til at noen leste om livet hans og reflekterte over denne personen som kunne vært hovedpersonen i en russisk roman fra Romantikken.

Kommunist og eventyrerDet var altså slik at Juul, født den 21. desember 1903, var en helt vanlig mann frem til 1930-årene. Selv er jeg ikke norsk, men jeg innbiller

meg at han må ha gjort det som andre menn fra Østfold gjorde på den tiden. I hvert fall til en viss grad; han lot seg nemlig innskrive i det kommunistiske partiet. Det er ganske sikkert at ikke alle nordmenn på den tiden tenkte på den russiske bolsjevismen som et eksempel til etterfølgelse. Men en vakker dag, den 31. mars 1938 for å være eksakt, pakket Juul sakene sine og forlot uten videre hjemmet. Hvor han reiste? Til Spania. Borgerkrigen var brutt ut på den iberiske halvøya. En del av den spanske hæren hadde mobilisert til fordel for den nasjonalistiske generalen Francisco Franco. Krigen varte i tre år, til 1939. I Spania skjer det et naturens under med Juul, og fiksjon blir omgjort til virkelighet: som en helt fra en av Pusjkins romaner, en helt av den typen som verken skyr fare eller prøver å gjemme seg for kuleregnet, begynner Juul

sitt eventyr som soldat. Han verver seg til den skandinaviske bataljon i Brantingkompaniet, en internasjonal brigade, ved Ebrofronten, der han opplever tusen og ett eventyr i kampen mot Francos tropper. I et lakonisk brev datert før april 1938, ber han sine foreldre om ikke å be ham komme hjem, men kun huske at «tingene som er innpakket med Ingebjørgs navn er til henne». Ingebjørg er nemlig et av de sentrale punkt i hans sendebrev. Dette er et annet særtrekk som identifiserer ham med løytnant Griniov i Kapteinens datter; Juul har en kjæreste som venter på han, og tanken på henne fungerer som et fristed fra ensomheten og tristheten. Juul er nemlig en romanfigur. Han lengter etter kjæresten som bor i Norge og som gir ham moralsk styrke til å holde ut den allestedsnærværende døden. Ved en anledning takker han Ingebjørg for det morsomme bildet

hun har sendt, og han ber senere om et nytt. Dette bildet blir som en talisman: det abstrakte minnet materialiserer seg slik som det i romanens verden skjer med hårlokken til den kjære, en medaljong eller et parfymert lommetørkle.

Krigens korrespondanseSom det strålende vitnet og den eksepsjonelle forteller han er, bærer Juul et gevær i den ene hånden og penn og papir i den andre, mens han unnslipper bombene som faller som modne frukter ved Ebrofronten. Når han har litt tid, skriver han i dagboken og redigerer brevene sine. Han ber vennene Bror, Mikalsen og Widlund om at de svarer på hans sendebrev, og at de skynder seg å sende ham tobakk og nye sokker. Ved en anledning tillater han seg å legge til, noe bebreidende: «Skriv snart. Si til jentene at de skriver til meg, og til de venner som vil skrive noen ord, vær snill å gjør det… Be noen av jentene i gjengen om at de skriver noen ord, for eksempel Harriet, Gerd, Gunhild. G. og Mary». På tross av de vanskelige forholdene som den skandinaviske bataljon jobber under, er Juul svært stolt av sine medsoldater: «Vi skandinaver har gjort bragder det står respekt av». Han har en merkbar følsomhet som blir mer intens ettersom kampene blir hardere, og det er som om det stadige blyregnet, brannbombene og tungt skyts vekker til live hans indre følelsesregister. Juul, som ganske sikkert leste Pusjkin, ville ikke ha mislikt flere sammenligninger med Griniov, ettersom de begge var glad i litteratur: «Takk for ditt brev og dikt, skriver en gang Juul til en venn, det var meget bra og jeg publiserte det i Pasaremos, en avis her ved fronten for oss skandinaver, i tillegg har jeg oversatt det til noen spanske medsoldater her».

DødskaravaneKompaniet fortsetter sin marsj. En noe nedslått Juul fastslår at det plutselig har stoppet å regne, og at det ikke vil komme nedbør igjen før i begynnelsen av april. Men han legger humoristisk til: «De siste dagene har vi badet oss i Ebro og vi har fått nye uniformer. Ved å skifte ut hver tråd holder vi lusene på avstand for en periode». I starten er han overrasket over hellet sitt. Til tross for de blodige slagene og bombetoktene til fascistenes fly (som han sammenligner med hyener), forblir han urørt av kulene.

Politimesteren dør og Juul må ta hans plass. Dessuten blir han stedfortredende løytnant når denne har permisjon. Med tiden får han to små sår, ett på beinet og det andre på hånden. «Det er småtterier», sier han ved en anledning, men snart ser det ut til at hans lykkestjerne begynner å slokne.Maten er slett ikke bra: kun druer og fiken langs veien. Karavanen fortsetter sin uunngåelige marsj mot døden. Bombetoktene blir mer intense. Juul savner sitt fedreland, han sier at uniformen hans ligner på de klærne han går på ski med i Norge. Han savner fiske, og han tillater seg å spøke: «Det gleder meg at du (Bror) tar ansvaret for båten og at den kommer til nytte, på samme måte som det må glede laksen i Glomma at jeg ikke forstyrrer dens vei opp elveleiet slik som før». Han skjuler ikke sitt ønske om å se igjen sine øyer og fjorder. «Mange kjærlige hilsener. Din Juul». Brevet var til kjæresten Ingebjørg. Det er hans siste linje. Der slutter hans nedtegnelser, fordi han blir rapportert savnet åtte dager senere, den 24. september 1938, knapt et par timer før avløsningen og tilbakesendelsen av de

utenlandske frivillige. Flaksen tok slutt for Juul denne dagen i september. Man vet at han falt i kamp, selv om man ikke kjenner detaljene rundt hans død.

Dagboken til spansk museumDet har gått mer enn 60 år. Det er nettopp en slektning av Ingebjørg som har overlevert brevene fra Juul til historiker Tor Inge Berger. I sin tur har Berger gitt teksten til min venninne Ane Christiansen for oversettelse til spansk. Dagboken til Juul fikk Berger derimot fra journalisten Lise Lindbækk. Det er altså ved en ren tilfeldighet at disse unike dokumentene har dukket opp hos meg. Men det beste kommer alltid fra venner, selv om det er snakk om tilfeldigheter. Nå arbeider Ane og Berger med dette materialet for å sende det til et museum i Spania. Pennen og geværet til Juul har stilnet for alltid, men ikke minnet. Når alt kommer til alt, er krig et aktuelt tema, og vil dessverre alltid være det. Det er derfor han fortjener noen avsnitt, og fremfor alt at noen leser om og reflekterer over livet hans. Han var uten tvil en usedvanlig person.

38 39

nasjonale traumer

Øyvind Vågnes er stipendiat ved Engelsk institutt.

foto: Silje Grevsnes

Eg byrja smått å arbeide med forskingsprosjektet for om lag to år sidan. Eg var oppteken av korleis historiske hendingar vert framstilte i bøker og filmar. Etterkvart fann eg ut at eg ville analysere framstillingar av President Kennedys dødsfall i populærkulturen, og fekk støtte frå Fulbright til eit år i Washington D.C. Her skulle eg nytte det rike kjeldetilfanget på kongressbiblioteket, og kome i gang med prosjektet.

Året vart ikkje slik eg hadde trudd. På det som skulle vere første arbeidsdagen, få dagar etter at eg hadde kome til Washington, skulle eg ta bussen til sentrum, men måtte gå av bussen og rusle dei tjue kvartala langs motorvegen heim att. Trafikken sto stille, helikoptra flaug over meg, og folk sprang rundt i gatene. Det var den 11. september, og dagane og vekene som følgde var ikkje eigna til å gi særleg arbeidsro. Det låg nervøsitet og spenning i lufta over området eg

oppheldt meg i. Kongressbiblioteket ligg berre to hundre meter frå kongressbygninga i den amerikanske hovudstaden.

Eg sleit med å forstå kva relevans det som hende kring meg hadde for prosjektet, det syntest langt meir interessant å diskutere terror, sorg, borgarrettar og krigsretorikk med andre. Det vart ein haust med mange impulsar. Eit omslag kom 11. november, på Veterans Day, då eg fann vegen ut til krigsgraveplassen i Arlington, Virginia, for å følgje seremoniane der ute. Dagen er ei minnesmarkering for dei etterlatne etter falne i krig, og mange eldre menn i uniformer møtte fram, med blankpussa medaljer på brysta sine. Visepresident Cheney talte for dei frammøtte – ein tale der han heidra minnet åt alle dei som hadde døydd i krig - og alle som hadde døydd 11. september. Til slutt forsikra han dei frammøtte om at USA skulle vinne krigen dei

kjempa no, ein krig det rådde og framleis rår mykje uvisse om.

Kva gjorde Cheney? Han føretok ei fortolking av ei traumatisk hending, og nytta denne til å legitimere ein storpolitisk agenda som omfatta krigshandlingar. Talen fekk meg til å tenkje på definisjonsmakt og kulturell makt, og dermed byrja eg dagleg å sjå Kennedy-drapet på nye måtar der eg sat under bokstablane på kongressbiblioteket (dei dagane biblioteket ikkje var stengt for at menn i noko som likna månedrakter støvsugde romma og ventilasjonssystemet for miltbrann).

Forteljinga om President Kennedy var frå første stund prega av ei artistisk utforming. I boka The Kennedy Obsession påpeikar John Hellmann at Kennedy var projisert som populærkulturell helt i eit nærast grenselaust kulturelt felt som omfatta heile den hurtig ekspanderande massemediale røynda i amerikansk etterkrigstid. Dette feltet har vorte sjølve slagmarka i kampen om å få artikulere, definere og dermed eige eller disponere minnet om ei gitt historisk hending - og implikasjonane av denne.

Kennedy og rådgjevarane hans fann seg til rette i og var med på å forme eit slikt felt i USA, og brukte aktivt mediaekspertise i utforminga av presidenten sin «karakter». To fotografar heldt kontinuerleg til i Det Kvite Hus, slik at bilete stadig sirkulerte. Viktigare var det at Kennedy kom inn i stovene til folk - gjennom fjernsynsapparatet - og dette gjorde at dei kjende seg nærare han, samstundes som

at denne intimiteten var knytta til eit ikon på linje med den ein kan kjenne att i forhold til populærkulturen sine stjerner; James Dean, Marilyn Monroe eller Elvis Presley.

Dødsfallet til Kennedy var eit nasjonalt traume - men det var òg ei mediehending som peikte fram mot vår massemediale røyndom slik ho har utvikla seg, med utviskinga av grensene mellom det offentlege og det private rom. Det kulturelle feltet omfattar både underhaldningsindustrien og det politiske liv, og Kennedy var ein av dei som bygde flest alliansar mellom desse segmenta i kulturen. Denne alliansen er tydeleg for alle som rettar blikket mot USA i dag. Det var ikkje berre eg som opplevde fjernsynsindustrien i USA hovudsakleg som eit ukritisk talerør for myndigheitene i månadane etter terroråtaka hausten 2001.

I etterkrigstida har Kennedymordet vorte fortalt og gjenfortalt i nær sagt alle former, i ein flora av tekst og bilete som eksisterer ved sidan av den offentlege diskursen og den autoriserte forteljinga om drapet. Denne floraen omfattar romanar av alle artar, filmar, skulpturar, dikt, cd-rom-plater, teikneseriar, performance kunst - lista er lang. Dødsfallet forblir eit mysterium, men det er òg ei av dei mest markante hendingane i nyare tid på grunn av det spesielle bilet-tilfanget. Alle måtane hendinga har vorte framstilt på fører til at ho har skifta tyding igjen og igjen, og det var Norman Mailer som første gongen føreslo at det var reelt å snakke om «Kennedy som metafor». Dersom ein ser dødsfallet frå eit slikt perspektiv, slik eg gjer i

mitt arbeid, vert kampen om definisjonsmakta tydeleg: å vere posisjonert slik at du kan definere kva Kennedydrapet skal tyde i ei kvar ny forteljing om hendinga, samt bruken av hendinga som ein «figur», inneber at du er innehavar av ei slik makt. Ofte er artistiske framstillingar opposisjonelle i forhold til dei autoriserte, noko eg ser nærare på i analysene mine.

Slik er det med nasjonale traume: dei festar seg i eit kollektivt medvit om historien, men dette hender med bakgrunn i dei forteljingane som til ei kvar tid er rådande i slike kompliserte prosessar. Historikarane er ikkje lengre, om dei nokon gong var det, premissleverandørar her - forvaltinga av fortida er i stor grad overgitt til ein slags utvida kulturbransje. Nokon avgjer fortolkingsrammene, nokon avgjer korleis ei hending får ei viss type tyding - og fortida vert, som Mieke Bal fastslår i Acts of Memory, skapt i notida. Tjue år etter at Kennedy døydde, i 1983, fastslo Christopher Lasch i magasinet Harper’s: «it has been possible to see in Kennedy’s death, as in his life, pretty much whatever an observer wanted to see. Both present a rich field for the unchecked play of fantasy» (32).

Implikasjonane av dette er sjølvsagt at ein bør vere kritisk og vaken i forhold til dei narrativa som forteljer oss om fortida - som til dømes det Cheney presenterte i ein minneseremoni for krigsofre, eller dei Hollywood-filmane presenterer til hordar av kulturkonsumentar. Det er dette eg skal arbeide med i dei tre komande åra.

Atrium ynskjer å presentere noko av det faglege arbeidet som vert gjort kringom på HF-institutta. I denne utgåva har Øyvind Vågnes stafettpinnen, han er stipendiat ved Engelsk institutt. I neste utgåve går pinnen vidare til Heming Gujord ved Nordisk institutt.

og definisjonsmakt

Til Vivian

Atriums redaktør Vivian Sandnes gikk bort den 14. oktober i år. Hun ble bare 23 år gammel. Vivian ble med i Atrium i fjor høst, få måneder før hun begynte på hovedfag i kulturvitenskap. Etter at magasinet på senvinteren i år stod uten redaktør, ble det utgitt av styret. Det var imidlertid ikke bare enkelt at en gruppe på fem personer skulle utgi magasinet, og behovet meldte seg for en som kunne ta avgjørelser og organisere utgivelsen. Vivian ga uttrykk for at hun ønsket å prøve seg som redaktør, og ble valgt inn i styret. Fra da av ble vi stadig bedre kjent med henne. Redaksjonsmøtene ble enda livligere, og på Vivians initiativ ble tiltak satt i gang for å forbedre både arbeidet med magasinet og redaksjonslokalet. I sommer ble noen redaksjonsmedlemmer enige om å gjøre et fremstøt under fadderuken i Grieghallen for å rekruttere nye medlemmer til

redaksjonen. Vivian tok raskt på seg ansvaret for å organisere aksjonen og sette den ut i livet. Dette initiativet satte standarden for hennes vilje til å gjennomføre prosjekter i Atrium. Arbeidet med høstens første utgivelse stilte store krav til organisering. Oppgavene var mange og arbeidsmengden bare vokste, men Vivians ukuelige vilje og gode lederevner gjorde oppstart og gjennomføring av prosjekter mye enklere. En redaktør skal ha kontroll over tingene som ikke er under kontroll, og dette klarte Vivian på en imponerende måte. Hun skapte en merkbar trygghet innad i redaksjonen på at de riktige avgjørelsene ble tatt. En slik følelse er både god og nødvendig. Vivian var et veldig sosialt menneske, og det var ingen tvil om at hun trivdes i sin nye rolle. Hun bidro med gode historier fra blant annet kulturvitenskapen, godt innpakket i hennes tørre og underfundige humor. Det var ikke få ganger redaksjonsmøtene ble til god underholdning, med Vivians ordstrøm som drivkraft. Nå er det ikke slik at alt som kom fra Vivian alltid var rundhåndet ros. Flere av oss fikk noen ganger smake det velmenende riset, og verst gikk det ut over den som begikk en språklig inkonsekvens. Da krøllet håret seg i nakken hennes, og den skyldige fikk så ørene flagret. Vivian kjempet dessuten utrettelig for nynorskens eksistensberettigelse i vårt magasin, og stod heller ikke tilbake for å la tekstene sine koke av mindre vanlige ord. Å lese de tallrike bidragene hennes gir innsikt på en fin måte. Alle disse tingene gjorde at Atrium med Vivian som redaktør ble et svært inspirerende sted å være.

Det har gått over en måned siden vi mistet Vivian. Få dager går uten at vi savner henne. I tillegg til at hun gjorde en fantastisk jobb som vår redaktør, var hun blitt en nær venn for mange i redaksjonen. Vivian utstrålte stor tillit og var en konstant kilde til inspirasjon for de som kjente henne. Alt det positive hun stod for gjør tapet svært vanskelig å leve med. Etter hennes bortgang har vi forsøkt å komme sammen, både for å snakke og for å være stille. Det vil gå lang tid før det som har skjedd synker inn. Samtidig opplever vi at det er viktig å fortsette arbeidet med Atrium i Vivians ånd.

Vi vil takke for alle de fine stundene vi fikk sammen med henne.

foto: Magne Sandnes

Trym N. HolbekStyremedlem

42 43

dra til Voss…Delta i saueslakting og lær om norske drikkeskikker. Dette og mye mer er hva du får kjennskap til gjennom faget Matkultur, en innføring i vestnorske mattradisjoner.

Matkultur er et tilbud til alle med interesse for matkultur i fortid og nåtid. Dette semesteret har kurset 25 deltakere, både kvinner og menn, med veldig ulik bakgrunn og målsetning med studiet. Noen er studenter ved UiB, mange er kokker, noen driver gård mens andre er heimkunnskapslærere. Ida mener det ligger i tiden at produkter skal kunne følges av en fortelling, i dette tilfellet en fortelling om råvarer, smak, lukt, håndverk, tradisjon, kultur og identitet. - Mat er så mye mer enn det man putter i munnen. Å spise sammen skaper sterke bånd mellom mennesker, for mat er både kultur, kommunikasjon og fellesskap. En forståelse av slike sammenhenger kan være nyttig for de studentene som driver turistnæring, mener Ida. Senere ser hun for seg å kunne bruke faget som en innfallsvinkel på hovedfag i sosialantropologi. Håndfaste læringsmetoderStudiet er organisert rundt fem ekskursjoner pr. semester, til Vestnorsk kulturakademi på Voss, hvor studentene i to og en halv dag får både teoretisk og praktisk innføring i ulike sider ved vestnorske mattradisjoner. Studentene på matkulturstudiet dette semesteret har blant annet vært på stølsbesøk og deltatt i hjemmeslakt av sau, hvor de fikk delta i hele prosessen, fra selve avlivningen til oppdeling av slaktet. Studentene bruker også tid i kjøkkenet på Vestnorsk kulturakademi på Voss, og får således en erfaringsnær og praktisk innføring i tilberedning av tradisjonsrik kost. Faget består av to femvekttalls moduler, KUMAD 151 og KUMAD 152, er basert på et samarbeid mellom Institutt for kulturvitenskap og kunsthistorie (IKK), og Stiftelsen Vestnorsk kulturakademi (VKA). Det faglige ansvaret for studiet ligger hos IKK. Modul 1, som tilbys i høstsemesteret, har tittelen Regionale, nasjonale og europeiske mattradisjoner, mens modul 2, heter Kulturteoretiske perspektiv på mat og måltidskultur. Til Sverige på vårenEn av målsetningene med faget er å ta vare på den erfaringsbaserte, praktiske kunnskapen i håndverk, husflid og andre bygdenæringer, og å videreformidle

slik kunnskap til nye generasjoner. Utprøving av tradisjonelle og nye matretter foregår i matverkstedet på Vestnorsk kulturakademi, og det foretas kortere ekskursjoner i distriktet, til småskalaprodusenter og verksteder knyttet til matkultur. Samlingene har ulike tema fra gang til gang, og eksempler på matemner som gjennomgås spenner fra smør, bær og frukt, til fisk, ost, husdyr og korn. Utenom dette tar faget gjennom forelesninger og teori for seg blant annet kokebøker som kulturelle uttrykk, byggeskikk, tidligere levekår og dagens utfordringer i landbruket i forbindelse med økologisk og konvensjonell drift. Man ser også på emner som ernæring, kulturregioner og matkulturer i Europa, og

mat som kulturell markør for innvandrergrupper.Studiet koster 6000 kroner pr. semester, og man må medregne utgifter til enkelte måltider og transport i forbindelse med ekskursjonene. Det arrangeres også en valgfri studietur til Sverige i vårsemesteret, hvor man besøker Måltidens hus og Måltidsakademien i Grythyttan. Studiet avsluttes med en seks timers eksamen på slutten av høst semesteret og med semesteroppgave og muntlig eksamen i vårsemesteret.

Studiet Matkultur har søknadsfrist 1. juli (modul 1 eller modul 1 og 2) og 1. desember (modul 2). Flere opplysninger om faget finner du på kark.uib.no/Uibvka/001.

Når Margrete Dyvik setter punktum for hovedoppgaven i spansk, er hun langt i fra ferdig.

tekst: Trym Holbek trym.holbek@student.uib.no

foto: Kåre Gustav Høyem

De gangene hun forteller venner om studiene sine, blir hun møtt med mange forskjellige reaksjoner. - Noen står og gaper «wow, hovedfag!». Andre spør irriterende om det kan brukes til noe eller om jeg blir rik. Det er vanskelig å forklare folk hva det dreier seg om. Kort og godt handler oppgaven min om bruk av historisk presens i muntlige fortellinger. Verbtider, rett og slett.

Alltid språkinteressertMargrete Dyvik kom først i kontakt med spansk som utvekslingsstudent på en videregående skole i USA. Etter kort tid fant hun ut at hun ville satse mer på det. - Jeg har alltid vært veldig interessert i andre språk, derfor var jeg aldri i tvil om at jeg ville studere mer. Det var da jeg hadde spansk som valgfag i USA at jeg bestemte meg for å satse på nettopp dét språket. Senere tok Margrete mellomfaget som ERASMUS-student i Salamanca i Spania. - Salamanca er vel det stedet i Spania med flest norske studenter. Jeg prøvde likevel å holde meg unna, for å bli nødt til å snakke spansk. Bare på den måten blir man flinkere til å bruke språket.

Inn i forskerverdenen- Hvordan opplever du studiemiljøet på spansk? - Både faglig og sosialt er det veldig bra. Hovedfaget er akkurat passe stort, og det er både gutter og jenter. Vi blir godt kjent, og treffes ofte. Heldigvis har vi både norske og latinamerikanske studenter på faget. Dessuten har vi flinke forelesere, som det er lett å komme i kontakt med. - Har du hatt muligheter til å delta på konferanser?

- Det har ikke vært så veldig mange tilbud om det, men jeg har blant annet holdt et innlegg på fredagsseminaret til LiLi (Institutt for Lingvistikk og Litteraturvitenskap, journ. anm.). Og for ikke så lenge siden deltok jeg på en nasjonal lingvistikk-konferanse på Nesbyen. Det var ikke bare for avvekslingens skyld Margrete dro til Nesbyen. Hun har planer for livet etter hovedfaget. - Jeg har tenkt å søke om doktorgradsstipend når jeg er ferdig. Da er det en stor fordel å ha forsøkt å markere seg litt i miljøet, det er ofte det som avgjør hvem som blir den heldige vinneren.

Kjepper i hjulene Selv om Margrete har funnet seg til rette i forskningsmiljøet på Høyden, har hun ikke mange gode ord til regjeringens medlemmer. Når vi begynner å snakke om utdanningspolitikk, hever hun stemmen og setter seg frem på kanten av stolen. - De holdningene som regjeringen viser frem er en skandale. Norge satser alt for lite på utdanning og forskning generelt. Hva har vi igjen etter at oljen ikke lenger gjør oss «lykkelige»? Jeg mener at vi trenger å utvikle andre ting enn oljeeksport for å ha et levedyktig samfunn. Sverige og Finland har et annet utgangspunkt, som gjør at de må satse på kompetanse på ulike områder. Volvo og Nokia er eksempler på det. - Nå er det foreslått å fjerne ordningen med ettergiving av lån for hovedfagsstudenter. Hva tenker du om dette? - Det er jo helt sprøtt. Hovedfaget er et tungt studium, som krever et ganske stort stykke motivasjon for å ta fatt på og gjennomføre. Tar man bort en slik ordning, ryker en del av motivasjonen. Resultatet blir at flere ender som gjeldsslaver til samfunnet. Det tror jeg ikke er ønskelig.

ho

ve

dfa

gsstu

de

nte

n

tekst: Birgitte NitterBirgitte.nitter@student.uib.no

ill: fra Matgleder fra Hordaland. Kom Forlag, 1998.

44

røykesuckRegjeringen har kommet med et nytt lovforslag som skal behandles i Stortinget. Innen år 2004 skal det bli totalforbud mot røyking på utesteder i Norge. Dette blir det bråk av.

Helseminister Dagfinn Høybråten mener dagens ordning med røykfrie soner fungerer dårlig og at det er svært krevende å følge opp og kontrollere at ordningen blir etterlevd. Derfor mener han det er nødvendig med radikale endringer. LO og Hotell- og restaurantarbeiderforbundet er positive til lovforslaget, og med støtte fra LO er det vanskelig å tenke seg at Arbeiderpartiet vil gå mot. Det hevdes også at det i restaurantbransjen er et flertall for et totalforbud mot røyking, ettersom alternativet er en svært kostnadskrevende utbygging av dagens ordning. Dersom Stortinget sier ja, vil totalforbudet mot røyking på restauranter og utesteder kunne tre i kraft i 2004. Høybråten regner med at forbudet vil skape et livlig ordskifte og debatt. Og debatt skal det bli…Det er vanskelig å argumentere mot de helsemessige effektene, og disse veide nok svært tungt da regjeringen la fram lovforslaget. Dette er også et tiltak for å verne om arbeidstakere. Servitører og bartendere tilhører i dag den yrkesgruppen som har høyest hyppighet av lungekreft. De hissigste argumentene mot et forbud henvender seg også til denne yrkesgruppen, men ikke i forhold til medlemmenes helsetilstand. Mange mener at yrkesgruppens problemer med røykfylt arbeidsmiljø vil blekne, i forhold til problemet som vil oppstå dersom de ikke lenger har en jobb å gå til. Betjeningen vil komme til å miste jobbene fordi folk ikke lenger vil gå ut. Et annet scenario er at det vil dukke opp flere illegale utesteder. I uhøytidelige undersøkelser, gjort på dagbladet.no, svarer halvparten av de spurte at de vil gå mindre ut på byen dersom totalforbudet blir en realitet. Samtidig ser vi at den andre halvparten svarer at de vil gå ut mer.

California dreamin’Californias knallharde røykelov, som forbyr røyking på enhver innendørs arbeidsplass, blir trolig modell for Norge. Andelen røykfrie hjem i California har steget fra 38 prosent i 1992 til 74 prosent i 1999. Røykeloven i California ble i sin tid fulgt opp med en massiv antirøyk-kampanje. Begge deler har vært en stor suksess, ifølge helsemyndighetene. Det blir interessant å se hvordan helsemyndighetene i Norge går fram.

Alle som ikke har bodd under en stein de siste 30 årene vet, at det er helseskadelig å røyke. Det er ikke vitaminer og mineraler som strømmer ned i lungene. Men er ikke et totalforbud på utesteder å ta vel hardt i? Restaurantbransjen og røykerne i California var i harnisk da loven ble innført tidlig på nittitallet, men siden den ble innført etter direkte avstemning blant velgerne, stilnet protestene nokså raskt. I det skandinaviske sosialdemokratiet er det mer akseptert at staten har ansvar for innbyggernes ve og vel. Det er mange argumenter for at nedgang i antall røykere vil spare staten for enorme utgifter. Vi ser altså helsemessige, samfunnsøkonomiske og arbeidmiljømessige argumenter.

Stortingets SosialkomitéPå den annen side argumenterer mange for at røyking også fyller sosiale behov. Det skaper fellesskap og nærhet med andre mennesker som røyker. De som stiller seg skeptiske

forslaget til røykelov ser det som en innskrenkelse av friheten, og at staten blander seg for mye inn i deres hverdagsliv. Det er

også fra lederen av Sosialkomiteen på Stortinget, John Alvheim, vi har hørt mest kritikk til lovforslaget. Alvheim frykter at forslaget

vil få støtte fra Arbeiderpartiet, og dermed et flertall på Stortinget.

Røyklukker Unge Venstre har i en uttalelse til forslaget sagt at man i første rekke bør

innskjerpe praktiseringen av dagens røykelov, før vi utvider den. Kanskje vil det være bedre å legge til rette for investeringer i lufteanlegg, som kan bedre inneklimaet på utestedene. Utviklingen av en såkalt røyklukker som bruker prinsippene fra luftlåser har satt fart i dette argumentet. Et eksempel på en luftlås finner man i inngangspartiene på kjøpesentre, der det dannes en vegg av luft. Røyklukkere vil angivelig fungere som usynlige vegger, og gjøre at man kan sitte 20 cm fra en annen som røyker uten at det merkes. Spørsmålet er hvor store investeringer utelivsbransjen er villig til å gjøre. Det blir spennende å følge med i debatten fremover. I dag er det bare delstater i USA, Australia og New Zealand som har forbud mot røyking på serveringssteder.

tekst: Ragnar Eggesvikragnareggesvik@hotmail.com

foto: Trond Arne Sørås

på 70.000

favner

Tormod Hauglands «To stykke»

Tormod Haugland har etter hvert etablert seg som en betydelig forfatter. Han er leder for Skrivekunstakademiet og har publisert romaner, lyrikk og en novellesamling. Den nyeste boken hans, «To stykke» er en liten bok som består av to små skuespill. I det første, «Hus forbi», møter vi tre personer med de eiendommelige navnene Unn, Hank og Frank. De har hver sine problemer, men noe har de felles. De prater hele tiden forbi hverandre, og klarer ikke å skape forandring. «Eg finn meining i å liggje. Den som ligg nede kan ikkje falle». En av hovedpersonene, Unn, befinner seg i en tilstand av passivitet. En handling som kan føre til forandring synes bortimot umulig. Angsten for å foreta ethvert valg er den kraften som virker sterkest i disse menneskenes liv, noe som får tankene til å kretse om det moderne menneskets store utfordring: å være til i en verden fremmedgjort for subjektet. Den eksistensielle problematikken stopper likevel ikke der. Til tider virker det som om hennes redsel for å ta valg gjør at hun synker inn i apatien. Ved et kritisk punkt i samtalen uttrykker hun Kierkegaards desperasjon over manglende vilje og engasjement fra hans verk Enten-Eller, gjennom utbruddet «Summa summarum: eg orkar ikkje». Trettheten er et tema som går igjen en rekke ganger i teksten, hvilket bygger opp under følelsen av tiltaksløshet og distanse. Den underliggende avgrunnen truer med å sluke deres liv, dersom de ikke makter å bryte ut. Det andre stykket heter «Isolasjon». En far dukker opp og overrasker sin

sønn på fødselsdagen. Også her blir vanskelighetene ved å leve sammen tematisert, gjennom den manglende forståelsen i samtalene. Mer enn i «Hus forbi» snakkes det forbi hverandre, noe som skaper en sterk følelse av avmakt. Faren fremstår tydelig i dette lyset, og gjennom hele stykket gir han inntrykk av å mangle virkelighetssans. Hans onde sirkel blir godt kontrastert av hans datter, som har brutt ut av familien og er den eneste som tydelig påpeker farens fastlåshet. Historiene er like stramt komponert som språket er økonomisert, her er blant annet ingen sceneanvisning eller tidsangivelse. Nittitallets minimalistiske stil, som blant annet Hanne Ørstavik og Jon Fosse er kjente for, kjennetegner Hauglands forfatterskap, og det ser ikke ut til at han har valgt noen annen løsning denne gangen. De knappe replikkvekslingene lyder som skudd, og for karakterene må de høres som utladninger fra sårede og lukkede sjeler. Denne stilen har den fordelen at så mye forblir usagt, slik at spenningen henger uforløst, langt under teksten. Den ytre handlingen er til gjengjeld svært sparsom, og til tider litt plagsomt fraværende. Likevel har historiene betydelig virkning, og vil være til stor glede for den som foretrekker den skjulte stils dynamikk fremfor broderende utlegninger. De to historiene søker å fortelle mye om å prøve å bryte ut av sitt trygge skinn, for å kunne leve som menneske. For som Glenn sier på side 42: «Å vere menneske er å gjere som ein vil». Det spørs bare om ikke man må lære seg at det finnes flere enn en selv i verden, som også prøver å være mennesker.

tekst: Trym N. HolbekTrym.Holbek@student.uib.no

ill: «To stykke». Oktober, 2002.

pensumfrittVi har nå kommet frem til del to av vår fordomsfulle undersøkelse av studenters lesevaner ved andre fakulteter. Denne gangen går turen til Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet, for å la deres realisme utfordre vår høytsvevende virkelighetsoppfatning. Undersøkelsen er gjort på bakgrunn av et representativt utvalg fra begge fakulteter. Resultatet kan du muligvis lese mellom linjene her.

tekst: Helene Lindqvist og Birgitte Nitterhl@gofairtrade.net, birgitte.nitter@student.uib.no

foto: Kjetil Sørås

Tom Erik Olsen, 25 år, informatikk lavere grad:

Restraint of Beasts av Magnus Mills er en bok som rommer en særegen svart humor på en måte som bare engelskmenn kan få til. Boken handler om noen enkeltindivider og livet de lever, men det er egentlig ikke noe plot i boken. Typene er spesielle og havner borti litt av hvert, blant annet tar de livet av et par stykker ved et uhell. Dette tar de veldig lett på, og den bisarre, enkle måten det hele fremstilles på er helt syk, men vanvittig morsom.

Martin Helland, 25 år, beregningsvitenskap hovedfag:

Bestialitetens historie er en trilogi av Jens Bjørneboe, hvor man følger en person som skal skrive verdenshistorien. Boken tar opp temaet mennesket og ondskapen gjennom en verdenshistorie som fremstår som grotesk, og den er skremmende aktuell også i dag, fordi det konstant er krig i verden. Boka er interessant og den får en til å tenke. Ikke vet jeg om det er min perversitet som gjør at jeg synes den er interessant, eller om andre også synes det?

Kristine Birkeland, 20 år, ex.phil og metodeprøven, fremtidig HF-student eller realist:

Brødrene Karamasov av Fjodor Dostojevskij ga meg en svært god leseopplevelse. Samtidig som man ved å lese denne boka lærer mye om det å leve i Russland i gamle dager, er også selve handlingen spennende. Kort fortalt handler boka om en far og hans tre sønner, hvor den ene sønnen dreper faren. Dette er en psykologisk roman med mye menneskeinnsikt, sjalusi, kjærlighet og forræderi.

Tore Tomren, 25 år, historie hovedfag:

John Steinbecks Cannery row er veldig bra. Den handler om en gjeng arbeidsledige, forfyllede dagdrivere i en liten småby i California på 1930-tallet. Steinbeck skildrer disse menneskene på en jordnær, humørfylt og intelligent måte, og jeg kan absolutt identifisere meg med karakterene.

Galleriet. Bergen Storsenter. Torgallmenning 7.Oasen. Arken, Steen & Strøm. Lagunen.

Nina Karin Monsen:Den gode sirkelEn filosofi om kjærlighet og helse

Kr 298,-

Kjærlighet og vilje utrettermirakler. Begge deler girstyrke, energi og håp. Avkjærlighet og god helse blir englad, utholdende og overbæ-rende. Kjærlighet gir godhelse, god helse gir kjærlighet.

Å leve er å føle kjærlighet, deter å ta vare på det eller demen er glad i, det er å tenke utfra det friske i en selv. Å leveer å fungere i det daglige påen måte som både har og girkvalitet for seg selv og sinenærmeste. Dette skapervitalitet, selv hos svært gamleeller svært syke mennesker.Sykdom er alltid bare en litendel av mennesket, uansetthvor alvorlig eller livsforkort-ende den er.

I vårt norske velferdssamfunnfortoner livet seg for de fleste både trygt og langt. Å gi mening til et langt og forutsigbart liv betyr å nekte å kjede seg. Det betyr å bry seg nok om de andre til å se at en selv har betydning fordem. Vi lever best og får mestlivskvalitet når vi forstår livetmed kjærlighetens øyne.

Forfatteren og filosofen NinaKarin Monsen har skrevetbestselgende bøker somKunsten å tenke, Det elskendemenneske, Det kjempendemenneske og Velferd utenansikt.

www.norli.no