thure erik lund_en trist og dum historie

En trist og dumhistorie

Thure Erik Lund

En trist og dumhistorie

Roman

THURE ERIK LUND

Tanger, 1992Leiegården, 1994

Zalep, 1995Grøftetildragelsesmysteriet, 1999 (revidert utgave 2000)

Om naturen, 2000Compromateria, 2002Elvestengfolket, 2003Forgreininger, 2003

Språk og natur, 2005Uranophilia, 2005

Inn, 2006Straahlbox, 2010

© 2011 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslowww.aschehoug.no

Satt med 10,8/13 pkt. Stempel Garamond-Romanhos Type-it AS, Trondheim 2011Papir: 80 g Super Snowbright 1,6

Printed in GermanyGGP Media GmbH, Pössneck 2011

ISBN 978-82-03-35082-5

Kap 1

Jeg må snart begynne å oppføre meg normalt. Må begynne åsi tingene rett ut. Og jeg må snart erkjenne at jeg er en såkalteldre mann, og at jeg derfor, i det minste, må være litt mer iett med navnet mitt, Eugen Hanssen, for å bli meg selv. Ogjeg må snart innse at samlermanien ikke har ført noe godtmed seg. Jeg må begynne å oppføre meg normalt, og tenkeenklere og mer menneskelige tanker. Helt siden jeg var 24år har jeg haiet rundt og tenkt eksentriske tanker, gjennomsamlermanien, i den tro at det hadde noe godt i seg, og detmå det bli en slutt på. Jeg orker ikke dette her mer. Alt er enlidelse. Det har bare blitt verre og verre. For det er dennevirkeligheten som gnager, ikke forfra som før, men innenfra.Jeg trodde jeg når som helst bare kunne gå tilbake til virke-ligheten, og være en vanlig mann, og bare liketil utbryte:Her er jeg. Jeg er som dere. Se hva jeg har gjort, hva jeg hartilført verden. Er ikke det nok?

Men det var ikke mulig. Disse årene med samlegalskapog eksentrisme har gjort meg forskrudd. Jeg har lært megå tilstrebe det paradoksale, mangfoldige, fiktive, uklare ogubegripelige. Så altså; nå må klarhet, nøkternhet, realisme,alvorlighet være retningslinjene. Jeg må prøve å forstå til-værelsen. Og jeg må si det som det er. Men det er ikke sålett å komme inn i den enkle og alminnelige eksistensen.

Fordi jeg i så lang tid omformet eksentriske tanker ved åanskaffe meg de merkverdigste gjenstander, var det et visst

5

sammenfall mellom den indre og ytre verdenen, og jeg føltemeg derfor normal. Men det var en selvutslettende drift i det,drift mot eksentrismens grenser. Den eneste måten jeg kunnevirkeliggjøre eksentrismens logiske fundament på, var å fort-sette å samle på de sjeldneste og underligste ting, og såledesvære innehaver av en stadig voksende samling av antikvite-ter, rariteter og naturartefakter. Først da, som praktisk utfø-rende vekstfilosof, kunne jeg kjenne på «virkeligheten». Detvar jo sånn jeg var inne i verden, og var en uavkortet del avden. All slags glede og urettferdigheter så jeg ytre seg gjen-nom tingene. De var forståelige, markante, betydningsfulle.Alle historiene jeg kom inn i, bare ved å eie noen fysiske min-ner. Dypsindige, enkle, triste, komplekse, og dumme. Detteforholdt jeg meg til. Samlingen vokste. Og der var jeg. Sta-dig dypere i det eksentriske. Først da levde jeg. Å være i detsjuke spennet. Aldri en vanlig dag, en normal tanke, eller noeenkelt og allment. Ikke en eneste gang virkelig bli forstått avsåkalt alminnelige mennesker. Men i stedet bli respektert avandre samlere og galninger. Og derfor: Jeg måtte i lang barefortsette å samle. Og derigjennom: Hele tiden igjennom åmåtte si og tenke underlige ting, være tvunget til å tenke demest eksepsjonelle tanker, bare fordi jeg i så lang tid har værtomgitt av en ubegripelig mengde merkverdige ting. Derformåtte jeg anskaffe meg enda flere ting, jeg merket hva for enkraft det ga meg. Følgelig har jeg alltid stått i fare for å havnei forskrudde samtalesituasjoner, bare på grunn av disse gjen-standene, og geleide meg selv ut i intense og langvarige mono-loger, som egentlig var fullstendig avslørende, særlig overforAndrea, min samboer i snart 25 år, og hennes venner, for jeghar det klistret i meg, at jeg hele tiden må prøve å få folk tilå skjønne det jeg sier. Alltid fordi jeg skulle overgå de andre,i mer eksepsjonelle ting, tenke tanken lengst mulig, forfølgelogiske mønstre inn i de svarteste abstrakter. Stadig kom jeg

thure erik lund

6

med de mest fantasifulle oppramsinger av ting. Samlegalska-pen hadde fått meg til å tenke og snakke på en ytterst særegenmåte. Jeg hadde et utømmelig reservoar av all verdens merk-verdigheter å ta av bare jeg tenkte. Underlige ord og begre-per strømmet ut av kjeften min. Aldri kunne jeg bare slappeav, bare se rundt meg, og fungere i normal menneskelig nær-het, og si og tenke alminnelige, rolige og fornuftige tanker,som folk kunne bryte inn i og føle et menneskelig alvor med.Alltid måtte jeg vri disse tankene til. Straks jeg bare så vidttenkte på noe alminnelig, klarte jeg ikke å utholde det, det blestraks en klamhet, noe svett og innsynkende i dette alminne-lige som der og da truet med å manifestere seg. Aldri kunnejeg bare nøye meg med enkle ting, gjengi noe andre haddesagt, og funnet det interessant. Aldri var noe av det andre saog mente, dypt og langt nok tenkt. Det var ingen totalitet i detde snakket om. Det var så utilstrekkelig, jeg måtte gå videremed det de sa, se potensialet i ting, som ingen andre gjorde,og aller minst de som først hadde sagt dette her. Aldri var jegfornøyd. Alltid oppsto det straks nye situasjoner, nye emnersom måtte utdypes, nye gjenstander som skulle forklares, ogdet var en så forferdelig flukt i alt. Alltid måtte jeg flykte framine egne tanker. Kunne jeg enda la de snevre, eksentrisketankene bare modne seg, slik at jeg selv og mine tilhørerekunne bli vant til dem! Aldri kunne de forme seg naturligetter tingene og verden rundt meg. Alltid hadde jeg denneutålmodigheten, som gjorde at jeg uopphørlig unngikk detmenneskelige. Aldri forsto jeg at det alvorlige og seriøse var«realisme» per def, og derved var det eneste som kunne sieså være menneskelig.

Noe som jeg så klart ikke holdt ut. Jeg klarte ikke å værei ro der inne i eksentrismen min. Det vil si, det var jo ikkehensikten heller, jeg ønsket å komme inn i et stort livsløft

7

en trist og dum historie

med alt det ualminnelige jeg til stadighet tilegnet meg. Pågrunn av denne uroen kom eksentrismen min opp i stadigenye nivåer, og var derfor alltid ubegripelig, ikke for andrenødvendigvis, folk forsto kanskje alltid mer enn meg, menfor meg selv, jeg var jo innlåst i det eksentriske, det sær-egne, det unike, og i tankeflukten som lå i alle de tingenejeg omga meg med, som gjorde at jeg syntes det de sa all-tid var altfor enkelt og utilstrekkelig. Alltid var jeg så vel-dig i det jeg tenkte, og derfor hadde jeg aldri evnen til å semeg selv utenifra, se det latterlige i denne eksentrismen min,ved alltid å utsi og tenke og føle det ubegripelige og eksent-riske. Derfor var det utilfredsstillende å tenke, siden jeg blealene inne i langt framskredne tankeverdener. Da kjente jeghvor farlig mine egne privatuttenkte formuleringer var, ogforelsket meg i den revolterende kraften i dem, de var jounike, originale og ukontrollerte. Prøvde jeg å forklare dissekomplekse og utstuderte utsagn, med et enkelt språk, forAndrea, eller en ytterst sjelden gang for en av hennes ven-ner, skjønte de allikevel aldri hva jeg snakket om, selv omde syntes det var humoristisk. Samtidig merket jeg hvor-dan jeg med slike taleøvelser ødela de finurlige tankeverde-ner ved å alminneliggjøre dem med vanlige, normale ord ogvendinger. Dermed klarte jeg heller ikke å nå fram til noen.Et par, tre mennesker sa at tankene mine var megetsigende.De så nok bare konturene av mine tidligere megetsigenheter.Men disse megetsigenheter var gjennom meg og mitt stak-kato utpratingsmaskineri bare en uavkortet del av den uan-gripelige monolittiske formen jeg og min samlermani fak-tisk utgjorde, og som kastet sine skygger over enhver somprøvde å forstå hva jeg mente.

Men dette førte til at ideene og tankene mine, som haddegitt en så særegen retning og form på samlingen, og som

thure erik lund

8

dermed var en intim del av samlingene, ble mindre verdt.Det førte til at jeg også mistet respekten for mine teorier ogmegetsigenheter, og dermed til alle slags teorier og meget-sigenheter, noe som igjen førte til at jeg heller ikke verdigetsamlingen min så mye som før. Men det tok mine kritikeresom bevis på at jeg vurderte alt menneskelig opp mot penge-verdier. De mente at ingen hadde eiendomsrett på ideer ogteorier i utgangspunktet. Men da jeg lagde en såkalt over-bygning på hele denne samlingen, i form av et museum, ethjemmelaget men allikevel stort uttenkt museum, nettoppfor å gjenvinne de universelle verdiene i både tingene og iideene, ville disse verdiene være tilgjengelige for andre men-nesker, og således ville ideene mine bli forsterket og tydelig-gjort til en slags unik verdensbygning. Hva med det, tenktejeg, det måtte vel være et sjakktrekk.

Men da fikk jeg høre at jeg bare forstørret det problema-tiske som lå i min grunnholdning, og at alt var galt fra begyn-nelsen av. I det siste har jeg tenkt at det kanskje har vært til-fellet, at jeg herved må begynne å revurdere alt som har vært.For jeg har med sterkere kraft fått høre at eksistensberetti-gelsen til alle disse tankene og megetsigenheter er grunnlagti at vi alle utgjør et slags globalt åndsfellesskap. Så hvis dutror at du velger å stenge verden ute, fikk jeg høre, så inn-lemmes du bare inn i dine fiktive formodninger om å væreutenfor. En perifer bekjent sa: For du, Eugen Hanssen, omdu vil det eller ikke, er uansett tilsluttet denne store samtalenom verden, på en eller annen måte, som dreier seg om hvor-ledes verden er skrudd sammen, og som en rekke mennes-ker nå faktisk diskuterer, på forskjelligste vis. Det er så om ågjøre å holde en slik samtale i gang, og være bevisst sin rollesom både utenforstående og inkludert. For det kan hendeat denne store omfattende samtalen, som en del hundre-tusener og millioner av mennesker over hele kloden deltar

9


i, og som er kjedet sammen som en slags organisk intellek-tuell struktur, må karakteriseres som et rhizom, en uregjer-lig knoppskytende struktur av menneskesinn, hvor brorpar-ten så klart finnes i akademia, i tillegg til en stor uensartetmengde frie eksistenser, som kunstnere, diktere og livsfi-losofer. Alle disse menneskene utgjør et åndsfellesskap, måman si, som ikke har noen retning, annet enn en rhizomiskvekst i alle humanismens tenkelige retninger, med en over-ordentlig stor mengde med utsagn, beviser, antakelser, hvoralt dette er helt sammenfiltret, til tross for all slags uenig-heter og splid. Det er denne humaniteten som får den men-neskelige verden til henge sammen, i et stort viderekommetforståelsessystem, et humanistisk livsprinsipp.

Selvfølgelig visste jeg om dette humanistiske livsprinsip-pet, og dette åndsfellesskapet. Jeg hadde i grunnen hørt taleom det hele mitt voksne liv. Jeg visste også hvor viktige desom sognet til dette humanistiske livsprinsippet mente å seseg selv, noe de på sett og vis var også, all slags lærde mennes-ker, intellektuelle, vitenskapsfolk, diktere, kunstnere, filo-sofer, alle var jo rasjonelle, seriøse mennesker. Jeg haddehelt fra ungdommen av blitt oppfordret til å søke tilslutningtil denne gruppen, men noe bød meg imot, jeg tror det altganske tidlig utpenslet seg tanker om at jeg kunne presterehelt særegne, originale tanker nettopp hvis jeg sto utenforalt og alle, og gjorde noe helt annet, og bare når det høvdesslik så skulle jeg begi meg inn på et av deres enemarker forå skaffe meg kun den nødvendigste kunnskap for å kommemeg videre inn i mine prosjekter, som for meg på den tidender, da jeg ble 24 år, antok å være en langt-tenkende eksis-tens, men som så småningom hadde vridd seg til som en hangtil å måtte anskaffe meg de sjeldne og unike gjenstander.I ungdomstiden og fram til jeg ble 24 år var jeg bare innomvisse læresteder på aller nødtørftigste vis, før jeg så dro vekk

thure erik lund

10

fra det hele, og prøvde meg på en såkalt finansiell karriere,hvor jeg i begynnelsen lærte meg tre-fire språk sånn passe,samtidig som jeg fritt og planløst leste alt jeg kom over,slik at nyorganiseringen av min livsverdistruktur var anbe-fordret av mine planløse bevegelser i verden, og det oppstoetterhvert en fyldig ansamling av tankegjenstander, anekdo-ter, underlige kunnskapsbobler, skrøner, som ikke lot segdrive vekk, selv om jeg etterhvert begynte å arbeide hardt, ogfikk blikket vendt den andre veien, mot den finansielle kar-rieren. Da merket jeg hvordan alt mønstret seg, gjennom enslags akkumulasjon, og som seinere ble til alt dette som jegseinere våget å kalle for innsikter, dyptgående, smale, stik-kende innsikter, men som deretter trengte seg videre inn ilivet mitt som en litt lunefull opptatthet av det særegne. Forjo dypere og lengre jeg tenkte på alt det unyttige og anekdo-tiske jeg kunne, så ble tankene underligere og mer fremmed-artet, ofte på en helt annen måte enn forventet, og dermedbegjærlige og ettertraktelsesverdige, ettersom disse innsik-tene ble drapert av pengemessighet og en gryende samler-manisk tøtsj, da jeg på en måte fikk såkalt syn for sagn, jegmåtte få håndfaste beviser på alt det underlige og forskruddeog skremmende som jeg på den tiden hadde fått visshet i,noe som førte til at disse gjenstandene som var knyttet tildisse nokså nådeløse og absurde innsiktene sånn i seg selvfaktisk forvandlet seg straks jeg fikk dem i hende, og deble dermed abstrakte, usynlige, tenkte. Den lille ansamlin-gen av merkverdige gjenstander jeg som 24-åring alt haddefått skrapet i hop, ble etter en slik videre gjennomtenkningfaktisk mer eller mindre levende for meg, de ble personifi-sert, de vridde seg, og de fortsatte å forvandle seg, jo mer jegtenkte på dem, og jeg kunne bare makte å holde dem stabilei sinnet ved å ikke bare stadig navngi dem på helt nye måtereller flytte på dem, men også til og med kjæle med dem.

11


Allerede som 24-åring hadde jeg altså fått øye på tingenesbetydningseksplosive tilstand, og dermed deres fiksjonellepotensialitet, og jeg hadde ikke bare en langt framskredenmen usynlig samlermani, men også et forhold til virkelighe-ten som må sies å være forvridd i all sin innsiktsfullhet, deralt jeg ser rundt meg, og som jeg kan fortelle om, har en heltannen overflate og form, enn det det utgir seg for, noe somselvfølgelig er grunnen til mine mange og store problemernåtildags, som 56-åring.

thure erik lund

Kap 2

Men kanskje kunne det ha vært annerledes? Etter å ha gjen-nomført et par nokså heldige transaksjoner på eiendoms-markedet på slutten av åttitallet, kunne jeg i en alder av 35for alvor begynne å la virkeliggjøringen av den fysiske ogkonkrete varianten av denne eksentriske tankeverden ese ut,i form av en utstudert og omfattende raritetssamling. Menlenge, helt siden slutten av syttitallet hadde jeg tusket til megforskjellige ting, i en typisk retningsløs stil. Alt som deretterhopet seg opp gjennom åttitallet var nok uttrykk for en uto-pisk lengsel som jeg ikke ønsket å dele med noen. Så da jegble sammen med Andrea og fikk barn med henne helt førstpå nittitallet, forelå det også en viss fare for at jeg kunne hablitt et menneske.

Men jeg lot meg ikke plages. I stedet for å la meg omslut-tes og påvirkes av den menneskelige nærhet, så jeg altså barerett fram, og bega meg enda dypere inn i samlermanien,med overlegg. Andrea godtok dette, kanskje fordi hun til åbegynne hadde mer enn nok med barnestell. Jeg kunne værtplaget av mye dårlig samvittighet på den tiden der, men jegså i stedet for meg, med en slags uuttalt bakenforliggendevisshet, at jeg på sett og vis skulle kunne komme ut på «denandre siden», som «menneske», med en ideal tankeverden,hvor mine samlermaniske prosjekter skulle kunne gjenopp-stå som verdensmessige objekter. Den eksentriske tankever-denen min fikk dermed et konkret og fattbart utslag, som

13

filosofisk samlermani, noe som således frigjorde meg fra alleslags moralske skrupler.

Og det var det jeg ble, midt på nittitallet, en samler, ensamler av alt, av all slags kostbare ting, gjenstander, antik-viteter, bøker og naturartefakter. Jeg ble kort og godt enmanisk samler, en skamløs og dedikert samler, som med godthjerte ikke tok noen hensyn. Alt dette bare på grunn av at jegved å være dypt innkjørvet i samlermanien, var overbevistom at det var her, inne i tingenes verden, at det ekstraordi-nært menneskelige kunne sprenge seg fram, på en dypere,bedre og mer sannferdig måte, enn om jeg hadde vært etvanlig godt hardtarbeidende sosialt innstilt menneske. Der-for brydde jeg meg ikke engang om å være et menneske.Jeg så ikke den store verdien i å være en far, en ektemann,nabo, venn, og en inntektsgiver, som skulle sørge for å gjøregodt for andre, og dermed for meg selv. I stedet så jeg altsåat verden kunne sprenge seg fram, og virke opplysende, ogisær for mine nærmeste, på en helt ut original og megetsi-gende måte, bare jeg slapp å være et såkalt menneske, detvar i hvert fall det jeg forklarte Andrea.

Jeg hadde helt siden ungdommen samlet på alt mulig. Lengehadde jeg levd et dobbeltliv, men så, midt på nittitallet, kan-skje fordi jeg hadde god økonomi, og i tillegg var uten frykteller stor vennekrets, kom jeg meg ut av skapet, og ble vir-kelig en samler. Jeg begynte å kjøpe opp alle disse unike, oghelt ut sjeldne ting, som jeg i mange år hadde sett for meg,hadde hatt inne i sinnet mitt, som glødende sinnsobjekter,som hadde utviklet taleevnen min. Alt ble så mye virkeli-gere rundt meg. De helt ut merkverdige og fantastiske tin-gene gjorde ikke bare verden rundt Andrea, barna og megvakrere, men også sannere, mente jeg, der inne i den storetomannsboligen vi bodde i på Nordberg i Oslo på den tiden.

thure erik lund

14

Deretter, da jeg hadde fått en slags aksept og frihet ved atAndrea «godtok hele opplegget», som hun sa, så tok dethele av. Jeg begynte å anskaffe sjeldne gjenstander, mine-raler, metaller, stoffer, fikk dem inn i huset, samt alle slagsantikviteter, diverse naturartefakter og ikke minst sjeldnebøker. Med hus, hjem og barn gjorde jeg bare det aller nød-vendigste, for jeg var reellt samlermanisk, jeg var oppslukti all slags kataloger, i form av tilsendte trykksaker eller pånettet, var ute på reise og drev med systematisering, jeg varbesatt av en stor idé, en verdensidé. Kort sagt, jeg ville haet ekstrakt av verden. Jeg nøyde meg ikke med noen kopi,eller en representasjon av verden, jeg ville ha et konsentrat,et sinnsoverskridende sentrert ekstrakt av verden. Det vardet jeg så for meg, hverken mer eller mindre. Verdens mang-foldighet skulle kunne gjenfinnes i samlingen min, som i 97tok mer og mer plass. Garasjen viste seg å være altfor liten,enda jeg hadde fått bygd den ut minst to ganger.

Men så ble konfliktene med naboene så store, at jeg påden tiden så meg nødt til å kjøpe et nedlagt gårdsbruk påModum, med stor låve, lager og et våningshus, hvor all skogog jord var fradelt, det var igjen en havnehage på 15 mål, ogjeg mente at der kunne jeg få plassert alle tingene som haddehopet seg opp.

Det gikk ikke mange ukene før jeg måtte begynne å utvidelåven og lagerbygninger. Det var fordi jeg trodde jeg haddeallverdens plass. Således intensiverte jeg innkjøpene. Der-med fortonte utvidelsene seg ganske så marginale. Og detgikk bare et snaut år, så måtte jeg ut og leie lagerrom i dis-triktet. Samtidig fortsatte jeg galskapen, jeg anskaffet meghver dag nye gjenstander. Utover i 98 og 99 handlet jeg sombesatt. Ofte kjøpte jeg hele samlinger. Det gikk ikke langetiden før jeg måtte gjøre noe. Jeg kunne ikke leie flere lager-rom. Men hva? Jeg orket ikke tanken på plasthaller. I ste-

15


det kjøpte jeg flere gamle laftede hus, som jeg kjedet sam-men til en vinklet toetasjes rekke. De laftede husene var josamlerobjekter, de også. Men i løpet av et par år viste detseg at også tømmerbygningene ikke kunne ta av for alle tin-gene som strømmet inn. Tømmerhusene ble fylt opp av alleslags merkverdige ting, de også. Jeg måtte fortsette å plasserenyanskaffelsene i låver og lagre utover bygdene i Buskerud.Men for de mest verdifulle gjenstandene måtte jeg inn tilDrammen og Asker.

I 2005 begynte jeg å planlegge en storstilt utvidelse avbygningsmassen på gårdstunet. Nå skulle jeg virkelig ta i.Jeg måtte klemme til, og bygge meg et slags museum, ogvåren 2006 begynte jeg på arbeidet med museumsbygnin-gen. Men jeg tok utgangspunkt i låven og i de gamle tøm-merbygningene jeg hadde anskaffet meg. Det måtte værenoe akkumulerende, for det er slik en samling i det store oghele skal bygges opp. Også måten jeg utvidet og bygde oppdisse bygningene på, måtte være eksentrisk og såkalt unikt,på en organisk-forfalsket måte. Ganske raskt under arbei-det begynte folk å undre seg, både i avisene og på nettet, ogdet dukket ofte opp nysgjerrige på hovedveien, som lå femtimeter på oversiden av gårdstunet, biler stanset og folk gikkut for å se den underlige sammenklemte mastodonten av etstål, betong- og tømmerhus reise seg på nedsiden av låven,nedover i den gamle hamnehagen.

Og ikke nok med det, jeg hadde byggetillatelsene i orden.Folk kunne si hva de ville.

I løpet av fire år, fram til 2010, klarte de polske arbei-derne, under ledelse av meg, med litt hjelp av en arkitektsom jeg kjente fra gammelt av, å håndtere mine stadige plan-utvidelser. Til å begynne med var det bare snakk om å inte-grere låven og den gamle fjøsmuren inn i de laftede tøm-merbyggene, ved hjelp av en slags aparte stålkonstruksjon,

thure erik lund

16

samt felle inn tre store glassvegger. Men jeg så at til og meddet ikke var nok. Derfor fikk de i oppdrag å montere noenstore dragere, som strakk seg nederst i hamnehagen, som såbidro til å bake den allerede ferdige bygningsmassen inn i enstørre elementkonstruksjon, liksom en idé inne i en idé, vistedet seg, og denne dobbelte bygningen fylte mesteparten avhamnehagen, hvorpå hele bygningen til slutt fikk dratt overseg en særegen buet takkonstruksjon, noe vi var tvunget til,for å få det hele vanntett måtte vi lage en hvelvning over altsammen, og dermed fikk museet noe overraskende et littøstlig, japansk preg ved seg. I hvert fall lå konstruksjonensom et skjold over både fjøsmuren og de laftede veggene,og ikke minst glassveggene og stålkontruksjonen, og ga eteiendommelig løft til hele museumsbygningen. Slik, på enytterst finurlig måte, ble det skapt en mengde vinklede rominnimellom de store utstillingssalene. Til slutt ble fire storesteiner buksert inn på det som etterhvert ble foajeen, derved inngangspartiet, på et litt skeivtstøpt dekke der. Dissesteinene var såkalte rokkesteiner, ekte autentiske rokkestei-ner, fra istiden, hentet fra Hesteåsfjell i Finnemarka, de varavrundede, men med kanter og pressflater, og den størsteveide rundt 15 tonn, og var over to og en halv meter høy.Vi klarte å replassere steinene slik at de nok en gang kunnehvile på sine vippepunkter, noe som nettopp hadde gjort ogfortsatt gjorde steinene til rokkesteiner, og det viste seg atdet fra naturens side var så finurlig og følsomt at til og med etbarn klarte å rugge på dem. Mange ville prøve rokkesteinene.En gang imellom kom lokalhistorisk interesserte bygdefolkinnom. Da kunne man høre dumpe og helt ut solide drønnforplante seg rundt i bygget.

Etterhvert sto bygningen der. Kostnadene vippet så vidt18 millioner. Jeg hadde omtrent ikke mer penger, men nåsto det klart, en drøm av et hus var det, et konglomerat

17


på rundt 2300 kvadratmeter grunnflate, med to store over-lyssaler, et bibliotek, en mengde smygrom, som jeg kallerdem, og andre diverse vinklede rom, og høyloftede lagre.Her skulle altså samlingen min begynne å vokse og bre segutover gulvarealene. På slutten av byggeperioden måtte jegsi opp noen av de dyreste leieavtalene med de andre lagrene,og så begynte jeg å samle sammen samlingen i det nye byg-get. Men kanskje jeg var for utålmodig. Jeg vet ikke. Disseforsendelsene fra lagrene preget i hvert fall det avsluttendearbeidet på en underlig organisk måte. Opphopningen av allslags gjenstander der på gårdsplassen ga et særegent trykk påferdigstillelsen av museet. Samtidig hadde jeg lagt ned vissearkitektoniske «føringer» på eventuelle utvidelser, som jeghele tiden så for meg.

Men det ble ingen utvidelser. Akkurat da jeg skulle til åhente resten av det jeg hadde på lagre rundt om i hele fyl-ket, og innover mot Oslo, så var det altså visse ting, det vilsi hindringer, som begynte å dukke opp. Men jeg så ikkedisse hindringene før det var for seint, før alle disse gjen-standene som nå ble avlevert der på gården for alvor haddehopet seg opp, på tråkka utenfor, innover i foajeene, og ide store rommene. Selv etter at de polske arbeiderne og jeghadde klart å bære alt inn i bygningen på en tilsynelatendeplanmessig måte, skjønte jeg ikke at det hele var i ferd medå skli ut. Men etter et par uker skjønte jeg det. Jeg prøvdeå plassere det hele etter et slags hjelpesystem som jeg understerkt press klarte å utvikle mens vi bar inn alt sammen. Tilmin store tilfredsstillelse så jeg at dette systemet var heltgenialt, det passet utmerket til en «interaktiv reise» for debesøkende.

Men så kom altså bygningskontrollen inn i bildet, det blesaksgang, møter med myndigheter, og jeg fikk ingen fer-

thure erik lund

18

digstillelsesattest. Kort sagt, det var ikke tilrådelig for noenstørre folkemengder å oppholde seg der, museet mitt kunnebare godkjennes som lager, og knapt nok som det.

Da var jeg kanskje litt feig. Jeg skulle ikke hørt på noen.Skulle bare ha fortsatt opplegget som jeg først hadde tenkt.Jeg skulle ha laget et fullstendig alternativt museum. Det varvel dette uutgrunnelige idiotiske ønsket om å bli godt likt,og få anerkjennelse, som gjorde at jeg ville ha myndighe-tenes godkjenningstempel på det. Men så manglet museetmitt alt mulig. Jeg hadde vært altfor opptatt av de rent idealeforutsetningene for å lage et fantastisk museum. Jeg tenkteikke på slike allmenne hensyn. Jeg hadde aldri tatt slike tri-vielle hensyn før, i hvert fall ikke da jeg dreiv som finans-mann, og heller ikke i de siste femten årene, da jeg var pådet hardeste i å samle. Nå skulle jeg ta slike allmenne hen-syn. Men jeg var ikke godt nok innlevd i den slags. Haddejeg vært det, ville sikringsforanstaltningene vært integrert iselve byggingen, og i prosjekteringen, da hadde jeg framvistmin menneskelige holdning sånn i utgangspunktet. Haddejeg tatt allmenne hensyn måtte nok byggekostnadene tre-dobles. Først da bygget var ferdig, tenkte jeg på publikumsve og vel. Ikke hadde jeg rømningsveier, ikke brannvars-lingssystemer, eller ventilasjon. Jeg hadde ikke tenkt på atenhver må kunne flykte, eller puste fritt. Jeg brøy meg altsåikke om menneskenes basale behov. Eller på deres trygghet.Og da bygget sto der, skulle jeg attpåtil late som om jeg varen generøs filantrop, og ble offer for mitt «menneskevenn-lige» overmot, og dermed følte jeg meg presset til å etter-komme noen av kravene.

Men jeg burde bare ha fortsatt i den samme gamle blindestilen. Jeg burde holdt meg langt unna myndigheter. Jegburde ha tenkt at enhver må puste, eksistere og flykte påeget ansvar. Jeg skulle ikke brydd meg om de gevinster som

19


lå i det å tilrettelegge museet for publikum. Nei, jeg skulleheller bare ha kjørt på med mitt, kun vært opptatt av tin-gene, og la publikummet komme til etterhvert, helt natur-lig, uten forlokkelser, uten å måtte belemre dem med minfalske menneskelighet, og meg selv med disse ekstra kost-nadene ved å lage disse garderobene og det store toalettet.Å, så idiotisk, lage båser med ti klosetter og et stort pis-soar, det gjorde jeg, med svære speil og glassfelt. Det derdo-opplegget kostet meg en million ekstra. Så idiotisk dethele. I stedet burde jeg bare ha fortsatt slik jeg opprinnelighadde tenkt, latt det bare gå seg til, og folk kunne besøktmuseet via jungeltelegrafen, og så kunne de betalt med kon-tanter, rett i lomma, hvis de absolutt ville inn og se, da villeden humane faktoren ha trådt fram allikevel, klart og med-levende. Da ville det ikke blitt noen vanskeligheter. Da villejeg personlig vist dem rundt om i museet. Men nå? Nå blejeg stående der i skvisen igjen, skrævende mellom to stoler.Nå hadde jeg ikke råd til å fullføre disse utbedringene. Ålegge inn den påbudte ventilasjonen i etterkant ble nå overtre ganger så kostbart i forhold til å prosjektere det i selvebyggingen i forkant. Og slike store ventilasjonskanaler villefullstendig ødelegge rommene. Det eneste jeg fikk ferdig-stilt, var doer. Herregud. Det var byggingen av de fordømtetoalettene som ødela. Utover våren 2010 mistet jeg piffen.De polske gutta dro hjem til Polen. Av og til prøvde jeg å«gjøre noe» der inne. Men myndighetene, helserådet, planog bygg, de fulgte med. Jeg hadde jo flashet dette her noksåkraftig nå. Jeg tenkte at jeg fikk bare la det hele ligge i ro enstund. Da skulle jeg kanskje komme inn i det igjen.

Jeg som hadde så store planer for dette museet. Det skullebli et opplevelsessenter. Det skulle ha sin helt egenartedebetydning. I tillegg skulle det være betydninger under dette

thure erik lund

20

igjen. Lag på lag med betydninger. Jeg så det for meg. Såhvordan betydningslagene bare la seg på, det ene over detandre, og jeg så hvordan de krysset hverandre når jeg motslutten av byggeperioden fikk alt samlet, i et komplekst ogmegetsigende system. I og rundt alle disse betydningsla-gene skulle det strutte av overskudd, humor og intellektuelllekenhet. Men sånn gikk det altså ikke. Myndighetene villeikke bruke ressursene sine på den slags. Det var og ble use-riøst og ubegripelig, mente de. Jeg utnyttet arbeidsfolk. Ogkonseptet var for vanskelig å ta til seg. Urealistisk. Jeg haddeikke engang tenkt på tyverisikring.

Men bygget står nå der, litt uferdig, det trengs noen få kos-metiske utbedringer. Folk får bare komme. Selv om doeneikke fungerer. Alt står nå der. Jeg har nøkkel. Jeg har vel ikkeansvar for parkering, svettelukt, tissetrengthet eller generellbrannfare. Enhver må begi seg inn i museet på eget ansvar.Sånn er verden. Det er det som gjør hele museet. At tingeneer skjøre, og ethvert menneske er sårbart. Det er egentligbare godviljen fra de besøkende som mangler. Det er egent-lig fritt fram. Mange av gjenstandene står nå plassert rundtom, nettopp hensatt i denne betydningslagsdimensjonen jegetterstreber. Det kan synes som om de er gjemt vekk. At deter uferdig. Noen av gjenstandene er pakket ned i kasser, noeer stablet på hverandre inne i kroker, og andre ting er strøddutover gulvet, for å kunne settes sammen. Men det er noe avhensikten med det hele. Å lage et oppdagelsessenter, et totaltselvintegrasjonskunstverk, der folk skal gå rundt og pakkeopp tingene selv, og få gleden av å behandle disse verdifullegjenstandene selv, at de skal få rote nede i store trekasser, oggrave opp forskjellige slags artefakter som ligger gjemt nedei trespon og isoporkuler, at de skal kunne blåse støvet avting som ligger henslengt inn mot vegger og inne i alle slagskroker, for at hver og en skal kunne skape sammenhenger.

21


Det var også derfor jeg lot bygget og byggeprosessen flyteut, ikke bare for å lage et ordentlig raritetskammer, men forå la store og små rom veksle seg ut i en eneste sammenhen-gende labyrintisk reise, hvor alle disse tingene skulle kunnestå i et såkalt assosiativt forhold til hverandre. Bygget skullevirkelig være en drøm, og slik det nå framstår for meg, herjeg ser ut på det, der borte på den gamle låvetomta, så er deten sann drøm, som jeg ennå har klart å bevare avlåst og luk-ket, bygget bare venter på å bli åpnet, få de siste bevilgnin-gene, få tillatelsene fra myndighetene til å sette i gang drif-ten.

Men nå har jeg altså ikke penger til de nødvendige instal-lasjoner. Bygget står der, men det mangler visse nødvendigefunksjoner, som innlagt strøm, som er innstallert med rør ogkabler rundt om i bygget. Men på grunn av at opplegget medkommunen og fylket skar seg, så har jeg ikke fått koblet opptil det offentlige nettet. Det er problemer med tilslutning tilden kommunale kloakken også. Små, men vesentlige detal-jer, som jeg må få en eller annen løsning på, for å gjøre dennedrømmen til en virkelighet for andre mennesker. Foreløpiger bygget opplyst ved hjelp av noen byggelamper, og strøm-men tar jeg fra gamlehuset, med en 40 meter lang skjøteka-bel, som jeg har tjuvkoblet til elsentralen inne i museet. Deter derfor begrenset hvor mye strøm jeg får inn i museet. Jegtenkte jeg nå til sommeren kan ta med enkelte kjente på enslags omvisning. Tror nok det vil være en mental opptur formeg. Jeg ser allerede nå, for hver eneste «reise» jeg tar inni museet, hvordan jeg oppdager samlingen min på nytt, serstadig vekk nye linjer der inne.

Men på slutten av byggeperioden merket jeg det. Hvordanlatterliggjøringen spredte seg. Folk, både i sentrale etater, ogjournalister, i media, de forsto ikke bygget. De syntes det

thure erik lund

22

ble for krevende. Enda jeg skreiv flere brev og påpekte atbygget og samlingen stort sett var klar, var presentabel, atdet hele lå der rett foran dem. At det bare var å gå rett inn ibygget, rett inn i denne unike samlingen av sjeldenheter, atdet bare var å begi seg inn, stadig innover.

Jeg mener fortsatt at det er en helt ut glitrende idé. Atingen har gjort dette før? Jeg synes å huske at jeg var innomnoe tilsvarende i Paris, i en av sidegatene til Porte Clignan-court, der var det et raritetsmuseum, og naturaliekabinetter,fylt av all slags eksotiske objekter, plassert tett i tett, bortet-ter det ene rommet etter det andre, ned og opp trapper, innkorridorer, inn i mørke og sært belyste lokaler, som haddeforheng, slør, tåkemaskiner, hvor det hele utstrålte en sær-egen fremmedhet, og utilgjengelighet ved seg, som jeg fanttiltrekkende. Jeg har vært rundt om i verden, og sett på altfra loppemarkeder til elegante private museer, fra kunstut-stillinger til de største naturhistoriske samlinger i Berlin,London, Buenos Aires, det har vært geskjeften min, å stadigoppsøke slike steder, ikke bare for å finne unike og merk-verdige gjenstander, men også for å få ideer til å håndteredet ytterst sjeldne på betydningssvarende måter. Men etterhvert som reisene ble flere og mangfoldigere, klarnet det etbestemt, og i grunnen oppsiktsvekkende bilde av hvordanmin egen samling skulle ta form. Jeg mente å se at ingen pri-vatsamler virkelig har forsøkt å få det uoverskuelige til å bliessensielt, og derfor har tent på å utvikle et organiserendeprinsipp for å få dette til. En alminnelig ambisjon, som seesoveralt, er å få publikum til stadig å oppleve nye ting, noesom man nesten automatisk får til ved å ha store ansamlin-ger. Men jeg ville prøve å få til en slags tids-realisme, der detvar umulig å oppleve samme gjenstanden to ganger, for åkunne forsterke opplevelsen av det unike. Naturligvis måttejeg ha et lager av ting og gjenstander som jeg skulle legge til,

23


slik at samlingen på den måten skulle leve og vokse og for-andre seg. Og jeg så for meg at jeg skulle begynne å selgeog kjøpe ting igjen, begynne å samle, enda mer intenst ogvedvarende, og legge denne virksomheten inn i museet, atdet hele skulle være en sinnsmessig beskrivelse av hva somvedhefter en hvilken som helst menneskekropp, gjennomtilfeldighetenes gjennomskjæring i verden, uten at man sombesøker legger merke til det, annet enn at denne menneske-kroppen hele tiden lever i tapserfaringen i møte med det eks-traordinære og det unike. Nå ble altså ikke dette her gjen-nomført, helt ut, men jeg synes at det ikke er så mye om ågjøre.

Men altså, etterhvert begynte man å kritisere meg forrot, som de påsto at jeg forsøkte å dekke over ved en slagsvillet uoversiktlighet, med halvkunstnerisk forvirring, medkaos og tilfeldigheter, bare for å lage en ny og feilslått formfor «realisme». Noen hadde hørt jeg uttale meg om dettetil en eller annen boksamler for mange år siden. Ut fra etslikt rykte konkluderte man med at jeg ikke hadde forståttat «realisme» henger nøye sammen med «alvor». Selvfølge-lig, i deres verden kan man ikke være «ualvorlig». Det må iså fall linkes til «pengeinntjening», som stadig flere gjør, dakommer alvoret og viktigheten inn i det allikevel. Dette serman overalt her til lands, med alt tøvet som liksom er viktig,alt fra kaptein Sabeltannfestivaler til dataspillevents. Visst-nok hadde jeg ingen av disse parametrene i orden, såsom«pengeinntjening», «alvor», «realisme», «allmennhet». Altvar feil. Samtidig var det ingen av disse unge intellektuellesom brøy seg med å undersøke hva jeg holdt på med, hvor-dan mine samlinger og ideer var ihopsskrudd. Og når byg-ningen begynte å reise seg, måtte de selvfølgelig begynne ålatterliggjøre den også.

Etter at «noen myndighetspersoner» hadde påvist at byg-

thure erik lund

24

get var uegnet som museum for offentligheten, og kun varbrukelig som lager, begynte «disse andre» å snakke om altdet andre som var galt, det var anti-intellektuelt, reaksjo-nært, egoistisk, forgangent, masete, jålete, alt mulig komde opp med som skulle fortelle enhver at bygningen ikkeengang var bra nok som kunstnerisk prosjekt. Også dissepersonene begynte å snakke om elendig tilsyn, fukt, og atverdifulle gjenstander begynte å råtne fordi bygget ikke vargodt fundamentert og at det manglet drenering og grunn-mursplast, og at alt dette var «betegnende», for museetsinhumane karakter. Det ble sagt at jeg hadde utført byggetpå utdaterte bygningsmetoder, i en fortidslengtende, menbrutal stil, som ikke tok hensyn til «den aktuelle tilstandenellers». En av de unge aktivistene, en såkalt nykommunist,sa at jeg gjorde «brotsverk mot menneskehetens arv ochminna», ved å bruke millioner av forbrytersk kapital til åødelegge kulturminner kun for å tilfredsstille mine egois-tiske og ansvarsløse halvkunstnerdrømmer.

Myndighetspersonene hadde alt lenge ledd av meg og mingalskap. Men da myndighetspersonene fikk støtte fra uven-tet hold ble alt helt umulig. Enda en gang konfronterte demeg med min manglende innsikt i ventilasjonsproblematikkog brannsikkerhet. En av saksbehandlerne kalte meg for enmasete tulling. Andre direkte mislikte meg. De fikk solidryggdekning nå, tenkte jeg, fra disse intellektuelle fra tids-skriftene og høyskolene som støtt og stadig ble konsultert avmyndighetene, fordi de lokale byråkrater ikke eide praktiskskjønn og så verdien i dette her. Det eneste de syntes var storti denne bygda var Hæhre Entreprenør og Norefjell. Menskjellsordene overlot de til folk utenbygdsfra. Det haddeframkommet i artikler at jeg var hensynsløs og utspekulert.De så en brun ideologi i alt dette. Jeg var en pengefyr. Ikkehadde jeg utdannelse. Jeg var en antiintellektuell. Jeg ble kalt

25


både det ene og det andre. Det nyttet ikke å si noe. Det nyt-tet i hvert fall ikke si noe om mitt genuint humane ønske omå dele noe storslagent med publikum. Ingenting nyttet. Jegforsøkte å ikke bry meg, men arbeidet videre med å flyttetingene inn i bygget. Jeg hadde en visjon om en slags under-lig skjønnhet. Men den tørte jeg ikke snakke høyt om. Atjeg, den ravende gale samlermaniske tullingen, brått skullebegynne å snakke om skjønnhet og allmenn nytte, var heltlatterlig. Ingen kunne vel se noen slags skjønnhet i noe somhelst som angikk dette bygget. Det var bare groteskt, mentede. Det så jo ikke ut. Så ut som et kråkereir. Gårdstunet lig-net en skrotløkke. Noen ytterst få påsto riktignok at det varimponerende, tankevekkende, særegent. Ja, det var kanskjeflere enn jeg vil vedgå som hadde noe positivt å si om pro-sjektet mitt. Og Andrea holdt stort sett kjeft. Hun haddevel sine grunner. Men den generelle holdningen var ikke tilå misforstå. At det alt i alt var for sært, abnormt. Det nyttetikke å si noe om skjønnheten i det hele. Mediefolkene, der ilokalavisene, de så ikke skjønnheten i noe av det, de støttetseg bare på menigmann som ikke orket å bry seg, de snak-ket vel med politikere og byråkrater, hørte hva de sa. Detvar for eksentrisk, ble det sagt. Han burde ha tatt oss medmye tidligere i prosessen, så kanskje det kunne blitt noe av,sa de. Det er tragisk å se en slik naiv person ødlse med pen-gene sine til ingen nytte, ble det sagt.

Etter et års tid med latterliggjøring og den helt ut ødeleg-gende tvisten med myndighetene om ventilasjon og brann-sikkerhet, tok altså bitterheten mer og mer overhånd. Mensamtidig sto nå bygget der ferdig. Jeg måtte stå for det. Der-for, midt oppe i det hele, av stress og bitterhet, i noen fåøyeblikk hvor jeg klarte å stenge ute all kritikken, klarneten udiskutabel glede. Det var svært forvirrende. Flere tusen

thure erik lund

26

kvadratmeter, med kroker og kriker, over flere plan, medunderlige romløsninger, det ene særere enn det andre, forselv om løsningene etterhvert også var preget av trass og bit-terhet, så fantes det altså en merkelig og udiskutabel glede idet her. En fandenivoldskhet. En hardkantet humor. Fordijeg visste at det hele var genialt. Faktisk genialt. Hverkenmer eller mindre. Men å si det nyttet ikke. Ikke engang tilAndrea. Jeg hadde bare en privat glede av det. Det haddevært så morsomt å få det til. Jeg hadde styrt byggingen sjøl.I årevis hadde jeg vært «formann på bygg». Ordnet medframdriften. Det var mye grovkornet brakkehumor meddisse polakkene, husker jeg. Så til tross for en seig, under-liggende bitterhet som stadig utviklet seg, hadde jeg hattmye glede av å se bygget ta form, og bli ferdig. Bygget vokstelitt sammen med sinnsstemningen jeg av myndighetene bledratt inn i. Bitterheten hindret meg i å kunne samarbeidemed folk. Men i ettertid kan jeg si at jeg klarte å vri mangelenpå samarbeidsvilje til noe konstruktivt. Det la antakeligvisen særegen toning på de siste bygningsdetaljene. Jeg var joinne i dette her nå. Jeg så hvordan alt stemte, hvordan sam-lingens bakenforliggende tyngde hadde gitt form til bygnin-gen. Selv om det alle meste hadde vært plassert på låver oglagre i Nedre Buskerud, Asker og innover mot Oslo underbyggeperioden, så visste folk at jeg hadde utrolig mye rart,noe som kom for en dag da vi flyttet alt inn her. Det varoverveldende å se hvordan tingene fant sine tilholdsstederinnover i museumsbygningen. Men det var bare jeg som sådet. Nå merket jeg hvordan ignoransen begynner å bre segut.

Jeg gikk rundt og var rasende på disse kjøtthuene, somikke så hvor genialt dette konseptet var. En stund gjorde jegingenting. Et par-tre måneder bare satt jeg der i lenestolenog leste aviser, bøker, og vaset litt rundt på nettet. Jeg visste

27


at jeg hadde en stor skatt, som bare lå der, i mørke, uten ven-tilasjon, uten gjennomlufting. Folkemengdene kunne altsåikke strømme til og la seg beta av samlingene, de kunneikke det. Selv om de var aldri så nennsomt plassert, og smartuttenkt, så var alle disse sjeldne tingene utilgjengelige, deverdifulle gjenstandene lå bare i mørke.

Jeg trodde at før eller siden ville disse myndighetsfolkeneoppsøke meg, og komme med «konstruktive» forslag. Elleret eller annet fagmenneske fra det museumsfaglige miljøet?Kanskje en av dem endelig ville se storheten? Fortsatt erjeg overbevist om det, at før eller siden ville noen oppdagedet geniale i bygget og samlingen. Men ingen har gjort detennå. Ingen ser ut til å se noe potensial i noe. Ingen kom-mer. Ikke en eneste pengefyr kommer rekendes. Ingen avde intellektuelle. Det er helt innlysende for meg at dettebygget, med alle de underlige gjenstandene, inne i dennesterke, og påståelige bygningsformen, burde interesseremange. Alle de naturhistoriske artefaktene, de utstoppededyrene, ytterst sjeldne og spektakulære, noen av dem utryd-ningstruede, og ikke minst mineralsamlingen, med krystal-ler, saltsteiner, i de utroligste farger. Samlingen med død-ningeskaller. For ikke å snakke om de tatoverte hudene fraavdøde mennesker. De inntørkede mumiene. Hvordan dethele veksler seg ut i boksamlingen, og ikke minst i samlin-gen med malerier og tegninger, utført av kjente menneskerog kunstnere. Merkverdige ting fra Afrika. Skulpturer ogmasker. Og samlingen med avføring, fra kjendiser, og fraalle slags dyr. Alt dette. Underlige og merkverdige ting, somutstrålte feber og galskap.

Men folk sier vel bare at det er et kaos, ustrukturert oguten vitenskapelig interesse. Det er omkvedet. Det er bareet helt alminnelig raritetskabinett. Og at det er et fraværav menneskelighet her. En helt vanlig plein romantiserende

thure erik lund

28

ideologi ligger i bunnen, blir det sagt. Ikke noe annet. Heltordinært, egentlig. Så har jeg hørt noen fagfolk nevne noeom tjuveri, og at mange av tingene burde sendes tilbake tilopphavslandene. Praten går vel om det ei tid nå. De ser ikkeat alt dette inngår i et større hele. De ser ikke at det er ver-den som blir gjenskapt, som idé, som fortettet variant. Atfolk som skal begi seg inn i bygningen kan få en ny opp-levelse. Man kan gå gjennom bygget med den største uvi-tenhet, uten å skjønne noen ting, uten evne til å se at det ersammenheng og mening i verden. Eller de besøkende kanbegi seg inn i den såkalte kunnskapsavdelingen, og bli over-rasket, og begrave seg i verdens mangfold, ved å begynne åta opp gjenstander, flytte på dem, ha dem med seg, beskjef-tige seg med dem, se at de kan lede dem videre, videre inn-over i verdens mangfoldighet, se sosiale og politiske impli-kasjoner, og sånn gi form til det unike. Og når folk går utav museumsbygningen, så skal undringen fortsette. De vilforstå at verdenssamlingen bare brer seg videre ut.

Men nå ligger det bare der. Hvem som helst kan ta kon-takt med meg, og få en omvisning. I hvert fall sånn på papi-ret. Men ryktet om min galskap ligger vel der og presseralle vekk. Jeg prøver bare å fortelle dem at verden finnes,den finnes, og den kan sees på en ny måte. Jeg har over sjumillioner objekter, av stort og smått samlet her i bygget. Sjumillioner. Tenk det. Det er en million mer enn Museum fürNaturkunde i Berlin. De har selvfølgelig flere unike natur-artefakter. Men jeg har mye mer av alt annet. Samlingen hargjennom årene kostet meg et sted mellom 55 og 70 millionerkroner. Bygget nærmere 20 millioner. Og nå er jeg blakk.Selvfølgelig kunne jeg forsøkt å trade et eller annet. Begimeg inn på børsen, slik som for femten–tjue år siden. Menjeg merker at jeg er blitt feigere. At jeg ikke er så på hugget.Og at jeg ikke lenger har innsikten i spekulasjonsfaget. For

29


den årelange samlermanien har i stedet skrudd seg til på enheller rettlinjet, strak, ugjenkallelig måte. Verdenssamlingenhar gjort noe med meg. Jeg er blitt mer engstelig. Jeg tar for-behold. Jeg har ikke nerver til å ta opp 5 millioner i lån len-ger. Før kunne jeg det, jeg hadde kontakter, uten skruplerkunne jeg vikle meg inn i private gjeldssystemer, kjøpe meginn i diverse avtaler, med aksjer, opsjoner og slikt. Men ikkenå lenger. Jeg klarer det ikke. Tenkningen har kommet inni livet. Den massive mengden av ting som er der ute, bareførti meter unna. Disse gjenstandene som hele tiden tvingermeg til å reflektere. Bare jeg ser ut i bygget, ser takhvelvin-gen der, ser inn gjennom glassveggene, ser de store rokke-steinene som ligger rundt der i foajeen, som skal minne debesøkende om en alltid nærværende verdensutslettelse, somfinnes nedfelt i alt rundt oss, som potensialitet, så begyn-ner jeg å filosofere, sirkle utålmodig rundt tapserfaringer ogstillstand.

Nå finnes samlingen kun som et aparte monstrøst bygg,tilliggende et fastlåst sinn. Alle sammenhengene er brutt nedtil en eneste uformelig masse. Sånn vurderer forståsegpåernedet. Nei. Det er ingen som lenger forstår noe som helst. Mankunne, hvis jeg hadde fått invitert en og annen med innsikt,kanskje en utvalgt gruppe av interesserte, få dem til å forstålitt mer av det bakenforliggende i dette her. Men ingen vilkomme. Å komme hit er det samme som å gjøre en karriere-messig retrett. Nå er forbeiningen i gang. Fortsatt er det enog annen som stanser på veien her oppe. De sveiver nedvinduene og stirrer på den ennå uferdige bygningen. I detminste ser de bygningen. Det må vel få dem til å tenke. Ensjelden gang tas det bilder. Noen får kanskje visse megetsi-gende forestillinger. Får en og annen kortvarig fornemmelseom hvor unikt alt egentlig er. Men de gidder vel helst ikkeå gå noe videre inn på det. Bygget står der, som en eneste

thure erik lund

30

thure erik lund_en trist og dum historie

Documents