– Vi må ikke bli redde for å kjempe for det vi mener er rett, sier Gigi fra fengselet Intervju side 7

Våren 2002 Nr. 24 • Årgang 16

Kr. 25,-

MARXIST-LENINISTISK TIDSSKRIFT

UparlamentariskIntervju midten

NAVO-privatiseringFaglig side 4

KRIG KONTROLLKRIMINALISERING

Fritt Palestina!

Les om Palestina på side10 og leder side 2

www.revolusjon.no

Al-Assifa går ut i strid,

Palestina er fylt av liv.

Død over fiendens armé,

over røverne som har

stjålet vårt land!

«Biladi» – tekst av Al Fatah

Nr. 24 1• 20022

Talerør for ML-gruppa Revolusjon. Dødlinje for neste nummer: 15. september 2002

Postboks 4480 Nydalen Årsabonnement kr. 100, – ISSN 1500-18490403 Oslo For institusjoner kr. 200, – Red. J. Steinholtrevolusjon@rocketmail.com Bankkonto 0530 2763498 Tlf. 98 85 50 78

Hulheten i den internasjonale «kampen mot terrorismen», der den norske regjeringa deltar med største iver, blir overtydelig når blikket rettes mot Midtøsten og Palestina.

Orgien av krigsforbrytelser som den israelske hæren begår på Vestbredden og i Gaza, eller beleiringa og utsultinga av Yasser Arafat, får ingen andre konsekvenser enn vestlige henstillinger om israelsk «måtehold». Land som Afghanistan, Irak og Iran, som verken okkuperer andre folk eller truer sine naboer, blir derimot gjenstand for krig og trusler om krig fra «verdenssamfunnet».

Den norske «ekspert»- og politikerdebatten om Midtøsten handler fortsatt om en virkelighetsfjern forestilling om at USA er den eneste makta som kan løse konflikten i Palestina på «rettferdig» vis, og at det bare gjelder å presse amerikanske myndigheter til å forstå at de må bruke nøkkelen de sitter på og sine politiske og militære muskler. Denne naiviteten kunne under andre omstendigheter ha vært rørende, men i virkeligheten er den et bedragersk forsøk på å tilsløre at USA ikke er den potensielle redningsmannen, det er USA-imperialismen som er sjølve problemet. Det er USA som holder monsterstaten Israel oppe politisk og militært. Det er USA som er garantisten for at Israel ikke trenger bry seg om FN-resolusjoner, og det er USA som sammen med redskaper som Norge jobber parallelt for å avvæpne det palestinske og de andre arabiske folkene moralsk, politisk og militært.

USA bruker «Terminator»-staten Israel som bulldoser. De israelske krigsforbrytelsene ville vært utenkelige uten

at USA har gitt en eller annen form for grønt lys. Og når USA har gitt grønt lys i den nåværende internasjonale situasjonen, betyr det at Israel er tiltenkt en helt bestemt rolle for å trappe opp «krigen mot terrorismen» ytterligere. Det er vel verd å merke seg at Sharon sørget for å eskalere til full krig mot palestinerne nettopp mens Anthony Zinni, USAs utsending til Midtøsten, var på plass i området.

Ett mulig scenario er å framprovosere borgerkrig mellom palestinerne når Arafat er satt ut av spill, og deretter gå løs på Libanon. Her har Sharon rike erfaringer fra Shabra og Shatilla og Beirutoffensiven i 1982. Sharons retorikk mot «terrorismen» er avskrift av ordboka til Washington, og Libanon er kjent som treningsområde for en rekke frigjøringsbevegelser i Midtøsten. Ikke mindre viktig er den kjensgjerning at Libanon-baserte Hizbollah har vist seg som den kanskje mest effektive militære krafta i kampen mot Israel.

En ny israelsk innmarsj i Libanon ville gi USA anledning til, når tida er moden, å steppe inn som «fredsmekler» og medokkupant. Ved i tillegg å spille det kurdiske kortet i en eller annen form, ville Syria være nøytralisert, mens Israels militære alliansepartner Tyrkia kan involveres direkte i et nytt framstøt mot Irak.

Utviklinga kan også ta andre veier, avhengig av hvilke politiske og diplomatiske trekk som blir ansett som mest hensiktsmessige. Poenget er at nye kriger kommer, sannsynligvis på flere fronter samtidig. Den norske regjeringa gjør hva den kan for å sørge for at Norge blir med i en stadig utvidet imperialistisk røverkrig, anført av USA og verdens ubestridte ener blant alle «terrorstater»: Israel. Krigsmotstandere, Palestinavenner, anti-imperialister og alle demokrater har en felles kamp å føre – og mange felles fiender å beseire.

Redaksjonen avsluttet 5. april 2002

Bryt med terrorstaten Israel!

Jeg er forberedt på at nordmenn i verste fall kan miste livet. Av og til frykter jeg det. Men jeg håper virkelig at det ikke skjer. Vi gjør så mye vi kan for å hindre norske tap.

Det sa Bondevik til Dagbladet 5. mars. Dette er naturligvis en kristelig dobbeltløgn. Ville man forhindre norske tap, hadde man ikke sendt soldater til Afghanistan i det hele tatt. Hvis det mot

formodning skulle være sånn at statsministeren ble tvunget, burde han i det minste sørget for at leiesoldatene befant seg under norsk kommando.

Det gjør de ikke. Derfor gjør ikke «vi» noe som helst for å hin-dre norske tap; soldatene er helt og holdent prisgitt den amerikan-ske militære operasjonsledelsens militære disposisjoner.

Kristelig dobbeltløgn

Det er USA som holder monsterstaten Israel oppe politisk og militært.

Vår mening

Nr. 24 1• 2002 3

I forbindelse med planleg-ginga og koordineringa av demonstrasjonene mot Ver-

densbankens ABCDE møte i Oslo i juni, har det vært heftig debatt. Alle er samstemte i ønsket om fredelige markerin-ger uten voldsbruk. Uenighe-ten har oppstått rundt spørs-målet om de enkelte organisa-sjonene som er tilsluttet Oslo 2002 skal forplikte seg til å avstå fra bruk av vold. (En mer skjult uenighet ligger sannsyn-ligvis i definisjonen av volds-begrepet.)

ML-gruppa Revolusjon hadde og har ingen problemer med å støtte flertallsvedtaket om at organisasjonene skal for-plikte seg til å avstå fra volds-bruk. Det var et vedtak som – dessverre – var nødvendig for å sikre aksjonsenheten.

For å få til store folkelige markeringer mot den sta-dige mer globale kapita-

lismen, for å trekke med fagbe-vegelsen, miljøbevegelsen, Nei til EU osv., er det en forut-setning at demonstrasjonene i utgangspunktet er fredelige og inkluderende. Dagens Norge er milevidt fra noen revolusjonær situasjon, det er ikke sånn at arbeiderklassen og folkemasse-ne venter på et signal til ende-lig å gjøre opprør mot makt-haverne og erobre deres insti-tusjoner. Det virker som om enkelte på venstresida trur de

er i en slik situasjon så fort det er litt støy rundt beina deres.

Bevissthetsnivået om kapi-talismens og imperialismens virkninger og dens natur, er i rimelig god utvikling, men viljen til å ta kampen opp for alvor er stadig relativ lav og har på ingen måte noe mas-seomfang.

Selv om det gjøres stadig nye forsøk på å innskrenke demonstrasjonsretten og andre friheter, er det heller ikke sånn (enda) at fysisk konfrontasjon med voldsmakta er en nødven-dighet for å markere protest. Dette er den konkrete, faktiske situasjonen som nødvendigvis må ligge til grunn når en bestemmer seg for aksjonsfor-mer og kampmetoder.

Enkelte trotskistiske og anar-kistiske grupperinger har en strategi som fører til kon-frontasjoner på bekostning av de breie, folkelige manifesta-

sjonenes gjen-nomslagskraft. De har en egen evne til å feil-

vurdere (les: overvurdere) bevissthetsnivået og selve demonstrasjonens karakter. Når noen leker «militante» uten å ta hensyn til at de store mas-sene av globaliseringsmotstan-dere ikke er beredt til å utvide aksjonsformene der og da, fun-gerer de med eller mot sin vilje som provokatører. Det gir sær-deles lett spillerom for politi-ets egne provokatører, og det skremmer sannsynligvis mange potensielle demonstranter fra å vise sin avsky mot for eksem-pel Verdensbanken.

Denne villfarelsen har ved tidligere korsveier, som i Praha og i Göteborg, gitt borgerska-pet og deres medier gavepak-ker, fordi de har kunnet foku-sere på forskremte ansatte og kjøpmenn bak knuste butikk-vinduer i stedet for tusener og titusener som har markert sin protest mot den moderne kapitalismens frontfigurer. (At det sannsynligvis var politiets egne provokatører som satte det hele i gang, hjelper så lite når folk flest – som ennå ikke er på gata, men sitter foran TV’en – ikke vil tro på det, og

når visse organisasjoner i etter-tid for sikkerhets skyld forsva-rer det…)

Resultatet er at noen få ung-dommer synes dette er jævla tøft, mens det overveldende flertallet av demonstrantene føler seg overkjørt og misbrukt. Enten kommer de ikke på neste demonstrasjon i det hele tatt, eller de stiller krav om at IS og lignende grupper ikke skal bon-defange dem en gang til. Det er dette siste som har skjedd. Vedtaket om at alle organisa-sjoner som støtter demonstra-sjonen mot Verdensbanken må forplikte seg til å avstå fra å bruke vold, er på sett og vis absurd og burde være unød-vendig. Problemet er at det er IS og omland som gjennom sin tidligere opptreden har fram-tvunget et sånt vedtak. Derfor bør de tørke krokodilletårene sine over flertallsvedtaket i Oslo 2002, og bidra til at den nødvendige tilliten som må eksistere innafor en aksjonsen-het, blir gjenoppretta.

Vi advarer samtidig mot å gjøre demonstrante-ne til hovedansvarlige

for om en demonstrasjon blir voldelig eller ikke. Voldsutø-verne er i liten grad på møtene som planlegger demonstrasjo-nene, de er på politihuset. Det var ikke demonstranter som skjøt med skarpt mot politiet i Göteborg, men omvendt.

De flinkeste kapitalistene vi har er ansatte-representantene i styrene. De

er saks- og ikke personorienterte. Jeg vil si at bedriftsdemokratiets

utforming i Norge er en fordel.

Kjell Inge Røkke til Aftenposten i januar 2002.

Hva de mener

Om Verdensbanken, ikkevold og aksjonsenhet

www.revolusjon.no

Nr. 24 1• 20024

I mai 2001 hadde NAVO-bedriftene ca. 40.000 ansatte, mens dette er økt til ca. 190.000 ved årets tariffoppgjør. Det er en vekst på nesten 500 prosent!Et nytt hovedoppgjør er i gang. Det betyr at alle overenskomstene skal forhandles på nytt. Det nye ved årets oppgjør er at den såkalte NAVO-sektoren får stadig større betydning for store deler av de fagorgani-serte. Den 7 uker lange sykepleierstreiken i vinter var et forvarsel om dette.

NAVO – et resultat av privatisering Hva er så NAVO? Norges Arbeidsgiver-forening for Virksomheter med Offentlig tilknytning står bokstavene for.

NAVO er ikke nytt av året, det kan blant annet fagorganiserte ansatt i det gamle Televerket gå god for. NAVO skriver dette om seg sjøl på sine nettsider: «NAVO ble stiftet i 1993 som en bransjeuavhengig arbeidsgiverforening. Et hovedformål har hele tiden vært å utvikle løsninger som sikrer omstilling i offentlig sektor.

Omstillingsprosessene i offentlig sektor tar ulike veier. Blant NAVOs medlemmer finnes det derfor i dag både børsnoterte selskaper og virksomheter som fortsatt er nært knyttet til forvaltningen.»

Det er ingen tvil om at den planlagte omgjøringen av Televerket til et AS var bakgrunnen for og satte fart i NAVO. Televerket ble til AS og Telenor, ble sei-nere privatisert og delt opp, og består i dag

av rundt 30 selskaper med en rekke dat-terselskaper. Til dette trengte de statskapi-talistiske markedsliberalistene en velsmurt arbeidsgiverforening. NHO var da ikke noe godt alternativ og NAVO ble svaret.

Etter hvert kom offentlige aksjeselska-per og stiftelser med i NAVO: som NRK, teatre, orkestre, Nettbuss (NSB-selskap), Norsk Tipping, Oslo Sporveier osv. 1. mai i 2001 hadde NAVO-bedriftene ca 40 000 ansatte, mens dette er økt til ca. 190 000 ansatte ved årets tariffoppgjør. De store nye medlemmene i NAVO er de statlige helseforetakene, Posten og NSB og en rekke mindre selskaper.

NAVOs rollePrivatisering i stor skala betyr overføring av store verdier av eiendom fra offentlig til privat eie, fra å vært kontrollert av folkevalgte organer til inn i lukkede styre-rom. Finansnæringens Hovedorganisasjon har dokumentert at siden 1999 har det blitt overført eiendom for ca 80 milliarder kroner fra staten til privat eie. Tele og olje står for de største verdiene.

NAVOs rolle er å administrere denne pri-vatiseringa og tilpasse virksomhetene for konkurranse og anbud. Telenorkonsernet var det første eksempel på dette, men det samme gjelder også Nettbuss og Oslo Sporveier.

Sykepleierne viste veiDet at de statlige helseforetakene har hav-net i NAVO lover ikke godt verken for hel-searbeiderne eller oss alle som ar avhengig av et helsevesen. Sykepleierne aksepterte ikke at deres medlemmer skulle gå etter

NAVO – ei brekkstang for mer privatisering

Den greske hovedstaden blir fylt opp med flere hundre fagforeningsfolk 1. og 2. juni

Aten-konferansen er en oppfølger av tidli-gere konferanser i Tyrkia (1999) og Frank-rike (2000) der et par hundre fagorgani-serte, de fleste tillitsvalgte i fagforeninger og fagforbund, har deltatt. Konferansene har som mål å styrke utviklinga av den faglige kampen på klassekampens grunn, å styrke enheten i arbeiderklassen på tvers av landegrensene, å slå tilbake angrepene fra kapitalen og å forsvare tilkjempa demo-

kratiske og faglige rettigheter.På møtet i Frankrike (Annecy), ble

det nedsatt en samordningskomite med representanter fra Frankrike, Tyrkia, Italia, Hellas, Russland, Belgia, Tyskland og Storbritannia. Komiteens første store opp-gave ble å arrangere en manifestasjon foran ILO-bygningen i Geneve 17. juni.

I oppropet til konferansen heter det blant annet:

«Vi gjennomlever en periode som er preget av en imperialistisk krig som føres med en internasjonal kamp mot terrorisme som påskudd. Krigens egentlige formål er å sikre imperialistisk kontroll med

transportlinjene for olje og gass, å inn-snevre faglige og demokratiske rettigheter, å legge nye bører på skuldrene til arbei-derklassen og fattige land, og å egge til religiøse, rasemessige og nasjonale mot-setninger. De som er terrorismens sponso-rer, kan ikke bekjempe den. USA, Den Europeiske Union og deres allierte fører en krig som arbeiderklassen må konfron-tere og avsløre.

I samspill med storselskapene treffer europeiske regjeringer en rekke tiltak som er rettet mot arbeiderne og folket, tiltak som er utformet for å øke kapitalens profit-ter, dempe krisa og ta fra folk rettigheter

Konferanse i Aten for en kjempende fagbevegelse

Faglig kommentarAv Rolf Jørgensen

Arbeidskjøperne har alltid ønsket å splitte og herske mellom grupper av fagorgani-serte. Lavtlønte mot høytlønte, kvinner mot menn, arbeidere mot grupper med akademisk utdannelse, privat ansatte arbei-dere mot offentlig ansatte arbeidere. LO-organiserte mot ikke-organiserte osv.

Uten tvil har arbeidskjøperne fått oppfylt deler av denne ønskedrømmen sin, og det med god hjelp fra det faglige byråkratiet, fra LO-topper og toppene fra de «gule» for-bunda og sammenslutningene. Eksempler på dette er hvordan enkelte LO-topper dol-ket streikende sykepleiere i ryggen: de fungerte som lønnspoliti og en forlenget arm for staten og NAVO.

Vi opplever stadig at sykepleiere, barne-pleiere og andre høyskoleutdannede blir beskyldt for «bare å tenke på seg sjøl» og at deres lønnskrav vil gjøre så de lavlønte får mindre. Dette er sjølsagt en falsk beskyl-ding, da så godt som alle disse i praksis er lavlønte, enten de har kort eller lang utdan-ning. Ofte er dette kvinner som lønnes dår-lig, men de er «så viktige» at lønnsnemnd blir brukt så fort de går ut i kamp.

Derfor er det viktig at det bygges alli-anse mellom de fagorganiserte. Det ser vi også skjer, for eksempel støttet transport-arbeidere og «høytlønnede» fagarbeidere organisert i LO sykepleierstreiken på tross av LO-ledelsens svik.

La oss sørge for at arbeidskjøpernes drøm om splitt og hersk blir møtt med en knyttet neve av samhold og solidaritet på grunnplanet. Slik kan drømmen deres bli til et mareritt.

Nr. 24 1• 2002 5

forskjellige tariffavtaler når de er ansatt i bedrifter med samme eier i samme arbeids-giverorganisasjon. Sykepleierne ble ikke uventa møtt med tvungen lønnsnemnd, til tross for at bare 4 prosent av sykepleierne var tatt ut i streik. Streiken de førte var en rettferdig kamp for i sikre en lik tariff-avtale for sykepleierne. Dette gikk NAVO steilt imot og uten å legge skjul på at dette ville svekke konkurransen.

Hva betyr overgangen fra det statlige tariffområdet til NAVO for de fagorganiserte?Det betyr at den statlige (eller kommuna-le) tariffavtalen med alle sine detal-jerte (men også mangel-fulle) bestemmelser blir erstattet med en generell overenskomst i NAVO-områdene (tariffavtalens A-del). I tillegg kommer det en konkret overenkomst for den enkelte virksomhet (tariffavtalens B-del). Og det er i B-delen, som for-handles fram av de enkel-te forbund på den enkelte virksomhet, som inneholder konkrete ting som lønn, arbeidstid, pen-sjon osv. Mulighetene lig-ger med andre ord åpne for arbeidsgivernes splitt-og-hersk strategi. Men det er også mulig-heter til stede for kampvillige forbund og foreninger å få igjennom krav som før ble avvist i de toppstyrte statlige oppgjørene.

NAVO-sektoren er mer lik det private

området, med reelle forbundsvise opp-gjør. Derfor ar det viktig at det enkelte forbund sikrer mest mulig like avtaler innen samme område, noe f. eks. vinterens sykepleierstrek var en del av. Det er også avgjørende at sterke grupper viser reell solidaritet med svakere grupper og er vil-lige til å ta i bruk streikevåpenet for å få til dette.

Ved et aktivt grunnplan vil overgangen til NAVO på mange måter styrke streike-våpenet og gi større innflytelse og makt på egne tariffavtaler. Under et desentrali-sert oppgjør i NAVO er det viktig for grunnplanet å presse på for å få sprengt

rammene lagt av det såkalte solidari-tetsalternativet slik at denne gavepakka til arbeidskjøperne legges død.

NAVO-avtalene vil få forskjellig konse-kvenser for de forskjellige gruppene i det

tidligere statlige tariffområdet.De fagorganiserte som tradisjonelt har

hatt et sterkt samhold og som ofte repre-senterer den tradisjonelle arbeiderklassen, vil lettere kunne hevde seg i NAVO-området enn de som ikke har den samme faglige styrken.

Det gjelder grupper som har vært mer avhengige av en overordna og felles tariff-avtale som den statlige Hovedtariffavtalen har representert.

Avgjørende for alle forbundene, enten de er innen- eller utenfor LO ved dette oppgjøret og i framtida, er å sørge for at liberaliseringa i offentlig sektor ikke fører til at tariffavtalene blir grunnlaget som de privatiserte skal konkurrere på.

NAVO kontra NHONAVO har til hensikt å ikke drive aktiv næringspolitikk, dvs åpen høyrepolitikk, men bare «ivareta sine medlemsbedrifters interesser(!)». Det er grunn til å tro at dette bare er midlertidig i en situasjon hvor det fortsatt er store deler av statlige virksomheter som skal omdannes til AS’er og skal privatiseres. Og det skal da blandes minst mulig «politikk» inn i det.

Når denne prosessen i følge kapitalen er fullført, har NAVO utspilt sin rolle og NHO står der med døra på vidt gap.

Mot denne strategien til arbeidskjøperne må fagorganiserte stå sammen og avvise splittelsesmakeri – enten det er mellom såkalt offentlig og privat ansatte arbeidere, eller organiserte i eller utenfor LO.

Sporveiene er sammen med NSB, Posten og andre blitt del av NAVO-området. Foto: VEB

NAVO – ei brekkstang for mer privatisering

de har kjempet til seg. Arbeidsløshet, fat-tigdom, privatiseringer, vold, miljøødeleg-gelser osv. betyr stadig forverra levevilkår for arbeidere og vanlige folk.

Det er under disse sammensatte omsten-dighetene at to ulike linjer blant arbeiderne og i fagbevegelsen støter mot hverandre. På den ene sida ei linje for underkastelse, kompromiss og sosial dialog, som blir framført av fagbyråkratiet, og på den andre sida linja for klassekamp og motstand. Den siste linja forsvarer de kort- og lang-siktige interessene til arbeiderklassen, fat-tige bønder, ungdom og progressive intel-lektuelle, og dette er ei linje vi alle støtter

uavhengig av religion, språk, hudfarge osv. Vi mener at ei slik levende og tydelig kamplinje kan trekke arbeidsfolk med i felles aksjoner, at den kan gi nytt liv til fagforeningene og presse det kompromiss-villige fagbyråkratiet opp i et hjørne.

Hvis du deler disse ideene og bekym-ringene, er du invitert til Den 3. inter-nasjonale faglige konferansen, der disse sakene står på dagsordenen:

• Tilstanden i den europeiske fagbevegelsen og oppgavene til klasseorienterte fagorganiserte• De viktigste kampområdene for arbeidsfolk i Europa

• Kampen mot den imperialistiske krigen Arrangørene ønsker alle kampvillige

fagorganiserte velkommen til åpne, demo-kratiske og breie diskusjoner ut fra per-spektivet om kamp for en kjempende fag-bevegelse i Europa.»

Deltakeravgiften på $100 inkluderer mat og innkvartering.

For mer informasjon, ta kontakt med Revolusjon eller direkte med:George Mavrikos, PAME Fax: 00301 3802864e-mail: pame@hol.gr

Konferanse i Aten for en kjempende fagbevegelse

Nr. 24 1• 20026

Kamuflerte klasseloverEUs endelige terrorismedefinisjon «Artikkel 1 –– terroristiske forbrytelser (terrorist offences).

Hver enkelt medlemsstat skal ta nødvendige forholdsregler for å sikre at terroristiske forbrytelser inn-befatter følgende liste over bevisste handlinger som, i tråd med sin natur eller sammenheng, alvorlig kan komme til å skade et land eller en internasjonal organisasjon, defi-nert som forbrytelser under nasjonal lovgivning, når de er begått i den hensikt å:

(i) i alvorlig grad skremme befolk-ningen, eller

(ii) urettmessig tvinge en regjering eller en internasjonal organisasjon til å utføre eller avstå fra å utføre en hvilken som helst handling, eller

(iii) alvorlig destabilisere eller øde-legge de grunnleggende politiske, forfatningsmessige, økonomiske eller sosiale strukturene til et land eller en internasjonal organisasjon […]

(e) som medfører omfattende ødeleggelse av en statlig eller offentlig bygning, av et transport-system, en del av infrastrukturen, herunder et informasjonssystem, en fast plattform på kontinentalsokke-len, et offentlig sted eller privat eiendom med fare for menneskeliv eller som kan medføre større økono-misk tap; …» [utdrag fra EU-teksten]

Fra Dørums lovforslag Ny § 147 a første ledd i straffeloven kap. 14 kan lyde slik:

«§ 147a For terrorisme straffes den som begår eller truer med å begå en handling som nevnt i annet ledd med det forsett

a) å skade alvorlig de politiske, forfatningsmessige, økonomiske eller samfunnsmessige strukturer i et land eller de grunnleggende struk-turene i en internasjonal organisa-sjon,

b) å skape alvorlig frykt i en befolkning, eller,

c) urettmessig å tvinge offentlige myndigheter eller en internasjonal organisasjon til å gjøre, tåle eller unnlate noe av stor betydning for landet eller organisasjonen eller for et annet land eller en internasjonal organisasjon. […]»

Klasselover til bruk mot arbeidere og politisk opposisjon, blir kamuflert som antiterrorlover.

Av Jan R. Steinholt

FNs sikkerhetsråd ba den 28. september i fjor alle land om å lage antiterrorlover (resolusjon 1373), og påla landa å rap-portere tilbake om lovendringene. Om menneskerettighetene, som nylig var den store saken, og hvordan disse skal sikres samtidig som det utarbeides nye antiter-rorlover, sa Sikkerhetsrådet derimot ingen-ting. 11. september 2001 har gitt regjerin-ger verden over et «legitimt» påskudd til å skifte fokus fullstendig: nå er det bare den USA-pålagte og av USA definerte «kampen mot terrorismen» som gjelder. Menneskerettighetene, sjøl i den vestlige imperialismens tolkning, er blitt skjøvet i bakgrunnen.

RomjulskuppetPå et møte den 27. desember 2001, midt i romjulsstillheten, vedtok EU-rådet fire «felles posisjoner om bekjempelse av ter-rorisme», bindende for alle medlemsland. Her heter det bl.a. at det skal «treffes tiltak som undertrykker enhver form for støtte, aktiv eller passiv, til enheter eller per-soner innblandet i terroristiske handlin-ger» (artikkel 4). Det er dette vedtaket som Thomas Mathiesen har betegnet som «julekuppet». Det er innlysende at denne formuleringa kan innebære kriminalise-ring og forfølgelse av grupper som ikke har gjort noe annet galt enn at de muligens har samme mål som eventuelle terrorist-grupper, uten at de har den fjerneste tanke om å benytte terroristenes midler.

I artikkel 16 er det asylsøkere og flykt-ninger som er gjenstand for millimeter-granskning (les: trakassering) når det gjel-der politiske synspunkter, faglig virksom-het i hjemlandet etc. «for det formål å sikre at asylsøkeren ikke har planlagt, let-tet eller deltatt i utførelsen av terroristiske handlinger».

En hvilken som helst handling…Normal politisk aktivitet og aktivisme går ofte ut på å presse den politiske eliten til å iverksette eller la være å iverksette en eller annen beslutning. Spørsmålet blir da hvem som definerer hva som er rettmes-

sig eller ikke rettmessig, ettersom det å «urettmessig tvinge en regjering eller en internasjonal organisasjon til å utføre eller avstå fra å utføre en hvilken som helst handling» er terroristiske forbrytelser (offences) i EUs endelige definisjon av terrorisme (se ramme). Utenomparlamen-tarisk politisk press mot ei regjering kan etter dette lett bli stemplet «urettmessig».

De norske forslagene til antiterrorlov-givning er stort sett en blåkopi av det som EU alt har banket på plass. Professor Thomas Mathiesen har en rekke ganger, blant annet på Antikrigskonferansen den 2. mars, påvist hvor farlige disse forslagene er, og han har fått støtte fra mange hold – endog fra Dommerforeningen. Også Nei til EU har gått hardt ut mot lovforslagene.

Det gjenstår likevel å se hvor mye inntrykk dette gjør på regjeringa. Kanskje mener justisminister Dørum at det er urett-messig i det hele tatt å protestere mot lovforslaget som Stortinget skal drøfte i vårsesjonen?

Det norske lovforslaget«Ny § 147 a første ledd i straffeloven kap. 14 kan lyde slik:

§ 147a For terrorisme straffes den som begår eller truer med å begå en handling som nevnt i annet ledd med det forsett

a) å skade alvorlig de politiske, for-fatningsmessige, økonomiske eller sam-funnsmessige strukturer i et land […]

c) urettmessig å tvinge offentlige myn-digheter eller en internasjonal organisa-sjon til å gjøre, tåle eller unnlate noe av stor betydning for landet eller organi-sasjonen eller for et annet land eller en internasjonal organisasjon. […]»

Det er liten tvil om at lovforslagene er rettet mot enhver aktiv politisk opposisjon utenfor de parlamentariske organene.

Borgerklassen har fra før av sine unn-takslover, i Norge kalt Beredskapslovene av 1950, til bruk «når krise eller krig truer». De er selvsagt tenkt brukt i trengs-mål, men de forutsetter at en nasjonal krisesituasjon i det minste må sannsynlig-gjøres før de trer i kraft.

De nye lovforslagene, med sine svært høye strafferammer, er derimot tenkt inn-ført direkte i straffeloven. I praksis betyr dette at borgerskapet får tilpasset deler av NATOs unntakslover til bruk i det dag-lige, det vil si også under relativt stabile og fredelige forhold. Alle demokratiske krefter må forene seg for å slå disse reaksjonære lovforslagene tilbake.

Nr. 24 1• 2002 7

– Hvis vi blir redde for å demonstrere og kjempe for det vi mener er rett og for det vi tror på, gir vi dem en gavepakke, sier Gigi fra fengslet.

Tekst: Rolf Jørgensen

Norskitalieneren Luigino Longo, bedre kjent som Gigi, ble dømt til 2 års fengsel etter demonstra-

sjonene mot EU-toppmøtet i Göteborg i fjor sommer. Svensk høyesterett avviste anken hans, og det uten noen begrunnelse. Før avslaget hadde ikke Gigis advokat, Stig Centerwall, fått tilgang til etterfors-kningsmaterialet. Etter avslaget på anken fikk advokaten og Gigi tilgang til blant annet hele filmer som viste at politiet hadde manipulert med bevismaterialet og som beviste atter en gang at rettssakene etter demonstrasjonene har vært en rein politisk prosess.

De strenge straffene og den totale man-gel på rettssikkerhet for de politiske fan-gene i Sverige har til hensikt å undergrave retten til å demonstrere.

Gigi har nå sittet fengslet i over 9 måne-der og ble i begynnelsen av februar over-ført fra varetekten i Göteborg til Trøgstad fengsel i Norge.

Vi besøkte Gigi i fengslet og stilte han noen spørsmål.

– Det svenske rettssystemet avviste anken din til høyesterett, hvordan vurderer du det svenske rettssystemet?

– Rettssystemet ønsket å vise at politiet hadde kontroll over situasjonen i Göteborg under demonstrasjonene denne juni-hel-gen. De ønsket å vise at de kunne temme demonstrantene og at den svenske tradi-sjonen skulle få til det de ikke klarte i Seattle og Praha, nemlig å kunne stoppe den stadig voksende bevegelsen mot en mer og mer rå global kapitalisme.

De brukte alle midler for å få til dette. Rettssakene etter demonstrasjonene, og da min inkludert, var en del av dette.

Rettssakene var en politisk farse, hvor anklagemyndighetene kriminaliserte demonstrantene og kalte dem for idioter, ikke bare i Göteborg, men overalt hvor folk bruker sin rett til å demonstrere. Blant annet ble demonstrasjonene i Genova brukt mot meg.

– Som politisk fange, hvordan blir du behandlet innenfor fengselsmurene?

– I Göteborg ble vi behandlet som dyr, buret inn og isolert. Vi ble trakassert ved at det var begrensninger i rettigheter til lufting, vi ble hindret i å få regelmessig livsviktige medisiner og opplevde kon-troller hele tiden. Det var gjennomført negative holdninger fra betjentene som unødvendig bruk av håndjern blant annet ved sykehusbesøk.

– Etter å ha sittet 7 og en halv måned i svensk varetekt, hvordan opplever du det å komme til et vanlig fengsel i Norge?

– Jeg hadde sett fram til å komme til Norge. Det er klart at det er et fengsel med alt det negative som følger med det. Men det er stor forskjell fra Sverige, her blir en behandlet annerledes og på en verdig måte av betjentene.

– Myndighetene i Sverige (og Norge) ønsker å begrense retten til å demonstrere, du er et politisk offer for denne politikken, har de oppnådd sine mål?

– De har oppnådd sine mål med dette ved at noen folk blir skremt fra å demon-

strere for sin rettigheter og krav. Jeg er ikke den første – og heller ikke den siste som blir fengslet og dømt for å ha demon-strert. Sånn sett er jeg ikke noe unntak.

Etter 11. september har de fleste vest-lige land innført nye lover for å begrense retten til å demonstrere og for å kriminali-sere mennesker som kjemper for sine krav og for et bedre samfunn.

Hvis vi blir redde for å demonstrere og kjempe for det vi mener er rett og for det vi tror på, gir vi dem en gavepakke. Når de har toppmøter, vil de ikke ha demonstranter eller bli forstyrret av at andre har andre synspunkter. Til som-meren er det møte i Verdensbanken i Oslo, og da er det viktig å markere seg mot dette. Det må bygges en brei folkelig allianse og ikke minst trekke fagbevegelsen med. Hadde jeg ikke sittet her ville jeg ha vært med i dette arbeidet.

Etter at besøkstida er gått ut er vi nødt til å si farvel til Gigi. Vi konstaterer at den svenske klassestaten ikke har oppnådd sitt mål mot han. Gigi er ingen knust mann, han er stolt av å kjempe for et annerledes samfunn og en bedre verden, og han lover oss at det skal han fortsette med.

Mer bakgrunn for prosessen mot Gigi finner du i Revolusjon nr. 22, høsten 2001.

En politisk fange som ikke lar seg knekke

Gigi bak gitterporten i Trøgstad fengsel.

Nr. 24 1• 20028

Forhenværende militære er som forhenværende politike-re. Når de har gått av, begyn-ner de av og til å snakke sant.

Tidligere øverst-kommanderende for Nord-Norge, admiral Einar Skorgen, tok i februar bladet fra munnen og hevdet at nor-ske politikere er i ferd med

å miste nasjonal kontroll over det norske Forsvaret. Ifølge Skorgen er grunnen at den militære ledelsen overfører stadig mer makt til NATO. Han advarer mot at eventuelle kriser vil bli styrt fra NATO-kommandoer og ikke fra nasjonale kommandoer på norsk jord.

Bakgrunnen er hva Norges representant i NATOs hovedkvarter, generalløytnant Trond Moltzau, skrev i Aftenposten. Moltzau slo der fast at «Hvis NATO engasje-rer seg i en krise, vil alli-ansens egen kommando- og styrkestruktur overta». (Kilde: NRK 22. februar 2002).

Null nasjonal kontroll

NATO

Statsminister Bondevik har klart det kunststykke å føre norske styrker ut i blodige krigshandlinger to ganger i løpet av tre år.

Ingenting tyder på at det vil stoppe med det.

Regjeringa nøyer seg ikke med aktiv del-takelse i blodige massakrer som ikke skil-ler mellom sivile og soldater. Den har i praksis også frasagt seg ansvaret for egne statsborgere som er sendt ut i kamphandlinger, ettersom de ikke står under norsk militær kommando.

Det var ikke norske myndigheter, men Pentagon som først bekreftet at nordmenn deltar i angrep i Afghanistans fjell, sammen med soldater fra USA, Australia, Canada, Danmark, Frankrike og Tyskland. Elitetroppene ankom Afghanistan etter at krigsminister Kristin Krohn Devold fikk Stortingets godkjenning til å sende av gårde «rundt 100 spesialister innen vinteroperasjoner».

De norske spesialstyrkene i Afghanistan består av soldater og befal fra Marinejegerkommandoen ved Ramsund Orlogsstasjon og personell fra Hærens Jegerkommando ved Rena Leir i Østerdalen. Identiteten deres blir holdt skjult, angivelig av frykt for represalier fra «terrorister». Følgelig er det alt annet enn sikkert at den norske offentligheten får greie på det for etter lang tid når disse «frivillige» frontkjemperne kommer hjem i likposer.

I tillegg til spesialstyrkene, er det 70 andre norske soldater i Afghanistan. Noen

av disse er underlagt den britiskleda freds-styrken ISAF, mens andre er rene leiesol-dater i den amerikanskstyrte operasjonen Enduring Freedom.

Et argument da bombinga tok til, var at man ikke anerkjente Taliban-regimets suverenitet i Afghanistan. Derimot aner-kjenner Norge offisielt den nye Karzai-regjeringa sin suverenitet. Men det er tydeligvis bare på papiret.

Pentagon styrer norske «frivillige»Den amerikanske offensiven Anaconda i det østlige Afghanistan nær Gardez, var den største siden krigen startet i oktober 2001, muligens med unntak av offensiven mot Tora Bora i desember. Men de USA-leda okkupasjonsstyrkene støtte på uventa hard motstand. 9 yankee-soldater og et ukjent antall afghanske medløpere er offi-sielt meldt døde. Kampene foregikk i opp-til 3000 meters høyde under strenge vin-terforhold med snø og kulde. Det er sjøl-sagt her den norske «ekspertisen» kommer inn i bildet. Forsvarets Overkommando skryter uhemmet av æren ved å få lov til å være med på massakrene: «At amerika-nerne ønsker styrkebidrag fra Forsvarets spesialstyrker viser at deres kompetanse er meget ettertraktet.»

Ny offensiv på gangOperasjon Anaconda var langt fra så vel-lykket som de første propagandameldin-gene påsto. Tallene på drepte fiendesolda-ter er stadig blitt nedjustert, og er nå nede i rundt 300 mot opprinnelig langt over 500. Storparten av Talibanstyrkene har, tross massiv bombing fra amerikanske fly, klart å komme seg i sikkerhet og omgruppert seg for nye slag. Hovedstaden Kabul ble utsatt for rakettangrep så sent som i april.

En ny storoffensiv mot al-Qaida og tali-bansoldater er planlagt, og 1700 britiske soldater ankom i slutten av mars Bagram-basen utenfor Kabul. Norske soldater del-tok tidlig i april i kamphandlinger rundt byene Gardez og Khost gjennom USA-operasjonen Mountain Lion.

Norske soldater mot Irak?Den 30. november i fjor bestemte regje-ringa å tilby militære styrker til operasjon Enduring Freedom, og til eventuelle huma-nitære støtteoperasjoner i og rundt Afgha-nistan. Som følge av dette vedtaket, altså «rundt Afghanistan», er også en norsk transportenhet utplassert i (den tidligere sovjetiske) republikken Kirgisistan. For-svarets Overkommando har bekreftet at det er USA som har bestemt plasseringen av den norske transportenheten.

Nå som Bush åpent har erklært at både Iran og Irak er sannsynlige neste angreps-mål, om nødvendig også med bruk av «små» atomvåpen, er det verd å merke seg at disse landa i høyeste grad også ligger «rundt Afghanistan». Med andre ord har Stortinget i praksis allerede forhåndsgodkjent norsk militær krigs-innsats mot disse statene. Noen debatt omkring disse avgjørelsene eksisterer tilsynelatende ikke, heller ikke i Forsvarskomiteen på Stortinget.

Sjøl Dagbladet er blitt frustrert over ikke-debatten omkring den norske krigs-innsatsen. Minister Krohn Devold nektet å la seg intervjue, og lot i stedet avisa få drøv-tygde skriftlige svar fra departementsbyrå-kratene.

Hallo! Er det noen hjemme i Stortinget? spurte en lettere oppgitt jour-nalist Torgeir Larsen i en kommentar i avisa lørdag 23. mars (se egen ramme).

Krigsministeriet Bondevik

Nr. 24 1• 2002 9

Forsvarsministeren var stolt da hun kunne fortelle at Nor-ge er i kamp i Afghanistan. For første gang siden 2. ver-denskrig er norske styrker i krig under et annet lands kom-mando.

I høst ga både forsvarsmi-nisteren og generalene villig vekk analyser av den asym-metriske krigen i Afghanistan. Da var ikke norske styrker med. Nå er norske spesialstyr-ker i kamp i den amerikanskle-

dede operasjonen «Enduring Freedom». […]

Resultatet er taushet om alt som har med selve krigen å gjøre. Ikke engang overset-telse av amerikansk informa-sjon bryr Forsvaret seg med. Pressen får beskjed om å lese engelsk, og for øvrig befatte seg med norske soldater i ISAF, fredsstyrken som ikke er sendt i kamp i Afghanistan. Og i amerikanske medier har vi lest om grusomme kamper,

akkompagnert av retorikk fra amerikanske ledere som gir frykt for om krigens folkerett respekteres. […]

Svaret forsvarsministeren gir på Dagbladets spørsmål om informasjonstørken synes ganske enkelt å være at spesi-alstyrkene må være hevet over alt, og at norske myndigheter ikke har en selvstendig infor-masjonsplikt overfor befolk-

ningen fordi USA leder ope-rasjonen. Videre brukes det som et argument at oppdraget ikke er å skape fred, som det var for NATO-operasjonen i Kosovo. Og skades nordmenn i kamp, er det slett ikke sik-kert vi får vite det.

Hva om nordmenn i kamp begår krigsforbrytelser?

Torgeir Larsen i Dagbladet 23. mars 2002

USA kvesser sablenePresident George W. Bush har valgt en stø kurs mot nye kriger. I sin tale til kongressen 30. januar, der Nord-Korea, Irak og Iran ble navngitt spesielt som «ondskapens akse», sa Bush: «Vi kan ikke stoppe på halvveien. Hvis vi stopper nå uten at vi setter treningsleire for terrorister og terrorstater ut av spill (leaving terror camps and terror states unchecked) ville vår følelse av sikkerhet være falsk og midlertidig.

USA går heller ikke av veien for å true med bruk av atomvåpen: «Alle muligheter er åpne når det gjelder amerikansk bruk av atomvåpen. Det er for å avskrekke fiendtlige stater», sa Bush 13. mars.

Så langt har USA 5.000 soldater i Afghanistan, mens 100 er utplasserte i Jemen. Saudi-Arabia har inntil videre sagt nei til å bli oppmarsjområde mot Irak, slik som i 1991. På Filippinene opererer 650 amerikanske soldater i kampen mot islamister og den revolusjonære geriljaen New Peoples Army, kamuflert som «instruktører» for den filippinske hæren.

I Georgia driver 200 amerikanske sol-dater såkalt opplæring av landets militære i kampen mot islamske terrorister, mens opptil 4.000 amerikanske soldater snart er på plass for å bygge opp en operativ kommandobase i Kirgisistan. I Usbekistan flyr 1000 amerikanske soldater «rednings-tokter» til Afghanistan, med litt humanitær hjelp som fikenblad. Også Tadsjikistan har et ukjent antall amerikanske soldater som driver «opprydding» nord i Afghanistan.

Irak er forlengst utpekt som målskive, og det foreligger planer om en tre måne-deres offensiv fra juli til september. Men retorikken rundt Irak kan også være en avledningsmanøver.

Hallo! Er det noen hjemme i Stortinget?

16-årige S.E. har laget denne tegninga som kommentar til USAs krigføring.

www.dagbladet.no/nyheter/2002/03/23/320958.html

Nr. 24 1• 200210

Palestinernes muligheter i dag ligger i å klore seg fast til palestinsk jord, og å tålmodig bygge opp motstanden mot Israel.

Av Lars Akerhaugleder, Palestinakomiteen i Oslo

Israels krigføring mot palestinerne er inne i en fase hvor palestinernes leder er under stadig hardere angrep. Sjøl om Israel nå formelt har opphevet husarresten og rei-seforbudet de påførte Arafat, er ikke trus-lene mot ham mindre sterke. Den siste omringinga og angrepet av den palestinske presidenten er det beste eksempelet på dette.

Arafat en fiendeSharon ser i dag – og historisk på Arafat som en fiende. Blodsporene i Sharons jakt på Arafat går tilbake til Libanon

og Sabra og Shatilla, der Sharon sendte inn falangistene på jakt etter PLO-folk. Resultatet var en av de verste massakrene på sivile i det palestinske folkets historie. Ariel Sharon har alltid vært mot gjen-nomføringa av Osloavtalen. Når han satt i Netanyahu-regjeringa, gjorde han sitt for å kunne spolere avtalen mest mulig, med å sette i verk store bosettingsprosjekter i de okkuperte områdene. Sånn sett er det lite nytt i Sharons politikk, som nå handler om å isolere Arafat mest mulig.

Sharons angrep på palestinerne handler om flere ting. Det handler om å forsøke å illegitimere Arafat i verdensopinionen og ikke minst blant verdens ledere. Dette har bare delvis vært vellykket. Det har fått USA til å rykke klart ut til støtte for Israel og Sharon, ikke minst med visepresident Dick Cheneys famøse uttalelse på et privat selskap sist Ariel Sharon var i USA om at «for meg må gjerne israelerne få henge Arafat.» En uttalelse som avkler både tidligere og seinere amerikanske framlegg om en «palestinsk stat» og som viser klart hvem det er USA støtter.

Samtidig har Israels offensiv, utført med USA i ryggen, ført til sterke motreaksjoner fra stort sett hele resten av verden. EU har aldri vært klarere. Den arabiske og islamske verden raser, for eksempel med Egypts president Mubaraks uttalelse om at «Israels handlinger kommer til å sette hele regionen i brann». Slik sett kan vi si at Israel har vunnet det viktigste, en forsterka militær ryggstøtte fra USA, men også mistet enda mer legitimitet i verden for øvrig.

Det er en slik fiende Arafat og det palestinske folket har å forholde seg til. Et Israel som ruster seg opp og forbereder seg til en ny offensiv. Men som samtidig mister støtte. Det betyr at den israelske staten har dårlig tid.

Arafat og intifadaenHva slags situasjon befinner Arafat seg i? Hovedsakelig befinner Arafat seg i et krysspress mellom de israelske og ameri-kanske kravene om å slå ned på palestinsk motstand, et press fra EU og arabiske land som Egypt og Saudi-Arabia for å forsøke å forhandle fram nye fredsavtaler og et press fra det palestinske folket om å fortsette intifadaen og motstanden mot Israel. Det er åpenbart ingen enkel situa-sjon. Resultatet er at Arafat vakler mellom mange roller, og fremstår som utydelig på mange punkter.

Det viktigste er kanskje den palestinske intifadaen. Her er det andre politiske skik-kelser som trer i forgrunnen, i ledelsen av intifadaen, som Marwan Bhargouti, leder av Arafats eget parti, Fatah, på vestbred-den. Han har stått sentral i UNIF (forenin-gen av nasjonale og islamske krefter) som oppsto i kjølvannet av den nye intifadaen, og som er et forsøk på en militær ledelse. Han opererer etter klare prinsipper om å konsentrere motstanden til angrep på israelske soldater og ulovlige bosettere innenfor vestbredden og Gaza, altså gren-sene fra 1967. Dette står i sterk motsetning til Arafat og de palestinske myndighetene som fortsatt legger vekt på forhandlinger, og som til tross for oppfordringer fra Arafat om å «la millioner av martyrer marsjere mot Jerusalem» har til gode å uttrykke klar støtte til intifadaen.

To linjerDet er en åpenbar forskjell mellom Bhar-goutis politikk, som handler om å samle mest mulig av den palestinske motstanden inn i en enhetlig fold, knyttet opp til en legitim militær kamp om områder hele verden anser som okkuperte, og Arafats fengslingspolitikk. I midten av desember i fjor satte Arafat den historiske skik-

Skjebnetime for Palestina

Resolusjon 242, vedtatt av FNs sikkerhetsråd 22. november 1967, krever israelsk tilbaketrekking fra områdene landet okkuperte under seksdagerskrigen, dvs. Golan-høydene, Sinai-halvøya, Gaza-stripen og Vestbredden med Øst-Jerusalem. Resolusjonen fastslår samtidig at alle stater i området har «rett til å leve i fred innenfor sikre og anerkjente grenser, fri for trusler om og bruk av vold».

Resolusjon 338, vedtatt av FNs

sikkerhetsråd 22. oktober 1973, krever våpenhvile i krigen mel-lom Israel og nabolandene, og gjentar innholdet i resolusjon 242 med krav om øyeblikkelig isra-elsk tilbaketrekking fra område-ne landet har okkupert. I 1979 inngår Israel en fredsavtale med Egypt, og gir slipp på Sinai-halv-øya.

Resolusjon 425, vedtatt av FNs sikkerhetsråd i mars 1978, fire dager etter at israelske styrker

invaderte Sør-Libanon, krever øyeblikkelig israelsk tilbaketrek-king. Først 22 år senere forlater den siste israelske soldaten nabo-landet.

Resolusjon 1397, vedtatt av FNs sikkerhetsråd 12. mars 2002, henviser til resolusjon 242 og 338, krever nok en gang israelsk tilbaketrekking fra de okkuperte områdene og tar for første gang til orde for en palestinsk stat.

Resolusjon 1402, vedtatt av FNs

sikkerhetsråd 30. mars 2002, ber partene arbeide for en «menings-fylt våpenhvile», og krever øye-blikkelig israelsk tilbaketrekking fra de nylig reokkuperte palestin-ske byene på Vestbredden.

Resolusjon 1403, vedtatt av FNs sikkerhetsråd 4. april 2002, konstaterer at resolusjon 1402 ikke er etterlevd, og krever at så skjer øyeblikkelig.

FN-resolusjoner om Midtøsten FAKTA

Nr. 24 1• 2002 11

kelsen Sheikh Yassin, som tidligere har lidd mange år i Israelske fengsler og først ble løslatt i 96, i husarrest. Måneden etter fulgte han opp med å fengsle lederen av PFLP, Ahmed Sadaat. Det er vanskelig å la vær å se parallellen mellom den måten

Arafat behandler opposisjonen og hvordan Israel behandler Arafat, med husarrest i Ramallah og reiseforbud ut av landet.

Dermed er det grunn til å stille spørsmål om hvem de reelle lederne i Palestina er. Det kan virke som de politiske løsningene

som vinner brei og enhetlig oppslutning er de som tas i krysningen mellom de militante i Arafats eget parti, Fatah, og den militante venstreopposisjonen og isla-mistene. Kanskje er det framveksten av et nytt og alternativt PLO vi er i ferd med å se.

Palestinerne klorer seg fastNår Arafat ble spurt av en utenlandsk journalist om han så noen parallell mellom husarresten i Ramallah og situasjonen i Beirut i 1982 da PLO ble tvunget ut av Libanon svarte han: «Det er en åpenbar forskjell. Da jeg forlot Beirut sto journa-listene på kaia og spurte, ”Herr Arafat, Herr Arafat, hvor skal du?” Jeg svarte: Jeg skal tilbake til Palestina. Og her er jeg, i dag, i Palestina.»

Israels stadige angrep og stadige ster-kere trusler mot palestinerens president handler om at Arafat på mange måter er selve symbolet på palestinernes eksis-tens og tilstedeværelse i det okkuperte Palestina. En anonym kilde i de israelske myndighetene sa det slik «alt palestinerne må gjøre for å vinne er å overleve». Palestinernes muligheter i dag ligger i å klore seg fast til palestinsk jord, og å tålmodig bygge opp motstanden mot Israel.

I det lange løp vil det åpne seg mulig-heter, slik som situasjonen på sommeren 2000, da Israel til slutt resignerte og trakk seg ut av Libanon. Delvis på grunn av egen fredsbevegelse og motstand mot okkupa-sjonen, men først og fremst på grunn av den stadige motstanden og de stadig flere kistene hjem med israelske soldater. For palestinerne finnes det ikke noe alternativ til intifadaen og den palestinske kampen for en egen stat. Alternativet er fortsatt krig, utryddelse og fangenskap.

Teksten på plakaten lyder: «Hevn mordet på Abu Ali Mustafa, generalsekretær i PFLP!» Han ble likvidert av Israel i november 2001.

Palestinasiderwww.palestinakomiteen.orgwww.palestina.nowww.boikottisrael.no

Modige folk i IsraelTitusener av israelere demonstrerer mot Sharons krigspolitikk, og mange nekter å la seg mobilisere til hæren. Disse modige innbyggerne i staten Israel trenger og fortjener også vår støtte og solidaritet!

Alle bildene er fra www.palestinemonitor.org

Over: Israelsk soldat.Barn (t.h.) og kvinne (t.v.) i Betlehem foran sine sønderskutte hus.

Nr. 24 1• 200212

– Kommunistisk rap virka også teit i førstninga, mens nå er det helt kult

De kaller seg kommunister, ikke anarkister. De lar raseriet strømme med sylkvasse tekster. Og de gjør det på norsk.

Tekst og foto: Jan R. Steinholt

Hvis Gatas Parlament har et Over-hus, så består det av brødrene Aslak og Elling. Vi drog Elling inn fra

gata en sein vårkveld i Oslo. – For de som ikke kjenner dere – hva er

forhistoria til Gatas Parlament?– Omkring 1992 var det hip-hop som

var greia for oss som vanka rundt Blitz og Rød Ungdom. Gatas Parlament var et politisk prosjekt fra starten. I en perio-de var vi vel et slags husband for SOS Rasisme, seinere for Natur og Ungdom og Rød Ungdom (RU). Og vi har vært med på åpninga av Operasjon Dagsverk så lenge jeg kan huske, sier Elling med et flir.

– Dere rapper på norsk, noe som ikke akkurat var god tone i hip-hop kretser tidligere?

– Norsk-språklig rap tok først av i 2000. Før det var det nesten ingen norsk-språklig musikk. Den norskspråklige rocken, som blant annet Dum-Dum boys representerte, har dødd ut. Det vi har stått igjen med er sånt som Postgirobygget… I hiphop-miljøet ble det diskutert om det gikk an å rappe på norsk. Vi var de første som seriøst argumenterte for dette.

– Politisk musikk, uansett sjanger, har lenge hatt trange kår?

– Politisering av musikken har ligget nede siden 92-93. Nå har det svingt, det skjer en fersk venstredreining innafor kunst og kultur. Du ser det også innafor tegne-serier og film, særlig svenske filmer som Fucking Åmål og Tilsammans.

De tre-fire norske rap-utgivelsene hittil i år som er noe å snakke om; fra ‘Tungtvann’, ‘Warlocks’ og ‘Apollo’ – de har alle et visst politisk budskap. Tekstene retter seg direkte mot snut og politivold, både i Bodø og i Gøteborg. Politiet klikka helt på Tungtvann for «uthenging av Bodø politi»… Tungtvann er et band som aldri har villet være politiske, de er på en måte blitt det mot sin vilje. Band som Tungtvann blir kasta inn i samfunnskri-tikk.

– Hvorfor tror du denne venstredrei-ninga skjer akkurat nå?

– Jeg har ikke noen annen forklaring enn at det har sammenheng med den politiske situasjonen etter 11. september 2001 og antiglobaliseringsbevegelsen. Du ser det til og med i USA. Hip-hop’erne i ‘The Coup’ er så kommunistiske som amerikanere får blitt.

– «Rock er reaksjonært», var det noen som sa på 70-tallet…

– En av de som sa det, er i dag den kjipeste i den kommersielle musikkbran-sjen. For meg var det bare mulig å være progressiv som østkantfrik. Jeg gikk først på den «helhvite» Brannfjell skole, der vi fra Gamlebyen møtte snobber fra Nordstrand. Da lytta vi på rock. Det var liksom vår kulturelle plattform.

Seinere begynte jeg på Elvebakken, en skole prega av arbeiderungdom og mange innvandrere. Der hadde vi en konsert mot

rasisme. Det kunne ikke være en rocke-konsert, det bare måtte bli rap eller techno, om du skjønner. I dag tror jeg det er helt andre kulturelle plattformer som er åpne for politisk engasjement.

Den revolusjonære venstresida må åpne for musikere i egne rekker, la dem få gjøre sine greier på en progressiv måte. Kommunistisk rap virka jo også teit i førstninga, mens nå er det helt kult.

Jeg tror mange band har opplevd man-gel på kulturinteresse fra organisasjoner og bevegelser på venstresida.

– Det nytter ikke å gi musikk objektiv klassekarakter, men det finnes «image». Opera har jo sitt image, mens hip-hop har image som svart kultur i indre by og så videre.– Men hva med kravet til et visst samsvar mellom form og innhold? Mener du virke-lig at enhver form kan gis et progressivt innhold?

– På dette området mener jeg at Lenin var helt ute å kjøre. Partiet kan ikke bestemme sånt. Det blir ikke bare feil, men kan også få helt ekstreme utslag. Ta for eksempel Kim Jong-Il som har sagt noe sånt som at «revolusjonær kultur må spilles i D-moll». Det blir helt ekstremt.

Sjøl liker jeg Eminem. Fint og gøy å høre på. Da blir det lett for meg å skulle forsvare innholdet i det han faktisk synger for å kunne si at det er politisk korrekt osv. – man har en naturlig tendens til å rettferdiggjøre ens personlige smak. Gatas Parlament blir jo også «fortolka» av for-skjellige intellektuelle. Når vi for eksem-pel snakker om å

«slåss mot imperiet…med brostein av ikke-materie»

Nr. 24 1• 2002 13

– Kommunistisk rap virka også teit i førstninga, mens nå er det helt kult

er det noen som tror at vi er imot å kaste virkelige brostein…

– Hva med techno? Techno virker umid-delbart sløvende upolitisk, og iallfall umu-lig å fylle med en eller annen form for politisk opprør…

– Sjøl liker jeg ikke techno. Men ta for eksempel «Reclaim the Streets»-bevegelsen i England. Det er masser av ungdom som gjenerobrer gater og parker. På det meste har de samla rundt 20.000 folk. De holder techno-party midt i gata.

I den 3. verden vokser det fram en ungdomskultur med utgangspunkt i gata, en kultur og musikkform som beveger seg vekk fra det tradisjonalistiske og tar i bruk digitale instrumenter.

– Ser dere faren for å bli kjøpt opp av musikkbransjen?

– Vi er allerede kommersialiserte, repli-serer Elling uten å fortrekke en mine. – Det er blitt hipt å være kontroversielle, og vi vi vil jo gjerne selge så mye skiver som mulig!

– Får vi se Gatas Parlament på Revolusjon-leir i august?

– Revolusjon tilhører jo i og for seg det vi ønsker som kjernepublikum… Vi tror Gatas parlament også kan spille en større rolle for flere «små og stigmatiserte revolusjonære venstregrupper». Om jeg eller vi kommer på leir eller ikke, avhen-ger nok først og fremst av hvilke spil-lejobber vi er booket for på den tida. Jeg kommer hvis jeg kan. Men uansett, og dette kan du sitere meg på: Vi heier på Revolusjon!En fornøyd Elling gleder seg til vårlanseringa av det første albumet

fra Gatas parlament: «Holdning over Underholdning» Foto: JRS

Elling Borgersrud, Gatas Parlament

Nr. 24 1• 200214

Frigi Hamma Hammami og hans kamerater!Hamma Hammami, Abdeljabbar Madouri og Samir Taamallah møtte den 2. februar for retten i Tunisia for gjenopptakelse av saken de var dømt for in absentia i juli 1999. Gjenopptakelsen ble en reprise både når det gjelder rettsfarsen og domsavsigelsen.

Anklagen gikk da som nå ut på medlem-skap i en «ikke regjeringsgodkjent» orga-nisasjon, nærmere bestemt Tunisias kom-

munistiske arbeiderparti (PCOT). Dom-men de tiltalte fikk i 1999 lød på ni år og tre måneders fengsel for illegal virksom-het.

Allerede den gangen protesterte Amnesty International og mange andre mot den farseaktige rettssaken, og krevde

at dommen ble annullert. – Amnesty International anser mennene som samvit-tighetsfanger ettersom de aldri har brukt eller oppfordret til bruk av vold, uttalte AI.

Hamma Hammami valgte illegalitet framfor fengsel og tortur, som han tidli-gere har måttet gjennomleve flere ganger. Etter at kamerat Hamma Hammami ble dømt til 8 års fengsel i 1994 ble han utsatt for mishandling og grov tortur. Etter en omfattende internasjonal protestkampanje ble han løslatt den 6. november 1995. Han er fortsatt kraftig merket av torturen han ble utsatt for.

Inn og ut av fengsel i 30 årHamma Hammami ble første gang arres-tert for 30 år siden, i februar 1972, den

gang Habib Bourguiba var president. Ham-mami og tusenvis av andre har vært ofre for undertrykkinga som har fortsatt etter at president Ben Ali tok makta i 1987.

Hammami og hans kamerater har de siste fire åra levd under jorda.

I denne tida har han kjempet for demo-kratiske rettigheter og for å reise opinio-nen og organisere til kamp mot regimet. Han rakk å publisere en rekke artikler under pseudonym i aviser som lå utenfor regjeringas kontroll. Hamma ga også flere intervjuer til utenlandske blader og radio-stasjoner, og er ansett som en svært farlig mann for regimet. Kona hans, Radhia Nasroui, som er en kjent advokat, og familiens barn har vært utsatt for årelang trakassering. Advokatkontoret hennes er satt i brann, og hun har også vært fengslet (se Revolusjon nr. 20). Også hennes sak har Amnesty vært engasjert i.

Amnesty krever løslatelse«De tunisiske myndighetene må straks og betingelsesløst løslate de fire medlemmene av Tunisias kommunistiske arbeiderparti som ble arrestert og fengslet lørdag den 2. februar 2002», krever Amnesty. Tre av de fire ble idømt strenge fengselsstraffer i det som en observatør for Amnesty beskrev som en «rettsparodi». Den fjerde ble arrestert etter rettsforhandlingene.

De tiltalte, forsvarsadvokatene og inter-nasjonale observatører måtte vente det meste av formiddagen, da rettssalen plut-selig ble fylt med dusinvis av politifolk. Seks politimenn hentet de tiltalte ut med makt litt før klokka 14, uten at noen forklaring ble gitt. Både forsvarerne og folk som sto rundt ble dyttet vekk slik at

Kona til Hamma Hammami oppfordrer det internasjonale samfunnet om å vise solidaritet.

Av Radhia Nasravi

Min ektemann Hamma blir holdt som gissel av Ben Ali – gissel fordi det ikke var noen rettssak som fant sted den 2. februar, slik internasjo-nale observatører har bekref-tet. Hamma og vennene hans ble ikke kryssforhørt av dom-merne, tiltalen ble ikke lest opp og det ble ikke framført

noe forsvar. Bare dommerne konfererte kort før de avsa den forhåndsgitte dommen: en hard fengselsstraff på 9 år og 3 måneder.

Selv om loven klart sier at siktede og dømte ikke skal sone sammen, er Hamma satt i celle sammen med fanger som er dømt til døden. Alle de tre

Radhia Nasroui: Vis solidaritet!

Hamma på vei inn til rettslokalet den 2. februar 2002

Nr. 24 1• 2002 15

mange ramlet i gulvet. Politiet ga deretter ordre om at lokalet skulle tømmes. De tiltalte ble tatt med til ukjent sted.

Nok en rettsfarseDa retten ble satt på nytt klokka 17 var bare to av de tiltalte til stede.

Ingen kunne si hvor Abdeljabbar Madouri befant seg, og mistanken om at han er blitt mishandlet er styrket. I løpet av få minutter stadfestet retten dommen på ni år og tre måneders fengsel for Hamma Hammami og Samir Taamallah, mens Abdeljabbar Madouri fikk to år lagt til og dermed en dom på mer enn elleve år. De tiltalte ble deretter umiddelbart satt i varetekt.

De tiltaltes rettigheter ble totalt til-sidesatt under rettssaken, stadig ifølge Amnesty. Verken de tiltalte eller deres forsvarere fikk lov til å ytre seg under prosessen.

Ammar Amroussia, et påstått medlem av PCOT som var tilhører i retten, ble arrestert straks etter rettssaken. Det er rapportert om en rekke episoder av poli-tibrutalitet. En utenlandsk journalist ble angrepet av politiet og fikk kameraet øde-lagt. Minst to tilhengere av «ikke god-kjente» politiske partier ble banket opp og endte på sjukehus.

«Krig mot terrorisme» som påskuddNær 1.000 politiske fanger, de fleste sam-vittighetsfanger, holdes bak lås og slå i dagens Tunisia. Amnesty uttrykker sterk bekymring over at situasjonen bare ser ut til å forverre seg, og knytter den mas-sive undertrykkinga til den internasjonale kampanja mot terrorismen. – De tunisiske myndighetene bruker «krigen mot ter-rorisme» i kjølvannet av 11. september til å rettferdiggjøre vedvarende undertryk-king av alle avvikende meninger over hele det politiske spekteret. Internasjonal

opinionen og beslutningstakere må ikke la de tunisiske myndigheter krenke mennes-kerettighetene i ly av «anti-terroristtiltak», slår organisasjonen fast.

EU ga blaffenOmtrent samtidig møttes EU og Tunisia til rådsmøte, der det først ble slått fast at EU har et «utmerket» samarbeid med Tunisia. Massiv kritikk av at EU dermed ignorerte menneskerettighetsklausulen som er en vesentlig bestanddel av assosieringsavta-

len som ble inngått mellom EU og Tunisia i 1995, bidro til at Europaparlamentet i mars vedtok en kraftig kritikk av men-neskerettighetssituasjonen i Tunisia.

Her finner du mer informasjon

Oppdatert dansk oversikt:http://www.apk2000.dk/hamma/index.html

Amnesty International:http://web.amnesty.org/

Protester kan sendes til

Tunisian Ministry of Justice: mju@ministere.tnFaxnummer til presidenten: 00 216 71744721

Ferdigskrevet protest på engelsk med e-postadresser og faksnummer til justis- og innenriksministeren i Tunisia finner du (i pdf-format) på www.revolusjon.no

han deler celle med er røykere. Legene har erklært at Hammas helse vil forverre seg ytterligere hvis han fortsatt må oppholde seg i et lukket og røykfylt rom (cellen er på to ganger tre meter).

Jeg har avvist å treffe Hamma som familiemedlem fordi disse «besøkene» foregår under middel-alderske forhold der Hamma blir

skilt fra den besøkende med to stålgjerder og en vakt. Besøkstiden er på maksimum 20 minutter.

Jeg ber om støtte for disse kra-vene og at man tar initiativ for at Hamma straks og vilkårsløst blir satt fri.

Forkortet utdrag. Radhia Nasroui er kjent menneskeretts-

advokat i Tunisia.

Kort før Revolusjon gikk i trykken, kom meldinga om at appellsaken 31. mars har ført til kraftig nedsatte straffer for alle de fire. Årsaken er uten tvil de kraftige internasjo-nale protestene som har strømmet inn til myn-dighetene i Tunisia, og sultestreiken som Hamma iverksatte da han ble tvun-get til å dele celle med tre dødsdømte kriminelle.

Hamma fikk straffen nedsatt til tre år og to månederes fengsel, mens Abdeljabbar Madouri fikk tre år og tre måneder. Samir Taamallah ble idømt ett år og tre måneder feng-seslstraff.

Stor støtteDet har vært avholdt en rekke demonstrasjoner i Tunisia med krav om at Hamma blir løslatt og for innføring av demokratiske

rettigheter i landet. Hun-drevis av advokater slut-tet seg til boikotten som advokatforeningen satte i verk den 7. februar, i pro-test mot fysiske og moral-ske overgrep mot advo-katene under rettssaken. Denne dagen ble det ikke gjennomført en eneste rettssak. Advokatene har opptrådt modig og gitt jus-tisministeren et klart svar på hans forsøk på å vri seg unna ansvaret.

Jamel Eddine Bida, for-svareren til Hammami, offentliggjorde et åpent brev der han tilbakeviste bakvaskelsene fra justis-ministeren. I brevet skri-ver Bida at ministeren enten må være feilinfor-mert, eller så uttaler han seg bevisst for å villede offentligheten i Tunisia og internasjonalt.

Utenfor Tunisia, spesi-elt i Paris, har det vært en

rekke møter, demonstra-sjoner og uttalelser til støt-te for Hammami. Amnesty International, Reportere uten Grenser og den Internasjonale Solidaritets-komiteen har også kjørt solidaritetskampanjer.

Den 14. mars vedtok Europaparlamentet en uttalelse som minner Tunisia om sin bindende forpliktelse til å respek-tere menneskerettighetene som er fastslått i artikkel 2 i assosieringsavtalen med EU, og som krever rett-ferdig rettergang for de tiltalte.

Hold presset oppeDisse mange protestene har nå gitt de første resultatene. Men fortsatt sitter kameratene i feng-sel. Kampen fortsetter helt til Hamma med venner er satt fri!

Siste: Presset har gitt reduserte straffer

Nr. 24 1• 200216

Den største monopolfusjonen i Norgeshistorien står Hydro for, gjennom oppkjøpet av det tyske selskapet VAW.

Dette gjør Hydro Aluminium til en av verdens aller største aluminiumsvirksomheter, med om lag 35.000 ansatte og en årlig omsetning på om

lag 10 milliarder euro, eller rundt 80 milliarder kroner. Generaldirektør Eivind Rei-ten jubler, men det har de ansatte neppe like stor grunn til, med nedleggelsen av Magnesiumfa-brikken friskt i minne. Det har vært ganske stille

rundt oppkjøpet enda det har kostet rundt 25 milliarder kroner, mer enn dobbelt så mye som tidligere Kværner-

sjef Tønseths dyr-kjøpte erobring av britiske Trafalgar House. Siden er Kværner slukt av Røkkes Aker Mari-time.

Hydro blir verdensgigant i aluminium etter oppkjøp

For James Tobin er valutaomsetningsav-gift bare den nest beste løsningen. Han ser den beste løsningen i å skape ett felles valutaområde, aller helst i form av en felles valuta. I en valutaunion eksisterer ikke problemet med svingende valutakurser.

Interessen for faste vekslingskurser til-tar i takt med veksten i kapitaleksporten fra de imperialistiske landa. De vil for-hindre at kapitalen som er investert og gevinsten den gir blir minsket i opp-havslandet i løpet av overføringsproses-sen på grunn av devaluering av valutaen i vertslandet for kapitalinvesteringene. Også eksportørene har interesse av en fast valu-takurs og/eller valutaunion. Devaluering av en valuta fordyrer importen og reduse-rer dermed verdensmarkedets innførsel av varer fra de eksporterende landa; framfor alt USA, Tyskland og Japan.

USA-imperialismen praktiserer dette gjennom dollarisering, dvs. innføring av dollar som gjeldende valuta, spesielt når det gjelder spørsmålet om en fast vekslingskurs. Tysk og fransk imperialisme praktiserer det samme i Europa gjennom euro-en. Faste valutakurser er en form for øko-nomisk styring hvor de sterke kapitalistiske landa behersker de svakere. De økono-miske svakhetene til mindre produktive land får ikke komme til uttrykk i en svakere valuta, noe som ville være i strid med interessene til den utenlandske kapitalen.

Tobin går konsekvent inn for en felles penge- og finanspolitikk i valutaområdet – dvs. for den felles underordninga av de svakere under de som er sterkere. Valutaunionen i Europa framtvinger en sterkere kontroll med budsjettpolitikken til medlemslanda, den øker påtrykket i retning av en politisk union, som igjen blir dominert av de sterkeste landene i valutasonen.

Forsvarerne av Tobinskatten er derfor som regel også tilhen-gere av euroen, eller av at valutaen i andre lands økonomier blir knyttet opp mot en leden-de valuta, enten euro eller dollaren. […]Men sjøl med faste vekslingskurser, like-gyldig hvordan de blir iverksatt, med eller uten Tobin-skatt, er valuta- og/eller finanskriser ikke til å komme utenom. Krisene i sørøst-Asia, Mexico, men også i

Argentina, brøt ut på tross av at det eksisterte faste vekslingskurser vis a vis dollaren. De faste valuta-kursene ble sprengt gjen-nom kapitalflukt. Kapital-flukten setter alltid inn når utenlandskreditten fra sel-skaper, banker eller stater ikke lar seg tilbakebetale, når utbyttene synker, når bedre investeringsmulig-heter lokker eller når det

går mot økonomiske kriser osv. … Problemet er kapitaleksporten, den kjens-gjerning at flere og flere land hovedsake-lig lever av «hjelpen» til høy rente fra de imperialistiske landa, en geskjeft disse landa bare driver så lenge de tjener på

det. De imperialistiske landa, framfor alle USA, eksporterer kapital over hele verden mens de forsømmer de grunnleggende behovene til sin egen befolkning og spil-ler hasard med leveforholdene til folkene i utviklingslanda. Det grunnleggende pro-blemet er kapitaleksporten.

Attac uttaler seg ikke mot kapitalek-sport, dvs. mot kjernen i den kapitalistiske globaliseringa, fordi denne organisasjo-

nen står på imperialismens grunn.

Kapitaleksporten er et nødvendig produkt av den kapitalistiske økonomien.

Dette systemet produserer overskytende kapital. Kapital som ikke kan forrentes til i det minste gjennomsnittsbetingelser i hjemlandet, søker verden rundt etter plasseringsmuligheter, helt uavhengig av behovene til befolkningen i hjemlandet. Spekulasjon med kapitaloverskuddet er en del av kapitalens vesen. Det er ikke mulig å skille kapitalens spekulative side fra dens produktive side, slik Attac gjør. Strengt tatt er enhver investering spekula-tiv fordi ingen kan kan vite om den vil svare seg. Den er en investering i det ukjente og en håper at det går godt. Også kreditt blir ytt ut fra håpet om at det skal gå bra.

Mens Lafontaine & Co. tordner mot Wall Street, har den tyske forbundsregje-ringa, helt på linje med EU, åpnet for at pensjonsfond kan plasseres i aksjer verden over. Bestrebelsene etter å bli like-verdige med USA er ikke bare militære, men også økonomiske. Og disse flittige bestrebelsene springer ut av interessene til forvalterne av kapitaloverskuddet, banke-ne og forsikringsselskapene, etter å utvide

Tobin-skatt har liten effekt

Det er ikke mulig å skille

kapitalens spekulative side fra dens produktive side, slik Attac gjør.

Nr. 24 1• 2002 17

ATTAC Norge har fylt ett år. Tross stor medieomtale, har organisasjonen på langt nær blitt den massebevegelsen det ble stilt i utsikt ved oppstarten.

Vegard Hole overtok etter Nina Drange som leder på landsmøtet i februar, etter heftige interne diskusjoner om ATTAC skal være en tradisjonell organisasjon eller operere med en desentralisert, flat struktur. Landsmøtet vedtok at bevegelsen skal ha offisiell norsk tilslutning til en Tobin-skatt som hovedoppgave.

Tobinskatt som hovedsakTobinskatten, oppkalt etter opphavsman-nen James Tobin, er ment å ramme valu-taspekulasjon. Hver dag blir det omsatt for 1800 milliarder dollar på verdens valu-tamarkeder, og mer enn 90 prosent av handelen er ganske enkelt spekulativ pen-geflytting for å oppnå høyest mulig profitt. Bare rundt 5 prosent av denne handelen er forbundet med handel med varer og tjenester.

Tanken er at langsiktige utenlandske kapitalinvesteringer og handel ikke vil påvirkes av en skatt på bare 0,1 prosent, mens kortsiktig spekulasjon blir mindre attraktivt.

Canada og FrankrikeCanada og Frankrike går nå inn for å skattlegge valutatransaksjoner med inntil 0,1 %, som resultat av sterkt press fra ATTAC-parlamentarikere og det canadiske Halifax-initiativet. ATTAC-bevegelsen ble født nettopp i Frankrike, i kjølvannet av den voldsomme franske streike- og pro-testbevegelsen i 1995, med den liberale avisa Le Monde diplomatique som primus motor. Frankrike har tatt forbehold om at vedtaket ikke trer i kraft før resten av EU følger etter.

Tobin-skatten retter seg verken mot imperialismen eller kapitalismen som sys-tem, men er et forsøk på å avverge de mest «uheldige» utslaga. Det innrømmet også avgått leder Nina Drange i et utspill oppunder nyttår: «Tobin-skatten ville ikke avverget krisen i Argentina, men er et vik-tig skritt på veien mot en mer stabil, demo-kratisk og rettferdig verdensøkonomi. Det har nå det canadiske og det franske parla-mentet innsett. ATTAC Norge skal sørge for at Stortinget kommer etter.» (Stavanger Aftenblad 28.12.2001)

ATTAC Norge spiller en viktig rolle som aktør i forskjellige markeringer og aktiviteter rettet mot den kapitalistiske globaliseringa, som under Verdensbankens møte i Oslo, men vi har lenge advart mot å overvurdere denne organisasjonens visjoner og dens potensiale (se f.eks. Revolusjon nr. 21). I verste fall kan ATTAC bidra til å føre den voksende motstanden mot imperialisme, kapitalisme og krise-politikk inn på et sidespor. ATTAC er systemkritisk, men langt fra systemover-skridende, slik fokuset på Tobinskatten viser.

Ett år med ATTAC i Norge

sine markeder. Akjseinvesteringer blir på hjemmebane sett på som spekulativt. For å berolige massene preker politi-kerne om at de tvert om er gunstige, samtidig som de i ord vender seg imot den amerikanske modellen.

Faste valutakurser forhindrer altså ikke kriser på noen måte. Under kapitalis-tiske betingelser bereder faste valutakur-ser grunnen for valutakriser og skjerper dem. Dette skyldes at valutasvingingene reflekterer den ulike styrken mellom forskjellige lands økonomier, et ulikt utbyttenivå og den ujevne utviklinga landa imellom. Faste vekslingskurser eller fellesvalutaer gir bare mening på grunnlag av like sterke økonomier og langsiktig forutsigbarhet. Men det er ikke mulig under kapitalistiske forhold. Hvis valutavariasjoner blir forhindret på kunstig vis gjennom faste valutakurser, kommer den ujamne utviklinga likevel til uttrykk gjennom plutselige kriseut-brudd.

Derfor er det svindel når Tobinskatt-tilhengere, som med rette er opprørt over elendigheten som imperialismen fører med seg, får seg servert dette som resept for å gjøre en rettferdig verdensorden mulig. Tobinskatten er ikke noe bidrag til sosial rettferdighet, til omfordeling eller likhet, den sikter hovedsakelig på en midlertidig trygghet for kapital- og vareeksporten. Og den forbereder bin-dinga av utviklingsland til en førende valuta. Krisene bryter ut til tross for de tomme løftene fra mirakeldoktoren.

Sjefen for den tyske forbundsbanken, Welteke, har således fullstendig rett når han sier at: «Spekulative kapitalstrøm-

mer er bare symptomer på forventa uba-lanser. Tilsvarende går en skatt på uten-landsk valutaomsetning løs på symp-tomene. Her kan man ikke vente å finne noen helbredelse, tiltakene må ret-tes mye mer inn mot årsakene.» (FTD 27.09.2001) Når Tobin-skatt blir mar-kedsført som gjennombruddet for demo-kratisk kontroll over finansmarkedene, er det en blanding av illusjon, tåpelighet, naivitet og bedrag.

Også Welteke har funnet sitt mirakel-botemiddel: nemlig en riktig nærings-livs- og finanspolitikk. Også dette slut-ter Attac seg til. Pierre Bordieu, en av grunnleggerne av Attac, sa det rett ut: «Hvorfor skulle ikke … staten ha en særlig plass? Rett nok nasjonalstaten eller bedre enda den overnasjonale, det vil si den europeiske stat (som en etappe på vei mot en verdensstat), som aktivt kunne kontrollere og bestyre de reali-serte profittene på finansmarkedene?» (Programhefte til Attac-kongressen i Berlin 19.–21.10.2001.)

Regjeringspolitikken til Jospin, Schröder eller hvem som helst blir til-skrevet en nøkkelrolle i kampen mot internasjonale finanskriser. Men proble-met er kapitaleksporten, som danner grunnlaget for de internasjonale anstren-gelsene fra de imperialistiske landa, ikke den ene eller den andre politikken. Derfor kan heller ikke valutaunioner hindre at det bryter ut kriser. Innenfor et felles valutaområde endrer krisene bare form.

Artikkelen er oversatt frawww.kpd.net

og sto å lese i Roter Morgen nr. 1 2002

Nr. 24 1• 200218

Arbeidslivslovutvalget har som mandat å komme med forslag til en ny lov for arbeidslivet som skal erstatte Arbeidsmiljøloven av 1977.

Av Kristine Mollø-Christensen

Utvalget er tuftet på de diskusjoner og for-slag som Colbjørnsensutvalget og Sand-mannutvalget har kommet med. Som van-lig når arbeiderrettigheter står for fall blandes noen gode forslag med dårlige.

Er Arbeidsmiljøloven utdatert?Arbeidsmiljøloven var svært framskreden da den kom i 1977. Den kom til i en periode da arbeiderbevegelsen sto sterkere enn i dag, og det preger loven. Arbeidet, teknologi, arbeidstidsordninger, lønns-systemer og arbeidsorganisasjon skal til-passes arbeidstakeren og ikke omvendt. Sterkest kommer dette fram i §12.

Folk flest synes at Arbeidsmiljøloven er et bra redskap for et godt arbeidsmiljø. Bare 15% av arbeidstakerne synes den er en hemsko, ifølge en SINTEF-rapport fra i fjor. Hele 55% mener loven sikrer et forsvarlig arbeidsmiljø. Det er faktisk bare 10% som mener at denne loven hindrer arbeidstakerne i å arbeide som de vil. Så hva er det politikerne og NHO bråker om? Problemet er vel heller at bedriftene ikke etterlever dagens lov.

Under dekke av å få en mer moderne lov som tar opp i seg utfordringer for bl.a ansatte i IT-selskapene står oppsigel-sesvernet i fare. Fleksibilitet skal nå være så viktig både for arbeidsgiver og arbeids-taker at normalarbeidsdagen og oppsigel-sesvern må bort eller begrenses.

Vi er på vei mot et dårligere arbeids-miljø i Norge. I løpet av 90-årene sank antallet dødsulykker heldigvis - men sam-tidig steg antallet yrkesskader med rundt 35 prosent. Det er muskel- og skjelettsyk-dommer samt psykiske lidelser som er de vanligste årsakene til yrkesskader hos den nye gruppen av folk som blir syke av job-ben. Og hva blir vi syke av? Stress, liten kontroll over arbeidet vårt, gjentagende bevegelser og økt ytre styring av arbeids-tempo, mobbing og sosiale konflikter, dår-lige ledere, emosjonell utmattethet (venn-lige omsorgspersoner, serviceinstilte), pro-blemer med å kombinere jobb og familie-liv, honningfella (dvs. at vi jobber oss i

hjel med det vi synes er utfordrende og morsomt).

Kvinner sliter mestSINTEF-rapporten som ble laget i fjor på oppdrag fra LO viser at “tidsklemma” er den viktigste grunnen til at en tredjedel av arbeidstakerne ikke trives på jobb. Forklaringen er rett og slett den at vi har et arbeidsliv som ikke tar hensyn til våre omsorgsoppgaver i familien - til at vi er hele mennesker og ikke bare arbeidstakere. Det viser seg at en tredjedel av arbeidsstokken har ansvar for barn under 18 år, mens 26 prosent har ansvar for eldre. Fremdeles er det flest kvinner som tar denne omsorgen.

Når det blir konflikter mellom jobbens krav og de oppgaver og plikter vi mener vi har som omsorgspersoner – da blir vi syke og får vondt i skuldrene og hodet. Seks timers arbeidsdag hadde gjort det lettere å kombinere dette – og dermed gjort færre syke. De siste fem årene har antallet sykemeldte på grunn av psykiske lidelser blitt nesten doblet. I dag er det bare mus-kel- og skjelettplager som er en hyppigere årsak til sykefravær enn psykiske lidelser. Undersøkelser fra Rikstrygdeverket viser at det er mest unge arbeidstakere og kvin-ner som blir rammet.

En undersøkelse gjort av det danske Arbejdsmiljøinstituttet («Køn, arbejdsmil-jø og helbred») viser at kvinners arbeids-miljø er dårligere enn menns. Det er flere kvinner enn menn som har ensidig gjentatt arbeide og lite innflytelse på sin egen arbeidssituasjon – faktorer en vet fører til muskel- og skjellettplager samt psykiske lidelser.

Situasjonen i Norge er omtrent den samme. Kvinner har mer skift- og turnusarbeid og mindre egenstyrt arbeidstid enn menn.

Norge følger EUEndringene i norsk arbeidsliv følger EU. Ut på 80-tallet endret arbeidslivet i Vest-Europa seg betraktelig. Et trekk er privati-seringen som utviklet seg i stadig hurtigere tempo, først innen industri og bank, deret-ter på områder som tele, energi, post og jernbane. Og stadig flere offentlige ytelser blir privatisert.

Det er Det indre marked og innføringen av ØMU som har vært de faktorene som i sterkest grad har påvirket arbeidslivet i EU-landene.

Den viktigste «pressgruppen» i EU er European Round Table of Industrialists

(ERT) som består av ledere fra de største konsernene i Europa. Allerede i 1986 (samme år som Det indre marked trådde i kraft) krevde ERT i sin rapport Making Europe Work at• lovfestete minstelønninger og sentralt

avtalt tarifflønn må bort • lønnsforskjellene må øke• oppsigelsesvernet må svekkes• flere må over på midlertidige

arbeidskontrakter• normalarbeidsdagen må avskaffes.

I 1993 ble dette videre fulgt opp i rap-porten «Beating the Crisis» I en rapport utarbeidet i forkant av EU- toppmøtet i Madrid i 1995 sluttet 15 stats- og regje-ringssjefer i EU opp om virkemidlene for å få ned arbeidsløshetstallene:• lønningene skal holdes nede• reallønningene må ned i visse sektorer• lønnsforskjellene må øke• lønnsforhandlingene må desentralise-

res, helst ned til bedriftsnivå• større fleksibilitet på arbeidsmarkedet• de sosiale velferdsordningene må

utformes slik at de ikke blir en hind-ring for nye arbeidsplasser.

Lisboa-strategien som bygger på vedta-kene fra EUs toppmøte i Lisboa i 2000 om å gjøre EU til verdens mest konkur-ransedyktige region innen 2010 bygger i hovedsak på disse «forarbeidene»).

EU påvirker Norge først og fremst gjen-nom EØS-avtalen, og er den klamme hån-den som ligger over diskusjonen rundt endringen av lovene for norsk arbeidsliv. Arbeidsmiljøloven er bra som den er. Endring av denne vil bare føre til svekket oppsigelsesvern og svekkete rettigheter. Kampen for bevaring av Arbeidsmiljøloven er en av de viktigste kampene nå.

Til forsvar for Arbeidsmiljøloven!

Nr. 24 1• 2002 19

Av redsel for å gi rasistene gratispoeng, eller av frykt for sjøl å få prentet «rasist» i panna, har venstresida i lang tid bortforklart eller avfeid en lang rekke proble-mer knytta til innvandring og integreringspolitikk. Det kan fort bli en bumerang.

Tida er overmoden for å gå løs på disse problemene, med de farene det innebærer for å trå feil. Tankene og vurderingene i denne artikkelen er ikke ment som noen endelig fasit. Noen av dem kan i verste fall vise seg å være kortslutninger. Det «tryggeste» ville derfor være å holde kjeft og la Fremskrittspartiet fortsette å boltre seg fritt. Men dét alternativet er ikke noe alternativ for kommunister.

Revolusjon har reist noen av disse spørs-måla tidligere, men uten å gå særlig i dyb-den. I januar 1998 skreiv Nettmagasinet f.eks. følgende: «Nå må venstresida begyn-ne å tenke motstrategi. […] Paroler om «fri innvandring» fungerer i dag mot sin hensikt, samme hvor velmente de måtte være.» Hvis dette var sant i 1998, er det enda sannere i dag.

Den latente rasismen er farlig sterkDen tradisjonelle argumentasjonen fra ven-stresida stammer fra ei tid da folk med bakgrunn fra Asia eller Afrika ennå var eksotiske innslag i gatene. I dag står vi overfor helt andre realiteter i deler av Norge, og de rasistiske fordommene bobler nedi trykkokeren. Situasjonen er med andre ord i ferd med å bli farlig, ikke minst sett fra et klasseperspektiv.

Det er hevet over tvil at det eksisterer en meget sterk understrøm av negative hold-ninger til innvandrere, asylsøkere og den rådende innvandringspolitikken. Spesielt gjelder dette i de store byene, og i særde-leshet i bydeler med stor andel mennesker med såkalt fremmedkulturell bakgrunn. Disse negative holdningene spenner fra

åpent hat og forakt for mørkhuda folk til oppgitthet over at integreringsprosessen

ikke fungerer. Det er altfor lettvint å gi denne motstan-den i sin helhet stempelet «rasistisk». Her må vi skille mellom skitt og kanel, der-som ikke antirasistene skal

bidra til å styrke rasismen vi ønsker å svekke. Når Fremskrittspartiet våren 2002 er blitt Norges største parti, er det desto større grunn til å finne en motstrategi som fungerer.

Hagens suksessEn vesentlig årsak til Hagens suksess er at han har hatt så utrolig lett spill. Han har grepet fatt i mange reel-le problemer, som de fles-te andre partier konsekvent bortforklarer eller nekter å ta opp til drøfting. Dermed har Hagen & Co. hatt are-naen for seg sjøl. Særlig venstresida har hatt en vel-menende tendens til å gjøre seg blind på begge øynene.

Venstresida har konsekvent sett på assi-milering som et fyord. Det har i utgangs-punktet blitt stemplet som «rasistisk» at det skal stilles krav til innvandrere, for eksempel når det gjelder norsk-kunnska-per. Helt fram til TV-dokumentarer om imamers rolle og en fars «æresdrap» på sin datter i Sverige, har venstresida behandlet spørsmål som tvangsekteskap og omskjæ-ring blant innvandra nasjonaliteter som ikke-temaer, eller som «kulturelle» hel-ligdommer. Enkelte venstrepartier har til og med aktivt gått inn for opprettelse av muslimske og andre religiøse skoler. Etter den siste tids begivenheter, har det skjedd ei til dels dramatisk endring, i hvert fall i SV. SV har gjennom ei årrekke framstått som det mest naivt «velmenende» partiet , ikke minst når det gjelder integreringspo-

litikken. Men våren 2002 har SV kommet på banen med en rekke mer eller mindre gode forslag for å bremse mulighetene for å inngå tvangsekteskap osv.. Det er sjølsagt bra at SV omsider tør å ta i disse problemstillingene, men det er grunn til å mistenke partiet for populistiske motiver – særlig etter at SV er blitt jamnstort med DnA på meningsmålingene. Mistanken blir ikke mindre når stortingsgruppa til SV åpent sier at forslagene skal sikres med hjelp fra Fremskrittspartiet…

DobbelkommunikasjonNår vi snakker om rasisme i Norge, er det i utgangspunktet det hvite, europeiske Norges diskriminerende holdninger (uan-

sett hva lovverk og myn-digheter sier) som utgjør den reelle rasismen. Det er en rasisme som er ret-ta mot alle ikke-europeis-ke kulturer og folkeslag, ja sjøl mot østeuropeiske (slavere, albanere osv.), og i særdeleshet mot asia-tiske og afrikanske folk

prega av islamske tradisjoner. Det hvite, kristne Norge gjennomsyrer hele den poli-tiske og ideologiske overbygninga. Det er denne politiske kulturen, ispedd større eller mindre porsjoner pietisme og huma-nisme, som legger premissene.

Dette er en rasisme som kommer til uttrykk ved grensekontroller, ved ansettel-ser, i lønnsnivå og (manglende) jobbtilbud og arbeidsvilkår, i undervisningssystemet – og som gir vedvarende næring til den såkalte hverdagsrasismen. Hele det offisi-elle Norges faktiske opptreden overfor folk med ikke-(nord)europeisk etnisk bak-grunn er en daglig bekreftelse på at alle de politiske flosklene om likeverd, antira-sisme osv. er nettopp floskler og tåkeprat

Temaene rasisme, assimilering og integrering er høyaktuelle, og vil bli tatt opp til diskusjon på Revolusjons sommerleir 1.–4. august. Vi trykker dette innlegget til tidsskriftet fordi vi tror det kan være et bra utgangspunkt for diskusjonen om hvordan bekjempe rasismen. ML-gruppa Revolusjon deler ikke nødvendigvis alle synspunktene som framkommer.

Hvordan bekjempe rasismen?

Venstresida har konsekvent

sett på assimilering som et fyord.

Fortsetter neste side

Nr. 24 1• 200220

som har til formål å dekke over realite-tene.

Folk som føler seg marginalisert, som ikke får jobb, som i praksis blir behandlet som annenrangs borgere, vil finne ulike forsvarsmekanismer. De fleste vil avson-dre seg mest mulig i egne miljøer, der de er fortrolige med kodeksen og blir ansett som sosialt likeverdige. Mange vil finne ei religiøs ramme for denne de facto segregeringa, der f.eks. imamer og annet presteskap – ofte direkte importerte eller helt enkelt utplasserte av ambassadene til ulike mer eller mindre reaksjonære regimer – får uforholds-messig stor og farlig påvir-kningskraft som et «trygt» ankerfeste i hverdagen.

Andre vil ta konsekven-sen av at de føler seg som annenrangs borgere, og leve deretter, samtidig som de streber etter å sikre seg samme sosiale og materielle status som den kapitalistiske propaganda-en formidler er målet for menneskelig tilværelse. Det vil forenklet si BMW, motestøvler og sosial anseelse. Noen av disse gjør dette gjennom et blod-slit som småborgere, i evig håp om å nå opp i borgerskapet. En voksende gruppe blant de unge gjør det ved å ta den kapitalistiske logikken helt ut: «du er hva du eier, likegyldig hvordan du har skaffet deg det».

Eksempel på dette er det dramatisk voksende kriminalitetsproblemet som spe-sielt berører ungdommen i og rundt de store byene; f.eks. nord, øst og sør i Oslo. Virkeligheten her er at (de mange) krimi-nelle ungdomsgjengene i Oslo, der kjer-negruppa ofte er av vietnamesisk, pakis-tansk, somalisk osv. opprinnelse, med nes-ten hundre prosent lovmessighet velger seg ut norske (dvs. hvite) ungdommer som ransofre (moteklær, mobiltelefoner osv.). Grunnene til dette er neppe rasistiske, men skyldes trolig helt enkelt at det i regelen får færre – om noen – konsekvenser å rane ungdommer med typisk norsk utseende, som vanligvis ikke har det samme tette nettverket av familie og venner, og heller ikke det samme «æreskodekset», som mange grupper av ungdom med innvan-drerbakgrunn. Hendelser av denne typen er blitt hverdagskost i store deler av Oslo, og kan ikke lenger avfeies som tilfeldig-heter. Det er duket for store og alvorlige konfrontasjoner av reint rasistisk karakter.

«Omvendt rasisme»Problemet kan kalles «omvendt rasisme», fordi det blir opplevd sånn av de som blir utsatt for den. Denne «omvendte rasis-men» kan overhodet ikke sidestilles med den rådende rasismen, men det er en kjensgjerning at mange hvite, norske sko-leungdommer subjektivt opplever at de blir utsatt for voldshandlinger fra «de andre», dvs. de med annen hudfarge. De vil søke etter nye måter å verne seg på. Og enhver kan tenke seg hvem som vil

være frampå for å tilby «beskyttelse av den hvite rase»…

På samme vis er det naturligvis duket for kon-frontasjoner når lyse, nor-ske jenter i visse miljøer kollektivt blir stempla som «horer», mens f.eks. de fleste jenter med pakis-tansk bakgrunn er å anse som utilnærmelige for en hvit, norsk gutt. Omvendt viser nye undersøkelser at mange «norske» jenter foretrekker «utenlandske»

gutter fordi de er tøffere og mer aktive «beskyttere» av sine jentevenner.

For lesere i ei bygd på Vestlandet kan disse problemstillingene kan hende for-tone seg uvirkelige, mens unge lesere i Groruddalen i Oslo nok vil kjenne seg igjen.

Ungdommer som opplever et samfunn som normløst, som ikke finner framtids-muligheter innafor de rådende rammene, og som har foreldre som har gitt dem en oppdragelse som vektlegger føydale tradisjoner, ideer og «æresbegreper», kan finne midler til å ta for seg i et samfunn som ikke møter dem med verken respekt eller drakoniske lover, og derfor i deres øyne ikke fortjener respekt. Alt dette lar seg forstå. Det lar seg forklare, men det er ikke av den grunn akseptabelt.

Rasismen en del av overbygningaRasismen er del av den politiske og ide-ologiske overbygninga over samfunnets økonomiske basis. Rasismen slik den ytrer seg i vårt samfunn, er både et resultat av den kapitalistiske produksjonsmåten og den tjener samtidig som vern om kapita-lismen som system, særlig i krisetider. Det siste fordi rasismen splitter arbeiderklas-sen, og utvikler et skille mellom «oss» og «dem» innad blant de mer tilbakeliggende delene av klassen. Jo svakere den kom-munistiske og revolusjonære bevegelsen

står blant arbeiderne, dess større gjennom-slagskraft får de rasistiske forestillingene. Og omvendt: Jo mere framskreden og tilspisset kampen mellom samfunnsklas-sene arter seg, dess mindre spillerom har rasistiske ideer.

Ungdommen har ingen sikre framtids-utsikter. Kapitalismen er et råtnende sam-funn, og et sånt samfunn avler sjølsagt råttenskap og kriminalitet. I utgangspunk-tet har de kriminelle ungdomsmiljøene dermed ingenting med raser eller hudfarge å gjøre. Samtidig er det sånn at den her-skende ideologien og kulturen i samfunnet har hundrevis av silingsmekanismer som favoriserer barn av borgerskapet framfor andre, og som favoriserer norske hvite barn framfor barn og unge med annen etnisk bakgrunn. Denne formen for utskil-ling og polarisering har tiltatt ekstremt det siste tiåra, som en særlig tydelig effekt av nedbrytinga av etterkrigstidas sosialdemo-kratiske ideer om samhold og et minimum av sosialt ansvar. Nå gjelder de spisse albuene, kollektivet kan dra til helvete, og hver og en er mer enn noensinne sin egen lykkes smed.

Usikkerhet og angst for det ukjente og fremmede er ikke rasisme i seg sjøl. Men i tider med sosiale nedskjæringer, konstant usikkerhet når det gjelder spørsmål som jobb, bolig og framtidsutsikter, vil mindre bevisste lag lettere la seg rive med av propaganda om at «invasjonen» av de «fremmede», og ikke den kapitalistiske virkeligheten, er årsaken til at usikkerhe-ten og angsten for morgendagen øker blant folk.

Kultur og væremåteKulturbegrepet er gjerne et credo som skal rettferdiggjøre at etniske grupper har rett til å isolere seg fra det norske samfunnets institusjoner og sosiale strukturer. Men hva er kultur? Kultur er ikke et evigva-rende fenomen, men snarere en omskifte-lig prosess. Det trenger ikke være noen direkte sammenheng mellom kultur og nasjonal eller etnisk tilhørighet. Kulturbe-grepet kan like gjerne knyttes til kjønn eller klasse.

Ingen kultur er statisk, heller ikke den norske. Kulturen blir utvikla og påvirka gjennom inntrykk og tilfang fra andre folk og deres kulturelle tradisjoner. Og den blir utvikla i konfrontasjonen mellom den herskende klassens kultur og de forskjel-lige uttrykkene for arbeiderklassens og folkets kultur. I enhver kultur finnes det gode tradisjoner og normer, men det finnes også reaksjonære og tilbakeliggende ele-

Mange hvite, norske

skoleungdommer opplever subjektivt at de blir utsatt for voldshandlinger fra «de andre», dvs. de med annen hudfarge.

Nr. 24 1• 2002 21

menter. Disse sidene ved (den nasjonale) kulturen er det ikke noe mål å ta vare på, men tvert om. Dette gjelder like mye for den norske som for en hvilken som helst annen kultur.

Kulturbegrepet bringer ofte med seg mer forvirring enn det klargjør. I den sammenhengen vi drøfter, altså den kon-krete styrkinga av kampen mot rasismen i Norge, er det antakelig mer fruktbart å fokusere på språk og væremåte som det typiske ved det norske samfunnet. Tilegnelse av språk og væremåte er helt grunnleggende hvis inn-vandrere og barn av inn-vandrere som har slått rot i Norge skal bli fullverdig del av det norske samfun-net. Pukking på «retten» til ikke å gjøre dette med henvisning til kultur og retten til å være annerledes, er i beste fall totalt misforstått antirasisme.

Når enkelte imamer peker på at norm-løshet og mangel på moral og samhold preger det norske samfunnet, har de rett et stykke på vei. Men dette gjelder i større eller mindre grad ethvert kapitalis-tisk samfunn i imperialismens epoke. Ei så ensidig tolkning er både feilaktig, og enda verre - feiltolkningene gir alvorlige følger.

For parallelt med oppråtningsprosessen i det borgerlige samfunnet, uttrykt for eksempel i oppløsning av familier, vold-som individualisering osv., finnes det rot-festa, folkelige og kulturelle tradisjoner uttrykt i det som gjerne blir kalt den nor-ske folkesjela, dugnadsånden, likhetsidea-let (som høyresida oftest snur til ‘misun-nelse’ eller jantelov) og så videre. I denne kulturelle forankringa, som ikke alltid er lett å få øye på, men som fortsatt er levende til tross for korrumperinga av hva en kan kalle den offentlige – eller snarere

den offisielle – moral, ligger de norske nasjonale verdiene.

Er assimilering svaret? Spørsmålet blir til sjuende og sist om kommunistene skal gå inn for integrering eller assimilering. Segregering (atskilling, ghettoisering) er vi sjølsagt imot.

Sjølsagt må det gis rom for flommen av fremmedkulturelle inntrykk som beriker den nasjonale kulturen, enten vi snakker

om kunst, litteratur, mat eller annet. Men slik som vi bekjemper reak-sjonære sider ved den egne nasjonale kulturen, slik må vi også bekjem-pe reaksjonære sider ved utenlandsk kultur. Hvordan gjør vi det, samtidig som vi bekjem-

per alle former for sjåvinisme og rasisme?Assimilering er ett av vår tids minst poli-

tisk korrekte uttrykk, mens integreringsbe-grepet omfavnes av de fleste. Assimilering betyr å «ta opp i seg» eller «gjøre lik», mens integrering betyr å «innlemme i en helhet». Spørsmålet blir da på den ene sida hvor bokstavelig man skal forstå «å gjøre lik», og på den andre sida om det er mulig å «innlemme (noe eller noen) i en helhet» på likeverdige vilkår uten at man gjør dem «lik».

Assimilering kan avskrives som middel når det gjelder undertrykte nasjoner i en «herrenasjon», for eksempel når det gjel-der samene i Norge eller kurderne i Tyrkia. Den samiske (eller kurdiske) nasjonen har rett til sjøl å bestemme sin framtid, den har endatil rett til å kreve løsrivelse. Den har rett til å nekte å anerkjenne norsk som dagligtale. Det betyr at f.eks. den norske nasjonen og nasjonalstaten fra et demokratisk-nasjonalt synspunkt ikke har

Kulturbegrepet bringer ofte med

seg mer forvirring enn det klargjør.

En domstol i Ukraina anerkjente i mars medlemmer av SS-divisjonen Galitsjina som frihetskjempere på linje med krigsveteranene i Den Røde Arme. SS-divisjonen opererte som del av den nazityske okkupasjonshæren i

Ukraina. Etter at Den Røde Arme

hadde frigjort landet, førte restene av denne SS-divisjonen geriljakrig for ukrainsk løsrivelse fra Sovjetunionen helt fram til 1956.

Både i Russland og Ukraina har dommen vakt

raseri. Men den ukrainske statsministeren Anatolij Kinakh har forsvart avgjørelsen, som innebærer at tidligere nazisoldater skal få samme pensjon, subsidier og privilegier som de som kjempet mot den tyske okkupasjonen.

Ukraina behandler SS-soldater som «frihetskjempere» PKK vil skifte navnImperialismen blir aldri noen alliert for det kurdiske eller tyrkiske folket.

Kommentar

Den kurdiske avisa Özgur Politika skrev den 6. februar at PKK (forkortelsen står for Kurdistans arbeiderparti) har avholdt sin 5. ordinære konferanse. Uttalelser som er offentliggjort fra møtet viser at partiet viderefører en borgerlig-nasjona-listisk kurs for harmoni og sameksistens med systemet og med imperialismen.

PKK sier i sin uttalelse at «politiske, organisatoriske og praktiske aktiviteter i PKKs navn innenfor EUs grenser og den Tyrkiske Republikkens grenser, har opphørt». Og at den 8. kongressen skal vurdere å skifte navn på partiet.

Som alle andre partier og grupper har PKK selv rett til å bestemme hvilket navn de skal bruke og organisere seg under. Selvfølgelig er det deres sak. Spørsmålet som er viktig, er hvorfor det er nødvendig å bytte navn akkurat nå, altså hvilke grunner som ligger bak.

PKK gjør et stort poeng av at verden har forandret seg og at de gamle ideene ikke duger lenger: «Den som forandrer seg, klarer å gå videre, den som ikke forandrer seg, vil råtne og synke. Å bygge på de gamle ideene og den gamle politikken gir ingen løsning.»

Når PKK «omstiller seg» på denne måten, betyr det bare at de viderefører en politisk kurs der de setter sin lit til at imperialismen, USA og spesielt EU, skal hjelpe til med å «løse» det kurdiske nasjonale spørsmålet. I følge en av uttalelsene fra partiet er det mot-setninger mellom Tyrkia og USA, og regimets manglende evne til å bli med-lem av EU som er en vesentlig årsak til at Tyrkia er et fattig, sultent og avhengig land.

Men grunnen til at Tyrkia er et fattig, udemokratisk og sultent land er ikke fordi landet ikke er medlem i EU. Det er derimot fordi Tyrkia er et land som er avhengig av og underkuet av imperialis-men. Derfor er imperialismen, uansett om den er amerikansk eller europeisk, ingen mulig alliert, men tvert imot en fiende av både det tyrkiske og det kur-diske folket.

Fortsetter neste side

Nr. 24 1• 200222

rett til å tvinge den samiske nasjonen til noe som helst.

Assimilering er derfor bare en aktu-ell problemstilling i forhold til nasjo-nale minoriteter (merk igjen skillet mel-lom undertrykte nasjoner og nasjonale minoriteter) som ikke har dype histo-riske røtter eller tradisjoner i det landet de har innvandret til.

For de som har bestemt seg for å slå varig rot i Norge, er språklig assimilering en nødvendighet for at de ikke skal bli annenrangs innbyggere. Det er ikke først og fremst den norske nasjonen som skal assimi-lere dem. De skal i like høy grad assimilere «det norske»! For at minorite-tene skal bli likestilt med flertallet, må de og vi aner-kjenne at minoritetene må kommunisere med sam-funnet de lever i på flertallets premisser. Hva språket angår, må de derfor oppmun-tres, belønnes og om nødvendig tvinges til å lære det og beherske det. De som vil framstille et sånt standpunkt som ude-mokratisk og kulturelt undertrykkende, får gjøre det. I virkeligheten handler det om å skape vilkår for demokratisk likeverd.

På samme måte må det være et demo-kratisk krav i innvandrernes egen interesse å ta inn over seg den norske væremåten, å ha føling med rådende konvensjoner og det som måtte være igjen av «norsk folkeskikk». Noen annen vei finnes ikke, hvis det skal herske et ekte likeverd, hvis det skal bli snakk om en virkelig integre-ring – og ikke den type «integrering» som høres i politiske festtaler.

Flyktninger og asylsøkereSkal et slikt assimileringskrav på språk-området også gjelde flyktninger og asyl-søkere?

I utgangspunktet bør svaret være nei, men må likevel bli et ja. Flyktninger som håper å vende hjem i løpet av noen måneder eller et par år, vil neppe rekke å lære språket før de reiser hjem. Problemet er bare at politiske flyktninger sjelden eller aldri vet når forholdene i hjemlandet blir slik at de kan reise hjem. Hvis de venter i ti år, med «fritak» for kravet om å bli samfunnsmedlemmer der de faktisk lever, er det eneste resultatet at de er

like isolerte fra det nor-ske samfunnet etter ti år som de var da de først kom.

Norge har utvilsomt god plass til folk som har flyktet fra tortur og politisk forfølgelse. Men også flyktningepolitik-ken har flere sider. Tiltakende menneske-smugling, ressurssterke

flyktninger og direkte reaksjonære ele-menter og agenter som kommer til landet under dekke av å være «flyktninger», er stadig vekk tabuemner på venstresida. Men dette er reelle problemer, som Carl I. Hagen & Co. alltid har nese for å gripe fatt i.

Solidaritet og gjensidig nytteDen antirasistiske kampen må ikke føres på moralistisk grunnlag, den må bli en del av klassekampen. Og det må bli slutt på venstresidas dyrking av de ‹eksotiske» flyktningemiljøene og deres hang til bare å være opptatt av situasjonen i landet eller regionen de har flyktet fra, mens altfor mange flyktninger og innvandrere stiller seg mer eller mindre likegyldige til hverdagslivet og klassekampen i Norge.

Rasismen i arbeiderklassen vil avta i samme takt som norske arbeidere skjøn-ner at det er nødvendig at arbeidskamera-ter, uansett hudfarge og bakgrunn, står

sammen mot klassefienden, og i samme takt som arbeidere med fremmed bak-grunn viser vilje til å slåss og ta del i den norske klassekampen. Dette er et ansvar som også ligger på innvandra arbeidere og politiske flyktninger, som ofte har en tendens til å gi blaffen i fagorganisering og faglige eller politiske spørsmål i landet de faktisk bor i. Heldigvis finnes det viktige unntak blant grupper av innvandrere, og folk med ulik nasjonal bakgrunn har stått sammen i avgjørende faglige kamper, sær-lig innenfor Hotell- og restaurant. Det er også innlysende at en betydelig del av skylda for denne situasjonen ligger i LO-systemet og tillitsmannsapparatet, som fortsatt er svært så «hvitt». På siste LO-kongress var det ikke en eneste delegat med ikke-norsk bakgrunn.

Det kan ikke være snakk om å velge assimilering eller integrering. Det må være et både og. På andre områder enn språk, konvensjoner og «væremåte» er det integrering, ikke assimilering, som må gjelde. Det ville sjølsagt være meningsløst dersom de progressive skulle gå inn for at folk fra det muslimske eller hinduistiske Asia skal assimileres inn i den norske statskirken og bli gode hobbykristne som nordmenn flest. Uansett hvilke lover og forordninger staten måtte vedta, ville folk fortsatt pleie sine religiøse behov, sine mattradisjoner osv, og formidle dem vide-re til både sine barn og til samfunnet som helhet. Like meningsløs er den motsatte ytterligheten: å oppmuntre til opprettelsen av religiøse skoler, endatil med stats-støtte. Både kristne og muslimske grunn-skoler svekker enhetsskolen, begge støtter indirekte privatiseringa av skoleverket og innebærer enda mer reaksjonær indoktri-nering av de unge. Når dette blir framstilt som integreringspolitikk er det i virkelig-heten det motsatte: segregering.

– Brenningen av Finnmark og Nord-Troms var ingen krigsfor-brytelse. Det mener særdom-stolen for Jugoslavia som har satt Slobodan Milosovic på til-talebenken i Haag.

Den tyske general Rendulics brenning av Finnmark og Nord-Troms var ingen krigsfor-brytelse. Slik konkluderer en utredning gjort for sjefsankla-

geren ved særdomstolen for Jugoslavia. Det er den samme domstolen som har satt Slobodan Milosevic på tiltale-benken.

Særdomstolen ble opprettet av Sikkerhetsrådet, men ble opprettet uten nødvendige full-makter i henhold til FN-pakten. Denne særdomstolen mener general Randulics tvangsevaku-

ering og påfølgende brenning av Nord-Troms og Finnmark, er minstemål på hva som kan tillates i krig. Voldshandlingene i Finnmark 1944-45 kan derfor anses som militært nødvendig. Rendulic ble da heller ikke dømt for dette etter krigen.

– Et grotesk eksempel på hva domstolen kan ha lagt til grunn, mener Gunnar Garbo med hen-

visning til særdomstolen, som nå dømmer taperne av krigen mellom NATO og Jugoslavia. Garbo har vært Venstre-leder og stortingsrepresentant gjen-nom 16 år. Han er nå blant annet aktiv i organisasjonen Nei til nye NATO.

Kilde: Finnmark Dagblad 27.02.2002

NATO-domstolen: Nazistenes ‘brent jord’-terror var ingen krigsforbrytelse

Språklig assimilering er

en nødvendighet for at de ikke skal bli annenrangs innbyggere.

Nr. 24 1• 2002 23

Kontortid Revolusjon

Treffetid: onsdager kl. 1900–2100

Telefon: 98 85 50 78 (telefonsvarer utenom kontortid)

E-post: revolusjon@rocketmail.com

Abonnér!

Palestinakomitéen inviterer til seminar på SolidaritetshusetOsterhausgt. 27 C, Oslo

Onsdag 22. mai kl. 18• Israels brudd på menneskerettighetene?Thomas Kampestuen, Amnesty International

Torsdag 30. mai kl. 18• Historisk bakgrunn for konfliktenBjørn Olav Utvik, Universitetet i Oslo

Se på www.palestinakomiteen.org

for mer info

Ungdomsleir i SpaniaDen 8. internasjonale ungdomsleiren går av stabelen i fjellene utenfor Madrid fra 2. til 11. august. Minst 500 ungdommer fra hele verden skal diskutere temaer som nasjonalisme, innvandring, fascistisering m.m. Pris: 180 euro (ca. NOK 1400,-)Interessert? Kontakt Revolusjon.

Bestill utkastet til marxist-leninistisk manifest fra vår postadresse eller over revolusjon@rocketmail.no

Studie- og diskusjonsmøterRevolusjon arrangerer åpne møter der ulike temaer tas opp til debatt. De fleste avholdes i Oslo og andre Østlandsbyer. Følg med på www.revolusjon.no/aktiviteter for oppdatert oversikt, eller ring. Endringer i tider og temaer kan forekomme!

OSLO: Lørdag 25. mai kl. 1100–1700Diskusjonsmøte om mangler ved utkastet til marxist-leninistisk manifest.

OSLO: Lørdag 22. sept. kl. 1100–1700Terrorlover og overvåking i Norge.

Jeg vil ha mer informasjon om leiren.

Navn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Adresse . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Poststed . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Tlf. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

E-post . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Klipp ut og send til

RevolusjonBoks 4480 Nydalen0403 Oslo

E-post: revolusjon@rocketmail.com

Oslo/Akershus 2.–4. august 2002

Venstresida og kampen mot rasisme og nazisme

FREDAG 2. AUGUST

Assimilering eller integrering? Har innvandrere rett til å opprettholde sin kultur? Når blir innvandrerne «norske nok»?Hvordan bekjemper vi undertrykkende kulturelle uttrykk?Innleder ikke avklart.

LØRDAG 3. AUGUST

Hva gir grobunn for nazismen?Historisk perspektiv.Innleder ikke avklart.

Naziforbud – et riktig krav?Tyske og norske synspunkter. Innledere: Antifascist fra Tyskland og nestleder i SOS Rasisme, Ketil W. Aanensen.

LØRDAG 3. AUGUST

Hvordan bekjempe nazismen?Erfaringer fra Gjøvik og HolmliaInnleder: Finn Olav Rolijordet, partisekretær i Rød Valgallianse + representanter for SOS Rasisme Holmlia.

SØNDAG 4. AUGUST

Hvorfor er rasismen nødvendig for kapitalen?Innleder: Rolf Jørgensen, ML-gruppa Revolusjon

Inneplasser, full pensjon,

bademuligheter,

småseminarer, film…

og masse politikk!