troverdig tro

© Luther Forlag AS 2010Omslag: Tone MjåvatnFormgiving og ombrekking: Brødr. Fossum ASSkrift: 11/13 pkt. CentaurTrykk og innbinding: AIT Otta AS

ISBN 978-82-531-4610-2

Troverdig tro.indd 4 22-01-10 13:11:47

Forord

Svarer Jesustroen fremdeles til menneskers dypeste behov? Kan vi rettferdiggjøre troen på Gud i en tid da kraftfulle stemmer hevder at Gud er død? Har de troende et trover-dig alternativ til tidsklemma? Hvilke utfordringer møter en 2000 år gammel tro på Jesus Kristus i et sekulært sam-funn?

Det er disse helt grunnleggende spørsmålene vi har stilt i denne boken. Du vil få noen forslag til svar, men en del av spørsmålene vil stå helt åpne. Knut Grønvik starter nettopp sin artikkel med påstanden: «Spørsmål kan være vel så viktig som svar.» Flere av artikkelforfatterne skriver om sammen-hengen mellom troen og livet. Jan Opsal skriver: «Å leve slik at andre spør om vår tro, det er troverdig tro. Troens levde liv er et troens språk i seg selv, og det gir troverdighet til troens talte ord.» Nettopp denne spenningen lar vi gå igjen i hele boken. Dette dreier seg om identitet. Kan vi leve i en helstøpt kristen identitet som tåler møtet med spørsmålene og de utfordringene troen møter i en etterkristen kultur?

Du vil ganske raskt oppdage at artiklene i denne boken er svært forskjellige. Tekstene er ulike både i form og inn-hold. Det betyr at artiklene i denne boken vil utfordre både hode, hjerte og kanskje hender. Til sammen gir hele denne


mosaikken et helt bilde. Helheten skapes når vi både tør å utfordre, tør å kjenne på erfaringene, tør å stille spørsmål til vår egen tro. Selv om forfatterne skriver i ulike sjangre og ut fra ulike tradisjoner er troen på den treenige Gud, og Jesus som veien, sannheten og livet helt essensielt for samtlige.

For oss er utfordringen pågående: Hvordan klarer vi som troende å formidle en sann, troverdig og slitesterk tro i vår tid? Kanskje springer svaret ut fra et selvoppofrelses- og kjærlighetsideal som ikke matcher denne verdens selvreali-seringsdogme. Kanskje går sannhetens vei som så ofte mot-satt? Kanskje er det ikke de nye, men de riktig gamle svarene som viser vei? Vårt største ønske er at denne boken vekker refleksjon og engasjement slik at flere begynner å stille de samme spørsmålene som oss selv. Vi stiller med en bok som har en positiv begrunnelse: Spørsmålet er ikke primært:hvem er fienden? Spørsmålet er hvilke kvaliteter Jesustroen har som gjør at vi lever slik at andre spør om vår tro. Det er troverdig tro.

Redaksjonen takker alle som har bidratt med gode inn-spill og respons på tekster underveis. En varm takk går også til Luther Forlag ved Asle Dingstad som har gitt uvurder-lige råd i arbeidet frem mot en ferdig bok.

Oslo Epifania 2010Morten Dahle AndersenIngvild SandnesBjørn Are DavidsenTove Rustan Skaar

Artiklene står for seg selv, og forfatterne står kun ansvarlig for de synspunkter de selv fremsetter.

6


Innhold

Innledning Troverdig tro. Troverdig identitet 13

Tro og virkelighet Finnes det gode grunner for å tro? 29

Stor nok fortelling til å leve i? 51

«Hade Jesus fel?» 63

Avslørt? 71

Sandheden og sandhederne 88

Postmoderne utfordringer – førmoderne svar 100


Hva innebærer det å argumentere for at et kristent verdensbilde er troverdig? 112

Tro og erfaring Tror jeg fordi jeg trenger det? 131

Tidsklemme og tro 135

Ditt ord har holdt meg i live 146

Bibelens klare spørsmål 159

Bortenfor begjæret 172

Kristendommen – Den tiende landeplage eller den niende innsikt? 186

8


Tro og liv «Skrevet i hjertet». Vårt indre moralske kompass 205

En moral for undertrykkere? Om gudstro og medmenneskelighet som utgangspunkt for kristen etikk 216

Etikk uten menneskeverd? 227

Tro og samfunn Handler alt om et kors?Kan man tro på Jesus som eneste sannhet i en mangfoldig verden? 243

Når vår tro møter andres tro 261

Journalistikk og demokratibygging – inspirert av klassisk kristne verdier 275

Å leve med Kristus som Herre i en etterkristen tid 288

Forfatterpresentasjon 303

9


Innledning


Troverdig tro. Troverdig identitet

«Funnet av en urgammel leirtavle ved British Museum har kastet nytt lys over mannen som forårsaket en av Bibelens viktigste og mest beryktede katastrofer.»

Sitatet over kunne vært en promoteringstekst for en film eller en bok om konspirasjonsteorier, jakten på den hellige gral, jordens undergang eller en kjærlighetshistorie ispedd manuskriptfunn, hemmelige museumsganger og skattejak-ter som ender med at verdens historie må skrives på nytt. Dan Browns bøker Da Vincikoden og Engler og demoner kan alle-rede føyes inn i litteraturhistorien som klassikere innen sin sjanger. I norsk sammenheng har Tom Egeland gjort suksess med Lucifers evangelium. Men sitatet over er ikke hentet fra noen av disse populærkulturelle referansene. Teksten over er hentet fra en Aftenposten-artikkel om den militære lederen Nebo-Sarsekim som bidro til Babylons ødeleggelse av byen Jerusalem i 586 før Kristus.1

Artikkelen var den direkte årsaken til at jeg tok kontakt med Luther Forlag med ideen til denne boken som du nå holder i hendene. Årsaken er ikke at jeg er veldig opptatt av arkeologi eller babylonske hærførere. Det var imidlertid reaksjonen min på at bakgrunnen for mitt livssyn – min tro – ble positivt fremstilt i norske medier. Kristen tro møtes


14

med en av følgende reaksjoner i norske medier: Den ties i hjel, den fremstilles med en flau bismak, den møtes med sinne eller den latterliggjøres.2 Denne gangen stod det på trykk en faglig basert artikkel som bekrefter Det gamle tes-tamentets fremstilling. Dette engasjerte meg. Det var sik-kert ikke bare jeg som opplevde at det kunne være tid for en injeksjon frimodighet rett i tanken eller rett i hjertet. Nå var artikkelen i Aftenposten ikke noe slående og ende-lig bevis på verken den samlede bibelfortellingen eller den kristne tro. Derimot var den et indisium på at elementer i min tro er nettopp troverdig. De er verdt å tro på. Høsten 2007 startet altså jakten på den kristne troens troverdighet i vår tid. Heldigvis var jeg ikke alene om å tenne på den ideen.

Min tro

I en årrekke har avisen Vårt Land intervjuet mennesker om deres tro i spalten «Min tro». Spalten har vært hyllet som en døråpner for å snakke om tro i offentligheten, men den har også vært kritisert for å gjøre troen for subjektiv. Jeg tror at begge deler er rett, men jeg tror også at avisens spalte har fulgt en trend i samfunnet. For det er riktignok mer åpenhet for å snakke om religiøsitet, åndelige erfaringer og trosliv enn for en del år siden. Problemet er bare at det allerede er satt noen kulturelle grenser for hva slags tro som er akseptabel. I det vi kaller den etter-moderne tiden (fra 1970 og fremover) bryter troen på de overordnede strukturene og institusjonene til dels sammen. Samtidig opplever det vestlige samfunnet en overflod som gjør at selvrealisering blir tidens store mantra.


Den ene store sannheten må vike for hver enkelt sin erfaring og opplevelse av virkeligheten. Verden er blitt mindre. For noen år siden kunne kulturantropologer begeistret fortelle om oppdagelsen av fjerne kulturer som aldri har kjent vår tro. I dag er denne mangfoldige verden blitt en del av vår alles erfaring gjennom internett og en rekke reiseskildringer på TV og i aviser. Hele dette klimaet har gjort oss åpne for menneskers erfaring og opplevelse. Men en ting er det ikke åpenhet for: troen på at noe er sant for alle. Troen på at noens virkelighetsbilde er sant mens andre ikke er sant. Det eneste dogmet som står igjen er «enhver blir salig i sin tro». Min gamle sogneprest utlovet en gang dusør for den av ungdommene som kunne finne det verset i bibelen. Verset ble aldri funnet tross innstendig leting.

Her brytes min tro mot samfunnets aksepterte grenser. Min tro er nemlig tuftet på at det finnes sannheter som gjelder for alle. Det finnes moral som gjelder for alle. Og enda mer utenkelig for det moderne norske menneske: Den klassiske kristne tro er det som dypest sett er det beste for alle. Jeg mener faktisk at å drepe er galt uansett selv om det i noen få tilfeller er det minste av flere onder. Jeg mener også at tanken på en god skapergud som også skal dømme verden er en befriende tanke. Jeg kan istemme den draps-dømte Veronica Orderud som uttaler følgende: «Jeg tror på en dommens dag. Det er medisin for meg. Jeg må tro på det. Det kan ikke være slik at folk bare får være slemme.»3 Men jeg tror også at ondskapen går tvers gjennom oss, og dermed er også dommen over mitt eget liv en realitet. Det eneste som gir håp i den tanken er forsoningen i Jesus Kristus. Prøvesteinen i den kristne troen er «ingen kommer til Faderen uten ved meg».4 For meg er dette en realitet. Jeg

15 .


16

istemmer fremdeles gospelkongen Andrea Crouch: «Jesus is the answer for the world today.»

Faktisk er min tro ganske praktisk. Jeg er glad i historie, og jeg synes at bibelhistorien er en troverdig historie. Det er overraskende hvor opptatt de bibelske forfatterne er av å legitimere sine skrifter som etterprøvbar historie. Legen og historikeren Lukas skriver i innledningen til Lukasevangeliet: «Nå har også jeg bestemt meg for å gå nøye gjennom alt fra begynnelsen av og skrive det ned for deg i sammenheng, ærede Teofilos, så du kan vite at det er pålitelig, det du har fått opplæring i.»5 Johannesevangeliet slutter slik: «Det er denne disippelen som vitner om alt dette og som har skrevet dette, og vi vet at hans vitneutsagn er sant.»6 I den fasci-nerende forsvarstalen for Kong Agrippa i Apostlenes gjer-ninger 26 står det: «Da han kom til dette punktet i for-svarstalen, ropte Festus høyt: «Du er fra sans og samling, Paulus! All lærdommen din driver deg fra forstanden.» Paulus svarte: «Jeg er ikke fra forstanden, ærede Festus, for alt jeg sier, er sant og vel gjennomtenkt.»7 Slike skriftsteder er jo ikke et bevis for at kristentroen er sann, men de leder mot et spørsmål alle sammen: Er det et historisk faktum at Kristus stod opp fra de døde? I så fall så bryter det med all vår erfaring. Det kreves tro for at vi skal kunne basere vårt liv på en slik umulig begivenhet. Det er kun Gud som kan reise noen fra de døde. Også i den første kirke var dette et helt akutt spørsmål. De tidlige kirkefedrene var opptatt av å vise kontinuiteten tilbake til Jesu liv, død og oppstandelse. Ireneus (biskop i Lyon i Frankrike ved slutten av det andre århundre) forteller at han var disippel av Polykarp som igjen var disippel av evangelisten Johannes. Dessuten vet vi fra andre kilder at en rekke av disiplene til Jesus ble martyrer for


17

nettopp ideen om Jesu oppstandelse. Min egen tro er sterkt inspirert av disse som sammen med Jesu bror Jakob ofret livet for Jesus. De kjente ham. De hadde gått sammen med ham på jorden. De bekreftet likevel hans guddommelighet og hans fysiske oppstandelse fra de døde.

Troen og samfunnet

Når samfunnet er kritisk til en kristen tros- og virkelighets-forståelse som fastholder fortellingen om Jesus som sannhet finnes det ulike strategier. Jeg vil nevne kritikk, tilbaketrek-ning og troverdig samspill.

• Kritikk. Høsten 2006 sendte TV2 serien De syv døds-syndene med Kristopher Schau. Programmet var morsomt, men tok utgangspunkt i moralske problemstillinger. Programmet førte til en todelt reaksjon fra kristne i Norge. Familie og medier samlet tusenvis av underskrifter for å stoppe serien. Norge i dag ville ha sponsorboikott. Notodden menighet med kapellan Frode Granerud i spissen arrangerte gudstjeneste med overskriften «Gudstjenesten som fortsetter der Kristoffer Schau gir seg». Granerud skrev senere i Vårt Land: «Det er litt flaut at det er en aksjon mot et tullete fjernsynsprogram som er fokus når Kristen-folket samler seg til stormarkering».8 Og jeg er overbevist om at han setter ord på en følelse mange unge kristne har; kirken bruker de mulighetene de får altfor dårlig. I stedet for å møte ballen med hodet blir man slått i bakken.

• Tilbaketrekning. Redaktør i Dagen Magazinet Johannes

.


18

Kleppa skrev for en stund tilbake: «Ved at tidsånda er på konstant kollisjonskurs med Gud og hans vilje, vert vi stadig utfordra i vår kristne identitet.»9 Kleppa har langt på vei rett i det han skriver; det er en fare for kollisjon mellom samfunnet og den kristne tro. Men jeg er ikke nødvendigvis enig i at verdikonflikten gjelder på alle områder. Det økte fokuset på ansvar for skaperverket og fattige i den tredje verden er et eksempel på dette. Jeg håper denne boken kan bidra til at kristne ikke velger tilbaketrekning i møte med sekulariseringen. Jeg husker en dame som for noen år siden skrev at hun hadde gitt opp. Samfunnet endret seg så raskt at hun hadde koplet seg av og levde med sin Bibel uten de mange inntrykk. Selv mener jeg at det er en fare for at troende blir så redd for samfunnets og kulturens endringer at de kun leser kristen litteratur, går på kristne møter og har kristne venner. En slik tilbaketrekning er forståelig, men neppe særlig offensivt som misjonsstrategi. Bendik Vollebæk skriver i sin artikkel i denne boken: «Det synes som at når kristne lever som minoritet i et samfunn er det lett enten å bli sekteriske (hovmodige og adskilte fra resten av verden) eller pluralistiske (usynlige og oppløste i resten av verden). Hvordan kan vi orke å fastholde en unik sannhet i møte med det som er grunnleggende annerledes, men samtidig intimt involvere oss?» Spørsmålet utfordrer i hvert fall meg.

• Granerud og stabens gudstjeneste i Notodden er et glim-rende eksempel på det jeg vil kalle «Troverdig samspill». Med en klar verdiforankring møter menigheten og menig-hetslederen samtidens utfordringer med en offensiv, men humoristisk vri. Den første kristne menighet hadde de


19

samme utfordringene. Den hellenistiske kulturen var preget av løssluppen seksualitet, pluralistisk religiøsitet og opp-løsning av moralen. Paulus skriver «Se hvordan de elsker hverandre». I den berømte talen til Paulus på Aeropagos viser Paulus sine glimrende egenskaper som evangelist ved at han vekselvis viser kjenneskap til kulturen og forkynner Jesus midt i den. Han planter korset der hvor han er til enhver tid. Det er som et gjenklang av dette når John Stott uttrykker at vi må lytte intenst til samtiden og intenst til evangeliet. Det er selvsagt en fare at vi når vi skal være «i verden, men ikke av den» lar oss prege av tidsånden, men hva er egentlig et troverdig alternativ? Jeg tror at løsningen er kristne fellesskap som utfordrer til tro og som utruster til et kristent liv midt i denne verden. Troen eksisterer ikke i et vakuum – det har den aldri gjort. Troen leves i et felles-skap, og dette fellesskapets erfaringer og verdier vil være et vitnesbyrd for verden.

Troen og politikken

Reformen felles ekteskapslov ble vedtatt i juni 2008 til stor protest fra kristne enkeltpersoner. Jeg var selv initiativtaker til og engasjert i Nordisk nettverk for ekteskapet sammen med Jan Harsem. Ekteskapsloven ble innført med en over-bevisende dramaturgi som pressen gikk fem på: Ofrene var de homofile. Redningsmannen var Regjeringen. Fienden var konservative kristne. Det er lett å påvise alle rollene. Reformen ble innført som en antidiskrimineringsreform. Daværende statsråd Manuela Ramin-Osmundsen skriver: «Dette er en sak som er viktig for mange mennesker, og er

.


20

det én ting tilhengere og motstandere bør kunne enes om, er det at begge sider betrakter dette som et verdispørsmål. Regjeringen går i denne saken langt for å gi homofile og heterofile samme rettigheter.» At reformen ikke bare ga ret-tigheter til en gruppe, men la for dagen en radikal ny defi-nisjon at ekteskap, familie og foreldreskap var argumenter som ikke nådde fram i offentligheten. Kristne ble utsatt for stor hets i mediene for at de ikke støttet loven. Noen få røster støttet vår motstand. Rektor Trond Blindheim ved Markedshøyskolen etterlyste et sterkere engasjement fra Kristelig Folkeparti, og Frank Rossavik etterlyste dyktige kristne stemmer i debatten.

Selv om en håndfull aktivister gjorde det de kunne for å skape oppmerksomhet, fikk vi ikke stort gjennomslag bort-sett fra i egne rekker. Det til tross for at en undersøkelse viste at omtrent 2/3 av befolkningen var mot denne loven som var en viktig sak for mange kristne. Kanskje er det tid for litt konstruktiv selvkritikk? Min kollega Jan Harsem sier til Vårt Land: «Jeg er redd for at hvis vi blir aktive igjen i en ny folkebevegelse, så bekrefter vi den stupide kategorien som vi blir plassert i av våre meningsmotstandere».10 For faktum er at vi har spilt rollen som selvmedlidende taper ganske godt. I stedet for å satse på faglig betingede resonnementer, barnas sak og overraskende stunts har vi dels opptrådt som om vi bare har syn for kjernefamilien. I stedet for å bygge broer til institusjoner som kunne støttet vår sak har vi gjort dette til en kristen kampsak. Når tilsvarende konflikter mel-lom kristen tro og politikk dukker opp på nytt må vi tenke mer løsningsorientert enn vi gjorde om ekteskapsloven. Vi trenger integrerte, dyktige kristne debattanter og politikere som er godt orientert om saksstoffet, som kan vise til sam-


21

funnsvitenskapene, som kan bygge allianser og som kanskje viktigst snakker et språk folk forstår.

Jeg lanserte i en artikkel i Vårt Land i mai 2007 begrepet «verdiforankret sekularisering». Når kristentroen mister sin dominans i samfunnet må vi ikke opptre som forsmådde aktører som har mistet grepet. Vi må ta aktivt til orde for et sekularisert samfunn som har plass for alle. Samtidig må vi kunne hevde at staten må kunne ha et verdigrunnlag. Aftenposten skriver 25. november 2009 at alkoholproble-mer tar livet av 2,3 millioner mennesker hvert år på ver-densbasis. Kan det være at de sykdommer samfunnet lider av også skyldes oppgjøret med og fraværet av kristen tro og livstolkning? Kan det være at søndagsskolen likevel var den beste medisinen mot verdioppløsning og negativ avhengig-het i samfunnet? Kan det være at århundrelange tradisjoner knyttet til kristne og humanistiske verdier likevel er det beste utgangspunktet for forståelse, pluralisme og respekt? Her må det i tiden fremover gås opp en grense som ikke er enkel, men livsviktig. Igjen; vi trenger å utfordre og utruste nye generasjoner kristne til å gå ut i samfunnet som troverdige kristne aktører og ledere. I dette landskapet tror jeg kristne aktører må gå fra en kritisk påpekning av «avkristningen av samfunnet» til en ny selvforståelse. Den kristne kirke er i dag ikke majoritet i Norge, men en av mange grupper som søker verdimessig innflytelse på samfunnet. Når kirken del-tar i den offentlige debatten må den derfor avfinne seg med å være i konkurranse med andre livssyns- og verdiaktører. Jeg tror imidlertid ikke at kirken ville tapt på å være mindre synlig i mediene enn den allerede er. Men samfunnet taper på det, rett og slett fordi kirkens verdier er en viktig mot-kraft til individualisme og forbrukerkultur.

.


22

Troverdig identitet

Troverdighet er et nøkkelbegrep i vår tid. Et budskap uten troverdighet vil ikke nå frem. Troverdighet i vår medievirke-lighet kan reduseres til image. Men på sikt er det formid-lerens karakter som vil være det avgjørende. Karakter sier i motsetning til image noe om det som er bestandig. Karakter viser om verdiene holder. Karakteren vokser frem innenfra, mens imaget blir til utenfra. Jesus sier: «Et godt tre bærer god frukt, et dårlig tre bærer dårlig frukt.»11 Det er selv-sagt i denne siste betydningen at det gir mening å snakke om troverdighet i en kristen sammenheng. Spørsmålet er hvordan vi kan fremstå med troverdighet som etterfølgere av Jesus og som troende felleskap. Da holder det ikke med et godt religiøst image eller en troverdig påkledning. Vi må tvert om bygge en karakter som er bærekraftig. En annen måte å uttrykke dette på er gjennom begrepet identitet.12 Troverdighet kan man bare ha når ens identitet er helstøpt og integrert. Dette betyr ikke at man er uten feil og mangler, eller på andre måter er kommet i mål, men at det nettopp er samsvar mellom ens holdninger og det livet man lever.

Hva er vår identitet som kristne? Hvem er vi som tro-ende når vi ser oss selv i speilet? Hvem er vi som troende når vi speiler oss i samfunnet rundt oss? Har de rett som hev-der at «kristne opptrer som de er så mye bedre enn andre?» eller «kristne mennesker lever i en boble der alle er så rel-liøse». Eller er vi et fellesskap der folk nettopp responderer: «Se hvordan de elsker hverandre.» Eller er kanskje nettopp speilet feil? Skal vi lete i vår egen bevissthet eller i samfunnet rundt for å finne vår identitet som kristne? Vi skal kjenne og lytte til samfunnet, men er det kilden for vår identitet? Peter


23

Halldorf skriver «Det er ikke det mennesket som i sin iver etter å bevise sin selvstendighet, som stadig må bryte opp, kaste loss, dra videre og velge sin egen definisjon av kjærlig-het og det gode livet, som er fritt. Fri er bare den hvis røtter er så dype at han eller hun ikke lenger kan rykkes opp av det som lokker og lover. Det mennesket er uavhengig av verden. Det trenger ikke verden for å realisere seg selv, og kan nett-opp derfor elske denne verden. Med en kjærlighet som ikke lever av den belønningen som venter, men av forbindelsen med kjærlighetens kilde.»13

Den kristne identitet skapes i møtet mellom troens vir-kelighet og våre erfaringer. Nettopp derfor er det så viktig at identiteten søkes i Jesus Kristus. Gjennom bibellesning, bønn, kirkens rike tradisjon, og det kristne fellesskapet kan den enkelte utrustes til å møte verden med Jesu kjærlighet. Korsveibevegelsen er en av de sammenhenger som jeg opp-lever tydeligst utruster til å møte verden med en troverdig kristen identitet. Korsvei har definert følgende veimerker for denne veien: Søke Jesus Kristus, Bygge fellesskap, Leve enklere, Fremme rettferdighet. Den kristne identiteten er ikke bare en innovervendt selvforståelse. Den kristne identi-teten henger nøye sammen med sendelsen til verden. Kallet om å bringe evangeliet til fattige og utstøtte. Den kristne raddisen Shane Clairborne har inspirert meg og mange til et mer radikalt liv. Hans tjeneste startet for alvor da han for noen år siden flyttet inn i en nedlagt kirke sammen med de fattige. Da han spurte hva det kristne fellesskapet kunne gjøre for dem svarte de: «Kom hit og flytt inn sammen med oss.» Claiborne er en av dem som mener at våre handlinger taler sterkere enn ordene våre: «Jesus drar penger ut av mun-nen på en fisk, velter bord i tempelet og rir på et esel til

.


24

påskefesten (og det var ikke fordi han var demokrat). Det er denne profetiske fantasien vi forsøker å etterlikne med stunts som det å blåse i et bukkehorn og erklære et jubelår på Wall Street og deretter dumpe 10 000 dollar i mynter foran børsen.»14 Ikke alle vil identifisere seg med en kris-ten identitet som raddis og «kjærlighetsekstremist». Men vi skal la oss utfordre av enkeltmennesker og fellesskap som på en så konkret måte demonstrerer en troverdig kristen iden-titet i vår tid. For image blir gjennomskuet. Falsk religion blir gjennomskuet. Men en identitet som tar utgangspunkt i Kristi kjærlighetsideal – et ideal som også innebærer offer – er troverdig.

Mitt ønske er at denne boken skal skape bevegelse. Bevegelse i troen og bevegelse i hjertet. Skal vår tro være tro-verdig må også vårt liv være det. Til syvende og sist handler det om å gjøre som Paulus; speile oss i Kristus15 slik at vi kan møte verden med den samme grensesprengende kjærlig-heten som han selv viste oss.

1 Aftenposten 8. august 20072 31.10.07 sto det på trykk i Aftenposten Aften følgende sitat av stand-up

komikeren Dag Sørås: «Religion er en form for rasisme som skiller folk.»3 Vårt Land 19. desember 20094 Joh 14,65 Luk 1,3f6 Joh 21,247 Apostlenes gjerninger 26.24f8 Vårt Land 30. januar 20079 Lederartikkelen i Velsignet Helg, 16.02.0810 Vårt Land 16. desember 200911 Matt 7,1712 Se blant annet min avhandling Seksualitet, identitet og kristen etikk (2009) for

en innføring i identitetsbegrepet.


25

13 Sandens sønner (1997), Luther forlag side 9214 Claiborne, Shane (2008), Den uimotståelige revolusjonen, Ottestad: Prokla-

Media forlag side 23715 2 Kor 3,13-18

.


troverdig tro

Documents