universiteter og høyskolers rolle i arbeidet mot ......med lite forskningsgrunnlag (og erfaring) å...
TRANSCRIPT
Universiteter og høyskolers rolle
i arbeidet mot radikalisering, (voldelig) ekstremisme og
terrorisme.
Masteroppgave i Samfunnssikkerhet
Høst 2017 - vår 2018
Av Carina Marie Enge Andersen og Ine Beate Skogerbø Feed
ii
DET TEKNISK-NATURVITENSKAPELIGE FAKULTET
MASTEROPPGAVE
Studieprogram/spesialisering:
Samfunnssikkerhet - MSAM60
Høst 2017 - Vår 2018
Åpen
Forfattere:
Carina Marie Enge Andersen og
Ine Beate Skogerbø Feed
Veileder:
Sissel Haugdal Jore
Tittel på masteroppgaven: Universiteter og høyskolers rolle i arbeidet mot radikalisering, (voldelig)
ekstremisme og terrorisme.
Engelsk tittel: Universities and colleges role in the work to counter radicalization, (violent) extremism
and terrorism.
Studiepoeng: 60
Emneord:
Radikalisering, voldelig ekstremisme, terrorisme,
forebygging, Universitets- og høyskolesektorens
rolle, dilemmaer, samfunnssikkerhet, ytringsfrihet,
akademisk frihet, forebyggende tiltak.
Sidetall uten vedlegg: 88
Sidetall med vedlegg: 107
Stavanger: 13.07.18
iii
Forord
Vi vil gjerne bruke denne anledningen til å takke alle personene som har vært behjelpelige i
perioden vi har jobbet med oppgaven. Først og fremst vil vi si tusen takk til veileder Sissel H.
Jore for god veiledning og tilbakemelding på spørsmål. Vi vil også gjerne takke venner og
familie for støtte underveis, og for gode innspill. Sist men ikke minst vil vi takke våre
informanter som har satt av tid til å møte oss. Denne oppgaven hadde ikke blitt til uten dere.
Stavanger, juli 2018
Carina Marie Enge Andersen og Ine Beate Skogerbø Feed
iv
Sammendrag
Vi har vært vitne til en rekke terrorangrep de siste tiårene i Europa. Flere av angrepene har blitt
utført av landets egne innbyggere, såkalte “homegrowns”. Dette har fått europeiske og også
norske myndigheter til å øke fokuset på forebygging av radikalisering, (voldelig) ekstremisme
og terrorisme. Utdanningssektoren og også UH-sektoren ses som viktige aktører i dette
forebyggende arbeidet, og norske myndigheter ønsker handling fra sektorens side.
Med lite forskning å bygge effektive tiltak på, kan det eksisterende politiske ønske om handling
i UH-sektoren bli utfordrende å imøtekomme. Det oppstår også dilemmaer ved å forebygge
radikalisering i en sektor hvor demokratiske verdier som ytringsfrihet, akademisk frihet,
mangfoldstoleranse, og det å være radikal er kjerneverdier. I England har man valgt å ta i bruk
en mer kontrollerende forebyggingsstrategi, ved å gi høyere utdanning og lærerne/foreleserne
der en lovpålagt rolle om å “se etter tegn” på radikalisering og melde ifra ved bekymring. I
Norge fremkommer det en enighet blant politikere og forskere om at man ikke skal innføre
kontrollerende tiltak i UH-sektoren. Man frykter at slike tiltak kan føre til en overvåknings-
kultur, som kan føre til feiltolkninger, stigmatisering og i verste fall virke kontraproduktivt.
Hensikten med denne oppgaven var å få et svar på hvordan universiteter og høyskoler i Norge
kan bidra i arbeidet med forebygging av radikalisering, (voldelig) ekstremisme og terrorisme,
uten at det går på bekostning av viktige demokratiske verdier. For å besvare dette spørsmålet
valgte vi å intervjue ulike relevante aktører i sektoren; lærere/forelesere, eksperter og forskere,
beredskapsansvarlige, aktører som jobber med studentvelferd og relevante samarbeidspartnere
(Stavanger kommune). Vi har også innhentete informasjon fra Beredskapskonferansen 2018,
hvor UH-sektorens rolle i det forebyggende arbeidet mot radikalisering og (voldelig)
ekstremisme var temaet. Vi ønsker med denne oppgaven å bidra med mer kunnskap til et felt
hvor det per i dag eksisterer lite forskning.
I studien kommer det frem at samtlige informanter er skeptiske til å innføre kontrollerende
tiltak i UH-sektoren. Informantene er mer positive til å innføre tiltak som i mindre grad går ut
over viktige demokratiske verdier, som sektoren søker å beskytte. På bakgrunn av empirien vi
har innhentet og teori argumenterer vi for at tiltak som iverksettes i minst mulig grad bør gå ut
over viktige demokratiske verdier. Vi konkluderer med at UH-sektoren kan bidra i det
forebyggende arbeidet ved å jobbe med; generelle inkluderende tiltak og tiltak som ivaretar
studentvelferd og psykisk helse, generelle normdannende tiltak, forskning og formidling,
v
kunnskapsbasert varsling og enkelte sikringstiltak på campus, samt det å samarbeide effektivt
med andre relevante aktører. Det er viktig å poengtere at studien ikke kan ses på som
generaliserbar, men har som formål å bidra til økt kunnskap om tematikken.
vi
Innhold
1. Innledning ........................................................................................................................................................................... 1
1.1 Hvorfor studere dette temaet? ........................................................................................................................... 3
1.2. Avgrensing og valg av problemstilling ........................................................................................................... 4
1.3 Oppbygging av oppgaven ...................................................................................................................................... 6
2. Kontekst ............................................................................................................................................................................... 7
2.1 Trusselbildet .............................................................................................................................................................. 7
2.1.1 ROS-analyse av UH-sektoren ...................................................................................................................... 8
2.2 Relevante dokumenter ........................................................................................................................................... 9
2.3 Aktører i det forebyggende arbeidet ..............................................................................................................11
2.4 UH-sektorens rolle .................................................................................................................................................14
3. Teoretisk ramme og sentrale begreper ................................................................................................................18
3.1. Sentrale begreper: radikalisering, (voldelig) ekstremisme og terrorisme ...................................18
3.1.1. Radikaliseringsbegrepet ............................................................................................................................18
3.1.2. Ekstremisme og voldelig ekstremisme ................................................................................................20
3.1.3. Terrorismebegrepet ....................................................................................................................................22
3.2 Radikaliseringsprosessen ...................................................................................................................................23
3.3. Forebygging av radikalisering, (voldelig) ekstremisme og terrorisme ..........................................28
3.3.1 Forebyggende tiltak i utdanningssektoren .........................................................................................29
3.4. Dilemmaer i arbeidet med samfunnssikkerhet ........................................................................................34
3.4.1 Hammerlins modell for ulike typer antiterrortiltak........................................................................37
4. Metode ................................................................................................................................................................................40
4.1. Valg av metode .......................................................................................................................................................40
4.2 Datakilder ..................................................................................................................................................................40
4.3. Intervju - utvalg av aktuelle informanter ....................................................................................................41
4.3.1. Planlegging og gjennomføring av intervjuene ..................................................................................44
4.3.2 Etiske hensyn...................................................................................................................................................44
4.4 Datareduksjon og analyse ...................................................................................................................................45
4.5 Validitet og reliabilitet .........................................................................................................................................46
5. Empiri .................................................................................................................................................................................49
5.1. Informantenes forståelse av begrepene ......................................................................................................49
vii
5.1.1. Informantenes syn på behovet for en enighet omkring definisjon av begrepene .............53
5.2. UH-sektorens rolle i det forebyggende arbeidet mot radikalisering og voldelig ekstremisme
...............................................................................................................................................................................................54
5.3. Kontrolltiltak i UH-sektoren .............................................................................................................................56
5.4. Lærerens rolle, meldeplikt og regelverk .....................................................................................................57
5.5 Sikkerhetskultur og kommunikasjon .............................................................................................................59
5.6 Sikringstiltak ............................................................................................................................................................59
5.7 Ytringsfrihet i akademia ......................................................................................................................................61
5.8 Åpne debatter og dialog med studentene ....................................................................................................62
5.9. Forskning og formidling .....................................................................................................................................63
5.10. Inkluderende tiltak ............................................................................................................................................64
5.10.1. Studentorganisasjonene, studentsamskipnaden og studentprest .........................................65
5.10.2 Studiegrupper ...............................................................................................................................................67
5.11. Normdannende tiltak ........................................................................................................................................67
5.12 Hvordan kan UH-sektoren innføre effektive forebyggingstiltak nar det eksisterer lite
forskning a bygge tiltakene pa? ...............................................................................................................................68
5.13. Samarbeid mellom aktører i det forebyggende arbeidet ...................................................................69
5.14 Oppsummering .....................................................................................................................................................70
6. Drøfting ..............................................................................................................................................................................72
6.1. Begrepene; radikalisering, (voldelig) ekstremisme og terrorisme ..................................................72
6.2. Dilemmaer ved det forebyggende arbeidet i UH-sektoren ..................................................................74
6.3. Lærernes/forelesernes rolle i forhold til å varsle/melde ifra. ......................................................77
6.4 Aktuelle forebyggende tiltak i UH-sektoren ................................................................................................78
6.4.1. Generelle inkluderende tiltak, og tiltak som ivaretar studentvelferd og psykisk helse ..79
6.4.2 Generelle normdannende tiltak ...............................................................................................................80
6.4.3 Forskning og formidling .............................................................................................................................81
6.4.4 Kunnskapsbasert varsling ..........................................................................................................................82
6.4.5 Sikringstiltak på campus .............................................................................................................................82
6.4.6 Samarbeid med andre aktører - og risikoerkjennelse i UH-sektoren ......................................83
6.4.7 Bow-tie modell for forebygging av radikalisering, (voldelig) ekstremisme og terrorisme
i UH- sektoren .............................................................................................................................................................84
7. Avslutning .........................................................................................................................................................................86
7.1. Konklusjon ...............................................................................................................................................................86
7.2. Forslag til videre forskning ...............................................................................................................................88
viii
8. Referanseliste: .................................................................................................................................................................89
9. Vedlegg ...............................................................................................................................................................................96
Vedlegg 1: Informasjon og samtykkeskjema ......................................................................................................96
Vedlegg nr 2: Intervjuguide, Lærere/forelesere og beredskapsansvarlige...........................................99
Vedlegg nr 3: Intervjuguide, Norsk Studentorganisasjon .......................................................................... 101
Vedlegg nr 4: Intervjuguide, Eksperter ............................................................................................................. 103
Vedlegg nr 5: Intervjuguide, Stavanger kommune ....................................................................................... 105
Vedlegg nr 6: Intervjuguide, Studentprest ....................................................................................................... 106
1
1. Innledning
Trusselbildet Norge må forholde seg til, påvirkes både av samfunnsutviklingen i Norge og av
globale utviklingstrekk (Utenriksdepartementet, 2015:16). Problematikken omkring
hjemmedyrket terrorisme har fått flere europeiske land til å utarbeide nasjonale
forebyggingsstrategier og planverk mot radikalisering og voldelig ekstremisme. Også i Norge
har forebygging av radikalisering og voldelig ekstremisme fått økt fokus og prioritering de siste
årene. Statsminister Erna Solberg slår fast at å forebygge radikalisering er det viktigste Norge
kan gjøre i kampen mot terrorisme (Hultgren & Karlsen, 2017). I flere land ses
utdanningssektoren som en viktig aktør i dette forebyggende arbeidet.
På Beredskapskonferansen 2018 snakket tidligere kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen om
norske universitet og høyskolers rolle i det forebyggende arbeidet mot radikalisering og
voldelig ekstremisme: “Radikalisering og ekstremisme er ikke noe universiteter og høyskoler
kan løse på egenhånd. Dette er store samfunnsutfordringer. Vi må ha felles tiltak. Sammen med
barnehage og skole har dere likevel en unik mulighet til å bidra til å bygge et fellesskap blant
oss. Til å utvikle og trygge demokratiet vårt, styrke fellesskapsfølelsen for alle som bor i landet
vårt og motvirke radikalisering” (Isaksen, 2018).
Det finnes et politisk ønske om handling fra UH-sektoren, men det eksisterer per i dag derimot
ikke noen klare svar på hvordan sektoren skal utøve denne rollen. Med lite forskningsgrunnlag
(og erfaring) å bygge tiltak på, eksisterer det et gap mellom politikernes ønske om rask
handling og få svar på hvordan dette faktisk kan utføres. Det eksisterer også verdimessige
dilemmaer i forhold til arbeidet med å forebygge radikalisering, voldelig ekstremisme og
terrorisme. Ifølge Joakim Hammerlin (2012:1) er det et spørsmål om hvor langt vi kan gå i å
forsøke å verne oss mot terrorhandlinger, uten samtidig å miste det åpne samfunnet vi ønsker å
bevare. Det oppstår et dilemma når et demokrati legger begrensninger på borgerrettigheter og
ytringsfrihet for å beskytte demokratiet (Engen et.al., 2016:378).
Flere forskere og eksperter er skeptiske til en innføring av kontrolltiltak i UH-sektoren. Ser
man til England og den omdiskuterte Prevent-strategien, ser man at det kan oppstå flere
konsekvenser av en slik type “kontroll-strategi”. Prevent har plasserte et spesifikt lovlig ansvar
på utdanningssektoren i forhold til å forhindre mennesker fra å bli dratt inn i terrorisme.
Prevent forplikter universitetsansatte til å følge med på studentene og se etter tegn på
radikalisering. Kritikere av Prevent kritiserer strategien for å begrense ytringsfriheten på
2
campus, det fremkommer også at flere muslimske studenter har følt seg overvåket og
stigmatisert (Brown & Saeed, 2014. Busher et.al., 2017. Times higher education, 2016).
Det hevdes at tiltak dersom de går ut over andre viktige demokratiske verdier kan bli
kontraproduktive. Det er derfor viktig å tenke nøye gjennom hvordan man ønsker å forebygge
radikalisering, (voldelig) ekstremisme og terrorisme. I norsk sammenheng fremkommer det en
enighet blant forskere og politikere om at universitet og høyskolesektoren (UH-sektoren) ikke
skal ha en kontrollerende eller overvåkende rolle i det forebyggende arbeidet mot radikalisering
og voldelig ekstremisme (Wille, 2017:45 & Beredskapskonferansen 2018). UH-sektoren er en
spesiell sektor med tanke på dens plikt til å verne om ytringsfrihet og akademisk frihet. UH-
sektoren skal vise høy toleranse for ytterpunkter og radikale meninger, det skal også være en
inkluderende sektor som ivaretar et mangfold av studenter med ulike kulturelle, religiøse og
trosmessige bakgrunner (Wille, 2018).
I sin tale på Beredskapskonferansen snakket også Røe Isaksen om regjeringens syn på kontroll
og overvåkning i sektoren: “Det er ikke mange "skarpe eller spisse" tiltak vi snakker om fra
vår side, det hører til hos politiet. Jeg mener heller ikke det er ønskelig at det skal utvikle seg
en kontroll- og overvåkingskultur ved universitet- og høyskoler. Det kan til og med virke mot
sin hensikt. Men vi må følge med på hva som skjer på campus. Det betyr først og fremst å jobbe
forebyggende” (Isaksen, 2018).
I masteroppgaven Countering radicalisation and violent extremism: The role of Norwegian
higher education institutions (2017) skriver Mona Wille om hvilken rolle norske universiteter
og høyskoler skal ha i det forebyggende arbeidet mot radikalisering og voldelig ekstremisme. I
studien står det skrevet at: “An important consideration in this policy development process, is
the information pointing to counter-radicalisation measures in higher education being
counterproductive – that they may serve to increase the very problem they are intended to
reduce. According to the findings in this thesis, this applies particularly to measures that imply
sanctions, student monitoring and suppression of radical voices” (Wille, 2017:45).
I studien til Wille kommer det frem en enighet omkring hvilken rolle flere forskere og
politikere i Norge mener UH-sektoren ikke skal ha, og hvilke forebyggingstiltak som ikke skal
innføres. Man finner derimot ikke noen klare svar eller forslag til tiltak som kan innføres.
Ifølge studien til Wille er det flere elementer som kompliserer utviklingen av vellykkede
forebyggingstiltak, som for eksempel kompleksiteten av feltet og mangelen på empiriske data
3
(Wille 2017:46-47). Med lite forskning å bygge på er det, ifølge Bjørgo & Gjelsvik (2015), fare
for at tiltakene som blir iverksatt blir lite effektive.
Forskning på forebygging av radikalisering, (voldelig) ekstremisme og terrorisme fremkommer
fremdeles som et felt med mye uklarheter. Det er blant annet uklarheter og uenigheter omkring
sentrale definisjoner av begrepene. Samtidig fremkommer det ikke noen klare
forskningsresultater på årsaker til radikalisering, (voldelig) ekstremisme, og terrorisme. Dette
er komplekse fenomener og prosesser (Bjørgo & Gjelsvik, 2015). I tillegg vil det være
vanskelig å måle effekten av de tiltakene som innføres, og det vil ofte kunne ta lang tid før et
tiltak gir effekt (Bjørgo & Gjelsvik, 2015:207). Det er også viktig å ta i betraktning at effekten
av et tiltak vil kunne ha stor variasjon i ulike kontekster (Pawson & Tilley 1997: 55–82 i
Bjørgo & Gjelsvik 2015:237).
Samtidig som det forekommer en mangel på forskning å bygge forebyggingstiltakene på, så
oppfordres det til handling av den norske regjeringen, og av internasjonale organer som for
eksempel EU-kommisjonen (Wille 2017:45). Men hvordan skal vi innføre effektive
forebyggingsstrategier når vi ikke vet hva som virker? Og hvordan kan vi innføre
forebyggingsstrategier som i minst mulig grad går ut over de verdiene vi ønsker å beskytte? Vi
vil i denne oppgaven se på hvordan UH-sektoren kan innføre effektive forebyggingsstrategier
uten at det går på bekostning av viktige demokratiske verdier, som ytringsfrihet, akademisk
frihet, mangfoldstoleranse og toleranse for ytterpunkter.
1.1 Hvorfor studere dette temaet?
I arbeidet med samfunnssikkerhet i Norge er det et stort fokus på forebygging. I Handlingsplan
mot radikalisering og voldelig ekstremisme (2014) viser regjeringen til viktigheten av
forebygging for å hindre radikalisering og voldelig ekstremisme: “Forebyggingsarbeidet er
således sentralt for å sikre grunnleggende verdier som demokrati, menneskerettigheter og
trygghet. Det å kunne leve uten frykt for å bli utsatt for hat og vold er en grunnleggende verdi i
et trygt samfunn” (Justis- og beredskapsdepartementet, 2014).
Politiske organer oppfordrer UH-sektoren til å handle. Også Radicalisation Awareness Network
(RAN) utpeker UH-sektoren som en sentral aktør med en unik posisjon til å bidra i arbeidet
med å forebygge radikalisering og voldelig ekstremisme (RAN, 2018a:2). Forebygging av
radikalisering og voldelig ekstremisme er relativt nytt i sektoren og det fremkommer ikke noen
4
klare svar på hvilken rolle sektoren skal ha og hvilke tiltak som kan være aktuelle å iverksette
på området (Kittelsen & Brattsve, 2018,).
Marthe Njåstad skriver i nettavisen På Høyden at et flere eksperter på feltet (Sissel Jore, Petter
Nesser, Elin Solberg m.fl.) hevder det trengs mer forskning på radikalisering, ekstremisme,
terrorisme i Norge. Flere forskere hadde opplevd en enorm oppgang i etterspørsel fra
samfunnet om temaet. Både fra media, forvalting, regjering og når det gjaldt undervisning.
Leder for ekspertutvalget Elisabeth Ivarsflaten sier de opplevde en etterspørsel etter kunnskap
som forskningsmiljøet ikke var skalert for å møte (Njåstad, 2017).
Det fremkommer også et behov for mer kunnskap om hvordan UH-sektoren kan arbeide med
tematikken. Ifølge Mona Wille er det fortsatt vanskelig å si hvilke konkrete tiltak som må til,
hun mener det kreves mer forskning på tematikken. En undersøkelse utført av På Høyden viser
at det knapt finnes et formalisert planverk for forebyggende arbeid på dette området i høyere
utdanning. Ifølge Wille har utdanningsinstitusjonene et formelt planverk for trygghet og
beredskap, men ikke radikalisering og ekstremisme (Mona Wille i Kittilsen & Bratsve, 2018).
Ifølge regjeringens handlingsplan fra 2014 er det viktig med en tidlig innsats, og evne til å
fange opp personer som er i risikosonen (Justis- og beredskapsdepartementet, 2014). Det sies
også at utfordringene må møtes med kunnskap om fenomenet, om risiko- og
motivasjonsfaktorer, om hva man skal gjør når bekymring oppstår og hvilke tiltak som kan
settes inn. Vi ser et behov for mer kunnskap omkring hvilken rolle UH-sektoren skal ha i dette
forebyggende arbeidet og hvilke tiltak som kan være aktuelle og iverksette. Vi håper oppgaven
vår kan bidra med mer kunnskap i forhold til denne tematikken.
1.2. Avgrensing og valg av problemstilling
Vi har i vår oppgave valgt å fokusere på det forebyggende arbeidet mot radikalisering,
(voldelig) ekstremisme og terrorisme i UH-sektoren i Norge. Vi vil også skrive om Prevent
strategien i England for å vise til en mer kontrollerende strategi og drøfte om slike
antiterrortiltak er noe vi ønsker ved norske utdanningsinstitusjoner. Forebyggende arbeid er
arbeid for å forhindre at en uønsket hendelse finner sted. Dette vil si at vi ikke fokuserer på det
reaktive arbeidet som finner sted etter at hendelsen har inntruffet. Vi vil drøfte hvilke typer
strategier og antiterrortiltak som kan være aktuelle å innføre i UH-sektoren.
5
I denne oppgaven vil vi ikke fokusere på en enkelt type ekstremisme, men snakke om
forebygging i forhold til ekstremisme generelt. Det vil si alle former for ekstremisme
(islamistisk ekstremisme, høyreekstremisme, venstreekstremisme osv.). Vi har formulert
følgende problemstilling;
Hvordan kan universiteter og høyskoler i Norge bidra i arbeidet med forebygging av
radikalisering, (voldelig) ekstremisme og terrorisme, uten at det går på bekostning av viktige
demokratiske verdier?
Med utgangspunkt i denne problemstillingen har vi utviklet fire forskningsspørsmål, som skal
hjelpe oss å belyse og besvare problemstillingen;
1. Hvordan forstås begrepene radikalisering, (voldelig) ekstremisme og terrorisme av ulike
aktører i UH-sektoren?
2. Hvilke dilemmaer kan oppstå i det forebyggende arbeidet mot radikalisering, (voldelig)
ekstremisme og terrorisme i UH-sektoren?
3. Hvilken rolle skal lærere/forelesere ha i det forebyggende arbeidet, i forhold til å melde
ifra/varsle?
4. Hvilke forebyggende tiltak kan være aktuelle å iverksette i UH-sektoren?
6
1.3 Oppbygging av oppgaven
Kapittel 1 → Innledning: Her vil det bli gjort rede for bakgrunn for valg av tema, avgrensning
og oppgavens problemstilling.
Kapittel 2 → Kontekst: I dette kapittelet vil vi se på dagens trusselbilde, aktører i det
forebyggende arbeidet, samt diverse handlingsplaner og veiledere relevant til problematikken.
Vi vil også se på UH-sektorens rolle i samfunnet og hvilke verdier UH-sektoren setter høyt,
som da kan komme i konflikt med eventuelle forebyggingstiltak.
Kapittel 3 → Teori: I dette kapittelet vil vi gå igjennom relevant litteratur for å få en forståelse
av fenomenene og tematikken. Vil vi se nærmere på begrepene radikalisering, (voldelig)
ekstremisme og terrorisme, radikaliseringsprosessen, forebygging av radikalisering, (voldelig)
ekstremisme og terrorisme, samt dilemmaer i arbeidet med samfunnssikkerhet.
Kapittel 4 → Metode: I dette kapittelet vil vi gjøre rede for valg av metode. Vi vil også gå
gjennom valg av data og informanter, etiske hensyn, datareduksjon og analyse, samt oppgavens
reliabilitet og validitet.
Kapittel 5 → Empiri: Oppgavens empiridel består av 9 dybdeintervjuer med utvalgte
informanter, samt informasjon innhentet fra Beredskapskonferansen 2018.
Kapittel 6 → Drøfting: I dette kapittelet kobles våre empiriske funn opp mot det teoretiske
rammeverket og drøftes i lys av dette.
Kapittel 7→ Avslutning: Her vil vi oppsummere våre viktigste funn og konkludere i forhold
til oppgavens problemstilling. Vi vil også komme med forslag til videre forskning.
7
2. Kontekst
I denne delen av oppgaven vil vi gi en beskrivelse av kontekst for å forsøke å ramme inn
problemstillingen og gi en bedre forståelse av temaet vi skriver om. Vi vil først redegjøre for
nåtidens trusselbilde i Norge, og fremlegge en ROS-analyse for UH-sektoren fra 2015. Vi vil
også redegjøre for viktige dokumenter/veiledere i arbeidet med å forebygge ekstremisme og
radikalisering. Samt skrive om ulike aktører som inngår i forebyggingsarbeidet, og deres roller
i dette arbeidet. Avslutningsvis vil vi se på UH-sektoren som institusjon og hvilke verdier som
her står sterkt.
2.1 Trusselbildet
Trusselbildet når det gjelder terrorisme er komplekst og i stadig endring. Teknologi og metoder
utviklet seg stadig. Dette krever at man tenker nytt og har gode systemer for å kunne tilpasse
tiltak, slik at de er relevante for det aktuelle trusselbildet (PST et.al., 2015). På 1990 tallet var
det norske trusselbildet svært annerledes enn det er i dag. Trusselbildet var da relativt
oversiktlig med små ekstremistiske miljøer. Miljøene var mer oversiktlige med klart definerte
lederskikkelser, noe som gjorde det forholdsvis enkelt for politi og andre forebyggende aktører
å ha oversikt over dem (Justis- og beredskapsdepartementet, 2014:9). Trusselbildet har i dag
blitt mer komplekst, og miljøene er i større grad etnisk sammensatt (Bjørgo & Gjelsvik, 2015.)
En rekke terrorangrep har rammet europeiske storbyer de siste årene (London 2005, Oslo 2011,
Paris 2015 m.fl.). Disse hendelsene har virkelig satt terrortrusselen på dagsorden i Europa, og
også i Norge. De fleste av terrorangrepene i Europa har blitt utført av europeiske medborgere,
som ble radikalisert og vendt mot sine egne medborgere (European Commission, 2016). Også i
Norge frykter man fremtidige angrep blant våre egne. I PSTs trusselvurdering (2018) vurderer
PST det som mulig at det vil forekomme forsøk på terrorangrep i Norge i 2018. PST vurderer
også at personer og grupper inspirert av ekstrem islamistisk ideologi vil være den primære
terrortrusselen mot Norge det kommende året. Ifølge PST kan oppfordringer til sympatisører i
Vesten om å gjennomføre angrep med enkle midler der de befinner seg, også mobilisere
ekstreme islamister i Norge. PST trekker også frem høyreekstremisme som en trussel, men
vurderer det som lite sannsynlig at høyreekstreme vil begå terrorhandlinger i 2018, og svært lite
sannsynlig at venstreekstreme vil gjennomføre terrorhandlinger mot norske interesser (PST,
2018).
8
I en studie som tar for seg aksjoner planlagt av militante islamister i Vest Europa skriver Cato
Hemmingby fra politihøyskolen at terroristenes fokus har flyttet seg fra angrep mot harde, godt
beskyttede mål, til å ville ramme dårlig beskyttede mål i det offentlige rom. Ifølge Hemmingby
angripes nå myke mål i nesten ni av ti tilfeller (Stranden, 2018).
I Norge er bekymringen omkring radikalisering først og fremst knyttet til unge menn med lav
utdannelse, løs tilknytning til arbeidslivet, kriminell bakgrunn og en voldshistorikk før de blir
radikalisert (PST, 2016). Selv om bekymringen i hovedsak ikke er knyttet til studenter med
høyere utdanning, kan man allikevel ikke utelukke radikalisering, (voldelig) ekstremisme og
terrorisme ved universiteter og høyskoler.
2.1.1 ROS-analyse av UH-sektoren
Ifølge Engen et.al. (2016:389) er gode risikoanalyser meget nyttige hvis de åpent kombineres
med verdibaserte etiske og politiske vurderinger. Kunnskapsdepartementet har gjennomført en
risikoanalyse av universitets- og høyskolesektoren (ROS-analyse av kunnskapssektoren,
Kunnskapsdepartementet, 2015). Risikodiagrammet nedenfor illustrerer den samlede risikoen
vurdert for hvert scenario, hvor nummer 12 representerer hendelse “terroranslag mot UH-
institusjon, tilsiktet”:
Figur 1: ROS-analyse av UH-sektoren (Kunnskapsdepartementet, 2015:15)
9
Diagrammet viser en lav sannsynlighet for at et terroranslag mot en UH-institusjon vil
forekomme, men det viser også at dersom en slik hendelse inntreffer så vil dette få store
konsekvenser. Ifølge Kunnskapsdepartementet (2015) er det stor usikkerhet forbundet med
både sannsynlighet og konsekvens for scenarioet. Det nevnes også at det er mulig å tenke seg at
konsekvensene ved en reell lignende hendelse vil være mye høyere (Kunnskapsdepartementet,
2015:15).
2.2 Relevante dokumenter
Her vil vi vise en oversikt over viktige dokumenter i det forebyggende arbeidet mot
radikalisering, (voldelig) ekstremisme og terrorisme. Vi er klar over at det finnes flere
dokumenter innen dette feltet, men vi har valgt ut de vi så som mest relevante for vår oppgave:
Handlingsplan mot
radikalisering og voldelig
ekstremisme.
Justis- og
beredskapsdepartementet
2010, revidert i
2014
Nasjonal veileder for
forebygging av radikalisering og
voldelig ekstremisme.
Justis- og
beredskapsdepartementet
2015
Forebygging av radikalisering
og voldelig ekstremisme. Fra
bekymring til handling. Veileder.
Stavanger kommune 2015
Alvorlige hendelser i
barnehager og
utdanningsinstitusjoner -
veiledning i
beredskapsplanlegging.
Utdanningsdirektoratet og
Politidirektoratet
2013, revidert i
2015
Risiko- og sårbarhetsanalyse av
kunnskapssektoren.
Kunnskapsdepartementet 2015
Styringsdokument for arbeidet
med samfunnssikkerhet og
beredskap i kunnskapssektoren.
Kunnskapsdepartementet 2011, revidert i
2016
Hva er kommunenes rolle? NIBR, KS og Justis- og
beredsapsdepartementet.
(Lid et.al.)
2016
10
Terrorsikring PST, NSM og
Politidirektoratet
2015
Tabell 1: Oversikt over relevante dokumenter i det forebyggende arbeidet.
Som følge av det økte fokuset på å forebygge radikalisering og voldelig ekstremisme i Europa
ble «Felles trygghet – felles ansvar. Handlingsplan for å forebygge radikalisering og voldelig
ekstremisme» fremlagt av regjeringen i 2010. Dette ble den første handlingsplanen innen feltet
her til lands. I 2014 ble handlingsplanen revidert og «Handlingsplan mot radikalisering og
voldelig ekstremisme» bygget videre på kunnskapen og erfaringene fra den første
handlingsplanen. Her vektlegges kunnskap, samarbeid på tvers av samfunnssektorer og tidlig
innsats gjennom evne til å identifisere problemer. I tillegg til en veiledende guide for
håndtering ved bekymring og en liste over mulige bekymringstegn, kom handlingsplanen også
med 30 tiltak med hensikt å styrke det forebyggende arbeidet. Noen av disse tiltakene var:
forskning om lokalt forebyggingsarbeid, å utarbeide veiledningsmateriell, å utvikle
læringsressurser til bruk i ungdomsskolen og videregående opplæring, og å forankre ansvar for
forebygging av radikalisering og voldelig ekstremisme i politidistriktene.
Som følge av dette har det blitt gitt ut en overordnet «Nasjonal veileder» (2015) og en rekke
kommunale veiledere for å styrke det lokale arbeidet mot radikalisering og voldelig
ekstremisme. I tillegg til trusselvurderinger og forebyggingsprogram fra PST og Politi. De
lokale veilederne fra kommunene inneholder stort sett de samme elementene, med noen lokale
tilpasninger. Stavanger kommune utga i 2015 veilederen «Fra bekymring til handling».
Veilederen retter seg mot ansatte i førstelinjetjenesten, men også mot sivilsamfunnet for øvrig,
og har som hensikt å være et verktøy for å forebygge all form for voldelig ekstremisme.
Veilederne beskriver blant annet en handlingsløype fra bekymring til handling. Det blir også
(som i handlingsplanene) gjort rede for mulige bekymringstegn, hva man kan gjøre ved
bekymring og hvilke mulige tiltak som kan settes inn.
Det har også blitt publisert flere veiledende dokumenter for utdanningssektoren. Blant annet
publiserte Utdanningsdirektoratet og Politidirektoratet i 2013 en veileder i
beredskapsplanlegging for «Alvorlige hendelser i barnehager og utdanningsinstitusjoner»,
denne ble revidert i 2015. Veilederen er overordnet, men har lenker til sjekklister, tips og annen
11
informasjon som gir praktiske råd i beredskapsarbeidet - som også vil gi veiledning i effektiv
forebygging (Utdanningsdirektoratet & Politidirektoratet 2015:3).
Det har også blitt utarbeidet et generelt styringsdokument for arbeidet med samfunnssikkerhet
og beredskap i kunnskapssektoren. «Styringsdokument for arbeid med samfunnssikkerhet og
beredskap i kunnskapssektoren» ble utarbeidet av Kunnskapsdepartementet i 2011 og gjelder
for hele kunnskapssektoren, dette ble revidert i 2016. Styringsdokumentet tar blant annet for
seg krav til beredskap, ansvarsforhold og grunnleggende tiltak, til slutt finnes det også en
veiledning for risiko- og sårbarhetsanalyser. I styringsdokumentet står det at: «for
departementets underliggende virksomheter innebærer dette i hovedsak krav til arbeidet på
feltet, mens det for resten av sektoren i større grad må forstås som sterke anbefalinger»
(Kunnskapsdepartementet, 2016:4). Som man ser ligger det altså en forventning fra sentralt
hold at om at utdanningssektoren og andre førstelinjetjenester skal ta tak i dette arbeidet.
Utdanningssektoren i Norge har ikke en lovpålagt rolle i forhold til å melde ifra, slik man har i
England (Prevent). I Norge finnes det allikevel en allmenn meldeplikt, (Avvergeplikten) § 139 i
Straffeloven (2005), som sier at alle har en plikt til å melde ifra ved akutt bekymring, og slik
avverge potensielle farlige situasjoner.
2.3 Aktører i det forebyggende arbeidet
Ifølge Justis- og beredskapsdepartementet (2014:7) handler forebygging i et bredt perspektiv
om: «å sikre gode oppvekstsvilkår for barn og unge, bekjempe fattigdom, samt å arbeide for at
alle, uavhengig av bakgrunn, skal oppleve tilhørighet og beskyttes mot diskriminering... det
legges til grunn at tidlig forebyggende innsats er et ansvar som hviler på mange aktører».
I regjeringens Handlingsplan (2014) sier Justis- og beredskapsdepartementet at det er behov for
mer kunnskap, mer samarbeid og bedre koordinering av arbeidet på området. Det blir videre
forklart at innsatsen må styrkes på tvers av fagområder og samfunnssektorer. Dette står også
høyst gjeldende den dag i dag. Regjeringen ønsker en bred innsats for å forebygge
radikalisering og voldelig ekstremisme. Aly (2015) argumenterer for at når voldelig
ekstremisme blir forstått som et sosialt fenomen, i motsetning til et sikkerhetsproblem, er
bekjempelsen av voldelig ekstremisme åpen for strategier, praksiser og aktører som tidligere
har blitt utelukket/ekskludert fra dette arbeidet (Aly et.al., 2015:9). Målet er å fange opp
personer i risikosonen så tidlig som mulig og møte dem med tiltak som virker (Justis- og
beredskapsdepartementet, 2014:7). Ifølge Justis og beredskapsdepartementet (2014) kan
12
generell forebygging på mange ulike felt bidra til å motvirke at noen velger vold for å nå sine
ideologiske eller religiøst mål. Figuren under, som er hentet fra regjeringens hjemmeside, viser
til mangfoldet av aktører i forebyggingsarbeidet:
Figur 2: Aktører i det forebyggende arbeidet (Regjeringen, 2018)
Politiet og PST har selvsagt sentrale roller i forebyggingsarbeidet, men individets nærmiljø,
kommunens førstelinjetjenester og andre aktører blir også tillagt en sentral rolle i dette
“aktørkartet” fra regjeringen. Rapporten «Kommunens rolle» (2016) viser at det trengs mer
kunnskap om hvordan kommunene skal posisjonere seg og ta medansvar på et felt dominert av
PST og Politi (Lid et.al., 2016:7). Etter bølgen av terrorhendelser utbredt i Europa har
forebygging av radikalisering og voldelig ekstremisme, og særlig islamsk ekstremisme, også
13
kommet på den kommunale dagsorden (Lid et.al., 2016). Kommunen besitter mange relevante
virkemidler som helse og sosialtjenester, arbeid og utdanning, NAV, frivillige organisasjoner
med mer. Ansvaret disse aktørene har for å varsle politi og sikkerhetstjenesten om
radikalisering er, ifølge PST, avgjørende (Bjørnland, 2016). «Når PST kommer inn i bildet, er
det ofte for sent. Da er personene allerede radikalisert. Derfor er det viktig å bry seg, og varsle
når man forstår at noen er på vei til å bli radikalisert», sier Trond Hugubakken fra PST
(Hultgreen & Karlsen, 2017).
Størst mulighet har kommunene til å oppdage barn og unge, som følges tett opp av skoler og
andre kommunale etater, kommuner har ifølge Lid et.al. (2016) langt større utfordringer med å
oppdage unge voksne. Unge voksne er en vanskeligere gruppe å nå fordi de ikke nås gjennom
det kommunale tjenesteapparatet rettet mot barn og unge (Lid et.al., 2016:9-10). En av
grunnene til at det er vanskeligere å fange opp bekymringer og tegn til radikalisering hos
mennesker over 18 år er at flere da er ferdige i det norske skolesystemet, som før den tid har
hatt så og si daglig kontakt med elevene. Ifølge RAN (2016a) er læreren i mange tilfeller den
første som blir oppmerksom på endringer i utseende, tanker og atferd. Lærerne som har et slikt
forhold til elevene sine blir dermed en viktig støttespiller til å tilby råd og støtte til unge som
sliter, men også til å varsle videre hvis det kommer til det. Tiltak som Flexid1, Dembra2 og
SLT-modellen3 er også primært bygd opp rundt barn og unge, mens folk i alle aldersgrupper
står i fare for å radikaliseres. Ifølge Lid et.al. (2016:9) er arbeidet lokalt i for stor grad rettet inn
mot barn og unge, og det blir anbefalt at i tiden framover bør det fokuseres mer på unge
voksne. Universitet og høyskoler blir sett på som en viktig aktør i denne prosessen.
1Flexid har til hensikt å oppmuntre ungdommene til å se mulighetene snarere enn begrensningene i sin situasjon,
med fokus på identitet, ferdigheter, ressurser og utfordringer. Navnet henspeiler det å ha en fleksibel identitet.
https://www.larvik.kommune.no/skole- og-utdanning/larvik-laeringssenter/forebyggende-program/ flexid/#index
07.03.18
2 Dembra er et tilbud om kompetanseutvikling til skoler som å arbeide systematisk med kritisk tenkning,
demokratisk danning og inkludering, eller som opplever at skolen har utfordringer knyttet til gruppefiendtlighet og
fordommer. Nettstedet Dembra.no inneholder læringsressurser knyttet til temaer som kritisk tenkning, fordommer,
gruppefiendtlighet, nasjonale minoriteter, radikalisering og voldelig ekstremisme.
www.hlsenteret.no/undervisning/dembra/ 07.03.18
3 SLT står for Samordning av lokale rus og kriminalitetsforebyggende tiltak. SLT-modellen skal samordne rus og
kriminalitetsforebyggende tiltak for barn og unge.
http://kriminalitetsforebygging.no/slt/slt-modellen/ 12.06.18
14
2.4 UH-sektorens rolle
For å kunne identifisere tiltak som kan være egnet for høyere utdanningsinstitusjoner, er det
først nødvendig med en forståelse av hvilken rolle høyere utdanningsinstitusjoner har i
samfunnet, og hvilke verdier som står sterkt i akademia, som kan komme i konflikt med
sikkerhetstiltak mot radikalisering og voldelig ekstremisme. Vi vil også kort redegjøre for
forskjellen på grunnskolen og videregående skoler, og høyere utdanningsinstitusjoner i Norge,
og slik vise hvorfor det er knyttet andre utfordringer til forebyggingsarbeidet i UH-sektoren enn
ved lavere trinn.
Grunnskoler og videregående skoler i Norge følger «Lov om grunnskolen og den videregående
opplæringen» (Opplæringsloven), og skal ifølge denne bidra til å skape dannende individer.
Opplæringen skal ifølge denne loven gi innsikt i kulturelt mangfold og fremme demokrati.
Elevene skal også lære å tenke kritisk og å handle etisk (Opplæringsloven §1-1, 1998).
Universiteter og høyskoler er derimot ikke underlagt opplæringsloven, men følger «Lov om
universiteter og høyskoler». Denne loven har som formål å legge til rette for at universiteter og
høyskoler «tilbyr høyere utdanning på høyt internasjonalt nivå, utfører forskning og faglig
kunstnerisk utviklingsarbeid på høyt internasjonalt nivå, formidler kunnskap om virksomheten
og utbrer forståelse for prinsippet om faglig frihet og anvendelse av vitenskapelige og
kunstneriske metoder og resultater» (Lov om universiteter og høyskoler §1-1, 2005).
Man ser fort at grunnskolen og videregående opplæring, og de høyere utdanningsinstitusjonene
har fundamentale ulikheter i lovgivning og hovedansvar/samfunnsoppgave. I tillegg til dette er
de ulike institusjoner med tanke på forholdet mellom elev og lærer, og ansvar for egen læring.
Elever ved universiteter og høyskoler står ansvarlige for egen læring, det kan dermed være
vanskelig for foreleserne å ha oversikt og god kjennskap til alle elevene de foreleser for. Slike
momenter kan skape utfordringer i arbeidet med å forebygge radikalisering og voldelig
ekstremisme i UH-sektoren. Til tross for visse ulikheter har ledere i barnehager, skoler og
høyere utdanningsinstitusjoner alle en viktig rolle i planlegging og koordinering for å
forebygge alvorlige hendelser (Utdanningsdirektoratet & Politidirektoratet 2015:5). Ifølge
RAN (2018a) utgjør truslene fra ekstremistiske posisjoner også en utfordring for høyere
utdanningsinstitusjoner. Sammenlignet med land som England har det derimot vært få
utfordringer knyttet til trusler fra ekstremisme i høyere utdanning i Norge.
15
Kunnskapsdepartementet påpeker allikevel viktigheten av at alle utdanningsinstitusjoner i
Norge er sitt ansvar bevisst: “Alle nivåer og aktører i sektoren må gjøre de nødvendige tiltak
for å forebygge at det inntreffer uønskede hendelser og minske konsekvensene av de hendelsene
som likevel inntreffer” (Kunnskapsdepartementet, 2016:3).
Det har tidligere vært lite debatt omkring universiteter og høyskolers rolle i det forebyggende
arbeidet. Til tross for lite erfaring på området og mangel på kunnskap om effektiv forebygging,
oppfordrer den norske regjeringen UH-sektoren til handling (Isaksen, Beredskapskonferansen
2018). Blant annet ved at kunnskapsdepartementet har oppnevnt et råd for samfunnssikkerhet
og beredskap i kunnskapssektoren. Beredskapsrådet ble etablert i 2017 og er et frivillig tiltak
for å styrke arbeidet med samfunnssikkerhet og beredskap i et bredt lag av kunnskapssektoren.
Et tema som rådet er opptatt av for øyeblikket er forebygging av radikalisering og voldelig
ekstremisme blant studenter (UiS, 2017b). I januar 2018 ble det i regi av Beredskapsrådet
avholdt en konferanse hvor fokuset var UH-sektorens arbeid med forebygging av radikalisering
og voldelig ekstremisme. Siktemålet er at statlige og private institusjoner opparbeider seg
kunnskap om tematikken slik at de kan arbeide effektivt med dette. En viktig oppgave for rådet
vil være å legge til rette for at det kan utvikle seg en samordnet praksis i sektoren på områder
der det vurderes hensiktsmessig, og bidra til deling av beste praksis og erfaring mellom
virksomhetene (UiS, 2017a).
Spørsmålet om hvilken rolle UH-sektoren skal ha og hvilke forebyggingstiltak som er aktuelle
å innføre er relatert til diskusjonen om hvor langt sikkerhetstiltak i akademia kan gå uten å gå
på kompromiss med institusjonens kjerneverdier. Høyere utdanningsinstitusjoner i Norge er
sett på som åpne institusjoner, både med tanke på tilgang og akademisk frihet (Wille, 2017:7).
Studenter har rett til og oppfordres til å initiere og delta i ideologiske, politiske og religiøse
debatter. Studenter og ansatte i Norge har rett til å uttrykke ideer, dele kunnskap og utvikle
forskning uten frykt for sensur og sanksjoner (Wille, 2017:8). Akademisk frihet defineres av
Global Colloquium of University Presidents (2005) som: «Friheten til å utføre forskning,
undervise, snakke og publisere, underlagt normer og standarder for vitenskapelig forespørsel,
uten forstyrrelser eller straff, uansett hvor søken etter sannhet og forståelse kan føre» (NOU,
2006:12). Det skal være rom for å tenke annerledes i akademia. Prinsippet om akademisk
friheter er innarbeidet i høytrinnsopplæringen (Universitets og høyskoleloven, §1-5, 2005) og
står sterkt i vårt samfunn, men kan likevel utfordres av bivirkninger av generelle sosiale eller
16
politiske forhold (NOU, 2006). Som arbeidet med forebygging av radikalisering og voldelig
ekstremisme.
Et eksempel på en forebyggende tilnærming, som hevdes å kunne gå på bekostning av
ytringsfriheten og andre kjerneverdier i UH-sektoren, er Prevent-strategien i England. Prevent
forplikter universitetsansatte til å følge med på studenter og se etter tegn på radikalisering. I
tillegg har universitetene mulighet til å nekte radikale personer en arena for å ytre sine
meninger (Busher et.al., 2017:5). Prevent strategien har vært mye omdiskutert. Flere forskere
og eksperter er skeptiske til Prevent strategien blant annet fordi de hevder den legger
begrensninger på ytringsfriheten, studenter (spesielt muslimske studenter) føler seg stigmatisert
og mistenkeliggjort, og studenter blir falskt anklaget (Busher et.al., 2017. Times higher
education, 2018. Brown & Saeed, 2014). Forskere er også skeptiske til at den Britiske
regjeringens veiledning om gjennomføringen av Prevent viser til "ikke-voldelig ekstremisme".
Dette antas å være ansvarlig for etableringen av "en atmosfære som bidrar til terrorisme". Flere
eksperter hevder Prevent strategien går for langt i sitt krav til institusjoner (Times higher
education, 2018). Enkelte frykter at strategiens begrensning på ytringsfriheten på universitetene
vil kunne virke mot sin hensikt. En innføring av en slik strategi medfører samfunnsmessige
dilemmaer, med tanke på UH-sektorens verdier og rolle i forhold til ytringsfrihet, akademisk
frihet, mangfoldstoleranse og toleranse for ytterpunkter.
Hittil har det vært lite forskning tilgjengelig på dette feltet og ingen felles politikk eller praksis
i Norge i forhold til forebygging av radikalisering i UH-sektoren (Wille, 2017:46). Det er bare
noen få land (for eksempel: England, Australia, og Norge) hvor universiteter og høyskoler har
fokus på dette arbeidet. Få studier er gjort i norsk sammenheng på utdanningsinstitusjoners
rolle i arbeidet mot radikalisering og voldelig ekstremisme. En relevant studie er som nevnt
Mona Willes studie “Countering radicalisation and violent extremism: The role of Norwegian
higher education institutions” (2017). Ifølge Willie (2017) er to perspektiver viktige i forhold
til UH-sektoren som forebyggingsaktør: sektorens rolle som kunnskapsbyggere for samfunnet
generelt innen feltet, og sektorens rolle i å forebygge og motvirke radikalisering blant egne
studenter og på campus. Wille sier at anti-radikaliseringstiltak kan være kontraproduktive,
særlig tiltak som innebærer sanksjoner, studentovervåkning og undertrykkelse av radikale
stemmer (Wille, 2017:48). Wille hevder også at anti-radikalieringstiltak må være basert på
forståelse av radikaliseringens kompleksitet og dynamikk for å kunne betjene deres hensikt
(Wille, 2017:48). Ifølge Wille kan universiteter motvirke ekstreme ideologiske, politiske og
17
religiøse oppfatninger gjennom diskusjoner, debatter og forskning. Men denne type
antiradikalisering kan trues av foreslåtte internasjonale restriksjoner og overvåkning (Wille,
2017:48). Wille sier at av alle funnene i oppgaven er det mest slående trekket kompleksiteten
av fenomenet radikalisering og dermed også anti-radikalisering i høyere utdanning. Hun hevder
at det er nødvendig med mer kunnskap og forskning på et felt med mange uutforskede områder
(Wille, 2017:50).
En annen studie som kan være aktuell å vise til er Tore Søraas sin studie «Skolenes rolle i
arbeidet mot radikalisering og voldelig ekstremisme» (2017). Her skriver Søraas riktignok om
ungdomsskoler som utgangspunkt. Det kan allikevel være momenter ved oppgaven som kan
være aktuelle å vise til. I konklusjonen av studien fremkommer det som viktig at skolene får en
større forståelse knyttet til sin egen rolle og kunnskap om tematikken, noe som også vil kunne
fremme skolene sitt fokus på tematikken (Søraas, 2017:86). Kursing av ansatte for å sikre økt
fokus og kompetanse, samt forståelse rundt hvordan skolene på best mulig måte kan bidra,
fremheves i denne studien. Det fremkommer at skolene kan bidra gjennom holdningsarbeid,
inkludering og å forhindre utenforskap blant elevene (Søraas, 2017:86). Det blir blant annet vist
til skolens mulighet til å kunne; bidra med kunnskap til elevene innenfor tematikken, avdekke
avvikende holdninger og meninger, oppdage endringer og utvikling blant elevene, jobbe med å
«korrigere farlige holdninger», samarbeide med foreldre og andre i elevens liv, melde fra ved
bekymring, og legge til rette for samarbeid med andre instanser (Søraas, 2017:86). Det må tas i
betraktning at universiteter og høyskoler har andre forutsetninger for å arbeide med denne
tematikken enn det ungdomsskoler har.
18
3. Teoretisk ramme og sentrale begreper
Vi vil i dette kapittelet fremlegge teori og forskning om begrepene og fenomenene
radikalisering, (voldelig) ekstremisme og terrorisme for å bidra til en økt forståelse. Vi ser det
som hensiktsmessig å gjøre dette for å få frem hvilke fenomener vi ønsker å forebygge, og vise
at dette er komplekse fenomener, hvor det ikke eksisterer noen enkle og klare svar på årsaker til
at de oppstår eller hvordan de kan forebygges. Vi vil også legge frem teori og forskning som
omhandler radikaliseringsprosessen, forebygging av radikalisering, (voldelig) ekstremisme og
terrorisme. Avslutningsvis vil vi gjøre rede for ulike dilemmaer i arbeidet med
samfunnssikkerhet.
3.1. Sentrale begreper: radikalisering, (voldelig) ekstremisme og terrorisme
I prinsippet kan man definere ord, uttrykk og begreper som man vil. Definisjoner er ikke sanne
eller falske, riktige eller gale, men mer eller mindre sakssvarende (Gule, 2015). Ifølge
førsteamanuensis og ekstremismeforsker (OsloMet), Lars Gule (2015) er en definisjon god
dersom den hjelper oss med å identifisere et fenomen slik at det gir oss innsikt, åpner opp for
forståelse og gir oss mulighet til å utforske fenomenet nærmere. Han sier videre at begreper kan
i beste fall hjelpe oss til grep om virkeligheten.
Hva forstås egentlig med radikalisering, (voldelig) ekstremisme og terrorisme? Dette er
begreper som er omstridte og problematiske (Bjørgo & Gjelsvik, 2015:14). En av årsakene til
dette er at de i betydelig grad er politiserte og bærer med seg normative vurderinger. I tillegg
brukes begrepene ofte på måter som gjør at de inkluderer altfor mange forskjellige fenomener
og prosesser (Jore, 2012. Bjørgo & Gjelsvik, 2015). Terrorismeforsker Alex P. Schmid (2013)
hevder at mangelen på klarhet og konsensus med hensyn til disse begrepene (radikalisering,
(voldelig) ekstremisme og terrorisme) fremstår som et hinder som må overvinnes. Han sier at
begrepene er dårlig definert, men blir likevel tatt for gitt (Schmid, 2013:1).
3.1.1. Radikaliseringsbegrepet
Begrepet radikalisering oppstod som et politisk begrep i kjølvannet av London-bombene i
2005, da det oppstod en erkjennelse blant europeiske politikere at terrorisme ikke bare er noe
som kommer utenfra, men også kan oppstå blant egne borgere, altså hjemmedyrket terrorisme
eller såkalte “homegrowns” (Bjørgo & Gjelsvik, 2015:15., Schmid, 2013:4). Ifølge Bjørgo og
Gjelsvik (2015) er radikalisering et problematisk begrep av flere årsaker. Det er problematisk at
19
begrepet kan gi inntrykk av at det å være radikal i seg selv er negativt og farlig. Flere aktivister
og bevegelser som har vært ansett som radikale har vært med å skape mange positive endringer
i samfunnet (Bjørgo & Gjelsvik, 2015). Dette påpekes også i den Nasjonale veilederen (2015).
Veilederen viser til viktigheten av å skille mellom begrepet radikal og radikalisering. Det er
ikke ulovlig å være radikal. Anerkjente og respekterte personer som Mahatma Gandhi, Martin
Luther King og Nelson Mandela har alle på et tidspunkt blitt oppfattet som radikale (Justis og
beredskapsdepartementet, 2015). En annen utfordring med radikaliseringsbegrepet er at det ofte
brukes altfor vidt og utydelig, både av politikere, journalister og forskere (Bjørgo & Gjelsvik,
2015:15). Det eksisterer ikke noen avklart enighet om definisjonen av radikalisering (Schmid,
2013:1). Ulike politiske aktører og forskere definerer radikalisering ulikt.
Regjeringen definerer i den nasjonale veilederen (2015) radikalisering som “en prosess der en
person eller gruppe i økende grad aksepterer bruk av vold som virkemiddel for å nå politiske,
ideologiske eller religiøse mål, og hvor voldelig ekstremisme kan bli en følge” (Justis- og
beredskapsdepartementet, 2015:13). PST og flere andre aktører i Norge benytter noenlunde
tilsvarende definisjon av radikalisering (Bjørgo & Gjelsvik, 2015:15).
Gule (2015) er svært kritisk til regjeringens definisjon av radikalisering. Ifølge Gule er
definisjonen uklar og omfatter implisitte elementer. Han hevder at denne definisjonen gjør både
regjeringen og flere mennesker i Norge til voldelige ekstremister. For eksempel er regjeringen
villig til å bruke vold for å nå sine politiske, ideologisk eller religiøse mål, når vi har et militært
forsvar som benyttes aktivt i utlandet. Politiet er også bevæpnet, og kan bruke dødelig makt for
å opprettholde lov og orden - som et politisk mål. Gule påpeker at regjeringens definisjon ikke
inneholder noen avgrensninger mot legitim eller lovlig bruk av vold, noe som er med på å gjøre
definisjonen uklar. I tillegg har definisjonen en underforstått kobling mellom “radikalisering
/ekstremisme” og “vold”, når det ikke nødvendigvis trenger å være kobling mellom disse
fenomenene.
Gule (2018, 2015) er også kritisk til uttrykket radikalisering generelt. Ifølge Gule er
radikalisering et upresist uttrykk for et uklart begrep. Han hevder at uttrykket ikke er
opplysende i forhold til den prosessen det er ment å beskrive. Som nevnt er ikke det å være
radikal synonymt med å legitimere eller bruke vold. I forhold til det fenomenet regjeringen
søker å beskrive blir termen radikalisering feilaktig å bruke, ifølge Gule. Han sier at hvis man
skal man forstå ordet/termen radikalisering riktig, så viser det til en prosess hvor en person
ender opp som radikal, og det er ikke det fenomenet regjeringen søker å beskrive. Gule foreslår
20
heller uttrykket ekstremisering som et mer passende uttrykk for fenomenet eller prosessen.
Ekstremisering er en umiddelbar og ganske uproblematisk benevnelse på en prosess fra en
ikke-ekstrem til en ekstrem posisjon, ifølge Gule. Det er et enklere og mer avgrenset uttrykk
enn radikalisering, og som dermed også viser til et mer sakssvarende begrep. Så må man
avgjøre om ekstremiseringen i det enkelte tilfellet omfatter vold eller ikke (Gule, 2018. Gule,
2015).
Seniorforsker ved Aalborg Universitet, Steffen Jensen hevder også at begrepet radikalisering
må vekk (Bakken, 2015). Ifølge Jensen er ordet er så befengt med politikk og ideologi at det
ikke kan brukes til å studere ungdom som står i fare for å begå vold og terror. Han hevder vi
ikke kan forstå radikalisering, ekstremisme eller terror uten også å forstå at det er en del av et
større politisk bilde. Jensen ønsker å bytte ut radikaliseringsbegrepet med et nytt begrep,
nemlig mobilisering. Han hevder at dette er et mer nøytralt begrep som fanger opp flere av
drivkreftene som gjør at ungdom søker seg til voldelige organisasjoner. Bjørgo er på sin side
ikke videre begeistret for å bytte ut radikaliseringsbegrepet med mobilisering (Bakken, 2015).
Han sier at mobiliseringsbegrepet bare dekker en del av fenomenet, nemlig det som har med
deltakelse å gjøre. Mobilisering sier ikke noe om holdninger. Selv om Bjørgo også ser på
radikaliseringsbegrepet som problematisk så hevder han allikevel at radikalisering er et bra
begrep, dersom det brukes presist. Siden radikaliseringsbegrepet har etablert seg så sterkt i
samfunnsdebatten, må også forskere forholde seg til begrepet, men da også på en mer presis
måte, ifølge Bjørgo (Bakken, 2015).
3.1.2. Ekstremisme og voldelig ekstremisme
Både ekstrem og ekstremisme stammer fra det latinske «extremus» som betegner ytterpunkter,
det er et uttrykk som brukes om ytterliggående holdninger, ifølge Lars Gule (2015). Som
radikaliseringsbegrepet er også ekstremismebegrepet omstridt og problematisk. Begrepene
ekstremisme, voldelig ekstremisme og terrorisme blir ofte brukt om hverandre. I regjeringens
Nasjonale veileder (2015) skilles det mellom ekstremisme og voldelig ekstremisme ved at man
som ekstremist mener det er legitimt å ty til vold for å få gjennomslag for sine meninger, mens
voldelig ekstremisme ses som selve den voldelige aktiviteten. Begrepene defineres slik:
Med ekstremisme menes at man a) kun aksepterer egne meninger og b) mener det er legitimt å
ty til vold for å få gjennomslag for sine meninger (politiske mål). Voldelig ekstremisme
21
defineres som; aktiviteten til personer og grupperinger som er villig til å bruke vold for å nå
sine politiske, ideologiske eller religiøse mål (Nasjonal veileder, 2015:13).
Ifølge Bjørgo og Gjelsvik (2015) blir begrepet ekstremisme ofte knyttet til politiske ideologier
som står i motsetning til samfunnets kjerneverdier og prinsipper om demokrati eller universelle
menneskerettigheter. Ekstremsimebegrepet blir ofte knyttet til en vilje til å bruke vold som
virkemiddel for å nå politiske, religiøse eller ideologiske mål. Begrepet blir dermed i stor grad
overlappende med terrorisme, men det kan omfatte flere spekter av voldelige fenomener og
virkemidler enn terrorisme, som for eksempel demonstrasjonsvold, skadeverk, sabotasje eller
deltakelse i borgerkrig (Bjørgo og Gjelsvik 2015:14-15).
Ifølge Gule (2018) er ekstrem et relasjonelt begrep. Man kan ikke forstå hva som er ekstremt
uten å forstå hva det er ekstremt i forhold til. Det er derfor også nødvendig å definere hva som
ikke er ekstremt. Gule hevder at det er behov for en mer presis definering av hva ekstremisme
er. Han skiller mellom deskriptiv og normativ ekstremisme (Gule, 2012. Gule, 2018).
Deskriptiv ekstremisme handler om virkelighetsoppfatninger som avviker sterkt fra hva
vitenskapen forteller oss om virkeligheten (Gule, 2012:29). Eksempler på dette er fordommer
om etniske grupper eller islam, islamofobi, rasisme, antisemittisme og konspirasjonsteorier
(Gule 2012:41). Deskriptive ekstreme posisjoner er derfor, ifølge Gule, posisjoner som avviker
sterkt fra vår beste kunnskap om den empirisk observerbare og rasjonelt analyserbare
virkeligheten. «Vår beste kunnskap» er hentet fra vitenskapen, hvor logisk analyse og
argumentasjon og kritisk tenkning er sentrale elementer (Gule, 2018). Normativ ekstremisme
handler om oppfatninger som avviker sterkt fra omforente og godt begrunnede etiske,
moralske, juridiske og politiske normer (Gule 2012:81). Slike normer er menneskerettighetene
og demokratiets og rettsstatens styringsprinsipper (Gule 2012:86). Et eksempel på normativ
ekstremisme er rasisme, dette er en posisjon som innebærer en krenkelse av menneskeverd og
menneskerettigheter (Gule 2012:87). Gule hevder at deskriptiv ekstremisme er mindre relevant
for de fenomener regjeringen og PST er opptatt av å få grep på. PST og regjeringen er mer
opptatt av det han kaller normativ ekstremisme, altså det som er av moralsk eller politisk
karakter (Gule, 2015).
Voldelig ekstremisme varierer i ideologi og voldsmetoder. Ifølge FN-Sambandet (2018) har det
i Norge blitt vanlig å skille mellom tre kategorier av ekstremistiske tanker og bevegelser:
høyreekstremisme, venstreekstremisme og islamistisk ekstremisme. De ulike kategoriene kan
22
knyttes til mer konkrete ideologier som vektlegger bestemte mål, og kan fokusere på bestemte
voldsmetoder, som for eksempel terrorisme.
3.1.3. Terrorismebegrepet
Ifølge Schmid (2013:15) er terrorisme et omstridt og politisert begrep, i enda større grad en
radikalisering. Det eksisterer hundrevis av definisjoner av begrepet i akademia og av
regjeringer, men per dags dato ingen allment aksepterte. Det at FN ennå ikke har klart å nå en
universelt akseptabel juridisk definisjon av terrorisme, blir ofte sitert som bevis på at det er
umulig å finne en god nok vitenskapelig definisjon (Schmid, 2013:15).
Terrorismebegrepet er vanskelig å definere blant annet fordi det overlapper med andre
fenomener av politisk vold som for eksempel sabotasje, kapring og geriljakrig. Det diskuteres
også om det bare skal vurderes som terrorisme når ofrene er sivile eller ikke, og om terrorisme
er en gruppeaktivitet eller en statlig aktivitet (Jore, 2012:27). Førsteamanuensis og
terrorismeforsker, Sissel Jore (2012), hevder at terrorisme er vanskelig å definere også av andre
årsaker som hun mener er like viktige som de nevnt ovenfor. Hun hevder at konseptet om
terrorisme har en iboende subjektivitet. Ved å bruke konseptet om terrorisme oppstår det en
subjektiv fordømmelse av gruppen eller aktiviteten som beskrives (Jore, 2012:28). Bjørgo og
Gjelsvik (2015) hevder også at begrepet terrorisme har en tydelig normativ dimensjon. De
hevder imidlertid at det er relativt stor enighet om hva som er kjernen i fenomenet terrorisme.
Terrorisme handler ifølge dem om illegitim bruk av vold for å nå politiske mål. Men selv om
det er relativt stor enighet om kjernen, er det ifølge Bjørgo og Gjelsvik stor uenighet om
avgrensningen og om hva og hvem som skal inkluderes under “merkelappen” terrorisme
(Bjørgo & Gjelsvik, 2015:17).
Et annet moment ved definisjons-problematikken er at terrorisme ikke er et statisk fenomen.
Meningen av fenomenet/konseptet endrer seg over tid. Dette vil si at definisjoner av terrorisme
i dag, trolig bare vil dekke dagens forståelse av fenomenet/konseptet. Ifølge Schmid (2013) har
også innholdet i ulike definisjoner av terrorisme en sammenheng med hvilke aktører som står
bak definisjonen. Akademiske definisjoner av terrorisme er blitt kritisert for å være for
komplekse. Myndighetene har på sin side ofte hatt en tendens til å være uklare og
overgeneraliserende, slik at de kan ha maksimal fleksibilitet til å bruke begrepet på forskjellige
aktivister og situasjoner (Schmid 1992, Badley 1998 i Jore 2012:28-29).
23
Endringen i betydningen av terrorismekonseptet og det politiske aspektet bak definisjonene
viser at hva som oppfattes som terrorisme er avhengig av historiske, kulturelle og politisk
innramming. Dette vil si at terrorisme ikke kan skilles fra sin kontekst. Jore (2012:29) hevder at
terrorismekonseptet er politisk og sosialt konstruert. Hun ser terrorisme som en ramme som
former og konstruerer hvordan individer og samfunnet ser på et fenomen av vold og assosierte
trusler. Jore (2012) sier at samfunnet definerer noen grupper som terrorister på bakgrunn av en
sosial-politisk konstruksjon av spesifikke grupper eller aktivister. Disse blir av samfunnet
innrammet som en ekstraordinær type risiko som har en annen dimensjon utover å bare være
politisk aktivist eller kriminell. Ifølge Jore (2012) spiller språk en sentral rolle i dette, fordi det
er ved å kommunisere at samfunn og individer tilegner seg kunnskap og forståelse av
fenomenet terrorisme.
I rapporten til Bjørgo & Gjelsvik (2015) tas det utgangspunkt i at terrorisme er et sett av
handlingsstrategier hvor vold og trusler om vold brukes systematisk for å skape en tilstand av
frykt, få oppmerksomhet om en sak eller tvinge noen til å gi etter for bestemte krav, og dermed
oppnå en effekt også på andre enn det direkte offeret eller målet for volden (Bjørgo 2015: 207–
208).
Vi vil ikke velge oss ut spesifikke definisjoner som vi benytter i vår oppgave fordi en del av
oppgaven vår går ut på å drøfte definisjonsproblematikken og ulike definisjoner. Det faller seg
derfor ikke naturlig å gjør et valg av hvordan vi selv definerer begrepene radikalisering,
(voldelig) ekstremisme og terrorisme.
3.2 Radikaliseringsprosessen
Hvorfor blir enkelte mennesker radikaliserte? Hvorfor velger noen å gå så langt som å ty til
vold og terrorisme for å nå et ekstremistisk mål? Finnes det noen fellestrekk for disse
menneskene? Dette er viktige spørsmål å besvare i arbeidet med å forebygge radikalisering og
voldelig ekstremisme. Forskningen har ikke noe klart svar på disse spørsmålene. Det finnes
ingen enkelt hovedårsak til individuell radikalisering eller fremvekst av terrorisme i et
samfunn. Dette er komplekse prosesser (Bjørgo og Gjelsvik, 2015:207).
Et australsk forfatterlag konkluderte med at omtrent det eneste som radikaliserings eksperter er
enige om er at radikalisering er en prosess. Utover det er forskningen svært variert (Schmid,
2013:1). Litteraturen som eksisterer om radikalisering og de-radikalisering er ung, og de fleste
publikasjoner er fra de siste 10-15 årene. Myndighetene i Norge forklarer radikalisering
24
gjennom å beskrive en “radikaliseringstunnel” (Justis- og beredskapsdepartementet, 2015).
Radikaliseringstunnelen tar sikte på å beskrive hvordan individer som i utgangspunktet ikke har
en intensjon om å bruke vold, utvikler dette over tid gitt de rette faktorene og påvirkningene:
Figur 3: Radikaliseringstunnellen (Justis og beredskapsdepartementet, 2015:13).
I denne modellen beskrives radikaliseringsprosessen som en lineær prosess. Når et individ går
gjennom radikaliseringstunnelen vil man ifølge denne modellen etter hvert akseptere bruk av
vold, deretter støtte bruk av vold, og i enden av tunnelen bruke vold for å oppnå politiske eller
religiøse mål (Justis og beredskapsdepartementet, 2015). Flere forskere på feltet er imidlertid
skeptisk til å fremstille radikaliseringsprosessen som en lineær prosess (Beredskapskonferansen
2018, PP). Regjeringen påpeker også selv at ikke alle går gjennom hele tunnelen. Mange blir
værende på ett sted eller snur, mens noen få går raskt gjennom hele tunnelen. Det vil også være
sterk variasjon i forhold til om personer har intensjon og kapasitet om å begå vold (Justis og
beredskapsdepartementet, 2015).
Ifølge Gule (2018) kan det være problematisk, en overforenkling, å beskrive radikaliseringen
(ekstremiseringen) ved hjelp av en rett linje. Radikaliseringsprosessen er ikke en enkel prosess,
hvor man enten ender opp i høyre eller venstre ende av den politiske høyre-venstre-aksen (se
figur 4, nedenfor), men kan bedre forstås som en bevegelse bort fra menneskerettigheter og
demokratiske prinsipper. Det finnes også mange ulike typer ekstreme posisjoner og
25
ekstremisme. Han mener derfor at fenomenet noen ganger bedre kan beskrives ved hjelp av en
sirkel:
Figur 4: Radikaliseringsprosessen (ekstremiseringsprosessen) (Gule, 2018).
Figuren viser en sirkel hvor menneskerettigheter og demokratiske prinsipper befinner seg i
sentrum, og ekstremisme innebærer så stor avstand fra disse prinsippene at det har oppstått et
sterkt avvik fra dem (Gule, 2018).
Bjørgo og Horgan (2009) skiller mellom radikalisering og deltakelse. Radikalisering beskriver
endringer i verdier og holdninger til vold som politisk virkemiddel, mens deltakelse beskriver
endring i atferd, for eksempel deltakelse i voldelige aktiviteter (Bjørgo og Horgan i Bjørgo &
Gjelsvik, 2015:16). Dette begrepsmessige skillet har blitt akseptert av mange forskere så vel
som av internasjonale organisasjoner som EU. Det er et viktig og veletablert funn at det er en
løs sammenheng mellom holdningsendring og atferdsendring (Bjørgo & Gjelsvik 2015:17). Det
kan variere hva som kommer først, og ofte blir den ene prosessen ikke fulgt av den andre. Noen
blir først radikalisert, og det fører deretter til deltakelse, mens i andre tilfeller kan
radikaliseringen skje uten at det fører til deltakelse. Det kan også forekomme deltakelse uten
forutgående radikalisering (Bjørgo, 2018a). Ifølge Bjørgo og Gjelsvik (2015:17) involverer de
aller fleste personer som blir radikalisert seg aldri voldelige aktiviteter. Forskning tyder også på
at mange av de som deltar i ekstremistiske grupper og aktiviteter, ikke går inn i disse miljøene
på grunn av ideologisk overbevisning, men av sosiale årsaker og behov. De ble radikalisert som
følge av deltakelse og ikke som årsak til deltakelse (Bjørgo 1997: 245 i Bjørgo & Gjelsvik,
26
2015:17). Dette skillet mellom radikalisering og deltakelse leder oss til spørsmål om hva som
skal være målet med forebygging av radikalisering og voldelig ekstremisme. Skal den primære
målsettingen være «disengagement», altså en endring i atferd? Eller skal målet være full av/de-
radikalisering, altså at vedkommende heller ikke lenger har holdninger og verdier som støtter
voldsbruk som virkemidler for å oppnå politiske mål? (Bjørgo & Gjelsvik, 2015:17).
Bjørgo og Petter Nesser skiller mellom ulike typer individer som radikaliseres/deltar og de-
radikaliseres/disengages på ulike måter (Kvittingen, 2015). Bjørgo og Nesser har en noenlunde
lik tilnærming til disse “prototypene”. Nesser skiller mellom fire ulike typer terrorister:
entrepenøren/ideologen, protesjeen, medløperen og den mistilpassede/sosialt frustrerte.
Entrepenøren/ideologen er overbevist politisk og religiøst, han er en smart, ofte høyt utdannet
og en karismatisk leder. Personen er bindeleddet i det internasjonale nettverket og har stor
betydning for planlegging av terrorangrep. Protesjeen er entreprenørens høyre hånd. Han er
også ofte smart og politisk overbevist, men er ingen lederfigur. I stedet for protesjeen, snakker
Bjørgo om eventyreren, en spenningssøkende person som tiltrekkes av en fascinasjon for action
og våpen. Medløperen har blitt med på grunn av det sosiale, og søker tilhørighet gjennom
miljøet. Han spiller ofte en perifer rolle i angrepene. Den mistilpassede/sosialt frustrerte har
ofte hatt en vanskelig oppvekst og mangler retning i livet. Denne personen blir et lett bytte for
den overbevisende entreprenøren, han er villig til å ofre mye, og kan utføre angrep (Kvittingen,
2015). Bjørgo hevder at de ulike type personlighetstypene radikaliseres og de-radikaliseres på
ulike måter. På bakgrunn av at personer går inn i og trekker seg ut av voldelig ekstremisme av
svært forskjellige grunner og gjennom ulike prosesser er det nødvendig med ulike metoder og
virkemidler for å forebygge at ulike typer personer går inn i/ trekker seg ut av voldelig
ekstremisme (Bjørgo, 2018a).
Ifølge Gule (2018) er det ikke mulig å identifisere en spesifikk profil for en radikalisert
(ekstremisert) person. Men det eksisterer tre overordnede nøkkelelementer i en
radikalisering/ekstremiseringsprosess. En kognitiv åpning; en psykologisk faktor som for
eksempel oppfattelse av urettferdighet, enten dette er reelt eller en misoppfatning, eller en
personlig krise som å miste jobben, et samlivsbrudd o.l. Dette kan få en til å søke etter en
forklaring. En forklaring; en ideologi eller teologi, kan gi en enkel forklaring på en kompleks
virkelighet. Er ideologien eller teologien ekstrem kan det også føre til legitimering av vold. En
gruppe eller et fellesskap (sosialt eller virtuelt); en sosial-psykologisk/gruppe-dynamisk faktor
som styrker og bekrefter ideologi og samhold, som skaper og opprettholder en identitet. Gule
27
presiserer at dette kan være elementer i en radikaliseringsprosess/ekstremiseringsprosess, men
at elementene ikke trenger å ha noen kronologisk rekkefølge (Gule, 2018). Dette er ikke en
kausal teori, men en beskrivelse av momenter i en prosess som kan hjelpe oss til å forstå en
individuell radikaliserings/ekstremiseringsprosess.
Ifølge Stavanger kommune (2015) er to begreper som ofte brukes internasjonalt for å belyse
radikalisering og de-radikalisering; push (pressfaktorer) og pull (motivasjonsfaktorer) faktorer.
I Stavanger kommunes veileder for forebygging av radikalisering og voldelig ekstremisme
(2015) beskrives press og motivasjonsfaktorer i forhold til radikalisering. Hvor pressfaktorer
viser til negative sosiale krefter og omstendigheter som presser en person ut av et miljø, slik at
man presses over i et annet miljø. Motivasjonsfaktorer referer til faktorer som trekker og
motiverer personen inn i, eventuelt over i, et nytt miljø (Stavanger kommune, 2015). Faktorene
presenteres i figuren nedenfor:
Figur 5: Sårbarhet og risikofaktorer (Stavanger kommune 2015:12).
En slik modell viser en forenkling av virkeligheten. Forskningen har som sagt ikke noen klare
svar på hva som får mennesker til å bli radikalisert. Flere av faktorene kan forekomme uten at
det nødvendigvis trenger å føre til radikalisering (RAN, 2016a). Derfor kan slike modeller
muligens føre til feiltolkninger, og troen på at man har en “fasit” på et såpass komplekst
problem.
Selv om det finnes flere teorier eller forklaringer som sier noe om hvorfor noen blir
radikaliserte eller voldelige ekstremister, så eksistere det, ifølge Gule (2018), ikke noen
28
kausalteori med prediktiv kraft. Han hevder at dette er en utfordring i arbeidet med å jobbe
effektivt med å forebygge disse fenomenene (Gule, 2018).
3.3 Forebygging av radikalisering, (voldelig) ekstremisme og terrorisme
Ifølge Gule (2018) er forebygging av ekstremisme er en permanent kamp hvor det ikke finnes
noen raske løsninger. Han tror det er mulig å redusere radikalisering (ekstremisering) og
ekstremisme, men ikke å eliminere det helt (Gule, 2018). Det er konsensus blant akademikere
om at mer forskning må til for å forstå radikaliseringens årsaker, prosesser og mekanismer for å
kunne jobbe effektivt med forebygging (RAN, 2016b). Å forske på forebygging av
radikalisering, (voldelig) ekstremisme og terrorisme er en kompleks oppgave hvor effekten av
tiltak er vanskelig å måle (Thorshaug, 2014. Schmid, 2013:4). Ifølge Eirik Øwre Thorshaug
(2014) fører mangelen på pålitelig forskning til at tiltak som foreslås og iverksettes bygger på
et tynt faglig grunnlag (Thorshaug, 2014). Ifølge Bjørgo & Gjelsvik (2015) eksisterer det til
dels urealistiske forventninger om at forskningen skal komme opp med resultater som viser
klart og tydelig hva slags tiltak som virker og hva som ikke virker for å forebygge
radikalisering og ekstremisme (Bjørgo & Gjelsvik, 2015:235). Schmid (2013:4) sier at det
anerkjennes i økende grad av akademikere og politikere at lokal kontekst har mye å si. Pawson
og Tilley (1992) viser til viktigheten av å ta høyde for konteksten et virkemiddel blir satt inn i.
De hevder at effekten av et tiltak er helt avhengig av hvilken sosial sammenheng og under
hvilke omstendigheter det iverksettes (Pawson & Tilley 1997:55–82 i Bjørgo & Gjelsvik,
2015:237).
Ifølge Bjørgo (2013) er det ikke noe enkeltstående virkemiddel, ingen forebyggingsmekanisme
eller forebyggingsaktør alene som kan redusere et terrorismeproblem tilstrekkelig. Han tar til
ordet for en mer helhetlig strategi som gjør bruk av hele spekteret av både «harde» og «myke»
forebyggende mekanismer og virkemidler. En slik strategi trenger ikke å la de enkelte
virkemidlene veie like tungt, dermed dempes også en del av de negative bivirkningene, ifølge
Bjørgo (Bjørgo 2013:95–98 i Bjørgo & Gjelsvik, 2015:212). Bjørgo skiller mellom primær,
sekundær og tertiærforebygging. Primærforebygging retter seg mot hele befolkningsgrupper,
eller alle innenfor en bred kategori, som for eksempel alle flypassasjerer. Mens
sekundærforebygging rettes mot avgrensede risikogrupper som står i fare for å utvikle seg i
negativ retning, eller mot handlinger som potensielt kan representere en fare. Forebygging
rettes også mot problemgrupper og individer som utviser faktisk problematferd, som for
29
eksempel deltakere i voldelige ekstremistgrupper eller terrororganisasjoner
(tertiærforebygging) (Bjørgo, 2018b).
Når regjeringen eller kommuner beskriver radikaliseringsfaktorer eller
forebyggingsmekanismer er dette som regel på individnivå. Faktorer og forebygging kan også
beskrives på gruppenivå eller samfunnsnivå (Bjørgo & Gjelsvik, 2015:186). Ifølge Bjørgo &
Myhrer (2011:59) er det en nær sammenheng mellom prosessene på kollektivt og individuelt
nivå. RAN (2018b) har utarbeidet en modell som inneholder faktorer på ulike nivåer. I en
artikkel utgitt av RAN beskrives det ulike risikofaktorer og beskyttelsesfaktorer i forhold til
radikalisering. Artikkelen bygger på Ranstorps (2016) kaleidoskopiske modell som viser en
oversikt over risikofaktorer (RAN, 2018b:5). I artikkelen kombineres funn av beskyttende og
fremmende faktorer med Ranstorps faktorer, som vises i figuren under:
Figur 6: Kaleidoskop av risiko, beskyttende og fremmende faktorer (RAN 2018b:5)
Figuren beskriver ulike typer risikofaktorer; individuelle, sosiale, politiske,
ideologiske/religiøse, kulturelle/identitetsfaktorer, rekrutteringsfaktorer og gruppedynamikk.
Kjernen i figuren formes av individet. Personlige risikofaktorer er følelsen av å være et offer,
sinne og følelser av ydmykelse. Individet er omgitt av de gjenværende risikofaktorene, som er
beskrevet av Ranstorp (2016): sosiale faktorer (ekskludering, sosial ustabilitet, kriminalitet),
politiske faktorer (utenrikspolitikk, islamofobi, krig), ideologiske / religiøse faktorer (historiske
30
oppdrag, Ummah), kulturelle / identitetsfaktorer (mangel på tilhørighet, identitetskrise,
marginalisering), rekrutteringsfaktorer (tiltrekning mot ekstremistiske miljø, sosiale medier,
rekruttering av de sårbare), gruppedynamikk (vennskap og slektskap, gruppetenking, sosiale
medier).
I mellomlaget av faktorer er de viktigste beskyttelsesfaktorene representert. Hver av disse
faktorene reduserer risikoen og fremmer individuell motstandskraft i forhold til en bestemt
risikofaktor, som beskrevet nedenfor (med klokken i figur 6). Figuren viser at for å beskytte
mot politisk fremmedgjøring, blir det viktig å ha fokus på demokratisk statsborgerskap. For å
beskytte mot apokalyptisk ideologi, gi religiøs kunnskap. For å beskytte mot identitetskriser,
kan man stimulere personlig deltakelse. For å beskytte mot ekstremistiske miljøer, blir et varmt
og støttende familiemiljø viktig. For å hjelpe individer til å motstå negative påvirkninger fra
vennskap og slektskap, bør man dyrke autonomi og selvtillit. For å beskytte mot (følelse av) å
være ekskludert, vil det være hensiktsmessig å forbedre sosiale håndteringsevner (RAN,
2018b:5-6).
Til slutt holdes de ulike dynamiske kombinasjonene av faktorer sammen av et tredje og siste
lag som representerer de viktigste fremmende faktorene for å oppnå samfunnsmessig
motstandskraft. Sterke institusjoner og politikk som tilbyr muligheter til å engasjere seg,
karakteriseres av følgende trekk (med klokken i figur 6). Dialog: Utveksling av synspunkter
gjennom ikke-voldelig konflikt på ulike samfunnsnivåer. Dette er et middel til å utvide
individuelle synspunkter ved å lære av hverandres ideer. Inkludering: Fremmes ved å fremme
enhet i mangfold, i stedet for en (essensialistisk) identitetspolitikk. Omsorg: menneskelig
medfølelse og bevis-baserte metoder kombinert. Oppmerksomhet: følge med på ungdommen
vår og hvem som har innflytelse på dem, og investere i samarbeid mellom politiet og
innbyggerne, innenfor et demokratisk kontrollert overvåkingssystem. Sosial sikkerhet: gir
borgere en institusjonalisert beskyttelse. Utdanning: Den didaktiske og pedagogiske
utfordringen ligger i å engasjere seg med studenter på en måte som relaterer seg til deres
erfaringer, oppfatninger og verdenssyn. Ifølge RAN (2018b) bør et omfattende CVE (Counter
Violent Extremism)- program ta sikte på å svekke og redusere risikofaktorer og å forbedre
beskyttende og promotive faktorer, ved å styrke motstanden i områdene nevnt ovenfor (RAN,
2018b:6-7)
31
3.3.1 Forebyggende tiltak i utdanningssektoren
En studie fra CERTA Intelligence & Security (2016) har tatt for seg hvilke aktører som
vurderes å ha størst betydning for å bygge motstandsdyktighet mot radikalisering på lokalt
nivå. I modellen fremkommer det at skole og utdanning har betydelig effekt i forhold til å bygge
motstandsdyktighet. Modellen viser også at skole og utdanning har signifikant
påvirkningskraft, men lavt fokus (vilje og/eller faglige forutsetninger) (CERTA Intelligence &
Security, 2016).
Figur 7: Resilience modell (CERTA Intelligence & Security, 2016:55)
Artikkelen “RAN ISSUE PAPER; The role of education in preventing radicalisation” (2016a),
publisert av RAN, omhandler også utdanningsinstitusjonenes rolle i å forebygge radikalisering
og voldelig ekstremisme. I artikkelen beskrives utdanningsinstitusjoner å ha en sentral rolle i
dette forebyggingsarbeidet. Det beskrives at utdanningsinstitusjoner kan forebygge
radikalisering og voldelig ekstremisme på flere ulike måter. Både i forhold til normdannelse,
læring av demokratiske verdier og motvirke utenforskap. Ifølge RAN har skoler en ideell
32
posisjon for å styrke studenter mot diskriminering og marginalisering, og til å fremme kritisk
tenkning om kontroversiell og sensitive emner (som for eksempel; identitet, religion,
kjønnsroller og internasjonale konflikter). Men skoler ses også som et sted hvor tidlige tegn på
radikalisering kan bli lagt merke til, og hvor tidlig “respons” kan initieres (sekundær
forebygging) (RAN, 2016:2). Bjørgo identifiserer også “normdannelse mot aksept av vold og
terror”, og “redusere rekruttering til voldelig ekstremisme og terrorisme”, som
forebyggingsmekanismer i forebyggingsarbeidet mot terrorisme (Bjørgo & Gjelsvik, 2015:205-
212). Ved slike forebyggende mekanismer kan utdanningsinstitusjonene ses som sentrale
aktører (RAN, 2016). Fordeler ved normdannelse som mekanisme er at virkemidlene er
demokratiske, lite repressive og ukontroversielle. Samtidig har det lave kostnader og kan gi
positive effekter på flere felter enn terrorisme, ifølge Bjørgo (i Bjørgo & Gjelsvik, 2015:205-
212). Ifølge Bjørgo er mekanismen ved å redusere rekruttering til voldelig ekstremisme og
terrorisme; å redusere årsaker på samfunnsnivå og prosesser på gruppe og individnivå som
leder til deltakelse i voldelig ekstremisme og terrorisme (primær og sekundærforebygging).
Som tidligere nevnt er utdanningssektoren og UH-sektorens rolle i forbindelse med denne type
sekundær eller tertiær-forebygging, mer omstridt.
RAN (2016) hevder at lærere og skoler er godt rustet til å forhindre radikalisering og
voldsomme ekstremistiske ideologier, men flere viktige utfordringer må være adressert:
a) Lærertrening; Viktig å øke læreres kompetanse til å håndtere vanskelige debatter i
klasserommet. De hevder at forebygging av radikalisering bør bli en del av lærerutdanningen
(RAN, 2016a). De sier at man bør trene lærere for å øke bevisstheten om kulturelt og religiøst
mangfold, og oppfordre lærerne til å akseptere forskjeller. Dette inkluderer også aksept av ulike
religiøse trosretninger og livsstil som kan utfordre lærernes egne verdier og overbevisninger.
RAN (2016a, 2018a) mener fokuset bør være på å gå i dialog med studentene og ikke
“spionere” på dem. De hevder at å se etter tegn på radikalisering ikke vil være hensiktsmessig
fordi, det ikke finnes noen klare sjekklister som kan peke ut en radikalisert student. Mens det er
visse egenskaper (uttrykt i tanke, utseende og atferd) som er karakteristisk for radikaliserte
individer, bør ingen av disse alene, eller til og med en kombinasjon av flere av dem, vurderes
endelig bevis på radikalisering (RAN, 2016a:4-5). Å gå i dialog med studenter skiller seg fra
"spionering", det gjenspeiler en interesse i studentenes personlige liv og bør være en del av
ethvert student-lærerforhold, ifølge RAN (2016a, 2018a). Samtidig påpekes det også at lærere
bør oppfordres til å reflektere kritisk i forhold til egne holdninger, og tenke igjennom hva de
33
formidler til deres studenter. De skal lære bort verdier og kritisk tenkning, og hjelpe elevene til
å utvikle grunnleggende livsferdigheter og sosial kompetanse som er avgjørende for aktivt
medborgerskap i demokratiske samfunn. Utdanning ved å lære unge demokratiske verdier og gi
dem hjelp til å forstå og håndtere livet i pluralistiske sosiale miljøer er avgjørende for å øke
motstanden mot sosial polarisering og radikalisering.
b) Å bygge motstandskraft, representere mangfold, lærer demokrati i klasserom; Ifølge RAN
(2016a) finnes det et bredt utvalg av ideer og tilnærminger som kan brukes for å øke
bevisstheten og bygge motstandskraft mot radikalisering i formell utdanning. Det er avgjørende
at demokrati må læres og utforskes for å være oppnådd, i en tid med økende sosial polarisering.
Det krever en bevissthet om, og en forståelse for pluralisme, forskjeller og kontroverser som
grunnleggende prinsipper av det moderne samfunn. Det vises også til viktigheten av at det
eksisterer et demokratisk skolemiljø hvor studentene selv har en stemme og medvirkningskraft.
Det vises til viktigheten av dialog i skolen, å diskutere emner og problemer som
menneskerettigheter, identitet, hjemmet, religion, mobbing og rasisme, kan føre til at studenter
forstår dette på en ny måte. I artikkelen påpekes det at selv om det ikke er noen enkel måte å
identifisere radikaliseringsprosesser så vil det være avgjørende med strukturer og klare
prosedyrer for å kunne håndtere utfordringer. Disse prosedyrene vil variere på tvers av land,
utdanningsnivå, aldersgrupper. Men de må alle gi klare svar på følgende spørsmål: Hvordan
skal man vurdere mulige tilfeller av radikalisering? Hvem er ansvarlig for hva? Hvem skal man
rapportere til? Hvem skal man involvere? Hvordan skal man følge opp? (RAN, 2016:6-13) I
artikkelen anbefales det at lærere og skoler ikke trenger å “gjenoppfinne hjulet” for å utvikle
effektive forebyggende strategier. De har rikelig erfaring med å håndtere vanskelig situasjoner
og konflikter, og dette kan tjene som et nyttig utgangspunkt for forebygging av radikalisering
(RAN, 2016a:13-14).
Ifølge RAN EDU (Education Working Group) (2018a) har også universiteter og høyskoler en
unik og uunnværlig rolle i det å forebygge og motvirke ekstremisme (RAN, 2018a). På et RAN
EDU-møte var det stor enighet om at høyere utdanning må være forberedt, og ikke bør være
naive. I artikken (ex-post paper) “Free speech, extremism and the prevention of radicalisation
in higher education” publisert av RAN, fremheves de dilemmaene høyere utdanning står
overfor i det forebyggende arbeidet. Artikkelen definerer to nøkkelutfordringer, eller
dilemmaer i UH-sektorens arbeid; 1. Hvordan balansere ekstremistiske stemmer, akademisk
frihet og ytringsfrihet? 2. Spionerer vi på studentene eller “ser vi dem”? Ifølge RAN kan UH-
34
sektoren spille en sentral rolle for å dempe de negative konsekvensene av disse dilemmaene, og
få utdanningssektoren inn i en ny og mer ønskelig retning. I artikkelen fokuseres det på at
høyere utdanning kan styrke demokratiet ved å fremme et positivt og konstruktivt spekter av
aktiviteter for å styrke og fremme grunnleggende demokratiske verdier, for å styrke samfunnets
motstandskraft. RAN (2018a) fokuserer også på UH-sektorens investering i studentvelferd og
studentenes psykiske helse. RAN ser det som mer hensiktsmessig at lærere også i høyere
utdanning “ser studentene”, og fanger opp sårbare studenter som sliter for å hjelpe dem. RAN
sier at en følelse av å ikke tilhøre er en avgjørende risikofaktor for å havne i en
radikaliseringsprosess. Dette kan, ifølge RAN, reduseres i UH-sektoren ved å investere i en
sunn, demokratisk kultur, som baserer seg på inkludering (RAN, 2018a).
3.4. Dilemmaer i arbeidet med samfunnssikkerhet
Som tidligere nevnt er spørsmålet om hvordan UH-sektoren skal jobbe med å forebygge
radikalisering, (voldelig) ekstremisme og terrorisme et verdimessig spørsmål hvor det oppstår
dilemmaer som kan være vanskelige å løse. I arbeidet med samfunnssikkerhet har man ikke
alltid klare svar på hvordan man skal håndtere trusler og risikoer. Spesielt ikke en kompleks
trussel og risiko som terrorisme. Samfunnssikkerhet handler også om politikk, og de viktigste
spørsmålene vi må ta stilling til for å skape et sikrere samfunn vil være av moralsk, etisk og
politisk karakter. Hvilke sikkerhetstiltak man velger å ta i bruk er noe vitenskapen bare i
begrenset grad kan hjelpe oss med (Engen et al, 2016:370). I denne sammenheng kan vi spørre
oss om det i et moderne samfunn i det hele tatt er mulig å balansere mellom sikkerhet og frihet?
(Engen et.al, 2016:378). Hvor går grensen mellom fornuftige forholdsregler, og frykt og hysteri
i et samfunn? (Engen et al, 2016:121).
Sikkerhet og frihet er to grunnleggende verdier som settes høyt av de fleste mennesker.
Problemet er at disse to verdiene som oftest ikke kan realiseres fullt ut samtidig (Engen et.al.,
2016:375). Absolutt sikkerhet gir ikke noe rom for frihet, og absolutt frihet gir ingen sikkerhet
(Bjørgo & Gjelsvik, 2015:21). Både for lite eller for mye sikkerhet kan komme i konflikt med
andre verdier som er viktige å ivareta i samfunnet (Engen et.al., 2016, Hammerlin 2012, Jore
2012:5). Derfor er det nødvendig med kritisk tenkning rundt fenomenene risiko og sikkerhet
(Engen et al, 2016:29).
Peter Burgess er skeptisk til troen på at rasjonell byråkratisk organisering kan forhindre terror,
og at terroren kan forstås rasjonelt og dermed forutses. Han kaller dette “Terrorismens
35
byråkratisering” (Engen et.al, 2016:377). Hammerlin er også skeptisk til dette og beskriver i
bøkene Terrorindustrien (2009) og Terror og demokrati (2012) hvordan ulike interesser
forenes i kampen mot terror, og hvordan dette kommer til uttrykk i både offentlig og privat
sektor. Ifølge Hammerlin vokser forvaltning og byråkrati, og samtidig blir det utviklet nye
markeder for tjenester og teknologi som kan ivareta samfunnets stadig økende behov for
kontroll. Ifølge Engen et.al. (2016) bygger den manglende motstanden mot slik politikk ofte på
at folk mener at de selv ikke har gjort noe galt, og at de derfor ikke bli rammet av nye
sikkerhetstiltak. Men tiltak mot terror kan ramme alle, også de som ikke er mistenkt for noe,
sier Engen et.al. (2016:378). Terrorens dramatiske konsekvenser kan også føre til at det blir
enklere å legitimere kontrolltiltak (Engen et.al, 2016:377).
Både Burgess og Hammerlin hevder at prisen for liberalitet, åpenhet og mindre kontroll er at vi
må akseptere usikkerhet (Engen et.al., 2016:379). Det betyr å være skeptisk til lover og tiltak
som begrenser personlig frihet, ytringsfrihet og offentlighet. Like fullt hersker det stor enighet
om at man bør gjennomføre inngrep for å styrke den kollektive sikkerheten i det norske
samfunnet. Flertallet er positive til økt beredskap og tiltak mot potensielle terrorister.
Uenigheter er stort sett knyttet til virkemidler (Engen et.al., 2016:379). Oppgaven er, ifølge
Hammerlin (2012), å klare å velge de rette virkemidlene. Virkemidler som kan begrense faren
for nye terrorhandlinger på norsk jord, men som ikke har for store omkostninger i form av tapt
åpenhet og frihet (Hammerlin 2012:1). Ifølge Hammerlin (2012) er det avgjørende å velge
antiterrortiltak som har så lave demokratiske omkostninger som mulig. Crelinsten (2009)
hevder at hvordan vi oppfatter terrorisme, i stor grad bestemmer hvordan vi velger å motvirke
det, og hvilke ressurser, arbeidskraft, institusjonelle rammer, og hvor mye tid vi velger å bruke
på dette (Crelinsten, 2009:19 i Jore, 2012:30). Det er også viktig å ta i betraktning at det heller
ikke åpenbart at de tiltakene vi setter inn for å bedre sikkerheten, virker etter sin hensikt (Engen
et.al., 2016:370).
Tillit mellom befolkning og myndigheter, mellom ulike myndigheter, og mellom ulike
befolkningsgrupper spiller en sentral rolle i forvaltning av samfunnssikkerheten. Befolkningen
aksepterer gjerne større inngrep i friheten for å styrke sikkerheten i et samfunn preget av stor
grad av tillit, enn i samfunn der folk ikke har tillit til myndighetenes intensjoner eller
handlinger. Dersom denne tilliten reduseres eller forsvinner, kan det gå på bekostning av både
sikkerhet og frihet (Rykkja mfl. 2009 i Engen et.al., 2016:379).
36
Hammerlin (2016:6) hevder at det liberale demokratiet som samfunnsmodell setter klare
grenser for hvor langt man kan gå i retning av overvåkning og kontroll. Han sier at hvis vi
innfører tiltak som er med på å uthule det liberale demokratiet, løper vi en risiko for at politisk
motivert vold kan øke, noe som på sikt kan gjøre oss mer utrygge. I forhold til USAs
håndtering av 11.september med “krigen mot terror”, så man en totalt annen tilnærming i
Norge etter 22.juli. Dette forklares dels med ulike nivåer av tillit i de to landene, og dels med
forskjeller i hvordan myndighetene satte krisen inn i en meningssammenheng («framing»)
(Fimreite, Lango, Lægreid og Rykkja, 2013 i Bjørgo & Gjelsvik:2015:196-197). Daværende
statsminister Jens Stoltenberg viste i sin tale tre dager etter angrepet 22.juli at vi i Norge skulle
bekjempe terrorisme med mer åpenhet og mer demokrati: «Med det sterkeste av alle verdens
våpen, det frie ord og demokrati, staker vi ut kursen for Norge etter 22. juli 2011. Det blir et
Norge før og et etter 22. juli. Men hvilket Norge bestemmer vi selv…..Mer åpenhet, mer
demokrati. Fasthet og styrke. Det er oss. Det er Norge.» (Jens Stoltenberg i
Hammerlin:2012:1).
Samtidig som det eksisterer dilemmaer mellom sikkerhet og frihet, eksisterer det også andre
dilemmaer i arbeidet med samfunnssikkerhet. Forholdet mellom kunnskap og politikk, og
mellom mål og virkemidler representerer også sentrale dilemmaer i arbeidet med
samfunnssikkerhet (Engen et.al., 2016). Det kan ofte være et gap mellom den kunnskapen man
har om hva som utgjør store trusler eller risikoer, og det man politisk ønsker eller er villig til å
gjøre noe med (Engen et.al., 2016:380). Risikoen i forhold til terrortrusselen kan ofte oppleves
som stor, blant annet på grunn av stor medieoppmerksomhet. Effekten av iscenesettingen
gjennom media kan tvinge politikere til å foreta valg som ikke nødvendigvis er fornuftige ut fra
de kunnskapene man har om risikoene (Engen et.al., 2016:379). Det moderne samfunnet skaper
også større forventninger i befolkningen om å leve et liv beskyttet mot farer og trusler vi ikke
kan kontrollere eller velge frivillig. Dette skaper et press på myndighetene om å iverksette
tiltak som kan beskytte oss mot disse truslene (Engen et.al., 2016:380). Per Fugelli er kritisk til
staten og samfunnets forsøk på å fjerne all risiko knyttet til menneskelig aktivitet. Et slikt
samfunn vil, ifølge Fugelli, være er et kaldt og kynisk samfunn (Fugelli, 2003 i Engen et.al.,
2016:381). Et forsøk på å fjerne all risiko vil overstige både det som er økonomisk
gjennomførbart, og hva vi vil akseptere i et fritt og liberalt samfunn (Engen et.al.,2016:381).
Jore hevder at det ikke eksisterer absolutt sikkerhet. Sikkerhetstiltak kan redusere risiko, men
ikke fjerne den helt (Jore, 2012:6).
37
Ifølge Engen et.al. (2016) bør man være kontinuerlig oppmerksom på de dilemmaene som
arbeidet med å styrke sikkerheten i et samfunn hele tiden vil møte. Etter en terrorhendelse har
befolkningen høyere toleransegrense overfor nye tiltak som tilsynelatende kan øke sikkerheten
på kort sikt, men svekke selve fundamentet for samfunnssikkerheten på lang sikt. Det synes
derfor nødvendig å ha en skeptisk holdning til nye tiltak som ikke kan begrunnes ut fra et
helhetlig perspektiv (Engen et.al., 2016:392).
3.4.1 Hammerlins modell for ulike typer antiterrortiltak
Hammerlin (2012:2) skisserer en modell for antiterrortiltak. Han hevder at vi kan skille mellom
bredde og spissede tiltak i håndtering av terrortrusler. Tiltakene kan være bredt anlagt og
ramme mange, eller de kan være spissede/målrettede og ramme få. Man kan også skille mellom
tiltak som retter seg mot terrorintensjon eller terrorkapasitet. Begge disse kan være spissede
eller bredt anlagt. Skjematisk kan dette uttrykkes slik;
Figur 8: Antiterrortiltak (Hammerlin, 2012:3)
Ifølge Hammerlin (2012) kan spissede tiltak som retter seg mot kapasitetsbegrensning for
eksempel være strengere kontroll over kjemiske stoffer som kan brukes til bombeproduksjon
og å bedre sikkerheten ved høyrisikobygg. Spissede tiltak som retter seg mot å avdekke
terrorintensjoner kan eksemplifiseres med PSTs overvåkning av individer, grupper og miljøer
det hefter spesielle sikkerhetsrisiko ved. Hammerlin sier at bredt anlagte tiltak som skal spore
opp terrorintensjon benyttes i liten grad i Norge i dag (Hammerlin, 2012:3-4).
38
Ifølge Hammerlin (2012) benyttes alle disse flatene i antiterrorarbeidet, selv om det finnes
forskjeller mellom de ulike landene i vektingen av dem. Sammenliknet med mange andre
vestlige land har vi i Norge for eksempel vært mer restriktive med å innføre bredt anlagte
kontroll-, sikkerhets- og overvåkningstiltak. Primært har den norske innsatsen for å avdekke
terror-intensjon vært knyttet til spissede tiltak, ved styrking av Etterretningstjenesten og PST.
Norge har også valgt en mer forebyggende profil, for eksempel ved å oppsøke radikaliserte
miljøer på et tidlig tidspunkt. Utviklingen i norsk antiterrorpolitikk har vært mer moderat enn i
mange andre europeiske land. Vi har i liten grad tatt i bruk bredt anlagte tiltak som går i retning
av å spore opp terrorintensjon, som er den tiltaksflaten som har vært i sterkest vekst etter 11.
september 2001(Hammerlin, 2012:4).
Hammerlin sier at det er en viktig prinsipiell forskjell mellom den spissede mistankebaserte
overvåkningen PST og Etterretningstjenesten står for som rammer få, og den formen for
masseovervåkning og registrering som mange av de bredt anlagte, digitale
overvåkningssystemene innebærer (Hammerlin:2012:6). Generelt kan man si at prisen vi
betaler i form av tapte friheter og rettigheter blir større jo mer vi vinkler antiterrortiltakene i
retning av intensjon og bredde. De demokratiske kostnadene er tilsvarende lavere jo mer man
retter dem mot kapasitet og spisser tiltakene (Hammerlin, 2012:6).
Hammerlin (2012) kommer med innspill til hvordan det norske antiterrorarbeidet kan styrkes.
Generelt mener Hammerlin at hovedtrekkene i det norske antiterrorarbeidet bør ligge fast, også
etter 22. juli. Han sier at en fornuftig strategi, som på en god måte balanserer hensynet til
sikkerhet og liberale rettsstatsverdier er å fokusere på spissede tiltak, forebyggende virksomhet
og en terrorlovgivning som henger logisk sammen med resten av lovverket (Hammerlin,
2012:7). Han er skeptisk til bredt anlagte overvåkningstiltak som retter seg mot å spore opp
terrorintensjon. Hammerlin hevder at slike tiltak reiser store prinsipielle dilemmaer, ved å sette
grunnleggende borgerrettigheter og borgerfriheter under press. Spørsmålet er om
sikkerhetsgevinstene man eventuelt kan oppnå gjennom slike bredt anlagte tiltak veier opp for
de demokratiske omkostningene de har (Hammerlin, 2012:7-8). Hammerlin foreslår altså å
hovedssaklig fokusere på spissede kapasitetstiltak, i tillegg til å ha noen kapasitetsbegrensende
tiltak som er bredt anlagt, som for eksempel flyplassikkerhet. Han mener vi kan gjøre mer for å
sikre sårbare mål, forsøke å begrense materielle betingelser (som for eksempel begrense tilgang
til våpen og kjemiske stoffer) og styrke norsk terrorberedskap (Hammerlin, 2012:8-9). Han
mener vi også har behov for mer spissede tiltak som retter seg mot å avdekke terrorintensjon,
39
fortrinnsvis gjennom å styrke PST og Etterretningstjenesten. Samtidig er det åpenbart at slike
overvåkningstiltak bør benyttes restriktivt, ifølge Hammerlin (Hammerlin, 2012:8).
I figuren under har Hammerlin (2012:9) markert et grått felt hvor han mener norsk
antiterrortiltak bør ligge. Den stiplede pilen i modellen indikerer de demokratiske kostnadene
som vil være forbundet med de ulike tiltakene:
Figur 9: Figur av antiterrortiltak (Hammerlin 2012:9)
40
4. Metode
I dette kapittelet vil vi forklare hvordan studien vår har blitt gjennomført. Dette vil vi gjøre ved
å gjøre rede for valg av valg av metode, datakilder, utvalg av informanter, datareduksjon og
analyse. Målet er å begrunne de metodiske valgene som vi har tatt i denne prosessen. Vi vil
også gå gjennom etiske hensyn, samt beskrive oppgavens gyldighet og troverdighet under
punktet validitet og reliabilitet.
4.1. Valg av metode
I et forskningsprosjekt må man gjøre valg i forhold til hvilken metode man skal bygge
prosjektet på. Ifølge Blaikie (2010) er metode en teknikk for innsamling og analyse av data.
Det finnes to type forskningsmetoder: kvantitativ og kvalitativ. Kvantitativ metode baserer seg
på tall og noe som er kvantifiserbart (målbart), mens kvalitativ metode vektlegges detaljer,
nyanserikdom og det unike ved hver enkel respondent (Blaikie 2010:204-205). Vi har valgt å
bruke den kvalitative måten å samle inn og analysere data på fordi kvalitativ forskning
innebærer metoder som fremstiller beskrivelser om sosiale prosesser, og utforsker aktørers
meninger og tolkninger av et fenomen (Jacobsen, 2005:131). Begrunnelsen for å velge en
bestemt metode er ifølge Dalland (2010:83) at vi mener den vil gi oss gode data og belyse
spørsmålet vårt på en faglig interessant måte. Ettersom formålet med dette forskningsprosjektet
er å finne ut hvordan universitet og høyskolesektoren i Norge oppfatter sin rolle i forhold til
forebygging av radikalisering og voldelig ekstremisme ønsker vi å innhente kunnskap om
relevante nøkkelaktørers meninger og deres forståelse av dette temaet.
4.2 Datakilder
Innenfor kvalitativ metode finnes det forskjellige metoder for datainnsamling. Jacobsen
(2005:141) viser til noen typiske innsamlingsmetoder i kvalitativ metode: det individuelle, åpne
intervjuet., gruppeintervjuet, observasjon og dokumentundersøkelse. I forskningsprosjektet vårt
ønsket vi som nevnt et fokus på dybdeinformasjon omkring UH-sektorens rolle i
forebyggingsarbeidet, og å få frem informantenes meninger om dette temaet. Valget falt
dermed på det individuelle intervjuet, som ifølge Jacobsen (2005) er en av de vanligste
datainnsamlingsmetodene innen kvalitativ metode. I tillegg til intervjuene har vi vært på
Beredskapskonferansen 5 januar 2018, og observert uttalelser fra flere relevante aktører, dette
vil vi komme tilbake til senere i punkt 4.3.
41
Ifølge Blaikie (2010) kan data brukt i sosial forskning kategoriseres i tre hovedtyper: primær,
sekundær og tertiær. Primærdata er data som er innhentet av forskeren selv. Det som
kjennetegner primærdata er at det er direkte kontakt mellom forsker og kilde, altså informasjon
som er samlet inn for første gang (Jacobsen, 2005:137). Våre primærdata er de dataene vi
innhenter i våre intervjuer med våre informanter, samt informasjonen innhentet fra
Beredskapskonferansen.
Vårt mål med denne studien er ikke å generalisere, men å bidra med økt kunnskap og forståelse
om tematikken. Vi har valgt å bruke en abduktiv tilnærming i henhold til Danermark sin
forståelse. Strategien brukes for å få en forståelse av et fenomen, heller enn å prøve å forklare
det gjennom strenge logiske slutninger (Danermark et.al., 2002). Bruk av primærdata fremsto
derfor som mest hensiktsmessig på grunn av den eksplorative problemstillingen.
4.3. Intervju - utvalg av aktuelle informanter
Datakildene vi i hovedsak har benyttet oss av i vår oppgave er fra seminaturlige omgivelser
gjennom kvalitative intervjuer. Det åpne individuelle intervjuet kjennetegnes ved at undersøker
og undersøkt prater sammen som i en vanlig dialog (Jacobsen, 2005:142). De dataene vi da får
er godt egnet til å få frem det spesifikke og unike ved hver enkelt respondents tolkning av
fenomenet (Jacobsen, 2005:129).
Ifølge Blaikie (2010) er et viktig steg i en hvilken som helst forskningsprosess å velge de
mennesker, hendelser eller elementer som man vil samle inn data fra. Blaikie (2010:173) skiller
mellom to måter å trekke et utvalg fra en populasjon, forskeren kan foreta et tilfeldig utvalg,
eller et ikke-tilfeldig utvalg. Ifølge Blaikie (2010) innebærer tilfeldig utvalg at det forekommer
en utvelgelse som gir hvert individ en lik mulighet til å bli valgt ut. I vårt forskningsprosjekt
har vi derimot valgt å benytte oss av et ikke-tilfeldig utvalg, fordi vi er interessert i å innhente
informasjon fra mennesker med ekspertkunnskap. Vi ser alle våre ni informanter som relevante
nøkkelinformanter med god kunnskap om tematikken i vår oppgave. En nøkkelinformant er
ifølge Aase og Fossaskåret (2010) en person som har spesiell innsikt i det fenomenet som man
ønsker å forske på. Formålet med denne studien er som problemstillingen beskriver å finne ut
hvordan kan universiteter og høyskoler i Norge kan bidra i arbeidet med forebygging av
radikalisering, (voldelig) ekstremisme og terrorisme. For å få innhentet data som vil gi oss svar
på dette spørsmålet så vi det som hensiktsmessig å få frem synspunktene til mennesker som
arbeider på universiteter eller høyskoler og/eller har ekspertkunnskap om denne tematikken.
42
Kriteriene våre for innhenting av informanter ble dermed: Hvem har relevant informasjon?
Hvem er eksperter på området? Og, hvem er tilgjengelige?
Vi har valgt ut våre informanter med bakgrunn i disse spørsmålene. Flere av informanter våre
er fra Universitetet i Stavanger (UiS). Vi ser at dette kan være en svakhet ved studiet vårt, men
som nevnt tidligere er ikke hensikten vår oppgave å generalisere, men å få en dybdeforståelse
av tematikken vi forsker på. Vi anser UiS som et universitet med spesiell kunnskap om
tematikken, fordi Beredskapsrådet har sin base her. Man kan derfor forvente at tematikken er
mer diskutert her. Flere av informantene er (eller har vært) tilknyttet rådet. Flere av
informantene har en dobbeltrolle både som lærere/forelesere i tillegg til å ha relevant kunnskap
om tematikken grunnet sin tilknytning til beredskapsrådet. Flere av våre informanter har også
en dobbeltrolle som foreleser/lærer og forsker/ekspert. Dette kan bidra til at informantene har
en utdypet forståelse av tematikken. Vi har også bevisst valgt å ha informanter med ulike
bakgrunn og stillinger, slik at vi fikk frem ulike perspektiver på tematikken. På den måten fikk
vi sett saken fra flere sider, og innhentet mer utfyllende informasjon. Vi fikk også noen tips og
anbefalinger fra informanter om relevante personer som vi videre kunne ta kontakt med. Dette
kaller Blaikie (2010:179) for snøballmetoden. Ifølge Jacobsen kan denne metoden være meget
fruktbar (Jacobsen 2005:175).
Vi skulle gjerne også hatt flere informanter, men på grunn av mangel på tid og at flere
ønskelige informanter ikke hadde muligheten til å stille, så vi oss nødt til å stanse på informant
nummer ni. Ifølge Dalland (2010) kan gode samtaler med to eller tre intervjupersoner gi mye
stoff til en oppgave, vi føler selv at vi har fått med oss mye nyttig informasjon etter våre
intervju som vil bli presentert i neste kapittel. På grunn av informasjonen som er innhentet fra
Beredskapskonferansen, ser vi også at behovet for informasjon til en viss grad er dekket. På
konferansen kom det frem informasjon og synspunkter på tematikken fra flere ulike relevante
personer: Torbjørn Røe Isaksen (tidligere kunnskapsminister), Marit Boyesen (rektor ved UiS),
Mona Wille (har skrevet masteroppgave om tematikken), Kai Steffen Østensen (tidligere leder
av Studentorganisasjonen i Agder), Charlotte Søyland (styreleder i Studentsamshipnaden i
Stavanger), Sissel H. Jore (Terrorismeforsker, førsteamanuensis i Samfunnssikkerhet og
Senterleder for SEROS), Anne Birgitta Nilsen (professor og forskningsleder på Institutt for
internasjonale studier ved OsloMet, og leder for forskergruppen "Profesjonskompetanse om
ekstremisme og radikalisering (PROFEKS)), Ingrid Lund (professor i spesialpedagogikk,
43
forfatter og familieterapeut. Arbeider i dag ved Universitetet i Agder på Pedagogisk
Utviklingssenter (PULS)), med flere.
Etter å ha innhentet informasjon fra foredrag på Beredskapskonferansen, og hatt ni
informantintervjuer følte vi at vi hadde nådd et visst metningspunkt, og vi så at mye av den
samme informasjonen gikk igjen. Vi er klar over at en svakhet med snøball-metoden kan være
at informantene viser til mennesker med samme syn som dem. Derfor vil vi påpeke at få av
våre informanter ble valgt ut på denne måten. Flere av våre informanter viste også til aktører
som vi allerede hadde kontaktet. Nedenfor vises en oversikt over våre utvalgte informanter:
Informant Kjønn Stilling Ansatt ved Type intervju
1. Willy Røed Mann Professor i risikostyring,
tidligere prosjektleder i
Beredskapsrådet
UiS og Proactima Individuelt intervju
2. Sindre Bø Mann Universitetslektor og
prosjektleder i
Beredskapsrådet
UiS,
Beredskapsrådet
Individuelt intervju
3. Even Heien Mann Beredskapskoordinator UiS Individuelt intervju
4. Tore Bjørgo Mann Leder for senter for
ekstremismeforskning
(C.REX) og Professor
UiO og
Politihøyskolen Individuelt intervju
via telefon
5. Lars Gule Mann Ekstremismeforsker,
Førsteamanuensis,
Professor
OsloMet Individuelt intervju
6. Jonas Strisland Mann Velferds og
likestillingsansvarlig,
og medlem av
Beredskapsrådet
Norsk
studentorganisas
jon
Individuelt intervju
via telefon
7. Jan Egil
Heinecke
Mann Beredskapsansvarlig UiA Individuelt intervju
8. Tonje Skretting Kvinne Beredskapsavdelingen Stavanger
kommune
Individuelt intervju
9. Leni Mæland Kvinne Studentprest UiS Individuelt intervju
44
Tabell 2: Oversikt over informanter
4.3.1. Planlegging og gjennomføring av intervjuene
Vi har i vår oppgave valgt å bruke det åpne individuelle intervjuet. Ifølge Jacobsen (2005)
egner det åpne individuelle intervjuet seg godt til å få fram enkeltindividers tolkning av et
fenomen. Denne type forskning viser til en samtale hvor kunnskap konstrueres i samspill med
den som intervjuer og den som blir intervjuet. Vi har i intervjuene benyttet oss av en
semistrukturert intervjuguide. Ifølge Andersen (2006) er den semistrukturerte intervjuformen
en samtale hvor den som intervjuer kan komme med eventuelle tilleggsspørsmål utover den
intervjuguiden som allerede er laget. Ved å benytte semistrukturerte intervju vil en kunne være
mer fleksibel med hensyn til å stille oppfølgingsspørsmål underveis. Spørsmålene ble heller
ikke fulgt slavisk, men ble stilt der det falt seg naturlig for å få en god flyt i intervjuene.
Intervjuguidene ble også ulikt utformet etter hvilken rolle/stilling informantene har, dette følte
vi ble naturlig ettersom informantene våre har ulike roller i dette arbeidet. Vi lagde dermed en
for forelesere og beredskapsansvarlige (vedlegg nr 2), en for Norsk studentorganisasjon
(vedlegg nr 3), en for våre eksperter (vedlegg nr 4), en for Stavanger Kommune (vedlegg nr 5)
og en for studentpresten (vedlegg nr 6). Felles for alle intervjuguidene var temaene: spørsmål
som omhandlet begrepene radikalisering, (voldelig) ekstremisme og terrorisme, ytringsfrihet,
UH-sektorens og lærere/foreleseres rolle i det forebyggende arbeidet, når melde ifra, aktuelle
forebyggende tiltak i UH-sektoren og UH-sektorens samarbeid med andre aktører. Temaene ble
utformet med utgangspunkt i oppgavens problemstilling og forskningsspørsmål.
Intervjuguidene kan leses som vedlegg til oppgaven.
4.3.2 Etiske hensyn
Når vi forsker på mennesker, hva de tenker, hva de gjør, begår vi også et “innbrudd” i deres liv,
enten det gjelder den private sfæren eller en mer offentlig sfære (Jacobsen, 2005). Dette stiller
ifølge Jacobsen (2005:44) alle som vil gjennomføre studier av andre mennesker ovenfor noen
etiske dilemmaer. Jacobsen (2005) viser til noen grunnleggende prinsipper når det gjelder
etiske hensyn: krav om informert samtykke og krav til å bli gjengitt på korrekt måte. Ifølge
Jacobsen (2005:46) er den grunnleggende forutsetningen for begrepet informert samtykke at
den som undersøkes/intervjues, skal delta frivillig, og at den frivillige skal vite om hva en slik
deltakelse kan medføre. I denne sammenheng har vi som nevnt bevisst valgt ut relevante
personer med en rolle i forhold til forskning- og forebyggingsarbeidet, dermed så vi det også
45
som mest aktuelt å publisere innsamlet data med fullt navn. Dette har informantene våre blitt
informert om, og gitt samtykke til. Våre informanter har alle blitt informert om prosjektet på
forhånd, og tatt en frivillig avgjørelse selv om det er ønskelig å delta i prosjektet. Informantene
våre fikk i forkant tilsendt informasjon om forskningsprosjektet og et samtykkeskjema på mail
(Vedlegg nr 1). Intervjuskjema ble derimot ikke sendt til informantene våre, kun ved
forespørsel. Grunnen til dette var at vi ikke ønsket at informantene skulle forberede politisk
korrekte svar og lese seg opp på forhånd. Vi ønsket svar som var mest mulig naturlige og ekte
ut i fra deres oppfatning og meninger. Dette føler vi at vi oppnådde fra alle informantene, selv
om noen av våre informanter fikk tilsendt spørsmålene i forkant av intervjuene. Etter
godkjennelse fra informantene ble det benyttet båndopptaker under alle intervjuene, dette gikk
vi gjennom etterpå for å sikre at notatene som ble notert under intervjuet stemte. Sitater fra
informanter i vår empiridel har også blitt godkjent av våre informanter i etterkant. All
informasjon i forbindelse med data-innsamling til denne oppgaven har nå blitt slettet.
4.4 Datareduksjon og analyse
Ifølge Blaikie (2010:208) må det meste av data som produseres gjennom forskning reduseres
og konsentreres for å kunne bli brukt i en analyse. Når vi er ferdig med intervjuene sitter vi
igjen med en bunke notater, og ofte (som i vårt tilfelle) flere timers lydopptak (Jacobsen, 2005).
Et viktig spørsmål i denne sammenheng blir: Hvordan skal vi trekke ut noe fornuftig av denne
informasjonsmengden? Ifølge Jacobsen (2005:186) vil analyse av kvalitative data, noe enkelt
sagt dreie seg om tre ting: beskrive, kategorisere og sammenbinde. Den innsamlede dataen må
struktureres på en eller annen måte, noe som ifølge Jacobsen (2005) innebærer en oppdeling av
helheten i et sett enkeltemner. Etterpå må vi forsøke å se delene i lys av helheten, for eksempel
ved å se på hva flere intervjuer har til felles, eller hva som skiller dem. Gjennom å
sammenstille ulike intervjuer, og annen innhentet informasjon (i vårt tilfelle fra
Beredskapskonferansen) kan det påpekes mønstre, regulariteter, spesielle avvik eller
underliggende årsaker (Jacobsen, 2005:185). Ifølge Blaikie (2010:208): er typologi4
konstruksjon vanlig i den abduktive forskningsstrategien. Det er ifølge Jacobsen (2005:185) de
sentrale delene som trekkes fram som kan gi ny innsikt i en situasjon eller et fenomen.
Når vi har brukt en intervjuguide i selve intervjusituasjonen har vi allerede dannet noen
kategorier på forhånd (Jacobsen, 2005:194). Vi har i vår oppgave kategoriserte all relevant data
4 Typologi vil si inndeling i typer på grunnlag av systematiske forskjeller og likheter.
46
etter innhold og tema. Vi strukturerte innhentet informasjon i følgende underkategorier;
informantenes forståelse av begrepene, UH-sektorens rolle i det forebyggende arbeidet,
kontrolltiltak i UH-sektoren, lærernes rolle og meldeplikt, ytringsfrihet i akademia,
sikkerhetskultur, sikringstiltak, inkluderende tiltak, normdannende tiltak, forskning og
formidling, dilemmaer i det forebyggende arbeidet og samarbeid mellom aktører.
4.5 Validitet og reliabilitet
Forskning er preget av usikkerhet og feilbarhet. To nøkkelbegreper når man snakker om en
studies kvalitet er begrepene validitet (gyldighet) og reliabilitet (pålitelighet) (Jacobsen,
2005:213). Validitet kan beskrives som gyldighet eller relevans av en studie. Vi kan skille
mellom intern og ekstern validitet (Jacobsen, 2005).
Intern gyldighet handler om vi har dekning i dataene, før vi trekker konklusjoner. Oppfattes
resultatene som riktige? Ifølge Jacobsen (2005) snakker vi i samfunnsvitenskapen ofte om
intersubjektivitet, heller enn sannhet. Begrepet intersubjektivitet innebærer at det nærmeste vi
kommer sannhet er at flere personer er enige om at noe er en riktig beskrivelse (Jacobsen,
2005:214). Det er de som undersøkes som i stor grad definerer hva som er den “korrekte
forståelsen” (Jacobsen 2005:129). En måte å teste den interne gyldigheten er ifølge Jacobsen
(2005) at vi som forskere foretar en kritisk gjennomgang av resultatene selv. Det første kritiske
blikket kan, ifølge Jacobsen (2005) rettes mot utvalget av informanter, og om de har formidlet
sann informasjon. Ifølge Jacobsen (2005:217) gir noen informanter bedre informasjon enn
andre. Her bør vi vurdere kildenes nærhet til fenomenet vi ønsker å belyse gjennom
undersøkelsen. Som vist i punkt 4.3 kommer vår informasjon fra relevante nøkkelinformanter,
med ulike stillinger. Som forskere må vi også stille oss kritiske til kildenes vilje til å gi riktig
informasjon (Jackobsen, 2005:217). Vår oppfatning var at informantene var ærlige og sanne i
sine utsagn. Vi har ingen grunn til å tro at informantene kommer med misvisende opplysninger
eller lyve for deres egen vinning i denne sammenheng. Vi ser derimot at det kunne vært
muligheter for noe mer åpne dialoger dersom navn ikke hadde blitt publisert i denne oppgaven,
dette har muligens ført til noe restriktivitet på uttalelser fra noen av våre informanter.
Informantene har som nevnt også selv godkjent sitatene før publisering av oppgaven. Poenget
er ifølge Jacobsen (2005:215) å undersøke i hvilken grad respondentene kjenner seg igjen i de
resultatene vi presenterer. Vi vil vite om respondentene opplever at det vi har kommet fram til
er gyldig for dem.
47
Ekstern validitet viser til i hvilken grad resultatene kan overføres til andre utvalg og situasjoner,
dette innebærer hvorvidt undersøkelsens funn kan generaliseres, uavhengig av valgt metode
(Yin, 2015:48). Kan vi overføre det vi har funnet til andre sammenhenger? Vi er klar over at
med et utvalg på ni informanter, og begrenset tidsfrist til data-innsamling har nok ikke alle
rivaliserende forklaringer og muligheter blitt vurdert. Jacobsen (2005:223) påpeker at i
kvalitative studier vil utvalg av enheter ofte være skjevt, det vil si at de ikke er representative
for populasjonen. Jacobsen påpeker også at forskere i mange tilfeller velger bevisst et skjevt
utvalg, for å få de beste informantene, slik vi har gjort i denne studien. Samtidig ser vi det som
en styrke at vi også har innhentet relevant informasjon fra Beredskapskonferansen. Jacobsen
(2005:222) sier også at kvalitative metoder sjelden har til hensikt å generalisere. Hensikten med
vår studie har som nevnt ikke vært å generalisere, men derimot forklare og beskrive ulike
aktørers tolkninger og meninger, og slik komme frem til rimelige slutninger.
Reliabilitet omhandler forskningsprosjektets pålitelighet. Et spørsmål i den forbindelse er om
en ville fått samme resultat om en hadde gjennomført samme undersøkelse mer enn en gang
(Yin, 2014:48). Er det trekk ved selve undersøkelsen som har skapt de resultatene vi har
kommet fram til? Ifølge Jacobsen (2005:225) kan de som undersøkes påvirkes av
undersøkeren, samtidig som undersøkeren påvirkes av de relasjonene som oppstår i selve
datainnsamlingsprosessen. Vi ser at i vår oppgave kan dette ha gått begge veier. I og med at vi
har hatt en oppsatt intervjuguide med ulike temaer og spørsmål har vi til en viss grad lagt
føringer på hvilken informasjon informanten velger å dele. Noen informanter kom også med
tips og råd om relevante artikler og informanter, som nevnt tidligere. Vi som forskere må ifølge
Jacobsen (2005) også være kritiske til våre egne tolkninger og synspunkt, og prøve å holde oss
mest mulig nøytrale, både i forhold til problemstillingen og overfor informantene, slik at de
ikke blir påvirket av våre meninger. Samtalen formes av dem som deltar, slik er det også i
intervjuer (Jacobsen, 2005). Under intervjuene har vi vært bevisste på å prøve å holde oss
nøytrale og ikke komme med egne synspunkter og meninger, men samtidig være interesserte
og oppmerksomme slik at vi kunne få mest mulig ut av intervjuene. Vi ønsket at informantenes
syn på problematikken i størst mulig grad kom frem uten påvirkning fra oss.
Ifølge Jacobsen (2005) kan en forsker også påvirke resultatenes pålitelighet dersom det
forekommer upresis registrering av data. I den grad det er mulig bør forskerne forsøke å gjengi
resultater fullstendig og i riktig sammenheng (Jacobsen, 2005:50). Samme hvor god
informasjon vi har fra respondentene, vil vi aldri få bedre data enn det vi klarer å registrere
48
(Jacobsen, 2005:228). For å få mest mulig presis data benyttet vi oss av båndopptaker under
intervjuene, i tillegg til at en av oss noterte underveis. Det vil derimot ikke være mulig å gjengi
resultater i sin fulle sammenheng, i praksis ville dette innebært at vi måtte gjengi og presentere
råutskriftene av intervjuene våre. Riktig presentasjon innebærer også at vi ikke forfalsker
resultater. Som nevnt ovenfor ble sitatene også godkjent av våre informanter i etterkant av
intervjuene. På Beredskapskonferansen noterte vi også flittig, slik at informasjonen skulle bli
korrekt. Noe av denne informasjonen har også blitt dobbeltsjekket ved bruk av tilgjengelig
materiell fra konferansen publisert på UiS sin nettside.
Ifølge Jacobsen (2005:229) vil rådata ofte være av en slik art at de er vanskelige å gjenskape.
Det kan også være vanskelig å etterprøve kvalitative studier av sosiale situasjoner fordi
situasjonene stort sett endrer seg kontinuerlig (Jacobsen, 2005). Det er ifølge Blaikie (2010)
viktig å huske på at abduktive konklusjoner i sosialvitenskapene sjelden kan konkludere med at
noe er absolutt sant eller ikke (Blaikie, 2010:89-92). Målet med denne oppgaven har heller ikke
vært å produsere standardiserte resultater hvor andre forskere kan komme frem til akkurat
samme funn, men å bidra til økt forståelse av UH-sektorens rolle i det forebyggende arbeidet
mot radikalisering, (voldelig) ekstremisme og terrorisme.
49
5. Empiri
I dette kapittelet vil vi presentere funn fra intervjuene vi har gjennomført, samt informasjon fra
Beredskapskonferansen 2018, og artikler vi har tatt i bruk. Vi vil starte med å fremlegge empiri
som omhandler begrepene radikalisering, (voldelig) ekstremisme, og terrorisme. Vi så det som
hensiktsmessig å starte intervjuene med å få en forståelse av hva informantene våre selv legger
i begrepene radikalisering, (voldelig) ekstremisme og terrorisme og informantenes syn på
behovet for en enighet omkring definisjon av begrepene. Vi vil først fremlegge empiri som
omhandler informantenes forståelse av begrepene og behov for en enighet omkring definisjoner
av disse begrepene. Deretter har vi valgt å dele inn empirien i følgende punkter; UH-sektorens
rolle i det forebyggende arbeidet, kontrolltiltak i UH-sektoren, lærerens rolle, meldeplikt og
regelverk, sikkerhetskultur og kommunikasjon, sikringstiltak, ytringsfrihet i akademia,
forskning og formidling, inkluderende tiltak, normdannende tiltak, hvordan forebygge når det
eksisterer lite forskning å bygge tiltakene på, og samarbeid mellom aktører i det forebyggende
arbeidet.
5.1 Informantenes forståelse av begrepene
Flere av informantene mener det er et uklart skille mellom disse begrepene, og at de er tett
sammenkoblet. Sikkerhetskoordinator ved UiS, Even Heien sier: “ jeg skiller ikke mellom
begrepene sånn, jeg er mer opptatt av dem i et beredskapsperspektiv, det vi må ha er at vi må
få inn kunnskap”. Prosjektleder for Beredskapsrådet, Sindre Bø beskriver også den tette
sammenkoblingen og sier; Det er jo flere sider av samme sak dette her. Tonje Skretting fra
Stavanger kommune hevder at det er viktig å ha debatt omkring begreper, å være bevisst på
begrepsbruk. Hun sier at begreper skal hjelpe oss å prøve å håndtere og forenkle noe som
egentlig er svært komplekst.“Dette er problematiske begreper, men samtidig kan de ikke gjøres
så problematiske at de hindrer oss i å jobbe med disse utfordringene”, sier Skretting.
Flertallet av informantenes forståelse av begrepene radikalisering og ekstremisme/voldelig
ekstremisme gjenspeiler regjeringens definisjon av disse begrepene. Flere informanter har en
noenlunde lik forståelse av kjernen i disse begrepene. De forstår disse begrepene som å handle
om legitimering av voldsbruk for å nå et mål. Vi så stor variasjon i forhold til kunnskap og
utdyping av forståelsen av begrepene. Naturlig nok hadde de informantene som forsker på
feltet mer utdypende kunnskap om disse begrepene, og var mer kritiske til begrepene og
regjeringens definisjon av dem.
50
Samtlige informanter viser til viktigheten av å skille mellom radikal og radikalisering. Hvor det
å være radikal er noe som er ønskelig ved et universitet, de sier at en av akademias oppgaver er
å være kritisk til makten. Bø sier det slik: “Det å være radikal er en grunnverdi ved
universiteter og høgskoler. Fra gammelt av var det å være radikal på universitetet er et
kompliment, du skal være i mot makten. Spesielt på 70 tallet, var mange opptatt av å være
radikale. Det er viktig at studenter er kunnskapssøkende og kristiske.”. Mens radikalisering ses
som en prosess hvor en person legitimerer voldsbruk, noe som ikke er ønskelig. Bø oppfatter
radikalisering i dag som et uttrykk for at noen har passert en grense, og er villige til å ty til
militante virkemidler for å oppnå et mål, uansett synspunkt (venstre, høyre, religiøst). Flere av
informantene hevder at det er volden som er problematisk, ikke det å ha radikale meninger.
Heien sier det slik: “Det er jo egentlig volden som er problemet, ikke at folk har ekstreme
meninger, for det er på en måte det et universitet skal være for. Et universitet skal tåle at folk er
radikale”. Bø beskriver det å være radikalisert som noe svært forskjellig fra det å være radikal;
“Det å være radikalisert og fronte ekstreme ekstremistiske synspunkt som er i ytterpunktet av
det etablerte tankemønsteret, de har andre verdier enn “oss vanlige” og tilltater andre
virkemidler for å nå sine mål”. Ifølge Studentprest Leni Mæland viser selve ordet radikal til
roten eller kjernen. I det å være radikal ligger det et ønske om å forandre eller bevege, å gjøre
noe radikalt som bidrar til endring i samfunnet. Er man radikal er man idealistisk, og har lyst til
å påvirke samfunnet. Det å være radikal kan være et positivt ord i student-sammenheng, at en
vil noe, har engasjement for noe, sier Mæland. Men radikalisering slik begrepet blir brukt i dag,
viser mer til en prosess en går gjennom der en kan være villig til å bruke vold for å oppnå en
endring. Dette kan være farlig, ifølge Mæland.
Flere av våre informanter har en felles enighet om at begrepet ekstremisme handler om
ytterligheter, ekstreme meninger og holdninger. Flere av informantene viser også til at voldelig
ekstremisme handler om voldsbruk. Det fremkom allikevel litt ulike svar i forhold til
ekstremismebegrepet. Noen av informantene knyttet ekstremisme opp mot det å legitimere
vold, mens andre mente det ikke nødvendigvis knytter begrepet opp mot vold. Hvis vi snakker
om voldelig ekstremisme knytter samtlige informanter dette opp mot det å utøve vold for å
oppnå et mål. Det kan virke som om noen av informantene er usikre på skillet mellom
radikaliseringsbegrepet, ekstremismebegrepet og voldelig ekstremisme.
51
Samtlige av informantene forstår terrorisme til å handle om det å spre frykt. Ifølge Mæland
handler selve ordet terrorisme om frykt og det å spre frykt. Terrorhandlinger er handlinger mot
en befolkning eller et samfunn for å spre frykt. Hun tenker at terror er knyttet til vold, enten det
er fysisk eller psykisk. Etter 22 juli for eksempel, ble hele Norge rammet av det som skjedde, vi
ble redde vi som ikke var der også, sier Mæland. Bø hevder også at terrorismebegrepet i stor
grad handler om å spre frykt i samfunnet, og å skape splid og polarisering. Dette oppnås
gjennom å gjøre skade. Skretting hevder at terrorisme er lettere å skille, enn de andre
begrepene. Terrorisme er topphendelsen, det handler om å spre frykt og prøver å oppnå et mål
(ideologisk eller politisk) med handlingen en gjør, sier Skretting.
Professor Tore Bjørgo hevder det er enighet om kjernen i begrepene, men ikke avgrensingen.
Dette er svært omdiskuterte begreper. Bjørgo bekrefter at flere aktører definerer radikalisering
likt i Norge. Flere bruker samme (eller noenlunde samme) definisjon som regjeringen eller
PST. Han viser videre til at noen vil hevde at PST sin definisjon av ekstremisme som primært
er knyttet til vilje til å utføre vold, kan være problematisk. Det hevdes også at brudd på
menneskerettigheter/diskriminering også er en form for ekstremisme. Man kan skille mellom
ekstremisme som formål og ekstremisme som handling/metode. Noen er ekstreme når det
gjelder formål, men ikke metode, for eksempel islam net. Noen gjør begge deler, for eksempel
IS. Et annet eksempel er Suffragette bevegelsen i England. Dette var en gruppe som ikke var
ekstreme i sitt formål (for kvinnelig stemmerett), men de brukte bomber som metode for å
oppnå målet. Dette skillet mellom formål og handling/metode inngår ikke PSTs definisjon,
ifølge Bjørgo.
Førsteamanuensis ved OsloMet, Lars Gule, er svært kritisk til begrepet radikalisering, og
hvordan den norske regjeringen definerer både radikalisering og ekstremisme. Gule hevder at
begrepet radikalisering ikke samsvarer med den betydningen det tillegges. Han er opptatt av at
det er en sammenheng mellom term og begrep, for at begrepet skal være sakssvarende.
Radikalisering er mer av et ord enn det det er et meningsfullt begrep, ifølge Gule. Gule sier at;
“Hvis man radikaliseres hva blir man til slutt, jo nemlig radikal”. Mens man i regjeringen og
PSTs definisjon av radikalisering beskriver dette som en prosess hvor man i økende grad blir
villig til å akseptere vold som virkemiddel. Ifølge Gule blir termen radikalisering feil å bruke i
denne sammenheng. Gule viser til termen ekstremisering som mer beskrivende i forhold til det
fenomenet PST og regjeringen snakker om. Gule hevder at mange forskere mener at
radikaliseringsbegrepet er et dårlig begrep, men at de mener det må aksepteres fordi det er i
52
bruk. Dette er Gule uenig i, han mener vi trenger en mer presist begrep, nemlig ekstremisering.
Gule sier at; “Ekstremisering er et mer presist uttrykk fordi det er entydig,
radikal/radikalisering har to betydninger”. Tonje Skretting nevner Gules begrep
ekstremisering. Hun mener det kan bli problematisk å bruke ord som ingen andre bruker. Med
tanke på at radikaliseringsbegrepet er et begrep som brukes internasjonalt vil det bli
problematisk å bare bestemme seg for å bruke noe helt annet enn de andre bruker, sier
Skretting. Gule på sin side hevder at “dårlige” begreper og definisjoner bør byttes ut med noe
som er mer sakssvarende, han prøver derfor å få gjennomslag med ekstremiseringsbegrepet.
Gule kritiserer også regjeringens definisjon av radikalisering og ekstremisme for å være svært
uklar. Definisjonen sier ikke noe om hvilken type vold det er snakk om, og om volden er
legitim eller ikke. Gule hevder at det bør klargjøres hvilken type vold det er snakk om. Gule
mener ekstremisme handler om viljen til å sette menneskerettigheter, menneskeverd og
demokratiske prinsiper til side; “Det det handler om er den volden som brukes for å fremme
ekstreme posisjoner, ekstreme standpunkter, og da blir definisjonen av hva ekstremisme er
særdeles viktig. Ekstremisme er slik jeg definerer det, viljen til å sette menneskerettigheter,
menneskeverd og demokratiske prinsipper til side. Hvis man argumenterer for en styreform,
eller lignende mot demokratiske prinsipper, da har man inntatt en ekstrem posisjon”, hevder
Gule. Gule sier at dersom man bruker vold for å oppnå slike mål er man en voldelig ekstremist.
Som samtlige av våre informanter hevder Gule at terrorisme handler om å skape frykt. Gule er
også klar på at terrorisme ikke bare handler om handlinger for å oppnå politiske eller religiøse
mål, men at det også eksisterer andre typer terrorisme. Gule sier at; “Terrorisme handler om å
bruke frykt for å oppnå mål, det trenger ikke være politiske mål. Mafiaen bruker terror. Nako-
kartellene i Mexico bruker terror, de har drept mange flere enn det terrorister har gjort i
Europa og USA. De gjør dette for å skremme sine motstandere, de bruker frykt. Dette er
kriminelle mål, men de bruker terror, og fordi de bruker det på en systematisk måte så blir det
en -isme, altså terrorisme. Da har det blitt en ideologi eller en strategi, da driver du med
terrorisme”. Gule sier at dersom man kun snakker om politisk og religiøs terror så utelukker
man for eksempel terroren som mafiaen driver med. Ifølge Gule bør vi skille mellom ulike
typer terrorister eller terrorisme. Han påpeker også at det ikke bare er ikke-statlige aktører som
driver med terrorism. Gule sier: ”Man kan gjerne si at Nord-korea er en terrorstat, med det
brutale grepet det har på befolkningen”. Gule hevder man kan gjøre valg av hvilken form for
terrorisme man vil studere. For eksempel kartell i mexico, religiøs terrorisme, palestinsk
53
terrorisme, statlig terrorisme og ikke-statlige aktørers terrorisme. Men ifølge Gule tilsier den
norske juridiske definisjonen av terrorisme at en stat ikke kan utføre terror. Dette har ifølge
Gule en ganske håpløs konsekvens. Gule sier; “Assads regime i Syria kan bombe, drepe,
myrde, voldta, gasse i hjel, massemyrde, for å skape frykt i befolkningen og knekke deres
motstand, men dette er ikke terrorhandlinger etter norsk lov (straffelovens terrorparagraf) ikke
terror. Men hvis en gruppe som står på en liste, FNs liste, eller USAs lister over hva som er en
terrororganisasjon, gjennomfører en hvilken som helst handling, som for eksempel å kjøre
forsyninger inn til sivilbefolkningen, så er det per definisjon terror, fordi man sier at alt en
terrorgruppe gjør er terror”.
5.1.1 Informantenes syn på behovet for en enighet omkring definisjon av begrepene
Flere av informantene sier det nok hadde vært enklere med en enighet omkring disse
begrepene, men at de ikke tror dette lar seg gjøre. Bjørgo sier at det sikkert ville vært enklere å
jobbe med forebygging med en større enighet omkring begrepene, men at han ikke tror man
kommer til enighet. Det man kan bli enige om er en kjerne, men han tror ikke det er nødvendig
å ha full enighet om alle begreper. Bjørgo fremhever at en av rollene til forskningen er å drive
kritisk diskusjon rundt en del av de begrepene som blir lansert. Radikalisering ble opprinnelig
lansert politisk av EU-kommisjonen, og forskere har strevet med dette begrepet i alle år etter og
prøvd å gjøre begrepet mindre bredt og utydelig, ifølge Bjørgo. Bjørgo viser til viktigheten av å
være kritisk til de begrepene som blir lansert. Han sier at han selv og andre forskere har prøvd å
spesifisere begrepet, for eksempel ved å skille mellom endringer i holdninger/verdier og
endring i atferd, slik det står beskrevet i teorikapittelet. Dette skille har til en viss grad har fått
gjennomslag. Oftes brukes begrepet veldig vidt og innfanger alt for mye, ifølge Bjørgo. Når det
gjelder terrorismebegrepet sier Bjørgo at man har slitt med enighet om terrorismebegrepet i
rundt 50 år. Bjørgo sier Alex Schmid fant over 100 forskjellige definisjoner, hvor han prøvde å
systematisere disse definisjonene av begrepet. Schmid fant noen gjennomgangstemaer, som
han da satt sammen til enhetlig definisjon, men definisjonen ble veldig lang og krokete. Bjørgo
sier at ingen definisjoner av terrorisme har fått gjennomslag, men at man som regel er enige om
kjernen i begrepet, men ikke avgrensningen. Dette gjelder alle disse begrepene, alle er
omstridte begreper, ifølge Bjørgo.
54
Professor og tidligere prosjektleder av beredskapsrådet Willy Røed sier at det alltid er bra med
enighet omkring begreper. Han sier; “Ja, det er alltid lurt å bli enige om begreper, å avklare
det. Men det er ofte forskerne som fører an og definerer begreper, så må de “selge det inn” så
politikerne begynner å bruke det”. Skretting hevder også at det muligens kunne vært enklere
med en felles enighet omkring begrepene, men hun legger til at selv om det kunne vært enklere
så er det ikke nødvendigvis det beste. Hun sier at det er en bra ting å være uenige fordi man da
utvikler seg faglig, tenker og utfordrer det eksisterende. Samfunnsbildet endrer seg hele tiden,
og det er viktig at man utvikler seg med det. Derfor er det kanskje viktig at man er litt uenige,
ifølge Skretting.
Bø hevder det er positivt å diskutere innholdet i begrepene for å oppnå større forståelse. Han
tror dette vil gjøre arbeidet med forebygging mer fruktbart. Men han tror ikke en entydig
definisjon vil være mulig:“Presise definisjoner kan være vanskelig, det er ikke matte vi snakker
om her. Det er ulik valør alt etter hvem som snakker og hvor i verden vi befinner oss”, sier Bø.
Gule sier også at det ikke er nødvendig med en felles enighet omkring begrepene. Det som er
viktig for forskere er å bestrebe seg på å etablere presise definisjoner som åpner opp for en
større forståelse av fenomenet vi søker å forstå. Et sakssvarende begrep gir oss muligheten til å
gripe virkeligheten, derfor er begreper viktige, men å ha en forventning om at alle skal dele den
samme begrepsforståelsen er ganske illusorisk. Gule sier at: Et begrep som vinner aksept vil
gjøre det fordi det er sakssvarende, fordi folk opplever at dette var opplysende. Forskere,
fagfolk og politikere som ønsker å uttale seg presist, bør tenke gjennom språk og begrepsbruk
og bestrebe seg på presisjon. Gjør man det, bør man tenke gjennom hvilke definisjoner man
bruker”. Gule sier at forebygging ikke er enkelt, men hvis vi skal klare å forebygge
ekstremisme må vi ha klare begreper. Uten klare begreper klarer vi ikke å fange opp og forstå
fenomenet vi snakker om. Altså vil en mer presis begrepsbruk kunne bidra i
forebyggingsarbeidet. Man må jo vite hva man skal se etter, sier Gule.
5.2 UH-sektorens rolle i det forebyggende arbeidet mot radikalisering og voldelig
ekstremisme
I sin tale på beredskapskonferansen sier tidligere kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen at;
“Radikalisering og ekstremisme er ikke noe universiteter og høyskoler kan løse på egenhånd.
Dette er store samfunnsutfordringer. Vi må ha felles tiltak. Sammen med barnehage og skole
har dere (UH-sektoren) likevel en unik mulighet til å bidra til å bygge et fellesskap blant oss.
Til å utvikle og trygge demokratiet vårt, styrke fellesskapsfølelsen for alle som bor i landet vårt
55
og motvirke radikalisering”. Heinecke påpeker også viktigheten av UH-sektorens som aktør i
det forebyggende arbeidet. Han sier: “UH sektoren er en arena for cirka en og en halv
millioner mennesker i dette landet, det er klart at det da blir vesentlig å diskutere disse tingene
også her”.
På beredskapskonferansen sa Sissel H. Jore at eventuelle tiltak ikke må gå på akkord med
verdiene vi prøver å beskytte, og at det bør lages tiltak som står seg over tid og som dekker
ulike typer trusler. Ifølge Isaksen hører de fleste “skarpe eller spisse” tiltak hos politiet. Han
påpeker at det ikke er ønskelig at det skal utvikle seg en kontroll- og overvåkingskultur i UH-
sektoren, og at dette kan virke mot sin hensikt. Men vi må følge med på hva som skjer på
campus, sier Isaksen. Informasjon fra foredrag holdt på Beredskapskonferansen og informasjon
fra samtlige av våre informanter viser en enighet om at det ikke er ønskelig at UH-sektoren skal
ha en kontrollerende rolle i arbeidet med å forebygge radikalisering og voldelig ekstremisme.
Det er ikke ønskelig med en angiverkultur ved universiteter og høyskoler i Norge. Samtlige
informanter og flere foredragsholdere på beredskapskonferansen påpeker at dette er en
institusjon hvor ytringsfriheten og kritisk tenking står sterkt, og at dette er noe de ikke ønsker
skal svekkes.
Flere informanter påpeker også at UH-sektoren har andre rammebetingelser for å arbeide med
forebygging enn det grunnskolen og videregående skole har. Det påpekes allikevel av samtlige
informanter at UH-sektoren også har en rolle i det forebyggende arbeidet. Men det fremkom
som viktig for informantene at tiltak som iverksettes i minst mulig grad går bør gå på
bekostning av viktige demokratiske verdier. Ifølge Bjørgo er det å diskutere med mennesker,
skape dialog og formidle kunnskap noe UH-sektoren kan gjøre, uten at det går på bekostning
av viktige verdier i akademia. Flere av informantene hevder at UH-sektoren kan bidra med
forskning, formidling og kunnskapsdeling, ha fokus på inkludering, ivaretakelse av psykisk
helse og ivaretakelse av studentmangfoldet. Samtidig påpekes det også at UH-sektoren har en
rolle i forhold til normdannelse. Isaksen påpeker at høyere utdanning har et danningsoppdrag.
Han sier; “Dere er en verdibærer, og har vært og er et instrument for å forme oss som
nasjon…En demokratisk kultur bygger på en rekke små og store normer og synspunkter som til
sammen utgjør vårt felles fundament. Respekt for andre mennesker. Tillit til institusjoner.
Kritisk tenking. I en tid hvor ekstremisme truer, er den viktigste motvekten vårt demokratiske
sinnelag. Det må vedlikeholdes og bygges, og her spiller dere en viktig rolle”. Tiltakene nevnt
56
ovenfor er tiltak som i liten grad/ikke går på bekostning av viktige demokratiske
samfunnsverdier.
5.3 Kontrolltiltak i UH-sektoren
På beredskapskonferansen fremhevet Isaksen at det ikke er ønskelig med en angiverkultur på
universitetene. Han sa at det ikke skal drives meningskontroll i UH- sektoren, men lærerne kan
bli mer bevisste på deres ansvar. “Vi kan jobbe forebyggende, trene forelesere som kan ta tak i
saker, diskutere, men samtidig må vi sette grenser. Hvem henviser man seg til? Det trengs et
nettverk, noen normer, vi kan ikke late som at problemet ikke eksisterer”, sier Isaksen.
Samtlige informanter er skeptiske til en innføring av et liknende type tiltak/strategi som Prevent
i Norge. Informantene hevder et slikt tiltak vil bryte med flere av UH-sektorens grunnverdier,
og noen informanter sier at et slikt tiltak i verste fall kan virke stigmatiserende og virke mot sin
hensikt. Gule mener at et tiltak som Prevent ikke er nødvendig i Norge. De personene som har
vært radikaliserte i Norge har ikkje hatt en tendens til å ha høy utdanning. Gule fremhever også
at det ikke er forbudt å ha meninger. Ifølge Gule er det verste med Prevent den lovpålagte
plikten til å rapportere dersom noen tror noen kommer til å bli ekstremister. Røed sier også at et
program som Prevent kan ha motsatt effekt enn hva vi ønsker, Prevent kan skape fronter og
sette folk i bås. Bø er også skeptisk til et type tiltak som Prevent, og sier at UH-sektoren ikke
burde være “politi”. Han ønsker ikke at universitetene skal være et område for overvåkning
eller angivere. Bjørgo sier at det ikke er ønskelig å jobbe på et operativt nivå, med å hanke inn
enkeltindivider. De samme holdningen kom også fram ved Beredskapskonferansen 2018, hvor
flere av foredragsholderne var skeptiske til å iverksette “kontrollerende” tiltak. Selv om Prevent
strategien er mye omdiskutert og samtlige av informantene er skeptiske til å innføre en slik
strategi i Norge påpeker noen informanter at Prevent-strategien ikke er så ille som det kanskje
kan virke, og at strategien har blitt justert slik at den i dag fremkommer som “mykere” enn
tidligere. Gule sier at Prevent-programmet heldigvis ikke er så negativt som det har blitt
fremstilt i mediene. Og det er ikke veldig mange som blir rapportert. Dessuten er det heller ikke
så mange som blir vidererapportert til Channel-programmet, under 1000 i året ser det ut til.
57
5.4 Lærerens rolle, meldeplikt og regelverk
Vi spurte våre informanter noen spørsmål om lærernes rolle i forebyggingsarbeidet og om
lærerne skal har et spesielt ansvar for å melde ifra ved bekymring. Flere av våre informanter
sier at de ansatte i UH-sektoren først og fremst skal undervise og forske. Flere av informantene
mener at lærere ikke bør ha en lovpålagt rolle i forhold til å melde ifra. Røed sier; “Tror vi skal
holde oss til å skape gode miljø på universitetene - og bidra positivt på den måten, dette er noe
studentskipnaden og studentorganisasjonene jobber med kontinuerlig. Men man kan han noen
policies eller retningslinjer rundt hva man skal gjøre som foreleser, og hvem man skal kontakte
hvis det oppstår en utfordring. Da vil det være viktig å vite hvem man kan ta kontakt med og
hvor en eventuelt skal melde fra”. Men flere informanter legger også til at lærerne også burde
ha mer kjennskap til andre ting enn kun det faglige, som for eksempel klassemiljø og hvordan
elevene har det. Bø sier at lærerne først og fremst skal prioritere rollen som en god underviser,
som inkluderer studentene og sørger for at de trives og føler tillit i veiledningssituasjoner.
“Man skal kanskje ikke være så opptatt av forebygging av radikalisering direkte, men ha fokus
på åpne diskusjoner og vise/fremme toleranse for meninger”, sier Bø. Isaksen sier i sin tale at;
noe av det viktigste vi kan gjøre i kampen mot ekstremisme og radikalisering, er å skape og
støtte modige undervisere som er rustet for oppgaven. Som kan ta tak i konflikter og uenigheter
mellom elevene og studentene. Som skaper et klima hvor man kan diskutere og være uenig. Som
evner å sette grenser.
Gule sier at lærere kan ha kunnskap og kjennskap til enkeltpersoners historikk og
familiebakgrunn, dette er viktig for å vite hvem som kan være sårbare. Gule hevder at en
tillitsrelasjon er viktig, og at man må kjenne studenter dersom man skal kunne oppdage noe
eller ha innflytelse på dem. Flere av informantene påpeker at et slikt forhold mellom lærer og
elev forekommer sjeldnere i høyere utdanning. Lærernes rolle i dette arbeidet kan være
problematisk i UH-sektoren, fordi oppfølgingen ikke er lik som på barne og ungdomsskolen.
Lærerne kan ha mange elever som de aldri møter personlig, forelesningene kan for eksempel gå
over nett. Samtidig har gjerne en foreleser flere hundre elever. Det er også snakk om voksne
individer som har ansvar for egen læring. Forholdet mellom lærer og elev vil dermed i UH-
sektoren ofte være mer distansert, og man har derfor andre rammebetingelser for å arbeide med
radikaliserings-problematikken enn på lavere trinn.
58
Heien hevder at det er viktig at lærerne vet hvordan de skal forholde seg til utfordringer dersom
de skulle oppstå, og hva de eventuelt skal se etter. Da blir det også lettere å fange opp ting. Bø
sier også at det kunne vært bedre retningslinjer for hva man skal gjøre hvis man har en
bekymring. Bø sier vi har generelt i Norge mer enn nok regler, så kanskje det blir mer aktuelt å
snakke om anbefalinger, eller retningslinjer ved bekymring. Hvordan gå frem hvis du er
bekymret. Heien viser til nettsiden krise/uis hvor man kan melde ifra ved bekymring.
Sikresiden.no blir også nevnt som en informasjonsnettside som er under utvikling i UH
sektoren.
Bjørgo sier at ved helt spesielle situasjoner hvor en student utviser en adferd som gir grunn til å
tro at det noe alvorlig på gang, så mener han at det er riktig å melde ifra. Bjørgo og flere andre
informanter påpeker at det eksisterer en allmenn meldeplikt som gjelder for alle
samfunnsborgere. Dersom man har mistanke om noe som kan være en reell trussel, er man i
Norge pliktig til å melde ifra (Avvergingsplikten). Bjørgo mener at det ikke burde være en
ekstra pålagt oppgave for skolesystemet, slik det er i England. Det kan virke som at de som er
beredskapsansvarlige har et større fokus på viktigheten av å melde ifra enn de som forsker eller
underviser. Heinecke påpeker at det er foreleserne som (til en viss grad) har daglig kontakt med
elevene, og skal man oppdage abnormal oppførsel er det foreleserne som blir “førstelinjen”.
Heinecke og Heien er opptatt av at det bør være en lavere terskel for å melde ifra dersom man
er bekymret for noen. Heinecke sier at det er bedre å melde ifra en gang for mye enn en gang
for lite. Han sier det er ønskelig å få beskjed hvis noen sliter. Heinecke sier at lærerne ikke skal
måtte ta en avgjørelse om videre handling, men at det er viktig at dersom noe er
bekymringsverdig at det blir meldt. Så kan spesialister ta en videre vurdering på om det er et
reelt problem. Heinecke sier at slik han opplever det i dag, så er terskelen for å melde ifra
ganske høy. Men selv om man skal melde fra ved bekymring, påpeker Heinecke og samtlige av
informantene sier at de ikke ønsker en angiverkultur. Flere av informantene sier som sagt at det
skal være være stor takhøyde for meninger, men at trusler og vold skal være uakseptabelt, og
grunnlag for å melde i fra. Heien sier det er viktig å melde ifra dersom noen trues, ingen skal
føle seg utrygge på uis. Heinecke sier at det kanskje burde vært noen retningslinjer også for hva
man skal se etter på universitetet. Noen kjennetegn ville nok vært vesentlig for foreleserne å få
kjennskap til. På Beredskapskonferansen snakket Kai Steffen Østensen (tidligere lederen av
Studentorganisasjonen i Agder) om kunnskapsbasert varsling. Han hevder det at for å varsle må
man ha kunnskap om fenomenet, man må vite hva man skal se etter. Dersom man ikke har
59
kunnskap så kan det forekomme misoppfattelser som kan føre til at elever blir feildømt og
stigmatisert.
5.5 Sikkerhetskultur og kommunikasjon
Noen av informantene våre hevder at sikkerhetskulturen i UH-sektoren er så og si “ikke
eksisterende”. Heien og Heinecke taler for å en økt sikkerhetsbevissthet blant både lærere og
studenter. Ifølge Heien kan slik kulturendring ta lang tid. Han hevder at en del av
forebyggingsarbeidet handler om å få lærere og elever til å erkjenne risiko. Heien mener at
risikoerkjennelsen i forhold til voldelig ekstremisme må opp. Øvelser, kunnskapsdeling og
kommunikasjon er en viktig del av dette arbeidet. Etter opprettelsen av Beredskapsrådet i 2017
har forebygging av radikalisering og voldelig ekstremisme fått et økt fokus i UH-sektoren. På
Beredskapskonferansen sier Rektor på UiS, Marit Boyesen, at dette er et fenomen vi må være
bevisst og oppmerksomme på.
Flere informanter viser til at kunnskapen og tiltak som allerede eksisterer må formidles for at
det skal ha effekt. “Hvis ikke kunnskapen som eksisterer formidles er den ikke mye verdt, sier
Heinecke. Noen informanter nevner for eksempel varslingssider og sikresiden.no. Her ligger
det kunnskap både om hvor og hvordan man varsler, samt kunnskap om forebygging av
forebygging og hvordan å handle dersom det skulle oppstå voldelige situasjoner. Men det
ligger ingen forebyggende verdi i dette dersom det ikke formidles og tas i bruk, sier Heien.
Ifølge Bø og Heien kunne det også vært aktuelt å legge inn et eget punkt om radikalisering og
voldelig ekstremisme på sikresiden.no. Heien jobber med å spre kunnskap og informasjon til de
instituttene som ønsker å møte han. Heien påpeker også hvor viktig kommunikasjon er i denne
sammenhengen; “Uten god kommunikasjon kommer en ingen vei. Det er så mange
målgrupper, og kommunikasjonen må skreddersys - de som jobber med forebygging kommer
ingen vei hvis informasjonen ikke kommer ut”. I tillegg må tiltak som iverksettes også oppleves
som meningsfulle dersom de skal være effektive, sier Heien. Han sier at; Folk vil ha begrunnet
sikkerhet. Ingen vil ha ubegrunnet sikkerhet”.
5.6 Sikringstiltak
Flere av informantene våre ønsker sikring på lavest mulig nivå i UH-sektoren. De påpeker at
noen sikringstiltak kan være nødvendige, men det må tas rasjonelle beslutninger i forhold slike
tiltak og at de må være godt begrunnet. Heien påpeker at dersom man skal iverksette
sikringstiltak så må det begrunnes. Heien sier at; “Vi vet som regel ikke hvilken effekt slike
60
tiltak vil ha, vi må ha begrunnelse for sikringstiltak. Ta for eksempel politi med våpen, hva vet
man om effekten? Og skaper det en følelse av trygghet, eller utrygghet?”. Bø mener at en kan
vurdere om enkelte sikringstiltak kan være nødvendige, men sier også, som Heien, at slike
tiltak isåfall bør være basert på forskning eller grundig begrunnet. Flere av informantene sier
også at nødvendigheten av slike tiltak må vurderes i forhold til trusselbildet. “Hva er fornuftig,
og hvor langt skal frykten styre oss?”, sa Bjørgo på Beredskapskonferansen 2018.
Ifølge Gule skal alle universiteter og høyskoler ha en viss form for beredskap. Men dersom
man skal ha beredskapstiltak for å forhindre et terrorangrep, må man tro at det er mulighet for
en slik hendelse. Flere av informantene sier at tiltak ofte blir iverksatt etter en hendelse, da blir
det ofte satt i gang “panikktiltak” eller tiltak for å vise handlekraft. Bjørgo er skeptisk til å
securitisere UH-sektoren for mye. Han sier at det finnes noe som må gjøres, men at en av
verdiene til sektoren er at vi skal være åpne. Han ønsker derfor en securitiseringen på et lavest
mulig nivå. Flere av informantene sier også at det ikke alltid er slik at sikkerhetstiltak skaper de
barrierene som man ønsker, fordi personer med intensjon om å skade noen kan finne en annen
måte å oppnå det på.
Noen av informantene våre nevner at fysiske sikringstiltak kan være aktuelle for UH-sektoren.
Dette er tiltak som å sikre utsatte mål; sikre bygg, skuddsikre glass, adgangskontroll,
sperringer, vei blokader, o.l. Gule sier at slike sikringstiltak i liten grad legger begrensninger på
demokratiet. Gule legger til at slike tiltak må vurderes etter om det er nødvendig ressursbruk.
Gule sier det er snakk om prioriteringer av de ressursene en har til rådighet. Det å bygge opp
sikringstiltak ved universiteter og høyskoler for å forhindre mennesker med sprengstoff eller
skytevåpen ville, ifølge Gule, være urimelig. Han mener slike tiltak ved universiteter og
høyskoler vil være unødvendig bruk av ressurser fordi sannsynligheten for en hendelse er
minimal. Han sier videre at det vil være mye mer aktuelt å bruke ressurser på å beskytte for
eksempel regjeringen, som er mer utsatt. Gule sier at vi trenger rasjonelle begrunnelser for
tiltak som iverksettes. Vi må vurdere risiko opp mot tiltak som skal begrense risikoen, og opp
mot konsekvenser av selve tiltaket. Det er viktig med kunnskap for å gjøre slike vurderinger,
ifølge Gule. Han sier: “Det kan være ødeleggende for velferden med et terrorangrep, men det
kan også være ødeleggende med tiltak mot terror”.
61
5.7 Ytringsfrihet i akademia
Samtlige informanter påpeker viktigheten av å ha en stor takhøyde for meninger og ytringer i
akademia. Boyesen påpeker at UiS skal ha en autonom rolle i det forebyggende arbeidet, med
fokus på ytringsfrihet, demokrati, og fellesskap uten grenser. Ifølge Røed er en viktig del av
UH-sektorens oppgave å tilrettelegge for at folk er forskjellige. “Å tilrettelegge for at folk er
forskjellige er en del av UH sektorens oppgave, samt å ha en høy takhøyde for hva folk mener.
Det burde ikke være forbudt å mene noe. Men man kan ikke akseptere vold for å oppnå mål.”
Ifølge Bø skal studentene kunne få lov til å si det aller meste, altså sterk vektlegging av
ytringsfrihet, organisasjonsfrihet og religionsfrihet, bare begrenset av hva norsk lov ikke
tillater. Han mener det bør være stor takhøyde både hos forelesere og blant studentene. Han
påpeker samtidig at det kan bli nødvendig å sette grenser eller varsle hvis noen truer noen eller
prøver å sabotere forelesninger eller lignende. Det er vanskelig å si på forhånd nøyaktig hvor
grensen går, sier Bø. Heinecke er også enig i at det bør være ganske fritt, men at alle former for
trusler blir å gå for langt, driver man med det har man oversteget en grense. Han mener også at
mobbing og ytringer som ikke nødvendigvis har med det faglige å gjøre, ikke skal aksepteres,
men at det bortsett fra dette bør være ganske fritt, så lenge det kan argumenteres for. Heien
påpeker også at terskelen for hva som er akseptabelt er nådd når en går over til vold eller
trusler, og at det også er dette som er kriteriet for PST. Mæland sier også at ytringsfriheten står
høyt i kurs i universitetskulturen, dette er en kjerneverdi. Det er en arena hvor det er lov å si
hva en tenker og det skal vi holde fast, sier hun.“Hvis vi legger munnkurv på dem har vi
ihvertfall ikke mulighet til å påvirke til endringer… hvis en ikke åpner seg opp om ekstreme
ytringer, kommer det ikke frem i lyset, da kan man heller ikke gjøre noe.” Mæland sier også at
det er en forskjell på meninger og handlinger. Man kan ha meninger om noe, men samtidig
ikke handle etter det. Men det er en sammenheng mellom tanker, ord og handlinger. Vi må
holde nøye vakt over tankene, det er de som fører til ord, som i neste runde kan føre til
handling. Men Mæland tenker at ytringsfriheten til lærerne bør ha sine restriksjoner. Når en er
ansatt ved et universitet, så har en et visst verdigrunnlag en må forholde seg til. Da er du ansatt
og forpliktet til det. Jonas Strisland vektlegger også viktigheten av akademisk frihet. Strisland
sier: “Man skal ha stort rom for meninger i akademia. Man skal ha ytringsfrihet i
forelesningssalen, ting blir ikke bedre av å gjemme vekk. En foreleser skal kunne ha mulighet
til å snakke om ting som skjer”.
62
Heinecke mener det muligens burde vært høyere grad for aksept for ytringer i akademia enn for
befolkningen generelt; Det er lov til å teste grenser i akademia, det er lov å stille spørsmål og
trekke på grenser, syns jeg”. På spørsmålet om det skal være høyere grad av aksept for
hatefulle ytringer i akademia enn for resten av befolkningen reagerer både Gule og Bjørgo på
formuleringen av spørsmålet. Bjørgo sier: “Aksept er et litt rart ord her. Det skal ikke være
aksept for hatefulle ytringer. Man kan også stille spørsmålstegn til hva som er hatefullt? Det
kan være ulik grad av ytterliggående ytringer. Man kan godt si ting som er ganske
ytterliggående, men som ikke nødvendigvis er hatefullt”. Spørsmålet er ifølge Bjørgo hvordan
man møter ytterliggående holdninger. Å hindre mennesker i å kunne fremme sine synspunkt
innenfor universitetets ramme mener Bjørgo er svært uheldig. Bjørgo sier at man ikke
nødvendigvis aksepterer alle ytterliggående holdninger, men at man skal kunne møte dette med
saklige argumenter. “Det er klart at det finnes noen grenser - jeg ville for eksempel ikke invitert
inn noen som fremmer vold, eller en person som promoterer rasisme eller benekter holocaust,
det er eksempler på temaer som man må legge begrensninger på”, sier Bjørgo.
Gule reagerer også på ordet aksept i denne sammenhengen. Gule beskriver også at det er
mange ytterliggående ytringer og holdninger som ikke skal akseptere, men at dette allikevel må
møtes med saklige motargumenter. Flere av våre informanter påpeker at akademikere har de
samme rettigheter når det kommer til ytringsfrihet som resten av befolkningen. Dette er
lovbestemt (§100). Gule sier: “Alle har de samme rettighetene, ytringsfriheten tilkommer alle
mennesker...hvis akademikere uttrykker hatefulle ytringer er de også underlagt norsk lov. Gule
legger til at selv om en ytring ikke etter loven vil være straffbar kan den allikevel få
konsekvenser. Dette er avhengig av maktposisjon og rolle. Gule kommer med et eksempel:
“Kan en prest ytre akkurat hva han/hun vil? Man kan ikke straffe en prest for å si at horeri er
lov, men arbeidsgiver kan reagere. Du har et ansvar med å representere arbeidsplassen din.
Arbeidsgiver kan komme inn å sier dette ikke er greit. Det er forskjell på hva som er straffbart,
og hva som kan få andre konsekvenser.”
5.8 Åpne debatter og dialog med studentene
Samtlige av informantene snakker om viktigheten av åpenhet og dialog ved universiteter og
høyskoler, og at ytterliggående ytringer skal møtes med motargumenter og ikke undertrykkes.
Boyesen sa på beredskapskonferansen at; “Vi må få synspunkt opp i åpne debatter, med
diskusjoner og motargument”. Det fremkommer en felles enighet blant informantene om at
63
universiteter og høyskoler er institusjoner hvor det skal/bør arrangeres åpne debatter, også om
kontroversielle temaer. Flere av informantene sier at det ikke vil være hensiktsmessig å “legge
lokk” på og undertrykke slike ytringer, men at det er bedre at meningene kommer ut, slik at det
kan argumenteres imot. Heien sier at det skal være åpent på universitetet for alle synspunkt:
“det er jo det som er et universitet”, sier han. Han har tro på dialog og debatt innen
demokratiets grenser. Heinecke hevder også at det er viktig med åpne kontroversielle debatter,
men at det også finnes en grense. Han sier; “Ulike temaer bør kunne diskuteres, men så er det
opp til myndighetene å avgjøre sikkerheten på arrangementene, dette får PST eller politiet ta
avgjørelser på, men universitetene kan skape åpne rom for diskusjoner”. Ifølge Bjørgo
arrangerer UiO åpne debatter om ulike temaer, på de ulike instituttene. Han sier: “Dette er
viktig, ikke fordi vi skal skape et “luftehull”, så de kan “få ut dampen” slik at de ikke blir
terrorister, men det gjøres fordi åpne debatter er viktige i UH-sektoren. Dette er en del av
formatet til et universitet. Studenter skal få være med å diskutere ting, og det skal være ganske
stor takhøyde for hva man kan si”.
Vi spurte også informantene våre om det kunne vært aktuelt å kurse lærere, slik at man på den
måten øker kompetansen om hvordan de eventuelt skal håndtere vanskelige debatter, eller
hvordan de skal kunne håndtere situasjoner som kan oppstå. Da sa en av informantene våre:“Er
det fornuftig å sende alle lærerne på UiS på kurs i tilfelle 1 lærer havner i en slik situasjon? Er
i så fall veldig ressurskrevende å gjøre noe slikt. Men man må være litt i forkant med å vite
hvem man skal ta kontakt med, og ha tenkt gjennom visse tilfeller på forhånd, ha noen planer,
men jeg tror ikke det er nødvendig at alle går på kurs”. Heien sier også at det ikke
nødvendigvis er nødvendig å sende alle lærerne på kurs, men de må vite hvor de skal gå, hvor
de skal melde ifra, og hva de har av tilgjengelige ressurser rundt seg. Det burde kanskje vært en
klarere beredskapsrolle hos lærerne “Underviser du på UiS er det dette som gjelder”.
5.9 Forskning og formidling
Flere av våre informanter fremhever viktigheten av at UH-sektoren bidrar med forskning og
kunnskapsutvikling. Viktigheten av kunnskap og kunnskapsdeling ble også tatt opp på
Beredskapskonferansen, av blant annet Sissel H. Jore og Anne Birgitta Nilsen. Å bidra med
forskning om radikalisering og ekstremisme, og dele og formidle denne kunnskapen ses på som
et viktig bidrag til det forebyggende arbeidet mot radikalisering og voldelig ekstremisme.
Heinecke sier at; “En av sektorens viktigste oppgaver er å bidra med kunnskap, det er det
sektoren er til for”. Røed sier også at forskning er en del av det forebyggende arbeidet,
64
forskning og det å dele denne kunnskapen videre. Noen av våre informanter viste i denne
sammenheng til forskningssenteret C-REX, hvor Tore Bjørgo er leder. Bjørgo sier også at
hovedrollen til UH-sektoren i det forebyggende arbeidet er å utvikle og formidle kunnskap som
andre kan ha nytte av. Gule hevder også at en av UH-sektorens fremste oppgave i arbeidet med
forebygging er å produsere ny kunnskap. Han sier også at UH-sektoren er ansvarlige for å bidra
til et best mulig kunnskapsgrunnlag, slik at samfunnet kan forstå disse utfordringene.
5.10 Inkluderende tiltak
I sin tale på beredskapskonferansen snakket Isaksen om viktigheten av inkludering og
fellesskap i utdanningssektoren. Han sier at; “Utdanningssektoren skal bidra til at vi som bor
her føler at vi hører til og hører sammen. Uavhengig av bakgrunn, livssyn, hudfarge, seksuell
legning eller utdannelse. Dere (UH-sektoren) bidrar til at vi deler et felles verdigrunnlag
samtidig som vi respekterer hverandres ulikheter”. Han sier også at; Svakheten er at "vi-
kulturen" ikke alltid er like fremtredende. I det ligger det en sårbarhet. Forskning på ungdom
og radikalisering viser at hvis du ikke føler tilhørighet, anerkjennelse, og at du ikke blir sett og
respektert, så kan det være døråpneren til radikalisering...Som ellers i samfunnet, er det
marginalisering og utstøting av enkeltindivider og grupper som bør være i sentrum. Hvordan
skaper vi miljøer som tar vare på og ser den enkelte? Dette er en utfordring for hele samfunnet
og derfor også for høyskoler og universitet”.
Samtlige av våre informanter påpeker viktigheten av inkludering og fellesskap blant studenter.
Som tidligere nevnt kan lærere i UH-sektoren ofte ha en svak tilknytning til elever. Det vil på
grunn av dette også være utfordrende for lærer å være med på å påvirke studentmiljøet. Bø
hevder at lektorers og foreleseres engasjement i å skape et godt og inkluderende studiemiljø vil
være prioritert av de aller fleste, men samtidig variere fra lærer til lærer. Det er ikke alle som
ønsker å ta på seg det sosiale arbeidet med sine studenter da man allerede har mye annet man
skal gjøre, sier Bø. “Jeg ønsker å legge til rette for å skape et tillitsfullt miljø med stor takhøyde
for debatt, men erfaring viser at det er vanskelig å finne de som sliter, altså å inkludere alle de
ensomme, sier Bø. Han sier at studentene og samskipnadene også har en viktig rolle i dette
arbeidet, de er viktige bidragsytere i å finne hvem som sliter og trenger hjelp. Østensen
(Beredskapskonferansen) sier at det er viktig med samarbeid mellom lærere og studenter. Han
sier også at ikke alle kan eller vil bli inkludert, men at vi må legge til rette for arrangementer og
møteplasser slik at de som vil ha noe å gå til.
65
Flere informanter sier at arbeidet med inkludering og fellesskap er tillagt
studentorganisasjonene og studentsamskipnaden, og at dette arbeides med kontinuerlig av dem.
Strisland viser til viktigheten av å arbeide med inkludering og forebygge utenforskap. Han sier
at; vi vet at ensomhet ikke er bra, og at dette må forebygges. Det er viktig å passe på de
menneskene som går på universitetet. Å passe på at de som går der føler seg tilrette, at de
finner venner og kjente der, slik at de ikke blir ensomme og alene, noe som man vet kan føre til
at man kan får ekstreme holdninger”.
Samtlige av våre informanter hevder at forebygging av utenforskap og mobbing, ivaretakelse
av psykisk helse og liknende tiltak er særdeles viktig for å skape et godt samfunn og forebygge
flere uheldige ting i samfunnet. Gule sier: “Det handler om å skape en bedre verden, og at det
vil ha positive effekt på flere områder”. Gule og Ingrid Lund (Beredskapskonferansen) påpeker
at dette er grunnleggende arbeid som begynner allerede i barnehagen. Røed påpeker at man
forebygger mye med slike inkluderende tiltak, ikke bare radikalisering og ekstremisme. Heien
kaller det for multitasking, og sier at alle kampanjer mot mobbing og lignende er veldig god
forebygging.
Noen informanter sier imidlertid at man ikke direkte kan si at dette forebygger ekstremisme,
men det kan ha den bieffekten. Flere av våre informanter hevder også at man ikke bør fronte
slikt arbeid som anti-radikaliseringsarbeid. Bjørgo sier at; “Dette må begrunnes med at man
ønsker å skape gode liv, ikke at man vil forhindre at mennesker blir terrorister. Bjørgo hevder
at dersom man “markerer/fronter” slikt arbeid som anti-radikaliseringsarbeid kan det bli
stigmatiserende og kontra-produktivt.
5.10.1 Studentorganisasjonene, studentsamskipnaden og studentprest
Flere av informantene våre sier som tidligere nevnt at studentorganisasjonene og
studentsamskipnadenden arbeider kontinuerlig med studentvelferd og ivaretakelse av studenter
som har det vanskelig. Det finnes også studentprester som skal ivareta studenter som har det
vanskelig. Gule viser til viktigheten av at det eksisterer tilbud som ivaretar studentene når de
trenger det. Han sier det vil være viktig å ha instanser ved universitetene som kan hjelpe hvis
studenter opplever livskriser eller har det vanskelig. Ifølge Gule har man kunnskap om at
vanskelige livshendelser eller situasjoner i noen tilfeller kan være begynnelsen på en
radikaliseringsprosess (ekstremiseringsprosess). Å bygge ut et støtteapparat for studenter som
sliter, uansett hva de sliter med, vil være hensiktsmessig, sier Gule. Studentprest Leni Mæland
66
sier også at det er viktig å hjelpe mennesker som er i livskriser eller identitetskriser. Hun sier
at: “ensomhet er farlig og ødeleggende, det bryter ned mennesker”. Hun har erfart at det ofte
hjelper å åpne seg om de områdene som er tabubelagt, det som kan være vanskelig å snakke
om. “Mange går her fra med lettere skuldre, det er kraft i det å dele”, sier Mæland. Mæland
sier at som Studentprest møter hun en del studenter som ikke andre fanger opp, og at mange
oppsøker henne. “Studentpresten skal være et lavterskeltilbud. Her kan man bare komme å
banke på døren”, sier Mæland. Hun har snakket med personer som har ekstreme meninger som
oppsøker henne. Mæland er opptatt av hva som ligger bak, hvorfor har det blitt sånn? Mæland
er opptatt av å endre fordommer og sier at kunnskapsspredning om andre kulturer og
mangfolds-forståelse er viktig. Dette jobbes det med på UiS.
Styreleder i Studentsamshipnaden i Stavanger, Charlotte Søyland fortalte på
Beredskapskonferansen at det finnes flere tilbud for studentene ved UiS. Det finnes
mestringskurs, uformelle møteplasser, barnehage, hyggelige fellesrom i studentboligene,
mental matpakke (temabaserte samlinger), treningssenter. Hun opplyser også at det finnes også
psykologer, helsesøster, studenttelefon (anonymt) og studentprest. Søyland sier at selv om det
finnes flere tilbud, så er noe av utfordringen den store studentmassen. Det er vanskelig å fange
opp alle, og man kan heller ikke tvinge folk til å søke den hjelpen som finnes, ifølge Søyland.
Flere av informantene fremhever at man bør ha tiltak som inkluderer flest mulig elever, og ikke
ekskludere elever. Mange er kritiske til arrangement som fadderuken, fordi alkohol er en så stor
del av arrangementet, og dette ekskluderer en del elever, spesielt noen av de utenlandske
studentene. Flere av våre informanter mener det er viktig å tilrettelegge for det kulturelle
mangfoldet man har på universitetene, både med alkoholfrie arrangementer og ulike andre
typer arrangementer. Mæland sier at flere kan nok få en forakt mot en slik drikkekultur som
eksisterer på fadderuken. Heien sier at vi burde tenke på hvordan arrangementer for studentene
organiseres. Han sier at; “Noen drikker ikke for eksempel, på grunn av religion eller andre
grunner, er slike arrangement da inkluderende? For noen kanskje, men det kan virke motsatt
for andre. Vi har mye å lære av egen adferd, kanskje vi må endre litt på oss selv for å bli mer
inkluderende?”. Mæland påpeker at det har blitt gjort noen tiltak for at fadderuken skal bli mer
inkluderende. Hun sier at det i år ikke skal være lov for de som er faddere å drikke, de er på
jobb. Det har også blitt ordnet slik at alle har fadderuken samtidig, tidligere år har de
internasjonale studentene hatt fadderuke 1 uke før de andre studentene, sier Mæland.
67
5.10.2 Studiegrupper
At elevene deles inn i grupper med ulik bakgrunn kan ha en positiv innvirkning på utenforskap
og forståelse av kultur og mangfold, sier Mæland. Hun nevner at dette er noe hun savner i
Norge. Å lære av fellesskapet, hvor folk er ulike fra oss selv, dette er mer usynlig i det Norske
systemet enn i land som for eksempel England og USA. Da hun selv var student i USA hadde de
“pear groups” hvor hun tilbrakte 1 år i en gruppe med mennesker fra ulike kulturer og land.
Disse menneskene var nødt til å bli kjent med hverandre, hele tankegangen var å sette sammen
så forskjellige grupper som mulig. Hvordan kommer dette mangfoldet til uttrykk på
universitetene i Norge?, spør Mæland. Hun sier videre at hvis du kjenner noen fra en kultur, så
snakker en gjerne annerledes om den kulturen etterhvert som man blir kjent med vedkommende
og deres kultur. Dette går begge veier påpeker Mæland. Hun ser også hvor mangelfull
integrering kan være på grunn av språk, og sier at det kunne vært aktuelt å ha flere samlinger
og lignende på Engelsk, slik at flere kan delta og forstå. Slike endringer mener hun kan bidra til
at studentene får et mer positivt inntrykk av andre kulturer og land. Det kan ha store positive
ringvirkninger, mener Mæland. Østensen snakket også om gruppearbeid på
Beredskapskonferansen. Han hevder at gruppearbeid bør settes sammen av lærere, da det vil
kunne hindre at noen faller utenfor.
5.11 Normdannende tiltak
Det er enighet blant våre informanten om at det å lære elever kritisk tenkning og opplæring i
demokratiske verdier er en viktig del av forebyggingsarbeidet. Bjørgo påpeker at UH-sektorens
oppgave er å gi alle allmennkunnskap og opplære til kritisk tenking, han sier at dette er i seg
selv en vaksine mot ekstremisme. Han sier at normdannelse er en form for primærforebygging,
som handler om å gi kunnskap. Han sier at tiltak som handler om å bygge allmenne holdninger,
forståelse av menneskeverd åpenbart er en primæroppgave for skolevesenet fra grunn til topp.
Han påpeker at dette arbeidet er noe annet enn det å prøve å oppdage de som er i faresonen.
Gule sier også at det er viktig å lære elever å tenke kritisk og vitenskapelig for å forebygge
deskriptiv ekstremisme. Han sier at vi også må ha bedre skolering i menneskerettigheter for å
“vaksinere” mennesker mot normativ ekstremisme. Mæland hevder også at vi kan lære mer om
demokratiske verdier og etikk i UH-sektoren. Hun sier: “Vi er med på å utdanne
morgendagens borgere, så det er viktig å ha en tanke om hva slags samfunn vi ønsker å være
med å skape.. Det kunne vært mulig å ha profesjonsetikk innenfor de ulike utdanningene, og
integrere dette på skolen. Da kan elevene få reflektert over hvilke verdier som er viktige. Dette
68
bør ikke bare være redusert til for eksempel sykepleien, men også andre utdannelser. Dette kan
staten/skolene legge til rette for”. Mæland sier vi må forstå undervisning som dannelse, og at vi
må forstå dette som mer enn bare kunnskapsutveksling. Hun påpeker viktigheten av å utdanne
tenkende kritiske mennesker. Mæland påpeker samtidig at det er et klart skille mellom
grunnskole og universiteter og høyskoler, da studenter ved universiteter og høyskoler er voksne
mennesker.
Flere av informantene er positive til å øke lærernes kompetanse på andre områder enn kun det
faglige, som for eksempel økt kunnskap om demokratiske verdier, menneskerettigheter,
flerkulturelle forhold o.l. Flere av våre informanter sier at det kunne vært aktuelt å legge inn
mer slik kunnskap i lærerutdannelsen.
Vi spurte våre informanter om tiltak som allerede eksisterer i grunnskolen og på videregående
skole som for eksempel Dembra og Flexid kan overføres til UH-sektoren. Gule sier at Dembra
og andre tiltak for å styrke respekten for menneskeverd kan være viktige tiltak, han legger til at:
“Opplæring i dette hører til i grunnskolen, mens på universiteter og høyskoler skal det forskes
og formidles gjennom forelesning og kunnskapsproduksjon”. Flere av informantene våre visste
ikke hva Dembra eller Flexid var. Men samtlige informanter er positive til å bygge videre på
tiltak som allerede eksisterer. Noen av informantene våre påpeker imidlertid forskjellen mellom
UH-sektoren og lavere trinn, og sier at eksisterende tiltak må tilpasses sektoren.
5.12 Hvordan kan UH-sektoren innføre effektive forebyggingstiltak nar det eksisterer lite
forskning a bygge tiltakene pa?
Flere av informantene sier at valg av innføring av antiterrortiltak ofte blir politiske og
verdimessige spørsmål. Fordi effekten av tiltak ofte er vanskelige å måle må vi ta valg ut ifra
verdier og hvilket samfunn vi ønsker å være. Skal vi bruke mest ressurser på forebyggende
tiltak for å hindre utenforskap o.l for eksempel, eller skal vi prioritere sikringstiltak? Bø sier det
er mulig å sette i gang forebyggende tiltak, men man vet bare ikke om de er effektive, det er
vanskelig å måle. Men proaktivt arbeid er allikevel viktig, ifølge Bø. Bø sier også at vi kanskje
må akseptere at vi lever med en viss risiko. Han sier: “Vi ønsker å være et åpent og fritt
samfunn, men vi vet at dette også gjør det til et sårbart samfunn. Hvis noen ønsker å skade oss,
må vi til en viss grad akseptere det. Dersom det går over til at det ikke er akseptabelt lenger,
må vi kanskje justere verdiene våre”. Noen informanter påpeker at vi i tillegg til å foreta
verdivurderinger også må ta kost-nytte vurderinger, for å finne ut hvilke tiltak som kan være
69
aktuelle å iverksette. På Beredskapskonferansen sa Jore at vi i Norge ikke har så mye erfaring
med terrorisme som andre land, det har derfor heller ikke vært like stort fokus på
antiterrortiltak her. Hun sier at tiltak som iverksettes bør stå i forhold til truslene. Flere av
informantene hevder også at det er hensiktsmessig med en faglig begrunnelse for tiltak som
iverksettes. De påpeker det at tiltak ofte blir iverksatt etter en hendelse har inntruffet, da kan
tiltakene ofte bli lite gjennomtenkte og ikke alltid like produktive.
5.13 Samarbeid mellom aktører i det forebyggende arbeidet
Flere av informantene vår viser til samarbeid og kunnskapsdeling mellom ulike aktører som
sentralt i det forebyggende arbeidet mot radikalisering og voldelig ekstremisme. Skretting sier
at; Det nytter ikke å ha masse tiltak i mange forskjellige etater, mange forskjellige
organisasjoner, som ikke snakker sammen, dette kan i verste fall virke mot sin hensikt. Man har
gjerne de samme målene, men drar i ulike retninger, så hvorfor ikke samarbeide bedre? Det er
viktig at alle snakker sammen og drar i samme retning. Men det er vanskelig å argumentere for
slik ressursbruk sier Skretting, fordi man ser ikke behovet før noe har gått galt, før man har
“tråd skjevt”.
Heien viser også til viktigheten av godt samarbeid mellom ulike aktører, og bruker PST som
eksempel; “Vi har antakelser, de har erfaring, slikt samarbeid er viktig. Det er viktig å dele
informasjon, dette kombinert med økt kunnskap, som senteret til Tore Bjørgo for eksempel, er
veldig viktig forebyggende arbeid. Å dele erfaring er svært viktig. Å utfylle hverandre med
kunnskapsdeling”.
Isaksen viser også til viktigheten av samarbeid og kunnskapsdeling. Han sier i sin tale på
Beredskapskonferansen at; “Det er en verdi i å dele erfaringer og resultater. Slik må det også
fungere i det forebyggende arbeidet. Det er også tanken bak at vi har opprettet et råd for
samfunnssikkerhet og beredskap. Det er deltakere fra universiteter, høyskoler, fagskoler,
folkehøgskoler og studentsamskipnader. Hensikten er å ha et forum for erfaringsutveksling og
kunnskapsdeling. Det skal styrke og samordne arbeidet med samfunnssikkerhet og beredskap
ved utdanningsinstitusjonene. Rådet skal lage tiltak for å forebygge radikalisering og voldelig
ekstremisme innenfor høyere utdanning”. Noen av informantene våre mener at det er stort
forbedringspotensiale i forhold til UH-sektorens samarbeid med andre aktører. Bø sier at det
lokale samarbeidet er noe det skal jobbes videre med frem i tid av beredskapsrådet. Han mener
at UH-sektoren kan ha mye å lære av for eksempel kommunene. Heien fra UiS, sier på den
70
annen side at han har god kommunikasjon med både kommunen, PST og politiet, og mener
personlig at de er lette å ta kontakt med, men han sier også at han ikke har noe kunnskap om
det overordnede samarbeidet.
5.14 Oppsummering
Flere av våre informanter sier at begrepene radikalisering, (voldelig) ekstremisme og
terrorisme er problematiske og sammenkoblede begreper. Flere informanters forståelse
av radikalisering og (voldelig) ekstremisme sammenfaller med regjeringens definisjon.
Det påpekes også at det er viktig å skille mellom det å være radikal og det å være
radikalisert. Dette er to svært ulike ting, ifølge informantene. Noen informanter (forskere
på tematikken) er derimot mer kritiske til regjeringens definisjoner av begrepene.
Samtlige informanter beskriver at terrorisme handler om å spre frykt. Flere av
informantene sier at det nok hadde vært enklere å arbeide med forebygging med en felles
enighet omkring definisjon av disse begrepene. Informantene tror imidlertid ikke dette
lar seg gjøre. Dette er fenomener i stadig endring som har ulik betydning for ulike aktører
og i ulike deler av verden. Det påpekes likevel at det er viktig med presise og
sakssvarende definisjoner av disse fenomenene.
UH-sektorens rolle med forebygging av radikalisering og voldelig ekstremisme er
forholdsvis ny, og det er enda ganske uklart hvordan sektoren skal utøve denne rollen.
Det fremkommer en enighet blant samtlige av våre informanter og flere foredragsholdere
på Beredskapskonferansen at UH-sektoren ikke bør ha noen kontrollerende rolle i det
forebyggende arbeidet. Flere informanter redde for at det da kan oppstå en
overvåkningskultur, noe som kan virke mot sin hensikt. Det sies at tiltak som iverksettes
ikke bør gå på bekostning av de verdiene vi prøver å beskytte. Flere informanter viser til
ytringsfrihet og akademisk frihet som kjerneverdier ved universiteter og høyskoler. Det
skal være høy toleranse for hva studenter skal kunne si og mene. Åpne debatter og dialog
er også viktig i UH-sektoren. Det sies av flere informanter og (og foredragsholdere på
Beredskapskonferansen) at ytterliggående ytringer bør ikke undertrykkes men møtes
med motargumenter. Flere informanter sier også at det å være radikal ofte blir sett på
som positivt ved universiteter og høyskoler. Man skal kunne være kritisk til “makten”.
Flere informanter er også skeptiske til at lærere skal tillegges en lovpålagt rolle i forhold
til å melde fra ved bekymring. Det er ikke ønskelig med en angiverkultur i sektoren. Flere
71
informanter påpeker også dersom lærere skal kunne se etter tegn på radikalisering bør
det eksistere et tillitsforhold mellom lærer og studenter. Et slik forhold forekommer
relativt sjelden i høyere utdanning. Flere informanter påpeker imidlertid viktigheten av å
melde fra ved “reell” bekymring. De sier at det bør meldes fra ved vold, trusler, alvorlig
bekymring for radikalisering og ved tilfeller som går under avvergingsplikten. Noen
informanter sier at det kunne vært behov for noen retningslinjer i forhold til å melde ifra.
Noen informanter er også opptatt av at sikkerhetskulturen i UH-sektoren må bedres. De
hevder at tiltak må oppleves som meningsfulle for å være effektive.
Flere informanter sier at fordi effekten av antiterrortiltak er vanskelig å måle blir ofte
innføring av antiterrortiltak politiske og verdimessige spørsmål. Det blir også et spørsmål
omkring hvor vi velger å sette inn de ressursene vi har til rådighet. Samtlige informanter
er positive til at UH-sektoren kan jobbe med forebygging på en generell basis. Sektoren
kan fokusere på å fremme et godt studentmiljø som ivaretar et mangfold av studenter.
UH-sektoren kan jobbe med: inkludering og studentvelferd, normdannelse, forskning og
formidling, og ha et effektivt samarbeid med andre relevante aktører i det forebyggende
arbeidet. Det påpekes at deling av kunnskap må være regelen ikke unntaket. I tillegg kan
det også være aktuelt å innføre noen sikringstiltak på campus, men dette må vurderes av
fagfolk i forhold til trusselbildet, forskning og kost-nytte vurderinger. Flere informanter
ønsker sikring på lavest mulig nivå.
72
6. Drøfting
I dette kapittelet vil vi drøfte de empiriske funnene opp mot informasjon lagt frem i kontekst og
teorikapittelet. Vi har valgt å dele kapittelet inn følgende punkter; begrepene; radikalisering,
(voldelig) ekstremisme og terrorisme, dilemmaer ved det forebyggende arbeidet i UH-sektoren,
lærernes/ forelesernes rolle i det forebyggende arbeidet, aktuelle forebyggende tiltak og UH-
sektorens samarbeid med andre aktører.
6.1 Begrepene: radikalisering, (voldelig) ekstremisme og terrorisme
Dersom man skal jobbe effektivt med å forebygge radikalisering, (voldelig) ekstremisme og
terrorisme, vil det være sentralt å ha sakssvarende definisjoner av disse begrepene. Dette kan,
som Gule påpeker, hjelpe oss med å forstå og få grep om virkeligheten. Flere forskere hevder
som nevnt at disse begrepene er omstridte og problematiske, blant annet fordi de i betydelig
grad er politiserte og bærer med seg normative vurderinger. Det er også begreper som er
sammenkoblet og kan være vanskelige å skille fra hverandre, slik flere av informantene våre
påpeker.
Flere forskere er som sagt kritiske til radikaliseringsbegrepet fordi det fremhever det å være
radikal som noe negativt, samtidig brukes det også alt for vidt og utydelig (Gule, Bjørgo &
Gjelsvik, Jensen). Gule sier som nevnt at uttrykket radikalisering er upresist og ikke forenelig
med fenomenet det søker å beskrive. Flere av våre informanter påpeker også at det å være
radikal ikke trenger å være noe negativt, men at det derimot kan være positivt, spesielt ved
universiteter og høyskoler, hvor ytringsfrihet og kritisk tenking er svært viktige verdier. Når
man bruker ordet radikalisering til å beskrive en prosess hvor man i økende grad aksepterer
vold, bruker man ordet radikal i en negativ sammenheng. Dette vil muligens ikke være
hensiktsmessig når kritisk tenking og det å være radikal blir sett på som viktig både i UH-
sektoren og det norske samfunnet generelt. Kritisk tenking blir også sett på som et motmiddel
mot radikalisering.
Gule er også kritiske til regjeringen og PSTs definisjon av radikalisering. Han hevder at
definisjonen er uklar, fordi definisjon ikke inneholder noen avgrensninger mot legitim eller
lovlig bruk av vold, samtidig har den også en underforstått kobling mellom “radikal” og
“vold”. Slik Gule forklarer er ikke regjeringens definisjon sakssvarende. Vi ser at Gules uttrykk
ekstremisering blir et mer forklarende, entydig og samsvarende uttrykk for det fenomenet som
regjeringen søker å definere. Allikevel ser vi at det kan være utfordringer med å innføre et helt
73
nytt uttrykk når radikalisering brukes internasjonalt. Da bør man muligens få gjennomslag for
dette internasjonalt. Bjørgo og Skretting påpeker at fordi radikaliseringsbegrepet har etablert
seg så sterkt i samfunnsdebatten (også internasjonalt), må også forskere forholde seg til
begrepet, men da også på en mer presis måte. Det kan også tyde på at det er behov for en mer
presis definisjon av radikalisering fra regjeringens side, dersom definisjonen skal være
sakssvarende.
Det er også en del uklarheter knyttet til ekstremismebegrepet. Hva er egentlig en ekstremist?
Handler ekstremisme om ytterliggående meninger/ytringer eller handler det om aksept av vold
og voldsutøvelse? Informasjon i fra våre informanter kan tyde på at det er et uklart skille
mellom ekstremisme og voldelig ekstremisme. Gule og Bjørgo sine skiller hjelper oss å skille
dette og gjøre det mer forståelig. Gule mener som tidligere nevnt at ekstremisme handler om
viljen til å sette menneskerettigheter, menneskeverd og demokratiske prinsipper til side for å
fremme ekstreme posisjoner og ekstreme standpunkter. På grunn av kompleksiteten av dette
fenomenet kan det være vanskelig å la seg forklare bare gjennom ekstremismebegrepet. Men
man kan muligens oppnå en større klarhet, og bedre grep om fenomenet dersom man skiller
ulike former for ekstremisme, slik Gule og Bjørgo gjør. Gule skiller som tidligere nevnt
mellom normativ (avvikende moralske og etiske oppfatninger) og deskriptiv (avvikende
virkelighetsoppfatninger) ekstremisme. Han skiller også mellom ekstremisme og voldelig
ekstremisme. Han sier at dersom man bruker vold for å oppnå et mål, med bakgrunn i en
ekstremistisk posisjon, er man en voldelig ekstremist. Bjørgo skiller mellom endringer i verdier
og holdninger og endringer i atferd (deltakelse). Dette skillet viser også at ekstremisme ikke
nødvendigvis trenger å være knyttet til voldsutøvelse. Det er som Bjørgo & Gjelsvik sier, et
viktig og veletablert funn at det er en løs sammenheng mellom holdningsendring og
atferdsendring (Bjørgo & Gjelsvik 2015:17). Man kan være ekstremist uten å ha begått
voldelige handlinger. Man kan også være ekstremist og voldelig ekstremist med bakgrunn i
flere ulike ekstreme posisjoner, i forhold til slik Gule forklarer ekstremismefenomenet.
Som nevnt er også terrorisme et omstridt og politisert begrep. Det eksisterer hundre
definisjoner av begrepet, men ingen allment aksepterte (Jore, Schmid). Dette er, som
radikalisering og ekstremisme, også et begrep som krever mer klarhet og presisjon i sin
definisjon. Terrorisme ses som vanskelig å definere blant annet fordi det overlapper med andre
fenomener av politisk vold, fenomenet er i stadig endring og det defineres ulikt av ulike
aktører. Konseptet om terrorisme har også en iboende subjektivitet, som Jore sier. Bjørgo &
74
Gjelsvik (2015) hevder imidlertid at det er relativt stor enighet om hva som er kjernen i
fenomenet terrorisme.
Samtlige av våre informanter hevder at terrorisme handler om å spre frykt. Gule hevder som
nevnt at terrorisme ikke bare er knyttet til politiske eller religiøse mål, men at terrorisme
handler om å bruke frykt for å oppnå et hvilket som helst mål. Som ved ekstremismebegrepet
vil det muligens også hjelpe til å få en økt forståelse av hva terrorisme er ved å presisere
hvilken type terrorisme man snakker om. Gule hevder som tidligere nevnt at man bør skille
mellom ulike former for terrorisme, for eksempel; statlig terrorisme, ikke-statlig terrorisme,
religiøs terrorisme, terrorismen som mafiaen bruker, osv. Dersom man snakker kun om
terrorisme og ikke presiserer hvilken type terrorisme man snakker om kan det fort bli vanskelig
og komplekst å definere hva det egentlig er man snakker om.
Både radikalisering, (voldelig) ekstremisme og terrorisme er som nevnt komplekse og
sammensatte begreper som vanskelige lar seg definere gjennom enkle definisjoner. Begrepene
er som tidligere nevnt tett sammenkoblet og handler i hovedsak om uønskede handlinger og
holdninger. Med mer presise og sakssvarende definisjoner, samt dypere avklaringer og skiller
kan muligens bidrar med kan gi oss en økt forståelse av disse fenomenene og hva det er vi
faktisk snakker om. Samtidig sier flere av våre informanter at det vil være vanskelig og kanskje
heller ikke ønskelig å komme frem til en felles enighet omkring definisjon av disse begrepene.
Forskere må være kritiske til begreper og definisjoner, og hele tiden søke sakssvarende
definisjoner. Det er problematisk med enighet omkring definisjoner av disse begrepene blant
annet fordi ulike aktører i samfunnet vi ha ulikt syn på fenomenene, og at fenomenene i stadig
endring. Selv om dette er fenomener og begreper i stadig endring, så vil det, som Jore påpeker,
være viktig at de forebyggende tiltakene UH-sektoren iverksetter står seg over tid. Dette vil
være viktig for å ikke vike mot de prinsippene man prøver å beskytte.
6.2 Dilemmaer ved det forebyggende arbeidet i UH-sektoren
Som Engen et.al. (2016) påpeker vil det i arbeidet med samfunnssikkerhet, og spesielt i forhold
til en kompleks trussel som terrorisme, oppstå dilemmaer. Arbeidet med å forebygge
radikalisering, (voldelig) ekstremisme og terrorisme innebærer i stor grad vurderinger av
moralsk, etisk og politisk karakter. Som tidligere nevnt må fordelene som sikkerheten gir oss
alltid vurderes opp mot andre verdier og goder vi setter høyt, som åpenhet, demokrati,
personlig frihet og kreativitet.
75
Regjeringen og politikere ønsker handling, raske svar og effektive tiltak. Dette kan bli
utfordrende når man skal forebygge såpass komplekse fenomener som radikalisering, (voldelig)
ekstremisme og terrorisme. Som Bjørgo & Gjelsvik (2015) sier eksisterer det til dels
urealistiske forventninger om at forskningen skal komme opp med resultater som viser klart og
tydelig hva slags tiltak som virker og hva som ikke virker for å forebygge radikalisering og
ekstremisme. Samtidig som vi som samfunn ønsker og forhindre uønskede handlinger og
hendelser som voldelig ekstremisme og terrorisme, bør vi som Burgess og Hammerlin påpeker,
samtidig være klar over at det kan være vanskelig å si i hvilken grad rasjonell byråkratisk
organisering kan forutse og forhindre disse fenomenene. Burgess og Hammerlin hevder som
sagt at prisen for liberalitet, åpenhet og mindre kontroll er at vi må akseptere usikkerhet. Det
betyr å være skeptisk til lover og tiltak som begrenser personlig frihet, ytringsfrihet og
offentlighet. Hammerlin hevder som tidligere nevnt at det liberale demokratiet som
samfunnsmodell setter klare grenser for hvor langt man kan gå i retning av overvåkning og
kontroll (Hammerlin, 2012:6).
Som Engen et al (2016) påpeker er samfunnssikkerhet til syvende og sist et spørsmål om hvilke
verdier vi ønsker å prioritere. Vi må gjøre vurderinger av hvilket samfunn vi ønsker å være.
Skal vi være et samfunn som aksepterer at vi må leve med en viss usikkerhet? Eller skal vi
akseptere mer kontroll, og dermed mindre frihet? Problemet er, ifølge Engen et.al. (2016) at
disse to verdiene som oftest ikke kan realiseres fullt ut samtidig. Absolutt sikkerhet gir ikke noe
rom for frihet, og absolutt frihet gir ingen sikkerhet. Det blir derfor viktig med kritisk tenking
omkring fenomenene sikkerhet og risiko, som Engen et.al. (2016) påpeker. De tiltakene vi
setter inn for å bekjempe radikalisering, (voldelig) ekstremisme og terrorisme, er ikke bare
tiltak, men også viktige vurderinger som viser hvilke verdier som står sterkest i det norske
samfunnet. Som Engen et.al. (2016) sier så er flertallet i det norske samfunnet positive til tiltak
mot potensielle terrorister, men det er uenighet omkring hvilke virkemidler som skal benyttes.
Slike uenigheter kan bare avgjøres ved politikk og offentlig debatt. Håndteringen av 22. juli i
Norge viser at Norge er et land der demokrati og det frie ord står sterkt. Som Stoltenberg sa det
i sin tale etter hendelsen; “ Mer åpenhet, mer demokrati. Fasthet og styrke. Det er oss. Det er
Norge.».
Problemet med å tillegge UH-sektoren og lærere/forelesere et lovbestemt ansvar i forhold til
forebygging (slik som Prevent) er at det kan føre til at sektoren påtar seg en “kontrollerende”
og rapporterende rolle, noe som kan bli kontraproduktivt og gå ut over andre viktige verdier i
76
sektoren og samfunnet (ytringsfrihet, kritisk tenking, mangfoldstoleranse, toleranse for
ytterpunkter o.l.). Samtlige av våre informanter er skeptiske til at UH-sektoren påtar seg en slik
rolle, og påpeker at det skal være svært stor takhøyde for hva man skal kunne si og mene i
sektoren. Det påpekes at UH-sektoren ikke er politi og ikke skal drive med meningskontroll.
Kritisk tenking og ytringsfrihet er sentrale verdier, som skal fremmes og ikke svekkes, noe som
potensielt kan skje (at de svekkes) ved en “kontrollerende” forebyggende tilnærming. Samtidig
bør også tiltak som iverksettes stå i forhold til truslene, som Jore sier. Det har ikke vært de
store utfordringene i forhold til radikalisering og (voldelig) ekstremisme ved norske
universiteter og høyskoler. Det er heller ikke, som Engen et.al. (2016) sier, åpenbart at de
tiltakene vi setter inn for å bedre sikkerheten, virker etter sin hensikt. Med lite forskning å
bygge tiltak på, stor usikkerhet i forhold til effekt og få utfordringer knyttet til radikalisering,
(voldelig) ekstremisme og terrorisme i sektoren, vil det være problematisk å iverksette tiltak
man vet kan gå på bekostning av andre viktige verdier, som i verste fall bli kontraproduktive.
Selv om våre informanter er negative til en lovpålagt rolle som tillegger UH-sektoren en plikt
om å rapportere ved mistanke om radikalisering, så fremkommer det som viktig blant
informantene at det meldes fra ved en “reell” bekymring.
Hvilken rolle skal UH-sektoren ha i det forebyggende arbeidet? Er det mulig å jobbe med disse
utfordringene uten at det i for stor grad går utover andre viktige verdier i UH-sektoren og
samfunnet? Søraas viser til viktigheten av at skoler får en større forståelse av sin egen rolle i
det forebyggende arbeidet, og at dette vil kunne fremme skolene sitt fokus på tematikken
(Søraas, 2017:86). Dette vil også være viktig for UH-sektoren. Det fremstår nå ganske uklart
hvilken rolle UH-sektoren skal ha i dette arbeidet. Selv om samtlige informanter er samstemte
om at UH-sektoren i Norge ikke skal ha en “kontrollerende” rolle, er det derimot ikke sagt at
UH-sektoren skal fraskrive seg alt ansvar i forhold til forebygging. Spørsmålet er hvordan
sektoren kan forebygge. Hammerlin (2012) hevder at det er avgjørende å velge antiterrortiltak
som har så lave demokratiske omkostninger som mulig. I vårt teorikapittel og empirikapittel
viser flere forskere og informanter seg positive til “myke” tiltak som i liten grad går ut over
andre viktige verdier i sektoren og samfunnet. Flere av disse tiltakene kan også ha positiv
innvirkning på andre uønskede fenomener i samfunnet. Flere av våre informanter mener at UH-
sektoren i hovedsak kan jobbe forebyggende ved å drive med; forskning og formidling som
omhandler radikalisering, (voldelig) ekstremisme og terrorisme, ha fokus på normdannende
tiltak (som å fremme kritisk tenking, demokratiske verdier og menneskerettigheter). Samt drive
med generelle forebyggende tiltak som for eksempel; inkluderende tiltak, tiltak som ivareta
77
psykisk helse, o.l. Det kan også være aktuelt med enkelte sikringstiltak. Både Hammerlin og
noen av våre informanter hevder at å sikre sårbare mål i liten grad vil gå ut over andre viktige
demokratiske verdier i samfunnet. Det påpekes samtidig at slike tiltak må vurderes av fagfolk
ut ifra trusselbildet og om det er nødvendig. I tillegg kan også kunnskapsbasert varsling være
aktuelt. Det må påpekes at UH-sektoren i Norge består av svært ulike skoler. Det må derfor
vurderes på hvordan hvert enkelt universitet eller høyskole på best mulig måte kan arbeide med
problematikken ut i fra deres forutsetninger.
6.3 Lærernes/forelesernes rolle i forhold til å varsle/melde ifra
Som vi har vist både i teori- (RAN/CERTA) og empiridelen av oppgaven påpekes det av flere
at lærerne/forelesere er en viktig del av førstelinjen i utdanningssektoren, og kan være relevante
nøkkel-aktører til å plukke opp tegn på radikalisering på skoler og universiteter/høyskoler.
Lærere kan ha kunnskap og kjennskap til enkeltpersoners historikk og familiebakgrunn, dette er
viktig for å vite hvem som kan være sårbare. Det fremkommer likevel (både i teori og empiri)
at det i UH-sektoren kan være problematisk å tillegge lærere/forelesere en slik rolle. Den
begrensede kontakten mellom foreleser og elev i UH-sektoren, noe som fører til en distanse
mellom partene, kan gjøre det å tillegge lærerne denne rollen problematisk. Samtidig
fremkommer det heller ikke som ønskelig at lærere/forelesere skal være lovpålagte eller
pliktige til å melde ifra, fordi det ikke finnes noen klare/håndfaste tegn som kan ses på som
“bevis” på at noen er radikalisert, som RAN påpeker. Det kan derfor være enkelt å gjøre
feiltolkninger. Noe som kan føre til falske anklagelser, som igjen kan føre til stigmatisering og
bli kontraproduktivt.
Samtlige informanter er klare på at det ikke er ønskelig med en angiverkultur i UH-sektoren.
Det vil som nevnt kunne gå ut over viktige verdier som for eksempel ytringsfrihet, akademisk
frihet, mangfoldstoleranse og toleranse for ytterpunkter. Ytringsfriheten står sterkt både i det
norske samfunnet og ved universiteter og høyskoler, noe som også står i lovverket. Det påpekes
av flere informanter at ytterligående holdninger og ytringer ikke bør møtes med sanksjoner av
foreleserne, men med saklige motargumenter og åpne debatter. RAN fokuserer også på å gå i
dialog med studenter. RAN mener at fokuset også bør være på å “se” studentene, og fanger opp
sårbare studenter som sliter, slik at de får den hjelpen de trenger. Dersom man allikevel velger
å tillegge lærere/forelesere en oppgave om å se etter tegn på radikalisering blant studenter, vil
det være viktig at lærere/forelesere tilegner seg “riktig” kunnskap om fenomenet, slik at det i
minst mulig grad forekommer feiltolkninger. En informant kaller dette for kunnskapsbasert
78
varsling. Selv om det er enighet blant våre informanter om at lærerne ikke skal ha en lovpålagt
rolle om å melde ifra fremkommer det allikevel at lærerne har en posisjon til å oppdage og
melde ifra. Terskelen skal være høy for hva studenter kan si og/eller mene, men vold, trusler og
sterk bekymring for radikalisering, skal meldes ifra om. Noen informanter påpeker også at å
melde ifra ikke bare er et ansvar som tilkommer lærere/forelesere, men også andre
studenter/medstudenter. I UH-sektoren har ofte medstudenter bedre kjennskap til andre
studenter enn det lærerne/foreleserne har. I tillegg er avvergingsplikten gjeldende for alle.
Det kan være aktuelt for UH-sektoren å ha noen retningslinjer i forhold til å melde ifra. RAN
viser til viktigheten av å ha retningslinjer som sier noe om; når man skal melde ifra, hvor man
kan melde ifra, hvem snakke med ved bekymring, osv. Det kan være aktuelt med et felles
kontaktpunkt som lærere kan henvende seg til for å få råd om hvordan å handle. Det eksisterer
flere veiledende dokumenter i fra for eksempel kommuner, men ikke noen spesielt for UH-
sektoren. UH-sektoren kan ta utgangspunkt i allerede eksisterende dokumenter og utarbeide
sine egne veiledere og retningslinjer.
6.4 Aktuelle forebyggende tiltak i UH-sektoren
UH-sektoren kan som tidligere nevnt bidra i det forebyggende arbeidet mot radikalisering,
(voldelig) ekstremisme og terrorisme på flere ulike måter. Det som er viktig er at de tiltak som
benyttes i minst mulig grad går ut over viktige verdier som ytringsfrihet, akademisk frihet,
mangfoldstoleranse, og toleranse for ytterpunkter. Det vil også være viktig at de tiltakene som
benyttes faktisk virker og ikke er kontraproduktive. Dette kan som tidligere nevnt være
vanskelig å måle. I tillegg må det foretas vurderinger av hvor mye ressurser som ses
hensiktsmessig å bruke i forhold til forebygging. Tiltak som vi (på bakgrunn av teori og empiri)
mener kan være aktuelle i forhold til UH-sektorens forebyggende arbeid er: generelle
primærforebyggende tiltak som; generelle inkluderende tiltak og tiltak som ivaretar
studentvelferd og psykisk helse, generelle normdannende tiltak. Forskning og formidling,
kunnskapsbasert varsling, enkelte sikringstiltak og effektivt samarbeid med andre aktører. Vi
vil nedenfor gå gjennom og utdype hvert enkelt tiltak for så å presentere de ulike tiltakene i en
bow-tie modell. Noen av våre informanter er også opptatt av risikoerkjennelse og
kommunikasjon i UH-sektoren. De hevder at sikkerhetskultur og risikoerkjennelse er så og si
ikke eksisterende i UH-sektoren, både blant de ansatte og studenter. For at UH-sektoren skal
kunne bidra i det forebyggende arbeidet må det også ligge en risikoerkjennelse og
sikkerhetskultur til grunn, ellers kan dette arbeidet bli utfordrende.
79
6.4.1 Generelle inkluderende tiltak, og tiltak som ivaretar studentvelferd og psykisk helse
Forskning viser som sagt at utenforskap og mangel på tilhørighet kan være en viktig faktor i en
radikaliseringsprosess. Dermed kan tiltak for å skape et godt studentmiljø og sikre inkludering
bli viktige i forebyggingsarbeidet. Utdanningsinstitusjonene er en aktør som kan være med på å
styrke fellesskapsfølelsen, og motvirke utenforskap. Samtlige av våre informanter hevder at
utdanningsinstitusjonene og også UH-sektoren her har en viktig rolle. Man skal trives på skolen
og føle seg trygg og inkludert. Det hevdes imidlertid at man ikke kan si at slike generelle
forebyggende tiltak er direkte forebygging av radikalisering og (voldelig) ekstremisme, men at
en “bieffekt” av slike tiltak kan være mindre radikalisering og (voldelig) ekstremisme. Dette er
tiltak som stort sett bare har positive ringvirkninger, også på flere felt enn radikaliserings- og
ekstremismeforebygging. Slike tiltak kan muligens være med på å skape en bedre verden,
ifølge Gule. Det påpekes imidlertid også av noen av våre informanter at slikt inkluderende
arbeid ikke bør frontes som forebygging av radikalisering og ekstremisme, fordi det da kan
virke stigmatiserende og bli kontraproduktivt. Hammerlin (2012) sier at hovedfokuset i norsk
antiterrorarbeid bør ligge på spissede kapasitetstiltak. Hammerlin (2012) snakker lite om mer
generelle forebyggende tiltak som er mer positivt anlagt. Når Hammerlin snakker om bredde-
og intensjonstiltak snakker han i hovedsak om masseovervåkning. Dersom man skal plassere
mer positivt rettede forebyggingstiltak som inkluderende tiltak eller normdannende tiltak
(bredde-intensjon) inn i modellen til Hammerlin (se s.39) vil dette bli feilaktig fremstilt. Disse
tiltakene vil da, ifølge modellen, ha høye demokratiske kostnader, når de egentlig har lave. Det
at Hammerlins modell ikke tar i betraktning slike positive tiltak har muligens med at vi ikke
kan si at slike tiltak direkte er forebygging av radikalisering og (voldelig) ekstremisme. Vi ser
allikevel slike tiltak for å være svært aktuelle fordi de bidrar til positiv forebygging på mange
felt, og ikke har negative demokratiske omkostninger.
UH-sektoren kan forebygge ved å ivareta studentvelferden på flere måter. Legge til rette for
arrangementer som inkluderer og ikke ekskluderer elever. For eksempel blir Fadderuken nevnt
som et arrangement som kan virke ekskluderende på flere elever, spesielt de internasjonale
elevene. Det påpekes at det i hovedsak er studentsamskipnaden og studentorganisasjonene som
jobber med inkludering og studentvelferd. Lærere/forelesere kan også engasjere seg i
studentmiljøet og bidra med å skape fellesskap og “se” studentene. Selv om denne oppgaven
kan være utfordrende for lærere i UH-sektoren, som tidligere nevnt. Noen informanter påpeker
også at medstudenter også har en sentral rolle i å være med på å inkludere, “se” hverandre og
80
bidra til et godt fellesskap. Det vil også være viktig å ivareta det mangfoldet av studenter som
går på et universitet eller en høyskole. Isaksen (2018) påpeker viktigheten av å inkludere, og
fellesskap uavhengig av bakgrunn, livssyn, hudfarge, seksuell legning eller utdannelse. Han
sier at UH-sektoren bidrar til at vi deler et felles verdigrunnlag samtidig som vi respekterer
hverandres ulikheter. Et tiltak som nevnes er at elevene deles inn i grupper med ulik bakgrunn.
Dette vil kunne ha en positiv innvirkning på utenforskap og forståelse av kultur og mangfold,
ifølge Mæland.
Gule (2018) hevder at psykologiske faktorer som for eksempel oppfattelse av urettferdighet
eller en personlig krise kan fungere som en kognitiv åpning for å havne i en
radikaliseringsprosess. For å forebygge radikalisering vil det derfor kunne være aktuelt å ha
effektive instanser som ivaretar psykisk helse, som psykologer, psykiatere, studentprest o.l.
Slike tilbud vil kunne hjelpe studenter gjennom livskriser og tunge perioder.
6.4.2 Generelle normdannende tiltak
Ifølge RAN (2016) kan man bygge motstandskraft mot radikalisering og (voldelig)
ekstremisme ved å representere mangfold og lære demokrati i formell utdanning. De hevder at
det er avgjørende at demokrati må læres og utforskes i en tid med økende sosial polarisering.
RAN (2016) påpeker også at skoler en ideell posisjon for å styrke studenter mot diskriminering
og marginalisering, og til å fremme kritisk tenkning om kontroversiell og sensitive emner. De
viser også til viktigheten av et demokratisk skolemiljø hvor studentene selv har en stemme og
medvirkningskraft. Bjørgo & Gjelsvik (2015) og flere informanter er også positive til generelle
normdannende tiltak for å forebygge radikalisering, (voldelig) ekstremisme og terrorisme.
Bjørgo sier at normdannelse er en form for primærforebygging, som handler om å gi kunnskap.
Han sier at tiltak som handler om å bygge allmenne holdninger, forståelse av menneskeverd
åpenbart er en primæroppgave for skolevesenet fra grunn til topp. Det hevdes blant noen av
våre informanter at UH-sektoren kan bidra med å fremme kritisk tenking, menneskerettigheter
og demokratiske verdier. Mæland sier at det kunne vært mulig å integrere etikk på de ulike
utdanningene ved å ha profesjonsetikk. Det er viktig å påpeke at utdanninger er forskjellige.
Utdanninger som sykepleien, barnehagelærerutdanning, lærerutdanning og liknende vil være
utdanninger hvor etikk naturlig blir en viktig del av studiet. Mens for eksempel
ingeniørutdanningen vil det være mindre naturlig å legge like stort fokus på etikk.
81
Det påpekes av enkelte informanter at å opplære til kritisk tenking i seg selv kan være en
vaksine mot ekstremisme. Gule (2018) sier at mennesker som går inn i en
radikaliseringsprosess kan være på søken etter en forklaring. Dette kan for eksempel være en
ideologi eller teologi som kan gi en enkel forklaring på en kompleks virkelighet. Kritisk
tenking kan bidra til at man blir mer skeptisk og kritisk til enkle forklaringer, som ikke er
basert på vitenskapelig forskning. Bjørgo & Gjelsvik (2015) hevder at fordeler ved
normdannelse som mekanisme er at virkemidlene er demokratiske, lite repressive og
ukontroversielle. Samtidig har det lave kostnader og kan gi positive effekter på flere felter.
Både RAN (2016) og flere informanter viser til viktigheten av å gå i dialog med studenter, og
at ytterligående holdninger og ytringer ikke bør undertrykkes, men møtes med motargumenter.
Ifølge RAN kan det å diskutere temaer som; menneskerettigheter, identitet, hjemmet, religion,
mobbing og rasisme, føre til at studenter forstår dette på en ny måte. På Beredskapskonferansen
ble det også lagt vekt på å fremme et miljø for åpne diskusjoner og debatter, også om
kontroversielle temaer. Ifølge (RAN 2016) er det viktig å øke læreres kompetanse til å håndtere
vanskelige debatter i klasserommet. RAN (2016) hevder også at man bør trene lærere for å øke
bevisstheten omkring kulturelt og religiøst mangfold, og oppfordre lærerne til å akseptere
forskjeller. Dette inkluderer også aksept av ulike religiøse trosretninger og livsstil som kan
utfordre lærernes egne verdier og overbevisninger.
Som tidligere nevnt eksisterer det tiltak på lavere trinn, som Dembra og Flexid. Disse tilbudene
skal fremme demokratiske verdier og forståelse av identitet. Som RAN (2016) påpeker trenger
man ikke å “gjenoppfinne hjulet”, for å utvikle effektive forebyggende strategier. Man kan
bygge på det som allerede eksisterer og lære av hverandre. Det kan være mulig å bygge videre
på tiltak som Dembra, Flexid, og andre tiltak, men da må de tilpasses UH-sektoren.
6.4.3 Forskning og formidling
Som tidligere nevnt er det et behov for mer forskning om fenomenene radikalisering, (voldelig)
ekstremisme og terrorisme. For å jobbe effektivt med å forebygge disse fenomenene må man ha
mer kunnskap om dem og om forebygging av dem. Universiteter og høyskolers bidra til
forskning blir dermed et viktig bidrag i arbeidet med å forebygge. Det vil også være viktig at
sektoren formidler ny forskning slik at kunnskapen blir tatt i bruk og andre aktører også kan dra
nytte av den. Dette er også et bidrag i forebyggingsarbeidet fra UH-sektorens side som kan
utføres uten at det går på bekostning av andre viktige verdier. Forskning kan blant annet bidra
82
til å utvikle mer sakssvarende begreper, utvikle mer/nyere kunnskap om fenomenene og
radikaliseringsprosessen, gjøre sikkerhetsvurderinger og ROS-analyser, finne kunnskapshull,
forske på effektiviteten av tiltak o.l.
6.4.4 Kunnskapsbasert varsling
Samtlige informanter er som sagt skeptiske til å tillegge UH-sektoren og lærerne/foreleserne en
lovpålagt rolle om å melde ifra. Flere informanter og teori (RAN 2016 & 2018. CERTA 2016)
viser imidlertid at lærere/forelesere også i UH-sektoren har en posisjon til å melde ifra dersom
det skulle være nødvendig. Det vil derfor være viktig å ha retningslinjer for varsling, slik at. Vi
ser det som relevant at lærere får mer kunnskap om tematikken, og/eller at det finnes noen med
kunnskap (et felles kontaktpunkt) som lærere/forelesere kan henvende seg til for å diskutere
problematiske situasjoner eller bekymring. Vi tror at fokus på problematikken og
kunnskapsbasert varsling (varsling på bakgrunn av forskning om fenomenet) muligens vil
kunne bidra til færre feiltolkninger, og at de “reelle bekymringene” blir varslet. Det å ha
retningslinjer for varsling vil også kunne bidra til en mer ryddig prosess. Disse faktorene kan
bidra til at et slikt type tiltak som varsling (sekundær/tertiær-forebygging) i mindre grad vil gå
ut over andre viktige verdier i sektoren og samfunnet.
6.4.5 Sikringstiltak på campus
Flere av informantene våre ønsker sikring på lavest mulig nivå i UH-sektoren. De påpeker at
noen sikringstiltak kan være nødvendige, men det må tas rasjonelle beslutninger i forhold slike
tiltak og at tiltakene må stå i forhold til trusselbildet. Ulike typer sikringstiltak vil i ulik grad gå
ut over andre viktige verdier i samfunnet. Fysiske sikringstiltak (sikre bygg, skuddsikre glass,
adgangskontroll, sperringer, vei blokader, o.l) legger i liten grad begrensninger på demokratiet,
og kan derfor være aktuelle for UH-sektoren. Hammerlin (2012) mener at vi i norsk
antiterrorarbeid kan gjøre mer for å sikre sårbare mål. Selv om slike tiltak kan være aktuelle må
de også vurderes etter om det er nødvendig ressursbruk. Flere informanter sier også at det ikke
alltid er slik at sikkerhetstiltak skaper de barrierene som man ønsker, fordi personer med
intensjon om å skade noen kan finne en annen måte å oppnå det på. Noen informanter er
skeptiske til å bruke for mye ressurser på fysisk sikring i UH-sektoren fordi det ikke er et
spesielt sårbart mål i Norge. Samtidig vet man aldri hvor terrorister eller voldelige ekstremister
velger sine mål. Risikoanalysen fra kunnskapsdepartementet (terroranslag mot UH-institusjon)
viser en vurdering med lav sannsynlighet og store konsekvenser. De store skadevirkningene og
83
frykten som et terroranslag medfører kan gjøre at befolkningen ser det som nødvendig å bruke
ressurser, selv om sannsynligheten er lav.
6.4.6 Samarbeid med andre aktører - og risikoerkjennelse i UH-sektoren
Selv om utdanningssektoren potensielt kan fange opp elever som er radikaliserte, er ikke dette
et ansvar som sektoren har alene. Justis- og beredskapsdepartementet hevder at det legges til
grunn at tidlig forebyggende innsats er et ansvar som hviler på mange aktører. Som aktørkartet
på side 12 viser. Skole (også UH-sektoren), familie, venner, arbeidskolleger, helsesystemet,
tros- eller livssynssamfunn, skal i hovedsak tilby hjelp og omsorg til de som sliter. Men kan
også være oppmerksomme og melde fra til politiet ved bekymring for radikalisering. Det vil
være viktig å ha kjennskap til en persons historikk, familiebakgrunn for å kunne si noe om
han/hun er radikalisert. Aktører på aktørkartet vil i ulik grad ha slik kunnskap og kjennskap til
enkeltpersoner.
Bjørgo hevder som tidligere nevnt at det er nødvendig med en helhetlig strategi som tar i bruk
hele spekteret av både “harde” og “myke” forebyggende mekanismer og virkemidler. En slik
strategi trenger ikke å la de enkelte virkemidlene veie like tungt, dermed dempes også en del av
de negative bivirkningene, ifølge Bjørgo. Det fremkommer en enighet blant våre informanter
om at “harde” mekanismer og virkemidler også er nødvendig. Spørsmålet er hvem som skal ha
ansvaret for de ulike tiltakene. Isaksen og flere informanter hevder at “skarpe eller spisse” eller
mer “kontrollerende” tiltak først og fremst hører til hos politiet og PST.
Som flere av våre informanter sier vil det være sentralt med et godt samarbeid og samordning
mellom ulike aktører for å oppnå effektiv forebygging. Det vil være viktig at de ulike aktørene
snakker sammen, deler kunnskap og erfaring og “drar i samme retning”. Dette er noe
Beredskapsrådet har fått i oppgave å jobbe med. UH-sektoren kan blant annet bidra med ny
forskning og kunnskap, og være kritiske. Samtidig vil også erfaringer som kommunen, politiet
og PST være viktig for å finne frem til effektive forebyggingsstrategier.
Som vist i kontekst-kapittelet eksisterer det flere dokumenter fra ulike instanser som også kan
være aktuelle for UH-sektoren å bygge videre på, dersom det skal utarbeides veiledere,
retningslinjer, og/eller liknende for å forebygge radikalisering, (voldelig) ekstremisme og
terrorisme.
84
Som nevnt kan man forebygge radikalisering, (voldelig) ekstremisme og terrorisme på flere
måter enn ved å “fange opp” radikaliserte personer (individnivå). Det vil være viktig for å
oppnå en effektiv forebygging å erkjenne at forebygging også kan skje på gruppenivå og
samfunnsnivå. RAN’ s (2018) kaleidoskopiske modell viser et komplekst bilde hvor ulike typer
risikoer og beskyttelsesfaktorer spiller inn. I tillegg til individuelle faktorer beskriver også
figuren; sosiale faktorer, politiske faktorer, ideologiske/religiøse faktorer,
kulturelle/identitetsfaktorer, rekrutteringsfaktorer og gruppedynamikk. For å arbeide effektivt
med å forebygge radikalisering, voldelig ekstremisme og terrorisme må man også være klar
over at forebygging skjer på ulike nivå. Et samfunn vil for eksempel også kunne forebygge ved
å ha en politikk som fremmer demokrati, dialog, inkludering, omsorg, og liknende, samt har en
anstendig utenrikspolitikk.
6.4.7 Bow-tie modell for forebygging av radikalisering, (voldelig) ekstremisme og
terrorisme i UH- sektoren
På bakgrunn av de forebyggende tiltakene vi mener er mest aktuelle for UH-sektoren har vi
utarbeidet en egen bow-tie modell. Modellen viser venstre side av en bow-tie modell. Denne
delen viser sannsynlighetsreduserende barrierer (altså forebyggende barrierer).
85
Figur 11: Bow-tie modell med forebyggende tiltak (barrierer) som UH-sektoren kan bidra med
Pilene med de medvirkende faktorene kan ses som en tidslinje frem til den uønskede hendelsen
(terrorhendelse). Generelle primærforebyggende tiltak (generelle inkluderende tiltak og tiltak
for å ivareta psykisk helse og studentvelferd, og generelle normdannende tiltak), og forskning
og formidling er plassert ytterst til venstre i modellen. Dette fordi de generelle
primærforebyggende tiltakene er ment til å forebygge tidlig og hindre at noen går inn i en
radikaliseringsprosess, eller eventuelt at de de-radikaliseres på bakgrunn av disse tiltakene.
Forskning og formidling er også plassert her fordi kunnskap om fenomenene og formidling av
denne kan bidra til økt forståelse og en mer effektiv forebygging. Men dette kan også ses som
forebygging som skjer lenge før hendelsen inntreffer. Samarbeid med andre aktører kan føre til
mer effektiv forebygging på flere områder, også beredskapsmessig, og er derfor plassert litt
nærmere terrorhendelsen. Kunnskapsbasert varsling er varsling som er ment for å fange opp
personer som er blitt radikalisert, dette er lenger ute i prosessen og dermed nærmere en
eventuell terrorhendelse. Sikringstiltak er plassert helt til høyre i modellen og er den
barrieren/tiltaket som er nærmest den uønskede hendelsen (terrorhendelse). Tiltaket/barrieren
er plassert der fordi det er ment å hindre terroristen/terroristene i å ramme det utvalgte målet.
Dette er tiltak som vil være en barriere sent i prosessen, kanskje like før en hendelse forsøkes å
gjennomføres. En terrorhendelse er i denne modellen “topphendelsen”, men det er klart at også
andre fenomener av ekstremistisk vold, trusler og også enkelte meninger/holdninger er
uønskelige.
86
7. Avslutning
7.1 Konklusjon
Vi har i denne oppgaven tatt for oss følgende problemstilling;
“Hvordan kan universiteter og høyskoler i Norge bidra i arbeidet med forebygging av
radikalisering og voldelig ekstremisme uten at det går på bekostning av viktige
demokratiske verdier?”
Med lite forskning å bygge tiltak i UH-sektoren på blir valget av hvilke forebyggende tiltak
som skal iverksettes i sektoren i stor grad basert på verdivurderinger, kost-nytte
vurderinger, risiko og trusselvurderinger. I oppgaven vår fremkommer det at UH-
sektoren bør innføre tiltak som i minst mulig grad går ut over viktige verdier i sektoren
og samfunnet. Dette er verdier som ytringsfrihet, akademiske frihet, mangfoldstoleranse,
og toleranse for ytterpunkter. Det fremkommer som lite hensiktsmessig å innføre
kontrollerende eller overvåkende tiltak. Slike tiltak vil i for stor grad kunne gå ut over
verdier som sektoren ønsker å beskytte, og i verste fall virke kontraproduktivt. Med
(foreløpig) få utfordringer i UH-sektoren i forhold til problematikken, ses det i Norge som
lite aktuelt med slike tiltak. Uten forskning vil det også være problematisk å innføre tiltak
som man ikke vet om er effektive, spesielt om tiltakene kan gå på bekostning av viktige
demokratiske verdier.
Det fremkommer en enighet om at UH-sektoren har en rolle i det forebyggende arbeidet
mot radikalisering, (voldelig) ekstremisme og terrorisme. Selv om det ikke er ønskelig
med en lovpålagt rolle i forhold til å “se etter tegn” på radikalisering, er det flere andre
tiltak som fremkommer som aktuelle. Dette fordi de i liten eller ingen grad går ut over de
demokratiske verdiene som sektoren prøver å beskytte. Som vist i modellen på punkt
6.4.6 kan UH-sektoren blant annet bidra med: generelle inkluderende tiltak og tiltak som
ivaretar studentvelferd og psykisk helse; UH-sektoren kan jobbe med slike tiltak ved å
styrke fellesskapsfølelsen, motvirke utenforskap, ivareta mangfoldet av studenter, ha
effektive instanser som kan ivareta studentenes psykiske helse og liknende. Generelle
normdannede tiltak; kan jobbes med ved å fremme kritisk tenking, ytringsfrihet, dialog og
debatt, lære demokratiske verdier og menneskerettigheter og ha et demokratisk
87
skolemiljø. dette vil kunne bygge motstandskraft mot radikalisering og (voldelig)
ekstremisme og dermed også terrorisme. Forskning og formidling; sektoren kan forske på
radikalisering, (voldelig) ekstremisme og terrorisme og dermed bidra med å øke
kunnskap og forståelse om fenomenene. Det kan utvikles mer sakssvarende begreper,
utvikles mer og nyere kunnskap om fenomenene og radikaliseringsprosessen, utføre
sikkerhetsvurderinger og ROS-analyser, forske på effektiviteten av tiltak og liknende. Det
blir også sentralt å formidle denne kunnskapen videre. Kunnskapsbasert varsling;
sektoren kan øke lærernes kunnskap om fenomenene og/eller ha ett kontaktpunkt å
henvende seg til ved bekymring. Det vil også være aktuelt å ha klare retningslinjer for
varsling. Enkelte sikringstiltak; det kan være aktuelt å innføre enkelte typer sikringstiltak
på campus. Fysiske sikringstiltak som å sikre bygg; skuddsikre glass, adgangskontroll,
sperringer, vei blokader, kan være aktuelt ved noen skoler. Samarbeid med relevante
aktører; UH-sektoren kan samarbeide mer effektivt og fruktbart med andre relevante
aktører i det forebyggende arbeidet. I denne sammenheng blir det viktig å dele kunnskap
og erfaring og lære av hverandre. Alle tiltakene nevnt ovenfor vil i liten eller ingen grad gå
på bekostning av viktige demokratiske verdier i sektoren og samfunnet.
Regjeringens ønske om handling og opprettelsen av Beredskapsrådet har ført til et økt
fokus på problematikken i UH-sektoren. Det vil også være viktig at sektoren får en økt
rolleforståelse i forhold til sin egen rolle i det forebyggende arbeidet, dette vi kunne
fremme skolene sitt fokus på tematikken og trolig/muligens føre til mer effektiv
forebygging.
Vi forsøker her ikke å komme med noen fasit på hvilke tiltak alle skolene i UH-sektoren
bør fokusere på. Som tidligere nevnt består UH-sektoren av mange og svært ulike skoler.
Forebyggingsarbeidet bør derfor også tilpasses den enkelte skole. Det må også påpekes at
det ikke er mulig å fjerne truslene fra (voldelig) ekstremisme og terrorisme helt, men man
kan forsøke å redusere risikoen. Vi må også huske på at dette er et arbeid som krever
bred innsats fra flere aktører enn bare UH-sektoren. Alle relevante aktører finne sin rolle
og må dra i samme retning dersom man skal oppnå et effektivt samarbeid for å forebygge
radikalisering, (voldelig) ekstremisme og terrorisme.
88
7.2 Forslag til videre forskning
Dette er et felt hvor det foreløpig eksisterer lite forskning. Det kan derfor være flere
potensielle og aktuelle forskningsområder. De vi ønsker å fremheve er: samarbeid og
samordning mellom UH-sektoren og andre relevante aktører, nærmer forskning som
omhandler lærere/foreleseres rolle i det forebyggende arbeidet, sikkerhetskultur og
risikoerkjennelse i UH-sektoren.
89
8. Referanseliste:
Aase, T & Fossåskaret, E. (2010). Skapte virkeligheter. 2.opplag. Oslo: Universitetsforlaget.
Aly, A., Balbi, A-M. & Jacques, C. (2015). Rethinking countering violent extremism:
implementing the role of civil society. Journal of Policing, Intelligence and Counter Terrorism,
10 (1) Hentet 02.02.18 fra: https://www.scribd.com/document/349943927/Anne-Aly-Et-Al-
Rethinking-Countering-Violent-Extremism-Implementing-the-Role-of-Civil-Society
Bakken, H. B. (14.11.15). Begrepet radikalisering må vekk. Hentet 15.02.18 fra:
https://forskning.no/samfunn-barn-og-ungdom-kriminalitet-terrorisme/2015/11/vekk-med-
radikaliseringsbegrepe
Beredskapskonferansen 2018. Foredragsholdere: Torbjørn Røe Isaksen, Marit Boyesen, Mona
Wille, Kai Steffen Østensen, Charlotte Søyland, Sissel H. Jore, Anne Birgitta Nilsen, Ingrid
Lund, Tore Bjørgo med flere. Link til foredrag: https://www.uis.no/samfunn-og-
samarbeid/konferanser-og-moteplasser/konferanser/beredskapsradets-konferanse-
2018/foredrag/
Bjørnland, B. PST, (14.09.16). Radikalisering kan forebygges. Hentet 03.02.18 fra:
https://www.pst.no/alle-artikler/innlegg/ radikalisering-kan-forebygges/
Bjørgo, T. (Hentet 12.02.18b). Strategier for forebygging av kriminalitet – med terrorisme som
eksempel. Hentet fra: https://www.phs.no/Documents/4_Forskning/Crime%20prevention
/Strategier%20for%20forebygging%20av%20terrorisme%20-%20foredrag.pdf
Bjørgo, T. (2018a). Beredskapskonferansen. Radikalisering og deltakelse i politisk vold og
ekstremismeog veier ut. Hentet 10.01.18 fra:
https://www.uis.no/getfile.php/13404419/SEROS/Beredskapsr%C3%A5det/1015%20Tore%20
Bj%C3%B8rgo%20Foredrag%20om%20radikalisering-ver2.pdf
Bjørgo, T., & Gjelsvik, I. (2015). Forskning på forebygging av radikalisering og voldelig
ekstremisme. En kunnskapsstatus. Hentet fra: https://brage.bibsys.no/xmlui/bitstream/handle/
11250/284584/forskning_paa_forebygging.pdf?sequence=4&isAllowed=y
Bjørgo, T. & Myhrer, T-G. (2011). Forebygging av terrorisme og annen kriminalitet. Hentet
03.02.18 fra: https://brage.bibsys.no/xmlui/bitstream/handle/11250/175076/forebygging%20av
%20terrorisme.pdf?sequence=1
90
Blaikie, N. (2010). Designing social research, 2nd Edition. Polity Press, United Kingdom.
Brown & Saeed (2014). Radicalization and counter-radicalization at British universities:
Muslim encounters and alternatives. Hentet 13.02.18 fra:
https://www.tandfonline.com/doi/full/10.1080/01419870.2014.911343
Busher et.al. (2017). What the Prevent duty means for schools and colleges in England. Hentet
09.01.18 fra: http://azizfoundation.org.uk/wp-content/uploads/2017/07/What-the-Prevent-Duty-
means-for-schools-and-colleges-in-England.pdf
CERTA Intelligence & Security (2016). «Modstandskraft mod radikalisering og voldelig
ekstremisme». Et ekslporativt studie af modstandskraft i udvalgte danske lokalmiljøer.
TrygFonden smba. Hentet 21.01.18 fra: http://viden.sl.dk/media/5431/modstandskraft_mod_
radikalisering_og_voldelig_ekstremisme.pdf
Dalland, O. (2010). Metode og oppgaveskriving for studenter. Utgave 4. Oslo: Gyldendal
akademisk
Danemark, med flere. (2002). Generalization, scientific inference and models for an
explanatory social science. Hentet 25.02.18 fra:
https://profs.basu.ac.ir/spakseresht/free_space/explaining%20society.pdf London: Routledge.
Engen, O.A., Kruke B.I., Lindøe P.H., Olsen, K.H., Olsen O.E., Pettersen K.A. (2016).
Perspektiver på samfunnssikkerhet. Oslo: Cappelen Damm akademisk.
European commission (2016). Addressing Terrorism:European Research in social sciences
and the humanities in support to policies for Inclusion and Security. Hentet 03.11.17 fra:
https://publications.europa.eu/en/publication-detail/-/publication/55a9f3db-7fe5-41e5-97cc-
fc4a3d73325b EU publications.
FN. (02.01.18). Ekstremisme og terrorisme. Hentet 12.02.18 fra:
https://www.fn.no/Tema/Konflikt-og-fred/ Ekstremisme-og-terrorisme
Gule, L. (2012). Ekstremismens kjennetegn, ansvar og motsvar. Oslo: Spartacus.
Gule, L. (25.03.15). Regjeringens definisjoner av radikalisering gjør oss alle til voldelige
ekstremister. Hentet 27.02.18 fra: https://www.dagbladet.no/kultur/ regjeringens-definisjoner-
av-radikalisering- gjor-oss-alle-til-voldelige-ekstremister/60186366
91
Gule, L. (27.04.2018). Is it possible to prevent extremisation? (Power Point, samt egne notater)
Foredrag ved UiS.
Hammerlin, J. (2012). Notat til 22. Juli-kommisjonen. Notat 5/12. Hentet 18.02.18 fra:
https://www.regjeringen.no/html/smk/22julikommisjonen/22JULIKOMMISJONEN_NO/CON
TENT/DOWNLOAD/218/1708/VERSION/3/FILE/NOTAT_5_HAMMERLIN___GRENSEN
E_FO.PDF
Hammerlin (2009). Terrorindustrien , Oslo: Forlaget Manifest AS.
Hultgreen, G. & Karlsen, K. (19.08.17). PST forventer terror i Norge i år. Dagbladet. Hentet
10.06.2018 fra: https://www.dagbladet.no/nyheter/pst-til-dagbladet--forventer-terror-i-norge-i-
ar/68603741
Isaksen, T., R. (2018). Beredskapskonferansen. Kunnskapsministerens tale fra
Beredskapskonferansen. Hentet 20.04.18 fra: http://www.uis.no/getfile.php/13405289/SEROS/
Beredskapsrådet/ Kunnskapsministerens%20tale%20til%20BR-konferanse%205.1.18.pdf
Jacobsen, D. I. (2005). Hvordan gjennomføre undersøkelser? Kristiansand: Høyskoleforlaget
AS.
Jore, H. S. (2012). Counterterrorism as Risk Management Strategies. PhD Thesis UiS.
Jore, H. S. (2018). Beredskapskonferansen. Radikalisering og forebygging -Utfordringer og
dilemma. Hentet 14.05.18 fra:
http://www.uis.no/getfile.php/13404422/SEROS/Beredskapsrådet/1045%20Sissel%20Haugdal
%20Jore%20Beredskapskonferasen%2020182018.pdf
Journalen OsloMet (2018). Universitets og høgskolesektoren mangler planer mot
radikalisering. Hentet 23.02.18 fra: http://journalen.hioa.no/2018/02/universitets -og-
hogskolesektoren-mangler-planer-mot-radikalisering
Justis og beredskapsdepartementet. (2010). Felles trygghet - felles ansvar Handlingsplan for å
forebygge radikalisering og voldelig ekstremisme. Hentet 17.11.17 fra:
https://www.regjeringen.no/globalassets/upload/jd/vedlegg/handlingsplaner/hp_ekstremisme.pd
f
92
Justis og beredskapsdepartementet. (2014). Handlingsplan mot radikalisering og voldelig
ekstremisme. Hentet fra: https://www.regjeringen.no/contentassets/c74e3bb8914f4
1abaad0ac713ac24983/handlingsplan-mot-radikalisering-og-voldelig-ekstremisme_2014.pdf
Justis og beredskapsdepartementet. (2015). Nasjonal veileder for forebygging av radikalisering
og voldelig ekstremisme. Hentet 17.11.17 fra:
https://www.regjeringen.no/contentassets/b702f87f25274ea5a55eee0800cd7860/nasjonal-
veileder-for-forebygging-av-radikalisering-og-voldelig-ekstremisme.pdf
Kittilsen, M. & Bratsve, A. (15.02.18). Universitets og høyskolesektoren mangler planer mot
radikalisering. Hentet 04.04.18 fra: http://journalen.oslomet.no/2018/02/universitets-og-
hogskolesektoren-mangler-planer-mot-radikalisering.
Kvittingen, I. Forskning.no (20.11.2015). Slik er de ulike typene terrorister. Hentet 26.02.18
fra: https://forskning.no/samfunn-kriminalitet-sosiale-relasjoner-terrorisme/2015/11/slik-er-de-
ulike-typene-terrorister
Kunnskapsdepartementet. (2016). Styringsdokument for arbeidet med samfunnssikkerhet og
beredskap i kunnskapssektoren. Kunnskapsdepartementet. Hentet 22.04.18 fra:
https://www.regjeringen.no/contentassets/48beea7da45f4918bfaef82f411b7cb3/no/pdfs/f-
4428_b_styringsdokument_uu.pdf
Kunnskapsdepartementet. (2015). Risiko- og sårbarhetsanalyse av kunnskapssektoren. Hentet
22.04.18 fra: https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/risiko--og-sarbarhetsanalyse-av-
kunnskapssektoren/id2460587/
Lid, S., Winsvold, M., Sjøholt, S., Heierstad, G. & Klausen, J. E. (2016). Forebygging av
voldelig ekstremisme. Hva er kommunens rolle? Hentet 26.02.18 fra: http://www.hioa.no/Om-
HiOA/Senter-for-velferds-og-arbeidslivsforskning/NIBR/Publikasjoner/Forebygging-av-
radikalisering-og-voldelig-ekstremisme2 Oslo: By- og regionforskningsinstituttet NIBR
Njåstad, M. (10.08.17). PåHøyden. Ekspertutval vil ha meir forsking på terrorisme og
ekstremisme. Hentet 01.02.18 fra: http://pahoyden.no/2017/08/ekspertutval-vil-ha-meir-
forsking-pa-terrori sme-og-ekstremisme
NOU (2006). Akademisk frihet — Individuelle rettigheter og institusjonelle styringsbehov.
Hentet 02.02.18 fra: https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-2006-19/id392466/
93
Opplæringslova (17.07.1998). Lov om grunnskolen og den vidaregåande opplæringa. §1-1
Formålet med opplæringa. Hentet 06.04.18 fra: https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1998-07-
17-61
PST. (2016). Temarapport - Hvilken bakgrunn har personer som frekventerer ekstreme
islamistiske miljøer i Norge før de blir radikalisert? Hentet 17.11.17 fra:
https://www.pst.no/globalassets/artikler/utgivelser/norsk_radikaliseringsprosjektets-
rapport_ugradert.pdf
PST, NSM & Politidirektoratet. (2015). Terrorsikring.
https://www.pst.no/globalassets/artikler/utgivelser/veileder-i-terrorsikring.pdf
PST. (30.01.2018). Trusselvurdering 2018. Hentet 30.01.18 fra:
https://www.pst.no/trusselvurdering-2018/
RAN, (2016a). RAN ISSUE PAPER. The role of education in preventing radicalisation.
Hentet 05.05.18 fra: https://ec.europa.eu/home-affairs/sites/homeaffairs/files/what-we-
do/networks/radicalisation_awareness_network/ranpapers/docs/role_education_preventing_radi
calisation_12122016_en.pdf
RAN, (2016b). RESEARCH PAPER Radicalisation Research – Gap Analysis. Hentet 20.04.18
fra:https://ec.europa.eu/home-
affairs/sites/homeaffairs/files/docs/pages/201612_radicalisation_research_gap_analysis_en.pdf
RAN, (2018a). EX-POST PAPER, Free speech, extremism and the prevention of radicalisation
in higher education. Hentet 20.05.18 fra: https://ec.europa.eu/home-
affairs/sites/homeaffairs/files/what-we-do/networks/radicalisation_awareness_network/about-
ran/ranedu/docs/ran_edu_speech_extremism_prevention_radicalisation_in_higher_education_
manchester_8-9_02_2018_en.pdf
RAN, (2018b). ISSUE PAPER, Protective and promotive factors building resilience against
violent radicalisation. Hentet 28.05.18 fra: https://ec.europa.eu/home-
affairs/sites/homeaffairs/files/what-we-do/networks/radicalisation_awareness_network/ran-
papers/docs/ran_paper_protective_factors_042018_en.pdf
94
Regjeringen. Figur 2 Aktørkart. Hentet 20.02.18 fra:
https://www.regjeringen.no/contentassets/4d301db67c3e4ab88cef8746e801d071/radikalisering
sressurser_2000x2146.jpg
Regjeringen (03.03.2016a). Begreper, ord og uttrykk i arbeidet mot radikalisering og
ekstremisme. Hentet 06.02.18 fra: https://www.regjeringen.no/no/sub/radikalisering/veileder/
begreper-ord-og-uttrykk/id2398413/
Regjeringen (03.03.16b). Radikaliseringsprosessen. Hentet 06.02.18 fra:
https://www.regjeringen.no/no/sub/radikalisering/veileder/begreper-ord-og-uttr
ykk/radikaliseringstunnellen/id2399043/
Schmid, A. P. (2013): ICCT. Radicalisation, De-Radicalisation, Counter-Radicalisation: A
Conseptual Discussion and Literature Review. The International Centre for Counter-Terrorism
– The Hague 4, no. 2. Hentet 13.01.18 fra: https://icct.nl/publication/radicalisation-de-
radicalisation-counter-radicalisation-a-conceptual-discussion-and-literature-review/
Straffeloven (20.05.2005): Almindelig borgerlig Straffelov, § 139 Avvergeplikten. Hentet
06.04.18 fra: https://lovdata.no/dokument/NLO/lov/1902-05-22-10/KAPITTEL_2#KAPI
TTEL_2
Stranden, A. L (20.06.18): Slik har terrorister siktet seg inn mot mykere mål. Hentet 21.06.18
fra: https://forskning.no/juridiske-fag-kriminalitet /2018/06/slik-har-terrorister-endret-sine-mal
Støre, J.G. (23.01.15): Tiltak mot terror må virke. Hentet 12.03.18 fra:
https://www.vg.no/nyheter/meninger/i/6O89r/kronikk-tiltak-mot-terror-maa-virke
Søraas, T. (2017): Skolenes rolle i arbeidet mot radikalisering og voldelig ekstremisme. Hentet
08.01.18 fra: https://brage.bibsys.no/xmlui/bitstream/handle/11250/2459722/Soeraas_
Tore_B.pdf?sequence=3&isAllowed=y UiS.
Stavanger kommune (2015): Forebygging av radikalisering og voldelig ekstremisme. «Fra
bekymring til handling». Veileder. Stavanger Kommune. Hentet 12.12.17 fra:
https://www.stavanger.kommune.no/siteassets/skjema-a-a/helse-og-
velferd/kriminalitetsforebygging/veileder-forebygging-radikalisering---stavanger-kommune.pdf
95
Thorshaug, Eirik Øwre. (2014): Forebyggingsstrategier mot radikalisering og voldelig
ekstremisme Hva virker? En gjennomgang av nyere forebyggingslitteratur. Hentet 12.11.17
https://www.duo.uio.no/handle/10852/43283 UiO.
Times higher education (14.01.16): Stop, look, listen. Hentet 15.02.18 fra:
https://www.timeshighereducation.com/features/the-universitys-role-in-counterterrorism-stop-
look-and-listen
UiS. (23.08.17a): Råd for samfunnssikkerhet og beredskap i kunnskapssektoren
(Beredskapsrådet). Hentet 10.01.18 fra: http://www.uis.no/samfunn-og-samarbeid/konferanser-
og-moteplasser/rad-for -beredskap-i-uh-sektoren/
UiS. (25.08.17b): Mandat for råd for samfunnssikkerhet og beredskap i kunnskapssektoren.
Hentet 10.01.18 fra: http://www.uis.no/samfunn-og-samarbeid/konferanser-og-moteplasser/rad-
for-beredskap-i-uh-sektoren/om-radet/beredskapsradets-mandat/?s=22221)
Universitets- og høyskoleloven (01.04.05): Lov om universitet og høyskoler. §1-1 Lovens
formål. Hentet 06.04.18 fra: https://lovdata.no/dokument/NL/lov/2005-04-01-15
Utenriksdepartementet (2014-2015): Meld. St. 37. Globale sikkerhetsutfordringer i
utenrikspolitikken - Terrorisme, organisert kriminalitet, piratvirksomhet og
sikkerhetsutfordringer i det digitale rom. Hentet 15.12.17 fra:
https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/meld.-st.-37-20142015/id2423339/sec1
Utdanningsdirektoratet og Politidirektoratet. (2015): Alvorlige hendelser i barnehager og
utdanningsinstitusjoner - veiledning i beredskapsplanlegging. Hentet 03.03.18 fra:
https://www.udir.no/globalassets/filer/laringsmiljo/veileder-i-beredskap-alvorlige-
skolehendelser-bokmaal.pdf
Wille, M. (2017): "Countering radicalisation and violent extremism. The role of Norwegian
higher education institutions." UiO.
Yin, K., R. (2014): Case Study Research: Design and Methods. Sage publications, California
96
9. Vedlegg
Vedlegg 1: Informasjon og samtykkeskjema
Informasjon og samtykkeskjema
Hei,
Vår veileder Sissel Jore anbefalte oss å ta kontakt med deg i forbindelse med vår
masteroppgave i samfunnssikkerhet. Håper du har mulighet til å stille til intervju.
Hvem er vi, og hva er formalet med studien?
Hei,
Vi er to masterstudenter fra samfunnssikkerhetsstudiet ved Universitetet i Stavanger, ved
navn Carina Andersen og Ine Feed. Vi skriver for tiden på vår masteroppgave som skal levers
til sommeren 2018. Temaet for oppgaven er hvordan universiteter og høyskoler i Norge kan
bidra i arbeidet med å forebygge radikalisering og voldelig ekstremisme, uten at det går på
bekostning av viktige demokratiske verdier som ytringsfrihet, mangfoldstoleranse og
toleranse for ytterpunkter? Bakgrunnen for oppgaven er at den norske regjeringen oppfordrer
universitet og høyskolesektoren til å handle. Samtidig foreligger det lite forskning å bygge på
for å utarbeide effektive tiltak på dette området.
Universitet og høyskolesektoren er en spesielle sektor med tanke på dens plikt til å verne om
ytringsfrihet og akademisk frihet. UH-sektoren skal vise høy toleranse for ytterpunkter og
radikale meninger, det skal også være en inkluderende sektor som ivaretar et mangfold av
studenter med ulike kulturelle, religiøse og trosmessige bakgrunner. Det fremkommer som
viktig at tiltak som iverksettes ikke går på akkord med de demokratiske verdiene de prøver å
beskytte. Å innføre kontrolltiltak ved norske universiteter og høyskoler vil muligens kunne
virke mot sin hensikt.
For å få økt kunnskap om hva UH-sektoren faktisk kan bidra med i dette forebyggende
arbeidet(uten at det går på akkord med viktige demokratiske verdier), ønsker vi å utføre
dybdeintervjuer med forskere og eksperter på temaet radikalisering og voldelig
ekstremisme/terrorisme, samt personer med en relevant rolle innen universitet og
97
høyskolesektoren. Vi hadde derfor satt utrolig stor pris pa om du har mulighet til a være
informant i studien vår og stille til intervju.
Hvordan foregar intervjuene til studien?
Dersom det er ønskelig a se igjennom spørsmalene til intervjuet kan vi selvsagt sende disse i
forkant av intervjuet. Antatt varighet pa intervjuet vil være mellom 30 og 60 minutter. For a
gjøre intervjuet mest mulig presist, og for a unnga misforstaelser og ga glipp av informasjon
ved bearbeiding av dataene ønsker vi a gjøre lydopptak i intervjuene. Dersom dette fra din
side ikke er ønskelig, gir du eventuelt beskjed om dette. Dersom det er ønskelig kan du fa
tilsendt opptak av samtalen i etterkant av intervjuet.
Hva skjer med informasjonen jeg far igjennom intervjuet?
All informasjon som fremkommer av intervjuet vil bli behandlet konfidensielt og det er kun vi
som vil ha tilgang til informasjonen. Masteroppgaven skal leveres inn 15.07.2018, og nar
oppgaven er innlevert og sensuren har falt blir informasjonen du har gitt oss slettet. Det er
naturligvis frivillig a delta i denne studien, og du kan trekke ditt samtykke dersom dette er
ønskelig, uten a matte oppgi hvorfor. Dersom du velger a trekke samtykket, vil all informasjon
du har gitt oss bli slettet.
I oppgaven kan det bli aktuelt a bruke sitater fra intervjuet. Dersom det er noe du ikke ønsker
a bli sitert pa vil dette bli tatt hensyn til. Det vil være ønskelig for oss å gjengi sitater med
navn, med tanke på at våre informanter vil være eksperter eller ha en relevant rolle i debatten
om forebygging av radikalisering og voldelig ekstremisme. Dersom dette ikke er ønskelig fra
din side er det selvfølgelig greit og du vil være anonym i studien. Dersom det er ønskelig vil du
kunne få tilsendt deler av oppgaven før sensuren faller for å godkjenne at du blir gjengitt
korrekt.
Vi haper at du ønsker a stille til intervju, da vi har behov for ekspertkunnskap for å kunne
besvare problemstillingen på en hensiktsmessig måte. Dersom du ønsker og har mulighet til a
delta, vennligst gi en tilbakemelding pa mail, sammen med din underskrift pa dette
samtykkeskjemaet. Har du ellers noen spørsmal, kontakt meg gjerne per telefon eller via mail.
98
Dersom du samtykker til a delta i studien, vennligst signer under. Jeg har mottatt og lest
informasjon om studien, og er villig til a delta.
.........................................................................................................................
(Deltakers navn og dato)
Kontaktinformasjon:
E-post: [email protected] Telefon: 47039251
Veileder: Sissel Haugdal Jore E-post: [email protected]
Mvh
Carina Andersen og Ine Feed
99
Vedlegg nr 2
Intervjuguide: Lærere/forelesere og beredskapsansvarlige (Wille, Bø, Heien, Heinecke)
1. Begrepene radikalisering, (voldelig) ekstremisme og terrorisme.
-Hva forstår du med begrepene radikalisering, ekstremisme/voldelig ekstremisme og
terrorisme?
-Hva er forskjellen mellom å være radikal og det å være radikalisert?
-Hvor går grensen for hva som er akseptable ytringer og handlinger i en
undervisningssammenheng?
-Skal det være høyere grad av aksept i for ytringer (for eksempel hatfulle ytringer) i akademia
enn for befolkningen generelt?
-Bør forskere og politikere komme frem til en felles enighet omkring definisjon av disse
begrepene? Vil det gjøre arbeidet med forebygging av radikalisering og voldelig ekstremisme
enklere?
2. Hva gjør universitetet/høyskolene i dag?
-Har universitetet/høyskolen du er ansatt ved iverksatt noen forebyggende tiltak(per dags dato)?
-Er det noe du mener kunne vært gjort annerledes i forhold til dette arbeidet ved universitetet/
høyskolen der du er ansatt?
-Har universitetet/høyskolen du er ansatt ved noen tiltak for å fremme inkludering og
opplevelse av tilhørighet, motvirke mobbing, ivareta studentenes psykiske helse (f.eks
tilgjengelig psykolog),
3. Hvilken rolle skal UH-sektoren ha i det forebyggende arbeidet?
-Hva er dine tanker omkring hvilken rolle UH-sektoren og deres ansatte skal ha i det
forebyggende arbeidet mot radikalisering og voldelig ekstremisme?
-Kan UH-sektoren innføre noen type kontrollerende tiltak /sikkerhetstiltak uten at det vil kunne
gå på bekostning av viktige demokratiske verdier som ytringsfrihet og mangfoldståleranse?
-Skal lærere ha en spesiell rolle i forhold til å melde i fra ved bekymring?
-Har vi behov for et regelverk i Norge i forhold til UH-sektoren og ansatte sin rolle i det
forebyggende arbeidet mot radikalisering og voldelig ekstremisme?
4. Hvilke tiltak kan UH-sektoren innføre for a forebygge radikalisering og voldelig
ekstremisme?
-Hvordan kan UH-sektoren innføre effektive forebyggingstiltak det eksisterer lite forskning å
bygge tiltakene på?
100
-Mener du at generelle tiltak som tiltak for å fremme inkludering, motvirke mobbing, skal være
en del av forebyggingsarbeidet mot radikalisering og voldelig ekstremisme? Evt hvorfor,
hvorfor ikke?
-Skal UH-sektoren kun ha fokus på “generelle” tiltak(fremme inkludering og opplevelse av
tilhørighet, motvirke mobbing o.l.) og forskning på temaet, eller skal sektoren innføre tiltak ut
over dette?
-Burde tiltak som Dembra, Flexid også tas i bruk av universiteter og høyskoler?
-Har du noen forslag til forebyggende tiltak du mener kan være hensiktsmessige for UH-
sektoren å vurdere eller innføre?
Eventuelle forslag til tiltak:
Hva tenker du/dere om disse tiltakene?
-Lærere med kompetanse på området: Hadde det vært aktuelt å kurse lærere slik at man øker
kompetansen om hvordan de eventuelt skal håndtere vanskelige debatter eller hvordan de skal
kunne håndtere situasjoner som kan oppstå.
-Arrangere åpne debatter om religiøse og politiske temaer, slik at elever kan uttrykke seg i
debatt?
-Ulike tiltak for å fremme inkludering og opplevelse av tilhørighet, motvirke mobbing, ivareta
psykisk helse(f.eks tilgjengelig psykolog)o.l.
5. Hva er universitetet sin rolle i forhold til andre aktører i det forebyggende arbeidet?
-Hvordan kan UH-sektoren samarbeide med andre aktører i det forebyggende arbeidet på en
effektiv måte?
-Hvordan kan UH-sektoren og de ulike aktørene utfylle hverandre i arbeidet med å forebygge
radikalisering og voldelig ekstremisme?
101
Vedlegg nr 3
Intervjuguide: Norsk Studentorganisasjon (Strisland)
1. Begrepene radikalisering, (voldelig) ekstremisme og terrorisme.
-Hva forstår du med begrepene radikalisering, ekstremisme/voldelig ekstremisme og
terrorisme?
-Hva er forskjellen mellom å være radikal og det å være radikalisert?
-Bør forskere og politikere komme frem til en felles enighet omkring definisjon av disse
begrepene? Vil det kunne gjøre arbeidet med forebygging av radikalisering og voldelig
ekstremisme enklere?
-I hvilken grad blir disse begrepene diskutert i Norsk Studentorgansisasjon?
2. Ytringsfrihet i akademia
-Hvor går grensen for hva som er akseptable ytringer og handlinger i en
undervisningssammenheng?
-Burde det være høyere grad av aksept i for ytringer i akademia enn for befolkningen generelt?
-Hva tenker du ang dilemmaet mellom sikkerhet og frihet i UH-sektoren? Kan fokuset på
sikkerhet legge en demper på ytringsfrihet og mangfoldstoleranse?
3. Hvilken rolle skal UH-sektoren ha i det forebyggende arbeidet?
-Hva er dine tanker omkring hvilken rolle UH-sektoren og deres ansatte skal ha i det
forebyggende arbeidet mot radikalisering og voldelig ekstremisme?
-Burde lærere/forelesere ha en spesiell rolle i forhold til å melde i fra ved bekymring? Slik som
Engelske Prevent hvis du kjenner til det?
-Har vi behov for et regelverk i Norge i forhold til UH-sektoren og ansatte sin rolle i det
forebyggende arbeidet mot radikalisering og voldelig ekstremisme?
-Hvordan kan UH-sektoren innføre effektive forebyggingstiltak når det eksisterer lite forskning
å bygge tiltakene på?
4. Hva gjør universitet/høyskolene pr dags dato?
-Hva gjør studentorganisasjonene for å bidra i det forebyggende arbeidet mot radikalisering og
voldelig ekstremisme?
-Har studntorganisasjonene iverksatt noen tiltak for å fremme inkludering og opplevelse av
tilhørighet, motvirke mobbing, ivareta studentenes psykiske helse (f.eks tilgjengelig psykolog)
Eventuelt hvilke tiltak?
102
-Mener du at generelle tiltak for å fremme inkludering, motvirke mobbing og lignende burde
være en del av forebyggingsarbeidet mot radikalisering og voldelig ekstremisme? Evt
hvorfor/hvorfor ikke?
-Finnes det noen aktuelle tiltak utover slike “myke forebyggende tiltak (type kontrollerende
tiltak/sikkerhetstiltak) som UH sektoren kan innføre uten at det vil gå på bekostning av viktige
demokratiske verdier som ytringsfrihet og mangfoldstoleranse?
-Skal UH-sektoren kun ha fokus på “generelle” tiltak(fremme inkludering og opplevelse av
tilhørighet, motvirke mobbing o.l.) og forskning på temaet, eller skal sektoren innføre tiltak ut
over dette?
-Har du noen forslag til forebyggende tiltak du mener kan være hensiktsmessige for UH-
sektoren å vurdere eller innføre?
-Er det noe du mener kunne vært gjort annerledes i forhold til forebyggingsarbeidet av
radikalisering og (voldelig) ekstremisme?
5. Hva tenker du om følgende tiltak;
-Burde tiltak som Dembra, Flexid også tas i bruk av universiteter og høyskoler?
-Lærere med kompetanse på området: Hadde det vært aktuelt å kurse lærere slik at man øker
kompetansen om hvordan de eventuelt skal håndtere vanskelige debatter eller hvordan de skal
kunne håndtere situasjoner som kan oppstå.
-Arrangere åpne debatter om religiøse og politiske temaer, slik at elever kan uttrykke seg i
debatt?
6. Hva er universitetet sin rolle i forhold til andre aktører i det forebyggende arbeidet?
-Hvordan kan UH-sektoren samarbeide effektivt og med andre aktører og utfylle hverandres
arbeid i det forebyggende arbeidet?
103
Vedlegg nr 4
Intervjuguide: Eksperter (Bjørgo & Gule)
1. Begrepene radikalisering, (voldelig) ekstremisme og terrorisme.
-Hva forstår du med begrepene radikalisering, (voldelig) ekstremisme og terrorisme?
-Bør forskere og politikere komme frem til en felles enighet omkring definisjon av disse
begrepene?
-Vil en enighet omkring begrepene gjøre arbeidet med forebygging av radikalisering, voldelig
ekstremisme og terrorisme enklere?
2. Ytringsfrihet i akademia
-Bør det være høyere grad av aksept i for (hatfulle) ytringer i akademia enn for befolkningen
generelt?
-Hvor går grensen for hva som er akseptable ytringer og handlinger i en
undervisningssammenheng?
3. Hva gjør universitetet/høyskolene i dag?
-Har universitetet/høyskolen du er ansatt ved iverksatt noen forebyggende tiltak(per dags dato)?
-Er det noe du mener kunne vært gjort annerledes i forhold til dette arbeidet ved universitetet/
høyskolen der du er ansatt?
-Har universitetet/høyskolen du er ansatt ved noen tiltak for å fremme inkludering og
opplevelse av tilhørighet, motvirke mobbing, ivareta studentenes psykiske helse(f.eks
tilgjengelig psykolog),
4. Hvilken rolle skal UH-sektoren ha i det forebyggende arbeidet?
-Hva er dine tanker omkring hvilken rolle UH-sektoren og deres ansatte skal ha i det
forebyggende arbeidet mot radikalisering og voldelig ekstremisme?
-Kan UH-sektoren innføre noen type kontrollerende tiltak /sikkerhetstiltak uten at det vil kunne
gå på bekostning av viktige demokratiske verdier som ytringsfrihet og mangfoldstoleranse?
-Har vi behov for et regelverk i Norge i forhold til UH-sektoren og ansatte sin rolle i det
forebyggende arbeidet mot radikalisering og voldelig ekstremisme?
-Hvilken rolle skal lærere/forelesere ha i arbeidet med å forebygge radikalisering og voldelig
ekstremisme? Skal lærere/forelesere ha en spesiell rolle i forhold til å melde ifra ved
bekymring?
5. Hvilke tiltak kan UH-sektoren innføre for a forebygge radikalisering og voldelig
ekstremisme?
104
-Mener du at generelle tiltak som tiltak for å fremme inkludering, motvirke mobbing, skal være
en del av forebyggingsarbeidet mot radikalisering og voldelig ekstremisme? Evt hvorfor,
hvorfor ikke?
-Finnes det noen aktuelle tiltak utover slike «myke» forebyggende tiltak?
-Skal UH-sektoren først og fremst bidra i dette forebyggende arbeidet ved å bidra med
kunnskapsutvikling (forskning)?
-Hvordan kan UH-sektoren innføre effektive forebyggingstiltak når det eksisterer lite forskning
å bygge tiltakene på?
-Burde tiltak som er innført i barne-, ungdom-, eller videregående skole som Dembra, FLEXid
o.l. også tas i bruk ved universiteter og høyskoler?
-Har du noen konkrete forslag til forebyggende tiltak du mener kan være hensiktsmessige for
UH-sektoren å vurdere eller innføre?
Eventuelle forslag til tiltak:
Hva tenker du om disse tiltakene?
-Lærere med kompetanse på området: Hadde det vært aktuelt å kurse lærere slik at man øker
kompetansen om hvordan de eventuelt skal håndtere vanskelige debatter eller hvordan de skal
kunne håndtere situasjoner som kan oppstå.
-Arrangere åpne debatter om religiøse og politiske temaer, slik at elever kan uttrykke seg i
debatt?
-Ulike tiltak for å fremme inkludering og opplevelse av tilhørighet, motvirke mobbing, ivareta
psykisk helse(f.eks tilgjengelig psykolog)o.l.
6. Hva er universitetet sin rolle i forhold til andre aktører i det forebyggende arbeidet?
-Hvordan kan UH-sektoren samarbeide med andre aktører i det forebyggende arbeidet på en
effektiv måte?
-Hvordan kan UH-sektoren og de ulike aktørene utfylle hverandre i arbeidet med å forebygge
radikalisering og voldelig ekstremisme?
105
Vedlegg nr 5
Intervjuguide: Stavanger kommune (Skretting)
1. Begrepene radikalisering, (voldelig) ekstremisme og terrorisme.
-Hva forstår du/stavanger kommune med begrepene radikalisering, ekstremisme/voldelig
ekstremisme og terrorisme?
-I hvilken grad blir disse begrepene diskutert i Stavanger kommune?
-Hva er forskjellen mellom å være radikal og det å være radikalisert?
-Bør forskere og politikere komme frem til en felles enighet omkring definisjon av disse
begrepene? Vil det kunne gjøre arbeidet med forebygging av radikalisering og voldelig
ekstremisme enklere?
2. Kommunens arbeid
-Hvordan arbeider Stavanger kommune med å forebygge radikalisering og voldelig
ekstremisme? -Arbeider dere med «myke» tiltak i forhold til dette, som inkluderingsarbeid,
motvirke utenforskap, ivareta psykisk helse? Eller jobbes dette med på generell basis?
-Er det noe av forebyggingsarbeidet dere driver med som kan tas i bruk av UH-sektoren? -
Hvordan kan man iverksette effektive forebyggingstiltak når det eksisterer lite forskning å
bygge tiltakene på?
3. Hvilken rolle skal UH sektoren ha i det forebyggende arbeidet?
-Hva er dine tanker omkring hvilken rolle UH-sektoren og deres ansatte skal ha i det
forebyggende arbeidet mot radikalisering og voldelig ekstremisme?
-Har du noen forslag til forebyggende tiltak du mener kan være hensiktsmessige for UH-
sektoren å innføre?
4. Universiteter og høyskoler samarbeide med andre aktører
-Hvordan kan UH-sektoren samarbeide med kommunen og andre aktører på en effektiv måte
når det gjelder å forebygge radikalisering og voldelig ekstremisme?
-Hvordan fungere SAMVÆR? Er dette nyttig?
5. Nar skal man melde ifra?
-Hvor skal terskelen gå for å melde ifra dersom man er bekymret for at en person er
radikalisert? -Hvor går grensen for hva som er akseptable ytringer og handlinger i en
undervisningssammenheng?
106
Vedlegg nr 6: Intervjuguide studentprest
1. Begrepene radikalisering, (voldelig) ekstremisme og terrorisme.
-Hva forstår du med begrepene radikalisering, ekstremisme/voldelig ekstremisme og
terrorisme?
-Hva er forskjellen mellom å være radikal og det å være radikalisert?
-Bør forskere og politikere komme frem til en felles enighet omkring definisjon av disse
begrepene? Vil det kunne gjøre arbeidet med forebygging av radikalisering og voldelig
ekstremisme enklere?
2.Ytringsfrihet
-Hvor går grensen for hva som er akseptable ytringer og handlinger i en
undervisningssammenheng?
3. Hvilken rolle skal UH sektoren ha i det forebyggende arbeidet?
-Hva er dine tanker omkring hvilken rolle UH-sektoren og deres ansatte skal ha i det
forebyggende arbeidet mot radikalisering og voldelig ekstremisme?
-Har vi behov for et regelverk i Norge i forhold til UH-sektoren og ansatte sin rolle i det
forebyggende arbeidet mot radikalisering og voldelig ekstremisme?
-Har du noen forslag til forebyggende tiltak du mener kan være hensiktsmessige for UH-
sektoren å innføre?
4. UH-sektorens arbeid med inkluderende tiltak
-Mener du at generelle tiltak for å fremme inkludering, motvirke mobbing og lignende burde
være en del av forebyggingsarbeidet mot radikalisering og voldelig ekstremisme? Evt
hvorfor/hvorfor ikke?
-Har UiS noen tiltak for å fremme inkludering og opplevelse av tilhørighet, motvirke mobbing
og utenforskap, ivareta studentenes psykiske helse? Hvilke tiltak eksisterer i dag?
-Hvem er ansvarlig for slike type tiltak ved universiteter og høyskoler?
-Hva anser du som din rolle i arbeidet for å fremme inkludering?
-Hvordan er samarbeidet mellom deg, studentorganisasjonene og universitetet?
-Burde tiltak som Dembra, Flexid også tas i bruk av universiteter og høyskoler?
5. Hva tenker du om følgende tiltak?:
107
-Kursing av lærere: Hadde det vært aktuelt å kurse lærere slik at man øker kompetansen om
hvordan de eventuelt skal håndtere vanskelige debatter eller hvordan de skal kunne håndtere
situasjoner som kan oppstå.
-Arrangere åpne debatter om religiøse og politiske temaer, slik at elever kan uttrykke seg i
debatt?
6. Når skal man melde ifra?
-Hvor skal terskelen gå for å melde ifra dersom man er bekymret for at en person er
radikalisert?
-Burde lærere/forelesere ha en spesiell rolle i forhold til å melde ifra ved bekymring?