VERNEPLAN FOR

TYRIFJORDEN

HØRINGSFORSLAG

RINGERIKE, HOLE, MODUM OG LIER KOMMUNER, BUSKERUD FYLKE

FYLKESMANNEN I BUSKERUD, FEBRUAR 2011

1

FORORD Arbeidet med verneplan for Tyrifjorden ble startet i 2007 da Fylkesmannen i Buskerud fikk i oppdrag fra Direktoratet for naturforvaltning å utarbeide forslag til utvidet vern av våtmarksområder og hekkeholmer i Tyrifjorden. De eksisterende verneområdene, fem reservater og ett fuglefredningsområde, fanger bare opp en del av det store, sammensatte og viktige våtmarkssystemet. Området er rikt både geologisk, botanisk og zoologisk, og formålet med verneplanen er å sikre de store naturverdiene i et langsiktig perspektiv. Melding om oppstart av planarbeid ble sendt til grunneiere, offentlige etater og lag og foreninger i 2008, og det kom inn 100 uttalelser til oppstartsmeldingen. Disse er gjennomgått og vurdert i samarbeid med utvalget. Naturforvalter Kjetil Heitmann har vært innleid som prosjektleder. Hos Fylkesmannen har Eldfrid Engen vært ansvarlig. Gjennom arbeidet har Fylkesmannen hatt en rekke møter og befaringer med grunneiere, organisasjoner og etater, og dette har gitt oss nyttig kunnskap. Et rådgivende utvalg har i hele planprosessen bistått med verdifull informasjon og synspunkter. Fylkesmannen vil takke alle som har bidratt i arbeidet. Øivind Holm Avdelingsdirektør Miljøvernavdelingen Forsidebilde: Steinsfjorden sett fra Mørkgonga. Foto: Frode Løset.

2

Innholdsfortegnelse 

I.  INNLEDNING ................................................................................................................................ 7 

II.  OMRÅDEBESKRIVELSE ...........................................................................................................10 

1.  Beliggenhet og avgrensning 10 2.  Naturfaglig beskrivelse 12 2.1  VASSDRAG .......................................................................................................................................12 2.2  GEOMORFOLOGI - LANDSKAP ..........................................................................................................13 2.3  KULTURLANDSKAP ..........................................................................................................................14 2.4  NATURTYPER ...................................................................................................................................14 2.5  VEGETASJON - PLANTELIV ...............................................................................................................16 2.6  FUGLELIV.........................................................................................................................................17 2.7  ANNET DYRELIV ..............................................................................................................................23 3.  Brukerinteresser 25 4.  Eksisterende verneområder 29 

III.  VURDERINGER FOR VERN - VERNEFORSLAG ................................................................31 

5.  Kriterier for vurdering av vern 31 5.1  VURDERING AV VERNEVERDI ..........................................................................................................31 5.2  INTERNASJONALE KONVENSJONER ..................................................................................................32 5.3  VURDERING AV VERNEVERDI I FORHOLD TIL BRUKERINTERESSER .................................................33 6.  Beskrivelse og vurdering av hvert delområde 38 6.1  NORDRE TYRIFJORDEN OG STORELVA ............................................................................................38 6.2  STORØYSUNDET, SÆLABONN OG KROKSUND .................................................................................50 6.3  STEINSFJORDEN MED STEINSVIKA ...................................................................................................57 6.4  SØNDRE TYRIFJORDEN, VIKERFOSSEN OG BERGSJØ .......................................................................65 6.5  ÅDALSELVA (BEGNA) ......................................................................................................................73 6.6  HOVSENGA ......................................................................................................................................78 6.7  SOLBERGTJERN ................................................................................................................................81 6.8  HEKKEHOLMER................................................................................................................................83 7.  Samlet vurdering av Tyrifjorden våtmarkssystem 94 8.  Oversikt over samlet verneforslag 101 9.  Forvaltningsplan 105 10. Konsekvenser av verneforslaget 105 11. Ressurser til forvaltning og oppsyn 111 12. Erstatning 112 Vedlegg 116 1.  RØDLISTEDE FUGLEARTER ............................................................................................................116 2.  SENTRALE PARAGRAFER I NATURMANGFOLDLOVEN ....................................................................117 3.  TEMAKART ....................................................................................................................................118 

3

Sammendrag Ved Tyrifjorden finnes mange varierte naturtyper knyttet til ferskvann og våtmarker. Flere av disse er unike og svært store i utbredelse. Naturtypene utgjør til sammen et helhetlig økologisk funksjonsområde for våtmarksfugler og annet plante- og dyreliv. Dette helhetlige funksjonsområdet er i utredningen kalt Tyrifjorden våtmarkssystem. Våtmarkene som inngår i verneforslag for Tyrifjorden omfatter Nordfjorden og Storelva med tilhørende kroksjøer, indre deler av Sælabonn, Storøysund, deler av Steinsfjorden med Steinsvika, sørvestre del av Tyrifjorden med Vikerfossen og Bergsjø, Hovsenga ved Randselva, Ådalselva mellom Hen og Hallingby og Solbergtjern vest for Tyristrand. En rekke hekkeholmer i Steinsfjorden, Tyrifjorden, Væleren og Holsfjorden inngår også i verneforslaget. Forslaget omfatter åtte naturreservater og 12 biotopvernområder, herav ti små hekkeholmer. Totalt areal er på 32 500 da. Av dette er vel 8 300 dekar vernet fra tidligere i form av fem mindre naturreservater i Nordre Tyrifjorden og et større fuglefredningsområde i Søndre Tyrifjorden og Bergsjø. I arbeidet med verneplanen har Fylkesmannen samlet eksisterende opplysninger og fått gjort nye registreringer av både naturverdier og brukerinteresser. Mye av dette er vist på temakartene som er samlet som vedlegg 3 til slutt i dette høringsutkastet. De naturgitte forholdene bygger på en interessant berggrunnsgeologi med kalkrike bergarter og interessante formasjoner. Store kvartærgeologiske avsetninger, blant annet et meandrerende parti av Storelva med kroksjøer og store deltaområder i Nordfjorden, utgjør viktig grunnlag for verneverdiene i våtmarkssystemet. Verneforslaget består av grunne våtmarker ned til fem til ti meters dyp og inneholder sårbare og sjeldne naturtyper som deltaområder, mudderbanker, meandrerende elveparti med kroksjøer og flomdammer, viker, evjer og tjern, rike kulturlandskapssjøer, gråorheggeskog, rik sumpskog og rikmyr, og naturlige rasmarker langs eroderende elver. I tillegg finnes vassdragsnære parti med eldre lauvskog og barskog som er hekkeområde for hullrugere som kvinand og laksand. Det finnes også kulturpregede naturtyper som beitemark og hagemark. Mange fuktige strand- og sumpareal var tidligere åpne som følge av beite og slått, men er i dag gjengrodd med krattskog. Våtmarkssystemet er viktig hekkeområde for rødlistearter som hettemåke, makrellterne, dverglo og toppdykker, samt en rekke andre våtmarksfugler. En rekke sjeldne rødlistearter hekker også ved våtmarkene. De store, grunne områdene i Tyrifjorden er viktige raste- og næringsområder for mange våtmarksfugler under vår- og høsttrekket. På lav vannstand finner vadere mat på de store mudderbankene i Nordfjorden, Sælabonn, Steinsvika og i sørvestre del av Tyrifjorden. Et særtrekk ved våtmarkssystemet er at svært mange andefugler oppholder seg her lenge under høsttrekket, fra tidlig høst og helt fram mot islegging. Grunne, vegetasjonsrike våtmarker gir mye næring til svaner, gjess og ender. Under trekket flyr store flokker med kortnebbgås og storskarv over Tyrifjorden, flere av flokkene raster også på fjorden. Det store antallet andefugl som overvintrer ved Tyrifjorden er også et særtrekk for våtmarkssystemet. Området er blant de viktigste overvintringsområdene i landet for sangsvane. I tillegg overvintrer mange knoppsvaner, stokkender, kvinender, laksender og toppender. Også arter som sothøner, måker og storskarv overvintrer ved Tyrifjorden. Våtmarkssystemet gir mange muligheter for fuglene til å finne næring under varierende vannstand og isforhold. Det fører til at ulike deler av området brukes under ulike forhold. Et parti av Ådalselva må trekkes fram som den viktigste overvintringslokaliteten for sangsvane i området.

4

Våtmarkssystemet gir livsgrunnlag for mange sjeldne og truete arter og bestander av fugler, dyr og planter. Tyrifjorden er oppvekstområde for to stammer av storørret. Den ene stammen gyter i Randselva og den andre gyter i Vikerfossen ved utløpet av Tyrifjorden. Steinsfjorden er landets og en av Europas viktigste innsjøer for edelkreps. Arten er rødlistet som sterkt truet. I 2009 ble det oppdaget store, nye forekomster av spissnutefrosk en rekke steder i våtmarkssystemet. Også denne arten er rødlistet. Tyrifjorden ligger sentalt på Østlandet med flere tettsteder og tre kommunesentre like inntil. Vassdragene er sentrale i landskapsbildet. Hovedveger omkranser Tyrifjorden, og jernbanen følger vestsiden av innsjøen. Tyrifjorden er svært viktig for friluftsliv og rekreasjon og benyttes til bading, båtliv, fiske og naturopplevelse av fastboende og tilreisende. Det tas vann fra fjorden til vannforsyning og jordbruksvanning. Væleren er drikkevannskilde for tettstedet Tyristrand. Tyrifjorden, Begna, Randselva, Væleren og Bergsjø er vernet mot ny kraftutbygging. Tyrifjorden, Begna og Storelva er resipient for renseanlegg i tilknytning til tettstedene rundt fjorden. Tidligere var Tyrifjorden og Begna viktig som transportåre, både for persontransport og for tømmerfløtning. I dag har dette ingen betydning. De viktigste våtmarkene ved Tyrifjorden foreslås vernet etter naturmangfoldloven for å bevare de viktigste naturtypene og de viktigste økologiske områdene. Arealene har stor variasjon av interessante naturtyper knyttet til ferskvann og våtmarker. Disse våtmarkene utgjør til sammen et helhetlig og funksjonelt system med et nettverk av leveområder for våtmarksfugler gjennom hele året. Verneforslaget vil bidra til å sikre livsgrunnlag for et stort antall arter av planter, fugler og annet dyreliv knyttet til våtmarker. Mange av artene er sårbare og truete og oppført på Rødlista. Det foreslås opprettet til sammen åtte naturrservater og 12 biotopvernområder i Tyrifjorden våtmarkssystem. Ett biotopvernområde foreslås opprettet ved Vikersund, i Vikerfossen og i Bergsjø på grunn av betydningen for overvintrende våtmarksfugl og for gytende storørret. En rekke mindre øyer og holmer foreslås vernet som biotopvernområder for hekkende våtmarksfugler. De grunne partiene av Steinsfjorden i nord, vest og sørøst foreslås vernet som biotopvernområde for våtmarksfugler. Hole og Ringerike kommuner vurderer parallelt en aktiv forvaltning av Steinsfjorden etter plan og bygningslovens bestemmelser om bruk og vern. Det vil bli en egen høringsprosess på den planen. Den faglige begrunnelsen for vern varierer mellom de ulike verneområdene. Vernebestemmelsene er utformet etter verneformålet for det enkelte verneområde, derfor vil de variere noe fra område til område. Naturreservatene har generelt strengere bestemmelser enn biotopvernområdene. I naturreservat er hele økosystemet i utgangspunktet, vernet mens et biotopvernområde er opprettet for å bevare spesielle økologiske funsjoner til bestemte arter. Konsekvenser av verneforslaget overfor brukerinteresser er diskutert med kommunene. Fylkesmannen mener at konsekvensene av det samlede verneforslaget er begrenset, selv om Tyrifjorden våtmarkssystem ligger i et relativt tett befolket område med store friluftsinteresser. Det vil ikke bli tillatt med nye tekniske inngrep i områdene som vernes, men vedlikehold av eksisterende anlegg er tillatt. Verneforslaget omfatter ikke dyrket mark, men inneholder noen skogteiger der det foreslås restriksjoner på hogst. Dyrket mark kan grøftes og vannes og kantvegetasjon og beitemark kan skjøttes etter nærmere retningslinjer. Det er små restriksjoner på ferdsel. Det foreslås ferdselsforbud på viktige hekkeholmer i hekkeperioden. Det foreslås også restriksjoner på bruk av motorbåt i grunne, sårbare våtmarker. Det vil være behov for inntil en stilling til forvaltning og en til oppsyn i verneområdene.

5

Fylkesmannen har underveis i arbeidet med verneplanen hatt et rådgivende utvalg med representanter for kommuner, grunneiere og berørte organisasjoner. Behov for vern, verneformål, verneforslag og bruk av områdene er diskutert med utvalget. Fylkesmannen har deltatt i en rekke møter og befaringer med berørte parter for å orientere om verneplanarbeidet og for å få informasjon om lokale forhold.

Det rådgivene utvalget for verneplanen på befaring til Hornborgasjøen i Sverige for å studere våtmarksforvaltning.

6

I.  Innledning  Gjennom arbeidet med verneplanen for Tyrifjorden er naturverdiene og brukerinteressene beskrevet og vurdert grundig opp mot hverandre og i forhold til lovhjemler om områdevern i den nye naturmangfoldloven. Det samlede området som har inngått i verneplanen er omtalt som vurderingsområdet. Avgrensningen framgår av kart fra Fylkesmannen i Buskerud datert mai 2008. Flere verneforslag fra Norsk Ornitologisk Forening (NOF) var bakgrunn for verneplanarbeidet for Tyrifjorden, og var også viktig utgangspunkt for avgrensning av vurderingsområdet. Underveis i vernearbeidet er deler av vurderingsområdet tatt ut. Resultatet er et verneforslag fra Fylkesmannen i Buskerud. Verneforslaget skal på en omfattende høringsrunde med videre bearbeiding av Fylkesmannen i Buskerud, Direktoratet for naturforvaltning og Miljøverndepartementet. Endelig vern vil bli vedtatt av Kongen i statsråd. Bakgrunn for verneplanen Flere delområder ved Tyrifjorden er allerede vernet for å bevare våtmarker, fugleliv, vegetasjon og fossile forekomster. Fuglelivet i den sørvestre del av Tyrifjorden og Bergsjø i Modum kommune ble fredet mot ”ødeleggelse eller skade av enhver art” allerede i 1954 etter daværende lov om naturfredning. Lamyra naturreservat ble opprettet i 1975, mens Karlsrudtangen, Averøya, Synneren og Juveren naturreservat ble vernet i 1985 etter naturvernloven som del av verneplan for våtmarker i Buskerud. Alle de fem naturreservatene ligger ved Nordfjorden og nedre del av Storelva i Ringerike og Hole kommuner. En rekke områder ved Tyrifjorden, særlig ved dennordre delen, er også vernet som naturreservater og naturminner på grunn av fossile forekomster og kalkkrevende, sjelden vegetasjon. Bjørn Harald Larsen i NOF fremmet i 1991 og 1995 forslag om vern av Begna mellom Hen og Hallingby, Steinsvika, Sælabonn, deler av Nordfjorden og Storelvas nedre løp. Våren 1995 foreslo Fylkesmannen i Buskerud at de fem naturreservatene ved Nordfjorden og Storelva skulle få internasjonal status som Ramsar-områder. Forslaget ble fulgt opp videre av norske myndigheter og i mars 1996 fikk de fem naturreservatene Karlsrudtangen, Averøya, Synneren, Juveren og Lamyra internasjonal status som Ramsar-områder under navnet Nordre Tyrifjord våtmarkssystem. NOF arbeidet videre med forslag om utvidet vern ved Tyrifjorden og sendte over et nytt og justert verneforslag for større del av våtmarkssystemet i april 1996. I 1997 besøkte en representant for Ramsar-sekretariatet Tyrifjorden. I en rapport etter befaringen anbefalte sekretariatet utvidet vern av Nordre Tyrifjord våtmarkssystem og at forvaltningen av de fem reservatene burde sees i sammenheng med omkringliggende våtmarker. Fylkesmannen i Buskerud fikk i mars 2007 i oppdrag av Direktoratet for naturforvaltning å utarbeide en verneplan for våtmarksområder og hekkelokaliteter for sjøfugler og andre vannfugler i og ved Tyrifjorden. Melding om oppstart av arbeidet ble sendt ut i mai 2007, og formell oppstart av verneplanarbeidet ble kunngjort med annonser og brev til alle berørte parter i mai 2008. Verneplanen for Tyrifjorden er et ledd i Norges oppfølging av den internasjonale Ramsar-konvensjonen som vi har undertegnet. Konvensjonen forplikter oss til å verne viktige våtmarksområder og å sikre en fornuftig (bærekraftig) bruk av våre våtmarker. Ramsar-konvensjonen definerer våtmarker som grunne sjøområder ned til 6 meters dyp, strandsoner, fuktenger, ulike typer ferskvann og elver mv. Verneplanen inngår også i arbeidet med å følge

7

opp konvensjonen om biologisk mangfold som forplikter oss til å verne et nettverk av landbaserte verneområder innen 2010. Behov for vern av våtmarker Det er viktig å verne våtmarker som har økologiske nøkkelfunksjoner, våtmarker som er leveområder for truede og sjeldne arter og våtmarker som sikrer et representativt utvalg av naturtyper for kommende generasjoner. Målet er å verne det ypperste av norsk vassdragsnatur og våtmarker. Mange av disse har også internasjonal verdi. En rekke naturtyper knyttet til ferskvann og våtmarker har gått sterkt tilbake i løpet av de siste hundre år på grunn av menneskelig virksomhet, og de vurderes i dag som som sårbare og truete. Aktiviteter som oppdyrking, utfylling og utbygging, bekkelukkinger og utretting av elver og bekker, forbygninger, masseuttak, drenering og tørrlegging, oppdemming og regulering, hogst og gjengroing, forurensning og eutrofiering har redusert og forringet mange våtmarksområder. Også ferdsel kan være en trussel mot noen arter som lever i og ved våtmarker. I skogsområder og jordbruksområder som er intensivt utnyttet er vassdragene artsrike oaser og korridorer for spredning av arter i et landskap som ellers er ganske artsfattige. Ferskvann og våtmarker er derfor spesielt viktig for biologisk mangfold. Mange arter av amfibier, fisk, bløtdyr og insekter er på lista over arter som står i fare for å dø ut (Rødlista). Mange karplanter, blant annet en stor andel av vannplantene, og en rekke kransalger, moser og sopp er også på Rødlista. I alt 15 rødlistede fuglearter lever primært i og ved våtmarker, og mange flere benytter våtmarkene under trekk. Til sammen 10 pattedyrarter på Rødlista er i perioder mer eller mindre avhengig av våtmarker, av disse er åtte flaggermusarter. Adskilte vassdrag kan være en barriere for videre spredning for vannlevende organismer og mange arter har ennå ikke funnet sin endelige utbredelse etter siste istid. Verneplaner for våtmarker fra 1970-tallet fokuserte mye på våtmarkfugler, mens naturtyper som dammer, meandrerende elver og bekker og flomdammer ikke fikk prioritet. I dag legges det i vernesammenheng større grad vekt på en helhetlig vurdering av økosystem og nettverk av flere mindre verneområder som til sammen utgjør større og mer robuste system. Datamateriale fra Tyrifjorden Det foreligger et omfattende datamateriale om fuglelivet og andre naturfaglige forhold fra Tyrifjorden våtmarkssystem. De første fagartikler om planteliv og moser ved Tyrifjorden og på Ringerike er fra tidlig på 1900-tallet. Steinsfjorden var i fagkretser kjent som en spesielt rik innsjø allerede rundt 1930. I forbindelse med den store Tyrifjorden-undersøkelsen i årene 1978-1981 ble vann- og sumpvegetasjonen i Tyrifjorden og Steinsfjorden godt undersøkt. Universitetet i Oslo gjennomførte en rekke undersøkelser i distriktet fra rundt 1970 og etablerte Ringerike feltstasjon på Averøya i 1973. Herfra ble det utført systematiske undersøkelser av særlig fuglelivet ved Nordre Tyrifjorden og store mengder fugler ble ringmerket. Universitetets virksomhet var viktige for etablering av de fem naturreservatene ved Nordfjorden og Storelva. Feltstasjonen på Averøya var i drift fram til 1987 da den ble lagt ned. I 1987 startet systematiske tellinger av overvintrende vannfugl i Tyrifjorden som del av et nasjonalt overvåkingsprogram. I starten ble tellingene utført av Fylkesmannen i Buskerud, men fra 1990 ble tellingene utført av NOF. Tellingene har pågått i nesten alle år senere og har framskaffet et omfattende datamateriale om overvintrende vannfugler i distriktet. I 1992 startet NOF avd. Buskerud et arbeid med å kartlegge hekkende vannfugl i Steinsfjorden og Tyrifjorden. Overvåkingen har pågått i alle årene siden da og undersøkelsesområdet er senere utvidet med

8

Væleren, Solbergtjern, øyene sør i Holsfjorden og i 2009 også den sørvestre delen av Tyrifjorden og Bergsjø. Fra 1998 har undersøkelsene foregått i regi av NOF Hole og Ringerike lokallag. Høsttrekk av vadefugler ved Tyrifjorden ble undersøkt av Bjørn Harald Larsen i 1991-92 i forbindelse med nedtapping av Tyrifjorden. I 1997-98 gjennomførte NOF Prosjekt tirsdagstellinger for å undersøke vannfuglenes bruk av våtmarkssystemet over hele året. NOF har gjennom årene også opparbeidet en stor database med ikke-publisert materiale med registreringer fra Tyrifjorden-området. På oppdrag for Fylkesmannen i Buskerud vurderte Even W. Hanssen i 1999 betydningen av våtmarkene i Nordre Tyrifjorden for biologisk mangfold og andre naturverdier. Hanssen undersøkte vegetasjon og naturtyper ved Begna og Norderhov i 2007 og oppsummerte status for kunnskap om våtmarkssystemet. Asplan-Viak har undersøkt naturtyper ved Tyrifjorden i forbindelse med planer for ny E16, og holder på med å oppdatere naturtypekartlegging for Ringerike, Hole og Lier kommuner. Firmaet har også utført en supplerende registrering av utvalgte naturtyper for Fylkesmannen i forbindelse med verneplanarbeidet. Det foreligger rapporter fra undersøkelser og vurderinger av edelkreps i Steinsfjorden og Tyrifjorden og storørreten i Tyrifjorden med Drammenselva og Randselva. Fylkesmannen i Buskerud fikk i 2007 utarbeidet rapport om brukerinteresser ved Tyrifjorden av Ole Haakon Opperud. Ved oppstart av verneplanarbeidet kom det inn en rekke uttalelser som bidrar til å dokumentere brukerinteressene i vurderingsområdet. Underveis i arbeidet med verneplanen har Fylkesmannens representanter vært på en rekke befaringer i området for å gjøre seg kjent. Til sammen foreligger det et stort, omfattende og systematisk datamateriale fra Tyrifjorden våtmarkssystem som dekker naturverdier som naturtyper, fugleliv og vegetasjon, og brukerinteresser som næringsliv og friluftsliv. Data-materialet er et godt grunnlag for å vurdere naturverdier og brukerinteresser i forhold til vern. Noen større områder er tatt ut fra vurderingsområdet og er ikke med på høringen. Dette gjelder arealer i Nordfjorden, ved Kroksund og i Steinsfjorden. I tillegg er det gjort mindre justeringer flere steder.

9

II.  Områdebeskrivelse 

1.  Beliggenhet og avgrensning  Tyrifjorden ligger i Drammensvassdraget. Områdene som er vurdert gjennom arbeidet med verneplanen omfatter delområder som framgår av tabellen nedenfor. Delområdene ligger i Ringerike, Hole, Modum og Lier kommuner. De tidligere opprettede naturreservatene vurderes ikke på nytt i verneplanarbeidet, men inngår i de helhetlige vurderingene av naturverdier og løsninger for vern. Det blir felles vernebestemmlser, og siden de nye verneområene tar opp i seg eksisterende verneområder, blir det dermed nye bestemmelser for de eksisterende verneområdene. Det gamle fuglefredningsområdet sørvest i Tyrifjorden er vurdert helt på nytt i forhold til naturverdier, brukerinteresser og hjemmelsgrunnlag i den nye naturmangfoldloven. Det gamle vernet her fra 1954 framstår som lite detaljert og lite hensiktsmessig i forhold til verneformålet. Oversikt over vurderingsområdet for verneplanarbeidet for Tyrifjorden. Delområde Berørte kommuner Nordfjorden og Storelva Ringerike og Hole Sælabonn, Storøysund og Kroksund Hole Steinsfjorden med Steinsvika Ringerike og Hole Søndre Tyrifjorden, Vikerfossen og Bergsjø Modum og Ringerike Hekkeholmer i Tyrifjorden, Steinsfjorden, Væleren og Holsfjorden

Ringerike, Hole, Lier

Hovsenga Ringerike Ådalselva (Begna) Ringerike Solbergtjern Ringerike Hekkeholmene utgjør mindre holmer eller grupper av holmer. Noen ligger i områder som foreslås som naturreservat, men de fleste ligger isolert fra de andre sammenhengende delområdene som inngår i verneplanarbeidet. Oversiktskart for vurderingsområdet framgår av kartet på neste side. Ved oppstart av verneplanarbeidet ble det utarbeidet mer detaljerte kart for det enkelte delområde. Tidlig i verneplanarbeidet ble Døvlingmyra øst for Begna tatt ut av vurderingsområdet i samråd med Direktoratet for naturforvaltning fordi dette området med intakt lavlandsmyr ikke hadde noen direkte sammenheng med vern av våtmarker.

10

Vurderingsområdet som ble avgrenset i 2008

11

2.  Naturfaglig beskrivelse 

2.1 Vassdrag

Tyrifjorden er Norges femte største innsjø i utstrekning og har et vannareal på vel 138 km2. I volum er fjorden Norges tredje største. Steinsfjorden som utgjør Tyrifjordens nordøstre del har et vannareal på ca 14 km2 og ligger i Hole og Ringerike kommuner. Nordvestre del av Tyrifjorden kalles Nordfjorden og ligger i Ringerike kommune. Arealet sør for Storelva ligger i Hole kommune. Den sørøstre armen av Tyrifjorden kalles Holsfjorden. Den sørligste delen av denne ligger i Lier kommune. Sørvestre del av Tyrifjorden har ikke noe annet navn og ligger i Modum kommune. Ved utløpet av Tyrifjorden ved Vikersund er hovedløpet regulert med dam for å besørge ønsket vannføring til elvekraftverkene lenger ned i vassdraget. Reguleringshøyde er 1 m og etter konsesjon skal vannstand i Tyrifjorden være mellom 62,0 og 63,0 meter over havet (tilsvarer mellom 3,10 og 4,10 målt ved Skjærdal). Normal sommervannstand er på 62,75 moh. Vikerfossen mellom Tyrifjorden og Bergsjø har et fall på bare en meter. Bergsjø er et fem kilometer langt elvemagasin som er demmet opp ved Geithus kraftstasjon. Tyrifjorden har sin største dybde på 295 meter i Holsfjorden, mens middeldypet er på 114 meter. Tyrifjorden har et nedbørsfelt på 9 808 km2. Det viktigste tilløpet er Storelva som renner ut i Nordfjorden. Storelva består av Randselva og Begna som løper sammen midt i Hønefoss. Elva Sogna som renner ut helt nord i Nordfjorden er det nest viktigste tilløpet til Tyrifjorden. Nordøst i Tyrifjorden ligger en rekke større og mindre øyer og holmer. Steinsfjorden og Tyrifjorden er adskilt med to øyer og bro og veifylling under europavei 16 i Kroksund. Det er båtled under broa. Steinsfjorden er naturlig næringsrik og har en gjennom-snittsdybde på bare 10 meter. Forurensning i kombinasjon med begrenset gjennomstrømning av vann ved Kroksund har skapt utfordringer når det gjelder vannkvalitet i Steinsfjorden. En rekke større og mindre øyer, holmer og skjær ligger spredt rundt i Steinsfjorden. Nedre del av Storelva. Den nederste strekningen på ca 9 kilometer av Storelva inngår i verne-forslaget. Storelva slynger seg på den flate elvesletta som er dannet av elveavsetninger, og har skiftet løp en rekke ganger etter siste istid. Deltaområdet er vernet som Averøya naturreservat. Lamyra, Juveren og Synneren er tre kroksjøer som alle er avsnørt fra Storelvas tidligere løp og som er vernet som naturreservat. En fjerde kroksjø er under utvikling mellom Juveren og Synneren, rundt Froksøya. Hovsenga ved Randselva. Rett øst for Hønefoss har Randselva dannet en stor meandersving. Neset som ligger inne i meanderen er Hovsenga, en tidligere slåtte- og beitemark som er gjengrodd og som er eid av Ringerike kommune. Hovsenga er regulert til naturvern/frilufts-formål. Meandersvingen av Randselva, Hovsenga og rasskråningen sør for elva inngår i vurderingsområdet. Begna på strekningen Hallingby - Hen med tilhørende evjer og tjern. Et fem kilometer langt stilleflytende parti av Ådalselva (Begna) mellom Hallingby og Hen inngår i området som er vurdert for vern. I tilknytning til elva ligger en rekke evjer og avsnørte tjern som er bundet sammen med elva av smale kanaler. Det særegne elvesystemet ligger i et jordbrukslandskap i Ådalen.

12

Væleren med hekkeholmer. Væleren ligger vest for Tyristrand ved Tyrifjorden, og er en næringsfattig klarvannssjø. Innsjøen har et areal på 3,3 km2 og ligger 209 meter over havet. Væleren er kilde for Tyristrand vannverk. Flere av de små holmene i Væleren er viktige for hekking av våtmarksfugler og inngår i vurderingsområdet. Solbergtjern. Mellom Tyrifjorden og Væleren ligger Solbergtjern, en liten rik kulturlandskaps-sjø på 36 da som og som også inngår i vurderingsområdet. Tyrifjorden og Sogna er vernet mot videre kraftutbygging i hht verneplan I fra 1973 (Tyrifjorden) og verneplan IV fra 1993 (Sogna).

2.2 Geomorfologi - landskap

Landskapet ved nordre del av Tyrifjorden er variert og interessant og har stor nasjonal verdi. Tyrifjorden-distriktet hører til ”Innsjø- og silurbygder på Østlandet” etter NIJOS inndeling av landskapsregioner i Norge (Puschmann 2005). Dersom en følger en rett linje på 10 km fra Ask nord for Tyrifjorden til Sundvollen ved Steinsfjorden beveger en seg gjennom flere hundre millioner år med berggrunnshistorie. I vest er det grunnfjell fra prekambrium (Kongsberg-Bamble-formasjonen). I øst ender linja i downtonsk sandstein (Ringeriks-sandstein) fra underdevon. Mellom ytterpunktene er det mange spennende lagrekker med fossiler fra kambrosilur. Mange av fossilforekomstene er vernet som naturreservat eller naturminne. Lemostangen og kalkberg ved Rytteraker er det viktigste område for fossilførende lag fra undersilur på Ringerike og har internasjonal verdi. Tyrifjorden ligger under den marine grense. Rundt fjorden er det store marine avsetninger med leire og ravinedaler. I deltaområdene til Sogna og Storelva er det store elveavsetninger som har dannet gruntvannsområdene. Begge deltaene utvikler seg ennå ved at det tilføres nye løsmasser med elvevannet. Langs nedre del av Storelva er det flere gamle elveløp, og det er også flere strandvoller langs Nordre Tyrifjorden. Øst for Storelva, på Røysehalvøya, øst for Sælabonn og langs hele vest- og nordsiden av Steinsfjorden finner vi et spesielt cuestalandskap. Cuesta er en asymmetrisk ås med en bratt og en slak side. Dette er typisk for kalkåsene i Hole hvor lagene ligger på kant og heller østover, og gir en karakteristisk bratt vestside og en slak østside. Også øyene i Tyrifjorden og Steinsfjorden er en del av dette landskapet. I øst ender cuestalandskapet mot Krokskogens lavaplatå. Hele østsiden av Steinsfjorden består av downtonsk sandstein. Ådalen med Begna hører til landskapsregionen ”Nedre dalbygder på Østlandet” etter NIJOS sin inndeling. Her er det elvenatur med store elveavsetninger og terrasser av morenemateriale. Landskapet har mange glasifluviale former som grytehull og grytehullsjøer, israndavsetninger og iskontakt-skråninger. De lavere deler av Ådalen ligger under den marine grense, og leirjordslettene mot Begna er preget av ravinedaler.

13

2.3 Kulturlandskap

Hovedtyngden av de foreslåtte verneområdene ligger i et variert kulturlandskap som er påvirket og formet av mennesker gjennom mange århundrer. På de store flatene med elveavsetninger og leirjord mellom Nordfjorden og Steinsfjorden og langs Ådalselva er det mer eller mindre sammenhengende areal med dyrkamark. Rundt Tyrifjorden og Steinsfjorden for øvrig er det mer kupert terreng og mindre sammenhengende arealer med dyrkamark. Den beste dyrkingsjorda har vært kultivert av mennesker i mer enn 1000 år, mens andre areal er ryddet i nyere tid. Ringerike og Hole har en levende og veldokumentert historie tilbake til tidlig vikingtid, og landskapet inneholder flotte kulturminner som gravhauger og middelalderkirker. Dyrket mark er holdt utenom vurderingsområdet men mange områder med tidligere beitemark som nå er gjengrodd ligger innenfor området. Fram til midten av 1900-tallet var det meste av arealet mot våtmarkene enten dyrket mark, slåttemark eller beite. Gjennom de siste hundre år er jorder stadig utvidet og planert med maskiner samtidig som beitemark har gått ut av bruk og grodd til. Kulturlandskapet har endret seg fra et variert, åpent og småskala landskap til et mer storskala landskap med større åkre og parti med nyetablert skog langs vann og vassdrag. Noen få steder er strandsona holdt åpen av beitedyr. Mange tidlige våtmarker og myrområder er drenert, fylt opp og planert til dyrkamark. Steinsletta er valgt ut til å representere Buskerud i en nasjonal satsing på utvalgte kulturlandskap. Denne sletta består av eldre storgårder med mindre bruk i utkanten. Gårdstunene ligger i hovedsak som de har gjort i lange tider. Tettsteder, bolig- og nærings-områder har vokst fram i løpet av 1900-tallet og vitner om at Tyrifjorden-området ligger sentralt til i forhold til Oslo-regionen og er attraktiv for bosetting og nybygging. Før myndighetene innførte restriksjoner på bygging i strandsona var Tyrifjorden og Steinsfjorden populære områder for hyttebygging. Et stort antall hytter omkranser store deler av fjordene, og hyttene med fritidsbåter og bryggeanlegg er iøynefallende i landskapet. En rekke samferdselsutbygginger innen veg og jernbane er med og setter preg på landskapet langs Tyrifjorden. Jernbanen strekker seg langs hele vestsiden av Bergsjø og Tyrifjorden opp til Ask, mens riksveger og europaveg omkranser store deler av Tyrifjorden og Steinsfjorden for øvrig. Flere store kraftlinjer er godt synlige i landskapet selv om lokale nettselskap de siste årene har begynt å legge strømkabler ned i bakken eller ned i vannet.

2.4 Naturtyper

Naturtype er i naturmangfoldloven definert som ”ensartet type natur som omfatter alle levende organismer og de miljøfaktorene som virker der, eller spesielle typer naturforekomster som dammer, åkerholmer eller lignende, samt spesielle typer geologiske forekomster.” De senere årene er det lagt ned et stort arbeid i å kategorisere og registrere utvalgte naturtyper i Norge som ledd i å bevare biologisk mangfold. Det er laget oversikter på sjeldne, sårbare og truede naturtyper. Mange av disse er knyttet til ferskvann og våtmarker fordi vassdragsnaturen har vært

14

under kontinuerlig press i flere hundre år. I den nye naturmangfoldloven er det innført lovhjemmel for å bevare utvalgte naturtyper. Kommunene er ansvarelige for å kartlegge naturtyper. Oversikt over slike finnes i DNs naturbase (internettadresse http://dnweb12.dirnat.no/nbinnsyn/). Ringerike, Hole og Lier kommune er i gang med å oppdatere sin naturtypekartlegging. I Tyrifjorden våtmarkssystem finnes mange naturtyper som er definert som sjeldne, sårbare eller truete. Det store sammenhengende deltaområdet til Sogna og Storelva er interessant på grunn av sin størrelse og at det er nesten uten tekniske inngrep. Deltaområder er blant de mest truete naturtypene i Norge, og deltaene inneholder også andre sårbare naturtyper. I deltaområdet og på andre grunne steder i Tyrifjorden forekommer naturtypen mudderbanker, med rik utforming på leirbanker. Denne naturtypen er sterkt truet på landsbasis, blant annet på grunn av gjengroing ved opphør av beite. Nedre del av Storelva er en annen svært interessant naturtype sammensatt av et meandrerende elveparti med tilhørende kroksjøer og flomdammer. I nasjonal sammenheng er dette trolig uten sidestykke og utformingen er vurdert som svært viktig. Også deler av Storelva ved Hønefoss og Randselva er meandrerende elveparti. Sør for Randselva ved Hovsenga er det et parti med aktiv rasmark på grunn erosjon langs elva. Langs Begna i Ådalen og nedre deler av Storelva finnes mange utforminger av naturtypen evjer, bukter og viker. Gode eksempler er Henstjern og Fluetjern i Begna og Busundevja og Domholtevja i Storelva. Mange grunne, vegetasjonsrike viker i Tyrifjorden og Steinsfjorden hører også til naturtypen, slik som Onsakervika sør for utløpet av Storelva, Svartstadvika og Svendsrudvika i Sælabonn, Fekjærvika i Storøysund og Steinsvika i Steinsfjorden. En rekke steder i våtmarkssystemet finnes naturtypen gråorheggeskog. Vi finner den på Karlsrudtangen og Averøya, ved Juveren, Synneren, Domholtevja, Busundevja, Svarstadvika, Svendsrudvika, Fekjærbukta, Steinsvika, Hovsenga, Solbergtjern og i Vassbunn. Naturtypen rik sumpskog har en mer begrenset utbredelse og forekommer i Onsakervika, Svensrudvika og ved Kråkeholmen i Tyrifjorden i Modum. Nordre del av Steinsfjorden, Solbergtjern og flere tjern ved Begna hører til naturtypen rik kulturlandskapssjø. Ved Berg i Svendsrudvika er et godt skjøttet område med naturbeitemark og hagemark. I Lamyra naturreservat sør for Storelva er en forekomst av rikmyr (ekstrem-rikmyr) på den gjengrodde meanderen, med flere svært sjeldne kalkkrevende planter. Viktige bekkedrag er definert som egen naturtype. Eksempler på slike finner vi ved utløpet av Henåa, Askimelva, Sandbekken, Kindbekken/ Hvalsbekken, Heggsjøbekken/Sponebekken og Øhrenbekken ved sørvstre del av Tyrifjorden og Bergsjø, alle i Modum. I tilknytning til våtmarkene er det også forekomster av utvalgte naturtyper knyttet til skog. På Karlsrudtangen og Averøya er det parti med gammel lauvskog og gammel barskog. I Bjørkelunden ved Norderhov er det gammel lauvskog. Ved Domholtevja og ved Svarstadvika er det forekomster av kalkskog, en naturtype som finnes en rekke steder i de kalkrike åsene i cuestalandskapet mellom Storelva og Steinsfjorden.

15

Rødlista - kategorisering av plante- og dyrearter og natyrtyper Dyr og planter som er sjeldne eller som står i fare for å bli utryddet er inndelt i ulike kategorier i Norsk Rødliste som utgis av Artsdatabanken. Rødlista oppdateres regelmessig, sist revidering skjedde i november 2010. Rødlista inndeler artene i følgende kategorier for utsatte arter: EX - utdødd RE - regionalt utdødd CR - kritisk truet EN - sterkt truet VU – sårbar NT - nær truet DD – datamangel I tillegg benyttes følgende kategorier for arter som ikke er kvalifisert for Rødlista: LC - livskraftig bestand NE - ikke vurdert NA - ikke egnet

2.5 Vegetasjon - planteliv

Vegetasjonen i Tyrifjorden våtmarkssystem er variert og spennende som følge av de mange ulike naturtypene. Vegetasjonen kan grovt deles inn i vannvegetasjon, pusleplantesamfunn på mudderbanker, sumpvegetasjon, sumpskog, kantvegetasjon, kalkrik vegetasjon på tørr mark og vassdragsnær skog. Distriktslegen på Hønefoss skrev for over 100 år siden at Ringerike hadde den rikeste moseflora i hele landet (Bryhn 1908). Nærmere hundre mosearter var funnet i våtmarksområder ved Nordre Tyrifjorden og Begna. Også karplantefloraen på Ringerike har lenge vært kjent for å være rik og variert (Blytt 1895, Tveiten 1914). Steinsfjorden var lenge kjent for å ha en av de rikeste forekomstene av vannplanter i landet på grunn av høy pH og store, grunne vannarealer. Steinsfjorden var bl.a. et av få voksesteder for de sterkt truete vannplantene mykt havfruegras (EN) og granntjønnaks (EN). I Steinsvika er hartmannstarr (VU) funnet. Mangfoldet av vannplanter i Steinsfjorden kan ha gått noe tilbake etter at den fremmede arten vasspest etablerte seg rundt 1980. Etter en sterk oppblomstring har bestanden av vasspest imidlertid stagnert og gått tilbake de senere år. I vegetasjonsrike viker, rike kulturlandskapssjøer og i starrsumper er det en velutviklet flora med kortskudds vannplanter og sumparter. Flere steder i våtmarkssystemet vokser rødlistede planter som firling (VU), nikkebrønsle (VU), småslirekne (NT), bleikfiol (VU), trefelt evjeblom (NT), myrflangre (EN) og myrstjerneblom (EN). Ved Åsa nord i Steinsfjorden vokser et 60 da stort bestand av takrør. Takrør brer seg til stadig nye lokaliteter på beskyttede steder i bukter og viker. Flere steder langs våtmarkene og langs Storelva vokser kratt av mandelpil (VU). Den kalkrike berggrunnen ved Nordre Tyrifjorden gir grunnlag for en kalkkrevende vegetasjon med et stort antall sjeldne planter. De fleste voksesteder for kalkkrevende arter ligger på tørre steder, men flere delområder i våtmarkssystemet er kalkpåvirket med innslag av sjeldne planter. Dette gjelder i særlig grad Lamyra som har en rekke svært sjeldne og truete arter som knottblom (EN), myrstjerneblom (EN), småmyrull (EN), myrtelg (EN), huldrestarr (VU) og bunkestarr

16

(VU). Ved Stein gård er det kalkrik, kulturpåvirket eng med mange sjeldne planter utenfor vurderingsområdet. Her vokser gåsefot (VU), bukkebeinurt (NT), ormetunge (VU), smånøkkel (NT), hengepiggfrø (NT) og vårveronika (VU). På nakne, kalkrike berg mot vannet vokser rødlistede, varmekjære arter av skorpelav. Mudderbankene i Nordfjorden, Sælabonn og sørvestre del av Tyrifjorden er dårlig undersøkt, men er ofte bevokst av ettårige pusleplanter som setter rikelig med frø, noe som er god næring for våtmarksfugler på trekk. Den rødlistede pusleplanta vasskryp (VU) er funnet bl.a. ved Lemostangen Fram til midten av 1950-tallet var det meste av vegetasjonen i våtmarkssystemet påviket av husdyrbeite og slått. Gamle åpne beitemarker er i løpet av de siste tiårene grodd igjen med lauvkratt og etter hvert granoppslag. Enkelte grove, gamle lauvtrær og bartrær står igjen som bautaer i den yngre, frodige krattskogen. I partiene med gammel lauv- og barskog på Karlsrudtangen, Averøya og i Bjørkelunden ved Norderhov er det en del gamle trær og dødved under nedbrytning, noe som gir grunnlag for en rik soppflora.

2.6 Fugleliv

Generelt om fuglelivet i Tyrifjorden våtmarkssystem Fuglelivet i våtmarkene ved Tyrifjorden er svært rikt, også i nasjonal målestokk. Årsaken til det rike fuglelivet i Tyrifjorden våtmarkssystem er de store grunne og produktive våtmarkene som gir gode livsvilkår for planter, bløtdyr, insekter og fisk. Dette gir igjen næring for mange våtmarksfugler gjennom store deler av året. Som våtmarksfugler regnes andefugler (svaner, gjess og ender), lommer, dykkere, skarver, hegrer, rovfugler som havørn, fiskeørn og kjerrhauker, rikser, traner, joer, måker og terner (hvitfugler), alker og isfugl. Også noen arter av spurvefugler er knyttet til våtmark, bl.a. fossekall, nattergal og noen sangere. Forekomst av fugler i våtmarkssystemet er på ingen måte statisk, men svinger i små og store sykluser over året og over flere år. Mange forhold avgjør hvor mange fugler av ulike arter som forekommer til enhver tid. Undersøkelser over flere tiår viser at noen arter går fram, andre går tilbake mens andre igjen er ganske stabile. Noen endringer skyldes menneskelig påvirkning, mens andre endringer ser ut til å skyldes naturlige årsaker. Grundige undersøkelser gjennom 35 år gir et svært godt innblikk i fuglelivet ved Tyrifjorden og dokumenterer endringene som har skjedd i løpet av perioden. Forekomsten av våtmarksfugler gjennom hele året er kartlagt i våtmarkssystemet, det samme gjelder omfang av hekking og hekkesuksess samt overvintring av fugler i våtmarkssystemet. I tillegg finnes et utall av registreringer og observasjoner fra ornitologer som besøker våtmarkene mer eller mindre systematisk. De viktigste våtmarksfuglene i Tyrifjorden våtmarkssystem Overvintrende sangsvaner er en av karakterfuglene i våtmarkssystemet. Sangsvane var tidligere rødlistet som nær truet, men er tatt ut ved siste revisjon i 2010. De overvintrende fuglene hekker overveiende i nordlige/arktiske deler av Fennoskandia og Russland, men overvintrer på grunne næringsrike områder som ikke fryser til. Tyrifjorden-området er et av de viktige rasteområdene for sangsvane i Sørøst-Norge under høsttrekket, og et stort antall fugler overvintrer i og ved Tyrifjorden. Den mest benyttede enkeltlokaliteten for overvintrende sangsvaner er Langsua i

17

Begna i Ådalen. Også området Vikersund-Bergsjø og Nordre Tyrifjorden er viktige overvintringsområder. Sangsvanene forflytter seg mye internt i våtmarkssystemet gjennom høst, vinter og vår, avhengig av isforhold og tilgang på mat. Vinterbestanden ved Tyrifjorden svinger ganske mye og varierer med bl.a. isforhold og mattilgang andre steder på Østlandet. Enkelte år har mer enn 600 fugler eller mer enn 1 % av den skandinavisk-russiske hekkebestanden overvintret i våtmarkssystemet. Dette oppfyller et av kriteriene for et internasjonalt viktig våtmarksområde etter Ramsar-konvensjonen. Tyrifjorden har de siste tiårene blitt et kjerneområde for knoppsvane i Norge. De vakre fuglene har nærmest blitt et varemerke for Steinsfjorden. I perioder oppholder nesten hele den lokale bestanden av knoppsvane seg i Steinsfjorden og beiter på vannplanter i den grunne og produktive innsjøen. Knoppsvane hekket første gang ved Tyrifjorden i 1980 og hadde en sterk vekst fram til 1990 da bestanden flatet ut. Rundt 20 par har hekket i Steinsfjorden og Nordre Tyrifjorden de senere år. I tillegg kommer hekkende par i kroksjøene og elvene. Også mange knoppsvaner overvintrer ved Tyrifjorden på grunn av god næringstilgang. På det meste er 446 knoppsvaner registrert her samtidig (november 1995). Flokker av knoppsvaner oppholder seg bl.a. i Juveren, Sælabonn og ved Åsa i Steinsfjorden under fjærfelling (myting) på sommeren. Store flokker med kortnebbgås raster under vårtrekket på vei fra overvintringsområdene i Nederland/Belgia/Frankrike til hekkeområdene på Svalbard. Fuglene passerer fra slutten av mars og utover i april-mai. Nordfjorden er det viktigste rasteområde i våtmarkssystemet og ca 4.500 fugler er registrert her samtidig. Det totale antall kortnebbgjess som passerer over Tyrifjorden-området under vårtrekket er beregnet til 30-40 000 individer. Hekkebestanden på Svalbard er økende og antall rastende gjess øker også. På høsten passerer de aller fleste flokkene over Tyrifjorden-området på vei mot Danmark. De få flokkene som raster under høsttrekket foretrekker stubbåkre med spillkorn. Grågås raster årlig, men fåtallig under vår- og høsttrekket ved Tyrifjorden. Noen få grågjess følger med flokkene av kortnebbgås vår og høst. Disse fuglene hekker trolig på Svalbard. Mindre flokker med grågås kan sees hele sommeren i våtmarkssystemet. De siste årene har noen få par hekket i elvesystemet i Hønefoss og ved Vikersund. Andre gåsearter som sædgås (VU), tundragås og hvitkinngås sees av og til i Tyrifjorden-området, gjerne sammen med flokkene av kortnebbgås. Kanadagås er en fremmed art i Norge som hekket første gangen i distriktet på Småøyene i Steinsfjorden i 1994. Arten er fortsatt en fåtallig hekkefugl i våtmarkssystemet, og hekker bl.a. ved Steinsfjorden, Nordre Tyrifjorden og i Væleren. På seinsommeren trekker et større antall kanadagås fra hekkeplasser i skogstjern og ned til Vikersund-området, der ungene vokser opp. Flokker av kanadagås samler seg i våtmarkssystemet utover sommeren og høsten før de trekker mot sine vinteroppholdsområder. En del fugler overvintrer i distriktet, som regel i Nordfjorden og i Bergsjø. På det meste er det observert 344 kanadagjess i Synneren (november 2007) og 319 fugler i Steinsvika (september 2008). I januar 2008 var det over 100 fugler i Begna. Stokkanda er den mest tallrike våtmarksfuglen ved Tyrifjorden. Den lokale bestanden er beregnet til ca 100 fugler på sommeren. Antallet vokser raskt utover sommer og høst til rundt 1000 individer i siste del av oktober. Tidlig på høsten er Juveren og Synneren mye brukt, senere på høsten er Steinsvika og Nordfjorden viktige raste- og beiteområder. Mange fugler trekker ut av området når isen legger seg for å overvintre andre steder. En stor andel av stokkendene overvintrer likevel i isfrie gruntvannsområder i våtmarkssystemet, som i Bergsjø. Mange fugler fôres også gjennom vinteren, eksempelvis i Hønefoss by. Under trekket i april er 700 fugler observert samtidig.

18

Store mengder brunnakke oppholder seg i våtmarkssystemet fra august fram til islegging tidlig på vinteren, da fuglene trekker ut av området. Denne gressandarten opptrer i store flokker på høsten og skifter mellom bl.a. Steinsvika og Juveren. Brunnakker og sothøner opptrer ofte sammen med knoppsvaner og beiter rester av vasspest som flyter på overflaten etter svanenes måltid. Rundt 500 brunnakker er observert i midten av oktober. Vi kjenner ikke til at så mange individer av denne arten ligger så lenge i andre våtmarksområder i Norge på høsten. Noen få brunnakker hekker i Solbergtjern og i Væleren, som to av få kjente hekkesteder i lavlandet på Østlandet. Det har vært en klar økning i hekkebestanden av toppand i våtmarkssystemet de siste årene. Første hekkefunnet var i Svarstadvika i 1995. Toppanda hekker helst i kolonier med måker og terner for å få beskyttelse. Antall toppender i Tyrifjorden og Steinsfjorden øker raskt utover høsten, og rundt 350 fugler er registrert på en gang. De fleste fuglene trekker ut av området før islegging, men Drammensvassdraget med lokaliteter som Storøysund og Bergsjø har blitt et regionalt viktig overvintringsområde for arten. Under vårtrekket sist i april øker antall fugler igjen. Tyrifjorden er blant våtmarksområdene i Norge med mest toppand gjennom hele høsten. De vestre delene av Steinsfjorden, fra Sundvollen til Vikbukta og fra Steinsvika til Sjørvold, er mest brukt. Kvinand er en karakterart året rundt for våtmarkssystemet, og er jevnt fordelt i hele området. Kvinanda hekker i gamle spettehull og andre i hulrom i trær samt i holker. Høstbestanden er stabil på rundt 250-350 individer, og svært mange av fuglene overvintrer i området. Nedre del av Storelva og Bergsjø er de viktigste overvintringsstedene, og kvinanda er den mest tallrike vannfuglen som overvintrer i våtmarkssystemet. Under vårtrekket er det sett over 650 rastende fugler på samme tid, noe som er enestående for en innlandslokalitet i Norge. Blant dykkendene er svartand ganske vanlig, og småflokker kan iakttas under trekket. Også bergand (VU) og taffeland observeres årlig i mindre antall. Havelle og sjøorre (NT) sees stadig hyppigere, men er ennå relativt fåtallige gjester i våtmarkssystemet. I alt 10-20 par siland hekker i våtmarkssystemet. Rundt 20-25 individer av denne fiskanda er sett under myting i Sælabonn. Under høsttrekk i september-oktober er det observert nesten 100 silender. Fuglene trekker ut av området før islegging, og ingen overvintrer i våtmarkssystemet. Til sammen 5-10 par laksand hekker i våtmarkssystemet. Antall fugler øker utover høsten og seinhøstes er det sett over 600 individer på samme tid. Laksanda flytter seg raskt innad i våtmarkssystemet gjennom hele året. Mye brukte områder er nedre del av Storelva, Sælabonn, Storøysundet-Kroksund, Steinsfjorden og Nordfjorden. De fleste fuglene trekker ut av området før islegging, men noen titalls overvintrer. Midtre deler av Begna og Vikersund-Bergsjø er viktige overvintringsområder. Under vårtrekket i april er det sett rundt 150 fugler på en gang. Hvert år observeres mer sjeldne andearter som gravand, knekkand (EN), skjeand (NT), snadderand (NT) og stjertand (NT). Skjeand er påvist hekkende en gang og knekkand to ganger i våtmarkssystemet. Den første nilanda i Norge ble observert i Synneren i april 2002. Lappfiskand (VU) var tidligere en sjelden, men regelmessig vintergjest. De senere år har arten ikke vist seg så ofte, men er sett noen ganger i bl.a. Begna, Nordfjorden og Bergsjø på vinteren og i Synneren på vårtrekket.

19

Hekkebestanden av sothøne har vokst kraftig fra et registrert par i 1992 til rundt 25-30 par de senere år. Tyrifjorden våtmarkssystem er det viktigste område for arten i Buskerud, sammen med Fiskumvannet. Høstbestanden er ganske stabil og kan være på over hundre fugler. Sothøne har de siste årene også overvintret i våtmarkssystemet, og de forflytter seg ofte internt i området. Fuglene holder til i Steinsfjorden fram til islegging, og i Vikbukta er det flere ganger sett opp til 120-130 sothøner seinhøstes. Etter islegging trekker fuglene til Nordfjorden eller Bergsjø. Sivhøne (NT) er en sjelden hekkefugl i Tyrifjorden-området som er vanskelig å påvise. Tidligere fantes noen få par i kroksjøene, men hekking her er ikke dokumentert de siste årene. Arten ble imidlertid funnet hekkende i Solbergtjern i 2009. Toppdykker (NT) har hatt stor økning i våtmarkssystemet siden det første paret forsøkte å hekke i Steinsvika i 1997. I 2007 hekket det fire par her, et par i Vikbukta og to par ved Karlsrudtangen. I 2008 hekket det også toppdykker i Vassbunn sør i Bergsjø. Tyrifjorden er det viktigste området for toppdykker i Buskerud ved siden av Fiskumvannet. Det er årlige observasjoner av horndykker i våtmarkssystemet, de fleste fra Nordfjorden. Dvergdykker (NT) er observert i et lite antall årlig, først og fremst i vinterhalvåret. Arten har bl.a. overvintret en årrekke i Randselva ved Hovsenga. Storskarv har vist klart økende forekomst i våtmarkssystemet gjennom hele året. Årsaken er en økning i bestanden av underarten mellomskarv (Phalacrocorax carbo sinensis) som har hekket i kysttraktene i Sør-Norge siden midten på 1990-tallet. Nærmere 50 fugler ble sett i Steinsfjorden i januar 2007. Underarten er til nå ikke påvist hekkende i våtmarkssystemet, men det er forventet hekking ut fra mønsteret en har sett i nærliggende områder i Sør-Norge samt i våre naboland Sverige og Danmark. En stor del av storskarvene som hekker langs kysten fra Møre og Romsdal til Øst-Finnmark/Kola (underarten Phalacrocorax carbo carbo) legger vårtrekket over Østlandet. Hovedtrekkruten går over Drammensfjorden, Lierdalen, Holsfjorden, Nordfjorden, Sperillen og videre nordover i Valdres. En annen trekkrute går over Vikersund, Snarumselva, Krøderen og nordover gjennom Hallingdalen og Hemsedal. Vårtrekket varer fra slutten av mars til langt ut i mai. Rundt 5 % av flokkene raster i Tyrifjorden, særlig i Nordfjorden. Om lag 30.000 voksne storskarver trekker over Tyrifjorden-området på våren, i tillegg til yngre ikke-hekkende fugler. Returtrekket over Tyrifjorden på høsten er mindre og mer spredt enn på våren. Gråhegre på næringsjakt forekommer mange steder i våtmarkssystemet. Arten hekker i kolonier i store trær. Buskeruds største hekkekoloni holder til ved Synneren (15-20 par), der fuglene har hekket siden 1992. Den andre kjente hekkeplassen for gråhegre i distriktet er vest for Steinsfjorden (1-2 par). Hettemåke (NT) er fortsatt den mest tallrike hekkefuglen i de årlige hekkeundersøkelsene av vannfugl, men viser en klar nedgang i perioden 1992-2009. Steinsfjorden har vært det sikreste hekkeområdet. 2007 var første året arten ikke hekket her, sannsynligvis på grunn av uro fra båtfolk under tidligere hekkinger. I 1997 var det en topp i hekkebestanden på over 500 par. I 2007 hekket 236 par i distriktet, likt fordelt mellom Furuøyene og Væleren. I 2008 hekket 202 par hettemåker i våtmarkssystemet, mer enn ¾ av disse hekket på holmer i Væleren. Hekkebestanden av makrellterne (VU) ved Tyrifjorden har vist en tilbakegang på 50 % i perioden 1992-97. Årsaken er uro og forstyrrelser under hekking. I årene 2003-2008 var hekkebestanden totalt på 11-17 par. De siste årene har makrellterna nesten gitt opp Tyrifjorden og Steinsfjorden som hekkeområde, og har etablert seg på holmer i Væleren.

20

Fiskemåke (NT) er ny art på Rødlista fra 2010. Hekkebestanden av fiskemåke ved Tyrifjorden har holdt seg relativt stabil eller vist en svak økning. Antall hekkende par har normalt ligget mellom 30 og 40 men var i 2007 helt oppe i 60. Arten overvintrer fåtallig og noe uregelmessig i området. Andre hvitfugler i våtmarkssystemet gråmåke med rundt 30 par og sildemåke som talte 10 hekkende par. I årene med systematiske hekke-underøkelser av vannfugl (1992-2009) har sildemåke og gråmåke hatt en tydelig framgang og fiskemåke har vist en svak framgang. Vinterbestanden av gråmåke i området Vikersund-Bergsjø har sammenheng med avfallsplassen i Åmot. Sildemåke hekket kun i Væleren i 2007 etter å ha hekket i Steinsfjorden tidligere. Samlet hekkebestand av måker og terner har likevel gått kraftig ned i løpet av de ti siste årene. Spesielt har nedgangen vært stor i Steinsfjorden. Vannfuglene hekker ofte i blandede kolonier der aggressive arter som hettemåke og makrell-terne gir vern for mer beskjedne arter som fiskemåke og flere ender. Hvilke hekkeområder som benyttes varierer svært mye fra år til år. Hekkesuksess varierer mye med vannstand under hekking, uro fra ferdsel og predasjon fra mink. Økende båttrafikk har medført svært mye uro for hekkende hvitfugler på holmer og skjær, spesielt i Steinsfjorden. Når de voksne fuglene skremmes bort fra reirene på varme, solrike dager skal det ikke mer enn noen få minutter til før sola overoppheter og dreper både unger og fostre i egg. I kjølig vær vil ungene tilsvarende fryse i hjel etter en tid, men ferdselen er langt mindre i kjølig vær enn på solrike dager. Av vadere hekker det trolig rundt 30 par med strandsnipe (NT) ulike steder i våtmarkssystemet. Arten har vist en framgang ved Tyrifjorden. Noen få par tjeld hekker i Steinsfjorden, ved Averøya, ved Vikersund og lengst sør i Holsfjorden. Hekkende tjeld er uvanlig i innlandet. Vipe (NT) hekker på jordbruksmark i nærheten av våtmarkene, men trolig ikke innenfor de foreslåtte verneområdene. Dverglo (NT) hekket tidligere på flere lokaliteter i våtmarkssystemet, men viser tilbakegang her som mange andre steder. Den lille vaderen hekker på åpne steder som ved Røsholmstranda, ved Randselva ved Hovsenga, ved Slepa i Storelva og ved Henstjern. Beitede strandenger vest i Svensrudvika og på vestsiden av Sognadeltaet er regnet som de beste hekkelokalitetene for enkeltbekkasin i våtmarkssystemet. Trane raster i Tyrifjorden-området under trekket, men er bare registrert i mindre antall vår (opp til ca. 35 fugler) og høst (opp til ca. 60 fugler). De siste årene har noen få par holdt til ved Steinsvika, Averøya og Karlsrudtangen gjennom hele sommeren, noe som kan indikere nærstående hekking i våtmarkssystemet. Vannrikse (VU) forekommer uregelmessig i sivbeltene i først og fremst Sælabonn og Steinsvika, og hekker sannsynligvis årlig i våtmarkssystemet. Myrrikse (EN) opptrer mer uregelmessig. Onsakervika er den kanskje mest benyttede lokaliteten, men arten er også hørt i Steinsvika, Synneren og Juveren. Åkerriksa (CR) opptrer uregelmessig flere steder i kulturlandskapet ved våtmarkssystemet, bl.a. ved Ask, på Røysehalvøya, Norderhov og Steinsletta samt i Ådalen og sør for Bergsjø. De store konsentrasjonene av fugler ved våtmarkene gjør at rovfugler som lever av andre fugler også har gode livsvilkår. Lerkefalk (VU) ble funnet hekkende første gang i tilknytning til våtmarkene ved Nordre Tyrifjorden i 1997. Arten kan bl.a. sees ved Nordfjorden, Steinsfjorden, Bergsjø og Solbergtjern på jakt etter insekter og fugler som tårnseiler og svaler. Vandrefalk er kommet sterkt tilbake etter at denne raske fuglespesialisten nesten var utryddet på 1970- og 1980-tallet. Også hønsehauk (NT) og spurvehauk hekker i skogspartier rundt våtmarkene. Fiskeørn (NT) hekker i skogstrakter i distriktet og sees jaktende over våtmarkene i perioden

21

april - september. Sivhauk (VU) har blitt mer vanlig i våtmarkssystemet siden midten av 1990-tallet, og opptrer nå årlig. Også myrhauk (VU) sees årlig under trekket. En kuriositet i Tyrifjorden er en flokk med utmagret lomvi (CR) som ankom innsjøen høsten 1997 etter næringssvikt og helt spesielle værforhold i kysttraktene. Dette er første gang arten er funnet i innlandet i Buskerud. Rester av flokken ble sett ennå i 2009. Det har imidlertid vært noe utveksling av lomvi med overvintringsbestanden i Oslofjorden, og det er mulig at alle fuglene fra 1997 har forsvunnet. Lomviene holder seg stort sett midt i Tyrifjorden. Når innsjøen er islagt søker lomviene til råken ved munningen av Storelva og andre åpne områder i Tyrifjorden. Høsten 2007 ankom mer enn 50 utmagrede alker (VU) til Steinsfjorden og Tyrifjorden, også dette etter mangel på føde og ekstreme værforhold. Det siste individet ble sett i 2009. Alke ble også sett i innsjøen i 1877. Tyrifjorden er ikke naturlig leveområde for disse to sjøfuglartene, og det er ikke kjent at fuglene har hekket i våtmarkssystemet. Også alkefuglarten alkekonge er sett noen få ganger i Tyrifjorden-området de siste årene. I tillegg til våtmarksfuglene forekommer det et stort antall andre fugler som lever i tilknytning til våtmarkene. Store mengder med spurvefugler og sangere lever i kratt og kantvegetasjonen. Takrørskogen i Åsa er rasteområde for store fokker med svaler. Her hekker også noen par med rørsanger. Seilere og svaler jakter insekter over våtmarkene. Vinterstid overvintrer en del fossekall i våtmarkssystemet, bl.a. langs Begna, Storelva og ved Vikersund. I teigene med gammel skog finner flere spettearter både næring og egnede reirtrær. Gamle spettehull er viktige hekkesteder for andre hullrugere som bl.a. stær, kaie, skogdue, perleugle og også kvinand og laksand. Fuglenes bruk av delområder over året Under vårtrekket gir de store gruntvannsområdene godt med næring til store mengder trekkende fugl. Mange vadere er avhengig av svært grunne og eksponerte mudderflater for å finne mat, og vannstanden under trekket har avgjørende betydning for hvor mange vadere som raster ved Tyrifjorden. I 1991-92 var vannstanden i Tyrifjorden lavere enn normalt på grunn av dambygging ved Vikersund. Antall vadere som rastet var langt høyere dette året enn vanlig. For vaderne er det Nordfjorden, Sælabonn og sørvestre del av Tyrifjorden samt Steinsvika som er de viktigste rasteområdene. Andefugler beiter vannplanter på grunt vann og er mindre utsatt for varierende vannstand. Grunne partier av Steinsfjorden som Steinsvika, Sundvollen, Elvika-Ulvøya og Åsa er viktige rasteområder sammen med kroksjøene Juveren og Synneren, Karlsrudtangen og Røsholmstranda. Flokker med kortnebbgås og storskarv, dykkender og mindre grupper av lom raster på mer åpent vann. I hekkeperioden på sommeren er det færre fugler å se. På denne tida hekker de fleste fuglene i skjul i våtmarkene. Det er måkene og ternene som hekker i kolonier på oversiktelige steder som er mest iøynefallende der de ofte opptrer aggressivt og støyende overfor inntrengere. Hvilke hekkeholmer som benyttes varierer fra år til år, og lokalisering av hekkekoloniene har de siste årene variert mellom flere øyer og holmer i Steinsfjorden, Furuøyene ved Tyristrand og holmene i Væleren. På ettersommeren, når hekkingen er unnagjort og ungene vokser til, er det igjen flere fugler å se i våtmarkene. De hekkende fuglene kommer fram fra skjulestedene med ungene. Høsttrekket for enkelte vadere tar til allerede i midten av juni og pågår utover sommeren. En viktig rasteplass under vadertrekket er Sandtangenøyene i Nordfjorden. Mange andre våtmarksfugler søker også til denne lokaliteten i sommermånedene. Utover høsten samler det seg store mengder med vannfugler i Tyrifjorden-området. Disse beiter i de grunne våtmarkene. Steinsvika er den

22

viktigste lokaliteten på høsten fram til islegging. Andre viktige lokaliteter er Vikbukta, Sjørvold, Juveren, Synneren og Sundvollen. Vadere og andre våtmarksfugler trekker forbi Tyrifjorden i store flokker, men det er andefuglene som dominerer i antall. De store mengdene med andefugler som oppholder seg ved Tyrifjorden er et særtrekk for våtmarkssystemet. Når isen legger seg utover vinteren er det i al hovedsak svaner og ender som finner næring på grunne, isfrie områder. Midtvinters er normalt Langsua i Ådalen den viktigste lokaliteten. Også nedre del av Storelva, Nordfjorden, Kroksund-Storøysundet og ikke minst Bergsjø er viktige overvintringslokaliteter. Hvilke områder som benyttes til ulike tider avhenger av isforhold og tilgang på næring.

De delene av våtmarkssystemet som var med i NOFs verneforslag og som også var bakgrunn for avgrensning av vurderingsområdet, fanger opp alle de viktigste lokalitetene for våtmarksfugler gjennom året. Når det gjelder artsdiversitet, dvs. antall arter av våtmarksfugler som er registrert på den enkelte lokalitet, er Steinsvika viktigst med 53 registrerte arter, med Svarstadvika, Averøya, Røsholmstranda, Svensrudvika og Karlsrudtangen på de neste plassene. Lokaliteter som gir gode forhold for både andefugler, hvitfugler og vadere skårer høyest for artsdiversitet.

2.7 Annet dyreliv

Fiskearter som er registrert i Tyrifjorden er røye, sik, ørret, krøkle, abbor, gjedde, brasme, karuss, mort, ørekyt, tre-pigget stingsild, ni-pigget stingsild, ål og elveniøye. Bekkerøye og regnbueørret har etablert seg som følge av oppdrett og utsettinger. Karpefisken suter har spredt seg til Tyrifjorden etter en tidligere utsetting i Solbergtjern (Naturkompetanse 2007).

23

Karpefisken mort har også etablert seg i Tyrifjorden og Steinsfjorden de siste årene. To ulike stammer av storørret benytter Tyrifjorden som oppvekstområde. Den ene stammen av storørret gyter i Randselva, mens den andre gyter i utløpet av Tyrifjorden ved Vikersund. Den er landets siste gjenværende storørretstamme som gyter i utløpsos. Steinsfjorden har Norges største forekomst av edelkreps (EN), og er regnet som landets viktigste krepselokalitet. Krepsebestanden i Steinsfjorden gikk ned med 50 % i årene 1979-86, trolig som følge av overfiske og etablering av vasspest. Edelkreps lever også i andre deler av våtmarkssystemet som Tyrifjorden, Bergsjø og Ådalselva. I Vikerfossen mellom Tyrifjorden og Bergsjø finnes elvemusling (VU). Arten lever trolig flere steder i rennende vann i våtmarkssystemet men utbredelse og tilstand er lite undersøkt. Elvemusling regnes som sterkt truet internajsonalt og ca 50 % av antatt europeisk bestand finnes i Norge. Arten lever som voksen i rennende vann, men har larvestadiet som parasitt på ørret eller laks. Pattedyr står ikke sentralt i verneplanen for våtmarkssystemet. Professor Elgmork samlet en del kunnskap om pattedyr ved Tyrifjorden, men mye av dette materialet er ikke tilgjengelig. Mink, som etablerte seg i norsk natur etter å ha rømt fra pelsdyrfarmer, medfører tap av egg og unger fra hekkende fugler. Insektlivet i Tyrifjord våtmarkssystem er dårlig undersøkt og har heller ingen sentral plass i verneplanarbeidet, selv om insektfaunaen utgjør en viktig del av våtmarksøkologien og er viktig næringsgrunnlag fugler og fisk. Fra tidligere var det kjent to lokaliteter for spissnutefrosk (NT) i våtmarkssystemet. Våren 2009 ble arten tilfeldigvis oppdaget i Svensrudvika i Sælabonn. Nærmere undersøkelser i syngeperioden på våren avdekket arten på en rekke nye steder i grunne, vegetajsonsrike viker og bukter i våtmarkssystemet. Med de nye funnene er Tyrifjorden å regne som landets viktigste område for denne amfibien. Småalamander (NT) holder helst til i fisketomme dammer og er kjent fra en dam på Averøya, fra Steinsvika og fra en gårdsdam ved Lamyra.

24

3.  Brukerinteresser  Oversikt over brukerinteressene i Nordre Tyrifjorden, Væleren og Ådalselva framgår av egen oppdragsrapport utarbeidet av Ole Haakon Opperud for Fylkesmannen i Buskerud (2007). Rapporten omfatter ikke brukerinteresser i sørvestre del av Tyrifjorden og Bergsjø i Modum kommune, øyene i Holsfjorden, Solbergtjern og Hovsenga. For nærmere omtale av de samlede brukerinteressene vises det til rapporten og tilhørende temakart. Brukerinteressene er nærmere omtalt under det enkelte delområde. I dette kapitlet gis det en kort beskrivelse av brukerinteressene i tilknytning til vurderingsområdet. Tettsteder Randselva og Begna møtes midt i Hønefoss og blir her til Storelva. Hovsenga ligger i østre utkant av Hønefoss som også er kommunesenter i Ringerike. Ask ligger nord for Nordfjorden og Tyristrand ligger vest for Tyrifjorden i Ringerike kommune. Vik er kommunesenteret i Hole kommune og ligger vest for Steinsfjorden. Sundvollen ligger mellom Steinsfjorden og Tyrifjorden og er den delen av Hole kommune med sterkest vekst i folketallet. I sørenden av Holsfjorden i Lier kommune ligger Sylling. Ved den sørvestre delen av Tyrifjorden i Modum kommune ligger kommunesenteret Vikersund rundt utløpet av Tyrifjorden, ved starten av Drammenselva. Tettstedet Geithus ligger ved utløpet av Bergsjø i Modum. Landbruk Områder med fulldyrket mark inngår ikke i verneforslaget, men mange av våtmarkene i vurderingsområdet grenser mot dyrket mark. Flere steder er kantvegetasjon mellom våtmarker og dyrkamark innenfor vurderingsområdet, og et par steder er det teiger med produktiv skog. Den største skogsteigen er på Froksøya som ligger i Storelva. Flere tidligere beitemarker i tilknytning til våtmarkene, og som nå er under gjengroing, ligger innenfor vurderingsområdet. Noen få steder pågår det ennå beite. Rekreasjon, friluftsliv, bading Tyrifjorden, Steinsfjorden, Bergsjø, Hovsenga og Storelva er attraktive områder for rekreasjon, friluftsliv, båtliv, bading, naturopplevelse, fiske og jakt. Dette er en viktig kvalitet for lokal-befolkningen. Våtmarkssystemet ligger sentralt i forhold til større befolkningskonsentrasjoner i Oslo- og Drammens-regionen og på Ringerike. Det er flere kommunale badeplasser og utsettingsplasser for båt i tillegg til en rekke private båtbrygger. Antall fritidsbåter på Tyrifjorden og Steinsfjorden har økt kraftig de siste årene, og stadig flere og større båter ses på vannet. Strandområdene langs Tyrifjorden og Steinsfjorden ble tidlig populære som hytteområder, som et alternativ Oslofjorden og Sørlandskysten. Det er i nyere tid innført strenge restriksjoner på nybygging av hytter langs vann og vassdrag, både i kommuneplaner og gjennom nasjonale retningslinjer for planlegging. Dorging etter storørret i Tyrifjorden er populært, det samme er ørretfisket i utløpet av Tyrifjorden i Vikerfossen. Krepsefisket i Steinsfjorden er viden kjent selv om bestanden har gått tilbake de siste tiårene. Næring, reiseliv, camping Flere reiselivsbedrifter bruker vannarealene i våtmarkssystemet som del av sitt aktivitetstilbud overfor gjestene. Tyrifjord Hotell i Vikersund har 200 meter strandlinje med badestrand og båtbrygge for 86 båter. Hotellet har godkjente planer om å utvide brygga og ønsker å utvikle en

25

”Marina Club” i tilknytning til hotellet. Den tidligere militærleiren Helgelandsmoen ved Storelva er under ombygging som næringsområde. Her ligger bl.a. General Hotell med anlegg ned mot Storelva. Brygga her er base for turistbåten ”Dronning Tyra” som trafikkerer nordre del av Tyrifjorden, Steinsfjorden og Storelva med sine 70 passasjerplasser. Stiftelsen Glatvedt Brygge arbeider for å gjøre Storelva farbar med båt fra Tyrifjorden og opp til Hønefoss ved å merke båtleden med påler og ved å utbedre elveløpet på grunne steder som ved Slepa. Sundvollen hotell er et kurs- og konferansehotell med overnattingskapasitet til 300 gjester. Hotellet ligger øst for E16 ved Sundvollen, og bruker opplevelser ved Tyrifjorden som del av sitt tilbud. Sundøya Fjordhotell er et tradisjonsrikt anlegg som ligger i Kroksundet mellom Tyrifjorden og Steinsfjorden. Anlegget er under utbygging til leilighetshotell med spa-avdeling og egen marina med båtutleie. Onsakervika Camping sør for utløpet av Storelva i Tyrifjorden er den største campingplassen i området. Campingplassen har 16 utleiehytter, oppstillingsplasser for ca 180 campingvogner og er et populært dagsutfartsområde med sin langgrunne sandstrand i Tyrifjorden. Campingplassen er under deling og det planlegges videre utbygginger. Rørvika Camping sør for Sundvollen har 100 plasser for campingvogner, badestrand, brygge og båtplasser. Natvedt Camping nord for Tyrifjord Hotell i Vikersund er en liten, rolig familiecamping med egen badeplass, stupetårn og båtbrygge. Innenfor Furuøyene vest i Tyrifjorden ligger Hollerud camping ved Tyristrand. Det er godkjent reguleringsplan for campingplass med båtbrygge ved Breien vest for Nordfjorden, disse planene er ikke iverksatt. Ved Vikbukta i Steinsfjorden har Statoil en stor bensinstasjon med veikro i tilknytning til båtbrygga. Stasjonen benyttes mye av båtfolket. Også Essostasjonen på Sundvollen benyttes av båtfolket. På Garntangen sør i Steinsfjorden, mellom Vik og Sundvollen, ligger en kiosk med stor omsetning av hurtigmat for bilister og båtfolk. Kiosken har et lite strandareal med en odde og flytebrygge. Industri Norske Skog hadde tidligere et impregneringsverk for trevirke ved Henstjern ved Begna. Virksomheten er lagt ned, men det arbeides med planer for ny virksomhet på eiendommen. På Helgelandsmoen er det nå etablert næringspark som leier ut lokaler og arealer til en rekke nye virksomheter herunder småindustri. Boligbygging En rekke steder ved de foreslåtte verneområdene ligger det boliger helt ned til strandkanten. Enkelte gårdsbruk har våningshus ganske nær elva. Øst for Helgelandsmoen ligger et boligfelt helt inntil Storelva, flere av eiendommene her har egne brygger i elva. Sør for Sundvollen ligger det boliger mellom Tyrifjorden og E16, helt ned til fjorden. Også ved Åsa innerst i Steinsfjorden ligger det boligeiendommer og tidligere småbruk helt ned til innsjøen. Sør i Bergsjø, sør for utløpet i Geithus ligger det også et boligfelt inn til vannet vest for Vassbunn. I overordnede arealplaner legges det i dag sjelden ut nye boligområder inntil vann og vassdrag, av hensyn til natur og miljø, tilgjengelighet for allmennheten og fare for flom. Tilgang til vannarealer for friluftsliv, bading og båtliv er viktig for utvikling av tettsteder og nye boligområder.

26

Fritidsboliger Det ligger et stort antall fritidsboliger (hytter) langs store deler av Steinsfjorden og langs deler av Tyrifjorden. Det ligger også noen hytter ved Storelva og Begna. Mange fritidseiendommer ligger helt ned til fjorden, en rekke av disse har egen brygge eller båtstø. I dag er det ikke nybygging av hytter langs fjorden, men mange ønsker å videreutvikle fritidseiendommene med tilbygg og ulike tiltak i strandlinja. Samferdsel og annen infrastruktur Det går jernbane langs hele vestsiden av Bergsjø og Tyrifjorden, fra Geithus i sør og forbi Ask i nord. Jernbanelinja krysser over utløpet av Henåa innenfor vurderingsområdet. Jernbanen passerer videre nord for Hovsenga øst for Hønefoss. Ny trase for Ringeriksbanen er planlagt øst for Tyrifjorden, Kroksund, Steinsfjorden og Åsa og videre mot Hønefoss. Nasjonal transportplan for 2010-2019 omtaler Ringeriksbanen i kap. 10.4.6.3 Jernbaneinvesteringer, under Bergensbanen: ”Oppstart av Ringeriksbanen er prioritert mot slutten av tiårsperioden. Det vil bli vurdert om prosjektet bør bygges med helt eller delvis dobbeltspor og/eller tilpasses ev. utbygging til høyhastighetsbanestandard på utvalgte fjernstrekninger, jf. nærmere omtale i kap. 10.1.2.” Flere store veger ligger i tilknytning til Tyrifjorden våtmarkssystem. Europavei 16 mellom Sandvika og Hønefoss passerer forbi Kroksund, og følger langs bredden av Steinsfjorden forbi Vikbukta. Vikbukta ble fylt ut for å gi plass til E16. Det er godkjent ny reguleringsplan for Kroksund som fastsetter ny trasé for europavegen forbi Kroksund og som skal sikre ny vegfylling med bedre gjennomstrømming av vann mellom Steinsfjorden og Tyrifjorden. I Nasjonal transportplan for 2010-2019, kapittel 10.4.6.1 Riksveginvesteringer, sies det om E16: ”Den gjenværende strekningen mellom Skaret og Hønefoss har svært variabel standard. Det foreligger ingen konkrete planer for utbygging av denne strekningen. Regjeringen legger derfor opp til at det i løpet av perioden 2010-2013 blir utarbeidet planer for strekningen og at finansieringsløsninger blir vurdert i dialog med lokale myndigheter.” Riksveg 35 går vest for Bergsjø og Tyrifjorden, forbi Geithus, Vikersund og Ask og videre forbi Hønefoss. Vegen ligger ikke helt inntil våtmarkene. Riksveg 285 går på sørsiden av Tyrifjorden mellom Vikersund og Sylling, heller ikke denne er i direkte kontakt med Tyrifjorden. Fylkesvegen forbi Helgelandsmoen går helt inn til Storelva, og utløpet av Juveren og Lamyra til Storelva går i kulvert under vegen. Fylkesveg mellom Norderhov og Ask krysser Storelva ved Busundbroa. Flere høyspentlinjer krysser gjennom ulike deler av våtmarkssystemet. Linjene utgjør fare for kollisjon, spesielt for større fugler. Strømledninger krysser Storelva fire steder mellom Averøya og Slepa, og linjer strekker seg også forbi Juveren naturreservat. De tidligere kraftlinjene ved Synneren er lagt i bakken. En stor overføringslinje krysser over den nordligste delen av Steinsfjorden ved Åsa. Denne linja fortsetter nordøst for Hovsenga. Ringerikskraft har lagt høyspentkabel forbi Kroksund ned i sundet, hovedsaklig av hensyn til fuglelivet. Flere luftlinjer strekker seg over Bergsjø, over utløpet av Tyrifjorden ved Vikersund og ved Steintangen nord for Vikersund. En høyspentlinje krysser Begna og Svendsrudtjernet i Ådalen, lenger sør krysser flere mindre linjer Begna og Henstjern. Flere vann- og avløpsledninger er lagt ned i Tyrifjorden og Steinsfjorden i Hole kommune. Fra Sundvollen går det vann- og avløpsledninger over Kroksund, og avløpsledning til Vikbukta og nordover forbi Ulvøya i Steinsfjorden. Det går avløpsledninger sørover til Rørvika, Elgstangen og videre sørover forbi Storøya. I Sælabonn er det avløpsledning mellom Nøstret og Svensrud og kommunens hovedvannledning går mellom Bønsnestangen og Borgenvika. Vann og

27

avløpsledningene gir normalt liten påvirkning på omgivelsene, så lengde det ikke er lekkasjer. Ledningene krever tilsyn og jevnlig vedlikehold. Det er planer for å legge ned flere vann- og avløpsledninger ned i vann i våtmarkssystemet. Det er en rasjonell og gunstig løsning for å føre fram slike ledninger framfor å grave de ned i bakken. Vassdragsregulering Hovedløpet av Drammenselva som renner ut av Tyrifjorden er regulert med en segmentdam i Vikersund. Formålet med dammen er å regulere vannføringen til fem elvekraftverk lenger ned i Drammenselva. Reguleringshøyde for Tyrifjorden er mellom 62,0 og 63,0 meter over havet, og normal sommervannstand i fjorden er på 62,75 moh. Regulering av dammen påvirker vannstanden i Tyrifjorden bl.a. under vårtrekket, og er med og avgjør hvor store mudderflater som er tilgjengelige for våtmarksfuglene under trekket. Reguleringer i Begnavassdraget og Randselva/Dokkavassdraget påvirker vannføringen i Tyrifjorden. Vintervannføringen forbi Vikersund er økt fra ca 70 til 140 kbm pr sekund etter Dokka-utbyggingen, dette har endret isforholdene vinterstid i den sørvestre delen av Tyrifjorden og Bergsjø. Tyrifjorden og Sogna er vernet mot videre kraftutbygging i hht verneplan I fra 1973 (Tyrifjorden) og verneplan IV fra 1993 (Sogna). Dette vernet gir bare beskyttelse mot videre vassdragsutbygging. Stortingets vedtak om vern av vassdrag må likevel oppfattes som en sterk henstiling til besluttende myndigheter om ikke å tillate inngrep som reduserer de vernede vassdragenes verdi. Det er laget rikspolitiske retningslinjer for vernede vassdrag.

28

4.  Eksisterende verneområder  Fem delområder i Tyrifjorden våtmarkssystem er allerede vernet som naturreservater etter naturvernloven. Lamyra naturreservat ble opprettet i 1975, de fire andre reservatene ble opprettet i 1985. Fuglelivet i sørvestre del av Tyrifjorden og Bergsjø ble vernet etter lov om naturfredning i 1954. Flere fossilforekomster nordøst ved Tyrifjorden og ved Steinsfjorden er vernet som naturreservater og naturminner. Karlsrudtangen naturreservat ligger ved utløpet av Sogna lengst nord i Nordfjorden i Ringerike kommune. Verneområdet er på ca 870 da, herav 65 % vann, og omfatter deltaområdet til Sogna med tilhørende strandenger og et meandernes mellom Sogna og Nordfjorden. På neset er det eldre gråorheggeskog i sammenbruddsfase og gammel barskog. Reservatet er særlig viktig for våtmarksfugler under trekket, men har også stor verdi for spetter og andre hullrugere knyttet til gammel skog. Averøya naturreservat ligger ved utløpet av Storelva. Verneområdet er på 1070 da, herav 80 % vann. Reservatet ligger i Ringerike og Hole kommuner, kommunegrensa følger midtlinja av Storelva fram til utløpet. Reservatet omfatter deltaområdet til Storelva. På selve Averøya nord for Storelva er det eldre gråorheggeskog i sammenbruddsfase med mye død ved, gadd og strandfuruskog. Her ligger den tidligere feltstasjonen til Universitetet i Oslo. Eneste landareal på sørsiden av Storelva er Sandtangenøyene som er delvis krattbevokste sandøyer nordvest for Onsakervika camping. Naturreservatet er særlig viktig for våtmarksfugler under trekket, men er også viktig for spetter og andre hullrugere. I en dam i reservatet er det tidligere registrert småsalamander og spissnutefrosk, begge artene er rødlistet som nær truet (NT). Synneren naturreservat er den vestligste av de tre meandersvingene som er vernet og ligger nord for Storelva i Ringerike kommune. Naturreservatet er på 500 da, det alt overveiende er vann. Synneren er den yngste av kroksjøene og er mindre næringsrik og frodig enn Juveren som har kommet lenger i gjengroingen. Omkringliggende areal er dominert av dyrket mark. Lengst i sør er det forbindelseskanal til Storelva slik at vannstanden i kroksjøen følger nivået i Storelva. Formålet med reservatet er å verne et særlig rikt våtmarksområde med vegetasjon, fugler og annet naturlig dyreliv. Synneren er svært mye brukt av andefugler på våren og høsten fram til isen legger seg, og en rekke våtmarksfugl hekker ved kroksjøen. Juveren naturreservat er den minste av de tre tidligere elvesvingene som nå er avsnørt fra Storelva. Juveren ligger i Ringerike kommune vest for Storelva og nord for Lamyra. Reservatet er på 440 da, og mer enn 75 % av arealet er vann. Juveren er eldre og mer næringsrik enn Synneren, og er i et senere gjengroingstrinn. Øst for kroksjøen er det tørt kalkberg. Det er forbindelseskanal til Storelva i vest, og vannstanden følger Storelva. Midt i Juveren ligger Kalvøya med landforbindelse lengst i vest. På lav vannstand avdekkes mudderflater nord i Juveren. Formålet med reservatet er å verne et særlig rikt våtmarksområde med vegetasjon, fugler og annet naturlig dyreliv. I likhet med Synneren er Juveren svært mye brukt av andefugler vår og høst fram til islegging, og en rekke våtmarksfugl hekker i og ved ved kroksjøen. Lamyra naturreservat ligger på den største og eldste av de tre tidligere meandersjøene som er vernet som naturreservat. Lamyra ligger sør for Juveren og vest for Storelva. Reservatet er på 335 dekar og ligger i både Ringerike og Hole kommuner. Lamyra ble avsnørt fra Storelva for ca

29

5.500 år siden og er på et sent suksesjonsstadium. Mesteparten av den tidligere kroksjøen er gjengrodd med usedvanlig rik og variert myr- og vannplantevegetasjon. Reservatet dekker den nordlige og østlige delen av meanderen. Motjern øst i reservatet er en åpen vannflate med skavgras og takrør, og er bl.a. omtalt i Jørgen Moes eventyr ”I brønden og i tjernet”. Nordvest i verneområdet ligger Frøentjern, et åpent sumpområde hvor det er vann kun i flomperioden. Reservatet ble først og fremst opprettet på grunn av en særegne myr- og vannplantevegetasjon. Fuglelivet i sørvestre del av Tyrifjorden og Bergsjø, fra Furetangen-Jaretangen til Geithus i Modum kommune, ble i 1954 fredet etter den tidligere lov om naturfredning. I fredningsforskriften heter det at det er forbudt å drepe, skade eller forstyrre fuglene, å ødelegge eller røve rede og egg og å løse skudd. En rekke forekomster med fossiler ble vernet i 1988 etter naturvernloven, enten som natur-reservat eller som naturminne. Formålet med fredningene var å verne forekomstene mot bl.a. utbygging og plukking av fossiler. Flere av verneområdene grenser mot de foreslåtte verneområdene som vil inngå i Tyrifjorden våtmarkssystem. De fossilførende bergartene er kalkrike, og flere av fossil-verneområdene inneholder også en rekke høyt rødlistede, kalkkrevende planter, sopper og skorpelav. Garntangen naturminne (ca 34 da), Lemostangen naturminne (ca 85 da), Purkøya natur-reservat (ca 25 da), Store Svartøya naturreservat (ca 35 da) og Storøya naturreservat (ca 35 da) er alle vernet som viktige lokaliteter for forståelse av Oslofeltets fossilførende bergarter. Braksøya naturreservat på ca 40 da er vernet for å bevare en viktig lokalitet for forståelse av Oslofeltets fossilførende bergarter. De fossilførende lagene fra silur benyttes som internasjonal referanseprofil for overgangen mellom under- og oversilur. Øya har verneverdig kalkfuruskog. Ullerntangen naturreservat på ca 25 da er vernet for å bevare en viktig lokalitet for forståelse av Oslofeltets fossilførende bergarter, sammen med verneverdig kalkfuruskog og kalktørreng.

30

III.   Vurderinger for vern ­ Verneforslag 

5.  Kriterier for vurdering av vern 

5.1 Vurdering av verneverdi

Verneverdi for Tyrifjorden våtmarkssystem er vurdert etter kriteriene som er omtalt nedenfor. Det er foretatt vurdering av hvert delområde og for hele våtmarkssystemet. Datagrunnlag. Det må foreligge et tilstrekkelig datagrunnlag om naturverdiene i det enkelte delområde for å kunne gi en anbefaling om vern. Vern som naturreservat krever et noe bredere datagrunnlag enn biotopvern. Datamateriale som benyttes må være samlet inn og kvalitetssikret etter anerkjente metoder. Forekomst av utvalgte naturtyper. Forekomst av utvalgte naturtyper som er spesielt viktig for biologisk mangfold, jfr. DN-håndbok 13 2. utgave 2006; Kartlegging av naturtyper – verdisetting av biologisk mangfold, er et viktig kriterium for vurdering av verneverdi. Betydning for truete og sårbare (rødlistede) arter. Forekomst av truete og sårbare arter som er ført på Rødlista er et viktig kriterium for vurdering av verneverdi. Bevaring av det biologiske mangfoldet har høy prioritet, og leveområde for rødlistede arter er viktige å bevare. Ny Rødliste fra Artsdatabanken (2010) legges til grunn sammen med opplysninger om rødlistearter i våtmarkssystemet. En art som er høyt plassert på Rødlista tilsier økt behov for vern og større verneverdi. Vurderingene gjelder både planter og dyregrupper som fugler og amfibier. Områdets økologiske funksjon som del av Tyrifjorden våtmarkssystem. Et delområdes økologiske betydning for biologisk mangfold i hele våtmarkssystemet er svært viktig. Dette gjelder både økologisk betydning av naturtyper, plante- og dyreliv, herunder våtmarksfugler. Hjemmelsgrunnlag etter naturmangfoldloven. Vern av delområder må være i samsvar med hjemmelsgrunnlaget og intensjonene i den nye naturmangfoldloven. Dette er grundig utredet i forarbeidene til loven (NOU 2004:28; Lov om bevaring av natur, landskap og biologisk mangfold, Ot.prp. nr. 52 (2008–2009) og Innst. O. nr. 100 (2008–2009)). I naturreservat vil det være strengere vernebestemmelser i biotopvernområder. Biotopvern brukes som verneform der det er et mål å bevare livsgrunnlag for en eller flere bestemte arter, og verneforskriftene tilpasses dette bestemte formålet. I naturreservat er formålet å verne et bredere spekter av naturverdier. Den nye naturmangfoldloven åpner for at arealer som er påvirket av bruk kan vernes som naturreservat så lenge den økologiske funksjonen er opprettholdt eller at arealet på annen måte oppfyller vilkårene for naturrservat. Det kan også opprettes restaureringsreservater som ved fri utvikling eller aktive tiltak kan oppfylle vilkårene for vern som naturreservat. Økologisk betydning av Tyrifjorden våtmarkssystem i regional, nasjonal og internasjonal sammenheng og i forhold til internasjonale konvensjoner. Hele våtmarkssystemet bestående av alle delområdene vurderes i forhold til den økologiske betydningen som området har i en

31

regional, nasjonal og internasjonal betydning. Ramsar-konvensjonen gir kriterier for å identifisere internasjonalt viktige våtmarker. Med utgangspunkt i de samme kriteriene kan vi vurdere økologisk betydning av Tyrifjorden våtmarkssystem i en regional og nasjonal sammenheng. Naturverdiene i våtmarkssystemet vurderes også i forhold til forpliktelser som Norge har påtatt seg ved å underskrive internasjonale avtaler og konvensjoner som:

• Konvensjonen om bevaring av biologisk mangfold • Bernkonvensjonen (europeisk naturvernkonvensjon, vern av planter og dyr, spesielt

sårbare og truete arter), habitatdirektivet, ”Emerald Networks” • Vannfuglavtalen om vern av trekkende afrikansk-eurasiske vannfugler (African-Eurasian

Waterbird Agreement) • Rovfuglavtalen fra 2008

Rapporten “Naturfaglig evaluering av norske verneområder” (Norsk Institutt for Naturforskning, 2010) påpeker hvilke mangler det er i verneområder sett i forhold til overordnede målsettinger for naturvern i Norge. Innholdet i oppdragsbrevet fra Direktoratet for naturforvaltning til Fylkesmannen i Buskerud gir viktige føringer for vernevurderinger (vedlegg til verneplanen). Oppdragsbrevet bygger bl.a. på overordnede føringer for vern av vassdragsnatur i Norge. Ved utforming av et helhetlig verneforslag er det viktig at dette er oversiktelig og forståelig for allmenheten. Dersom området er sammensatt av for mange delområder som har ulike vernebestemmelser vil det bli vanskelig for berørte brukere å forholde seg til vernet.

5.2 Internasjonale konvensjoner

Ramsar-konvensjonen Ramsar-konvensjonen får spesiell omtale fordi dette er den mest sentrale konvensjonen for vern av våtmarker, og fordi de fem naturreservatene nord i Tyrifjorden allerede har status som Ramsar-områder. Den internasjonale våtmarkskonvensjonen, Ramsar-konvensjonen, ble etablert i 1971 og har 160 medlemsland ved utgangen av 2010. Direktoratet for naturforvaltning er norsk vitenskaps- og forvaltningsmyndighet for konvensjonen. Medlemslandene forplikter seg til å sikre våtmarker av internasjonal betydning i henhold til nærmere definerte kriterier, og å forvalte disse områdene slik at den økologiske funksjonen ikke forringes. Det er 1907 områder innlemmet på konvensjonens liste over internasjonalt viktige våtmarksområder. Disse områdene dekker et samlet areal på 1 866 000 km2 eller nesten seks ganger arealet av Fastlands-Norge. Norge har pr. 2010 til sammen 37 godkjente Ramsar-områder, 32 på fastlandet og 5 på Svalbard. Dette omfatter mange av de viktigste og flotteste våtmarkene i landet og alle oppfyller et eller flere av konvensjonens kriterier for å bli tatt opp på den internasjonale lista. I desember 2009 foreslo DN at 14 nye områder i Norge, 10 på fastlandet, 3 på Svalbard og Jan Mayen får status som Ramsar-områder. Opprinnelig arbeidet konvensjonen for å ivareta våtmarker som leveområde for vannfugler. I dag har den en langt mer utvidet målsetting og omfatter ivaretakelse av våtmarker både som

32

leveområde for flora og fauna, og som viktig naturressurs for mange mennesker. Konvensjonen har hovedfokus på tre områder: • Fornuftig bruk av våtmarkene (”Wise use of all wetlands”), bl.a. i forbindelse med nasjonal

arealplanlegging, utforming av nasjonal våtmarkspolitikk og kompetanseutvikling. • Sikre internasjonalt viktige våtmarksområder (”Wetlands of International Importance”) som

gis Ramsar-status, og overvåke og forvalte disse • Internasjonalt samarbeid (”International co-operation”) om bl.a. nedbørsfelt over

landegrenser, vern av våtmarker i grenseområder og utveksling av kunnskap Sekretariat ligger i Sveits, nærmere informasjonen finnes på www.ramsar.org. Ramsarområdene skal forvaltes slik at deres økologiske funksjoner opprettholdes. I henhold til konvensjonen plikter det enkelte medlemsland å innrette seg slik at det på et tidligst mulig tidspunkt blir rapport om inntrufne, pågående eller mulige endringer i våtmarkenes økologiske karakter som følge av teknologisk utvikling, forurensning eller annen menneskelig påvirkning. Fylkesmannen er forvaltningsmyndighet for de enkelte Ramsarområdene. Konvensjonen om bevaring av biologisk mangfold Konvensjonens målsetninger er bevaring av biologisk mangfold, bærekraftig bruk og en rimelig og likeverdig fordeling av fordelene som følger av utnyttelsen av genressurser. Det er bl.a. vedtatt et overordnet mål om å stanse tapet av biologisk mangfold i Europa innen 2010. Bernkonvensjonen Bernkonvensjonens formål er å verne om europeiske arter av ville dyr og planter og deres levesteder. Landene skal legge særlig vekt på truede og sårbare arter. Konvensjonen trådte i kraft i 1979. Pr. november 2007 hadde 45 land skrevet under avtalen. Konvensjonen opererer med fire lister med ulike tiltak. Liste I og II er relevante i forhold til områdevern. Liste I omfatter om lag 700 plantearter som medlemslandene skal totalfrede. I Norge er det 25 planter på liste I, blant disse er mykt havfruegras. Liste II omfatter ca 700 dyrearter, bl.a. pattedyr, fugler, krypdyr, amfibier, fisk, insekter, bløtdyr osv, som skal beskyttes mot fangst, jakt og innsamling av egg. I alt 145 fuglearter, 30 pattedyr, en krypdyrart, en amfibieart, fire øyenstikkere, fire biller og tre sommerfugler lever i Norge. Medlemslandene er forpliktet til å frede artene og sikre deres leveområder. Av arter på liste II som lever i Tyrifjorden våtmarkssystem er sangsvane, makrellterne, dverglo, smålom, storlom, sandsvale, fossekall, myrrikse, trane og sothøne.

5.3 Vurdering av verneverdi i forhold til brukerinteresser

Brukerinteresser som representerer trusler for verneverdiene Den alvorligste trusselen for naturverdiene i våtmarkssystemet i et langsiktig perspektiv er tap og forringelse av våtmarksarealer gjennom utfyllinger, utbygginger, tørrlegging og andre irreversible inngrep. Ved å sammenligne dagens situasjon med tilstanden for noen tiår siden ved hjelp av kart og flybilder kan en se betydelige endringer. Mange våtmarker er blitt borte som følge av drenering og oppdyrking og ved utbygging av veger og tettsteder som i Vikersund og i Vikbukta. Paddevika i Steinsfjorden er fylt igjen og Mosmyra (den sørvestre delen av meanderen

33

der Lamyra utgjør den nordøstre) er omgjort til et industriområde. Bygging av ny dam og graving av nye elveløp i Vikerfossen har medført tap og forringelse av gyteplasser for storørret. Båtbrygger representerer hver for seg et lite inngrep, men med antallet private eiendommer er potensialet stort for å få svært mange brygger i strandlinja i våtmarkssystemet. En båtbrygge utgjør både et fysisk inngrep samtidig som den kanaliserer ferdsel. Flere kommuner har allerede strategi på at de ønsker felles brygger framfor mange enkelt-brygger. Et godt eksempel er ny fellesbrygge øst for Åsa nord i Steinsfjorden. Hovedtyngden av ferdsel i våtmarkssystemet er uproblematisk i forhold til naturverdiene. I noen tilfeller er ferdselen likevel skadelig for verneverdiene slik at den bør reguleres. Ferdsel i hekkekoloniene skader hekkingen og må reguleres. Utslipp av næringsstoffer fra bebyggelse og landbruk medfører at vannkvaliteten i Steinsfjorden i perioder er dårlig. Det er også tilfellet for Synneren. Tilførsel av næringsstoffer endrer sammensetning av plante- og dyreliv, og medfører at sårbare arter vil gå tilbake og kan forsvinne. I ekstreme situasjoner kan oksygenmangel og giftstoffer fra blågrønnalger gi alvorlige virkninger for dyre- og plantelivet i våtmarkene. Manøvrering av vannstand og vannføring i vann og elver i våtmarkssystemet kan gi både uheldige og positive effekter på verneverdiene. Vannføring i Storelva påvirkes av reguleringer lenger oppe i Randselva og Begna, og vannstanden i Tyrifjorden og vannføringen i Vikerfossen styres av demningen ved utløpet av Tyrifjorden. Den ideelle situasjonen for verneverdiene ville vært en helt naturlig vannføring. Det er ikke realistisk eller ønskelig ut fra et samfunnsmessig perspektiv. Vannstand og vannføring styres av langsiktige konsesjoner og godkjente manøvreringsreglement, som også stiller krav om det tas hensyn til natur og miljø. Ved endringer i konsesjoner og manøvreringsreglementer for vassdragsreguleringer bør følgende hensyn tas overfor naturverdiene i våtmarkssystemet: • Naturlig lav vannstand i Tyrifjorden på våren vil gi store tørrlagte mudderbanker og gode

næringsbetingelser for vadere og andre våtmarksfugler under trekk • Unngå unødig store flomtopper spesielt i hekkeperioden, samtidig er det ønskelig med noen

naturlige flommer som motvirker gjengroing av sumpmarker • Store variasjoner i vannføring over døgnet (natt-dag-variasjoner) er uheldig for rogn og

fiskeyngel og andre vannlevende organismer som forflytter seg seint og som er sårbare for tørrlegging

Opphør av tradisjonell bruk i våtmarkene kan være negativt for verneverdiene. Opphør av husdyrbeite har gjort at mange tidligere åpne beitemarker i strandkanten gror igjen. Dette er uheldig for planter, fugler, insekter og andre organismer som er avhengige av et åpent og skjøttet landskap. En rekke vadere har gått tilbake som følge av gjengroing av tidligere leveområder, ikke bare i Norge men over store deler av den vestlige verden. Flere rødlistede planter i våtmarkssystemet går tilbake som følge av opphør av beite og gjengroing. Gjengroing er også negativt for opplevelsen av et levende natur- og kulturlandskap. Jakt på våtmarksfugler kan være negativt for fuglenes bruk av viktige delområder. Bærekraftig høsting av jaktbare arter er i utgangspunktet ikke noe problem. Den umiddelbare effekten av jakt er at fuglene skremmes bort fra lokaliteten, og at det kan ta tid før fuglene er tilbake. Med et vedvarende jakttrykk vil enkelte lokaliteter i jaktperioden brukes mindre av våtmarksfugler enn det som lokaliteten hadde tålt. Omfanget av fuglejakt i Tyrifjorden våtmarkssystem er lite. Det er samtidig ønskelig å regulere bestanden av kanadagås som innført art.

34

Løsninger for å forene verneverdier og brukerinteresser Direktoratet for naturforvaltning har utarbeidet standard verneforskrifter med vernebestemmelser for ulike kategorier verneområder. Disse standard-bestemmelsene viser hvilket restriksjonsnivå som er vanlig for de ulike vernekategoriene. Standard verneforskrifter for naturreservater og biotopvernområder legges til grunn for det enkelte delområde i verneforslaget for Tyrifjorden, men det er gjort enkelte tilpasninger når det gjelder bruk som kan tillates uten at det skader verneformålet. Verneverdi er vurdert opp mot brukerinteresser i alle delområder. Der det foreligger svært viktige verneverdier og kun lokale brukerinteresser vil delområdet i utgangspunktet tas med i et verneforslag. I delområder der det foreligger svært viktige samfunnsmessige brukerintersser og lokalt viktige verneverdier er det i utgangspunktet ikke aktuelt med vern etter naturmangfoldloven. I delområder der svært viktige verneverdier møter svært viktige brukerinteresser må det gjøres inngående vurderinger av hvilke konsekvenser vern eller ikke vern vil ha på interessene, eventuelt om det lar seg gjøre å forene verneverdier og bruker-interesser innenfor samme område. Vern bør ikke utelukke tradisjonell og bærekraftig bruk som ikke er til skade for verneverdiene. Det kan være beite, fiske, friluftsliv og skjøtsel av kantvegetasjon. Vernegrenser og vernebestemmelser utformes slik at bærekraftig bruk kan pågå uten at det skader verneformålet. Alle tiltak som kan tillates i verneområdene må vurderes i forhold til påvirkning på verneverdiene. Tekniske inngrep i våtmarkene I naturreservater vil det ikke bli tillatt nye varige, tekniske inngrep i våtmarkene. Vedlikehold av anlegg som eksisterer på vernetidspunktet kan i utgangspunktet tillates, men vedlikehold som innebærer graving i våtmarkene må vurderes etter søknad. I biotopvernområder er det åpning for å tillate mindre oppgraderinger og utvidelser av enkelte anlegg. Også her vil vedlikehold av eksisterende anlegg være tillatt, men vedlikehold som innebærer graving i våtmarkene må vurderes etter søknad. Som alternativ til åpne kanaler til vanningsanlegg gjennom gruntvannsområder bør det vurderes nedgravde rør i bunnen. Regulering av ferdsel I alle områder som foreslås vernet innføres det en generell aktsomhetsplikt for all menneskelig ferdsel i forhold til vegetasjon, dyreliv og kulturminner. Med ferdsel regnes all ferdsel til fots, til hest, på sykkel, svømming og bruk av båt med og uten motor. I helt spesielle tilfeller, og der det er dokumentert skade på verneverdier som følge av ferdsel, innføres det restriksjoner på ferdsel. På viktige hekkeholmer foreslås det ferdselsforbud i hekkeperioden fra 15. april til 31. juli for å sikre ro fuglene. De ytre Sandtangenøyene ved Onsakervika regnes som hekkeholmer i denne sammenhengen. Flere hekkeholmer som er viktige for friluftsliv var tatt ut av vurderingsområdet før verneplanarbeidet startet. Dersom det oppstår situasjoner der verneverdier skades av ferdsel kan vernemyndighetene ved forskrift innføre ytterligere restriksjoner på ferdselen. Det anbefales at kommunene tar et ansvar for å utarbeide en flerbruksplan for friluftsliv, bading, rekreasjon, båtbruk osv for Tyrifjorden og Steinsfjorden. Gjennom et slikt planarbedi bør det vurderes hvilke områder som er sårbare for ferdsel og hvilke som tåler høy bruk, og hvordan ferdsel kan kanaliseres bort fra de sårbare områdene til mindre sårbare steder. På denne måten kan en oppnå en vinn-vinn-situasjon for verneverdier og friluftsinteresser.

35

Bruk av motorbåt Det er i verneforslaget lagt små begrensninger på bruk av motorbåt utover bestemmelsene i motorferdselloven og nasjonal og lokale forskrifter for motorferdsel. Regler for båtferdsel i verneområdene er samordnet med regler for øvrige deler av Tyrifjorden og Steinsfjorden for å unngå flere sett med regler som brukere må forholde seg til. På Storelva, Begna og Randselva foreslås det fartsgrense på 10 knop. I en sone på 100 meter fra land foreslås det fartsgrense på 5 knop. Mer enn 100 meter fra land er fartsgrensa 25 knop. Båtferdsel er ikke tillatt i en sone på 50 meter rundt hekkeholmene i hekkeperioden. I kroksjøene ved Storelva og på noen andre sårbare steder er det bare grunneier og andre med godkjent brygge eller båtfeste som har tillatelse til bruk av motorbåt. Landbruk Dyrket mark er holdt utenom verneforslaget. Det er noen arealer med produktiv skog innenfor verneforslaget. Dette er teiger som er noe vanskelig tilgjengelig for hogst (Froksøya i Storelva og elveskråningen sør for Hovsenga) eller foreslått vernet i forståelse med grunneier (Bjørkelunden ved Norderhov). Teiger med produktiv skog ønskes vernet uten hogst. Ved Norderhov er det ønskelig å ta ut granoppslag. Kantvegetasjon innenfor verneforslaget skal kunne skjøttes etter søknad og etter nærmere retningslinjer i forvaltningsplan for å unngå skygge på nærliggende dyrkamark og for å skape et delvis åpent landskap. Vegetasjon i et tre-meters belte langs dyrkamark kan fjernes uten forutgående søknad. Vedlikehold av vanningsanlegg, dreneringsgrøfter og andre anlegg som innebærer graving i våtmarker kan tillates etter søknad. Vedlikehold som ikke innebærer gravearbeider kan skje uten søknad. I biotopvernområder kan forsiktig oppgradering av enkelte typer eksisterende anlegg tillates etter søknad. Det er ønskelig å oppnå større arealer med husdyrbeite enn det som er situasjonen i dag, og det tas sikte på å gjenåpne tidligere beitemarker som er under gjengroing. Det legges ikke begrensninger på beite bortsett fra på steder med spesielle naturkvaliteter. Det bør vurderes skjøtselsmidler til å gjenåpne og vedlikeholde beitemark. Utvikling av boliger, fritidsboliger, næringseiendommer Verneforslaget omfatter i utgangspunktet ikke eiendommer for boliger og fritidseiendommer, men vil flere steder følge strandlinja langs slike eiendommer. I områder som foreslås vernet vil det innføres restriksjoner i bygge- og anleggstiltak for private båtbrygger, plattinger og lignende i strandlinja og i våtmarkene. Vedlikehold av eksisterende anlegg kan skje uten søknad, mens vedlikehold som medfører graving i våtmarker kan tillates etter søknad. Nye anlegg er ikke tillatt, men etter søknad kan det i biotopvernområder tillates mindre utvidelser og oppgradering av eksisterende anlegg så sant det ikke er til skade for verneformålet. Samfunnsmessig infrastruktur I alle foreslåtte verneområder er drift, vedlikehold og nødvendig istandsetting ved akutt utfall på eksisterende energi- og kraftanlegg, anlegg for telekommunikasjon og vann- og avløpsledninger tillatt. Nødvendig bruk av motorisert ferdsel til disse formålene er tillatt. Oppgradering/fornyelse av slike anlegg er tillatt så lenge det ikke medfører vesentlig fysiske endringer i forhold til verneformål. Dersom oppgradering innebærer slike endringer kan det gis tillatelse etter søknad. Det kan ryddes trær og kratt under luftledninger. Det er ønskelig at alle luftledninger over tid legges i bakken eller i vann i de eksisterende og foreslåtte verneområdene. Hensyn til sikkerhet eller vesentlige samfunnsinteresser Arealer av stor betydning for samfunnssikkerhet eller som har store samfunnsinteresser er forsøkt holdt utenom de foreslåtte verneområdene. Det er ikke ønskelig å legge opp til unødig bruk av de generelle dispensasjonsbestemmelsene i § 48 i naturmangfoldloven:

36

“Forvaltningsmyndigheten kan gjøre unntak fra et vernevedtak dersom det ikke strider mot vernevedtakets formål og ikke kan påvirke verneverdiene nevneverdig, eller dersom sikkerhetshensyn eller hensynet til vesentlige samfunnsinteresser gjør det nødvendig. I avveiningen mellom øvrige vesentlige samfunnsinteresser og hensynet til verneområdet skal det særlig legges vekt på verneområdets betydning for det samlede nettverket av verneområder og om et tilsvarende verneområde kan etableres eller utvikles et annet sted….” Elveforbygninger Etter søknad kan det gis tillatelse til vedlikehold, oppgradering og nybygg av elveforbygninger når disse er godkjent av vassdragsmyndighet. Slike forbygninger forutsettes planlagt og gjennomført i nær dialog med vassdragsmyndighet for å finne løsninger som både ivaretar hensyn til samfunssikkerhet og til verneformålet. På steder der det er ønskelig å opprettholde naturlig meandrering (erosjon), slik som sør for Hovsenga og i nedre del av Sokna, bør det ikke bygges forbygninger. Fjerning av trær som velter ut i elver og som utgjør fare for bygninger og anlegg Trær som velter ut i elveløp og som hindrer framkommelighet, og trær som står i fare for å falle overende og skade bygninger og andre anlegg kan normalt fjernes etter søknad og etter nærmere retningslinjer i forvaltningsplan. Jakt og skadefelling Det foreslås jaktforbud i naturreservatene og i biotopvernområdet i Steinsfjorden. Det åpnes for jakt i biotopvernområdene som fredes for hekkende fugler og overvintrende vannfugler. Fremmede arter som utgjør en fare for verneformålet kan fjernes som ledd i skjøtsel av det enkelte verneområde. Dette gjelder bl.a. uttak av kanadagås.

37

6.  Beskrivelse og vurdering av hvert delområde  Dette kapitlet omhandler det enkelte delområde i Tyrifjorden våtmarkssystem. Verneverdier og brukerinteresser beskrives og vurderes etter kriterier og retningslinjer som er omtalt i kapittel 5. Temakart som viser verneverdier og brukerinteresser er satt bakerst som vedlegg 3.

6.1 Nordre Tyrifjorden og Storelva

Geografiske data Området som er vurdert for vern omfatter hele Nordfjorden nord for Averøya naturreservat i øst og Hagavika vest i Nordfjorden, og en 8 km lang strekning av Storelva opp til Slepa med tillegg av Bjørkelunden ved Norderhov, Froksøya, Busundevja, Hafnorevja og Domholtevja med Tjernet på Helgelandsmoen. Også sumpmarka sør i Onsakervika er vurdert for vern. Karlsrudtangen og Averøya i Nordfjorden er fra tidligere vernet som naturreservat sammen med kroksjøene Synneren, Juveren og Lamyra som alle ligger i tilknytning til Storelvas nedre løp. Grense for vurderingsområdet i Nordfjorden følger strandlinja ved høyeste normale vannstand i Tyrifjorden (63 moh) mellom Hagavika og Karlsrudtangen i vest og fra Karlsrudtangen til Averøya gård på østsiden av fjorden. Et naturbeiteområde som ligger mellom Tyrifjorden og dyrket mark på Averøya gård er med i vurderingsområdet. Fisket i Nordfjorden (Breien-fisket) er privat i motsetning til fisket i øvrige deler av Tyrifjorden der fisket er fritt for allmenheten. Naturfaglig beskrivelse Vassdrag Vurderingsområdet i Nordfjorden dekker sammen med Averøya og Karlsrudtangen naturreservat alle de grunne partiene i denne delen av Tyrifjorden. Det sammenhengende, grunne partiet nord og øst i Nordfjorden er deltaområdet til Sogna og Storelva. Dette er bygd opp av elveavsetninger som er tilført gjennom mange tusen år. Gruntvannsområdene i Nordfjorden er på mer enn 3 200 da. Elvedeltaene til Storelva og Sogna er under stadig utvikling, selv om tilførsel av sedimenter fra Storelva er redusert som følge av vassdragsreguleringer. Ved lav vannstand er sand- og mudderbankene i Nordfjorden blottlagt i opp til et par hundre meters bredde. Vinterstid fryser normalt Nordfjorden til helt sør til Averøya - Veholt. Storelvas utløp er nesten alltid isfritt selv under kalde vintre. Storelva starter der Begna og Randselva møtes midt i Hønefoss by. Vurderingsområdet dekker nedre del av Storelva fra Slepa til Averøya naturreservat, med tidligere elveleier. Dette helhetlige systemet av et meandrerende elveparti med flere kroksjøer og tidligere elveleier er trolig unikt i nasjonal sammenheng. Meandrering skyldes at elvevannet har størst fart i yttersvingene og graver mest der. Massene avsettes i innersvingen der farten på elvevannet er lavere. På denne måten vil elvesvingene stadig flytte seg dersom elvevannet ikke møter på hindringer. I dag er

38

Storelva forbygd for å hindre at elva gjør skade på gårder og eiendommer, slik at den meandrerende aktiviteten i hovedsak har stoppet opp. Storelvas utløp er nesten alltid isfritt selv under kalde vintre på grunn av elvekraftverk lenger oppe i Randselva og Begna. Synneren, Juveren og Lamyra er kroksjøer (meandere) som har vært avskåret fra hovedløpet til Storelva i svært lang. Kroksjøene er i ulike gjengroingsstadier. Synneren er den yngste av de tre, Juveren er noe eldre enn Synneren, og Lamyra er den klart eldste av kroksjøene. I Lamyra har gjengroingprosessen kommet svært langt, og det er bare et lite areal med åpen vannflate igjen. Resten av meanderen er gjengrodd med organiske avsetninger (myrjord). Kroksjøene er forbundet med Storelva med kanaler. En fjerde kroksjø er under utvikling rundt Froksøya, øst for Mælingen. I løpet av relativt kort tid (i geologisk sammenheng) vil denne bli avsnørt fra Storelva. Flyfoto av Nordfjorden fra ”Norge i bilder”. De store grunne områdene vises tydelig

39

Naturtyper Det store, sammenhengende deltaområdet fra Sognas utløp til dagens utløp av Storelva forteller om Storelvas ulike løp gjennom flere tusen år. Tidligere var utløpet av Storelva lenger nord, og gruntvannsområdene utenfor Røsholmstranda og Averøya gård er gamle elveavsetninger. Hele deltaområdet er nesten uten tekniske inngrep og har svært høy verdi som naturtype. Naturtypen mudderbanker finnes også i deltaområdet. Naturtypen bukter, evjer og viker finnes både ved Karlsrudtangen og i Onsakervika. Sør i Onsakervika er et parti med rik sumpskog. I Karlsrudtangen naturreservat finnes naturtypene gammel lauvskog, gammel barskog og gråor-heggeskog. Nedre del av Sogna innenfor reservatet er et meandrerende elveparti. Skogen og strandområdet på Karlsrudtangen er ryddet manuelt for kratt to ganger de siste ti årene og er tatt i bruk til beite. Naturtypene beiteskog og slåtte- og beitemyr er under utvikling. Averøya naturreservat omfatter naturtypene gammel lauvskog, gammel barskog og gråor-heggeskog. Det er også en dam ved den gamle feltstasjonen. Strandskogen nord på Averøya er beiteskog mens skogen i den sørlige delen er uten beitepåvirkning de senere år. Den aktuelle strekningen av Storelva med Juveren, Synneren, Lamyra og Froksøya er registrert som naturtype kroksjøer, flomdammer og meandrerende elveparti. Systemet har en kompleks utforming av svær stor verdi selv om den meandrerende aktiviteten har stoppet som følge av elveforbygninger. Gråor-heggeskog forekommer flere steder, slik som ved Juveren, Synneren, Busundevja, Domholtevja og ved Tjernet på Helgelandsmoen. Lamyra er registrert som rik sumpskog og rikmyr av svært høy verdi på grunn av et høyt antall rødlistede planter. Busundevja og Domholtevja er begge kategorisert som naturtype evjer, bukter og viker av middels verdi. Hafnorevja sør for Domholtevja er en vegetasjonsrik evje som er vurdert til å ha middels verdi. I Busundevja og i Storelva nord for Domholt er det registrert mudderbanker. Langs Domholtevja er det parti med kalkskog. Bjørkelunden ved Norderhov består av gammel lauvskog med mye død ved under nedbryting, og er vurdert til å ha svært høy verdi som naturtype. Planteliv – vegetasjon På mudderbankene i Nordfjorden vokser pusleplantesamfunn med stor andel ettårige planter som setter mye frø. I Karlsrudtangen naturreservat er det strandenger med starr og elvesnelle. I våtmarkene vokser kortskuddsvannplater som evjeblomarter, firling (VU) og nikkebrønsle (VU). Strandpartiet mellom Karlsrudtangen og Averøya er delvis bevokst med gråor-istervierkratt, oppe på strandvollen er det større forekomst av furu. På Averøya gård er det ryddet skog og kratt i beltet mellom fjorden og dyrkamarka for å forbedre beitet. Store deler av Averøya naturreservat består av eldre, variert lauv- og barskog, en god del av lauvskogen er i klimasfase med mye død ved. Utviklingen av pionervegetasjon på sandbankene med bl.a. oreskog og vierkratt er interessant. På mudder- og sandbankene ved Storelvas utløp finnes mange av artene som er blitt sjeldne i Juveren og Synneren på grunn av eutrofiering. Firling (VU) er funnet ved Averøya sammen med bleikfiol (VU) og småslirekne (NT). Småslirekne er også funnet ved Røshomstranda. I Onsakervika vokser det mandelpilkatt (VU). Juveren er svært næringsrik med meget frodig og særegen vannvegetasjon. Langs kanten vokser et bredt belte med vannvoksende elvesnelle. Mellom innsjøen og dyrkamarka vokser myrhatt, høymol, starrplanter og forekomster av mandelpil (VU) og gråor i et smalt belte. Nord for

40

kroksjøen er det en svært velutviklet gråorheggeskog. Ved lav vannstand er store deler av vannflaten dekket av vannplanter. Synneren er mindre næringsrik enn Juveren. Mellom vannet og omkringliggende dyrkamark er et belte med vannvoksende elvesnelle, andre steder er det et smalt parti med vierkratt og en randsone med løvtrær. Synneren og særlig Juveren hadde tidligere svært interessant mudderbanke-, sump- og vannvegetasjon med en rekke sjeldne og høyt rødlistede arter. Noen av de sårbare artene kan ha gått ut på grunn av eutrofiering og etablering av vasspest. På slutten av 1990-tallet var det ennå rester av denne vegetasjonen med arter som firling (VU), trefelt evjeblom (NT), korsevjeblom, nålesivaks og mjukt brasmegras i Juveren. Firling (VU) og trefelt evjeblom (NT) er registrert i Synneren sammen med trappepiggsopp (NT). På Lamyra vokser usedvanlig rik og variert myr- og vannplantevegetasjon. For noen tiår siden var mesteparten av meanderen uten trær, i dag er skogen på full frammarsj på store deler av arealet. Skogen betegnes som sumpskog med furu, gran og lauvskog med bjørk, gråor, svartor og hegg. En rekke sjeldne og truete arter vokser i reservatet, slik som nikkebrønsle (VU), bunkestarr (VU) og huldrestarr (VU). I øst ved Mostjern vokser kranstusenblad (NT) og myrtelg (EN). I svartorskogen sør for Mostjern vokser vasstelg (EN), sumpskogen ved Mostjern er en av svært få lokaliteter i Norge med knottblom (EN). På Lamoen sør for verneområdet er også bittergrønn (EN) funnet. Frøentjern i nordvest er et åpent sumpområde hvor det er vannansamling kun i flomperioden. Floraen i området er svært spesiell, med en rekke høyt rødlistede planter, bl.a. myrstjerneblom (EN), småmyrull (EN), huldrestarr (VU) og bunkestarr (VU). Bjørkelunden ved Norderhov er på 42 da og har helt spesielle naturkvaliteter. Lunden er tidligere beitemark som nesten ikke har vært hogd på 1900-tallet. Skogen består av gammel lauvskog i klimaksstadium dominert av hengebjørk, med gråor-heggeskog i ravinedalen mot Storelva. Med mye død ved og hule trær er lokaliteten viktig for vedboende sopp, insekter og fugler. Lunden grenser mot Storelva og er omkranset av dyrkamark. Froksøya i Storelva er dominert av granskog ispedd noe bjørk på tørr mark og gråor-heggeskog i flomfar. Sverdlilje er funnet på øya. I Busundevja finnes kvasstarrsumper, elvesnellebelter og et smalt belte med flaskestarrsump mot Storelva. Mot Storelva er det en grasdominert vier-/gråorsumpskog. Sør for evja vokser ung gråorheggeskog med høyt innslag av selje. Dalfiol (NT) er funnet et par steder ved evja. I ytre del av evja blomstrer store mengder med hvit nøkkerose på sommeren. Domholtevja er del av et tidligere elveløp av Storelva som gikk forbi Helgelandsmoen. De ytre delen av evja er dekket av tette belter av elvesnelle mens de indre delene er dominert av starrarter og andre sumpplanter. I sentrale deler av evja vokser gråorheggeskog med en del død ved. Korsandemat (NT) opptrer i vannmassene mens nikkebrønsle (VU) vokser innerst i evja. Her vokser også gråseljekratt (noe truet vegetasjonstype) på tidligere beitemark. Fugleliv De store grunne delene av Nordfjorden er svært viktige nærings- og rasteområder for våtmarksfugler under vår og høsttrekket. Lett og god tilgang på næring er avgjørende for fuglene. På lav vannstand er store mudderflater tilgjengelige for vadere som er avhengig av eksponerte mudderflater eller svært grunt vann. Svaner, ender og gjess beiter vannplanter i våtmarkene på litt dypere vann. Det er ofte lav vannstand i Tyrifjorden før vårflommen setter inn, og dette faller sammen med vårtrekket for mange av våtmarksfuglene. De største gruntvannsområdene ligger mellom Karlsrudtangen og Averøya. Det er også et smalere gruntvannsområde langs vestre del av Nordfjorden sør til Veholt som er viktig for

41

våtmarksfuglene. Dykkender og fiskender som lever av animalsk føde finner mat ved elvemunningene og i de dypere deler av Nordfjorden. Under vårtrekket raster store flokker av kortnebbgås og storskarv og mindre grupper av smålom og storlom på Norfjorden. Mindre vanlige ender som stjertand, bergand, svartand, sjøorre og også lappfiskand raster regelmessig under trekk ved siden av mindre grupper av grågås. Nordfjorden er også en viktig rasteplass for flere måkearter under trekkperiodene og sommeren – fra perioden med iskanter tidlig på våren til senhøsten med begynnende islegging. Strandområdene rundt Nordfjorden er viktige hekkeområder for mange våtmarksfugler. På Karlsrudtangen hekker toppdykker (NT) og i år med lav vannstand kan hettemåke (NT) og makrellterne (VU) hekke på øyer i den nordligste delen av Nordfjorden. Noen par fiskemåke (NT) hekker regelmessig på Sandtangenøyene utenfor Onsakervika. Hettemåke og makrellterne hekket også her tidligere, men stor ferdsel på øyene i hekkeperioden har fortrengt disse fuglene. De mer åpne partiene i deltaområdene er hekkeplass for bl.a. vipe (NT) og enkeltbekkasin, og tjeld er registrert hekkende ved Averøya. Den lille vaderen dverglo (NT) har vist tilbakegang i våtmarkssystemet, men er registrert hekkende på stranda mellom Karlsrudtangen og Averøya. Nordfjorden er oppvekstområde for ungekull av stokkand, kvinand og laksand. Sumpmarka sør i Onsakervika har et rikt fugleliv. Dette er den sikreste lokaliteten i hele våtmarkssystemet for den sjeldne myrriksa (EN). Også sjeldne arter som lerkefalk (VU) og horndykker er sett ved Onsakervika. Trolig har gresshoppesanger (VU) hekket i vika. Sumpmarka er forøvrig mye brukt av andefugler. Nordfjorden er viktig næringsområde for fiskeørn (NT), og gråhegre og storskarv observeres jevnlig. I skog og kratt rundt Nordfjorden hekker en rekke arter av sangere, trostefugler, meiser, finker og buskspurver samt ringdue, kaie og kråke. Høsttrekket for enkelte vadere starter allerede i juni, og en rekke vadere raster utover sommeren og høsten på vei mot sør. Arter som tundralo, polarsnipe, myrsnipe, lappspove og sotsnipe er registrert i større antall ved Nordfjorden enn de fleste steder på Østlandet. Bare Nordre Øyeren i Akershus kan vise til lignende eller høyere tall. Høsten 2009 var det over 60 traner som oppholdt seg på Karlsrudtangen og Averøyatangen. Nordfjorden og utløpet av Storelva er svært viktig for overvintrende andefugler som sangsvane, knoppsvane, kanadagås, kvinand og flere andre andearter. Fuglene er avhengig av isfritt vann over grunne våtmarker der de kan beite. På vinteren er isforholdene avgjørende for hvor fuglene ligger. Fuglene kan ”stripebeite” gruntvannsområdene etter som iskanten flytter seg. Det er nesten alltid et parti i munningen av Storelva som er isfritt midtvinters. Mangfoldet av fuglearter ved Nordfjorden er stort fordi området gir gode vilkår for flere ulike grupper av våtmarksfugler, både andefugler, vadere og andre våtmarksfugler. Noen tall som illustrerer betydningen av Nordfjorden som fugleområde er at det på vestsiden av Nordfjorden, fra Veholt til Karlsrudtangen, er telt 1150 stokkender i oktober og nesten 400 krikkender i august. Ved Karlsrudtangen er det i november telt over 300 sangsvaner, og det er registrert opp til 500 kvinender i Nordfjorden i april. Ved utløpet av Storelva er det sett over 700 stokkender i april og over 600 laksender seint på høsten. Det er telt opp til 4.500 rastende kortnebbgås i en flokk, og ennå større antall under overflygning i løpet av en dag.

42

Storelva er en viktig lokalitet for vannfugler året rundt men har aller størst betydning som overvintringsområde. Når kroksjøene, Steinsfjorden og deler av Tyrifjorden islegges er store deler av Storelva ennå isfri. Her beiter knoppsvaner, sangsvaner, kanadagås, kvinand, stokkand, toppand og laksand i grunne partier av elva. I kalde perioder med full islegging på Nordfjorden er fuglene helt avhengig av de åpne elvestrekningene. Vinteren 1990/91 var det rundt 120 sangsvaner og 100 knoppsvaner i Storelvas nedre løp. Dette partiet er også kjerneområde for kvinand på vinteren. Dvergdykker (NT) overvintrer enkelte år i Storelva. De grunne og vegetasjonsrike kroksjøene gir mye mat for store mengder andefugler fra isgang på våren fram til islegging på høsten. Sangsvaner, knoppsvaner, sothøner og store mengder stokkand og brunnakke beiter i Juveren og Synneren i sommersesongen. Det er registrert 500 stokkender på det meste i Juveren og over 650 stokkender i Synneren. Av sangsvane er det talt over 200 individ på våren og mer enn 260 på høsten. Mange ikke-hekkende knoppsvaner trekker bort på sommeren for å myte og returnerer i september-oktober. Ved Juveren hekker knoppsvane, sothøne, vipe (NT), strandsnipe (NT), enkeltbekkasin og sivspurv. Kroksjøen er en av svært få steder hvor sivhøne (NT) er funnet hekkende. Første hekkefunn av knekkand (EN) i Buskerud var ved Synneren. Første kjente hekking av gråhegre i distriktet var også ved Synneren i 1992. Makrellterne, svaler og tårnseilere jakter over kroksjøene. Andre sjeldne arter som åkerrikse (CR), myrrikse (EN), nattergal (NT), skjeand (NT) og horndykker er også sett ved Synneren. På Lamyra er det registrert hekking av dvergspett, enkeltbekkasin og stokkand. Også myrrikse (EN) er hørt i hekketida uten at hekking er påvist. Mange hullrugere hekker i Bjørkelunden ved Norderhov på grunn av god tilgang på gamle og døde trær og spettehull. Av spetteartene er dvergspett, grønnspett, flaggspett, svartspett og tretåspett registrert. En god del kaier og noen få skogduer holder til i lunden. Hullrugere som meiser, spettmeis, trekryper og kvinand hekker her sammen med bl.a. stær (NT). Domholtevja er i mindre grad undersøkt for fugleliv. Dvergspett, flaggspett, skogsnipe, gulsanger og myrsanger er registrert. Knoppsvane hekker i Tjernet ved Helgelandsmoen, og kattugle er hørt på lokaliteten. Domholtevja har potensiale for hekking av en rekke spurvefuglarter, rikser og ender. I Hafnorevja opptrer en god del enkeltbekkasin under trekket, og arten kan også hekke på lokaliteten. Av hekkearter i området kan nevnes sivspurv og grønnspett (sistnevnte i ospeholtet like ved evja). På grusbankene ved Slepa er et par dverglo (NT) observert i hekketiden. Kantsoner, evjer og viker langs elva er viktig hekkeområde for knoppsvane, flere ender, sothøne og spurvefugler. Storelva og Kroksjøene er jaktområde for fiskeørn (NT), lerkefalk (VU) og vandrefalk. Annet dyreliv Annet dyreliv ved Nordfjorden er ikke registrert og dokumentert på samme måte som fuglelivet. Hjort er registrert i Onsakervika. Av fisk er det abbor og sik som dominerer strandsonene. Stedvis er det også er mye gjedde. På grunne steder er det også store mengder med stingsild og ørekyt. Grunne og vegetasjonsrike parti i Nordfjorden er viktige gyteområder for brasme. Krøkla har gyteområder ved Karlsrudtangen og i Sogna.

43

Spissnutefrosk (NT) og småsalamander (NT) er fra tidligere kjent fra en dam på Averøya. Spissnutefrosk er også funnet i Onsakervika, Juveren, Synneren, Lamyra, Hafnorevja og Domholtevja. Øvrig dyreliv er ikke registrert systematisk og dokumentert fra Storelva og kroksjøene. Kulturlandskapet ved Storelva rommer en god bestand av rådyr og det beiter en del elg i sumpvegetasjonen som ved Busundevja og Froksøya i Storelva. Vannflaggermus er registrert i Busund-området. Norgesrekord for gjedde er fra Synneren. Gjedda veide 19,6 kg og ble tatt i garn.

Flyfoto fra ”Norge i bilder”over Storelva og fire kroksjøer i ulike utviklingstrinn. På østsiden av elva ligger Juveren lengst nord. Lamyra ses som en gjengrodd krok litt lenger sør. På vestsiden går fremdelse en elvesving rundt Froksøya, men denne er i ferd med å snøres av. Vest for denne ligger Synneren.

44

Kulturhistorie Nordfjorden ligger i et gammelt jordbrukslandskap som har vært bosatt og dyrket gjennom mer enn 1000 år. I tidligere tider hadde fisket i Tyrifjorden betydning som matkilde, og båtstø ved fjorden var viktig. Tømmer ble fløtet ned Storelva og slept med båt over Tyrifjorden til Vikersund. Det finnes flere rester etter tømmerfløtningen ved utløpet av Storelva. Den tidligere feltstasjonen på Averøya var bygd som fløtningshus. Storelva og kroksjøene ligger i et gammelt jordbrukslandskap som har vært bosatt og dyrket gjennom mer enn 1000 år. Vest i Bjørkelunden ved Norderhov ligger en mulig gravhaug. Det er ennå rester etter innretninger for tømmerfløtningen mange steder ved Storelva. Brukerinteresser Det er ikke dyrket mark innenfor vurderingsområdet. Karlsrudtangen og arealet mellom Nordfjorden og dyrkamarka på Averøya gård benyttes til husdyrbeite. Grunneier ønsker å forbedre beitearealene. Det er behov for vanningsanlegg ved fjorden til åkervanning, og dreneringsgrøfter fra dyrket mark på Averøya ender i gruntvannsområdene. Utenom naturreservatene er det ikke skog av betydning. Røsholmstranda nordøst i Nordfjorden er et godt tilrettelagt og populært friluftsområde med badestrand, og er eid av Ringerike kommune. Ved Røsholmstranda er det ca 25 fritidsboliger, de fleste er bygd på 1960-70-tallet. Flere av disse har egne brygger og båtplasser mot fjorden. Langs vestre del av Nordfjorden er det om lag 35 fritidsboliger, mange av disse har egne brygger eller det er gravd kanaler som båtleder gjennom gruntvannsområdet og ut til fjorden. Onsakervika camping er den klart største campingplassen i tilknytning til hele området som vurderes for vern. Campingplassen har 16 utleiehytter og kapasitet til 180-200 campingvogner. Sandstranda er langgrunn og passer fint for barnefamilier. Onsakervika benyttes for dagsutfart fra hele distriktet. Også båtfolk besøker campingplassen. Mange båter legger til på Sandtangen-øyene i verneområdet nordvest for campingplassen, for soling og bading. Dette er ikke i samsvar med verneformål og vernebestemmelser for Averøya-reservatet. Det arbeides med planer for oppdeling og videre utbygging av campingplassen. Planer for båtbrygger både i Onsakervika og ut i Storelva er skissert i forbindelse med en reguleringsplan. Det er også ønsker om å benytte verneverdiene i våtmarkene som et trekkplaster for turister. Det er en del småbåttrafikk på Nordfjorden, spesielt på varme sommerdager. Trafikken kommer fra eiendommer langs fjorden, fra Ask og Sogna og det er også gjennomgangstrafikk mellom Storelva og Tyrifjorden. I de grunne områdene mellom Karlsrudtangen og Averøya foregår det en del bading fra båtene. Breien gård vest for Nordfjorden har godkjent reguleringsplan for camping og båtbrygge ved fjorden. Beboere i området ved Ask nord for Karlsrudtangen har ytret ønske om bedre tilgang til Nordfjorden. Langs deler av Storelva ligger det gårdsbruk med dyrkamark. Det er flere anlegg for åkervanning langs elva. Elvebredden er forbygd på deler av strekningen. Store deler av elvebredden er likevel

45

intakt med viker, elveører og naturlig kantvegetasjon. På Froksøya i Storelva er det produktiv granskog som er noe vanskelig tilgjengelig for hogst. På sørsiden av Storelva i Hole kommune ligger et boligfelt med tomter helt ned til elva. Flere eiendommer har uteområder med brygger og ulike innretninger helt ut i elva. På Kalvøya i Juveren naturreservat ligger en tidligere fritidsbolig som er omgjort til bolig. Den tidligere militærleiren Helgelandsmoen er gjort om til næringsområde. En god del virksomhet foregår langs elva, bl.a. har turistbåten Dronning Tyra sin base her. Det er planer for ny brygge ved Helgelandsmoen. Forsvaret har et lytteanlegg med antenner i bruk på sørsiden av Storelva og vest for Helgelandsmoen. Det går bilveg rundt hele det militære området. Arealet er sperret for allmenn ferdsel. Ved Mælingen nord for Storelva ved Helgelandsmoen ligger en privat båtbrygge med utsettingsrampe for båter. En rekke private eiendommer har egne, mindre båtbrygger. Ved Gomserud nord for Helgelandsmoen ligger en travbane rett nord for Storelva. Det er merket båtled på Storelva mellom Nordfjorden og Hønefoss. Ved Slepa øverst i vurderingsområdet er det foretatt gravearbeider i elveløpet for å utbedre båtleden. Ved Busund er det bro over Storelva. Fylkesvegen mellom Norderhov og Helgelandsmoen følger bredden av Storelva og går over utløpskanalene fra Juveren og Lamyra og ut i Storelva. Det er stilt krav om bygging av gang- og sykkelveg langs fylkesvegen mellom Helgelandsmoen og Norderhov før Helgelandsmoen kan utvikles videre som næringsområde. Flere strømledninger krysser Storelva, slik som ved Busundbroa, mellom Helgelandsmoen og Synneren og mellom Domholt og Averøya. En alternativ, framtidig trasé for ny E16 krysser Storelva mellom Lamyra og Helgelandsmoen over Busundevja. Denne vil bli vurdert i arbeidet med kommunedelplan for E16 for strekningen Skaret – Hønefoss. Bjørkelunden ved Norderhov brukes som friluftsareal av skole og barnehager, og det er satt opp en permanent solid leirpass (gapahuk) her. En del av Bjørkelunden brukes som beite for hest. Vurdering av verneverdi Det foreligger bra datagrunnlag for naturtyper og fugleliv fra Nordfjorden, Storelva og Bjørkelunden. Området er oversiktelig og godt undersøkt over lang tid. Det er bra data for naturtyper fra Domholtevja, Busundevja og Froksøya, men mindre data om våtmarksfugler. Det store sammenhengende deltaområdet mellom Sogna og Storelva har svært stor verdi som naturtype og som kvartærgeologisk avsetning, både på grunn av størrelsen og fordi det er så godt som uten tekniske inngrep. Deltaområdet er bortimot unikt i nasjonal sammenheng. Beitemarka mellom Nordfjorden og dyrkamarka på Averøya har lav verdi i vernesammenheng. De store gruntvannsområdene i Nordfjorden har svært stor betydning for våtmarksfugler i Tyrifjorden våtmarkssystem, i første rekke som næringsområde for et stort antall fugler vår, sommer og høst. Områdene er også viktig for andefugler vinterstid fordi Nordfjorden fryser til senere enn Steinsfjorden og kroksjøene. På lav vannstand er gruntvannsområdene også svært viktige for vadere under vår- og høsttrekk (disse to trekksesongene overlapper nesten i juni

46

måned). De litt dypere deler av Nordfjorden er viktige næringsområder for dykkender, fiskender, storskarv, lommer og andre vannfugler i deler av året. Nordfjorden er viktig del av leveområdet for flere rødlistede fugler. Under vår- og høsttrekket raster regelmessig bergand (VU), lappfiskand (VU), storspove (NT) og brushane (VU). Nordfjorden er viktig næringsområde for makrellterne (VU) og hettemåke (NT), som også hekker enkelte år på øyene i deltaområdene. Rovfugler som fiskeørn (NT), lerkefalk (VU) og hønsehauk (NT) jakter over Nordfjorden. Dverglo (NT) er funnet hekkende på strendene langs Nordfjorden. I reservatene på Karlsrudtangen og Averøya har skogen utviklet seg med et stadig mer interessant artsinventar knyttet til gammel barskog og gammel lauvskog. Her hekker dvergspett og flere hullrugere. Etter hvert som døde trær brytes ned vil mengde av sopp, lav og insekter som lever på død ved øke. Skogteigene vil inngå i et økologisk nettverk av tilsvarende områder med gammel skog som ved Juveren, Bjørkelunden ved Norderhov og evt. Froksøya i Storelva, og bidra til å styrke grunnlaget for flere arter knyttet til gammel skog. Også lokalitetene for spissnutefrosk (NT) og småsalamander (NT) på Averøya og i Onsakervika inngår i nettverk av leveområder og bidrar til spredning og overlevelse av disse sårbare amfibiene. Nordfjorden har store naturverdier av naturtyper, geomorfologiske formasjoner, vegetasjon og våtmarksfugler som uten tvil kvalifiserer for vern etter naturmangfoldloven. Hele deltaområdet representerer en bestemt type sårbar natur, og utgjør også en unik kvartærgelogisk forekomst. Nordfjorden har særlig betydning for biologisk mangfold og har særskilt naturvitenskapelig verdi. På grunn av de brede naturkvalitetene er det verneformen naturreservat som er den mest dekkende for formålet. Sumpmarka i Onsakervika er vurdert til å ha middels verdi som naturtype. Naturtypen har en begrenset størrelse sammenlignet med andre vegetasjonsrike viker i våtmarkssystemet. Vegetasjonsrike viker er en naturtpe som øker i omfang i våtmarkssystemet. Det er små tilgjengelige arealer for å utvide campingvirksomheten i Onsakervika, dermed er det en betydelig arealkonflikt mellom verneverdier og brukerinteresser her. Sumpmarka er viktig leveområde for rødlistearter som myrrikse (EN) og spissnutefrosk (NT). Den fuktigste delen av sumpmarka sørvest i Onsakervika er mest egnet som leveområde for myrrikse og spissnutefrosk og har en størrelse som vil sikre biotopen selv om indre del av Onsakervika fristilles for utbyggingsformål. Storelva og kroksjøene er et sjeldent og helhetlig kompleks av naturtypen meandrerende elveparti, flomdammer og kroksjøer, med tidligere elvesinger i ulike utviklingsstadier. Selv om den meandrerende aktiviteten langs Storelva i all hovedsak er stoppet på grunn av forbygninger og selv om det ligger gårdsbruk, bolig- og næringsområder langs elva, så utgjør det helhetlige elvepartiet med kroksjøene et unikt stykke vassdragnatur i norsk målestokk. Den nye kroksjøen som er under utvikling rundt Froksøya og de intakte evjene som tidligere elveløp kompletterer bildet. Bjørkelunden ved Norderhov er gitt høyeste verdivurdering som naturtype gammel lauvskog med med mye dødved, høy artsrikdom og viktig biologisk funksjon. En rødlisteart som stær (NT) hekker i Bjørkelunden sammen med en rekke andre hullrugere. Skogen på Froksøya er ennå relativ ung men vil over tid gå over i en naturtilstand og inngå i et nettverk av lokaliteter med gammel vassdragsnær skog sammen med Averøya, Karlsrudtangen,

47

Kalvøya i Juveren og Bjørkelunden. Froksøya vil være den største skogteigen i dette nettverket og utgjøre et bidrag til vern av produktiv skog i boreonemoral sone, som er underrepresentert på nasjonalt nivå. Storelva har en viktig økologisk funksjon som overvintringsområde for andefugl, spesielt for sangsvane, kvinand, stokkand og laksand. I kalde perioder på vinteren er Storelva blant de få isfrie lokalitetene i våtmarkssystemet som er tilgjengelig for fuglene. Storelva er også viktig som hekke- og næringsområde for mange våtmarksfugler, herav flere rødlistede arter. Spissnutefrosk (NT) er funnet flere steder i elvesystemet. Partiet av Storelva oppfyller alle vilkår for vern som naturreservat. Det meandrerende elvepartiet innneholder flere sjeldne, truede og til dels unike naturtyper av svært høy verdi, og elvesystemet utgjør en spesiell kvartærgeologisk og geomorfologisk forekomst. De ulike delene av systemet har særlig betydning for biologisk mangfold og har også særskilt naturvitenskapelig verdi. Averøya, Synneren, Juveren og Lamyra er fra tidligere vernet som frittliggende naturreservat. Med vern av Storelva med evjene og Froksøya vil hele elvesystemet bindes sammen og inngå i et helhetlig unikt verneområde sammen med Nordfjorden og Karlsrudtangen Verneforslag for Nordfjorden og Storelva Hele Nordfjorden nord for en rett linje fra utløpet av Storelva til Breien foreslås vernet som naturreservat sammen med den meandrerende delen av Storelva opp til Slepa. I reservatet inngår også Karlsrudtangen og Averøya naturreservat, Synneren, Juveren og Lamyra naturreservat, Hafnorevja, Domholtevja med Tjernet, Froksøya, Busundevja og Bjørkelunden ved Norderhov. Sumpmarka sør i Onsakervika foreslås ikke vernet etter naturmangfoldloven. Verneforslaget dekker alle de grunne delene av Nordfjorden ned til 5-10 meter og en del dypere parti av Nordfjorden som er mye benyttet av overvintrende andefugler og av flokker med rastende svaner, gjess, ender, lommer og måker under trekket. Vernegrense fra Breien til Karlsrudtangen og fra Karlsrudtangen til Averøya vil følge høyeste regulerte vannstand på 63,0 moh. Ytre avgrensning av Averøya og Karlsrudtangen naturreservat foreslås uendret bortsett fra to mindre grensejusteringer for å ta ut dyrket mark som i dag ligger innenfor verneområdene. Formålet med naturreservatet er å bevare et stort og sammenhengende våtmarksområde med flere sjeldne og unike naturtyper og store kvartærgeologiske avsetninger og geomorfologiske formasjoner. Hele området har svært stor betydning for biologisk mangfold. Naturreservatet har særskilt naturvitenskapelig verdi. Naturreservatet utgjør en sentral del av Tyrifjorden våtmarkssystem. Spesielle naturverdier er:

• et stort, sammenhengende og unikt deltaområde til Storelva og Sogna med tilhørende naturtyper

• et stort og helhetlig meandrerende elveparti med flere kroksjøer i ulike utviklings- og gjengroingsstadier og flomdammer

• andre sårbare naturtyper tilknyttet våtmarker, som mudderbanker, evjer, bukter og viker, meandrerende elveparti, gråorheggeskog, rikmyr og rik sumpskog

• gammel lauvskog og gammel barskog med sårbare og truete plante- og dyrearter, bl.a. hullrugende fugler

48

• grunne næringsrike våtmarker som svært viktige hekke-, trekk- og overvintringsområder for våtmarksfugler og som leveområde for rødlistede planter

• Lamyra som gjengrodd kroksjø med rikmyr og mange sårbare og truede planter Det er ønskelig å opprettholde tidligere skjøtsel og beitepåvirkning i deler av naturreservatet, for å gjenopprette biotoper for sårbart plante- og dyreliv som er avhengige av skjøttede arealer. Det utarbeides ny verneforskrift for hele naturreservatet med hjemmel i naturmangfoldloven. Eksisterende verneforskrifter for Karlsrudtangen, Averøya, Synneren, Juveren og Lamyra naturreservat oppheves. Det innføres ytterligere begrensninger i hogst i forhold til gjeldende forskrifter for Karlsrudtangen og Averøya naturreservat. Verneforslaget i Nordfjorden er på til sammen 10 538 dekar. Av dette utgjør de tidligere reservatene Karlsrudtangen 870 dekar, Averøya 1.070 dekar, Synneren 500 dekar, Juveren 440 dekar og Lamyra 335 dekar. Løsning for å ivareta brukerinteresser i forhold til verneforslag Verneforslaget legger ikke begrensninger på utnytting av tilgrensende arealer. Forslaget medfører i utgangspunktet ingen begrensning for friluftsliv på Røsholmstranda. Bading og normale friluftsaktiviteter kan foregå på stranda innenfor reservatets grenser. Sandtangenøyene ligger utsatt til i forhold til ferdsel fra Onsakervika, noe som er skadelig for hekkende og rastende våtmarksfugler i sommerhalvåret. Det foreslås ferdselsforbud på de ytre Sandtangenøyene i hekkesesongen fra 15. april til 31. juli, men ikke på den innerste (østligste) Sandtangenøya. Her kan det gis tillatelse til å bygge fugletårn for å legge bedre til rette for å oppleve fuglelivet med utgangspunkt i campingplassen. Dette kan styrke trafikken på campingplassen i lavsesongen vår og høst. Campingområdet i Onsakervika kan utvikles så lenge det ikke skader verneverdiene innenfor verneområdet. Konsekvenser av campingvirksomheten på naturreservatet forutsettes vurdert i forbindelse med reguleringsplan for utvidelse av campingplassen. Generell fartsgrense for bruk av motorbåt på Nordfjorden inntil 100 m fra land er 5 knop. Mer enn 100 m fra land i Nordfjorden er fartsgrense 25 knop. Gjennomfart med motorbåt på Storelva og Sogna kan foregå. På Storelva er fartsgrense 10 knop. På kroksjøene og i evjene langs Storelva er det bare grunneier og andre med godkjent opplagsplass for båt som har rett til å bruke motorbåt. Opplagring av båt er tillatt på egen grunn eller på godkjent båtplass. Det foreslås hogstforbud i alle skogparti som ligger i verneområdet. Kantvegetasjon kan skjøttes etter søknad og etter nærmere retningslinjer i forvaltningsplan. I en tre-meters sone langs dyrkamark kan kantvegetasjon fjernes uten søknad. Beiting kan foregå på områder som tidligere var beitet og etter retningslinjer i forvaltningsplan. På Karlsrudtangen bør beite inngå som ledd i skjøtsel av strandområdet. Bjørkelunden må skjøttes for å hindre oppslag av gran. Bjørkelunden med gapahuken kan brukes av skoler, barnehager og til friluftsliv som tidligere. Det tillates ikke nye tekniske inngrep i våtmarkene. Vedlikehold av anlegg kan skje uten søknad så lenge arbeidet ikke medfører graving i våtmarkene. Dersom vedlikeholdet omfatter graving i våtmarkene må dette vurderes etter retningslinjer i forvaltningsplanen. Det kan etter søknad gis tillatelse til å merke og mudre båtled i Storelva og Sogna etter retningslinjer i forvaltningsplanen. Når vassdragsmyndighet har godkjent vedlikehold, oppgradering og nyetablering av elveforbygninger kan det etter verneforskriften gis tillatelse til arbeidet.

49

Fylkesmannen vil være positiv til å finne løsning for gang- og sykkelveg langs fylkesvegen mellom Helgelandsmoen og Norderhov. På bakgrunn av planfaglig forslag må det i så fall avsettes nødvendig areal på den smale passasjen mellom Storelva og Lamyra. Det forutsettes at berørte kommuner følger opp dette gjennom en planprosess der ulike alternativer blir vurdert med sikte på at dagens reservatgrenser og nytt verneforslag i minst mulig grad blir berørt. Bygging av ny bro for E16 over Storelva er ikke forenlig med vern av Storelva som naturreservat. Spørsmålet om hvilken trase som skal velges for E 16 blir utredet i egen planprosess. Storviltjakt kan foregå i hele verneområdet men småviltjakt forbys. Langs Storelva er det flere kulturminner som forteller om fløtningshistorien og som kan vedlikeholdes.

6.2 Storøysundet, Sælabonn og Kroksund

Geografiske data Området som er vurdert for vern omfatter hele Sælabonn, Storøysundet og hele bassenget fra broa til Storøya og nord til Kroksund. I Sælabonn omfatter vurderingsområdet skogbeltet mellom fylkesvegen og våtmarkene vest for Svarstadvika. I Svensrudvika nord i Sælabonn er beitemark vest i vika med i vurderingsområdet sammen med sumpskogen nord for våtmarkene. Fra Svensrudvika og sørover forbi Limovnstangen følger grensa for vurderingsområdet høyeste regulerte vannstand fram til buktene ved Bjørketangen nord i Storøysund. Her er våtmarkene og sumpskogen inkludert. Videre østover mot Kroksund følger grensa for vurderingsområdet i hovedsak høyeste regulerte vannstand. Naturfaglig beskrivelse Vassdrag Området omfatter den nordøstre delen av Tyrifjorden. Svarstadvika og Svensrudvika er store og svært grunne våtmarker på totalt ca 1 200 da. Gruntvannsområdene nord i Borgenvika og vest for Rytteråker er på ca 360 da. De grunne våtmarkene nord i Storøysundet er på ca 430 og sør i sundet på 200 da. Storøysundet er hovedsaklig isfritt vinterstid på grunn av strømforhold. Isen legger seg senere i Sælabonn enn i den grunne Steinsvika.

50

Flyfoto av Sælabonn, Storøysundet, Kroksund og noe av Steinsfjorden. Fra Norge i bilder. Naturtyper De grunne våtmarksområdene i Svarstadvika og Svensrudvika hører til naturtypen bukter, evjer og viker. Vikene med de starrsumpene og strandengene er sjelden i nasjonal sammenheng på grunn av størrelsen. Nord for Svensrudvika er forekomster av rik sumpskog og gråor-heggeskog. Grårorheggeskog forekommer også i ravinedalen vest for Ullerntangen og langs bekkedrag sør i Svarstadvika. Ved Pålerud øst for Svensrudvika og i skogbeltet sør for Nøstret og vest for Svarstadvika forekommer kalkskog og kalkeng, alle med lokal verdi. Rik kalkskog finnes også på Ullerntangen som er vernet som fossilreservat. Ved Berg vest i Svensrudvika er et større felt med svært viktig naturbeitemark og hagemark i en ravine. Lokaliteten har en spesiell vegetasjon som ikke er kjent fra andre steder i Buskerud. Nord i Borgenvika er en liten og lokalt viktig strandeng og starrsump. Lemostangen er vernet som naturreservat på grunn av fossilforekomster, og har svært viktig kalkfuruskog. Vikene på begge sider av Bjørketangen hører til naturtypen bukter, evjer og viker. På lokalitetene forekommer også lokalt viktig strandeng og strandsump, starrsump og gråorheggeskog. Ytterst på Bjørketangen er det kalkrike enger, også denne er vurdert som lokalt viktig. Øst for Fekjærvika er flere mindre viker som hører til naturtypen bukter, evjer og viker og som har lokal verdi. Her er også forekomst av gråor-heggeskog. Nord og sør lengst inne i Kroksund er felt med lokalt viktig strandeng og strandsump. Selve Kroksundet mellom Sundøya og Slettøya er klassifisert som svært viktig område på grunn av overvintrende vannfugl. Sørøst for Kroksund er større felt med naturtype viktig fukteng.

51

Den nordøstre spissen av Storøya, Vinterguten, er fredet som naturreservat på grunn av fossile forekomster. Vinterguten har også gammel lauvskog med store osper som er vurdert som lokalt viktig naturtype. Planteliv - vegetasjon Vegetasjonen i indre deler av Sælabonn og Svensrudvika er tidligere beite- og slåttemark som er under gjengroing med lauvkratt. På vollene langs de oppgravde kanalene vokser krattskogen spesielt godt. På beitemarka ved Berg finnes starrsump og kortskuddsvannvegetasjon ved vannet. Rødlisteartene nikkebrønsle (VU), firling (VU), småslirekne (NT) samt evjebrodd er funnet her. Ved Nøstret i Svarstadvika er stolthenriksmelde (NT), legesteinfrø (NT), mandelpil (VU), nikkesmelle (NT) og myrstjerneblom (EN) registrert. I Svarstadvika vokser de sjeldne og truede karplantene myrflangre (EN) og bleikfiol (VU). Ullerntangen inne i Sælabonn har fossile korallrev fra overordovicium og er fredet som naturreservat. Vegetasjonen består av kalkfuruskog i veksling med kantsamfunn og åpne kalkberg. Kalkbergene har en svært interessant flora med mange sjeldne og rødlistede arter, slik som lavarten Squamarina degelii (EN). På kalkberg ved stranda i Borgenvika lever den rødlistede soppen småjordstjerne (NT). I området er lavarten Caloplaca biatorina (EN) funnet, og soppen småjordstjerne (NT) er registrert både i Borgenvika og ved Rytteråker. Karplanta vasskryp (VU) og soppen fiolgubbe (NT) er sett ved Rytteråker. Limovnstangen (Lemostangen) er fredet som naturreservat på grunn av fossilforekomster. Kalkbergene her har en svært rik lavflora med mange sjeldne og rødlistede arter som Toninia philippea (CR), vifteglye (VU) og kalkskiferlav (VU). Også soppen skaftjordstjerne (NT) er funnet her. I våtmarkene ved Limovnstangen er pusleplanta vasskryp (VU) registrert. Vikene ved Bjørketangen er tidligere beitemark som er under sterk gjengroing, og har rik sumpvegetasjon i de grunne våtmarkene. I Fekjærbukta vokser kortskuddsvannplanta firling (VU). Karplantene smånøkkel (NT), svartmispel (NT) og dragehode (VU) er funnet ved Bjørketangen. På en hyttetomt ved Rudsødegård lenger øst i Storøysund vokser planta isop (VU). Ved Kroksund vokser høstvasshår (VU), i sumpområdet sørøst for Kroksund vokser den noe sjeldne planta sprøarve. Enghaukeskjegg (VU) er funnet ved Elgstangen og Rørvik, mens dragehode (VU) er funnet ved Rørvik og mandelpil (VU) ved Elgstangen. Fugleliv De store, grunne våtmarksområdene i Sælabonn og Storøysund som er på hele 2 200 da er viktige næringsområder for mange våtmarksfugler gjennom store deler av året. Svarstadvika, Svensrudvika og vikene ved Bjørketangen er viktige rasteområder under trekk for en rekke vadere som vipe (NT), brushane (VU), gluttsnipe, grønnstilk, heilo storspove (NT) og flere arktiske arter. Gjengroingen av de tidligere åpne strandengene og beitemarkene gjør at vadere finner gode næringsvilkår når det er lav vannstand under trekket. Antall vadere som raster under trekk varierer stort med vannstand og omfang av de eksponerte muddebankene. Store mengder krikkand, stokkand, toppand, siland og kortnebbgås raster under trekket, og gruntvannsområdene er også viktige oppsamlingsplasser for trekkfuglene. Beitemarka ved Berg regnes som den kanskje beste bekkasinlokaliteten i våtmarkssystemet. Sælabonn og Storøysundet er samlingsområde for svaner og ender på høsten etter at isen har lagt seg på Steinsfjorden. Et stort antall knoppsvaner, sangsvaner, kanadagås og flere ender beiter på

52

de grunne områdene fram til islegging. Hele området med Sælabonn, Storøysund og Kroksund fryser normalt til på vinteren, men en liten råk under broa i Kroksund er åpen hele vinteren gjennom på grunn av strømninger i sundet. Denne råken er viktig for ender og svaner på vinterstid når de fleste andre lokaliteter er islagt. Når isen går opp på våren er Storøysundet en viktig lokalitet for svaner og andre andefugler. Nord for broen mellom fastlandet og Storøya ligger det av og til andefugler, særlig svaner, kvinender og laksender på høsten. Også Elgstangen er oppholdssted for svaner og ender. Sumpmarkene i Sælabonn og i buktene ved Bjørketangen er viktige hekkeområder for mange kravfulle våtmarksfugler som knoppsvane, sothøne og toppdykker (NT). Stamnesskjæret sør for Svarstadvika er tidvis hekkeplass for fiskemåke (NT) og knoppsvane, en sjelden gang også for hettemåke (NT) og makrellterne (VU). Fiskemåke hekker også på Rytterakerskæret øst i Sælabonn. Vipe (NT) er funnet hekkende i Svarstadvika og Svensrudvika. Dverglo (NT) og enkeltbekkasin har hekket i Svensrudvika. I krattskogen vest for Svarstadvika hekker nattergal (NT) og dvergspett. Artene lever også i krattskogen langs bekkedrag nord for Ullerntangen. I våtmarkene i Sælabonn registreres jevnlig sjeldne og krevende våtmarksfugler som myrrikse (EN), sivhøne (NT), knekkand (EN), skjeand (NT) og stjertand (NT). Også vannrikse (VU), myrsanger, nattergal (NT), horndykker og svarthalespove (EN) er registrert her. Svensrudvika er en viktig fjærfellingsplass for ender og regnes som det viktigste myteområdet i sørlige del av Buskerud. Fiskeørn (NT) jakter regelmessig i Sælabonn, og rovfugler som myrhauk (VU), sivhauk (VU), vepsevåk (VU) og lerkefalk (VU) sees jevnlig. Svarstadvika og Svensrudvika er blant lokalitetene med høyest artsdiversitet for våtmarksfugler i hele våtmarkssystemet fordi det gir leveområder for både andefugler, vadere, måker og terner. Sørsida av Slettøya og Sundvollbukta sørøst for Kroksund er hekkeplass for sothøne og knoppsvane. Knoppsvane hekker også i Rørvika sør for Kroksund. Kroksund er en viktig trekkorridor for vannfugler som regelmessig forflytter seg mellom oppholdsområdene i Steinsfjorden og Tyrifjorden. Broer og luftledninger utgjør kollisjonsfare for vannfugler som flyr over sundet. Annet dyreliv Brasme gyter i de grunne, vegetasjonsrike delene av Svarstadvika, Svensrudvika og vika vest for Bjørketangen. Østre del av Sælabonn mot Borgenvika og Rytteråker er viktig gyteområde for abbor. Områder ved Ullerntangen, Limovnstangen og strekningnen fra Haraøya nord for Storøya til Elgstangen er viktige krepseområder. Spissnutefrosk (NT) er registrert i Svensrudvika og vika vest for Bjørketangen. Av pattedyr er gaupe (VU) og hjort registrert på Storøya de siste årene. Kulturhistorie Vest i Svensrudvika ble det bygget en 200 m lang brygge som anløpssted for dampbåten som trafikkerte Tyrifjorden. Rester av det som blir omtalt som Nord-Europas lengste brygge kan ennå sees. Limovnstangen/Lemostangen har navn etter brenning av kalkstein (limestone) som foregikk på stedet. Brua som er murt opp av stein over Kroksundet har kulturhistorisk verdi.

53

Brukerinteresser Ved Kroksund er det store utbyggings- og samferdselsinteresser. Langs fjorden ligger flere reiselivsanlegg. Sundøya Fjordhotell i Kroksund er under ombygging til leilighetshotell med egen marina. Sundvollen hotell øst for Kroksund benytter opplevelser ved Tyrifjorden som del av sitt tilbud. Rørvika camping 1 km sør for Sundvollen har 100 plasser for campingvogner, badestrand, brygge og båtplasser. Ved broa mellom fastlandet og Storøya som utgjør søndre grense for vurderingsområdet ligger en småbåthavn. Det er også en mindre småbåthavn ved vegfyllingen øst for Kroksund. En rekke eiendommer for boliger og fritidsboliger ligger langs fjorden fra Kroksund og sør mot Storøya og Storøysund. I kommuneplanen for Hole er det avsatt store areal for framtidig utbygging til boliger, næringsformål, friområder samt kommunaltekniske anlegg langs Tyrifjorden sørøst for Kroksund. Det arbeides med planer for ny trasé for E16 mellom Skaret og Hønefoss. Nasjonal Transport-plan forutsetter at det utarbeides plan for traseen i perioden 2010-2013. Det arbeides også med planer for jernbane mellom Oslo-området og Hønefoss (Ringeriksbanen). Jernbaneverket oppgir at det mest aktuelle trasévalget ligger øst for Sundvollen og Steinsfjorden, og videre forbi Åsa. Flere vann- og avløpsledninger ligger i fjorden i området Sælabonn-Storøysund-Kroksund. Ledningene utgjør ingen vesentlig fare for verneverdiene. Ringeriks-Kraft DA har lagt en høyspentkabel ned i fjorden forbi Kroksund. Den tidligere luftledningen over sundet medførte mange kollisjoner med spesielt svaner. Rundt Sælabonn og på nordsiden av Storøysund ligger en rekke landbrukseiendommer med dyrket mark ned mot fjorden. Flere steder er tidligere beitemarker under gjengroing. Beitemarka ved Berg i Svensrudvika er det arealet i hele våtmarkssystemet som er holdt best i hevd ved beitedyr. En rekke kanaler for båtferdsel og vanningsanlegg er gravd ut i våtmarkene i Svarstadvika, Svensrudvika og i buktene ved Bjørketangen. Det er svært lite produktiv skog i vurderingsområdet, men isen på Svensrudvika benyttes av og til for tømmertransport ved hogst. Nord på Storøya er det golfbane ned mot fjorden. Ytre deler av Sælabonn, Borgenvika og Storøysund med flere av holmene er mye benyttet til båtutfart og friluftsliv. Det er stor trafikk av småbåter fra Kroksund og forbi Storøya og gjennom Storøysund. I Svensrudvika ligger en fellesbrygge ved kanalen som er gravd til et større felles vanningsanlegg. Noen spredte bolig- og fritidseiendommer ligger ved Sælabonn og langs nordre del av Storøysund. En grunneier har planer for naturtilpasset campingplass i Fekjærvika. Vurdering av verneverdi Våtmarksfuglenes bruk av området Sælabonn, Storøysund og Kroksund er godt undersøkt. Svensrudvika og Svarstadvika, Storøysund og Kroksund inngikk i tirsdagstellingene i 1997-98, og flere lokaliteter er med i de årlige hekkeundersøkelsene i regi av NOF. I tillegg finnes en mengde data fra mer spredte registreringer. Naturtyper er kartlagt av Hole kommune og i forbindelse med undersøkelser for ny trasé for E16.

54

De grunne og produktive våtmarkene i Svarstadvika, Svensrudvika og vikene ved Bjørketangen i Storøysundet representerer viktige naturtyper med et rikt biologisk mangfold. Svarstadvika og Svensrudvika er sjeldne i nasjonal sammenheng på grunn av sin størrelse. I tilknytning til de rike vikene er det flere naturtyper av mer lokal verdi, men som likevel inngår i en større helhet. Hele systemet av våtmarker med tilgrensende naturtyper utgjør store og viktige økosystem som er langt på veg uten tekniske inngrep. Flere høyt rødlistede planter vokser i våtmarkene. Flere av disse er truet på grunn av gjengroing. De store, grunne våtmarkene er et svært viktig næringsområde for store mengder andefugler, vadere og andre våtmarksfugler gjennom høst, vinter og vår. Særlig på lav vannstand er mudderbankene viktige for store ansamlinger av trekkfugler, blant annet en rekke rødlistede arter. Områdene er også viktig overvintringsområde for sangsvane og andre andefugler. De vegetasjonsrike vikene er viktige hekkeområder for et stort antall våtmarksfugler, flere av dem sjeldne, sårbare og truete. Lokaliteter som Svarstadvika og Svensrudvika er blant de første stedene som nye og krevende hekkefugler etablerer seg i, og som de sprer seg videre ut fra. Knoppsvane, sothøne og toppdykker (NT) er eksempler på nye hekkefugler som har etablert seg på denne måten. Våtmarkene og sumpområdene er så store at de kan huse flere par av de samme artene og fungere som nøkkelbiotoper for et større område. De store våtmarkene er også viktige jaktområder for rovfugler som jakter andre byttedyr. De store grunne våtmarksområdene i Sælabonn (Svarstadvika og Svensrudvika) og nord og sør i Storøysund har med andre ord en svært viktig økologisk funksjon på grunn av sin størrelse og betydningen for et stort antall individer av mange arter. Områdene oppfyller flere vilkår for vern som naturreservat på grunn av det brede spekteret av naturverdier. Deler av våtmarkene i Sælabonn og Storøysundet bør underlegges skjøtsel ved manuell rydding av krattskog og beite for å øke mangfoldet av leveområder for flere plante- og dyrearter som krever åpne områder. Den østlige delen av Sælabonn og midte del av Storøysundet har dybde ned mot fem meter. Disse områdene er aldri eksponert slik som mudderbankene i indre Sælabonn og nord i Storøysundet. De er likevel viktige raste- og oppholdsområder for våtmarksfugler over store deler av året. Vannvegetasjon vokser ned til 5-6 meter dybde, og gir næring for fisk og andre smådyr. Slike våtmarker er viktige næringsområder for måker og terner, andefugler og andre våtmarksfugler. Bassenget mellom Kroksund i nord og broa over til Storøya i sør har enkelte parti med gruntvannsområder under 5 meter, men hovedbassenget er i hovedsak dypere enn dette. Det er ingen grunne våtmarker med mudderbanker i denne delen av Tyrifjorden. En forkomst av naturtypen fukteng sørøst for Sundvollen har middels verdi, andre naturtyper har kun lokal verdi. Det er ingen registreringer av høyt rødlistede vannplanter her utenom mandelpil (VU) som er funnet ved Elgstangen. Det svært viktige overvintringsområdet i selve Kroksundet er menneskeskapt ved at det oppstår strøm i vannet i det smale sundet under broa. Av hensyn til vannkvaliteten i Steinsfjorden er det aktuelt å legge til rette for større vanngjennomstrøming i sundet mot Tyrifjorden. Ved et slikt tiltak kan isforholdene i Kroksund endre seg slik at sundet fryser til i kalde perioder på vinteren og kan miste noe av sin betydning som vinterlokalitet. Verneverdiene i bassenget mellom Kroksund og broa til Storøya er middels viktige. Samtidig er det i dette området vi finner de største samfunnsmessige utbyggingsinteressene, med tettstedsutvikling, nasjonal samferdselsutbygging (E16) og store friluftslivs-, rekreasjons- og reiselivsinteresser. Det framstår som det beste alternativet å forvalte interessene i dette området

55

etter plan og bygningsloven, men da på en slik måte at naturverdiene som forekommer også blir tatt med i betraktning. Verneforslag for Storøysundet - Sælabonn naturreservat Storøysundet - Sælabonn naturreservat De store, grunne våtmarkene i Svarstadvika og Svensrudvika og gruntvannsområdene øst i Sælabonn og i Storøysundet foreslås vernet som et sammenhengende naturreservat. Fuktige naturtyper i vikene, som rik sumpskog, grårheggeskog, strandeng og strandsump innlemmes i verneområdet. Formålet med naturreservatet er å bevare et stort, grunt og produktivt våtmarksområde med særlig stor betydning for biologisk mangfold. Naturreservatet har særskilt naturvitenskapelig verdi. Naturreservatet utgjør en sentral del av Tyrifjorden våtmarkssystem. Spesielle naturverdier i naturreservatet er:

• store, grunne våtmarker og gruntvannsområder som viktige trekk- og oppholdsområder for våtmarksfugler

• vegetasjonsrike viker som viktige hekkeområder for våtmarksfugler • forekomster av rødlistede planter knyttet til våtmarker • forekomst av naturbeitemark og hagemark med en særegen og sjelden vegetasjon

Deler av våtmarkene kan ved skjøtsel tilbakeføres til åpen beitemark og som leveområde for sårbare arter. Verneforslaget er på 5 763 da. Området Kroksund – Storøya foreslås ikke vernet etter naturmangfoldloven. Verneverdiene er ikke tilstrekkelig store i forhold til de omfattende brukerinteressene. Områder bør fortsatt forvaltes etter plan og bygningsloven. Naturverdier som overvintringsområde for våtmarksfugler, trekkorridor for fugler over Kroksund og viktige naturtyper i området forutsettes ivaretatt etter grundige vurderinger av bruk og vern Løsning for å ivareta brukerinteresser i forhold til verneforslag Det foreslåtte naturreservatet har størst verdi for bevaring av naturtyper og for våtmarksfugler. Et hovedmotiv er å unngå nye, varige tekniske inngrep i våtmarkene. Verneforslaget legger ikke begrensninger på utnytting av tilgrensende arealer. Det tillates ikke nye tekniske inngrep i våtmarkene. Vedlikehold av anlegg kan skje uten søknad så lenge arbeidet ikke medfører graving i våtmarkene. Dersom vedlikeholdet omfatter graving i våtmarkene må dette vurderes etter retningslinjer i forvaltningsplanen. Den samlede virkningen av de mange kanalene som er gravd gjennom gruntvannsområdene er en forringelse av naturtypen, dette gjelder både selve kanalen og jordvollen som er lagt opp. Det bør vurderes nøye hvilke kanaler som skal opprettholdes. Antall kanaler bør reduseres og samordnes samtidig som brukerbehovene blir ivaretatt. Vanningskanaler bør vurderes erstattet med rørledninger fra dypere vann til inntaket for vanningsanlegg. Kantvegetasjon kan skjøttes etter søknad og etter nærmere retningslinjer i forvaltningsplan. I en tre-meters sone langs dyrkamark kan kantvegetasjon fjernes uten søknad. Det er ønskelig at deler

56

av de grunne, vegetasjonsrike vikene og sumpmarkene innenfor kan gjenåpnes som beitemark etter retningslinjer i forvaltningsplanen. Dette vil gi flere biotoper for sårbare planter, fugler og annet dyreliv som krever åpne arealer. Det bør lages en plan for slik skjøtsel i samarbeid med grunneiere og rettighetshavere. Fartsgrense for bruk av motorbåt inntil 100 m fra land er 5 knop, mer enn 100 m fra land er fartsgrensa 25 knop. Stamnesskjæret og Rytterakerskjærene brukes som hekkeholmer, det foreslås en 50 m sone rundt skjærene med ferdselsforbud i hekkeperioden 15. april – 31. juli.

6.3 Steinsfjorden med Steinsvika

Geografiske data Området som er vurdert for vern utgjør den sørlige, vestlige og nordlige delen av Steinsfjorden, samt holmene Gåsa og Bøtet nord for Elviktangen. Vurderingsområdet omfatter ikke Herøya, Pipøya, Braksøya og de andre øyene sør i Steinsfjorden. Disse øyene er mye brukt til friluftsliv og hyttebygging, og er i mindre grad benyttet under hekking av våtmarksfugler. Det eneste landarealet utenom hekkeholmene som vurderes for vern er Steinsvika og et sumpområde nord i Vikbukta. Vurderingsområdet omfatter ca 2/3 av Steinsfjorden og dekker i hovedsak de grunneste delene av innsjøen og de arealene som er mest brukt av våtmarksfugler. Nordøstre del av Steinsfjorden og vurderingsområdet ligger i Ringerike kommune mens resten ligger i Hole kommune. Hekkeholmene i Steinsfjorden er beskrevet og vurdert for vern i kapittel 6.5 sammen med tilsvarende hekkeholmer i Tyrifjorden, Holsfjorden og Væleren. Naturfaglig beskrivelse - Verneverdier Vassdrag Steinsfjorden er en naturlig næringsrik innsjø med et vannareal på ca 14 km2. Innsjøen har en gjennomsnittsdybde på bare 10 meter og en maksimal dybde på 24 meter. Steinsfjorden ligger på samme nivå som Tyrifjorden og det er kanaler for båtrafikk gjennom vegfyllingen i Kroksund. Vannutskiftingen i Kroksund er så liten at det ville ta ca 4,6 år med en total utskifting av vannet i innsjøen. En rekke større og mindre holmer og skjær ligger spredt i Steinsfjorden, de fleste av de større øyene ligger sør i fjorden. Steinsfjorden er eutrof til mesotrof som følge av kalkrik berggrunn og på grunn av tilførsel av næringsstoffer fra landbruk og bebyggelse. Forurensning og den begrensede gjennomstrømningen av vann i Kroksund skaper utfordringer for vannkvaliteten i innsjøen. Det er utarbeidet planer for endringer i Kroksund for å øke vanngjennomstrømningen og bedre vannkvaliteten. Selv om Steinsfjorden er grunn er det bare Steinsvika og deler av Vikbukta og nordre del av fjorden ved Åsa som kan regnes som våtmarker med eksponerte mudderbanker på lav vannstand. Den grunne våtmarken i Steinsvika er på ca 200 da.

57

Landskap Steinsfjorden markerer østre avgrensning på cuestalandskapet som dekker Røysehalvøya (se beskrivelse av landskapet, kapittel 2.2). Vest for Steinsfjorden ligger Steinsletta, et storskala, flott kulturlandskap som er valgt ut som et nasjonalt kulturlandskapsområde. Nord og øst for Steinsfjorden er det er mer småskala natur- og kulturlandskap med mindre gårder og spredt boligbebyggelse. I øst stiger terrenget bratt mot Krokskogen-platået. Sør og sørvest for Steinsfjorden ligger tettstedene Sundvollen og Vik, som er kommunesenteret i Hole kommune. Langs store deler av Steinsfjorden ligger et stort antall fritidsboliger mot vannet. Det ligger også en god del bolighus og mindre gårdsbruk langs innsjøen. Naturtyper Steinsvika hører til naturtypen evjer, bukter og viker. Våtmarkene i Steinsvika er videre klassifisert som strandeng og lokalt viktig strandsump med fukteng og starrsump. Øst i Steinsvika er et parti med gråor-heggeskog og en kalkrik knaus. Langs fjorden ved Stein gård er det kalkrike enger som er klassifisert som svært viktige pga sjelden, kalkkrevende flora. Maurøya er kartlagt som kalkrik knaus med hekkelokalitet for bl.a. makrellterne. Vikbukta er klassifisert som naturtype ”andre viktige forekomster”, med forekomst av mykt havfruegras (EN) og som viktig oppholdsområde for fugl. Vikbukta er vurdert som svært viktig selv om lokaliteten er forringet av veibygging med utfylling i våtmarkene. Hele den nordre del av Steinsfjorden er klassifisert som rik kulturlandskapssjø, vurdert som svært viktig. Takrørskogen ved Åsa er registrert som egen naturtype. Vika ved utløpet av Valbekken øst for Åsa er registrert som rik kulturlandskapssjø med forekomst av sprøarve. Flere lokaliteter som ligger på tørt land ved Steinsfjorden er registrert som viktige naturtyper. Disse ligger utenfor området som vurderes for vern. Det gjelder bl.a. Loretangen med kalkrike enger og kalkskog vurdert som svært viktig. På Herøya er det kalkrike strandenger, gråor-heggeskog og strandeng og strandsump. Vest i Herøysundet er det to felt med strandeng og strandsump. I Lårvika sørøst i Steinsfjorden det et parti med rik edellauvskog, kalkskog og strandeng og strandsump. På Ulvøya vokser kalkskog, mens Grisøya har rik forekomst av sumpskog. Braksøya er fredet som naturreservat på grunn av fossiler og har kalkskog med forekomst av flere svært sjeldne lavarter. Planteliv - vegetasjon Steinsfjorden har i mer enn hundre år vært kjent for å ha en av de rikeste forekomstene av vannvegetasjon i landet. Hele 76 arter av høyere planter er kjent fra innsjøen. Årsaken er den høye pH som følge av kalkrike berg og mange grunne, gunstige voksesteder. Innsjøen var en av få lokaliteter for mykt havfruegras (EN). Den fremmede vannplanta vasspest etablerte seg i Steinsfjorden rundt 1980 og ble raskt dominerende i store deler av fjorden. Mangfoldet av vannplanter har trolig gått tilbake som følge av vasspesten. Etablering av vasspest har også vært negativ for bestanden av edelkreps. De siste årene har bestanden av vasspest gått tilbake, trolig som følge av mindre tilgjengelig næring i kombinasjon med hardt beite av særlig svaner. I Herøysundet var det før vasspest etablerte seg en rik flora av langskudds undervannsplanter med arter som krustjønnaks og mykt havfruegras (EN). I Steinsvika er planter som korsevjeblom, korsandemat (NT), vassgaffelmose (VU) og hartmannstarr (VU) registrert. Ved Åsa er det et stort bestand av takrør på nærmere 60 da, dette er det største bestandet av takrør i

58

våtmarkssystemet. I fjorden mellom Vik og Kroksund finnes den rødlistede kransalgen dvergglattkrans (EN). Ved Sjørvoll vokser rankstarr (VU). Andre rødlistede vannplanter som er funnet i Steinsfjorden er høstvasshår (VU), granntjernaks (EN) og bleikfiol (VU). Funnsted er ikke nærmere definert. Eldre funn av rennegaffelmose (EN) og muddermose (NT) er gjort ved Vik. Firling (VU) er kjent fra Elvika (utenfor vurderingsområdet). I Steinsvika er det brede belter med elvesnelle- og kvasstarrsumper. Innenfor var det inntil nylig et sjeldent stort område med viersumpskog av type gråseljekratt. Den vedboende soppen seljepute er funnet her. På 1950-tallet var Steinsvika helt åpent som følge av husdyrbeite. Indre del av vika er etter hvert sterkt utsatt for gjengroing. Sør på Stein gård ligger tidligere beitede tørrenger og knauser ned mot fjorden. En del av disse engene ligger innenfor vurderingsområdet. Her vokser sjeldne arter som aksveronika (EN), smalfrøstjerne, svartmispel (NT), smaltimotei (EN) og vårveronika (VU). Bukkebeinurt (NT) er funnet ved Stein og ved Vik, mens det er gamle funn av ormetunge (VU) og gåsefot (VU) fra stranda nedenfor Stein. Hårklokkemose (EN) ble funnet ved Stein i 1897. Bukkebeinurt (NT) er også funnet ved Vik og smalfrøstjerne og vårveronika er funnet ved Åsa. En rekke høyt rødlistede planter er funnet på kalkrike lokaliteter på land ved Steinsfjorden. De fleste lokalitetene ligger utenfor vurderingsområdet. På Braksøya (vernet som naturreservat pga fossiler) vokser artsrik kalkfuruskog og kalkberg med svært rik lavflora med sjeldne arter som Toninia philippea (CR), Squamarina gypsacea (CR) og kalkskiferlav (VU). De to siste er ogå funnet på Purkøya sammen med soppen småjordstjerne (NT). Ved Sjørvoll er planta bulmeurt (EN) registrert. Ved Rudslandet er dundå (EN) funnet. På Loretangen utenfor Steinsvika vokser plantene liten stjernetistel (NT), svartmispel (NT) og lavarten Squamarina degelii (EN). Loretangen er også funnsted for soppen furufiltkjuke (CR) som er parasitt på furu. Fra Herøya er soppene småjordstjerne (NT) og erterøyksopp (NT) kjent. Ved Brattstad er artene smånøkkel (NT) og liten stjernetistel (NT) funnet. Dundå (EN) er registrert ved Rudslandet. Ved Garntangen vokser svartmispel (NT) og aksveronika (EN). Soppen besk kastanjemusserong (VU) er funnet ved Viksvik. Ved Vik er erterøyksopp (NT) registrert. Fugleliv Prosjekt tirsdagstellinger som NOF gjennomførte i 1997-98 viste at Steinsfjorden var svært mye benyttet av våtmarksfugler gjennom hele den isfrie delen av året. Tellinger over hele året viste at seks av de syv delområdene i våtmarkssystemet som var mest brukt av vannfugler lå i Steinsfjorden. Steinsvika utpekte seg som den klart viktigste enkeltlokaliteten. På de neste plassene kom Sundvollen, Sjørvold, Vikbukta, Åsa og Elvika-Ulvøya. Juveren var den fjerde viktigste lokaliteten, og var det viktigste delområdet utenom Steinsfjorden. Årsaken til at Steinsfjorden er så mye brukt av våtmarksfugler er at den grunne og næringsrike innsjøen gir mye næring for mange andefugler. I tillegg er det de fleste år hekkekolonier av måker og terner på holmer og skjær. I tillegg er altså Steinsvika den viktigste enkeltlokaliteten for våtmarksfugler i hele våtmarkssystemet, med store antall vadere og andre våtmarksfugler som raster under trekk. Bildet har endret seg noe i løpet av de 10 siste årene ved at bestanden av vasspest har gått tilbake og dermed er det blitt mindre mat for svaner og flere andefugler. Samtidig har hekkebestandene av måker og terner flyttet tyngdepunktet fra Steinsfjorden til Tyrifjorden og Væleren. Steinsfjorden er like fullt fortsatt et kjerneområde for våtmarksfugler i våtmarkssystemet.

59

Under vår- og høsttrekket er Steinsvika svært viktig. I Steinsfjorden er det bare Steinsvika som har gode forhold for vadere, med eksponerte mudderbanke på lav vannstand. De andre lokalitetene er først og fremst viktig for andefugler som beiter vannplanter på grunnere vann. Knoppsvane er en karakterart for Steinsfjorden, og flere par hekker i sumpmarkene ved og på øyene i fjorden. Svaner beiter vannplanter som de henter under vannflata, og sothøne og flere andefugler spiser planterestene som blir liggende på vannflaten. Beregninger sist på 1990-tallet viste at svaner og andre vannfugler spiste inntil 2 tonn vasspest daglig på toppen av høsttrekket. Ettersom områder blir nedbeitet flytter fuglene seg til nye deler av innsjøen. Steinsfjorden er viktig beiteområde for andefugler på høsten fram til islegging, da fuglene trekker til lokaliteter som fryser til senere. Småøyene, Maurøya, Sjørvollskjæret (Suserudskjæret), Østbråtaskjæret, Holmenskjæret, Gåsa og Bøtet i Steinsfjorden er viktige hekkeholmer for kolonier og forekomster av måker, terner, ender og arter som knoppsvane og tjeld. Hvilke lokaliteter som benyttes varierer ganske mye fra år til år og styres av faktorer som flom, ferdsel og forstyrrelser fra båtfolk tidlig i hekkeperioden. Rødlisteartene makrellterne (VU) og hettemåke (NT) har hatt sine tradisjonelt viktigste hekkeholmer i Steinsfjorden. Fiskemåke (NT) hekker regelmessig på flere av holmene. Den lille vaderen dverglo (NT) hekker enkelte år nord på Herøya og på Sjørvollskjæret. Hekkeholmene i Tyrifjorden, Steinsfjorden og Væleren er nærmere omhandlet i kapittel 6.5. Steinsvika er grunn og næringsrik med et stort sumpområde innenfor. Vika gir mye næring for en rekke ender, svaner, gjess, vadere, dykkere og riksefugler. Steinsvika er lokaliteten med størst mangfold av våtmarksfugler i hele våtmarkssystemet. Sothøne og knoppsvane har hekket her i en årrekke, etter hvert også flere par toppdykker (NT). Myrrikse (EN), vannrikse (VU), sivhøne (NT) og knekkand (EN) hekker trolig uregelmessig i Steinsvika. Andre sjeldne våtmarksfugler som er sett her er svarthalsdykker, horndykker, dvergsvane, snadderand (NT), skjeand (NT) og lappfiskand (VU). Første funn av gråstrupedykker i Buskerud ble gjort i Steinsvika. Nattergal (NT) har hekket i krattskogen inne i Steinsvika. Steinsvika er særlig viktig høstlokalitet for gressender. Maksimumstall fra lokaliteten på en og samme tid (desember 1995) illustrerer betydningen: 380 knoppsvaner, 265 sangsvaner, 54 kanadagås, 156 brunnakker, 87 stokkender, 100 toppender, 38 kvinender og 4 sothøner. Samtidig lå det 54 sangsvaner og 30 stokkender i Åsa. Strandengene og sumpskogene er viktig hekkeområde for våtmarkstilknyttede spurvefugler. Sjeldne arter som myrsanger og nattergal (NT) er registrert hekkende. Vipe (NT) og sanglerke (VU) hekker på strandengene i området. Steinsvika er også viktig jaktområde for fiskeørn (NT), lerkefalk (VU), vandrefalk, hønsehauk (NT) og sivhauk (VU). Den sørlige delen av Steinsfjorden fra Ulvøya til Sundøya er mye benyttet av andefugler på våren og høsten. Sangsvane, knoppsvane, stokkand, kvinand og laksand samles her når isen går opp på våren. Området er også samlingssted for svaner når de blir forstyrret lenger nord i innsjøen. Østlige deler av fjorden er mye brukt raste- og beiteområde for toppand under vår- og høsttrekk. Hele Vikbukta er mye benyttet av andefugler og sothøne på høsten fram til islegging. Et stort antall knoppsvaner, sangsvaner, kanadagås, stokkand, kvinand og toppand finner næring her da. Knoppsvane, sothøne og toppdykker (NT) har hekket i Vikbukta de siste årene. Høsten 1995 ble det i Vikbukta telt 261 knoppsvaner, 128 sangsvaner, 105 kanadagjess, 150 stokkender, 6 brunnakker og 77 toppender.

60

Strekningen fra Herøysundet til Åsa er viktig beite- og rastelokalitet på høsten for andefugler som knoppsvane, sangsvane, toppand, brunnakke og stokkand samt sothøne. Hele nordre del av fjorden blir benyttet. I takrørskogen ved Åsa hekker bl.a. knoppsvane, sothøne og rørsanger. Dette er også viktig overnattingslokalitet for låvesvale og linerle under høsttrekket. Fiskeørn (NT) jakter regelmessig over indre deler av Steinsfjorden. Annet dyreliv Steinsfjorden har Norges største og viktigste forekomst av edelkreps. Som på så mange andre steder har krepsen har gått sterkt tilbake også i Steinsfjorden de siste 10-20 årene. Arten er rødlistet som sterkt truet (EN). Årsaken til tilbakegangen er trolig økende bestand av abbor og etablering av vasspest. Årlig tas det nå ca 2000 kg kreps i Steinsfjorden. Fangsten lå tidligere opp mot 7000 kg pr år. Steinsfjorden er også kjent for sitt gjeddefiske. Norgesrekorden for brasme er fra Steinsfjorden og er på drøyt 5,5 kg. Også abboren kan bli svært stor, og innsjøen hadde en periode norgesrekord også for abbor. I Steinsvika er det registrert småsalamander (NT). Spissnutefrosk (NT) er funnet i Åsa. Her er det også en stor bestand av padde. Sommerfuglen kløverblåvinge (NT) er funnet ved Brattstad og ved Stein mens sørlig høstlibelle er registrert ved Sjørvolltangen. Kulturhistorie Det har vært bosetting og jordbruk ved Steinsfjorden i mer enn 1000 år. Halvdan Svarte eide Stein gård på 900-tallet. Han kjørte gjennom isen på Randsfjorden men ble i følge historien gravlagt i Halvdanshaugen nord for Steinsvika. På Stein gård ligger også restene av en gammel bygdeborg, en middelalderkirke fra 1100-tallet og en gammel kalkovn ned mot fjorden. Brukerinteresser Kommunesenteret i Hole, Vik, ligger innenfor Vikbukta sørvest i Steinsfjorden. E16 følger langs sørvestre del av Steinsfjorden mellom Kroksund og Vik. Nord for Vik ligger flere eiendommer for boliger og fritidsboliger ved fjorden. Ved Vikbukta ligger en stor fellesbrygge nedenfor Statoil-stasjonen og et friområde med gang- og sykkelvegforbindelse til Vik. I kommuneplanen for Hole er det lagt ut nytt boligområde nord for Vik mot Steinsfjorden. Nye byggeområder er i hovedsak trukket bort fra fjorden. Ved Åsa i nord og langs østre del av Steinsfjorden ligger flere boligeiendommer og tidligere småbruk ved innsjøen. På Garntangen sør for Vikbukta ligger en kiosk ved E16 og med brygge i fjorden. På Sundøya i Kroksund er det gamle hotellet under ombygging til leilighetshotell med marina. Ved Sundvollen ligger et større friområde som er tilgjengelig for allmennheten. Et stort antall fritidsboliger ligger langs Steinsfjorden, spesielt på strekningen fra Loretangen til Grantopp vest for Åsa. De fleste fritidsboligene er bygget i årene 1950-70. Mange ligger helt ned mot vannet og har egne båtbrygger, plattinger for opphold ved vannet og båt fortøyd på vannet i sommermånedene. Det er felles båtbrygge ved Åsa og i Vikbukta og badeplass med båtutsettingsrampe ved Høyenhallstranda mellom Vikbukta og Steinsvika. Steinsfjorden er et svært viktig område for båtliv og friluftsliv for fastboende og hyttegjester. Flere av øyene og holmene i innsjøen er mye benyttet av båtfolket. Antall fritidsbåter i

61

Steinsfjorden har hatt en sterk økning de senere årene, i 2008 var det registret over 500 båter ved innsjøen. Steinsfjorden er kjent for sitt krepsefiske, selv om fangsten har gått ned de senere år. I mai arrangeres gjeddefestival hvert år. På grunn av landskapet er det er lite landbruksareal helt ned mot Steinsfjorden. I Steinsvika, ved Loreåsen og ved Sjørvoll ligger det dyrket mark mot fjorden. Tidligere beitemarker mot innsjøen er under gjengroing. Steinsvika ligger i utkanten av Steinsletta som er valgt ut som nasjonalt kulturlandskap. Steinsfjorden har tradisjonelt hatt dårlig vannkvalitet på grunn av forurensning fra landbruk og bebyggelse, i kombinasjon med liten vannutskifting ved Kroksund. Vann- og avløpsledninger er lagt ned i fjorden mellom Vik og Kroksund. Vurdering av verneverdi Datagrunnlaget for fuglelivet i Steinsfjorden er svært bra. Det er utført vannfugltellinger over hele året og hekkeundersøkelser på holmer. Naturtyper ved Steinsfjorden er vurdert gjennom kommunenes naturtypekartlegging og fra sårbarhetsanalyse utført i forbindelse med ny trasé for E16. I tillegg finnes tilgjengelige data om vegetasjon og planteliv fra Steinsfjorden fra en rekke undersøkelser gjennom 100 år. Steinsvika er den viktigste enkeltlokaliteten i våtmarkssystemet for et svært bredt spekter av våtmarksfugler gjennom det meste av året. Steinsvika er viktig som hekkeområde for mange krevende og rødlistede fugler, og er viktig raste- og oppholdsområde for andefugler, vadere og andre våtmarksfugler. Steinsvika har også viktige naturtyper knyttet til våtmarker, og huser flere rødlistede planter. På grunn av den økologiske betydningen og det brede spekteret av naturverdier peker våtmarkene i Steinsvika seg ut med sin verneverdi. Naturreservat er den mest dekkende vernekategorien. Selv om Steinsvika vernes som naturreservat er det ønskelig at deler av arealet skjøttes som åpen beitemark for å oppnå enda flere nisjer for planter og dyr. De tradisjonelt viktigste hekkeholmene i hele våtmarkssystemet ligger i Steinsfjorden, med kolonier av måker, terner og andefugler. Hekkeholmene beskrives og vurderes nærmere i kapittel 6.5. Konklusjonen er at de viktigste hekkeholmene vernes som biotovernområder for hekkende vannfugler, med ferdselsforbud i hekkeperioden. Steinsfjorden er svært mye brukt av våtmarksfugler gjennom hele året bortsett fra i den islagte perioden på vinteren. Tirsdagstellingene fra 1997-98 viste at seks av de syv lokalitetene i hele våtmarkssystemet som var mest brukt av våtmarksfugler lå i Steinsfjorden. Tilbakegang av vasspest og redusert hekking av hvitfugler i Steinsfjorden de senere årene har endret dette bildet noe. Steinsfjorden er særlig viktig for andefugler. Få andre steder i Innlands-Norge er det kjent at så mange andefugler oppholder seg over så lang tid på høsten. Fram til islegging beiter store mengder svaner og ender vannplanter på de grunne delene av innsjøen. Steinsfjorden er svært viktig for våtmarkssystemets bæreevne for en rekke andefugler. Som hekkeområde er Steinsfjorden ikke fullt så viktig. Takrørskogen i Åsa er hekkeområde for knoppsvane og sothøne, og er i tillegg overnattingsområde for låvesvale og linerle. Utenom Steinsvika og hekkeholmene er det i særlig grad grunne deler av fjorden som gir næring for våtmarksfuglene. Steinsfjorden har en svært rik og interessant vannvegetasjon med et stort antall rødlistede planter som er registrert på mange lokaliteter i innsjøen. Tilstanden til flere av vannplantene er ukjent etter at vasspest etablerte seg i innsjøen. På kalkrike steder ved fjorden er det også et usedvanlig

62

mange høyt rødlistede karplanter, laver og sopper. De fleste av disse lokalitetene ligger imidlertid på tørt land utenfor vurderingsområdet. Det rike fuglelivet, den sjeldne vegetasjonen og Norges viktigste bestand av edelkreps (EN) tilsier at Steinsfjorden har naturverdier og en økologisk betydning i våtmarkssystemet som isolert sett kvalifiserer for områdevern etter naturmangfoldloven. Det er imidlertid store brukerinteresser knyttet til Steinsfjorden og et stort omfang av tekniske inngrep i innsjøen som gjør vurderingen av områdevern vanskelig. Langs det meste av innsjøen er det bolig- og fritidseiendommer med et stort omfang av inngrep i strandlinja. Fra Vik til Kroksund er det store samfunnsmessige utbyggingsinterresser knyttet til tettstedesutvikling og samferdsel. Innsjøen er svært viktig for friluftsliv, båtliv og rekreasjon. Vannarealene i Steinsfjorden er mindre utsatt for press på nye tekniske inngrep enn strandlinja. Friluftsliv og båtliv er mest omfattende i sommersesongen mens fuglene bruker vannarealene i størst grad på våren og på høsten fram til islegging. Disse interessene kan i hovedsak kombineres så lenge ferdselen reguleres på hekkeholmene. Steinsvika peker seg ut for vern som naturreservat med store og sammensatte naturverdier og begrensede brukerinteresser. De viktige hekkeholmene foreslås vernet som biotopvernområder. For de øvrige delene av Steisfjorden er det ingen av de aktuelle vernekategoriene etter naturmangfoldloven som er helt dekkende i forhold til naturverdier, verneformål og brukerinteresser som må ivaretas. Deler av Steinsfjorden vil oppfylle vilkår som naturreservat ved at de inneholder en bestemt type natur, slik som Åsa-området som er registrert som rik kulturlandskapssjø og som også kan sies å ha særlig betydning for biologisk mangfold. Større deler av Steinsfjorden ville også oppfylle vilkår for naturreservat ved at de har særlig betydning for biologisk mangfold som våtmarksfugler, sårbar vannvegetasjon og edelkreps. Naturreservat er en streng verneform som forutsetter at verneverdiene skal veie vesentlig tyngre enn brukerinteressene. Den nye loven om naturmangfold åpner for at områder som er berørt av inngrep kan vernes som naturreservat i større grad enn den gamle naturvernloven. Samtidig skal områder som vernes som naturreservat gis strengt vern mot ytterligere inngrep. På bakgrunn av de store og sammensatte brukerinteressene i Steinsfjorden, omfanget av inngrep langs strandlinja og den pågående utviklingen med nye inngrep og en sterk økning i friluftsliv og båtliv, framstår det som lite egnet å verne store deler av Steinsfjorden som naturreservat. Vurderingsområdet dekker i hovedsak vannarealene og ikke tilgrensende landareal der det største presset på bruk er. Utenom Steinsvika og hekkeholmene er naturverdiene spredt over så store areal av innsjøen at det er vanskelig å skille ut deler av den for vern som naturreservat. Vernekategorien biotopvern skal brukes for å sikre områder som har særskilt økologisk funksjon for en eller noen bestemte arter. Dersom vern av et område skal begrunnes i mange arter forutsetter naturmangfoldloven at verneformen naturreservat brukes. Steinsfjorden er viktig for et stort antall arter av våtmarksfugler. Dersom større deler av Steinsfjorden foreslås vernet som biotopvernområde, må vernet begrunnes i et utvalg av artene som er viktige. Formålet med vern som nasjonalpark er å sikre større økosystemer som er uten tyngre tekniske inngrep. Området skal framstå som et naturområde, og skal gis strengt vern mot nye inngrep. Dersom naturmangfoldloven hadde hatt hjemmel for opprettelse av ”bynasjonalparker” kunne dette vært en passende verneform for Steinsfjorden. Vernekategorien var vurdert i forarbeidet til

63

ny naturmangfoldlov, men ble vraket fordi en mente at behovet ville dekkes av de andre vernekategoriene. Landskapsvernområde vurderes som uaktuelt for Steinsfjorden fordi denne verneformen vektlegger opplevelsen av landskapet framfor de naturfaglige verdiene. Vurderingsområdet omfatter heller ikke landareal av betydning. Etter en grundig vurdering er det to alternative løsninger som peker seg ut for Seinsfjorden. Det ene alternativet er å verne grunne, vegetasjonsrike deler av Steinsfjorden som biotopvernområde, som viktig nærings- og oppholdsområde for beitende andefugler. Det andre alternativet er å forvalte Steinsfjorden aktivt etter plan- og bygningslovens bestemmelser om bruk og vern for sjø og vassdrag, med tilhørende strandsone. Verneforslag for Steinsvika naturreservat Steinsvika med tilhørende våtmarker og sumpmarker foreslås vernet som naturreservat. Formålet er å bevare et grunt og produktivt våtmarksområde som viktig trekk-, oppholds- og hekkeområde for våtmarksfugler, og med forekomster av sjeldne og truete planter knyttet til våtmarker. Naturreservatet utgjør en sentral del av Tyrifjorden våtmarkssystem. Deler av våtmarkene kan tilbakeføres som åpen beitemark ved skjøtsel, som leveområde for krevende arter. Verneforslaget er på ca 300 da, herav 91 da vannareal. Løsning for å ivareta brukerinteresser i forhold til verneforslag Steinsvika har lokale brukerinteresser. Det nasjonale kulturlandskapsområdet for Steinsletta vil grense inntil det foreslåtte verneområdet. Visuelt sett er Steinsvika en viktig del av landskapet og danner en overgang mot selve Steinsfjorden. Vern av Steinsvika er forenlig med skjøtsel i de indre deler av vika for å gjenopprette tidligere beitemark som en åpen naturtype som vil gi vilkår for sårbare plante- og dyrearter knyttet til åpne biotoper. Vanningskanal bør vurderes erstattet av nedgravd rør fra vanningsanlegget til dypt vann utenfor Steinsvika. Det tillates ikke nye inngrep i våtmarkene. Båtbrygger og andre installasjoner kan vedlikeholdes, men vedlikehold som innebærer graving i våtmarkene kan skje etter søknad. Fartsgrense for bruk av motorbåt i Steinsvika er 5 knop. Jakt på hjortedyr og fiske i samsvar med gjeldende lovverk kan foregå. Småviltjakt er ikke tillatt innenfor naturreservatet. Vern av Steinsvika må samordnes med planer for kulturlandskap på Steinsletta for å oppnå en god, helhetlig løsning som ivaretar både kulturlandskap, bruk og viktige naturverdier. Grense for vern foreslås ved ytre kant for krattskogen som er under gjengroing. Verneforslag for Steinsfjorden biotopvernområde De grunne delene av Steinsfjorden i nord, vest og sørvest foreslås vernet som biotopvernområde. Formålet er å sikre viktige beite- og oppholdsområder for knoppsvane, sangsvane, toppand, stokkand, laksand, brunnakke, krikkand og sothøne. Verneforslaget er på ca 3 687 da, det alt overveiende er vannareal.

64

Løsning for å ivareta brukerinteresser i forhold til verneforslag I biotopvernområdet i Steinsfjorden er det fartsbegrensninger for bruk av motorbåt. Største tillatte hastighet for motorbåt inntil 100 m fra land er 5 knop, mer enn 100 m fra land er største tillatte hastighet 25 knop. Eksisterende anlegg kan vedlikeholdes men vedlikehold som omfatter graving i våtmarkene må søkes. Etter søknad kan det gis tillatelse til oppgradering og nyetablering av dreneringsgrøfter og anlegg for jordbruksvanning. Det kan også gis tillatelse til mindre utvidelser og oppgradering av eksisterende båtbrygger, båtfester og badeplasser når det ikke er i strid med verneformålet.

6.4 Søndre Tyrifjorden, Vikerfossen og Bergsjø

Geografiske data Området som er vurdert for vern omfatter de grunne delene sørvest i Tyrifjorden, fra Nakkerud helt sør i Ringerike til Vikersund. Vurderingsområdet omfatter også Vikerfossen og Bergsjø. Det alt vesentlige av arealet ligger i Modum kommune. Hele det gamle fuglefredningsområdet i Tyrifjorden sør for Furetangen og Jarentangen, og i Bergsjø, er med i vurderingsområdet. Også landarealet mellom jernbanelinja og Vikerfossen/Bergsjø på strekningen Vikersund - Geithus er vurdert for vern. Naturfaglig beskrivelse - Verneverdier Vassdrag Fra Nakkerud sør i Ringerike og videre sørover i Tyrifjorden er det et gruntvannsområde som strekker seg opp til flere hundre meter fra land og ut i fjorden. Vurderingsområdet dekker disse gruntvannsarealene som er produktive våtmarker av stor betydning for biologisk mangfold. Fra Nakkerud til utløpet av Tyrifjorden i Vikersund (Vikerfossen) er del vel 10 km. Mellom Nakkerud og Furetangen er Tyrifjorden en stor, åpen innsjø. Vikersundarmen av Tyrifjorden sør for Furetangen er forholdsvis smal og grunn. Fjordarmen har store grunne partier på begge sider med en djupål i midten. En regner utløpet av Tyrifjorden, Vikerfossen, som starten på Drammenselva. Vikerfossen meter mellom Tyrifjorden og Bergsjø er 750 meter lang, og har et fall på en meter. I hovedløpet ut av Tyrifjorden er det bygd en demning som regulerer vannføringen til fem elvekraftverk lenger ned i Drammenselva. Bergsjø er et elvemagasin for Geithus kraftstasjon og ble demt opp i 1963. Innsjøen er 4,7 km langt fra utløpet av Vikerfossen i nord til Vassbunn i sør. Vassbunn er et skogkledt våtmarksområde sør for utløpet av Bergsjø. Vannstanden i Bergsjø er relativt stabil, men flomtopper inntil 1,5 meter over normal vannstand forekommer. Flere større bekker renner ut i sørvestre del av Tyrifjorden og Bergsjø fra Finnemarka i øst og lager mindre deltaområder, slik som ved utløpet av Sponebekken i Bergsjø. De grunne våtmarkene i sørvestre del av Tyrifjorden er til sammen ca 2 800 da. I Bergsjø er de grunne våtmarkene ca 300 da, medregnet sumpområdet i Vassbunn.

65

Utbygging av Dokkavassdraget rundt 1990 medførte en dobling av vintervassføringen forbi Vikersund sentrum fra 70 til 140 kbm i sekundet. En konsekvens av dette er at det sjelden legger seg is på den sørligste delen av Vikersundarmen av Tyrifjorden. Fra gammelt av var det til sammenligning travbane på isen ved Vikersund. Også Bergsjø er normalt isfri gjennom vinteren.

Flyfoto av søndre del av Tyrifjorden viser gruntvannsområdene som er attraktive beiteområder for våtmarksfugl.

66

Landskap Ved sørvestre del av Tyrifjorden møtes tre ulike landskapsregioner etter NIJOS sin inndeling. Den åpne delen av Tyrifjorden hører til landskapsregion 08 Østlandets innsjø- og silurbygder mens landskapet langs fjordarmen sør til Vikersund og videre forbi Bergsjø hører til region 04 Lavlandsdalføra i Telemark, Buskerud og Vestfold. Landskapet på begge sider av fjordarmen hører til landskapsregion 07 Østlandets skogtrakter. Langs Tyrifjorden og Bergsjø er det et småskala natur- og kulturlandskap med dyrket mark og mye lauvskog på begge sider av vassdraget. Landskapet ligger under den marine grense og er preget av ravinedaler og oppstykkede parti med dyrket mark. Vikersund er kommunesenteret i Modum kommune og ligger på begge sider av utløpet ved Tyrifjorden. Tettstedet Geithus ligger vest for sørlige del av Bergsjø. Vikersundbakken ligger som et landemerke i landskapet i lia øst for Bergsjø. Naturtyper Modum kommune har ikke foretatt en fullstendig kartlegging av naturtyper på samme måte som de andre kommunene ved Tyrifjorden. Flere viktige bekkedrag munner ut i Tyrifjorden og Bergsjø. Dette gjelder Henåa som løper ut i Henovika, Sandbekken som munner ut nord for Modum rådhus, Kindbekken/Hvalsbekken som ender på østsiden av Vikersund samt Heggsjøbekken/Sponebekken og Øhrenbekken som munner ut i Sponevika. Askimelva renner gjennom Askimkløfta og ut i fjorden ved Steintangen. Askimkløfta er registrert som bekkekløft og bergvegg. Vika sør for Lerskallen er registrert som viktig mudderbank. Nord for Jarentangen er et felt med lokalt viktig kantkratt. Kråkeholmen er registrert som rik sumpskog. Furevika og Brekke er undersøkt nærmere i forbindelse med verneplanarbeidet. Furevika er naturtype evjer, bukter og viker mens Brekke er vurdert som lokalt viktig mudderbank. Vassbunn sør i Bergsjø er registrert som mudderbanke, men lokaliteten kunne også vært kategorisert som evjer, bukter og viker med innslag av rik sumpskog og gråor-heggeskog. Planteliv - vegetasjon Ved Lerskallen vokser pusleplantesamfunn på mudderbankene, med overgang til høyvokste starrarter og gråorheggeskog. Her vokser arter som kattehale, guldusk og takrør. I Furevika vokser busker som istervier, svartvier og krossved, samt planter som kvasstarr, fredløs, springfrø og brei dunkjevle. I vannet er det gode bestander av vasslirekne. På Kråkeholmen vokser rik sumpskog med treslag som lind, ask, gråor, vier, lønn og ei kjempediger furu. Ved Brekke vokser brede belter av kvasstarr. Firling (VU) er funnet her i 1973. Ved Vikersund er et gammelt funn av evjeslirekne (EN). På Øya ved Vikersund er soppen blåfotstorpigg (VU) registrert. Nordlige del av Bergsjø er omkranset av tett furuskog, mens det er mer varmekjær lauvskog rundt den søndre delen, sammen med strandenger og snellebelter ut mot vannet. I deltaet til Sponebekken vokser bl.a. springfrø og humle. I Vassbunn er registrert elvesnelle, gulldusk og bukkeblad. Vassbunn er omkranset av sumpskog og varmekjære treslag. Fugleliv De store og grunne våtmarkene i sørvestre del av Tyrifjorden er viktige næringsområder for et stort antall våtmarksfugler i store deler av året. Gruntvannsområdene mellom Nakkerud og Vikersund er viktige beiteområder for andefugler gjennom hele den isfrie delen av året. På lav

67

vannstand er mudderbankene viktige rasteområder for vadere under trekket. Det er ofte lav vannstand i Tyrifjorden i mars-april, før vårflommen setter inn, og dette faller sammen med vårtrekket for bl.a. vadere. Da finner et stort antall fugler nødvendig næring. Det foreligger ikke fullgode registreringer av vadere under trekk, men større antall myrsnipe og vipe er observert sammen med mindre flokker av storspove (NT), sandlo og enkeltbekkasin. Andre fugler som raster under trekk er grågås, en rekke ender og også mindre grupper med storlom. Sørvestre del av Tyrifjorden og Bergsjø har trolig sin aller viktigste funksjon for overvintrende våtmarksfugler fordi det nesten alltid er store, isfrie områder her. Mange sangsvaner, knoppsvaner, kanadagås, stokkand, toppand, kvinand og laksand finner næring på de isfrie partiene vinteren gjennom sammen med sothøne og storskarv. NOF vurderte i 1995 denne delen av våtmarkssystemet til å være det viktigste overvintringsområde for vannfugler i Buskerud, og kanskje den viktigste innlandslokalitet i så måte. Området er viktigst i kalde vintre når det er få isfrie lokaliteter andre steder. Våtmarksfuglene veksler internt mellom Tyrifjorden og Bergsjø gjennom vinteren, og området må sees under ett. Vikerfossen mellom Tyrifjorden og Bergsjø er mye brukt av fossekall, spesielt i harde vintre. Opptil 30 fugler er observert her på vinteren. I Vikerfossen sees ofte laksand som jakter på ørretyngel. De siste ti årene har det også etablert seg en bestand av storskarv sørvest i Tyrifjorden, også disse jakter ørretyngel i Vikerfossen. Tidligere overvintret mange knoppsvaner og stokkender i Vikersund, der de ble fôret av mennesker. Etter at lokalavisa fokuserte på saken ble vinterbestanden her redusert. Vikersund/Bergsjø er et av de viktigste overvintringsområdene for fiskemåke (NT) ved Tyrifjorden. Overvintrende gråmåke og innslag av svartbak har sammenheng med avfallsanlegget ved Åmot. Mer sjeldne vintergjester som er registrert i denne delen av Tyrifjorden er lappfiskand (VU), dvergdykker (NT), krykkje (EN), svartand (NT), havelle, bergand (VU), taffeland, stjertand (NT), snadderand (NT) og polarmåke. Havørn sees innimellom på vinteren på streif etter døde fugler eller annen egnet mat. I den frodige sumpmarka i Vassbunn sør i Bergsjø hekker et stort antall fugler. Opp til seks par knoppsvane har hekket her, grågås har hekket og toppdykker (NT) og sothøne har forsøkt å hekke de siste årene. Vassbunn er også leveområde for tornskate (NT), steinskvett , gråspett, sanglerke (VU) og stær (NT). Vipe (NT), makrellterne (VU) og hettemåke (NT) holder til ved Bergsjø gjennom sommeren. Tjeld hekker regelmessig nord for Vikersund sentrum. På seinsommeren trekker et større antall kanadagås med unger ned til Tyrifjorden fra sine hekkeområder i omkringliggende vann og tjern. Flokker på 2-300 fugler kan forekomme på denne tida. En rekke rovfugler jakter over våtmarkene på sommeren. Fiskørn, (NT), vepsevåk (VU), hønsehauk (NT), spurvehauk, lerkefalk (VU) og vandrefalk sees regelmessig. Storørreten i Vikerfossen I Vikerfossen gyter den ene av de to storørretstammene som har Tyrifjorden som oppvekstområde. Dette er den siste gjenværende storørretstammen i landet som gyter i utløpsos, alle de andre tidligere utløpsosgytende stammene er utryddet på grunn av vassdragsutbygging. De viktigste gyteområdene i Vikerfossen strekker seg fra brua over sundet og ned til dammen og Hovdetjern. Foreningen Vikersund Fiske har fulgt utviklingen i ørreten i Vikersundet gjennom 70 år og har omfattende erfaring fra stamfiske og klekking av rogn og inngående kjennskap til utviklingen i Vikerfossen. Storørreten i Vikerfossen har vist en sterk negativ utvikling etter 1970.

68

Antall oppfisket stamfisk er redusert til 5 % fra nivået rundt 1970, og mengde rogn innlagt til klekking er redusert til ca 20 % av mengden i 1960. Vassdragsregulanten har et årlig pålegg om å sette ut 5.000 ørretyngel, i tillegg setter Vikersund Fiske ut omtrent like mange yngel årlig. Til tross for den omfattende utsettingen viser storørreten tilbakegang. Den antatt viktigste årsaken til tilbakegangen er antatt å være reguleringen av Vikerfossen, og manøvreringen av dammen som fører til at store deler av gyteområdene er tørrlagte i perioder. En annen viktig faktor til nedgangen er gjentatte fysiske inngrep i gyte- og oppvekstområdene, bl.a. tidligere utfyllinger i Hovdetjern og etablering av renseanlegg på utfyllingsområdet med tilhørende graving i Vikerfossen. Andre negative faktorer for ørretbestanden er predasjon, beskatning (fiske), sykdommer, introduksjon og nye arter samt miljøgifter. Annet dyreliv Det forekommer elvemusling (VU) i Sundet i Tyrifjorden. Tidligere var det også en forekomst ved Brekkegrunna. Det er en bra bestand av edelkreps (EN) i Tyrifjorden og i Bergsjø. De gamle fløtningsinnretningene er ofte gode krepseplasser. Kulturhistorie En rekke minner etter tømmerfløtningen finnes i Bergsjø, med rester etter tømmerlenser. Spone kraftstasjon i Sponebekken ble bygget i 1906. I det vestre elveløpet mellom Tyrifjorden og Bergsjø, vest for Vikerfossen, var det mølle. Vikersund var det sørlige anløpet for dampbåten på Tyrifjorden. Brukerinteresser Sørvestre del av Tyrifjorden og Bergsjø ligger i et område med stor bosetting og flere tettsteder. Vikersund er kommunesenteret i Modum kommune og omkranser utløpet av Tyrifjorden. Tettstedet Geithus ligger sørvest for Bergsjø. Begge tettstedene har bebyggelse, veger og anlegg ned til innsjøene. Utbygging i Vikersund sentrum har redusert våtmarkene ved utløpet av Tyrifjorden. Vest for Vikerfossen mellom Tyrifjorden og Bergsjø ligger renseanlegg for Vikersund. Avløpsanlegget er i følge kommunen underdimensjonert og foreldet. Det er planer om å legge vann og avløpsledninger ned i Bergsjø mellom Vikersund og Geithus. Tyrifjorden Hotell ligger øst for Tyrifjorden i Vikersund og har godkjent reguleringsplan for videre utbygging av eiendommen mot vannet. Nord for hotellet ligger Natvedt camping. Tyrifjorden og Bergsjø er i stor grad omkranset av jordbrukets kulturlandskap. Få steder går dyrkamarka helt ned til vassdraget. Det ligger en rekke vanningsanlegg langs strandlinja. En rekke landbruks- og boligeiendommer ligger langs vannkanten. Mange av disse har egen brygge og andre anlegg mot vannet. Jernbanelinja følger vestre kant av Bergsjø og Tyrifjorden fra Geithus til Nakkerud. De fleste steder går jernbanen et stykke unna vannet. Jernbanelinja krysser Henovika med fylling og bro. Den moderne segmentdammen med flomluker øverst i Vikerfossen ble bygd i 1992-93 for å sikre optimal vannføring til flere elvekraftverk lenger ned i Drammenselva. Den erstattet en

69

tidligere nåledam som var bygd i medhold av konsesjon for Tyrifjorden fra 1914. Også den nye dammen ble bygd i medhold av den opprinnelige konsesjonen. Det ble laget nytt manøvreringsreglement for den nye demningen som sier at vannstanden i Tyrifjorden kan reguleres inntil en meter, mellom 62,0 og 63,0 moh, noe som tilsvarer mellom 3,10 og 4,10 målt ved Skjærdal. Elveløpet i Vikerfossen er gravd i flere kanaler i forbindelse med reguleringen. Øvre del av Vikerfossen i Vikersund sentrum er fylt ut i flere omganger og forholdene i elvebunnen ble også endret i forbindelse med dambyggingen tidlig på 1990-tallet. De naturgitte forholdene i Vikerfossen er vesentlig endret i forhold til det opprinnelige, noe som framgår av bildet nedenfor. I perioder er store deler av de vikgige gyteområdene øverst i Vikerfossen tørrlagte.

Bilde av Vikersund ca 1935 (svart-hvitt) og i dag (farger). Den røde linjen viser hvor strandlinjen går i dag. De grønne pilene viser punkter som kan gjenkjennes på de to bildene. En betydelig utfylling har redusert gyte- og oppvekstarealene for storørreten. Presentasjon: Morten Eken Sørvestre del av Tyrifjorden og Bergsjø er viktige områder for friluftsliv, rekreasjon og båtliv for lokalbefolkningen. En rekke badeplasser ligger i sørvestre del av Tyrifjorden: Drolsum (privat), Steintangen (kommunal), Jarentangen, (under avvikling som kommunal), Natvedt camping (privat), Rådhusstranda (kommunal), Tangen ved Idrettssplassen og Øya (kommunal) ligger alle i Vikersund. I Bergsjø ligger det badeplasser i Kråkeholmvika (privat), på Skinnerudtangen (kommunal) og ved Vassbunn (privat, kommunalt tilskudd).

70

Ved Vikersund ligger flere båtbrygger: Sand båtbrygge (egen båtforening), Vikland båtforening (kommunal båtutsettingsrampe) og ved Tyrifjord Hotell, Vikersund (privat). Ved Delinga i Bergsjø er det kommunal båtbrygge og rampe. Drolsum båtforening har egen privat båtbrygge. Modum kommune har innført egen forskrift for motorferdsel på vassdrag i kommunen. Det er hastighetsbegrensninger på Tyrifjorden og Bergsjø, og forbud mot motorferdsel i Vassbunn. Vikersund Fiske kultiverer storørreten i Vikerfossen med stamfiske og rognklekking og setter ut yngel. Foreningen forvalter også fisket i Vikerfossen og selger et betydelig antall fiskekort årlig. Drolsum vassverk henter vannet sitt i Tyrifjorden. Vurdering av verneverdi Det foreligger noe mindre data om naturfaglige forhold fra sørvestre del av Tyrifjorden og Bergsjø enn fra Nordre Tyrifjorden. Området inngår i vintertellinger for vannfugl i Drammens-vassdraget som har pågått siden 1992, men var ikke med i tirsdagstellingene i 1997-98 som registrerte forekomst av vannfugl over hele året i Nordre Tyrifjorden-området. Området var heller ikke med i de årlige hekkeundersøkelsene, men ble inkludert i 2009-sesongen på grunn av arbeidet med verneplanen for Tyrifjorden våtmarkssystem. De grunne våtmarkene er noe interessante i seg selv om de ikke er registrert som noen spesiell naturtype. Flere parti med mudderbanker, evjer, bukter og viker og forekomster av rik sumpskog og gråorheggeskog finnes ved våtmarkene. Flere rødlistede planter som vokser i våtmarker er funnet her. Det er først og fremst fuglelivet knyttet til våtmarkene som er interessante for denne delen av Tyrifjorden og Bergsjø. Området spiller en viktig økologisk rolle i våtmarkssystemet med de store gruntvannsområdene som gir mat til et stort antall våtmarksfugler i store deler av året. På lav vannstand er mudderbankene av svært stor verdi for trekkende våtmarksfugler. De grunne våtmarkene mellom Nakkerud og Vikersund utgjør en stor andel av de samlede våtmarkene i hele våtmarkssystemet. Sørvestre del av Tyrifjorden, og spesielt Bergsjø, er svært viktig som overvintringsområde for våtmarksfugler. Sammen med nedre del av Storelva, Nordfjorden, Storøysundet og Begna danner området et nettverk av overvintringslokaliteter som til enhver tid gir egnede, isfrie vannareal. Ofte kan man se flokker med svaner som forflytter seg mellom den sørvestre delen av Tyrifjorden og lokalitetene i den nordlige delen av området. Vegetasjonsrike sumpmarker og viker i sørvestre del av Tyrifjorden og Bergsjø er viktige som hekkeområder knoppsvane, ender og andre våtmarksfugler. Selv om det ikke er like store og sammenhengende sumpmarker her som nord i Tyrifjorden er også disse viktige for fuglelivet. Våtmarkene i sørvestre del av Tyrifjorden er viktig for så mange ulike arter av våtmarksfugler at de ikke oppfyller vilkårene for fuglefredningsområde. Vernekategorien naturreservat er mest dekkende for fuglelivet. Denne verneformen fanger også opp naturtypelokaliteter i våtmarkene. Bergsjø har en mer snever økologisk funksjon som overvintringsområde for flere andefugler og noen andre vannfugler. Dette området egner seg som biotopvernområde for overvintrende vannfugler.

71

Vassbunn har igjen en bredere økologisk funksjon som naturtype og som hekke- og oppholds-område for et større antall fuglearter. Her er verneformen naturreservat mest hensiktsmessig. Det er mellom 20 og 30 kjente bestander av storørret i Norge i dag. Flere bestander har gått tapt som følge av vassdragsregulering. Hver storørretstamme er verneverdig som en avgrenset bestand med unikt genetisk materiale og med stor opplevelsesverdi. Storørreten som gyter i Vikerfossen er den siste gjenværende, kjente stammen i Norge som gyter i utløpos og er unik og verneverdig i nasjonal og internasjonal sammenheng. Ørret er ikke en rødlistet art, men bestanden her er likevel unik. Det begrensede gyteområdet for storørret i Vikerfossen er helt avgjørende for å bevare den ene av de to storørretstammene som lever i Tyrifjorden. Vikerfossen peker seg ut som biotopvernområde for å bevare gyteområdet for storørretstammen. Verneforslag for Søndre Tyrifjorden naturreservat De grunne delene av Tyrifjorden mellom Nakkerud og Vikersund foreslås vernet som naturreservat. Formålet er å bevare viktige hekke- trekk og overvintrsområde for et bredt utvalg av våtmarksfugler. Reservatet avgrenses mot sør ved Natvedt nord for Vikersund. Naturreservatet utgjør en sentral del av Tyrifjorden våtmarkssystem. Verneforslaget er på ca 6180 da, det alt overveiende er vannareal. Verneforslag for Vikersund – Bergsjø biotopvernområde Den sørligste delen av Tyrifjorden mellom Natvedt og Vikerfossen, samt Bergsjø, foreslås som biotopvernområde med to formål. Det er å bevare et viktig overvintringsområde for sangsvane, knoppsvane, kvinand, sothøne, stokkand, toppand og fossekall, samt bevare de sårbare gyte- og oppvekstområdene for den unike storørretstammen i Vikerfossen. Verneforslaget er på 3 008 da. Nesten alt er vannareal. Verneforslag for Vassbunn naturreservat Vassbunn sør i Bersjø foreslås vernet som naturreservat for å bevare et produktivt våtmarksområde av stor betydning for biologisk mangfold, og med et stort antall hekkende fugler. Naturreservatet inngår i Tyrifjorden våtmarkssystem. Verneforslaget er på 129 da.. Nye foreslåtte verneområder erstatter tidligere vern av fuglelivet De foreslåtte verneforslagene for Søndre Tyrifjorden naturreservat, Vikersund – Bergsjø biotopvernområde, Vikerfossen biotopvernområde og Vassbunn naturreservat vil erstatte det tidligere vernet av fuglelivet i sørvestre del av Tyrifjorden og Bergsjø fra 1954. Løsning for å ivareta brukerinteresser i forhold til verneforslag Hovedformålet med å verne de grunne våtmarkene i sørvestre del av Tyrifjorden og Vassbunn som naturreservat er å unngå nye inngrep i våtmarkene som vil forringe dem som naturtyper og som leveområder for biologisk mangfold. Også i biotopvernområdene er det et prioritert mål å

72

opprettholde våtmarkene som hhv gyte- og oppvekstområde for storørret (Vikerfossen) og som overvintringsområde for vannfugler (Vikersund – Bergsjø). Vedlikehold av anlegg kan skje uten søknad så lenge arbeidet ikke medfører graving i våtmarkene. Dersom vedlikeholdet omfatter graving i våtmarkene må dette vurderes nærmere etter retningslinjer i forvaltningsplanen. Nye anlegg er ikke tillatt i naturreservatene. I biotopvernområdene kan det etter søknad gis tillatelse til mindre utvidelser av eksisterende anlegg, tiltaket må vurderes etter retningslinjer i forvaltningsplanen. Det legges ingen restriksjoner på bruk, vedlikehold og oppgradering av jernbanelinja over Henovika. Vern av våtmarkene vil ikke medføre restriksjoner av betydning for landbruksvirksomhet. Husdyrbeite og jordbruksvanning kan foregå som tidligere. Kantvegetasjon kan skjøttes etter søknad og etter nærmere retningslinjer i forvaltningsplan. I en tre-meters sone langs dyrkamark kan kantvegetasjon fjernes uten søknad. Sør for ei linje mellom Furetangen – Jarentangen foreslås en fartsbegrensning på 5 knop, med unntak av djupålen der fartsgrense er 25 knop. Mellom Nakkerud og Furetangen – Jarentangen er det fartsgrense på 5 knop inntil 100 m fra land, mer enn 100 m fra land er fartsgrense 25 knop. Det innføres ikke begrensninger i båtferdselen på Bergsjø da trafikken her er minimal på vinterstid. I Vikerfossen må hensyn til storørreten tillegges svært stor vekt. Det må vurderes konsekvenser av alle aktuelle tiltak i forhold til påvirkning på storørretens gyte- og oppvekstområde i utløpet ved Vikersund. Det må kunne settes i verk nødvendige tiltak for å styrke bestanden av storørret, herunder biotopforbedrende tiltak og uttak av predatorer, dersom bestanden er svak.

6.5 Ådalselva (Begna)

Geografiske data Området som er vurdert for vern omfatter en strekning på 5,5 km av Begna mellom Hallingby i nord og Hen i sør. I tilknytningen til elvestrekningen ligger flere store evjer og tjern som er avsnørt fra Begna. Hele arealet ligger i Ådalen i Ringerike kommune. Naturfaglig beskrivelse - Verneverdier Vassdrag Ådalselva er det lokale navnet på Begna på strekningen mellom Sperillen i nord og Hønefoss by. Her møter Begna Randselva og går under navnet Storelva den siste strekningen ned til Tyrifjorden. Strekningen av Begna som er vurdert for vern er stilleflytende og ligger ca på høydekote 147. I tilknytning til hovedelva ligger to store evjer og flere tjern som er bundet sammen med elva og hverandre med til dels smale kanaler. Motjern ligger så godt som avstengt fra hovedelva, men vannstanden her følger likevel hovedelva.

73

Flyfoto av Ådalselva med tjern og evjer. Fra ”Norge i bilder”. Ved Semmen er Begna omlag 300 m bred, stilleflytende og grunn bortsett fra en djupål midt i elva. Lokalt kalles denne elvestrekningen for Langsua. Elva er nesten alltid isfri her på vinteren fordi litt varmere elvevann fra dypere lag blir presset opp mot overflaten der vannet møter grunnene. Strekningen er også forholdsvis rik på vegetasjon som gir bra beite for svaner vinterstid. I følge lokalkjente var det større forekomster av vannvegetasjon for 20 år siden enn det er i dag. Reduksjonen skyldes trolig en kombinasjon av mindre forurensning i elva på grunn av nytt renseanlegg ved Hallingby og sterk nedbeiting av svaner.

74

Naturfaglig beskrivelse - Verneverdier Vassdrag Ådalselva er det lokale navnet på Begna på strekningen mellom Sperillen i nord og Hønefoss by. Her møter Begna Randselva og går under navnet Storelva den siste strekningen ned til Tyrifjorden. Strekningen av Begna som er vurdert for vern er stilleflytende og ligger ca på høydekote 147. I tilknytning til hovedelva ligger to store evjer og flere tjern som er bundet sammen med elva og hverandre med til dels smale kanaler. Motjern ligger så godt som avstengt fra hovedelva, men vannstanden her følger likevel hovedelva. Ved Semmen er Begna omlag 300 m bred, stilleflytende og grunn bortsett fra en djupål midt i elva. Lokalt kalles denne elvestrekningen for Langsua. Elva er nesten alltid isfri her på vinteren fordi litt varmere elvevann fra dypere lag blir presset opp mot overflaten der vannet møter grunnene. Strekningen er også forholdsvis rik på vegetasjon som gir bra beite for svaner vinterstid. I følge lokalkjente var det større forekomster av vannvegetasjon for 20 år siden enn det er i dag. Reduksjonen skyldes trolig en kombinasjon av mindre forurensning i elva på grunn av nytt renseanlegg ved Hallingby og sterk nedbeiting av svaner. Evjene og delvis tjernene er svært grunne og gir også gode næringsforhold for vannfugler. Til sammen er det 1.300 da gruntvannsområder ved Begna som fordeler seg på Henstjern (290 da), Fluetjern (93 da), Langsua (490 da), Begna overfor Langsua (100 da), Svensrudtjern (83 da), Grønvolltjern (105 da), Døvlingen (105 da) og Motjern (37 da). Landskap Ådalen er en slak elvedal som hører til landskapsregion 10, Nedre dalbygder på Østlandet etter NIJOS sin inndeling. Begna renner her oppå mektige lag av løsmasser med breelvavsetninger, elveavsetninger og marine avsetninger. Et par steder langs den vestre elvebredden er det fjell i dagen. Langs den sørlige strekningen av Begna er det noe brattere terrassekanter ned mot elva. På begge sidene av elva ligger store jordbruksarealer. Ved Semmen-gårdene på vestsiden er elvebredden holdt åpent ved manuell rydding og beiting. Lenger nord er tidligere beitemark delvis vokst igjen. Mellom Hallingby og Tangen er det skog på begge sider av elva. Naturtyper Begna mellom Hen og Hallingby med Henstjern, Fluetjern, Svensrudtjern, Grønvolltjern og Døvlingen er klassifisert som naturtype kroksjø, flomdam og meandrerende elveparti. Begna og Henstjern er vurdert som svært viktig, Fluetjern, Svensrudtjern og Grønvolltjern er vurdert som viktige mens Døvlingen er vurdert til å være lokalt viktig. Henstjern og Fluetjern er også gode utforminger av naturtype evjer, bukter og viker. Svensrudtjern, Grønvolltjern og Døvlingen kan også katetgoriseres som rike kulturlandskapssjøer. I elveløpet til Begna, i Fluetjern og Henstjern er det mudderbanker som ved lav vannstand kommer til overflaten. Planteliv - vegetasjon Vegetasjon langs Begna ble undersøkt i 2007, men forholdene var vanskelige pga flom. Vannvegetasjonen er forholdsvis artsrik uten at det ble funnet noen rødlistede planter. Henstjern er grunt og næringsrikt med mye vannvegetasjon. Langs strendene vokser gråselje. Ved Motjern er det næringsfattig storstarrsump rundt det meste av tjernet. I Svendsrudtjern er det store flater med elvesnelle- og storstarrsump dominert med sennegras. Rundt tjernet vokser det gråseljekratt med innslag av krossved. Bredden av Grønvoldtjern er dominert av elvesnelle- og starrsumper. Også Døvlingen er dominert av storstarrsump med en blanding av sennegras, flaskestarr og noe

75

elvesnelle. Døvlingen er påvirket av avrenning fra jordene rundt, og har en blanding av vegetasjon som krever mye og lite næring. Vasspest har spredt seg til Svensrudtjern og Grønvolltjern. Store deler av den landbaserte vegetasjonen mellom Begna og tjernene er gjenvokst beitemark med til dels voksen gran- og lauvskog. Langs Begna, tjernene og kanalene vokser det en god del gråselje. Noen eldre funn av rødlistede moser er gjort i området. Det gjelder stjernekrypemose (EN), sigdfauskmose (NT) fra ”sumpig skog ved Hen” og skvulpmose (DD) funnet i Begna ved Hen. Fugleliv Fugletellinger gjennom en rekke vintrer viser at Begna ved Langsua er den viktigste lokaliteten for overvintrende sangsvane i hele våtmarkssystemet. Årsaken er den brede, grunne og vanligvis isfrie elvestrekningen med mye vannvegetasjon som gir godt med beite. I januar 2009 var det over 300 sangsvaner i Begna. Vinteren 2008 var det nærmere 90 kanadagås i Begna, dette utgjorde ca 90 % av vinterbestanden i hele våtmarkssystemet. Også mange kvinender, stokkender og laksender overvintrer i Begna. Lappfiskand (VU) har overvintret flere år ved Bergsund, også dvergdykker (NT) har overvintret i Begna en rekke vintrer. Henstjern er grunt og vegetasjonsrikt. Tjernet er mye brukt som beiteområde for svaner når det er isfritt og regnes som en av de viktigste svanelokalitetene vår og høst. På våren er det sett nesten 400 sangsvaner i tjernet. Henstjern er også hekkeplass for knoppsvane og stokkand. Grønvolltjern, Svensrudtjern og Fluetjern er også viktige lokaliteter for vannfugler vår og høst. Brunnakke, stokkand og kvinand er blant de mest tallrike fuglene under trekket. Flere ender hekker i tjernene sammen med knoppsvane. Dverglo (NT), vipe (NT) og sanglerke (VU) hekker årlig på det utfylte området sørøst for Henstjern. Vipe hekker også ved Grønvolltjern og Svensrudtjern. Varsler (NT) er sett på strekningen Langsua-Hentjern flere ganger. På lav vannstand avdekkes mudderbanker i Fluetjern og Henstjern, dette gir næringsgrunnlag for vadere under trekket. Arter som observeres under trekket er gluttsnipe, grønnstilk, rødstilk, myrsnipe og en sjelden gang også fjellmyrløper (NT). I sommerhalvåret holder det til en del storskarv ved Langsua. Det sitter ofte flere fiskende hegrer med om lag 100 meters mellomrom ved Langsua på sommeren. Hegrene har faste overnattingstrær ved elva. Fiskeørn (NT) har flere reirplasser i Ådalen og jakter regelmessig over våtmarkene. Også sivhauk (VU) er sett i området. Annet dyreliv I Begna, evjene og tjernene er det gode bestander av gjedde, brasme og abbor. Det er edelkreps (EN) i Begna. Elvemusling (VU) finnes i Begna ved Hen. Kulturhistorie Ådalen er gammelt landbruksområde. Sperillbanen gikk tidligere fra Hen, langs østsiden av Begna og videre forbi Hallingby. Rester av banen kan fortsatt sees bl.a. mellom Motjern og Begna. Det gikk dampbåt på Begna fra Hen, over Sperillen og langt opp i Begnadalen. Dampbåten hadde flere anløp langs elva.

76

Brukerinteresser I Ådalen renner Begna gjennom jordbrukets kulturlandskap. Jordbruk og skogbruk utgjør de vesentligste brukerinteressene langs elvesystemet. Store områder med dyrket mark grenser inntil Begna vest for elva, og ned til tjernene på østsiden. Langs Begna nedstrøms Hallingby og mellom tjernene og Begna er det produktiv skog. Flere steder på begge sidene av elva er det aktivt husdyrbeite. Flere vanningsanlegg finnes langs elva og tjernene. Langs vestsiden av Begna ligger det enkelte bolig- og fritidseiendommer. Norske Skog hadde et impregneringsverk ved Hen, øst for Henstjern. Verket har vært nedlagt i mer en 10 år, og det arbeides med opprydding og klargjøring for ny virksomhet av arealet. Gjeddefiske er populært i Begna, og det er tatt flere gjedder over 10-12 kg. I elva foregår det også fiske etter edelkreps (EN). I Grønvolltjern foregår det næringsfiske etter brasme og stor abbor. Området er mest benyttet av lokalbefolkning til friluftsliv, bading og noe båtutfart. Barnehager og skoler i Hallingby bruker nordre del av Døvlingen som utfartsområde. Vurdering av verneverdi Det foreligger gode data fra Begna fra vintertellinger og tirsdagstellingene fra vinterhalvåret. Fra sommerhalvåret finnes det spredte data fra enkeltturer. Det foreligger befaringsrapport for vegetasjon og naturtyper langs østsiden av Begna. Elvesystemet mellom Hallingby og Hen med evjer, bukter og viker er svært interessant som naturtype og har høy verneverdi. Strekningen har også andre viktige naturtyper som rike kulturlandskapssjøer og gråor-heggeskog. Begna mellom Hallingby og Hen er våtmarkssystemets viktigste og et av landets mest benyttede enkeltlokaliteter for overvintrende sangsvane. Også andre andefugler overvintrer her. De grunne og produktive evjene og tjernene er også viktige for en rekke våtmarksfugler på våren, sommeren og høsten. Flere rødlistearter bruker området under trekk og hekking. Lokale forekomster av edelkreps (EN) og elvemusling (VU) bidrar til å øke verneverdien. På grunn av de brede naturkvalitetene oppfyller elvesystemet vilkår for vern som naturreservat. Systemet representerer sjelden og sårbar natur og har særlig betydning for biologisk mangfold. Vern av elvestrekningen vil i liten grad være konfliktfylt i forhold til brukerinteresser. Verneforslag for Ådalselva naturreservat Elvesystemet bestående av Begna med tilhørende evjer og tjern foreslås vernet som naturreservat. Formålet er å bevare en sjelden naturtype med stor betydning for biologisk mangfold. Av særlig verdi nevnes et av landets viktigste overvintringsområder for sangsvane og andre våtmarksfugler og som rasteområde for våtmarksfugler under trekk. Begna er også leveområde for edelkreps og elvemusling. Strekningene langs Begna kan skjøttes for å opprettholde et kulturpreg. Naturreservatet utgjør en sentral del av Tyrifjorden våtmarkssystem. Verneforslaget er på 2 062 da, alt areal er vannareal eller sumpmark langs strandlinjen.

77

Løsning for å ivareta brukerinteresser i forhold til verneforslag Vern av Ådalselva med tilhørende evjer og tjern som naturreservat vil få liten betydning for pågående bruk av området. Landbruksvirksomhet kan i all hovedsak foregå som tidligere. Det er ikke restrikjsoner på beite. Kantvegetasjon kan skjøttes etter søknad og etter nærmere retningslinjer i forvaltningsplan. I en tre-meters sone langs dyrkamark kan kantvegetasjon fjernes uten søknad. Eksisterende anlegg kan vedlikeholdes uten søknad, men vedlikehold som omfatter graving i våtmarkene må søkes. Det innføres ikke begrensninger i motorisert båtferdsel på Begna. I evjene og tjernene kan grunneiere og andre med båtrett bruke motorbåt. Det foreslås en fartsgrense på 5 knop på båttrafikk i evjene og tjernene og 10 knop på Begna. Det foreslås ikke begrensninger i fiske. Det åpnes ikke for jakt på fugler og annet småvilt.

6.6 Hovsenga

Geografiske data Rett øst for Hønefoss by har Randselva dannet en stor meandersving. Neset som ligger inne i meanderen er Hovsenga, og er tidligere kulturmark som nå er gjengrodd. Hovsenga er eid av Ringerike kommune og er regulert til naturvern- og friluftsformål. Vurderingsområdet omfatter meandersvingen av Randselva, Hovsenga og elveskråningen sør for Randselva. Hele arealet ligger i Ringerike kommune. Naturfaglig beskrivelse - Verneverdier Vassdrag Randselva starter i utløpet av Randsfjorden og ender midt i Hønefoss, der Randselva møter Begna og blir til Storelva. Randselva er regulert ved Viul overfor Hovsenga, og er nesten alltid isfri på denne strekningen. Elva renner i et rolig strykparti forbi Hovsenga. Randselva er gyteområde for den andre av de to storørretstammene som har Tyrifjorden som oppvekstområde. Denne ørretstammen har sine viktigste gyteområder opp til Viul kraftstasjon. Landskap Hovsenga ligger ved overgangen mellom bylandskap, kulturlandskap og naturlandskapet langs Randselva. Landskapet er preget av elvesvingen og elveskråningen sør for elva med den åpne rasmarken. Elveskråningen er på det høyeste 75 meter høy, og er bevokst med skog. Et parti består av åpen rasmark med marint avsatte finsedimenter. Selve Hovsenga består av rike skogtyper med innslag av voksen lauvskog flere flomdammer. Hovsenga er tidligere beitemark tilhørende Hov gård. Den sentrale delen av neset er de siste to årene gjerdet inn for husdyrbeite for å gjenåpne den gjengrodde beitemarka.

78

Naturyper Randselva og Hovsenga er registrert som naturtype kroksjø, flomdam og meandrerende elveparti, og er vurdert som svært viktig. Selve Hovsenga (meanderneset) er sammensatt av flere naturtyper som gråorheggeskog, dammer og stor elveør. Elveskråningen sør for Randselva er kategorisert som gråorheggeskog. I skråningen er det gammel lauvskog under utvikling. Den åpne rasmarken som finnes sør for elva er en så sjelden naturtype at den er kategorisert i ”sekkeposten” skrotemark. Planteliv - vegetasjon Den tidligere åpne beitemarka på Hovsenga er under gjengroing. Skogen er preget av frodig gråorheggeskog og flere gamle, grove furu-, gran- og bjøketrær. Mandelpil (VU) vokser langs Randselva på østsida av Hovsenga. Fugleliv Randselva ved Hovsenga er isfri gjennom hele vinteren og er et viktig vinteroppholdsområde for en rekke våtmarksfugler. Det er registrert nærmere 60 sangsvaner her på vinteren sammen med knoppsvaner og kvinender som også oppholder seg i elva i lange perioder. En sjelden vintergjest som dvergdykker (NT) er registrert flere vintre ved Hovsenga. Flere fossekaller overvintrer også regelmessig. Flokker med stokkand raster ofte på våren. Den lille vaderen dverglo (NT) som er på tilbakegang hekker på steinørene langs Randselva. En koloni av sandsvale hekker i rasskråningen, og dvergspett og bøksanger hekker trolig i elveskråningen sør for Randselva. Arter som observeres jevnlig på Hovsenga er gråhegre, gjerdesmett, varsler (NT), tornsanger og vintererle. En sjelden art som isfugl ble registrert i 2002. Også rosenfink (VU) er sett på stedet. De varierte naturtypene på et begrenset areal gjør at mangfoldet av fugler er høyt. Hele 71 arter er registrert på lokalitten. Annet dyreliv Den ene storørretstammen i Tyrifjorden gyter i Randselva på strekningen mellom Viul kraftstasjon til samløpet med Begna i Hønefoss by. Strekningen forbi Hovsenga inngår i storørretens gyte- og oppvekstområde. Forekomstene av hoppekreps i flomdammene på Hovsenga ble undersøkt av professor Kåre Elgmork som ledd i hans doktorgradsarbeid. Kulturhistorie Hovsenga var tidligere slåtte- og beitemark under Hov gård. Området bærer ennå tydelig preg av tidligere høsting. Brukerinteresser Hovsenga er regulert som naturvern- og friluftslivsområde etter plan og bygningsloven, og er tilrettelagt som kommunalt turområde med turstier, bord og benker, grillplasser og tursti rundt hele neset. Området er mye brukt av skoler, barnehager og lokalbefolkning som nærturområde. Det fiskes etter storørret i Randselva på strekningen. Vurderingsområdet grenser til dyrket mark nord for Hovsenga. På meanderneset vest for Hovsenga og sør for Randselva er det også dyrket mark. De sentrale deler av Hovsenga er gjerdet inn for husdyrbeite som ledd i et kulturlandskapsprosjekt med formål og gjenskape et

79

åpent kulturpreg. Oppe på elveskråningen på sørsiden av Randselva er det produktiv skog. Det hogges ikke i selve elveskråningen. Jernbanelinja avgrenser vurdeingsområdet i nordvest sammen med høyspentlinje. Vurdering av verneverdi Hovsenga inngår i de årlige vintertellingene for vannfugl, og var delvis med i tirsdagstellingene i 1997-98. I tillegg foreligger en del spredte registreringsdata samlet inn av lokallaget av NOF. Hele vurderingsområdet ved Hovsenga inngår i et meandrerende elveparti med elvesving og aktiv rasskråning. Det meandrerede elvepartiet fortsetter både overfor og nedenfor Hovsenga. Naturtypen er svært interessant geomorfologisk, innehar flere interessante naturtyper og har stor verneverdi. Randselva ved Hovsenga er et av de viktigeste overvintringsområde for sangsvane og flere andre våtmarksfugler i våtmarkssystemet. Området har høy biologisk produksjon med et høyt artsmangfold, herav flere rødlistede fuglearter som varsler (NT) og dverglo (NT). Selv om ikke sandsvale er på rødlista er naturlige hekkeområder for arten blitt sjeldne i dag. Strekningen av Randselva inngår i vandrings- og gyteområdet til storørreten som gyter i elva. Hovsenga er tilrettelagt for friluftsliv og har svært god tilgjengelighet fra Hønefoss by. Med varierte og spennende naturkvaliteter er området derfor pedagogisk svært interessant, og gir gode muligheter for å formidle kunnskap om naturverdiene på stedet. Hele vurderingsområdet ved Hovsenga oppfyller flere vilkår for naturreservat ved at det tilhører en bestemt naturtype som er sjelden, truet og sårbar, og det har særlig betydning for biologisk mangfold. Området utgjør en spesiell kvartærgeologisk (geomorfologisk) forekomst. Verneforslag for Hovsenga naturreservat Det meandrerende partiet av Randselva ved Hovsenga, med elveskråningen sør for elva og Hovsenga som meandernes foreslås vernet som naturreservat. Formålet er å bevare et flott meandrerende elveparti som geomorfologisk formasjon, og med et rikt biologisk mangfold. Av spesielle forekomster nevnes sandsvalekoloni i rasskråning, gammel lauvskog i elveskråning og overvintrende sangsvaner på Randselva. Hovsenga kan skjøttes for å gjenskape tidligere kulturmark. Naturreservatet utgjør en viktig del av Tyrifjorden våtmarkssystem. Verneforslaget omfatter til sammen ca 390 da, herav 244 da vannareal. Løsning for å ivareta brukerinteresser i forhold til verneforslag Hovsenga kan fortsatt tilrettelegges på en skånsom måte og brukes som bynært frilufts- og utfartsområde. Det bør legges til rette for pedagogisk bruk av Hovsenga for skoler og barnehager. Det lages en plan for videre skjøtsel av den tidligere kulturmarka på Hovsenga, og som ivaretar eksisterende verneverdier og gjenskaper kulturbetingede verdier tilknyttet åpen beitemark og hagemarkskog. Kantvegetasjon kan skjøttes etter søknad og etter nærmere retningslinjer i forvaltningsplan. I en tre-meters sone langs dyrkamark kan kantvegetasjon fjernes uten søknad.

80

Det foreslås hogstforbud i elveskråningen sør for Randselva, arealet her er uansett vanskelig tilgjengelig for skogsdrift. Det er ikke ønskelig med etablering av forbygning på sørsiden av Randselva slik at den naturlige utviklingen av den åpne rasskråningen stopper. Videre erodering vil kunne gå utover dyrket mark på neset vest for Hovsenga og sør for Randselva. Eventuell forbygning kan vurderes på nederste del av elvestrekningen for å sikre dyrket mark.

6.7 Solbergtjern

Geografiske data Solbergtjern ligger 1,5 km vest for Tyrifjorden ved Tyristrand i Ringerike kommune. Tjernet som er på 35 da ligger i et søkk i kulturlandskapet 125 meter over havet. Naturfaglig beskrivelse – Verneverdier Vassdrag Den største innløpsbekken til tjernet kommer fra sørvest. Utløpsbekken renner østover mot Tyristrand. Etter vel 700 meter møter utløpsbekken elva fra Væleren, på vei mot Tyrifjorden. Landskap Solbergtjern er en rik kulturlandskapssjø som ligger i en gryte i det åpne kulturlandskapet. Tjernet er omkranset av stor kantvegetasjon rundt hele tjernet. Flere boliger ligger i hellingen sørøst for tjernet. Naturtype Solbergtjern er en utpreget, liten rik kulturlandskapssjø. Kantvegetasjonen består bl.a. av frodig gråor-heggeskog. Vegetasjon – planteliv Tjernet er svært rikt på vannvegetasjon, og framstår som delvis gjengrodd særlig på ettersommeren. Det er ikke foretatt nærmere undersøkelser av vegetasjonen på stedet. Kantvegetasjonen består av frodig gråor-heggeskog med innslag av bl.a. ask. Fugleliv Til tross for det begrensede arealet har Solbergtjern et svært rikt fugleliv. Det hekker regelmessig et par knoppsvane, inntil to par brunnakker, flere par stokkand og ett til tre par kvinand ved tjernet. Sothøne hekker også her. Sommeren 2009 ble hekkende sivhøne (NT) registrert. Trolig hekker også krikkand jevnlig. Tjernet er et av få kjente hekkesteder for brunnakke i lavlandet på Østlandet. Fiskeørn (NT) jakter regelmessig over området, og gråhegre og trane søker næring i sumpvegetasjonen. En rekke spurvefugler hekker i kantvegetasjonen. Arter som hettemåke, fiskemåke, makrellterne, tårnseiler (NT), svaler og lerkefalk (VU) kan sees jaktende over vannet. Annet dyreliv Solbergtjern er et av få steder på Østlandet der det finnes suter. Denne karpefisken ble innført til Norge og Sørlandet rundt 1850, og ble senere satt ut i Solbergtjern. Suter har spredt seg videre

81

herfra til Tyrifjorden og Steinsfjorden. Slik spredning av fremmede arter er ikke ønskelig i forhold til de opprinnelige økosystem med naturlig forekommende arter. Kulturhistorie Arealene rundt Solbergtjern har vært brukt til beiteområde i tidligere tider. Brukerinteresser Solbergtjern er omgitt av dyrker mark på alle kanter. Dreneringsgrøfter ender ute i tjernet. På grunn av liten kapasitet benyttes ikke tjernet til jordbruksvanning. Det hogges noe ved i kantvegetasjonen. Tjernet er et viktig element i kulturlandskapet. Vurdering av verneverdi Solbergtjern har inngått i undersøkelser av hekkende vannfugl siden 1999. Tjernet er en liten og svært produktiv kulturlandskapssjø med et rikt biologisk mangfold. Rike kulturlandskapssjøer er etter hvert sjeldne fordi svært mange drenert, fylt igjen eller forringet på andre måter. Tjernet er leveområde og jaktområde for flere rødlistearter. Solbergtjern oppfyller vilkår for vern som naturreservat ved at det utgjør en sårbar naturtype med særlig betydning for biologisk mangfold. Fordi tjernet har så bredt spekter av verneverdier er det naturreservat som peker seg ut som den mest aktuelle verneform. Verneforslag for Solbergtjern naturreservat Solbergtjern med omkringliggende kantvegetasjon foreslås vernet som naturreservat. Formålet er å bevare tjernet som en liten og rik kulturlandskapssjø med et svæt rikt biologisk mangfold, og med mange hekkende våtmarksfugler. Kantvegetasjonen kan skjøttes for å opprettholde et delvis åpent preg. Naturreservatet inngår i Tyrifjorden våtmarkssystem. Verneforslaget er på 51 da, herav 35 da vannareal og 16 da land. Løsning for å ivareta brukerinteresser i forhold til verneforslag Landbruksvirksomhet kan foregå som tidligere med beite og utløp av dreneringsgrøfter. Fordi tjernet er så lite bør det ikke benyttes til åkervanning slik at vannspeilet senkes. Kantvegetasjon kan skjøttes etter søknad og etter nærmere retningslinjer i forvaltningsplan. I en tre-meters sone langs dyrkamark kan kantvegetasjon fjernes uten søknad. Eksisterende anlegg kan vedlikeholdes, vedlikehold som omfatter graving i våtmarkene forutsetter tillatelse etter søknad. Det tillates ikke nye anlegg i naturreservatet.

82

6.8 Hekkeholmer

Geografiske data Verneplanarbeidet omfatter en rekke viktige hekkeholmer for vannfugler i Tyrifjorden, Steinsfjorden, Væleren og Holsfjorden. Hekkeholmene er vurdert samlet fordi disse utgjør et nettverk av hekkelokaliteter som måker, terner og andre vannfugler i våtmarkssystemet veksler mellom, avhengig av flere faktorer. Holmene som er vurdert for vern har vært viktige som hekkelokaliteter mens de årlige hekkeundersøkelsene har pågått i årene 1992-2009. Det er gjort en utsiling av hekkeholmer før verneplanarbeidet startet. Flere holmer i Steinsfjorden har vært noe benyttet til hekking, men på disse holmene er friluftslivsinteressene vurdert til å være klart større enn betydningen som hekkeholmer. Hvilke holmer som er vurdert framgår av tabellene nedenfor. Hekkeholmer i Steinsfjorden som er vurdert for vern Holme Beliggenhet Areal Kommune Gåsa Steinsfjorden, nord for

Elviktangen 880 m2 Ringerike

Bøtet (Droppen) Steinsfjorden, vest for Gåsa 880 m2 Ringerike Holmenskjæret Steinsfjorden, ved Åsa 185 m2 Ringerike Østbråtaskjæret (Kavringen)

Øst for Sjørvoll 280 m2 + 27 m2

Ringerike

Suserudskjæret (Sjørvollskjæret)

Rett sør for Sjørvoll 890 m2 Hole og Ringerike

Maurøya Sørvest for Herøya 4 175 m2 Hole Måkeskjæret og Terneskjæret

Mellom Maurøya og Herøya 70 m2

190 m2Hole

Nordre Småøya Småøyskjæret Vestre/Østre Småøya Steintangen

Steinsfjorden, øst for Steinsåsen 785 m2

130 m2

2 700 m2

350 m2

Hole

Tjuvholmen Nordøst for småøyene 440 m2 Hole Hekkeholmer i Tyrifjorden som er vurdert for vern Holme Beliggenhet Areal Kommune Haraøya Storøysundet sør 4 100 m2 Hole Haraøyskjæret Storøysundet sør 335 m2 Hole Telefonskjæret Storøysundet sør 515 m2 Hole Andeskjæret Storøysundet sør 250 m2 Hole Stamnesskjæret Vest i åpningen til Sælabonn 220 m2 Hole Rytterakerskjærene Sørøst i Sælabonn 125 m2 Hole Purkøyskjæret Vest for Purkøya som ligger

sørvest for Storøya 450 m2 Hole

Lienskjæret Sørøst for Utøya, nær land 150 m2 Hole Furuøyene Hollerud, sør for Tyristrand 230, 180

og 170 m2Ringerike

83

Hekkeholmer i Væleren som er vurdert for vern Holme Beliggenhet Areal Kommune Geitøya Væleren, nordre del 1 550 m2 Ringerike Flatøya Væleren, sørlige del 4 140 m2 Ringerike Lomøya med Nordre Lomøyskjær, Midtre Lomøyskjær og Søndre Lomøyskjær

Væleren, sørlige del 3 300 m2 Ringerike

Smalskjæret Væleren, sørlige del 600 m2 Ringerike Gåseskjæret Væleren, sørlige del 240 m2 Ringerike Hekkeholmer i Holsfjorden som er vurdert for vern Holme Beliggenhet Areal Kommune Storøya Sørvest i Holsfjorden 6 500 m2 Lier Midtøya Sørvest i Holsfjorden 5 430 m2 Lier Kavringen Sørvest i Holsfjorden 350 m2 Lier Naturfaglig beskrivelse - Verneverdier Naturtyper Småøyene med Tjuvholmen, Sjørvollskjæret og Bøtet er alle registrert som viktig naturtype på grunn av hekkefugler. Også Pipøya (utenfor vurderingsområdet) er registrert som viktig naturtype på grunn av hekkende makrellterne. Øyene i Holsfjorden er kategorisert som rikt strandberg på kalkrike holmer. Furuøyene, Lienskjæret og holmene i Væleren er ikke registrert i naturtypekartleggingen. Planteliv - vegetasjon Vegetasjonen på hekkeholmene er ikke undersøkt nærmere da det er holmenes betydning for hekkende vannfugler som er viktig. Noen av holmene i Steinsjorden, nordøstre del av Tyrifjorden og i Holsfjorden har kalkkrevende vegetasjon med en del interessante arter. Fugleliv Ulike våtmarksfugler har ulik strategi for hekking. Mange arter forsøker å legge reiret godt skjult for predatorer. Måker og terner derimot legger reiret i tette kolonier og satser på å jage bort eventuelle inntrengere vekk fra reirområdene. Den som har nærmet seg slike hekkekolonier har trolig opplevd nærgående, skrikende fugler. Hekkekoloniene ligger gjerne på holmer der egg og unger er trygge i forhold til rev og andre pattedyr. Mindre aggressive fugler, som flere andefugler, søker beskyttelse i de samme hekkekolonoiene. NOF har gjennomført årlige hekkeundersøkelser i våtmarkssystemet helt siden 1992, men det foregikk merking av måker og terner i Væleren allerede på begynnelsen av 1950-tallet. Ved Tyrifjorden har det i lang tid vært en fast bestand av hekkende måker og makrellterne. Størrelse og sammensetning av hekkebestandene varierer over tid, og endrer seg stadig. Noen arter er

84

stabile over mange år, noen nye arter har etablert seg med egne hekkebestander - mens andre arter igjen har vist tilbakegang. Noen endringer skyldes naturlige svingninger, mens andre forandringer må forklares med menneskepåvirkede faktorer. Kvaliteten på hekkeholmene varierer, og holmene med størst hekkesuksess er naturlig nok mest brukt av fuglene. Hekkeperioden faller ofte sammen med flomperioder, og flere lave holmer og skjær ligger utsatt til for at egg og unger kan gå tapt. Hekkeområder på og nært fastland er utsatt for predasjon av rev, mink og andre pattedyr. De senere årene har antall fritidsbåter økt kraftig i Tyrifjorden og Steinsfjorden. Mange holmer og skjær blir brukt av båtfolket, spesielt på fine sommerdager. På varme, solrike dager er egg og unger særlig utsatt for forstyrrelser. Dersom de hekkende fuglene må forlate reiret på grunn av uro kan solinnstråling overopphete og kvele unger og fostre i eggene i løpet av få minutter. Dette skjer ofte uten at de som går i land kjenner konsekvensene. Det har også forekommet episoder med rein vandalisme der mennesker bevisst har gått inn for å ødelegge reir med egg og unger. Makrellterne (VU) og hettemåke (NT) har tradisjonelt hatt sine viktigste hekkelokaliteter i Steinsfjorden. Opp til 400 par hettemåke hekket samtidig på en og samme holme. De siste årene har begge artene vist en nedgang både ved Tyrifjorden og i landet for øvrig. Antall hekkende par av hettemåke har gått ned fra ca 400 par i våtmarkssystemet rundt år 2000 til rundt 175-250 par de siste årene. Antall hekkende par makrellterne har gått ned fra rundt 40 tidlig på 1990-tallet til under 20 de siste årene, men med store, årlige svingninger. Årsakene til nedgangen er sammensatte, men forstyrrelser under hekking er en viktig faktor. På grunn av uro under hekking har fuglene flyttet fra de tradisjonelle hekkeholmene til andre holmer som kanskje ikke er like godt egnet, men der fuglene får ro. Bruken av hekkeholmene i Steinsfjorden har avtatt, og 2007 var første året hettemåke ikke hekket her etter at hekkeundersøkelsene startet. Også makrellterne har vist en sterk nedgang i Steinsfjorden, og har i stor grad flyttet hekkingen til holmer i Væleren. Fiskemåke (NT) benytter i stor grad hekkeholmene i Tyrifjorden, Steinsfjorden og Væleren. Bestanden har vært relativt stabil og også vist en økning de ti siste årene. Fiskemåke hekker gjerne høyere opp på hekkeholmene enn de andre artene i hekkekoloniene, og fiskemåke kan også hekke i trær, i fjellvegger og på toppen av gamle fløtningspåler langs elver. Etter at de årlige hekkeundersøkelsene startet i 1992 har toppand, sildemåke og gråmåke etablert seg som nye hekkfugler i våtmarkssystemet. Artene har vist en klar framgang, dette gjelder særlig gråmåke som ble registrert første gang i 1995 og som i 2007 hekket med 28 par. Ender som gjerne hekker i kolonier med måker og terner er stokkand, toppand og siland. Nedgang i hekkekoloniene i Steinsfjorden og Tyrifjorden vil trolig føre til færre hekkinger av stokkand og særlig toppand som nesten kun hekker i koloniene. Knoppsvane hekker ofte i tilknytning til koloniene, men hekker også alene. Tjeld hekker sjelden i innlandet, men et par hekker tilnærmet årlig på Maurøya i Steinsfjorden. I 2008 ble det også oppdaget en hekkeplass på Midtøya i Holsfjorden. Flere måkearter og makrellterne ser ut til å ha søkt tilflukt på øyene i Væleren, og har valgt bort Steinsfjorden som hekkeområde selv om næringsforholdene er dårligere i Væleren enn i Tyrifjorden og Steinsfjorden. Halvparten av hettemåkene hekket i 2007 på Gåseskjæret i Væleren, den andre halvparten hekket på Furuøyene vest i Tyrifjorden. Storlom (NT) har hekket på øyene i Væleren i lang tid. I 2008 ble reir påvist både på Lomøya og Flatøya (1-2 par).

85

Lomøya i Væleren var i 2007 den viktigste hekkeplassen i våtmarkssystemet for makrellterne. I 2009 var Nordre Lomøyskjæret den viktigste hekkelokaliteten for rødlistearten. Kulturhistorie De ulike hekkeholmene er små og har neppe hatt noen stor bruksverdi historisk sett. Brukerinteresser Antall fritidsbåter har økt kraftig i Tyrifjorden og i Steinsfjorden de siste årene, og flere av holmene benyttes til friluftsliv og rekreasjon av båtfolket. Spesielt på varme, solrike dager på sommeren er mange av holmene brukt til strandhogg, camping og bading. Flere holmer som sannsynligvis har vært viktige hekkeplasser i tidligere tider har gått ut av bruk som følge av intensivt friluftsliv over lang tid. Andre holmer der måker og terner hekker i stort antall er mindre attraktive for friluftsliv på grunn av ekskrementer og nærgående fugler. Væleren er drikkevannskilde for Tyristrand vannverk som forsyner om lag 1000 abonnenter og 3.000-3.500 mennesker med drikkevann. Væleren og nedbørsfeltet er klausulert som drikkevannskilde, noe som legger begrensninger på hyttebygging, bading og båtliv. Det beiter en del husdyr i nedbørfeltet, og det ligger mer enn 50 hytter øst for Væleren. Tyristrand vannverk hadde problemer med koliforme bakterier i drikkevannet. I 2007-08 ble vannverket oppgradert med nytt vanninntak og behandling av vannet med UV-bestråling og klordosering. I 2008 oppfylte vannet igjen drikkevannskvalitet. Det har vært ulike oppfatninger om i hvilken grad hekkekoloniene av måker og terner i Væleren bidrar til forurensning av vannet. En rapport fra Ringerike kommune vurderte ulike forurensningskilder og konkluderte med at bidraget fra hekkefuglene var minimalt i forhold til beitedyr og naturlig hjortevilt. Noen hekkeholmer ligger i nærheten av fritidsboliger og boliger. Noen naboer er negative til hekkekoloniene på grunn av støy og fugleskitt. Mange er likevel positive til de hekkende fuglene. I forbindelse med de årlige hekkeundersøkelsene har feltarbeiderne flere ganger blitt ”kontrollert” av fastboende fugleinteresserte som passer på ”sine” hekkefugler. Beskrivelse av hekkeholmer i Steinsfjorden Holme Hekking av våtmarksfugler

Bruksinteresser, annen informasjon

Gåsa 5 par fiskemåke hekket i 2007. Registrert hekking av stokkand, toppand, kanadagås og gråmåke.

Lite brukt for friluftsliv

Bøtet (Droppen) Hettemåke har hekket her en rekke år, mer enn 400 par på det meste. Makrellterne hekket flere år, opp til 11 par. Også reg. hekking av fiskemåke, knoppsvane, kanadagås, toppand, gråmåke og tjeld. Noe flomutsatt.

Av og til besøkt av fiskere

Holmenskjæret ved Åsa

1 par makrellterne hekket i 1999 og 2000. Fast hekkeplass for 1 par fiskemåke

Lite brukt for friluftsliv

Østbråtaskjæret Nesten årlig hekking av hettemåke, opp til 175 Lite brukt for friluftsliv,

86

(Kavringen) par. Makrellterne har hekket en rekke år, opp til 19 par. Også stokkand, siland, toppand, fiskemåke, gråmåke, kanadagås, knoppsvane og tjeld er registrert hekkende. Tradisjonell, sikker hekkeplass.

men nærhet til hytter.

Suserudskjæret (Sjørvollskjæret)

Hettemåke hekket en årrekke, opp til 90 par. Makrellterne hekket flere år, opp til 2 par. Også fiskemåke, knoppsvane og kanadagås reg. hekkende. Dverglo hekket et år. Flomutsatt.

Lite brukt for friluftsliv, men nærhet til hytter.

Maurøya Hettemåke har hekket i en årrekke, stadig flere par. Makrellterne hekket i flere år, opp til 27 par. Også toppand, stokkand, knoppsvane, grå-måke, tjeld og fiskemåke hekker. Den viktigste hekkeholmen i Steinsfjorden de siste årene

Noe brukt til friluftsliv. Skilt om hekking satt opp av kommunen de senere år.

Terneskjæret Et par hettemåke hekket i 1999. Makrellterne hekket i flere år, opp til 5 par.

Neppe brukt for friluftsliv

Måkeskjæret Et par fiskemåke hekker regelmessig. Neppe brukt for friluftsliv

Småøyene Hettemåke hekket en rekke år, opp til 215 par. Makrellterne hekket enkelte år, opp til 3 par. Også fiskemåke, gråmåke, sildemåke, stokkand, toppand, knoppsvane, kanadagås, stokkand og siland reg. hekkende. Tjeld har forsøkt å hekke. Nordre Småøya er flomutsatt.

Nordre Småøya noe benyttet som friluftsområde

Steintangen (sørligste av de fem Småøyene)

Hettemåke hekket en årrekke, opp til 180 par. Inntil 10 par makrellterne har hekket enkelte år. Flomutsatt.

Neppe brukt for friluftsliv

Tjuvholmen Hettemåke hekket to år, 29 par i 2001, 150 par i 1992. Makrellterne hekket to år, opp til 17 par. Også gråmåke, toppand, knoppsvane og fiskemåke er registrert hekkende

Noe brukt til friluftsliv

Beskrivelse av holmer i Tyrifjorden Holme Verneverdier Bruksinteresser, annen

informasjon Haraøya Hekkeplass for strandsnipe. En del brukt til friluftsliv Haraøyskjæret 1 par hettemåker hekket i 1993. 2 par

makrellterne hekket i 1998. Neppe brukt for friluftsliv

Telefonskjæret Stokkand hekker trolig enkelte år. Neppe brukt for friluftsliv

Andeskjæret Stokkand hekker trolig enkelte år. Neppe brukt for friluftsliv

Stamnesskjæret Hettemåke hekket i flere år, opp til 50 par. Makrellterne hekket i flere år, opp til 6 par.

Lite brukt for friluftsliv

Rytterakerskjærene Hettemåke hekket to år, opp til 6 par. Fiskemåke hekker årlig, 1 par makrellterne i 1993, knoppsvane i 2007

Neppe brukt for friluftsliv

87

Purkøyskjæret Opp til 3 par makrellterne hekket i 1996-1997. Årlig hekking av 1 par fiskemåke, gråmåke hekket i 1997.

Lite brukt for friluftsliv

Lienskjæret Viktigste hekkeplass for fiskemåke i Tyri-fjorden og Steinsfjorden de siste år. 8-10 par fiskemåke hekket i 2007.

Neppe brukt for friluftsliv

Furuøyene Hettemåke hekker årlig, opp til 118 par. Fiskemåke hekker regelmessig, 5-10 par 1998-2001. Makrellterne hekket i flere år, opp til 5 par.

Neppe brukt for friluftsliv, men noe forstyrrelse fra campingplassen like ved

Beskrivelse av holmer i Væleren Holme Verneverdier Bruksinteresser,

annen informasjon Geitøya Største stormåkekolonien i våtmarkssystemet

med totalt ca 35 par gråmåke og sildemåke i 2008. 1-2 par hettemåke hekket i 1999. Makrellterne hekket et par år, opp til 11 par. Kanadagås hekket i 2007-2008, brunnakke i 2008.

Ligger i Væleren som drikkevannskilde. Ikke

brukt til friluftsliv.

Flatøya Hettemåke hekket i et par år, opp til 20 par. Fast hekkeplass for gråmåke og sildemåke, til sammen ca 10 par i 2008. 10-12 par makrell-terne hekket i 2003-2004. Storlom og laksand hekket i 2008, stokkand og krikkand i 2007. Hekking av kanadagås økende; 3 par i 2008.

Nordre Lomøyskjæret

41 par hettemåke hekket i 2005, 1 par sildemåke hekket i 2007, 5 par makrellterne og 1 par fiskemåke i 2008

Midtre Lomøyskjæret

1 par kanadagås hekket i 2008

Søndre Lomøyskjæret

1 par gråmåke hekket i 2008

Smalskjæret Hekking av fiskemåke i 2008 Lomøya 63 par hettemåke hekket i 2005, 6 par fiske-

måke, 4 par gråmåke og 1 par sildemåke hekket i 2007. Opp til 14 par makrellterne hekket i 2006-07. Storlom og brunnakke hekket i 2008.

Gåseskjæret Hekking av hettemåke i 2006-2008, opp til 153 par. 1 par kanadagås hekket i 2006.

Beskrivelse av holmer i Holsfjorden Holme Verneverdier Bruksinteresser, annen

informasjon Storøya Hekking av siland, kanadagås, sildemåke,

gråmåke, strandsnipe og fiskemåke Noe benyttet til friluftsliv

88

Midtøya Hekking av sildemåke, fiskemåke, kanadagås, tjeld, laksand, stokkand. Også registrert stær hekkende i spettehull.

Mye benyttet til friluftsliv

Kavringen Hekking av ikke artsbestemt måke. Noe benyttet til friluftsliv Vurdering av verneverdi Det foreligger systematiske registreringer av hekkende sjøfugl i Nordre Tyrifjorden siden 1992. Flere nye lokaliteter er innlemmet i registreringene etter som ny kunnskap har kommet til. De ulike holmene er vurdert for vern i nedenstående tabell etter kriteriene betydning for antall arter av våtmarksfugl, betydning for våtmarkstilknytta rødlistearter, økologisk funksjon som del av Tyrifjorden våtmarkssystem, hjemmelsgrunnlag for vern som biotopvernområde for hekkende våtmarksfugler og konfliktgrad mellom hekkende fugler og andre brukerinteresser. I siste kolonne framkommer forslag til vern / ikke vern av den enkelte holme. Alle vurderinger for kolonne 2, 3, 4 og 6 gis på en skala fra 1 (lav) til 5 (høy). I kolonne 5 gis vurdering ja/nei, og i kolonne 7 gis anbefaling om vern med alternativ ja, nei evt. usikker. Holme

Betydning for ant.

våtmarks-arter tot.

Betydning for

rødlistede fuglearter

Økologisk betydning i hele våt-markssyst.

Hjemmels-grunnlag

for biotopvern

Konflikt med

bruker-interesser

Vernefor-slag som biotop-

vern Steinsfjorden: Gåsa 4 2 3 Ja 1 Ja Bøtet (Droppen) 4 4 4 Ja 2 Ja Holmenskjæret 1 2 2 Ja 1 Ja Østbråtaskjæret (Kavringen)

5 5 5 Ja 2 Ja

Suserudskjæret (Sjørvollskjæret)

5 5 5 Ja 2 Ja

Maurøya 5 5 5 Ja 2 Ja Måkeskjæret Terneskjæret

1 2

2 3

1 2

Ja Ja

1 1

Ja Ja

Småøyene med Steintangen 5 5 5 Ja 2 Ja

Tjuvholmen 5 5 5 Ja 2 Ja Tyrifjorden: Haraøya 1 2 1 Nei 3 (NR)*Haraøyskjæret 1 2 1 Nei 1 (NR)* Telefonskjæret 1 1 1 Nei 1 (NR)* Andeskjæret 1 1 1 Nei 1 (NR)* Stamnesskjæret 4 5 4 Ja 1 (NR)* Rytteraker-skjærene

2 3 2 Ja 1 (NR)*

Purkøyskjæret 2 2 2 Usikker 1 Nei Lienskjæret 1 3 2 Ja 1 Ja Furuøyene 4 5 5 Ja 1 Ja Væleren:

89

Geitøya 3 4 4 Ja 2 Ja Flatøya 5 5 5 Ja 2 Ja Nordre Lomøyskjæret

3 5 5 Ja 2 Ja

Midtre Lomøyskjæret

2 1 2 Ja 2 Ja

Søndre Lomøyskjæret

1 1 1 Nei 2 Nei

Lomøya 5 5 5 Ja 2 Ja Smalskjæret 1 1 1 Usikker 2 Usikker Gåseskjæret 2 5 5 Ja 2 Ja Holsfjorden: Storøya * 4 2 3 Ja 1 Ja Midtøya 5 2 3 Ja 2 Nei Kavringen 1 1 1 Usikker 1 Nei * For å unngå misforståelse mellom Storøya i Holsfjorden og Storøya nordøst i Tyrifjorden omtaler verneforslaget i det videre Storøya i Holsfjorden som Store Prestegardsøya. Fylkesmannens verneforslag er beskrevet nedenfor. Verneforslaget er vist på kart etter beskrivelsen. Verneforslag for Gåsa og Bøtet biotopvernområde Holmene Gåsa og Bøtet i Steinsfjorden foreslås vernet som biotopvernområde. Formålet med vernet er å sikre en viktig hekkelokalitet for makrellterne, hettemåke, fiskemåke, gråmåke, stokkand, toppand, siland, tjeld og knoppsvane. Biotopvernområdet dekker holmene en sone på 50 m rundt. Sør for Gåsa går grense for verneområdet midt i sundet mot fastlandet. Totalt areal er 29 dekar hvorav ca 1,75 dekar er landareal. Verneforslag for Holmenskjæret biotopvernområde Holmenskjæret ved Åsa i Steinsfjorden foreslås vernet som biotopvernområde. Formålet med vernet er å sikre en viktig hekkelokalitet for makrellterne og fiskemåke. Biotopvernområdet dekker skjæret og en sone på 50 m rundt. Mot fastlandet i nord går grense for verneområdet midt i sundet. Totalt areal 9 dekar hvorav ca 0,3 dekar er landareal. Verneforslag for Østbråtaskjæret biotopvernområde Østbråtaskjæret (Kavringen) nordvest i Steinsfjorden foreslås vernet som biotopvernområde. Formålet med vernet er å sikre en viktig hekkelokalitet for makrellterne, hettemåke, fiskemåke, stokkand, toppand, siland, tjeld og knoppsvane.

90

Biotopvernområdet dekker skjæret og en sone på 50 m rundt. Verneområdet strekker seg i øst og nord 25 m mot fastlandet. Totalt areal er 12 dekar hvorav ca 0,3 dekar er landareal. Verneforslag for Suserudskjæret biotopvernområde Suserudskjæret (Sjørvollskjæret) nordvest i Steinsfjorden foreslås vernet som biotopvernområde. Formålet med vernet er å sikre en viktig hekkelokalitet for makrellterne, hettemåke, fiskemåke, dverglo og knoppsvane. Biotopvernområdet dekker skjæret og en sone på 50 m rundt. Mot fastlandet i nord og vest går grense for verneområdet midt i sundet. Totalt areal 19 dekar hvorav ca 1,2 dekar er landareal. Verneforslag for Maurøya biotopvernområde Maurøya vest for Herøya i Steinsfjorden foreslås vernet som biotopvernområde sammen med Terneskjæret og Måkeskjæret som ligger ved Herøya. Formålet med vernet er å sikre en viktig hekkelokalitet for makrellterne, hettemåke, fiskemåke, stokkand, toppand, siland og knoppsvane. Biotopvernområdet dekker Maurøya, Terneskjæret og Måkeskjæret og en sone på 50 m rundt øyene. Mot Herøya i øst går grense for verneområdet midt mellom skjærene og Herøya. Totalt areal 75 dekar hvorav ca 4,4 dekar er landareal. Verneforslag for Småøyene biotopvernområde Småøyene i Steinsfjorden foreslås vernet som biotopvernområde. Formålet med vernet er å sikre en viktig hekkelokalitet for makrellterne, hettemåke, fiskemåke, gråmåke, sildemåke, stokkand, toppand, siland og knoppsvane. Biotopvernområdet dekker Småøyene og Tjuvholmen og en sone på 50 m rundt holmene. Totalt areal er 89 dekar hvorav ca 4,4 dekar er landareal. Verneforslag for Lienskjæret biotopvernområde Lienskjæret sør for Utøya i Tyrifjorden foreslås vernet som biotopvernområde. Formålet med vernet er å sikre en viktig hekkelokalitet for fiskemåke. Biotopvernområdet dekker Lienskjæret og en sone på 50 m rundt skjæret. Mot fastlandet i øst går grense for verneområdet midt i sundet. Totalt areal er 8 dekar hvorav ca 0,15 dekar er landareal. Verneforslag for Furuøyene biotopvernområde Furuøyene sør for Tyristrand vest i Tyrifjorden foreslås vernet som biotopvernområde. Formålet med vernet er å sikre en viktig hekkelokalitet for makrellterne, hettemåke og fiskemåke.

91

Biotopvernområdet dekker Furuøyene i Tyrifjorden og en sone på 50 m rundt øyene. Mot fastlandet i nord og vest øst går grense for verneområdet midt i sundet. Totalt areal 15 dekar hvorav ca 0,6 dekar er landareal. Verneforslag for Væleren biotopvernområde En rekke holmer og skjær i Væleren vest for Tyrifjorden foreslås vernet som biotopvernområde. Formålet med vernet er å sikre en viktig hekkelokalitet for makrellterne, hettemåke, fiskemåke og storlom. Biotopvernområdet dekker holmene Geitøya, Flatøya, Lomøya med Nordre, Midtre og Søndre Lomøyskjæret, Smalskjæret og Gåseskjæret i Væleren og en sone på 50 m rundt hver holme. Sør for Søndre Lomøyskjæret, mot Høgøya går grense for verneområdet midt i sundet. Vest for Gåseskjæret mot fastlandet går grense for verneområdet midt i sundet. Totalt areal er 106 dekar hvorav ca 10 dekar er landareal. Verneforslag for Store Prestegårdsøya biotopvernområde Store Prestegårdsøya (Storøya) sør i Holsfjorden foreslås vernet som biotopvernområde. Formålet med vernet er å sikre en viktig hekkelokalitet for fiskemåke, sildemåke, gråmåke, siland og strandsnipe. Biotopvernområdet dekker Store Prestegårdsøya (Storøya) i Holsfjorden og en sone på 50 m rundt øya. Mot Midtøya i sørøst går grense for verneområdet midt i sundet. Totalt areal er 30 dekar hvorav ca 6,5 dekar er landareal. Hekkeholmer som inngår i forslag om vern som naturreservat Stamnesskjæret, Rytterakerskjærene, Haraøya, Haraøyskjæret, Telefonskjæret og Andeskjæret inngår i forslag til Storøysundet – Sælabonn naturreservat. Fylkesmannen foreslår at det innføres ferdselsforbud i hekketida på Stamnesskjæret og Rytterakerskjærene i Storøysundet-Sælabonn naturreservat fordi disse er benyttet til hekking. Videre foreslår Fylkesmannen ferdselsforbud på de ytterste av Sandtangenøyene i utløpet av Storelva, innenfor Nordre Tyrifjorden og Storelva naturreservat. Dette er et svært viktig område for. Noe hekking foregår, men i begrenset omfang på grunn av forstyrrelsene. Løsning for å ivareta brukerinteresser i forhold til verneforslag I alle biotopvernområder som foreslås for å sikre hekkende våtmarksfugler innføres det ferdselsforbud i hekkesesongen fra 15. april til 31. juli. Ferdselsforbudet omfatter både hekkeholmene og sona rundt holmene som inngår i det enkelte biotopvernområde. Det er ikke restriksjoner på ferdsel i andre deler av året. Vegetasjon som har betydning for fuglenes hekking er også vernet. Kartet på neste side viser Fylkesmannens forslag til vern av hekkeholmer med ferdselsforbud i hekkeperioden.

92

93

7.  Samlet vurdering av Tyrifjorden våtmarkssystem  Datagrunnlag Det samlede datagrunnlaget for å vurdere vern av Tyrifjorden våtmarkssystem er omfattende og svært bra. Det foreligger gode naturtyperegistreringer for Ringerike, Hole og Lier kommune. Fra Modum kommune foreligger det ikke like fullstendig kartlegging av naturtyper. I forbindelse med verneplanarbeidet er det utført supplerende registrering av utvalgte naturtyper der det har vært behov for det. Datamaterialet om våtmarksfugler i hele vurderingsområdet er svært bra bortsett fra enkelte mindre lokaliteter i utkanten av noen delområder. Også for fuglelivet er det foretatt supplerende registreringer underveis i verneplanarbeidet. Det er variable data om våtmarksvegetasjon i vurderingsområdet. Vegetasjon følger i stor grad naturtypene og naturtyperegistreringene er vektlagt sterkere enn data om vegetasjon i vurderingene som er gjort av verneverdi. Det er også sparsomme data om annet dyreliv i våtmarkssystemet, herunder insekter og andre invertebrater. Disse artsgruppene har ikke stått sentralt i verneplanarbeidet men også forekomster av disse artsgruppene følger naturtypene. Landskap, geologi og geomorfologi Berggrunnsgeologien og kvartærgeologiske avsetninger med geomorfologiske formasjoner ved Tyrifjorden er svært interessant og har til dels svært stor verneverdi. Store deler av Tyrifjorden våtmarkssystem har svært store landskapsverdier. Dette gjelder særlig landskapet ved det meandrerende elvepartiet av Storelva, cuestalandskapet mellom Storelva og Steinsfjorden samt kulturlandskapet på Røysehalvøya og ved Steinsletta. I dette verneplanarbeidet er de økologiske verdiene vektlagt framfor landskapskvalitetene. Det er likevel lagt vekt på at et vern ikke må bidra til å redusere landskapskvalitetene ved at det fremskynder gjengroing av kulturlandskapet og bidrar til et mer lukket landskapsbilde. Berggrunnen i cuestalandskapet ved Sælabonn-Storøysundet-Steinsfjorden er svært interessant og verneverdig. Flere av de fossile forekomstene er allerede vernet som naturminner og naturreservat, uten at de har noen stor sammenheng med de øvrige naturverdiene i våtmarkssystemet. De sedimentære bergartene er kalkrike og bidrar til en gunstig vannkvalitet i våtmarkene. Det store og sammenhengende deltaområdet til Sogna og Storelva i Nordfjorden er en unik kvartærgeologisk avsetning med svært høy verneverdi. Det at deltaområdet er nesten uten tekniske inngrep øker verneverdien. Det meandrerende partiet langs nedre del av Storelva er en svært interessant og unik geomorfologisk formasjon med svært høy verneverdi. De geomorfologiske formasjonene på elvesletta med avsnørte kroksjøer og andre tidligere elveløp dokumenterer Storelvas utvikling gjennom flere tusen år. Også de meandrerende elvestrekningene langs nedre del av Sogna ved Karlsrudtangen og ved Randselva forbi Hovsenga er svært interessante geomorfologiske formasjoner med stor verneverdi. Elvesletta langs Begna mellom Hen og Hallingby inneholder også interessante og verneverdige gemoformologiske formasjoner, som grunnlag for elvesystemet på strekningen.

94

Naturtyper I våtmarkssystemet er det et mangfold av sårbare, sjeldne og truede naturtyper knyttet til våtmarker og ferskvann. Flere av disse har hver for seg svært stor verneverdi. Det meandrerende elvepartiet langs Storelva med kroksjøer og flomdammer er både en unik geomorfologisk formasjon og også en naturtype med kompleks utforming og svært høy verneverdi. Også Randselva forbi Hovsenga og nederste del av Sogna ved Karlsrudtangen er svært gode utforminger av naturtypen meandrerende elveparti med høy verneverdi. Det store og sammenhengende deltaområdet i Nordfjorden er både en kvartærgeologisk avsetning, en geomorfologisk formasjon og en kompleks naturtype sammensatt av flere andre naturtyper representert. Naturtypen har svært høy verneverdi. I Tyrifjorden er det svært store, grunne våtmarker med naturtypen mudderbanker på flater med fine sedimenter som leire, mudder, silt og finsand. Våtmarkene er ikke kartlagt i detalj, men trolig er det store forekomster av naturtypen i Nordfjorden, Sælabonn, Steinsvika og sørvestre del av Tyrifjorden. I tillegg er det mindre forekomster flere steder i Storelva og Begna. Det er flere store og rike forekomster av naturtypen evjer, bukter og viker. Svarstadvika og Svensrudvika i Sælabonn er sjeldent store utforminger av denne økologisk viktige naturtypen med høy biologisk produksjon. Også Fekjærvika og Borgenvika i Storøysund og Steinsvika er gode utforminger. I tillegg forekommer flere mindre utforminger av denne naturtypen ved Karlsrudtangen, Onsakervika, ved Storelva (Hafnorevja, Domholtevja og Busundevja) og ved Begna (Henstjern og Fluetjern) og i Vassbunn sør i Bergsjø. Beitemarka ved Berg i Svensrudvika er den best bevarte forekomsten av denne etter hvert sjeldne naturtypen i hele våtmarkssystemet. Naturtypen har en sjelden vegetasjon og har stor verneverdi, men bare den nedre delen av beitemarka har direkte tilknytning til våtmarkene. De samlede forekomstene av gammel lauvskog og gammel barskog er viktige og har stor verneverdi. Dette gjelder de allerede vernede partiene på Karlsrudtangen og på Averøya, Bjørkelunden ved Norderhov, skogen på Hovsenga og i rasmarka sør for Hovsenga. Også skogen på Froksøya vil over tid utgjøre en viktig forekomst med gammel barskog. For å danne livskraftige bestander av mange plante- og dyrearter kreves enten store sammenhengende leveområder eller et nettverk av mindre biotoper i nærheten av hverandre. I våtmarkssystemet er det flere forekomster av samme naturtype som danner økologiske nettverk for tilknyttede plante- og dyrearter. Forekomster av naturtyper som evjer, bukter og viker, gråor-heggeskog, rik sumpskog, gammel lauvskog og gammel barskog danner slike nettverk som er viktige å se under ett. Våtmarksfugler Tyrifjorden våtmarkssystem har stor økologisk betydning for våtmarksfugler på regionalt, nasjonalt og delvis internasjonalt nivå. Tyrifjorden som trekkområde De store grunne og produktive våtmarkene utgjør et stort matfat for våtmarksfugler under vår- og høsttrekket. Gruntvannsområdene som har eksponerte mudderflater på lav vannstand er på til sammen 10-12.000 dekar. De er viktige både regionalt og trolig nasjonalt for våtmarksfugler

95

under trekk. Vannstanden har imidlertid helt avgjørende betydning for hvor viktig Tyrifjorden er for trekkfuglene. Dersom det var etablert et manøvreringsreglement for Tyrifjorden som sikret lav vannstand under vår- og høsttrekket ville betydningen som trekkområde for vadere og andre våtmarksfugler øke ytterligere. Våtmarkssystemet er rikt på vegetasjonsrike, grunne våtmarker som gir godt med beite til store mengder svaner, ender og gjess særlig på høsten. Steinsfjorden og kroksjøene er særdeles viktige lokaliteter i så måte. Store antall andefuglene oppholder seg svært lenge i våtmarkssystemet under høsttrekket, helt fram til islegging, og systemet har regional og kanskje nasjonal betydning for andefugler på denne tiden av året. Opptil 4.500 fugler eller inntil 10 % av Svalbardbestanden av kortnebbgås er observert rastende på Tyrifjorden samtidig. Dette er godt over et av kriteriene for et internasjonalt viktig våtmarksområde i hht Ramsar og også IBA (Important Bird Areas in Europea). Tyrifjorden som overvintringsområde Våtmarkssystemet er et svært viktig område for overvintrende andefugler og enkelte andre våtmarksfugler. Systemet gir et mangfold av vinterlokaliteter med tilgang på åpne, grunne og vegetasjonsrike våtmarker som fuglene skifter mellom etter som isforhold, vannstand og tilgjengelig beite veksler. Blant de viktigste lokalitetene i systemet av overvintringsområder er Begna ved Langsua, nedre del av Storelva, Randselva ved Hovsenga, Nordfjorden, Sælabonn, Storøysundet og Kroksund samt sørvestre del av Tyrifjorden med Bergsjø. Enkelte år har mer enn 1 % av den fennoskandiske bestanden av sangvane overvintret i våtmarkssystemet. For overvintrende våtmarksfugler har våtmarkssystemet trolig nasjonal betydning. Tyrifjorden som hekke- og oppvekstområde Tyrifjorden våtmarkssystem er kjerneområde for en rekke hekkende våtmarksfugler, flere av disse er på Rødlista. Tyrifjorden-området har i lange tider hatt en fast hekkebestand av makrellterne (VU), hettemåke (NT) og fiskemåke (NT). Alle disse artene er på tilbakegang både lokalt, nasjonalt og internasjonalt, og det er svært viktig å sikre hekkestedene for fuglene. Disse artene danner også hekkekolonier som gir beskyttelse til flere andre våtmarksfugler som stokkand, toppand og siland under hekking. De vegetasjonsrike sumpmarkene er viktig hekkeområde for kravfulle arter som toppdykker (NT), knoppsvane, sothøne, vannrikse (VU), myrrikse (EN) og knekkand (EN). I våtmarkssystemet er det en rekke egnede biotoper, og Tyrifjorden er et kjerneområde for hekkebestander av disse artene. De vegetasjonsrike våtmarkene er gjerne de første stedene som nye og krevende arter hekker på, og fungerer som brohoder for spredning av nye arter. De viktigste sumpområdene i våtmarkssystemet er Steinsvika, Juveren, Synneren, Svarstadvika og Svendsrudvika, vikene nord i Storøysundet, Onsakervika, Karlsrudtangen, Solbergtjern og Vassbunn i Bergsjø. Flere av evjene og tjernene ved Begna og viker og evjer langs Storelva (Hafnorevja, Domholtevja og Busundevja) er trolig også viktige lokaliteter for kravfulle arter, men det foreligger færre data fra disse stedene. Det rike fuglelivet i våtmarkssystemet gir også grunnlag for hekkebestander av rovfugler som lever av andre fugler, fisk og annet dyreliv. Våtmarkssystemet er kjerneområde for fiskeørn (NT), vandrefalk, lerkefalk (VU), hønsehauk, spurvehauk og også vepsevåk (VU). Det er vanskelig å peke ut enkeltlokaliteter som er viktigere enn andre for disse rovfuglene, det er summen av egnede jaktområder som danner grunnlag for bestandene. De fleste rovfuglene hekker gjerne et stykke unna jaktområdene.

96

Som hekke- og oppvekstområde er våtmarkssystemet viktig i alle fall i regional sammenheng. Vegetasjon Den mest verneverdige vegetasjonen i våtmarkssystemet kan deles inn i krevende vannvegetasjon og kalkkrevende vegetasjon på land. Vegetasjon på artsnivå har ikke stått sentralt i verneplanarbeidet, som i større grad har fokusert på natyrtyper som grunnlag for plantelivet. Steinsfjorden har i lang tid vært kjent for et stort antall vannplanter, flere av disse høyt rødlistet. Årsaken er høy pH som følge av kalkrike bergarter. Artsrikdommen har trolig gått noe tilbake etter at vasspest etablert seg i innsjøen, og status for flere arter er ikke kjent. Gjengroing av tidligere åpne, fuktige beitemarker har også ført til at flere plantearter har gått sterkt tilbake, og flere står oppført på Rødlista av denne grunn. Også i Sælabonn, Storøysundet og Lamyra er vannkvalitet påvirket av kalkrik berggrunn og byr på krevende vegetasjon. Lamyra skiller seg ut med et sjeldent stort antall høyt rødlistede planter. Verneverdien av de nevnte delområdene øker som følge av forekomster av sjelden og sårbar vegetasjon i våtmarkene. Nettverket med forekomster av gammel og døende skog på vassdragsnære arealer har høy verneverdi. Teiger med gammelskog på Karlsrudtangen, Averøya, ved Juveren, i Bjørkelunden ved Norderhov og ved Hovsenga er i ferd med å utvikle seg til viktige leveområder for sjeldne arter av sopp, lav og insekter som lever av trevirke i nedbrytningsfasen. Disse biotopene inngår igjen i nettverk av tilsvarende skogparti som ligger andre steder i distriktet. På kalkrike lokaliteter ved Steinsfjorden, Storøysyundet og Sælabonn vokser et stort antall høyt rødlistede karplanter, sopper og lav som til sammen utgjør en stor verneverdi. De fleste av disse lokalitetene ligger på tørt land utenfor vurderingsområdet og vil ikke inngå i et verneforslag for våtmarkene. Noen av lokalitetene er allerede vernet sammen med fossilforekomstene. Den sjeldne vegetasjonen bør følges opp med en egen plan for bevaring av lokalitetene. Annet dyreliv Steinsfjorden er landets viktigste og et av Europas viktigste leveområder for edelkreps (EN). Arten forekommer også i andre deler av Tyrifjorden, i Bergsjø, Væleren og Begna. Edelkrepsen har vært på tilbakegang både lokalt, nasjonalt og internasjonalt, og forekomsten i våtmarkssystemet representerer en svært stor verneverdi. Arten har likevel ikke stått sentralt i verneplanarbeidet fordi edelkreps forvaltes etter reglene i innlandsfiskeloven og etter egen nasjonal forvaltningsplan. Bestanden av elvemusling (VU) i Tyrifjorden våtmarkssystem er ukjent. Vikerfossen, Storelva, Begna og Randselva er potensielle levesteder mens Tyrifjorden er mulig leveområde for larvestadiet, da som parasitt på ørret. Forekomstene av spissnutefrosk (NT) som ble oppdaget våren 2009 tilsier at Tyrifjorden er et kjerneområde for denne rødlistede arten i Norge. Våtmarkssystemet er også leveområde for småsalamander (NT) som lever i fisketomme tjern og dammer. De to lokale storørretstammene som lever i Tyrifjorden er svært verneverdige. Den ene stammen gyter i utløpsoset ved Vikersund, den andre gyter i Randselva. På landsbasis er det registrert minimum 165 stammer av storørret fordelt på 30 innsjø-/elvesystemer. I tillegg er det registrert 27 ørretstammer der det er usikkert om de oppfyller kriteriene for storørret. Hver stamme av storørret er unik og verneverdig. Storørreten som gyter i utløpet ved Vikersund er spesielt interessant fordi den er en av svært få, og kanskje den eneste, gjenværende storørretstamme som

97

gyter i utløpsos. Alle andre tidligere kjente stammer av utløpsgytende storørret er utrdyddet som følge av vassdragsreguleringer. Også storørreten i Vikerfossen har fått redusert og forringet sine gyteområder gjennom inngrep i utløpsoset. Etter å ha opplevd en sterk negativ utvikling i perioden 1950-1980 har utviklingen fortsatt vært negativ i årene 1980-2000, men ikke så sterk som tidligere. Vurdering av Tyrifjorden våtmarkssystem etter Ramsar-konvensjonens kriterier Ramsar har utarbeidet en liste over kriterier som et våtmarksområde må oppfylle for å ha internasjonal betydning. Det er derfor nyttig å vurdere Tyrifjorden våtmarkssystem i forhold til Ramsar-kriteriene. Kriteriene ligger vedlagt verneplanen, oversatt til norsk. De fem naturreservatene ved Nordfjorden og langs Storelva har allerede status som Ramsar-områder, og er allerede vurdert til å ha internasjonal betydning som viktig våtmarksområde (Nordre Tyrifjorden våtmarkssystem). Etter et eventuelt vedtak om utvidet vern av Tyrifjorden våtmarkssystem vil det samlede verneområdet vurderes for Ramsar-status i henhold til disse kriteriene. Ramsar-konvensjonens kriterier for internasjonalt viktige våtmarker: Gruppe A (Lokaliteter som inneholder representative, sjeldne eller unike våtmarkstyper) Kriterium 1: En våtmark bør vurderes som internasjonalt viktig dersom den inneholder et representativt, sjeldent eller unikt eksempel på en naturlig eller tilnærmet naturlig våtmarkstype som forekommer i den aktuelle biogeografiske region*). Vurdering: Kriteriet er vanskelig å vurdere fordi det forutsetter god oversikt over vassdrag og våtmarker i hele den palearktiske regionen. I nasjonal sammenheng er det helhetlige systemet av meandrerende elveparti med tilhørende kroksjøer langs nedre del av Storelva unikt. Det store deltaområdet i Nordfjorden som er nesten uten tekniske inngrep er også ganske sjeldent i nasjonal sammenheng. De store, grunne vikene i Sælabonn kan også utgjøre en sjelden og representativ våtmarkstype. Gruppe B (Lokaliteter av internasjonal betydning for bevaring av biologisk mangfold) Kriterier basert på arter og økologiske samfunn: Kriterium 2: En våtmark bør vurderes som internasjonalt viktig hvis den gir livsvilkår til sårbare, truede eller kritisk truede arter eller økologiske samfunn. Vurdering: Våtmarkssystemet er viktig del av leveområde for en rekke rødlistede plante- og dyrearter som er oppført som sårbar (VU), sterkt truet (EN) og kritisk truet (CR) på Rødlista. Sentrale arter her er edelkreps (EN), makrellterne (VU), hettemåke (NT), fiskemåke (NT) og spissnutefrosk (NT) og flere høyt rødlistede planter som vokser på flere ulike lokaliteter. Tyrifjorden våtmarkssystem kan derfor trolig betraktes som internasjonalt viktig våtmarksområde.

98

Kriterium 3: En våtmark bør vurderes som internasjonalt viktig hvis den gir livsvilkår for bestander av plante- og/eller dyrearter som er viktige for å opprettholde biologisk mangfold i en spesiell biogeografisk region. Vurdering: De grunne våtmarkene ved Tyrifjorden gir næring for et stort antall individ og arter under trekket på våren og høsten, og kan sies å bidra til å opprettholde biologisk mangfold i den palearktiske regionen. Kriterium 4: En våtmark bør vurderes som internasjonalt viktig hvis den gir grunnlag for plante og/eller dyrearter på et kritisk stadium i deres livssyklus, eller gir rom for overlevelse i kritiske perioder med spesielle forhold. Vurdering: Dersom overvintring for sangsvane og andre våtmarksfugler som overvintrer ved Tyrifjorden kan betraktes som en kritisk periode, vil våtmarkssystemet oppfylle dette vilkåret. Også myteperioden for andefugler på sommeren kan betraktes som en kritisk periode. Tilgang på fisketomme yngledammer eller andre beskyttede ynglelokaliteter for amfibier som spissuntefrosk og småsalamander er avgjørende for å komme gjennom et kritisk stadium av livssyklusen for artene. Vikerfossen er helt avgjørende for eksistensen til storørretstammen som gyter på et begrenset område av elvestrekningen ved Vikersund. Spesifikke kriterier for vannfugler: Kriterium 5: En våtmark bør vurderes som internasjonalt viktig hvis den regelmessig gir grunnlag for 20.000 eller flere vannfugler. Vurdering: Det er ikke gjort en utfyllende vurdering av antall våtmarksfugler som bruker Tyrifjorden våtmarkssystem regelmessig som del av sitt leveområde. Da må det foretas en fullstendig vurdering av hekkebestand (voksne + unger), antall fugler som raster under trekk og antall fugler som overvintrer. Vi vet fra undersøkelser andre steder at vannstanden under trekk har avgjørende betydning for antall fugler som raster under trekket. Vadere og flere arter av ender er særlig påvirket av vannstand. Lav vannstand gir mye tilgjengelig mat til store antall fugler. Dersom en legger sammen tall for maks-observasjoner av de ulike våtmarksfuglene, ligger antallet på ca 15.000 fugler. Maks-observasjoner gir på ingen måte et riktig bilde av antall individer av den enkelte art som bruker våtmarkssystemet regelmessig. Det er stor sannsynlighet for at antall våtmarksfugler som regelmessig bruker Tyrifjorden våtmarkssystem vil passere 20.000, spesielt i år med lav vannstand under trekket. Kriterium 6: En våtmark bør vurderes som internasjonalt viktig hvis den regelmessig gir grunnlag for 1 % av individene i en bestand av en art eller underart av vannfugler. Vurdering: Enkelte år har mer enn 1 % eller 590 sangsvaner av den fennoskandiske og vestrussiske bestanden overvintret i våtmarkssystemet. Denne bestanden var i 2006 beregnet til ca 59.000 fugler. Den totale bestanden av sangsvane internasjonalt er beregnet til ca. 180.000 individer.

99

Regelmessig raster mer enn 4.000 kortnebbgjess i Tyrifjorden, noe som utgjør ca 6 % av hele Svalbardbestanden som høsten 2008 var anslått til ca 65.000-70.000 individ. Den samlede internasjonale bestanden av kortnebbgås er beregnet til ca. 310.000 individ. Spesifikke kriterier for fisk: Kriterium 7: En våtmark bør vurderes som internasjonalt viktig hvis den gir livsgrunnlag for en betydelig andel av en stedegen underart, art eller familie av fisk, livsstadier, interaksjoner mellom arter og/eller bestander som representerer fordeler og/eller verdier av våtmarker og derfor bidrar til globalt biologisk mangfold. Vurdering: Vikerfossen er helt avgjørende for eksistensen til storørretstammen som gyter på et begrenset område av elvestrekningen ved Vikersund. Kriterium 8: En våtmark bør vurderes som internasjonalt viktig hvis den er viktig næringsområde for fisk, eller er gyteplass, oppvekstområde og/eller vandringsvei som fiskebestander i eller utenfor våtmarken er avhengig av. Vurdering: Gyteplassen for storørret i utløpet av Tyrifjorden ved Vikersund oppfyller helt klart dette kriteriet. Det samme gjelder Tyrifjorden som næringsområde for storørretbestandene, Storelva som vandringsvei og Randselva som gyteområde for den andre storørretbestanden. Spesifikke kriterier for andre artsgrupper: Kriterium 9: En våtmark bør vurderes som internasjonalt viktig hvis den regelmessig gir grunnlag for 1 % av individene i en bestand av en art eller underart av våtmarkstilknyttede, ikke-trekkende dyrearter. Vurdering: Felles bestand av edelkreps i Steinsfjorden og Tyrifjorden antas å utgjøre mer enn 1 % av den samlede bestanden av edelkreps i Norge og kanskje Europa, og oppfyller med det Ramsar-kriteriet. *) Norge ligger i den palearktiske biogeografiske regionen, som dekker hele Europa, Nord-Afrika og hele Sentral-Asia og nordlige Asia. Tilgjengelige data gjør det svært vanskelig å vurdere Tyrifjorden våtmarkssystem i forhold til alle Ramsar-kriteriene. Våtmarkssystemet oppfyller etter alt å dømme flere av Ramsar-kriteriene for internasjonalt viktige våtmarker. Noen av kriteriene er ikke mulig å vurdere uten bedre gjennomgang av datamaterialet.

100

8.  Oversikt over samlet verneforslag   Oversikt over samlet forslag til verneområder i Tyrifjorden våtmarkssystem. Alle tall i dekar. Foreslått verneområde

Vernekategori Størrelse, da Berørte kommuner Antall berørte eiendommer

Nordfjorden og Storelva *

Naturreservat 10 538 da Ringerike og Hole Ca 130

Storøysundet og Sælabonn

Naturreservat 5 763 da Hole 38

Steinsfjorden Biotopvernområde 3 687 da Ringerike og Hole Ca 116Steinsvika Naturreservat 300 da Hole 7Søndre Tyrifjorden Naturreservat 6 180 da Modum og Ringerike 105Vikersund - Bergsjø

Biotopvernområde 3 008 da Modum Ca 100

Vassbunn Naturreservat 129 da Modum 6Ådalselva Naturreservat 2 062 da Ringerike 80Hovsenga Naturreservat 390 da Ringerike 5Solbergtjern Naturreservat 51 da Ringerike 8Holmenskjæret Biotopvernområde 9 da Ringerike 1Østbråtaskjæret Biotopvernområde 12 da Ringerike 1Suserudskjæret Biotopvernområde 19 da Ringerike og Hole 1Gåsa og Bøtet Biotopvernområde 29 da Hole 1Maurøya Biotopvernområde 75 da Hole 2Småøyene Biotopvernområde 89 da Hole 1Lienskjæret Biotopvernområde 8 da Hole 1Furuøyene Biotopvernområde 15 da Ringerike 5Væleren Biotopvernområde 106 da Ringerike 3Store Prestegårdsøya

Biotopvernområde 30 da Lier 1

Sum ca 32 500 da Ca 640 * Inkluderer Karlsrudtangen, Averøya, Synneren, Juveren og Lamyra naturreservat. Delområde Formål - Spesielle forhold Nordre Tyrifjorden og Storelva naturreservat

Vern av deltaområde, meandrerende elveparti med kroksjøer, gammel skog, rikmyr. Viktige områder for trekk, overvintring og hekking av våtmarksfugl

Storøysundet - Sælabonn naturreservat

Vern av grunne, vegetasjonsrike viker av stor verdi for biologisk mangfold, bl.a. nærings-, trekk-, myte- og hekkeområde for våtmarksfugl. Også gruntvannsområder av stor verdi for våtmarksfugl gjennom hele året

Steinsfjorden biotopvernområde

Vern av grunne, næringsrike beite- og oppholdsområder for våtmarksfugler

Steinsvika naturreservat Vern av vegetasjonsrik vik av stor verdi for biologisk mangfold, bl.a. som svært viktig hekke-, trekk- og næringsområde for våtmarksfugl

Søndre Tyrifjorden naturreservat

Vern av grunne våtmarker av stor verdi for trekk og overvintring av våtmarksfugl

Vikersund – Bergsjø Vern av viktig overvintringsområde for flere våtmarksfugler

101

biotopvernområde og vern av gyte- og oppvekstområde for storørret Vassbunn naturreservat Vern av vegetasjonsrik evje med rikt biologisk mangfold, og

som viktig hekkeområde for våtmarksfugl Ådalselva naturreservat Vern av komplekst elvesystem og som viktig trekk- og

overvintringsområde for våtmarksfugl Solbergtjern naturreservat Vern av rik kulturlandskapssjø med naturlig dyre- og planteliv Hovsenga naturreservat Vern av meandrerende elveparti med aktiv rasmark, som

overvintringsområde for våtmarksfugler og som bynært friluftsområde

Væleren biotopvernområde

Vern av viktig hekkelokalitet for makrellterne, hettemåke, fiskemåke og storlom.

Furuøyene biotopvernområde

Vern av viktig hekkelokalitet for makrellterne, hettemåke og fiskemåke.

Holmenskjæret biotopvernområde

Vern av viktig hekkelokalitet for makrellterne og fiskemåke.

Østbråtaskjæret biotopvernområde

Vern av viktig hekkelokalitet for makrellterne, hettemåke, fiskemåke, stokkand, toppand, siland, tjeld og knoppsvane.

Suserudskjæret biotopvernområde

Vern av viktig hekkelokalitet for makrellterne, hettemåke, fiskemåke, dverglo og knoppsvane.

Maurøya biotopvernområde Vern av viktig hekkelokalitet for makrellterne, hettemåke, fiskemåke, stokkand, toppand, siland og knoppsvane.

Småøyene biotopvernområde Vern av viktig hekkelokalitet for makrellterne, hettemåke, fiskemåke, gråmåke, sildemåke, stokkand, toppand, siland og knoppsvane.

Gåsa og Bøtet biotopvernområde

Vern av viktig hekkelokalitet for makrellterne, hettemåke, fiskemåke, gråmåke, stokkand, toppand, siland, tjeld og knoppsvane.

Lienskjæret biotopvernområde

Vern av viktig hekkelokalitet for fiskemåke.

Store Prestegårdsøya biotopvernområde

Vern av viktig hekkelokalitet for fiskemåke, sildemåke, gråmåke, siland og strandsnipe.

I sum omfatter verneforslaget åtte naturreservater, to større biotopvernområder og ti små biotopvernområder som er hekkeholmer for våtmarksfugler. Det foreligger forslag til egen verneforskrift for hvert delområde.

102

Oversikt over delområdene i Fylkesmannens verneforslag Se kart på neste side.

Nr. Områdenavn Verneform Kommune Areal (dekar)

1 Nordre Tyrifjorden og Storelva

Naturreservat Hole og Ringerike 10 538

2 Storøysundet - Sælabonn Naturreservat Hole 5 7633 Steinsfjorden Biotopvernområde Hole og Ringerike 3 6874 Steinsvika Naturreservat Hole 3005 Søndre Tyrifjorden Naturreservat Modum og

Ringerike 6 180

6 Vikersund – Bergsjø Biotopvernområde Modum 3 0087 Vassbunn Naturreservat Modum 1298 Ådalselva Naturreservat Ringerike 2 0629 Hovsenga Naturreservat Ringerike 390

10 Solbergtjern Naturreservat Ringerike 5111 Holmenskjæret Biotopvernområde Ringerike 912 Østbråtaskjæret Biotopvernområde Ringerike 1213 Suserudskjæret Biotopvernområde Ringerike og Hole 1914 Gåsa og Bøtet Biotopvernområde Ringerike 2915 Maurøya Biotopvernområde Hole 7516 Småøyene Biotopvernområde Hole 8917 Lienskjæret Biotopvernområde Hole 818 Furuøyene Biotopvernområde Ringerike 1519 Væleren Biotopvernområde Ringerike 10620 Store Prestegårdsøya Biotopvernområde Lier 30

Totalt 32 500

103

Verneforslag fra Fylkesmannen ved høring i 2011.

104

9.   Forvaltningsplan  Det skal utarbeides en felles forvaltningsplan for de foreslåtte verneområdene ved Tyrifjorden. Forvaltningsplanen er et hjelpemiddel for å fremme verneformålet. Den skal rulleres etter behov, ca hvert 10. år. Forvaltningsplanen er ikke juridisk bindende, men kan i noen tilfeller utdype eller presisere innholdet i verneforskriften for et verneområde. Forvaltningsplanen gjelder for arealene innenfor verneområdene, men kan komme med forslag til hvordan arealer utenfor verneområder bør forvaltes for at ikke naturverdier i verneområdene skal skades. De viktigste formålene til forvaltningsplanen er:

• å presisere og utdype verneforskriftene når det gjelder verneformål og bestemmelser • å dokumentere tilstanden for verneverdier og brukerinteresser • å fastsette forvaltningsmål og bevaringsmål for viktige naturverdier • å beskrive nødvendige tiltak for at verneformålet kan nåes • å gi oversikt over forvaltningsoppgaver med ansvarsfordeling • å gi retningslinjer for saksbehandling etter verneforskriftene, dispensasjoner og bruk av

området Som vedlegg til verneforslaget ligger et forslag til forvaltningsplan. Når verneforslaget er ferdig behandlet og det er gjort vedtak om utvidet vern ved Tyrifjorden må forvaltningsplan oppdateres slik at den samsvarer med det endelige vernevedtaket. Det er et satsingsområde for vernemyndighetene å lage gode forvaltningsplaner som bidrar til at verneformålet for naturvernområder kan nåes.

10.  Konsekvenser av verneforslaget  Bidrag til å nå Norges mål for vern av natur og stanse tap av biologisk mangfold NINA-rapport 535 (2010) foretar en naturfaglig evaluering av norske verneområder sett i forhold til målsettingene for områdevern om å dekke variasjonsbredden i norsk natur, fange opp alle viktige naturtyper og sikre leveområder for truete og fredete arter i tilstrekkelig grad. Rapporten viser at det er en klar underdekning av vernet areal i lavlandet i Øst-Norge og langs kysten fra Oslofjorden til Vestlandet. Spesielt for skog på produktiv mark i lavlandet er vernebehovet stort. For naturtyper i skog er det behov for økt vern for flere typer skog som forekommer i verneforslaget for Tyrifjorden, slik som kalkskog, gråor-heggeskog, gammel blandingsløvskog og rik sumpskog. For naturtyper i kulturlandskapet er det behov for økt vern for bl.a. slåtte- og beitemarker. Gjennom skjøtsel av tidligere slåtte- og beitemarker kan denne naturtypen gjenopprettes flere steder. Dette pågår allerede på Karlsrudtangen, i Steinsvika og ved Fekjærvika nord i Storøysund. Det er et middels behov for vern av nye våtmarker generelt i boreonemoral sone i Øst-Norge. For naturtyper knyttet til ferskvann og våtmarker som kroksjøer, flomdammer og meandrerende elveparti, store elveører, viktige bekkedrag, dammer samt evjer, bukter og viker er det et stort behov for økt vern. Verneforslaget for Tyrifjorden inneholder en rekke slike viktige naturtyper.

105

For Buskerud et det et middels stort behov for økt vern av fugleliv i vegetasjonsrike våtmarker i lavlandet, på åpne areal mot vassdrag og i gammel bar- og blandingsskog. For fugleliv i flommarksskog, elvekantskog og sumpskog er vernebehovet imidlertid stort til middels stort. Verneforslaget for Tyrifjorden inneholder flere slike naturtyper og lokaliteter. Dersom grensene for vurderingsområdet (dvs. den ytre arbeidsgrensa for vernearbeidet) var trukket slik at mer kantvegetasjon var innenfor, kunne verneforslaget inneholdt ennå mer flommarkog og elvekantskog. Når det gjelder naturtyper er det stort behov for økt vern av gråor-heggeskog, kalkskog, rik sumpskog, gammel barskog, gammel blandingsløvskog, slåttemark, naturbeitemark, kroksjøer, flomdammer og meandrerende elveparti. Verneforslaget inneholder en rekke slike naturtyper. NINA-rapporten viser at det er generell mangel på verneområder med totalareal større enn 10 km2 i lavlandet. For Øst-Norge er det særlig underdekning på store verneområder bl.a. i boreonemoral vegetasjonssone. En stor andel av alle verneområder har så lite areal eller har så dårlig arrondering at de kan være utsatt for negativ påvirkning fra omgivelsene. Flere av de foreslåtte verneområdene ved Tyrifjorden er store i utstrekning og vil være rimelig robuste mht kantsoner. Flere av verneforslagene har imidlertid en liten størrelse eller har en arrondering som gjør at de kan være utsatt for negativ påvirkning fra omgivelsene. På lavlandet i Øst-Norge har verneområdene et samlet areal, en geografisk fordeling og en sammensetning av arealtyper som gjør at de i liten grad kan fungere som sammenhengende økologisk nettverk. Verneforslaget for Tyrifjorden har en sammensetning av ulike naturtyper, en samlet størrelse og en lokalisering sett i forhold til andre verneområder at det vil styrke det økologiske nettverket av aktuelle naturtyper og leveområder for en rekke sårbare arter. Konklusjonen er at verneforslaget for Tyrifjorden vil bidra til å fylle en rekke mangler i norsk naturvern, spesielt vern av naturtyper knyttet til vassdrag i lavlandet på Østlandet. Verneforslaget vil også styrke det økologiske nettverket av foreliggende naturtyper i verneforslaget og av leveområder for sårbare og truete arter ved Tyrifjorden. Konsekvenser for ulike brukerinteresser Verneforslaget omfatter de viktigste naturtypene og leveområdene for truede og sårbare arter i våtmarkssystemet. Avgrensning av det enkelte verneområde er forsøkt gjort slik at de viktige verneverdiene er innlemmet samtidig som områder med store brukerinteresser og behov for tiltak og tilrettelegging ikke skal bli liggende innenfor vernegrensene. Verneforskrifter bygger på standard forskrifter for verneområder men er forsøkt tilpasset lokale forhold. Bruk som tillates innenfor verneområdene skal ikke forringe naturverdiene. Verneforslaget innebærer at åtte naturreservater og 13 biotopvernområder, totalt ca 32.500 dekar, vil forvaltes etter egne vernebestemmelser fastsatt i medhold av naturmangfoldloven. Alternativet til vern etter naturmangfoldloven er forvaltning etter ordinært lovverk. I det ordinære lovverket, med plan og bygningsloven i første rekke, er det gjort store innstramminger i muligheten for å gjøre varige inngrep langs vann og vassdrag. Selv uten vern etter naturmangfoldloven vil mange brukerinteresser oppleve betydelige begrensninger i sin virksomhet langs vassdrag. Dette må legges til grunn ved vurdering av konsekvenser av områdevern.

106

Tettstedsutvikling Verneforslaget omfatter biotopvern for fuglelivet i deler av Steinsfjorden, bl.a. med Vikbukta ved Vik sentrum. Det er neppe aktuelt å utvikle Vik sentrum ut i Vikbukta selv uten biotopvern, men en alternativ løsning for utbygging av E16 til firefelts motorvei kan være med utfylling i Vikbukta. Biotopvern i Steinsfjorden og Vikbukta kan bidra til å flytte E16 nærmere Vik sentrum og påvirke videre utvikling av sentrum her. Verneforslaget omfatter ikke de deler av Steinsfjorden og Tyrifjorden som ligger inntil Kroksund og Sundvollen. Vikerfossen ved Vikersund og den sørligste delen av Tyrifjorden mellom Natvedt og Vikerfossen er foreslått vernet som biotopvernområde for henholdsvis storørret og overvintrende fugl. Hele arealet er fra tidligere vernet som fuglefredningsområde. Gyteområdet for storørreten har svært stor verdi, uavhengig av biotopvern. Etter bestemmelser i plan og bygningsloven skal konsekvenser av planlagte tiltak utredes i forhold til bl.a. storørretens gyteområde før de kan godkjennes. Biotopvern for storørret i Vikerfossen vil styrke hensynet til storørreten ytterligere, men legger i prinsippet små nye begrensninger på nærliggende virksomhet. Biotopvern vil gi mulighet for aktive tiltak for å styrke storørretens gyte- og oppvekstområde. Biotopvernområdet for overvintrende våtmarksfugler ved Vikersund sør i Tyrifjorden innebærer at inngrep som kan forringe overvintringsforholdene for vannfuglene som omfattes av vernet kan hindres. Dette innebærer likevel små nye begrensninger når det gjelder mulighet for å utvikle Vikersund tettsted ut i Tyrifjorden. Plan og bygningsloven, vassdragsloven og hensyn til bl.a. storørreten i Vikerfossen medfører allerede restriksjoner for dette. Biotopvern for storørret og overvintrende vannfugler bidrar til å sikre verdier som er viktige for naturopplevelse i Vikersund sentrum, og som også er identitetsskapende for tettstedet. Samferdsel – vei, jernbane Forslag om vern av Storelva som naturreservat bekrefter de store naturverdiene som finnes her. Verneforslaget taler imot at E16 bør krysse Storelva ved Lamyra. Dersom et grundig planarbeid for ny E16 likevel konkluderer med at den samfunnsmessig sett beste løsningen for ny firefelts motorvei krysser Storelva mellom Lamyra og Helgelandsmoen, må verneforslaget justeres slik at en broløsning blir liggende utenfor grensene til et naturreservat. Ved Hovsenga og langs vestre del av Tyrifjorden er det ved avgrensning av foreslåtte verneområder tatt høyde for utvidelse av jernbanetrase med et ekstra spor. Verneforslaget skal ikke være i konflikt med kjente planer for framtidig jernbaneutbygging. Utvikling av bolig-, fritids- og næringseiendommer Verneforslaget medfører nye begrensninger i mulighet for å få tillatelse til å gjennomføre ulike tiltak i strandlinja på private bolig- og fritidseiendommer. Plan og bygningsloven setter allerede slike begrensninger og flere kommuner har en streng praksis mht godkjenning av private inngrep i strandlinja. Uavhengig av vernet bør det generelt vurderes en strengere praksis for å godkjenne tiltak etter plan- og bygningsloven i strandlinja ved Tyrifjorden. I foreslåtte naturreservater vil det kun være tillatt å vedlikeholde eksisterende anlegg som er i bruk på vernetidspunktet. I biotopvernområder vil det være tillatt med mindre utvidelser og oppgraderinger av eksisterende båtbrygger, båtfester og badeplasser som ikke er i strid med verneformålet.

107

Samfunnsmessig infrastruktur Verneforslaget medfører små begrensninger i vedlikehold og oppgradering av samfunnsmessig infrastruktur som vannforsyning, avløp, el-forsyning og telekomunikasjon. Vernebestemmelsene er ikke til hinder for drift, vedlikehold og nødvendig istandsetting ved akutt utfall på eksisterende energi- og kraftanlegg eller anlegg for telekommunikasjon. De er heller ikke til hinder for oppgradering/fornyelse av anlegg for telekommunikasjon og kraftledninger for heving av spenningsnivå og økning av linjetverrsnitt når dette ikke forutsetter vesentlig fysiske endringer i forhold til verneformålet. Vernebestemmelsene er heller ikke til hinder for nødvendig istandsetting ved akutt skade på vann- og avløpsledninger. Etter søknad kan det også gis tillatelse til oppgradering/fornyelse av kraftledninger, anlegg for telekommunikasjon og vann- og avløpsledninger når tiltaket medfører vesentlige fysiske endringer i forhold til verneformålet. Friluftsliv – båtliv - naturopplevelse Flere områder som er mye benyttet for båtliv og friluftsliv inngår i verneforslaget. Innenfor de foreslåtte verneområdene legges det opp til at friluftsliv og båtliv kan foregå i den utstrekning det ikke er til skade for naturverdiene. I de aller fleste deler av de foreslåtte verneområdene er det ikke lagt opp til begrensninger i ferdsel eller bruk av motorbåt, utenom fartsbegrensninger. I noen sårbare områder er det innført forbud mot bruk av motorbåt. Her kan imidlertid grunneier og andre med godkjent båtplass bruke motorbåt fra godkjent opplagsplass og til Tyrifjorden/Steinsfjorden eller til Storelva. På alle hekkeholmer foreslås det ferdselsforbud i hekkeperioden fra 15. april til 31. juli. Hekkeholmene som inngår i verneforslaget er de som har vært benyttet av hekkefugler de siste årene. Det er samtidig holmer som er lite benyttet av båtfolk, og der fuglene stort sett har fått være i fred. Det er lagt opp til en praksis i verneområdene der det kan godkjennes felles båtbrygger, badeplasser og andre tilretteleggingstiltak etter en helhetlig vurdering av behov for tiltakene, lokalitetens egnethet og effekter på verneverdier. På denne måten ønsker en å styre, men ikke hindre videre utvikling i båtliv og friluftsliv. I sum er det relativt små begrensninger i mulighetene for friluftsliv og båtliv, men et verne- og forvaltningsregime som gir mulighet for å kanalisere ferdsel bort fra sårbare områder. Det er ikke begrensninger på utøving av fritidsfiske, ut over sonene med ferdseslforbud i hekketiden. Det er forbud mot småviltjakt i verneområdene. Det er vurdert å være god tilgang på andre arealer for småviltjakt i regionen. Det er uttrykt ønske om en helhetlig plan for videre tilrettelegging for friluftsliv, bading, båtliv osv ved Tyrifjorden og Steinsfjorden. En slik plan vil gjøre det mulig å tilby ennå bedre muligheter for rekreasjon, samtidig som også naturverdiene ivaretas på en bedre måte. Gjennom et vern vil det bli økt fokus på naturverdiene i våtmarkssystemet. Med god informasjon om disse kvalitetene vil det øke naturopplevelsen i området. I sum vil verneplanen med en oppfølgende flerbruksplan kunne bedre mulighetene for friluftsliv, rekreasjon og båtliv i våtmarkssystemet. Landbruk Verneforslaget omfatter ikke dyrket mark og innebærer små begrensninger i drift på tilgrensende dyrket mark utover det som følger av ordinært regelverk. Våtmarker som kunne være dyrkbare er

108

vernet mot oppdyrking gjennom ordinært regelverk. Verneforskriftene åpner for vedlikehold av dreneringsgrøfter og vanningsanlegg i alle verneområder, men alle tiltak som innebærer graving i våtmarkene må vurderes etter søknad. I biotopvernområder kan det gis tillatelse til oppgradering og nyetablering av dreneringsgrøfter og anlegg for jordbruksvanning etter retningslinjer i forvaltningsplanen. I naturreservater åpnes det kun for vedlikehold av anlegg som er i bruk på vernetidspunktet. I alle verneområder kan det gis tillatelse til rydding av kantvegetasjon etter retningslinjer i forvaltningsplanen bl.a. for å redusere skyggevirkninger på tilgrensende dyrkamark. Husdyrbeite kan skje etter nærmere retningslinjer i forvaltningsplanen. Det er små begrensninger i beite, generelt er det ønskelig med mer beite flere steder innenfor de foreslåtte verneområdene. Med den opptrappingen som det er lagt opp til for forvaltning av verneområder og bevaring av artsmangfoldet, kan det påregnes framtidige midler til skjøtsel av biotoper i verneområder som er viktige for rødlistearter. Flere steder ved Tyrifjorden peker seg ut som svært aktuelle for skjøtsel med manuell rydding av kratt og bruk av beitedyr, med det formål å gjenopprette leveområder for sårbare fugler og planter. Større og mindre skogteiger som ligger innenfor verneområdene vil som utgangspunkt ha en totalfredning. Det er ønskelig med en differensiert skjøtsel av skogteigene for å oppnå en noe ulik tilstand. Verneforslaget vil medføre restriksjoner på skogbruk og vedhogst på begrensede arealer. Slike restriksjoner vil bli erstattet. Det vil neppe være mange eiendommer som vil oppleve at tilgang på ved blir en begrensning etter vernet. I sum vil vernet medføre små nye begrensninger i landbruksvirksomhet utover det ordinære regelverket som gjelder for alle arealer. Vernet vil gi mulighet for framtidige skjøtselsmidler til flere delområder. Vern av Tyrifjorden kan også brukes til å styrke lokale nisjeprodukter, som ledd i mekevarebygging. Næringsutvikling – reiseliv Verneforslaget vil ha en todelt effekt for turist- og reiselivsnæringen som benytter seg av Tyrifjorden og våtmarkene som del av sitt aktivitetsgrunnlag. På den ene siden sikrer verneplanen verdifull og attraktiv natur som grunnlag for friluftsliv og naturopplevelse og bidrar til økt fokus på naturverdier. Dette kan bidra til merkevarebygging og markedsføring av Tyrifjorden våtmarkssystem. På den andre siden kan verneplanen legge enkelte begrensninger i mulighet for utvikling av reiselivsanlegg i tilknytning til våtmarkene. Verneplanen gir likevel rammer for videre utvikling av et natur- og friluftslivsbasert reiseliv. Kraftproduksjon - vassdragsregulering Verneforslaget innebærer ingen umiddelbar virkning for kraftproduksjon og vassdragsregulering. Verneforslaget inneholder likevel en klargjøring av hvilke hensyn som bør tas overfor naturverdier og verneområder ved fastsetting/fornying av vassdragskonsesjoner og manøvreringsreglementer. Over tid vil disse hensynene kunne innarbeides ved fornying av konsesjoner. Vannforsyning Væleren vannverk har investert store beløp i flere tiltak for å forbedre vannkvaliteten. Så langt tyder alt på at tiltakene har medført en god vannkvalitet. En undersøkelse utført av Ringerike kommune går langt i å frifinne hekkefuglene som viktig kilde for forurensningen. Terskelen for å felle fredet vilt i et vannmagasin er høy allerede i dag gjennom det ordinære lovverket. Verneforslaget vil heve terskelen for å kunne redusere bestander av de fugleartene som omfattes

109

av biotopvernet i Væleren ytterligere (makrellterne, hettemåke, fiskemåke og storlom), mens fredningsstatus for andre fuglearter ikke blir berørt av biotopvernet. Opplevelse av landskap og kulturlandskap Verneforslaget vil bidra til å sikre deler av vassdragsnaturen ved Tyrifjorden mot skjemmende inngrep. Vernebestemmelsene er utformet med tanke på at kantvegetasjon og tidligere åpen kulturmark skal kunne skjøttes for å opprettholde et vakkert, delvis åpent kulturlandskap. Sysselsetting - befolkningsutvikling Det er vanskelig å se at verneforslaget skal kunne medføre en negativ påvirkning på sysselsetting og befolkningsutvikling i de berørte samfunn. Det er grunn til å tro at vern av Tyrifjorden våtmarkssystem vil bidra til å framheve områdets kvaliteter for naturopplevelse, rekreasjon og friluftsliv, og bidra til økt interesse for bosetting og turisme med tilhørende ringvirkninger. Konsekvens av status som internasjonalt Ramsar-område for Tyrifjorden våtmarkssystem De fem eksisterende naturreservatene ved Nordfjorden og langs Storelva har allerede status som internasjonalt viktig våtmarksområde etter Ramsar-konvensjonen. Etter et vedtak om utvidet vern vil Tyrifjorden våtmarkssystem vurderes i forhold til internasjonal status som Ramsar-område. Den nye naturmangfoldloven har en bestemmelse om at i verneområder med særskilt status etter en internasjonal konvensjon kan virkningen av konvensjonen gjøres gjeldende som norsk rett. Virksomhet utenfor verneområder og som kan medføre skade inn i verneområder Et vedtak om vern av Tyrifjorden våtmarkssystem vil i første rekke innebære konsekvenser for virksomhet innenfor grensene til verneområdene som opprettes. Den nye naturmangfoldloven har en bestemmelse i lovens § 49 som omhandler virksomhet som ligger utenfor et verneområde men som kan medføre skade inne i verneområdet: ”Kan virksomhet som trenger tillatelse etter annen lov, innvirke på verneverdiene i et verneområde, skal hensynet til disse verneverdiene tillegges vekt ved avgjørelsen av om tillatelse bør gis, og ved fastsetting av vilkår. For annen virksomhet gjelder aktsomhetsplikten etter § 6.” Det betyr at verneområdene også kan medføre konsekvenser på virksomhet utenfor verneområdene. Hvor langt denne bestemmelsen kan strekkes er så langt ikke avklart. Konsekvenser av et 0-forslag (ingen utvidelse i forhold til gjeldende vern) Dersom eksisterende vern ved Tyrifjorden ikke blir utvidet vil det redusere Norges mulighet for å nå målsettinger om tap av biologisk mangfold og vern av verdifull natur. Verdifull vassdragsnatur med sårbare og unike naturtyper og våtmarker av særlig stor betydning for biologisk mangfold kan bli forringet og gå tapt i framtiden. Dersom de foreslåtte verneområdene ikke vernes etter naturmangfoldloven må de store naturverdiene forvaltes aktivt etter plan og bygningslovens bestemmelser om bruk og vern. Dette vil medføre omfattende planprosesser som sikrer hensyn til både brukerinteresser og verneverdier. Det vil kunne ta flere år og medføre en uavklart arealbruk for store deler av våtmarkssystemet. På den andre siden vil kommunene og lokale interessegrupper få større innflytelse på forvaltningen av våtmarkene. Dersom det ikke vedtas utvidet vern av Tyrifjorden våtmarkssystem vil en miste de positive effektene som vernet kan gi lokalt i forhold til friluftsliv, naturopplevelse og naturbasert turisme.

110

Strategier for å forebygge og løse mulige konflikter mellom vernemyndigheter og brukere Erfaringer fra arbeid med større verneplaner viser at det av og til oppstår konflikter mellom vernemyndigheter og berørte brukerinteresser. Noen ganger grunner konflikten i reelle interessemotsetninger mellom bruk og vern. Andre ganger er konflikten forårsaket av selve verneplanprosessen. Årsaken kan ligge i mangel på dialog mellom partene eller en dårlig dialog og liten gjensidig forståelse. Fylkesmannen i Buskerd anser det som viktig å forebygge konflikter i tilknytning til et utvidet vern ved Tyrifjorden. Fylkesmannen ønsker å legge stor vekt på informasjon, dialog og medvirkning både i verneplanarbeidet og etter et eventuelt vedtak om utvidet vern for å motvirke unødige konflikter. Det er viktig å forsøke å bygge gode allianser og relasjoner mellom de berørte partene. Det er viktig å oppnå god informasjon om naturverdier og innholdet i et vern til alle berørte parter. Det er videre ønskelig å oppnå god dialog med berørte parter og gi mulighet for medvirkning og deltakelse i den løpende forvaltningen av verneområdene. Løpende forvaltning av verneområdene må være basert på god kjennskap til områdene og bygge på riktig datamateriale. Dette forutsetter et godt arbeid med å overvåke naturverdiene i verneområdene og innhente nødvendige data underveis. Forvaltningsmyndigheten må oppleves som tilgjengelig og løsningsorientert i forhold til bruk og vern. Forvaltningsmyndigheten må ha ressurser og kapasitet til dialog og samarbeid med berørte brukerinteresser for at en skal kunne oppnå positive effekter av et utvidet vern. Staten legger til grunn at det skal arbeides for lokal forvaltning av verneområder. Det må gjøres en grundig vurdering av hvem som skal ha forvaltningsmyndighet for Tyrifjorden våtmarkssystem.

11.  Ressurser til forvaltning og oppsyn  Dersom verneforslaget for Tyrifjorden blir vedtatt slik det foreligger må det avsettes årlige midler til forvaltning og oppsyn av verneområdene. Forvaltningsplanen beskriver forslag til bevaringsmål for definerte naturverdier og omtaler også oppsyns- og skjøtselsoppgaver. For å oppnå en målrettet og forsvarlig forvaltning av verneområdene ved Tyrifjorden kan det være behov for en hel stilling til forvaltning av verneforskrifter og oppfølging av forvaltningsplan, og inntil en hel stilling til oppsyn. Forvaltnings- og oppsynsoppgaver kan også sees i sammenheng med andre verneområder. Det må også påregnes midler til skjøtselsoppgaver.

111

12.  Erstatning  Naturmangfoldlovens §§ 50 og 51 gir nye erstatningsregler for områdevern. Grunneiere og rettighetshavere i områder som blir vernet som nasjonalpark, landskapsvernområde, naturreservat, biotopvernområde eller marint verneområde har rett til erstatning for økonomisk tap når vernet vanskeliggjør bruk som er i gang på vernetidspunktet. Bruk som krever tillatelse fra offentlig myndighet er berettiget erstatning bare dersom slik tillatelse er gitt før det påtenkte verneforslaget er kunngjort. Eventuelt erstatningsnivå fastsettes i samsvar med utmålingsreglene i ekspropriasjonserstatningsloven. Det er vernetidspunktet som legges til grunn for beregning av erstatning. Staten skal senest ett år etter vernevedtaket gi tilbud om erstatning etter til grunneiere og rettighetshavere som har fremsatt skriftlig krav om dette innen fire måneder fra vernevedtaket. Departementet kan forlenge fristen og kan også gi oppfriskning for oversittelse av fristen. Dersom Statens tilbud om erstatning ikke blir akseptert kan grunneier eller rettighetshaver kreve rettslig skjønn for å fastsette erstatning. Det legges til grunn at tilbud om erstatning skal være så godt at behovet for lange og kostbare erstatningsprosesser blir redusert til et minimum.

112

Litteratur Artsdatabanken 2009. Rødlistebasen og artskart på nett. www.artsdatabanken.no. Direktoratet for naturforvaltning, 2006. Kartlegging av naturtyper. Verdisetting av biologisk mangfold. DN-håndbok 13-2 utgave 2006. Direktoratet for naturforvaltning, 2009. Naturbase på nett. http://dnweb12.dirnat.no/nbinnsyn/ Direktoratet for naturforvaltning, 2008. Håndbok 17 (2001) Revidert 2008. Områdevern og forvaltning. Hanssen, E. W. 1999. Vurdering av våtmarksområder i Nordre Tyrifjorden med Storelva og Begna. Oppdragsrapport for Fylkesmannen i Buskerud, miljøvernavdelingen. Hole kommune 2003. Kommuneplanens arealdel 2003-2014. Fylkesmannen i Buskerud. 1982. Utkast til verneplan for våtmarksområder i Buskerud fylke. Fylkesmannen i Buskerud, Miljøvernavdelingen. 1997. Forvaltningsplan for Lamyra naturreservat, rapport nr 4-1997. Fylkesmannen i Buskerud, Miljøvernavdelingen. 1997. Forvaltningsplan for Karlsrudtangen naturreservat, rapport nr 5-1997. Fylkesmannen i Buskerud, Miljøvernavdelingen. 1999. Forvaltningsplan for Averøya naturreservat, rapport nr 9-1999. Fylkesmannen i Buskerud, Miljøvernavdelingen. 1999. Forvaltningsplan for Synneren naturreservat, rapport nr 11-1999. Fylkesmannen i Buskerud, Miljøvernavdelingen. 1999. Forvaltningsplan for Juveren naturreservat, rapport nr 10-1999. Fylkesmannen i Buskerud, Miljøvernavdelingen. 2001. Storørreten i Tyrifjorden. Oppsummering av undersøkelser i perioden 1982-2000. Rapport nr. 2 – 2001. Kålås, J.A., Viken, Å. & Bakken, T. (red.). 2006. Norsk Rødliste 2006. Artsdatabanken Norge. Larsen B.H, 1995. Fuglelivet i sør-vestre del av Tyrifjorden og Bergsjø. Vurdering av verneverdier og aktuelle tiltak. Notat NOF avd. Buskerud. Larsen B.H., Myrmo K. & Ree, V. 1999. Systematiske vannfugltellinger i Nordre Tyrifjorden våtmarkssystem august 1997 – august 1998. Sluttrapport. Rapport nr. 1 - 1999. Larsen B.H., Ree, V., Brandt, M. & Myrmo K. 2005. Sjøfuglene i Steinsfjorden og Tyrifjorden. Resultater fra 10 års overvåking av hekkebestander og hekkesuksess. Rapport nr 2- 2005 fra Fylkesmannen i Buskerud.

113

Larsen, B.H. 2006. Elodea-prosjektet Steinsfjorden. Sammenstilling av data om vannfugl: Bestandsutvikling og konsum av vasspest. Miljøfaglig Utredning Rapport. Larsen B.H. m.fl. 2007. Overvåking av hekkende vannfugl i Steinsfjorden, nordre del av Tyrifjorden og Væleren i 2006. Fugler og natur i Buskerud, Rapport nr 1-2007, NOF avd. Buskerud Larsen B.H. m.fl. 2007. Overvåking av overvintrende vannfugl i nedre del av Drammensvass-draget i Buskerud: Oppsummering etter overvåkingsperiodene 1990-2000 og 2003-2007. Larsen B.H. m.fl. 2008. Overvåking av hekkende vannfugl i Steinsfjorden, nordre del av Tyrifjorden og Væleren i 2007. Fugler og natur i Buskerud, Rapport nr 1-2008, NOF avd. Buskerud Larsen B.H. m.fl., 2008. Vannfugltelling i nedre del av Drammensvassdraget i Buskerud 11. januar 2008. Modum kommune 2005. Kommuneplanens arealdel 2005-2015. Naturkompetanse AS 2007. Fremmed fisk i to fylker. Introduserte fiskearter i Buskerud og Oppland. NIJOS 2005. Nasjonalt referansesystem for landskap. Beskrivelse av Norges 45 landskapsregioner. NIJOS-rapport 10/2005. www.norgeibilder. 2009. Flyfotokart over Tyrifjorden våtmarkssystem. Norsk institutt for naturforskning. 2010. Naturfaglig evaluering av norske verneområder. NINA Rapport 535. Norsk Ornitologisk Forening, 1996. Forslag til fuglefredningsområder og sjøfuglforvaltningsplan i Ringerike og Hole kommuner. Notat. Norsk Ornitologisk Forening, Hole og Ringerike lokallag 2009. Database over ornitoligiske registreringer av fugleliv i og ved Tyrifjorden. NOU 2004:28. Lov om bevaring av natur, landskap og biologisk mangfold. NVE. Dybdekart for Tyrifjorden. Ekvidistanse 20 m. Ukjent oppmålingsår. Olsen A. 2009. Fugler ved Vassbunn (Bergsjø) 1990-2005. Notat. Opperud, O. H. 2007. Brukerinteresser i Nordre Tyrifjorden, Væleren og deler av Ådalselva. Oppdagsrapport for Fylkesmannen i Buskerud. Ramsar Convention Bureau (RCB) 1997. Convention on Wetlands (Ramsar, 1971). Ramsar Bureau Visit to Norway, 14-20 June 1997. Report to the Directorate for Nature Management, Trondheim and to the Ramsar Secretary General, Gland. 10 pp. (Ramsarkonvensjonen ved koordinator for Europa, rapport etter befaring i bl.a. Nordre Tyrifjorden-området i 1997.)

114

Ringerike kommune 2009. Forurensning i Væleren vannkilde – en vurdering av årsaker og tiltak. Notat. Ree, V. 1995. Fuglelivet i og ved Nordre Tyrifjorden. En presentasjon av reservater og nærliggende våtmarker i ornitologisk sammenheng. Ringerike Viltnemnd. 32 s. Ree V. 2007. Litteratur i tilknytning til Nordre Tyrifjorden våtmarkssystem med spesiell vekt på tema ornitologi. À jour pr. 29.6.2007. 25 s. Ree, V. 2009. Rapport om spissnutefrosk i Tyrifjorden-området. Notat. Solvang, R. 2008. Verdi- og sårbarhetsanalyse for utbygging til firefeltsveg på strekningen E16 Skaret-Hønefoss. Rapport Asplan-Viak AS. Solvang, R. 2009. Naturtypekartlegging av enkelte lokaliteter ifbm verneplan for Tyrifjorden. Rapport Asplan-Viak AS for Fylkesmannen i Buskerud. 33 s.

115

Vedlegg   

1. Rødlistede fuglearter

Tabellen gir en oversikt over rødlistede fuglearter som er registrert i Tyrifjorden våtmarkssystem

Vitenskapelig navn  Norsk navn Rødliste‐

status 2010  Forekomst Crex crex  Åkerrikse  CR  X Emberiza hortulana  Hortulan  CR  XX Uria aalge  Lomvi  CR  X 

Anas querquedula  Knekkand  EN  XXX Emberiza pusilla  Dvergspurv  EN  X Porzana porzana  Myrrikse  EN  XX 

Limosa limosa  Svarthalespove  EN  X 

Bubo bubo  Hubro  EN  X 

Rissa tridactyla  Krykkje  EN  X 

Emberiza rustica  Vierspurv  EN  X 

Anser fabalis  Sædgås  VU  X 

Aythya marila  Bergand  VU  XXX 

Mergellus albellus  Lappfiskand  VU  XX Pernis apivorus  Vepsevåk  VU  XX 

Circus cyaneus  Myrhauk  VU  XX 

Circus aeruginosus  Sivhauk  VU  XX Falco subbuteo  Lerkefalk  VU  XX 

Sterna hirundo  Makrellterne  VU  XXXXX Streptopelia decaocto  Tyrkerdue  VU  XXX Caprimulgus europaeus  Nattravn  VU  X Rallus aquaticus  Vannrikse  VU  XX Alca torda  Alke  VU  X 

Phoenicurus ochruros  Svartrødstjert  VU  X Locustella naevia  Gresshoppesanger VU  X Carpodacus erythrinus  Rosenfink  VU  XXX Philomachus pugnax  Brushane  VU  XXXXX Alauda arvensis  Sanglerke  VU  XXXXX Strix nebulosa  Lappugle  VU  X 

Anas clypeata  Skjeand  NT  XXX 

Accipiter gentilis  Hønsehauk  NT  XXX 

Limicola falcinellus  Fjellmyrløper  NT  X 

Lanius collurio  Tornskate  NT  XXX Pinicola enucleator  Konglebit  NT  XX 

Anas strepera  Snadderand  NT  X 

116

Anas acuta  Stjertand  NT  XXXX 

Melanitta fusca  Sjøorre  NT  XX Melanitta nigra  Svartand  NT  XXX Gavia arctica  Storlom  NT  XXX 

Falco rusticolus  Jaktfalk  NT  X 

Gallinula chloropus  Sivhøne  NT  XXX Vanellus vanellus  Vipe  NT  XXXXX Gallinago media  Dobbeltbekkasin  NT  X 

Numenius arquata  Storspove  NT  XXXX Stercorarius parasiticus  Tyvjo  NT  X Chroicocephalus ridibundus  Hettemåke  NT  XXXXX Larus canus  Fiskemåke  NT  XXXXX Luscinia luscinia  Nattergal  NT  XXX Actitis hypoleucos  Strandsnipe  NT  XXXXX Lanius excubitor  Varsler  NT  XXX Sturnus vulgaris  Stær  NT  XXXXX Carduelis flavirostris  Bergirisk  NT  XXXX Carduelis cannabina  Tornirisk  NT  XXXXX Tachybaptus ruficollis  Dvergdykker  NT  XX Podiceps cristatus  Toppdykker  NT  XXX Pandion haliaetus  Fiskeørn  NT  XXXX 

Coturnix coturnix  Vaktel  NT  X Apus apus  Tårnseiler  NT  XXXXX Charadrius dubius  Dverglo  NT  XXX Fulmarus glacialis  Havhest  NT  X Lullula arborea  Trelerke  NT  X  * XXXXX   Arten forekommer vanlig – tallrik     XXXX   Arten forekommer i mindre antall     XXX     Arten forekommer regelmessig i lite antall     XX      Arten forekommer noe uregelmessig     X      Tilfeldig gjest

2. Sentrale paragrafer i naturmangfoldloven

§ 37. (naturreservater)

Som naturreservat kan vernes områder som a) inneholder truet, sjelden eller sårbar natur, b) representerer en bestemt type natur, c) på annen måte har særlig betydning for biologisk mangfold,

117

d) utgjør en spesiell geologisk forekomst, eller e) har særskilt naturvitenskapelig verdi.

Som naturreservat kan også vernes et område som er egnet til ved fri utvikling eller aktive gjenopprettingstiltak å få verneverdier som nevnt i første ledd.

I et naturreservat må ingen foreta noe som forringer verneverdiene angitt i verneformålet. Et naturreservat kan totalfredes mot all virksomhet, tiltak og ferdsel. I forskriften kan det gis bestemmelser om vern av kulturminner i reservatet.

Treffes vedtak om reservat som krever aktive gjenopprettingstiltak, eller vedtak om reservat der bruk er en forutsetning for å ivareta verneformålet, skal det samtidig med vernevedtaket legges frem et utkast til plan for skjøtsel for å sikre verneformålet. Planen kan omfatte avtale om bruk av arealer, enkeltelementer og driftsformer. Planen eller avtalen kan inneholde bestemmelser om økonomisk godtgjørelse til private som bidrar til områdets skjøtsel.

§ 38. (biotopvernområder)

Som biotopvernområde kan vernes et område som har eller kan få særskilt betydning som økologisk funksjonsområde for en eller flere nærmere bestemte arter. Det kan fastsettes forbud mot virksomhet og ferdsel som kan påvirke eller forstyrre arten eller dens livsbetingelser. § 37 fjerde ledd gjelder tilsvarende.

3. Temakart

På de neste sidene følger ulike temakart for Tyrifjorden. Temakart for biologisk mangfold viser i hovedsak hvilken funksjon områdene har for fuglelivet. Temakartet for brukerinteresser viser hvordan områdene brukes særlig til ulike friluftsliv-aktiviteter, og hvilken tilrettelgging som finnes. Mer informasjon finnes i teksten. Zoom gjerne inn kartbildene for å få dem tydeligere.

118

119

119

120

121

122

123

124