Øyvind leonhardsen uefa a-lisens...

Mentale kjennetegn ved toppspillere i fotball Opplevelser og vurderinger av mentale prosesser og konsekvenser for trenerrollen

Øyvind Leonhardsen Teorioppgave UEFA A-‐lisens, 1. Februar 2014

Innholdsfortegnelse FORORD

SAMMENDRAG

1.0 INNLEDNING ............................................................................................................................... 1

1. 1BAKGRUNN FOR VALG AV TEMA .................................................................................................................. 2

1.2 PROBLEMSTILLING ....................................................................................................................................... 3

1.3 BEGRENSNINGER OG AVKLARINGER ........................................................................................................... 4

2. 0 TEORI ........................................................................................................................................... 5

2.1 OMFAVNER LEKEN ....................................................................................................................................... 6

2.2 UTFORSKER SPILLET .................................................................................................................................... 7

2. 3 SØKER MOTSTAND .................................................................................................................................... 10

2.4 SELVREGULERER TOTALBELASTNINGEN ................................................................................................ 11

2.5 SELVREGULERER LÆRING ......................................................................................................................... 13

2.6 BLIR BEDRE AV ANDRE ............................................................................................................................. 16

2.7 MESTRER MOTGANG ................................................................................................................................. 17

2.8 GJØR ANDRE BEDRE ................................................................................................................................... 18

2.9 SØKER INTENST ETTER Å LYKKES ............................................................................................................ 20

2.10 MESTRER PRESS ...................................................................................................................................... 20

2.11 MESTRER MEDGANG ............................................................................................................................... 21

3. 0 METODE ................................................................................................................................... 22

4. 0 EGNE VURDERINGER AV OPPLEVDE MENTALE PROSESSER .................................. 24

4.1 OMFAVNER LEKEN ..................................................................................................................................... 24

4.2 UTFORSKER SPILLET ................................................................................................................................. 25

4.3 SØKER MOTSTAND ..................................................................................................................................... 28

4.4 SELVREGULERER TOTALBELASTNINGEN ................................................................................................ 29


4.6 BLIR BEDRE AV ANDRE ............................................................................................................................. 32

4.7 MESTRER MOTGANG ................................................................................................................................. 32

4.8 GJØR ANDRE BEDRE ................................................................................................................................... 35

4.9 SØKER INTENST ETTER Å LYKKES ............................................................................................................ 37

4.10 MESTRER PRESS ...................................................................................................................................... 38

4. 11 MESTRER MEDGANG .............................................................................................................................. 39

5. 0 DISKUSJON OG KONSEKVENSER FOR TRENERROLLEN ............................................ 40

5.1 OMFAVNER LEKEN, BLIR BEDRE AV ANDRE OG GJØR ANDRE BEDRE. .................................................. 40

5.2 UTFORSKER SPILLET ................................................................................................................................. 42

5. 3 SELVREGULERER TOTALBELASTNINGEN ............................................................................................... 47


5.5 SØKER MOTSTAND, MESTRER MOTGANG OG MESTRER PRESS ............................................................. 52

5.6 SØKER INTENST ETTER Å LYKKES OG MESTRER MEDGANG .................................................................. 54

6.0 KONKLUSJON ........................................................................................................................... 55

7.0 ETTERORD ............................................................................................................................... 58

KILDEHENVISNING ....................................................................................................................... 60

Forord Å skrive om temaet mentale prosesser har utvilsomt vært en lærerik oppgave.

Det har handlet om å ta et ”steg tilbake”, og nullstille en rekke antakelser man før hadde

om temaet. Gjennomgang av litteraturen har til tider vært krevende og kompleks. Det

handler i høy grad om universelle psykologiske prosesser med fundament i en rekke

teorier, som har blitt videreført og utviklet til spesifikk kunnskap og forskning innenfor

fotball. I den anledning retter jeg en stor takk til min veileder Geir Jordet, for gode

innspill og hjelp underveis i prosessen. Jeg har stor respekt for ditt arbeid, og gleder meg

til nye funn og innsikt. Du har fremmet min nysgjerrighet og frihet til å stole på meg selv,

og egne vurderinger for denne oppgaven. En stor takk til min kjære samboer, Maria.

Uten deg ville jeg helt ærlig aldri begitt meg ut på denne oppgaven. Din energi, innsikt og

kritiske sans har hele tiden pushet meg videre i skriveprosessen.

For meg har det vært svært spennende å kunne reflektere over mentale prosesser jeg

selv har opplevd underveis i karrieren, og ikke minst konkretisere hvilke konsekvenser

dette kan ha for spillere og trenerrollen. For meg er det viktig å erkjenne, at mange av

disse prosessene vanskelig kunne ha blitt beskrevet i etterkant, uten et fundament og

utgangspunkt fra forskningen – det er så utrolige mange dimensjoner knyttet til det å ha

en ”sterk mentalitet”. Dette er dynamiske og indre prosesser, og som jeg tror ikke like

lett kan beskrives og uttrykkes av den enkelte unge spiller. Enda mer utfordrende blir

det når vi som trenere forsøker å gjøre en tolkning av atferd knyttet til de mentale

prosessene. Det tar tid å forstå, påvirke og utvikle. Derfor tror jeg et godt utgangspunkt

er å erkjenne at både spillere og trenere er i en konstant utvikling-‐ og læringsprosess,

hvor kanskje den største gevinsten ligger i å bli bedre kjent med hverandre og være

nysgjerrig etter å tilegne seg ny kunnskap og innsikt innenfor et svært spennende

område.

Øyvind Leonhardsen

Oslo, 18.januar 2014.

Sammendrag

Denne teorioppgaven har som hensikt å besvare den overordnede problemstillingen:

Hva kjennetegner mentale prosesser blant toppspillere, og hvilke konsekvenser gir dette

for coaching av unge spillere?

Valg av tema har bakgrunn i stor interesse og forståelse for viktigheten av mentale

ferdigheter, som positivt kan bidra til å bedre prestasjonene til en fotballspiller. Jeg har

selv både vært ung og profesjonell fotballspiller, og anser dette som en av de viktigste

faktorene for den fremgangen jeg har opplevd. Utgangspunktet er også vissheten om at

det er mye potensial å hente, gjennom å integrere og anerkjenne området blant trenere i

utviklingen av unge spillere. Med utgangspunkt i forskning, går jeg først gjennom

relevant litteratur, som har gitt grunnlag for modellen av 11 mentale kjennetegn funnet

blant toppspillere -‐ representert av Geir Jordet. Deretter sammenligner jeg egne

opplevde mentale prosesser, med kjennetegnene foreslått i modellen gjennom en

introspektiv tilnærming, som er kvalitativ av natur. Vesentlige forskjeller er ikke funnet

mellom de foreslåtte kjennetegnene, og egne opplevelser, derfor er bidraget en

utbrodering og belysning av hvordan dette oppleves fra innsiden. Basert på egne

oppfattelser og forskning gjør jeg avslutningsvis en tolkning, diskusjon og

konkretisering av ideer og innfallsvinkler for konsekvenser de mentale prosessene har

for trenerrollen. Min konklusjon er at mange av kjennetegnene bør sees i sammenheng

med spilleres evne til å lære av situasjoner. Spesielt områdende ”utforsker spillet” og

”selvregulerer læring”, er de områdene hvor trenere kanskje har mest å hente.

Teorioppgave UEFA A-‐lisens -‐ Øyvind Leonhardsen -‐ 2014

1

1.0 Innledning Norsk toppfotballsenter forklarer fagområdet fotballmentalitet, som ”psykologiske

forhold med betydning for spiller-‐ og prestasjonsutvikling i fotball”

(Toppfotballsenteret, 2013). Det vil si de har fokus på de mentale prosessene som bidrar

positivt til prestasjonsfremmende handlinger. Pensgaard og Hollingen (2006) utdyper

dette videre med at mentale ferdigheter omhandler hvordan individet responderer til

faktorer som stress, motgang, konsentrasjon og opprettholdelse av motivasjon – og kan

være en viktig forklaring til hva som skiller de beste fra de nest beste.

I dag ser vi en økende trend og interesse for det mentale aspektet som en forklarende

faktor, for de som lykkes. Ikke bare i idretten har dette fått oppmerksomhet, men også

blant næringslivet og folk generelt. Derimot er den spesifikke forskningen av mentale

prosesser innenfor fotballen relativt ny. Det er nettopp dette som er utgangspunktet for

vinklingen til denne oppgaven, funn og forskning som er gjort av mentale prosesser

innenfor fotballen. Mer spesifikt, mentale kjennetegn som er funnet blant toppspillere

og som skiller de fra resten. Dette har bakgrunn i teori og forskning publisert av Geir

Jordet, og andre forfattere. Jeg ønsker å gjøre det så spesifikt og relevant for fotballen

som mulig.

”I dag er så lite gjort med mental styrke. Vi utdanner ikke spillerne våre til å tilegne seg

dette mellom 10-‐20 år. Vi ser bare når han er 20, om han har det eller ikke” (Arsène

Wenger, Cupfinaleseminaret med Jordet, 2012).

Kanskje ligger det en sannhet i det Wenger sier, selv om en rekke trenere og klubber på

ulikt nivå både anerkjenner og setter det mentale på treningsagendaen, så tror jeg

likevel det er et stort potensial og en rekke forbedringer som kan gjøres gjennom å

systematisere arbeidet, og da fra ung alder. Forhåpentligvis kan denne oppgaven bidra

til mer dybdeforståelse for den interesserte, med nye innfallsvinkler og ideer for videre

arbeid til hvordan å påvirke de mentale ferdighetene i ønsket retning.


2

1. 1 Bakgrunn for valg av tema

Under cupfinaleseminaret i 2012 presenterte Geir Jordet 11 mentale kjennetegn som er

funnet blant toppspillere, og er forklart som avgjørende faktorer og forskjeller mellom

de som lykkes, og de som ikke gjør det. Dette temaet både traff og treffer meg, og

engasjerer meg i høy grad. Spesielt med tanke på min rolle som fotballtrener for yngre

spillere, er jeg opptatt av læring, veiledning og utvikling av fotballferdigheter, og minst

like mye personlige egenskaper og mentale ferdigheter. Med henvisning til min egen

fotballkarriere, og spørsmålet ”hvorfor kom jeg så langt – og ikke andre”, tør jeg påstå at

min mentalitet og innstilling har vært helt avgjørende for fremgangen. Jeg var hverken

den mest tekniske eller hurtigste fotballspilleren, men opplevde likevel suksess som

fotballspiller. Kort oppsummert har jeg fått med meg følgende:

Clausenengen FK 7-‐18 år Molde FK 18-‐21 år Rosenborg BK 21-‐24 år Wimbledon FC 24-‐26 år Liverpool FC 26-‐29 år Tottenham Hotspur FC 29-‐32 år Aston Villa FC 32-‐33 år Lyn Fotball 33-‐35 år Strømsgodset 35-‐37 år Aldersbestemt landslag (30) 16-‐20 år Antall A-‐lagskamper (86) 20 til 33 år Erfaring som trener og spillerutvikler: NFA (Norsk Fotball Akademi) 3 år Bærumsløkka FK 3 år Stabæk Fotball Akademi 2014 -‐ For å utvikle spilleres mentalitet og prestasjoner, mener jeg områder som fokus,

konsentrasjon og tilstedeværelse under trening og kamp er svært viktig. Dette har vært

helt avgjørende faktorer og egenskaper ved meg, som bidro til at jeg lykkes. Når man i

ettertid ser hvor viktig dette har vært for egen utvikling og fremgang, blir det kanskje

lettere å forstå viktigheten av å påvirke mentale ferdigheter i en trenerrolle. Jeg mener

at i arbeidet med å utvikle unge talenter, er det svært viktig å skape trygge og

forutsigbare rammer, men innenfor et inspirerende miljø med disiplinkultur -‐ hvor


3

spillere har en egen drivkraft til det de gjør. Det er viktig å skape realistiske

forventninger og forståelse for hva som kreves for å bli en god fotballspiller, og at den

viktigste motivasjonskraften kommer innenfra. En treners primæroppgave burde være å

hjelpe, utvikle og veilede. Viktig er det også at spillere oppfatter forholdet mellom seg

selv, og laget, med et bevisst forhold til egne prestasjoner.

Jeg har vært motivert av å vise viktigheten av mentale ferdigheter, men et poeng har

også vært å belyse kompleksiteten, og at dette handler om så langt mye mer enn å være

“mentalt sterk”. Akkurat som i fotballen, er dette dynamiske og sammensatte prosesser,

hvor det å fokusere på ett aspekt eller kjennetegn, bidrar til at vi mister helheten eller

forståelse for hele mennesket. Ofte bruker forskning og litteratur et komplekst språk,

som tar tid og krever interesse for å forstå. Den største motivasjonen, og hva jeg håper

denne oppgaven kan bidra til er å konkretisere hva disse mentale prosessene betyr for

trenerrollen, både med utgangspunkt i forskning og egne erfaringer. Som sagt er

mentale kjennetegn et spennende tema, men det viktigeste er kanskje hva dette betyr

for trenerrollen, og hva vi bør være oppmerksomme på.

1.2 Problemstilling

Med utgangspunkt i 11´er modellen til Geir Jordet, som oppsummerer og illustrerer

mentale kjennetegn funnet blant toppspillere – tar jeg utgangspunkt i forskningen bak

denne modellen. Geir Jordet er professor i idrettspsykologi ved Norges idrettshøgskole,

med spesialisering i fotball og coaching. I tillegg er han ansvarlig for fotballmentalitet

ved Norsk Toppfotballsenter. Hans arbeid er ledende innen sitt fagfelt, og publisert i

anerkjente tidsskrifter.

Hensikten med denne oppgaven er å besvare en problemstilling. Med tanke på at denne

også reiser flere underspørsmål, er dette også blitt formulert. Kanskje det viktigste

startpunktet for utarbeidelse av en problemstilling, er å basere den på et temaområde

man er interessert i (Johannessen, Tufte & Christoffersen, 2010, 65). Utgangspunktet for

en problemstilling er nysgjerrighet, hvor hensikten er at den bidrar til å gi retning og

avgrense arbeidet (Johannessen et al., 59). I tillegg, det er problemstillingen som

forteller oss om hvilken teori og forskningsmetode vi bør bruke, og ikke omvendt. En


4

god problemstilling bør besvare både hva og hvem som skal undersøkes (Johannessen et

al., 2010, 59). Med en eksplorativ tilnærming, det vil si forhåpentligvis belyse områder

som kanskje er mindre kjent innenfor et fenomen vi allerede har kunnskap om, håper

jeg denne oppgaven kan gi et nytt lys over mentale kjennetegn -‐ allerede godt forankret i

kvantitative undersøkelser (Johannessen et al., 2010).

Overordnet problemstilling:

Hva kjennetegner mentale prosesser blant toppspillere, og hvilke konsekvenser gir dette

for coaching av unge spillere?

Underordnet problemstilling:

Hva vet vi om de mentale kjennetegnene blant toppspillere, med utgangspunkt i 11´er

modellen til Geir Jordet?

Hvordan sammenligner jeg egne opplevde mentale prosesser, med kjennetegnene foreslått

i modellen – er det likheter eller forskjeller?

Hvilke konsekvenser gir de mentale kjennetegnene for trenerrollen, og hvordan kan de bli

påvirket i ønsket retning?

1.3 Begrensninger og avklaringer

Det er viktig å avklare enkelte momenter og begrensninger til problemstillingen(ene),

som man hverken har dekning for eller som hensikt å besvare. For det første kan man

spørre hva som defineres som ”unge spillere”, og hvilke aldersgruppe jeg retter meg

mot. I hvilken alder kan man si at unge spillere er klare for å jobbe med mentale

prosesser? For å illustrere, Attila Nyiri (president av The Laureano Ruiz Soccer

Academy) har uttalt følgende; “Sports psychologists have demonstrated that mental

training should not be performed until players master the technical movements and

sense of play. That is, when they are ready to be players” (Nyiri, 2009, 6). Det å definere

en spesifikk aldersgruppe, kan derfor både være utfordrende og mindre hensiktsmessig


5

med tanke på individuelle forskjeller. Videre uttaler presidenten, at det gjerne er i 10-‐

årsalderen at barn begynner å bli bevisste på egen og andre sin personlighet. Forskning

bak 11´er modellen, tar sjeldent for seg spillere yngre enn 14 år. Derfor er min tanke bak

formuleringen “unge spillere”, at dette primært retter mot spillere fra 10-‐20 år, selv om

det klart ikke er noen nedre eller øvre grense for når spillere kan påvirkes positivt

gjennom trening av mentale prosesser. En annen begrensning, er at

problemstillingen(ene), ikke tar sikte på å vurdere graden av påvirkning, eller vurdering

av kjennetegnenes styrkeforhold for påvirkning til prestasjoner. Det kan godt tenkes at

enkelte mentale kjennetegn både er forløpere, eller påvirker prestasjoner i høyere grad

enn andre. I tillegg, det er ikke alle steder det snakkes om en direkte sammenheng

mellom mentale kjennetegn og prestasjoner, men heller om tilstedeværelsen av enkelte

kjennetegn og egenskaper, blant de som har lykkes. Under delen hvor jeg tar

utgangspunkt i egne opplevde mentale prosesser, har jeg ikke valgt en kronologisk

tilnærming, både av plasshensyn, men også fordi jeg ønsker å fremheve de situasjonene

jeg mener best illustrer mine opplevelser. Dette gir klart begrensinger, i form av

antagelser for når og i hvilken alder de mentale ferdighetene var utviklet. Til slutt, vil jeg

også nevne de begrensninger som en utelatelse av det fysiske og tekniske aspektet har,

og som mest sannsynlig påvirker tilstedeværelsen eller utviklingen av enkelte mentale

styrker hos en spiller. Dette faller imidlertid utenfor problemstillingenes ordlyd.

2. 0 Teori Under dette kapittelet redegjør jeg for relevant teori og forskning, som har dannet

grunnlaget for de 11 mentale kjennetegne funnet hos toppspillere. Teorien tar

utgangspunkt i forskning utført av Geir Jordet, eller hvor han er medforfatter.

Forskningen benytter seg i høy grad av kvantitative tilnærmingsmåter, med innslag av få

kvalitative – og gir derfor mulighet til å generalisere funnene, med andre ord, gjøre

resultatene gjeldende for andre spillere. Jeg gjør oppmerksom på at kjennetegn 3 ”ofrer

kortsiktig komfort”, vil i denne oppgaven bli referert til som ”søker motstand”.


6

11´ er modellen: Hva kjennetegner de som tar steget opp på elite-‐/internasjonalt nivå? (Jordet, Norsk toppfotballsenter 2013)

2.1 Omfavner leken

Spillere med selvbestemte handlinger tar aktive og selvstendige valg for det de gjør. De

gjør det de gjør, fordi de vil det, ikke fordi andre kontrollerer dem til å gjøre det. Det er

en dyp, og ekteboende interesse for spillet. Spille fotball er hva de gjør, og de deltar

frivillig, både i trening og på kamp. Et selvbestemt engasjement for spillet, fungerer som

et fundament for spillernes indre motivasjon. Denne type atferd er først og fremst basert

på selvbestemmelsesteorien, som går ut fra at mennesker har visse grunnleggende

behov, blant dem er et behov for autonomi (dvs. behov for å ha kontroll over egne

handlinger), tilhørelse (dvs. føle at de har en tilkobling til andre mennesker) og

kompetanse (dvs. kunne ha en positiv effekt på resultater og sine omgivelser) (Deci &

Ryan, 2000; funnet i Jordet 2013, in press). En oppfyllelse av disse behovene er knyttet


7

til en rekke positive faktorer, som blant annet; trivsel, helse, målsetting, selvledelse,

emosjonell regulering og prestasjonsevne (Taylor & Bruner, 2012; Jordet 2013; funnet i

Jordet 2013 in press). Et selvbestemt engasjement er altså på mange måter knyttet til

indre motivasjon. Mange av verdens mest kjente fotballspillere snakker om gleden de

opplever fra spillet, og for spillere både med og uten suksess, så har ”kjærlighet til

spillet” vært den største drivkraften (Holt & Mitchell 2006; Holt & Dunn 2004, funnet i

Jordet 2013, in press). Med andre ord, det er ikke kun den indre og sterke motivasjonen

som skiller de beste fra de de nest beste. En mulig forklaring kan være at de med

suksess, har hatt en sterkere vilje for å lykkes (Holt & Dunn, 2004; funnet i Jordet 2013,

in press).

Forskjeller finnes også mellom spillere som er fokusert på å lære, mot de som er

motivert av resultater. Det vil si at fokus på læring gir en langt mer stabil kilde til

motivasjon, enn å være opptatt av kortsiktige resultater. Spillere som er svært opptatt

av resultater, kan fort bli avhengig av gode tilbakemeldinger, eller oppmerksomhet fra

trenere eller venner. Spesielt er de i faresonen når progresjon og tilbakemeldinger fra

andre uteblir (Jordet, 2011). Derimot, er det viktig å være oppmerksom på det noe

nyanserte bildet mellom læring og resultatfokus, det er ikke slik at dette representerer

motivasjonsfaktorer på to ytterkanter, men vil ofte være en kombinasjon av begge.

Studier viser også at spillere som har fokus på læring, utvikling og mestring – blir også

motivert av å vinne, være bedre enn andre, og vise seg frem (Jordet, 2011, 3). I tillegg,

motivasjon trenger ikke bare handle om et ønske om å lykkes, det kan også handle om

drivkraften; ”unngå å mislykkes” (Jordet, 2011, 3). Det å oppleve stress, press,

usikkerhet, og frykt for ikke å være god nok – kan oppleves i like stor grad blant spillere

som lykkes og blir profesjonelle, som blant de som ikke gjør det. Derimot er det

forskjeller hva gjelder respons og strategier for håndtering av disse følelsene, som

skiller de beste fra de nest beste (Jordet, 2011, 4). Dette vil bli utdypet nærmere under

kjennetegn 7, ”mestrer motgang”.

2.2 Utforsker spillet

For at en fotballspiller skal kunne ta et godt valg i en spillsituasjon, er man avhengig av

at spilleren har evne til å se spillet, og oppfatte omgivelsene i forhold til med-‐og


8

motspillere. Det handler med andre ord om hvordan spillerne utforsker spillsituasjonen,

og går i kjernen av persepsjon, og hvordan spillere ”oppfatter og tolker” det som skjer

rundt dem (Jordet, 2011, 1). Vi kjenner til viktigheten av persepsjon og dens

konsekvenser det har for valg og utførelse av en handling, derimot vet vi mindre om

disse prosessene kan bli trent på og om det kan forbedre toppspillere.

Ulike studier har forsøkt å besvare hvordan spillere henter informasjon fra omgivelsene,

og hvordan denne informasjonen får konsekvenser for de valg spillerne tar. En svakhet

ved funnene har vært den eksperimentelle settingen, som har vært gjennomført i

mindre ekte settinger som laboratorier. Med andre ord har det blitt gjort lite forskning

av de reelle situasjonene, som en spiller opplever på banen. Jordet (2005) har i sin

studie forsket på forholdet mellom individet og omgivelsene, og hvordan individet

regulerer sine valg basert på hva som oppfattes og tolkes. Med andre ord, er det helt

avgjørende at spilleren utfører en eller annen form for utforskning av omgivelsene før et

valg treffes som får konsekvenser for utførelsen av en handling. Vi snakker med andre

ord om aktiviteter som omhandler en visuell utforskning gjennom bruk av bevegelser av

kropp, hode og øyne før en ball mottas, for deretter å forutse det som kommer til å skje

(antesipasjon) og dernest handle for å få kontroll over det som kommer til å skje

(prospektiv kontroll). Med tanke på at forskning allerede har bekreftet den sterke linken

mellom visualisering (bildebruk) og persepsjon (Kosslyn, 1994) – ser Jordet (2005) på

hvordan slik trening påvirker profesjonelle utøveres visuelle utforskningen av

omgivelsene før ballen mottas av spilleren, og hvilke prospektiv kontroll dette medfører.

Treningen de profesjonelle fotballspillerne gjennomgikk hadde en varighet mellom 10-‐

14 uker, hvor spillerne systematisk visualiserte at de utforsket sine omgivelser før de

mottok ballen, med formål om å avdekke muligheter for handling. Visualiseringen tok

høyde for spillerens rolle på laget, og spillestilen til laget, med fokus på at spilleren

skulle se for seg at man brukte kropp, hode og øyne for å se etter muligheter i

omgivelsene. For å måle effektene av treningen, ble spillerne filmet under kampene.

Resultater fra studien viser klart endringer og en økning av spillernes visuelle

utforskning, det vil si en økt frekvens av utforskning. I tillegg, spillerne reduserte også

tiden fra siste utforskning før ballmottak. På den andre siden, fant man dessverre

marginale forbedringer av selve handlingsvalget og utførelsen. Kanskje like spennende


9

var spillernes egne beskrivelser og opplevelser av denne type trening, hvor de uttrykte å

ha bedre oversikt, og høyere kontroll av fremtidige handlinger. Samtidig var det noen

som uttrykte at visualisering kunne være noe utfordrende, og vanskelig til

sammenligning med å se en video av seg selv.

En nyere studie, med en kvantitativ tilnærming (Jordet, Bloomfield og Heijmerikx, 2013)

har forsket på hvordan de mest profesjonelle fotballspillerne i verden bruker visuell

utforskning under kamper. Visuell utforskning er definert som ”kropp og/eller

hodebevegelser hvor spillerens ansikt er aktivt og midlertidig rettet bort fra ballen, med

intensjon om å se etter medspillere, motspillere eller andre objekter i omgivelsene, som

gjør det hensiktsmessig å gjøre bruk av visuell utforskning – for å se hva som skjer bak

ryggen hans (Jordet et al., 2013, 2). I denne studien har man testet ut forholdet mellom

visuell utforskning og konsekvenser det har for prestasjon med ball, det vil si vellykkede

pasninger. I studien benyttes 1279 nærbilder av 118 spillere under virkelige

kampsituasjoner. Gjennom en slik tilnærming, inkluderer man faktorer som i høy grad

er med på å styrke resultatene; spillestil, strategi og mellommenneskelig koordinasjon

med lagspillere. Resultatene viser et klart positivt forhold mellom visuell utforskning,

før man mottar ballen -‐ og konsekvenser det har for selve prestasjon med ball. Det vil si,

en høyere frekvens av visuell utforskning gir flere vellykkede pasninger. Studien viser at

spesielt midtbanespillere med sine fremover pasninger har mye å hente gjennom visuell

utforskning (Jordet et al., 2013, 1). Hva som gjør funnene ekstra interessante, er at i

denne studien velger man kun å inkludere spillsituasjoner hvor visuell utforskning blir

brukt for å hente viktig informasjon – som skjer bak ryggen til spillerne.

Selv om alle fotballspillerne i studien (Jordet et al., 2013 ) spiller i engelsk Premier

League, så viser resultatene at spillere som har mottatt prestisjetunge priser bruker mer

visuell utforskning, til sammenligning med de som ikke har mottatt lignende priser.

Blant alle spillerne i studien – er det Frank Lampard og Steven Gerrard, som står for det

høyeste gjennomsnittet og frekvens av visuell utforskning. Den positive effekten mellom

høy visuell utforskning og flere vellykkede pasninger, gir de samme positive resultatene

både hva gjelder egen banehalvdel, på motstanderens halvdel – eller for

midtbanespillere eller angripere. Så kan man spørre seg, om det ikke er relativt enkelt å

gi en vellykket pasning til en medspiller hvis valget ditt er relativt enkelt, og lite


10

risikabelt? Studien (Jordet el al., 2013) kontrollerer for om man oppnår den samme

positive effekten, ved å undersøke fremover pasninger, som beveger seg inn i feltet av

motstanderens forsvarere. Den samme positive effekten mellom økt visuell utforskning,

og vellykkede pasninger er igjen bekreftet – derimot er det bare vesentlige forskjeller

som er funnet blant midtbanespillere. Kort oppsummert, studien (Jordet et al., 2013)

viser at visuell utforskning er noe både midtbanespillere og angripere tjener på, men

den største effekten er å oppnå blant midtbanespillere med sine fremoverpasninger.

2. 3 Søker motstand

Studier innen kognitiv læring viser at det å oppleve vanskeligheter under læring, kan

være svært gunstig for selve læringseffekten, selv om det kan oppleves som ubehagelig

for individet der og da (Bjork, 2013; Magill, 2011; Schmidt & Lee, 2005; funnet i Jordet

2013, in press). Det har eksempelvis vist seg at i situasjoner hvor man oppnår raske og

forbedrete prestasjoner fra trening, gir dårligere effekter på lang sikt. Derimot, trening

som er vanskelig og utfordrende, og som tilsynelatende ikke gir umiddelbare effekter –

har vist seg å gi langt bedre effekter på lang sikt. Derimot, fordrer dette at individet er i

stand til å reagere konstruktivt til utfordrende oppgaver eller situasjoner (Bjork, 2009;

funnet i Jordet 2013, in press). Begrunnelsen for dette ligger i at når en spiller opplever

vanskeligheter, må man gjøre noe ekstra, og virkelig konsentrere og engasjere seg i den

utfordrende oppgaven. Til gjengjeld bidrar denne ekstra kognitive innsatsen og

prosesseringen til flere positive gevinster; man greier å lagre den nye informasjonen

lengre, overføre informasjonen og ikke minst – det gir høyere læringseffekter (Bjork,

2009; funnet i Jordet 2013, in press). Studier har også gitt indikasjoner på at spillere

med høy grad av selvdisiplin og selvkontroll, er villige til å gi opp kortsiktig komfort – og

har derfor en større sannsynlighet for å lykkes, sammenlignet med spillere som ikke har

denne egenskapen (Holt & Dunn, 2004; funnet i Jordet, 2013).

En studie utført av Toering og Jordet (in press) tar for seg tematikken om utfordringer

og ”bumps in the road”, som elitespillere opplever på sin vei mot en profesjonell

karriere. Selve formålet med studien var å undersøke forholdet mellom selvkontroll,

involvering i daglige aktiviter og påvirkningen dette har på prestasjoner. Forskning har

gjentatte ganger påvist at god selvkontroll er forbundet med et sunt og vellykket liv


11

(Tangney, Baumeister & Boone, 2004; Vohs & Baumester, 2011; funnet i Jordet og

Toering, in press). Selv om det finnes mange definisjoner på selvkontroll, er det en bred

enighet om at selvkontroll kan defineres som ”evnen til å forandre ens respons for å

oppnå en ønsket tilstand eller et utfall, som ellers ikke vil oppstått naturlig” (Bauer &

Baumeister, 2011; De Ridder, Lensvelt-‐Mulders, Finkenauer, Stok & Baumeister, 2012;

funnet i Toering og Jordet , in press). En av de mest bemerkelsesverdige studiene av

selvkontroll, utført av Mischel, Shoda og Peak (1988; funnet i Toering & Jordet, in press)

– har vist at blant 4-‐åringer, bidro evnen til å utsette belønning i tidlig alder, til høyere

akademiske og sosiale ferdigheter ti år senere. Kort oppsummert, selvkontroll er relatert

til både motivasjonsmessige prosesser og strategisk atferd hos individet (Toering &

Jordet, in press).

For å avdekke graden av selvkontroll blant de profesjonelle spillerne, svarte spillerne på

et spørreskjema, som avdekker graden av selvkontroll – nærmere bestemt ”Brief Self-‐

Control Scale ” (Toering & Jordet, in press). For å avdekke graden av selvkontroll, ble det

stilt spørsmål som eksempelvis; ”det er vanskelig å bryte dårlige vaner”, og ”jeg er i

stand til å arbeide effektivt med langsiktige mål”. Sammenlignet med den generelle

befolkningen, scoret de profesjonelle spillerne langt høyere og bedre på selvkontroll. En

høyere score på selvkontroll, gav en høyere sannsynlighet for at spillerne befant seg på

det høyeste nivået i en profesjonell liga, eller hadde erfaring fra A-‐landslagsnivå.

Derimot, innad i gruppen blant de profesjonelle spillere, fant man at spillere med en

lavere score på selvkontroll, involverte seg i langt høyere grad i sosiale aktiviteter.

Derimot ser det ikke tilsynelatende ut som at tid brukt på daglige aktiviteter, påvirket

forholdet mellom selvkontroll og prestasjon (Toering & Jordet, in press). Tid brukt på

daglige aktiviteter er i denne studien målt utfra hvor mye individet brukte på

fotballtrening (individuelt og lagtrening), tid brukt på trening av andre idretter, TV-‐

titting, spill, tid med venner osv. (Toering & Jordet, in press). Prestasjon ble målt ut fra

om de spilte i Premier League, nivået under, og om de hadde erfaring fra A-‐landslaget.

2.4 Selvregulerer totalbelastningen

Psykologi relatert til prestasjonsutvikling av elitespillere, er blant annet knyttet til hva

som er nødvendig mentalt – slik at spillere får ut sitt fysiske potensial. Dette kan for

eksempel være innsats, restitusjon etter kamp, hvordan håndtere å være sliten, få nok


12

søvn, samt forebygging og rehabilitering av skader. Det handler med andre ord om

bakenforliggende faktorer, som bidrar til at spillere er i stand til å yte maksimalt. For å

oppnå dette må de selvregulere den fysiske totalbelastningen, i tillegg til kognitive og

følelsesmessige belastninger (Jordet, 2013 in press).

En studie av unge elitespillere (U15-‐20) under internasjonale turneringer (som VM og

EM) viste at negative opplevelser var knyttet til for mye trening, for lange møter, lite

eller ingen underholdning, og et kjedelig liv utenfor trening og kamper (Pain and

Harwood, 2007; 2008; funnet i Jordet, 2013 in press). For å kunne prestere optimalt på

banen, viste resultatene viktigheten av å ha et liv utenom fotballen. På lik linje med

andre idrettsutøvere og mennesker i yrker med høyt press – er risikoen for å bli utbrent

eller overtrent til stede (Jordet, 2013 in press). En studie utført at unge elitespillere i

Nederland, viste at spillere med en høyere grad av følelsesmessig stress, lavere trivsel,

og mindre søvn – er mer sårbare for å bli overstrekt (stadiet før overtrent) (Brink,

Visscher, Coutts & Lemmink, 2012; funnet i Jordet, 2013 in press). Enkelte spillere er

mer i faresonen enn andre. En studie med unge elitespillere ved et akademi i

Storbritannia, viste at spillere med en harmonisk lidenskap til fotballen, og dermed en

høyere grad av selvbestemt motivasjon – hadde en mindre sannsynlighet for å bli

utbrent. Dette i motsetning til spillere med mindre lidenskap, eller mer agerende eller

mindre stabil lidenskap (Curran, Appleton, Hill & Hall, 2011; funnet i Jordet, 2013 in

press). Andre studier viser til funn hvor spillere som ikke tilstrekkelig regulerer den

totale belastningen, kan medføre til forstadier av sykdom og skade. En studie

gjennomført med unge elitespillere, viste at både fysisk stress og psykososialt stress

førte til mer sykdom og skade (Brink, 2010; funnet i Jordet, 2013 in press). En annen

studie gjennomført med svenske fotballspillere, viste at livsutfordringer som stress,

angst, mistillit og ineffektiv mestring av stress var forløpere til skade (Johnson and

Ivarsson, 2011; funnet i Jordet 2013 in press).

Funnene fra disse studiene illustrer noen faktorer, som trenere bør være

oppmerksomme på og se etter hos sine spillere, slik at de kan hjelpe dem med å regulere

den totale belastningen de utsettes for (Jordet, 2013). Det er mulig å påvirke det

psykologiske og mentale aspektet, for å hjelpe spillere til mer effektivt å forebygge

skader. Johnson, Ekengren og Andersen (2005; funnet i Jordet, 2013 in press) gav


13

spillerne sine et mentalt treningsprogram, med varighet på 19 uker. Resultatene viser at

programmet reduserte antall skader betraktelig for behandlingsgruppen, sammenlignet

med kontrollgruppen. Til tross for disse funnene, må vi være oppmerksomme på

studier, som viser ingen forskjell hva gjelder nivå av utmattelse for spillere som har

opplevd suksess, altså som voksne elitespillere på høyt nivå -‐ mot de som ikke nådde så

langt (Van Yperen, 2009; funnet i Jordet, 2013 in press). I tillegg, selv om en klar

oppfordring er at trenere kan hjelpe sine spillere til bedre å regulere den totale

belastningen, bør man likevel være oppmerksom på oppfattelser mellom hva trenere

tror kan oppleves som en stor belastning, og hva som kanskje ikke oppleves slik – sett

fra spillernes ståsted. En studie utført av Brink, Frencken, Jordet, og Lemmink (in press)

hadde som hensikt å undersøke og sammenligne oppfattelser hos trenere mot spillernes

oppfattelse av treningsmengde under en full konkurransesesong. Resultatene viser at

spillerne oppfattet intensitet og treningsbelastning betydeligere hardere enn beregnet,

oppfattet og trodd av sine trenere. Overensstemmelser mellom de to partenes

oppfattelse av intensitet, lengde og mengde – var svake. Videre, for de harde

treningsdagene som trenerne hadde en intensjon om å gjennomføre, viste resultatene at

spillerne opplevde lavere intensitet, varighet og treningsbelastning (Brink et al., in

press).

2.5 Selvregulerer læring

Toering, Elferink-‐Gemser, Jordet og Visscher (2009), har undersøkt forholdet mellom

selvregulering og spilleres prestasjonsnivå på elite og ikke-‐elitenivå. Studien tar for seg

unge spillere mellom 11-‐17 år. Spillerne blir vurdert på faktorene: planlegging,

selvmonitorering, evaluering, refleksjon, innsats og selveffektivitet. Dette for å finne

hvilke av aspektene knyttet til selvregulering, som er assosiert med

høyt prestasjonsnivå (elite versus ikke-‐elite).

Selvregulering handler om prosessen av å kontrollere og justere tanker, følelser og

handlinger – slik at spillerne kan tilpasse seg omgivelsene både sosialt og fysisk

(Baumeister & Vohs, 2004). Selvregulerte spillere kan vise enorm innsats og

utholdenhet under ulike aktiviteter med læring (Zimmerman, 1990). Det finnes ulike

definisjoner på selvregulering. Studien av Toering et al. (2009) benytter seg av


14

Zimmerman (1989; 2006) sin definisjon på selvregulering, som tar utgangspunkt i

læring, hvor individet benytter seg av proaktive aktiviteter som metakognitive,

motivasjons-‐ og atferdsmessige prosesser. En av grunnene til at selvregulering er så

viktig, og da spesielt for utvikling av unge spillere, er at det hjelper spillere i å tilegne seg

kunnskap og ferdigheter mer effektivt, (Zimmerman, 2006), og øker sannsynligheten for

å bli profesjonell en dag. Spillere som er flinke til å lære velger ofte de nødvendige

strategiene for å regulere seg selv når de ser behovet for å forbedre sine ferdigheter

(Ertmer & Newby, 1996). I studien utført av Toering et al. (2009) bør man være

oppmerksom på at det metakognitive aspektet av selvregulering er knyttet til

planlegging, selvmonitorering, evaluering og refleksjon. Faktorene, som innsats og

selveffektivitet er relatert til den delen av selvregulering som omhandler motivasjon.

I studien (Toering et al., 2009) deltok 444 spillere, i alderen 11-‐17 år. For å avdekke

graden av selvregulering, ble følgende aspekter vurdert;

-‐ Planlegging; Jeg bestemmer meg for hvordan jeg skal løse et problem før jeg begynner.

-‐ Selvmonitorering; Jeg order opp i mine feil.

-‐ Innsats: Under alle oppgaver, så jobber jeg så hardt som mulig.

-‐ Selveffektivitet: Jeg kan løse de fleste problemer hvis jeg investere nødvendig innsats.

-‐ Evaluering: Jeg sørger for å fullføre hvert trinn.

-‐ Refleksjon: Jeg prøver å tenke over mine styrker og svakheter.

Resultatene fra studien viste at elitespillerne hadde en høy score på disse aspektene –

høyere enn ikke-‐elitespillerne. Prestasjonsnivå var assosiert med refleksjon og innsats,

med store forskjeller mellom gruppene. Nesten halvparten av elitespillerne scoret høyt

på refleksjon og innsats, hvor bare 1/5 av ikke-‐elitespillerne viste gode resultater på

disse områdene (Toering et al., 2009). Hvorfor er refleksjon og innsats så viktig?

Refleksjon er et hjelpemiddel, som hjelper spillere til konstant å forbedre og utvikle

prestasjoner ved trening og kamp. De som scorer høyt på refleksjon, har en egen evne til

å tilpasse og justerer seg etter ny informasjon, som igjen gir dem økt kontroll i nye

situasjoner (Ericsson 1998;2003). Reflekterte spillere tenker i høyere grad gjennom sine

handlinger, og hvor de lærer av sine tidligere valg. Elitespillerne legger også mer innsats


15

i å utføre sine arbeidsoppgaver, og prøver hardere for å lykkes. De legger inn en ekstrem

innsats og utholdenhet for å forbedre sine prestasjoner (Toering et al., 2009).

Toering, Elferink-‐Gemser, Jordet, Jorna, Pepping og Visscher (2011) har i sin studie og

videreføring undersøkt atferd, som er assosiert med selvregulering i fotball. Den første

delen i studien avdekker spesifikke atferds-‐variabler, som er knyttet til selvregulering.

Disse variablene ble identifisert gjennom dybdeintervjuer av trenere med lang erfaring

fra ungdomsfotballen. Selve definisjonen for selvregulering, og som dannet grunnlaget

for den videre samtalen var at ”selvregulering omhandler prosesser, som individet

benytter seg av for å kunne kontrollere tanker, følelser, og handlinger under trening”

(Toering et al., 2011, 114). Med tanke på at selvregulering også består av kompontene

metakognisjon (spilleren regulerer sine egne tanker under trening) og motivasjon (mål

som spillerne setter for sin trening og innsats de er villig til å investere for å oppnå

målet) – ble definisjoner av disse to komponentene gitt til trenerne (Toering et al., 2011,

114). Forskerne var spesielt interessert i avdekke trenernes beskrivelse av atferd

knyttet til de seks aspektene relatert til selvregulering, som tidligere nevnt: planlegging,

selvmonitorering, evaluering, refleksjon, innsats og selveffektivitet.

Trenerne beskrev 27 forskjellige typer for atferd relatert til de seks aspektene, hvor 16

av dem ble videreført i studien -‐ da det kun var de som ble regnet som objektiv og synlig

atferd, og som kunne la seg observere som handlinger i praksis blant unge elitespillere

(15-‐17 år). Spillernes atferd under trening ble filmet, hvor spillerne i forkant svarte på

en spørreundersøkelse, SRS (Self-‐Regulation Scale). Dette måleinstrumentet måler

selvregulering på flere områder (Toering, Elferink-‐Gemser, Jordet, & Visscher 2009;

Toering et al., 2011) – og inneholder også skalaer for de seks aspektene knyttet til

selvregulering. Resultatene fra spørreundersøkelsen ble sammenlignet med den

selvregulerende atferden observert gjennom filming av treningsøktene. Resultatene

viser at atferd som å “coache medspillere” – det vil si, gi medspillere verbale

korreksjoner, indikasjoner og retninger, samt bruk av kroppsbevegelser for å

underbygge budskapet – er den atferden, som ble hyppigst observert (Toering et al.,

2011, 121). Atferd som omhandlet å “tilnærme seg treneren verbalt, under eller etter

trening”, hadde færrest observasjoner (Toering et al., 2011, 121). Studien viser at den

totale scoren for SRS, var positivt assosiert med følgende atferd:


16

• Selvmonitorering; positivt relatert til ”coaching av medspillere”

• Evaluering: positivt assosiert med verbal tilnærming til treneren, både ved

instruksjoner og under øvelser.

• Refleksjon: positivt assosiert og linket til ”coacing av medspillere”, og ”unnskylde

når feil blir gjort”.

• Selveffektivitet: positivt assosiert med ”coaching av medspillere”.

2.6 Blir bedre av andre

Kjennetegnet “bli bedre av andre” bør forståes i sammenheng med selvregulert læring,

og mentale prosesser for å kunne kontrollere tanker, følelser og handlinger (Toering et

al., 2011). Det vil også bety at hvis en spiller skal bli påvirket av andre, må

vedkommende både oppfatte og anse informasjon som viktig og hensiktsmessig for seg

selv. I konteksten av selvregulert læring, er individet proaktiv i sin egen læringsprosess

gjennom metakognisjon, motivasjon og atferd (Zimmerman, 1989, 2006; refert i Toering

et al., 2011). Studien av Toering et al. (2011) viste at spillere med en høyere score på

selvregulering, stilte flere spørsmål under trening. Spillere med høye resultater på

aspektet “evaluering”, stilte også langt flere spørsmål under øvelser og under

instruksjon av treneren. Funnene viser tydelig at spillerne henvender seg til andre

gjennom spørsmål, og på denne måten øker sannsynligheten for å utføre øvelsene riktig

og få uklarheter oppklart. Med andre ord – spillere som i høy grad selvregulerer sin egen

læring, vil få mer ut av treninger og kamper, da de også er mer fokuserte (Toering et al.,

2011, 125).

I tillegg, kjennetegnet “blir bedre av andre” handler også om spilleres evne til å la seg

coache, og hvordan de forholder seg til instruksjoner. Det handler også om hvordan

spillere prosesserer, mottar og gjør bruk av de tilbakemeldinger de får (Jordet, 2013 in

press). Det kan også relateres til hvordan en spiller søker hjelp eller støtte gjennom

andre når man opplever utfordringer eller tøffe perioder. Det har eksempelvis blitt vist

at tilbakemeldinger fra foreldre kan ha en sterk påvirkning på spilleres motivasjon.

Studier har vist at tilbakemeldinger fra en av foreldrene kan ha en høy påvirkning på

graden av selvinvolvering, og graden av involvering i forhold til oppgaver som skal

gjennomføres (Gershgoren, Tenenbaum, Gershgoren & Eklund, 2011; funnet i Jordet,


17

2013 in press). Andre studier med utgangspunkt i fotballspillere på elitenivå, har vist at

de som spiller på et høyt nivå er mer oppgaveorienterte enn de på et ikke-‐elitenivå. En

studie gjort av spillere fra Ajax akademiet viste at de som ble profesjonelle søkte i langt

høyere grad støtte fra det sosiale miljøet rundt seg, og var en av faktorene som kunne

bidra til å forutsi om en spiller ble profesjonell eller ikke. Spillere som ble profesjonelle

søkte i høyere grad støtte fra sine foreldre, mens de var i akademiet (Van Yperen, 2009;

funnet i Jordet, 2013 in press). Andre funn har vist at både de spillerne som opplevde

suksess, og de som ikke gjorde det – søkte sosial støtte. Derimot var det bare de med

suksess, som opplevde at støtten de mottok var konkret nok til å ha en påvirkning, som

for eksempel å bli kjørt til og fra trening av foreldrene (Holt & Dunn, 2004; Jordet, 2013

in press).

2.7 Mestrer motgang

En studie utført av Van Yperen (2009) ser på hvilke psykologiske faktorer, som kan

forutsi og forklare karrieresuksess i voksen alder som fotballspiller. Studien ser på

forskjeller mellom de som lyktes og de som ikke gjorde det. Definisjonen av

karrieresuksess i studien var å spille for et topplag i Europa -‐ i minst 10 år.

Informasjon om spillerne ble innhentet tidlig i deres karriere (14-‐18 år, Ajaxakademiet),

og 15 år senere tar de informasjonen frem igjen og ser på hvem av de

65 spillerne som hadde blitt profesjonelle. 18 av dem hadde blitt det. Vi kan spørre, hva

er det som skiller de som ble profesjonelle, mot de som ikke ble det? Van Yperen (2009,

320) finner at de som lykkes har følgende egenskaper: en sterk forpliktelse til

måloppnåelse, benytter strategier for å mestre motgang, og de søker støtte fra sine

sosiale omgivelser. I det følgende vil jeg forklare nærmere bruk av strategier for å mestre

motgang.

Vesentlige forskjeller ble funnet mellom gruppene, hva gjaldt strategier for å mestre

motgang, som press og stress. Hva innebærer dette? Mennesker har forskjeller metoder

for å håndtere stress, som kan være problem-‐fokusert, eller fokusert på å håndtere de

følelsene som oppstår (Folkman & Moskowitz, 2004; funnet i Van Yperen, 2009).

Problem-‐fokuserte løsninger kan vi benytte i stressende situasjoner, når vi tar tak i

problemet og får kontroll over situasjonen. Er det derimot stress som representerer


18

problemer vi opplever som vanskelig å kontrollere eller påvirke, vil vi benytte

følelsesmessige strategier som omhandler kognitive reguleringer av følelsene. Studier

viser at det er normalt å benytte seg av begge strategier når man opplever stress

(Folkman & Moskowitz, 2004; Taylor & Stanton, 2007; funnet i Van Yperen, 2009). I

studien ble det kartlagt stress man kan oppleve i livet generelt; mobbing, krangler med

venner og slektninger, sykdom eller finansielle bekymringer. Det ble også kartlagt stress

spesifikt til fotball; prestasjoner, skader, krangler og uoverensstemmelser med trener

eller spillere på laget. Her ble det funnet vesentlige forskjeller, hvor de som lyktes

konsentrerte seg mer om de situasjonene eller problemene de kunne påvirke og gjøre

noe med.

2.8 Gjør andre bedre

Noen spillere er i stand til positivt å påvirke andre spillere på laget, gjennom deres

handlinger og kommunikasjon. I en studie av straffespark under større turneringer, ble

det funnet at spillere som feirer og uttrykker glede av sine mål har større sannsynlighet

til å ende opp på et vinner-‐lag, enn spillere som uttrykker mindre feiring av sine mål

(Moll, Jordet & Pepping, 2010; funnet i Jordet, 2013 in press). Jordet (2013 in press)

forklarer dette som en funksjon av at følelser er ”smittsomt”. Videre utdyper Jordet

(2013 in press) at spillere som viser sterke, positive følelser (for eksempel klemmer, gir

”high fives”) etter sine prestasjoner, vil smitte over til andre spillere, ved at de opplever

lignende prestasjonsfremmende følelser, og dermed forbedre deres prestasjoner. Totalt

sett viser forskning at spillere kan positivt påvirke lagets prestasjoner med deres

følelsesmessige intensitet i deres kommunikasjon (Moll et al., 2010; funnet i Jordet, 2013

in press), retning av deres kommunikasjon (for eksempel kommunikasjon mot

lagkamerater istedenfor fansen) (Bornstein & Goldschmidt, 2008; funnet i Jordet, 2013

in press), og kommunikasjonstype (Kraus, Huang, & Keltner, 2010; funnet i Jordet, 2013

in press; Jordet, 2013 in press).

Det er ikke alltid at slik kommunikasjon faller naturlig eller spontant for spillere. Det

kan derfor være nødvendig med hjelp på dette området. Forskning viser at diskusjon av

og deling av informasjon i et fotballag kan gi positiv effekt på områder som

kommunikasjon, samhold, og prestasjoner (Pain & Harwood, 2009; funnet i Jordet, 2013


19

in press). I følge Jordet (2013 in press) er det mye å hente fra hvordan kommunikasjon

og samarbeidet er, både på og utenfor banen. Dette kan gjøres ved å diskutere med hver

enkelt spiller om følgende: hvem de kommuniserer med (hele laget, en spesifikk gruppe

av spillere, bare spillere i nærheten på banen), når de kommuniserer (første 5

minuttene av hver omgang, første 5 minuttene etter et mål, når noen gjør noe bra, når

noen gjør en feil, i naturlige pauser), og hvordan de kommuniserer (handlinger, fysisk

kontakt, øyekontakt, kroppsspråk, ord) (Jordet, 2013 in press).

Følelser og uttrykk av glede kan fremme selvtillit og mot hos individet (Izard, 1991;

funnet i Moll, Jordet & Pepping, 2010). Uttrykk av stolthet er antatt å øke selvtillit og

signalisere dominans og overlegenhet (Brown & Marshall, 2001; Leary, Tambor, Terdal,

og Down, 1995; Tracy & Matsumoto, 2008; Tracy og Robins, 2007a, 2007b; funnet i Moll

et al., 2010). Videre antydes det at individer har evnen til å fremprovosere slike følelser

hos lagkamerater, men også negative følelser hos motstandere (Moll et al 2010). Moll et

al. (2010) finner flere interessante funn i forhold til overføring av følelser fra

enkeltpersoner til lagkamerater og motstandere i en straffesparksituasjon. Spillere som

viser feirende atferd gjennom håndbevegelser med begge armene enten under eller over

hodet, utvidet bryst, eller knytter nevene etter scoring -‐ har en større sannsynlighet til å

være på et vinnerlag. I tillegg viser resultatene at spillere som ikke ser ned etter scoring

har også en større sannsynlighet til å spille på et vinnerlag (Moll et al. 2010).

Moll et al. (2010) beskriver to mekanismer, den første forklarer at det å vise feirende

atferd har en positiv effekt på lagkamerater. Å vise stolthet etter et vellykket

straffespark signaliserer selvtillit og dominans, og blir lagt merke til av lagkameratene

og får en smitteeffekt. Konsekvensen er at lagkamerater føler seg mer selvsikker til eget

straffespark, øker forventningsnivået, og generelt påvirker til en mer positiv tilnærming

til straffesparket (Moll et al. 2010). Videre kan også positive følelser redusere effektene

av angst og frykt, som ofte oppleves under slike stressende situasjoner (Fredrickson &

Levenson, 1998; funnet i Moll et al., 2010). Den andre mekanismen, innebærer at

feirende atferd, som uttrykker stolthet har en negativ påvirkning på motstanderlaget.

(Moll et al., 2010).


20

2.9 Søker intenst etter å lykkes

Studien utført av Van Yperen (2009) forsket på psykologiske faktorer, som kan forutsi

og forklare karrieresuksess i voksen alder som fotballspiller. Studien tok for seg

forskjeller mellom de som lyktes og de som ikke gjorde det. Van Yperen (2009, 320)

finner blant annet at de som lykkes hadde egenskapene: en sterk forpliktelse til

måloppnåelse, derimot var det ikke vesentlig forskjeller mellom gruppene hva gjaldt

antall treningstimer på egenhånd, hverken under eller utenfor fotballsesongen. Både de

som lyktes, og de som ikke gjorde det hadde som mål, og ønske om å bli en profesjonell

fotballspiller. Derimot fant man at de som lyktes, hadde en sterkere vilje og tilbøyelighet

for å legge ned tid og innsats som krevdes. De viste også mer utholdenhet med tanke på

å forfølge målet over tid, samt en større motvilje til å nedjustere eller gi slipp på målet

(Van Yperen, 2009, 325). Å søke intenst etter å lykkes er også konsistent med ”hope

theory”, hvor de som presterer på høyt nivå ikke bare ønsker å lykkes, men identifiserer

også veier til suksess (Snyder, Shorey, Sheavens, Pulvers, Adams, & Wiklund, 2002;

funnet i Jordet, 2013 in press). En annen studie, viste at de som ikke hadde suksess

hadde likevel høye ambisjoner for karrieren, derimot hadde de liten eller ingen

strategisk planlegging for hvilke veier de skulle følge for å komme dit (Holt & Dunn,

2006; funnet i Jordet, 2013 in press).

2.10 Mestrer press

I fotball finnes det ulike former for press. Press kan oppleves når man spiller på

bortebane, med 50 000 tilskuere som buer, og som ønsker intenst at man skal mislykkes.

Selv om slike folkemengder kan oppleves som skremmende, hvor forskning har vist at

den sterkeste enkeltfaktoren som påvirker spillets utfall er fordelen av å spille på

hjemmebane (Pollard, 2005; funnet i Jordet, 2013 in press) – så har nyere forskning vist

at folkemengde ikke er den viktigste faktoren som bidrar til fordeler på hjemmebane

(van de Ven, 2011; funnet i Jordet, 2013 in press). Hvis et lag opplever konsekvent

dårligere resultater på bortebane, kan dette være relatert til reise, liten kjennskap til

bortebanen, taktiske forhold og psykologiske faktorer (Pollard, 2005; funnet i Jordet,

2013 in press). Studier viser at trenere som takler det å spille på bortebane på en god

måte, tar hensyn til disse faktorene når de forbereder seg til kamp; trener på samme


21

type bane som de vil gjøre borte, reiser dagen før kampen, og tilpasser taktikker og

spillestil til motstanderen (Hoås 2012; funnet i Jordet, 2013 in press).

Press kan også oppleves i situasjoner hvor dårlige prestasjoner kan medføre svært

negative konsekvenser (Jordet, 2013 in press). En studie påviste at i

straffesparkkonkurranser er det en større sannsynlighet for ikke å score når presset er

stort. For eksempel, i situasjoner hvor det å bomme på en straffe medfører tap – var

sannsynligheten for å score 62 %, i motsetning til situasjoner hvor det å score ville sikre

seier -‐ hele 95 % (Jordet & Hartman, 2008; funnet i Jordet, 2013 in press). Det er i

menneskets natur at når man blir utsatt for press, og føler ubehaget – ser man etter

muligheter for å komme raskest mulig ut av situasjonen (Jordet, 2013 in press).

Studien viser at spillere, under ekstremt press, forbereder sine straffespark dobbelt så

fort som de ellers ville gjort under mer normale forhold (Jordet & Hartmann, 2008;

funnet i Jordet, 2013 in press). Disse resultatene gjelder også i situasjoner, hvor

keeperens atferd eller reaksjoner er kontrollert for (Jordet & Hartmann 2008, 457).

I tillegg, spillere i pressede situasjoner som brukte kortere tid på å forberede seg, scoret

i gjennomsnitt 30 % mindre enn hva spillere i mindre pressede situasjoner gjorde.

De negative resultatene, som viser at spillere som bruker mindre tid til å forberede seg,

scorer færre mål – er også bekreftet i andre studier (Jordet, Hartman & Sigmundstad,

2009; funnet i Jordet, 2013 in press). Det å takle og gjøre feil, en viktig del av veien til

suksess. Jordet (2013, in press) bringer frem et viktig poeng; trenere kan hente mye

kunnskap fra bedrifter og deres filosofi for organisering når feil blir gjort. Enkelte

bransjer har innsett viktigheten av å erkjenne at feil vil bli gjort, og nærmest unngåelig

når presset er for høyt. Fokuset er derfor rettet mot hva menneskene kan gjøre sammen

for å håndtere konsekvensene av dem, istedenfor å fokusere på hvordan individet skal

unngå å gjøre feil (Jordet, 2013 in press)

2.11 Mestrer medgang

Hvordan forvalte og håndtere et lag, som stadig vinner? Hvordan skal man opprettholde

sulten på suksess, etter man har opplevd det? Evne til å mestre medgang kan være en

avgjørende faktor for unge lovende spillere, som opplever økt status på sin vei mot å bli

profesjonell (Jordet, 2013 in press). Da John Terry skulle ta det femte straffesparket for


22

Chelsea under Champions League-‐finalen i 2008, ville historiske tall gitt en

sannsynlighet på 25 % for å score. Hvorfor? Faktum er at under

straffesparkkonkurranser har det vist seg at spillere med internasjonal suksess (det vil

si, spillere som har vunnet prestisjetunge priser) scorer atskillig færre mål, enn spillere

med lavere status (Jordet, 2013 in press). Både Diego Maradona, Michel Platini, Marco

van Basten, og Roberto Baggio var alle fantastiske spillere, som konsekvent leverte i 90

minutter, men som forunderlig nok ikke klarte å score når det var viktigst (Jordet, 2013

in press). En studie utført av Jordet (2009) undersøker sammenhenger mellom det å ha

status som fotballspiller og konsekvenser det har for prestasjoner under situasjoner

med høyt press. Her forventet man at høy status, ville ha en negativ påvirkning på

prestasjon, og da spesielt i situasjoner med høyt press. Videoanalyser av 366

straffespark av 298 spillere viste at spillere med høy status gjorde det langt dårligere,

enn spillere med lavere status. I tillegg, spillere med høy status brukte også mindre tid

på å forberede sine straffespark. Dette betyr at responstiden, tiden mellom signal for å ta

straffespark til bevegelse mot ball, viste seg å være kortere for spillere med høy status

(Jordet, 2009, 127). Dette kan forståes som en selvregulerende atferd, som innebefatter

å ”flykte” fra situasjonen, det vil si bli fortest mulig ferdig med en ubehagelig og presset

situasjon.

Andre studier har vist at påvirkningen av et truet ego, er mest ødeleggende når

mennesker møter situasjoner hvor de kan ”miste ansikt” (Baumeister, 1997; funnet i

Jordet 2009). For eksempel, å ha et favorittstempel i en konkurranse, fører til ekstra

press i forhold til prestasjon (Gibson, Sachau, Doll, & Shumate, 2002; funnet i Jordet

2009). Videre, forventninger fra publikum kan redusere prestasjoner, med mindre

utøveren selv forventer suksess (Baumeister, Hamilton, & Tice, 1985; funnet i Jordet

2009).

3. 0 Metode Metode kommer fra det greske ordet methodos, og betyr å følge en bestemt vei mot en

mål (Johannessen et al., 2010, 29). Det handler om hvordan vi går frem for å få

informasjon om den sosiale virkeligheten, hvor de viktigste kjennetegnene er

systematikk, grundighet, og åpenhet (Johannessen et al., 2010, 29). Et klart skille gjøres


23

mellom kvalitativ og kvantitativ tilnærming hvor sistnevnte, er opptatt av å identifisere

utbredelse av et visst fenomen, og søke dekning for generalisering av funnene. Med

kvantitative tilnærminger, tar man som oftest utgangspunkt i statistiske teknikker, hvor

data ofte innsamles ved hjelp av spørreskjema. På den andre siden, med en kvalitativ

tilnærming, er man opptatt av kjennetegn eller egenskaper ved et fenomen, og er

spesielt egnet når man ønsker en mer grundig forståelse (Johannessen et al., 2010, 32).

Analyse av kvalitative data, består i å bearbeide tekst, mens for kvantitative data handler

det ofte opptelling. Felles for begge tilnærmingsmåter er at en vesentlig del av arbeidet

omhandler å tolke data (Johannessen et al., 2010, 33).

Med tanke på problemstillingens ordlyd, er en kvalitativ tilnærming mest

hensiktsmessig, da jeg ønsker å gå i dybden av de 11 mentale kjennetegnene som

allerede er bekreftet og identifisert i kvantitative forskning, og knytte disse opp mot

egne opplevde mentale prosesser. Dette vil forhåpentligvis bidra til å finne forskjeller,

eller gi mer forståelse for konteksten av prosessene, og dens konsekvenser for

trenerrollen.

Hermeneutisk tilnærming

Innenfor forskning har et skille og en debatt blitt gjort mellom positivistisk og

hermeneutisk posisjon, hvor denne oppgaven har en hermeneutisk tilnærming, hvor jeg

tar utgangspunkt i min egen historie eller opplevelser for å forstå den helhetlige

sammenhengen, da spesielt når vi diskuterer hvilke konsekvenser mentale prosesser

har for trenerrollen. Med den hermeneutiske tradisjonen er “hovedoppgaven å utvikle

en forståelse av mening i konkrete menneskelige forhold og sosiale strukturer” (Nyeng,

2004, 67; funnet i Johannessen et al., 2010, 362). Her vil en kvalitativ tilnærming være

hensiktsmessig og fruktbart. Derimot har kritikken mot denne tilnærmingsmåte blitt

reist av de et positivistiske ståsted, som argumenterer for at sosiale fenomener bør

studeres “utenfra”, med større distanse mellom det som skal studeres, og den som

gjennomfører studien. I tillegg mener de at fenomener må kunne måles og registreres

hvis det skal gi ny innsikt (Johannessen et al., 2010, 362). Derimot, med den

hermeneutisk tilnærmingen, med utgangspunkt i egne erfaringer har jeg anledning til å

få en mer helhetlig, og dybdeforståelse for de mentale prosessene.


24

Introspektiv tilnærming

Med utgangspunkt i egne opplevelser som kilde til informasjon, så følger denne

oppgaven en introspektiv tilnærming, som da er kvalitativ av natur (Befring, 2007).

Dette fordi mine erfaringer som tidligere toppspiller har gode forutsetninger for å forstå

de mentale prosessene som foregår, og hva som kan være viktig med tanke påvirkning i

riktig retning. Mine erfaringer og tolkninger av de allerede identifiserte mentale

kjennetegnene, vil derfor stå sentralt når jeg diskuterer hvilke konsekvenser dette har

for trenerrollen. Derimot vil en klar utfordring og mulig svakhet være, at jeg ikke greier

å se meg selv utenfra, og være så objektiv eller tolkende som mulig når jeg skal se tilbake

og beskrive egne opplevelser. Dette fordi det er noen år siden min fotballkarriere, og tid

som ung spiller, med fare for at jeg ikke husker eller klarer å forstå hva og hvordan

mentale ferdigheter har påvirket meg. I tillegg er arbeidet systematisert med

utgangspunkt i de 11 kjennetegne, som allerede er bekreftet i litteraturen, og det kan

derfor være vanskelig å distansere seg tilstrekkelig nok og finne vesentlige forskjeller

eller likheter. Dette er mulige svakheter, men på den andre siden, med utgangspunkt i

svært anerkjent teori, og mine småfortellinger av opplevelser, vil forhåpentligvis siste

del, altså under diskusjon av konsekvenser for trenerrollen, bidra til en mer helhetlig

forståelse av de mentale kjennetegnene og hvordan dette kan påvirkes. I tillegg søker jeg

å styrke denne delen, både gjennom henvisning til forskning og hva som tidligere har

blitt belyst av andre trenere som viktig.

4. 0 Egne vurderinger av opplevde mentale prosesser

4.1 Omfavner leken

Som ung lovende spiller var jeg sjeldent opptatt av det som skjedde rundt eller utenfor,

når jeg var på fotballbanen. Jeg var opptatt av spillet og det handlet om å score og ikke

slippe inn mål. Fra ung alder var jeg opptatt av å ”vinne” de situasjonene jeg kom opp i

på banen, og mitt fokus var alltid på utvikling og hvordan jeg kunne bli bedre som

fotballspiller. Å spille fotball ga meg enorm glede og positive opplevelser, men det kunne

irritere meg mye hvis jeg gjorde feil. Dette var flaut, og slik jeg anså det var dette noe

bare jeg kunne gjøre noe med, og var derfor en sterk motivasjonskraft til å bli bedre.


25

Derimot, det innebar at jeg måtte forholde meg konstruktivt til det jeg kunne bli bedre

på, nemlig gjennom mer øving og trening. Jeg husker godt som 10-‐åring under en

turnering i Sverige med kvartfinale. Vi tapte dessverre denne kampen og alle var

ekstremt skuffet over ikke å gå videre. Mange gråt og tok tapet tungt. Jeg gråt ikke, og

var mer sint og skuffet fordi vi ikke klarte å ta vare på sjansene. Spesielt var jeg skuffet

over min egen prestasjon, hvor jeg fokuserte på hva jeg kunne ha gjort annerledes og tok

dette som læring da jeg visste at det ville komme lignende kamper senere. Jeg hadde et

enormt fokus på læring og utvikling, og var relativt balansert fordi jeg tenkte langsiktig i

forhold til tap og seire. Derimot likte jeg svært dårlig at trenere signaliserte ”tap og vinn

med samme sinn”. Jeg var av den oppfatning at det måtte være lov til å være skuffet når

vi tapte -‐ det var tross alt dette det handlet om. En høy grad av seriøsitet og skuffelse,

var også en kilde til refleksjon, og var noe som jeg ønsket at også treneren skulle

signalisere.

I ettertid, ser jeg klart at det var den selvbestemte drivkraften og det faktum at jeg elsket

fotballen, som opprettholdt motivasjon og fokus hele tiden. Jeg hadde foreldre som viste

interesse, men de pushet meg aldri til å spille – det gjorde jeg selv. For meg var det

uforståelig hvordan folk kunne leve uten fotballen, som jeg hadde en så enorm

kjærlighet til fordi den gav så mye glede. Når jeg spilte fotball glemte jeg tid og sted, og

var til stede i nuet. Min far uttalte en gang i Tidens Krav (1992): ”…at Øyvind ikke er

kommet gratis til suksessen. Mange års hard trening fra miniputt-‐alder ligger bak, og i

tillegg timer, timer, timer i tålmodig slit på egen hånd”. Mine foreldre har i etterkant

fortalt om gjentatte vask av føtter i motorrens etter opphold på koksgrus, eller om alle

de gangene jeg gikk en time tidligere til skolen, for å sparke fotball på sletta nedenfor.

Med andre ord, det var ikke bare det at jeg var motivert til å trene, jeg hadde også en

sterk vilje og opprettholdelse av den nødvendige innsatsen for å lykkes – i mange år.


Jeg husker godt fra ung alder, at jeg alltid kunne lese hvor ballen havnet når keeper

sparket ut. Jeg var alltid først der ballen landet. I andre spillsituasjoner, kunne jeg ofte

føle at jeg var i forkant av motstander. Derimot var det å utforske spillet nærmest

automatisert og naturlig for meg, uten å ha gjennomgått særlig spesifikk trening på


26

området. Med andre ord handler det om i forkant å danne seg oversikt over situasjonen,

og regulere valgene basert på det som ble oppfattet og tolket av omgivelsene rundt . På

den andre siden handlet det også om å utnytte mine styrker og unngå mine svakheter i

forhold til min rolle på laget. Jeg hadde et høyt fokus på mine oppgaver, og hva jeg kunne

gjøre som kunne være til det beste for laget. Jeg beveget meg hele tiden for å gjøre meg

spillbar, eller skape og utnytte rom til fordel for eget lag. For å klare dette måtte jeg hele

tiden søke for å forutse, eller få kontroll over det som kom til å skje.

Forholdsvis tidlig i min karriere (ca. 20 år) ble jeg kjent for å være ”best uten ball”, noe

som også kan tolkes negativt. Jeg ble ofte beskrevet som en spiller med en enorm

løpsstyrke. Jeg kunne løpe mye fordi jeg alltid var interessert i å være med i spillet for å

skape muligheter. For meg handlet det aldri om å løpe mye, det var bare noe som var

naturlig for meg. Jeg var derimot opptatt av å skape og utnytte rom, samt å bruke mine

egenskaper og ferdigheter til det beste for laget. Jeg var ikke den som var raskest eller

hadde best teknikk. Derimot vil jeg påstå at min evne til å utforske spillet for å komme i

situasjoner, som kunne utnytte mine ferdigheter og egenskaper, eller for å unngå å

komme i situasjoner hvor jeg ikke var så god -‐ var en av mine styrker som fotballspiller.

Det krevdes mye søk for hele tiden å være i situasjoner jeg ville være i, og situasjoner

jeg ikke ville være i. Jeg var helt avhengig av å kunne lese spillet for å forutse hva som

kom til å skje. Det handlet om timing i forhold til ballfører, og skape gode relasjoner med

spillere i nærheten av meg, eller spillere som hadde egenskaper eller ferdigheter som

kunne utnytte mine ferdigheter.

I min senere karriere, kan jeg illustrere med et eksempel, som belyser viktigheten av

relasjoner. Dette er knyttet til både utforskning av spillet og handlingsvalg. Det å kjenne

egenskapene eller ferdighetene til andre, som komplimenterte mine egne. Det handlet

om hvordan vi sammen kunne utnytte hverandre til det beste for laget. Jeg husker fra

min tid i Tottenham, hvor jeg spilte sammen med David Ginola, som var kantspiller. Jeg

visste at han alltid utforsket spillet for å skape målsjanser. Når han hadde ballen ventet

jeg på at han skulle dra av motstander. Enten ved å gå på utsiden slik at han fikk rom til

å se opp og slå innlegg i bakrom med venstrefoten, eller at han gikk tilbake og innover i

banen for å få nok rom til å se og slå en pasning diagonalt -‐ av og til med innoverskru i

bakrom. Jeg visste at han ofte ville utfordre motstander for så å se etter muligheter i

bakrom. Han var helt avhengig av at jeg orienterte meg og oppfattet, vurderte og


27

handlet. Enten at jeg startet bevegelsen før han så opp, for å komme meg i en posisjon,

eller at jeg startet mitt løp i det vi får øyekontakt i det rommet som er mest

hensiktsmessig å løpe i -‐ for å skape en sjanse for å score mål. Det kunne hende at

situasjonen endret seg, og at bildet ble annerledes hvor det kunne oppstå andre rom til

meg selv, eller jeg oppfattet ved å fullføre mitt løp at det ville skapes et bedre rom for

andre medspillere som kunne utnyttes. Hvis ballen var på vei til meg var det ofte at jeg

oppfattet bevegelser rundt meg, som gjorde at jeg kunne spille direkte til tredjemann.

Det krevdes mye søk mens jeg var på vei, som bidro til at jeg kunne utnytte andre

situasjoner som oppsto underveis i prosessen.

En annen situasjon jeg husker godt var fra A-‐landslaget mot Slovenia, Erik Mykland var

en spiller som var meget flink til å lese spillet. Både når han var i forsvar og i angrep.

Han var god til å orientere seg, og se en spiller som var på vei i et rom mens ballen var

på vei til han. Han kunne spille på en touch, og var flink til å oppfatte og handle mens

han hadde ballen. Når jeg gikk på løp i bakrom, var jeg som oftest avhengig av at

ballfører så opp eller at jeg fikk blikkontakt mens jeg var på vei i bakrom. Jeg følte alltid

at jeg oppfattet muligheten før ballfører, og prøvde å utnytte muligheten i mellomrom

eller bakrom. Jeg husker at Mykland gikk på tvers på midtbanen og var opptatt med å

drible et par mann. Jeg så at det kunne være muligheter hvis han fikk rom til å spille

ballen i bakrommet. Timing er viktig, og jeg så at det var en mulighet til å komme i

bakrom. Jeg tok sjansen på å stikke i bakrommet før jeg fikk kontakt og før jeg oppfattet

at han så situasjonen. Så jeg hadde egentlig ikke særlig stor tro på at han oppfattet

situasjonen. Jeg så på han uten å få blikkontakt mens jeg løp fremover og på et tidspunkt

løp jeg med ryggen til. I det jeg var i bakrommet oppdaget jeg at ballen var foran meg.

Jeg kunne løpe mot mål og sette ballen forbi keeper. Dette var en av de få gangene i min

karriere at jeg følte at en spiller oppfattet situasjonen og handlet før jeg visste om det.

Det handlet om at flere spillere gjorde gode handlingsvalg samtidig. Dette krever god

spilleforståelse og evne til å kombinere ferdigheter. Dette viser også at graden av

persepsjon er avhengig av hvilken rolle du har i laget og hvilke egenskaper og

ferdigheter du har.


28

Leo løpet

Mine tidligere erfaringer og opplevelser gjorde at jeg kunne lettere se etter de rette

tingene i spillet, for å utnytte mine styrker. Jeg visste hva jeg så etter, og hadde på en

måte automatisert mine bevegelsesmønstre for å orientere meg best mulig, og kjenne

igjen det viktige for meg i et spillemønster. Leo løpet er et eksempel på dette. Det

handlet om å komme bakfra inn i feltet eller i bakrom. Spesielt i de situasjonene ballen

ble spilt på tvers til en midtbanespiller timet jeg løpet i bakrom rett frem eller diagonalt

bak bakre firer, som var opptatt av å skyve over og støte frem mot han som kom til å få

ballen. Det var helt avgjørende at spilleren så meg før han mottok ballen slik at han

kunne spille meg gjennom på en touch. Timing og tempo i bevegelsen var helt

avgjørende for at vi skulle lykkes. Leo løpet omhandlet egentlig i høy grad om

ferdigheten persepsjon og treffe gode handlingsvalg.

Bedre tid og rom

Jeg husker når jeg kom tilbake til trening med RBK etter 7 måneder i Wimbledon og

Premier League. Den største forskjellen var opplevelsen av å ha mye bedre tid og rom

enn før. Gjennom å spille på et høyere nivå, i et større tempo med mindre tid og rom,

over lengre tid, hadde jeg utviklet min persepsjon.

4.3 Søker motstand

Da jeg var yngre var jeg mindre enn de fleste, men det gjorde ikke noe fordi jeg likte å

oppsøke motstand gjennom de som var større enn meg. De var ofte mindre koordinerte,

og jeg hadde mulighet til å lure de, kombinert med at jeg var sterk i duellene. I følge min

mor, hvis det var mange i klynge rundt ballen, var det alltid jeg som kom ut med ballen

mellom bena. Jeg husker at jeg ofte følte at noen var bedre enn meg. Noen var raskere,

noen var bedre teknisk og scoret langt flere mål enn meg. Derimot var det én ting ingen

kunne ta fra meg, og det var viljen til å ville gi alt i hver situasjon. Jeg elsket å være i

spillet og den motstanden jeg møtte. Jeg ga meg aldri. Jeg søkte alltid motstand på banen

og på trening, og gjorde det som var nødvendig for å vinne, jeg simpelthen elsket de

utfordringer spillet gav meg. Derimot handlet det i høy grad om selvdisiplin og


29

selvkontroll av følelser. Jeg var ofte ekstremt sliten fysisk etter trening, men jeg likte

følelsen av å ha gitt alt da det var med på å gjøre meg mentalt sterk. Når jeg trente alene,

visualiserte jeg hvor jeg var på banen og prøvde å øve med så høy intensitet og

motstand som mulig -‐ dette for å gjøre det mest mulig realistisk med tanke på en

kampsituasjon. Jeg likte å befinne meg i den ukomfortable sonen, som når man er sliten,

men likevel øver på å holde konsentrasjonen oppe.

Det å søke motstand var for meg knyttet til aldri å være fornøyd med egne prestasjoner,

med fokus på det jeg kunne kontrollere og gjøre bedre. En av mine styrker var å lære av

mine feil og sørge for å gjøre det ordentlig neste gang. Det å kjenne på disse følelsene og

gjøre noe konstruktivt etterpå var viktig. Jeg kom aldri med unnskyldninger eller skyldte

på andre. Etter hvert når jeg begynte å sette meg langsiktige mål ble dette fokuset enda

sterkere. Det handlet om å bli bedre, lære og utvikle meg. Hvis jeg ikke følte at jeg

utviklet meg gjorde jeg alltid det som var nødvendig for at jeg skulle bli bedre. Det var

helt naturlig, selv om jeg kom opp i situasjoner jeg i utgangspunktet var ukomfortabel

med. Jeg var villig til å gjøre alt for å nå mitt mål. Med dette følger også nødvendigheten

av å være egoistisk, og ikke tenke for mye klubb. For eksempel, som 18-‐åring kjente jeg

klart behovet for å skifte klubb til Molde, ellers ville jeg stagnere.

4.4 Selvregulerer totalbelastningen

Min lidenskap til fotballen har alltid vært stor siden jeg var liten. Det som er viktig å

presisere er at den indre motivasjonen, og det valget jeg tok i forhold til å legge ned en

enorm treningsmengde og tid til fotballen – har alltid vært selvbestemt, uten påvirkning

fra foreldre eller andre. Kanskje belastningen oppleves som mindre, når man selv ønsker

å jobbe hardt og har glede av det man holder på med. Da jeg var yngre hadde jeg

naturligvis ikke et så bevisst forhold til belastning, restitusjon eller kosthold. Det var

først når jeg kom hjem at jeg merket at jeg var sliten og sulten. Når jeg gikk fra

fotballbanen var jeg så utmattet at jeg nesten ikke klarte å gå fordi jeg hadde glemt å

spise. Men jeg var naturlig nok alltid veldig trøtt, og var tidlig i seng om kveldene.

Når jeg ble mer målbevisst (fra 14 år) fikk jeg et langt mer bevisst forhold til

totalbelastning. Jeg trente veldig mye, både med klubben og gjennom egentrening, men


30

jeg var veldig flink til gjøre det som var nødvendig for at jeg skulle prestere best mulig.

Jeg trente ikke med mindre intensitet eller gikk ned på mengde, men var opptatt av

restitusjon og var flink til å koble av når det var nødvendig. Jeg hadde ofte en halvtime

med søvn eller hvile på sofaen før trening. I helger med kamp og trening prioriterte jeg å

være hjemme for å hvile, istedenfor å henge ute med venner. Alt handlet om å være godt

forberedt, yte maksimalt og være fokusert. Samtidig innebar dette at man prioriterte og

ikke holdt på med altfor mange andre ting samtidig, dette var derimot ikke et vanskelig

valg – for alt jeg ville holde på med var fotballen.

Når jeg var 18 år flyttet jeg til Molde for å spille i eliteserien. Jeg hadde spilt i 2. divisjon

og rykket opp til 1. divisjon sesongen før. Jeg gikk siste året på videregående, og måtte

bytte skole det siste halvåret på grunn av overgangen. Under disse månedene, var det

også mye reising med U20 landslaget med deltakelse i VM i Saudi Arabia, og det var i

denne perioden jeg opplevde at totalbelastningen var stor, kanskje den største jeg

opplevde som fotballspiller. Da jeg kom tilbake og skulle trene med Molde, merket jeg i

begynnelsen at overgangen var stor, da jeg ikke var vant til å trene så hardt og med så

stor intensitet. Jeg hadde nok aldri opplevd å være så sliten som den perioden i min

karriere. Kanskje det hadde noe med alder og erfaring å gjøre, og det faktum at jeg alltid

gav 100 %, og var derfor svært sliten når dagen var over. Men jeg var alltid flink til å

spise og få nok hvile. Senere i min karrieren ble jeg flinkere til å regulere

totalbelastningen, og koble av gjennom å gjøre noe annet hvis jeg hadde behov for det.

Jeg var alltid opptatt med å trene litt ekstra, også i kampsesongen. Dette prøvde jeg å

opprettholde når jeg kom til England, men etter en sesong i Premier League forstod jeg

at jeg heller måtte prioritere restitusjon fremfor ekstra trening hvis jeg skulle yte

maksimalt under kampene. Jeg kunne gjerne bruke et par dager til å komme meg fysisk

og en dag til å bli ferdig mentalt med kampen. Tempo, motstand og belastning opplevdes

som mye større enn i Norge, og etter de første kampene var jeg svært sliten, både fysisk

og mentalt. Jeg tenkte at karrieren ville bli kort i England, hvis jeg ikke ble flinkere til å

restituere meg. Presset til å prestere føltes også mye større, og jeg kjente behovet for å

koble helt ut, først og fremst mentalt i sesongen og spesielt etter en lang sesong fra juli

til mai-‐juni. Dette handlet om å tenke på, eller gjøre helt andre ting.

Hvis jeg tenker tilbake på de gangene jeg begynte å få strekkskader og andre

belastningskader ser jeg at dette ofte oppstod i perioder med mye kamper og reising,


31

med klubb og landslag, samtidig som jeg holdt på med flytting. Etter VM i 98 var jeg

fysisk veldig sterk, men mentalt sliten før en ny sesong på grunn av mindre ferie. Når

vinteren nærmet seg, og vi kom til november og desember la jeg merke til at det ofte var

de spillerne som spilte på forskjellige landslag, og som hadde deltatt i VM som ble

skadet. Skadene kunne også forekomme når jeg hadde tillit hos treneren, og var fysisk

på topp. Når jeg var i god form, løp jeg mer, trente ekstra og strekte meg ofte litt lengre. I

ettertid, ser jeg at det hadde vært lurt om noen hadde holdt meg litt igjen, spesielt under

trening, slik at jeg hadde regulert totalbelastningen bedre i disse periodene.


Fra ung alder, har jeg alltid vært bevisst på mine styrker og svakheter. Jeg trengte

egentlig ikke tilbakemeldinger fra trenere, eller rettere sagt -‐ konstruktive

tilbakemeldinger gav meg sjeldent ny informasjon som jeg ikke var klar over, da jeg

hadde et svært bevisst forhold til hva jeg gjorde feil, eller hva jeg kunne bli bedre på. Jeg

satte høye krav til meg selv, spesielt i forhold til kvalitet og effektivitet. Jeg gav meg aldri

før jeg fikk det til. Med dette innbar også at jeg øvde på ting i det skjulte, fordi jeg

opplevde det som flaut at andre så at jeg ikke mestret enkelte øvelser. Derimot var ikke

dette noe offer når man er indre motivert og har et klart mål for hva og hvor man vil. Det

handlet også om mestringsevne eller troen på at jeg faktisk kunne påvirke mine egne

prestasjoner, for hadde jeg ikke følt progresjon gjennom innsatsen og tiden jeg

investerte kunne nok viljen til å fortsette vært noe annerledes. Da jeg var veldig kritisk

til egne prestasjoner, satte jeg veldig pris på når en trener med krav roste når noe var

bra. Kanskje enda bedre var det, når jeg slapp negative kommentarer på mine dårlige

forsøk på avslutningstrening, fordi jeg var fullstendig klar over det selv. Med andre ord,

jeg verdsatte høyt trenere som justerte sin kommunikasjon etter hvordan jeg var som

spiller, og hva som var nødvendig eller ikke nødvendig å gi en tilbakemelding på.

Spesielt husker jeg Bjørn Hansen i RBK, som roste når det var detaljer som var bra, men

med krav om å prestere bedre når nødvendig. Jeg var veldig opptatt av å prestere best

mulig både på trening og i kamp, og ønsket hele tiden å forbedre meg for å bli en bedre

spiller. Jeg fulgte godt med under treninger, og stilte forberedt og uthvilt. Kanskje denne

innstillingen og holdningen oppstod naturlig, fordi jeg hadde en god forståelse for at det

ville kreve mye for å nå langt. Med dette innebar et høyt fokus på seg selv og hvordan


32

man kunne forbedre egne svakheter, istedenfor å dømme eller se etter feil hos

medspillere eller trenere.

4.6 Blir bedre av andre

I treningssammenhenger har jeg vært svært opptatt av å gjøre ting ordentlig og søke

informasjon rundt meg, som kunne gjøre meg bedre. Hvis jeg ikke forstod, var det helt

naturlig for meg å finne ut av det, enn å begi meg ut på noe jeg var usikker på, eller ikke

forstod hensikten med. Jeg skapte en egen forventning til meg selv, og at jeg ville

prestere bedre enn det treneren forventet. Når jeg fikk tilbakemeldinger var jeg ydmyk,

men samtidig var jeg ikke redd for å si ifra hvis jeg ikke var enig i hva som var best for

meg. Jeg var veldig opptatt av å være ærlig og forstå situasjonen slik den var, for å kunne

bli bedre. Jeg hadde kun fokus på egne prestasjoner, og at det var dette som var

utslagsgivende for min fremtid som spiller.

Da jeg alltid har vært veldig klar på hva som var best for meg, med en sterk formening

om hva jeg burde gjøre, så betyr dette at jeg også har vært trygg på mine egne

vurderinger, og vært relativt sta. Dette bidrog også til at jeg ikke søkte så mye støtte

proaktivt fra omgivelsene, som for eksempel fra foreldre. Derimot visste jeg at jeg alltid

ble møtt med forståelse, støtte, og positivitet – dette var en enorm trygghet i seg selv,

fordi den tok utgangspunkt i egne premisser og eget valg om å holde på med fotballen.

Denne støtten gjaldt ikke bare på fotballen, eller hva jeg presterte som spiller -‐ de var

opptatt av hvordan jeg hadde det som menneske, og bidro også til å sette fotballen i et

større perspektiv. Jeg kunne slappe av på hjemmebane, og bare være meg selv.

4.7 Mestrer motgang

Egentlig opplevde jeg ikke motgang på fotballbanen før jeg var 28 år, og spilte for

Liverpool. Som ung fikk jeg alltid spille på laget, også sammen med de som var eldre enn

meg. Jeg har alltid opplevd å få mye ros, selv om jeg ikke syntes jeg fortjente det. Jeg var

opptatt av utvikling og hvordan jeg kunne bli bedre. Motgang var noe jeg var forberedt

på mentalt, og noe jeg oppfattet som håndterlig og påvirkelig. Derimot, har jeg alltid levd

med følelsen av aldri å være helt fornøyd med meg selv, med konstant refleksjon rundt


33

hva som kunne forbedres. Jeg brukte mye tid på å evaluere meg selv, derimot var dette

en kilde til motivasjon fordi det var områder jeg faktisk trodde jeg kunne påvirke og

gjøre noe med.

Det var først når jeg var 28 år, og spilte for Liverpool at jeg virkelig følte motstand.

Liverpool hadde fått en ny manager, og jeg hadde nettopp spilt VM hvor vi slo Brasil.

Under pre-‐season følte jeg selv at prestasjonene og formen var bra, og i siste kamp før

serien spilte jeg hele kampen mot Celtic. Vi vant 1-‐0, og jeg scoret seiersmålet. Uken

etter var det seriestart og jeg ble ikke plukket ut til første 11´ ern, og heller ikke de

påfølgende kampene. For første gang i min karriere opplevde jeg virkelig motgang. Jeg

ble veldig sint og frustrert, fordi jeg selv var av den oppfatning at jeg var på topp som

spiller. Istedenfor å bruke tid på å forberede meg og konsentrere meg, var jeg heller

irritert og sint. Når jeg kom inn i min første kamp etter denne opplevelsen, var jeg

nervøs, stresset og spilte selvfølgelig feilpasninger. Jeg kunne både se og føle på

manageren sin misnøye. Det tok lang tid før jeg ble plukket ut på laget igjen, da

manageren hadde bestemt seg for å satse på noen andre. På trening var jeg heller ikke

imponerende, med mye negativ energi innvendig. Det var først etter noen uker, at jeg

virkelig bestemte meg for å gjøre noe med den personen jeg kunne kontrollere og

påvirke – meg selv. Jeg bestemte meg for at dette ikke skulle gjøre meg til en dårligere

spiller, hvor jeg skulle være positiv, gjøre så godt jeg kunne, og jobbe knallhardt på

trening.

Ting forbedret seg, og jeg spilte reservekamper, selv om det ikke akkurat var

motiverende så var dette viktig kamptrening som økte sjansen for førstelaget. Jeg

presterte bra under reservekampene, og fikk ros av de andre trenerne i klubben. Selv

om manageren så på reservekampene, kom det aldri noen positive tilbakemeldinger fra

han. I en periode opplevde jeg flere utfordringer, jeg ble syk med 40 i feber, og ble

tvunget til å spille reservekamp når formen ikke var på topp. Jeg fikk også en betennelse

i hælen, og var derfor borte fra trening noen dager. Ikke den beste oppladningen til

kamp, og jeg spilte derfor dårlig. På trening dagen etter tok manageren meg i armen, og

lurte på hvorfor jeg var så dårlig. Jeg beklaget, og sa jeg alltid gjorde mitt beste. Han

forklarte at hvis jeg fortsatte slik i en kamp til, så var jeg ferdig som spiller i klubben. Jeg

var svært oppgitt, selv om jeg var opptatt av at han ikke skulle påvirke meg. Husker også


34

at det ble gjort et stort poeng ut av at jeg kom ett minutt for sent til bussen før en

bortekamp. Utstyret var ikke ombord i bussen, og det tok 20 min før bussen kunne

kjøre. To kjente profiler hadde like før dette fått bot for å ha kommet for sent til en

hjemmekamp med A-‐laget like før. Han annullerte de bøtene siden det var jul. Jeg syntes

det var urettferdig at jeg måtte betale en lignende bot. Etter noen uker kommer han

stormende ut på treningsfeltet før trening og sier til meg at jeg må betale den boten. Jeg

sa at jeg syntes det var urettferdig, men at jeg ville betale. Etter alle disse episodene

tenkte jeg at jeg ikke ville spille for han i fremtiden. Jeg fortsatte å trene godt, og gjøre

mitt beste i reservekampene. Etterhvert visste jeg at Tottenham var interessert. Med syv

kamper igjen var det mange skader i troppen, og jeg fikk endelig min etterlengtede

kamp fra start igjen. Jeg presterte bra, og fikk skryt av medspillerne og kaptein, som

uttrykte i programbladet at de trengte enn spillertype som meg. De resterende kampene

spilte jeg fra starten av. Når pre-‐season startet var jeg fortsatt i Liverpool, og veldig

motivert til å trene hardt, og utvikle meg som spiller. Jeg var i mitt livs form, og gjorde

min beste pre-‐season noensinne. Manageren uttalte også til norske aviser, at jeg var

villig til å blø for drakten. En uke etter, gikk jeg til Chief Executive i Liverpool og sa jeg

ville flytte på meg hvis det kom et bedre tilbud fra Tottenham, som de ville godta.

Manageren kom til meg rett før vi skulle ta nye lagbilder før sesongen på Anfield. Han

fortalte at Liverpool hadde akseptert et tilbud fra Tottenham, men han sa han ville at jeg

skulle bli i klubben; ”du vil vel ikke gå vil du”? Jeg sa at jo, jeg ville gå og fikk derfor

beskjed om å ta av meg drakten før lagbildet. Han tok meg inn i den andre garderoben,

og sa til meg at jeg hadde taklet forrige sesong på en fantastisk måte, og at han aldri kom

til oppleve å se noen takle det på den måten jeg gjorde. Manageren ønsket meg lykke til

videre. Jeg var glad. Jeg debuterte for Tottenham noen dager etterpå, og kom inn for

stjernespiller Ginola i pausen. Det gikk bra og når jeg ser tilbake var slutten i Liverpool

og begynnelsen i Tottenham den tiden jeg var på mitt beste i karrieren. Den andre

sesongen med motgang i Liverpool var tøff, men jeg har aldri lært så mye om meg selv

som da, og det var en stor seier for meg personlig.


35

4.8 Gjør andre bedre

En episode i min tid som fotballspiller, gjorde et stort inntrykk på meg som ung gutt, og

som kanskje inspirerte meg mer enn jeg forstod der og da. Jeg har alltid hatt det minnet

og får gode følelser når jeg tenker tilbake på dette øyeblikket. Det var når jeg var 11 år,

og så VM finalen mellom Tyskland og Italia. Jeg husker ikke så mange detaljer fra selve

kampen, men jeg glemmer aldri det øyeblikket når Marco Tardelli scoret i finalen. Målet

var både fint og viktig, men det jeg la mest merke til var måten han feiret på. Når jeg

tenker tilbake på dette øyeblikket får jeg en god følelse og blir glad. De følelsene og

gleden han viste, smittet til og med over på meg i tv-‐stua. Jeg kan bare forestille meg

hvordan det må ha påvirket lagkameratene.

For meg har det alltid vært naturlig å kommunisere, og skape gode relasjoner med de

som var i nærheten av meg på banen, men også med andre spillere lengre unna, og som

hadde ferdigheter og egenskaper som vi sammen kunne dra nytte av. Jeg kunne for

eksempel snakke med noen, slik at vi tenkte likt neste gang vi kom i lignende situasjon

på banen. Dette for best mulig å utnytte de mulighetene jeg så vi hadde i kampen, og ikke

minst for å skape målsjanser. Jeg kunne snakke med enkelte spillere både før, under, i

pausen og etter kampen. Alt dreide seg om at vi presterte best mulig som lag. Jeg syntes

det var flott når medspillere kommuniserte i etterkant at de hadde observert en

mulighet, eller beklaget hvis de ikke hadde klart å spille ballen i riktig øyeblikk. Jeg satte

alltid pris på at spillere gjorde riktige valg og prøvde, da jeg selv hadde et høyt fokus på å

kommunisere med mine medspillere gjennom handlinger, fysisk kontakt, øyekontakt,

kroppsspråk eller ord. Dette var med på å styrke samholdet som helt klart var med på å

påvirke prestasjonen.

Når jeg kom til England merket jeg at kravet var større, spesielt fra medspillere. Dette

kom til uttrykk hvis man gjorde feil eller ikke gjorde jobben ordentlig, med veldig ærlige

og direkte tilbakemeldinger. Samtidig vil jeg si de var mye flinkere til å kommunisere,

også når ting var bra. Jeg husker mange episoder fra kamp, hvor vi kjeftet på hverandre

fordi vi ikke hadde oppfattet hverandre riktig, eller fordi vi ikke var fornøyd med

innsatsen til hverandre. Det kunne være høy temperatur der og da, men vi skværet fort

opp gjennom å le, eller gi et blink eller vink for å signalisere forståelse. Å oppleve


36

hverandre på denne måten, gjennom å vise følelser bidrar til å styrke samholdet hvis

man kommunisere på en god måte i etterkant. Tilstedeværelsen og viljen til å gi alt for

laget, også gjennom bruk av kommunikasjon, gav oss ny energi som var med på å løfte

laget og vår prestasjon.

Spillere har forskjellig kroppsspråk, og det er veldig lett å legge merke til og bli påvirket

av dette. Min erfaring er at spillere med minst ego var flinkere til å gi av seg selv til sine

medspillere -‐ de satte laget foran seg selv. Spillere med et stort ego hadde ofte et

negativt kroppsspråk, og min erfaring var at disse spillerne var mer ustabile i sine

prestasjoner. Jeg kunne være uenig eller sette høye krav til mine medspillere både i

trening og kamp, men var alltid opptatt av at vi fikk “ryddet opp” i det. Spesielt hvis jeg

opplevde at de tok det på en negativ måte. Når andre viste glede og begeistring etter

scoring, så var dette i høy grad med på å påvirke gjennom å gi selvtillit og tro. På den

andre siden, ble du også påvirket når motstanderen jublet mye etter scoring, spesielt

hvis de hadde mange supportere i ryggen. Jeg opplevde også at spillere med høy

selvtillit, kunne gi meg styrke og energi, spesielt før kamper hvis vi kommuniserte

hvordan vi skulle bevege oss i forhold til hverandre, og på denne måten gjøre hverandre

sterkere og være sikre på våre ansvarsfelt.

I flere klubber hadde vi psykologer som var opptatt av at spillerne kommuniserte

sammen. Det kunne være to og to sammen, eller i en gruppe. Vi kunne for eksempel

visualisere situasjoner vi hadde opplevd, både på og utenfor banen, og fortelle hva vi

følte til den andre. Jeg husker spesielt en gang jeg ønsket å trene ekstra, og ble ropt inn

for et fellesmøte med en psykolog. Jeg var ikke så veldig glad, fordi jeg var av den

oppfatning av at det beste for meg var å oppleve positive opplevelser og

tilbakemeldinger på banen, enn å være i et møterom for å høre andre si positive ting om

meg. Likevel, jeg hadde en formening om at dette var bra for de unge, som ikke var så

flink til å kommunisere, slik at de ble bedre kjent med hverandre. Derimot tror jeg det er

mulig å skape dette på banen.


37

4.9 Søker intenst etter å lykkes

Da jeg var 14 år under en krettslagsturnering fikk jeg beskjed om at en speider fra NFF

var til stede, og som hadde uttrykt at han syntes jeg var en spennende spiller. Selv om

han var imponert over mine prestasjoner, var jeg litt for ung. Det var da jeg bestemte

meg. Noen måneder senere fylte jeg 15 år, og satte meg mål om at jeg skulle på

landslaget til neste år. Jeg begynte å trene mye, og mer enn andre. I tillegg satte jeg meg

konkrete delmål for hva jeg skulle bli bedre på. Året senere var det krettslagsturnering

og samling, med de beste spillerne i Porsgrunn på sommeren. Jeg fikk en

belastningsskade i bekkenet på våren, og fikk beskjed om å holde meg borte fra fotballen

opp til et halv år. Det var ikke mange dagene etter at jeg likevel begynte å løpe. Jeg kunne

ikke delta på samling, men en av mine lagkamerater var der og ble tatt ut til å spille for

Norge i en nordisk turnering. Jeg var glad på hans vegne og brukte dette som ytterligere

motivasjon for å komme tilbake. Jeg ble fortere frisk enn antatt, og på høsten samme år

debuterte jeg for Norge i en EM-‐kvalifiseringskamp. Siden var jeg fast på alle

aldersbestemte landslag og A-‐landslag til jeg var 33 år.

Det å sette seg mål har alltid vært naturlig for meg. Jeg har alltid hatt en sterk intuisjon

om hva som var riktig avgjørelse, og var villig til å legge ned den nødvendige innsatsen,

eller være tålmodig til riktig tidspunkt for endringer. Etter seks år i tippeligaen ble jeg

profesjonell i utlandet, men jeg hadde muligheter til å gå tidligere, men valgte å vente til

tidspunktet føltes riktig. Det samme gjaldt før jeg gikk til min første tippeligaklubb,

Molde. Jeg hadde muligheten til å gå året før, men følte rett og slett at jeg ikke var klar.

Under min overgang fra Molde til Rosenborg var det mye oppstyr, og jeg ble truet med

ett års karantene. Jeg var sikker på at dette valget var det beste for min utvikling og

karriere, og var derfor villig til å ta de 12 månedene. Da jeg kom til Wimbledon på lån,

snakket jeg med eieren og sa at dette var bare et springbrett for meg, hvor det var viktig

at vi var enige før jeg signerte, at de måtte la meg gå hvis det kom et tilbud fra større

klubber, som var mitt mål. Kort oppsummert, jeg har alltid vært veldig sta og målbevisst

i forhold til det å gjøre det som var hensiktsmessig for meg og min egen utvikling,

samtidig har jeg vært ærlig på dette ovenfor trenere og klubber jeg har vært i underveis.


38

4.10 Mestrer press

Når jeg spilte i Premier League opplevde jeg ofte at motstanderlaget var mer offensive,

og gikk i strupen på oss med høy intensitet og press. Tilskuerne var også med på å løfte

hjemmelaget. For min del syntes jeg det å spille på bortebane var motiverende, og jeg

likte utfordringen med å få tilskuerne til å bli misfornøyde hvor ingenting var bedre enn

når supportene begynte å pipe på hjemmelaget. Hvis vi ikke hadde gjort det så bra på

hjemmebane kunne det enkelte ganger oppleves som godt å komme på bortebane hvor

det var mindre forventninger.

Det er normalt å være nervøs og spent, og en rekke kjente profiler jeg har spilt sammen

med var det før kamp. Det handler om å være godt forberedt, og forstå hvordan laget

skal fungere i de forskjellige fasene i spillet. Både i forhold til kampsituasjonen, stillingen

i kampen, men også din rolle på laget hvor gode relasjoner med medspillere er med på å

skape trygghet og gi styrke. Det handler også om å ha fokus på det du kan gjøre noe med

når du gjør feil, og være mentalt innstilt på at du kommer til å gjøre feil. Jeg visualiserte

hva jeg skulle gjøre etter en feil, hvor det var viktig å ikke bry seg for mye, men fortsette

å gjøre sitt beste. Jeg kunne se for meg situasjoner jeg ofte kom opp i, og hvordan jeg

skulle løse det. Jeg gikk alltid inn for å vinne min kamp, og så for meg hvordan og hvem

jeg skulle spille mot i min posisjon. Jeg var forberedt på at det kom til å bli ekstremt

fysisk krevende, men at det var viktig å fortsette og løpe, med konsentrasjonen oppe selv

om jeg var sliten. Jeg så for meg at jeg spilte pasninger som var presise selv om jeg var

sliten. Jeg tok det som et godt tegn at jeg var spent før kampen. Når vi spilte mange

kamper på kort tid kunne jeg merke at jeg noen ganger ikke var så spent som vanlig, og

det bekymret meg litt. Du ble på en måte vant til å være i den situasjonen og spille for

førti tusen tilskuere. Jeg visste jo at det krevde hardt arbeid, og at det kom til å bli

krevende. Dette kan være veldig slitsomt mentalt, når man har mange kamper etter

hverandre, og jeg bestemte meg for å bruke mindre tid på forberedelser noen ganger, for

heller å være fokusert på at jeg skulle bruke all min konsentrasjon når kampen startet.

Jeg tror det var en ubevisst måte å selvregulere meg selv på, slik at jeg brukte all min

konsentrasjon på banen. Jeg la merke til tilskuerne, men når kampen startet var jeg

fullstendig til stede i kampen, og fokuserte på oppgavene jeg skulle utføre. Jeg fikk en

viss trygghet av å trene godt, spise riktig og få nok søvn. Under viktige kamper i VM eller


39

Premier League, likte jeg det mentale spillet mellom motstanderen og meg. Jeg følte meg

alltid veldig sterk og elsket å provosere og gjøre det vanskelig for motstanderen. Det var

veldig tilfredsstillende når to spillere fra motstanderlaget kranglet om hvem som skulle

passe på meg. Jeg beveget meg mye og det var ikke lett å få tak på meg. Hvis

motstanderen ble sint følte jeg at jeg hadde overtaket mentalt.

4. 11 Mestrer medgang

Da jeg var 11 år ble jeg kåret til årets spiller i min årsklasse i Clausenengen FK. Vi vant

serien og ble kretsmester hvert år. Jeg hospiterte med gutter som var to og tre år eldre

enn meg, og vant også med det laget. Siden jeg var liten var jeg vant til å vinne, og jeg har

vært heldig og alltid fått mye skryt. Når jeg var 14 år begynte jeg å sette meg mål. Det

første målet var å spille på kretslaget, og jeg justerte fort det målet til å bli

landslagsspiller. Når jeg var 16 år spilte jeg på aldersbestemt landslag, og spilte på A-‐

landslaget hvert år fra 20 til jeg var 33 år. Fikk med meg U-‐17 EM, hvor jeg blant annet

ble kåret til Norges beste i en kamp og banens beste i en annen. Jeg var med i U-‐20 VM

for juniorer ett år yngre enn de andre. Da jeg nettopp hadde fylt 20 år debuterte jeg på

A-‐landslaget, ett år før målet. Jeg flyttet til Molde og debuterte i tippeligaen når jeg var

18. Når jeg var 20 år ble jeg kåret til årets spiller i Norge. Både i Molde, RBK og

Wimbledon ble jeg også kåret til årets spiller, og i Norge av flere aviser før jeg dro til

England. Nå er ikke poenget å remse opp min merittliste, men å poengtere at jeg aldri

hadde opplevd noe av dette hvis det ikke hadde vært for min evne til stadig å justere og

sette seg høyere mål, men samtidig ha evne til å nullstille seg når man opplever suksess.

Det hjelper lite å leve på tidligere bragder, det er den enkleste veien til å stagnere.

Samtidig handler det om å være kritisk til det du opplever som suksess, og aldri være

helt fornøyd med deg selv. For eksempel husker jeg som ung at jeg syntes det var flaut å

bli sammenlignet med en toppspiller, jeg både visste og syntes ikke dette var reelt. Jeg

husker også jeg ble kåret til banens spiller i Molde. Jeg var meget misfornøyd med

kampen selv, og kastet derfor blomstene før jeg møtte familie og kjente. Det var også

situasjoner hvor jeg var fornøyd med egen innsats. Jeg husker når jeg hadde spilt gode

kamper, og fått mye skryt kunne jeg enkelte ganger dra hjem og sette på trist musikk.

Livet var godt og jeg hadde medgang på alle måter, men jeg hadde behov for å kjenne på

det triste, da det hjalp meg til å opprettholde en viss balanse. Jeg brukte musikken for å


40

komme i den stemningen jeg følte for, også før kamper. Enten for å få ro eller for å gire

meg opp. Jeg brukte det som en kilde til motivasjon og visualisering, og på denne måten

hente inspirasjon. Musikken bidro til å regulere spenningsnivået.

Når jeg kom til Rosenborg var jeg klart den dyreste overgangen mellom klubber i Norge

på den tiden. I Rosenborg var jeg i tre år, vi vant serien hver sesong og cupen det første

året. Vi tapte nesten ikke kamper og vi klarte å gjenskape suksess. I Clausenengen

opplevde jeg det samme, og når jeg var i RBK kjente jeg igjen de samme mekanismene i

et lag, som vinner og vinner og er vant til å vinne. For oss handlet det alltid om å gjøre

sitt beste for laget, og vi tok aldri noe for gitt. Vi var flinke til å nullstille oss, og gi alt i

hver kamp. Alt til det beste for laget. Vi brukte tid etter kampene til å diskutere hva vi

kunne gjort bedre i enkelte situasjoner, ikke bare individuelt, men også hva som var best

i relasjon med andre. Laget kom alltid først. Vi snakket om detaljer, og selv om vi scoret

mål diskuterte vi om det var en bedre løsning i forkant av scoringen. Vi hadde tydelige

roller og spillerne var alltid flinke til å diskutere hva vi kunne gjøre i rollen for å gjøre de

andre bedre – og utvikle oss som lag.

5. 0 Diskusjon og konsekvenser for trenerrollen

5.1 Omfavner leken, blir bedre av andre og gjør andre bedre.

Under teorigjennomgangen av ”omfavner leken” ble viktigheten av selvbestemte

handlinger poengtert, fordi dette kan bidra til å skape en dyp og ekteboende interesse

for spillet, som bidrar til at spillere deltar frivillig, både i trening og kamp. Dette tar

utgangspunkt i at unge spillere tar et valg, og hvor jeg mener det er viktig at både

trenere og foreldre holder en viss distanse, gir frihet og oppfordrer til at unge spillere

stoler på egne valg og ønsker. Jo høyere kravene blir, vil spillere naturlig måtte ta et

oppgjør for hva de ønsker videre, når forståelse for hva som kreves øker. Samtidig

handler det om å skape et godt læringsmiljø, som passer for hver enkelt spiller, hvor det

er viktig å synliggjøre krav og forventninger slik at beslutninger om å være med, eller

ikke, blir gjort på riktig grunnlag.


41

Jeg har tidligere poengtert at det hele tiden var mitt valg og sterke ønske om å spille

fotball, som bidro til at jeg la ned en enorm treningsmengde. Jeg var heldig, med foreldre

som støttet, derimot har de aldri prøvd å overtale meg til å holde på med fotball. Trenere

må være oppmerksomme på det unødvendige stresset og presset som unge lovende

spillere kan bli utsatt for, og da spesielt i forhold til foreldre. Det er en fin balansegang

mellom det å støtte og bestemme over fritidsaktiviteter. Blir det for mye press fra

omgivelsene, er det kanskje en fare for at den indre motivasjonen blir svekket, eller

kanskje ikke avdekket. Det er også svært viktig å kjenne, forstå og se individuelle

spillere, og ulike reaksjonsmønster i forhold til stress og usikkerhet med tanke på egne

prestasjoner, uansett nivå man spiller på. Dette har også blitt poengtert som en kilde til

motivasjon, nettopp drivkraften ”unngå å mislykkes” (Jordet, 2011, 3). Jeg mener her, at

det er viktig at trenere er med på å bevisstgjøre spillerne, på at slike følelser hverken er

farlig eller unaturlig, og kan være noe positivt hvis det knyttes til fokus på langsiktig

læring. Det må kommuniseres og ufarliggjøres at det å gjøre feil er helt naturlig og

uunngåelig i en utviklingsprosess. Trenere må gå frem som gode eksempler for hvordan

laget og spillere sammen kan diskutere hva som kunne ha blitt gjort annerledes, for

eksempel etter en kamp, slik at de forstår at det er i denne prosessen de lærer mest. Det

er hvordan vi takler disse tankene som er helt avgjørende, og at det er bare oss selv som

kan gjøre noe med det.

Studier viser også til viktigheten av læring, utvikling, mestring, men også motivasjon

som kommer fra viljen til å ville vinne, være bedre enn andre og vise seg frem (Jordet,

2013 in press). Derfor mener jeg at når vi skal utvikle og legge til rette for lovende

spillere, er det også viktig at laget består av en relativt homogen gruppe spillere, som

innad stiller krav til hverandre gjennom en sterk indre justis. Dette er også viktig med

tanke på å imøtekomme behovet spillere har for tilhørelse (Deci & Ryan, 2000; Jordet

2013, in press). De vil da være i et miljø, som kanskje passer bedre med mål de selv har

for fotballen, og være blant “likesinnede”, som er opptatt av det samme. For meg har

dette en sterk tilknytning til kjennetegnet “blir bedre av andre”, som også klart har en

sammenheng med selvregulert læring (Toering, Elferink-‐Gemser, Jordet, Jorna, Pepping

& Visscher, 2011). For jeg tror at hvis spillere opplever at de er i et motiverende miljø, er

de også mer tilbøyelige for en positiv påvirkning fra både spillere og trenere, fordi de

anser det som skjer rundt dem som både mer viktig og hensiktsmessig i forhold til egen


42

utvikling. I tillegg, et utviklende og motiverende treningsmiljø bør også bidra til å gi en

større mening, med høyt fokus på at laget kommer først. Trenere er de viktigste

personene som kan bidra til å stimulere til et godt og sunt miljø spillerne i mellom, og

legge til rette for positive opplevelser for de unge, gjennom at de føler at de gjør noe som

er viktig og verdsatt av andre. Det handler om skape gode resultater sammen, og dele

gleder som både motiverer og inspirerer. For meg har dette en sterk sammenheng med

kjennetegnet ”gjør andre bedre”. Jeg mener de største opplevelsene er de gledene og

utfordringene vi deler sammen, og hvordan spillere presterer sammen som lag. Vise

medfølelse, feire andre sine prestasjoner, komme samlet på banen og felles kamprop, er

bare noen uttrykksmåter som styrker samholdet og lagånden i laget. Treneren er

kanskje den viktigste personen, som kan fremheve viktigheten av gode relasjoner og

kommunikasjon spillerne i mellom, som er helt vesentlig for å skape gode resultater.


I fremtidens fotball vil vi se enda mer bevegelse, hvor det blir enda mindre tid og rom,

som gjør at persepsjon og trening av dette blir stadig viktigere i et spill som går stadig

fortere. Studien til Jordet (2013) viste at Lampard og Gerrard, har det høyeste

gjennomsnittet og frekvens av visuell utforskning. Dette er spillere som søker mye, og

finner pasningsalternativer fremover, og de løper fremover for å komme i ny posisjon

som kan skape målsjanse. De er særdeles flinke til å se hva som kommer til å skje, og

hvor de bør være for å gjøre seg spillbare i en posisjon som kan skape en scoringssjanse

eller mål. Spilleforståelsen gjør at de søker mer. Poenget er at når vi snakker om

viktigheten av utforskning av spillet, bør det dette sees i en utvidet sammenheng, enn

kun frekvens og gjennomsnitt for selve søket. Det handler også om en innebygd

motivasjon, forståelse, og et mål som driver selve søket – det gir mening. De er har rett

og slett en intuitiv forståelse for at søk, er relatert til løsninger lenger frem i banen for å

skape målsjanser. Ofte hører vi at gode lag har et ”ekstra gir”, og hva betyr egentlig

dette? Når gode lag med gode ferdigheter, blir tvunget til å spille mer effektivt begynner

de å jobbe sammen, og søker mer aktivt fremover for å skape muligheter for målsjanser.

Økt frekvens av utforskning av spillet, er derfor ikke bare viktig for den enkelte spiller,


43

men også for den relasjonelle og dynamiske prosessen for lagets kreative løsninger i

hvordan å skape målsjanser, og handler også om søk og bevegelser uten ball.

”I moderne fotball står alle posisjoner på banen i forbindelse med hverandre. Spillet er

så komplekst og hurtig at du fra alle posisjoner kan være utslagsgivende for laget ditt

(Phillip Lam, Toppfotballsenteret, presentasjon fra cupfinaleseminaret). I 2013 var jeg

på studietur til Bayern München, der jeg blant annet så A-‐laget spille kamp. Bayern

kontrollerte og styrte kampen fra starten av med høyt balltempo, hvor de har ballen

mesteparten av tiden, og de er gode til å flytte ballen ut av trange rom og ut i større rom.

De fleste spillerne hadde en utgangsposisjon, og klare roller spesielt når de startet

bakfra, men hvem som var i de forskjellige posisjonene forandret seg stadig, og spesielt

fremover på banen. Formasjonen ble mindre tydelig og viktig, der spillerne forholder

seg til hverandre ut fra hvor ballen er til enhver tid. Det var alltid noen i nærheten som

gjorde seg spillbare og var klare for neste trekk med riktig kroppsposisjon og spillere

bak ballen som tilbød seg for blant annet å vende spillet. Samtidig var det spillere i

fjernrom foran ballen som truet bakrom eller utnyttet mellomrom eller sidekorridor.

Det var mye bevegelser i forhold til hvor ballen var og spesielt når ballen var på vei fra

en spiller til en annen, med samtidige bevegelser og særdeles god timing. Det var hele

tiden korte avstander i laget, som gjorde det lettere å gjenvinne ballen med stor

aggressivitet. De var veldig gode på omstilling og man kunne se at spillerne var bevisste

på hvilke rom som skulle kontrolleres eller skapes og utnyttes. De ulike posisjonene

krever ulike grader av søk. Selv om vi tar utgangspunkt i ballen, ser du at spillerne ser

mye på hverandre og ser etter stadige rom som oppstår. Alle er knyttet til hverandre.

Dette handler med andre ord om hvordan spillerne utforsker spillsituasjonen, og

hvordan spillere ”oppfatter og tolker” det som skjer rundt dem (Jordet , 2011, 1). Dette

er krevende, men det så veldig enkelt ut når Bayern München gjorde det. Dette var de

bevisste på, og er helt sikkert noe de jobber spesielt med i spillsituasjoner på trening.

Det var tydelig at de visste hvilke rom som skulle skapes eller utnyttes, og hvem som

gjorde hva var avhengig av utgangsposisjon til ballfører. Disse bevegelsene gjorde det

også lettere for ballfører fordi han har mange alternativer, men da er det viktig å velge

de som er best plassert. Det handler i høy grad om god spilleforståelse, og ligge i forkant

av neste situasjon slik at man velger ut de spillerne som er best plassert.


44

For utvikling av unge spillere mener jeg det er viktig at trenere har fokus på læring og

utvikling, og bevisstgjøring blant spillerne slik at de ser viktigheten av å se på spillet fra

ung alder. Uansett hva som vektlegges, om det er lav eller høy funksjonalitet kan vi

oppmuntre spillerne til å observere det som skjer rundt dem for å finne ut hva som er

viktig å se på, for å få best mulig kvalitet på handlingsvalget og utførelsen. Allerede fra

ung alder mener jeg at under pasningsøvelser bør det handle om å få øyekontakt, vente

på bevegelse for så å spille pasning, dette for å automatisere evnen til å se etter det som

er vesentlig og for å få riktig timing. Det er viktig å være til stede, og derfor er jeg opptatt

av å skape øvelser som gjør at spillerne er nødt til å være fokuserte og konsentrerte.

Hvis vi har pasningsøvelser er det lurt å ha variasjon i bevegelsene og gå fra den ene til

den andre situasjonen. Dette for hele tiden å få spillerne til å søke på nytt, og for å øve på

å oppfatte tid og romforhold rundt seg og handle. Dette går i kjernen på kognitive

ferdigheter og persepsjon, med en høy grad av kvalitet av det du tolker og oppfatter.

Ulike former for spill er bra på trening fordi det stiller krav til evnen til å se på spillet og

tenke på neste trekk. I spilleøvelser er det generelt viktig å ha fokus på orientering – slik

at de kan oppdatere bildet rundt seg for å forberede seg til neste trekk og få riktig timing

og tempo, posisjonering – for å få riktig vinkel, avstand og kroppsstilling for best mulig å

få oversikt og være klar for en ny situasjon – spesielt for å bli mer fremoverrettet. Når vi

spiller mot to mål, bør det også være helt naturlig å ha med offside så tidlig som mulig,

da dette påvirker søk og tolkning av omgivelser med konsekvenser for bevegelse og

handlingsvalg.

Den viktigste hensikten med persepsjon er å bidra til å øke spilleforståelsen, og den må

gi godt nok grunnlag til å treffe et godt handlingsvalg. Derfor er en viktig oppgave for

trenere å tilse at konteksten for handlingsvalget er så likt kampen som mulig. Antoni

Ordinas (Stabæk, Cupfinaleseminaret 2013) snakket om hvordan vi kan skape mest

mulig kamplike situasjoner på trening med ballbesittelse og posisjonsspill. Spilløvelsene

er laget i forhold til hvordan vi ønsker at laget og spillerne skal opptre i de forskjellige

fasene i kampen. Alt som skjer i kampen bestemmes av hvem som har ballen, hvor på

banen og med hvilke muligheter. Dette kan hjelpe spillerne til å bli gode på å

identifisere rom og prioritere riktig i forhold til hvilken posisjon eller situasjon han er i,

både offensivt og defensivt.


45

Ordinas foreslår at trenere vurderer følgende prinsipper når man skal lage en

spillsituasjon på trening; Aller først bør det foreligge en spillefilosofi som forankrer

hvordan vi ønsker å spille og som vi trenere har tro på. Ut ifra dette kan vi lage

treningsøvelser for hvordan spillere skal opptre i de forskjellige situasjoner. En

spillefilosofi hjelper med å gi retning for felles tanker hvor bildet blir klarere for alle.

Deretter mener han at en kvalitetstrening er avhengig av hvor mye av spilløvelsen ligner

på kampen. Da er det viktig å vurdere hvilken fase av spillet vi ønsker å påvirke med

øvelsen. Dernest må vi vurdere tid og rom, og om vi kan gjenskape kampbildet i denne

spilløvelsen. Videre, hvilke posisjoner og relasjoner ønsker vi å fokusere på i offensive

eller defensive faser av spillet. Ønsker vi å øke det tekniske nivået av øvelsen? Ønsker vi

å provosere frem oppførsel? Hindre feil? Forandre løsningen fra spillerne? Hvordan er

vanskelighetsgraden? Er det noe nytt som skal innlæres, eller er det en øvelse som er

kjent eller det viktigste å få inn konkurranse aspektet? Hvordan korrigerer vi? Når og på

hvilken måte retter vi individuelle feil? Har vi fokus på å korrigere utførelsen eller

valget? Hvordan korrigerer vi kollektive feil?

Denne måten er med på å bidra til at spillerne forstår hvilken fase de er i, og de

ferdigheter som kreves for de ulike rollene i forhold til hvor ballen er. Dette er svært

viktig fordi det hjelper spillerne til å gjenkjenne og forstå hva det er de skal se etter når

de utforsker spillet. Det gjør at spillerne kan være i forkant av situasjoner, fordi de vet

hva som kommer i neste fase. På denne måten kan de forstå hva som kreves og se på det

som er vesentlig, for å bli mer effektive i sine søk. Dette bidrar til at spillere behersker

spillet bedre, og at de kan bli bedre til å finne kreative løsninger

Jeg har vært med på turneringer utenlands med norske lag de siste årene og har sett og

møtt lag fra kjente akademier og klubber i Europa i 10-‐13 års alderen. Mitt inntrykk er

at den største forskjellen ligger på individuelle ferdigheter og at spillerne er mer

bevisste på de forskjellige fasene og kampsituasjonene. Jeg har opplevd med norske lag

at vi spillemessig har vært bedre til tider og flinkere til å holde ballen i laget mot

middelmådige lag. Vi har ofte vunnet mot spanske og portugisiske lag når tempoet ikke

er for høyt og vi får bedre tid og rom. Selv om enkelte norske spillere kan holde høyt

nivå, også sammenlignet med gode spillere fra bedre lag og vi spillemessige kan være på

høyde mot gode spanske, portugisiske og tyske lag i deler av kampene, er det tydelig at


46

det å vinne eller tape står sentralt og at de er mer bevisste på hva de gjør i forhold til

hvor ballen er og hvordan kampen ser ut. Det å konkurrere og prestere under press er

noe de er vant til. De kan for eksempel holde ballen i laget for å kontrollere kampen fra

starten av og varierer presshøyde i forhold til hvordan motstanderen spiller. De er også

opptatt av å ha balanse når de angriper. Hvis de leder, kan de legge seg lavere og

kontrollere kampen ved å holde ballen i laget når de vinner ballen eller satse på

kontringer. Hvis de ligger under og kampen nærmer seg slutten står de ofte høyere i

banen, er mer aggressive og tar større sjanser. Pasningene går hurtigere fremover og det

er ofte individuelle ferdigheter som avgjør kampene. De yngste spillerne i Barcelona

holder ballen i laget og prøver å gå fremover, men er samtidig bevisste på å ha korte

avstander i lagdelen for lettere å gjenvinne ballen høyere i banen. De er aggressive og

presser høyt i banen med hele laget når motstander starter fra keeper eller når de

mister ballen. Disse forskjellene kan vi se fra tidlig alder, og det er tydelig at de også er

bedre skolert taktisk og er flinkere i avgjørende kampsituasjoner enn mange norske

spillere på en del områder allerede fra de er unge. Når det er sagt, så vet jeg at det jobbes

godt i mange miljøer i Norge, og at vi sakte men sikkert får mer kompetanse og erfaring

som gjør at vi kan nærme oss nivået til de beste.

Individuelle grader av persepsjon

I arbeidet med hvordan vi påvirker spilleres grad av utforskning av spillet, er det er

viktig både å individualisere og kartlegge hvor gode spillerne er til å orientere seg ”hva

ser de?”, eller hva er det de baserer valget sitt på. Unge spillere er svært forskjellige når

det kommer til graden av orientering. Mine erfaringer fra trenerrollen og som spiller har

gitt meg indikasjoner på at spillere med mindre oversikt, blir lettere frustrert. De blir

lett irritert og skylder på andre – ofte fordi de ikke har oppfattet eller forstått. Både

kommunikasjon og relasjoner blir dårligere med mindre spilleforståelse. Jeg tror at jo

høyere spilleforståelse, jo enklere er det å være i balanse mentalt.

I dette arbeidet kan for eksempel trenere filme sine spillere for å avdekke graden av

utforskning. Like viktig er det å kartlegge hva spilleren får ut av søket sitt, og hvilken

konsekvens det får for handlingsvalget. Her kan trenere coache spillere i de direkte

situasjonene, ved å stoppe eller spørre spilleren, hva var bakgrunnen eller intensjonen


47

med det valget du tok. Mer komplekse øvelser, som gir et høyere krav til kognitive

ferdigheter, gir også gode indikasjoner på forskjeller mellom spillere, og hva de

oppfatter med ulike konsekvenser for kvaliteten av handlingsvalget. Min erfaring er at

det ofte kan gå noe saktere for de som ikke greier å orientere seg like raskt. Når det er

sagt, kan det også være andre faktorer, som bidrar til at spillere ikke oppfatter, tolker

eller tar de handlingsvalg som vi trenere håper på. Det kan for eksempel være

stressfaktorer, og press i forhold til prestasjoner ovenfor andre spillere eller treneren

selv, som kan bidra til at evnen til å oppfatte blir svekket, fordi de ikke er til stede i det

de gjør. Derimot, etter man har kartlagt hvem som eventuelt har et større behov for å

jobbe ekstra med å utforske spillet, bør det videre arbeidet ta utgangspunkt i de

forskjellige rollene, slik at de bedre forstår hvilke persepsjonsferdigheter som kreves

spesifikt for sin rolle, og hvilke konsekvenser dette gir for hva de skal se etter. Dette vil

derimot kreve at trenere faktisk vet hvilke ferdigheter og egenskaper som er helt

sentrale for de ulike rollene. Det er også avgjørende at vi motiverer de unge spillerne til

å søke mer. Dette kan gjøres gjennom å vise kampbilder av toppspillere, og deres grad

av utforskning. I tillegg, for at en spiller selv skal forstå og se seg selv utenifra, kan video

av dem selv bidra til en ytterligere bevisstgjøring og konkretisering av deres nivå – med

den hensikt å fokusere på at dette er trenbart.

5. 3 Selvregulerer totalbelastningen

Funnene i arbeidet av Brink et al. (in press) viser at i arbeidet med fotballspillere må vi

være bevisste på at intensitet og treningsbelastning kan oppfattes som betydeligere

større, enn beregnet og antatt. Det er nettopp den totale belastningen trenere bør være

svært oppmerksomme på, og da spesielt for spillere som ikke tilstrekkelig selvregulerer

den totale belastningen. Studier har vist at både fysisk og psykososialt stress har bidratt

til mer sykdom og skade Brink, 2010; funnet i Jordet, 2013 in press). Hva kan trenere

gjøre? For å få mer innsikt i eventuelle uoverensstemmelser mellom oppfattelser hos

spillere og trenere, foreslår forskningen blant annet at spillerne kan bruke pulsmålere –

for å teste om deres oppfattelser gjenspeiler intensiteten i treningen (Brink et al. in

press). Klubber, som blant annet AC Milan bruker avanserte trackingsystemer, for

avdekke riktig treningsmengde for sine spillere. Et mindre presist, men kanskje langt

enklere tilnærmingsmåte er å be om direkte tilbakemeldinger fra spillerne under


48

trening. Dette kan for eksempel gjøres ved muntlig å bruke en skala fra 1-‐10

(10=maksimal intensitet, “på grensen til ikke å orke mer”), og spørre spillerne om å gi en

indikasjon på hvor de ligger an. Enkelt kan man også gjøre bruk av undersøkelser

underveis i løpet av året – slik at man får direkte tilbakemelding på øktene, og hvordan

spillerne oppfatter treningsbelastningen. Helst bør man be om anonymiserte svar, som

forhåpentligvis bidrar til ærlige tilbakemeldinger fra spillerne. Hvis trenere vurderer å

benytte seg av samtaler eller spørreskjema hvor spillerne blir bedt om å fylle ut med

navn, er det viktig å huske på at spillere kan endre sin atferd eller kommunikasjon etter

hva de oppfatter eller tror er ønsket av treneren (Toering et al., 2011, 123). I tillegg, vil

jeg presisere viktigheten av å se individet, og om de har tendenser til å overstrekke egen

kapasitet. Slik jeg selv opplevde det som spiller, var både min styrke og svakhet at jeg

ofte gav 100 %, og over evne i perioder hvor jeg var i god fysisk form. Hvis en trener

proaktivt hadde holdt meg tilbake, hadde det kanskje vært enklere å nedjustere

intensiteten. Derimot, hvis en trener hadde spurt meg direkte, tror jeg neppe at jeg

hadde innrømmet behovet for å roe meg ned.

Overtrening kan oppstå når for mye trening er kombinert med for lite restitusjon, hvor

spillere står i fare for å pådra seg skader og sykdom, og at prestasjoner stagnerer (Brink

et al., in press). Med tanke på at treningsbelastningen blir gradvis større for

aldersgruppene, kan spesielt unge spillere oppleve og være utsatt for en plutselig økning

i treningsbelastningen (Brink et al., in press). En anbefaling er at unge spillere bør være

informert om de prinsippene som ligger til grunn for periodiseringen man velger (Brink

et al., in press). Hvis spillere er klar over viktigheten av å veksle mellom perioder med

høy treningsbelastning og nødvendig restitusjon, så vil de kanskje bedre forstå hvorfor

økter ment for være enkle ikke må oppleves som vanskelig – og motsatt. Et alternativ

her er at trenere under informasjonsmøter med sine spillere, bevisstgjør hvilke

prinsipper som ligger til grunn for periodiseringen, som igjen kan bidra til at spillere

bedre selvregulerer totalbelastningen. Dette mener jeg er svært viktig i trenerrollen,

derimot er det ikke alltid like enkelt for spillere selv å nedjustere når belastningen er for

stor. Jeg mener det er minst like viktig at en trener fremstår og signaliserer at man er en

person som virkelig ønsker tilbakemeldinger fra sine spillere, også om forhold som er

utfordrende. Det er viktig at spillere føler at de kan snakke med sin trener, men da må

det også kommuniseres og signaliseres at de anser det å veilede, støtte, og gjøre sine


49

spillere bedre -‐ som den viktigste oppgaven. Når jeg tenker tilbake på den overgangen

jeg opplevde som størst, å spille for Molde som 18-‐åring, forstår jeg at det er mye å

hente fra situasjoner og overganger hvor det er å regne som svært sannsynlig at en

spiller vil oppleve endringer i den totale belastningen de er vant til, både mentalt og

fysisk. Vanskeligere er det ikke enn å reflektere over hvilke klubb eller nivå spilleren

kommer fra, og ta en samtale og oppfølging av hvordan spilleren opplever det nye

miljøet eller treningsbelastningen.

Et annet viktig moment, er at når en trener ønsker å forstå totalbelastningen en spiller

utsettes for, bør dette sees i en utvidet sammenheng enn kun fokus på mengde, lengde

og intensitet av treningsøkter. Selv om mange trenere er flinke til å tilegne seg et

oversiktsbilde gjennom planlegging og evaluering av treningsøkter på et daglig, ukentlig,

månedlig, kvartalsvis og årlig basis – er utfordringen at dette ofte kun relateres til

aktiviteter gjennomført i regi av fotballen. Hensikten her er ikke å gi et entydig svar på

en lengre diskusjon om hvorvidt en trener skal ta hensyn til aktiviteter, og andre

faktorer som kan påvirker en ung spiller utenfor banen. Hver enkelt trener bør kanskje

selv kjenne på hva som er naturlig, og riktig for sin rolle. Derimot, skal vi danne et

helhetlig bilde av individuelle spillere, og eventuelt søke svar i hvorfor prestasjoner

uteblir, kommer vi ikke bort fra erkjennelsen at opplevde belastninger kommer både fra

ytre og indre belastninger (Brink et al., in press). Den ytre belastningen er foreskrevet av

treneren, mens den indre belastningen er den faktiske treningsbelastningen pålagt en

spiller, og som blir påvirket av individuelle faktorer som alder, kroppssammensetning

og fysisk form (Impellizzeri, Rampinini & Marcora, 2005; funnet i Brink et al., in press). I

tillegg, vil også psykososiale forhold, som for eksempel skolearbeid, påvirke den interne

belastningen (Foster, 1998; Brink, Visscher, Coutts & Lemmink, 2010; funnet i Brink et

al., in press). Ideelt sett bør den ytre og indre belastningen samsvare. Derimot, er det

mange trenere som ikke er klar over den indre belastningen. Studier fra individuelle

idretter, har vist at forholdet mellom ytre og indre belastning ofte ikke samsvarer

(Stewart and Hopkins, 1997; Foster, Heimann, Esten, Brice & Porcari, 2001; funnet i

Brink et al., in press). Dermed er det også nærliggende å tro at i lagidretter vil det være

enda vanskeligere for trenere å være klar over den indre og opplevde belastningen til

hver enkelt spiller. I tillegg, siden hver spiller vil også ha ulike interne karakteristika, så

vil de også reagere forskjellige på samme type trening (Brink et al. in press). I rollen som


50

trener, kan det med andre ord være hensiktsmessig å skaffe seg et oversiktsbilde over

aktiviteter utover det fotballmessig, som spillerne er aktive i, da dette påvirker den

totale belastningen. Eksempelvis kan det være å avdekke hvor mye tid som benyttes til

skolearbeid, andre idretter, og egentrening være hensiktsmessig. Avslutningsvis vil jeg

også presisere viktigheten av faktisk å gi en ung spiller mulighet og frihet til å regulere

sin totalbelastning, og være bevisst de forventningene og presset som kommer både fra

spilleren selv, skole, fotball, og foreldre.


Før trenere går i gang med arbeidet om å påvirke spilleres grad av selvregulering – er

det viktig å stille seg spørsmålet: hva vet vi og hva legger vi i ordet? Studien av Toering

et al. (2011) dybdeintervjuet trenere med lang erfaring fra ungdomsfotballen, hvor de

som deltok i studien jobbet daglig med unge spillere på et elitenivå i Nederland (Toering

et al., 2011, 113). Funnene gir et interessant innblikk i hvilke assosiasjoner trenere har

av “selvregulert læring”, og hvilken atferd dette gir på treningsfeltet. Spesielt var det den

proaktive oppførselen hos den enkelte, som trenerne mente var en indikasjon på

selvregulering (Toering et al., 2011, 123). De mente at spillere med høy grad av

selvregulering, er bevisste på sine styrker og svakheter, tar initiativ og ansvar, de er

fokuserte og stiller forberedt til trening. Resultatene fra studien bekrefter også tidligere

funn at selvregulering er assosiert med å; komme presist, stille forberedt med riktig

treningsutstyr, innrømme feil, gjøre en ekstra innsats for å forbedre seg, stille spørsmål,

svare på spørsmål, og lytte og være til stede når instruksjoner blir gitt (Oliver, Hardy, &

Markland 1999; funnet i Toering et al., 2011). Kort oppsummert, treneres assosiasjoner

til selvregulering er den proaktive og tydelig atferden, som enkelt lar seg observere hos

den enkelte spiller. På den andre siden, kan man stille seg spørrende til om det er

nettopp denne proaktive oppførselen trenere skal forsøke å påvirke og fremdrive. Eller

ønsker vi spillere som er indre motivert til å regulerer seg selv, hvor vi ikke stiller krav

til en viss type oppførsel, men har fokus på den indre læringsprosessen som gir

langsiktige positive effekter. Utfordringen ligger i at trenere må være bevisste på sine

roller, og forstå den potensielle påvirkningen en trenerrolle kan ha på spilleres atferd.

Det vil si atferd som et resultat av ytre påvirkninger, i motsetning til selvregulering

drevet av indre motivasjon. Selv om en klar oppfordring til trenere er å tilegne seg ny


51

kunnskap innenfor selvregulering, og forstå dens mulige atferdsmønster, er det likevel

med forsiktighet vi bør tolke ulik type atferd (Toering et al., 2011, 123). Hvis jeg tenker

ut fra meg selv, var jeg som ung en beskjeden gutt. Tidligere har jeg beskrevet meg selv

som veldig fokusert under trening. Derimot vet jeg veldig godt at i plenum kunne jeg ofte

se ned, hvis jeg trodde at treneren ville stille spørsmål, utelukkende fordi jeg ikke følte

meg trygg eller komfortabel med situasjonen hvis jeg måtte svare. Dette atferden kan

lett misforstås, ”hvorfor følger ikke spilleren med, er han helt uinteressert”? Studien av

Toering et al. (2011) bekrefter tendensen til at trenerne til en viss grad undervurderer

eller glemmer at selvregulering er individuelt betinget (Toering et al., 2011, 124), og det

er kanskje her trenere må være bevisste på sin subjektive tolkning av atferd. Dette

trenger ikke å være ensbetydende med hva en spiller tenker, føler, eller ønsker å

signalisere verbalt eller gjennom kroppsspråk. Hvordan oppfatter trenere eksempelvis

spillere som ser ned i bakken når man skal forklare noe? Eller hva med de som ikke

følger med på sine lagkamerater under en øvelse? Her bør trenere være oppmerksomme

på og bevisste på at slik type atferd ikke nødvendigvis betyr at en spiller er ufokusert.

Det kan likeså være et tegn på at spilleren har fokus på seg selv, og at han er

konsentrert og fokusert på handlingen han snart skal utføre (Toering et al., 2011, 124).

Jeg mener at en klar bevisstgjøring må også være til stede hos trenere når vi ønsker å

påvirke graden av selvregulert læring – for den viktigste faktoren er kanskje evnen til å

reflektere og lære, og virkelig forstå hva man som spiller må jobbe videre med for å bli

bedre. Slik jeg ser det, er dette indre prosesser, som har lite å gjøre med en ytre og

synbar atferd.

Med tanke på at selvregulering er individuelt betinget, i tillegg til at atferdsmønstre kan

tolkes og være en indikasjon på ulike mentale prosesser som foregår hos en spiller – så

krever dette at vi som trenere har kunnskap og forståelse for at atferd kan bli tolket på

ulike måter (Toering et al., 2011). Selv om den grunnleggende forståelsen er viktig,

mener jeg det er avgjørende at trenere blir bedre kjent med sine egne spillere. På denne

måten ivaretas hensynet om at selvregulering er individuelt betinget, samtidig som det

gir mulighet til å anvende kunnskap om ulike atferdsmønstre på en hensiktsmessig

måte. Å bli eller bli bedre kjent med sine spillere er kanskje ikke alltid like enkelt. Ofte er

våre tanker som trenere tidlig preget av subjektive antagelser om spillere. Det kan være

vanskelig å forkaste tidligere oppfattelser og slutninger. En god begynnelse kan derfor


52

være å benytte seg av standardiserte spørreskjema for selvregulering, som sikrer en

mer objektiv tilnærming til oppgaven. På denne måten kan man avdekke grader av

selvregulering, og spesifikke aspekter innenfor selvregulering hvor spilleren scorer godt

eller svakt. Derimot bør man være oppmerksom på svakheter ved denne

tilnærmingsmåten. Når en trener eller et team står bak gjennomføringen, kan det true

kvaliteten av svarene og øke sannsynligheten for at gode svar er et resultat av spillere

som forsøker å tilfredsstille treneren. Selv om svarene kanskje viser svært positive

resultater, som stemmer eller ikke stemmer overens med egne oppfattelser – så kan en

god innfallsvinkel være å benytte spørsmålene og svarene, som et utgangspunkt for en

spillersamtale, og oppfølgingssamtale. Dette gir en mulighet til å bli bedre kjent med

egne spillere, og få innsikt i hvordan de tenker og forholder seg til planlegging,

evaluering og refleksjon. Det finnes en rekke kvalitetsskjema i tilknytning til trening

(vedlegg 1), som kan benyttes av den enkelte spillere – og som hjelper til med å

igangsette den mentale prosessen omkring planlegging, evaluering og refleksjon. Når det

er sagt, før man igangsetter en mer systematisk tilnærming til påvirkning av selvregulert

læring, hvor spillere skal fylle ut skjema – er det minst like viktig å bevisstgjøre og sikre

at spillerne faktisk forstår hensikten, og er motivert for å bruke det.

5.5 Søker motstand, mestrer motgang og mestrer press

Kjennetegnet ”søker motstand” bør sees i sammenheng med viktigheten av fokus på

langsiktig utvikling og læring, som ble poengtert under diskusjonen til ”omfavner leken”.

Det handler også her om å bevisstgjøre spillere på at den beste læringen, ofte oppstår i

situasjoner og læringsprosesser, hvor motstanden ikke oppleves som lett (Bjork, 2012;

Magill, 2011; Schmidt & Lee, 2005; funnet i Jordet 2013, in press). Når unge spillere

gjennomgår prosesser, hvor de ikke opplever umiddelbare positive effekter, mener jeg

det er svært viktig at treneren er til stede og hjelper individet med å ikke gi seg i

prosessen, og hvor både ros og tilstedeværelse er svært viktig. Samtidig må trenere se

forskjellen på en spiller som ikke vil, og en som vil, men derimot strever. Dette krever at

vi kjenner individet, og jeg mener mye kan hentes gjennom dialog og kommunikasjon

med spillerne. I tillegg, er det også en balansegang mellom den motstand og belastning

en spiller tåler og takler, og kan være svært forskjellig fra spiller til spiller.


53

En forutsetning for å holde på med trening som ikke gir umiddelbare effekter, er at

individet er i stand til å reagere konstruktivt til utfordrende oppgaver eller situasjoner

(Bjork, 2009; funnet i Jordet 2013, in press). Dette er i sterk tilknytning til kjennetegnet

”mestrer motgang”, og vesentlig forskjeller som ble funnet mellom spillere som lyktes,

og de som ikke gjorde det. En av forskjellene var at de som lyktes benyttet seg av

strategier for å mestre motgang, ved at de konsentrerte seg om de problemene og

utfordringene de kunne gjøre noe med (Van Yperen, 2009). Spesielt mener jeg her at

trenere bør være oppmerksomme på atferd, som det å skylde på medspillere, treneren,

eller motstander – både kan være et signal på mindre spilleforståelse, men kan også

være en indikasjon på at spilleren strever med å finne løsninger selv, og derfor mindre

god selvkontroll. Trenere bør derfor være klar i sin kommunikasjon at det ikke er

toleranse i forhold til det å skylde på andre for egne feil. Samtidig er det viktig gjennom

coaching å avdekke hvordan spilleren tenker og resonnerer i situasjonen, og eventuelt

hjelpe med å finne løsninger, hvis dette er utfordrende.

For å sørge for at spillerne får tilstrekkelig motstand, er det viktig at trenere gir spillerne

mest mulig kvalitetskamper. Med dette mener jeg kamper der spillerne får mest mulig

motstand, men samtidig på et slikt nivå at spillerne klarer å forholde seg konstruktivt til

motstanden. Her er det også viktig å være bevisst på at hva som er å regne som ”en god

kvalitetskamp” for en spiller, trenger ikke nødvendigvis være det for en annen. Det kan

være avhengig av posisjon, hvem man møter, og hvordan spillerne takler det. Det kan

være en fordel å møte lag med forskjellig spillestil, ferdigheter eller egenskaper, som gir

utfordringer mentalt og fysisk. I tillegg, det å legge til rette for tilstrekkelig motstand

gjennom kvalitetskamper handler også om å styrke spilleres evne til å ”mestre press”.

For eksempel det å være med på turneringer fra ung alder, hvor man møter god

motstand, kan også gi læring gjennom å kjenne på frykten for å tape. Dette kan være

gode erfaringer, så lenge man har fokus på læring og utvikling. Fotball handler jo om å

”vinne eller tape”, og jeg mener det er bra å få et perspektiv på dette fra ung alder, slik at

man får kjenne på disse følelsene, men likevel forstår at livet går videre som

fotballspiller. Jeg har vært med på turneringer med barn på 10 og 12 år, hvor vi har møtt

svært god motstand fra Skottland, Tyskland, Spania og Portugal. Hele intensjonen og

fokus for disse turneringer, er læring, og er svært utviklende når læring er hovedfokuset

for turneringen. Jeg tror at i slike situasjoner, hvor spillerne forstår at de vil møte


54

motstand på et svært høyt nivå, er det enklere for dem å få et større perspektiv,

istedenfor fokus på kortsiktige resultater, som bidrar til økt forståelse for viktigheten av

langsiktig utvikling og gir dem noe å strekke seg etter. Samtidig gir det en god mulighet

til trenere å bli bedre kjent med sine spillere, og forståelse for hvordan spillere takler

ulikt pressede situasjoner.

Personlig var jeg en spiller, som likte motstanden og utfordringen spillet gav meg.

Derimot tror jeg det er enklere å være i denne motstands-‐prosessen, når man har

selvtillit, og tro på det man holder på med. Å holde på med langsiktig

prestasjonsutvikling, hvor vi ønsker å gi tilstrekkelig med motstand og utfordringer slik

at spillere utvikler seg, er det viktig å gi den nødvendige oppmuntringen og ros

underveis. Trenere bør gi tilbakemeldinger om at de ser spillernes progresjon, da

enkelte spillere ikke nødvendigvis føler dette uten kortsiktige og raske resultater.

5.6 Søker intenst etter å lykkes og mestrer medgang

I tilknytning til kjennetegnet ”søker intenst etter å lykkes”, fant studien til Van Yperen

(2009) at de som lyktes på et elitenivå, hadde en svært sterk forpliktelse til

måloppnåelse. Det vil si, forskjellen gjaldt en sterkere vilje og tilbøyelighet for å legge

ned den nødvendige tiden, og innsatsen som krevdes over lengre tid. Basert på mine

erfaringer, satte jeg meg tidlig mål, og bestemte meg for å satse. Derimot hadde jeg en

svært sterk intuisjon og var ærlig mot meg selv, og andre i forhold til hva jeg mente var

viktig å gjøre videre for egen utvikling. Denne retningssansen for egen utvikling, er det

ikke alle som har, selv om de ønsker intenst å lykkes som spiller. I rollen som trener, har

jeg stor tro på at vi kan hjelpe unge spillere med å identifisere, eller finne strategier for

hvordan man skal utvikle seg videre. For å lykkes med dette arbeidet, tror jeg det er helt

avgjørende, at det under spillersamtaler holdes et høyt fokus på medbestemmelse og

evne til å se egne behov, ellers vil det selvfølgelig oppleves som mindre relevant og

motiverende. Dette er enklere sagt enn gjort, for jeg vet bare med meg selv hvor raskt

jeg enkelte ganger kan legge frem meninger eller løsninger, uten å sikre at spilleren

faktisk ser og forstår det selv. Selv om det er viktig at de unge får en forståelse for hva

som kreves av innsats eller treningsmengde for å lykkes, så tror jeg det er svært viktig at

de unge selv tar valget for hvor mye tid de ønsker å investere. Heller ikke tror jeg det


55

høster mye positivt med stadig påminnelser om mengden som kreves, da dette må

oppleves og mål må oppjusteres hvis man skal motivere seg selv til å fortsette videre.

Evnen til stadig å sette seg nye mål når man opplever progresjon og suksess tolker jeg

som å ha en sterk sammenheng til kjennetegnet ”mestrer medgang”, og kan også tolkes

som en komponent til kjennetegnet ”søker intenst etter å lykkes”, da denne

representerer drivkraften til ønske om suksess. Jeg er av den oppfattelse av at det å sette

seg mål er svært viktig at spilleren setter for seg selv, men viktigheten eller oppfordring

til å ha ett kan en trener gjerne kommunisere. Eller, for de spillere som stadig opplever

stor fremgang eller suksess, er det viktig å legge til rette for videreutvikling, og

forståelse for at det å være i komfortsonen, kan også være en kilde til stagnasjon.

6.0 Konklusjon Et delmål for denne oppgaven var å gjennomgå relevant teori, som har dannet

grunnlaget for de 11 mentale kjennetegnene (Jordet, 2013) funnet blant toppspillere,

altså de som har tatt steget opp på et elite eller internasjonalt nivå. I korte trekk handler

dette om: Omfavner leken, representerer den indre og sterke motivasjonen, og viser til

viktigheten av selvbestemte valg og handlinger for å holde på med fotball. Den indre

motivasjonen kan være et resultat og en blanding av; læring, vinnervilje, være bedre enn

andre, og ”unngå og mislykkes”. Kjennetegnet utforsker spillet: handler om hvordan

spillerne utforsker spillsituasjonen, og går i kjerne av persepsjon, altså hvordan spillere

”oppfatter og tolker” objekter og situasjoner i sine omgivelser. Studien til Jordet (2005),

har vist at dette er trenbart gjennom systematisk visualisering, med positive

konsekvenser for økt frekvens av utforskning av spillet. I tillegg har Jordet, Bloomfield

og Heijmerikx (2013) vist at mer utforskning av spillet gir positive konsekvenser for

prestasjon med ball, altså flere vellykkede pasninger. Fotballspillere som har mottatt

mer prestisjetunge priser bruker mer visuell utforskning, til sammenligning med andre.

Studier til kjennetegnet søker motstand har vist at spillere med høy grad av selvdisiplin

og selvkontroll, er villige til å gi opp kortsiktig komfort, og har derfor en større

sannsynlighet for å lykkes (Holt & Dunn, 2004; funnet i Jordet, 2013). Dette handler i

høy grad om at det å oppleve vanskeligheter under læring, er mer effektivt og gunstig for

selve læringseffekten. Toering og Jordet (2013 in press) viste at en høyere score på

selvkontroll, gav en høyere sannsynlighet for at spillerne befant seg på det høyeste


56

nivået i en profesjonell liga. Med selvregulerer totalbelastningen ser man viktigheten

av å regulere både fysiske, kognitive, og følelsesmessige belastninger (Jordet, 2013 in

press). Mindre god selvregulering, kan gi negative konsekvenser som å bli utbrent,

overtrent eller pådra seg skader. En stor utfordring ved dette arbeidet, er forskjellene

mellom faktisk opplevd belastning, og hva en trener har intensjon om (Brink, Frencken,

Jordet & Lemmink, 2014 in press). Kjennetegnet selvregulerer læring handler om

delkomponentene planlegging, selvmonitorering, evaluering, refleksjon, innsats og

selveffektivitet. Toering, Elferink-‐Gemser, Jordet og Visscher (2009) viste at aspektene

refleksjon og innsats er assosiert med høyt prestasjonsnivå. Elitespillere er mer bevisste

på sine svakheter og styrker, og er flinkere til å jobbe med dette gjennom bevisste

handlinger. De lærer mer effektivt og utvikler sine ferdigheter bedre enn ikke-‐elite

spillere (Toering et al., 2009). Elitespillere legger inn en mer ekstrem innsats og

utholdenhet i å utføre sine arbeidsoppgaver (Toering et al., 2009) . Kjennetegnet blir

bedre av andre bør forstås i sammenheng med selvregulert læring, hvor individet er

proaktiv i sin egen læringsprosess. Dette kan være gjennom å stille flere spørsmål under

trening og øvelser, evne til å la seg coache, eller søke annen støtte fra omgivelsene.

Fotballspillere som har lyktes har blant annet vært flinkere til å bruke strategier for å

mestre motgang, hvor de i høyere grad velger å konsentrere seg om situasjoner eller

problemer de kan påvirke og gjøre noe med (Van Yperen, 2009), og illustrer med dette

viktigheten av kjennetegnet mestrer motgang. Evnen til å gjøre andre bedre har vist

at spillere som feirer og uttrykker glede ved sine mål, har større sannsynlighet for å

være tilknyttet et vinner-‐lag, enn spillere som uttrykker mindre feiring. Dette

kjennetegnet omhandler hvordan spillere gjennom sin kommunikasjon og kroppsspråk

smitter positivt over på sine lagspillere, og negativt over på motstander. Spillere som

søker intenst etter å lykkes ønsker ikke bare sterkt å lykkes, men de har også en

sterkere vilje og tilbøyelighet for å legge ned tid og innsats som kreves, samt en større

motvilje til å justere eller gi slipp på målet (Van Yperen, 2009). I tillegg, de som har hatt

suksess, har også planlagt hvilke veier de skulle følge for å komme dit (Holt & Dunn

2006; funnet i Jordet 2013, in press). Å mestre press har tidligere vist til fordeler med å

spille på hjemmebane (Pollard, 2005; funnet i Jordet 2013 in press) – hvor nyere

forskning har vist at det å gjøre det dårlig på bortebane oftere er relatert til negative

faktorer som; reise, liten kjennskap til bortebane og taktiske forhold. I tillegg, en studie

har vist at i straffesparkkonkurranser er det større sannsynlighet for ikke å score når


57

presset er stort (Jordet & Hartmann, 2008; funnet i Jordet, 2013 in press). Til slutt, evne

til å mestre medgang har vist hvordan et favorittstempel kan ha en negativ påvirkning

på prestasjoner i situasjoner med høyt press (Jordet, 2009), fordi man ønsker å bli

fortest mulig ferdig med den ubehagelige situasjonen.

Et annet delmål for denne oppgaven har vært å belyse likheter og forskjeller i forhold til

de mentale kjennetegnene. Direkte ulikheter har ikke blitt funnet, og jeg konkluderer

med at jeg i høy grad kjenner meg igjen i forskningen, og det er derfor mer snakk om en

fordypning og utbrodering av hvordan opplevelsene kjennes fra innsiden, og hvilke

andre prosesser som er til stede samtidig. For eksempel i tilknytning til kjennetegnet

”omfavner leken”, har jeg belyst hvordan både et resultatfokus og læringsfokus, har vært

til stede i min fotballkarriere. Det vil si, et langsiktig perspektiv gjennom drømmer og

mål er også avhengig av kortsiktige motivasjonsfaktorer som å ville ”vinne” situasjoner

du kommer opp i på banen. Samtidig, har jeg poengtert evnen til både å være ydmyk, og

nullstille tidligere gode prestasjoner, for deretter å sette seg nye mål underveis i

karrieren. Selv om selvbestemmelse har blitt poengtert som en viktig del av dette

kjennetegnet, har for eksempel en enorm stahet, og indre tro til selv å påvirke og ikke bli

påvirket av andre, vært helt avgjørende faktor for at jeg kom så langt i min karriere.

Det overordnede målet for denne oppgaven har vært å diskutere konsekvenser de

mentale prosessene har og gir for coaching av unge spillere. Min konklusjon er at

trenere har svært gode muligheter for å påvirke hver av disse kjennetegnene separert,

individuelt og gjennom laget. Derimot, under kjennetegnet ”omfavner leken”, har jeg

poengtert viktigheten av å legge til rette for et utviklende miljø, derimot det

selvbestemte valget og den indre motivasjonen setter spillernes ønsker i høyfokus, og er

kanskje ikke det kjennetegnet man begynner først å jobbe med, da man etter hvert på et

visst nivå må kunne forutsette at man har spillere med et ønske om å være der de her.

Det å prioritere tiden som trener, er en klar utfordring for utvikling og påvirkning av

mentale ferdigheter. Med den relativt korte tiden vi trenere har med våre spillere, blir

det klart viktig å prioritere hvilke av kjennetegnene vi velger å ha fokus på, eller hvilke

vi kan oppnå mest mulig effekt av gjennom mer systematisk arbeid. Derfor er min

konklusjon at kjennetegn som ”utforsker spillet”, som da også går i kjernen av

spilleforståelse -‐ bør ha en høy prioritet blant trenere, og jobbes mer systematisk med.


58

Dette i tillegg til ”selvregulerer læring”, som burde vies en vesentlig og sentral rolle,

fordi en rød tråd eller sterk sammenheng gjennom mange av kjennetegnene, slik jeg har

tolket det, er evnen til å lære av situasjoner og opplevelser man går igjennom. Andre

kjennetegn lar seg kanskje best påvirke gjennom coaching i den reelle og opplevde

situasjonen, som for eksempel ”mestrer motgang”, og ”mestrer press”. Det å bli ”bedre

av andre”, og ”gjør andre bedre”, representerer de relasjonelle dimensjonene, som en

trener kan påvirke gjennom å skape gode relasjoner og kommunikasjon spillerne i

mellom. Sist men ikke minst, for å øke tilbøyeligheten for å bli påvirket, må vi tenke over

den pedagogiske inngangen vi velger, og benytte de mest naturlige og effektive

innfallsvinkler med utgangspunkt i fotballen. Da tror jeg de unge er mer motiverte til å

lære. Tilslutt, hva et lag og individer trenger, er klart opp til den enkelte trener å avgjøre.

Alle kjennetegn trenger kanskje ikke systematisk å bli jobbet med, men økt kunnskap og

forståelse for de mentale prosessene, kan gi en bedre håndtering og kommunikasjon

med unge spillere – fordi vi forstår mer, og antar mindre – og er kanskje det viktigste

steget i riktig retning.

7.0 Etterord I tilknytning til forskning av de 11 mentale kjennetegnene, er det enkelte momenter

eller svakheter man bør være klar over, og som er poengtert av Jordet (2013). For det

første har ikke studiene påvist årsakssammenhenger (Johannessen, Tufte &

Christoffersen, 2010) mellom de mentale kjennetegnene, det vil si at når en hendelse

eller et mentalt kjennetegn er til stede, vil det ha en innvirkning på et annet kjennetegn. I

tillegg studier som går over lengre tid, er heller ikke utført på området (Jordet 2013), og

kunne kanskje bidratt til å belyse hvordan kjennetegnene endrer eller oppstår på ulike

tidspunkt i en karriere. En større studie er under utarbeidelse, med 1650 spillere fra 14

år opp til elitenivå, som tester ut alle de mentale kjennetegnene. Studien vil mest

sannsynlig gi endringer og mer innsikt i tilstedeværelsen av de mentale ferdighetene

(Jordet, 2013).

Et annet viktig område, som kunne vært utdypet nærmere er den påvirkning miljøet du

vokser opp i har, og hvordan den bidrar til interesse, og lidenskap for fotballen. Når jeg


59

tenker tilbake på min tid i Clausenengen FK, er det flere spillere fra denne klubben og

perioden, som nådde landslaget på et aldersbestemtnivå. Med andre ord, det var noe

med dette miljøet, som både inspirerte og vekket konkurranselysten min. Det var et lite

og godt miljø, med fokus på prestasjoner og utvikling. I tillegg, under kjennetegnet

”omfavner leken”, ble det også ble belyst at motivasjon ikke bare handler om et ønske

om å lykkes, men også en viss angst relatert til det å ”unngå å mislykkes” (Jordet 2011).

Dette trenger ikke bare fungere som en motivasjonskilde før du skal prestere, men kan

også være knyttet til læring og hvordan en opplevd skam nærmest tvinger deg i

etterkant til å bearbeide og gjennomgå situasjoner hvor du ikke har prestert.

Noe av det jeg har beskrevet under egne opplevelser, kunne vanskelig ha blitt forklart

eller satt ord på som ung. Av forskningen kan det også tolkes dithen at enkelte

kjennetegn står mer sentralt i bevisstheten til en spiller, enn andre. Derfor er det viktig å

gjøre oppmerksom på at enkelte prosesser, kanskje er vanskeligere å påvirke enn andre.

Uten å motargumentere for viktigheten av å forstå, påvirke eller legge til rette for

utvikling av mentale ferdigheter, så finnes det en fin balansegang mellom hva en ung

spiller kanskje bør eller ikke bør ha et bevisst forhold til -‐ og hva man som ung faktisk

kan forstå. Kanskje det ligger noe i uttrykket ”det er ved å glemme seg selv, at man

finner seg selv”, selv om det står i sterk kontrast til beskrivelsen ovenfor av opplevd

angst som en inspirasjonskilde. Jeg mener at i arbeidet med å påvirke de mentale

prosessene, bør det aldri gjennomføres eller tilnærmes på en slik måte at det står i veien

for opplevelser av glede og å være i flytsonen som ung.

60

Kildehenvisning Banister, E.W., Clavert, T.W., Savage, M.V., & Bach, T. (1975). A system model of training

for athletic performance. Australian Journal of Sports Medicine. 7, 57-‐61.

Bauer, I.M., & Baumeister, R.F. (2011). Self-‐regulatory strenght. I Vohs, K.D., &

Baumeister, R.F. (2011). Handbook of Self-‐Regulation: Research, theory and applications. (2.utg.). New York: Guilford Press.

Baumeister, R. F., Hamilton, J. C., & Tice, D. M. (1985). Public versus private expectancy

of success: Confidence booster or performance pressure. Journal of Personality and Social Psychology. 48, 1447–1457.

Baumeister, R. F. (1997). Esteem threat, self-‐regulatory breakdown, and emotional distress as factors in self-‐defeating behavior. Review of General Psychology. 1, 145–174.

Baumeister, R.F., & Vohs, K.D. (2004). Handbook of self-‐regulation: Research, theory and applications. New York: Guilford Press.

Befring, E. (2007). Forskningsmetode, etikk og statistikk. (2.utg.).

Oslo: Det Norske Samlaget. Bjork, R.A. (2009). Structuring the conditions of training to archieve elite performance:

Reflections on elite training programs and related themes in Chapters 10-‐13. I Ericsson, K.A (Red.), Development of professional expertise: Toward measurements of expert performance and design of optimal learning environments. 312-‐329. Cambridge, UK: Cambridge University Press.

Bjork, R.A. (2013). Desirable difficulties perspective on learning. I Pashler, H. (Red).

Encyclopedia of the mind. Thousand Oaks: Sage Reference.

Bornstein, G., & Goldscmidt, C. (2008). I Post-‐Scoring Behaviour and Team Success in Football. In Patric Andersson, Peter Ayton and Carsten Schmidt (Red.), Myths and Facts about Football: The Economics and Psychology of the World’s Greatest Sport, 113-‐124.

Brink, M.S. (2010). British Journal of Sports Medicine. 44(11), 809-‐815.

61

Brink, M.S., Nederhof, E., Visscher, C., Schmikli, S.L. & Lemmink, K.A.P.M. (2010). Monitoring load, recovery, and performance in young elite soccer players. Journal of strength and conditioning research. 24(3), 597-‐603.

Brink, M.S., Visscher, C., Coutts, A.J., & Lemmink, K.A.P.M. (2012). Changes in perceived

stress and recovery in overreached young elite soccer players. Scandinavian Journal of Medicine & Science in Sports. 22(2), 285-‐292.

Brink, M.S., Frencken, W.G.P., Jordet, G., & Lemmink, K.A.P.M. (in press). Coaches` and

players` perceptions of training dose; not a perfect match. Brown, J.D., & Marshall, M.A. (2011). Self-‐esteem and emotion: Some thoughts about

feelings. Personality and Social Psychology Bulletin. 27, 575-‐584. Busso, T., Deis, C., Bonneroy, R., Geyssant, A., & Lacour, J.R. (1997). Modeling of

adaptions to physical training by using a recursive least squares algortihm. Journal of Applied Physiology. 82, 1685-‐1693.

Curran, T., Appleton, P.R., Hill, A.P., & Hall, H.K. (2011). Passion and burnout in elite

junior soccer players: The mediating role of self-‐determined motivation. Pshychology of Sport and Exercise. 12(6), 655-‐661.

De Arujo, C.G., Papoti, M, dos Reis, I.G.M., de Mello, M.A.R., & Gobatto, C.A. (2011).

Physiological responses during linear periodized training in rats. European Journal of Applied Physiology. 12(112), 839-‐852.

De Ridder, D.T.D, Lensvelt-‐Mulders, G., Finkenauer, C., Stok, M., & Baumeister, R. (2012).

Taking Stock of Selv-‐Control: A Meta-‐Analysis of How Trait Self Control Relates to a Wide Range of Behaviors. Persolnality and Social Psychology Review. 16(1), 76-‐99.

Deci, E. L., & Ryan, R. M. (2000). The 'what' and 'why' of goal pursuits: Human needs and

the self-‐determination of behavior. Psychological Inquiry. 11, 227-‐268. Ericsson, K.A. (2003). Development of elite performance and deliberate practice. I

Starks, J.L. & Ericsson, K.A. (Red). Expert performance in sports: Advances in research on sport expertise. 49-‐83. Champaign, IL: Human Kinetics.

62

Ericsson, K. A. (1998). The scientific study of expert levels of performance: General implications for optimal learning and creativity. High Ability Studies. 9, 75–100.

Ertmer, P. A., & Newby, T. J. (1996). The expert learner: Strategic, self-‐regulated, and reflective. Instructional Science. 24, 1–24.

Folkman, S., & Moskowitz, J.T. (2004). Coping: Pitfalls and promise. Annual Review of

Psychology. 55, 745–774.

Foster, C. (1998). Monitoring training in athletes with reference to overtraining

syndrome. Medicine & Science in Sports & Exercise. 30, 1164-‐1168.

Foster, C., Heimann, K.M., Esten, P.L., Brice, G., & Porcari, J.P. Differences in perceptions of training by coaches and athletes. South African Journal of Sports Medicine 1(8), 3-‐7

Fredrickson, B.L., & Levenson, R.W. (1998). Positive emotions speed recovery from the

cardiovascular sequelae of negative emotions. Cognition and Emotion. 12, 191-‐220.

Gershgoren, L., Tenenbaum, G., Gershgoren, A., & Eklund, R.C. (2011). The Effect of

Parental Feedback on Young Athletes’ Perceived Motivational Climate, Goal Involvement, Goal Orientation, and Performance. Psychology of Sport and Exercise. 12(5), 481-‐489.

Gibson, B., Sachau, D., Doll, B., & Shumate, R. (2002). Sandbagging in competition:

Responding to the pressure of being the favorite. Personality and Social Psychology Bulletin. 28, 1119-‐1130.

Holt, N.L., & Dunn, J.G.H. (2004). Toward a grounded theory of the psychosocial

competencies and environmental conditions associated with soccer success. Journal of Applied Sport Psychology. 16, 199-‐219.

Holt, N.L., & Dunn, J.G.H. (2006). Guidelines for delivering personal-‐disclosure mutual-‐sharing team building interventions. The Sport Psychologist. 20, 348–36.

63

Holt, N.L., & Mitchell, T. (2006). Talent development in English professional soccer. International Journal of Sport Psychology. 37, 77-‐98.

Hoås, Ø. (2012). Bonuskampene. Norges idrettshøgskole. Impellizzeri, F.M., Rampinini, E., & Marcora, S.M. (2005). Physiological assessment of

aerobic training in soccer. Journal of Sports Science. 23(6), 583-‐592. Izard, C.E. (1991). The psychology of emotions. New York: Plenum Press. Jordet, G. (2011). ”Prestasjonsmentalitet – hva er drivkraften hos de BESTE?”

Fotballtrenere. 1, 1-‐6 Jordet, G. (in press). Psychology and the development of elite soccer performance. Drust,

B. (2013). Soccer Science. Champaign, IL: Human Kinetics Publishers.

Johannessen, A., Tufte, P.A., & Christoffersen, L. (2010). Introduksjon til

samfunnsvitenskapelige metode. (4.utg.). Oslo: Abstrakt forlag. Johnson, U., Ekengren, J., & Andersen, M.B. (2005) Journal of Sport & Exercise Psychology.

27(1), 32-‐38. Johnson, U., & Ivarsson, A. (2011). Psychological predictors of sport injuries among

junior soccer players. Scandinavian Journal of Medicine & Science in Sports. 21(1), 129-‐136.

Jordet, G. (2005). Perceptual Training in Soccer: An Imagery Intevention Study with Elite

Players. Journal of applied sport psychology. 17, 140-‐156. Jordet, G., & Hartman, E. (2008). Avoidance motivation and choking under pressure in

soccer penalty shootouts. Journal of Sport & Exercise Psychology. 30, 452-‐459. Jordet, G. (2009). When Superstars Flop; Public Status and Choking Under Pressur in

International Soccer Penalty Shootouts. Journal of Applied Sport Psychology. 21(2), 125-‐130.

64

Jordet, G., Hartman, E., & Sigmundstad, E. (2009). Temporal links to performing under pressure in international soccer penalty shootouts. Psychology of Sport & Exercise. 10, 621-‐627.

Jordet, G., Bloomfield, J., & Heijmerikx, J. (2013). The hidden foundation of field vision in

English Premier League (EPL) soccer players. 7th Annua MIT Sloan Sports Analytics Conference.

Jordet, G. (2013). Prestasjonspsykologi i toppfotball: Stressmestring. Norsk

Toppfotballsenter. Norges Idrettshøyskole. NFF /Prolisens. Kosslyn, S.M. (1994). Image and brain: The resolution of the imagery debate. (1.utg.).

Cambridge, MA: The MIT Press. Kraus, M. W., Huang, C., & Keltner, D. (2010). Tactile communication, cooperation, and

performance: An ethological study of the NBA. Emotion. 10, 745-‐749. Leary, M.R., Tambor, E.S., Terdal, S.K., & Downs, D.L. (1995). Self-‐esteem as an

interpersonal monitor: The sociometer hypothesis. Journal of Personality and Social Psychology. 68, 518-‐530.

Magill, R.A. (2011). Motor learning and control: Concepts and applications. (9.utg.).

New York: McGraw-‐Hill. Mischel, W., Shoda, Y., & Peake, P.K. (1988). The Nature of Adolescent Competencies

Predicted by Preschool Delay of Gratification. Journal of Personality and Social Psychology. 54(4), 687-‐696.

Moll, T., Jordet, G., & Pepping, G.J. (2010). Emotional contagion in soccer penalty

shootouts: Celebration of individual success is associated with ultimate team success. Journal of Sports Sciences. 28(9), 983-‐992.

Norsk Toppfotballsenter. (udatert). Fotballmentalitet. Hentet 15.11.13, fra

http://www.toppfotballsenter.no/portal/public/showContentCategory.do?id=9979

Nyeng, F. (2004). Vitenskapsteori for økonomer. (1.utg.). Oslo: Abstrakt forlag.

65

Nyiri, A. (2009). The philosophy of the Laureano Ruiz soccer academy. Hentet 03.10.13, fra http://lrsa.us/uploads/lrsa_philosophy.pdf

Oliver, E.J., Hardy, J., & Markland, D. (2010). Identifying important practice behaviors for

the development of high-‐level youth athletes: Exploring the perspectives of elite coaches. Psychology of Sport and Exercise. 11, 433-‐443.

Pain, M.A., & Harwood, C.G. (2007) The performance environment in English youth

soccer. Journal of Sports Sciences. 25, 1307-‐1324. Pain, M.A., & Harwood, C.G. (2008). The performance environment in English youth

soccer: A quantitative investigation. Journal of Sports Sciences. 26, 1157-‐1169. Pain, M.A., & Harwood, C.G. (2009). Team building through mutual sharing and open

discussion of team functioning. The Sport Psychologist. 23, 523-‐542. Pensgaard, A.M., & Hollingen, E. (2006). Idrettens mentale treningslære. (2.utg.). Oslo:

Gyldendal Norsk Forlag AS. Pollard, R., & Pollard, G. (2005). Long-‐term trends in home advantage in professional

team sport in North America and England (1876-‐2003). Journal of Sports Sciences. 23(4), 337-‐350.

Pollard, R. (2006). Worldwide regional variations in home advantage in association football. Journal of Sports Sciences. 24, 231-‐240.

Schmidt, R.A., & Lee, T.D. 2005. Motor Learning: A Behavioral Emphasis (4.utg.).

Champaign, IL: Human Kinetics. Snyder, H.S., Shorey, H.S., Cheavens, J., Pulvers, K.M., Adams, V.H., III., & Wiklund, C.

(2002). Hope and academic success in college. Journal of Educational Psychology. 94, 820-‐826.

Stewart, A.M., & Hopkins, W.G. (1997). Swimmers’ compliance with training

prescription. Medicine & Science in Sports & Exercise. 29, 1389-‐1392.

66

Tangney, J.P., Baumeister, R.F., & Boone, A.L. (2004). High self-‐control predictsgood adjustment, less pathology, better grades and interpersonal success. Journal of Personality. 72, 271-‐324.

Taylor, S.E., & Stanton, A.L. (2007). Coping resources, coping processes, and mental health. Annual Review of Clinical Psychology. 3, 377–401.

Taylor, I.M., & Bruner, M.W. (2012). The social environment and developmental

experiences in elite youth soccer. Psychology of Sport and Exercise. 13(4), 390 – 396.

Toering, T., & Jordet, G. (in press). Self-‐control among professional footballers. Toering, T.T., Elferink-‐Gemser, M.T., Jordet, G., & Visscher, C. (2009). Self-‐regulation and

performance level of elite and non-‐elite youth soccer players. Journal of Sports Sciences. 27(14), 1509-‐1517.

Toering, T., Elferink-‐Gemser, M., Jordet, G., Jorna, C., Pepping, G., & Visscher, C. (2011).

Self-‐Regulation of Practice Behavior Among Elite Youth Soccer Players: An Exploratory Observation Study. Journal of Applied Sport Psychology 23. 110-‐128.

Tracy, J.L., & Robins, R. W. (2007a). Emerging insights into the nature and function of

pride. Current Directions in Psychological Science. 16, 147-‐150. Tracy, J.L., & Robins, R.W. (2007b). The prototypical pride expression: Development of a

nonverbal behavior coding system. Emotion. 7, 789-‐801. Tracy, J.L., & Matsumoto, D. (2008). The spontaneous expression of pride and shame:

Evidence for biologically innate nonverbal displays. Proceedings of the National Academy of Sciences USA. 105, 11655-‐11660.

Van de Ven, N. (2011). Supporters are not necessary for the home advantage: Evidence

from same-‐stadium derbies and games without an audience. Journal of Applied Social Psychology. 41(12)¸2785-‐2792.

Van Yperen, N.W. (2009). Why Some Make It and Others Do Not: Identifying Psycological

Factors That Predict Career Success in Professional Adult Soccer. The Sport Psychologist. 23, 317-‐329.

67

Vohs, K.D., & Baumeister, R.F. (2011). Handbook of Self-‐Regulation: Research, theory and applications. (2.utg.). New York: Guilford Press.

Zimmerman, B. J. (1989). A social cognitive view of self-‐regulated academic learning.

Journal of Educational Psychology. 81, 329–339.

Zimmerman, B.J. (1990). Self-‐regulated learning and academic archievement: An overview Educational Psychologist. 25, 3-‐17.

Zimmerman, B.J. (2006). Development and adaption of expertixe: The role of self-‐

regulatory processes and beliefs. I Ericsson, K.A., Charness, N., Feltovich, P.J. & Hoffman, R.R. (Red.). The Cambridge handbook of expertise and expert performance. 705-‐722. New York: Cambridge University Press.

Zimmerman, B. J. (1989). A social cognitive view of self-‐regulated academic learning.

Journal of Educational Psychology. 81, 329–339.

Vedlegg 1: Kvalitetsskjema for trening.

Øyvind leonhardsen uefa a-lisens...

Documents