de siste seks
DESCRIPTION
Science Fiction roman av Pittacus LoreTRANSCRIPT
HENDELSENE I DENNE BOKEN ER VIRKELIGE.
NAVN OG STEDER ER BLITT ENDRET
FOR Å BESKYTTE DE SEKS FRA LORIEN,
SOM FORTSATT LEVER I SKJUL.
TA DETTE SOM EN FØRSTE ADVARSEL.
DET FINNES ANDRE SIVILISASJONER.
NOEN AV DEM ØNSKER Å ØDELEGGE DEG.
D e s i s t e s e k sA N N E N B O K I A R V E N F R A L O R I E N
P I T TA C U SLO R E
Oversatt avMorten Hansen, MNO
Pittacus LoreOriginalens tittel The power of sixOversatt av Morten Hansen, MNO
Copyright © 2010 by Pittacus LoreAll rights reserved throughout the world by BIG JIM INDUSTRIES,
INC,c/o William Morries Endeavor Entertainment LLC
Norsk utgave:© CAPPELEN DAMM AS, 2012
ISBN 978-82-02-39888-0
1. utgave, 1. opplag 2012Omslagsdesign: www.the-parish.com
Omslagsfoto: Bilde av jente © Arcangel ImagesSats: Type-it AS, Trondheim 2012
Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2012
Trykt på 50g Norbook 2,4
Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovensbestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver
eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i denutstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor,
interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og
inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.
www.cappelendamm.no
F Ø R S T EK A P I T T E L
Jeg heter Marina, som i «av havet», men det navnet fikk jeg
først mye senere. I begynnelsen gikk jeg bare under navnet
Sju, én av de ni overlevende gordene fra planeten Lorien.
Dens skjebne lå, og ligger fortsatt, i våre hender. De av oss
som ikke er tapt. De av oss som ennå er i live.
Jeg var seks år da vi landet. Da skipet stanset med et rykk
på jorda, skjønte jeg, enda så liten jeg var, hvor mye som sto
på spill for oss – ni cêpaner, ni gorder – og at vår eneste sjanse
ventet på oss her. Vi var kommet inn i planetens atmosfære
midt i en storm som vi selv hadde skapt, og jeg husker de små
puffene av damp som bølget fra skipet da føttene våre trådte
på jorda for aller første gang, og gåsehuden som dekket ar-
mene mine. Jeg hadde ikke kjent vind på et år, og det var is-
kaldt ute. Det var noen der som ventet på oss. Jeg vet ikke
hvem han var, bare at han ga hver cêpan to sett med klær og
en stor konvolutt. Jeg vet ennå ikke hva den inneholder.
Vi klynget oss sammen, for vi visste at vi kanskje aldri ville
7
se hverandre igjen. Ord ble utvekslet, klemmer ble utveks-
let, og så delte vi oss, slik vi visste at vi måtte. Vi dannet par
og gikk i ni forskjellige retninger. Jeg kikket meg stadig over
skulderen etter hvert som de andre ble mindre og mindre i
det fjerne, helt til de veldig sakte, én etter én, forsvant alle
sammen. Og så var det bare Adelina og jeg igjen. Vi trasket
av gårde alene i en verden som vi visste praktisk talt ingenting
om. Jeg skjønner nå hvor redd Adelina egentlig må ha vært.
Jeg husker at vi gikk om bord i et skip med kurs for et
ukjent mål. Jeg husker to eller tre forskjellige tog etter det.
Adelina og jeg holdt oss for oss selv, vi holdt oss tett sammen
i bortgjemte avkroker, unna alle som eventuelt måtte være i
nærheten. Vi haiket fra by til by, over fjell og enger, banket
på dører som fort ble smelt i fjeset på oss. Vi var sultne, slitne
og redde. Jeg husker at jeg satt på et fortau og tigget om små-
penger. Jeg husker at jeg gråt istedenfor å sove. Jeg er sik-
ker på at Adelina ga bort noen av edelstenene våre fra Lorien
bare for å få noen måltider varm mat, så ille sto det til med
oss. Kanskje hun ga bort alle sammen. Og så fant vi et sted i
Spania.
En streng kvinne jeg etter hvert skulle kjenne som søster
Lucia åpnet den tykke eikedøra. Hun myste mot Adelina og
så fortvilelsen hennes, så de sammensunkne skuldrene.
«Tror du på Guds ord?» spurte kvinnen på spansk og
snurpet leppene mens hun gransket oss med smale øyne.
«Guds ord er mitt løfte,» svarte Adelina med et høytidelig
nikk. Jeg vet ikke hvordan hun kjente til dette svaret – kan-
8
D E S I S T E S E K S
skje hun hadde lært det da vi bodde i en kirkekjeller for flere
uker siden – men det var det riktige. Søster Lucia åpnet døra.
Siden da har vi vært her, elleve år i dette steinklosteret med
rommene som lukter muggent, de trekkfulle korridorene og
de harde gulvene som er så kalde som isblokker. Bortsett fra
de få besøkende er Internett min eneste forbindelse til ver-
den utenfor vår lille by, og jeg søker på nettet hele tiden, le-
ter etter et eller annet tegn til at de andre er der ute, at de
leter, kanskje kjemper. Et tegn på at jeg ikke er alene, for
nå kan jeg ikke lenger si at Adelina fortsatt tror på det, at
hun fortsatt er med meg. Holdningen hennes forandret seg
et sted på veien over fjellene. Kanskje det skjedde da noen
nok en gang smelte igjen en dør i fjeset på oss og stengte en
sultende kvinne og barnet hennes ute i kulden enda en natt.
Hva det enn var, virker det som Adelina ikke lenger kjen-
ner den samme innstendige trangen til å holde seg i beveg-
else, og hennes tro på Loriens gjenoppstandelse ser ut til å
ha blitt byttet ut med den troen som søstrene i klosteret de-
ler. Jeg husker en tydelig endring i Adelinas øyne, de plutse-
lige utlegningene om behovet for veiledning og struktur hvis
vi skulle klare å overleve.
Min tro på Lorien er fortsatt intakt. I India for halvannet
år siden så fire forskjellige mennesker en gutt flytte gjen-
stander med bare tankekraft. Til å begynne med skapte ikke
denne hendelsen så mye oppstyr, men så forsvant gutten
brått, noe som utløste mange rykter i området, og det ble satt
i gang en jakt på ham. Så vidt jeg vet, er han ikke blitt funnet.
9
P I T T A C U S L O R E
For noen måneder siden kunne man lese i nyhetene om
en jente i Argentina som etter et jordskjelv løftet en betong-
blokk på fem tonn for å redde en mann som satt fast under
den, og da nyheten om denne heltedåden spredte seg, for-
svant hun. I likhet med gutten i India er hun fortsatt borte.
Og så er det far og sønn-duoen som er på nyhetene over
hele Amerika nå. Politiet jakter på dem etter at de to angive-
lig jevnet en hel skole i Ohio med jorda på egen hånd og sam-
tidig drepte fem mennesker. De etterlot seg ikke andre spor
en noen mystiske hauger med aske.
«Det ser ut som det har vært krig her. Jeg vet ikke hvordan
jeg ellers skal forklare det,» hadde etterforskningslederen ut-
talt. «Men vær trygg, vi skal komme til bunns i dette, og vi
skal finne Henri Smith og sønnen hans, John.»
Kanskje John Smith, hvis det er hans virkelige navn, bare
er en gutt som ville hevne seg på noen, en som ble presset for
hardt. Men jeg tror ikke det er slik. Hjertet dunker hardt hver
gang bildet av ham dukker opp på skjermen. Jeg blir grepet
av en dyp fortvilelse som jeg ikke helt kan forklare. Jeg kjen-
ner det helt inn i margen at han er en av oss. Og på en eller
annen måte vet jeg at jeg må finne ham.
D E S I S T E S E K S
A N D R EK A P I T T E L
Jeg støtter armene på den kalde vinduskarmen og ser snøfla-
kene dale ned fra den mørke himmelen og legge seg i fjellsi-
den, hvor det vokser furu, korkeik og bøk, med felter av klip-
per og stein innimellom. Det har snødd i hele dag, og ifølge
værmeldingen skal det fortsette hele natten. Jeg kan knapt se
lenger enn til utkanten av byen i nord – verden forsvinner i
en hvit dis. Om dagen, når himmelen er skyfri, er det mulig å
se den blå flekken som er vannet i Biscayabukten. Men ikke
i dette været, og jeg kan ikke la være å lure på hva som kan
ligge på lur i alt det hvite utenfor synsvidden min.
Jeg ser bak meg. Jeg er i et rom hvor det er trekkfullt
og høyt under taket, og her står det to datamaskiner. For å
bruke en av dem må vi sette oss opp på venteliste og vente på
tur. Om kvelden er bruken begrenset til ti minutter hvis det
er noen som venter, tjue minutter ellers. De to jentene som
bruker dem nå, har sittet en halvtime hver, og jeg er utålmo-
dig. Jeg har ikke sjekket nyhetene siden i morges, da jeg snek
11
meg inn før frokost. På det tidspunktet var det ikke noe nytt
om John Smith, men jeg skjelver nesten av spenning når jeg
tenker på hva som kan ha dukket opp siden da. En eller an-
nen ny oppdagelse er blitt avdekket hver dag siden historien
først ble kjent.
Santa Teresa er et kloster som også fungerer som et hjem
for foreldreløse jenter. Jeg er nå den eldste av trettisju styk-
ker, en ære jeg har hatt i et halvt år, etter at den siste jenta
som ble atten dro. Når vi fyller atten, må vi alle velge om vi
vil dra ut på egen hånd eller skape et liv innenfor kirken. Av
alle som er blitt atten, er det ikke en eneste jente som har blitt
her. Det er ikke så rart. Fødselsdagen som Adelina og jeg fant
på da vi kom, er mindre enn fem måneder unna, og da blir jeg
også atten. I likhet med de andre har jeg tenkt å legge dette
fengselet bak meg, enten Adelina blir med eller ikke. Og jeg
har vanskelig for å tro at hun vil det.
Selve klosteret ble bygd av stein i 1510 og er altfor stort for
de få som bor her. De fleste rommene står tomme, og de som
ikke gjør det, har noe fuktig og jordaktig ved seg, og stem-
mene våre gjaller mot taket og tilbake igjen. Klosteret ligger
på den høyeste åsen med utsikt over landsbyen med samme
navn, langt inne i Picos de Europa-fjellene nord i Spania.
I likhet med klosteret er landsbyen av stein, med mange byg-
ninger som er bygd rett inn i fjellsiden. Når man går nedover
hovedgaten, Calle Principal, er det umulig ikke å bli overvel-
det av forfallet. Det er som om stedet er blitt glemt av tiden,
og århundrenes gang har forvandlet nesten alt til nyanser av
12
D E S I S T E S E K S
mosegrønt og brunt, mens den gjennomtrengende luften av
jordslag henger i luften.
Det er fem år siden jeg begynte å trygle Adelina om å dra,
sånn at vi får holdt oss i bevegelse slik vi fikk beskjed om.
«Jeg kommer til å få arvekreftene mine snart, og jeg har ikke
lyst til å oppdage dem her, med alle disse jentene og nonnene
rundt meg,» hadde jeg sagt. Hun hadde nektet og kommet
med et sitat fra La Biblia Reina Valera om at vi må stå stille
for å bli frelst. Jeg har bønnfalt henne hvert år siden da, og
hvert år ser hun på meg med tomt blikk og snakker meg i
senk med et nytt religiøst sitat. Men jeg vet at min frelse ikke
ligger der.
På den andre siden av kirkeporten og nedover den slake
bakken kan jeg se de svake, utydelige lysene i byen. Midt i
denne snøstormen ser de ut som svevende glorier. Selv om
jeg ikke kan høre musikken fra noen av de to cantinaene, er
jeg sikker på at det er fullpakket i begge to. I tillegg til dem
har byen en restaurant, en kafé, et torg, en bodega og di-
verse selgere som står langs Calle Principal de fleste morge-
ner og ettermiddager. Nær bunnen av bakken, i sørenden av
byen, ligger mursteinsbyningen med skolen som vi alle går
på.
Jeg snur fort på hodet da klokken ringer: Det er fem mi-
nutter til bønn, og deretter er det rett i seng. Panikken fa-
rer gjennom meg. Jeg må få vite om det har skjedd noe nytt.
Kanskje John er blitt tatt. Kanskje politiet har funnet noe
annet i den raserte skolen, noe som ble oversett første gang.
13
P I T T A C U S L O R E
Uansett om det ikke er noe nytt i det hele tatt, må jeg vite
det. Ellers får jeg aldri sove.
Jeg retter et hardt blikk mot Gabriela García – eller
Gabby, som vi kaller henne – som sitter ved den ene av da-
tamaskinene. Gabby er seksten og veldig pen, med langt,
mørkt hår og brune øyne, og hun kler seg alltid utfordrende
når hun er utenfor klosteret, i trange skjorter som viser den
piercede navlen. Hver morgen kler hun seg i løstsittende,
posete klær, men så fort søstrene ikke ser oss, tar hun dem
av og avslører et ettersittende, kort og trangt antrekk under.
Så bruker hun resten av den tiden det tar å gå til skolen til
å sminke seg og ordne håret på nytt. Det er det samme med
de fire venninnene hennes. Tre av dem bor også her. Og når
dagen er slutt, fjerner de sminken igjen på hjemveien og tar
på seg de andre klærne igjen.
«Hva er det?» spør Gabby nebbete og skuler på meg. «Jeg
holder på å skrive en mail.»
«Jeg har ventet mer enn ti minutter,» sier jeg. «Og du skri-
ver ikke mail. Du ser på gutter med bar overkropp.»
«Hva så? Har du tenkt å sladre på meg, sladrehank?» spør
hun spottende, som om hun snakker til et barn.
Jenta ved siden av henne, som heter Hilda, men som de
fleste på skolen kaller La Gorda – «tjukka» – (bak ryggen på
henne, aldri så hun hører det) ler.
De er uatskillelige, Gabby og La Gorda. Jeg biter meg i
tunga, snur meg mot vinduet igjen og legger armene i kors.
Jeg er rasende innvendig, delvis fordi jeg er nødt til å få slippe
14
D E S I S T E S E K S
til på PC-en og delvis fordi jeg aldri vet hvordan jeg skal rea-
gere når Gabby erter meg. Det er fire minutter igjen. Utål-
modigheten min går over i ren desperasjon. Det kan være
noe nytt akkurat nå – noe stort og viktig! – men det er umu-
lig for meg å vite fordi disse egoistiske dustene ikke vil gi fra
seg en av PC-ene.
Tre minutter igjen. Jeg holder på å riste av sinne. Men så
får jeg plutselig en idé, og et smil leker om munnen min. Det
er risikabelt, men verdt det hvis det lykkes.
Jeg snur meg akkurat nok til å se Gabbys stol i sidesynet.
Jeg puster dypt inn, og ved å fokusere alt jeg har av energi på
stolen hennes bruker jeg telekinesen min til å rykke den til
venstre. Så dytter jeg den fort mot høyre så hardt at den nes-
ten velter. Gabby farer opp og setter i et lite skrik. Jeg ser på
henne og later som jeg er overrasket.
«Hva er det?» spør La Gorda.
«Jeg vet ikke, det føltes som om noen nettopp sparket til
stolen min eller noe. Merket du noe?»
«Nei,» sier La Gorda, og med det samme hun har sagt
ordet, flytter jeg stolen hennes noen centimeter bakover, så
rykker jeg den mot høyre, mens jeg hele tiden står stille
ved vinduet. Denne gangen skriker begge jentene. Jeg dyt-
ter til Gabbys stol, så La Gordas igjen, og uten å ofre PC-
skjermene et blikk til flykter de skrikende ut av rommet.
«Endelig!» sier jeg, skynder meg bort til PC-en som
Gabby har brukt, og taster fort inn adressen til den nyhetssi-
den jeg har vurdert som mest pålitelig. De gamle PC-ene,
15
P I T T A C U S L O R E
i kombinasjon med det trege nettet her, gjør livet surt for
meg.
Nettleseren blir hvit, og linje for linje laster den inn siden.
Da det kvarte er lastet inn, ringer klokken for siste gang. Ett
minutt til bønn. Jeg har lyst til å blåse i klokken, selv om jeg
risikerer straff. Akkurat nå gir jeg rett og slett blaffen. «Fem
måneder til,» hvisker jeg for meg selv.
Nå er halve siden oppe og avslører øvre del av John Smiths
ansikt, øynene som ser opp, mørke og selvsikre, men det er
en følelse av ubehag i dem som ser nesten malplassert ut. Jeg
sitter helt ytterst på stolen og venter mens spenningen bob-
ler opp i meg så jeg skjelver på hendene.
«Kom igjen,» sier jeg til skjermen i et forgjeves forsøk på
å tvinge den til å få opp farten. «Kom igjen kom igjen kom
igjen.»
«Marina!» bjeffer noen i den åpne døra. Jeg snur meg brått
og ser søster Dora, en korpulent dame som er sjefkokke på
kjøkkenet. Hun stirrer på meg med dolker i blikket. Det er
ikke noe nytt. Hun stirrer slik på alle som bærer på brett i
lunsjkøen, som om det at vi trenger næring er en personlig
fornærmelse mot henne. Hun presser leppene sammen til en
fullkomment rett strek, så blir hun smal i øynene. «Kom! Nå!
Og da mener jeg nå!»
Jeg sukker, for jeg vet at jeg ikke har noe annet valg enn å
bli med. Jeg tømmer historikken i nettleseren og lukker den,
så følger jeg etter søster Dora gjennom den mørke korri-
doren. Det var noe nytt på skjermen, jeg bare vet det. Hvor-
16
D E S I S T E S E K S
for skulle Johns ansikt ellers ha fylt hele siden? Halvannen
uke er lenge nok til at en nyhet blir gammel, så hvis han blir
viet en så stor del av skjermen, betyr det at det er dukket opp
noen viktige nye opplysninger.
Vi går til hoveddelen av kirken i Santa Teresa. Rommet er
enormt, med ruvende søyler som fører opp til et høyt, hvelvet
tak og vinduer med farget glass i veggene. Det står treben-
ker i hele det åpne rommet, med plass til nesten tre hundre
mennesker. Søster Dora og jeg er de siste som kommer inn.
Jeg setter meg alene på en av benkene i midten. Søster Lucia,
som åpnet døra for Adelina og meg den gangen vi kom hit,
og som fortsatt driver klosteret, står ved prekestolen, lukker
øynene, bøyer hodet og presser hendene sammen foran seg.
Alle andre gjør det samme.
«Padre divino,» begynner bønnen i et høytidelig kor. «Que
nos bendiga y nos proteja en su amor …»
Jeg kobler ut og ser på bakhodene foran meg, som alle er
bøyd i konsentrasjon. Eller bare bøyd. Blikket mitt finner
Adelina, som sitter på aller første rad, seks benker foran meg
og litt til høyre. Hun ligger på kne, i dyp meditasjon og med
det brune håret samlet i en stram flette som rekker til midt
nedpå ryggen. Hun ser ikke opp en eneste gang, prøver ikke
å finne meg lenger bak i rommet slik hun pleide de første
årene våre etter at vi kom hit, da vi smilte til hverandre i
skjul som en bekreftelse på den hemmeligheten vi delte. Den
hemmeligheten deler vi fortsatt, men en eller annen gang i
løpet av denne tiden har Adelina sluttet å erkjenne det. En
17
P I T T A C U S L O R E
eller annen gang har planen om å vente til vi følte oss sterke
nok og trygge nok til å dra, blitt erstattet med Adelinas ønske
om rett og slett å bli her – eller kanskje det er fordi hun er
redd.
Før nyheten om John Smith, som jeg hadde fortalt Ade-
lina om da den ble kjent, hadde det vært flere måneder si-
den sist vi snakket om oppdraget vårt. I september hadde jeg
vist henne det tredje arret mitt, den tredje advarselen som
fortalte at enda en gorde hadde dødd, og at hun og jeg er
ett skritt nærmere å bli funnet og drept av mogadorianerne.
Hun hadde oppført seg som om det ikke var der. Som om
det ikke betydde det vi begge vet at det betyr. Da hun hørte
nyheten om John, himlet hun bare med øynene og sa at jeg
skulle slutte å tro på eventyr.
«En el nombre del Padre, y del Hijo, y del Espíritu Santo.
Amén,» sier de, og alle i rommet gjør korsets tegn samti-
dig som denne siste setningen blir ytret. Jeg også, for ikke å
stikke meg ut: panne, navle, venstre skulder, høyre skulder.
Jeg hadde ligget og sovet, drømt om å løpe nedover en
fjellside med armene strakt ut som om jeg skulle til å lette,
da jeg våknet av smerten og gløden fra det tredje arret idet
det snodde seg rundt leggen min. Lyset hadde vekket flere
av jentene i rommet, men heldigvis ikke søsteren som var på
vakt. Jentene trodde jeg hadde en lommelykt og et blad un-
der dyna, og at jeg brøt reglene for når det skulle være stille
og lyset slukket. Fra senga ved siden av min hadde Elena, en
stille jente på seksten med ravnsvart hår som hun ofte putter i
18
D E S I S T E S E K S
munnen når hun snakker, kastet en pute på meg. Huden min
hadde begynt å boble, og smerten hadde vært så intens at jeg
måtte bite i kanten av sengeteppet for ikke å skrike. Jeg klarte
ikke å la være å gråte, for et eller annet sted hadde Nummer
Tre mistet livet. Nå var det seks av oss igjen.
Denne kvelden går jeg ut av kirkeskipet sammen med de
andre jentene og setter kursen mot sovesalen og dens knir-
kete senger som står plassert med jevne mellomrom, men i
hodet er jeg i ferd med å klekke ut en plan. For å kompen-
sere for de harde sengene og betongkulden i alle rommene er
sengetøyet mykt og vatteppene tykke, den eneste egentlige
luksusen vi får. Min seng står i det innerste hjørnet, lengst
unna døra, som er den mest ettertraktede plassen; det er den
stilleste, og det tok meg lang tid å få den, ved å flytte én seng
nærmere hver gang en jente dro.
Lyset blir slukket så fort alle har lagt seg. Jeg ligger på ryg-
gen og stirrer på de utydelige, kantete konturene av det høye
taket. Et og annet hvisk bryter stillheten, umiddelbart fulgt
av et hysj til synderen fra vakthavende søster. Jeg holder øy-
nene åpne og venter utålmodig på at alle skal sovne. Etter
en halvtime begynner hviskingen å gi seg og blir erstattet av
søvnens myke lyder, men jeg tør ikke å ta sjansen ennå. Det
er for tidlig. Et kvarter til, og fortsatt ingen lyder. Da orker
jeg ikke lenger.
Jeg holder pusten og lar beina gli sakte ut over senge-
kanten mens jeg lytter til rytmen i Elenas åndedrett ved siden
av meg. Føttene mine finner det iskalde gulvet og blir kalde
19
P I T T A C U S L O R E
med en gang. Jeg reiser meg sakte så det ikke skal knirke i
senga, så lister jeg meg gjennom rommet i retning av døra.
Jeg tar meg god tid og passer nøye på ikke å skumpe borti
noen av sengene. Så når jeg frem til den åpne døra og skyn-
der meg ut i korridoren og ned til datarommet. Jeg drar ut
stolen og slår på PC-en.
Jeg sitter urolig mens jeg venter på at PC-en skal starte, og
kikker stadig mot korridoren for å se om noen har fulgt etter
meg. Til slutt får jeg tastet inn nettadressen, og skjermen blir
hvit. Så kommer to bilder til syne midt på siden, omgitt av
tekst med en overskrift i fete svarte typer som er for uklare å
lese. To bilder nå – jeg lurer på hva som har endret seg siden
jeg prøvde å sjekke tidligere. Og så, til slutt, er de i fokus.
INTERNASJONALE TERRORISTER?
John Smith, med sin markerte hake, rufsete mørkeblonde
hår og blå øyne, fyller venstre side av skjermen, mens fa-
ren – eller mer sannsynlig cêpanen – Henri dekker høyre
side. Det som er der, er ikke et fotografi, men en svart-hvitt-
tegning i blyant. Jeg skummer gjennom detaljene jeg allerede
kjenner – rasert skole, fem døde, plutselig forsvinning – og så
kommer jeg til det siste nye, som først nå er blitt kjent:
I en merkelig vending i saken oppdaget FBIs etterforskere i dag
noe som antas å være redskapene til en profesjonell forfalsker.
I en luke mellom gulvplankene i soverommet i huset som Henri og
20
D E S I S T E S E K S
John Smith leide i Paradise i Ohio, ble det funnet flere maskiner
som typisk brukes til å lage dokumenter, noe som gjør at etter-
forskerne nå vurderer mulige terrortilknytninger. Etter å ha skapt
oppstandelse i lokalsamfunnet i Paradise regnes Henri og John
Smith nå som rømlinger og en trussel mot rikets sikkerhet, og et-
terforskerne etterlyser alle opplysninger som kan bidra til å av-
dekke hvor de befinner seg.
Jeg ruller tilbake til bildet av John, og da blikket mitt møter
hans, begynner jeg å skjelve på hendene. Øynene hans – selv i
denne skissen er det noe kjent med dem. Hvordan kunne jeg
kjenne dem om det ikke var fra den ett år lange reisen som
førte oss hit? Ingen kan innbille meg nå at han ikke er en av
de seks gjenværende gordene, ennå i live i denne fremmede
verdenen.
Jeg lener meg tilbake og blåser luggen bort fra øynene
mens jeg ønsker at jeg kunne dra og lete etter John selv. Selv-
følgelig klarer Henri og John Smith å unngå politiet; de har
holdt seg skjult i elleve år nå, akkurat som Adelina og jeg har
gjort. Men hvordan skal jeg kunne ha noe håp om å bli den
som finner ham, når hele verden leter etter ham? Hvordan
kan noen av oss håpe å finne hverandre?
Mogadorianernes blikk er overalt. Jeg aner ikke hvordan
En og Tre ble funnet, men jeg tror de fant To på grunn av et
blogginnlegg han eller hun hadde skrevet. Jeg hadde funnet
det, og så hadde jeg sittet der i et kvarter og tenkt på hvor-
dan jeg kunne svare uten å avsløre meg selv. Selv om budska-
21
P I T T A C U S L O R E
pet i seg selv hadde vært uklart, var det veldig opplagt for de
av oss som så etter det: Ni, nå åtte. Er dere andre der ute?Det var blitt lagt ut av en bruker som kalte seg To. Fing-
rene mine fant tastaturet, jeg hadde skrevet et raskt svar, og
like før jeg klikket på Publiser-knappen, oppdaterte siden seg
– noen andre hadde svart først.
Vi er her, sto det.
Jeg hadde stirret måpende i totalt sjokk. Håpet strømmet
gjennom meg på grunn av de to korte meldingene, men ak-
kurat da fingrene mine hadde skrevet et annet svar, dukket
det opp et sterkt lys ved føttene mine, og den fresende lyden
av brennende hud nådde ørene mine, tett fulgt av en sviende
smerte så voldsom at jeg hadde falt på gulvet og vridd meg
i smerte mens jeg hylte Adelinas navn og holdt hånden over
ankelen så ingen andre skulle se det. Da Adelina kom og
skjønte hva som foregikk, hadde jeg pekt på skjermen, men
den var tom. Begge meldingene var slettet.
Jeg ser bort fra John Smiths velkjente øyne på skjermen.
Ved siden av PC-en står det en liten blomst som er blitt
glemt. Den er vissen og slapp, skrumpet inn til halvparten av
normal størrelse, og med en brun, tørr kant rundt bladene.
Flere kronblader har falt av og ligger nå tørre og skrukkete
på bordet rundt potten. Blomsten er ikke død ennå, men det
er ikke langt unna. Jeg bøyer meg frem og legger hendene
rundt den, plasserer ansiktet så nær at leppene stryker mot
kanten av bladene, og så blåser jeg varm luft over den. En
iskald følelse skyter nedover ryggraden, og som svar strøm-
22
D E S I S T E S E K S
mer det liv gjennom den lille blomsten. Den retter seg opp,
en frodig grønnfarge brer seg gjennom bladene og stilken, og
nye kronblader springer ut, fargeløse til å begynne med, for
så å få en sterk lillafarge. Et skjelmsk smil dukker opp i ansik-
tet mitt, og jeg kan ikke la være å tenke på hvordan søstrene
ville reagere hvis de skulle se noe sånt. Men det vil jeg aldri la
dem gjøre. Det ville bli feiltolket, og jeg vil ikke bli kastet ut
i kulden. Det er jeg ikke klar for. Snart, men ikke riktig ennå.
Jeg slår av PC-en og skynder meg i seng igjen mens tanker
om John Smith, et eller annet sted der ute, virvler i hodet på
meg.
Pass på deg selv og hold deg skjult, tenker jeg. Vi skal nok finne
hverandre.
P I T T A C U S L O R E