Den hemmelige

sjokkskandalen

NRK Satiriks

Metoderapport 2018

Avsløringer i NRK Satiriks

Basert på saker publisert i NRK mellom januar og desember 2018.

1

Innsendere:

Markus Gaupås Johansen

NRK Satiriks

Bjørnstjerne Bjørnsons plass 1

Postboks 8500 Majorstuen

0340 Oslo

Telefon: 23 04 70 00

Sturle Vik Pedersen

NRK Satiriks

Bjørnstjerne Bjørnsons plass 1

Postboks 8500 Majorstuen

0340 Oslo

Telefon: 23 04 70 00

Takk til:

Stig Morten Waage, Ingunn Rensel, Arild Ørnholt, Marius Stene, Jan Petter Aarskog,

Yousef Haddaoui, Randi Liodden, Sindre Blicher Larsen, Thomas Teige, Tonje Holm

Sandnes, Adrián Minkowicz, Sol Helen Homstrøm, Brynjar Widerøe, Gjermund

Tornholm, Leif Kristian Hatland, Jonas Bjørge Schau, Mike Torsvik Johansen, Louise

Larsen Galapati, Christine Jensen og Lars Backe Madsen.

Kontaktperson:

Lars Backe Madsen

NRK Satiriks

Bjørnstjerne Bjørnsons plass 1

Postboks 8500 Majorstuen

0340 Oslo

Telefon: 23 04 70 00

Mobiltelefon: 932 56 354

Epost: lars.madsen@nrk.no

2

Innholdsfortegnelse

0 Sammendrag 3

1 Innledning 6

2 Hvordan og når kom arbeidet i gang? 7

3 Hva var den sentrale problemstillingen ved starten av prosjektet? 7

3.1 Den første hypotesen 7

3.2 Den andre hypotesen 7

3.3 Utvikling av nye hypoteser 9

4 Hva er nytt? 10

5 Ble problemstillingene endret underveis? 11

6 Arbeidet med saken: Metoder og kildebruk 12

6.1 Metode 1: Kartlegging av nyhetsbilder og tidsånd 12

6.2 Metode 2: Utvikling av hypoteser 13

6.3 Metode 3: Kunnskapsinnhenting 13

6.4 Metode 4: Innsynsbegjæringer 14

6.5 Metode 5: Utvikling av nye hypoteser 14

6.6 Metode 6: Klagerunder 14

6.7 Metode 7: Forsere sperringer 15

6.8 Metode 8: Utnyttelse av små ressurser 15

6.9 Metode 9: Bruk av anonyme kilder 16

6.10 Metode 10: Vær deg selv 17

7 Arbeidstid og organisering 18

7.1 Arbeidets lengde 18

7.2 Organisering 19

8 Spesielle erfaringer 19

9 Konsekvenser 20

10 Vedlegg

3

Sammendrag

Eposten kom i 2014. Den inneholdt en lenke. Vi trengte kodenavn og passord for å

åpne. En anonym person kunne gi oss detaljerte opplysninger om en organisasjon de

færreste hadde kjennskap til. Her er det viktig å understreke at de fleste trolig hadde

kjennskap til organisasjonen, men ikke til opplysningene i eposten. Det var

opplysninger om både navn, adresse og kodenavn på personer med tilknytning til

organisasjonen de fleste trolig har kjennskap til, men hvor det altså lå hemmelige

opplysninger skjult i systemer man kun får adgang til med kodenavn og passord fra

innsiden.

Ved første øyekast kunne det virke som om alle personene også var bosatt i eller på

annen måte hadde tilknytning til Norge.

Men det var unntak.

Organisasjonen hadde plassert ut folk også i byer som Brussel, London og Washington

DC, så å si i gangavstand til maktens korridorer – også på den verdenspolitiske scene.

Denne oppdagelsen styrket oss i troen på at vi var på sporet av noe stort, og at vi her

hadde å gjøre med en organisasjon og assosierte personer som burde ha offentlighetens

interesse. Ikke bare nasjonalt, men også internasjonalt.

Det viste seg at den samme organisasjonen hvert år mottar store beløp over det norske

statsbudsjettet, uten at allmennheten får annet enn høyst begrenset innsyn i hva de

faktiske bevilgningene går til. Våre innledende undersøkelser viste kun enkle poster

med såkalte nøkkeltall som ikke forteller hele sannheten om de faktiske

pengestrømmene, så vi gjorde som mange viktige journalister har gjort før oss, både

nasjonalt og internasjonalt, og som ofte viser seg å være nyttig for å komme videre:

Follow the money. Det er engelsk og betyr «følg pengene».

Etter hvert som vi begynte å grave dypere fikk vi således innsyn i et apparat der det

hvert år renner store millionbeløp både inn og ut. Vi avdekket hvordan penger blir

brukt på møter bak lukkede dører, til utenlandsturer og ikke minst til å berike både

medarbeidere og andre personer med tilknytning til denne organisasjonen. Vi fant ut at

det finnes dokumentasjon på månedlige utbetalinger til flere tusen mennesker, og dette

er dokumentasjon den jevne nordmann ikke har innsyn i.

Flere av de øverste lederne i organisasjonen har i tillegg hatt koblinger til bestemte

politiske miljøer i Oslo. Da vi etter hvert gikk inn i dypere faser av våre undersøkelser,

fant vi ut at dette har vært et mønster gjennom svært mange år, trolig helt tilbake til

tiden før Andre verdenskrig og at møter vedrørende organisasjonens strategier har

pågått bak lukkede dører hos Kongen i statsråd. Vi avdekket historiske

forbindelseslinjer mellom organisasjonens ledere, bestemte politiske miljøer,

kongefamilien og svært mange personer det må være grunn til å hevde har

offentlighetens interesse. Det finnes blant annet sentrale folk i denne organisasjonen

som både har sittet i parlamentet og rundt Kongens bord.

Nå som vi var på innsiden av organisasjonen, tok vi en viktig avgjørelse: Vi bestemte

oss for å bli værende på innsiden og gjøre våre kritiske og samfunnsmessige

undersøkelser derfra. Ved å operere på innsiden fikk vi innsyn i databaser og arkiver

som igjen førte til nye oppdagelser av viktig betydning for samfunnet: Vi fant ut at

4

denne organisasjonen ikke er unik, men kun er én av mange organisasjoner og personer

her i landet som trenger å få kritisk søkelys rettet mot seg. Når sant skal sies, og det

skal det – alltid, til enhver tid – så er det pressens forbannede plikt å skru på lyset i

maktens korridorer, åpne dørene og opplyse folket om hva som egentlig skjer.

Vi fant ut at det er flere skjulte, men også noen åpne forbindelseslinjer mellom nettopp

denne organisasjonen og andre viktige aktører i det norske samfunnet. Underveis i vårt

arbeid tok vi derfor en ny, viktig avgjørelse:

Vi måtte utvide undersøkelsene, gå bredere ut og drive kritisk og undersøkende

journalistikk innen flere sentrale samfunnsområder.

Vi fant ut at vi også måtte bevege oss utenfor landets grenser – både digitalt og fysisk –

for å komme til bunns i flere av undersøkelsene, noe som kompliserte arbeidet, blant

annet på grunn av de språklige og kulturelle barrierer som kan gjøre seg gjeldende i de t

øyeblikk man reiser ut av landet eller forsvinner inn i arkiver og databaser som er styrt

fra servere som opererer internasjonalt.

Det finnes arkiver og databaser på svært mange språk, deriblant engelsk, som ikke

engang tilhører samme germanske språkfamilie som norsk, for der norsk er et

nordgermansk språk, er engelsk vestgermansk. For mange virker dette kanskje som

bagateller, men sannheten er at det krever nokså mye bakgrunnskunnskap for å

beherske begge språkene tilfredsstillende nok til å kunne operere med grundighet, og

hvis det er noe som preger både vårt arbeid og arbeidet blant andre kritiske og

undersøkende journalister, er det nettopp det: grundighet.

Vi gikk derfor til innkjøp av flere ordbøker, deriblant oppslagsverk med sertifisert

godkjennelse fra universitetet i Oxford, for å supplere oversetterprogrammer på

internett og den kompetansen vi allerede hadde etter mange års skolegang, språkreiser,

ferier og studier av tekster i engelskspråklige filmer, tv-serier og popsanger gjennom

svært mange år.

Undersøkelsene krevde mye arbeid, og det skal vi komme tilbake til, men vi må nesten

trekke frem noe av det viktigste her i innledningen: Når man driver kritisk og

undersøkende journalistikk i et liberalt demokrati som vårt, er det lett å tro at det er en

enkel sak, bare fordi det er et liberalt demokrati som tillater kritisk og undersøkende

journalistikk.

Så enkelt er det ikke, og det skal vi komme tilbake til, men vi må allerede nå trekke

frem en metode innen kritisk og undersøkende journalistikk som umiddelbart viste seg

å være en god metode for oss: Intervjuer.

Etter lange dager og netter på samfunnsoppdrag i arkiver og databaser på den

internasjonale og storpolitiske scene, og etter nitide undersøkelser der vi sporet penger

blant organisasjoner og personer i vårt eget land, viste det seg stadig oftere at det var i

møte med folk at de virkelige dramaer utspilte seg. Her må det imidlertid understrekes

med kokkvoldsk tydelighet at det er uhyre viktig å være forberedt når man skal

intervjue folk. Hvis man for eksempel ikke husker navnet på den man skal intervjue,

kan det bli pinlig. Enda pinligere er det hvis man bruker feil navn på vedkommende,

eller sier «fru» i stedet for «frøken» eller «herr».

5

Viktigheten av forberedelse kan aldri understrekes tydelig nok, og det hadde vi nytte av

da vi møtte personer og oppsøkte miljøer for å finne ut hvem de egentlig var. For

eksempel kan det være meget uheldig å intervjue et menneske, med gode og kritiske

spørsmål, for så å oppdage at man hadde glemt å ha batteri i mikrofonen. Et godt råd vi

gjerne deler med alle andre journalister, både gamle og unge, erfarne og uerfarne, er

derfor: Husk alltid å ha med batteri. Og lader. Og gode klær. Det siste kommer vi

tilbake til.

Vi vil i et senere kapittel redegjøre i større detalj for vår konkrete metodebruk, men kan

allerede nå nevne en annen viktig metode: Ærlighet.

Her må vi umiddelbart komme med en innrømmelse. Underveis i vårt arbeid måtte vi til

tider ta foten i bakken, stå han av og lytte med øret i marken ved å ha rådslag og

strategimøter for å tenke oss om: Rutinemessige møter for å summere opp, drikke kaffe

og drive planlegging av både strategisk, taktisk og operasjonell art, er av avgjørende

betydning innen kritisk og undersøkende journalistikk, og vi utgjør på ingen måte noe

unntak i så henseende.

På våre møter lå det som regel store spørsmål på bordet, og ett av dem vi til stadighet

måtte besvare, var: Kan vi utgi oss for å være en annen enn den vi er? Svaret på det,

skulle det vise seg, var som regel nei, men av og til ja. Her vil vi i et senere kapittel

redegjøre for bruk av skjult identitet, som er en kontroversiell, men likevel anerkjent

metode innen kritisk og undersøkende journalistikk, både nasjonalt og internasjonalt,

ikke minst i Tyskland, der de snakker et språk som tilhører samme språkfamilie som

norsk, nemlig den nordgermanske.

Før vi går inn i mer konkrete detaljer om vårt arbeid, kan vi altså summere opp våre

metoder med følgende sentrale stikkord:

Hardt arbeid

Sjekk epost

Følg pengene

Språkfamilier

Intervjuer

Forberedelser

Strategimøter

Ærlighet

Skjult identitet

6

1. Innledning:

Den første eposten kom altså i 2014. Den inneholdt en lenke og instrukser til hvordan

vi kunne skaffe oss kodenavn og passord. Utover det var det ingen opplysninger i

eposten, som heller ikke inneholdt navn og identitet på avsender, men var sendt fra en

intern adresse. Vår første innskytelse var at dette sikkert bare er normal prosedyre fra

dataavdelingen eller lønningskontoret i organisasjonen, og det viste seg å være riktig.

Allerede tidlig i prosessen fikk vi altså en bekreftelse på at vår intuisjon var intakt.

Vi fulgte instruksene, og før vi visste ordet av det var vi på innsiden av det store,

digitale apparatet til den statlige kringkasteren i Norge. Hvis vi ikke hadde fulgt vår

intuisjon og for eksempel kastet eposten i søppelkurven, ville vi ikke fått den adgangen

til opplysninger vi nå hadde. Og det vi snakker om, er et omfattende univers av

informasjon, systematisert, arkivert og digitalisert i et apparat som til syvende og sist

styres av og blir eid av den norske stat. Og hvem eier staten? Jo, det er folket. Deg og

meg.

I god presseetisk ånd kan vi ikke opplyse om alt det vi fant. En av pressens

kjerneverdier er å beskytte sine kilder, og det gjør vi også nå. Vi kan imidlertid avsløre

for juryen at vi nå fikk tilgang til NTBs aktivitetskalender. Dette er e t utmerket verktøy

til bruk i journalistikken, siden man da kan planlegge både på kort, mellomlang og

virkelig lang sikt.

Vi fikk også adgang til nyhetsarkivene som viser hva som har skjedd i Norge og verden

rundt bakover i tid. Ved å lese i arkivene og i nyhetskalenderen, får vi oversikt over hva

som har skjedd før og hva som kommer til å skje, og ved å sette sammen opplysninger

fra før og senere, kan vi lettere forstå vår samtid, som er nå, og som er viktig for å

kunne drive kritisk og undersøkende journalistikk.

Vi fant også ut at den statlige kringkasteren opererer med alt fra vaktplaner og

lederkurs til personalhåndbøker og dokumentarkiver. Vi forstod raskt ut at

organisasjonen har drevet med dette i mange år, og at det meste pågår uten offentlig

innsyn. En morgen da det var travelt hjemme og vi glemte både matpakker og nøkler,

opplevde vi selv at det ikke er mulig å komme inn gjennom sperringene i

statskringkasterens hovedkontor uten gyldig adgangskort. Det var da det gikk opp for

oss at den vanlige lisensbetaler simpelthen ikke har mulighet til å gå inn i huset hun og

han selv er med på å finansiere.

For oss blir det like urimelig som at mannen i banken ikke kan gå inn i huset vårt når vi

er på ferie.

Denne erkjennelsen provoserte frem et enda sterkere ønske om å gå makten etter i

sømmene. Vi var i gang.

7

2. Hvordan og når kom arbeidet i gang?

Dette har vi skrevet om før. Det hele begynte med at vi mottok og deretter åpnet en

epost i 2014. Vi kan godt nevne det en gang til, siden nettopp denne eposten var så

viktig: Arbeidet kom i gang da vi fikk en epost i 2014.

3. Hva var den sentrale problemstillingen ved starten av prosjektet?

3.1 Den første hypotesen

Det var flere sentrale problemstillinger ved starten av prosjektet. Noe av det første vi

spurte oss i den tidlige fasen, var om det faktisk kunne være mulig at en institusjon som

er eid, styrt og kontrollert av fellesskapet faktisk kan nekte vanlige folk adgang.

Vi stilte spørsmålet til personer både internt og eksternt, og det gikk raskt opp for oss at

det var påfallende stor enighet om fornuften i at ikke kreti og pleti kan gå inn i

statskringkasterens hovedkontor i tide og utide. Da vi fulgte opp med å poengtere at det

tross alt er forskjell på tide og utide, at det for eksempel kunne være åpning for allmuen

i tide, men ikke utide, ble vi møtt med hoderisting. Da vi ba om en presisering på hvem

som er Kreti og Pleti, ble vi møtt med taushet. Vi fant heller ingen Kreti eller Pleti i de

interne telefonlistene.

For oss var det en bekreftelse av at statskringkasteren har noe å skjule, og det var også

vår første hypotese: Noen skjuler noe.

3.2 Den andre hypotesen

Etter hvert som vi ble innsatt i rutiner og apparater innenfor murene, opparbeidet vi økt

kompetanse på flere områder. Vi fikk oversikt over stadig flere kodenavn og passord,

oppdaget irrganger i korridorene og via arkiver, kalendere og samtaler med personer

både internt og eksternt fant vi ut at det også skjer enda mer utenfor murene enn

innenfor.

Vi gikk nå inn i en ny fase av arbeidet: Kartlegging. Vi studerte kartet over Norge og

fant ut at det er svært mange kommuner og fylkeskommuner i vårt langstrakte land, og

at folketallet har økt betraktelig de siste tiårene, selv om vennene til statsministeren

ikke lenger får barn.

Det faller på sin egen urimelighet å forvente at man kan få oversikt over alt og alle her i

landet, selv om det naturligvis må være et langsiktig mål for seriøse journalister å vite

så mye at man i hvert fall nærmer seg total oversikt. Inntil videre er det derfor viktig å

skaffe seg oversikt over ganske mye. Og som kjent: Djevelen er i detaljene.

Det neste vi nå gjorde, var derfor å bygge en dokumentbase. Vi jaktet på dokumenter

som kunne bekrefte våre hypoteser, og en sentral del av alle seriøse dokumentbaser er

8

som kjent regnskaper. Dette høres kanskje litt kjedelig ut for folk som ikke er revisor,

men innen kritisk og undersøkende journalistikk er det viktig å lese mange regnskaper.

Om man ikke forstår det som står i regnskapene, kan man spørre noen som forstår det.

Hvis man ikke forstår det da heller, kan man i det minste late som man gjør det.

Som kjent er det ganske mange journalister som vegrer seg for regnskaper og tall, men

hvis man skal drive kritisk og undersøkende journalistikk er det klokt å ikke bare lese

regnskaper, men også finne huller i dem. Prosedyrene for dette er en gammel og

anerkjent metode innen både journalistikk, forskning og samfunnsanalyse: Først må

man få kodenavn og passord i foretaksregisteret i Brønnøysund. Man trenger ikke reise

helt opp dit, men kan gjøre alt fra en datamaskin sørpå.

Den teknologiske utviklingen har på den måten vært en redning for seriøs journalistikk,

for nå slipper man for det første å reise opp dit, og man trenger heller ikke vente på at

en anonym saksbehandler skal vurdere bestillingen, skrive ut regnskaper , legge dem i

posten og sende dem sørover. I stedet kan vi nå trykke på de riktige tastene på

tastaturet, vente på svar og i løpet av noen få minutter forvente at det kommer eposter

med mange, mange regnskaper. Forskjellige regnskaper for forskjellige selskaper. Fra

det ene året til det annet. Med signaturer fra både styreledere, revisorer og andre

mennesker som kan være av offentlig interesse. Og som sagt: Det er i detaljene

djevelen opererer. Vi måtte finne djevelen.

Det kryr av selskaper i foretaksregisteret, og i en periode vurderte vi å ha en intern

konkurranse om hvem som ville klare å bestille flest regnskaper. Da dette viste seg å bli

både tids- og kostnadskrevende, kalte vi inn til rådslag og bestemte oss for å snevre inn

søket og konsentrere bestillingen rundt regnskaper fra aksjeselskaper som begynte på

en bestemt bokstav, og som ikke hadde navn på mer enn ti bokstaver. Siden vi valgte

bokstaven «A» ble det likevel en informasjonsstrøm så stor at vi måtte snevre inn

ytterligere. Det var da vi kom på at vi kunne bestille regnskaper fra selskaper med

morsomme navn som begynte på bokstaven «Z». Da ville vi få bedre oversikt, og

prosessen med å finne huller i regnskapene ville brått bli enklere.

Vi fant regnskaper med flere hull, og de fleste hullene passet perfekt inn i

dokumentmappene vi hadde hentet på servicekontoret for kontorrekvisita. Etter hvert

ble det så mange regnskaper å holde styr på at vi ikke orket å bruke hullemaskinen på

alle sammen, så noen gikk i søppelkurven, og da er det viktig å understreke at vi kast et

dem i den som er beregnet for papir, ikke den for organisk søppel.

De regnskapene vi tok vare på, ble nå gjort til gjenstand for nitid granskning. I perioder

jobbet vi til langt ut på ettermiddagen med å lese regnskaper. En dag glemte vi til og

med spise lunsj. En annen dag holdt vi på å komme for sent i barnehagen, fordi vi leste

regnskaper helt til vi sovnet ved 14-tiden, men hva gjør man ikke i samfunnsoppdragets

tjeneste?

Uansett: Denne kunnskapsinnhentingen ga oss mange nye erfaringer og lærdommer, og

i sympati med landets revisorer og deres nærmeste pårørende bestemte vi oss for å

sende revisorforeningen julekort i 2018.

I tillegg fant vi ut at mange har noe å skjule. I regnskapene er det mange kolonner med

tall, og bakover i rapportene står det noe som heter noter. Vi lærte av en erfaren kollega

9

at det er i notene man kommer på sporet av de store hullene og hemmelighetene, og det

var trolig riktig. Vi fant også ut at det er svært mye som ikke engang står i notene, og

nettopp det var kanskje den viktigste av alle oppdagelser vi gjorde i den perioden vi

drev revisorvirksomhet på kontoret. Er det tilfeldig at ting ikke står i notene?

Dette spørsmålet førte til at vi utviklet vår hypotese: Noen skjuler noe. Og de gjør det

både her og der. Selv ikke notene gir svar. Regnskaper er noe mange er forpliktet til å

sende inn, men kan vi stole på at alle relevante opplysninger står der? Neppe.

Vi utviklet derfor vår hypotese til å gjelde ikke bare statskringkasteren . Det finnes

selskaper der ute som har noe å skjule, og bak disse selskapene står det personer – som

også skjuler noe. Og djevelen? Han opererer i detaljene.

3.3 Utvikling av nye hypoteser

Nå som vi var på sporet av djevelen, måtte vi være forsiktige. Det er alltid en fare for å

bli oppdaget, og som journalister har vi utviklet metoder og rutiner for å unngå at det

skjer. En av dem er å ta en pause. Hvis man tar en pause fra jobben, reduseres risikoen

for å bli oppdaget mens man jobber. Slik sett kommer helgen alltid godt på for de fleste

journalister, siden de som regel har fri i helgene, med mindre de jobber helgeturnus,

men da får de i det minste kompensasjon som gjerne er prosentuell og regulert i lokale

lønnsavtaler.

For kritiske og undersøkende journalister er det imidlertid ikke noe som heter helg.

Verden stopper ikke opp bare fordi det er helg. Er det noen som tror at maktens

korridorer tømmes fredag ettermiddag? Makten tar aldri fri. Aldri! Det er derfor den

kritiske og undersøkende presse heller aldri kan ta fri.

Money never sleeps, sier amerikanerne, og de vet hva de snakker om, for der borte

betyr penger mye. Men ikke bare der. Også her betyr penger mye. Man må følge

pengene selv om det er helg. Vår metode for ikke å bli oppdaget av djevelen var derfor

å intensivere arbeidet i helgene, slik at djevelen kan bli forvirret.

Det var nettopp det vi gjorde. Vi fulgte pengene også i helgene, og da først og fremst

våre egne. Det hendte at pengene kom ut av kontroll, men det er mulig å gjøre noe med

i etterkant, for eksempel ved å implementere litt strammere hverdagsbudsjetter når det

blir nødvendig. Dokumentasjon er alltid viktig. Noen ganger tok vi vare på

kvitteringene vi fikk, andre ganger ikke. Det siste kan være djevelens verk.

Vi var nå på sporet av flere ting:

1) Det er mange som har noe å skjule.

2) De skjuler det selv om de later som de ikke gjør det, bare fordi de har regnskaper

og dokumenter.

3) Det kan være djevelen som står bak.

10

4. Hva er nytt?

Dette spørsmålet oppfatter vi nesten som frekt. Det er mye som er nytt i våre saker, og

skulle vi referert til alt sammen, ville rapporten bli altfor tykk for juryen. Selv er vi av

typen som gjerne leser tykke rapporter, men har vi forståelse for at det finnes

jurymedlemmer som heller foretrekker kortere tekster, gjerne med tegninger til .

Vi har derfor valgt å illustrere dette punktet med en illustrasjon.

Vi har gjennom våre avsløringer i 2018 vist at Norge ikke er som man tror. Mange har

noe å skjule. De skjuler ting med hull. Og vi kan ikke utelukke at de står i ledtog med

djevelen.

På generelt grunnlag kan vi sikkert hevde at vi har bidratt til å opplyse nasjonen med

nye og avanserte virkemidler, men det får være opp til juryen å avgjøre om dette er like

nyskapende som for eksempel å sitte dagen lang å bla i journaler fra et sykehus, ligge

med politiradio under hodeputen eller å flytte en hel masse tall fra et eiendomsregister

over i et regneark på computeren.

Vi vet hva vi selv synes, og vil her redegjøre kort for hva vi har avslørt i 2018. Eller for

å formulere det på en annen måte: Disse sakene forandret Norge, og i noen tilfeller også

verden, i 2018.

• VM i langsjakk kan bli avgjort med Den forsvunne diamant

• Per Sandberg går til angrep på leserne i ny bok

• Åpenhjertig Sylvi Listhaug i ny bok: - Jeg er 22. julis største offer

• Erna kaster seg inn i kampen om KrFs veivalg: Åpner for å holde nyttårstalen i tungetale

• Norske kommuner taper millioner på personer som ikke er psykisk utviklingshemmet

• Listhaug bekymret for klimaendringer: - Blir kloden ubeboelig, betyr det slutten på HRS

• Clemet forsvarer 6-årsskolen: - Viktig for å utjevne forskjeller mellom barn og voksne

• Erna Solberg beklager: - Var litt upresis da jeg løy

11

• Finnmark går med på sammenslåing hvis Høyre slås sammen med Venstre

• Glem Tinder: Her er datingappen som garanterer puling

• Slik kan Støre bli populær igjen!

• Historisk avtale: Trump og Kim Jong-un enige om at de er best i verden

• Forstå politikk med «Political Translate»

• Russiske sikkerhetsstyrker før VM: Frykter angrep fra Ramos

• Luftambulansen: Vi garanterer å få deg fram – død eller levende

• Rekordvarmen: Slik påvirker den sex-livet til alle andre enn deg

• Her er produktet som enkelt demper kjærlighetssorg og andre vonde følelser

• Listhaug og Hoksrud besøker Mexico for å få Ingrid tilbake til Paradise Hotel

• Svart humor: Penger er ikke alt

• Senterpartiet vil felle halve bestanden som deltok på hyttetur

• Den aggressive kvinnehateren

• Sexvarslene: Opptak av telefonsamtalen mellom Erna og Trine Skei Grande

• Yousef tester innvandringstempen – i 1970

• Kvinne sprakk etter to dager på jobb: Tilbake på feriekjøret

• Høyrevridd gatekunst blir møtt med kritikk

• På innsiden av Døden

• Norske Grønnsaker: Ikke gjør påskeeggjakten for lett

• Samleie før ekteskap

• Drepte muslimene Jesus?

• Nordmenn reagerer på Facebook-skandalen: Altså … jaja

• Hvem skal Sylvi sitte med i kantinen nå?

• Listhaug går av etter råd fra legen: Var for stor påkjenning å si unnskyld

• Hva er egentlig #metoo?

• Erna tar en alvorsprat med Sylvi

• Finnes det regler for runking?

• Ytringsfrihet – demokratiets farligste virkemiddel

• Resett kritiske: Andre medier tør ikke skrive at Jonas Gahr Støre heter Judas Gal Støre

• Faktasjekk: Er det virkelig minusgrader i Oslo?

• Stortingspresidentens andre byggesjokk

• Vaksine – et skudd du setter pris på

• Stortingspresident Thommessen hevder han ikke visste han var stortingspresident

• Hvorfor har trapper fått så dårlig rykte?

• Russland uten gull i OL: Dopingsjefen går av

• Netthets: Den nye folkesykdommen

• Pass på i løypa!

• Enkelt forklart: Den mørke sannheten bak humor

• Mor fortviler: Må stå opp midt på natten for å klage på at det bare er OL på tv

• Nord-Korea annonserer prøvesprengning av OL

• Den olympiske komités hemmelige vinterleker

• Enkelt forklart: Slik hindrer OL verdenskrig

• Ap strammer inn: Stortingsrepresentant Gharahkhani krever å bli sendt tilbake til Iran

• Kongelig besøk: Kate hadde fast og fin avføring

• Monstre er ikke pedofile

• PST om trusselbildet i 2018: Advarer norsk ungdom mot Ulf Leirstein

• Siv Jensen prøver å huske noe i en hel time

5. Ble problemstillingene endret underveis?

Siden vi startet vårt arbeid for ganske lenge siden, kan vi trygt si at problemstillingene

endret seg underveis. Slik er det gjerne når man driver med omfattende undersøkelser

som strekker seg over lang tid.

12

I løpet av den perioden vi har jobbet med avsløringene har det vært flere

parlamentsvalg, både her hjemme og i utlandet. Våre undersøkelser er også blitt

påvirket av viktige presidentvalg, kraftige fall i oljeprisen, korreksjoner på børsene,

svingninger i valutamarkedet, olympiske leker, uoppklarte drapssaker og flere høringer

i Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité, for å nevne noe. Vi har sett statsråder

komme og gå, vi har lest bøker av politikere som ikke kan skrive, vi har fått tilsendt

oppdaterte årsregnskaper fra Brønnøysund, som ikke lignet på dem vi hadde fra før. Vi

har vært på sporet av djevelen både på hverdager og i helgene, men han har en egen

evne til å skjule seg i detaljene. Etter hvert som vårt arbeid skred frem, ble vi stadig

mer overbevist om at djevelen stod bak ganske mye av det vi kom over.

Men sikre kunne vi ikke være. Kritiske og undersøkende journalister kan aldri være

sikre. Det ligger i vår natur å være nysgjerrige og søkende, ikke skråsikre og påståe lige.

Den dagen journalister begynner å bli bedrevitere som ikke innrømmer at de har masse

å lære, må vi stanse opp. Da må vi tenke oss om.

Hvis vi skulle komme dithen at journalister for eksempel etablerer et institutt som skal

faktasjekke alt mellom himmel og jord, for så å stemple ting som «sant» og «usant»,

kan vi legge ned vårt arbeid. Vi kan ikke bli oppfattet som arrogante bedrevitere, selv

om vi vet mer enn andre. Vi må være ydmyke. vi vil ikke risikere å svekke vår tillit i

samfunnet. Journalister lever av tillit, ydmykhet, verdighet og ganske høy lønn. Slik må

det være. Slik må det forbli. Og det krever også innsats fra oss selv.

Vårt arbeid består i å kontinuerlig orientere oss i en omskiftelig verden, åpne dørene til

maktens korridorer, skru på lyset og rapportere om våre funn til vårt kresne publikum.

Vi skal oppsøke virkeligheten der ute, finne huller og djevelen i detaljene, rapportere

om våre funn, hele tiden oppdatere oss og rapportere om hvilke samfunnsmessige

konsekvenser våre funn får. Det får vi ikke til hvis vi stopper opp og sier vi vet alt. Vi

vet mye, men ikke alt. Og slik var det også for oss under perioden vi her rapporterer

om: Vi måtte finne flere bevis. Vi måtte bore videre i detaljene. Vi måtte til bunns uten

å bli oppdaget av djevelen.

På den måten endret problemstillingen seg kontinuerlig. Det er faktisk helt sant.

6. Arbeidet med saken: Metoder og kildebruk

6.1 Metode 1: Kartlegging av nyhetsbilder og tidsånd

Som tidligere nevnt klarte vi å komme oss inn i statskringkasterens arkiver og

kalendere. Ved å orientere oss på NTBs nyhetskalender hver morgen, samt saumfare

ferske nyheter fra mange av landets ledende mediehus, holdt vi oss løpende oppdatert

på det som skjer i samfunnet. Vi hadde møter der vi snakket om nyhetsbildet, og vi

hadde møter der vi snakket om helt andre ting. Det er viktig å snakke om andre ting enn

nyhetsbildet, slik at man ikke blir ensporet.

Vi som kritiske og undersøkende journalister kan ikke bli oppfattet som nyhetsjunkie,

som er en betegnelse vi ikke liker noe særlig, siden det gir assosiasjoner til døgenikter,

13

og døgenikter jobber som kjent ikke natt og dag for å avsløre kritikkverdige forhold i

samfunnet. Tvert imot, vil vi nesten påstå, er det slik at nettopp døgenikter fortjener å

havne i søkelyset. Men det får bli en annen gang. Først må vi avsløre makten og

pengene og djevelen.

De daglige oppdateringene er viktige, og summen av mange dagers oppdateringer kan

gi oss et bilde av tidsånden. Ved å oppdage tidsånden kan vi lage saker som står seg

lenger i stativene, ikke døgnfluer som er borte dagen derpå.

Det er faktisk et mål for oss å avsløre tidsånden. Vi vet det ikke sikkert, men kan ikke

se bort fra at tidsånden også samarbeider med djevelen. Eller at tidsånden nettopp er

djevelen. Da vi under et morgenmøte drøftet dette temaet, bestemte vi oss for å gå enda

hardere til verks i vår metodebruk. Vi må alltid følge Vær Varsom-plakaten, som er

journalistenes nytestamente, men vi må også utfordre konvensjonell metodebruk innen

journalistikken. Vi kan ikke stå stille. Vi må gå. Fremover. Alltid fremover. Alltid.

Fremover.

Alltid.

6.2 Metode 2: Utvikling av hypoteser

Dette aspektet har vi behandlet tidligere i rapporten, men det er så viktig at vi må nevne

det igjen: Det er viktig å utvikle hypoteser. Ikke stå stille med samme hypotese hele

tiden. Verden forandrer seg, og med dem hypotesene. Hypotesene henger sammen med

verdens rette og skjeve sider, akkurat som hypotenusen henger sammen med sinus og

cosinus. Journalisten er en Pythagoras som hjelper folk med å forstå verdens vinkler. Er

det noe journalister kan, er det nettopp å vinkle. Det skal vi komme tilbake til.

6.3 Metode 3: Kunnskapsinnhenting

Vi har berørt også dette emnet tidligere i rapporten, men vi mener det er viktig å

supplere med ytterligere momenter. Vi har benyttet et stort gross av metoder for å hente

inn kunnskap, og minner her om de som alt er nevnt:

Bygge dokumentbase: Herunder kommer bestilling av regnskaper og årsrapporter, som

beskrevet tidligere. I tillegg har vi søkt i journaler og begjært innsyn. Noe av det

viktigste en journalist kan gjøre, er å begjære innsyn. Det er kun ved å begjære innsyn

at man faktisk kan få tak i dokumenter man ellers ikke ville fått innsyn i, og som man

kan arkivere i en dokumentbase. Inn til redaksjonen strømmet rapporter, eposter, avtaler,

fakturaer, faglig korrespondanse, referater og kompliserte utredninger – som ble arkivert i

basen. Jo større dokumentbase, jo mer imponerende er det.

Man kan begjære innsyn i alle typer dokumenter, både relevante og irrelevante, og hvis

vi skal gi noe råd til andre journalister, som jo også er noe av hensikten med

metoderapportene, er det å prioritere innsyn i relevante dokumenter. Vår erfaring er at

irrelevante dokumenter har en tendens til å være mindre relevante enn relevante

dokumenter, men man skal likevel ikke undervurdere betydningen av irrelevante

dokumenter, siden de bidrar til å bygge dokumentbase.

14

Seriøse journalister kan ikke operere med små dokumentbaser, men aller helst ha store

mengder dokumenter liggende på både nær- og fjernarkiver. Hvis dokumentbasen

utelukkende skal inneholde viktige og relevante dokumenter, løper man en risiko for at

basen blir altfor liten. Når det kommer til dokumentbaser, er det faktisk slik at

størrelsen teller.

Vår metode i så henseende var banebrytende, om vi kan tillate oss et øyeblikks

ubeskjedenhet. Vi gjorde som Askeladden og samlet på alt vi fant av papirer og

informasjon som på ett eller annet tidspunkt ville komme til nytte, og arkiverte det i

dokumentdatabasen. Noe havnet mellom permer, annet havnet i mapper på

datamaskinen og enda mer havnet i «det store arkivet» og endte opp som resirkulert

avfall. I sum ble det imponerende.

Vi samlet på alt vi fant. Alt kan komme til nytte, om man er tilstrekkelig kreativ. Det

var vår metode.

6.4 Metode 4: Innsynsbegjæringer

Dette var vi kort innom under forrige punkt, og trenger således ikke legge til all verden.

Det vi imidlertid må nevne, er at innsynsbegjær ikke står noe tilbake for annet begjær.

For kritiske og undersøkende journalister er begjæret etter innsyn minst like stort som

etter sex, og ingenting er mer tilfredsstillende enn å møte en mann med dypt svelg i en

mørk garasje midt på natten. Eller «Deep Throat», som det heter på fagspråket.

6.5 Metode 5: Utvikling av enda flere hypoteser

Med voksende dokumentdatabaser og stadige innsyn, måtte vi hele tiden utvikle nye

hypoteser. I starten av vårt arbeid betraktet vi utvikling av hypoteser som et fint begrep

som ville virke imponerende på våre sjefer, men etter hvert ble det en egen metode.

Vi fant nye metoder for å utvikle hypoteser i de mest forskjellige situasjoner, deriblant i

køen på toalettet og i heisen ned til broen som fører over til kantinen. Vi fant ut at det

meste av det et menneske sier kan være en hypotese for et eller annet, og under et

filosoferende rådslag diskuterte vi om det faktisk kan være slik at også det som ikke

sies, men som bare tenkes, også kan være en del av hypoteseutviklingen, siden man

normalt tenker før man sier noe og at tenkte tanker således kan relateres til det sagte

ord.

Vi ble enige om at slik var det.

6.6 Metode 6: Klagerunder

Dette punktet handler primært om innsyn. Noen ganger nektes man innsyn etter å ha

begjært om det, og da gis man anledning til å klage. Slike klager fører som regel ikke

noe steds hen, men det er viktig å ikke gi seg. Man skal klage, for slik å vise at man er

en seriøs journalist som står på i samfunnsoppdragets tjeneste. Det kan også være en

15

fordel å sende inn klager midt på natten, for på den måten å vise at man er av typen som

står på dag og natt, som ikke gir seg på tørre møkka, som det heter i gravemiljøet.

Her vil vi nok anbefale at man sender klagene til rette vedkommende. Hvis man setter

seg ned ved datamaskinen eller med mobiltelefonen klokken fem om natten til søndag

for å klage på noe, kan det, selv for de mest erfarne i bransjen, være fristende å klage

eller purre på ting som ikke har noe med innsynsbegjær, men annet begjær å gjøre. Om

noe slikt skjer, er det i hvert fall viktig å beklage etterpå, selv om beklagelser heldigvis

ikke er noe journalister vanligvis behøver å tenke på. Normalt holder det å skrive

«sorry» i en tekstmelding når man våkner, så skal problemene være ute av verden.

6.7 Metode 7: Forsere sperringer

Vi har møtt mange stengte dører og strenge voktere under vårt arbeid. Vi har derfor

utviklet en del metoder for å håndtere slike sperringer, og vil redegjøre for noe av det

her. Da 5080 Nyhetskanalen skulle gjøre opptak ved Rådhuset i Oslo, selve høyborgen

for makt i den norske hovedstaden, ble reporterne møtt av vektere i uniform. De

forsøkte simpelthen å stanse filmingen.

Dette viser hvor vanskelig det kan være for kritiske og undersøkende journalister å

jobbe, selv i et liberalt demokrati som vårt. Vi liker å hevde at ytringsfriheten står

sterkt her i landet, men gjør den egentlig det? Episoden ved Rådhuset skjedde i

forbindelse med at redaksjonen jobbet med en sak der hensikten var å vise frem hvem

som er tilbakestående, og i den forbindelse er det verdt å nevne et annet aspekt som

viser utfordringene ved å drive kritisk og undersøkende journalistikk: Ressursmangel.

For å illustrere poenget med vektere og ressursmangel, vil vi gjerne trekke frem et dikt

av Inger Hagerup.

De kom til denne verden,

det vanskelige sted

med mindre håndbagasje

enn vi er utstyrt med

6.8 Metode 8: Utnyttelse av små ressurser

Dokumentaren om de tilbakestående kom i stand med bare to reportere på saken. På

grunn av den gjeldende ressurssituasjonen var det derfor ikke mulig for redaksjonen å

sette av tilstrekkelig med ressurser for å teste ut hypotesen og med sannsynlighet

konkludere med at vekterne var tilbakestående. Det forble derfor en hypotese, som kan

utvikles videre. (Se rapportens punkt 6.5, Metode 5: Utvikling av enda flere hypoteser.)

Mangel på ressurser kan imidlertid også være en fordel, siden det inspirerer til enda

hardere arbeid. De gangene man blir hindret av ressurser som ikke finnes, gir det

redaksjonen ytterligere blodtilstrømning der det trengs. Begjæret krymper ikke av små

ressurser. Det vokser.

16

Utnyttelse av små ressurser er en undervurdert metode innen kritisk og undersøkende

journalistikk. Historien viser også at svært mange av de store avsløringene har skjedd

med begrensede ressurser. Da de legendariske Washington Post-journalistene Bob

Woodward og Carl Bernstein gravde frem det som ble kjent som Watergate-skandalen,

hadde de ikke trådløst internett. De hadde faktisk ikke internett i det hele tatt. Det

fantes heller ingen postjournaler de kunne orientere seg i, og det var få, om noen,

klagemuligheter på avslag på innsynsbegjæringer i Washington DC på den tiden. Vi vet

heller ikke så mye om størrelsen på dokumentbasen deres, men utfra bildene vi har sett

av kontorlokalene i Washington Post tidlig på 1970-tallet, kan det se ut som om det

meste av dokumenter enten lå i høye stabler på skrivebordet eller spredt rundt på gulvet

i leiligheten til journalistene.

Knappe ressurser er ikke et mål, men et middel. Dette fører oss over på et mer sensitivt

punkt i rapporten: Hvor langt skal vi strekke oss i å samarbeide med andre? Vi lever

selv av tillit, men har vi tillit til andre? Her ser vi fordelen av å ha små ressurser. Med

små ressurser har vi ikke råd til å fordele oppgaver på andre personer, siden de med stor

sannsynlighet både vil kreve lønn, stille dumme spørsmål og på annen måte beskadige

vårt arbeid.

Vi kan simpelthen ikke delegere oppgaver til mange andre, noe som er en fordel. Bob

Woodward og Carl Bernstein ville trolig vært enige med oss i den påstanden. Bare se

hvordan det gikk da redaktøren deres blandet seg inn og holdt på å stanse publiseringen

av det de fikk vite av «Deep Throat».

Ressurser kan også være så mangt. Vi har gjentatte ganger opplevd å møte journalister

med store ressurser på bar, blant annet på Skup-seminaret, uten å bli imponert. De

skryter av da de styrtet regjeringen eller fikk en morder i fengsel, men vet ikke hvordan

de pusser skoene. Noen journalister frister også unge medarbeidere med at de har enda

større ressurser å vise frem så snart de får lukket døren til hotellrommet, men dette er

en type adferd som heldigvis ikke er så fremtredende blant dagens journalister. Det er

trolig et større problem i redaktørforeningen, uten at vi kjenner altfor mye til det, siden

redaktørforeningen opererer med referatforbud.

Vi har vurdert å begjære innsyn i redaktørforeningens møteprotokoller, men ser at dette

er en oppgave som kan være mer krevende enn å få en morder i fengsel eller styrte en

regjering inn i fengsel.

Et sted går grensen. Selv for de beste blant oss.

6.9 Metode 9: Bruk av anonyme kilder

Nettopp Bob Woodward og Carl Bernstein har vært forbilder også når vi har drevet

frem våre graveprosjekter. En av grunnene til det, er at de var særdeles dyktige til å

holde kildene sine hemmelig, og identiteten til den viktigste av alle, «Deep Throat»,

holdt de hemmelig helt til han var 92 år gammel. Det eneste allmenheten fikk vite frem

til da, var at det var en mann de møtte i en mørk garasje, og at mannen i garasjen altså

het det samme som en pornofilm.

(I virkeligheten het han Mark Felt og var en kristen politimann som var flau over

kallenavnet.)

17

Vi mener bruken av anonyme kilder er et viktig verktøy og en undervurdert metode i

journalistikken. Det skjer svært ofte at journalistene sitter fast i en tung materie, nektes

innsyn eller lider av mangel på enten på bevis eller ressurser, og det er nettopp da at

anonyme kilder kan komme til unnsetning. Historien kjenner til tallrike reportasjer og

dokumentarer som er blitt reddet av at anonyme kilder forteller de forløsende ord, det

som til syvende og sist fører til at noen må gå fra regjeringen eller i fengsel.

Vi har også brukt anonyme kilder. Det vil vi fortsette med. Og vi anbefaler alle andre

journalister til å ringe sine anonyme kilder, dersom de sitter fast i en vanskelig sak.

Man trenger imidlertid ikke kalle dem opp etter pornofilm, siden det kan være

krenkende. Det kan være like greit å kalle dem «velinformert kilde», «høytstående

kilde» eller «sentral kilde». Noen ganger kan det være effektfullt å omtale de anonyme

kildene i pluralis, altså i flertallsform, som eksempelvis «flere sentrale kilder», «en

rekke høytstående kilder» eller «53 kilder i regjeringsapparatet som vi har snakket

med».

6.10 Metode 10: Vær deg selv

En annen grunn til at særlig Bob Woodward er et forbilde, er at han aldri lar seg friste

til selvskryt og pompøsitet. Han har alltid vært den jordnære og lavmælte reporteren i

skreddersydd dress og nye slips, noe som også kjennetegner intervjuene han gir og

foredragene han holder for toppledere, hvor han kun innimellom faller for fristelsen til

å nevne sitt eget navn eller sine egne bragder mer enn 20 ganger i timen.

Graveredaksjonen i Satiriks har i perioder vært uhyre liten, faktisk kun to stykker. Men

Bob Woodward og Carl Bernstein var også bare to stykker. Alt er mulig. Og flere i

redaksjonen holder også foredrag og gir intervjuer, akkurat som Bob og Carl.

Som kritiske og undersøkende journalister lever vi som kjent av tillit , ydmykhet og

verdighet. Likevel er det det et faktum at folk flest ikke liker journalister. Her må vi

nok understreke at dette gjelder journalister i sin alminnelighet, og det inkluderer alt

mulig rart innen lauget, så som Gunnar Stavrum og Helge Lurås, men ikke desto

mindre: Det er naturligvis lettere å få snakke med folk hvis de liker deg, enn hvis de

ikke gjør det.

Nettopp dette er en av grunnene til at journalister i sin tid fant ut at det kan være lurt å

operere med skjult identitet, eller å walraffe, som de også kaller det. Begrepet

walraffing stammer fra da den tyske journalisten Günther Walraff i sin tid utga seg for

å være en annen den han egentlig var, for på den måten å komme på innsiden av

bedrifter og miljøer der han ikke ville sluppet inn som journalist.

Walraff har vært en viktig inspirasjonskilde for oss i vårt arbeid. Flere ganger har vi

utgitt oss for å være andre enn dem vi er, og det har virket både for og mot sin hensikt.

Men vi har aldri falt for fristelsen til å faktisk bli en annen enn den vi egentlig er. Når

vi går hjem fra jobben om ettermiddagen er vi oss selv, noe som er spesielt viktig når vi

skal hente i barnehagen. Hvis vi glemmer oss bort og forteller barnehagepersonalet at vi

18

er en annen oss selv, at vi for eksempel er en politiker eller morder, kan de bli skremt

og ringe barnevernet. Det er altså viktig å være seg selv etter jobb.

Det er vanskelig nok at folk ikke liker journalister. Et annet problem er at journalister

som regel ikke liker folk. Dette har også vært en utfordring i vår redaksjon, selv om vi

gjerne snakker ubesværet med kantinedamen eller han som kjører bussen, hvis han ikke

bråbremser hele tiden.

Vi må være ærlige: Kritiske og undersøkende journalister er ute etter å avkle makten,

og foretrekker derfor å operere i nærheten av maktens korridorer. Noe annet faller på

sin egen urimelighet. Det er ikke fordi vi nødvendigvis vil, men fordi vi må, at vi helst

snakker med folk som har makt og innflytelse.

Det samme kjenner vi igjen hos kulturjournalistene: De vil snakke med folk som kan

sørge for at de kommer på gjesteliste der det er interessante folk. Vanlige folk kan kun i

beskjeden grad bidra til å tilfredsstille slike behov, men det er likevel slik at

journalister noen ganger i året snakker med det vi gjerne kaller folk flest, og her er tre

grunner til det:

• For å vise hvor søte de er.

• For å vise hvor lite de kan.

• For å vise vårt publikum at vi tross alt finner veien til vanlige folk.

Det finnes også en fjerde grunn til at journalister må snakke med vanlige folk, og

det er når de en sjelden gang kan bidra til at journalisten kan grave frem noe stort .

Da kaller vi dem gjerne varsler eller kilde. Noen ganger løftes de også opp til å

være anonym kilde, men svært sjelden til «høytstående».

Vanlige folk har ikke makt, og vet ikke hvordan makten opererer. Derfor blir de av

og til lurt av makten. De gangene vi kan vise at vanlige folk er blitt offer for

maktovergrep, er det viktig at vi presenterer sakene våre på en måte som appellerer

til publikums følelser. Øverst i følelseshierarkiet er tårer, deretter komme sinne og

irritasjon. Vi har i 2018 gjort vårt beste for å appellere til publikums følelser, og

metodebruken er skissert her og der i rapporten.

Selv om vi nødvendigvis ikke trenger å være så opptatt av den lille mann, ligger det

i vårt mandat og samfunnsoppdrag at vi skal ta den lille manns parti i nyheter og

kommentarer. Vi holder alltid med Jørgen Hattemaker, mens vi retter kritikken mot

Kong Salomo. Men utenfor nyhetene og kommentarene, for eksempel om kvelden

og i helgene, er vi venn med Kong Salomo igjen, for det er han som har de beste

gjestelistene.

7. Arbeidstid og organisering

7.1 Arbeidets lengde

Vi har arbeidet med disse avsløringene i flere år, men har som regel forsøkt å holde oss

innenfor rammene av gjeldende tariffer med tanke på avtalt overtid. Normal arbeidstid

19

er mellom 09.00 og 16.30, hvorav cirka en halvtime til lunsj. På vanlige dager har vi

spist lunsj i kantinen, men det har hendt at vi har tilbrakt tid utenfor huset i forbindelse

med innspilling eller annet gravearbeid.

7.2 Organisering

Noen av oss er organisert i fagforeninger, slik som de fleste andre i NRK. Andre er ikke

organisert i fagforening, siden de foretrekker det på den måten. Atter andre har vekslet

mellom å være organisert i fagforening det ene året, for så å ikke betale medlemskap

det neste, med de ulemper det medfører skattemessig.

8. Spesielle erfaringer

Vi har naturligvis opplevd mye spennende i forbindelse med våre graveprosjekter. Mye

av dette har juryen ingenting med, men vi kan dele noen erfaringer av mer generell

karakter.

Ett av programmene ble tatt av luften på grunn av rettighetsproblemer. Vi kan si mye

om rettigheter, men det er ikke alltid det hjelper.

Som trofaste tjenere av samfunnsoppdraget er vi opptatt av tillit, ydmykhet og

verdighet – og det viktigste av alt: Sannhet. En kritisk og undersøkende presse er selve

bærebjelken i et liberalt demokrati som vårt, og da er det av stor betydning at folk

faktisk tror på det de leser, ser og hører. De siste årene har dette blitt utfordret av såkalt

fake news. Det er engelsk og betyr falske nyheter. Vi skal ikke brodere ut for mye om

dette, annet enn at det ligger i ordet at falske nyheter ikke er sanne, og derfor må tas for

det de i sannhet er: Falske. Det hviler et særlig ansvar på oss som tilhører pressen å

sørge for at nyhetene er til å stole på. Det er vår plikt. Våre metoder må være sanne og

pålitelige, som skissert over, men også under:

Som juryen trolig er i stand til å huske, var vinteren 2018 en kald vinter. Dette medførte

en del ekstra utfordringer i vårt arbeid. Vi vil igjen henlede oppmerksomheten til

vekterne utenfor Oslo rådhus, dette symbolet på makten som styrer vår hovedstad. En

ting var at vekterne forsøkte å stanse at vi filmet. Før det nektet de å respondere med

positiv adferd på våre krav om å få møte makten til intervju.

Mens vi ventet, var det ned mot fem-seks kuldegrader. Makten så seg verken tjent eller

fortrolig med å møte oss, og der stod vi. En stund lurte vi på om makten i det hele tatt

var til stede på Rådhuset, for det var så kaldt at selv makten kunne ha latt seg friste til å

holde sengen. Det var dessuten olympiske vinterleker på denne tiden. Det fikk vi aldri

svar på.

Vi må også nevne at det er utfordrende å avkle makten hvis man samtidig skal hente i

barnehagen. Det er faktisk slik at barnehagen stenger rundt halv fem på ettermiddagen,

uten at makten forholder seg til det. Vi kan sikkert be makten sende noen for å hente

barna våre i barnehagen, men kan vi stole på at makten går til riktig avdeling og henter

riktig sekk til riktig barn eller bare setter seg for å snakke om ledelse med bestyreren?

Makten er ikke alltid til å stole på.

20

En annen utfordring er at arbeidstiden varierer kraftig når det nærmer seg perioder med

helligdager og ferie. I deler av mai og i store deler av desember er arbeidsdagen helt

ned mot tre-fire timer. Det sier seg selv at det er lettere å kle av makthaverne hvis man

har syv timer pluss lunsj til rådighet, enn om man bare har tre eller fire og deretter drar

på hytta.

9. Konsekvenser

Våre avsløringer i 2018 har fått konsekvenser både for oss selv og samfunnet som

helhet. Våre saker er blitt publisert bredt og diskutert i offentligheten, og på den måten

bidratt til å forandre den. Alle sakene er blitt delt i stort monn i sosiale medier på

internett og har nådd både eliten og folk flest. Brorparten av sakene har dessuten gått

hjem hos yngre deler av befolkningen. På den måten har sakene i NRK Satiriks i større

grad enn de fleste andre medier bidratt til å treffe og påvirke den oppvoksende slekt.

Våre avsløringer avviker i en viss utstrekning fra avsløringer i andre medier, blant

annet ved at de ikke er pakket inn i tradisjonelt gravalvor. Det har vært vårt mål å skape

nytt liv i et medielandskap vi til tider oppfatter som ganske dødt. Med våre uortodokse

metoder for nyhetsformidling, der vi vrir på nyhetene for å gjøre dem tydeligere, har vi

også sørget for at den yngre delen av befolkningen blir begeistret. Vårt mål er at denne

begeistringen skal gi seg utslag i at unge mennesker får en ny vei inn i nyhetene, der de

ikke sovner underveis.

Det ligger et alvor i bunnen for alt vi gjør, men i motsetning til andre medier er det ikke

vårt mål at alvoret skal stå i veien for det som er alvorlig. Det som ved første øyekast

kan virke tøysete, kan egentlig være opplysende og alvorlig.

Konsekvensen av vårt arbeid er at vi øker interessen for nyheter. Det finnes tall for

dette. Et eller annet sted i dokumentbasen.

I 2019 kommer NRK Satiriks til å formidle enda flere saker enn noen gang. Vi skal

forandre Norge.

Oslo, 11. januar 2019

------------------------------ ------------------------

Markus Gaupås Johansen Sturle Vik Pedersen