Richard Flanagan

Den smale veitil det dype nord

Oversatt av Monica Carlsen

Richard FlanaganOriginalens tittel: The Narrow Road to the Deep North

Oversatt av Monica Carlsen

Copyright © Richard Flanagan 2013All rights reserved

Norsk utgave:© CAPPELEN DAMM AS, 2015

ISBN 978-82-02-47881-0

1. utgave, 1. opplag 2015

Omslagsdesign: © Suzanne DeanOmslagsillustrasjon: Kamelia, tresnitt av Kan'en Iwasaki fra

Honzo Zufu, an Illustrated Guide to Medical Plants © Florilegius/Scienceand Society Picture Library

Sats: Type-it AS, Trondheim 2015Trykk og innbinding: UAB Print-it, Litauen 2015

Satt i 10,8/14 pkt. Sabon og trykt på Ensolux Cream 70/1,8

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstillingog tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillattgjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar oginndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

Til fange san byaku san ju go (335)

Mor, de skriver dikt.

Paul Celan

Ut av peonens liflige gjemmerkravleren liten bie.

Basho

1

Hvorfor er det, ved alle tings begynnelse, alltid lys? Dor-rigo Evans’ aller første minner var solen som flommet inni et menighetshus, der han satt sammen med moren ogbestemoren. Et menighetshus av tre. Blendende lys og hamstabbende frem og tilbake, inn og ut av dets overskridendegjestfrihet og inn i kvinners favn. Kvinner som var glad iham. Som å vasse ut i sjøen og vende tilbake til stranden.Om og om igjen.

Velsigne deg, sier moren, som holder ham og lar ham gå.Velsigne deg, gutten min.

Det må ha vært i 1915 eller 1916. Han var ett eller to.Skygger kom først senere, i form av en arm som ble løf-tet, så det svarte omrisset av den svulmet i det osendelyset fra en parafinlampe. Jackie Maguire satt på detlille, mørke kjøkkenet hjemme hos Evans-familien og gråt.Ingen andre enn spedbarn gråt på den tiden. Jackie Magui-re var en gammel mann, kanskje førti, muligens eldre, oghan prøvde å tørke tårene fra det kopparrete ansiktet medhåndbaken. Eller var det med fingrene?

Bare gråten hadde festet seg i Dorrigo Evans’ hukom-melse. Det var en lyd lik noe som brast. De stadig svakerehulkene minnet ham om bakbenet på en kanin som trom-

11

met mot bakken mens den ble strupt i en snare, den enestelyden han noensinne hadde hørt som lignet. Han var ni, varkommet inn for å få moren til å se på en blodblemme påtommelen, og hadde lite annet å sammenligne med. Bareén gang tidligere hadde han sett en voksen mann gråte, etforunderlig syn, og det var da broren hans, Tom, kom til-bake fra den store krigen i Frankrike og steg av toget. Hanhadde svingt vadsekken ned i det varme støvet på sidespo-ret og brast umiddelbart i heftig gråt.

Dorrigo Evans hadde betraktet broren og lurt på hva detvar som kunne få en voksen mann til å gråte. Senere blegråt bare en bekreftelse på følelser, og følelser livets enestekompass. Det ble populært å vise følelser, og det emosjo-nelle ble et teater der folk var skuespillere som ikke lengervisste hvem de var når de ikke sto på scenen. Dorrigo Evansskulle leve lenge nok til å bevitne alle disse skiftningene.Og han skulle minnes en tid da det var en skam å gråte.Da folk fryktet svakheten gråten var et uttrykk for. Proble-mene den førte med seg. Han skulle leve og bevitne at folkble berømmet for ting som ikke var berømmelse verdig, avden enkle grunn at sannheten ble ansett å være skadelig forfølelsene deres.

Den kvelden Tom kom hjem, brente de der Kaiser påbålet. Tom sa ingenting om krigen, om tyskerne, om gas-sen og stridsvognene og skyttergravene de hadde hørt om.Han sa overhodet ingenting. Én manns følelser er ikke all-tid ensbetydende med alt det livet er. Iblant er de ikke ens-betydende med noe særlig i det hele tatt. Han bare stirretinn i flammene.

12

2

En lykkelig mann har ingen fortid, mens en ulykkelig mannikke har annet. På sine gamle dager var ikke Dorrigo Evanssikker på om dette var noe han hadde lest, eller om hanhadde funnet det på selv. Funnet på, blandet sammen, bruttned. Brutt nådeløst ned. Stein til grus til støv til jord tilstein, og slik er det nå i verden, som moren hans pleide å sinår han forlangte grunner til eller forklaringer på hvorforverden var slik eller sånn. Verden er, sa hun da. Den bare er,gutten min. Han hadde forsøkt å få løs en stein fra bergetfor å bygge en festning, da en annen, større stein traff tom-melen hans, så han fikk en stor og bankende blodblemmeunder neglen.

Moren løftet Dorrigo opp på kjøkkenbordet der lyset fralampen var sterkest, unngikk Jackie Maguires eiendomme-lige, stirrende blikk og holdt sønnens tommel opp underlyset. Mellom hulkene sa Jackie Maguire ett og annet.Kona hans hadde uken før tatt med den minste av ungene,steget på toget til Launceston, og var ikke kommet tilbake.

Moren til Dorrigo tok opp forskjærkniven. Langs eggenvar det et gulhvitt belegg av størknet fårefett. Hun stakkspissen inn blant kullstykkene i komfyren. En liten røyk-virvel steg opp og fylte kjøkkenet med stanken av svidd får.Hun trakk kniven ut, og den glødende, røde spissen glitretav gnistrende, hvitglødende støvfnugg, et syn Dorrigo fantbåde magisk og skremmende.

Sitt stille, sa hun, og tok et så fast grep om hånden hansat han ble redd.

Jackie Maguire fortalte at han hadde tatt posttoget tilLaunceston for å lete etter henne, men at han ikke fant

13

henne noe sted. Mens Dorrigo Evans så på, kom den rød-glødende knivspissen i kontakt med neglen hans, og detbegynte å ryke da moren brente et hull i neglebåndet. Hanhørte Jackie Maguire si –

Hun er som sunket i jorden, Mrs. Evans.Og røyken ble erstattet av en liten strøm av mørkt blod

fra tommelen hans, og smerten i blodblemmen og redselenfor den rødglødende forskjærkniven var som blåst bort.

Av sted med deg, sa moren til Dorrigo og skubbet hamned av bordet. Av sted med deg, gutten min.

Som sunket i jorden! sa Jackie Maguire.Alt dette skjedde på den tiden da verden var stor og

øya Tasmania fremdeles var verden. Og blant øyas mangeavsidesliggende og glemte utposter var det få som var merglemt og avsidesliggende enn Cleveland, landsbyen derDorrigo Evans bodde og som talte om lag førti sjeler. Engammel skysstasjon for fangetransporter, som hadde opp-levd harde tider og var gått i glemmeboken, overlevde nåsom stasjon på et sidespor av jernbanen, en håndfull falle-ferdige georgianske bygninger og spredte tømmerhus medfremspringende verandaer, husrom for dem som i hundreår hadde holdt ut med landflyktighet og savn.

I bakgrunnen lå et skogsområde med knudrete eukalyp-tustrær og sølvakasier som vaiet og danset i heten, det varvarmt og hardt om sommeren, og hardt, bare hardt, omvinteren. Verken strøm eller radio hadde foreløpig gjort sittinntog, og hadde det ikke vært for at det var 1920-årene,kunne det ha vært 1880-årene eller 1850-årene. Tom, enmann som ikke var opptatt av allegorier, men kanskjepåvirket, det var i hvert fall det Dorrigo hadde trodd dengangen, av sin egen nær forestående død og den medføl-

14

gende redselen for det gamle – at alt liv bare er fabler, ogat den virkelige historien ikke er her – sa mange år senereat hjemstedet var som en døende verdens lange høst.

Faren jobbet med vedlikehold av jernbanesporet, ogfamilien bodde i et av det tasmanske jernbaneverkets små,panelkledde hus langs linjen. Om sommeren, når de gikktomme for vann, fylte de bøtter fra vanntanken som varberegnet på damplokomotivene. De sov under skinn frapungrever de fanget i snarer og levde hovedsakelig avkaninene de fikk i fellene, wallabyene de skjøt, potetenede dyrket og brødet de bakte. Faren, som hadde overlevddepresjonen i 1890-årene og sett menn dø av sult på gatenei Hobart, fikk seg nesten ikke til å tro at han hadde værtså heldig å havne i dette paradiset for arbeidere. I sinemindre optimistiske stunder kunne han si: «Man lever somen hund og man dør som en hund.»

Dorrigo Evans kjente Jackie Maguire fra ferieturene haniblant dro på sammen med Tom. For å komme dit Tombodde, måtte han få lift bakpå ølvogna til Joe Pike fraCleveland til veiskillet ved Fingal Valley. Mens den gamlearbeidshesten, som Joe Pike hadde gitt navnet Gracie, lun-tet godmodig av gårde, pleide Dorrigo å vugge fra side tilside og i fantasien omskape seg til en av de viltert vaiendegreinene på eukalyptustrærne som med sprikende fingrestrakte seg mot den høye, blå himmelen. Da kjente han luk-ten av fuktig bark og visne blader og så flokker med kur-rende grønne og røde moskuslorier høyt der oppe. Hannøt i fulle drag sangen til gjerdesmettene og honningeterne,og skrikene til hvittøyleplystrerne, de lød som piskeslag,alt bare avbrutt av Gracies jevne hovklapring, knirkingenog klirringen fra læret, jernet og treverket i kjerras seletøy,

15

vogndrag og lenker, et sanselig univers som kom tilbake tilham i drømme.

De fulgte den gamle postveien forbi skysstasjonen, somhadde måttet stenge dørene etter at jernbanen kom og nåbare var en forfallen rønne som huset flere utfattige fami-lier, deriblant Jackie Maguires. Med få dagers mellomromvarslet en støvsky at en bil nærmet seg, og ungene komstrømmende ut av bushen og skysstasjonen for å jage denbråkete skyen til lungene verket og bena var tunge som bly.

Ved Fingal Valley-veiskillet lot Dorrigo Evans seg gli nedfra ølvogna og vinket farvel til Joe og Gracie, for å begiseg til fots det siste stykket til Llewellyn, et tettsted somfremfor alt utmerket seg ved å være enda mindre enn Cle-veland. Vel fremme i Llewellyn la han i vei over markenemot nordøst, med det store, snøkledde Ben Lomond-fjelletsom kjennemerke, og satte kursen mot baksiden av Ben,der det alltid lå snø, og der Tom jobbet to uker på og én ukeav som pungdyrfangstmann. Tidlig på ettermiddagen varhan vanligvis fremme ved Toms hjem, en hule som lå i le ien skjermet krumning under en bakkekam. Hulen var littmindre enn kjøkkenet med skråtak hjemme, og på det høy-este kunne Tom stå med hodet bøyd. Hulen smalnet som etegg i begge ender, og åpningen var dekket av et overheng,der de kunne la et bål brenne natten igjennom og varmeden opp.

En gang imellom ba Tom, som den gang var i begynnel-sen av tjueårene, Jackie Maguire om å jobbe sammen medseg. Tom hadde fin stemme og stemte ofte opp en sang ellerto om kvelden. Etterpå pleide Dorrigo i skjæret fra ildenå lese høyt fra de gamle numrene av Bulletin og Smith’sWeekly som utgjorde biblioteket til de to fangstmennene,

16

for Jackie Maguire, som ikke kunne lese, og for Tom, sompåsto at han kunne det. De likte det når Dorrigo leste fraspørrespalten til Aunty Rose, eller tekstene til australskefolkeviser som de mente var gode, av og til svært gode.Med tiden begynte Dorrigo å lære utenat andre dikt fordem fra The English Parnassus, en bok de hadde på skolen.Yndlingsdiktet deres var Tennysons «Odyssevs».

Med det kopparrede ansiktet smilende i skjæret frabålet, glinsende som en plumpudding rett fra ovnen, kunneJackie Maguire si: Åh, de gamle mesterne! De kunne settesammen ord raskere enn snaren struper kaninen!

Og Dorrigo lot være å si noe til Tom om det han haddesett uken før Mrs. Jackie Maguire forsvant: Broren hansmed hånden oppunder skjørtet hennes, mens hun – enliten, intens kvinne, mørk og eksotisk – lente seg mot veg-gen på hønsehuset på baksiden av skysstasjonen. Tomsansikt var vendt mot halsen hennes. Han skjønte at brorenkysset henne.

I mange år gikk Dorrigos tanker rett som det var til Mrs.Jackie Maguire, hvis virkelige navn han aldri kjente, hvisvirkelige navn var som maten han drømte om hver bidigedag i krigsfangeleirene – der, men likevel ikke der, trengteseg inn i hodet hans, men forsvant alltid idet han prøvde ågripe etter det. Etter en stund dukket hun sjeldnere opp itankene hans, og etter enda en stund tenkte han ikke len-ger på henne i det hele tatt.

17