0

Førstereisguttens opplevelser

Brev til hans kjære foreldre

Avskrift av hans brev, med nåtidens rettskriving. Kart og bilder er lagt til der det passer og bilder

finnes. Skrift ved hans begravelse og en betenkning skrevet av hans nevø er også tatt med for å vise

familiens opplevelse av hans reise og endelikt.

Redigert av Gerd Ninni Solum

Tomter 18.04.2016

1

Innholdsfortegnelse

Innhold Innholdsfortegnelse ................................................................................................................................ 1

Martins brev før de seiler fra Norge ........................................................................................................ 2

Fredrikshald 15-2-1897 ....................................................................................................................... 2

Hvaler 17-2-1897 ................................................................................................................................. 3

Gravningssund søndag 21-2-1897 ....................................................................................................... 4

Gravningssund lørdag 27-2-1897 ........................................................................................................ 5

Langrunden Horten 2-3-1897 .............................................................................................................. 6

Langrunden 3-3-1897 .......................................................................................................................... 8

Martins brev fra Delagoa Bay .................................................................................................................. 9

Delagoa Bay 16-6-1897 ....................................................................................................................... 9

Delagoa Bay 25-6-1897 ..................................................................................................................... 13

Delagoa Bay 2-7-1897 ....................................................................................................................... 15

Delagoa Bay 9-7-1897 ....................................................................................................................... 16

Delagoa Bay 9-7-1897 ....................................................................................................................... 18

Delagoa Bay 31-7-1897 ..................................................................................................................... 20

Martins brev fra Rangoon ..................................................................................................................... 22

Rangoon 12. september 1897 ........................................................................................................... 22

Rangoon 24. september 1897 ........................................................................................................... 25

Rangoon 2. oktober 1897 .................................................................................................................. 28

Rangoon 19. oktober, 1897 ............................................................................................................... 30

Rangoon 24-10-1897 ......................................................................................................................... 36

Ved Martin Norbyes død og begravelse paa reise fra Rangoon – England ........................................... 38

Tilfeldigheter, skjebne eller hva? ............................................................................................................ 1

2

Martins brev før de seiler fra Norge

Fredrikshald 15-2-1897 Kjære foreldre!

Nå vil jeg skrive et par ord før jeg reiser for at deres kan få høre, hvordan alt er blitt

her nede for meg.

Jeg skal ligge bak hos stuerten i et lite rom som akkurat passer til to. Skipskisten min

kunne jeg ennå ikke få inn til meg for inne i rommet står en stor salttønne og andre

småting som de først kan få ut, når vi er reist; fordi de rom hvor de skal stå, er

forseglet.

Klokken fem omtrent ble vi alle påmønstret, men jeg fikk ingen fast hyre. Jeg skulle

ha hyre på fortjeneste. Jeg hørte at de hadde sett deg vifte fra jernbanen, men jeg

kunne ikke komme ut for stuerten sa det var best jeg gjorde i stand køya mi mens det

var lyst. Så han og jeg holdt nettopp å hale og trekke i sekken for å få ut madrassen.

Nå har onkel og tante og jeg vært ute og sett etter svømmebelte, og vi har også fått et

hos F. Hjorth, men det kostet 6,50 kr. Mene så er det jo meget godt. Jeg skal være i

land i natt, men i morgen tidlig skal jeg være om bord.

Ja nu får jeg vel slutte. Lev vel da og vær alle hilset fra deres hengivne

Martin.

3

Hvaler 17-2-1897 Kjære foreldre!

Nå har jeg tenkt å skrive et par ord til dere mens jeg har fri.

Da jeg våknet hos onkel tirsdag morgen og tittet ut av vinduet, så jeg det føk av takene

og blåste en ren sønna storm, så jeg med en gang tenkte at vi i alle fall slett ikke kom

lengre enn hit med den dag. Jeg skulle, som dere vet, være ombord kl. 8, så trasket

tante og onkel og jeg utover isen med snødrevet rett i ansiktet, så det nesten var

umulig å komme fram. Onkel gikk om bord og beså seg, mens tante foretrakk å bli på

isen.

Like etter at jeg hadde byttet klær, begynte jeg å bære vann hvormed vi ikke var ferdig

før middag, så måtte jeg sope dekket for snø, og endelig ved 3-tiden begynte vi å lette

ankrene, som tok minst 2 t, hvoretter vi i deilig måneskinn med tre båter:

Fram, Olava, og Parat, en dampslupp og bergingsbåt, dampet ut over fjorden.

Jeg synes nesten jeg har det altfor godt, for jeg skulle spise akterut. Jeg sa at de var

altfor snille, men de ville ikke høre på det.

I dag har vi holdt på å spyle og vaske; jeg og en av lettmatrosene skulle også pusse

messing og annet som skulle være blankt. Alle folkene om bord er snille og hyggelige

mot meg, så jeg har det riktig godt om bord.

Folkene tror ikke vi kommer av garde ennå på 8 dager da sønnavinden kom akkurat

ved fullmåne.

Ja nå får jeg slutte for jeg lovte å skrive ett par ord til tante og onkel, hvis jeg ble

liggende her. Ja lev vel da alle sammen og vær alle hilset fra deres hengivne

Martin

4

Gravningssund søndag 21-2-1897

Kjære foreldre!

Mange takk for begge deres kjære brev. Jeg fikk de i går av annenstyrmann. Han

hadde vært i land. Jeg har nå så smått begynt å komme i vane med sakene her

ombord, så nå går det forholdsvis godt. Jeg blir purret ut kl. ½ 7 om morgenen. I de

første dagene var det endog kl. ½ 6, men da var det så mørkt, at kapteinen ikke

syntes at det var nødvendig å være så tidlig oppe. Det første jeg har å gjøre om

morgenen, er å sope dekket og så skal jeg gjøre i stand og vaske i forskjellige andre

rom som ruffen og malerskapet. Det siste er liksom annenstyrmanns arbeidsrom, der

sitter han og lapper flagg og maler. Så kommer messingpussing; av messing er der

heldigvis ikke mye om bord. Det er bare rattet og noen andre småtterier der akterut,

og så er det lanternene, så fra det slipp jeg nokså godt. Jeg har også pusset noen

andre saker, nemlig 2 harpuner og 2 ordentlig store økser til å kutte «rig» med og så

2 vanteskruer; men disse tingene skulle bare pusses nå da, for å få rusten av dem.

Som før nevnt begynner vi å arbeide kl. litt før 7, etter at vi har fått frokost, som

består av kaffe og smørbrød med edamerost til. Kl. 12 er det middag; da er det erter

eller grynsodd eller helgrynsøtsuppe til skjemat og salt kjøtt, fisk eller lapskaus til

gaffelmat, så har vi fri til kl. 1 og holder på til kl. 4. Da er det eftasverd med kaffe og

smørbrød. Kl. 6 er arbeidet slutt og kl. 8 er det aftens. Da får vi tee og smørbrød.

Enda er jeg ikke riktig ferdig med dagen, for så skal jeg vaske meg og skaffe

styrmennene vaskevann også.

Som jeg skrev i forrige brev, er alle folkene hyggelige imot meg og da især stuerten og

annenstyrmannen. Den første sa at jeg skulle skrive og si at han var gretten og sint,

men det er nok langt fra tilfellet. Han vet ikke hva godt han skal gjøre for meg.

Det var da kjedelig for David og Ole at turen skulle løpe så uheldig av,

men det var jo godt at det ikke gikk verre. Dere får hilse Kjell og

gratulere ham med 3. premie fra meg. Jeg tenkte nok han skulle få

den for han sto pent. Dere må også huske på å gratulere Sofie fra meg

på hennes gebursdag på tirsdag.

Det ville da være kjedelig for Birger Nerup, om han ikke skulle komme

inn på Horten, når han var kommet så langt; han skulle visst konfirmeres på en av de

første søndagene, for å komme ut med dampskipet Peik; men det blir det vel ikke noe

av da. Be Kjell sende ham min hilsen gjennom Morten.

5

Der er fremmede her om bord om dagen, nemlig kjæresten til styrmannen og kona til

annenstyrmann; de ligger i land, men er her ute om dagen. Jeg trakterte dem med

peppernøtter og sjokolade.

Jeg har snakket med Fleischer om matematikk og han sa at han meget gjerne skulle

gjøre det for han ville ha noe å fordrive tiden med. Da jeg spurte ham hvor mye han

ville ha for timen, sa han en 20-25 øre og det syntes jeg var rimelig betaling.

I går hadde jeg oljekladdene på meg for første gang. Vi skulle nemlig spyle og så

regnet det så det ordentlig sprutet og tåken var fryktelig tykk. Her blåser det

fremdeles sønnavind og det er riktig surt. Ja nå tror jeg ikke jeg har mer å skrive om,

så jeg får slutte, og lev så vel da alle sammen, hils alle og vær selv hilset fra deres

kjære sønn

Martin

PS Jeg skal nok få undervisning i engelsk også jeg, for i ettermiddag tilbød

annenstyrmannen å hjelpe meg med det, når vi kom i sjøen. DS

Gravningssund lørdag 27-2-1897

Kjære foreldre!

Det ser nok ut til at vi skal bli liggende

her ennå i et par uker, for her blåser det

stadig sønna- eller vestavind. Dere kan

visst sende meget brev til, tror jeg.

Jeg har det fremdeles meget bra om

bord, vi får god mat, unntatt til en

middag, og det er i dag, da vi får

stokkfisk og helgryns søtsuppe med sirup i – og det kan jeg nesten ikke få ned.

Mannskapet ba om å få reise til byen etter middag, men kapteinen sa at hvis et par

reiste så ville alle reise, så det fikk vi ikke lov til.

I går og i forgår var jeg til værs for å gjøre fast seil. Det var moro syntes jeg; å få litt

adspredelse i arbeidet.

Annenstyrmann, som tilbød seg å lære engelsk med meg, heter Gundersen og er fra

Fredrikshald. Jeg sa at han naturligvis måtte ha litt for bryderiet, men han ville ikke

det, det ville bare bli hyggelig for han, sa han.

Nå får jeg nok slutte, for det er forbi med middagen. Lev vel da og skriv til meg. Hils

alle sammen og vær selv hilset fra meg

deres hengivne Martin

6

Langrunden Horten 2-3-1897 Kjære foreldre!

Som dere herav ser, ble vi nok ikke liggende i

Gravningssundet et par uker til, som jeg skrev; for da vi i går

morges kom ut på dekket, blåste det en frisk vind fra

nordøst, kapteinen bestemte seg straks til å dra av sted. Han

reiste derfor i land og telefonerte etter Olava og Parat som

kom ut omtrent ved 11-tiden. Ved frokost fikk jeg litt tid til å

skrive et par ord, som losen skulle ta med seg, hvis vi ikke

var kommet hit inn, men brevet tok jeg tilbake og sender

dette i stedet.

Da vi var kommet et stykke ut forbi innseiling til Strømstad, begynte vi å sette seil og

da gikk det lettere for dampbåtene; dere kan tro det ble en farlig sjau. Det lettet rent

på for meg, som ikke er vant til slikt. Olava måtte snart forlate oss og vende tilbake,

7

for den skulle hjem og gå i rute. Parat derimot slapp oss ikke før ved Torbjørnskjær,

og da begynte vi å seile for alvor. Da vi var omtrent midt mellom

Torbjørnskjær og Færder, snudde vinden seg, så vi fikk bare

motvind. Da besluttet kapteinen seg til å gå her oppe til

Langrunden som er den nærmeste ankerplass. Her oppe ligger

ikke mindre enn 19 store seilskip seilklare og venter på god vind.

Omtrent ved Tjøme løyet vinden, så seilene hang og slo mot masten og tauverket,

men en liten stund etter begynte det igjen å blåse. Da kom den også ordentlig. Det

blåste og snødde. Det var så mørkt at en ikke kunne se en hånd for seg, men losen

klarte det nok han. Det var en ualminnelig hyggelig og bestemt kar det. Jeg tenker

nok du kjenner ham, pappa. Han het Lars Rasmussen Bankerø, han går under navnet

Bankerøen.

Vi kom opp til Langrunden kl. 9 og da måtte

vi til å ta inn seilene, men det var sannelig en

kald fornøyelse, for vi ble så våte, så det

formelig rant av oss og så den kalde vinden.

I dag morges var det igjen pent og still og

aldeles klart, så solen begynte å skinne, så vi

kunne henge ut våre våte klær til tørk. Ved

middagstid kom kona til kapteinen om bord

uten at noen visste noe om det. Hun skulle

ha reist til Gravningssund, men på stasjonen

i Horten fikk hun tilfeldigvis høre at vi var her.

I morgen tidlig skal jeg spørre om å få ga i land. Da har jeg tenkt å gå opp

og hilse på onkel Eivind, hvis jeg kan få oppspurt hvor han bor. Jeg må

også ha kjøpt en ting, nemlig et vaskevannsfat, som er nesten er nødt for å

ha. Jeg har ikke flere penger igjen, for jeg har lånt bort til flere av

mannskapet, snart en tiøring, snart en annen som de skulle ha til å sende

brev med, men jeg tenker jeg kan spørre kapteinen om en krones penge. Jeg ville

svært gjerne at når dere skriver, vil sende ett par frimerker også.

Det er sant, stuerten ba meg si at de to damer, som du traff ved skuten her, nemlig

styrmannens svigermor, fru Olsen, og den andre hadde sagt at de meget godt kjente

deg fra barndommen av.

Mange takk mamma for det kjære brevet jeg fikk av annenstyrmannen like etter at jeg

hadde sendt mitt. Det var hyggelig å høre at David var bra igjen i beina.

Ja nå får jeg slutte for nå har jeg ikke mer å fortelle og sent er det også. Ja lev vel da

og hils alle og vær dere selv hjertelig hilset fra meg.

Martin

Min adresse er nå Martin Norbye, Skip «Beaconfield», Langrunden, Horten

8

Langrunden 3-3-1897 Kjære foreldre!

Nå har det begynt å blåse frisk vind fra

nordøst her, så vi antagelig kommer til å

reise i morgen tidlig hvis vinden står ved.

Jeg ville derfor i aften skrive litt som jeg

kunne sende med losen, for i morgen blir

det vel ingen tid.

Jeg spurte kapteinen i dag morges om å

få lov til å gå i land, hvis det var noen

andre, som skulle det, men han sa at det

torde han ikke si noe om, for vi kunne

godt komme til å gå i dag. Men det ble det nok ikke noe av. Jeg skulle dog komme i

land likevel for styrmannens søster, som kom om bord, skulle i aften igjen i land for å

reise til Drammen. Da spurte jeg styrmannen om å få bli med. Det sa han jeg gjerne

kunne, men det ble ikke mer enn i høyden 1 time å være i land på, men jeg gikk med,

jeg.

Jeg fant fram snart fram til onkels hus ved å spørre meg fram. De bodde i et stort

toetasjes trehus omgitt av en meget stor have. Onkel var ikke hjemme. Han var i

Fiume? (Tjøme?) etter 14 nye torpedoer. Jeg traff fruen og tre av guttene. Det var jo

ikke mer enn en halv times tid, jeg kunne være der, men jeg fikk da snakke litt med

dem. Fruen syntes det var kjedelig at jeg ikke kunne bli der, så hun kunne ha gjort det

litt hyggelig for meg. Jeg skulle hilse så flittig fra henne.

Klokka halv ti i aften var vi igjen ombord, men nå er nok klokka så mange at jeg får

slutte og ikke har jeg mer å skrive om heller. Ja farvel da alle sammen og vær alle

hilset fra deres kjære sønn.

Martin

PS Noe vaskevannsfat har jeg ikke fått meg, da jeg ikke kunne få noen penger av

kapteinen, for han hadde ingen. DS

Figur 1 Bror Ole, bestemor Koht, besøk, Sophie, mor og far

9

Martins brev fra Delagoa Bay

Delagoa Bay 16-6-1897 Kjære foreldre!

Nå, da vi nettopp er ferdige med å kaste anker og gjort oss klare, vil jeg skrive til dere

og fortelle hvordan jeg har hatt det på reisen.

Jeg har hele tiden vært frisk og rask. Det har vi forresten vært alle sammen om bord

med unntakelse av at et par av mannskapet fikk vondt i ørene, så de rentmistet

hørselen, men de ble straks bra igjen.

Som dere husker, så gikk vi fra Langrunden 5. mars. Vi har hatt del hundre dager i

sjøen. Derav har det vært en god del ruskevær, men det har også vært mange deilige

dager.

Med en gang vi kom ut av Kristianiafjorden, fikk vi nordenvind med snøtykke. Det så

ikke rart ut med at vi skulle komme videre, men det gikk da. Skjønt vi måtte baute

tvers over hele Nordsjøen. Mange ganger blåste det, så vi bare kunne ha et par små

seil på. Merkelig nok var jeg ikke videre sjøsyk. Jeg kastet ikke opp en eneste gang,

men jeg hadde slik en lei følelse av matthet. Det gikk forresten fort over igjen.

I Nordsjøen hadde vi flere ganger besøk av Nordsjøfiskere som vi kjøpte fisk av. Det

var for det meste flyndre og så var det en slags, som lignet knurren. Deres kan tro det

smakte deilig å få fersk, stekt fisk til en avveksling.

Den 13. mars fikk vi de South Forland fyrene ved Dover. Litt etter at vi var kommet

inn i selve kanalen, fikk vi se hele Dover med et godt stykke av den engelske kyst og

Delagoa bay

Rangoon

10

på den andre side Calais-fyret og den franske kyst. Utenfor Dover kom det om bord

noen menn som spurte om vi skulle ha i land noen brev, men vi hadde ikke noe

ferdig. De ville ha 2-3 shilling for å bringe dem i land.

Gjennom resten av kanalen hadde vi også

bare motvind, så det gikk smått. I hele

den Engelske kanal kan dere tro, var det

en masse dampbåter som gikk frem og

tilbake fra England til Frankrike. Vi så

også et par av de store passasjerbåtene

som går på India og Kina og der borte.

Vi hadde fremdeles motvind helt til vi

kom med i Nordostpassaten. Kaptein

Bech hadde nok rett, da han sa at da først

ville vi få deilig vær. Der skiftet vi seil, så

vi seilte med bare gamle slitte seil for der

blåser det jevn og passe vind. Det var

deilig i Nordostpassaten. Der kunne vi

sove om natten når vi hadde vakt på

dekk. Det var deilig for annenhver natt

hadde vi 8 og 4 timers vakt på dekk. Jeg

syntes det var stritt i begynnelsen å stå

opp midt på natten. Her i Nordosten

begynte jeg først å lære å styre. Jeg fikk

ikke lov før for det ustadige været.

Skjærtorsdag passerte vi en av de Cape

Verdiske øyer, nemlig en som het St.

Antonio. Det var en høy klippefull øy. Her

fikk jeg se flyvefisk og springhval. Den

siste forsøkte vi å harpunere, men det

gikk ikke. Vi fikk en annenslags fisk, som

kaltes bonet. Den var deilig, da den ble stekt.

Torsdag 29. april passerte vi linjen (ekvator). Da ble jeg og 4 andre barbert. Vi ble

først innsmurt med tjære, hvoretter Neptun barberte oss med en nesten meter lang

barberkniv. Endelig til slutt fik vi en hel balje med vann over oss, men det gjorde ikke

stort for vi hadde bare en bukse og en skjorte og lue på oss. Mer kunne vi ikke ha for

varmen. Det var så varmt imellom at vi rent sank sammen når vi stod ved roret.

På begge sider av linjen var det også meget ustadig vær med noen fryktelige

regnbyger og sterke kornmo. Det var en formiddag at vi samlet vann på fire store

jerntanker og fikk dem alle sammen fulle. Dette hadde de brukt flere dager på i

Fredrikshald.

11

I Sydost passaten måtte vi igjen seile bidevind, men da lå vi ikke og bautet og bautet

rett som det var. Vi strekte den en gang helt fram imot Brasil-kysten. Deretter seilte vi

syd etter for å få tak i vestavinden som hele året rundt blåser rundt Kapp.

Da vi skulle gå rundt Kapp, begynte ruskeværet for alvor. Vi hadde storm hele tiden.

Så gikk strømmen rett i mot vind, så det ble et skrekkelig hav og sjøene slo rett som

det var over skuta. En av dem kom med slik kraft at den slo løs livbåten på hyttetaket.

Da ble vi purret ut midt på natten for å surre den igjen. En annen sjø kom og slo løs to

snekker som lå midtskips og hadde nær slått en mann over bord for oss.

Torsdag

Det er sant, like før vi kom til Kapp, passerte vi 3 småøyer. De var ganske ubebodde

unntatt med fugl. Det yrte av albatross og kakaduer.

Litt østenfor Kapp ble vi praiet et par ganger av noen seilere som var på hjemveien.

Den ene kom fra Kina. Han ba oss å rapportere ham i Delagora Bay. Den andre kom

fra Bahia. Han spurte oss om bredde og en hel del annet. Jeg syntes det var morsomt

å få litt greie på hvordan det gikk for seg.

Utenfor innseilingen hit inn hadde vi en 5-6 dagers stille. Det var ikke noe hyggelig å

ligge slik et lite stykke borte og vite at der var brev til en innenfor. Tirsdag morgen

fikk vi se fyret, men vi kom for sent for vannet var alt i fallene. Da vågde ikke

kapteinen deg opp. Hele kysten, så langt vi kunne se, bestod av bare store sandbanker

med noe småkratt på. Tvers over innseilingen lå der en lang sandbar med bare en

trang renne, så vidt at skuta kunne gå igjennom – og der brøt det ordentlig, når

sjøene kom inn. Forresten var hele innseilingen så grunn at vi kunne se store

strekninger av bunnen når det var ebbe. Vi kom ikke helt opp om tirsdagen, men vi

kastet ikke anker heller, for da vannet sank, var det ikke mer en 3 favner igjen og

skuta sikker 23 fot. Men bunnen var så løs at det ikke gjorde noe. Vi hadde om

formiddagen fått los om bord. Han var portugiser, men kunne ikke et ord engelsk

omtrent. Han kunne bare si all right, yes og by and by og det brukte han hele tiden.

Onsdag ettermiddag fikk vi en taubåt til å trekke oss inn. Det kostet visst hele 15 pund

– den lille biten.

Dere kan tro det er ikke rare byen å se til fra havnen; bare små usle trehytter. Der er

visst bare to gater, men så er det også et skrekkelig leven for alle disse negrene som

arbeider ved havnen, synger og skriker. De kan holde på med en og samme oppsang

12

hele ettermiddagen uten å bli trøtte. Uff, de er stygge å se til negrene og så er det en

gresselig lukt av dem. Det er nesten ikke mulig å være i nærheten av dem. De vil

likesom være fine også for det er mange av dem som går med flosshatt og bonjour og

spaserstokk, men ikke annet enn en sak om livet. Så går de med sigarett bak øret og

om armene har de masse messingtrådringer.

Her på havnen ligger det en masse skuter og ikke mindre en 7 eller 8 nordmenn; og

deriblant

Vildanden som

kom inn i dag

med 2 dagers

mindre reise enn

oss. Den hadde

101 dager.

Nå nettopp fikk

jeg brevene og

det skal dere ha

mange takk for.

Dere kan tro det

var hyggelig å

høre hjemmefra

igjen. Det var da godt at dere er bra alle sammen. Bestemor er jo ikke rar. Dere får

hilse henne fra meg og si at jeg skal nok skrive til henne bare vi kommer litt mer i ro.

Jeg ser også at vi er blitt praiet, men det vet ingen av oss noe om. Det er vel en eller

annen steambåt, som har gjort det for de blir betalt av Shipping Gazet for slikt.

Jeg studerte på at det ikke var noe brev siden påsken for jeg skulle ha lyst til å vite

hvordan dere hadde det på sølvbryllupsdagen. Jeg syntes det skulle vært morsomt å

ha vært hjemme da, men brevet ligger kanskje på konsulatet ennå.

Jeg fikk brev fra Henrik. Han takker for fotografiet som de gav ham. Det var riktig

bra.

For en stund siden kom annenstyrmann om bord. Han fortalte at der var feber i byen,

men den skulle ikke være videre farlig. Forhåpentlig går det vel bar. Vi har slått i fra

alle seilene, så vi kommer vel til å ligge her i et par måneder, tenker jeg.

Ja nå har jeg nok kommet ut med alt jeg har å si. Jeg skal straks skrive igjen, så lev

vel alle sammen til vi igjen hører fra hverandre og vær alle hilset fra deres hengivne

Martin.

13

Delagoa Bay 25-6-1897 Kjære foreldre!

Mange takk for deres brev som jeg fikk søndag aften av båtsmannen som hadde vært i

land. Avisene som dere har sendt, har jeg ennå ikke fått, men forhåpentlig får jeg dem

i morgen. Lørdag for det er den eneste dagen som det kommer og går post på.

Det var riktig godt at dere hadde det så hyggelig på sølvbryllupsdagen deres. Det var

svært så mange pene presanger dere fikk. Nå må det se fint ut i stua; både med nytt

gulvteppe og slik en fin hengelampe. Når dere får dette brev, så får jeg håpe at (dere)

du har lært å sy på den fine symaskinen som du fikk av pappa, mamma. Det var bra at

dere alle sammen var friske den dagen. Det håper jeg at dere er, når dere får dette

brev – for du er vel forhåpentlig bra igjen nå pappa av den leie forkjølelsen som du

hadde. Jeg er også fullstendig frisk, skjønt det er ordentlig godt og varmt her. Det er

visst ikke så farlig med feberen allikevel nå midt på vinteren, men om sommeren er

det gruelig varmt her.

Ja nå er vel snart eksamen ferdig og da blir det forhåpentlig mange nylagde studenter

å se hjemme i gaten. Dere får hilse både Jørgen og Arild Happi Winterhjelm og

Henrik og gratulere dem fra meg. Henrik har jeg fått brev fra og skrevet til igjen. Det

var riktig snilt av ham å ha gjort det. Det er sant, en glemte jeg og det

var David. Han får der også gratulere fra meg og be han skrive til meg,

når han kommer på moen, så jeg får høre hvordan han har det.

Ole liker seg jo nokså godt i Fredrikstad, skjønt det var

dårlig med maten. Han må se svært morsk ut nå, da han har

fått sabel. David ligger vel og graver grøfter og bygger broer på

Hvalsmoen, han eller kanskje han alt er ferdig når dette brevet er hos

dere.

Jeg har hittil sluppet å være med å losse, men når vi kommer i rummet, må jeg vel til

jeg også, tenker jeg. Det går ynkelig smått med lossingen for snart har vi en lekter om

formiddagen, så får vi ingen om ettermiddagen igjen. Da monner det ikke det grand.

Annenstyrmann og jeg , vi er malere om dagen, vi. Vi har malt hele rekkverket og

kahyttveggene et par ganger, så jeg snart er fullt utlært maler nå. Hele skuta skal

forresten pusses opp både innvendig og utvendig. Da blir den nok fin.

Jeg har også en annen stilling for jeg er blitt rorkar i giggen sammen med to eller tre

andre, så nå lærer jeg å ro også.

I forgårs var jeg i land for første gang. Da tok kapteinen meg med seg for å vise meg

omkring, men det var ikke stort å se på. Han spanderte et glass øl på meg, men det

kan dere tro koster her nede, en halv flaske koster 1 shilling og 6 pence. Jeg fikk også

se noe som ikke var hyggelig å se på. Jeg så nemlig et langt tog av negerslaver som

gikk sammenlenket to og to, også gikk disse portugisiske oppasserne med lange

svøper eller pisker og drev dem fram foran seg akkurat som en annen feflokk. Det er

14

rat at slikt skal kunne finne sted i våre dager, men portugiserne er jo de mest råe og

udannede folk som finnes.

Ja nå er en av passasjerene reist, nemlig Randers, som er reist opp til Johannesburg.

Fleischer skal også reise, for han er bedre nå og så syntes han det ble for lenge å følge

med oss, så han skal reise hjem med en tysk steambåt om en tre ukers tid. Mens han

venter på den, har han tatt seg en liten tur med jernbanen oppover til Johannesburg

for å se hvordan det ser ut inne i landet. Jeg ville ha betalt han forleden dag for det

han hadde lest med meg, men han ville ikke ha noe, sa han. Det hadde bare vært

moro for ham.

Her forleden dag var det mytteri om bord i en engelsk jernfullrigger, som ligger her.

Den heter Scottish Isles. Mannskapet hadde nesten kløvd hode på tredjestyrmann og

stykket kapteinen med kniv, så nå er de satt i jern alle sammen.

Da jeg var i land i går, spurte jeg etter fotografier av byen. Det skulle da være noen,

men jeg hadde så liten tid, så jeg fikk ikke kjøpt noen da. Det er nesten bare persere

og kinesere og arabere som har butikker her. De er så dovne at de knapt gidder reise

seg, når noen kommer inn. Mange steder sitter selve sjefen inne i butikken og røyker

opium.

Kapteinen fikk brev fra rederne her et par dager etter at vi var kommet hit, i hvilket

de sier at vi skal gå til Mobile for order. Men i dag fikk han telegram at vi skal gå til

Rangoon for order. Det syntes vi alle godt om for ellers hadde vi vel kommet til å gå

fra Mobile til England midt på vinteren. På den tiden skal ikke Atlanterhavet være å

spøke med; bare storm og streng kulde.

I forgårs kan dere tro at det var stas her, for det var dronning Victorias

60 års jubileum. De skjøt og brant av masse fyrverkeri. Hos den engelske

konsulen brente de opp for 150 pund i fyrverkeri. Alle de engelske «man

of honor» og skuter på havnen sendte også opp raketter så det tok seg

nydelig ut.

I går, St. Hansdag, hadde vi hentet løv fra land og pyntet alle tre

mastetoppene og fallrepstrappen, så når man gikk oppover den, minnet det om en

liten alle. Vi var forresten den av de norske som hadde gjort det.

Ja nu har jeg visst fortalt alt det jeg vet, så nå får jeg slutte. Klokken er mange og jeg

skal opp kl ½ 6 i morgen. Ja farvel da og lev vel alle sammen og vær hilset fra deres

hengivne sønn

Martin.

PS. Det er sant. Dere får hilse Klara Bull fra meg og gratulere henne. Jeg studerte nok

på om det ikke skulle bli et par av dem. DS

15

Delagoa Bay 2-7-1897 Kjære foreldre!

Nå nettopp kom vi om bord fra en meget anstrengende tur, som vi har gjort i dag.

Kapteinen hadde lange hatt lyst til å komme opp i selve kafferlandet og se på livet der.

Derfor hadde han avlagt tur med kaptein Sundt på Vildanden og kaptein Olsen på en

Porsgrunns bark som heter Record.

Vi dro av sted kl 9 og hadde med oss fullt opp av mat og drikke. Vi hadde endog norsk

øl fra Ringnes. Da vi rodde opp var det omtrent lavvann, så mange steder var det så

grunt, at vi måtte ut og trekke prammen av igjen. Med det mener kokken hos oss og

kahyttguttene på Vildanden og meg. Vi kom ikke så langt som vi hadde tenkt, så vi

måtte fortøye prammen og begynne en møysommelig vandring gjennom myrer og

over bekker. Det var så bløtt at vi ofte sank i helt til knes i bare slik bløt myrjord. Etter

mange strabaser kom vi da endelig frem til en kafferby. Negrene her var mer

siviliserte enn de ned i byen, syntes jeg. De hadde både skjorte og bukse og frakk på

og bodde i små pene stråhytter som var kalket jevnt og pent med rød kaffe. Husa sto

jevnt i en rekke, så det tok seg riktig hyggelig ut. Overalt hvor en snudde seg, vrimlet

kyllinger av alle størrelser. Herfra gikk vi videre et langt stykke, nå i dyp rød sand.

Hist og her lå det noen negerhytter som vi var bortom og ga folkene litt tobakk og

annet småtteri. Vi traff på en negerby til og der spurte vi om de hadde våpen, men de

ville ikke riktig ut med dem. Til sist kom en frem med et kastespyd som kaptein Sundt

kjøpte for 4 shilling. Da de så pengene, kom de med flere, så kapteinene fikk et par

kastespyd og økser og skjold hver. Jeg kjøpte et lite skjold av skinn og gav 1 shilling

for det. Vi så rent morderiske ut da vi kom om bord kl 6 omtrent. Du var vi dyktig

trøtte alle sammen.

Mange takk skal dere ha for avisene som dere sendte meg. Jeg fikk dem tirsdag av

kapteinen så nå kan vi lese nytt alle sammen om bord. Kapteinen har alt lest dem,

han. Det går fremdeles meget sakte med lossingen, når unntas i går da vi fikk to store

lektere, som skulle lastes. Da var vi i rummet hele mannskapet unntatt stuerten og

kokken. Det var nokså anstrengende, syntes jeg, men ettersom jeg ble mer vant til

det, gikk det meget lettere. Skjønt jeg var temmelig støl i sidene dagen etter.

Her forleden dag ble det ihjelslått en mann om bord i Record. Det var en av negrene

som er med på lossingen. De ligger om bord om natten, men så ble de varslet av

styrmann, at de ikke skulle gå ned i rummet, men ligge på tyskendekket. Allikevel var

noen av dem gått ned og så falt en bjelkestabel over en av dem. Han fikk to svære

bjelker over brystet og døde med en gang.

Siden jeg skrev sist, har vi vært i kollisjon. Det kom nemlig inn en svær engelsk

lastedamper, 11000 tonn. Den ankret så nær oss at vi lenge hadde ventet at den skulle

svinge på oss. Og det gjorde den. For et par dager siden så slo den inn et stort stykke

av rekkverket på halvdekket. Nå har han nok måttet fjerne seg, så han gjør vel ikke

mer skade nå.

16

Nå i de siste dager er det gått en tre fire norske skuter, men det er også kommet inn et

par igjen. Det kom inn en jernbark fra Mandal, som heter Adolf Tidemand. Den

hadde stått på grunn i 8 dager. De hadde taubåt, da de kom inn og blikkende stille var

det. Enda kjørte losen den fast, da kan dere skjønne hva slags loser de har her.

I dag kom Fleischer tilbake. Han hadde vært i Johannesburg og Pretoria og andre

steder og hadde hatt det svært morsomt, sa han.

Ja nå vet jeg ikke mer å si, så nå får jeg nok slutte. Ja lev vel da alle sammen og vær

hjertelig hilset fra deres kjære sønn Martin.

Delagoa Bay 9-7-1897 Kjære foreldre!

Siden jeg sist skrev til dere, har jeg nok ikke opplevd så mye. Denne gang har jeg ikke

stort å skrive om, men jeg skal se å kramme ut med det jeg kan.

Jeg er blitt vaktmann nå, så nå slipper jeg da å være i lasten, men til gjengjeld må jeg

gå ganske alene på dekket fra kl 6 om aften og til kl 6 om morgenen. Den tiden kan

dere tro er lang. Det er ofte at jeg holder på å sovne. Klokken 3 fyrer jeg opp i byssen

og setter å kaffen. Klokken ½ 6 purrer jeg ut. Kokken pleier å sette av litt mat til meg

til natten og lunken kaffe er det på kjelen, så jag har det nokså hyggelig allikevel.

Den første natten jeg gikk vakt, kom det en pram drivende forbi. Jeg ble rent redd, for

jeg syntes det var vår pram, som stuerten hadde tatt for noen minutter siden, for å

hente kapteinene. Jeg tenkte det kanskje kunne ha tilstøtt ham noe på veien. Derfor

purret jeg styrmann og vi satte ut giggen og rodde etter den. Men det var ikke vår.

Den hørte til fullriggeren Scottish Isles.

Jeg har i grunnen ikke noen videre lyst til å gå vakt om natten nå, for annenstyrmann

er blitt rent gal. Han har visst delirium og i mellom er han rent rasende. For et par

dager siden fløy han på en av guttene i rummet og gav ham først et par ordentlige

ørefiker og deretter kastet han tretøffelen sin i hodet på ham. Han var også båtsmann

og en annen og brukte munn, så det rent var stygt å høre på det. Han er forresten

bedre nå, men der er rent uhyggelig å være alene med ham. Han står og stirrer på en,

så en kan bli rent redd. Ved siden av det som kommer av drikken, går han visst og

grubler over hvorfor ingen skriver, hvordan det står til med kona hans. Hun ligger på

hospitalet i Kristiania under en øyeoperasjon. Det er synd på ham for det har vært

slik snill mann hele reisen. Alle så har de likt ham meget godt. Han har bestandig

vært med på all slags moro. I mot meg har han vært ikke mindre snill for han har lest

engelsk med meg og lært meg en hel del annet småtteri. Jeg får håpe at han blir bra

igjen.

17

Ja nå lider til at Fleischer skal reise hjem. Han skal reise med en stor tysk

passasjerbåt som heter Herzog. Han kommer visst til å få en riktig morsom tur for de

skal innom en hel del steder på Afrikas østkyst, gå gjennom Suez og innom Neapel

(Napoli). Derfra skal de visst gå direkte til Hamburg. Turen skal visst ta en 50 dager,

så den blir ikke så ganske kort allikevel.

Den andre passasjeren, Randers, går det dårlig med i Johannesburg. Bare de få

dagene han var her i Delagoa Bay, gikk han og lånte penger av både den ene og den

andre. Slik lånte han av losen et pund. Han har lånt av flere norskeskippere. Et par

dager etter han var kommet opp til Johannesburg, skrev han til kapteinen og spurte

om han kunne låne ham noen pund. Han kunne jo få dem igjen hos Anker, men

kapteine ville ikke låne ham. Kapteinen fikk brev i går at han måtte sende 16 pund,

for så mye var han alt kommet i gjeld der oppe. Jeg vet ikke fra hvem det brevet kom.

I den siste uka er det gått svært fort med lossingen, kan dere tro. Vi har hatt et par

store lektere om dagen, så nå er vi utlosset til tyskendekk og litt til. Det er omtrent

halvparten.

Det er en masse fisk her; både store og små. Kokken har drevet på med å fiske nå om

dagen. Han har fått en 4-5 riktig store fisker som vi da har fått sekt til aften.

I går hadde jeg storvask. Da vasket jeg alt det jeg hadde, som var skittent. Det er en av

godene ved å være vaktmann for eller må en vaske i mørket. Jeg kan gjøre det om

dagen.

Jeg har pyntet opp i køya mi nå med bilder på veggen og to spyd i kryss og et skjold

også oppslått på veggen, så nå kan dere tro det er fint der inne. Det ene spydet har jeg

fått av stuerten og det andre fikk jeg av annenstyrmann på Record. Han spurte om jeg

ville bytte med det og tollekniven min for han pleier å gjøre forskjellig småtteri – og

så hadde han ingen kniv. Han heter Bugge og er sønn av en prost på Vestlandet.

Ja i dag er det vel kanskje eksamensfest for Kjell i alle fall. Da får jeg håpe han har fått

en god eksamen. Om noen dager kanskje reiser noen av dere hjemme til bestemor

igjen. Jeg skulle ønske jeg kunne være med, jeg også.

Nå må jeg nok slutte for denne gang for jeg har ikke mer å skrive om. Ja så må dere

leve så inderlig vel da, mamma og pappa og alle dere andre hjemme og vær hjertelig

hilset fra deres kjære sønn

Martin.

18

Delagoa Bay 9-7-1897 Kjære foreldre!

Nå blir det nok ikke så lenge vi blir liggende her for vi har losset all trelasten nå, men

så har vi igjen litt bølge blikk. Vi har nemlig hatt med et par hundre tonn av den sort.

I går og i dag har vi tatt inn en hel del ballast. Der skal ikke mindre enn en 4-500

tonn ballast til. Det kan henne vi blir liggende her til neste søndag, lenger blir det

heller ikke.

Til ballast har vi noe fin sand rent som pussesand. Den blir sendt til oss på store

lektere, som vi ikke er god for å losse mer enn to om dagen av for vi kan ikke kaste

den inn gjennom sideporten. Den er for høy, men vi må heise alt sammen opp i

ballasttønner.

I går begynte de å bende seil igjen, så det er klart når vi er ferdige med lossinga og

ballastinntaket.

Nå begynner det nok å tynnes svært med skuter her, de går den ene etter den andre.

Det er 3 store engelske fullriggere og noen engelske barker og 2 russerfinner og en

danske og Vildanden og en nordmann som heter Adolf Tidemann og vi, alle sammen

holder vi på å ta inn ballast. Når alle de får gått, er det ikke mange skuter igjen her.

Dere kan tro at portugiserne og kafferne slåss ordentlig her nede. Det er nok kafferne

som er de vinnende, later det til. Nå har de fordrevet portugiserne fra landet rundt

omkring. Her forleden dag var de ikke lenger enn 10 engelske mil fra byen. For en 14

dager siden drepte kafferne 50 portugisere. En lot de leve og tok i fra ham alle klærne

hans og lot ham bare få et skinn omkring seg. Så sendte de ham ned til byen og ba

dem å sende flere opp. Portugiserne er forferdelig forhatt av negrene. De sier:

«Portugis no good, but Englishman much better».

Vi spurte kafferne hva de brukte spydene og skjoldene til. Da sa de: to fight the

portugis. Det er ikke rart heller at de er så forhatte for de behandler negrene akkurat

som slaver.

Nå i de siste dagene kan dere tro at vi har kunnet se Afrikas verste landeplage; nemlig

svære gresshoppesvermer som

kommer drivende med vinden

innenfra landet. Den første dag

jeg fikk se svermen, trodde jeg

det var en mørk sky som drev til

havs. Men så spurte kapteinen

meg om jeg hadde sett så

mange gresshopper før. Da gikk

det opp for meg hva det var.

Dere kan tenke dere hvor masse

det var av dem for svermen begynte om morgenen og varte helt til aften. Hele tiden

drev den forbi som en tett sort sky.

19

Den neste dag om morgenen begynte det igjen. Da

hadde vinden vendt seg så svermen drev tvers

over skutene. Vi måtte flykte inn og stenge dører

og ventiler. Man snakker om å formørke solen,

men det gjorde den svermen. Det var så vidt at

solen skinte gjennom den. Om aftenen slo den seg

ned hos oss. Da var hel riggen og dekketrent svart

av gresshopper.

For et par år siden stanset grashoppene

jernbanen her nede. De slo seg ned på linjen i en

lengde av 42 engelske mil og da på 2 fot tykt lag.

Da kan dere skjønne for en masse de må være av

dem. Denne afrikanske grashoppen ligner akkurat

på størrelse av falcon, den store grønne som det

finne enkelte av hjemme, men så er den rød.

Det er nok ikke så lite feber her allikevel later det til, for på nesten all e skutene har

det vært sykdom. På en av finnene som ligger her, er 5 stykker dårlige. Det er kaptein

og stuerten og 3 mann forut. En av dem forut er de visst redd skal dø også, men de

andre er i bedring alle sammen. Denne feberen kalles malariafeber og viser

seg som frysing, svetting om hverandre og så blir maven ugrei.

Annenstyrmann er ganske bra igjen nå. Det varte en 8 dagers tid, men det så sannelig

stygt ut til at han skulle bli slik. Han har holdt ganske opp med å drikke nå. Han

smaker det ikke en gang. Han fikk brev hjemmefra med siste post også, så han fikk

høre hvordan det sto til med kona hans. Hun er bedre nå og er reist til Fredrikshald

igjen. Jeg skal hilse deg i fra ham, pappa.

Jeg hadde brev fra Augustin mandag. Han lever sier han og skal seile til Queens Town

for order.

Turen til Rangoon kommer vel til å ta en 6-7 ukers tid, så dere kan godt skrive dit

med en gang dere får dette.

Ja nå får jeg slutte for denne gang. Ja lev vel da. Hils alle hjemme og vær selv hjertelig

hilset fra deres kjære sønn

Martin

20

Delagoa Bay 31-7-1897 Kjære foreldre!

Ja nå er det ikke så lang tiden vi har å ligge her nå. Derfor vil jeg skrive litt til dere før

vi forlater denne plass. Vi ble ferdige med ballastinntaket i går ettermiddag. Da

begynte vi med en gang å ordne allting og gjøre oss ferdige til å gå til sjøs. Vi kommer

til å gå i ettermiddag, straks vi får los og taubåt.

Dere kan tro det er forskjell på nå og da vi gikk fra Fredrikshald. Nå har vi ikke den

leie dekolasten og så er alt småtteri som lå og slang her og der rundt på dekket fjernet

ned i rummet alt sammen. Nå er det så pent og ryddig. Det er en lyst å se det. Til det

at det er pent og ryddig overalt, kommer også maling og oppussing både utenbords og

innenbords. Når vi kommer til Rangoon, skal visst hele riggen både master og rær

blankskrapes og ferniseres, så da blir Beaconfield fin.

Siden jeg sist skrev, har vi hatt et uhell her om bord, som lett kunne ha fått leie følger.

Det var nemlig for et par dager siden, mens de holdt på å ta inn ballast. Det var

nettopp ringt kaffe og så skulle de, som var nede i lekteren, opp. Det var to av

matrosene om bord og en negergutt, som holdt på å øse lens lekteren. De hengte seg

elle tre i heisetauet og ble heist opp, men de var ikke kommet riktig helt opp, så

slipper han som hang øverst og river med seg de to andre, så de alle tre faller med i

sandet på lekteren. Det var nokså høyt fall for skuten var nesten tom. En avdem

klarte seg bra, men den andre og negergutten slo riktig. Negergutten forstuet hånden

og hogg tennene igjennom leppa, så han blødde svært. Den andre som slo seg har

måttet sitte stille hele tiden. Han kan ikke løfte beinet over dørterskelen en gang.

Nå er de gått nesten alle skutene som jeg skrev om sist på et par nær, men så er det

kommet inn et par til også. For noen dager siden kom en norsk skute fra Arendal,

som heter Vikingen eller Viking. Også er det kommet en danske. I går kom det en

svær maskin av en engelsk firemaster som er mellom 3 og 4000 tonn. Den ankret like

ved siden av oss og gjorde visst ikke beregning på at skuta måtte ha svingerom, så den

holdt på å renne på oss med en gang den hadde ankret. Den var bare et par fot fra oss.

Den er lastet med bjelker og jeg tror den kommer fra vestkysten av Amerika. Dere

kan huske på det er ikke så få bjelker en slik koloss har med seg.

Nå har vi fått nok et firbent dyr her om bord. Det er en gris. Den skal kanskje erstatte

hunden vår som vi gjorde ende på for nogen tid siden for den hadde gått og vært syk

nesten hele reisa. Kapteinen syntes det var synd å la den leve lengre. Grisen, som vi

har fått, er stor. Den er sort og har en stor manke. Den skal bo nede i rummet til vi

kommer til Rangoon, bare ikke rottene spiser den opp for av dem er det en hel del der

nede.

Når vi kommer til Rangoon, får vi høns ombord også, tenker jeg, for sist hadde ha

visst 300 stykker som ble fortært på veien hjemover.

Det skal gå i fra oss en mann her, nemlig annentømmermann. Han skal i land for å

forsøke om han kan gjøre noen penger sier han, men det er vel tvilsomt som det vil gå

21

for det er meget dårlige tider her. Det eneste er forresten for tømmermenn, som er

flinke og skikkelige. Når det er riktig flinke tømmermenn, kan de få slik

lekterbygging. De kan visst få en 50 pund for å bygge en lekter og da har de

materialer som skal til. Men de holder ikke ut for når sommeren kommer, kommer

også feberen. Den står få seg mot. Derfor reiser folk, som har råd, iden varme tiden

opp i Transval for der er det meget bedre klima.

Jeg har begynt så smått å arbeide meg en liten skute nå. Det er så moro å ha noe å

pusle med om kvelden i passaten for da er det lyst og pent til langt på natt.

Annenstyrmann har lovet at han skal hjelpe meg med engelsken, når vi kommer i

sjøen igjen og det er riktig snilt av ham. Jeg har fått låne et engelsk leksikon av

Fleischer. Jeg kunne bringe det til Christiania Telefonselskab, når jeg kom hjem og

det blir neppe før i april neste år.

Jeg var i land søndag og skulle kjøpe bøker, men det ble det ikke stort av, for de var så

dyre, så jeg kjøpte bare en. Den gav jeg 1 shilling for. Den koster vel en 15-20 øre

hjemme, tenker jeg. Jeg tror forresten jeg klarer meg med det jeg har til Rangoon nå,

for jeg har litt igjen også.

Dere har vel alt skrevet til meg til Rangoon, når dere får dette brevet. Dere kan godt

skrive etter at jeg er kommet fram også for brevet tar 4 uker der bort og vi blir nok

liggende der en 6-7 uker, tenker jeg.

Jeg synes det er dårlig å ha åtte søsken og ikke en eneste av dem skriver til meg, men

jeg får håpe de forbedrer seg til neste plass. Ikke fra bestemor har jeg hatt brev heller.

Hun trodde jeg sikkert hadde skrevet til meg, men kanskje det er uorden med posten

også. Dere får gratulere Ottilie og bestemor fra meg for dette kommer vel fram

omtrent til den 30. og 31. august.

Ja så tror jeg ikke jeg har mer å si nå, så nå får jeg

slutte. Ja farvel da, far og mor og hils alle hjemme og

vær selv hjertelig hilset fra deres kjære sønn

Martin.

22

Martins brev fra Rangoon

Rangoon 12. september 1897 Kjære foreldre!

Mange takk for brevet og avisene fra dere. Brevet fikk jeg et godt stykke utenfor

Rangoon for vi hadde ankret ute i innløpet av bukten opp til byen. Kapteinen seilte så

opp til byen for å få tak i en taubåt til å taue oss opp. Det var ikke mindre enn en 5

timers tauing opp.

Det var hyggelig å høre at dere alle sammen har vært friske og raske siden vi sist

hørte fra hverandre. Om bord hos oss har vi også alle sammen vært frisk og raske

med unntakelse av litt en gang i mellom. Tømmermann var så uheldig å hugge av seg

tre av fingertuppene på venstre hånd. Han holdt på med noe arbeid i rommet. Med et

kom han løpende opp. Da jeg kom ned i rommet, fikk jeg se at det var blod på

bjelkene. Det slo meg straks at han kanskje hadde hugget seg og så etter på øksen

som lå der. Jeg fikk se to fingertupper på den ene siden av den. De var hugget av midt

på neglen begge to, mens på den tredje bare var kuttet en liten skalk.

Annenstyrmann er fullstendig frisk igjen og har vært det på hele reisen.

Det første vi fikk, da vi kom ut av Delagoa bukten, var motvind. Vi må gå baute nesten

hver eneste vakt for ikke å seile på land. Men da vi kom lenger østover, fikk en riktig

kjører av en nordavind, så det bar sydover med 10-11, ja mange ganger med 12 mils

fart og det er ikke langt fra en grad i vakten. Da vi skulle sørover for å få tak i

vestavinden, kom denne nordavind meget godt til. Vi seilte og seilte, men ingen

vestavind kom. Vi skulle da være i det strøk også, så kapteinen kunne ikke forstå

hvordan han skulle komme østover igjen. Vi var helt nede på 45 ◦ sørlig bredde.

23

Endelig fikk vi vestavind og seilte med den til en 90 ◦ østlig lengde, hvoretter vi gikk

oppover mot linjen (ekvator) med sydost passaten. Jeg husker ikke akkurat hvor tid

vi passerte linjen for det var ingen barbering denne gang og heller ikke toddy etterpå.

Det kan nok hende dere allikevel har lyst til å høre når vi passerte den, så jeg skal se å

få fatt på loggboka og få vite det til neste gang jeg skriver til dere.

Jeg tror at når vi kom på den nordlige side av linjen igjen, så skulle vi få nordost

passaten og bli nødt til å krysse oss fram, men heldigvis slapp vi det. Vo hadde vært

heldige nok til å komme i dette strøk akkurat på den tid som sydvest monsunen

blåser fra litt sønnenfor linjen og nordover. Dermed kunne vi fremdeles seile med god

vind skjønt den kunne være nokså ustadig og med fryktelige byger. Så snart kunne vi

ligge for stormseil og like etterpå var det igjen å strekke seil og seile med alle seil i

topp.

I en av disse byger fikk jeg se noe som

jeg aldri har sett før, nemlig skypumpe.

Den kom med bygen og gikk like akter

om oss. Det var fryktelig å se. Den var

aldeles sort og virvlet vannet rundt, så

skumsprøyten sto høyt. Det suset

akkurat som under en foss.

Det er regntiden som er på mens sørvest

monsunen blåser og sannelig regner det også. Hver eneste dag siden vi passerte

linjen, har det regnet om ikke hele dagen, så i alle fall en del av den.

Da vi nærmet oss kysten og det begynte å bli vindstille, begynte også varmen. Det var

rent uutholdelig noen dager. Beket rant av dekket og svetten rant vel kanskje i meget

større kvantum av oss. Da kan dere tro, det ikke var meget behagelig å stå ved roret i

en 4-5 timer av gangen, som jeg gjorde i de dagene, for alle mann holdt på å

«holistone», steinskure, halvdekket. Nå er det så lett som et stuegulv og hvitt som en

kjøkkenbenk. Vi har i den anledning måttet helene på skoa våre aldeles fri for nudder,

for at vi ikke skal sette merker.

Hele reisen er brukt til å pusse opp rommet og male og skrape på dekk. Først banket

vi alt som fantes av jern i rommet; både bolte kuverter og støtter rent for rust, hvor

etter alt vi hadde banket ble malt med rød mønje. Da vi var ferdige med banking og

maling, hadde vi ennå et tredje og verre arbeid igjen, nemlig å vaske hele rommet

med sodavann. Det var ikke den alminnelige sort soda vi brukte, men noe som kaltes

kaustisk soda. Den brente skinnet av. På mange steder var det bare rødt kjøtt. Det

kan dere tro var noe som sved. Det hadde nok vært vondt å få øynene fulle av rust,

men dette var dog verre. Denne vaskingen varte ikke mindre enn en 14 dagers tid.

Glade var vi, da vi var ferdige.

På denne turen er det noe vi har savnet mye, nemlig kaffe kl. 5 om morgenen for dem

som har vakt på dekk. Det var lite ved om bord, så kapteinen sa at det ikke skulle

24

gjøres fyr opp i byssen før klokka 6 om morgenen. Det er vel grunnen til at vi ikke får

det nå. Det er nokså hardt å begynne å arbeide kl. 6 på fastende hjerte. Vi har da ikke

fått mat siden ½ 7 om ettermiddagen før.

Men i varmen får vi noe til morgenen som smaker utmerket. Det er vanngrøt, som

dere husker, jeg ikke var noen elsker av hjemme. Den kokes av noe riktig grovt

havremel, som er i store blikkdåser. Den er nesten den beste maten jeg får om bord,

synes jeg. Her i Rangoon kommer vi til å få ferskt kjøtt hver eneste dag, kanskje

stokkfisk en gang om uka, for kjøttet er meget billig her.

Lenge før vi så land, hadde vi bunn på 8-10 favner. Så langgrunt er det her og vannet

er rent tykt som i en sølepytt for bunden består av bare leire. Når det er litt sjø, så ser

man ofte toppene av halvdøde busker nede i sjøene. Der hvor vi ankret, var det 4

favner vann. Vi kunne så vidt skimte toppene av trærne i den retning byen lå, så dere

kan tenke dere at det kan ikke være meget høyt land.

Det første jeg la merke til ettersom taubåten dro oss oppover, var en hel del spisse

tårn eller bygninger rettere sagt. De er ikke høye, men så er de forgylt fra foten og helt

opp. De skinner i solen bortover hele så langt en kan se. Inderne sier endog at i spiret

er det purt gull, men det høres svært utrolig.

Vi var ikke før kommet til anker, før det kom om bord en masse klerker av alle

profesjoner. Skreddere, skomakere, barberere, tatoverere som især bestod av

kinesere. Det var merkelig å se med hvilken ferdighet de utførte alle mulige figurer.

Jeg for min part vil nå ikke ha noe slikt på meg. Vi slipper å være båtsmenn her for de

såkalte sampanmennene, som betyr båtsmann, er så billige at det blir likeså billig å

bruke dem. For en to tre annas eller en 20 øre omtrent, for de en fram og tilbake og

ligger gjerne og venter hele dagen på en også.

Byen ser ikke meget stor ut, så mye jeg har sett av den i alle fall, men det er jo ikke

meget, for jeg har bare sett den fra røyl-råen. Skjønt det er en ganske god utrikt

ovenfra der. Jeg så bare et par store bygninger, deriblant guvernørens palass, som så

ut til å være en uhyre bygning med en masse tårn og kupler stas på. Så var det en

kolossal bygning til, nemlig en slik som jeg nevnte ovenfor. De kalles pagoder og er

omringet av en masse indiske gudebilder. Men på samme tid dom det er tempel der,

er det også marked hvor man kan få kjøpt alle mulige slags saker.

Så snart jeg får lov å gå i land, skal jeg opp og bese meg der. Så skal jeg fortelle mer

om det, når jeg har sett det.

Uffa meg. Det er nesten ikke råd å få sitte i fred

for musketerne, som flyr omkring og surrer og

stikker så det er en gru.

Her på havnen ligger det ikke mer enn en 5-6

skuter og derav er det tre nordmenn. En av

dem heter Avanti, lå vi sammen med i Delagoa

25

Bay også. Om det ikke er en stor seiltrafikk her, så skulle jeg mene det er

dampskipstrafikk. Her går og kommer båter sent og tidlig; svære uhyrer.

Jeg sa at det var fryktelig hett her, men dere har jo hatt det godt og varmt dere også i

sommer, så jeg vet ikke hva dere synes om en 95 ◦ Fahrenheit i skyggen. Jeg for min

part synes det er godt og varmt, så jeg og nesten alle de andre har bestilt oss en hvit

dress, meget billig, men så blir den vel deretter. Den skal koste 4 rupis eller 5 kroner

for bukse og trøye. Vi får den i morgen tidlig. Bare den holder ut her, så går det nok

an. For neste gang vi kommer i havn, som jeg tenker blir i mars, så tenker jeg nok vi

tuller på oss både en – to og tre frakker for da får vi nok føle kulde, når vi kommer

like ut fra varmen.

Noe annet jeg også må ha her, er et par sko for det er det dårlig med. Et par lette luer

må jeg også få kjøpt meg for jeg har bare en eneste igjen. De andre er blåst over bord.

Det var sannelig synd på David og Henrik, syntes jeg, men jeg får håpe at det går

bedre neste gang. Forresten syntes jeg ikke at de var noen flinke artianere i år.

Du spør hvordan jeg liker meg som sjømann. Jeg synes jeg har det svært godt og liker

meg meget godt også, men det er jo ikke alle som har det så godt som jeg, den første

gangen de er ute.

Noen fast hyre har jeg ennå ikke hørt noe om. De pleier å få alt det de skal ha, når de

blir avmønstret, de som har på fortjeneste.

Jeg fikk brev fra Augustin i Delagoa Bay, men fra Birger har jeg ikke fått noe. Dere får

gratulere Ole fra meg, hvis dette skulle nå fram til hans gebursdag.

Nå får jeg nok slutte for posten skal innleveres o aften og nå skal visst kapteinen i

land. Ja lev vel da og vær vennlig hilset alle sammen fra deres kjære sønn

Martin.

Rangoon 24. september 1897 Kjære foreldre!

Nå da jeg har sett litt til Rangoon og livet her, vil jeg fortelle dere litt derom.

Jeg var i land forrige søndag i sammen med styrmann, men da ble det ikke så mye å

se, for vi var så vidt kommet i land, så begynte det å øse ned noe ganske forferdelig. Vi

ble gjennomvåte helt til skinnet, men for så vidt var det godt, at det frisket opp. Da

det ikke ville holde opp å regne, bestemte vi oss til å ta en vogn og kjøre en tur. Det

syntes vi skulle være morsomt, siden vi ikke hadde gjort det på en 7 måneders tid. Det

er forresten meget billig å kjøre her i Rangoon. Det koster bare 12 annas timen.

Ledsaget av en los, som vi kaller de innfødte, som pleier å vise sjøfolk og fremmede

26

rundt i byen, kjørte vi så gjennom gatene. Dere kan tro dette er noe annet enn den

elendige portugiserbyen Delagoa Bay. Dere skulle bare se hvor nydelig og grønt det er

her over hele byen, så vel i simplere som i finere strøk. På begge sider av gata står det

plantet store trær, så det er akkurat som å kjøre i en alle på mange steder.

Så finnes det en uendelighet av store parkanlegg her med springvann, dammer og

blomsterbed. Ja jeg tror ikke at de står så langt tilbake fra de hjemme. I sær var det

en som kjørte forbi som jeg la særlig merke til. Det var en som jeg tenker heter

Queens Park eller Victoria Park, for midt i en svær gressplen sto det en stor statue av

dronning Victoria, uthogd i hvit marmor. J a den parken var rent storartet den og

rundt hele gikk det et høyt jernstakitt.

På vår vei kjørte vi også forbi en hel del muhammedanerkirker, moskeer, De så

omtrent ut som en annen bygning, men var aldeles blendende hvitkalket, og så fantes

det kanskje noen flere kupler og tårn enn på de andre bygningene. Men noe kirkelig

så de i alle fall ikke ut. Jeg for min part syntes det så ut som en slags markedsplass for

oppover trapper og i portrommet myldret det av all mulige slags handelsmenn,

sigarhandlere, frukthandlere, lektøyhandlere; «Big Pagoda». Kort sagt, jeg vet ikke

hva det ikke var å få.

Så kjørte vi forbi et par at de indiske pagodene. De består av en forgylt kule og er

meget fint utstyrt med gull og sølvstas. Den aller øverste kulen oppe på spiret består

enda av massivt gull. Det tror jeg er sant også for inderne gir ustyrtelige gaver om året

til forskjønnelse av pagoden. Omtrent ned ved foten av pagoden er det en avsats

rundt hele og hit opp fører en bred trapp som på begge sider er besatt med krøplinger

som ligger og tigger. Ja dere kan tro det er mye elendighet blant folkene her; både

halte, lamme og blinde i massevis. Det må visst være en god del kopper her i byen

også, for nesten hvert eneste menneske er kopparret i større eller mindre grad.

Da vi hadde kjørt gjennom den mer fine del av byen, hadde vi også lyst til å se

hvordan det så ut i de fattige delene. Ja der så det på mange steder temmelig dårlige

hus. Dårlige hus og slik en masse folk, at det på mange steder var vondt å komme

fram. Her i disse fattigkvarterer kan dere tro en kan se en masse folkeslag; både

kinesere, japanskere, hinduer, persere, ja jeg tror en kan få se alle folkeslag som

finnes i Asia. Her er alle mulige slags håndverkere. De arbeider alle sammen ute på

gata; både snekkere, skomakere og skreddere. Ja det er et farlig lurveleven i disse

gatene, kan dere tro.

I forgårs ettermiddag var jeg igjen i land. Da var jeg sammen med stuerten. Han

skulle nemlig opp å besøke kapteinen på hospitalet. Han har visst fått feberen som

også finnes her. Han er forresten ikke meget dårlig, men han kunne ikke få sove. Han

lå våken i en 4-5 netter uten å få blund på sine øyne. Han trodde han skulle få litt mer

ro der oppe, for her om bord er det et farlig leven nå om dagene med vinsjer og av de

store trekkbjelkene som blir sluppet ned i rommet.

27

Det går forresten forferdelig sakte med lastingen for vi får ikke inn mer enn en 40-50

bjelker om dagen. Vi skal visst ha inn et par tusen minst, så vi blir bok liggende her en

god stund, tenker jeg. Det er innfødte som laster. De holder et leven så en rent kan bli

tommelomsk i hodet av å høre på. De er forresten meget flinke til å arbeide, men det

er jo en masse av dem også. Det er visst en 40 stykker som arbeider her om bord.

Dere kan tro det er ikke rar maten, de har. De spiser bare litt ris, som de dypper i

karri. De lager små kuler av ris og kaster den inn i munnen.

I dag er kapteinen såpass bra at han kommer om bord etter middag kl. 5. Han skal vel

om bord for å gi folkene penger, tenker jeg, for penger får vi bare om lørdag

ettermiddag.

I morgen skal jeg og annenstyrmann gå i land. Da skal vi opp å se på den store

pagoden. Den ligger et stykke utenfor byen, men når man tar hest og vogn og kjører

dit ut, er man der nede på en 20 minutter. Tur og retur koster ikke mer enn en rupi,

og da venter vognmannen der ute så lenge man vil. Denne pagoden skal være den

største i verden og det tar minst et par timers tid, hvis man skal bese seg ordentlig

der.

Annenstyrmann sa at han aldri hadde sett noe så pent før på alle de steder som han

har vært; og han har vært verden rundt mange ganger. Jeg skal gå opp til fotografen

også og høre etter fotografiene, for jeg har fotografert meg. Jeg syntes det skulle være

så morsomt å ha det som et minne herfra. Jeg har fotografert meg i hvit dress. Hvis

jeg får dem, skal jeg sende dere et med neste post, så kan dere få se hvordan jeg ser ut

her i Ostindia. Jeg tror nok dere kommer til å finne meg nokså svart, men skitten er

jeg ikke i alle fall. Det er nok solen som har skyld i det, for jeg er så brun som en

innfødt.

Ja det er forferdelig hett her, nesten uutholdelig. Nå når jeg sitter her og skriver,

viser termometeret en 97-98 grader fahrenheit. Svetten renner av meg, så jeg kan vri

alt det jeg har på kroppen. Det er forresten ikke mye, bare en skjorte og en hvit bukse;

ikke det grann mer. Det er nesten for mye det også.

Ja i går var det Oles gebursdag. Han er vel oppe i 3. klasse nå. Hva nummer ble han?

Ble han komserg eller fuser eller sersjant, korporal eller ble han blant de syv vise?

Kanskje jeg får høre det neste gang posten kommer. Den kommer hver uke mellom

onsdag og fredag fra Europa.

Det er visst et stort Glasgow-kompagnie, som fører Europaposten hit. Jeg vet ikke hva

det Kompagniet heter, men det vet jeg at de har en masse båter som går ikke mindre

enn 70 her på Rangoon og Bombay og Calcutta og Madras. Compagniet eier visst en

200-300 båter. Nesten alle sammen på størrelse som Rollo og Angelo og alle de

andre som pleier å ligge nede ved jernbanebryggen.

Der er ikke stor seiltrafikk her på Rangoon. Det ligger bare 15 skuter her og derav

mindre enn 4 mordmenn. Den femte er en engelskmann. Vi blir forresten bare 3

28

nordmenn her nå, for i ettermiddag skal Avanti gå. Den skal til Falmouth for order.

Vi har ennå ikke hørt hvor vi skal hen, men sannsynligvis blir det enten til Falmouth

eller Queens Town for order. Da blir det vel å losse enten i London eller Liverpool.

Jeg er blitt vaktmann her også, men her er det nesten umulig å holde seg våken, for

om natten er det så trykkende lummervarmt, at jeg blir så trøtt, at jeg er ferdig til å

sovne hvert øyeblikk. Det er så fristende å se alle de andre ligge og snorke rundt

omkring meg på dekket. Det er ikke fritt for at jeg dupper litt en gang imellom.

Jeg så av en av avisene, at Wisbeck og Meinich skulle legge inn elektrisk lys i Tromsø,

men det får vel ikke David stort å gjøre med. Kanskje han er heisekontrollør, når

arbeidet begynner.

Martha er vel også begynt på skolen nå. Kanskje hun må ha en til å følge seg og hjelpe

seg mot hunden som jo var til stor skrekk for henne. Dere forespør henne om det fra

meg.

Det er nesten uråd å få sitte stille et sekund for disse musketerne. De har stukket meg

så, at jeg ser ut som om jeg skulle være hakket med nåler både på hender og føtter.

Når vi sover, må vi ligge inne i et nett for å få ligge i fred.

Ja nå tror jeg ikke jeg har mer å si. Derfor vil jeg slutte. Ja lev vel da og hils alle

sammen hjemme og vær selv hilset fra deres hengivne …

Martin

Rangoon 2. oktober 1897 Kjære foreldre!

Mange takk skal dere ha for brevet og avisene. Jeg fikk begge deler i går ettermiddag.

Det var morsomt at jeg fikk brev fra Ottilie, Kjell og Hartvig og så

fotografi fra Sofie. Jeg synes det ligner utmerket godt, skjønt jeg synes

hun er blitt temmelig fet i ansiktet. Men kanskje hun nettopp var kommet

hjem fra landet, når hun tok det, for da pleier hun jo å være i godt hold.

Guttene forut hadde ikke fått høre at jeg hadde fått fotografi av en søster, før de kom

og ba om å få se. Det er nemlig noe av det morsomste en sjømann vet, når han kan få

se fotografier og da især av kvinner. Da går fotografiet fra den ene til den andre. Alle

kritiserer de den aller minste ting. Sofie fant de hadde slikt fult uttrykk i øynene og

tok henne for å være en 16-17 år. Dere får hilse Sofie og takke henne for det. Jeg kan

nok ikke få skrevet til alle på en gang, men de skal nok få noen hver.

Mange takk skal dere ha for gratulasjonen på min gebursdag. Denne gang hadde jeg

nok ikke det gode å kunne velge middagsmat, men fikk nøye meg med den

29

alminnelige skipskost. Jeg skulle mene det regnet ordentlig der hvor jeg da var også

den gang.

Det skulle være slutt på regntiden også nå, men det driver på like godt

her.

Så Martha er begynt på skolen nå. Jeg får kanskje brev fra henne også,

når jeg kommer til Europa igjen.

Du spør hvordan det er med klærne mine, mor. Ja det er bare bra med dem. Det er

meget jeg ennå ikke har rørt, slik har jeg et par av de tykke buksene som ble kjøpt hos

Severin Jacobsen liggende ganske urørt i kisten. Det andre paret ble bare brukt over

Nordsjøen, så de er omtrent like gode. Jeg har stoppet og lappet alt ettersom de har

gått noe i tu, så tøyet er da i stadig god stand ennå.

Oljeklærne mine, ja de måtte jeg vaske all oljen ut av og olje på nytt, så de ble nokså

bra. Det var så ille med dem, at det ikke var råd til å få dem fra hverandre. Buksene

var akkurat som de jeg fikk etter Fritjof Holst.

Kapteinen er frisk igjen nå. Det var ikke mer enn en 2-3 dager han var på hospitalet,

så kom han om bord igjen. Stuerten har også vært dårlig et par dager. Han hadde det

med frysing og svetting om hverandre. En ettermiddag var en endog så dårlig at han

lå og snakket i ørska hele tiden, men nå er han omtrent like frisk igjen. Forresten er

det et par til som er syke om bord, men det er ikke noe farlig.

Annenstyrmann og jeg kom nok ikke til Pagoden forrige søndag, for det regnet så det

sprutet hele dagen. Stort bedre ser det ikke ut til å bli i morgen. Vi hadde tenkt å gå

dit da i stedet, hvis været blir sådan.

Jeg håper dere har fått mitt brev og fotografi, som jeg sendte forrige søndag. Da jeg

fikk se fotografiet, kom jeg til å tenke på at det hadde vært bedre om jeg hadde stått,

men det er jo nokså bra allikevel.

I går aften hadde vi et meget uhyggelig tilfelle her om bord. Det var nemlig en som ble

rent forstyrret og vill hoppe over bord. Det var ikke mer enn så vidt vi fikk tak i ham

og da var han helt oppe på rekken. Han slo omkring seg og var aldeles rasende, så vi

måtte sette håndjern på ham til han ble roligere. Da ble de tatt av ham. Han sovnet

forresten like etter og sov rolig hele natten.

Ja sunt er det ikke i denne solvarmen, det er sikkert. Man blir svimmel og tung i

hodet, så man rent raver bortover dekket. Heldigvis har vi solseil over hele skuten.

Ellers vet jeg ikke hvordan det skulle gå.

Ja nå tror jeg ikke jag har mer å fortelle om, så det er best jeg slutter. Ja lev vel da og

hils alle sammen og vær selv hilset fra deres hengivne sønn

Martin.

30

Rangoon 19. oktober, 1897 Kjære foreldre!

Ja, søndag var annenstyrmann og jeg i land. Vi var oppe og så «Big Pagoda». Vi gikk

litt for kaffetid om ettermiddagen og tok vogn som kjørte dit opp. Det var en deilig

tur, kan dere tro for mesteparten av veien var aldeles overskygget av store trær, så det

var rent som å kjøre i en annen verden mot den glødende solvarmen om bord.

Det var ikke vanskelig å se at denne vei førte til et hellig sted, for på begge sider av

veien så vi rett som det var store mektige avgudsbilder i form av løver, drager og

mennesker; alt uthugget i stein.

Da vi reiste forbi en liten pagode, som lå ved siden av veien, så vi et par slike

steinløver, jeg tenker de kunne rekke fra jorden og opp til den øverste vinduskarmen

på huset hjemme. Hele hodet var forgylt og i munnen var der innfelt elfenbeintenner,

naturligvis ikke hele tannen, foran disse lå inderne og ba og brant lys.

Etter en cirka 20 minutters kjøretur nådde vi fram til vårt bestemmelsessted. Der så

vi pagoden heve seg høyt opp i luften. Jeg har kjøpt med noen fotografier for det ville

være den rene galskap av meg å forsøke å beskrive det for noe så storartet og så

enestående, har jeg aldri sett og kommer heller ikke til å se mer heller, tenker jeg, om

jeg så kommer til Europas største byer.

Nr 1 viser inngangen til «Big Pagoda» som de innfødte sier. Ja det første dere legger

merke til, er vel kanskje

de to uhyrer som sitter

på hver sin side av

pagode-inngangen. Ja

det må kalles

mesterverker, både de

og alt det andre

billedhuggerarbeidet

som dere ser omkring

porten. Løvene er av

marmor og skal være

eldgamle verker

akkurat som selve

pagoden. Vi spurte vår

fører hvor gammel den kunne være, så sa han at ingen det det og ingen har noen gang

visst det.

Fra første trappetrinn og til selve pagoden er det ikke mindre enn 114 trappetrinn.

Hele trappen oppover er helt besatt med tiggere og handlere som selger lys og

blomster til å ofre til gudene av hvilke det finnes slik en masse at det nesten er utallig.

Det første man ser, når man kommer ut av gangen og opp til pagoden, er Kina-guden.

Han sitter inne i det hus om dere ser på fotografiet som har tårnet litt på skakke. Han

31

er av purt gull og er av størrelse som en voksen mann. På hver side av ham sitter to

andre kinaguder, men de er bare av messing, men sikkert en 2-3 ganger større.

Ettersom vi gikk rundt, kunne vi se alle mulige slags avguder og hver avgud satt inne i

et hus for seg selv. Det ville bli en hel bok, hvis jeg skulle fortelle om alle disse

avguder, så det går nok ikke an. Forresten er varmen så trykkende at jeg er nær ved å

kaste pennen hvert øyeblikk.

Noe annet som vakte min oppmerksomhet mens vi gikk der, var en hel rekke med

graver med engelske navn. Da vi spurte hva det var, fikk vi høre at det var de engelske

offiserer som falt i krigen med inderne, som lå begravde der.

Litt etter kom vi til en uhyre klokke, ja jeg tror ikke at den store klokka i Kreml er så

mye større. Jeg var inne under den. Det var akkurat som inne i et stort telt. Der var da

rom til en 3-4 personer der inne. Utenpå var den aldeles dekket med tegninger og

innskrifter. Det brukes hjortehorn til å slå på den med og jeg for min part, slo 3 glass

da kl. var ½ 6. det kunne ikke bli så farlig klang, når det bare ble brukt et horn, men

jeg tenker nok den ville lyde, hvis det ble brukt andre saker. Like i nærheten sto

Pagodekisten, på hvilken man slipper penger. Den var av fin armert jern og beslått

med sølv i alle fall, men jeg er ikke sikker på om det ikke var gullbeslag også. Det kan

hende at det bare var noe annet gult metall.

Vi var ikke mer enn akkurat ferdige med å bese oss, så fikk vi et ordentlig vær på oss.

Det tordnet og lynte så det hadde god skikk. Jeg syntes ikke det var videre hyggelig

oppe der i et slikt vær.

Jeg vil nå beskrive litt disse fotografier som jeg sender med.

Nr 2. Det er et prestemøte oppe i «Big Pagoda».

32

Der kan dere se prestene i midten med aldeles glattrakete hoder. De sitter og ber med

blomster og lys i hånden. De øvrige er Burma-folk, menn til venstre og kvinner til

høyre. Det er akkurat ved foten av selve pagoden. Der kan dere se hvor mye storartet

arbeid der er bare på det lille stykket.

Nr 3. «Big Pagoda» sett fra

«The Lakes».

Det er et sted utenfor byen,

hvor det finnes en masse

nydelige innsjøer og hvor det

er anlagt terrasser,

springvann og flere

forfriskelsespaviljonger.

Nr 4. Queen

Victoria Park

med «Small

Pagoda».

Midt i parken

står en statue

av dronning

Victoria. Det er

en utmerket

pen park med

pent tilskårne

ganger og

grønne plener.

Nr 5. Det er og, som dere kan se, en

pagode et steds utenfor byen.

33

Nr. 6. «Small

Pagoda» fra

Dalhousestreet.

Nr. 7. Ruiner av en gammel pagode.

Jeg vet ikke riktig hvor den er. Oppe på toppen kan dere se at

det er bygget en liten pagode.

Nr. 8. Der kan

dere se en

muhammedansk

moské. Det er

den største her i

Rangoon. Rundt

omkring er det

basarer og et

skrekkelig

spetakkel.

Nr. 9. Dalhousestreet fra «Small

Pagoda».

Det er en vakker gate med

parkanlegg på begge sider.

Kirken til høyre tror jeg er

engelsk. Jeg er ikke sikker.

34

Nr 10. tollboden.

Det er

også en

vakker

bygning

omgitt

av store

palmer.

Som

dere ser,

inne i

gården

kan dere

de

kjører

med

okser.

Nr. 11. Indiske båter.

Slike er bygd av et eneste tre.

35

Nr. 12. Elefanter i arbeid.

Der kan man se bevis for deres

styrke. Se bare hvordan en tar

teak-bjelker og bærer dem og

stabler dem opp i store stabler.

Endelig nr 13 er et par innfødte

piker, som jeg kjøpte for at dere

kunne få se hvordan de er utsmykket over hele

kroppen; både i nese og ørene og om armene og

beina.

Vil du være så snill, pappa, å få alle disse

fotografiene oppklistret på kartong hos en eller

annen fotograf eller bokbinder. Det koster vel ikke

mange ørene, tenker jeg.

Nå er det tre av mannskapet på hospitalet av

forskjellige sykdommer. En kom dit i går og han

hadde en slags feber.

Annenstyrmann skal gå i fra oss her. Han skal

nemlig bytte seg bort med annenstyrmann på en

bark av samme kompani ved navn Alida, jernskute. Den skal gå til Rio med ris, men

dit hadde ikke annenstyrmann der, sønn til Bruusgaard, lyst til å gå. Gundersen ville

gjerne bytte for han skulle da fra styrmannshyren der, når de kom til Europa.

Nå fikk jeg nettopp brev fra bestemor og Arnljot Durban-Hansen, som jeg skrev til i

Delagoa Bay. Dere får hilse bestemor og takke henne for brevet så lenge – til jeg får

skrevet til henne.

Arnljot sendte med et fotografi som Thorvald Heyerdahl hadde tatt. Det er Frithjof

Heyerdahl og Harald og Arnljot og William.

Nå får jeg nok se å slutte for jeg skal ut og feie dekket. Ja lev vel da og vær vennlig

hilset dere og alle hjemme fra deres hengivne sønn

Martin.

36

Rangoon 24-10-1897 Kjære foreldre!

Nei denne gangen tror jeg ikke det blir mye å si for musketerne er rent umulige og

varmen ikke stort bedre og endelig av den gode grunn at jeg ikke har noe å berette,

men jeg får vel forsøke å si lite grann allikevel.

Først får jeg nok gratulere deg, far, for til onsdag er det jo din gebursdag og da blir du

jo 53 år. Jeg skulle ønske at jeg kunne være hjemme da, men det går nok ikke. Jeg

måtte i alle fall reise temmelig fort da.

Ja, nå er Gundersen reist til Rio med Alida. Den reiste i går ettermiddag. Jeg tror nok

at jeg skal komme godt ut av det med Bruusgaard og for det er en meget hyggelig og

snill kar, later det til. Gundersen spurte meg, da han reiste, om jeg ville være så snill å

betale en av guttene for ham, når vi kom til Europa, for han var skyldig ham 12 rupi,

men kunne ikke få fatt i noen penger å betale. Jeg skulle få det igjen, så snart han

kom hjem. Jeg sa at det ikke kunne være så nøye med dem, for han har jo vært så snill

å lese med meg og hjulpet meg med mye annet.

Dere kan tro at kapteinen har vært ordentlig utsatt for tyveri her i Rangoon. Først så

stjal de i fra ham 7 pund på hotellet, hvor han lå om natten, da han var oppe etter

taubåten. Ingen av de pengene har han fått igjen, men fikk arrestert mannen som

hadde tatt dem, men han lot ham gå igjen for han ba på pent for seg.

Ikke nok med at han har mistet penger, men så har han også mistet både ur og

gullkjede som han heller ikke har fått noe greie på igjen. Men han tror det er en

kineser som har holdt på å male kammerset hans. Det lå i kommodeskuffen og

kommoden har han også malt. Kapteinen har da hatt tak i ham, men kunne ikke få

gjort noe mer ut av det på grunn av manglende bevis.

I begynnelsen av forrige uke kan dere tro, jeg var dårlig. Det begynte natt til søndag

med hodepine og frysing. Hele søndagen var jeg dårlig og natt til mandag hadde jeg

fantasert og vært ute og vært rasende. Jeg hadde da temmelig høy feber, men utpå

mandag ettermiddag var jeg nokså frisk igjen, men forresten har jeg vært så matt hele

uka at beina nesten ikke har villet bære meg. Nå er jeg ganske frisk igjen.

De som var på hospitalet, er nå alle om bord igjen – alle sammen nokså bra, men en

av dem har nå fått Beriberi. Men det er ikke verre enn at han går oppe. Det er

forresten en til om bord som har fått samme sykdom.

Denne sykdom viser seg på den måte, at leggende hovner opp. Så blir det et merke

etter fingeren, når man trykker på det syke stedet. Akkurat som når man trykker på

en deigklump.

I de siste dager har vi holdt på å skrape råene, så nå lysner det en god del. Jeg har

forresten ikke holdt på å skrape til værs, men holdt på med det samme arbeidet i en

stor livbåt av stål, som kapteinen har kjøpt. Han kjøpte den og to til av tre. Alle de 3

37

gav han 250 rupi for. Nå skal han fiffe dem opp og så selge den igjen i Syd Afrika, hvis

han kommer til å gjøre flere turer dit.

Arnljot må jeg si har fått en god post på Snarøens Høvleri. 60 kr mnd., allting fritt

unntatt klær.

Bestemor skriver at Augustin har vært i Eidsberg. Kan det være mulig da? Det skulle

vel ikke ha vært Georg? Jeg synes det er rart at jeg ikke har fått noe brev fra ham da.

Jeg har ikke kunnet skrive til ham, da jeg ikke har visst noen adresse.

Ja nå får jeg slutte. Ja lev vel da alle sammen og vær dere og alle de andre hjemme

vennlig hilset fra deres kjære sønn

Martin.

38

Ved Martin Norbyes død og begravelse paa reise fra Rangoon –

England

Saa er du død, dit liv er slut Du er ei mer hernede

Du unge, kjække, brave gut

Vi kan dig kun begræde.

Deet brast nok tidligt livets baand

Dog Gud han vidste stunden.

Nu ligger du med foldet haand

Og med et smil om munden.

Ja ske din villie store Gud

I himmel og paa jord.

Blir sorgen tung at holde ut

Finds trøsten i dit ord.

Thi Martin han er ikke død

Han fik blot lov at fare

Til hvile i sin Jesu skjød

Til himlens Engleskare.

Nu fri fra al vor Jordekval

For smerte og for savn

Han jubler i Guds himmelsal

Den store trygge Havn.

Nu har han fundet evig fred

Han vil ei hid tilbage

Og ber os ei at klage.

Men savnes vil du vistnok længe

I vore tanker ind.

Hvor lyd og let og barnetryg

Du slumred inn i døden.

Du kom fra hjemmets lune ly

Saa ung og uforfærdet

I storm og slud, der stor du kjæk

Som mangen søvant hærdet

Din faders forskrift fulgte du

Saa pungtlig og saa nøie.

Det faldt vel haardt, men gladi hu

Med fremtids maal for øie.

Ja du var blitt os rigtig kjær

Saa kjær som mangen bror.

I St. Helenas klippehavn

Der kan du rolig blunde

Langt bort fra verdens larm

I ly av palmelunde.

Og om en øm og kjærlig Mor

Din grav ei der kan pryde

Skal tropens vilde blomsterflor

Paa graven rødder skyde.

# # #

Og St. Helena synker hen

I horisontens favn

Farvel! Da lille kjække ven

Farvel! I Jesu navn.

Af: Paul Randers

Om bord i «Beaconfield» i januar 1898.

1

Tilfeldigheter, skjebne eller hva?

Eventyrlysten tok overhånd hos den 16-årige embetsmannssønnen i Christiania i 1897. Hans far var nok betenkt over at gutten oppga skolegangen, for å dra til sjøs. Embetsmannen sørget da for gode forhold for gutten, før han lot ham reise ombord i ei seilskute i februar 1897.

Han mønstret på i Fredrikshald, hvor hans tante Sofie og onkel Henrik fulgte ham ut til båten. Den lå da ved iskanten ute i fjorden. Gutten var heldigvis meget skrivekyndig, derfor kan dette skrives. Pappaen kjente kapteinen, som lovte å ta seg av sønnen på alle måter. Gutten ble en slags maskot om bord, og leste dertil engelsk med offiserene. Spesielt annen-styrmannen, han var guide for gutten da de var i land i Afrika og i ”Det fjerne Østen”. Det var annen styrmann som viste ham Rangoon og den ”Gylne Pagode”. Det var nok han som tok gutten med til fotografen, som tok dette bildet. Der kjøpte også unggutten 13 fotografier fra Rangoon. Disse sendte han hjem til foreldrene, ledsaget av et 14 sider langt beskrivende brev.

2

I det siste brevet fra Rangoon av 24. oktober 1897, bekymrer han seg over seilskutemannskapenes svøpe, beriberi. Flere av mannskapet var blitt syke, og beriberi ble hans egen skjebne. Den 21. januar 1898 ebbet livet ut for unggutten, av beriberi, på havet utenfor St. Helena. Kapteinen seilte derfor til lands, og fikk gutten begravd på kirkegården i Freetown. Kapteinen og flere med ham døde på hjemveien, som til slutt endte opp i havari. Kapteinens siste ordre var at ungguttens eiendeler og skipskisten hans måtte

bringes til embetsmannens bolig i Christiania. Omsider, nær jul i 1898, kom to sjømenn bærende med kisten mellom seg til den oppgitte adressen. Styrmann Bruusgaard kunne da fortelle om sønnens skjebne. Familien kom til å tenke på en nifs opplevelse for snart et år tilbake i tid. Den 21. januar var det kong Oscars fødselsdag, som den gang var flaggdag. Embetsmannen flagget selvfølgelig, men fikk sjokk da han fant flagget på halv stang da han kom hjem om ettermiddagen. Flagglina hadde røket, og knutene på den råtne flagglina forårsaket denne nifse hendelsen. Ingen tenkte mer på dette uhellet, før dødsbudskapet kom. Var det en skjebnens ironi at farens flagg ble hengende på halv stang, samtidig som sønnen

døde utenfor St. Helena? Faren tok da forbindelse med det britiske konsulatet, som sørget for en gravstein på Martins grav der på St. Helena. Faren fikk også folk til å stelle graven, og familien sendte penger til stell av graven i over 40 år. Unggutten hadde også en kjenning ombord i båten på vei sørover. En god venn av faren, en ingeniør, var passasjer ned til Kapstaden. Mens ingeniøren var der, brøt Boerkrigen

ut, og nordmannen meldte seg frivillig på boernes side. Han ble til slutt tatt til fange av engelskmennene og sendt som krigsfange til St. Helena. En dag han gikk på kirkegården der, fikk han litt av et sjokk. Han oppdaget Martins gravstein der. Han tok senere med seg en fotograf som fotograferte gravmonumentet. Bildet leverte ingeniøren til min bestefar, da han omsider kom tilbake til Norge etter fangenskapet. I alle år ble dette bildet hengende på en vegg i familiens hjem både i Fagerborggaten 6 og i Skogveien 16 på Jar. Eidsberg den 27. september 1998 Hakon Koht-Norbye, nevø