håpets skygge

Hapets skygge riss Outline.indd1 1 22-09-11 13:51:30

Norsk copyright: © 2011 Luther Forlag ASProkla-Media er et imprint i Luther Forlag AS

Copyright © 2009 Kathryn Cushman

Originalens tittel: Leaving YesterdayFørste gang utgitt på engelsk av Bethany,en avdeling av Baker Publishing Group,

Grand Rapids, Michigan, 49516, U.S.A., All rights reserved.

Til norsk ved Ellen Ofte Jakobsen

Omslag: Ingvild Østgård, www.imadeit.noSats: Brødr. Fossum AS

Første opplag 2011

ISBN 978-82-7199-396-2

www.lutherforlag.no

Ha�pets skygge.indd 4 20-09-11 14:01:48

Til Melanie Cushman:Jeg har sett deg smile deg gjennom ting som ville ha

fått de fleste andre til å gråte av fortvilelse.Ditt mot inspirerer meg mer enn jeg kan få sagt.


7

En

Sønnen min var død. Jeg visste det i samme øyeblikk som jeg så den svarte og hvite bilen svinge inn mot fortauskanten foran huset mitt.

Klumper av pottejord hang fortsatt igjen på hanskene mine – slik vrakrester fra de siste årene satt klistret til alt annet i livet mitt – da jeg snudde meg mot huset, gikk opp trappa, åpnet ytterdøra og så lukket og låste den bak meg. Et fornuftig menneske vil sikkert forstå at klikket fra bolten som falt på plass i sporet sitt, ikke kunne stenge ute beskje-den som truet. Men fortell meg hvilken mor som reagerer fornuftig når hun står overfor nyheten om at hennes eneste gjenlevende sønn er død.

Jeg gikk inn på kjøkkenet og slengte fra meg hanskene på benken, uten å bry meg om at det ble søleflekker på det som hadde vært skinnende ren granitt. Jeg rev til meg en kopp fra øverste hylle og presset den mot sporet i kjøleskapdøra med slik kraft at jeg tenkte den kunne knuse. Kaldt vann fylte det nesten til randen. Bare en liten pause i hagearbei-det, det var det jeg tok meg. Politimannen utenfor hadde svingt inn i feil gate. Det var alt. Han hadde sikkert opp-daget feiltakelsen nå og kjørt igjen.

Jeg satte meg ved kjøkkenbordet og dro til meg katalogen som lå øverst i postbunken. Tanketom bladde jeg gjennom side etter side med utstyr til hus og hage inntil én tok strupe-


8

tak på meg. Guttene på bildet lignet ikke det minste på Nicolas eller Kurt, bortsett fra at guttene mine hadde vært like store som dem en gang. Men mens jeg stirret på bildet, kunne jeg ikke hjelpe for at jeg husket dem som de var da de var åtte og ti år gamle. En smilende far holdt opp den nyeste drillen ved siden av en hytte som var under oppføring i et tre, og på toppen av den største og dyreste stigen stod hans like smilende kone. Til og med den sjokoladebrune labrado-ren nederst i bildet så ut som den smilte til de to guttene ved siden av plankehaugen. En verden full av løfter.

Akkurat slik vår hadde vært en gang.Dørklokka hentet meg tilbake til virkeligheten. En virke-

lighet jeg ikke ønsket å møte, men måtte. Tiden hadde rent ut.

På vei mot døra slo det meg at dette var de siste skrittene jeg tok uten å vite for sikkert at Kurt var død. Jeg måtte holde fast på disse øyeblikkene så lenge jeg kunne, huske hvert skritt som noe dyrebart. Ett skritt. To. Tre … På ti var jeg ved døra.

Jeg trakk pusten dypt og la hånden på messingklinka, fortsatt sølete etter mitt nytteløse forsøk på å stenge dette øyeblikket ute. Selv om jeg ønsket det motsatte, lystret låsen uten videre da jeg vred om. Ingen vei tilbake nå. Jeg skjøv døra opp, overrasket over hvor tung den føltes, og stod ansikt til ansikt med mitt verste mareritt. Bare at det jeg så ikke stemte med det bildet jeg hadde ventet meg.

Alt ved denne politimannen overrasket meg. Han så slett ikke ut som han kom fra et begravelsesbyrå, med et ansikt dratt av alder og bedrøvelse. Ikke engang et visst ubehag utstrålte den stakkars konstabelen som var pålagt å over-bringe det sørgelige budskapet. Uttrykket hans var tvert imot imøtekommende, nesten hyggelig da han så på meg.


9

Det rødlige håret og de ungdommelige fregnene fikk meg til å tenke på en voksen utgave av Opie fra The Andy Griffith Show. «Alisa Stewart?»

Jeg holdt meg fast i dørklinka for å ha noe å støtte meg til når slaget kom. «Ja.»

«Jeg er kriminaletterforsker Bruce Thompson fra Santa Barbara Politistasjon.» Mer sa han ikke. Jeg antar at han ville gi meg sjansen til å svare noe høflig eller spørre hva han ville.

Jeg gjorde ikke det.Hva ønsket vel jeg å si til ham? Vi visste jo begge hvorfor

han kom. Hvorfor skulle jeg spørre når svaret ga seg selv? Jeg stirret bare på ham og ventet.

Han byttet fot og tittet ned på en liten blokk han hadde i høyre hånd. «Du er Kurt Stewarts mor. Stemmer det?»

«Ja.»Han ventet igjen. Det militærkorte håret stod i giv akt,

som om det også ventet i spenning. På hva? Jeg hadde svart på spørsmålet; mer hadde jeg ikke å si.

Til slutt spurte han: «Vet du hvor vi kan finne ham?»«Hva?» Det var som om dørkarmen svaiet ved siden av

meg. Jeg satte venstrehånden mot den for å støtte meg. «Du er ikke her for å … du leter etter ham?»

Han så ut som han var like forvirret over svaret mitt som jeg var overrasket over spørsmålet hans. «Ja. Er han her?»

Jeg snudde meg for å lene ryggen mot dørkarmen og gled ned på gulvet.

Kriminaletterforsker Thompson knelte ved siden av meg. «Er alt i orden?»

«Jeg … alt i orden, ja. Bare at – jeg trodde du kom for å fortelle meg at han var …» Jeg hvilte hodet på knærne og trakk pusten dypt. Dype, befriende åndedrag.


10

Sønnen min levde fortsatt.Kriminaletterforsker Thompson skal har ros for at han

ventet rolig ved siden av meg, ga meg tid til å ta meg sammen uten klossete forsøk på å være hjelpsom. Til slutt så jeg på ham og grøsset. «Jeg trodde du kom for å fortelle at dere hadde funnet sønnen min død.» Hvor mange år nå hadde jeg fryktet akkurat et slikt besøk? For en stoffmisbrukers mor er den frykten vevd inn i selve eksistensen på samme måte som håpets skjøre tråd – og ofte er den mye tydeligere.

Politimannen strøk seg over pannen. «Beklager så mye. Hadde jeg visst at du tenkte på det, skulle jeg ha sagt ifra med det samme at alt var i orden.»

En kvinne på den andre siden av gata fanget oppmerk-somheten min. På vei forbi med golden retrieveren sin stir-ret hun mot døråpningen min. Det skulle ikke mye fantasi til for å forestille seg hva slags historier dette kunne bli til i nabolaget. Jeg reiste meg og slo matt ut med hånden. «Vil du ikke komme inn?»

Han nikket og gikk innenfor. Hva ærendet hans egentlig var, spilte ingen rolle nå. Sønnen min levde. «Kom, så skal du få noe å drikke.»

Øyeblikket etter satt vi ved kjøkkenbordet mitt; katalo-gen lå fortsatt åpen på familien som bygde hytte i treet. Jeg rørte ved ansiktet til den yngste gutten, plutselig så glad for at han var der.

«Tilbake til spørsmålet mitt. Bor Kurt her? Eller vet du hvor jeg kan finne ham?»

Jeg ristet på hodet. «Jeg har ikke sett ham på over et år.» Jeg tok en slurk vann og kjente hvordan kulden gled nedover halsen. «Vi har en yngre datter, og mannen min mener …» Jeg stirret ut av vinduet mot en flokk kråker som satt og skrålte i det store eiketreet på den andre siden av gjerdet bak


11

huset. Jeg misunte dem den ukompliserte tilværelsen deres. «Vel, før eller senere må foreldre slutte å ta støyten for dårlige valg. Tøff kjærlighet og alt det der, vet du.» Jeg så ham inn i øynene og lurte på hva en politimann mente om tøff kjærlig-het. Så han det som den slemme, ukjærlige handlemåten det ofte føltes som, eller var han enig med Rick og mente at det var helt nødvendig? Som mor sa hodet mitt én ting og hjertet mitt noe annet.

«Jeg forstår.» Det ble slått fast som et faktum, ikke noe mer. Ingen enighet eller uenighet, bare en bekreftelse. «Så du har altså ingen anelse om hvor jeg kan finne ham?»

«Nei. Det siste jeg hørte var at han hadde noen strøjobber på byggeplasser rundt om i byen, men det er en god stund siden.» Nå som frykten for at Kurt var død begynte å slippe taket, demret realitetene for meg, og en ny frykt vokste fram og overtok plassen. «Hvorfor leter dere etter ham?»

«Bare noen rutinespørsmål.» Han fingret med blokken sin.

Jeg strakte hånden fram over bordet og grep hans. Han så opp med øyne store av overraskelse.

«Kriminaletterforsker Thompson. I løpet av noen få år nå har jeg opplevd å miste én sønn på dramatisk vis og å se den andre sønnen min bli narkoman. Mannen min har nylig gått fra meg, og jeg bruker de siste kreftene jeg har på å komme meg gjennom dagene og være til stede for datteren min. Jeg har ikke råd til å bli ført bak lyset. Jeg trenger å få vite hvor ille dette kan være.»

Han trakk hånden til seg mens han gransket ansiktet mitt. For en politimann med trening i å avhøre folk, måtte ett blikk på meg være nok til at han så desperasjonen min og ble overbevist om at jeg snakket sant. Etter å ha tenkt seg om et lite øyeblikk, trakk han på skuldrene og sa: «En langer


Hapets skygge riss Outline.indd1 1 22-09-11 13:51:30

håpets skygge

Documents