Innst. 215 S(2015–2016)

Innstilling til Stortinget fra næringskomiteen

Meld. St. 10 (2015–2016)

Innstilling fra næringskomiteen om en konkur-ransekraftig sjømatindustri

Til Stortinget

1. Sammendrag1.1 Innledning

Sjømatindustrien og den marine næringen spilleren viktig rolle i utviklingen av en fremtidsrettet bio-økonomi. De marine ressursene tilhører fellesskapet.For å sikre vår fremtidige velferd må utnyttelsen avressursene i størst mulig grad komme fellesskapet tilgode gjennom effektiv og lønnsom forvaltning.

En bærekraftig forvaltning av fiskeriene og etbærekraftig havbruk er en grunnleggende forutset-ning for all videreutvikling av sjømatnæringen. I til-legg til bærekraft er det et mål å legge til rette for atde marine ressursene utnyttes optimalt og på en måtesom gir høyest mulig verdiskaping. Også i et ernæ-ringsmessig perspektiv er det viktig å ta vare på mat-ressursene vi høster fra havet.

Sjømatnæringen må sees som en helhetlig verdi-kjede. Den tradisjonelle oppfatningen av verdikjedenmed fiskeflåten på den ene siden og sjømatindustrienpå den andre er i endring. Skal verdikjeden fungereer man avhengig av legitimitet og et effektivt sam-spill mellom de ulike aktørene. Vi må derfor legge tilrette for at næringen kan gjennomføre ønskede om-stillinger og innovasjoner.

Lønnsomheten i deler av norsk sjømatnæring ergod, men for sjømatindustrien har marginene værtsvake i en årrekke, særlig innenfor filetproduksjon avhvitfisk. Vi har også sett en gradvis nedbygging avsjømatindustrien, mens stadig mer fisk sendes ubear-beidet ut av landet.

I meldingen foreslår regjeringen tiltak som kanbidra til å øke verdiskapingen i industrileddet og isjømatnæringen for øvrig. For å styrke evnen tilønsket omstilling og innovasjon og slik fremme kon-kurransekraften og verdiskapingen i sjømatindus-trien vil regjeringen forenkle og gi næringen fleksibi-litet gjennom blant annet å legge til rette for økt valg-frihet og løsne reguleringsgrepet på noen områder,og styrke legitimiteten, samhandlingen og effektivi-teten i verdikjeden.

Svak lønnsomhet i sjømatindustrien over mangeår var bakgrunnen for at regjeringen Stoltenberg IIved kgl. res. 22. mars 2013 satte ned et offentlig ut-valg som skulle gjennomgå sjømatindustriens ram-mevilkår. Den 16. desember 2014 leverte utvalget sinutredning til Nærings- og fiskeridepartementet iNOU 2014:16 Sjømatindustrien. Utvalgets arbeidskulle legge bærekraftig produksjon til grunn og tautgangspunkt i markedsmessige forhold. For en full-stendig oversikt over utvalgets forslag vises det tilNOU 2014:16 delkapittel 2.5.

1.1.1 Hovedinnholdet i meldingen

Sjømatindustrien i Norge består av om lag 440bedrifter som til sammen utgjør om lag 9 700 års-verk. Sektorene laksefisk, hvitfisk og pelagisk fisk erde mest sentrale. Disse bedriftene er avhengige av til-gang på sentrale innsatsfaktorer som råstoff, arbeids-kraft og kapital. Dette kan tidvis være utfordrende forsjømatindustrien i Norge. Deler av industrien harover lang tid slitt med lav eller negativ lønnsomhet.Særlig er situasjonen krevende innenfor hvitfiskin-dustrien.

Sjømatindustriens grad av kontroll på råstoffet,både mht. kvalitet og tilførsel, påvirker industriensproduksjonsmuligheter, utnyttelse av kapitalutstyrog arbeidskraft, samt muligheten til stabile leveran-

2 Innst. 215 S – 2015–2016

ser til markedene. For havbrukssektoren er dette enmindre utfordring, men innenfor villfisk, og da sær-lig hvitfisk, vil både reguleringene og systemet forførstehåndsomsetningen av fisk være sentralt og på-virke handlingsrommet.

Regjeringen vil bidra til jevnere råstofftilganggjennom hele året ved å prioritere videreføring avkvotebonus for levendelagring og ferskfiskordnin-gen, samt utrede flytting av kvoteåret.

Regjeringen ønsker en god ivaretakelse av allfangst og råstoff. Dette har både en økonomisk, mil-jømessig og etisk side. Målet er at all fangst skalilandføres. Ilandføring av all fangst er imidlertidførst realistisk på litt lengre sikt.

Regjeringen vil øke fleksibiliteten og fjerne re-striksjoner på redskapsvalg når ikke biologiske hen-syn taler mot det. Valg av redskap og utforming avfartøy kan påvirke hvilke type råstoff som landes tilindustrien. De fleste av restriksjonene på redskaps-valg er begrunnet ut fra biologiske og fordelingsmes-sige hensyn. En fri fartøyutforming vil kunne føre tiluønsket kapasitetsøkning og press på svakt regulerteeller uregulerte fiskerier. Samtidig er det viktig at be-grensninger i fartøyutforming ikke er til hinder for engod håndtering av fangsten om bord. Regjeringen vilderfor fortsette å justere størrelsesgrensene for laste-romsvolum på fiskefartøy når det er behov for dette.

Regjeringen foreslår også å fjerne forbudet motombordproduksjon i torsketrålgruppen for fartøyuten leveringsplikt. Forbudet mot ombordproduk-sjon kan i dag vanskelig sies å beskytte den norskelandindustrien, ettersom frossen hvitfisk er en globalhandelsvare. Ombordproduksjon kan imidlertid bi-dra til å sikre norsk bearbeiding av råstoff av godkvalitet, og kan gi sjømatnæringen økt fleksibilitetmht. hvordan de vil viderefordele sitt råstoff.

Samspillet i verdikjeden er av sentral betydning.Mens man innenfor laks og ørret har få begrensnin-ger når det gjelder selve organiseringen av verdikje-den, er det innenfor villfisksektoren restriksjonerblant annet mht. eierskap. Uavhengig av eierskap erdet viktig for verdiskapingen at alle aktørene trekkeri samme retning. Departementet har vurdert sjømat-industriutvalgets flertallsforslag om å endre aktivi-tetskravet i deltakerloven slik at industrien får mulig-het til å eie fiskefartøy. En vurdering av en slik end-ring må balansere hensynet til å legge til rette for øktverdiskaping versus formålsparagrafen i deltakerlo-ven om at de marine ressursene skal komme kystbe-folkningen til gode. Høringen har vist at det er stormotstand mot dette forslaget, og regjeringen ønskerderfor ikke å foreslå endringer i aktivitetskravet i del-takerloven. Regjeringen vil imidlertid videreførepraksis med unntak fra aktivitetskravet, som ogsålegger til rette for en hensiktsmessig utvikling av nybiomarin aktivitet.

Leverings-, bearbeidings- og aktivitetspliktensmål er å bidra til en lønnsom sjømatindustri som sik-rer bosetting og sysselsetting i kystdistriktene. Erfa-ringen fra pliktsystemet er imidlertid at pliktene ikkefremmer lønnsomheten. Uten lønnsomhet er ikke bo-setting og sysselsetting sikret. Samtidig er adminis-trasjon av ordningene og myndighetens kontroll medat pliktene overholdes, kostnadskrevende. Regjerin-gen foreslår derfor å forenkle og gi næringen øktfleksibilitet ved at pliktene ikke videreføres i sammeform.

Regjeringen foreslår å regionalisere leverings-plikten slik at leveringspliktig fangst skal tilbys i etav de tre nordlige fylker avhengig av hvor den pri-mære leveringsforpliktelsen er i dag. Det vil gi enmer dynamisk og fleksibel ordning, som legger tilrette for at råstoff i større grad kan gå til den bedriftensom har størst behov av råstoffet.

Bearbeidingsplikten har liten effekt og fremmerikke økt foredling. Regjeringen foreslår å opphevedenne. Aktivitetsplikten vurderes som et distriktspo-litisk virkemiddel, men reduserer samtidig sjømatin-dustriens strategiske handlingsrom, lønnsom omstil-ling og tilpasning. En hensiktsmessig tilnærming forå løse utfordringene knyttet til aktivitetsplikten, vilvære å la en kommisjon vurdere verdien av denne forå legge til rette for en praktisk dialog mellom de be-rørte partene om plikten med sikte på frikjøp. Kom-misjonen skal også foreta distriktsmessige vurderin-ger av forslag til løsning.

Regjeringen har i Sundvolden-plattformen slåttfast at man vil videreføre og modernisere fiskesalgs-lagsloven for å sikre fleksible, effektive og velorga-niserte markedsplasser med god ressurskontroll. Det-te, sammen med fiskernes eierskap til salgslagene ogfortsatt lovpålagt førstehåndsomsetning gjennomsalgslagene, er lagt til grunn for arbeidet med første-håndsomsetningen.

Fiskesalgslagenes fullmakter er bare i begrensetgrad justert siden råfisklovens begynnelse. I lys av atloven favner bredere enn tidligere lov, sammenholdtmed endrede samfunnsforhold og hensynet til ord-ningens legitimitet, vil regjeringen utarbeide forslagtil lovendringer som tilrettelegger for en mer balan-sert markedsplass. De foreslåtte endringene innebæ-rer å fjerne salgslagenes rett til endelig fastsettelse avminstepris, samt gi økt frihet i verdikjeden til valg avomsetningsformer mellom kjøper og selger. Dette vilbidra til å styrke legitimiteten i førstehåndsomsetnin-gen og fremme samhandling på likere vilkår i verdi-kjeden.

Regjeringen foreslår at fiskesalgslagslovens be-stemmelse om at det skal være en minstepris, skal be-stå, men at et ekspertutvalg både skal se på mulighetfor forenklinger i prosessen for fastsettelse avminsteprisen, samt hvordan markedsmekanismen

Innst. 215 S – 2015–2016 3

kan fungere bedre. Dette vil i sum kunne forenklesamhandlingen i verdikjeden, øke legitimiteten tilselve fastsettelsen og bidra til økt verdiskaping.

Økt verdiskaping i sjømatindustrien krever at enforbedrer og styrker sentrale innsatsfaktorer for in-dustrien. Norge har en betydelig satsing på marinforskning og utvikling, men hoveddelen av midleneer naturlig rettet inn mot grunnleggende problemstil-linger innenfor havressursforskningen og havbruks-næringen. Det offentlige og næringen har ulikt an-svar når det gjelder FoU-innsatsen. Når FoU-områ-dene blir mer næringsrettede og bedriftsspesifikke, erdet naturlig at industriaktørene selv tar en del av an-svaret, alene eller sammen gjennom Fiskeri- og hav-bruksnæringens forskningsfond.

Regjeringen vil prioritere landsdekkende ordnin-ger gjennom Innovasjon Norge i stedet for å oppretteegne sjømatprogrammer. Det bør være betydeligkonkurranse om offentlig støtte for på den måten åheve kvaliteten og produktiviteten i de offentligeordningene. Videre vil mange av utfordringene sjø-matindustrien møter være generiske, og økt kom-pleksitet krever kombinasjon av kunnskap på mangefelt. Regjeringen vil følge opp marin sektor genereltog sjømatindustrien spesielt vedrørende bruk av Inn-ovasjon Norges virkemidler. Regjeringen ser likevelbehovet for å styrke spesifikke virkemidler for marinsektor i 2016, herunder Forskningsrådets ordningersom retter seg mot sjømatindustrien.

Norsk sjømatnæring er en eksportrettet næring.Om lag 95 pst. av all fisken eksporteres ut av landet.Næringen er avhengig av god markedsadgang og ersamtidig sårbar for politiske og økonomiske endrin-ger i sentrale markeder. Regjeringen vil fortsette detsystematiske arbeidet for at sjømatnæringen skal hafri markedsadgang til EU-markedet, samt legge vektpå land med potensial for økt norsk sjømateksportnår det innledes nye forhandlinger. I det siste har sjø-mathandelen med Russland stoppet opp, samt at deter utfordringer i blant annet Kina, Ukraina og Nige-ria. Regjeringen vil arbeide aktivt og målrettet for åbegrense effektene av økt omfang av veterinære ogtekniske handelshindre.

Regjeringen vil opprettholde en obligatoriskmarkedsavgift for eksport av sjømat. Generisk mar-kedsføring er omdiskutert, men det legges til grunn atdet fortsatt er behov for en felles innsats fra næringenpå dette området. Omfanget og nytten av den gene-riske markedsføringen bør evalueres jevnlig.

1.2 Nærmere om bakgrunn og premisser for meldingen

Sjømatindustrien står overfor en rekke utfordrin-ger. Noen er eksterne, og er vanskelige for både næ-ring og myndigheter å påvirke. Andre utfordringer

kan både industrien selv og/eller myndighetene gjørenoe med.

Sjømatindustrien, særlig innenfor villfisk, måhåndtere store sesongsvingninger. Andre faktorersom påvirker råstofftilgangen, er blant annet endrin-ger i bestandsstørrelse, variasjoner i vandrings-mønsteret til fisken, kvaliteten på råstoffet i de ulikesesongene og miljømessige utfordringer innenforhavbruk. Sjømatindustrien er avhengig av godt sam-spill med både fangstleddet og havbruksproduksjo-nen for å sikre jevn tilgang på råstoff av god kvalitet.

Sjømatindustrien har mulighet til å ta imot ogforedle råstoff fra både fiskeri og havbruk. Det kanbidra til å redusere sesongsvingninger, øke kapasi-tetsutnyttelsen i industrien og fremme samarbeid oglæring mellom sektorene. Det er imidlertid knyttetutfordringer til en slik vekselbruk, ved at mottak ogbearbeiding av råstoff fra havbruk må forholde seg tilet strengere sett av regler mht. blant annet smittevernog hygiene.

Oppdrettsnæringen består av mange, ofte helin-tegrerte, selskap med eierskap langs hele verdikje-den, mens den fiskeribaserte verdikjeden er mer opp-stykket. Kun et fåtall av bedriftene i den fiskeribaser-te verdikjeden er helintegrerte fra flåte til viderefor-edling og marked. Dette påvirker samhandlingen ogmulighetene til å få tilbakeført viktig markedskunn-skap i verdikjeden. Aktørene kan imidlertid inngåavtaler og kontrakter og samarbeide på andre måterfor å øke samhandlingen.

Sjømatindustrien konkurrerer på linje med andrenæringer om kapital og arbeidskraft. Den må kunnetilby konkurransedyktig lønn til de ansatte for å gjøredet attraktivt å jobbe i industrien. Ved å satse påforskning og innovasjon som fremmer verdiskapingog lønnsomhet vil det også blir mer interessant å in-vestere i utvikling av sjømatindustrien.

Sjømatindustrien opererer i et globalt markedpreget av sterk konkurranse. Sjømatindustrien ogeksportleddet møter stadig økende markedskrav, ognæringens produkter må være konkurransedyktigebåde på det nasjonale og det internasjonale markedet.

Sjømatindustrien eksporterer nesten hele sin pro-duksjon. God markedsadgang er derfor avgjørende.Handelshindre i form av tollbarrierer, importkrav,valutasvingninger og tekniske og veterinære han-delshindre skaper utfordringer.

Sjømatmarkedene er dynamiske. Det skjer konti-nuerlig endringer i reguleringer og handelsbetingel-ser, forbrukerens preferanser, innovasjoner hva gjel-der produkter og produksjonsprosesser, i tillegg tilkonkurranse fra andre proteinkilder. Store endringeri markedet fører til endringer i prisbildet, noe somkrever at sjømatprodusentene har omstillingsevne,innovasjonsevne, fleksibilitet og konkurransekraftfor å overleve.

4 Innst. 215 S – 2015–2016

Meldingen legger vekt på sjømatindustriens ut-fordringer, muligheter og forslag til tiltak. Med sjø-matindustrien menes den delen av industrien som tarhånd om råstoffet fra det landes på kaikanten ellerhentes opp fra merd, og frem til videreforedler ellersluttbruker i Norge eller utlandet. Sjømatindustriener imidlertid en del av en helhetlig verdikjede. Det vilvære tiltak i andre deler av verdikjeden som kan væresentrale i diskusjonen om sjømatindustrien ramme-betingelser. Meldingen omhandler derfor tiltak bådeoppover og nedover i verdikjeden som er særlig rele-vant for sjømatindustriens rammevilkår og lønnsom-het.

NOU 2014:16 har stor vekt på utfordringerinnenfor villfisk, og da særlig hvitfisk. Det er dennedelen av industrien som over tid har hatt lavest lønn-somhet og de største utfordringene. Det er derfor vill-fisk, og spesielt hvitfisk, som får størst oppmerksom-het i denne meldingen. NOU 2014:16 ble sendt påhøring 16. desember 2014 med frist til å avgi hø-ringsuttalelse 30. mars 2015. Nærings- og fiskeride-partementet mottok 77 høringssvar.

1.3 Nærmere om status og utviklingstrekk i sjømatindustrien

Norsk sjømatindustri bestod i 2013 av omtrent440 bedrifter som til sammen utgjorde ca. 9 700 års-verk og hvor sektorene laksefisk, hvitfisk og pelagiskfisk er de største. Litt mindre enn halvparten av be-driftene er lokalisert i de tre nordligste fylkene. Ut-viklingen i sjømatindustrien har gått i retning av fær-re og større enheter. Likevel består norsk landindustrifortsatt av mange små og mellomstore bedrifterspredt langs norskekysten. I tillegg er det om lag 170bedrifter innenfor engroshandel med sjømat som sys-selsetter vel 1 300 årsverk. Dette er bedrifter som pri-mært driver med handel/distribusjon, og ikke fored-ling.

Det er store forskjeller mellom den fangstbasertenæringen og oppdrett. Mens dagens oppdrettsnæringbestår av mange, ofte helintegrerte selskap med eier-skap langs hele verdikjeden, er den fangstbaserteverdikjeden mer differensiert med adskilt eierskap tilfangst og foredling. Men også her skjer det endrin-ger, først og fremst ved at fangstleddet enten kjøperseg inn på eiersiden i industribedriftene eller etable-rer egne foredlingsanlegg.

Gjennomsnittlig produksjonsvolum per bedriftvarierer fra sektor til sektor i sjømatindustrien. Spe-sielt innenfor hvitfisk er det mye mindre volum enn ihavbruk og pelagisk sektor. Bearbeidingsgraden va-rierer mye mellom artene. For hvitfisk er andelen ca.43 pst., pelagisk ca. 48 pst., pelagisk konsumråstoff35 pst., laksefisk ca. 24 pst. og skalldyr ca. 85 pst.

Ifølge driftsundersøkelsen for fiskeindustrien ut-arbeidet av Nofima, har lønnsomheten i norsk sjø-

matindustri vært svak i en årrekke, særlig innenfor fi-let av hvitfisk. Lønnsomheten er best i de store be-driftene. Det er særlig klippfisk, tørrfisk og pelagiskkonsumindustri som utmerker seg positivt. Fortsatthar deler av filetindustrien problemer med å oppnålønnsom produksjon.

En svakere norsk krone sett opp mot fremmedvaluta øker konkurranseevnen og derigjennom lønn-somheten til norske industri- og eksportbedrifter. Engunstig valutasituasjon i 2014 med svekket krone harderfor hatt stor betydning for inntjeningen til norskesjømatindustribedrifter. Denne utviklingen har fort-satt inn i 2015.

I 2014 eksporterte sjømatnæringen 2,6 millionertonn sjømat til en verdi av nærmere 69 mrd. kroner.Verdien fra laksefisk utgjør om lag to tredeler av dentotale eksportverdien for sjømat i 2014. Hele 62 pst.av den totale verdien eksporteres til EU til både vide-reforedling og konsum. Norge er likevel det viktigsteenkeltmarkedet for sjømatnæringen. I 2014 handletnordmenn 90 000 tonn sjømat til husholdningskon-sum til en verdi av 7,6 mrd. kroner.

1.3.1 Hvitfiskindustrien

Hvitfiskaktørene deles tradisjonelt inn i to sekto-rer. Konvensjonell sektor omfatter produksjon av tra-disjonelle produkter som saltfisk, klippfisk og tørr-fisk. Hvitfisksektoren har øvrig produksjon av frystog fersk, hel og filetert fisk. I 2013 var det registrert218 bedrifter som produserer hvitfisk, med om lag3 550 sysselsatte. Antallet bedrifter i sektoren gårned, mens sysselsettingen har vært stabil de siste niårene. Landinger av hvitfisk var om lag 896 000tonn, til en førstehåndsverdi på 8,6 mrd. kroner i2014. Eksportverdien fra hvitfisknæringen nåddesamme år rundt 12 mrd. kroner, et rekordår for norskhvitfisk.

Utviklingen i hvitfisksektoren over tid viser atbearbeidingsgraden er synkende.

Filetindustrien innenfor hvitfisk har vært en avde største sektorene i norsk sjømatindustri etter atnæringen vokste frem fra midten av 1950-tallet. De-reguleringer og bortfall av subsidier i 1990-årene før-te sammen med konkurransebildet til en sterk reduk-sjon i antall filetbedrifter i Norge. Filetindustrien ihvitfisksektoren er fremdeles en viktig del av sjømat-industrien, med 10–12 større bedrifter. Filetproduk-tene eksporteres til Danmark, Frankrike, Sverige ogStorbritannia.

Norsk filetindustri møter særlig konkurranse fraIsland, som har bedre tilgang på fersk fisk i større de-ler av året. Som følge av dette har Island et fangst-mønster og en flåtestruktur som i større grad mulig-gjør helårig produksjon av fersk filet til godt betalen-de markeder i Europa.

Innst. 215 S – 2015–2016 5

Konvensjonell sektor består hovedsakelig av småog mellomstore bedrifter som produserer saltfisk,klippfisk og tørrfisk, og i de senere år også pakkingav ubearbeidet hvitfisk. Brorparten av klippfiskaktø-rene er lokalisert i Møre og Romsdal hvor Ålesundetter hvert har utviklet seg til å bli en klippfiskklynge.Store tradere innenfor hvitfisksektoren er også loka-lisert i regionen. Klippfisk er i dag det viktigste hvit-fiskproduktet målt i verdi, og 35 klippfiskbedriftereksporterte i 2014 for til sammen 3,7 mrd. kroner. Destørste artene i klippfiskproduksjonen er torsk og sei.Foruten bruk av ferskt råstoff produserer mange avbedriftene klippfisk basert på fryst råstoff fra havgå-ende fartøy.

Om lag 50 norske aktører eksporterer tørrfisk ogandre tørkede produkter av hvitfisk som hoder ogrygger. Tørrfisksektoren holder i hovedsak til i Lofo-ten. Eksporten går i all hovedsak til Italia og Nigeria.Norge eksporterte tørrfiskprodukter for om lag 900mill. kroner i 2014.

Saltfisk utgjør råstoffet til både norsk og portugi-sisk klippfiskproduksjon. I dag er det om lag 100norske produsenter av saltfisk langs norskekysten.Saltfisk produseres ofte i kombinasjon med annenprosessering. Eksporten av saltfisk, både hel og filet,endte på 909 mill. kroner i 2014. Lønnsomheten isaltfiskindustrien har vært svak i en årrekke, men her,som i andre sektorer, er spredningen mellom bedrif-tene stor.

1.3.2 Pelagisk fisk

I 2014 ble det landet 1 489 000 tonn råstoff pela-gisk fisk til en førstehåndsverdi på om lag 6,4 mrd.kroner. Eksportverdien fra pelagisk konsumindustrivar på 7,5 mrd. kroner i 2014. I dag er det 65 regi-strerte kjøpere av pelagisk råstoff i Norge, hvoravfem er fiskemel- og oljefabrikker. I tillegg til dettefinnes det fartøy med ombordproduksjon, som ogsåer registrerte kjøpere av pelagisk fisk. Sektoren be-står av mange små aktører som kjøper pelagisk rå-stoff i tillegg til annet fiskeråstoff. I den norske kon-sumindustrien er sild det mest videreforedlede pro-duktet, med konsummarkeder hovedsakelig i EU.Makrell eksporteres i all hovedsak fryst ubearbeidettil videreforedlingsindustrien i Kina, Sør-Korea ogJapan. Lav bearbeidingsgrad av makrell innebærer atden norske industrien også går glipp av verdifulltrestråstoff som etterspørres i fôrindustrien til lakse-næringen.

Pelagisk industri har lenge slitt med overkapasi-tet og lav lønnsomhet. Etter en kraftig omstrukture-ring på eiersiden er bedriftene i dag i større grad rus-tet til å utnytte kapasiteten i anleggene. Råstofftil-gang har også stor betydning for lønnsom drift.

1.3.3 Reker og skalldyr

I 2014 ble det omsatt ca. 36 000 tonn skalldyr ogbløtdyr (ekskl. krill) til en samlet førstehåndsverdi avom lag 1,1 mrd. kroner. I dag er det kun to bedrifter iNord-Norge som foredler reker fra havgående fartøyder rekene fryses på havet. Kystnære fartøy langshele kysten står for fangst og salg av ferske reker. INord-Norge er det 3–4 bedrifter som har flere mot-taksstasjoner, mens det i Sør-Norge er to foredlings-anlegg og ca. 20 mottak. Eksporten av reker, skalldyrog bløtdyr nådde 1 mrd. kroner i 2014, hvorav 54 pst.av verdien var reker og 30 pst. var kongekrabbe,snøkrabbe og taskekrabbe. Det er spesielt en svakinntjening for rekeindustrien, og flere mottak og vi-dereforedlingsanlegg har blitt lagt ned de siste ti åre-ne som følge av underskudd. De fleste som produse-rer reker og kongekrabbe er aktive bedrifter ogsåinnenfor hvitfiskproduksjon.

1.3.4 Laksefisk – laks og ørret

Om lag 80–85 pst. av laksen som produseres iNorge, går ut av landet ubearbeidet. Produksjonen avlaks og ørret har økt kraftig de siste ti årene. Andelenav produksjonen som går til videreforedling i Norgehar imidlertid vært den samme over flere år. Dette be-tyr at man i takt med økt produksjon av laks, også harøkt bearbeiding i Norge. I 2014 gikk over tre firede-ler av total eksport av fersk ubearbeidet laks, både ikvantum og verdi, til EU.

Slakting og foredling av laks og ørret sysselsetterover 4 800 personer. Det er rundt 40 pst. av alle per-soner sysselsatt i norsk sjømatindustri.

Laksenæringen har i lang tid gjennomgått en om-fattende strukturering hvor en rekke bedrifter er slåttsammen til større selskaper. I 2014 hadde de ti størsteaktørene økt sin andel til ca. 70 pst. av produksjoneni Norge. Dagens oppdrettsnæring som produsererlaks og ørret, består av om lag 130 selskaper.

Lønnsomheten i de ulike leddene i verdikjedenvarierer mye. Innenfor slakting og videreforedling erlønnsomheten langt lavere enn for bedrifter innenformatfiskproduksjon. Høye priser for ubearbeidet laks,i tillegg til importtoll i viktige konsummarkeder somEU og relativt høye arbeidskostnader i Norge,hindrer også videreforedling av laksen i Norge. I dageier store norske oppdrettsselskaper foredlingsan-legg og sløyelinjer både i EU og nær andre konsum-markeder.

1.4 Hele fisken i bruk – hele året

1.4.1 Kvalitet

Riktig kvalitet til riktig anvendelse er viktig for åutløse potensialet i sjømatnæringen. God kvalitet påråstoffet ved landing gir sjømatindustrien økt fleksi-bilitet til å velge hva råstoffet skal brukes til. Et viktig

6 Innst. 215 S – 2015–2016

spørsmål er om de fiskeripolitiske reguleringene istor nok grad fremmer kvalitet, eller om de i for storgrad har andre formål, som for eksempel fordelings-hensyn mellom aktørene i flåten. Et helhetlig verdi-kjedeperspektiv vil fremme kvalitet og kan bidra til åøke verdien på sluttproduktet. Fangstmønsteret bør istørre grad sees i sammenheng med markedets behovfor riktig råstoff på riktig tidspunkt.

Sjømatindustriutvalget peker på at sjømatindu-striens konkurransefortrinn i et internasjonalt markedligger i nærhet til produktive hav som kan fremskaffestore mengder råstoff av høy kvalitet. Internasjonalesluttmarkeder har økende krav til sjømaten de mottar.Dette påvirker igjen hva som kreves oppover i verdi-kjeden, og har konsekvenser for hva slags investerin-ger sjømatindustrien skal foreta i fremtiden for åvære konkurransedyktig. En rekke høringsinnspillhar pekt på at kvalitet i alle ledd er en av næringensstørste utfordringer. Rapporter fra Nofima og Mattil-synet viser at det ligger et stort potensial i å forbedrekvaliteten på råstoffet som landes. Et bedre samspillmellom fisker og sjømatindustrien på land vil bidratil å sikre at råstoffet har den kvaliteten som indu-strien etterspør.

Departementet mener at markedsmekanismen iførsteomsetningen ikke fungerer optimalt. Regjerin-gen ønsker derfor å oppnevne en ekspertgruppe somskal gi råd om endringer i utformingen av minstepris-systemet og hvordan man kan forenkle selve minste-prisfastsettelsen, jf. kapittel 9 i meldingen.

Det er ifølge Nofima en klar sammenheng mel-lom hvilke redskaper som brukes og kvaliteten på fis-ken. Krokredskapene line og juksa kommer best ut. Itillegg kan levendelagring av fisk bidra til å øke kom-petansen og bevisstheten rundt skånsom fangstbe-handling. Levendelagring bidrar dermed ikke bare tilsesongutjevning, men øker også kvaliteten på fisken.

Den 1. januar 2015 trådte prøveordningen medkvalitetstilsyn i kraft. Etter bestemmelsen skal Nor-ges Råfisklag føre tilsyn med fiskekvalitetsforskrif-tens §§ 5-8 for hvitfisksektoren i Nordland, Troms ogFinnmark. Ordningen pålegger fiskesalgslagene åpåse at næringen selv tar ansvar for å fremme kvali-teten på råstoffet. Erfaringer så langt viser at fiskerneog mottakene har mer behov for dialog og veiledningenn forventet. Departementet vil videreføre prøve-ordningen med kvalitetstilsyn og evaluere effektenav ordningen før det besluttes om den skal gjøres per-manent og eventuelt gjøres gjeldende for hele landet.

1.4.2 Bedre utnyttelse av restråstoff og mindre svinn

Marint restråstoff er en verdifull ressurs som ifremtiden bør utnyttes i mye større grad enn i dag.Ivaretakelse av restråstoff har både en økonomisk,miljømessig og ernæringsmessig side. I 2013 ble det

estimert at marin ingrediensindustri genererte en om-setning på i overkant av 2,5 mrd. kroner. Det er imid-lertid et stort potensial i å øke utnyttelsesgraden avrestråstoff, spesielt i den største flåten i hvitfisksek-toren. Optimal utnyttelse av restråstoff innebærer aten også tar hensyn til kostnadene ved å ta i land ogutnytte råstoffet, sett opp mot hvilken verdi det gir.

Departementet ønsker en god ivaretakelse av allfangst og råstoff. Dette må også sees i sammenhengmed arbeidet innenfor bioøkonomien der en leggervekt på bærekraftig utnyttelse av biologisk materiale,jf. kapittel 10 i meldingen.

Målet er at all fangst skal ilandføres. Havres-sursloven gir hjemmel til det gjeldende ilandførings-påbudet, men det ligger ikke til rette for et genereltpåbud om ilandføring av alt restråstoff. Fiskeflåten erforeløpig ikke i stand til å ivareta råstoffet på en godmåte. Landindustrien er heller ikke i stand til å taimot dette over alt per i dag. Næringen må derfor selvinntil videre vurdere hvordan restråstoffet skal utnyt-tes på en god måte. Departementet vil arbeide for atreguleringen av næringen, herunder regler for fartøy-utforming, ikke hindrer at verdifullt biologisk mate-riale blir tatt vare på og utnyttet.

Myndighetene og alle aktører i matnæringen harinngått en intensjonsavtale om reduksjon av mat-svinn. Intensjonsavtalen vil erstattes av en konkretavtale om reduksjon i løpet av 2016. Arbeid med åbevare kvalitet er særlig viktig for å redusere mats-vinn på sjømatområdet. Det er viktig å sikre kvali-tetsbevarende håndtering.

1.4.3 Jevnere råstofftilgang

Sjømatindustriutvalget peker på at norske fiske-ressurser er gjenstand for store naturlige svingningerfra år til år. En rekke høringsinstanser mener det vik-tigste tiltaket for økt lønnsomhet i sjømatindustriener at industrien får tilgang på mer ferskt råstoff.

Landingsmønsteret i torskefiskeriene er svært se-songpreget. Spesielt er kystflåtens landinger styrt avfiskens vandringsmønster og tilgjengelighet nær kys-ten i vintermånedene. Fiskeren tilpasser sitt fangst-mønster rasjonelt etter både fiskens tilgjengelighetog kvalitet. Arbeidet med å jevne ut sesongen måderfor sees opp imot fangsteffektivitet og lavefangstkostnader under skrei- og vårtorskefisket iførste halvår.

Ujevn råstofftilførsel gjør industriproduksjonkrevende, med lav utnyttelse av kapitalutstyr i perio-der av året hvor leveransene av fersk fisk er margina-le. Lav utnyttelse av kapitalutstyret påvirker lønn-somheten negativt, samtidig som det også får følgerfor attraktiviteten til arbeidsplassene. En vellykketvidereutvikling av norsk sjømatindustri handler om åtilby stabile helårige arbeidsplasser. Det betyr ikke

Innst. 215 S – 2015–2016 7

nødvendigvis flere arbeidsplasser, men større lønn-somhet og attraktivitet bak hver enkelt arbeidsplass.

Regjeringen vil legge til rette for reguleringstil-tak som kan ivareta industriens behov for jevnere rå-stofftilgang. Tiltak som er relevante i denne sammen-heng er for eksempel ferskfiskordningen, kvoteflek-sibilitet, levendelagring og endring av kvoteår.

Den tidligere bifangstordningen på torsk for kon-vensjonelle kystfiskefartøy ble erstattet av en ny ogmer fleksibel ordning kalt ferskfiskordningen f.o.m.2013. Formålet med ordningen er å strekke fisket ut-over året, og at det landes mest mulig fersk fisk. Deter særlig Finnmark som har hatt nytte av fersk-fiskordningen ettersom det er i denne regionen fisketi hovedsak foregår i andre halvår. Regjeringen vil vi-dereføre ferskfiskordningen og evaluere den senest iløpet av 2017.

Foreløpig er levendelagret fisk i stor grad ekspor-tert hel fersk og ikke benyttet som råstoff til bearbei-ding i industrien. Levendelagring av torsk har økt be-traktelig de siste årene som følge av 50 pst. kvotebo-nus til fiskeren. Det er viktig med forutsigbare ram-mevilkår for aktørene innenfor levendelagring. Re-gjeringen vil videreføre kvotebonus ut 2017.Ordningen vil bli evaluert senest i løpet av 2017.

Etter at kvotereguleringene ble innført i 1990 hardet vært en klar dreining mot å lande den største de-len av torskefangstene første halvår. Endring av kvo-teåret har vært ett av tiltakene som har blitt vurdertfor at sjømatindustrien skal kunne oppnå økonomiskforsvarlig drift. Fiskeridirektoratet har uttalt at enendring av kvoteåret vil ha størst praktisk betydningfor sjømatindustrien i Øst-Finnmark, og at fersk-fiskordningen, kvotebonus og levendelagring avtorsk er tiltak som fungerer godt for at industrien skalha tilgang på råstoff. Det er knyttet usikkerhet tilhvordan en endring av kvoteåret vil virke, og om detvil være et effektivt virkemiddel for å oppnå et jevne-re landingsmønster i torskefiskeriet. Regjeringen vilutrede flytting av kvoteåret.

1.4.4 Økt merverdi – fra råvare til høykvalitets-produkter

Kvalitetsmerkeordninger er et viktig verktøy i åtydeliggjøre kvaliteten på norsk sjømat. Merkedeprodukter øker synligheten til Norge som leverandørav kvalitetsprodukter og bidrar til å styrke betalings-villigheten og lojaliteten til de norske produktene. Itillegg til kvalitetsmerkeordninger i regi av Sjømat-rådet, har Matmerk ansvaret for den offentlige mer-keordningen «Beskyttede betegnelser» som gir mu-lighet til å lovbeskytte produktbetegnelser på næ-ringsmidler som har en spesiell geografisk opprin-nelse, tradisjon og særpreg.

Sporings- og merkingssystemer er nødvendig forå sikre god logistikk, kvalitet og redelighet. Flere og

flere markeder etterspør i dag mer omfattendeelektronisk sporing. Her er det et mulighetsrom for åtilby produkter med spesielle fortrinn ved å ta i brukny teknologi.

Klima- og miljømerking er blitt viktig og gjøresut ifra ulike initiativ og med ulik offentlig involve-ring. Det finnes obligatoriske merkekrav, offentligefrivillige merkeordninger og private merkeordningersom Marine Stewardship Council (MSC) og Aqua-culture Stewardship Council (ASC)).

1.4.5 Økt konsum av sjømat i Norge

Produktutvikling og dagligvarehandelens vilje tilsatsing på sjømat gir positiv utvikling i konsumet avsjømat. Tillit til at norsk sjømat er trygg og av godkvalitet bidrar til å bygge et godt omdømme og erviktig for fremtidig verdiskaping i sjømatnæringen.

Norske myndigheter arbeider systematisk medovervåkning, tilsyn og forskning for å dokumenteretilstanden for norsk sjømat, og sørger for at regelver-ket for mattrygghet inneholder de internasjonale ak-septerte kravene til mattrygghet og handel med sjø-mat. Regelverket er basert på uavhengige risikovur-deringer fra ansvarlige kunnskapsinstitusjoner bådenasjonalt og internasjonalt. Myndighetsarbeidet sik-rer trygghet for forbrukerne, men samtidig er dette endel av fundamentet for å sikre omdømmet til, og mar-kedsverdien av, norsk sjømat.

I folkehelsemeldingen Meld. St. 19 (2014–2015)står det at befolkningen skal få bedre og mer målret-tet informasjon om sammenhengen mellom kostholdog helse. Matvarebransjen har et stort ansvar for å ut-vikle, gjøre tilgjengelig og markedsføre sunne pro-dukter. På sjømatområdet er viktige tiltak for regje-ringen kostholdsprogrammet Fiskesprell, tilskudds-ordningen for å øke sjømatforbruket – spesielt hosbarn og unge – og forskning på fisk, sjømat og helse.Dokumentasjon av helseeffekter av å øke sjømatinn-taket kan bidra til ytterligere verdiskaping innenforfiskeri- og havbruksnæringen.

1.5 Friere redskapsvalg, fartøyutforming og ombordproduksjon

Valg av redskap og utforming av fartøy kan leggeføringer for både kvalitet og for når råstoffet kommerpå land.

Sjømatindustriutvalget mener at myndighetenemå tilrettelegge for effektive og fleksible fangstope-rasjoner. Til det trengs en oppmyking av dagens be-grensninger med hensyn til hvilke teknologier som ertillatt å benytte. Utvalget foreslår å åpne for fritt red-skapsvalg og fri fartøyutforming, herunder også til-gang til ombordproduksjon. Begrensninger som iva-retar ressurshensyn bør fortsatt videreføres.

8 Innst. 215 S – 2015–2016

1.5.1 Redskapsvalg

I noen tilfeller er det i de senere årene innførtstørre grad av redskapsfleksibilitet i og mellom deulike gruppene. Et friere redskapsvalg vil kunne gistørre fleksibilitet til fiskeflåten. Denne fleksibilite-ten kan fiskeflåten benytte til å velge redskaper somer mer skånsomme mot fangsten, og som dermed vilkunne gi bedre kvalitet på råstoffet. Men flåten kanogså velge redskaper som er mer fangsteffektive ellergir redusert energiforbruk. Disse hensynene kan inoen tilfeller være i strid med hverandre.

Mange av reguleringene er innført for å begrensenegative miljøeffekter eller uheldige beskatnings-mønstre som kan ha negativ effekt på den langsiktigesamfunnsøkonomiske avkastningen.

I en del sammenhenger vil det være motstrid mel-lom hva som på kort sikt oppfattes som et økonomiskog rasjonelt beskatningsmønster for den enkelte ak-tør, og hva som er samfunnsøkonomisk optimalt pålang sikt. Fritt redskapsvalg må derfor vurderes spe-sifikt innenfor hvert fiske og i sammenheng med demålsettinger som ulike fiskerireguleringer skal opp-fylle. Departementet vil arbeide videre med å leggetil rette for friere redskapsvalg der dette er hensikts-messig.

1.5.2 Fartøyutforming

Som for redskapsvalg, er det også mindre behovfor en streng regulering av fartøystørrelsen i de kvo-teregulerte fiskeriene. Det kan derfor argumenteresfor at hvis begrensningene fjernes, vil fisker selv vel-ge en størrelse på fartøyet som er tilpasset fartøyetsdriftsgrunnlag. Det er på den annen side rimelig åanta at en helt fri fartøyutforming uten størrelsesbe-grensninger vil kunne medføre en kapasitetsøkning.Spesielt for NVG-kystgruppen viser tallene at fartøy-ene er blitt stadig større. Andelen fartøy som har enfysisk størrelse på 28 meter største lengde og over ut-gjorde ved utgangen av 2014 nesten 23 pst., mot 1,1pst. i 2007. En økt overkapasitet kan representere entrussel mot fiskebestandene, spesielt innenfor svaktregulerte eller uregulerte fiskerier. En fri fartøyutfor-ming vil slik kunne medføre økt press på uregulertearter.

Flere fartøygrupper i havfiskeflåten har etterhvert fått hevet begrensningen på største laste-romsvolum betydelig. Departementet erfarer så langtat disse maksimalgrensene stort sett fungerer godt dade er satt så høyt at det blir tilstrekkelig spillerom forfri fartøyutforming. Spørsmålet om hva som er enhensiktsmessig lasteromgrense i den enkelte fartøy-gruppe, vil også bli sett i sammenheng med spørsmå-let om gradvis å pålegge ilandføring av alt biologiskmateriale fra fangsten, slik havressursloven § 15 girhjemmel til.

1.5.3 Ombordproduksjon

I de fleste fiskerier er det i dag adgang til å fored-le fangsten om bord på fartøyet. Det viktigste unnta-ket er torsketrålgruppen hvor hovedregelen er at om-bordproduksjon er forbudt, hvis det ikke er gitt egentillatelse. I tillegg er det forbud mot ombordproduk-sjon av kongekrabbe, uten særlig tillatelse. Formåletmed et forbud mot ombordproduksjon har vært å iva-reta sysselsetting og bosetting på sentrale stederlangs kysten, spesielt i Nord-Norge. Spørsmålet erom denne begrunnelsen fortsatt har gyldighet i dag,med et globalt marked for fiskeforedling.

Departementet mener at det er vanskelig å påviseat forbudet mot ombordproduksjon medfører flerearbeidsplasser på land. En omlegging til ombordpro-duksjon vil kunne ha positiv betydning for graden avutnyttelse av restråstoff. Å gi fartøygruppen anled-ning til ombordproduksjon vil gi den enkelte størremuligheter til å utvikle sin virksomhet, omstille seg,innovere og skape verdier. Regjeringen ønsker derforå fjerne forbudet mot ombordproduksjon for torske-trålgruppen.

Regjeringen ønsker likevel ikke å la torsketråleremed leveringsplikt få anledning til ombordproduk-sjon. Så lenge leveringspliktens funksjon er å tilbyråstoff for foredling, bør det ikke kunne foretas for-edling utover sløying og hodekapping.

Videreforedling av kongekrabbe har en sterkeredistriktspolitisk begrunnelse enn det som gjelder fortorsketrål. Særlig er denne bearbeidingen viktig fordeler av Finnmark. Kongekrabbe bør derfor fortsatt istørst mulig grad ilandføres til landindustrien.

1.6 Aktivitetskravet i deltakerloven

Sjømatindustriutvalget viser til at aktivitetskra-vet begrenser muligheten for vertikal integrasjon ivillfisknæringen. Selv om aktivitetskravet historiskhar stått sentralt i myndighetenes politikk overfornæringen, viser utvalget til at samfunnet, herundersjømatnæringen, har vært gjennom dyptgripendeendringer siden regelen ble innført. Det kan derforstilles spørsmål ved om dette er den mest effektivemetoden for å nå generelle og fiskeripolitiske mål. Pådenne bakgrunn foreslår utvalgets flertall at deltaker-loven § 6 justeres for å åpne for at sjømatindustribe-drifter kan erverve fiskefartøy. Det samme flertalletlegger til grunn at det stilles krav om reell økonomiskforbindelse til norske kystsamfunn og foreslår at det-te ikke må bli en skjønnsbasert dispensasjonsadgang,men en tilleggsregel slik at alle aktørene får like, for-utsigbare rammevilkår gjennom en opplysende ogavklarende forskrift. Det forutsettes videre at forsla-get ikke rokker ved gjeldende norske restriksjoner påutenlandske statsborgeres rett til å eie fiskefartøy(nasjonalitetskravet).

Innst. 215 S – 2015–2016 9

Departementet er enig med sjømatindustriutval-get i at deltakerlovens nasjonalitetskrav skal liggefast. Det har derfor ikke vært aktuelt å vurdere end-ringer i aktivitetskravet som rokker ved gjeldendenorske restriksjoner på utenlandske statsborgeres ad-gang til å eie fiskefartøy.

1.6.1 Hvem skal i framtiden kunne eie fiskefar-tøy?

En stor utfordring ved å åpne for at sjømatindu-strien kan eie fiskefartøy vil være å definere hvem el-ler hva som er sjømatindustri. Ifølge sjømatindustri-utvalgets mandat er sjømatindustrien definert som«den delen av verdikjeden som begynner når råstof-fet kommer på kaikanten/opp fra merd og frem til vi-dereforedler eller sluttbruker». En slik vid definisjonvil være lite restriktiv og kan innebære at de flestevirksomheter kan bli sjømatbedrifter. Det vil værekrevende å definere sjømatindustri på en restriktivmåte, som ikke innebærer stor grad av skjønn. Påsamme måte som aktivitetskravet kontrolleres i dagvil også et krav om å være sjømatindustri måtte kon-trolleres hvis sjømatindustrien gis adgang til å eie fis-kefartøy. Dette vil kunne være både komplisert ogressurskrevende for forvaltningen. Departementetmener derfor at hvis det skal åpnes for at sjømatin-dustrien kan eie fiskefartøy, kan en like gjerne opp-heve hele aktivitetskravet. Utfordringen med dettevil være å sikre en klar økonomisk forbindelse tilkystsamfunnene, slik som utvalget forutsetter. En yt-terligere utfordring vil være å få til dette på en mål-rettet og effektiv måte som ikke reduserer den samle-de verdiskapingen.

1.6.2 Vekting av deltakerlovens formål

Det er grunn til å tro at en endring av aktivitets-kravet vil kunne legge til rette for økt samfunnsøko-nomisk lønnsomhet og økt verdiskaping. En endringav aktivitetskravet vil også kunne medføre at de avindustribedriftene som benytter seg av muligheten tilå eie fiskefartøy, får økt kontroll over råstofftilgan-gen, noe som igjen kan gi mulighet til jevnere pro-duksjon og bedre utnyttelse av både arbeidskraft ogkapitalutstyr og jevnere leveranser til kunder.

En endring av aktivitetskravet vil imidlertidmedføre at det må finnes nye mekanismer som knyt-ter ressursene til kystsamfunnene, jf. deltakerloven§ 1 c og sjømatindustriutvalgets forutsetning. Envurdering av aktivitetskravet må slik balansere to avhensynene i deltakerlovens formålsparagraf: å leggetil rette for økt verdiskaping versus at høstingen av demarine ressursene skal komme kystbefolkningen tilgode.

Høringen har vist at det er stor motstand i nærin-gen og langs kysten mot å endre aktivitetskravet,blant annet med utgangspunkt i en frykt for at en end-

ring ikke vil komme kystbefolkningen til gode. Re-gjeringen ønsker derfor ikke å foreslå en endring avaktivitetskravet i deltakerloven.

1.6.3 Nærmere om mulighetene som ligger i del-takerloven i dag

Deltakerloven § 6 åpner for at det kan gjøresunntak fra aktivitetskravet, og flere av høringsinstan-sene viser til disse bestemmelsene. Unntak kan gjø-res ved enkeltvedtak i særlige tilfeller, når nærings-messige og regionale hensyn tilsier det. Unntak kanogså gjøres i forskrift.

Departementet mener det vil være gode grunnertil å vurdere unntak fra aktivitetskravet etter deltaker-loven § 6 i nye næringer som baserer seg på råstoffsom det tidligere er høstet lite av. Det er viktig medrammer som ikke hindrer utviklingen av nye nærin-ger med behov for kapital. Situasjonen i de enkeltefiskeriene kan imidlertid være ulik, og det vil derforvære behov for å vurdere hvert fiskeri for seg. Detteer en videreføring av de prinsippene som ble lagt tilgrunn i Meld. St. 22 (2012–2013) Verdens fremstesjømatnasjon.

1.6.4 De tre pliktene – leveringsplikt, bearbei-dingsplikt og aktivitetsplikt

Sjømatindustriutvalget anbefaler at leverings- ogbearbeidingsplikten avvikles med den begrunnelse atbortfall av leveringsplikten i liten grad vil ha økono-miske fordelingsvirkninger, bl.a. fordi mye av råstof-fet selges til aktører som ville kjøpt dette uten leve-ringsvilkår. Utvalgets flertall mener bearbeidings-plikten hindrer bedriftene i å utnytte prisvariasjonermellom foredlede og ubearbeidede produkter. Pådenne måten reduserer plikten lønnsomheten for be-driftene. Flertallet anbefaler også å avvikle aktivi-tetsplikten og uttaler at aktivitetsplikten represente-rer de største implikasjonene, både samfunnsmessigog økonomisk. Bortfall av denne vil tillate bedriftenå utnytte ressursene betraktelig mer effektivt og gigrunnlag for forbedring av lønnsomheten.

Utvalget viser til at det er knyttet betydelige ver-dier til pliktene. Derfor anbefaler utvalget at avvik-lingen av pliktsystemet skjer på en juridisk og øko-nomisk akseptabel måte for de involverte partene.

De fleste høringsinstansene er enige i at plikteneikke fungerer etter sin hensikt. Det overordnede målfor de ovennevnte pliktene har vært å bidra til enlønnsom sjømatindustri som sikrer bosetting og sys-selsetting i kystdistriktene. Leveringsvilkår har hattsom formål å sikre dekning av landindustriens behovfor råstofftilgang gjennom hele året, mens bearbei-dingsplikten skal sørge for at leveringspliktig råstoffblir produsert av industribedriften som har kjøpt rå-stoffet. Kravet om aktivitet skal sikre at eksisterendevirksomhet og aktivitet opprettholdes, og knytter far-

10 Innst. 215 S – 2015–2016

tøy og anlegg sammen slik at industrivirksomhetenog eierskapet til fiskefartøy forblir én enhet.

NÆRMERE OM LEVERINGSVILKÅR

Det er i alt tildelt 37 torsketrålkonsesjoner. 21torsketrålere er pålagt leveringsvilkår, og av disse erfem eid av fiskere. Leveringsplikten omfatter en kvo-te tilsvarende 46,5282 kvotefaktorer, av totalt87,9265 kvotefaktorer i trålgruppens torskefiske.

15 navngitte anlegg er tilgodesett med leverings-vilkår hvorav fem produserer filet. Industrieide tråle-re har i det vesentlige leveringsvilkår som tilgodeseregne, navngitte anlegg eller mindre steder med egneanlegg. De fiskereide fartøyene har leveringsvilkårsom tilgodeser større områder som «Nord-Norge» el-ler enkeltfylker i nord.

Som et utgangspunkt er det fartøyeier som bærerden direkte kostnaden ved leveringsforpliktelser, ogindustrien som har fordelen. Fiskeridirektoratetskontroll av gjennomføringen av leveringspliktord-ningen viser at fartøyeier tilbyr fangsten i overens-stemmelse med leveringsplikten til tilgodesette an-legg/steder. Sjømatindustrien kjøper imidlertid ikkefangsten når fartøyene ikke tilbyr råstoff av en kvali-tet, størrelse og tilstand som industrien etterspør. An-delen av fangst underlagt tilbudsplikt som blir kjøptav tilgodesette anlegg, er meget lav.

Regjeringen anser det lite aktuelt å videreføre da-gens ordning, hvor leveringsplikt i liten grad innebæ-rer den tilsiktede fordelen for de bedriftene som erbegunstiget. Samtidig er det vanskelig å forutse allekonsekvenser dersom ordningen i sin helhet opphe-ves. En mellomløsning kunne være å regionalisereleveringsforpliktelsene. En regionalisering av leve-ringsplikten vil sikre sjømatindustrien fortsatt tilbudom råstoff. Samtidig vil kostnadene ved leverings-forpliktelsene reduseres ved færre auksjonsrunderadministrert av salgslagene, og kontrollen utført avFiskeridirektoratet blir mindre detaljert.

Å regionalisere leveringsplikten innebærer at alleindividuelle leveringsvilkår må endres fra konkretesteder/områder til regioner. Det betyr at dersom pri-mær leveringsplikt i dag er til Båtsfjord, vil den bliendret til Finnmark. Sekundær leveringsplikt vil daikke lenger være aktuelt. Noen fartøy har allerede idag leveringsplikt til regioner. Det er ikke aktuelt åendre disse vilkårene til å gjelde mindre regioner, daforvaltningsloven begrenser adgangen til å omgjørevilkår til skade for innehaver av tillatelsen.

Regjeringen foreslår å regionalisere leverings-plikten i tre regioner som følger fylkesgrensene forFinnmark, Troms og Nordland.

BEARBEIDINGSPLIKTEN

Bearbeidingsplikt er et pålegg om å viderefored-le fangst av torsk kjøpt under leveringsplikten. Plik-ten påligger kjøper av fangst.

Bearbeidingsplikten ble innført i forskrift om le-veringsvilkår i 2006, og er regulert i forskriftens § 3.Bestemmelsen oppstiller krav om at uansett omfangsten kjøpes i henhold til den primære eller se-kundære leveringsplikten, skal vedkommende fiske-industribedrift alltid foreta bearbeiding av 70 pst. avtorskefangstene før videresalg.

Bearbeidingsplikten var en naturlig følge av le-veringsplikten. Leveringsvilkår ble pålagt fartøyeierfor å sikre industrien råstoff til produksjonen. Bear-beidingsplikten ble innført fordi man erfarte at be-drifter kjøpte leveringspliktig fangst og umiddelbartvideresolgte fangsten til en høyere pris på det åpnemarkedet. Det innebar at leveringsplikten ble en renoverføring av verdi fra fartøyet til bedriftens eier,uten at dette bidro på annen måte enn som en styrkingav bedriftens finansielle posisjon.

Plikt til å foredle torsk kjøpt under leveringsplikt-ordningen begrenser sjømatindustriens fleksibilitet.Fleksibiliteten på 30 pst. pr. fangst har vist seg å ikkevære tilstrekkelig. Konsekvensen er at industrienikke kjøper torsk underlagt leveringsvilkår fra egneog andres trålere, for ikke å risikere å tape pengersom følge av tvungen bearbeiding. Regjeringen me-ner at bearbeidingsplikten ikke er et egnet virkemid-del for å sikre at råstoff bearbeides og vil avvikledenne plikten.

AKTIVITETSPLIKTEN

Vilkår om aktivitetsplikt er formulert slik at der-som fartøyeiers industrivirksomhet reduseres, byg-ges ned eller legges ned, kan departementet trekkeervervstillatelsen tilbake.

Vilkår om aktivitetsplikt er et distriktspolitiskvirkemiddel. I motsetning til leveringsplikt og bear-beidingsplikt som har liten betydning for virksomhetpå et anlegg, bidrar aktivitetsplikten til å oppretthol-de industrivirksomhet i kystsamfunn.

Vilkåret om aktivitet reduserer sjømatindustriensstrategiske handlingsrom og muligheter for effektivdrift og lønnsom omstilling og tilpasning. Det å av-vikle aktivitetsplikten gir imidlertid fartøyeier en for-del uten at lokalsamfunnet oppnår noe til gjengjeld.Den beste løsningen synes derfor å være om eierenog vertskommunen kan komme til en løsning som ertil gunst for begge sider, slik det allerede har blittgjort i enkelttilfeller. Regjeringen vil på denne bak-grunn opprette en kommisjon som kan innhente vur-deringer av kostnader og verdier knyttet til aktivitets-plikten, samt legge til rette for en praktisk dialogmellom de berørte partene om aktivitetsplikten.

Innst. 215 S – 2015–2016 11

Kommisjonen skal også foreta distriktsmessige vur-deringer av forslag til løsning.

1.7 Førstehåndsomsetningen

1.7.1 Mål og premisser. Departementets vurde-ring

I Norge er det lovpålagt å omsette all villfisk påførste hånd gjennom eller med godkjenning av et fis-kesalgslag. Det er videre forbudt å utføre eller tilvir-ke villfisk som ikke har vært omsatt i første hånd påsamme måte, med mindre det er til eget forbruk.

Fiskesalgslagene er samvirkelag hvor det er lov-bestemt at kun fiskere eller organisasjoner av fiskerekan være medlemmer. Førstehåndsomsetningen avvillfisk og salgslagenes rolle reguleres i fiskesalgs-lagslova. Loven trådte i kraft 1. januar 2014 og vide-refører i stor grad systemet med førstehåndsomset-ning i råfiskloven av 1951.

Salgslagene er gjennom fiskesalgslagsloven gittenerett til å organisere førstehåndsomsetningen avvillfisk i Norge. Fiskesalgslagene står i en spesiellstilling som private organisasjoner med fullmakterog forvaltningsoppgaver tildelt av det offentlige. Dehar enerett til å eie og organisere markedsplassen ogressurskontrolloppgaver som blant annet innebærerkontroll av egne medlemmer. En slik organiseringskaper legitimitetsutfordringer og stiller store krav tilsalgslagenes profesjonalitet og rolleforståelse.

Det norske omsetningssystemet er transparent ogunikt i global sammenheng. Førstehåndsomsetnin-gen av fisk gjennom de seks salgslagene utgjorde17,3 mrd. i 2014. Både sjømatindustriutvalget ogsamtlige høringsinstanser forutsetter eller uttrykkerstøtte til at det fortsatt skal være en lovpålagt første-håndsomsetning av fisk i Norge. Departementet leg-ger til grunn at all omsetning av villfisk fortsatt skalskje ved obligatorisk omsetning av fisk gjennom fis-kesalgslag. Regjeringen har i Sundvolden-plattfor-men slått fast at vi vil: «videreføre og moderniserefiskesalgslagsloven for å sikre fleksible, effektive ogvelorganiserte markedsplasser med god ressurskon-troll.» Dette legges til grunn for det videre arbeidet.

Dagens lov fastslår at samvirkeforetak kan god-kjennes som fiskesalgslag når nærmere krav er opp-fylt. Salgslag som er godkjent får en rekke fullmaktertil sin disposisjon for å sikre gjennomføringen av lo-ven. Ved at fiskesalgslagslovens formål favner atskil-lig bredere enn tidligere lov og sammenholdt medendrede samfunnsforhold, er det betimelig å stillespørsmålet om fullmaktene er optimale. Hvis en me-ner at de fortsatt er det, bør det vurderes om det like-vel kan forsvares som en heldig ordning at man medloven i hånd opprettholder en styrkeforskjell mellomselger og kjøper. Hensynet til ordningens legitimitetkan i seg selv være tilstrekkelig til å begrunne juste-ringer i dagens rammer.

Det er også en utfordring at dagens minstepris-system i ulik grad hindrer markedssignaler i å nåfrem til fisker.

1.7.2 Eierskapet til salgslagene

Fiskernes eierskap av lagene har av industrisidenblitt ansett som et av de sentrale elementene som ska-per maktskjevhet. Departementet vurderer det dithenat en endring med innslag av annet eierskap i salgsla-gene enn fiskere ikke nødvendigvis vil løse utford-ringene i førstehåndsomsetningen, men kun flytte ue-nighetene inn i selve salgslagene og slik også reduse-re transparensen. Departementet ønsker dermed å be-holde fiskesalgslagene som fiskereide organisasjo-ner.

I stedet for å endre på selve organiseringen ogeierskapet til salgslagene bør en se på andre tiltaksom sikrer samhandling og gjør omsetningen mernøytral og effektiv. Målet er å skape en markedsplasshvor selgere og kjøpere i felleskap kan enes om sen-trale mekanismer i førstehåndsmarkedet: fastsettelseav minstepris og forretningsvilkår. Spørsmålet blirderfor ikke hvem som skal ta del i salgslagene, menheller hvilke rettigheter salgslagene skal ha. Medbakgrunn i ovennevnte foreslår regjeringen at eier-skapet til salgslagene ligger fast, men at det tilrette-legges for en mer balansert markedsplass.

1.7.3 Minsteprisens funksjon

Dagens fiskesalgslagslov og unntaket fra kon-kurranselovgivningen gir salgslagene betydelig fri-het til selv å fastsette rammer og regelverket for om-setningen. Næringens struktur innenfor de ulike om-rådene, tradisjon og ønske fra salgslagenes eiere dan-ner grunnlaget for de ulike løsningene.

Ut fra et verdiskapingsperspektiv er det ønskeligat sjømat omsettes i velfungerende markeder hvorprisen bestemmes ved interaksjon mellom selgere ogkjøpere og dermed tilbud og etterspørsel. Foreløpigeanalyser av minstepris viser at det kun er i noen per-ioder i enkeltår hvor minsteprisen sannsynligvis harvært bindende for en betydelig del av fangsten. Der-som minsteprisen overstiger markedsprisen, står be-driftene i teorien fritt til å avgjøre om de vil kjøpe fis-ken eller ikke. I sjømatindustrien har det imidlertidalltid vært noen som fortsetter å kjøpe fisk til tross forat industrien går med tap. Både sesongmønsteret oglandingsmønsteret gjør at sjømatindustrien vil opple-ve usikkerhet rundt når de har mulighet til å sikre segråstoff. Risikoen for å tape råstoff på lang sikt, over-kapasitet på kapitalutstyret, samt at noen kostnaderer variable mens andre er faste og påløper uansett vilkunne føre til at sjømatindustrien kjøper selv omminstepris overstiger markedspris.

Minsteprisen og minsteprissystemet kan også haeffekter på andre faktorer. Når minsteprisen blir bin-

12 Innst. 215 S – 2015–2016

dende, oppstår det et sterkt insentiv for feilrapporte-ring av fangstmengde. Økt mengde bidrar til øktpress på prisene og dermed forsterkes insentivet tiljuks. Videre kan en ikke se bort fra at minsteprisenkan gi insentiver til på hvilket tidspunkt fisken fiskes,kvalitet på fisken og på ulike vis effektiviteten i ver-dikjeden.

I sum kan dette føre til at det som er rasjonelt forden enkelte fisker ikke blir rasjonelt for næringensom helhet ved at en ikke får den pris i markedet enkunne fått om kvaliteten og regulariteten i leveranse-ne var bedre.

Noen steder anvendes fortsatt minstepris somomsetningspris. Med dette forstås at oppnådd pris erlik minstepris. I regioner der det i realiteten bare er éneller to kjøpere, er det fortsatt tydelig at minsteprisendefinerer omsetningsprisen på hvitfisk, også i de pe-riodene der det betales betydelig merpris i øvrige re-gioner.

Den historiske begrunnelsen for minsteprisen varat den skulle beskytte fiskerne mot sterke industriak-tører og sikre fiskerne gode og stabile priser for fis-ken. Dette gjaldt særlig de mindre båtene som haddefå alternative landingssteder og ikke kunne utnyttemarkedsmekanismene godt nok på steder med fåmottak som tar imot lave volum. Dette bildet er noeendret i dag. Gjennom strukturering har fiskeflåtengjennomgående fått bedre lønnsomhet, mobilitetentil flåten har økt sterkt og markedsinformasjon er til-gjengelig for alle i verdikjeden. Det har derfor værtdiskutert hvorvidt flåten fortsatt trenger den form forbeskyttelse som minsteprisen gir.

Det er den minste flåten som er minst mobil. SomTabell 9.1 i meldingen viser utgjør den minste flåtenmed hjemmelslengde under 11 meter en stor andel ialle fylker. Størst andel utgjør disse fartøyene i Finn-mark, der 85 pst. av de merkeregistrerte fartøyene harhjemmelslengde under 11 meter. I de samiske områ-dene er andelen små fartøy enda større. Her har ogsåsjømatindustrien mindre enheter.

Etter departementets vurdering bør fiskesalgs-lagslovens bestemmelse om at det skal være enminstepris for villfisk, bestå. Dette er hovedsakeligav hensyn til den mindre flåten.

1.7.4 Forenkling av minsteprisfastsettelsen

Både industri og fiskesalgslagene peker på at detlegges ned betydelige ressurser i selve minstepris-fastsettelsen.

Med bakgrunn i ønsket om å både forenkle ogskape bedre insentiver i minsteprisfastsettelsen fore-slår regjeringen å oppnevne en ekspertgruppe meduavhengige fagfolk og en referansegruppe medrepresentanter fra fisker- og industrisiden. Gruppen

skal gi råd om både forenklinger i selve minstepris-fastsettelsen og søke å forbedre markedsmekanisme-ne i systemet for førstehåndsomsetningen av fisk.

Departementet har vurdert tiltak som kan gi øktlegitimitet i verdikjeden ved at kjøpersiden sikresreell medbestemmelsesrett i førstehåndsomsetnin-gen. Det kan hevdes at begrunnelsen for salgslagenesenerett til fastsettelsen av minsteprisen i mindre grader til stede i dag enn tidligere. Det kan være hensikts-messig å bygge videre på dagens meklingsinstitutt,men endre styrkeforholdet slik at ingen av partenehar rett til å fastsette endelig pris ved uenighet. Dettemå gjøres enten av selve meklingsnemda eller ved enform for voldgift. Med bakgrunn i ovennevnte vil re-gjeringen foreslå lovendringer som tilrettelegger foren mer balansert markedsplass gjennom å fjernesalgslagenes lovbeskyttede enerett til endelig fastset-telse av minstepris. Departementet vil komme tilbaketil den konkrete gjennomføringen gjennom et lovut-kast.

1.7.5 Forretningsvilkår og omsetningsformer

Etter dagens lovverk har fiskesalgslagene rett ogplikt til å fastsette alminnelige salgsvilkår. De kan vi-dere avgjøre hva slags omsetningsformer som skalbrukes. Både kjøper og selger er bundet av de vilkå-rene som fiskesalgslaget fastsetter. Med betydeligefullmakter og monopolprivilegier følger også et an-svar for salgslagene om å ha hele verdikjeden for øyei fastsettelsen av salgsbetingelser.

Deler av forretningsreglene er etter departemen-tets vurdering av en slik art at det er naturlig at salgs-lagene har siste ordet i utformingen av dem. Salgsla-gene skal sikre fisker betaling og drifter effektiveoppgjørssystemer som både kjøper og selger nytergodt av. Departementet mener det ikke er hensikts-messig å innføre forhandlingsrett eller voldgift forslike spørsmål, men foreslår at man beholder dagensordning med at salgslagene må legge frem forslag tilendringer for partene før beslutning fattes. Departe-mentet vil oppfordre salgslagene til å starte et arbeidfor å søke å komme frem til en felles systematikk forforretningsreglene.

For å tydeliggjøre salgslagenes ansvar for å tahensyn til alle sine brukere i reguleringen foreslår re-gjeringen at det gjennomføres en lovendring somsynliggjør fiskesalgslagenes ansvar for å sikre balan-se i reguleringene.

Regjeringen vil videre foreslå å gjennomførelovendringer som kan gi økt frihet til valg av omset-ningsformer mellom kjøper og selger. Som redegjortfor i kapittel 9 i meldingen er det variasjoner salgsla-gene imellom i hva slags omsetningsformer de tilbyrog aksepterer.

Innst. 215 S – 2015–2016 13

1.7.6 Kontroll- og tilsynsvirksomhet

For forvaltningen er det avgjørende å ha godoversikt over det totale ressursuttaket av havet.Salgslagenes oppgave med kvoteavregning og kon-troll av sluttsedler er dermed et svært viktig verktøyfor å sikre en bærekraftig forvaltning.

Spørsmålet om salgslagenes forvaltningsansvarhar vært drøftet ved flere anledninger. I 2001 foretokdepartementet en prinsipiell vurdering av om salgsla-gene skulle ha et selvstendig forvaltningsansvar.Spesielt det at lagene har ansvar for å kontrollere sineegne medlemmer gjør at flere stiller spørsmål vedsalgslagenes habilitet i forvaltningsrollen. I Ot.prp.nr. 92 (2000–2001) om endringar i saltvannsfiskelo-ven og råfiskloven ble det fastslått at det prinsipiellesynspunktet er at hensynet til en forsvarlig ressurs-kontroll må gå foran andre innvendinger som måttekunne reises mot et slikt kontrollsystem. I Ot.prp. nr.20 (2007–2008) påpekes videre at salgslagene leggerned betydelige ressurser i kontrollarbeidet, og at enreduksjon i dette arbeidet vil svekke den nasjonaleinnsatsen på kontrollarbeidet samtidig som det kanføre til krav om økt offentlig innsats.

Departementet mener at dette er argumenter somstår seg også i dag, og at salgslagenes selvstendigeansvar for ressurskontroll derfor bør opprettholdes.Det kan likevel være hensiktsmessig at salgslageneskontrollaktivitet følges opp tettere enn den har værttil nå. Et annet tiltak kan være å se på salgslagenes or-ganisering av kontrollarbeidet slik at det blir tettereskott mellom salgslagenes kontrollvirksomhet ogforretningsvirksomhet.

Nærings- og fiskeridepartementet har våren 2015bedt Fiskeridirektoratet om en vurdering av salgsla-genes kontrollarbeid. Et stort antall salgslag innenforhvitfisk er utfordrende med tanke på ulik behandlingav aktørene i næringen. For departementet er det etoverordnet mål å sikre adekvat og lik behandling avnæringsutøverne, uavhengig av hvor i landet de hol-der til. Departementet vil derfor fortsette å vurdereulike tiltak som kan bidra til å sikre at kontrollopp-draget løses på en tilfredsstillende måte samtidig somlikebehandling ivaretas.

1.7.7 Salgslagsstruktur

Det finnes i dag fem fiskesalgslag innenfor om-setningen av alle hvitfiskarter, hval, skalldyr og tangog tare. Sjømatindustriutvalget har i sin rapport pektpå at det er viktig at salgslagene har økonomi, kom-petanse og kapasiteter som gjør markedsplassenemest mulig effektive og verdiskapende. De peker vi-dere på at det kan være grunn til å se på dagens salgs-lagsstruktur innenfor hvitfisk. Enkelte høringsinstan-ser, blant annet Sjømat Norge og Fiskeridirektoratet,støtter utvalget i dette og mener det ikke er hensikts-messig med så mange salgslag på hvitfisksiden.

Departementet er skeptisk til at staten skal dikte-re hvor stort antall salgslag med enerett til første-håndsomsetning det skal være. Det prinsipielt viktig-ste må være at salgslagene løser sine pålagte oppga-ver på en korrekt måte og at de ikke hemmer densamlede verdiskapingen i verdikjeden. Departemen-tet mener imidlertid det er gevinster å hente på enmer konsentrert salgslagsstruktur, utviklet av med-lemmene i salgslagene.

1.8 FoU, kapital og arbeidskraft

1.8.1 Forskning og innovasjon

Bedriftenes evne til å investere i og bruke forsk-ning og innovasjoner eksisterer i et tett samspill medandre rammevilkår og virkemidler for industrien.Industrien kan derfor ikke bare forske seg til øktlønnsomhet.

Det finnes allerede mange gode virkemidlerinnenfor forskning og innovasjon. Det er et potensialtil forbedring ved at virkemidlene gjøres bedre kjentog lettere å ta i bruk. Videre bør man må jobbe forbedre samspill og samarbeid i virkemiddelapparatetslik at industriens behov i ulike ledd i verdikjedenlettere kan dekkes, og at en lykkes i å se på sjømat-næringen som en helhetlig verdikjede.

Norge har et betydelig omfang av marin forsk-ning og utvikling. Virksomheten er både offentlig ogprivat finansiert. Ressurser til marin FoU beløp segtil nær 3,6 mrd. kroner i 2013. Marin forskning om-fatter forskning som grunnlag for forvaltning og næ-ringsutvikling.

Det er et mål å øke næringslivets bidrag til FoU.Samlet sett er 2,2 mrd. kroner av utgiftene til marinFoU finansiert av offentlige kilder. Dette gir en stat-lig finansieringsandel på 62 pst. Havbrukssektorenhar en statlig finansieringsdel på 43 pst. Dette kanimidlertid henge sammen med ulike rammebetingel-ser i næringen og industrien sin lave lønnsomhet overtid. Regjeringen har i Masterplan for marin forskningog Prop. 1 S (2015–2016) foreslått å øke fiskeriforsk-ningsavgiften slik at en styrker ressursforskningenmed 47,5 mill. kroner i 2016.

Norges forskningsråd er det sentrale organet foroppfølging av regjeringens forskningspolitiske prio-riteringer. Regjeringen har i forbindelse med Prop. 1S (2015–2016) foreslått å styrke den marine fors-kningen, der sjømatindustrien inngår, med 15 mill.kroner gjennom Norges forskningsråd. Forsknings-programmene deles i generelle og tematiske virke-midler. De tematiske virkemidlene består av programrettet mot prioriterte tematiske og teknologiske om-råder. Marin sektor er et slikt område. Samarbeid påsjømatområdet er særlig aktuelt for programmeneBIONÆR, MARINFORSK, MAROFF og HAV-BRUK.

14 Innst. 215 S – 2015–2016

Skattefunn er en rettighetsbasert skattefradrags-ordning som skal motivere bedrifter til å drive medforskning og utvikling. Det var i 2014 566 aktive pro-sjekt innenfor sektoren marin/sjømat med et samlettotalbudsjett på ca. 1,6 mrd. kroner og estimert skat-telette på 276 mill. kroner. Sjømatbedrifter, med pro-sjekter innenfor foredling, næringsmidler eller mer-ket «innovative og markedstilpassede produkter ogentreprenørskap», utgjorde i 2015 ca. 10 pst. av deaktive marin/sjømat-prosjektene.

Fiskeri- og havbruksnæringens forskningsfond(FHF) har som sin primære oppgave å finansiereforsknings- og utviklingsoppgaver som næringenønsker å løse. Inntektene kommer fra en FoU-avgiftpå 0,3 pst. på eksporten av fisk og fiskevarer. FHFhar en betydelig innsats rettet mot sjømatindustrien.I 2014 ble det bevilget om lag 55 mill. kroner til detteområdet, og i 2015 ligger det an til 61 mill. kroner.Ansvaret for innovasjon ligger hos virksomheteneselv. Det er et mål at en større del av den marine forsk-ningen skal bidra til innovasjon, nyskaping og næ-ringsutvikling.

Innovasjon Norge er statens og fylkeskommune-nes virkemiddel for å realisere verdiskapende næ-ringsutvikling. Sjømatnæringens totale andel avInnovasjon Norges tildelinger økte fra om lag 21 pst.i 2010 til totalt 25,4 pst. av totalt innvilget beløp somvar på om lag 6,6 mrd. kroner i 2014. Grunnfinan-sieringslån til flåten utgjør den største posten til sjø-matnæringen (1,1 mrd. kroner). Det har vært en ned-gang i antall tildelinger til industrien.

Det bør være betydelig konkurranse om offentligstøtte for på den måten å heve kvaliteten og produk-tiviteten i de offentlige ordningene. For at Norge skalkunne hevde seg i den globale konkurransen omkunnskap og kapital, vil regjeringen satse på de tiltaksom har høyest samfunnsøkonomisk effekt. Regje-ringen vil derfor prioritere landsdekkende ordningerog program uten tematiske begrensninger når detgjelder virkemidlene i Innovasjon Norge. Regjerin-gen mener det er viktig å definere sentrale målgrup-per og følge disse opp særskilt for å se hvordan deklarer seg i virkemiddelapparatet. Sjømatindustrienog leverandørindustrien er slike definerte målgrup-per som departementet vil følge tett.

Klyngeprogrammet er et samarbeid mellomInnovasjon Norge, SIVA og Norges Forskningsråd.Klyngeprogrammet har tre nivåer: Arena, Norwegi-an Centres of Expertise (NCE) og Global Centres ofExpertise (GCE). Arena Innovasjon Torskefisk, Bio-Tech North og Legasea er særlig relevante innenformarin sektor. Innenfor sjømatsektoren har vi tre vik-tige NCE-er: NCE Seafood Innovation, NCE Aqua-culture samt NCE Culinology som har vekt på utvik-ling av blå gastronomi. Innenfor marin sektor harNorge ingen GCE-er for tiden.

Sjømatindustriutvalget peker på at en bør åpneopp for klyngedannelse gjennom å oppheve regule-ringer som binder bedriftene til geografiske steder.Erfaring med de klynger som finnes i dag viser imid-lertid at det er gode virkemidler for klynger selv omde geografiske bindingene ligger fast.

1.8.2 Kapital og arbeidskraft

Historisk sett har den norske sjømatnæringenvært preget av lokalt eierskap med et stort innslag avfamilieeide bedrifter. Kapitalbehovet har derfor i ho-vedsak blitt dekket lokalt. Dette er nå i endring, sær-lig i havbruksnæringen og pelagisk næring.

Som vist til i kapittel 4 i meldingen har sjømatin-dustrien over lang tid hatt lav lønnsomhet, og deravlite oppbygd kapital til å foreta nyinvesteringer. Lavsoliditet har også begrenset muligheten til å hente fi-nansiering i det private kapitalmarkedet. Videre hartilgangen til kapitalsterke miljøer også variert mel-lom ulike deler av landet. Det finnes færre kapital-sterke eiermiljøer i nord. Innovasjon Norges virke-midler innenfor lån og tilskudd skal bidra ved å tilbybåde egenkapital og fremmedkapital.

Innovasjon Norge har viktige ordninger som in-dustrielle forsknings- og utviklingskontrakter (IFU)og miljøteknologiordningen. De dekker pilotering ogoppskalering av ny teknologi.

Investinor hadde sitt første ordinære driftsår i2009. Opprinnelig egenkapital i selskapet var på 2,2mrd. kroner, hvorav 500 mill. kroner er øremerket in-vesteringer i marine næringer. Det er lagt vekt på atselskapet skal knytte til seg forvaltere med kompe-tanse på marin næringsvirksomhet, og som har godkjennskap til marin sektor generelt. Det kan investe-res i alle virksomheter som omfatter marin nærings-utvikling.

Såkornfondene er viktige, også for sjømatindu-strien. Regjeringen opprettet vinteren 2015 to så-kornfond, hvor staten samlet går inn med 300 mill.kroner i investeringskapital. Forvaltningen av disseto fondene legges til Bergen og Nord-Norge. Erfa-ringsvis vil halvparten av investeringene fra såkorn-fond gjøres i nærheten av der fondet er lokalisert.

Videreforedling av sjømat forekommer i dag ho-vedsakelig i land med rimelig arbeidskraft. Detteskaper sterk konkurranse for den norske sjømatin-dustrien, som i større grad må automatisere for å opp-rettholde konkurransekraften. Arbeidskraften i Nor-ge er forholdsvis dyr sammenlignet med en rekkeandre land. Dette, samt sjømatindustriens store se-songsvingninger, har ført til utstrakt bruk av innleidutenlandsk arbeidskraft. Det er uakseptabelt om an-satte i sjømatindustrien, uavhengig av hvor de kom-mer fra, gis vilkår som er under tariffbasert lønn. Enslik utvikling vil ha en negativ effekt på bedriftenessamlede kompetanse og insentiver og muligheter til

Innst. 215 S – 2015–2016 15

å innovere. Dette vil dermed svekke konkurranseev-nen i industrien på lang sikt.

Det er en langsiktig trend at arbeidsintensive job-ber erstattes av digitalisering og automatisering.Både innenfor hvitfisk og laks er det et spesielt behovfor automatisering av arbeidsintensive operasjonersom trimming og beinfjerning. Innenfor pelagisk in-dustri er det utfordringer og potensial i å utvikle au-tomatiserte sorteringssystemer.

Automatisering kan bidra til bedre effektivitet oghøyere lønnsomhet. Økt automatisering i industrienfår imidlertid implikasjoner på en rekke andre felt.Det innebærer at type arbeidskraft og de krav tilkompetanse man stiller til denne, vil endres. Viderevil dette kunne øke kapitalbehovet i næringen, samtgjøre utnyttelse av kapitalutstyret enda mer viktig.Dermed blir også jevnere råstofftilgang og rasjonali-sering ytterligere aktualisert, noe som kan gidistriktspolitiske konsekvenser.

I generasjoner har erfaringsbasert kompetansevært den dominerende opplæringsformen for ansattei sjømatnæringen. Dette har gitt en situasjon hvornærmere 90 pst. av sjømatnæringens ansatte hargrunnskole eller videregående opplæring som høyes-te utdanningsnivå. Både innenfor fiskeri-, havbruk-og sjømatindustri er det forventet økt etterspørsel et-ter formell utdannelse. Særlig fagbrevets rolle ser uttil å styrkes. For biomarin industri og leverandørin-dustrien vil en fortsette å etterspørre kompetanse pålik linje med i dag. I begge disse sektorene er alleredeetterspørselen etter ufaglært arbeidskraft redusert tilet minimum.

Hovedansvaret for rekruttering til utdanning ogyrke ligger hos næringen selv. Det offentlige skalførst og fremst bidra gjennom å legge til rette forgode og attraktive utdanningstilbud som må være isamsvar med næringens behov.

1.9 Marked – ute og hjemme

Sjømatnæringen er Norges tredje største eksport-næring, og står for 16 pst. av fastlandseksporten. Næ-ringen eksporterer i dag til 143 land, hvorav EU-mar-kedet står for over 62 pst. av eksportverdien.

Norsk sjømatnæring er en eksportrettet næringder om lag 95 pst. av all fisk eksporteres. Næringenmøter utfordringer av ulik karakter i mange land ogblir påvirket av politiske og økonomiske endringer isentrale markeder.

Utviklingen går i retning av at tekniske og vete-rinære krav og andre handelshindre erstatter tollbe-skyttelse av hjemlige produsenter i den globale han-delen med matvarer. Dette gjør seg særlig gjeldendei sjømathandelen. Det brukes betydelige ressurser,både i forvaltningen og i næringen, for å løse opp iproblemer i handelen som skyldes tekniske og vete-rinære handelshindre.

1.9.1 Internasjonal markedsadgang og konkur-ransevilkår – status og utviklingstrekk

WTO er fortsatt den viktigste institusjonelle for-ankringen for norsk handelspolitikk. Samtidig drivesutviklingen fram regionalt, bl.a. gjennom såkaltemega-regionale handelsavtaler som TTIP og TPP.Dette er prosesser Norge eller EFTA ikke deltar i.Dette påvirker ikke sjømatnæringen direkte, menendringer i både varehandelen og/eller relevant re-gelverk knyttet til fjerning av tekniske handelshindremellom andre land, vil kunne påvirke konkurranse-vilkårene for norsk sjømatnæring på lang sikt.

Doha-runden (2001) skulle bidra til bedre mar-kedsadgang globalt for industrivarer inkludert fisk,nedbygging av tollvern og subsidier i landbrukssek-toren og bedre og tydeligere regelverk på andre om-råder. I forkant av ministermøtet i WTO i Nairobi idesember 2015 er det nå aktører som ønsker en sen-king av ambisjonsnivået, og det er usikkerhet knyttettil utfallet av forhandlingene.

Samtidig som Norge arbeider for en utvikling avWTO, føres en offensiv handelspolitikk gjennomEFTA og bilaterale frihandelsavtaleforhandlinger forå sikre næringen bedre markedsvilkår. Frihandelsav-taler er et sentralt virkemiddel for fremme av norskehandelspolitiske interesser som supplement til detmultilaterale avtaleverket i WTO. Norge har inngått27 bilaterale frihandelsavtaler med 38 land, hvorav25 av avtalene er gjennom EFTA-samarbeidet. Avta-lene sikrer norsk sjømatnæring tilnærmet fri mar-kedsadgang enten gjennom nulltoll ved avtaleinn-gåelse eller gjennom tollnedtrapping. EFTA forhand-ler nå med flere land i Asia hvor sjømatnæringen al-lerede har et betydelig nærvær og hvor det er poten-sial for ytterligere vekst.

TTIP-forhandlingene mellom EU og USA er detmest konkrete eksempelet på en prosess som vil på-virke sjømatnæringen, spesielt om man også ser for-handlingene i sammenheng med EUs frihandelsavta-le med Canada. Tollfrihet for USA og Canada på pro-dukter som kan konkurrere med for eksempel hyseog torsk som innsatsfaktor i EUs industri kan bety atnorske konkurransefortrinn svekkes, og at konkur-rentland får bedre handelsvilkår i vårt viktigste mar-ked.

Regjeringen har i Globaliseringsmeldingen sagtat landbruksinteressene ikke skal stå i veien for åp-ning av nye frihandelsforhandlinger, noe som vilvære viktig for å holde tritt med utviklingen globalt.Eventuelle frihandelsforhandlinger mellom EFTAeller Norge og USA ville kunne medføre flere utford-ringer, særlig fordi EFTA-landene er motvillige til ågi vidtrekkende konsesjoner på landbruk.

Norge har ikke frihandelsvilkår for fisk i EU.Norge møter handelsbarrierer i form av toll som økermed økt bearbeiding, og et komplekst system med

16 Innst. 215 S – 2015–2016

nær 50 bilaterale tollfrie importkvoter. Målt i verdi erandelen av sjømateksporten som møter toll i EU, påomtrent 70 pst. Viktige konkurrentland som Island,Færøyene og Grønland har allerede bedre vilkår påEU-markedet enn Norge for viktige produkter (bl.a.reker, pelagisk). Handel med fisk er, på samme måtesom landbruksprodukter, unntatt EØS-avtalens be-stemmelser, både for fri flyt av varer og generelle be-stemmelser om konkurranse og statsstøtteregler.

Forhandlingene om EØS-bidrag og de parallellegjennomgangene av de tidsbegrensede kompensa-sjonskvotene som er framforhandlet etter utvidelseneav EU/EØS etter 2004, er i praksis det eneste virke-middelet som kan benyttes for å bedre markedsad-gangen for sjømatnæringen til EU. Norge og EU ernå enige om en ny avtale om EØS-bidrag og mar-kedsadgang for fisk for perioden 2014–2021. De nyekvotene vil gi næringen flere muligheter til å ekspor-tere filet- og bearbeidede pelagiske produkter til EU,og speiler dermed bedre næringens behov i dag.

SPS-avtalen regulerer hvilke hensyn et land legi-timt kan ta når det fastsetter sitt nasjonale regelverkfor å beskytte innbyggernes helse, dyrehelse og plan-tehelse. Erfaringene viser at handelsproblemer kanløses i SPS-komitéen hvis partene er innstilt på å fin-ne en løsning. Imidlertid forblir et flertall av sakenesom legges frem for komitéen, uløst. Dette understre-ker betydningen av å inngå frihandelsavtaler somforplikter partene til konsultasjoner når det oppstårhandelsproblemer som er knyttet til mattrygghet.Dette har EFTA tatt konsekvensen av, og innarbeiderslike mekanismer i sine forslag til frihandelsavtaler.Aktiv bruk av, og deltagelse i WTOs komitéer – in-klusiv SPS-komitéen – blir viktig fremover. Hvis detblir iverksatt tiltak mot norsk sjømat som er i stridmed WTO-reglene, kan tvisteløsningsmekanismen iWTO vurderes tatt i bruk.

EØS-avtalen forplikter Norge til å følge EU-regler for mattrygghet og matproduksjon. EUs lov-givning på mat- og veterinærområdet er, med enkeltemindre unntak og tilpasninger, gjennomført i norskrett. Det felles regelverket for mattrygghet har storbetydning for handelen med mat og medfører atnorsk fisk kan eksporteres til EU uten ytterligerekontrolltiltak fra EUs side. Markedsadgangen til EUpå dette området fungerer godt, og avstedkommer fåproblemer.

Mattilsynet bruker betydelige ressurser for å til-rettelegge for eksport til tredjeland. Norge møter fle-re og mer sammensatte krav til dokumentasjon og ve-rifikasjon fra tredjeland som importerer sjømat, ogMattilsynet opplever at det i økende grad stilles kravutover det som følger av internasjonale standarder. Ettett og nært samarbeid mellom næringen og myndig-hetene knyttet til markedsadgang er avgjørende for åfå til tilfredsstillende løsninger.

1.9.2 Videre arbeid for å sikre sjømatnæringen markedsadgang

Brytningstid i handelspolitikken, og usikkerhet iviktige sjømatmarkeder som Russland og Ukraina,innebærer at regjeringen vil arbeide for å sikre mar-kedsadgang og konkurransekraft langs flere akser.WTO forblir en viktig pilar i norsk handelspolitikk.Resultatet fra ministermøtet i Nairobi i desember2015, sett i sammenheng med fremveksten av regio-nale og plurilaterale avtaler, vil ha betydning forhvordan handelspolitikken utvikler seg i tiden frem-over.

I EFTA-sammenheng vil regjeringen prioriterearbeidet for oppstart av forhandlinger med viktigehandelspartnere som vi ennå ikke har avtaler med,samt vurdere mulighetene for å etablere frihandels-avtaler med regionale sammenslutninger.

Markedsadgang til viktige markeder som USA,Japan og Brasil bør prioriteres høyt.

Når det gjelder TTIP, har regjeringen nylig be-sluttet å utrede konsekvensene av en eventuell TTIP-avtale for Norge, samt hvilke veivalg Norge har for åivareta norske interesser. Utredningen vil også sær-skilt se på mulige konsekvenser for sjømatnæringeni EU og USA.

I Meld. St. 29 (2014–2015) understreker regje-ringen betydningen av å sikre sjømatnæringen fri-handel i EU. Med TTIP og CETA som bakteppe blirdenne ambisjonen enda viktigere å oppnå. All denstund ny markedsadgang gjennom WTO lar vente påseg, vil EØS-forhandlingene i overskuelig framtidforbli den viktigste arena for å gjøre noe med mar-kedsadgangen til EU.

De siste års utvikling er at flere land innførerfangstsertifikat som krav for omsetning av sjømat,blant annet EU-markedet. For å sikre en mest muligenhetlig utvikling og forutsigbarhet for sjømatnærin-gen internasjonalt vil departementet arbeide aktivtmed utviklingen av et globalt fangstsertifikat innen-for rammen av FAO.

1.9.3 Markedsarbeid

Sjømatnæringen har tradisjonelt vært karakteri-sert ved mange små og mellomstore bedrifter medmanglende økonomisk evne til å gjennomføre egetmarkeds- og markedsføringsarbeid i Norge og i ut-landet. Denne type markedssvikt ble alt på tidlig 90-tall søkt løst ved fellesmarkedsføring av norsk fisk iutlandet, finansiert av avgift på sjømateksport.

Sjømatnæringens fellesmarkedsføringsorgan,Norges sjømatråd (Sjømatrådet), er organisert som etaksjeselskap og eies i sin helhet av Nærings- og fis-keridepartementet. Virksomheten er hjemlet fiske-eksportloven og tilknyttede forskrifter og er finansi-ert av næringen gjennom en årsavgift på 15 000 kro-

Innst. 215 S – 2015–2016 17

ner for alle eksportører og en markedsavgift av fob-verdien av sjømateksporten.

I 2014 ble Sjømatrådets arbeid evaluert. Det blepekt på at konsolideringen i sjømatnæringen, særliginnenfor laks og pelagisk sektor, samt utvikling motmer differensierte produkter, har redusert behovet fordet arbeidet Sjømatrådet gjennomfører innenfor ge-nerisk markedsføring. I etterkant av evalueringen avNorges sjømatråd sendte Nærings- og fiskerideparte-mentet på høring 13. februar 2015 endring i fiske-eksportforskriften. Endringene medfører at markeds-avgiften for laks, ørret og pelagisk fisk vil bli redu-sert til 0,6 pst. med virkning fra 1. januar 2016. Da-gens avgift på 0,2 pst. for videreforedlede produkteri tolltariffens posisjon 16.04 blir samtidig fjernet,mens man for øvrige fiskeslag opprettholder dagensmarkedsavgift på 0,75 pst. Omfanget og nytten avden generiske markedsføringen skal evalueres jevn-lig.

1.10 Økonomiske, administrative og distriktsmessige konsekvenser

Endringer i førstehåndsomsetningen for villfisk

Regjeringen har foreslått at det nedsettes enekspertgruppe som skal utarbeide forslag til forenk-linger i fastsettelsen av minstepris og gi råd om hvor-dan markedsmekanismen i større grad kan fungere.På kort sikt vil det å nedsette en ekspertgruppe til å sepå forenklinger og endringer i minsteprisen medføreressursbruk i forvaltningen. På lengre sikt vil imid-lertid forenklinger i fastsettelsen og et mer balansertsystem for førstehåndsomsetningen gi næringen øktfrihet og ansvar, noe som vil kunne gi redusert res-sursbruk.

Tiltakene forventes å ha en positiv effekt på lønn-somheten og verdiskapingen i sjømatnæringen ogslik også i norsk økonomi.

Endringer i leverings-, bearbeidings- og aktivitets-plikt

En regionalisering av leveringsplikten vil sikresjømatindustrien fortsatt tilbud om råstoff samtidigsom kostnadene ved leveringsforpliktelsene vil redu-seres ved færre auksjonsrunder administrert av salgs-lagene, og ved at kontroll utført av Fiskeridirektora-tet blir mindre detaljert. En regionalisering vil ogsåøke muligheten for at fisken leveres til den som harstørst verdi av den. Det er derfor god grunn til å tro aten regionalisering vil bidra til økt valgfrihet, en bedretilpasning og reduserte kostnader ved plikten. Enfjerning av bearbeidingsplikten vil gi økt valgfrihetog bidra til at det er tilbud og etterspørsel – og ikkebearbeidingsplikten – som bestemmer hvilken pro-duksjon bedrifter er tjent med å foreta.

En regionalisering av leveringsplikten og fjer-ning av bearbeidingsplikten forventes å ha en positiveffekt på lønnsomheten og verdiskapingen i sjømat-industrien og sjømatnæringen samlet og slik også inorsk økonomi.

Når det gjelder aktivitetsplikten, foreslår regje-ringen å sette ned en kommisjon. En kommisjon vil iseg selv ikke gi særlige konsekvenser verken for næ-ringen, forvaltningen eller samfunnet. Hvis kommi-sjonen kan bidra til en løsning, vil det imidlertid kun-ne ha betydelige positive samfunnsøkonomiske kon-sekvenser.

Ombordproduksjon

Å fjerne forbudet mot ombordproduksjon fortorsketrålere uten leveringsplikt vil legge til rette forøkt valgfrihet, økt evne til omstilling og innovasjonog slik økt lønnsomhet og verdiskaping. Dette erogså en forenkling av regelverket og en større likebe-handling innad i fartøygruppen. Forslaget vil ikke hakonsekvenser for forvaltningen.

Distriktsmessige konsekvenser

Regjeringens forslag innenfor førstehåndsomset-ningen vil gi økt nøytralitet og legitimitet til selvemarkedsplassen for fisk. De foreslåtte endringeneinnenfor førstehåndsomsetningen vil ikke ha særligedistriktspolitiske konsekvenser. Bedriftene vil fort-satt tilbys råstoff gjennom en regionalisert tilbuds-plikt. En fjerning av bearbeidingsplikten vil derfor isvært liten grad ha distriktsmessige konsekvenser.

Formål med forbudet mot ombordproduksjon itorsketrål var å skjerme landindustrien. Siden trålflå-ten for det meste leverer fryst råstoff, forutsettes detat fjerning av forbudet mot ombordproduksjon i litengrad vil redusere tilførselen av råstoff som sjømatin-dustrien etterspør.

2. Komiteens merknaderK o m i t e e n , m e d l e m m e n e f r a A r b e i -

d e r p a r t i e t , I n g r i d H e g g ø , O d d O m l a n d ,K n u t S t o r b e r g e t o g T o v e - L i s e T o r v e ,f r a H ø y r e , F r a n k B a k k e - J e n s e n , I n g u n nF o s s , G u n n a r G u n d e r s e n o g O v e T r e l -l e v i k , f r a F r e m s k r i t t s p a r t i e t , M o r t e nØ r s a l J o h a n s e n , S i v e r t H a u g e n B j ø r n -s t a d o g O s k a r J . G r i m s t a d , f r a K r i s t e -l i g F o l k e p a r t i , L i n e H e n r i e t t e H j e m -d a l , f r a S e n t e r p a r t i e t , l e d e r e n G e i rP o l l e s t a d , f r a V e n s t r e , P å l F a r s t a d , o gf r a S o s i a l i s t i s k V e n s t r e p a r t i , S i v E l i nH a n s e n , viser til at regjeringen Stoltenberg II i2013 nedsatte et offentlig utvalg for å gjennomgå sjø-matindustriens rammevilkår. Utvalget leverte i de-

18 Innst. 215 S – 2015–2016

sember 2014 NOU 2014:16 Sjømatindustrien, en ut-redning regjeringen Solberg følger opp gjennom denfremlagte stortingsmelding om en konkurransekraf-tig sjømatindustri.

K o m i t e e n viser til at marine næringer utgjøren vesentlig del av Norges næringsgrunnlag, og er enviktig sektor hva gjelder å gi landet flere robuste benå stå på i fremtiden. Sjømatnæringens kjernevirk-somhet hadde i 2013 en verdiskaping i form av bi-drag til BNP på 36,5 mrd. kroner og omfatter 24 920årsverk, hvorav sjømatindustrileddet stod for 10,9mrd. kroner og 9 700 årsverk. Næringens verdiska-ping utgjør om lag 3 pst. av Fastland-Norges samledeverdiskaping. Verdien av norsk sjømateksport var i2015 på ca. 74,5 mrd. kroner.

En bærekraftig forvaltning av fiskeriene og etbærekraftig havbruk er en grunnleggende forutset-ning for videreutvikling av sjømatnæringen. Samti-dig understreker k o m i t e e n at det i tillegg må væreet mål for politikken å legge til rette for at de marineressursene utnyttes bærekraftig og samfunnsmessigoptimalt og på en måte som gir høyest mulig verdi-skaping og lønnsomhet. Ressursgrunnlaget for næ-ringen er fordelt over hele landet. Det medfører atøkende aktivitet og verdiskaping i sjømatnæringengir ringvirkninger i hele det norske samfunnet. K o -m i t e e n peker på at en best mulig utnyttelse av res-sursene våre styrker hele nasjonens konkurranseev-ne. Økt konkurransekraft i næringslivet, herunder forsjømatindustrien, vil trygge norske arbeidsplasser oggi Norge flere ben å stå på.

K o m i t e e n har registrert at lønnsomheten inorsk sjømatnæring gjennomgående er god, men atmarginene i deler av hvitfiskindustrien har vært sva-ke i en årrekke, særlig hva gjelder filetproduksjon avhvitfisk. Som det fremgår av den fremlagte stortings-meldingen om en konkurransekraftig sjømatindustri,har dette medført en gradvis nedbygging av norskhvitfiskindustri siden begynnelsen av 1990-tallet, ogat stadig mer fisk siden da er sendt ubearbeidet ut avlandet. K o m i t e e n mener sjømatnæringen må sespå som en helhetlig verdikjede, der rammebetingel-ser som gir hele næringen styrket konkurransekraftmå ses i sammenheng. Det er en rekke faktorer i heleverdikjeden som påvirker sjømatindustrien og de omlag 440 industribedriftenes evne til verdiskaping oglønnsomhet.

K o m i t e e n merker seg at regjeringen har lagttil grunn at industriens tilgang til råstoff av god kva-litet hele året er en vesentlig faktor i arbeidet med åøke industriens konkurransekraft, og at rammebetin-gelser som påvirker dette er drøftet i meldingen. Li-keledes har k o m i t e e n merket seg at regjeringenkontinuerlig arbeider med forbedringer i markedsad-gangen for norsk fisk og håndtering av tekniske ogveterinære handelshindringer, slik det fremgår av

meldingen. Dette er, sammen med økt fokus påforskning og utvikling, viktige tiltak for økt verdi-skaping og konkurransekraft i sjømatindustrien.

K o m i t e e n s f l e r t a l l , alle unntatt medlem-mene fra Høyre og Fremskrittspartiet, viser til at in-dustriens tilgang til råstoff av god kvalitet hele året eren vesentlig faktor i arbeidet med å øke industrienskonkurransekraft, men etterlyser flere tiltak og insi-tamenter som sikrer dette.

K o m i t e e n er av den oppfatning at styrking avsjømatindustriens konkurransekraft er viktig for åøke lønnsomheten, og peker på at rammebetingelsersom gir næringen økt fleksibilitet og bedre mulighe-ter for samhandling i verdikjeden, betyr mye i densammenheng.

K o m i t e e n viser til at norsk sjømatindustri mø-ter sterk konkurranse om råstoffet fra andre land, ofteland med betydelig lavere lønninger enn det vi har,og skal ha, i Norge. K o m i t e e n mener at vi må sva-re på denne utfordringen gjennom stadig produkt- ogmarkedsutvikling, høy kvalitet og automatisering iindustrien. Sosial dumping både i flåten og på landmå bekjempes.

K o m i t e e n s m e d l e m m e r f r a A r b e i -d e r p a r t i e t , S e n t e r p a r t i e t o g S o s i a l i s -t i s k V e n s t r e p a r t i viser til at norsk sjømatindu-stri har relativt begrenset evne til å benytte seg av deeksisterende programmene i Innovasjon Norge.D i s s e m e d l e m m e r mener derfor at vi trenger eteget program i Innovasjon Norge for sjømatindu-strien. Det er vesentlig at et slikt program utformes inær dialog med næringen, for å finne riktig omfangog innretning.

På denne bakgrunn fremmer d i s s e m e d l e m -m e r følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om eteget sjømatindustriprogram i Innovasjon Norge, for åstimulere til produkt- og markedsutvikling, automa-tisering og kvalitetsutvikling.»

K o m i t e e n s m e d l e m m e r f r a H ø y r e o gF r e m s k r i t t s p a r t i e t viser til at Innovasjon Nor-ge har et bredt sett med virkemidler som er tilgjenge-lig også for sjømatindustrien. Regjeringen prioritererbredt innrettede programmer uten tematiske begrens-ninger, og har styrket innsatsen for innovasjon ognæringsrettet forskning med til sammen mer enn 2,2mrd. kroner siden 2013 inkludert SkatteFUNN-ord-ningen. Herunder har regjeringen styrket Miljøtek-nologiordningen i Innovasjon Norge og Brukerstyrtinnovasjonsarena (BIA) og Forny2020 i Norges

Innst. 215 S – 2015–2016 19

Forskningsråd – programmer der prosjekter gjen-nomføres i tett dialog med angjeldende næringer.

K o m i t e e n merker seg at Barentshavet er vik-tig og kommer til å bli enda viktigere enn i dag somleveområde for, og fangst av, fiskebestander. Dettesåfremt endringene i fiskens vandringsmønster fort-setter, og som konsekvens av at nye områder blir til-gjengelige fordi sjøisen forsvinner. Erfaringene til nåviser at flere kommersielt viktige arter trekker nordog nordøstover. I tillegg kommer nye arter.

K o m i t e e n mener samtidig at det er naturlig ogriktig at Svalbardsamfunnet, som står overfor storeomstillinger grunnet kullkrisen, får mulighet til åhøste godene og ringvirkningene av den økte fiskeri-aktiviteten rundt øygruppen.

K o m i t e e n s f l e r t a l l , alle unntatt medlem-mene fra Høyre og Fremskrittspartiet, er opptatt av atdet legges til rette for fiskeriaktivitet på land på Sval-bard.

F l e r t a l l e t fremmer derfor følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen komme med forslag iden kommende Svalbard-meldingen til hvordan øktfiskeri og annen høsting av marine ressurser kan gipositive ringvirkninger for Svalbard.»

K o m i t e e n s m e d l e m m e r f r a H ø y r e o gF r e m s k r i t t s p a r t i e t viser til at regjeringen kom-mer tilbake til fiskeriaktivitetens rolle på Svalbard iden stortingsmeldingen om Svalbard som er underutarbeidelse.

Hele fisken i bruk – hele året

Sjømatindustrien, særlig innen villfisksektoren,må håndtere store sesongvariasjoner, endringer i be-stander, kvoter og fiskens vandringsmønster fra år tilår. Utgangspunktet for sjømatindustrien er at den iforholdsvis liten grad kan påvirke tilførselen av rå-stoff, og med hvilken kvalitet dette blir levert. K o -m i t e e n peker på at graden av forutsigbarhet om rå-stoffet påvirker industriens produksjonsmuligheter,utnyttelse av kapitalutstyr og arbeidskraft, og mulig-hetene for stabile leveranser til markedene. For vill-fisk vil både reguleringene av tilgangen til fisket ogsystemet for førstehåndsomsetning av fisken påvirkeindustriens handlingsrom. K o m i t e e n viser til atdet er et godt samspill mellom fangstleddet og indu-strileddet i verdikjeden. Det gir grunnlag for en dia-log og løsninger som sikrer sjømatindustrien jevn til-gang til råstoff av god kvalitet, noe som er nødvendigfor å kunne gi et stabilt og forutsigbart tilbud i mar-kedet for ferdigfisk. Å se verdikjeden fra markedetog bakover vil være essensielt for å lykkes.

K o m i t e e n peker på at en bedre utnyttelse avdet verdifulle marine råstoffet er en forutsetning forøkt verdiskaping i sjømatnæringen. Råstoffet må be-handles og utnyttes best mulig gjennom hele verdi-kjeden, slik at industrien kan utnytte hele fisken. Daer det viktig at rammebetingelsene er innrettet slik atde som fangster fisken har fokus på kvalitet på det rå-stoffet som leveres til industrien. K o m i t e e n er der-for opptatt av at de fiskeripolitiske reguleringenefremmer kvalitet og bidrar til å øke verdien på slutt-produktet.

Også reguleringstiltak som kan bidra til å ivaretasjømatindustriens behov for jevnere råvaretilgang,vil bidra til bedre utnyttelse av råstoffet. K o m -i t e e n støtter derfor videreføring og evaluering avkvotebonusordningen for levendelagring og fersk-fiskordningen.

K o m i t e e n vil understreke at hensikten medferskfiskordningen og levendelagring er å forlengesesongen. Det er ikke i tråd med intensjonen i ordnin-gen at det gis kvotebonus for levendelagring i den pe-rioden det landes mest fisk, og dette vil heller ikkevære kvalitetsfremmende.

K o m i t e e n viser til at levendelagring er en vik-tig strategi, og et godt grep for å utjevne sesongene.K o m i t e e n mener at mulighetene for utvidelse avdenne strategien bør utredes nærmere. Dette inklude-rer spørsmålet om muligheter for etterfôring.

K o m i t e e n har merket seg at det er ulike opp-fatninger av hvorvidt endring av kvoteåret er et hen-siktsmessig virkemiddel i denne sammenheng, ogstiller seg positiv til at dette spørsmålet utredes nær-mere.

K o m i t e e n s f l e r t a l l , alle unntatt medlem-mene fra Høyre og Fremskrittspartiet, vil peke på atprøveordningen med kvotefleks må fortsette inntilvidere og utvides til å gjelde på fartøynivå. Også ord-ningen med flytting av kvoteåret må utredes. Det børogså utarbeides en strategi for helårsarbeidsplasser isjømatindustrien. En slik strategi var også fiskerimi-nisteren positiv til i forbindelse med spørsmål i Stor-tingets spørretime den 17. februar 2016.

F l e r t a l l e t fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utrede flytting avkvoteåret.»

«Stortinget ber regjeringen fortsette prøveord-ningen med kvotefleks inntil videre og utvide dennetil å gjelde på fartøynivå.»

«Stortinget ber regjeringen utarbeide en strategifor helårs arbeidsplasser i industrien.»

20 Innst. 215 S – 2015–2016

K o m i t e e n s m e d l e m m e r f r a H ø y r e o gF r e m s k r i t t s p a r t i e t peker på at en endring avkvoteåret slik at det starter på høsten fremfor ved års-skiftet, kan gi fiskerne økt fleksibilitet til å la fangst-mønsteret respondere bedre på svingninger i marke-dets etterspørsel. En slik endring i kvoteåret kan gisamme effekt som prøveordningen med kvotefleks,uten at fleksibiliteten «blir brukt opp» når den først ergitt som kvotefleks. En flytting av kvoteåret kan så-ledes både eliminere behovet for en ordning medkvotefleks, og medføre en mer permanent økt fleksi-bilitet i fangstmønsteret. D i s s e m e d l e m m e r me-ner at når det finnes en mulig løsning der man ikketrenger å rette opp én uheldig virkning av en regule-ring med en ny regulering, bør denne vurderes grun-dig. D i s s e m e d l e m m e r er derfor av den oppfat-ning at prøveordningen med kvotefleks ikke bør ut-vides før en endring av kvoteåret er vurdert.

K o m i t e e n s m e d l e m m e r f r a A r b e i -d e r p a r t i e t , S e n t e r p a r t i e t o g S o s i a l i s -t i s k V e n s t r e p a r t i vil foreslå en ny ordning derdet gis kvotebonus dersom industrien og flåteleddetinngår helårsavtaler som sikrer jevn råstofftilganggjennom hele året. For torskefiskerier vil dette væreå levere mindre enn i dag de fire første månedene avåret i forhold til de åtte siste månedene.

K o m i t e e n viser til at fiskernes valg av redskapog utformingen av fartøyene har betydning både fornår råstoffet kommer på land og hvilken kvalitet detlandes med. K o m i t e e n har registrert at Sjømatin-dustriutvalget i NOU 2014:16 foreslo at myndighete-ne skulle legge bedre til rette for effektive og fleks-ible fangstoperasjoner gjennom oppmyking av regel-verket. Utvalget foreslo å åpne for fritt valg av red-skap og fri fartøyutforming, herunder også tilgang tilombordproduksjon.

K o m i t e e n peker på at hensynet til effektivfangstoperasjon og hensynet til kvaliteten på råstof-fet i noen tilfeller kan være i strid med hverandre. Idenne avveiningen er k o m i t e e n opptatt av at hen-synet til kvaliteten på råstoffet ivaretas. Dagens regu-leringsregime har iboende insentiver som gjør atfangstmønsteret retter seg mer mot effektiviteten ogkvantum i fangsten enn kvaliteten.

K o m i t e e n mener at økt kvalitet er viktig for åoppnå bedre lønnsomhet i næringen og at dette mågjenspeiles i regelverket. K o m i t e e n mener det erviktig for den totale verdiskapingen at fisken fanges,håndteres, fraktes og leveres på en måte som ikkeforringer kvaliteten. K o m i t e e n mener det er etstort potensial i økt lønnsomhet gjennom å levereprodukter av høyere kvalitet og innen nisjeprodukter.K o m i t e e n mener det også er viktig at det ses på

andre virkemidler som kan løfte kvaliteten i alle leddfra fisken fanges til den selges til forbruker.

K o m i t e e n s f l e r t a l l , alle unntatt medlem-mene fra Høyre og Fremskrittspartiet, støtter en opp-myking av regelverket om friere redskapsvalg og far-tøyutforming under forutsetning av at hensynet tilkvalitet blir ivaretatt. F l e r t a l l e t understreker ogsåat biologiske hensyn fortsatt skal være et styrendeelement i spørsmål om redskapsvalg. Det må sann-synliggjøres at en slik oppmyking ikke vil rammeden minste flåten.

K o m i t e e n s m e d l e m f r a S o s i a l i s t i s kV e n s t r e p a r t i understreker at eventuelle oppmyk-ninger i reglene omkring fritt redskapsvalg og fartøy-utforming ikke må påvirke fordelingen av kvotermellom fartøygrupper og mellom kyst- og havflåte.D e t t e m e d l e m viser videre til at endringer i re-gelverket heller ikke må føre til uheldig konkurranseom råstoff som går på bekostning av kystflåten.D e t t e m e d l e m er likevel åpen for en gjennom-gang av reglene, såfremt disse hensyn ivaretas.

K o m i t e e n s m e d l e m m e r f r a H ø y r e o gF r e m s k r i t t s p a r t i e t støtter derfor regjeringenssyn om at det kan legges til rette for friere redskaps-valg når de biologiske og miljømessige hensyn ikketaler imot det. Likeledes er d i s s e m e d l e m m e rtilfreds med at regjeringen foreslår videreføring avhensiktsmessig regulering av fartøyutformingen.

K o m i t e e n viser til at mange reguleringer erinnført for å begrense beskatningsmønstre som kanha negativ effekt på den langsiktige samfunnsøkono-miske avkastningen, eller for å bekjempe negativemiljøeffekter. Dette gjelder både iht. redskap- og far-tøyutforming. Dette tilsier at fritt redskapsvalg måvurderes spesifikt innenfor hvert enkelt fiske i sam-menheng med de målsettinger de ulike fiskeriregule-ringer skal oppfylle. Det er grunn til å anta at en heltfri fartøyutforming uten størrelsesbegrensning vilkunne medføre kapasitetsøkning.

K o m i t e e n mener det imidlertid er viktig at be-grensninger i fartøyutforming ikke er til hinder for engod håndtering av fangsten om bord. Ilandføring avhele fisken vil kreve større lastevolum, det samme vililandføring av restråstoff og levendelagring av fisk.Et større fartøy vil også kunne gi bedre bekvemme-lighet for mannskapet og større sikkerhet, og det vilogså være et argument for å kunne bygge mer miljø-vennlige fartøy.

K o m i t e e n mener at effektuering av endrings-forslag vedrørende strukturering bør avvente Eide-sen-utvalgets arbeid, slik at man får en helhetlig til-

Innst. 215 S – 2015–2016 21

nærming til strukturpolitikken, og dermed synlig-gjort hvilke konsekvenser disse endringene vil gi.

K o m i t e e n s f l e r t a l l , alle unntatt medlem-mene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstrepar-ti, viser til at sjømatindustriutvalget også tok til ordefor at det skulle gis større muligheter for å drive for-edling av fisk om bord på fartøy. F l e r t a l l e t regist-rerer at regjeringen i meldingen drøfter hvorvidt be-grunnelsen for forbudet mot ombordproduksjon fort-satt har gyldighet, og konkluderer med at opphevel-sen av frysekonsesjonsloven i 1983 har medvirket tilen utvikling der det er vanskelig å påvise at forbudetmot ombordproduksjon gir flere arbeidsplasser påland. F l e r t a l l e t deler denne vurderingen, og støt-ter forslaget om å oppheve forbudet mot ombordpro-duksjon for torsketrålgruppen. Alternativet synes åvære at råstoffet selges frossent og ubearbeidet ut avlandet. F l e r t a l l e t har for øvrig også merket seg atregjeringen har som mål at all fangst på sikt skalilandføres. Også i dette perspektivet gir ombordpro-duksjon insentiver for nyinvesteringer.

K o m i t e e n s m e d l e m m e r f r a A r b e i -d e r p a r t i e t er fornøyde med at regjeringen ikke vilåpne for ombordproduksjon for kongekrabbe og le-veringspliktige torsketrålere, og støtter dette.

D i s s e m e d l e m m e r viser videre til delrap-porten fra SINTEF om lønnsom foredling av sjømati Norge, der det ble foreslått at i forhold til dagensflåtestruktur bør potensialet for ombordproduksjonutredes, og at det også bør vurderes om slike fartøykan være leverandører av halvfabrikata-produkter tilden landbaserte foredlingsindustrien. D i s s e m e d -l e m m e r beklager at regjeringen ikke har valgt åfølge opp dette, men velger å oppheve forbudet utenkunnskapsinnhenting.

K o m i t e e n s m e d l e m m e r f r a A r b e i -d e r p a r t i e t o g S o s i a l i s t i s k V e n s t r e p a r t imener det ikke er sannsynliggjort at en opphevelse avforbudet mot ombordproduksjon ikke vil føre til atlandindustrien i kystsamfunnene påvirkes negativt.D i s s e m e d l e m m e r støtter ikke en opphevelse avforbudet.

K o m i t e e n s m e d l e m f r a S o s i a l i s t i s kV e n s t r e p a r t i viser til at ferskt kvalitets-råstoffjevnt over oppnår høyere priser i markedet enn fros-set råstoff. Norge står overfor utfordrende økonomis-ke tider, og det gjør det nødvendig å sikre at vi henterut størst mulig verdi av fisken. Det er en naturlig kon-sekvens av dette at vi legger opp til at mest mulig rå-stoff blir landet ferskt og av god kvalitet. Frysing ombord skal være unntaket, også råstoff fra trål skal i allhovedsak leveres ferskt til land.

Ferskt råstoff har høyest verdi, formålet med fis-keripolitikken må være at vi skal hente ut størst mu-lig overskudd av fiskeriene for næringen, landet ogkysten. D e t t e m e d l e m har merket seg at havfis-keflåten i stor grad fryser fangsten om bord og ikkeleverer dagfersk fisk til anleggene. D e t t e m e d -l e m er bekymret for den verdiforringelsen som lig-ger i en slik praksis. Samtidig ser vi at kystflåten istørre grad er i stand til å levere fisk som kan oppnåhøyest mulig pris i markedet og samtidig skaperstørst virksomhet i samfunnene langs kysten. D e t t em e d l e m mener det er på tide å starte en langsiktigoverføring av deler av kvotene som i dag tas på trål,til kystflåten.

D e t t e m e d l e m mener det er nødvendig å ut-rede hvordan en slik overføring kan være med ogskape størst mulig aktivitet langs kysten gjennom enordning med rekrutteringskvoter og samfunnskvoterstyrt av kommunene og fylkene. D e t t e m e d l e mvil understreke at desto mindre del av kvotene un-derlagt leveringsplikt som faktisk blir levert der deskal, desto større andel av trålkvotene må overførestil kystflåten.

D e t t e m e d l e m mener de langvarige proble-mene med oppfyllelse av pliktene forsterker argu-mentene for å overføre mer av kvotene fra trål tilkystflåten. D e t t e m e d l e m mener en gradvis over-føring bør brukes til å få på plass flere rekrutterings-kvoter, og til samfunnskvoter som kommuner får dis-ponere.

På denne bakgrunn fremmer d e t t e m e d l e mfølgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen starte på en gradvisog langsiktig overføring av kvoter fra trål til kystflå-te, slik at andelen av kvotene som går til trål, reduse-res sterkt.»

Krav og plikter og industriens adgang til å eie fiskefartøy

K o m i t e e n mener at et godt samspill mellomde ulike ledd i verdikjeden for sjømat betyr mye fornorske sjømatprodusenters konkurransekraft i slutt-markedet. Mens man innen havbruksnæringen har fåbegrensninger hva gjelder organiseringen av verdi-kjeden, er det innenfor villfisksektoren restriksjonerbl.a. vedrørende eierskap og tilgang til å utøve yrket.K o m i t e e n understreker at det er viktige historiskeog distriktspolitiske årsaker til det, og peker på atuavhengig av eierskap er det viktig at aktørene i ulikeledd i verdikjeden trekker i samme retning. Myndig-hetenes regulering av sjømatnæringen må legge tilrette for dette.

K o m i t e e n har registrert at regjeringen ikke de-ler Sjømatindustriutvalgets flertallsforslag om åendre aktivitetskravet i deltakerloven slik at industri-

22 Innst. 215 S – 2015–2016

en får mulighet til å eie fiskefartøy. Utvalget peker påat man etter dagens regulering kan ha en fiskereid in-dustri, men ikke en industrieid fiskeflåte. K o m -i t e e n merker seg de innspill som kom i høringen.Det tradisjonelle bildet av fisker og fiskekjøper er iendring, og også de tradisjonelle samarbeidsformeneendres. Sjømatindustrien har allerede i dag flere mu-ligheter til å samarbeide med fiskeflåten. Vanligst erdet uformaliserte samarbeidet mellom fartøy og in-dustribedrift, og i tillegg kan det inngås langsiktigekontrakter mellom partene. Fiskeindustri kan også haminoritetseierskap i fiskefartøy, så lenge den faktiskekontrollen ligger hos aktive fiskere.

K o m i t e e n s f l e r t a l l , alle unntatt medlem-mene fra Høyre og Fremskrittspartiet, viser til at ak-tivitetskravet og nasjonalitetskravet i deltakerlovener to helt sentrale fiskeripolitiske virkemidler som fåranvendelse på ervervsmessig høsting av alle formerfor viltlevende marine ressurser. Regjeringen fore-slår i meldingen å videreføre aktivitetskravet i delta-kerloven. F l e r t a l l e t understreker viktigheten av atogså deltakerlovens nasjonalitetskrav ligger fast.

E t a n n e t f l e r t a l l , alle unntatt medlemmetfra Sosialistisk Venstreparti, peker på at aktivitets-kravet i deltakerloven ikke synes å være til vesentlighinder for at fangst- og industrileddet finner hen-siktsmessige samarbeidsformer, men understrekersamtidig at unntak kan være viktig for å sikre ny bio-marin aktivitet. D e t t e f l e r t a l l e t deler derfor re-gjeringens vurdering om videreføring av praksisenmed unntak fra aktivitetskravet.

K o m i t e e n s m e d l e m f r a S o s i a l i s t i s kV e n s t r e p a r t i viser til at økt kostnadsnivå gir be-hov for hjelp til de investeringene som er nødvendigefor å komme seg inn i næringen. D e t t e m e d l e mmener det i utgangspunktet ikke er ubetinget positivtat industrien på land er inne som deleiere i fartøy,fordi det gir bindinger som kan minske friheten tilfiskeren. D e t t e m e d l e m mener det er fornuftig åse på bedre offentlige løsninger for å sikre god nok fi-nansiering til at slike avtaler kan unngås.

K o m i t e e n s m e d l e m m e r f r a H ø y r e o gF r e m s k r i t t s p a r t i e t viser til at regjeringen alle-rede i mars 2015 slo fast at nasjonalitetskravet i del-takerloven ligger fast.

K o m i t e e n s f l e r t a l l , alle unntatt medlem-mene fra Høyre og Fremskrittspartiet, merker seg atregjeringen foreslår å legge til rette for unntak fradeltakerloven i to tilfeller: ved høsting av viltlevendemarine ressurser som tradisjonelt ikke har vært om-fattet av fiskeriregelverket, f.eks. tang og tare, «sær-

skilte arter», og ved høsting av arter som det har værthøstet lite på, men der det kan være et potensial forframtidig høsting, f.eks. rødåte, «nye arter» og såkal-te «LUR»-arter, dvs. lite utnyttede ressurser.

F l e r t a l l e t mener det er gode grunner for atdeltakerlovens aktivitetskrav som en hovedregelogså skal gjelde for dem som ønsker å høste på nyearter. Kongekrabbe og snøkrabbe er eksempler på«nye arter» som i dag er underlagt deltakerloven, ogsom er attraktive inntektskilder for aktive fiskere.F l e r t a l l e t mener at nye arter må ses på som res-surser som en kan nytte til lokal verdiskaping, og vilderfor understreke at det, som i dag, fortsatt skal kun-ne gis dispensasjon fra deltakerloven for høsting avnye arter, men at hovedregelen skal ligge fast.

E t a n n e t f l e r t a l l , m e d l e m m e n e f r aH ø y r e , F r e m s k r i t t s p a r t i e t , K r i s t e l i gF o l k e p a r t i o g V e n s t r e , viser til at også regje-ringen Stoltenberg II tok til orde for unntak fra akti-vitetskravet for nye arter. Behovet for å legge til rettefor høsting av nye arter ble anerkjent allerede i Meld.St. 22 (2012–2013) Verdens fremste sjømatnasjon,der det i avsnitt 10.4.1 ble signalisert at det kan væreaktuelt å gjøre unntak fra aktivitetskravet for enkeltenye arter etter en konkret vurdering.

D e t t e f l e r t a l l e t viser til at en samlet næ-ringskomité i Innst. 418 S (2012–2013) støttet at dendaværende regjeringen Stoltenberg II nedsatte et ut-valg som skulle se på varigheten av adgangsbegrens-ningene i fiskeriene, i tillegg til å gjøre unntak fra ak-tivitetskravet i deltakerloven for aktuelle nye fiskeri-er.

K o m i t e e n viser til at det overordnede måletfor pliktsystemet har vært å bidra til en lønnsom sjø-matindustri som sikrer bosetting og sysselsetting ikystdistriktene. Det eksisterer i dag tre ulike plikterinnen leveringsvilkårene: Leveringsplikten skal sikredekning av landindustriens behov for råstofftilganggjennom hele året, mens bearbeidingsplikten skalsørge for at leveringspliktig råstoff blir bearbeidet avindustribedriften. Aktivitetskravet skal sikre at eksis-terende virksomhet og aktivitet opprettholdes ogknytter fartøy og anlegg sammen.

K o m i t e e n viser til at regjeringen foreslår å re-gionalisere leveringsplikten, oppheve bearbeidings-plikten og sette ned en kommisjon som skal se på ak-tivitetsplikten.

K o m i t e e n viser til at det i sjømatindustrimel-dingen blir vist til at det i realiteten nesten ikke erhandel med leveringspliktig råstoff til det tilgodeset-te industrianlegg, heller ikke sekundærlevering til enregion.

K o m i t e e n mener bindingene mellom de ulikepliktene er så sterke at disse bør ses under ett, og at

Innst. 215 S – 2015–2016 23

sjømatnæringen er så viktig for Norge at det krevervarsomhet og solid faglig grunnlag for endringer.K o m i t e e n mener derfor at både de økonomiske,samfunnsmessige og juridiske sidene bør vurderesnøye, samt hvordan endringer på en av pliktene vilpåvirke resten av pliktsystemet.

K o m i t e e n støtter at det nedsettes en kommi-sjon, men mener mandatet til kommisjonen må væreå se på pliktsystemet som helhet. Forskrift for leve-ringspliktene ligger fast inntil Stortinget har behand-let kommisjonens anbefalinger. K o m i t e e n menerat kommisjonens mandat skal være:

1. Kommisjonen skal gjennomgå eksisterende kon-sesjoner og plikter og se på hvordan intensjonenved pliktene kan oppfylles, samt de juridiske si-dene ved endringer på pliktsystemet.

2. Se på økonomiske, samfunnsmessige og juridis-ke sider ved innstramminger av pliktsystemet.

3. Se på økonomiske, samfunnsmessige og juridis-ke sider ved oppheving av pliktsystemet.

4. Se på økonomiske, samfunnsmessige og juridis-ke sider ved justeringer av pliktsystemet.

5. Se på økonomiske, samfunnsmessige og juridis-ke sider ved andre modeller.

6. Kommisjonen skal komme med konkrete anbefa-linger som ivaretar intensjonen om en samfunns-økonomisk god løsning som bidrar til lønnsom-het i både flåten og industrien, samtidig som denbidrar til bosetting og sysselsetting i kystdistrik-tene.

K o m i t e e n fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen nedsette en kommi-sjon som skal gjennomgå alle de tre pliktene i leve-ringsvilkårene, ut fra deres intensjon, og komme til-bake til Stortinget med en anbefaling basert på kom-misjonens forslag høsten 2016.»

K o m i t e e n s m e d l e m m e r f r a H ø y r e o gF r e m s k r i t t s p a r t i e t mener det må vurderes end-ringer i reguleringene slik at man på en bedre måteenn i dag ivaretar både hensynet til lønnsomhet oghensynene til bosetting og sysselsetting langs kysten.

D i s s e m e d l e m m e r deler regjeringens synom at det er behov for å forenkle reguleringene forbedre å ivareta disse kombinerte hensynene. Leve-ringsplikten er i dag en forpliktelse lagt på en rekketrålkonsesjoner, både på rederier som også eier in-dustri, men også selvstendige rederier som bare erengasjert i selve fangstleddet. Innehaverne av dissekonsesjonene er forpliktet til å tilby sine fangster tilet anlegg eller en region. I realiteten er det nesten in-gen handel av disse fangstene. En regionalisering måses i kombinasjon med en avvikling, eller som flere

tok til orde for i høringen, en mer fleksibel bearbei-dingsplikt. Dette vil kunne skape et større markedsom igjen vil gi flere produsenter mulighet til å nyt-tiggjøre seg av råstoffet. D i s s e m e d l e m m e r re-gistrerer at regjeringen foreslår en slik justering avleveringsplikten, og støtter at det geografiske områ-det foreslås å være hvert enkelt fylke.

D i s s e m e d l e m m e r registrerer at det er ulikemeninger om hvorvidt bearbeidingsplikten bidrar tiløkt landing av leveringspliktig fisk eller ikke. Enlønnsomhetsbetraktning tilsier imidlertid at det ermarkedets etterspørsel som til syvende og sist er av-gjørende for hvilket råstoff det er lønnsomt for denenkelte industribedrift å ta imot og hvor mye av detsom foredles på hvilken måte. D i s s e m e d l e m -m e r peker på at i et slikt perspektiv vil økt fleksibi-litet for sjømatindustrien gjennom en liberaliseringav bearbeidingsplikten være hensiktsmessig. D i s s em e d l e m m e r er derfor av den oppfatning at en re-gionalisering av leveringsplikten kombinert med enmer fleksibel bearbeidingsplikt vil skape en mer eg-net markedsplass, der flere aktører får mulighet til åby på og produsere lønnsomt av dette råstoffet.

K o m i t e e n merker seg at aktivitetsplikten gjel-der de fleste konsesjonene som rederiet Havfisk ASinnehar. Her er forpliktelsene knyttet opp mot anleg-gene i Stamsund, Melbu, Storbukt, Hammerfest,Kjøllefjord og Båtsfjord. Formålet med aktivitets-plikten er at eksisterende virksomhet og aktivitet skalopprettholdes og knytte fiskefartøy og sjømatindu-strianlegg sammen. Dette industrivilkåret er det gittåpning for i reglene om eierkonsentrasjon i konse-sjonsforskriften. K o m i t e e n peker på at vilkåretom aktivitetsplikt er et distriktspolitisk virkemiddelsom skal øke sjømatindustriens strategiske hand-lingsrom, muligheter for effektiv drift og lønnsomomstilling og tilpasning og bidra til å opprettholdeindustrivirksomhet i kystsamfunnene. Dette råstoffetskal bidra til å strekke sesongene slik at man evner åprodusere større deler av året, og på denne måtenvære til stedet i markedet 365 dager i året.

K o m i t e e n s f l e r t a l l , alle unntatt medlem-met fra Sosialistisk Venstreparti, viser også til at ak-tivitetsplikten av kystbefolkningen oppfattes som be-viset på at Havfisk AS har erkjent de historiske ret-tighetene lokalsamfunnene har på disse rettighetene.

K o m i t e e n s m e d l e m f r a S o s i a l i s t i s kV e n s t r e p a r t i viser til at det overordnede måletfor de tre pliktene leveringsplikt, bearbeidingspliktog aktivitetsplikt har vært å bidra til en lønnsom sjø-matindustri som sikrer bosetting og sysselsetting ikystdistriktene. Bakgrunnen for disse pliktene var ut-viklingen av filet- og fryseindustrien i Nord-Norge

24 Innst. 215 S – 2015–2016

etter krigen. Det var behov for stabile og tilstrekkeli-ge råstoffleveranser for å støtte opp under utbyggin-gen av en moderne filetindustri, og det skulle skje itilknytning til en utvidelse av flåten. Gjennom dis-pensasjon fra deltakerloven fikk industrien derfor ad-gang til å eie egne trålere. Det eksisterer i dag tre uli-ke plikter innen leveringsvilkårene: Leveringspliktenskal sikre dekning av landindustriens behov for rå-stofftilgang gjennom hele året, mens bearbeidings-plikten skal sørge for at leveringspliktig råstoff blirbearbeidet av industribedriften. Aktivitetskravet skalsikre at eksisterende virksomhet og aktivitet opprett-holdes og knytter fartøy og anlegg sammen.

D e t t e m e d l e m viser til at regjeringen foreslårå regionalisere leveringsplikten og å fjerne bearbei-dingsplikten. Det skal også settes ned en kommisjonmed henblikk på å avvikle aktivitetsplikten. D e t t em e d l e m viser til at det i sjømatindustrimeldingenblir vist til at det i realiteten nesten ikke er handelmed leveringspliktig råstoff til det tilgodesette indu-strianlegg, heller ikke sekundærlevering til en regi-on. Meldingen stiller ikke spørsmål ved hvorfor in-dustrien ikke ser seg tjent med å kjøpe råstoffet. Deter heller ikke godtgjort at en ev. regionalisering av le-veringsplikten vil løse utfordringene. På næringsko-miteens reise i Nordland og Troms ble det fra flerehold pekt på at bearbeidingsplikten er for rigid, vedat det er nøye beskrevet hva som skal produsereshvor. Dette gir liten fleksibilitet for industrien, oglegger i liten grad til rette for innovasjon og nye an-vendelsesmuligheter.

D e t t e m e d l e m legger til grunn at hovedårsa-ken til at leveringsplikten ikke fungerer, er at det ikkehar blitt stilt strenge nok krav om leveranser. Enregionalisering av leveringsplikten er derfor feil svar.D e t t e m e d l e m mener det er avgjørende at detinnføres en plan for en innskjerping av leveringsplik-ten, der det legges vekt på leveranser av fersk fisk avhøy kvalitet der det er leveringsplikt.

D e t t e m e d l e m er positiv til en gjennomgangav bearbeidingsplikten med tanke på å gjøre det enk-lere for industrien å nyttiggjøre seg råstoff underlagtleveringsplikt.

D e t t e m e d l e m legger til grunn at havfiskeflå-ten har fått store verdier fra det norske samfunnet forat det skal bidra til verdiskaping på land. Dersom fis-ket ikke oppfyller dette kriteriet, er det ikke lenger engrunn til å overlate store verdier vederlagsfritt tilhavfiskeflåten. Aktivitetsplikt og andre plikter somhar som formål å sørge for at det er aktivitet på land,og at råstoffet skaper verdier langs kysten, må liggefast.

Førstehåndsomsetningen – minstepris og forretningsvilkår

Fiskesalgslagene er gjennom fiskesalgslagslovengitt enerett til å organisere førstehåndsomsetningenav villfisk i Norge. Samtidig er salgslagene som pri-vate aktører eid av fiskerne også tildelt ansvar for enrekke forvaltningsmessige oppgaver knyttet til åopprettholde oversikt og kontroll over fangstuttak.Det innebærer at salgslagene har en viktig rolle ikkebare som markedsaktør, men også for å sikre en bæ-rekraftig ressursutnyttelse.

K o m i t e e n registrerer at regjeringen legger tilgrunn at førstehåndsomsetningen av villfisk i Norgefortsatt skal gå gjennom fiskereide salgslag, og atsystemet med minstepris skal bestå. K o m i t e e nstøtter dette. K o m i t e e n vil samtidig understreke atnår fiskesalgslagene gjennom lov er tildelt en mono-polstilling i førstehåndsomsetningen av villfisk, på-hviler det også salgslagene et betydelig ansvar for åsikre effektive og gode markedsplasser med like kon-kurransevilkår for alle aktører. Førstehåndsomset-ningen har betydning for verdiskapingen i senereledd i verdikjeden, og for antall arbeidsplasser i land-industrien. Det er derfor viktig at fiskesalgslageneogså i fremtiden utøver sitt mandat på en måte somfremmer den samlede verdiskapingen i hele dennorske sjømatnæringen.

K o m i t e e n s f l e r t a l l , alle unntatt medlem-mene fra Høyre og Fremskrittspartiet, viser til at detkom frem under høringen at det var enighet mellomNorges Fiskarlag, fiskesalgslagene og Sjømat Norgeom å se på spørsmålene rundt prisfastsettelsen ogminsteprisen, innenfor dagens lovverk. F l e r t a l l e tmener det er viktig at næringen diskuterer spørsmå-lene rundt minsteprisfastsettelsen, og forenklinger ifastsettelsen av denne, og at dette er et spørsmål somaktørene i bransjen har svært gode forutsetninger forå finne ut av i fellesskap.

F l e r t a l l e t vil rose partene for konstruktivt oggodt arbeid og viser til at partene var enig om både åfinne løsninger innenfor dagens lovverk, og å oppret-te en ekspertgruppe.

F l e r t a l l e t understreker også at regjeringensforslag om å fjerne salgslagenes enerett til endeligfastsettelse av minstepris eller andre endringer i lov-verket, ikke støttes.

F l e r t a l l e t fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen opprette en ekspert-gruppe for å se på prisfastsettelsen i førstehåndsom-setningen for fisk innenfor dagens fiskesalgslagslov,som skal gi råd og veiledning til partene.»

Innst. 215 S – 2015–2016 25

K o m i t e e n s m e d l e m m e r f r a H ø y r e o gF r e m s k r i t t s p a r t i e t deler regjeringens vurde-ring av at det er hensiktsmessig å vurdere endringersom tilrettelegger for en mer balansert markedsplassog at det nedsettes et ekspertutvalg for å se på mulig-hetene for å forenkle prosessen med å fastsetteminsteprisen mv. D i s s e m e d l e m m e r registrererat det under høringen fremkom at det var enighetmellom Norges Fiskarlag, Sjømat Norge og fiske-salgslagene om å se på denne problemstillingen. Dethar i ettertid vært diskutert om ikke denne enighetengjør at et ekspertutvalg da blir unødvendig. D i s s em e d l e m m e r er enig med regjeringen i at enekspertgruppe vil være nødvendig for å opprettholdetilliten i dette arbeidet. Den oppnådde enighet mel-lom partene vil dog etter d i s s e m e d l e m m e r smening være en meget konstruktiv tilnærming bådetil problemstillingen og ekspertutvalgets arbeid.

Forskning og marked

K o m i t e e n peker på at økt verdiskaping i sjø-matindustrien krever at denne sektoren får bedre til-gang til flere sentrale innsatsfaktorer. Mange av disseinnsatsfaktorene vil tilflyte sjømatnæringen gjennomordinære markedsmekanismer etter hvert som nærin-gens posisjon og rolle i norsk økonomi utvikler segog styrkes. Forskning og utvikling er blant de inn-satsfaktorene som er grunnleggende viktig for sjø-matnæringens utvikling. K o m i t e e n vil i dennesammenheng fremheve at et godt samspill mellomden offentlige innsatsen og industriaktørenes egenforskning er avgjørende for at forskningsresultatenekan omsettes til lønnsom næringsutvikling og nye ar-beidsplasser. Likeledes har sjømatnæringen et bety-delig potensial innenfor bioøkonomien, og k o m i -t e e n forventer at dette gjenspeiles i regjeringenskommende bioøkonomistrategi.

Norsk sjømatnæring er en eksportrettet næring.Om lag 95 prosent av all fisken vår eksporteres. Detgjør norsk sjømatnæring avhengig av god markeds-adgang, og samtidig sårbar for politiske og økono-miske endringer i sentrale markeder. Med en voksen-de norsk sjømatnæring blir ikke markedsadgangmindre viktig fremover. K o m i t e e n har registrertøkende usikkerhet i tradisjonelt viktige sjømatmar-keder for Norge, samtidig som den internasjonalehandelspolitikken er preget av forhandlinger om om-fattende avtaler Norge ikke er en del av, men somforetas mellom viktige handelspartnere for oss. K o -m i t e e n fremhever derfor viktigheten av at norskemyndigheter fortsetter det systematiske arbeidet forat sjømatnæringen skal ha fri markedsadgang til EU-markedet, i tillegg til å legge vekt på land med poten-sial for økt norsk sjømateksport når det innledes nyeforhandlinger.

K o m i t e e n viser til at Norge er et land med fåtollmurer sammenlignet med de fleste andre land.K o m i t e e n viser til at Norge i arbeidet for økt mar-kedsadgang for fisk også må ivareta sine defensivehandelsinteresser.

K o m i t e e n viser til at det i den sammenhengble vist til at markedsadgangen for norsk sjømat-eksport ikke er basert på EØS-avtalen, men en rekkeavtaler og tidsbegrensede kvoter. K o m i t e e n un-derstreket hvor viktig det er å sikre god markedsad-gang for norsk sjømat og at dette arbeidet må ha høyprioritet. Land med potensial for økt norsk sjømat-eksport bør tillegges vekt når det innledes nye for-handlinger.

K o m i t e e n peker videre på at våre sjømatpro-dukter i økende grad møter global konkurranse ogkrevende kunder. Markedsarbeid, både i den enkeltebedrift og i sjømatnæringen som helhet, er derforviktig for å lykkes. K o m i t e e n støtter derfor opp-rettholdelsen av en obligatorisk markedsavgift påeksport av sjømat for finansiering av generisk mar-kedsføring mv., og at omfanget og nytten av denneevalueres jevnlig.

K o m i t e e n s f l e r t a l l , alle unntatt medlem-mene fra Høyre og Fremskrittspartiet, viser til atmarkedsarbeidet er todelt. Det er avgjørende å sikregod, og stabil, tilgang til markedene ute i verden fornorske kvalitetsprodukter. Disse rammevilkårene ervesentlige for utvikling og trygge arbeidsplasser inæringen. Samtidig mener f l e r t a l l e t at satsingenpå hjemmemarkedet må få godt rom til å fortsette. Desenere årene har produkttilbudet fått et løft, kvalitethar fått større plass. Det må være et klart mål å økeomsetningen av bærekraftige sjømatprodukter ihjemmemarkedet. Myndighetene har en viktig rolle itilrettelegging i samarbeid med næring og handel.

K o m i t e e n vil understreke betydningen av atVenstre og Kristelig Folkeparti fikk forhandlet fremen økning i bestandsforskningen i budsjettforliket,men understreker at det må komme en ytterligere øk-ning til bestandsforskning i fremtidige budsjetter.

K o m i t e e n mener at større satsing på ressurs-/bestandsforskning er avgjørende for en framtidsrettetnorsk fiskerinæring. Skal norsk fiskerinæring utvikleseg videre til beste for norsk økonomi og norske lo-kalsamfunn, må det skaffes enda bedre vitenskapeligdokumentasjon om de fiskebestander og ressursersom danner grunnlaget for verdiskapingen i fiskeri-næringa. Norsk havforskning har høy internasjonalanerkjennelse, og det vitenskapelige grunnlaget ognivået i norsk havforskning må være garantisten forat våre fiskeressurser blir forsvarlig forvaltet. Denneposisjonen er det viktig å befeste og videreutvikleinnenfor sikre forskningsråd. K o m i t e e n mener

26 Innst. 215 S – 2015–2016

hele verdikjeden i norsk fiskerinæring kan gå glippav en betydelig verdiskaping fordi vi ikke vet til-strekkelig om viktige fiskebestander.

K o m i t e e n mener det er viktig at vi i bestands-forvaltningen fremover ser hele næringskjeden isammenheng. Det er behov for å utvikle en modellfor helhetlig flerbestandsforvaltning i fiskerinærin-gen. K o m i t e e n vil ha en opptrapping av norsk be-standsforskning med flerbestandsforvaltning sommålsetting.

K o m i t e e n fremmer derfor følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utarbeide en opptrap-pingsplan for norsk bestands- og ressursforskningmed mål om å utvikle og innføre en modell for fler-bestandsforvaltning av fiskeriene.»

Rekruttering og kompetanseheving

K o m i t e e n mener den marine og maritime ut-danningen må styrkes, også med desentraliserte stu-dietilbud. Det må sikres sterke fag-/kompetansemiljøved universitet/høyskoler som vektlegger sjømatin-dustriens behov for kunnskap og forskning.

Det må også legges til rette for innovasjon i etsamspill mellom foredlingsbedrifter, utstyrsleveran-dører og forskningsmiljøer.

K o m i t e e n er opptatt av at dersom fiskerinæ-ringen skal få tilgang til den beste arbeidskraften, månæringen også være bærekraftig, lønnsom, innovativog ha et godt omdømme. En nasjonal satsing på åsynliggjøre mulighetene for attraktive og spennendeyrkesvalg innenfor en sunn og «evigvarende» næringvil være avgjørende for å tilegne seg dyktige fagfolki framtiden. I tillegg til å legge til rette for attraktivearbeidsplasser må næringen bli flinkere til å gi ung-dom og andre god informasjon om alle de positivemulighetene som ligger i et fiskerirelatert yrkesvalg.Det gjelder hele verdikjeden fra fangst til forbruker.K o m i t e e n viser til at prosjektet «Sett sjøbein» harblitt en viktig bidragsyter i dette. Økt bruk av ung-domsfiskeordningen kan sannsynligvis bidra til åsenke terskelen for å få ungdom inn i fiskeryrket.

K o m i t e e n mener det er viktig å opprettholdeog utvikle en framtidsrettet fagutdanning innenforfiskeri og marine fag, blant annet for å sikre at denneutdanningen ivaretar kommende krav til sertifiseringog dokumentasjon av kompetanse. Det er også sær-deles viktig at de høyere utdanningsinstitusjonene bi-drar til at forskere og forvaltere får god og praktiskkjennskap til næringen. Det kan blant annet skjegjennom økt satsing på hospiteringsordninger og næ-ringsrettede forskerstipend.

K o m i t e e n s f l e r t a l l , alle unntatt medlem-mene fra Høyre og Fremskrittspartiet, fremmer der-for følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utarbeide en strategifor å styrke rekrutteringen til fiskerinæringen.»

K o m i t e e n viser til at regjeringen i september2014 innførte en ny ordning med lærlingkvoter somsupplement til ordningen med utdanningskvoter.Dette gjør det mer attraktivt for rederiene å ta imotlærlinger, og styrker rekrutteringen til fiskerinærin-gen.

K o m i t e e n s f l e r t a l l , alle unntatt medlem-mene fra Høyre og Fremskrittspartiet, viser til atterskelen for å komme inn i fiskeryrket er for høy forunge som vil inn i næringen. Samtidig ser vi at desom har fiskeri som hovedyrke stadig blir eldre.Mens andelen fiskere under 40 år var over 40 prosenti 1990, er andelen nå nede på 30 prosent.

F l e r t a l l e t viser til at flåten under 11 meter eren viktig rekrutteringsarena fordi det i denne flåte-gruppen er mulig å komme seg inn i fisket uten å kjø-pe kvoter. Rekruttering til fiskeriene er avgjørendefor at Norge fortsatt skal kunne utvikle og leve av fis-keriene. Blir tersklene for høye, skaper både nærin-gen og landet seg et langsiktig problem. F l e r t a l l e tpeker på at ordninger med rekrutteringskvoter ogbedre finansieringsordninger for investering i fartøyvil kunne være viktige virkemidler.

Restråstoff

K o m i t e e n vil påpeke at marint restråstoff haret verdiskapingspotensial som ikke er godt nok ut-nyttet i dag. K o m i t e e n mener det er en økono-misk, etisk og miljømessig gevinst i å utnytte de ma-rine ressursene i havet bedre. I pelagisk sektor utnyt-tes stort sett hele fisken, mens en for stor del avrestråstoffet i hvitfisksektoren går over bord og ut-nyttes ikke. Det er en stor ressurs som går til spille.K o m i t e e n mener at det bør være et mål at altrestråstoff skal ilandføres. K o m i t e e n viser til at vi-dereutvikling av en fungerende bioøkonomi handlerom at flåten og industrien makter å håndtere det somi dag defineres som restråstoff til andre anvendelses-områder. Målet er at hele fisken tas på land og i bruk,både for havbruksnæringen og fiskeriene. Det må sti-muleres til å utvikle teknologi og system for å ta varepå, og utnytte, restråstoff og biprodukter i større gradenn i dag. I FoU- sammenheng må det også fokuserespå LUR-arter opp imot markedspotensial og økolo-giske forutsetninger for kommersialisering i størreomfang. K o m i t e e n er kjent med at EU har innførtpåbud om at hele fisken skal på land innen 2019.

Innst. 215 S – 2015–2016 27

K o m i t e e n mener dette er et mål som i utgangs-punktet bør støttes, men innser at dette ikke er realis-tisk for hele den norske flåten.

K o m i t e e n s f l e r t a l l , alle unntatt medlem-mene fra Høyre og Fremskrittspartiet, fremmer føl-gende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utarbeide en strategifor bruk av alt restråstoff/biprodukt og insentivord-ning for ilandføring av hele fisken, herunder utredeog finne rimelig tidspunkt for når innføring av ‘helefisken på land’ kan skje i Norge.»

K o m i t e e n s m e d l e m m e r f r a S e n t e r -p a r t i e t o g S o s i a l i s t i s k V e n s t r e p a r t i vilat fiskeri- og sjømatpolitikken skal utformes slik atden kan bidra til å sikre lønnsomme bedrifter – bådepå hav og land – konkurransedyktighet og økt mar-kedsfokus, og dessuten ivareta distriktspolitiskemålsettinger om arbeidsplasser og bosetting i kyst-samfunn.

D i s s e m e d l e m m e r vil legge til rette for delokalt forankrede selskapene i fiskeri- og havbruks-næringen, med mange små og mellomstore bedrifter.D i s s e m e d l e m m e r vil ha en variert fiskeflåtemed kystflåten som bærebjelke. Bosetting og syssel-setting langs kysten skal være førende for den poli-tikken som føres for kyst- og havfiskeflåten.Fiskeflåten skal ha en struktur som ivaretar kystbo-setting, arbeidsplasser og fiskeindustri. Fiskeri- oghavbruksnæringen skal videreutvikles ved å byggepå fortrinnet vi har i tilgangen på ferskt råstoff av høykvalitet. D i s s e m e d l e m m e r er opptatt av å leggetil rette for økt videreforedling i Norge.

D i s s e m e d l e m m e r mener det er avgjørendeå sikre videre utvikling i fiskeri- og havbruksnærin-gen gjennom forutsigbare rammebetingelser. Fiskeri-næringen kan styrkes ved å sikre en variert, lønnsomog framtidsrettet fiskeflåte som gir grunnlag forrekruttering og fornying av flåten med hovedvekt påkystflåten, nært knyttet til øvrig virksomhet langskysten.

Klima

K o m i t e e n viser til at Norge først og fremst eret «havland», som forvalter et sjøareal som er sjuganger større enn Norges landareal. Norges sværtproduktive havområder med en lang og rik kystlinjehar gitt oss særlig gode, naturlige forutsetninger forfiskeri. Dette har også gitt oss en fantastisk utgangs-posisjon som en ledende internasjonal leverandør avhøykvalitets sjømat, med tilhørende kompetanse.

K o m i t e e n mener at dersom Norge skal væreverdens fremste sjømatnasjon, må vi også være ifront med hensyn til å ha en miljøvennlig og lønnsom

fiskeflåte, som leverer sunn mat fra godt forvaltedebestander i noen av verdens reneste havområder. Forå kunne oppnå dette må vi være kunnskapsledendeinnenfor kyst- og havmiljø, bærekraftig ressursutnyt-telse og i utviklingen av framtidas moderne fiskeflå-te.

K o m i t e e n s f l e r t a l l , alle unntatt medlem-mene fra Høyre og Fremskrittspartiet, er opptatt av atutslippene av klimagasser må reduseres. Størstepar-ten av utslippene fra fiskeri- og havbrukssektoren erCO2-utslipp fra fiskeflåten. Bytte av energibærer,skrogutforming og motorkonstruksjon er eksemplerpå tiltak som kan redusere energibruken og klima-gassutslippene. I tillegg mener f l e r t a l l e t at det ernødvendig å se nærmere på hvordan reguleringene avfisket kan bidra til å redusere gangtid for fiskeflåten,til beste for miljøet og økonomien for aktører i norskfiskerinæring.

F l e r t a l l e t foreslår videre at det vurderes å inn-føre kvotebonus for elsjarker.

K o m i t e e n s m e d l e m f r a S o s i a l i s t i s kV e n s t r e p a r t i viser til at kystflåten har lavere ut-slipp per fanget kilo fisk. Dette taler for å overføremer av kvotene til denne delen av flåten i fremtiden.

Nasjonalitetskrav

K o m i t e e n viser til at det kom frem under ko-miteens høring at deltakerlovens nasjonalitetskravkun gjelder for fartøy over 15 m, og at dette, sammenmed strukturordningen som tillater overføring avkvoter til større fartøy, har skapt et potensial for ut-huling av deltakerloven. K o m i t e e n mener nasjo-nalitetskravet har vært viktig for å sikre nasjonalteierskap til fiskeflåten, og ser med bekymring på enåpning for at kvoter fra kystflåten kan bli solgt tilutenlandske fartøy av større størrelse.

K o m i t e e n fremmer derfor følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utrede mulighetenfor, og konsekvensene av, å stille nasjonalitetskravfor eierskap av fartøy under 15 meter, eller på annenmåte sikre nasjonalt eierskap til disse kvotene.»

3. Forslag fra mindretallForslag fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti:

Forslag 1

Stortinget ber regjeringen fremme forslag om eteget sjømatindustriprogram i Innovasjon Norge, for åstimulere til produkt- og markedsutvikling, automa-tisering og kvalitetsutvikling.

28 Innst. 215 S – 2015–2016w

ww

.sto

rtin

get.n

o

07

Med

ia A

S

Forslag fra Sosialistisk Venstreparti:

Forslag 2

Stortinget ber regjeringen starte på en gradvis oglangsiktig overføring av kvoter fra trål til kystflåte,slik at andelen av kvotene som går til trål, reduseressterkt.

4. Komiteens tilrådingKomiteens tilråding V, VII, X og XI fremmes av

en samlet komité.Komiteens tilråding I, II, III, IV, VI, VIII og IX

fremmes av komiteens medlemmer fra Arbeiderpar-tiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre ogSosialistisk Venstreparti.

K o m i t e e n har for øvrig ingen merknader, vi-ser til meldingen og rår Stortinget til å gjøre slikt

v e d t a k :

I

Stortinget ber regjeringen komme med forslag iden kommende Svalbard-meldingen til hvordan øktfiskeri og annen høsting av marine ressurser kan gipositive ringvirkninger for Svalbard.

II

Stortinget ber regjeringen utrede flytting av kvo-teåret.

III

Stortinget ber regjeringen fortsette prøveordnin-gen med kvotefleks inntil videre og utvide denne tilå gjelde på fartøynivå.

IV

Stortinget ber regjeringen utarbeide en strategifor helårs arbeidsplasser i industrien.

V

Stortinget ber regjeringen nedsette en kommisjonsom skal gjennomgå alle de tre pliktene i leverings-vilkårene, ut fra deres intensjon, og komme tilbake tilStortinget med en anbefaling basert på kommisjo-nens forslag høsten 2016.

VI

Stortinget ber regjeringen opprette en ekspert-gruppe for å se på prisfastsettelsen i førstehåndsom-setningen for fisk innenfor dagens fiskesalgslagslov,som skal gi råd og veiledning til partene.

VII

Stortinget ber regjeringen utarbeide en opptrap-pingsplan for norsk bestands- og ressursforskningmed mål om å utvikle og innføre en modell for fler-bestandsforvaltning av fiskeriene.

VIII

Stortinget ber regjeringen utarbeide en strategifor å styrke rekrutteringen til fiskerinæringen.

IX

Stortinget ber regjeringen utarbeide en strategifor bruk av alt restråstoff/biprodukt og insentivord-ning for ilandføring av hele fisken, herunder utredeog finne rimelig tidspunkt for når innføring av «helefisken på land» kan skje i Norge.

X

Stortinget ber regjeringen utrede muligheten for,og konsekvensene av, å stille nasjonalitetskrav foreierskap av fartøy under 15 meter, eller på annenmåte sikre nasjonalt eierskap til disse kvotene.

XI

Meld. St. 10 (2015–2016) – En konkurransekraf-tig sjømatindustri – vedlegges protokollen.

Oslo, i næringskomiteen, den 17. mars 2016

Geir Pollestad Frank Bakke-Jensenleder ordfører