Innst. 408 S(2017–2018)

Innstilling til Stortinget fra Stortingets presidentskap

Innstilling fra Stortingets presidentskap om man-dat for og sammensetning av kommisjonen somskal granske fornorskingspolitikk og urett overforsamer, kvener og norskfinner

Til Stortinget

BakgrunnPå bakgrunn av kontroll- og konstitusjonskomi-

teens innstilling Innst. 493 S (2016–2017) gjorde Stor-tinget følgende vedtak 20. juni 2017:

«Stortinget ber presidentskapet utarbeide forslag tilmandat for kommisjonen, dens navn og sammenset-ning.»

Grunnlaget for innstillingen var Representantfor-slag 30 S (2016–2017) fra stortingsrepresentanteneKirsti Bergstø og Torgeir Knag Fylkesnes om en sann-hetskommisjon for fornorskingspolitikk og urett begåttmot det samiske og kvenske folk i Norge.

Presidentskapets saksbehandlingPresidentskapets forberedende arbeid i denne

saken er gjort i nært samarbeid med Sametinget ogkvenske/norskfinske organisasjoner, slik det ble gittanvisning på i Innst. 493 S (2016–2017).

Presidentskapet hadde 15. desember 2017 møtemed Sametinget, Norske Kveners Forbund, Kvenlands-forbundet og Norsk-Finsk Forening, og har deretterogså hatt separat møte med henholdsvis Sametinget ogNorske Kveners Forbund etter ønske fra disse.

Presidentskapet sendte 23. mars 2018 på høring etutkast til mandat til Sametinget og de nevnte kvenske/norskfinske organisasjonene, med høringsfrist 30. april.Samtidig ble disse invitert til å foreslå kandidater tilmedlemmer av kommisjonen. Uttalelsene om manda-tet fra Sametinget, Norske Kveners Forbund og Kven-landsforbundet er vedlagt innstillingen.

Et revidert utkast til mandat ble sendt på høring tilde samme organene 16. mai, og var grunnlag for drøftel-ser i et møte mellom presidentskapet, Sametinget, Nor-ske Kveners Forbund og Kvenlandsforbundet 24. mai.Sammensetningen av kommisjonen var også tema påmøtet. I forbindelse med møtet leverte Kvenlandsfor-bundet og Norske Kveners Forbund skriftlige innspill.Norsk-finsk forbund sendte et skriftlig innspill 29. mai,som vedlegges.

Etter møtet ble det foretatt en ny revisjon av utkas-tet til mandat, som igjen ble sendt til uttalelse til Same-tinget og de kvenske og norsk-finske organisasjonene.Sametingets plenum vedtok 1. juni en uttalelse ommandatet, dette vedlegges innstillingen. Også NorskeKveners Forbund og Kvenlandsforbundet har kommen-tert det reviderte utkastet til mandat i uttalelser av hen-holdsvis 30. mai og 2. juni 2018. Samtlige høringsut-talelser vil bli overlevert til kommisjonen.

P r e s i d e n t s k a p e t viser til at det er store forvent-ninger til kommisjonens arbeid og et stort engasjementblant de berørte folkegruppene. Sametinget og NorskeKveners Forbund har avholdt en rekke møter i de mestaktuelle delene av landet, hvor folk har kunnet kommemed sine personlige erfaringer og gi innspill om kom-misjonens mandat mv. Oppsummeringer av disse folke-møtene inngår i grunnlaget for de respektive høringsut-talelsene. Norske Kveners Forbund har innarbeidet sinoppsummering i høringsuttalelsen av 30. april 2018,

Beriktiget

2 Innst. 408 S – 2017–2018

mens Sametinget har oversendt en egen separat opp-summering. Sametinget har også sendt presidentskapetflere øvrige uttalelser, samt en forskningsrapport fraNorske Reindriftssamers Landsforbund. Presidentska-pet har dessuten mottatt innspill vedrørende kommi-sjonen fra enkeltpersoner. Også dette materialet vil blioverlevert til kommisjonen.

Kommisjonens navnNorske Kveners Forbund anbefaler at kommi-

sjonen kalles «Sannhets- og forsoningskommisjon forgransking av fornorskningspolitikk og urett mot detsamiske og kvenske folk, samt norskfinner (Sannhets-og forsoningskommisjonen)». Sametingets forslag er:«Duohtavuođa- ja seanadankomišuvdna / Sannhets- ogforsoningskommisjonen». I Sametingets uttalelse1. juni 2018 viser Sametinget til at de ikke ser noengrunn til å betegne denne prosessen annerledes ennallerede gjennomførte prosesser i andre deler av verden.Kvenlandsforbundet ønsker på sin side ikke at kommi-sjonen skal kalles en sannhetskommisjon.

P r e s i d e n t s k a p e t viser til at kontroll- og konsti-tusjonskomiteen i Innst. 493 S (2017–2018) ikke benyt-tet begrepet sannhetskommisjon som betegnelse påkommisjonen. Komiteens flertall mente at begrepetrettferdighetskommisjon kunne være en dekkende be-tegnelse, men valgte likevel ikke å samle seg om et sliktnavn.

P r e s i d e n t s k a p e t mener at kommisjonen børha en offisiell tittel som beskriver de sentrale elemente-ne i dens virke, hvor gransking av fornorskingspolitik-ken er et sentralt punkt. Kommisjonens arbeid vil ikkeuten videre kunne sammenlignes med ulike kommisjo-ner i andre land. P r e s i d e n t s k a p e t foreslår at kom-misjonenes tittel skal være «Kommisjonen for å granskefornorskingspolitikk og urett overfor samer, kvener ognorskfinner». Kommisjonen bør også ha et kortnavnsom er enklere å bruke i dagligtale. I utgangspunktet børdette reflektere det sentrale i den fulle tittelen og gi enindikasjon på hva kommisjonens arbeid angår. Kort-navn knyttet til «fornorsking» eller «urett» kan imidler-tid gi feil assosiasjoner.

P r e s i d e n t s k a p e t har merket seg at det i det sa-miske og i deler av det kvenske miljøet er et sterkt ønskeom at «sannhets- og forsoningskommisjonen» skal inn-gå i kommisjonens navn. P r e s i d e n t s k a p e t har tatt ibetraktning at kontroll- og konstitusjonskomiteen ikkeforeslo en slik betegnelse. P r e s i d e n t s k a p e t ser ogsåat det kan reises innvendinger mot begrepet «sannhet»som betegnelse på en offentlig kommisjon. Det er like-vel sterk støtte til en slik betegnelse, og «sannhets- ogforsoningskommisjonen» har allerede festet seg som etuoffisielt navn i store deler av de berørte miljøene. Pådenne bakgrunn foreslår p r e s i d e n t s k a p e t at kom-

misjonen gis korttittelen «sannhets- og forsoningskom-misjonen». Det nærmere temaet for kommisjonens ar-beid vil fremgå av den fullstendige tittelen, og av man-datet.

MandatInnledning

P r e s i d e n t s k a p e t har med utgangspunkt i Innst.493 S (2017–2017) lagt vekt på å komme frem til et man-dat som vil kunne danne et godt og samlende grunnlagfor det viktige og omfattende arbeidet som skal iverkset-tes. P r e s i d e n t s k a p e t har lyttet med respekt til Sa-metinget og de kvenske og norskfinske organisasjone-ne, og har så langt det har latt seg gjøre, søkt å ivareta uli-ke synspunkter i uttalelsene fra disse.

P r e s i d e n t s k a p e t understreker at forslaget tilmandat skal trekke opp en ramme og stake ut en retningfor kommisjonens arbeid. På denne bakgrunn må kom-misjonen selv, ut fra egne faglige vurderinger og besteskjønn, tolke mandatet og foreta de nødvendige priori-teringer av arbeidet.

Forslag til mandat

P r e s i d e n t s k a p e t foreslår følgende mandat forkommisjonen:

Kommisjonens navn er «Kommisjonen for å gran-ske fornorskingspolitikk og urett overfor samer, kvenerog norskfinner (sannhets- og forsoningskommisjo-nen)».

Bakgrunn

Norske myndigheter har i perioder frem til sluttenav 1900-tallet ført en politikk overfor samene, kveneneog norskfinnene som fikk alvorlige negative konsekven-ser for deres kultur, språk, identitet og levekår. Dennepolitikken betegnes ofte som fornorskingspolitikken.

Både rettslig og faktisk har det i løpet av de siste tretiårene vært gjennomført tiltak for å bøte på dette.

De siste 30 årene har særlig samenes rettigheter blittstyrket gjennom en rekke lover og institusjoner. Lov omSametinget og andre samiske rettsforhold (sameloven)kom i 1987, og Sametinget åpnet i 1989. Statens ansvarfor å sikre samenes rett til å utvikle sin kultur, sitt språkog samfunnsliv ble tatt inn i Grunnloven i 1988. I 1990ratifiserte Norge som første land ILO-konvensjon nr.169 om urfolks rettigheter. Finnmarksloven fra 2005skal blant annet legge til rette for at grunn og naturres-surser i Finnmark forvaltes til beste for innbyggerne ifylket og særlig som grunnlag for samisk kultur,reindrift, utmarksbruk, næringsutøvelse og samfunnsliv(§ 1). Staten har også beklaget den tidligere politikkenoverfor samene.

3Innst. 408 S – 2017–2018

Gjennom Norges tilslutning til Europarådets ram-mekonvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteterav 1995, som Norge ratifiserte i 1999, fikk kvenene/norskfinnene status som nasjonal minoritet i Norge.Kvensk ble anerkjent som minoritetsspråk i Norge i2005.

Dette forhindrer ikke at uretten samene og kvene-ne/norskfinnene ble utsatt for, skapte sår som fortsattfinnes, og som påvirker forholdet mellom samene, kve-nene/norskfinnene og majoritetsbefolkningen i dag.

Det har over tid vokst frem et ønske om at det skalopprettes en offentlig kommisjon som gis i oppgave ågranske fornorskingspolitikken og dens virkninger, et-ter inspirasjon fra lignende kommisjoner i andre land.Sametinget har vært blant pådriverne for opprettelse aven slik kommisjon. Stortinget vedtok 20. juni 2017 at enslik kommisjon skulle opprettes, jf. Dokument 8:30 S(2016–2017) og Innst. 493 S (2016–2017).

TemaTemaet for kommisjonens arbeid er norske

myndigheters fornorskingspolitikk overfor samer ogkvener/norskfinner, og de konsekvensene denne poli-tikken har hatt for enkeltindivider og grupper og for for-holdet mellom majoritetsbefolkningen og kvener/norskfinner og samer. Kommisjonen skal først ogfremst kartlegge fornorskingspolitikkens konsekvenserfor samers og kveners/norskfinners mulighet for brukog praktisering av eget språk, egen kultur og tradisjonel-le næringsveier. I sammenheng med dette skal kommi-sjonen også undersøke fornorskingspolitikkens konse-kvenser i majoritetsbefolkningen i form av diskrimine-ring og utbredelse av fordommer rettet mot samer ogkvener/norskfinner.

FormålGranskningens formål er å legge grunnlag for aner-

kjennelse av samers og kveners/norskfinners erfaringeri møte med norske myndigheters politikk, og de konse-kvensene disse erfaringene har hatt for dem som grup-per og individer. Hensikten er å etablere felles forståelseav myndighetenes og det norske samfunnets behand-ling av hele eller deler av de kvenske og samiske befolk-ningene og deres kultur.

Granskningen skal ha et fremtidsrettet perspektiv.Hovedmålsettingen er at kommisjonen, gjennom å eta-blere en felles forståelse av fornorskingspolitikken ogdens konsekvenser, skal legge grunnlaget for fortsattforsoning mellom samer, kvener/norskfinner og majo-ritetsbefolkningen.

OppgaverKommisjonens oppgave er tredelt.

Historisk kartleggingKommisjonens viktigste oppgave er å undersøke og

beskrive norske myndigheters politikk og virksomhetoverfor samer og kvener/norskfinner, lokalt, regionaltog nasjonalt, fra rundt 1800 og frem til i dag. Kommisjo-nen kan også gå lengre tilbake i tid dersom den finnergrunn til det. Kommisjonen skal undersøke og doku-mentere ideologien og målene bak politikken, virke-midlene som ble tatt i bruk i gjennomføringen av den,og virkningene for enkeltpersoner og grupper. Dersomkommisjonen mener at et tema fremstår som spesieltviktig å undersøke nærmere, kan den prioritere dettetyngre enn andre. Kommisjonen skal særlig vurdereskolevesenets rolle, men skal også inkludere blant an-net religiøse, akademiske, kulturelle eller sosiale institu-sjoner og organisasjoners virksomhet i sine undersøkel-ser.

Kommisjonen skal ta hensyn til et stort mangfoldinnad i gruppene, og forskjeller mellom gruppene.Hverken de ideologiske begrunnelsene eller den prak-tiske politikken overfor samer og kvener/norskfinnervar ensartede, heller ikke innad i disse gruppene. Detteinkluderer geografiske forskjeller. Funn i tidligereforskning kan for eksempel tyde på at kvener/norskfin-ner og samiske grupper som ble definert som grensemi-noriteter, blant annet av sikkerhetspolitiske hensyn bleutsatt for strengere politiske virkemidler enn andre.Kommisjonen må i sitt arbeid ha for øye at både moti-ver, ideologiske drivkrefter og konkrete, praktiske tiltakog ettervirkninger kan ha vært ulike for de forskjelligegruppene, og at det kan ha vært ulikheter knyttet til det-te innad i gruppene, for eksempel ut fra kjønn.

Kommisjonen skal også se på hvordan fornor-skingspolitikken påvirket majoritetsbefolkningensoppfatninger av samer og kvener/norskfinner, og dissegruppenes egen oppfatning av sin kultur, sitt språk ogsitt folk. Tilsvarende skal kommisjonen se på konse-kvensene av fornorskingspolitikken i lys av de tiltak avrettslig eller faktisk art som har vært iverksatt for å bøtepå eller motvirke denne. Kommisjonen skal vurdereinnretningen av tiltakene overfor de ulike gruppene.

Kommisjonen skal sørge for å bringe personlige er-faringer og historier frem i lyset ved å legge til rette for atenkeltpersoner som selv har erfaringer å dele, får mulig-het til å fortelle sin historie, herunder om urett som blebegått mot dem personlig eller andre nærstående, ogom hvordan virkningene av uretten har påvirket ellerpåvirker deres livssituasjon.

Undersøke virkningene av fornorskingspolitikken idag

I tillegg til å kartlegge den historiske utviklingen ogerfaringene som er gjort, skal kommisjonen se på etter-virkninger av fornorskingspolitikken i dag, først ogfremst knyttet til samisk og kvensk/finsk språk og kultur

4 Innst. 408 S – 2017–2018

i dagens samfunn og materielle, sosiale, helsemessige ogidentitetsmessige ettervirkninger av fornorskingspoli-tikken, både for gruppene som helhet og for enkeltindi-vider. Kommisjonen skal videre undersøke ettervirk-ningene av fornorskingspolitikken i dagens samfunn,for eksempel i form av hatytringer og diskriminering.

Foreslå tiltak for videre forsoningKommisjonen skal legge frem forslag til tiltak som

kan skape større likeverd mellom majoritets- og mino-ritetsbefolkningen, og forslag til tiltak som kan bidra tilå informere og øke den generelle kunnskapen i samfun-net om samisk og kvensk/norskfinsk historie og kulturav i dag. Dette kan for eksempel være tiltak for fortsatt åfremme samisk og kvensk/finsk språk og kultur eller åinformere og formidle kunnskap om fornorskingspoli-tikken og dens virkninger til majoritetsbefolkningen. Idenne sammenhengen er det naturlig at kommisjonenogså vurderer allerede pågående tiltak for forsoning.

Fordi etablering av en felles forståelse av fortiden ogbredere kunnskap om vår felles historie er en hoved-målsetting for kommisjonens arbeid, skal kommisjo-nen i tillegg til å avlegge en avsluttende rapport finne eg-nede midler til å formidle den kunnskapen som frem-skaffes. Dette kan gjøres ved bruk av digitale medier/in-ternett, gjennom samarbeid med tradisjonelle masse-medier og gjennom andre kanaler kommisjonenoppfatter som hensiktsmessige.

Metode

Kommisjonen skal legge opp til et systematisk ognært samarbeid med berørte miljøer og organisasjoner,slik at de blir involvert og konsultert underveis i arbei-det. Kommisjonen skal for dette formålet vurdere åopprette én eller flere referansegrupper eller tilsvarendesamarbeidsfora med representanter for de nevnte mil-jøer og organisasjoner.

Kommisjonen bør benytte seg av både skriftlige ogmuntlige kilder. Ved behov skal kommisjonen benyttetolker i samtaler med informanter. Det kan også væreaktuelt å la informanter formidle sine historier gjen-nom andre uttrykksformer for å sikre at man får bredestmulig grupper i tale.

Kommisjonen skal ta utgangspunkt i den eksis-terende forskningen på området og la denne danne ho-vedgrunnlaget for sin fremstilling. Dersom kommisjo-nen avdekker kunnskapshull i den eksisterendeforskningen, kan den enten selv eller ved hjelp av sam-arbeidspartnere undersøke arkiver eller annet aktueltkildemateriale for å kartlegge, beskrive og dokumenterebestemte tema. Kommisjonen kan også foreslå videreforskning som tiltak for å oppnå kommisjonens formål.

Kommisjonen skal samle inn individers og grup-pers egne historier knyttet til fornorskingspolitikkengjennom bl.a. å arrangere møter og/eller intervjuer og

legge til rette for at enkeltpersoner kan fortelle sine his-torier ved å levere/sende dem inn i skriftlig form, somlyd- eller videopptak eller i andre egnede formater. Inn-samling av slike fortellinger kan helt eller delvis utføresav kvalifiserte samarbeidspartnere ved forskningsinsti-tusjoner, i lokalmiljøene eller andre steder. Slik kankommisjonen ta utgangspunkt i gruppenes egen forstå-else av sin historie.

Lignende granskninger er i gang eller under plan-legging i Finland og Sverige. Kommisjonen oppfordrestil å ha et nordisk perspektiv for øye, og til å søke kon-takt med kolleger i de andre nordiske land.

Det innsamlede materialet overleveres Arkivverketnår kommisjonens arbeid er avsluttet. Dette materialetvil nødvendigvis inneholde personsensitive opplysnin-ger og må derfor behandles på en måte som gir et be-tryggende vern for opphaver. Samtidig vil dette være etmateriale som har stor verdi for forskere også senere, ogbør stilles til rådighet for fremtidig forskning. Arkivet et-ter kommisjonen må derfor klausuleres, og regler for til-gang til det utarbeides, slik at en sikrer at det kun gis til-gang for forskere som arbeider i tråd med etablerte etis-ke retningslinjer og vil ivareta enkeltpersoners krav påvern av sitt privatliv på en tilfredsstillende måte.

Kommisjonen oppfordres til å bidra til at følgeforsk-ning kan utføres underveis.

RammebetingelserDe nødvendige midler til kommisjonens arbeid be-

vilges over statsbudsjettet. Kommisjonen skal ha et eget sekretariat.Offentlige myndigheter og andre som utfører opp-

gaver på vegne av det offentlige, skal yte den bistandsom er nødvendig for at kommisjonen kan utføre deoppgaver som fremgår av dens mandat.

Kommisjonen skal ferdigstille sitt arbeid innen1. september 2022 og overlevere sin rapport til Stortin-gets presidentskap.

Dersom kommisjonen finner det hensiktsmessig,kan den avgi delrapporter underveis i arbeidet.

SammensetningP r e s i d e n t s k a p e t s utgangspunkt er at kommi-

sjonen må sammensettes slik at den kan ha bred tillit ibåde kvenske, norskfinske og samiske miljøer, så velsom i Stortinget og i det øvrige samfunn.

P r e s i d e n t s k a p e t viser til at Sametinget og dekvenske/norskfinske organisasjonene har foreslått enrekke godt kvalifiserte kandidater som medlemmer avkommisjonen, og p r e s i d e n t s k a p e t har hentet defleste foreslåtte medlemmene blant disse.

P r e s i d e n t s k a p e t har lagt avgjørende vekt på atkommisjonen skal være sammensatt av fremståendefagpersoner innen fagfelt som er særlig relevante for

5Innst. 408 S – 2017–2018

kommisjonens arbeid. De foreslåtte medlemmene avkommisjonen er derfor valgt ut fra faglig bakgrunn ogkompetanse innenfor sine respektive fagområder. Deter tatt hensyn til at komiteen skal ha medlemmer medsærlig kunnskap om samiske og kvenske/norskfinskeforhold og språk, og i tillegg er geografisk representa-sjon vektlagt. Medlemmene skal kun representere segselv og ikke den institusjon eller organisasjon som måt-te ha foreslått dem. Den foreslåtte sammensetningenivaretar kravet til kjønnsrepresentasjon i henhold til li-kestillingsloven § 28 første ledd bokstav e.

P r e s i d e n t s k a p e t vil i denne forbindelse nevneat det fremgår av mandatet at kommisjonen kan vurde-re å opprette én eller flere referansegrupper eller tilsva-rende samarbeidsfora for å involvere berørte miljøer ogorganisasjoner underveis i arbeidet.

P r e s i d e n t s k a p e t foreslår at generalsekretær iNordisk ministerråd, Dagfinn Høybråten, oppnevnessom leder av kommisjonen. Høybråten, som er cand.po-lit., har bred ledererfaring innen politikk og samfunn.Før vervet som stortingsrepresentant 2005–2013 varhan bl.a. både arbeids- og sosialminister og helseminis-ter. Han ledet Kristelig Folkeparti fra 2004 til 2011 oghar hatt en rekke offentlige verv. Høybråten har ogsåvært direktør i Kommunenes Sentralforbund, rådmanni Oppegård og trygdedirektør.

Presidentskapets tilrådingP r e s i d e n t s k a p e t viser til ovenstående og rår

Stortinget til å gjøre følgende

v e d t a k :

IStortinget oppnevner en kommisjon for å gran-

ske fornorskingspolitikk og urett overfor samer, kve-ner og norskfinner i henhold til det mandat somfremgår av innstillingen.

IISom medlemmer av kommisjonen oppnevnes

følgende:– Generalsekretær Dagfinn Høybråten, for tiden

København, leder– Professor Ivar Bjørklund, Tromsø– Stipendiat Håkon Hermanstrand, Kolvereid – Biskop emeritus Per Oskar Kjølaas, Tromsø– Professor Pia Lane, Oslo– Seniorrådgiver Anne Kalstad Mikkelsen, Hamarøy– Museumsleder Marit Myrvoll, Evenes– Professor emeritus Einar Niemi, Vadsø– Professor Anne Julie Semb, Oslo– Høyskolelektor Liv Inger Somby, Kautokeino– Professor emeritus Aslak Syse, Oslo– Førsteamanuensis Ketil Zachariassen, Tromsø

Oslo, i Stortingets presidentskap, den 12. juni 2018

Tone W. Trøen Eva Kristin Hansen Morten Wold

Magne Rommetveit Nils T. Bjørke Abid Q. Raja

6 Innst. 408 S – 2017–2018

VEDLEGG

Innholdsoversikt

Vedlegg 1: Sametingets plenumsvedtak av 1. juni 2018 i sak 020/18 Sametingets innspill til mandat for sannhets-og forsoningskommisjonen.

Vedlegg 2: Uttalelse 2. mai 2018 fra Sametinget vedrørende første utkast til mandat for kommisjonen.

Vedlegg 3 Uttalelse 30. april 2018 fra Kvenlandsforbundet vedrørende første utkast til mandat for kommisjonen.

Vedlegg 4: Uttalelse 30. april 2018 fra Norske Kveners Forbund vedrørende første utkast til mandat for kommisjo-nen

Vedlegg 5: Uttalelse 29. mai 2018 fra Norsk-finsk forbund

7Innst. 408 S – 2017–2018

VEDLEGG 1

Sametingets plenumsvedtak av 1. juni 2018 i sak 020/18 Sametingets innspill til mandat for sannhets og forsoningskommisjonen

Sametinget er positiv til etableringen av en kommi-sjon for gransking av assimilering og urett begåttoverfor samiske og kvenske/norskfinske folk i Norge.

Sametinget har følgende innspill til kommisjonensmandat:

Navnet på kommisjonenSametinget foreslår at kommisjonens navn til å

være Duohtavuođa- ja seanadankomišuvdna / Sann-hets- og forsoningskommisjonen. Sametinget anser atdet foreslåtte navnet Kommisjonen for å gjennomgåfornorskningspolitkk og urett overfor samer og kvener/norskfinner (fonorskningskommisjonen) som uheldigog upassende da det kan gi feil assosiasjoner. Sametin-get vil fraråde et navn som er basert på eller inneholderordet “fornorskning”. Sametinget ser ingen grunn til be-tegne denne prosessen annerledes en allerede gjen-nomførte prosesser i andre deler av verden.

RammebetingelserSametinget mener at det må gis tilstrekkelig tid og

ressurser til denne prosessen for å sikre kvalitet og engrundig gransking av assimilering og urett begått over-for samiske og kvenske/norskfinske folk i Norge. Saks-områdenes kompleksitet og omfang tilsier at kommi-sjonen må ha en lengre tidsramme ettersom kartleggingog bearbeiding vil ta tid. Det er viktig å være klar over atassimileringspolitikken har hatt ulike konsekvenser forden samiske befolkning, både på individuelt og grup-penivå over generasjoner. Det er derfor viktig at det leg-ges opp til en god og verdig prosess. Sametinget er be-kymret for at tidsrammen på 2 år som er forespeilet fraStortingets presidentskap ikke er tilstrekkelig. Sametin-get viser til at “Truth and Reconciliation Commission ofCanada” brukte seks år på sitt arbeid, og deres arbeid varbegrenset til et spesifikt saksområde av landets assimi-leringshistorie.

Sametinget foreslår derfor en tidsramme på 4 år. Sa-metinget forutsetter at kommisjonen også gis mulighettil å justere tidsrammen ved behov.

MetodeSametinget mener det er nødvendig å skape tillit og

trygge rammer for kommisjonens møter med enkelt-mennesker, samfunn og deres historier. Derfor krevesdet et kompetent og forberedt apparat i kommisjonen,slik at alle involverte blir ivaretatt så godt som mulig. Formange vil gjengivelse av sine opplevelser vekke sterkefølelser. Kommisjonen anbefales å ha et nært samar-beid med Samisk Nasjonal kompetansetjeneste(SANKS) i sitt arbeid. Samisk språk- og kulturkompetan-

se i møte med den samiske befolkningen og informan-ter er nødvendig. Kommisjonen må også være opp-merksom på at samer har ulike erfaringer med assimile-ringspolitikken (geografisk, og eventuelle forsonings-prosesser vil derfor være ulike. Kommisjonen må ha re-spekt for at det også er mange samer som av ulikeårsaker ikke ønsker å delta i dette arbeidet.

Sametinget er opptatt av at denne prosessen måforegå på et nasjonalt plan, slik at det blir et felles eier-skap og en lik forståelse av historien i både majoritets-samfunnet, blant samer og kvener/norskfinner. Kultur,media og et dokumentasjonssenter vil kunne være medå tilgjengeliggjøre kunnskapen om assimileringspoli-tikken og kommisjonsarbeidet for hele befolkningen.

Sametinget legger til grunn at kommisjonen ser påalle innspillene som er kommet fra det samiske sam-funn gjennom høringsrunder samt folkemøter, og atdette blir en del av grunnlaget for kommisjonens ar-beid.

Tema for kommisjonenSametinget anser at avgjørelsen om å nedsette den-

ne kommisjonen innebærer en offentlig erkjennelseom at det fortsatt er nødvendig med tiltak for å bøte påvirkningene av den statlige assimileringspolitikken. Sa-metinget forventer at Stortinget legger dette til grunnved opprettelsen av kommisjonen.

Sametinget mener det er positivt at Stortingets pre-sidentskap i sitt forslag til mandat erkjenner at urettensamene ble utsatt for har skapt sår som fortsatt finnesblant den samiske befolkningen i dag. Det er fra Same-tingets side viktig at myndighetene erkjenner at tidlige-re assimileringspolitikk eksisterer i dagens samfunns-strukturer. Sametinget konstaterer at dette er tilfelletblant annet i spørsmål om barnehagetilbud, skole- oglæremiddeltilbud, helse-, sosial- og barnevernssaker,kulturinstitusjoner, samiske næringer, språk og natur-og ressursforvaltning. Disse strukturene kan anses somdiskriminerende og undertrykkende i sin konsekvens,selv om de nødvendigvis ikke er det i sin intensjon. Sa-metinget ber om at dette tydeliggjøres i mandatet.

I Stortingets presidentskaps forslag til mandat er enrekke tidligere gjennomførte tiltak for forsoning, somfor eksempel lover og institusjoner, nevnt. Det står blantannet “det at det samiske folks rettigheter har blitt styr-ket gjennom en rekke lover og institusjoner. Sametingetvil her komme med en presisering på at samene gjen-nom disse tiltakene bare har fått delvis anerkjennelse avsine rettigheter. Videre mener Sametinget at det er vik-

8 Innst. 408 S – 2017–2018

tig at også FNs erklæring om urfolks rettigheter (UND-RIP) nevnes i mandatet.

Kommisjonen må belyse hvilke konsekvenser sta-tens manglende anerkjennelse av samenes menneske-og urfolksrettigheter har hatt og fremdeles har på same-ne, både på individ og gruppenivå. På hvilken måte ogfølgene av at samene gjennom historien frem til i daghar mistet land- og ressursrettigheter, herunder tilgangtil ressursene, må være en del av kommisjonens man-dat.

Forskning tyder på at samiske kvinner og menn mø-ter forskjellige utfordringer i dagens samfunn. Det er foreksempel påvist at samiske kvinner er mer utsatt forvold i nære relasjoner enn kvinner i samfunnet forøvrig.Sametinget mener det er viktig at kommisjonens arbeidfølges opp i et kjønnsperspektiv.

For mange eldre har internatlivet og tapt skolegangmedført livslange negative konsekvenser for blant an-net muligheten til utdanning, tilgangen til arbeidslivetog medført en tilværelse som minstepensjonister. Ord-ningen med tapt skolegang har ikke fungert som en til-strekkelig ordning for reparasjon. Sametinget oppfordrer kommisjonen til å se spesielt på dette.

Skolen som institusjon har vært sentral og effektiv iden statlige assimileringspolitikken, og dette må viessærlig oppmerksomhet. I det forestående forsoningsar-beidet må det fokuseres på hvordan eksisterende insti-tusjoner kan ha en viktig rolle i å skape og endre hold-ninger samt øke kunnskap om samiske forhold, kul-tur,historie og rettigheter. Sametinget er fornøyd med atStortingets presidentskap fremhever behovet for å se påassimileringsspolitikkens konsekvenser også for majo-ritetssamfunnet.

Sametinget støtter presidentskapets forslag om atkommisjonen skal kunne gå lengre tilbake i den histo-riske kartleggingen enn kun fra 1800-tallet fram til i dag.Dette vil kunne gi kommisjonen et bedre grunnlag for åforstå assimileringspolitikkens historie og bakgrunn.For å forstå omfanget og dynamikken, må kommisjo-nen også se på hvordan stat, kirke, rettsvesenet og aka-demia virket sammen i assimileringsspolitikken.

Sametinget er tilfreds med at Stortingets president-skap viser til lignende prosesser på svensk og finsk side.Sametinget oppfordrer kommisjonen til å ha et grense-overskridende perspektiv og samarbeid.

Avsluttende bemerkningerKommisjonen bør vurdere å komme med jevnlige

delrapporter til Sametinget og Stortinget, og Sametingetforventer at det vil foreligge delrapporter i inneværendesametings- og stortingsperiode. Kommisjonen kan ogsåkomme med forslag til tiltak underveis i prosessen, derden ser mulighet og behov for det.

Sametinget forventer at Stortingets presidentskapgjennomfører konsultasjoner med Sametinget, og at detoppnås et fritt og forhåndsinformert samtykke før en-delig mandat og sammensetning av kommisjonen ved-tas.

9Innst. 408 S – 2017–2018

VEDLEGG 2

Brev fra Sametinget til Stortingets presidentskap med innspill til første utkast til mandat, datert 2. mai 2018

Sametingets innspill til mandat for Sannhetskommi-sjonen

Samene har gjennom flere hundreår vært utsatt foren omfattende fornorskningspolitikk. En fornorsknings-politikk som ble igangsatt og utført av den norske stat.Fornorskningspolitikken hadde sitt utspring i enideologi, hvor den samiske folkegruppe ble ansett for åvære mindreverdig og stå på et lavere utviklingstrinn ennden norske majoritetsbefolkningen. Den samiskebefolkning hadde ingen fremtid og ville ikke kunnetilføre den norske samfunnsbyggingen noe positivt.Målet var derfor en total assimilasjon inn i det norskesamfunnet.

Assimileringen startet allerede på 1700 tallet med enklar religiøs og teologisk motivasjon. På 1800 tallet fikkpolitikken et mer sosialdarwinistisk og nasjonalistiskpreg, der samer og samisk kultur ble ansett som primitiveog måtte underordnes den siviliserte norske majoritets-kulturen. Prost Andreas Gjølme uttrykte det slik i 1886:«Lappefolket er et barnefolk. De står som folk på barnetsnaive, uudviklede standpunkt. Det er fornorskningensformål at bringe dem fram til mands modenhet – om det-te da er mulig.»

Etter andre verdenskrig vokste den moderne norskevelferdsstaten frem. I denne perioden ble assimilerings-politikken gjerne forklart med hensynet til det samiskefolkets velferd og sosiale utvikling. I 1979 kom samiskerettigheter og krav klart til syne i Alta konflikten og se-nere opprettelse av Sametinget i 1987. Fornorsknings-politikkens begrunnelse og praktisering var rasistisk, ogfratok samene rettigheter og livsutfoldelse på dettegrunnlag.

I 1997 erkjente, og beklaget, Kong Harald Vfornorskningspolitikken, som den første på vegne avnorske myndigheter. Kongen fastslo at den norske stater grunnlagt på territoriet til to folk, nordmenn og sa-mer.

I 2017 fremsatte stortingsrepresentantene KirstiBergstø og Torgeir Knag Fylkesnes, et forslag i Stortingetom opprettelse av sannhetskommisjon for fornorsk-ningspolitikk og urett begått mot det samiske og kven-ske folk i Norge.

Sametinget i Norge støttet forslaget om opprettelseav sannhetskommisjon gjennom sitt plenumsvedtak ijuni 2017.

Fylkestingene i Finnmark, Troms, Nordland, Nord -Trøndelag og Sør -Trøndelag støttet også forslaget. Sa-metinget deltok også på Stortingets kontroll- og konsti-tusjonskomites høring om saken i Stortinget.

I juni 2017 vedtok Stortinget at det skal nedsettes ensannhetskommisjon som skal kartlegge fornorsknings-politikkens konsekvenser. Mandat og sammensetningav kommisjonen skal skje i dialog med Sametinget og dekvenske organisasjonene. Sametinget har i brev til Stor-tinget sagt at de om nødvendig vil bruke sin konsultas-jonsrett i saken.

Sametinget har i prosessen hatt dialog med Norskekveners forbund, og mottatt verdifulle innspill.

Våren 2018 har Sametinget gjennomført en rekkeåpne folkemøter og møter med ulike samiske institusjo-ner. I tillegg har det kommet skriftlige innspill og det ergjennomført en del samtaler med enkeltpersoner. Dissefolkemøtene, 18 i tallet og med totalt 507 deltakere, harvært spredt over hele Sapmi. Vi har møtt et stort enga-sjement og store forventninger til Sannhetskommisjo-nens arbeid. Det er ført fyldige referater fra disse møte-ne, som kan brukes i kommisjonens videre arbeid. Man-ge deltakere har uttrykt at de nå ser en mulighet for at deselv, familie og samfunn endelig kan få fortelle sin histo-rie om hva fornorskningens konsekvenser har vært. Dethar vært et stort spenn i temaer som har vært løftet. Sa-metinget vil overlevere referater fra møtene og innkom-ne innspill til kommisjonen. Men vi kan tematisk skis-sere at følgende tema har vært løftet i innspillene:fornorskning i skolen og kirken, samisk åndelighet, ei-endomsrettigheter, næringer, reindrift, identitet, skole/kunnskap, historie, stedsnavn, lovverk/domstoler,språk, høyere utdanning, politikk, helse, media, hver-dagsrasisme,

Barnevern, forsoning, overgrep, ulike geografiskeområder, funksjonshemmede og likestilling.

Stortingets presidentskap foreslår at kommisjo-nens forkortede navn skal være Fornorskningskommi-sjonen. Vi mener at et slikt navn kan gi assosiasjoner omat dette er en kommisjon som skal drive fornorskning.Sametinget vil foreslå at begrepet Sannhets- ogforsoningskommisjonen brukes. Heretter vil Sannhets-og forsoningskommisjonen bli benevnt som kommi-sjonen i dette dokumentet. Dette navnet setter arbeidetinn i en relevant internasjonal kontekst, og henspeilerkommisjonens formål.

TemaTil utkastets forslag til tema vil vi tilføye at det bør

vies oppmerksomhet hvilket historisk tidsaspekt kom-misjonen skal ha. I utkast til høring er det litt uklart foross, da det både nevnes politikken ført i perioder frem tilslutten av 1900 tallet og de siste 200 år. Selv om den offi-sielle fornorskningspolitikken kan klarere tidsavgren-

10 Innst. 408 S – 2017–2018

ses, er det over en lengre historisk periode vært gjen-nomført politikk fra statenes side som har bidratt til un-dergraving av samisk kultur, språk og næring. Eksempel-vis strekker den grenseoverskridende reindriften mel-lom Norge og Sverige lengre tilbake i tid, og statenesinngripen overfor næringen har foregått over lengre tid.Etter vår mening er det ikke mulig å forstå fornorsk-ningspolitikkens konsekvenser i denne saken uten å selengre tilbake i tid enn 200 år. Det samme gjelder situa-sjonen for østsamene som har vært utsatt for statenesgrensedragninger og inngripen i et langt historisk per-spektiv. Østsamenes situasjon i dag kan bare forstås i etlengre perspektiv. Det kan nevnes en lang rekkeeksempler videre om dette, men det er viktig for oss åformidle at kommisjonen må se fornorskningen i et len-gre historisk perspektiv og ikke måtte forholde seg til etfastsatt årstall i sitt arbeid.

I forslagets avsnitt om tema sies det at kommisjo-nen først og fremst skal kartlegge konsekvensene forbruk og praktisering av eget språk, kultur og tradisjonel-le næringsveier. Sametinget vil tilføye at kommisjonenogså må se på konsekvensene for den samiske befolk-ning i forhold til levekår, helse og identitet. Det fore-ligger allerede forskning som viser at fornorskningspo-litikken har innvirkning på menneskers fysiske og psy-kiske helse. Samisk nasjonalt kompetansesenter forpsykisk helse (SANKS) har gitt oss verdifulle innspill pådette. Traumatisering er en av de største helseprobleme-ne våre, og rus- og selvmordsproblematikk knytter segtil dette, er ett av budskapene fra SANKS. Sametinget harfått flere innspill på hvor tung følelsen av skam og av-makt er i det samiske samfunn. Mange skammer segover å være same og å ha tapt sitt språk og identitet. Deter en tung oppgave å ta tilbake sin samiske identitet. Enav deltakerne på folkemøtet sa det slik: «Man er utenidentitet når man ikke har en historie.» Likestilling ogfokus på kvinners situasjon bør være tema for kommi-sjonen. I de tradisjonelle næringene har kvinners situa-sjon forandret seg som følge av fornorskningen. Det erogså interessant å undersøke hvordan ulike kjønn harvært behandlet i denne prosessen. Forskningen som vi-ser at 49% av samiske kvinner har vært utsatt for vold iet livsløpsperspektiv, bør også vies oppmerksomhet.

Sametinget er glad for at Stortinget vil se påfornorskningspolitikkens konsekvenser for majoritets-samfunnet. Den norske befolkning har også arvet sittsyn på samene fra sine forfedre. Dette mener vi har førttil diskriminering og hatytringer overfor den samiskebefolkning. Vi er opptatt av at denne involveringen måskje på et nasjonalt plan, slik at det blir et nasjonalt eier-skap til en slik prosess. Involveringen kan skje på ulikemåter, og kultur og media kan være relevante kanaler.Forskning viser at samer utsettes for mer diskrimineringenn majoritetssamfunnet, og at de i liten grad rapporte-rer dette til relevante statlige organer. Fra nordnorske

media vet vi at omtale av samiske saker får frem hatetmot den samiske befolkning i kommentarfeltene, ogdette vil på sikt være et hinder for utvikling av samiskdemokrati og ytringsfrihet.

Et gjennomgående tema i de innspill vi har fått harvært majoritetssamfunnets manglende kunnskap omsamene. I media er samiske saker svært usynlig, og det erofte saker som presenterer det samiske samfunn nega-tivt som får oppmerksomhet. Stereotypier om hva sa-mer er og gjør, er en stor utfordring for oss i møte meddet norske samfunn. Det er legitimt og greit å ikke vitenoe om det samiske samfunn, selv i statsforvaltning ogsentralt politisk nivå. Usynliggjøring av samiske saker ioffentlige dokumenter er etter vårt skjønn strukturellrasisme. Vårt mål er at kommisjonen kan bidra til end-ring på dette.

Formål Til punktet om formål vil vi tilføye at vårt mål er å gå

inn i fremtiden som et stolt folk med et avklart forholdtil vår fortid. Da er det viktig at vi etablerer en felles for-ståelse av myndighetenes behandling av samene ogkvenene/norsk-finnene. En forsoning må være et mål.Men forsoning kan ikke skje før urett er rettet opp. Å sepå hvordan samer og kvener/norskfinner har blitt be-handlet historisk i Norge vil kreve mot og ydmykhet avdet norske samfunnet. Forsoning kan aldri være baga-tellisering av fortid og nåtid. Vi vil sitere et innlegg i NRKYtring i 2014 av Sissel M. Bergh og Håkon Herman-strand: «Det er på høy tid at det samiske skrives innigjen. Våger Norge det? Grunnloven fikk omsider sin pa-ragraf 110a i 1988, men hva med «Historien om Norge?»

I folkemøtene kom det følgende ytring: «Vi samerblir ofte beskyldt for å ta en offerrolle, men vi ser oss ikkeselv som ofre. Tvert imot er vår historie også en historieom å ha overlevd som folk til tross for fornorskningspo-litikken. Men når vi ytrer våre meninger blir vi ofte avmajoritetssamfunnet beskyldt for å ta en offerrolle.»Det vil kreve bidrag fra flere samfunnsinstitusjoner iNorge. Stat, kirke og akademia vil være sentrale her. Forå forstå fornorskningens omfang og dynamikk, måkommisjonen se på hvordan disse tre institusjonenevirket sammen i fornorskningspolitikken. Det må be-merkes at Den norske kirke representert ved Samisk kir-keråd har vært viktige dialogpartnere for Sametinget idenne prosessen. Samisk kirkeråd peker på behovet forgranskning av kirkens deltakelse i fornorskningspolitik-ken.

Staten har historisk brukt av vitenskapelige miljøerog forskning for å gi sin fornorskningspolitikk tyngde.Kjent er Yngvar Nielsens framrykningsteori på sluttenav 1800 tallet som skulle underkjenne samenes historis-ke tilstedeværelse i sørsamisk område. Dette dårlig vi-tenskapelig funderte arbeid ble brukt av Staten for å for-trenge sørsamene fra sine områder. Det er behov for å se

11Innst. 408 S – 2017–2018

på forskningsinstitusjonenes historie i fornorsknings-politikken.

OppgaverSametinget støtter forslaget om tredeling av kom-

misjonens arbeid.

1. Den historiske kartleggingen av fornorsknings-politikken er viktig. Den samiske historien er ikke doku-mentert for alle de samiske områdene. Mange samerkjenner ikke sin egen historie fordi den ikke er doku-mentert og tilgjengeliggjort gjennom skole ogsamfunnsliv. En deltaker på folkemøtene fortalte at his-torieløsheten er så stor for mange samiske barn at nårde i dag lærer om samiske kultur skjønner de ikke at deter deres egen historie det er snakk om. En grundig gjen-nomgang av eksisterende historisk materiale og hvordet er behov for videre forskning, er en viktig oppgavefor kommisjonen. Vi vil også i møtegå synspunkter omat fornorskningspolitikken er historisk tilstrekkelig do-kumentert. Dette gjelder slett ikke for alle samfunnssek-torer og geografiske områder. Eksempelvis kan nevnessørsamiske, pitesamiske og umesamiske områder hvorfornorskningen har vært sterk. I kommisjonens arbeidvil referansegruppene kunne komme med verdifulle bi-drag. Vi foreslår at disse gruppene settes sammen ettergeografi, næring og tema.

Skolen som institusjon har vært sentral i fornorsk-ningspolitikken. Skolen er samfunnets beste arena for åspre holdninger og dannelse. Mange såre historier erblitt fortalt om samebarns møte med skolen, og hvor-dan dette preget de for livet. Denne historien bør kom-misjonen ha et særskilt øye til. I et fremtidig forsonings-arbeid vil også skolen ha sin viktige plass. Endring avholdninger og innlemmelse av samisk historie i norsksamfunn har sin primære læringsarena her.

Sametinget er også opptatt av å peke på de gruppersom ikke så lett blir hørt i en slik sammenheng. Det erikke alle mennesker som har ressurser til å presenteresin historie i form av folkemøter og skriftlige innspill.Samiske barn under barnevernets omsorg, funksjons-hemmede og mennesker som har opplevd vold og over-grep i fornorskningspolitikkens navn, har behov for ensærskilt oppmerksomhet. Dette bør kommisjonen hafor øye, og gi disse gruppene den rettmessige plass ikommisjonsarbeidet.

I vår kontakt med det samiske samfunn ser vi ogsåat alle aldersgrupper vil bidra med innspill. Det er ikkebare den eldre befolkningen som mener seg rammet avfornorskningspolitikken, men også samisk ungdom for-teller om hvordan de kjemper for å få oppfylt sine rettig-heter til språk og kultur. Mye av den motstanden de mø-ter er basert på argumenter og forståelse som hørerfornorskningspolitikken til. Kommisjonen bør påse atalle aldersgrupper blir gitt sin plass i arbeidet.

Det er også viktig å se på andre historiske hendelsersom var med på å påvirke fornorskningen sterkt. Et ek-sempel på dette er 2. verdenskrig. Store deler av den sa-miske befolkning i Finnmark ble evakuert sørover oggjenreisningen ga ingen rom for å videreføre samisk kul-tur og språk. For mange innebar denne perioden et klartvendepunkt i den samiske identiteten. Alt handlet nåom å bli norsk.

Fornorskningen har også påvirket dagens rettig-hetssituasjon og rettsoppfatninger. Når man ser påhvordan norske myndigheter historisk har behandletsamene er det ikke tvil om at mange samer har opplevddomstolene som et organ for en urettferdig statligfornorskningspolitikk som ikke har respektert samiskerettsoppfatninger, rettigheter og sedvaner. Den historis-ke gjennomgangen bør for eksempel se på de områdersom fikk definert bort sine reindriftsområder og av dengrunn lidd rettstap. Dermed er rettighetssituasjonen imange områder tuftet på feil historiegrunnlag.Reindriftsloven ble laget med formål å beskytte grunn-eiernes interesser. Et eksempel er bestemmelsene omkollektiv erstatningsplikt for reineierne ved skade rei-nen påførte grunneierne.

2. Å undersøke virkningene av fornorskningspoli-tikken i dag er et arbeid som henger nøye sammen medhistorisk kartlegging. Her ber vi kommisjonen i tilleggtil språk og kultur, se særskilt på de menneskelige om-kostningene i form av tap av språk og kultur. I mangeområder er den samiske historien så undertrykt at deter krevende å stå frem med samisk identitet. Følelsen avskyld og skam over denne fornorskningen sitter dypt imange samer. Ulik fornorskningshistorie har også førttil interne motsetninger i det samiske samfunn. Tap avspråk og kultur fører til såre diskusjoner om man er sa-misk nok, samtidig som de samer som har fått beholdespråk og kultur føler et stort ansvar for å bringe videresin arv. I tillegg til å gi mennesker mulighet til å fortellesine historier til sannhetskomisjonen, kan også andreuttrykksformer være aktuelle. Opplevelser fra fornorsk-ningstiden og konsekvensene av den, kan også uttryk-kes gjennom samisk kunst og kultur. Det er viktig forkommisjonen å se på hvordan fornorskningen har på-virket rettighetssituasjonen og – oppfatningen i dag.

3. Foreslå videre tiltak for videre forsoning er en storoppgave for kommisjonen. Sametinget vil peke på atFNs urfolkserklæring må inn i oppramsingen av loverog konvensjoner. Likeledes gir også FNs barnekonven-sjon urfolks barn særskilt vern. De allerede gjeldenderettslige instrumenter må gi samene et reelt rettsligvern. Eksempelvis må det være mulig å bruke FNs bar-nekonvensjon art. 30 som argument for å få samisk un-dervisning til sitt barn og ikke møte motstandbegrunnet med budsjettmessige hensyn. Forsoning er

12 Innst. 408 S – 2017–2018

ikke mulig før urett er rettet opp. I den forbindelse vil vinevne plyndring av samiske kirkegårder og gravstedersom fant sted frem til slutten av 1950 tallet. Det ligger idag nærmere 1000 skjeletter oppbevart i Universitetet iOslos lagre. Sametinget har fått råderett over disse skje-lettene, men en ønsket tilbakeføring fordrer økonomiskvilje fra staten. Det samme gjelder de kulturhistoriskegjenstandene som er hentet fra det samiske samfunn ogi Folkemuseets eie. Her er dialog om tilbakeføring igang, men det krever økonomisk hjelp fra staten.

Sametinget er det samiske folks demokratisk valgteorgan. For Sametinget er det viktig at man får størst mu-lig grad av autonomi i budsjettsaker. Det er en del av sa-misk selvbestemmelse, som igjen vil være et moment ien forsoningsprosess. En mor sa i folkemøte at for hen-ne vil den beste forsoning være at hennes barn får tilba-ke det språk hun selv har tapt. Kommisjonen bør væreåpen for at forsoning er forskjellig for mennesker ogområder i det samiske samfunn, men at det finnes felles-nevnere i dette forsoningsarbeidet.

MetodeDokumentasjon av fornorskningspolitikken og

kommisjonens arbeid er viktig. Kommisjonens arbeidvil være gjenstand for fremtidige generasjoners opp-merksomhet. Det vil derfor være viktig at resultatet avarbeidet er tilgjengelig for ettertiden. Sametinget vilpeke på Arkivverket som en egnet plass for oppbevaringav materialet. Samtidig vil det være behov for et doku-mentasjonssenter. Det vil kunne være med å tilgjenge-liggjøre fornorskningspolitikken og kommisjonsarbei-det for større deler av befolkningen. Man må kunne for-utsette at dette arbeidet vil føre til at pensum i skolenom samisk historie og kultur får en større plass. Likele-des at vitenskapsinstitusjoner og utdanningsinstitusjo-ner inkorporerer samisk historie og kultur i sine sentra-le dokumenter og læreplaner.

Fornorskningspolitikkens inngripen på de flestesamfunnsområder har vært debattert, og hvordan dettehar vært opplevd for enkeltpersoner og samfunn. Det erviktig for Sametinget å understreke at vår liste av stedersom er besøkt med folkemøter på ingen måte er uut-tømmende. Tid og ressurser har satt rammer for hvormange steder vi har kunnet besøke. Vi har underveis iprosessen fått ønsker om å arrangere flere møter på fleresteder. Særlig områder hvor fornorskningen har ståttsterkt har behov for mer fokus fra kommisjonen. Det erderfor en sterk henstilling til kommisjonen, at den måbruke mer tid på å komme i kontakt med befolkningenog avsette nok tid til å lytte til enkeltmenneskers histo-rier. Det er, etter vårt syn, nødvendig å skape tillit ogtrygge rammer for kommisjonens møte med enkelt-mennesker og samfunn. Det er mange personlige beret-ninger, som krever et godt apparat i kommisjonen for åbli ivaretatt. Kommisjonen bør også ha tilgjengelig hel-

sepersonell som kan ivareta mennesker etter at manfortalt sin historie. For mange er fornorskningen trau-matiserende og vekker til live sterke følelser. Samiskspråk og kulturkompetanse i møte med den samiske be-folkningen er også helt nødvendig. For øvrig vises til detsom er skrevet tidligere i dette dokumentet om hvordanarbeidet i kommisjonen bør gjennomføres.

Forventningene til kommisjonens arbeid ble ut-trykt slik av en deltaker: «Allet čierut min duššid dihte.Allet bija min dan dillái ahte šaddat rahpasit ja lihkká iiboađe makkárge rievdadus dán barggu maŋŋil». Over-satt kan det sies slik: «Ikke la oss gråte uten grunn. Ikkesett oss i den situasjonen at vi skal åpne oss om dette også kommer det ingen forandringer etter dette arbeidet.»

Sametinget er opptatt av at kommisjonen må hanær kontakt med lignende prosesser i Sverige og Fin-land. Samene er ett folk som bor i fire stater og mye avvår historie er felles. Et fullgodt resultat vil derfor avhen-ge av nært samarbeid med våre naboland. Lignendekommisjoner for urfolk i andre deler av verden kan ogsåbidra med verdifulle erfaringer til kommisjonen.

Som nevnt ovenfor er det vår mening at det foreslåt-te tidsperspektivet er altfor kort. Til sammenligning ar-beidet kommisjonen i Canada i over 6 år. Vi tror at kom-misjonen vil starte en prosess i det samiske folk, hvormange vil bruke tid før de tør fortelle sin historie. Detmå derfor være tilstrekkelig med tid til dette arbeidet.

Sametinget vil behandle mandatet for kommisjo-nen i Sametingets plenum 01.06.2018.

Sametinget er opptatt av at kommisjonen skal be-mannes av mennesker med kompetanse om de ulikeområdene fornorskningspolitikken har berørt. Vi vil beom at Sametinget konsulteres om sammensetning avkommisjonen.

13Innst. 408 S – 2017–2018

VEDLEGG 3

E-post fra Kvenlandsforbundet v/leder Bjørn Seppola vedrørende kommisjon om fornorskings-politikk og urett begått mot det samiske og kvenske folk i Norge. Høringsuttalelse fra Kvenlands-

forbundet, datert 30. april 2018

Kvenlandsforbundets kommentarer til Første utkast til mandat for kommisjonen som skal se på fornor-skingspolitikken overfor samer og kvener/norskfin-ner og dens konsekvenser

FORORDTil innstilling 493 S (2016-2017) fra kontroll- og

konstitusjonskomiteen om Representantforslag frastortingsrepresentantene Kirsti Bergstø og Torgeir KnagFylkesnes om en sannhetskommisjon for fornorsk-ningspolitikk og urett begått mot det samiske og kven-ske folk i Norge, vedtok Stortinget den 20. juni 2017:

«Stortinget ber presidentskapet utarbeide forslag tilmandat for kommisjonen, dens navn og sammensetning.»

I innstillingen ga komiteens flertall uttrykk for atmandat og sammensetning av kommisjonen bør utar-beides i nært samarbeid med Sametinget og kvenske/norsk finske organisasjoner.

På denne bakgrunn har Stortingets presidentskapinvitert representanter for Sametinget, Norske KvenersForbund, Kvenlandsforbundet og Norsk finsk forbundtil å gi en kommentar til forslag til mandat for kommi-sjonen og foreslå medlemmer i kommisjonen. Det fore-liggende dokument er Kvenlandsforbundets kommen-tar til ovennevnte forslag.

I tillegg til at Kvenlandsforbundet er en interesseor-ganisasjon for kvener og finner i Norge, er forbundet, et-ter sin formålsparagraf, også en forskningsinstitusjon.Forskning om kvenene, deres språk, kultur og historiesamt det forne Kvenlands historie og rettighetsforholder første delpunkt i organisasjonens formålsparagraf. Såvidt vi kjenner til er KLF den eneste institusjon/organi-sasjon i Norge som har utvikling av forskning på kven-ske og finske forhold gjort av kvener som formål. Kven-landsforbundet har kontakter og medlemmer over heledet kvenskfinske området. Vi har medlemmer som hargjennomgått både fornorskning og revitalisering. Doku-mentet er blitt til på bakgrunn av medlemmenes infor-masjon basert på personlige erfaringer i kombinasjonmed forskning.

Ved utarbeidelsen av dette dokument, har vi viderehatt som mål at dokumentet i tillegg til sitt primæremål, informasjon til Stortingets presidentskap, også skalkunne tjene som informasjon til et bredere publikumom fornorskingspolitikken, kvenens situasjon i dag, for-skjellsbehandlingen av samer og kvener, og andre for-hold vi har berørt. Vi har derfor i vår gjennomgang tatt

med momenter og forhold som kan ha interesse formedlemmene, for allmennheten, andre minoriteter ogforskere i inn og utland som ønsker å sette inn i kveneneog finnenes situasjon i Norge.

Kvenlandsforbundet deltar, som representant forkvenene, i The World Congress of the Finno-Ugric peo-ples som er en samarbeidsorganisasjon for 22 finsk-ugriske folk. Organisajsonen har sine kongresser hvert 4år. og har mellomkonferanse i Tartu i oktober 2018. Or-ganisajonen har finsk, engelsk og russisk som arbeid-språk. KLF deltar også i OHCHR Expert Mechanism onthe right of Indigenous Peoples. Denne organisasjonenhar årlige møter i Genève i midten av juli hvert år. Omikke dette dokument kan brukes direkte ved oversettel-se, kan det i alle fall brukes som et grunnlag for bearbei-ding med tanke på oversettelse.

KVENLANDSFORBUNDET – ORGANISASJON OGFORMÅL

Kvenimaayhistus/Kvenlandsforbundet ble stiftet i1999 som en felles nordisk kvenorganisasjon medavdelinger i 3 land. Norge, Sverige og Finland. Fra 2006har den norske avdelinga vært registrert som en egen or-ganisasjon.

Forbundets formål er å utforske og overvåke Kven-landets kultur, historie, bosetningshistorie, språk og ret-tigheter, hvorav sistnevnte også omfatter anerkjennelseav og styrking av eiendomsrett og bruksrett til land, na-turressurser og vann.

Forbundet forsøker å nå sitt mål gjennom å fremmeog klarlegge kvenenes slektsforhold, historie, boset-ningshistorie og nedarvede rettigheter for medlemme-ne, for andre som bor i området og for myndighetene.Informasjon frambringes gjennom forskning og inn-samling av informasjon. Vi overvåker kvenenes historie,språk og kulturelle situasjon og gir uttalelse i aktuellespørsmål vedrørende disse ting. KLF representerer kve-nene i The World Congress of the Finno-Ugric peoplesog har deltatt i komgressene i Lahti (2016), Sjifok, Un-garn (2012), Hanti-Mansjisk 2008, og Tallinn 2004. Vihar også representerer også kvenene i OHCHR ExpertMechanism on the right of Indigenous Peoples i Ge-nève.

KLF deltar i alle høringer som gjelder kvener og na-sjonale minoriteter, - leverer skyggerapporter til norskerapporter om minoritetsrettspolitiske spørsmål og del-tar aktivt i offentlig debatt om disse spørsmålene.

14 Innst. 408 S – 2017–2018

DEFINISJON AV FORNORSKNINGSPOLITIKKENFornorskingspolitikken mot kvenene var en bevist

styrt politikk utøvd av den norske stat, rettet mot barnav kvener/finner i Norge, som skulle påvirke barna til åskifte språk og etnisk identitet. Selv om man med en vissrett kan hevde at for en del av aktørene var hensiktenkun å lære barna norsk, så er det nå engang slik i vårtrettssystem at resultatet av en handling er avgjørendefor vurderingen i ettertid. Om man for eksempel skalbade et barn og bruker så varmt vann at det oppstår av-flassing av hud, brannsår og varige mén, så er man an-svarlige for det.

Virkemidlene eller arbeidsmåten i fornorskingspo-litikken var at lærere, prester og andre offentlige ansattegjennom overtalelse, press og delvis tvang skulle påvirkebarna til å skifte ut deres tradisjonelle etniske markører,(språk, musikk, skikker og sedvaner) med tilsvarendenorske etniske markører.

Drivkreftene bak fornorskingspolitikken var i førsterekke sikkerhetspolitiske hensyn. Dels også sosialdar-winisme og rasisme.

Det er en utbredt misforståelse at fornorskingspoli-tikken var igangsatt for at kvenfinnene skulle lære segnorsk slik at de skulle klare seg bedre i det norske sam-funnet. Vi har forskningsmateriale (Friis sitt etniske kartfra 1861) som viser at 95 % av de kvenske familiene, påegen hånd, allerede i 1861 hadde skaffet seg kunnskaperi norsk før fornorskingspolitikken ble satt i gang. I man-ge fler-etniske samfunn rundt om i verden viser erfarin-gene at de ulike gruppene, på eget initiativ, raskt lærer såmye av hverandres språk som hver og en behøver for ut-øvelsen av sine yrker og for sin næringsvirksomhet. Det-te var også den aktuelle situasjonen i Nord-Norge hvagjaldt kvenene/finnene. Skoledirektør Brygfjeld skrev i1923 at kvenene hører til “Finmarkens mest foretak-somme og driftigste folk”.

Det er således heller ikke grunn til å tro at bruken avkvensk/finsk på noe som helst historisk tidspunkt var ethinder for at kvenene skulle klare seg økonomisk i detnorske samfunnet. Tvert imot, kvenene/finnene klarteseg godt økonomisk, men av nasjonale sikkerhetspoli-tiske grunner måtte man få dem til å skifte språk ogidentitet. Deler av den økonomiske suksessen i dekvenskfinske lokalsamfunnene bygde på det handels-fortrinn to-språkligheten gav når handelen gikk påtvers av landegrensene. Denne delen av økonomien blebrutt ned av fornorskingspolitikken.

Fornorskingspolitikken ble igangsatt ved et vedtak iStortinget i 1852 og har aldri offisielt vært avsluttet. Selvom de mest iøynefallende fornorskingstiltak gradvis bletrappet ned i årene etter siste krig og særlig etter 1990-tallet, videreføres mange av prinsippene i fornorskings-politikken den dag i dag.

Fornorskingspolitikken var, vellykket sett frafornorskernes side. Største delen av den kvenskfinske

befolkninga skiftet virkelig språk og identitet. Baksidenav dette var imidlertid at den kvenskfinske språkkultu-ren langt på vei gikk under, og forsvant som en del avkulturlandskapet i Norge.

Det er derfor ikke selve dette med å lære seg norsksom var det urettvise i saka. Det var måten det var gjortpå og resultatet av tiltakene som vi må gripe fatt i. Kven-landsforbundet ber om at det innarbeides i mandatet atkommisjonen skal ta utgangspunkt i det som ble resul-tatet, - et identitetsskifte, utrede problematikken om-kring identitetsskifte generelt og hvilken virkning dettefikk for kvenfinnene som gruppe og for enkeltpersone-ne innen gruppen.

«Tar man morsmålet fra et folk, så tar man også selv-tilliten, kreativiteten og identiteten fra det, til syvende ogsist livsnerven» sitat fra Georg Sauerwein, tysk språkvi-tenskapsmann og humanist (1831-1904), bosatt i Oslo.

KVENENES SYN PÅ EGEN HISTORIE Kvenfinnenes historie er en annen enn den historie

norske myndigheter og Sametinget forteller om kvener/finner. Kvenfinnenes historie og rett bygger på at de eren opprinnelig befolkningsgruppe i Troms og Finn-mark. Så langt tilbake som vi kjenner områdets historiehar en større eller mindre del av befolkningen i Finn-mark vært finner. Det burde holde med å henvise til atallerede i sagatiden ble området kalt Finnmark. En be-nevning som klart viser til finnenes og kvenenes for-fedre. Sjøfinnene i senmiddelalderen var hovedsakeligfinner. De innvandringer er av finsktalende folk fra Fin-land og Nord-Sverige som kom på 1700- og 1800-talletinnebar kun at den opprinnelige finnebefolkning økte iantall. Men samtidig innvandret dansker og nordmennfra det sørlige Norge og samer innvandret fra Finland/Sverige, slik at fordelingen mellom de etniske gruppene,nordmenn, samer og kvener/norskfinner holdt seg no-enlunde jamt.

Norsk nasjonalisme og politiske vurderinger underfornorskingspolitikken, har ført til et forsøk på å om-skrive historien til kvenfinnene til ene og alene å væreen historie om innvandring fra Finland til Norge i de sis-te 3- 400 år. Men en slik omskriving av historien var endel av fornorskingspolitikken som vi altså nå skal gjøreen gransking av. Derfor kan ikke den omskrevne his-torien, som er et resultat av fornorskningspolitikkeninnebar, gjøres til det grunnlag kommisjonen skal byg-ge sitt arbeid på.

For ethvert folk eller etnisk gruppe er folkets histo-rie en sentral del av folkets identitet som knytter gruppasammen. Retten til å definere sin egen historie er en delav minoritetenes rettigheter. Kvenens historie kan ikkevedtas av Stortinget og Sametinget. Når samiske politis-ke organer, som Sametinget, gir seg til å definere ennabo-minoritets historie, nærmere bestemt kvenenesog finnenes historie, så bryter de sentrale rettigheter for

15Innst. 408 S – 2017–2018

minoriteter. Nemlig retten til å definere seg selv, sinidentitet og historie.

Dersom kommisjonen skal kunne arbeide fritt ogselvstendig etter demokratiske premisser som er vanli-ge i vårt samfunn, kan ikke oppdragsgiver, som er Stor-tinget, diktere kommisjonenes medlemmer å følge ethistoriesyn som er i strid med det historiesyn minorite-tene selv står for. Minoritetens eget syn på sin historiemå respekteres. Det kvenske historiesyn er at kvener/finner har hatt tilhold i Finnmark og Troms fra de eldstetider. De innvandringer vi hadde på 1700 – 1800-tallettilførte de gamle sjøfinnebosettingene et befolkningstil-skudd, men den kvenskfinske tilstedeværelsen i det om-råde som i dag er Troms og Finnmark er betydelig eldreenn disse innvandringene.

Den kvenskfinske befolknings historie i Finnmarker minst like gammel som den norske og samiske. Kve-nene/finnene er like mye og like lite urfolk som sameneeventuelt er urfolk i Norge.

Det kvenskfinske folkets tilstedeværelse i Troms ogFinnmark er resultatet av en historisk prosess som in-gen kjenner begynnelsen på. Vi aksepterer selvfølgeligat Troms og Finnmark er en del av kongeriket Norge,men vi aksepterer ikke en historieframstilling som gårut på at samer var før kvener/finner i området. Denneframstillingen er basert på politikk og kan ikke doku-menteres.

Kvenlandsforbundet ber Stortingets presidentskapinnarbeide i kommisjonens mandat at kommisjonen isitt arbeid skal respektere og ta utgangspunkt i den en-kelte minoritets syn på sin historie, kultur og utrede denegative følger minoriteten selv og dens medlemmer giruttrykk for har vært en følge av fornorskningspolitik-ken. På samme måte skal kommisjonen utrede hvilketiltak minoriteten selv gir uttrykk for kan være aktuelleå iverksette i det videre arbeidet.

OPPRINNELIG KULTUR OG DEN NYKONSTRUERTEKVENSKE OG SAMISKE KULTUR

I boken «Samer og samiske forhold i navn og tall»,utgitt i 2017, skriver forfatteren Odd Mathis Hætta:

«De samer som fortsatt gjennom sine foreldre ellerbesteforeldre har grunnleggende samiske kultursærtrekksom språk, bosettingsområde, har delvis beholdt sineskikker og sedvaner. I debatten som lovendringen (ireglene for innføring i Sametingets valgmanntall. Minanmerkning), er denne velgergruppen blitt betegnet somde essensielle samer. De er sterkt mindretall i Sametingetsvalgmanntall i forhold til de konstruerte samene. Det erde som gjennom mange generasjoner er fornorsket og harsin identitet knyttet kun til bestemmelsene i samelovenom at en av deres oldeforeldre kan ha behersket samisk.Men de kan ikke dokumentere det. De kan ikke samisk ogskiller seg heller ikke kulturelt fra den øvrige befolknin-gen. De har ingen spesifikke, essensielle samiske kultu-relle trekk.»

Odd-Mathis Hætta deler her den samiske kulturen ito hoveddeler, - den essensielle eller opprinnelige sa-miske kulturen som baserer seg på tradisjonelle etniskemarkører som språk, seder og skikker. På den andre sideden nyere konstruerte samiske kulturen, som basererseg på samelovens bestemmelser om at når en av olde-foreldrene har behersket samisk kan en person regneseg som same.

På samme måte kan også kvenkulturen deles opp ito hoveddeler. Den essensielle eller opprinneligekvenskfinske kulturen basert på de tradisjonelle etniskemarkører (språk, musikk, seder og skikker) og en nykvensk kultur som baserer seg på avstamming, ettermønster av samelovens bestemmelser om at en av deresoldeforeldre kan ha snakket kvensk. Det er under utvik-ling en ny-konstruert kvensk kultur med norsk språksom det bærende element. Denne kulturen retter foku-set mot kaffekvelder og festivaler på norsk, kurser islektsforskning, foredrag om bygdas historie og verningav kulturminner. Denne nye kven-kulturen er i godvekst. Samtidig blir det stadig færre kvenfinner som ved-likeholder de tradisjonelle kvenskfinske etniske markø-rer. Den ny-konstruerte kvenkulturen og tilsvarendekonstruerte samekultur er i ferd med å etablere seg somsub-kulturer innenfor den norske kulturen.

Til å drive denne, i og for seg utvilsomt trivelige virk-somheten som utbyggingen av de ny-konstruerte kven-kulturen , mener en del av de som definerer seg som kve-ner på denne måten, at de er berettiget til deler av demidler Stortinget årlig bevilger til opprettholdelse avkvensk/norskfinsk kultur, under henvisning til at dehadde en oldeforeldre som snakket kvensk. Samtidigmå andre nordmenn, som driver med de samme kul-turaktiviteter, arrangere sine festivaler, kaffekvelder ogkurser i slektsforskning uten støtte av midler som Stor-tinget har avsatt til støtte for opprettholdelsen av kultu-ren til kvener/norskfinner. Det er ikke noe å si på at ma-joritetsbefolkningen oppfatter det som feil av noen skalha spesiell støtte av staten til norskspråklige aktivitetermed en begrunnelse om at de hadde en oldemor ellerfar som snakket kvensk eller samisk.

De konstruerte samer og kvener bærer ikke på enkulturell arv som de har et sterkt følt personlig ansvarfor å ta vare på. De skiller seg ikke språklig eller kultureltfra den øvrige befolkningen i Norge. De er norske stats-borgere som er fullt ut integrert i samfunnet der de i borog har alle fordeler og plikter som alle andre norskestatsborgere. Men de samme – de konstruerte sameneog kvenene – er i et overveldende flertall når det skal ut-deles midler til støtte for å opprettholde språk og kultur-arv, - holde liv i de etniske markører. De kan derved gjø-re bruk av økonomiske ressurser tiltenkt vitalisering avspråk og kultur til andre formål enn giveren (Stortinget)hadde tenkt bare ved å henvise til en oldemor eller farsom for et halvt hundre år siden snakket kvensk, uten at

16 Innst. 408 S – 2017–2018

de samtidig ser nødvendigheten av å delta i det arbeidsom opprettholdelse av tospråklighet og minoritetset-nisitet innebærer, og som midlene egentlig skal brukestil.

Det er støtte i norsk opinion for at det er statens an-svar å støtte opp vedlikehold av minoritetskulturer.Men når midlene fordeles på bakgrunn av språket til ol-deforeldre og ikke på bakgrunn av aktiviteter i dagenssamfunn, så blir denne positive holdningen i norsk opi-nion gradvis undergravd. Taperen i dette spillet blir denessensielle og opprinnelige samiske og kvenske språk-kulturen. De kvener/norskfinner som vil bruke tid ogkrefter på å opprettholde språkkulturen er allerede hav-net i et håpløst mindretall, med de følger det får for ut-peking av satsingsområder og fordeling av midler. Stør-stedelen av de midler som er tiltenkt opprettholdelse avminoritetsspråk og -kultur går i realiteten til norsk-språklige formål og skaper ulike muligheter mellom denordmenn som har en av oldeforeldrene med samisk el-ler kvensk språk og de nordmenn som ikke har det.Myndighetene støtter på denne måten opp sterkest un-der den delen av minoriteten som går over til norsk kul-tur og språk. Dette må betraktes som en videreføring avfornorskingspolitikken, noe kommisjonen som skalgranske fornorskingspolitikken, absolutt bør vie opp-merksomhet.

JORDBRUK – SKOGBRUK – REINDRIFT Grunnlaget for bosetting og næringsliv i Troms og

Finnmark er naturressursene i området. Om vi skalfremme likeverd og like rett mellom folkegruppene måforvaltningen av ressursene være etnisk nøytral. Finn-marksloven av i dag er ikke etnisk nøytral. Den bestem-mer at en av gruppene, samene, skal ha en særrett til re-presentasjon i styret. Kvenlandsforbundet ber om at dettas inn i kommisjonens mandat at Finnmarksloven skalgjennomgås og vurderes. Etter vårt syn må den bli etnisknøytral før utvikling av likeverd og likerett kan skje. Viønsker at den norske Fjelloven, i sin helhet, uten rett tilinnsigelse fra Sametinget, skal gjøres gjeldene også ivåre områder. Ressursene i fjellet og i utmarka må tas ibruk på en måte som gagner alle bosatte i vedkommen-de bygd/kommune, uten at en etnisk gruppe, samene,skal ha særrett.

Fram til 1867 hadde det i prinsippet vært fritt salg avjord til jordbruksformål av statsgrunn i Troms og Finn-mark. Myndighetene ønsket at jordbruket i områdetskulle utvikles. Bøndene i finsk og svensk Lappland had-de i allerede løpet av 1600-tallet fått utviklet teknologiog kornsorter tilpasset forhold til fjells og på Nordkalot-ten. De etablerte deres jordbruksform, kontinentaltjordbruk, i de store elvedalene i Troms og Finnmark al-lerede ved 1700-tallets begynnelse. Kvenene/finneneble pionerer i jordbruket her oppe. Under fornorsk-ningspolitikken oppstod også en idé om å bidra til

fornorskning gjennom jordsalgspolitikken. Fra 1867fikk vi en del forordninger som skulle begrense andelenkvener i jordbruket. Disse kulminerte med en bestem-melse i reglementet for salg av jord i Finnmark (somogså gjaldt Troms) fra 1902, som hadde følgende formu-lering:

«Afhændelse maa kun ske til norske statsborgere ogunder særlig hensyn til at fremme bosættelsen af en fordistriktet, dets opdyrkning og øvrige nyttiggjørelse skik-ket befolkning, som kan tale, læse og skrive det norskesprog og benytter det til daglig bruk»

Dette reglementet stod ved lag til 1965, men det bleikke håndhevet med like stor nøyaktighet i alle distrik-ter.

Store deler av utmarka i Troms er umatrikulertstatsgrunn. Det var av denne grunnen det fram til 1867ble solgt jord til jordbrukere, - flertallet av dem varfinsk/kvensk-talende. Men fra 1867 ble det tatt hensyntil at andelen finsktalende jordbrukere skulle reduseres.I tillegg foretok staten på slutten av 1800-tallet «opp-kjøp» av store områder allerede matrikulert grunn somi dag disponeres av Statskog. Det ser ut til at disse «opp-kjøpene» i hovedsak ble foretatt fra kvenske bønder.Der er ikke, så langt vi kjenner til, gjort forskning om-kring motivet og omstendighetene rundt disse «oppkjø-pene», men i de aktuelle kvenske bygdemiljøene leverdet en oppfatning av at Statskogs kontroll med og dispo-nering av utmarka i deres bygder har medført et hinderfor utvikling jord- og skogsbruk, - og kanskje også for an-net næringsliv.

Kvenlandsforbundet ber om at det tas inn i manda-tet at disse oppkjøpene granskes for å avklare om de varen del av fornorskingspolitikken og hvilke følger statensoppkjøp av utmarka fikk for det kvenske jordbruket iberørte områder/bygder. Herunder også utrede om av-slag på kjøp av jord til utvidelse av jordbruksdrift, underrasjonaliseringa i jordbruket på 1950 – og 1960-tallet,fikk negative konsekvenser for utviklingen av jord-bruksdriften i bygder berørt. Tiltak for forsoning månødvendigvis inneholde at jordbrukerne i disse områ-der på ny får tilgang til utmarksområder som i dag dis-poneres av Statskog.

Reindrift er en tradisjonell kvenskfinsk næring.Men som et ledd i fornorskningspolitikken ble kvene-ne/finnene gradvis skjøvet ut av denne næringa ogreindrifta ble mer og mer lovregulert som samisk næ-ring. Fram til langt utpå 1900-tallet var det ganske vanligat de kvenske/finske gårdbrukerne i Norge hadde rein. Idag har de det ikke. Selv om utmarksområdene er felles,beiteretten i allmenningene er felles og kvenskfinskebønder har rett til å slippe sine dyr på beite i fellesbeitet,så har de i praksis ikke lov å slippe rein på beite i allmen-ningen. De må holde seg til sau, geit, hest og storfe. Kven-landsforbundet ber om at det i mandatet tas med at

17Innst. 408 S – 2017–2018

kommisjonen skal se på reindriftsloven. Er det i samsvarmed likeverd og likebehandling av borgerne at retten tilå holde et husdyr, i dette tilfellet rein, skal være basertpå etnisitet? I denne forbindelse viser vi til at i Finlander retten til å holde rein allmenn. Der ser vi stadig oftereat bønder har et antall rein på sine gårder. Om vinterenfores de med høy, innsamlet for og pellets. Om somme-ren slippes reinen på sommerbeite i fjellet og hentesned om høsten. Nærmest på samme vis som vi i Norgedriver med sau. Å holde rein på gårdene som husdyrsammen med andre husdyr har gamle tradisjonelle røt-ter blant kvener/finner. Tiltak for forsoning bør inne-holde tiltak hvor reindrifta løses fra sin nåværende et-niske binding og hvor også kvener/finner og nordmennhar lov til å drive med rein.

SKOLE OG BARNEHAGEFram til 1936 kunne både kvenske og samiske barn

få leseopplæring i eget språk i timene med troslære. Ca3500 kvener/norskfinner og et tilsvarende antall samerhadde fram til 1936 lært å lese og skrive eget språk gjen-nom denne ordningen. Men den 7 juli 1936 fjernet Stor-tinget denne muligheten for de kvensk/finsktalendebarna. Fra 1936 var det kun tillatt med samisk i troslæ-ren i tillegg til norsk. I 1936 ble det således i norsk skoleetablert en etnisk diskriminering som ble ført videre et-ter krigen. Samisk skole og offentlige tiltak for å støtteopp samisk språk ble gradvis utbygd. I 1946 startet deførste radiosendinger på samisk, i 1947 ble samisk sko-lekomite etablert, i 1951 startet Samisk folkehøyskole, i1959 ble hjelpespråksopplæringa på samisk utvidet tilordinær opplæring på samisk i grunnskolen. I de etter-følgende år ble det etablert rett til barnehage på samiskog til slutt hele grunnskolen på samisk. Samiskforskning og samisk høyskole ble etablert. Radiosendin-gene ble utvidet til Sameradioen med både radio og TV-sendinger.

For finsk ble det ikke bygd ut et tilsvarende støtteap-parat i årene etter krigen. På 1950- og 1960-tallet ble alleinitiativ til opplæring på eget språk for kvensk/finskebarn avvist. Først i 1970 ble det åpnet for valgfag i finsk ivideregående skole og etablert 5 minutter finsksendin-ger i NRK. Og i 1991 ble det satt i gang med en forsøks-ordning med finsk som sidemål i grunnskolen, inntil 3timer pr uke, som ble lovfestet i 1997. Siden 1990-tallethar tiltakene for kvensk/finsk i skoleverket flatet ut. Sko-leloven tillater fortsatt ikke utvidet opplæring i finsk/kvensk. Barnehageloven åpner ikke for barnehager påkvensk/finsk. I barnehagene er fortsatt kvensk/finsk ipraksis utestengt.

Kvenlandsforbundet ber om at det tas inn i manda-tet at kommisjonen skal granske ulikhetene i skole ogbarnehagetilbud til de kvenske/finske barna og de sa-miske barna i dagens samfunn og vurdere om disse er enfortsettelse av fornorskningspolitikken.

Stortinget vedtok i 1984:

"Flertallet, medlemmene fra Høyre, Kristelig Folke-parti og Senterpartiet ville se det som ønskelig om denkvenske befolkning kunne få undervisning i — og ommulig på sitt morsmål.

Flertallet ber departementet legge fram en vurde-ring av dette spørsmålet.

Komitéens mindretall, medlemmene fra Arbeider-partiet, mener at det må legges til rette for at den kven-ske befolkning kan få opplæring både i og på sitt mors-mål. Mindretallet ber departementet legge fram en vur-dering av hvordan og hvor raskt dette kan skje." (Innst.O. nr 84 – 1984-85:5)

Men til tross for at hele Stortinget den gang stilte segbak ønsket om en slik vurdering, så har det ennå ikkeblitt presentert en slik vurdering. Det virker som om ad-ministrasjonen (departementet) i dette tilfelles ignorer-te Stortingets vedtak. Vi ber om at det tas inn i mandatetat kommisjonen også skal vurdere om administra-sjonen (departementene) har hatt holdninger tilkvensk/finsk som har ført til at tiltak vedrørende kve-ner/finner er blitt prioritert ned?

SAMMENSETNING AV KOMMISJONENI Innstilling 493 S (2016-2017) fra kontroll- og kon-

stitusjonskomiteen, gir komiteens flertall, i innstillin-gen uttrykk for at «sammensetning av kommisjonenbør utarbeides i nært samarbeid med Sametinget ogkvenske/norsk finske organisasjoner». Dette kan neppetolkes annerledes enn at Kvenlandsforbundet, som eren landsomfattende organisasjon som organisererkvenske og finske folk i Norge, har en rett, vedtatt avStortinget, til å delta i «et nært samarbeid» om hvordankommisjonen skal settes sammen. Stortingsflertalletsformulering er i dette tilfellet i tråd med gode demokra-tiske tradisjoner og i samsvar med internasjonale kon-vensjoner om rettigheter for minoriteter.

I skriv av 17.11.2017 fra Stortingets presidentskap tilSametinget og de kvenske/norskfinske organisasjoneneskriver presidentskapet at «utgangspunktet for en stor-tingsoppnevnt granskingskommisjon at den skal beståav personer som har nødvendig faglig kompetanse ogintegritet, jf. Stortingets forretningsorden S 19 fjerdeledd.»

Både uttrykkene «nødvendig faglig kompetanse» og«integritet» krever en grundig gjennomdrøfting førkommisjonens medlemmer kan utnevnes. For i dettetilfellet vil etnisk kompetanse være en del av den nød-vendige faglige kompetanse. Og med kvenskfinsk etniskkompetanse mener vi i dette tilfellet personer som erfortrolige med kvenskfinske etniske markører somspråk, musikk, seder og skikker og bruker dem i dagligli-vet som en naturlig og integrert del av hverdagen. To-språklig kompetanse er et annet uttrykk som ligger tettopp til uttrykket etnisk kompetanse.

18 Innst. 408 S – 2017–2018

Det er videre en selvfølge at det til uttrykket «nød-vendig faglig kompetanse» også hører med at medlem-mene bør ha reell kompetanse i fagområdet, enten nåden er tilegnet gjennom formell utdannelse eller gjen-nom erfaring fra forenings- og yrkesliv. Ved oppnevnel-se av medlemmer i kommisjonen må man således vur-dere både kompetanse tilegnet gjennom utdanning/er-faring og etniske kompetanse. Kvenlandsforbundet kanikke godta en kommisjon sammensatt kun av personersom har etnisitet, dvs personer som kun behersker nor-ske etniske markører. Det er et krav fra vår side at kom-misjonen skal ha et eller flere medlemmer som harkvenskfinsk etnisitet i så måte at de behersker kvensk-finske etniske markører og selv medgir at de har kvensk-finsk etnisitet. I dette krav inngår at den etniske sam-mensetningen av kommisjonen må drøftes og klarleg-ges ved oppnevnelsen. Siden dette er en kommisjonsom skal behandle forholdet mellom 3 etniske grupper,vil det uansett, når kommisjonen er oppnevnt og densarbeid skal vurderes, bli en diskusjon om den etniskesammensetningen, og spekulasjoner omkring sammen-setningen, hvordan og hvorfor.

Heller ikke kravet til «integritet», omtalt i President-skapets skriv av 17.12.2017, kan oppfylles uten en forut-gående drøfting og klarlegging. Slik forvaltningslovenkap II, om habilitet, er utformet, vil det i denne sak væremulig å reise spørsmål ved integriteten til alle personersom mottar sin lønn fra den norske stat. Det gjelder ogsåforskere og ansatte ved norske høyskoler og universite-ter, for de får sine lønnsmidler fra Staten. Deres framtidog lønn til det daglige brød er avhengig av at Staten girUniversitetene penger. De er ansatt i et firma (Staten)som er part i saka. Det gjelder også forskerne og fagfol-kene ved Norsk institusjon for menneskerett (NIM) ogGáldu. Vi vil derfor ikke støtte at disse to institusjonene,som fra 1.1.2017 er slått sammen til en institusjon skalgis en sentral rolle i kommisjonenes arbeide, hverkensom sekretariat eller som premissleverandør.

Likeledes vil personer som har sittet i ledende stil-linger på institusjoner hvor samisk har vært framskjø-vet, samtidig som kvensk/finsk har vært trykket ned, fårderved svekket sin integritet. Norske politikere, som ihele etterkrigstiden har vedtatt lover, forskrifter ogNOU-er samt bevilget rikelig med midler til samiske til-tak som førte til en forsterket diskriminering av kvene-ne/finnene kan vel heller ikke ha sin fulle integritet i be-hold. Man kan forutsi at det i dagens situasjon ganskeraskt vil bli reist spørsmål om de er ute for å tilsløre sinegen deltakelse og eget ansvar for denne uretten, somhar pågått over et så langt tidsrom. De har nemlig deltatti denne uretten uten å reagere den gang de satt i posi-sjon.

Det er like godt å innrømme, jo før jo heller, at detblir tilnærmet umulig å finne en eneste person i dettelandet, som ikke er involvert i saka på en eller annen

måte som kan sies å svekke personens integritet. Vi me-ner det er et selvbedrag å forstille seg at slike nøytralepersoner fins, all den tid alle mennesker i landet har enetnisitet og menneskets etnisitet er en faktor som spillerinn i denne saka. Den eneste løsning vi i Kvenlandsfor-bundet kan se, er at man tar dette faktum inn over seg,og setter sammen en kommisjon hvor medlemmeneblir nominert av de ulike gruppene, representert vedsine politiske institusjoner/organisasjoner. Når kommi-sjonen er opprettet må medlemmene kunne arbeideselvstendig uten at de organisasjoner som har utpektdem har instruksjonsmyndighet i forhold til deres ar-beide og de avgjørelser som skal tas. Ved å sette sammenen kommisjon med medlemmer fordelt på de tre etnis-ke gruppene som var involvert i fornorskningspolitik-ken, og la dem samarbeide, kan vi få et samarbeid somvil kunne skape en plattform for en felles forståelse avhistorie og hendelsesforløp samt danne et grunnlag forvidere samarbeid og forsoning.

Kvenlandsforbundet vil foreslå en kommisjon på 9medlemmer hvor kvenene/norskfinnenes organisasjo-ner får foreslå 3 medlemmer med personlige varamed-lemmer, Sametinget får foreslå 3 medlemmer med per-sonlige varamedlemmer og Stortinget får foreslå 3 med-lemmer med personlige varamedlemmer. Til sammen 9medlemmer.

Kvenlandsforbundet vil at kommisjonen settessammen slik at flest mulige minoritetspolitiskesynsvinkler blir representert. At kandidatene har klareminoritetspolitiske synspunkter, så fremt den fagligekompetansen er til stede, er å foretrekke framfor kandi-dater med uklare minoritetspolitiske standpunkter. Jfrat Stortingskomiteene settes sammen av folk fra ulikepolitiske partier. Dermed får man fram bredde i syns-punktene som kommer fram i komiteene. Om kommi-sjonen skulle bli plukket ut blant såkalte «nøytrale»,som har sammenfallende minoritetspolitiske synsvin-kler, vi man riktignok lett kunne oppnå at kommisjo-nens rapport blir enstemmig, men det kan gå på bekost-ning av bredden i rapporten. Det vil også være lettere åreise tvil om habiliteten i en kommisjon hvor alle harsamme grunnsyn i minoritetspolitikken. En kommisjonsammensatt kan av medlemmer med samme grunnsyn,såkalte nøytrale, vil aldri kunne bli et grunnlag for vide-re samarbeid og forsoning.

Det vil ta seg dårlig ut om Det norske Storting opp-nevner en kommisjon som de hevder er nøytral og upar-tisk, men som i neste omgang havner i rapportene til Eu-roparådet og i Menneskerettsdomstolen i Haag, fordiman har oppnevnt medlemmer med tvilsom integritetog som kan mistenkes for å være partiske til egen fordel.

Kvenlandsforbundet mener kommisjonen må få ar-beide fritt og uavhengig når den er oppnevnt. De ulikemedlemmer skal være fristilt fra de organisasjoner somhar foreslått dem. Kommisjonen må også stå fritt i å vel-

19Innst. 408 S – 2017–2018

ge ut hvem de vil rådføre seg med, herunder plukke utmedlemmer til en eventuell referansegruppe. Det vilikke være riktig å utnevne ei referansegruppe på for-hånd. I Stortingets innstilling er heller ikke nevnt noenreferansegruppe.

SEKRETARIAT FOR KOMMISJONENPå samme måte som stormaktene har bidratt til å

spille to folk i Midt-Østen, arabere og jøder, opp mothverandre, har norske myndigheter i årene etter sisteverdenskrig, med en politikk basert på forskjellsbe-handling, bidratt til å spille to folk, kvenefinner og sa-mer, opp mot hverandre. Gjennom politisk forskjellsbe-handling under dekke av at den ene gruppen er urfolkog den andre er minoritet, er det allerede skapt en situa-sjon hvor det med raskt blir reist tvil om hvorvidt samis-ke institusjoner har tilstrekkelig integritet til å kunnelede tiltak for kvener. Kvenlandsforbundet akseptererikke oppdeling av befolkningen i urfolk og minoriteter.Vi mener denne oppdelingen er rasistisk. Den norskeurfolkspolitikken er i realiteten en måte å drive rasepo-litikk på. Vi mener kommisjonen skal ha et utgangs-punkt i likeverd og lik behandling. Utgangspunkt forutredningen må være at både samer og kvener/norsk-finner behandles ut fra et minoritetssynspunkt.

Kvenlandsforbundet har ikke tillit til Norsk institu-sjon for menneskerett (NIM) som sekretariat for kom-misjonen og ber om at forslaget på NIM som sekretariatvurderes på nytt. For det første har NIM lite erfaringmed kvenske spørsmål. For det andre ble Gáldu inte-grert/innlemmet i NIM fra 1.1.2017, og er derfor langtpå vei å betrakte som en samisk institusjon. Hertil kom-mer at Sametinget er representert i styret for Gáldu/NIM. Siden det allerede er skapt en interessekonfliktmellom den samiske gruppen og kvener/finner, fram-brakt av norsk politikk og administrativ praksis, blirNorsk institusjon for menneskerettigheter (NIM)/Gál-du å betrakte som inhabil i denne sammenheng.

Kvenlandsforbundet mener sekretariatet for kommisjo-nen skal være nøytralt. Vi forslår at det opprettes et egetsekretariat for kommisjonen styrt av kommisjonen selv.Det er ikke i samsvar med norsk rettsfølelse at Sametin-get og Stortinget skal ha kontroll over et sekretariat somskal granske dem begge.

ETNISK SLAGSIDE I MINORITETSPOLITIKKENI Wikipedia kan en lese om begrepet trakassering: «I

juridisk sammenheng i Norge er trakassering definertsom «handlinger, unnlatelser eller ytringer som virkereller har til formål å virke krenkende, skremmende, fi-endtlige, nedverdigende eller ydmykende» og er forbudtnår det finner sted på grunnlag av «etnisitet, nasjonalopprinnelse, avstamning, hudfarge, avstamning, hud-farge, språk, religion eller livssyn». (Diskrimineringslo-ven)»

Skiftende regjeringer har fått vedtatt nye lover oglovendringer med etnisk slagside som innebærer at denikke-samiske befolkningen diskrimineres, pr. defini-sjon trakasseres:

Det dreier seg om: Lov om Sametinget og andre sa-miske rettsforhold, Finnmarksloven, Saksbehandlings-og konsultasjonsloven med avtaleprosedyrer, Offentlig-hetsloven §19, Plan- og bygningsloven, Reindriftsloven,Naturmangfoldloven, Kulturminneloven, Lov om er-verv og utvinning av mineralressurser, Lov om retten tilå delta i fiske og fangst, Lov om fiskerett i Tanavassdra-get, Lov om kringkasting og audiovisuelle bestillingstje-nester, Lov om laksefisk og innlandsfisk mv. Samisk-/et-niskrelaterte forskrifter kommer i tillegg.

Vi trekker her spesielt fram Finnmarksloven ogKonsultasjonsordningen som ikke-etnisk nøytrale, errasediskriminerende i forhold til andre etnisiteter iFinnmark. Alle skal ha samme rett til påvirkning. Sam-mensetningen av styret for Finnmarkseiendommen girde som står i samemanntallet, dobbelt-stemme.

Konsultasjonsavtalen er rasediskriminerende. Dengir en av etnisitetene, en minoritet, forrett. Om konsul-tasjonsavtalen er tenkt å være et samrådsorgan for mi-noritetsbefolkninga, som en del land har for tiltak somgjelder minoriteter, må tilsvarende samrådsmulighetgis også den andre minoriteten, kvenene/finnene. I slikekonsultasjonsfora kan det ikke konsulteres om forholdsom gjelder andre personer enn minoriteten. Men den-ne konsultasjonsavtalen omfatter også politiske saks-områder som angår ikke-samiske minoriteter og majo-ritetsbefolkningen bl.a næringsutøvelse, som vi alle eravhengige av. I andre land gjelder dette tiltak vedrøren-de minoritetenes språk og kultur.

De som stemmer til både Sametinget og Fylkestin-get får med dette dobbelstemme. Det er mot prinsippet«én person én stemme».

Oppsummert:Den kvenfinske minoriteten diskrimineres i for-

hold til den samiske minoriteten, og Ikke-samiske orga-nisasjoner diskrimineres i forhold til samiske organisa-sjoner som vi dokumenterer i denne høringsuttalelse.Majoritetsbefolkningen diskrimineres i forhold til sa-mene. Fastboende samer diskrimineres i forhold tilreindriftssamer. Innbyggere og næring i nabokommu-ner til Sametingets virkeområder, diskrimineres i for-hold til innbyggere og næring i virkeområdene. Kom-munestyrer og fylkesting diskrimineres i forhold til Sa-metinget.

Kommisjonen bør derfor utrede om konsultasjons-ordningen bryter med FNs konvensjon for avskaffelseav alle former for rasediskriminering.

20 Innst. 408 S – 2017–2018

ETNISK SLAGSIDE I PROSESSENOgså ved Stortingets saksforberedelse til 493 S

(2016-2017) av representantforslag fra stortingsrepre-sentantene Kirsti Bergstø og Torgeir Knag Fylkesnes omen kommisjon for fornorskningspolitikk og urett begåttmot det samiske og kvenske folk i Norge, forekom deten merkverdig etnisk slagside. Stortingets Kontroll- ogkonstitusjonskomité, v/leder Martin Kolberg, skrev i etbrev av 3.5.2017 til Sametinget, v/sametingsråd IngerEline Eriksen, om at det skulle arrangeres en høring omrepresentantforslaget. I brevet blir Sametinget gitt ioppdrag å informere relevante miljøer.

Ved dette ble et organ for den ene minoriteten, Sa-metinget, gitt i oppdrag å vurdere hvilke kvenske/norsk-finske miljøer som er «relevante» å informere om hørin-gen. Resultatet ble at av de kvenske/norskfinske organi-sasjonene, ble kun Norske Kveners Forbund informert.Om det blir en praksis at Stortinget setter Sametingetinn i en formynderrolle overfor kvenene/norskfinnene,blir det et nytt overtramp mot den kvenske/norskfinskeminoriteten.

I tillegg er det slik at Sametinget har mulighet til ådisponere offentlige midler til lønnede konsulentersom kan være talspersoner for samiske interesser, mensdet kvenskfinske miljøene må nøye seg med å presente-re det de tillitsvalgte eventuelt får skrevet på fritida.Kombinasjonen av at den ene minoriteten er gitt ressur-ser til å promotere sin sak, mens den andre ikke, kombi-nert med at den ene minoriteten, samene, blir direkteinformert av Stortinget, mens den andre ikke, førte til atpå Stortingets høringen, som var den 15. mai 2017, kun-ne det samepolitiske miljøet stille med 48 talspersoner,alle finansiert av myndighetene, mens det kvenske/norskfinske miljøet, som i hovedsak er henvist til egen-finansiering, kun hadde 4 talspersoner på omtalte hø-ring.

I brev av 6. mars 2018 orienterer presidentskapetom at det 27. februar ble avholdt et møte mellom presi-dentskapet og Sametinget ved sametingspresidentKeskitalo, sametingsråd Olsen og seniorrådgiver Lars-sen, om kommisjonsmandatet og den videre fremdrift idet forberedende arbeide frem til forslag til mandat ogkommisjonens sammensetning skal være klar. Ogsådette skaper et inntrykk av at der er en forventning omog kanskje også en praksis med at samiske interesser harbehov for særbehandling.

Praksisen med forskjellsbehandling av samer ogkvener ser ut til å være dypt inngrodd. Selv i arbeidetmed å opprette denne kommisjonen ser vi hvordanman også i Stortingets arbeid prioriterer det samiske iforhold til det kvenske. Dette kan med letthet knyttes tildet faktum at kvensk språk - som for femti år siden stominst like sterkt som nordsamisk - i dag er nærmestutradert, mens nordsamisk egentlig står seg rimelig bra.

KVENLANDSFORBUNDETS INNSPILL TIL MØTET15. DESEMBER 2017 MED STORTINGETS PRESI-DENTSKAP

Vi finner det riktig her å ta med vårt innspill til mø-tet med I Stortingets presidentskap 15. desember i hø-ringsutkastet. Av innkallingen til innspillmøte fremgårdet at kommisjonen også skal legge frem forslag til tiltaksom kan skape større likeverd mellom majoritets- ogminoritetsbefolkningen. Det faller i denne sammen-hengen naturlig å trekke frem tre tema som grunnlag forvurdering av denne type tiltak nemlig ILO-konvensjo-nen 169, finnmarksloven og konsultasjonsordningen.

Dette fordi det også i saksdokumentene Innst. 493 S(2016-2017) fremkommer en fraksjonsmerknad omfortgang i arbeidet med å følge opp NOU 2007:13 «Dennye sameretten» med å lovfeste en plikt for kommunerog fylker å konsultere Sametinget. Lovforslaget betyr atSametinget og samiske organisasjoner kan kreve for-handlinger med kommunale og fylkeskommunale or-ganer om saker som i høyeste grad ikke bare angår de sa-miske minoritetene. (I «Den nye sameretten» er detfremmet forslag om lovendringer som betyr at konsul-tasjonsplikt også etter hvert vil bli gjort gjeldene i de de-ler av landet som så langt ikke er definert «som de tradi-sjonelle samiske områder» eller «Sápmi»).

Kvenlandsforbundet ser det slik at det nu bør væreaktuelt å vurdere om ILO 169 passer på forholdene iNorge i det hele tatt eller om vi har etniske grupper somlever under slike forhold som ILO 169 forutsetter. På Re-gjeringens hjemmesider kan man lese om ILO 169 somknytter samene som urfolk til konvensjonen ved hen-visning til artikkel 1 nr. 1 b.

”Folk i selvstendige stater som er ansett som opprin-nelige fordi de nedstammer fra de folk som bebodde lan-det eller en geografisk region som landet hører til da erob-ring eller kolonisering fant sted eller da de nåværendestatsgrenser ble fastlagt, og som - uansett deres rettsligestilling - har beholdt alle eller noen av sine egne sosiale,økonomiske, kulturelle og politiske institusjoner.”

Det er alt som Regjeringen viser til. Finnes det eneneste bokstav, i nevnte artikkel, som diskvalifiserernorske/norsktalende og finsk-/kvensktalende/kvenerfra å være berettiget til å bli beskyttet av innholdet i ar-tikkel 1 nr. 1 b? Nei, det gjør det ikke.

Samisk språkutvalg lanserer en ny definisjon av be-grepet urfolk i NOU 2016:18 Hjertespråket:

”Med urfolk mener utvalget folk med særegne språkog særegen kultur som har hatt territoriell tilknytning tilområdet før dagens stat ble etablert med dagens grenser.”

Kravet om «særegne språk» som kriterium gjør atutvalgets urfolksdefinisjon vil ekskludere halvparten avsamene som «urfolk».

Hvordan kan det ha seg at norskfinner og kvenerikke blir regnet som «urfolk» av språkutvalget? De har jo

21Innst. 408 S – 2017–2018

hatt territoriell tilknytning til området før dagens gren-ser ble trukket opp.

Det er for øvrig en gåte at det har festet seg den fore-stilling at ILO 169 er blitt til for å beskytte og ivareta in-teressene til alt fra mennesker som lever avsondret, erutrydningstruet og politisk marginalisert til velutdan-nede og urbane mennesker som bl.a storbysamene/by-samene i Oslo, Bergen, Trondheim, Bodø, Tromsø og Al-ta, som er fullt ut integrert i samfunnet i det landet debor i. Innvalgte fra storbyer og byer i Sametingets val-mantall, utgjør flertallet av manntallsførte samer.

Etter at Regjeringen har startet arbeidet med å følgeopp NOU 2007 ”Den nye sameretten”, foreligger det nuet legitimt og et kritisk behov for en åpen debatt påprinsipielt grunnlag om dyrking av etnisitet og etniskeskillelinjer hører hjemme i moderne politikkutviklingog det norske demokratiet i det 21-århundre. Denneproblemstillingen er gjenstand for debatt nordpå og isosiale media, også blant samer, hvor begrepet ”urfolk”og ILO 169 er gjengangere.

I Sametinget har partiet Nordkalottfolket tatt tilordet for en gjennomgang av ILO 169

“… En diskusjon om verdens urfolk er viktigere å dis-kutere enn situasjonen for samer i Norge” er Nordkalott-folkets begrunnelse.

Den norskspråklige, samiske avisen ”Sagat” skrev pålederplass 30.11. 2013 :

”.. vi (tror) at det er positivt at det samiske samfunnettar en debatt både om ILO-konvensjonen og andre inter-nasjonale regler som gjelder statens forhold til urfolk.Sammenlignet med andre urfolk, lever samene i Norge etluksusliv, både materielt og med hensyn til menneskeligerettigheter. . , samefolket i vårt land fremstår like livstrettesom alle andre søkkrike og overmette nordmenn. ..”.

Myndighetene bør utrede om det i dag finnes folke-grupper i Norge som er berettiget beskyttelse av be-stemmelsene i ILO 169. Kvenlandsforbudet foreslår atdet i mandatet til kommisjonen inngår en utredning avom det i Norge i dag finnes folkegrupper som er beretti-get bestemmelsene i ILO-169.

LOVFESTING AV KONSULTASJONSPLIKT FOR STAT,FYLKER OG KOMMUNER

I innspillet til dette møtet ber Kvenlandsforbundetom at konsultasjonsordningen evalueres i lys av beho-vet for likeverd i samfunnspolitikken og begrunner detmed at det ikke blir likeverd om én etnisk gruppe skal haen særrett til å bli konsultert og de andre ikke.

I arbeidet med oppfølging av NOU 2007:13 «De nyesameretten» har KMD opplyst at departementet vilfremme forslag om å vedta en egen lov om “konsultasjo-ner” som skal avløse dagens konsultasjonsavtale medavtaleprosedyrer. I følge forslaget skal heretter stat, fyl-ker og kommuner ha plikt til å konsultere Sametinget

og samiske organisasjoner. Forslaget er utviklet underkonsultasjoner mellom KMD og Sametinget. Siden dis-se konsultasjonene har funnet sted i henhold til Offent-lighetsloven §19, har åpen demokratisk debatt om inn-holdet ikke vært mulig. Innholdet er ukjent hos de somblir berørt av loven, innbyggerne, næringslivet og politi-kerne.

Vi kan derfor ikke kommentere lovforslaget utoverå gi uttrykk for at KMD legger opp til at Sametinget vil fåeksklusive kanaler til beslutningstakere på alle politiskeog forvaltningsmessige nivåer i landet hvis Stortinget girsin tilslutning til et lovforslag. At en etnisk gruppe pådenne måten får muligheter til økt innflytelse og makt-bygging, må da være strid med demokratiske prinsipperom likeverd og folkestyre. Og FNs konvensjon for av-skaffelse av alle former for rasediskriminering.

FINNMARKSLOV UTEN ETNISK SLAGSIDEEtter at Troms og Finnmark er slått sammen til et

fylke, må finnmarksloven revideres og Finnmarkseien-dommens plass og rolle i samfunnsutviklingen må gjen-nomgås. Dessuten; Dagens lov gjør forskjell på etniskgrunnlag.

Av §3 fremgår det av loven at ILO-konvensjon 169 erinkorporert i reindriftsloven hvilket gir etniskbaserteføringer for styret i FeFo sitt arbeid. I formålsparagrafentil loven står det at lovens formål er å forvalte Finnmarkfylke

”til beste for innbyggerne i fylket og særlig som grunn-lag for samisk kultur, reindrift, utmarksbruk, næringsutø-velse og samfunnsliv”.

Ved ordet særlig i formålsparagrafen får Finn-marksloven straks en etnisk slagside. Og det forsterkes iandre paragrafer i loven.

§4 bestemmer at Sametinget skal lage retningslinjerfor hvordan endret bruk av utmark i Finnmark skal be-dømmes i forhold til samisk kultur, reindrift, utmarks-bruk, næringsutøvelse og samfunnsliv. Vi tar også med§7 som angir bestemmelsene om sammensetningen avstyret til Finnmarkseiendommen (Fefo). Finnmark Fyl-keskommune velger tre representanter og Sametingetvelger tre representanter. Styreleder har dobbeltstem-me ved stemmelikhet. Det er lovbestemt at reindriftenskal ha fast plass i styret. Samiske nærings- og særin-teresser kan med dette i gitte situasjoner lett pressegjennom sitt syn i styret.

Løftet om at finnmarkingene skulle bli herre i egethus, kan ikke innfris. Flertallet av representantene i riks-organet Sametinget er innvalgt fra kretser syd for Finn-mark.

Lovgivers forståelse av begrepet diskriminering ogdemokratiske prinsipper er vanskelig å få tak i. De somer innmeldt i Sametingets valgmanntall er gitt en vek-ting som er minst 5-6 ganger større enn de som ikke står

22 Innst. 408 S – 2017–2018

i samemanntallet. I tillegg kan de samme personer hapolitisk påvirkning, både ved fylkestingsvalg og ved sa-metingsvalgene.

I innspillet til dette møtet anbefaler derfor Kven-landsforbundet at alle paragrafene som gjør at finn-marksloven ikke er etnisk nøytral må fjernes fra lovenved utarbeidelse av ny lov.

HØRINGSUTKASTET SEMENTERER URETTFERDIG-HET OG FORSKJELLSBEHANDLING

I Innst. 493 S (2016-17) leser vi at

«et slikt opplegg vil bidra til fellesforståelse av envanskelig fortid, noe som er det viktigste bidraget til forso-ning og dermed rettferdighet. Det vil si at begrepet rettfer-dighetskommisjon er mer dekkende, gjennom at dagenspolitikere legger et solid, kunnskapsbasert og omforentfundament for fremtidig samliv mellom folkegruppene».

Vi konstaterer imidlertid at en underliggende forut-setning i mandatet som presidentskapet har lagt fram,er at forskjellsbehandlingen av samer og kvener skal se-menteres. Det skal fastlåses og forsterkes at samene erurfolk og kvenene er innvandrere. Det ligger under atoppdelingen av befolkningen i raser (forskjellige grup-per med ulike rettigheter) skal fortsette. Den forskjells-behandling den norske staten av i dag bedriver, er i stridmed minoritetsretten. Den innebærer en krenkelse avmedborgernes rettigheter. Det gjelder særlig rettighete-ne til de andre minoritetene. Og helt klart retten tilkvenfinnene som trolig har en minst like god historiskrett som samene.

Kulturell og genetisk sammenblanding gjennomomfattende giftemål over språkgrensene mellom samerog ikke-samer over århundrer, (folketellingen i 1876 vis-te for eksempel at hele 64,6% av samene som var bosatti Finnmark det året, var gift med en ikke-same), inne-bærer at det skal godt gjøres å peke på personer som erav ren samisk avstamning. Om slike skulle finnes, så erde i tilfelle noen ytterst få personer.

I høringsutkastet påpekes ikke, det tvilsomme,urettferdige og uverdige i at også konstruert etnisk tilhø-righet og avstamning skal føre til tildeling av forskjelligepolitiske særrettigheter og særordninger mellom nabo-er og i familier.

Hjemmelen for disse urimelighetene og urettferdig-hetene er nedfelt i Lov om «Sametinget og andre samis-ke rettsforhold» (sameloven). Lovgiverne bestemte somkjent i 1997, at personer som er av 1/8’s samisk avstam-ning (de hadde en oldemor eller oldefar med samisksom hjemmespråk og at personen selv oppfatter segsom same) kan melde seg inn i Sametingets valgmann-tall. Også de personer - som er fullt integrert og assimi-lert i felleskapet - er altså pr juridisk-politisk definisjonfor «urfolk» å regne og er uten reell begrunnelse privili-gert med politiske og økonomiske særrettigheter.

I boken «Samer og samiske forhold i navn og tall»skriver forfatteren 1. amanuensis Odd Mathis Hætta omlovendringen i 1997:

«Endringene har fått store konsekvenser for de etter-følgende valg fordi det ikke lengere er mulig å etterprøvedokumentasjonen av de som vil i samemanntallet. Dennelovendring har ført til todeling av samemanntallsførte:De samer som fortsatt gjennom sine foreldre eller beste-foreldre har grunnleggende samiske kultursærtrekk somspråk, bosettingsområde, har delvis beholdt sine skikkerog sedvaner. I debatten som lovendringen førte til, erdenne velgergruppen blitt betegnet som de essensiellesamer. De er sterkt mindretall i Sametingets valgmanntalli forhold til de konstruerte samene. Det er de som gjennommange generasjoner er fornorsket og har sin identitetknyttet kun til bestemmelsene i sameloven om at en avderes oldeforeldre kan ha behersket samisk. Men de kanikke dokumentere det. De kan ikke samisk og skiller segheller ikke kulturelt fra den øvrige befolkningen. De haringen spesifikke, essensielle samiske kulturelle trekk.Eksempler på dette et at samtlige stortingsrepresentanteri 2016 er innmeldt i samemanntallet slik som også et stortflertall av ordførerene i Finnmark er det. Et annet eksem-pel er at nesten 40% av kommunestyrerepresentantene iHammerfest er i samemanntallet.

De konstruerte samer er ingen politisk svak gruppe.De har heller ingen kulturell arv å ta vare på fordi de ikkeskiller seg språklig eller kulturelt fra den øvrige befolknin-gen i Norge. Men de samme – de konstruerte samene – er ioverveldende flertall i Sametingets valgmanntall». (side188).

Det er alminnelig kjent at tilstrømmingen til same-manntallet av konstruerte samer har tatt seg opp. Slik viser det, bør kommisjonen etterprøve innmeldingen iSametingets valgmanntall basert på endringen i same-loven i 1997

«Det er ytterst få personer som kan dokumentere aten av deres (av åtte) oldeforeldre brukte samisk til daglig,- og enda vanskeligere er det å etterprøve dette. Da er detikke lenger kulturen og språket som er bærebjelken isamemanntallet, men rase og blod. Å basere et manntallpå rase og blod i vår samtid, er en farlig vei å gå. Det erikke på den måten man i andre sammenhenger baserersin kulturelle og etniske tilhørighet på». (Odd MathisHætta).1

I 2017 var antallet innmeldte i Sametingets valg-manntall, i Oslo, Tromsø, Alta, Bodø, Trondheim og Ber-gen, til sammen på 4193 personer. Dette er 42% merenn antallet innmeldte i Karasjok og Kautokeino kom-

1. (Odd Mathis Hætta født 1940 i Kautokeino er cand.philol. 1984med samisk kulturvitenskap som hovedfag, mellomfag i samiskog arkeologi, grunnfag i nordisk samt geologi og finsk. Hætta varmed på å stifte Norske Samers Riksforbund (NSR), satt mange år iNSR-styret og var også i en periode leder i NSR. Hætta som nå erpensjonist, var førsteamanuensis ved Høgskolen i Alta. Hættahar vært redaktør av den norskspråklige samiske avisen Ságat,sjef for NRK Sámi Radio, nå NRK Sápmi, og konsulent hos skole-direktøren i Finnmark. Da NSR på 90-tallet valgte makterobring istedet for inntil da, språk og kultur som strategi, brøt han medNSR).

23Innst. 408 S – 2017–2018

mune til sammen. Det er også flere innmeldte i dettemanntallet i Tromsø Kommune enn i Karasjok kommu-ne. I et, la oss si tiårsperspektiv, i 2030, vil de som til en-hver tid er innmeldt i samemanntallet totalt være domi-nert av mennesker som bor og har sitt virke utenfor desamiske kjerneområdene.

De er norske statsborgere som er fullt ut integrert isamfunnet der de i bor og har alle fordeler og pliktersom alle andre norske statsborgere. Der er imidlertid enforskjell, de har samiske aner og har minst en oldefor-eldre som snakket samisk, og hvis de i tillegg - i nåtid -”føler seg som same” er de utfra en politisk vedtatt defi-nisjon kvalifisert og kan delta ved sametingsvalgene. Deblir derved tilgodesett med en rad fordeler som same-landsideologene og toneangivende reineiere via Same-tinget har kjempet igjennom. De kan derved yte godt avpolitiske og økonomiske fordeler som ”urfolk” med ”ur-folksretter”, noe som det øvrige Norge bare kan se langtetter. Og de forlanger selvbestemmelse, mens befolk-ningen forøvrig må nøye seg med medbestemmelse. Be-grunnelsen for dette er kun forankret i en selvdefinertsamedefinisjon og parolebegrepet «urfolk» som frem-står mer og mer som et prokuratorknep. Begrepet urfolkeksisterer ikke i det folkerettslige vokabular. Det nær-meste en kommer er det engelske "indigenous" somsamsvarer med det norske ord "innfødt".

Selve samedefinisjonen avviker forøvrig fra densom opprinnelig ble vedtatt av norske, svenske og finskesameorganisasjoner som satt den språklige grensen vedbesteforeldre. Redefinering ble drevet igjennom av densamiske partipolitiske elite som fikk Stortinget i 1997med seg, men uten at det ble søkt legitimitet blant sineegne. Denne holdning blant samelandsideologene erfortsatt dagens politikk.

I NORUT-rapporten «Finnmarkslandskap i end-ring" fra 2015 fremgår det at kun 8% av befolkningen iFinnmark har «svært stor eller stor tillit til institusjonenSametinget». Og i en spørreundersøkelse utført for NRKSápmi høsten 2013 dokumenteres det at kun 38,6% avinnmeldte i Sametingets valgmanntall (!) ønsker at Sa-metinget får tildelt mer politisk makt og innflytelse. Dis-se fakta blir fullstendig ignorert av den samiske eliten ogheller ikke hensyntatt av den politiske ledelsen i landet.Slik kjøres det uanfektet videre som om ingen ting harhent og med sin egen agenda i en setting med årlige til-førsler av betydelige statlige midler og stillingshjemlertil egen administrasjon og eget politisk byråkrati.

Fra “Meld. St. 5 (2015–2016) om Sametingets virk-somhet 2014” sakser vi:

”Sametinget har en bred oppgaveportefølje og virk-somheten ved Sametinget har fellestrekk med arbeidet tilbåde Storting, regjering, departement og direktorat.”.

Nordenfjells er allerede et parallelt politisk beslut-ningssystem således på plass og som påvist ovenfor, er

Sametingets virksomhet blitt bygget gradvis ut etter2014 samtidig som det for tiden tilrettelegges for tilde-ling av mer makt og innflytelse til Sametinget. Forøvrig itråd med en villet, programfestet politikk:

”Høyre vil mot 2030 bidra til å videreutvikle Sametin-gets virksomhet”.

Politiske oppgaver som kan løses på demokratiskvis i kommuner, fylke og stat, blir løftet over på Sametin-get. Dermed er det skapt et etnokratisk alternativ ellersupplement til vårt partipolitiske demokrati og landetssamfunnsorden.

Helt ubegripelig, og enestående i vestlig demokrati,bærer det sakte, men sikkert mot en etablering av et et-nisk politisk parallellsamfunn i Norge. Den politiske eli-ten overser ikke bare egen befolkning, men også FNskonvensjon for avskaffelse av alle former for rasediskri-minering som slår fast at det ikke er lov å forskjellsbe-handle befolkningen etter rase og etnisitet.

Stortinget avviste i forrige stortingsperiode å brukeordet "urfolk" i Grunnloven. Om Norge ved Stortingetopprettholder at samene ikke er en etnisk minoritet,men et urfolk i landets egen betydning av ordet, harman ingen folkerettslig forankring, men en envis be-grunnelse for forskjellsbehandling.

Norges bruk av det selvkonstruerte begrep "urfolk"bindes også til ratifiseringen av ILO 169 i 1990. Ratifise-ringen kan sies opp med 10 års mellomrom. Med hen-visning til at hverken Sverige, Russland eller Finland -som alle har samiske minoriteter, har ratifisert ILO169,bør kommisjonen sette fokus på den etniske forskjells-behandling som skjer og gjøre Stortinget oppmerksompå de utfordringer det skaper.

KOMMISJON FOR FORSONING OG/ELLER UTVI-DET RAMME FOR POLITIKKUTVIKLING

I høringsutkast til mandat heter det at kommisjo-nen skal

«se på tiltak som må til for at gruppene skal få sinerettigheter oppfylt. I utforming av forslag til tiltak forven-tes kommisjonen også å forholde seg til nylig utførte arbei-der på feltet, som Samerettsutvalgets (NOU 2007:13)»,«Hjertespråket (NOU 2016:18) og Målrettet plan 2017-2021, videre innsats for kvensk språk og de pågående pro-sessene som er knyttet til oppfølgingen av disse».

Hva menes med formuleringen om at kommisjo-nen forventes «å forholde seg til nylig utførte arbeiderpå feltet»? Betyr det at kommisjonen må ta til etterret-ning de diskriminerende og samepolitiske føringer somer bygget inn i NOU’ene? Eller ser man for seg kommi-sjonen som høringsinstans?

Spørsmålene er relevante. Når det gjelder NOU2007:13: «Den nye sameretten» henleder vi oppmerk-somheten mot fraksjonsmerknaden til H og Frps med-

24 Innst. 408 S – 2017–2018

lemmer under behandlingen av representantforslaget iKommunal- og forvaltningskomiteen:

«Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskritts-partiet viser til at statsråden i sitt brev uttrykker bekym-ring for at andre tiltak kan bli satt på vent i påvente avkommisjonens arbeide og understreker betydningen av atdet ikke må skje». Disse medlemmer vil særlig peke på atarbeidet med å følge opp Samerettsutvalgets utredning(NOU 2007:13), må fortsette for fullt, i alle de ulike depar-tementene som har ansvar for ulike deler av oppfølgin-gen».

I Jeløya-plattformen følges dette opp med erklærin-gen om at regjeringspartiene skal «Fortsette arbeidetmed å følge opp NOU 2007:13 Den nye sameretten hvorlovfesting av konsultasjonerprioriteres først i perioden».Først i inneværende stortingsperiode skal altså urettenmot kvenfinnene utvides gjennom utbygging av «same-retten» i form av nye særordninger for Sametinget. Fak-tisk også på bekostning av folkevalgte i kommuner ogfylker. Hva tenker staten skal skje sist i perioden?

ANBEFALINGER TIL «SAMISK SPRÅKUTVALG» 2016TIL FORVEKSLING LIK ANBEFALINGENE I «SAME-TINGSMELDINGEN OM SAMISK SPRÅK» 2012

Samisk språkutvalg la frem utredningen NOU 2016:18 ”Hjertespråket” den 10. oktober. Utvalgets mandatvar å gjennomgå lovverk, tiltak og ordninger for sør-, lu-le- og nordsamisk språk i Norge og å vurdere og foreslåtiltak for ”sikre funksjonelle og likeverdige offentligetjenester på samisk”. I språkutvalgets utredning finneren igjen flere forslag fra sametingsmeldingen om sa-misk språk som språkutvalget foreslås gjort gjeldendefor hele landet.

Utvalget som fremmer forslag til lovverk, tiltak ogordninger for samiske språk, mener at kommunene kanoverstyres “der hvor flertallsavgjørelsene forhindrermindretallets ønske om innlemmelse i samisk språkfor-valtningsområde” og videre at Sametingets syn ”skal til-legges betydelig vekt” fordi ”språk må antas å være kjer-nen i urfolkets selvbestemmelsesrett”.

Språkutvalget legger ikke frem noen dokumenta-sjon på at det eksisterer et reelt behov for den satsingendet anbefaler. Språkutvalgets oppgave har vært å frem-me forslag som skal ”få frem flere samiske språkbruke-re”. Det er i tråd med forslag fra den samepolitiske eli-ten. De har gjort og gjør språksatsingen til et verktøy ipolitisk maktbygging.

Samisk språk skal styrkes ved at minstekravet på tielever reduseres til tre elever. Realismen i den landsom-fattende samiske språksatsingen bør ettergås av kom-misjonen.

Tiltakene i det offentlige utdanningssystem bør hasom formål å ta vare på samiske som kulturarv. Språklæ-ring i samisk må bygge på et språktilbud i samisk som etvalgfritt kulturspråk.

SAMERETTSUTVALGET – HJERTESPRÅKET - MÅL-RETTET PLAN FOR KVENSK

I tilsendte høringsutkast fra Stortingets president-skap finner vi på side 3 følgende begrensning i kommi-sjonens arbeid:

«Tiltakene som foreslås skal ta utgangspunkt i same-nes og kvenene/norskfinnenes rettslige status i dag, og sepå hvilke tiltak som må til for at gruppene skal få sine ret-tigheter oppfylt. I utformingen av forslag til tiltak forven-tes kommisjonen også å forholde seg til nylig utførte utred-ninger og arbeider på feltet, som Samerettsutvalget (NOU2007: 13), Hjertespråket (NOU 2016: 18) og Målrettetplan 2017-2021- videre innsats for kvensk språk (utarbei-det av Kommunal- og moderniseringsdepartementet), ogde pågående prosessene som er knyttet til oppfølgingen avdisse.»

Her foreslås at man skal beholde den rettslige statusde to gruppene har i dag. Altså at forskjellsbehandlingaav samer og kvener skal fortsette som før. Vi ber at kom-misjonen får mandat til å drøfte om forskjellsbehand-linga av kvener og samer har folkerettslig grunnlag. Vimener at de ikke har det.

I sitatet ovenfor nevner forslaget til mandat i sam-me setning Samerettsutvalget (NOU 2007: 13), Hjerte-språket (NOU 2016: 18) og Målrettet plan for kvensk2017-2021 som om disse skulle være utredninger somkan sidestilles. Dette er meget uheldig. Målrettet planfor kvensk 2017-2021 er mest å betrakte som et notat la-get av konsulentene på Same- og minoritetspolitikk av-deling i Kommunal- og Moderniseringsdepartementet(SAMI), mens de to nevnte NOU-ene begge er offentligeutredninger, utarbeidet av offentlige utvalg som er opp-nevnt av Regjeringen.

Ved å stille disse tre dokumentene opp ved siden avhverandre skaper forslaget til mandat et inntrykk av atdisse dokumentene kan være sammenlignbare hva gjel-der omfang og formål, hvilket altså ikke er tilfelle.

Vi ber om at anbefalingen til kommisjonen om å tautgangspunkt i de tre nevnte dokumenter tas ut av man-datet. Det er mer naturlig at Stortingets presidentskapber kommisjonen vurdere om ikke denne forskjellsbe-handlinga av kvenfinner og samer som trer fram i de treomtalte dokumentene er et bilde på fornorskningspoli-tikken overfor kvenene? Om kommisjonen skal frem-me likeverd som utgangspunkt for en forsoning med ut-gangspunkt i de to NOU-ene nevnt ovenfor, må «Kvene-nes hjertespråk» utredes først i en egen NOU. Og påsamme måte må «Kvenenes rettigheter» utredes gjen-nom et eget utvalg oppnevnt av myndighetene. Viderestår det på samme side i forslaget til mandat en ny be-grensing av kommisjonens handlefrihet:

«Kommisjonen skal ta utgangspunkt i den eksis-terende forskningen på området, og la denne dannehovedgrunnlaget for sin fremstilling.»

25Innst. 408 S – 2017–2018

Vi foreslår at denne setninga vurderes på ny. Ved å tautgangspunkt i den eksisterende forskning på området,vil kvenene/norskfinnenes plass i kommisjonens arbeidbli ytterligere margialisert. Det eksisterer ikke kvenskforskning på området, - bare samisk og norsk forskning.Det må heller tas inn i mandatet om det kan anses somen del av fornorskningspolitikken at det aldri ble eta-blert kvensk forskning. Til etablering av forskningtrengs midler til lønn for forskere. Og midler til slike tingstyres av det norske og samiske forskningsmiljø. Den ek-siterende samiske og norske forskning må holdes uten-for kommisjonens arbeid inntil det er etablert kvenskforskning.

Oppsummert:Hvis kommisjonen i sine vurderinger skal ta for seg

fremtidig forsoning og rammer for politikkutvikling,må dette saksfelt tildeles før det behandles av kommi-sjonen. Det vil være ytterst betenkelig om dette saksom-rådet kjøres parallelt via Regjering og Storting samtidigsom det inngår i kommisjonen arbeidsoppgaver. I så fallmå dette saksområdet vurderes fjernet fra kommisjo-nens mandat som da blir mer avgrenset.

KUNNSKAPSBASE FOR KOMMISJONEN MED TIDS-VITNES AUTORITET

I høringsutkastet til mandat fremkommer det at

«Kommisjonen skal sørge for å bringe personligeerfaringer og historier frem i lyset ved å legge til rette for atenkeltpersoner som selv har erfaringer å dele, får mulig-het til å fortelle sin historie om urett som ble begått motdem personlig eller andre nærstående, og hvordan virk-ningene av uretten har påvirket, og påvirker dereslivssituasjon».

Å få personlige erfaringer og historier frem i lyset, erviktig. Men vi vil i tillegg også henlede oppmerksomhe-ten mot de utallige, dokumenterte beretninger om elen-dighet som rammet småkårsfolks livssituasjon utenhensyn til etnisk tilhørighet. I denne sammenheng viservi til Medisinalberetningene fra offentlige leger i Norgefra 1803, utvidet fra 1830 til å gjelde alle leger i Norge.

I medisinalberetningene finnes et vell av opplys-ninger som enestående kildemateriale på kommuneni-vå om befolkningens kamp for tilværelsen, om sunn-hetstilstand og levevilkår. Disse rapportene bidrar somkunnskapsbase med tidsvitnets autoritet. De dokumen-terer at elendighet, fattigdom og armod rammet små-kårsfolk uten hensyn til etnisitet.

”Nordmennene ble like mye presset som samene. Detvar ikke en etnisk kamp. Samene var ikke de eneste somble presset. Det var en kamp der en overklasse kjempet forå undertrykke hele befolkningen, en kamp mellom staterog mellom kongedømmer om land og ressurser. Detdreide seg ikke om at nordmenn presset samer eller at detbare var ”samer som ble presset”. Hele befolkningennordpå ble innordnet og underlagt den politiske konge-makten, den religiøse eliten og den økonomiske over-klassen, ikke bare samene”.

(Trond Gabrielsen med master i historie fra Det hu-manistiske fakultet, Universitetet i Oslo (UiO) 2007. Senettstedet http://finnmarkforlag.no/tese_2016_24sep-tember.html som eies og redigeres av Gabrielsen. Gabri-elsen er fra Porsanger og av samisk avstamning med.

26 Innst. 408 S – 2017–2018

VEDLEGG 4

Innspill fra Norske Kveners Forbund til første utkast til mandat 30. april 2018

Kommisjon for gransking av fornorsking og urett be-gått mot det kvenske og samiske folk i Norge

20. juni 2017 ble følgende vedtak (Vedtak 1033) fat-tet i Stortinget: «Stortinget ber presidentskapet utarbei-de forslag til mandat for kommisjonen, dens navn ogsammensetning.»

Presidentskapets første utkast til forslag (sendt ut23. mars 2017) er i store trekk et godt utkast. I det somfølger er innspill fra Norske Kveners Forbund – RuijanKveeniliitto til Stortingets presidentskap og til viderebehandling av saken. Innspillet er basert på skriftligeinnspill fra lokallagene i organisasjonen, åpne møter i etstørre utvalg bygder og byer med kvenske miljøer iFinnmark, Troms og i Oslo, enkeltinnspill og på be-handling og diskusjon på Landsmøtet i april 2018, somer organisasjonens høyeste organ. Det er mye i vårt inn-spill som er sammenfallende med Presidentskapets ut-kast, men på noen områder har vi flere og/eller mer ut-fyllende momenter som vi ber Presidentskapet ta med ividere i arbeidet mot et nytt utkast. På noen områderhar vi en annen oppfatning og syn på hva som er best foren god prosess og et godt resultat for kommisjonens ar-beid, og dermed anbefalinger som avviker fra det som eri Presidentskapets utkast som nå er på høring. Vi vil ogsåunderstreke muligheten for, og ha et forbehold om, at vivil kunne komme med ytterligere innspill fremover.

Navn på kommisjonen

Det har vært løftet frem flere forslag til navn påkommisjonen. Kontroll- og konstitusjonskomitéenfremmet «rettferdighetskommisjon» i behandlingen avsaken i stortinget 20. juni 2017. Rettferdighetskommi-sjon er trolig ikke dekkende, rettferdighet kan ikke opp-nås for den urettferdighet som er begått. «Undersøkel-ses- og granskingskommisjon» har også vært foreslått.Forslag om at man skal velge et helt annet navn, noesom er mer poetisk og gir større gjenklang i følelsene ogat man bør ha en prosess rundt dette har også vært fore-slått på ett av de åpne møtene. Begrepet «fornorsknings-kommisjon» har vært løftet frem, og det støttes av flere.Men vår erfaring er at det stort sett ikke er godt mottattda det gir andre assosiasjoner til hva kommisjonen skalbidra til.

«Sannhetskommisjonen» har blitt etablert som enarbeidstittel for kommisjonen og har allerede begynt åbefeste seg som navn. Videre, basert på de innspilleneNKF – RK har fått fra det kvenske folket er det «sann-hetskommisjon» som får bredest støtte. Dette kan bl.a.også begrunnes med at kvenenes historie i forbindelsemed denne epoken er ganske ukjent, all den tid det ikke

har vært forsket noe særlig på dette. Etter diskusjon pålandsmøtet i NKF-RK er imidlertid konklusjonen atsannhetskommisjon trolig ikke er et dekkende noknavn, ikke minst i arbeidet med å utarbeide og foreslåulike tiltak og forsoningsprosessen særlig i etterkant avkommisjonens arbeid. «Kvener, samer, og den norskestats forsoningskommisjon» har også vært foreslått.NKF – RK anbefaler derfor «Sannhets- og forsonings-kommisjon» som kort navn på kommisjonen, og meden forklarende lengre tittel: «Sannhets- og forsonings-kommisjon for gransking av fornorsking og urett begåttmot det kvenske og samiske folk i Norge». «Sannhets- ogforsoningskommisjon» er også navnet som har blittbrukt i andre land, bl.a. i Sør-Afrika og Canada.

Sammensetning

Kommisjonen bør være en fagkommisjon som ersammensatt av fagfolk med høy kompetanse innen denødvendige saksområdene. Kompetanseområder/fag-områder som bør være representert er bl.a. jus, historie,sosialantropologi, kompetanse på eiendomsforhold ogeiendomshistorie, næringsutvikling, kulturkunnskap,kunnskap om språklig revitalisering, sosiale virkninger,helse, bl.a. psykisk helse, m.m. Se en mer utfyllende listeunder Saksområder. For de fleste av punktene er detnødvendig med personer som har kompetanse spesifiktom henholdsvis kvenske og samiske forhold. Men ogsåmer generell/generaliserbar kunnskap er viktig. Med-lemmene i kommisjonen må velges først og fremst ut frasin faglige bakgrunn. Et tilstrekkelig antall medlemmerer nok nødvendig for at kommisjonen skal ha den nød-vendige sammensetningen, som igjen vil ha noe å si fortillit i den kvenske befolkningen. Tillit hos de berørtefolkene, kvener og samer, er en avgjørende rettesnor forsammensetning og for et vellykket arbeid for kommi-sjonen. Selv om det legges opp til at kommisjonen skalforholde seg til en referansegruppe, er det viktig at ogsåkommisjonen selv er bredt sammensatt.

Kommisjonenes leder: En uhildet og nøytral leder,har vært trukket frem av mange mennesker under deåpne møtene NKF har gjennomført i forbindelse medsaken. NKF-RK vil foreslå at leder for kommisjonen harbred internasjonal erfaring, og gjerne rekrutteres inter-nasjonalt, med kunnskap om og erfaring med liknendeprosesser med langvarig undertrykking av minoritetersom assimilering f.eks. i andre land. Dermed, at dennekan lede kommisjonens arbeid gjennom å så langt deter mulig å være upåvirket av situasjonen i Norge tidlige-re og i dag og med stor grad av nøytralitet.

27Innst. 408 S – 2017–2018

Begrepet ekspertkommisjon har vært brukt tidlige iforslag til sammensetning, men NKF - RK foreslår at be-grepet fagkommisjon brukes. Se begrunnelse i neste del-kapittel.

Sametinget og de kvenske organisasjonene må væremed i prosessen med utvelgelse av medlemmer til den-ne gruppen.

Referansegruppe

Det er et spørsmål om hvordan folkene skal sikresrepresentasjon i arbeidet. Representasjon i selve kom-misjonen er en mulighet, men det er argumenter motdette: Dette vil være et lite antall, 1-2 personer fra hvertfolk, og vi vet fra andre prosesser at det kan være vanske-lig å være disse få, eller den ene, som skal representerefolket. Men viktigheten med representasjon i/opp motkomiteen fremheves av kvener over hele landet.

NKF – RK vil anbefale at kommisjonen arbeider tettmed en referansegruppe, som parallelt representerer deto folkene: kvener og samer. Denne gruppen vil sikreforankringen i de to folkene og styrke kommisjonenesarbeid. Medlemmene i referansegruppen representererseg selv, ikke organisasjoner eller institusjoner. Same-tinget og de kvenske organisasjonene bør være med iprosessen med utvelgelse av medlemmer til dennegruppen, og sammensetningen av en slik referanse-gruppe bør være noe av det første av kommisjonens ar-beid.

Referansegruppens medlemmer vil forventes å kun-ne representere seg selv og sin i historie, sin families his-torie, gjerne sin bygd og sitt område, og vil forventesogså kunne gi innspill basert på en helhet ut over detteut fra mer allmenn kunnskap og/eller spesifikk kunn-skap som f.eks. lokalhistorisk kunnskap. Kommisjonenkan jobbe relativt tett med referansegruppen og få inn-spill underveis samt kunne drøfte tanker, tekst, innsam-let data, metode, saksområder etc. Dette vil gi verdifulleinnspill til arbeidet underveis ut over den informasjons-innhentingen som er beskrevet under metode.

NKF - RK anbefaler følgende prinsipper for sam-mensetning av referansegruppen:

– Geografisk spredning: I hver bygd og hvert områdehar fornorskingspolitikken fått ulike uttrykk og harutartet seg ulikt. Derfor bør alle områder værerepresentert, og fra områder som har både kvenskog samisk bosetning må representanter for beggefolk være representert

– Aldersmessig spredning: Enhver er tidsvitne for sintid, sin oppvekst og konsekvensene av fornorsknin-gen i sin generasjon. Vi har de eldste som opplevdeå være internert på statens internatskoler, genera-sjonene etter som ikke fikk lære kvensk, og de yngresom har fått være med på forsøkene med revitalise-ring av språk og kultur, bl.a. gjennom «finsk som

andrespråk» i skolen. De eldre kan fortelle om hvor-dan det gikk til at oppfatningen om at kulturen ogspråket er verdiløst ble et resultat av skolegangen.De som er noe yngre kan feks kunne gi innblikk ihvordan det har vært å vokse opp i språkskifte, derde voksne i noen tilfeller ikke kunne uttrykke sineinnerste følelser eller alle nyanser i humor og alvortil sine egne barn fordi hjertespråket til foreldrenehar vært kvensk mens de har snakket kun norskhjemme. Videre, hvordan er det for yngre kvener åoppleve at besteforeldrenes språk og kultur ikkeverdsettes i dagens skole, og hva har det å si for dereskulturelle stolthet. I de ulike generasjonene er detulike og mangfoldige nyanser som kan og bør bely-ses.

– Kjønnsmessig balanse: Det har kommet frem at deti enkelte områder har vært ulik behandling av gut-ter og jenter på internatskolene og en kjønnsmessigbalanse er nødvendig.

Navn på referansegruppen: NKF – RK vil be om atnavnet på referansegruppen vurderes. Følgende spørs-mål har kommet frem på de åpne møtene: hvem er ek-sperter i dette saksområdet? Trolig er det de som harkjent det på kroppen. Kanskje er «ekspertgruppe» etnavn som kan dekke dette. Det handler om respekt forkunnskapen i gruppene først og fremst.

Figur 1: Organisering

Formidling

Ved siden av at kommisjonen utarbeider en rap-port, bør det i tillegg utarbeides informasjonsstrategi,der formidling til allmennheten står sentralt. Resultatetav arbeidet presenteres informativt og forståelig, slik atdet når frem og ut til folk. Formidling underveis og jevn-lig er nødvendig for å møte noe av den store interessenog engasjementet denne saken har skapt hos kvener ogsamer i hele landet, etter at vedtaket ble fattet i Stortin-get.

Ved siden av kommisjonens arbeid, vil vi ut overdette løfte frem følgende formidlingsformer i kjølvan-net av kommisjonens arbeid:

28 Innst. 408 S – 2017–2018

– Forskning/følgeforskning. Kommisjonens arbeidog særlig folkemøtene og annen innsamling av his-torier og vitnesbyrd bør dokumenteres og forskespå og gi et eget bidrag gjennom forskningen. I tilleggkan kommisjonen peke ut områder som det er nød-vendig å forske videre på. Kommisjonens arbeid er,slik vi ser det, å danne et bredt kunnskapsgrunnlagog en sammenfatning av historien, herunder virk-ningshistorien. Forskning kan organiseres og leggesinn under Norges Forskningsråd gjennom en utlys-ning under Norges Forskningsråd. Dette er avhen-gig av at det tildeles tilstrekkelige midler til et pro-gram/utlysning under forskningsrådet.

– Kunstnerisk formidling. En forventning og ønske tilkommisjonens arbeid er at allmennheten skal tainn over seg og forstå dette sakskomplekset, de his-toriske hendelsene og virkningshistorien. Kunstfremfor andre former for formidling taler til følel-sene og kan dermed bidra til denne erkjennelsen ogforståelsen i majoritetsbefolkningen.

– Kommisjonen bør legge grunnlaget for viderearbeid med forsoningsprosessene i Norge og idenne sammenheng er overføring og formidling avinnsamlet kunnskap til anerkjennelse sentral.

Metode

Denne kommisjonen vil måtte ha en omfattendeforskningsproduksjon å sette seg inn i, og som vil danneen base for arbeidet videre. Kommisjonen bør også somet resultat av sitt arbeid peke på områder hvor det even-tuelt mangler forskningskunnskap, i tillegg til den typenfølgeforskning som er nevnt. Når det imidlertid gjelderden eksisterende forskningen på området er det forsketsvært lite på kvensk historie og kultur. Det er viktig å un-derstreke dette, ettersom den historiske delen utgjør ensentral del av kommisjonens arbeid. Videre vil vi poeng-tere at dette vil kunne ha betydning for kommisjonenssammensetning.

“Høringen avdekket også et behov som mangesamer og kvener har for å kunne fortelle sin historie ogbli lyttet til.” Martin Kolberg, 20. juni 2017

Informasjonsinnhenting fra tidsvitner/sannhets-vitner (i tillegg til arbeid opp mot en referansegruppe)vil være en annen viktig del av kommisjonens arbeid.For å bidra til forsoning er det nødvendig at de som påulike måter opplevde og er rammet av fornorskningengis mulighet til å komme til ordet og fortelle sine histo-rier. Dette kan gjøres i form av en rekke med folkemøter,men det er avgjørende at alle kan få formidle sin historiepå en måte og i det fora eller i den form de er mest kom-fortable med. Det er viktig at kommisjonsmedlemmeneselv er med på slike møter og får førstehånds erfaringmed disse historiene, og for å gi informantene en tydeliganerkjennelse av deres historie. Samtidig, bør tilstede-

værelse av kommisjonsmedlemmene ikke påvirketryggheten eller språkvalgene til informantene.

Under metode må man ikke glemme det (fler)-språklige perspektivet. De som forteller må kunne velgespråk selv og kunne bytte mellom språkene uten at deter problematisk. Tolkespørsmål bør avklares. I en inter-vjusituasjon må intervjuerne være to- eller flerspråkligeslik at bytte av språk kan skje naturlig og være en støttefor den som forteller. Dette har vært et viktig prinsipp iden ferske svenske forstudien ”Då var jag som en fånge.”Statens övergrepp på tornedalingar och meänkielitalan-de under 1800- och 1900-talet (https://www.str-t.com/da-var-jag-som-en-fange-statens-overgrepp-pa-torne-dalingar-och-meankielitalande-under-1800-och-1900-talet/) om urett begått mot vårt folk i Sverige.

Når det gjelder kvener kan en ikke fremheve detspråklige perspektivet nok i arbeidet med innsamling.En stor del av det kvenske folket er tospråklige, og harvokabular og språkligkompetanse innen forskjelligeområder på de forskjellige språkene. Feks kan følelser el-ler opplevelser som barn uttrykkes best på kvensk,mens andre temaer og betraktninger best gjøres pånorsk. Absolutt alle må kunne skifte språk i intervjusitu-asjonen når det skulle føles naturlig. Vi har allerede fåttbekymrede meldinger knyttet til dette, at både ung oggammel har utrykt at visse ting ikke vil kunne formidleseller vanskelig kunne formidles på det ene eller andrespråket.

Mandat

Det kan være hensiktsmessig at mandatet formule-res i relativt generelle termer og at kommisjonen i storgrad står fritt til å gå inn i de saksområder de ser er nød-vendig. D.v.s. at mandatet er bredt utformet, der målet erå få fram sannheten og virkningshistorien om fornors-kingspolitikken. Saksområdet er stort, komplekst ogomfattende og det vil være vanskelig å fra begynnelsenforutse alt i sin bredde og dybde. Omfanget av arbeidetskal likevel i en viss grad avgrenses. I dette ligger det ogsåhva staten kan og bør ta ansvar for.

Likevel er det noen prinsipper som NKF-RK ansersom overordnet og av høy viktighet for granskingen:

Tidsrom: Fra begynnelsen av 1700-tallet frem til idag. Et tydelig budskap fra alle de åpne møtene i regi avNKF – RK var at ingen vet hvor tidlig disse holdningeneble skapt og at det går tilbake til før 1800-1850, det ersikkert. Hva skjedde for eksempel før og etter grense-dragningene i 1751 og 1826? Det er mulig kommisjonenmå gå enda lengre tilbake i tid, men at man i alle fall måbegynne rundt/før grensedragningen i 1751. Felleshistorieforståelse krever kanskje at kommisjonen gårenda lengre tilbake i historien. Det er også tydelig for ossi NKF - RK at ingen klarer å fastsette når fornorskningenmot det kvenske folket tok slutt, eller om det i det heletatt er avsluttet. Kvenene har ikke fått en offentlig unn-

29Innst. 408 S – 2017–2018

skyldning for politikken som har vært ført mot dem el-ler en oppreisning i form av tiltak som gjenoppretternoen av de store skadene vi i dag ser både for språket,kulturen, ikke minst tap av eiendomsrett i områder hvorstaten har hevdet eiendomsrett.

Dermed bør tema for granskingen og den historiskekartleggingen ikke avgrenses til 200 år tilbake i tid. For-målet kan heller ikke kun være «historiske erfaringer»hos kvener og samer, da også erfaringer helt frem til idag må granskes. Som nevnt er det viktig å få belyst bak-grunnen for fornorskningspolitikken, samt også gjen-nomføringen av denne, i hvilken grad den var lik og påhvilke områder den var ulik for begge folkegruppene.

Geografi: Kommisjonen må se på alle berørte geo-grafiske områder og gå dypere inn i hvert område, ogkanskje til og med hver bygd, for å få et bilde av forskjel-ler og likheter, effekter og konsekvenser og hvor hardtpolitikken rammet folkene i de ulike områdene. For ny-ere tid, særlig i perioden etter 1980, må kommisjonen sepå landet som helhet i tillegg til for å se hvordan politik-kens konsekvenser påvirket kvener og samer i hele lan-det, tiltak og mangel på tiltak for å bøte på konsekven-sene på nasjonalt plan.

Saksområder: Kommisjonen må gå inn i de saks-områder som er nødvendig for å få et fullgodt bilde avurett og fornorsking begått mot de kvenske og samiskefolk. I neste delkapittel vil vi gi en lengere liste på inn-spill og tanker rundt dette fra våre folk.

Virkningshistorien: Virkningshistorien trekkesfram i innstillingen til Stortinget 20.juni 2017 som enhovedbegrunnelse for opprettelse av kommisjonen:«...foreligger det lite publisert om virkningshistorien,dvs. den effekt myndighetspolitikken fikk pa? kort oglengre sikt og likesa? den betydning opposisjon og «et-nopolitisk» organisering fikk, herunder tap av økono-miske, sosiale, kulturelle rettigheter. Endelig foreliggeringen samlet og sammenfattende framstilling av poli-tikken overfor samene og kvenene og politikkens virk-ningshistorie.» Også i nyere tid møter kvener motstandbl.a. rundt språklige rettigheter. Bare tilbudet, ellermangelen på sådan, i opplæringen i skolen er et eksem-pel på dette. Derfor må virkningene som granskes utover språk, kultur, sosiale og økonomiske ettervirknin-ger. Hatytringer og diskriminering må også inkludereholdninger som henger igjen. I skolen, kommunene, de-partementene, helsevesenet etc. må man også se på sineholdninger i nyere tid. Dette er noe av det ubehageligesom vi sammen må møte i denne prosessen.

Internasjonalt/nordisk perspektiv: Det er klart atassimileringen av kvener og samer i Norge kan knyttestil en internasjonale trend, og den prosessen med opp-gjør vi går gjennom nå kan også settes i en slik interna-sjonal trend med prosesser i bl.a. Canada, Sverige ogFinland. For kvenene og samene er prosessene både daog nå, viktig å belyse i nordisk perspektiv. Det pågår en

prosess for gransking av urett begått mot vårt folk i Sve-rige (se under metode), og kommisjonens arbeid børskje i dialog med og i nær kontakt med tilsvarende ar-beidsgrupper i Sverige. Kommisjonen bør altså ha dia-log med kvener/tornedalinger i Sverige og Finland, ogbelyse fornorskningen i forhold til den parallelle for-svenskingen.

Finansiering: Kommisjonen må ha tilstrekkeligemidler til å gjennomføre sitt arbeid. Disse midlene skalogså gi en kompensasjon til alle fra folkene som bidrar iarbeidet bl.a. referansegruppen og informanter/sann-hetsvitner. Med dette tenker vi kompensasjon time fortime/honorar for tid brukt på bidrag til kommisjonensarbeid, samt reisekostnader. Fra andre prosesser der fol-kenes innspill er avgjørende for et godt resultat, kanmangelen på betaling for den tiden folkene gir for å bi-dra med og hjelpe til med informasjon og kunnskap fø-les som en nedvurdering av verdien på kunnskapen denenkelte innehar.

Videre, i denne sammenheng må de kvenske orga-nisasjonene få midler til å tilfredsstillende kunne følgeopp arbeidet videre. Arbeidet så lang har allerede værtet stort løft og går ut over annen aktivitet. Arbeidet vide-re vil gi betydelig merarbeid for organisasjonene for åkunne møte interessen, kunne veilede og ivareta beho-vene til vårt folk.

Den oppsatte tidsrammen: Vi tror tidsplanen på toår er urealistisk – dette arbeidet kan ikke utføres på såkort tid. Omfanget både i saksområder, nyanser og tids-periode er stort og dess mer vi får vite, jo flere innspill vifår og dess bedre overblikk vi får - jo større blir omfangetog dess mer omfattende ser vi at kommisjonens arbeidkommer til å bli.

Saksområder

Til nå har forbundet mottatt en mengde innspill. Idet som følger viser bredden i innspill vi har mottatt ivårt arbeid høsten 2017 og våren 2018, ut over det somer presentert til nå i dokumentet. Noen av innspillene erslått sammen, men vi har etterstrebet å ikke utelate noe.

Kommisjonen bør:

– Skape en kollektiv bevissthet omkring hvordanpolitikken rammet kvenene som befolknings-gruppe, samt en kollektiv erkjennelse av urettenstaten har begått.

– Se på hvilke tiltak som er satt inn for å rette opp ikonsekvensene av fornorskingspolitikken, og eva-luere hvilke effekter disse har hatt.

– Få fram hvilke tiltak som ble iverksatt på alle livs- ogsamfunnsområder, hvordan tiltakene ble gjennom-ført i praksis samt konsekvensen for fornorskings-politikken fram til i dag

30 Innst. 408 S – 2017–2018

– Må ha som målsetting: få fram den tilnærmedeobjektive sannhet - hva skjedde, hvorfor skjedde det

– Kommisjonen må arbeide med respekt og ydmyk-het

– Kommisjonen må ha som mål å få i gang en prosessmed forsoning. Kommisjonen bør foreslå tiltak somvil bidra til forsoning og bøte på konsekvenser somkommer frem i utredningen om virkningshistorien

Organisering

– Internasjonale eksperter kan trekkes inn– Det må være en uhildet leder av kommisjonen –

men hva er det?– Leder må være nøytral i forhold til de to folkene– Leder må sette seg inn i folkenes historie og kultur– Viktig med god representasjon fra folk med kunn-

skap om kvenene– Ingen politikere ønskes i kommisjonen – Innspill på Martin Kolberg som mulig kommisjons-

medlem– Hvem er ekspert? De egentlige eksperter er de som

har gjennomgått fornorskningen. Sannhetsvitneneer de egentlige ekspertene

– Det må komme midler når arbeidet starter, også tilgrasrotarbeid

– Sekretariat: Noen har uttrykt skepsis til NIM - og fraet hold er det også uttrykt skepsis til UiT – angåendeinstitusjonens nøytralitet når det gjelder muliglokalisering av et sekretariat. Begrunnelsen er atinstitusjonen ikke har befattet seg med kvenskespørsmål i omfattende grad. Et eget uavhengigsekretariat oppnevnt av Stortinget kan dermedvære en alternativ løsning

Metode

– Viktig å dele inn i tidsepoker, ulike utfordringer tilulik tid, viktige tidsskiller er Kautokeino-opprøretog Alta aksjonen

– Særlig fokus på etterkrigstida– Aktuell litteratur utenom forskningslitteratur – Eks

Friis, Lailabøkene, Jon Jæger – Illgjærningsmannen – Alle MÅ få fortelle sin historie– Ta høyde for et multietnisk og flerspråklig samfunn– Fremme tydelig kjønnsperspektivistisk bevisshet– Sannhetsvitner, øyevitner, må høres– Tidsvitner – også en yngre generasjon har fått

merke virkningen. Tidsvitner også i dag, effekten avfornorskningen fortsetter

– Fokus på hva folk har opplevd– Må intervjue de som mistet språket.– Må intervjue foreldre som har måtte slåss for retten

til opplæring i finsk/kvensk– Må også ha fokus på medias rolle.– Forskere må følge prosessen.

– Dette er også historieskrivning: forskere burde følgehele prosessen med kommisjonen fra start til mål

– Kompetanse i komiteen, må være mangfoldig, his-torie, juss, sosialantropologer, kulturell, språklig etc

– Komitemedlemmer kan skiftes ut etter hvert, nykompetanse inn

– Kunstnere som formidlere, det er mange typer«eksperter», ikke bare akademikere.

– Kan arbeidet deles inn i fagfelt?

Bakgrunn for fornorskinga, tiltak som ble iverksatt oggjennomføringen av tiltakene

– Sikkerhetspolitikk - «grenseminoriteter» og overlø-pere

– Den finske fare– Passtvang – Skibotn fram til 1978. Stenging av

mellomriksvei vurdert.– Lundkommisjonen: overvåkning spesielt mot kve-

nene– Finneregisteret i etterkrigstiden – må belyses skik-

kelig– Nåtid – holdning i makteliten i politikken – er frem-

deles kvenene en risiko?– 1850 – penger til fornorskning – fram til 1930?– Biskop Berggrev – en agent mot det kvenske– Et moment er om den norske stat ta ansvar for urett

som ble gjort i union med Sverige frem til 1905.– Historieforfalskning: Man sier kvenene kom på

1800 tallet – gjør oss til innvandrere– 1936 – stortingsrepresentant Mikkola – språket skif-

tet navn fra kvensk til finsk– Må lenger tilbake enn 1850 i historien. 1751 – gren-

sene ble trukket.– Hvor lenge varte fornorskningen – til i dag- må se på

nåtid– Kvener brakte med seg mye kompetanse uansett

hvor de var. Som i dag, brukte myndighetene insen-tiver for å styre folk i ønsket næringsmessig retningi tidligere tider. Ofte ble folk brukt kynisk avmyndigheter og maktpersoner for å oppnå økono-miske mål. Dette gjaldt spesielt innen fiske og gru-vedrift.

– Spesielt ble folk i Finnmark og Troms tidvis avskå-ren fra en handel med russerne fordi det ikke passetinn med handelen med resten av Europa. Dette gjel-der ikke bare det som skjedde i forbindelse med denrussiske revolusjon i 1917. «Grensepolitikken» fikkstore konsekvenser både levebrød- og familiemes-sig. Nære bånd ble brutalt avkuttet.

– Målsettingen med fornorskningspolitikken måbelyses. Mange tror at det her dreide seg om et vel-ment, gigantisk språkopplæringsprogram. I realite-ten var nok hensikten at den kvenske identitetenskulle viskes ut, og erstattes med en ‘helnorsk’ iden-

31Innst. 408 S – 2017–2018

titet. Dette av hensyn til sikkerhet og suverenitets-hevdelse. Det kan her bl.a. nevnes at de samme tilta-kene som ble iverksatt i nord, ikke ble iverksattoverfor skogfinnene (f.eks. jordsalgsreglementet).Disse siste levde nemlig ikke i ‘følsomme’ grense-områder.

Rasebiologi og nedsettende beskrivelser av kvenene ogsamene som folk

– Sosialdarwinisme, skallemåling av kvener– 1922 – publisert skallemålinger mm fra kvener– I Sverige er skallemåling og rasebiologiske undersø-

kelser av tornedalinger og lantalaiset/kvener rela-tivt godt dokumentert

– Forholdet/nyansene mellom rasisme - raseideologi– Sjikane i medier, eks leksikon 1902; heller ikke kve-

nene er vakre folk– Hva var grunnen til Fornorskingspolitikken. Sosial-

darwinisme. Skriftlige kilder må finnes fram– Amundsen 1906 Finnmarkens Amt- beskriver kve-

nene som grusomme

Fornorskingen

– Språkpolitikk– Assimileringspolitikk - se fornorskingspolitikken i

sammenheng med samfunnsmessige og politiskeideer i Europa for øvrig på 1800-tallet

– Eiendomspolitikk – tap av eiendom, eller hindre forervervelse av eiendom

– Mediepolitikk: mangel på kvensk i media, og man-gel på et medietilbud til kvenene til tross for Euro-parådets anbefalinger

– Kulturminnepolitikk: svakt fredningsvern av kven-ske kulturminner visker ut kvensk historie også idag. At kvenske kulturminner blir feilregistrert somsamiske.

– Skolepolitikk – tilbudet i skolen, opplæring i språk,hvordan skolen har fremmet kulturene og hvordanskolen har gjenspeilet kvenene bl.a. i læremidler etc

– Kirkepolitikk– Næringspolitikk - næringsutvikling og bosetning.

Politikk som har vært hindre for kvenske næringer(bl.a. primærnæringer og tradisjoner for høsting franaturen)

– Historieforenkling - som å definere kvenene som“de andre”, som innvandrere og hvordan en av detre stammene i tre stammers møte har blitt usynlig-gjort

– Fornorskingen virket ikke samtidig alle steder, manser en tidsmessig forskyving

– Eksempler på usynliggjøring er at det har værteksempler på at kvenenes deltakelse i 2. verdens-krig ikke vises, jfr Altabataljonen

– Tendenser til isolering fra Finland, jfr vegutbyggingsom ble trenert

– Fornorsking i dag: f.eks. mangel av kvenske navn påkart, jfr Varangerhalvøya nasjonalpark. Usynliggjø-ring, ignorering av rettigheter og behov - som er endel av den nyere kvenske historien

– Kultur – Riksantikvaren – feilregistrering av kvenskkultur i Askeladden

– Media har -fra de første aviser kom- vært «tause» omkvener. Gjøre undersøkelser om hvordan aviser ogNRK har presentert/presenterer stoff om kvener.

– Når ble fornorskningen avsluttet? Er den avsluttet?– Bruk av tallmateriale som marginalisering i nyere

tid: myndighetenes tall 10.000-15.000 på antall kve-ner i Norge, mens forskning anslår at antallet kve-ner i Norge er minst 50.000.

– Fornorskingspolitikken overfor kvenene fortsetterden dag i dag. I skolene undervises det ikke om kve-ner, og kvenske barn har bare i meget begrensetutstrekning rett til undervisning i kvensk språk. Vir-kemidlene i dagens fornorskingspolitikk er imidler-tid andre enn tidligere; i dag er det mest effektive til-taket usynliggjøring og ignorering.

Opplevelser fra fornorskningstiden

– På skolen, ble straffet for å snakke kvensk, fikk ikkelære engelsk, måtte lære norsk først

– Fysisk avstraffelse for manglende norskkunnskaper– Norsk var fremmedspråk – når det var lært var det

lett å lære, men mye å ta igjen– På internat fra seksårsalderen, kunne ikke et ord

norsk, to år på skole som lite barn uten å forstå hvasom ble sagt

– Noen måtte bo på internat selv om de bodde nærtskolen, hvorfor?

– Elever ble ikke flyttet opp pga manglende språkut-vikling

– Mange har fortrengt de første skoleårene, huskerikke noe

– Fysisk avstraffing var vanlig– Elevene fikk ikke flytte opp i klassene, forsto ikke

norsk, lærte lite, ble sett på som skoleumodne– Etter Altaaksjonen: Kvenene "forsvant" etter Altaak-

sjonen, det ble bedre/mer behagelig å være sameenn kven. Hvor mange tok først og fremst sinsamiske identitet og skjøv det kvenske under tep-pet? Et vitne forteller hen fikk høre: «dra hjem tilFinland».

– Kvenske foreldre følte også etter 1980 at deres kul-tur og arv, samt barnas identitet ikke ble vedsatt iskolen og at elevene ikke ble gitt tilstrekkelig godevilkår til å utvikle trygghet på sin kvenske bakgrunnog identitet, hverken under norsk eller undersamisk læreplan. Dette skapte til dels konflikter

32 Innst. 408 S – 2017–2018

enkelte steder, hvor kvenske foreldre følte seg over-sett og tilsidesatt.

Følgende foreslås:

– Undersøke og lage utredning om hvorfor kvensk/finsk som hjelpespråk i skolen ble fjernet av Stortin-get i 1936. Hvordan ble det praktisert ulike steder oghvilke konsekvenser ga det.

Eiendom, utmark, bruksrettigheter og næring

– Følger ved tap av eiendom, Jordsalgsloven fra 1902er her sentral. Konfiskering av jord i Nord-Troms,eierskap til jord, konsekvens mangel på jord med-førte fattigdom

– Eiendommer som ble fratatt folk, på tross av at dehadde bodd på plassene sine i generasjoner

– Bygder som mistet sine almenningsrettigheter opp-arbeidet gjennom generasjoner via statlig inngri-pen og kontroll

– Næring – 1884 – Finansdepartementet hevder atkvenene ødela skogen

– Elvefiske – ble overført fra bygdefolket til grunnei-ere og Statskog

– Skiftet fra Allmenning til Statseiendom– Wessel - Skjærvøy (?) «En satans synagoge»– Forholdet mellom Statskog og allmuen i dag– Allmenningsretten borte (Troms)– Tvungen fornorskning av navn på egne eiendom-

mer– Tap av utmarkseiendommer pga manglende kunn-

skap– Samerettighetsutvalget påpekte kvenske rettighe-

ter – ikke fulgt opp av myndighetene– Gjenreisningshus som en del av fornorskningen– Etterkrigstidas boligpolitikk

Følgende foreslås:

– Gjøre undersøkelser og lage utredning om hvorformange kvener skiftet til norske etternavn i perioden1850-1920. Spesiell fokusering på jordsalgsloven av1902 og konsekvensene ved denne, hvor kravet varat den som skulle kjøpe jord måtte: «tale, lese ogskrive det norske sprog og benytte det til dagligbruk». Eiendommene måtte også ha norske navn ogmed bakgrunn i loven startet staten utskilling aveiendommer fra 1904. Kvenfamilier som haddebodd på sine plasser i flere generasjoner, fikk nå «til-bud» om å kjøpe en liten del av eiendommen sineller betale festeavgift.

– Undersøke gjenreisningspolitikkens konsekvenseri Nord Troms og Finnmark, med hensyn på de fami-lier som ble fratatt eiendommer via krav om feste-

kontrakter på eiendommer som hadde værtbebodd i generasjoner av samme familier

– Undersøke og utrede konsekvenser ved tap av his-toriske bruksrettigheter til naturen som beiterett,fiskerettigheter, jakt og bær etc.

De ulike gruppene

– Viktig med sammenligning av gruppene, hva ergjort likt, hva er gjort ulikt, både under fornorsk-ninga og i ettertid

– Se på eventuelle forskjeller i begrunnelse for poli-tikken for gruppene

– Også ta med det som vil være den ubehagelige his-torien det som er vanskelig, det som kan være kon-troversielt: viser historien en mulig splitt og herskmellom minoritetene? Har den norske stat satt fol-kegrupper opp mot hverandre?

– Stortinget legger opp til en vurdering av politikkensbetydning for forholdet mellom etnisk norske påden ene siden, og kvener/samer på den andre siden.Vurderingstemaet bør i tillegg være politikkensbetydning for forholdet mellom kvener og samer.

– Forskjellsbehandling av gruppene i dag– De samiske og kvenske folkenes skjebne i dag kan

ikke sies å være sammenfallende, den norske mino-ritetspolitikken i etterkrigstiden er bakgrunnen fordette

– Hva har fornorskningen, og forskjellsbehandlingeni ettertid, gjort med forholdet mellom gruppene?

– Samisk og kvensk samarbeid, hvor ble det av?– Gammel historie – felles historie – og felles skjebne

på internatene– Polariseringen mellom det kvenske og det norskfin-

ske, en konsekvens av fornorskingen?– Konflikt innad i gruppen(e) pga fornorskningen– Riksfinsk satt opp mot kvensk språk– Kommisjonen må unngå at det blir kamp om histo-

rie - jfr "Den finske arven"

Hva er tapt?

– Må få fram kunnskaper om kulturen og kunnskapersom kulturen hadde, bl.a. kvenenes verdianskuelse,f eks synet på naturen, jfr f eks Kalevala

– Sannheten om kulturen må fram, bredden– Mye av kulturen forsvant med krigen – bygninger og

redskaper ble ødelagt, erstattet av norske– Manglende kunnskap i dag – vi har tapt kunnskap

om vår kultur – hva har vi tapt som vi ikke engangvet at vi har tapt?

– Kulturen ikke tatt vare på, ble kastet, minnet om fat-tigdom, ikke noe å samle på

– Etter krigen – smedtradisjon – utstyr fra smedtradi-sjon dumpet i bombekrater, ikke verdifullt lenger

– Kvenbegrepet, fra hedersbegrep til skjellsord.

33Innst. 408 S – 2017–2018

Virkningshistorien

– Se på konsekvenser både for gruppe og enkeltindi-vider

– De psykiske og de psykososiale konsekvensene vedfornorskinga

– Helse – stolthet og selverkjennelse påvirker folkshelse

– Helsepolitiske tiltak – eller mangel på sådanne?– Mental helse – mange selvmord, alkoholisme– Følger for neste generasjon: tapt identitet, arvet en

dårlig selvtillit– Avvik i frafall på videregående i nord, en sammen-

heng med fornorskingspolitikken?– Konsekvenser av politikk, systematisk nedpriorite-

ring av et folk og en kultur over tid, hva gjør dettemed folket?

– Morsmålsbrukere – det var vanskelig å lære norsk,hva betydde sviktende undervisning for videre kar-riere?

– Mangelfull skolegang, vanskelig å forsvare sine ret-tigheter uten skolegang, gjelder også rettighetersom folk

– Internatene, hvorfor og hva, konsekvenser forenkeltindividene

– Manglende støtte til kvenske formål i moderne tidog rammevilkår for kvenene fram til i dag.

– Tap av kvenske kulturminner og kulturelt etterslepsom en konsekvens

– Usynliggjøring, foregår den dag i dag, kvensk kulturusynliggjøres enda i dag

– Tap av utdannelse pga manglende norsk-kunn-skaper

– Tap av morsmål, det største overgrep mot mennes-ker

– Fra trespråklighet i nord til tospråklighet og til sluttenspråklighet

– Når språk og kultur blir borte, blir synet på tilværel-sen forandret

– Hvorfor har kvenene så liten kjennskap til egen kul-tur?

– Hvorfor fortrengte kvenene sin egen historie?– Fokus på situasjonen i dag: Manglende faste sendin-

ger i NRK, ingen midler til kvensk mobilisering– Mangel på læremidler i kvensk språk og mangel på

informasjon om det kvenske folket, kvensk historieog kunnskap om kvensk språk og kultur i læremid-ler i skolen. Det er total mangel på læremidler omkvensk kultur.

– Kamp for språktiltak selv i dag– Mobbing i skolen frem til i dag? Fornorskingspoli-

tikkens internering av barn etter 1905 skapte nok ethardt miljø på mange skoleinternat, og lærerne kanikke ha vært upåvirket. Kan dette ha vært videreførtfrem til nyere tid som en intern kultur på enkelte

skoler som dermed har gjort skolemiljøene dårli-gere og hardere enn vanlig?

Følgende foreslås:

– Språkskiftet fra kvensk/finsk til norsk skjedde imange bygder like etter krigen. Gjøre intervjuer avde som opplevde dette. Utredning om konsekven-ser av språkskiftet.

– Finsk (kvensk ble kalt finsk) som 2.språk kom inn imønsterplanen på slutten av 1980-tallet. Senerekom det læreplaner for hele opplæringsløpet fra1.klasse til ut videregående skole. Gjøre intervjuerav unge og deres foreldre som har gjennomført heleopplæringen. Det er viktig å lytte til unge som vide-refører språket for å få en best mulig utvikling.

Tiltak – forsoningsprosessen

– Menneskerettigheter må gjelde oss alle– Språk og kultur må få økt status– Kunnskap må frem og nå ut– Usynliggjøringen av vårt folk må fås fram– De tiltak som er gjort for å bedre kvenenes situasjon

er kun kosmetiske og på langt nær tilstrekkelige forå rette opp den skade som fornorskningspolitikkenmedførte.

– Det er på rene at kvenene sliter med et stort ‘etter-slep’ mht. gjenopprettende tiltak, og dette børkomme frem.

– Felles historieforståelse – felles historie

34 Innst. 408 S – 2017–2018

VEDLEGG 5

E-post fra Norsk-finsk forbund v/forbundsleder Espen Robertsen til Stortingets presidentskap, datert 29. mai 2018

Takk for at vi får mulighet til å komme med innspilltil tross for at vi ikke har forholdt oss til deres plan.

Vi synes også at man skal ta inn at norskfinnenesspråk som er finsk. De som kan ha vært utsatt forfornorskning, mistet språket finsk fra sin dagligtale ogikke språket kvensk. Vi vet at finsk ikke er anerkjent somminoritetsspråk, men det er språket innvandrerne fraFinland snakket. Tiltak som kommisjonen skal kommemed bør inneholde tiltak som fører til at man opprett-holder kontakten med Finland og at man ser på språketfinsk som et viktig kommunikasjonsspråk for norskfin-nene.

Vedrørende medlemmer til kommisjonen mener videt er viktig at det ikke bare er forskere og universitets-folk, men også personer med erfaring fra utdannings-sektoren og samfunnsliv ellers. Det må være viktig å hayngre medlemmer som er oppvokst etter fornors-kningsperioden for å skape en bredde i gruppen. Kom-misjonens medlemmer bør rekrutteres fra ulike miljøer,slik at tilfanget av kunnskap og erfaring blir bredest mu-lig. Vi mener også at man bør se til Finland for å finnenoen som har kunnskap om denne utvandringen somskjedde fra Finland, hva sier finske fagfolk osv..

Når Sametinget og Norske Kveners Forbund under-streket at kommisjonen må være sammensatt av fag-folk, ønsker jeg å understreke at det er stor bredde i be-grepet fagfolk, man kan ha solid fagkunnskap, selv medkortere utdanning.

Tryk

k og

layo

ut: S

tort

inge

ts g

rafis

ke se

ksjo

nSv

anem

erke

tryk

ksak

, 204

1 06

54