medisinplanter i norge

med

isinpl

an

ter

i no

rg

e

Rolv Hjelmstad

medisinplanter i norge

Rolv

Hjelm

stad

Helsebringende vekster i naturen

Medisinplanter i norge beskriver hvordan plan-ter har vært brukt og fremdeles kan brukes som medisin mot små og store plager og sykdommer. Boken tar for seg den tradisjonelle anvendelsen av plantene, men omtaler også nyere forskning som har dokumentert urtenes medisinske virkning.

Bruk av planter til behandling av sykdom er den eldste dokumenterte formen for medisin. Også i våre dager brukes urter som primærmedisin av en stor del av jordens befolkning. Selv i vestlige land hvor skolemedisinen står sterkt, ser man nå en økende interesse for urtemedisin.

Lær deg å bruke de medisinsk virksomme plantene i norsk natur!

tegnforklaring:

= Viktig og trygg urt som kan inngå i et husapotek med medisinplanter.

= Planten er spiselig eller har spiselige deler som kan brukes til mat eller krydder.

= Planten er giftig og egner seg ikke til selvmedisinering.

= Planten brukes også til fremstilling av homeopatisk medisin.

= Planten brukes også til fremstilling av Bachs blomstermedisin.

Det nye standard

verket om medisin

planter i Norge!

I boken omtales rundt 200 arter av medisinplanter som er viltvoksende i Norge.

Informasjon om hvordan plantene er blitt brukt gjennom tidene, hvilke tera-peutiske egen skaper de har og hvilke forsiktig hets regler man bør kjenne til ved bruk.

Beskrivelser av hvordan noen av plantene brukes i homeopatien og i Bachs blomstermedisin.

Egen oversikt over hovedgruppene av medisinske virkestoffer i urtene, og et kapittel om hvordan man høster og tørker urter til eget bruk.

Rolv Hjelmstad er botaniker med utdannelse fra Universitetet i Trondheim. Han driver i dag en allsidig virksomhet som urtemedisinsk sakkyn-dig, terapeut og naturfotograf. I tillegg er han forfatter og kurs-/foredragsholder.

3027-13792-S-vāks

3027-13792-015213-Gyldendal-MedisinplanterINorge-S-vaks.indd 1 12.12.3 10:03

medisinplanter i norge 8

kanskje mer korrekt: «Du er hva du tar opp fra maten du spiser.» Dette er også en god grunn for å bruke urter i det daglige kostholdet, da de i til-legg til å tilføre næringsstoffer også kan stimulere og styrke fordøyelsessystemet og bidra til at opp-taket av næringsstoffene i maten bedres.

Mange lidelser kan behandles med urterHjertet og blodårene er livsviktige organer som må fungere optimalt for at man skal ha god hel-se. Siden hjertesykdommer kan være svært al-vorlige, er det lurt å tenke forebygging når det gjelder helsen til hjertet og årene, og her kan ur-ter være til stor hjelp, samtidig som de virker svært skånsomt. Mange urtebaserte midler, f.eks. noen eteriske oljer, øker blodforsyningen til huden og de ytre delene av kroppen. På den må-ten oppnår man en varmende, smertelindrende og helbredende effekt. Andre urter, f.eks. hag-torn (s. 156), stimulerer hjertet til å pumpe mer effektivt og virker avslappende på blodårene slik at blodtrykket senkes. Ved siden av å frakte næ-ringsstoffer til kroppens celler må blodet også bidra til å fjerne avfallsstoffene. Vi belaster hele tiden kroppene våre med giftstoffer, og forgift-ninger er ofte en bakenforliggende årsak til dår-lig helse. Derfor har vi mange systemer for av-giftning, og mange organer (lever, nyrer, lunger og lymfesystemet) er involvert i å fjerne giftstof-fer fra kroppen. For å styrke kroppens avgift-ningssystemer kan urter være til stor hjelp, og da kan man f.eks. bruke storborre (s. 348), rødkløver (s. 169) og klengemaure (s. 261). Når kroppen er avgiftet, er den bedre i stand til å reparere skadet vev og svekkede organer.

Nervesystemet, hormonbalansen og immunfor-svaret er andre systemer som må være i balanse for at vi skal ha god helse. Også her har urteme-disinen midler til disposisjon som skolemedisi-nen ikke er i nærheten av å kunne konkurrere med, nemlig de adaptogene urtene (s. 406), med rosenrot (s. 120) i spissen. Adaptogener er midler som nærmest har en «innebygget intelligens» slik at de hjelper kropp og sinn til å gjenopprette balanse og harmoni, uavhengig av i hvilken ret-ning ubalansen måtte være.

Urter er effektiveI vår tid skal en behandlingsmetode dokumente-res vitenskapelig gjennom såkalte placebokon-

trollerte doble blindforsøk (s. 406) før den blir ansett som virksom og kan anbefales. Slike stu-dier kan i enkelte tilfeller være nyttige, men i det store og hele har de svært liten betydning sam-menlignet med generasjoners kliniske resultater som ulike terapeuter i en rekke kulturer over hele verden har erfart. Urter har gjennom århundrers bruk vist seg å være effektive til å behandle syk-dommer hos milliarder av mennesker. Faktisk er det slik at ved å sette sammen urtebaserte tera-pier på fornuftige måter, kan urtene brukes til behandling av nærmest ethvert tenkelig helse-problem.

Urter er trygge å anvendeVi vet at det finnes mange planter som er svært giftige, men disse brukes sjelden i urtemedisinen, og hvis de anvendes, er det vanligvis i doser som ikke virker skadelig (f.eks. i form av homeopatis-ke preparater). Sammenlignet med syntetiske medisiner er forholdet mellom nytteverdi og risi-ko ekstremt høyt når det gjelder urter. Hvor sikre urtene er, kan illustreres med en historie om en kvinne som inntok en hel boks med legevendel-rottabletter for å begå selvmord, og det eneste hun opplevde var å få en natts rolig søvn!

Det kan derfor være lurt å vurdere urter før man tyr til mer drastiske, giftige og risikable syntetiske medisiner. Disse siste kan være akseptable som en siste utvei hvis urtene ikke virker godt nok, men bør unngås hvis man kan. Syntetiske medi-siner er i utgangspunktet eksperimentelle. De fleste skolemedisinske preparatene har ofte gjen-nomgått bare begrensede forsøk på mennesker før de kommer på markedet. Dette er årsaken til at det på verdensbasis fjernes hundrevis av prepa-rater fra apotekenes hyller hvert år da de viser seg å være for giftige eller at de gir bivirkninger som ikke var kjent da de ble introdusert. Anvendelse av mange urter kan derimot spores tusenvis av år tilbake i tid. Selv om vitenskapen fortsatt kan bi-dra til å øke vår forståelse for urtenes virknings-mekanismer, kan vi bare stole på urtenes lange historie når det gjelder sikkerhet og effektivitet.

Selv om mange syntetiske medisiner kan være effektive til symptomlindring på kort sikt, vil be-handling med slike preparater ofte motarbeide eller blokkere vår normale immunrespons og nevrologiske respons på ubalanser i kroppen.

Geitrams kan anvendes både som medisin og mat. Bladene brukes til urtete, unge bladskudd kan om våren spises som en aspargeserstatning, og blomstene tar seg fint ut i salatbollen. Les om geitrams på side 204.

Rolv Hjelmstad



medisinplanter i norge16

SANDELtREFAMiLiEN (Loranthaceae)

Misteltein (Viscum album) 66

SLiREkNEFAMiLiEN (Polygonaceae)

Høymol (Rumex longifolius) 70

Krushøymol (Rumex crispus) 72

Småsyre (Rumex acetosella) 75

Engsyre (Rumex acetosa) 77

Fjellsyre (Oxyria digyna) 79

Tungras (Polygonum aviculare) 80

MELDEFAMiLiEN (Chenopodiaceae)

Meldestokk (Chenopodium album) 81

NELLikFAMiLiEN (Caryophyllaceae)

Vassarve (Stellaria media) 83

Brokkurt (Herniaria glabra) 84

Såpeurt (Saponaria officinalis) 86

NØkkEROSEFAMiLiEN (Nymphaeaceae)

Hvit nøkkerose (Nymphaea alba) 87

Gul nøkkerose (Nuphar lutea) 87

SOLEiEFAMiLiEN (Ranunculaceae)

Trollbær (Actaea spicata) 90

Tyrihjelm (Aconitum lycoctonum ssp. septentrionale) 91

Kubjelle (Pulsatilla pratensis) 93

Hvitveis (Anemone nemorosa) 96

Blåveis (Hepatica nobilis) 97

Vårkål (Ranunculus ficaria) 98

BERBERiSFAMiLiEN (Berberidaceae)

Berberis (Berberis vulgaris) 99

VALMUEFAMiLiEN (Papaveraceae)

Kornvalmue (Papaver rhoeas) 102

Svaleurt (Chelidonium majus) 104

JORDRØYkFAMiLiEN (Fumariaceae)

Jordrøyk (Fumaria officinalis) 106

1

2

3027-13792-015213_Gyldendal-MedinsplanterINorge - Front - FB 001 - LowRes_PDF - 3/12/2012 09:54:40 - Black3027-13792-015213_Gyldendal-MedinsplanterINorge - Front - FB 001 - LowRes_PDF - 3/12/2012 09:54:40 - Cyan3027-13792-015213_Gyldendal-MedinsplanterINorge - Front - FB 001 - LowRes_PDF - 3/12/2012 09:54:40 - Magenta3027-13792-015213_Gyldendal-MedinsplanterINorge - Front - FB 001 - LowRes_PDF - 3/12/2012 09:54:40 - Yellow

1 2 3 4 5

5 4 3 2

1 2 3 4 5

5 4 3 2

1 2 3 4 5

5 4 3 2

1 2 3 4 5

5 4 3 2

1 2 3 4 5

5 4 3 2

1 2 3 4 5

5 4 3 2

1 2 3 4 5

5 4 3 2

1 2 3 4 5

5 4 3 2

3027-13792-015213_Gyldendal-MedinsplanterINorge - Front - FB 001 - LowRes_PDF - 3/12/2012 09:54:40 - Black 3027-13792-015213_Gyldendal-MedinsplanterINorge - Front - FB 001 - LowRes_PDF - 3/12/2012 09:54:40 - Cyan 3027-13792-015213_Gyldendal-MedinsplanterINorge - Front - FB 001 - LowRes_PDF - 3/12/2012 09:54:40 - Magenta 3027-13792-015213_Gyldendal-MedinsplanterINorge - Front - FB 001 - LowRes_PDF - 3/12/2012 09:54:40 - Yellow

7 Naturen som apotek

kan omsettes fritt, men urter med dokumentert medisinsk virkning er oftest blitt plassert i kate-gorien legemiddel eller reseptpliktig legemiddel, noe som medfører at det er restriksjoner på måten de kan omsettes på. Dette har medført at vi i Norge har begrenset tilgang på mange medisinske ur-ter. Men verken Legemiddelverket eller andre of-fentlige kontrollorganer kan hindre folk i å til-egne seg kunnskap om hva de kan finne av helsebringende vekster i naturen, eller forby oss å plukke vår egen medisin gratis i skog og mark. Når mange nå ser at de ikke får den hjelpen de håper på gjennom det offentlige helsevesenet, innser flere og flere at de må ta ansvar for egen helse og forsøke å behandle en del av sine plager på en enkel og naturlig måte. Med informasjo-nen du finner i denne boken, vil du være godt rustet til på en trygg måte å benytte deg av det norsk natur har å by på av medisiner.

Det er mange fordeler ved å bruke urter som medisinMange opplever at farmasøytiske preparater som foreskrives av legen, ikke virker så godt som de håper på, og at bivirkninger ved bruk av slike medikamenter er vanlige og ofte alvorlige. Da skolemedisinske preparater oftest ikke gjør noe med årsaken til sykdommen, men bare under-trykker symptomene, erfarer også mange at de ikke blir helt friske. Hvis man av disse grunnene er blitt betenkt på skolemedisinsk behandling av

ulike sykdommer og plager og i stedet søker alter-native behandlingsmetoder, kan det være lurt å vurdere urtemedisin. Urter er langt fra en primitiv form for medisin, for når vi bruker hele planter i naturlig tilstand, er de faktisk langt mer komplek-se og «avanserte» enn laboratoriefremstilte medi-siner, som ofte bare er en syntetisk etterligning av et enkelt virkestoff som gjerne er funnet i en plan-te. På grunn av deres komplekse natur kan urter påvirke mange organsystemer og funksjoner samtidig. For eksempel kan en urt på samme tid være en antioksidant, immunstyrker, betennel-seshemmer, krampeløser og smertestiller. Det fin-nes derfor en rekke gode grunner for å bruke urter i stedet for syntetiske medikamenter til å helbrede sykdom og for å opprettholde en god helse.

Selv om uttrykket «naturlig» i mange sammen-henger er misbrukt og forslitt, så har ordet en reell betydning når vi snakker om urter. Mennesket har utviklet seg sammen med plantene gjennom mange hundre tusen år, og vår fysiologi og bio-kjemi er innrettet på at planter skal være en ve-sentlig del av ernæringen. Derfor har kroppen vår et naturlig forhold til urter, og det er ikke alltid lett å trekke en skillelinje mellom mat og medisin da mange planter kan være begge deler. At maten i mange tilfeller kan være vår beste medisin er en sannhet, og for å bevare eller gjenopprette helsen er det derfor ofte lurt å begynne med å endre på kostholdet. Det sies at «du er hva du spiser», eller

Hva er en urt?Keiser Karl den store ble spurt av en lærd: «Hva er en urt?» Han svarte: «Legenes venn og kokkens ros!» Ut-sagnet er godt, men det er ingen god forklaring på hva en urt er. Nå er det heller ikke så enkelt å gi en entydig definisjon av ordet urt da det blir tillagt ulik betydning, avhengig av hvem som bruker det.

• For en botaniker er en urt en ikke forvedet plante som formerer seg ved frø, og som vanligvis visner ned om vinteren.

• For en vegetasjonsøkolog vil urter være planter som er lavere enn 30 cm, og som danner det som kalles feltsjiktet i vegetasjonen.

• For en kokk vil en urt være en eller annen aroma-tisk eller velsmakende plante som i frisk eller

tørket tilstand tilsettes maten under tilberedningen for å gi smak og karakter til måltidet.

• For en gartner er en urt en yndig plante som van-ligvis er enkel å dyrke, og som hører hjemme i et staudebed eller et felt med sommerblomster.

• For alle som bruker planter som medisin, er en urt enhver plante (eller del av en plante) som kan bidra til å fremme helsen og gi helbredelse fra sykdom, og som kan anvendes innvortes og/eller utvortes. Med denne urtemedisinske definisjonen, som vi holder oss til i denne boken, kan represen-tanter fra alle plantegrupper, alt fra alger og sopp til store trær, kalles for «urter».


Den langsiktige virkningen av denne undertryk-kingen er at kroppens egne forsvarsmekanismer blir svekket, noe som vil kunne gi alvorlige pro-blemer seinere. Dette kan man f.eks. se ved at man etter hver ny antibiotikakur gjerne blir mer mottakelig for øre- og halsbetennelser. Urter har ofte en stor evne til å styrke kroppens eget im-munsystem og bidrar til at man er bedre rustet til å motstå sykdommer seinere.

Urter kan brukes til selvmedisineringUrter er en relativt mild form for medisin, og det gjør dem ideelle for barn, eldre og personer som har behov for langvarig behandling. Dessuten er svært mange urter velegnet til selvbehandling og til å behandle familie og nære venners hver-dagsplager uten at man nødvendigvis har kon-taktet lege på forhånd. Ved alvorlige sykdommer og symptomer oppsøker man selvsagt lege først.

Tradisjonelle medisinske systemer rundt om i verden har vist at man har mulighet for å velge mellom mange forskjellige urter ved tilsynela-tende identiske tilstander. De subtile, men like-vel unike forskjellene i naturen og kvaliteten til hver enkelt urt, gjør at man kan tilpasse behand-lingen individuelt. Gjennom kunnskap og erfa-ring kan man komme fram til den mest virk-somme urten ved en bestemt plage, og hvis én urt ikke fungerer eller etter hvert mister sin virk-ning, finnes det alltid alternativer å prøve ut.

Miljømessige fordeler med urterSist, men ikke minst, er urter en miljømessig vennlig form for medisin. Hvis man bruker øko-logisk dyrkede urter eller urter som er innsamlet i naturen, vil jorden, vannet og luften ikke bli forurenset eller ta skade under fremstillingen av medisinen. Det er da viktig at man bruker urter som er minimalt behandlet, og hvor man har unngått å bruke giftige kjemikalier i fremstil-lingsprosessen. Nedbrytningsproduktene som dannes etter bruk av syntetiske medisiner, er ofte miljøskadelige og kan påføre både oss mennes-ker og naturen store belastninger. De stoffene som kroppen skiller ut etter bruk av urter, er der-imot naturlige forbindelser som naturen enkelt klarer å ta hånd om. Og de urtene man eventuelt ikke får brukt, kan man bare kaste på kompos-ten, slik at de blir til ny og ren jord!

Når kan man bruke urter som medisin?Folk bruker urter på ulike måter. Noen drikker urtete fordi det smaker godt, andre anvender ur-ter i huskurer som er blitt overført fra generasjon til generasjon, og noen søker hjelp for alvorlige plager hos terapeuter som har utdannelse og er-faring i å bruke urter som primærmedisin. Det kan således være mange og ulike grunner til at man bruker urter som medisin.

Urter er ofte gode midler å ty til ved akutte til-stander. Generelt anser vi gjerne akutte plager som relativt overfladiske og av kort varighet. Det kan dreie seg om som betennelser, blødninger, skader og midlertidige stress-situasjoner. Hvis slike tilstander ikke endrer seg i løpet av noen få dager eller ei uke, kan de omdefineres til å være subakutte eller kroniske. Å bruke urter som me-disin er ofte svært effektivt ved slike akutte til-stander, og i tillegg til å dempe symptomene vil urtene samtidig kunne fremme reparasjon av vev og beskytte mot langvarige konsekvenser av sykdommen.

Kroniske sykdommer er de som varer lenge, og som, hvis de ikke behandles, blir verre med ti-den. Selv om de virker uskyldige i starten, kan kroniske sykdommer etter hvert gi økt svekkelse, påvirke organfunksjoner og begynne å gi per-manente skader på vev. Behandling med urter kan bremse utviklingen av de fleste kroniske sykdommer, og hvis sykdommen ikke har kom-met for langt, kan urtene også stoppe videre ut-vikling av den. Det optimale målet er en fullsten-dig reversering av tilstanden, og dette kan skje selv om legene på sykehuset påstår at sykdom-men er uhelbredelig. Hvis fullstendig helbredel-se ikke kan oppnås, kan urtene imidlertid bidra til å lindre symptomene, og de kan derfor være verdifulle som lindrende medisin for pleiepa-sienter og døende personer.

Hvis man står i fare for å pådra seg en smittsom sykdom, kan urter bidra til å styrke immunfor-svaret slik at risikoen for å få sykdommen min-ker. Langvarig bruk av urter vil definitivt hjelpe til å beskytte mot kroniske, degenerative syk-dommer. Antioksidant- og antikreftvirkningen av en rekke urter er godt dokumentert. Både en fornuftig egenbehandling med urter og urteme-disinsk eller homeopatisk behandling utført av

medisinplanter i norge

© Gyldendal Norsk Forlag AS 2012

Alle bildene i boken er tatt av Rolv Hjelmstad.

Omslag: Hanne Dahl Design Bokdesign og sats: Hanne Dahl DesignBoken er satt med Trajan, Palatino og Helvetica Neue

Repro: RenessanseMedia AS, 2012Trykk og innbinding: Livonia Print SIA, Latvia 2012Papir: 115g Gardamatt

ISBN 978-82-05-41914-8

www.gyldendal.no

Vi setter pris på kommentarer, innspill og ideer. Derfor ønsker vi oss dine tilbakemeldinger. Kontakt oss på e-post [email protected], eller send et brev til Gyldendal Litteratur, Faktaredaksjonen, Postboks 6860 St. Olavs plass, 0130 Oslo. Besøk oss på vår nettside: www.gyldendal.no/fakta

Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier. Se www.gyldendal.no/miljo

Kontakt med forfatterenRolv Hjelmstad driver foretaket Urtekilden i OppdalHjemmeside: www.rolv.noE-post: [email protected]

Viktig!

Denne boken tar for seg norske medisinplant-er og informerer om hvordan disse tidligere har vært brukt, og hvordan de kan anvendes i våre dager. Boken er ikke tenkt å være noen medisinsk håndbok. Opplysningene som gis om medisinsk bruk av urtene må anses som generelle råd, og ikke oppfattes som spesifik-ke anbefalinger for enkeltindivider ved deres sykdommer og plager. Medisinske urter må ikke brukes samtidig med annen medisinsk behandling uten at man først har konsultert kvalifisert helseper-sonell. Ved langvarige eller alvorlige sykdom-mer bør man ikke drive med selvdiagnostise-ring og forsøke selvbehandling med urtene som er omtalt i boken. Vær også oppmerksom på at mange plantestoffer kan gi allergiske reaksjoner hos enkelte personer. Siden verken forfatter eller forlag kan kont-rollere at leseren plukker riktig urt, eller at plantematerialet brukes på hensiktsmessig måte, kan de heller ikke holdes ansvarlig for mulige negative konsekvenser som kan opp-stå ved anvendelse av urter som er omtalt i denne boken.

15System atisk oversikt over norske medisinplanter

FRØPLANTER side

NAKENFRØETE PLANTER (bartrær)

FURUFAMiLiEN (Pinaceae)

Gran (Picea abies) 34

Furu (Pinus sylvestris) 36

SYPRESSFAMiLiEN (Cupressaceae)

Einer (Juniperus communis) 39

DEKKFRØETE PLANTER – TOFRØbLADETE PLANTER

ViERFAMiLiEN (Salicaceae)

Selje (Salix caprea) 42

Osp (Populus tremula) 45

PORSFAMiLiEN (Myricaceae)

Pors (Myrica gale) 46

BJØRkEFAMiLiEN (Betulaceae)

Bjørk (Betula spp.) 47

Dvergbjørk (Betula nana) 51

Or (Alnus spp.) 51

HASSELFAMiLiEN (Corylaceae)

Hassel (Corylus avellana) 54

BØkEFAMiLiEN (Fagaceae)

Eik (Quercus spp.) 55

ALMEFAMiLiEN (Ulmaceae)

Alm (Ulmus glabra) 58

HAMPEFAMiLiEN (Cannabaceae)

Humle (Humulus lupulus) 60

NESLEFAMiLiEN (Urticaceae)

Stornesle (Urtica dioica) 62

Smånesle (Urtica urens) 62

3027-13792-015213_Gyldendal-MedinsplanterINorge - Back - FB 001 - LowRes_PDF - 3/12/2012 09:54:47 - Black3027-13792-015213_Gyldendal-MedinsplanterINorge - Back - FB 001 - LowRes_PDF - 3/12/2012 09:54:47 - Cyan3027-13792-015213_Gyldendal-MedinsplanterINorge - Back - FB 001 - LowRes_PDF - 3/12/2012 09:54:47 - Magenta3027-13792-015213_Gyldendal-MedinsplanterINorge - Back - FB 001 - LowRes_PDF - 3/12/2012 09:54:47 - Yellow

1 2 3 4 5

5 4 3 2

1 2 3 4 5

5 4 3 2

1 2 3 4 5

5 4 3 2

1 2 3 4 5

5 4 3 2

1 2 3 4 5

5 4 3 2

1 2 3 4 5

5 4 3 2

1 2 3 4 5

5 4 3 2

1 2 3 4 5

5 4 3 2

3027-13792-015213_Gyldendal-MedinsplanterINorge - Back - FB 001 - LowRes_PDF - 3/12/2012 09:54:47 - Black 3027-13792-015213_Gyldendal-MedinsplanterINorge - Back - FB 001 - LowRes_PDF - 3/12/2012 09:54:47 - Cyan 3027-13792-015213_Gyldendal-MedinsplanterINorge - Back - FB 001 - LowRes_PDF - 3/12/2012 09:54:47 - Magenta 3027-13792-015213_Gyldendal-MedinsplanterINorge - Back - FB 001 - LowRes_PDF - 3/12/2012 09:54:47 - Yellow

11

dyktige terapeuter har potensial til å fjerne til-bøyeligheten til å få en kronisk sykdom allerede før den bryter ut.

Virkningen av mange urter er nær knyttet til spesifikke organer eller vev. Urter kan brukes til å behandle akutte tilstander som allergier og ryggsmerter og kroniske tilstander som psoria-sis, artritt og åreforkalkning. Mange urter kan fungere som naturens beroligende midler, og de passer utmerket å anvende ved depresjoner, angst og hyperaktivitet. Mange nylig utførte studier har vist hvordan urter som prikkperikum (s. 197) og rosenrot (s. 120) er minst like effektive som syntetiske beroligende og angstdempende medisiner, og de skaper sjelden avhengighet slik skolemedisinske preparater ofte gjør. Urter kan gjerne kombineres med psykoterapi da de kan bidra til å gi en klarere erkjennelse av ens livssi-tuasjon, i stedet for å sløve ned følelseslivet slik man ofte opplever med psykofarmaka.

Sammen med inntak av sunne næringsmidler og vitamin- og mineraltilskudd i rette doser, spiller urter en stor rolle når det gjelder å bremse aldrin-gen. Det finnes dusinvis av urter med spesielle foryngende egenskaper og som har en lang tra-disjon for å kunne forlenge livet. Trolig eksisterer det ikke noen andre former for terapi som på samme måte som urtemedisinen har evne til å beskytte mot «ødeleggelsene» som skjer i krop-pen ved aldring. Hvis man bruker urter til be-kjemping av frie radikaler, forbedring av blodsir-kulasjonen, styrking av immunforsvaret og en bedring av nevrologiske funksjoner, er en rever-sering av aldersrelatert degenerering av kroppen og sinnet oppnåelig. Et sterkt immunforsvar blir nå ansett som noe av det viktigste å etterstrebe for å opprettholde en god helse. At kroppens for-svarssystemer fungerer optimalt, er den virkeli-ge nøkkelen til et langt liv med frihet fra infek-sjoner og kroniske sykdommer. Sammen med et sunt kosthold har urter evnen til både å styrke og opprettholde et godt immunforsvar.

De eldre er den mest overmedisinerte delen av befolkningen og er derfor den gruppen med størst forekomst av bivirkninger og død etter bruk av farmasøytiske preparater. For denne gruppen kan urter være et mildtvirkende alter-nativ til «brutale» skolemedisinske preparater.

En rekke tilstander som er typiske for de eldre, inklusive hjerte-kar-sykdommer, er svært påvir-kelige av urtemedisin. Urtenes merkverdige evne til å gjenskape vitalitet, appetitt og tapt sek-sualfunksjon, i tillegg til å gi krydder i livet, gjør at de gjerne burde vært førstevalget ved medi-sinsk behandling av eldre.

Ikke bare finnes det urtemedisin for ethvert ten-kelig helseproblem, det finnes knapt noen til-stand i kropp og sinn hvor adaptogener (s. 406) og styrkende midler ikke kan bedre vitaliteten og hjelpe til å lindre ulike fysiske og mentale lidel-ser. Mange urter er milde og trygge nok til å an-vendes over lang tid, og de er utmerket å bruke når det foreligger svekkelsestilstander hvor man ikke tåler de «medisinske hestekurene» som sko-lemedisinen ofte tilbyr.

Rosenrot, vår viktigste adaptogene urt.

Naturen som apotek medisinplanter i norge 6

Urter har til alle tider og i alle kulturer vært brukt til å behandle sykdom, og ifølge Verdens helseorganisasjon anvender så mye som 80 % av verdens befolkning også i våre dager urter som medisin. Dette virker som et svært høyt tall, men da skal vi huske at selv om vestlig skolemedisin har hatt sitt inntog også i land som Kina og India, spiller urtemedisin her fremdeles en stor rolle. I mange andre land i Asia, i hele Afrika, og i Sør- og Mellom-Amerika har også urtemedisinen en stor utbredelse. Selv i Nord-Amerika og Europa er det mange som benytter seg av plantebaserte midler framfor å bruke skolemedisinske prepa-rater. Ved noen kroniske sykdommer, som ast-ma, leddgikt og irritabel tykktarm, har urteme-disinen faktisk mer å stille opp med enn skolemedisinen. Det er en trend også i Norge at mange søker etter alternativer til de syntetiske medisinene de får foreskrevet av legen, da disse ofte medfører alvorlige bivirkninger, og til og med kan ta livet av pasienten. I Vesten anslås det at 10–20 % av alle pasienter som er innlagt på sykehus, er der på grunn av feilbehandlinger eller bivirkninger av «forskriftsmessig» skolemedi-sinsk behandling, og bare i USA er det årlig an-slagsvis 100 000 dødsfall som skyldes bruk av syntetiske medisiner i korrekt foreskrevne dose-ringer. Når vi vet at urtemedisiner sjelden gir al-vorlige bivirkninger og nesten aldri fører til dødsfall, er det derfor ikke så merkelig at flere og flere ønsker å benytte denne formen for medisin.

Mye av det som selges av urtepreparater her i landet omsettes gjennom helsekostbutikker, og da i form av teer, tabletter, kapsler og tinkturer. Utvalget av tørkede urter i ren form er relativt sparsomt, og sett i forhold til det som selges som ferdigprodukter, er omsetningen av slike urter temmelig liten. Selv om en del av disse ferdig-produktene er produsert i Norge, kommer det

aller meste av råvarene i form av tørre eller fly-tende ekstrakter fra andre land, og da særlig fra lavkostland i Øst-Europa og Asia. Dette skyldes at produsentene ønsker å kjøpe råvarene billigst mulig, og at det er relativt liten tilgang på urter som er dyrket i Norge, eller som er samlet i natu-ren her i landet.

Urter som dyrkes eller samles i naturen i Norge, er vanligvis av svært god kvalitet og burde derfor vært mye mer brukt enn tilfellet er i dag. På grunn av vår rene natur er enkelte norske urter også etterspurt i utlandet, men eksporten av plantemateriale til medisin og krydder fra Norge er svært liten i forhold til de mengdene vi impor-terer. Det er flere faktorer som er årsak til dette. For det første er lønnsnivået i Norge så høyt at kiloprisen på tørkede urter vil bli det mangedob-belte av det man får kjøpt urter for i utlandet, og derfor kan urtene være vanskelige å få solgt. En annen hindring for å benytte rikdommen av ur-ter som vokser i skog og mark, er at både unge og gamle i Norge i våre dager har altfor liten arts-kunnskap. Derfor vet de ikke hva de skal plukke, og faren for å samle forvekslingsarter (som kan være giftige) er stor. Folk flest kjenner heller ikke til hva de kan bruke urtene til, eller hvordan de skal tilberedes. Denne kunnskapen, som det var vanlig at folk på landsbygda hadde for bare to–tre generasjoner siden, er i svært liten grad blitt overført til dagens urbane og travle mennesker.

En siste hindring for at vi i større grad kan nyt-tiggjøre oss norske planter med medisinsk virk-ning, er at myndighetene gjennom Statens lege-middelverk og Mattilsynet har lagt restriksjoner på omsetning av mange urter. Gjennom den så-kalte Urtelisten har Legemiddelverket klassifisert urtene i ulike kategorier. Mange urter er på den-ne listen rett nok angitt som ikke legemiddel og

Naturen som apotek – gode grunner for å bruke

urter som medisin


tabellen Under angir de fleste karplantene som finnes i naturen i Norge, og som har vært brukt som medisin. Artene er opplistet under sine respektive plantefamilier, og rekkefølgen på familiene og artene er den samme som i Gylden-dals store nordiske flora (2007). En mer «komplett» liste over norske medisinplanter (som også inne-holder alger, sopp, lav, moser og karplanter som det ikke ble plass til i denne boken) finnes på forfatterens hjemmeside på internett, www.rolv.no/urtemedisin/norske_medisinplanter.htm. På fakta sidene i Urtekildens planteleksikon på dette nettstedet kan du også finne mer utfyllende om-tale av de plantene som er med i boken.

tegnforklaring:






Systematisk oversikt over norske medisinplanter

KARSPOREPLANTER side

kRÅkEFOtFAMiLiEN (Lycopodiaceae)

Lusegras (Huperzia selago) 24

Myk kråkefot (Lycopodium clavatum) 25

SNELLEFAMiLiEN (Equisetaceae)

Åkersnelle (Equisetum arvense) 27

Skavgras (Equisetum hyemale) 30

SiSSELROtFAMiLiEN (Polypodiaceae)

Sisselrot (Polypodium vulgare) 31

StORtELgFAMiLiEN (Dryopteridaceae)

Ormetelg (Dryopteris filix-mas) 33

kolumnetittel

Forord 4

Naturen som apotek – gode grunner for å bruke urter som medisin 6

Planteleksikon – norske medisinplanter i tekst og bilder 12

Systematisk oversikt over norske medisinplanter (tabell) 14

Planteomtaler 24

Medisinplanter kan brukes på mange måter 374

Verdt å vite når man bruker urtemedisin 378

Høsting og oppbevaring av medisinplanter 381

Medisinplanters egenskaper 384

Virkestoffer i medisinplanter 388

Store urtemedisinere og urtemedisinsk historie 393

Ordforklaringer 406

Farmasøytiske navn på plantedroger 409

Litteraturliste 410

Internettsider 414

Register 415

innhold


1 2 3 4 5

5 4 3 2

1 2 3 4 5

5 4 3 2

1 2 3 4 5

5 4 3 2

1 2 3 4 5

5 4 3 2

1 2 3 4 5

5 4 3 2

1 2 3 4 5

5 4 3 2

1 2 3 4 5

5 4 3 2

1 2 3 4 5

5 4 3 2



i denne boken presenteres mange av de plan-teartene i norsk karplanteflora som har en histo-rie som medisinplanter. Blant kryptogamene (alger, sopp, lav og moser) finnes det også mange arter med medisinsk virkning, men disse plan-tene er det ikke blitt plass til i boken. Også en del arter som i våre dager er lite brukt som medisin, er av plasshensyn utelatt i artsomtalene. En sys-tematisk oppbygd liste over artene som er omtalt i boken, finner du på side 14.

I tillegg til de plantene som er aktuelle å anvende ved små og store plager i våre dager, er det også tatt med planter der bruken som medisin mest har kulturhistorisk interesse. En del av disse «gamle» medisinplantene kan imidlertid tenkes å få fornyet bruk i fremtiden, hvis forskning kan vise at den folkemedisinske anvendelsen av dem hadde reell effekt og man får kartlagt urtenes virkningsmekanismer.

Mange av de artene som er med i oversikten, er mer eller mindre giftige, men flere av disse gift-plantene kan ha stor terapeutisk verdi. Noen av de aller giftigste urtene blir i våre dager imidler-tid bare brukt i homeopatisk fortynning. Alle giftige planter er tydelig markert med .

Medisinplantene blir presentert etter deres til-hørighet i plantefamilier. Rekkefølgen på plante-familiene og artsomtalene er den samme som i Gyldendals store nordiske flora (2007) og Gylden-dals nordiske feltflora (2010). Det er svært viktig at man er sikker på artsbestemmelsen av de plan-tene man samler i naturen, og til å bestemme planter kan de nevnte floraene være til god nytte. Både de norske og de vitenskapelige navnene som brukes i denne boken, er de samme som be-nyttes i disse floraene. I tillegg er det for en del arter angitt alternative norske navn, dialektnavn

og samiske navn. Det vanligst brukte svenske og danske navnet på plantene er også oppført. For noen arter brukes det i dagligtalen gjerne et an-net norsk navn enn det som står i floraene. Eksempler på dette er kjerringrokk for åkersnelle (s. 27), og johannesurt for prikkperikum (s. 197). I denne boken anvendes imidlertid floranavne-ne. Et unntak er at brennesle brukes som felles-navn på stornesle og smånesle (s. 62), men siden det nesten bare er stornesle som brukes som me-disin, vil brennesle her være synonymt med stornesle.

Hver artspresentasjon har et fotografi av planten som omtales, og dette bildet kan være til hjelp for å gjenkjenne arten i naturen. I nær tilknytning til plantens ulike navn er det en beskrivelse av hvordan planten ser ut, hvor stor den er, når den blomstrer, og hvilken vegetasjonstype den nor-malt finnes i. Plantens utbredelse både i Norge og i resten av verden er angitt. Noen av plantene som er med i oversikten er ikke opprinnelig vilt-voksende i Norge, men har av en eller annen grunn vært dyrket og har spredt seg til naturen fra hager og åkrer.

Det er gitt opplysninger om hvilke deler av plan-tene som brukes som medisin, når de kan samles, og hvordan de anvendes. Dessuten er de viktig-ste gruppene av virkestoffer som er ansvarlige for plantens medisinske effekt, angitt. Kjenner man til de dominerende virkestoffene i en plante, kan man gjerne forutsi hvilken medisinsk virk-ning planten har, og hvilke organer eller organ-systemer den primært virker på. En beskrivelse av ulike stoffgruppers medisinske egenskaper finnes på s. 388. Mer detaljert oversikt over spe-sifikke stoffer i plantene vil kunne finnes i omta-len av artene i Urtekildens planteleksikon på forfat-terens hjemmeside på internett.

Planteleksikon – norske medisinplanter

i tekst og bilder

5 forord

Å behandle sykdommer med urter kategoriseres i våre dager som «alternativ medisin». Etter min mening er dette en uheldig betegnelse for urte-medisinen da ingen annen medisinsk praksis er eldre og bedre dokumentert gjennom klinisk an-vendelse i tusenvis av år enn bruk av urter. Derfor burde urtemedisin heller vært kalt «opprinnelig medisin». Jeg mener at det er den medikamentba-serte skolemedisinen, som bare har eksistert i omkring hundre år, som er «alternativ medisin». Den utgjør en «alternativ» behandlingsform som i mange sammenhenger har vist seg ikke å fun-gere, noe som skyldes at de natur- og kropps-fiendtlige syntetiske medisinene som brukes sjel-den gjør noe med årsaken til sykdommen og i tillegg ofte gir alvorlige bivirkninger.

Tradisjonelle helbredelsesmetoder er basert på at man behandler de kroppslige og sjelelige uba-lansene som gir opphav til sykdommen, og ikke bare undertrykker symptomene. I den sammen-heng kan urtemedisin være svært effektiv. Det er langt «snillere» for både kropp og sjel å innta ur-ter enn å stappe i seg syntetiske og naturfrem-mede kjemiske stoffer. I tillegg er det mye mer miljøvennlig å bruke urter, da «overskuddet» av medisineringen enkelt tas hånd om av kroppen og raskt brytes ned i naturen. Det er i våre dager også mye fokus på at forebygging er nyttigere enn behandling, og at ansvaret for god helse hvi-ler mer på pasienten selv enn på behandleren. Mange ønsker derfor i større grad å drive egen-behandling ved plager som ikke krever diagnos-tisering eller behandling av lege, og søker etter naturlige midler og metoder for å gjenskape og opprettholde en god helse. Dette har gjort at in-teressen for å bruke urter som medisin nå er økende over hele verden, også her i Norge. Da er det viktig at man har mulighet for å tilegne seg kunnskap om trygg bruk av urter, noe jeg håper at denne boken skal være et bidrag til.

Jeg vil takke redaksjonen i Gyldendal Litteratur for at de tok initiativ til å få laget en oppdatert bok om medisinplanter i Norge, og for all støtte de har gitt under arbeidet med boken. Takk også til Torbjørn Alm ved Universitetet i Tromsø for oversikt over samiske navn på mange av plante-ne. Jeg har ellers hatt stor glede og nytte av de mange positive tilbakemeldingene fra personer som har brukt urter etter mine anbefalinger, og som dermed har bekreftet at å bruke urter som medisin virker! En særlig takk går til min kone Christina, som har gitt meg mye inspirasjon og praktisk støtte under arbeidet med boken, og for hennes kjærlighetsfulle massasje av stive nakke-muskler etter for mange sammenhengende ti-mer ved PC-en.

Selv om boken er blitt temmelig omfattende, har jeg sikkert ikke fått med alle mulige anvendel-sesområder for de omtalte urtene. Jeg oppfordrer derfor leserne til å formidle sine kunnskaper og erfaringer (både positive og negative) knyttet til bruk av urter som medisin. Også opplysninger om medisinsk bruk av planter som ikke er med i boken, mottas med takk. Disse opplysningene kan anvendes til å oppdatere hjemmesiden min, som da blir en enda mer innholdsrik kunnskaps-bank om medisinplanter.

Oppdal, januar 2012Rolv Hjelmstad

13Planteleksikon – norske medisinplanter i tekst og bilder

Medisinsk anvendelse av plantene før og nåDet vitenskapelige plantenavnet, og enkelte nor-ske dialektnavn, forteller ofte hva en plante har vært brukt til, og i noen tilfeller er det redegjort for betydningen av disse navnene. I omtalen av plantenes anvendelse er det oftest skilt mellom den tradisjonelle (gammeldagse) og folkemedi-sinske bruken av plantene og våre dagers anven-delse av urtene (som i noen tilfeller også omfat-ter skolemedisinsk bruk). Ofte er det referert til hvordan de gamle urtelegene brukte urtene. Hvem disse personene var, kan man lese om i kapitlet «Store urtemedisinere og urtemedisinsk historie» på side 393. I hovedomtalen av hver urt er det beskrevet hvilke medisinske effekter plan-ten har, og hvilke sykdommer og plager den kan brukes mot. Der det er relevant, er det også refe-rert til vitenskapelige studier som bekrefter ur-tens virkning.

HomeopatiBruk av enkelte av artene i homeopatien er også beskrevet. For de plantene som er kilde for ho-meopatisk midler, er navnene på disse midlene tatt med, i tillegg til midlenes viktigste bruksom-råder. Et homeopatisk middel som er laget av en urt, brukes ofte mot de samme sykdommene og plagene som den rene urten kan anvendes mot. Det finnes fremdeles kritikere som mener at ho-meopati ikke kan virke da homeopatiske midler i høye potenser knapt inneholder et eneste mole-kyl av utgangsmaterialet. Disse personene har ikke erkjent at homeopatiske medisiner virker etter andre prinsipper enn den kjemiske medisi-nen (les mer om homeopati på s. 400). Når vi vet at svært mange av de homeopatiske midlene stammer fra planteriket, og at flere tusen leger og millioner av pasienter over hele verden med hell anvender denne billige og bivirkningsfrie be-handlingsformen ved både akutte og kroniske sykdommer, er det helt naturlig at homeopati er viet plass i boken.

Bachs blomstermedisinFor de av artene som er med i denne boken og som dr. Edward Bach (s. 402) brukte i sine blom-stermedisiner, er urtenes virkning som vibra-sjonsmedisin kort beskrevet. Bach-midlene reg-nes som de opprinnelige blomstermedisinene, og det er bare planter brukt i disse midlene som

er tatt med som eksempler på blomstermedisiner (les mer om blomstermedisin på s. 402). Det er i løpet av de siste tiårene blitt laget vibrasjons-essenser av hundrevis av planter, også mange andre av de viltvoksende norske plantene enn de Edward Bach brukte, men siden disse foreløpig ikke er så godt kjent og dokumentert som Bach-midlene, er de ikke omtalt her.

Urter som matI tillegg til sin anvendelse som medisin har man-ge av de omtalte plantene også verdi som mat og/eller krydder. Å kjenne til hvilke planter som er spiselige, kan være nyttig kunnskap hvis man får økt behov for å utnytte matressurser som vi har i naturen. Noen steder er det også tatt med opp-lysninger om hvordan plantene har vært brukt til praktiske gjøremål.

Tilberedning og doseringFor alle urtene er det opplyst om hvordan de kan tilberedes og anvendes. Der det er angitt kon-krete doseringer, gjelder de for voksne personer, mens barn normalt skal bruke mindre mengder enn det som er oppgitt. Når mengde urtete angis i kopper, dreier det seg om store kopper som rommer 2,5 dl. For tinkturer angis dosene i antall dråper eller milliliter (ml). Mengde tørket urt som skal brukes, angis normalt i teskjeer, og det er da snakk om svakt toppede teskjeer av normal størrelse.

Advarsler og kontraindikasjonerSelv om urter normalt er mye tryggere å anvende enn syntetiske skolemedisinske preparater, må de anvendes med fornuft, og bruken må være ba-sert på kunnskaper om rett dosering og mulige bivirkninger. Til slutt i planteomtalene er det derfor et eget avsnitt (avgrenset av oransje stre-ker) hvor det gis advarsler og opplysninger om kontraindikasjoner og mulige bivirkninger og interaksjoner ved bruk av urten. En generell om-tale av forsiktighetsregler ved bruk av urter som medisin er gitt på side 378.


utelatt fra denne boken, kan du imidlertid finne på min hjemmeside på internett.

For å gjøre boken til et godt redskap for å kunne anvende medisinplanter i det daglige, innehol-der den egne kapitler som beskriver ulike måter urter kan brukes på, hvilke terapeutiske egen-skaper urtene har, og forsiktighetsregler man bør kjenne til ved bruk av urtemedisin. Det er også et kapittel som beskriver hovedgruppene av medi-sinske virkestoffer i urtene. Et eget kapittel er viet hvordan man på best mulig måte høster og tørker urter til eget bruk. Bakerst i boken er det en fyldig litteraturliste og oversikt over noen aktuelle nettsteder. Opplysninger om hvilke kilder som er brukt til hver enkelt artsomtale, kan finnes i Urtekildens planteleksikon på min hjemmeside.

Boken tar for seg både den tradisjonelle bruken av planter (etnobotanikk) og en mer «moderne» bruk basert på at virkningen av urtene er viten-skapelig dokumentert. Med bakgrunn i fors-kning som er utført de seineste årene, kan gamle tradisjoner, folkemedisinsk bruk og kjerringråd nå ofte kombineres med ny kunnskap om urtene. Deres terapeutiske verdi er dermed blitt bekref-tet. Fremdeles gjenstår det mye forskning for å forklare virkningen av en del urtemedisinske kurer, og mange virkningsmekanismer lar seg nok heller ikke «bevise» hvis man kun har fokus på urtenes kjemiske innholdsstoffer og deres virkning på kroppen.

Selv om homeopati og blomstermedisin ikke er urtemedisin i tradisjonell forstand, har jeg tatt med en del informasjon om disse behandlings-formene. Jeg er overbevist om at ulike former for «frekvensmedisin» vil være viktige redskap for å behandle sykdom i fremtiden, og da vil midler hvor man også benytter seg av planters «spesi-fikke energier» være like betydningsfulle som medisiner hvor man kun nyttiggjør seg urtenes kjemiske virkestoffer.

Jeg har vært interessert i planter fra jeg var barn. Det førte til at jeg studerte botanikk og der-etter arbeidet i botaniske hager i over 20 år. De norske fjellplantene står imidlertid mitt hjerte aller nærmest og er en av grunnene til at jeg for 10 år siden bosatte meg i fjellbygda Oppdal i Sør-Trøndelag, med kort avstand til Nord-Europas rikeste plantefjell. Jeg har lenge ønsket å kunne hjelpe folk med ulike helseplager, og da er det naturlig at urtemedisin ble min hovedinteresse. I løpet av de siste 20 årene har jeg søkt å samle mest mulig informasjon om hvordan planter kan brukes som medisin mot ulike plager, og har særlig vært opptatt av at planter som finnes i vårt nærmiljø kan ha minst like stor verdi som medi-sinplanter fra andre verdensdeler. Jeg mener at kunnskap bare har verdi når den formidles, og har derfor gjennom kurs, foredrag og mange ar-tikler i tidsskrifter og ukeblader fortalt om de medisinske egenskapene til våre hjemlige plan-ter. I løpet av det siste tiåret har jeg bygd opp det mest omfattende nettstedet om urtemedisin i Norge (www.rolv.no). Her kan man finne detal-jerte opplysninger om mange hundre ulike medisinplanter.

Denne boken handler om hvordan planter som er viltvoksende i Norge, har vært brukt og frem-deles kan brukes som medisin mot små og store plager og sykdommer. Jeg har sett det som en viktig oppgave å få samlet mest mulig av kunn-skapen om tradisjonell anvendelse av medisin-planter her i landet, for å unngå at den går i glemmeboken.

Siden bare viltvoksende norske planter er tatt med i denne boken, inneholder den ikke en kom-plett oversikt over medisinplanter som brukes i våre dager. Det er en realitet at mesteparten av de urtene som omsettes gjennom apotek og helse-kostbutikker i Norge, er utenlandske arter. Infor-masjon om de viktigste utenlandske medisin-plantene, og norske arter som av plasshensyn er

forord

1

2


1 2 3 4 5

5 4 3 2

1 2 3 4 5

5 4 3 2

1 2 3 4 5

5 4 3 2

1 2 3 4 5

5 4 3 2

1 2 3 4 5

5 4 3 2

1 2 3 4 5

5 4 3 2

1 2 3 4 5

5 4 3 2

1 2 3 4 5

5 4 3 2



i denne boken presenteres mange av de plan-teartene i norsk karplanteflora som har en histo-rie som medisinplanter. Blant kryptogamene (alger, sopp, lav og moser) finnes det også mange arter med medisinsk virkning, men disse plan-tene er det ikke blitt plass til i boken. Også en del arter som i våre dager er lite brukt som medisin, er av plasshensyn utelatt i artsomtalene. En sys-tematisk oppbygd liste over artene som er omtalt i boken, finner du på side 14.

I tillegg til de plantene som er aktuelle å anvende ved små og store plager i våre dager, er det også tatt med planter der bruken som medisin mest har kulturhistorisk interesse. En del av disse «gamle» medisinplantene kan imidlertid tenkes å få fornyet bruk i fremtiden, hvis forskning kan vise at den folkemedisinske anvendelsen av dem hadde reell effekt og man får kartlagt urtenes virkningsmekanismer.

Mange av de artene som er med i oversikten, er mer eller mindre giftige, men flere av disse gift-plantene kan ha stor terapeutisk verdi. Noen av de aller giftigste urtene blir i våre dager imidler-tid bare brukt i homeopatisk fortynning. Alle giftige planter er tydelig markert med .

Medisinplantene blir presentert etter deres til-hørighet i plantefamilier. Rekkefølgen på plante-familiene og artsomtalene er den samme som i Gyldendals store nordiske flora (2007) og Gylden-dals nordiske feltflora (2010). Det er svært viktig at man er sikker på artsbestemmelsen av de plan-tene man samler i naturen, og til å bestemme planter kan de nevnte floraene være til god nytte. Både de norske og de vitenskapelige navnene som brukes i denne boken, er de samme som be-nyttes i disse floraene. I tillegg er det for en del arter angitt alternative norske navn, dialektnavn

og samiske navn. Det vanligst brukte svenske og danske navnet på plantene er også oppført. For noen arter brukes det i dagligtalen gjerne et an-net norsk navn enn det som står i floraene. Eksempler på dette er kjerringrokk for åkersnelle (s. 27), og johannesurt for prikkperikum (s. 197). I denne boken anvendes imidlertid floranavne-ne. Et unntak er at brennesle brukes som felles-navn på stornesle og smånesle (s. 62), men siden det nesten bare er stornesle som brukes som me-disin, vil brennesle her være synonymt med stornesle.

Hver artspresentasjon har et fotografi av planten som omtales, og dette bildet kan være til hjelp for å gjenkjenne arten i naturen. I nær tilknytning til plantens ulike navn er det en beskrivelse av hvordan planten ser ut, hvor stor den er, når den blomstrer, og hvilken vegetasjonstype den nor-malt finnes i. Plantens utbredelse både i Norge og i resten av verden er angitt. Noen av plantene som er med i oversikten er ikke opprinnelig vilt-voksende i Norge, men har av en eller annen grunn vært dyrket og har spredt seg til naturen fra hager og åkrer.

Det er gitt opplysninger om hvilke deler av plan-tene som brukes som medisin, når de kan samles, og hvordan de anvendes. Dessuten er de viktig-ste gruppene av virkestoffer som er ansvarlige for plantens medisinske effekt, angitt. Kjenner man til de dominerende virkestoffene i en plante, kan man gjerne forutsi hvilken medisinsk virk-ning planten har, og hvilke organer eller organ-systemer den primært virker på. En beskrivelse av ulike stoffgruppers medisinske egenskaper finnes på s. 388. Mer detaljert oversikt over spe-sifikke stoffer i plantene vil kunne finnes i omta-len av artene i Urtekildens planteleksikon på forfat-terens hjemmeside på internett.

Planteleksikon – norske medisinplanter

i tekst og bilder

5forord

Å behandle sykdommer med urter kategoriseres i våre dager som «alternativ medisin». Etter min mening er dette en uheldig betegnelse for urte-medisinen da ingen annen medisinsk praksis er eldre og bedre dokumentert gjennom klinisk an-vendelse i tusenvis av år enn bruk av urter. Derfor burde urtemedisin heller vært kalt «opprinnelig medisin». Jeg mener at det er den medikamentba-serte skolemedisinen, som bare har eksistert i omkring hundre år, som er «alternativ medisin». Den utgjør en «alternativ» behandlingsform som i mange sammenhenger har vist seg ikke å fun-gere, noe som skyldes at de natur- og kropps-fiendtlige syntetiske medisinene som brukes sjel-den gjør noe med årsaken til sykdommen og i tillegg ofte gir alvorlige bivirkninger.

Tradisjonelle helbredelsesmetoder er basert på at man behandler de kroppslige og sjelelige uba-lansene som gir opphav til sykdommen, og ikke bare undertrykker symptomene. I den sammen-heng kan urtemedisin være svært effektiv. Det er langt «snillere» for både kropp og sjel å innta ur-ter enn å stappe i seg syntetiske og naturfrem-mede kjemiske stoffer. I tillegg er det mye mer miljøvennlig å bruke urter, da «overskuddet» av medisineringen enkelt tas hånd om av kroppen og raskt brytes ned i naturen. Det er i våre dager også mye fokus på at forebygging er nyttigere enn behandling, og at ansvaret for god helse hvi-ler mer på pasienten selv enn på behandleren. Mange ønsker derfor i større grad å drive egen-behandling ved plager som ikke krever diagnos-tisering eller behandling av lege, og søker etter naturlige midler og metoder for å gjenskape og opprettholde en god helse. Dette har gjort at in-teressen for å bruke urter som medisin nå er økende over hele verden, også her i Norge. Da er det viktig at man har mulighet for å tilegne seg kunnskap om trygg bruk av urter, noe jeg håper at denne boken skal være et bidrag til.

Jeg vil takke redaksjonen i Gyldendal Litteratur for at de tok initiativ til å få laget en oppdatert bok om medisinplanter i Norge, og for all støtte de har gitt under arbeidet med boken. Takk også til Torbjørn Alm ved Universitetet i Tromsø for oversikt over samiske navn på mange av plante-ne. Jeg har ellers hatt stor glede og nytte av de mange positive tilbakemeldingene fra personer som har brukt urter etter mine anbefalinger, og som dermed har bekreftet at å bruke urter som medisin virker! En særlig takk går til min kone Christina, som har gitt meg mye inspirasjon og praktisk støtte under arbeidet med boken, og for hennes kjærlighetsfulle massasje av stive nakke-muskler etter for mange sammenhengende ti-mer ved PC-en.

Selv om boken er blitt temmelig omfattende, har jeg sikkert ikke fått med alle mulige anvendel-sesområder for de omtalte urtene. Jeg oppfordrer derfor leserne til å formidle sine kunnskaper og erfaringer (både positive og negative) knyttet til bruk av urter som medisin. Også opplysninger om medisinsk bruk av planter som ikke er med i boken, mottas med takk. Disse opplysningene kan anvendes til å oppdatere hjemmesiden min, som da blir en enda mer innholdsrik kunnskaps-bank om medisinplanter.

Oppdal, januar 2012Rolv Hjelmstad

13 Planteleksikon – norske medisinplanter i tekst og bilder

Medisinsk anvendelse av plantene før og nåDet vitenskapelige plantenavnet, og enkelte nor-ske dialektnavn, forteller ofte hva en plante har vært brukt til, og i noen tilfeller er det redegjort for betydningen av disse navnene. I omtalen av plantenes anvendelse er det oftest skilt mellom den tradisjonelle (gammeldagse) og folkemedi-sinske bruken av plantene og våre dagers anven-delse av urtene (som i noen tilfeller også omfat-ter skolemedisinsk bruk). Ofte er det referert til hvordan de gamle urtelegene brukte urtene. Hvem disse personene var, kan man lese om i kapitlet «Store urtemedisinere og urtemedisinsk historie» på side 393. I hovedomtalen av hver urt er det beskrevet hvilke medisinske effekter plan-ten har, og hvilke sykdommer og plager den kan brukes mot. Der det er relevant, er det også refe-rert til vitenskapelige studier som bekrefter ur-tens virkning.

HomeopatiBruk av enkelte av artene i homeopatien er også beskrevet. For de plantene som er kilde for ho-meopatisk midler, er navnene på disse midlene tatt med, i tillegg til midlenes viktigste bruksom-råder. Et homeopatisk middel som er laget av en urt, brukes ofte mot de samme sykdommene og plagene som den rene urten kan anvendes mot. Det finnes fremdeles kritikere som mener at ho-meopati ikke kan virke da homeopatiske midler i høye potenser knapt inneholder et eneste mole-kyl av utgangsmaterialet. Disse personene har ikke erkjent at homeopatiske medisiner virker etter andre prinsipper enn den kjemiske medisi-nen (les mer om homeopati på s. 400). Når vi vet at svært mange av de homeopatiske midlene stammer fra planteriket, og at flere tusen leger og millioner av pasienter over hele verden med hell anvender denne billige og bivirkningsfrie be-handlingsformen ved både akutte og kroniske sykdommer, er det helt naturlig at homeopati er viet plass i boken.

Bachs blomstermedisinFor de av artene som er med i denne boken og som dr. Edward Bach (s. 402) brukte i sine blom-stermedisiner, er urtenes virkning som vibra-sjonsmedisin kort beskrevet. Bach-midlene reg-nes som de opprinnelige blomstermedisinene, og det er bare planter brukt i disse midlene som

er tatt med som eksempler på blomstermedisiner (les mer om blomstermedisin på s. 402). Det er i løpet av de siste tiårene blitt laget vibrasjons-essenser av hundrevis av planter, også mange andre av de viltvoksende norske plantene enn de Edward Bach brukte, men siden disse foreløpig ikke er så godt kjent og dokumentert som Bach-midlene, er de ikke omtalt her.

Urter som matI tillegg til sin anvendelse som medisin har man-ge av de omtalte plantene også verdi som mat og/eller krydder. Å kjenne til hvilke planter som er spiselige, kan være nyttig kunnskap hvis man får økt behov for å utnytte matressurser som vi har i naturen. Noen steder er det også tatt med opp-lysninger om hvordan plantene har vært brukt til praktiske gjøremål.

Tilberedning og doseringFor alle urtene er det opplyst om hvordan de kan tilberedes og anvendes. Der det er angitt kon-krete doseringer, gjelder de for voksne personer, mens barn normalt skal bruke mindre mengder enn det som er oppgitt. Når mengde urtete angis i kopper, dreier det seg om store kopper som rommer 2,5 dl. For tinkturer angis dosene i antall dråper eller milliliter (ml). Mengde tørket urt som skal brukes, angis normalt i teskjeer, og det er da snakk om svakt toppede teskjeer av normal størrelse.

Advarsler og kontraindikasjonerSelv om urter normalt er mye tryggere å anvende enn syntetiske skolemedisinske preparater, må de anvendes med fornuft, og bruken må være ba-sert på kunnskaper om rett dosering og mulige bivirkninger. Til slutt i planteomtalene er det derfor et eget avsnitt (avgrenset av oransje stre-ker) hvor det gis advarsler og opplysninger om kontraindikasjoner og mulige bivirkninger og interaksjoner ved bruk av urten. En generell om-tale av forsiktighetsregler ved bruk av urter som medisin er gitt på side 378.


utelatt fra denne boken, kan du imidlertid finne på min hjemmeside på internett.

For å gjøre boken til et godt redskap for å kunne anvende medisinplanter i det daglige, innehol-der den egne kapitler som beskriver ulike måter urter kan brukes på, hvilke terapeutiske egen-skaper urtene har, og forsiktighetsregler man bør kjenne til ved bruk av urtemedisin. Det er også et kapittel som beskriver hovedgruppene av medi-sinske virkestoffer i urtene. Et eget kapittel er viet hvordan man på best mulig måte høster og tørker urter til eget bruk. Bakerst i boken er det en fyldig litteraturliste og oversikt over noen aktuelle nettsteder. Opplysninger om hvilke kilder som er brukt til hver enkelt artsomtale, kan finnes i Urtekildens planteleksikon på min hjemmeside.

Boken tar for seg både den tradisjonelle bruken av planter (etnobotanikk) og en mer «moderne» bruk basert på at virkningen av urtene er viten-skapelig dokumentert. Med bakgrunn i fors-kning som er utført de seineste årene, kan gamle tradisjoner, folkemedisinsk bruk og kjerringråd nå ofte kombineres med ny kunnskap om urtene. Deres terapeutiske verdi er dermed blitt bekref-tet. Fremdeles gjenstår det mye forskning for å forklare virkningen av en del urtemedisinske kurer, og mange virkningsmekanismer lar seg nok heller ikke «bevise» hvis man kun har fokus på urtenes kjemiske innholdsstoffer og deres virkning på kroppen.

Selv om homeopati og blomstermedisin ikke er urtemedisin i tradisjonell forstand, har jeg tatt med en del informasjon om disse behandlings-formene. Jeg er overbevist om at ulike former for «frekvensmedisin» vil være viktige redskap for å behandle sykdom i fremtiden, og da vil midler hvor man også benytter seg av planters «spesi-fikke energier» være like betydningsfulle som medisiner hvor man kun nyttiggjør seg urtenes kjemiske virkestoffer.

Jeg har vært interessert i planter fra jeg var barn. Det førte til at jeg studerte botanikk og der-etter arbeidet i botaniske hager i over 20 år. De norske fjellplantene står imidlertid mitt hjerte aller nærmest og er en av grunnene til at jeg for 10 år siden bosatte meg i fjellbygda Oppdal i Sør-Trøndelag, med kort avstand til Nord-Europas rikeste plantefjell. Jeg har lenge ønsket å kunne hjelpe folk med ulike helseplager, og da er det naturlig at urtemedisin ble min hovedinteresse. I løpet av de siste 20 årene har jeg søkt å samle mest mulig informasjon om hvordan planter kan brukes som medisin mot ulike plager, og har særlig vært opptatt av at planter som finnes i vårt nærmiljø kan ha minst like stor verdi som medi-sinplanter fra andre verdensdeler. Jeg mener at kunnskap bare har verdi når den formidles, og har derfor gjennom kurs, foredrag og mange ar-tikler i tidsskrifter og ukeblader fortalt om de medisinske egenskapene til våre hjemlige plan-ter. I løpet av det siste tiåret har jeg bygd opp det mest omfattende nettstedet om urtemedisin i Norge (www.rolv.no). Her kan man finne detal-jerte opplysninger om mange hundre ulike medisinplanter.

Denne boken handler om hvordan planter som er viltvoksende i Norge, har vært brukt og frem-deles kan brukes som medisin mot små og store plager og sykdommer. Jeg har sett det som en viktig oppgave å få samlet mest mulig av kunn-skapen om tradisjonell anvendelse av medisin-planter her i landet, for å unngå at den går i glemmeboken.

Siden bare viltvoksende norske planter er tatt med i denne boken, inneholder den ikke en kom-plett oversikt over medisinplanter som brukes i våre dager. Det er en realitet at mesteparten av de urtene som omsettes gjennom apotek og helse-kostbutikker i Norge, er utenlandske arter. Infor-masjon om de viktigste utenlandske medisin-plantene, og norske arter som av plasshensyn er

forord

1

2


12345

5432

12345

5432

12345

5432

12345

5432

12345

5432

12345

5432

12345

5432

12345

5432


11

dyktige terapeuter har potensial til å fjerne til-bøyeligheten til å få en kronisk sykdom allerede før den bryter ut.

Virkningen av mange urter er nær knyttet til spesifikke organer eller vev. Urter kan brukes til å behandle akutte tilstander som allergier og ryggsmerter og kroniske tilstander som psoria-sis, artritt og åreforkalkning. Mange urter kan fungere som naturens beroligende midler, og de passer utmerket å anvende ved depresjoner, angst og hyperaktivitet. Mange nylig utførte studier har vist hvordan urter som prikkperikum (s. 197) og rosenrot (s. 120) er minst like effektive som syntetiske beroligende og angstdempende medisiner, og de skaper sjelden avhengighet slik skolemedisinske preparater ofte gjør. Urter kan gjerne kombineres med psykoterapi da de kan bidra til å gi en klarere erkjennelse av ens livssi-tuasjon, i stedet for å sløve ned følelseslivet slik man ofte opplever med psykofarmaka.

Sammen med inntak av sunne næringsmidler og vitamin- og mineraltilskudd i rette doser, spiller urter en stor rolle når det gjelder å bremse aldrin-gen. Det finnes dusinvis av urter med spesielle foryngende egenskaper og som har en lang tra-disjon for å kunne forlenge livet. Trolig eksisterer det ikke noen andre former for terapi som på samme måte som urtemedisinen har evne til å beskytte mot «ødeleggelsene» som skjer i krop-pen ved aldring. Hvis man bruker urter til be-kjemping av frie radikaler, forbedring av blodsir-kulasjonen, styrking av immunforsvaret og en bedring av nevrologiske funksjoner, er en rever-sering av aldersrelatert degenerering av kroppen og sinnet oppnåelig. Et sterkt immunforsvar blir nå ansett som noe av det viktigste å etterstrebe for å opprettholde en god helse. At kroppens for-svarssystemer fungerer optimalt, er den virkeli-ge nøkkelen til et langt liv med frihet fra infek-sjoner og kroniske sykdommer. Sammen med et sunt kosthold har urter evnen til både å styrke og opprettholde et godt immunforsvar.

De eldre er den mest overmedisinerte delen av befolkningen og er derfor den gruppen med størst forekomst av bivirkninger og død etter bruk av farmasøytiske preparater. For denne gruppen kan urter være et mildtvirkende alter-nativ til «brutale» skolemedisinske preparater.

En rekke tilstander som er typiske for de eldre, inklusive hjerte-kar-sykdommer, er svært påvir-kelige av urtemedisin. Urtenes merkverdige evne til å gjenskape vitalitet, appetitt og tapt sek-sualfunksjon, i tillegg til å gi krydder i livet, gjør at de gjerne burde vært førstevalget ved medi-sinsk behandling av eldre.

Ikke bare finnes det urtemedisin for ethvert ten-kelig helseproblem, det finnes knapt noen til-stand i kropp og sinn hvor adaptogener (s. 406) og styrkende midler ikke kan bedre vitaliteten og hjelpe til å lindre ulike fysiske og mentale lidel-ser. Mange urter er milde og trygge nok til å an-vendes over lang tid, og de er utmerket å bruke når det foreligger svekkelsestilstander hvor man ikke tåler de «medisinske hestekurene» som sko-lemedisinen ofte tilbyr.

Rosenrot, vår viktigste adaptogene urt.

Naturen som apotek medisinplanter i norge 6

Urter har til alle tider og i alle kulturer vært brukt til å behandle sykdom, og ifølge Verdens helseorganisasjon anvender så mye som 80 % av verdens befolkning også i våre dager urter som medisin. Dette virker som et svært høyt tall, men da skal vi huske at selv om vestlig skolemedisin har hatt sitt inntog også i land som Kina og India, spiller urtemedisin her fremdeles en stor rolle. I mange andre land i Asia, i hele Afrika, og i Sør- og Mellom-Amerika har også urtemedisinen en stor utbredelse. Selv i Nord-Amerika og Europa er det mange som benytter seg av plantebaserte midler framfor å bruke skolemedisinske prepa-rater. Ved noen kroniske sykdommer, som ast-ma, leddgikt og irritabel tykktarm, har urteme-disinen faktisk mer å stille opp med enn skolemedisinen. Det er en trend også i Norge at mange søker etter alternativer til de syntetiske medisinene de får foreskrevet av legen, da disse ofte medfører alvorlige bivirkninger, og til og med kan ta livet av pasienten. I Vesten anslås det at 10–20 % av alle pasienter som er innlagt på sykehus, er der på grunn av feilbehandlinger eller bivirkninger av «forskriftsmessig» skolemedi-sinsk behandling, og bare i USA er det årlig an-slagsvis 100 000 dødsfall som skyldes bruk av syntetiske medisiner i korrekt foreskrevne dose-ringer. Når vi vet at urtemedisiner sjelden gir al-vorlige bivirkninger og nesten aldri fører til dødsfall, er det derfor ikke så merkelig at flere og flere ønsker å benytte denne formen for medisin.

Mye av det som selges av urtepreparater her i landet omsettes gjennom helsekostbutikker, og da i form av teer, tabletter, kapsler og tinkturer. Utvalget av tørkede urter i ren form er relativt sparsomt, og sett i forhold til det som selges som ferdigprodukter, er omsetningen av slike urter temmelig liten. Selv om en del av disse ferdig-produktene er produsert i Norge, kommer det

aller meste av råvarene i form av tørre eller fly-tende ekstrakter fra andre land, og da særlig fra lavkostland i Øst-Europa og Asia. Dette skyldes at produsentene ønsker å kjøpe råvarene billigst mulig, og at det er relativt liten tilgang på urter som er dyrket i Norge, eller som er samlet i natu-ren her i landet.

Urter som dyrkes eller samles i naturen i Norge, er vanligvis av svært god kvalitet og burde derfor vært mye mer brukt enn tilfellet er i dag. På grunn av vår rene natur er enkelte norske urter også etterspurt i utlandet, men eksporten av plantemateriale til medisin og krydder fra Norge er svært liten i forhold til de mengdene vi impor-terer. Det er flere faktorer som er årsak til dette. For det første er lønnsnivået i Norge så høyt at kiloprisen på tørkede urter vil bli det mangedob-belte av det man får kjøpt urter for i utlandet, og derfor kan urtene være vanskelige å få solgt. En annen hindring for å benytte rikdommen av ur-ter som vokser i skog og mark, er at både unge og gamle i Norge i våre dager har altfor liten arts-kunnskap. Derfor vet de ikke hva de skal plukke, og faren for å samle forvekslingsarter (som kan være giftige) er stor. Folk flest kjenner heller ikke til hva de kan bruke urtene til, eller hvordan de skal tilberedes. Denne kunnskapen, som det var vanlig at folk på landsbygda hadde for bare to–tre generasjoner siden, er i svært liten grad blitt overført til dagens urbane og travle mennesker.

En siste hindring for at vi i større grad kan nyt-tiggjøre oss norske planter med medisinsk virk-ning, er at myndighetene gjennom Statens lege-middelverk og Mattilsynet har lagt restriksjoner på omsetning av mange urter. Gjennom den så-kalte Urtelisten har Legemiddelverket klassifisert urtene i ulike kategorier. Mange urter er på den-ne listen rett nok angitt som ikke legemiddel og

Naturen som apotek – gode grunner for å bruke

urter som medisin


tabellen Under angir de fleste karplantene som finnes i naturen i Norge, og som har vært brukt som medisin. Artene er opplistet under sine respektive plantefamilier, og rekkefølgen på familiene og artene er den samme som i Gylden-dals store nordiske flora (2007). En mer «komplett» liste over norske medisinplanter (som også inne-holder alger, sopp, lav, moser og karplanter som det ikke ble plass til i denne boken) finnes på forfatterens hjemmeside på internett, www.rolv.no/urtemedisin/norske_medisinplanter.htm. På fakta sidene i Urtekildens planteleksikon på dette nettstedet kan du også finne mer utfyllende om-tale av de plantene som er med i boken.

tegnforklaring:






Systematisk oversikt over norske medisinplanter

KARSPOREPLANTER side

kRÅkEFOtFAMiLiEN (Lycopodiaceae)

Lusegras (Huperzia selago) 24

Myk kråkefot (Lycopodium clavatum) 25

SNELLEFAMiLiEN (Equisetaceae)

Åkersnelle (Equisetum arvense) 27

Skavgras (Equisetum hyemale) 30

SiSSELROtFAMiLiEN (Polypodiaceae)

Sisselrot (Polypodium vulgare) 31

StORtELgFAMiLiEN (Dryopteridaceae)

Ormetelg (Dryopteris filix-mas) 33

kolumnetittel

Forord 4

Naturen som apotek – gode grunner for å bruke urter som medisin 6

Planteleksikon – norske medisinplanter i tekst og bilder 12

Systematisk oversikt over norske medisinplanter (tabell) 14

Planteomtaler 24

Medisinplanter kan brukes på mange måter 374

Verdt å vite når man bruker urtemedisin 378

Høsting og oppbevaring av medisinplanter 381

Medisinplanters egenskaper 384

Virkestoffer i medisinplanter 388

Store urtemedisinere og urtemedisinsk historie 393

Ordforklaringer 406

Farmasøytiske navn på plantedroger 409

Litteraturliste 410

Internettsider 414

Register 415

innhold


1 2 3 4 5

5 4 3 2

1 2 3 4 5

5 4 3 2

1 2 3 4 5

5 4 3 2

1 2 3 4 5

5 4 3 2

1 2 3 4 5

5 4 3 2

1 2 3 4 5

5 4 3 2

1 2 3 4 5

5 4 3 2

1 2 3 4 5

5 4 3 2


7 Naturen som apotek

kan omsettes fritt, men urter med dokumentert medisinsk virkning er oftest blitt plassert i kate-gorien legemiddel eller reseptpliktig legemiddel, noe som medfører at det er restriksjoner på måten de kan omsettes på. Dette har medført at vi i Norge har begrenset tilgang på mange medisinske ur-ter. Men verken Legemiddelverket eller andre of-fentlige kontrollorganer kan hindre folk i å til-egne seg kunnskap om hva de kan finne av helsebringende vekster i naturen, eller forby oss å plukke vår egen medisin gratis i skog og mark. Når mange nå ser at de ikke får den hjelpen de håper på gjennom det offentlige helsevesenet, innser flere og flere at de må ta ansvar for egen helse og forsøke å behandle en del av sine plager på en enkel og naturlig måte. Med informasjo-nen du finner i denne boken, vil du være godt rustet til på en trygg måte å benytte deg av det norsk natur har å by på av medisiner.

Det er mange fordeler ved å bruke urter som medisinMange opplever at farmasøytiske preparater som foreskrives av legen, ikke virker så godt som de håper på, og at bivirkninger ved bruk av slike medikamenter er vanlige og ofte alvorlige. Da skolemedisinske preparater oftest ikke gjør noe med årsaken til sykdommen, men bare under-trykker symptomene, erfarer også mange at de ikke blir helt friske. Hvis man av disse grunnene er blitt betenkt på skolemedisinsk behandling av

ulike sykdommer og plager og i stedet søker alter-native behandlingsmetoder, kan det være lurt å vurdere urtemedisin. Urter er langt fra en primitiv form for medisin, for når vi bruker hele planter i naturlig tilstand, er de faktisk langt mer komplek-se og «avanserte» enn laboratoriefremstilte medi-siner, som ofte bare er en syntetisk etterligning av et enkelt virkestoff som gjerne er funnet i en plan-te. På grunn av deres komplekse natur kan urter påvirke mange organsystemer og funksjoner samtidig. For eksempel kan en urt på samme tid være en antioksidant, immunstyrker, betennel-seshemmer, krampeløser og smertestiller. Det fin-nes derfor en rekke gode grunner for å bruke urter i stedet for syntetiske medikamenter til å helbrede sykdom og for å opprettholde en god helse.

Selv om uttrykket «naturlig» i mange sammen-henger er misbrukt og forslitt, så har ordet en reell betydning når vi snakker om urter. Mennesket har utviklet seg sammen med plantene gjennom mange hundre tusen år, og vår fysiologi og bio-kjemi er innrettet på at planter skal være en ve-sentlig del av ernæringen. Derfor har kroppen vår et naturlig forhold til urter, og det er ikke alltid lett å trekke en skillelinje mellom mat og medisin da mange planter kan være begge deler. At maten i mange tilfeller kan være vår beste medisin er en sannhet, og for å bevare eller gjenopprette helsen er det derfor ofte lurt å begynne med å endre på kostholdet. Det sies at «du er hva du spiser», eller

Hva er en urt?Keiser Karl den store ble spurt av en lærd: «Hva er en urt?» Han svarte: «Legenes venn og kokkens ros!» Ut-sagnet er godt, men det er ingen god forklaring på hva en urt er. Nå er det heller ikke så enkelt å gi en entydig definisjon av ordet urt da det blir tillagt ulik betydning, avhengig av hvem som bruker det.

• For en botaniker er en urt en ikke forvedet plante som formerer seg ved frø, og som vanligvis visner ned om vinteren.

• For en vegetasjonsøkolog vil urter være planter som er lavere enn 30 cm, og som danner det som kalles feltsjiktet i vegetasjonen.

• For en kokk vil en urt være en eller annen aroma-tisk eller velsmakende plante som i frisk eller

tørket tilstand tilsettes maten under tilberedningen for å gi smak og karakter til måltidet.

• For en gartner er en urt en yndig plante som van-ligvis er enkel å dyrke, og som hører hjemme i et staudebed eller et felt med sommerblomster.

• For alle som bruker planter som medisin, er en urt enhver plante (eller del av en plante) som kan bidra til å fremme helsen og gi helbredelse fra sykdom, og som kan anvendes innvortes og/eller utvortes. Med denne urtemedisinske definisjonen, som vi holder oss til i denne boken, kan represen-tanter fra alle plantegrupper, alt fra alger og sopp til store trær, kalles for «urter».


Den langsiktige virkningen av denne undertryk-kingen er at kroppens egne forsvarsmekanismer blir svekket, noe som vil kunne gi alvorlige pro-blemer seinere. Dette kan man f.eks. se ved at man etter hver ny antibiotikakur gjerne blir mer mottakelig for øre- og halsbetennelser. Urter har ofte en stor evne til å styrke kroppens eget im-munsystem og bidrar til at man er bedre rustet til å motstå sykdommer seinere.

Urter kan brukes til selvmedisineringUrter er en relativt mild form for medisin, og det gjør dem ideelle for barn, eldre og personer som har behov for langvarig behandling. Dessuten er svært mange urter velegnet til selvbehandling og til å behandle familie og nære venners hver-dagsplager uten at man nødvendigvis har kon-taktet lege på forhånd. Ved alvorlige sykdommer og symptomer oppsøker man selvsagt lege først.

Tradisjonelle medisinske systemer rundt om i verden har vist at man har mulighet for å velge mellom mange forskjellige urter ved tilsynela-tende identiske tilstander. De subtile, men like-vel unike forskjellene i naturen og kvaliteten til hver enkelt urt, gjør at man kan tilpasse behand-lingen individuelt. Gjennom kunnskap og erfa-ring kan man komme fram til den mest virk-somme urten ved en bestemt plage, og hvis én urt ikke fungerer eller etter hvert mister sin virk-ning, finnes det alltid alternativer å prøve ut.

Miljømessige fordeler med urterSist, men ikke minst, er urter en miljømessig vennlig form for medisin. Hvis man bruker øko-logisk dyrkede urter eller urter som er innsamlet i naturen, vil jorden, vannet og luften ikke bli forurenset eller ta skade under fremstillingen av medisinen. Det er da viktig at man bruker urter som er minimalt behandlet, og hvor man har unngått å bruke giftige kjemikalier i fremstil-lingsprosessen. Nedbrytningsproduktene som dannes etter bruk av syntetiske medisiner, er ofte miljøskadelige og kan påføre både oss mennes-ker og naturen store belastninger. De stoffene som kroppen skiller ut etter bruk av urter, er der-imot naturlige forbindelser som naturen enkelt klarer å ta hånd om. Og de urtene man eventuelt ikke får brukt, kan man bare kaste på kompos-ten, slik at de blir til ny og ren jord!

Når kan man bruke urter som medisin?Folk bruker urter på ulike måter. Noen drikker urtete fordi det smaker godt, andre anvender ur-ter i huskurer som er blitt overført fra generasjon til generasjon, og noen søker hjelp for alvorlige plager hos terapeuter som har utdannelse og er-faring i å bruke urter som primærmedisin. Det kan således være mange og ulike grunner til at man bruker urter som medisin.

Urter er ofte gode midler å ty til ved akutte til-stander. Generelt anser vi gjerne akutte plager som relativt overfladiske og av kort varighet. Det kan dreie seg om som betennelser, blødninger, skader og midlertidige stress-situasjoner. Hvis slike tilstander ikke endrer seg i løpet av noen få dager eller ei uke, kan de omdefineres til å være subakutte eller kroniske. Å bruke urter som me-disin er ofte svært effektivt ved slike akutte til-stander, og i tillegg til å dempe symptomene vil urtene samtidig kunne fremme reparasjon av vev og beskytte mot langvarige konsekvenser av sykdommen.

Kroniske sykdommer er de som varer lenge, og som, hvis de ikke behandles, blir verre med ti-den. Selv om de virker uskyldige i starten, kan kroniske sykdommer etter hvert gi økt svekkelse, påvirke organfunksjoner og begynne å gi per-manente skader på vev. Behandling med urter kan bremse utviklingen av de fleste kroniske sykdommer, og hvis sykdommen ikke har kom-met for langt, kan urtene også stoppe videre ut-vikling av den. Det optimale målet er en fullsten-dig reversering av tilstanden, og dette kan skje selv om legene på sykehuset påstår at sykdom-men er uhelbredelig. Hvis fullstendig helbredel-se ikke kan oppnås, kan urtene imidlertid bidra til å lindre symptomene, og de kan derfor være verdifulle som lindrende medisin for pleiepa-sienter og døende personer.

Hvis man står i fare for å pådra seg en smittsom sykdom, kan urter bidra til å styrke immunfor-svaret slik at risikoen for å få sykdommen min-ker. Langvarig bruk av urter vil definitivt hjelpe til å beskytte mot kroniske, degenerative syk-dommer. Antioksidant- og antikreftvirkningen av en rekke urter er godt dokumentert. Både en fornuftig egenbehandling med urter og urteme-disinsk eller homeopatisk behandling utført av

medisinplanter i norge

© Gyldendal Norsk Forlag AS 2012

Alle bildene i boken er tatt av Rolv Hjelmstad.

Omslag: Hanne Dahl Design Bokdesign og sats: Hanne Dahl DesignBoken er satt med Trajan, Palatino og Helvetica Neue

Repro: RenessanseMedia AS, 2012Trykk og innbinding: Livonia Print SIA, Latvia 2012Papir: 115g Gardamatt

ISBN 978-82-05-41914-8

www.gyldendal.no

Vi setter pris på kommentarer, innspill og ideer. Derfor ønsker vi oss dine tilbakemeldinger. Kontakt oss på e-post [email protected], eller send et brev til Gyldendal Litteratur, Faktaredaksjonen, Postboks 6860 St. Olavs plass, 0130 Oslo. Besøk oss på vår nettside: www.gyldendal.no/fakta

Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier. Se www.gyldendal.no/miljo

Kontakt med forfatterenRolv Hjelmstad driver foretaket Urtekilden i OppdalHjemmeside: www.rolv.noE-post: [email protected]

Viktig!

Denne boken tar for seg norske medisinplant-er og informerer om hvordan disse tidligere har vært brukt, og hvordan de kan anvendes i våre dager. Boken er ikke tenkt å være noen medisinsk håndbok. Opplysningene som gis om medisinsk bruk av urtene må anses som generelle råd, og ikke oppfattes som spesifik-ke anbefalinger for enkeltindivider ved deres sykdommer og plager. Medisinske urter må ikke brukes samtidig med annen medisinsk behandling uten at man først har konsultert kvalifisert helseper-sonell. Ved langvarige eller alvorlige sykdom-mer bør man ikke drive med selvdiagnostise-ring og forsøke selvbehandling med urtene som er omtalt i boken. Vær også oppmerksom på at mange plantestoffer kan gi allergiske reaksjoner hos enkelte personer. Siden verken forfatter eller forlag kan kont-rollere at leseren plukker riktig urt, eller at plantematerialet brukes på hensiktsmessig måte, kan de heller ikke holdes ansvarlig for mulige negative konsekvenser som kan opp-stå ved anvendelse av urter som er omtalt i denne boken.

15System atisk oversikt over norske medisinplanter

FRØPLANTER side

NAKENFRØETE PLANTER (bartrær)

FURUFAMiLiEN (Pinaceae)

Gran (Picea abies) 34

Furu (Pinus sylvestris) 36

SYPRESSFAMiLiEN (Cupressaceae)

Einer (Juniperus communis) 39

DEKKFRØETE PLANTER – TOFRØbLADETE PLANTER

ViERFAMiLiEN (Salicaceae)

Selje (Salix caprea) 42

Osp (Populus tremula) 45

PORSFAMiLiEN (Myricaceae)

Pors (Myrica gale) 46

BJØRkEFAMiLiEN (Betulaceae)

Bjørk (Betula spp.) 47

Dvergbjørk (Betula nana) 51

Or (Alnus spp.) 51

HASSELFAMiLiEN (Corylaceae)

Hassel (Corylus avellana) 54

BØkEFAMiLiEN (Fagaceae)

Eik (Quercus spp.) 55

ALMEFAMiLiEN (Ulmaceae)

Alm (Ulmus glabra) 58

HAMPEFAMiLiEN (Cannabaceae)

Humle (Humulus lupulus) 60

NESLEFAMiLiEN (Urticaceae)

Stornesle (Urtica dioica) 62

Smånesle (Urtica urens) 62


1 2 3 4 5

5 4 3 2

1 2 3 4 5

5 4 3 2

1 2 3 4 5

5 4 3 2

1 2 3 4 5

5 4 3 2

1 2 3 4 5

5 4 3 2

1 2 3 4 5

5 4 3 2

1 2 3 4 5

5 4 3 2

1 2 3 4 5

5 4 3 2


24 medisinplanter i norge

Kråkefotfamilienopprette blad. Det ser ut som bladene sitter i åtte rek-ker. Sporehusene sitter ved vanlige blad på midten av årsskuddene (og ikke i egne aks som hos andre kråke-fotarter). I toppen finner man ofte yngleknopper i blad-hjørnene. Disse yngleknoppene kan sprette ganske langt bort fra morplanten for deretter å vokse opp til nye planter. Lusegras er ofte høyere, har mer utståen-de blad og er grønnere enn polarlusegras, som har en mer gulbrun farge.

Lusegras har en svært vid utbredelse. På den nordlige halvkule vokser den sirkumpolart, og på den sørlige halvkule forekommer den bl.a. på New Zealand og i Sør-Amerika. I Norge er lusegras vanlig i det meste av lan-det, i alle fall nord til Sør-Troms. Polarlusegras er van-ligst i fjellet.

Plantedeler som kan brukes: Avkok av hele planter av lusegras er i folkemedisinen blitt brukt som middel mot lus og annet utøy. Knust urt og sporepulver kan an-vendes som sårmiddel.

Viktige innholdsstoffer: De mest aktive virkestoffene i lusegras er en gruppe alkaloider, bestående av lyco-podiner, arifolin, selagin, pseudoselagin og lycodolin.

Magisk anvendelse av lusegrasLusegras er en plante med eldgamle keltisk-ger-manske magiske tradisjoner, og urten var høyt verdsatt av druidene (gammelkeltiske trollmenn og medisinmenn), som først og fremst brukte planten som en amulett som kunne beskytte innehaveren mot alt ondt.

Middel mot lusDet norske navnet lusegras viser til at planten i eldre tid ble brukt som middel mot lus og annet utøy, hos både mennesker og husdyr. Ved slik bruk kokte man planten og vasket med kokevan-net på de stedene der lusa hadde slått seg til. Både friskt, nyplukket lusegras og tørket urt kunne benyttes til slikt avkok. Denne anvendelsen av lusegras er kjent fra flere av de nordiske landene. F.eks. beretter Johannes Henriksson (s. 399) at man i Dalsland siden eldgammel tid har brukt et sterkt avkok av lusegras mot hodelus med svært godt resultat. Men også buskapen ble behandlet, noe blant andre Linné (s. 398) har beskrevet: «Allmogen brukar tvätta sina kreatur och svin, då de besväras av löss, med en dekokt af denna mossa; då

LusegrasHuperzia selago

Lusegras

Andre norske navn: Lusegress, lusgras, lusagras, rosagras, luselomme, lusakorre, luselombrik, lomrøk, knettagras (knett = luseegg)Samisk: SohterássiSvensk: LopplummerDansk: Otteradet Ulvefod

Plantebeskrivelse: Arten lusegras er i Norge delt i to underarter: lusegras Huperzia selago ssp. selago, og polarlusegras Huperzia selago ssp. arctica. I nordisk lit-teratur som omtaler medisinsk bruk av lusegras, skilles det ikke mellom disse underartene. Hvorvidt det er for-skjell i medisinsk virkning mellom dem, gjenstår å kart-legge. Før botanikerne plasserte lusegras i slekten Huperzia, var den med i kråkefotslekten og hadde da det vitenskapelige navnet Lycopodium selago.

Lusegras er en 5–20 cm høy plante med opprette, grove og gaffelgreinete stengler og med små utstående eller

25Kr åkefotfamilien

detta skett, blifva de inom få dagar fria från dessa besvärliga insekter.» Hele planten kunne også blan-des i sengehalmen for å hindre «ubudne gjester».

Annen bruk av lusegrasAvkok av lusegras har også vært kjent som et kraftfullt avføringsmiddel og brekkmiddel. Ur-ten ble brukt til å fremkalle brekninger når man hadde mistanke om forgiftning, men den var kjent for å være farlig å innta i store doser. Å drik-ke avkok av lusegras kunne gi svimmelhet og krampetrekninger og føre til at gravide kvinner aborterte. Den abortfremkallende virkningen ble nok i enkelte tilfeller også forsøkt benyttet bevisst når en kvinne hadde «kommet i ulykka».

Fra samisk tradisjon har vi opplysninger om at pulverisert lusegras ble drysset på sår for å stan-se blødninger, på samme måte som man brukte sporepulveret av myk kråkefot (neste art). An-nen folkemedisinsk bruk av lusegras har omfat-tet behandling av sengevæting, innvollsorm og rosen (en hudinfeksjon som er forårsaket av streptokokker). Ellers ble avkok av lusegras brukt som hårvask, angivelig for å få en rik hårvekst, men sikkert også for å ta knekken på hodelus.

Polarlusegras

Advarsler, kontraindikasjoner, bivirkninger:

Lusegras er en temmelig giftig plante, og det er stor fare for å bli forgiftet hvis man skulle finne på å innta den, noe man aldri må gjøre! Forgiftningssymptomene er kvalme, oppkast, svimmelhet og bevisstløshet. Å bruke avkok av lusegras utvortes som vask mot hodelus eller annet utøy medfører neppe stor risiko for forgiftning.

Myk kråkefotLycopodium clavatum

Andre norske navn: Mjuk kråkefot, kråketær, kråkelabb, fuglefot, gåsefibb, gåsfætt, mattegras, reverompe, lusegras, liarabbSamisk: IdniSvensk: MattlummerDansk: Almindelig Ulvefod

Plantebeskrivelse: Myk kråkefot har krypende, for-greinede stengler som kan bli over én meter lange. Skuddene er 7–11 mm tykke, og bladene sitter tett i tett, vanligvis noe tiltrykt til stengelen. Bladene er 3–8 mm lange, lysende grønne, helkantete og med et 2–4 mm langt, hvitt hår i spissen. Denne hårspissen er et godt kjennetegn som skiller arten fra stri kråkefot Ly-copodium annotinum. Sporene dannes i 2,5–4,5 cm lange gulgrønne sporeaks, som vanligvis sitter to sammen på 3–10 cm lange skaft (stri kråkefot har spo-reaks uten skaft).

Myk kråkefot er utbredt over nesten hele verden, men vanligst i de nordlige regionene. I Norge er arten vanlig over hele landet, men forekomstene synes å være knyt-tet til energirike linjer (ley-linjer) i landskapet.

Plantedeler som kan brukes: Hele planten kan an-vendes, frisk eller tørket. Ofte brukes bare sporepulve-ret, som gjerne kalles lycopodiumpulver eller nikt, men som også har andre folkelige navn som heksemel, krå-kemjøl og gåsefibbmjøl.

17

kORSBLOMStFAMiLiEN (Brassicaceae)

Veisennep (Sisymbrium officinale) 108

Løkurt (Alliaria petiolata) 109

Engkarse (Cardamine pratensis) 111

Skjørbuksurt (Cocklearia officinalis) 112

Gjetertaske (Capsella bursa-pastoris) 113

SOLDOggFAMiLiEN (Droseraceae)

Rundsoldogg (Drosera rotundifolia) 115

BERgkNAPPFAMiLiEN (Crassulaceae)

Bitterbergknapp (Sedum acre) 117

Smørbukk (Hylotelephium maximum) 118

Rosenrot (Rhodiola rosea) 120

SiLDREFAMiLiEN (Saxifragaceae)

Nyresildre (Saxifraga granulata) 126

JÅBLOMFAMiLiEN (Parnassiaceae)

Jåblom (Parnassia palustris) 127

ROSEFAMiLiEN (Rosaceae)

Mjødurt (Filipendula ulmaria) 129

Molte (Rubus chamaemorus) 131

Bringebær (Rubus idaeus) 132

Bjørnebær (Rubus fruticosus) 133

Steinnype (Rosa canina) 135

Åkermåne (Agrimonia eupatoria) 138

Blodtopp (Sanguisorba officinalis) 140

Reinrose (Dryas octopetala) 142

Kratthumleblom (Geum urbanum) 142

Enghumleblom (Geum rivale) 144

Tepperot (Potentilla erecta) 145

Gåsemure (Potentilla anserina) 147

Krypmure (Potentilla reptans) 148

Markjordbær (Fragaria vesca) 149

Marikåpe (Alchemilla vulgaris) 151

Rogn (Sorbus aucuparia) 155

Hagtorn (Crataegus monogyna) 156

Slåpetorn (Prunus spinosa) 160

Hegg (Prunus padus) 162

Systematisk oversikt over norske medisinplanter 32medisinplanter i norge

vidt utbredt og også kjent blant samene i Norden. Medisinsk har sisselrot hos oss blitt anvendt mot tuberkulose, gikt, skjørbuk, magesmerter og dår-lig fordøyelse. Den ble også brukt som svette- og urindrivende middel, men er mest kjent som et hostestillende remedium ved kikhoste, forkjø-lelse og vondt i halsen. Også indianerne i det nordvestlige Nord-Amerika tygde på roten og svelget saften ved hoste og halsplager.

Ifølge Johannes Henriksson (s. 399) anvendte man tidligere et avkok av roten mot vanskelige drømmer, gikt og podagra, i tillegg til mot slag, og det siste skulle være grunnen til at englene had-de ført planten til Jorden. Han beretter også at bøndene i Dalsland tidligere brukte å gi kyrne opphakkete røtter av sisselrot for å gjenopprette evnen til å tygge drøv. Henriksson testet sisselro-tens sporer og fant at de var en fullgod erstatning for nikt, som er en betegnelse på sporepulveret av stri kråkefot Lycopodium annotinum og myk krå-kefot (s. 25).

Sisselrotens egenskaper og anvendelseSisselrot stimulerer galleproduksjonen og virker ellers slimløsende, urindrivende og mildt avfø-rende. Med bakgrunn i den leverstimulerende effekten kan sisselrot brukes ved sykdommer som gulsott og hepatitt og som middel mot dårlig fordøyelse og appetittløshet. Urten er et trygt middel å bruke ved forstoppelse hos barn og ble tidligere også anvendt mot innvollsparasitter, særlig bendelorm. Sisselrot har dessuten en blodrensende og antirevmatisk virkning.

Den slimløsende virkningen gjør at sisselrot kan brukes som urtete ved luftveisplager som tørr-hoste, bronkitt, katarrer og andre infeksjoner i åndedrettssystemet. Utvortes kan knuste jord-stengler av sisselrot legges på skader og beten-nelser, og urten har dessuten vært brukt som middel mot psoriasis.

Slik kan sisselrot brukes medisinskSvenske Stefan Källman har i boken Vilda växter som mat och medicin (2006) en oppskrift på hvor-dan man kan lage hostemedisin av sisselrot. Man finhakker 20 cm frisk rotstokk (eller bruker to spi-seskjeer tørket rot) til én desiliter varmt (ikke ko-kende) vann, lar dette trekke i 15 minutter før rotstokken siles fra, og drikker dette tre til fire

ganger om dagen. For å unngå at stoffet osladin brytes ned, kan man lage et kaldtvannsuttrekk. Da tar man tre spiseskjeer finhakket rotstokk og heller over et glass kaldt vann. Dette skal stå og trekke i 10 timer før man siler fra væsken og tar vare på den. Rotbitene overhelles så 1,5 desiliter kokende vann, og man lar dette trekke i 10 minut-ter. Den kalde og varme væsken blandes, og man fordeler den på tre inntak gjennom dagen.

Ved forstoppelse koker man 20 cm av den friske rotstokken (eller tre spiseskjeer tørket og finhak-ket rot) i 1,5 desiliter vann i fem minutter. Så skal det stå og trekke i 3 timer før rotbitene siles fra, og av dette brygget kan man drikke noen kopper daglig. Den avførende virkningen kommer bl.a. av saponinet.


Langvarig og stort inntak av sisselrot kan fremkalle kval-me, oppkast og magesmerter. Enkelte kan oppleve å få et utslett etter utvortes anvendelse av sisselrot. Årsaken til dette er ukjent, og utslettet synes å være uskadelig.

1

2


12345

5432

12345

5432

12345

5432

12345

5432

12345

5432

12345

5432

12345

5432

12345

5432



hus og Modum i Buskerud. Planten er ganske vanlig i kyststrøk fra Risør i Aust-Agder til Øst-Finnmark. Arten er funnet opp til 2280 m over havet i Lom i Oppland. Rosenrot er vanlig i fjellet i Sverige og Finland og noen steder på kysten ved Göteborg. Arten forekommer ikke i Danmark, men er vanlig på Grønland, Island, Færøyene, i Storbritannia og Irland. Rosenrot finnes ellers fra østlige Nord-Amerika, gjennom Europa og Asia til Alaska.

Plantedeler som kan brukes: Det er primært den tykke jordstengelen (rotstokken) av rosenrot som an-vendes. Som navnet forteller, kan man kjenne en rose-lignende duft fra den friske jordstengelen når den knek-kes. De overjordiske delene av planten har også til en viss grad blitt brukt, både som mat og medisin.

Viktige innholdsstoffer: Rosenrot er angitt å inne-holde seks grupper med bioaktive forbindelser som an-ses som viktige for urtens medisinske virkning. Det er fenylpropanoider (rosavin, rosin og rosarin), derivater av fenyletanol (salidrosid og tyrosol), flavonoider (rhodiolin, rodionin, rodiosin, acetylrodalgin og tricin), monoterpe-ner (rosiridol og rosaridin), triterpener (daucosterol og beta-sitosterol) og fenolsyrer (chlorogensyre, hydroksy-cinnaminsyre og gallinsyre). I tillegg til disse forbindel-sene finnes det en rekke andre innholdsstoffer, som karbohydrater, fett, proteiner, mineraler og vitaminer. Jordstengelen av rosenrot inneholder ellers organiske syrer, som oksalsyre, sitronsyre, ravsyre, garvesyre og eplesyre. Den parfymeaktige duften av rose fra roten kommer fra en eterisk olje som er sammensatt av en rekke enkeltkomponenter (oftest monoterpener). At ro-senrot inneholder ganske mye garvestoff, er lett å kjen-ne ved at man får en snerpende følelse i munnen når man tygger på en bit av jordstengelen.

De forbindelsene i rosenrot som anses å være de viktig-ste med tanke på medisinsk virkning, er fenylpropanoi-dene, som går under fellesbetegnelsen rosaviner. De tre aktuelle stoffene rosavin, rosin og rosarin finnes bare i Rhodiola rosea, og ikke i noen andre Rhodiola-arter. Også innholdet av tyrosol og salidrosid anses som ve-sentlig for plantens medisinske virkning.

Folkemedisinsk bruk av rosenrot i NordenRosenrot har hatt en viss anvendelse i folkeme-disinen i mange land, også i Norden. Fra forskjel-lig litteratur er det kjent at rosenrot i eldre tider har blitt brukt mot skjørbuk, da særlig i Nord-

RosenrotRhodiola rosea

Andre norske navn: Smørbukk, hårvokster, bergbukk, bergebruse, berggull, bergkrans, fjellkrans, fjellbruse, takbruse, feitbokk, kalvedans, kalvegror, kalvegras, oksfot, lungerot, systergras, systerrot og mange flere.Samisk: GalberássiSvensk: RosenrotDansk: Rosenrod

Plantebeskrivelse: Rosenrot er en flerårig urt som blir 10–25 cm høy, med stengler som vokser i tette tuer. Stenglene kommer fra en tykk jordstengel (rotstokk) som dufter rose når den deles, og som har en hvit, rosa eller svakt gul farge innvendig. Bladene er blågrønne og sitter spredt oppover stenglene. Rosenrot blomstrer på forsommeren, og de gule blomstene sitter i en endestilt, skjermformet klase. Hannblomster og hunnblomster sitter normalt på forskjellige planter, men man kan også finne planter med blomster av begge kjønn. Etter bloms tringen visner hannblomstene, mens hunnblom-stene utvikler oransje eller røde frøkapsler. Den eneste forvekslingsarten til rosenrot i norsk flora er smørbukk (foregående art). Vær oppmerksom på at i eldre floraer er rosenrot plassert i bergknappslekten, og har da det vitenskapelige navnet Sedum rosea.

I Norge er rosenrot vanlig i fjellstrøk sørover til Bykle i Aust-Agder og på Østlandet sørover til Eidsvoll i Akers-

121Bergk nappfamilien

faktisk at den går ginsengen en høy gang når det gjelder effektivitet. Forskning omkring rosenrot har foregått i Russland i lange tider, og de siste årene har forskningsmiljøer også i vestlige land fattet interesse for denne planten. Rosenrot har nemlig en såkalt adaptogen virkning (s. 406), det vil si at den øker kroppens allmenne tilpas-ningsevne og dermed dens motstandskraft. Den virker på hele kroppen, og i motsetning til man-ge andre medisinplanter er ikke effekten knyttet til ett spesielt organ. Adaptogene planter har faktisk evnen til å tilpasse sin virkning etter kroppens behov.

Som en adaptogen urt kan rosenrot bidra til å styrke kroppens immunsystem, bl.a. ved å øke produksjonen av og aktiviteten til spesialiserte celler, inklusive naturlige dreperceller og T-celler som bekjemper bakterier, virus og kreft. Og tak-ket være urtens mangesidige egenskaper, fra økt energiproduksjon til antioksidantvirkning og DNA-beskyttelse, kan rosenrot øke kroppens evne til å motstå mutasjoner. Ved slike mutasjo-ner kan friske celler for eksempel bli til kreft celler, og adaptogener vil derfor kunne virke beskyttende mot kreft. Rosenrot regnes for å være den fremste av de adaptogene urtene og er derfor trolig den viktigste medisinplanten vi har her i landet.

Rosenrot demper kroppens reaksjoner på stressSærlig i forbindelse med stress og depresjoner har rosenrot vist seg å være nyttig. Forskning har vist at urten beskytter mot at det blir frigjort et overskudd av stresshormoner, særlig kortisol, adrenalin og noradrenalin. Dette er viktig da for mye av disse stresshormonene over for lang tid kan føre til at kroppen svekkes.

Kronisk stress kan forårsake en rekke helsepla-ger. Det kan dreie seg om midlertidige eller langvarige forandringer i hormonbalansen, fy-sisk svekkelse, dårlig hukommelse, mental usta-bilitet, depresjoner, avhengighet av rusmidler eller andre stimuli, svekkelse av det generelle immunforsvaret, ustabil hjerterytme og i alvorli-gere tilfeller hjertesykdommer. Dessuten kan seksuallivet bli dårligere, vi eldes for tidlig, og vi blir mottakelige for en rekke alvorlige, kroniske sykdommer.

Norge. Rosenrot kalles enkelte steder for hår-vokster, et navn som henspiller på bruk av den roseduftende jordstengelen til hårvask. Å vaske håret i et avkok rosenrot, eller kanskje enda bedre å gni hodebunnen inn med en olje med rosenro-tekstrakt, skulle både gi god hårvekst og et vel-duftende hår.

Det finnes svært få opplysninger fra eldre tid som tyder på at rosenrot har hatt noen utstrakt medisinsk anvendelse i Norge. Rosenrot var imidlertid kjent som et hudbeskyttende middel, og noen steder laget man en grøt av havremel og rosenrot som man brukte på forstuvinger og lig-nende. Fra Island, Grønland og Færøyene finnes angivelser av at friske, opphakkete røtter ble blandet med smør og brukt som salve på sår. For å dempe revmatiske smerter ble oppmalt rosen-rot pakket inn i et stykke lintøy, varmet opp og lagt på de smertefulle stedene.

På Island ble et avkok av de friske jordstenglene brukt til å vaske hodet med når man hadde hode-pine, en bruk vi også kjenner fra Sverige på 1800-tallet. I flere svenske verk, blant annet Svensk Flora fra 1816, står det nemlig at roten brukes mot hodepine. Linné (s. 398) omtalte ro-senrot som et astringerende middel som kunne brukes til behandling av brokk, utflod, hysteri og hodepine. Samene har hatt som tradisjon å koke rosenrot og drikke vannet som et urindrivende middel. I islandsk folkemedisin ble rotavkok be-traktet som styrkemedisin, og det ble også brukt mot diaré, «blodsott», nyresvakhet og munnsår.

Rosenrot som matRosenrot er ellers blitt brukt som mat, både i Norge og andre nordlige land. I Alaska har inuit-tene anvendt rosenrot som grønnsak, og det hevdes at de fremdeles bruker den. Den blir kokt og blandet i gryteretter, eller bladene blir spist direkte. Fra Nord-Norge kjenner vi til at rosenrot har vært brukt som dyrefôr. Det var spesielt i vår-knipa at man tydde til rosenrot som nødfôr. Ro-senrot utmerker seg ved å være en av de tidligste vårplantene på kysten og var i tillegg så vanlig at den egnet seg for utnytting i større målestokk.

Rosenrot er en adaptogen urtRosenrot har vist seg å ha tilsvarende egenska-per som ginseng Panax ginseng, og noen påstår

113 Korsblomstfamilien

blomster fra mai og gjennom hele sommeren, ofte også etter at det har blitt frostnetter om høsten. Karakteristisk er de trekantete eller hjerteformede skulpene. De er fla-te, og skilleveggen står vinkelrett på flaten. Det er for-men på disse skulpene som har gitt opphav til plantens navn både på norsk og på andre språk.

Gjetertaske regnes som et av Norges vanligste ugras. Planten antas å være opprinnelig viltvoksende i Europa og Asia, men er nå utbredt i alle tempererte områder av verden. Nybyggerne innførte gjetertaske til Nord-Ameri-ka, og der spredte arten seg raskt som et ugras over hele kontinentet.

Plantedeler som kan brukes: Hele den overjordiske delen samles inn når planten er kommet i frøstadiet, og den kan tørkes for seinere bruk. Drogen har en ubeha-gelig lukt og en svakt bitter smak. Urten brukes i form av avkok, uttrekk, friske blad og tinkturer. Gjetertaske er ofte angrepet av en snyltesopp som inneholder et giftig alkaloid. Det homeopatiske preparatet Thlaspi blir laget av de overjordiske delene av gjetertaske.

Viktige innholdsstoffer: Flavonoider og deres glyko-sider, ulike aminer, flyktige oljer, karotenoider, fumarsy-re, sinigrin (sennepsoljeglykosid), og vitaminene C og K. Urtens medisinske virkning kan ikke tilskrives noen spe-siell stoffgruppe, og effekten må således knyttes til samspillet mellom flere av innholdsstoffene i urten.

Gjetertaske er en gammel medisinplanteGjetertaske har vært brukt i medisinen helt siden oldtiden, og urten opptrer som et blodstillende middel i mange av middelalderens legebøker. For eksempel anbefalte Henrik Harpestreng (s. 395) gjetertaske mot neseblod og kraftige menstrua-sjonsblødninger. Den ble også anvendt ved ster-ke blødninger etter fødsler. Under 1. verdenskrig ble gjetertaske brukt av soldater som et alterna-tivt blodstillende middel når lagrene av tradisjo-nelle midler tok slutt. Dioskorides (s. 393) og Plinius (s. 394) beskriver frøene av gjetertaske som et viktig avføringsmiddel og som et middel for å øke kjønnsdriften.

Gjetertaske som blodstillende og sårhelende middelUrteleger anbefaler i våre dager å bruke gjeter-taske ved både indre og ytre blødninger, særlig ved kraftige menstruasjonsblødninger, blødnin-

ningen tilskrives både sennepsoljen og garve-stoffene i urten.

Skjørbuksurt som matBladene av skjørbuksurt kan spises rå. Både på grunn av næringsinnholdet og fordi de har en skarp, sennepsaktig smak, kan de for eksempel tilsettes i små mengder i salater. Det er best å bruke skjørbuksurten frisk, men den kan også høstes om våren eller tidlig på sommeren og tør-kes for seinere bruk. Særlig i Nord-Norge og i arktiske strøk er det lange tradisjoner knyttet til å bruke skjørbuksurt som matplante.


Inntatt i for store mengder kan skjørbuksurt føre til ska-der på slimhinner og forårsake blødninger i mage, tarm og nyrer.

GjetertaskeCapsella bursa-pastoris

Andre norske navn: Hyrdetaske, taskagras, skræpp-gras, penningskreppe, prestskreppa, hundfotSvensk: LommeDansk: Hyrdetaske

Plantebeskrivelse: Gjetertaske er et ettårig ugras med svært varierende utseende. Urten blir normalt 5–40 cm høy. De fleste bladene sitter i en rosett ved basis og er mer eller mindre fjærflikete. Stengelbladene har pil-formet grunn og omslutter stengelen. Planten har hvite

128medisinplanter i norge

saften av blomstene til øyevann som ble brukt mot sykdom i øynene og for å gjøre dem vakrere. I beskrivelsene er det på en plass angitt at det var saften av blomstene som ble brukt som øyemedi-sin, et annet sted står det at man presset saften fra bladene og vasket øynene med den for å gjøre dem vakre. En engelskspråklig kilde angir at et destillert vann fra planten regnes som en utmer-ket, sammentrekkende øyelotion.

Annen medisinsk anvendelse av jåblomCarl von Linné (s. 398) angir at jåblom «... kokad i dricka brukas i Värmland mot hjärtsmärtor». Dette er nok en parallell til angivelser fra Norge om at jåblom kunne brukes mot tungsinn. Bruken ved hjerteplager kan også stamme fra signaturlæren da plantens blad har hjerteform. Men bare det å se på de vakre jåblomblomstene, kan jo gjøre en glad og lett til sinns!

Ellers regnes hele planten som sammentrekken-de, svakt urindrivende, beroligende, styrkende og sårhelende. Et avkok er enkelte ganger blitt brukt som munnvask ved behandling av munnbeten-nelser. Den tørkede og pulveriserte planten kan strøs på sår for å fremme helingen. Jåblom har i våre dager liten betydning som medisinplante.


Det er i urtelitteraturen ikke angitt noen advarsler knyttet til bruk av jåblom som medisin.

Plantebeskrivelse: Jåblom er en 10–30 cm høy, fler-årig urt med en kraftig, opprett jordstengel. Ved basis sitter en rosett av langstilkete, helrandete og hjertefor-mede blad. Blomsterstengelen er slank og har et enkelt, stengelomsluttende blad litt nedenfor midten. I enden av hver stengel sitter en kremhvit blomst med 5 ovale kronblad med gjennomskinnelige årer, 5 frynsete stami-nodier og 5 pollenbærere. Plantene blomster fra juli til september, og blomsten etterfølges av en tørr frøkapsel.

Jåblom er vanlig i tempererte strøk på den nordlige halvkule, fra Europa til Asia og Himalaya. I Norge er ur-ten utbredt gjennom hele landet, og den kan finnes tem-melig høyt til fjells. Jåblom vokser på fuktige steder, som i sumper, myrer, bekkesig, veigrøfter og våte beitemar-ker, helst på basisk jord.

Plantedeler som kan brukes: De overjordiske de-lene av planten, eventuelt bare bladene eller bare bloms tene benyttes. Planten samles om sommeren og høsten og kan tørkes for seinere bruk.

Viktige innholdsstoffer: Jåblom er angitt å inneholde garvestoffer og flavonoider, bl.a. hyperin og rutin. I jord-stengelen er det påvist ulike alkaloider. Ellers er urten dårlig undersøkt med tanke på innholdsstoffer.

Bakgrunnen for plantens norske navnJåblom var i tidligere tider regnet som en «kalen-derblomst». Når de hvite, stjerneformede bloms-tene viste seg, var det et tegn på at slåtten kunne begynne. Dette er opphavet til navnet jåblom. Et annet norsk navn på planten er larsokblom og viser til at urten gjerne blomstret ved larsok (10. august). Dette var i katolsk tid messedag for den hellige Laurentius, som ifølge legenden ga blinde synet tilbake, og som derfor ble tilbedt ved øyelidelser.

Et middel mot øyeplagerBlomstringstidspunktet er nok, sammen med blomstens utseende, en medvirkende grunn til at jåblom gjennom århundrer har vært brukt som middel mot ulike øyeplager. Med litt godvilje kan man se likheten mellom blomsten og et øye, ikke minst kan de gullglinsende dråpene på stamino-diene minne om tårer (et eksempel på signatur-læren, se s. 396). I Norden er bruk av urten mot øyeplager dokumentert fra Sverige. Fra Värm-land er det blitt fortalt at bondejentene presset

7

8


12345

5432

12345

5432

12345

5432

12345

5432

12345

5432

12345

5432

12345

5432

12345

5432



til å beskytte mot kreft. Mange dyrestudier har vist at rosenrot har antimutagen, krefthemmen-de og antimetastatisk virkning (antimetastatisk vil si at den stopper kreften i å spre seg). Rosenrot synes også å kunne bidra til beskyttelse av nor-male celler mot skader av stråling og cellegift ved at urten kan dempe skadevirkningene som gift-stoffene måtte ha på lever og beinmarg. I dyre-studier er det vist at en kombinasjon av rosenrot og kjemoterapi ødelegger flere kreftceller og gjør en bedre jobb i å begrense metastaser enn be-handling med kjemoterapi alene.

Det gode med rosenrot er altså at den øker ef-fekten av medisinene mot kreft, samtidig som den reduserer giftigheten overfor friske celler. Dessuten kan rosenrot også lette andre sympto-mer som ofte plager kreftpasienter. Dette kan være tretthet, angst, depresjoner og stress, med tretthet som den hyppigste og mest forstyrrende plagen. Ofte vil tretthet kunne forekomme i må-neder eller år etter at kreften er borte, fordi be-handlingen har vært så intens.

Dosering av rosenrotRosenrot kan anvendes i form av urtete (avkok), men det vanligste er å bruke urten i form av fer-digpreparater som tabletter eller tinktur. Det fin-nes mange rosenrotprodukter på markedet, og det er viktig at man anskaffer et produkt av høy kvalitet fra en seriøs produsent. Ved bruk av slike produkter bør man følge doseringsanvisningene som gis på forpakningen. Lager man sin egen rosenrottinktur (se ramme), kan en fornuftig dosering være 20–40 dråper i litt drikke to til tre ganger daglig.

Tiden det tar fra man begynner å innta rosenrot til virkninger kan registreres, er avhengig av mange forhold, for eksempel arvelige faktorer, mental og fysisk kondisjon, miljøet man lever i, atferd og livsstil. Selv om det påstås at man i akutte tilfeller kan merke virkning allerede etter 15 minutter, er de mer langsiktige virkningene viktigere. Rosenrot er et generelt styrkemiddel, og mange vil normalt merke virkningen etter noen dagers bruk. Andre vil kanskje registrere forandringer først etter to til tre ukers inntak. Kliniske studier har vist at de fleste som hadde nytte av rosenrot, følte virkningen etter seinest 30–40 dager.

Ved å bidra til å regulere utskillingen av stress-hormoner kan inntak av rosenrot derfor hjelpe til med å beskytte hjertet. Rosenrot kan også være med å redusere mengden skadelig kolesterol i blo-det og dermed motvirke åreforkalkning.

Ved siden av å kunne bidra til normalisering av blodtrykket, blodsukkernivået og kolesterol-mengden, vil rosenrot også regulere kaliuminn-holdet i blodet. Kaliumet har blant annet til opp-gave å avslutte hjertets sammentrekning og bidra til at hjertecellene får litt hvile før neste sammentrekning. Virkningen på hjertet skjer altså ved at rosenrot både minsker mengden stresshormoner og holder et konstant nivå av ka-lium til hjertet. Og som om dette ikke skulle være nok, så beskytter urten også mot uregelmessig hjerterytme ved å påvirke kroppens endorfiner, naturlige stoffer som blant annet har til oppgave å regulere hjerterytmen.

Ved bruk av rosenrot i forbindelse med hjerte-sykdommer og høyt blodtrykk må man ikke re-dusere inntaket av annen hjertemedisin. Man må eventuelt vente til man har fått en positiv virkning av rosenrot, og huske på at redusering av annen medisinering bare må skje i samråd med lege. Rosenrot virker ikke ved alle tilfeller av høyt blodtrykk, men vil særlig være til hjelp når stress, angst og depresjoner er medvirkende til de høye blodtrykksverdiene.

Rosenrot ved diabetesRosenrot er også en aktuell urt å anvende ved diabetes. I dyreforsøk har forskere vist at rosen-rot har en blodsukkersenkende virkning. Ved nærmere undersøkelser fant de at rosenrot virket ved å øke mengden insulin i blodet og minske mengdene med glukagon, som er en insulin-an-tagonist (antagonist = noe som har motsatt virk-ning). Når man ga rosenrot, førte det også til en 50–80 % økning av glykogenet i leveren, som er hovedlagringsorganet for sukker. Det er sann-synlig at de samme mekanismene også gjelder for mennesker.

Rosenrot og kreftRosenrot kan gjerne anvendes som en kraftig antioksidant. Urten vil ikke bare redusere skader av frie radikaler i cellene, den stimulerer også re-parasjonen av DNA, en annen faktor som bidrar

117Soldoggfamilien/ Bergk nappfamilien

Bergknappfamilien

pende skudd og danner tette tuer eller matter på murer, steiner og tørr, steinrik mark. Planten har tykke, saft-spente blad som er sylinderformede og butte. Fra juni til august dannes gullgule, femtallige, stjerneformede blomster i kvastformede blomsterstander. Urten har en skarp, pepperaktig smak.

Bitterbergknapp er viltvoksende i nesten hele Europa, Asia og Nord-Afrika. I Norge er urten vanlig på tørre ste-der i lavereliggende strøk over nesten hele landet.

Småbergknapp Sedum annuum er en ettårig bergknapp-art som ligner på bitterbergknapp, men som har mindre og blekere gule blomster, og mer spredtsittende blad. Det er ikke kjent at småbergknapp har vært brukt som medisin.

Plantedeler som kan brukes: Friske, knuste blad, eller plantesaften fra friske planter kan benyttes utvor-tes. Innvortes bruk av planten frarådes.

Viktige innholdsstoffer: Garvesyre, glykosidet rutin, flere alkaloider av piperidin-type, sedamin, sedinon og sedridin samt flere organiske syrer og en skarpt bit-tersmakende substans. Ved dyreforsøk er det vist at al-kaloidene har stor giftvirkning. Alkaloidinnholdet redu-seres vesentlig når planten tørkes.

Tidligere tiders anvendelse av bitter-bergknappMedisinsk har bitterbergknapp aldri vært betrak-tet som noen viktig urt, og til og med oldtidens urtebokforfattere advarte mot innvortes bruk av planten. Den var imidlertid en ingrediens i noen remedier som på 1600-tallet ble brukt mot inn-vollsparasitter. I 1830 ble den omtalt som en mulig medisin mot epilepsi, men ble sjelden brukt til dette formålet da dens irriterende innholdsstoffer kunne forårsake skader. I skolemedisinen er bit-terbergknapp fra gammelt av blitt regnet som et virksomt urindrivende og avførende middel, og ble noe brukt som brekkmiddel, abortmiddel, medisin mot difteri, ringorm og skjørbuk (inne-holder mye C-vitamin). Urten virker blodtrykks-senkende, men på grunn av giftigheten må den ikke brukes som blodtrykksmedisin.

Utvortes bruk av bitterbergknappNår bitterbergknapp brukes utvortes, virker plantesaften lokalbedøvende og hudirriterende,

Det finnes indikasjoner på at Drosera også kan være nyttig til å behandle atferdsproblemer, sær-lig hos barn. Middelet passer best for barn som er rastløse, engstelige, gretne og mistroiske. Drosera kan videre gis for voksesmerter i barndom-men, særlig hvis de ledsages av følelsesmessig ubalanse. Symptomene kan omfatte stive ankler og smerter i ledd og bein som særlig rammer hof-ter og lår.


Personer med lavt blodtrykk må advares mot bruk av drogen. Om man inntar soldogg over lengre tid, kan man få smerter som minner om revmatisme. Innvortes bruk av rundsoldogg kan gi en harmløs farging av uri-nen. Brukt utvortes må plantesaften bare smøres på der det trengs, da den ellers kan virke irriterende på huden.

BitterbergknappSedum acre

Andre norske navn: Huslauk, vortegras, skjervagras, skyrbjugsknupp, mosottgrasSvensk: Gul fetknoppDansk: Bidende Stenurt

Plantebeskrivelse: Bitterbergknapp er en flerårig, eviggrønn, 5–10 cm høy plante som vokser med kry-

125 Bergknappfamilien

reaksjoner, men det opptrer svært sjelden. Hvis man opplever uventede bivirkninger av rosenrot, bør man redusere dosen eller stoppe å innta urten.

Personer med bipolar lidelse bør ikke bruke rosenrot. Gravide og ammende og barn under to år skal heller ikke bruke urten. Eldre barn kan få urten, men i mindre doser enn voksne. Personer som er eldre enn 65 år bør starte med en lav dose av rosenrot og øke denne bare hvis man føler behov for det.


Det er liten risiko for å oppleve bivirkninger ved inntak av rosenrot i anbefalte mengder. Noen personer er imidler-tid sensitive for den stimulerende effekten av rosenrot og tåler kanskje bare en lav dose. Ubehagelige virknin-ger ved svært høye doser kan være økt spyttsekresjon, angst, uro, søvnproblemer eller kvalme. Hvis man opp-lever kvalme, er det lurt å innta tabletter eller tinktur av rosenrot rett etter et måltid. Rosenrot kan gi allergiske

Lag din egen rosenrottinktur

Når man ferdes langs kysten eller om fjellet, hender det at man kommer over store og flotte eksemplarer av rosenrot. Da er det fristende å høste litt for å lage sin egen styrkemedisin, noe man kan gjøre hvis man har grunneiers tillatelse til å plukke litt av plantene. Det er best å samle røtter om høsten eller tidlig på våren, men man kan også få et fint produkt av planter som samles om sommeren.

Det er de tykke rotstokkene av planten som brukes. Når du samler disse, må du ikke høste hele planten, men sørge for at det står igjen en del som kan leve videre. Søk etter store, tykke og friske rotstokker. De grønne delene av planten benyttes normalt ikke, og disse fjernes. Skjær bort alt som er svart og dødt. Deler av rotstokken kan være lysbrun og ha en svampaktig konsistens, og dette trenger man ikke å fjerne. Vask rotstokkene grundig og bruk gjerne en børste for å få bort all jord. Man trenger ikke å skrelle bort «barken» på røttene. Skjær rotstokkene i 2–5 mm tynne skiver, og ta gjerne også med de små røt-tene som vokser ut fra rotstokken. Fyll et glass med de friske og oppskårne rotbitene, og fyll opp glasset med ca. 50 % sprit. Bruker man tørkede røtter i ste-det for friske, holder det at glasset er halvfullt med rotbiter, og man kan da gjerne anvende 40 % sprit, siden spriten ikke blir uttynnet av vannet som finnes i friske røtter.

La glasset stå i romtemperatur i ca. tre uker eller til spriten har fått en mørkerød farge. Rist gjerne glasset en gang iblant. Når tinkturen er ferdig, filtrerer man den gjennom et kaffefilter og oppbevarer den på en flaske, utilgjengelig for barn. Det er ikke mye kraft igjen i de rotbitene man har brukt, så disse kan kas-

tes. Husk å merke flasken slik at du vet hva den inne-holder, og angi når tinkturen ble laget. Rosenrottinktur er holdbar i flere år.

Det er mye garvestoffer i rosenrot, så tinkturen har en snerpende smak. Derfor kan det være lurt å blande rosenrottinktur med drikke som har en god smak. Selv om man normalt anvender tinkturen i svært små mengder, må man med tanke på bilkjøring huske på at den inneholder alkohol!


bronkitt, astma og malaria. Urten ble regnet som et godt middel mot forkjølelsessår og såre lepper.

Rundsoldogg i dagens urtemedisinRundsoldogg er en varmende og lindrende urt som har krampeløsende, slimløsende og urin-drivende virkning. Et av hovedvirkestoffene i soldogg er plumbagin, som virker antibiotisk på et bredt spekter av sykdomsfremkallende bakte-rier, sopp og virus, inklusive streptokokker, sta-fylokokker og pneumokokker. Urten brukes inn-vortes i form av ferdigpreparater eller urtete ved astma, kikhoste, bronkitt, influensa, dårlig for-døyelse og magesår. Ved å virke avslappende på den glatte muskulaturen i åndedrettssystemet vil soldogg kunne minske krampene ved astma, kraftig hoste og kikhoste. Særlig når soldogg kombineres med timian Thymus vulgaris, kan ur-ten være nyttig mot hoste, og denne blandingen er også godt egnet for barn. Selv med bare et lite innslag av soldogg vil en slik blanding være mye mer effektiv enn å bruke timian alene.

Soldogg ordineres også mot magesår, årefor-kalkning og sykdommer i urinorganene. Vanlig dosering ved bruk som urtete er 1–2 teskjeer tør-ket urt til én kopp kokende vann som får trekke i 10–15 min før urten siles fra. Teen drikkes mel-lom måltidene tre til fire ganger daglig. Det sy-nes som tørket urt har noe svakere virkning enn den friske planten. Av tinktur tar man 1–2 ml tre ganger daglig.

Da slimet på soldoggplantenes blad inneholder proteinnedbrytende enzymer, kan utvortes bruk av friske blad på vorter, treller og liktorner være verdt å forsøke også i våre dager.

Homeopatmiddelet DroseraRundsoldogg kan også brukes i form av det ho-meopatiske middelet Drosera. Det ble observert at når sauer spiste av den friske planten, kunne de få en sterk, bjeffende hoste som lignet kik-hoste, og dette var grunnlaget for den homeopa-tiske utprøvingen og bruken som hostemiddel. Derfor er homeopatmiddelet Drosera mest brukt til behandling av krampaktig hoste, og det reg-nes som spesifikt for kikhoste. Det som starter hosten, er en følelse av å ha en fjær eller en smu-le i strupehodet.

ning. I Tyskland ble soldoggblad lagt på sprit, og på apotekene ble kundene hver morgen skjenket av dette brennevinet, som ble kalt Aqua vitæ roris solis. Apotekene hadde i tidligere tider skjenke-bevilling da de ikke kunne leve av bare å tilbe-rede og selge medisin.

Et sagn forteller at da Maria sto og gråt ved Jesu kors, falt hennes tårer ned på en soldoggplante. Der ble de liggende uten å tørke bort, selv om so-len skinte på dem. Det vannklare og seige slimet som skilles ut fra kjertelhårene på bladene, ble derfor kalt for «jomfru Marias tårer». Soldogg var lenge en plante som alkymistene viste stor inter-esse for, idet de håpet at bladenes gullglinsende kjertelsekret kunne være et aktuelt råstoff for å lage gulltinktur, eller alternativt en eliksir for udødelighet.

I folkemedisinen ble soldoggblad brukt mot flere forskjellige lidelser. Bladene kunne strykes på øynene for å få bedre syn, eller de kunne brukes mot vorter, fregner, liktorner, helvetesild og ring-orm. Innvortes var de middel mot kikhoste,

Smalsoldogg

7

8


12345

5432

12345

5432

12345

5432

12345

5432

12345

5432

12345

5432

12345

5432

12345

5432



til å beskytte mot kreft. Mange dyrestudier har vist at rosenrot har antimutagen, krefthemmen-de og antimetastatisk virkning (antimetastatisk vil si at den stopper kreften i å spre seg). Rosenrot synes også å kunne bidra til beskyttelse av nor-male celler mot skader av stråling og cellegift ved at urten kan dempe skadevirkningene som gift-stoffene måtte ha på lever og beinmarg. I dyre-studier er det vist at en kombinasjon av rosenrot og kjemoterapi ødelegger flere kreftceller og gjør en bedre jobb i å begrense metastaser enn be-handling med kjemoterapi alene.

Det gode med rosenrot er altså at den øker ef-fekten av medisinene mot kreft, samtidig som den reduserer giftigheten overfor friske celler. Dessuten kan rosenrot også lette andre sympto-mer som ofte plager kreftpasienter. Dette kan være tretthet, angst, depresjoner og stress, med tretthet som den hyppigste og mest forstyrrende plagen. Ofte vil tretthet kunne forekomme i må-neder eller år etter at kreften er borte, fordi be-handlingen har vært så intens.

Dosering av rosenrotRosenrot kan anvendes i form av urtete (avkok), men det vanligste er å bruke urten i form av fer-digpreparater som tabletter eller tinktur. Det fin-nes mange rosenrotprodukter på markedet, og det er viktig at man anskaffer et produkt av høy kvalitet fra en seriøs produsent. Ved bruk av slike produkter bør man følge doseringsanvisningene som gis på forpakningen. Lager man sin egen rosenrottinktur (se ramme), kan en fornuftig dosering være 20–40 dråper i litt drikke to til tre ganger daglig.

Tiden det tar fra man begynner å innta rosenrot til virkninger kan registreres, er avhengig av mange forhold, for eksempel arvelige faktorer, mental og fysisk kondisjon, miljøet man lever i, atferd og livsstil. Selv om det påstås at man i akutte tilfeller kan merke virkning allerede etter 15 minutter, er de mer langsiktige virkningene viktigere. Rosenrot er et generelt styrkemiddel, og mange vil normalt merke virkningen etter noen dagers bruk. Andre vil kanskje registrere forandringer først etter to til tre ukers inntak. Kliniske studier har vist at de fleste som hadde nytte av rosenrot, følte virkningen etter seinest 30–40 dager.

Ved å bidra til å regulere utskillingen av stress-hormoner kan inntak av rosenrot derfor hjelpe til med å beskytte hjertet. Rosenrot kan også være med å redusere mengden skadelig kolesterol i blo-det og dermed motvirke åreforkalkning.

Ved siden av å kunne bidra til normalisering av blodtrykket, blodsukkernivået og kolesterol-mengden, vil rosenrot også regulere kaliuminn-holdet i blodet. Kaliumet har blant annet til opp-gave å avslutte hjertets sammentrekning og bidra til at hjertecellene får litt hvile før neste sammentrekning. Virkningen på hjertet skjer altså ved at rosenrot både minsker mengden stresshormoner og holder et konstant nivå av ka-lium til hjertet. Og som om dette ikke skulle være nok, så beskytter urten også mot uregelmessig hjerterytme ved å påvirke kroppens endorfiner, naturlige stoffer som blant annet har til oppgave å regulere hjerterytmen.

Ved bruk av rosenrot i forbindelse med hjerte-sykdommer og høyt blodtrykk må man ikke re-dusere inntaket av annen hjertemedisin. Man må eventuelt vente til man har fått en positiv virkning av rosenrot, og huske på at redusering av annen medisinering bare må skje i samråd med lege. Rosenrot virker ikke ved alle tilfeller av høyt blodtrykk, men vil særlig være til hjelp når stress, angst og depresjoner er medvirkende til de høye blodtrykksverdiene.

Rosenrot ved diabetesRosenrot er også en aktuell urt å anvende ved diabetes. I dyreforsøk har forskere vist at rosen-rot har en blodsukkersenkende virkning. Ved nærmere undersøkelser fant de at rosenrot virket ved å øke mengden insulin i blodet og minske mengdene med glukagon, som er en insulin-an-tagonist (antagonist = noe som har motsatt virk-ning). Når man ga rosenrot, førte det også til en 50–80 % økning av glykogenet i leveren, som er hovedlagringsorganet for sukker. Det er sann-synlig at de samme mekanismene også gjelder for mennesker.

Rosenrot og kreftRosenrot kan gjerne anvendes som en kraftig antioksidant. Urten vil ikke bare redusere skader av frie radikaler i cellene, den stimulerer også re-parasjonen av DNA, en annen faktor som bidrar

117 Soldoggfamilien/ Bergknappfamilien

Bergknappfamilien

pende skudd og danner tette tuer eller matter på murer, steiner og tørr, steinrik mark. Planten har tykke, saft-spente blad som er sylinderformede og butte. Fra juni til august dannes gullgule, femtallige, stjerneformede blomster i kvastformede blomsterstander. Urten har en skarp, pepperaktig smak.

Bitterbergknapp er viltvoksende i nesten hele Europa, Asia og Nord-Afrika. I Norge er urten vanlig på tørre ste-der i lavereliggende strøk over nesten hele landet.

Småbergknapp Sedum annuum er en ettårig bergknapp-art som ligner på bitterbergknapp, men som har mindre og blekere gule blomster, og mer spredtsittende blad. Det er ikke kjent at småbergknapp har vært brukt som medisin.

Plantedeler som kan brukes: Friske, knuste blad, eller plantesaften fra friske planter kan benyttes utvor-tes. Innvortes bruk av planten frarådes.

Viktige innholdsstoffer: Garvesyre, glykosidet rutin, flere alkaloider av piperidin-type, sedamin, sedinon og sedridin samt flere organiske syrer og en skarpt bit-tersmakende substans. Ved dyreforsøk er det vist at al-kaloidene har stor giftvirkning. Alkaloidinnholdet redu-seres vesentlig når planten tørkes.

Tidligere tiders anvendelse av bitter-bergknappMedisinsk har bitterbergknapp aldri vært betrak-tet som noen viktig urt, og til og med oldtidens urtebokforfattere advarte mot innvortes bruk av planten. Den var imidlertid en ingrediens i noen remedier som på 1600-tallet ble brukt mot inn-vollsparasitter. I 1830 ble den omtalt som en mulig medisin mot epilepsi, men ble sjelden brukt til dette formålet da dens irriterende innholdsstoffer kunne forårsake skader. I skolemedisinen er bit-terbergknapp fra gammelt av blitt regnet som et virksomt urindrivende og avførende middel, og ble noe brukt som brekkmiddel, abortmiddel, medisin mot difteri, ringorm og skjørbuk (inne-holder mye C-vitamin). Urten virker blodtrykks-senkende, men på grunn av giftigheten må den ikke brukes som blodtrykksmedisin.

Utvortes bruk av bitterbergknappNår bitterbergknapp brukes utvortes, virker plantesaften lokalbedøvende og hudirriterende,

Det finnes indikasjoner på at Drosera også kan være nyttig til å behandle atferdsproblemer, sær-lig hos barn. Middelet passer best for barn som er rastløse, engstelige, gretne og mistroiske. Drosera kan videre gis for voksesmerter i barndom-men, særlig hvis de ledsages av følelsesmessig ubalanse. Symptomene kan omfatte stive ankler og smerter i ledd og bein som særlig rammer hof-ter og lår.


Personer med lavt blodtrykk må advares mot bruk av drogen. Om man inntar soldogg over lengre tid, kan man få smerter som minner om revmatisme. Innvortes bruk av rundsoldogg kan gi en harmløs farging av uri-nen. Brukt utvortes må plantesaften bare smøres på der det trengs, da den ellers kan virke irriterende på huden.

BitterbergknappSedum acre

Andre norske navn: Huslauk, vortegras, skjervagras, skyrbjugsknupp, mosottgrasSvensk: Gul fetknoppDansk: Bidende Stenurt

Plantebeskrivelse: Bitterbergknapp er en flerårig, eviggrønn, 5–10 cm høy plante som vokser med kry-

125Bergk nappfamilien

reaksjoner, men det opptrer svært sjelden. Hvis man opplever uventede bivirkninger av rosenrot, bør man redusere dosen eller stoppe å innta urten.

Personer med bipolar lidelse bør ikke bruke rosenrot. Gravide og ammende og barn under to år skal heller ikke bruke urten. Eldre barn kan få urten, men i mindre doser enn voksne. Personer som er eldre enn 65 år bør starte med en lav dose av rosenrot og øke denne bare hvis man føler behov for det.


Det er liten risiko for å oppleve bivirkninger ved inntak av rosenrot i anbefalte mengder. Noen personer er imidler-tid sensitive for den stimulerende effekten av rosenrot og tåler kanskje bare en lav dose. Ubehagelige virknin-ger ved svært høye doser kan være økt spyttsekresjon, angst, uro, søvnproblemer eller kvalme. Hvis man opp-lever kvalme, er det lurt å innta tabletter eller tinktur av rosenrot rett etter et måltid. Rosenrot kan gi allergiske

Lag din egen rosenrottinktur

Når man ferdes langs kysten eller om fjellet, hender det at man kommer over store og flotte eksemplarer av rosenrot. Da er det fristende å høste litt for å lage sin egen styrkemedisin, noe man kan gjøre hvis man har grunneiers tillatelse til å plukke litt av plantene. Det er best å samle røtter om høsten eller tidlig på våren, men man kan også få et fint produkt av planter som samles om sommeren.

Det er de tykke rotstokkene av planten som brukes. Når du samler disse, må du ikke høste hele planten, men sørge for at det står igjen en del som kan leve videre. Søk etter store, tykke og friske rotstokker. De grønne delene av planten benyttes normalt ikke, og disse fjernes. Skjær bort alt som er svart og dødt. Deler av rotstokken kan være lysbrun og ha en svampaktig konsistens, og dette trenger man ikke å fjerne. Vask rotstokkene grundig og bruk gjerne en børste for å få bort all jord. Man trenger ikke å skrelle bort «barken» på røttene. Skjær rotstokkene i 2–5 mm tynne skiver, og ta gjerne også med de små røt-tene som vokser ut fra rotstokken. Fyll et glass med de friske og oppskårne rotbitene, og fyll opp glasset med ca. 50 % sprit. Bruker man tørkede røtter i ste-det for friske, holder det at glasset er halvfullt med rotbiter, og man kan da gjerne anvende 40 % sprit, siden spriten ikke blir uttynnet av vannet som finnes i friske røtter.

La glasset stå i romtemperatur i ca. tre uker eller til spriten har fått en mørkerød farge. Rist gjerne glasset en gang iblant. Når tinkturen er ferdig, filtrerer man den gjennom et kaffefilter og oppbevarer den på en flaske, utilgjengelig for barn. Det er ikke mye kraft igjen i de rotbitene man har brukt, så disse kan kas-

tes. Husk å merke flasken slik at du vet hva den inne-holder, og angi når tinkturen ble laget. Rosenrottinktur er holdbar i flere år.

Det er mye garvestoffer i rosenrot, så tinkturen har en snerpende smak. Derfor kan det være lurt å blande rosenrottinktur med drikke som har en god smak. Selv om man normalt anvender tinkturen i svært små mengder, må man med tanke på bilkjøring huske på at den inneholder alkohol!


bronkitt, astma og malaria. Urten ble regnet som et godt middel mot forkjølelsessår og såre lepper.

Rundsoldogg i dagens urtemedisinRundsoldogg er en varmende og lindrende urt som har krampeløsende, slimløsende og urin-drivende virkning. Et av hovedvirkestoffene i soldogg er plumbagin, som virker antibiotisk på et bredt spekter av sykdomsfremkallende bakte-rier, sopp og virus, inklusive streptokokker, sta-fylokokker og pneumokokker. Urten brukes inn-vortes i form av ferdigpreparater eller urtete ved astma, kikhoste, bronkitt, influensa, dårlig for-døyelse og magesår. Ved å virke avslappende på den glatte muskulaturen i åndedrettssystemet vil soldogg kunne minske krampene ved astma, kraftig hoste og kikhoste. Særlig når soldogg kombineres med timian Thymus vulgaris, kan ur-ten være nyttig mot hoste, og denne blandingen er også godt egnet for barn. Selv med bare et lite innslag av soldogg vil en slik blanding være mye mer effektiv enn å bruke timian alene.

Soldogg ordineres også mot magesår, årefor-kalkning og sykdommer i urinorganene. Vanlig dosering ved bruk som urtete er 1–2 teskjeer tør-ket urt til én kopp kokende vann som får trekke i 10–15 min før urten siles fra. Teen drikkes mel-lom måltidene tre til fire ganger daglig. Det sy-nes som tørket urt har noe svakere virkning enn den friske planten. Av tinktur tar man 1–2 ml tre ganger daglig.

Da slimet på soldoggplantenes blad inneholder proteinnedbrytende enzymer, kan utvortes bruk av friske blad på vorter, treller og liktorner være verdt å forsøke også i våre dager.

Homeopatmiddelet DroseraRundsoldogg kan også brukes i form av det ho-meopatiske middelet Drosera. Det ble observert at når sauer spiste av den friske planten, kunne de få en sterk, bjeffende hoste som lignet kik-hoste, og dette var grunnlaget for den homeopa-tiske utprøvingen og bruken som hostemiddel. Derfor er homeopatmiddelet Drosera mest brukt til behandling av krampaktig hoste, og det reg-nes som spesifikt for kikhoste. Det som starter hosten, er en følelse av å ha en fjær eller en smu-le i strupehodet.

ning. I Tyskland ble soldoggblad lagt på sprit, og på apotekene ble kundene hver morgen skjenket av dette brennevinet, som ble kalt Aqua vitæ roris solis. Apotekene hadde i tidligere tider skjenke-bevilling da de ikke kunne leve av bare å tilbe-rede og selge medisin.

Et sagn forteller at da Maria sto og gråt ved Jesu kors, falt hennes tårer ned på en soldoggplante. Der ble de liggende uten å tørke bort, selv om so-len skinte på dem. Det vannklare og seige slimet som skilles ut fra kjertelhårene på bladene, ble derfor kalt for «jomfru Marias tårer». Soldogg var lenge en plante som alkymistene viste stor inter-esse for, idet de håpet at bladenes gullglinsende kjertelsekret kunne være et aktuelt råstoff for å lage gulltinktur, eller alternativt en eliksir for udødelighet.

I folkemedisinen ble soldoggblad brukt mot flere forskjellige lidelser. Bladene kunne strykes på øynene for å få bedre syn, eller de kunne brukes mot vorter, fregner, liktorner, helvetesild og ring-orm. Innvortes var de middel mot kikhoste,

Smalsoldogg

7

8


1 2 3 4 5

5 4 3 2

1 2 3 4 5

5 4 3 2

1 2 3 4 5

5 4 3 2

1 2 3 4 5

5 4 3 2

1 2 3 4 5

5 4 3 2

1 2 3 4 5

5 4 3 2

1 2 3 4 5

5 4 3 2

1 2 3 4 5

5 4 3 2


med

isinpl

an

ter

i no

rg

e

Rolv Hjelmstad


Rolv

Hjelm

stad


Medisinplanter i norge beskriver hvordan plan-ter har vært brukt og fremdeles kan brukes som medisin mot små og store plager og sykdommer. Boken tar for seg den tradisjonelle anvendelsen av plantene, men omtaler også nyere forskning som har dokumentert urtenes medisinske virkning.

Bruk av planter til behandling av sykdom er den eldste dokumenterte formen for medisin. Også i våre dager brukes urter som primærmedisin av en stor del av jordens befolkning. Selv i vestlige land hvor skolemedisinen står sterkt, ser man nå en økende interesse for urtemedisin.

Lær deg å bruke de medisinsk virksomme plantene i norsk natur!

tegnforklaring:






Det nye standard

verket om medisin

planter i Norge!

I boken omtales rundt 200 arter av medisinplanter som er viltvoksende i Norge.

Informasjon om hvordan plantene er blitt brukt gjennom tidene, hvilke tera-peutiske egen skaper de har og hvilke forsiktig hets regler man bør kjenne til ved bruk.

Beskrivelser av hvordan noen av plantene brukes i homeopatien og i Bachs blomstermedisin.

Egen oversikt over hovedgruppene av medisinske virkestoffer i urtene, og et kapittel om hvordan man høster og tørker urter til eget bruk.

Rolv Hjelmstad er botaniker med utdannelse fra Universitetet i Trondheim. Han driver i dag en allsidig virksomhet som urtemedisinsk sakkyn-dig, terapeut og naturfotograf. I tillegg er han forfatter og kurs-/foredragsholder.

3027-13792-S-vāks

3027-13792-015213-Gyldendal-MedisinplanterINorge-S-vaks.indd 1 12.12.3 10:03

medisinplanter i norge

Documents