tilbakeblikk pï¿½ norsk pengehistorie. konferanse 7. juni ...€¦ · title: tilbakeblikk...

ii

“op37main” — 2006/2/28 — 22:22 — page i — #1 ii

ii

ii

Tilbakeblikk p å norsk pengehistorieKonferanse 7. juni 2005 p̊a Bogstad g̊ard

Øyvind Eitrheim og Jan F. Qvigstad (red.)

Historisk-monetær statistikk for Norge

ii

“op37main” — 2006/2/28 — 22:22 — page ii — #2 ii

ii

ii

ii NORGESBANKS SKRIFTSERIENR. 37

ii

“op37main” — 2006/2/28 — 22:22 — page iii — #3 ii

ii

ii

Forord

Den 7. juni 2005 arrangerte Norges Bank i tilknytning til prosjektet “Historisk-monetær statistikk for

Norge” en konferanse på Bogstad g̊ard. Konferansen var Norges Banks bidrag til 100-årsmarkeringen

av unionsoppløsningen i 1905. Westye Høegh, formann i Bogstad Stiftelses styre (familierepresentant

for de siste private eierne av Bogstad gård) hadde velvilligst stilt stedet til disposisjon. I denne boken

publiserer vi foredragene som ble holdt på denne konferansen. Vi har kalt boken “Tilbakeblikk på norsk

pengehistorie”. Stedet og datoen preger utvalget av bidrag til boken.1

Høsten 2004 publiserte Norges Bank boken “Historical Monetary Statistics for Norway 1819-2003”

redigert av Øyvind Eitrheim, Jan T. Klovland og Jan F. Qvigstad. Formålet varå samle og systematisere

historisk datamateriale med relevans for prisstabilitet og finansiell stabilitet ogå gjøre dette materialet

tilgjengelig for forskning og analyse. I denne boken presenteres foreløpige resultater fra arbeidet med

å lage historiske lønnsdata for perioden 1726-2004. Det arbeides medå supplere det historiske data-

grunnlaget med tall for korte pengemarkedsrenter og utdrag av bankenes balanser før 1900. Dette arbei-

det ventes ferdig i 2006. Arbeidet med innsamling og dokumentasjon av det historiske datagrunnlaget

blir ledet av professorene Ola Honningdal Grytten og Jan Tore Klovland fra Norges Handelshøyskole.

De historiske dataseriene som samles innenfor dette prosjektet, kan lastes ned fra Norges Banks inter-

nettsider, og vi tar sikte p̊a å oppdatere dataene jevnlig og gi utfyllende dokumentasjon av revisjoner og

nye serier etter hvert som disse blir tilgjengelige.2

Hensikten med det historisk-monetære prosjektet i Norges Bank er ikke bareå samle data, men også

å bruke datamaterialet til analyser. Jan F. Qvigstad har analysert de unormale periodene - periodene

hvor prisene ikke har vært stabile. Hva kjennetegner disse periodene? Første observasjon er at både

1Takk til studentene Leif A. Alendal og Pål Mathiesen for bistand med korrekturlesing av manus til boken.2Sehttp://www.norges-bank.no/stat/historiske data/en/hms/

TILBAKEBLIKK P Å NORSK PENGEHISTORIE BOGSTAD GÅRD 7. JUNI 2005iii

ii

“op37main” — 2006/2/28 — 22:22 — page iv — #4 ii

ii

ii

inflasjon og deflasjon har opptrådt med en viss hyppighet i løpet av 500-årsperioden, og at inflasjon som

regel etterfølges av deflasjon. Felles trekk for ustabilitet syneså være krig, ůar og epidemier - og da

særlig n̊ar flere av disse begivenhetene faller sammen i tid. Det er imidlertid ikke alle perioder med sterk

prisvariasjon som har ført tilvarig endring i prisniv̊aet. Noen episoder på 1700-tallet illustrerer dette.

Århundret var preget av tre kriger med tilhørende inflasjon. Bareén av episodene førte tilvarig endring

i prisnivået.

Under den store nordiske krig tidlig på 1700-tallet og i forbindelse med den østerrikske arvefølgekrig

på 1740-tallet ble inflasjon fulgt av deflasjon og gjenoppretting av prisnivået. Under syv̊arskrigen (1756-

63) fikk vi imidlertid envarig endring av prisniv̊aet. Vanligvis gir krig og forberedelser til krig rask

økning i statsutgiftene uten at de er fullt ut skattefinansiert. Vi får dermed inflasjon. N̊ar krigen er over,

blir kongens l̊an tilbakebetalt ved skatteinnkreving og pengesanering, og prisnivået blir gjenopprettet.

Dette mønsteret ble fulgt i de to første tilfellene. Etter syvårskrigen klarte ikke kongen̊a inndrive nok

skatter. Særlig mangelfull ble skatteinnkrevingen i den norske delen av tvillingrikene. Prisnivået fra før

krigen ble ikke gjenopprettet. Qvigstad konkluderer med at selv om prisstabilitet er det normale, så er

det perioder med sterk variasjon i prisene. Gjennomgående er det slik at etter de fleste periodene med

inflasjon og deflasjon, gjenopprettes prisnivået. Det er bare et mindretall av de unormale episodene (seks

i alt) hvor det skjer varige endringer i prisnivået.

Øyvind Eitrheim har skrevet om Bogstad gård, Peder Anker og trukket frem enkelte pengehistoriske

episoder fra tiden før og etter 1814. Peder Anker og Bogstad gård har spilt viktige roller i Norges historie.

Anker ble høsten 1814 utnevnt til Norges første statsminister i Stockholm, og som vertskap på Bogstad

gård brukte han stedet som representasjonsbolig når han var i Norge. Napoleonskrigene satte sine spor

i det dansk-norske tvillingriket og skapte store økonomiske forstyrrelser. Den dansk-norske stat gikk

bankerott, og pengevesenet sluttet så å si å fungere. Trelastadelen, inklusive Ankerbrødrene, led store

økonomiske tap. De to første forsøkene påå gjenopprette tilliten til pengevesenet mislyktes. Opprettelsen

av Norges Bank i 1816 ble starten på en viss stabilisering, men starten var vanskelig, og nye tilbakeslag

fulgte. Fra 1822 ble kursen satt forå knytte pengesedlene til sølv, men det var først 20år senere at sedlene

oppn̊adde pari kurs.

I sitt åpningsforedrag p̊a konferansen pekte sentralbanksjef Svein Gjedrem på at vi kan g̊a til historien

for å lære, slik at vi st̊ar bedre rustet til̊a treffe de rette valgene fremover. Historieforskning kan brukes til

å kaste lys over økonomiske sammenhenger og kanskje lovmessigheter. Som et eksempel tok Gjedrem

utgangspunkt i situasjonen i 1905 og stilte spørsmålet om det var mulig ut fra de historiske trender - slik

de var da -̊a fremskrive utviklingen de neste 100årene. En lærdom av denne analysen er at det er svært

vanskeligå forutse den realøkonomiske utviklingen med utgangspunkt i enkle trendfremskrivninger. En

annen lærdom er at prisstabilitet ikke kommer av seg selv. Betydelige forstyrrelser og feilslått økonomisk

politikk kan føre til at økonomien mister sitt nominelle ankerfeste.

Ola Honningdal Grytten presenterte foreløpige resultater fra arbeidet medå konstruere sammenhen-

gende nominelle lønnsserier for industri og skipsfart tilbake til 1700-tallet. De nye seriene for nominelle

iv NORGESBANKS SKRIFTSERIENR. 37

ii

“op37main” — 2006/2/28 — 22:22 — page v — #5 ii

ii

ii

lønninger bygger i hovedsak på allerede utførte arbeider samt data hentet fra professor Ingvar Weder-

vangs lønns- og prishistoriske arkiv ved Norges Handelshøyskole.

Lars Jonung har sett nærmere på den skandinaviske myntunionen (SMU) fra 1873 som Norge formelt

sluttet seg til i 1875. Myntunionen bygde, ifølge Jonung, på den nye felles valutaenheten - den skandi-

naviske kronen. Jonungs artikkel belyser etableringen, funksjonsmåten, effektene og oppløsningen av

den skandinaviske myntunionen. Han sammenligner dessuten den skandinaviske myntunionen med da-

gens europeiske økonomiske og monetære union (EMU). En konklusjon er at medlemskap i EMU krever

større grad av økonomisk og politisk tilpasning enn medlemskap i SMU gjorde på sin tid. Jonung hevder

dessuten at medlemskap i euroområdet bør sees som en tilbakevending til den stabiliseringspolitiske linje

som r̊adde da SMU ble etablert for 130år siden.

Bård Frydenlund har skrevet om embedsmannen og handelsmannen Peder Anker, og gir et historisk

riss av forretningslivet i Christiania i tiden før 1814. Eksemplene som trekkes frem, er knyttet til arbeidet

med oppføring av en ny masovn på Fossum ved Bogstadvannet, og bygging av kjerraten iÅsa i perioden

1805-09 forå sikre tilgang av tømmer til Ankers sagbruk langs Lysakervassdraget.

Preben Munthe beskriver Ankerbrødrenes reise gjennom Europa og deres møte med Adam Smith

tidlig på 1760-tallet. Unge adelsmenn og sønner av velstående foreldre i Europa på 1700-tallet tilbrakte

gjerne flere av sine ungdomsår p̊a s̊akalte “dannelsesreiser”. I tillegg til språk og viktige kontakter for

senere̊ars forretningsvirksomhet, gav disse reisene også mulighet for de unge til̊a motta intellektuelle

stimulanser fra europeisk tenkning innenfor filosofi, økonomi og politikk. I Munthes artikkel trekkes

linjene fra Ankerfamiliens reise til utformingen av Norges Grunnlov vel 50år senere.3

Aanund Hylland reflekterer over unionsoppløsningen i 1905. Han argumenterer for at vi gjerne kan

feire 7. juni, menikkemed den begrunnelse at unionen med Sverige ble oppløst denne datoen. Forå hevde

at unionen ble oppløst 7. juni, m̊a man forutsette at Norge ikke følte seg bundet av sine internasjonale

forpliktelser, alts̊a at vi kunne følge avtaler så lenge vi ans̊a detå være i egen interesse, men neglisjere

dem om det skulle passe oss. Blant stormakter har dette ikke vært en helt uvanlig holdning, verken før

eller etter 1905. Vi i Norge bør imidlertid ikke gjøre eller si noe som støtter en slik holdning, skriver

Hylland.

Oslo, 30. desember 2005

Øyvind Eitrheim og Jan F. Qvigstad

3Ankerfamilien kom senere i kontakt med en annen meget kjent økonom, Thomas R. Malthus, da han besøkte Norge som-meren 1799,̊aret etter at han hadde publisert sitt berømte verk“Essay on the Principle of Population”(Malthus, 1798). Malthusbesøkte Bernt Anker p̊a hans landsted på Frogner g̊ard (i dag Oslo bymuseum i Frognerparken) og Peder Anker på Bogstad g̊ard. Ireisedagboken for 28. juni 1799 sier Malthus om Bogstad:“Ankers hus viste seg uten sammenligningå være det mest praktfulle vihittil hadde sett”, Thomas R. Malthus“Reisedagbok fra Norge 1799”, s. 36, redigert av P. James, Royal Economic Society (1966),oversatt til norsk ved T. Bryn, J. W. Cappelens forlag A/S 1968. Reisedagboken beskriver for øvrig en rekke observasjoner Malthusgjorde under sin rundreise i Norge denne sommeren. Blant annet at en av grunnene til den lave befolkningsveksten i Norge var denlange militærtjenesten, som hindret de innkalte iå gifte seg tidlig og s̊aledes stifte altfor barnerike familier.

TILBAKEBLIKK P Å NORSK PENGEHISTORIE BOGSTAD GÅRD 7. JUNI 2005v

ii

“op37main” — 2006/2/28 — 22:22 — page vi — #6 ii

ii

ii

vi NORGESBANKS SKRIFTSERIENR. 37

ii

“op37main” — 2006/2/28 — 22:22 — page vii — #7 ii

ii

ii

Innhold

1 Fra Peder Anker til stabilitet i pengevesenet

Øyvind Eitrheim 1

1.1 Innledning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .2

1.2 Kaoset i pengevesenet rundt Napoleonskrigene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .4

1.3 Bogstad-familien og det første statslånet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .11

1.4 Tilliten til pengepolitikken gjenopprettes . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .11

2 Prisstabilitet kommer ikke av seg selv

Svein Gjedrem 19

2.1 Innledning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .20

2.2 Trendforlengelse av historiske utviklingstrekk 1905-2005.

Hvor feil kan man ta? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .21

2.3 Lærdommer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .23

3 Prisstabilitet er det normale. Hva kjennetegner det unormale?

Jan F. Qvigstad 25

3.1 Innledning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .26

3.2 Generelle trekk ved prisutviklingen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .26

3.3 Eksempler p̊a det unormale, 1516-1830 –

Perioden hvor vi ikke har tall for bruttonasjonalprodukt . . . . . . . . . . . . . . . . . .31

3.4 Eksempler p̊a det unormale, 1830-2005 –

“The good”, “the bad” and “the ugly” . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .46

TILBAKEBLIKK P Å NORSK PENGEHISTORIE BOGSTAD GÅRD 7. JUNI 2005vii

ii

“op37main” — 2006/2/28 — 22:22 — page viii — #8 ii

ii

ii

3.5 Avslutning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .53

4 Historisk lønnsstatistikk 1726-2004

Ola Honningdal Grytten 57

4.1 Innledning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .58

4.2 Utfordringer i arbeid med historiske lønnsdata . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .58

4.3 Tidligere arbeider . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .60

4.4 Konstruksjon av nominelle lønnsserier . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .61

4.5 Metodiske og kildemessige problemer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .62

4.6 Nominelle lønnsserier . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .65

4.7 Deflator . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .72

4.8 Reallønner . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .73

4.9 Sammenligning med BNP . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .75

4.10 Konklusjoner . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .77

5 Den skandinaviska myntunionen 1873-1924 - en̈oversikt

Lars Jonung 81

5.1 Inledning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .82

5.2 Tillkomsten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .82

5.3 Funktionss̈attet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .84

5.4 Den makroekonomiska utvecklingen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .85

5.5 Uppl̈osningen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .86

5.6 SMU j̈amfört med EMU . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .87

5.7 Slutsatser . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .89

6 Bogstad og Peder Anker - næringsutvikling og investeringer

Bård Frydenlund 93

6.1 Innledning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .94

6.2 Om Peder Anker, Christiania-eliten og båndene til andre byer i Nord-Europa. . . . . . .94

6.3 Handelssystemet og kassene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .95

6.4 Handelselitenes rolle for handelskapitalismens utvikling . . . . . . . . . . . . . . . . .96

6.5 Masovnen p̊a Fossum og Den kongelige kredittkassen –

“Hjelp” fra det offentlige . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .97

6.6 Tømmereksporten og kjerraten iÅsa –

Ren privatinvestering . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .99

6.7 Oppsummering . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .100

viii NORGESBANKS SKRIFTSERIENR. 37

ii

“op37main” — 2006/2/28 — 22:22 — page ix — #9 ii

ii

ii

7 Adam Smiths norske ankerfeste

Preben Munthe 103

7.1 Innledning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .104

7.2 The Grand Tour . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .104

7.3 Brødrene Ankers Grand Tour . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .105

7.4 Neste gang i Toulouse . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .106

7.5 Næringsfrihet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .108

8 Unionsoppløsningen i 1905: Bør vi feire 7. juni?

Aanund Hylland 111

8.1 Innledning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .112

8.2 Bør vi feire unionsoppløsningen 7. juni? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .113

8.3 Vår holdning til andres uavhengighet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .113

8.4 Hva skjedde og hva skjedde ikke 7. juni 1905? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .114

8.5 Ensidig uavhengighetserklæring eller forhandlinger og avtale? . . . . . . . . . . . . . .115

8.6 Betydningen av antall parter i unionen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .115

8.7 Hvorfor varte den svensk/norske unionen så lenge? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .116

8.8 Kontrafaktiske spekulasjoner . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .117

TILBAKEBLIKK P Å NORSK PENGEHISTORIE BOGSTAD GÅRD 7. JUNI 2005ix

ii

“op37main” — 2006/2/28 — 22:22 — page x — #10 ii

ii

ii

x NORGESBANKS SKRIFTSERIENR. 37

ii

“op37main” — 2006/2/28 — 22:22 — page 1 — #11 ii

ii

ii

KAPITTEL 1

Fra Peder Anker til stabilitet i pengevesenet

Øyvind Eitrheim1

Peder Anker og Bogstad gård har spilt viktige roller i Norges historie. Peder Anker ble høsten 1814

utnevnt til Norges første statsminister i Stockholm, og som vertskap på Bogstad g̊ard brukte han stedet

som representasjonsbolig når han var i Norge. Bogstad gård dannet derfor en perfekt ramme for konfe-

ransen “Historisk-monetær statistikk for Norge” på dagen for markeringen av unionsoppløsningen fra

Sverige, den 7. juni 2005. Tiden fra 1807 til 1842 var en spesielt vanskelig tid i den norske penge-

historien. Den dansk-norske stat gikk bankerott og pengevesenet sluttet såå siå fungere. Trelastadelen,

inklusive Peder Anker, led store økonomiske tap. De to første forsøkene på å gjenopprette tilliten til

pengevesenet mislyktes. Opprettelsen av Norges Bank i 1816 ble starten på en viss stabilisering, men

starten var vanskelig og nye tilbakeslag fulgte. Stortinget vedtok i 1822 en langsiktig strategi med sikte

på å gjeninnføre sølvmyntstandard. Fra 1822 til 1842 var det forholdsvis stø kurs hvor sedlene gradvis

gjenvant sin verdi i forhold til det lovede innvekslingsforholdet til sølv. Først gjennom loven av 23.

april 1842 ble sølvinnløsningsplikt til pari kurs gjeninnført etter 85år med papirmyntstandard.

1Øyvind Eitrheim er forskningsdirektør i Norges Bank. Takk til Egil Borlaug, Bård Frydenlund, Ola H. Grytten, AanundHylland, Jan T. Klovland, Jan F. Qvigstad, Kolbjørn Skaare og Bent Vale for nyttige kommentarer under arbeidet med denneartikkelen. Gjenværende feil og mangler er forfatterens ansvar.

TILBAKEBLIKK P Å NORSK PENGEHISTORIE BOGSTAD GÅRD 7. JUNI 2005

ii

“op37main” — 2006/2/28 — 22:22 — page 2 — #12 ii

ii

ii

KAPITTEL 1 FRA PEDER ANKER TIL STABILITET I PENGEVESENET

1.1 Innledning

Peder Anker kjøpte Bogstad gård i 1772 for 90 000 riksdaler.2 Fra 1804 var han eneeier av både

Sørkedalsgodset, Nordmarksgodset, store deler av Hadelandsallmenningen og Bærums Verk. Det var

statens pengeproblemer som førte disse store skogeiendommene utenfor Oslo over på private hender

midt på 1600-tallet. Kong Christian IV hadde ikke klartå oppfylle sine gjeldsforpliktelser. Krongodset

var pant for l̊an som kongen hadde tatt opp blant annet i forbindelse med Kalmarkrigen (1611-1613), og

Danmark-Norges inntreden i Trettiårskrigen i 1625. Da Kongen ikke kunne innfri gjelden, gikk pantet

over til panthaverne.

Etter liberaliseringen av utenrikshandelen i 1788 (opphevelse av kornmonopolet, jernmonopolet og

andre eksport- og importforbud, samt kraftig reduksjon av mange tollsatser) ble det god vekst i den

norske økonomien. Dette gjaldt også for forretningene til Peder Anker. Økonomien utviklet seg godt

inntil Danmark-Norge ble trukket inn i Napoleonskrigene – på fransk side. I 1807 ble mye endret. Han-

delen med Storbritannia ble brutt, og blokade førte Norge inn i en lang økonomisk nedgangsperiode.

Selv jubelsommeren i 1814 kunne ikke overskygge de dårlige tidene.

Familien p̊a Bogstad g̊ard spilte sentrale roller i den første perioden i unionen med Sverige. Peder

Anker ble 18. november 1814 utnevnt til norsk statsminister i Stockholm, og svigersønnen grev Herman

Wedel Jarlsberg ble finansminister i Christiania.3 Begge var tilhengere av unionen, språkmektige menn

av europeisk format, som fikk god kontakt med kronprins Carl Johan (som aldri lærte svensk eller norsk).

Ankerfamilien og Bogstad g̊ard hadde stor politisk betydning i tiden før 1814, i 1814 og i tiden etter.

Men perioden fra 1807 til 1842 var en spesielt vanskelig tid i den norske pengehistorien. I de følgende

avsnittene har vi beskrevet de viktigste hendelsene som hadde betydning for utviklingen i pengevesenet

i denne perioden. Vi har supplert denne fremstillingen medå beskrive i rammer de ulike pengeenhetene

som ble benyttet, og hvilke institusjoner som utstedte pengesedler. Dessuten beskriver vi de viktigste

politiske begivenhetene som hadde betydning for tilliten til pengevesenet.

Vår tid er kjennetegnet av høyt utviklede finansinstitusjoner som tilbyr betalingstjenester knyttet til

innskuddskonti (debetkort) og avtaler om kreditt (kredittkort). Pengemengden består i hovedsak av pub-

likums beholdning av ulike typer bankinnskudd, mens sedler og mynt bare utgjorde vel 5% av penge-

mengden i 2005. I perioden vi betrakter i denne artikkelen, bestod pengemengden utelukkende av sedler

og mynt. Bankinnskudd fikk først betydning for pengemengden et godt stykke inn på 1800-tallet.4

2Han innledet kjøpsforhandlingene 1772 og flyttet trolig inn 1773 med Anna Elisabeth Cold, men skjøtet er datert 31. mars1775. Peder Anker og Anna Elisabeth Cold giftet seg 28. oktober 1772.

3At Kronprins Carl Johan ønsket seg Peder Anker som den første norske statsminister i Stockholm skyldtes nok i stor grad depersonlige egenskapene som gjorde Anker skikket til denne rollen. Peder Anker hadde dessuten, som vertskap på Bogstad gjennommange̊ar, et omfattende personlig nettverk. Ikke minst hadde han god kontakt med den svenske kongefamilien og med politikere iStockholm. Selv om Peder Anker flyttet til Stockholm og brukte Pechlinska huset som sin primære statsministerbolig, ble Bogstadopprettholdt som representasjonsbolig i forbindelse med store mottakelser (Frydenlund, 2005).

4Christiania Sparebank ble etablert som Norges første sparebank i 1822, og den første forretningsbanken, Christiania Bank ogKredittkasse, ble etablert i 1848.

2 NORGESBANKS SKRIFTSERIENR. 37

ii

“op37main” — 2006/2/28 — 22:22 — page 3 — #13 ii

ii

ii

Det sentrale skillet vi fokuserer på, er mellom sedler og mynt, og vi legger særlig vekt på å forst̊a

den manglende tilliten sedlene fikk i forbindelse med Napoleonskrigene. Mange land innførte sedler

som tvungent betalingsmiddel på 1700-tallet, og dette gjorde det mulig for statsmyndigheteneå finan-

siere statsutgiftene ved hjelp av seddelpressen.5 På 1600-tallet hadde Danmark-Norgesølvmyntstandard,

men etter hvert som sedler ble innført på 1700-tallet gikk flere land over til enpapirmyntstandardder

seddelbanken ikke hadde plikt tilå innløse sedler mot sølv. Danmark-Norge gikk i realiteten over til pa-

pirmyntstandard i 1757 da den daværende seddelbankens plikt tilå innløse sedler mot sølv ble opphevet.6

Pengenes ulike rollerAvregningsenhet

Pengeenheten gjør det muligå holde oversikt over fordrings- og gjeldsforhold i økonomien.

Verdien av varer, tjenester og eiendeler uttrykkes i pengeenheter som aktørene i økonomien

har kunnskap om og tillit til. Idag er pengeenhetenkrone, mens pengeenhetene man måtte

forholde seg til tidlig p̊a 1800-tallet, var henholdsvisriksdaler courant, riksbankdalerog

speciedaler.a

Betalingsmiddel

Penger brukes som instrument ved oppgjør mellom parter i økonomiske transaksjoner.

Betalingsoppgjør skjer ved at det overføres betalingsmidler mellom partene. Sedler og mynt

omtales somlovlige eller frigjørendebetalingsmidler, siden debitorer kan kreveå innfri sin

gjeld ved hjelp av disse. For at penger skal fungere som transaksjonsmiddel, må de være

tilgjengelige og aktørene i økonomien må ha tillit til dem.

Verdioppbevaringsmiddel

Penger brukes også som verdioppbevaringsmiddel. Anekdotiske eksempler er “sølvpenger på

kistebunnen”, “sedler i madrassen” eller “penger i banken”. For at penger skal fungere som

verdioppbevaringsmiddel, m̊a aktørene ha tillit til at pengenes verdi blir opprettholdt over tid.

Men det er lett̊a finne eksempler der tilliten til pengenes verdi er blitt undergravet. Under

metallmyntstandardvil utmynting med for lavt metallinnhold ødelegge tilliten til myntene

fordi det i praksis vil være vanskelig̊a skille god og d̊arlig mynt fra hverandre.b Underpapir-

myntstandardvil overdreven bruk av seddelpressen undergrave tilliten til pengesedlene på

grunn avinflasjon. Penger som faller i verdi på denne m̊aten mister tillit, og aktørene vil

forsøkeå unng̊a dem ved̊a flytte formuen til andre formuesobjekter.

aDisse pengeenhetene er nærmere omtalt i rammene på side 5, 8 og 9.bDet forhold at d̊arlige mynter fortrenger gode mynter, betegnes i litteraturen som Gresham’s lov.

5En rekke eksempler på dette er drøftet av Jan F. Qvigstad i kapittel 3 i denne boken.6Se egen ramme på side 9 for detaljer.


ii

“op37main” — 2006/2/28 — 22:22 — page 4 — #14 ii

ii

ii


1.2 Kaoset i pengevesenet rundt Napoleonskrigene

Norge ble sterkt preget av krigen, og nedgangstidene ble langvarige. Etableringen av et eget pengesystem

kom p̊a toppen av et finansielt og pengemessig kaos med priseksplosjon (hyperinflasjon) og kollaps

i pengenes verdi. V̊ar beretning starter i august 1807 med krigen med England, bombardementet av

København, fl̊ateranet og den engelske blokaden.

Den 24. august 1807 ble det nedsatt en regjeringskommisjon som fra Christiania styrte Norge under

Napoleonskrigene. Det var akutt pengemangel i landet, og regjeringskommisjonen utstedte derfor egne

pengesedler, såkalte assignasjonsbevis, forå avhjelpe situasjonen. Assignasjonsbevisene ble trykt i Al-

tona i Schlesvig-Holstein, da det ikke var noe seddeltrykkeri i Norge. De kunne benyttes i de offentlige

kasser eller løses inn mot riksdaler courantsedler, men da bare i de danske byene Rendsborg og Aalborg.

Seddelomløpet ble femdoblet i perioden fra 1806 til 1812, samtidig som prisnivået i Norge ble mer enn

ellevedoblet. Den raskt synkende pengeverdien førte også til at skillemynt forsvant ut av omløp fordi

metallverdien etterhvert oversteg pengeverdien. Forå bøte p̊a mangelen p̊a skillemynt ble det utstedt

skillemyntsedler b̊ade i Danmark og Norge. Som følge av krigen var kommunikasjonen mellom Norge

og Danmark d̊arlig, og i 1813 var Norge i praksis så godt som adskilt fra Danmark. Prins Christian Fred-

erik hadde blitt utnevnt til stattholder i Norge og hadde ansvaret forå lede statsstyret fra Christiania. Det

var ůar og statens inntekter sviktet.

Den 5. januar 1813 ble det opprettet en ny seddelbank i København, kalt Rigsbanken. Riksbankdaler

ble innført som ny pengeenhet til erstatning for riksdaler courant.7 Pariverdien av 200 riksbankdaler

ble satt til 100 speciedaler sølv. Som sikkerhet for riksbankdalerens verdi fikk Rigsbanken pant i fast

eiendom. De gamle courantdalersedlene skulle veksles i nye riksbankdalersedler i forholdet 6:1. Den

gamle pengeenheten riksdaler courant ble dermed i praksis nedskrevet med nær 90 prosent. Siden den

dansk-norske staten som eide Courantbanken (den opprinnelige seddelbanken) ikke hadde tilstrekkelig

sølv til å innfri sin gjeld til seddelinnehaverne, er den kraftige reduksjonen av pengeverdien ofte omtalt

som en“statsbankerott”(Jahn m.fl., 1966, s. 6).8

Siden gamle og nye sedler forble i omløp, kunne ikke nye riksbankdalersedler få større verdi enn

seks gamle courantsedler. Forsøket på å rette opp pengesystemet mislyktes, kursen på riksbankdaler mot

hamburger bancosteg fra om lag 300 i januar 1813 til om lag 1 000 i slutten av juli (basert på tall fra

Rygg, 1918, bilag s. 387).9

7Se egen ramme på side 5 for detaljer om disse pengeenhetene.8Bruken av uttrykket“statsbankerott” om forordningen av 5. januar 1813 er omstridt og kritiseres blant annet av Keilhau

(1952, s.52-54).9Kursen p̊a courantsedler og riksbankdalersedler mothamburger bancorefererer seg til kursen i sølvpengemarkedet i Hamburg.

Vi omtaler dette markedet i en egen ramme på side 8.


ii

“op37main” — 2006/2/28 — 22:22 — page 5 — #15 ii

ii

ii

Begreper

Det må skilles mellom sedler og mynt, og mellom skillemynt og den offisielle myntenheten.

Skillemynten var ofte preget i mindre verdifulle metaller og oppnådde ikke alltid sin

pålydende verdi. I det følgende skal vi ikke omtale skillemynt mer.

Myntenheter og sølvinnhold

Myntenhet Antall myntenheter per mark Gram sølv

fint sølv (233,855 gram) per myntenhet

Speciedaler 9 1/4 25,282 gram

Riksdaler courant 11 1/3 20,634 gram

Riksbankdaler 18 1/2 12,641 gram

Myntenheter i de ulike tidsperider

Vi vil i det følgende omtale myntenhetenespeciedaler, riksdaler courantog riksbankdaler.a

Christian V’s myntordning fra 1671 slo fast at det skulle gå 9 1/4 speciedaler på én mark fint

sølv.b Speciedaleren tilsvarte dermed 25,282 gram fint sølv. Riksdaler courant var i hovedsak

en avregningsenhet, men ble unntaksvis utmyntet.c

Riksdaler courantinneholdt mindre sølv enńen speciedaler. Vi regner 11 1/3 courantdaler

per mark fint sølv (233,855 gram). Courantdaleren fikk med dette et sølvinnhold som svarte

til 81,6 % (=100·(9,25/11,33)) av sølvinnholdet i speciedaleren. Dette svarer til en pari kurspå riksdaler courant p̊a 122,5 n̊ar parikursen p̊a speciedaler er 100. Fra 1795 regnes forholdet

mellom riksdaler courant og speciedaler til 4:5 (eller 80%), og dette gir courantdaleren en

pari kurs p̊a 125 mot speciedaleren. Dette kommer også til uttrykk i preget mynt idet det

ble utmyntet 24-skillings- og 8-skillingsmynter som, regnet mot henholdsvis courantdaler og

speciedaler, svarte til forholdet 4:5 og 12:15 (Skaare, 1995, s. 135).d I 1813 bleriksbankdaler

innført som ny myntenhet og det skulle utmyntes 18 1/2 riksbankdaler per mark fint sølv. Den

nye riksbankdaleren fikk med dette halvparten av sølvinnholdet til en speciedaler. Parikursen

for riksbankdaler ble derfor satt til 200. Riksbankdaleren var delt i 6 markà 16 skilling. I 1816

ble speciedalergjeninnført som offisiell pengeenhet i Norge da Stortinget vedtok lovene om

Norges Bank og pengevesenet, sanksjonert 14. juni 1816. Sølvinnholdet skulle være 9 1/4

speciedaler per mark fint sølv. Hver speciedaler ble delt i 120 skilling eller fem ortà 24

skilling. Vi viser forøvrig til Skaare (1995) for en oversikt over Norges mynthistorie.

aI tillegg eksisterte s̊akalteriksdaler kronersom ble innført av Christian IV i 1618 men disse spilte en mindresentral rolle.

bÉn mark fint sølv veide 233,855 gram og omtales ofte som en kølnsk mark etter den tyske byen Köln.cSlik utmynting skjedde gjerne i forbindelse med kongelige personers besøk i Norge (Skaare, 1995, s. 135).dDet samme gjaldt forholdet mellom riksdaler courant-sedlene og riksdaler species-sedlene som ble utstedt av

Speciebanken i perioden 1791-1798 (Rønning, 1980). Speciebanken er nærmere omtalt i rammen på side 9.


ii

“op37main” — 2006/2/28 — 22:22 — page 6 — #16 ii

ii

ii


Rigsbanken fastsatte 1. august 1813 innløsningskursen for riksbankdaler til 375.10 Dette representerte

en nedskriving av pariverdien med nær 47 prosent. Seddelkursen i markedet var imidlertid enda svakere,

målt mot hamburger banco steg kursen på riksbankdaler til 2 333 ved utgangen av 3. kvartal 1813 (den

tilsvarende kursen p̊a riksdaler courant var da hele 14 000). Dermed var den første kollapsen et faktum.

Ifølge Torkel H. Aschehoug, professor i rettsvitenskap 1862-1886 og i statsøkonomi fra 1870, påførte

oppryddingen etter den dansk-norske statsbankerotten vedårsskiftet 1812/1813:

�... samfundet forøgede økonomiske lidelser. Ikke nok med at[den nye Rigsbanken]man-

glede sølv til at opretholde de nye rigsbanksedlers værdi. Men den fik først efterhaanden

disse nye sedler færdige, [...] og den maatte afgive 15 millioner av dem til statskassen, som

hurtigen satte dem i omløb. Følgen heraf var, at de gamle courantsedler maatte forblive i

omløb som tvungne betalingsmidler efter det lovbestemte kursforhold (1:6) saa længe indtil

de af Rigsbanken blev indløste.�

(Aschehoug, 1903, 214-215).

For å skaffe staten penger utstedte prins Christian Frederik vinteren 1814 riksbankdalersedler i egen

(anonyme)11 regi, de s̊akalte “prinsesedler”.12 I tillegg ble det utstedt sedler (også riksbankdaler) fra

Rigsbankens filial i Christiania i samme periode. Under Napoleonskrigene hadde det også blitt utstedt

flere typer pengerepresentativer som i praksis fungerte som betalingsmidler.13

Riksforsamlingen p̊a Eidsvoll gjorde et nytt forsøk på å gjenreise tilliten til pengevesenet. Den 13.

mai 1814 vedtok riksforsamlingen med 79 mot 29 stemmer den såkalte“Eidsvollsgarantien”. Rigs-

bankens norske filial – som ble omdøpt tilNorges midlertidige rigsbankog fungerte som sentralbank

for det uavhengige Norge sommeren 1814 – skulle få utstede 14 millioner riksbankdaler i nye sedler.

Medlemmene av riksforsamlingen garanterte personlig for kursen. Kursen ble satt til 53 prosent av op-

prinnelig sølvverdi. Det innebar i realiteten den andre devalueringen siden 1813, denne gang med 47

prosent (Hodne og Grytten, 2000).14

10100 speciedaler rede sølv eller 200 riksbankdaler hamburger banco måtte n̊a betales med 375 riksbankdaler i sedler. Dentilsvarende økningen av innløsningskursen for de gamle courantdalersedlene var fra 1 200 til 2 250. Regjeringen i Københavnhadde forutsett at markedskursen på de nye riksbankdalersedlene mot hamburger banco ville være svakere enn innløsningskursenden første tiden, og hadde allerede da forordningen ble innført 5. januar 1813 bestemt at innløsningskursen skulle justeres hverthalvår (1. februar og 1. august).

11Jfr. sedlenes formulering “Udstædt efter højeste Befaling”.12Skaare (1995 s. 242) redegjør videre for prinsesedlenes skjebne. Den offisielle betegnelsen på sedlene varstattholderbeviseller

regentskapsbevis. Det var ikke gitt noen garanti eller sikkerhet for deres verdi. I et brev til Christian Frederik i april 1814 stempletkronprins Carl Johan prinsesedlene som falsknerier og truet medå behandle alle som var i besittelse av slike, som falsknere.Prinsesedlene ble etter hvert inndratt og brent på Akershus festning 19. mars 1817.

13Seddelmengden steg kraftig under Napoleonskrigene. Av de 145 millioner riksdaler courant som var i omløp i 1813 var omlag 45 millioner i form av assignasjonsbevis utstedt av regjeringskommisjonen i Norge eller danske og norske skattkammerbevis(Svendsen m.fl. 1968). I tillegg til riksdaler dansk courant sirkulerte også sedler utstedt av den dansk-norske Speciebank som varblitt etablert i 1791. Siden grunnlaget for seddelutstedelsen var innlån av riksdaler dansk courant ble verdien av de to seddeltypeneden samme.

14Rigsbanken fastsatte 1. august 1813 innløsningskursen for 200 riksbankdaler sølvverdi til 375 riksbankdaler. Dette var ogsåden kurs riksforsamlingen la til grunn da den vedtok Eidsvollsgarantien. Gamle sedler, assignasjonsbevis mv. skulle være veksletinn mot riksbankdalersedler innen utgangen av 1814. Slik gikk det ikke.


ii

“op37main” — 2006/2/28 — 22:22 — page 7 — #17 ii

ii

ii

Sommeren 1814 sirkulerte altså s̊avel de gamle riksdalersedlene som gjaldt før statsbankerotten (courants-

edler), og de nye riksbankdalersedler om hverandre. Riksbankdalersedler ble dessuten utstedt både av

Rigsbankens norske filial og av prins Christian Frederik (de omtalte prinsesedlene), men sedlene hadde

ikke fast innløsningsverdi. I første bind av Norges Banks historie sier Nicolai Rygg:

�Naar en seddelbank er fritatt for sin forpligtelse til at indløse sedlene med metal, blir

sedlenes avhængighet av landets mynt løst. De uindløselige sedler blir selv hovedmynt.

Deres verdi synker under metallets verdi, kan ogsaa tildels staa høiere end denne. Sedlenes

verdi svinger efter sine egne love, efter sin mængde i forhold til behovet og efter den større

eller mindre tillid de nyder. Under Napoleonskrigene blev papirmyntfoten almindelig i mange

land. Der blev utstedt store mængder sedler for at dække regjeringens utgifter.�

(Rygg, 1918 s. 18)

Den neste kollapsen skjedde da det ble klart at Eidsvollsgarantien ikke var tilstrekkelig tilå sikre

verdien til den nye pengeenheten riksbankdaler. Oppgaven medå grunnlegge det nye rikets pengevesen

gikk til det første ordentlige Storting 1815-1816. Det var dyp splittelse mellom Odelstinget og Lagtinget

i synet p̊a hvordan dette skulle gjøres, og 22. januar 1816 ble Eidsvollsgarantien forkastet av et samlet

Storting idet den ikke oppn̊adde kvalifisert flertall slik grunnlovens §76 krevde:

�Da Eidsvollsgarantien var forkastet, maatte det faa betydning hvad der forøvrig blev

bestemt med hensyn til sedlene. Naar garantien falt bort mistet sedlene ethvert grund-

lag. Men der kunde lægges et nyt med den følge at sedlene kunne arbeide sig op av den

dype fornedrelse. I denne retning maatte jo allerede lagtingets beslutning om en delvis ind-

dragelse av sedlene virke.� (Rygg, 1918, s. 381)

Tilsidesettelsen av Eidsvollsgarantien ble lagt merke til også i utlandet. Da grev Wedel foretok en reise

til England i 1818 forå forsøkeå skaffe den norske staten et lån, viste det seg at“mægtigere firmaer

hadde begivenhetene i friskt minde, og at Norges kredit led derunder”(Rygg, 1918, s. 87).

I dagene 5.-9. april 1816 vedtok Stortinget seks lover om etablering av et pengevesen med tilhørende

institusjoner. Sanksjon av lovene fulgte 14. juni. Norges Bank ble opprettet. Speciedaleren ble innført

som ny pengeenhet. Ifølge loven skulle Norges Bank ha et sølvfond på minst to millioner speciedaler. En

ny pengesanering m̊atte iverksettes og det kunne ikke utstedes nye penger før de gamle sedlene som var i

omløp, var sanert. Gamle sedler skulle innløses til en kurs 1:10, det vil si ti riksbankdaler per speciedaler.

Det innebar en nedskriving av riksbankdaleren med 80 prosent i forhold til opprinnelig verdi,15 den tredje

devalueringen siden 1813 (Hodne og Grytten, 2000). Innvekslingen skulle være fullført i løpet av 1817.

Det viste seg ikke̊a være mulig̊a etablere tilstrekkelig frivillig oppslutning om etableringen av sølv-

15Opprinnelig var det to riksbankdaler per riksdaler species.


ii

“op37main” — 2006/2/28 — 22:22 — page 8 — #18 ii

ii

ii


Seddelverdien kunne være forskjellig fra sølvverdien

I likhet med mange andre nasjoner hadde Danmark-Norge det som omtales som

sølvmyntstandard. På 1700-tallet var den viktigste pengeenhetenriksdaler courant. Etter

hvert ble det vanlig̊a utstede pengesedler pålydende riksdaler courant. En oversikt over ut-

stedere av sedler i denne perioden er omtalt i en egen ramme. Da Courantbanken ble opprettet

i 1736a garanterte banken som utsteder av sedlene innveksling mot den tilsvarende verdi i

sølv. En seddel p̊alydende en riksdaler courant ble lovet innvekslet mot en kurs som svarte til

sølvinnholdet. Hvis dette løftet ble holdt, sier vi at seddelen hadde pari kurs (i dette tilfellet

kurs 122,5). Courantbankens plikt til seddelinnløsning til pari kurs ble opphevet i 1757, og

det gikk hele 85̊ar før innløsningsplikten ble gjeninnført i 1842. I hele denne perioden hadde

vi derfor i praksis enpapirmyntstandardog ikke en metallstandard for pengeverdien. Fra

1795 ble pari kurs p̊a riksdaler courant satt lik 125 = 100·(5/4). Sølvmyntene var utmyntet ispeciedaler mens verdien av courantsedlene ble fastsatt på sølvpengemarkedet i Hamburg (se

nærmere omtale av dette markedet under). Hamburger banco hadde et fast sølvinnhold og tre

mark hamburger banco hadde samme sølvinnhold somén speciedaler. Det gikk derfor 27 3/4

mark hamburger banco på en kølnsk mark fint sølv (233,855 gram). Sedlenes verdi i forhold

til sølv, i vårt eksempel kursen på 100 riksdaler courant, ble notert mot hamburger banco. I

perioden 1795-1800 holdt kursen seg nær 125 som var pari kurs, men tidlig på 1800-tallet

begynte kursen p̊a courantsedlene̊a svekkes, dvs. stige. I 1809 var kursen steget til 250 mot

hamburger banco og dermed hadde sedlene mistet halve sølvverdien. En som ønsketå kjøpe

100 sølvspecier i 1809 m̊atte betale 250 riksdaler courant i sedler.

Sølvpengemarkedet i Hamburg

Sølvpengemarkedet i Hamburg utviklet seg på 1700-tallet til å bli det mest sentrale

sølvpengemarkedet i Europa.b Hamburger Bank utviklet seg i siste halvdel av 1700-tallet tilå

bli den sentrale oppgjørsbanken i Europa. Banken mottok innskudd i sølv (depositotjenester)

og flyttet sølvinnskudd mellom ulike kundekonti (girotjenester). Avregningsenheten ham-

burger banco tilsvarte en fast mengde sølv, og verdien var derfor utelukkende avhengig av

endringer i sølvprisen. En mark hamburger banco tilsvarte 8,427 gram fint sølv. Det ble

ikke foretatt utmynting av hamburger banco og det ble heller ikke utstedt sedler. Verdien

kunne dermed ikke forringes av inflasjon. Siden banken mottok sølvinnskudd fra mange

land, ble hamburger banco også en felles sølvreferanse for verdien på landenes valuta og etter

hvert som papirpenger ble mer og mer utbredt på 1700-tallet, fungerte den som referanse for

sedlenes sølvverdi. Flere land opphevet etter hvert innløsningsplikten for sedler mot sølv, og

innførte papirmyntstandard. Kursnoteringer i referansevalutaen hamburger banco viste hvor-

dan seddelverdien utviklet seg i forhold til pari sølvverdi.

aBankens egentlige navn var “Den Kiøbenhavnske Assignation-, Vexel- og Laane-banqve” men ble på folke-munne omtalt som Courantbanken. Se ramme på side 9 for detaljer.

bSe Wilhelm Keilhau (1952) for detaljer om dette markedet.8 NORGESBANKS SKRIFTSERIENR. 37

ii

“op37main” — 2006/2/28 — 22:22 — page 9 — #19 ii

ii

ii

Tidsperiode / Utsteder av sedler / Kommentar

dato pengerepresentativer

1695 Jørgen thor Møhlen Denne første seddelutstedelse i Danmark-Norge

med kongelig autorisasjon var i 1695. Sedlene ble

inndratt allerede̊aret etter.

1713-1729 Kong Frederik IV Krigsøkonomi satte staten i pengenød og kong

Frederik IV utstedte fra 1713 tre serier med

riksdalersedler. Sedlene sirkulerte ikke i Norge, og

ble inndratt i etterkant av den store nordiske

krig (1700-1720).

1736-1813 Courantbanken Seddelbank som i utgangspunktet var forpliktet

til å innløse riksdaler courantsedler mot sølv til

pari kurs. Innløsningsplikten ble endelig opphevet

i 1757, og i 1762 ble minste seddelvalør

redusert tilén riksdaler courant.

Courantbanken ble nasjonalisert i 1773.

1791-1813 Speciebanken Intensjonen var at Speciebanken skulle erstatte

Courantbanken. Siden Courantbanken i praksis

fortsatte sin virksomhet, ble resultatet at Specie-

banken, i tillegg tilå utstede egne riksdaler species-

sedler, ogs̊a bidro til distribusjon av riksdaler

courant-sedlene. Forholdet mellom verdien av de to

typene riksdalersedler var 4:5 (jf. fotnoted s. 5).

Speciebanken ble overtatt av staten i 1813.

1799-1813 Depositokassen Depositokassen ble opprettet da Speciebanken i

1799 ikke klarte̊a imøtekomme behovet for sedler

innenfor gjeldende dekningsregler. Depositokassen

var en kredittinstitusjon som gav lån til eksisterende

virksomheter. L̊an ble gitt i riksdaler courant-

sedler. Depositokassen utstedte ikke egne sedler.a

1807-1813 Regjeringskommisjonen Forå avhjelpe pengemangelen i Norge under

blokaden utstedte regjeringskommisjonen store

mengder assignasjonsbevis. Det var også mangel

på skillemynt, og Den Kongelige Mynt på

Kongsberg ble gjen̊apnet i 1807 etter̊a ha blitt

lagt ned i 1806.

aSedlene skulle merkes med et spesielt stempel.


ii

“op37main” — 2006/2/28 — 22:22 — page 10 — #20 ii

ii

ii


Tidsperiode / Utsteder av sedler / Kommentar

dato pengerepresentativer

1813 Rigsbanken Banken ble opprettet ved forordningen av 5. januar

1813 og skulle erstatte Courantbanken, Specie-

banken og Depositokassen. Planen varå erstatte

gamle courantsedler med nye riksbanksedler i for-

holdet 6:1, og gjenopprette tilliten til penge-

vesenet. Forsøket mislyktes.

1814 Prins Christian Frederik Utsteder av pengerepresentativer vinteren 1814

(stattholderbevis eller regentskapsbevis, på folke-

munne kalt “prinsesedler”).

1814 Norges midlertidige Eidsvollsforsamlingen garanterte for de tidligere

Rigsbank utstedte sedler samt 14 millioner riksbankdaler som

ble utstedt sommeren 1814 (“Eidsvollsgarantien”).

Stortinget opphevet garantien 22. januar 1816.

Sedlenes verdi fortsatte̊a falle betydelig i perioden

1814-1816. Dette forsøket på å gjenopprette tilliten

til pengevesenet mislyktes også.

1816 Norges Bank Lov om Norges Bank vedtas. Riksbanksedler skulle

veksles inn i nye speciedalersedler i forholdet 10:1.

23. august 1818 utsatte Stortingetå gjeninnføre

innløsningsplikt for speciedalersedler mot sølv

til pari kurs. Sedlenes verdi falt betydelig frem til

1822, og først fra januar 1823 ble innløsningsplikt

innført, men til en betydelig overkurs. Innløsnings-

plikt til pari kurs ble først gjeninnført 23. april 1842,

nesten 20̊ar senere.

fondet. Det ble derfor skrevet ut en tvungen sølvskatt og Norges Bank ble etablert vedfundasjon16 etter

mønster av den dansk-norske Speciebank som ble opprettet i 1791 (Rygg, 1918).17

16En fundasjon(eller funda(t)s) ble brukt som betegnelse på bestemmelser gitt av staten, eller med dens godkjenning, om brukog forvaltning av midler avsatt til et bestemt formål (Kunnskapsforlaget, 1979).

17Lovgiverne i 1816 hadde vedtatt lover som dekket to måterå etablere Norges Bank. Først forsøkte manå etablere en frivilligbank ved enoctroi, som var den vanlige m̊atenå regulere statlige privilegier som ble gitt til private. Forsøket på å etablere enfrivillig bank måtte imidlertid oppgis da sølvfondet fikk for liten oppslutning. Norges Bank ble derfor etablert ved enfundasjon.Hovedkontoret ble plassert i Trondheim – i god avstand fra de øvrige statsmyndighetene. Sølvfondet på to millioner speciedalerble finansiert ved at det ble skrevet ut tvungen sølvskatt. Sølvskatten var svært byrdefull og det tok lang tidå inndrive nok sølv tilå fylle opp fondet. Skaare (1995, s. 150-164) gir en fyldig beskrivelse av hvordan“Det frie Norge ordner sitt pengevesen”.


ii

“op37main” — 2006/2/28 — 22:22 — page 11 — #21 ii

ii

ii

1.3 Bogstad-familien og det første statslånet

Den statsfinansielle situasjonen ble stadig verre iårene etter 1814. Det var helt nødvendig med et statslån.

Skatteinntektene dekket ikke statens utgifter. Det var ikke enkeltå finne noen som ville yte lån til den

unge nasjonen. Etter at grev Wedels forhandlinger i London i 1818 ikke førte frem, lyktes det Peder

Anker å skaffe et mindre lån fra Michaelson & Bendix (Stockholmsbasert bankierforma) i 1819. Lånet

ble gitt p̊a stramme vilk̊ar, og statsminister Anker og grev Wedel måtte stille Bogstad g̊ard og Bærums

verk i pant som sikkerhet for lånet (Keilhau, 1929, s. 310).

Først i 1820 lyktes det̊a få innvilget et større lån hos Brødrene Benecke i Berlin. Ifølge Oskar Kristiansen

(1931, s. 289) ble dette såkalte“tyvelånet” gitt med sikkerhet i alle statens faste eiendommer og statens

tollinntekter (Steen, 1954, s. 69-70). Lånet ble imidlertid gitt p̊a s̊a d̊arlige vilkår at det ble vurdert som en

nasjonal fornærmelse, og lånet ble innløst allerede i 1824.18 Nye lån ble opptatt p̊a bedre betingelser.19

De d̊arlige tidene førte til at en rekke store virksomheter gikk konkurs. I mai 1819 brant trelast-

lageret til det Ankerske fideikommiss20 (der Oslo S. ligger i dag) og hele vinterproduksjonen av trelast

ble ødelagt. Verdiene var ikke forsikret. Danske assurandører sluttetå tegne forsikringer i Norge etter

1814, og et norsk forsikringsmarked hadde ikke blitt etablert. Det Ankerske fideikommiss gikk konkurs

høsten 1819. Peder Anker og grev Wedel Jarlsberg kjøpte imidlertid opp store deler av boet, blant annet

Hakadal og Moss jernverk, etter konkursen.21 Bogstad g̊ard, Bærums Verk og skogeiendommene var

sterkt bel̊ant, og gjelden var tung̊a betjene. Av bokenLøvenskiold-Vækerø. En familiebedrift gjennom

355år av Gunnar Jermann (2004) fremgår det at Norges Bank i perioder på 1820- og 1830-tallet hadde

pant i Nordmarka for 90 000 speciedaler.22

1.4 Tilliten til pengepolitikken gjenopprettes

Vi har sett hvordan riksdaler courant først ble avløst av riksbankdaler (forordningen av 5. januar 1813).

Deretter ble riksbankdaler erstattet av speciedaler (lov om Norges Bank av 14. juni 1816). Kursen på

18Til å kontrollere at l̊anevilk̊arene ble overholdt, ble det opprettet en kommisjon på fem medlemmer, oppnevnt direkte eller in-direkte av l̊angiveren. Administrasjonsomkostningene for lånet var store. Driften av kommisjonens kontor kostet 2 000 speciedalersølvårlig, og n̊ar det gjaldt dokumentene som var stilt som sikkerhet for lånet var disse deponert i Hamburg. Dette forsinket selvsagtalle transaksjoner som hadde med disse eiendommeneå gjøre. Selv Carl Johan fant Beneckes betingelser“høist upassende ogforkastelige”, men kongen m̊atte la sine betenkeligheter fare og underskrive kontrakten (Kristiansen, 1931 s. 290-1, Steen, 1954,s. 70).

19Mens Peder Ankers halvårige l̊an fra Michaelson & Bendix i 1819 hadde en effektiv rente på hele 28 prosent (Steen, 1954, s.64), var den effektive renten på det s̊akalte“tyvelånet” vel 12,5 prosent (Klovland, 2004a, s. 106). Sverre Steen (1954, s. 70) pekerpå at det selvstendige Norge allerede nøt tilstrekkelig tillit i det internasjonale pengemarkedet tilå få lån p̊a noenlunde sammevilk år som andre stater. Slik sett representerte“tyvelånet” en nasjonalpolitisk seier ifølge Steen.

20Et fideikommiss betegner en formuesmasse som holdes sammen slik at den som er eier bare har krav på formuesavkastningen.Formuen g̊ar uforminsket videre i arv. Det Ankerske fideikommiss bestod av formuen som Peder Ankers eldre bror Bernt Ankeretterlot seg ved sin død i 1805.

21Takk til Bård Frydenlund for bidrag til̊a klarlegge disse forholdene.22Etter inngifte i familen Wedel Jarlsberg overtok Carl Otto Løvenskiold i 1897 Bærums verk og Nordmarksgodset.


ii

“op37main” — 2006/2/28 — 22:22 — page 12 — #22 ii

ii

ii


Kaoset i pengevesenet rundt Napoleonskrigene i korte trekk

Starten var Napoleonskrigene med den engelske blokaden, unormalt vær med sterke kuldeperi-

oder og høy dødelighet i befolkningen. Pengemengden ble mangedoblet i løpet av få år og Norge

opplevde priseksplosjon (hyperinflasjon). Pengeenheten var riksdaler courant. Ved utløpet av

1812 hadde courantsedlene mistet nær 95 prosent av sin verdi regnet mot sølv. En måtte betale 1

760 riksdaler courant i sedler for 100 speciedaler i sølv.

Det første forsøket p̊a stabilisering mislyktes.

Forordningen av 5. januar 1813 var det første seriøse forsøket på å gjenopprette tiliten til

pengevesenet. Den nye pengeenheten ble kalt riksbankdaler. Pari kurs ble satt til 200 mot ham-

burger banco. Utsteder var den nye seddelbanken Rigsbanken i København. Fordi kommu-

nikasjonen mellom Norge og Danmark var nærmest ikke-eksisterende, ble riksbankdalersedler

utstedt b̊ade av Rigsbankens norske filial, og av prins Christian Frederik. Riksbankdalersedlene

skulle veksles mot gamle courantdalersedler i forholdet 1:6. Dette innebar en devaluering av

valutakursen med nær 90 %. I tillegg til de nye riksbankdalersedlene, var også de gamle courant-

dalersedlene og andre pengerepresentativer fremdeles i omløp, og det gikk tregt med innvekslin-

gen. Det ble ingen stabilisering. De offentlige utgiftene ble finansiert vedå trykke sedler i stedet

for vedå skrive ut skatter. Høsten 1813 nådde kursen p̊a riksdaler 14 000, det vil si at en måtte

betale 14 000 riksdaler courant (eller 2 333 riksbankdaler) i sedler for 100 speciedaler i sølv. I

Figur 1 ser vi hvordan verdien av riksdaler courant og riksbankdaler falt kraftig gjennom 1813.

Det andre forsøket p̊a stabilisering mislyktes også

Våren 1814 forsøkte riksforsamlingen på Eidsvoll å få orden p̊a pengevesenet. Den 13. mai

1814 vedtok riksforsamlingen den såkalte Eidsvollsgarantien. Den garanterte for statsgjelden, og

dessuten for utstedelsen av 14 millioner nye riksbankdaler som skulle finansiere statsutgiftene det

førsteåret. Garantikursen for riksbankdaler ble satt til 375 mot hamburger banco. Dette innebar

en ny devaluering, denne gang med 47 %. Utover høsten falt imidlertid verdien av riksbankdaler-

sedlene ytterligere, og før jul 1814 hadde kursen steget til over 600, og i januar 1816 var den

over 2 000 mot hamburger banco (Rygg, 1918, s. 379). Stortinget vedtok 22. januar 1816å

oppheve Eidsvollsgarantien. I Figur 1 ser vi hvordan verdien av riksbankdaler fortsatteå falle

gjennom 1816 før bunniv̊aet ble n̊add vedårsskiftet 1816/1817. P̊a det svakeste var kursen på

riksbankdaler over 3 000 mot Hamburger banco.

Det tredje forsøket p̊a stabilisering lyktes, men starten var vanskelig.

Mai-grunnlovens §75 p̊alegger Stortinget̊a føre oppsyn med pengevesenet. I november-

grunnlovens §110 var det ettertrykkelig slått fast at Norge skulle ha sin egen sentralbank og sitt

eget pengevesen. Norges Bank ble opprettet ved lov av 14. juni 1816. Myntenheten ble bestemtå

være norsk speciedaler, og den skulle være knyttet til sølv. Riksbankdaler skulle veksles inn mot

speciedaler i forholdet 10:1. Et sølvfond på minst to millioner speciedaler m̊atte skaffes til veie

gjennom en tvungen sølvskatt. 12 NORGESBANKS SKRIFTSERIENR. 37

ii

“op37main” — 2006/2/28 — 22:22 — page 13 — #23 ii

ii

ii

Norges Bank startet sin funksjon i 1818 og speciedaler ble utstedt, men Stortinget utsatteå inn-

føre innløsningsplikt for de nye speciedalersedlene mot sølv til pari kurs. Den nye staten la

en tung skattebyrde på innbyggerne. I tillegg ble deler av statsutgiftene finansiert ved hjelp av

dyre utenlandske lån. Seddelfinansieringen ble dermed begrenset, men var ikke helt fraværende.

Sedlene mistet mye av sin verdi i forhold til sølv. I 1822 hadde kursen på speciedaler blitt svekket

(dvs. steget) til vel 220 slik at verdien var falt til under 45 prosent av pari mot hamburger banco.

Stortinget vedtok 15. november 1822 en langsiktig strategi der en tok sikte påå føre pengeverdien

tilbake til pari slik at Norges Bank hadde plikt tilå veksle 100 speciedaler i sedler mot 100

speciedaler i sølv. Det tok 20̊ar før dette m̊alet var n̊add. Først 23. april 1842 ble plikten tilå løse

inn sedler mot sølv til pari kurs gjeninnført, 85år etter at denne plikten var blitt opphevet i 1757.

0

20

40

60

80

100

120

0

20

40

60

80

100

120

1800 1810 1820 1830 1840

Riksdaler courant 1795:1 1812:4 (Svendsen m.fl., 1968 tab 2.3)Riksdaler courant 1813:1 1813:4 (Svendsen m.fl., 1968 tab 2.3)Riksbankdaler 1813:1 1818:4 (Rygg, 1918 s. 376-384, Bilag)Riksbankdaler 1815:2 1819:2 (Rygg, 1918 s. 386, Tillæg II)Speciedaler 1819:2 1842:4 Oslo børs (Klovland, 2004b)Offisiell innløsningsverdi for speciedaler 1823:1 1842:4

FIGUR 1 Seddelverdi i prosent av pari sølvverdi for hamburger banco 1795-1842. Figuren viser utviklingen i ver-dien til tre typer sedler: 1795-1813 riksdaler courant (grønn linje), 1813-1818 riksbankdaler (rød linje), 1819-1842speciedaler (blå linje).Kilder: Klovland (2004b), Rygg (1918), Svendsen m.fl. (1968)


ii

“op37main” — 2006/2/28 — 22:22 — page 14 — #24 ii

ii

ii


speciedaler er notert på Oslo Børs fra mai 1819. Vi har forsøktå lage en samlet fremstilling av utviklingen

i seddelverdien for perioden fra 1795 til 1842. Figur 1 viser kvartalsvise observasjoner av seddelverdien

i prosent av sølvverdien for hamburger banco i perioden 1795:1-1842:4. I 1795 var verdien av courant-

sedlene nær pari sølvverdi, altså 80 prosent regnet mot hamburger banco.23

Seddelverdien holdt seg relativt stabilt rundt pari iårene 1795-1800. Fra 1800 begynte denå falle.

Verdifallet ble kraftigere da Norge for alvor ble trukket inn i Napoleonskrigene i 1807. I løpet av

krise̊arene fra 1807 til 1812 ble seddelbeholdningen femdoblet. Ved utgangen av 1812 var seddelver-

dien redusert til vel fem prosent av pari verdi mot hamburger banco. Det ble stadig vanskeligere for den

dansk-norske staten̊a klare gjeldsforpliktelsene sine, og forå stabilisere pengevesenet ble Rigsbanken

opprettet 5. januar 1813. Riksbankdaler ble innført som ny pengeenhet, og gamle riksdaler courant skulle

veksles mot riksbankdaler i forholdet 6:1. Ved forordningen av 5. januar 1813 ble pengeverdien skrevet

ned med nær 90 prosent. De nye riksbankdalersedlene fortsatte imidlertidå falle i verdi gjennom 1813.

Vi finner dette igjen i Figur 1 i form av det kraftige fallet i verdien på riksdaler courant i 1813, og vi

ser det samme fallet i verdien av de nye riksbankdalersedlene gjennom 1813.24 Dette er den første kol-

lapsen i pengevesenet. Stortinget vedtok 1. august 1813 en ytterligere reduksjon av innvekslingskursen

for riksbankdaler.

En kort periode v̊aren 1814 økte verdien av riksbankdalersedlene til 15 prosent mot hamburger banco

(Rygg, 1918). Deretter ser vi hvordan seddelverdien igjen falt gjennom 1815 og 1816. Det er rimeligå

anta at opphevelsen av Eidsvollsgarantien 22. januar 1816 bidro tilå forsterke fallet. Seddelverdien nådde

sitt laveste niv̊a vedårsskiftet 1816/1817. Verdien var da redusert til om lag fire prosent av pari regnet

mot hamburger banco. Hver speciedaler sølv måtte betales med 25 riksbankdaler i sedler. Dette er den

andre kollapsen i pengevesenet.

Gjenopprettingen av pengevesenet stod eller falt nå med etableringen av Norges Bank. Forsøket på å

etablere den frivillige bank m̊atte oppgis i desember 1816 da det bare var tegnet aksjer for vel 40 prosent

av det minimum som m̊atte til (Skaare, 1995 s. 155). Det ble derfor skrevet ut sølvskatt til den tvungne

banken. Innkrevingen av sølvskatten ble påbegynt tidlig i 1817.25

Kursen p̊a riksbankdaler falt ytterligere da det viste seg at den frivillige bank ikke lot seg etablere.

De som hadde mulighet til det, flyttet sine midler over i utenlandsk valuta, og verdien av de norske

riksbankdalersedlene fortsatteå falle. I første kvartal 1817 var kursen godt under 40 prosent av om-

vekslingskursen til de nye speciedalersedlene. I februar 1817 besluttet regjeringen at de som ikke kunne

betale tvangsinnskuddene med edelt metall, kunne innfri gjelden med 25 riksbankdalersedler for hver

speciedaler. Dette bidro til̊a stanse fallet i seddelverdien. Kursen styrket seg utover våren 1817, og

23Detaljer om sølvinnholdet i riksdaler courant, riksbankdaler og speciedaler er drøftet foran.24Kilde: Rygg (1918, bilag s. 376-384).25I Norges Banks arkiver finnes det lister over hvem som innbetalte sølvskatten og hvor mye den enkelte betalte. Skaare (1995, s.

156-160) gir en detaljert beskrivelse av inndrivingen av sølvskatten. Det gjennomsnittlige bidraget per person var 2 speciedaler 31skilling. Bidraget per person i byene var vesentlig høyere enn på landet. Gjennomsnittsbidraget per person i Christiania var vel 15speciedaler. Finansminister Grev Wedel Jarlsberg var ilignet 7 500 speciedaler og det Ankerske fideikommiss 15 000 speciedaler.


ii

“op37main” — 2006/2/28 — 22:22 — page 15 — #25 ii

ii

ii

denne utviklingen fortsatte gjennom første halvår 1818.

Tvangsinnskuddene til sølvfondet på to millioner speciedaler var en faktor som bidro tilå stabilisere

seddelverdien. Det gikk imidlertid tregere med innbetalingen til sølvfondet enn myndighetene hadde

trodd.26 I februar 1818 gjenstod 750 000 speciedaler, i 1819 om lag 250 000 speciedaler og i 1826 var

restansen bragt ned i 6 150 speciedaler (Jahn m.fl., 1966 s. 43, Skaare, 1995 s. 159).

Høsten 1818 ble det igjen en negativ utvikling i forsøket på å stabilisere pengeforholdene. Stortinget

vedtok i en ny lov om Norges Bank av 13. august 1818 at de som hadde betalt halvparten av innskud-

dene, kunne f̊a utsatt innbetaling av restbeløpet. Men enda viktigere, loven fastsatte ikke noen dato for

sølvinnløsning til pari kurs. Mens det tidligere hadde være meningen at slik innløsningsplikt skulle være

på plass allerede i 1819, ble beslutningen om sølvinnløsning nå delegert til Norges Banks direksjon.

Det ble dessuten stilt krav om kvalifisert flertall både i bankens administrasjon og i representantskapet.

Gunnar Jahn har uttalt seg sterkt kritisk til Stortingets vedtak:“At Stortinget vek tilbake for̊a fastsette en

bestemt dato for sølvinnløsning til pari kurs, førte til at vi fikk et ustabilt pengevesen i Norge helt fram

til 1842” (Jahn m.fl., 1966, s. 29). Finansministeren Grev Wedel Jarlsberg hadde store betenkeligheter

medå anbefale sanksjon av loven, som han mente brøt med prinsippene for det nye pengevesenet, men

gav etter og loven ble sanksjonert (Keilhau, 1929, s. 212). Seddelverdien begynte på nyå falle relativt til

pari sølvverdi. Fra april 1819 ble kursen på speciedaler notert på Oslo børs. Vi ser av Figur 1 at forholdet

mellom verdien av speciedaler og riksbankdaler var om lag 1:10, slik vekslingsforholdet tilsa. I perioden

fra 1819 til 1822 ble seddelvedien etter hvert kraftig svekket, slik at den i 1822 bare tilsvarte 45 prosent

av pari.

Men her stoppet den negative utviklingen. Stortinget vedtok 15. november 1822 en langsiktig strategi

der en tok sikte p̊a å føre pengeverdien til pari verdi i sølv. Det ble også vedtatt sølvinnløsningsplikt,

men ikke til pari kurs. Den offisielle innløsningskursen ble satt til 190 i Lov om Norges Bank av 15.

november 1822. Det ble også satt en nedre grense på 175. Innveksling kunne nå finne sted, men til 90

prosent overkurs. Dette betød at sedlenes innløsningsverdi var vel 53 prosent av pari. Iårene som fulgte

ble innløsningsverdien gradvis ført tilbake til pari.27 Trelasthandelen med Storbritannia tok seg opp tidlig

på 1820-tallet, selv om de britiske tollsatsene på norsk tømmer fortsatt var svært høye.28 Speciedaleren

appresierte til over 90 prosent av pari verdi i 1825. Selv om konjunkturene forverret seg mot slutten

av tiåret, var det imidlertid n̊a etablert ny tillit til pengevesenet. Til tross for at seddelverdien svekket

seg noe, holdt den seg relativt stabil mellom 70 og 90 prosent av pari verdi (Klovland 2004b). Figuren

viser hvordan den offisielle kursen gradvis ble endret mot pari innløsningsverdi. Det tok nær 20år å n̊a

dette m̊alet, og først gjennom loven av 23. april 1842 ble Norges Bank pålagt sølvinnløsningsplikt til

26Egil Borlaug har gjort meg oppmerksom på at en god del av det utlignede beløpet ble kjøpt av Norges Bank. I protokollenefremg̊ar dette ved merknaden “Kiøbt af Banken”.

27Vi viser til Jahn m.fl.(1966, s.36-42) for detaljer. Se også Skaare (1995, s. 166).28De britiske tollsatsene på norsk tømmer ble kraftig hevet fra 1809, samtidig som avgiftene ble fjernet for kanadisk trelast.

Kanadisk trelast overtok dermed markedet og fortrengte trelast fra Norge og Østersjølandene. Det var samme tollsats på korte oglange planker og dette rammet særlig den norske eksporten siden den hadde en større andel med små dimensjoner. Priseksempler iRygg (1918, s. 273-4) indikerer at avgiftene kunne utgjøre opptil 300 prosent av trelastens verdi på utskipningsstedet.


ii

“op37main” — 2006/2/28 — 22:22 — page 16 — #26 ii

ii

ii


pari kurs. Den lange perioden med papirmyntfot var over. Det hadde gått 85år siden Courantbankens

sølvinnløsningsplikt ble opphevet i 1757 etter utbruddet av syvårskrigen.

Vi kan finne noen interessante felles utviklingstrekk i pengevesenet i Sverige og Norge i denne peri-

oden. Norge hadde gjennom revisjonen av grunnloven i november 1814 slått fast retten til et selvstendig

pengevesen med egen sentralbank i unionen med Sverige. Både Sverige og Norge hadde i realiteten

papirmyntfot i den første tiden etter Napoleonskrigene, og begge land ønsketå g̊a over til sølvmyntfot.

Den svenske Riksdagen gjorde i 1823 vedtak omå gjeninnføre sølvmyntfot med plikt for Sveriges riks-

bank til å løse inn sedler mot sølv, men i motsetning til i Norge skulle dette skje til en svakere realisa-

sjonskurs enn pari (Fregert, 1999). Det tok i praksis elleveår fra Riksdagen hadde fattet dette vedtaket

til sølvmyntfot ble gjeninnført i Sverige i 1834, og til en realisasjonskurs som tilsvarte 37,5 prosent av

den gamle parikursen mot sølv.29 Dette illustrerer at Sverige hadde mange av de samme utfordringene

som Norge i denne perioden. Også i Norge var det debatt om nivået p̊a realisasjonskursen. Anton Martin

Schweigaard (1832) krevde at speciedaleren skulle få fast realisasjonskurs mot sølv til datidens kurs mot

hamburger banco, som var om lag 75 prosent av pari kurs. Forslaget fikk ikke tilslutning i Stortinget, og

Schweigaard tilr̊adde da at kursen skulle føres tilbake til pari snarest mulig (Keilhau, 1929, s. 329-30).

Fra slutten av 1830-årene gikk norsk økonomi inn i en god periode. Valutakursen holdt seg på et

stabilt niv̊a, først gjennom perioden med sølvmyntfot frem til gullmyntfot ble innført 1. januar 1874,

og deretter frem til utbruddet av første verdenskrig i 1914. Formelt deltok Norge i Den skandinaviske

myntunion fra 1875 sammen med Danmark og Sverige.30 Denne perioden er grundig drøftet av Lars

Jonung i kapittel 5 i denne boken.

Bibliografi

Aschehoug, T. H. (1903), Kort oversigt over den norske mynt- og pengeværdis historie, sammenlignet

med Vesteuropas,Statsøkonomisk tidsskrift.

Fregert, K. and L. Jonung (1996), “Inflation and switches between species and paper standards in Sweden

1668-1931: A public finance interpretation”,Scottish Journal of Political Economy, 43(4), 444–467.

Fregert, K. (1999), “Ekonomporträttet: Hans Samuel Collin (1791-1833)”,Ekonomisk Debatt, 27(3),

173–186.

Frydenlund, B. (2005),På vei inn i unionen. Anker-familien og Sverige, Bogstad G̊ard Venneforening.

Hodne, F. og O. H. Grytten (2000),Norsk økonomi i det 19.̊arhundre, Fagbokforlaget.

29Klas Fregert har oppgitt at ny paritet for svenske riksdaler fra 1834 ble fastsatt slik at 2 2/3 riksdaler banco (seddel utstedt avSveriges riksbank) skulle tilsvare 1 riksdaler species (sølvmynt). Dette innebar en devaluering av den gamle parikursen med 62,5prosent (Fregert and Jonung, 1996, s. 462).

30De tre landene ble den 16. oktober 1875 enige om tilleggskonvensjonen til myntunionen som Danmark og Sverige haddeetablert i 1873, men unionen ble ikke satt i kraft i Norge før 1. januar 1877 (Nielsen, 1917 s. 26).


ii

“op37main” — 2006/2/28 — 22:22 — page 17 — #27 ii

ii

ii

Jahn, G., A. Eriksen og P. Munthe (1966),Norges Bank gjennom 150̊ar, Oslo: Norges Bank.

Jermann, G. (2004),Løvenskiold-Vækerø. En familiebedrift gjennom 355år, Løvenskiold (eget forlag).

Keilhau, W. (1929),Det norske folks liv og historie gjennem tidene (Bind VIII): Tidsrummet 1814 til

omkring 1840, Oslo: H. Aschehoug & Co.

Keilhau, W. (1952),Den norske pengehistorie, Oslo: H. Aschehoug & Co.

Klovland, J. T. (2004a), “Bond markets and bond yields in Norway 1820-2003”, 99-180, kap. 4 i

Eitrheim, Ø., J. T. Klovland and J. F. Qvigstad (eds.),Historical Monetary Statistics for Norway

1819–2003. Norges Bank Occasional Papers No. 35.

Klovland, J. T. (2004b), “Historical exchange rate data 1819-2003”, 289-347, kap. 7 i Eitrheim, Ø., J. T.

Klovland and J. F. Qvigstad (eds.),Historical Monetary Statistics for Norway 1819–2003. Norges

Bank Occasional Papers No. 35.

Kristiansen, O. (1931),Norges finanser 1814-1830, Oslo: Cammermeyers boghandel.

Kunnskapsforlaget (1979),Aschehoug og Gyldendals STORE NORSKE leksikon, Oslo: Kunnskapsfor-

laget (H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard) A/S og A/S Gyldendal Norsk Forlag).

Nielsen, A. (1917),Den skandinaviske myntunion. Et historisk riss, København.

Rygg, N. (1918),Norges Banks historie. Første del, Kristiania.

Rønning, B. R. (1980),Norges pengesedler og seddelbankvesen inntil 1874. Første del: Sedler utstedt i

København, Universitetsforlaget.

Skaare, K. (1995),Norges mynthistorie. Bind 1, Oslo: Universitetsforlaget.

Smith, C. (1980),Bankrett og statsstyre, Oslo: Universitetsforlaget.

Steen, S. (1954),Det Frie Norge: Krise og avspenning, Oslo: J. W. Cappelens forlag.

Svendsen, K. E., S. AA. Hansen, E. Olsen og E. Hofmeyer (1968),Dansk pengehistorie, Danmarks

Nationalbank.

Schweigaard, A. M. (1832), Anmeldelse av Jacob Aalls bok “Nutid og fortid” i tidsskriftetVidar.


ii

“op37main” — 2006/2/28 — 22:22 — page 18 — #28 ii

ii

ii


ii

“op37main” — 2006/2/28 — 22:22 — page 19 — #29 ii

ii

ii

KAPITTEL 2

Prisstabilitet kommer ikke av seg selv

Sentralbanksjef Svein Gjedrem1

Vi kan gå til historien forå lære, slik at vi st̊ar bedre rustet til̊a treffe de rette valgene framover. Svein

Gjedrem tar utgangspunkt i situasjonen i 1905 og stiller spørsmålet om det hadde vært mulig ut fra de

historiske trender - slik de var da -å fremskrive utviklingen de neste 100årene. En lærdom av denne

analysen er at det er svært vanskeligå forutse den realøkonomiske utviklingen. En annen lærdom er

at prisstabilitet ikke kommer av seg selv. Betydelige forstyrrelser og feilslått økonomisk politikk kan

føre til at økonomien mister sitt nominelle ankerfeste.

1Åpningsinnlegg p̊a konferansen “Historisk-monetær statistikk for Norge” som ble arrangert av Norges Bank på dagen formarkeringen av unionsoppløsningen fra Sverige den 7. juni 2005. Innlegget er noe forkortet.


ii

“op37main” — 2006/2/28 — 22:22 — page 20 — #30 ii

ii

ii

KAPITTEL 2 PRISSTABILITET KOMMER IKKE AV SEG SELV

2.1 Innledning

Historieforskning kan brukes til̊a kaste lys over økonomiske sammenhenger og kanskje lovmessigheter.

Målet for bankens arbeid med historisk monetær statistikk har værtå skaffe data som kan brukes til

forskning og utredning innenfor to av bankens kjerneområder, pengepolitikk og finansiell stabilitet.

Statistikk er laget i nært samarbeid med akademiske miljøer, og da hovedsakelig med Norges Han-

delshøyskole.

Historieforskning kan brukes til̊a kaste lys over økonomiske sammenhenger og kanskje lovmes-

sigheter. Det kan i den sammenheng være nærliggendeå søke etter svar på spørsm̊alet om hva som er

det normale.

500års norsk prishistorie er av særlig stor interesse for pengepolitikk. Historien viser at prisstabilitet

er det normale, og at høy prisstigning er et krigs- og nødsårfenomen samt et 1970- og 1980-talls fenomen.

Figur 1 viser 25års glidende gjennomsnitt for inflasjonen. Dette gjennomsnittet har stort sett ligget i

intervallet mellom -5 prosent og +5 prosent unntatt i perioden under Napoleonskrigene, 1. verdenskrig

og andre halvdel av 1900-tallet.

FIGUR 1 Inflasjon 1667 - 2004. 25̊ars glidende gjennomsnitt.Årlig prosentvis vekst.Kilder: Grytten (2004), Statistisk sentralbyrå og Norges Bank.


ii

“op37main” — 2006/2/28 — 22:22 — page 21 — #31 ii

ii

ii

2.2 Trendforlengelse av historiske utviklingstrekk 1905-2005.

Hvor feil kan man ta?

Hvordan vil framtiden se ut dersom vi framskriver det vi vet om historien? To størrelser av spesiell inter-

esse for økonomer er bruttonasjonalprodukt og konsumpriser. En måteå framskrive p̊a erå trendforlenge

historiske utviklingstrekk. Dersom økonomer i 1905 hadde hatt dagens statistiske begreper og teknikker

tilgjengelig, ville de kanskje også gjort slike øvelser. La oss tenke oss at de gjorde det, og at de øns-

ket svar p̊a spørsm̊alet: Hvilket prisniv̊a og realinntektsniv̊a vil innbyggerne i Norge stå overfor n̊ar de

markerer unionsoppløsningen i 2005? Figur 2 viser en trendmessig fremskrivning av prisutviklingen fra

FIGUR 2 Framskriving av prisutviklingen fra 1905. Indeks, 1850=100.Kilder: Grytten (2004a), Statistisk sentralbyrå og Norges Bank.) Basert p̊a gjennomsnittlig prisvekst foregående 50̊ar.

1905 til 2005. Figuren viser at en slik trendfremskrivning ville ha bommet på prisniv̊aet med en faktor

på nesten 55. I ettertid er det også lett å forst̊a hvorfor. Ti̊arene før 1905 var preget av stabile priser. Det

skyldes at speciedaleren allerede fra 1842 hadde vært knyttet til en fast verdi i sølv.2 Tidlig på 1870-tallet

valgte mange nasjonerå g̊a over til gullstandard. Speciedaleren ble knyttet til gull i 1874 og fra 1875

ble kroner innført som ny pengeenhet til erstatning for speciedaleren. Samtidig slutter Norge seg til den

skandinaviske myntunion som Danmark og Sverige hadde etablert toår tidligere. Lars Jonung skriver

2Allerede i 1822 besluttet Stortinget at speciedaleren skulle styres mot parikurs overfor sølv. Parikurs oppnås i 1842.


ii

“op37main” — 2006/2/28 — 22:22 — page 22 — #32 ii

ii

ii


om myntunionen i kapittel 5 i denne boka. Disse systemene ga økonomien og prisene et fast nominelt

anker. Det hadde vi til felles med flere av våre handelspartnere.

Datidens økonomer kunne med utgangspunkt i historien ikke påregne at nasjonale og internasjonale

pengesystemer ville stå overfor store forstyrrelser som ville bringe opp prisnivået betydelig og føre til

stor ustabilitet. Med første verdenskrig ble gullstandarden suspendert, og pengemengden og prisnivået

steg kraftig. Deflasjonspolitikk p̊a 1920-tallet brakte prisnivået ned, men bidro trolig også til ustabilitet.

Prisniv̊aet økte p̊a nytt under andre verdenskrig da okkupasjonsmaktene brukte seddelpressen tilå finan-

siere en vesentlig del av sine utgifter. På 1970- og 1980-tallet bidro den økonomiske politikken i mange

land til sterk prisstigning.

Hvor godt ville s̊a økonomene i 1905 truffet på realinntektsniv̊aet til nordmenn i 2005? Figur 3

viser trendfremskrivning av BNP per innbygger fra 1905 til 2005. Figuren avslører at de også her ville

ha bommet, men bare med en faktor på fem. De kunne ikke forutse den økte veksttakten i norsk og

internasjonal økonomi som følge av store teknologiske framskritt, omstillinger og økt produktivitet.

FIGUR 3 Framskrivning av BNP per innbygger fra 1905. Faste 2000-priser, tusen kroner.Kilder: Grytten (2004b), Statistisk sentralbyrå og Norges Bank.) Basert p̊a gjennomsnittlig realinntektsvekst foregående 50̊ar.

Derimot kunne de med utgangspunkt i sin økonomiske historie sagt noe om næringsstrukturen i

vår tid. Figur 4 viser fremskrivningen av næringsstrukturen for tre næringer. Fra 1865 til 1900 falt

primærnæringenes andel av samlet verdiskaping fra om lag 34 prosent til 22 prosent. I den samme peri-


ii

“op37main” — 2006/2/28 — 22:22 — page 23 — #33 ii

ii

ii

oden sto industri og annen vareproduksjon samt tjenesteytende næringer for en økende andel av samlet

verdiskaping. I 1900 skjedde om lag 24 prosent av verdiskapingen i industri og annen vareproduksjon.

Dersom de hadde fremskrevet utviklingen i de tre næringsgruppene, ville de anslått at primærnæringe-

nes andel av samlet verdiskaping skulle falle til i underkant av 5 prosent. Industri og annen varepro-

duksjon skulle øke sin andel til 30 prosent og tjenesteytende næringer til 66 prosent. Verdiskapingen i

FIGUR 4 Framskrivning av verdiskaping i tre næringer. Prosent av samlet verdiskaping.Kilder: Statistisk sentralbyrå og Norges Bank.

primærnæringene falt noe mer enn datidens økonomer ville anslått og tjenesteytende næringer økte noe

mindre. De ville tatt større feil av utviklingen i industrien. Industriens andel av samlet verdiskaping økte

riktignok fram til begynnelsen av 1950-tallet. Etter dette tok veksten i privat og offentlig tjenesteyting

gradvis over, og fra 1970-tallet vokste petroleumssektoren fram. Utbygging og bruk av inntekter fra

petroleumssektoren bidro tilå holde veksten oppe i Norge, mens den avtok i mange andre land.

2.3 Lærdommer

Kan vi trekke noen lærdommer av fallgrubene vedå framskrive eller trendforlenge økonomiske størrelser?

En lærdom er for det første at det er svært vanskeligå forutse den realøkonomiske utviklingen. Dersom

vi i dag skal trendforlenge den historiske veksten, vil vi trolig også bomme betydelig p̊a inntektsniv̊aet.

Vi vet ikke i dag hvilke teknologiske nyvinninger som vil komme. Men vi vet at nye prosesser og pro-

dukter vil komme til, og at næringsstrukturen vil endres i retninger som vi i dag ikke kan forutse. Vi

kan heller ikke utelukke at Norge får en lengre stagnasjon for eksempel knyttet til nedbygging av petro-


ii

“op37main” — 2006/2/28 — 22:22 — page 24 — #34 ii

ii

ii


leumssektoren.

En annen lærdom er at prisstabilitet ikke kommer av seg selv. Betydelige forstyrrelser og feilslått

økonomisk politikk kan føre til at økonomien mister sitt nominelle anker. Som resultat kan prisstignin-

gen skyte fart eller bli for lav og negativ, og produksjonsutviklingen kan bli svært ustabil. Som landets

sentralbank tar vi arbeidet medå sikre prisstabilitet alvorlig. Vi setter renten fra måned til m̊aned med

et mellomlangt tidsperspektiv, men siktemålet erå skape tillit til stabil utvikling i kroneverdien p̊a lang

sikt. De som da lever, vil se om det holder 100-året ut.

Bibliografi

Grytten, O. H. (2004a), “A consumer price index for Norway 1516-2003”, 47-98, kap. 3 i Eitrheim, Ø.,

J. T. Klovland and J. F. Qvigstad (eds.),Historical Monetary Statistics for Norway 1819–2003. Norges

Bank Occasional Papers No. 35.


ii

“op37main” — 2006/2/28 — 22:22 — page 25 — #35 ii

ii

ii

KAPITTEL 3

Prisstabilitet er det normale. Hva kjennetegner det unormale?

Jan F. Qvigstad1

Overgangen til inflasjonsstyring, som for vår del skjedde i 2001, fortonte seg kanskje der og da som

overgang til et nytt og ukjent system for pengepolitikken. Men dagens pengepolitiske system springer

ut av en historisk erkjennelse av hva pengepolitikken faktisk kan oppnå.

De siste 500̊arene er preget av prisstabilitet. Det er riktignok flere perioder med uro, men bare seks

episoder skiller seg ut med store og vedvarende endringer i prisnivået. De fem første episodene er

prisrevolusjonen p̊a 1500-tallet, syv̊arskrigen rundt 1760, Napoleonskrigene, samt første og andre ver-

denskrig. Dette er eksempler på monetære forstyrrelser. Veksten i pengemengden stod ikke i forhold

til veksten i økonomien for øvrig. Den sjette og siste episoden omfatter etterkrigstiden. Denne gangen

var det den makroøkonomiske politikken og undergravingen av det nominelle ankeret som førte til

økningen i prisniv̊aet.

Selv om prisstabilitet har vært det normale, må vi erkjenne at forstyrrelser har skjedd, og være for-

beredt p̊a at forstyrrelser fortsatt vil skje. Gjennom historien har perioder med feilslått pengepolitikk,

feilslått finanspolitikk eller ytre omstendigheter vi ikke er herre over, bidratt til oppgangstider og

nedgangstider i Norge og andre land. Disse episodene kan vi trekke lærdom fra. Når pengepolitikken

har som sin fremste oppgaveå gi økonomien et nominelt anker, bidrar pengepolitikken samtidig til

økonomisk fremgang.

1Jan Fredrik Qvigstad er sjeføkonom og direktør i Norges Bank med ansvar for pengepolitikk.


ii

“op37main” — 2006/2/28 — 22:22 — page 26 — #36 ii

ii

ii

KAPITTEL 3 PRISSTABILITET ER DET NORMALE. HVA KJENNETEGNER DET UNORMALE?

3.1 Innledning

Vi som kom inn i voksenlivet p̊a 1970 tallet, vokste opp i en inflasjonstid og tok det som det normale. Men

hvis en utvider tidsperspektivet, så finner en at prisstabilitet er det normale, jevnfør Qvigstad (2004).2

I perioden fra 1516 til utbruddet av første verdenskrig i 1914 steg prisene med en takt som tilsvarer en

årlig prisstigning p̊a 0,67 prosent per̊ar. Utvider vi perioden med de siste 90årene er takten 1,33 prosent

perår.

Selv om prisstabilitet er det generelle trekket, så betyr ikke det at prisene alltid har vært stabile. Vi

skal i denne artikkelen konsentrere oss om de unormale periodene hvor prisene ikke har vært stabile.3

3.2 Generelle trekk ved prisutviklingen

Vi har prisdata for Norge tilbake til 1516, menårlige prisdata finnes først fra 1666.4 Det betyr at vi kan

konstruere̊arlige inflasjonsdata tilbake til 1667. Gjennom det meste av denne perioden, nærmere bestemt

frem til og med 1873, var det pengepolitiske regimet gitt ved sølvstandard (fra 1874 ved gullstandard).

Myntene hadde sin verdi knyttet til den mengden sølv de inneholdt.5 Da papirpengene ble innført, var

ogs̊a de knyttet til sølv (henholdsvis gull) gjennom innløsningsplikten. Enhver som eide en pengeseddel

kunne g̊a til banken og kreve̊a få utlevert en bestemt mengde sølv (henholdsvis gull), nemlig seddelens

verdi. Følger vi kvantitetsteorien betyr dette at så lenge metallmengden i økonomien ikke økte raskere

enn produksjonen, ville det gjennomsnittlige prisnivået ligge fast. P̊a kort sikt kunne derimot prisnivået

svinge kraftig som en følge av etterspørsels- og tilbudssjokk.

Figur 1 viser prosentvis̊arlig prisendring fra 1667 til 2004. Vi ser at prisendringen hovedsakelig

har fluktuert rundt null. Dette betyr at prisnivået har vært stabilt over lengre perioder. Dette er ikke en

tilfeldighet, men en direkte konsekvens av det pengepolitiske regimet.

Vi ser at i perioden frem til 1830 er variasjonen i inflasjonen betydelig. Legg spesielt merke til de

voldsomme utslagene un

tilbakeblikk pï¿½ norsk pengehistorie. konferanse 7. juni ...€¦ · title: tilbakeblikk...

Documents