tro inntil døden

,!7II2H1-jjeaag!ISBN 978-82-7199-400-6

ISBN 978-82-7199-400-6 08-02-12

«Jeg kommer nok aldri til å glemme den 18. april 2007. Min svoger Necati Aydin blir sammen med Tilmann Geske og Ugur Yüksel overfalt av fem ungdommer på kontoret sitt i den tyrkiske byen Malatya, bundet, brutalt banket opp og til slutt stukket ihjel. Årsaken er helt klar: De er kristne som åpenlyst vitner om sin tro i Tyrkia. I avhørene røper gjernings mennene at de samme dag hadde planer om å drepe meg også …»

Hva er verd å leve for – og hva er vi villige til å dø for? Den tyrkiske pastoren Necati Aydin døde knapt 35 år gammel for sin tro på Jesus Kristus. Tro inntil døden er hans historie. Dette en personlig skildring av hans liv frem til den grusomme dagen den 18. april, skrevet av hans svoger, Wolfgang Häde. Gjennom hans historie får vi også et klart og tydelig eksempel på hvordan hverdagen til dagens kristne tyrkere fortoner seg.

Wolfgang Häde er født i 1958, arbeider som pastor og er gift med tyrkiske Janet. Sammen har de én datter. Familien Häde bodde noen år i Izmit i Vest-Tyrkia og var med å starte en protestantisk menighet der.

Tro inntil døden – fortellingen om en moderne martyr er hans første bok.

Tro inntil døden 130x205.indd 1 23.02.128 13:06

Tro inntil døden

Originalens tittel: Mein Schwager – ein MärtyrerCopyright © 2009 Neufeld Verlag, Schwarzenfeld, Germany, www.neufeld-verlag.deDenne utgaven er oversatt og utgitt med tillatelse fra Claudia Böhme Rights & Literary Agency, Hannover, Germany, www.agency-boehme.com

Norsk copyright: © 2012 Luther Forlag ASProkla-Media er et imprint i Luther Forlag ASTil norsk ved Eyolf BergSats og omslag: Kristian KapelrudSkrift: Adobe Garamond Pro 12/15 pt.Trykk og innbinding: InPrint, Latvia

ISBN 978-82-7199-400-6

Der ikke annet er angitt, er bibelsitatene hentet fra oversettelsen til Det norske bibelselskaps forlag fra 1978/2005.


Innhold

Merknader ................................................................................................. 6Forord ........................................................................................................... 7

18. april 2007 ......................................................................................... 9Typisk tyrkisk? ..................................................................................... 17En oppriktig muslim ...................................................................... 25En fryktløs budbringer for Jesus ............................................. 29Betingelsesløs kjærlighet og tilgivelse .................................. 33To vannmeloner under samme arm ..................................... 39Opptakt til kjærligheten og lidelsen ..................................... 43Den første krisen og den endelige avgjørelsen................. 47Himmelske far, arranger du vårt bryllup! ......................... 53En ny familie ........................................................................................ 55På livets scene ....................................................................................... 61Tretti dagers fengsel ........................................................................ 67Flytting til det ukjente ................................................................... 75Ugur ........................................................................................................... 85Malatya .................................................................................................... 91En guddommelig kjedereaksjon .............................................. 97Ondskapens frø og frukt ........................................................... 103Voksende ansvar .............................................................................. 109«Må vi først lide enda mer?» .................................................... 115Trofast inntil døden ...................................................................... 121«Jeg tilgir!» .......................................................................................... 129Fører forfølgelse til vekkelse? .................................................. 133Et ansvar for kristne i Tyskland ........................................... 137Til slutt .................................................................................................. 140Epilog: Necati, min bror ............................................................... 141


6 tro inntil døden

Merknader

NavnEn rekke navn er endret for å beskytte de omtalte personene. Tyrkiske person- og stedsnavn er ikke omskrevet i bo-ken, men gjengitt i original form, med unntak av bokstaver som ikke finnes på norsk.

UttaleNavnet Necati Aydin uttales omtrent slik: «Nedskjati Aiden» – stemt skj-lyd som i det engelske navnet «John» – og navnet Semse omtrent slik: «Skjemsa». I «Ugur» er g’en stum, og u uttales på kontinentalt vis, nærmest som o. Nav-net uttales derfor omtrent slik: «Oor». Navnet til Necatis og Semses sønn Elisa Günes uttales «Elisja Günesj».


Forord 7

Forord

Så langt jeg kan vurdere, er ikke lidelse akkurat det dagens kristne i Tyskland lengter mest etter. Målestokken, også for det åndelige livet, synes heller å være suksess og å få alle behov tilfredsstilt med så få anstrengelser som overhodet mulig. Samtidig har jeg også merket meg at det finnes en slags dragning til martyrene. Folk som Dietrich Bonhoef-fer og Martin Luther King står høyt i kurs.

Jeg er overbevist om at mennesker i Tyskland ønsker seg visjoner og mål som er verd å leve og dø for – og for-bilder som ikke bare er teoretikere, men som handler. Vi trenger martyrer!

I 2007 måtte tre menn late livet – ene og alene fordi de var kristne. De forble trofaste til siste åndedrag. Døden deres videreførte linjen fra det livet de hadde levd. Selv i måten de døde på, var de som «offerlam». De var ekte et-terfølgere av sin herre Jesus Kristus.

Jeg sto midt oppe i begivenhetene, og morderne ville egentlig også ta livet av meg. Dessuten var den ene av de tre en slektning av meg, den tyrkiske pastoren Necati Aydin: min svoger – en martyr. Wolfgang Häde


8 tro inntil døden


18. april 2007 9

18. april 2007

Denne datoen kommer jeg antakelig til å huske så lenge jeg lever. I Kadiköy, det gamle, kirkehistoriske

senteret Kalkedon, som i dag er en forstad til den tyrkiske millionbyen Istanbul, går det mot slutten av et møte med andre pastorer. Jeg har kjøpt billett til landeveisbussen som skal bringe meg den 75 minutter lange reisen tilbake til Izmit. Der har jeg sammen med min kone Janet og vår knapt ni år gamle datter Debora arbeidet de siste fem årene med å bygge opp en protestantisk, tyrkisk menighet.

Jeg ringer til Janet, så hun skal vite når jeg vil være hjemme. «Wolfgang,» forteller hun, «jeg har nettopp snak-ket med Semse. Det har vært et angrep på Necatis kontor i det kristne forlaget Zirve i Malataya. Hun har ennå ikke fått vite hva som har skjedd.»

Jeg forsøker umiddelbart å ringe Necati. Han er gift med Semse, min kones yngre søster, og er pastor for en li-ten, protestantisk menighet i Malatya i Øst-Tyrkia1. Jeg får ikke noe svar på mobilen hans, men jeg har også to andre

1 Se kart side 78–79.


10 tro inntil døden

mobilnumre til ham. Jeg prøver begge, og hører igjen at det ringer. Da ingen svarer, begynner jeg å bli engstelig.

Jeg ringer til Semse. Hun virker overraskende rolig: «Jeg fikk beskjed ad omveier, om at det var blitt skutt mot Zirve-forlaget. Jeg har på TV-en nå. Vi må ganske enkelt be.»

Det er på tide å komme seg om bord i bussen. Da begynner meldingene å strømme inn. Kristne fra Istan-bul ringer. David, en amerikansk misjonær melder seg, deretter Sara, kona til en pastor i Istanbul, og så Caner, en tyrkisk bror. Samtlige forteller hva de har fått med seg. TV-stasjonene meddeler: «Fire kristne er myrdet!»

«Necati er sannsynligvis blant dem!»«En god nyhet: En TV-stasjon har akkurat offentlig-

gjort fire andre navn.»«En av morderne er blant de drepte.»«Det gjør meg vondt, men det er nå bekreftet at Necati

var en av dem.»Egentlig er det forbudt å bruke mobiltelefon mens bussen kjører. Det virker imidlertid som at konduktøren hadde fått med seg at det er skjedd noe helt utenom det vanlige, så han lar meg fortsette.

Det føles som om jeg er hensatt til en helt annen virke-lighet. Den første reaksjonen min på de forferdelige opprin-gingene er: «Isa’nin adi yuceltilsin! – Lovet være Jesu navn!»

Da jeg kommer hjem til Izmit, har trossøsken fra den vesle menigheten vår allerede innfunnet seg hos oss. For tyrkerne er det en selvfølge å skynde seg hjem til de pårø-rende eller nære bekjente for å trøste, se til at man ikke må være alene, bistå med praktiske gjøremål eller bare ganske enkelt å være der. Akkurat nå er jeg dypt takknemlig for denne delen av den orientalske kulturen.


18. april 2007 11

I grove trekk var faktaene om den forferdelige hendel-sen nå kjent. Flere detaljer får vi i løpet av de påfølgende timene og dagene:

På formiddagen 18. april kommer to unge, tyrkiske menn, Emre Günaydin og Abuzer Yildirim, inn på kon-toret til Zirve-forlaget. Som de har gjort et par ganger i løpet av de foregående ukene, vil de angivelig vite litt om kristentroen.

Necati vil benytte anledningen til å fortelle dem om Jesus, selv om han tidligere har sagt til sin kone at han ikke tror disse mennenes interesse er ærlig ment. At de har med seg to store kniver og en signalpistol, er ikke Necati klar over.

I tillegg til Necati er også Tilmann Geske på kontoret, en tysk kristen som har bodd flere år i Tyrkia, og som i tillegg til sitt yrke som engelsklærer også er medarbeider i den protestantiske menigheten som Necati leder i Mala-tya. Ugur Yüksel dukker også opp. Han bor i nabobyen Elazig. I litt over ett år har han også vært blant medarbei-derne i Zirve-forlaget.

Etter tyrkisk skikk blir det servert te. Midt i samta-len ringer det på døren. Eme forteller at tre andre venner gjerne vil delta i diskusjonen. Dermed har de tre kristne også Hamit Ceker, Cuma Özdemir og Salih Gürler mot seg. De har med seg plastposer der de har skjult ytterligere tre kniver, en bunke med vaskekluter og plasthansker, foruten to varselspistoler som selv for en ekspert er vanske-lig å skille fra et ekte våpen.

Forløpet av den påfølgende massakren har til dags dato ikke latt seg entydig rekonstruere. I rettssaken forsøker morderne senere å skylde på hverandre, og avgir derfor



vitneprov som motsier hverandre. I grove trekk ser imid-lertid hendelsesforløpet slik ut:

Ungdommene truer Necati, Ugur og Tilmann med pistolene og knivene. Deretter blir alle tre bundet på armer og ben og slengt med ansiktet ned på kontorgulvet. De tre kristne blir skjelt ut, «forhørt», antakelig også presset til å frasi seg troen.

Da dommeren senere spør morderne om ofrene ikke hadde gjort noen form for motstand, protokollføres det hvor forunderlig rolig de tre må ha vært, selv ansikt til ansikt med døden. Det blir også protokollført at Ugur skal ha ropt: «Kristus!» da broren ble myrdet.

En av morderne prøver å kneble Necati med en vas-keklut. Da Semse senere får vite dette, vekker det sær-lig avsky hos henne: Hele livet har Necati vært spesielt plaget av klaustrofobi og kvelningsangst. Den rettslige obduksjonsrapporten forteller senere om både merker etter kvelertak og seks knivstikk og -kutt på Necati, 16 kniv-stikk og -kutt på Tilmann og 14 på Ugur.

Knelende over dem fullfører morderne sin ugjerning ved å kutte halspulsåren deres bakfra og la dem blø i hjel.

Ugur er fremdeles i live da politiet kommer kort tid etter. Tross blodoverføring med 15 enheter blod dør han av skadene i 18.30-tiden på sykehuset.

Like før kl. 13.00 kommer Gökhan, en tyrkisk prak-tikant i Malatya-menigheten, til forlagskontoret sammen med sin kone Özge. Da Gökhan oppdager at kontordøren er stengt, og nøkkelen står i på innsiden, prøver han å få kontakt med trosbrødrene sine på mobilen. Necati og Til-mann kan ikke lenger svare. De er allerede døde.

Ugur blir tvunget av morderne til å svare: «Vi er på


18. april 2007 13

et møte på hotellet ’Den gyldne aprikos’. Du treffer oss der.» Ti dager tidligere hadde de feiret påske i et lokale de hadde leid på dette hotellet. Men hva hadde mennene der å gjøre nå? Ugurs stemme lyder så annerledes og anstrengt at Gökhan velger å ringe politiet.

Emre Günaydin, hovedgjerningsmannen, forsøker å unnslippe politiet ved å kaste seg ut fra balkongen i tredje etasje. Han er den fjerde som først ble rapportert død. Han blir hardt skadet og kan først arresteres flere uker senere. Fire andre arresteres på stedet.

Politiet bærer Necati og Tilmann ut av huset i svarte sekker. Bildet av den blødende Ugur som fremdeles klarer å løfte hånden for å vise fram de alvorlige sårene sine, går verden rundt.

Mordernes motiv er helt klart: De så på «misjonsve-senet» som en fare for religionen sin og for landet sitt og ville sette en stopper for det. Hadde de ikke blitt tatt på fersk gjerning, forteller de senere, ville de dradd videre til Izmit i Vest-Tyrkia. Der hadde de til hensikt å rydde også pastor Wolfgang, Necati Aydins svoger, av veien, for på den måten «å brekke begge beina på misjonsvesenet». Pastor Wolfgang – det er jeg.

Dagen etter flyr vi til Malatya i Øst-Tyrkia. Med buss ville det tatt 14 timer. I leiligheten hos min svigerinne Emse har det allerede samlet seg kristne fra ulike deler av Tyrkia for å vise sin støtte til enken og den vesle, lokale kristne menigheten. Dessuten kommer det stadig repor-terer fra både aviser og TV. Mordene i Malatya er blitt en mediebegivenhet.

Dagene fram mot Necatis begravelse 21. april preges av rørende og rystende inntrykk: For Tilmann som etter



familiens ønske skal begraves fredag i Malatya, får man først ikke tak i noen graver. Det virker upassende å skulle begrave en kristen på en fredag, den muslimske helligda-gen. Til slutt begynner tilreisende kristne selv å grave en grav i den harde bakken.

Den eldste broren til Necati kommer reisende fra Iz-mir. Men i stedet for å gi uttrykk for sin medfølelse for-langer han på vegne av slekten å få utlevert brorens lik for å begrave det etter islamsk skikk. Dette sier Semse selvfølgelig nei til.

Som om ikke det var nok, er Necatis kiste, som skal sendes til Izmir for å begraves der, for stor til å gå gjennom røntgenkontrollen på flyplassen. De sikkerhetsansvarlige er helt firkantet og vil ikke gjøre noe unntak fra sikker-hetsforskriftene. En tilstedeværende kristen sier med bit-terhet i stemmen: «Det er ikke bare de levende de er redde for, men til og med for de døde!»

For meg er 18. april og de påfølgende dagene preget av helt spesielle følelser. Avskjeden med min kjære svoger bærer en dyp smerte i seg. Samtidig føler jeg en særlig nærhet til himmelen. Tiden stopper så å si opp, og jeg får et lite glimt inn i en annen verden, i Guds verden der det rår andre målestokker og verdier: Tre liv ble på det mest brutale utslettet i «sin mest blomstrende alder» – men de ble ikke slettet fra Guds åsyn. I stedet ble de forfremmet til herligheten. Det var en tilsynelatende meningsløs ned-slakting – men på samme måte som Jesu skyldfrie blod brakte verden frelse da det ble utgytt, vil disse mennenes blod bli «Kirkens såkorn» i Tyrkia, for å si det med den kjente kirkefaderen Tertullian.

Fra mordernes synspunkt har de ganske enkelt lyktes


18. april 2007 15

i å sette en stopper for de store mulighetene som Necati hadde til å gjøre en tjeneste for Jesus, som kunne sette spor etter seg. Han var så langt en av de få virkelig bren-nende kristne i Tyrkia og hadde et stort potensial for å bli en lederskikkelse i framtiden. Men «hvetekornet faller i jorden og dør» (iflg. Joh 12,24) og bærer rikere åndelig frukt fordi det dør, enn hva som kunne oppnås med både 30 til 40 års evangelisering og pastoral virksomhet.

Necatis begravelse.


,!7II2H1-jjeaag!ISBN 978-82-7199-400-6

ISBN 978-82-7199-400-6 08-02-12

«Jeg kommer nok aldri til å glemme den 18. april 2007. Min svoger Necati Aydin blir sammen med Tilmann Geske og Ugur Yüksel overfalt av fem ungdommer på kontoret sitt i den tyrkiske byen Malatya, bundet, brutalt banket opp og til slutt stukket ihjel. Årsaken er helt klar: De er kristne som åpenlyst vitner om sin tro i Tyrkia. I avhørene røper gjernings mennene at de samme dag hadde planer om å drepe meg også …»

Hva er verd å leve for – og hva er vi villige til å dø for? Den tyrkiske pastoren Necati Aydin døde knapt 35 år gammel for sin tro på Jesus Kristus. Tro inntil døden er hans historie. Dette en personlig skildring av hans liv frem til den grusomme dagen den 18. april, skrevet av hans svoger, Wolfgang Häde. Gjennom hans historie får vi også et klart og tydelig eksempel på hvordan hverdagen til dagens kristne tyrkere fortoner seg.

Wolfgang Häde er født i 1958, arbeider som pastor og er gift med tyrkiske Janet. Sammen har de én datter. Familien Häde bodde noen år i Izmit i Vest-Tyrkia og var med å starte en protestantisk menighet der.

Tro inntil døden – fortellingen om en moderne martyr er hans første bok.


tro inntil døden

Documents