ytre hvaler nasjonalpark

ISBN 978-82-92496-93-0

Den som elsker kysten og havet, det frie utsyn og det store landskapet, det bøl-gende havet, øyer og holmer, lune viker og måkeskrik, ja den vil ha det godt i Ytre Hvaler nasjonalpark. Og naturopplevelsen kan lett utvides ved anskaffelse av en enkel dykkemaske og snorkel. I vektløs tilstand kan du studere morsomme eremittkreps, vakre leppefisk og driftige strandkrabber. Likeså vil en tur i kystskogene gi opplevelser av et mangfoldig fugle-liv, vakre sommerfugler, duftende blomsterenger og dirrende lyngheier.

DEN EUROPEISKE UNION

rolf sørensen stein mortensen erling svensen

Hvaler Ytre

nasjonalpark

Ytre Hvaler nasjonalpark

vær velkommen til Ytre Hvaler nasjonalpark, som naturens gjest på naturens premisser.

> Polyppene strekker seg ut i vannet fra en liten koloni av glasskorallen Lophelia pertusa. Mellom grenene på korallkolonien sitter korall-krepsene Munidopsis serricornis. De har fast tilholdssted i Lophelia-revet.

> Mattene av skjell og lavvokst tang skjuler en verden av fascinerende livsformer – planter og dyr vi kan gjøre oss kjent med gjennom å utforske nasjonalparkene.

ForFattere og FotograFer

Rolf SøRenSen er født i 1945 og bosatt på Hvaler. Utdannet lærer. Sørensen har lang erfaring som fotograf og forfatter og har utgitt en mengde bøker. Inspirasjonen hen-tes fra menneskenes og naturens verden.

Stein MoRtenSen er født i 1961. Han er utdannet mi-krobiolog fra Universitetet i Bergen og arbeider som se-niorforsker ved Havforskningsinstituttet i Bergen og ved Veterinærinstituttet, med prosjektaktiviteter som spenner fra blant annet sykdommer hos skjell, spredning av fiskesyk-dommer og bruk av leppefisk i lakseoppdrett. Han har også bidratt i prosjekter med fokus på sjømat, ressursutnyttelse og råvarekvalitet. Stein Mortensen har i en årrekke arbeidet

med formidling av kunnskap og forskningsresultater, både gjennom forelesninger, artikler og utgivelse av bøker.

eRling SvenSen er født i 1955. Han har drevet med un-dervannsfoto siden 1978, dykking siden 1976. Erling Svensen gjør drøyt 100 dykk i året, og jobber tett mot Universiteter og biologer med å dokumentere det marine livet. Gjennom snart 3600 dykk har han fått en god forståelse av livet under vann. Dette har resultert i flere bøker og spennende rei-ser til alle verdenshav fra Antarktis i sør til Svalbard i nord. Gjennom årene har han samlet et enormt arkiv med titusen-vis av undervannsbilder fra Norge og resten av verden.

andre bidragsytere

ottar Krohn er født i 1949. Han er utdannet forstkandidat fra Universitetet for miljø- og biovitenskap og arbeider nå som seniorrådgiver i miljøspørsmål hos Fylkesmannen i Østfold. Han har bred erfaring fra offentlig miljøforvaltning og var leder for miljøvernavdelingen hos Fylkesmannen i perioden 1992–2010. Han var miljøvernsjef på Svalbard 1996–1999. Ottar Krohn har skrevet det innledende kapittelet og gitt mange konstruktive innspill.

Jan Helge fosså er født i 1950 og er utdannet som marin-biolog ved Universitetet i Bergen. Han er ansatt som se-niorforsker på Havforskningsinstituttet i Bergen. Fosså har erfaring med forskning og rådgivning innenfor mange områ-der av marinbiologien så som generell fjordøkologi, dypvanns-krepsdyr og tareskog. I de siste årene har han arbeidet mest med dypvannkoraller. Både kartlegging og den økologiske be-tydningen av revene er vektlagt. Har arbeidet i mange interna-sjonale prosjekter som har studert dypvannskoraller. Fosså har skrevet teksten om tareskogen, maneter, livet i dyprenna og om korallrevene. Han har også bidratt med bilder.

guldborg Søvik er født i 1970. Hun er utdannet i zoologisk økologi ved Universitetet i Bergen og Universitetet i Oslo og er ansatt som forsker ved Havforskningsinstituttet. Hun er prosjektleder for flere forskningsprosjekter på reke og er også ansvarlig for instituttets rådgivning til fiskeriforvaltnin-gen på reke i Nordsjøen og Skagerrak, sjøkreps og taske-krabbe. Guldborg Søvik har skrevet om reker og sjøkreps.

Takk for nyttige innspill på manuskriptet:Per Sandberg ved Fiskeridirektoratet, Charlotte Forsberg og Vibeke Weibell Eliassen, Interreg prosjektet Fylkesmannen i Østfold, Tomas Lundälv og Lisbeth Jonsson ved Lovéncentret Tjärnö, Göteborgs Universitet.

Akerøya ornitologiske Stasjon startet virksomheten i 1961. Det er takket være den frivillige innsatsen til medlemmene i den ideelle foreningen Akerøya Ornitologiske Stasjon at vi i dag har så god kjennskap til fuglelivet i området. De driver ringemerking, trekk- og hekkefugltellinger på Akerøya og har ringmerket mer enn 90 000 fugler.

innHoldEn nasjonalpark blir til 14

Naturvern – en gammel tanke 14De første nasjonalparkene 15Ytre Hvaler – tanken om vern 15Den lange veien frem 16Verneverdiene i Ytre Hvaler nasjonalpark 17Nasjonalparkene – samarbeid med Sverige 19Innvielsen av nasjonalparkene – en folkefest 20Du er velkommen 21

En reise i tid og sted 23

Opplev nasjonalparkene 43

Det gode hytteliv 48Båtliv 51Kystled og turstier 54Det frie livet 57Besøk under vannflaten 59

Høsting fra kystens spiskammers 65Sjøfugljakt 72Sanking av skjell og snegler 72Matlaging under åpen himmel 74Skjelldyrking 75Krabbefiske 77Yrkesfisket 81Hvalerreker 82Sjøkreps 86Hummerfisket 87Ålefisket som forsvant 90Fisket etter leppefisk 90Hvor ble det av torsken? 93

På vandring i nasjonalparkene 95

Der elvene møter havet 98Gruntvannsområdene på Ytre Hvaler og Kosterhavet 101Ålegressenger 105Sandbunn 107Skjellbanker 112Det frodige tangbeltet 115Vesterøy 132Turen gjennom kystskogen 135Spjærøy 144Akerøya 147Fugletrekkene 151Asmaløy 152Svaberg 155Kirkøy 159Lauer 163Herføl 164Der havet slår inn 166Søsterøyene og Struten 169Selskjæra 173Heia 177Torbjørnskjær 183Tareskogen – havets jungel 184Under tareskogen 188Tisler 199I åpen sjø 201Maneter 205Livet i dyprenna 208Korallrev – på havets dyp 215Kosterhavet 223Epilog 226

24 Ytre Hvaler nasjonalpark


> Der ferdes jeg mellom skjær og bølger fra min tidlige barndom ...

vi eR på ReiSe i en Spennende og særpreget del av vår natur; en forsker fra Bergen, en dykker fra Egersund og en fotograf og forfatter fra Hvaler. Havet som omgir oss, er Ytre Hvaler nasjonalpark. Vi seiler ut Oslofjorden, vest av Struten og Søsterøyene, så legger vi kursen noen grader ba-bord. Havet vider seg ut her, og landstripen over i vest vis-kes ut bak Færder. Storparten av parkens areal er hav, og da ikke bare den delen som utgjør selve overflaten – det som synes – men alt. Under båten, der vi til vanlig ikke ser, eksis-terer visstnok en verden som overgår det vi kan tenke oss. Vannmasser sunket ned i omvendte fjell med største dyp, Hvalerdypet, ned til 470 meter, en sprekk i kloden der un-derlige fisk ikke nåes med krok.

Det vi møter, ønsker vi å dele med deg – etter hvert som reisen skrider frem. Vi lar den systematiske oversikten over øyene og plante- og dyrelivet ligge. Den regien tilhører fag-bøkene. Vårt ønske er du skal bli kjent med Ytre Hvaler na-sjonalpark og at denne kjennskapen setter i gang en prosess drevet av begeistring og lysten til å vite mer.

Baugen på båten deler havet i to, den hever og senker seg som av rolige pulsslag i dønningene fra gammel kuling i Skagerrak. Der over i øst, foran oss, mot landlinjen i hori-


sonten løper en lys, nesten hvit strime, noen steder brutt av mørke partier. Vesterøy, Spjærøy og Asmaløy er det første vi oppdager. Som forsenkninger i landskapet tegnes sund og kiler. Mellom Asmaløy og Kirkøy tømmes hovedløpet fra Glomma, Norges største elv, inn i nasjonalparkene. 720 tonn ferskvann i sekundet under normal vannføring.

Mot styrbord, Akerøya med festningen og oppe i øst, Kirkøy, der Homlungen, det hvite fyret står og lyser. Så Lauer og Hærføl. Mot sørøst, der svenskelandet reiser seg og land og hav plutselig går i ett, synes Tisler. Og nesten rett i syd seiler som en gammel overgitt krysser Torbjørnskjær med fyret som bru.

Når vi løfter kikkerten og ser mot sørøst, synes et kristenkors reist fra en knudrete holme, Heia, langt, langt ute. Dette er gammelt konfliktland med storebror i øst. Mellom Heia og Tisler stiger et berg med to gamle fyr frem – et av kystens landmerker, det første vi ser av Koster fra åpent hav. Så var menneskene så vise at i forlengelsen av Ytre Hvaler nasjo-nalpark, på den andre siden av grensebøyene, er opprettet Kosterhavets nasjonalpark. Enda et stykke av vår beste kyst-natur bevart nå og for dem som kommer etter oss. Vi kan samarbeide når det gjelder.

De lyse partiene i den løpende linjen er svaberg, rester etter nedslitte fjellformasjoner med røttene i jordas urtid, formet gjennom tiden med vann, sol, vind og is som verktøy. De mørke «bruddene» er skog som har satt røtter i områdene like innenfor den eksponerte kystlinjen. Salt hav som gjennom tiden banker bølger uendelig tålmo-dig mot kystlinjen skaper miljøer der bare spesialister på overlevelse greier seg, samtidig som det er et artsmangfold som få steder i landet vårt kan oppvise. Grensen for nasjo-nalparken svinger seg i fine buer inn på land og gjennom skogen. Dette er gjort for å få med klover av urskog og svartorbeltet innerst i kilene og mangfoldet av insekter og planter som lever litt innenfor selve kystlinjen. Foruten åpent hav og et mangfoldig skjærgårdslandskap inneholder parken lune viker og kiler der en mengde forskjellige fuglearter har sine leveområder. Under havflaten, inne på grunna, vokser noen av landets fineste ålegressenger. Disse engene er rike på liv og viktige oppvekstområder for yngel av mange fiskearter.

I overgangen mellom hav og land vokser plantene som gjen-nom tidene har utviklet strategier for å mestre det svært salte miljøet i havgapet. Så er også gevinsten betydelig for dem som ikke ble slått ut på veien gjennom evolusjonen.

> Laksender, Mergus merganser, hekker ved ferskvann, men om våren samles mange individer i de indre delene av nasjonalparken.


I strandsonen er det ingen konkurranse fra planter med blader som kaster skygge – noe som gir fri tilgang til det fantastiske sollyset som er nødvendig for plantenes energi-omsetning. Saltet i havet inneholder ikke bare natriumklorid, men en rekke andre mineraler og oppløste stoffer, blant annet magnesium og kalsium. Kan plantene bare tolerere dosene av natriumklorid, løser regnvannet saltpartiklene og gir dem tilgang til nyttige næringsstoffer.

Havet er også gavmildt. Der bølgene bryter, kastes store mengder tang og tare på land, og fra disse algene frigjøres næringsstoffer som for eksempel nitrogen, som er et svært nødvendig næringsstoff for planter. I tillegg avsettes det store mengder kalk enten fra plankton med kalkskall eller muslinger. Kalk er gunstig for plantelivet. Den hever jordas pH og gjør det lettere for plantene å ta opp næringsstoffer.

> Bitterbergknapp, Sedum acre, brer seg utover en strand på Nordkoster. Planten er spesialist på å tåle uttørking.

> Blåkjeften Helicolenus dactylopterus dactylopterus er en ganske sjelden gjest i Skagerrak, men den er flere ganger blitt observert på Tislerrevet, der den gjerne søker skjul i de hulrommene som dannes i korallrevet.


På Sydkoster er det laget en løype – en «snorkelled». Snorkelløypen ligger ved Rörvik på Sydkoster. Den om lag 220 meter lange løypa er informativt skiltet på land og har også merking og skilt på bunnen med bilder og korte tek-ster om hva vi kan se. Løypen dekker over ulike naturtyper under vann, og er et godt startpunkt for dem som har skaffet seg fridykkerutstyr og vil utforske gruntvannsområdene på Hvaler og Koster på egen hånd. Opplevelsene blir rikere når vi samtidig lærer mer om det vi ser og opplever.

Vi tar oss god tid når vi er ute og snorkler, gjerne i våtdrakt så vi bedre holder varmen. Stanser gjerne helt opp og ligger stille på grunt vann for å iaktta livet rundt oss. Når vi er i ro oppfattes vi ikke som noen trussel og kan oppleve at småfisk kommer svømmende nesten opp i dykkermasken – eller en eremittkreps som våger seg ut av skallet og gir oss et fasci-nerende skue. Er det rur i området kan vi studere hvordan de små skapningene vifter med føttene sine for å samle fø-departikler fra sjøvannet. Kanskje oppdager vi etter hvert en eller annen organisme vi ikke så i farten, som gikk i ett med omgivelsene. Mange er eksperter på kamuflasje og overle-ver på grunn av at de kan gå i ett med omgivelsene. Livet i fjæra er både vakkert og dramatisk.

> Eremittkrepsen, Pagurus bernhardus, bor i et sneglehus. Den må skifte skall etter hvert som den vokser. Sneglehuset hvor denne krepsen har tatt bolig er dekket av hydroider

> Strandkrabben, Carcinus maenas, finnes i fjæra, i tangbeltet og både på bløt- og hardbunn. Den er alltid på jakt. Om den graver etter føde eller forsøker å komme i skjul er ikke godt å vite.

> I snorkelleden på Sydkoster er det lagt ut informative skilt på bunnen som viser de artene vi kan se.

Opplev nasjonalparkene 61

> Billedtekst

> Tangkutlingene myldrer i tangbeltet.


Om det er et klart skille på utseende og adferd for de for-skjellige fiskeartene i havet, så går det et like klart skille mellom sportsfiskerne. Vi kjenner igjen den typiske makrell-fiskeren. Ut tidlig på morgenen, trekker dørja noen timer. Intenst ivrig så lenge fisket pågår, kledd i overall fra Mesta eller joggedress fra Nike. Han drar inn et par bøtter fisk og gir seg relativt fort om ikke havet koker. Torskefiskeren er en utdøende rase - antakelig flegmatisk, avbalansert og tålmo-dig. Hvittingfiskeren, sei- og ålefiskeren, husker vi ikke len-ger hvordan ser ut. Mens alt annet fiske holder seg omtrent på det jevne, er det sjøørretens tid nå. Dels fordi den er en fantastisk sterk og vakker fisk, dels fordi den krever en annen innsikt. Sjøørretfiskeren fra Hvaler «blankser» fra båt, det vil si at han (det er bestandig en han) har ei slukstang eller to, og slipper en blank metallbit i vannet som skal etterlikne ør-retens byttedyr. Gjerne en tobisimitasjon. Så går det rolig for seg langs grunnene i tre knops fart.

Det er mye sjøørret rundt øyene, og stadig flere kommer for å jakte på den sølvblanke torpedoen som også smaker svært godt. Den tilreisende ørretfiskeren bruker fluestanga som våpen og har kaps med Simms- eller Guideline-logo på. Stangfisket etter sjøørret er blitt populært de siste årene, fordi det er gode sjøørretbestander langs store deler av

> Havet rommer et stort spekter av ulike arter. Her har en breiflabb, Lophius piscatorius, tatt av fra bunnen og svever av gårde mellom store steinblokker. Den biter ikke på sluken, men kan fanges i garn. Hodet utgjør ca 2/3 av fisken.

> Fra å være ufisk og agn er breiflabb og blåskjell blant noen av de fineste delikatessene vi kan høste fra havet.

Høsting fra kystens spiskammers 67

Skagerrakkysten. Noe av magien ved sjøørretfiske er jo at den er en motstander som byr på ypperlig kamp og at fisket ofte foregår på områder med grunt vann. Ørreten er også en fisk som vaker og spretter slik at vi virkelig får se hvor flott den er. Det kribler i hele kroppen og sansene er i høyeste beredskap når fluesnøret strekker ut fortommen og flua leg-ger seg pent på vannet. Er det fisk der, tar den øyeblikkelig og setter i et vilt utras.

Innenfor grensene av nasjonalparken ser det ut til at sjøørreten foretar sesongmessige og regelmessige vandringer. Når vår-sola stiger høyere på himmelen, varmes vannet opp i de grunne vikene og da er det ikke lang tid før snakket går og den første fiskeren er på plass. Det tidligste fisket er som oftest i brakk-vannssonen rundt Kjøkøya-, Tangenområdet ved utløpet av Glomma og langs Torsneslandet. Etter hvert som vanntempe-raturen øker, forflytter fisken og fiskeren seg stadig utover mot saltere vann, og rundt påsketider – når fjæremarken «svermer» – fanger vi de første fiskene i kilene som er så typiske for øyene. Det er nå og på høsten de store blir tatt. Fisk på et par kilo er ganske vanlig, og de tålmodigste av oss får gleden av baske-tak med fisk som vipper vekta mot 3-, 4- og 5-kilosmerket. Vi vet jo så inderlig godt at den som holder på og er mye «ute i tangane», til slutt får fisken som holder ham våken om nettene.

> Sportsfiske etter sjøørret blir mer og mer populært. En sen kveld ved en av Hvalers strømsatte odder bør gi gode muligheter.

> Tobysluken i blått og rødt er en klassiker når det gjelder å lure grov ørret.


> Fagerving, Delesseria sanguinea, er en av våre mest iøynefallende rødalger. Den er vanlig på mellom tre og 20 meters dyp langs hele Norges kyst.

> Havsalaten, Ulva lactuca, er intenst grønn og delikat. Vi høster gjerne litt av den om våren og forsommeren og bruker den i ulike sjømatretter, både fersk og tørket. Den har et høyt innhold av organisk bundet jod og jern.


Tangstiklingen står gjerne helt stille og godt skjult mellom tang eller ålegress. Blir den forstyrret, manøvrerer den unna med raske bevegelser. Tangstiklingen har en eiendom-melig fasong – lang og slank og med en smal, vifteformet hale. Denne fisken tåler godt brakkvann og er tilpasset livet på grunt vann. Tangstiklingene bruker biter og tråder av alger til å bygge seg et reir før gytingen tar til. Når reiret

er klart, kurtiserer hannen hunnfisken og lokker henne inn i reiret hvor gytingen skjer. Hannen pleier eggene og vokter reiret frem til larvene er klare for det farefulle livet utenfor. Tangstiklingene er kortlivede, og den nye generasjonen yngel erstatter foreldregenerasjonen som bukker under i løpet av sommersesongen.

> Tangstiklingen, Spinachia spinachia, blir bare 1,5 år gammel. Den trives på grunt vann blant alger. Norsk sportsfiskerekord for denne lille fisken er på 17,4 gram.


> De små sneglene, Rissoa parva, kan være tallrike. De beiter på tang og trives godt på pollpryd på grunt vann.

> Tangkutlingene, Gobiusculus flavescens, kan bli opp til seks centimeter lange, men er vanligvis betydelig mindre enn dette. Arten finnes i store menger i den øverste meteren og er viktige bytte for større fisk.


> Sneglen Akera bullata, har et skall som bare dekker deler av kroppen på de utvokste sneglene. Den lever nedgravd i sand og mudder og kommer kun opp for å pare seg og gyte.

> Fiolett frynsesnegl, Flabellina pedata, er en bakgjellesnegl som er vanlig langs kysten. Den blir opp til tre centimeter lang.


> Oransjegullvinge, Lycaena virgaureae. Hunn og hann (til høyre). Denne gullvingen er vanlig på sommerenger på Østlandet. Larven lever først og fremst på engsyre.

AsmaløyDe delene av Asmaløy som ligger innenfor nasjonalparken, frem-står som sammenhengende og lite påvirket av menneskelig akti-vitet. Områdene er blant dem som er best dokumentert. Her er store verneverdier innenfor vegetasjon, flora, insekter, våtmarks-fugl, dam- og kystlandskap og den delen av geologien som viser den yngste perioden av jordens historie. Skipstad-Vikerkilen viser landhevning og avsnøring av kiler med dannelse av kystnære tjern. Området med lyngheier er de største i fylket. Skipstad-Vikerkilen er viktig for truede arter av kransalger. Området er også «hotspot» nr. 1 i Hvaler – og kanskje i Norge for den saks skyld – når det gjelder antallet rødlistede karplanter.

Skipstad-Vikerkilen er en av seks meget verneverdige fuk-tige strandenger. De to kilene er attraktive for våtmarksfugl.

Skipstadkilen er nesten helt omkranset av takrør. Vikerkilen får tilsig av vann fra myr og overvann fra terrenget rundt. Begge kilene har hekkeholmer i utløpene. Den største verdien for kilene er utvilsomt rastingen under fuglenes vår- og høst-trekk. For den som vil besøke Skipstadkilen på Asmaløy, vil vi absolutt anbefale at du legger turen hit en sen kveld, eller gjerne en lys sommernatt. Kilen er et eksempel på «gjen-snørte» kiler, og det er bare en tynn tåre av en bekk der ti-devannet pumper ut og inn. Natten er de mystiske fuglenes aktive tid, og en av dem er rørsangeren.

Området har også høy geologogisk verdi som en del av Hvalerraet. Spesielt kan nevnes området mellom Huserstøet og hovedveien der det er flere gamle strandvoller. Flere mo-renerygger går i havet ved Brattestø.


> Rørsanger, Acrocephalus scirpaceus. Fra takrørskogen som omkranser kilen brytes nattstillheten av en sang du aldri kunne tenke kom fra en så liten fugl.


Når vi barbeint og bekymringssløs legger kursen ned mot badeplassen på Storesand en het sommerdag i august, vil vi helst ikke vite at under føttene, i den løse sanden, lig-ger det grusomste monster på lur. Heldigvis er dyret bare en miniatyr, en insektlarve noen ynkelige millimeter langt, men med et oppsyn som får uhyrene i hvilken som helst science fiction-innspilling til å fremstå som speidergutter. I Norge finner insektet seg til rette bare på havstrender med helt et spesielt miljø av sand og buskvegetasjon. Her arrangerer insektlarven en fangstgrop i den løse sanden. Gropen er formet som en trakt, og nederst i bunnen på trakten venter en ublid skjebne i form av larvens kraftige kjever. Det er lett å få øye på fangstgropene langs kanten av små krypende furuer på nordsiden av stranden. Vi sjekker flere groper, men ser ingen tegn til aktivitet. Kanskje ingen hjemme? Ved siden av en sti opp fra stranden får vi se at det kravler en liten, grå snutebille nede i trakten på en felle. Når billen strever for å komme opp mot kanten og friheten, ruller de små sandkornene under de seks beina så insektet ikke beveger seg fremover i det hele tatt. Øker den farten, ruller sandkornene bare fortere. Gradvis tar kreftene slutt, og selv om snutebillen ennå tror på en løsning og beveger de ørsmå beina i riktig retning, siger den sakte bakover og ned mot traktens munning. Da skjer noe overraskende; med kjevene kaster strandmaurløvelarven sandkorn over insektet slik at rulleeffekten blir enda mer dramatisk. Når billen er helt nederst i trakten formelig glefser de kraftige strandmaurløvekjevene etter den, og så er det avgjort. Sakte trekkes snutebillen ned i sanden og blir borte.

> Som larve er strandmaurløven, Myrmeleon bore, heldigvis ikke større enn noen fattige millimetre lang. Den voksne, nyklekkede strandmaur-løven ser temmelig annerledes ut. Strandmaurløve finnes både på Storesand og Ørekroken på Kirkøy. Den er på rødlisten med status som sterkt truet (2010). Strendene bruker vi som badestrender, og det er derfor mye tråkk som kan ødelegge larvegropen slik at larven sulter. Samtidig er dette «tråkket» med på å holde vegetasjonen borte, en forutsetning for at det er eksponert sand som larven kan bygge i.


> Billedteskt

> Steinkobben, Phoca vitulina, hiver seg i sjøen som på kommando. Det er særlig i områdene rundt Heia og Torbjørnskjær du kan få oppleve disse sjødyra. På svensk side er de vanligst syd i nasjonalparken.


SelskjæraPå tur i skjærgården kan vi være heldige å få se niser rulle i overflaten, og noen ganger se annen småhval. På de ytterste skjæra helt ute mot det store havet holder steinkobben til. Steinkobbe eller kystsel har vært her ute lenge før mennesket lagde kart og overtok området. I de ytre delene av parkene, i området mellom Torbjørnsskjær og Heia, ligger «selskjæra» på rekke. Også i Kosterhavet er steinkobben et vanlig syn. Det holder til rundt 2000 dyr i dette området. Kobbenes kjerne-område er på sørvestsiden av Sydkoster og rundt Ursholmene. Kasteplassene har ferdselsforbud i tidsrommet 15. april–15.juli.

Kobben ser klumpete ut på land, men inntrykket endres om vi ser den under vann. Der er kobben rask, grasiøs og ele-gant – vannet er dens rette element. Men om sommeren må

steinkobbene på land. Fødsler – eller kasting som det kal-les – skjer om sommeren. Ungene dier bare i tre–fire uker. Kobbenes morsmelk er svært fet, og ungene legger på seg et solid spekklag i løpet av dieperioden. De første ukene legger de på seg rundt et halvt kilo om dagen. Spekklaget er livsnødvendig for ungene – de får en tøff tid når de skal ut å lære seg et liv uten moren. Moren blir brunstig og klar for en ny paring etter en måneds tid. Da forlater hun ungen – og spekklaget blir godt å kunne tære på.

Kobbene er aktive i sjøen mellom holmer og skjær. De kan dykke ned til hundre meters dyp. Hvert dyr spiser et par kilo om dagen, og setter til livs det meste de får tak i, både av fisk og skalldyr. På avstand er det nesten ikke mulig å få øye på dem, verken til lands eller vanns. Var det ikke for at kroppens form bryter omris-

> Selskjær med Torbjørnskjær i bakgrunnen


> Dyrelivet nede i dypet er vakkert. Det store reirskjellet, Acesta excavata, har en vakker, sterkt oransjerød kappe og tentakler som kan strekkes langt ut i vannet. Her ligger et eksemplar sammen med sjøpunger og rør av påfuglmarken, Sabella pavonina. En liten trollkrabbe, Lithodes maja, ligger bak en sjøpung ovenfor de blå blekkspruteggene. Bildet er tatt på 90 meters dyp i Kosterfjorden.

Livet i dyprenna Hvalerrenna, Kosterrenna og forkastningen i Oslofjorden går ned til dyp på 470 meter. Bergveggen langs Hvalerrenna har en nesten 200 meter fjellvegg som er en del av en forkastning dannet for om lag 300 millioner år siden. Dypvannsområdene er viktige deler av nasjonalparkene, men livet nede på dypt vann er utilgjengelig for oss. Her trengs det fjernstyrte un-dervannsfarkoster for å skaffe bilder av de artene som fin-nes. De undersøkelsene som foreløpig er gjort i dyprenna, viser en meget rik fauna med innslag av arter som er unike for Skagerrakområdet. Ikke minst er det de relativt store forekom-stene av korallrev som setter preg på området. Strukturene i korallrevene bygges langsomt opp av kun én art, men det er også flere andre arter koraller enn den dominerende arten til stede i et rev. Et eksempel er risengrynskorallen som har en fin rødfarge og ser ut som en liten busk.

I tillegg til korallene er det registrert mange sjeldne arter i dypet, men de har oftest ikke norske navn. Rikdommen av arter er til dels avhengig av mengden av forskjellig bunntyper. I og langs dyprenna har vi eksempler på fast berg, store stein-blokker, småstein, grus og sand. De fineste bunntypene er silt og leire. Der hvor bunnen er relativt flat, er det ofte strømfor-holdene som avgjør hvilke bunntype som dannes. Mye strøm gir grus og sand, mens lite strøm gir silt- og leirbunn.

På sidene ned mot Hvalerdypet finner vi store svamper, kor-allbusker, stort filskjell, rørbyggende havbørstemarker og sjøanemoner – som for eksempel Epiactis actica. På sand-bunn er det vanlig å finne krepsdyr, store sjøstjerner og andre arter som liker seg på litt grov bunn.

På bløtbunnsområdene er det også et yrende liv, men vi ser ikke alt på overflaten. Det er mange havbørstemarker, kreps-dyr og muslinger som lever nedgravd i mudderet. Rødpølsen derimot er lett å få øye på. Den regnes som en karakterart


> En koloni av hornkorallen sjøbusk, Paramuricea placomus, med polyppene inntrukket. Denne arten forekommer i enkelte tette bestander i Ytre Hvaler nasjonalpark. Blant korallene står det ofte tette bestander av reker, Pandalus borealis. Under korallen ser vi en hvit koloni av mosdyret Reteporella eaniana, og til venstre to kolonier av svampen Mycale lingua.


> En fristående koloni av Lophelia pertusa. På noen greiner ser vi overvekst av svampen Hymedesmia coriacea, som kan vokse over og kvele deler av korallkoloni-ene. Til høyre er et rosa eksemplar av den store sjøanemonen Bolocera tuediae og i underkant av kolonien flere sjøpunger, sannsynligvis av arten Ascidia callosa.

> Store korallkolonier av Lophelia pertusa sammen med en liten koloni av hornkoral-len Primnoa resedaeformis (kalt risengryn-korall) i nederste delen av bildet. Dypet er 122 meter og bildet er tatt på Tislerrevet i Ytre Hvaler nasjonalpark.

Den som elsker kysten og havet, det frie utsyn og det store landskapet, det bøl-gende havet, øyer og holmer, lune viker og måkeskrik, ja den vil ha det godt i Ytre Hvaler nasjonalpark. Og naturopplevelsen kan lett utvides ved anskaffelse av en enkel dykkemaske og snorkel. I vektløs tilstand kan du studere morsomme eremittkreps, vakre leppefisk og driftige strandkrabber. Likeså vil en tur i kystskogene gi opplevelser av et mangfoldig fugle-liv, vakre sommerfugler, duftende blomsterenger og dirrende lyngheier.

DEN EUROPEISKE UNION

Vær velkommen til Ytre Hvaler nasjonalpark, som naturens gjest på naturens premisser.

ytre hvaler nasjonalpark

Documents