Organ for Med Israel For Fred

FOTO

: ID

F

Høy levestandard tross uroDen israelske vernepliktige soldaten på bildet kan statistisk sett regne med å leve lenger enn sine norske soldatkolleger.

Sammen med Sverige troner Israel på toppen av land hvor nyfødte har størst sjanse til å bli 60 år.SIDE 17

JØDENE OPPRETTET ISRAELKritikerne sier at USA og Europa opprettet Israel. Historien viser imidlertid det motsatte.

Det var jødene i Palestina, med støtte av jødene i resten av verden, som selv opprettet Israel.SIDE 21

www.miff.noaÅpent diskusjonsforum med høy temperatur.aTreff Israel-venner online. Prat med dem!aAlt du nner i avisen og mye, mye mer! B-

blad

Nr. 4/2002 28. årgang

Midtøsten-torget har åpnet!På MIFFs nettsider, www.miff.no, åpnet 1. oktober nettbutikken ”Midtøsten-torget”. Hittil har torget vært en suksess!

På sikt ønsker MIFF at dette skal bli en salgskanal for uavhengige vareforhandlere som selger israelske produkter.

Høyer bokhandel har allerede lagt ut sitt store utvalg Israel-litteratur for salg. Her nnes julegaver for hele familien!

Retu

radr

: MIF

F,

Pb 3

1, 4

097

SOLA

2 Nr. 4/2002

Kontaktinfo:Adresse til hovedstyret:Med Israel for fredPostboks 6014665 KRISTIANSAND S.

www.miff.no /kontaktskjemapost@miff.no

Tlf. leder: 38 09 55 23Fax. 850 22 575

Medlemsregister/ fakturadr.:MIFF/MØIFPB 314097 Sola

Organisjonsnummer: 970 550 232

MED ISRAEL

FOR FRED

Midtøsten i fokusRedaktør:Odd MyrlandBjaalandsgt. 324016 Stavangerodd@myrland.comTlf. 51 58 01 65Mob. 95 88 69 77Fax: 85 02 25 75

KilderDe viktigste kildene for stoffet i denne avisa er de israelske avi-sene Jerusalem Post og Ha’aretz på Internett. Også Jerusalem Report er viktig. Andre kilder er mer sporadiske. Dessuten kan man trekke på stoff som er tilegnet i årenes løp.ForfattereDersom det ikke har skjedd en feil/forglemmelse, har redaktø-ren skrevet alle artikler som det ikke står forfatternavn på. Kort-nyheter er hentet fra Porten til Midtøsten.Det er fritt å gjengi stoff fra denne avisa hvis kilde oppgis.Andre kilder er mer sporadiske. Dessuten kan man trekke på stoff som er tilegnet i årenes løp.

Nyheter og kommentarerNår redaktøren selv skriver en så stor del av stoffet som tilfellet er i denne avisa, er det vanskelig å skille mellom nyheter (som skal være nøytrale og ufarget av jour-nalistens egne oppfatninger) og kommentarer. Men jeg forsøker. Når det står OM under en artikkel, er det ment å være en kommentar-artikkel.

Slik støtter du MIFFs arbeid

Hva er MIFF?MIFF ble startet som en arbeidsgruppe i 1975, og tre år senere ble organisasjonen for-melt stiftet. MIFF er religiøst og partipolitisk nøytral.

Gjennom saklig og allsidig informasjon om Midtøsten-konflikten og det jødiske folk og dets historie, ønsker MIFF å skape en større sympati for Israel og det jødiske folk.

Hos oss skal ulike oppfatnin-ger komme til orde. Stikkordet er mangfold. Les mer om orga-nisasjonen på www.miff.no.

MIFF utgir avisen Midtøsten i fokus omlag fem ganger årlig. MIFF driver også nettsidene Porten til Midtøsten (www.miff.no).

Bli medlem eller abonnent!Enkeltmedlem 240 krEktepar 350 krPensjonist enkeltmedlem 150 krPensjonist ektepar 180 krStudent enkeltmedlem 150 kr Student ektepar 180 krAbonnement på Midtøsten i fokus 150 kr

Gi en gave til arbeidet!Kontonr. for gaver/ kontingent 7877.06.54539Kontonr. for gaver til www.miff.no 0532.51.93206

Besøk Porten til Midtøsten! www.miff.no inneholder hundrevis av artikler fra Midtøsten i fokus, diskusjonsforum, chatkanal, lenker og mye, mye mer. Fortell dine venner om MIFFs internettportal!

Spre Midtøsten i fokus! Kanskje du vil gi et gaveabonnement til en venn? Kanskje du vil bestille ekstra mange Midtøsten i fokus og dele ut på arbeidsplassen din?

Takk for at du vil stå sammen med oss i arbeidet!

I VG Netts debattforum fore-går det livlig debatt om Midtøs-ten-konflikten. Det er stadig nye innlegg og stadig nye temaer.

2. oktober startet en som kaller seg Henrik131 (deltakerne er anonyme og bruker kal-lenavn) et nytt tema under overskriften: Fra ”moderate” www.miff.no. Porten til Midtøsten ble altså tema i debatten. Under dette temaet er det flere som skriver negative ting om oss, og noen skriver positive. - Det er noen som nevner stoff fra våre sider av og til ellers også.

En som kaller seg geneo skri-ver om oss: ”… det er langt større forskjell i politiske syn fra israelere enn det er blandt israelfanatikere her til lands. I det israelske demokratiet er det en pågående debatt om hvor man skal gå framover. I flere meningsmålinger er det vist at et klart flertall støtter en tostats-løsning. Det som slår meg med denne siden er at den represen-terer et syn på israel som jeg tror mange israelere tar avstand fra. Det at den kommer med rene feil er en sak for seg selv, det hender i mange nettsteder. Pro-blemet er vel mer at den gir en så uforbeholden støtte til høy-residen av israelsk politikk.”

Dette er ikke riktig. Vi forsø-ker å gi et bilde av hovedstrøm-ningene i israelsk politikk og samfunn, og vi mener at med det lykkes vi ganske bra. De syns-punktene vi formidler, er syns-punktene til folk flest i Israel. Blant annet gjentar vi rett som det er at israelere flest ønsker en tostats-løsning, forutsatt at det gir ekte, varig fred.

En meningsmåling som er lagt fram nå i oktober viser at 60 % av israelerne mener at Israel kjemper for å overleve, for selve sin eksistens. Det er dette per-spektivet som ligger bak Israels politikk, og vi forsøker å for-midle det.

Vi presenterer synspunktene både til Likud og Arbeiderpar-tiet, av og til også lenger til venstre og høyre. Men i dagens situasjon, hvor Likud-fløyen har oppslutning fra et stort flertall av de israelske jødene og Shar-ons synspunkter i tillegg har stor tilslutning langt inne i Arbei-derpartiet, er det naturlig at vi legger mer vekt på disse syns-punktene enn vi gjør i mer ”nor-male” tider.

Når mange nordmenn kan få inntrykk av at vi representerer ”de mer ekstreme elementene i Israel”, er det fordi norske medier flest gir altfor stor plass til ytre venstre i israelsk politikk. Disse gruppene har lenge vært ganske små, og nå er de nær-mest nede på promille-nivå. De er ikke representative.

Geneo skrev også: ”Israel er et serdeles fragmentert land poli-tisk. Ved forrige valg stilte over 30 partier til valg, og 14 av dem ble valgt inn. At disse partiene skulle ha en like ensidig forstå-else av konflikten som denne nettsiden er helt usannsynlig.” Det er riktig dersom vi ser alle partiene, bl. a. de arabiske. Men vi dekker altså synspunktene til det store flertallet i Israel, og et enda større flertall av de israel-ske jødene.

Og ellers er det som Henrik131 kaller ”en ny dose propaganda”, om Israel som suksess, skrevet til Israels 50-års-jubileum i 1998, brukt omigjen (litt oppdatert) i nr. 2/2000 av vår avis Midtøsten i Fokus og lagt ut på nettet i 2001. Artiklene er tydelig merket med at stoffet er fra 2/2000.

”Tåpelig”En som kaller seg Jonassen,

skriver: ”Joda, har lest på miff.no og det er det mest tåpe-lige jeg har lest av propaganda, men går ut fra at kvaliteten på den siden, også uttrykker IQ-

kvotienten på de som står bak ;-)” Og i et annet innlegg: ”Og den siden dere har på miff.no! Ren og skjær propaganda, og i tillegg så amatørmessig laget at jeg har store problemer med å skjønne at den er laget av voksne folk.”

Vi kan bare bukke og takke for hederlig omtale :). Vi håper at ”arne”, som har skrevet en del på vårt eget debattforum, leser det ”Jonassen” skriver. ”Arne” liker heller ikke verken oss eller Israel. Han har stadig klaget over at vårt nettsted er så pro-fesjonelt laget at folk kunne bli fristet til å tro at det står en hel redaksjon bak, ikke bare noen få som jobber på dugnad.

Flere siderEn som kaller seg ”liberale-

ren” skriver at vi ikke legger fram argumenter som betviler vår sak. Det er både riktig og galt. Vi ser ingen grunn til å bruke tid på å skrive de meldin-gene andre medier kjører på 24 timer i døgnet. Hensikten med siden vår er å bringe stoff som

kommer lite fram ellers. Og da altså først og fremst det stoffet israelere flest legger vekt på. Vi slipper til (redaksjonelt) en del motforestillinger av og til, men Israels syn er hovedsaken.

Vårt debattforumMen vi er også vidåpne for

motforestillinger: Vi har et debattforum hvor hvem som helst kan legge inn synspunkter. Inntil nylig hadde vi ikke slettet eller endret ett eneste innlegg der, selv innlegg som var meget kritiske til oss og til Israel og til og med enkelte innlegg som mange vil si at det luktet ny-nazisme av.

Men så tok personangrepene overhånd, og vi har slettet tråder og innlegg som handlet om andre debattanter og ikke om saken. Vi forsøker å behandle meningsfeller og meningsmot-standere likt: Ingen skal skjelle ut noen personlig. Ingen har beskyldt oss for å være urett-ferdige i hva vi har slettet. Men forumet er åpent for alle saklige innlegg, fra alle sider.

Miff.no i VG Nett

Faksmile av Porten til Midtøsten, www.miff.no.

Redaksjonen er avsluttet 17. oktober 2002.

3Nr. 4/2002

r Flere jøder har flyktet fra arabiske land enn arabere fra Israel.r Israel ville tjene godt på et rettferdig erstatningsopp-gjør for flyktninger.r Israel er en stor suksess på mange samfunnsområder.r Arafats styre har brutt alle viktige punkter i avta-lene med Israel.r Skolebøkene inneholder antisemittisme.

r Israel er ikke inntegnet på noe kart i noe arabisk land.r Terrorgrupper blir ikke avvæpnet.r PLO-ledere stadig holder taler om at Israel skal utslet-tes.r Arafats politistyrker er blitt en hær som truer Israel i en eventuell krig med nabo-landene.

Visste du at...”Kinga”, MIFF-medlem fra Rogaland

De tekniske mulighetene ligger der!

Det er enkelt å logge seg inn, enten med eller uten registrering.

Registreringer du deg med eget nick og passord, åpner enda flere muligher

seg. Da kan du også sam-tale i egne rom.

På chatten går praten om løst og fast med Israel som et fast tema. Jeg er blitt kjent med nye Israel inter-esserte mennesker både fra Frankrike, Sverige og eget land.

Et annen grunn for del-tagelse på chatten er føl-

gende som jeg håper vil vekke ettertanke: Det er viktig å være med fordi Israel trenger forsvarere som kan si et vennlig hei til mennesker som kommer innom for å hilse på.

Det hadde ikke vært hyg-gelig dersom vi overlot serveren til Israels mot-

standere med sin ensidig kritikk av Israel.

Det er viktig at både Israels venner og motstan-dere møter vennlige Isra-elforsvarere på chatten.

Kom med du også. Vi trenger deg!:)

Velkommen!

Ta en prat på MIFF-chatten!

Dette er noen få punkter fra en lang artikkel av Khaled Abu Toameh, fast reporter i Jerusalem Post. Den het Hvordan krigen begynte og stod 19. september i år. Den handler om oppkjøringen til intifadaen, som begynte i slutten av september 2000.

14. august 2000 sa po l i t i kommis jonæren , Ghazi Jabali, til den offi-sielle palestinske avisen Al-Hayat al-Jadida: ”Det palestinske politiet vil lede det edle palestinske folket når timen for konfrontasjon kommer.”

24. august sa den pales-tinske justisministeren Freih Abu Middein til den samme avisen: ”Volden nærmer seg og palestinerne er villige til å ofre 5000 drepte og sårede.”

30. august stod det i Al-Sabah (Morgenen): ”Vi vil gå framover og erklære en

alminnelig intifada for Jeru-salem. Tiden for intifada er kommet, tiden for hellig krig (jihad) er kommet.”

Palestinske sikkerhetsoffi-serer ble intervjuet i pales-tinske medier og snakket åpent om en væpnet kamp som nærmet seg.

Sommeren 2000 var det 40 treningsleire for palestin-ske tenåringer. De trente i ”væpnet motstand”.

Imamer som Arafat hadde utpekt på Vestbredden og i Gaza, begynte å preke åpent om Israel som ”den zio-nistiske fienden”. De opp-ildnet alle muslimer til å mobilisere til krigen mot ”de vantro”. [Slike taler ble sendt på palestinsk TV.] En pre-dikant sa: ”Alle våpen må rettes mot jødene, Allahs fiender, den forbannede nasjonen i Koranen, de som Koranen beskriver som aper og svin, som tilber kalver og avguder.” Andre imamer talte om å ”frigjøre” ikke bare Jerusalem, men også Haifa og Askelon – altså hele Israel.

Palestinske medier ankla-get Israel for å ha spredt narkotika blant palestinsk ungdom. Israel ble også beskyldt for å ha plassert tyggegummi som fremmet seksualdriften i palestinske

butikker! Hensikten skulle være å gjøre palestinske kvinner til prostituerte. Israel skulle også ha spredt ”radioaktive belter” som forårsaker kreft!

Propagandaen virket: 3. august viste en meningsmå-ling at to tredeler av palesti-nerne støttet en ny intifada.

Vi viser til artikkelen Hvor-dan startet intifadaen? (Side 8). Der gjengir vi et sitat av Marwan Barghouti, lede-ren for Fatahs militære fløy Tanzim. Han forteller hvor-dan han organiserte den palestinske oppstanden etter at Sharon besøkte Tempel-plassen.

Den palestinske kommu-nikasjonsministeren, Imad Faluji, sa 11. oktober 2001 at volden var planlagt lenge før Sharons ”provokasjon”: ”Den som tror at intifadaen brøt ut på grunn av Sharons besøk til Al-Aksa-moskeen, tar feil, selv om besøket var dråpen som fikk begeret til å flyte over for palestinerne. Intifadaen var planlagt på forhånd, helt fra president Arafat kom tilbake fra Camp David-forhandlingene….”

Dette var bare et lite utvalg av stoffet Toameh presenterte.

Grunnen til at Israel har gjennomført beleiringen av Arafats hovedkvarter, er at det er blitt klart at han hindrer arbeidet med å få vedtatt en våpenhvile og reformer i det palestinske styret. Israelerne tror at hvis de isolerer Arafat og arres-terer ”den harde kjernen” av ettersøkte palestinere som gjemmer seg i hovedkvar-

teret hans, vil de palestin-ske lederne som arbeider for våpenhvile få det lettere. Det gjelder blant andre innen-riksminister Abd al-Razek Yihiye.

Når dette blir skrevet, har ingen av de ettersøkte perso-nene hos Arafat overgitt seg.

Noen er riktignok kommet ut, men de var folk som ikke er ettersøkt av israelerne. Israelerne føler at tiden er på deres side i denne saken. Det kan bli aktuelt å sende soldater inn for å hente ut ettersøkte personer. Israe-lerne regner med at palesti-

nerne vil forhandle om hva som skal skje med disse per-sonene. En høy israelsk offi-ser har sagt at noen av dem kunne bli sendt til Bagdad, hvor de får både penger og rettledning.

Arafat motarbeider alle tiltak for å få til reelle refor-

mer, blant annet fordi de vil svekke hans egen stilling som palestinernes ubestridte leder. Men ikke bare det: Han har straffet noen av sine egne som forsøkte å få Hamas til å slutte å skyte med bombekastere fra Gaza mot israelske mål.

Arafat har også forsøkt å undergrave den relative roen som er opprettet i Betlehem. Han hindrer en åpen debatt om det ikke er klokt å stanse de voldelige konfrontasjo-nene med Israel.

Hovedkilde: Ze’ev Schiff, fast reporter i Ha’aretz, 22. september 2002.

Arafat motarbeider anti-terroristerDerfor ble Arafat beleiret

Hvordan krigen begynte

Sommeren 2000 var det 40 tre-ningsleirer for palestinske ten-åringer som trente i ”væpnet motstand”. (Foto: GPO)

4 Nr. 4/2002

4. oktober hadde Micha Odenheimer et langt inter-vju i den israelske avisen Ha’aretz med Thomas von der Osten-Sacken. Han er tysker, 34 år gammel, sosi-alist og ekspert på Irak og menneskerett ighetsfor-holdene der. Her er noen punkter fra intervjuet.

MassedrapSaddam Hussein har drept

omtrent en million av sine egne borgere siden 1979. I tillegg ble omtrent en mil-lion irakiske soldater drept i krigen med Iran (som Saddam Hussein startet). En halv million irakere er døde av sult eller sykdom på grunn av FN-sanksjonene mot Irak. I Golfkrigen mot amerikanerne i 1990-91 ble et stort antall irakere drept. Dessuten er omtrent 1,5 mil-lioner fordrevet, de er flykt-ninger innenfor Irak. 4,5 irakere er flyktninger spredt over hele verden.

I den nevnte millionen som er drept av Saddams folk utenom krigene, inngår blant annet den såkalte Anfal-kampanjen mot kur-derne på slutten av 1980-tal-let. 4.000 landsbyer ble ødelagt og 100-150.000 mennesker ble drept, mens opptil en million mennesker ble sendt i ”internt eksil”. [Ketil Volden fra Norsk Folkehjelp har skrevet at i 1987-88 ble 180.000 kurdere drept.] I Sør-Irak er omtrent 300.000 shia-muslimer drept i løpet av de siste 10 årene. Og så har det vært enorme massakrer av kommunister.

Saddams krig mot sitt eget folk varer fremdeles. Akku-rat nå (september-oktober 2002) pågår en enorm ”arabiserings-kampanje” i Karkuk: Kurderne blir syste-matisk deportert fordi regi-met ønsker å endre en kurdisk by til en arabisk.

Et annet eksempel: Ifølge den irakske Nasjonalkon-gressen [som må være en opposisjonsgruppe basert i utlandet] er det 6-700.000 politiske fanger i Saddams fangeleirer for tiden. Det største fengslet i Bagdad er overfylt. Hver onsdag kommer sikkerhetsfolk inn i fengslet og peker: Du, du, du og du. Fem hundre fanger blir plukket ut hver onsdag og drept for å skaffe mer plass!

Beinhardt diktatur

Et land som Syria er et diktatur. Men det er langt verre i Irak. Frykten går helt inn i din egen stue. En repor-ter fra BBC sa nylig at fryk-ten i Irak er ”så håndgripelig at man kan spise den”. Man kan bli arrestert for ikke å ha et bilde av Saddam i stuen sin. I Syria kan man stort

sett slappe av så lenge man ikke er medlem av en oppo-sisjonsgruppe. I Irak skal det bare en bemerkning til, så kan det være slutt.

Ideologien bakSaddams Ba’ath-parti

blander tanker om statsso-sialisme med forestillinger om at araberne skal ha her-redømme og makt i verden. Det vil bli gjennomført når araberne har frigjort seg fra utenlandsk – først og fremst jødisk – innflytelse og ame-rikansk og britisk imperia-lisme. Alt som er negativt, skyldes en utenlandsk sam-mensvergelse mot arabere i alminnelighet og irakere i særdeleshet.

Når araberne har frigjort seg og forent under Iraks ledelse, vil de bli en super-makt. Irak er ansett som det sterkeste arabiske landet.

Ba’ath-partiet er også sterkt antikommunistisk.

TerrorDet er kjent at Saddam

har utdannet terrorister i Bagdad, og støttet ulike grupper (bl. a. palestinske) økonomisk. Det er ukjent hvor mye konkret samarbeid han kan ha hatt med Osama bin Ladens nettverk.

Deler av PLO har hatt nær kontakt med Saddam og støttet ham i 1990-91 og siden. Andre forstår at dette bærer galt av sted og forsø-ker å begrense kontakten.

Etter SaddamAlle som kan bli noen

trussel mot Saddam og hans familie, blir drept. Det er blant annet skjedd med en rekke generaler. Det finnes ikke noen organiserte oppo-sisjonsgrupper som USA kan satse på.

Dersom det derfor skulle lykkes å fjerne Saddam Hus-sein, fortrinnsvis ved at irakerne selv hjelper mest mulig til, vil USA stå overfor store problemer. Shia-mus-limene har vært diskrimi-nert, men de utgjør den største gruppen i Irak, større enn sunni-muslimene, som har vært dominerende. Også kurderne utgjør en stor gruppe. Noen frykter at Irak vil falle fra hverandre.

Kurderne mener at det beste ville være et føderalt Irak hvor folkegruppene har nokså utstrakt indre selv-styre. Thomas von der Osten-Sacken mener at man må forsøke å få Irak til å bli mest mulig demokratisk. Det vil være et eksperiment fordi noe slikt ikke finnes fra før i den arabiske verden. Men i det kurdiske området i nord, som langt på vei er et uavhengig område, er det en større grad av ytringsfri-het enn andre steder i Midt-østen.

Da Israel og Egypt inn-gikk fredsavtale i 1979 i USA, med president Carter som en slags ”fødselshjelper”, ble det bestemt at Sinai-halvøya skal være demilitarisert: Det er avtalt i detalj hvilke våpen og militære styrker Egypt kan ha i de forskjel-lige delene av halvøya, og det er meget begren-set. Fordi Sinai-halvøya ligger mellom Israel og hoved-delen av Egypt, er den militære trusselen fra Egypt mot Israel på kort sikt meget begrenset. (På litt lengre sikt, og det tren-ger ikke å dreier seg om noen særlig lang tid, kan bildet være annerledes. Se artikkelen Trussel fra Egypt i nr. 4/2001.)

Som et ledd i avtalen ble det i 1979 bestemt at det skulle opprettes en internasjonal observatør-styrke som skal overvåke at avtalen om våpenbe-grensninger i Sinai blir overholdt. I styrken er det 900 amerikanere og et mindre antall deltakere fra enkelte andre land,

bl. a. Norge. Styrken blir betalt av Israel, Egypt og USA med vel 100 milli-oner kroner i året hver, og dessuten betaler Tysk-land, Japan og Sveits mindre beløp. Styrken har 13 sjekkpunkter og 17 observasjonspunkter ved grensen mellom Israel og Egypt, og overvåker dess-uten også resten av Sinai for å sikre at det ikke fore-går noen ulovlig styrke-oppbygging.

Nå ønsker forsvarsmi-nisteren i USA, Donald Rumsfeld, å redusere styr-ken drastisk. Bakgrunnen er at de amerikanske sol-datene trengs i andre sammenhenger nå under krigen mot terror. Rums-feld mener at forholdet mellom Israel og Egypt er så stabilt at det ikke trengs noen styrke der i det hele tatt.

Israel og Egypt ønsker begge at den tidligere styr-ken skal opprettholdes. Det pågår forhandlinger. Antakelig ender det med at styrken blir beholdt, men kraftig redusert.

Beinhardt diktatur under Saddam

Vaktstyrken i Sinai

70% palestinere støtter Irak mot USA

Det palestinske senter for opinionsmeninger har gjen-nomført en spørreundersø-kelse blant 1085 palestinske voksne i september. I over-kant av 70 prosent sier de vil støtte Irak hvis landet skulle bli angrepet av USA. 51,3 prosent av palestinerne mener selvmordsangrep innen for selve Israel bør fortsette, mens 35,1 pro-sent mener de bør stanse. (www.miff.no)

ISRAELS USA-AMBASSADØR:Nytt Irak-regime vil tjene hele regionen

Danny Ayalon, Israels ambassadør i Washington, sier at å styrte diktatoren Saddam Hussein fra makten i Irak, vil medføre ”positive resultater” i hele Midtøsten. Samtidig anklager Ayalon den irakiske despoten for å støtte familiene til pales-tinske selvmordsbombere finansielt. Palestinerne og iranerne vil bli dratt mot demokrati, hvis Saddam faller, tror ambassadøren. (www.miff.no)

Arrestert hvis Saddam-bilde mangler i stua

Syria har i sommer ledet FNs sikkerhetsråd. (Ledel-sen går på omgang.) Jerusa-lem Post kommenterte dette i en lederartikkel 24. juni. Noen punkter fra artikke-len, fritt gjengitt:

Bashar Assad kom til makten for to år siden da hans far Hafez døde. Han satte da fri flere opposisjo-nelle som hadde tilbrakt år, i noen tilfeller tiår, i farens fengsler.

Men nå er det annerle-des. En rekke personer er arrestert på politisk grunn-lag. En av dem som nå er arrestert, er Riad al-Turk. Han er kommunist og har allerede sittet 17 år i fengsel. Hans forbrytelse er at han har beskrevet Hafez Assads periode som en tid med stag-nasjon og korrupsjon. En annen er dømt til fem år for uten tillatelse å ha ledet poli-tiske diskusjonsfora i private

hjem. En annen fikk fem år for å ha organisert en men-neskerettighetskomite i det syriske parlamentet.

I tillegg har syrerne okku-pert nabolandet Libanon, og de overser FNs sanksjoner mot Irak ved at de kjøper olje fra Irak.

Dessuten gir de baser til terrororganisasjoner som Islamsk Jihad, som står bak mange terrorangrep. Syrerne har forklart at selv-

mordsbomber rettet mot Israel, ikke er terror.

Syrernes totalitære system er strengt selv etter standar-den i arabiske land. Det er tragisk at FN lar seg lede av et slikt regime. I stedet for å sitte som verdens dommer i Sikkerhetsrådet, burde landet selv stå i tilta-leboksen.

Syria leder Sikkerhetsrådet

70 prosent av palestinerne støtter Irak mot USA. (Arkivfoto)

5Nr. 4/2002

Stadig mer tyder på at USA vil gå til militært angrep på Irak. Grunnen er faren for at Irak skal få store mengder av massedrapsvåpen. Saddam Hussein er enda mer hen-synsløs enn andre arabiske og muslimske diktatorer, så i hans hender vil dette være enda farligere enn ellers.

Ifølge Barry Rubin, som lenge har vært å finne i spal-tene til Jerusalem Post, har israelerne ikke presset på for

å få til denne krigen. Her er noen av faktorene som taler imot den, sett fra Isra-els side:

En krig mot Irak kan føre til direkte angrep på Israel. I 1991 skjedde det ved at Irak sendte 39 Scud-raketter mot Israel. På mirakuløst vis ble få mennesker drept, men det var store materielle skader. Denne gangen kan Irak komme til å bruke biologiske og/eller kjemiske våpen.

Krigen kan også føre til at venner av Irak setter i gang en ekstra stor terror-kampanje mot Israel og mot jøder.

En annen frykt som mange israelere har, er hva krigen kan presse USA til i forholdet til Israel. USA trenger en viss støtte, eller i hvert fall ikke åpen mot-stand, fra en del arabiske og muslimske land for å føre krigen (særlig Kuwait og Saudi-Arabia, som gren-

ser til Irak). Dette kan disse landene bruke til å presse USA i forholdet til Israel. Det har vi også tidligere sett. Et eksempel var da USA nylig presset Israel til å ikke lenger omringe Arafats hovedkvarter, mange mener at ”koalisjonsbyggingen” var en viktig faktor bak USAs standpunkt i denne saken.

Og skulle krigen gå ille for Bush på en eller annen måte, kan det føre til at USA

kan bli tvunget til å endre politikk på mange felter – også i forholdet til Israel.

Situasjonen inneholder også muligheter: Dersom USA lykkes med å fjerne en aggressiv diktator, kan det føre til et fredelige klima i hele regionen. Det kan også føre til at andre diktatorer tenker seg om en gang eller to ekstra før de setter i gang noe virkelig galt.

Barry Rubin mener at det ikke er sannsynlig at ”gaten” (de store masser) i arabiske land vil gå lenger enn til sterke protester mot en ame-rikansk krig, særlig ikke hvis krigen blir vellykket (sett fra amerikansk side). Det vil regjeringene sørge for. Folk flest i den arabiske verden respekterer styrke. Det så vi på reaksjonene i forbindelse med krigen i Afghanistan.

Israel har ikke ivret for angrep på Irak

I den krigen mot Irak som ser ut for å komme, må Israel regne med angrep av raketter denne gangen også. Forrige gang skulle Patriot-raketter forsvare Israel, men de hadde liten virkning. Nå skal disse rakettene være for-bedret.

Men israelerne har større forventninger til Arrow-raketten, som de har utviklet selv med delvis finansiering fra USA. Nylig ble batteri nr. 2 med denne raketten klart for bruk. De to batteriene skal til sammen kunne for-svare store deler av Israel, særlig av de tettest befolkede områdene. Noen områder blir også dekket av begge batteriene. Når et tredje bat-teri er på plass, vil hele Israel være beskyttet.

Systemet er bygd rundt en meget kraftig radar. Strålene fra radaren har ført til en viss motvilje fra befolkningen i de områdene hvor rakettene er utplassert. Det er inngått avtaler om begrensninger i bruken i fredstid.

Prinsippet er at Arrow-raketten blir skutt ut mot en innkommende rakett, og

treffer den nokså høyt oppe og langt borte fra målet. Arrow-raketten eksploderer og ødelegger den fiendtlige raketten. Det har vært flere vellykkede tester.

Ingen tror at Arrow-systemet kan gi en full-stendig beskyttelse. Men det regnes som det beste rakett-forsvarssystemet i verden akkurat nå.

Arrow klar

IRAN: Shihab-raketter laget for angrep på Israel

Sjef for Irans rakettut-viklingsprogram, Ahmed Wahid, sier landets nye langt-rekkende rakett ble utviklet for å kunne nå Israel i gjen-gjeldelsesangrep dersom Israel slo til mot Iran. Wahid sier også i et intervju med en arabisk-språklig London-avis at Iran om kort tid vil sende ut en egen spionsate-litt. (www.miff.no)

BEN-ELIEZER: - Iraks biologiske våpen kan ikke nå oss

Forsvarsminister Benjamin Ben-Eliezer sa i slutten av september at Irak har bakke-til-bakke raketter og biologiske våpen, men ikke rakettutskytningsramper som gjør rakettene i stand til å nå Israel. Ben-Eliezer gjentok også de israelske beskyldningene om at Irak har trent terrorceller som nå er aktive i de palestinske områdene.

Forsvarsministeren innrømmet også at det ble gjort noen få betydelige feil i beslutningsprosessen frem mot at Israel beleiret Yassir Arafat i Ramallah. Ben-Eliezer understreket også at det ikke var Arafats per-sonlige skjebne som var årsaken til at USA la så sterkt press på Sharon-regjeringen. Han ser USAs disposi-sjoner som et ledd i forberedelsene til krigen mot Irak. (www.miff.no)

Prøveskytning av Arrow-raketten. (Foto: IAI)

Syria leder Sikkerhetsrådet

6 Nr. 4/2002

I Porten til Midtøsten, www.miff.no, har vi et disku-sjonsforum der hvem som helst kan legge inn det de har på hjertet. Det foregår der en livlig debatt mellom folk med ulikt syn på kon-flikten. Her skal vi svare på noe av det vi i redaksjonen blir spurt om. Spørsmålet inneholder flere ledd: Hva mener vi om at Likud går imot en selvstendig pales-tinsk stat? Hvilke konse-kvenser får det for et demokratisk land som Israel at det overser EU, USA, Russland, FN og faktisk også flertallet av israelerne

i denne saken. Ser vi andre muligheter for fred enn to stater, med Israel innenfor grensene fra før 1967?

Som vanlig vil vi svare ikke ved å komme med våre private synsinger, men ved å legge fram hvordan israe-lere flest ser det.

En palestinsk stat?

Det er riktig at de fleste israelerne aller mest ønsker seg to stater som er helt uavhengige av hverandre og helt suverene, og som kan ha et tett samarbeid og

respekt for hverandre: En stat med jødisk flertall innenfor grensene fra før 1967, med en viss justering. Og en palestinsk stat i resten av Vestbredden og Gaza.

Men, og det er avgjørende: En slik stat ønsker israe-lerne bare hvis den ikke truer staten Israel som en stat med jødisk flertall. Det gjelder både trusler mot staten som sådan og terror som rammer innbyggerne.

Det som hittil har vært problemet, er at ingenting tyder på at palestinerne vil ha en slik løsning. Mye tyder på at Arafat ikke ønsker

noen palestinsk stat i det hele tatt – så lenge det også finnes et Israel. Den pales-tinske staten skal bygges på ruinene av Israel. Det er grunnen til at statsminister Ariel Sharon i dag står meget sterkt i den israelske befolk-ningen.

”Stat minus”Tradisjonelt har Arbeider-

partiet støttet en palestinsk stat i Gaza og mesteparten av Vestbredden. Men så lenge holdningene er som de er hos Israels naboer, vil man ikke la denne staten ha full suverenitet: Det må

være sterke begrensninger på hvor mye staten kan ruste opp og hvilke militære alli-anser den kan inngå. Israel kan f. eks. ikke risikere at det plutselig står et stort antall irakiske og/eller iran-ske tropper like ved grensen, noen få kilometer fra store befolkningssentra i Israel.

Det må også være klare forpliktelser til å forby og aktivt bekjempe terror-grup-per. Og da ikke bare slik at Arafat nå og da kommer med erklæringer om at det ikke tjener palestinernes interesser med for mye terror akkurat nå, men at

gruppene blir avvæpnet, at terror-trening blir forbudt, osv. Et internasjonalt nærvær vil være nødvendig.

I israelsk politikk har denne løsningen vært kalt for en ”stat minus” for palestinerne. ”Minuset” går altså på begrensninger i fri-heten i militære og sikker-hetsmessige forhold.

”Selvstyre pluss”Likud-partiet har etter

hvert kommet til å godta at Israel ikke skal gjenokkupere permanent Vestbredden og Gaza uten å være helt nødt til det (dersom terroren tar

- Mye tyder på at Arafat ikke ønsker seg noen palestinsk stat så lenge det nnes et Israel. Arafats Palestina skal bygges på ruinene av Israel.

ANTI-AMERIKANSK HEFTE:Bestselger i palestinske områder

En liten bok som forutsier USAs ødeleggelse innen 2004 har blitt besteselger i de arabiske områdene i Jerusalem, på Vestbredden og Gaza-stripen. Forfatte-ren er en ung muslimsk predikant fra Jerusalem. Den palestinske selvstyremyndigheten advarte journalis-ter kraftig mot å rapportere palestinske gledesytrin-ger på ettårsdagen for 11. september. (www.miff.no)

Blodig ligger et israelsk offer igjen etter en palestinsk terrorist har herjet i gamlebyen i Jerusalem. (Foto: Ohayon Avi)

HAMAS UTGIR HEFTE:”Hvordan kidnappe israelske soldater”

- De som skal delta i angrepet må snakke flytende hebraisk. De må dra nytte av mørke, regn eller tåke, heter det i Hamas’ nye hefte som lærer nye rekrut-ter opp i hvordan israelske soldater kan bli angre-pet og kidnappet. (www.miff.no)

HAMAS MOT PALESTINSK POLITI:Fire drept i skuddveksling

Etter at Hamas-medlemmer mandag drepte sjefen for det palestinske opprørspolitiet i Gaza by, brøt det ut en dødelig skuddveksling senere på kvelden mellom Hams og PAs politi-styrker. Drapet på politisjefen skal være motivert av hevnlyst, fordi broren til en av Hamas-medlemmene ble drept i politiets varetekt i oktober ifjor. (www.miff.no)

7Nr. 4/2002

- Mye tyder på at Arafat ikke ønsker seg noen palestinsk stat så lenge det nnes et Israel. Arafats Palestina skal bygges på ruinene av Israel.

Før den første ”intifa-daen” begynte i desem-ber 1987, arbeidet ca. 100.000 palestinere fra Vestbredden og Gaza i Israel, offisielt og uof-fisielt.

Det var en viktig grunn til at levestandarden i disse områdene var vesentlig høyere enn i de arabiske nabolandene. En hoved-grunn til at de økonomiske problemene på Vestbredden og i Gaza har økt vesentlig i årene etterpå, er at Israel har stengt grensene til disse områdene. De som bor der har derfor ikke kunnet arbeide i Israel, i hvert fall ikke i samme grad. Her er noe av bakgrunnen for dette.

IntifadaenUnder den første intifa-

daen tvang PLO (Arafats organisasjon) gjennom en masse streiker. De israel-ske bedriftene kunne ikke lenger stole på at palesti-nerne kom på jobben. Det førte til en viss mekanisering for å gjøre arbeidskraften overflødig. Flere bedrifter ansatte israelere eller frem-

medarbeidere i stedet for palestinerne. Både streikene og den reduserte sysselset-tingen betydde inntektstap.

GolfkrigenEnda verre ble det i

forbindelse med Golf-kri-gen. PLO tok standpunkt for Saddam Hussein. Det førte til at Golfstatene kuttet støtten til PLO og utviste ca. 300.000 palestinere som hadde bodd og arbeidet i disse landene. Dermed gikk inntektene enda mer ned.

Terror våren 1993Våren 1993 begynte en

terrorkampanje: Palestinere utførte et stort antall kniv-stikk mot tilfeldige israelere, de fleste i selve Israel. Noen ble såret, mange ble drept. Palestinernes ledere opp-fordret til terroren. Yassir Arafat holdt en tale på radio Monte Carlo, som svært mange arabere lytter på. Der oppfordret han til å ”trappe opp intifadaen”. Alle forstod hva det betydde: Full støtte til knivdrapene, og oppfor-dring til mer av samme slag. Også i moskeene ble musli-mene oppfordret til å drepe jøder.

StengningIsrael kan ikke leve med

så store tap av liv og helse. PLO trodde derfor at ter-roren ville tvinge Israel til store innrømmelser. I stedet valgte den israelske regje-ringen (under Yitzak Rabin) det som nok var den eneste reelle reaksjonsmuligheten: Stenge grensen slik at pales-tinerne fra Vestbredden og Gaza ikke fikk komme til Israel, og dermed heller ikke kunne utføre terror der.

Dermed mistet titusener av palestinere jobben i Israel. Stengningen kostet også store beløp for israelsk næringsliv. – Denne støtten til knivterror er nok en av Arafats større tabber.

BegrensningerEtter hvert ble grensen

delvis åpnet igjen. Men retten til å arbeide i Israel ble

begrenset. Ungkarer under en viss alder var bl. a. ansett som en altfor stor risiko, og ble utestengt, og likeså folk med en tvilsom fortid. Palestinernes sysselsetting i Israel ble igjen redusert.

Oslo-avtalenI september 1993 ble

Oslo-avtalen inngått. I første omgang var mange optimistiske: Nå skulle det bli fullt samarbeid mellom israelerne og palestinerne. Igjen begynte palestinerne å arbeide i Israel i stort antall, tallet var vel oppe i over 120.000. Det vil si at en meget stor del av familiene i Gaza og på Vestbredden fikk økte inntekter ved at noe fra familien arbeidet i Israel.

Terror igjenMen så kom det en serie

selvmordsbomber våren

1996, og Arafat gjorde i peri-oder lite eller ingenting for å stanse dem. Dermed måtte Israel stenge av på nytt. Siden har det vært stengt og åpnet. Men for det meste er antallet som kunne arbeide i Israel, blitt begrenset.

Mange av de palestinske arbeiderne er erstattet med filippinere, ghananere, rume-nere og andre som er i Israel på korttidskontrakter. Disse terrorangrepene var nok også hovedårsaken til at Binyamin Netanyahu vant valget sommeren 1996.

Den andre intifa-daen

Da den andre intifadaen begynte i september 2000, ble ”områdene” avstengt igjen. Graden av avsteng-ning har variert med hvor høy terrortrusselen har vært. Den har også variert noe

mellom ulike områder på Vestbredden. Noen tituse-ner av palestinere har arbei-det i Israel det meste av tiden. (Anslag går ut på 40-60.000.) Stort sett har det vært ”ulovlig”, men slik at israelske myndigheter har lukket øynene mer eller mindre. I enkelte perioder er en mer total avstengning blitt gjennomført. Nå er avstengningen bortimot total.

Bakgrunnen var terrorak-sjoner utført av folk fra Vest-bredden og Gaza, med flere selvmordsaksjoner særlig rettet mot ungdom som de aller verste. Israel mener at Arafats styre ikke gjør noe særlig for å forhindre terror, og Arafats medier oppfordrer til vold og drap. Under Israels aksjoner i vår kom det fram klare bevis på at Arafat også personlig har vært med på støtte terroris-ter.

En viktig faktor i dette bildet er også den sterke økningen av antall våpen i de palestinske områdene. Dette er stikk i strid med Oslo-avtalen, som fastsetter at bare Arafats sikkerhets-styrker skal ha våpen.

Derfor stenges grensene

fullstendig overhånd). Men partiet legger større vekt på sikkerhetssidene ved saken enn Arbeiderpartiet gjør, og understreker sterkere de begrensningene som må ligge i det selvstyre palesti-nerne får. Det heter derfor gjerne at palestinerne ikke kan få noen stat, men kan få utstrakt selvstyre ellers. – Dette har av og til vært kalt for ”selvstyre pluss”.

Ikke stor forskjellDet er ikke sikkert at for-

skjellen i praksis mellom ”stat minus” og ”selvstyre pluss” er særlig stor. Og jo

mer villige araberne gene-relt, og palestinerne spesielt, måtte være til en ekte fred, jo mindre vil Israel blande seg i hva palestinerne gjør.

Statsminister Ariel Sharon har for øvrig en rekke ganger, også nå i år 2002, gått med på tanken om ”stat minus”. Han tapte en avstemning i Likud om det. Men det er en alminnelig oppfatning at han saklig sett vant debatten og har fått økt forståelse for denne tanken i sitt parti.

Generelt er det slik at jo mer vold, terror og trusler det er fra arabisk side, jo

sterkere slutter befolknin-gen opp om Likud og høy-residen. Når det er håp om fred, øker Arbeiderpartiets sjanser.

OmverdenenHittil har USA hatt stor

forståelse for det israelske synet som er nevnt ovenfor. USA har som mål at Israel skal trekke seg ut av Vest-bredden og Gaza, men ikke uten at Israels sikkerhet er ivaretatt. Det har strandet på arabernes holdninger. Mest tydelig kom dette fram under president Bill Clin-tons forsøk på å få til en løs-

ning fram til han gikk av tidlig i 2001.

EUs politikk er dessverre i stor grad bygd på gammelt og nytt jødehat (det nye står muslimske innvandrergrup-per for) og på en sterk evne til å se bort fra ubehagelige kjensgjerninger. EU forstår i langt mindre grad enn USA at Israel er truet på livet, og likeså hva slags holdninger muslimer flest har til jøder og andre religiøse grupper.

Noe lignende gjelder Russland. Men Russland har på mange måter interesser som faller mer sammen med Israels, ut fra sine egne kon-

flikter med muslimske grup-per.

Muligheter for fred

En av de viktigste hind-ringene for fred er Europas holdning til konflikten. I praksis virker den slik at den oppmuntrer palestinerne til terror og fører til at palesti-nerne tror at de kan oppnå det de vil uten noen ekte fred.

Europas holdning bidrar dermed til å umuliggjøre tanken om en internasjonal fredsstyrke som kan gjen-

nomføre en fredsordning. En slik styrke vil neppe hindre terror, bare israelske svar på terroren.

Før araberne godtar at en stat med jødisk flertall er kommet for å bli, er en ekte fred ikke mulig. Da blir det å finne midlertidige ordninger som partene kan leve best mulig med. Et minimums-krav er at det ikke foregår terror.

Fredshåpet ligger i at verden i alminnelighet og Europa i særdeleshet fortel-ler araberne dette i klartekst. Det er dessverre for tiden ikke tilfellet.

En israelsk soldat kontrollerer papirene til palestinske kvinner. (Foto: GPO)

8 Nr. 4/2002

I sin spalte i Jerusalem Post skriver Saul Singer den 16. august om Marwan Barg-houti. Barghouti sitter for tiden i israelsk fengsel og venter på en rettssak som snart skal begynne for alvor. Barghouti var leder for Fatah, som står bak en stor del av terroren mot jøder

siden intifadaen startet i sep-tember 2000. Han ble arres-tert under en av Israels aksjoner på Vestbredden i vår.

Lyktes ikkeEt år etter starten, 29. sep-

tember 2001, ble Barghouti intervjuet av den arabiske

dagsavisen al-Hayat. Der sa han følgende: ”Jeg visste at slutten av september var den siste perioden før eksplosjo-nen. Men da [Ariel] Sharon gikk opp til al-Aksa-mos-keen, kom det mest pas-sende tidspunktet for at intifadaen skulle bryte ut. …. Vi forsøkte å skape trefnin-

ger uten å lykkes på grunn av meningsforskjellene som oppstod med andre i Al-Aqsa-området akkurat da. … Etter at Sharon forlot stedet, ble jeg igjen der i to timer og diskuterte hvor-dan vi skulle svare og hvor-dan det var mulig å reagere i alle byene og ikke bare

i Jerusalem. Vi kontaktet alle [de palestinske] fraksjo-nene.” (Singer henviser til www.jcpa.org)

Stor innsatsTil sitatet tilføyer Singer:

Det krever stor innsats å organisere spontane opp-stander, ser det ut for.

Barghouti anklages for mord

Rettssak politisk nevekampMarwan Barghouti bruker rettssaken mot seg for alt den er verdt i de vestlige media.

Hvorfor startet intifadaen?

TIDSSKRIFTET ”TIME”:- Hamas er knekt på Vestbredden

Israel har arrestert eller drept nesten alle kjente medlemmer av den mili-tære fløyen i organi-sasjonen Hamas på Vestbredden, skriver det amerikanske tidsskriftet Time i september. Isra-elske etterretningsoffise-rer sier til tidsskriftet at 98 prosent av alle væp-nede Hamas-medlemmer de har kjennskap til - totalt 70 mann - er arres-tert eller drept siden den israelske hæren begynte å reokkupere Vestbred-den i mars. Den isra-elske hæren står i eller rett utenfor hver eneste by på Vestbredden, og det er ikke lenger mulig for Hamas-medlemmer å samarbeide mellom byene, ifølge Time. (www.miff.no)

Arafat mot undergang

I helgen begynte visse arabiske terrorister plut-selig å skyte på den jødiske bydelen Gilo i Jerusalem fra den ara-biske bydelen Beit Jalla i Betlehem. Det er flere måneder siden sist det var skyting her. Men denne gangen slapp Israel å svare de arabiske terro-ristene med returild. For fra avstand kunne man se hvordan Beit Jallas egne arabiske innbyggere gikk til angrep på terroristene, julte dem opp og jagde dem bort. Episoden illus-trerer meget klart hvor forbløffende mye svakere Arafat og terroristene hans nå står blant sine egne. (Leder i Dagen, 25.09)

Terror-våpen I sine aksjoner våren

2002 har Israel oppda-get 82 fabrikker for selv-mordbomber i 6 byer. Israel har arrestert 27 selvmordsbombere før de fikk sjanse til å sette bomben av.

Av de 44.000 lette våpen som Israel gav palestinerne som en del av Oslo-avtalen, har den israelske hæren tatt til-bake 5.000.

Tanzim-lederen Marwan Barghouti tiltaltes i midten av august for mord, mord-forsøk, planlegging av mord og for deltakelse og med-lemskap i en terroristorga-nisasjon. Barghouti ble tatt til fange av israelske styrker under Operasjon Beskyttel-sesmur 15. april, og har vært i varetekt siden. Barghouti er mistenkt for å ha vært involvert i drap på en rekke israelere. Ifølge det israel-ske justisdepartementet var han ansvarlig både for Fatah,

Tanzim og Al-Aksas mar-tyrbrigade på Vestbredden. Israel sitter med beviser som klistrer Barghouti opp som bakmann for en rekke ter-rorangrep.

Israels versjonRettssaken mot den

fengslede Tanzim-lederen Marwan Barghouti kan være ”en mulighet for Israel til

å fortelle sin side av histo-rien”, sier en informasjons-medarbeider i israelsk UD, Gideon Meir. Israel tiltaler Barghouti for å ha stått bak store deler av terroren som er blitt rettet mot landets sivilbefolkning de siste to årene. Barghouti på sin side, anklager Israel for å ha begått internasjonale forbry-telser.

Harde utfallRettsaken mot Tanzim-

lederen Marwan Barghouti ser ut til å bli en politisk nevekamp, slik mange har fryktet. Barghoutis forsva-rere varslet i begynnelsen av oktober overfor Jerusalem Post at de vil anklage Israel for ”krigsforbrytelser, etnisk rensning og folkemord på det palestinske folk”. Slik

svarer det israelske utenriks-departementets advokat:

- Hva har dette å gjøre med de 27 mennesker, en baby og en bestemor inklu-dert, som han drepte - og de hundrevis som han skadet? Er det ikke dette denne rett-saken handler om?

(Artikkelen bygger på en rekke nyhetsmeldinger fra www.miff.no.)

- Jeg visste at slutten av september var den siste perioden før eksplosjonen. Men da Sharon gikk opp til al-Aksa-moskeen, kom det mest passende tidspunktet for at intifadaen skulle bryte ut. Marwan Barghouti

9Nr. 4/2002PALESTINSK ØKONOMI:Intifadaen koster dyrt

FN-organisasjonen UNCTAD sluttet seg i september til andre orga-nisasjoner som mener at den kri-serammede palestinske økonomien har nådd et nivå som bare kan rettes opp med internasjonal bistand, skri-ver NTB. Intifadaen og det sterke militære presset fra israelske styrker, gjør at nesten all økonomisk virk-somhet har stanset. Israel holder tilbake 750 millioner dollar, drøyt 5,6 milliarder kroner, som palesti-nerne har til gode i skatter og avgif-ter. I mellomtiden må halvparten av palestinerne forsøke å overleve med mindre enn 2 dollar per dag, om lag 15 kroner, ifølge UNCTAD. (www.miff.no)

Palestinske kilder mener den overraskende avgang av den palestinske regjering er nok et bevis på hvor svakt Yassir Arafat står politisk sett. Arafat har akseptert avgangen til medlemmene i regjeringen som ble opp-nevnt i sommer. NTB skri-ver: ”Det dramatiske valget om å gå fremfor ikke å bli godkjent av de folkevalgte i selvstyreforsamlingen, er et av president Arafats aller største politiske nederlag på hjemmebane.”

Arafat har varslet at valget i den palestinske selvstyre-myndigheten vil bli avholdt 20. januar.

Den israelske sjefen for militær etterretning, gene-ralmajor Aharon Ze’evi, sier at de palestinske PLC-med-lemmene har sent et tydelig budskap ut i det palestinske samfunnet: ”Vi ønsker vir-kelige reformer. Nå må det bli slutt bare med kos-metiske forandringer. Den eldre generasjonen må ut.” (www.miff.no)

Den israelske avisen Ha’aretz representerer ven-stresiden i Israel. Avisens reporter Amira Hass er araber og har tydeligvis adgang til steder og folk hvor israelske journalister flest er utestengt og/eller truet på livet. Så lenge hun fortsetter å skrive i Ha’aretz, får israelerne vite om over-grep fra israeleres side og om hvordan palestinerne opple-ver sin situasjon. I en artik-kel 20. mai 2002 tar hun utgangspunkt i en rapport skrevet av representanter for Verdensbanken.

På grunn av israelske sikkerhetstiltak er de ulike delene av Vestbredden nå avstengt ikke bare fra Israel, men også fra hverandre.

Palestinerne må ha tillatelse av israelerne for å reise fra en del av Vestbredden til en annen. Det blir til at de fleste reiser minst mulig, for slike tillatelser kan være vanske-lige å få. Det er også van-skelig å frakte varer mellom de ulike delene av Vestbred-den.

Et resultat er at i områ-der hvor det blir produsert mat, har prisene på mat gått kraftig ned, fordi man ikke får solgt maten. I byene derimot, hvor det ikke blir produsert så mye mat, har prisene økt sterkt pga. man-glende forsyninger.

I begynnelsen av år 2002 var gjennomsnittlig realinn-tekt 30 % lavere enn den var i 1994, like før det

palestinske styret ble opp-rettet. Antallet fattige (defi-nert som de som har mindre enn 2 dollar pr. dag å leve for, altså 16-17 kroner per person), har vokst fra ca. 600.000 til 1,5 millioner, i en befolkning på vel 3 mil-lioner. Det var i begynnel-sen av 2002. Etter Israels aksjon i april er det anslått at tre firedeler av befolknin-gen lever under denne fattig-domsgrensen.

Den samlede produksjo-nen sank med 6-7 % i år 2000, på grunn av det dra-matiske fallet da intifadaen begynte i september. I 2001 falt den 21 % til. I tillegg kommer tapet ved at over ett hundre tusen palestinere som arbeidet i Israel ikke

har adgang dit lenger. – I 1999 var den samlede inn-tekten på ca. 45 milliarder kroner.

Ifølge rapporten fra Ver-densbanken har palestinerne klart å tilpasse seg utrolig godt til den vanskelige situ-asjonen. Vestlige land ville ha brutt sammen under slike forhold. Tross vanskene fungerer utdanningen, hel-sevesenet og finansdepar-tementet bra, likeså de kommunale myndighetene.

Ifølge rapporten er kor-rupsjonen (målt etter ufor-mell betaling til ansatte i regjeringen) vesentlig lavere i de palestinske områdene enn i de arabiske nabolan-dene.

Palestinernes situasjonDen israelske militære tilstedeværelsen på Vestbredden hindrer fri vareflyt i de palestinske områdene. På bildet et pansret israelsk kjøretøy på høydene utenfor Jenin. (Foto: GPO)

Arafat og Saddam utveksler hilsener

Yassir Arafat fikk en hilsen fra Iraks diktator Saddam Hussein i begynnel-sen av oktober, sier palestinske offi-sielle kilder til Jerusalem Post. Arafat skal ha sendt en hilsen til Saddam i forrige uke, i forbindelse med den muslimske markeringen av Muham-meds reise til den syvende himmel. Nå har den angrepstruede statslede-ren i Irak besvart hilsenen. De pales-tinske selvstyremyndighetene har den senere tid forsøkt å distansere seg fra Irak i forkant av et amerikansk angrep. Derfor anser Jerusalem Post timin-gen for disse vennskapshilsenene som særlig interessant. (www.miff.no)

IRAK GIR TIL PALESTINERNE:Trapper opp militær og økonomisk støtte

I et forsøk på å snu foku-set bort fra seg selv, mot den israelsk-palestinske konflikt, trapper nå Irak opp sine forsøk på å sponse pales-tinsk terrorisme med våpen og penger, meldte israelske medier i september. Irak håper også at dette kan opp-rettholde en front nummer to, under det forestående angrepet mot Saddams regime. (www.miff.no)

De israelske araberne utgjør ca. 20 % av befolk-ningen i Israel. I motsetning til palestinerne på Vest-bredden og i Gaza har de israelsk statsborgerskap. Et stort flertall av dem er mus-limer.

20. september deltok ca. 60 000 israelske arabere i en stor demonstrasjon. Den fant sted på den kommu-nale fotballbanen i Umm el-Fahm, som er en arabisk by i Israel. Demonstrasjonen var organisert av den radikale, fundamentalistiske grenen av Islamsk bevegelse. I mot-setning til enkelte andre islamske retninger ønsker denne ikke å delta i valg til Knesset.

Denne årlige ”festivalen” begynte med ett minutts stillhet til minne om de 13 israelske araberne som ble drept i trefningene i oktober

2000. Den ble holdt under slagordet ”Al Aksa er i fare”. I en periode hvor musli-mene stenger alle kristne og alle jøder ute fra å besøke Tempelplassen, og Israel har bøyd seg for det, kjører man altså på at Israel vil øde-legge moskeen! Deltakerne ropte taktfast: ”Med blod og ånd skal vi frigjøre Al Aksa!”, med en kjempemes-sig plakat av moskeen i bak-grunnen.

Slagordene og talene angrep USA og Israel. Sharon-regjeringen har hele ansvaret for blodsutgytel-sene. Ingen fordømte ter-roren, selv om bevegelsen offisielt er imot ”drap på uskyldige sivile”. Men i deres øyne er ingen israeler, uan-sett kjønn og alder, en ”uskyldig sivil”, for alle isra-elere deltar på ulike vis i krigen.

Stor islamsk demonstrasjon

Den arabiske journalist-foreningen holder til i Cairo. For tiden overveier den å utstøte to medlemmer. De har gjort offentliggjort arti-kler på en israelsk Inter-nett-side, Y-Net. Det er noe så fælt som ”normalisering med fienden”, Israel. Begge arbeider også for Inter-nett-siden til al-Jazeera, den kjente TV-stasjonen i Qatar.

Innholdet av det de to skrev, er også uakseptabelt i arabiske journalistkretser. Munir al-Mawri, som er fra Jemen, støtter en ameri-kansk krig mot Irak, etter som det er få irakere som

tjener noe på at Saddam blir sittende. Og Imran Salman, som er fra Bahrain, mener at selvmordsbomberne har skadet palestinernes sak.

Deres egen forening forbyr altså arabiske journa-lister å ha noe med Israel å gjøre. Enhver kan tenke seg hvordan det virker på måten arabiske medier presenterer stoff om Israel på, og hva det har å si for fredsutsik-tene.

Men palestinere fra ulike organisasjoner gir, tross dette, intervjuer til israelske medier, som regel anonymt. Det gjelder også Arafats egne selvstyre-myndigheter.

Arabisk ”ytringsfrihet”

PA-regjering går

10 Nr. 4/2002

TONY BLAIR:- Fredsforhandlinger må tas opp igjen i år

Palestinerne ønsker vel-kommen den britiske stats-minister Tony Blairs krav om at fredsforhandlinger gjenopptas innen årsskiftet. Israelske diplomatiske kilder sier at man forholder seg til den kjøreplan som president George W. Bush har pre-sentert frem mot nye for-handlinger. Blair blir utsatt for et innenrikspolitisk press fra venstre-radikale krefter. Disse er lite fornøyd med at Storbritannias regjering er opptatt av å ordne opp med diktatoren i Irak, mens man, slik de ser det, lite presser på for å få en slutt på den isra-elsk-palestinske konflikt.

(www.miff.no)

Ariel Sharon på besøk i London.

(Foto: GPO)

SHIMON PERES:”Nytt Midtøsten”-visjon står fortsatt fast

I sin tale til FNs gene-ralsforsamling, oppfordret utenriksminister Shimon Peres i september palesti-nerne til å komme tilbake til forhandlingsbordet. Peres sa også at hans visjon om et ”Nytt Midtøsten” fortsatt lever.

- Folket i Midtøsten må la fortiden være fortid. La oss vende tilbake til våre tra-disjoner, hvor profeter, og ikke terrorister, forteller oss fremtiden, sa Peres.

- Uten krig, kan regionen igjen få blomstre. Vi kan deles politisk i to stater og koordinere én økonomi, sa Peres. (www.miff.no)

NEDERLAND:Hemmelige møter mellom Israel og PA

Israelere og palestinere har hatt flere runder med hemmelige forhandlinger i Nederland, skrev det ned-erlandske magasinet Vrij i august.

Nederlands utenriksde-partement bekrefter at møtene har funnet sted, men vil ikke kommentere saken ytterligere. Det er ikke klart om samtalene i Ned-erland fortsatt pågår. For-handlingene har fokusert på punktene der det er opp-nådd enighet, spesielt betin-gelsene for opprettelsen av en palestinsk stat, sier en tidligere tjenestemann i det nederlandske utenriksdepar-tementet.

Fra israelsk siden har blant andre utenriksminister Shimon Peres og Yossi Beilin deltatt, sistnevnte var sentral forhandler i Oslo-prosessen. Fra palestinsk side har nasjonalforsamlin-gens leder Ahmed Korei deltatt sammen med for-handlerne Nabil Shaath og Saeb Erekat. Meldingen om samtalene ble såvidt vi kan se ikke gjengitt i israelske nettaviser. Sålenge Yossi Beilin er involvert i sam-talene er det grunn til å tro at disse føres uten noe slags mandat fra den israel-ske regjering.

(www.miff.no)

YA’ALON:- PA anerkjenner ikke vår rett til å eksistere

- Det nåværende palestin-ske lederskapet anerkjenner ikke Staten Israels rett til å eksistere som jødisk stat, og prøver å realisere sin dok-trine etappevis, sa forsvars-sjef Ya’alon i autgust på en samling for Israels rabbi-nere.

Han sa også at palestin-ske ledere har startet den nåværende konflikten for å unngå å måtte gi Israel og USA respons på fredsfor-slagene som ble lagt frem av begge landene.

Han la til at en stor del av den palestinske befolk-ningen nå forstår at deres ledere fører dem mot en dødens situasjon hvor ting ikke kan bli bra.

Etter å ha bedt journa-listene forlate rommet, sa Ya’alon at palestinerne tror ”at gjennom terror og til-svarende aktiviteter vil de lykkes med å opprette en stat, først i Judea, Samaria og Gaza-stripen, senere også i andre deler av Israel”.

Forsvarssjefen sa også at det ikke er noen måte man kan komme til en forståelse med det nåværende pales-tinske lederskapet, og at det å vise en eneste svakhet i så måte ville bringe Israel inn i ”halespinn” (et fly i en rota-sjon nedover som er nesten umulig å komme ut av).

(www.miff.no)

Den internasjonale domstolen i Haag, som har fungert i mange år, har tatt for seg tvister mellom stater. Men en ny domstol, som trådte i kraft 1. juli, tar seg av saker mot individer. USA har reservert seg mot å få sine soldater for denne domstolen av frykt for at den blir politisert.

Mulige anklagere er alle stater som har undertegnet vedtektene, FNs sikkerhetsråd og anklagerne ved domstolen. Ingen har immunitet for tiltale ved domstolen.

Domstolen behandler folkemord, og likeså “forbrytelser mot menneskeheten” (mord, utryddelse, å gjøre folk til slaver, tortur og deportasjoner når noe av dette skjer i utstrakt grad og systematisk) og “krigsforbrytelser” (bl. a. tortur og gisseltaking).

Israel var i utgangspunktet positivt til denne domstolen. Erfaringene jødene har gjennom historien, og aller mest under 2. verdenskrig,

tilsier at et internasjonalt rettssystem kan virke beskyttende på minoriteter. Men det som var tanken opprinnelig, er blitt ødelagt av politiske utspill:

I vedtektene er det forbud mot at en okkupasjonsmakt skal kunne “overføre, direkte eller indirekte, deler av sin sivile befolkning til det området den okkuperer”. Israel mener at dette gjelder, slik det var tenkt da det ble bestemt i den 4. Genevekonvensjonen, forbud mot å tvangsflytte folk. Men de fleste land mener at det også gjelder jødene på Vestbredden og i Gaza, som er flyttet frivillig inn i et område som de fleste land definerer som “okkuperte”, men hvor det har bodd jøder i århundrer Dermed er altså hver eneste jødisk bosetning intet mindre enn en krigsforbrytelse.

Det gjenstår likevel å se hvordan domstolen vil slå ut for Israels vedkommende. Palestinerne kan ikke bringe klager fordi de ikke

er en suveren stat. Sikkerhetsrådet kan gjøre det, men USA vil forhåpentligvis forhindre det. Det eneste arabiske landet som har undertegnet avtalen, er Jordan. Og ellers er det ikke sikkert at ulike arabiske land vil begynne å bringe klager mot israelere, for da kan Israel bringe klager mot dem.

Det gjenstår å se hvor sterkt politisert domstolen blir.

For egen regning vil vi gjerne tilføye: Naturligvis skal israelere, dersom de gjør noe i en krigssituasjon som også andre lands soldater blir tiltalt for når de gjør det, bringes for retten og få samme straff som andre lands soldater får for tilsvarende handlinger. Det vi og israelerne reagerer på, er at israelerne vurderes langt strengere enn man vurderer Nato-soldatene i Afghanistan, for eksempel.

Kilde: Et intervju Ina Friedman hadde i Jerusalem Report med professor Ruth Lapidot.

Den internasjonale krigsforbryterdomstolen

Naturligvis skal israelere, dersom de gjør noe i en krigs-situasjon som også andre lands soldater blir tiltalt for når de gjør det, bringes for retten og få samme straff som andre lands soldater får for tilsvarende handlinger. Det israelerne reagerer på, er at israelerne vurderes langt strengere enn man vurderer Nato-soldatene i Afghanistan, for eksempel.

11Nr. 4/2002

I slutten av september vedtok den amerikanske Kongressen en lov om uten-rikspolitiske forhold. Den inneholdt bl. a. det ameri-kanske utenriksdepartemen-tets budsjett og trekker opp Kongressens retningslinjer for departementet.

Seksjon 214 har overskrif-ten USAs politikk angående Jerusalem som Israels hovedstad. Der er det vedtatt en rekke tiltak som skal gjøre slutt på at det amerikanske uten-riksdepartementet behand-ler Jerusalem som en by som ikke tilhører noe land:

Det amerikanske staten har ikke lenger lov å bruke penger på noe dokument

som lister opp navn på hovedsteder uten at Jeru-salem er listet som Israels hovedstad.

Amerikanske statsborgere født i Jerusalem skal nå kunne skrive inn Israel som deres fødselsland. Hittil har det bare stått Jerusalem der, som om byen ikke tilhører noe land.

Det amerikanske konsula-tet i Jerusalem har fungert uavhengig av den amerikan-ske ambassaden i Tel Aviv, og i praksis vært en ambas-sade for palestinerne. Det skal nå være slutt. Konsula-tet i Jerusalem skal være som andre konsulater: Underlagt ambassaden i landet. Dess-

uten skal presidenten starte straks med å forberede flyt-ting av USAs ambassade i Israel til Jerusalem.

Loven gir også restriksjo-ner for amerikansk hjelp til Libanon og det palestinske området.

Bush sier neiPresident Bush har under-

tegnet loven, men sier at han betrakter seksjon 214 bare som ”rådgivende”. For ifølge grunnloven har presi-denten rett til å fastsette den amerikanske utenrikspolitik-ken, og Kongressen har ikke rett til å bestemme i slike saker.

Dette har vakt sterke reak-sjoner i Kongressen. En demokrat som har støttet loven, sier at saken kan bli brakt for retten, slik at den får avgjøre om Kongressen

har rett til å vedta en slik lov.

Arafat kaller loven ”en katastrofe”, og en rekke ara-biske og muslimske ledere bruker sterke ord mot den.

Kongressen om Jerusalem

3. oktober brukte Jonat-han Rosenblum sin faste spalte i Jerusalem Post til å kommentere talen president George W. Bush holdt den 11. september, minnedagen for de store terror-angre-pene på USA i 2001. Rosenblum er haredi (ultra-ortodoks).

Rosenblum påpeker at president Bush taler like naturlig om Gud som noen pastor. For eksempel da Bush snakket om de over 100 barna som ble født etter terrorangrepet av kvinner som mistet sine menn der: Disse barna ”vil aldri få møte sin far her på jorden”. Bare en som har livet etter døden som en stadig realitet, kunne komme på å ta med de tre siste ordene, skriver Rosenblum.

Rosenblum synes også det er fint at Bush nevnte at ”måten amerikanere lever vårt liv på” har betydning for evnen til å bygge en verden med fred og sikker-het.

Bush sa, skriver Rosen-blum, at amerikanernes dypeste nasjonale overbe-visning er at ”hvert liv er kostbart, fordi hvert liv er en gave fra en Skaper, og han ønsket at vi skulle leve i frihet og likhet. … Vi verds-etter hvert liv. Våre fiender verdsetter ikke noen, ikke en

gang uskyldige, ikke en gang sine egne.”

Etter å ha referert fra talen, gir Rosenblum en vur-dering. Han siterer en kjent, amerikansk rabbiner, som har sagt at amerikanske jøder har det bedre i et kristent Amerika enn i et ateistisk Amerika. Rosenblum slut-ter seg til dette, og skriver: ”Troende kristne utgjør i dag grunnfjellet i støtten Ame-rika gir Israel. Og det er ingen tilfeldighet at en ame-rikansk administrasjon ledet av gjenfødte kristne kon-sekvent har vist en større forståelse for Israels sikker-hetsbehov enn noen annen administrasjon i historien.”

Rosenblum er særlig glad for at Bush’s religion har gjort ham immun mot en moralsk og kulturell rela-tivisme som skal ”forstå” og finne ”selve grunnen” til for eksempel selvmords-bombere. Det finnes hand-linger som vi ikke skal ”forstå”, men som må stan-ses.

Rosenblum har liten sans for den oppfatningen at den største synd er ”kulturell imperialisme”, og at den eneste utilgivelige tro er at et sett verdier er overlegent i forhold til et annet. Derfor har mange som kjempet for kvinnefrigjøring i tidligere årtier og nå er blitt professo-rer godtatt muslimske sam-

funn hvor kjønnslemlestelse av kvinner er vanlig og hvor kvinner blir nektet adgang til helsetjenester og utdan-ning.

De som i dag latterliggjør Bush for hans ”enkle” tan-kegang og hans tale om ”ondskapens akse”, er de samme som en gang latter-liggjorde president Ronald Reagan da han kalte Sov-jetunionen for ”det onde imperium”. Men hundrevis av millioner mennesker har i dag en grad av frihet som ingen kunne tenke seg for 20 år siden som en følge av at Reagan bestemte seg for å konfrontere det onde impe-riet.

At Taliban er fjernet, har reddet livet til hundretuse-ner av afghanske kvinner. Og når Saddam Hussein er fjernet, vil over 20 millioner irakere være befridd fra en blodtørstig, grusom tyrann som like gjerne dreper sine egne borgere som folk fra nabolandene. Og fra en alvorlig trussel mot millio-ner av mennesker verden over vil være fjernet.

Rosenblum synes det er trist at israelske ledere skyr Gud og jødiske kilder som pesten når de taler. Pre-sident Bush beviser at en forbindelse med Gud gir den nødvendige klarheten til visjonen og viljen, skriver Rosenblum.

- Gud velsigne president Bush

UVENTET STERKT PRESS FRA USA:Så beleiring som hindring for Irak-krig

Israelsk presse avslørte i slutten av september hvor-dan regjeringen ble lagt under sterkt press fra den amerikanske administrasjo-nen for å få en umiddelbar slutt på den israelske belei-ringen av Yassir Arafat.

- Vi klarte ikke å forutse hvordan Washington ville reagere på våre operasjo-ner, innrømmer ministeren Natan Sharansky. Antake-ligvis har USAs felttog mot Bagdad vært nærere fore-stående enn den israelske regjeringen forutså. Det var derfor maktpåliggende for president Bush å få en snar-lig avslutning på beleirin-gen av Yassir Arafat. Dette kunne sikre ham støtte fra de arabiske landene, med Egypt og Saudi-Arabia i spissen. (www.miff.no)

De som i dag latterliggjør Bush for hans ”enkle” tankegang og hans tale om ”ondskapens akse”, er de samme som en gang latterliggjorde president Ronald Reagan da han kalte Sovjetunionen for ”det onde imperium”.

Knesset, Israels nasjonalforsamling,

ligger i Jerusalem.

12 Nr. 4/2002

Likud er partiet som Ariel Sharon tilhører. Blant tidligere ledere i samme parti var Binya-min Netanyahu, Yitzak Shamir og Menahem Begin. Partiet regnes for å tilhøre den mode-rate høyresiden i Israel.

De siste to årene har mange israelere ment at begivenhetene har bekref-tet Likuds gamle grunnsyn, som er mer skeptisk til ara-berne enn Arbeiderpartiets grunnsyn.

Alle meningsmålinger viser derfor at dersom det skulle ha vært valg nå, ville Likud hatt en stor framgang og Arbeiderpartiet en bety-delig tilbakegang.

Netanyahu og Sharon

Ariel Sharon kom til makten i Likud like etter valget i mai 1999. Da tapte statsminister Binyamin

Netanyahu stort for Arbei-derpartiets kandidat, Ehud Barak, som lovte fred i løpet av noen måneder. Like etter valget trakk Netanyahu seg fra politikken. Dermed overtok nestlederen, Ariel Sharon som partileder. Han ble opposisjonsleder.

Men det varte ikke så lenge før mange av dem som hadde stemt på Barak, følte at de hadde valgt ham på gale premisser. For Barak fikk jo ikke til fred, men brakte tvert imot intifadaen over den israelske befolk-ningen høsten 2000. Foran valget i begynnelsen av 2001 viste meningsmålingene at Netanyahu stod meget sterkt i den israelske befolk-ningen, og enda sterkere i Likud-partiet. Men i det tak-tiske spillet gjorde Netany-ahu den tabben å si at han ikke var kandidat til å være statsminister hvis det ikke samtidig ble nyvalg til Knesset. Det gikk det reli-giøse Shas-partiet og andre partier imot. Dermed ble

Ariel Sharon den statsminis-terkandidaten som slo Barak ned i støvlene.

SharonSom statsminister er

Sharon blitt meget populær i Israel. Selv om han lenge ikke klarte å gjennomføre sitt valgløfte verken om fred eller om sikkerhet, har de fleste sett det slik at Sharon gjorde det beste ut av en umulig situasjon. Når dette blir skrevet, ser det ut for at israelerne har lykkes med å svekke terrororganisasjo-nene så sterkt at antallet terrorangrep mot israelere er kraftig redusert. Mange palestinere er i ferd med å innse dette, og stadig flere tar til orde for en formell våpenhvile: Når palestinerne ikke klarer å gjennomføre terror, kan de like godt få med de fordelene en våpenhvile vil gi. Palesti-nerne har sett at israelerne er mer besluttsomme enn de trodde. De vil trolig tenke seg om noen ganger ekstra

før de setter i gang en ny runde med krig mot israe-lerne.

MaktkampDen seieren Israel ser ut

til å ha vunnet i krigen med palestinerne, har økt Shar-ons popularitet i befolknin-gen ytterligere. De fleste venter at det blir nyvalg til våren, og man skulle tro at en mann som står så sterkt i befolkningen som stats-minister Sharon (over 70 % av jødene i Israel), ville være selvsagt som statsmi-nisterkandidat for det stør-ste regjeringspartiet.

Men det er ikke befolk-ningen generelt som avgjør hvem som blir Likuds stats-ministerkandidat, det er de registrerte medlemmene av partiet. Og mye tyder på at blant dem står Netanyahu sterkere enn Sharon.

Ytre høyre og sentrum

Det er velkjent at politi-kere som ikke har ansvar,

kan komme med mer ytter-liggående synspunkter enn statsministre og regjerings-medlemmer, som bl. a. har utenlandske reaksjoner å ta hensyn til. Netanyahu har ved en rekke anledninger anklaget Sharon for ikke å føre krigen med tilstrekke-lig harde virkemidler. Og mens Sharon har godtatt prinsippet om en palestinsk stat (”stat minus”, dvs. med militære begrensninger), har Netanyahu klart avslått dette.

Derfor har Netanyahu støtte av mange ”bosettere” og andre fra ytre høyre.

Det er en alminnelig opp-fatning i Israel at Netany-ahu er mer av en hauk enn Sharon er. Sharon er mer pragmatisk, og ville gå med på ganske mye hvis det skulle åpne seg mulighet for en reell fred. Hos Netany-ahu er de høyreorienterte synspunktene mer ideolo-giske, han er mindre åpen for pragmatiske løsninger.

MedlemsvervingDet har vært en stor med-

lemsverving i Likud den siste tiden. Fra midten av juli til midten av august ble antallet medlemmer fordo-blet. Ifølge Jerusalem Post den 18. august var medlemstal-let på det tidspunket ikke mindre enn 311.884. Og det skal øke enda mer.

Netanyahu-fløyen sier at de fleste av de nye medlemmene tilhører dem. Sharon-fløyen beskylder Netanyahus folk for å bringe inn tusenvis av mennesker som sympatiserer med Shas-partiet og andre partier på høyresiden. Netanyahu-fløyen svarer at Sharons folk bringer inn tusenvis av ven-stre-orienterte som mener at Sharon – tross alt – er bedre enn Netanyahu.

Hvem som til slutt blir Likuds statsminister-kandi-dat, kan vel ingen si i dag.

Sharon vs. NetanyahuHvem som til sist blir Likuds statsministerkandidat, Ariel Sharon eller Benjamin Netanyahu, er det vel ingen som kan si i dag. (Foto: Milner Moshe, GPO)

13Nr. 4/2002

Om kvelden 6. septem-ber var det jødisk nyttår, og året 5763 begynte. I den for-bindelsen markerte Amotz Asa-El i Jerusalem Post Årets mann år 5762. Asa-El er redaktør for den internasjo-nale utgaven (uke-utgaven). For oss som har fulgt med noen år i det Asa-El har skrevet, er hans valg opp-siktsvekkende: Statsminister Ariel Sharon.

Det er oppsiktsvekkende fordi Asa-El har tilhørt den moderate venstresiden i Israel, mennesker som bare hadde forakt og til dels hat til overs for Sharon, som anså ham som en ekstre-mist og farlig for demokra-tiet i Israel. Nå får Sharon en ganske annen omtale. Her er noen punkter, fritt gjen-gitt.

Sharon er amatørfiolinist. Av yrke er han bonde, og det var det han aller helst ville være. Men situasjonen har gitt ham en helt annen oppgave. Sharon har svei-set sammen et samfunn som var gått opp i limingen. Han har mobilisert selve den isra-elske fastheten og viljestyr-ken som fienden trodde at israelerne ikke lenger kunne vise. Det var for å utnytte denne antatte svakheten at Arafat satte i gang sin inti-fada.

Under Sharons lederskap har hæren gjenvunnet sin kampånd og den evnen til taktiske fornyelser som også tidligere var dens kjenne-merke. [Det gjelder ikke minst i evnen til å føre krig i tettbygde strøk, noe den israelske hæren har gjort med langt lavere tap i drepte og sårede på begge sider enn palestinerne og andre trodde var mulig.] Dette har

riktignok ikke vært nok til å gjøre slutt på krigen.

Det har heller ikke gjort slutt på den økonomiske nedgangen som kom i kri-gens kjølvann. Men Sharon har i hvert fall tvunget gjen-nom tiltak som har forhin-dret at det har gått Israel som det gikk Argentina. Sharon har tvunget gjen-nom en ansvarlig pengepo-litikk, en skattereform, lover som hindrer at Knesset kan vedta dyre tiltak uavhengig av budsjettet, budsjettkutt og hard budsjettdisiplin – slike tiltak har gjort at øko-nomien ikke har brutt sammen, slik mange fryktet for noen måneder siden.

Shimon Peres hadde en plan for ”fred i vår tid”. [Ved å velge dette uttrykket plasserer redaktøren Peres på linje med den britiske statsministeren Chamber-lain som sa dette etter sin avtale med Hitler som tysk kontroll over Tsjekkoslova-kia.] Denne planen er død. Men det er ikke bare Peres som har fått sine drømmer knust det siste året. Det gjel-der hver eneste israeler, ikke minst Ariel Sharon, skriver Asa-El.

Sharon føler seg neppe ”på toppen av verden” som statsminister nå. Han merker fiendskapen fra palestinerne nå som for 50 år siden. Og det er en skjeb-nens ironi at det er Sharon som bygger det gjerdet som skiller Hebron fra Tel Aviv. Sharon har vært en talsmann for at hele landet vest for Jordan skal være åpent for israelere. Nå får han, som statsminister, den lærepen-gen at heller ikke Israel bør forsøke å spise mer enn det kan fordøye.

Årets mann

Ariel Sharon kan gjerne smile. Stadig flere israelske intellektuelle som før har hatet ham av hjertet, står nå frem med offentlige ”omvendelser”. Sist ute var redaktør Amotz Asa-El i Jerusalem Post, som har utropt statsminister Ariel Sharon til ”Årets mann”.

Uri Dan er en reporter som er kjent som en nær venn av statsminister Ariel Sharon. I slut-ten av september var han med Sharon på besøk i Russland.

Sharon er en god venn av pre-sident Vladimir Putin i Russ-land. Kontakten blir bedre av at Sharon kan snakke med Putin og de andre på russisk. Sharon er riktignok født i det daværende

Palestina (nå Israel), men forel-drene var fra Russland, så han lærte russisk i barndomshjem-met.

Russland støtter USAI en artikkel etter besøket i

Moskva (Jerusalem Post 2. okto-ber 2002) oppsummerer Uri Dan noen inntrykk fra besøket. Han mener at russerne ikke egentlig

er imot det planlagte amerikan-ske angrepet på Saddam Hus-sein, selv om de til dels later som de er det. Putin forstod det veldig godt da Sharon sa til ham at etter alle disse årene nytter det ikke med inspektører, irakerne har hatt altfor god anledning til å gjemme de farlige våpnene altfor godt bort.

Men Russland bruker anled-ninger til å få en fot og flere innenfor igjen, både i Irak og i andre land. Det er et velberegnet spill: Den tilsynelatende motstan-den mot krigen er noe russerne viser fordi de vet at det ikke vil forhindre en krig som også de anser som uunngåelig.

Russerne har nettopp inngått en økonomisk kontrakt på ca.

300 milliarder kroner med Irak! De håper at noen av de øko-nomiske kontaktene vil overleve krigen og fjerningen av Saddam Hussein.

Sharon sa etter besøket at USA, Russland og Israel er de landene som er mest utsatt for muslimsk terror. Det er et viktig grunnlag for samarbeid mellom de tre lan-dene.

Statsminister Ariel Sharon i Moskva

14 Nr. 4/2002

Pakistan er en muslimsk stat, med forholdsvis nære bånd til den arabiske verden. I sin faste spalte i Jerusalem Post lot Caroline B. Glick Pakistan være hovedtemaet den 7. juni i år. Vi skal gjengi fritt noen få punkter.

Herskeren i Pakistan, general Pervez Mosharraf, er blitt mottatt av president George W. Bush i USA og er blitt lovt hundrevis av mil-lioner av dollar i økonomisk hjelp. USA har opphevd sin delvise boikott av Pakistan (den skulle forsøke å hindre at landet fikk atomvåpen).

Samtidig leter amerikan-ske spesialstyrker i de afg-hanske fjellene etter styrker fra det muslimske terror-nettverket. Men de finner ingenting, fordi fienden oppholder seg trygt på den pakistanske siden av gren-sen. Av dette har Musha-raff lært at det går an å støtte terror i praksis og likevel få penger fra Vesten. Det ligner på det Arafat har drevet med lenge: Han ”for-dømmer” terror av og til, støtter det i praksis, og får penger fra Norge og EU.

Holdningen til atomvåpen er annerledes og mer skrem-mende i Pakistan enn i andre land. Pakistan og India står i dag på randen av en atom-

krig. Pakistan har nylig fore-tatt tre tester av raketter, og har erklært at for Pakistan er atomvåpen å betrakte som vanlige våpen, som ikke bare skal brukes som svar på et eventuelt atomangrep, men også som svar på et angrep med konvensjonelle (”van-lige”) våpen.

Situasjonen i Pakistan er generelt nokså håpløs. Etter 55 års selvstendighet har det lykkes Pakistan å bygge atomvåpen. De har et mili-tærvesen som fungerer. Og de har et system av islamske skoler som innpoder milli-oner av elever med jihad-kulturens verdier. Noen vil sikkert regne dette for pre-stasjoner.

Men ellers er Pakistan en mislykket stat. Under 33 % av de voksne kan lese og skrive. Fattigdommen og skitten i storbyene er i en grad vi ikke kan tenke oss. Ulike grupper bruker vold for å få makten i ulike pro-vinser, internt i Pakistan.

Om få år har Iran og/eller Irak fått atomvåpen. Det er en livsfarlig situasjon: Massedrapsvåpen i hendene på mislykkede regimer som ikke bryr seg noe særlig om sin egen befolkning en gang, og enda mindre om sivile hos ”fienden”.

14 PALESTINERE DREPT:IDF: De este var væpnede terrorister

IDFs operasjoner i Khan Yunis mandag morgen drepte i alt 14 palestinere og skadet 100. De fleste av de drepte var væpnede terrorister som forsvarte seg kraftig mot de israelske styrkene, opplyser IDF. Palestinske kilder benek-ter dette, og mener langt flere var sivile.

Forsvarsminister Benjamin Ben-Eliezer sier at kun én av de drepte ikke var en ettersøkt terrorist. Landsbyen som IDF gikk til angrep på ble regnet som en av de få stedene Hamas fortsatt stod sterkt militært sett.

Sharon sa mandag kveld at ansvaret for de uskyldige, sivile liv som går tapt, ligger hos terroristene som bruker sivilbefolkningen som skjold.

- Angrepene mot Khan Yunis var nødvendige, fordi vi stadig har blitt angrepet med bombekastere der i fra, sa Sharon.

Israel har hatt pågående operasjoner kontinuerlig på Gaza-stripen helt siden 5. september. IDF vil bevise at ikke en eneste liten terrorcelle tilknyttet for eksempel Hamas eller Islamsk hellig krig vil være trygg, selv ikke i den mest avgjemte landsby på Gaza-stripen.

Natt til tirsdag fortsatte operasjonene på Gaza-stripen med arrestasjon av tre medlemmer av Islamsk hellig krig, på tross av sterke protester fra den amerikanske adminis-trasjonen. (08.10)

14.9 stod det en artikkel i Stavanger Aftenblad, den dekket det meste av side 16. Overskriften var Spionfly stanset krigen. Forfatteren var Ola Säll. Han forteller om Angola og borgerkrigen som har rast der i 30 år mellom regjeringen og opp-rørsbevegelsen Unita under ledelse av Jonas Savimbi.

Riktignok var Unita svek-ket på forhånd. Men begyn-nelsen på slutten kom da et israelsk spionfly landet på flyplassen i Luena i det nord-østlige Angola. Flyet hadde det mest moderne av rada-rer og peileutstyr, og kunne

bl. a. finne ut nøyaktig hvor Savimbi holdt til.

Denne kunnskapen brukte regjeringshæren da den 22. februar gikk til angrep på stedet hvor Savimbi oppholdt seg. Savimbi ble drept i kam-pene.

Etter en måned var det blitt våpenhvile. Nå er det, ifølge Säll, stor optimisme i Angola, selv om skadene etter krigen fremdeles er store, og selv om mange mennesker er lemlestet av miner.

Israelere stanset krigen i Angola

En palestinsk terrorist ligger drept i Jerusalem, etter å ha blitt stanset av israelske sikkerhetsstyrker i sitt dødelige angrep. (Foto: Ohayon Avi, GPO)

Pakistan:Kun 1/3 kan lese og skrive

15Nr. 4/2002

Den israelske avisen Ha’aretz er et talerør for ven-stresiden i Israel, og ofte sterkt kritisk mot israelsk politikk. 20. juni hadde avisen en leder som sluttet slik: ”De fleste israelerne har allerede vennet seg til tanken på en palestinsk stat og ser,

til en viss grad, med for-ventning fram til at den blir skapt. Men de er ikke forbe-redt på å godta gledesropene fra palestinerne med hensyn til selvmordsbombene. Hvis det palestinske samfunnet, særlig lederskapet der, ikke fører krig mot dette mor-

deriske fenomenet, dømmer det seg selv til å begå nasjo-nalt selvmord.”

Tidligere i artikkelen skri-ver avisen at gjennomsnitts-israeleren ikke oppfatter selvmordsbomberne slik at de ”kjøper” en rett til en egen stat ved å drepe

israelske barn, kvinner og eldre. Tvert imot: De mener at selvmordsbomberne viser at terroren vil fortsette å ramme Israel selv etter at en slik stat er opprettet. Terro-ren vil fortsette helt til pales-tinerne har oppnådd enda mer.

”En nasjons selvmord”Bare i løpet av september fant israelske styrker nærmere 60 våpenverksteder på Gaza-stripen. (Foto: Yoav Guerman, IDF)

ABU MAZEN:Kritiserer intifadaen

En palestinsk leder som er en mulig etterfølger til Yasser Arafat, sier det var galt av palestinerne å gripe til våpen i det to år lange opprøret eller intifadaen. Dette skriver NTB i en nyhetsmelding, som vi gjen-gir i sin helhet: Mahmoud Abbas, bedre kjent som Abu Mazen, har vært en ivrig for-kjemper for reformer innen de palestinske sikkerhetstje-nestene og mot korrupsjon, betingelser USA har stilt for å gjenoppta forhandlingene om en palestinsk stat. – Det er gjort mange feil, og jeg har ofte sagt at våpenbruk under intifadaen var galt, sier Abbas i et intervju med nyhetsbyrået Reuters som ble gjort i Ramallah i helgen. – Jeg er ikke imot stein-kasting. Det er et folkelig uttrykk for protest. Det er i orden å bruke folkelige pro-tester parallelt med forhand-linger, sier Abbas. Den 67 år gamle Abbas er nummer to etter Arafat i den palestinske frigjøringsorganisasjonen PLO. Han er en av grunn-leggerne av Arafats Fatah-fraksjon og en av arkitektene bak Oslo-avtalen fra 1993. (www.miff.no)

UENIGHETER I FATAH:Nye terror-grupper utviklet fra Libanon

De palestinske myndighe-tene etterforsker i august muligheten for at væpnede Fatah-terrorister på Vest-bredden har delt seg og opererer uavhengig av pales-tinsk politisk og militær kommando. Etterforsknin-gen ble satt igang etter at PA oppdaget at noen Fatah-folk mottok flere titalls tusen dollar fra ”Løytnant” Munir Maqda, en opposisjo-nell Fatah-leder som opp-holder seg i Libanon.

Maqdas menn er antatt å stå bak et flygeblad som ble distribuert i Nablus og Jenin av en hittil ukjent gruppe som kaller seg Gjenkom-stens Battaljoner (Kataeb al-Awdah), og hevder å være tilknyttet Fatah.

Flygebladet lister opp et antall israelske ledere som skal drepes. Offisielle Fatah-kilder sier at denne gruppen er en av to utbrytergrupper som har operert i den nordre delen av Vestbredden siden begynnelsen av innevæ-rende år.

(www.miff.no)

På Internett har vi fått spørsmål om vi mener at jødene som etnisk gruppe har rettigheter til land i kraft av å være Guds utvalgte folk, en rett som andre etniske grupper ikke har. Eller mener vi at folk som kurderne, eller samer for den del, også har rett til en egen stat?

Denne problematikken har vi behandlet forholdsvis uttømmende i artikkelen Med rett til landet (nr. 2/2002, s. 12). Vi skal derfor gjøre det nokså kort her:

Kriterier for egen stat

Jo mer en gruppe blir utsatt for direkte diskriminering, jo

rimeligere blir det at den får sin egen stat dersom den skulle ønske det.

Og enda sterkere: Jo mer direkte forfølgelse og vold gruppen blir utsatt for, jo rimeligere blir en egen stat.

En annen sak er også vesentlig: Jo rimeligere det er at en egen stat vil kunne heve livskvaliteten for gruppen vesentlig, jo rimeligere er en egen stat. (Den kanskje mest pålitelige måten å måle livskvalitet på, er å se hvor folk flytter.)

For jødenes vedkommende er disse kriteriene oppfylt i meget sterk grad, bl. a. med århundrers diskriminering i arabiske land. Jødene har også vist at de kan

skape en stat hvor de har en langt høyere livskvalitet enn de hadde i mange av de landene de kom fra (særlig arabiske/muslimske). Etter vår oppfatning gir dette jødene en sterk rett til en stat i et område som tidligere var arabisk.

Tar vi med Holocaust i beregningen (og det må vi jo gjøre), blir jødenes behov for og rett til en egen stat vesentlig forsterket.

Kurdere og samerVi har ikke så stort kjennskap

til kurderne. Men det lille vi har sett, tyder avgjort på at også kurderne burde ha en stat hvor de er i flertall. Ketil Volden i Norsk Folkehjelp skrev i

Dagbladet 10.10.2001 at i 1987-88 ble 180.000 kurdere drept av Irak og 4000 kurdiske landsbyer jevnet med jorden. Hvis dette stemmer, burde vel det alene være nok til å gi kurderne rett til et område hvor de kan kontrollere sine egne liv. De har heller ikke fått bruke sitt eget språk i Tyrkia, blant annet. – Hva slags stat kurderne kunne få til, vet vi ingenting om.

Hvordan det forholder seg med samene, vet vi ikke. Det er fare for at både samer, tatere og kanskje andre grupper har vært utsatt for verre behandling i Norge enn den behandlingen den arabiske minoriteten har fått i Israel. Men vi har ikke registrert noe utbredt ønske

blant samene eller taterne om en egen stat.

Det er ikke vår oppgave å ta standpunkt til all verdens etniske grupper. Dette er derfor private tanker på løst grunnlag. Men prinsippene burde være klare nok. Og som vi har forklart i Med rett til landet, gjaldt andre prinsipper tidligere enn i dag.

Guds utvalgte folkVi bruker ikke argumenter

som Guds utvalgte folk og Bibelens profetier i denne avisen. Personlig tror jeg at staten Israel er etter Guds vilje fordi den er rettferdig.

Rett til egen statJødene har vist at de kan skape en stat hvor de har en langt høyere livskvalitet enn de hadde i mange av de landene de kom fra (særlig arabiske/muslimske). Etter vår oppfatning gir dette jødene en sterk rett til en stat i et område som tidligere var arabisk.

16 Nr. 4/2002

Tidligere statsminister Kåre Wil-loch har i en årrekke kommet med uttalelser om Midt-østen-konflikten. De fleste har det til felles at vitner om en dyp mangel på forståelse for Israel og det jødiske folkets situasjon i fortid og nåtid. For en del år siden sa Wil-loch noe slikt som at Israel må forstå at det er et vanlig land. Vi skal nå se på noe av det som gjør Israel til et uvanlig land.

Lang tradisjonFra oldtiden kjenner vi en lang

rekke folk: Babylonere, assyrere, hetitter, moabitter, osv. Disse fol-kene, deres språk og kultur, er borte for lenge siden. Eller la oss ta de gamle egypterne. Det er bare et fåtall som kan det gamle, egyp-tiske språket i dag. Kulturelt og religiøst er det nesten ingen sam-menheng mellom oldtidens Egypt og dagens Egypt. Og hvem vet hvordan folk her i Norge snakket, eller hva de stod for, år 600 før Kristus?

Jødene har en ubrutt tradisjon som minst går tilbake til Moses og lovgivningen på Sinai - da var det tidlig bronsealder her i Norge. Selv om det naturligvis har vært en viss utvikling gjennom så lang tid, har folket hele tiden holdt kontakt med røttene. En vanlig israeler av i dag ville ha kunnet snakke med kong David, som var konge i år 1.000 før Kristus. Og jødenes reli-gion, med Bibelen i sentrum, har hele tiden preget dem. Dersom en av Jesu disipler hadde kommet i en synagoge i Israel i dag, ville han ha kjent igjen det meste.

Denne kontinuiteten blir desto mer forbløffende når vi vet at gjen-nom 1800 år var jødene spredt over hele verden. Det landet de hele tiden kalte sitt, var de i stor grad utestengt fra. De få jødene som fikk bo der, var en diskri-minert og forfulgt minoritet, kan-skje enda mer enn i andre arabiske områder. De måtte bl. a. betale så store ekstraskatter at de ikke hadde noen mulighet for å klare det uten hjelp fra jødene i resten av verden.

Fremmede i utlendighet

Det sies gjerne at det er omtrent like mange av norsk ætt i Amerika som i Norge. Men det er lenge siden de fleste av dem sluttet å være nordmenn. Senest tredje genera-sjon er amerikanere fullt ut, som rimelig kan være. De skjenker sjelden sin norske bakgrunn en tanke. Noen kommer riktignok borti motebølgen med ”røtter”, og lærer å si ”lutefisk”. Men det for-

andrer ikke på at de er amerika-nere og hører til ”over there”.

Tilsvarende gjelder når folk flyt-ter i andre deler av verden, ikke minst innenfor det arabiske områ-det. Etter et par generasjoner, eller før, er man glidd naturlig inn i befolkningen i landet man kom til. Selv en så utsatt gruppe som de svarte i USA betrakter seg selv som amerikanere, og få av dem kan tenke seg å flytte til Afrika.

Men jødene har beholdt sitt sær-preg og sin følelse av å være ett folk uansett hvor på jorden de bodde. Det ville være galt å si at det har gått problemfritt at jøder fra Jemen, Tyskland, Marokko, Polen, Irak, Russland, India, USA osv. flyttet til Israel og er sammen der. Men det har nesten ikke vært vold gruppene imellom, og på ca. 50 år er de etniske motsetningene i stor grad overvunnet. Det er vanlig å dele den jødiske befolkningen i europeiske jøder, med bakgrunn i Europa, og orientalske jøder, med bakgrunn i arabiske land, Iran, India osv. Ikke mindre enn hvert fjerde ekteskap i Israel blir inngått på tvers av denne kløften. Sam-hørigheten innenfor det jødiske folket har vist seg å være ekte.

Behandlet som frem-mede

Jødene har bevart sin egenart dels fordi de selv ønsket det. Men viktigere er det nok at de ble diskri-minert og forfulgt, slik at de aldri kunne føle seg skikkelig hjemme der de bodde. De var fremmede, selv etter å ha bodd i et område i århundrer. Det gjelder både i Europa og i de arabiske land.

I de arabiske land ble jødene behandlet etter den såkalte

Omar-pakten: De betalte ekstra-skatter, de fikk ikke ri på hest (og på esel fikk de bare ri hvis de lot begge beina gå ned på samme side av dyret), de måtte ha klær som tydelig skilte dem fra araberne, de måtte aldri slå en muslim - heller ikke når muslimen hadde slått dem først, de måtte ikke heve stemmen mot en muslim uansett hvor sterkt de ble provosert, de kunne ikke ha offentlige stillinger, de kunne ikke vitne mot muslimer i retten, og jøder kunne ikke eie jord. Ikke alt dette ble gjennomført alle steder hele tiden, men disse reglene lurte alltid i bakgrunnen. Kort sagt: Jødene var annenklasses mennes-ker, og dette var satt i system. Hold-ningene bak denne Omar-pakten preger ennå i stor grad de holdnin-gene den arabiske verden har både til jøder individuelt og til jødenes stat, Israel.

Dette er spesielt i forhold til veldig mange andre folkegrupper, og er blant de sakene som gjør det latterlig når noen kommer trek-kende med at hvis jødene kan forlange Israel, kan vi nordmenn forlange Normandie i Frankrike. Det er ingen som blir behandlet som fremmede i andre land fordi de en gang bodde i Normandie.

FlyktningerDen israelske befolkningen

representerer en helt særegen erfa-ringsbakgrunn. Det store flertal-let av de jødiske familiene i Israel er flyktninger. Disse flyktningene kan grovt sett deles i tre grupper:

For det første de som flyktet fra øst-europeisk antisemittisme, både før og etter at området ble kommunistisk. Det var alltid dis-kriminering, og tidvis gikk store

flokker med pøbel amok i jødeg-hettoen med plyndring og drap. F. eks. i påsken da kristne dro rett fra påskegudstjenesten til jøde-ghettoen og skulle ta hevn fordi ”jødene drepte Jesus”. Mange familier i Israel har minner om slike overfall. Andre har minner om at den kommunistiske regje-ringen i Polen jaget nesten alle de få jødene som var igjen i landet i 1968. De siste 12 årene er over en million jøder kommet fra det tidli-gere Sovjetunionen, i mange tilfel-ler for å komme vekk fra jødehat.

Den andre store flyktninge-gruppa er de som flyktet fra nazis-men. Hitler sa at jødene skulle fjernes fra jordens overflate. Det viste seg at han mente alt han sa, og han klarte å myrde ca. 6 millio-ner jøder.

Mindre kjent er det at ca. halv-parten av jødene i Israel har bakgrunn i muslimske, særlig ara-biske, land. De er blitt diskrimi-nert og forfulgt i århundrer. I den tida da Israel ble dannet, var for-følgelsen ekstra sterk. De har også opplevd at truslene mot dem var alvorlig ment, mange ble nærmest jaget som hunder fra områder hvor de hadde bodd i hundrevis av år.

Truet på livetOgså i dag er situasjonen spe-

siell. Israel er det eneste landet i verden som åpent er truet med utslettelse, hvor hele befolknin-gen vil bli drept eller jaget bort hvis naboene vinner den krigen de ruster opp til. Her i Norge har folk en tendens til å betrakte trus-lene mot Israel som bare snakk, i den grad man kjenner til dem i det hele tatt. Men, som nevnt: Jødene har opplevd både i Øst-Europa,

i Vest-Europa og i arabiske land at jødehaterne mener det de sier. Så der blir truslene tatt på ramme alvor. De er hovedgrunnen til Isra-els politikk, og det blir ikke mindre sant selv om NRK sensurerer vekk det stoffet som kan forklare isra-elernes holdninger.

StørrelseIsraels størrelse er også spe-

siell. Israel er et bitte lite land, bare ca. 1/15 av Norge, litt større enn et gjennomsnittsfylke. Israel er blant de tettest befolkede lan-dene i verden, særlig dersom vi holder den halvparten av landet som er ørken utenfor statistikken. Dette er det ørlille området som det jødiske folket har fått igjen etter å være frosset ut og fordrevet fra hele det arabiske området og store deler av verden ellers.

DemokratiGjennom hele sin historie har

Israel vært truet av fiender som helst så at landet var fjernet fra jor-dens overflate. Det er helt spesielt at Israel har klart å bevare et ekte, levende demokrati selv om landet har vært i konstant krigstilstand og under sterk trussel utenfra. Det har neppe hendt før i historien at noe samfunn har klart å bevare en så stor grad av frihet så lenge under så vanskelige forhold. Israel er kjen-netegnet av frie valg, ytringsfrihet, fri fagbevegelse og et sosialt sik-kerhetsnett. Det er høyst spesielt, ikke minst i Midt-Østen.

Et land i A-klassen

Israel er også ett av de mest vel-lykkede landene i verden i økono-misk forstand, med en rask vekst særlig i høyteknologi. Helsemessig ligger Israel foran de aller fleste andre land. Levealderen er ofte en god pekepinn på helsetilstan-den i et land. I levealder for menn ligger Israel foran Norge! I leve-alder for kvinner ligger israelerne riktignok under oss, men foran Danmark! Og dette i en befolk-ning hvor et flertall har bakgrunn i U-land og de fleste andre i fattige land i Øst-Europa.

BibelenDet er også spesielt at Israel er

Bibelens land. Bibel-lesere vil finne utrolig mye interessant å se på i Israel. Ikke minst landet selv. Vår forening er religiøst nøytral. Men på vår internettside, www.miff.no, kan du finne henvisninger til nett-steder som tar opp disse spørsmå-lene. Noen av dem tar også opp Bibelens profetier.

En israelsk soldat skriver brev hjem under Yom Kippur-krigen. Israel er truet på livet av en rekke fiendligsinnede nabostater.

Et uvanlig land

17Nr. 4/2002

David Otto

I en artikkel i avisa Ha’aretz, ser Amnon Rubin-stein nærmere på en del statistikker som plasserer Israel blant de mest utvi-klede samfunnene i verden. Blant annet er forventet levetid høyere enn i Norge.

- I hvilke land har en nyfødt størst sjanse til å bli 60 år? Israel og Sverige. Bare åtte prosent av de som blir født i disse landende, vil ikke bli 60 år. I USA er dette tallet 12,8 prosent.

Dette viser den siste rapporten for menneskelig utvikling som ble publisert av FN i år 2000. Denne rapporten rangerer verdens land, ikke bare etter øko-nomi, men også etter fak-torer som helse, utdannelse og samfunn. Her blir Israel rangert på 22. plass, etter Spania, foran Hong Kong og Hellas. For å sammen-ligne er Saudi Arabia på 71. plass.

Men denne målingen viser ikke alle data. Forventet levetid er en svært viktig indikator. At Sverige er på førsteplass er ikke overras-kende. Det er en rik, etablert stat med få immigranter og mange velferdsgoder. Men hva gjør det splittede Israel, som er involvert i krig og har et flertall innbyggere som har innvandret fra dyp fat-tigdom, på toppen av lista?

Forventet levealder ved fødsel er en av de høyeste i verden i Israel. Kun et

fåtall land er foran. For-ventet levetid er høyere i terrorrammede Israel enn i Norge, USA, Island, Fin-land, Storbritannia, Dan-mark, Tyskland, Irland og New Zealand. Forventet levetid for menn er den tredje høyeste i Israel, etter Japan og Island. Fordi for-ventet levetid er en indeks på både levestandard og hel-

setjenestene er dette et inter-essant faktum.

Israel gjør det også bra på andre områder. Årlig brukes omkring 3,7 prosent av brut-tonasjonalproduktet (BNP) på forskning og utvikling. –Dette er verdens høyeste. Økonomisk aktivitet blant kvinner sammenlignet med menn er ikke så høy som i Skandinavia, men er høyere

enn i Sveits, Østerrike, Irland, Italia, Spania og Benelux-landene. I år 2000 hadde Israel den 10. høyeste andel av mobiltelefoner, og i dag er den uten tvil større.

I andre undersøkelser er det ikke så bra for Israel. På Gini-indeksen for ujevn-heter i inntekt ligger Israel på annen plass, bare slått av USA. Når mann sammen-

ligner gapet mellom de som tjener mest og minst ligger Israel på fjerde plass, etter USA, Australia og Storbri-tannia.

Israel har kommet så langt med et stort forsvarsbud-sjett og en lav andel voksne som deltar i arbeidslivet. Hva kunne ikke landet fått til hvis det hadde fred med sine naboer som resulterte

i at forsvarsbudsjettet ble mindre? Hva om andelen aktive i yrkeslivet var like høy som i andre vestlige land, og de offentlige utgiftene stod for 35 prosent i stedet for 51 prosent, som er gjennom-snittet i vestlige land? Hvis det var tilfellet, ville ingen-ting være umulig, oppsum-merer Amnon Rubinstein.

Gen beskytter jøder mot alkoholDavid Otto

Jøder har vært kjent for å ha lavere misbruk av alkohol enn det som er vanlig i Europa og Nord-Amerika. I en artikkel i britiske Daily Telegraph, legger forskere frem en teori om at en stor andel jøder er bærere av et spesielt gen som gjør dem motstansdyktige mot alkoholisme.

En undersøkelse har vist at en gene-tisk mutasjon som minst en femtedel av jøder har, beskytter mot alkoho-lisme. Dette genet er også ganske vanlig blant asiater, men uvanlig blant hvite europeere. Denne undersøkelsen kan

kanskje forklare hvorfor Israel har en av de laveste andelen alkoholikere i den vestlige verden.

Ansvarlig for undersøkelsen, doktor Deborah Hasin, fra Columbia Univer-sity og New Yorks psykiatriske insti-tutt sier:

- Denne undersøkelsen føyer seg inn i rekken av bevis som hevder at denne genetiske variasjonen har en beskyt-tende effekt mot alkoholisme blant jødiske grupper.

Mutasjonen som kalles ADH2*2, er med på å avgjøre hvordan kroppen bryter ned alkohol i blodet.

Israel har høy levestandard

Maccabi Haifa skrev i august israelsk fotballhisto-rie da de sikret seg plass i UEFA’s Champions League (gruppespillet), etter å ha spilt uavgjort mot det øst-errikske laget Sturm Graz. Den siste kampen sikret en sammenlagt 5-3 seier til isra-elerne.

I en kamp med seks mål og tre utvisninger gjorde Maccabi Haifa drømmen til virkelighet, og for første gang skal altså en israelsk klubb være med i sluttspillet

sammen med 31 europeiske toppklubber.

Den kroatisk-fødte mål-scoreren Giovani Rosso, som nylig har søkt om isra-elsk statsborgerskap, sa noe om sin kjærlighet til sitt nye land da han uttrykte: ”Når vårt land lider så mye i disse dager, er det bare en stor

glede å sette et smil i ansik-tet på så mange israelere i dag”.

Israel må finne en midler-tidig landslagsarena til sine EM-kvalifiseringskamper neste vår. På grunn av sik-kerhetssituasjonen vil ikke UEFA at kampene skal gå i Israel. (www.miff.no)

På tross av terror

En israelsk gutt får nærkontakt med en fugl i safariparken i Ramat Gan. (Foto: Ohayon Avi)

Israelsk fotball-historie

Israelsk fotball gleder seg over plass i Champions League. Her fra en tidligere israelsk cupfinale. (Foto: Arkivfoto, GPO)

18 Nr. 4/2002

Belgia er fremdeles opp-tatt av å dømme mennesker utenfor Belgia i alminnelig-het og jøder i særdeleshet. Siste vedtak fra den flittige nasjonalforsamlingen er en lov om at man skal kunne stille utlendinger for retten in absentia, altså selv om disse utlendingene ikke er til stede. Kommentarene går ut på at denne loven passer fint til å få brakt Ariel Sharon for en belgisk domstol.

En uhyggelig fortid

Det var en som i sin tid sa til noen som var opptatt med å dømme en annen: ”Den som er uten synd,

kan kaste den første stein på henne.” [Joh 8:7] Ut fra dette er Belgia enda dårligere egnet til å dømme andre enn de fleste land i verden er.

14.08 hadde Øystein Franck-Nielsen, journalist i samfunnsavdelingen i Vårt Land, en kommentar-artik-kel i sin avis. Overskriften var Forfulgt av fortiden. Den forteller om to bøker som er utgitt i de senere år.

Nederlenderen Ludo de Witte har skrevet boka The assassination of Lumumba (Attentatet på Lumumba). I januar 1961 ble den første statsministeren i Kongo (fram til 1960 Belgisk Kongo), Patrick Lumumba,

drept. Boka dokumenterer meget tydelig at den belgiske regjeringen stod bak. Et stort antall andre ble drept ved samme anledning.

For to år siden utgav ame-rikaneren Adam Hochschild boka Kong Leopolds spøkelse på engelsk. Budskapet var at under sin tid som kolo-nimakt, gjennomførte bel-gierne et folkemord på 10 millioner kongolesere. Ti millioner! Boka har vært lest i den engelsktalende verden, men vakte liten interesse i Belgia.

Men i sommer kom boken ut i Belgia. Til tross for at dette er opplysninger som burde ha vært undersøkt for

lenge siden, forsøker bel-gierne åpenbart fremdeles etter beste evne å fortsatt legge lokk på. Det er nedsatt en komite som skal komme med en uttalelse i 2004! Som lederen for Det kongelige museum for Sentral-Afrika i Brussel sa: ”Vi kan ikke unngå å svare på disse spørs-målene. Det er blitt en altfor het sak. Alle reiser spørs-målene hele tiden, og vi vet ikke hva vi skal svare.”

”De mente det så vel,” skriver Franck-Nielsen, selv om de kappet hendene av kongolesere som ikke klarte å tappe nok naturgummi fra trærne.

Dette har det altså ikke vært tatt noe oppgjør med i Belgia. Og dette er landet som skal dømme jøder for ”krigsforbrytelser” fordi disse jødene ”ikke gjorde nok for å forhindre” ara-bere (som selvsagt ikke skal straffes) i å drepe andre ara-bere.

BriteneDet er en alminnelig opp-

fatning at Belgia og Portugal var verst som koloni-makter. Men det er kommet fram at de som vil regne seg som de beste, Storbritannia, også i høyeste grad har sine svin på skogen. Da India skulle få sin selvstendighet i 1947,

kostet det en million men-nesker livet. Mellom 1876 og 1908 døde 12-33 milli-oner mennesker i India av sult som kunne vært unn-gått (det er åpenbart ulike måter i regne på).

Britene oppfant konsen-trasjonsleirene i Boer-krigen. Britene bombet landsbyer i Irak, Sudan og Pakistan med gassvåpen på 1920- og 30-tallet. De brukte ganske tøffe metoder både mot jøder og arabere i Pales-tina.

Men få eller ingen, fra noen av de europeiske lan-dene, er straffet for overgre-pene.

Belgierne drepte 10 millioner

Ved siden av Russland skal Israel være den største våpenleverandøren til India.

India har bl. a. kjøpt droner (førerløse fly som bl. a. brukes til etterretning) av Israel. Nå er det på tale å kjøpe Arrow antirakett-system. Det er raketter som skytes mot innkommende raketter og ødelegger dem langt fra målet. Arrow er verdens beste operative rakettforsvarssystem i dag.

Arrow er utviklet i Israel av israelere. Men USA har betalt mye av u tv ik l ingskos tnadene. Derfor har amerikanerne rett til å nekte Israel å selge rakettene til andre land. Det er ennå ikke klart om Israel vil få selge dem til India.

Men allerede har Israel levert radaren som hører til Arrow-systemet. Den kan oppdage innkommende raketter opp til 500 km unna. Den kan også gi mange andre opplysninger fra dette området.

India ønsker også å kjøpe Israels radar-varslingsfly Falken. Men israelerne er klok av skade etter at USA presset dem til å kansellere et avtalt salg av et slikt fly til Kina. Flyet regnes nemlig for så effektivt at det kunne øke faren for at kineserne skal våge å gå til militært angrep på Taiwan. Så før Israel eventuelt avtaler et slikt salg til India, vil de nok være helt sikre på at det ikke blir noe bråk med USA.

Minst 200 palestinere som mistenkes for å ha gitt informasjon til Israel holdes fengslet, primært i Gaza-området, hvor fengselsin-stallasjonene ennå er intakte. ”Kollaboratørene” er blitt arrestert i løpet av de siste to årene.

I august ble en syvbarns-mor skutt og drept av ter-rorister i Tulkarm, på grunn av mistanke om samarbeid med Israel. Ikhlas Yasin på 39 år ble drept i byens sen-trum av medlemmer av Al-Aksa martyrbrigaden.

Palestinere i byen fortalte Jerusalem Post at hennes sønn, som hadde tidligere blitt kidnappet av væpnede Fatah-folk, hadde innrøm-met at moren hjalp israe-lerne med å få tatt livet av et høytstående medlem i ”bri-gaden”.

Bare i Tulkarm har 14 pales-tinere blitt drept i løpet av sommermånedene, beskyldt for samarbeid med israelerne. Mer enn 60 palestinere i hele det palestinske området har blitt myrdet siden begynnel-sen av den siste intifadaen av samme grunn. I tillegg har

PA-myndighetene selv hen-rettet minst fem ”kollabora-tører”.

Arafat er angivelig under sterkt press til å dømme mange kollaboratører til døden, ettersom palesti-nerne føler det vondt at israel har klart å rekruttere så mange informanter i forbin-delse med sine likvidasjoner av fremstående palestinske terrorister. Mange av de mis-tenkte blir utsatt for særdeles grov tortur under forhørene, og blir tvunget til å skrive under på erkjennelsespapi-rer. (www.miff.no)

Rakettforsvar til India PA dreper ”kollaboratører”

Nils Tore Gjerde

Da Michel Touma, redaktør i en Beirut-avis, var invitert til Bjørnsons-festivalen i Molde i august for å snakke om ytrings-frihetens kår i Midtøsten, kom det klart fram at ytringsfriheten i Libanon var under angrep fra lan-dets myndigheter. Spesielt gjaldt dette to private, kristne fjernsynsstasjoner som allerede da var kommet i et negativt søkelys. Onsdag 4. sep-tember ble en av disse stasjonene, MTV, stengt ”permanent” av landets pro-syriske myndigheter, og libanesiske sikker-hetsstyrker gjennomførte

rassiaer mot stasjonens forskjellige lokaler.

Dette har ført til politisk storm i Libanon, og poli-tikerne som ellers er uenig i mangt og meget, blant annet tidligere president Amin Gemayel og tidli-gere statsminister Hoss, slår nå ring om ytrings-friheten i Libanon. Flere regjeringsmedlemmer boi-kottet også regjeringsmø-tet dagen etter for å vise solidaritet med MTV og stasjonens eier og perso-nale. Libanesiske presseor-ganisasjoner vurderer nå mottiltak, for eksempel at aviser trykker hvite sider og at media også nekter å dekke regjeringens aktivi-teter.

Stegningen av MTV har - så langt - ikke blitt særlig kommentert i norsk presse. Libanon er ikke lenger en sak som er ”inn”. Men Libanon er et av de få land i regionen som har ”en delvis fri” presse. Det er viktig for regionen - og selvsagt også for Libanon - at den skansen holdes, selv om den er under kontinu-erlig angrep fra myndig-hetens side. ”Libanesiske” myndigheter må ikke få lov til å omforme Beirut til et libanesisk Damas-kus, i hvert fall ikke uten protester. Norsk presse og media må i denne situasjo-nen klart og tydelig vise sin solidaritet med sine liba-nesiske kolleger.

Libanon og norsk presse

Omkring 20. juni var det to store selvmordsaksjoner i Jerusalem. Det førte til at israelske soldater igjen gikk inn i ”de palestinske selvsty-reområdene”. Bakgrunnen er at de palestinske myndig-hetene ikke arresterer terro-rister.

Den palestinske ”sikker-hetssjefen” på Vestbredden, Jibril Rajoub, kommenterte dette slik (fra Egypt, hvor han var på besøk): Så lenge israelerne fortsetter sin invasjon med tanks, kamp-fly og kamphelikoptre, vil ingen palestiner bli arrestert. (Rajoub er siden avsatt, men ikke fordi Arafat ville endre på dette.)

Neivel. Det hadde vært logisk hvis det hadde vært slik at når det ikke var israelsk invasjon, hadde palestinerne arrestert terro-rister. Men gjennom hele tiden siden Oslo-avtalen ble underskrevet, er det nett-opp det palestinerne ikke har gjort.

Riktignok har man ”arres-tert” noen av og til, når pres-set fra Israel og/eller USA ble for stort. Men det var ikke seriøst. Noen ganger ble de holdt i et hotell og ikke i fengsel. Nesten alltid slapp de ut etter noen timer, dager eller i høyden uker, selv om de kanskje var dømt (i en ”rettssak” som gjerne

tok 5-10 minutter) til 9 eller 12 års fengsel. Kort sagt: Palestinerne har holdt Israel for narr. Vi snakker jo her om mordere.

Hvis vi skulle peke på fak-torer som har umuliggjort en skikkelig fred, står denne saken høyt på listen. De fleste israelerne mener at det som ligger bak denne hold-ningen, er den oppfatnin-gen Arafat og de fleste andre palestinerne har av fred: Det skal ikke være noen varig fred hvor det også finnes et Israel med jødisk flertall.

OM

”Ingen arrestasjoner”

19Nr. 4/2002

Jødene leser hver sabbat en bestemt del av Mosebø-kene i synagogen. Teksten er delt opp slik at i løpet av et år kommer man gjen-nom det hele. I Jerusalem Post og andre publikasjoner er det kommentarer til ukens Torah-tekst. Her gjengir vi fritt en kommentar om Josef og hans liv, nærmere bestemt hans tårer, som et eksempel på en bibelutleg-gelse som kanskje er litt annerledes enn den mange har opplevd i kirker og bede-hus.

I 1Mos 45:1-2 står det: ”Da orket ikke Josef lenger å legge bånd på seg for alle dem som stod omkring ham. Han ropte: ”La alle de andre gå ut fra meg!” Så var det ingen andre til stede da Josef lot brødrene få vite hvem han var. Han satte i å gråte så høyt at egypterne hørte det, ja, de hørte det tilmed i faraos hus.”

Josef, helten i denne delen av 1. Mosebok, har flere kjennetegn: Han er Drøm-meren (1Mos 37:19), Stor-fyrste i Egypt, Den Rettferdige. Men det passer også å kalle Josef ”Den som gråter” (”Gråteren”). Blant alle hovedpersonene i Bibe-len [Det gamle testamentet], er det bare Josef som er beskrevet flere ganger som en som gråt (1Mos 42:24, 43:29, 45:2,14-15, 46:29).

Josef framstår ikke i Bibe-len som en svak person som

tar til tårene i kriser. Tvert imot: Han står støtt når han nesten blir drept, når han blir solgt til utlandet og kastet i fengsel. Det er først og fremst når han er veldig glad og rørt at han ikke kan holde tårene tilbake. Han gråt da han hørte at brø-drene godtok sine proble-mer som en naturlig straff for den grusomheten de hadde vist mot Josef. (Brø-drene snakket seg imellom på hebraisk, de visste ikke at Josef forstod det, 1Mos 42:21-24.)

Han gråt også da han møtte sin far (1Mos 46:29). Da faren var død, og brødrene overbrakte farens hilsen til Josef om å tilgi brø-drene, gråt han også (1Mos 50:15-17).

Forholdet til familien

Da Josef var faraos nestkommanderende, stre-vet han med å glemme sitt barndomshjem, hvor hans minner var sjalusi, hat fra brødrene og at faren på en dum og farlig måte favo-riserte Josef. Josef hadde egyptiske klær, tok et egyp-tisk navn, snakket egyptisk, giftet seg med en datter av en prest i On, og kalte sin eldste sønn Manasse, for ”Gud har latt meg glemme all min møye og hele min fars hus” (1Mos 41:51).

Så til tross for at han tilsy-nelatende var rettferdig i sin

tid i Egypt, hadde han sterke, negative følelser overfor sin familie. Han hadde et skjult ønske å straffe brødrene for deres ufølsomme grusom-het mot ham.

Men så møter han sine brødre etter ca. 20 år, ansikt til ansikt. Og når de bekjen-ner sin skyld mot ham for hverandre, gråter han.

Gråten lærer ham at til tross for hans velbe-grunnede ergrelser, kan han aldri komme unna sin fami-lie sitt barndomshjem og den påvirkningen han fikk som liten.

Først kommer lengselen etter Benjamin, som jo var uskyldig i det som var skjedd mot ham. Så lengter han etter sin far. For farens feil var jo ikke at han elsket Josef for lite, men for mye.

Og til slutt forstår han at han selv har bidradd til brø-drenes hat ved sin arroganse og manglende følsomhet for deres reaksjoner. Han for-står at dersom han skulle nekte dem tilgivelse, ville han fornekte sine egne dypeste følelser, og stenge av kilder fra de dypeste delene av hans hjerte og sjel.

Josef forstår at å fornekte sin familie, ville være å for-nekte seg selv. Han lærer dette fra sine tårer. For våre tårer lærer oss hva vi virke-lig føler og hvem vi virkelig her.

Josefs tårerJosef lærte av sine tårer, skriver en jødisk rabbiner. På bildet tørker tidligere statsminister Menachem Begin bort en tåre under et følelsesmessig sterkt møte med den jødiske menigheten i Bucarest. (Foto: Milner Moshe, GPO)

Fra ulike deler av det tid-ligere Sovjetunionen er det kommet ca. 300.000 men-nesker som ikke er godtatt som jøder av de religiøse lederne (ortodokse) i Israel. Noen av dem er gift med en jøde uten å være jøde selv. Men i svært mange tilfeller har de jødisk far, men ikke jødisk mor. Ifølge jødisk lov er det morens religion som avgjør: Har man en jødisk mor, er man en jøde hvis man ikke omvender seg til en annen religion. Han man jødisk far, er man ikke jøde hvis man ikke omvender seg til jødedommen.

Ca. 25.000 av innvan-drerne er kristne. Resten er ”ingenting”: Mange regner seg selv som jøder, men er ikke godtatt som jøder av rabbinerne og den israelske

staten. Bare noen hundre har valgt å bli jøder ved å foreta en ortodoks omven-delse, for rabbinerne stiller ganske strenge krav til jødisk livsførsel.

Som andre land i Midtøs-ten har Israel bare religiøs ekteskapsinngåelse. Det er ikke noe som svarer til å gifte seg hos ”byfogden”. Og de fleste rabbinerne vier ikke jøder som vil gifte seg med ikke-jøder. Dette er et reelt problem i et samfunn hvor samboerskap er atskil-lig mindre utbredt enn i Norge. – En vanlig og prak-tisk måte å gjøre det på, er å dra den korte turen over til Kypros og gifte seg der. For Israel godtar ekteskap som er inngått i utlandet.

Noen mener at mye av problemet kan løses på en

ganske enkel måte: La dem som ønsker det, kunne regne seg som jøde hvis en av for-eldrene (samme hvem) er jøde.

Noen vil da si at det dreie seg om uforanderlige, religi-øse lover. Men det gjør det ikke, ifølge Yosef Goell i Jerusalem Post 24. juni 2002: Fram til ca. år 135, etter at Bar Kochba (”Stjernesøn-nen”) ledet jødenes andre opprør mot romerne, var man regnet som jøde hvis man hadde jødisk far. Det var først i tiden etter det opprøret, da jødene ble pres-set ut av landet sitt og jøde-dommen var i krise, at man skiftet over til at morens reli-gion var den avgjørende.

Det skulle derfor kunne være mulig å gjeninnføre farens rolle i saken.

Jødisk far avgjørende?

Moses Maimonides regnes som en av de største rabbinerne i jødisk historie. Han døde i året 1204, 69 år gammel. Han ble født i Cordoba i Spania, som den gangen var styrt av musli-mer, og hvor jødene hadde en fremtredende rolle som en slags bobryggere mellom muslimer og kristne.

Hans far var en religiøs dommer i menigheten. Han måtte flykte med familien sin til Fez i Marokko på grunn av forfølgelse i Spania. (På 1100-tallet fikk en fanatisk, muslimsk sekt, almohadene, etter hvert makten over det meste av det muslimsk-kon-trollerte Spania. De satte i gang store forfølgelser av jøder og kristne. Mange måtte flykte.)

Familien flyttet i første omgang til Fez i Marokko. Siden dro Moses til Det hel-

lige landet, men etter fem måneder dro han videre til Cairo og bosatte seg der.

Mens Moses drev studier og skrev lærde bøker, fikk han økonomisk støtte av sin bror David. Da broren druknet i Det indiske havet under en forretningsreise, bestemte Maimonides seg for å forsørge seg selv. Han studerte til lege, ble snart en av de fremste, og i 1185 fikk han ansvar for å behandle visiren i Egypt.

Samtidig fortsatte han å studere og skrive. Hans fikk en så grunnfestet tillit at det ble et vanlig munnhell: ”Fra Moses til Moses var ingen som Moses.” Han er mest kjent for verket Veiledning for de forvirrede og Mishneh Torah, en bok som tar for seg de jødiske lovene.

I 1172 skrev Maimonides et brev til jødene i Jemen.

Bakgrunnen var en omfat-tende bølge av forfølgelse. I boka The Jews of Arab Lands av Norman A. Still-man (Philadelphia 1979) er brevet gjengitt i sin helhet. Vi skal bare se på en ganske liten del av brevet. Det er slik:

”Dere vet, brødre, at for våre synders skyld har Gud spredt oss blant dette folket, Ismaels nasjon [araberne], som forfølger oss alvorlig og som tenker ut måter å skade og fornedre oss på. … Ingen nasjon har noen ganger gjort Israel mer skade. Ingen har fornedret og ydmyket oss slik som dem.”

Det er verd å merke seg at dette er skrevet av sin tids mest lærde jøde, som kjente forholdene for jødene i mange land.

Moses Maimonides

I januar 1953 meldte Pravda, den offisielle dagsa-visen i Sovjetunionen, at en gruppe leger var arrestert for å ha planlagt å drepe de sovjetiske lederne. De fleste av gruppens medlemmer var jøder. De skulle ha hatt et hemmelig samarbeid med den amerikanske etterretningsorganisasjonen CIA, den zionistiske organi-sasjonen (jødisk) og The Joint Distribution Committee.

Rapporten utløste en bølge av antisemittiske angrep, blant annet fikk jøder sparken fra nøkkelstil-linger innenfor økonomi, kultur og i den akademiske verden i Sovjetunionen. Det er fremdeles uklart hva disse anti-jødiske anstrengelsene ville ha ført til hvis ikke Stalin var død seks uker etter at de var offentliggjort.

Noen forskere mener at den sovjetiske diktatoren for alvor tenkte på å deportere

to millioner jøder fra det vestlige Russland til Sibir,

Den 4. april 1953 innrøm-met Pravda at ”legekomplot-tet” var fabrikkert av KGB (det hemmelige sovjetiske politiet).

Men Stalins etterfølgere beholdt forbudet mot å utvandre fram til Mikhail Gorbatsjov skapte glasnost-perioden. Dette forbudet hindre jødene i å flytte til den frie verden i alminnelig-het og Israel i særdeeshet.

”Legekomplottet”

20 Nr. 4/2002

Den israelske økono-mien er i krise. Ikke slik som i Argentina, hvor hele økonomien langt på vei har brutt sammen. Men det er en solid nedgangstid.

LedighetEtter mange år med lav

arbeidsledighet (5-6 %) har ledigheten de siste årene gått opp i 10-11 %. Stigningen vært sterkest siden palesti-nerne begynte sin krig mot Israel i september 2000.

Arbeidsledigheten i første kvartal i år var på 268.500 (10,6 %). I andre kvartal var den sunket til 260.500 (10,3 %). Men dette er dessverre ikke så positivt som det kan virke. Det skyldes mest to forhold: 20.000 reservister er innkalt til ekstra tjeneste, og noen ledige blir vikarer. Dessuten har antall private sikkerhetsvakter økt sterkt. Det har gitt arbeid til noen.

I andre halvdel av 2001 var ledigheten på 220.300. Den har økt, med andre ord.

Fremmed-arbeidere

Når arbeidsledigheten blir drøftet i Israel, er det gjerne noen som påpeker at antallet arbeidsledige er nokså likt tallet på fremmedarbeidere. 2-300.000 mennesker (ikke-jøder) fra Ghana, Romania, Filippinene, Kina og mange andre land er kommet til Israel i de senere årene. De utfører i stor grad jobber israelere ikke vil ha, til løn-ninger som ligger betydelig

under det israelere får. Men for mange av dem betyr oppholdet i Israel at de kan stifte familie og bygge hus når de kommer hjem, eller forbedre sin families situa-sjon i hjemlandet.

Så selv om den offisielle politikken er å få en stor del av dem tilbake til deres hjemland, er antallet i prak-sis nokså stabilt, ser det ut for.

Situasjonen ellersSamlet produksjon ventes

å bli redusert dette året med 1-1,5 %. Det er det første året siden 1953 med ned-gang i produksjonen. Gjen-nomsnittslønnen er redusert med 4,5 % fra 2001-2002. – Den største fagforenin-gen, Histadrut, sier at kjøpe-kraften for medlemmene er sunket med 6-7 %, og truer med generalstreik, noe som i så fall vil ramme økono-mien hardt.

Dette har ført til at mange israelere flytter pengene ut av landet. Israelske inves-teringer i utlandet er mer enn doblet, og utenlandske investeringer i Israel halvert, det siste året. Mange småbe-drifter sliter. 30.000 småbe-drifter gikk konkurs i 2001, og tallet i 2002 ventes å bli 50.000.

Mens regjeringens mål var en inflasjon (prisstigning) på 2-3 %, ser den ut for å komme på nesten 7 % i 2002.

Terroren, særlig i form av selvmordsbomber, har ført til at turismen til Israel er kraftig redusert. Dette har igjen satt i gang en negativ spiral: Bedrifter, særlig uten-

landske, utsetter investerin-ger. Etterspørselen faller. Summen blir lavere salg, mindre inntekter, lavere for-bruk. Turismen fra utlandet målt i antall overnattinger er nede på 1966-nivå. Men nå er det 5 ganger så mange hotellrom, så beleggspro-senten er lav. Eksporten er 11,7 % lavere enn i fjor. Fra mars til juni 2002 steg renten fra 3,8 til 9,1 %. Også importen og salget til for-brukerne er redusert.

Blant de få positive sidene er at antallet biltyverier er kraftig redusert. De fleste av dem blir foretatt av pales-tinere som bringer bilene til de palestinske områdene.

Men nå kommer få tyver inn i Israel, og det er også van-skelig å få bilene inn i de palestinske områdene. Det bidrar til å redusere forsi-kringspremiene, som ellers er på vei oppover på grunn av en sterk økning i sikkerhetstiltakene.

Israels har høyere forsvarsutgifter i forhold til bruttonasjonalproduktet enn noe annet land. Krigen mot terror, særlig selv-mordsbomberne, har økt utgiftene ytterligere, for Israel har vært nødt til å mobilisere reservesoldater.

Det er ett tall som ser gle-delig ut: I 2. kvartal i år økte industriproduksjonen med

4,5 %. Sammen med andre tegn gir det håp om at ned-gangen i det minste flater ut, og kanskje det kan bli en langsom oppgang igjen.

TiltakRegjeringen har kuttet

sterkt i budsjettene. Merver-diavgiften (”moms”) er økt fra 17 til 18 %. Avgiftene på diesel og sigaretter er også økt.

”Laffer-kurven”Jerusalem Post, som generelt

befinner seg på høyresiden, tar på lederplass sterkt til orde for å ikke øke skattene, fordi det vil bidra ytterligere til å kvele økonomien.

Man minner om ”Laffer-kurven”: Økonomen Arthur Laffer sier at dersom skat-tene er null, er også statens inntekter null. Men dersom skattene er 100 %, er også statens inntekter null, fordi alt økonomisk liv er blitt kvalt. Det vil si at når skat-tene øker fra null, vil det føre til at staten får høyere og høyere inntekt etter hvert som skattene øker. Men ved ett eller annet nivå når man et tak hvor det begynner å gå imot situasjonen med 100 % skatt og 0 i inntekt: Økt skatt fører til redusert inntekt for staten, fordi den kveler noe av den økono-miske aktiviteten. Riktignok øker skatteinngangen i Israel når ”momsen” økes fra 17 til 18 %. Men det bidrar også til å kvele. Dersom ”momsen” ble redusert, ville det kunne få fart på økonomien, tror Jerusalem Post, ikke minst ved å få fart på etterspørselen og dermed salget.

En journalist i Ha’aretz, som ligger lenger til venstre, mener også at økonomien ikke trenger nedskjæringer, men økt forbruk.

Andre synMen en økonom advarer:

Hvis ikke regjeringen får pengebruken under kontroll og unngår å ta opp for store lån, kan Israels kredittver-dighet gå ned. Det betyr i så fall dyrere lån og større van-sker med å få dem.

Debatten ligner altså på den vi har her i landet. En av forskjellene er at Israel ikke har oljepenger å ta av, og at sikkerhet koster mye mer der.

Israelsk professor vant Nobelprisen i økonomi

Daniel Kahneman ble Israels 15. Nobelprisvinner da han 9. oktober ble utropt som årets prisvinner i øko-nomi. Kahneman vant prisen sammen med sin amerikanske kollega Vernon L. Smith. Kahneman vant prisen for sine studier i hvordan menneskets psyke påvirker beslutningsprosessen under usikkerhet, og hvordan dette bryter med de konvensjonelle økono-miske teorier. (www.miff.no)

Det internasjonale pengefondet venter at Israels økonomi faller med 1,5 % i år, ifølge den årlige rappor-ten utgitt nå i september. Det er bare Israel, Island og Japan penge-fondet forventer negativ vekst i av de 29 utviklede land som er med.

Men allerede neste år ventes en langsom vekst i israelsk økonomi. Anslaget er at veksten vil være på 1,8 %. Men pengefondet tar for-

behold om at sikkerhetssituasjo-nen kan bli avgjørende for veksten både for Israel og naboene. I tillegg kommer den verdensomfattende nedgangen i informasjonstekno-logi, hvor Israel står sterkt og er langt framme. Denne nedgangen rammer derfor Israel sterkt.

Pengefondet venter at arbeidsle-digheten i Israel vil komme opp i 10,7 % i år og 10,9 % neste år.

I september er ledigheten på 10,3 %. Underskuddet i statsbudsjettet ventes å bli på 6 % av brutto nasjo-nalprodukt neste år, mens det i år er på 6,1 %. (Israelerne regner på en litt annen måte og får lavere tall.)

Tall fra Israels nasjonalbank viser at den israelske shekelen har falt hele 9,4 % mot amerikanske dollar de 9 første månedene av dette året.

Kriserammet økonomi

Sterkest inasjons-økning på fem år

Konsumprisindeksen økte med 0,6 prosent i løpet av juli måned. Dette er den sterkeste økning på fem år. Regjeringens mål for året sett under ett, var en inflasjon på 2-3 prosent. Nå ser det ut som om dette tallet kan komme helt opp i 8,5 pro-sent. (www.miff.no)

Pengefondet er optimistiske for israelsk økonomi

For første gang siden 1953 blir det i år nedgang i den samlede israelske pro-duksjonen. Bildet viser en næringsmiddelsfabrikk i Karmiel. (Foto: Ohayon Avi, GPO)

Regjeringen kutter

21Nr. 4/2002

I november 1947 vedtok FNs generalforsamling med 2/3 flertall at Palestina skulle deles i en jødisk og en ara-bisk stat. I januar var det klart at Storbritannia (som hadde styrt Palestina som et mandat siden 1. verdenskrig sluttet) ville trekke seg ut. Det var også klart at ara-berne ikke ville godta noen jødisk stat, men angripe mili-tært. Det var allerede en krig mellom jøder og arabere i selve Palestina, en krig hvor britene grep inn av og til. Men når britene trakk seg ut, ville også de arabiske nabostatene gå til angrep med sine hærer. Ingen land i verden ville gjøre noe for å forsvare jødene. Ingen ville gi dem våpen til å forsvare seg med, heller. Storbritan-nias rolle var å konfiskere så mye våpen som mulig fra jødene. Det var ikke sikkert at noen i verden ville selge våpen til jødene i mengder som monnet. I så fall var det bare mulig hvis jødene kunne betale kontant.

Et styremøteEn dag i januar 1948 var

det styremøte i Jewish Agency, en slags jødisk fellesorgani-sasjon som fremdeles finnes og fremdeles er viktig, men som spilte en langt større rolle før staten Israel ble opprettet. Møtet fant sted i Tel Aviv. ”Finansminis-teren” Eliezer Kaplan var nettopp kommet tilbake fra en innsamlingstur i USA.

Han hadde ikke fått mye penger. Han trodde ikke at det var mulig å få inn mer enn 5 millioner dollar i USA i de kritiske månedene som lå foran. Og like etter den andre verdenskrig hadde jødene i resten av verden ikke noe særlig å bidra med.

Nå var dette riktignok en tid hvor en dollar hadde mye større kjøpekraft enn nå. Men likevel. Formannen, David Ben-Gurion, hadde beregnet at dersom jødene skulle kunne forsvare seg mot tanks, artilleri og fly fra nabolandene, var 25 millio-ner dollar et absolutt mini-mum. Men hvor skulle de få slike penger fra? Ben-Gurion så bare en løsning: Han måtte selv dra til USA og fortelle jødene der hvor desperat situasjonen var.

Ett av styremedlemmene var Golda Meir. Hun ble siden statsminister i Israel fra 1969 til 1974. Hun hadde vokst opp i USA etter at hennes familie flyttet dit fra Hviterussland da hun var 7 år gammel. Under dette møtet i januar 1948 sa hun til Ben-Gurion: ”Du kan ikke reise herfra nå. Du må være her. Jeg kan samle inn penger i USA.” Hun fikk støtte av de andre på møtet.

To dager etter stod hun på flyplassen i New York en bitende kald vinterkveld. Hun hadde ikke hatt tid til å følge en konvoi hjem til Jerusalem og hente mer tøy, så hun hadde bare en liten

bag. I sin lommebok hadde hun ti dollars!

Møte i ChicagoTo dager etter stod Golda

Meir på podiet i en stor sal i Chicago. Hun hadde tid-ligere vært på innsamlings-turer i USA. Men da hadde publikum vært zionister og sosialister som henne selv. Nå var det annerledes. Hun hadde foran seg framstående jøder, mange av dem finans-folk, fra hele USA. Mange av dem hadde liten tro på en jødisk stat og var mest opp-tatt av jødiske institusjoner i USA (sykehus, synagoger, kultursentre, utdanningsin-stitusjoner), som trengte mye penger og stadig utsatte disse menneskene for et giverpress. Mange var nokså leie av mas om å gi.

Og nå stod hun der, til tross for at programmet var satt opp på forhånd med andre talere. Men hun hadde fått lov til å si noen ord. Hun hadde en enkel kjole, håret i en knute i nakken, ingen smykker. Det ble mumlet i salen: ”Hun ser ut som en kvinne fra Bibelen.” Og så begynte hun å tale, uten manuskript.

TalenI kortversjon sa hun at

de amerikanske jødene ikke kunne bestemme om det skulle bli krig eller ikke i Palestina. Det ville det bli. Araberne kom til å angripe, og jødene ville kjempe til

siste mann, om nødvendig. Men de hadde ingenting å forsvare seg med mot ara-bernes kanoner, fly og tanks. Det betydde at tross alt sitt mot, ville de bli slaktet ned. - Hun fortalte om de sårede hun hadde sett, om folk som stod i kø for å gi blod, om manglende våpen, uni-former og utstyr.

Hun sa at få år tidligere var seks millioner jøder blitt drept i Europa. Noen ville kanskje si at 700.000 jøder til i Palestina ikke betydde så veldig mye. Men disse jødene representerte noe mer enn sine egne liv: ”Hvis vi vinner krigen, vil det finnes på jorden et sted hvor jødene er frie og uav-hengige,” sa hun. ”Hvis vi taper, er den århundregamle drømmen om et jødisk hjemland slukket for nye århundrer.”

Hun sa at det de amerikanske jødene kunne avgjøre, var hvem som skulle vinne den krigen som alle kunne se ville komme. Skulle jødene i Palestina vinne, måtte de ha pengene til våpen akkurat der og da, det nyttet ikke om et par måne-der.

ReaksjonenEn åndeløs stillhet falt

over salen da hun avsluttet. Et øyeblikk trodde hun at hun hadde mislykkes. Men så reiste alle i salen seg til en øredøvende applaus. Og så begynte folk å komme fram

til plattformen med gaver, store gaver. Folk skrev ut sjekker der og da, så pen-gene kunne tas ut straks. Noen ringte til sin bankfor-bindelse og tok opp lån mot sikkerhet i egne eiendeler for det beløpet de håpet å kunne samle inn i sitt lokalmiljø. Før kvelden var over, hadde Golda Meir samlet inn mer enn en million dollar.

Innsamlings-aksjonen

Så satte hun ut på en anstrengende tur rundt i hele USA, ofte talte hun tre eller fire ganger per dag. I løpet av hennes turne på seks uker gav de amerikanske jødene 50 millioner dollars. Det hadde aldri hendt før i verdenshistorien at noe samfunn hadde gitt så mye penger til noe formål, og slett ikke noe utenlandsk. Det var tre ganger så mye som Saudi-Arabia tjente på oljen i 1947.

Våpen fra Tsjekkoslovakia

Tsjekkoslovakia var den gangen i stadig større grad blitt et lydrike under Sovjet-unionen, hvor Stalin var her-sker. I en kort periode var Stalin (av uforståelige grun-ner) positiv til staten Israel, og dette var i den perioden. Stalin gav derfor Tsjekkoslo-vakia lov å selge store meng-der moderne våpen til Israel, mot kontant betaling.

Lite fra VestenIsraelerne kunne kjøpe

disse våpnene, men de kunne bare i liten grad frakte dem til Israel før britene trakk seg ut i midten av mai. Britene hadde en ganske effektiv blokade, og konfis-kerte alle våpen de fikk tak i. - Det meste tyder på at bri-tene ønsket at jødenes stat skulle gå under før den ble ordentlig til.

Det har kommet fram at Norge gav en viss hjelp til Israel i denne perioden. Bl. a. fikk jødiske soldater fra Israel trene i Asker. Dette var jo like etter 2. verdens-krig, og det var mye kompe-tanse i Norge. Kanskje har også andre land gjort en del hemmelig for Israel.

Men det var ikke noe som monnet så mye. Riktignok anerkjente USA Israel straks det var opprettet. Men man kan ikke overleve i en krigs-situasjon på anerkjennelse. Det var ikke snakk om noen konkret støtte i penger eller våpen fra den amerikanske staten.

Det var jødene i Palestina, med støtte av jødene i resten av verden (først og fremst USA), som opprettet Israel, mens Storbritannia forsøkte å hindre det og andre vest-lige land ikke gjorde noe nevneverdig for å hjelpe. Det er derfor galt å si, som noen gjør, at Vesten oppret-tet Israel.

Da jødene opprettet Israel

Ben Gurion signerer Israels uavhengighets-erklæring 14. mai 1948. Fra høyre Eliezer Kaplan og Moshe Sharet.En innsamlingsturné som Golda Meir foretok blant jødene i USA, gav det nansielle grunnlaget for Israels opprettelse.Fra andre stater kk den unge staten ubetydelig hjelp. Det var jødene selv som opprettet Israel.(Foto: Pri Or)

22 Nr. 4/2002

Berit Demborg

Negev ser ut som en trekant satt på hodet. Det er et område på omlag 12 000 kvadratmeter som utgjør den sydligste del av Israel. Negev er synonymt med ordet negba som betyr sydover.

Negev er ca. 63% av Israel, og består av kystområdet, høydene, Eilat-fjellene og Arava-dalen. Lengst i syd ligger havnebyen Eilat som gir adgang til Rødehavet og derfra til Øst-Afrika og Det Indiske hav. Vitenskaplig sett er Negev ørken, men det er mange slags ørken, og Negev er ikke bare en levende, men også i høy grad bebodd ørken. Gjennom århundrene har kontrollen over Negev vært nøkkelen til kontrollen over Israels land. I tillegg til de store mineralrikdommene var Negev kjent for sine trafikkerte landeveier. Gjennom Negev gikk viktige forbindelsesveier fra land til land i Midtøsten, og derfor var Negev også et mål for angrep fra forskjellige stater i området. Kontrollen over Negev betød forskjellen mellom å være en sterk og uavhengig stat eller en vasallstat.

Når en god sentralregjering med en en god hær beskyttet grensene, under Israel, nabateerne eller romerne, blomstret Negev med et fremgangsrikt landbruk ved å ta vare på ørkenens økologiske balanse, særlig m.h.t. vannet. Men når det ikke var noen sterk politisk eller militær autoritet ble Negev ingenmannsland for banditter og plyndrere. De rike byene ble baser for raider mot nord og øst. Byene ble spøkelsesbyer når innbyggerne flyttet til bedre beskyttede områder. Kultiverte områder ble ødelagt av beduinenes dyr og overutbytting av de sparsomme naturlige ressursene. De sorte geitene er de verste. De spiser alt de kommer over.

Negevs historie kan fortelles ved hjelp av dens byer: Beersheba, Abrahams by, Sodoma ved Dødehavet, Arad og Timna med kong Salomos koppergruber, Shivta og Avdat og andre av nabateernes og byzantinernes eldgamle byer, og Eilat, Israels adgang til Afrika og India. Da Israel og Judea var forenet og sterkt, blomstret Negev og

byene var sentre for karavanerutene, men da Juda rike ble ødelagt, falt Negev igjen i hendene på beduinene som bragte ørkenen tilbake.

Hvem var disse nabateerne? Man tror de var en sterk nomadisk handelsstamme fra det sydlige Arabia. De ble sterke fordi de hadde monopol på handelsrutene fra det fjerne Østen til markeder i vest. Deres hovedstad var Petra i Jordan, som i dag er Jordans mest besøkte turistattraksjon. De bygde mange byer i Negev, mest kjent er Avdat og Shivta. Byene beskyttet deres handelsruter. De var uten tvil den tidens viktigste vann-ingeniører. De samlet vinterregn på tak og hellelagte plasser og ledet vannet inn i sisterner. Under de voldsomme regnskyllene som av og til kommer om våren, raser flodbølgene gjennom vadiene (uttørkede elver). Med et fantastisk system av dammer og kanaler ledet de vannet ned i sisterner som brukes den dag i dag av beduinene. En gruppe ungdom lever på en rekonsturert farm i Avdat og dyrker plommer, ferskener og aprikoser. Alt blir vannet slik nabateerne gjorde det. Disse tidlige ørkenbøndene dyrket bygg, hvete, oliventrær og vindruer. Man har funnet spor i Avdat etter vinpresser og oljepresser. Deres byer vokste seg rike

på karavanene, og deres sivilisasjon blomstret i de avsidesliggende ørkenbyene. Dere styre varte fra ca. 600 f. K. til 300 e. K. De bevarte sin religion etter at romerne hadde erobret Negev, men gikk senere over til kristendommen. Man har funnet spor av byzantinske kirker fra den tiden.

Da overtok romerne, og etter dem tyrkerne som erobret Negev i år 700. De var bare opptatt av å knuse restene av det byzantinske og romerske styret. Handelen gikk tilbake og befolkningen flyttet. Nomadene inntok igjen landet med sine flokker av geiter og kameler som ødela den sparsomme vegetasjonen som var tilbake. Tyrkerne hadde bidratt til ørkenspredningen ved å hugge ned det som var av trær til fyring av sine lokomotiver. De eneste store trær fra tyrkertiden finner man nær graver. Historien om moderne bosetting i Negev begynte i slutten av det 20. århundre da europeiske jøder inspirert av Theodor Herzl begynte å kjøpe opp områder i Negev. De første som bosatte seg der var to jøder som bygde en mølle i Bersheva i 1906. I dag har Negevs hovedstad ca. 300.000 innbyggere.

I 1939 begynte oppkjøpet for alvor, tross britiske restriksjoner. Britene mente at området var ubeboelig og forsøkte å hindre all

bosetting der.Men jødene tenkte

annerledes. De opprettet utposter for å finne ut hvilke avlinger som egnet seg best, forsøkte med tallrike plantesorter, og vannet med ferskvann og brakkvann. Pinoerene beviste at med vanning og stell kan en mengde planter dyrkes i ørkenens sandjord. Da englenderne ikke blandet seg mer i saken, opprettet de 11 nye bosettinger i 1946, og da britene forlot Palestina i 1948 var det 27 kolonier som sikret at Negev forble på jødiske hender da delingsplanen ble vedtatt i 1947.

Under uavhengighets-krigen i 1948 overlevde nesten alle de nye bosettingene, og da Israel først hadde klart å sikre sin eksistens, begynte man å sette Ben Gurions drøm ut i livet: En storstilet kolonisering av Negevørkenen. Moderne teknologi ble brukt for å transportere vann fra nord til syd. Det bidro til Lachish-planen for bosetting av noen tusen nye immigranter i 50-årene. De var bymennesker, bodde i enkle hus, forsto seg ikke mye på jordbruk og hadde dårlige veier. I dag krysser moderne ørkenveier Negev. Det er vanskelig å forstå at de harde pionertidene bare ligger godt og vel 50 år tilbake.

Kibbutzer og moshaver trives. De har fått nye ben

stå på: Dyrker druer og blomster i stedet for kål og poteter. Det var en kamp mot elementene. De fleste steder får ca. 100 mm regn om året bortsett fra i nord. Vinterregnet oversvømmer vadiene og flommer nedover åssidene. Det fører til oversvømmelser og revner i sandjorden (løss).

De tidlige bøndene dyp-pløyde og brøt ned løss-skorpene med muldyr og plog. Det var mangel på ferskvann, mange måtte bo i skur langt hjemmefra hvor de hadde dyrkbare områder. I dag, med gode kommunikasjoner, når man dit på et par timer med bil. Skoler og kulturinstitusjoner nyter også godt av bedre veier.

Man hadde funnet underjordiske saltvannssjøer og lurte på hva som kan vokse der? David Ben-Gurion så på Negev som et aktivum og oppfordret unge til å slå seg ned i ørkenen. Selv bodde han i Sde Boker, som i dag er et forsøksinstitutt, hvor man forsker på alt som har å gjøre med ørkenen og utvikling, også i andre land. All teknikk dreier seg om utnyttelse av vannet. Man bruker vannkanoner og sprinklersystem, men den israelske oppfinnelsen dryppvanning er best. Det bringer vannet direkte til plantene tilsatt gjødsel i riktig mengde, det hele styrt av computere.

Plastik beskytter mot fordampning. Drivhus av plast er til god hjelp. Ørkenjordbruk krever hardt arbeid, men gir gode resultater. Stikkord er: Dyp-pløying, jord-forbedring, moderne jordbruksmaskiner. Man fjerner grus og stein, fyller på ny jord, drenerer, bygger voller for å hindre flom. Blomsterdyrking er blitt storindustri og en viktig eksportartikkel. Man utnytter det saltholdige vannet til bomull, oliven, meloner og tomater. Fiskeoppdrett er blitt en god næringsvei i ørkenen.

Elekstrisitet får man fra solenergi. Trær plantes for å binde sanddynene. Overalt ser man spredt i ørkenen grupper av trær, de såkalte limaner som bryter det ensformige landskapet. Det er bygd store reservoarer som tar vare på overskuddsvann fra byene, Negev er igjen blitt en blomstrende hage. Negev som var så forsømt vil kanskje gi muligheter for bosetting av ytterligere 100.000 mennesker eller enda flere i løpet av noen få år, og sannsynligvis innta en nøkkelposisjon når det gjelder forsyning av jordbruksprodukter.

Suksessen avhenger av god planlegging, iherdig arbeidsinnsats og samarbeid med mennesker over hele verden som vil gjøre Jesaias profetier til virkelighet: “Og ørkenen skal blomstre som en rose, den skal fryde seg med glede og sang. Vann vil jeg gi i ørkenen floder i det tørre land for å leske mitt folk.”

Ørkenen krever mye av vitenskapen. Både i Beersheba-universitetet og i Ben Gurions forskningsinstitutt har man spesialisert seg på vitenskap tilknyttet ørkenen: kjerne-energi, solenerigi, geologi, utdannelse av lærere og en helt speiell form for medisinsk utdannelse. Resultatene kan komme hele verden til gode. Vitenskapsmenn fra hele verden kommer hit for å lære om Israels resultater, særlig med utnyttelse av vann, og israelske eksperter er ettertraktet som lærere, særlig i afrikanske land. Neste skritt blir å finne rimelige metoder til avsalting av havvann. Vannforskningen forener de gamle nabateernes metoder med moderne forskning.

NEGEV

23Nr. 4/2002

SASScandinaviaHotel -Thulinsgt. 6og BiskopGunnerusgt. 3Oslo 1NorwayTelefon:22 11 29 22

KIBBUTZ-OPPHOLD

Er du mellom 18-35 år?Reis til en kibbutz i

Israel som volontør.

Vi hjelper deg med reisen og oppholdet.

NORKIVPB 716, Sentrum, O106 Oslo

Tlf: 63 87 73 96 Fax: 63 87 31 73

DE KJØPER

KLÆR OG SKOBEST OG BILLIGST

Jacobsen & Bekker A/SSøndre gate 24 - Trodheim

telefon: 73 52 19 43

JØDENE - GUDS VITNERMen ikke alle er jøder som er av Abrahams ætt,

forteller Paulus i Romerbrevet. Og profetene forutsier at jødene må gjennomgå store lidelser før

de blir reddet av den Messias som de forkastet.Les artikkelen om dette, alle dere som føler med

Israel i dag, i vårt blad:MED ÅPEN BIBEL, Boks 57, 1324 Lysaker

Bladet er en gave med også annen orienteringom Bibelens budskap.

Badetøy med tilbehør -spør etter

Solidaritet med Israel:Vann vokser ikke på trær, men trær vokser ikke uten vannVed å støtte JNFs miljøprosjekter, viser du din solidaritet med Israel og støtter JNF i arbeidet for fred og sameksistens.

Kjære venner!Takk for all støtte og sympati vi har fått fra dere i disse vanskelige tider. Vi vet at vi fortsatt kan regne med dere.

Hilsen Jødisk Nasjonalfond

Be om fred for JerusalemLa det gå dem vel som elsker deg

La det være fred innenfor dine murer, ro i dine saler(Davids Salme)

Bidrag sendes til Jødisk NasjonalfondBoks 8871, Youngstorget, 0028 OsloGironr.: 7877.08.76817

Tlf. nr. 22 11 28 14

KEREN KAYEMET LEISRAEL

JØDISKNASJONALFOND NORGE

Vil du annonsere?Ring 950 81 882

I artikkelen Den gresk-ortodokse kirken (i forrige nummer) fortalte vi litt om det største og eldste kirke-samfunnet i Israel og om konfliktene da det skulle velge ny patriark.

Siden har sakene utviklet seg videre. Her er noe av det som er skjedd og skjer, slik det gjenspeiler seg i israelsk presse:

EiendommerDen gresk-ortodokse

kirken har vært i Det hellige land siden år 451. I løpet av denne tiden har kirken skaf-fet seg enorme eiendommer: Kirker, klostre, utdannings-institusjoner, velferdsinstitu-sjoner, landområder, hus og hundrevis av ulike bedrifter i Jerusalem, Betlehem, Vest-bredden, Galilea og andre deler av landet, og likeså i andre land i Midtøsten.

En stor del av eien-dommene er i bruk av isra-elske jøder. Kirken eier bl. a. jorden der Utdannings-departementet, Knesset og Høyesterett er bygd. Likeså områder med dyre boliger, f. eks. der Israels president og statsminister bor. Mange av kontraktene skal fornyes i løpet av de nærmeste 10 år.

Konflikt med israelerne

Irineos ble valgt til patri-ark, men Israel godkjente ham ikke. Grunnen kan være at han var ansett for å være for pro-palestinsk, eller kan-skje for å bruke aner-kjennelsen til å presse ham. Israel godkjenner ikke underskriften fra Irineos, men fra metropolitten Cor-nelius, som fungerte som patriark etter at den forrige

patriarken døde. Mange, også israelere, mener at det er ganske frekt. ”Tenk om den franske justisministeren nektet å godta den sjefsrab-bineren jødene i Frankrike velger,” sier en. ”Det ville ha møtt ganske stor kritikk fra Israel.”

I april i år så det hele ut til å ordne seg. Irineos ble invitert både til Israels president (med en stilling som ligner på den kongen har i Norge) og statsmi-

nister. Men kort etter det siste møtet fikk patriarken besøk av en representant for statsminister Ariel Shar-ons kontor. Israeleren hadde med seg et brev som han bad patriarken undertegne. I brevet skulle patriarken love å selge eiendommer til den israelske regjeringen, nærmere bestemt eiendom-mer som regjeringen alle-rede bruker.

”Jeg undertegnet ikke”

Det er kjent at tidligere patriarker har forhandlet med Israel om å selge eien-dommer som israelerne alle-rede bruker for en klekkelig sum. Men i dette tilfellet benekter Irineos på det ster-keste at han undertegnet noe som helst.

Til tross for dette går det rykter i den gresk-ortodokse kirken om at Ireneos under-tegnet et slikt brev. Og ikke bare det: En angivelig kopi av et slikt brev, med patriar-kens underskrift, er i omløp innenfor kirken. Ikke minst en yngre arabisk prest fra Galilea, Atallah Hanna, har latt seg intervjue på ulike arabiske TV-stasjoner. Han hevder at Irineos planlegger å selge jord til Israel.

Etnisk konflikt i kirken

Hanna sier mer: Irineos forsøker å verve tusenvis av ikke-jødiske innvandrere fra Russland (de fleste av dem er ortodokse) for å svekke den innflytelsen de arabiske kristne har i kirken. (Ordet ”kristen” brukes her i en vid betydning.)

Det er en reell konflikt: Mens arabiske kristne tidli-gere har vært i stort flertall, er det nå stadig flere orto-dokse fra Øst-Europa som blir medlemmer av kirken og setter sitt preg på den. Dette forsøker en del ara-biske kristne å motvirke, og de forsøker å få satt ara-bere inn i ledende stillinger i kirken. Det ser ut for at den etnisk greske patriarken for-søker å unngå det.

Sterke anklagerAtallah Hanna fikk spar-

ken som talsmann for den gresk-ortodokse kirken da han kom med støtte til ter-ror-angrep. Siden dro han på tur til en rekke flere arabiske land. Israelsk politi anklager ham for å ha møtt Hizbol-lah-lederen Hassan Nasral-lah i Libanon. Det er ulovlig fordi Hizbollah er i krig med Israel.

Hanna sier at han har opplevd flere episoder av voldsbruk nå i september. Ukjente gjerningsmenn skal ha kastet stein på hans bolig i Gamlebyen og knust vin-duer og andre gjenstander med dem. Han skal også være blitt angrepet fysisk av en ukjent ung mann, og slått og sparket. Og ifølge perso-ner som står Hanna nær er det patriark Irineos som står bak angrepene!

Dette avviser en talsmann for patriarken som ”non-sens”. Han sier at Hanna har startet en kampanje sammen med Arafats styre for å få Irineos avsatt.

I mellomtiden forlanger flere arabiske ledere garan-tier for at ikke patriarken gjør dem til en minoritet i kirken. De sier at Irineos har kommet med falske løfter tidligere. De har gitt ham en frist på to måneder til å gjennomføre endringer, først og fremst å innsette arabiske prester som bisko-per og andre høyere stillin-ger.

Selv om Israel nok ikke har opptrådt helt klokt i denne saken, er det vel ikke sikkert at forholdene innen den gresk-ortodokse kirken styrker jødenes tillit til de kristne og kristendommen.

Krise i den ortodokse kirken

Fotvask i den gresk ortodokse kirken. (Foto: GPO)

Returadresse: Midt-Østen i fokus, PB 31, 4097 SOLA

MED ISRAEL FOR FREDMEDLEMSREGISTERET/ MØIF

Pb 314097 SolaNavn:

Adr.:

Postnr./Sted:

q Enkelt-medlem 240,-q Ektepar 350,- q Pensjonist 150,-q Student 150,-q Pensjonist ektepar 180,-q Student ektepar 180,- Abonnement på Midt-Østen i fokus er inkludert.

q Abonnere på Midt-Østen i fokus 150,-q MOTTA MIDT-ØSTEN I FOKUS GRATIS TO PRØVENUMMER

Porto

MED ISRAEL

FOR FRED

Aksjonsnummer, mai 2001

Eller send inn på e-post: post@miff.no

Pene produkter fra landet som flyter av melk og honning

Skulle du vært i Israel? Prøv: www.israelimport.no

Morten I Refsaas ImportHjelms gate 6 A0355 Oslo

Tlf. 22 69 85 97Fax. 22 69 16 98

morten@israelimport.no

Klassiske 7-armede lysestaker

Smykkeskrin

Diverse CD’er

fra 108,88

fra 100,-

fra 100,-

Våren 1996 inngikk regje-ringen Peres en avtale med de palestinske myndighetene om at Israel skulle kunne åpne ”den hasmoneiske tun-nelen” mot at palestinerne fikk ta i bruk ”Salomos stal-ler” på Tempelfjellet. Da regjeringen Netanyahu noen måneder etter åpnet tun-nelen, gikk Arafats folk til omfattende krigshandlinger mot israelerne (en slags kortvarig utgave av de to siste årenes begivenheter). Men palestinerne selv utførte omfattende utgravinger og bygging i forbindelse med ”Salomos staller”, som visst-nok skal være den største moskeen i verden – under jorden.

Israelske eksperter regner med at det er disse utgravin-gene og byggearbeidene som har satt i gang en prosess i jordmassene. Den har ført til at det er blitt en voksende utbuling på Sørmuren (”Kla-gemuren” er Vestmuren) av Tempelplassen, like ved disse ”stallene”. Utbulingen stik-ker nå så mye som 70 cm ut, og kan merkes over 190 meters lengde. Israelske eksperter har advart om at

deler av muren står i fare for å rase ut i løpet av kort tid.

Etter at israelerne og de islamske myndighetene (wakf) har kranglet i lang tid om denne utbulingen (hvem som skal undersøke den, hvem som skal overvåke undersøkelsen og hvem som skal foreta utbedringer), er det nå blitt enighet om at jor-danere skal gjøre jobben. De kjenner stedet, for inntil Ara-fats styre overtok for noen få år siden, var det jordanere som hadde ansvar for vedli-keholdet på Tempelfjellet.

En grunn til at begge parter gikk med på kom-promisset, er at muslimenes hellige måned, ramadan, nærmer seg. Da ventes hun-dretusener av muslimer å strømme til stedet. Det kunne føre til en katastrofe hvis ingenting ble gjort.

Seks jordanske ingeniører har besøkt stedet og tatt prøver som skal analyseres i Amman. Israelske myn-digheter for oldsaker skal ”observere, men ikke over-våke” jordanernes arbeid. Man aner dyktig diplomatisk håndverk i bakgrunnen.

Utbulingi murenEn utbuling på Sørmuren av Tempelhøyden undersøkes nå av jordanske ingeniører.

Bildet viser Vestmuren. (Foto: Amos Ben Gershom, GPO)