FORORD

Bruksanvisning

I denne elektroniske utgava av Sigdal og Eggedal, bind IV og V er det bare teksten som er scanna inn, ikke bildene. Foreløpig vil leseren bare finne henvisning til bildene. Etter scanninga har jeg foretatt en ”grov-korrektur”, rydda opp i de i blant rotete resultatene av scanninga og korrigert det jeg har sett av feil-scanning (f. eks når Kari scannes inn som Kan, fordi r og i ”gror sammen”). Det finnes opplagt fortsatt feil som skyldes scanninga.

Ellers bør nevnes at Tabeller er særlig vanskelige å scanne uten betydelig etterarbeid, tabellene er derfor ofte satt opp på en litt annen måte enn i den opprinnelige teksten, men det gjelder først og fremst utseende.

Jeg har valgt å bytte ut henvisningsnummer med teksten til henvisningene. Eksempel:

Det var to tjern der den tida Erik A. Fragåt var ung, for omkr. 80 år sia. Nå er det ene blitt til myr, og det andre en minket dugelig inn på den tida. (Engebret Fragåt 1946) Vestertjenn i Sølandsmarka ligger oppi fjellet, det er nå attgrodd så det er blitt til ei størrmyr. (T. J. Søland 1928) - istedenfor:

Det var to tjern der den tida Erik A. Fragåt var ung, for omkr. 80 år sia. Nå er det ene blitt til myr, og det andre en minket dugelig inn på den tida. (2) Vestertjenn i Sølandsmarka ligger oppi fjellet, det er nå attgrodd så det er blitt til ei størrmyr. (3)

Sidetall fra bøkene (eks. s. 121) er satt inn ovenfor teksten som hører til den originale tekstsida. Det er mest hensiktsmessig dersom en søker etter sidetall i en elektronisk tekst, mens trykte bøker gjerne har sidenummerering nederst.

Bruken av overskrifter følger nok ikke et gjennomført konsekvent system. De er likevel grunnlag for bruk av funksjonen Navigasjonsrute på Visnings-menyen i WORD.

V.h.a. den får du en grei oversikt over innholdet.

FORORD

Enkelte vil kanskje innvende at det er et ganske fyldig forord til halvbind II og III her; så det burde være lite nødvendig med noen videre innleiing til de følgende to halvbind. Det er visselig noe i det. Likevel er det somt som trenger en nærmere forklaring, ellers kan det lett bli unødvendige spekulasjoner og tvil.

Her vil jeg gjerne nevne at jeg ikke har hatt i tankene først og fremst å gi ut bygdehistorisk underholdningsstoff. Jeg har lagt hovedvekten på å legge fram et fyldig materiale til videre arbeid for hver som interesserer seg for det. For den som arbeider med slektsrekkene sine, vil det være å finne opplysninger her om samtida til de enkelte fedre og mødre. Jeg har tatt med endel person-navn under ymse avsnitt, men det har ikke vært noen forutsetning å gi personopplysninger her, derimot om den tida de levde, hva de kunne være med på som medlemmer av den store allmuen, i lag, ved ting og kirkeferd. Jeg har forsøkt å gjøre kjent de kår folk flest levde under til forskjellige tider, hva de kunne ha å interessere seg for. Det er å finne stoff om samme emnet på forskjellige steder i disse to halvbind, så og i halvbind II og III. Jeg finner derfor å måtte understreke for hver den som ikke har tenkt over det, at registrene sist i bind III og V er det beste hjelpemiddel for den som søker etter stoff om et emne.

Når det gjelder personregistrene, må jeg opplyse at alle utabygdse - dessuten innabygdse embetsmenn - er ført med etternavn som stikkord, mens bygdefolk ellers er ført med fornavn først, f. eks.: Glad, Ole, sogneprest, men Ola Bergan.

Jeg må videre få lov til å gjøre særskilt merksam på at de fire bind jeg har skrevet om Sigdal og Eggedal, er reine amatørarbeider, disse to siste har jeg gjort ferdige uten at jeg har hatt fri fra mitt egentlige yrke. Men så er det mange jeg har å takke for god hjelp. Av de mer enn ett hundre som har fortalt fra gamle dager i dalen, er det bare et fåtall i live, så takken rekker dessverre ikke så mange av dem.

Jeg er også takk skyldig til styret i Historielaget, redaksjonsnemnda og bildenemnda, det gjelder jamt over de samme som vi finner nevnt sist i bind III her, men tre av medlemmene er gått bort, Ragnvald Eidal, Robert Bøle og Håkon Skatvedt.

Også til disse to bind har jeg hatt god hjelp fra Universitetsbiblioteket i Oslo, Riksarkivet og Statsarkivet i Oslo, Drammens Folkebibliotek og Sigdal Folkeboksamling, videre fra Nordiska Museet i Stockholm, Folkemuseet på Bygdøy, Universitetets Oldsaksamling i Oslo, Drammens Museum, fotograf Rolf Korvald, Kongsberg, Sigdal og Eggedal Bygdemuseum og Tveitens Samlinger i Eggedal. Av arvingene etter Th. Kittelsen og Chr. Skredsvig har jeg fått full frihet til - for bygdeboka - å velge blant de to kunstneres bilder.

Hva det økonomiske ved utgiingen av disse to bind angår - det er ikke det minst viktige - er det Eggedal Sparebank, Sigdal Sparebank og Sigdal kommune som har tatt de tyngste taka. Det har gjort at prisen er blitt overkommelig, og at bøkene i det hele tatt er kommet ut alt nå. Firmaet Harald Lyche & Co., Drammen har trykt også disse to bind, og Drammen Klisjeanstalt har levert klisjeene. Alle fortjener min beste takk!

Til slutt her nevner jeg at samtlige tegninger og fotografier som ikke er signerte (Sml. rettinger sist i b. V.), må jeg ta ansvaret for.

Sigdal høsten 1964.

ANDREAS MØRCH

(s. 7)

SIGDAL-EGGEDAL

Sjølve dalen.

«Da består det hele Sogn af fast Land, gjennemskåren af tvende umistelige Vande, Semoen med de den flydende Søer og Elver fra Eggedahl i gjennem samme Annex og Hovedsognet.» Sogneprest Bernhoft som skreiv dette i 1745, nevnte og om Storelva.

I myrene nedafor setra Flenten som så vidt ligger i Flå i Hallingdal, begynner et par småbekker som slår seg sammen og tar sørover bygdedelet ned til Haglebuvatnet. På kartet er denne vesle åa kalt Flenta, men navnet blir lite brukt. Haglebuvatnet er 802 m o. h., og Haglebuelva gjør unna 200 høgdemeter til den er nede ved Medalen i Nordbygda i Eggedal. Det er kommet mange bekker og åer til, så nå er det blitt Storelva, på kartet står det Eggedøla, men det er visstnok litterært.

Noen storelv er det ikke når det er tørketider, men så snart det kommer en flom, stuper elva ut ved Ligarden, og Ligardsfossen er «en prækti fors» som den amerikanske professoren sa, han steig ut av bilen og tok mange bilder av fossen. Han hadde nok sett veldigere fosser, men Ligardsfossen likte han. Kanskje det gjorde litt at mor hans var fra Plassen nordom Medalen og hadde gått så mang en gang den gamle kjørevegen under fossen.

Fra Vestbygda får Storelva et godt tilskott, Vestbigdingselva som vi sier nå, Tverråa var det gamle navnet. Og fra nå av deler vassdraget dalen i to, like ned til Åmot på Modum. Fra Medalen ned til Frøvoll i Eggedal faller elva nær 350 meter, så der er det foss i foss og stryk etter stryk, men med små høler innimellom. Videre, ned til Solevatna, gjør den unna et hundre meter til og er nå kommet ned på 167 m o. h. Når elva fra Solevatna ut til Soneren er nevnt for Simoa på rektangelkartet, er det neppe riktig. Det gamle navnet var, som vi har greid ut om annet sted, Singa eller Sing, elva som bruser sakte, det passer godt, men Simoa, elva som flyter stille, høver mindre. Det daglige navnet er fra gammalt av Storelva. Sognepresten nevnte i sin innberetning i 1816 at elva fra Solevatna ut til Storfjorden het bare «Elven». Det gamle navn var alt glømt ved de tider, som vi ser.

Soneren og Kråkefjorden er bundet sammen med Sundet ved Sandsbråtan, det smale sundet som garden Mjorsund har navn etter, Mjøseng skriver vi nå. Soneren ligger på 100 m o. h., den går for å være ei mil lang, men da må vi også ta Kråkefjorden med, helt ut til Prestfoss. Videre utover nevnes elva - på kartet - for Simoa.

(s. 8)

Men det stemmer heller ikke, for den er slett ikke stilleflytende, Simoa betyr jo den som siger sakte. Det gjengse navnet er Storelva helt ut til og med Kolsrudfossen. Sia er det Simoa, for der farer elva lognt. Den faller mindre enn en meter fra foten av Kolsrudfossen utover Simostranda til Haugfoss på Modum, en strekning på over 10 km. (Ole A. Kolsrud 1942)

Av større tilløp kan vi nevne Åselva som før het Hovsåa, i Kirkebygda i Eggedal, Grønhovdselva og Nerdalselva i nedre Eggedal, Eidalselva og Hørja som begge faller ut i Soneren - Storfjorden - i Sigdal, den første fra nordøst, den andre fra sørvest. Tukuelva fra nordøst når i Stor-elva ved Sundbakken, Grima fra vest ved Kolsrud.

Innpå skogene er det en mengde vatn, de fleste har avløp til hovedvassdraget, men fra Vatnåsmyrene på Grenskogen går Løken utover mot Bingen på Modum og Eiker, og fra de tre tjerna på Finnerudskogen går elva nedover til Snarum.

Så er det alle de små bekkene og åene som er med og gjør Storelva stor. Å-navnet var mer alminnelig i bruk før enn nå. Men det er en del i behold. Hovsåa og Tverråa er gått ut i Eggedal, det samme er tilfelle med Strengåa på Frøvoll, men Åmot er i behold. I Sigdal finner vi Tverråa, Saltåa og Haukåa. Ellers er det bekker og elver, så å si hver gard har en eller flere bekker som skjærer seg gjennom eiendommen. Som rimelig kan være, har Eggedal de viltreste elvene. Vi legger vel mest merke til Åselva, for Åsfossen kan i flomtider stå som en brei, kvit strek i åsen når er ser den ute fra vegen ved Solevatna. Men Sløja, som kommer ned i «Høkksjuvet», er og vilter nok der den farer utover mer enn halvhundre meters stup.

(s. 9)

Grønhovdselva fra Hasli ned til Solevatna, og Sloko i Slokodalen har å stanges med kampesteiner store som seterbuer, men i storflom går de over dem. Forresten er både Nerdalselva og Hørja i Sigdal stygge elver å bryte tømmer i, de har tatt mange brøtningskarer gjennom tidene.

Og så er det de mange tjern innover i skog og fjell, noen så store at de kalles tjern, andre får nøye seg med å gå for «putt». Vi har Grunntjenn og Langetjenn, Vesletjenn og Grimetjenn, Putten ved Røyslandsetra i Eggedal, Svarteputt ved Råenskogvegen i Sigdal. Noen større tjern og vatn har «sjø» i navnet: Djupsjøen i Eggedal, Hønnsjøen både i Eggedal og Sigdal, og Glessjøen på delet mot Krødsherad. Det har vært mange flere tjern og pytter enn det er nå, men de er grodd til med mose og er blitt til myr. Det er noe folk har lagt merke til, enda om de ikke har lest seg til det. Går en Bergstigen - den gamle kirkevegen fra Eidalsroa over til Vik, - vil en se Bergtjenn. Det var to tjern der den tida Erik A. Fragåt var ung, for omkr. 80 år sia. Nå er det ene blitt til myr, og det andre en minket dugelig inn på den tida. (Engebret Fragåt 1946) Vestertjenn i Sølandsmarka ligger oppi fjellet, det er nå attgrodd så det er blitt til ei størrmyr. (T. J. Søland 1928)

Hovedvassdraget lå og stengte for landnåmsmannen som kom til dalen, slik det gjorde det for alle som kom etter ham. Sideelvene og bekkene la de snart gangetrær og bruer over, men helt fram til etter år 1800 var det bare Kopsengbrua som førte over Storelva. Derimot var det mange vad der ferdesmannen kunne va eller ri over, vi har mer enn ei tylft navngitte vad langs Storelva. (Se under Veger her.)

(s. 10)

Sigdal sogn har ikke virkelig snaufjell innom grensene sine. Navn som Slettefjell (907 m) lengst inne i nordvest og Borofjell (801 m) litt lenger sør, kan vel vanskelig forsvares ut fra det vi forstår med fjell. Riktignok ser de temmelig skallete ut, det er langt mellom skogsnarene, men noen trær er det der, så snaufjell er de i et hvert fall ikke. Det er flere slike halvsnaue åsrygger i Sigdal sogn, men de gir seg ikke ut for å være fjell. Likevel vil neppe noen angre på en tur opp til en av disse åsene en sommerdag med godt vær, eller en vinterdag med fint skiføre. Seteråsen, Hunstadfladda, Bjørketjennvarden, Berganvarden og Dugurdmålnatten på nordøstsida og Grågalten, Flåganhøgda og Andersnatten på sørvestkanten når noe høgre til værs enn de sammenhengende lange skogåser på begge sider av hovedvassdraget. De når opp i vel 700 m de høgste, så som Andersnatten og Grågalten. Men så snart vi kommer inn i Eggedal, viser snaufjellet seg. På østsida av dalen ligger Reinefjell inn for Sole (830 m), lenger nord Norefjell med Fålåleinun og Storleinåsen (1215 m), Høgevarde (1460 m) er vel den mest kjente fjelltoppen vi har, og Ranten med Rantehønna. Lenger nord kommer vi inn i det særpregede Gråfjell (1466 m), Hesteryggen (1111 m), Bekkelifjell (1102 m), og på delet mot Flå Tølløvsnatten (1144 m). I nord reiser Bergshammaren seg svart og kry på Numedalskanten (1262 m), lenger sør Haglebunatten (1278 m). Den er da vill nok og dyster i fargene. Toskardsfjellet går opp i 1091 m og Urdefjell 1092 m, det er vakre fjellpartier, men de ruver lite. Lenger ut finner vi Øgnesprangfjellet på Numedalsdelet (1004 m), der er det vidt utsyn, men Venelifjella er noe for seg sjøl i farger og form. Vest for Kopseng er Trillefjellet (1009 m), mens Sølandsfjella når opp i 1044 m. (Vibe: Buskerud Amt)

Av følgende oversikt vil vi se at mer enn en tredel av herredet ligger mellom 300 og 600 meter over havet.

Høgde mellom

80

og

150

m o.h.

59,82

km2

150

300

137,04

km2

300

600

294,70

km2

600

900

214,06

km2

900

1200

142,14

km2

1200

1466

13,30

km2

I alt

861,06

km2

Av dette er vatn

(648 i alt)

28,29

km2

myr

43,26

km2

(s. 11)

Går vi så tilbake til Høgevarde (trykk på første stavinga, som i Oslofjorden), finner vi at toppen der ligger på delet mellom Krødsherad og Flå, Eggedal når ikke i dette gamle delepunktet. Gråfjell strekker seg 15-16 km nordover og har den høgste fjelltoppen i vid omkrets. I øst og nord må vi like til Rondane, Hedalsmuen, Skaget og Skogshorn for å finne høgre fjell. I nordvest rår Hallingskarvet i høgde, i vest Hårteigen på Hardangervidda, i sør Gaustad. Fra Høgevardtoppen er det vid utsikt. «Man ser Modum, Tyrifjorden, litt av Steinsfjorden, Skrim, Jonsknuten, Lifjell, Blefjell, Gaustad, fjella mellom Sigdal og Numedal, Oppdalsfjella, det øvste av Eggedal, Haglebunatten, fjella ved Tunhovd, Hardangervidda med Jøklen, Hallingskarvet, fjella ved Strandefjorden, den øvste delen av Hemsedalsfjella, Jutunfjella, fjella mellom Hallingdal og Valdres, Skaget og andre fjell mellom Valdres og Gudbrandsdalen. . . . Man har dypt under seg Hestejuvet og Hestejuvnatten, og hinsides dette en del av Krøderen, hele Sokndalen, Holleia og garder på Hadeland og i Hole.» (Vibe: Buskerud Amt)

Sogneprest Bemhoft nevnte og fjella da han innberettet om prestegjeldet i 1745, men vi skal ikke påstå at han var særlig kjent, det kan likevel være av interesse å se hva han hadde lagt merke til: «Ingen berg eller klipper her i sognet kan som noe synderlig ansees. Men de fornemste er:

1. Hagelbue Natten (en natte er en høy klippe eller berg) i Eggedal hvor Jon Berg i år løp feil utfor og slo seg ihjel. 2. Telle Natten på Grønhovd eie. 3. Drotning Gutua, Dronnings Gade, et dyp eller dal imellom to berg på Åsens eie.

(s. 12)

Derigjennom har, etter tradisjonen, dronning Margrete reist da hun kom nordenifra. Hennes

følge sies å ha bestått av 15 hester. 4. Anders Natten på Ulbergs eie. Etter sagn så kalt av en som het Anders som på ski løp derav ned og slo seg i hjel. Den samme presenterer seg på en mils vei eller to som et knuthode eller kalott. På spissen av det samme er et tjern eller liten sjø hvoruti finnes fisk. 5. Gråe Galten er en høy ås og berg hvor og varden er oppreist.» (Sogneprest Bernhofts innberetning, post 29)

Vi tar og med litt av det Eggedals-entusiasten Fr. Gløersen skreiv: «Mens Sigdal er en typisk skog- og jordbruksbygd, er Eggedal på tre kanter omgitt av snaufjell, på den fjerde stenger Grågaltens blåne for utsynet i syd. Vassdraget i dalbunnen gir landskapet livlig perspektiv. Bratte lier med godlendt fjell når en har passert tregrensen, åsrygg bak åsrygg med særmerkte profiler som blikket søker med glede, trange sidedaler med bortgjemte grener dit motortidens uro ennå ikke har nådd frem. Utenom bebyggelsen kan en rett som det er støte på overgrodde tufter og røyser som forteller at her fant nøysomt folk sitt fattige utkomme. Inntil ungdommen drog ut og de gamle døde.»

(S.lag VI, s. 96, videre finner vi skildringer fra dalen hos Anders Hovden i ”Jolekvelden” 1907, Olaf Turmo i S.lag II, s. 121, Nils Helgeset i S.lag III, s. 48, D.Tf. årbok 1952, s. 69 og Chr. Skredsvig i ”Evens Hjemkomst” og i en del av novellene.)

I denne seks mil lange dalen, langs elver, i skog og på fjell, har fedrene våre ferdes gjennom flere tusen år. Det har kosta urimelig mange dagsverk å få dalen i den stand den er i dag, og mange dagsverk blir lagt ned for å trygge kåra for de slektene som følger etter.

(s. 13)

Radelet mot grannebygdene.

Alle veldene i Sigdal og Eggedal – vi regner med ca. 30 – gikk med sine tilliggende herligheter fra midt i elva eller fjorden innover til radelet, stavstøa, sa de gamle. Stavstø ble nytta bare om radelet, det gammalnorske stafstod er rett og slett delelinje, grenseskjel. Delet mellom de enkelte bruk og gardparter ble ikke nevnt for stavstø. Det finns likevel ett unntak, nemlig i et delebrev fra Medalen i 1328. Vi kommer tilbake til det. De gamle forstod like godt som vi, at vilkåret for grannefred er riktige delelinjer mellom bygdene, som mellom grannene. Gjennom århundrer hadde stavstøa festa seg og fått hevd. Det var fiske, jakt og fangst, beite og lauving som førte til det. Så ved de tider vi tar til å ha skrevne kilder å holde oss til, var det slik at de fleste veldene hadde hevdvunnen stavstø.

Det heter i de gamle skjøtene, f. eks. i et brev fra Ulberg 1438: Eiendommen skal være «Helge ok hans aruingom til æuerdelika ego ok alzskonz afræde med lutom ok lunandom sem til theira jerdh liger ok liget hafuer fra forna ok nyio wtangarz ok innan med fiske ok fygle ok allom vegdestadom,. ...» (D.N. XII s. 171).

De hadde noe gammalt å holde seg til innpå markene og fjellet. Det vil ikke si det samme som at de var helt ut enige med grannebygdene om delet, bare så noenlunde. Det hendte nok at det mellem to påståtte delelinjer ble et alle- eller ingenmannsland. Og der rådde han som hadde makta, enten det gjaldt beite, fiske eller fangst.

(s. 14)

Tømmeret hadde ikke noen større verdi så langt innpå markene før utover på 1600-tallet.

Når vi nå skal følge radelet rundt hele dalen vår, vil vi snart få syn for at det er gammal hevderett som ligger til grunn for det nåværende dele. Det tok tid før skjelet (sml. Skjælåa) så jamt over var i orden. Ennå står det att et par strekninger innpå Eggedalsfjella der delet er uvisst. Årsaken er vel at ingen har hatt sikre bevis å legge fram for retten sin. Så har det gått mannsalder etter mannsalder, århundre etter århundre. Ingen har hatt mot til å gå på med sak for å ordne opp. Vel er det ikke særlig verdfulle strekninger det gjelder, men det vil neppe gå lang tid nå før delene blir fastsatte. Og først da blir det endelig fred om radelet. Vi har noen stykker av det, særlig mot Numedal, der vi mangler skriftlige opplysninger. Enten er delene der ordna så tidlig at vi ikke har nevneverdige referater fra den tida, eller de er fastsatte ved muntlig overenskomst, det siste er kanskje det mest sannsynlige. Vi tør ikke trekke den slutningen at numedølene har vært mer medgjørlige enn de øvrige grannene.

Grannebygdene våre er Modum, Eiker, Lyngdal, Rollag, Veggli, Nore, Flå og Krødsherad. Hele radelet er rundt regna 150 km langt, da er ikke de mange småslengene tatt med. Av disse ca. 150 km dele, har vi sammen med Modum 27.5 km, Eiker 2 km, Lyngdal 17.5 km, Rollag 25 km, Nore 24.5 km, Flå 20 km og Krødsherad 32.5 km, det blir 149 km.

Det er bare på Modumskanten et lite stykke at gardene langs radelet går jorde i jorde. Ellers er det skog eller fjellstrekninger der radelet går. Det finns naturgitte deler i bekker, elver, vatn og åsrygger, men det er de korteste strekningene. Derfor er det ikke å undre seg over at det tok tid å få greie deler. Men det måtte til. Fiske, fangst, veiding og jakt, sia beite og rettigheter til setrene, krevde så noenlunde riktige deler, men det var kampen om tømmeret som fikk fart i radelesakene som vi nå skal ta for oss. Delet mot Snarum kom fram for tinget i Sigdal våren 1663. Lars Øverby i nedre Sigdal og presten herr Peder Hansen var stevnet til tings av Ola Hovde på Snarum fordi de hadde hogget tømmermaster østom radelet. Amund Bentsen vitna, han var fra Såstad på Snarum, nå var han på Skatvedt. Den tida han var heime på Såstad, sa far hans at om de ikke kunne finne risbeite noe annet sted, kunne de ta det vest for Oppstegåsen. «Øverby kunne ikke fortryde det.» Neste vitne var Bjørn Stryken, han var fostra på Øverby. For over 20 år sia budde Ola Anundsen der. Han møttes med Helge Hovde (fra Snarum) på Oppstegåsen og Ola sa: «Hvorfor gjeter du krøttera dine så langt vestpå våre havner?» Da sa Helge Hovde til ham: «Min bror, der er gras nok til oss begge.»

De gikk til en stein sønst, deretter til en nørst på åsen, det var delesteiner, etter det Ola hadde sagt. Det ble dømt slik at Oppstegåsen skulle være radele mellom Øverby og Hovde. Sorenskriver Søfren Bendtzen, med lensmannen Jakob Skarturn og seks lagrettemenn fra Modum, gikk opp delet. De tok til i Hovtrong på høgste åsen, derfra til Svartåsen vest på det høge berget, så sørøst til et lite berg som ligger vestafor Ildertjenn, derfra til Oppstegåsen.

(s. 15)

Det kan vel forsvares å ta med et sagn som går i Sigdal om delet mellom Snarum og Sigdal. Men først :

«Han gamle Embret Østby og Tron Skatvedt snakka ofte om detta delet. Døm meinte det va ikkje rekti. Det sku gå frå Hovtrongstein i Kølsrudmarka te Skutstein i Langrudsmarka, og derifrå te Finnerudtjenn.» (Flere kilder)

Så er det sagnet: Det var ikke i orden med delet mot Snarum. Men så ble de enige om at det skulle gå noen fra Snarum og noen fra Sigdal nettopp når det tok til å lysne en morgen. Der de møttes innpå markene, skulle delet være. Men så tok nok de på Sigdalssida ut litt for tidlig, de gikk før det var begynt å lysne av dag. Derfor rakk de så langt østover med delet. (Flere fortellere)

Ti år etter delesaka mot Hovde, kom det opp ei sak mellom Korsbøen og Hovland. Det var Kristoffer Vad og Steffen Kroken som hadde hogget 10 tylfter tømmer østom radelet, på marka til Knut og Peder Korsbøen på Snarum. Nå ble delet gått opp fra Seteråsen over Metjenn og sør til Hunstaddelet som var gått opp før, ble det sagt. Men delet mellom Hunstad og Korsbøen ble tatt opp til gransking i 1769. Lagretten viste til tidligere oppgang i 1673, det ble tatt opp kart, men det mangler.

Modumsdelet fra Bjørndalsbråtan over til Bingselva er alt annet enn beint. For 5-600 år sia hørte visst hele Nykirke sogn til Sigdal. Såleis lå garden Buskerud i Sigdal den tida. Radelet gikk på begge sidene gjennom skog. Da så Nykirke ble skilt fra Sigdal, var det jorde mot jorde der delet skulle gå tvers over dalen og Simoa. De fulgte Nesbekken og Åbybekken, det var naturgitte deler mellom gardene, nå ble det radele. Vi skal ikke undre oss over at det ble krok og sving. Det holdt forresten på å bli en ekstra sving på radelet ved Nes.

(s. 16)

Det var presten på Modum som i 1697 stevnet Anders Nes fordi denne hadde lagt et stykke av Honerud til Nes. Han hadde brukt det stykket til avling bare ett år, sia hadde han lagt det ut til havn. Nå ble radelet ført tilbake dit det var før. (S.Egg. II, s. 79)

På vestsida av Simoa følger radelet Åbybekken, med Åsterud på Modum på den ene, den gamle sameiga Åby-Bergan-Gren på den andre sida. I et diplom på Kvisle er det referert ei sak om delet her. Det er ikke datert, men må være fra omkr. 1670. Den forrige futen her, David Sinklar, var nå blitt eier av Åsterud på Modum. Nå krevde han radelet flyttet inn på Grenssameiga. Gamle Mattis Gren levde ennå. Han vitna at han aldri hadde hogget omkring «det dele og sogneskifte» som han hadde visst om i over 80 år, og som hans forfedre fra arilds tid hadde retta seg etter. Ola Reidarsen Kvisle, Reidar Bergan, Mattis og Gunnar Gren kom med et felles innlegg mot David Sinklar. I dette innlegget nevnte de at det var den åttende delesteinen det gjaldt. Sinklar krevde en annen stein som dele, en svær stein som det kunne trengs 20 mann med handspiker og våg til å røre, og samme stein lå halvannen fjerding «til fjells». Omkring der hadde de hogget tømmer som de trengte til sin husholdning og atskillige utgifter . Det var denne hogsten Sinklar skyldte på da han gikk til stevning, han sa at det var hogget til uplikt.

De fortalte videre at David Sinklar hadde vært fut her i 12 år, han nevnte aldri delene her da. Nå, da han var blitt eier av Asterud, ble det straks sak. Men delet skulle gå etter en bekk der det i gamle dager hadde vært både kvern og sag, sa de. Nå bad de om at øvrigheten ville skaffe dem en vederheftig og forstandig mann til å drive saken på deres vegne. «Ti vi kjenner oss ganske udyktige både i forstand og formue til i lang tid å føre prosess med David, for det var lett å merke i høst, den tid saken kom opp, at vi måtte tale om vi ville, og tie om vi ville, det var alt like ens.

(s. 17)

Men da nå David Sinklar ville flytte delet innover deres marker, måtte de prøve å indre det, for han gjorde det bare av begjær og misunning til deres fordervelse, tvert imot deres gamle hevd og prov, ja mot det 9. budet med forklaring.» Noen dom i denne striden har vi ikke. Det er mulig at den ble ordnet i minnelighet. Radelet mot Eiker følger Letmolielva (Bingselva), der har det neppe vært noen strid om delet. Som vi har nevnt før, er det få saker vi kjenner til om delet mot Numedal. De første tre kilometerne fra Eikerdelet følger radelet Letmolielva, sia går det i skoglende fram til Løvnesvatnet, videre langs Skjælåa ned i Horgesetervatna. Fra Grimesund-vatnet {Grimesund, dvs. delesund) går det gjennom skog fram til Øgnevatn, sia følger det elver og vatn nordvestover til søre Tråenvatnet.

Torsten Båsum fortalte at en gang hogg karene på Båsum i sameige nedover liene mot Vestmannelva. Men der kom lensmannen på Tråen og nekta dem det.

(s. 18)

De torde ikke ta noen sak mot ham, så han fikk ha det. «Han sku vøri ganske stri, denna Tråenlensmann.» (Torsten Båsum 1950)

Fra Tråenvatnet tar delet over åsene fram til Skålavassoset på grensen mot Nerdalen. Fra Skålavassoset til Vardefjell er radelet usikkert, det går sak om det. Det er nokså innviklet det hele. Nerdalen eier retten til å hogge skogen, ca. 7000 mål, kjøpt av numedølene. Men der er ikke nevnt noe om beite, jakt og fiske. I 1705 var det ei delesak mellom Ulberg og Nerdalen. Der ble det vitna at innpå marka var det et lite fiskevatn, Futten med Futtoset. Der fiska Nerdalen og Numedalspresten hvert sitt år. Numedalspresten ga numedølene et slaktenaut hvert år for å ha dette fisket aleine. Det er sparsomt med opplysninger ellers. Det vesle vi kjenner til, er nevnt under Nerdalen i bind III. Numedølene har flere setrer i bruk i dette området, Nyset, Aset, Gamalset og Mjovasseter.

I 1913 ble det satt ned ei nemnd til å granske og klarlegge delelinjen mellom Nerdalen og Numedal. Den var ferdig med arbeidet sitt i 1915. Den holdt på delepunkter i Skålavassoset, langs Vestmannåa til Fulsåssetra, derfra i rett linje til Gamlesetra, og så til toppen av Vardefjell. Dette var ikke numedølene enige i.

I 1918 var det deleoppgang. Resultatet av denne er å finne beskrevet i møteboka til herredsstyret. Men delelinjen var framme til drøfting i herredsstyret både i 1919 og i 1920. Endelig i 1921 ble det gjort vedtak om å holde seg til det nemnda av 1913 var kommet til. Saken kom tilbake fra Departementet, men Sigdal holdt på sitt, for i fellesnemnda var de enige om at delelinjen skulle gå der. Derfor krevde Sigdal skattene av Nerdalsskogene så langt vestover. Men dermed var ikke jaktrettighetene avgjort. Numedølingene eier grunnen og beitene, sigdølingene har uinnskrenket hogstrett i skogen. Nå er det Høyesterett som skal avgjøre retten til jakt og fiske.

Strekningen fra Vardefjell over Buvatn, Trehynningen, Storvatn fram til de tre Flåvatna og Øgnesprang er ikke omtalt i de skrevne kildene vi kjenner til fra tida før 1814. Så som ved Flåvatna har det i manns minne vært deleoppgang. 14. mai 1524 gikk de opp radelet fra Øgnesprang nordover til Slokooset. (D.N. VIII, s. 521) Seks lagrettemenn hadde fått i oppdrag å granske og forfare rette dele mellom Frøvoll-Medalen på den ene sida og Vetrhusgardene i Nore på den andre. Delet tar til i «Hugne-spreng», går til vestarst i «Kårefloten», videre til Fjellvatnet, til Mjeltenattinden, til «Mydalls beckind», høgst i Høgefjell, og til slutt i Slokooset.

Dette er en strekning på omkr. 11 km. De følgende 6.5 km dele fra Slokooset nordover til Trefutstein - der tre futedømmer møtes, i det Nore i Numedal, Flå i Hallingdal og Eggedal i Eiker, Modum og Sigdal futedømme går sammen der - er det ikke nevnt noe om i de skrevne kildene vi har kjennskap til. Fra Fagerfetdalen nordover til vestom Grova seter er det jamvel så uvisst med delet, at det er ikke avsatt på rektangelkartet.

Av de fire milene radele mot Flå, fra Fjelløktern øst og sørøstover til Høgevarde, er bare rundt halvdelen avsatt på kartet, for det er usikkert her også. Det har vært atskillig strid om delet her. I nordøstre svingen ligger Tingsjøen. Navnet tyder på at der har vært et oppgjør. Det ville være av interesse å vite hva opphavet til dette navnet er. I 1540 gikk de opp delet her.

(s. 19)

Sorenskriveren i Hallingdal og Ringerike tok avskrift av delebrevet i 1679. Men det ble nevnt et delebrev helt fra 1300 tallet. Det er dessverre helt forsvunnet. (O.K. Opsahl: Gulsvikslektene, i manuskript)

Delet mellom Teigesetrene, Steinset, Råmanset, og Åsland i Eggedal på den ene, Åsen og Stavn i Flå på den andre sida, ble gått opp i 1790. Det er å finne en god beskrivelse av delet med steiner, korshogging og et sted årstallet 1790. (Pantebok 5, fol 74, nr. 16)

Mellom Kleiv og en del andre Eggedalsgarder på den ene sida, og Tollevsrud i Flå på den andre, ble delet gått opp i 1793. (Tingbok 116, pag. 477 b, flere sider) Men de var ikke enige for det. Partene kom sammen i 1796 og fikk i stand ei avtale. Det var Bjørn Teige og Håkon Teige og noen flere bønder i Eggedal kontra Herbrand Bjørnsen, Bjørn Halvorsen og flere oppsittere på Tollevsrud som gjorde avtalen. Den kom fram på tinget på Ramstad ved vårtinget 1796. Men under tinglysinga møtte eggedølingene med en protest, den er bokført slik:

”Ved denne kontrakts tinglysning anmeldte lensmannen av Eggedal, Helge Teige, at han mot dette dokument protesterte i kraftigste måte såvel for sitt eget som for fleres vedkommende der tillike med ham skulle ha underskrevet denne kontrakt, men da den ved å reinskrives i Hallingdal er bleven ganske forskjellig fra det utkast til kontrakt, hvorom partene var forente og hvilken komparentene hadde forfattet, så har han straks villet vedlegge denne sin protest til dens i sin tid bevirkende mortifikasjon og midlertid forbeholdt seg og de flere gardeieres rett.”

Lensmannen la fram i retten sitt utkast til kontrakt som sorenskriveren underskreiv og leverte tilbake. (Sml. Pantebok 5, fol. 254 flg.) Men trass i alle avtaler om delet, var det ingen enighet på de to sidene. Fram gjennom åra var det stadig ordskifte mellom karene fra de to grannebygdene når de møttes, det var bare så vidt de ikke tok til nevaretten når de ble riktig arge. Det er fortalt at gjeterne fra Eggedal gikk med sabler innover mot Tova når de gjette. De sa de skulle jage udyr, men det var nok flåværingene de hadde tiltenkt våpnene. (Gunhild Teige 1936) Gjeterne brukte å jage hinannen, og de jaga fremmed buskap unna seter og påstått radele.

Nå kunne de vel ha skjellig grunn til å holde fremmede kyr vekk fra beitene sine. Da eggedølingene i 1796 påstod på tinget at flåværingsfeet hadde skabb, så gjeterne fra Eggedal var redde for å komme i nærleiken av dem med buskapen sin, gikk flåværingene med på at feet fra Tollevsrud for tida hadde smittsom skabb.

(s. 20)

Samtidig ble det vitna at Tova alltid hadde hørt til Skare og Jare, og Bekkeli til Kleiv og Basol. Et vitne fra Eggedal fortalte at hun lå på Bekkelisetra sammen med Jon Andersens hustru. (S.Egg. Jus. 1112.) Da kom Tollevsrudgjeterne drivende feet like inn på vollen omkring bua. Men det var bare den ene gangen, hun hadde forresten hørt at de hadde gjort det samme sia. Og kyrne deres hadde skabb, hun visste at folk i Eggedal skydde dem for det. (Tingbok 117, fol. 105 flg., fol 133 b og 153 flg. Dom er å finne fol. 158 b, 1. september 1798)

En vår da Halvor Kleiv og sønnen Ole, som da var en smågutt, kom inn til Bekkelisetra og skulle sleppe hestene, var bua brent ned. Det kom ikke opp hvem hadde gjort opp den varmen, men - som ventelig var - gikk straks mistanken nordøstover. (Herman Klev 1947)

«Han gamle Amund Medalen va i keiving med’n Levor Stavn om delune. Han Levor snakka om han hugsa at døm hadde drivi med kjerving innpå der han Amund regna for sitt nå. «Ja,» sa’n Amund, «- men e du nå sikker på om du va på Ejjedælseige hell Fløværingseige da?» - «Der tok du me farin so gøtt!» sa’n Levor.» (Helje Medalen 1935)

Radelet mot Krødsherad er 32 km så omtrent. Det ble tallrike delesaker på den kanten. Høgevarde har vært et fast punkt, der møtes Flå, Krødsherad og Eggedal. Det var Høgevardetjenn de sikta mot når de kom nordfra høgste toppen av Gråfjell, 1466 m o.h., nordom Ranten og fram til Høgevarde.

Det første oppgjøret om delet mot Krødsherad sønnom Høgevarde, var i 1682. Det gjaldt skillet mellom Runn i Krødsherad og Haga-Hagavoll i Sigdal. Det er referat i tingboka for 20. juni 1682.

Den neste saken var mot Bjøre som eier av Grimeliskogen, 1686. Retten ble satt på Grimeli. Hvor sterk enn samkjensla i bygda var når det gjaldt utabygdse, gikk ikke bygdefolka inn for å forsvare det urimelige, eller det de fant rett og slett lovstridig.

Nils Gunnarsen Grønhovd åtte vestre Blekaberg. Nå stevnet han inn Jon Gunnarsen Bjøre i Krødsherad fordi denne skulle ha gått inn på Blekabergs eiendom inne ved radelet og tilvendt seg to plasser på Grimeliskogen. Jon Bjøre hadde felt og rydda rugbråta der og hogget ut skogen der til største skade for Blekaberg. Jon Bjøre hadde nå å overlate rugavlinga, tømmeret og bjelkene til klageren, og betale bøter etter loven. Så sa Nils Grønhovd. - Men det kom vel an på hva vitnene sa. Knut Bøle fra Eggedal var over 50 år nå. Han hadde alltid hørt at Grimeli hørte til Krødsherad. Disse to plassene, som visst ble nevnt for Mellom-Grimeli, hadde alltid hørt Grimeli til, og bygdedelet gikk vestom. Det samme sa Lars Eidal som nå var over de 60. Ola Skinnemoen d.e. hugsa at far hans, Kristen, kalte den omtvista plassen for Bjøresetra. Både Eivind Eidal, Asle Eidal og Aslaug Rud vitna som Knut Bøle.Svein Blekaberg var født i Numedal. Han hadde hørt Barbru Blekaberg si at Blekaberg, og dermed Grimeli, i fordum tid var kjøpt fra Hallingdal. Eivind Surteberg vitna at han alltid hadde hørt at delet mellom Sigdal og Krødsherad gikk i haugen mellom Bjørevatna. En Knut Nilsen fra Krødsherad fortalte at far hans hugsa at sigdølingene hadde hatt ei seter vestom Grimeli, kalt Skomanrud, eller Rudsetra.

(s. 21)

Men Knut Bjøre hadde nekta dem å bruke den da de kom for nær innpå ham med beitet, ham til skade. Jon Bjøre spurte så Eidalsroingene om de noen gang hadde hørt annet enn at vestre Bjørevatnet hørte Singedal til, det østre til Krødsherad. De svarte nei. - Dommen gikk sjølsagt Nils Blekaberg imot, og delet ble der det er i dag.

De gjerdte radelet fra Eivasstjenn til Røvsåtjenn, fortalte Kittil Bergan. Skogen ble rudd ned på begge sider og lagt i gjerdet. Det synte etter det gjerdet så seint som i 1940-åra. Jon Bjøre ordna seg med Bergan-Eidal og Skinnemoen slik at de ble enige om delet i 1690. Det året kom de på tinget og krevde avtalen tinglest. Så der ble vi altså lurt for en radelesak.

Samme året gikk de opp delet mellom Skartum-Haugan-Holmen i Sigdal mot Fyrand i Krødsherad. De dreiv trutt med deleoppgang disse åra. Nevnte dele ble ferdig 19. juni, og alt dagen etter var retten samla sønnom Røvsåtjenn for å gå opp delet mellom Ramstad i Sigdal og seks garder i Krødsherad: nordre og søre Råen, Glasrud, Torsteinsrud, Haslerud og Hovden. Det kom fram mange vitner. Gudbrand Glasrud fortalte at han i 1659 slo ei myr vestom Røvsåa, Slåttemyr, med lov av Ola Gjestsen Ramstad. Presten, Niels N. Griis, kom nå med et skriftlig innlegg. Det er ganske myndig skrevet. Nettopp dette året var det gjort et jordebytte slik at Vik skulle komme under prestebolet. Derfor ble presten spurt hvor det nevnte delepunktet «Wige wælde» lå. Til det svarte han at det var uvisst med jordebyttet, det var ikke godkjent av kongen ennå. (Det ble forresten ikke godkjent.) Så han kunne ikke gi noe bindende svar angående delesteinen Vikevelde. Men det var fornøden at delet mellom Bergan, Mjøseng, Vik og Ramstad mot Råen ble gått riktig opp «paa det ieg eller mine efterkommere, for dessen Rigtighed, Saaledess tid eftter tid, som nu af Nogle U-Roelige, Graadige og widt omædende Partier Anfangess och paa Arbeidess, med Klammer, w-Roe, Afvind og BeKaastning, skal w-Sømmeligen Bebyrdigess, og Anfechtess, Imidlertid Formoder Jeg ingen Endelig Slutning om omtuistende wige vælde .. . .» Han krevde saken utsatt. Det ble den og. (Dommen er å finne i Tingbok 47, s. 113 flg.)

Fire år tidligere var det delesak mellom Reistad i Sigdal og Fyrand og Glesne i Krødsherad, det gjaldt strekningen fra Kavlebru nordover til Vardhaugane. Sam tidig ble det vitna om delet nordafor. Ola Rasmusen Ramstad fortalte at han var med Ola Gjestsen Ramstad og Knut Fyrand ved Glessjødammen ei natt og en dag. Da sa Knut Fyrand: «Nå kan man se hvor skjelligt man kan se radelet i mellom Krødsherad og Sigdal fra Røvsåa og i Holmentre i Glessjøen, og videre i høgste Vardhaugen, og derfra over Vardhaugen til Kavlebru, og der er jeg vel kjent.»

Det ble den samme linjen de holdt som radele. Men de gikk den opp i 1690 og, fra Røvsåflaget over Glessjøen til Fyrandvatnet, over Fyrandkleiva og Vardhaugane til Kavlebru. For å kontrollere de delepunktene som var godkjente fra gammalt av, gjorde de opp varme samtidig på Vardhaugen, Fyrandkleiva og Røvsåflaget.

Hoffarkarene regna seg eiendom til Diplemyr og Versåstjenn. Det ville ikke Glesnekarene i Krødsherad gå med på. De holdt på at delet gikk fra Kavlebru til Metjenn (Medrudtjenn).

(s. 22)

22. september 1684 var retten satt på Hoffarskogen. Den hadde vært her før. To år tidligere var Jørgen Hansen Nachskov og 12 lagrettemenn fra de to grannebygdene på skogen og så på delet. Det ble ført fram vitner, men det fans ikke gamle papirer å holde seg til. Hans Gjestsen Skinnes budde på Glesne 16 år tidligere. Han hadde aldri kommet inn i samme hogsten som Hoffareierne, men fe og hester gikk om hver andre da som nå. (1682) Han visste ikke noe om radelet som nå gjorde en brå sving inn mot Krødsherad.

Steffen Kroken hadde en gang vært med nå salige Amund Hoffar der oppe på noe hogst. De hogg på vestkanten av Versåstjenn. Da sa den salige mann til ham:

«Huis du hugger vestenfor Versaass Kind Kand ieg hiemble dig, Mens hugger du Noget østenfor, faar du Crøsse Crøllingerne derfor.»

Samtlige vitner fra Sigdal uttalte til fordel for Hoffar, mens vitnene fra Krødsherad sa stikk imot. Hoffarkarene hadde hogget 4 tylfter 18 alens tømmer på det stykket de tretta om. Dette tømmeret hadde Glesnekarene kjørt ned til Krødsherad og krevde erstatning av sigdølingene, for skadelidelse og omkostninger. Til det svarte Hoffarbøndene at Glesnebøndene kunne ha satt opp radele slik at folk kunne vite hvor de gikk og kunne vite hvor de skulle hogge på begge sider. Der sto de. Men retten løste floken - i 1684. Først fikk den nøye rede på radelet mellom Kroken og Glesne på nordkanten. Det ble vitna at det gikk i Kavlebru, og at det aldri hadde vært noen strid om det. Dermed var punktet på nordkanten fast satt. Deretter fikk retten klarlagt hvor radelet mellom Hovland og Krødsherad gikk og fikk et punkt ved østre kanten av den vestre vika eller «Effuie» i Metjenn. Så gikk de stonggang mellom de to punktene, Kavlebru og Metjenn. De kom beint over finnerydningen Finnerud og delte den i to med delelinjen sin. Finnen Henrik hadde rydda med lov av Amund Hoffar. Henrik finne var til stede i bygda i 1672, men nå, 12 år etter, var han forlengst rømt sin vei.

Nå ble det slik at Gunnar Finnerud måtte svare av garden sin både til Glesne og Hoffar. Husa på garden kom til å ligge i to bygder, men Glesne og Hoffar skulle eie halvdelen av dem hver. Stykkevis ble det satt opp gjerde etter radelet.

«Je va me og gjærte deilesgard mot Krødsherad, det va rekti ei dreft me karar, både herifrå og ifrå Krødsherad. De va bjønnegare vi gjærte. Men så va’røm så redde før skaugen. Dessan herifrå va redde før sin. Vi høggi på hver vår side, krillingane tok i Sigdælsmarkine, og vi tok i krillingmarkine. Men døm gleinte stigt te einan. - De va reint rart å sjå nå vi hadde felt ei dugeli buske og kvista ‘o ut, så kom heile fantefølje og tok tak og bar’o i garsta’n. Den garn vart gjært te bortimot 1910, men je va me så midt i nittiåra.» (Torsten O. Ramstad 1942 – f. 1882)

Heller ikke trolla på hver si side av isen kunne dra godt sammen etter det de gamle fortalte. En gang var Kryllingtrollet over og gastelerte hos Sigdalstrollet. De ble uvenner, og Kryllingtrollet drog seg oppover til Eggedal. Da tok Sigdals trollet ei gaupe med jord og hivde etter det. Den jordgaupa ble til Andersnatten, og taket trollet tok og fylte nevene med, ble Kråkefjorden. (J.A.S. etter Kristian Gree, Modum)

Veldene.

Sigdal prestegjeld var delt i fire fjerdinger: Krødsherad, Eggedal, Sigdal og Singedal. Dette er ei yngre inndeling. Veldene er eldre, den eldste inndelinga vi kan peke på og vel den opprinnelige. Vi må kunne gå ut fra at veldene når tilbake til «landnåmstida» i dalen, den gangen ættene kom og slo seg ned her.

Men da var det nok gått hundrer, kanskje tusener år sia den første veidemannen satte fot på Sigdals eller Eggedals jord, enten han nå kom fra øst eller vest.

I Sigdalsfjerdingen var det 14 slike ætteområder som vi har valgt å kalle velder. (S.Egg. III, s. 1215) Da er ikke noe av Modum (Nykirke med Simostranda som fra gammalt av skal ha hørt Sigdal til) tatt med. Men det er mer enn uvisst om tallet 14 velder holder, det er gjerne noe for stort.

Vi går ut fra at Sigdalsfjerdingen alt tidlig var den mest folketette, slik den er det i dag. Ei linje tvers over dalen mellom Sandsbråtan og Grasvik vil i dag dele bygdefolka i to like deler med rundt 1930 i hver flokk. I Sigdalsfjerdingen finner vi de to eineste vin-gardene i dalen: Støvern og Eikje. Det tyder på tidlig busetting. (Se innleiing til «Jordbruket» her) Singedalsfjerdingen hadde bare 8 velder, Eggedalsfjerdingen 10 eller 11 så vidt vi veit, men det tallet er nok også for stort, som vi skal se. Hvert velde var et avgrenset område som ætta verna om og regna som sitt. Inna hvert velde kunne det komme til nye buplasser, helst et stykke fra sjølve hovedbølet, så de slapp å gå hinannen i næringa ved beiting, forhenting, jakt og fiske. Utmarka var sameige for samtlige bruk inna veldet, men det falt naturlig at hver oppsitter holdt seg til den delen av utmarka som lå nærmest. På den måten kom det opp en hevdsrett som med tida ble akta. Enkelte velder ble delt opp så tidlig at vi ikke har noen overlevering om det. Et godt eksempel i så måte er Eikje-veldet. Der finner vi fire stad-garder, Velstad, Ovestad, Rolstad og Kringstad inna grensene, garder som er bygde en gang i vikingtida.

Søre-Gren gikk fra Simoa, langs Modumsdelet inn til Numedalsdelet. Dermed ble hele «Sø-Skaugen» - gardene på søre Grenskogen til og med Grønset - en del av Søre-Gren. Elva Grima delte mellom søre og nørste Gren. Det var et naturlig dele. (Grime dvs. delelinje.)

Nørste-Gren rakk fra Grima nordvestover til og med Storebråtan, men gikk ikke innover Grenskogen.

(s. 24)

Det ligger nær å tru at det opprinnelig var ett Grensvelde, så Nørste-Gren ble skilt fra i tidlig tid og måtte nøye seg med mindre vidde i utmarka.

Eikje rakk fra og med Velstad til og med Kringstad. Delet mot Sundsveldet gikk fra Kilen i Kråkefjorden, over Olhovd og inn til Numedalsdelet. Det ser ut til at Rauåa delte et stykke oppover fra Løvnesvatnet. Det er ikke sikkert, men etter mange gamle vitnemål var Løvnes, Rud og Lindbu deler av Sund. Det var forresten strid om det utover på 1600 tallet.

Sund gikk så mot Hørja i vest slik at østre delen av Hiåsskogen og vestre delen av Grenskogen hørte hit.

«Bemeldte gårder er af Begøndelsen oprød I Sundz Ejendeler og skilt derfra ved søskenskifte». Denne opplysningen ble gitt i 1686 og gjaldt gardene Sandsbråtan, Halvorset, Slette, søre og nordre Rustand og Øverby. Som vi ser, er ikke Horgesetrene med, de var øde garder denne tida.

Flågan som siste garden i Sigdal - på vestsida - rakk fra Hørja nordvestover til Strand i Singedal. Det var ikke noe naturgitt dele mellom disse to veldene, men det var et nokså langt sprang med forholdsvis vanskelig lende over der, så det var vel ikke så nøye med delet der den første tida. Seinere kom Hellerud nørst i Flåganveldet, Stubberud sønst i Strand, det er yngre bruk.

Strand har kanskje en gang vært sammen med Båsum, men vi har ikke noe skriftlig om det.

Båsum var ikke skilt fra Strand ved noe naturgitt dele. Båsumveldet var forholdsvis lite, så det ligger nær å tru at Strand har hørt hit.

Ulberg var stort. Elva Skjærn (skjelne - dele) delte mot Båsum i sørøst, bygdedelet mot Eggedal i nordvest. Nerdalskogen hørte innunder her, men det var ikke naturgitt.

Engar rakk fra bygdedelet mot Singedal nordvestover til bratteste Ulaåsen. Der var naturlig dele innover til Tølløvnatten. Engarveldet var det minste av alle på vestsida av elva, det rakk ikke inn til radelet mot Numedal, så alt tyder på at Nerdalen må ha hørt hit en gang i tida (S.Egg. III, s. 836 og 846).

Grønhovd har gjerne hørt sammen med Kopseng fra gammalt av, men vi har ikke noe å holde oss til om det, derfor fører vi disse som to forskjellige velder.

Kopseng - mellom elva Skodøl i sør og Juvsbekken i nord - var noe større enn hele Grønhovd. Det som Kopseng eier på østsida av elva, er kjøpt unna Sole.

Frøvoll rådde over det største området vestom elva, det rakk fra Juvsbekken til delet mot Medalen. Hele Vestbygda hørte innunder her, så Bakli var siste garden i nord. Dette området ble delt opp ved søskenskifter, men forholdsvis seint, helst utover på 1400 tallet.

Tar vi for oss veldene på østsida av elva, finner vi at det er vel så vanskelig å sette rett skille mellom de opprinnelige ætteområder, enda om det er leit nok på vestsida. Jamt over er gardene på østsida av dalen rydda først, og oppdelinga inna veldene har gått for seg alt tidlig.

Nes rakk fra Modumsdelet oppover til Solum, fra Simoa inn til radelet mot Snarum. Vi legger merke til at samtlige Nesgarder har hørt til ett belag. (Hj. Jokstad oppl.)

Solum er ikke skilt fra Nes ved noe naturgitt dele, det er et spørsmål om Solum og Nes en gang har vært sammen.

(s. 25)

Frøsåsen gikk like i elva mellom Solum og By, så der var det høvelig at delet gikk, på nordvestkanten.

By rakk med sine eiendommer nordover mot Støvern. Vi har tatt By som et eget velde, med gardene Kolsrud, Jokstad og By. Men det er gjerne så at dette området har hørt inn under Støvern. Vi kan ikke si noe mer om det, bare nevne det så ganske forsiktig.

Støvern har gjerne vært større enn vi har våga oss til å ta med. Vi har alt pekt på det under By, og det er heller ikke så sikkert at Hovland har vært et eget velde fra gammalt av.

Hovland gikk mot Støvern ved Hunstad, på nordvestkanten var Vad. Derfor ble Hovland et lite velde, så det ligger nær å tru at det enten har hørt til Støvern eller til Vad.

Vad var ganske stort, det rakk fra Hovland til Tukuelva, fra Storelva inn til radelet mot Krødsherad.

Skartum grensa i nordvest til Ramstad, men det er nokså uklart med inndelinga til og med Vik. Vi holder oss derfor til tre velder her, Skartum, Ramstad og Vik, men det er ikke urimelig å gjette på at det bare har vært ett velde her fra først av.

Ramstad gikk fra Skitnebekk i sørøst til Vik. Men på Vikskanten var det ikke noe naturlig dele.

Vik gikk så like til Ronebekk sønnom Frågått, delet mellom Sigdal og Singedal. Her går åsene like ned i fjorden, så det var naturgitt.

Eidal i Singedal rakk fra Ronebekk til Eidalselva. Ganske visst har folk fra dette veldet hatt hand med i anlegget av bygdeborgen på Dugurdmålnatten en gang i folkevandringstida, kanskje 4-500 år før kristen tid her i landet.

Blekaberg har vi ført som et eget velde, men det holder neppe for nærmere gransking. Helst har Hov rådd like ut til Eidalselva.

Hov, midtpunktet for den førkristne gudedyrkinga i Singedal, med Tingvollen nede ved elveoset og Hovtunet, var gjerne så stort en gang at Blekaberg hørte til, kanskje Albjørk med, og vi fristes til å ta med Narum med det samme slik at Hov ville nå til Eggedalsdelet. Hvis så var tilfelle, lå Hov helt i utkanten av veldet.

(s. 26)

Albjørk som rakk fra Hov til Narum, var ikke stort.

Narum ble siste veldet i Singedal.

Sole var stort, det rakk fra bygdedelet til nordom Midtskog, fra Storelva til radelet mot Krødsherad snart innom Kvitsteinåsen.

Haugen hørte kanskje til samme veldet som Jellum, men vi har ikke noe å holde oss til om dette, så vi har tatt Haugen som et eget velde. Hva navn dette opprinnelig hadde, kjenner vi ikke til.

Jellum rakk fra Haugen nordvestover til Hovsåa, Åselva nå. (S.Egg. III, s. 1032)

Hovland var et stort velde som gikk fra Hovsåa helt til Skare, kanskje til Skareelva. Hvilken gard var den opprinnelige i dette veldet og dermed skulle gi det navn, veit i ikke. Vi har valgt å kalle det Hovlands-veldet, men det er utom det vanlige at ættesætet ligger i utkanten av eiendommen. Likevel kan det - i dette tilfelle - være riktig, Hovland var religiøst midtpunkt i Eggedal i hedensk tid.

Skare aleine er neppe et eget velde fra gammalt av.

Kleiv rådde fra Skareelva nordover til og med Ligarden. Dette området har helst hørt inn under Medalen fra gammalt, eller omvendt.

Medalen var det siste veldet østom elva i Eggedal. Det rakk helt innover mot Flå med utmarkene sine.

Slår vi sammen skylda på gardene i 1667 for hvert enkelt velde, vil vi finne følgende tall

(Skippund og lispund):

(s. 26)

Eikje

8 skp. 12,5 lisp.

Hovland

4 skp. 16 lisp.

Sund

6 skp. 7,5 lisp

Frøvoll

4 skp. 10,25 lisp.

Vad

6 skp. 5 lisp

Jellum

3 skp. 5 lisp.

Ulberg

6 skp. 2,5 lisp

Kopseng

3 skp. 4,5 lisp.

By

4 skp. 18,5 lisp

Sole

2 - 3 skp

Søre Gren

4 skp. 11,25 lisp.

Kleiv

2 - 3 skp

Skartum (uten Holmen som var skattefri)

4 skp. 4 lisp.

Engar

1 - 2 skp

Blekaberg

4 skp.

Haugen

1 - 2 skp

Eidal

3 skp. 10 lisp.

Skare

1 - 2 skp

Nes

3 skp. 7,5 lisp.

Grønhovd

1 - 2 skp

Støvern

3 skp. 8,25 lisp.

Medalen

7,5 lisp.

Narum

3 skp. 7,5 lisp.

Båsum

3 skp. 5 lisp

Flågan

2 - 3 skp

Strand

2 - 3 skp

Vik

2 - 3 skp

Albjørk

2 - 3 skp

Nørste-Gren

2 - 3 skp

Hov

2 - 3 skp

Hovland

1 - 2 skp

Ramstad

1 - 2 skp

Solum

15 lisp.

Disse talla styrker påstanden vår om at veldeinndelinga her er ufullstendig, men vi får overlate til fagfolk å sette de endelige grenser. Det er vel mulig at tallet på velder vil komme helt ned i omkring 20 til slutt.

Delet mellom grannene.

Som med bygdegrensene, tok det tid før de fleste delene mellom de enkelte eiendommene kom i stand. Det gikk århundrer. Vi har delebrev fra 1326 og fram til i dag. Vi har alt greid ut om bygdeinndelinga, veldene. Vi tør altså regne med ca. 30 slike velder i dalen. Det ble store områder. Blant de største var Grensveldet som rakk fra Modumsdelet innover hele søre Grenskogen og nordvestover til og med Storebråtan ved Velstad i Sigdal, og Frøvollsveldet som rakk fra Juvsbekken og rådde alt vestom Storelva heilt nordover til Bakli i Eggedal. Etter hvert ble disse veldene delt opp. Det kom til nye garder innom veldegrensene ved at folk av ætta slo seg ned. Det ble satt opp deler for innmarka, men utmarka var felleseie, den var sameige. Hvert enkelt bruk kunne ha si seterstø innpå utmarka, men skogen omkring var sameige. Etter hvert ble de fleste sameigene delt mellom bruka, men ennå finns det noen att. Vi kan nevne Skåla-sameiga innover mot Numedalsdelet. Nede i dalen er det Almannaåsen av det opprinnelige Nørste-Gren. Navnet sier at det er alle manns ås, altså sameige.

Under avsnittet om skogen har vi også tatt med litt om skogsdelene, hvordan bygdefolka etter hvert måtte få ordna med delene innover markene ettersom tømmerhogsten tok seg lenger og lenger inn. Før var det beitene de delte mellom, nå ble det skogen. I 1328 gjorde Aslak Gunnarson kjent at det var gått opp «staffstøde i Midaleno». Det gjaldt altså dele i Medalsmarka, innpå ved Rotarvadet. Litt seinere ble det gått opp dele mellom Ramstad og Holmen. Delebrevet er datert 18. juni 1331. Skrift og skrivemåte skal tyde på at det er noe yngre. Enten må det da være skrevet av ei tid etter deleoppgangen - med «modernisert» skrivemåte, - eller kanskje hele brevet er falsk. Men 3 lagrettemenn sammen med to vitner og flere gode menn var med og gikk opp delet fra fjorden ved «Linda likkia» (Lindlykka) oppover etter Skitnabekk og innover markene til «Tranu holman». Delet skulle ikke være først og fremst for skogen, det er tydelig sagt fra at det skulle gjelde hamn og bugang i marka. Det var først på 1600 tallet det satte inn med atskillige delesaker fordi skogene tok til å få verdi for tømmerleveringa, enda om de lå langt innpå og ikke hadde gitt lønnsom driving før.

(s. 28)

Bildetekst: Skigarde, virkelig skigarde av øksekløvd virke, med hardgranstaur og gransveg. Varsla under Trøseng. >

Da Tore Skatvedt i 1685 stevnet eierne av By angående delet mellom skogene, kom Knut Enterud fram som vitne. Han hadde tjent på Skatvedt i 12 år, og var en gang med Kristoffer By og gikk opp delet mellom gardene, «og var han de tider av den alder at skjegget begynte å vokse på hannem», - altså omkr. 1650, for Knut var over 50 år nå. De gikk ikke så langt opp som til den steinen de nå tretta om, for Kristoffer sa den gangen: «Jeg viser dere bare delet mellom gardene, men Gud forby at vi skulle trenge til å hogge og bruke så langt her oppe i marka.» Det var delet innover ved Smalmyr dette gjaldt. Da presten herr Peder ble stevnet fordi han hogg og dreiv fram tømmer på tross av kongens lov, forsvarte han seg med å påvise at han hadde hentet tømmeret inne i avdaler der det ikke var hogget før, altså helt inn mot radelet, så som i Løvnesmarka.

Etter tilstrekkelig vitneføring fra begge sider, kom deleoppgang og formulering av delebrev. Disse var ikke så fullstendige, de førte flere ganger til nye delesaker og nye oppganger. Frågått og Mjøseng var uklare om delet i 1783, for det delebrevet de hadde fra 1649 hadde to ord som var uforståelige. Og nettopp disse orda var viktige for delet. For å slippe pengespille, grannetrette og derav flytende misfornøyelse, gikk partene med på å gi alt over til sorenskriveren, Stockflet. Med Torstein Sund og Peder Grasvik (sia Tveiten) som vitner gikk sorenskriveren opp delet. Begge parter gjorde kjent at de var fornøyde med det delet som kom istand på den måten. Dette var altså så seint som i 1783. Det er mulig at Stockflet var talsmann for det norske brorskap, den nasjonale fordragelighet. Vi finner den ikke så sjelden hos kongens tjenestemenn i denne tida framover mot 1800.

En deleoppgang var ei høgtidelig handling. Forutsetningen var at den var riktig, at folk kunne sette sin sjels salighet i pant på at de hadde gjort rett og skjel. I så måte burde folk ikke ta etter «sin hjerte kjære sogneprest», herr Peder. Vi kjenner delesaken hans fra 1662 (b. II s. 330).

Der var langt mellom punktene i et gammalt dele.

s. 29

Når de gikk opp et nytt, bar karene stein til og la opp delerøyser med visere. Under delerøysa la de never, kol og flint. Vi veit det fra ei delesak mellom Søland og Frøvoll i 1672. På Hoffar la de never, kritt, kol og flint under den delerøysa som ligger i jordeskanten oppunder åsen. Det var i 1687. På flaberg og store jordfaste steiner hogg de inn kors.

Søfren Kinck uttalte de fornuftige orda på et ting i Sigdal i 1684 at bøndene burde gå opp delet mellom eiendommene først, og så hogge. Ofte gjorde de omvendt, dermed ble det sak av det. - Nå prøvde Anders Desarud og Ola Solum å ordne med delet seg i mellom, men de ble ikke forlikte, for Anders slo til Ola med en staur, ble meldt og betalte ei mark sølv i bot. I tingbokreferatet av saka heter det: «Om det videre dem i mellom ble de gode venner og ga hverandre handa.» (1682).

Iver Olssøn Kolsrud var i delesak med Jokstad. Det har vi greid ut om før. (S.Egg. II, s. 265)

Etter sagnet skilte det nokså mye mellom det påståtte delet Iver Olssøn holdt på, og det rette. Han avla ed på at han stod på sin egen jord der jokstadkarene regna det for sitt. Han var i sin gode rett. Han hadde jord fra Kolsrud i skoa sine. – Det er altså Iver Olssøn som har fått dette vandresagnet hengende ved seg her i dalen. Noe som vi undrer oss over når det gjelder Iver Olssøn, er at han i 1757 fredlyste delesteiner i skillet mellom Kolsrud på den ene og By-Skyliholt på den andre sida. Vel var det ugreit med delene på den kanten, men delesteinene var fredet fra før. Det var noe folk flest hadde respekt for. De ville nødig ha det ettermæle at de hadde flyttet delesteiner. De ønsket ikke å bli gående som «deilesgastar» og bære delesteiner til evig tid etter at de var døde. Var det ikke da å mistenkeliggjøre grannene når Iver Olssøn fredlyste delesteinene mot dem? Vi som lever i dag, skal ikke bare fordømme de gamle fordi de dreiv med delesaker. Vi får på den måten ganske mange interessante opplysninger som vi eller kunne mistet, det gjelder daglig samvære, arbeidsliv heime og i utmarka, henting av matnyttig fra skog og mark, både til folk og dyr, avtaler av ymse slag, priser, grannekunnskap, godt og vondt. Dessuten er det tatt vare på en mengde stedsnavn i deledokumentene.

s. 30

De kan gi mange nyttige og interessante opplysninger. Vel er de fleste av dem i bruk ennå, men enkelte er gått ut. - Noe folk ofte spør om, er hvordan det har seg med de Bikkjebett som finns i dalen her. Det er flere av dem. Direkte har de ikke noe med delesakene å gjøre, men det er en overføring av fast eiendom fra det ene bruket til det andre, - forutsatt at det er noe i de gamle sagnene. Vi må ha fritt lov til å tru hva vi vil om det. Etter sagnet skal Vardhaugane være kommet fra Reistad til Skartum for et bikkjebit. Altså skulle ei eller annen vanartet bikkje fra Reistad ha bitt en på Skartum så ettertrykkelig at Reistadeieren måtte ut med

800 mål skog i bot. Støa av nørste Gren (gnr. 8, bruk 15) skal være kommet unna hovedbølet ved et bikkjebit, er det fortalt. «Bikkjebett» finner vi på Øverby i midtre Sigdal og på Hamre i Eggedal. I forbindelse med delene nevner vi at i gardstaden mellom Støvern og Støverenhaugen er Delesgranhaugen. Det er en gammal gravhaug. Det er vel mulig at den er blitt liggende i fred nettopp fordi den ikke burde røres av omsyn til de døde, og at den så ble tatt som delepunkt seinere.

Holder vi oss fortsatt til folkeminnene, - folk likte gjerne å ha for seg delene i grannelaget, så nevner vi at Trettetjenn ligger på Nerdalseige. Der hadde gjeterne fra Grønhovd og Nerdalen den avtala at den som først kom på Trettetjenntangen med buskapen om dagen, kunne kvile der. Noe fast dele for beitene var det ikke, «det var horn i mot horn, og klov i mot klov» som det stod i et gammalt papir. (Gulbrand Grønhovd oppl. 1955)

Det er fortalt som et gammalt sagn at da Eidal og Skinnemoen skulle dele skogen, sto de ved grinda ovom Narves-Skinnemoen og delte. Eidal skulle ha østom, Skinnemoen vestom ei rett delelinje oppover fra grinda der de stod. (Ole O. Sætra 1950)

Et annet sagn gjelder delet mellom Hoffargardene. Der var det en blind mann som delte mellom sønnene. (S.Egg. II, s. 265)

Eli Thon i Hønefoss, hun var fra Blekaberg, fortalte fra hun var småjente at hun var med far sin oppover Listigen. Der lå Listigstein med et innhogget kors. «Åkken har gjort detta i stein?» spurte hun. «Detta betir øst og vest og nord og sø, det,» svarte faren. (Eli Thon f. Blekeberg, 1937) Han forklarte ikke nærmere for henne om delet.

Bygdesamfunnet tar form.

For 6-8000 år sia lå Sigdal og Eggedal ubygde etter den siste istida. Det fantes ikke folk på lang lei ennå, for det de seinere nevnte for Tverrdalane, ja Numedal og Hallingdal med, var ubygde strøk. Det er alt annet enn lett å tenke seg dalene i en slik tilstand. Vi går ut fra at de første som slo seg ned og tok seg eiendom i dalen, opprinnelig var jeger- og veidefolk. Så snart de var blitt fastbuende, tok de seg et område som de nytta ut med jakt, veiding og fiske.

Der rådde ætta, ga vern og forsvar for de umyndige og sørget for de fattige. Det er mulig at landnåmstida i dalen gikk fredelig for seg, men helst ble det strid av det når ættene tørnet sammen i kampen om levemåten. Som vi har nevnt, var det forholdsvis svære områder de enkelte ætter hadde til rådighet. Likevel måtte det ta tid før de endelige grenser var klarlagt, så hver visste hvor langt veldet rakk. Om de fra først av gjorde opp all strid med granneættene med makt, ble det med tida ordnede forhold slik at de møttes til ting, til fredelig oppgjør. Vi har Tingvollen på Hov som minne fra den tida. Vi veit ikke så sikkert hvor den lå, heller ikke hva tid den ble tatt i bruk, ikke engang navnet er i behold. Den er nevnt på 1700-tallet, det er alt vi kjenner til om den. Vi går ut fra at den var møtested alt i vikingtida.

s. 31

Under åpen himmel samla de seg til ting alle de frie menn, de hadde møteplikt. På tinget gjorde de høgtidelige avtaler, og der var tinglysing. Der avgjorde de tretter og stiftet fred, bestemte bøter for drap og for sår i slagsmål, straffa tjuver og dømte mordere - slike som ikke ville vedkjenne seg å ha tatt liv. De høgtidelige avtalene gjaldt helst jordhandel, odelssaker og andre arvesaker. Ved felles dom på ting etter ting, fra ætt til ætt, vokste det fram lov, først for tinglaget, seinere for større områder. Den viktigste oppgave tinget hadde, var å holde oppe freden i dalen. Når to ætter rauk uklare, kunne de hver nevne opp 6 menn som skulle prøve å gjøre forlik. Førte ikke dette fram, kom saken på tinget. Og enda om det ble privat forlik, skulle saken legges fram for tinget. Der ble avtalen tinglyst. Denne måten å ordne tretter på, holdt seg langt ned gjennom tidene. I vikingtida finner vi at Østlandet var delt inn i herad, hvert herad var på fire fjordunger. Både herad og fjordung hadde egne ting til fastsatte tider. Det store tinget var en gang i året, de små hver vår og høst. Men om en mann hadde bruk for det, kunne han kalle sammen til bygdeting. Der måtte minst en fjerdedel av tingallmuen møte, om det skulle gjelde som lovlig ting.

Rikshistorien nevner at Håkon den gode ordnet med lagting slik at det ble et for Trøndelag, et for Vestlandet og kanskje et for Østlandet. Etter det kom vel Sigdal og Eggedal inn under Eidsiva tinglag. Utsendinger til lagtinget ble nevnt opp på heimetinget. På lagtinget møttes utsendingene med kongens ombudsmenn som bar fram kongens vilje. Der ble nå lovene gitt. Nå er det ikke så helt sikkert at Sigdal og Eggedal stadig sendte menn til lagtinget. Flere av Østlandsdalene hadde ting for seg sjøl, men retta seg etter de lovene som gjaldt for lagdømmet. Fra 1276 var det landslova til Magnus Lagabøter som gjaldt. Nå var det kongelige embetsmenn som handhevet lovene, lagmannen var med og dømte, for nå satt han med i lagretten som han sjøl hadde vært med på å nevne opp. Dermed var Sigdal og Eggedal blitt en liten del av det store riket som stilte krav til hver enkelt bonde. Han hadde nå å rette seg etter landsloven. Sjøl hadde han lite han skulle ha sagt om han var aldri så misnøgd med skatter og plikter.

s. 32

Ved de tider Svartedauen herja, var det lagmannen som hadde makta. Bygdene her kom inn under lagmannen i Oslo, eller kanskje det var under Tunsberg. Hvor mye det betydde i praksis, er ikke godt å si, for de gamle bygdetinga holdt seg. Der var det en 6 eller 12 manns lagrett som dømte. Lagretten var gjerne oppnevnt av kongens lensmann. Da det så ble klaga over at disse bondelagrettene var lite dugelige til å skrive for seg, ble det i 1591 ordnet slik at en svoren skriver (sorenskriver) skulle være med på tinga og hjelpe bøndene med det. Men det gikk ikke lang tid før disse skriverne ble formenn i retten - slik at de styrte tinget. Snart glei domsmakta og over fra bøndene til sorenskriveren. For med eneveldet i 1660 kom den forandring at mens de tidligere lagrettemenn var valgt for livstid, ble det nå bare for ett og ett år. Nå ble lagrettemennene bare tingsvitner, det var sorenskriveren som dømte. Derfor finner vi sist på 1600-tallet at folk som hadde stelt seg nokså ille de siste åra, likevel ble tatt til lagrettemenn. Vørnaden for lagretten var ikke stor lenger, det var ikke noen æressak å høre med blant de 12 utvalgte, slik det hadde vært i eldre tider Tingstellet glei nå ut av hendene på bøndene, over i hendene på kongens ombudsmenn, særlig skriveren og futen.

s. 33

Sigdal og Eggedal, med Snarum og Krødsherad, var det gamle Tverrdalane. Dronning Margaret ga i 1388 Eiker, Modum og Tverrdalane i len til Benedikt Nikulassen, samtidig som han fikk kongens innkomster av Kobbervik ved Drammen. (D.N. 6. mars 1388) Dette forleningsbrevet ble stadfesta av kong Erik i 1392. Videre er Tverrdalane nevnt i et brev der seks lagrettemenn «a Twerdalenom» dømte i ei sak om Lesteberg i Krødsherad.

(D.N. 28. september 1470)

I 1446 var Amund Audunson bispens ombudsmann over Modum og Tverrdalane (D.N. VIII, s. 328) og Bent Bentsen lensmann over Tverrdalane i 1464. (D.N. XVI, s. 221)

Bygdene rundt Drammensfjorden er i grunnen lite nevnt i sagatida. Lier og Eiker er med, men Tverrdalane er ikke nevnt idet hele tatt. Snarum, Krødsherad, Sigdal og Eggedal lå nok der, skogkledde fra elv og fjord opp til de høgste åsene, med fastbuende folk på små rydninger, langt mellom hver. Men folka her laga ikke historie som var verd å akte på. De hevdet seg ikke som erobrere eller krigere, de utrettet ikke noe som ga dem rom i historiebøkene. Til det budde de for spredt og var for få. Fedrifta var den viktigste næringsvegen fra tidlige tider av. Attåt den kom jakt og fiske. Vi veit at leilendinger her svarte landskylda i gråskinn, så fiske og veidestader var verdfulle herligheter til gardene. Dette tyder på spredd busetting.

Hugser vi så den opprinnelige delinga av dalen i omkring 30 store ætteområder, forstår vi at det ble langt mellom hvert, og hver bonde hadde vel nok med sitt. Om så hendte at de sloss litt seg imellom i bygda, eller de holdt oppgjør med folk fra grannebygdene, var det ikke noe som kom rikshistorien ved. Vi hører ikke om at modige menn fra Tverrdalane var med i hærtog, heller ikke om de var med i borgerkrigene. Hvor vidt folk her var med på vikingferder, veit vi ikke det minste om. Men at det alt tidlig har vært samband med sjødistriktene, er sikkert. Vi ser det av funnet på By. Sjølve runesteinen må være kommet utabygds fra, vi har ikke slik stein her i dalen, og de frankiske myntene som lå i haugen under steinen, er fra tida omkring året 650.

De fire fjerdingene.

Etter det vi veit, har Sigdal og Eggedal alltid hørt sammen. De to bygdene ble gjerne nevnt for Sigdal. Utad var de ett, men innad var det fire fjerdinger. I mellomalderen omfattet Tverrdalane «fjordungene» Sigdal, Krødsherad, Singedal med Eggedal og Snarum med Nykirke, Seinere falt Snarum-Nykirke fra, og alt før 1664 finner vi Singedal som egen fjerding. Sammenligner vi skylda for de tre fjerdingene i dalen, finner vi at Eggedal og Singedal hadde omlag like stor skyld, 27 og 26 skyldmark, mens sigdalsfjerdingen var på 54 mark, altså omtrent det dobbelte. (1667)

Deling i fire fjerdinger skriver seg fra tida før kristendommen nådde hit. Hver fjerding hadde sitt gudehov å samle seg om. I Eggedal var det Hovland, i det seinere Singedal var det Hov, i Sigdal Torshov ( = Tossog - Trøseng). Da så kristendommen kom en gang etter året 1000, kom Sigdal og Singedal til å gå sammen om kirken. Den ble lagt så langt opp som på Holmen. Det ble Sigdal eller Holmen kirke. Singedal fikk ikke noen kirke, derfor ble med tida Sigdal fellesnavn for de to fjerdingene, så når det gjaldt det kirkelige, men de skreiv gjerne Holmen sogn.

s. 34

De fire fjerdingene var - på 1600 tallet - Sigdal, Singedal, Eggedal og Krødsherad. Vi har i bind III (s. 1215) pekt på denne gamle inndelinga. Den var med tida gått omtrent i glømmeboka. Særlig var det Sigdal og Singedal som ble tatt for ett og det samme. Det var heller ikke så greit for de danske embetsmennene å holde de to navna fra hverandre, så like som de var. Såleis ser vi at Bergan i Eidalsroa i 1699 og 1708 er ført i skifteboka som Bergan i Sigdal, men i 1709 som Bergan i Singedal. Alt i 1438 holdt de på å ta feil. I et brev som er skrevet på Båsum det året, om et jordkjøp i øvre Ulberg i Holmen sogn, er det først skrevet «Wglabergom sem ligerj Sig», men så er Sig strøket og i stedet satt «j Singadale». Dermed var det riktig. (D.N. 13. januar 1428)

I 1371 skreiv de «Flagum j Sigdal j Holmhem sonk», det er jo rett - men når de noen år seinere lot Strand ligge «j Sigdale», var det feil. Jens Kraft sier at den øvste delen av sognet ble nevnt for Singudal i gammal tid. Sigdal nådde fra gammalt av fra og med alt Nykirke på

Modum, - dvs. alt av Modum vestom Drammenselva og Simoa, såleis hele Simostranda - til og med Flågan og Vik. Tingelstad på Modum er i 1399 nevnt under Sigdal. Ved ei delesak mellom Mjøseng og Bergan i 1649 ble det vitna at Ronebekk skulle være dele mellom fjerdingene Sigdal og Singedal. Fjerdingene var verdslig inndeling, så når Foss i Singedal i

1687 er ført «udj Singedahls annex tilliggende Sigdahls Prestegjeld», må det være ukorrekt, for vi kjenner ikke til at Singedal noen gang var et eget sogn med egen kirke. Grenskogen har alltid hørt inn under Sigdal, men i 1681 ble denne grenda nevnt som et bygdelag for seg. Det var ei delesak mellom Sigdal og Vatnås det året, og delet ble nevnt for «et radele bygdene i mellom». Fra 1649 har vi den opplysningen at folk fra Grenskogen gikk for vestmenner nede i Kirkebygda i Sigdal. Det må være feil. Det var numedølinger og telemarkinger som var vestmenner her, folk på Grenskogen hørte bygda til. Sigdalsfjerdingen skilte seg ut fra de tre andre fjerdingene ved at 19 garder der svarte en årlig avgift som ble kalt avråd. Samtlige fjerdinger her var fritatt for å ta del i leidangen, de slapp altså å ruste ut hærskip og skaffe mannskap til dette. I stedet svarte de vissøre til kongen hvert år. Men Sigdal ga avråd, en årlig avgift eller utredsle. På enkelte områder holdt den gamle fjerdingsinndelingen seg til langt inn i dansketida, såleis inna det militære, ellers ble ikke denne inndelingen nytta. Men navnet Singedal holdt seg lenge. Håkon Mjøseng kunne hugse at de i hans ungdom brukte singedøling om folk fra Eidalsroa, men ikke for fullt alvor. «Døm jåla seg og kalla døm singedølingar,» fortalte han.

De fire fjerdingene var ei fast ordning i 1675 da statholder Gyldenløve kom med pålegg om at varder og vardehus skulle settes i stand. For det ble tatt ut to menn fra hver fjerding til å ordne med det og fordele vaktholdet mellom bøndene. Valgt ble Narve Eikje og Kristoffer Vad i Sigdal, Bjørn Strand og Asle Bergan i Singedal, Torstein Kopseng og Fingar Berg i Eggedal og Bjørn Nore og Palme Fyrand i Krødsherad. Her holdt de seg altså til fjerdingene. Men på tinget i 1684, da det skulle settes inn menn som skulle ha tilsyn med fattige folk så disse ikke reiste omkring fra sted til sted, ble Sigdal delt i to. Den «ytre fjerdingen» rakk fra Modumsdelet oppover til og med Hovland og Velstad, så kom Sigdal, kalt den «øvre fjerdingen fra og med Vad og Eikje opp til Singedalsdelet.

s. 35

Enda var den ytre delen så stor at de nevnte opp 7 tilsynsmenn der, 5 i Sigdal, 3 i Singedal, 9 i Eggedal og 8 i hele Krødsherad. Dette var gjerne ei lokal inndeling, men «den ytre fjerdingen» er nevnt flere ganger i tingbøkene i denne tida. Den ble kalt Grensfjerdingen. Så tidlig som i 1518 solgte Reidar Olsen til Engebret Olsen 7,5 øyresbol i «Bergan som ligger i Grensfjerdingen i Holmen sogn.»

Vi nevner og andre inndelinger av bygdene her, de var kommet opp litt etter litt.

Kirkebygd var det både i Sigdal og Eggedal, Kjørkebigda i Sigdal og Kjørkjebigda i

Eggedal. Mens det sistenevnte har holdt seg til vår tid, er det sjelden å høre nevnt

Kjørkebigda i Sigdal nå. Etter hvert som det ble flere oppsittere i ei grend, helst ved at den opprinnelige garden ble delt i flere med samme navnet, ble ikke samnavnet grend, men ei ro. I Sigdal er det mer enn 25 slike «røar», Bjønndalsroa, Øverbyroa, Berganroa, Åbyroa osv. Vi har Eidalsroinger nevnt alt i 1686, så dette med ro er gammal inndeling.

I Eggedal er det bare noen ganske få «røar», Engarsroa, Råensetroa, Sølandsroa. Der er det mer vanlig med «garane -garenn» som samnavn: Kofsegarenn, Solegarenn, Frøvøllsgarenn osv. Riktignok har vi Nesgarane, Sundsgarane, og noen flere som vi ikke nytter «ro» om i

Sigdal og, med det er de færreste. Vi har ei grøvre inndeling, etter lendet, såleis har vi fire skogsgrender: Grenskaugen, Finnerudskaugen, Hiåsskaugen og Neddælsskaugen, der bur det skaugbøringar. «Skovbøringer» er omtalt i tingbøkene alt på 1600 tallet.

Eiddal som navn på dalen langs Eidalselva er gått over til å bli gardsnavn, men dalen langs Tukuelva har det gamle navnet Tukudalen. Der var det ingen stor gard med det navnet, derfor ble det ikke Tukuroa, men Tukudalen med tukudølingar, det eneste «dølenavnet» vi har omframt sigdøling og eggedøling. Om en bestemt person fra Eidal kan vi si Eddølingen, men det er ikke samnavn for alle Eddælsroingar. De gamle snakka om oppibigding i Sigdal, øvrebigding, vestbigding og nordbigding i Eggedal, kjørkebigding i Sigdal og kjørkjebigding i Eggedal. Rundt i grannebygdene var det fra gammalt av vestmennar i vest, nordmennar i nord, østmennar i øst. Vestmennar var telemarking og numedølingar, enten det var lingdøling, flesberging, rølling, noring eller tinndøling. Nordmennar var fra Vestlandet. Østmennar var krilling, snaring og ringerikinger, så som sokndøling og ådøling. Hallingane er ikke nevnt som nordmennar, og moing og eikværing er aldri nevnt som sø- eller østmennar.

Bygdenavn.

Prost Hasleffga i 1810 en innberetning om antikviteter i Sigdal. Han refererte da noe han hadde hørt her: «Et løst Sagn, at der i ældre Dage skal have boet en Konge på Gården Bye, og som man vil skulde have heddet Siig, efter hvem Sigdahl skal have fået sit Navn, turde snarere skylde en bøjdestolt Vanitee, end Virkeligheden, sin Oprindelse.» (UB, Ms. in folio nr. 1056/II)

I Eidalsroa har det fra gammalt gått et sagn om at en kong Sigg skal ligge gravlagt i en haug i nedre jordet på østre Eidal. (Oppl. bl. a. ved Knut A. Skinnemoen)

s. 36

Vi får vel heller holde oss til den mer vitenskapelige forklaring av Sigdalsnavnet, at det kommer av elvenavnet Simoa, elva som renner sakte. Et mer folkelig opphav til navnet var gjengs lære i dalen for et par mannsaldrer sia, etter det Peder O. Skatvedt fortalte i 1911: Ser en dalen fra en av åsene, så som fra Olhovd, er den formet som en sigd, skaftet er dalen opp til Prestfoss, sigdbladet er fjordene oppover til Båsum. Av det skulle Sigdal komme. Det er grei forklaring, det er bare det å innvende at da måtte dalen hete noe slikt som Skjirudal, for sigd fantes nok ikke i bygdemålet. Elva fra Solevatna ut til Soneren het nok en gang Singa eller Sing, av det kommer så fjerdingsnavnet Singedal. Singa er elva som bruser sakte og enstonig, det høver ganske godt for det meste. (Thorsten Eken: Stedsnavn fra en østlandsk skogbygd – i manus)

Hva Eggedal angår, har sorenskriver Gert Falch i 1744 referert sagnet om kong Egg eller Egge som regjerte i Eggedal en gang. Andre holdt på at det skulle være en eller annen kongelig embetsmann som budde i Eggedal og ga navnet sitt til dalen «begge deler ganske uvisst etter mine tanker» føyer sorenskriveren til. Vi kan være enige med ham idet. Det er blitt ymtet om at navnet Eggedal gjerne kom opp ved at folk der i dalen dreiv med jernblåster og solgte eggjern. Vi bør kanskje gjøre sorenskriverens ord til våre og si at «det er uvisst i våre tanker». Da har det vel mer for seg som årsak til Eggedalsnavnet det vi ser om vi kommer ut på Medalskleiva og ser utover alle de fjelleggene som stikker opp. Fra det stedet faller det naturlig å kalle dalen Eggedal, Ejjedæl som de gamle sa. Ellers er det greid ut om bygdenavna tidligere. (S.Egg. I, s. 3)

Steinalderminner.

Det er forholdsvis få funn fra steinalderen i Sigdal og Eggedal, og de som er, er funnet spredd over hele dalen fra Solumsmoens lågland til lengst oppi Eggedal. De fleste av disse steinsakene er nå i Oldsaksamlingen i Oslo. Der er de å få se både for lærde og ulærde. I Bygdemuseet for Sigdal og Eggedal ligger en slipestein fra Støvernhaugen. Det er mye kvarts i den.

Den er et passelig løft og har djupe spor etter kvessing av steinredskaper. Denne slipesteinen snudde ikke rundt, den lå stille slik at spydspissen eller pilespissen måtte skyves att og fram i sporet for å få polert egg.(11) Alderen er det ikke noe å si på, rundt 4000 år, etter det fagfolk sier. Oldsaksamlingen i Oslo har en lignende stein, også fra Støvernhaugen. Vi gir igjen ei liste over de steinalderfunn som er kommet inn til Oldsaksamlingen fra dalen her:

Sigdal:

Solheim på Grenskogen:

ei tarvelig skaftholøks av stein

Solum i Sigdal:

spissnakka steinøks og skiferøks uten hol, funnet ved tufting til løe.

Kolsrud:

simpel skaftholøks

Skatvedt:

del av steinøks, nå i Store Nord. Mus., Stockholm

Støvernhaugen:

slipestein

Stubberudlandet:

to steinøkser uten hol

Køssa av Sund:

skaftholøks, stor, men ødelagt

Frågått:

handtak av en flintdolk

Strand:

steinøks med skafthol

Ramstad:

buttnakka steinøks

Eggedal:

Rødningen (Ertesprang):

tynn-nakka flintøks, stor

Frøvoll:

steinøks med skafthol.

Teige:

spydspiss av grå flint og skaftholøks

Åsland:

buttnakka steinøks

s. 37: Bildeside – Steinøkser

s. 38

Vi kan videre nevne - etter opplysninger fra folk i bygda – at det er funnet en del bruksting av stein på forskjellige steder i dalen; ei polert flint skaftholøks på Jokstad, to steinøkser på Kolsrud og ei skaftholsteinøks på Solull, skrape eller uvand øks på Jellum (av skarp sandstein), del av ei flintøks på Ramstad, den er forresten tvers av i skaftholet, og ved Glessjøen en flintdolk som sto opp og ned i sanden ved stranda. Attåt dette har folk funnet andre ting av stein, små flate hjul med hol i midten, 3-4 cm breie, det er snellehjul, glatte steiner med innhogget spor rundt på midten (garnsøkker) , andre steiner med hol i kanten (vevtyngder) og steinnål med «auge» i den ene enden. Det er helst ting som skriver seg fra seinere tider. - Men det ligger sikkert atskillige steinredskaper i jorda her ennå, med tida vil det nok bli funnet saker av interesse.

Bronsealderfunn mangler heilt her fra dalen. Det var de rike som hadde råd til å koste seg smykker og våpen av bronse, dette kostbare, innførte materialet. Skal vi så gå ut fra at fedrene våre den tida (1500-500 f. Kr.) fortsatte med sine steinvåpen og steinredskaper fordi de satt i små kår? Det finns altså ikke det minste av bronse som er funnet etter dem fra den tida. Med jernalderen ble steinredskapene gammaldagse, men de var fortsatt i bruk i lange tider, for jernet var også dyrt, det tok tid før kunsten å vinne ut jern av myrmalmen ble kjent. Derfor var det innført. Det var nok flintesteinen og, så de nytta stedegne steinslag attåt. Likevel var det en skilnad i innkjøpet, jernet kosta atskillig på produksjonsstedet, flintestein var det nok av så snart de kom ut til kysten eller kanskje over til Danmark.

Jernalderen tok til omlag 500 år før Kristi fødsel så jamtover i landet. Hva tid bygdefolka her tok jernet i bruk for alvor, kjenner vi ikke til. Så snart kjennskapet til jernblåsteren kom hit, hadde de muligheter for å skaffe seg dette verdfulle materialet. Dermed kunne de skifte ut stein med jern i arbeid, jakt og kamp. Samtidig med at kunsten å lage jern ble kjent, satte det inn med råere og kaldere vær enn det hadde vært i bronsealderen. Det førte med seg atskillige forandringer i plante- og dyreliv, dermed også i livsvilkåra for menneskene. Hvor vidt dette fikk særlige følger for folk her i dalen, kommer an på om de ennå levde på jeger- og veidestadiet, eller om de var jorddyrkere med buskap. I tilfelle de var nådd til en viss kultur som bønder, måtte omslaget til et mer ugunstig klima virket inn på velstanden. (Det norske folks liv og historie, s. 94 flg.) Men all den tid vi ikke har bronsealderfunn her, er det rimelig å gjette på at veiding, jakt og fiske var næringsvegen for de fleste framover til etter Kristi fødsel. Det var nettopp i disse første hundreåra av vår tidsregning at vin-gardene fikk navn. Fra før vår det bare garder med naturgitte navn. Som vi har nevnt annet sted her, har vi bare to vin-garder, Støvern og Eikje. Vin var ordet for grasslette. Noe yngre er heim-gardene, kanskje fra omkring år 500. På den måten får vi et bilde av busettinga her: De første som tok fast bustad, valgte fritt hvor de ville slå seg ned, på Nes, Vad, Sund, Vik, Strand eller Berg. Det kan være av de eldste. By er stedet der folk bur, alderen er vanskelig å bestemme.

s. 39

De grønne grasslettene fristet til nybygg, så kom altså Styfrvin og Eikvin med. Videre kom heim-gardene til, ofte med navn i forhold til de eldre: Solheim (Solum eller Sole), Skartheim, Holmheim, Bosheim, Narheim, Jelheim. (Se ellers under Jordbruk her.)

I Oldsaksamlingen (Historisk Museum) i Oslo er det atskillige jernsaker som er funnet her i dalen. Fra den eldre jernalderen, tida før år 700, er det ikke mye:

By:

Runesteinen

Hunstad:

tveegga sverd, spydspiss og skjoldbule

Skatvedt (Nerstad):

fingerring av gull, to bronsespenner, bronsenål, et kjedestykke av bronse, 4 perler av rav, og deler av 20 glassperler, snellehjul av leire, vevskei av jern, stykker av leirkar, rester av to kniver av jern samt mange mindre ting og deler av slike.

Skyliholt:

Kort, brei spydspiss av jern

Bakken (Øverby 71):

tveegga jernsverd

Det er innen et lite distrikt samtlige funn hører heime. Tar vi unna funnet i Bakken, ligger de andre funngardene innom en sirkel vel 3 km tvers over. Dette distriktet må være det rikeste i eldre jernalder. På søre Skatvedt ligger en svær gravhaug som skal være fra tida mellom år 600 og 800, det er en merovingerhaug. Den er ikke utgravd og går under navnet Kølahaugen der i Skatvedtroa. (Oppl. ved professor dr. Gutorm Gjessing 1943)

Tida fra år 700 til 1050 er gjerne nevnt for den yngre jernalder, men navnet vikingtida er vel mer kjent. Fra dette tidsrommet har vi mange funn, disse oldsakene er å finne i Oldsaksamlingen i Oslo. De viser et rikere utstyr, «jernkulturen» var nådd inn i dalen her for fullt. Det er sikkert mer enn en slump at også denne perioden er rikest i distriktet omkring Støvern, der er de eldste funn gjort, mest gravfunn. Det er nettopp fra dette tidsrommet vi har gravhaugene våre, og disse er det ikke så få av. Somme er gravd ut i seinere tid, enkelte er røvet før, men de fleste ligger urørte. I kartoteket i Oldsaksamlingen er det nevnt gravhauger på disse gardene (1942): By, Skatvedt, Støvernhaugen, Hovland, Haugan, Eidal, to hauger, Albjørk, Hovland i Eggedal. (S.Egg. I s. 239, om Rabanshaugen.) Teige og Haglebu. - Til disse kommer en del hauger som ikke var registrert i 1942:

s. 40

Hele den rekka av hauger som ligger på strekningen fra Ødegården til Grima, 17-18 i alt, funnet på en dag av professor dr. Gutorm Gjessing i 1946.

På Eikje ble en av tre hauger gravd ut i 1946, likeså en på øvre Haugan, men der er det seks til nær ved, flere på nedre Haugan, nær Solvang. I delet mellom Holmen og Ramstad er det en haug. På søre øvre Vad pløgde de opp ei steingrav i 1920 åra, rett øst for husa. Om det en gang har vært gravhaug der, er ukjent, steinkista lå i gammal dyrkingsjord. Under vegarbeid kom de i 1920 åra på ei steingrav øst og ned for husa på Nubberud. Den ligger under vegbanen nå. I Hansongarden i Eggedal fant Lars G. Hansongård ei firkanta kiste av stein satt på kant, men om det var ei steingrav eller det var ei gammal åretuft er umulig å si nå. Videre ble det for noen år sia gravd ut ei grav på Ulberg og ei på Hov. (B.B. 26. februar 1948) Det er den på Ulberg vi har med fotografi fra. Sammenligner vi det utstyret som var i den eldre jernalder med det som er funnet i vikingtidsgravene, f. eks. på Østby, slår det oss hvor mye rikere folk var på jernredskap og våpen i den yngre jernalderen.

Østbyfunnet er kanskje fra tre forskjellige gravlegginger, men så er det hele 61 nummer i denne samlingen: 2 tveegga sverd, spydspiss av jern, øks, skjoldbule, 20 pilespisser, 10 linheklestifter, 3 rangler, 2 ljåer, 2 sigder, 2 plogjern, 5 arbeidsøkser (celter), hammer, 2 filer, 3 kniver, 2 eldstål, 2 munnbit, beslag til seletøy, 3 kroker, 2 handleddsringer av bronse, vevskei, saks, steikepanne, grytehødde, flere gangjern, skrinhank, 2 nøkler, en krampe, 4 ringer av jern og mer til. Vi ser at alt i vikingtida hadde de her i dalen redskap og utstyr som i mangt var like rikt som det de hadde langt inn på 1800-tallet.

Et annet rikt funn er fra Støvernhaugen, det er visst etter seks forskjellige gravlegginger. Jamt over er det samme utstyret i dette funnet som det fra Østby, men her er slipesteinene med. Funnet ved Haglebu i 1918 er atskillig kjent i litteraturen. Det skal skrive seg fra tida omkr. år 700, og inneholder: Svært enegget sverd, 92 cm langt, uten hjalter, øks, 6 pilespisser, høg skjoldbule med pigg, eldstål, sigd, kniv, nøkkel, gangjern, låsbeslag og hasp til et skrin, smietang, biksel, noen mindre småsaker av jern og skiferbryne. Attåt dette var det brente bein og noe kol.