fugler for folk flest

bjørn øfstaasfugler for folk flest

bjørn øfstaas

Ta ungene med ut i naturen!

Vi vet at holdninger og interesser bygges i ung alder. Du kan gi dine barn gode opplevelser og verdier ved å ta dem med ut på tur. Å gå sammen i naturen bygger relasjoner, styrker kroppen og gir ro i sinnet.

Kontakt med dyr og natur gir glede!

fugler for folk flest

Bjørn Øfstaas er født på Toten i 1942. Der vokste han opp før han flyttet til Ålgård i 1967.

Bjørn er gift med Ingeborg, og sammen har de tre barn og ni barnebarn. I dag er Bjørn pensjonert, etter å ha jobbet som lærer på Gjesdal ungdomsskole, de siste årene også som rådgiver.

Naturfag har vært Bjørns hovedinteresse. Særlig den lokale faunaen har betydd mye. Fugler er Bjørns spesialfelt, som han han viet mye tid til.

Bjørn har lenge vært en del av det politiske miljøet, blant annet som representant i kommunestyret og ulike utvalg. Han har også 20 års fartstid med kommunalt viltarbeid.

9 788293 193012

8 9

Vi har to typer lommer som hekker i Norge og i Rogaland. Smålommen skilles fra storebroren, stor-lommen, ved at den er slankere, at den ofte peker svakt oppover med nebbet, men først og fremst på at den i sommerdrakt har en lang, rødbrun strupeflekk. I nakken har den hvite striper, nettopp der storlom-men ikke har dem. Ofte er lyset slik at strupeflekken virker mørk. Grå hals, mørk strupe og ensfarget kroppsoverside er derfor kanskje de beste kjenne-tegnene. Ryggen er overstrødd med små, lyse v-tegn. I vinterdrakt er hele fuglen nokså lys, og da er disse tegnene viktige for å kjenne den fra en mørkere stor-lom. Da er det heller ikke enkelt å skille ungfugler fra voksne, men ungene er mer grå.

Mens professor Svein Haftorn antok at smålommen var forsvunnet fra Rogaland og deler av det sørvest-lige Norge på 70-tallet, hekker den nå sparsomt i Gjesdal. Sannsynligvis har den alltid gjort det. Ofte

gjemmer den seg bort i øde småvatn langt fra folk, og slike har vi mange av. Frafjordheiene er et kjent hekkeområde. Smålommen er langt mer vanlig her i trekktiden. Jeg har sett lom i utrolig mange vatn rundt om i kommunen. Smålom er regelmessig å se i Limavatnet, hver vår og høst.

Vårt kjekkeste møte med den hadde vi på Viemyr, dette flotte naturreservatet i Madlandsheiene rett opp fra Dirdal. En periode gikk jeg mye i disse heie-områdene for å gjøre meg kjent med faunaen der. Vi var på vei hjemover i kveldinga over myra da en stor fugl kom flygende. Idet den passerte oss, var det som om den ombestemte seg. Plutselig bøyde den av og dalte ned i det eneste lille tjernet som finnes der. Vi listet oss tilbake, dekket av en stor stein. Lenge lå vi der på forholdsvis kloss hold og betraktet denne vakre fuglen. Kveldssola ga den et trolsk skjær, og vi hadde et adrenalinkikk ved dette uventede møtet.

Vi listet oss vekk uten å skremme den opp, noe som også ga oss en god følelse. På en underlig måte kjen-tes det som om vi hadde spilt på lag med naturen.

Vi trodde først at den hekket der, men ingen ting tydet på det. Jeg har heller aldri lett etter reir av lom. Risikoen for å ødelegge hekkingen er for stor. I denne tida er den nokså sky og er kjent for ikke å tåle store forstyrrelser. Økt ferdsel i fjell og utmark, sammen med sur nedbør, synes å være to viktige årsaker til at bestanden minket kraftig på slutten av 1900-tallet. Nå synes antallet å øke igjen.

Den europeiske bestanden er estimert til å være i underkant av 100.000 par, og snaut 10.000 av disse hører hjemme i Norge. Forskere ser en sammenheng mellom sildebestanden og svingninger i smålom-populasjonen. Store deler av året henter lommene maten i havet. Sterke årsklasser i sildebestanden også

her sør, kan ha vært årsak til økning-en i antall smålom som vi har hatt de siste årene. Det er i åpent landskap med små vatn at den liker seg, og reiret legges som regel ved ferskvatn. Føden blir hentet langt vekke, gjerne i større, fiskerike vatn eller ute i saltvann. Som regel hekker den helt i vannkan-ten, gjerne på en tue eller en holme. Den har føttene så langt bak at den knapt kan gå og sklir helst på buken når den er på land. Da er det praktisk å være nær vannkanten for stille å gli ut i vatnet ved besøk. Smålommen er også sårbar fordi den legger få egg, vanligvis bare to lange og oliven-grønne med svake, mørke flekker.

Begge kjønn deltar i både reirbygging og ruging. Det er ikke mulig å se forskjell på hunner og hanner. På hekkeplassen er de territorielle og jager vekk alle andre, men vi har også eksempler på kolonihekking. Oftest ligger det bare ett reir ved et vatn.

Madlands lille rødeSmålommen er den minste av alle verdens lommer, men vil ikke vite av det

Smålommen har en høy sigarføring. Foto: HH

Gavia stellata

Fuglene opptrer helst i par, og jeg har aldri sett mer enn fire smålommer samlet. Da har det vært snakk om et par med unger. Den er likevel regnet som den mest sosiale av lommene. Under overvintring, som foregår i kystnære strøk her i landet og rundt Nord-sjøen, kan det midlertidig dannes større flokker. Dette kan også forekomme på våren mens de venter på at isen skal forsvinne i hekkevatnet.

Tidligere ble lommene sett på som konkurrenter om fisken. Det har faktisk vært skuddpremie på dem, men de er nå fredet. Det er ingen grunn til å frykte smålommen. Riktignok tar den noe småfisk, men også en god del krepsdyr og muslinger, i tillegg til noe plantemateriale og en god del insekter med larvestadiet i vatn.

Mens ”den lille røde høna” gjorde nesten alt, og Maos ”lille røde” ga svar på nesten alt, er det fortsatt mye ugjort og mye vi ikke vet om denne minste lommen med rød hals. Det vi vet er at den holder hodet høyt og at mengden ser ut til å øke propor-sjonalt med avstanden fra Oslo.

Altså helt motsatt av ”maktå” i den store bedriften på Forus med husmannskår og husflidlogo.

Smålommen hekker som regel helt i vannkanten. Foto: RSK

Smålom

16 17

Svart og litt skummelStorskarven dukket plutselig opp i nesten alle våre vatn på slutten av 90-tallet.

Vi har fra gammelt av hatt to hovedtyper av skarv i Norge: toppskarv og storskarv. Toppskarven er lett å kjenne på den markerte fjærtoppen på hodet. Dette er en fugl som alltid har holdt til i Rogaland, og oftest er det den vi ser sitter på steiner ute i sjøen langs Jærkysten. Sjøfuglreservatene Ferkingstadøyane og Kjør er viktige hekkeplasser. Etter at de nærmest var borte fra vårt fylke før og rett etter krigen, tok bestanden seg kraftig opp på åttitallet. Vi regner med at det nå årlig hekker rundt 1000 par toppskarv i Rogaland.

Ser vi i fuglebøker, finner vi oftest at storskarven ikke hekker sør for Trondheimsfjorden. Ja, på hjemmesiden til Norsk Ornitologisk Forening ligger det et kart fra den store Atlasundersøkelsen i 1994 som viser klart at dette var tilfelle da. Men straks etterpå skjedde det noe. Jeg tok deltidsstudier i råd- giving på den tiden og studerte sammen med Andreas Gjesdal. Det var han som gjorde meg

oppmerksom på tre store svarte fugler som satt mye i furuene på Kadlaneset ved Ålgård skole den høsten. Et par ganger til dagen gjorde de seg en tur rundt vatnet, sannsynligvis for å få i seg noe mat. De ble værende i godt tre uker. Så gikk det to år før jeg en høstdag fikk telefon fra Arve Ullebust som kunne fortelle at han hadde sett 12 storskarver ved Nese i Edlandsvatnet. Plutselig var de overalt. I nesten alle vatn kunne vi se at de dykket etter fisk. Dette skjedde samtidig både her i Rogaland og i Østfold. Hva hadde skjedd?

Forklaringen er at vi har to raser av storskarv, en sørlig og en nordlig underart (Phalacrocorax carbo carbo). Denne siste hekker i fuglefjell og på nakne holmer langs kysten og er knyttet til saltvatn. Den har stadig bredt seg sørover de siste årene, men er her hos oss bare på trekk eller vinteropphold.

Den sørlige underarten (Phalacrocorax carbo sinen-sis) har vi begynt å kalle mellomskarv, siden den er litt mindre. Den har også mer hvitt på hodet i hekketida enn den nordlige rasen, og den er utbredt

i landene rundt Østersjøen og nede på kontinentet. Den har også en hvit flekk på låret i sommerdrakt, hekker helst i trær og foretrekker ferskvatn. I 1996 skjedde det en uforklarlig eksplosjon i utbredelsen av denne arten, og det ble i 1997 etablert hek-kekolonier både i Orrevatnet på Jæren og ved Øra nær Fredrikstad. En tror at det skjedde en masse-utvandring fra kolonier i Danmark og Østersjølan-dene, kanskje på grunn av

mat-mangel, at de ble for mange eller andre årsaker. De er tyde-ligvis kommet for å bli. Selv om kolonien i Orrevatnet og på Øra ble ødelagt, har de funnet stadig nye hekkeplasser. Så vidt jeg vet er det ikke påvist hekking av storskarv i Gjesdal, men de er her hele året, flest på høsten. Ungfuglene

I vinterdrakt er begge storskarvene svarte og vanskelige å se forskjell på. Men det er slik vi oftest ser dem. Foto: RSK

skiller seg klart ut med sin hvite buk, mens de voksne er helt svarte, unntatt i hekketida. Da har de mye hvitt på halsen og hodet.

Det er ikke til å legge skjul på at det har vakt en viss

Mellomskarv i Edlandsvatnet ved Nese høsten 2007 Foto: Ingeborg Øfstaas

bekymring at storskarven, som er en effektiv fisker, har etablert seg i Sør- Norge. I våre områder er det neppe noe problem. Vi har mange vatn med altfor småfallen fisk. Da jeg var med i Arbeidsutvalg for vilt og fisk, diskuterte vi om utfisking i enkelte vatn ville være praktisk og økonomisk mu-lig. Vi ga også en beskjeden støtte til forsøk på slike tiltak. Prøvefiske har vist at det er for mye fisk, og med for lav kondisjonsfaktor, i de fleste av våre vatn. Derfor har vi ikke sett på den som en farlig inntrenger. Kanskje kan de til og med hjelpe oss å holde nede bestanden av sørv, en karpefisk som etablerte seg i Edlandsvatnet og Lima-vatnet samtidig som skarven kom. Sørven er lite velkommen i våre vassdrag.

På Sørlandet derimot, har seriøse forskere ved Hav-forskningsinstituttet gått ut og gitt skarveinvasjonen skylda for at torsken er forsvunnet. Det må vel være å rette baker for smed. Hva da med Nord-Norge der saltvannsrasen S. c. carbo hekker i titusener? Vi regner med at det på høsten kan finnes 100.000 av denne atlantiske storskarven langs kysten. Og så

skulle ferskvannsrasen mellomskarv ha skylda? De har da også ”fått så ørene har flagret”

av ornitologer som med støtte i de fleste rapporter mener at det er overfiske

over lang tid som er den viktigste er årsaken.

Skarven er ikke fredet. Jakt-tiden er fra 1. oktober og ut november. Årlig skytes det i underkant av 10.000 storskarver her i landet, og Direktoratet for naturforvaltning har i en høring foreslått at jakttiden i ferskvann

kan utvides. For å muliggjøre at uttaket blir større har de foreslått at den blir lik som for stokkand, fra 21.8 - 23.12. Dette er fordi mellomskarv øker i antall over hele Europa. Om den er god på smak, er noe annet. Jeg har aldri smakt skarv, men vil tro at den smaker tran, slik som alkefuglene.

Karakteristisk for skarvene er at de sitter med utspilte vinger. Hvorfor de gjør det, har jeg ikke funnet noen forklaring på i faglitteraturen. Jeg har hørt at de skal mangle den fettkjertelen i over- gumpen som andefuglene smører inn fjærene med. Det er dette som gjør at vannet preller av ”som vann på gåsa”. Mangel på fett gjør at skarvene blir våte og må sitte og tørke seg etter dukkerten. Sikkert er det at de sitter mye slik, men om det er en rett forklaring, vet jeg ikke. Enda mer sikkert er det at dette med skarven er nok et eksempel på at naturen er i stadig endring, endringer som vi ikke alltid forstår så mye av. Og takk for det, hadde jeg nær sagt. Dette at vi ikke skjønner alt gir også noe å strekke oss etter. Vi trenger noen utfordringer for å kjenne at vi lever.

Phalacrocorax carbo carbo

StorskarvBakgrunnsbilde: DNS

1716

22 23

De synger ikke Sangsvanene blåser i trompet

Sangsvane er i utgangspunktet en nordlig art som har hekket her i landet svært lenge. Her hos oss over-vintrer de, og Oltedal har antagelig fått navnet sitt fordi sangsvaner årvisst har holdt til nederst i dalen ved Rage. Det gammelnorske navnet på svane var alpt (olpt) eller elptr. Mangeårig rådmann i Gjesdal, Vigleik Eide, mente navnet kunne ha sammenheng med formen på den gamle fossen der i dalen. Navnet betyr altså Svanedal, det samme som den nedlagte hjørnesteinsbedriften.

Vi har tre ulike svanearter som hekker vilt i Norge: Dvergsvane, sangsvane og knoppsvane. Dvergsvana er sjelden og så lik sangsvana at de er vanskelige å skille fra dem, men hun er litt mindre. Sangsvana har i nyere tid begynt å komme stadig lengre sør. Den hekket nær Halden i 1988 og på Hadeland i 1992, for å nevne to steder. Vi regner med at inntil ti par årlig kan hekke i Sør-Norge. I 1989 gjorde et sangsvanepar forsøk på å hekke i Sandnes. På 90-tallet fulgte jeg med en sangsvane som tilbrakte

sommeren i vika ved Gjesdalkyrkja sammen med et knoppsvanepar. Den holdt seg hele tiden nær reiret der hunnen lå på egg og ruget. Hver gang hannen kom på besøk, la den seg flat og gjemte seg i sivet. Det er heller ikke utenkelig at sangsvanene en gang vil komme til å hekke i Gjesdal. Dersom de etter hvert blir tryggere på folk, ville jeg tro det. Gjennom frostvinteren 2010 har de vist oss nye sider. I den åpne delen av Figgjoelva nedenfor Skokk bru har rundt femten sangsvaner vært i flere uker og også latt seg mate. Dette har aldri skjedd i de godt 30 årene jeg har fulgt med der.

Sangsvanene har gult og svart nebb, og de svøm-mer oftest med rett hals. Nebbet holdes som regel vannrett, og slik får de et litt fornemt og stolt ut-seende. Som navnet sier, lager de lyd. Den er nokså kraftig og trompetlignende. Foreløpig er de her bare på vinterferie. De kommer før jul og flyr nordover rundt påsketider, litt avhengig av isforholdene. Det ble markert flere av dem fram mot tusenårskiftet.

I Gjesdal kan det noen år ha vært opptil 200 sang-svaner. Vinteren 2010 førte til at mange døde, og det vil nok ta flere år før bestanden tar seg opp igjen. Sangsvana er rødlistet, men under kategorien nær truet, og det er derfor neppe noen kritisk situasjon for bestanden. Alle svaner er fredet.

Det er nok sangsvaner som folk i folkeeventyrene ble omskapt til. I eventyret om prinsessen og de 11 brødrene, som var forhekset av den onde stemoren, hører vi at søsteren måtte lage skjorter av myrull for å bryte trolldommen. Det er nettopp på slike steder der myrull vokser at sangsvanene helst hekker. Reiret legges oftest ved et mindre, grunt og vegetasjonsrikt vann i skognære områder. Som regel ligger det på en holme eller ei tue i ei myr. Det kan få store dimen-sjoner, med en diameter på opptil to meter. Likevel er det ikke alltid lett å oppdage, da fuglene er ekstra skye i hekketida. De 4-5 kremhvite eggene ruges av begge foreldrene, og de er også sammen om å passe ungene.

Engler i snøen? Foto: RSK

Sangsvane

Sangsvanene har alltid overvintret i Oltedal, som her i Ragsvatnet. Foto: RSK

Energisparing. Foto: RSK

Det ser av en eller annen grunn ut til at det er få unger som vokser opp. Noen år har jeg ikke sett en eneste av de grå ungfuglene i flokkene som har vært her. Det er tegn på at de sliter. Den økningen i bestanden som vi så på slutten av 1900-tallet og som bekymret noen, har flatet mye ut, og jeg vil tro at bestanden nå minker. Mens jeg så rundt 50 sang-svaner i Limavatnet for ti år siden, har jeg de siste årene bare observert rundt ti. Det kan godt være at de har funnet andre overvintringsområder, men det er likevel en liten indikasjon. Olav Rage forsøkte allerede for mange år siden å fore dem i Ragstjørna, og han mente at de spiste

opp maten bare han gikk vekk. En dag utpå vinteren ringte han meg om en han trodde var skadet, og jeg reiste inn sammen med Rune Edland. Flokken lå i en liten råk rundt der det en gang sto ei kraftmast. Det blåste godt, men vi hadde med et langt tau til å feste bak i den ti fots jolla jeg staket meg fram i oppå isen. Tauet ble likevel for kort, og da mine to hjelpere slapp det, tok båten ut i stor fart mot svanene og råka. Forskremte for alle svanene til værs. Ingen var så skadet at de ikke kunne fly, oppfattet jeg så vidt på min ville ferd, mens jeg forberedte meg på en heller våt og kald avslutning på seilasen. I siste øyeblikk, akkurat rett før isen brast under meg, klarte jeg å få skistavene så pass ned i isen at jeg

maktet å stoppe. Godt var det at jeg den gang var i god trening til Sesilåmi, for det ble noen tunge tak med staking i motvinden tilbake til utgangspunktet.

Jernbanemannen Herredsvela gjorde en utrettelig innsats for svanene på sin fritid. Han samlet inn døde svaner i mange år og beviste at den vanligste dødsårsaken blant svaner var blyforgiftning. Fuglene spiser små steiner sammen med maten, men blyhagl i kråsen fører til at de blir syke og dør. Hans arbeid var med og førte til det omstridte forbudet mot bruk av blyhagl.

Svanene er så tunge at de også trenger lang tid på å stoppe, og de behøver lang startbane. Når de lander, står de som på vannski. For å komme opp, må de springe på vatnet samtidig som de bakser med vingene. De er også dårlige til å endre kurs om de uventet møter en hindring. Altfor ofte blir de drept i sammenstøt med kraftlinjer. De fleste fuglene som dør slik, blir bare liggende under linja. De blir spist av dyr som har spesialisert seg på å leite etter mat langs linjetrasene. Kraftselskapene registrerer en kortslutning, men har ingen interesse av å gå ut med hvor mange slike ”linjefeil” de har. Jeg kan nevne at i løpet av tre uker en vinter drepte et kort stykke av en kraftlinje på Kylligstad mellom 5 og 10 sangsvaner. En henvendelse til Lyse om å legge denne i jordkabel var nokså forgjeves. Det ville koste en million, ble det sagt, og den ville de jo mye heller bruke på Viking. Sikkert en fornuftig investering nå som Viking igjen skal bli et storlag.

Cygnus cygnus

2322

32 33

MandarinandAix alericulata

Fargerik fugl

En fin søndag i november 2007 tok vi oss en tur rundt Hølen. Ved hotellet traff vi Arnfinn Salte, som hevdet å ha sett en kinesisk and oppe ved foringsplassen. Jeg foreslo pekingand, for det finnes en slik hvit and der. Denne hadde noe rødt i hodet, sa han, og vi ble enige om manda-rinand. Likevel var jeg noe tvilende. Det hadde riktignok vært en hunn der for noen år siden. Vi har derfor skrevet om mandarinanda på tavla over fuglene i Hølen ved foringsplassen. Hunnen er langt mer anonym i sin grå fjærkled-ning med hvite spetter og blir lagt mindre merke til.

Forventningsfulle nærmet vi oss, men ingen mandarinand var å se. Fuglen var tydeligvis fløyet. Etter å ha snakket med flere andre som også hevdet å ha sett den, snudde jeg. Jeg måtte se en gang til. Nå fant jeg den sittende på en stein under buskene der vi hadde lett. Den var et syn. Flottere fugl skal du lete lenge etter. Det er ikke uten grunn at den er så populær som prydfugl i parker og dammer. Det er satt ut en del på de britiske øyer, og en del har rømt fra fangenskap. Hvor denne hadde kommet fra er uvisst. Sannsynligvis hadde den rømt fra en pri-

vatperson. For mange år siden fikk jeg også melding om at det ble sett en hann her, men observasjonen ble aldri doku-mentert. Mandarinhannen i 2007 er den første jeg har sett i Hølen, der jeg har fulgt med i over 30 år. Jeg kjenner heller ikke til at den har hekket her.

Brudeand er en lignende and. En hunnfugl av den var flere år i Hølen. Den er veldig lik mandarinandhunnen, men har svart nebbnegl. En stivhaleand så jeg for godt ti år siden i Myravatnet inne på Lima. De sneglespisende moskusendene dukker også opp i naturen innimellom. Alle disse er på frifot og har mest sannsynlig rømt fra fangenskap. Nå får mandarinanda stå som en vakker representant for disse mer eller mindre forvillede.

Mandarinand er, som navnet tyder på, en østasiatisk art. Sannsynligvis er det den oransje fargen som har gitt den navnet, slik det også er for mandarinene vi spiser. I vill tilstand holder

den til ved små skogsvatn. Der hekker den i hule trær eller fuglekasser. Denne mandarin-anda ble ikke mange dagene i Hølen, men flere fikk med seg synet av en av de vakreste fuglene i Skaperverket. Den som regel-messig oppsøker en slik biotop, vil av og til få slike spesielle opplevelser. Er du i tvil om arten, kan du lese i en fuglebok eller på oppslagstavla i Hølen. Og du, husk å kikke en gang til under buskene!

God tur!

Mandarinandhunnen har ikke svart nebbnegl. Foto: DNS

Hannen er en fargerik fyr. Foto: RSK

Foto: DNS

50 51

Ingen rovfugl har vært så hatet og utsatt for forfølgelse som nettopp hønsehauken. Navnet sitt bærer den nok med rette. Dersom det ble borte ei høne fra tunet, var det sannsynlig at hønsehauken hadde vært på ferde. Ofte forsvant hønene en etter en, og eieren opparbeidet seg etter hvert en beret-tiget harme. Det var sjelden at de tok hauken på ”fersken”, men innimellom fikk de et ørlite glimt av den. Noen fugler var så uheldige at de kom seg inn i hønse-gården, men ikke ut. Det var sjelden slike hauker ble benådet. Nå er hønsehauken fredet, men fortsatt blir nok mange ulovlig avlivet.

Hønsehauken er selv nokså tøff og nådeløs. Fangst-teknikken er ofte lav flukt over en hindring for så å dumpe ned på byttet. Vanligvis sitter den i timevis og venter på at rette anledning byr seg, slik vi så en sitte i et tre ved Bygdahuset. Den ventet nok at en and skulle dukke opp, eller kanskje en kråke? Hønsehauken er en viktig kråkejeger, og tilbake-gangen av hønsehauk er en av årsakene til økende kråkebestand. Med sine lange bein og skarpe klør

griper den byttet med voldsom kraft og avliver det ved å kjøre klørne langt inn i kjøttet. Den kan faktisk drepe fugler så store som en tiur. Tiuren veier rundt fem kg, mens hønsehauker veier fra 600 gram til to kilo.

Den regnes av mange som vår mest truede rovfugl. Bestandsutviklingen har vist foruroligende tendens på tross av fredningen. Vi regner med at vi har noe over tusen par igjen i Norge. Her hos oss har vi fortsatt en god bestand, men i mange av de gamle revirene er den blitt borte. Flere skogsområder rundt Ålgård hadde tidligere sitt hønsehaukreir. Det er ikke lenge siden den hekket i Kamphola, nær bebyggelsen. Gammelskogen er hønsehauken sitt kjerneområde. Helst foretrekker den lysåpen furuskog, og det er nettopp i slike biotoper jeg har funnet hønsehaukreir her i Gjesdal. Den bygger det helst i ei furu, litt over midtveis oppe. Ofte nyttes det i mange år. Et hønsehaukreir jeg har fulgt med i mer enn ti sesonger, er fortsatt i bruk. Noen par foretrekker å bytte mellom to eller tre reirplasser.

Romantisk rovfuglHønsehaukhannen kommer med ”noe grønt” til henne hver dag

Reiret bygges på fra år til år, og det kan til slutt få anselige dimensjoner.

Størrelsesforskjellen mellom kjønnene er merkbar. Hunnen kan veie tre ganger så mye som hannen. Det er hun som ruger ut de 3-4 eggene og steller hjemme. Som husmødre flest, pynter hun rundt seg. I hennes tilfelle er det friskt bar hun legger på reirkanten. Hannen følger opp, og hver dag kom-mer han med nye furukvister til henne. Det hele ser nokså romantisk ut. Det er hans måte å overbringe det gamle budskapet som vi menn vanligvis, men så altfor sjelden, sier med blomster. Her har vi kanskje noe å lære av hønsehaukhannen.

Det er han som jakter og bringer mat til reiret. Ungene er lenge avhengige av foreldrene og mates i nesten tre måneder før de klarer seg selv. Til å begyn-ne med river hun opp byttet og fordeler det mellom dem. Etter hvert klarer de dette på egenhånd, og det kan fort oppstå slåsskamper om maten.

Unge fugler får ikke de voksnes tverrstriper før etter 1,5 år. De kan derfor godt forveksles med jaktfalk eller vandrefalk, som er like store som hønsehauken. I flukt er det lettere å se forskjell. Hauker har brede og runde vinger, mens falkene sine virker lengre og spissere. Vingespennet til en hønsehaukhunn kan være over 1,6 meter. Det er som hos en fiskeørn, større enn både jaktfalk (1,3 m) og vandrefalk (1,1 m).

Det er stort sett ungfugler jeg har hatt inne til pleie. Bare en gang var jeg borti en voksen hønsehauk. Den hadde de fanget i en kråkefelle på Helland. Spesielt ungfuglene streifer en del. Under en ekskur-sjon med en skoleklasse til Neseskogen for mange år siden fant en av elevene en død, ringmerket hønse-hauk. Jeg synes å huske at finneren var Odd Ørsta-vik, nåværende sjef i kommunens it-avdeling. Den var ringmerket i nærheten av Drammen. De voksne ser ut til å være standfugler som nødig forlater sitt revir.

Hønsehauker frykter ingen og har få fiender, bortsett I hønsehaukreiret er det livlig når foredrene kommer med mat. Foto: HH

Hønsehauk

fra oss mennesker. Bare hubroen klarer å ta unge fugler. Moderne skogbruk tror vi kan være hoved-årsaken til den store tilbakegangen. En god del blir også drept ved sammenstøt. De flyr på kraftlinjer, eller de kortslutter mellom ledningene. Noen kol-liderer også med vindusruter under stor dramatikk. Historia om hønsehauken viser at selv den tøffeste kan slite med å klare seg, men at de fleste har en myk side bak en tilsynelatende barsk fasade. De kan til og med være romantiske.

” Dersom det ble borte ei høne fra tunet, var det sannsynlig at hønsehauken hadde vært på ferde...

Denne voksne hønsehauken viser at den er glad i høner. Foto: RSK

Ung hønsehauk som viser oss sine brede og runde vinger og en lang stjert. Foto: RSK

Accipiter gentilis

52 53

Du skal være glad for at det ikke er deg den setter kloa i. Foto: RSK

Hønsehauken er ikke redd for den større fjellvåken. Foto: RSK

Foto: RSK

53

54 55

Vi kjørte en runde rundt Limavatnet i februar. Ved Limagarden hadde vi pause, satt i bilen og så på noen småfugler. Med ett kom en liten rovfugl seilende og satte seg på en gjerdestolpe tre meter fra oss. Like plutselig som den kom, var alle småfuglene forsvunnet. Den var på størrelse med en trost og skifergrå på ryggen. Tversoverbåndene i brystet ute-lukket de mange aktuelle småfalkene som har mer eller mindre loddrette flekker. Dette var en spurve- hauk. I motsetning til hønsehauken får spurve-hauken tversoverbånd alt i første leveår. Rustrøde fjørtuster stakk fram under vingene og røpet at det var en hann, men mangel på rustfarge ellers i brystet og halsen fortalte oss at dette dreide seg om en ungfugl.

Lenge trodde jeg at spurvehauken ikke var så van-lig i Gjesdal, men etter en rekke møter med slike hauker, har jeg endret oppfatning. Første gang var på Bygdahuset der vi deltok i en konkurranse i regi av 4H. Mens vi satt der, fløy en spurvehauk på et av vinduene og ble liggende svimeslått på bakken. Vi la den i en eske for at den skulle komme seg. Det er god prosedyre ved slike hendelser. Før vi gikk hjem, ville jeg slippe den ut. Da takket den med å sette kloa i fingeren min. De andre måtte hjelpe med å løsne grepet slik at vi begge kunne slippe fri. Jeg har etter flere lignende opplevelser lært at det først og fremst er klørne en skal passe seg for hos rovfugler. Har en kontroll på dem, er mye gjort.

Hos rovfugler er hunnen større enn hannen. Dette ser vi tydeligst hos hauker. Mens spurvehaukhannen er stor som en trost, er hunnen på størrelse med en due. Hvorfor det er slik, blir bare gjetninger. Det er hun som ligger på reiret, mens han jakter og bringer mat til henne og ungene. Kanskje er det en fordel for han å være liten? Reiret legges helst i ung og tett barskog, noe vi tror den gjør for ikke å komme i konflikt med hønsehauken. De mange granplanting-ene vi har her på Vestlandet, gir gode hekkemulig-heter. Samtidig hekker den stadig oftere i gammel skog etter hvert som hønsehauken forsvinner. Den er også blitt mer vanlig i løvskog. Jeg har sett eksem-pler på det de siste årene. Reiret er forholdsvis lite og legges så høyt at det etter hvert er langt utenfor mitt kompetanseområde.

Hellig hauk?

Det er på høsten og vinteren at vi helst ser spurve-hauken. Mange har vært vitne til dramatiske hendelser i sin ellers så fredlige hage ved slike besøk. En novemberdag fant vi en av våre kjære svarttroster død under et epletre. Brystmuskelen var spist vekk, et tydelig tegn på at en rovfugl hadde vært på ferde.

Noen år herjer spurvehauken med småfuglbestanden i byggefeltene. Mange spør hvorfor det er så lite småfugl i hagen. Spurvehauken kan være en årsak.

Spurvehauken har en spesiell jaktteknikk. Den utnytter overraskelsesmomentet. I lav flukt kommer

Spurvehauk. Foto: RSK

Spurvehauk

den over hindringer, dumper ned i fugleflokken, skaper panikk og griper raskt sitt bytte. Ordet hauk kommer da også fra det gammelnorske ordet haukr, som betegnende nok betyr å gripe. De lange klørne trenger inn i kjøttet og har en lammende virkning som dreper. Snart finner den seg en fredelig plass på bakken, der den i ro og fred kan rive av kjøttstykker med nebbet, mens den holder godt tak i byttet med kloa.

Som vandrefalken, var dette en av de fuglene som opplevde sterk nedgang i bestanden på grunn av kvikksølv og DDT i byttedyrene. Oppgangen begynte med forbudet mot disse miljøgiftene og fredningen av resten av dagrovfuglene i 1971. Nå har vi en livskraftig bestand av spurvehauk på over 5000 par. Den er blitt den vanligste dagrovfugl i Norge. Hvis du ikke, som de gamle egypterne, hol-der spurvehauken for hellig, og heller vil verne om småfuglene, er det lurt å ha noen tette busker eller hekker i nærheten av foringsplassen. På jakt havner spurvehauken ofte i uføre. Jeg hadde flere inne til pleie da jeg var med i VOF. Mest arbeid hadde vi med å fange en som var kommet inn i lagerhallen til Bygg Engros den gang bedriften holdt til i en gam-mel tyskerbrakke. Selv om døra var åpen, ville den ikke ut. Det endte med at vi fanget den ved bruk av kraftig lys. Den søkte stadig oppover når den følte

seg truet. Det gjorde den også da jeg noen dager seinere slapp den fri. Ulikt alle andre fugler jeg har sluppet, steig denne rett til værs og forsvant som en prikk mot himmelen.

Denne i oldtiden så hellige hauken ble til en preken for meg. I løpet av noen små sekunder hadde den vist meg hele Evangeliet. ”Je ska æller glømme vægen” synger søskengruppa Narum fra Toten.

Mats Skogerbø demonstrerer for medelever på Oltedal skole at det er klørne en skal passe seg for Foto: BØ

Spurvehauken overvintrer. Foto: HH

Accipiter nisus

72 73

Vandrefalken er regnet for å være verdens raskeste dyr. Under jakta klapper den vingene sammen

og stuper etter byttet som den svimeslår ved å treffe det med brystbeinet. Under dette

fallet er det målt hastigheter på 300 - 400 km/t. Ingen

andre levende organismer i naturen er i nærheten av denne farten.

Vandrefalken var nær ved å bli utryddet. På

1900-tallet regner vi med at det hekket 1000 par i Norge

og noe tilsvarende i Sverige. Etter 1950 sank tallet drama-

tisk. I bunnåret 1976 visste en om bare 15 par i Nord-Skandina-

via og to par i hele Sør-Skandina-via. Ingen av dem fikk fram unger.

Miljøgifter som kvikksølv og DDT hadde ødelagt forplantningsmulig-

heten.

Det var svenskene som reddet vandre-falken i Skandinavia. De samlet inn 20

vandrefalker; noen fra nord, noen fra sør og noen fra Skottland.

De tok egg, klekket dem ut i rugemaskin og fikk på denne

måten falkene til å legge dobbelt så mange egg som

normalt. Kort fortalt er dette eksempel på et

vellykket inngrep i naturen.

Avkommet ble satt ut i Sverige, men etablerte seg nokså raskt i Norge. Falkene kom tilbake til Gjesdal rundt 1990. Nå har vi en økende bestand i Norge. Antallet er usikkert, da mange hekker på utilgjen-gelige steder. De siste tallene jeg har sett, antyder 1000 par. Rundt fem av disse hekker her i kommu-nen. Vandrefalken er fortsatt rødlistet.

Undersøkelser, utført av Universitetet i Oslo, viser at vandrefalkene våre nå genetisk avviker fra de opp-rinnelige fuglene. Den kunstige blandingen av gener har sannsynligvis ført til at vi har fått en sterkere og friskere falk. En bivirkning er at stadig flere velger å overvintre i Norge. Denne overvintringen kan ha med de skotske genene å gjøre, da disse vandre-falkene tradisjonelt ikke er trekkfugler.

Mitt første møte med vandrefalk fikk jeg på Berge på 90-tallet. På garden hos Gerd Auestad hadde de funnet en forkommen rovfugl. Jeg reiste inn og hentet det jeg trodde var en skadet hønsehauk. Slike hadde jeg hatt før og satte den i buret bak huset. Den fikk en tint trost fra fryseboksen. Det var seinere, da jeg var ute for å se om den, at jeg fikk overraskelsen. På det blodige nebbet så jeg tydelig omrisset av en falketann og kjente at hjertet dunket fortere. Falketann er en ekstra spiss midt i krum-ningen av overnebbet som bare falker har. Dette måtte være en stor falk, og begge de to aktuelle var sjeldne. Den hadde et stort sår i nakken som trengte behandling. Jeg kontaktet NOF, og snart var en delegasjon på plass for å se på den. Det endte med at de tok den med seg til Stavanger.

Tre uker seinere ringte de og fortalte at den nå var frisk og klar til å slippes ut. Fjernsynet skulle være med og dekke begivenheten. Det var spennende om den ville fly, og vi var litt skuffet da den bare så vidt fløy en meter over bakken og satte seg på en stein lengre borte. Seinere har jeg sett at dette nok er normalt ved slipp, og ikke et tegn på dårlig kondi-sjon slik vi fryktet. Mens vi sto og diskuterte, lettet den og forsvant bak en forhøyning. Filminnslaget ble vist både på Rogalands-TV og i et naturpro-gram om ryper på NRK. Falken vår ble skikkelig tv-kjendis.

Falk i fritt fall.

Vandrefalken blir stadig vanligere, også på vinteren

Vandrefalk på post. Foto: HH

Vandrefalk

Vi har vært på flystevne med vandrefalk. Jeg ble mer imponert den gangen, enn da jeg var på flystevne på Sola og så franske fly i forma-sjon. Vi hadde gått opp til Øvre Bergsvatn for å se etter lom. Et par svartbaker hang i lufta over oss. Plutselig kom to vandrefalker flygende. Måkene fikk panikk. For-gjeves forsøkte de å komme seg vekk. Vandrefalkene seilte over, under og rundt dem på alle kanter. De lekte seg med de mye større og vanligvis så elegante svartbakene. Til sist landet måkene på vatnet for å få fred. Vandrefalkene forsatte en god stund til, nå med hverandre. Det var så elegant å se hvorledes de fra stor høyde stupte ned mot bakken og skrudde seg opp igjen, nesten uten å bevege vingene. Vi hadde nok sett den berømte parringsleken.

Langs kysten hekker vandre-falken i stupbratte bergsider, der den legger egg rett på en fjellhylle, vanligvis under et overheng slik at reiret ligger tørt. Hekkeplassen er nær vann, hvor den jakter på sjøfugl, ender og vadefugler. Duer er

spesielt attraktive. Vandrefalken stuper ned på dem fra stor høyde, treffer byttet med stor kraft og svime-slår det. Den fanger alltid fugler i lufta. Dersom byttet unntaksvis faller helt ned på bakken, er den raskt nede og snapper det. På toppen av nærings-

pyramiden, hvor vandre-falken befinner seg, er den utsatt for miljøgifter. Den var indikator på at noe var helt galt. DDT var ikke ansett for å være spesielt giftig, og kvikksølv ble lenge ukritisk brukt til å holde såkornet fritt for sopp. Problemet er at disse stoffene ikke brytes ned, men hoper seg opp i kroppen og til slutt slår ut i sykdom. Først da ornitologene skjønte sammenhengen og slo alarm, kom det forbud mot bruk av de to miljøgiftene. DDT ble forbudt i Norge i 1970, men fortsatt kan vi finne rester i selspekk nede i Antarktis. For kvikksølv er situasjonen verre. Gandsfjorden er blant de mange fjorder som er sterkt kvikksølvforurenset. Det er forbudt med salg av bunnfisk, krabber og skjell som er tatt der. Det siste er nokså unød-vendig da dykkere beretter at mesteparten av muslingene allerede er døde.

Vandrefalken har lært oss mye om miljøgifter. Kanskje reddet den oss også?

Den ser snill ut, men skinnet bedrar. Foto: HH

Vandrefalken skrur seg gjennom lufta. Her ligger den med føttene opp, mens hodet er vridd og følger med nede på bakken. Foto: DNS

Det var da jeg oppdaget falketanna på det blodige nebbet at jeg kjente at hjertet slo fortere. Foto: BØ

Falco peregrius

72

78 79

Oratorium Orrhaner spiller alle rollene i dette vårens vakreste orkesterverk

Navn som Orre, Orreberg og Årrestad tyder på at orrfugl hekket overalt på Jæren tidligere. Det gjør den ikke lenger. Vi skremmer stadig sjeldnere opp orrfugl, også langs Orrevegen på Lima. Der har den vært fraværende i mange år. Noe av årsaken kan være økt ferdsel og forstyrrelser.

Orrfugl er godt likt. Den gjør ingen skade, er etter-traktet som jaktobjekt og smaker uvanlig godt. I motsetning til rypene, hvor en ofte må trøste seg med at sausen smaker best, er det noe mer å sette tennene i når orrfugl står på menyen. De veier i snitt tre ganger så mye som en fjellrype, orrhanen opptil

fem. Nå er det mange som er bekymret for orr- fuglen. Jaktutbyttet er halvert på få år. Det er nor-malt at fuglebestander svinger noe, men de siste ti årene er det årlig skutt mindre enn 30.000 orrfugler i Norge, mot det dobbelte så seint som i 1990.

Vinteren kan være hard og kald. Mange dyr for-bereder seg ved å legge opp fettreserver på høsten. Dette kan ikke fuglene. Da vil de bli for tunge til å fly. De er derfor nødt til å leve mer i ”nuet” og bare skaffe nok energi til natta. For øvrig innfører de også ulike energisparetiltak. Ved å bruse med fjærene, blå-ser de seg opp for å øke isolasjonen ytterligere. En av

metodene som orrfugl og ryper benytter med hell, er å ligge i dokk. De graver seg ned i løssnøen, og ofte lar de et snøfall utslette alle spor. Dersom det er sprengkaldt, kan de på denne måten spare inn opptil halvparten av energitapet. Det kan være forskjellen på liv og død.

Jeg har flere ganger skremt opp orrfugl som har lig-get i dokk. Verst var den gangen jeg etter en lang dag i skogen slet meg hjemover i dyp nysnø. Dagene er korte slik rundt juletider, og det var nokså mørkt da jeg kavet meg opp siste bakken ut av skogen. Plutse-lig braser over ti orrhaner opp rundt meg på alle

OrrfuglTetrao tetrix

orrfuglvariant (hybrid) som oppsto i Bjerkreim og hadde mange hvite fjær. Som vanlig på den tiden, ble mange skutt bare for å bli stoppet ut. Stavanger Museum har en rekke slike i sine samlinger.

Orrfugler er polygame og danner derfor ikke par. Utover ettervinteren samles orrhanene til leik på faste spillplasser, gjerne myrer eller åpne sletter i skogen. Orreleiken går ut på å forsvare mest mulig areal. Vi kan sammenligne det med barneleken ”å kappe land”. Det er en egen trolsk stemning å være til stede på dette vårens vakreste drama. Jeg har flere slike oratorier bak meg.

Tidlig på kvelden legger vi oss til ro i kamuflasjen eller barhytta. Orrhanene har ofte et ”vorspiel” på kvelden. De overnatter gjerne i et tre ved leiken og kan lett bli skremt. Det første vi hører er gjerne tiurklokka (rødstrupen). Snart etter høres lyden av vinger. Først er det helt stille, men så ”tjokser” spill-hanen ute i mørket. Den er alltid en av de eldste, og det er den som er sjefen og styrer leiken. Kort etter svarer de andre fra sine områder. Etter at de først har lokalisert hverandre, begynner spillhanen å buldre. Snart etter fylles lufta med boblende lyder som om hele sletta koker. De veksler mellom buldring og tjoksing, og innimellom høres et mer beskjedent, men like fullt testosteronfylt kampskrik.

Etter hvert som det lysner, skimter vi konturene av fuglene, først den hvite vifta hver gang de snur seg fra oss. Gradvis trer de blåskinnende orrhanene, med sine blodrøde hudfolder på hodet, tydeligere fram. Da ser vi at de holder hodet lavt mot bakken og vandrer rundt mens de buldrer. Under tjoksinga strekker de halsen opp og ikke sjelden hopper de i lufta. Innimellom ryker to haner sammen og hakker etter hverandre, men som regel vandrer de rundt nokså fredelig innenfor sine grenser.

Hele ettervinteren og til først i mai, er dette en gut-tegreie, men når de kamuflasjefargete hønene dukker opp, når leiken sitt klimaks. I løpet av denne såkalte ”høneuka” skjer parringen, og det er den eneste gangen det er kontakt mellom kjønnene. Når sola renner, tar orrhanene en kort frokostpause, før de

kanter. Det føltes som om hele snøen lettet. Orrene satte seg i grantrærne nær ved, og jeg kjente det mest som om de spurte: ”Vart du skræmt no?” Og det ble jeg.

Orrhanen er vakker, med blåsvart kropp og hvite vingebånd. Halen er lyreformet (tiurens er viftefor-met), og halefjærene blir mer og mer krumme utover mot kanten. Under vårspillet slår han halen opp og viser en hvit vifte som til vanlig er skjult. De røde hudfoldene over øynene fylles med blod og svulmer opp. Av og til dukker det opp orrfugl med avvikende farge. Mest kjent er den såkalte Bjerkreims-orren, en

fortsetter ”solspillet” fra hver sin tretopp, langt fra hverandre. En orrhane som buldrer fra en tretopp, kan høres flere kilometer vekke.

Oratorium er egentlig et religiøst verk over tekster fra Bibelen, fremført av solister, kor og orkester. Min bønn er at fremtidige generasjoner også kan få opp-leve dette Skaperverkets vakreste or(re)atorium.

Spillende orrhane. Foto: RSK

Orrfuglreiret er nokså enkelt, men har mange egg. Foto: HH

Tjoksende orrhane med sterkt oppsvulmete hudfolder på hodet. Foto: HH

80 81

Storfuglen er størst av våre ville hønsefugler. Vi har aldri hatt mye av den i Gjesdal. Den finnes likevel fortsatt i furuskog, både på Giljastølen og i natur-reservatet Foreknuten ved Høgsfjorden, men er nærmest fraværende i ytre kyststrøk av Rogaland. Vi finner den helst i midtre og indre deler av nordfylket og helt i sør, langs grensen til Vest-Agder. I Norge er det i de store skogene på Østlandet og i Trøndelag at vi har tettest bestand. Storfuglen ser ut til å være sterkt avhengig av furu (vinterbeite) og blåbærlyng (sommerbeite) for å klare seg.

Noen dyr har betydd så mye for folk at de har satt ulike navn på hann og hunn. Hos storfugl blir hannen kalt tiur og hunnen røy. Vi kan lese ut av jaktstatistikken at det ikke går så bra med stor-fuglen. Mens det i 1989 ble skutt 25.000 slike fugler her i landet, ligger antallet de siste 8 årene på rundt 10.000. Det kan se ut som bestanden svinger min-dre enn før. Tidligere varierte antallet mer i takt med smågnagerbestanden, men de store museårene ser også ut til å bli færre. Vi har problem med å peke på en enkelt årsak til at det er mindre fugl. Noen steder har jeger- og fiskeforeninger startet med oppdrett av storfugl for om mulig å bedre rekrutteringen. Dette har vist seg å være veldig vanskelig.

Skal en lete etter spor av storfugl, er det enklest å se etter møkk. Problemet er å avgjøre om den er etter orrfugl eller storfugl. Orrfuglmøkk er mindre, om lag to cm lang og ligger oftest mer samlet, spesielt om vinteren når de har ligget i dokk. Storfugleks-krementene er dobbelt så lange, ligger sjelden samlet og inneholder nesten alltid rester av furunåler. Disse nålene er ikke alltid fordøyd, stikker litt ut og gjør at pølsene får et noe lurvete preg.

Tiuren (5 kg) er ikke fullt så vakker som orrhanen, men desto mer imponerende når han slår opp den avrundede og vifteformete halen og spiller opp. Ved vingeknoken har den en lysende hvit flekk, og det var denne jegere siktet på da de tidligere prakti-serte spilljakt. Nå er denne forbudt. Tiuren er ellers gråsvart, med brune vinger, og det skinner i grønt nedover halsen og brystet. Hønsefuglenes røde hud-fold over øyet har han hele året. Denne svulmer opp i spilltida på våren.

Hvorfor være storfugl......når man er lykkelig som liten?

I motsetning til orrfuglen, starter tiuren vanligvis spillet oppe i et tre. Derfor ligger spillplassen i glis-sen og gammel skog. Skogbruket er blitt mer og mer oppmerksom på dette, og gamle spillplasser vernes i langt større grad nå enn før. De er også blitt flinkere til å sette igjen dotter med gammelskog og skjørte-graner for å gi storfuglen gode steder å gjemme seg vekk.

Spillet deler vi inn i tre faser. Først starter tiuren med ”kneppinga”. Den sier: Pe-lepp, pe-lepp, pe-lepp i stadig økende tempo, for så å avslutte med ”klunken”. Det kan best sammenlignes med lyden av en flaskekork som blir trukket raskt ut. Til slutt kommer den såkalte ”slipinga”. Lyden er som om han sliper ljå på en slipestein. Under slipinga er tiuren helt i ekstase og hører og ser lite. Mang en

StorfuglTetrao urogallus

tiur har blitt reddet av ei årvåken røy som fløy opp nær ved og vekket han til sans og samling.

Røyene kan være i nærheten, men bare i ”høneuka” først i mai lar de seg pare, vanligvis med sjefstiuren. Røya (2 kg) veier dobbelt så mye som orrhøna, og skiller seg fra denne ved at brystet er rustbrunt. Reiret legger hun på bakken, og røya har 6-10 egg.

Hun er alene om ruging og ungepass. Ungene blir ikke matet, men klarer å finne sin egen mat fra første dag. Likevel passer mora godt på dem og kaller dem til seg om noe truer. Farene er mange, og det er vanligvis stort svinn i ungeflokken. Storfugler kan bli 10-15 år gamle.

Det hender at hønsefugler krysser seg med hver-andre på tvers av arter. Tiuren lykkes sjelden. Da har den mindre og virile orrhanen langt oftere hellet med seg. Vanligst er det at han befrukter ei røy. Av-kommet blir en blandingsvariant som vi kaller rak-kelhøns. Ulikt det vi lærte og mange tror, viser disse

seg å være fertile (fruktbare). Det er likevel et klart handikap å være rakkelhane på spillplassen, og det er derfor ganske sjelden at han blir far. Rakkelhøna har langt bedre odds.

Tross størrelsen er tiurens vårlige sang ganske beskje-den. Mens orrhanen sin buldring kan høres over en kilometer, er tiurlydene knapt hørbare lengre enn to hundre meter. Den lille slektningen, jerpa, lager til og med mere bråk når den flyr opp. Kanskje er det rett som det står i sangen: Hvorfor være stor når man er lykkelig som liten? Dette til trøst for de av oss som aldri blir helt store.

Tiuren har vifteformet stjert, brune vinger og metallgrønt bryst. Foto: HH

Røyene venter. Foto: HH

Like før klimakset. Foto: HH

92 93

Tjelden er så karakteristisk at den neppe kan forveksles med andre fuglearter. Med sin sti-lige smoking og de rosarøde vadestøvlene er dette en vakker fugl som vi lett legger merke til. Den gjør oss tydelig oppmerksom på at den er der med sin høye og fløytende varsellyd. Den kan minne om lyden fra en brannvarsler når batteriet snart er tomt. Ingen kan vel beskylde tjelden for å være blyg og beskjeden. Den er ingen festbrems og kan også, med sine blodrøde øyne, se ut som om den har vært på fest dagen før. Tilsynelatende kan den minne om en vadefugl, men er likevel såpass forskjellig at den er plassert i egen familie; tjeldfamilien.

Tjelden er sosial og opptrer gjerne sammen med andre, bare ikke i hekkesesongen. Da forsvarer den reviret med stor iver. Reiret legges i en grop på bakken, ofte på steingrunn. Eggene legges rett på underlaget og er nesten umulige å oppdage. Mens det i min ungdom var vanlig å se to egg i tjeldereir, er tre blitt normalen. Det kan se ut som om tjelden kom-penserer for økende svinn. Likevel er det blitt mindre tjeld i det siste etter mine observa- sjoner. De er neppe så truet som vipene, for de er noe mer hardføre og fleksible med hen-syn til hekkeplass og føde.

Tjelden hekker vanligst i strandenger langs kysten, men har etter hvert også blitt en inn-landsfugl. Selv om den oftest hekker nær vann, har vi også eksempler på hekking i dyrket mark og sandtak. Stadig dukker det opp meldinger om de forunderligste hekkeplasser. Vi har vært vitne til at et tjeldepar i en årrekke har hekket på taket av Gosen skole midt i vil-labebyggelsen i Stavanger. Det kan se ut som om fuglene finner en strandlignende biotop på slike flate tak som ofte er dekket med grov singel. Slike hekkinger på tak forekommer stadig oftere. Naturvernforbundet i Rogaland var våren 2008 ute med forespørsel om registrering av takhekkende fugler i typiske industriområder i Stavanger.

Kystens fløytespiller

Så kan en undre seg over hvorledes det ender når tjeldungene før eller seinere skal ned fra taket. De er lette og har såpass mye luftmot-stand at de sjelden skader seg. Verre er det at glupske stormåker ofte sitter klar og sluker de små ungene når de er litt utenfor foreldrenes kontroll. For min del har jeg undret meg mer over hva de lever av der oppe. Tjelden mater nemlig ikke ungene sine. Det singeldekte taket er nok ikke så sterilt som det ser ut til. Likevel må de ned før de vok-

Tjelden legger sine egg rett på underlaget. Foto: BØ

Tjeld på trekk. Utenom hekkesesongen slår de seg sammen i små flokker. Foto: DNS

TjeldHaematopus ostralegus

ser seg for store. Tjeldene er oftest monogame, svært stedegne og kan bli ganske gamle. Den eldste norske tjelden ble hele 32 år, og jeg har lest om en som la egg da den var 36. Det samme paret kan holde til på samme hekkeplass i en årrekke, slik vi har sett i Grovika i Limavatnet.

Det opptil ni cm, kraftige og intenst røde nebbet er også typisk for arten. Forunderlig nok har hunnen noe lengre nebb enn hannen, men det er også den eneste lille forskjellen. Med nebbet kan de hakke i stykker skallet til muslinger og snegler og spise innholdet. Samtidig er det så følsomt ute i spissen at tjelden uten vanskelighet føler seg fram til noe

levende når den roter rundt nede i sanda ved fjære sjø. Den finner fjæremakk, småkrabber og andre spiselige organismer.

Flo og fjære styrer mye av aktiviteten ved kysten, og det gjør at tjelden ofte er virksom om natta. På dyr-ket mark er det meitemark som er hovedføden, og der er den ikke nattaktiv. Det har vist seg at ungene utvikler seg raskere i innlandet enn ute ved kysten. Dette tror vi skyldes at det unge nebbet ikke er nok utviklet til å knuse skall, men er godt egnet til å finne meitemark. Kanskje dette forklarer at noen fugler velger å forlate kysten? Det er mye foreldre gjør for at ungene skal ha det bra.

Det overrasker vel heller ikke at disse allsidige fugle-ne også kan svømme. Selv om vi helst ser dem i lav flukt over vannflaten, kan de innimellom tilbringe nettene ute på vannet. Unge fugler søker ofte dit ut når de blir truet og mangler andre fluktmuligheter. Tjelden kan til og med dykke. I mangel av svømme-føtter, bruker den vingene til å svømme med, slik fossekallen gjør.

Tjelden overvintrer stadig oftere langs kysten her til lands. Hvorfor denne fleksible, hardføre og modige fuglen likevel sliter, har jeg ingen god forklaring på. Mye tyder på at mot heller ikke for fugler, alltid er tilstekkelig.

Tjeldepar. Foto: RSK

98 99

Prestekrage, intervalløper og medvandrer

Det aller første reiret jeg så, var på et flatt, steinet område ved Melsvatnet i Time våren 1967. Der var det brun grus, men sand-loen hadde samlet mange små lyse steiner og dekket reirskåla med. Slik hadde den laget en perfekt kamuflasje for de fire lyse eggene med flekker. Siden har jeg sett at dette er vanlig om de legger reiret der bakken har en avvikende farge.

Sandlo blir ofte kalt prestekrage på grunn av den hvite ringen rundt halsen. Denne har også dvergloen. De sikreste forskjellene er derfor et tofarget nebb, guloransje bein og at sandloen mangler den gule ringen rundt øyet. Den har hvitt vingebånd, ryggen er brungrå og brystet og buken hvit. En kledelig svart smekke gjør at den ser ut til alltid å være klar for neste måltid. Det består av insek-

ter og krepsdyr som tanglopper, men også snegler og små muslinger.

Den trekker sørover i august-september og har såkalt overhoppstrekk. Fugler fra Sør-Skandinavia

overvintrer langs kysten av Vest-Europa, mens de nordlige populasjonene flyr over disse områdene og trekker enda lengre syd. De første kommer tilbake i mars. Noen har overvintret her og har allerede valgt seg ut de beste hekkestedene. Bildet av ungen er tatt i midten av september, og det viser at sandloen kan ha to kull.

Å møte en sandlo når vi er på tur langs strendene, er som å møte en god venn. Han følger deg gjerne et stykke på veien.

Sandloen er en liten vadefugl. Den er mest tallrik i Nord-Norge og i Trøndelag hvor den finnes både i fjellet og langs kysten. Her sør hekker den rundt Oslo-fjorden og på Jæren, men også i enkelte fjellstrøk. I Rogaland er den mest tallrik ved kysten. Jeg har likevel gjort så mange hekkefunn i Gjesdal at jeg påstår at den også er relativt vanlig her. Atlasundersøkelsen antyder at mindre enn 100 par hekket rundt om i fylket. Sandlo er vanlig å se på sandstrendene i landskapsvernområdet langs Jærkysten hele året. Der løper den foran deg med raske skritt, stopper opp og ser, før den igjen løper et stykke, men lar deg aldri komme for nær.

Sandlo på stranda. Foto: RSK

SandloCharadrius hiaticula

Sandlounge i september. Foto: RSK

Dette reiret lå midt i en traktorvei på Helland. Foto: HH

104 105

Bestanden av vipe har minket kraftig de siste årene i Europa og Norge. Den er nå rødlistet i kategorien nær truet. Folk flest ble først oppmerksom på at den var i fare da Time kommune fikk et postkort fra mil-jøvernministeren i 2008 med beskjed om ta vare på denne fuglearten. Vipa er selve symbolet for Jæren. Det passet godt at ”de Time” fikk hovedansvaret, siden de har den i kommunevåpenet. Til og med russen på Bryne har brukt vipa som identitetssym-bol. Den er også valgt til fylkesfugl i Rogaland og ble valgt til årets fugl av NOF i 1994.

Rødlista (2006) antyder en tilbakegang på opptil 30 prosent i den norske bestanden de siste 15 årene.

Dette er bygget på bekymringsfulle rapporter som ikke er tallfestet. I Europa generelt er nedgangen målt til 38 prosent i perioden 1990-2003. Basert på egne observasjoner tror jeg denne utviklingen bare har akselerert. Under en biltur over Høg-Jæren våren 2009, talte jeg bare 6 viper mellom Undheim og Brusand, en strekning der jeg tidligere kunne telle mellom 50 og 100. Våren 2010 var det noen flere. På andre lokaliteter har det samme skjedd. Mitt inntrykk er at bestanden er mer enn halvert på få år. Noen steder har vipa helt forsvunnet fra hekkeplassen. Andre er også forskrekket over hvor fort dette har gått, og de kan langt på vei støtte mine bekymringer. Dersom utviklingen forsetter i samme

takt som til nå, kan vi oppleve at vipa om få år kun opptrer som symbol på Jæren.

Endrede driftsformer i jordbruket har fått skylda for tilbakegangen i mange fuglebestander. Gjødsel-spredere, og ikke minst gjødselkanoner, har vært en katastrofe for mange bakkerugende fugler i kultur-mark. Bruken av forhøster medfører også at mange vipeunger blir høstet sammen med graset og lagt i silo. Tidspress og krav om effektivitet gjør at mange bønder har liten tid til å følge med på vipeungene. Det er nokså uvanlig å se stokker som markerer vipereir på tjelvene nå for tida. Studier fra Skottland tyder også på at viper som hekker i jordbruksareal,

Vanari vanellus vanellus?

Vipa har gått sterkt tilbake de siste årene

Det er ennå håp. Foto: RSK

VipeVanellus vanellus

ikke lenger har nok reproduksjon til å opprettholde bestanden.

Årsaken er nok mer sammensatt enn som så. Her hekket vipa helt inn til tomtegrensa da vi flyttet inn. Den forsvant nokså raskt på grunn av stadige forstyrrelser. Økende bestand av kråkefugler har også vært destruktivt for vipa. Jakt i sørlige, vest- europeiske land har vært trukket fram som en negativ faktor. I år 2000 ble det skutt en million viper der på vinteren. Hver fjerde vipe i vinter-bestanden blir skutt eller fanget i nett, men dette er neppe noen ny faktor. Det er også krefter innenfor EU som vil forby jakt på slike rødlistearter. Det er ikke forenlig med en bærekraftig forvaltning, kon-kluderte en komité i 2006. Den ble i sin tid opp-rettet av Europakommisjonen, men lite har skjedd siden da.

Det nesten ingen forvaltingsmyndighet vil snakke om, er hva rovfuglene betyr i denne sammenheng. For oss som har levd en stund, ser det ut til å være et sammenfall mellom oppgang av rovfugl og nedgang i bestanden av fuglene de lever av. Mange større rovfugler som vandrefalk og hønsehauk, har viper på menyen. Da rovfuglene slet som verst på grunn av

giftforurensing og jakt, opplevde vi en stor økning i vipebestanden, og de spredte seg til stadig nye områder. Jeg husker hvor overrasket jeg ble over å finne den hekkende helt oppe på Fokstumyra på Dovrefjell mot slutten av sekstiårene.

Vipa trenger neppe noen nærmere beskrivelse. Denne fuglen, med brede, runde vinger og lett hørbare vingeslag, er kjent og kjær. Dens vårlige fluktlek er et syn som vi forbinder med vår. Det er hannen som står for den, i et forsøk på å imponere hunnene. Jeg skriver hunnene i flertall, for det har vist seg at han kan få flere hunner til å legge egg i samme reir. Det er han som ser ut til å bære hoved-ansvaret for reir og unger. Begge kjønn er aktive med å drive vekk fiender. Dette gjør de vanligvis så effektivt at også andre arter kan hekke i ly av vipenes luftforsvar.

Reiret legges åpent i en grop på bakken. De kamuflasjefargede eggene er likevel ikke lette

å oppdage. Reiret lages ved at fuglene dreier seg mot underlaget. De lager flere slike fordypninger, men bare en fores med tørt gras og benyttes. Som vadefuglene legger

vipa fire pæreformete egg. De er forholdsvis store, og rugetida varer i nesten en måned. Da er avkom-met godt utviklet, utstyrt med dun og i stand til å springe vekk så snart de er tørre. De satser på at kamuflasjen skal gjør dem usynlige og ligger helt urørlig ved farer. Det er en teknikk som er effektiv mot tradisjonelle fiender, men egner seg dårlig i møte med moderne landbruksmaskiner.

Vipa kan, som de fleste andre bakkerugende fugler, benytte seg av å spille skadet for å lokke fiender vekk fra reir eller unger. En vår forsøkte jeg å få tatt bilde av ungene mens de ennå var i reiret. De er der bare i noen timer, og derfor besøkte jeg reiret daglig. For ikke å forstyrre for mye, hadde jeg kikkert med, og jeg lot meg villig lure av vipenes skuespill. Øvelse gjør mester, sies det. Det gjaldt i hvert fall for mine viper. De tumlet rundt med slepende vinger, ”sturta sterta” i lyngen og viste meg at de var skadet. De forbedret stadig teknikken i den tro at de lurte meg. Jeg fikk aldri tatt det bildet av ungene. En morgen var reiret tomt, så de fikk likevel siste stikk.

For meg er vipa gledens budbringer framfor noen annen. Våren blir ikke helt den samme uten den årlige meldingen: ”Vibå er komen!”

Vipebestanden holder fremdeles så vidt hodet over graset. Foto: RSK

105

150 151

Jordnær ugle Den bærer navnet sitt med rette og holder seg nær bakken

At en jordugle skulle overvintre på Jæren i sprengkulde og dyp snø slik vi har hatt det vinteren 2010, var det få som trodde. Foto: RSK

JordugleAsio flammeus

Jordugla hører til de mellomstore uglene med en høyde på nesten 40 cm og kan forveksles med den like store hornugla. Jordugla virker lysere, har mindre hode og helt svarte øyehuler. Karakteristisk er at den er hvit i ansiktet og har et hvitt kryss mellom øynene. Hornugla er mer brun rundt øynene og har mar-kerte horn av fjær på hodet. Dette har også jordugla, men hun reiser bare en enkelt fjær på hver side. Horna hennes ser derfor mye mindre ut, og de er langt sjeldnere i bruk. Jordugla hekker fåtallig her i Rogaland. Vi finner henne nesten bare i smågnagerår, siden hun er spesialist på å fange disse små pattedyrene. Det er ellers i sentrale fjellstrøk i Sør-Norge og indre deler av Nord-Norge at vi helst ser jordugle.

At det ble gjort så få reirfunn i høyere strøk av Rogaland under Atlasunder-søkelsen, tror jeg kan tilskrives at det bor færre lokalkjente folk der. Jordugla er veldig vanskelig å oppdage, og de fleste observasjonene ble den gang gjort av lokalkjente og fastboende. Det faktum at minst halvparten av skolene i Gjesdal har en gammel utstoppet jordugle i sine samlinger, tyder på at den fantes her og kanskje innimellom fortsatt hekker. Jeg traff på en jordugle som kom flygende mot meg en sein høstkveld i år 2000 på en høyde i Limaheia. Hun fløy på sin karakteristiske måte ganske lavt over bakken, og fuglen skilte seg ut fra andre

ugler på de lange og forholdsvis slanke vingene. Vingespennet er gjennom-snittlig ti cm lengre enn hos hornugla. Det er på rundt en meter og fak-

tisk like langt som hos kattugle. Eneste gang jeg har hatt nærkontakt med jordugle, var ei jeg fikk inn til pleie fra Sola flyplass i 2003.

Jordugla har forholdsvis storflekket fjærdrakt og er mer gul enn andre ugler i Norge. Da jeg kom

for å mate den jeg hadde, satt den ofte med ryggen til og så på meg med de sterkt

gule øynene sine. Ugla har ikke øyne i nakken. Tvert imot peker begge

framover slik våre også gjør.

Dette gjør at uglene, i motsetning til mange andre fugler, kan se byttet med begge øynene. Slik får de dybdesyn og evne til å bedømme avstand. Ugla er i stedet for syn bakover, utstyrt med uvanlig god mulighet til å vri hodet. Mens vi sliter med å vri vårt en kvart omdreining, kan ugler dreie hodet sitt tre ganger så mye.

Mens synet er godt utviklet, er hørselen enda bedre. Jordugla bruker ørene, og i mindre grad synet, når den jakter. Dette er årsaken til at den flyr lavt over bakken. Ugler har dessuten fjær som er lurvete i kanten. Det gjør at de flyr nærmest lydløst, noe som er nødvendig for at de skal registrere også svake lyder fra bakken. Markmusene hører heller ikke at uglene kommer før det er for seint. Ørene er store, og de består av en lang spalteåpning på hver side av hodet omtrent der øyemarkeringen slutter. Vanligvis er de dekket av fjær, og en tror at fjærene rundt øynene kan forsterke lyden. Ugler hører derfor det minste pip fra bakken, også en mus under snøen. Rune Sveinsgjerd Karlsen fikk være vitne til dette da han tok bildene en februardag et sted på Jæren vinteren 2010. Plutselig stupte jordugla ned i dypsnøen, og etter noe tid lettet den med en smågnager i klørne.

Jordugla er den mest typiske trekkfuglen blant ugler. Det er funnet nordiske jordugler helt nede i Spania. Som for hornuglene, snakker vi ikke lengre om en egen norsk bestand. Antallet varierer fra under tusen par til det tidobbelte i gunstige smågnagerår. Jordugla er også den mest dagaktive av uglene. Selv om den foretrekker å jakte om natta, kan vi se den på dagtid med bløte, langsomme vingeslag. Rett som det er stopper den opp og "stiller" mens den lokaliserer et byttedyr. Territoriesangen er ikke spesielt sterk, men hannens fluktlek, med kretsing, styrtdykk og vingeklask er mer merkbar og ikke ulikt duenes. Dette skjer likevel bare i en kort periode. For det meste holder den seg nær bakken.

I en tid da boligprisene og bonusene igjen ser ut til å stige til himmels, trenger vi kanskje også noen som er jordnære og har bakkekontakt.

Jordugla har lange vinger og virker lys. Foto: RSK

152 153

Heftig og forundretDen aller første fuglen jeg husker fra barndommen, er ei perleugle som plutselig en kveld satt i et lønnetre der vi bodde. Den lot seg villig beskue, og det føltes litt eksotisk og veldig spennende for oss ungene. Perleugla var den vanligste ugla på Toten da jeg vokste opp. Her vestpå er den mer sjelden, og lengre nord på Vestlandet mangler den helt. Likevel ble den funnet hekkende flere plasser i Rogaland under Atlasundersøkelsen. I Egersund ble det funnet et reir som lå bare hundre meter fra sjøkanten. Dette forundret ornitologene, for perleugla hører vanligvis til i barskogen. Det virker sannsynlig at perleugla hekker her i Gjesdal. Den kan godt være her ett år for så å være helt borte i flere år, mye avhengig av reirmuligheter og næringstilgang.

Perleugla er ikke noe vanlig syn i Gjesdal. Jeg har bare sett den en gang på Ålgård. Øyvind Nærnes på Opstad hadde ei lita ugle som satt i granhekken. Han trodde den måtte være sjuk, for den hadde sittet der hele dagen, fortalte han. Ugla var der fortsatt da jeg på ettermiddagen kom sammen med Jørn Holmen fra Gjesdalbuen. Den lot oss komme ganske nært. Da jeg skulle ta den med hendene for å undersøke om den likevel kunne være skadet, fløy den sin vei frisk og rask. Perleugla er nattaktiv og sitter vanligvis i ro på dagen, helst godt skjult. Den ble funnet i to hager i Norge under hagefugltellinga i januar 2008, ingen i 2009 og fire i 2010.

At perleugla er tillitsfull, har jeg fått erfare mange ganger. Mens jeg gikk på lærerskolen, satte vi opp flere fugleholker hjemme på Toten. I påsken var det var tid for å sjekke kassene. Begge perleuglekassene var bebodd. Vi var oppe i en av kassene alle tre etter tur og så på fuglen. Perleugla lå der og kikket på oss, fortsatte å ruge og lot seg ikke affisere. Jeg ville se hvor mange egg hun hadde og forsøkte å lette på henne, men da beit hun meg i fingeren. En plass hekket det ei i et gammelt grønnspettreir 7 meter oppe på stammen. Jeg vet høyden, for stigen var en meter for kort. Da jeg krafset litt på treet, viste hun seg i åpningen for å se om jeg var en mår. Jeg tok bilde av henne på en meters hold. Hun strakte seg til og med litt ut av hullet for å være sikker på å komme med.

Perleugla har fått navnet fordi den er overstrødd med mer eller mindre små hvite flekker. De kan minne litt om doggdråper, eller perler om du vil. Hannen og hunnen er like. På grunn av at det hvite feltet rundt øynene er dratt litt oppover og ikke er helt rundt, ser perleugla hele tiden noe forbauset ut. De svarte øyen-brynene er konstant hevet. Hodet er forholdsvis stort og mindre rundt enn hos andre ugler. Den mangler fjærtopper, men har tydelige forhøyninger der de skulle ha vært. Perleugla er, med sine 25 cm, den nest minste av de ti uglene våre. Den blir regnet som den vanligste ugla på den skandinaviske halvøya, men i Danmark er den sjelden.

Bare dersom mattilgangen tillater hekking, hukrer hannen sine skjelvende ”ho-ho-ho-ho-ho” i rask rekkefølge. Mange trodde i sin tid at det var haren som skrek, og fenomenet ble flere plasser kalt ”harehukre”. Det er bare perleugle-hannen som er fastboende og lokker, mens hunnene er nomadiske og vandrer dit det er smågnagerår. Slik hekker hunnene langt oftere enn de stasjonære hannene.

Det oppstår ofte trekantforhold. Ellers er kjønnsrollemønsteret tradisjonelt. Hannen fanger byttet og bringer det til reiret. Hunnen ruger og ligger også etter klekkinga mye på reiret hos ungene, river opp maten og fordeler den på hver enkelt. Ingen gjør reint, og bytterester blandet med møkk fyller etter hvert opp reirhullet med en illeluktende masse. Det vet jeg godt som flere ganger har balansert på toppen av en stige og stukket nesa og hånda inn i perleuglereir.

Perleuglas styrke er at den i krisetider kan ta andre byttedyr enn smågnagere. Det fikk jeg demonstrert da en stær hadde overtatt et perleuglereir fra året før. Han hadde hatt storrengjøring og rensket ut alle restene etter uglene. Nedenfor på snøen fant jeg fjær etter mange småfugler, både kjøttmeis, svarttrost og stær. Tidligere fotograferte jeg fugler. I den anledning dro jeg til skogs en månelys natt da folk vanligvis går til sengs. Utstyrt med stol, fotostativ, telelinse og kaffi tok jeg ut på ski mot et reirhull. Der hadde jeg klatret opp året før og stirret to perle-ugler inn i de gule øynene. Målet var å fotografere hannen i det den overleverte byttet til hunnen. Allerede langt vekke kunne jeg høre hannens bløte, skjelvende hukring. Lyden kan under gunstige værforhold høres på tre kilometers avstand, men føles ikke spesielt sterk på nært hold.

Forventningsfull satte jeg meg godt til rette under en rogn, med linsa fokusert på hullet i ospa. Hannen og jeg konverserte stadig. Han satt litt lenger oppe i lia. Vi holdt vel på slik i en god halvtime før han plutselig satt på greina mindre enn en meter over hodet mitt. Med en dobbelt-serenade skjelte han meg skikkelig ut. Han fortalte tydelig at jeg bare ikke måtte komme der på hans enemerker og tro at jeg var noe. Etterpå fløy han opp igjen. Han overså meg fullstendig og svarte siden ikke på mine forsøk på hukring. Det hører med til historien at jeg ikke fikk noe foto, men et sterkt indre bilde av en spesiell opplevelse er kanskje vel så verdi-fullt?

Det er ofte slik ute i naturen at vi får noe helt annet enn det vi egentlig kom for.

Etter at jeg hadde banket på, kom fruen frem. Foto: BØ

Aegolius funereus

” Perleugla er tillitsfull, nysgjerrig og begeistrer mange...

Voksen perleugle som ble fanget på Reve Ringmerkestasjon høsten 2008. Foto: DNS

Perleugla har også begeistret posten og fått sitt eget frimerke.

Perleugle

158 159

Grå og ganske grådigGråspetten elsker Norge og meiseboller

Vi har to grønne, ganske like og mellomstore spetter i Norge; grønnspett og gråspett. I motsetning til det mange tror, er gråspetten klart vanligst i Roga-land. Jeg blir alltid litt skeptisk når folk sier de har sett grønnspett her. Under Atlasundersøkelsen ble det registrert gråspett i 18 prosent av kvadratene i fylket, mot grønnspett bare 8, flest lengst sør i fylket. Hovedtyngden av gråspettbestanden ble funnet i midtfylket. Svært mange registreringer ble gjort i Gjesdal og nabokommunene. Seinest våren 2009 fikk jeg tekstmelding om at det satt en gråspett og trommet i en osp bak huset vårt. De regnet med at 200 par hekket i Rogaland under Atlasperioden. Lite tyder på at bestanden har minket. Gråspett er nest vanligste hekkende spetteart her. Noen vil kanskje hevde at det er flaggspett. Det kan se slik ut på vinteren, men som hekkefugl er den relativt sjelden i Rogaland.

Mye tyder på at gråspetten opprinnelig har kommet østfra. Den ser ut til å ha lagt sin elsk på Norge og finnes bare fåtallig i andre nordiske land. Vi har like mange her i fylket som i hele Sverige. Den er aldri blitt funnet hverken i Danmark eller Storbritannia. Vanligst er den i kystfuruskog på Vestlandet, men finnes fåtallig nord til Fauske. Også fra indre deler av Østlandet meldes det om hekkefunn, men der er grønnspett langt vanligere.

Under den årlige landsomfattende hagefugltellinga i slutten av januar ble gråspett sett i en prosent av hagene de tre siste årene. Det var langt mer enn for grønnspett. Gråspetten er mindre sky, oppsøker oftere en hage på vinteren og tar gjerne for seg av meiseboller og annet fett på foringsplassen. Den er også langt mindre kresen i valg av hekkebiotop, bare det er egnede løvtrær til å hekke i. Det gjelder i første rekke osp, sjeldnere bjørk. Da kan den finnes både i barskog og løvskog.

Gråspettene sjekker ut hekkemulighetene. Foto: HH

GråspettPicus canus

Reirhullet er omtrent som hos grønnspett. Diameteren er opptil seks cm, stort nok til at andre fuglearter kan overta året etter om det blir ledig. Dette er langt fra sikkert, da gråspettene ofte bru-ker reirhullet om igjen. Det er om lag 30 cm dypt, og i bunnen, på et lag av treflis, legger hunnen mellom fire og ni glinsende hvite egg. Begge foreldrene ruger og deler på å mate ungene. Foreldrene gulper opp baller med maur fra kjertelmagen. Disse blir ungene matet med. Foreldrene kan ha fløyet over en kilo-meter når de kommer tilbake til reirhullet.

Gråspetten er litt mindre enn sin nære slektning og langt gråere. Den skilles fra grønnspett først og fremst på et gråere hode og en smalere, men lengre skjeggstripe. Hunnen har ikke noe rødt på issen, mens hannen bare er rød i pannen. Dette er den viktigste kjønnsforskjellen, og den gjelder også for ungfuglene. Grønn-spetten har en markert rød hette fra nebbet og langt ned i nak-ken. Begge artene har mosegrønne vinger og rygg. Helt nederst på ryggen blir fargen gradvis mer gul. Lyden er omtrent lik for begge arter, men noe langsommere hos gråspetten. Det beste kjennetegnet er at det høres ut som om den har glemt avslutnin-gen og går langsomt i stå. En grønn hakkespett som trommer, er som regel en gråspett.

Vi forventer kanskje at hakkespetter finner maten sin i trær. Det gjør også gråspetten, men mer vanlig er det at den finner noe å spise på bakken. Hvis vi skremmer den opp, setter den seg ofte på baksiden av en trestamme, men titter ganske snart fram. Maur er yndlingsføden, både voksne, larver og pupper. Andre insekter er også på spiseseddelen, i første rekke arter som lever i og på tær. Den kan også spise frukt og bær.

De fleste gråspettene er lite reiselystne og holder seg i territoriet året rundt. Noen av de med tøffest klima trekker litt sør- eller vestover om vinteren. De kan rote i tangen etter noe spiselig, men er også sett på nakne fjellknauser ut mot sjøen. Dette tror vi har sammenheng med at de har vansker med å lokalisere maur-tuene under snøen. I år med mye snø og sterk kulde er dette mer utpreget enn i milde vintre. Enkelte år kan vi se tendenser til invasjonstrekk, men aldri som hos flaggspett.

Noen steder er de plaget med at spetter hakker hull i kledningen, oftest på hytter eller uthus. Mye tyder på at de registrerer noe som minner om levende larver i treverket. Slike hus er gjerne røde. I Sverige har de funnet ut at hakkespetter skyr alt som er blått. I stedet for å skyte fuglene, kan det være en løsning å male veggen blå eller henge opp noe blått. På et rødt uthus ble de kvitt problemet da de satte opp et blått fugleskremsel.

Og jeg som trodde at hakkespetter nettopp jaktet på blåmann i treverk og andre tegn på råtning.

Hannen er rød i pannen. Foto: DNS

180 181

Den gir liv til heia

Og vesle lerka, ho hev det so,at finn ho ein tuvetopp fri for snjo,so kved ho i med sin gladaste song,so trur ho på vår med ein einaste gong. ”Å hei! å hi! å tiriliti!

Og vesle lerka, ho hev det slik,at finn ho ein solstråle, so vert ho rik.Då stig ho i høgdi og traller i littil sumar på jord, endå snjoen ligg kvit. - ”Å hei! å fi! å tiriliti!”

Og lyngtuva, det er lerka sitt fat.Der set ho seg ned, og so får ho seg mat.Og når ho er mett, ho takker så gladVårherre for maten med kvitter og kvad. - ”Å hei! å fi! å tiriliti!”

Gud signe deg! du fuglen min, du!Gud signe no deg med di glade tru!Og møter eg kulde og snjo på min veg,Gud gjev meg i sol-tru å kveda med deg: - ”Å hei! å fi! å tiriliti!” Per Sivle

Foto: HH

HeipiplerkeAnthus pratensis

Godt at vi har heipiplerkaPer Sivle har laget Ålgårdsangen. Han skreiv også et dikt om lerka som jeg husker vi sang mye da jeg gikk på folkeskolen. På den tiden hadde jeg knapt hørt at det fantes flere lerkearter, for vi lærte bare om ei. Det hadde neppe Sivle heller. Den fuglen han beskriver i sitt dikt, har mest likhetstrekk med heipiplerka. Det er den som stiger kvitrende til værs selv om snøen ennå ligger hvit i markene og på fjellet. Det er også den som er lyngheiens lerke framfor noen, slik han skriver i tredje vers.

Heipiplerka konkurrerer med løvsangeren om å være Norges vanligste fugl. Den finnes over mesteparten av landet fra kysten til høyfjellet. Vanligst er den i fjellet og nordpå, men finnes ikke i de store skog-ene og de mest intensive jordbruksområdene på Østlandet. Den trives best i nakent landskap med kortvokst vegetasjon. I lavalpin sone, som det heter på fagspråket, kan den utgjøre opp til halvparten av den samlede fuglebestanden. Slike områder har vi i

de høyeste heiene i Gjesdal. Vi antar at vi har godt 1000.000 par heipiplerker i Norge, men de minker nå i antall. Noen synes å overvintre her i landet, men vi vet lite om dette er norske fugler.

Sangen er ikke så variert som hos trepiplerka og ikke spesielt vakker. Den synger med det nebbet den har, men liver så absolutt opp i ellers nokså fuglefat-tige heieområder. Fra en tue stiger den syngende forholdsvis rett opp, for så å dale sakte ned igjen med utspilte vinger, stadig med en litt gnikkende og enkel sang. Fuglene ernærer seg vesentlig av insekter og edderkopper, men de spiser også ulike frø på høstparten.

Den 15 cm lange spurvefuglen kommer tilbake tidlig i april etter et halvt års opphold i middelhavs-landene. Jeg synes den minner om en liten trost. Reiret legges på bakken, gjerne i et hulrom i en tue, og det bygges mest av gras. Det er godt kamuflert,

og vi finner det som regel ved at fuglen flyr ut. I det skålformede reiret er det vanligvis seks egg med grå bunnfarge, overstrødd med masse brune flekker. Slik kan de virke nokså mørke.

Heipiplerke er den arten som gauken vanligst para-sitterer her i Norge. Det foregår en strategisk kamp mellom de to ulike fugle- artene. For at eggene skal bli godtatt av heipiplerke-foreldrene, må gauken stadig legge egg som mest mulig ligner dem som allerede er i reiret. Heipip-lerkene sitt svar er å legge mest mulig like egg i samme reir, men samtidig med mest mulig variasjon fra reir til reir. NTNU-professor Arne Moksnes og hans team har studert gauken konti-nuerlig siden 1987, og han forteller at det hele handler om naturlig seleksjon og

om å overleve for gauken. Den må hele tiden forbe-dre sin strategi. Heipiplerkene, som ellers er gode til å luke ut egg med avvikende farge, godtar merkelig nok uten motforestillinger at ungen er avvikende.

Forskerne har sett på like spurvefugler i USA hvor de ikke har vår gauk. De har funnet at arter som gauken vanligvis parasitterer i Europa, i Amerika har mye mer variasjon i fargen på egg i samme reir. De har også påvist endringer bare i løpet av femti år i mønster og farge på egg i Europa, ved å studere gamle eggsamlinger i museer. Det har overrasket alle at evolusjonen kan skje såpass fort, men det viser at kampen for tilværelsen fører til at naturen endrer seg hele tiden, forteller de.

Det er heller ikke slik som jeg har lært, at gauken bare fjerner ett egg samtidig som den putter inn sitt eget. Forskningen har vist at den gjennomsnittlig fjerner 1,5 egg i reir. Med andre ord er det like van-lig at den fjerner to. Gårsdagens sannheter gjelder ikke uten videre, og vi lærer stadig nye ting nesten hver dag. Det er jo noe av dette som gjør at det fortsatt er spennende å følge med.

Heipiplerka er ikke så fargerik som steinen hun sitter på. Foto: HH Heipiplerkereir er vanlig å finne. Foto: BØ

180

188 189

Svak sitrende symfoniHøsten 2007 var det invasjon av sidensvans. Ikke de store mengdene som det kan være i et toppår, men det var en flokk på rundt 10 fugler som holdt seg her i noen uker. Vi regner med at de store inva-sjonene kommer med omtrent 10 års mellomrom. Det var slike år rundt 1980, 1990 og 2000. Da ble det sett flokker på over 500 fugler. Kanskje får vi oppleve det igjen i 2010?

Sidensvansen er en mystisk fugl. På 1800-tallet lurte de på hvor den hekket. Den var kjent nedover i Europa. I Østerrike trodde de den hekket i Tysk-land, i Tyskland trodde de Danmark og i Danmark trodde de Sverige. De lette i 50 år før en engelsk forsker fant det første reiret i 1856 i finsk Lapp-land. Det ble betalt opptil 700 kroner for et kull sidensvansunger, en svimlende sum den gang. Det utløste den rene klondikestemningen blant skogsfolk

i Finland, og flere reir ble funnet i årene som fulgte. Det gikk enda mange år før vi fant det første reiret i Norge, og det tok faktisk 100 år før den første rug-ende sidensvansen i 1956 ble fotografert i Engerdal. Vanligvis hekker den nord for Trondheim og helst i furuskogen i indre Finnmark. Seinere er det funnet reir både i Hedmark og Oppland, men noen vanlig rugefugl er den ikke sørpå. Heller ikke i Nord-Norge hekker den hvert år. I Sverige heter den silkesvans, og der regner de med at antall hekkende par kan variere mellom 1000 og 500.000. Estimat for Norge har jeg ikke sett.

Sidensvans er en karakterfugl for taigaen, det nord-lige barskogbeltet som dekker Nordkalotten. Den lever anonymt og er svært sky i hekketida. Da fanger den mygg, stankelbein og fluer ved å snappe dem i lufta på fluesnappervis. Den liker seg i ensomme,

fuktige områder med furuskog. Dess mer mygg, jo bedre, for de fire til seks ungene mates med mye mygg.

På høsten endrer de totalt vaner. Fra å være skye, ensomme insektetere for-vandles de til tillitsfulle, bærspisende flokkfugler. De høster Norge reint for bær. Tallet på fugler og mengden av bær avgjør hvor langt sørover de streifer. Vi har eksempler på at de har overvintret i Tromsø, men det er også funnet fugler som er ringmerket på Revtangen, så langt syd som Spania og Italia.

Sidensvansen er en populær fugl fordi den gjør liten skade og er utrolig vak-ker med sin karakteristiske fjærtopp. Den kommer her på høsten etter at bærene vi vil ta vare på er vel i hus. Alle som har studert den på nært hold, har sett de lakkrøde, plastlignende platene i enden av armsvingfjærene og de sitrongule avslutningene på vinge-fjærene og stjerten. De sterke fargene gjør at vi tenker på mer eksotiske fugler. Jeg kan ennå huske da jeg en høstdag på sekstitallet opplevde at fem

sidensvanser landet på fuglebrettet en meter fra meg. De var utrolig vakre.

Seinere, under den store invasjonen rundt 1980, skulle jeg få ny nærkontakt med sidensvansen. Det var utrolig mye fugler det året, og ungene våre kom med flere som de hadde funnet døde. De er så glup-ske at de lett spiser like mye som sin egen vekt, og av og til kan det bli for mye. Det er ikke riktig at de blir fulle ved å spise gjærende frukt, slik Haugesunds Avis antydet i en artikkel 04.03.04. Sidensvansen har utrolig stor lever, som raskt bryter ned eventuell alkohol og andre giftstoffer den måtte få i seg. Dens svirrende måte å fly på, med raske vingeslag, kan godt forvirre oss. Den kan minne mye om stær, og de kan forveksles når de flyr i tette flokker.

En av fuglene dette sidensvansåret fløy på stue- vinduet vårt og ble liggende på bakken. Vi tok den opp og la den mørkt i en skoeske til den fikk sum-met seg. Dagen etter slapp jeg den, men den ville ikke fly. Jeg satte den på ei grein, men den var apatisk og lot seg lett fange igjen. Vi valgte å se det an noen dager. Den ble plassert i et bur og lot seg villig mate med bær. Så satte det inn med uvær, og de andre sidensvansene forsvant. Vi hadde ikke hjerte til å slippe den ensom ut i kulda, og den ble værende. Jeg tok den med på skolen, og den fikk fly fritt i klasserommet. Mye av tiden tilbrakte den sittende på kartstativet over tavla. Hver gang det var matfri, var den på plass hos elevene og fikk dele nista. Vi deltok i et forsøk med storklasse, og det var over 60 elever som daglig hadde nærkontakt med den og som sikkert husker dette. I helgene var den med meg hjem og fikk disponere kjellerstua. Jeg fikk berberistorner overalt i et forsøk på å skaffe den variert vinterføde. Ungene våre koste seg når den satt på en plastkopp ved kjøkkenbordet og spiste sammen med oss. Det var vemodig å vinke farvel til den utpå våren da den ble sluppet fri. Sidensvansen synger med et svakt "siirrr" som ligger i det øvre toneleiet. Noen sammenligner det med lyden av en svak ringeklokke, andre med små sølv-bjeller som ringler. Jeg synes at en flokk sidensvanser minner meg om et helt orkester som spiller en svakt sitrende symfoni.

Foto: DNS

SidensvansBombycylla garrulus

En sidensvans i hånda er bedre enn ti i hagen. Foto: DNS

Sidensvans på Lista 2009. Foto: DNS

190 191

Nasjonalfuglen er en liten tøffing i kjole og hvitt

Fossekall ble valgt til Norges nasjonalfugl i 1963, og det var nok fordi den ble sett på som så ”typisk norsk”. Kledd til fest i kjole og hvitt er den et verdig nasjonalsymbol. Kledningen minner også om den gamle, svarte mannsbunaden mennene bar på bygd-ene. Slik representerer fossekallen både by og land. Den er en tøff type som vi alle ønsker å identifisere oss med. På tross av at den for det meste lever av insekter, er det bare isen som kan stoppe denne isbaderen fra å dykke. Et lite hull med åpent vann er nok. Som den eneste norske spurvefugl, henter den all maten sin under vann året rundt.

Fossekallen er fra naturens side ikke spesielt egnet for hverken dykking eller flyving, men har utviklet egenskaper som gjør det mulig. Andre fugler har hule bein i kroppen for å gjøre dem lette nok til å fly, mens fossekallen sine er kompakte. Tross dette flyter den nesten som en kork, men den ekstra tyng-den gjør at fossekallen flyr med et nødskrik. Vingene

svirrer som på en kolibri, med utrolig frekvens. Likevel er det bare så vidt den holder seg i lufta lavt over vannflaten. Den har heller ikke svømmefot som endene, men svømmer godt likevel. Oftest tar den vingene til hjelp og flakser med dem under vann for å komme ned. Den utnytter også strømmen ved å svømme motstrøms, mens den bruker vingene til å justere høyden. Vel nede på bunnen griper fosse-kallen fatt i gras og annen vegetasjon til å holde seg fast i mens den går langs bunnen og leter etter mat. Utstyrt med isolerende fjærkledning som er vanntett lik en tørrdrakt, tåler den utrolig mye kulde.

Favorittmaten er vårfluelarver, en insektsart som i larvestadiet bygger hus formet som et rør. Inne i røret ligger larven godt vernet mot fiender. Det nytter lite mot fossekallen. Den tar larven og huset med seg opp på en stein, stikker larven i bakenden med nebbet sitt og fisker den ut når larven stik-ker hodet ut på andre siden av røret. Ellers er det

steinfluelarver og døgnfluelarver den spiser, sammen med snegler, andre vanndyr og en og annen småfisk. Sur nedbør var lenge en av de største truslene for fossekallen.

Fossekallen er vanligvis monogam, men det er funnet eksempler på polygami. En hann hadde hele tre hunner liggende på reir samtidig på Nord-Vestlandet. Etter en første hekking i låglandet, kan noen fossekallpar trekke nordover eller opp i fjellet for å ha et kull nummer to. Dette tror vi skyldes at klekkingen av insekter foregår seinere der. Slik får den tilgang på insektene i det stadiet de inneholder mest næring.

Reiret er stort og minner mest om en samisk gamme. Det er laget av mose og har inngangshull på siden. Det legges ofte i hulrom i steinmurer eller brukar, oftest slik at det får vannsprut og holdes fuktig. Bak fossefall er ikke uvanlig.

Fossekallen er knyttet til rennende vann. Foto: RSK

FossekallCinclus cinclus

På Ålgård hekker den årvisst ved det gamle kraftverket, men også nedover langs Figgjoelva. I kalde vintre har jeg talt opptil ti fra grensen til Sandnes og opp til Edlandsvatnet. De fleste vassdrag i kommunen har et eller flere fossekallpar. Vi regner med at det hekker et sted mellom 5000 og 25.000 par i Norge.

Fuglen minner om en stær og kalles i noen dialekter også for ”vannstær”. Hele 70 ulike navn er brukt på fossekallen rundt om i landet. Vingene og stjerten er nokså korte som hos stæren, men den virker rundere. Den hvite ”smekke- flekken” gjør den lett å kjenne igjen. Ungfuglene er grå og virker skjellaktige. Typisk er at den stadig bøyer i kneleddet, samtidig som den vipper med stjerten. Den synger hele året, og sangen er variert med skarpe, litt gnikkende, fiolin-liknende toner. Den høres godt gjennom lyden av elvebruset der den sitter på en stein midt ute i elva og synger. Det er ringmerket over 30.000 fossekaller i Norge. Gjenfunnene viser at de fleste overvintrer her i landet og vandrer mindre enn ti mil. Høyeste kjente alder på en fossekall er godt ti år.

Linerla er, med sine trippende og elegante bevegelser, hunnkjønn. Fossekallen blir, på tross av at den neier som ei jente, oppfattet som hannkjønn. Så kan en filosofere over hvorfor kråka og skjæra har fått hunnkjønnsnavn, mens gulspurv, påfugl og fossekallen er hannkjønn.

Fossekallen er mye brunere enn den virker på avstand. Denne er ringmerket. Foto: HH

Fossekallen klarer mye, også å stå på ett bein på vannet. Foto: HH

191

278 279

StillitsCarduelis caduelis

Naturopplevelse fra et kjøkkenvinduFargerik fugl på fuglemateren

Mange tror at de må traske milevidt for å oppleve spesielle ting i naturen, og det er klart en sammen-heng mellom tida vi tilbringer ute og mengden av naturopplevelser. Det er likevel når vi sitter helt

stille at vi oppdager dyrelivet rundt oss. Fjernsynet sendte i sin tid en film fra Sola flyplass der vi fikk høre at fotografen hadde tilbrakt flere døgn i telt uten å få tatt et eneste bilde. Naturfotografering er

en tidkrevende hobby, men fotografene vet at tålmodighet ofte gir sin belønning. Vi kan lære noe av dem. De sitter og lar naturen selv bestem-me hva de får se gjen-nom kameralinsa, men har også sine metoder for å øke oddsene. For å lage en film om måren som ble sendt på NRK for noen år siden, brukte naturfotografen, Ole Jakob Vorraa fra Karmøy, mer enn 50 kg fiken. Når vi ringmer-ker åkerrikse, bruker vi lyd for å lokke til oss fuglene. Det gjør mange jegere og fuglefotografer også, og enkelte er utro-lig flinke til å etterligne lyden til det dyret de jakter på.

Vi lokker til oss fugler med mat på en forings-plass utenfor kjøk-kenvinduet vårt. Det går mest på solsikkefrø, meiseboller og oppskåret brød. Maten må ikke være saltet. Selv om jeg har tilbrakt mye tid ute på lange turer i fjellet og rundt om i kommunen vår, må jeg innrømme at jeg har hatt noen av mine aller største natur-opplevelser gjennom dette kjøkkenvinduet.

Som i 2006, da det på kvinnedagen plutselig satt en stillits og spiste solsikkefrø av fuglemateren. Jeg hadde aldri før sett den i Gjesdal. Dagen etter var den der igjen på en kort visitt og ga oss en god start på dagen. Tidligere på vinteren dukket det plutselig opp en kjernebiter. Det gir en ekstra glede når dyr kommer til oss, og vi ikke bare får se et glimt av dem når de flykter. Det er stort for meg når svarttrosten kommer og spiser bare en halvmeter fra oss når vi er ute med frokost. Det gjør godt å bli møtt med tillit, enten det er fra dyr eller mennesker. Det er slike nære møter som gjør livet rikere.

Stillits er en sjelden fugl her hos oss. Det ble påvist hekking i Time på 60-tallet og rundt Haugesund under Atlasundersøkelsen. Den hekker mest på Øst-landet og spredt langs kysten til og med Rogaland. Dette er en fargerik fugl som ikke kan forveksles med andre arter. Med rødt, svart og hvitt hode og svarte vinger med brede, gule bånd, vekker den opp-sikt på foringsplassen. Kjønnene er stort sett like, men det røde feltet på hodet er størst hos hannen. Ungfuglen er mer brun og stripete og mangler de voksne fuglenes hodetegninger, men kan artsbestemmes på de gule vingebåndene. Stillitsen kjennes best i flukt på disse båndene, sammen med den hvite overgumpen.

Den er frøspiser og blir ofte sett mens den inntar frø på tistler eller høymol. Det er sjelden at den opp-søker foringsplasser, da den som oftest finner nok frø selv. Tistler og borre er favorittplantene, men den tar gjerne frø på andre kurvplanter også. Den er en stillferdig fugl, spesielt i hekketiden, og rundt hekke-plassen opptrer den ekstra forsiktig. Reiret legges oftest ganske høyt i et løvtre. Det lages av frødun, røtter, gress, mose og hår. Hunnen legger mellom fire og seks blåhvite egg med brune flekker. De ruges av hunnen i to uker, og etter nye to uker flyr ungene ut av reiret.

Stillits har vært en populær burfugl nedover i Europa på grunn av flotte farger og vakker sang. Årlig ble det fanget store mengder av den som ble solgt i dyrebutikker. Dette kan være en av grunnene til at den er så sjelden. Begge kjønn synger. Om du lurte

på hvorfor den har fått det pussige navnet, stillits, så er det på grunn av lokke- og fluktlyden som gjengis som "stigelit". Sangen minner ellers litt om kvitringen fra kanarifugler eller tornirisk.

Det jeg forsøker å si er at selv om vi er skrøpelige til beins og ikke lenger kan springe haug og hammer, kan vi fortsatt ha rike naturopplevelser. Det gjelder bare å legge forholdene til rette. Det er også en fordel å ha noe artskunnskap og ha trent evnen til å se forskjeller. Flere har en fuglebok liggende lett tilgjenge-lig. Det kan være lurt. Jeg ønsker dere mange rike naturopplevelser, selv om det bare er gjennom et kjøkkenvindu.

Stillitsen var tidligere en populær burfugl. Foto: DNS

Stillits på fuglemateren hos Rune Idland i Sandnes. Foto: Cecilie Idland

Foto: DNS

Hann (foran) og hunn er nokså like. Foto: RSK

” Stillitsen kjennes best i flukt på de gule vingebåndene...