identitetstyveriet...kilde: terje henninen - den kvenske innvandring til alta på 1700-tallet –...

Identitetstyveriet av Thormod Holti

Tana kvenforening/Tenon kveeniseura

IDENTITETSTYVERIET

Masjok- eller Kollstrømhuset. Foto: Frank Martin Ingilæ

1


REGISTRERING AV KVENSKE BYGG OG BRUKSGJENSTANDER I TANA

KOMMUNE

Innledning

På årsmøtet i Tana kvenforening den 17. mars 2013 under sak 4, ble Thormod Holti og

Øystein Kollstrøm valgt til å foreta registrering av kvenske bygg og bruksgjenstander i Tana

kommune.

Bakgrunnen for dette er at Riksantikvaren, som har ansvaret for kulturminneforvaltning og

er faglig rådgiver for Miljøverndepartementet i utviklingen av den statlige

kulturminnepolitikken, har gitt Sametinget fullmakt til å gjennomføre registreringen av

samiske byggverk i Finnmark. Dette arbeidet har allerede pågått en tid. Nå registreres også

norrøne og kvenske fortidsminner som samisk. Slik registreringen foregår i dag så stjeler

Sametinget fortidsminner fra alle folk som har bebodd store områder i Norge og særlig her

nord.

I «Rapport fra Riksantikvarens arbeid med minoritetenes kulturminner 2003-2006» er det i

forordet sagt: «Rapporten fremhever behovet for å styrke vern av minoritetenes

kulturminner, og dette arbeidet bør inngå som en naturlig del av kulturminneforvaltningens

øvrige arbeid. En slik alminneliggjøring av dette arbeidet vil imidlertid ikke skje av seg selv

over natten. Den vil først skje etter en mer utdypet og mer omfattende gjensidig innsikt og

forståelse mellom storsamfunnet og minoritetene i tiden fremover. Det er nødvendig med

en ekstra innsats de nærmeste årene, slik at fortidens forsømmelser i å ta vare på de

nasjonale minoritetenes kulturminner kan rettes opp".

Under avsnittet Samarbeid med minoritetene er det skrevet: «Erfaringene våre har også vist

at det haster med å få gjort noe med kulturminnene til våre nasjonale minoriteter. Faren for

tap og forringelse er stor. Det er et poeng at den eldre generasjonen som bærere og

kjennere av den tradisjonelle kulturen, faller fra. Her er vi ved et tidsskille».

Dette lyder som «søt musikk» i ørene til oss kvener, men hvorfor skal dette arbeidet

delegeres til Sametinget? Det er å sette «bukken til å passe på havresekken».

Kulturminner er identitetsskapende

Sitater fra Dora Odinsdatter sitt leserinnlegg i avisa «Sagat» nr. 26 – 2013 under tittelen:

«Identitetstyveri pågår i mange kommuner i Norge».

«Er det meningen at andre folkegrupper skal miste sin identitet og raderes ut fra historien

her nord? Hvorfor i så fall? Til og med Riksantikvaren har erkjent at det også finnes

fortidsminner etter disse gruppene. Hvorfor er dette ikke av interesse for Riksantikvaren og

Norge? Pågår det en villet nasjonal historieforfalskning? Har noen bestemt at Norge skal

2


være bygd bare av to folk – samer og nordmenn, slik Kong Harald feilaktig påsto? Hvilket

land har de andre folkegruppene, som har vært her like lenge som samene, blitt tvangsflyttet

til.

Hvem tjener på at norrøne, kvenske og andre gruppers fornminner blir tatt fra dem og

registrert som samisk? I det offentlige materialet angående samrøret Sametinget og

Riksantikvaren synes som om flere hunder ligger begravet.

Som nevnt innledningsvis har Riksantikvaren gitt ansvar for å registrere verneverdige

bygninger/fysisk sted faste kulturminner til Sametinget. Sametinget har involvert et

konsulentfirma – NIKU – til å gjøre jobben for dem. Som alle konsulenter jobber de etter

instrukser fra oppdragsgiveren.

Alt som finnes av bygninger, elvebåter, sagbruk, sjøbuer, byggeskikk, matskikker, skikk og

bruk, gravskikker og andre kulturelle uttrykk som antas å være over 100 år registreres nå

som samiske fortidsminner og skal fredes. Og det uten krav om dokumentasjon i altfor

mange tilfeller. Dette kan bety at nesten alle spor av andre grupper som i uminnelige tider

har bebodd områder fra Trondheim og nordover raderes ut. Konsulentfirmaet NIKU går nå

fra gård til gård for å registrere alt som samisk. Hvis eierne protesterer, blir de kalt for

rasister – altså det velkjente og meget virksomme stempel som blir brukt for å stoppe

munnen på folk flest. Hvem vil vel kalles for rasist? Det har snart gått inflasjon i ordet.

Et eksempel gjaldt et sagbruk i Finnmark som NIKU hadde fått instruks om å registrere som

samisk. Da eieren protesterte og fortalte at sagbruket var bygd og brukt av kvener i flere

generasjoner ble han kalt for rasist! Et annet grelt eksempel på identitetstyveriet er

Augustushuset i Skibotn i Nord-Troms: NIKU kom til huset for å registrere det som samisk,

men bygda ble opprørt og protesterte. De fortalte at huset var bygd av en kven og bebodd

av slekta siden den tid. Da eierne forlangte dokumentasjon på at huset var samisk var svaret

ikke til å ta på alvor. Dokumentasjonen på samisk tilhørighet var at det visstnok hadde bodd

en samisk tjenestejente på gården! Dette var jo vanlig før i tiden hvis de ikke var fra stedet.

Det finnes utallige eksempler på at NIKU registrerer norrøne og kvenske fornminner og

kulturelle gjenstander som samiske. Dette er identitetstyveri og historieforfalskning støttet

av Riksantikvaren og våre nasjonale myndigheter!

Når arbeidet er sluttført kommer Sametingets kart over det de kaller Sa′pmi til å stemme

godt! En villet politikk fra sentrale myndigheter altså. Ikke rart det blir strid. Myndighetene

legger selv opp til dette med sin manglende kunnskap om historiske fakta og manglende

forståelse av menneskerettigheter for andre enn samer».

Når det gjelder Tana kommune, tilhører befolkningen i hovedsak tre folkegrupper,

nordmenn, samer og kvener, noe som er markert i kommunens emblem med tre elvebåter.

3


Kommuneemblemet i Tana.

Den kvenske befolkningen i kommunen har siden innvandringen, som tok til ca. 1740, ikke

gjort noe særlig vesen av seg for å fremheve sin identitet, men har bestrebet seg på å bli

gode norske borgere. Nå viser det seg imidlertid at de er i ferd med å bli frarøvet sin

kulturarv, noe det er all grunn til å ta kraftig avstand fra. Bygninger og bruksgjenstander,

som opprinnelig er kvensk/finsk er registrert som samisk.

4


Hvor kom kvenene fra

Kartet viser hvorfra de første kvenene kom til Finnmark på 1700-tallet. Kilde: Terje Henninen - Den kvenske innvandring til

Alta på 1700-tallet – Hovedfagsoppgave utgitt ved Universitetet i Trondheim 1972.

5


Den kvenske innvandringen til Tana frem til 1900

Først litt om den kvenske innvandringen til Tana.

Major Schnitlers 1) grenseeksaminasjonsprotokoller som for Øst-Finnmarks del er nedtegnet i

1744 beskriver 3 kvenske innbyggere med familier i Tana (seinere Polmak og Tana

kommune) på 3 ulike steder Bonakas, Seida og Polmak:

1) Erik Bonjakas, kommet fra «Storfinland» et par år før med kone og barn. Schnitler

beskriver det slik:

«Saaledes er for et Par Aar en Qvæn fra Storfinland kommet med Kone og Børn,

drivendes med 4 Køer paa Vestre Tana-Elv-Bræde, over Kiølen imellom Porseoive og

Borvoie, der hvor Tana-Elv oprinder, alt ned til Tanafjord, og har undervejs fundet

Græs nok paa Elv-Bræden for sine Køer; Samme Qvæn (Erik Bonjakas), som her er det

24de Vitne, beretter og, at man med løs Hest kunde ride den Vej, og dertil finde Græs

nok».

Ifølge Utsjokpresten Jakob Fellmann 2) var denne kvens egentlige navn Erik Johansson

(patronymikon). Patronymikon i svensk språkdrakt var vanlig i offentlig sammenheng,

mens finske navn var i daglig bruk. Han skulle ha rømt fra Finland på grunn av et

mord. Samuli Paulaharju 3) omtaler samme person som Jussan Erkki i boka Ruijan

Suomalaisia (Finnmarkens folk).

Schnitler beskriver området det Erik Bonjakas holdt til slik:

«Den Vestre Elv-Bræde fra Tana Capell i Syd-Syd-Vest til Enge-Slette Bonjakas ½ Miil

er slet, 1/8 Miil mindre bred med stor Bierk paa; her bor Ingen, kund paa Enge Slette

Bonjakas, hvor en fra Sverrig overkommen Qvæn nylig har nedsatt sig, som er den 1te

fra Elv-Munden».

2) Klemet Samuelsen, nylig nedsatt seg på Moketveie (Mokvei) i Seida på østsiden av

Tana. Fellman hevder a Clement og Per Olofssønner fra Muonioniska slo seg ned her

ca. 1740. Paulaharju kaller disse Ollin-Klemmi og Petteri.

3) Hendrik Eriksen i Polmak, ankom 5 år tidligere. Felman Kaller han «far Peski Heikki»,

rømt ca. 1740. Paulaharju omtaler han også som Peski-Heikki («Erkinpoika»), men

hevder han kom 1733 fra Muonioniska med 3 sønner for å unngå å bli vervet til

soldat. 2 av sønnene slo seg ned i Polmak, 1 flyttet til Nuorgam.

Hendrik Eriksens bolig omtales som «Røg-Tømmerstue» - røykstue var et typisk

finsk kulturtrekk (Schnitler I, s.321).

1) P. Schnitler: Grenseeksaminasjonsprotokoller 1742-1745, bd, I Oslo 1962, s 311, s

321.

2) J. Fellman: Anteckninger under min vistelse i Lappmarken, bd. I. Helsingfors 1906,

s. 35. og bd IV, s. 288.

3) S. Paulaharju: Ruijan Suomalaisia (Finnmarkens folk), s. 95 og 96.

6


Grensen mellom Norge og Sverige etter overenskomsten i Strømstad 1751. Før denne tiden var det ingen faste grenser på

Nordkalotten. Den grensen Sverige ønsket, er på kartet merket med svakere prikker. Den nåværende grensen mellom

Finland og Sverige er fra 1809. Før den tiden gikk det ikke noen riksgrense der. Kilde: Terje Henninen- Den kvenske

innvandring til Alta på 1700-tallet – Hovedfagsoppgave utgitt ved Universitetet i Trondheim 1972.

Den nye innvandringen

Einar Niemi 1) skriver at den finske/kvenske innvandringen til og koloniseringen av Tanadalen

kan deles inn i to perioder, en eldre og en yngre. Den eldre fant sted før ca. 1830, den yngre

noe etter 1850-tallet.

Antall kvener i Polmak/Tana (I dag Tana kommune fra 1964).

1845 1855 1865 1875 1890 1900 1910 Tana 18 35 91 201 331 328 326 I % a bef. 2,1 3,4 6,6 9,7 12,6 11,3 9,0 Polmak - - 4 85 59 81 5 I % av bef. - - 1,3 6,6 4,1 5,4 1,1 Merknad: Polmak regnes med Nesseby 1875, 1890, 1900

Som tabellen viser er innvandringen av kvener til Tana formidabel i siste halvdel av

1850-årene og fram til 1900. Det er imidlertid stor forskjell på Polmak og Tana. Ser en bort

7


fra årene 1875, 1890 og 1900, da også kvenene i Nesseby er med, blir antallet kvener i 1865

og 1910 praktisk talt det samme i gamle Polmak, nemlig 4 og 5, nemlig ingen økning. Dette

tyder på at den «nye» innvandringen gikk forbi Polmak. Det var de ytre deler av Tana samt

nedre del av dalen som virket attraktiv på nyinnvandrerne. Men det forteller oss også at de

«gamle» kvenene i Polmak nå var blitt «samifiserte».

Når vi tar for oss den totale etniske situasjon i Polmak og Tana omkring 1900, ser en at hele

området langt på vei er delt inn i etniske soner. I Tana herred ble nå området delt inn i 3

soner basert etniske kriterier. Den norske befolkning bodde stort sett nord for en linje Hop-

Torskefjord.

Den kvenske befolkning lå vesentlig i Luftjok, Masjok og Norskholmen skolekrets. Særlig sto

kvensk språk ennå sterkt i Luftjok og Norskholmen krets – nyinnvandringsområder. Også i

Leirpollen var det flere kvener.

Den samiske befolkning bodde i resten av kommunen, især i Seida, Smalfjorden,

Smalfjordnes, Vestertana, Leirpollen, Njærevægje og delvis Hop.

Om Polmak herred heter det at beboerne var elvesamer, men at det også fantes «en kvensk

innblanding». Det kvenske var egentlig så utvannet at skoledirektør Killengren i 1886 kunne

skrive at Polmak var «et centralpunkt for Fjeldfinnerne og Elvefinnerne i den østlige Del af

Amtet».

Samekulturen nå var naturligvis endret i forhold til situasjonen da kvenene kom til Tana.

Men den hadde ikke mistet sin identitet. For de «gamle» kvener derimot som hadde hatt sin

egen identitet, hadde det gått slik at det stort sett kom til å gå også i de nye

«kvenkoloniene» i nedre del av dalen. Overgangen til samisk kultur syntes uvergelig. Presset

mot samekulturen i Tana hadde nå begynt for alvor i ytterdistriktene. Men den

finske/kvenske kolonisasjonen hadde ikke resultert i identitetsutslettelse for samene, det var

heller motsatt. Dette innså også Samuli Paulaharju klart i 1920-åra. Han måtte nærmest

resignere og godta det og skriver:

«Ty de äldsta av tanabygdenes innflyttere, efterkomlingarna til Peski Heikki och andra, är

mer som lappar. I Puolmak går man lappklädd och talar rena lapskan til vardags – Trots att

man också kan Peski-Heikkis gamla språk – och likaså folket i Bonakas og de äldre i Seida.

Också flera nykomlingar har fått lapptycke. Både Jaako Tapios sőner och sőnsőner går kring

som lappar, även om de bur i stora gårder.

1) Einar Niemi: Den finske innvandring i Tanadalen – Tana årboka 1981.

Som en kan se ovenfor er mange kvener blitt «samifiserte» og gått over til å snakke det

samiske språk og bruke samisk bekledning. Men de har likevel sin kulturarv som også er blitt

«samifisert» og det må rettes opp.

8


Tanadalen rundt 1800

Amund Helland 1) har i boka Finmarkens Amt, angitt følgende sitat av major Schnitler:

«Først i et 18de aarhundrede var Tanadalen øde og ubeboet. To gange om aaret besøgtes

dalen av fjeldfinnerne under deres aarlige flytnigner til og fra kysten. Saa tog

kvænindvandringen sin begyndelse, først vistnok i det smaa. Kvænerne tog veien over Enare,

som allerede den gang var beboet av finner, der snarere maatte ansees for fastboende end

nomader, skjønt de havde ren. Over Enare kom kvænerne gjennom Utsjok dalføre til

Tanadalen, hvor der var godt laksefiske i elven. Dennes bredder var den gang overalt

bevoksede med tæt birkeskog. Ca. 100 km. Fra Tanas utløb i fjorden var det furuskog. Nogle

indvandrende kvæner fant da, at Tanadalen egnede sig til opholdssted for mennesker og tog

den i besiddelse».

1) Amund Helland: Finmarkens Amt, Oslo 1906 s.430-431.

Leveveier 1801

Terje Henninen 1) har i sin Hovedfagsoppgave i 1972 behandlet «Den kvenske innvandringen

til Alta på 1700-tallet». På side 122 har han satt opp en oversikt over leveveier slik de var

under folketellingen i 1801. Familiefedrene er tatt med her, likeså andre voksne, mannlige

familiemedlemmer hvis levevei er oppgitt.

Yrke Nordmenn Samer Kvener Til sammen Lever av fiske 22 26 51 99 «Har jordplass» 22 22 33 77 Husmenn uten jord 2 5 15 22 Tømmermenn 5 19 24 Tømmerhuggere 1 14 15 Båtbyggere 3 3 5 11 Skyttere 1 4 6 11 Offentlig administrasjon 5 5 Handel, gjestgiveri 1 1 Skolemester 1 1 1 3 Skredder, skomaker 3 3 Snekker 5 1 6 Dreier 2 2 Smed 4 4 8 Tolk 1 1 «Østpostekspresse» 1 3 4

Som det fremgår av folketellingen, var det vanlig at samme person kombinerte to eller tre av

disse leveveiene. I det undersøkte området var det 25 norske familier, 28 samiske og 53

9


kvenske. I forhold til dette er det få kvener som «har jordplass» og mange som er husmenn.

Det forteller at mange av kvenene må ha etablert seg i området ganske nylig.

De næringsveier kvenene var vant til fra sine hjemtrakter, var jordbruk og fedrift, og fiske i

elver og innsjøer. En god del jak drev de også.

1) Einar Henninen: Den kvenske innvandringen til Alta på 1700-tallet» -

Hovedfagsoppgave- Universitetet i Trondheim 1972.

Til tross for at det er barskog i Alta, så var det ingen samer som hugget tømmer og ingen var

tømmermenn. Samene var heller ikke, snekker, dreier, eller smed. Så noen

håndverksmessige kunnskaper hadde samene ikke.

Kvenene som jordbrukere

Som nevnt tidligere begynte den første kvenske innvandringen til Tanadalen ca. 1740. Slik

var det også i nabokommunen Karasjok. I jordbruksplanen for Karasjok 1) kan man lese at

jordbruket i Karasjok er datert tilbake til begynnelsen av 1700-tallet. I 1745 er det beskrevet

at «Karasjok er beboet av 5 qvæner eller Tornöbönder som nære seg af laksefiske og af

deres kvæg. De har nedsatt seg her for en 20 år siden». (ca. 1725). Videre står det i

jordbruksplanen at det var finlendere eller kvæner som brakte med seg kunnskaper om

jordbruk og kvegdrift, samtidig som de tilpasset seg det samiske miljøet og ble integrert i det

samiske samfunnet. Det ekstensive jordbruket med overflatedyrket eng og utslåtter ble mer

vanlig, samtidig som fiske, jakt og fangst ble drevet som før.

1) Avisa «Sagat» 26.10.1996 – Jordbruksplanen for Karasjok.

Om kvenene som kom til Tanadalen kan en lese dette: «Som jordbrugere er kvænerne

ligesaa gode som deres norske naboer; kanskje er de fra Østerdalen og Gudbrandsdalen

indflytede dyktigere. Bortsett fra disse maa kvænerne tilkjendes den første plads blant

Finmarkens almue, hva renslighedsstellet og trolig også hva nævenyttighed og husflid

angår.

Samuli Paulaharju har i boka Ruijan Suomalaisia (Finnmarkens folk) skrevet dette: «Kvänen

er det som har rødjat ängen här, och kvänen är det som har de riktig donen og redskaperne,

og nog burde de duga åt dej med..»

Amtmann Collet omtaler kvenene i sin relation fra 1755 som

«nyttige Folk; thi Maandfolkene ere vante til at dyrke Jorden, bygge Tømmer-Huuse og

Elve-Baade, samt snekre og dreie…, Støbe, gjøre Skoe, Støvler og Komager, som og at

stænge Laxe-Elven. Qvinderne graver Jorden med Mandfolkene, rive Høe, spinde, væve,

binde og sye Klæder;..Mig er sagt, at de ved Tana Elv boende Qvæner skal have gjort forsøk

paa Korn-Sæd, men uden Nytte siden Sæden er bortfrossen». Dette skyldes «den kaalde

Taage, som trækkes op af Havet».

Som en negativ motsetning til kvenenes flid, ble samenes levevis trukket fram fordi samene

ikke drev med denne formen for intensiv jordbruk. Samene dyrket nemlig ikke «den Mark,

som ligger deres Huuse nærmest», de drev med «Omflakken».

10


1)Einar Niemi: Den finske innvandringen i Tanadalen -Tana Årboka 1981 s.20-21.

Den kvenske ljåorven

Den finske/ kvenske ljåorven men sin bue innerst og den norske ytterst. Den kvenske tilhører Einar Henninen og den norske

Thormod Holti. Foto: Thormod Holti

11


Slåttonn i Luftjok, ljåen heines. Den finske/kvenske ljåorven er i bruk. Til høyre Alf Olsen fra Luftjok. Foto utlånt av Thormod

Holti.

I den første tiden benyttet kvenene i Tana en tynningsljå. Den kunne ikke slipes men måtte

kvesses i smie. Det fortelles at Johan Abraham Salamonsen Kankanraanda (1854-1921), som

drev jordbruk på Masjoknesset (Aboniemi) fra ca. 1890, gikk til fots til Vadsø for å få slipt ljå

hos en spesiell smed, Iver Rasmussen Dahl (1858-1938). Johan Abraham, som ble kalt Abo, var en dyktig jordbruker og skogsarbeider. Kona hans, Mathilde Danielsdatter (1853-1934)

fra Luftjok, likte ikke den moderne utviklingen i jordbruket i Tana. Samuli Paulaharju 2)

skriver i boka Roijan Suomalaisia (Finnmarkens folk) dette om Mathildes uttalelse:

«På markerna som finnen rødjat har efterhand också norrmannen vågat sig in, ofta nog efter

att først ha fått til mora (kone) en kvändotter som inte skyggar før arbete. I spåren har

själveste norska regjeringen føljt och ställt uppen stor jordbruksskola vid Tanamunningen før

at lära Tana og hele Finnmarken hur jordbruket skal gå till. Också Tana har lärt sig en del med

tiden, en och annan har fått seg äng utrustad med en hästdragen, djävulskload räfsa som

krafsar i hop en hel skrinda med høfoder i ett enda svep. Men gamla mor Mathilde tycker

inte ett skvett om den slags doningar, åtminstone inte när hon ser en norsk man køra dem

på sin mark. Då kan hon knota og knorra: «Där sitter den rombuken høgt på bocken och låter

hästen dra seg..»

1) Amund Helland: Finmarkens Amt, Oslo 1906 s.450.

2) Samuli Paulaharju: Roijan Suomalaisia (Finnmarkens folk).

Boforholdene i Tanadalen fra 1800-1900

Vil innledningsvis vise til «FAKTAARK – fredningsgjennomgangen i Finnmark» utgitt av

Riksantikvaren i samarbeid med Finnmark fylkeskommune og Sametinget. På side 2 er

samisk byggeskikk omtalt. Fram til 1800-tallet var gammen vanlig som bolig både for

mennesker og husdyr. Buesperrregammen, på samisk bealljegoahti, antas å være den

opprinnelige samiske gammekonstruksjonen. Buesperregammen gikk stort sett ut av bruk på

slutten av 1800-tallet og ble erstattet av sperregammen eller stavgammen, der

konstruksjonen består av vegger og tak som ligner på stavreist hus. I løpet av siste halvdel av

1800-tallet og første del av 1900-tallet gikk boliggammen gradvis ut av bruk mens fjøs- og

uthusgammer var vanlige helt frem til siste krig. I denne perioden ble gammen som bolig

erstattet av tømmerhus i stadig større utstrekning. Delvis hang dette sammen med

innvandringen av nordmenn og finner til de samiske områdene. Deres bruk av tømmerhus

påvirket synet på gammen som bolig, og bidro til å spre kunnskapen om bygging av

tømmerhus. Det samme gjorde byggingen av kirker og bedehus i området».

Ut fra «faktaarket» er det et faktum at samene har lært seg å bygge tømmerhus av kvener

og nordmenn. Dessverre medførte tyskernes herjinger under 2. verdenskrig til at svært lite

av bebyggelsen i Tana overlevde brannen. Det er imidlertid forunderlig at det meste at

gjenstående bygg i Tana defineres som samiske byggverk.

12


«Røg-Tømmerstue»

Det første tømmerhus som er beskrevet i Tanadalen er huset til Hendrik Eriksen (Peski

Heikki), som bodde i Polmak med sin familie i 1744. Schnitler 1) skriver at familien bor i en

«Røg-Tømmestue», som var et typisk finsk kulturtrekk.

1) Schnitler I, s 321.

Røktømmerstue iTornedalen fra slutten av 1870-tallet. Slike stuer ble også kalt for «Røkpørte». Foto fra Tornedlens historia

II-1600-1809.

Det var kanskje ikke samme størrelse og kvalitet på røyktømmerstuen til Hendrik Eriksen i

Polmak, men bygget var nok oppført etter samme prinsipp. Litt faktaopplysninger om

røykstuen:

Røykstuen var et fremskritt i forhold til årestuen. Fremskrittet bestod i at åren ble lukket ved

en muroverbygning, en såkalt røykovn. Selve ovnen bestod i av stein, eventuelt med puss av

leire. Da røykovnen i større grad avga varme ved konveksjon, hadde varmelagrende

egenskaper og krevde mer trekk, ble ildstedet flyttet. Ovnen ble plassert i et hjørne i stuen,

tett ved inngangsdøren. Fordelen med en slik røykovn i forhold til den gamle åren var

opplagt. Grunnet steinens varmelagrende egenskaper, trengte man kun fyre opp ovnen to

ganger pr. dag. Ovnslegemet holdt på varmen og avga denne over tid. Dette betød en

vesentlig forbedring av det termiske innemiljø.

Likevel ga ovnstypen mange ulemper. Ved oppfyring av ovnen ble stuen fylt med røyk som i gamle dager. Når ovnen skulle tennes stod flammene som ildtunger i taket, noe som medførte stor brannfare. Mens den tidligere åren ga lys i stuen, medførte røykovnen at man i tillegg måtte benytte lysvirke, f.eks. tyristikker eller tran.

13


Sosialt fellesskap Årestuen og røykstuen ga et unikt sosialt fellesskap. Inne kunne det være et yrende liv. Stuen kunne ofte være både løe, stue, verksted, fjøs og stall på èn gang. For folk og fe var huset en liten verden for seg selv, et felles hjem med felles dunst. Forstuen tjente i regelen bare til gjennomgang, men av og til også til bosted for hønsene. De hadde ofte tilhold på en hjell langs den ene veggen. Vinterstid smatt de ofte inn i den lune stuen og søkte tilhold i varmen fra ildsted, mennesker og dyr.

Jordgulv Grunnet brannfaren, var gulvet oftest av steiner eller jord, men senere også av halve tømmerstokker eller bord. Enten det var åre eller ovn, så tillot det ikke tregulv rundt ildstedet. I Norge benyttet man i stor grad steingulv. I motsetning til det bløte jordgulvet som lett ble sørpe av det som mennesker og dyr skapte på gulvet, tillot ikke steingulvet at skyller og avløpsvann ble tømt i stuen. Steinen ga derfor utilsiktet en høyere grad av renslighet.

Denne bygningsmåten har interesse for dens egentlige opprinnelse. Kota, køye, hytte finnes i det finske språk og den runde røkperten. Ordet pirtis menes å komme fra Litauen, hvor ordet betyr badstu. Grape, 1) som var prest i Enontekis, skrev omkring 1800 at pørten var oppholdsrom om vinteren. Sommerrommet var en vanlig stue med «bakugn och kok-spis». De fleste hadde dessuten en stue til fremmede. Omkring 1799 skrev amtmann Sommerfelt 2)(som hadde bodd i Alta siden 1787)at pørten da holdt på å gå av bruk blant kvenene. De hadde begynt å få ilegger-ovner i sine tømmerstuer.

1) E. J. Grape: Utkast till Beskriftning őfver Enontekis, s. 264.

2) Sommerfeldt i Top. Journ. Bd. 7, s. 142.

Men stadig nyere bygningsmetoder ble tatt i bruk i Tanadalen.

Hvorfor valgte kvenene tømmerhus

En tømmervegg puster og bidrar derfor til et sunt bomiljø. Inneklimaet I et tømmerhus er av

ren og god kvalitet, man får en god natts søvn og luften er sunn- også for allergikere.

Materialet puster naturlig, samtidig som det massive treet har en evne til å balansere varme-

og fuktighetssvingninger inne.

Tømmeret som materiale formidler en avslappende atmosfære og er ideelt for familiehus eller for fritidsboliger. Det er et sunt og trygt hjem å vokse opp i for barn.

14


Huset til Ole Andersen Olsen Dervola (Olli Dervo 1833-1911) på» Johnsplass», senere kalt» Holmsletten». Huset sto på Pekansaari (Norskholmen). Olli kom til Norskholmen ca. 1860 og har en stor etterslekt i Tana. Huset ble bygget i 1888 og benyttet som bolig til 1923. Huset ble kalt for «Uusituba» (Nystua). Foto utlånt av åse Hellistø.

Til venstre Lauritz Helistø og Petter Elias Dervo inne i boligen. Foto utlånt av Åse Helistø.

15


Eiendommen «Holmsletten» på Pekansaari (Norskholmen) tilhørende Anna f. Dervo og Laurits Helistø. Huset ble revet og

flyttet til eiendommen «Strandheim» i Gulbojok. Familien var de siste fastboende på Pekansaari og flyttet til fastlandet i

1959. Anna var født på «Johnsplass» på Pekansaari. Foto utlånt av Åse Helistø.

Kven Karl Petter Pettersen Holti (Holti-Kalle) (1866-1935) foran huset sitt på gården «Petersjord» på Pekansaari

(Norskholmen). Han kom fra Oulu til Norskholmen på 1880-tallet og bygde huset ca. 1900. Foto utlånt av Thormod Holti.

16


Hansine Johansdatter til venstre og søstera Alberthine foran stabburet på gården »Midtgård» til deres far Johan Jakob

Danielsen Johansen (Tanelin-Junttu) i Luftjok. Bildet er tatt i 1892. Hansine er 18 år og Alberthine 15 år på bildet. Legg

merke til det laftede stabburet som fortsatt finnes i Tana, men er nå blitt til et samisk stabbur. Foto utlånt av Thormod Holti.

Tanelin-Junttu kom til Luftjok i 1862 sammen med sine foreldre, Daniel Larson Keskitalo

(Maunu-Lassi) og kona Magdalena. De kom fra Enontekiø, hvor Mauno-Lassi hadde vært

gårdbruker. De oppholdt seg først noen år i Karasjok. Her hugde Mauno-Lassi tømmer nok til

hus og fjøs og fløtet dette ned til Luftjok etter at den største flommen var over på

forsommeren 1862. Fløtingen tok 3 døgn. Familien var de første faste bosettere i bygda

Luftjok som etter hvert ble en ren kvensk bygd helt til ca. 1920.

17


Olli Kostamo sin gård i Masjok 1926. Legg merke til de mange stabbur som er plassert rundt på tunet.Alle stabbur hadde sitt

eget navn ut fra det de ble benyttet til. Foto: Samuli Paulaharju.

Har ovenfor vist foto av kvenske hus og gårder på de stedene hvor flest kvener slo seg ned i

Tana, Norskholmen, Luftjok og Masjok.

Stabburet

Foto fra Faktaark utgitt av Riksantikvaren.

Bilde av stabbur på Pålsjord i Tana har fått benevnelsen samiske stabbur. Det virker historisk

ukorrekt å kalle stabburet for samisk da en vet at samene bodde i gammer helt frem til

1900-tallet. Stabburet var nok en del av kulturarven som kvenen hadde med seg til Tana og

som samene etter hvert lærte å bygge. Lafting var en byggekunst som kvenene hadde

tilegnet seg.

18


Stabbur fra Tornedalen ca. 1800. Foto fra Tornedalens historie II (1600-1809).

Skisse av Korteniemi gård i Pello i Finland ca. 1740. Legg merke til alle de små stabburene som er plassert rundt om på tunet.

Ikke ulikt de vi ser på gården til Oli Kosamo i Masjok. Foto: Tornedlens historia II 1600-1809.

Røykbadstu

Samuli Paulaharju skriver at «en kemibo, Sivolan Lassi, kom och slog upp fyra väggar ät sig til

stuga samt en torvbadstu och lagårdsusling vid Masjok mynning, där Vanhakenttä nu är

beläget».

19


Kvenene er kjent for sin renslighet. Det sies at en hver bonde har sin badstu. Når de slo seg

ned i ødemarken, var en torvbadstue det første de bygde. Her kunne de bo til de fikk bygget

mer. Slik var det også da kvenene inntok Tanadalen.

1)Røykbadstua er den originale badstua i Norden. I tidligere tider var den like vanlig i Norge, Sverige og Finland. Under Reformasjonen i 1537, og med Kristian den 3. som konge, skulle det heretter være forbudt å vise seg nakne for hverandre. Soldater ble utkommandert, og de aller fleste badstuer ble stukket i brann. Dermed forsvant badstukulturen fra Norge. Kanskje dype skoger, mindre religiøst engasjement eller mindre servilitet i forhold til øvrigheten, gjorde at utviklingen ble annerledes i Finland. Foreløpig vet vi ikke forklaringen med sikkerhet. Faktum er imidlertid at finnene berget sine røykbadstuer og sine tradisjoner. Først ved finsk innvandring til Finnskogen på 1600 tallet, til Nord-Troms på 1700 tallet og Finnmark fra ca 1860, fikk badstukulturen et nytt fotfeste i Norge, riktignok i begrensede områder. Riktignok kjenner vi gamle norske røykbadstuer, men disse kjennes i dag bare til bruk som røykeri for kjøtt og fisk.

Også i Finland holdt røykbadstukulturen på å forsvinne etter krigen. Et aktivt røykbadstuforbund, med Eero Välikangas i spissen, har gjort en uvurderlig innsats for å videreformidle kunnskapene om røykbadstutradisjonene. Den tidligere finske president, Urho Kekkonen, tok i 1980 initiativ til å samle gamle finske røykbadstuer i området Muurame Sauna Village (nær Jyväskylä).

Bilde av røykbadstu.

20


Ovnen i ei røykbadstu

Ei røykbadstu er en oppvarmet steinhaug med en rengjort ”skorstein” hvori folk nyter et badstubad.

I en mer utfyllende beskrivelse tar vi utgangspunkt i ovnen. Den består av et brennkammer med varmegjennomgang til en steinhaug. Varm røyk drives gjennom steinhaugen (kiuas), møter ei varmeisolert jernplate over steinene og forsvinner gjennom badsturommet, enten gjennom ei luke i taket eller i gavvelveggen. Steinhaugen varmes til storparten er rødglødende.

1) Tor Anders Aune – Badstuforbundet

Om røykbadstua finnes enda i Tanadalen vet ikke jeg, men bygget og badstukulturen har kvenene bragt med seg til Tana. I dag er benevnelsen Sauna. Det kan være hytter eller eget rom i bolighuset.

En finsk vedfyrt sauna i Korpilahti i Finland. Foto fra Wikipedia.

21

http://en.wikipedia.org/wiki/Korpilahti


En moderne sauna. Foto fra Wikipedia.

Vil som avslutning på emnet om røykbadstu/sauna opplyse at ordet sauna brukes også som en eufemisme for sexklubb.

Håndverk og husflid

Sommerfeldt og presten Hans Dahl beskriver kvenene som gode håndverkere, så som tømmermenn, smeder og båtbyggere. De kvenske kvinnene sydde selv alle klærne til familien. De kunne spinne, strikke, veve (både vadmel og rannet ulltøy) og de kunne farge tøyet i mange forskjellige farger.

For smie brukes i samisk i store deler av Finnmark ordet baggje (av finsk paja). 1)

For spinne-rokk har samisk to ord: Rok′ka (av norsk rokk) og dor′ti (av finsk tortti). Dor′ti er særlig brukt i strøk med mange finske/kvenske innvandrere.

22


Spinne-rokk. Bak rokken sitter kvenkone Barski fra Masjok. Foto: Samuli Paulaharju 1927.

Den vertikale gren-veven har samene lært av nordmennene i gammel tid. Men den horisontale veven (flat-veven) er ifølge sin terminologi lært av finske/kvenske innvandrere. Således vitner også lånord i samisk om at de finske innvandrerne har bragt med seg husflid-ferdigheter til Finnmark.

Anna Suomenrinne fra Nuorgam vever på en horisontal vev (flatvev). Foto fra Digitalmuseum.no

23


Kvenenes ferdigheter i håndverk og husflid måtte komme til å sette spor etter seg i Finnmark, slik at det var synlig i senere tider. Presten Rode skriver dette omkring 1830: «Qværnernes i Almindelighet ret ordentlige, ofte endog nette, Vaaninger, der især ved Reenlighet kjendeligen utmærke sig ei alene fremfor de smudsige Finners (samers), men endog fremfor de Norskes; den større flid, hvormed de sedvanligen dyrke deres Jordpletter; deres overlegne Sands for og deulighet til adskillige slags Haandværk; deres større Huusflid, især den qvindelige, samt deres i det hele ganske fordelagtige Udvortes, ere de Egenskaper, som ved en flygtig Betragtning først falde i Øinene».

Kilde 1) Terje Henninen: Den kvenske innvandringen til Alta på 1700-tallet» -

Hovedfagsoppgave- Universitetet i Trondheim 1972.

Registreringen som pågår i Tana kommune

På 1980-tallet ble det foretatt registrering av i underkant 500 bygg gjennom Sefrak

(sekretariat for registrering av faste kulturminner). Registreringen omfattet alle bygninger

bygd før andre verdenskrig.

Nå er det Mia De Coninck som på vegne av Sametinget er prosjektleder og foretar

registreringen av samiske bygninger i Tana. Hun har gjort et utplukk fra de forannevnte ca.

500 bygningene. I en e-post til Thormod Holti datert 22. mars 2013 sier hun at: «det finnes

sikkert bygninger som er kvensk. Særlig på de plasser som ansees for å ha hatt mye finsk

bosetting som blant annet Masjok».

24


Kommentarer og dokumentasjon til enkelte bygg

Masjok

1) Masjokhuset eller Kolstrømhuset

Masjokhuset – eller Kolstrømhuset. Foto: Frank Martin Ingilæ

Huset er i dag plassert ved Tana Museum sitt område i Polmak. Her er historien om

Masjokhuset:

På 1800-tallet var det en rekke lorder fra England som fisket i Tanaelva. De drev

fluefiske med stang men også fiske fra båt med leid roer. For å unngå myggplagen, og

i tillegg ha det komfortabelt, fikk de ført opp laksehytter langs elva. Dette har Steinar

Pedersen skrevet om i Tana Årbok 1981 under tittelen – Glimt fra det engelske fisket i

Tana på 1800-tallet.

Jeg skal fortelle om hvordan tre av hyttene ble til stor nytte i Tana og historien om

hvordan to av dem fortsatt er bevart i «Kollstrøm-huset» som står i Polmak og eies av

Tana museum.

Johan Erik Kollstrøm (1830-1902) var født i Muonioniska i Finland og kom sammen

med sine foreldre til Masjok i 1838. I 1895 kjøpte Johan Erik en laksehytte som sto til

salgs i Øvre-Bievra og to hytter i Laksjok. Hyttene ble fraktet ned til Masjok og skulle

bli til stor nytte.

Hytta fra Øvre-Bievra ble montert på eiendommen «Masjok» som ligger på nedsiden

av veien før du kjører over Masjok bru på tur mot Langnes. Eiendommen er i dag i

Henninen-familiens eie. Hytta ble benyttet til tjenestestue og somme tider og til

skolestue (Antagelig er dette den eldste skolestua i Tana som er bevart).

Alexander Kollstrøm var født i Masjok 10.5.1875 og sønn av Johan Erik. Han giftet seg

19.11.1899 med Marie Elisabeth, født 7.3.1881 og datter av Marie Stina og Lorentz

25


Holmgren. De første årene i deres ekteskaps liv bodde de på foreldregården til Alex.

Men da familien begynte å øke, bygde de en gamme på eiendommen «Birkenes» i

Masjokdalen. Her bodde de noen år til gammen brant ned under tragiske

omstendigheter. Alex som var anleggsarbeider var mye borte, også denne

ulykkesdagen. Marialisa (som hun ble kalt) var blitt mor til fire barn. Hun måtte sy

klær til mannen, barna og til seg sjøl. Den gang fantes det bare en symaskin i hele

bygda, og den hadde Anna Harjo, eller Ludvik Anna, slik hun het på bygdemålet. Dit

hadde Marialisa ruslet med tøypakke i ryggsekken for å sy noen klesplagg til barna

denne varme sommerdagen. Barna var dermed alene hjemme. Mens hun satt ved

bordenden og sydde hos sin venninne, hadde Ludvik Anna oppdaget at det steg

voldsom røk fra «Birkenes». En kronglet gangsti i et ulendt terreng gjennom skog og

kratt var veien folk fra nabolaget måtte følge for å komme til ulykkesstedet. De fant

bare en brennende haug og halvnakne gråtende barn. I siste liten hadde de største

barna klart å redde de minste og seg selv ut. Alt som var av innbo strøk med, til og

med oppsparte penger ble flammenes rov. Familien Marialisa og Alex var nå på bar

bakke.

Hus problemet løste seg ved at faren, Johan Erik, solgte hytta til sønnen Alex. Hytta

ble fraktet opp til «Birkenes» med elvebåter og gjenreist der. I 1910 var familien blitt

så stor at i lordens laksehytte var det ikke lengre store bevegelsesmuligheter.

Husværet måtte derfor utvides.

Hytte nummer to hadde Hans Tornakko (Stålnacke) kjøpt av Johan Erik og satt opp på

eiendommen «Elvenes». Han var stor gårdbruker etter datidens målestokk. Da Hans

Tornakko ble kjent med at Alex ønsket å utvide boligen, solgte han hytta til Alex. I

fellesskap med August Salamonsen Kankanranda, fraktet de hytta til «Birkenes» og

monterte den i nordenden av den som var bygd tidligere. Etter datidens forhold ble

huset betraktet blant de bedre beboelseshus. Etter krigen ble det påbygd et vindfang.

Huset skiftet eier og ble kjøpt av veisjef Geir Johnsen. Han brukte det til fritids og

feriested for seg og sin familie. Huset ble overtatt av Tana museum og står i dag i

Polmak og har navnet «Kollstrøm-huset» som nevnt innledningsvis.

Hytte nummer tre hadde Johan Erik Kollstrøm kjørt til eiendommen «Gulbojoklien».

Den var tenkt benyttet til seterhytte. «Gulbojoklien» ligger ved jordbruksveien som

går fra Masjok til Holmfjell langs Gulbojokmyra. Hytta lå lagret i ett år før Karl Isaksen

fra Holmfjell kjøpte hytta og satte den opp på sin eiendom i Holmfjell. Ole Kaspersen

vokste opp hos Karl Isaksen og hans familie benyttet hytta som bolig helt til 1962 da

Ole bygde nytt hus. Hytta råtnet ned etter hvert.

Kilde: Einar Henninen, Masjok og Thormod Holti, Luftjok

2) Utedo – Regnr. 16 på Sefrak-lista – tilhørende Aleksander Kolstrøm, Masjok

26


Utedoet, som sto på eiendommen «Birkenes» hvor Aleksander Kolstrøm bodde, er

rast sammen og restene er tatt av vårflommen i Masjokelva. Bygget kan tidfestes til

ca. 1899 da han giftet seg og flyttet til «Birkenes».

Kilde: Raghild Kollstrøm, Masjok.

3) Bolig Regnr. 17 på Sefrak-lista – tilhørende Gudrun Kolstrøm, Masjok

Boligen er på Sefrak-lista tidfestet til 1800-1900. Historien om huset: Gudrun Kollstrøm

(1909-1994) var datter til kvenpike Hulda Mathilde Johansdatter (1887-1958) fra Luftjok.

Hulda giftet seg med kven Mathias Adolf Kollstrøm (1880-1972) fra Masjok. Mathias Adolf

var bror til Aleksander Kollstrøm og sønn til Johan Erik Valbom Kollstrøm. (Se

Masjok-huset ovenfor). Hulda og Mathias Adolf fikk 14 barn sammen. Huset som de

bodde i ble brent under krigen av tyskerne. To av sønnene, Oluf og Fridolf, hadde kjøpt et

nedrivningshus i Luftjok som de fraktet til Masjok og hadde «gjømt» materialene i sanden

for å unngå at materialene ble brent. Tyskerne hadde forsøkt å sette fyr på

materialdongen, men da de hadde hastverk, fikk de ikke sjekket om det tok fyr. I 1945

startet sønnene Øyvind og Oluf bygginga av huset som står på eiendommen i dag. Gudun

Kollstrøm arvet huset av sine foreldre og da hun døde er det Ketil Håvard Kollstrøm som

eier boligen. Det er faktafeil om tidsfastsettelsen på Sefrak-lista. Boligen ligner imidlertid

svært på Masjok-huset, men er betydelig større i areal.

Huset til Hulda og Mathias Adolf Kollstrøm under bygging like etter krigen. Foto utlånt av

Thormod Holti.

Luftjok og Luftjokdalen

27


4) Hytte i Luftjok – regnr. 32 på Sefrak-lista - Eier Hjertrud Betten

Betten-hytta. Foto: Thormod Holti

Hjertrud Betten er død og hytta eies i dag av sønnen Bjørn Betten. Etter samtale med

Bjørn Betten den 30.3.2013, opplyser han at hytta er bygget i 1964 og har ingen ting på

denne lista å gjøre. Hytta ligger på eiendommen «Engset» i Luftjok.

Historikk om eiendommen «Engset»:

Ada Lydia Aronsen (1893-1968) fra Luftjok var eier av eiendommen før krigen og bygde et

stort hus der. I 1935 solgte hun eiendommen til tantebarnet Aleksander Ellila fra Seida.

Huset ble benyttet til skole i Luftjok fra høsten 1938 og lærere var Per Persen og Laura

Vinsrygg. I 1939 var internatet i Seida ferdig og skolen flyttet dit. I 1942 kjøpte pensjonert

lensmann i Nesseby, Nils Betten, eiendommen og flyttet fra lensmannsgården på Årnes i

Nesseby til Luftjok. Tyskerne brente huset høsten 1944. Dattera til Nils Betten, Hjertrud

Betten, overtok eiendommen etter sine foreldre og bygget hytte der i 1964 som sønnen

Bjørn i dag eier.

28


Bildet viser branntomta til huset som sto på eiendommen «Engset». Foto utlånt av Bjørn

Betten.

Kilde: Håkon Ellila (1907-2003) og nåværende eier, Bjørn Betten.

5) Høysjå og gammetuft i Luftjokdalen – regnr. 34 på Sefrak-lista. Eier Anna Kristine

Mikkelsens arvinger.

Faktaopplysninger:

Per Samuel Persen Guttorm (1882-1924) fra Seida hadde utmark slåtte på

«Kalvenessene» gnr. 35-bnr. 33 i Luftjokdalen. Han var gift i 1907 med Risten Kathrine

Isaksdatter Gaski f.1878 i Seida. Hun var av kvensk slekt og datter til kven Isak Martimo

Isaksen Gaski (Isko) (1840-1913) og kona Berith Henriksdatter (1847-1883). Barna gikk

over til å bruke navnet Persen, og Johannes Persen f. 1916 var eneste sønn.

I 1920-årene ryddet Per Samuel 30-40 dekar og bygde gamme og høyhus av bjørk.

Sommerstid bodde familien der med buskapen. Per Samuel fikk utstedt skjøte den

16.7.1923. I 2012 har jeg vært veiviser for fortidsminneregistreringen representert ved

Mia De Coninck, som var på befaring i området. Dessverre var det bare rester igjen av

sjåen og av gamma kan en bare se tufter. Jeg lot meg fascinere over den idylliske plassen

de hadde funnet nede ved elva. Eiendommen står nå registrert på Anna Kristine

Mikkelsen f. Persen f. 1907. Skjøte utstedt 21.8.1968. Hun var søster til Johannes Persen

og gift med Ragnvald Mikkelsen. Eiendommen tilhører i dag arvinger etter Anna Kristine.

Restene av høysjå og gammetuften har ingen verneverdi og er vel bare registrert.Kilde:

Opplysningene om bygningene er gitt til Thormod Holti av Johannes Persen fra Seida.

29


Langnes

6) Schrøen-huset-reg nr. 18/53 på Sefrak-lista

Schrøen-huset på Langnes. Foto utlånt av Einar Henninen.

Dette huset ligger på eiendommen «Aldershvile» i Langnes gnr. 18, bnr. 53. Det ble

bygget i 1886 som bolig for gammellensmannen Aarestrup. Han solgte boligen videre

til Lars Schrøen fra Tingvoll (1843-1939) var snekker. Han kom til Tana ca. 1890 for å

bygge Tana Kirke (kirke nr.3 på Langnes. Han fant kone i Tana og ble tanaværing.

Huset ble utrolig nok ikke brent under krigen og i 1952 startet sønnen, Kåre Schrøen,

restaureringsarbeidet av huset. Han bodde i Kautokeino, hvor han var lærer ved

yrkesskolen, og huset ble benyttet som feriehus helt til Kåre døde. I dag er vel barna

til Kåre eiere av huset.

Kilde: Thormod Holti

Har med noen eksempler ovenfor belyst hvor stor feilprosent det er på Sefrak-lista fra 1980

som er utgangspunktet for den registreringen som nå foretas.

Det er viktig å få belyst at de fleste eldre bygg i Tana er oppført etter norsk- eller finsk/kvensk

byggeskikk. Sjøl om det er mange samer i Tanadalen som har gamle bygg,

spesielt i Polmak, så er det ikke samiske bygg.

30


Hestehold

Vil avslutningsvis skrive litt om hestehold i Tana. Amund Helland har skrevet at det i 1835 var

135 hester i Finnmark, men bare 3 i Øst-Finnmark. I 1854 var det i Tana og Polmak ikke en

eneste hest. I 1900 beskrives hestene som var kommet til Tana som store, ca. 10 kv., og av

mer sydfinsk opprinnelse. Av kyndige betegnet nærmest som utskudd fra den i Finland sterkt

drevne krysningssavl. Fra 1904 begynte staten å utstasjonere fjordhingster i fylket.

Amtsdyrlæge Seglem skriver i 1910: De fleste hester i Finnmark stammer fra Finland.

Kilde: Det Norske Næringsliv – Finnmark fylkesleksinkon – utgitt 1952.

Folketellinga for 1865 viser at det er kommet 8 hester til Tana, men hestene eies av

nordmenn og kvener, ingen samer har hest.

- Kven/gårdbruker Erik Kollstrøm

- Kven/gårdbruker Isak Tornak

- Smed/nordmann Sivert Olsen

- Snekker/nordmann Ole Eriksen

- Fisker/nordmann Erland Nilsen

- Gårdbruker/nordmann Nikolai Eide

- Snekker/nordmann Hans By

- Fisker/nordmann Magnus Magnussen

Alt av utstyr til hestehold var norsk eller kvensk og laget av håndverkere fra disse

folkegruppene. Det finske/kvenske seletøyet var spesielt med den karakteristiske buen og

dombjella kalt «Zedolka» som var festet til en pute som ble plassert frem på ryggen til

hesten. «Zedolkaen» var rund i form ca 10 cm i diameter. Den var laget av messing og hadde

en liten tapp festet inne i bjella som slo mot metallet når hesten beveget seg. Hver bjelle

hadde sin særegne klang, og i kalde vinterdager kunne en høre klangen fra bjella på flere

kilometers avstand. Det var også mulig å navngi personen som var ute og kjørte ut fra

klangen i «zedolkaen». Nå er det Ellila, Rajala, Kollstrøm, osv som er på tur.

31


Hest med finsk/kvensk seletøy og «zedolka». Foto utlånt av Thormod Holti.

Sluttord

Det er ovenfor fremsatt betydelig dokumentasjon på kvenenes innflytelse i tanasamfunnet.

Det er derfor trist å registrere at samene skal bli stående som eiere av den kulturarven som

kvenene har tatt med seg. Dette er et identitetstyveri.

Tana, den 4. august 2013.

Thormod Holti

Levert til Birger Dervo den 4. august 2013. Birger Dervo var på den tid leder i Tana

kvenforening/Tenon kveenisura.

32


33

identitetstyveriet...kilde: terje henninen - den kvenske innvandring til alta på 1700-tallet –...

Documents