Ingebjørg Berg Holm

Stjerner over,mørke under

Copyright © Schibsted Forlag AS, 2015Omslagsdesign: Magnus RiiseRepro: RenessanseMedia ASOmbrekking: Type-it AS, TrondheimSatt med: Sabon 10,5Trykk og innbinding: GGP Media GmbH, Tyskland

ISBN: 978-82-516-8475-0

Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven elleravtaler om kopiering inngått med KOPINOR. Kopiering i strid mednorsk lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning,og kan straffes med bøter eller fengsel.

1

Solstrålene fikk vannskorpa til å glitre, men slapp ikke nedi tjernets grumsete mørke. Over vann glinset svett hud.Under overflata ble mudderet virvlet opp da karene kapp-løp uti og la på svøm. Sparkende bein og rolig flytendekropper. En guttekropp dykket under, nappet i ei tå, stegopp igjen. Et stykke fra de andre stod en mann stille. Barehodet over vannet. Han stod der, lenge, helt i ro, mens deandre lekte. Så slapp han seg brått under og sank.

Kroppen traff bunnen og rettet seg ut. Åpne øyne stirretopp mot hinnen mellom ham og de andre. Lyse bevegel-ser langt borte. Små bobler slapp ut fra leppene, så åpnethan munnen og trakk inn vann. Han kavet, og kroppenskøyt oppover, hodet brøyt overflata samtidig som en håndovenfra grep ham i skulderen.

«Går det bra med deg?» Den eldre mannen slapp ikketaket. Den andre myste gjennom vannet som silte fra hårethans. Nikket, men stod lenge og lente seg til den gamle,gispende, før han kunne snakke.

«Jo da, rein og fin.»Ingen av dem lo. De vasset sammen opp på land.

5

De andre sluttet seg til dem etter hvert. Nakne, slappeskrotter i kveldssola. De røykte, pratet, spyttet tobakk,døste i skyggen. Så kledte de på seg og fulgte stien langsengene, tilbake til gården. Over tunet og inn i stua, hvor deuten ord fant hver sin plass i en sirkel.

En kvinne stod foran bryggerhuset og så på dem som gikkover tunet. Bak henne kom jentene ut og tørket hendene påforkleet. Hun nikket til dem, og de sa god natt, men så ikkepå henne der de løp ivrig mot huset. De stanset på tram-men, glattet håret og rettet på klærne, før de gikk rolig inn.Døra slo igjen.

Kvinnen gikk langsomt etter. Hun gikk ikke inn i stua tilde andre, smatt isteden inn på kjøkkenet. Der slo hun oppen kopp lunken kaffe fra kjelen på komfyren og satte segaleine ved det store kjøkkenbordet. Laget ikke en lyd. Frastua skrapte det i møbler, noen hostet. Så ble det helt stille.Utenfor vinduet skreik ei kråke, før den flakset ned fra taketog forsvant ut over engene.

Bortenfor engene, et stykke bakenfor tjernet, dypt inne iskogen, lå en død mann under et bjørketre.

2

Fra Thomas Tinnviks brev til broren

Holmsbu den 19de august, 1875

Da vi så hverandre sist, tålte jeg ennå ikke blod.Du kan sikkert huske da vi var smågutter og hadde som

oppgave å røre i blodbøtten under slaktingen. Jeg løp fremog tilbake mellom det dampende, illeluktende karet og plas-sen utenfor døren som du døpte «spybakken». Jeg kan godthuske hvordan du lo. Jeg ble ikke bedre med alderen, mendu ble meget snillere. Den gangen jeg svimte av, var det dusom bar meg ut og vasket meg forsiktig. Kan hende var detderfor jeg prøvde å fortelle deg om marerittene mine etterdet som hendte med Catrine. Bildet av blodet som veltetfrem fra henne, like virkelig som om jeg skulle ha sett detselv. Ønsket jeg at du skulle stryke meg over pannen igjen,trøste meg som da vi var barn?

Uansett, i gode stunder spøkte vi med det, du og jeg ogfar. Hvilke yrker min svakhet stengte meg ute fra. Slakter,så klart. Kirurg. Bokser. Jeg var gjerne gjenstand for denmilde hånen, så lenge dere to var venner. Nå, når jeg harblitt en annen og sterkere mann, skulle jeg ønske dere kunne

7

se meg. Jeg tenkte på dere begge, da jeg forrige måned stodi skogen og betraktet et lik.

Mannen så fredelig ut, med lukkede øyne og hendenelagt i kors på brystet. Han lå på et leie av bjerkeris underet bjerketre med en rak, krittkvit stamme og en saftig lyse-grønn krone. Skogen rundt oss var frodig og tettvokst, menkroppen var plassert under det eneste treet i en liten lys-ning. Vi hadde gått en stund før vi kom frem, på et nær-mest usynlig tråkk gjennom tett vegetasjon. Solen var skjultbak skyene, og det var skumt under trekronene. I tankenemine lusket huldrefolk stille bak oss, nysgjerrige, og tittetmeg over skulderen da jeg undersøkte den døde.

Jeg skulle ønske jeg var maler, så jeg bedre kunne skildrehva jeg så. Fargepaletten, med løvverkets sart grønne motdet hvite og grå i trestammen, ville gjort seg nydelig i akva-rell. Det forklarede og barnlige uttrykket i den dødes ansiktog den trolske stemningen ved det hele, løftet motivet ut avdet banale. Men en maler ville nok ha fjernet løvbladet somhadde plassert seg rett under likets nesetipp, som en pussigmustasje.

Jeg rørte ikke ved liket, trakk meg bare et par skrittunna for å notere mine observasjoner i notisboken. Politi-legen gikk mer håndfast til verks, han pirket og plukket påkroppen, løftet og slapp armen, åpnet til og med den dødesmunn og øyenlokk og tittet. Han minnet om en kresen tje-nestejente på fisketorget som er usikker på om fisken erfersk nok.

Den trolske stemningen forsvant brått da betjenten snuddeliket; det var ikke noe vakkert over dets bakside. Bakhodetvar en eneste, blodig smørje. Svarte kaker av blod klebet segtil det som var igjen av skallen, med hårtuster stikkende utog inn av massen, som kornaks nedtråkket i søle. Han måtte

8

ha blødd lenge, for blodkakene var digre, og klærne var gjen-nomtrukket langt nedover ryggen. Jeg pustet langsomt gjen-nom nesen med tungen presset opp i ganen og så vekk etøyeblikk til svimmelheten gav seg. Da jeg igjen festet blikketpå sølet, stod jeg fast på bena og holdt kvalmen på avstand.

3

Da vi ble eldre, slapp jeg endelig unna blodet. Vi skulle stu-dere, det var fars plan, og jeg var glad for å følge den. Hus-ker du da vi feiret min examen philosophicum og far forspøk lot som om han ville jeg skulle studere medisin videre?Du var også glad den kvelden, virkelig glad, og jeg tenkte atfar la seg i selen for vår skyld. Bare godslige spøker, knaptet stikk til deg om dine fremtidsplaner.

Jeg husker at han vinket til oss fra vinduet da vi morge-nen etter som vanlig spaserte med Catrine. Minnet er kaps-let inn i brystet på meg, og jeg famler det frem nå og da. Deter et bilde jeg skulle ønske var beskrivende for den tiden:Du og jeg i munter samtale, lille Catrine i midten med enhånd i armkroken på hver av oss. Som et ledd i en lenke.Og far i bakgrunnen, taus, men fornøyd.

Jeg er ikke blitt den prektige sønnen far håpet. Riktig nokfikk jeg min cand.jur., men jeg har valgt å bruke den til noehan ville ha sett som helt bortkastet. Å, det er så mye jegikke har fortalt deg! Gjennom dette brevet vil jeg berette dethele. Du, som vet mer om meg enn noen andre, vil kunneforstå hvorfor jeg kom til å ta de valg jeg har tatt. Og kan-

10

skje du, når du ser hvilken mann jeg nå er blitt, vil kunnetilgi meg for de valg jeg tok før.

Du husker vel at jeg skulle bli dommer. Det var vi enigeom, far og jeg. Så hva var det som fikk meg til å endremening? Var det de endeløse timene på lesesalen som tokgnisten fra meg? Alle disse lover og forordninger, de ende-løse paragrafer, disse forsøk på å kontrollere det ustyrligelivet: Hvordan skulle jeg kunne forstå det, som selv knapthadde levd? Den ukyssede som pugget sedelighetsparagra-fer, den avholdende som leste om fylledrap.

Redselen min for blod kan ha påvirket avgjørelsen jegtok. I løpet av studiene utviklet jeg en angst for selv å væreansvarlig for å spille andres blod. Det er bøddelen som svin-ger øksen, men hans arm styres av dommeren. Dommer-kappen er blodstenkt. Det jeg kom til å frykte mest av alt,var å dømme en uskyldig mann. En dommer vet jo bare dethan blir fortalt. Lik fangen i hulen som bare får se skyg-genes gjengivelse av virkeligheten. Som dommer ville jegengstet meg for at etterforskerne skulle ha oversett et viktigelement, gått glipp av det irriterende lille faktum som kanvelte en nydelig konstruert teori. Deres feil ville ha blitt minsynd, om jeg fradømte en uskyldig mann livet.

Så etter hvert vokste den eneste logiske slutning frem: Jegvil ut av hulen og inn i solen. Jeg vil selv forhøre vitnene,undersøke åstedet, samle de nødvendige fakta og metodiskgå igjennom dem til jeg kan gjøre meg den eneste muligekonklusjon. Og så, den store befrielse: Å få min konklu-sjon gransket i retten. Jeg vil anstrenge meg til det ytter-ste for å levere det beste etterforskningsarbeid som tenkeskan. Men når jeg feiler, ufullkomment menneske som jegjo er, vil det være andre der til å avsløre det eller leve medkonsekvensene. Det vil ikke være blod på mine hender.

11

Du tenker nok at jeg er feig. At jeg bare løper fra ansva-ret, kaster bort min utdannelse og lar andre ta støyten. Ogdet kan være du har rett. Men nettopp du burde jo forståhvorfor jeg ikke kan bære ansvaret for en uskyldigs død.Mitt avsluttende studieår lå i skyggen av det som skjeddeden sommeren. Da jeg avla min eksamen (med laud) ogsverget eden, må du ikke tro det var lett, at ikke tanken påCatrine satt som en tagg i hjertet. Men jeg kan ikke gjøreom det som har skjedd, jeg kan bare gå fremover som enklokere mann.

Jeg er ikke lenger den lillebroren du forlot, jeg er mermoden, mer bevisst konsekvensene av mine handlinger.Etter nøye overveielser var det derfor jeg søkte min stil-ling, og jeg fikk den. Jeg skriver til deg nå som Hurums nyelensmann.

4

Johan kjente Anders gi ham et lett puff, så han gikk inn istua og kremtet forsiktig. Ole satt ved senga med en halv-tom grøtskål i nevene. Han så ikke ut til å høre dem. Johanfikk et nytt dytt framover, og gikk bort til Ole.

«Lang dag?»Ole nikket. Seig i bevegelsene satte han grøtskåla fra seg

på krakken ved siden av seg. Han rettet på sengetøyet,plukket på en liten revne i ullteppet. Så ikke opp.

«Skal jeg ta over for deg i kveld?» Johan slapp det ut, fort.Ole så ikke ut til å forstå, så Johan nikket mot ham og

senga.«Hjelpe til her?»Ole ristet på hodet. «Nei, det trengs ikke. Men kanskje

Anders trenger deg?»Johan nikket. Smilte lett. Gikk mot Anders ved døra,

de vekslet et blikk. Så trakk Anders på skuldrene og gikkut. Johan fulgte etter, men kastet et blikk bakover før hanlukket døra. Ole så det ikke. Han hadde plukket opp hår-børsten, men satt urørlig med den i hånda og så ut avvinduet.

13

Ute på tunet lot Johan blikket gli over engene. Grasetduvet grønt og modent, klart til å slås. Men det var begyntå skye over.

«Vil det regne for mye, tror du?» spurte Johan.Anders ristet på hodet. «Nei da, ser du ikke hvor lette

skyene er? Det blir nok ikke store skuren.»De ble stående med ansiktene vendt mot himmelen og

snakke om skyene. De hadde tid til en prat. Hesjestaurenevar klare, og Peder satt med ljåene. I husene rundt tunetpuslet folk med sitt. Det var småarbeid og reparasjoner,dyrestell og matlaging. Men ingen hast.

Inne i skogen ble det også arbeidet. To menn satt bøydover et lik. Flere stod ved båren og ventet på å frakte hambort.

5

Selv om griseblod og menneskeblod lukter og ser likt ut,gjør vissheten om hvor det kommer fra, opplevelsen avmenneskeblodet langt verre. Så da jeg stod under bjerketre-ets florlette løvtak den julidagen og stirret inn i en blodigmannshjerne, kjente jeg at det vrengte seg i meg. Men jegbesvimte altså ikke.

Det var ikke annet blod på stedet enn det som var sivetut fra mannens bakhode. Ikke sprut eller drypp på bakkeni nærheten av liket. Mannen kunne altså neppe være dreptpå stedet. Men skogen strekker seg vidt rundt funnstedet;var åstedet der inne, ville det ikke være lett å finne. Hvor-for var ikke liket gjemt i skogen, hvor det kunne ha forblittskjult i lang tid? I stedet hadde morderen plassert det midti lysningen, omsorgsfullt lagt ut på et vakkert sted. Ønskethan at den drepte skulle bli funnet? Den åpenbare omsor-gen mannen var behandlet med etter sin død, stemte ikkeoverens med den brutale volden som tok livet av ham. Bak-hodet måtte være slått inn med noe stort og tungt, og detkunne ikke ha vært lett å smadre det på den måten. Det varåpenbart at angrepet måtte ha vært svært voldsomt.

15

Legen reiste seg og børstet buksebena. Ganske riktigkunne han fortelle meg at mannens hode var knust, og atdette måtte være det som hadde drept ham. Videre antokhan at mannen hadde vært død i en eller to dager, etterdødsstivheten å dømme. Men det er visst vanskelig å si forsikkert med lik som blir funnet utendørs.

Det var ikke mulig å få hest og kjerre gjennom stien tillysningen, så liket måtte bæres på båre. Etter å ha gått etstykke måtte vi tråkke oss over et par kampesteiner. Bårenble holdt skrått, og likets ene arm falt ned fra brystet ogdinglet stivt ut fra likdekket. Det var begynt å regne, og kul-den kom snikende inn gjennom våre fuktige ytterklær. Sådet kan kanskje tilgis at ingen i følget tok seg bryet med årette på den døde kroppen.

Resten av veien så jeg likets åpne hånd stivt duvende,med håndflaten vendt mot himmelen. Skyene drev vekk frasolen et øyeblikk, og det varme lyset ble hengende ved denfuktige huden og farget nesten liv i den igjen. Jeg så en litendam av regndråper samle seg i gropen i midten av hånd-flaten. Som om den døde forsøkte å samle seg vann til ådrikke.

6

Forsamlingen i stua var falt til ro. Ingen hadde talt sålangt. Noen satt med lukkede øyne, andre hvilte blikket påsenga de satt vendt mot. Var det kanskje en eller to av demsom duppet av et øyeblikk? Ansiktene var åpne og tomme.Slitne. Fredelige. I den myke stillheten fant de sammen,skulder ved skulder. Sjel mot sjel.

Han satt der som vanlig i forsamlingen og ville tvingehjertet til å åpne seg.

Han hørte ikke lenger sin egen pust, de svake mennes-kelydene gled sammen til én låt og pakket ham inn. Hanforsøkte å synke dypere. Forsiktig, forsiktig, ikke tenke nå.Åpent hjerte, åpent sinn, ta imot meg!

Han så rundt seg i rommet, lot blikket favne dem allesammen. Ansiktene lignet hverandre nå som stunden haddeglattet dem ut, tatt dem ut av hverdagen, fylt dem. Lysetvar i hvert enkelt ansikt. Han kjente med ett stramheten isitt eget og beveget kjeven fra side til side et par ganger. Detnyttet ikke. Han visste hva det var som skilte ham fra deandre. Hva han hadde gjort.

«Jeg kommer ikke inn», tenkte han. «Jeg kommer aldrimer inn.»

17

Han lukket øynene igjen. En av de andre hadde reist segog begynt å tale, men det drev forbi ham. «Tilgi meg, tilgimeg», messet han inni seg. Uten håp.

7

Liket ble fraktet til nærmeste gård; Bråten heter den. Detvar folk derfra som hadde funnet den drepte, så det varnaturlig å ta kroppen dit for natten. Legen mente at obduk-sjon var unødvendig siden dødsårsaken var så åpenbar, oghan overlot den døde i min varetekt og dro hjem. Hus-bonden tok motvillig imot meg og mitt følge av levende ogdøde. Kanskje tenkte han på slåtten som snart tok til, ellerså var han engstelig for å få ansvaret for likvaken hvis hanla liket på låven. Han viste oss i hvert fall inn i fjøset og entom bås, og vi fikk buksert liket på plass. Det føltes galt ålegge fra seg et dødt menneske i fjøset, som om det var ensekk skyller eller et ødelagt redskap. Jeg ba derfor betjentenbli igjen og vokte liket, mens jeg selv gikk med husbondeninn i stuen.

Gården hadde en gang vært rik og stor, men nå fylte fol-kene og krøtterne hverken fjøs eller hus. Husbonden sattfåmælt og skulte på meg ved bordenden, med et uttørketkvinnemenneske jeg antok var hans kone, ved siden av seg.Resten av forsamlingen bestod av et utvalg barn og tjenes-tefolk, fra det klynkende diebarnet i vuggen til den snor-

19

kende, gamle kjerringen i en av sengene. Det var ikke fyrtopp i gruen, og daglyset fra de små vindusgluggene fjernetikke skyggene fra krokene.

Det tok sin tid å få noe vettug ut av forsamlingen. De tosom hadde funnet liket, en dreng og en budeie, hadde ikkenoe særlig å tilføye mine egne observasjoner. De kunne ikkegi noen god forklaring på hva de hadde å gjøre sammeninne i skogen, men jeg er ikke mindre verdensvant enn atjeg kunne gjette. I lysningen hadde de nærmest snublet overliket, og livende redde hadde de løpt tilbake til gården ogvarslet. Ingen på gården hadde villet dra ut i skogen for åundersøke saken selv. Det ble mumlet om huldre og skrømt,som det visst var rike forekomster av ved akkurat denne lys-ningen. Men kanskje var det bare dovenskap; skitten somdekket nærmest alle flater i stuen, kunne tyde på det. Dehadde sendt en gutt etter lensmannen, men noen hest haddede ikke kunnet avse. Innen han hadde fått varslet meg, vardet langt på dag. Det var alt de hadde å berette, så jeg reistemeg og ba husbonden bli med meg ut i fjøset for å se omhan kunne kjenne igjen den døde.

Bonden var kanskje redd for tusser og troll, men et sim-pelt, menneskelig lik gjorde ikke synderlig inntrykk. Hanstrøk av seg luen som seg hør og bør, men han bøyde segvillig frem over liket og glante ham i ansiktet. Han hmm-etog hum-et en stund, før han tok vokslyset fra betjenten ogbelyste ansiktet fra flere vinkler. Jeg grep fatt i lyset og flyt-tet det forsiktig da han var like ved å sette fyr på den dødeshår, men bonden bare klødde seg bak øret og hmm-et littmer før han trakk kledet opp over likets ansikt igjen. Ja, jo,helt sikker kunne han jo ikke være, han ville nødig si noesom han ikke kunne stå inne for. Det var jo ganske mørkt,

20

og han hadde jo ikke sett karen på mange år. Ja, jeg måtteunnskylde, men han hadde aktelse for øvrigheten og villeikke si noe feil.

Med all respekt for vår frie bondestand, landets ryggrad:Man bør ha god tid og solid tålmodighet i samtale med densrepresentanter. Noe av det samme er blitt sagt om meg, ogskriftlig vet jeg at jeg kan virre meg inn i strøtanker og inn-skutte setninger til leseren nesten har glemt hva jeg opprin-nelig skrev om. Jeg håper at du, kjære Tobias, vil bære overmed meg og følge mine tankesprang til ende. Men én tinger å utsettes for dette i brevs form, som du leser i ro og maknår du selv vil. Noe helt annet er det å stå og verke etter enavgjørende kjensgjerning i en brutal og tragisk mordsak.

Jeg hadde derfor vanskelig for å styre min utålmodig-het mens bonden klatret over den stenrøys av forbehold ogusikkerhet som sperret veien for hans konklusjon. Men imin korte tid som lensmann har jeg fått erfare hvor viktigdet er å vite når man skal være den strenge embedsmann,og når man vinner mest på å huske at vi er en nasjon avlikemenn. Jeg kom derfor bare med de nødvendige ja-er ogha-er mens mannen nærmet seg poenget.

Jo, han var nesten sikker: Det der var han Lars, franabogården Holte. Han hadde ikke sett karen på sikkertti–femten år, men han hadde et ansikt det var lett å huske,mente bonden. Jeg måtte si meg enig i det. Det flakkendelyset spilte over den dødes bleke hud, og ansiktets profiltegnet seg utsøkt tydelig mot den dunkle bakgrunnen. Jegtenkte for meg selv at Vårherre sannelig hadde anstrengtseg da han satte nese på mannen. Det var en praktfull nese:lang, men ikke bred, og svært smal over neseroten. Denkrummet seg jevnt og hovmodig derfra, før den endte i enspiss nesetipp som pekte en anelse nedover. Det var noe

21

romersk over hans profil, og glødende gul i det flakkendelysskjæret fikk den meg til å tenke på marmorrelieffer pågravsteder.

Ansiktet for øvrig virket litt feminint; haken var smalog rund som på et barn, øyenbrynene tynne og mørke.Munnen var pussig liten, blålige, smale lepper plassert somen ettertanke under den praktfulle nesen. Han hadde ikkeskjegg, men mørk skjeggrot syntes gjennom huden. Var detlenge siden han hadde barbert seg, eller var det en virkningav døden på ansiktshuden? Håret, mørkt og krøllete, slappertende små lokker ned i ansiktet. Det var en vakker mann,selv om han var langt fra ung, ansiktet hans var forfinet ogedelt i livløs ro.

Da identifiseringen var foretatt, ønsket jeg ikke å opp-holde meg lenger enn nødvendig i fjøset hos den døde. Duvet at jeg ikke er overtroisk, men det var en stemning derinne jeg ikke forstod. Ingenting hang sammen: Den dødeså nærmest overjordisk vakker ut, men lukten var begynt ågjøre seg gjeldende og minnet meg stadig om synet av detsmadrede bakhodet. Og rundt oss var hverdagen stillferdigpåtrengende: eimen av høy og kumøkk, prusting fra kyrneog betjentens halvkvalte nys. De mange inntrykkene pend-let mellom det uvirkelige og det svært håndfaste, som omvi uten å vite det trådte inn og ut av en usynlig port inn tilalveland, der vi langsomt tråkket rundt liket i fjøset.

Da vi kom inn igjen i stuen, ble vi møtt av taust gloendemennesker, sprekkeferdige av nysgjerrighet. Stillheten varkommet brått over dem da vi trådte inn i rommet, budeiensatt fortsatt med munnen åpen og stirret på oss. En av dren-gene var modig nok til å spørre om den døde var kjent. Hus-bonden begynte igjen å dra på det, mens han åpenbart nøtoppmerksomheten. Men denne gangen sviktet tålmodighe-

22

ten meg, og jeg slynget navnet unødvendig høyt ut overbordet.

Det ble et øyeblikk helt stille, så brøt det løs en kakofoniav overraskede utbrudd. Det var åpenbart at alle kjente tilLars Holte, men nyheten om hans bortgang utløste ingenekte sorg, så vidt jeg kunne se. Forsamlingen så snarere opp-livet ut, og flere gav selvtilfreds uttrykk for at de hadde visstat det ville ende galt med han Lars. Inntrykket av en edel,romersk senator forsvant raskt da historiene om mannenbegynte å komme. Han var visst litt av en kar, både elsketog hatet i bygden. Jeg fikk inntrykk av at han ble omtaltmed mer varme fra spinnesiden enn fra sverdsiden, menogså mannfolkene omtalte ham med motvillig respekt. Forhvordan det enn var, modig, det var han Lars! Og spille,det kunne han, som ingen annen. Og danse, skjøt et avkvinnfolkene inn.

Alle hadde historier om Lars som ung mann. Jeg harerfart at intet sted er så lite at det ikke har en røverhelt:Agder har sin Høiland, og hele landet ble jo revet medav Bårdsens bravader. Jo mindre sted, desto mindre kre-ves for å få tildelt rollen, og her var det åpenbart LarsHolte som hadde fylt den. Det ble fortalt om ville slåss-kamper og brå forsoning, om halsløse veddemål og ivrigenattefrierier. For meg, som kommer utenfra, var ikke his-toriene imponerende. Jeg har hørt lignende de fleste stederjeg har vært, historier om overdrevent mot og hell i uhell,om ville påfunn som nesten, men bare nesten, går galt, ogen morsom replikk som snur fadese til triumf.

Lars hadde slåss med fem knivstikkerbrødre og bare hatten sleiv å forsvare seg med. Han hadde klatret opp i tuntreetfor å synge søte sanger inn i buret for en jente, og ramletned i fanget til pikens olme far. Han hadde solgt et gam-

23

melt øk til ågerpris til en tater og tapt alle pengene i spill tilham etterpå. Han hadde brutt seg ut fra fyllearresten for ågå i kirken, før han banket på hos lensmannen og ba om åfå bli satt inn igjen. Morsomme og mindre morsomme his-torier, noen tatt rett ut fra eventyrene eller pyntet og kleddopp etter å ha vandret fra munn til munn i årevis. Andrepussige, mindre fantastiske og sikkert nærmere sannheten.Bakom alle Lars’ stadig galere påfunn ante jeg et mørkerebilde: Jentene han forlot, familien han skjemte ut, hestenhan i fylla kjørte ut i myra, hva skjedde med dem? Og Larsselv, hvor var han nå? Stiv og kald lå han i et fjøs. Hvilketpåfunn bragte ham dit?

For meg var det ingen glans rundt Lars. Jeg har møtt slikesom ham i studentdagene, kåte og gale guttunger uten rasteller ro. Gutter med mer mot enn vett, bråkjekke i tale oggjerning. Men så dundrer de en natt stupfulle på døren dinfordi de ikke kan utholde sitt eget selskap. Eller klamrer segmed hvitnende never til takrennen i tredje etasje, redde forå falle, men enda mer for å gi opp og klatre ned. Da ser duangsten som blafrer bak øynene, et uklart mørke som jagerdem fra eventyr til eventyr, raskere enn de klarer å tenke.Jeg har sett hva som skjer med sånne gutter når de ikke kantåle jakten mer. Det er ikke noe storslått over det.

Men da jeg satt der og lyttet til gårdsfolkenes forsøk påå overgå hverandre i gode historier, og da jeg så deres slitnefjes livne til mens de lyttet til gamle fortellinger, forstodjeg at Lars Holte for denne bygda hadde vært større ennseg selv. Det var blitt nesten helt mørkt i rommet, og ingengjorde mine til å tenne flere lys. Jeg ville gjerne holde pra-ten i gang, så jeg forsøkte å lirke dem på gli med flere spørs-mål. Hva gjorde Lars når han ikke underholdt bygden medsine vågestykker? Hvem var han?

24

Nei, hva gjorde Herkules innimellom sine tolv storverk?Det skrives det ingen sanger om, det snakker man ikke omrundt gruene. Litt fikk jeg likevel rede på. Innimellom tokhan seg sammen og arbeidet hardt på slektsgården. Menaldri ble det noen ordentlig råd med det, snart ble han leiog dro sin vei for å finne annet arbeid. Da kunne han væreborte i måneder i strekk, men plutselig var han der igjen, fullav skrøner fra reisen og gode forsetter. Han giftet seg ganskeung, men holdt på som før. Ofte etterlot han kone og ungerhjemme på gården og dro gud-vet-hvor for å drive med gud-vet-hva. Noen sa at han stjal også, i hvert fall var han blittknepet et par ganger i mindre tyverier da han knapt varvoksen. Og så lenge han var i Hurum, la folk gjerne skyl-den på ham om de mistet noe, enten det var penger eller enjente.

Folkene på Holte gård hadde alltid hatt ord på seg for åvære litt rare. Faren til Lars ble beskrevet som en sur vri-ompeis, og når praten kom inn på Lars sin eldre bror Ole,var det ikke mye velvilje å spore. Han var visst en særing,men gjorde ikke mye av seg før han forlot gården og drotil sjøs som ung mann. Ingen trodde de ville se noe mer tilham. Men så kom det difteri til Holte, og flere døde, deri-blant gamle Holte. Ole ble tilskrevet, men det varte og rakkfør noe skjedde. Bygda sydet av rykter, og bøndene i omeg-nen fulgte spent med. Flere forsøkte å spørre Lars ut omhans syn på saken. Men han var enten full eller taus. Og såkom Ole tilbake og tok over gården. Etter det var Lars blittverre enn før. Hadde drukket hardere, slåss mer, vært len-ger borte. Han hadde nok håpet på å ta over gården, mentefolket på Bråten. Og så dro han til Canada.

«Ikke engang Lars kunne holde ut på Holte i lengden!»I det dunkle rommet var det vanskelig å se hvem som

25

kom med den siste bemerkningen, men av den skjelvendestemmen forstod jeg at det var gamlemor. Jeg reiste meg oggikk bort til sengen og bøyde meg ned over det jeg antokvar hodeenden. På min oppfordring om å utdype ble detliv i kjerringen som lå der, begravet i stinkende tepper ogullfeller. En tynn hånd skjøt ut over sengekanten og grepmeg om håndleddet med forbausende kraft. Med armenmin som støtte halte hun seg opp og stakk ansiktet sitt tettopptil mitt. Det luktet råte og brennevin av kjeften hennes,men jeg pustet gjennom munnen og smilte oppmuntrende.

Åpenbart uvant med å bli lyttet til, og lite forberedt påå skulle formulere lengre tankerekker, tok det kjerringenlang tid å komme til poenget. Jeg nikket tålmodig mens hunarbeidet seg gjennom en lang rekke spottende, usammen-hengende anklager om Holte-folkene i alminnelighet og OleHolte spesielt. En odelsgutt som stakk til sjøs, tenke seg til!Etter hvert ble hun roligere og fant veien i sin gamle hjerne.Historien ble tydeligere, og jeg lyttet mer oppmerksomt tildet hun fortalte meg.

Ole Holte var ikke riktig kristen. Vi vet jo alle hvordansjømenn er, antydet gamlemor. Og da han kom tilbake, tokhan utenlandske tanker med seg. (Her spyttet hun i forakt,utenlandsk var visst for henne et skjellsord i seg selv.) Etterat han kom tilbake til gården, var det flere derfra som ikkegikk i kirken lenger. Noen sa at de holdt sine egne andak-ter, men gamlemor bare blåste av det. Nei, folkene på Holtelevde et liv i synd og utukt, det var hun sikker på. Og nåren levde sitt liv utenfor Guds nåde, var det bare å vente atmørkets makter tok for seg. Så de kunne skylde seg selv fordet som hendte med gutten!

Her mistet jeg tråden. Den gamle kunne ikke fatte at jegikke kjente bygden slik hun selv gjorde, og stirret bare dumt

26

på meg da jeg spurte hva hun snakket om. Gutten? Ja, OleHoltes sønn, selvfølgelig! Ole giftet seg og fikk barn da hankom tilbake, men konen døde i barsel. Ole slapp nestenikke ungen fra seg så kvinnene fikk stelt ham. Han menteseg mer lærd enn kjerringene og nektet dem å beskytte søn-nens vugge med stål og korstegn og søljer slik seg hør ogbør. Og så (her senket den gamle stemmen dramatisk, fulltklar over hvilken effekt historien hadde på tilhørerne), endag snek en huldrekar seg inn i rommet der gutten lå ogsov, og byttet ham ut med en trollunge!

Anekdoten rant ut av den gamle, ferdig komponert ogmed ord og vendinger som ikke hørtes helt som hennesegne. Jeg forstod at denne historien var en del av bygdensfolklore. Den hadde funnet sin form og ville fortelles slikfra kvinne til kvinne, fra generasjon til generasjon. Dettevar kollektivets samlede sladder og overtro, nedfelt i formav et eventyr, som jeg vil gjengi etter hukommelsen.

Signe-Siri er en omreisende signekjerring, og hun ser merenn folk flest, både av det som finnes over og under jor-den. Hun kan se huldrene like klart som hun ser deg ellermeg, og har møtt dem flere ganger før. En stund holdthun til på Holte gård. Da var det at hun gikk forbi vin-duet til rommet hvor veslegutten lå og sov. Hun hørteungen våkne og noen som sang for ham. Idet Signe-Sirigikk videre, hørte hun en lyd bak seg og fikk se en litenmannsling smette over tunet med en bylt under armen.Da hun senere fikk se ungen, så hun med en gang at hanvar en bytting, for han var bløt og myk i kroppen og skrekglupsk etter mat hele tiden. Da skjønte hun at hun haddehørt trollkaren da han byttet om ungene, og at det varham hun hadde sett smette over tunet med barnet under

27

armen. Og aldri har Siri glemt de uhyggelige ordene hunhørte fra stuen, den gang byttingen ble lagt i vuggen påHolte: «Ikke vær stygg nå … hold kjeft og sov nå …»

De siste ordene ble messet frem, forsøksvis rytmisk, og jegforstod at det skulle være teksten til en sang. Men tåkensamlet seg i den gamles blikk, hun gikk seg vill i ordene ogsank til slutt taus tilbake i sengen. Men Bråten-folkene toktil orde. Den overtro jeg bare hadde ant i forsamlingen tidli-gere, hadde kommet til uttrykk gjennom den gamles beret-ning, og de andre var ikke flaue for å skyte inn utfyllendeopplysninger. Noen hadde sett byttingen, andre hadde hørtham ule. Noen visste hvor han lå begravet i uvigslet jord,andre sa han ennå levde på gården og spiste dem ut av huset.Men alle var enige om dette: Sønnen til Ole Holte var blittstjålet av et troll, som hadde etterlatt en trollunge i guttenssted.

Dette ble for tøvete for meg, og jeg klarte ikke lengerå skjule det. Jeg synes det er fornøyelig å lese Asbjørnsenog Moes gjenfortellinger av folketroen, men sjarmen gårtapt når den slags vås settes frem i dypt alvor. Gamlemorble åpenbart fornærmet over min mistro, men husbondenbrøt endelig inn og ba henne slutte med vrøvlet. Han min-net om at det var blitt sent, var det mer jeg trengte å vite?Jeg stakk og pirket med spørsmål i den fåmælte karen enstund, men det var bemerkelsesverdig hvor lite han vissteom naboene sine. Det stemte at familien på Holte gård varnoen slags religiøse dissentere. Han visste at Lars haddereist til Canada, dette måtte være minst ti–tolv år siden nå.Han hadde ikke hørt noe om at han skulle være kommettilbake. Mer kunne han ikke si om Holte, han kjente demikke. Ole Holte hadde aldri så mye som bedt ham inn på

28

kaffe. Men han pleide ikke å snakke stygt bak ryggen påfolk, så han ville helst ikke si noe mer om Holte gård, ogspesielt ikke om Ole Holte.

Jeg hadde ikke mer å spørre ham om, så jeg brøt opp,avslo et halvhjertet tilbud om en soveplass i stuen og gikkfor å få kjørt frem karjolen.