REVOLUSJONÆR POCKET #1

Kjelsberg og Mathisen (red.)

SOSIALISME 2.0

Utgitt av redaktørene

Trykket på NTNU-Trykk

2007

1

Innhold:

Innledning

Peder Martin Lysestøl - En ny sosialistisk økonomi

Per Inge Mathisen - Sosialistisk økonomi - hva nå?

Torstein Dahle - Om produksjon og økonomi i et sosialistisk Norge

Per Inge Mathisen - Politics of working class

Einar Braathen - Økonomisk demokrati

Ronny Kjelsberg - IT-revolusjonen

Trond Andresen - Two feasible Future Scenarios

Mathisen og Kjelsberg - Forskningsjuks - et symptom

Peder Martin Lysestøl - Økonomisk system – hva er det?

Mathisen og Kjelsberg - En debatt om dugnad

2

InnledningDet skrives alt for lite om alternative måter å styre samfunn og økonomi på, og når det skrives, skrives det som regel bare svada. Slik sett er det vel også forstemmende, men symptomatisk at det stort sett er gamle menn som skriver lange teoretiske artikler om temaet.

En konsekvens av dette blir dermed at denne artikkelsamlingen inneholder artikler av seks gamle menn i ulike aldre. De er sikkert ikke enige, men det er vel heller ikke meninga. Slik som Mikke Mus-historiene gir avbrekk fra Donald og Onkel Skrue i en Donald-pocket vil de ulike skribentene veksle på å komme med forskjellige perspektiver i denne sosialisme-pocketboka.

Peder Martin Lysestøl sparker ballen i gang med en lengre inn- og utledning hvor han både peker på de historiske erfaringene med sosialisme, og forsøker å stake ut en vei framover. Torstein Dahle staker også ut en vei med forslag til produksjon og økonomi i et sosialistisk Norge.

Deretter kommer Einar Braathen med perspektiver på økonomisk demokrati, og Trond Andresen trekker fram både positive og negative mulige framtidssamfunn i sin artikkel. Mange og enhver vil nok kunne bli skremt av tanken på en kapitalisme som fortsetter sitt vanstyre hur länge som helst...

I tillegg til disse forfatterne er boka hele veien krydret med bidrag fra redaktørene (og enda et fra Lysestøl), fra Per Inge Mathisens politics of working class til Ronny Kjelsbergs strategier for en digital sosialisme.

Redaktørene avslutter også samlinga med et lengre utkast til en debattartikkel, basert på tre andre tekster som så langt aldri er blitt avsluttet. Disse er delvis satt sammen til en dialog om dugnadssamfunnet hvor forfatterene tenker høyt omkring hvorvidt man kan løse samfunnsproblemer ved hjelp av dugnad.

Fellesnevneren med tekstene er at de peker framover – mot et nytt samfunn, og en ny sosialisme: Sosialisme 2.0. God lesning.

Trondheim 27/6 2007

Per Inge Mathisen og Ronny Kjelsberg

3

En ny sosialistisk økonomiPeder Martin Lysestøl

Innlegg på konferanse 2004

I. Målet med innleiinga

Målet med denne innleiinga er å få igang en ny debatt om sosialistisk økonomi. Etter min mening er debatten helt avgjørende for å fortsatt kunne forsvare sosialismen som ide. Troen på at det finnes et alternativ til det frie, kapitalistiske markedet er i dag på et lavmål: Begge de to hovedmodellene: Lenins sentraliserte arbeiderstat og Bernsteins velferdskapitalisme har mistet glansen konfrontert med virkeligheten. Det samme har skjedd med det jugoslaviske arbeiderselvstyresystemet og den kinesiske folkekommunesosialismen. Det er ingen tvil om at de få av oss som fortsatt har tro på at det går an å bygge et økonomisk system overlegent det kapitalistiske utbyttersystemet, har en vanskelig vei å gå! Innafor den sosialistiske retningen som har ment at kapitalismen som system måtte avskaffes, har tidligere debatter om sosialistisk økonomi i stor grad dreid seg om delspørsmål, om marked kan forsvares i en sosialistisk økonomi, om bruk av penger som betalingsmiddel, om forholdet mellom plan og marked etc. At sosialistisk økonomi var mulig ble tatt som gitt: Det fantes jo i en rekke land!

I dag er situasjonen en helt annen. Mange har gitt opp ideen om et sosialistisk alternativ. Kanskje er ideen om en sosialistisk økonomi bare en illusjon? Det nytter ikke lenger å trekke fram “den marxist-leninistiske sosialismemodellen”, og vise til Øst-Europa og Lenin og Stalin sine teorier(Lysestøl 1970). Det nytter heller ikke med utopier om “drømmesamfunnet” hvor vi, de sosialistiske menneskene “Alt det gamle med jorda vi jevner....” og bygger alt opp på nytt .

4

II. Betingelser for en sosialistisk utvikling

Etter min mening er det to nødvendige betingelser som må være tilstede før det kan være snakk om å bygge en sosialistisk økonomi:

For det første må det gamle økonomiske systemet være brutt sammen, det må ha skjedd en eller annen form for revolusjon som har fratatt de gamle makthaverne makta.

For det andre må det eksistere samfunnsmessige betingelser for en sosialistisk utvikling.

En rekke nasjonale frigjøringskamper de siste 60 årene har kastet de gamle makthaverne på døra og proklamert sosialisme. Kina er det store eksempelet her. Innafor den Maoistiske tradisjonen har det vært en tendens til å se dette som det avgjørende og ta lett på betingelse nr. 2. Når Mao proklamerte sosialisme, trodde vi på det. Dette gjorde vi til tross for at vi hadde studert Marx som nettopp polemiserer mot denne formen for idealisme og brukte betydelig plass til å argumentere mot utopiske sosialister som “konstruerte” prosjekter. Men Maoistene er ikke de første idealister i historia. I en hyllest til Oktoberrevolusjonen skrev Gramsci like etter maktovertagelsen i Russland at “revolusjonen hadde vært mot Kapitalen av Marx”, fordi den var mot historias lover, et voluntaristisk prosjekt!(Sassoon 1997: 755). Hadde Gramsci levd i dag måtte han ha tatt denne hyllesten til seg og innrømmet at Marx nok hadde rett. Han hadde rett fordi utviklingen av en sosialistisk økonomi stiller store krav til folkets politiske nivå, deres trening i å tenke “stort”, deres trening i demokrati. Marx hadde også rett fordi kollektive, sosialistiske produksjonsformer ikke kan utvikles fra ingenting. Et sentralt postulat i marxismen er nettopp at grunnlaget for det nye samfunnet utvikles i det gamle. Både ideer om det nye samfunnssystemet og kollektive produksjonsformer og sider ved det sosiale livet som peker framover, utvikles allerede under kapitalismen. Dette er mitt utgangspunkt for å starte en diskusjon om sosialistisk økonomi. Det er på bakgrunn av en slik forståelse jeg påstår at knapt noen samfund er så “nær sosialismen” som de nord-europeiske velferdstatene.

5

En mer konkret forestilling om en sosialistisk økonomi kan bare utvikles etter at den revolusjonære maktovertagelsen har skjedd gjennom en langvarig prosess med diskusjoner og eksperimentering I dag kan vi starte diskusjonen, oppsummere erfaringer og feil ved tidligere sosialistiske samfund. Vi har to store fordeler i forhold til marxismens klassikere. For det første kan vi lære av erfaringene fra sosialistiske land. Vi kan selvsagt si at dette har vi ikke noe å lære av fordi “dette var ikke sosialisme”. Men det sier bare folk som oppfatter sosialismen som et idealsamfund. Mitt sosialistiske samfund er et menneskeskapt system, med feil, med motsetninger, med problemer, med undertrykkelse. For det andre har vi erfaringen fra høyt utvikla kapitalisme, en produksjonsmåte som i sitt innhold er mer samfunnsmessig enn noen produksjonsform i historia.

Jo mer jeg har studert problemet med sosialistisk økonomi, jo mer er jeg overbevist om at vi i dag bare kan tegne noen grove riss av den framtidige sosialistiske økonomien. Men kan vi få oppslutning om et politisk alternativ som er så uferdig og så fullt av usikkerhet og spørsmål?

Jeg tror ja. Er det ikke bare troende som blir entusiastiske av å bli lovet himmelrike! De troende er ikke vårt problem. Vårt problem er å få med tusener nye. De “tror ikke” på sosialismen, men de er i økende grad kritiske til viktige deler av kapitalismen. Det er disse vi må få med på en diskusjon om hvilke forandringer vi ønsker og hva som er mulig. For til forskjell fra tidligere store diskusjoner, vil denne prosessen aldri lykkes dersom den ikke skjer nedenfra, fra de som skal leve i den sosialistiske økonomien, de som har erfaringene fra dagens kapitalisme.

III. Debatter før og nå

Det har vært store debatter om sosialistisk økonomi tidligere, men de har konsentrert seg om avgrensede temaer og sett helt bort fra at økonomiske forandringer forutsetter handlende mennesker. I Petrograd i 1919 inviterte Bolsjevikene til en

6

debatt om hvordan man skulle arrangere en økonomi uten marked og uten penger( Nove 1983). Det kom mange gode forslag, men virkelighetens verden tvang Lenin til å innse at slike økonomiske former lå langt fram i tida(På den 10. partikongressen i mars 1921 lanserte Lenin den nye økonomiske politikken. Kilde: Lenin 1960) Regjeringas hovedproblem var å skaffe mat til bybefolkningen og hindre økonomisk sammenbrudd. Istedet for å avskaffe pengeøkonomien, måtte Lenin kort tid seinere lage et teoretisk forsvar for styrking av pengeøkonomien!

En annen stor debatt foregikk på slutten av 30-tallet. Her deltok flere av datidens ledende sosialøkonomer i en diskusjon om en sosialistisk økonomi kunne fungere effektivt. Dette var en teoretisk debatt hvor flere kjente borgerlige økonomer uttalte seg positivt om sosialismens muligheter(Lange&Taylor 1964). Til og med Pigou, professor ved Cambridge og mest kjent for utvikling av velferdsteorien, var positiv til sosialismens muligheter. De var enige i at en effektiv planøkonomi kunne erstatte prisene i markedet og dermed dekke folks behov. Erfaringene fra den økonomiske krisa på 30-tallet hadde vist økonomene at markedet til tider kan komme totalt ut av likevekt og at det først igjen kommer i likevekt etter store samfunnsmessige rystelser og kostnader. På samme tid hadde Sovjet opplevd 10 år med eventyrlig økonomisk vekst. Økonomene dro dermed den konklusjonen at en effektiv planledelse under bestemte betingelser vil kunne fange opp behovsendringer raskere og foreta produksjonstilpasninger raskere og med mindre kostnader, enn det frie markedet. Men dette var en rent teoretisk debatt. Den sovjetiske økonomien skulle vise seg å være ganske forskjellig fra de ideelle modellene økonomene opererte med. Etter det økonomiske sammenbruddet i Øst-Europa 50 år seinere vet vi at planledelsen nok kunne være effektiv, men den hadde oversett det grunnleggende faktum at det var folket, som produsenter og forbrukere, som til syvende og sist avgjorde om planen ble til virkelighet. Planledelsen hadde ikke tatt hensyn til folks behov. Tvert om hadde de fjernet seg fra folket og brukte makt til å gjennomføre sine mål.

7

Jeg mener ikke med dette å si at det ikke trengs teoretiske debatter om vanskelige spørsmål i den sosialistiske økonomien. Siden 30-tallet er det produsert betydelig teori som vi kan dra nytte av i en slik debatt. Men, det må gjøres noe grunnlagsarbeid før “spesialistene” overtar. Vi må først bli enige om hva vi snakker om når vi diskuterer sosialistisk økonomi. Og da er det bare begrenset hjelp å hente hos fagøkonomene. Etter min mening må vi nå først gå noen runder med denne mer grunnleggende debatten. Og da trengs det stor bredde i innspillene. Dette er derfor først og fremst et innlegg til “problematiseringsfasen” i det store prosjektet: en Ny sosialistisk økonomi.

IV. Hva mener vi med sosialistisk økonomi?

Kan vi snakke om “en sosialistisk økonomi”? Marx ga oss ingen oppskrift. Han gikk heller aldri inn på de organisatoriske konsekvensene av de tiltakene han foreslår. I følge Alec Nove motsier Marx til og med seg selv(Nove 1983: 118). I Manifestet og andre skrifter fra 1848-50 legger han stor vekt på sentralisering av makt mens han i Borgerkrigen i Frankrike fra 1872 snakker om selvstyrte desentraliserte enheter.

Enkelte steder er Marx svært utopisk, som når han i Manifestet agiterer om framtidssamfunnet av overflod og uten arbeidsdeling. Andre steder, som i Kritikken av Gothaprogrammet, blir han nøktern og konkret.

Marx forsto at sosialismen ikke kan konstrueres fritt etter folks vilje, som et himmelrike. Han understreker hvordan sosialismen, på samme måte som tidligere samfunnssystemer, gjennomgår en dialektisk utviklingsprosess som både forandrer menneskenes livsbetingelser og menneskene selv.

Ut fra dette er det også meningsløst å snakke om en sosialistisk økonomi. Ulike land og regioner vil utvikle sine særegne veier til sosialismen avhengig av det økonomiske utviklingsnivået og særegne trekk ved folkenes produksjons- og levemåte. Men Marx gikk aldri grundigere inn på hvordan en slik økonomi skulle utvikles. Heller ikke andre sosialistiske teoretikere gikk mer

8

inngående inn på hvordan økonomien i et sosialistisk samfund skulle organiseres. Som Donald Sassoon peker på i sitt store og meget grundige verk om den vest europeiske sosialismens historie: “Sosialister så ikke ut til å være særlig interessert i sosialismen”(Sassoon 1997: 20)Marx peker likevel på noen fellestrekk ved utviklingsprosessen og det sosialistiske økonomiske systemet:

A. Den sosialistiske økonomien springer ut av den kapitalistiske og preges fortsatt av “fødselsmerker”. Under utviklingen vil både samfunnet og menneskene forandres.

B. Den økonomiske omformingen må berøre hele samfunsøkonomien, fra hvordan folk ordner seg i husholdet til organiseringen av produksjonen.

C. Den sosialistiske ledelsen må snarest sentralisere produksjonsmidlene. Dette skjer både ved statlig drift og arbeiderstyrte bedrifter som slår seg sammen til nasjonale enheter

D. Fra samfunnets totalproduksjon må det settes av ressurser både til reproduksjonssektoren og andre kollektive virksomheter. Resten fordeles til produsentene etter innsats.

E. Byråkratiet kontrolleres gjennom valg og lav lønn. Lønnsnivået skal være som gjennomsnittslønna i samfunnet slik at byråkratene ikke skal klamre seg til sine posisjoner ut fra økonomiske interesser.

F. Sosialismen må utvikles ut fra en felles aksjon fra siviliserte land hvor det er hensynet til “det internasjonale folkefellesskap” som teller. Eller for å sitere Marx om hva som er avgjørende i de siviliserte landa: “Arbeidernes forente aksjoner er av de første forutsetninger for proletariatets frigjøring”(Lenin 1977: 28. Her menes det felles aksjoner av arbeidere i flere stater).

Et samfunnssystem svitsjer ikke tvert over til et annet ved at det skjer en revolusjonering av maktforholda. Men de sosialistiske regjeringene hadde som mål å gjennomføre den

9

såkalte overgangsfasen fortest mulig slik at den sosialistiske økonomien kunne utvikles raskt. Den såkalte M-L-modellen for en sosialistisk økonomi er bestemt av modellene som ble utviklet i Sovjet, Jugoslavia og Kina i denne overgangsfasen(Lysestøl 1970). Helt sentralt i tenkningen var spørsmålet om konsolidering av partiets makt, nasjonalisering av produksjonsmidlene og avskaffingen av småproduksjon på landsbygda. Den revolusjonære forandringen skulle gjennomføres ovenfra og det skulle skje fortest mulig. Når det Jugoslaviske KP gjennomførte nasjonaliseringsprosessen fortere enn noen andre land, var dette et av Titos sterkeste våpen mot Stalin i den store konflikten i Kominform 1948. To år etter revolusjonen var all storindustri, alle banker, all transport og all engroshandel nasjonalisert! (Lysestøl 1985: 43). Det er ingen tvil om at store deler av folket var entusiastisk for den nye økonomien. Men var de blitt spurt til råds? Var det satt igang demokratiske prosesser som sikret at det som ble bygd opp var i folkets interesser? Nei, graden av demokrati og folkelig deltagelse var aldri et sentralt kriterium i de klassiske forestillingene om sosialistisk økonomi. Allerede Alec Nove, den store “sovjeteksperten” peker på denne viktige svakheten i sitt store arbeid: The economics of feasible socialism (Nove 1983:11). Nove polemiserer mot de utopiske ideene om en konstruert idealsosialisme over hodet på de menneskene som lever i samfunnet. Hans “mulige sosialisme” er bare mulig om folket, gjennom demokratiske prosesser trekkes med. Kriteriet for hva som kan kalles sosialistisk økonomi må derfor suppleres med et krav om politisk og økonomisk demokrati.

Dette er enda sterkere understreket av en annen stor marxistisk teoretiker, Raya Dunayevskaya. Hun kritiserer hele den marxistiske tradisjonen etter Lenin for å behandle menneskene som objekt, og ikke som deltagende og bestemmende subjekter i revolusjonsprosessen (Dunayevskaya 1989).

Etter min mening må spørsmålet om demokrati være helt sentralt når vi i dag skal trekke fram de viktigste kriteriene for hva vi mener med en sosialistisk økonomi.

Det sosialistiske økonomiske systemet vil måtte utvikles i en

10

prosess fra lavere til høyere stadier. Marx snakker ofte om to hovedstadier. I det høyeste stadie er produksjonen og samfunnsformene så langt utviklet at menneskene kan få etter behov. Denne prosessen må styres av målsettinger som skiller sosialismen kvalitativt fra kapitalismen. I teorien formulerte Stalin dette målet på en måte som jeg mener fortsatt har mening: Å forsøke å dekke folks allsidige behov stadig bedre. Også diktatorer og patriarker kan formulere fine mål, lage vakre hager og institusjoner! Men målene blir bare propaganda om ikke folket får muligheter til å gi dem innhold og kontrollere det som sies mot virkeligheten.

Om vi flytter oss fra tidligere sosialistiske land til dagens Norge og forestiller oss byggingen av en norsk sosialisme, er det lett å skjønne at heller ikke her vil alle forandringer skje i ett sprang. Det norske økonomiske systemet består av et tilsynelatende mylder av produsenter og økonomiske forbindelser: Millioner av varer og priser, verdensmarked

102.000 aksjeselskap, 11000 industribedrifter, herav 7000 med under 10 ansatte!. I Bygg og anlegg er det 18000 enmannsbedrifter og 14 000 andre. I detaljhandel er det 42000 bedrifter. Etter min mening kan det ikke kreves at all produksjonen skal være nasjonalisert før en snakker om sosialistisk økonomi. Fortsatt vil det være private bedrifter som styres av profitt maksimering i lang tid og som hele tida er på kollisjonskurs med den nye, sosialistdominerte folkeforsamlingas overordna mål.

Når prosessen bare er avhengig av Partiets strategi og taktikk kan selvsagt de fleste tiltak gjennomføres diktatorisk. Men stiller vi krav om demokrati kan ikke prosessen gå fortere enn det folket er villig til å akseptere. En sosialisme i et land som Norge skal bygges av en befolkning som ikke bare har en sterk fellesskapsforståelse. 150 år med kapitalisme eller mer har også satt sterke spor i tankene, vanene, kulturen.. Det er komplisert nok å organisere sosialistiske produksjonsformer i storindustrien. Jeg er overbevist om at folkevalgte forsamlinger vil forsvare markeder, privat produksjon og ulikheter i lang tid etter en revolusjon(Jeg forutsetter her en sosialisme innført

11

innafor et tidsperspektiv hvor vi har mulighet for å forestille oss hvordan virkeligheten ser ut!). Det som vil være avgjørende for folk er at utviklingen går i riktig retning og at forandringen skjer på deres premisser. På bakgrunn av de negative erfaringene folk har fra såkalt sosialisme i tidligere tider vil med stor sikkerhet mange heller ha markeder og utbytting enn et reaksjonært plandiktatur.

Etter denne gjennomgangen vil jeg prøve å summere opp erfaringene og diskusjonen med å lansere noen sentrale kriterier for hva som menes med en sosialistisk økonomi:

A. Alle viktige maktorgan må være folkevalgt og ha et flertall som ønsker sosialisme.

B. Målene for den økonomiske utviklingen må være utviklet gjennom en demokratisk planprosess hvor en økende del av folket deltar aktivt.

C. Det overordna målet for utviklingen må være å dekke folkets allsidige behov stadig bedre.

D. Den sosialistiske omforminga må omfatte hele økonomien, også organiseringen av husholdet og lokalmiljøet.

E. De viktigste produksjonsmidlene må være i samfunnsmessig eie(statlig, kommunalt, kollektivt)

F. De viktigste behovene dekkes utafor markedet innafor en bruksverdiorientert produksjon. Målet må være å avskaffe vareproduksjonen på stadig flere områder.

Innafor disse vide rammene vil ulike stater utvikle sosialistiske økonomier med særegenheter både i forhold til hva som skal produseres, hvordan forbruket skal foregå og hvordan produksjonen skal organiseres.

12

V. Sosialistisk økonomi - en prosess.

Når kapitalismen igjen bryter sammen og borgerskapet mister makta, vil det skje i land og deler av verden i svært ulik situasjon. For noen vil det ta lang tid før sosialistiske former for økonomi kan utvikles. Land i den 3.verden uten demokratiske tradisjoner og med lavt utdanningsnivå, trenger en lang og vanskelig overgangsperiode. I land med høyt utvikla industri og en langt utvikla samfunnsmessig organisering kan raskere omorganisere det økonomiske livet slik at en sosialistisk utvikling kan starte. Det er også mulig å tenke seg at land med en høyt utvikla økonomi kan gjøre overgangsperioden kortere for mindre utvikla land ved å gi omfattende økonomisk hjelp, hjelp til oppbygging av helsevesen, utdanning etc (For ordens skyld understreker jeg at det ikke er en tilstrekkelig sammenheng mellom økonomisk utvikling og samfunnets demokratiske tradisjoner).

Dersom en bare fokuserer på de politiske maktforholda, vil trolig Norge fortone seg som et land hvor kapitalismen er konsolidert som system. Dersom spørsmålet om statsmakta er det eneste kriterium på sosialisme, er det ingen tvil om at det er land i den 3.verden hvor makthaverne først står for fall(Jfr. opprøret i Indonesia). Men marxismens forestilling om sosialisme stiller langt større krav til samfunnsforandring enn at vi får regjeringer som kaller seg sosialistiske! Ut fra de kriteriene jeg har skissert over er den samfunnsmessige tilpasningen i Norge kommer langt nærmere sosialistiske samfunnsformer enn Kina eller dagens Indonesia. Dagens Norge har utvikla en kapitalistisk samfunnsform som på mange områder er overmoden for forandring i sosialistisk retning. Bare en sosialistisk økonomi vil være i stand til å videreutvikle disse produksjonsformene og organisasjonsformene videre. Et svært godt eksempel på dette er borgerskapets intense kamp for å hindre en videreutvikling av den offentlige sektoren. De samfunnsmessige produksjonsformene utvikler seg under kapitalismen til et visst nivå, men en videreutvikling til beste for folket kan bare skje under sosialismen. Under har jeg listet opp noen slike forhold som viser hvor langt dagens Norge har kommet i forhold til det å bygge sosialismen(Listen er ikke rangert og ikke særlig systematisk):

13

a. Et Nasjonalregnskap som gir store muligheter for økonomisk oversikt og analyse. Det jobbes alt i dag med å utvikle tidsnyttingsregnskap for husholdet. Moderne datateknologi gir store muligheter til å lage ressursregnskap, utvikle alternative modeller som kan legges fram til diskusjon og avstemning. Dette avanserte planregnskapet koblet til moderne datateknologi gir ulike folkevalgte forsamlinger, fagforeninger, partier eller organisasjoner store muligheter for å få foretatt egne analyser og beregninger. Her ligger mengdevis av spennende nye forskningsoppgaver for tusener av store og små “forskere”!

b. Godt utbygde planavdelinger i stat, fylker og kommuner som alt er igang med å tenke langsiktig og samfunnsmessig. Denne planprosessen må demokratiseres og nye områder må prioriteres. Men en sosialistisk planleggingsprosess i Norge starter langt fra med blanke ark!

c. Vi har erfaring fra en stor kollektiv forvaltningssektor som i prinsippet drives etter behov. I dagens kapitalistiske Norge er dette ikke nødvendigvis folks behov, men denne produksjonsformen er vi godt kjent med. Kommersialiseringa av offentlig sektor er nå i ferd med å rasere deler av den bruksverdiorienterte produksjonen, men enda tilbys storparten av f.eks helse- og utdanningstjenestene gratis eller til en svært lav pris.Det er også utviklet gode kontrolprosesser for å hindre korrumpering av systemet, Riksrevisjon, Kommunerevisjon, Kontrollutvalg etc.

d. Vi har produksjonsformer som i sin samfunnsmessige karakter uten alt for store problemer kan overtas av folkevalgte forsamlinger, store statsbedrifter som tele, post, jernbane. Store kommunale bedrifter. Aksjeselskap, offentlige og private, hvor eierne bare er fjerne figurer.

Vi har til og med en Kredittlov som, om den anvendes gir folkeforsamlingen mulighet for betydelig styring med kredittpolitikken! Vi har også erfaring fra drift av store stats - og kommunalt eide bedrifter som i dag styres av profitt, men ikke

14

nødvendigvis maksimalprofitt.

e. Trekk ved det parlamentariske demokratiet kan føres videre inn i det sosialistiske demokratiet. Det er i Norge lang erfaring fra et desentralisert folkevalgt system med frie valg. Dette er et langt skritt mot sosialistisk demokrati i forhold til de erfaringene Marx satt inne med. Vi må demokratisere og utvikle systemet videre. Men det er lite trolig at de sosialister som lanserer ideen om å knuse statsapparatet vil få særlig oppslutning i folket! Å kaste all erfaring på sjøen og starte på “skrætsj” betyr å be om problemer. Jeg kan vanskelig forestille meg at en slik politikk får oppslutning i folket?

f. Vi har en befolkning med høyt utdanningsnivå hvor relativt mange har langt utvikla forståelse for internasjonal solidaritet, fagforeningsbevissthet, kvinnebevissthet og miljøbevissthet. Når vi stiller kravet om folkelig deltagelse vil selvsagt folkets politiske nivå være av største betydning for hvor fort samfunnsforandringene kan skje. Dette understreker også Marx i et brev til Kugelmann: “Sosial framgang kan måles nøyaktig ut fra den sosiale posisjonen det svake kjønn har(Sassoon 1997: 411). En stor del av befolkninga kan nå få ei regjering som er på parti med dem i viktige spørsmål! Istedet for at de skal hindres i å fremme sine krav skal de nå oppmuntres til å utvikle ideer og politikk.

Hvordan disse formene kan utvikles, hvor fort prosessen drives fram, avhenger av evnen til å skape entusiasme, til å løse motsetninger og til å inngå kompromisser. Dette vil være avgjørende både for evnen til å utvikle produktivkreftene og for mulighetene til å eksperimentere med nye organisasjonsformer, husholdsformer etc. Det vil være nok av motstandere. Men, høyrepartier og restene av borgerskapets organisasjoner må garanteres demokratiske retter og ytringsfrihet. Deres reaksjonære utspill må først og fremst møtes av et sterkt folkelig demokrati. Den sosialistiske regjeringas evne til kompromisser er også viktig her. Borgerskapet vil sikkert forsøke å ta kapitalen ulovlig ut av landet og prøve på andre former for sabotasje. Deres mulighet for å lykkes avhenger av hvor stor oppslutning planene for sosialistisk utvikling har i

15

folket og av revolusjonens internasjonale karakter. Dersom kapitalismen bryter sammen i store deler av Europa vil selvsagt kontrarevolusjonære ha mindre å spille på enn om revolusjonen bare skjer i et lite land.

Men, en utopisk venstreopposisjon kan være like vanskelig å takle for ei sosialistisk regjering som hele tida må ta hensyn til hva som bestemmes av folkevalgte organer. Kanskje vil mange sosialistiske partier delta med egen presse og propaganda. Det er ikke vanskelig å forestille seg agitasjonen mot å tillate private småprodusenter som utbytter arbeidsfolk. Kanskje vil noen kreve umiddelbar avskaffing av markeder. Avskaffing av pengeøkonomien. Full rotasjon i arbeidsprosessen for å avskaffe arbeidsdelinga. Fjerning av alle fordeler for kapitaleiere og ledere etc.

Denne opposisjonen må utnyttes konstruktivt. Det er avgjørende at det finnes noen som vokter på tendenser til “pampevelde”, at ledere “gifter seg” med maktposisjoner! Ideene må tas på alvor. Og det må stimuleres til å prøve ut ulike styringsformer. Men, de sosialistiske partiene skal ikke i prinsippet ha mer de skulle sagt enn andre partier. Jeg er imot særretter til sosialistpartier og “arbeidsfolk”. Innføring av slike særrettigheter skaper garantert nye motsetninger. Etter min mening må sosialistpartiene jobbe for en langsiktig avskaffing av privilegier, men et blikk på den norske klassestrukturen viser at innføringen av egalitære forhold vil være langt fram. Samtidig er det også klart at antallet personer som tilhører den virkelige overklassen er lite:

Fra 1981 til 1995 er tallet på arbeidere redusert med 100.000 til 910.000, tallet på småborgerskap, lavere + høyere, er økt med nesten 400.000 til 970.000. Her utgjør kvinnene 50%. Tallet på pensjonister, arbeidsuføre og syke er økt med 200.000 til 490.000. Høyere funksjonærer og private næringsdrivende(unntatt bønder) er økt med 40.000 til 320.000.

Her finnes trolig det sjiktet som har mest å tape på sosialistiske forandringer. Dette er i dagens Norge 10% av den voksne

16

befolkninga. Det må finnes andre måter å nøytralisere det reaksjonære sjiktet på enn bruk av makt og politi. Hard skattlegging, nedprioritering av luksusproduksjon og luksusimport og tilbud til overklassen om å delta aktivt i samfunnsutviklinga med sin kunnskap, må være fornuftigere taktikk for ei regjering som har en langsiktig sosialistisk strategi.

For at ingen skal tro at jeg mener alle forbedringer først kan skje etter en lang overgangsperiode, understreker jeg at det er av stor taktisk betydning at den nye, sosialistiske regjeringa også snarest mulig gjennomfører velferdstiltak som markerer “ei ny tid”: 6 timers arbeidsdag. Gratis barnehager. Gratis studier. Arbeid til alle. Heving av minsteinntekt. Storsatsing på eldreomsorg! Erfaringer fra alle revolusjoner som har som mål bedring av levekårene for det store flertallet er at det i den første fasen skapes en sterk entusiasme. Denne entusiasmen må brukes til å sikre de første viktige levekårsforbedringene.

VI. Viktige motsetninger som må løses

Jeg startet innledningsvis med å si at jeg oppfatter diskusjonen om sosialistisk økonomi til å være i “problemformuleringsfasen”. I dette avsnittet vil jeg liste opp det jeg oppfatter som de viktigste utfordringene/problemene en sosialistisk økonomi vil stå overfor. Det blir en viktig oppgave for de sosialistiske partiene å drive fram diskusjonen om disse spørsmålene:

1. Kampen mot imperialismen må ha første prioritet.

Dette må være et sentralt mål i hele den revolusjonære strategien og det må være et sentralt mål for det sosialistiske landet/regionen. Den sosialistiske strategien kan ikke knyttes til en snever målsetting om “et sosialistisk Norge”(RV’s Prinsipprogram 1997). Sosialismen er nettopp internasjonal: Arbeidere i alle land, foren dere. Og dette er ikke bare en idealistisk visjon. Den er basert på arbeiderklassens erfaring med det internasjonale borgerskapet og imperialismen. Et sosialistisk landområde som lykkes, er en enorm inspirator for folk på jorda. Men jo større områder som gjennomfører den sosialistiske bygginga samtidig, jo større muligheter har en for å

17

lykkes i kampen mot imperialismen. De imperialistiske landa som fortsatt finnes vil ikke bare være en konstant inspirator for den hjemlige reaksjonen. De vil fortsette utbyttingen av arbeiderklassen og folket i sine områder, være en konstant krigstrussel og hindre en internasjonal handel som tjener sosialismen

Gode eksempler på hvor fort land kan isoleres av internasjonal finanskapital er Chile i 1973, Perus kamp mot gjeldskrisa i 1982, Jugoslavias forsøk på å forsvare seg mot gjeldskrisa på 80-tallet eller USAs boikott av, og konspirasjoner mot Cuba.

Et rikt sosialistisk land må organisere sin økonomi ut fra et internasjonalt perspektiv til beste for alle folkene på jorda. De sosialistiske partiene må agitere for at både organisering av økonomien og ressursbruken tjener denne internasjonale kampen.

2. Kamp mot rovdriften på jordas miljø og miljøødeleggelser.

Kunnskapen om de negative sidene ved industriell produksjon og høyt materielt forbruk har delvis vært ukjent for tidligere sosialister. Men også i framtida kan ei sosialistiske regjering, presset av kravet om rask produktivitetsutvikling, fristes til å neglisjere miljøspørsmål. Etter min mening må ei sosialistisk regjering snarest avklare hvilken ressursbruk og hvilke produksjonsformer som er miljøvennlig. Det kan bety forslag om kraftig redusert oljeproduksjon, 30% reduksjon i elforsyning, begrensing i kraftkrevende industri og sterk øking av matvareproduksjonen. Det må startes en stor diskusjon om bilfri byutvikling og hele transportsystemet må gradvis omorganisering mot mer kollektivt, bane og båt. Bilen har i 40 år vært symbolet på individuell frihet. I dag kveler bilbruken industrisamfunnene samtidig som industrien rundt bilen er verdens mektigste. Hvordan bilen skal brukes i framtida blir derfor et av nøkkelspørsmåla for den sosialistiske økonomien.

Miljøkravene setter også grenser for omfanget av internasjonal handel. Handelen må være ressursvennlig. For å redusere transportmengden blir det viktigere å handle med Russland enn

18

med Canada, med England enn med Japan. Miljøkravene har også stor betydning for valg av produksjonsteknikk, husholdsorganisering og transportsystemer.

Men, vil folk godta dette? Her oppstår “motsetninger i folket” som må løses gjennom diskusjoner mer informasjon og nye diskusjoner.

3. Planen må utvikles nedenfra, ut fra folks behov.

All erfaring fra sosialistisk planlegging til nå viser at folks behov er neglisjert. Å få fram folks hverdagsbehov, i husholdet, boområdet, distriktet, fritidsbehovene etc. er oppgave nr. 1. Bare det store folkeflertallet har kunnskapene om hvordan folket selv vil ha det!. Og ingen er her mer ekspert enn andre. Her ligger en enorm utfordring og det gir store kreative muligheter. Skal sosialismen i sitt innhold skille seg fra kapitalismen, må folks behov, måten de vil leve livet sitt på, stå i fokus. Men, hvordan takle de tallrike motsetningene som vil oppstå? Her har vi alt i dag erfaring fra det borgerlige lokaldemokratiet. I forhold til land i Øst-Europa, har det som er utviklet av folkelig demokrati i Norge betydelig legitimitet. Vår oppgave blir å ta vare på det bra og videreutvikle lokaldemokratiet. Her er ett eksempel på noen demokratidilemmaer som må løses: Folk i ett område, en bydel eller bygd, kan prioritere annerledes enn folk i et annet område. All erfaring tyder på at beslutninger bør fattes på lavest mulig nivå. Men friheten til å velge innebærer selvsagt også friheten til å velge forskjellig. Det kan godt tenkes at folk i et område velger andre miljøstandarder enn folk i et annet område. Eller at forskjellen i sosialhjelpssatser blir enda større enn i dag? Dette viser at selv om folks behov skal bestemme og folkestyre innafor små enheter er grunnlaget, kan det tenkes flertallet ønsker at ganske mange vedtak fattes på høyere nivå. Kan det tenkes at den “samfunnsmessige bevisstheten” er utviklet så langt i Norge at folk ønsker mange slike beslutninger fattet på et relativt høyt nivå, som fylke eller statlig?

De sosialistiske partienes oppgave blir bl.a å argumentere for “motstrømsbehov”, behov som dreier seg om langsiktige forhold, om miljø, om forhold til folk andre steder på kloden.

19

4. Gradvis avskaffing av penger og varemarked

Et første tiltak, før vi snakker om sosialistisk økonomi, er å sikre kontrollen med storkapitalen. Dette er nødvendig for å sikre at folkeflertallet har den virkelige makta. Hvordan skal så ei sosialistisk regjering takle markeder og penger? Da Marx gjennomførte sine analyser av kapitalismen, hadde han ingen erfaring fra den formen for kollektivt forbruk som er utviklet under kapitalismen. Folks behov for utdanning, helse og mye annet tilbys i dag gratis eller delvis gratis og finansieres over statlige budsjetter. I dag vet vi at det er mulig. Vi har kunnskaper om styringssystemer og effektiviseringsmetoder. Vi vet at det må ikke gå som ny - liberalere påstår, at når prisen går mot 0 øker etterspørselen mot uendelig(At folk misbruker alt som er gratis). Det må heller ikke være slik at folk ikke gidder å jobbe om det ikke finnes økonomiske incitamenter. Vi vet også at selv en offentlig sektor under kapitalismen kan dekke viktige behov og at det ikke er slik at bare et betalt, markedsbasert helsevesen kan hindre køer. Men, jeg har heller ingen tro på et norsk Gosplan, som sentralt har kontroll med det uendelige tallet på transaksjoner som gjennomføres i en komplisert økonomi. Selv om moderne datamaskiner kan regne ligningssystemer som overgår alt Marx kunne forestille seg, vil et for stort sentralt planbyråkrati bli en farlig maktkonsentrasjon og fjernt fra folks hverdag.

Jeg tror ikke veien å gå er å innføre en “arbeidsverdi-økonomi” hvor folk får kuponger påstemplet arbeidstimer isteden for penger. Mye mer realistisk er en utvikling hvor en stadig større del av økonomien blir bruksverdiorientert og folk får etter behov. Nødvendige matvarer blir gratis. Standardboliger blir gratis. Der det fortsatt skal tillates markeder må vi ha sterk konkurransekontroll. REMA - ”monopoler” må forbys for å styrke konkurransen. Det må inngås avtaler med private eiere som sikrer dem profitt samtidig som ansatte sikres omfattende medbestemmelsesrett. Slik kan det beste i markedsøkonomien utnyttes samtidig som markedene omfatter en stadig mindre del av økonomien. Det må innføres felles valuta i hele det sosialistiske området for å lette utviklinga av produksjonen,

20

handelen og planleggingen og for å hindre valutaspekulasjon. Datateknologien har åpnet for helt nye muligheter for virkelig produktinformasjon slik at mye av den sløsende og villedene reklamen kan avskaffes. En sosialistisk økonomi som omfatter et stort område rikt på ulike råvarer og kunnskap, kan raskere sikre så stor tilgang på ulike produkter og produktkvaliteter at produktene kan tilbys gratis. Dette vil selvsagt senke alle varepriser og behovet for penger og pengenes makt reduseres. Her ligger imidlertid store fagøkonomiske utfordringer som er behandlet av flere teoretikere innafor den politiske økonomien.

5. Omfordeling - ikke produksjonsvekst, må stå i sentrum.

Mens M-L-modellen legger avgjørende vekt på økt produksjon, må sosialister i de økonomisk utvikla landa legge avgjørende vekt på omfordeling av verdier. Først og fremst gjelder det omfordeling mellom fattige og rike land. Men også innafor landa kreves drastisk omfordeling: Fra byene til landsbygda, kystområdene og fjellbygdene. Fra borgerskapet og høytlønte til arbeidsløse, uføre, trygdede og lavtlønte. Fra privat forbruk til kollektivt forbruk. Om folk vil godta en slik omfordelingsprosess avhenger av om folk oppfatter det som rettferdig og fornuftig. Dette stiller store krav til åpne diskusjoner og til taktikken og praksisen til den nye ledelsen. Det er ikke sikkert flertallet av befolkningen er enige med de organiserte sosialistene. Da er det bare å bruke den tida som trengs. Alternativet er sabotasje og svartebørs. Det har vi lært om fra 70 års erfaring fra Sovjetunionen og andre sosialistiske land!

6. Organiseringen av produksjonen må bygge på arbeiderrådsprinsippet.

Raskest mulig avskaffing av utbytting og fremmedgjøring er et mål. Det kan bare skje om arbeiderne på hver enkelt bedrift overtar styringa direkte, som arbeiderråd. Alle ansatte er etter min mening i denne sammenhengen arbeidere. Men her er det flere viktige motsetninger som må løses. For det første, forholdet til de gamle eierne. Problemet er størst i små - og mellomstore bedrifter hvor de personlige eierne fortsatt spiller en rolle. Jeg mener det må tas taktiske “historiske hensyn”, for

21

å minimalisere motsetninger. For det andre, hvordan unngå snever bedriftssjåvinisme? For å bedre egne levekår, vil de enkelte arbeiderrådene slåss om den beste arbeidskrafta, kreve prisøkinger, sikre råvareforsyninger etc. Vi kan også få en utvikling mot profittmaksimerende arbeiderselvstyrte bedrifter. I så fall vil sosialismen raskt reversere til ny - kapitalisme. Mot en slik utvikling kan det sikkert både tas organisatoriske og økonomiske tiltak. Det kan f. eks bestemmes at bedriften ikke får arbeide mot maxprofitt, men at profitten bare skal være ubetydelig over rentenivået. Offentlig eide bedrifter i dagens Norge kan også styres av et politisk bestemt profittmål. Jeg tror ellers siktemålet må være, slik Marx antyder, at arbeidere i ulike bedrifter slutter seg sammen i større enheter slik at konkurransen gradvis avskaffes. Moderne informasjonsteknologi vil gjøre alle slike prosesser stadig lettere. Sterk nedkorting av arbeidstida og gradvis avskaffing av kapitalismens ensidige arbeidsdeling, vil skape grunnlag for økt motivasjon og iderikdom.

7. Husholdet må omorganiseres fra dagens ekstreme private enhet til økende grad av kollektiv organisering.

Dette må gjøres for å frigjøre arbeidskraft og tid, for å fjerne grunnlaget for kvinneundertrykking og for å spare ressurser. I boka Husholdets politiske økonomi viser jeg hvordan bare en liten øking i kollektiv husholdsorganisering sparer energi(Se Lysestøl 1992). Men her beveger vi oss inn på “intimsfæren”. Hvor fort kan vi gå fram? Metoden må være å gi plass for forsøk, eksperimenter med kollektive bo - og forbruksformer. Den store massen av studenter har mye erfaringer fra kollektive boformer. Mange kommuner har gode erfaringer fra kollektivboliger for eldre. En framtidig sosialisme kan trekke på slike erfaringer og prioritere utviklingen av kollektive, sivile løsninger av ansvar for unger, ansvar for de som trenger ekstra omsorg og hjelp etc.

Men den norske, individuelle, familieorienterte “væremåten “ vil sikkert veie tungt i lang tid. Men også her kan det skje sprang i folks forestillinger. Dette er jo ikke akkurat nye ideer. De franske utopistene lanserte dem for over 200 år siden!

22

8. Det må bygges opp et mest mulig desentralisert byråkrati.

Noen beslutninger må fattes på globalt nivå, noen på kontinentalt nivå, noen på statsnivå, men flest mulige beslutninger må fattes på regionalt nivå og lavere. Men uansett beslutningsnivå vil alle beslutninger kreve utredninger, tilrettelegging, kontroll, dvs administrasjon. Slik vil det fortsatt eksistere et byråkrati. Målet blir å sikre at byråkratiet blir underlagt demokratisk kontroll og kritikk. Hvilke erfaringer har vi med det norske byråkratiet? Er det totalt korrupt og ubrukelig? Jeg tror de fleste må svare at slik er det ikke. Det er stor forskjell på det norske byråkratiet og det byråkratiet Marx kjente eller byråkratiet i Øst-Europa og de fleste 3.verdenland. Selvsagt finnes det maktmisbruk og korrupsjon også i vårt byråkrati, men på lavere nivå tror jeg vi må innrømme at folk i administrativt arbeid stort sett er hederlige og gjør en skikkelig jobb. Årsaken til dette er et generelt høyt utdanningsnivå, en allsidig utviklet økonomi, velferdsordninger og andre særegenheter ved den nord-europeiske kapitalismen. Dette betyr at det heller ikke er snakk om å “knuse hele statsapparatet”, men tvert om å utnytte mye av den erfaringen og kunnskapen som finnes hos de titusener som i dag jobber i byråkratiet. Målet må fortsatt være, slik Marx understreker, at staten må avskaffes i takt med avskaffing av klassene. Jeg tror også Marx sine retningslinjer basert på erfaringer fra Pariserkommunen, kan være nyttige å studere. Men, det er ingen grunn til å se på byråkratiet som en kollektiv fiende når ett nytt, desentralisert system skal bygges opp.

9. Alle skal ha rett til arbeid i en eller annen form.

Arbeidstida må reduseres til f.eks 5 timer og folk må få muligheter til å delta i styring, til studering, til kultur og til å utvikle seg til allsidige mennesker. Dette må gjelde alle arbeidsdyktige mennesker i landet. På få områder vil sosialismen så umiddelbart oppleves som overlegen kapitalismen som i synet på folks arbeid. Erfaringer fra kapitalismen har vist at de fleste kan greie det meste når de får opplæring, hjelp og praksis!

23

Den samfunnsmessige spesialiseringa må avskaffes planmessig slik at folk ikke blir brikker i et maskineri men allsidig deltagende i byggingen av det nye samfunnet. Men dette vil heller ikke kunne gjennomføres uten problemer. Hvem vil f.eks frivillig gi opp interessante jobber og heller vaske gulv, jobbe i kantiner eller re senger på sykehjem? I større grad enn i dag må folk dele på tungt og ensformig arbeid. Dette vil bli mer naturlig med et annet syn på hva slags arbeid som er viktig, med kortere arbeidstid og med fjerning av lønnsomhetspresset. I dag er ofte lønnssystemet omvendt proporsjonalt med tyngden/ensformigheten av arbeidet. Når markedskreftene spiller en mindre rolle kan det også endelig gå an å diskutere “Hva er ei rettferdig lønn?”. Et lønnssystem som i større grad belønner folk etter ytelse, vil også bidra til økt motivasjon for å ta et tak når de slitsomme jobbene skal gjøres.

VII. Mot “fremmedgjøring” av forestillingen om sosialistisk økonomi

Det har vært to viktig målsettinger med dette innlegget. Den ene har vært å få diskusjonen om sosialistisk økonomi ned på jorda. Den andre, å styrke forståelsen av det enormt positive “grunnarbeidet” som er gjort av folket i et samfund av vår type. På område etter område har samfunnsforholdene “beveget seg mot sosialismen”. Til nå har debatten i alt for stor grad vært dominert enten av de “absolutte”, som forestiller seg det “feilfrie samfunnet” eller av spesialistene på marxistisk økonomi. RVs styrke må være en kritisk udogmatisk holdning og evne til kreativitet. Svakheten er at vi i liten grad kjenner de teoretiske debattene som har vært og i liten grad kjenner de allsidige erfaringene som finnes fra forsøk med kollektiv økonomi, fra Øst-Europa, Jugoslavia eller fra Mondragon-kooperativene i Baskerprovinsen(Moene og Ognedal 1990). Mangel på kunnskap og diskusjoner har ført til at jeg tror store deler av RV er “fremmedgjort” i forhold til det å diskutere sosialistisk økonomi. Jeg håper nå RV kan ta initiativ til en serie diskusjons - og studieprosjekt etter dette seminaret.

Uten meninger om den sosialistiske økonomien, om basisen for

24

det sosialistiske samfunnet, står det sosialistiske partiet i beste fall på en fot. Kritikerne som hevder at sosialismen er død, har på en måte rett, den “gamle” sosialismen er død. Det skal vi være glad for. Men, lærdommene må ikke gå i glemmeboka. Her har vi et ansvar. Det blir vår oppgave å gjenreise en sosialisme som hverken er utopisk eller teori for de spesielt interesserte.

Kilder og anbefalt litteratur

Bukharin, N. 1979. The politics and economics of the transition period. London: Routledge& Kegan Paul.Draper, Hal. 1990. Karl Marx’s theory of revolution. Vol.IV. New York:Monthly Review Press.Dunayevskaya, Raya. 1989. Philosophy and Rervolution. New York: Columbia University Press.Elster, Jon. 1988. Hva er igjen av Marx?. Oslo: UniversitetsforlagetEricsson, K.1992. Den flerstemmige revolusjonen. Oslo: Forlaget OktoberFossum, E. 1984. Fra Stalins Sovjet. Oslo: Forlag OktoberIsachsen, J ,Hamilton, C og T. Gylfason.1992. Omstilling til marked. Oslo:Universitetsforlaget.Lange,O, M.Taylor. 1964. On the economic Theory of Socialism.London: McGraw-Hill Book Company Lenin, V.I.1960. Selected works in 3 vol. MoscowLenin, V.I. 1977. Marx-Engels-Marxisme. Oslo: Oktober forlagLysestøl, P.M. 1970. Den marxist-leninistiske modellen for byggingen av sosialismen og spørsmålet om privat eiendomsrett til produksjonsmidla. En kritisk analyse av det samfunnsøkonomiske systemet i Jugoslavia. Spesialoppgave. Universitetet i Oslo Lysestøl, P. M. 1985. Jugoslavia- et forsøk på sosialisme. Oslo: Forlaget Oktober Lysestøl, P. M. 1992. Husholdets politiske økonomi. Oslo: Universitetsforlaget.Mandel, E. 1977. Marxist Economic Theory.London: Merlin PressMarx, Karl. 1971. Capital. Vol.II. Moscow: Progress PublishersMarx, K og Engels F. 1968. Karl Marx and Frederick Engels. Selected Works. London: Lawrence and Wishart Ltd.Moene, K.O og T.Ognedal. 1990. Marked uten kapitalisme.

25

Økonomisk demokrati med selveide bedrifter. Oslo: ad Notam.Nove, A. 1961. The Soviet Economy. London: George Allen & Unwin.Nove, A.1983. The Economics of Feasible Socialism. London: George Allen & Unwin.Rød Valgallianse. 1997. Prinsipp og arbeidsprogram. Oslo.Sassoon, D. 1997. One hundred years of socialism. London: Fontana Press.Valen, Terje.1992. Marxistisk renessanse-kommunistisk offensiv.Voss: Vestanbok forlag.

26

Sosialistisk økonomi - hva nå?Per Inge Mathisen

Først publisert på omicron.leftist.net 6. januar 2005

Debatten om sosialistisk økonomi tok aldri helt av i RV, selv om det har vært flere gode begynnelser. Det er det på tide å gjøre noe med. Vi trenger å gjenreise en visjon om en annen verden, en verden som konkret er mulig, og ikke bare i slagords form.

Det er mange spørsmål vi burde arbeide oss gjennom, og mange punkter hvor vårt prinsipp-program kommer til kort og er forvirrende. Dette bør vi ikke være redde for å gjøre. Høyresida har sine sterile og livsløse nyliberale markedsutopier, ideelle skjema som kun eksisterer i tankeverden, som deikke skjemmes det minste over å propagandere, mens vi på venstresida har en tendens til å fornekte at vi har noen utopier overhodet, eller blir nærmest flaue hver gang vi foreslår noe som er 'urealistisk'.

Så hvor står vi i dag? Jeg prøver meg på en liten oppsummering. Hos Marx finner vi svært lite om det sosialistiske samfunnet. Han har sin famøse setning om at da gjelder "fra enhver etter evne, til enhver etter behov", som jeg oppfatter som det nærmeste han kommer en artikuleringen av den indre logikken i dette samfunnet. Dette blir et svar på spørsmålet:

"Hva er en rettferdig fordeling?"

Problemet er, hvem eller hva er det som skal bestemme hva vedkommendes evne eller behov er? Hvis svaret er vedkommendes samvittighet, så er ikke dette noen løsning. For det første fordi vi alle har forskjellige ideer om evne og behov, og for det andre fordi vedkommende uansett vil trenge en indre definisjon eller målestokk for sin samvittighet. Siden svaret vi leter etter her er svaret på hva som er en rettferdig fordeling - et samfunnsmessig spørsmål - så nytter det ikke å si at svaret på dette er individuelt og opp til den enkelte. Også fordi kategorier som "nytte" og "behov" er iverfall delvis sosialt konstituerte. Videre gir det ingen pekepin på hvordan organisere produksjonen og distribusjonen av varer.

27

Alle konkrete svar på spørsmålet må nødvendigvis - så vidt jeg kan se - bringe inn en paternalistisk autoritet som dømmer i hvert enkelt tilfelle hva ens evne og behov er. Er jeg virkelig flink nok til å spille piano til at jeg fortjener et eget piano? Er du virkelig så kortpustet at jeg ikke kan hjelpe til å grave grøfter? (Kanskje du burde trent mer!)

Det synes for meg åpenbart at noen varer er livsnødvendige og uproblematisk å prioritere framfor andre varer og produsere/ distribuere "etter behov". Her finnes selvfølgeligheter (for sosialister, vel og merke) som rent vann, bolig og basale typer mat. Under sosialisme kan en enkelt og uten problemer lovfeste retten til dette. Derimot faller det store flertallet av varer *ikke* inn under denne kategorien. Det er varer hvor det såkalte 'artsvesenet' til mennesket ikke sier noe entydig om nytteverdien til varen sammenlignet med alle andre varer. For eksempel ligger det ikke i menneskenaturen at tunnel til Hitraer mer eller mindre viktig enn en ny trikkesløyfe i Trondheim.

Kalkulasjonsdebatten

Blant de revolusjonære sosialdemokratene, som Lenin, var det vanlig å anta et nærmest allvitende sentralbyrå som på vitenskaplig vis tilmålte ressursallokeringen i samfunnet mest effektivt. Lenin skrev en gang at han så for seg hele samfunnet organisert som det tyske postvesenet.

Dette endret seg kraftig da flere ledende marxistiske økonomer adopterte Leon Walras sin økonomisk liberale likevektsteori. De mente en stat kunne gi fungere like bra i den som et marked med private aktører. De tok med andre ord opp kampen mot den liberale økonomiske utopien på dens hjemmebane. Oskar Lange, Abba Lerner og Fred Taylor var blant økonomene som jobbet med denne modellenen. De så for seg at markedet blir simulert av en planleggingskomiteer selv om staten eier alle produksjonsmidlene, slik at prisfastsettingen fungerer og det oppstår likevekt mellom tilbudog etterspørsel.

De så for seg en politisk omveltning med umiddelbar full nasjonalisering av alle store bedrifter, men utover dette ingen store endringer, og en tar vare på markedet og forutsetter av bedriftene at de fortsetter å konkurrere. Målet er så få endringer

28

som mulig i begynnelsen. Deretter fører en økonomien bit for bit over i en "frihetens sfære" hvor varer blir gratis og allment tilgjengelige.

Lange: "The Central Planning Board performs the functions of the market. It establishes the rules for combining factors of production and choosing the scale of output of a plant, for determining the output of an industry, for the allocation of resources, and for the parametric use of prices in accounting. Finally, it fixes the prices so as to balance the quantity supplied and demanded of each commodity. It follows that a substitution of planning for the functions of the market is quite possible and workable."(1936)

Dette ble en modell som fikk svært stor innflytelse, også for oppbyggingen av velferdsstatene i Europa og påvirket det sene Sovjetunionens økonomiske politikk. Jeg oppfatter Harald Minken (AKP) her i Norge som tilhenger av en slik modell, ut fra hans hans artikler om sosialistisk økonomi i Røde Fane noen år tilbake.

Denne modellen fikk harde angrep etterhvert fra Friedrich Hayek og Joseph Stiglitz. Deres kritikk gikk ut på at priser ikke inneholder all den informasjon som en trenger for å organisere en økonomi, og ufullstendig informasjon og ufullstendige markeder gjør at modellens planleggere ikke kan treffe rasjonelle valg. Stiglitz mente at problemet lå i selve likevektsteorien, som også er basisen for nyliberal økonomisk tenkning, og dermed deler denne sosialismemodellen og nyliberalismen den samme teoretiske feilen.

Andre modeller

Hvilke andre modeller har vært foreslått eller prøvd ut? Ulike markedssosialistiske modeller finnes. I Yugoslavia prøvde de en modell som innebar arbeiderstyrte bedrifter som driver i konkurranse med hverandre i et begrenset marked. Det ble ingen stor suksess, og venstresida bites enda om hvorvidt det overhodet kan kalles sosialisme. De viktigste bidragene i senere tid til markedssosialistiske modeller er Alec Noves «The Economics of Feasible Socialism» og John Roemers «Future for Socialism».

29

Et fellestrekk for alle former for markedssosialisme er at det vil være vanskelig å definere klare lover som hindrer at en flyter tilbake i kapitalisme, mens det er helt klart til stede krefter i økonomien som vil drive oss dit med fortsatt konkurranse og profittmotiv. Det er også uklart om markedet vil fungere selv-regulerende dersom ikke alle sektorer i samfunnet er underlagt 'markedets disiplin'.

En ganske ny modell som har fått en del oppmerksomhet er "Participatory Economics", også kalt 'parecon', en ganske detaljert forslag til sosialisme utarbeidet av Michael Albert og Robin Hahnel. Det en sosialisme uten marked, og som løser problemet med ressursallokering med demokratisk deltakende planlegging av alle på alle plan. Alle møtes i råd på sine arbeidsplasser og mater inn hva de kan produsere og hva de trenger av ressurser. Forslagene sendes fram og tilbake helt til inn og ut balanserer i produsksjonsregnskapet. Det finnes intet selv-regulerende marked, men lønn utbetales for kjøp av konsumvarer til de som jobber. Det er et begrenset antall jobber, så alle kan ikke velge fritt hva de vil gjøre.

Parecon-modellen prøver å løse problemer knyttet til arbeidsdeling med "balanserte jobb-komplekser". Dette vil si at alt arbeidet på en arbeidsplass skal fordeles slik at ingen gjør kun en ting, men alle gjør litt av alle former for arbeid. Mengen med byrder og administrative oppgaver fordeles likt på alle. Dermed tenker en seg at en unngår lagdeling og profesjonskamp, og at i rådsmøter møter alle som likemenn. Kombinert med demokratiske råd som møtes kontinuerlig så skal en også unngå at administrasjon blir konsentrert hos ett lag av befolkningen, en såkalt 'koordinatorklasse'.

Se hjemmesiden www.parecon.org for mer informasjon. Den hyppigste innvendingen mot modellen er rett og slett "for mange møter". Til slutt har vi også rådskommunisme eller syndikalisme, den økonomiske tenkningen fra anarko-syndikalister og andre former for frihetlig sosialisme. Den innebærer en klar avvisning av både et marked som metode for å organisere produksjonen og organisering gjennom sentraldirigert planlegging. Selv om penger kan brukes som et middel for å regulere forbruk av konsumvarer, er målet en gradvis eller umiddelbar overgang fra bruk av universale

30

byttemiddel til en ren forhandslingsøkonomi.

Økonomien organiseres gjennom forhandlinger mellom råd, syndikater eller bransjeorganisasjoner på vegne av arbeiderstyrte bedrifter. I noen grad kan en si at dette ble forsøkt i Catalonia i 1936 under den spanske borgerkrigen, og at de tidlige Sovjettene like etter den russiske revolusjonen opererte på denne måten.

Generelle utfordringer

En teori om sosialistisk økonomi må være noe mer en bare et tankeslott, det må også gå an å komme seg dit. Den må med andre ord kunne fungere både i tilstand hvor kapitalismen er overvunnet helt og i en tilstand av overgang fra kapitalisme hvor mye av det gamle henger igjen. Dette stiller store krav til teorien, fordi mye av det gamle samfunnet vil da påvirke det som skjer, og dette må en kunne forholde seg til på en eller annen måte.

De fleste vil være enig i at å innføre sosialisme i ett enkelt land vil være særdeles vanskelig, om ikke umulig. Til dette er verdensøkonomien for sammenvevd, avhengigheten av utenlandske produsenter og markeder for stort. Likevel må vi på sett og vis forutsette i våre analyser at sosialisme ikke kommer til å skje umiddelbart over hele verden, men vil for en periode av ukjent varighet måtte håndtere en situasjon der deler av verdensøkonomien fremdeles er kapitalistisk.

Dette reiser flere vanskelige problemstillinger som vil måtte forme den sosialistiske økonomien som det er mulig å realisere. Vi må forutsette en vanskelig situasjon for import og eksport. Vår valuta kan bli tilnærmet verdiløs i den kapitalistiske sfæren, og kontrollen over kapitalistisk kontrollerte valutaer kan få enorm betydning innen den sosialistiske økonomien. De sosialistiske bedriftene som trenger kapitalistisk valuta vil ofte ikke være de samme som genererer den, og bytteforholdet mellom denne og en eventuell sosialistisk valuta kan fort bli skjev og usosial.

Dermed krever denne situasjonen planlegging og reorganisering av økonomien, siden de fleste industrialiserte land (Norge spesielt) er ekstremt importavhengige, og knapt en eneste

31

gatekiosk kan fungere lenge uten import fra utlandet. Hvis dette utlandet er kapitalistisk, må en på ett eller annet hvis skaffe seg den nødvendige valutaen, og sørge for en distribusjon eller et vekslingsforhold som gjør at bedrifter og organisasjoner kan få tak i slik valuta eller at de importerer det de trenger gjennom et sentralledd.

De sosialistiske landa må i en periode sørge for at den klarer å få tak i kapitalistisk valuta. Dette vil ofte bety at en er nødt til å prioritere å selge produkter til kapitalistiske land i stedet for å bruke produktene til å måte etterspørsel og gapende problemer i eget land. En rettferdig handel med tredje verden vil også koste.

Vi må forutsette at presset mot en sosialistisk økonomi vil stort både utenfra og innenfra. Den sosialistiske teorien må heller forutsette at det i begynnelsen vil være varemangel, enn overflod. Selv om vi selvsagt kan håpe at alt går greit for seg og det ikke blir noen store problemer, så er ikke en teori som tåler problemer verd mye.

Til slutt

En sosialistisk modell må ta fatt i og løse de problemene som folk ser i kapitalismen. I tillegg til egalitær distribusjon må vi ta tak i den irrasjonelle sløsingen med arbeidskraft og ressurser, miljøproblemene, og undergravingen av demokrati og fellesskap. Det gir ikke sosialismen noe konkurransefortrinn som samfunnsform å være mer effektiv eller produktiv enn kapitalismen, mer eller mindre økonomisk vekst er et spørsmål folk vil gjøre revolusjon over.

Vi må oppsummere de erfaringene og teoriene som har vært fremme, og vi må få opp debatten igjen om hva slags sosialistisk samfunn vi vil ha. Spørsmålet om hvordan vi kommer oss dit kan ikke besvares før vi vet hvor vi skal...

32

Om produksjon og økonomi i et sosialistisk Norge

Torstein DahleFørst publisert i Røde Fane 2000

1. Litt om utgangspunktet

Det er en tragedie at hver gang vi skal presentere vårt alternativ til kapitalismen, så starter vi med Paris-kommunen og ender opp med å fortelle om hva vi mener gikk galt i Sovjet og i Kina. Vi diskuterer sosialismen og kommunismen - menneskehetens framtidssamfunn - med ansiktet vendt mot fortiden og med ryggen mot framtiden. Dette gjør vi når vi har verdenshistoriens mest spennende utfordring liggende foran oss. Og for all del: Vi skal ha respekt for den innsatsen og de erfaringene som tidligere revolusjonære har gjort. Men oppriktig talt: Hver gang vi lar sosialisme-diskusjoner dreie seg hovedsakelig om bolsjevik-partiets indre liv i 1920-årene, innebærer det at vi nekter å se vår tids kamp for revolusjon og sosialisme i øynene.

Denne artikkelen er et forsøk på å si noe konkret om hvordan et sosialistisk Norge vil måtte arte seg. Selv om jeg prøver å være vitenskapelig og ikke bare hengi meg til fri fantasering, er det selvsagt en hel del diskutable og sikkert også gale synspunkter i artikkelen. Men den sjansen må vi ta. Hovedsaken er at mange av oss nå må kaste oss ut i å drive fram en prosess der vi utvikler vår felles forståelse om framtidssamfunnet.

La meg begynne med å peke på noen store svakheter med artikkelen. Jeg tar utgangspunkt i et Norge der arbeidsfolk har tatt makten fra kapitalen og kapitalistene. Jeg tar utgangspunkt i et samfunn som er uskadet og i full drift. Det er selvsagt urealistisk å anta at dagens makthavere vil gi fra seg makten uten å påføre produksjonsapparatet og andre deler av samfunnet skader. Men min hensikt er å få oss til å drøfte hva slags samfunn vi kjemper for - og det er ikke skadene fra selve

33

revolusjonskampen vi arbeider for. Vi vil i det lengste håpe og streve for at folkets maktovertakelse skal skje mest mulig fredelig (I sin viktige artikkel "Planøkonomi de første åra etter revolusjonen" (Røde Fane nr 4 og nr 5/1999) tar Harald Minken særlig for seg den aller første tiden etter revolusjonen. I motsetning til ham forutsetter altså jeg at vi allerede er kommet godt i gang).

En annen stor svakhet er at jeg stort sett bare ser på Norge, uten å ta opp Norges forhold til andre land i verden. I virkeligheten kan vi vanskelig tenke oss en sosialistisk revolusjon i Norge uten en tilsvarende revolusjon i andre skandinaviske land og i betydelige deler av verden for øvrig. Og en svært viktig del av utfordringene vil ligge i å utvikle de internasjonale forbindelsene og den internasjonale styringen av verdensomspennende problemer som f.eks. miljø- og ressursspørsmål. Jeg er svært skeptisk til en verdensregjering, fordi jeg tror den blir så fjern at det vil være svært vanskelig for verdens folk å styre den. Jeg tror det må satses på regionalt selvstyrte enheter som løser verdensomfattende spørsmål gjennom forhandlinger og avtaler. Men slike problemstillinger lar jeg altså stort sett ligge.

Mitt poeng er å få fram en så håndfast og nær framstilling som mulig av hvordan den sosialistiske økonomien vil arte seg i Norge. Og da tar jeg meg altså den utillatelige frihet å begrense meg til Norge som en økonomisk enhet, som selvsagt også har eksport og import.

Jeg vil også påpeke at jeg stort sett skriver om "folket", og at jeg da har som underforstått og svært viktig forutsetning at arbeiderklassen er i ledelsen. Det er utenkelig å forestille seg et sosialistisk samfunn med arbeiderklassen på tilskuerplass. Helt avgjørende for de enorme mulighetene som sosialismen innebærer, er jo nettopp at arbeiderklassens aktive styring av samfunnet også betyr at store skapende krefter frigjøres. I en sosialistisk økonomi er det utenkelig at man satser på å modernisere NSB ved å overkjøre alle som har erfaring med å drive tog, og i stedet setter økonomer og ingeniører og markedsførere i ledelsen. Tvert imot vil det være helt

34

avgjørende å gi spillerom og utfoldelsesmuligheter for de erfaringene og den innsikten som arbeidsfolk av begge kjønn har.

2. Den grunnleggende forskjell på sosialistisk og kapitalistisk produksjon

I diskusjonen om hva som skiller en sosialistisk økonomi fra en kapitalistisk økonomi, synes jeg det er fruktbart å ta utgangspunkt i Marx sin analyse av varen og varens dobbeltkarakter (Marx definerte en vare som noe som produseres med sikte på salg i et marked, dvs. at han brukte et varebegrep som også omfattet det som vi i dag kaller tjenester. Varebegrepet omfattet ikke produksjon for eget forbruk: Det å lage syltetøy hjemme på kjøkkenet med sikte på eget forbruk utover vinteren, er ikke vareproduksjon).

Produksjon av en vare

Abstrakt arbeid(anvendelse av noe avkapitalistenes innkjøpte arbeidstid)

Konkret arbeid(f.eks. snekkerarbeid)

Verdi/Bytteverdi/Pris Bruksverdi

Skape merverdi/profitt Dekke behov

Figur 1 – Varens dobbeltkarakter

La oss starte med å se på den høyre delen av figur 1. Der ser vi at produksjonen av en vare skjer gjennom en viss arbeidsinnsats av en særegen art – konkret arbeid. Skal det lages en stol av tre, er det snakk om snekkerarbeid, som er et helt annet slags arbeid enn f.eks. skomakerarbeid. Med denne arbeidsinnsatsen lages det et helt bestemt produkt, for eksempel en stol, som har en helt bestemt bruksverdi: Den kan brukes til å sitte på. Slik skiller stolen seg fra andre produkter,

35

som brukes til helt andre ting. Ulike varer har altså ulike bruksverdier, som ikke kan sammenlignes. Når vi kjøper en vare, er det bruksverdien vi er interessert i. Vi trenger den bestemte varen for å dekke et behov.

Kapitalistene blåser i varens bruksverdi. De er opptatt av den venstre delen av figur 1. De er opptatt av at produksjonen av denne varen legger beslag på en del av den arbeidstiden som de har innkjøpt for å skaffe seg profitt. Hva slags arbeid denne arbeidstiden brukes til, er knekkende likegyldig for dem. Om det produseres stoler eller sko eller såpe eller PC'er spiller ingen rolle, hvis de bare kan tjene penger på den innkjøpte arbeidstiden som medgår. De ser på arbeidet som abstrakt arbeid - forbruk av noe av den arbeidstiden de har kjøpt for å drive utbytting. De er opptatt av hvor mye av denne arbeidstiden som denne bestemte varen har lagt beslag på. Varens verdi for dem bestemmes av den mengden av samfunnsmessig nødvendig arbeidstid som nedlegges i produksjonen av den bestemte varen. De er ikke opptatt av varens bruksverdi men av dens bytteverdi. De er opptatt av hva de kan få for varen, når de selger den i et marked. I varebyttet med andre kapitalister vil de prøve å bytte slik at de minst får samme mengde abstrakt arbeid tilbake. Det er mengden av abstrakt arbeid som bestemmer varens verdi (I virkeligheten selges ikke varene til sin verdi, men til priser som - gjennom kompliserte sammenhenger - tar utgangspunkt i varenes verdi). Og spesielt er kapitalistene opptatt av merverdien: Den delen av vareverdien som overstiger verdien av det som settes inn av arbeidskraft og råvarer og maskinslitasje m.m. Kapitalistene er opptatt av merverdien - av profitten som får kapitalen til å vokse.

Under kapitalismen er det den venstre delen av figur 1 - jakten på profitt og merverdi - som styrer produksjonen av varer og tjenester i samfunnet. For å få solgt varene må riktignok noen mene at varene har en bruksverdi for dem, slik at de blir interessert i å kjøpe dem. Men det kan godt være manipulerte behov - oppstått gjennom reklame og motepress. Samtidig vil mange mennesker være helt ute av stand til å uttrykke sine behov i markedet, fordi de ikke har kjøpekraft. Det er altså ikke

36

behovene men profittjakten som styrer produksjonen under kapitalismen.

Et helt sentralt mål for den sosialistiske økonomien er å flytte produksjonsstyringen fra den venstre til den høyre siden av figur 1. Det skal være menneskenes behov - ikke profittjakt - som skal styre produksjonen. Dette er en helt grunnleggende, kvalitativ forskjell mellom kapitalistisk og sosialistisk økonomi.

Eller riktigere sagt: Det er ikke snakk om å befinne seg ensidig på enten den venstre eller den høyre delen av figuren. Det er snakk om at samfunnet mer og mer beveger seg i retning av den ene delen av figuren. Under kapitalismen prøver man å få den venstre siden av figur 1 til å dominere mest mulig av styringen av de produktive ressursene i samfunnet. Under sosialismen strever man etter å komme lengst mulig i retning av at den høyre siden av figuren skal styre. Utviklingsretningen er stikk motsatt av hva den er under kapitalismen. Utviklingen går bort fra det tidligere kapitalistiske samfunnet (venstre del av figur 1 styrer) og i retning av Marx sin visjon det framtidige, klasseløse kommunistiske samfunnet (der høyre del av figur 1 styrer).

3. Mer om den økonomiske utviklingen under sosialismen

Vet vi noe om hvordan økonomien må være innrettet under sosialismen? Ja, siden utviklingsretningen under sosialismen er å gå fra den venstre til den høyre delen av figur 1, så vet vi en del om ha vi må gå bort fra, og hva vi må bevege oss over til. For å komme tettere inn på hvordan den sosialistiske økonomien må se ut, prøver jeg å sette opp noen slike "fra-til-sammenhenger" i figur 2. Rekkefølgen på punktene i figuren er litt tilfeldig (selv om jeg prøver å få med noen svært grunnleggende trekk først), og det er sikkert viktige forhold som jeg ikke har fått med.

Jeg starter med å peke på at utfordringen under sosialismen er å styre produksjonen slik at arbeidskraft og materielle ressurser utnyttes til best mulig å tilfredsstille folks prioriterte behov. Jeg bruker uttrykket "prioriterte behov" for å få fram at det er folk selv som må ta stilling til hva som er viktig å produsere. Det er

37

folks egen oppfatning av sine behov som må styre produksjonen, og det er bare folk selv som kan avgjøre hva som er viktig og hva som er mindre viktig. Derfor er det en absolutt forutsetning for en velfungerende sosialistisk økonomi at det er folk selv som aktivt styrer i samfunnet. Kravet om at sosialisme må bety aktivt folkestyre er altså ikke bare noe som vi ønsker fordi det er hyggelig og populært. Det er en økonomisk nødvendighet for å innrette produksjonen av varer og tjenester mot folks prioriterte behov. Det er nettopp folks bevisste, aktive standpunkter som er den avgjørende ingrediensen i den planøkonomien som skal erstatte markedets anonyme "usynlige hånd".

FRA: TIL:

* Profittmaksimering og kapitalakkumulasjon

* Å utnytte arbeidskraft/materielle ressurser til best mulig å tilfredsstille folks prioriterte behov

* Privatisering * Samfunnsmessig eie av produksjonsmidlene

* Aktivt folkestyre av økonomien oppfattes som et hinder for økonomisk effektivitet

* Aktivt folkestyre av økonomien er en forutsetning for økonomisk effektivitet

* Mer og mer globalisering/imperialisme/ ”internasjonal arbeidsdeling”

* Mer og mer av ulike varer og tjenester produseres lokalt, for å sikre folkelig kontroll og ivareta miljøhensyn

* Konkurranse mot andre * Konkurranse om å styrke hverandre

* Stadig større monopolisering av kunnskaper/patenter

* Stadig større utveksling av idéer og kunnskaper på global basis

* Et stadig kortere og mer intensivt yrkesaktivt liv

* En skapende arbeidsinnsats i en stadig større del av livet – og tempoet avpasset etter det

* Arbeidsfolks erfaringer, * Arbeidsfolks erfaringer,

38

skaperkraft og kreative evner undertrykkes

skaperkraft og kreative evner er den avgjørende ressursen i samfunnet, og må gis maksimale utfoldelsesmuligheter - også for dem som er fysisk eller psykisk funksjonshemmet

* Stadig skarpere skille mellom arbeid, fritid og politikk

* Utfoldelse innenfor arbeid, fritid og politikk veves stadig tettere sammen

* Ensretting av menneskene (massemedia bestående av såpeserier, actionfilmer, dustete konkurranser ispedd ensidige nyhetssendinger)

* Mangfold, utfoldelse av egenart til gjensidig glede og nytte (allsidige massemedia prøver å engasjere folk i verdens spennende virkelighet i stedet for virkelighetsflukt, og formidler inntrykk som kan gi personlig vekst i stedet for forflatning)

* Skjønnhetstyranni, anerkjennelse gjennom å bruke de rette merkeklærne

* Være stolt over å være seg selv, få anerkjennelse fordi man gir av seg selv

* Utviklingen tar mer og mer kontroll over menneskene (utviklingen er for dynamisk og den er feilaktig/livstruende dynamisk)

* Menneskene tar mer og mer kontroll over utviklingen

Figur 2 - Viktige utviklingstrekk som blir snudd under sosialismen

Den kvalitative forskjellen på kapitalismens og sosialismens syn på folks aktive styring, er markert særskilt i det tredje punktet i figur 2. Jeg kaller det "aktivt folkestyre" for å markere at jeg ikke tenker på et representativt "demokrati" der folks "styring" begrenser seg til å putte en stemmeseddel i urnen hvert annet år. Poenget er at folk på ulike måter (som jeg delvis skal komme tilbake til) faktisk styrer aktivt - helt konkret. Under kapitalismen betraktes aktivt folkestyre som et hinder for økonomisk effektivitet. Det ser vi veldig godt i dag: Når noen prøver å stille opp bestemte politiske målsettinger og på den måten vil "styre" eller sette rammer for markedet, kommer det

39

et hyl fra dem som har den økonomiske makten. "Vi må la markedet fungere", sier de, "det er det mest effektive". Å si at markedet skal forholde seg sånn eller sånn bare roter til og ødelegger markedets effektivitet. Forsøk på aktiv politisk styring av økonomien blir under kapitalismen kalt for en "imperfeksjon" i markedet, det ødelegger markedets funksjonsdyktighet.

Det er helt sentralt å forstå at synet på virkelig demokrati - aktivt folkestyre - blir kvalitativt forskjellig under kapitalismen og sosialismen ut fra økonomisk nødvendighet. Det er av og til noen som mener at den beste økonomiske styringen under sosialismen ville vi få hvis det satt noen mennesker sentralt plassert og styrte produksjonen fordi de var spesielt kloke eller dyktige eller hadde veldig stor innsikt i økologi. Å overlate den økonomiske styringen til noen spesielt storartede mennesker er dømt til å mislykkes - ikke bare fordi all erfaring tilsier at de ikke kommer til å forbli storartede. Poenget er at det bare er folk selv som effektivt er i stand til å la sine bevisst prioriterte behov styre produksjonen.

Den overordnede problemstillingen i den sosialistiske produksjonen av varer og tjenester er hvordan folks arbeidskraft skal brukes. Det er bruken av det levende arbeidet som er det aller viktigste, ikke bruken av det døde arbeidet - den oppsamlede kapitalen ("størknet svette"), slik det er under kapitalismen. Utfordringen er å få brukt det tilgjengelige levende arbeidet til å tilfredsstille de prioriterte behovene best mulig; det er ikke aktuelt å bruke krav om avkastning av det døde arbeidet som styringsredskap.

I en verden som bl.a. står overfor økologiske utfordringer så alvorlige som menneskeheten aldri tidligere har sett, trenger man alle menneskers skapende evner. Det betyr blant annet at et sosialistisk samfunn ikke kan tillate seg det kapitalistiske samfunns arbeidsordning som innebærer å slite ut folk gjennom en over-intensiv arbeidsinnsats i noen år, for deretter å lempe dem ut av arbeidslivet. Når det bedriftsøkonomiske profittkravet styrer, framstår det som mest lønnsomt å utnytte arbeidskraften med maksimal intensitet så lenge den orker det,

40

og så vippe den ut. Både av hensyn til folk selv og av hensyn til samfunnet er det viktig å sørge for at arbeidet innrettes jevnere og i et omfang som ikke sliter den ut før tiden. 6-timers-dagen er et krav som viser veien å gå, og med en bevisst utnyttelse av teknologi og arbeidskraft bør det i vår tid være mulig å redusere selve arbeidsdagen atskillig mer. Husk hvor avgjørende det er at folk aktivt deltar i styringen av samfunnet. Det krever tid og overskudd.

Samtidig vil det nødvendigvis skje en sammenveving av innsats på jobben og engasjement i samfunnsstyringen som etter hvert vil gjøre skillet mellom arbeid, politikk og fritid mer flytende. Flere og flere vil også oppleve det som så spennende å delta at de vil bruke mye av fritiden sin til det. Under sosialismen vil utviklingen på det punktet måtte gå i motsatt retning av kapitalismen, der stadig flere kommer hjem så slitne at de bare orker å slenge seg ned i sofaen og slå på en såpeserie eller en fotballkamp. Under kapitalismen har jo folk flest heller ikke noe de skulle ha sagt, så de opplever det også som ganske bortkastet å prøve å engasjere seg.

I et sosialistisk samfunn vil det bli oppfattet som helt uakseptabelt å henvise alle eldre mennesker til passivitet. Tvert imot vil det være svært viktig å nyttiggjøre seg deres erfaringer og innsikt i en skapende arbeidsinnsats - for dem som har lyst til det (og det vil mange helt sikkert ha). Problemstillingen med å slite ut folk før tiden og deretter plassere dem på lager til de dør, tilhører kapitalismen. Det er umenneskelig at folk de siste 20-30 årene av sine liv skal passiviseres og i beste fall stelle med hobbyer og turisme (for de bedre stilte). Når "eldrebølgen" nå er som en tikkende bombe under den kapitalistiske samfunnsøkonomien, er det viktig å innse at i et sosialistisk samfunn vil vi ikke betrakte eldrebølgen som et stadig voksende berg av gamle mennesker som knuger ned den arbeidsdyktige delen av befolkningen.

Siden nettopp bruken av menneskenes skapende evner er en helt overordnet problemstilling under sosialismen, vil det være viktig å gi alle mulighet til å bidra med sitt. Å definere fysisk eller psykisk funksjonshemmede som "uføre" som må stå

41

utenfor arbeidslivet, vil derfor bli oppfattet som helt galt. Menneskenes skaperkraft vil nå ikke bli begrenset av hva som gir bedriftsøkonomisk profitt. Tvert imot er det både et mål for samfunnsstyringen og en viktig samfunnsressurs at "de uføres" krefter kan bli brukt til skapende virksomhet.

I et sosialistisk samfunn vil det også bli oppfattet som helt uakseptabelt å la folk bli teknologisk utdatert når de er 35-40 år gamle. Tvert imot er det viktig å holde folk mest mulig teknologisk oppdatert hele livet, slik at de kan gi bidrag til løsning av samfunnsoppgavene hele livet. Dette vil også bli lettere når dynamikken i den teknologiske utviklingen kommer under samfunnsmessig, menneskelig kontroll, slik at den teknologiske utviklingen ikke lenger framstår som en selvstendig drivkraft som feier menneskene til side.

Under kapitalismen har vi mer og mer globalisering, imperialisme, eller penere sagt "internasjonal arbeidsdeling". Det vil si at hver enkelt blir et mindre og mindre hjul i et stadig større internasjonalt maskineri. Under sosialismen blir det derimot nødvendig at mer og mer av varer og tjenester produseres lokalt. Først og fremst er dette en forutsetning for at folk aktivt skal kunne styre og kontrollere økonomien. Da må man kunne ha en viss oversikt, man må kunne skjønne hva som skjer. De økonomiske beslutningene må i størst mulig grad dyttes nedover mot grunnplanet. Også av miljø- og ressursmessige grunner er det viktig å produsere så mye som mulig lokalt. Under sosialismen vil det utvilsomt bli oppfattet som viktig å minimere transportarbeidet. Kapitalismens raskt økende verdenshandel innebærer tvert imot en voldsom økning i transportarbeidet

Det sier seg selv at det likevel blir mye igjen som må løses gjennom en reell internasjonal arbeidsdeling. For eksempel kommer sikkert Norge til å eksportere mye fisk. Vi kommer til å importere kaffe og appelsiner. Og det vil neppe bli oppfattet som tilstrekkelig rasjonelt at hver eneste region skal ha sitt eget aluminiumssmelteverk eller sin egen bilfabrikk. Poenget er også her utviklingsretningen: Å hente stadig mer av de økonomiske handlingene ned fra det uoversiktlige og ustyrlige høyt der oppe,

42

og ned til et så lokalt nivå at det går an å ha oversikt over det og styre det.

Den teknologiske utviklingen gjør det faktisk mulig å hente stadig nye produksjonsoppgaver ned fra den internasjonale stordrift og utføre dem som lokal produksjon

Under RV-sommerleiren 2000 var det en som tok oppspørsmålet om slik lokalt basert produksjon under sosialismen ville kunne frambringe det ønskede utvalget av produkter: "Hva med den som har lyst på et par grønne sko?" Det førte til en omfattende og fruktbar diskusjon om muligheten til å sørge for at vedkommende fikk seg et par grønne sko av ønsket utseende og størrelse. Vi vet at informasjons- og kommunikasjonsteknologi etter hvert åpner mulighet for allsidig lokal produksjon. Man kan f.eks. tenke seg at hver region har en høyautomatisert skofabrikk, der maskinene kan mates med de ønskede spesifikasjoner mht. utseende, kvalitet og farge. Man kan slå opp på nettet og finne en oversikt over ulike modeller, velge den man har lyst på, slå opp i et standardisert fargekart og velge den fargen man ønsker, og så sende en bestilling per e-post til regionens skofabrikk, med angivelse av modell, størrelse og farge. Etter hvert er det blitt mulig å innrette produksjonsmaskiner slik at de bearbeider råstoffene på akkurat den måten som de blir programmert til gjennom en slik IT-basert oppskrift. En slik høyautomatisert og fleksibel skoproduksjon skulle derfor ikke være så umulig å tenke seg.

Men under kapitalismen utvikler bedriftene produkter og mønstre som de er opptatt av å holde for seg selv, slik at de lettere kan klare seg i konkurransen mot de andre. Klarer man å konstruere en spesielt god sko-modell, vil bedriften prøve å bruke den til å sikre sin egen framtid, kanskje ved å ta patent på spesielt lure eller vellykkede løsninger. Under kapitalismen er en forutsetning for produktutvikling at andre hindres i å lage produktet på egen hånd, for da får jo ikke produktutvikleren noe igjen for innsatsen. Under sosialismen er det ikke den enkelte bedriftens profitt som er målet, og sosialismen kan ikke basere seg på bedriftenes konkurranse mot hverandre. Tvert imot er det fellesskapets beste som er målet. Det er den

43

samfunnsøkonomiske lønnsomheten som er viktig, ikke den bedriftsøkonomiske. Da blir det nettopp viktig å gi alle andre muligheten til å dra fordel av lure ting som man måtte finne på.

I vårt skoeksempel kunne man derfor gjerne tenke seg at folk som jobber med skoproduksjon kan legge oppskriften på gode sko-modeller inn på et bestemt nettsted, slik at skoprodusenter over hele verden kan dra nytte av det. Når det er det å være nyttig for fellesskapet som gir anerkjennelse, er det utvilsomt mange som gjerne vil bidra med sine gode idéer. Se bare på alt det som IT-interessert ungdom utvikler av programvare for gratis nedlasting fra nettet. De gjør det fordi det er gøy, og fordi det gir tilfredsstillelse å klare det. Og det er anerkjennelsen fra de andre "data-freakene" som teller, ikke hva Microsoft er villig til å betale dem. Det nettbaserte kunnskapsverket Wikipedia er kanskje det beste eksemplet hittil på hvordan en enorm kollektiv, frivillig innsats skaper noe som er helt overlegent i forhold til profittbaserte konkurrenter . Under kapitalismen har vi derimot en rekke eksempler på at gode idéer blir hindret i å slippe fram, fordi de ikke lar seg realisere på en måte som er bedriftsøkonomisk lønnsom for en enkelt bedrift. Selvsagt vil det likevel være en del forsknings- og utviklingsoppgaver som krever så store ressurser at det ikke kan skje på hobbyloftet. Slike prosjekter må det være statens oppgave å finansiere under sosialismen.

De som tror at det blir slutt på det teknologiske framskrittet i et sosialistisk samfunn, og at det bare kommer til å bli sentraldirigert og tregt, tar fullstendig feil. Et moderne sosialistisk samfunn vil tvert imot måtte preges av masse frigjort skaperkraft, og det vil kunne dra virkelig nytte av de teknologiske mulighetene, i stedet for å dreie teknologiske framskritt over i perverse retninger for å skape maksimal profitt for kapitalen.

Tenk bare på hvordan fjernsynet i dag brukes til å tømme hjernene på folk og til å putte inn ensrettet "informasjon". Tenk på hvordan pornoindustrien fråtser på nettet. Sett det opp mot de fantastiske mulighetene fjernsynet og nettet gir for å engasjere folk i den virkelige verdens utfordringer. I stedet for å

44

være redskaper til passivisering og ensretting kan de gi spennende utfordringer og muligheter til å være med å bestemme. Mens man nå svært ofte bruker TV til å zappe mellom ulike kanaler som alle er fulle av det samme sølet (såpeserier, actionfilmer og konkurranser), kan TV under sosialismen brukes til å velge mellom helt forskjellige slags programmer. Man kan presentere folk for virkelighetens spennende spill, i stedet for flukt fra virkeligheten.

La meg til slutt peke på det siste punktet i oppstillingen i figur 2. Den sosialistiske økonomien, der folk flest aktivt styrer, gir menneskene muligheten til å få kontroll over utviklingen, i stedet for at utviklingen tar kontrollen over dem. Kapitalismens konkurransekappløp og press for profitt og akkumulasjon gjør at samfunnet forandrer seg altfor fort for folk, og det forandrer seg på en fremmedgjørende måte. Aldri tidligere i menneskehetens historie har det vært slik at summen av menneskenes handlinger kan komme til å ødelegge menneskehetens livsmuligheter i løpet av de kommende 50-100 år. Utviklingen presses fram av kapitalismens dynamikk, og beslutningene blir mer og mer kortsiktige. Hvis tidsperspektivet på viktige beslutninger er 10-20 år, regner man det som langsiktig planlegging. Trekker man inn hensynet til neste generasjon, er det svært langsiktig tenkt. Det at menneskene har levd på kloden i tusener på tusener av år og fortrinnsvis bør kunne leve tusener på tusener av år heretter også, er ikke i det hele tatt til stede som moment i beslutningene. I og med at den sosialistiske økonomien er avhengig av at menneskene selv aktivt styrer, er det også nødvendig for sosialismens funksjonsdyktighet at menneskene mer og mer tar kontroll over utviklingen. Det er ikke bare fordi det er viktig og bra; det er en økonomisk nødvendighet at det skjer.

4. Hvordan skal menneskene aktivt styre økonomien?

Den sosialistiske økonomien er avhengig av at folk flest aktivt styrer, slik at deres behov kan bli koblet sammen med produksjonsbeslutningene og styre dem. Etter mitt syn tilsier dette at markedet, der profittbaserte produsenter reagerer på forbrukernes etterspørsel gjennom prismekanismen, er et redskap som er grunnleggende i strid med sosialismens mål. I

45

markedsteorien fungerer markedet best der hvor ingen samarbeider, ingen diskuterer og tar ansvar for helheten, og alle aktører handler ut fra sin individuelle egennytte. Det er prisene som er informasjonsbærere og som forteller hva og hvor mye som bør produseres. Min påstand er at markedet fungerer som gift for utviklingen av en sosialistisk bevissthet, og at det er avgjørende viktig at markedet holdes i sjakk og presses mer og mer på retur (Jeg snakker da ikke om et landsbymarked, der noen selvstendige småprodusenter stiller fram varene sine slik at folk kan kjøpe dem. Jeg snakker om et marked i moderne forstand, der kjøperne og selgerne ikke møtes til diskusjon men tvert imot er helt anonyme overfor hverandre - et marked der "innkjøpslisten er din stemmeseddel" og du som en av mange etterspørrere på den måten liksom styrer produksjonen).

Den sosialistiske økonomien må være en planøkonomi, styrt av bevisste, gjennomdiskuterte planer. Men hvordan kan det skje? Hvordan skal samfunnet kunne sette opp planer for ressursbruk, produksjon og anvendelse av produksjon, og hvordan kan disse planene iverksettes og endres? Kort sagt: Hvordan skal folk aktivt kunne styre en sosialistisk planøkonomi?

Først og fremst vil folks aktive styring skje gjennom de beslutningene som tas av lokale beslutningsenheter (organisert rundt arbeidsplass og bosted). Derfor er det viktig at en stadig større del av den økonomiske virksomheten skjer lokalt. Den teknologiske utviklingen styres mot å muliggjøre en mest mulig allsidig produksjon lokalt, slik at den produksjonen som retter seg mot nasjonale eller internasjonale behov, utgjør en begrenset del av økonomien (som i hvert fall i en lengre periode også skal være en synkende andel av økonomien).

Den delen av produksjonen som retter seg mot nasjonale eller internasjonale behov, må styres på et høyere nivå. Også rammene for ressursbruken og en del felles prinsipper for hvordan ressursbruken skal skje, må fastsettes på et høyere nivå (kanskje på en nasjonalt nivå - jeg vil for enkelhets skyld forutsette det i fortsettelsen).

På de nivåene der det skal tas økonomiske beslutninger, må det

46

settes opp økonomiske planer. På områder der markedet brukes som virkemiddel, må det fastsettes rammer som markedet skal fungere innenfor. Den sosialistiske økonomien er en planøkonomi. I vår tid kalles slike planer for "budsjetter". Budsjettering på bedrifts- og nasjonsnivå har utviklet seg kraftig som fagområde de siste 50 årene. Det er helt på jordet å tro at planøkonomi er noe veldig mystisk som innebærer at en skokk av sovjet-byråkrater lager ubrukelige planer i dyp isolasjon. I vår tid er økonomiske planer - altså budsjetter - et sterkt utviklet fagområde på bedriftsnivå, konsernnivå, kommunenivå, fylkesnivå, statsnivå og nasjonalnivå. Dagens norske økonomi er gjennomsyret av planer.

Men det er tre store forskjeller på budsjettering under kapitalismen og under sosialismen:

1. Bedriftsbudsjetter og konsernbudsjetter m.m. er profittstyrt under kapitalismen. Det vil de ikke være under sosialismen (bedrifter som opererer i markeder vil nok likevel ha økonomisk resultatstyring i en eller annen form under sosialismen).

2. Budsjettene blir ikke tredd ned over hodene på folk under sosialismen. Tvert imot skal de som berøres av budsjettene, ha vært aktivt med på å lage dem - på alle nivåer (Helt direkte deltakelse på lokalnivå, mens det på høyere nivå nødvendigvis må bli snakk om delinnflytelse).

3. Nasjonalbudsjettene vil ikke bare være gjettverk om hva markedskreftene og kapitalens spill vil føre til. Nasjonalbudsjettene vil være faktiske styringsredskaper som bestemmer utviklingen på en helt annen måte enn i dag. Derfor vil også bedrifts- og konsernbudsjetter m.m. bli mer presise styringsredskaper enn i dag (også det at arbeiderne selv er aktivt med på å lage dem, bidrar i seg selv til å øke treffsikkerheten).

I den sosialistiske planøkonomien er det menneskene som skal styre utviklingen, ikke utviklingen som skal styre menneskene.

47

Den sosialistiske planøkonomien kan utvilsomt overta en god del av den kunnskap og de teknikker som er utviklet om budsjettering og budsjettoppfølging under kapitalismen. Men (OG MEGET VIKTIG) sosialismen kan ikke ukritisk overta hele budsjetterings- og styringsopplegget fra kapitalismen. Den rollen som profittkrav spiller som styringsredskap, må fjernes. Andre økonomiske resultatkrav må nøye gjennomdiskuteres før de gis rolle som styringsredskap. Ikke desto mindre: En sosialistisk planøkonomi anno 2000 vil straks ha i sine hender plan- og budsjetteringsverktøy på et nivå og med muligheter som ingen revolusjonære sosialister tidligere har kunnet drømme om.

Alle planer på lokalnivå og opp til nasjonalnivå må straks de er fastsatt, bli tastet inn på e-post til en sentral nasjonalregnskapsenhet for Norge. Denne sentralen er allerede i full drift. Den drives av Statistisk Sentralbyrå, og den finnes dels på Kongsvinger og dels i Oslo. Det nye blir at den får mer omfattende og viktigere oppgaver. Alle lokalbudsjetter summeres sammen f.eks. på Kongsvinger, og den samlede effekten sammenlignes med nasjonalbudsjettutkastet. Så går man en eller flere runder der lokalbudsjetter og nasjonalbudsjett samkjøres, med justeringer både på lokalt og nasjonalt nivå - basert på diskusjoner der folk flest deltar.

Etter at planene på denne måten er fastlagt, må det løpende registreres hvordan utviklingen faktisk viser seg å bli. Alle økonomiske handlinger registreres i lokalregnskap og videresendes til den sentrale nasjonalregnskapsenheten samtidig via nettet. I dag registreres bedriftsregnskapene lang tid på etterskudd, og bare en gang per år. I en moderne sosialistisk planøkonomi skjer registreringen løpende (slik bankene gjør i dag for sine forskjellige kontorers meget omfattende transaksjonsmengde). Straks det går mot avvik av betydning, slås det alarm, og signaler om nødvendig justering sendes til de aktuelle beslutningsnivåene. Dette er ikke blitt teknologisk mulig før nå - med det nivået vi nå begynner å komme opp på med informasjons- og kommunikasjonsteknologi.

48

Hva må den nasjonale økonomiplanen inneholde? Jeg tror at den i hvert fall må inneholde følgende elementer:

• Oversikt over tilgjengelig arbeidskraft/materielle ressurser og resurser/varer som skal importeres.

• Rammer for hva som kan brukes av ressurser lokalt, og fastsettelse av noen felles prinsipper for den lokale ressursbruken.

• Plan for hva som skal produseres for nasjonale behov og for eksport (dvs. at planen ikke omfatter hva som konkret skal produseres lokalt med sikte på lokale behov. Det bestemmes nemlig lokalt. På nasjonalplanet er det ressursbruken som det er viktig å ha oversikt over, jf. forrige punkt).

• Plan for hva som skal foretas av investeringer på høyere nivå enn det lokale.

• Statsbudsjett, dvs. plan for hvor mye arbeidskraft/materielle ressurser som skal brukes på statsoppgaver/fellesoppgaver. Dette omfatter bl.a. det vi i dag kaller for velferdsstaten, en eller annen form for makt- og ordensapparat (vi vil ikke at frustrerte ex-kapitalister eller kapitalisme-tilhengere skal begå statskupp), en form for militært forsvar m.m. Også statens inntekter må budsjetteres (deler av overskuddet i alle de statseide bedriftene, og kanskje noen skatter og avgifter).

En slik økonomisk plan må være konklusjonen på en omfattende demokratisk prosess der alle deltar aktivt på ulike måter. Mange av de spennende og viktige delproblemene som planen skal ta stilling til, presenteres i TV-programmer og på ulike nettsteder. Det legges stor vekt på å presentere ulike synspunkter og alternativer. På TV vil du altså ikke lenger finne et hav av ulike spørrekonkurranser, actionfilmer og såpeserier. Disse gis den begrensede plassen de fortjener,. og i stedet presenteres og drøftes spennende samfunnsmessige problemstillinger. Diskusjonsopplegg, innringingsprogrammer, møter rundt arbeidsplass og bolig, nettdiskusjoner, konferanser av folk som med ulik bakgrunn har interesser knyttet samme emneområde – kort sagt: Et allsidig sett av metoder tas i bruk for å gi folk best

49

mulig grunnlag for selvstendige standpunkter i en omfattende beslutningsprosess.

På grunnlag av det materialet som framkommer i en slik prosess, fattes det endelige vedtaket av en representativ, folkevalgt forsamling.

Folk synes det er spennende å delta i videospill og andre former for fantasispill og fiksjoner. Virkelighetens spill er minst like spennende, når det legges til rette for aktiv deltakelse.

5. Hvordan kan knappe goder fordeles uten et marked?

Jeg har gjort et stort nummer av at markedet er en skadelig måte å fordele knappe ressurser på. Men finnes det metoder som kan tre i stedet for markedet, og som planøkonomien kan benytte seg av?

Ja, det gjør det. Ta bensin som eksempel. Det er miljømessig uforsvarlig å bruke så mye bensin som i dag. Vi kan rett og slett ikke tillate det, av hensyn til folks helse i dag og av hensyn til miljøtruslene mot jordklodens framtidsmuligheter. Samtidig vet vi at bevegelseshemmede trenger bil. Folk som bor ute i distriktene trenger bil. Barnefamilier trenger bil bedre enn enslige.

Skal markedet brukes til å rasjonere, gjøres det ved å legge høye avgifter på prisen. Det innebærer at folk med mye penger kan fortsette å bruke bensin akkurat like mye som før. Det skiller ikke mellom de som faktisk har behov og de som ikke har berettiget behov for bil.

En ordning med kvoter er mye bedre. Jeg pleier å bruke bankkortene våre som eksempel. I vår tid er det enkelt å få et komplisert kvotesystem til å fungere. Det er faktisk vanskelig å tenke seg et mer komplisert kvotetildelings-system enn det som bankkortene tar seg av. Hver enkelt av oss får i dag individuelle kvoter (kalt "lønn", "trygd", "renteinntekter", "lån" osv.) inn på kontoen vår. Vi bruker disse kvotene helt individuelt, på tusenvis av forskjellige måter, og vi bruker dem utallige steder. Hvorfor skal det liksom være så lett å fastsette individuelle

50

økonomiske kvoter under kapitalismen, mens det blåses opp som et vanvittig uoverkommelig problem å f.eks. tildele bensinkvoter etter faktiske, prioriterte behov under sosialismen?

Selvsagt er det mulig å bruke den teknologien som allerede finnes, til å utvikle smidige systemer som kan overta mange av de oppgavene som i dag er tildelt markedet. Det er enda en god grunn til å legge oss i selen for å innsnevre markedets virkefelt og etter hvert kvitte seg med det under sosialismen.

6. En utfordring - Kast deg inn i debatten!

Jeg har prøvd å komme med noen tanker for å konkretisere hva en sosialistisk økonomi vil være for noe. Mine tanker er ikke bedre enn dine tanker. Vi trenger en levende diskusjon. Vi trenger det fordi vi nå må se framover og stille folk overfor utfordringen: Menneskeheten trenger et annet slags samfunn, der arbeidsfolk styrer selv. Og dessuten er det jo veldig gøy! Kast deg inn i debatten!

51

Politics of working classPer Inge Mathisen

First published on omicron.leftist.net December 14th, 2005

Can a political movement overcome the limitations of the class it positively identifies with?

Socialists of most kinds traditionally have identified themselves with the working class as social roots, cultural roots, voters, members, and whose interests they fight for. This inlcudes both social democrats and revolutionary socialists, who at some time had the abolution of capitalism and wage labour on their program.

A few days ago I had the pleasure of hearing Moishe Postone speaking about marxism and the Frankfurt school. He briefly spoke about the crucial problem of "transhistorical labour" in traditional marxism which he wrote about at length in his book Time, Labour and Social Domination. I consider that one of the most important marxist works ever, although it is not an easy one.

The argument is that traditional marxism does not see, which Postone argues that Marx did, that labour under capitalism has a very specific form which is inevitably tied to capitalism as a system. That is, wage labour in a labour market with money as universal equivalent.

In traditional marxism, markets, private property and capitalist owners are the defining features of capitalism. This led to a number of problems when these defining features started to become seriously diminished in the 1930s in the Soviet Union and Nazi Germany, and then later in the war economy in the US and in the post-war boom in Western Europe. Could this really be growth of socialism?

Quite a number of revolutionary socialists who had no doubts about the true authoritarian nature of the Soviet Union said a qualified "yes" in the case of the Soviet Union. It had the economic basis of socialism, and only a political revolution was

52

needed, then it would be true socialism.

The social democrats on the other hand initially saw their project as one of gradual introduction of socialism and abolition of capitalism through abolution of the market and more state property. That didn't exactly pan out as originally planned.

The argument of a number of theorists (such as Cliff, Dunayevskaya, Horkheimer, Pollock and Postone) is that there regimes represented not a break with capitalism at all, but a kind of state capitalism. Their arguments are varied. I think the crucial point is that capitalism is not defined by markets, property relations or capitalists, but by the specific form of production that is carried out by the woking class.

This means that a political project constructed around a positive identification with and transfer of power to the working class cannot go beyond capitalism. To go beyond capitalism would mean to abolish the working class, not just the capitalist class.

By analogy, one would not work for the abolishment of slavery by positively identifying with the slave class. We can identify with slaves only negatively, as something one should not be, a state of affairs that should be ended, not promoted. One did not fight for the well-being of slaves, but against cruel treatment of slaves, which was generalized as the cruelty of slavery as an institution.

The conclusion Horkheimer and Pollock drew from this was a deep pessimism about the possibility of socialism. Without seeing the world from the standpoint of the working class, much seems to be lost from marxism. That is not a necessary conclusion, I think. Rather, I think a socialism that avoids the huge gap between the classless socialism of the distant future and the working class politics of today would be more viable, not less. I do not believe the socialist vision of the entire society organized as the German post office, as Lenin put it, appeals a lot to people today.

53

Økonomisk demokratiEinar Braathen

Første del av artikkelen tidligere trykt i Attac Norge sitt medlemsblad, Utveier #2, 2004

”Det store mål Attac har satt seg, dreier seg om å gjenerobre områdene som er gått tapt for demokratiet til fordel for finanskapitalen (…) og å skape, på verdensbasis, en mer demokratisk økonomi.” (Attac Norges plattform).

Det er nærliggende å tolke dette som en målsetting om at det politisk-representative demokrati skal gjenerobre styringen over markedsøkonomien, og at tiårene etter 2.verdenskrig med sterk statlig regulering (’sosialdemokrati’, ’keynesianisme’) er å oppfatte som en gullalder.

En slik tolking er for snever. Økonomisk demokrati (ØD) kan ikke begrenses til at det politiske demokratiet (staten) har styring over økonomien. I minst like stor grad betyr ØD at borgerne (sivilsamfunnet) har direkte styring over hele eller deler av økonomien. Formålet med denne artikkelen er å vise at nesten alle ideologiske og politiske tradisjoner representert i Norge har en eller annen visjon om ØD. Attac Norge trenger å gå i bred dialog med disse for å skape et økonomisk-demokratisk stemningsskifte i landet. Samtidig må vi spre noen av de ny-radikale ideene til den globaliseringskritiske bevegelsen om demokrati.

’Klassiske’ tilnærminger

Både den høyreliberale, sosialliberale, sosialdemokratiske og venstresosialistiske tradisjonen i Norge har, eller har hatt, klare visjoner om ’direkte’ økonomisk demokrati, både i produksjons- og i konsumpsjonssfæren.

Den høyreliberale bevegelsen (byborgerne i det opprinnelige partiet Venstre og deretter i Høyre) bygger på individet og har

54

et ideal om selveie. Et næringsliv preget av flest mulig selvstendige og små eiere er idealet. Når økonomien domineres av store virksomheter og aksjeselskap, er målet (i) å spre aksjene på flest mulig hender og (ii) gjøre flertallet av befolkningen til aksjeeiere. De ansatt bør eie en stor del av aksjeposten i eget firma. Staten trengs for reformer som med jevne mellomrom omfordeler eiendom – kapitalistiske monopoler er av det onde og må angripes (anti-trust lovgivning). I konsumpsjonssfæren tror en på at ’kunden er sjefen’ – at konsumentene via konkurransemarkedet kan sikre lave priser og høy kvalitet. Men igjen er en avhengig av anti-monopolistisk politikk for å sikre at markedet fungerer demokratisk.

Den sosialliberale bevegelsen (bøndene i det opprinnelige partiet Venstre, deretter Senterpartiet, Kr.f og deler av Arbeiderpartiet) har levert samvirke-tanken. Idealene er samarbeid og sameie. Privat og individuell eiendom er bra, men småeierne må samarbeide tett for å overleve m,arkedsmakten til bl.a. utenlandske konsern. Sameie kan omfatte visse ledd i produksjonsfasen (kjøp av innsatsvarer, foredling) og hele avsetningsleddet. Målet med sameie er ikke profitt for den enkelte, men reduserte kostnader og økt markedstrygghet for alle. Landbrukssamvirket er her det typiske eksemplet. Forbrukersamvirket (samvirkelagene) og boligsamvirket (borettslagene) er andre eksempler som fortsatt lever i beste velgående. Staten trengs for å gi kooperativene gode rammebetingelser. For landbruket må staten regulere adgangen til utenlandske konkurrenter, som med ’dumping’ og andre knep kan tvinge fram svelt-i hjel priser for norske bønder og bare forbigående lave priser for forbrukerne. Men staten må også regulere kooperativene slik at de (eller deres ledere) ikke blir for mektige overfor andre deler av befolkningen.

Den sosialdemokratiske bevegelsen (Arbeiderpartiet og LO) har tilført samfunnet idealet om felles styring, både på makro og mikroplanet. Gjennom et tett institusjonalisert samarbeid mellom partene i økonomien (lønnstaker- og arbeidsgiver-organisasjonene) forestiller en seg at en kan bli enige om omforente felles mål og styre slik at alle blir tilfredsstilt i en

55

rimelig grad. Dette kalles samfunnskorporativisme. Den gjelder særlig på bedrifts- og bransjenivå. Avtaleverket mellom partene var lenge det viktigste styringsinstrumentet på bedrifts- eller bransjenivå. Etter hvert kom statlig lovgivning inn og sikret utvidet bedriftsdemokrati – siden 1970-tallet har bl.a. de ansatte valgt 1/3 av representantene i bedriftenes styrer. Staten ble inntil 1980-tallet en stadig viktigere ’tredjepart’ i dette samarbeidet. Dette statlige innslaget i korporativismen er imidlertid på retur i alle de nordiske landene.

Den venstresosialistiske bevegelsen (Arbeiderpartiet 1918-1935, SF, SV) har hatt arbeiderstyre av bedrifter og bransjer som ideal. Arbeiderne skulle forvalte nasjonaliserte bedrifter og eiendommer på vegne av fellesskapet, innenfor en planøkonomi. En var ikke nødvendigvis motstander av alle former for markedsøkonomi eller privateiendom, men de viktigste og største virksomhetene skulle sosialiseres. En hadde uavklarte forestillinger om forholdet mellom arbeiderselvstyret og staten, samt om forholdet mellom de enkelte bedrifter og den overordnede planen. De fleste forutsatte at staten var både ’demokratisk’ og overordnet arbeiderselvstyret. Statlig planlegging var viktig for å fremme mest mulig samarbeid mellom arbeiderstyrte bedrifter og mest mulig innovasjon i produksjonsteknologien. Forbrukerne var ikke tiltenkt en sterk og selvstendig rolle i planøkonomien, men staten skulle gjennom prisregulering etc sikre forbrukerne mot at arbeiderstyrte monopoler tok seg for godt betalt.

Ny-radikale tilnærminger

Den globaliseringskritiske bevegelsen har et positivt, åpent og udogmatisk forhold til alle de nevnte ’klassiske’ tilnærmingene. Det nye ved bevegelsen er at den i tillegg setter fingeren på to sider ved økonomien: Den internasjonale, og den offentlige økonomien.

For det første: kravet om demokratisk regulering og styring må særlig rettes mot den internasjonale økonomien og dens viktigste institusjoner – IMF, WTO, Verdensbanken etc. Dette av hensyn til human solidaritet mellom nord og sør, og fordi nasjonaløkonomiene har blitt stadig mer filtret inn i hverandre.

56

Demokratisk regulering og styring av økonomien kan ikke foretas på nasjonalt nivå alene. Hvordan kan dette gjøres? Elementer av ny diskursdemokratisk teori kan anvendes. Det sentrale er ikke representasjon i de besluttende organer, men en bredest mulig offentlig diskusjon forut for beslutningene. Demonstrasjoner mot toppmøter, alternative konferanser og diskusjonene i planleggingen av disse kan ses på som fremming av diskursdemokratiet i globale økonomiske spørsmål.

For det andre: den offentlige økonomien – d.v.s. offentlige sektorer og overføringer – må forsvares og styrkes, men for å få til det trengs en demokratisering gjennom en mer aktiv og direkte deltakelse fra borgerne. Produksjonen av de viktigste tjenestene for folk flest – utdanning, helse, vann, vei, avløp – er fremdeles på offentlige hender, privatiseringsframstøtene de siste årene til tross. Det offentliges andel av økonomien er i de fleste i-land på mellom 30 og 40 %. Økonomisk demokrati må derfor også omfatte forvaltningen av de offentlige finansene. Men i praksis blir folk flest tildelt svært passive roller i forhold til det offentlig sektor: vi er enten klienter, forbrukere (’brukere’), eller velgere (for eksempel hvert fjerde år). Byråkrater og politikere tenker og administrerer svært likt de toneangivende privatkapitalistene. Når offentlig sektor utsettes for press fra multinasjonale selskap og nyliberalerne krever privatisering, blir motstanden ofte for passiv. Folk synes i liten grad at offentlig sektor er ’deres’ sektor som det er verdt å kjempe for til siste mann og kvinne. Det ny-radikale alternativet er å mobilisere folk i rollen som medborgere (citizens), med rett til daglig innflytelse over offentlig politikk, administrasjon og tjenesteyting. Brasil og Porto Alegre har gått i spissen her med reformer når det gjelder deltakende budsjettering og andre former for deltakerdemokrati innenfor den offentlige økonomien.

Hva sosialister kan gjøre idag

Sosialister må støtte Attac-bevegelsens målsetting om (i) å gjenerobre områdene som er gått tapt for demokratiet til fordel for finanskapitalen og (ii) å skape, på verdensbasis, en mer demokratisk økonomi. På den ene siden må det gjennomføres et ideologisk hamskifte innen det politisk-representative demokratiet, slik at det igjen tar på seg å styre

57

markedskreftene. Markedsliberalismen må slås tilbake. På den andre siden må vi utvikle offensive alternativer knyttet til økonomisk demokrati (ØD), og her har sosialistene en spesiell oppgave: de må i samarbeid med fagbevegelsen og andre sosiale bevegelser fremme ØD.

ØD betyr at både arbeiderne (produsentene), forbrukerne og medborgerne får direkte innflytelse på økonomien. I Norge har vi som nevnt gjort mange erfaringer med dette gjennom samvirkebevegelsen (for eksempel innen landbruk, forbruk og bolig) og gjennom bedriftsdemokratiet. Den mer radikale visjonen om arbeiderstyre av bedrifter og bransjer har hatt støtte av Arbeiderpartiet (fram til 1935), NKP, SF og SV, men har i liten grad blitt utprøvd. Arbeiderne skulle forvalte nasjonaliserte bedrifter og eiendommer på vegne av fellesskapet, innenfor en planøkonomi. En var ikke nødvendigvis motstander av alle former for markedsøkonomi eller privateiendom, men de viktigste og største virksomhetene skulle sosialiseres. Denne sosialistiske visjonen kan atter få sterk appell. Men da må særlig to områder fornyes. For det første må den statlige (plan-)økonomien fremme demokrati, ikke byråkrati/teknokrati. For det andre må forbrukerne og medborgerne sikres like stor innflytelse som arbeiderne og produsentene, bl.a. av hensyn til miljø.

På disse to områdene har den globaliseringskritiske bevegelsen bidratt til fornyelse. Den anvender elementer av ny diskursdemokratisk teori: Det sentrale er ikke representasjon i de besluttende organer, men en bredest mulig offentlig diskusjon forut for beslutningene. Demonstrasjoner mot toppmøter, alternative konferanser og diskusjonene i planleggingen av disse kan ses på som fremming av diskursdemokratiet i globale økonomiske spørsmål. I den offentlige økonomien – d.v.s. offentlige sektorer og overføringer – trengs det en demokratisering gjennom en mer aktiv og direkte deltakelse fra borgerne. Brasil og Porto Alegre har gått i spissen med reformer når det gjelder deltakende budsjettering og andre former for deltakerdemokrati innenfor den offentlige økonomien. Sosialister må gå i bresjen for liknende eksperimenter i Norge: gjennom erfaringsformidling og dialog

58

med sivilsamfunnet, gjennom støtte til borgerinitiativer, og gjennom å reise forslag i offentlige foretaksstyrer, kommunestyrer, fylkesting og Storting om konkrete forsøk. I tillegg må sosialister fremme forslag som sikrer rammebetingelser for at gode ØD eksperimenter kan trappes opp.

25.mai 2005 ble deltakende budsjettering (DB) for første gang debattert i et norsk kommunestyre. Oslo Bystyre var nær ved å slutte seg til et innbyggerinitiativ, som ba bystyret ”utrede et prøveprosjekt med deltakende budsjettering i en eller flere bydeler - for at innbyggerne skal få mulighet til direkte innvirkning på budsjettprosessen”. Byrådspartiene -Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig folkeparti – med støtte fra et splittet og vaklende Arbeiderparti - stemte imidlertid ned forslaget. SV, RV og Venstre støttet det. Lignende initiativ bør vi kunne vente flere av etter kommunevalget 2007, siden SV, RV/’Rødt’ og flere tverrpolitiske lister har deltakende budsjettering på programmet.

Konklusjon

Partiene i den nye rød-grønne koalisjonen i norsk politikk har alle en viss tradisjon å bygge på når det gjelder kampen for økonomisk demokrati. I tillegg har den globaliseringskritiske bevegelsen, i Norge anført av Attac, fornyet ideene om økonomisk demokrati. Dette bør gi et bredt og godt spillerom for ikke-sekteriske offensiver på området fra sosialisters side. I første omgang er utfordringen å fremme bred støtte for deltakende budsjettering i kommuner med progressivt flertall.

59

IT-revolusjonen - strategier for en digital sosialismeRonny Kjelsberg

En noe kortere versjon publisert i første nummer av Rødt! 2004

Den nye informasjonsteknologien har, som alt annet som oppnår en plutselig og stor fremgang, blitt ”hypet” ganske kraftig, noe som blant annet førte til det kraftige IT-krasjet sist på 90-tallet. Likevel er det ingen som helst tvil om at utvikling av denne nye teknologien vil føre til betydelige endringer av samfunnet over et litt større tidsperspektiv. Jeg vil nå søke å peke på en del klare tendenser for hvilken vei utviklingen kan gå, og også sette dette inn i en større historisk, samfunnsmessig og politisk kontekst.

En historisk utviklingLa oss først se på de generelle utviklingstrekkene forskjellige produksjonsmessige ”revolusjoner” har skapt i samfunnet.

Jeger-/sankersamfunnet (urkommunismen?)

I utgangspunktet levde menneskene i rene jeger-/sankersamfunn, hvor det meste av arbeidskraften var bundet opp i nettopp jakt/fiske/sanking og andre aktiviteter som var nødvendige for opprettholdelsen av liv. Du hadde ikke noe særlig overskudd av arbeidskraft som kunne settes inn på å få til utvikling av nye og mer effektive produksjonsmidler, og dette er selvsagt også en del av grunnen til at en slik utvikling gikk svært sakte.

Dette vil selvsagt avhenge av hvor i verden man befinner seg og under hvilke forhold man lever, og det har også vært hevdet at denne type samfunn under gunstige naturbetingelser kunne by på et relativt bedagelig liv [1]. Vi har jo også eksempler på denne type samfunn helt frem til i dag. Da har det sosialantropologene kaller "leisure preference" (vektlegging av

60

bedagelighet/”latskap”), blitt trukket fram som et (kulturelt) trekk for å forklare en stagnasjon i denne samfunnsformen [2]. Er man generelt fornøyd med livet, jobber man ikke hardt for å endre det. Slik sett vil utviklingen av ny teknologi (i ordets videste forstand) kunne gå raskere i områder hvor befolkningen lever under press, da man der vil ha større incentiver for å endre på/bedre tilværelsen, selv om man i utgangspunktet har mindre overskudd av arbeidskraft å bruke på det. På den andre siden vil kanskje befolkningsveksten i et primitivt overflodssamfunn, kunne føre til enten at ressursene blir presset, eller til at grupper utvandrer til andre områder hvor betingelsene for å overleve er hardere.

Organiseringen av samfunn under slike forhold er slik selvsagt ikke fullstendig entydige, og i og med at vi har begrenset kunnskap om særlig de aller eldste samfunn, er det en del usikkerhet omkring beskrivelsen av dem. Det det i sosialantropologien likevel er generell enighet om, er at de opprinnelige jeger-/sankesamfunnene som mennesket utviklet seg i, overveiende har vært små og egalitære samfunn, uten noe klasseskille. Om man i noen samfunn kanskje hadde høvdinger, så var denne da for eksempel lederen av jaktlaget, og deltok slik i arbeidet på lik linje med resten av stammen. Størrelsen på samfunnet og mangelen på overflødig arbeidskraft var slik faktorer som forhindret større forskjeller innad i befolkningen.

Jordbruksrevolusjonen

Denne egalitære samfunnsformen ble brutalt (eller kanskje heller sakte men sikkert?) rykket bort med jordbruksrevolusjonen. Når menneskene startet å dyrke jorden, ble det plutselig mulig for en person å ved hjelp av sin arbeidskraft frembringe mer mat enn det han trengte for eget forbruk. Dette la selvsagt grunnen for en utvikling ved at man da kunne få en fremvekst av forskjellige enkle håndverkeryrker, man begynte så smått å utvinne metaller, og man fikk nye og bedre redskaper.

Denne nye klassen av håndverkere var dessverre ikke den eneste som det nye bondesamfunnet klarte å fø på. Over hele

61

verden dannet det seg nå klasser av konger, keisere, adel, presteskap og annet pakk som levde et relativt luksuriøst liv på skatter og tiender de fikk ut av en befolkning ved hjelp av soldater, lensmenn eller trusler om en fryktelig skjebne i det hinsidige. Over tid gled altså dette føydalsamfunnet over i standssamfunnet, som sett med moderne øyne kanskje har en bedre legitimering, men de grunnleggende samme samfunnsmessige strukturene.

Det at du har et overskudd av arbeidskraft er altså en viktig forutsetning for fremveksten av føydalsamfunnet. Den økonomiske strukturen ligger hele tiden i bunnen og legger føringer på hvilke samfunn det i det hele tatt er mulig å bygge. Dersom alles arbeidskraft er nødvendig i matproduksjon, kan man ikke ha egne samfunnsklasser av konger, soldater, prester osv, uten å sulte i hel.

Dette overskuddet ble likevel ikke bare brukt til luksus til overklassen, over tid bidro det også til en stadig bedring av produksjonsmidlene; nye og bedre metaller, nye og bedre redskaper ble utviklet, noe som igjen øker overskuddet av arbeidskraft osv, helt til vi kommer til et punkt hvor det gjøres noen større tekniske og vitenskapelige gjennombrudd, og vi når det vi kaller…

Den Industrielle Revolusjonen

Med den industrielle revolusjonen blir håndverket industrialisert, og mens en arbeider som syr for hånd kan produsere skjorter til kanskje noen titalls andre, blir en arbeiders innsats nå tilstrekkelig for å produsere skjorter for et tusentalls mennesker.

Samfunnsmessig har dette den effekten at kapitalistene, eierne av fabrikkene, i første omgang supplerer, og etter hvert erstatter konge, presteskap og adel som den ledende samfunnsklassen som lever godt på overskuddet av arbeidet som blir utført.

Etter hvert som den industrielle utviklingen skyter fart, kreves det stadig mindre arbeidskraft i primær- og sekundærnæringene, og vi får slik et stort overskudd av arbeidskraft. Dette overskuddet kunne selvsagt bli brukt til å

62

senke tempoet og belastningen i produksjonen, og til å senke arbeidstiden betraktelig, men dette ligger ikke i kapitalismens natur.

Når maskiner gjør både jordbruk og industri mer effektive, blir arbeidskraften presset over i tertiærnæringene, serviceyrker, som opplever en eksplosjonsartet vekst. I Tabell 1 og Figur 1 ser vi hvordan vi i Norge har en kontinuerlig nedgang i arbeidskraft i primærnæringene i hele den moderne tid. Industrien vokser frem til 60- og 70-tallet, hvoretter den også begynner på en jevn nedgang. Det er likevel sannsynlig at mye av denne nedgangen skyldes ikke bare reell effektivisering og bedre produksjonsmidler, men også utflytting av industri til lavkostland. Internasjonalt har nok andelen ansatte i industrien ennå ikke begynt å gå ned [14]. Den økte effektiviteten blir i stedet i stor grad brukt til å produsere andre industriprodukter, for å dekke mindre basale behov, noe som igjen går ut over naturen. Etter hvert vil vi likevel nå grensen også for en slik produksjon, og mye av arbeidskraften som nå brukes i sekundærnæringene vil presses over i nye næringer.

Figur 1: Næringsutvikling fordelt mellom Primær-, sekundær-, og tertiærnæringene, 1950-2002. [3,4]

63

Tabell 1: Yrkesbefolkning fordelt etter hovednæringer. Prosentvis fordeling for utvalgte år. [3,4]

Dette er altså i hovedtrekk utviklingen så langt. Bedre teknologi fører ikke til mer fritid, eller saktere tempo på arbeidsplassen. Overskuddet av arbeidskraft som skapes blir i hovedsak brukt til å produsere nye ting, og til å skape nye næringer. Slik blir stadig mer av arbeidskraften flyttet fra primær- og sekundærnæringer til tertiærnæringer, og slik vil etter hvert stadig mer arbeidskraft bli flyttet over fra tertiærnæringer til kvartærnæringer – ren informasjonsspredning (i ordets videste forstand) – sagt med andre ord; produksjon og håndtering av ”software” [5] – ikke-fysiske produkter av IT-revolusjonen.

IT-revolusjon

Primær- til sekundær- til tertiær- til kvartærnæring

Framveksten av den nye informasjonsteknologien muliggjør etter hvert en storstilt effektivisering også av tertiærnæringene.

64

Et skjema online koblet til et program kan i dag gjøre jobben som man før hadde hauger av kundebehandlere til. Dette vil etter hvert også spre seg til andre områder, og man kan regne med at dette vil skape et nytt overskudd av arbeidskraft som vil presse stadig flere over i nettopp disse kvartærnæringene. Stadig mer av produksjonen vil bli produksjon av software. Her bruker jeg også ordet software i dets videste betydning – alle ikke-fysiske varer og tjenester. Fra det å skrive en tekst og publisere den på en nettside, til det å utvikle programvare

Vel så viktig vil det nok bli at kvartærnæringene vil stjele kraftig fra sekundærnæringene. Vi ser allerede at hele den kommersielle underholdningsindustrien trues ved at CD-salget går ned når stadig flere selv tar seg av distribusjon og produksjon digitalt. CD-en blir valgt bort til fordel for digitale formater som mp3, og man kan etter hvert også øyne at open-source-formater[6] som ogg blir stadig mer populære. Tilsvarende ser vi at DVD-formatet etter hvert vil velges bort til fordel for divx, eller kanskje heller xvid-formatet som er open source, og som tar en stadig større del av det digitale filmmarkedet (om man kan kalle det et marked når det for en stor del baserer seg på at brukerne bytter filer med hverandre helt gratis).

Film- og musikkbransjen kjemper frenetisk mot denne utviklingen, og de påberoper seg tapstall som om alle som laster ned noe gratis ellers ville kjøpt det til full pris. Dette er nok noe vi kan kalle en ganske stor overdrivelse, men at det fører til problemer for denne industrien er nok klart.

Etter hvert som øynene begynner å åpnes for dette, vil man også se en nedgang i produksjonen av spillere til alle disse formatene, og alt som hører med. Hvorfor skal du kjøpe en ny spiller hver gang et nytt format dukker opp (noe det vil gjøre stadig oftere), når man gratis kan laste ned software som gjør at det kan spilles på den samme datamaskinen du allerede har? I underholdningsindustrien er altså denne brutale omstruktureringen av produksjonen i full gang, og det vil være naivt å ikke tro at en lignende utvikling vil kunne komme også på andre områder.

Man kan altså anta at stadig mer av den totale produksjonen vil

65

bli software, mens avhengigheten av ”hardware” [7] etter hvert vil minke.

Egenskaper ved software

Software har en del egenskaper som gjør at det skiller seg drastisk fra alle andre typer produkter som tidligere har vært de dominerende i samfunnsproduksjonen.

Software kan kopieres i det uendelige uten at det blir noen som helst mangel på varen – tvert imot, jo mer populær en vare er desto flere vil kopiere den, og desto lettere vil den være tilgjengelig for andre, gjennom for eksempel peer-to-peer nettverk [19], eller andre typer nettverk som vil utvikles. Den kan også, på grunn av den digitaliserte formen den tar under den moderne teknologien kopieres (som regel) uten kvalitetstap, og slik får vi et globalt nettverk som opererer på en tilnærmet evolusjonær måte, der hvor de mest populære programmene/filmene/musikken/informasjonen spres mest, og dermed blir lettest tilgjengelig. Det som er ”nyttigst”, blir enklest å få tak i.

Videre har vi selvsagt miljøaspektet. Produksjon av software krever ingen fysiske råvarer, og krever slik ingen inngrep i naturen. Selvsagt må vi ha noe hardware for å kunne produsere/nyttiggjøre oss software, men for nok en gang å ta underholdningsindustrien som eksempel: en pc med en harddisk og programvare, er mye mindre krevende også for naturen enn for eksempel en cd-spiller, en dvd-spiller, equalizer, tv, radio, kassettspiller, lp-spiller, for ikke å snakke om hauger med cd-er og dvd-er i plastcover med innlegg av glanset papir, osv. osv. Man vil også utvikle digitale bøker som kanskje til og med (om det er ønskelig) kan blas i akkurat som våre vanlige, med den enkle forandringen at man kan bytte ut innholdet med noe annet man har liggende digitalt. Mange vil nok til å begynne med savne de mange hyllemeterne – nostalgi følger med de fleste forandringer, men tenk på hvor mye enklere det vil bli for intellektuelle å flytte, og ikke minst; tenk på skogen. Dette vil selvsagt også kunne gjøres med alt annet som i dag er skrevet på papir. Denne overgangen er altså i høyeste grad miljøvennlig (noe som ikke kan sies om all ny teknologi som er blitt innført

66

opp gjennom tidene).

Det som likevel blir drastisk annerledes, og som vil by på store problemer for den nåværende produksjonsformen (kapitalismen), er de drastisk forskjellige egenskapene ved produksjonen av software. Det kreves altså kun at en person (eller flere personer i samarbeid – se open source [6]) lager et produkt (for eksempel et program) én gang, så kan det brukes av alle over hele verden uten merkostnad og med et minimalt arbeid av den enkelte bruker (nedlasting, installering).

Konsekvenser av en overveldende andel softwareproduksjon

Denne omleggingen vil få enorme konsekvenser for den nåværende økonomien. Den tradisjonelle bedriftsmodellen utspiller sin rolle. Vi trenger ingen til å produsere og distribuere cd-er og dvd-er når brukerne selv tar seg av jobben gjennom for eksempel fildeling som skissert over. Mye av behovet for plateselskaper og filmselskaper faller da bort. Det samme kan selvsagt gjøres med alt som produseres innen kvartærnæringene, fra programmer til bøker.

Produksjonen av programvare blir bedre gjennom open-source-produksjon, hvor kildekoden til programmet er åpen, og alle får mulighet til å være med og modifisere, og forbedre programmet. Akkurat som fildeling distribuerer varer gjennom noe som ligner på en evolusjonær prosess, produserer open source-miljøet varer gjennom en evolusjonær prosess. Alle kan forbedre programmene på alle måter, og man får slik et maksimalt produkt som også kan tilpasses til spesielle forhold av den enkelte bruker.

Kontrasten til kommersiell programvare er grell. For å tjene penger lager kommersielle bedrifter tunge ofte reklameinfiserte programmer med mange ulemper knyttet til ønsket om å oppnå profitt. Mange kommersielle programmer kjører også hele tiden mindre programmer i bakgrunnen av maskinen din, noe som selvsagt gjør den tregere. Et godt eksempel er realplayer, som i likhet med mange andre kommersielle programmer har hatt en tendens til å ”ta over” maskinen din, og har innstilt som default å gjøre alle mulige andre ting enn å spille av realmedia-filer.

67

Real-selskapet [8] har etter hvert blitt tvunget til å gå bort fra noe av denne upopulære praksisen, noe ubekreftede rykter sier er pga. økonomiske problemer. Det kan være tilfeldig, men det kan også være et tegn på at brukerne er i ferd med å våkne. Etter hvert som folk får øynene opp for at det fins alternativer som er både bedre, mindre ressurskrevende og ikke minst gratis, vil mange kommersielle programvareleverandører gå en mørk fremtid i møte. Det er også et stort dilemma for disse at en vellykket kamp mot piratkopiering av programvaren deres, antagelig bare vil resultere i at brukerne finner et bedre gratis program, og at de slik mister hele sitt marked.

Hva med de stakkars artistene?

Hvordan skal kunstnere så tjene penger dersom produktene deres blir kopiert og spredd fritt over internett? Dette er jo kronargumentet til musikk- og filmindustrien, hvor de skyver artistene foran seg i et desperat forsøk på å få det til å se ut som de er bekymret for kunstens fremtid, og ikke sine egne økonomiske interesser. I en mindre kommersiell verden, vil det kanskje ikke finnes så mange Britney Spears-er, Christina Aguileraer og Hollywoodfilmer, men er det egentlig et stort tap?

Artister som ikke bare gjør det for pengene, vil fremdeles kunne tjene på å ha konserter, og selv om film er digitalisert, vil kino fremdeles gi den beste filmopplevelsen. Videobutikken og cd-sjappa er nok på vei ut, sammen med hele den korporative distribusjonsmodellen, men det betyr slett ikke slutten for film og musikk, og man må stille seg spørsmålet: Om en artist har spilt inn en sang én gang, er det da naturlig at han skal fortsette å tjene penger på musikken tiår etterpå? Denne modellen virker ikke rettferdig enten målet er lønn etter utført arbeid, eller lønn etter behov, og det burde slik ikke være nødvendig med dommedagsprofetier over verken musikken eller artistene bare på grunn av at denne utspiller sin rolle.

Et alternativt konsept kan være en modell som er en slags utvidelse av det som før het Statens kassettavgiftsfond [9]. Man setter en liten avgift på alle lagringsmedia, og deler ut pengene som stipender eller lignende, til musikere og filmskapere, men for eksempel også programmerere, og andre som produserer

68

andre former for informasjon som etter hvert vil bli påvirket av denne utviklingen. Et annet samfunn vil også kunne burde gi mer fritid, noe som vil gjøre at stadig mer av produksjonen av kultur vil kunne foregå på frivillig basis, av ren interesse.

Sosialisme eller en digital fasciststat?

Kommer sosialismen?

Hva blir så konsekvensene av denne utviklingen? Det meste av produksjonene vil etter hvert bli softwareproduksjon i en eller annen form. Den mest effektive formen for softwareproduksjon er produksjon gjennom open-source, frivillig arbeid gjennom samarbeid. Kan man tenke seg, når det meste av produksjonen foregår på denne måten, at denne måten å jobbe på vil smitte over også på resten av produksjonen? Produksjonen av hardware vil da være relativt mindre arbeidskrevende, og vil slik kreve relativt mindre arbeid fra hver enkelt.

Kjøpepresset vil nødvendigvis minke når bruken av hardware i større grad erstattes med gratis software. En overgang til mer softwareproduksjon har kanskje også potensial til å redde en natur som ikke lar seg redde innenfor dagens produksjonsmønster. Dagens økonomi er basert på økt vekst, denne veksten krever en stadig økende produksjon (jf. Teorien om profittratens tendens til å minke [20]), økningen av produksjon krever stadig mer ressurser, noe som dreper naturen i økende tempo. Naturen vil altså nyte godt av nedgangen i hardwareproduksjon, da presset på naturressursene blir mindre.

Dersom open-source-produksjon får bre seg fritt, ser vi altså at profitt vil bli en umulighet innen det som etter hvert vil bli den overveldende største delen av produksjonen. Hvem vil betale for et dårlig produkt, når man kan få et bedre produkt gratis? Bedriftsmodellen vil da ha utspilt sin rolle, og må forkastes. Kan vi da øyne et samfunn hvor enhver kan gi etter evne, og få etter behov?

69

Skjær i sjøen

Man kan likevel øyne problemer for en rolig og fredelig utvikling til et slikt samfunn. Kapitalismen vil ikke gå under frivillig. For å hindre utviklingen mot en digital sosialisme må man lage et gjennomkontrollert digitalt samfunn. Næringslivet driver allerede og presser igjennom lover som gjør aktiviteter ulovlige digitalt, som har vært fullstendig lovlige så lenge informasjon ble spredd på fysiske medier. Denne utviklingen vil de forsøke å fortsette, og den kan i verste fall ende i en digital fascistisk politistat.

Man kan for eksempel se for seg følgende utvikling: AOL/Time Warner fusjonerer med Microsoft, og utvikler et gjennomkontrollert internnett, hvor all surfing med Microsoft-programvare blir begrenset til dette AOL-internnettet. Dette vil de selvsagt forsøke å få med seg staten på, gjennom å lage et påbud om bruk av nettopp dette. Som vanlig vil rettferdiggjøringen skille seg fra den virkelige grunnen; påskudd kan for eksempel være å hindre terrororganisasjoner fra å bruke nettet, å holde nettet familievennlig ved å fjerne grov pornografi osv.

Videre vil man sikkert forsøke å gjennomføre lovendringer som umuliggjør for eksempel GNU-lisensiering [10], og dermed prøve å få den frie programvaren tilbake inn i den kommersielle folden. Alt dette vil selvsagt bli fulgt opp med et enormt propagandapress fra massemedia, og motstandere vil bli stemplet og satt i bås.

Denne utviklingen er som nevnt allerede igangsatt, blant annet med innføring av innstramminger i Copyright-lovgivningen. Her hjemme gjelder dette blant annet den planlagte innføringen av det nye EU-direktivet ”European Union Copyright Directive”, som gjør det ulovlig å bryte kopisperrer, og likestiller såkalte Digital rights managment-systemer med åndsverk. Norge er ikke forpliktet til å innføre dette direktivet, men det har regjeringen unnlatt å opplyse om før høringsrunden [15]. Var det noen som sa ”Staten og kapitalen”? Man har altså allerede begynt å stramme inn reglene for software i en grad som ville vært uhørt dersom det dreide seg om tradisjonelle produkter.

70

Hvor går veien?

Står så valget mellom et frihetlig sosialistisk samfunn, og en digital politistat? Det kan ved første øyekast se sånn ut, men det er vi som bestemmer hvor veien skal gå. Det første vi må gjøre er uansett å spre en bevisstgjøring omkring de mulige veiene denne utviklingen kan ta, og å sørge for at ingen kan kalle seg sosialist og samtidig jobbe mot fri fildeling og open-source-produksjon. Mange har skjønt det allerede, og marxistiske musikere som Gatas Parlament har lenge lagt ut musikken sin gratis på nettet [11], og propagandert for fildeling. Til og med veteraner som Peter Gabriel og Brian Eno benytter seg av muligheten til å gi plateselskapene et spark bak med sin "Magnificent Union of Digitally Downloading Artists" [12]. Forbrukerene har også begynt å organisere seg mot de begrensninger som endringer i copyright-lovgivingen lager, lokalt i ”Elektronisk forpost Norge” [16]. Det finnes også en ”Free Software Foundation” med over 1 million programmerere og 3500 programvarepakker tilgjengelig, alt naturligvis open source [17, 18].

Det som er viktig er nå å sette alle de endringene som skjer i en helhetlig politisk og historisk sammenheng, å se sammenhengen mellom copyrightlovgivning, kommersiell programvare og de økonomiske strukturene som styrer samfunnet, og slik organisere seg sammen på tvers av disse kunstige skillene. Sosialister, arbeidere, forbrukere, open-source-miljøet og stort sett alle som ikke tilhører klassen som er eiere av de store software-selskapene har felles interesser i å kjempe for en frihetlig digital framtid.

Mulighetene for en annen verden er der altså, men det er vi som må benytte oss av dem. Digital sivil ulydighet; last ned en film i dag. Vær med på å lage produkter som kan spres fritt; skriv artikler og bøker, lag open-source-programmer og amatørfilmer, legg ut musikken din gratis og ikke minst; politisk bevisste artister: Hold dere unna TONO[13] og lignende organisasjoner som løper kapitalistenes ærend på det som enn så lenge er det digitale markedet.

71

Kilder/Noter:

[1] Marshall David Sahlins, Stone Age Economics, Aldine de Gruyter,1972

[2] Risk, Ruin, and Luxury in Primitive Societies. U. Ulrich Müller-Herold, Department of Environmental Sciences, ETH Zürich, Switzerland; and R. P. Sieferle, Historisches Institut der Universität, D-68131 Mannheim, Germany, http://www.riskworld.com/Abstract/1996/sraeurop/ab6ad133.htm.

[3] Tallene fram til 1973 er fra Pax Leksikon, Pax forlag, 1976-82, Oppslagsord ”Norge”. PaxLeksikon, nettutgave hos NorgesLexi – Norsk politisk dokumentasjon på internett, http://lotus.uib.no/norgeslexi/paxlex/alfabetet/n/n09.html.

[4] Tallene for 2000 er fra Statistisk årbok 2001, Statistisk sentralbyrå, 2001.

[5] Her vil jeg bruke begrepet “software” i den absolutt videste betydningen av ordet, som en beskrivelse av alle produkter som i utgangsunktet er ikke-fysiske, fra musikk, film, programvare til nyheter og generelt alle former for informasjon.

[6] Begrepet open source beskriver all programvare hvis kildekode er enten I “the public domain” (dvs. offentlig og til fri bruk for alle), eller mer vanlig, at kildekoden er copyright-beskyttet av en eller flere personer/enheter og blir distribuert under en open-source-lisens som for eksempel GNU-lisensen [7] (GNU General Public License (GPL) (ofte referert til som copyleft)). En slik lisens kan kreve at kildekoden blir distribuert sammen med programmet, og at kildekoden er fritt modifiserbar, med kun et minimum av restriksjoner, som f.eks. å bevare programmererenes navn, og de nevnte copyright-betingelsene i koden, se forøvrig http://en.wikipedia.org/wiki/Open_source.

[7] Her bruker jeg ”hardware” også i den videst mulige definisjon av ordet – alle fysiske varer og tjenester, fra mat til harddisker.

[8] www.real.com

72

[9] Fond for lyd og bilde, Norsk Kulturråd, http://www.kulturrad.no/

[10] GNU-lisensen er en copyright-lisens du kan beskytte gratis open-source programvare under. Med den tillater du alt bruk, og all modifisering av programvaren, på den betingelsen at sluttproduktet også blir gratis og open-source. Man bruker altså copyright-regler til å holde et produkt ute av det kommersielle markedet. Se for eksempel GNU General Public License på Wikipedia, http://en.wikipedia.org/wiki/GNU_General_Public_License

[11] Gatas Parlaments hjemmesider, www.gatasp.no

[12] http://www.mudda.org/

[13] http://www.tono.no/

[14] Verdensbankens rapport, Estimating the World at Work, http://econ.worldbank.org/view.php?type=5&id=846

[15] Jan Frode Haugseth, Teknologisk tåkeprat, kronikk, Klassekampen 1/10 04

[16] http://efn.no

[17] Knut Rodum, Fire grunnleggende friheter, Intervju med Richard Stallman, Le monde Diplomatique nordisk utgave, oktober 2004.

[18] Hjemmesidene til FSF, http://www.gnu.org

[19] Generelt er et peer-to-peer(eller P2P)-nettverk, ethvert nettverk som ikke har bestemte klienter og servere, men flere peer-noder som fungere både som klienter og servere for de andre nodene på nettverket.

[20] Karl Marx, Kapitalen vol 3 del 3, Teorien om profittratens tendes til å minke

73

Two feasible Future ScenariosA high-tech Utopia – and a high-tech Dystopia

Trond Andresen, trond.andresen@itk.ntnu.no

(In: Proceedings of the 5th Path to Full Employment Conference and the 10th National Conference on Unemployment, Newcastle, Australia, December 10-12, 2003 – slightly revised here).

Also in the Post-Autistic Economics Review, issue 25., May 2004

Abstract

Two different far future scenarios are discussed: Both have a highly automated manufacturing sector with a small workforce, and a large labour-intensive service sector. The first, “utopian” scenario is inspired by the Marxian vision, with some important modifications: Limits to consumption still exist, certain goods and services are still exchanged in a market. It is argued that the Marxian utopia is a useful “asymptote” to strive for, even if it can never be reached.

The second, “dystopian” scenario has few workers in manufacturing just like the first. Manufacturing, and the much larger service/servant sector is run on authoritarian capitalist lines. It is argued that profit rates can be sustained indefinitely in such an economy. The current worldwide attempts from corporations to take over service activities that have until now been in the public sector domain is discussed in the light of this.

1. Introduction

The current political and ideological climate does not encourage launching and discussing of truly long-range goals for societies (in this paper “long-range” means “a century or two”). Such topics are discouraged for several reasons:

1. The dramatic and complete collapse of attempts at socialist societies.

74

2. Related disillusionment also because of revealed theoretical and ideological weaknesses of socialism and communism.

3. The increasing “postmodernist” belief in many academic and intellectual circles that (even) such until now uncontroversial “programs” as enlightenment and progress are “simply not possible”.

This paper holds that the baby is being thrown out with the bathwater. If utopias – grand visions for qualitatively better societies – do not play a part in public debate, this has detrimental effects on political choices made today, also and even when the visions in themselves are maybe infeasible and can never be completely realised. In this context the metaphor of an asymptote may be useful. An asymptote in mathematics means a straight line that a given graph approaches with an always dimishing gap, but which it will never reach completely. The utopian society to be presented is feasible in an asymptotic sense.

Another important concept for this paper is the self-fulfilling prophecy: Political processes, as opposed to natural or “physical” processes, are subject to this mechanism. If some new view or proposal for big change is disseminated only by some individuals or fringe groups, and only mentioned occasionally in the media, it may easily be disparaged as “crackpot”. But attitudes and ideas that are repeatedly disseminated and talked about, will after a while seem feasible and “realistic” even if they were initially met with skepticism – what was controversial becomes conventional wisdom by repetition. An example of the latter is how public opinion of of what constitutes a “realistically” achievable level of employment has (been) changed since the early seventies, and how this change in opinion has made possible political reforms to the unemployeds’ disadvantage. But the mechanism of the self-fulfilling prophecy should also give grounds for optimism, since it can work the opposite way: It indicates that unconventional or “grand” ideas should not necessarily be considered crackpot because they are initially derided.

In the above spirit, with the (somewhat pretentious) notion of contributing to self-fulfilling prophecy processes, this paper will

75

present both a utopia and a dystopia. The first one should be strived for, the second one avoided (the author brashly assumes that most readers will agree on the attractive, respective repulsive, characters of the two scenarios to be presented).

Both future visions have something in common: They presuppose that science and technology progress in a relentless manner, and is not something that may or will be hindered or retarded significantly by human interference. (Thus the possibility of a grand collapse of modern civilisation into barbarism for some reason is not considered.)

With the assumption of progress in science and technology (I should note the term “progress” is used in a strictly descriptive way – not implying any positive value per se), it follows that employment in all types of work that can be automated, will contract: in the dystopia, to increase profits without a second thought to those that lose their jobs, in the utopia as a deliberate tool to liberate labour for meaningful “service” jobs – creating, interacting, teaching, entertaining or caring for other people.

2. The utopian scenario

Maybe the most famous single quote describing the essence of a future utopia is this from Karl Marx:

“In a higher phase of communist society, after the enslaving subordination of the individual to the division of labor, and therewith also the antithesis between mental and physical labor, has vanished; after labor has become not only a means of life but life's prime want; after the productive forces have also increased with the all-around development of the individual, and all the springs of co-operative wealth flow more abundantly – only then then can the narrow horizon of bourgeois right be crossed in its entirety and society inscribe on its banners: From each according to his ability, to each according to his needs!” (Marx, 1875).

Marx’ visions for communism is (sadly) somewhat out of fashion these days, so let us turn to literary (science) fiction, which is less constrained by what is considered “realistic”. The novel “The

76

Dispossessed” by Ursula K. LeGuin (1974) describes a communist society in the Marxian sense (with one important exception). In the language spoken in this society, the word for “play” and “work” is the same. But there is a separate term for “drudgery”. This is an important point for the utopia to be discussed: Work must be attractive in itself. LeGuin’s utopia diverges strongly from the Marxian one however, in the sense that “to each according to his needs” is difficult to fulfill. Hers is an anarcho-communist society with scarcity. This society is realised on an arid planet with few natural resources, and is constrained by this in spite of advanced science and technology. While individuals are not restrained by rationing or the need for money (which does not exist in a communist economy), and therefore in theory may consume or take whatever and as much as they want of the output of society, they hold back voluntarily only by the (more or less internalised) fear of losing the respect of their fellow citizens, and/or their self-respect.

Another utopian novel is “Voyage from Yesteryear” by James P. Hogan (1982), where a robotic expedition arrives at the abundant and pristine earth-like planet Chiron. The expedition has a cargo of the necessary genetic material to “hatch” a new generation of humans. These children grow up under benign robotic supervision, and – free from the influence of any earthly society – spontaneously create a utopia without a state, coercion, money, wages, formal authority and hierarchies. As opposed to LeGuin’s utopia, this is a society with nearly limitless abundance due to technology (robotics, tamed fusion energy) and a low population in relation to the resource base. So what makes people behave in Hogan’s utopia? – Something similar to that in LeGuin’s society: Respect and self-respect. A second and much later wave of colonisers, this time consisting of actual grown-up human beings with alle the conventions and hang-ups due to socialisation in a competitive capitalist society (earth) arrives on Chiron and is confronted with attitudes and values which they simply do not grasp: “When in a store, and you don’t have to pay for anything, why not grab all the attractive goods you can lay your hands on, and come back for more?” “– You will learn”, the Chironians reply, cryptically. And most of the new colonisers do. The Chironians also has an interesting “informal command structure”: Authority exists only to the degree

77

workers in a plant accept that a certain person aspiring to a leading or coordinating role has the talent for this. If not, the person will simply be disobeyed or ignored. But if the person is considered competent, her right to take decisions on behalf of the collective is readily accepted, and “orders” are loyally implemented.

With Marx and these books in mind, let us now discuss the material basis for a(n) (at least “asymptotic”) utopia. What enables today’s high living standards in industrialised countries (abstracting from exploitation of poor countries and unsustainable use of the environment) is

• a high level of education,

• modern infrastructure (communications and transportation),

• automated manufacturing, process industry, and information-technology mediated services.

The last factor is underestimated and will therefore be discussed. Let us begin with the question: What sort of work can be automated, and what sort of work cannot – or should not – be automated? A former Norwegian conservative prime minister once replied in an interview that it was the governments goal to “increase the productivity in our day-care centres”, which demonstrates that he had not reflected much on this. For work where people care for, teach or entertain other people must necessarily remain labour-intensive, regardless of technological advances. One should instead pose the question from another angle: Isn’t the point of automation where it is technically possible and not detrimental to people or the environment, to increase our capacity to instead “work” with and for each other? Should not working with/for other human beings be less – not more – “efficient” in a throughput sense? (“Work” is here placed in quotation marks in the spirit of LeGuin). A future car assembly plant, or a paper factory, or industrial cleaning, can be run with hardly any staff. Such automation has no adverse side effects (cars or paper or floors or other non-living things do not need human caring). The only argument for upholding such jobs is in a type of society which cannot offer alternative employment. But if “liberated” workers had (more) meaningful work to go to, shedding workers because of automation would

78

be just the way to go.

The future utopia then has a tiny workforce (a couple of per cent) in highly automated and roboticised plants, churning out manufactured consumption and investment goods, and processing raw materials for inputs to other factories[1]. The public transport system is also highly automated and (at least for the urban stretches) free. Over 90% of the workforce is employed a few mandatory hours a day or per week (but if they like they may of course work more – most work is play anyway) with jobs consisting of interacting with other humans, or doing individual creative-type work, which also cannot and should not be automated. Tasks are

• sports

• cultural and creative activities

• media

• research

• teaching, also in a wider sense: Mountain-climbing, horse riding, diving, chess-playing

• day-care, health services, care for the elderly – with a dramatically reduced workload

All these services are cost-free for the users.

Other tasks that also has a limited potential for automation is working with non-human living organisms, like in

• ecological restoration

• ecological agriculure, which will be more labour intensive than today’s industrialised version

The reader may protest that not all of these tasks are purely work/play in the LeGuinian sense, but contains elements of drudgery. This is an important objection. In spite of automation and information technology, some necessary work will – due to its character – not change much, and remain boring or unpleasant. The answer to this is (even) shorter mandatory working hours for such jobs, and job rotation – which has merits in itself. In Marx’ words:

79

“In communist society, where nobody has one exclusive sphere of activity but each can become accomplished in any branch he wishes, society regulates the general production and thus makes it possible for me to do one thing today and another tomorrow, to hunt in the morning, fish in the afternoon, rear cattle in the evening, criticize after dinner, just as I have a mind, without ever becoming hunter, fisherman, shepherd or critic.” (Marx, 1845).

A bit more prosaically one could say that a small amount of drudgery (changing napkins in the nursing home) qualifies for a lot of pure work/play (hiking in the bush with the kids).

Another objection is “why should people at all work in/with factories and manufacturing plants when they instead can do all this more meaningful and/or entertaining stuff?” The answer to this is twofold:

• A minority of people is deeply fascinated by tinkering with technical processes, and gradually making them run even better. And they are not very interested in interacting with people as the central point of their job.

• Pride: The select few that control the utopia’s manufacturing plants and process industry are the persons enabling society as a whole to enjoy its very high living standard. They know it, and the others know it too.

This utopian scenario assumes that there is a reciprocal understanding and respect between the “producers” and “non-producers” – an understanding that is lacking in today’s societies. In the author’s Norwegian experience, debates on government budgets and macroeconomic choices to a large degree take the form of an entrenched conflict between two camps: The employers and some union leaders in the “competitive private sector” emphasise that “the rest of society lives off the values created here”, and therefore public sector spending and wages should be curbed. Public sector union leaders on the other hand, hold that spending should be based on “what is needed”, and their wages should track those of industrial workers. They have little interest for or understanding of the importance of an industry exposed to the efficiency demands of a world market. This is a deadlock that could be

80

ameliorated by discussing scenarios of the type that is presented here. The solution should be to get the “warring factions” to agree on the following:

Automated state-of-the-art manufacturing and process industry is a prerequisite for affording a comprehensive free (public) service system. But manufacturing and industry is not a goal in itself. A comprehensive free essential services sector is the goal – automated manufacturing is mainly a means.

(A note about the term “essential” used here: The utopia is organised such that the type of private services which we see on the rise today will not be very much in demand: Finance, security, marketing, catering to the rich. These are here termed “non-essential”, see also the section on the “dystopian scenario” below.)

Another issue that should be discussed in the light of the utopian scenario, is whether a country today should do something to uphold and develop manufacturing, or should it all be outsourced to countries like for instance China. An argument in favour of today’s trend is that these countries need to export to richer countries to lift themselves out of poverty. And wages there will increase as they develop, so these countries’ competitiveness will decrease correspondingly. Then automated manufacturing may be revived in those of today’s importing countries that temporarily gave it up for overblown non-essential service like for instance finance, marketing and similar businesses. This is possibly an acceptable strategy, but it is not at all publicly discussed today. Seen in the time perspective suggested in this paper, it is self-evident that any country that wants the type of near-utopian society that is sketched, must have its fair share of state-of-the-art automated manufacturing. Note also that this implies a critique of today’s widely publicised opinion in academia and among media pundits that western developed societies have reached an advanced “post-industrial” stage. The reality is that these societies have simply outsourced their manufacturing to countries with low wages.

The following should also be discussed in connection with the utopian scenario: What is a “high living standard” and does this not imply environmental damage? But work consisting of

81

interacting with other people is not ecologically unsustainable. “A high living standard” in our context does not mean a large consumption of resources and energy, and corresponding waste generation. The necessary energy may be generated from renewable sources and through efficiency improvements, particularly in end-uses. The feasibility of this even with today’s technology has been demonstrated by – among others – Reddy, Goldemberg and Johansson (1989). And with comprehensive use of information technology and robotics, goods may be efficiently produced and recycled, and waste minimised.

A final point in this section about a long-term utopian scenario, is “can we get there gradually”? Ignoring the controversies on the political left about “reform versus revolution”, I will here suggest that a modern market economy may (at least in theory, assuming that persons/parties with the political will for it is in power) be gradually changed in the direction of the utopia, by – among other things – carefully selecting activities that are “ripe” for being made public and cost-free for the users. Such selection can be done based on at least one of the following criteria being fulfilled for the product or service in question:

1. Limitless consumption is no problem, capacity- or environment-wise (example: local phone calls, Internet access). (This is the sole – and therefore unrealistic – premise of Marxian “higher-stage communism”.)

2. Consumption is due to its nature inherently limited or rationed (example: schools, hospitals, funeral services, local public transport but not long-distance travel).

3. Neither, but attitudes have changed, so that people voluntarily abstain from over-consumption of a certain good/service.

By these criteria, a fair share of modern industrialised societies are already somewhat “utopian” or “communist” (“.....from each according to his ability, to each according to his needs”), in the sense that essential public services are free or with low fees (even if there are forces at work trying to – and to some degree succeeding in – rolling things back). This paper proposes that today’s developments should be discussed and evaluated in the light of the long-term utopian (and alternative dystopian – see

82

below) scenario. If we do that, this gives an extra argument for keeping services like health and schools free and in the public sector, and this will then be an indicator that a society is advanced and modern. Note that this contradicts the current conventional wisdom that privatisation and “user pays” are signs of modernity.

Having an eye for the long term also gives an incentive to look for and evaluate examples of already implemented “utopian” reforms in sectors where they are the exception to the rule. An example is the Belgian city of Hasselt, which has made all public transport free[2].

The third criterion is the most challenging (and interesting), because it concerns change in public attitudes and behaviour. This is “LeGuinian internalisation”, so that that citizens automatically – without experiencing this as a “sacrifice” on their behalf – restrain themselves. This is not something that could be implemented on a significant scale today: Imagine an experiment where one made basic foodstuffs free for the taking. Such a system would break down since a large share of the population would over-consume and also throw away untouched or half-eaten food. But an area, admittedly somewhat trivial, where voluntary restraint works to a fair degree even today, is littering. A large share of the population does not throw waste on the street, even if it would be more convenient for them to do so. The “sacrifice” of taking the litter with you for later appropriate disposal is not considered as such, because the action is internalised and automatic. Most people also don’t leave their discarded TV sets and washing machines at the roadside, even if that is more “convenient” (and one can easily get away with it) than getting rid of such things in the mandatory manner. Such altruistic behaviour may be the exception to the rule, but gives grounds for optimism.

It gives support to those who hold that responsible socialisation of new generations by schools, the media and in entertainment is not futile. Note that this is not arguing the obvious, it is taking a position that is today seen as outdated and futile among many intellectuals. I refer to the eighties’ and especially nineties’ attitudes in advertising and entertainment (and even “post-modernist” esthetic-academic circles) – deriding enlightenment

83

and the possibility of progress, and cultivating violence, chaos and decay for “esthetic” – or pecuniary – purposes. (A striking example of this intellectual current of the nineties was reported in the British newspaper The Independent 16 May 1995, where some TV commercials were criticised. One used a teenage suicide as a vehicle to advertise a product. Confronted with this the advertiser replied that this was not meant for the public in general. The target group were those who were “nihilistic, narcissistic and hedonistic”.) The last decade has seen an unusual alliance between the powers that be (“there is no alternative”), and the cultural/media avantgarde (“working for a better society is futile – and since we can’t do anything about it anyway: isn’t today’s world fascinating in all its cruelty?”)

In the light of the above it seems that one must start from scratch again, to restore the legitimacy of the view that socialisation towards responsible behaviour in relation to one’s community is both necessary and feasible. And this does not need to be promoted on moral or religious grounds – it may (also or alternatively) be promoted based on a long-range utopian vision.

3. The (feasible) capitalist dystopia

A school in Marxism holds that capitalism cannot sustain indefinitely, due to a system-inherent persistent decrease of the profit rate (Shaikh, 1978, pp 232 - 235): Capitalists have to substitute workers with machines to keep up with the competition, whether they want to or not. This will increase their capital and mercilessly reduce their profit rate in the long run. Following this logic, as production becomes possible with only a small number of workers, conditions for creation of surplus value, exploitation and capital accumulation gradually wither. There is also a related marxist argument that since only “productive” workers create “value”, and most service and/or public sector work is considered non-productive, a completely service-dominated capitalist economy cannot uphold capital accumulation. There are, however, contradictions among marxists (and in Marx’ own writings) about how to define what is “productive” work. (Hunt, 1979).

84

Regardless of these theories and positions, I will argue that there is a feasible scenario for viable “eternal” and strongly class-stratified capitalism – even when production is comprehensively automated. Such a future seems the more probable since it may be seen as an extrapolation of current trends. This dystopian society has the major share of its workers doing wage labour in capitalist service/servant (“s/s”) firms. Such activity is labour-intensive, and with low capital intensity. I use the term “servant” here to indicate the presence of firms catering to the rich – such as domestic help, leisure activities, security, luxury tourism, etc. This comes on top of (mostly privatised) services for the general population like (health)care, education, entertainment, media – which are also labour-intensive activities A small minority of workers (just as in the utopian scenario above) is employed in the high-tech automated manufacturing and process industry sector. As long as a major share of the employed is in labour-intensive activities, this will ensure that the profit rate can be upheld, even if manufacturing is nearly wholly automated. And the profit rate in the highly automated manufacturing sector will be equalised with that of the s/s sector through the price mechanism. A large share of the population is unemployed, which ensures compliant labourers and high profit rates.

The prospect of chronic and very high unemployment in a capitalist future world is something that is not only described by critics of capitalist globalisation. It is considered natural or unavoidable by some far-seeing thinkers among the elite. Martin and Schumann (1997) report from a conference of the world’s most powerful in late September 1995:

“.....500 leading politicians, businessmen and scientists from every continent – a new ‘global brains trust’ ..... which is supposed to point the way to the ‘new civilization’ of the twenty-first century.

.....

From this point on [in the meeting, T.A.], the top-class group discussing ‘the future of work’ concerns itself entirely with those who will have none [this future scenario, having been launched at the conference, had an 80% unemployment rate, T.A.].

85

.....

The expression on everyone’s lips is Zbigniew Brzezinski’s ‘tittytainment’. The old Polish-born warhorse, who was Jimmy Carter’s national security adviser for four years, has continued to occupy himself with geostrategic questions. He thinks of ‘tittytainment’ (‘tits’ plus ‘entertainment’) in terms not so much of sex as of the milk flowing from a nursing mother’s breast. Perhaps a mixture of deadening entertainment and adequate nourishment will keep the world’s frustrated population in relatively good spirits.

Top managers soberly discuss the possible dosage and consider how the affluent fifth will be able to occupy the superfluous rest.

The pressure of global competition is such that they think it unreasonable to expect a social commitment from individual businesses. Someone else will have to look after the unemployed.”

A future world with 80% unemployment seems unrealistic. But the point of the above is that the world’s power elites are willing to accept such scenarios and prepare for them. Based on today’s trends, it seems more probable that employment will be higher, but in a dominant low-wage and very insecure s/s-sector.

Investors are especially eager to take over such activities that have until now been in the public domain. Critics of this have to a large degree explained this trend as being “ideology-driven”, i.e. that it is due to a strong neoliberal belief among decision makers that these activities will be run much more efficiently if privatised.

I suggest instead that the reasons are mainly material, not ideological. Consider these special characteristics of public sectors like health, caring, education:

1. They are – as opposed to other and non-essential services – socially necessary so they will always be in demand.

2. The costs will therefore at least to some degree be covered by the state.

3. These services will be locally and predictably demanded ,

86

sales are not dependent on success in a risky world market.

4. They are inherently labour-intensive and cannot be automated.

These characteristics make investment especially attractive, the first three obviously so. The fourth characteristic may at first glance not seem to fit this, since capitalists will always try to shed workers to reduce costs. So why is it attractive to enter a field where there are few possibilities for this? The keywords are “inherently” and “cannot”. These services will be in demand, and they cannot be much automated. When these are stable and lasting conditions for all competing firms in the field, the inherent labour intensity becomes an advantage, not a drawback. For when a large share of capitalists’ costs are for wages, and a small share for capital, the possibilities for significantly enhancing profits by a given percentage reduction of wage costs are greater than in a highly automated plant where capital costs dominate and wage costs are minimal. That said, the capitalist dystopia will also ensure acceptable and stable profits for the owners of capital-intensive automated plants, via the price mechanism: If profitability becomes low, plants will shut down and production will decrease. Demand for scarce goods will lead to increased prices, until the profit rate equals that in the s/s sector. The distribution of output between owners and workers in the large labour-intensive s/s sector – which depends on the balance of power between these two groups – then sets a benchmark for the profit rate for the economy as a whole. Hence, as long as there are plenty of workers employed by capitalists – regardless of this being in so-called non-productive jobs – strongly class-stratified and profitable capitalism may continue forever.

4. Conclusions

Long-term and even “unrealistic” scenarios for future societies ought to be regular topics for public debate. Both positive and negative scenarios are useful. Dissemination and discussion of such scenarios will have positive impact on important political choices and decisions being made today Contrarily, lack of such visions and discussions have detrimental effects.

87

One should be unafraid and confident about launching and supporting unconventional proposals or visions. For the mechanism of self-fulfilling prophecies is at work, for good or bad. One should work for awareness of this among those controlling the arenas for public discourse. Based on the recognition of this mechanism, one may argue that unconventional ideas should not be disparaged out of hand, but be given a fair chance in the media and elsewhere to compete with established thought.

Capitalism should not be considered a “stage in history” by its critics, but a system that may continue forever. In this there will then seemingly be an agreement between critics and supporters (one of the latter is Francis Fukuyama with his “end of history”). The difference however, is in the analysis of the probable characteristics of such a system, and whether there are better alternatives.

References

Hogan, J. P. (1982), ‘Voyage from Yesteryear’, Baen Books; Reprint edition 1999.

Hunt, E. K. (1979), ‘The categories of productive and unproductive labor in marxist economic theory’, Science and Society,Vol. 43(3).

LeGuin, U. K. (1974), ‘The Dispossessed’, Eos; Reprint edition 1994.

Martin, H. P. and Schumann, H. (1997) ‘The Global Trap: Globalization and the Assault on Prosperity and Democracy’, Zed Books.

Marx, K (1875), ‘Critique of the Gotha Programme’, Marx/Engels Selected Works, Volume Three, Progress Publishers, Moscow 1970.

Marx, K (1845), ‘The German Ideology: Part I’, The Marx-Engels reader, New York : Norton, 1972.

Reddy, A.K.N., Goldemberg, J., Johansson, T.B. (1989) ‘Energy for a Sustainable World’, John Wiley & Sons

88

Shaikh, A (1978) ‘ An introduction to the history of crisis theories’. In U.S. Capitalism in Crisis.

New York: Union for Radical Political Economics.

[1] There are also service sector jobs that can and should be automated – examples of this are the ATM and Internet banking, reducing the need for banking personnel dramatically. So “automated manufacturing” in this paper should be interpreted in a wide sense, also incorporating a part of service sector activity.

[2] See http://www.ils.nrw.de/netz/leda/database/cities/city0100.htm

89

Forskningsjuks - et symptomPer Inge Mathisen og Ronny Kjelsberg

Først publisert i Universitetsavisa 07/03-06

Begivenheter den siste tiden har satt fokus på juks og uærlighet innen forskningen. Dette har også ført til et fokus på de belønningsmodellene som råder på dette området. Publiserte artikler gir status og penger, og økonomi blir nå brukt som incentiv for forskning i en slik grad at ansatte på universiteter selv må sørge for å generere midler til å dekke deler av sin lønn.

Alt kan ikke måles

Denne utviklingen - økonomiske modeller som fordeler «belønning» og «straff» etter forhåndsdefinerte indikatorer - hviler på en bestemt tro om at alt kan måles, og at slike belønningssystemer er den mest effektive måten å drive en offentlig virksomhet på. Dette er sentrale elementer i det som har blitt kalt «New Public Management», og inngår som en naturlig del av den nyliberale tenkningen, eller «økonomismen» som har hjemsøkt verden de siste par tiårene.

Denne utviklingen er ikke uten problemer. En slik blind tro på målbarhet og på tallenes tale finner man knapt lenger engang i realfagene, og den sterke plassen den har fått i økonomimodellene som skal styre offentlig sektor er urovekkende. Når problemer dukker opp, som det nå har gjort i forbindelse med indikatoren omkring forskningspublisering, søker man løsningen i flere indikatorer, og en ennå mer nitidig kontroll. Man tar derimot ikke høyde for de grunnleggende problemene en slik modell fører med seg. Desto mer en kontrollerer, jo mer vil de som kontrolleres se på de som utfører den som en fiendtlig motpart heller enn en medspiller med felles mål, og mens en med dette kanskje kan avsløre flere juksemakere, senker man samtidig den moralske terskelen for å jukse og trikse blant alle - bare muligheten til å slippe unna med jukset byr seg.

90

Toppstyrte modeller

Disse svært toppstyrte økonomimodellene avslører liten eller ingen tiltro til fornuften til personer lavere i systemet. Alle mål settes på toppen, og det forventes at alle lavere i hierarkiet tilpasser seg som automater. Med en minimal kjennskap til mennesker og samhandling mellom mennesker, burde en ikke bli forbauset når det viser seg at de i stedet tilpasser seg som mennesker med egne mål og meninger, mennesker som når de ikke blir hørt eller stolt på, heller bruker systemet for å finne sin egen lykke og sine egne mål heller enn fellesskapets. Slike toppstyrte prosesser genererer en elite med enorm tro på seg selv, og en tilhørende mistro til alle andre. Når alle målene settes på toppnivå gjør dette at det kreves et enormt kontrollapparat nedover i systemet for å sikre at målene oppnås.

Idealene forvitrer

Det man her ikke ser, er at de som jukser oppfører seg helt rasjonelt etter den nyliberale tidsånden. Slike økonomiske belønningssystemer baserer seg på grunntanken om at enhver er seg selv og sine nærmest. Mens forskere tidligere (og mange på tross av dette også fremdeles) har forsket med bakgrunn i en genuin glede over yrket, og av vitenskapelige idealer, blir de nå lært opp i at forskning er noe en må gjøre for å få sin økonomiske belønning. Når man slik ikke står ansvarlig overfor noen høyere idealer, hvorfor skal man da ikke jukse?

Norge er ikke den siste sovjetstat, slik enkelte har ymtet frempå om. Norge er en av de nye sovjetstatene, en av de statene som dukket opp da Sovjetunionen brøt sammen, bygd etter nyliberal oppskrift. All makt blir konsentrert i så få hender som mulig, med en hær av byråkrater, kontrollører og advokater til å passe på at alt skjer som mandarinene på toppen har planlagt. Som i gamle Sovjet, tilpasser aktørene nedover i systemet til planens bokstav, ikke planens ånd. Der byråkratene i gamle Sovjet fant på å produsere bare store spiker fordi spikerplanen målte produksjonen i tonn, fant byråkratene i nye Sovjet ut at helsetjenester til folk langveisfra betaler bedre enn syke i lokalbefolkningen, og la om inntaket deretter. Og hvorfor skulle

91

de ikke det? Tall, prognoser og belønningssystemer inspirerer ingen til respekt, samhold eller ærlighet. Slike følelser har vi ovenfor våre medmennesker og medspillere, ikke ovenfor en motpart med en arrogant overmakt.

Økende papirmølle

Dette systemet har selvsagt den konsekvensen at stadig mer tid brukes på å fylle ut skjema, søknader, rapporter etc., og at offentlig ansatte bruker stadig mer av sin tid på denne papirmølla. Stadig flere kontrollører spiser i tillegg av det offentliges budsjetter, og det som visstnok skulle bli en «modernisering» og «strømlinjeforming» av offentlig sektor, ender opp som et pengesluk. Antall byråkrater øker i et mye større tempo enn antall leger på norske sykehus, og legene bruker i tillegg stadig mer tid på byråkrati.

Stykkprisfinansiering åpner for private

Men hvorfor skjer så dette? Og hvor blir pengene av? Som andre reformer i nyliberalismens ånd, skjer dette som en tilpasning til næringslivet. Ikke fordi næringslivet selv driver slik, det ville overhode ikke vært lønnsomt, men fordi en slik modell gir enorme muligheter for næringslivet. Når alt fra helsestell og eldre til forskningsartikler og søppeltømming får stykkprisfinansiering, da er det mye enklere for private aktører å tilby sine tjenester til det offentlige. Slik kan kommersielle selskaper gafle til seg de mest lønnsomme bitene og etterlate det offentlige med ansvar for alle de oppgavene som ikke lønner seg, ikke er stykkprisprioritert eller er håpløse å sette en stykkpris på, slik som diffuse lidelser som utbrenthet. Det åpner gode markeder for anbud, konsulenttjenester og privatisering. På denne måten har vi laget en modell som er skreddersydd til å gi private kommersielle aktører gedigne sugerør rett ned i statskassa.

Utnytte systemet?

Vi blir «sjokkert» over alt jukset, men hvorfor det? I følge nyliberal teori er ærlighet kun rasjonelle menneskers

92

tilpasningspunkt mellom mulighetene for risiko og gevinst. Når vi leser om hvor enkelt det er å jukse, burde vi ikke føle oss dumme som ikke utnytter systemet bedre til egen vinning?

På den andre siden, det er også mulig at den nyliberale teorien ikke gir noen gode løsninger på de problemene vårt samfunn står overfor, og at det er noe mer til begreper som ærlighet, samhold, solidaritet og samfunn. Noe vi har mistet i all tallmagien, alle reformene og all kontrolliveren.

93

Økonomisk system – hva er det?Peder Martin Lysestøl

Først publisert i Klassekampen, 2005

Vi er midt i valgkampen. Det skal velges nye folkevalgte som får fullmakter til å styre Norge de neste fire årene. Er det noen som lurer på hva slags økonomisk system de vil innføre?

Leserne vet sikkert svaret. Spørsmålet om økonomisk system er ikke et valgkampspørsmål. Norge skal fortsatt være et kapitalistisk land med en omfattende markedsøkonomi. Om folk skal få jobb skal fortsatt avgjøres på markedet. Om folk skal få mat skal avgjøres på markedet. Om folk skal få bolig skal avgjøres på markedet. Om folk skal få tilgang til kulturelle opplevelser, skal avgjøres på markedet. Slik kan vi fortsette fra område til område.

Betyr det at folk støtter de kapitalistiske ordningene og jubler over konsekvensene av kapitalismen? Nei, heller tvert om. Samfunnskritikken på enkeltområder har knapt vært sterkere. Folk krever at det må gjøres noe med fattigdommen i den 3.verden. Når 1.2 milliarder mennesker lever på sultegrensa mens noen millioner andre samtidig lever i grenseløs overflod, skaper det både harme og det reises krav om at noe må gjøres. Når meldinger kommer om at jordas ismasser smelter eller at Sibirs permafrost for første gang smelter og at dette kan få uante klimatiske konsekvenser, går det en uhygge gjennom oss og vi krever at noe må gjøres. Når vi hører om uverdige forhold for gamle på sykehjem eller om folk med psykiske lidelser som ikke får hjelp, krever vi at noe må gjøres. Slik kan vi fortsette.

Hvordan er det da mulig at omfattende samfunnskritikk bare unntaksvis fører til at det reises spørsmål om det økonomiske systemet, om kapitalismen? Det er mange årsaker til dette. En er at Norge er blant de få landa i verden hvor flertallet av befolkningen opplever levekårsforbedringer. En annen er at politikerne har lært seg å takle kritikken: Alle partiene sier de vil kjempe mot fattigdommen, klimaforverring og dårlige sosiale forhold. Det skapes en stor enighet om at disse problemene kan løses innafor kapitalismen. I tillegg er det allmenn enighet om at

94

det ikke finnes alternativer. Kapitalismen er, til tross for sine svakheter, overlegen andre økonomiske system.

Slik har det ikke alltid vært. Det er ikke så mange tiår siden grunnleggende forhold ved kapitalismen ble diskutert i valgkampen. Markedsøkonomien krise på 30-tallet førte til omfattende kritikk av kapitalismen som system. Hvorfor skulle ikke produsentene sjøl bestemme over produksjonen? Diskusjonen hadde utgangspunkt i Marx sin påvisning av at det ble skapt en merverdi i vareøkonomien som kapitalisten tilegnet seg. Marx påviste også at kapitalistens rett til å beholde merverdien la grunnlaget for økende klasseforskjeller og ustabilitet og krise i samfunnsøkonomien. Kapitalismen førte også til at gamle sosiale fellesskap ble oppløst og vi fikk en veldig individualisering av samfunnet. Karl Polanyi påviste i den viktige boka The great transformation fra 1944 at utvikling av et marked for arbeidskraft ført til at enkeltindividet for første gang i historia var overlatt til seg sjøl. Slike spørsmål diskuteres ikke av de toneangivende aktørene i denne valgkampen.

Individualiseringen som Polanyi påpekte for 60 år siden, er i dag kommet uendelig mye lenger. Folk lever i små hushold preget av stor ustabilitet. På jobben er gamle fellesskap kraftig redusert og titusener står alene med lua i handa overfor mektige arbeidskjøpere.

Disse fenomenene representerer kjernen i kapitalismen. De kan ikke reformeres bort.

Men var ikke kapitalismen mindre brutal før? Er det ikke mulig å få styring med kapitalkreftene og innføre de gode ordningene fra velferdskapitalismens gullalder? Er det troen på en slik mulighet som demper systemkritikken på den breie venstresida?

Professor Fritz Holte, som mange kjenner fra viktige innlegg på konferanser og i Klassekampen, er en av de få innafor økonomifaget som har tatt systemkritikken på alvor. Hans alternative modell til dagens nyliberalisme er så vidt jeg har forstått, en politisk styrt velferdskapitalisme basert på nasjonale markeder( Se boka ”En annen verden er mulig”).

For sosialister som støttet innføringen av velferdskapitalismen på 50-og 60-tallet, var velferdskapitalismen tenkt som en

95

overgangsordning mot en sosialistisk økonomi. Vi kan nå oppsummere at slik gikk det ikke. I stedet for sosialisme fikk vi nyliberalisme. Marx ville sikkert sagt at det måtte gå slik når kapitalistene fritt fikk lov til å akkumulere kapital på private hender. Lærdommene vi kan trekke fra denne viktige perioden er at den økende kapitalakkumulasjonen enten må overføres til fellesskapet og styres demokratisk innafor en sosialistisk planøkonomi eller akkumulasjonen vil danne grunnlag for en voksende privat kapital som før eller siden avskaffer de siste restene av samfunnsstyring. Denne dynamikken ved kapitalismen tror jeg professor Holte undervurderer.

For 50-60 år siden ble kapitalismen utfordret av land med sosialistiske samfunnssystem. Det var ikke bare Sovjetunionen og Kina. Det var Vietnam og Cuba. Det var arabisk sosialisme og afrikansk sosialisme. De første årene med planøkonomi var også svært vellykket. Mange land oppnådde stor økonomisk vekst og la planer for nasjonal industrireising.

Avsløringene av de politiske diktaturene i sosialistiske planøkonomier viste maktovergrep og korrupsjon. Men det er aldri påvist at planøkonomi som økonomisk system ikke kan utvikle et lands økonomi like bra som markedsøkonomien. Snarere tvert om, i dagens verden er det landa som mest lojalt har lagt forholdene til rette for frie markedskrefter som har størst ustabilitet og har de største sosiale krisene.

Spørsmålet om hva slags økonomisk system samfunnet skal bygges på dreier seg om hva slags framtid vi skal ha. Derfor er dette et tema som bør tas opp om det virkelig er valg vi diskuterer.

96

En debatt om dugnadPer Inge Mathisen og Ronny Kjelsberg

Dette er en sammenstilling av tre uferdige artikler fra 2005 til 2007 som omhandler hvordan vi kan organisere et framtidig sosialistisk samfunn basert på en stadig minkende grad av dugnad og stadig økende grad av frivillig deltakelse i arbeidslivet.

Del 1 – løsningen

Denne artikkelen har sitt opphav i en del av debatten omkring Ottar Brox sin bok om arbeidsinnvandring. Artikkelen er skrevet av forfatterne i fellesskap. Her foreslår vi å bruke dugnad for å få gjort de oppgavene som ingen egentlig ønsker å gjøre. På grunn av kunstneriske uoverenstemmelser mellom forfatterne, ble den aldri trykt. Dette gir altså innblikk i et sakskompleks som er kontroversielt også blant redaktørene av denne artikkelsamlingen.

I sin Kronikk i Klassekampen 21/12 ("Noen må gjøre det også") peker Ottar Brox på et viktig problem: Noen må gjøre alle de jobbene (som ofte kalles drittjobber e.l.) som er slitsomme, har lav lønn og status osv. (Toalettvasking o.l.) Forskjellige samfunn har løst dette på forskjellige måter. Vi går igjennom noen kjappe muligheter:

1. Importer billig utenlandsk arbeidskraft. Dette har f.eks. Kuwait gjort, og fått seg billige gjestearbeidere som er mer eller mindre rettighetsløse, og så får man i tillegg den bonuseffekten at klasseforskjeller og etniske forskjeller er mer eller mindre sammenfallende, noe som gir uante muligheter for den som ønsker å spre en rasistisk virkelighetsoppfatning. Ikke egentlig noe eksempel til etterfølgelse dette, i hvert fall ikke hvis man ikke står laaangt ut på høyresida.

2. Skap en underklasse i din egen befolkning som er desperate nok økonomisk til å måtte ta til takke med disse jobbene. Dette

97

har man gjort med hell i USA. Store klasseskiller løser problemet også på denne måten, men skaper som kjent uhorvelige mengder av andre problemer. Dette er selvsagt heller ingen løsning for noen som er politisk på venstresida og ønsker å fjerne klasseskillene.

3. Hev lønna på drittjobbene slik at noen blir villige til å gjøre de selv om de ikke lever på sultegrensa. En heving av lønna (og bedring av arbeidsmiljøet osv.) vil nok også kunne få jobbene gjort, og det er dette Brox skisserer som løsning i sitt innlegg. Dette er selvsagt en mer sosialistisk løsning enn de to overstående, men det er problematisk i og med at det finnes få andre insentiver til å holde lønnsnivået i disse yrkene opp i dagens system, og uansett lønn vil mange av disse jobbene fremdeles være drittjobber.

Vi vil derfor skissere en fjerde løsning: Dugnad. Norges vakre nasjonalord åpner for uante muligheter. Den teknologiske utviklingen har stadig frigjort arbeidskraft fra primær- og sekundærnæringene, og gir muligheter for å skape et sosialistisk samfunn med betraktelig kortere tvungen arbeidstid, hvor stadig mer av arbeidet blir gjort rett og slett fordi folk har lyst til å gjøre det. Men hvorfor vente til da?

Dersom vi virkelig ønsker å skape et insentiv til å få bukt med det ubehagelige arbeidet, å få det organisert på en måte som gjør det mer behagelig å utføre, og kanskje rett og slett få mer av det automatisert, hvorfor ikke gjøre det på dugnad?

Tenk nytt! Drittjobbene er dårlig betalt og lite attraktive fordi de er ufaglærte og alle kan gjøre dem, hvorfor da ikke la alle gjøre dem? Kombiner innføringen av sekstimersdagen med å sette av f.eks. to timer i uka til nasjonal dugnad, hvor alle som er dugende kan ta i et tak for fellesskapet.

En nasjonal dugnadsordning vil for eksempel øke bevisstheten omkring at det sølet vi lager må ryddes opp, og kan slik også virke forebyggende. Når professorene på norske universiteter alle må ta i et tak i rengjøringen av offentlige toaletter spår vi også at det vil gå rimelig kort tid før toalettene rengjør seg selv

98

på en effektiv og enkel måte.

Del 2 – problemene

I den interne debatten mellom artikkelforfatterne, dukket det opp en rekke problemer som Mathisen formulerte og delvis besvarte selv. Noen er også besvart av Kjelsberg. På enkelte gjenstår en uenighet mellom forfatterne.

Mathisen: Det skal ikke stikkes under en stol at en slik radikal dugnadsløsning også kan problematiseres. En del av disse problemene kan likevel løses ved relativt enkle grep.

1. Vi ser i dag en økende profesjonalisering av oppgaver, også innen for eksempel renhold. Vil ikke dette umuliggjøre dugnadsinnsatsen?

Kunnskapen som inngår i profesjonen går til overordnede og ledende stillinger. I stedet for vaskehjelper får vi vaskekonsulenter som driver opplæring og veiledning av ansatte, vedlikehold av utstyr og lagerbeholdning, og hjelp til utarbeiding av renholdsplaner og vaskerutiner. Vi skal ikke ta vekk yrkesstoltheten fra renholderene, men heller la dem bruke sin kompetanse på en mer effektiv måte.

2. Ikke alle ønsker å gå gjennom den utdanningen kunnskapskrevende jobber, og trenger slik mer manuelt arbeid å gjøre.

Kjelsberg: Utdanningssystemet vi har i Norge i dag er et system som regenererer klasser, og det er i hovedsak basert på en læringsstrategi som gavner over- og middelklassens barn (se f.eks. Marsdal, Naivitet og nevrose og Kjeldstadli, Det store sviket, KK 2006). Et dugnadssamfunn vil heller ikke utrydde manuelt arbeid, men det har som mål å utrydde det manuelle arbeidet ingen egentlig har lyst til å gjøre. Vi kan se for oss mengder av manuelle yrker som er både lystbetonte og samfunnsnyttige, som håndtverk osv.

Mathisen: 4.Hva med fordelene fra arbeidsdeling, hvor noen får

99

konsentrere seg 100% om det de virkelig kan godt, for eksempel nevrokirurger og toppledere?

Kjelsberg: Hele poenget med dette dugnadssystemet er at andelen jobber som havner innunder det skal og må bli liten i forhold til den totale arbeidsmengden til et individ og i et samfunn. Arbeidsdelingen gjelder fremdeles innenfor det meste av det økonomiske systemet. Slik sett er det nok større grunn til å forvente en bonuseffekt ved at en del med spisskompetanse får utviklet sin breddekompetanse og forståelse av samfunnet en smule.

Mathisen: Vi må ha arbeidsdeling, og tvungen jobbrotasjon som for eksempel foreslått av Albert & Hahnel i Parecon er meningsløst ineffektivt. Noen jobber er mye mer avhengige av spiss-kompetansen til noen få enn andre. Det er derfor ikke urimelig at i utdanningsløp der de som er under utdanning eller i samme profesjonsløp, men med mindre kompetanse, tar større del av dugnadsbyrden for å avlette de med topp-kompetanse. Det viktige er å passe på at byrdene ikke fordeles til en annen profesjon, slik at vi faller tilbake på dagens profesjonelle kastesystem.

5. Vi trenger mål og drømmer for å ha noe å strekke oss etter, og må derfor ha mulighet til å oppnå makt, prestige og et liv vi anser som bedre enn andres.

Ja, vi trenger mål og drømmer vi kan strekke oss etter. Når de materielle forholda og betingelsene ikke ekskluderer mange i utgangspunktet fra å ha noen realistisk sjanse til å oppnå slike mål, vil de også ha mye større effekt. Drømmen om å vinne i lotto er ikke mye å strekke seg etter.

Kjelsberg: Å tro at prestisje nødvendigvis må kobles opp mot materiell belønning er også en feilslutning som kanskje kommer av et perspektiv som er blitt sentristisk i forhold til eget samfunn.

Mathisen: 6. Vi trenger store materielle ulikheter som kan oppnås ved kompetanse og hardt arbeid for å få folk til å gjøre

100

en innsats.

7. Manuelt arbeid med lav inngangsterskel er bra for integrasjon av innvandrere og marginaliserte og utstøtte grupper i samfunnet. Hvis det blir et stort sprang opp til «skikkelig arbeid», vil mange aldri gjøre det.

Kjelsberg: Som skrevet i del 1– strategier som gjør at underklasse og etnisitet blir sammenfallende, har aldri vært en god integreringsstrategi, men har heller gitt økt grobumm for rasisme og etniske motsetninger.

Mathisen: Det finnes knapt noe så effektivt integrasjonsmiddel som rå markedsliberalisme. Samtidig kan kapitalismens avskaffelse forhindre at det oppstår marginaliserte grupper og fattigdomsinspirert migrasjon.

8. Noen yrker har stor gjennomstrømning og liten tilhørighet. Resultatet vil være stor opplæringsbelastning og dårlig kvalitet.

I slike tilfeller, som ved universiteter og skoler, må en innhente dugnadskapasitet utenfra for å sørge for kontinuitet og kvalitet. Det kan være fra folk uten sterk tilknytning til en profesjon, som for eksempel kunstnere, hobbyister eller marginaliserte grupper.

Kjelsberg: Denne skjønnner jeg ikke. Stor gjennomstrømningen ved universiteter? Professorer sitter jo på kontorene sine og støver ned! Studentene er der da fort i fem år iallfall. Det er da vel ikke noe problem? Mange oppgaver (som renhold) vil da også være relativt like overalt. Gjennomstrømmingen vil ikke være større enn den er hos ansatte i renhold i dag mange steder (midl. ans. vikarer etc)

Mathisen: 9. Jobber og oppgaver uten klare eiere som kan holdes ansvarlig tenderer til å forsømmes og utføres dårligere.

Det er sant, men 'eiere' her trenger ikke bety privat eiendomsrett i kapitalistisk forstand. Det vil være formålstjenelig at oppgaver splittes opp og fordeles for lengre perioder heller enn med hyppig rotasjon. Le Guin's The

101

Dispossessed skildrer et dugnadssamfunn basert på hyppig og lemfeldig rotasjon, noe som resulterte i gjennomført middelmådighet. Det er når et begrenset antall får varig ansvar over noe at de utvikler faglige stolthet over et godt resultat. Samtidig er det ofte viktig at oppgaver roterer etter en tid for å hindre at noen blir sittende med svarte-per-oppgaver, med resulterende apati i forhold til oppgavene.

Kjelsberg: I tillegg kan jo en del dugnadsarbeid knyttes til bosted og arbeidssted for øvrig.

Del 3 – en visjon om en en nettverksbasert forhandlingsøkonomi

Denne delen er i sin helhet skrevet av Mathisen, og Kjelsberg har noen reservasjoner i forhold til deler av innholdet. Det har kanskje Mathisen også. Kjelsberg kommer med en kort kommentar til slutt.

Finnes det noe alternativ til kapitalistisk markedsøkonomi? Jeg vil begynne med å legge til grunn noen forutsetninger. Først utelukkes sosialdemokratisk, stalinistisk eller leninistisk tvangskollektivisme som ønskelige alternativer. Vi vil ikke ha "hele samfunnet som det tyske postvesen" (Lenin), og ser en stor grad av pluralisme innen verdier og livssyn som positivt, ikke en trussel mot samfunnsmoralen. Friedrich Hayek sin kritikk av informasjonsproblemet til enhver sentraldirigert kommandoøkonomi aksepteres.

Flere økonomer og filosofer sin kritikk mot markedssosialisme og bruk av virtuelle markeder for å simulere de tilsynelatende positive sidene ved markedsøkonomien uten å få med deres tilsynelatende dårlige sider, aksepteres uten diskusjon. Økt individuell frihet og økte muligheter til å gjennomføre individuelle livsprosjekter legges til grunn som målestokk for hva som er det beste samfunnssystemet.

Med slike premisser, kan det gå an å postulere et sosialistisk alternativ? Merk at jeg ikke umiddelbart går god for alle disse premissene, de legges til grunn for argumentet for å få dem

102

brakt ut av diskusjonen. I den grad premissene ikke brytes, kan de så ikke brukes mot alternativet som skisseres, og de viktigste liberale motargumentene mot sosialisme er så spilt utover sidelinja.

Det jeg beskriver her vil jeg kalle en 'nettverksbasert forhandlingsøkonomi'. Den innebærer en klar avvisning av både et handelsmarked som metode for å organisere produksjonen og organisering gjennom sentraldirigert planlegging. Selv om penger kan brukes som et middel for å regulere forbruk av konsumvarer, er målet en gradvis overgang fra bruk av universale byttemiddel til en distribuert, nettverksbasert forhandslingsøkonomi.

Mye av kritikken liberalister har rettet mot den sentraldirigerte planøkonomien er helt korrekt. Det de derimot ikke ser, er at denne kritikken rammer dem selv. For i enhver bedrift hersker en planøkonomi internt, og ettersom gigantselskapene vokser seg stadig større – de største har allerede mer omsetning enn mange land har bruttonasjonalprodukt - så blir forskjellen på et internasjonalt marked med land som er planøkonomier og et internasjonalt marked med bedrifter som er planøkonomier stadig mer utvisket.

Begge former for planøkonomi preges av strengt hierarki, sterk grad av hemmelighold og informasjonsproblemer. Den ene formen har statshemmeligheter, den andre har bedriftshemmeligheter. Den ene har statssensur, den andre har taushetsavtaler. I begge er kontroll av produsentene og korrekt bruk av insentiver sentrale spørsmål. Formelle prosedyrer, byråkrati og mengder av 'red tape' er sterkt utbredt i begge.

I stor grad forsøker bedrifter å etablere interne markeder ved at ulike departementer selger og kjøper tjenester til hverandre. Slike virtuelle markeder har derimot en svært høy transaksjonskostnad og informasjonsproblemer, og rammes de av den samme kritikken som markedsøkonomer og liberale filosofer har rettet mot sosialister som har forsøkt å bruke tilsvarende modeller for virtuelle markeder eller markedssosialisme, som akseptert innledningsvis.

103

Det alternativet jeg ønsker å skissere her tar utgangspunkt i tre hovedprinsipper:

* Dugnadsprinsipp: Alle arbeidsoppgaver som ingen vil ta på seg frivillig deles av alle. Enten skal alle skal tvinges til å ta arbeidsoppgaver som en ellers ikke ville hatt under trussel om å leve et liv fattigere enn gjennomsnittet om en ikke tar den, eller skal ingen.

* Likhetsprinsipp: Produsenter som bruker av fellesskapets ressurser må distribuere sine produkter etter universale kriterier uten å skjele til partikulære hensyn som vennetjenester eller byttehandel.

* Prinsipp om lokal råderett: Land og naturressurser er menneskehetens felleseie, og alt som legger beslag på disse er også alles felles eie, og skal forvaltes suverent av lokale, demokratiske myndigheter for menneskehetens felles beste.

La oss gå gjennom hvert prinsipp for seg, og se hvorfor det alene står på egne ben og er prinsipielt korrekt.

Dugnadsprinsipp

Vi kan forutsette at det i uoverskuelig framtid vil være samfunnsmessig nødvendig arbeid som ingen frivillig vil ta på seg eller være med å organisere. Dette vil jeg kort kalle nødvendig arbeid. Det finnes i realiteten bare tre måter å få slikt arbeid gjort på: Dugnad, tvang (direkte eller indirekte) eller med privilegier. Kapitalismen tvinger et helt sjikt av samfunnet til å gjøre slikt arbeid mot dårlig betaling, og de som utfører jobben ville heller gjort noe annet, og de ville attpåtil fått bedre betalt om de gjorde det de heller ville gjort enn det de faktisk gjør. Dette er indirekte, strukturell og urettferdig,selektiv tvang.

Det er og har alltid i historisk tid vært mye sosialt betinget og nødvendig arbeid som bare kan gjennomføres med tvang. Dette skjer i aller høyeste grad i dag, hvor strukturell tvang får noen

104

til å gjøre arbeid som ingen egentlig har lyst til å gjøre. De liberales unnskyldning om at de som gjør de blir betalt for det faller på sin egen urimelighet når vi vet at disse jobbene betales dårligere enn andre jobber, ikke mer. Det er derfor ikke snakk om noen kompensasjon, men om utbytting og grov utnytting av sosial ulikhet.

Slikt arbeid bør i stedet for utføres på dugnad. Det privilegiet å kunne motta varer utover hva en har rett til ut i fra rett til liv er avhengig av at en bidrar i en slik samfunnsdugnad. Alt arbeid som ikke ellers vil bli utført deles mest mulig likt på alle som ønsker å bidra. Alle vil dermed bruke noen timer hver uke på slikt nødvendig arbeid. Alle vil dermed også ha stor interesse av at mengden med slikt arbeid reduseres, noe som skulle gi stor oppfinnsomhet i å finne opp lure arbeidsbesparende løsninger og ansvarlighet i befolkningen for å redusere de faktorene som øker mengden med slikt arbeid.

Du kan for eksempel se for deg hva forskningsprosjektene til professorene på universitetene verden over ville blitt orientert mot, om de hadde blitt avkrevd å utføre like mye av "skittarbeidet" som alle andre. Eller hvilken holdningsendring som er logisk å forvente, dersom det at du forsøpler innebærer i siste instans at den totale dugnadstiden, og dermed din egen dugnadstid som er en brøkdel av den totale, øker.

Alle bidrar i utgangspunktet likt i antall timer til dugnadsarbeid, og det er opp til lokale myndigheter å organisere samfunnsdugnaden på en slik måte at folks evner blir brukt på en fornuftig måte og handikap blir tatt hensyn til. Særskilte grupper kan unntas fra dugnadsplikten.

Alle som bidrar har krav på at så lenge det finnes i fellesskapet et overskudd som gjør det mulig å gi alle et minimum av mat, vann, husly og så videre, så skal de ha sin andel av dette. Det påligger alle som er i posisjon til å distribuere slike goder å først prioritere de som har slike krav forut for alle andre.

Det dugnadsmessige arbeidet må stå under kommunens administrasjon, og jobben som må utføres er spesifisert av det

105

demokratisk valgte kommunestyret. Hvordan disse arbeidsoppgavene administreres, og i hvilkengrad eller form disse arbeidsoppgavene er demokratisk styrt på lavere nivå, er en sak som bør avgjøres av kommunestyret etter hva som er effektivt og passer til innbyggernes følelse av rettferdighet og ønske om direkte innflytelse i dette arbeidet.

Til slikt dugnadsmessig arbeid vil mindre enheter organisert i hierarkisk system av mer eller mindre byråkratisk kontroll som regel være hensiktsmessig. En del sosial kontroll må forventes for å få systemet til å fungere og være rettferdig slik at alle bidrar med sin del og ingen sluntrer unna.

Likhetsprinsipp

Du har lik rett til samfunnets produksjon som alle andre uavhengig av naturens tilfeldigheter som kjønn, hudfarge, språk eller slekt (men ikke uavhengig av beviselig ervervbare egenskaper som kompetanse og ferdigheter). Denne retten til ikke å bli diskriminert mot gir derimot ingen en plikt til å gi deg noe som helst - det er helt og fult opp til produsenten hvem som skal nye godt av resultatene av dennes produksjon, så lenge produsenten distribuerer etter universale og ikke-diskriminerende prinsipper.

En produsent kan for eksempel bestemme seg for å dele sine produkter med de som bor i en viss geografisk nærhet først, og deretter til de som bor litt lengre unna. Dette er ikke urettferdig, da geografisk lokalisering er et valg en tar, og transport er en begrenset ressurs.

En TV-produsent kan distribuere sine produkter etter prioritet av hvor mange som vil bruke apparatet samtidig, og dermed favorisere kollektiver. Dette er et naturlig prinsipp for distribusjon, som betyr at arbeidet som legges ned i produksjon kommer flest mulig personer til gode.

Prinsipp om lokal råderett

Lokale myndigheter forvalter og kontrollerer i utgangspunktet

106

alle ressurser i sitt geografiske område. De kan derimot fritt velge å lisensiere ut kontroll over slike ressurser til prosjekter eller bedrifter som ønsker å gjøre noe fornuftig med disse ressursene. Et absolutt krav er at resultatene må distribueres etter likhetsprinsippet. Styringsformen i prosjektet eller bedriften kan ta mange ulike former, og det vil være opp til lokale myndigheter å sette krav til akseptable og troverdige styringsformer.

Alle ressurser som ikke blir benyttet hjemfaller til denne myndigheten.

Hva slags samfunn gir dette?

Vi kan nå se på hva slags type samfunn en konsekvent håndhevelse av disse prinsippene vil gi oss.

Det er to måter å direkte utøve makt. Den første er innflytelse i den lokale myndigheten, som gir tillatelser og lisenser for bruk av fellesskapets ressurser. Den andre er ved deltakelse i økonomien, og valg av distribusjonsprinsipp. De som gjør arbeidet vil i stor grad bestemme produksjonsmåten, organiseringen og distribusjonen av resultatet.

Den som vil ha noe mer enn det som ligger i et minimum må forhandle fram dette med produsenten eller, som regel, distributører for produsenten. Varer er knapphetsgoder, produsert med omtanke, tid og svette, og siden distribusjon til kollektivt konsumpsjon vil gjøre at langt flere drar nytte av arbeidet som er lagt i varen, vil det være naturlig at produsenten foretrekker dette. Også for distributører er det en fordel å velge sine forbrukere med omhu, ellers går lagrene tomme og en får et dårlig omdømme hos produsentene, og kanskje kansellerer produsentene sitt forhold til distributøren om omdømmet blir for dårlig.

Videre vil ikke arbeidsføre folk som ikke deltar i arbeidslivet stå noe sterkt i noen forhandlingsposisjon. Deltakelse i en eller annen form er nøkkelen som åpner alle dører.

107

Den basale sosiale organisering vil være bransjeorganisasjoner, og ikke nasjoner. Selv om vi nok vil trenge både fylker, nasjonale demokratiske institusjoner og internasjonale fora, må makten som i dag ligger i slike organer svekkes kraftig til fordel for lokalt sjølstyre og interkommunale avtaler. Videre kan bransjeorganisasjoner ta over mye av standardiserings-og avtaleverket som i dag ligger i nasjonalstaten og overnasjonale stater.

Det er mye som må bestemmes på internasjonalt nivå, for eksempel minstestandarder og utslippskvoter, men det gir mer mening at de selvstyrte bedriftene som blir berørt forhandler direkte om dette i eller gjennom sine bransjeorganisasjoner, i stedet for at profesjonelle politikere skal bestemme i lukkede rom i samråd med profesjonelle lobbyister.

Demokrati i bedriften trenger ikke å være en fetisj. Kommunen kan lisensiere ut bruken av produksjonsmidlene til private initiativ, med det minstekriterium at bruken følger de fem hovedprinsippene nevnt ovenfor, og med hjemfallsrett dersom midlene blir værende ubrukt eller misbrukt. Grupper med foretakssomme personer kan komme sammen om å blåse liv i en ide de har. Hvorvidt noen velger å delta i dette prosjektet så er et individuelt valg, og vilkårene for denne hjelpen er et forhold mellom den opprinnelige gruppen initiativtakere og de nyankomne. Der bør ikke legges for strenge rammer slik at ulike og nye organisatoriske løsninger ikke kan prøves ut.

Nye bedrifter av denne sorten kan bli med i en internasjonal bransjeorganisasjon for sin nisje, som kan formidle kontakter, være fagforum, sørge for kontakter med produsenter av den typen utstyr som bedriften vil trenge, og avkreve sine medlemmer minstestandarder og kvalitetskontroll. Kommuner vil se det som et tegn på seriøsitet at folk som ønsker å starte nye prosjekter gjør dette i samråd eller i det minste som medlemmer av en slik bransjeorganisasjon, og kommunen kan også kreve prosjektvurdering fra bransjeorganisasjonen, siden kommunen ofte ikke har faglige kvalifikasjoner til å vurdere de selv.

108

Det er åpenbart at en frivillig forhandlingsøkonomi som skissert ovenfor ikke kan løse alle nødvendige oppgaver over natta. Samfunnet som reiser seg fra kapitalismens grav arver alle problemene fra det gamle, og å løse de alle på en frivillig måte vil ta tid. Mange jobber vil være veldig lite attraktive og andre er farlige. Derfor vil det være nødvendig med en samfunnsmessig dugnad for å fylle disse jobbene. Alle plikter å gjøre dugnadstjeneste ett gitt antall timer hver måned eller uke, et timetall som er likt for alle og som blir stadig synkende ettersom slikt arbeid effektiviseres, automatiseres og flyttes over i frivillighetens sfære.

Siden ingen som ønsker å delta i samfunnslivet utenom eksistensminimumet slipper unna, vil alle ha interesse av slike jobber forsvinner og blir redusert, i stedet for som nå, hvor noen tvinges til å godta luselønn for å gjøre disse jobbene.

Dette er framfor alt et horisontalt økonomisk system, som bygger på nettverksorganisering framfor vertikale hierarkier. Dette betyr ikke at det ikke finnes posisjoner eller personer med betydelig makt, men at de kun innehar denne makten i den grad de klarer å overtale andre til å la dem ha den på en kontinuerlig basis.

Innovasjon tas svært godt vare på i dette systemet. Andre sosialistiske modeller baserer seg utelukkende på innovasjon fra konsumenter og folk på "gølvet" som kommer med ideer til forbedring. Det er åpenbart at slik blir mye enklere når konflikten mellom arbeidere og kapitalister forsvinner med kapitalistene, men innovasjon er også noe mye mer. Det innebærer også muligheten til å starte nye bedrifter og fanebære nye teknikker og teknologier.

Et tenkt eksempel: Ola Nordboer, en ingeniør med gode kvalifikasjoner, foreslår byggingen av en ny type kraftverk i kommunen han bor i, og har med seg en gjeng med dyktige folk som har trua på prosjektet. Han får støtte for planene fra bransjeforeningen for elkraftverk, og med dette i lomma klarer han også å overtale kommunestyret til å gi sin tilslutning til prosjektet og låner ut en tomt hvor det kan bygges. Med dette

109

som basis, henvender Ola Nordboer seg til distributører for teknisk utstyr som trenger, og siden han har skaffet tomt, støtte fra kommunen og bransjeforeningen og har en dyktig gjeng bak seg, så har ikke han noe problem med å få skaffet tak i det utstyret han trenger.

Det vi har kommet fram til så langt er et samfunn hvor en ikke følger Marx sitt motto "Fra enhver etter evne, til enhver etter behov," men mer Robert Nozick sitt slagord "Fra enhver som en selv velger, til enhver som en blir tilgodesett av andre." Det er noe ironisk, i og med at samfunnet nok er mer i ånden til Marx enn Nozick.

Kommentar ved Kjelsberg

Mathisen har her levert en interessant tekst, særlig starten mener jeg slår an gode toner. Utover blir jeg derimot mer usikker på enkelte punkter, og noen av disse kunne trengt noen presiseringer.

Jeg synes Mathisen kunne sagt noe i forhold til dagens økonomi som går på dette om hvordan outsourcing, som er markedsliberalistenes forsvar mot en bedriftsplanøkonomi fort vil kunne føre til en monopolist per marked, og dermed en i stor grad samfunnsmessig produksjoin. Også dette forsvaret til høyresida bør brytes ned (men det var jo ikke så vanskelig).

Videre er jeg svært skeptisk til den store graden av frivillighet Mathisen legger opp til i distribusjon av varer. Åpner ikke dettefor trynefaktor? Hvordan kontrollerer man diskriminering?

Videre er det for meg åpenbart at en slik modell bør komme utenpå en grunnleggende pakke med velferdsgoder, og jegsynes ikke det kommer bra nok fram i siste halvdel av artikkelen.

Jeg savner også en liten utdyping omkring f.eks. hvordan vareflyten mellom kommuner skal gå, slik at man ikke ender opp med isolerte øyer. Mathisen burde i sin tekst si litt mer om hvordan modellen er tenkt å fordele makt mellom kommune/ produsent/ eventuelle høyere enheter/ bransjeorganisasjoner og

110

så videre. Ligger det f.eks. en plikt om å fordele en grunnpakke mat til alle for produsenten i lisensen denne får fra kommunen? Kan en kommune slik unnlate å gi slike garantier?

I det hele mener jeg Mathisen tar alt for lett på en del av de problemstillingene som vil følge med en frivillig distribusjon av varer fra produsentens side.

Forøvrig tenker jeg som sagt at store deler av modellen er svært positiv, og for å sette tenkningen inn i en sosialistisk tradisjon kan den modellen Mathisen her beskriver ses på som "sosialismen", mens "kommunismen" da blir det samfunnet vi får når alt arbeid er frivillig.

111